< Bibelspørsmål fra Titus

Spørsmål: Hva er en oversikt over Titus i Tt 1:1?

Svar: Her er en oversikt.

1:1–4 Hilsen

1:5–16 Utnevnelse av eldste mot falske lærere

. 1:5–9 Utnevnelse av eldste, kvalifikasjoner og plikter

. 1:10–16 Forsvar mot falske lærere

2:1-15 Hvordan og hvorfor vi skal oppføre oss

. 2:1-10 Veiledning for ulike livsfaser

. 2:11-15 La vår oppførsel være basert på Guds nåde til oss

3:1–11 Fokus på lydighet og bort fra stridigheter

. 3:1–8 Påminnelse om å adlyde og være forberedt

. 3:9-11 Unngå tåpelige splittelser

3:12–15 Personlige budskap

Spørsmål: Hva er interessant ved Paulus’ beskrivelse av seg selv i Tit 1:1?

Svar: Av alle tingene Paulus kunne ha sagt til Titus, la han bare vekt på to ting her.

Paulus var en slave, en tjener, under autoritet. Paulus bruker alltid uttrykket «tjener for Jesus Kristus», bortsett fra her, hvor Paulus sier «Guds tjener».

Paulus var en apostel, en utsending, som hadde autoritet.

Dette er passende fordi mange av problemene Paulus ønsket at Titus skulle ta opp på Kreta, hadde med autoritet å gjøre.

Spørsmål: I Tit 1:2, Tit 3:7 og 1 Tim 6:16, har kristne evig liv nå, eller er det bare håpet om evig liv etter at man dør?

Svar: Begge deler; dette er et eksempel på «allerede/ennå ikke»-paradokset. Vi har det sikre løftet og en kontinuerlig eksistens fra nå og til evigheten. Vi må imidlertid gjennomgå noen ting, som døden og dommen ved domstolen, før vi mottar våre evige, herliggjorte legemer. Se også svaret på 1 Timoteus 6:16. Se drøftingen av 1 Korinterbrev 3:12–15 for mer informasjon om dommen ved domstolen.

Spørsmål: I Titus 1:2, bør det her stå «Gud som ikke lyver» eller «Gud som ikke kan lyve»?

Svar: Den bokstavelige gjengivelsen er «den ikke-løgnaktige Gud». Selv om det greske ordet i akkurat dette verset kan tolkes på begge måter, sier meningen med Titus 1:2 at vi kan stole på at Gud holder sitt ord. Hebreerbrevet6:18 sier også klart og tydelig at det er umulig for Gud å lyve.

Spørsmål: I Tt 1:2, betyr «før tiden begynte» at tiden slik vi kjenner den hadde en begynnelse, eller er det bare et uttrykk for «for lenge siden»?

A: Kristne i dag er uenige om dette. Imidlertid var forestillingen om at tiden har en begynnelse kjent blant antikkens forfattere, som for eksempel jøden Filon (15/20 f.Kr. – 50 e.Kr.), i verket «Om skapelsen», kapittel 7 (26), s. 5.

Q: I Tit 1:5, når forlot Paulus Titus på Kreta?

A: Paulus var på Kreta i Apostlenes gjerninger 27:7–9. Men mange mener at det ikke var nok tid til at Paulus kunne etterlate Titus der, og tror at Paulus dro til Kreta etter dette. Det ville bety at Paulus var fengslet i Roma to ganger, og at han i mellomtiden dro til Kreta. På den annen side kan det hende at Paulus «etterlot» Titus på Kreta uten at Paulus selv gikk i land på Kreta.

Vi vet ikke så mye om Titus. Han nevnes bare i 2 Kor 2:13; 7:6,13,14; 8:6, 16, 23; 12:18; Gal 2:1-3; 2 Tim 4:10

Spørsmål: Hva vet vi om Kreta i Tit 1:5?

Svar: Kreta er en stor øy, omtrent 160 miles (260 km) lang i øst-vestlig retning, og 37 miles (60 km) på det bredeste, i nord-sørlig retning. Den ble bosatt lenge før Abraham, og 1. Mosebok 10:14 kaller folket der for kaftoritter, etter Kaftor, det gamle navnet på Kreta. Noen av sjøfolket, senere filisterne, stammet fra dem. Kreta var en tettbefolket øy. I Homers (og Davids) tid fantes det 90 til 100 byer, ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 2134. I dag har øya om lag 630 000 innbyggere.

Kreta hadde en noe mystisk minoisk sivilisasjon fra 2700–1800 f.Kr., som tok slutt rundt Moses’ tid, da mykenske grekere invaderte. Kreta var et naturlig stoppested for skip som seilte fra Kypros, Syria og Judea til Roma og tilbake igjen.

Kretenserne var berømte for å være løgnere; det greske uttrykket kritizo, «å kretisere», betydde å lyve. Titus sto overfor noen utfordringer. Men akkurat som oss måtte Titus huske at kampen ikke var hans, men Herrens.

Spørsmål: Hvorfor trengte Kristi kirke i Tit 1:5, 10, 12 å bli styrket av oss?

Svar: Selv om Gud virker i menigheten, bruker han vanligvis mennesker som redskaper for sitt virke. Vi liker å tro at de tidlige menighetene ikke hadde problemer. Men menighetene i Korint, i Galatia, på Kreta og seks av de syv menighetene i Åpenbaringen viser at det er å se på dem gjennom rosenfargede briller. Akkurat som et hus kan ha problemer med forfall, termitter og fundamentet, kan det være behov for minst tre typer styrking i en menighet.

a) Titus 1:5 viser at selv i en sann menighet kan det være ting som det er et alvorlig mangel på.

b) Titus 1:10 viser at det kan finnes hindringer som Satan sender for å angripe menigheten, innenfor selve menigheten.

c) I Titus 1:12 minner utsagnet om kretenserne oss om at en bestemt kultur ofte er mer tilbøyelig til enten å begå eller overse visse synder enn andre. Menighetsledere må kalle menigheten i den kulturen tilbake til de tidløse sannhetene om Jesus Kristus.

Spørsmål: I Tt 1:5, når trenger vi organisering i en menighet, og når kan noe bli overorganisert?

Svar: Tilsynelatende ønsket Gud en viss organisering; Paulus ba Titus om å utnevne eldste i hver menighet i Titus 1:5. Eldste/tilsynsmenn/presbytere i menigheten nevnes i Apostlenes gjerninger 14:23; 15:2,4,6; 15:22,23; 16:4; 20:17; 20:28; 21:18; Filipperne 1:1; 1. Timoteus 4:14; 5:17; Titus 1:5; og Jakob 5:14. En enkelt eldste nevnes i 1. Timoteus 3:1,2; Titus 1:7.

Diakoner nevnes i Filipperne 1:1; 1. Timoteus 3:8–13. Diakonisser nevnes i 1. Timoteus 3:11. Organisasjon, i en kirke eller for den saks skyld i enhver organisasjon, kan gå galt når den fremmer egeninteresse på bekostning av organisasjonen, blir elitistisk og opprettholder et hierarki for sin egen skyld. I den katolske og den ortodokse kirken nevnes senere embeter som lesere, lektorer, chorepiscopoi (landlige biskoper eller omreisende prester), erkebiskoper, kardinaler, høyt ærverdige, metropolitter, munker, abbeder, nonner, abbedisser, ordensbrødre, tiggerordensbrødre, altergutter og -jenter, paver og patriarker ikke noe sted i Bibelen.

Spørsmål: Hva betyr det i Tit 1:6 å ha bare én kone, eller å være en «mann med én kvinne»?

Svar: Her er det fire delspørsmål: polygami, skilsmisse, gjengifte og sølibat. Det er åpenbart at en som har mer enn én kone samtidig, er en «mann med flere kvinner». En mann som har syndet ved å velge å skille seg fra sin kone (med unntak av utroskap) og deretter gifte seg på nytt med en annen, kan heller ikke være eldste. Utover disse åpenbare tilfellene er det uenighet.

Kirkehistorikere nevner at Peter var gift, og at han forble gift etter Kristi oppstandelse. Da Peters kone ble martyr, ropte han til henne fra folkemengden: «Husk Herren». Men siden Peter sannsynligvis var gift før dette ble skrevet, er det ikke relevant her.

Mange tidlige kristne biskoper levde i sølibat.

I østortodokse kirker kan en prest være gift eller ha avlagt et løfte om sølibat. Men hvis en prest er gift, og hans kone dør, har presten ikke lov til å gifte seg på nytt og fortsatt være prest.

I bibelske menigheter kan en kvinne være pastor for kvinner og barn. Men for begge kjønn i bibelske menigheter anses en pastor som uten skyld hvis ektefellen skilte seg fra pastoren, men ikke hvis pastoren skilte seg fra ektefellen (unntatt ved utroskap).

Kristne er uenige om hvorvidt en person oppfyller dette kravet dersom vedkommende gifter seg på nytt etter at ektefellen er død.

Spørsmål: I Tit 1:6, kan man være eldste hvis man ikke har barn?

Svar: Ja, noen ganger er folk ikke i stand til å få barn. Mange av de tidlige kristne biskopene hadde verken kone eller barn.

Spørsmål: I Tit 1:6, blir en eldste diskvalifisert hvis voksne barn er utro, eller bare barn som bor under hans tak?

Svar: De kristne er uenige. «The Believer’s Bible Commentary» s. 2136 sier at det kun gjelder barn som er under foreldrenes myndighet i hjemmet.

Spørsmål: Hvorfor er det en liten forskjell mellom kravene til en eldste i Tt 1:6–8 og 1 Tim 3:2–7?

Svar: Paulus ga to beskrivelser av en kvalifisert eldste som utfyller hverandre, men han ga ingen definisjon av hva en kvalifisert eldste er. Paulus la ikke frem en uttømmende liste over regler, fordi det i ulike tider og kulturer kan være andre ting å ta hensyn til også. Snarere skal kristne ledere bruke sitt gudfryktige skjønn når de velger eldste, og kvalifikasjonene i Titus 1:6–8 og 1. Timoteus 3:2–7 utgjør til sammen en minimumsliste, ikke en uttømmende liste.

Spørsmål: I Tit 1:7, er ordene «eldste» og «tilsynsmann/biskop» utskiftbare i Bibelen?

Svar: Ja. Menigheten har behov for gudfryktige ledere, men husk at de egenskapene som gjør en mann vellykket i næringslivet, ikke er helt de samme som egenskapene som gjør noen egnet til å være eldste, selv om det er en viss overlapping.

Spørsmål: Hvordan kan penger være «skitne» i Tt 1:7,11 og 1 Pet 5:2?

Svar: Dette betyr «uærlig fortjeneste», ikke bare å stjele eller rane. Dette kan referere til alt der en person tjener penger på noe de ikke burde. I middelalderen pleide folk å gå til messen med en mynt i hånden. Presten tok mynten og ga dem en oblat. Ofte fikk lekfolket ikke vin; det var bare presteskapet som drakk det. Ingen mynt, ingen oblat. Det oppstod et problem da omvandrende munker reiste rundt, holdt messer og tok imot skriftemål, hvor de mottok penger for avlat, og prestene opplevde at inntektene deres sank når munkene var i nærheten.

Folk kan også strebe etter uærlig vinning som ikke direkte er penger. De kan strebe etter posisjon og makt, noe som, selv om det kan føre til mer penger og høyere lønn også, kan handle mer om makten enn om pengene.

Spørsmål: I Tit 1:9, hva betyr det å «holde fast ved det trofaste ordet» i motsetning til å ikke gjøre det?

Svar: Man kan forhandle og inngå kompromisser om enkelte ting, men evangeliets sannhet bør ikke være en av dem. Å ikke holde fast kan selvfølgelig bety å benekte evangeliets sannheter, for eksempel at det ikke finnes noen vei til himmelen utenom Jesus. Å ikke holde fast kan imidlertid også gjelde å lære at evangeliets sannheter bare er meninger, eller at de ikke er avgjørende.

Spørsmål: Hvorfor var det så mange motstandere av Paulus i Tt 1:10?

Svar: I løpet av en så kort periode var det mange som reiste seg for å motarbeide Paulus. Det skyldtes sannsynligvis at Paulus gjorde så mye for å føre mennesker til Kristus, og Satan prøvde å mobilisere alle de han kunne for å motarbeide Paulus. Noe av motstanden skyldtes falsk lære, noe skyldtes et ønske om å leve et syndig liv, og noe var kanskje i utgangspunktet verken det ene eller det andre, men bare en generell avvisning av autoritet. Noen ganger, når en person lykkes veldig godt med noe, finnes det onde mennesker som ønsker å trekke ham eller henne ned, om ikke annet så fordi de ikke vil se at en annen lykkes.

Spørsmål: Hvordan forårsaker spredning av falsk lære skade, ifølge Tit 1:11?

A: Selv når det ikke dreier seg om en kjetterisk lære som fører til fortapelse, kan den forvirre kristne og splitte menigheten. Når det står at deres munn må stoppes, må de utelukkes fra menigheten. Selv om de er kristne, bør de utelukkes dersom de sprer Guds hjord gjennom sin falske lære.

Q: Hva er den kalvinistiske og den ikke-kalvinistiske forståelsen av verset i Tit 1:11 og tilbudet om evangeliet til alle?

A: Noen kalvinister sier at evangeliet ikke tilbys til alle. Hyperkalvinisten A.W. Pink skriver i *The Sovereignty of God*: «Når det gjelder evangeliets karakter og innhold, hersker det i dag den største forvirring. Evangeliet er ikke et «tilbud» som kan spres rundt av evangeliserende kringreisende. Evangeliet er ikke bare en invitasjon, men en forkynnelse, ... Ingen blir bedt om å tro at Kristus døde spesielt for ham. ... Evangeliet er, kort sagt, dette: Kristus døde for syndere, du er en synder, tro på Kristus, og du skal bli frelst.» (s. 209, kursiv i originalen). Legg merke til nyansene her: Siden Kristus døde for syndere, og du er en synder, kunne en synder lett tro at Kristus døde for dem. Imidlertid mener Pink egentlig at Kristus døde for noen syndere, og du kan være en av dem eller ikke. For å fullføre Pinks synspunkt: Pink trodde på å forkynne evangeliet (ibid. s. 210), og at vi bør være aktive og ikke fatalistiske i forkynnelsen og i det kristne arbeidet.

Ikke-kalvinister og andre kalvinister mener at evangeliet tilbys alle. Det følgende er hentet fra et hefte skrevet av en kalvinist.

I heftet *Sinners, Jesus Will Receive* står det i forordet av James Boice: «Ifølge måten hyperkalvinister tenker om slike ting i dag, må Jesus ha gjort en feil da han forklarte så mye av evangeliet til Nikodemus, slik det er nedtegnet i Johannes 3. ... Nikodemus var ikke født på ny. Så ifølge måten disse personene tenker på, burde Jesus ha avsluttet samtalen der og da. ’Kom tilbake senere når du er født på ny,’ burde han ha sagt.... Jesus visste nøyaktig hva han gjorde. ... Pastor Bill Payne fra Canada vet dette og ønsker at alle andre kalvinister også visste det, og det er grunnen til at han har skrevet denne lille brosjyren. Det smerter ham særlig at så mange bruker god teologi til å undergrave det ansvaret vi har som kristne for å utføre det like gode arbeidet med å invitere syndere til å komme til Jesus Kristus.»

William Payne sier i heftet sitt, *Sinners, Jesus will Receive*, på s. 23: «Problemet med å opprettholde balansen mellom den reformerte troen – der læren om begrenset forsoning er en del av denne – og det universelle tilbudet, ble også sett i England. Dette kan man se i historien om Andrew Fuller, et av de store navnene som for alltid vil bli forbundet med William Carey i misjonsarbeidet. Fuller, som ble født i 1754, var oppvokst under en tjeneste preget av en form for forkynnelse som ikke trodde på det universelle tilbudet. Det var, som noen uttrykte det, «forkynnelse av Gill-typen». Fuller ble kalt til prestetjenesten i en alder av 21 år, og tidlig i sin tjeneste fikk han hjelp av skriftene til Bunyan og Gill. Han innså imidlertid snart at det var en stor forskjell mellom de to mennene. Mens de begge holdt fast ved den kalvinistiske teologien, inkludert den begrensede forsoningen, nølte Bunyan åpenbart ikke med å invitere alle syndere overalt til å komme til Kristus, mens Gill aldri ville gjort noe slikt. Etter mye bønn og studier kom Fuller til den konklusjonen at Bunyan var i samsvar med Skriften i dette, mens Gill ikke var det. Fullers overbevisning førte til slutt til at han skrev den berømte boken *The Gospel Worthy of All Acceptation*, og det var et direkte resultat av denne boken at Carey dro med evangeliet til India.... Vi vil legge til denne bemerkningen når vi avslutter denne korte historiske skissen: At ved å ta avstand fra den hyperkalvinistiske holdningen, der det ikke fantes noe fritt tilbud om evangeliet, ble menn som Boston og Fuller ikke arminianere!» s. 23

På s. 22 sier Payne: «Det faktum at hyperkalvinismen på det tidspunktet hadde fått et sterkt grep om store deler av Den skotske kirke, bekreftes av at gjenutgivelsen av *The Marrow* vakte stor oppsikt, og at den ble fordømt av generalforsamlingen i Den skotske kirke.»

John Calvin selv trodde at evangeliet ble tilbudt alle. «Guds nåde tilbys i like stor grad til dem som tror og til dem som ikke tror», ifølge pamfletten *Sinners Jesus Will Receive*, s. 21. Ikke-
kalvinistiske kristne mener alle at evangeliets frelsestilbud bør forkynnes for alle.

Spørsmål: Hvorfor siterte Paulus fra en ikke-bibelsk kilde i Tit 1:12?

Svar: Paulus sto fritt til å sitere ethvert sant ord han ønsket. Se drøftingen av Apg 17:16–34 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ser det ut til at Paulus fornærmer kretenserne i Tit 1:12?

Svar: Paulus siterte faktisk fra deres egen litteratur, nemlig den berømte kretensiske dikteren Epimenides (ca. 600 f.Kr.). Den samme Epimenides som Paulus siterte i Apg 17:28. Verken Paulus eller Epimenides mente at hver eneste kretenser, inkludert Epimenides selv, aldri hadde sagt en eneste sannhet. Snarere var kretenserne tilbøyelige til å lyve. Her er sitatet som Epimenides lar Minos, Zeus’ sønn, si.

«De laget en grav for deg, o hellige og høye – kretenserne, alltid løgnere, onde udyr, late mager! Men du er ikke død; du lever og forblir for alltid, for i deg lever vi og beveger oss og har vårt vesen.» (fra M.D. Gibson, red. Horae Semiticae s. 40, på syrisk).

Paulus er verken humoristisk eller fornærmende her. Den objektive sannheten er at folk i visse kulturer er mer utsatt for visse synder. Noen ganger er det et genetisk grunnlag, som hos nordamerikanske indianere og alkoholisme, og andre ganger har en kultur utbredte synder uten noe genetisk grunnlag i det hele tatt, men på grunn av ytre faktorer. For eksempel var det en gang et stort antall mennesker i Kina som var opiumavhengige, på grunn av at britene vant opiumskrigene for å beskytte sin påståtte «rett» til å eksportere opium til Kina. Hva tror du er de dominerende syndene i din kultur?

Klemens av Alexandria (Stromata (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 14, s. 313) bekrefter Paulus’ ord om kretenserne. Det greske uttrykket kritizo, «å kretonisere», betydde å lyve, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 11, s. 433.

Den greske dikteren Kallimakos sa også noe svært lignende. Athenagoras (177 e.Kr.) siterer Kallimakos’ «Hymne til Jupiter» 8 ff.: «Kretenserne lyver alltid; for de, o konge, har reist et gravmonument for deg som ikke er død.» A Plea for Christians, kap. 29, s. 145. Origenes bruker også det samme argumentet i Origenes mot Celsus, bok 3, kap. 43, s. 481. Dette sitatet er interessant fordi det viser en inkonsekvens i den greske hedenske religionen. Mens kretenserne bygde en grav for å ære den døde Jupiter, hvordan kunne han da fortsatt tilbes hvis han fortsatt var død og liket hans lå i graven? Hvis Jupiter ikke lever, er det ingen vits i å tilbe ham eller be om hans hjelp. Men hvis grekerne trodde at Jupiter hadde våknet til liv igjen, burde de ikke anse de dødes oppstandelse som utenfor det muliges ramme. Så i bunn og grunn er en form for løgn «institusjonell løgn», der hele kulturen eksplisitt bekrefter noe som hele kulturen kan se ikke er sant.

Spørsmål: I Tit 1:13, hva gjør du når menneskene du tjener ikke virker særlig «lovende»?

Svar: Vi bør be ydmykt om å få visdom til å skjelne. På den ene siden vet vi det ikke med sikkerhet, for det er Gud som kjenner deres hjerter, ikke vi. På den andre siden, når vi oppdager at det finnes flere muligheter til å tjene Herren enn vi har tid til, bør kristne – ut fra den beste kunnskapen vi har – dra til steder der behovet er størst og hvor de kan gjøre størst innvirkning. Men i stedet for å være «ensomme ryttere» bør kristne arbeide sammen som én.

Spørsmål: Hvilke jødiske fabler er det Paulus refererer til i Tit 1:14?

Svar: Det står ikke i Skriften. Men vi vet at jødene hadde et stort antall bøker med fabler og tradisjoner, som i dag er bevart i apokryfene og pseudepigraferne. Disse var sannsynligvis en del av mytene som Paulus ba Timoteus å pålegge folk å unngå i 1. Timoteus 1:4. Som kristne bør vi skille klart mellom Guds ord og vår tolkning av Guds ord. Se Ordspråkene 30:5–6 og 1. Korinterbrev 4:6 for mer om dette.

Spørsmål: Hvordan kan «alt være rent for den rene» i Titus 1:15?

Svar: Dette er sant på flere måter.

På den positive siden tenker rene mennesker ikke alltid på måter å være urene på, eller mistenker at alle andre handler ut fra urene motiver.

På den negative siden kan en person, uten å tenke seg om, havne i en situasjon der vedkommende kan bli mistenkt for å gjøre noe ondt, selv om vedkommende ikke har gjort det og det ikke var hensikten. Derfor bør vi unngå selv det som ser ut som ondskap, slik det står i 1. Tessalonikerbrev 5:22. De kan også unnlate å være mistenksomme overfor noen når de burde være det. De kan være trege til å innse at personen opptrer på en måte som er typisk for noen som handler med skjulte motiver.

I Bergprekenen i Matteus 5:8 står det: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Men Jesus ba oss også om å være kloke som slanger, men uskyldige som duer, i Matteus 10:16f.

Spørsmål: I Titus 1:15 står det at alt er rent – hva med marihuana, LSD, utpressing, voldtekt osv.?

Svar: Paulus sier at all næringsrik mat er lovlig å spise. Folk bør ikke injisere eller svelge rusmidler som ødelegger sinnet, slik som kokain eller LSD, like lite som de bør spise avføring.

Spørsmål: Hvordan kan det i Titus 1:16 være at noen mennesker er uegnet til å gjøre noe godt, at de er «avvist fra ethvert godt verk»?

Svar: Hvis deres karakter er en skam for Kristus og menigheten, vil ikke engang de gode tingene de prøver å gjøre, bli regnet med i verdens øyne. For noen er det ikke bare det de ikke vet, men også de tingene de tror på som ikke er sanne, og de tingene de mener er viktige, men som ikke er det. Som det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 2138: «De falske lærernes liv var snarere en ærekrenkelse enn en Bibel.»

Spørsmål: Hvordan skal man i Tt 1:16 forholde seg til mennesker som skader eller undergraver kirken eller en organisasjon?

Svar: Du bør håndtere dette på samme måte som hvis din bror synder mot deg, slik det står i Matteus 18:15–17. Først skal du prøve å korrigere dem under fire øyne. Forhåpentligvis vil de innse sin feil, og selv fortelle andre at de tok feil og hva det riktige synet er. Men hvis det ikke fungerer, tar de med seg én eller to personer til som vitner og prøver å påpeke feilen for ham. Hvis det ikke fungerer, må hele menigheten få vite det, og personen, selv om vedkommende er en troende, bør utelukkes fra menigheten.

Det ovennevnte gjelder både for private og offentlige saker. Men når det gjelder falsk lære, bør feilen dessuten påpekes og tilbakevises for det publikummet som feilen opprinnelig ble undervist til. Så hvis feilen ble undervist i en hel søndagsskoleklasse eller under en gudstjeneste, bør tilbakevisningen av hvorfor vedkommende underviste feil, og hva den riktige læren er, skje for hele søndagsskoleklassen eller menigheten.

Spørsmål: Hva er noen eksempler i Tit 2:1 på at en kristen kan si noe som ikke er passende?

Svar: Det finnes ulike måter kristne ved et uhell, eller ikke ved et uhell men uforsiktig, kan si noe som ikke er passende.

Ting som oppmuntrer andre til å synde.

Sladder eller bakvaskelse

Å gjøre narr av kristendommen, andre kristne eller å nedvurdere andre generelt

Ting som vanærer Gud eller ikke ærer Ham.

Husk at du i enhver situasjon alltid har muligheten til å la være å si noe. Som en person en gang sa: «Det er bedre å tie og bli ansett som en tosk, enn å åpne munnen og fjerne all tvil.»

Spørsmål: I Tit 2:2–6 står det at Titus selv skal undervise de eldre mennene, de eldre kvinnene og de unge mennene – hvorfor skal han da ikke undervise de unge kvinnene?

Svar: Bibelen sier ikke noe om det. Kristne har imidlertid lagt merke til denne «bevisste utelatelsen» og kan se minst tre grunner til det.

1. Mulig fristelse for Titus.

2. Å gi inntrykk av noe ondt overfor andre, selv om både Titus og kvinnene var rene. (2. Korinterbrev 8:21; 1. Tessalonikerbrev 5:22)

3. Ikke bare fristelse for kvinnene, men også avledning fra Titus’ undervisning om Guds sannhet.

Da jeg var student ved University of Texas, hadde jeg ikke tenkt over sannheten som lå i den «bevisste utelatelsen» i Titusbrevet. En gang tok jeg med en attraktiv kristen kvinne til studentrommet mitt på college, lukket døren og vi hadde et bibelstudium sammen. Etter at hun hadde gått, ertet de andre guttene (ikke-kristne) meg for det de beskyldte meg for å ha gjort alene på rommet mitt med jenta. Omtrent en uke senere kom en annen jente til rommet mitt, og vi hadde bibelstudie, og guttene tenkte det samme, til tross for at jeg hevdet at jeg var uskyldig. Uken etter kom begge jentene sammen, og som de fortalte meg senere, var jeg enten en super fyr, eller kanskje jeg tross alt fortalte sannheten. Selv om de til slutt trodde meg fullt og helt, var det en feil av meg å ikke ha unngått å gi inntrykk av noe ondt.

I Titus 2:7 finnes ikke ordet «dem» i den greske teksten. Titus skal altså ikke være et forbilde for dem [de yngre mennene], men være et forbilde [for alle].

Spørsmål: I Tit 2:6, hva ville være forskjellen mellom to kristne som har god kristen karakter, bortsett fra at den ene er selvbehersket og den andre ikke?

Svar: Det greske ordet her, sophron/sophronas, som finnes i 1. Timoteus 3:2; Titus 1:8; 2:4, har en bred betydning. Det betyr å ikke være under påvirkning av noe, å være nøktern og selvbehersket. Det innebærer å si «nei» til synd i Titus 2:12.

Spørsmål: Hvorfor skal slaver i Titus 2:9 være lydige mot sine herrer?

Svar: De gamle imperiene var avhengige av slaveri, og å underkaste seg slaveriet var vanligvis det eneste alternativet. Mens noen eiere var vennlige, var mange det ikke. Siden mange kristne var slaver, ville ting generelt gå bedre for dem hvis de adlød fremfor å være ulydige.

Dette er også et konkret eksempel på det Jesus sa generelt i Matteus 5:39: «Hvis noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til ham.» 1. Petersbrev 2:18–25 snakker også om at slaver skal tåle sine herrer, selv de harde. Se også drøftingen av 1. Korinterbrev 7:21–23.

Spørsmål: I Titus 2:9, skal slaver være lydige mot sin herre i alle ting, også i ugudelige ting?

Svar: Nei. De skulle være et forbilde ved å adlyde sine herrer, men de skulle ikke være ulydige mot Gud, som er den høyeste autoriteten.

Spørsmål: Hvorfor blir slaver i Tit 2:10 spesielt bedt om ikke å stjele eller tilegne seg noe urettmessig?

Svar: Husholdningsslaver befant seg i en situasjon der de kunne stjele ting uten at herren noensinne ville få vite hvilken slave som hadde stjålet. Det ville være lett for en slave å rettferdiggjøre tyveri; siden herren (despot på gresk) tvinger meg til å være hans slave, bør jeg få noe tilbake. En rettferdiggjøring av synd kan virke fornuftig for personen selv, men den er ikke akseptabel for Gud.

Spørsmål: Hvordan kunne den nåde som fører til frelse, i Tt 2:11, bli åpenbaret for menneskene, siden ikke alle blir frelst, i motsetning til kjetteriet om universalisme?

Svar: Den ble kunngjort til alle på jorden, men dette betydde ikke at alle ville velge å dra nytte av den. Evangeliets frie tilbud skal presenteres for alle, slik Peter gjorde i Apg 2:38. Gråter du over de fortapte i Luk 19:41? Se også 2 Tess 2:8; 1 Joh 2:2 og 1 Tim 4:10.

Spørsmål: Hvordan kunne den nåde som fører til frelse, i Titus 2:11, bli åpenbaret for alle mennesker, siden ikke alle så Jesus?

Svar: Det greske ordet her står i dativ, og kan oversettes med «til alle mennesker» eller «for alle mennesker». Nåden som fører til frelse kan åpenbare seg for alle på minst tre måter.

1. Til slutt vil alle mennesker som lever på jorden få vite om Jesus og evangeliet og ta et valg.

2. Den ble til og med forkynt for de som var døde, ifølge 1. Petersbrev 3:19 og 1. Petersbrev 4:6.

3. I tusenårsriket vil alle bli oppreist og få vite om Jesus, ifølge Åpenbaringen 20:5.

Spørsmål: Lærer Titus2:13 at Jesus er Gud?

Svar: Ja. Selv om det greske språket er tvetydig, er innholdet klart. Hvor mange fremtrædelser er det, og hvilken fremtrædelse er Gud Faderen? Det er bare én fremtrædelse, og den er av Jesus Kristus, ikke Gud Faderen. Grammatisk sett kan den greske setningen løst omskrives på to måter:

(a) to fremtrædelser: 1) vår store Gud, og 2) vår Frelser, Jesus Kristus. (to vesener)

(b) fremkomsten av én: vår store Gud og Frelser Jesus Kristus. (én person)

Men hvis det var den første tolkningen, når skal da Gud Faderen komme til syne ved Kristi gjenkomst? Siden alle er enige om at det er Jesus og ikke Faderen som kommer til syne ved Kristi gjenkomst, var den opprinnelige betydningen den andre tolkningen og ikke den første. Dette er et viktig poeng å dele med Jehovas vitner.

Johannes Chrysostomos’ gresk var så veltalende at han ble kalt «Chrysostomos», som betyr «gullmunn». Før han ble martyr i år 407 e.Kr., skrev han også om dette verset at dette på ingen måte kunne referere til en «fremtreden» av Faderen.

Derfor er (b) riktig, og dette refererer altså til Jesus som Gud.

Spørsmål: Hvordan kunne Titus og Timoteus i Tit 2:15 og 1 Tim 4:12 unngå at noen skulle forakte dem?

Svar: Så langt det var mulig, skulle de motstå at enten medkristne eller andre så ned på dem på grunn av deres unge alder.

Paulus nevner dette to steder når han henvender seg til to forskjellige personer, så Paulus så på dette som et viktig potensielt problem. Da Paulus valgte å sende Timoteus og Titus, valgte han kanskje ikke de mest imponerende personene, men Paulus trengte ikke det. Paulus ville velge de beste personene å sende. Noen ganger kan vår tjeneste og vårt omdømme bli svekket av offentlig forakt fra andre mennesker. Du bør forsvare ditt omdømme, men uten å la deg selv bli dratt ned i søla.

Spørsmål: I Tit 3:1 hadde de kretiske kristne sannsynligvis allerede hørt det meste av dette før. Hvordan kan vi på en nyttig måte minne folk om ting de allerede vet?
Svar: Du kan gjenta budskapet med andre ord. Men vær klar over at det finnes helt forskjellige måter å formidle et budskap på. Du kan gi informasjonen i punktform, eller du kan fortelle historier. Du kan gi eksempler på å følge noe, eller moteksempler på folk som ikke følger det. Noen ganger kan spørsmålene dine nå dypere inn i en person enn uttalelsene dine.

Prøv kanskje å finne ut hva annet som hindrer dem i å følge disse tingene.

Spørsmål: I Tit 3:1 og Rom 13:1, bør kristne adlyde myndighetene til enhver tid?

Svar: Nei. De første kristne skjelnet mellom det de spøkefullt kalte «lovlige lover» og «ulovlige lover», som for eksempel å ofre til den romerske keiseren. De adlød alle lover som ikke brøt Guds lov, men de valgte å dø heller enn å følge lover som var imot Gud.

Spørsmål: Hvordan kan vi, kanskje ved et uhell, unnlate å vise ydmykhet overfor alle, som det står i Tit 3:2?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Ikke gjør det du tror vil være respektløst. Det er bare et delvis svar, fordi det kan være ting som vi ikke ville anse som respektløst hvis det ble gjort mot oss, men som de anser som svært respektløst. Noe kan være ubetydelig og morsomt for oss, men være svært støtende for noen andre.

Svaret: Vær respektfull overfor dem, slik de selv anser som respektfullt, så lenge det ikke går på bekostning av din tro eller ditt budskap. Et eksempel på å ikke gå på akkord med budskapet vårt: Hvis noen anser grunnleggeren av sin religion som en profet, og han grunnla en falsk religion, så snakk ikke som om du er enig i at han er en profet. Men du kan respektere en person uten å respektere den falske religionen deres.

Vær mild og høflig (1. Petersbrev 3:8), gjengjeld ikke ondt med ondt, men velsign heller (1. Petersbrev 3:9).

En grunn til å være tålmodig med andre er å minne oss selv på hvor uforstandige vi selv var før vi modnet i Herren, slik det står i The Expositor’s Bible Commentary, bind 11, s. 444.

Ikke si ting som nedvurderer dem. Noen kan være svært opptatt av utseendet sitt, idrettsferdighetene, intelligensen, kunnskapen på et bestemt område, eiendelene sine osv., og hvis du sier noe som kan nedvurdere en av disse tingene, kan du bli overrasket over at de tar stor anstøt av en liten ting. Og si spesielt ikke noe uforsiktig som dette foran noen andre.

Lytt til kritikken deres; du kan ta feil. Noe kan være sant, noe kan være helt på viddene, og noe kan være på viddene, men likevel ha en del som er gyldig. En grunn til at noen avviste Jesus, er at han ikke passet inn i deres forestilling om en vellykket Messias. Kanskje noen andre ikke passer inn i vår definisjon av suksess, men problemet kan ligge i vår definisjon.

Hvis noen forteller deg noe privat, i fortrolighet, må du ikke svikte tilliten deres og fortelle det til andre, i hvert fall ikke med mindre det dreier seg om liv og død eller en annen alvorlig situasjon.

Spørsmål: I Tit 3:2 står det at vi ikke skal tale ondt om noen. Hvorfor talte da Paulus ondt om Fygellus og Hermogenes (2 Tim1:15 ) og Hymenaios og Filetus (2 Tim2:17 )?

Svar: Paulus mente ikke at man aldri skal snakke negativt om noen, for Jesus kalte fariseerne hyklere, mordere og en slangekull i Matteus 23:13-36. Paulus, Johannes Døperen og alle profetene i Det gamle testamente sa med rette mange negative ting om mennesker.

NIV oversetter dette med «ikke baktal» noen. Baktalelse er negativ snakk som er usann og enten kjent for å være usann, eller sagt uten hensyn til om det er sant eller ikke.

Å si noe negativt om noen er å si noe den personen ikke ønsker at du skal si. Det finnes en tid og et sted for å gjøre det, og en tid og et sted for å la være. Så når bør du si noe negativt spesifikt om noen? Før du sier noe negativt om noen, bør du «vokte» ordene dine og ikke si noe hvis det ikke oppfyller noen av disse fire betingelsene.

Er det helt sant (ikke ærekrenkende): Vet du at det er helt sant? Hvis det bare er delvis sant, eller en del er sant, og du ikke vet om resten er sant eller ikke, så ikke si det. Hvis en del er sant, men sammenhengen er misvisende, er det i det store og hele ikke sant.

Er det nyttig eller nødvendig: Selv om alt er sant, hvordan er det nyttig eller viktig for en tredjeperson å vite dette? For eksempel, hvis en tredjeperson er i ferd med å inngå en forretningsavtale med den andre personen, og den andre personen tidligere har vært uærlig i forretningsforhold, ville det være nyttig for tredjepersonen å vite det. Men hvis det ikke er nyttig for den tredje personen å vite noe, for eksempel en tidligere synd som den andre personen allerede har angret på, trenger du ikke å nevne det.

Ønsker Kristus at du skal si dette: Er dette noe Jesus ville ønsket at du skulle si?

Hva er tonen din: Snakker du sannheten i kjærlighet, eller snakker du sannheten av en annen grunn? Hvis du har feil tone, kan det hende at det du sier noen ganger gir et dårligere inntrykk av deg enn av den andre personen.

Spørsmål: I Tit 3:8, er det slik at når kristne gjør gode gjerninger, kommer det alle til gode, også de som ikke tror?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Paulus sa i Titus 3:8 at det å praktisere hans lære var til nytte for «dem som har trodd på Gud».

2. Når kristne gjør disse tingene, er det til nytte for alle, også ikke-troende, på minst to måter. En kristens liv som et konsekvent vitnesbyrd er til nytte for ikke-troende ved å bidra til å føre dem til Kristus.

3. Rent praktisk er det til nytte for ikke-troende når kristne hjelper de fattige, de foreldreløse og de undertrykte. I mange deler av India, for eksempel, ble de fleste sykehusene opprinnelig startet av kristne misjonsorganisasjoner og menigheter.

4. Til slutt fungerer kristne som salt og lys i samfunnet (Matteus 5:13–14). Lys avslører mørke ting, og salt kan bremse forråtnelsen av visse ting.

Spørsmål: Hva regnes som tåpelige spørsmål/stridigheter i Tit 3:9, og hvorfor bør vi unngå dem?

Svar: Spørsmål som en person stiller i et oppriktig forsøk på å lære sannheten om Gud, eller for å prøve sannheten i noe, er ikke tåpelige spørsmål. På den annen side, når svaret på et spørsmål ikke gjør noen forskjell verken for den som spør eller den som svarer, kan det være bortkastet tid som distraherer folk fra det de burde lære.

Spørsmål: I Tit 3:9–11 og 1 Tim 6:4–5a diskuterte, debatterte eller i det minste førte Paulus en dialog med fariseerne, saddukeerne og de greske polyteistene. Hva er forskjellen mellom en «tåpelig strid» og en «meningsfull strid»?

A: Folk krangler ofte på en tåpelig måte når de mister perspektivet. Et spørsmål man kan stille seg er: «Hva så?» Hvis det ikke spiller noen rolle om den ene siden har rett i forhold til den andre, så har man kanskje viktigere ting å snakke om.

Ord fremfor mening

Å sil en mygg, men likevel svelge en kamel.

Når de legger større vekt på metoder og prosesser enn på åndelige realiteter

Å tolke skrifter som allegorier når de ikke er det.

Å kaste bort tid på mindre ting, mens man overser større ting.

Troende som er slik, utgjør faktisk en alvorlig trussel mot kirken. Hvis en person ikke er en troende, men en kjetter som leder folk bort fra Kristus, bør vedkommende utelukkes fra menigheten, eller man bør trekke seg bort fra vedkommende, slik det står i 1. Timoteus 6:5. Men her bør selv en splittende person utelukkes fra menigheten, selv om vedkommende er en troende. Dette bør gjøres av menighetens eldste (ikke bare én enkelt person). Det bør skje etter at man først har advart vedkommende og forsøkt å korrigere vedkommende.

Spørsmål: I Titus 3:10, bør kirkegjengere som lever i synd rettes i ydmykhet, eller bør de utelukkes slik det står i 1. Korinterbrev 5:5?

Svar: Begge deler er en del av prosessen, men man må forstå forskjellen mellom korreksjon og irettesettelse. Korreksjon er å informere noen om at de gjør noe galt når de ikke er klar over det, og korreksjon er også å hjelpe noen som er fanget i en avhengighetsskapende synd og som har kommet frem for å be om hjelp. Irettesettelse er å advare noen på nytt etter at de bevisst fortsetter å gjøre noe galt.

En kirkegjenger bør i ydmykhet bli rettet på når vedkommende uforvarende gjør noe galt eller ber om hjelp. En kirkegjenger bør irettesettes, og deretter utelukkes, hvis han eller hun fortsetter i opprør.

Spørsmål: Hva vet vi om byen Nikopolis i Tit 3:12?

Svar: Paulus skulle overvintre der før han dro til Dalmatia, som nevnt i 2. Timoteus 4:10 – i det som i dag er Kroatia og Bosnia – og dette var den mest fremtredende av byene som het Nikopolis. Denne Nikopolis var en stor havneby i Epirus på den vestlige kysten av Hellas (i dagens Hellas). Den ble kalt «Nikopolis», som betyr «seiersbyen», fordi Octavian (den fremtidige keiseren Augustus) grunnla byen etter å ha beseiret Marcus Antonius i sjøslaget i Aktium-bukten i nærheten der i 31 f.Kr. Det fantes også seks andre mindre byer med navnet Nikopolis i Kilikia og Trakia, men dette er den eneste havnebyen som ville ligge på Paulus’ reiserute.

Siden Paulus vurderte hvor han skulle overvintre, tyder dette på at han ikke var fange da han skrev Titusbrevet.

Nikopolis var en strategisk viktig by for å komme seg videre inn i Dalmatia. I Titus3:12 ba Paulus Titus om å møte ham i Nikopolis, og i 2. Timoteus4:10 sier Paulus at Titus har dratt inn i Dalmatia. Dette tyder på at 2. Timoteus ble skrevet etter Titusbrevet.

Spørsmål: Hvem var advokaten Zenas i Titusbrevet 3:13?

Svar: Vi kjenner bare til Zenas ut fra dette verset. Navnet kan være en forkortet form av Zenodorus eller Zenodotus. En av de første bibliotekarene ved Biblioteket i Alexandria, lenge før denne tiden, het Zenodotus. Det kan bety «Zeus’ gave» eller «den som gir fra Zeus», dvs. fra Zeus’ visdom. Siden navnet hans henviste til Zeus, var han nesten helt sikkert gresk, i motsetning til jødisk, romersk eller egyptisk. Advokater på den tiden arbeidet på samme måte som advokater i dag, ved å føre rettssaker og utarbeide dokumenter. Det var en berømt rettssak der en advokat, etter å ha ført en sak med hell for en klient, og klienten nektet å betale ham, kom tilbake dagen etter og førte saken mot klienten.

Se https://www.abarim-publications.com/Meaning/Zenas.html for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Tt 3:14 «lære» å holde fast ved eller være hengivne til å gjøre gode gjerninger?

Svar: Noen gode gjerninger føles kanskje ikke så naturlige for deg å gjøre; kanskje må du endre deg. Du kan gjøre dem mer naturlige ved å øve på dem. Jeg hadde over en lengre periode delt troen med noen som senere ble kristen, og de bestemte seg for å arrangere en babyfest for en kollega. De var ikke nære venner, og kollegaen kunne ikke gjøre noe for dem, men ingen andre hadde tenkt å arrangere en fest for dem. Som de sa etter at de hadde holdt festen: «Jeg tror det var første gang jeg gjorde noe godt for noen andre!»

Spørsmål: Hvem er «vårt folk» her i Tit 3:14?

Svar: Dette er medkristne, uavhengig av rase, etnisk bakgrunn, kjønn, rikdom eller sosial status. Paulus ba ikke de troende om å mase på verden om å gjøre gode gjerninger, men han ba dem på en måte om å mase på «vårt folk», andre kristne, om å gjøre gode gjerninger.

Spørsmål: I Tit 3:15, hvor var Paulus da han skrev til Titus?

Svar: Vi har et hint i vers 15. Paulus sier: «Alle som er sammen med meg», noe han ikke ville ha sagt hvis han befant seg blant en stor gruppe mennesker i en lokal menighet. Så Paulus var sannsynligvis på reise, og de som var sammen med ham, var hans reisefølge. Vi antar at han befant seg i nærheten av Korint.

Spørsmål: Hva er den viktigste fordelen Titusbrevet gir oss i Titus 3?

Svar: Du kan lære å bli mer gudfryktig ved å lese Titusbrevet, men likevel gå glipp av hovedpoenget. Hovedpoenget er ikke hvordan du kan bli mer gudfryktig, men snarere hvordan du kan hjelpe andre troende til å bli mer gudfryktige. Titusbrevet er en bok for pastorer. Men alle modne kristne, både menn og kvinner, bør i en viss forstand være pastorer, selv om vi kanskje ikke har en formell stilling som pastor. Vi skal være pastorer og bidra til å lede vår familie, yngre troende i menigheten og kristne og ikke-kristne vi møter. Denne ferdigheten, eller det å være en god pastor, er ikke en ferdighet yngre troende nødvendigvis trenger eller har, men noe vi skal utvikle etter hvert som vi modnes i Herren.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Paulus virkelig skrev Tt?

Svar: Titus 1:1 sier det, og den tidlige kirken satte aldri spørsmålstegn ved at Paulus skrev Titusbrevet. Klemens av Alexandria nevner at Paulus skrev Titusbrevet i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 14, s. 313. Paulus skrev brevet til Titus etter år 64 e.Kr.

Spørsmål: Hvordan vet vi at det vi har i dag av Tt er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

A: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere fra den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra Titusbrevet omtrent 22 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 33 % av Titusbrevet, regnet brøkdeler av vers som brøker. Det utgjør 15,04 av totalt 46 vers.

Her er de elleve forfatterne fra tiden før Nikæa-konsilet som henviste til vers i Titusbrevet.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer halvparten av Titus 3:1b: «Dere har aldri vært gjerrige med noen god gjerning, men vært ‘rede til ethvert godt verk’» (6 av 13 ord). 1. Klemens, kap. 2, bind 1, s. 5

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) Indeksen i *The Ante-Nicene Fathers*, bind 1, viser også henvisninger til Titus 1:2 og2:14 , men dette er svært svake hentydninger.

Ignatius av Antiokia (ca. 110–117 e.Kr.) henviser til Titus 1:2 «før tiden begynte» Ignatius’ brev til magnesierne kap. 6 s. 61

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer en del av Titus 3:10 og sier at det er skrevet av Paulus. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 1, kap. 16.3, s. 341

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.), ANF bind 5, s. 603, nevner Paulus’ brev til Titus, så vel som Paulus’ øvrige 12 brev.

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer Titus 1:12,13 som om det stammer fra Paulus i Titusbrevet. *Stromata*, bok 1, kap. 14, s. 313

Tertullian (206/207 e.Kr.) nevner to brev til Timoteus og ett til Titus i «Fem bøker mot Marcion», bok 5, kap. 21, s. 473

Tertullian (198–220 e.Kr.) henviser til Titus 3:10,11 og sier at det er «til Titus» i *Om forskriften mot kjetterne*, kap. 6, s. 245

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer halvparten av Titus 2:13. «Avhandling om Kristus og Antikrist», kap. 65, s. 219

Origenes (ca. 240 e.Kr.) «Men Paulus, apostelen fra Israel, en som er uten skyld i henhold til lovens rettferdighet, sier» og siterer Titus 3:3. «Homilier om Jeremia», homilie 5, kap. 1, s. 41 (oversatt av Hieronymus)

Novatian (250–257 e.Kr.) siterer hele Titus 1:15. «Om jødisk mat», kap. 5, s. 648.

Cyprianus var biskop i Kartago fra ca. 248 til sitt martyrium i 258 e.Kr. Han siterer fra Titusbrevet, og kaller det ganske enkelt «Til Titus» i Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12, tredje bok, 78, s. 552.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner at Paulus skrev Efeserbrevet, Første brev til Timoteus og Titusbrevet i *Treatises of Cyprian*, avhandling 12, tredje bok – *Testimonies*, kap. 70–78, s. 552.

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) siterer Titus 3:10 som skrevet av Paulus. «Commentary on Ecclesiastes», kap. 3.9, s. 114

Over 35 forfattere etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.)

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370 e.Kr.) henviser til Titus

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer Titus 1:9–10 som skrevet av den «salige apostelen Paulus» i *Om treenigheten*, bok 8, kap. 1, s. 137

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ brev til Titus som en del av Det nye testamente. Det siterer Titus 1:1–2a.

Den skismatiske Lucifer av Cagliari/Calaris (370/371 e.Kr.) henviser til Titus 1:10

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.)

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.) henviser til Titus 1:4,10 (3:1)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer Titus 2:11 som skrevet av Paulus i forelesning 1.2, s. 104

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) siterer hele Titus 2:1 som skrevet av apostelen. *Duties of the Clergy*, bok 1, kap. 10, s. 6

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) siterer et halvt vers fra Titus

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.)

Amphilochius Iambi ad Seleucum (-394 e.Kr.) henviser til Titus

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) nevner Titus 2:13 som «skrevet til sin disippel Titus» i *Mot Eunomius*, bok 11, kap. 2, s. 232

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) henviser til Titus 2:9 som skrevet av apostelen i *Mot Eunomius*, bok 2, kap. 14, s. 130

Didymus den blinde (398 e.Kr.) omtaler Titus 1:5–9 som skrevet av apostelen til Titus. Kommentar til Sakarja 8, s. 162

Den syrisk-arameiske «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.) siterer et halvt vers fra Titus

Den syriske katalogen fra St. Catherine (ca. 400 e.Kr.) nevner Titus.

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner Filemon, Hebreerbrevet, de to brevene til Timoteus, Titusbrevet, Romerbrevet, Galaterbrevet, Filipperbrevet og Efeserbrevet. Panarion, avsnitt 3 fra scholion 1 og 5, s. 334

Pave Innocens I av Roma (ca. 405 e.Kr.) nevner Titus.

Rufinus’ kommentar til apostlenes trosbekjennelse (374–406 e.Kr.) henviser til Paulus’ brev, noe som antyder Titus.

Johannes Chrysostomos (396 e.Kr.) nedtegnet seks prekener om Titus-brevet som har blitt bevart. I preken nr. 1 sier han at Paulus skrev Titus-brevet til en av sine medarbeidere.

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) skrev kommentarer til Johannes, Romerbrevet, 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Kolosserbrevet, Filipperbrevet, 1. Tessalonikerbrev, 2. Tessalonikerbrev, 1. Timoteusbrev, 2. Timoteusbrev, Titusbrevet, Filemonbrevet og Hebreerbrevet.

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.) anerkjenner Titusbrevet.

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han tar spesielt for seg hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet, Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Deretter drøfter Hieronymus Apostlenes gjerninger. Så drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Sozomen (370/380–425 e.Kr.) kaller Titusbrevet1:15 «det guddommelige ord». Sozomens «Kirkehistorie», bok 1, kap. 11, s. 247

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) sier at Paulus skrev Titusbrevet. Om syndenes forlatelse og dåpen, kap. 49, s. 33. Han henviser også til Tit 2:10; 3:1

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer Titus 2:11–13 som skrevet av Paulus i «Syv bøker», bok 2.5, s. 559

Vincent av Lerins (ca. 434 e.Kr.)

Sokrates’ «Kirkehistorie» (ca. 400–439 e.Kr.) henviser til Titusbrevet som skrevet av apostelen.

Euthalius av Sulca (ca. 450 e.Kr.)

*Speculum* (5. århundre)

Theodoret av Kyros (423–458 e.Kr.) omtaler Titus

Pave Leo I av Roma (440–461 e.Kr.) omtaler et vers i Titusbrevet som skrevet av apostelen

Prosper av Aquitaine (425–465 e.Kr.) omtaler Titus 3:3–5 som om det gjelder Titus

Blant kjettere og forfalskede bøker

Den enkratiske kjetteren Tatian (-177 e.Kr.) siterer en fjerdedel av Titus1:12 : «selv om noen sier at kretenserne er løgnere.» Tatian til grekerne, kap. 27, s. 76

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.) henviser til Titus 1:10; (3:15)

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Vi har fortsatt alle disse i dag.

Kjetteren Marcion avviste Titusbrevet, slik han gjorde med mange andre bøker i Bibelen

3. De eldste manuskriptene vi har av Titus-brevet, viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

s. 32 Titus 1:11–15; 2:3–8 (andre halvdel av det 2. århundre) The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av en del av s. 32 på s. 124.

ca. 200 e.Kr. – 1968 – «The Text of the New Testament».

s. 61 Romerbrevet 16:23,25–27; 1. Korinterbrev 1:1–2, 2–6; 5:1–3, 5–6, 9–13; Filipperne 3:5–9, 12–16, Kolosserne 1:3–7, 9–13, 1. Tessalonikerbrev 1:2–3; Titus 3:1–5, 8–11, 14–15; Filemon 4–7. ca. 700 e.Kr.

ca. 700 e.Kr. – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

Ca. 700 e.Kr. – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave.

Ca. 700 e.Kr. – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Titus ble ikke bevart i Vaticanus

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

I Washington D.C., 5. århundre (Titus2:10 , andre?)

Gotisk 493–555 e.Kr.

Ephraimi Rescriptus [C] 5. århundre

Claromontanus [D] 5./6. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/Titus Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Titus.