< Bibelspørsmål fra Romerbrevet

Spørsmål: Hvorfor skrev Paulus Romerbrevet?

Svar: Paulus hadde vanligvis møtt (eller grunnlagt) menighetene han skrev til, men Romerbrevet er et unntak. Paulus kjente utvilsomt noen få enkeltpersoner, men han hadde aldri vært i Roma. Til syvende og sist skrev Paulus Romerbrevet fordi Gud ønsket at han skulle gjøre det. Men Paulus tjente som apostel ikke bare for menighetene han hadde grunnlagt, men han var Kristi apostel for alle troende. Romerbrevet regnes generelt som den mest logiske og velorganiserte boken av en velorganisert forfatter som vanligvis skrev logisk.

Paulus ønsket å skrive til dem før han besøkte dem, og redegjøre i detalj for hva evangeliet er, hvorfor vi trenger det, og hvordan det virker. Han ønsket også å forklare frelsen i sammenheng med jøder og hedninger.

Spørsmål: Hva er en oversikt over Romerbrevet?

Svar: Her er en oversikt.

Rom 1:1-17 Paulus’ presserende budskap

Rom1:18-3:20 : Vår fordømmelse

- Rom1:18 : Guds vrede mot alvorlig, eskalerende og dødelig synd

- Rom 2–3:20 Både jøder og hedninger er uten unnskyldning og ansvarlige for sin skyld

Rom3:21 –5 Vår rettferdiggjørelse

- Rom 3:21-31 Kristus rettferdiggjorde oss, ikke våre gjerninger

- Rom 4 Abraham: Rettferdiggjort ved tro

- Rom 5 Kristi død ga oss rettferdiggjørelsen

Rom 6–8 Vår helliggjørelse

- Rom 6 Vi er erklært døde for synden

- Rom 7 Vår vedvarende kamp for helliggjørelse

- Rom 8 Den Hellige Ånd: kraft til et hellig liv

Rom 9–11 Guds suverene valg av Israel og oss

- Rom 9 Guds tidligere valg av Israel

- Rom 10 Guds valg i dag

- Rom 11 Guds fremtidige valg for Israel oppfylt

Rom 12–16 Å leve ut vår frelse

- Rom 12 Et viet liv i tjeneste for Gud og andre

- Rom 13 Et lydig liv

- Rom 14 Ta imot de svake i troen

- - Uten å dømme dem eller føre dem til snubling, men slik Kristus ville gjort

- Rom 15:14–16:27 Paulus’ fremtidige planer og takknemlighet overfor andre

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom et epistel og et brev i Romerbrevet?

Svar: Et brev, fra det greske ordet epistole, er en type brev som var ment å bli lest og spredt offentlig.

Spørsmål: Når døde Paulus i Rom?

Svar: Det er generelt enighet om at Paulus døde under Nero, noe som vil si under forfølgelsen i år 67 e.Kr. Dermed skrev han alt i løpet av omtrent 34 år etter Jesu død.

Vi kjenner ikke Paulus’ nøyaktige alder, men i Apostlenes gjerninger 7:58 var Saulus fra Tarsus en ung mann, og i Filemon 9 var Paulus en gammel mann.

Spørsmål: Siden Jesus i Rom 1:4 ble erklært som Guds Sønn, var han da Guds Sønn også før det?

A: Ja. Noen kan være noe før det blir offentliggjort for verden. Jesus er Guds Sønn på to forskjellige måter.

Før tiden begynte, ble Jesus født (ikke skapt) av Faderen. Det har aldri vært en tid da Jesus ikke var Guds Sønn.

På jorden ble Jesus unnfanget på en aseksuell måte av jomfru Maria. Genetisk materiale som ikke kom fra Maria (Y-kromosomet osv.) ble på mirakuløst vis skapt av Gud Faderen.

Så selv om Jesus alltid har vært Guds Sønn, ventet Gud til Jesus ble født på jorden med å kunngjøre dette for menneskeheten.

Er Jesus altså likestilt med Gud Faderen eller underordnet Gud Faderen? La oss først ta en omvei og svare på et enklere spørsmål; deretter skal vi bruke det svaret til å komme tilbake til dette spørsmålet. På jorden: Er din lille sønn likestilt med deg eller underordnet deg? Hvis du sier at han ikke er likestilt med deg, er det feil svar av to grunner. Hvis det skjedde en naturkatastrofe og bare én av dere kunne overleve, ville du da valgt å redde deg selv fordi sønnen din ikke er så viktig som (du tror) du er? Hvis sønnen din er mindre verdt enn deg, er da din far, etter samme logikk, større enn deg? Var hans far større enn ham? Og hans far? Var da din tippoldefar en supermann? Nei, sønnen din er på ingen måte mindre verdt enn deg eller ikke likestilt med deg. Men adlyder sønnen din deg (i det minste forhåpentligvis mesteparten av tiden)? Eller adlyder og underordner du deg sønnen din? Jeg er sikker på at det er det første, og ikke det andre. Du og sønnen din har forskjellige roller, i det minste inntil han blir voksen og får barn. På samme måte er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd likeverdige i natur, herlighet og ære. Men de skiller seg fra hverandre i rolle og rang. På jorden underkastet Jesus seg (Hebreerne 5:7) og lærte lydighet (Hebreerne 5:8). Men selv nå kan Faderen betegnes som «Gud til Jesus Kristus» i Efeserne 1:3. (Dessverre ville noen kristne, som Augustin av Hippo og Ambrosius av Milano, være uenige i det siste punktet.)

Spørsmål: Siden det greske ordet kai i Rom 1:7 og 1 Kor 1:3 kan bety både «selv» og «og», betyr dette da at Jesus er Gud Faderen, slik sabellianere, modalister og noen (men ikke alle) enhetspentekostaler lærer?

Svar: Nei. La oss se objektivt på dette.

1. Alle er enige om at «og» er den primære betydningen av det greske ordet kai, men det betyr noen ganger «også».

2. Man kan ikke bevise enhetslæren, treenighetslæren eller noen annen doktrine basert på et ord som kan oversettes på begge måter.

3. I dette kapittelet i Romerbrevet skilles Jesus fra Gud Faderen i Romerbrevet 1:9. Jesus er ikke en foreldreløs, og han er heller ikke en farløs sønn.

4. Jesus skilles også fra Faderen mange steder i Skriften, blant annet, men ikke begrenset til, Efeserne 1:3,17; Matteus 3:16–17; 12:18; Markus 10:38–40; Lukas 3:21–22; Johannes 1:1,33; 6:38; 14:16,26,28,31; 5:26; 6:28; 7:5; Apostlenes gjerninger 5:31–32; 1. Korinterbrev 11:3; 15:25–28; Hebreerbrevet 1:9; 5:7–8. Ved Jesu dåp utførte Jesus ikke en ventriloquisme-forestilling.

Sabellianismen ser ikke ut til å ha hatt mange tilhengere, bortsett fra i en kort periode i Roma. Her er noe av det de før-nikenske kristne lærte: at Faderen og Sønnen er forskjellige, men de lærte ikke at de er adskilte.

Athenagoras (177 e.Kr.) sier at Faderen, Sønnen og Ånden har forskjell i enhet. A Plea for Christians, kap. 12, s. 134

Athenagoras (177 e.Kr.): «Også Den Hellige Ånd selv, som virker i profetene, hevder vi er en utstrømning fra Gud, som strømmer ut fra Ham og vender tilbake igjen som en solstråle. Hvem ville da ikke bli forundret over å høre at mennesker som taler om Gud Faderen, om Gud Sønnen og om Den Hellige Ånd, og som forkynner både deres makt i forening og deres forskjell i rekkefølge, blir kalt ateister? Vår lære om det guddommelige vesen er heller ikke begrenset til disse punktene; men vi anerkjenner også en mengde engler og tjenere, …» A Plea for Christians, kap. 10, s. 133

Teofilus (168–181/188 e.Kr.) (utdrag) «Gud, som altså hadde sitt eget Ord i sitt indre, avlet Ham og utstrålte Ham sammen med sin egen visdom før alle ting. Han hadde dette Ordet som hjelper i de tingene som ble skapt av Ham, og ved Ham skapte Han alle ting.» Teofilus til Autolykos, bok 2, kap. 10, s. 98

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier: «Ordet, nemlig Sønnen, var alltid hos Faderen; og også den Visdommen, som er Ånden, var til stede hos Ham, før hele skapelsen.» Han fortsetter deretter med å sitere Ordspråkene 3:19,20 og så videre, og viser dermed at Den Hellige Ånd er den tredje personen. Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 4, kap. 20.3, s. 488

Tertullian (ca. 213 e.Kr.): «Og hvis vi siterer et annet skriftsted: ‘Slik sier Herren til min Herre Kristus’, må Herren som taler til Kristi Far være et eget vesen. Dessuten, når apostelen i sitt brev ber: ‘Måtte vår Herre Jesus Kristi Gud gi dere visdomens og kunnskapens ånd,’ må Han være en annen (enn Kristus), som er Jesus Kristi Gud, den som skjenker åndelige gaver. Og en gang for alle, for at vi ikke skal gå gjennom hvert eneste skriftsted, må Han «som oppreiste Kristus fra de døde, og som også skal oppreise våre dødelige legemer», helt sikkert, som livgiveren, være forskjellig fra den døde Faderen, eller til og med fra den oppreiste Faderen, hvis Kristus som døde, er Faderen.» Mot Praxeas, kap. 28, s. 625

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) skrev et helt verk mot Noetus, som «hevdet at Kristus var Faderen selv, og at Faderen selv ble født, led og døde.» Mot kjetteriet til en viss Noetus, kap. 1, s. 223

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) «Han [Jesus] sa ikke: ‘Jeg og Faderen er én, men er én.’ For ordet ‘er’ brukes ikke om én person, men det refererer til to personer og én kraft.» Og han siterer 1. Korinterbrev 15:23–28. Mot kjetteriet til Noetus, kap. 7, s. 226

Origenes (225–253/254 e.Kr.) «Nå er det mange som er oppriktig opptatt av religion, og som her kommer i stor forvirring. De er redde for at de kanskje forkynner to guder, og frykten deres driver dem inn i læresetninger som er falske og onde. Enten benekter de at Sønnen har en egen, særskilt natur ved siden av Faderens, og gjør Ham som de kaller Sønnen til Gud i alt annet enn navnet, eller så benekter de Sønnens guddommelighet, gir Ham en egen, separat eksistens og lar Hans vesen falle utenfor Faderens, slik at de kan skilles fra hverandre.» Kommentar til Johannes, bok 2, kap. 2, s. 323

Novatian (250/4–256/7 e.Kr.) (underforstått) omtalte Sabellius’ kjetteri som helligbrøde, fordi han trodde at Kristus ikke er Sønnen, men Faderen. Avhandling om treenigheten, kap. 12, s. 621–622

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) «Planten som springer ut fra roten, er noe annet enn det den vokser opp fra; og likevel er den av samme natur som den. Og elven som renner fra kilden, er noe annet enn kilden. For vi kan verken kalle elven en kilde eller kilden en elv. Likevel erkjenner vi at de begge er ett i henhold til naturen, og også ett i substans; og vi innrømmer at kilden kan oppfattes som far, og at elven er det som er født av kilden.» Om den ene substansen, s. 120

Lucian av Antiokia (ca. 300–311 e.Kr.): «Helt klart av Faderen, som virkelig er en Fader, og av en Sønn, som virkelig er en Sønn, og av Den Hellige Ånd, som virkelig er Den Hellige Ånd; disse navnene er ikke gitt på en vag eller vilkårlig måte, men angir nøyaktig den spesielle personligheten, rekkefølgen og herligheten til de som er nevnt, slik at de i personlighet er tre, men i harmoni er én.» Lucian av Antiokias trosbekjennelse i *The Creeds of Christendom* av Philip Schaff, bind 2, s. 27

Methodius (270–311/312 e.Kr.) «For Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds rike er ett, likesom deres vesen er ett og deres herredømme ett. Derfor tilber vi også, med én og samme tilbedelse, den ene Guddommen i tre Personer, som eksisterer uten begynnelse, uskapte, uten ende, og som ikke har noen etterfølger. For verken vil Faderen noensinne opphøre å være Faderen, eller Sønnen å være Sønnen og Kongen, eller Den Hellige Ånd å være det Han er i vesen og personlighet. For intet i Treenigheten vil lide noen form for svekkelse, verken med hensyn til evighet, fellesskap eller suverenitet. For det er ikke av den grunn at Guds Sønn kalles konge, fordi Han for vår skyld ble menneske», Tale over Salmene kap. 5 s. 397. (også «De ti jomfruenes festmåltid», tale 8, kap. 10 s. 338 og kap. 11 s. 339)

Spørsmål: Hvordan ble de romerske kristnes tro kjent over hele verden i Rom 1:8?

Svar: Dette har samme betydning som 1. Tessalonikerbrev 1:8. Gitt størrelsen og innflytelsen til byen Roma, er det ikke en overdrivelse å si at den romerske menigheten spilte en stor rolle i mange menneskers første inntrykk av kristendommen.

Spørsmål: I Rom 1:11 og Rom 15:29, er ikke Paulus litt innbilsk når han forteller romerne at han ønsker å komme for å gi dem en åndelig gave?

Svar: Kanskje, hvis Paulus hadde vært en vanlig mann. Men siden Paulus var en av Kristi apostler, var han både åpenhjertig og ærlig uten å overdrive. Det er greit å fortelle noen at du kan være til nytte for dem, hvis det er sannheten.

Spørsmål: Hvorfor ble Paulus i Rom 1:13–14 forhindret fra å besøke romerne tidligere?

Svar: Paulus sier ikke at det skyldtes motstand fra Satan, slik han gjør i 1. Tessalonikerbrev 2:18. Snarere hadde Paulus mye tjeneste å utføre der han var, øst i Lilleasia og Hellas. Han måtte også finne en måte å komme seg dit på. Noen ganger er det greit hvis fruktbar tjeneste på ett sted forsinker at man drar til et annet sted.

Spørsmål: Hvordan kan det i Rom 1:18 være sant at Gud aldri blir vred?

Svar: La oss spørre innbyggerne i Sodoma og Gomorra! At Gud aldri blir vred, er ønsketenkning som strider mot Skriften. Dessverre går denne feilen – å ville tro på våre egne tanker i stedet for å tro på det Skriften sier – helt tilbake til Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.). Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) og Origenes (225–253/254 e.Kr.) er inkonsekvente på dette punktet. Imidlertid aksepterte 19 tidlige kristne forfattere at Gud har vrede: Ignatius av Antiokia, Justin Martyr, Melito av Sardis, Teofilus av Antiokia, Irenaeus av Lyon, Klemens av Alexandria, Tertullian, Hippolytus, Commodianus, Novatian, «Avhandling mot Novatian», Cyprian av Kartago, Gregor Thaumaturgos, Victorinus av Petau, Peter av Alexandria, Methodius, Lactantius, Alexander av Alexandria og Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.). Kjetteren Marcion oversatte «vrede» i stedet for «Guds vrede» da han kopierte Romerbrevet, ifølge *The Wycliffe Exegetical Commentary: Romans 1–8*, s. 94.

Spørsmål: Når Guds vrede blir åpenbart i Rom 1:18, betyr det da at Guds vrede blir åpenbart i det øyeblikket evangeliet forkynnes, slik Karl Barth lærte, eller er denne forkynnelsen en påminnelse om handlinger som er åpenbart i historien?

Svar: Det er det siste. Mennesker opplevde Guds vrede allerede i gammeltestamentlig tid, før evangeliet ble gitt.

Spørsmål: Hvordan kan mennesker i Rom 1:18 holde sannheten tilbake i urettferdighet?

Svar: Det er altfor lett for mennesker å være enige, i det minste delvis, om sannheten om hva som er rett og best for andre, uten å praktisere det selv. Det greske ordet for gudløshet her, asabeian, betyr mer enn bare å ikke tro på Gud. Det betyr mangel på ærbødighet for Gud, så det refererer også til dem som intellektuelt tror på Gud, men ikke lever i samsvar med det. I dag kaller noen dette «praktisk ateisme». De sier kanskje ikke at de er ateister, men de lever som om de var det.

Spørsmål: Hvordan undertrykte menneskene sannheten i Rom 1:18?

Svar: Noen mennesker er, uten egen skyld, uvitende om visse viktige ting, men det er ikke det som er tema her. Ikke all uvitenhet er uskyldig. Noen mennesker er uvitende om sannheten om noe fordi de visste hvor de kunne finne informasjonen, men bevisst valgte å ikke finne ut av det eller å ikke tro på det, uavhengig av bevisene. Som et ordtak fra Midtøsten sier: «Du kan ikke vekke noen som later som om de sover.» Folk undertrykker sannheten om at abort tar et uskyldig liv, ikke fordi de ikke kan se det, men fordi de ikke vil. Vi ser hele tiden i dag hvordan folk undertrykker sannheten i politikken.

Her er et konkret og åpenbart eksempel på hvordan myndighetene undertrykte sannheten i antikkens historie. Romerne hadde mange hedenske hellige institusjoner som de trodde de hadde av ulike guddommelige eller mirakuløse grunner. Mange av dem ble innstiftet av den tidlige romerske kongen Numa Pompilius. Den romerske historikeren Varro forteller at en romersk bonde ved navn Terentius, mens han pløyde i nærheten av Pompilius’ grav, fant bøker som tilhørte Pompilius, der årsakene til de hellige institusjonene var nedskrevet. Han overleverte dem til senatet, som etter å ha sett de virkelige årsakene til institusjonene, beordret pretoren til å brenne bøkene. Du kan lese om dette i Augustinus av Hippos *Guds by* (413–426 e.Kr.), bok 7, kap. 34, s. 141–142. Når folk brenner de eldste eksemplarene av bøkene om sin egen religion, som de angivelig tror på, må man stille spørsmål ved deres forpliktelse til sannheten.

Spørsmål: Hvordan forklarer du i Rom 1:18–23 til ikke-troende at mennesker har en forpliktelse overfor Gud?

Svar: Enten vi vokser opp eller er voksne, har vi forpliktelser overfor foreldrene våre. På skolen har vi en forpliktelse til å adlyde læreren. Når vi kjører bil, har vi en forpliktelse til å følge lovene og adlyde instruksjonene fra en politibetjent. Med alle disse forpliktelsene, som de fleste mennesker – bortsett fra de som sitter i fengsel – aksepterer, hvorfor skulle vi da tro at vi ikke har noen forpliktelse overfor vår Skaper?

Gud ga oss liv, luft og næring, og ber oss om å anerkjenne og tilbe Ham. For dem som ikke ønsker å tilbe den sanne Gud, vil Gud etter døden sende dem til sitt eget univers, atskilt fra Ham. Selvfølgelig er Gud kilden til all godhet og kjærlighet. Det andre universet er ildsjøen.

Spørsmål: Hvordan kan alle kjenne Gud gjennom naturen, slik det står i Rom1:19 –20?

Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Vi kan vite mange ting om Gud gjennom naturen. For eksempel kan intet skapt vesen skape seg selv. Det finnes en Skaper som er større enn de skapte vesenene. Vi kan også se Guds majestet, makt og skjønnhet i skapelsen, selv om skapelsen er falne.

2. Mennesker kan finne på sine egne merkelige tolkninger av fakta. For eksempel hevdet ideen om spontan generasjon, et «vitenskapelig faktum» fra middelalderen, at fluer kunne oppstå fra råtnende kjøtt, og at liv kunne oppstå spontant fra ikke-liv.

3. Mange viktige ting om Gud kan vi ikke vite gjennom naturen, slik som treenigheten, at Jesus døde på korset og at Jesus skal komme igjen.

4. Selv om naturen ikke er tilstrekkelig til å formidle hele frelsesevangeliet, er den tilstrekkelig til å lære mennesker at det finnes en Gud og å søke etter Ham.

5. Hvis noen avviser den sannheten de kjenner om den Allerhøyeste Gud, har Gud ikke nødvendigvis forpliktet seg til å gi dem mer sannhet.

Spørsmål: I Rom1:19 –20, havner alle ikke-kristne i helvete?

Svar: Det finnes bare ett riktig svar, men det har to sider: nei og ja.

Nei, av fire grunner

N1. Nei, fordi noen mennesker som ennå ikke er kristne, vil bli kristne i fremtiden og komme til himmelen. Det bibelske uttrykket for dem som til slutt vil være i himmelen, er «de utvalgte».

N2. Nei, fordi det i Det gamle testamente var mange gudfryktige jøder som holdt loven og døde mens de ventet på Messias’ komme, uten å kjenne Messias (Efeserne 3:4–6; 1. Petersbrev 1:10–11; 2. Petersbrev 1:19; ~Hebreerne 11:39–40). De døde før Kristus, men er i himmelen.

N3. Nei, fordi Gud åpenbarte seg gjennom Abraham, selv om Abraham ikke hadde loven. Gud er i stand til å handle «utenfor rammene» av våre forutfattede meninger, og til å føre mennesker til seg selv gjennom Kristus slik Han selv velger. Vi kan være trygge på at alle som døde uten noensinne å ha hørt om Kristus i dag – enten det er spedbarn, personer med alvorlige psykiske funksjonsnedsettelser eller mennesker som lever i dyp uvitenhet – vil bli dømt rettferdig av Gud, som også er barmhjertig. (Se Rom4:15 ;5:12 ; ~Joh 9:41)

N4. Noen kristne mener at Kristus forkynte for dem som allerede var døde, basert på 1. Petersbrev 3:19-20 og 1. Petersbrev 4:6. Klemens av Alexandria skrev i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 6, kap. 6, s. 490, at de som var rettferdige i henhold til Guds lov, bare manglet tro. De som ikke hadde loven, men var rettferdige i henhold til sin filosofi, trengte både tro og omvendelse fra avgudsdyrkelse. «Straks sannheten ble åpenbart, omvendte de seg også fra sin tidligere [avgudsdyrkende] atferd.» Se også *Stromata*, bok 6, kap. 6, s. 492. Irenaeus av Lyon (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 27.1, s. 499), Hippolytus (Fragment fra kommentar til Salme 19 eller 20, s. 170. Se også kap. 7.14, s. 189) og Origenes (Origenes’ «Mot Celsus», bok 2, kap. 43, s. 448) lærte også at Kristus forkynte for de døde for å omvende noen av dem.

Andre kristne er imidlertid uenige i dette.

Ja, av fire grunner

Y1. Alle som er, var eller noen gang vil bli frelst, blir frelst gjennom den eneste mellommannen og frelseren, Jesus Kristus (Apg4:12 ; Joh 10:7-8; Joh 10:26-28).

Y2. Alle trenger Jesus. Jesus sa til og med til de religiøse jødiske fariseerne at hvis de ikke trodde på ham, ville de faktisk dø i sine synder (Joh 8:24). Jesus advarte dem om at deres avvisning av Gud ville sende dem til helvete (Matt23:33 –36).

Y3. Selv spedbarn som døde før de bevisst begikk noen overtredelse, trenger likevel Jesus for å hellige dem og rense dem for deres syndige natur. Selv om de ikke tok noen syndige valg og aldri hadde til hensikt å gjøre noe galt, har de likevel en egoistisk, syndig natur og trenger forvandling gjennom Jesus før de kommer til himmelen.

Y4. Siden Jesus frelser alle som skal frelses, vil alle som kommer til himmelen før eller senere tro på Kristus (Romerne 14:10–11; Filipperne 2:9–11; Johannes 6:37, 45).

Når det gjelder punkt Y3, var det en gang en kristen som var uenig med meg i dette og sa at hvis de ikke kan ta en beslutning for Jesus, så kan de ikke komme til himmelen. Men vi må se på det mest grunnleggende nivået: hva er den ene «tingen» som frelser oss? I siste instans er det ikke vår beslutning som frelser oss, for det er ikke engang «oss» som frelser oss. På det mest grunnleggende nivået er det Gud som frelser oss. Han frelser alle de frelste gjennom Jesus, men vi vet ikke nøyaktig hvordan Han vil gjøre det for spedbarn, de som levde før Kristus, osv. Det vi vet, er at Han er Gud!

Spørsmål: I Rom 1:20, i hvilken grad kan mennesker lære Guds sannhet og evangeliet ved å betrakte skapelsen?

Svar: Vi kan lære tre ting, men ikke en fjerde.

1. Eksistensen av en eller annen form for Skaper (personlig eller upersonlig) ut fra skapelsens eksistens.

2. Guds usynlige egenskaper, hans evige kraft og guddommelige natur (Rom1:20 ).

3. En viss forståelse av Guds moralske lov (Rom2:14 –16).

Fra skapelsen kan mennesker ikke lære om Kristi mysterium. (Efeserne 3:4–6,9;6:19 ; Kolosserne 1:26–27; 2:2; 4:3; Romerne 16:25–26; 1. Petersbrev 1:10–12).

Spørsmål: Kan noen i Rom 1:20 bli frelst utelukkende ved å tro på det man kan lære av skapelsen?

Svar: I virkeligheten er det ingen som blir det. Uten Gud er det ingen som søker Gud, slik det står i Rom 3:9-20.

Hypotetisk sett inneholder spørsmålet en falsk forutsetning. Spørsmålet forutsetter at Gud er passiv, og at hvis noen søkte Ham, ville Gud bare sitte der og ikke ønske å trekke dem inn i sannheten. Faktisk ønsker Gud sannsynligvis at mennesker skal tro på sannheten mer enn menneskene selv ønsker å tro på sannheten.

Spørsmål: I Rom 1:24, 26, 28 står det at siden Gud ikke liker ugudelighet, hvorfor ønsket da Gud å overgi ugudelige mennesker til enda større ugudelighet?

Svar: Gud misliker ugudelighet, men hvis noen ønsker å være ugudelige, lar Gud dem gå i den retningen de selv ønsker. Romerbrevet 1 viser at en av konsekvensene av synd er ønsket om verre synd. Enten ønsker du å synde mer, eller så hungrer og tørster du etter rettferdighet, slik Jesus roste i Matteus 5:6. Forresten bør kristne aldri slutte å hungre og tørste etter mer rettferdighet.

Spørsmål: I Rom 1:24, 26 og 28 står det tre ganger: «Gud overgav dem». Hvordan overgir Gud mennesker, og finnes det ulike nivåer?

Svar: Noen dyktige kunstnere trenger bare å tegne noen få streker, og man vet allerede hva som er tegnet. På samme måte tegner Paulus en kort skisse av menneskers hjerter. Gud overgav dem gradvis til urenhet, avskyelige lyster og forvrengt tankegang. Den syndige verden står på hodet. Dyr har blitt viktigere enn mennesker, kjønnsrollene har snudd seg på hodet, og det gale er blitt det rette, i hvert fall i verdens øyne. Dette samme uttrykket ble brukt i Det gamle testamente der Israels fiender ble overgitt til Israel i 2. Mosebok 23:31 og 5. Mosebok 7:23. Enda mer avslørende er det at det også brukes når Gud overgav det opprørske Israel til dets fiender i 3. Mosebok 26:25; 5. Mosebok 28:25; Josva 7:7; og Dommernes bok 2:14; 6:1,13.

At Gud overgir dem, betyr ikke bare at Gud passivt trekker tilbake sin velsignelse, slik Johannes Chrysostomos lærte, men også at han aktivt fører fiender til dem, slik Habakkuk 1 viser.

Spørsmål: I Rom 1:24, 26, 28, overga Gud dem for at de selv eller andre skulle bli rettet, eller for straff?

Svar: Det trenger ikke å være bare én av delene. For dem som har ører til å høre, kan det være til korreksjon. De kloke kan lære av andres feil. Men for de uforstandige som ikke tar hensyn til korreksjon, tjener det bare som straff som kan føre til ytterligere straff. Man kan forestille seg disse syndene som høye metallstenger, festet til takets treplanker, som under et tordenvær tiltrekker seg Guds vrede.

Spørsmål: I Rom 1:25 sier ikke den greske teksten «for en løgn», men «løgnen». Hva er egentlig denne løgnen?

Svar: Det er ikke noen av de enkelte syndene som nevnes, men snarere helheten i «løgnen» om at de ikke trenger å ta hensyn til Gud og at de ikke har noen plikt til å adlyde Gud.

Spørsmål: Betyr Rom1:26 –27 bare at man ikke kan forandre seg til å bli homoseksuell, men at hvis man er født homoseksuell, er det greit å leve ut sin homoseksualitet?

A: Nei. Romerbrevet 1:26–27 sier at både menn og kvinner begår en alvorlig synd ved å bytte ut naturlige forhold med unaturlige homoseksuelle forhold. Noen har hevdet at det kun er «utvekslingen» som er ond, og at det er greit å være homoseksuell hvis man er født slik. Men slik kan det ikke være. Ikke bare legges det i dette verset vekt på at selve forholdene er «skammelige», men ordet «bytte», metallaso, er det samme greske ordet som brukes om å bytte Guds sannhet mot en løgn. Problemet er altså ikke bare «byttet», men de «uskikkelige handlingene med andre menn», som det står i Romerbrevet1:27 . Siden 3. Mosebok 18:22,24;20:13 og 1. Korinterbrev 6:9-10 viser at utøvelsen av homoseksualitet er ond, er det selvfølgelig aldri i orden å befinne seg i en ond tilstand. Dette gjelder uansett om umoralen er homoseksuell eller heteroseksuell; poenget er at vi alle er født med en syndig natur og må bli født på ny for å bli hellige. Se også drøftingen av 3. Mosebok 18:22,24;20:13 og 1. Korinterbrev 6:9-10. Som en sidebemerkning kan det greske uttrykket «skammelige begjær» også oversettes som «skammelige lidenskaper» ifølge The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 443 eller «ueærefulle lidenskaper» ifølge Wuests oversettelse.

Paulus var jøde, og andre jødiske forfattere som skrev på gresk, bruker dette greske uttrykket «unaturlig omgang» (para physin) for å betegne homoseksualitet i Filons *Special Laws* 3:39 og Josefus’ *Mot Apion* 2.273.

Her er en jødisk tekst som har en viss likhet med Paulus’ skrift: «Solen, månen og stjernene forandrer ikke sin orden; så skal heller ikke dere forandre Guds lov i uorden i deres gjerninger. Hedningene kom på avveie, forlot Herren, forandret sin orden og adlød tre og stein, bedragerske ånder. Men slik skal ikke dere være, mine barn, idet dere i himmelhvelvingen, på jorden, i havet og i alle skapte ting erkjenner Herren som skapte alle ting, for at dere ikke skal bli som Sodoma, som forandret naturens orden.» (Naftalis testamente 3:2–4). Sitert fra *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 10, s. 27

Tertullian tolker i *de Corona*, kap. 6, s. 96, Rom 1:26 slik at menn og kvinner byttet om den naturlige bruken mellom seg til det unaturlige «som en straff for deres feil».

Spørsmål: Om Rom 1:26–27 skriver skeptikeren Bart Ehrman: «Når man tenker på hvilke deler av Bibelen som har noe å si i en moderne kontekst, er det viktig å huske på det historiske perspektivet at de bibelske forfatterne alle levde i en annen verden enn vår og gjenspeilte antakelsene og troen til menneskene i sin egen verden. Deres verden, for å ta et særlig treffende eksempel, hadde ikke noe begrep om det vi tenker på som homoseksualitet. For å si det på en annen måte: Homoseksualitet eksisterte ikke i den verdenen. Hvorfor? Ikke fordi menn ikke hadde sex med menn (det hadde de) eller kvinner med kvinner (det hadde de), men fordi det ikke fantes noen oppfatning av seksuell orientering i den verdenen – eller i noen verden – før begrepet seksuell orientering utviklet seg blant vestlige tenkere i det nittende og tjuende århundre.» (Jesus, Interrupted, s. 280)

Ehrman bruker de to foregående eksemplene til å generalisere. «Det samme gjelder alle Bibelens læresetninger – om kvinner, om samkjønnede forhold, om sex utenfor ekteskapet, om dødsstraff, om krig, om rikdom, om slaveri, om sykdom, om … ja, om alt.» (Jesus, Interrupted s. 281)

A: Jøss! Tilsynelatende har Ehrman ikke lest Det gamle testamente på veldig lenge, spesielt ikke 3. Mosebok 20:13. Han mener vel ikke at 3. Mosebok 20 ble «utviklet blant vestlige tenkere i det nittende og tjuende århundre»! I stedet for det nittende århundre var det faktisk det femtende århundre – f.Kr.!

Uansett hva senere hedenske folk gjorde mange århundrer senere, påvirket det ikke oppfatningen av at samkjønnede forhold var onde for en jødisk person (som Saulus fra Tarsus eller til og med Jesus), fordi de kunne lese Det gamle testamente. Forresten, lenge før vestlige tenkere fra det nittende århundret eksisterte, skrev minst 11 tidlige kristne forfattere spesifikt mot homoseksualitet før år 325 e.Kr. Du kan se disse på www.BibleQuery.org/History/ChurchHistory/WhatEarlyChristiansTaught.html. Etter min mening er Ehrman rett og slett «fantastisk» her.

Spørsmål: Hvordan overgir Gud i Rom1:26 –27 mennesker til deres hjertes begjær?

Svar: En av straffene for synd er økt lyst til å synde. En konsekvens av synd er at den utgjør en ond sirkel. Du kan tenke på uomvendt synd som et astronomisk «svart hull» som suger inn alt rundt seg. Åpenbaringen22:11 og Daniel12:10 antyder også at både det gode og det onde vil formere seg.

Spørsmål: Hvordan «finner» noen «måter å gjøre ondt på» i Rom 1:30?

Svar: Å gjøre ondt er ikke begrenset til det som er nevnt i Bibelen, men innebærer å gå imot Guds vilje og de gode tingene i Bibelen. «Gjør mot andre…» kontra å finne på nye måter å svindle folk på, enten med små svindlerier, investeringer eller en offentlig tjenestemann med merkelige lover. En annen måte er å finne på nye måter å skade noens omdømme på, eller å torturere folk, slik at man kan vise det i filmer. Hvis det lages en ny film som viser en ny type gru, vil du da se den? Hvis du er Guds barn, hvorfor da?

Det finnes en fabel om de ugudeliges hjerte som heter «Frosken og skorpionen». Den har blitt tilskrevet Aesop, men var faktisk ikke kjent før den dukket opp i to russiske romaner i 1933 og 1940. I denne fabelen må en frosk og en skorpion krysse en elv. Skorpionen kan ikke svømme, så den ber frosken om å få sitte på ryggen hennes. Frosken er motvillig, for hvis skorpionen stikker henne, vil hun drukne. Skorpionen forklarer at den ikke vil stikke frosken, for hvis den stikker frosken, vil de begge drukne. Så frosken går med på det og begynner å krysse elven. Halvveis over stikker skorpionen frosken. Mens lammelsen setter inn, spør frosken skorpionen hvorfor den gjorde det, for nå vil de begge dø. Skorpionen sier at den ikke kunne la være; det ligger i dens natur. Det onde kan ikke bare skade andre, men ofte også være selvdestruktivt.

Spørsmål: Hvorfor skifter tonen i Rom 2:1–11?

Svar: Paulus forutser lesernes reaksjoner. Romerbrevet 1 understreker hva «de» gjorde; «de» er onde mennesker som ikke engang ville prøve å følge Gud. I stedet for at leseren skal føle at dette bare gjelder de andre menneskene, skifter Paulus pronomenet til «dere» i Rom 2:1, 3, 17. Dette er en «diatribe» eller en hypotetisk toveis diskusjon med leseren.

Dette viser at alle kommer alvorlig til kort, i hvert fall uten Kristus. Men som en predikant sa: Man må vise folk at de er fortapt før man kan vise dem at de trenger en frelser. Paulus redegjør systematisk for vår håpløshet og når sitt sterkeste poeng i Romerbrevet 3:23. Deretter viser Paulus oss håpet i Kristus, da vi var uten håp.

Spørsmål: Hva lærer Rom 2:2–11 oss om Guds dom?

Svar: Det lærer oss fem ting.

1. Den er i samsvar med sannheten – Rom 2:2

2. Den er uunngåelig, med mindre en person blir tilgitt. Romerne 2:3

3. Den blir ofte utsatt. Rom 2:4

4. Hvor streng den er, avhenger av hvor mye skyld man har opparbeidet seg. Rom 2:5

5. Det er i samsvar med ens gjerninger. Romerne 2:6-11

Spørsmål: Hva menes med «stivhet» i Rom 2:5?

Svar: Det greske ordet, skeroteta, er opprinnelsen til vårt engelske ord «sklerose». Så i stedet for aterosklerose, forhardning av arteriene, er dette forhardning av sjelen.

Spørsmål: I Rom 2:5, vil hele Guds dom finne sted på én dag?

Svar: «Dag» her refererer ikke til tjuefire timer. Det refererer til den tiden da Gud skal dømme. Det vil være flere dommer. En dom ved bema-tronen for troende, og en dom ved den store hvite tronen for alle.

Spørsmål: Er Rom 2:6 en del av avsnittet Rom 2:1–5 eller 2:7–11?

Svar: Grammatisk sett kunne man tro Rom 2:1–5 på grunn av pronomenet «den som».

Organisatorisk sett hører det imidlertid hjemme sammen med Rom 2:7–11, fordi jøder ofte skrev og tenkte i kiasmer, og dette er et kiasme. Ordet «kiasme» stammer fra navnet på den greske bokstaven Chi, som ser ut som et x. Et kiasme er en symmetrisk tankestruktur, og Det gamle testamente er fullt av dem. Her er dette kiasmet.

A1. Rom 2:6 Gud vil dømme alle rettferdig

- B1. Rom 2:7 De som gjør det gode, skal få evig liv

- - C1. Rom 2:8 De som gjør ondt, skal lide vrede

- - C2. Rom 2:9 Vrede over dem som gjør det onde

- B2. Rom 2:10 Herlighet for dem som gjør det gode

A2. Rom 2:11 Gud dømmer upartisk

Spørsmål: Er gode gjerninger en betingelse for frelse i Rom 2:6-7?

Svar: Nei, her står det om belønning for gode gjerninger, ikke om å bli frelst ved gode gjerninger. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Alle bør kunne være enige om at gode gjerninger har en viss sammenheng med evig liv; de to bør gå hånd i hånd.

2. I dette avsnittet finnes det ikke noe begrep om at Kristi offer er ufullstendig eller utilstrekkelig. Det finnes heller ikke noe begrep om at mennesker fortjener evig liv.

3. Siden gjerninger ikke er en forutsetning for frelse, men likevel har en sammenheng med frelsen, hvordan henger de da sammen? Gjerninger er knyttet til frelsen som et uttrykk for, et resultat av frelsen, slik både Efeserne 2:9–10 og Jakob 2:18–26 viser. De er et tegn på frelse, akkurat som et hjerteslag er et tegn på at en person er i live.

Spørsmål: Vil dommen i Rom 2:6 være forskjellig for ulike mennesker?

Svar: Ja, på flere måter.

For de vantro vil straffen for noen være strengere enn for andre, slik Matteus10:15 ;11:22 –24 og Markus 12:40 indikerer.

For troende vil det være forskjellige belønninger i himmelen, slik Matteus 5:12;10:42 ; 6:19-21; Lukas 6:23; 1. Korinterbrev 3:12-15; og Åpenbaringen 22:12 lærer.

Generelt sier Jesus i Matteus 5:7 at de som viser barmhjertighet, vil bli vist barmhjertighet.

Spørsmål: Får vi i Rom 2:7 evig liv nå, eller senere?

Svar: Vi får evig liv i sin fulle fylde senere, men vi mottar det sikre løftet om det nå. Se drøftingen av 1. Timoteus 6:16 for mer informasjon. En kristen har evig liv fra det øyeblikket hun eller han først tror.

Spørsmål: Siden Gud ikke gjør forskjell på personer (Rom 2:11), hvorfor skiller Han da mellom jøder og hedninger (Rom 3:1-2), spesielt moabittene?

Svar: Vi må først skille mellom evig rettferdighet og jordiske situasjoner og forbannelser. Bibelen lærer oss at Gud på mange måter ikke gjør forskjell på personer individuelt (for eksempel når det gjelder frelse), men at Gud på andre måter gjør forskjell på personer og deres nasjonalitet. Legg merke til at eksempler på begge sider finnes i de samme bøkene, så denne kontrasten var ikke en tilfeldig «feil» fra ulike forfatteres side, men en bevisst intensjon fra Paulus.

Gud gjør ikke forskjell på mennesker når det gjelder dom og for dem som søker eller avviser Ham:

For hos Gud er det ingen forskjellsbehandling (eller Gud viser ikke favorisering) i Romerbrevet2:11 og Apostlenes gjerninger10:34 –35 (det er Peter som taler). Alle har samme verdi for Gud (Galaterbrevet3:28 ). Gud frelser alle som påkaller Ham (Romerbrevet10:11 –12). Frelsen er den samme for jøder og hedninger (Apostlenes gjerninger17:26 –27)

Gud dømmer etter gjerninger, basert på Romerbrevet 2:6; Salme 62:12; Predikeren 12:14; Hosea 12:2; Ordspråkene 24:12 (LXX); (delvis) Matteus 16:27; 2. Korinterbrev 11:15; 2. Timoteusbrev 4:14. I jødiske skrifter: Mishna ‘Abot 3:15.

Gud favoriserer noen: Skriften hevder aldri at Gud lot alle bli født under like omstendigheter. Observasjoner av livet bekrefter dette. Aron ble ordinert til prest, og hans handlinger på Sinai-fjellet viser at han ikke nødvendigvis var mer fortjent. Alle i alle kulturer har muligheten til å vite nok om Gud gjennom skapelsen til at de kan søke å få vite mer. Jesus lovet i Matteus 7:7–12 at de som ber, søker og banker på, skal få, finne og få døren åpnet for seg.

Oppsummert:

1. I dette livet har noen mennesker bedre omstendigheter enn andre.

2. Gud dømmer alle rettferdig, og han tar alle faktorer i betraktning.

3. Uansett hvilke omstendigheter en person befinner seg i, har ingen noen unnskyldning for ikke å handle i henhold til den sannheten de allerede har nå.

Spørsmål: I Rom 2:12, vil alle som aldri har hørt om loven i Det gamle testamente eller om Kristus, havne i helvete uten noen sjanse til å bli frelst?

Svar: Nei. Job var ikke nødvendigvis jøde, og Gud åpenbarte seg for Job. Heller ikke Abraham og alle frem til Moses hadde loven i Det gamle testamente. Til syvende og sist er det ikke lydighet mot evangeliet som frelser, og det er ikke engang evangeliet som frelser. Det er Gud som frelser gjennom Jesus, og Han kan gjøre som Han vil.

Spørsmål: Hvordan kan hedningene i Rom 2:14 være en lov for seg selv?

Svar: De stoiske filosofene hadde den oppfatningen at loven var forankret i naturen, ifølge «The Wycliffe Exegetical Commentary Romans 1-8», s. 153. Men her i Romerbrevet betyr ikke dette at folk kan finne på hvilken som helst lov og moral de ønsker å følge.

Dette betyr derimot

1) Alle har en viss forståelse av sannheten, både i naturen og i samvittigheten (Rom1:19 –20;2:14 –16).

2) Alle har et ansvar for å følge all den sannheten de kjenner til (Romerne 2:15).

3) Alle som prøver å følge den sannheten de kjenner, kommer til kort (Romerne 3:23) og er klar over det.

4) Gud er rettferdig; synd regnes ikke der det ikke er lov (Rom4:15 ;5:13 ).

5) Imidlertid er ikke all uvitenhet uskyldig uvitenhet (Rom1:21 –22,25).

Spørsmål: I Rom 2:14-15; Apg 23:1; 24:16; 1 Kor 8:7,10,12; 1 Tim 1:5,19, 3:9, 4:2; 2 Tim 1:3; Tit 1:15; Heb 9:14, 10:22; 13:18, hva sier Bibelen om menneskers samvittighet?

A: Det står faktisk ikke at loven er skrevet i deres hjerter, men snarere lovens virkning. Du kan appellere til folks samvittighet når du vitner. Folk har en generell forestilling om rett og galt – men hvorfor, hvis det ikke finnes noen Gud? Ville du ønske å komme til en himmel hvor alle, uansett om de har angret eller ikke, befinner seg?

Q: I Rom 2:16, Sal 44:21; 139; Jer 23:24; Joh 21:17; 1 Kor 14:25; Jes 44:7; Luk 12:6 – hvordan dømmer Gud menneskers hemmeligheter?

Svar: Selvfølgelig er Gud overalt, og Gud vet alt, men disse versene sier også noe utover det. Det er ingenting du kan gjøre som er skjult for Gud, og som ikke vil bli avslørt under dommen. Som kristen kan du gjøre hva du vil, men husk at alt du gjør, selv i det skjulte, ser Gud, englene kan se det, til og med demoner kan se det, og muligens også folk i himmelen. Så husk det, og gjør det du vil. Som en kristen har sagt: «Hvis det gleder deg å behage Gud, kan du gjøre som du vil.»

Spørsmål: Har Paulus i Rom 2:16 «sitt eget evangelium» som han forkynner?

Svar: Det finnes bare ett sant evangelium (Gal 1:8), men det var også Paulus’ evangelium, akkurat som det er vårt.

Spørsmål: I Rom 2:17–20 tok jødene noe godt fra Gud, nemlig loven, og satte det i Guds sted. Hva er noen andre måter folk kan ta noe godt fra Gud og sette det i Guds sted på?

Svar: Da israelittene som vandret i ørkenen ble bitt av slanger, ba Gud Moses om å reise opp en kobberslange, og når folk så på den, skulle de leve. Senere, i Hiskia sin tid, kalte de den Nehushtan og brente røkelse til den, så Hiskia fikk den ødelagt i 2. Kongebok 18:4. Jødene på Jeremias’ tid satte sin lit til tempelet, som beskrevet i Jeremia 7:1–15. Siden den tiden har folk satt sin lit til å kjenne Skriftene og til sine ledere. Siden år 325 e.Kr. har folk også satt sin lit til dollaren, sin kirke, sine gjerninger, relikvier og sine offer og gaver til Gud. De har satt sin lit til å hjelpe de fattige eller forkynne evangeliet, som erstatning for å ære Gud gjennom sin livsførsel.

Vår trygghet ligger i Gud. Det finnes ingen trygghet i loven, eller i omskjæringen, eller i noen av disse andre tingene. Selv om Jesus kalte fariseerne for blinde veiledere i Matteus 15:14, skryte de likevel av å være veiledere for de blinde.

Spørsmål: Hva er forskjellen i Rom 2:19 mellom å være en veiviser for blinde og et lys for dem som er i mørket, og hvordan skal troende være begge deler?

Svar: Når du er en veiviser for en blind person, forteller du dem hvilken vei de skal gå, og hjelper dem med å unngå spesifikke farer, hindringer og å falle. Dette kan være en aktiv rolle. Når du er et lys for dem som er i mørket, er du generelt sett et forbilde, slik at de kan følge lyset fra lykten din og til slutt komme seg ut av mørket. I en hule setter du selvfølgelig ikke lykten på ett sted og står på et annet. Lykten er med deg, og de ser stien ut fra hvor du befinner deg. De ser kanskje ikke detaljene eller fellene underveis, men de ser retningen de ønsker å gå, ikke så mye ut fra det du sier, men ut fra hvem de ser at du er. Som troende skal våre liv være et vitnesbyrd, men dette er to forskjellige sider ved vårt vitnesbyrd.

En gang tok en kristen venninne en gruppetaxi og sa at hun var student for å få studentrabatten, selv om hun allerede var ferdig med studiene. Jeg er ikke sikker på om hun engang visste at hun gjorde noe galt – før jeg irettesatte henne for det. Det er å være en veiviser for de blinde. Når du går på en bedriftsmiddag, og mange blir fulle, mens du selv ikke blir det selv om alkoholen er gratis, og de vet at du er kristen, sier du ikke noe spesifikt, men du er et lys.

Spørsmål: I Rom 2:20, hva er forskjellen mellom å være en veileder for de uforstandige og en lærer for de uerfarne, og hvordan skal troende være begge deler?

Svar: For å sitere Mark Twain: En tåpe er en som «vet for mange ting som ikke stemmer». Tåper trenger korreksjon for å avlære seg de falske tingene de har lært, og enda viktigere, for å skille mellom de falske og de sanne tingene de har lært. Et barn vet at det trenger å lære, og du må lære det sannheten, på dets nivå.

Et persisk ordtak lyder slik: Den som vet, og ikke vet at han vet, sover; vekk ham. Den som ikke vet, og vet at han ikke vet, er et barn; lær ham. Den som ikke vet, og ikke vet at han ikke vet, er en tåpe; unngå ham. Den som vet, og vet at han vet, er en vis mann; følg ham.

Spørsmål: Hvorfor er det, i Rom 2:21–23, så lett for folk å lære andre ting, men ikke å følge disse samme tingene selv?

Svar: Matteus 7:3-5 og Lukas 6:41-42 sier at folk er så ivrige etter å fjerne flisen i andres øye, mens de har en bjelke i sitt eget øye. Med vår syndige natur og vår naturlige, falne stolthet fokuserer vi enten bevisst eller ubevisst på våre dyder og bagatelliserer våre synder og feil, og fokuserer ofte på andres synder og feil. Men hvis vi i det minste innser at vi selv har denne tendensen, er vi allerede ett skritt foran. Det neste skrittet er å be Gud om å vise deg dine feil, inkludert de skjulte. David sa i Salme 19:12-13a: «Hvem kan skjelne sine egne feil? Rens meg fra mine skjulte feil. Bevar også din tjener fra forsettlige synder; må de ikke herske over meg.»

Spørsmål: I Rom 2:21–25, før vi ser ned på disse jødene for å være inkonsekvente, er vi som kristne noen ganger også inkonsekvente og hyklerske. Hva kan du si for å hjelpe en kristen som er hyklersk?

Svar: Du lurer ikke Gud; faktisk lurer du ingen. Selv om du og din synd ikke blir avslørt nå, kan de bli avslørt senere. I stedet for å bekymre deg for det hele tiden, bør du rett og slett la være å synde i utgangspunktet. Du bør ønske å være et godt eksempel for andre. Ikke se på den kortsiktige gleden, men på den langsiktige situasjonen synden din vil sette deg i. Som en mann sår, så høster han.

Se i bakspeilet på livet ditt, og se etter Guds godhet og barmhjertighet som Han har vist deg. Vil du i fremtiden, når du ser tilbake, være fornøyd med det du ser? Når du står foran Kristi domstol, vil du da virkelig forklare for Ham hvorfor du gjorde det du gjorde, når du visste bedre?

For å få hjelp i din kamp, skaff deg en ansvarlighetspartner. Møt hverandre ansikt til ansikt, via telefon eller elektronisk en gang i uken, eller oftere, be sammen, og fortell den andre ærlig hvordan det går med deg i Herren.

Spørsmål: Hvordan ble Guds navn i Rom 2:24 spottet blant hedningene gjennom jødene og på grunn av de troende generelt?

Svar: Jødene var Guds utvalgte folk, men gjennom sin ulydighet, ugudelighet og avvisning av Messias opptrådte de ikke som Guds folk. De onde handlingene til dem som ble ansett som Guds folk, vanæret Gud i andres øyne.

Ikke-troende vet at jødene (og troende generelt) følger Skaperen og Skriftene. Men når de ser på livsstilen til noen troende, og «tyveri» (i handel og ellers), og deres «pragmatisme» overfor onde religiøse ting, spør de: «Hva er forskjellen?», og ser ingen overbevisende grunn til å tro på ting som selv noen troende oppfører seg som om de ikke tror på.

I dag er enhver kristen som er kjent for andre som kristen, et vitne for Gud. Spørsmålet er da ikke om du er et vitne eller ikke, men om du er et godt vitne eller et dårlig vitne. Som det står i *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 10, s. 34: Etiketten på flasken skal stemme overens med innholdet.

Den greske Epiktet kritiserer noen stoikere for ikke å praktisere det de forkynte, og på samme måte irettesetter Paulus jøder som ikke adlyder det de intellektuelt tror på.

Spørsmål: Hvorfor er denne blasfemien viktig i Rom 2:24? Med andre ord: Hvem hører og ser denne blasfemien?

Svar: Romerbrevet2:24 sier at hedningene (ikke-jødene) ser blasfemien fra jødene. Det har betydning på tre måter.

1. Det har en tendens til å drive folk bort fra Gud når de ser at de som kalles Guds folk, spotter Guds navn.

2. Gud sier at Han er en nidkjær Gud. En del av dette er at Gud ikke liker at Hans navn og omdømme blir baktalt og vanæret.

3. Det kan føre til at unge troende snubler; de trodde at en viss synd var alvorlig, men når de ser mer modne kristne begå den, kan de komme til den konklusjonen at den tross alt ikke er så alvorlig.

Spørsmål: I Rom 2:25 og Fil 3:2–5, hvordan vet vi, bortsett fra Bibelen, at jødene på Paulus’ tid satte for stor lit til omskjæringen?

Svar: Man trodde at «ingen som er omskåret, skal komme ned til Gehenna» (2. Mosebok Rabbi 19 [81c]); se også Tanch. B. 60(b), 8; 1. Mosebok R. 9 [30(a)]. I Genesis R 48 står det skrevet at Abraham sto rett utenfor porten til Gehenna for å sikre at ingen omskåret mann skulle komme dit.

Spørsmål: Var Paulus imot jødene i Rom 2:25–29?

Svar: Nei. Noen hevder det, men dette verset viser det motsatte.

For det første er Paulus imot hykleriske jøder.

For det andre sier Paulus at det finnes mennesker som følger sannheten, men som ikke er omskåret som jøder.

Til slutt fremholder Paulus her det å være en ekte jøde som den høyeste standarden. Paulus roser altså de ekte jødene som følger Guds lov uten hykleri.

Spørsmål: Hvorfor nevner Paulus i Rom 2:27 at selv moralske ikke-jøder vil dømme jøder som ikke holder loven?

A: En sannsynlig årsak er at jødene trodde at de rettferdige ville dømme de urettferdige, jf. 1. Enok 91:12; 98:12; Abrahams apokalypse 29:19–21; Visdom 3:8. Likevel sa Jesus at selv folket i Ninive (som omvendte seg på Jonas’ tid) og dronningen av Saba ville stå opp i dommen mot jødene som avviste Jesu ord i Matteus 12:41-42 og Lukas 11:31-32.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Paulus i Rom 2:27 at selv moralske ikke-jøder ville dømme jøder som ikke holdt loven?

Svar: En sannsynlig grunn er at jødene trodde at de rettferdige ville dømme de urettferdige, jf. 1. Enok 91:12; 98:12; Abrahams apokalypse 29:19–21; Visdom 3:8. Likevel sa Jesus at selv folket i Ninive (som omvendte seg på Jonas’ tid) og dronningen av Saba ville stå opp i dommen mot jødene som avviste Jesu ord i Matteus 12:41–42 og Lukas 11:31–32.

Spørsmål: Hva betyr det egentlig i Rom 3:2 å være betrodd Guds ord?

Svar: Å bli betrodd betyr ikke bare å motta dem, men også å bevare og videreformidle dem.

Spørsmål: Hva betyr «la Gud være sann og hvert menneske en løgner» i Rom 3:4?

Svar: Det rettferdiggjør ikke at noen lyver. Det betyr snarere at Gud fortsatt er sann, selv om hver eneste person på jorden skulle mene noe annet. At Gud er sann, er et absolutt faktum. Efeserne 4:25 sier at vi skal legge av oss løgnen og tale sannferdig.

Spørsmål: Hvordan fremhever eller viser menneskers urettferdighet Guds rettferdighet i Rom 3:5?

Svar: Rettferdighet og urettferdighet er ikke likeverdige og motsetninger. Urettferdighet er snarere en mangel på eller en forvrengning av Guds rettferdighet. Som bevis på dette erkjenner mennesker ofte, selv i sin urettferdighet, at de er urettferdige, og de foretrekker rettferdighet – i det minste hos andre.

Spørsmål: I Rom 3:7, ærer menneskers løgner Gud?

Svar: Menneskers løgner ærer aldri Gud direkte. Rom 3,7 forteller imidlertid om det forbløffende faktum at til tross for menneskers løgner og bedrag, anerkjenner folk generelt sett fortsatt Gud og hans moralske lov.

Spørsmål: Hvorfor skal vi ikke, ifølge Rom 3:8, gjøre det onde for at det gode skal komme ut av det? (Den russiske Khlysty-sekten og den onde libertinen Grigori Rasputin lærte dette.)

Svar: Hvis dette var sant, ville Satan ha forårsaket mer godt enn noen annen. Gud bruker ofte det onde til det gode. Det rettferdiggjør ikke at mennesker gjør det onde, eller hindrer mennesker som levde som Rasputin fra å lide konsekvensene i ildsjøen for sitt onde. Se drøftingen av Rom 6:1,15 for mer informasjon.

Da han ble spurt om hvorfor han sa at synd er uunnværlig for Gud, svarte Rasputin: «’Selvfølgelig, lille far,’ sa han, ‘vår Frelser og de hellige fedrene har fordømt synden, siden den er et verk av den Onde. Men hvordan kan du drive ut det onde, lille far, bortsett fra gjennom oppriktig omvendelse? Og hvordan kan du omvende deg oppriktig, hvis du ikke har syndet? … Vekk med Skriftene dine!’ tordnet han. ’Skriftene! Sannelig, jeg advarer deg, lille far, slutt med dette forfengelige og nytteløse arbeidet, slik at du kan stå foran Herren. Ta livet som det er, for det alene er gitt deg av Gud. Og la meg si dette til deg: Gruble ikke evig over hvor synden kommer fra, over hvor mange bønner en mann må be om dagen, og hvor lenge han må faste for å unnslippe synden! Synd, hvis synden fremdeles lurer i deg; bare på denne måten kan du overvinne den! Synd, så vil du omvende deg og drive det onde bort fra deg. Så lenge du bærer synden i det skjulte i deg, og fryktelig dekker den til med faste, bønn og evig diskusjon om Skriftene, så lenge vil du forbli en hykler og en udugelig, og slike er forhatte av Herren. Skitten må drives ut, hører du, lille far? Først da vil din duft være velbehagelig for Herren?» (Rasputin: Den hellige djevelen, s. 54–55)

Legg merke til hans perverse logikk.

1) Siden dette er ondt, bør du omvende deg fra synden.

2) Du kan ikke omvende deg fra synden med mindre du har syndet.

3) Derfor, for å overvinne synden i deg, må du først begå synd!

Folk er smarte nok til å finne på en eller annen unnskyldning for å rettferdiggjøre nesten hva som helst ondt, i hvert fall i sitt eget hode, hvis de virkelig prøver hardt.

Spørsmål: I Rom 3:11, Sal 14:2-3 og Sal 53:3 står det at ingen søker Gud. Hvordan kunne da David søke Gud i Sal 27:8, 105:4, 31:1, 34:4, 28:1-2, 42:1-2 og 120:1?

Svar: Romerbrevet3:11 siterer faktisk fra David i Salme 14:2. Det er fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Mange, inkludert David, søker virkelig Gud (Jeremia 29:13; 5. Mosebok 4:29)

2. Ingen, inkludert David, søker Gud av seg selv.

3. Gud elsket oss før vi elsket Ham (1. Johannes4:19 ), og Gud søkte oss før vi søkte Ham. Ingen kan komme til Jesus uten at Faderen trekker ham til seg (Johannes 6:44).

4. Selv vår tro og vår søken etter Gud er en gave fra Gud.

5. En sentral rolle for Den Hellige Ånd er å overbevise verden om skyld når det gjelder synd, rettferdighet og dom (Johannes 16:8-11). Dermed har Gud gitt alle et visst vitnesbyrd. Antakelig har alle fått gaven av i det minste en viss evne til å søke Ham. Noen ekte kristne er imidlertid uenige i dette siste punktet.

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) sa følgende i sin kommentar til Galaterbrevet, kap. 2, vers 20, s. 23, da han henviste til Salme 63:1: «Dessuten lærer dette språket at hver enkelt med rette står i like stor takknemlighetsgjeld til Kristus, som om Han var kommet bare for hans skyld, for Han ville ikke ha spart på denne sin nedlatenhet selv om det bare var for én, slik at omfanget av Hans kjærlighet til hver enkelt er like stort som til hele verden. Sannelig ble offeret brakt for hele menneskeheten, og det var tilstrekkelig til å frelse alle, men de som nyter velsignelsen, er bare de troende.» Johannes Chrysostomos nevner at måltidet ble tilberedt for alle i Lukas14:16 , men da gjestene ikke kom, kalte han inn andre. (Dette er hentet fra The Nicene and Post-Nicene Fathers, første serie, bind 13, s. 23.)

Spørsmål: I Rom3:13 –19, refererer disse passasjene fra Det gamle testamente til noen onde mennesker, eller til alle mennesker?

Svar: De refererer til oss alle, i større eller mindre grad. Et av de siterte avsnittene, Salme 14:1–3, sier uttrykkelig at det refererer til alle. I tillegg sier Jakob2:10 at den som holder hele loven bortsett fra ett punkt, likevel er skyldig i å ha brutt loven.

Spørsmål: I Rom 3:20, var loven en fiasko?

Svar: Hva du mener, avhenger av hva du tror loven var ment å gjøre.

Hvis noens håp var at de kunne følge loven fullt ut og bli rettferdiggjort overfor Gud ved det alene, så ja. Men Paulus sier noe annet; i 1. Timoteus 1:8 sa han at loven ikke ble gitt for de rettferdige, men for de urettferdige. Den var en «lærer» for å opplære oss i rettferdighet. En velstående familie kunne ansette en pedagog for sønnen sin. En pedagog var en kombinasjon av lærer, privatlærer og streng disiplinær. Romerbrevet 3:20 sier på samme måte at formålet med loven var å gjøre oss bevisste på synden.

Loven gjorde ikke mennesker onde. Den var snarere et røntgenbilde som avslørte hva som var inne i oss. Vi ville ikke vite at en skjev linje kunne være rett, hvis vi ikke hadde sett en rett linje.

Spørsmål: I Rom 3:21–26 kan enkelte bibelsteder sette i gang en vekkelse eller til og med forandre en hel by. Men i dag skal vi se på et avsnitt som forandret et halvt kontinent. I sin bibel kalte Martin Luther dette «hovedpoenget og selve kjernen i brevet og i hele Bibelen». Hvordan tror du dette satte i gang den lutherske reformasjonen?

Svar: Det meste av religion handler om å gjøre det du må for å komme til himmelen, nirvana eller til og med å smelte sammen med en kosmisk flamme. I romersk-katolisismen (men ikke i den østortodokse kirken) handlet det om å begrense tiden man måtte tilbringe i det smertefulle skjærsilden. Men Luther oppdaget gjennom Paulus at ekte kristendom ikke handlet om å «gjøre», men om at det allerede var «gjort». Det handler ikke om hva vi gjør, men om hva Kristus allerede har gjort for oss. Alle de ekstra botøvelsene som prestene sa at Gud ville at de skulle utføre når de syndet, var faktisk distraherende og trakk oppmerksomheten bort fra Kristi fullførte verk. Da Martin Luther og andre så dette i et nytt lys, er jeg sikker på at de måtte stoppe opp og trekke pusten dypt. Dette var verdensomveltende.

Spørsmål: I Rom 3:22, er det vår tro på Jesus, eller Jesu tro?

A: Det er vår tro på Jesus, slik det fremgår av *Evangelical Commentary on the Bible*, s. 933, *The Expositor’s Commentary on the Bible*, bind 10, s. 41, og *The Wycliffe Exegetical Bible Commentary: Romans 1–8*, s. 224–225. Men det er Guds rettferdighet, slik det fremgår av Rom 3:21, 22, 25 og 26.

Q: Hva er forskjellen mellom «synder» (flertall) og «synd» (entall) i Rom 3:23?

Svar: I Romerbrevet er «synder» handlinger, tanker eller ord som strider mot Guds vilje, eller handlinger eller ord vi burde ha gjort, men unnlot å gjøre. «Synd» er drivkraften bak disse onde handlingene. «Synder» med «s» forekommer bare i Rom 3:25; 4:7; 7:5 og 11:27. Tilsvarende forekommer «sinned» bare i Romerbrevet 2:12 (to ganger), 3:23; 5:12, 14, 16. «Sin» uten «s» brukes på 43 steder i Romerbrevet, med start i 3:9: «hedningene, at de alle er under synden»

Spørsmål: I Rom3:23 –24: Hvis alle som er rettferdiggjort, er de samme som alle som har syndet, vil da alle komme til himmelen, slik universalistene lærer?

Svar: Nei, universalisme er en kjetteri. Universell fordømmelse, både av jøder og hedninger, og et universelt tilbud om rettferdighet gjennom tro, til både jøder og hedninger, betyr ikke at hver eneste person tar imot tilbudet. Se drøftingen av Kolosserne 1:20 for svaret og mer informasjon.

Spørsmål: Hva er de seks måtene vi blir rettferdiggjort på i Rom 3:24?

Svar: Her er de seks måtene.

Vi blir rettferdiggjort ved nåde, gjennom forløsningen i Kristus Jesus i Rom 3:24.

Vi blir rettferdiggjort ved tro i Rom 5:1.

Vi blir rettferdiggjort ved blodet i Rom 5:9.

Vi blir rettferdiggjort ved kraft i Rom 4:24-25.

Vi blir rettferdiggjort av Gud i Romerbrevet 8:33.

Vi blir rettferdiggjort ved gjerninger i Jakob 2:24, noe som betyr at gjerninger er beviset på og frukten av vår rettferdiggjørelse.

Spørsmål: I Rom 3:24, hva ville du si til noen som mente at mennesker i tidligere tider eller på andre steder som ble frelst, ble frelst utenom Kristus?

Svar: Hvis dette var sant, ville ikke Kristi død på korset vært nødvendig, men bare et alternativ. Da Jesus ba i Getsemane-hagen og spurte Gud Faderen om det fantes noen annen utvei, hvorfor sa ikke Gud: «Selvfølgelig, du trenger ikke å gjennomføre dette»?

Spørsmål: I Rom 3:25, i hvilken grad er Kristi død en fjerning av Guds vrede, og i hvilken grad er den en fjerning av vår skyld?

Svar: De hører sammen som tennved og ild. Det er en fjerning av at vi er under Guds vrede, fordi det er en fjerning av vår skyld gjennom Jesu Kristi offer.

Spørsmål: Betyr Rom 3:25 at Kristus frelste oss fra våre synder frem til vi ble født på ny, og at vi er overlatt til oss selv etter det?

Svar: Nei. Tanken om at «hvis det skal skje, er det opp til meg» er ikke bibelsk. Mange i Kristi kirke tror at man mister sin frelse hver gang man synder, men at man får den tilbake når man omvender seg. Merkelig nok tror de ikke at man må døpes på nytt for å bli frelst igjen. Som en person utenfor Kristi kirke spøkte: De tror på å bli vasket én gang, og etter det blir de renset på renseri.

Spørsmål: I Rom 3:25 står det at Kristi død er en soning for alle våre tidligere synder. Hvis en kristen da bevisst synder, havner han eller hun da i helvete, slik Heb 10:26–31 kan tyde på?

Svar: Nei. Gud ga oss ikke bare frelsen, men Gud opprettholder også vår frelse, slik 1. Johannes 1:8–10 og 1. Johannes 2:2 viser. Gud fullfører vår frelse ved å besegle oss for frelsen i Efeserne 1:11–14.

Spørsmål: Snakker Paulus i Rom 3:27-28 om gjerninger i henhold til Moseloven, eller om gode gjerninger generelt?

Svar: For det første finnes det bare én lov, Guds lov. Selv om Paulus her har i tankene de budene jødene hadde lært (Rom3:21 ), glemte han ikke de delene av Guds lov som hedningene hadde, ettersom han spesifikt nevner dem i Rom3:29 –30.

La oss for et øyeblikk anta at det noen feilaktig har hevdet, nemlig at Paulus bare snakker om at Moseloven ikke kan bidra til å fortjene frelse, og at det derfor er mulig at gode gjerninger delvis kan fortjene frelse. Nå sa ikke Moseloven bare hva de ikke måtte gjøre, men den spesifiserte også de gode gjerningene de burde gjøre. Hvis det noen feilaktig har hevdet var sant, ville ikke budene Gud ga kunne bidra til at de fortjente frelse, men andre bud som Gud ikke ga (på grunn av glemsomhet, smålighet eller en annen grunn) ville kunne gjøre det.

Det grunnleggende problemet her er at det bare finnes én Gud, og at mennesker enten prøver å adlyde eller å være ulydige mot Ham. Ikke bare viser dette verset ikke at gode gjerninger kan fortjene frelse, men Efeserne 2:8-9 beviser at de ikke kan det.

For å bedre forstå forholdet mellom en tro som kommer til uttrykk i handling, og det å ikke bli rettferdiggjort ved gjerninger, se det neste kapitlet i Bibelen, Romerbrevet 4.

Spørsmål: Hvordan blir et menneske i Rom 3:28 «rettferdiggjort ved tro uten lovens gjerninger», mens Jakob2:24 sier: «Ved gjerninger blir et menneske rettferdiggjort, og ikke ved tro alene»?

Svar: Vi blir frelst av nåde gjennom tro alene, men sann tro står ikke alene, men ledsages av gjerninger. Svaret illustreres med en analogi: «Det er faktisk umulig å skille gjerninger fra tro, akkurat som det er umulig å skille varme og lys fra ild.» Dette sitatet er fra Martin Luther. Hvis du og vennene dine satt rundt et bål og laget mat, ville en «campist» ved navn Paulus kanskje påpeke at det ikke er lyset fra bålet som steker maten, men varmen. Han ville også legge til at det å lyse med lommelykten på bålet heller ikke hjelper i det hele tatt. En annen «leirdeltaker» ved navn Jakob ville si at man ikke kan vite om bålet fortsatt er der for å tilberede maten, bortsett fra ved hjelp av lyset. Han ville si at hvis det ikke var noe lys, så skjedde det heller ingen matlaging.

Se diskusjonen om Jakob 2:14–25 for et mer utførlig svar.

Spørsmål: Hvordan var Abraham Paulus’ far «etter kjødet» i Rom 4:1?

Svar: Abraham ble, akkurat som oss, rettferdiggjort ved tro i 1. Mosebok 15:6. Ordet for «far» ble også brukt om «forfader», og siden Paulus var jøde, var Abraham hans forfader. Dette er den eneste gangen ordet «forfader» brukes i Det nye testamente, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 452. Det står også på s. 453 at rabbinerne lærte at Abraham hadde et overskudd av fortjeneste som var tilgjengelig for hans etterkommere.

Spørsmål: Hvordan passer Rom 4 inn etter Rom 3?

Svar: Romerbrevet 3 hevder at det finnes en rettferdighet fra Gud uavhengig av lovens gjerninger. Romerbrevet 4 gir et bibelsk eksempel: Abraham.

Spørsmål: I Rom 4:3, 4, 5, 6, 8, 9, 10, 11 bruker Paulus ordet «tilregnes». Hvordan tilregnes rettferdigheten oss?

A: Gud er rettferdig, og hvis Han skal straffe noen synd, må Han, for å være rettferdig, straffe all synd. Jesu død på korset tilfredsstilte Guds krav om rettferdighet for vår synd. Den tilregnes oss når vi trodde; tilregningen «vokser» ikke etter hvert som vi gjør gode gjerninger, og den blir ikke «fylt opp» når vi dør. Romerbrevet 5 går nærmere inn på denne tilregningen.

Spørsmål: Hvilke kontraster nevnes i Rom 4:4–5:15 mellom Adams fall og Kristi offer?

Svar: Det er tre kontraster.

1. Det ene er et resultat, og det andre er en gave (Romerne 4:4–5).

2. Gaven skilte seg i grad fra overtredelsen (Rom5:15 ). Gaven mer enn oppveide overtredelsens svikt.

3. De var av ulik art. Gaven førte til rettferdiggjørelse og liv, mens overtredelsen førte til fordømmelse og død (Rom5:16 –17).

Spørsmål: I Rom 4:8,22, hvis Gud ikke tilregnet Abraham synd, var Gud da rettferdig overfor dem som Han tilregner synd?

Svar: Ja. Romerne 4:23–24 sier at det å tilregne Abraham rettferdighet i stedet for synd ikke var et enkeltstående tilfelle. Det samme gjelder for oss, hvis vi tror på Gud. Men de som stoler på sin egen rettferdighet i stedet for Guds, vil bli dømt etter hva de har gjort og ikke gjort, slik Åpenbaringen 20:12 og Matteus 25:32–46 viser.

Spørsmål: Hvorfor er det viktig, i Rom 4:10, at Abraham ble erklært rettferdiggjort før han ble omskåret?

Svar: Hvis det hadde skjedd etterpå, kunne man tro at Abraham hadde fortjent sin rettferdiggjørelse gjennom de gjerningene han utførte. Men på denne måten hadde Abraham ikke utført noen gjerninger for å fortjene rettferdiggjørelsen. Abraham trodde bare, og han ble ikke omskåret før fjorten år senere.

For det andre var Abraham ikke omskåret da han ble rettferdiggjort, og dermed kan han også være troens far for de uomskårne.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom synd og overtredelse i Rom 4:15?

Svar: Synd er å gå imot det Gud har befalt. Overtredelse er å bevisst synde mot det Gud har befalt. All overtredelse er synd, men uskyldig, uvitende synd er ikke overtredelse.

Spørsmål: Hvorfor trenger vi tro i stedet for visshet, som det står i Rom 4:16?

Svar: Tenk over det: Engler har ikke tro som oss, de har kunnskap. Det finnes ingen frelse gjennom Kristus for falne engler, som visste hva de ga avkall på, ifølge Hebreerbrevet 2:16.

Vi har ikke fri vilje på samme måte som engler og demoner har. De har viss kunnskap, vi har tro. Gud kunne ha valgt å komme til jorden hvert år, bevise uten den minste tvil at Han skulle dømme alle, og deretter be alle om fritt å velge å akseptere eller avvise Ham. Da ville det ikke virket som et like stort valg. Tvert imot er det lett for en å velge å ikke fordype seg i disse tingene, forbli i usikkerhet og tvil, og gå sin egen vei.

Gud kunne ha skapt vesener som valgte å følge Ham fordi de visste med sikkerhet hvordan alt var. Det gjorde Gud, og de kalles engler. Gud skapte oss, de falne menneskene. Til tross for vår syndige natur, og til tross for at vi ikke har sikker kunnskap, har Gud gitt oss muligheten til å velge å komme til Ham.

Spørsmål: Hvordan var Abraham far til mange nasjoner i Rom 4:17–18?

Svar: Abraham var stamfar til israelittene, edomittene og midianittene, men det er ikke hovedpoenget i dette verset. Snarere var Abraham far til alle som tror (Rom4:11 ), både jøder og hedninger fra alle nasjoner.

Spørsmål: Hvordan var Abrahams tro i Rom 4:18 både mot håp og i håp?

Svar: Abraham var verken blind, tåpelig eller lettlurt. For en mann på 100 år og en kone på 90 var det naturligvis intet håp om å få barn. Hvis de var ufruktbare før, ville det ikke forbedre situasjonen å nå hundreårsgrensen. Det var rett og slett ingen sjanse. Men Gud trenger ikke sjanse, og det visste Abraham. Hvis Gud lovet en sønn fra Sara og ham selv, så ville Sara og han forbli i live til etter at den sønnen var født. Abraham hadde mistet håpet på deres kropper og på naturen, slik enhver fornuftig person burde ha gjort. Likevel bevarte Abraham samtidig håpet på Gud, som er den Allmektige. Du kan se begge disse sidene hos Abraham i 1. Mosebok 17:17, der Abraham lo av håpløshet da Gud fortalte ham at Sara og han skulle få en sønn. Du kan se noe lignende hos Sara i 1. Mosebok 18:12.

En type tro sier: «Jeg kan alt gjennom Kristus som gir meg styrke» (Fil 4:13). Det er en stor tro å ha, men det er ikke den typen tro Abraham hadde her. Sara og Abraham så ikke hvordan de kunne gjøre noe på egen hånd, selv ikke med Gud. Men Gud kunne skape en vei der det ikke fantes noen vei.

Spørsmål: Hva er det i Rom 4:18 som hindrer oss i å ha en stor tro, slik som Abraham?

Svar: Det er minst fire viktige ting vi bør tenke på.

a) Kanskje har vi ikke plass i oss til en så stor tro; vi er allerede for det meste fylt av et smigrende syn på våre egne evner. Abraham visste at han måtte stole på Gud, og Abraham ønsket ikke å bli værende et sted når Gud ville at han skulle dra.

b) Det krevde modige skritt av Abraham å legge ting bak seg og følge Gud. Vi bør se etter hvor Gud vil at vi skal ta modige skritt, ikke for å utsette oss for fare uten grunn, men for å adlyde Ham.

c) Men Abraham snublet, mange ganger, på sin trosvandring. Han fryktet Farao, fryktet Abimelek og ønsket å ta en snarvei med Hagar. Men Abraham reiste seg og fortsatte å vandre.

d) Abraham så dit han var på vei. Han dvelte ikke ved hvor han hadde vært, eller engang hvor han var nå, men hvor han ønsket å være, og etterlot seg et arv som en velsignelse for mange nasjoner.

Spørsmål: Hvordan gir Abrahams eksempel oss håp i Rom 4:23–25?

Svar: Vi ser håp i tre forskjellige aspekter.

Analogt med dette: Selv om Abrahams fysiske kropp var død og ikke lenger kunne få barn, kunne Gud forandre det. Selv om mennesker er døde i synd, kan Gud gi dem liv.

Som eksempel rettferdiggjorde Gud Abraham før noen gjerninger, og regnet Abrahams tro som rettferdighet. På samme måte rettferdiggjør Gud oss før noen gjerninger, og regner vår tro som rettferdighet.

Situasjonsmessig ble Abraham rettferdiggjort fjorten år før han ble omskåret. Løftet om rettferdiggjørelse ved tro gjelder både jøder og hedninger.

Hvis Guds virke i livet vårt helt og holdent avhenger av oss, ville jeg vært redd. Men det avhenger snarere av at Gud virker i oss (Filipperne 2:13), og vi kan ha tillit til Ham, hvis vi bare stoler på at Han vil utføre Sitt gode verk.

Spørsmål: Hvordan sier Rom 5:1–10 at frelsesutvekslingen skjer?

Svar: Det nevnes ni aspekter.

1. Rettferdiggjort gjennom tro (5:1).

2. Fred med Gud (ikke bare fredelige følelser) (5:1)

3. Adgang ved tro (5:2) til denne nåden (5:2).

4. Guds kjærlighet blir utgytt i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (5:5).

5. Da vi var maktesløse, døde Kristus for de ugudelige (5:6).

6. Gud viste sin kjærlighet (5:8).

7. Mens vi var syndere, døde Kristus for oss, de ugudelige (5:8).

8. Rettferdiggjort ved Kristi blod (5:9).

9. Forsonet ved Guds Sønns, Jesu, død (5:10 ).

Som New International Bible Commentary s. 1324 lærer, er rettferdiggjørelse ikke bare en lære som skal defineres og forsvares, men en velsignelsens kopp som skal nytes.

Spørsmål: I Rom 5:2, 9–10, er frelsen ved nåde eller ved tro?

Svar: Opprinnelsen, kraften, den tilstrekkelige styrken og virkningen kommer fra Guds nåde ved at han sendte Jesus for å dø for våre synder. Se Efeserne 2:5, 8, 9. Gud valgte å formidle denne gaven gjennom vår tro på Jesus. Ordet her, «føre inn» eller «å ha adgang», kan referere til en innføring i kongedømmet.

Spørsmål: I Rom 5:3, refererer dette til lidelser for Kristi skyld, eller til lidelser generelt?

Svar: Ingenting begrenser ordet «trengsel» her til bare lidelser fordi man er kristen. Mange kristne opplever trengsler på grunn av helseproblemer, ødelagte relasjoner eller tap av kjære.

Spørsmål: I Rom 5:6: Før Kristus døde for oss, var vi da virkelig helt uten styrke?

Svar: I alle vesentlige henseender, ja. Se Rom 3:9–20 for en mer detaljert beskrivelse av Paulus.

Spørsmål: I Rom 5:7, hva er forskjellen her mellom en rettferdig mann og en god mann?

Svar: En rettferdig mann holder loven, og kanskje ikke mer enn det. En god mann er også en rettferdig mann, men elsker i tillegg Gud og andre mennesker. Få mennesker ville dø for en rettferdig eremitt, selv om noen kanskje ville være villige til å dø for en de tror bryr seg om dem. Men Kristus gjorde verken det ene eller det andre. Han døde ikke for «gode mennesker» eller de som var «nesten gode nok». Tvert imot døde Kristus for de ugudelige.

Spørsmål: Hvordan blir vi frelst fra Guds vrede i Rom 5:9?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Vi var ikke fri fra Guds vrede fra fødselen av, for på et tidspunkt var selv de utvalgte (de som skal til himmelen) gjenstand for vrede, som det står i Efeserne 2:3. (Charles Spurgeon fremfører det samme poenget i «For Whom Did Christ Die?», Metropolitan Tabernacle Pulpit, bind 20, nr. 1191, s. 11)

2. Vi er fri fra Guds vrede ved den siste dommen.

3. Imidlertid kan Gud fortsatt tukte oss (Hebreerne 12:5–11), og vi kan fortsatt lide menneskers vrede (Romerne8:36 ).

Spørsmål: Hva er Paulus’ poeng med «enda mer» i Rom 5:9, 10, 15, 17, 21?

Svar: Romerne 5:9 «enda mer» frelse fra Guds vrede

Romerne 5:10 «enda mer» bevaring gjennom Hans oppstandne liv

Romerne 5:15 «enda mer» nådens gave

Rom 5:17 «enda mer» den troendes herredømme i livet.

Rom 5:21 «enda mer» overflod av nåde.

Q: I Rom 5:9-21, hvilke resultater nevnes på grunn av Kristus?

Svar: Dette er faktisk et komplekst tema. Her er de nevnte resultatene.

1. Rettferdiggjort ved hans blod. Frelst fra Guds vrede gjennom ham. (Romerne 5:9)

2. Forsonet med Gud gjennom hans Sønns død (Romerne 5:10). Forsoning betyr å skape eller gjenopprette et forhold. Mennesker som tidligere var fiender eller fremmedgjorte, er nå venner.

3. Frelst gjennom hans liv (Romerne 5:10).

4. Guds gave og nåde strømmet over til de mange (Romerne 5:15).

5. Rettferdiggjørelse ble brakt (Romerne 5:16).

6. Nådens gave og rettferdighetens gave hersker i livet (Romerne 5:17).

7. Rettferdiggjørelsen som gir liv til alle mennesker (Romerne 5:18).

8. Mange skal bli rettferdiggjort (Romerne 5:19).

9. For at nåden skal herske gjennom rettferdighet til evig liv (Rom 5:21).

Spørsmål: I Rom 5:10, ble kristne forsonet gjennom Kristi død eller gjennom hans liv, og hva er forskjellen Paulus prøver å vise?

Svar: Paulus prøver å vise at Jesus gjorde mer enn én ting for oss. Gjennom sin død betalte Jesus prisen for vår synd. Ved å stå opp igjen gir han oss liv gjennom sitt oppstandne liv og har blitt vårt liv. Til slutt, hvis vi blir rettferdiggjort av nåde gjennom tro, vil beviset være tydelig gjennom våre gode gjerninger.

Spørsmål: I Rom 5:12, hva refererer «Derfor / På grunn av dette» til?

Svar: Dette refererer direkte til det som tidligere er blitt sagt om rettferdiggjørelse i Rom 5:1–11. Siden hvert kapittel i Romerbrevet bygger på de foregående delene, kan man se at det indirekte refererer til hele det foregående Romerbrevet.

Spørsmål: Viser Rom5:12 , at vi før fødselen bare er potensielle mennesker, og ikke faktiske? (slik at abort ville være greit)

Svar: Nei, det finnes mange gode vers i Bibelen som taler for livets hellighet, men dette er ikke et av dem. Dette verset refererer ikke til tiden mellom unnfangelse og fødsel, men til Adams tid før vår unnfangelse. Se også drøftingen av Hebreerbrevet 7:9–10

Spørsmål: Hvordan var Adams forbannelse over oss i Rom5:12 –19 en «type» på Kristi tilregning av rettferdighet?

Svar: Alle kristne er enige om følgende.

1. Alle mennesker fikk døden, forråtnelsen, den syndige naturen og forbannelsene på grunn av det Adam gjorde. Adam og Eva fikk åndelig død med en gang, og deres fysiske kropper begynte å dø med en gang, selv om de ikke døde fysisk før nesten tusen år senere.

2. Jesus bar straffen for våre synder.

3. De utvalgte mottar evig liv, rettferdighet, helliggjørelse og velsignelser fra Kristus.

Kristne er uenige om følgende:

Noen ekte kristne sier at når det gjelder forholdet mellom Adam og oss, oss og Kristus, og Kristus og de troende, er tilregningens natur den samme. (Charles Hodge i Systematic Theology s. 194 og hans Commentary on the Epistle to the Romans s. 142–190). Noen går så langt som å lære at hvis Gud ikke hadde erklært alle mennesker, inkludert spedbarn, skyldige og verdige Guds vrede for det Adam gjorde, ville Gud ikke ha «retten» til å tilregne Kristi rettferdighet til alle de utvalgte. Alle dør, selv spedbarn, og beviser dermed at de bærer Adams forbannelse og skyld.

Det er imidlertid minst tre sentrale inkonsekvenser ved dette synet.

1. Hvis alle mennesker «fortjente» Adams skyld, så ville Kristus – dersom tilregningen er slik Hodge beskriver den – «fortjene» vår skyld. Og fortjente Jesus Evas skyld?

2. Hvis de fortapte tok på seg Adams skyld, hadde ikke Adam lenger skylden, ellers gir Gud faktisk straff for den samme skylden to ganger.

3. Dyreunger dør også. Naturen bar forbannelsen fra Adams synd, men døden beviser ikke mer at menneskebarn er skyldige i Adams synd, enn at valper er skyldige i Adams synd.

Mange andre oppriktige kristne er sterkt uenige i at vi bærer Adams skyld. Jesus var ikke skyldig i noen synd, ikke engang vår. Tvert imot valgte Jesus å bære konsekvensene av vår skyld ved å dø på korset og stige ned i graven. Selv om Jesus bar vår synd (Hebreerne9:28 ), og Han som var uten synd, ble til synd for oss (2. Korinterbrev5:21 ), forble Jesus likevel uten synd (Hebreerne4:15 , 1. Petersbrev2:22 ), og i Ham er det ingen synd (1. Johannesbrev 3:5).

Kanskje, selv om vi er uenige, er det noe alle kristne kan være enige om: Vi sto som skyldige syndere for våre egne synder. Vi er like mye skyldige syndere for Adams synd som Kristus er en skyldig synder for vår synd.

Spørsmål: Hvordan skiller forbannelsen seg fra den tilregnede rettferdigheten i Rom5:12 –21?

Svar: Charles Hodges syn på at tilregningens natur er den samme for både Adam og Kristus, er ikke riktig av minst åtte grunner.

1. Kristus bar vår straff, og vi mottar hans rettferdighet i en stor gjensidig utveksling. Derimot var syndefallet en ensidig overføring; Adam bar ingenting fra oss.

2. Vår skyld ble fjernet av Kristus, men Adams skyld ble på ingen måte formindsket av oss.

3. Det onde kom inn i oss, men det onde kom ikke inn i Kristus.

4. Vi mottok fordervelse og syndig natur fra Adam, men Kristus mottok ikke fordervelse, syndig natur, skyld eller skyldfølelse.

5. Tilregningen av Kristi rettferdighet formidles gjennom vår tro, men det er ingen tro eller mangel på tro involvert i Adams synd. (Douglas Moo, Kommentar til Romerbrevet 1–8, s. 338–339.)

6. Kristus valgte å sone for oss; Adam valgte ikke frivillig å overføre noe til sine etterkommere.

7. Kristi rettferdighet blir gitt oss med vårt samtykke til Kristus. Adams forbannelse (og noen mener også skyld) var ufrivillig fra vår side.

8. Kristi rettferdighet ble ikke «overført» gjennom foreldrene. Noen kristne har det som kalles en traducianistisk teologi; de mener at Adams skyld overføres gjennom foreldrene eller ellers gjennom faren.

Med mindre noen skulle benekte disse åtte forskjellene (og jeg tror ikke engang Charles Hodge ville gjort det), er det inkonsekvent å si at tilregningens natur er den samme.

Spørsmål: Hvordan er Kristi forsoning knyttet til Adams fall i Rom5:12 –21?

Svar: Alle kristne er enige om at forsoningen er knyttet til Adams fall på følgende to måter.

1. Siden vi har arvet den syndige naturen fra Adam, blir vi helliget for å bli lik Kristus.

2. I tillegg, siden vi ble født fremmedgjort fra Gud på grunn av Adam, blir vi gjenfødt som Guds barn i Kristus.

Ikke alle kristne er nødvendigvis enige i de følgende fire måtene.

3. NIV Study Bible, s. 1713, sier at Romerbrevet5:18 «ikke betyr at alle til slutt vil bli frelst, men at frelsen er tilgjengelig for alle. For å være virksom må Guds nådegave mottas (se v. 17).»

4. Vi har mottatt forbannelser fra Adam og nåde fra Kristus, men Jesus er ikke mer skyldig i våre synder enn vi er i Adams.

5. Hvis Gud ikke tilregnet oss Adams skyld, kunne Gud ikke tilregne oss Kristi rettferdighet.

6. Hvis Gud ikke straffer de fortapte med ekstra pine i helvete, ville Jesus ikke kunne velge å ta vår straff.

Spørsmål: Hva nevnes i Rom5:12 –19 som omfanget av henholdsvis Adams fall og Kristi offer?

Svar: Kristne diskuterer av og til om Kristi forsoning er av betydning for alle (universell), eller bare for noen (spesifikk). Begge sider kan se sitt eget perspektiv her.

Adams synd: Alle (5:12 , 18) og de mange (5:15, 19).

Jesu rettferdiggjørelse: samme rekkevidde. Alle (5:18 ), og de mange (5:15,19).

Adam var forbilledet (typen), med kontraster (5:14 ); fordømmelse og rettferdiggjørelse er svært symmetriske i dette avsnittet.

Se også 1. Korinterbrev 15:21-22,45-49.

Spørsmål: Hva er i Rom5:12 –21 sammenhengen mellom oss og Adam?

Svar: Skriften sier det ikke, men her er noen mulige synspunkter. Hvert synspunkt inkluderer det foregående.

1. Mennesker lider i dette livet på grunn av det Adam gjorde.

2. Vi har alle gjort det samme. Adam er et eksempel på oss.

3. Vi har arvet synden, det vil si en syndig natur.

4. Gud bestemte at vi skulle arve skylden til den Gud valgte (Adam) til å være vår representant.

5. Barn (inkludert jødiske og kroatiske barn) arver skylden for sine forfedres forbrytelser. (1/3 av det tradusianistiske synet)

Spørsmål: Hvordan syndet alle i Adam, ifølge Rom 5:12?

Svar: Adam og Eva syndet uten først å ha hatt en syndig natur. Vi synder alle fordi vi har Adams syndige natur. Utover dette er kristne uenige om dette. Her er noen synspunkter.

Påvist resultat: Fordi vi alle synder, viser dette resultatet at død og synd kom over alle mennesker født gjennom Adam.

Kun deltakelse i forbannelsen: På grunn av årsaken (Adam) er resultatet at vi (menneskeheten) alle bærer dødens forbannelse og en syndig natur. (Rom 5:14)

Deltakelse i både skyld og forbannelse: På grunn av årsaken (Adam) er resultatet at vi (menneskeheten) alle har syndet ved å ta del i Adams synd, og at vi også alle bærer dødens forbannelse og en syndig natur.

Spørsmål: I Rom 5:12–14, hvis Gud fordømte oss med Adams skyld, hvorfor da?

Svar: Ekte kristne er uenige, med tre hovedoppfatninger.

1. Adams skyld ble ikke tilregnet oss, bare hans natur og forbannelser.

2. Akkurat som Gud er tvunget til å straffe synd på grunn av kravene til rettferdighet og hellighet i sin natur, er Gud tvunget av rettferdighetens krav til å tilregne oss Adams skyld.

3. Gud trengte ikke å tilregne oss Adams skyld for å tilfredsstille rettferdighetens krav, men Han gjorde det likevel av andre grunner.

3a. Hvis Gud ikke hadde gjort oss ansvarlige for Adams skyld, kunne han ikke rettferdig ha «gjort» Kristus til et offer for våre synder.

Spørsmål: Hva er arvesynden i Rom5:12 –18?

Svar: Arvesynden er et begrep som består av to deler:

1. Vi har alle arvet en syndig natur og er fra fødselen av fremmedgjort fra Gud.

2. Vi har alle skyld, ikke bare for våre egne synder, men også for Adams synd.

Kristne er enige i det første punktet, men de fleste kristne mener at det andre punktet er feil. Blant de første som forkynte det andre punktet, var Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) og Augustin av Hippo. Begge var blant de første kristne som støttet forfølgelse av ikke-kristne. I *The New Dictionary of Christian Ethics and Pastoral Theology*, s. 641–643, står det om arvesynden: «Mer alvorlig er det at det er en uforenlighet mellom begrepet skyld og begrepet arv. Vårt språk om menneskers skyld synes bare å gi mening i sammenheng med beslutninger og handlinger der vi selv på en eller annen måte er involvert.»

Spørsmål: Hvordan blir Adams skyld tilregnet oss (om i det hele tatt) i Rom5:12 –18?

Svar: Romerbrevet 5:12–18 sier ikke nøyaktig hvordan. Kristne er svært uenige om svaret på dette spørsmålet. Her er noen utsagn, og man kan tro på mer enn ett av dem.

1. Vi arver Adams natur, men Adams skyld er aldri på noen måte tilregnet oss.

2. Alle hadde Adams skyld, men i Kristus ble Adams skyld tilgitt og fjernet for 100 % av alle mennesker. (Teorien om forutgående nåde)

3. Adams skyld er tilgitt og fjernet for alle, som i det forrige, men den pålegges på nytt for dem som avviser Kristus (Millard Ericksons syn).

4. Alle hadde Adams skyld, men i Kristus er Adams skyld tilgitt og fjernet for de utvalgte.

5. Spedbarn kan muligens havne i ildsjøen utelukkende på grunn av Adams skyld, uten egen personlig skyld.

6. Mennesker i ildsjøen kan tilskrive en del av sin lidelse Adams synd.

7. På grunn av vår tilregning ble Adams egen skyld redusert.

8. Adams skyld ble ikke redusert, og Gud regnet skylden to ganger.

9. Adams skyld tilregnes oss, men ikke på noen meningsfull måte.

Både kalvinister og ikke-kalvinister kan være enige med den kalvinistiske New Geneva Study Bible, s. 1775, på dette punktet. Der står det at alle syndet i Adams synd, men at Romerbrevet 5:12–21 ikke sier hvordan.

Spørsmål: Hvem er noen kristne som mener at Adams skyld ikke ble tilregnet oss i det hele tatt, med utgangspunkt i Rom5:12 –19?

Svar: Ingen av de kirkelige forfatterne fra tiden før nikenskonsilet snakket noensinne om at vi bærer skylden for Adams synd, selv om de siterte fra Romerbrevet 5.

Athanasius av Alexandria mente at vi arvet en syndig natur: «Men Athanasius av Alexandria antyder aldri at vi deltar i Adams faktiske skyld, dvs. hans moralske skyld...» (Kelly, Early Christian Doctrines, s. 346–347)

«Helwys’ forståelse av predestinasjon, bortsett fra kanskje læren om menneskehetens fall i Adam, er antikalvinistisk – faktisk typisk nederlandsk baptistisk. Enhver tilregning av Adams synd, eller den naturlige virkningen av Adams fall, blir opphevet med hensyn til frelsen, siden nåden er gitt til alle, til å velge for eller imot Gud.» (Calvin Augustine Pater i *Karlstadt as the Father of Baptist Movements, the Resurgence of Lay Protestantism*, s. 267–268)

Er det gitt alle muligheten til å velge for eller imot Gud når det gjelder frelsen? Svaret på dette spørsmålet er en av de viktigste måtene å skille en kalvinist fra en ikke-kalvinist på.

Spørsmål: Hvem er noen av de kristne i Rom5:12 –19 som mener at Adams skyld ble tilregnet oss?

Svar: Augustin av Hippo (388–430 e.Kr.) (Han trodde også at alle udøpte spedbarn havner i helvete.)

Spørsmål: I Rom5:12 –19, finnes det andre synspunkter blant ekte kristne på om vi bærer Adams skyld eller ikke?

Svar: Det finnes tre andre synspunkter.

1. Alle bærer Adams skyld, men Kristus ga «forutgående nåde», som opphever Adams skyld for alle.

2. Adams skyld tilregnes oss først etter at vi har valgt å synde

3. Vi bærer skylden for Adams synd, og vi bærer også skylden for våre forfedres synd.

Spørsmål: Finnes det i Rom 5:12 noen jødiske skrifter utenfor Bibelen som ligner på dette avsnittet?

Svar: Ja. Jødiske skrifter som ligner Rom5:12 , er 4 Esra 7:118 (= 2 Esra 7:118), Sirak 25:25 og 2 Baruk 23:4; 48:42; 54:19.

Ifølge *Hard Sayings of the Bible*, s. 548, står det følgende i 2 Esdras:

«[Adam] overtrådte … Du bestemte at døden skulle ramme ham og hans etterkommere….

For den første Adam, tynget av et ondt hjerte, overtrådte og ble overvunnet, slik også alle som stammet fra ham ble. Dermed ble sykdommen permanent.» (2 Esdras 3:7, 21–22)

«O Adam, hva har du gjort? For selv om det var du som syndet, var fallet ikke bare ditt, men også vårt, som er dine etterkommere.» (2 Esdras 7:118).

Legg merke til at dette handler om konsekvensene for oss: vi er falne, syke og har døden. Det står ikke at vi er skyldige i Adams synd.

Spørsmål: Hvordan feiltolket Augustinus av Hippo og den latinske Vulgata dette avsnittet i Rom 5:12?

Svar: Romerbrevet5:12 ble misforstått av Augustin (v. 5, s. 302), ifølge M. Erickson (s. 636), C. Daniel (s. 242) og J.N.D. Kelly (s. 354), siden den latinske Vulgata sier «i hvem» (in quo), mens den greske teksten sier «fordi».

Spørsmål: I Rom 5:12, la Gud skylden på eller «beskyldte» han alle for Adams skyld så vel som for deres egen?

Svar: Fra begynnelsen av middelalderen og fremover har den katolske kirken, den reformerte kirken og mange lutherske kirker lært at vi bærer Adams skyld i tillegg til vår egen. Som noen reformerte kristne har bekreftet da jeg spurte dem, skyldes bare en del av lidelsene til menneskene i helvete det de selv har gjort. En del av lidelsene skyldes heller ikke noe de har gjort, men de blir straffet av Gud for det Adam gjorde.

Dette begrepet var imidlertid fraværende i den tidlige kirken (inntil Ambrosius og Augustin) og fraværende hos dem som snakket den greske koine-dialekten, som var språket i Det nye testamente.

Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.): «Og igjen: med mindre menneskeslekten har makt til å unngå det onde og velge det gode ved fri vilje, er de ikke ansvarlige for sine handlinger...» (Justins første forsvarstale, kap. 43, s. 177) «De ovenfor siterte ordene ytret David 1500 år før Kristus... Men for at ikke noen skal tro, ut fra det vi har sagt, at vi hevder at alt som skjer, skjer av en skjebnebestemt nødvendighet, fordi det er forutsagt som noe som er kjent på forhånd, forklarer vi også dette.» (Justins første forsvarstale, kap. 43, 44, s. 177)

Athenagoras (177 e.Kr.) «Akkurat som hos mennesker, som har valgfrihet når det gjelder både dyd og last (for man ville verken hedre det gode eller straffe det onde, med mindre last og dyd lå i deres egen makt)» *A Plea for Christians*, kap. 24, s. 142

Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) Prolegomena: «På den annen side er ikke Gud årsaken til helvetes ondskap, men vi selv. Syndens opprinnelse og rot ligger i det som er under vår egen kontroll og vår frie vilje.» (Prolegomena i *Nicene & Post-Nicene Church Fathers*, andre serie, bind 8, s. lviii)

Spørsmål: Betyr den fysiske døden for alle mennesker i Rom 5:15 at vi alle er skyldige i Adams synd, selv spedbarn?

Svar: Nei. Hvis den fysiske døden var et bevis på skyld i forbindelse med Adam, ville også dyrene være skyldige i Adams synd, fordi de dør fysisk. Den fysiske døden for Adams etterkommere er en forbannelse og en konsekvens av Adams og Evas synd, men den beviser ikke at Gud kaller oss skyldige for andres synder. Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16 viser at en person ikke dør for sin fars synd, men bare for sin egen.

Spørsmål: I Rom 5:16,18, gjennom hvilken prosess ble fordømmelsen resultatet av én synd?

Svar: Kristne er uenige om dette. Her er seks muligheter, og man kan tro på en kombinasjon av dem.

1. Ikke spesifisert. En fotnote i New Geneva Study Bible på s. 1775 sier: «Paulus forklarer ikke hvordan hele menneskeheten ble involvert i Adams synd, men fastslår ganske enkelt faktumet. Alle syndet i Adams synd.»

2. Barn (for eksempel: AIDS-babyer) kan i dette livet arve konsekvensene av synder, selv om de ikke selv var de skyldige.

3. Viktigere enn punkt 2: Gud fordømte hver og en av oss (oss og Adam) på grunn av det hver og en av oss har gjort.

4. I tillegg til punkt 2–3 arvet vi Adams falne, syndige og adskilte natur, og denne naturen garanterer at vi vil synde og bli fordømt.

5. I tillegg til punkt 2–4, fordi Gud erklærte mennesker skyldige for handlinger de ikke hadde begått. (Det er derfor slett ikke i strid med Guds rettferdighet å sende udøpte spedbarn og fostre til evig pine i helvete, selv om de aldri har begått noen syndige handlinger eller overtrådt noen lov. Selv om de ikke var klar over syndene og ble anklaget for andres forbrytelser, er Gud likevel rettferdig med en guddommelig, ubegripelig rettferdighet.) (Synspunktet om føderalt overhode) Se Encyclopedia of Bible Difficulties s. 388–390 for mer om synspunktet om føderalt overhode.

6. I tillegg til punkt 2–5 blir barn fordømt foran mennesker og Gud for foreldrenes og forfedrenes forbrytelser, siden deres sjeler ble skapt av foreldrenes sjeler. (1/3 av «Traducian»-synet)

Spørsmål: Hvordan ble de mange gjort til syndere i Rom 5:19?

Svar: Som i forrige spørsmål er kristne uenige om dette. Igjen er det seks muligheter, og man kan tro på en kombinasjon av dem.

1. Dette skriftstedet sier ikke eksplisitt hvordan.

2. Vi ble gjort dødelige, og døren ble åpnet for synden.

3. Viktigere enn punkt 2: Slik Gud dømte Adam for det han gjorde, dømmer Gud hver og en av oss for det vi har gjort på samme måte.

4. I tillegg til 2–3 er vi ikke bare syndere fordi vi synder, men vi synder også fordi vi er syndere; med andre ord har vi en syndig natur.

5. I tillegg til punkt 2–4 er vi ansvarlige for det vi ikke personlig er skyldige i (Boettner s. 77–78), eller for synder vi ikke personlig har begått (ibid. s. 238).

6. I tillegg til 2–5 bør enhver som er født av en forræder, en ekteskapsbryter eller en synder, straffes som en forræder, en ekteskapsbryter eller en synder. (1/3 av det tradusianistiske synet, som strider mot Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16.)

Spørsmål: I Rom 5:19 står det at alle er gjort til syndere i Adam, og alle er gjort rettferdige i Kristus. Betyr dette at alle blir frelst, slik kjetteriet universalismen lærer?

Svar: Nei. Det første «alle» er alle som er i Adam. Det andre «alle» er alle som er i Kristus. Ikke alle er i Kristus. Sekten «Guds barn» lærte dette. Ekte kristne (i det minste etter Rufinus) er enige om at universalismen er feil, men ikke-kalvinister og kalvinister har to svært forskjellige grunner til dette.

Ikke-kalvinister omfatter «4-punkts-kalvinister», lutheranere, «kalminianere», arminianere og andre. De sier at Kristus tilbød soning for alle. En vanlig illustrasjon er denne: La oss si at en mann hadde en gjeld på en million dollar som han ikke kunne betale. En sjenerøs, velstående venn åpnet en bankkonto i mannens navn med en million dollar på, og ba mannen om å ta ut en million dollar og betale gjelden. Anta at mannen ikke trodde på den velstående vennen, eller at han tok ut pengene og sløste dem bort. Da ville mannen fortsatt være ansvarlig for gjelden sin, til tross for den velstående vennens sjenerøsitet.

I henhold til Skriften er dette konklusjonen av tre læresetninger fra Skriften.

N1. Kristus sonet for alle (1. Timoteus 2:5-6; 1. Johannes 2:2; Romerne11:32 ; 1. Timoteus4:10 ), og Gud tilbyr og pålegger lydighet mot evangeliet for alle (2. Tessalonikerbrev 1:8; Titus 2:11).

N2. Noen vil havne i ildsjøen (Åpenbaringen19:20 ;20:10 –15; 21:8; Matteus 13:24–43; 25:31–46).

N3. Mennesker vil være i helvete i all evighet (Matteus 18:8; 25:41,46;3:12 , Judas 7; 2. Tessalonikerbrev 1:9; Åpenbaringen 20:10; 14:9-11).

Kalvinister, muligens med unntak av amyraldiske kalvinister, lærer at det første «alle» i Romerbrevet 5:18 har et annet omfang enn det andre «alle» i 5:18, og at det første «mange» i Romerbrevet 5:19 har et annet omfang enn det andre «mange» i 5:19. Kanskje er kjernen i den hardlinjede kalvinismen ikke den definitive forsoningen, men snarere en benektelse av den universelle forsoningen, at Kristus ikke døde for alle. Mange ble skapt uten mulighet til å unnslippe flammene fra den andre døden.

Hvorfor skulle noen kalvinister tenke på denne måten? Jeg tror en av de to hovedårsakene til at de tenker slik, er en misforståelse av Guds suverenitet. En annen årsak er en feildefinisjon av menneskets fordervelse på en måte som begrenser Gud til å være ute av stand til eller uvillig til å virke i alle.

Misforståelse av Guds suverenitet: Noen kalvinister har det jeg mener er et riktig syn på Guds suverenitet. Gud, som kan gjøre som Han vil, kan velge å delegere en del av Sin suverenitet for en begrenset tid. Gud kan tillate at ting skjer, som for eksempel synd, som gjør Hans hjerte trist. Mange kalvinister har imidlertid ikke nådd frem til denne forståelsen. I stedet tenker de følgende.

#1. Mange bibelvers snakker om Guds spesielle kjærlighet og nåde for de utvalgte, og mange ikke-kalvinister legger ikke merke til disse versene. (To sentrale eksempler er Romerbrevet 9:6–23 og Romerbrevet 11:3–23)

#2. Mange bibelvers snakker om Guds forutbestemte, uavvergbare plan som omfatter alt og alle, selv de ugudelige. (Eksempler er Efeserne 1:11; Ordspråkene 16:4)

#3. På grunn av et sterkt fokus på de to foregående sannhetene, legger mange (men ikke alle) kalvinister liten vekt på vers der Gud viser at mennesker har reelle valgmuligheter (Josva 24:22–23), og at Gud har gitt mennesker friheten til å såre Hans hjerte (Jeremia 9:1; Matteus 23:37–39 osv.)

Hvorfor tenker kalvinister slik? Jeg tror det er av to hovedgrunner.

Kalvinistisk feil nr. 1 (Absolutt fremtidig visshet utelukker reelle valg). Det er vanskelig for mennesker å forstå at Gud er større enn tiden. Når folk ikke forstår dette, er det å be dem om å virkelig forstå at mennesker har reelle valg, og at Gud med absolutt visshet vet det vi kaller fremtiden, som å be syvendeklassinger om å forstå differensialregning; det vil virke altfor forvirrende.

Mange gode kristne nøyer seg med å holde disse to sannhetene sammen, uten å kunne forstå hvordan de henger sammen, men likevel tro at begge er sanne. Andre havner i teologiske vanskeligheter, som ligner på fatalisme, ved å forkaste sannheten om at vi har valgmuligheter, og dermed gjøre oss til roboter. Atter andre havner i teologiske vanskeligheter knyttet til tanken om en begrenset Gud ved å forkaste sannheten om at Gud kjenner fremtiden med absolutt sikkerhet.

Kalvinistisk feil nr. 2 (ingen håpløse saker). En annen grunn til at kalvinister mener at kalvinismen er sann, kommer godt til uttrykk i en kalvinistisk bok, *Putting Amazing Back into Grace*, av Michael Horton. Han har et kapittel med tittelen «No Lost Causes». Siden Gud er allmektig, allvitende og suveren, og ingenting skjer uten at Gud tillater det, hevder Horton at Gud ikke kan gjøre noe forgjeves, eller at ingenting kan skje som Gud, i den større forstand, ikke ønsker.

Imidlertid beklaget Jesus jødenes avvisning av ham i Matteus 23:37–39.

Fariseerne «avviste Guds hensikt for seg selv» i Lukas7:30 .

Paulus bønnfalt menighetsmedlemmene om ikke å motta Guds nåde forgjeves i 2. Korinterbrev 6:1.

Jesus gråt over sitt folk. Hvorfor gråte, hvis Gud ikke ønsket at de skulle gjøre noe annerledes?

Til slutt må det nevnes at ikke alle kalvinister går inn for «ingen håpløse saker». Den avdøde Francis Schaeffer, en sveitsisk kalvinist, sa i *The Church at the End of the Twentieth Century*: «Vi kan ære Gud, og både Det gamle og Det nye testamente sier at vi til og med kan gjøre Gud trist. Det er enormt.» (Hymns for the People of God nr. 364) Hvis andre kan innse, slik Francis Schaeffer gjorde, nøyaktig hva Gud gjorde da Han gjorde det mulig for mennesker å gjøre Ham trist, vil vår ærefrykt for Guds fantastiske nåde bli så mye større.

Spørsmål: I Rom 5:19, siden universalismen blir tilbakevist i andre vers, på hvilken måte ble da alle som ble gjort til syndere rettferdiggjort?

Svar: Kristne er uenige om dette. Her er noen av synspunktene.

1. Grunnlag for potensiell rettferdiggjørelse for alle.

2. Alle de utvalgte er faktisk rettferdiggjort, og «alle syndere» betyr utvalgte syndere.

3. Upresis formulering for å vise parallellen: Kristus påvirker sine egne like sikkert som Adam påvirker sine egne.

Spørsmål: I Rom 5:19: Er det synden som gjør oss til syndere, eller er det det å være en synder som får oss til å synde?

A: Kristne er noen ganger uenige om dette punktet, men det riktige svaret er begge deler. En synder er en som er skilt fra Gud. Å synde gjør oss til syndere, men allerede ved fødselen ble vi født i en tilstand der vi var skilt fra Gud. Dermed er vi først født som syndere av natur, og etter at vi har syndet, blir vi syndere gjennom våre handlinger.

Spørsmål: Hvordan var det, i Rom 5:20, lovens hensikt å øke synden?

Svar: Romerbrevet4:15 og Romerbrevet 5:12 gir svar på dette og viser at Gud ikke regner synd som overtredelse der det ikke finnes lov. Med andre ord regner Gud ikke utilsiktet synd før personen er klar over at det er en synd. Romerbrevet 7:7–13 går nærmere inn på dette og konkluderer med at loven ble gitt for at synden skulle bli erkjent som synd.

Ordet «lagt til» kan bedre oversettes med «kom inn ved siden av». Dette er det samme verbet som brukes i Galaterbrevet 2:4 om falske brødre som kom inn ved siden av sanne troende.

Spørsmål: Hvordan henger Rom 6 sammen med Romerbrevet 5?

Svar: Romerbrevet 5 snakket om to individer: den gamle menneskenaturen – Adam – og det nye mennesket – Kristus. Romerbrevet 6 gjør dette personlig og anvender det på våre liv. Romerbrevet 5 avsluttes triumferende med at der synden økte, økte nåden enda mer. Romerbrevet 6 forklarer hvorfor vi ikke bare kan fortsette å synde, siden vi nå har nåde.

Spørsmål: Hvilke fem sentrale begreper sammenlignes og kontrasteres i Rom 6?

Svar: Vår skjebne: (vår gamle menneske fører til døden, og Kristi nye liv i oss), kraften i oss (syndens slaver, frie som Kristi slaver). Paulus har allerede snakket om mennesker før og etter Kristus, synd og nytt liv, samt lov og nåde, men kapittel 6 viser hvordan disse henger sammen.

Her er hyppigheten av ord i dette kapittelet.

dere/oss/vår (42 ganger),

synd/å synde (17 ganger),

og dø/døde/død (16 ganger),

leve/liv (8 ganger),

Kristus/Jesus (6 ganger),

slaver/herredømme/regjering (11X) (slave/slavebinde (8X))

Andre ord er:

frihet (4X)

nåde (3X)

lov (2X)

Forent i Kristus (2X)

Spørsmål: Hva kan du si til en ikke-kristen som hevder at kristne tror de kan gjøre hva de vil fordi de har «brannforsikring», med utgangspunkt i Rom 6:1?

Svar: Det er fire grunner til ikke å gjøre det, forutsatt at vedkommende er en ekte troende som skal til himmelen.

Romerne 6:1-11 sier at du ikke kan det, fordi du posisjonelt sett er forent med Kristus.

Rom 6:12-14 sier at du ikke trenger det, fordi Guds nåde eropplevelsesmessig har brutt syndens herredømme over deg.

Romerne 6:15–19 sier at du ikke må, fordi du absolutt ikke vil at synden skal herske over deg.

Romerne 6:20–23 sier at du bør la være, fordi syndens lønn til syvende og sist er døden.

Spørsmål: Hva kan du si til en antinomistisk kristen med utgangspunkt i Rom 6:1?

Svar: Det er en forskjell mellom å leve under nåden og å misbruke nåden. Hvis du er en forelder med et barn som oppfører seg dårlig i et kjøpesenter, ville du ta barnet med hjem tidlig. Hvis vi oppfører oss dårlig, kan vår himmelske Far også ta oss med hjem tidlig. Grigori Rasputin og den russiske Khlysty-sekten trodde dette.

Vi må forstå at vi ble gjenfødt til noe bedre enn dette. En gang ble Augustin av Hippo møtt av en kvinne som hadde vært hans elskerinne før han kom til Kristus. Augustin gikk raskt bort. Hun ropte etter ham: «Augustin, det er meg, det er meg!» Han ropte tilbake over skulderen: «Ja, jeg vet det, men det er ikke lenger meg!»

Spørsmål: Hvorfor skal vi ikke synde for at nåden skal bli overflodig, som det står i Rom 6:1,15?

Svar: Dette er omtrent som å stille følgende spørsmål: Siden vi setter pris på at en lege opererer for å redde livet vårt etter en bilulykke, bør vi da prøve å havne i så mange ulykker som mulig?

Som John MacArthur jr. sa: «Hvorfor skal vi anta at mennesker som lever i et uavbrutt mønster av utroskap, hor, homoseksualitet, svik og alle tenkelige former for åpenbar utskeielse, virkelig er født på ny?»

Spørsmål: Hva sier Rom 6:1–4 om en overgang til et nytt rike?

Svar: Akkurat som en vannpustende rumpetroll blir til en luftpustende frosk og aldri går tilbake, går vi fra å styrte mot døden til å leve et nytt liv. Det er ikke bare det «gamle meg» og min syndige natur som ble korsfestet med Kristus, men snarere hele meg som ble korsfestet med Kristus, fordi det måtte til.

Spørsmål: Hva er likhetene og forskjellene mellom Paulus’ to argumentasjoner i Rom 6:1–14 og Rom 6:15–23?

Svar: Begge delene har «rammer». De begynner begge med å nevne nåden og går inn på dens ulike aspekter. Den første delen avsluttes med at vi ikke er under loven, men under nåden, mens den andre delen avsluttes med døden og den [nådige] gaven av evig liv.

Den første delen, Rom 6:1-14, understreker at vi er forent med Kristus i hans død, begravelse og oppstandelse, og vår død for synden og vårt nye liv i Kristus. Den sier ingenting om å være slaver.

Den andre delen, Romerbrevet 6:15–23, understreker at alle er enten syndens slaver eller Guds slaver. Den sier ingenting om å være forent med Kristus.

Den første delen bør komme først, fordi den er den grunnleggende årsaken til den andre. Den første delen understreker vår identitet, og den andre understreker Guds bud til oss.

Spørsmål: Hva sier Rom 6:4 om dåpen?

Svar: Å bli begravet med Kristus i dåpen gir ikke mye mening ved å drysse vann, bare nedsenking gjør det.

Spørsmål: I Rom 6:5–7, er dette Kristi oppstandelse eller de troendes oppstandelse?

Svar: Paulus tenker her på Kristi oppstandelse. Siden Kristus ble oppreist til liv (fortid), har vi nytt liv nå. Vi skal også bli fysisk oppreist, men endetiden nevnes ikke spesifikt her.

Spørsmål: Hvordan er vi i Rom 6:5–7 forenet med Jesus i døden og det nye livet?

Svar: Romerbrevet 6 er en dypere forklaring på hvordan Gud virkeliggjør sin frelse i oss, slik det beskrives i Filipperne 2:12–13. Noen ser på Paulus’ skrift om frelsen som «rettslig» rettferdiggjørelse, mens andre ser det som «deltakende» helliggjørelse, men sannheten er at Paulus legger vekt på begge deler. Vi er ikke begravet i vår egen grav, men snarere metaforisk begravet sammen med Kristus i hans grav. Det er minst tre måter å se på dette på.

Et brudd med det gamle livet, en overgang til et nytt rike og en fødsel inn i et nytt liv.

Å gi avkall på en gammel herre og underkaste seg en ny herre.

Å vende seg bort fra en gammel skjebne og omfavne en ny skjebne.

Spørsmål: I Rom 6:5–7; Gal 2:20; Kol 3:9; Ef 4:22 – hvordan blir vårt gamle jeg korsfestet i Kristus?

Svar: Det står ikke «vår gamle syndige natur», men snarere «vårt gamle jeg», som betyr hele oss. Vi har ønsker, mål, ambisjoner, tar beslutninger og velger hvordan vi skal bruke vår tid og våre penger. Å være korsfestet med Kristus påvirker hvert eneste av disse områdene.

«The Evangelical Commentary on the Bible» s. 937 ser på dette som en «uunngåelig spenning» mellom vårt autentiske jeg og vårt uautentiske jeg. Å komme til Kristus betyr ikke at du har vunnet kampen; det betyr snarere at du akkurat nå går inn i en.

Spørsmål: I Rom 6:5; 8 og 1 Kor 15: Hadde de troende dødd med Kristus, men ikke blitt oppreist med ham ennå, eller var de allerede oppreist med Kristus i Kol2:13 og Ef 2:5–6?

Svar: Posisjonelt sett er vi allerede oppreist til liv gjennom Kristus i vår ånd, og våre kropper vil i fremtiden bli fysisk oppreist med Kristus. I tillegg til versene i spørsmålet som nevner dette, er følgende ytterligere vers som Paulus brukte for å illustrere begge sider.

Rom6:11 sier: «Så må også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»

Romerne 8:10-11 viser begge aspektene tydelig: «Men hvis Kristus er i dere, er kroppen deres død på grunn av synden, men ånden deres er [nåtid] levende på grunn av rettferdigheten. Og hvis Ånden til Ham som oppreiste Jesus fra de døde, bor i dere, vil Han som oppreiste Kristus Jesus fra de døde [fremtid] også gi liv til deres dødelige kropper gjennom Sin Ånd, som bor i dere.»

På samme måte viser Kolosserne 3:1-4 også begge aspektene. «Derfor, siden dere er oppreist [perfektum] med Kristus, så strev etter det som er ovenfor, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Rett tankene mot det som er ovenfor, ikke mot det jordiske. For dere er døde, og deres liv er nå [presens] skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, som er deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbare dere [futurum] med ham i herlighet.»

Romerne 6:5; 8 og 1. Korinterbrev benekter ikke at vi allerede er oppreist med Kristus i vår ånd og posisjonelt. Tvert imot bekrefter de at det ikke bare er en åndelig oppstandelse, men også en fremtidig fysisk oppstandelse. På samme måte benekter ikke Kolosserne 2:13 og Efeserne 2:5-6 en fremtidig fysisk oppstandelse; tvert imot bekrefter de at det ikke bare er en fremtidig hendelse, men også et nåværende liv i ånden.

(Bibelcitater er hentet fra BSB.)

Spørsmål: Hva er egentlig «syndens legeme» i Rom 6:6?

Svar: Når det gamle livet og det nye sammenlignes og stilles opp mot hverandre, beskriver dette to aspekter ved vårt gamle liv. Før vi kom til Kristus, var vi i vår kropp ivrige etter å synde og levde for synden. For det andre var vi i vår kropp slaver under vår herre: synden. Siden vi kom til Kristus, er den fysiske kroppen den samme, men det som gir kroppen liv og motivasjon, er nå annerledes.

Spørsmål: I Rom 6:7 står det at kristne er døde i Kristus og frigjort fra synden. Hvorfor synder kristne da fortsatt?

Svar: Selv om kristne vil oppleve syndfrihet i himmelen, er det ikke det dette verset refererer til. Romerbrevet 6:7 sier ikke at kristne er syndfrie, bare at de er fri fra å være slaver under syndens trelldom.

Men akkurat som en slave kanskje ikke har hørt eller trodd på budskapet om at han er frigjort, oppfører kristne seg noen ganger som om de fortsatt var slaver under synden. Hvis en kristen noen gang sa: «Jeg må synde, jeg har ikke noe valg», ville den kristne snakke usant. Selv om vi allerede har nytt liv i Kristus, ser Gud gjennom Paulus behovet for å gi oss et bud her, som vi har et valg om å adlyde eller ikke adlyde. Selv om Gud har erklært at synden ikke lenger har makt, må vi aktivt velge å avsette den i våre liv.

Alle kristne er enige om at vi er fri fra synd på to måter, men teologene er uenige om den primære hensikten med akkurat dette verset.

Vi er fri fra syndens rettslige straff

«Vi er rettferdiggjort» New International Bible Commentary s. 1328

«Her er for eksempel mannen som er dømt til å dø i den elektriske stolen for drapet på en politibetjent. Så snart han dør, blir han frigjort (bokstavelig talt ‘rettferdiggjort’) fra den synden. Straffen er betalt, og saken er avsluttet.» Believer’s Bible Commentary, s. 1702. (Fet skrift er i originalen.)

The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 463, sier: «Den neste setningen (Rom 6:6b–7) forklarer i praksis den første setningen (v. 6a). I sin ufornyede tilstand var en troende slave under synden. Men hans ‘gamle menneske’ ble korsfestet (identifisert) med Kristus, og det er grunnlaget for befrielsen fra slaveriet under synden. Enhver som er død, er blitt frigjort fra synden. Ordene ‘er blitt frigjort’ er en fri gjengivelse av dedikaiotai, bokstavelig talt ‘er blitt rettferdiggjort eller erklært rettferdig’. Perfektformen i dette verset beskriver en handling i fortiden med en vedvarende virkning eller kraft. Synden har ikke lenger den juridiske retten til å påtvinge en troende sitt herredømme og sin kontroll, for han er død med Kristus.» (Fet skrift er i originalen.)

The Expositor’s Greek New Testament, bind 2, s. 633 «Døden frigjør mennesker fra alle krav, og spesielt (for å komme til saken vi har foran oss) frigjør den oss, som har dødd med Kristus, fra syndens krav – vår gamle herre – om fortsatt å herske over oss.»

Vi er fri fra syndens trelldom

Douglas Moo drøfter tre tolkninger av dette uttrykket: fri fra den juridiske straffen, å dø med Kristus og fri fra trelldommen, og sier at den tredje tolkningen er riktig. «Døden bryter syndens grep om en person.» Douglas Moo i *The Wycliffe Exegetical Commentary*, s. 394 (med henvisning til kommentatorene Godet, Michel og Kasemann).

«Befriet fra [syndens] lenker og makt» (NIV Study Bible, s. 1714)

«I vårt forhold til Kristus er vi fri fra syndens trelldom; likevel er det mulig selv for en kristen å ‘la synden herske’ (Rom 6:12).» Hard Sayings of the Bible, s. 553. (Kursiv i originalen)

«I Kristus er troende potensielt herrer over døden og synden» Evangelical Commentary on the Bible s. 937

«Frie fra syndens grep. Dens herredømme er brutt.» The Expositor’s Bible Commentary, bind 10, s. 70.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Rom 6:11 regne oss selv som døde for synden?

Svar: Det er tre aspekter.

Fullt betalt i fortiden: Våre synder ble spikret til korset da Kristus døde for oss. Vi er erklært hellige, ettersom vår gjeld er fullt betalt.

Nytt liv i nåtiden: I dag er vi frigjort fra syndens herredømme, og vi blir helliget, for å bli mer hellige dag for dag. Vi skal ikke bare kjempe mot synden i våre liv; vi skal være seierherrer og overvinne synden i våre liv. Hvis du, som kristen, noen gang sier: «Jeg er bare en synder, jeg kan ikke hjelpe meg selv», da har du glemt kraften som er i deg.

Syndfri i fremtiden: En dag, i himmelen, vil vi være fullstendig syndfrie. De syndige begjærene, planene og avhengighetene vil alle være borte. Men vi bør prøve å begynne å leve på den måten allerede i dag.

Spørsmål: Hvordan vil du i Rom 6:14 forklare for en syvendedagsadventist at vi ikke er under loven, men under nåden?

Svar: Det er ikke Sinai-fjellet som gjør oss til hellige i Kristus, men Golgata. Spør dem først om de tror at vi ikke er under loven, men under nåden. Hvis de er uenige, siter da Rom 6:14 og spør om de tror at Paulus’ brev er Guds ord eller ikke? Hvis de sier at det er det, så si at vi kan diskutere hvordan vi ikke er under loven, men under nåden, men å si at vi fortsatt er under loven er ikke et alternativ for en bibeltroende kristen.

Syvendedagsadventister kan mistenke at du bruker «nåde» som en unnskyldning for å gjøre hva du vil og synde. De kan også (med rette) mistenke at du har lagt den gamle skrevne loven til side. Det har du, fordi du tjener på den nye måten i Ånden, ikke på den gamle måten med den skrevne loven (Romerne 7:6). Se også 2. Korinterbrev 3:3, der vi ikke lenger følger loven som Gud skrev på stein, men i stedet loven som Gud skrev på vårt hjertes kjød. Romerne 9:32 advarer mot å være som jødene som ikke søkte rettferdighet ved tro, men ved lovens gjerninger. Kristus opphevet den skrevne loven i Kolosserne 2:14. Den nye pakt har gjort den gamle foreldet, ifølge Hebreerne 8:13.

Spørsmål: Hvordan blir vi, praktisk sett, frigjort fra synden i Rom 6:18,22?

Svar: Vi blir frigjort fra syndens herredømme og makt allerede nå. Hvis du som kristen noen gang sier: «Jeg er bare en synder, jeg kan ikke hjelpe for det», så har du glemt kraften som er i deg.

Spørsmål: Når Paulus i Rom 6:19 snakker «på menneskelig vis», forenkler han da saken her?

Svar: Ja. NIV oversetter dette med «Jeg uttrykker dette i menneskelige termer.» Paulus er i ferd med å gi en enkel, antropomorf analogi i termer de kan forstå. Alle er enten slaver under en herre ved navn «Synd», eller slaver under en herre ved navn «Lydighet».

Et forenklet syn på sannheten er fortsatt sant, så lenge det anerkjennes som en forenkling og ikke et speilbilde av virkeligheten.

Spørsmål: I Rom 6:21, hvilke slags syndens frukter har mennesker som de bør skamme seg over?

Svar: Her er en måte å tenke på dem på.

Egoisme og bortkastet tid, å ignorere Gud og andre

Hat og det å såre andre, både kjære og andre

Avhengighet og trang til å oppleve kortvarig nytelse

Materialisme og misbruk av penger, innflytelse og ressurser

Energi og innsats som går til spille på å forfølge det ovennevnte.

Spørsmål: Hva er fordelene ved hellighet i Rom 6:22?

Svar: Det er både nåværende og fremtidige aspekter.

Nåtid: Vi er frigjort fra syndens slaveri i Rom 6:17-19

Vi vil fortsatt synde (1. Johannes 1:8), men vi trenger ikke å fortsette i noen synd (1. Johannes 3:6,9).

Synden hersker ikke lenger i oss i Rom 6:12,14.

Vi kan nå stå uten skam i henhold til Rom 6:21 og Ef 5:12.

Vi trenger ikke lenger å skjule det vi gjør i det skjulte, som det står i Efeserne 5:12.

Vi har Guds fred i alle situasjoner, i Filipperne 4:6-7.

Vi er ikke lenger blinde, ifølge Efeserne 4:18

Når vi har «mistet følelsen» på grunn av synd, kan den komme tilbake, som det står i Efeserne 4:19.

Vi er nå klokere og mindre tåpelige, som det står i Efeserne 5:15

En fordel som ofte overses, er at når vi slutter med vedvarende syndig aktivitet, får vi mer tid, som det står i Efeserne 5:15-16. Hvis noen som bruker alle helgene sine på å feste eller drikke seg full og deretter sove ut bakrusen, slutter med det, har de nå ledige helger som de ikke hadde før.

Vi lever et mer takknemlig liv i Efeserne 5:20.

Vi er frie til å strebe etter rettferdighet. Når vi er hellige, ligner vi mer på Gud, som det står i 1. Petersbrev 1:15–16.

Vi forandrer oss, ettersom vi for tiden blir fornyet i henhold til Efeserne 4:23.

Vi slutter å bli mer og mer fordervet, i Efeserne 4:22

Fremtiden: Det er de rene av hjertet som skal se Gud i Matteus 5:8.

Vi har gått over fra døden til livet i 1. Johannes 3:14 og Romerne 6:13

Vi har en arv i himmelriket i Efeserne 5:5

Vi vil være hellige i himmelen, fordi det ikke finnes noe uhellig i himmelen. De som har «vasket sine klær», vil være i den nye himmelen og den nye jorden i Åpenbaringen 22:14-15.

Spørsmål: Hva er et diagram over de fire aspektene?

Svar: Her er et diagram.

Tenk deg at noen fokuserte på bare én eller to kanter av firkanten. Hvordan ville deres teologi se ut?

Nederst til venstre: Hvis vedkommende fokuserte på viljens trelldom, og at vi må la våre syndige, egoistiske begjær bli korsfestet, uten å ta hensyn til at vi nå er frie og forenet med Kristus, kunne vedkommende miste forestillingen om at vi nå er fri fra synd. Vedkommende kunne glemme at forventningen er at vi nå er fri fra synd, og ikke fortsetter å synde. Dette betyr ikke at vi aldri vil synde igjen, men ingen synd skal ha grep om livet vårt. Hvis den gjør det, har vi ikke et normalt kristent liv.

Øverst til venstre: Hvis de fokuserte på at den gamle menneskenaturen måtte korsfestes, og at vi skal være frie til å leve et hellig liv, uten å ta hensyn til i hvilken grad en fortapt person er bundet av synd og trenger Kristi kraft i oss, så kan de overse det faktum at en person ikke kan klare det på egen hånd. Det er nesten som om en moralsk nøytral person skal høre sannheten, og deretter bli hellig helt på egen hånd. Det er ikke slik at Gud kan hjelpe oss med å bli hellige, men snarere at vi må ha Gud som virker i oss for å bli hellige.

Øverst til høyre: Hvis de fokuserer på at vi er frie til å leve et hellig liv fordi Kristus bor i oss, risikerer de å undervurdere syndens makt som må overvinnes i en kristen. Selv som troende, fullt ut forpliktet til å elske og adlyde Gud, pågår det fortsatt en kamp i vårt hjerte. Vi skal vinne kampen med Kristus i oss, men vi må ikke bagatellisere hvor alvorlig kampen er.

Nederst til høyre: Hvis de fokuserer på hvor mye vi er bundet av synden, og på at Kristus bor i oss, uten eller med svært liten forventning om at vi skal bli korsfestet i Kristus og leve et hellig liv, kan de komme til å tro at de kan oppleve gleden ved å være i Guds vilje uten å omvende seg og slutte å synde.

Spørsmål: I Rom 6:22, hvor mye bør vi i evangelisering legge vekt på at kristne er Guds tjenere?

Svar: Når en person blir kristen, bør dette ikke komme som en overraskelse for vedkommende. Hvis vi snakker om å ta imot Kristus som din frelser, men unnlater å snakke om å ta imot ham som din Herre, har vi bare gitt en del av budskapet. Jesus omtales som Herre når evangeliet forkynnes i Apg 10:36; 16:31; 17:24–31; 22:10, 19–20. Selv om Apostlenes gjerninger 13:16–41 ikke nevner slaver og Herre, snakker den om omvendelse i Apostlenes gjerninger 13:24. På den annen side kom Paulus ikke så langt i noen korte taler, for eksempel i Apostlenes gjerninger 24:10–22.

Spørsmål: Hvordan vil du oppsummere dette kapittelet i Rom 6:23?

Svar: Det finnes to herrer (synden og Gud), to metoder (lønn og gratis gave) og to skjebner (død og evig liv).

Spørsmål: I Rom 7:5, hvorfor virker «ikke» ofte som en oppfordring til å gjøre det?

Svar: Det er ofte slik vår syndige natur fungerer. Det greske ordet for «mulighet» var opprinnelig et militært ord som betydde en festning eller en operasjonsbase. En del av å ha en syndig natur er å ønske å være egoistisk på bekostning av å tjene Gud. Men en annen del er å ønske å være opprørsk mot det.

Spørsmål: I Rom 7:6, har Moseloven i denne illustrasjonen «dødd»?

Svar: På en måte, ja. I Matteus 5:17 står det at Kristus ikke kom for å oppheve loven, men for å oppfylle den. Han sa i Matteus 5:18 at ingenting av loven skal forgå før alt er oppfylt. Gjennom sin korsfestelse tok Kristus lovens krav og spikret dem, i overført betydning, fast på korset i Kolosserne 2:14. På den annen side er det i denne illustrasjonen, i Rom 7:4,6, vi som har dødd for loven.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Rom 7:6b tjene på den nye måten i Ånden, og ikke på den gamle måten etter bokstaven, siden Jesus i Luk 16:16–17 sa at ikke en eneste jota [detalj] skulle forsvinne fra loven?

Svar: Loven er ikke blitt endret, verken av Jesus eller noen andre. Men Jesus oppfylte loven fullstendig for oss, og nå tjener vi på den nye måten i Ånden, ikke på den gamle måten i den skrevne loven. Jesus sa i Luk 16:16 at loven og profetene varte fram til Johannes. Den gamle pakt er foreldet ifølge Hebreerbrevet 8:13. Paulus sa at bokstaven dreper, men Ånden gir liv i 2. Korinterbrev 3:6.

Dette skiller seg fra det muslimske begrepet om opphevelse. Ord gitt gjennom Muhammed kunne «oppheve» tidligere ord fra Muhammed, Jesus eller enhver annen profet, tilsynelatende etter eget forgodtbefinnende. Jesus opphevet ikke loven; han oppfylte den for oss, og nå tjener vi på en annen måte.

For eksempel forbød Det gamle testamente å spise kamelkjøtt, reker og svinekjøtt. Da Jesus erklærte all mat for ren (Markus 7:19 ), endret han ikke loven i Det gamle testamente, men lot oss tjene på en ny måte.

Som en sidebemerkning påpeker muslimer av og til at kristne ikke holder seg til kostholdslovene i Det gamle testamente. Det gjør imidlertid ikke muslimene heller, fordi de anser at det var greit at Muhammed spiste kamelkjøtt. Kristne kritiserer heller ikke muslimer (eller noen andre) for å spise kamelkjøtt. Poenget er at hvis muslimer skulle kritisere Jesus eller kristne for å undervise om noe som erstatter loven, ville enhver begrunnelse de ga, mest sannsynlig også være en kritikk av Muhammed for å ha spist kamelkjøtt og hevdet å oppheve visse ting.

Spørsmål: Hvordan kunne Paulus i Rom 7:9 leve uten loven?

Svar: Rom 4:15 og 5:13 sier at synd, selv om den fortsatt eksisterer, ikke regnes der det ikke er noen lov. Paulus følte seg fri for skyld inntil han kjente loven. En person hadde juridisk sett ingen skyld for å ha brutt en lov (moralsk eller på annen måte) med vilje, dersom vedkommende var i uskyldig uvitenhet om loven. Selvfølgelig hadde også folk som ikke var kjent med jødedommen samvittighetens lov skrevet i hjertet. Paulus snakket ikke om et bestemt tidspunkt i sitt eget liv, men snarere om tilstanden i hver enkelt persons liv.

Spørsmål: Hvordan drepte loven ham i Rom 7:9–11?

Svar: Det er ikke loven i seg selv, men snarere synden ved å bryte loven. Paulus tenkte kanskje på 3. Mosebok 18:5, der liv er lovet til dem som adlyder loven, og død til dem som bryter den.

Spørsmål: Hva er egentlig «syndens forførelse» i Rom 7:11?

A: Synd misbehager Gud, synd er ond, skader deg selv, synd skader andre, synd smitter, og synd vokser, men det finnes et annet aspekt ved synden. Synd bedrar, og den bedrar på to måter. For det første får synden deg til å tro at det du gjør ikke er galt, eller i det minste ikke noe særlig alvorlig galt. Tror folk som begjærer noe at deres begjær er galt? – Vanligvis ikke. For det andre rasjonaliserer synden for å rettferdiggjøre sine handlinger. De tenker: Ja, det var galt det jeg gjorde mot den personen, men … de hadde det i vente, eller de fortjente det. Ja, det var galt å plyndre en butikk, men virksomheten var en del av det etablerte systemet. Ja, noe ble ødelagt, men det spiller ingen rolle, for forsikringen vil dekke det. Ja, jeg gjør kanskje noe galt, men andre gjør det også, og jeg er ikke verre enn dem.

Spørsmål: I Rom 7:14–24 kritiserer ikke Paulus loven, men hva sier han egentlig om loven?

Svar: Loven er foreldet for oss som er i Kristus. Merkelig nok sier dette ikke at loven er foreldet for dem som ikke er i Kristus. Hvis de avviser Kristus, er loven alt de har for å bli frelst, og Paulus sier i Rom 3:20 at ikke en eneste person vil bli rettferdiggjort ved loven.

Spørsmål: I Rom7:14 –24, er dette en førkristen eller en etterkristen opplevelse?

Svar: På et praktisk plan har kristne opplevd denne kampen i Romerbrevet 7:14–24 både før og etter at de kom til Kristus.

Før de kom til Kristus: Noen ikke-kristne prøver å kjempe mot sin syndige natur; andre har helt sluttet å kjempe og har overgitt seg. Det er sant at noen sekter og deler av atferdspsykologien har fått folk til å gi opp visse onde vaner, som narkotiske stoffer, men dette er bare små taktiske seire mens krigen mot vår syndige natur fortsetter.

Etter at vi har kommet til Kristus: Etter at vi er blitt kristne, har vi fortsatt vår gamle kjødelige natur. Men nå har vi Kristus, som gir oss motivasjon og håp, og Den Hellige Ånd i oss, som hjelper oss å seire. Problemet er ikke bare de ytre syndige handlingene vi begår. Problemet er langt større. Våre hjerter og sinn er fordervet på innsiden, og Gud gir oss ikke bare tilgivelse, men renselse og en forvandlingsprosess for å gjøre oss mer lik Kristus. Augustin, Calvin, Luther og andre reformatorer hadde dette synet.

Begge deler: Paulus ønsket ikke å presisere dette, fordi det kan gjelde begge deler. Han bruker både fortid og nåtid i dette avsnittet. Noen ikke-troende sliter ikke i det hele tatt med synd: de har ingen problemer med å synde så mye de vil. Andre ikke-troende kjemper hardt for å prøve å leve et godt liv. Atter andre begår ikke grove synder – uten å slite med det – og føler at de allerede lever et godt liv. Noen skifter mellom de tre kategoriene. Tenk på en ikke-troende som sliter med røyking, overvekt eller noe annet, og som deretter overvinner det. Noen kristne tilhører kategorien som sliter, og noen tilhører kategorien som overvinner. Vi bør ønske å skifte over til kategorien som overvinner.

Spørsmål: Fantes det i Rom 7:14–24 noen jødisk lære som lignet på dette?

Svar: Ja, lik i én del, men ganske annerledes i en annen. Ifølge W.D. Davies i *Paul and Rabbinic Judaism* (1948), s. 20–27, lærte rabbinerne at det fantes to drifter i mennesket: én god og én ond. Den onde ble mer aktiv når man ble voksen. Den gode ble vekket når man ble en sønn av loven. Paulus snakker her om to drifter, men avviser det rabbinerne sier om å ha kraft til å gjøre det gode gjennom loven.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Rom 7:18 at det ikke bor noe godt i hans syndige kjød?

Svar: Fordi det ikke gjør det. Mennesker har et ønske om å være selvstendige som små guder. Vi bør se på Jesus ti ganger så mye som vi ser på oss selv.

På den annen side er vi ikke «fullstendig fordervede», så onde som vi overhodet kan være. Selv ateister kan gi til veldedighet og hjelpe andre mennesker. Men vi er «fullstendig fordervede» i den forstand at vi er i en så dårlig forfatning at vi ikke engang kan komme til Gud uten at Gud først kommer til oss.

Q: Hva er det som er interessant ved overgangen i Rom 8:1 og Rom 7:25b?

Svar: Paulus bruker ofte det greske ordet for «derfor» når han går over til en ny tankegang. I dette tilfellet brukte Paulus imidlertid «derfor» i Rom 7:25b og igjen i Rom 8:1, som om dette var en virkelig skarp skille i tankegangen. Det første «derfor» oppsummerte den forrige delen, og det andre viser konsekvensene av det forrige.

Spørsmål: Hvordan frigjør livets lov i Kristus oss fra syndens og dødens lov i Rom 8:2, siden en lov er en lov?

Svar: En lov kan erstatte en annen lov. For eksempel, når jeg kaster en gjenstand opp i luften, kommer den IKKE ned igjen. Kanskje er det fordi det jeg kastet, var en levende undulat. Som det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 1708–1709, forsvant tyngdeloven aldri; fuglens livets lov erstattet tyngdeloven. Loven vi fikk, var ikke dårlig, men svekket av vårt menneskelige kjød var den ute av stand til å gi oss liv.

Spørsmål: Hva er uvanlig ved denne formuleringen i Rom 8:3?

Svar: Både på gresk og engelsk ser det ut til at hovedverbet, som åpenbart er «Gud gjorde», mangler. Det er lagt til i kursiv i noen oversettelser. Paulus begynte tanken sin på én måte, men skiftet tydeligvis retning midt i setningen. Dette kalles et anacoluthon, eller en «brutt setningskonstruksjon». Dette er uvanlig både på gresk og engelsk. Paulus’ gresk var faktisk ganske godt, men han ble tydeligvis litt opphisset her.

Spørsmål: Er vårt kjød dårlig i Rom 8:3?

Svar: Det ble skapt godt, men har falt. Det greske ordet her er «syndig kjød» (sarx), ikke «syndig menneske» slik NIV har det. Jesus hadde det samme kjødet som vi hadde, og det var ikke ondt. Men når vi ikke holder våre kjødelige begjær i sjakk, blir vårt kjød syndig for oss. Jesus var virkelig i kjødet, men Jesus var bare i «likheten» av syndig kjød.

Spørsmål: Hva er de fire kjennetegnene Paulus nevner i Rom 8:6–7 på å være kjødelig innstilt?

Svar: Her er kjennetegnene.

a) Død. Dette er ikke bare fysisk død, men å forbli i åndelig død.

b) Har fiendskap mot Gud. Dette er å være imot alt det Gud befaler.

c) Er ikke og kan ikke være underlagt Guds lov. Uvillig til å være under Guds lov.

d) Kan ikke behage Gud. Hvis de ikke ønsker å være underlagt Gud og har fiendskap mot Gud, vil ikke engang små gode handlinger behage Gud.

I engelsk historie finnes fortellingen om Robin Hood, som stjal fra de rike (noe som er dårlig) og ga til de fattige (noe som er godt), med tanken om at det dårlige og det gode på en måte veide opp for hverandre. Dette er fullstendig ubibelsk; hvis du «sitter på gjerdet» og ikke er åndelig innstilt, behager du ikke Gud selv når du «gir mat til de fattige».

Spørsmål: I Rom 8:7, bør vi søke en åndelig betydning i Bibelen i stedet for den bokstavelige betydningen?

Svar: Vi bør være forsiktige med å anta at det finnes noen motsetning mellom den bokstavelige betydningen og en «åndelig betydning». Det finnes ulike forståelsesnivåer, og det finnes mange dype sannheter i Bibelen, men ulike sannheter utfyller hverandre, ellers er ikke alle sanne.

Vi kan anta at Gud hadde til hensikt at Hans ord skulle forstås av Hans barn. Når noen sier at de trenger hemmelig eller spesiell kunnskap for å forstå ting som Gud ikke lot andre kristne forstå, er deres «spesielle forståelse» mistenkelig og kan være deres egen fantasi.

Når en forelder, statsminister eller general gir en ordre, ønsker de at den skal utføres slik de hadde tenkt, ikke omtolkes til å være det motsatte av det de sa. I stedet for å spørre om vi skal tolke Bibelen «bokstavelig» kontra «åndelig» kontra «rett frem» kontra «allegorisk», bør vi ganske enkelt ønske å tolke Bibelen slik Gud og de menneskelige forfatterne hadde tenkt det.

Spørsmål: I Rom 8:9–11, 14–15: Kan noen være en ekte kristen uten at Den Hellige Ånd bor i vedkommende?

Svar: Disse versene sier nei. En gang hevdet et Jehovas vitne overfor meg at hun ikke hadde Den hellige ånd boende i seg, ettersom Jehovas vitner vanligvis lærer at bare de 144 000 har Den hellige ånd i seg. Jeg viste henne Rom 8:9–11, og hun var nesten i tårer. Selv om jeg gjerne skulle ha fortalt dere at hun da ønsket å bli kristen og ha Den hellige ånd i seg, var det ikke det som skjedde. Uken etter kom hun tilbake til kontoret mitt og fortalte meg at hun antok at Den hellige ånd tross alt var i henne.

Spørsmål: I Rom 8:9–11, 14–15: Hvis man må ha Den hellige ånd i seg for å være en Guds sønn, og å tale i tunger er et bevis på Den hellige ånd, er da alle som ikke taler i tunger ufrelste, slik enhetspentekostale menigheter lærer?

Svar: Nei. Å tale i tunger er ikke det eneste beviset på Den Hellige Ånd, og det er ikke engang det viktigste beviset, slik Galaterbrevet 5:22–24 og 1. Korinterbrev 13:1 viser. Galaterbrevet 5:22–24 oppregner Åndens frukt (ikke frukter). 1. Korinterbrev 12:29-31 viser at ikke alle taler i tunger, akkurat som ikke alle utfører mirakler og ikke alle er lærere. 1. Korinterbrev 12:31–14:1 viser at det viktigste er kjærlighet, og Johannes 14:15,21 viser at en avgjørende frukt i en kristens liv er lydighet mot Jesu ord.

Spørsmål: I Rom 8:9–11,15 står det at hvis Den Hellige Ånd må være i en person, ellers tilhører ikke den personen Kristus. Betyr dette da at a) alle spedbarn som dør, havner i helvete fordi Den Hellige Ånd ikke er i dem, eller b) er Den Hellige Ånd i alle spedbarn, eller c) noe annet?

Svar: Svaret er «annet», siden Skriften ikke lærer verken a) eller b). Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Med unntak av Jesus og Johannes Døperen (Lukas1:40 –44) har ikke spedbarn Den Hellige Ånd. Vi blir født adskilt fra Gud (Efeserne 2:3).

2. Gud har vist i sitt ord at alle som blir frelst, vil bli frelst gjennom Kristus (Johannes 14:6; Hebreerne9:15 ;10:10 ,14,19).

3. Men akkurat som Gud var fri til å frelse mennesker i gammeltestamentlig tid før evangeliet og til og med før loven, kan Gud frelse slik Han ønsker gjennom Kristus.

Oppsummering: La oss være forsiktige med å prøve å sette begrensninger på hvordan Gud må virke. Det er sant at Gud ikke vil handle i strid med det Han har åpenbart i Skriften, men vi må passe på å ikke gå utover det som står skrevet, slik 1. Korinterbrev 4:6 og Ordspråkene 30:5-6 minner oss om.

Spørsmål: Hvorfor kalles Den Hellige Ånd «Kristi Ånd» i Rom 8:9?

Svar: Han er Kristi Ånd av minst tre grunner.

1. Innenfor Treenigheten ble Den Hellige Ånd sendt fra Faderen og Jesus.

2. Innenfor Treenigheten representerer Den Hellige Ånd i vårt liv Jesus.

3. En dypere forståelse av treenighetslæren viser at treenighetens personer bor i hverandre, kanskje på en lignende måte som Ånden bor i oss.

Spørsmål: I Rom 8:10, betyr «kropp» og «ånd» her syndig kjød og vår ånd, eller betyr det «oss alle» og Den Hellige Ånd?

Svar: Kristne lærere er uenige, og Paulus bruker noen ganger «kropp» om vår syndige natur, og noen ganger om oss alle. Paulus bruker ordet «Ånd/ånd» 21 ganger i Romerbrevet 8 (17 ganger i vers 1–17), og minst 18 av dem refererer til Den Hellige Ånd. Paulus bruker ordet «kjøtt» ti ganger i Rom 8:1–17, men ikke en eneste gang i Rom 8:18–39. Paulus bruker imidlertid ikke ordet «herlighet» i Rom 8:1–16, mens han bruker det fire ganger i Rom 8:17–39.

Syndig kjød kontra vår ånd: Dette er en gresk måte å se ting på, og de fleste kommentatorer er enige om at det var dette Paulus tenkte.

Oss alle mot Den Hellige Ånd: Dette er en hebraisk måte å se ting på. Mange tidlige kristne og The Expositor’s Bible Commentary, bind 10, s. 90, deler dette synet.

Spørsmål: Hvordan dreper vi kroppens gjerninger i Rom 8:12–13?

Svar: Denne prosessen vi gjennomfører i dette livet kalles «dødning av kjødet» ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 10, s. 91–92, og *The Wycliffe Exegetical Commentary: Romans 1–8*, s. 529.

Spørsmål: Hvordan er Gud vår Far i Rom8:15 , og Ef3:14 –15?

Svar: I *Now That’s a Good Question*, s. 13–14, nevnes det at en tysk forsker oppdaget at i alle de bibelske og utenombibelske jødiske skriftene i Italia frem til det 10. århundre e.Kr. var det ikke en eneste gang at en jøde (utenfor Bibelen) henvendte seg til Gud i første person som «Far». … O Gud, du er vår Far. Jesus gjorde det, og Paulus oppmuntret oss til å gjøre det samme.

I Det gamle testamente blir Gud tiltalt i første person som «Far» i Jesaja 63:16 (to ganger) og Jesaja 64:8. Gud minner sitt folk om at de kalte ham «min Far» i Jeremia 3:4. Mange andre steder (Salme 68:5; Jesaja 9:6; Jeremia 3:19; 31:9; Malaki 1:6; 2:10 osv.) blir Gud kalt en Far, men ikke i første person.

Spørsmål: Er alle mennesker Guds barn i Rom 8:16,17?

Svar: Nei. Mens mormonkirken har lært at alle mennesker er Guds åndebarn (og hans mange gudinne-koner), sier Rom8:15 spesifikt at vi er Guds barn ved adopsjon. Selv om det er sant at hvert menneske, dyr, plante og demon er en del av Guds skapelse, refererer Romerbrevet 8 kun til dem som er født på ny.

Spørsmål: I Rom 8:17, hvem er det egentlig som skal bli herliggjort her?

Svar: Dette er ikke en utvalgt gruppe mennesker, men snarere alle troende.

Spørsmål: Kan vi i Rom 8:17 bli opphøyde guder, slik mormonismen lærer?

Svar: Nei. Dette er en svært gammel villfarelse som eksisterte lenge før mormonismen. Adam og Eva ble fristet med denne feilaktige læren i 1. Mosebok 3:4. Satan selv ønsket å bli som Gud i Jesaja 14:12–15.

Som David sa i Salme 23:6: «… og jeg skal bo i Herrens hus for alltid.» Derfor vil mormonske menn ikke få egne planeter eller sitt eget harem av gudinnekoner. En mormon sa en gang til meg: «Jeg tror Gud har gjort mange feil, og når jeg blir en gud, skal jeg gjøre det bedre.» Dermed er målet for en kristen – å tjene Gud for alltid i himmelen – og målet for mange mormoner svært forskjellige.

Spørsmål: I Rom8:19 –22 og Rom5:12 –14, skjedde dyrenes død før syndefallet?

Svar: Mikrober døde; hvordan skulle ellers fiskene kunne spise plankton? Så hvor langt opp i livets kompleksitet strakte døden seg før syndefallet? Kristne har to synspunkter på dette.

Ja. Disse versene i Romerbrevet refererer bare til menneskelig død, så Bibelen sier ikke noe om det. Fossile funn tyder på at store og små dyr ble spist før menneskets syndefall.

Nei. Disse versene refererer til døden blant alle dyr som har selvbevissthet. Mens planter, mikrober og lavere dyr uten «nephesh-liv» (det vil si selvbevissthet) døde før syndefallet, døde ikke høyere dyr før syndefallet.

Spørsmål: Hvorfor tillater Gud ondskap i en falnet verden, slik det fremgår av Rom8:19 –22?

Svar: Både dagsavisen og Bibelen viser at verden inneholder både ondskap og godhet. Ifølge Johannes 9:1–3 ble mannen ikke født blind på grunn av sin egen synd eller foreldrenes synd. I Lukas 13:1–5 kan de drepte galileerne og de som ble rammet av Siloam-tårnet ha fortjent dette, men de fortjente det ikke mer enn alle andre.

Romerne 8:19-22 viser at etter syndefallet underkastet Gud skapelsen forråtnelsen. Det forråtnede mennesket fikk ikke lov til å leve i en uforråtnet skapelse. Vi har naturkatastrofer, midlertidig urettferdighet og menneskers umenneskelighet overfor hverandre. Siden syndefallet står det i 1. Johannes5:19 , at hele verden er under den ondes innflytelse. Denne tidsalders gud er Satan i 2. Korinterbrev 4:4. Satan er denne verdens fyrste i Johannes 12:31;14:30 ,16:11 ; Efeserne6:12 ; og Kolosserne 1:13. Se også drøftingen av Efeserne 2:2 for mer informasjon.

Spørsmål: I Rom 8:21, innebærer en kristens frihet friheten til å gjøre hva vi vil?

Svar: En sekt kalt «Guds barn», også kjent som «Kjærlighetens familie», lærte at de skulle ha seksuell frihet utenfor ekteskapet.

Tilsynelatende dukket dette spørsmålet opp også i nytestamentlig tid, for Paulus tok opp dette i 1. Korinterbrev 5:9-11 og Romerne 6:1.

1. Korinterbrev 5:9–11 sier at vi ikke engang skal spise sammen med folk som kaller seg kristne og gjør slike ting.

Romerne 6:1 viser at det er umulig å ha denne holdningen og leve i Kristus.

En gåte jeg har hørt, er denne: «Hva er det minste du kan gjøre og fortsatt være kristen?» Svaret er: «Hvis du fremdeles tenker i slike baner, har du ikke klart det ennå.»

Spørsmål: I Rom 8:23, stønner de troende fordi vi har Åndens første frukter, eller til tross for at vi har Åndens første frukter?

Svar: Grammatikken gir ikke noe entydig svar, og det mest sannsynlige svaret er begge deler. Har du noen gang fått en liten smakebit av noe deilig, og så ikke kunnet vente til du kunne få alt sammen? Å ha Ånden er slik. Vi får en liten smakebit av Herrens glede i Ånden, og vi kan ikke vente til vi har den fullt ut.

Spørsmål: I Rom 8:23, er vi adoptert som Guds sønner, eller født på ny som det står i Joh 3:16, og er det i nåtid eller fremtid?

Svar: Begge metaforene uttrykker sannheten. En adoptert sønn har alle de samme rettighetene som en biologisk sønn. Alle av oss, både menn og kvinner, er Guds sønner nå. Både fødte og adopterte sønner har mottatt familiearven, men så langt har vi bare mottatt en liten brøkdel av det vi skal få som Guds sønner.

Spørsmål: I Rom 8:26, er Den Hellige Ånd vår mellommann, eller er Kristus vår mellommann, slik det står i 1 Tim 2:5?

A: Den Hellige Ånd går i forbønn for oss i bønn. Det greske ordet for «hjelper», synantilambanetai, antyder at én person hjelper en annen med å bære en tung byrde. Den Hellige Ånd gikk ikke i forbønn for oss ved korset, eller gikk i forbønn for oss som yppersteprest, da det var kun Jesus som gjorde det.

Q: Hvordan kan alt virke sammen til det beste for dem som er kalt, slik det står i Rom 8:28?

A: Om millioner av år fra nå, eller uansett hvordan tiden regnes i himmelen, kan vi se tilbake på hvordan Gud brukte alt i livet vårt, selv de onde tingene, for å lære oss, få oss til å vokse og foredle oss.

Spørsmål: I Rom 8:28–39 leste en venninne av meg Charles Stanleys bok om evig sikkerhet for meg, og da hun kom til delen om Guds ubetingede kjærlighet, motsatte hun seg dette ved å spørre hvor i Bibelen det står at Guds kjærlighet er ubetinget? Hun tilhører «Church of Christ»-menigheten, og hennes syn er at en forutsetning for å bli frelst er vannbaptismen – og derfor avhenger Guds kjærlighet og frelsen for oss av at man er døpt. Hvordan burde jeg ha svart henne?

Svar: Charles Stanley har svært godt materiale om Bibelen og frelsen, og han har rett.

Salme 145:17 sier at Gud er kjærlig mot alt han har skapt, og det inkluderer den barmhjertigheten han har vist selv de evig fortapte.

Bibelen lærer imidlertid aldri at Gud er «allkjærlig», for det er rettferdighet og vrede, ikke kjærlighet til Satan og demonene, som sender dem til ildsjøen. Ikke alle mennesker kommer til himmelen, bare de utvalgte som Gud på forhånd kjente og forutbestemte.

Men Gud har en spesiell kjærlighet til noen, kalt de utvalgte (de som skal til himmelen). Likevel lærer Romerbrevet 8:28–39 at ingenting kan skille oss (de som er kalt) fra Guds kjærlighet. For de utvalgte, hvor mye mer ubetinget kan det bli?

Var det vår kjærlighet som «utløste» Guds kjærlighet til oss, eller var det Guds kjærlighet som utløste vår kjærlighet til Ham? 1. Johannes 4:10,19 viser at Gud elsket oss først. I Johannes 6:65 sa Jesus: «Derfor sa jeg dere at ingen kan komme til meg uten at Faderen har gitt [trukket/gjort det mulig] for ham.» Kalvinister og ikke-kalvinister er uenige om hvorvidt dette gjelder alle eller noen:

5-punkts-kalvinister: Faderen har bare gjort det mulig for noen. Dermed døde ikke Jesus for noen, og de avviste aldri Jesu frelse for dem, fordi Gud i utgangspunktet ikke hadde noe ønske om å gi dem noen mulighet. Gud har ingen tapte saker.

Alle andre: Faderen har på forhånd gjort det mulig for alle, men noen velger å forkaste det som ble tilbudt dem. Gud Sønnen følte stor sorg over de fortapte i Jerusalem (Matteus 23:37-39).

Uansett er det mange i «Kristi kirke» som rett og slett ikke forstår Efeserne 2:4,8-10. Våre gjerninger har 0 % å si for vår frelse. Vi blir frelst ved nåde GJENNOM TRO, … IKKE GJERNINGER. Troen er her uttrykkelig utelukket som en gjerning, og vannbaptismen er en gjerning som er et tegn på vår tro, men vi blir frelst ved Guds nåde, ikke ved vann. Når du må velge mellom det en person fra «Kristi kirke» sier og det apostelen Paulus sier, så hold deg til apostelen Paulus.

Spørsmål: I Rom 8:29, kan noen som Gud på forhånd kjente, havne i helvete?

Svar: Nei. Ordet «forutkjente» betyr her at Gud forutkjente at de skulle komme til himmelen. Dette spørsmålet inneholder en logisk feilslutning. Siden Gud står utenfor tiden, er dette spørsmålet som å spørre: «Kan noen som har vært i Toledo, aldri ha vært i Toledo?»

Spørsmål: I Rom 8:29 og Ef 1:4, er predestinasjon bare en kalvinistisk lære?

Svar: Nei. Disse versene viser at det er en bibelsk lære for alle kristne, både ikke-kalvinister og kalvinister. Kalvinister kan ha noen feiloppfatninger om forutbestemmelsen, men noen kalvinister har også nyttige innsikter.

Gud vet med sikkerhet alt om fremtiden, men Hans kunnskap eliminerer ikke vår frie vilje eller reduserer vårt ansvar. Vi kan ikke si: «Gud visste at jeg kom til å gjøre det, så jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte gjøre det.» I Apg 2:23 ble Jesus Kristus overgitt til jødene etter Guds forutbestemte hensikt og forutviten, men likevel var de som korsfestet Jesus skyldige i synd (Joh19:11 ). Her er et eksempel. Vi kan lese en bok om George Washington som krysset Delaware-elven for over 200 år siden. Vår nesten sikre kunnskap fra boken tvang ikke George Washington til å gjøre dette. Anta at vi kunne reise tilbake i en tidsmaskin til for 400 år siden og ta boken med oss. Vi har likevel ikke gjort noe som tvang George Washington til å gjøre noe som helst.

Gud eksisterer utenfor tiden (Titus 1:2), så vel som innenfor den, og Hans forutviten tvang oss ikke til å gjøre noe.

Guds forutviten om oss kommer før Hans forutbestemmelse / utvelgelse i de to versene som nevner begge deler sammen (Rom8:29 ; 1. Petersbrev 1:2). Kalvinister har en tendens til å sette disse i omvendt rekkefølge. Gud velger alle Han velger, og deretter forutser Han. Arminianere (ikke armenere) har en tendens til å si at Gud valgte før tidens begynnelse basert på Sin forutviten. Men hvis Gud virkelig er utenfor tiden, kan begge deler skje samtidig.

Den allmektige Guds suverenitet utelukker ikke vår frie vilje, selv om kalvinister vanligvis hevder det motsatte. Noen ting skjedde som «ikke falt Gud inn», slik som ofringene av spedbarn i Jeremia 32:35, og folk døde som ikke burde ha gjort det i Esekiel 13:19. Noen ting skjer som gjør Gud trist. Men på den annen side virker alt sammen i henhold til Guds plan (Efeserne1:11 ). Hvordan forener man disse to ideene? Gjennom begrepet «delegert suverenitet». Gud kunne ha hatt total kontroll over alt, på en slik måte at ingenting kunne misbehage Ham, og at vi alle var roboter. Men Gud, som kan gjøre hva som helst, valgte tilsynelatende å delegere sin suverenitet, for en tid og innenfor visse grenser, slik at vi har evnen til å velge å adlyde eller være ulydige mot Gud. Gud satte tilsynelatende stor pris på mennesket, skapt i Hans bilde, slik at mennesker fritt kunne velge å elske Herren. Gud verdsetter dette så høyt at Han tillater mennesker å avvise Ham og lide konsekvensene av sitt valg.

Hva er fri vilje? Martin Luther skrev en hel bok, *Om viljens trelldom*, der han hevdet at fri vilje var en falsk lære. Her tok Luther feil, fordi han drev ting til ubibelske ytterligheter. Vi er født med en vilje som er slavebundet av synden (noe Luther ville være enig i), men vi har likevel fri handlekraft til å rope om hjelp. Vi har fri vilje, og en narkoman har også fri vilje. Narkomanen har kanskje ikke kraften til å bryte ut av avhengigheten sin, men han kan snuble inn på et rehabiliteringssenter, falle på gulvet og si: «Hjelp meg». Noen skiller mellom en moralsk nøytral, ubundet fri vilje (noe som er ubibelsk) og det vi har, og kaller det siste «fri handleevne». Andre, særlig kristne i den tidlige kirken, bruker begrepet «fri vilje» for å referere til det bibelske begrepet.

Oppsummert: Gud forutbestemmer oss, og vi har også fri vilje, riktig forstått. Før tiden begynte, var Guds valg av hvem som skulle komme til himmelen ikke blindt eller vilkårlig, men hver eneste dag i våre liv var skrevet i Guds bok (Salme 139:16) da Han valgte oss.

Spørsmål: Lærer Rom 8:29-30 kjetteriet om universalisme, at alle blir frelst?

Svar: Nei. Rom 8:29–30 sier at alle som var forutkjent og forutbestemt, skal bli herliggjort. I disse versene finnes det ingenting som tyder på at alle mennesker er forutkjent og forutbestemt til frelse.

Her er hva den falske religionen til Rev. Moons Foreningskirke lærer i sin bok, Det guddommelige prinsipp (femte utg. 1977), etterfulgt av hva Bibelen lærer.

«Det guddommelige prinsipp», s. 190: «Det endelige formålet med Guds gjenopprettelsesplan er å frelse hele menneskeheten. Derfor er det Guds hensikt å avskaffe helvete fullstendig, etter at den tiden som er nødvendig for fullstendig betaling av all soning, har gått.»

«Det guddommelige prinsipp», s. 191: «Når de siste dager kommer, vil selv onde ånder stige ned til jordiske mennesker på samme nivå, og ved å samarbeide med dem vil de ta del i oppfyllelsen av Guds vilje. Til slutt, etter en passende tidsperiode, vil skapelsens forente formål bli oppnådd.»

Det guddommelige prinsipp, s. 200 «Selv om tidspunktet for deres frelse kan variere, er alle falne mennesker forutbestemt til å bli frelst.»

Bibelen: Straffen for de vantro er evig og uendelig. (Matteus 18:8, 25:41,46, Judas 7). Det er en uutslukkelig ild (Jesaja 66:24, Matteus3:12 , Lukas3:17 ).

Rev 14:11 Det står: «Og røyken fra deres pine stiger opp i all evighet. Dag og natt er det ingen hvile for dem som tilber dyret og dets bilde...»

Spørsmål: I Rom 8:30, hvor stor andel av dem som oppfyller ett trinn, går videre til det neste trinnet?

A: 100 %. Alle som er forutbestemt, blir kalt. Alle som blir kalt, blir faktisk rettferdiggjort. Alle som blir rettferdiggjort, blir herliggjort.

Q: I Rom 8:30 står det at vi en dag skal bli herliggjorte skapninger i himmelen. Hvordan skal vi da leve på den måten nå, uten å være arrogante?

A: Siden vi en dag skal bli syndfrie, uten ondskap, bør vi prøve å leve slik allerede nå. Hvis vi gjør det, og er så ydmyke som mulig, må vi innse at noen likevel kan kalle oss arrogante. (Det er så arrogant av deg å tro at du er så god at du ikke vil gå ut og drikke deg full sammen med meg.) Men vi bør virkelig ikke ha noen arroganse, fordi Gud ber oss om å være ydmyke. En annen grunn er at vi egentlig ikke har noe å være arrogante over. Hva har du av godt som ikke var en gave fra Gud?

Spørsmål: I Rom 8:32, står ordet «andre» på gresk slik det står i Jehovas vitners «Ny verdensoversettelse» (revidert 1970 e.Kr., s. 1227)?

Svar: Nei, det er det ikke. «New World Translation» legger til ordet «andre» i kursiv på steder som for eksempel fire ganger i Kolosserne 1:16–20. Kursivskriften viser at det ikke står i den greske teksten. Ordet «andre» finnes imidlertid ikke i Rom8:32 eller Filipperne 2:9 på gresk, og Vakttårnet unnlot å sette det i kursiv. De la også til «andre» i Apostlenes gjerninger 10:36, og satte det i firkantede parenteser.

Spørsmål: Hva er interessant ved Paulus’ ord om høyde og dybde i Rom 8:39?

Svar: Den nøyaktige betydningen var stjerneobjekter over horisonten og stjerneobjekter under horisonten. En annen måte å tenke på det på er at vi ikke trenger å bekymre oss for noe i himmelen eller helvete, eller engang for overtroen knyttet til astrologi og skjebne som skiller oss fra Guds kjærlighet.

Spørsmål: Er det i Rom 8:39 mulig å miste sin frelse?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette. Se diskusjonen om Hebreerbrevet 6:4–12 og Efeserbrevet 1:14 for mer informasjon.

Spørsmål: I Rom 9:1-4, bør vi føle sorg for de fortapte?

Svar: Ja. Paulus var helt klart dypt bedrøvet over disse menneskene. På samme måte kalles Jeremia «den gråtende profeten» på grunn av den sorg han følte for de fortapte, i Jeremia 9:1-2 og andre steder. Jesus følte stor sorg for dem i Jerusalem som avviste ham, som det fremgår av Matteus 23:37-39. Hvis vi skal følge eksemplet fra profetene, apostlene og Jesus, og vi ikke føler sorg eller anger for de fortapte, så er det noe galt med oss.

Jødene hadde både blod og tradisjon, men de hadde ikke tro på den kommende Messias, og de så heller ikke noe behov for tro. Mange av jødene var stolte av at de prøvde så hardt, men de ville ikke akseptere at det var ved nåde, ikke ved deres gjerninger. En interessant kontrast er Paulus’ syn: sorg for disse menneskene, og de ufrelste jødenes syn: Paulus var en forræder.

Det finnes en vits der en mann spurte en dame i en baptistkirke hvordan det gikk med pastoren deres. Damen sa: «Å, vi sparket ham for en stund siden fordi han sa at alle som avviser Jesus, havner i helvete.» Mannen ble sjokkert, for det er jo det kristne, inkludert baptister, sier. Så spurte han: «Hva sier den nye pastoren deres?» Damen svarte: «Å, han sier at alle som avviser Jesus, også skal til helvete.» Mannen spurte: «Hva er da forskjellen?» Damen sa at den første pastoren sa det med glede i stemmen, mens den andre pastoren sa det med en tåre i øyet.

Spørsmål: I Rom 9:4f,6-9, siden Guds løfter er sikre, hvorfor var de da uten virkning for noen?

Svar: Guds løfter er gode, men man må se på løftets omfang. Noen ganger gjelder det bare for noen, for eksempel Isak og ikke Ismael og midianittene, Jakob og ikke Esau, osv. Noen ganger er omfanget betinget, slik som da Israels barn som forlot Gud for å tilbe Baal, ble utelukket og sto utenfor løftet. Guds frelse er sikker og evig for alle som tar imot den.

Spørsmål: I Rom 9:8–9,27 og Rom11:13 –17,26 – kommer alle jøder til himmelen, eller ikke?

Svar: Nei. Noen få har trodd dette på grunnlag av disse to avsnittene i Romerbrevet. Romerbrevet 8–9 understreker imidlertid at det er løftets barn, ikke de biologiske etterkommerne, som kommer til himmelen. Romerbrevet9:27 understreker at bare en rest av det biologiske Israel vil bli frelst. Romerbrevet 11:13–17,26 snakker både om Guds «åpne invitasjon» til jøder i dag og om deres fremtidige masseaksept av Guds invitasjon.

I tillegg sa Jesus til de religiøse jødene i Johannes8:24 at hvis de ikke tror at Jesus er Messias, vil de faktisk dø i sine synder. I Matteus 23:33 spør Jesus lovlærerne og fariseerne hvordan de noensinne skal unngå å bli dømt til helvete. Galaterbrevet 5:2 viser også at Kristus ikke har noen verdi for dem som stoler på omskjærelsen.

Se drøftingen av Jeremia 31:37 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor hatet Gud Esau i Rom9:13 og Mal 1:2-3? Var det rettferdig?

Svar: Ifølge R.C. Sproul i *Now That’s a Good Question*, s. 570: «For det første har vi å gjøre med et hebraisk uttrykk. Det er den hebraiske taleformen vi kaller antithetisk parallellisme, der Skriften uttrykker seg i direkte motsetninger. For å forstå dette må vi innse at uansett hva Gud mener med å hate Esau, så betyr det det stikk motsatte av hva det betyr å elske Jakob. … i den [gammeltestamentlige] konteksten der akkurat denne teksten forekommer, når Bibelen sier at Gud elsker Jakob, betyr det at han gjør Jakob til mottaker av sin spesielle nåde og barmhjertighet. Han gir Jakob en gave som han ikke gir til Esau. Han viser Jakob barmhjertighet. Han nekter Esau den samme barmhjertigheten fordi han ikke skylder Esau barmhjertighet, og han forbeholder seg retten [til å nekte den]. … Den jødiske personen beskriver forskjellen ved å bruke motstridende begreper.»

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom rettferdighet og rettferdighet i Rom 9:14? Er Gud begge deler?

Svar: Bibelen sier at Gud er rettferdig; den sier ikke at Gud er rettferdig i den forstand at alle får det de fortjener. Rettferdighet er å gi folk det de fortjener. Men noen ganger trumfer Guds nåde og barmhjertighet Guds rettferdighet. Gud gir oss gode ting vi ikke fortjener, og han gir oss ikke dårlige ting som vi faktisk fortjener, fordi Jesus døde på korset for oss. Guds rettferdighet blir likevel oppfylt, fordi Jesus tok straffen for våre synder. Rettferdighet betyr å gi alle nøyaktig det samme og nøyaktig de samme mulighetene. Bibelen og livet viser at Gud ikke er rettferdig, og at han heller ikke trenger å være det. Var Gud rettferdig mot Jakob og Esau? Noen sier: «Ja og nei». Jeg har et helt annet svar: «Nei og ja». Gud var IKKE rettferdig mot Jakob. Jakob trodde på Gud, men han var en løgnaktig, svikefull skurk som, hvis Gud hadde vært rettferdig, ville Gud ha forlatt. På den annen side var Esau gudløs ifølge Hebreerbrevet 12:16; Esau ville ikke ha noe med Gud å gjøre, og Gud hadde ikke noe med Esau å gjøre, bortsett fra at Esau hadde økonomisk fremgang.

Spørsmål: Hvorfor kan vi ikke, i Rom 9:18, klandre Gud for å ha forherdet Faraos hjerte?

Svar: Syv ganger sa Gud at Han forherdet Faraos hjerte. Men syv ganger sa Gud at Farao forherdet sitt eget hjerte. Først må vi forstå begrepet «forherding» før vi ser på hvordan Gud forherdet Faraos hjerte.

Å forherde hjertet til en ugudelig person gjør at vedkommende blir mer fastlåst i sin ugudelighet. På den annen side sa Gud at han forherdet profetene Esekiel og Jeremia, og de ble forherdet på en god måte. I Esekiel 3:8–9 står det: «Men jeg [Gud] skal gjøre deg like urokkelig og forherdet som de er. Jeg skal gjøre din panne som den hardeste stein...»

I Jeremia1:18 ;15:20 gjorde Gud Jeremia som en mur som skulle stå imot alle.

Dermed betyr «forherding» ikke alltid noe ondt, men forherding betyr å gjøre en mer fast i sine vaner, slik leire blir herdet.

At Gud sendte plagene, kan ha myknet noen menneskers hjerter, men det hadde den virkningen at det forherdet Faraos hjerte. I hvor stor grad forherdet Gud Faraos hjerte uten å bruke ytre påvirkninger som plager? Det sier ikke Skriften noe om. Uansett førte Guds virke Faraos hjerte i den retningen Farao allerede ønsket at det skulle gå. Når plager kommer inn i livet vårt, kan de være en invitasjon til å forherde hjertet vårt mot Gud, eller til å styrke vår besluttsomhet for Gud og mot synd.

Her er hva en forfatter fra den tidlige kirken lærte om dette.

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Gud forherder Faraos hjerte. Han fortjente imidlertid å bli påvirket til sin undergang, han som allerede hadde fornektet Gud, allerede i sin stolthet så ofte hadde avvist Hans sendebud, lagt tunge byrder på Hans folk og (for å oppsummere det hele) var egypter.» Fem bøker mot Marcion, bok 2, kap. 14, s. 308

Origenes (225–254 e.Kr.) sa i praksis at på samme måte som den samme varmen fra den samme solen både forherder leire og smelter voks, så forherder Guds Ånds virke de opprørske og mykner de angrende. Origenes’ *De Principiis* (både på gresk og latin), bok 3, kap. 1.11, s. 311.

Spørsmål: I Rom 9:18, hvem hadde hvilket ansvar for forherdelse av Faraos hjerte, så vel som andre menneskers?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

A. Gud er ansvarlig:

A1. Alt som skjer, er tillatt av Gud. Med andre ord skjer ingenting uten at Gud tillater det (Jakob4:15 ; Job1:12 ; 2:6; Salme 103:19).

A2. Alt som Gud bestemmer, skjer uten tvil. (Jesaja 43:13; Jesaja 55:10–11; Romerne 11:29). Gud lovet (dvs. bestemte) at israelittene skulle forlate Egypt etter å ha vært slaver i 400 år (1. Mosebok15:13 –14).

A3. Gud skapte Farao og lot ham leve.

A4. Gud virket gjennom historien og sørget for at Farao var konge i Egypt på den tiden.

A5. Gud sendte spesifikt plagene til Egypt.

A6. Til syvende og sist var, er og vil alt, selv ting som «ikke falt Gud inn» (Jeremia 19:5; 32:35), være vevd sammen i Guds plan (Efeserne1:11 ; Romerne8:28 ; Ordspråkene 16:4).

B. Gud er ikke ansvarlig for ting som Gud tillot, men som han ikke direkte forårsaket, slik som ondskap.

B1. Noen ting vekker stor vrede hos Gud (Jeremia 5:29;8:19 ; 12:8; Esekiel 8:6).

B2. Noen ting knuser Guds hjerte (Jeremia 4:19-22; 9:1; Lukas 19:41-44; Matteus 23:37-39).

C. Farao var ansvarlig:

C1. Farao ble ikke tvunget. Faktisk ville plagene for de fleste ha vært en «oppmuntring» til å velge det rette.

C2. Farao tok sine egne valg.

D. Begge var felles ansvarlige:

D1. Farao forherdet også sitt eget hjerte, og Faraos egen forherding ble nevnt før Gud forherdet Faraos hjerte.

Spørsmål: I Rom9:19 –22 og Rom 11:8,10, hvordan kan Gud holde oss ansvarlige for det Han gjør oss til?

Svar: Kanskje en illustrasjon kan hjelpe. La oss si at vi ble født og levde hele livet om bord på et skip. Anta at dette skipet var i ferd med å synke, og at det fantes en livbåt som vi kunne bruke for å komme oss av skipet. Hvis vi blir på skipet og drukner, er vi ansvarlige for vår egen død. Vi var ikke ansvarlige for å bli født på skipet, men vi var ansvarlige for at vi ikke valgte å forlate det synkende skipet. Det ville ikke bare være upassende, men også tragisk og meningsløst for en person å skylde på omstendighetene rundt sin fødsel for sitt eget valg om å avslå tilbudet om livbåten.

Vi hadde altså ingen innflytelse på eller ansvar for hvordan vi ble født, og det faktum at vi har en syndig natur. Men mennesker er ansvarlige for at de ikke velger å komme til Gud for renselse av sin syndige natur og tilgivelse for sine synder.

Spørsmål: Hvorfor kaller Guds ord i Rom 9:19 disse spørsmålene upassende?

Svar: Her oppgis to forskjellige grunner.

Holdning: Ethvert spørsmål er uheldig hvis holdningen er å svare Gud tilbake (vers 20). I stedet for å prøve å lære Guds veier, søker spørsmålene å tvinge Gud til å rettferdiggjøre seg selv.

Innhold: Selv når de stilles med en ærbødig holdning, er spørsmålene likevel ikke passende fordi de bygger på noen usannheter. Vi må innse to sannheter:

1. Gud har rett til å skape oss slik Han ønsker (vers 21).

2. Videre, som vers 21–23 viser, skapte Gud ikke de utvalgte og de forkastede forskjellig; vi er alle født av den samme «leiren». Forskjellen ligger ikke i vår opprinnelse, men i vår bestemmelse. For mange mennesker vil «budskapet ikke bli forenet med tro» (Hebreerne 4:2), og Gud vil utøse sin rettferdige vrede over dem.

Spørsmål: Har mennesker fri vilje i Rom 9:19?

Svar: Ja, etter den riktige definisjonen.

Nei, ingenting utenfor Guds ønskede og forutbestemte vilje. Hvis du med fri vilje mener at mennesket kan handle helt utenfor Guds grenser, kunnskap eller evne til å kontrollere, så har ingen, ikke engang Adam eller Satan, fri vilje. Dette er imidlertid sjelden hva man mener med fri vilje.

Ja, vi gjør ting utenfor Guds ønskede vilje.

Fri vilje betyr ofte at Gud har valgt å gi oss evnen til å virkelig ta valg og gjøre ting utenfor det Gud ønsker. Gud kjenner alle våre valg, men det er vi som har tatt dem. Vår vilje er «fri» i den forstand at den ikke er påtvunget av Gud. Vi er ikke marionetter eller roboter. Imidlertid er vår frie vilje ikke helt «fri», fordi den er bundet av synd. Narkomanen som lengter etter rusmidler, har fri vilje til å slutte helt på en gang, men hans vilje er i trelldom.

Ikke-kalvinistiske kristne sier at vi har fri vilje, og at alle har et visst ansvar og en viss evne til å svare Gud. Kalvinistiske kristne sier at vi ikke har det. Noen kalvinister sier at troende har fri vilje, men ikke-troende har det ikke. Den store predikanten (og kalvinisten) fra det nittende århundret, Charles Spurgeon, sa at vi hadde «fri vilje», men at den var en slave av vår syndige natur, noe som faktisk ligner ganske mye på det ikke-kalvinister sier.

Andre kalvinister sier imidlertid i praksis at selv om mennesker har «fri handlefrihet», har de ikke fri vilje, ikke bare fordi Gud valgte å ikke gi den til oss, men fordi Gud angivelig ikke kunne gi den til oss og fortsatt være suveren.

Den kalvinistiske teologen Loraine Boettner (s. 222) sier: «Videre, hvis vi innrømmer fri vilje i den forstand at den absolutte bestemmelsen av hendelser ligger i menneskets hender, kan vi like gjerne skrive det med stor F og stor W; for da har mennesket blitt som Gud – første årsak, en opprinnelig kilde til handlinger – og vi har like mange halvguder som vi har frie viljer. Med mindre Guds suverenitet oppgis, kan vi ikke tillate mennesket denne uavhengigheten.»

Boettner blander faktisk kategorier her. Hvis Boettner skulle si at «vi kan ikke innrømme fri vilje i den forstand at mennesket kan gjøre ting utenfor det Gud har tillatt», så burde alle kristne være enige med Boettner. Men hvis Gud har valgt å midlertidig ha «delegert suverenitet», der Gud har bestemt at visse ting, som en persons evige skjebne, vil skje på en eller annen måte basert på personens respons på Guds virke i livet, og Gud ikke har tvunget frem denne responsen, så tar Boettner feil, med mindre man legger så mye i Boettners ord «absolutt» at utsagnet blir en logisk tautologi som alle kan være enige i.

En mer bibelsk omtale av menneskelig frihet, som både ikke-kalvinister og mange kalvinister kan være enige i, var en del av et foredrag holdt av R.C. Sproul i Austin påMarch 9, 1991 .March 9, 1991 .

«Jeg tror ikke at vi som kristne må gi avkall på det svært viktige begrepet om menneskelig frihet og ansvar – ikke et sekund. Og det ville være svært smertefullt for meg å måtte gi opp ideen om menneskelig frihet. Men kjære, det kunne jeg leve med. Hvis jeg måtte gi opp ideen om at Gud er suveren, ville jeg ha forlatt kristendommen. Jeg har gitt opp håpet, fordi jeg nå innser at jeg lever i et univers som ikke er underlagt guddommelig forsyn.» R.C. Sproul sier altså at Guds suverenitet er viktigere for ham enn menneskelig frihet, men han mener at begge deler er sanne. Igjen: Sproul snakker ikke om en total, absolutt frihet, men han lærer om en ekte frihet.

Oppsummert: Alle bør være enige om at hver og en har ansvar for å adlyde Gud, men i seg selv har ingen makt til å adlyde på grunn av vår syndige natur. Mange, men ikke alle, reformerte kristne sier at Gud aldri ga de ikke-utvalgte muligheten, valget eller evnen til å reagere på Gud på noen måte. Som en reformert person uttrykte det: Du er enten en robot for Gud eller en robot for Satan.

Som en sidebemerkning sier noen moderate reformerte teologer (Spurgeon, Packer, Bunyan osv.) at Gud gir alle et oppriktig tilbud om evangeliet. Andre (Pink, Gill, Hoeksema) sier at Gud ikke tilbyr evangeliet til alle. Atter andre sier at vi kan tilby evangeliet oppriktig til alle, siden vi ikke vet hvem de utvalgte er, men at Gud ikke kan gi et oppriktig tilbud.

Se neste spørsmål for bibelsk støtte for «fri vilje/fri handlefrihet» i den forstand at selv om vår vilje er bundet av synd, har alle evnen til å ta ekte valg og å svare Gud.

Spørsmål: I Rom 9:19, er mennesker som roboter eller marionetter, eller har Gud bestemt seg for å gi alle evnen til å ta reelle valg og svare Gud?

Svar: Josva 24:22–23 viser at enten kan mennesker ta valg, eller så er Gud fornøyd med at sitt folk blir villedet til å tro at de velger å inngå en pakt med ham.

Gud har gitt menneskene friheten til å knuse Hans hjerte (Jeremia 9:1; Matteus 23:37-39 osv.). Selv om noen kalvinister hevder at dette bare er antropomorfismer, og at Gud ikke virkelig føler det slik, åpner dette en hel Pandoras eske. Hypotetisk sett: Hvis alle versene i Bibelen om at Gud føler hjertesorg og skuffelse ikke skal tas bokstavelig, så gjelder kanskje det samme for alle versene om Guds vrede og antropomorfismer, og Gud har egentlig ikke vrede. Kanskje alle versene om Guds kjærlighet også er antropomorfismer, og at Gud egentlig ikke har noen følelse av omsorg eller bekymring for oss heller. Dermed har enten versene som beskriver Guds følelser en betydning, eller så har Gud brukt mye blekk i Bibelen unødvendig, når Han ganske enkelt kunne ha redegjort for konsekvensene og sagt at Han var en slags ren datamaskin.

Se drøftingen av 1. Mosebok 50:19–20, 5. Mosebok 1:39 og Josva 24:21–24 for mer informasjon om menneskers evne til å ta valg.

Se neste svar for en mer omfattende drøfting av menneskets evne til å ta valg.

Spørsmål: I Rom 9:19, hvis mennesker ikke er som roboter eller marionetter, hva sier da Bibelen om menneskets evne til å ta valg?

Svar: Unnskyld at jeg insisterer på dette punktet, men mange kalvinister overser at Gud gir mennesker et reelt, ekte valg når det gjelder å søke Ham. Først to punkter om Gud, og deretter noen punkter om mennesker.

FADREN OG JESUS: Faderen valgte, kalte og sendte Jesus for å være vår Frelser. Dette fremgår av Matteus 12:18; 1. Petersbrev 2:6; Hebreerbrevet 5:4; 3:2; Lukas 23:35; og Jesaja 48:15; 49:1,6.

Imidlertid utelukket ikke Faderens valg, kunnskap og plan det faktum at Kristus selv likevel fritt valgte å komme og å adlyde, i henhold til Johannes 10:18; Lukas 22:42; og Hebreerne 10:9.

MENNESKER: Alle mennesker er syndige og fordervede. Uten Guds virke vil ingen søke Gud, i henhold til Romerbrevet3:11 , som omskriver Davids ord i Salme 14:2 og Salme 53:2.

Likevel hevdet David selv at han søkte Gud i Salme 63:1 og Salme 27:4,8.

Videre har mange andre, med Guds hjelp, valgt å tjene Herren.

Josva 24:22 «Dere er vitner mot dere selv på at dere har valgt å tjene Herren», ble det sagt om Israel

Matteus6:33 Søk først Guds rike

Mange søker Gud 1. Krønikebok 16:10,11; 2. Krønikebok 15:12; 30:19; Esra 6:21; Salme 34:10; 69:32; 70:4; Ordspråkene 28:5; Sakarja 8:21,22; Malaki 3:1

Sett ditt hjerte på å søke Gud 2. Krønikebok 11:16

1 Krønikebok22:19 ; 28:8,9; 2 Krønikebok7:14 ;12:14 ; 14:4; 15:2;15:13 ; 19:3

2 Krønikebok 20:3,4; 31:21; 34:3; Hosea 3:5

Salme 9:10 og Jesaja 45:19 er et løfte om ikke å forlate dem som søker Gud

Salme22:26 : De som søker Herren, skal prise ham.

Salme 24:6 Slik er slekten til dem som søker ham.

Salme 40:16; 105:3,4; 119:2,45 Alle som søker deg, skal juble og være glade

Salme 119:94 Jeg har søkt dine bud

Ordspråkene 1:28b-29 De skal lete, men ikke finne, fordi de ikke fryktet Herren

Ordspråkene8:17 : De som søker visdom, finner den

Jesaja 51:1: «Dere som søker Herren»

Jesaja 55:6 Søk Herren mens han lar seg finne; påkall ham...

Jeremia 29:13 Dere skal søke og finne når dere søker av hele deres hjerte

Jeremia 50:4 Israel og Juda skal søke Gud

Hosea10:12 «...For det er på tide å søke Herren»

Amos 5:4,6;5:14 Søk Herren, så skal dere leve

Dessuten kan mennesker, med Guds hjelp, velge å gjøre Guds vilje.

Johannes7:17 Hvis noen ønsker å gjøre Hans vilje, skal han vite om Min lære er fra Gud, eller om Jeg taler på egen hånd.

Jona 2:8 «De som klamrer seg til verdiløse avguder, forlater Hans kjærlige hengivenhet»

Salme 83:16 Gud gjør ting for at mennesker skal søke ham

Salme 119:30 «Jeg har valgt sannhetens vei;»

Salme 119:173 «for jeg har valgt dine bud»

Jesaja 7:15 «Når han er gammel nok til å skille mellom godt og ondt, skal han spise ostemasse og honning.»

Jesaja 56:4 «Til eunukkene som holder mine sabbater, som velger det som behager meg...»

Ordspråkene 8:10,16:16 Vi er pålagt å velge visdommens undervisning fremfor utvalgt sølv

Johannes5:35 Johannes var en lampe som brant og ga lys, og du var villig til en stund å nyte hans lys

Johannes7:17 «Hvis noen ønsker å gjøre Hans vilje, skal han vite...»

Apostlenes gjerninger20:21 «... omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus»

Efeserne1:13 Og i ham, etter å ha hørt og trodd på sannhetens ord…

5. Mosebok 30:19 Nå skal [israelittene] velge livet, så dere og deres barn kan leve

Romerne11:32 For Gud har overgitt alle til ulydighet, for at han skal kunne vise barmhjertighet mot alle. (Ordet «alle», pantas, er det samme i begge tilfeller)

2. Tessalonikerbrev2:10 de som går fortapt, fordi de nekter å elske sannheten og dermed bli frelst.

Titus2:11 «For Guds nåde har åpenbaret seg og brakt frelse til alle.»

1. Petersbrev1:22 «Siden dere har renset deres sjeler ved lydighet mot sannheten...»

2. Petersbrev1:10 «... så strev for å gjøre deres kallelse og utvelgelse sikker.»

I motsetning til dette er menneskene ansvarlige for at de ikke søker sin Gud.

Jesaja 9:12-13; Hosea 7:10 Gud er vred fordi folket ikke har vendt tilbake til Ham eller søkt Ham. Er Gud vred for det Han har bestemt at de ikke skal gjøre, og vred på det Han ikke valgte å gjøre det mulig for dem å gjøre?

Jeremia 30:15 På grunn av deres store skyld og mange synder straffet Gud dere

Salme 10:4 De ugudelige søker ikke Gud. (Hva ville poenget med dette verset være hvis gudfryktige mennesker som David heller ikke søkte Gud?)

Ordspråkene1:29 Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte å frykte Herren.

OPPSUMMERING: Siden Guds kall ikke fjernet Jesu valg, og Bibelen sier at vi med Guds hjelp kan velge Gud, fjerner dermed ikke Guds kall vårt valg.

Spørsmål: I Rom 9:19, kan det være mulig at ikke-kristne ikke har fri vilje, men at kristne har fri vilje?

Svar: Nei, men dette er et interessant forslag en kalvinistisk venn av meg en gang fortalte meg. Jeg har imidlertid ikke hørt dette fra noen andre kalvinister. Fire punkter å vurdere for hvorfor dette er feil.

Gud er suveren, i den forstand at Han vet alt som vil skje, inkludert hvert valg vi vil ta. Han styrer også, ned til minste detalj, alt Han ønsker å styre, og ikke et eneste atom beveger seg uten at Gud tillater det. Men Gud kan også holde seg tilbake. Han kan velge å midlertidig, og innenfor visse grenser, «delegere Sin suverenitet» slik at vi kan ta valg der vi, og ikke Gud, er ansvarlige for konsekvensene.

Hva er fri vilje? Hvis man definerer fri vilje som den delen av oss som er fullstendig uavhengig, som selv Gud ikke er i stand til å kontrollere, så finnes ikke denne typen fri vilje. De tidlige kristne forfatterne skrev imidlertid om fri vilje som vår evne til å ta valg, og at Gud til og med tillater oss å ta valg som misbehager Ham og som får alvorlige konsekvenser. Vår frie vilje er imidlertid bundet av synd, akkurat som den frie viljen til en alkoholiker eller narkoman er bundet av deres synder. De har kanskje ikke kraften i seg selv til å bryte fri fra avhengigheten, men de kan snuble inn i en kirke eller et rehabiliteringssenter og rope om hjelp.

Mange kalvinister benekter at mennesker har fri vilje i noen som helst forstand av ordet; de benekter at mennesker kan ta valg. Det er nesten som om vi er roboter. Noen kalvinister benekter at vi har fri vilje fordi Gud er suveren. Andre kalvinister, så vel som Martin Luther, benekter at vi har fri vilje fordi vi er falne og bundet av synd. Dette spørsmålet antyder at kalvinister benekter fri vilje av den andre grunnen.

Ikke-kalvinister kan være enige i at Gud er suveren, og at menneskets vilje er bundet av synd. Imidlertid gjør ingen av disse grunnene våre tilsynelatende valg til en hån, og de gjør heller ikke menneskets ansvar for det det ikke engang er i stand til å reagere på, til et inkonsekvent mysterium.

Spørsmål: Hvordan er Gud som en pottemaker og vi som leire i Rom 9:20–21?

Svar: Paulus henviser til illustrasjonen i Jeremia 18:6; Jesaja 29:16; 45:9. I 1. Mosebok 2:7, da Gud formet mennesket, har ordet for «formet» samme rot som ordet for «pottemaker». Gud kan gjøre hva han vil med skapelsen, og vi har en plikt til å følge vår Skaper. Selvfølgelig forblir leire som ikke er berørt av pottemakeren bare en uartistisk, formløs masse.

Som Charles R. Erdman sa: «Guds suverenitet utøves aldri ved å fordømme mennesker som burde bli frelst, men har snarere resultert i frelse for mennesker som burde gå tapt.» Paulus’ brev til romerne, s. 109. (fra Believer’s Bible Commentary, s. 1719.)

Spørsmål: Hva gjør Paulus her i Rom 9:25–33?

Svar: Paulus underbygger sitt poeng ved å bruke skriftsteder etter hverandre. Dette viser at dette ikke er et enkelt sidepoeng i ett vers, men snarere en rød tråd i Skriften. Det finnes et begrep for å bruke ett skriftsted rett etter et annet; det kalles en catena. Både forfatterne i Det nye testamente (spesielt Paulus) brukte catenas, og minst 29 forfattere fra den tidlige kirken, før Det første konsilet i Nikea, brukte catenas, så de var et vanlig uttrykksmiddel.

Spørsmål: I Rom 9:32–33, hvordan og hvorfor gjorde Gud Jesus til en snublestein for jødene?

Svar: Selv om dette avsnittet ikke sier hvorfor, kan vi legge merke til noen ting. Jesus sa at man måtte være som et lite barn for å komme til ham i Matteus 18:3–5 og 19:14. Små barn lar seg vanligvis ikke imponere av sin egen kunnskap eller visdom, og er ikke stolte av å vite mer enn andre. De ønsker bare ydmykt å være nær noen som elsker dem og hjelper dem i deres svakhet. Gud gleder seg ikke over vår styrke, men snarere over hvordan Hans styrke kan skinne gjennom vår svakhet. Gud sa til Paulus i 2. Korinterbrev 12:9b–10: «… for Min kraft fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg desto mer gjerne rose meg av mine svakheter, for at Kristi kraft skal hvile på meg. Derfor gleder jeg meg, for Kristi skyld, over svakheter, over fornærmelser, over trengsler, over forfølgelser, over vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.» Ikke alle er villige til å ha en slik holdning.

Spørsmål: Hva er det uvanlige ved dette ordet for «snuble» i Rom 9:33?

Svar: Dette ordet betyr ikke å snuble. Betydningen ligger snarere nærmere å falle utfor en klippe.

Spørsmål: Hva er eksempler i Rom 10:1–4 på at noens iver for religion står i veien for at de skal kjenne Gud?

Svar: Religion i seg selv, selv god religion, kan være en avgud. Men så finnes det også giftig religion, som ikke er god. Når religionen sier at man skal brenne en nyblitt enke til døde, eller drepe mennesker som ikke kjemper mot deg, fordi de ikke vil akseptere din religion, da er den religionen giftig. I Johannes 16:2 står det: «De vil utestenge dere fra synagogene. Faktisk kommer det en tid da enhver som dreper dere, vil tro at han gjør Gud en tjeneste.»

Spørsmål: Hvordan kunne Gud i Rom 10:3 med rette straffe israelittene for uvitenhet?

Svar: Det finnes ikke noe eksempel i Skriften på at Gud straffer noen for uskyldig uvitenhet. Imidlertid er ikke all uvitenhet nødvendigvis uskyldig. For eksempel straffer ikke gode foreldre et spedbarn for uvitenhet, men en god lærer straffer en elev som unnlater å lese leksene, for uvitenhet. Jødene, så vel som vi i dag, har en «lekser» som går ut på å kjenne Guds ord.

Spørsmål: Hvordan er Kristus lovens ende i Rom 10:4?

A: Selv om Kristus selv holdt loven fullstendig, ville ikke det være lovens ende.

Kristus er lovens ende på flere måter.

1. Som yppersteprest oppfylte Kristus loven for oss. En gang for alle utførte han offeret for oss (Hebreerne 9:13–14).

2. Formålet med loven er å lede oss til Kristus. Hebreerbrevet 10:1 sier at loven var en skygge av det som skulle komme.

3. Kristus er lovens slutt eller mål. Ofringene i Det gamle testamente «dekket over» synden (Hebreerne 9:9–10; 10:2–4) før Kristus fullstendig fjernet synden.

Ordet «slutt» eller «avslutning» (telos) fremheves på gresk fordi det er det første ordet i setningen.

Spørsmål: I Rom 10:4, gjelder loven fortsatt for dem som ikke tror?

A: Dette refererer til Moseloven. Romerne 10:4 presiserer ikke at dette «bare gjelder for dem som tror». Derfor skal ikke hedenske ikke-troende tenke på å følge Moseloven, men heller Kristus og hans bud. Moseloven er altså opphevet for alle, men loven om rett og galt, som er innprentet i menneskenes hjerter, er fortsatt der.

Q: I Rom 10:5, lever vi ved å holde loven, eller fører loven til død, slik Rom 8:2 sier?

Svar: En analogi kan kanskje hjelpe her. Om menneskelige lover fører til liv eller død, avhenger av hvilket perspektiv man har. Et potensielt offer for en forbrytelse og en morder som er dømt til henrettelse, har forskjellige perspektiver.

Hvis man holdt loven fullkomment, ville det føre til liv. Men å bryte loven som man er i stand til å kjenne til, fører til dom og død.

Spørsmål: Hva er det interessante ved Paulus’ eksempel i Rom 10:7?

Svar: Paulus tilpasset dette sitatet fra 5. Mosebok 30:13, der det står: «Hvem skal krysse havet?», til å si: «Hvem skal stige ned i avgrunnen?» Vi trenger ikke å stige ned i avgrunnen for å få frelse (noe som uansett ville være umulig for oss), fordi Kristus allerede har gjort det for oss.

Spørsmål: I Rom 10:9–10, er det å si «Jesus er Herre» alt du trenger å gjøre for å komme til himmelen?

A: Nei, det er ikke det dette verset lærer. I Apostlenes gjerninger8:13 «trode» Simon Magus, men likevel sa Peter at han skulle gå til grunne i Apostlenes gjerninger 8:18-20. Det greske ordet for «å tro» i Apg 8:13, episteuse, er ikke det vanlige ordet som brukes i Bibelen for «å tro». Det vanlige ordet, pestuvo, betyr å stole på og ha en frelsende tro på. Ordet som brukes i Apg 8:13 betyr intellektuell tilslutning.

Spørsmål: Kan en person i Rom 10:9 bli frelst ved å stole på Jesus som Frelser, men ikke som Herre?

Svar: Nei, ingenting i Skriften gir det håpet. Rom 10:9 sier at vi må kalle Jesus «Herre» eller «Mester». Å bare si at Jesus er en frelser, men at Jesus ikke er min Herre, betyr ikke at du har mottatt Jesu frelse.

Spørsmål: Hvorfor står det i Rom 10:11 «aldri bli til skamme», når det henviser til Jes 28:16, som i den masoretiske teksten sier «aldri bli forferdet»?

Svar: Rom10:11 , ligner på Septuagintas «på ingen måte bli skamfull», ikke den masoretiske teksten. Også på mange andre steder ligger sitatene i Det nye testamente nærmere Septuaginta enn den masoretiske teksten.

Ordet for «miste motet» i Jesaja 28:16 i den masoretiske teksten er chuwah (Strong’s Concordance 2363), som bokstavelig talt betyr «skynde seg». Dette gir mening hvis man forstår «skal skynde seg» som å skynde seg bort fra slaget i nederlag. Det refererer imidlertid også til følelser, som å være «sterkt foruroliget» i Job 20:2. Så den masoretiske teksten og Septuaginta har en lignende betydning her, men Septuaginta er litt mer presis og lettere å forstå for en som ikke snakker hebraisk.

Spørsmål: Hva er grunnlaget for å si at en livløs stein representerer en person i Rom 10:11?

Svar: Gud er metaforisk sett en snublestein i Jesaja 8:14 og 1. Petersbrev 2:8: «En snublestein og en klippe som man støter seg på.» Salme 118:22 sier: «Steinen som byggherrene forkastet, er blitt hjørnesteinen.» Salmisten underviser oss ikke om bygninger; dette er en metafor som passer naturlig til Messias.

Spørsmål: I Rom 10:12, er det sant at «identiteten til ‘Herren’ ikke kan fastslås med sikkerhet ut fra sammenhengen», slik Jehovas vitner har lært (Vakttårnet 1.2.1977, s. 95)?

Svar: Nei. 1. Korinterbrev 12:4–6 og mange andre vers viser at det er Jesus Kristus.

Spørsmål: Må man i Rom 10:13 spesifikt påkalle navnet «Jehova» for å bli frelst, slik Jehovas vitner lærer?

Svar: Nei. Man må snarere påkalle den sanne og levende Gud. De gamle israelittene hadde ikke ordet «Jehova» selv, da de ikke hadde «J»-lyden. Så på grunn av mangelen på en «J»-lyd tilba ikke alle de hellige i Det gamle testamente den sanne Gud? Det er selvfølgelig tåpelig. Gud er opptatt av vårt hjerte og de ordene og handlingene som kommer fra vårt hjerte, ikke av uttalen.

Spørsmål: Kan man i Rom 10:13 ta imot Jesus som Frelser, men ikke som Herre?

Svar: Nei. Dessverre har noen lært at man bare trenger å ta imot Jesus som frelser, og at det å ta imot ham som Herre er en annen del. En variant sier at herredømmet er valgfritt. En annen variant, som fremmes i *The Complete Book of Bible Answers* s. 190, sier ikke at det er valgfritt, men at det å underkaste seg Jesus som Herre ikke er en beslutning som må tas før frelsen, og som ikke-kristne blir bedt om å ta, slik det [tilsynelatende] er å ta imot Jesus som frelser. Å ta imot Jesus som Herre skjer gradvis etter hvert som en kristen vandrer med ham.

I *Now That’s a Good Question*, s. 122–123, påpeker R.C. Sproul at å bli frelst uten å ta imot Jesus som Herre er en forvrengning av det sanne evangeliet, kalt antinomisme. Kalvinister hevder å se denne antinomistiske læren hos menn som Zane Hodges og Charles Ryrie.

Jesus tilbakeviser imidlertid antinomismen i Matteus 7:21–28 og Johannes 14:21–24. Kort sagt: De som elsker Jesus, vil adlyde hans lære, og de som ikke elsker Jesus, vil ikke adlyde hans lære. I Kolosserne 2:6 sier Paulus også: «akkurat slik dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre». I dette avsnittet henvender Bibelen seg ikke til dem som prøver å ta imot Jesus som frelser, men ikke som Herre.

Spørsmål: I Rom 10:13 står det at alle som påkaller Herren, skal bli frelst. Hvordan vet du da om du var oppriktig da du ba Gud om å frelse deg?

Svar: La oss stille et enklere spørsmål som en analogi. Hvordan vet du at du hadde til hensikt å spise lunsj i går?

1. Spiste du maten ved et uhell i stedet for med vilje?

2. Visste du ikke at du ville spise lunsj før du faktisk spiste lunsjen din?

3. Var det noen som tvang deg til å spise maten, i stedet for at du selv fritt ønsket å gjøre det?

Hvis du spiste lunsj i går, og svaret på de tre foregående spørsmålene var «nei», så hadde du til hensikt å spise lunsj.

På samme måte er det ikke komplisert å påkalle Herren, som å bestå en prøve. Hvis du påkalt Jesus med vilje, visste hva du gjorde, ikke ble tvunget til det og fritt ønsket å gjøre det, så hvis du påkalt Jesus for å bli frelst, så påkalt du virkelig Jesus for å bli frelst.

Spørsmål: I Rom 10:14–15 står det at hvis vi ikke gjør vår plikt og forkynner evangeliet, vil vår ulydighet føre til at folk havner i helvete?

Svar: Nei. Gud er både allmektig og suveren, og Gud vil sørge for at alle de utvalgte kommer til ham. Vi kan imidlertid dele gleden og privilegiet ved å være et redskap som Gud bruker for å virkeliggjøre sin vilje.

Spørsmål: I Rom10:14 –15: Kan noen komme til himmelen hvis de aldri har hørt evangeliet?

Svar: Det har det vært. Som bevis fulgte Enok, Abraham, Job og de troende i Det gamle testamente det Gud åpenbarte for dem, men de hørte ikke det som for dem var mysteriet i Det nye testamentets evangelium. Husk at det til syvende og sist er Gud som frelser, ikke evangeliet og ikke vår respons på evangeliet. Se også neste spørsmål for mer informasjon.

Spørsmål: I Rom10:14 –15: Kan noen komme til himmelen hvis de aldri har hørt evangeliet, etter at Jesus sto opp fra de døde?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

Noen sier nei. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at de ikke hadde noen mulighet. Hvis noen som aldri har hørt evangeliet, følger den sannheten de kjenner og reagerer på Den Hellige Ånds virke i livet sitt, kan Gud flytte himmel og jord for å bringe dem sannheten. Gud kan på en forsynsfull måte få en kristen til å komme og dele Kristi evangelium med vedkommende. Et eksempel på dette i Apostlenes gjerninger 10:2, 22, 31 var en gudfryktig romer ved navn Kornelius, som var rettferdig, ba og ga almisser. Gud sendte en engel for å be Kornelius om å sende bud etter Peter.

Andre er sterkt uenige. Mens 2. Tessalonikerbrev 1:8 sier at mennesker som ikke adlyder Jesu evangelium, vil bli straffet med evig fortapelse, sier Romerbrevet 4:15 og5:12 at synd ikke regnes der det ikke finnes lov. Selv om Skriften ikke lærer at noen får en ny sjanse etter døden, ser noen en mulighet for at mennesker kan høre evangeliet og få en første sjanse etter døden og/eller i tusenårsriket. Se diskusjonen om 1. Petersbrev3:19 (to spørsmål) og 1. Petersbrev 4:6 om at Jesus forkynner evangeliet til de døde. Se diskusjonen om Åpenbaringen 20 om mulige muligheter under tusenårsriket. Til slutt, siden det i siste instans er Gud som frelser mennesker, kunne Han få spedbarn eller hvem som helst til å komme til himmelen uten å ha hørt evangeliet, hvis Han ønsket det.

Avgjørende for argumentet er Romerbrevet 10:14, som sier at mennesker ikke kan påkalle Gud uten å tro, de kan ikke tro uten å høre, og de kan ikke høre uten en forkynner. Hvis det var parallelt, ville Romerbrevet10:13 si at ingen kan bli frelst uten å påkalle Gud; imidlertid er Romerbrevet10:13 ikke parallelt. Snarere sier det bare at «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst».

Romerne 10:13-14 gir ikke noen sterkere grunn til å si at hver eneste voksen som aldri har visst hvordan man påkaller Herren, skal til helvete, enn det gir til å si at hvert eneste spedbarn som aldri har visst hvordan man påkaller Herren, skal til helvete.

Spørsmål: Hvordan kunne jødene i Rom 10:18 ikke forstå, siden de av alle mennesker hadde mest kunnskap om Gud?

Svar: Det var ikke fordi de ikke hadde informasjonen, og det var heller ikke fordi de ikke var intelligente nok. Snarere hadde de et annet paradigme, nemlig at det å holde loven var alt som var nødvendig, og de hadde ikke rom for sannheten, fordi den ikke passet inn i deres paradigme.

Spørsmål: Hvordan har Gud, ifølge Rom 10:19, gjort jødene misunnelige på dem som ikke er et folk?

Svar: Jødene tok Gud for gitt. De tok også for gitt at de alene var utvalgt av Gud. Gud skulle vise dem at de ikke hadde noe å skryte av. Selv om de kunne misunne andre nasjoners politiske makt, er den primære betydningen her religiøs. Det finnes mange ikke-jøder som kjente Det gamle testamente bedre enn de fleste jøder. De er mer opptatt av å behage Gud enn de fleste jøder. En praktiserende jøde vil kanskje se noe galt med utøvelsen av jødedommen her.

Her er hva Irenaeus av Lyon (ca. 160–202 e.Kr.) sa om dette. Han siterer 11 av 20 ord fra Romerbrevet 10:19f: «Dessuten sier Moses i Femte Mosebok at hedningene skal være ‘hodet’, og det vantro folket ‘halen’. Og igjen sier han: ‘Dere har vekket min sjalusi med dem som ikke er guder, og opprørt meg med deres avguder; og jeg skal vekke deres sjalusi med det som ikke er noe folk, og med et tåpelig folk skal jeg opprøre dere.’ For de forlot den Gud som er, og tilba og tjente guder som ikke er; og de drepte Guds profeter og ’profeterte for Baal’, som var kanaanittenes avgud. Og Guds Sønn, som er, foraktet og fordømte de, men de valgte røveren Barabbas, som var blitt pågrepet for drap; og den evige Kongen fornektet de, og de anerkjente den verdslige keiseren som sin konge. (Så) behaget det Gud å gi deres arv til de tåpelige hedningene, ja, til dem som ikke tilhørte Guds rike og ikke visste hva Gud er.» Demonstration of Apostolic Preaching kap. 95.

Spørsmål: Hvorfor virket Gud (og Paulus) i Rom 10:21 og 11:7 skuffet over at jødene som gruppe ikke tok imot Jesus, siden Gud allerede på forhånd visste at de ville være ulydige?

Svar: Gud er utenfor tiden og innenfor tiden. Deres ulydighet var deres egen skyld, og Gud visste at det ville skje før jorden engang var skapt. Men Gud har likevel følelser i det øyeblikket det skjer. Rom 10:21 er et hjerteskjærende bilde: den allmektige Gud i universet, som kan rive stjerner i stykker, strekker forsiktig og tålmodig armene ut mot disse menneskene, og som nasjon vender de ryggen til ham og kommer ikke til ham, i hvert fall ikke ennå.

Spørsmål: I Rom 11:1,11 var denne situasjonen ikke permanent. Når virker en dårlig situasjon permanent, når den i virkeligheten ikke er det?

Svar: Avvisningen av jødene var delvis, midlertidig og forbigående. For den gjennomsnittlige iakttakeren ville den imidlertid virke permanent på den tiden. Slik kan ting virke i dag.

Ubehagelige situasjoner: Noe kan virke permanent når vi egentlig håper det ikke er det, og vi ikke ser noen mulighet for et lys i enden av tunnelen. Som noen en gang sa: «Jeg så et lys i enden av tunnelen, men det var bare et tog.»

Hyggelige situasjoner: Noe kan virke permanent når vi ønsker at det skal være det, og vi faller i fellen ved å tro at det blir slik bare fordi vi håper det.

Men vi kan i det minste erkjenne at vi har en tendens til å tro at noen ting er mer varige enn de faktisk er. Vi bør balansere dette ved å huske at vi ikke kan vite hva morgendagen vil bringe (Jakob 4:14). Følgelig bør vi ikke klamre oss for hardt til denne verdens ting, og innse at hver nye dag, for oss og våre kjære, er en gave.

Spørsmål: I Rom 11:14, var det Gud, Paulus eller begge som prøvde å vekke jødenes sjalusi?

Svar: Det greske ordet i Rom 11:14 sier «jeg», så det var helt sikkert Paulus.

Ikke svaret: Det var bare Paulus, ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 1725.

Svaret: Det var ikke bare Paulus, men også Gud, slik Paulus erkjenner når han siterer 5. Mosebok 32:21 i Rom 10:19.

Å fremkalle sjalusi er en interessant strategi. Når folk ikke lenger vil lytte, og de har en vedvarende, konsekvent og forherdet døvhet, så snakk med noen andre, med deres kunnskap, og de vil kanskje lure på hva de går glipp av.

Spørsmål: Hvordan kan kristne i Rom 11:16 nå være Guds utvalgte folk, siden oliventreet i Det gamle testamente var et symbol på israelittene?

Svar: Olivtreet var ikke symbolet på etniske israelitter; de trodde bare feilaktig at det var det, og satte sin herkomst høyere enn å stå rett overfor Gud.

Spørsmål: Hva er hovedstammen på oliventreet i Rom 11:16?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter to synspunkter på svaret.

Ikke svaret. Den representerer ikke Israel, ettersom hedningene som kom inn ikke ble omskåret og ikke fulgte den jødiske loven.

Abrahams åndelige slekt: inkludert patriarkene, ifølge «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 484–485.

Guds privilegerte linje, eller «status som begunstiget nasjon», ifølge *Believer’s Bible Commentary*, s. 1725–1726.

Guds utvalgte folk

Spørsmål: Hva vet vi om dyrking av oliventrær i Rom11:17 –24?

Svar: Oliventrær var svært verdifulle, men de krevde mye arbeid. I krigstid hadde israelittene ikke lov til å felle oliventrær, jf. 5. Mosebok 20:19–20. Hvis oliventrærne ble felt, ville det redusere landets matforsyning i minst 20 år. Dette forklarer også hvorfor det å felle oliventrær var en katastrofe i Habakkuk3:17 og 5. Mosebok 28:40.

«Wycliffe Bible Dictionary», s. 1366–1367, har et omfattende avsnitt om olivendyrking. Avslutningsvis står det: «Oliventrær dyrkes fra stiklinger som podes på en gammel stamme eller et vilt tre når skuddene eller rotskuddene er omtrent tre fot lange. Det kan også vokse nye skudd fra røttene eller stubben til et gammelt moder-tre (Salme 128:3; Jesaja 11:1). Det kommer ingen frukt før etter tre til fire år, og ingen rik avling før etter 17 til 18 år. I hele denne tiden krever treet nøye omsorg; jorden må pløyes og gjødsles hver vår og vannes trofast. … Hvis det blir tatt godt vare på, vil et fullvokst tre produsere et halvt tonn olje i året og fortsette med dette helt til det når en utrolig høy alder.» The New International Bible Dictionary s. 802 og Encyclopedia Britannica 1972, bind 16, s. 936, har fotografier av oliventrær som er 1 000 år gamle. Hvis jeg var et tre, ville jeg gjerne vært et oliventre, robust, motstandsdyktig mot skadedyr og leve i tusen år!

Spørsmål: I Rom11:17 –24, hvorfor skulle noen pode grener fra et vilt oliventre inn på et dyrket oliventre?

Svar: Normalt ville man ønske å gjøre det omvendt. Man ville ha et vilt frukttre, med dets hardføre egenskaper, kombinert med foredlede grener som gir frukt med behagelige egenskaper. Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Paulus ga et eksempel. Han prøvde ikke å lære folk hvordan man dyrker oliven, men ga et eksempel på hvordan hedningene ble podet inn. Som det står i *The Wycliffe Bible Dictionary* s. 726: «Denne bevisste omvendingen forsterker det maleriske språkbildet som formidler den evige sannheten om avvisningen av det nasjonale Israel og sammensetningen av det sanne Israel – alle troende.» Se også «New International Dictionary of the Bible», s. 402, for en lignende beskrivelse.

2. Mange planter blir ikke podet i det hele tatt. Normalt ville man bare fjerne en innfødt gren hvis den var svak, insektbefengt eller syk. Paulus sier uttrykkelig i Romerbrevet 11:20 at disse grenene ble brutt av på grunn av vantro.

3. Analogien om at israelittene var et oliventre var allerede kjent for dem, i Jeremia 11:16 og Hosea 14:6. Sett i et kronologisk perspektiv, der roten er forfedrene i et slektstre, var det altså hedningene som ble podet inn, ikke omvendt.

4. Hvis Paulus hadde sagt at jødene var den ville roten og hedningene de tamme grenene, ville hedningene kanskje tro at Gud podet dem inn fordi Gud trengte noen ønskelige egenskaper hos dem, i stedet for at det var utelukkende av nåde. Videre var det ikke hedningene som ble tammet, men jødene.

5. Hvis man hadde brukt en analogi der hedningene var den ville roten og israelittene de tamme grenene, ville det vært enda mer bakvendt. Hedningene ble podet inn i Guds utvalgte folk, og absolutt ikke omvendt.

«The New Geneva Study Bible» s. 1787 hevder at ville grener noen ganger ble podet inn i tamme planter for å gi dem ny livskraft. Tilsynelatende ville oliventræret ikke vokse like mye hvis alle grenene var tamme. Imidlertid sier *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 152–153, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1726, og *The New International Bible Dictionary*, s. 402, at ingen planteforedler ville gjøre dette, og er enige om at Paulus brukte denne rekkefølgen for å undervise om utpodingen av Israel og innpodingen av hedningene, ikke om hagebruk. Paulus antyder kanskje også dette i Romerbrevet 11:24, der han sier at det å pode den ville grenen inn på den tamme roten var «i strid med naturen».

«The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 484, sier at det å pode en vill gren inn på en tam rot ikke var vanlig praksis, selv om det ble gjort.

Konklusjon: Paulus forteller oss uttrykkelig hvorfor det var israelittene som var roten i denne analogien. I Romerbrevet 11:18 ber Paulus dem om å huske at de (hedningene) ikke bærer roten, men at det snarere er roten som bærer dem.

Spørsmål: I Rom 11:20, hva var noen av hindringene for at jødene skulle bære frukt for Gud?

Svar: De var vantro. I tillegg hadde de

Mangel på kjærlighet til de fortapte (som Jona)

Avgudsdyrkelse og andre synder helt frem til eksilet (Hosea9:10 ).

De fant ingen glede i Guds ord (Jeremia6:10 ).

Glemte behovet for å holde ut (Hebreerne10:23 , 32–35).

Ble oppslukt av denne verdens bekymringer, som i den tredje jorden (Matteus 13:23).

Reduserte Guds ord til bare et sett med regler for livet

Glemt påbudene om å oppdra barna dine (5. Mosebok 6:4-7).

Dermed ble jødene forherdet, porosis på gresk.

Spørsmål: Hvordan kan Gud i Rom 11:22 være både god og streng, uten at det er selvmotsigende?

Svar: Det greske ordet kan bety både streng og hard. Her på jorden kan en politibetjent være vennlig ved å hjelpe en fremmed som trenger hjelp. Den samme politibetjenten kan være streng ved å skyte en morder som prøver å drepe noen. Hvis et menneske kan være både vennlig og streng, bør du absolutt ikke ha problemer med å forstå at Gud kan være på samme måte, ved å vise barmhjertighet og samtidig være tro mot sin hellige natur. Se diskusjonen om Romerne 13:10 for mer om hvordan en kristen kan være politibetjent.

Spørsmål: Hva betyr «hedningenes fylde» i Rom 11:25?

Svar: Dette betyr at Israel ble forkastet som Guds folk inntil hedningene som vil tro, har kommet inn i Guds rike.

Spørsmål: I Rom 11:26, kommer alle israelitter til himmelen?

Svar: Nei, ifølge Johannes 8:24 og Matteus 23:33. Se drøftingen av Romerbrevet 9:8–9, 27 for svaret.

Spørsmål: I Rom11:26 –27, vil Gud fremdeles oppfylle noen løfter i fremtiden for Israels biologiske etterkommere?

Svar: Dette er en av de viktigste forskjellene mellom kristne som er paktteologer og kristne som er dispensasjonister.

Paktteologene sier nei. Alle fremtidige løfter vil bli oppfylt, ikke for det fysiske Israel, men for det åndelige Israel, det vil si kirken, som består av alle sanne troende av alle nasjonaliteter. Dette kalles erstatningsteologi.

Dispensasjonistene sier ja. Mange løfter vil bli oppfylt overfor det åndelige Israel, men det fysiske Israel vil likevel arve landet Palestina for alltid. De 144 000 i Åpenbaringen 7 og 14 er fra Israels stammer.

Spørsmål: Hva betyr det i Rom 11:32 at Gud har bundet alle mennesker til ulydighet?

Svar: Gud har ikke bare satt sin rettferdighetsstandard til side eller senket sin standard for fullkommenhet for himmelen. Snarere har Gud vist barmhjertighet overfor deres ulydighet gjennom Jesu blod på korset.

Dette kan også ha sammenheng med det faktum at Gud skapte minst fem typer vesener:

Ikke-moralske: dyr

Syndfrie og forblir syndfrie: engler av ulike ordener

Fra syndfri til falne: demoner

Fra Fallen til Sinless: utvalgte mennesker

Falt og forblir falt: de fortapte

Rom11:32 viser at alle mennesker, unntatt Adam, Eva og Jesus, tilhører de to siste kategoriene.

Spørsmål: Hvorfor sier Paulus «Derfor» her i Rom 12:1?

Svar: «Derfor» betyr her på grunn av all Guds barmhjertighet i de foregående kapitlene. Det refererer til alle de foregående kapitlene i Romerbrevet, ikke bare kapittel 9–11.

Paulus deler mange av sine brev inn i to deler, en læremessig del og en praktisk del. Eller som A. M. Hunter sier: «en troende side og en atferdsmessig side», slik det står i New International Bible Commentary, s. 1338. I Efeserbrevet og Kolosserbrevet er de omtrent like lange, men i Romerbrevet er den læremessige delen mer enn dobbelt så lang.

Spørsmål: Hva er interessant ved tempusene til de greske ordene «tilpasset» og «forvandlet» i Rom 12:1?

Svar: Å oppsummere dette som «Ikke tilpass dere, men forvandles» er helt feil. Disse verbene er passive, ikke aktive. Det står altså ikke «ikke tilpass dere», men snarere «ikke la dere tilpasse». Det samme gjelder «forvandlet». Teknisk sett befaler Gud oss altså ikke å gjøre noe her, men snarere – paradoksalt nok – at noe skal skje med oss. Det er altså ikke slik at mennesker eksplisitt prøver å tilpasse seg verden; men de blir tilpasset mens de følger den veien de har valgt. På samme måte blir vi ikke befalt å forvandle oss, fordi vi ikke kan forvandle oss selv. Vi blir aktivt pålagt å «bli forvandlet», noe som er et biprodukt av at vi fornyer vårt sinn gjennom Den Hellige Ånd. I Salme 40:8 sa David at Guds lov var i hans hjerte. Guds ord bør også være i vårt.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Rom 12:1 ofres for Gud?

Svar: Romerne 12:1 sier ikke at vi skal være et dødt eller brent offer, men snarere et levende offer. Selvfølgelig kan et levende offer ha en tendens til å ville krype ned fra alteret, og det bør vi ikke gjøre.

Det går en historie som lyder slik: En gang vandret en kylling og en gris gjennom landet og så mange sultne mennesker. Kyllingen sa: «Jeg vet hva vi kan gjøre, la oss lage frokost til dem!» Grisen sa: «Det er lett for deg å si, men for meg er det en total forpliktelse.» Nå kaller ikke Gud oss til å være kyllinger, men Gud kaller oss til å ha en fullstendig forpliktelse til å bringe frelse til denne verden. Den fullstendige forpliktelsen består ikke i å dø i tjenesten for Gud (selv om det for noen er tilfelle), men i at vi alle lever for Gud.

Spørsmål: I Rom 12:1–2, hva er forskjellen mellom å vandre og å arbeide for Gud, og hva handler dette om?

Svar: Vers 1 og 2 handler teknisk sett ikke om «å gjøre»; det kommer senere, fra og med vers 3. Vers 1 og 2 handler om å frivillig tilby dere selv for å få en «forandring av vesenet» i hvem dere er. Er dere villige til å la Gud forandre og forvandle dere? Noen er ikke det, fordi de er for fornøyde med hvor de er nå.

Spørsmål: I Rom 12:2, hvor mange ganger må vi forvandles?

Svar: Bare én gang, men det er en kontinuerlig prosess fra det øyeblikket vi først kom til tro til den dagen vi forlater denne jorden.

Spørsmål: I Rom 12:3, på hvilke måter kan folk tenke høyere om seg selv enn de burde?

Svar: I verden kan folk ha en høyere oppfatning av seg selv enn de burde når det gjelder intelligens, penger, økonomisk dyktighet, idretts- eller musikalske evner, utseende, slekt eller status i samfunnet. Alt det gode du har, er en gave fra Gud. Det kan også forsvinne når som helst.

Spesielt for kristne fantes det en god kristen bok, kalt *The Seven Deadly Virtues* av Todd E. Outcalt. Et poeng i den boken er at enhver dyd, en god ting, blir dødelig når den blandes med stolthet. Din tro, din bibelkunnskap, ja, til og med din kjærlighet kan fremstå som stygg både for Gud og andre når den blandes med stolthet over den dyden.

I den tidlige kirken kunne noen tro at de var bedre enn andre kristne fordi de var jøder. Noen velutdannede grekere kunne føle seg stolte av sin visdom, og noen, både da og nå, kunne på grunn av sin rikdom føle seg mer innflytelsesrike, eller andre kunne føle at de var mer innflytelsesrike, slik Jakob 2:2–5 viser.

Selv Paulus var tydeligvis klar over denne fristelsen, for han sa i 2. Korinterbrev 12:7-10 at Gud ga ham en «Satans engel» for å plage ham, slik at Paulus ikke skulle bli hovmodig. Selv Paulus slet med dette.

Spørsmål: I Rom 12:3 er det motsatte av dette å tro at alt vi har, er ingenting eller ikke er noe verdt, og Bibelen sier heller ikke at vi skal ha en slik holdning. Hva bør vår holdning være?

Svar: Romerne 12:3 sier at vi bør ha «nøktern dømmekraft».

Disse tingene kan bidra til å forankre oss i et nøkternt skjønn.

Det er greit å streve etter å vinne et løp eller en pris (Filipperne 3:14). Å innse at du er bedre på noen ting enn andre mennesker, er ikke å være arrogant, men kan bare være å innse sannheten. Men innse også at uansett hva du er veldig god til, så lenge du ikke er den aller beste i hele verden på den tingen, finnes det noen som er bedre enn deg på det.

Våre liv her er flyktige, og vi skal uansett forlate dette stedet snart nok. Se Job 14:1–2; Salme 62:9; 103:13–16; Jesaja 40:6,7; (delvis 1. Korinterbrev 7:31); Jakob 1:10–11; 1. Petersbrev 1:23–24. Det finnes en organisasjon som hjelper Alzheimer-pasienter, kalt «Still Me», som minner familiene om at Alzheimer-pasienten kanskje har mistet noe av sin kognitive evne, men som en pasient sa: «Jeg er fortsatt meg selv!»

Som skyer og vind uten regn er den som skryter av gaver han aldri har gitt (Ordspråkene 25:14 BSB). Det spiller ingen rolle hvilke talenter du har, hvis du ikke gjør noe med dem.

Våre gaver er ikke til oss selv, men til andre. Filipperne 2:17 sier at Paulus «ble utøst som et drikkoffer» for andre kristne.

Vi skal bruke våre gaver sammen med andre, ikke bare hver for oss, slik Romerne 12:5–8 og 1. Korinterbrev 12:12–27 viser.

Våre evner og talenter er ikke hvem du er. Vet du mye om et emne, er du smart eller flink til en bestemt ting? Det kan komme en dag da du legger det fra deg og forlater det for alltid, og får noe bedre, når du kommer til himmelen. Men du vil ikke legge det fra deg med sorg, med mindre du feilaktig tror at disse midlertidige, mindre tingene er alt du er.

Elsk uten hykleri (Romerne 12:9). En annens talenter og evner er ikke hvem vedkommende er. Giftet du deg med noen på grunn av pengene deres? – Hva ville skje hvis de mistet pengene sine? Giftet du deg med noen på grunn av utseendet deres? – ville du forlate dem hvis de var utsatt for en ulykke eller på annen måte mistet utseendet sitt? Jeg kjente en gutt på videregående som hadde en kjæreste og en veldig fin bil. Men da han krasjet bilen sin, slo hun opp med ham. Hun var ikke forelsket i ham, bare i bilen hans. Elsker vi andre på grunn av talentene eller evnene deres, eller det de kan gjøre for oss?

Spørsmål: Hvorfor er listen over gaver i Rom 12:6–8 annerledes enn listene i 1 Kor 12:7–11, 1 Kor 13:8 og Ef 4:7–13?

Svar: Det er bra at gavene som er oppført, er forskjellige. Hvis de ikke var det, kunne noen tro at listen var en uttømmende oversikt over gaver, og at det ikke fantes noen gaver som ikke sto på listen. Disse listene er gitt som eksempler på kategorier av gaver. Gud står fritt til å gi ytterligere gaver, og til og med nye kategorier av gaver, slik Han ønsker og slik menigheten har behov for.

Spørsmål: Hva betyr det å vise barmhjertighet i Rom 12:8b?

Svar: Dette betyr ikke å gi tilgivelse, men heller å hjelpe dem som er i nød.

Spørsmål: Skal kristne i Rom 12:9 ha noe hat, og i så fall hvordan?

A: Vi skal ikke hate mennesker, men vi skal hate det onde og det det gjør mot mennesker. 1. Johannes 3:10; 4:7-8 sier at vi ikke er sanne troende hvis vi ikke har kjærlighet til vår bror. Men er de menneskene vi skal elske, bare troende? Nei, Jesus ble spurt om hvem vi skal elske, og han svarte med lignelsen om den barmhjertige samaritan i Lukas 10:25-37.

Som Augustin av Hippo sa: «Hat synden, men elsk synderen». La ikke vårt hat mot det onde smitte over på å hate personen.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i Rom 12:11, dyrke en iver som ikke svikter?

A: Gud har tilsynelatende gitt de troende et ansvar for å passe på at vi ikke blir lunkne i vår tro. Ordet for iver her, zeontes, kan også bety «å koke». De troende blir vanligvis ikke lunkne helt plutselig. Oftest skjer det en gradvis, dag-for-dag uthuling av vår hengivenhet og tid med Gud, som erstattes av andre ting.

Q: Hva sier Bibelen om å utøve gjestfrihet i Rom 12:13; 1 Tim 5:10 og Matt 25:35–45?

Svar: Det greske ordet her, philoxenos, betyr bokstavelig talt «kjærlighet til fremmede». Det har en bredere betydning enn bare å gjøre hyggelige ting for folk du ikke kjenner, men også å oppriktig elske folk du ikke kjenner. Her er hva Bibelen pålegger generelt, og deretter presiseringer av dette påbudet.

Positivt bud: Rom12:13 , og 1 Timoteus 5:10 sier at vi skal utøve gjestfrihet; dette gjelder både kristne og ikke-kristne. I Matteus 25:35-45 sa Jesus at hvis man ga mat, drikke, gjestfrihet, klær eller omsorg til de fattige, fremmede, syke eller fanger, var det som om man gjorde det for Ham. Hebreerne 13:2 sier også at noen har tatt imot engler uten å vite det.

Negative eksempler: I Job 31:32 nevnes det at det å unnlate å vise gjestfrihet overfor en fremmed er en synd. Blant andre synder nevnes det i Esekiel 16:49 at Sodoma og Gomorra ikke viste gjestfrihet; de var faktisk ganske onde mot fremmede.

Forbehold: 2. Johannes 9–11 sier at man ikke skal vise gjestfrihet overfor kjettere. Også 1. Korinterbrev 5:11 sier at vi ikke skal omgås noen som kaller seg bror, men som lever et ugudelig liv.

Den tidlige kirkeforfatteren Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) må ha ment at gjestfrihet var viktig, for han nevner fire eksempler.

Spørsmål: Hva betyr det i Rom 12:14 å velsigne dem som forfølger oss, og hvilken type forfølgelse nevnte Paulus spesifikt?

Svar: Paulus spesifiserte ikke noen bestemt form for forfølgelse, så dette kan være forfølgelse på grunn av vår tro eller av andre grunner. Dette innebærer i det minste følgende:

Ikke ta hevn eller gjengjeld ondt med ondt. Dette understrekes i Skriften. Rom 12:19,17; 3. Mosebok 19:18; 1. Petersbrev 3:9; (underforstått) Matteus 5:38–46; Lukas 6:27–36

Gjør gode gjerninger for dem. Gjengjeld det onde med velsignelse, som det står i 1. Petersbrev 3:9. Gjør gode gjerninger, for eksempel å gi dem mat, som nevnt i Romerbrevet 12:20.

Ikke hat dem. Vi skal elske alle. 1. Johannes 3:15 sier at den som hater sin bror, ikke har evig liv i seg.

Elsk dem. Ikke bare slutt å hate dem og bli likegyldig, men elsk dem faktisk. 1. Johannes 3:10-11,14 sier strengt at å elske hverandre er noe vi må gjøre. I siste instans er kjærlighet et valg, ikke en følelse.

Be for dem, om at det beste som er mulig skal skje med dem; at de skal komme til å kjenne Herren. Matteus 5:44; Lukas 6:27–28; Apostlenes gjerninger 7:60; Lukas 23:34.

Bekjemp det onde – med det gode: Vi skal bekjempe det onde, men paradoksalt nok sier Romerne 12:21 at vi skal bekjempe det onde med det gode, ikke med like ondt. Dette er på en måte det motsatte av «bekjempe ild med ild».

Husk at de skaffer deg en belønning i himmelen. Matteus 5:10 sier: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for dem tilhører himmelriket.» (BSB) Se også Lukas 6:23.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Rom 12:15 glede oss med dem som gleder seg, og sørge med dem som sørger?

Svar: Det første trinnet for å glede seg og sørge med dem, uten hykleri, er å bry seg om dem.

Å glede seg med dem: Hvis en venn av deg får en forfremmelse eller noe annet godt skjer, blir du glad for det, selv om du ikke har noen fordel av det? Eller spiser sjalusi bort gleden du burde føle for vennen din? Uten Gud blir folk triste når gode ting skjer med andre, på grunn av misunnelse. Men 1. Korinterbrev 13:4 sier at kjærligheten misunner ikke. Eller så kan folk føle glede når dårlige ting skjer med andre, noe som på tysk kalles «schadenfreude». Kanskje var det dette Jona var ute etter da han satt utenfor Ninive. Men 1. Korinterbrev 13:6 sier at kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg over sannheten. For dem som forfølger kristne, bør vi både be og ønske at det beste som er mulig skal skje med dem; at de må komme til å kjenne Herren Jesus Kristus som sin personlige frelser, komme til himmelen etterpå, og at vi kan leve sammen med dem i himmelen for alltid. Vi kjenner allerede én slik person som vi skal leve sammen med i himmelen: Saulus fra Tarsus, også kjent som apostelen Paulus.

Å sørge sammen med dem: Tenk deg noen som kan glede seg med dem som gleder seg, men som ikke kan sørge med dem som sørger. De kan nyte de gode stundene, men i stedet for å være der og lytte i de vonde stundene, trekker de seg kanskje tilbake, spøker bare bort det eller ber personen om å være tøff, uten empati. Noen ganger, når noen opplever et tap, og du ikke bare kan «fikse det», kan de få litt trøst av din tilstedeværelse og av at du tar deg tid til bare å være sammen med dem, fordi du setter pris på dem. Noen ganger trenger og ønsker de kanskje råd, men andre ganger gjør de ikke det. Uansett, vis at du bryr deg ved å tilbringe tid sammen med dem.

Spørsmål: Hvorfor står det i Rom 12:16 at vi skal leve i harmoni med hverandre, siden det allerede står i Rom 12:9–10 at vi skal elske, være hengivne og ære hverandre?

Svar: Vi kunne spørre Euodia og Syntyche i Filipperne 4:2, og vi kunne spørre Syzygus/medarbeideren, som Paulus ga den utrolig viktige oppgaven å hjelpe disse kvinnene med å komme overens. Jesus sa at folk vil kjenne oss som kristne på vår kjærlighet i Johannes 13:34–35, og at vi er ett i Johannes 17:20–21.

Viser vi enhet med andre troende fra ulike bakgrunner, samfunnslag, trossamfunn og med forskjellige oppfatninger om mindre viktige spørsmål? Vi bør huske at Kristus, som forener oss, er større enn disse tingene som kan skille oss.

Spørsmål: Hvorfor kan det i Rom 12:16 hende at noen ikke ønsker å omgås mennesker med lav status, og hvorfor bør vi gjøre det?

Svar: Noen ganger kan det hende at noen ønsker å unngå personer som anses å ha en lavere stilling på grunn av arroganse, men oftere kan det skyldes at de er redde for hva andre med høyere stilling vil tenke. For eksempel omgikkes Peter hedninger og spiste sammen med dem, men når andre jøder kom, gjorde Peter det ikke, som beskrevet i Galaterbrevet 2:11–16. Siden Peter gjorde dette offentlig, kritiserte Paulus ham offentlig for hans hykleri.

Men hvis du omgås mennesker som angivelig har lavere status, kan du kanskje oppdage noe. Vi er alle skapt i Guds bilde, og i øynene til Ham som teller – det vil si Gud – er de egentlig ikke i en lavere posisjon enn deg. Tvert imot, hvis du er stolt og de ikke er det, kan det faktisk være du som er i den lavere posisjonen.

Spørsmål: Hva er i Rom 12:17 de aksepterte metodene i samfunnet for å gjengjelde ondt med ondt?

Svar: Romerne 12:17 sier at det ikke finnes noen aksepterte metoder for kristne. Men samfunnet generelt kan kanskje synes det er greit å snakke bak noens rygg, å spre bakvaskelser og løgner for å ødelegge omdømmet deres, sørge for at arbeidet deres blir virkningsløst, eller å spille onde sprell med dem eller bilen deres. Hver gang du stiller deg selv spørsmålet «hvordan kan jeg ta igjen på dem?», glir du inn i synd. Rom 12:19 sier at Gud uansett er bedre i stand til å ta igjen på dem enn du er. Så av alle tingene vi trenger å bekymre oss for i livet, er ikke hvordan vi skal ta igjen på noen en av dem.

George Washington Carver sa en gang: «Jeg vil aldri la en annen mann ødelegge livet mitt ved å få meg til å hate ham.»

Spørsmål: Hva er noen måter å leve i fred med andre på, så langt det er mulig, ifølge Rom 12:18?

Svar: Gjør du en ekstra innsats for å helbrede strid eller dårlige følelser mellom deg og noen andre? Er du en fredsstifter, slik Jesus oppmuntrer oss til å være i Matteus 5:9? Vi skal være barmhjertige, som det står i Matteus 5:7.

Noen ganger bør vi være uenige av viktige grunner, og det er greit. Men vær aldri uenig bare for å være kranglete.

Men utover å unngå strid, still deg selv et spørsmål: Er naboene dine glade for at de bor i nærheten av deg? Er ektefellen din og barna dine glade for at de bor sammen med deg? Føler kollegene dine seg velsignet fordi de jobber sammen med deg? Kanskje du ikke gjør noe åpenlyst fiendtlig, men gjør du ting som er vennlige?

Spørsmål: Hvordan skal vi adlyde myndighetene, slik det fremgår av Rom 13:1–6 og 1 Pet2:13 –14?

Svar: Vi skal adlyde og ære deres lover både i ånd og bokstav. Vi skal verken gjøre ondt eller gi inntrykk av å gjøre ondt (2. Korinterbrev8:20 –21; 1. Tessalonikerbrev5:22 ). Imidlertid har en nasjons lover forrang for provinslovene, og Guds lover har forrang for nasjonenes lover. Vi skal ikke adlyde noen av et lands lover som strider mot Guds lov. Vi skal ikke tale ondt om folkets hersker, jf. Apostlenes gjerninger 23:5 og 2. Mosebok 22:28. 2. Mosebok 22:28 gjelder også verdslige ledere.

Spørsmål: I Rom 13:1-2 sier Gud til oss: «Alle må underordne seg de styrende myndighetene, for det finnes ingen myndighet uten den som kommer fra Gud. De myndighetene som finnes, er innsatt av Gud. Derfor er den som motsetter seg myndigheten, imot det Gud har innført, og de som gjør det, vil pådra seg dom.» Betyr det at regjeringer som de under Hitler, Stalin, Pol Pot osv. var utnevnt av Gud, og at folket ikke skulle gjøre motstand mot dem? Jeg finner dette svært vanskelig å tro. Hvis du kunne forklare dette for meg, ville jeg være svært takknemlig.

Svar: La meg først gi deg et kort svar, og deretter et langt svar.

Kort sagt: Nei, vi skal aldri adlyde noen påbud som strider mot Guds bud (som for eksempel «du skal ikke drepe» osv.). Stalin, Pol Pot, Hitler osv. var onde menn som Gud tillot å herske. Men husk at Bibelen nevner denne verdens «fyrste», og det er Satan. Men selv om disse mennene er onde, skal vi respektere myndighetenes autoritet, i den grad den ikke strider mot Guds autoritet.

De tidlige kristne slet med dette, fordi den romerske regjeringen beordret dem, under trussel om tortur og død, til å bringe offer til keiseren og tilbe keiseren eller de romerske gudene. De forsto at de skulle adlyde alle romerske lover, bortsett fra når de var i strid med den høyere loven, Guds lov. De formulerte dette slik at det fantes «lovlige» lover og «ulovlige» lover, noe som på gresk er en slags ordspill i møte med døden. Så selv om de skulle være ulydige mot lover som påbød å ofre til andre guder, visste de at de likevel måtte adlyde de andre lovene som var i samsvar med, eller i det minste ikke i strid med, Guds lov.

La oss forestille oss at vi levde på 1940-tallet i Nazi-Tyskland. Hitler var utvilsomt en ond mann, og vi burde nekte å adlyde enhver ordre om å angi jøder til myndighetene. Men vi ville likevel måtte følge trafikkreglene og (dessverre) betale inntektsskatt.

Det blir vanskeligere hvis vi ble innkalt til militærtjeneste. Jeg har lest at det var ganske åpenbart for den gjennomsnittlige tyskeren at mange jøder ble sendt til leirene, at ingen kom ut igjen, og at luften rundt leirene stinket av menneskekjøtt. Hvis vi måtte verve oss til hæren, ville vi måtte innse at vi var i den onde hæren, og enten overgi oss til de allierte ved første anledning, eller enda bedre, bli fengselsvakt og la jøder rømme. Det var en nazioffiser ved navn Oskar Schindler, som var den eneste nazisoldaten som er hedret i Israel. Han visste av førstehånds erfaring hva som skjedde i konsentrasjonsleirene, og han arbeidet for å redde så mange jøder som mulig. Det finnes en berømt film om ham som heter Schindlers liste. Det som ikke er så kjent, er at det fantes et annet medlem av nazistpartiet, som arbeidet i Fastlands-Kina, ved navn John Rabe, som på lignende måte gjorde alt han kunne for å redde livene til kinesere i Nanjing og andre steder.

Spørsmål: I Rom 13:1–2,4 spør skeptikeren Bart Ehrman om kristne skulle adlyde de styrende [romerske] myndighetene, eller om de romerske myndighetene vil være onde og ugudelige i Åpenbaringen 17:18 (Jesus, Interrupted, s. 97–98).

Svar: Jeg spurte min 14 år gamle datter om dette, og hun så svaret klart: begge deler er sant. Paulus levde under en av de mest foraktelige og onde romerske keiserne gjennom tidene: Nero. Paulus visste allerede i sin egen tid hvor ond den romerske keiseren kunne være; han trengte ikke å vente til Åpenbaringen ble skrevet (nesten 50 år etter hans martyrium) for å vite at de styrende myndighetene kunne være svært onde. Likevel lærte Paulus oss å adlyde de styrende myndighetene. De første kristne adlød de styrende myndighetene, bortsett fra når deres påbud gikk imot Guds høyere påbud.

Spørsmål: Når skal kristne i Rom 13:1–6 utøve sivil ulydighet?

Svar: Kristne skal generelt adlyde landets lover. Men akkurat som en føderal lov går foran en delstatslov, går Guds lov foran menneskers lover. Så hvis en lov strider mot det Gud har befalt, må vi først adlyde Guds lov. Under andre verdenskrig brøt noen kristne, som for eksempel ten Boom-familien, loven og skjulte jøder for myndighetene. De gjorde rett i å beskytte undertrykte mennesker mot en ond lov.

Spørsmål: Hvordan kunne hedenske og korrupte romerske embetsmenn i Rom 13:7 være Guds tjenere?

Svar: Den romerske regjeringen var på Paulus’ tid ekstremt korrupt. Menn samlet seg enorme formuer bare ved å være provinsguvernører, for eksempel på Sicilia. Disse menneskene var ikke Guds tjenere, verken på grunn av et bevisst valg eller på grunn av sin moral. De var snarere Guds tjenere i den ene (og eneste) forstand at de utgjorde den faktiske regjeringen, og kristne skulle adlyde dem så lenge lovene deres ikke var i strid med Guds lover. Generelt sett var de tidlige kristne svært lovlydige, bortsett fra at de nektet å tilbe keiseren i tillegg til Kristus. Av denne grunn ble titusenvis av dem martyrer.

Spørsmål: Hvorfor har kristne gjeld i Rom 13:8?

Svar: Rom 13:8 sier ikke at man aldri skal ha gjeld, men snarere at man ikke skal la gjeld stå ubetalt, bortsett fra kjærligheten til andre. Med andre ord sier den første delen av dette verset at vi kan ha gjeld, men at vi bør betale våre gjeldsforpliktelser. Noen ganger kan merkelige og uvanlige lover frita noen fra den juridiske forpliktelsen til å betale en gyldig gjeld. Uansett merkelige menneskelige lover må vi imidlertid fortsatt adlyde Gud.

Dette betyr ikke at man aldri skal ha gjeld, men snarere at man skal betale det man skylder, ifølge «Believer’s Bible Commentary» s. 1732 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 491.

Spørsmål: I Rom 13:9–10, oppsummerer «du skal elske din neste som deg selv» virkelig hele loven? Hva med å elske Gud også, slik Markus 12:29–30 sier?

Svar: Paulus nevnte fire av de ti budene her. Faktisk kan de siste fem og et halvt budene sammenfattes som «elsk din neste som deg selv». Man kan sammenfatte de første fire og et halvt budene som «elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din kraft». Så ett poeng er at «elsk din neste som deg selv» faktisk sammenfatter alle lovene som gjelder forholdet til andre mennesker.

Et annet poeng er at det er vanskelig å ha styrken til virkelig å elske sin neste åndelig, følelsesmessig, økonomisk og på alle andre måter, hvis man ikke først elsker Gud.

Spørsmål: Siden vi i Rom 13:10 ikke skal ha noe ondt i sinnet mot våre naboer, kan da en kristen være politimann og arrestere folk?

Svar: Ja. Av kjærlighet til andre mennesker, for samfunnets skyld og for å håndheve lover mot lovbrytere, kan en kristen politimann arrestere folk og bruke makt når det er nødvendig. Men han bør gjøre dette uten hat, ondskap, sinne eller ond vilje mot lovbryteren. En god politimann bør aldri ha den holdningen at han selv står over loven, eller at andre bør behandle ham spesielt.

For et godt eksempel på hvordan det er å være en kristen politimann som patruljerer «Australias heroinhovedstad», se Creation ex Nihilo vol. 3 nr. 3 juni–august 1998, s. 14–16.

Spørsmål: Hva er betydningen av dette avsnittet i Rom13:11 –14?

A: Folk kan velge å leve slik de ønsker. Men i Romerbrevet14:12 står det at de må avlegge regnskap for hvordan de har levd. Siden vi ikke vet når livets slutt på jorden vil komme for oss, nevner Romerbrevet 13:11-12 hvor viktig det er å våkne opp og innse realitetene vi står overfor.

Som en sidebemerkning sa Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) at han ble brakt til å falle på kne av Romerbrevet 13:11–14. Før han ble kristen, bodde Augustinus sammen med kjæresten sin, som han hadde en sønn med.

Spørsmål: Hva er egentlig «tvilsomme saker» her i Rom 14:1?

Svar: Det står bokstavelig talt: «men ikke til strid om meninger». Paulus definerte ikke nøyaktig de tvilsomme sakene som kristne er uenige om, så jeg antar at vi kan være uenige om det også! Paulus beskriver bare disse tvilsomme sakene ved hjelp av to eksempler. Han snakker om en kristens kosthold, og om å anse én dag (for eksempel enten sabbaten eller søndagen, han spesifiserte ikke) som mer viktig enn en annen dag. Gode kristne kan være uenige om disse tingene, og i stedet for å gi svar på disse spørsmålene – slik apostelen kunne ha gjort – bruker han dem til å vise hvordan kristne bør komme overens til tross for sine uenigheter om «tvilsomme saker». Tvilsomme saker er ting som ikke er eksplisitt omtalt i Skriften, og som ikke er avgjørende å ha rett i for å bli frelst. Det er ikke slik at alle tvilsomme saker er uviktige, men snarere at de ikke er like viktige som de tingene som er klart forkynt.

Spørsmål: Hvordan kunne det være jøder i Roma i Rom 14:1–5?

Svar: Jøder ble forvist fra Roma i 139 f.Kr. og igjen av keiser Tiberius i 19 e.Kr. Senere forviste keiser Claudius alle jøder fra Roma i 49 e.Kr., men de kom tilbake etter Claudius’ død i 54/55 e.Kr. Så i likhet med de andre menighetene hadde den romerske menigheten sannsynligvis jødiske troende, men trolig ikke en like høy andel som i andre menigheter.

Spørsmål: I Rom 14:2, 14, 17, 20–21 avstår katolske og ortodokse kristne fra kjøtt som ikke er fisk i fastetiden. Bør alle kristne gjøre dette for å unngå å være til snublestein for svakere brødre? På samme måte: Siden noen kristne mener at man aldri skal drikke alkohol, bør alle kristne avstå fra det?

Svar: Her er en oppsummering av hva du bør gjøre.

1. Lev etter det du mener er riktig, men se ikke ned på dem som lever annerledes.

2. Ikke la det du tror bli omtalt som galt, hvis det ikke er i strid med Bibelen. (Se Kolosserne 2:16–20)

3. Hvis noen påpeker dette for deg, si at det er greit å gjøre det, men fortell dem at hvis det er slik de tror, vil du ikke gjøre det i deres nærvær.

Det er viktig å gjøre punkt 2 og 3 sammen. Hvis du bare avstår fra å gjøre det akkurat da, kan de få inntrykk av at du er enig i å ikke gjøre det igjen. Hvis de finner ut at du gjorde det igjen når de ikke var til stede, vil det fremstå som hykleri. Så avstå fra å gjøre det i deres nærvær, men gjør det klart at du fortsatt mener det er riktig, og at du ikke antyder at du vil avstå fra å gjøre det helt og holdent.

Spørsmål: I Rom 14:5, er det nå greit å arbeide på lørdag eller søndag, eller ikke?

Svar: Ekte kristne, både den gang og nå, er uenige. Se drøftingen av 2. Mosebok 20:8 for svaret. Paulus sa at man skulle samle inn penger på den første dagen i uken i 1. Korinterbrev 16:2. De første kristne holdt gudstjeneste på søndag, ifølge

følgende:

Ignatius’ brev til magnesierne, kap. 9, s. 62 (106–117 e.Kr.): «Hvis altså de som er oppvokst i den gamle orden, har fått et nytt håp og ikke lenger holder sabbaten, men lever i overholdelse av Herrens dag, på hvilken også vårt liv har spiret frem igjen ved Ham og ved Hans død»

Ignatius’ brev til efeserne, kap. 5, s. 51 (107/116 e.Kr.) «Den som derfor ikke samles med menigheten, har allerede ved dette vist sin stolthet og fordømt seg selv.»

Didache (= De tolv apostlenes lære) (ca. 60–120 e.Kr.) kap. 14, s. 381 (underforstått) «Men hver Herrens dag skal dere samles, bryte brødet og takke etter å ha bekjent deres overtredelser, slik at deres offer kan være rent.»

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 10 s. 143 (underforstått) sier at kristne holder den «åttende dagen» [dvs. søndag] fordi det er den dagen Jesus sto opp fra de døde. Senere steg han opp til himmelen.

Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.): «Men søndag er den dagen da vi alle holder vår felles forsamling, fordi det er den første dagen da Gud, etter å ha forandret mørket og materien, skapte verden; og Jesus Kristus, vår Frelser, stod opp fra de døde samme dag. For han ble korsfestet dagen før Saturns dag (lørdag); og dagen etter Saturns dag, som er solens dag, viste han seg for sine apostler og disipler og lærte dem disse tingene, som vi også har fremlagt for deg [keiser Hadrian] til din vurdering.» Justins første forsvarstale, kap. 67, s. 188

Dionysius av Korint (170 e.Kr.) (utdrag) «Vi tilbrakte denne hellige Herrens dag, da vi leste Deres brev, og ved stadig å lese det vil vi kunne hente formaning, akkurat som ved lesningen av det forrige brevet De sendte oss, skrevet gjennom Klemens.» fragment 2, bind 8, s. 765

Irenaeus av Lyon (180–188 e.Kr.) (gjengitt) nevnes i det eponyme verket «Spørsmål og svar om ortodoksien»: «Denne [skikken] med å ikke bøye kneet på søndag er et symbol på oppstandelsen, gjennom hvilken vi ved Kristi nåde er blitt frigjort fra synder og fra døden, som er blitt drept under Ham. Denne skikken har sin opprinnelse fra aposteltiden, slik den salige Irenaeus, martyren og biskopen av Lyon, erklærer i sin avhandling «Om påsken», der han også nevner pinse; på denne [høytiden] bøyer vi ikke kneet, fordi den har samme betydning som Herrens dag, av den grunn som allerede er anført om den.» (Fotnoten sier at søndag her sannsynligvis refererer til påskesøndag.) ANF bind 1, Fragmenter av Irenaeus, fragment 7, s. 569–570.

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) (utdrag, Herrens dag er den åttende dagen) «Og om Herrens dag taler Platon profetisk i den tiende boken av *Staten*, med disse ordene: ‘Og når syv dager har gått for hver av dem på engen, skal de på den åttende dra av sted og ankomme om fire dager.’» *Stromata*, bok 5, kap. 14, s. 466

Tertullian (200–220/240 e.Kr.) sier at mens jødiske høytider var sabbaten og renselsesdagen, gjorde kristne søndagen til sin hviledag/høytidsdag. Ad Nationes, bok 2, kap. 13, s. 123

Origenes (225–253/254 e.Kr.): «Men hvis det fremgår klart av de hellige skrifter at Gud lot manna regne ned fra himmelen på Herrens dag, og ikke lot noe regne ned på sabbatsdagen, så la jødene forstå at fra den tiden ble vår Herres dag satt høyere enn den sanne sabbaten.» Homilier over 2. Mosebok (oversatt av Rufinus, som oversatte svært fritt) Homilie 7, kap. 5, s. 308

Cyprianus av Kartago (ca. 253–258 e.Kr.) (utdrag) «For når det gjelder overholdelsen av den åttende dagen i den jødiske omskjæringen av kjødet, ble et sakrament gitt på forhånd i skygge og i skikk; men da Kristus kom, ble det oppfylt i sannhet. For fordi den åttende dagen, det vil si den første dagen etter sabbaten, skulle være den dagen da Herren skulle stå opp igjen, og skulle gi oss liv, og gi oss omskjæring i ånden, gikk den åttende dagen, det vil si den første dagen etter sabbaten, og Herrens dag, foran som et bilde; hvilket bilde opphørte da sannheten etter hvert kom, og den åndelige omskjæringen ble gitt oss.» Cyprianus’ brev, brev 58, kap. 4, s. 354

Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.) (utdrag) «Herrens oppstandelse, som fant sted på Herrens dag, vil føre til at vi feirer den etter samme prinsipp; men dette bør gjøres slik at begynnelsen på påsken…» Paschal Canon, kap. 16, bind 6, s. 151

Victorinus av Petau (martyrdød i 304 e.Kr.) «Også på denne dagen, på grunn av Herrens Jesus Kristi lidelse, holder vi enten en andakt til Gud eller en faste. På den syvende dagen hvilte Han fra alle Sine gjerninger, og velsignet den og helliget den. På dagen før pleier vi å faste strengt, slik at vi på Herrens dag kan gå til vårt brød med takksigelse. Og la forberedelsesdagen bli en streng faste, for at vi ikke skal gi inntrykk av å holde noen sabbat sammen med jødene, noe som Kristus selv, sabbatens Herre, gjennom sine profeter sier at «Hans sjel hater»; en sabbat som Han i sitt legeme avskaffet, selv om Han likevel tidligere selv hadde befalt Moses at omskjæringen ikke skulle utsettes til den åttende dagen, en dag som svært ofte faller på sabbaten, slik vi leser i evangeliet.» Om verdens skapelse, s. 341–342

Kirkemøtet i Elvira (306–307 e.Kr.) (21 ubestridte kanoner) «Dersom noen som bor i byen ikke deltar i gudstjenestene i tre søndager, skal vedkommende utestenges for en kort tid for å gjøre skammen offentlig.» Kanon 21.

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) drøfter den fjerde dagen og at Jesus led for oss på den sjette dagen [fredag]. Deretter sier han: «Men Herrens dag feirer vi som en dag med glede, fordi Han på den dagen stod opp igjen, og på denne dagen har vi gjort det til en skikk å ikke engang bøye kneet.» Det kanoniske brev, kanon 15, s. 278

Methodius (270–311/312 e.Kr.) (utdrag, nevner den åttende dagen): «Hans egen Sønn for å åpenbare for profetene sitt eget fremtidige fremtreden i verden i kjødet, hvor gleden og kunnskapen om den åndelige åttende dagen skal forkynnes, … før Kirken ble forlovet med Ordet, mottok det guddommelige frøet og forutsa omskjæringen på den åndelige åttende dagen.»

Blant kjettere og falske bøker

Kjetteren Bardaisan/Bardesan (154–224–232 e.Kr.) sier at vi [kristne] samles på den første dagen i uken. Boken om lovene i ulike land, s. 733

Etter Nikæa I (325 e.Kr.)

Hegemonius (4. århundre) (utdrag) drøfter hvordan Kristus erstattet sabbaten som sabbatens Herre. «Disputten med Manes», kap. 42, s. 216

De hellige apostlenes konstitusjoner (ca. 375/390 e.Kr.) «Men hold sabbaten og Herrens dag som høytid; for den førstnevnte er minnet om skapelsen, og den sistnevnte om oppstandelsen.» bok 7, avsnitt 2.23, s. 469

De hellige apostlenes forfatninger (ca. 375/390 e.Kr.) «Men samles hver dag, morgen og kveld, og syng salmer og be i Herrens hus: om morgenen skal dere synge den 62. salmen, og om kvelden den 140., men først og fremst på sabbatsdagen. Og på dagen for vår Herres oppstandelse, som er Herrens dag, skal dere samles enda flittigere og sende lovprisninger til Gud som skapte universet gjennom Jesus, …» bok 2, kap. 8.59, s. 423

Avvik fra dette ble nevnt av Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.) (Dialog med Trypho, kap. 47), som kaller sabbatsholderne «svakere brødre», og Eusebius av Cæsarea (324 e.Kr.) nevner ebionittiske kjettere som sabbatsholdere.

Spørsmål: Henviste Paulus her til sabbaten i Rom 14:5?

Svar: Det gjelder både sabbaten og jødiske helligdager. Kristne har to synspunkter. Paulus spesifiserte verken gammeltestamentlige høytider eller sabbaten eksplisitt. Paulus brukte det svært generiske uttrykket «spesielle dager» for å dekke begge deler.

I motsetning til dette mener redaktørene av den kalvinistiske «New Geneva Study Bible» (s. 1791) at Paulus kun refererte til jødiske helligdager. Der står det: «Hvis sabbaten var ment, ville det vært mer naturlig å si: ‘En mann anser sabbaten for å være over de andre dagene.’»

Det er et diskutabelt spørsmål å legge til begrensninger i formuleringen i Rom 14:5, fordi Paulus andre steder (Kolosserne2:16 ) uttrykkelig sier at vi ikke skal dømme andre «når det gjelder høytider, nymåne eller sabbater». Paulus omtalte dermed troende med ulike synspunkter og at man ikke skal dømme andre verken når det gjelder høytider eller sabbater.

Spørsmål: Hva mener du, med tanke på Rom 14:5, om Eric Liddell, hovedpersonen i filmen «Chariots of Fire», som nektet å delta i OL i sin beste øvelse fordi det var på en søndag?

Svar: Eric hadde en personlig overbevisning om at han behaget Gud ved å holde søndagen hellig og ikke utføre arbeid på søndag. Å delta i et løp ville bli ansett som arbeid. Bibelen sier imidlertid aldri at man ikke skal arbeide på søndag. I Det gamle testamente skulle israelittene ikke utføre arbeid på lørdag, ikke på søndag.

Spørsmål: I Rom 14:5, da Paulus hadde den perfekte anledningen til å avklare spørsmålet om sabbaten, hvorfor avstod han fra å gjøre det?

Svar: Fordi poenget Paulus prøvde å få frem, var viktigere enn vårt syn på sabbaten. Selv om Paulus faktisk ga svaret indirekte når det gjaldt mat (Rom14:14 , 17, 20), er hovedpoenget i dette avsnittet ikke mat eller sabbaten, men følgende:

1. Lydige kristne vil være uenige om ikke-vesentlige spørsmål, og det er greit. Vi må ikke se ned på dem som har andre synspunkter. (Romerne 14:1–4, 10–13)

2. La ikke det du anser som godt, bli omtalt som ondt. (Romerne 14:16–17)

3. Vær ikke en snublestein for andre. Selv om du vet at det er greit, kan det likevel være en synd for svakere brødre, som ikke gjør det av tro. (Romerne 14:13-15, 20-21, 23)

Se også drøftingen av 1. Korinterbrev 8:9–13 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan det å bare «spise» i Rom 14:15 ødelegge en medkristen?

Svar: Maten skader ikke en medtroende fysisk, men Paulus snakker om hvordan selve handlingen å spise kan ødelegge en medkristens tro. Hvis en kristen mener det er galt å spise noe, og en annen kristen frister den første til å gå imot sin samvittighet, kan det skade den første kristnes tro.

Spørsmål: Hvordan skal vi, i Rom 14:16, unngå at det som er godt, blir omtalt som ondt?

Svar: Noen ganger vil du kanskje unngå å gjøre visse ting på et bestemt tidspunkt for å unngå å fornærme noen. For eksempel vil du kanskje ikke spise svinekjøtt foran jøder eller muslimer, fordi det kan virke fornærmende. Kanskje vil du aldri legge en Bibel på bakken foran kristne fra Midtøsten, fordi de vil tro at det er respektløst overfor Bibelen. Men det ville virke hyklerisk å la være å gjøre disse tingene når de er til stede, for så å oppdage at du gjør dem når de ikke er der. Det ville være litt som Peters hykleri i Galaterbrevet 2:11–18.

Den beste måten å håndtere dette på er å kombinere ønsket om ikke å fornærme noen med Romerbrevet 14:16. Fortell dem at disse tingene er greit, og at du gjør dem, men at du ikke gjør dem i deres nærvær, som en tjener, for ikke å fornærme dem. Når det gjelder sekundære lærespørsmål, synes du kanskje ikke at det aktuelle tidspunktet og stedet er det beste for å diskutere noe. Fortell dem kort at du mener en bestemt læresetning er sann og god å tro på, men at du ikke trenger å gå inn i en debatt om det akkurat der og da.

Spørsmål: Hva er noen måter vi aktivt kan arbeide for å fremme fred og harmoni i menigheten, i henhold til Rom 14:19?

Svar: Se deg først rundt og finn ut hvor det er behov for bedre harmoni. Noen ganger er det én person som de fleste andre har vanskelig for å komme overens med. Andre ganger er det to fraksjoner som ikke stoler på eller liker hverandre. Noen ganger handler det om de sterke mot de svakere brødrene. Paulus appellerer hovedsakelig til de sterkere brødrene om å være hensynsfulle overfor de svakere.

Spørsmål: I Rom 14:20–21 lærte en C5-lignende troende (de ønsker noen ganger ikke å bli kalt kristne) at kristne, selv i Amerika, ikke bør spise svinekjøtt, fordi det er støtende for noen muslimer, selv om de spiser skalldyr og kamel, noe som strider mot jødenes kosthold i Det gamle testamente. At folk spiser oksekjøtt, er støtende for noen hinduer. Jainistene lærer at man ikke bør spise etter solnedgang. Pythagoreerne lærte at folk ikke bør spise bønner. Hva vil du si til disse tingene?

A: Hvis man fulgte alle skikkene i hver eneste religion, ville livet blitt vanskeligere; spesielt hvis skikkene i én religion står i strid med skikkene i en annen religion. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1) Som kristne har vi frihet til å spise hvilket kjøtt (eller bønner) vi vil, når vi vil.

2) Vi bør ikke la det passere når folk sier at det er galt å spise visse matvarer, eller på visse tidspunkter.

3) Men av hensyn til andres samvittighet bør vi ikke gjøre noe i deres nærvær som de oppfatter som støtende.

4) Men hvis vi blir spurt, bør vi ikke lyve, men fortelle dem at vi spiser det.

Spørsmål: I Rom 15:1–3, hvordan ville en kristen som ønsket å behage Gud og seg selv, uten å bry seg særlig om andre, skille seg fra en som levde for å behage Gud først og deretter andre?

Svar: Den første typen ville ikke engang bry seg om svaret på det forrige spørsmålet. Noen ganger kan kristne ha en «ensom rytter»-mentalitet, der det bare er dem som har fellesskap med Gud, uten å bry seg om andre. En kristen kan hengi seg til det de vet er greit for dem selv, uten å innse eller bry seg om at det kan føre andre til å snuble. En kristen i den første kategorien ville være opptatt av om vedkommende vokser, blir næret og pleiet, om menigheten hjelper vedkommende, og om vedkommende blir mer lik Kristus. Alt dette er bra. Men en kristen i den andre kategorien ville være enda mer opptatt av at andre rundt vedkommende vokser, at andre blir næret og pleiet, hvordan vedkommende kan hjelpe menigheten, og om andre blir mer lik Kristus.

Spørsmål: I Rom 15:2, bør vi prøve å behage andre, eller behage Gud og ikke være folkebehagere, slik Efes 6:6, Kol 3:22, 1 Tess 2:4 og Gal 1:10 sier?

Svar: Vi skal først og fremst behage Gud. Vers som viser at vi skal behage Gud (ikke bare gå gjennom bevegelsene for å adlyde Ham) er Hebreerne 11:6; 13:21; 1. Tessalonikerbrev 2:4; 1. Johannesbrev 3:12; Efeserne 5:10; 6:6; Kolosserne 3:20; 3:22 og Predikeren 7:26.

Ikke tilfredsstill andre først: Å tilfredsstille andre bør ikke være vårt høyeste mål; det bør være å tilfredsstille Gud. Jesus sa uttrykkelig at å elske din neste som deg selv var det andre budet, ikke det første, i Markus 12:28–31; Matteus 22:37–40; Lukas 10:27–28.

Gud pålegger oss å elske og behage andre, etter Ham. Vi skal behage Gud først, og vi kan behage Ham ved å adlyde Hans bud, inkludert 1. Johannes 5:2 og 2. Johannes 5-6. Jesus sa at det nest største budet er å elske andre slik vi elsker oss selv. Det inkluderer helt klart å behage dem (med ett unntak nevnt i neste punkt). Så hvis vi ønsker å behage Gud, vil vi elske andre og behage dem.

Gjør andre til lags for deres beste: Romerne 15:2 legger til «for deres beste». Når det kan være ting som kan glede noen, men som er syndige eller på annen måte skadelige for dem, skal du ikke gjøre disse tingene. Faktisk kan det hende at vi, nettopp fordi vi elsker en person, kan og vil gjøre ting som kanskje ikke er til glede for dem. Selvfølgelig strider det mot å bare gjøre andre til lags for enhver pris, men det er i tråd med å elske andre og behage Gud.

Spørsmål: Hva er noen gode måter vi kan behage andre mer på, ifølge Rom 15:2?

Svar: Det er en rekke ting man bør gjøre, men også en rekke ting man bør slutte å gjøre.

Ikke gjør ting som får folk til å føle seg nedverdiget. Det betyr ikke bare at du ikke skal nedverdige andre; det betyr også at du bør prøve å unngå å gjøre ting som, selv om de ikke er ment å nedverdige andre, vil ha den bivirkningen at de føler seg nedverdiget.

Ikke se ned på andre eller gi inntrykk av at du gjør det. Vis at du respekterer dem, verdsetter dem og ærer dem. Behandle andre som viktigere enn dere selv, slik det står i Filipperne 2:3.

Vær en tjener, først for Gud, men deretter for andre.

Vis empati for den andre personen, prøv å forstå hvordan livet ser ut gjennom deres øyne. Kanskje du ikke kan forstå det fullt ut, avhengig av hva de har vært gjennom, men du kan likevel prøve.

Liker du å være sammen med den andre personen, slik Paulus nevner i Romerbrevet 15:24,32? I så fall, vis da at du liker å være sammen med den andre personen.

Adlyd: Gud har gitt oss et uttrykkelig bud om at vi skal elske Guds barn, i 1. Johannes 5:2 og 2. Johannes 5–6.

Spørsmål: I Rom 15:4 gir Skriften oss sannhet, men hvordan har Skriften også gitt oss tålmodighet, trøst og håp?

Svar: Når Guds sannhet blir i oss og forvandler livene våre, bør vi bli mer tålmodige, oppleve mer trøst og ha mer håp etter hvert som vi vokser i kjennskapen til Gud.

Spørsmål: Hva betyr det i Rom 15:7 å ta imot andre troende slik Kristus har tatt imot oss?

A: Vi var ikke (og er fremdeles ikke) syndfrie og fullkomne. Vi trodde sannsynligvis ikke, og tror fremdeles ikke, 100 % riktig på hver eneste læresetning. Og likevel tok Jesus, som levde et syndfritt liv og kjenner alle mysterier og all kunnskap, oss likevel imot som sitt folk. Hvor mye mer bør vi da ta imot andre troende, som Kristus har tatt imot, til tross for deres mangler. Tenk deg å tenke: «Jeg vet at Gud tilgir oss, men jeg vet ikke hva som gjelder for andre troende, fordi deres standard er høyere enn Guds.» Vi bør være tålmodige med andre og være takknemlige for hvor tålmodig Gud har vært overfor oss.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i Rom 15:14, formane andre troende på en måte som gjør det mer sannsynlig at de vil lytte og ta imot?

Svar: Først og fremst er det den som mottar formaningen som har ansvaret for om vedkommende faktisk tar imot den korreksjonen og irettesettelsen han eller hun bør ta imot. Hvis noen formaner deg på en dårlig måte, men formaningen i seg selv er riktig, bør du likevel følge den. Likevel er det noen ting vi som formanere kan gjøre for å gjøre det lettere for dem å ta imot.

Ikke irettesett dem som en overordnet person som irettesetter en underordnet, men henvend deg til dem som en medtroende. Sørg for å understreke hva som var galt, hvor alvorlig det er, og hvor presserende det er å endre seg nå. Understrekk at du ikke hater dem, men fortsatt elsker dem, selv etter at de har gjort dette, men at du hater det de har gjort.

En metode som kan fungere i noen tilfeller, er «profeten Natan»-tilnærmingen. Spør dem hva som er den beste måten, eller hvordan de ville håndtert en situasjon som ligner på deres egen. Du kan spørre hva de ville sagt til en person for å få vedkommende til å lytte og endre seg. Forklar deretter at du har en venn i den situasjonen: dem. Og bruk andre ord for å si det samme tilbake til dem. Du kan lese om hvordan Natan gjorde noe lignende overfor David i 2. Samuelsbok 12:1–15.

Spørsmål: I Rom 15:18, når bør du ikke fortelle om de store tingene Gud har gjort gjennom deg?

Svar: Generelt sett er det bra å fortelle om hva Gud har gjort. Du bør imidlertid ikke gjøre det under omstendigheter eller på en måte som virker skryteaktig eller trekker oppmerksomheten mot deg selv. Du bør være forsiktig med å gjøre det, selv ved et uhell, på en måte som viser at du er en mer effektiv, nyttig eller velsignet Guds tjener enn noen andre.

Spørsmål: Hva mente Paulus i Rom 15:20 med å ikke bygge på en annens grunnvoll, og hvorfor var det bra å unngå det?

Svar: På den ene siden bør vi samarbeide med andre troende, utfylle hverandre og erkjenne at verket er Herrens, ikke vårt. Men det Paulus mente her, er at vi ikke skal arbeide på en konkurrerende måte med andre troende, eller prøve å få folk som først og fremst lytter til en annen god troende, til å lytte til oss i stedet. Paulus drøfter balansen i dette i 1. Korinterbrev 3:4–7. Troende spiller forskjellige toner når noen spiller i harmoni, men vi bør alle spille den samme sangen.

Spørsmål: I Rom 15:23, etter at Gud har ført deg til et sted eller en situasjon, hvordan vet du at tiden er kommet da du «ikke lenger har noe å gjøre i disse traktene»?

Svar: Åkrene er modne for høsting. Det finnes mange gode steder å dra til for å gjøre disipler og forkynne ordet, men av alle de gode stedene å dra til, hvor er det beste stedet Gud vil at du skal være, og når endrer det seg?

Hvis du ikke ser noen høst med en gang, så be til Gud. Kanskje er det på tide å dra videre til et annet sted. Eller kanskje ønsker Gud at du skal holde ut lenger der, så ordets frø, og at høsten vil komme her senere.

Kanskje ser du en god høst, og det er mange høstere. Det kan være at det, i likhet med Paulus, er på tide å dra videre til steder der det ikke er noen, nå som andre kan ta over denne tjenesten.

Noen ganger må man vente på midlene for å kunne gjøre noe. Kanskje en av grunnene til at Paulus her redegjorde for sine planer om å reise til Spania, var at han håpet på økonomisk støtte fra den romerske menigheten for å kunne reise.

Gud kan plante et ønske i ditt hjerte om å forkynne Guds ord på et bestemt sted akkurat nå.

Til slutt kan det være at nye kristne er i ferd med å vokse, og at din tilstedeværelse – med all din erfaring – hindrer dem i å ta et skritt frem og påta seg det ansvaret og den erfaringen de trenger for å vokse inn i de rollene de skal fylle.

Til syvende og sist finnes det ingen faste regler, og du må be om Guds veiledning.

Spørsmål: I Rom 15:24,28, reiste Paulus noen gang til Spania?

Svar: Paulus skrev Romerbrevet på vei til Jerusalem (Rom15:25 ), så hvis han gjorde det, måtte det ha vært etter at Romerbrevet var skrevet. Her er beviset på at han gjorde det.

a) Paulus hadde til hensikt å dra dit i Romerbrevet15:24 , 28.

b) Eusebius antydet at Paulus dro dit i Eusebius’ «Kirkehistorie» 2:22:2–3.

c) 1. Klemensbrev (96–98 e.Kr.) 5 (ANF bind 1, s. 6, samt ANF bind 9, s. 230–231) sier om Paulus: «Da han hadde nådd grensene i vest, avla han sitt vitnesbyrd for herskerne og gikk dermed bort fra denne verden.» Det ville være merkelig om «vestens ytterste grenser» skulle være Roma, siden Klemens skrev fra Roma.

d) Paulus gjorde dette ifølge 1. Klemens kap. 5 s. 6, den muratoriske kanon kap. 2 linjene 34–39 s. 603 og den apokryfe Petersgjerninger (4. århundre?) kap. 1–3. Jeg ville ikke legge særlig vekt på Petersgjerninger, men jeg ville være tilbøyelig til å stole på de to andre kildene.

Spørsmål: Hva er «evangeliets velsignelsers fylde» i Rom 15:29?

Svar: Dette kan henvise både til Paulus’ liv og hans ord. Han kommer til dem med et liv som er helhjertet fylt av Kristi velsignelser. Gjennom sine ord skal han forkynne og undervise om hele evangeliet, ikke bare en del av det.

Spørsmål: Hva er Paulus’ fire bønneanliggender i Rom 15:30–32, og hvorfor er de viktige?

Svar: Høres disse ut som dine bønneønsker? Paulus ber spesifikt om bønn

1) Om å bli frelst fra de vantro i Judea. Dette ble ikke besvart med et «ja».

2) At hans tjeneste for de hellige i Jerusalem skal være velbehagelig. Paulus ber om at han skal kunne dekke deres behov, slik han sier i Rom 1:10–11.

3) At Paulus må komme til dem med glede etter Guds vilje. Dette handler om mer enn at Paulus bare skal si de riktige ordene. Det innebærer at hele Paulus’ person skal være et redskap for evangeliet.

4) Paulus og de måtte bli styrket sammen. Å ha troende med styrket ånd var tydeligvis viktig for Paulus. Paulus ber om at fredens Gud må være med dem i Romerbrevet 15:33.

Spørsmål: Hvorfor tror du Paulus i Rom 15:30–32 ikke ba om flere ting, for eksempel personlig sikkerhet eller trøst?

Svar: De første kristne ba ikke om fysisk sikkerhet og komfort i Apostlenes gjerninger 4:25–31, og den påfølgende rystelsen tydet på at Gud var svært fornøyd med bønnen deres.

Tilsynelatende følte Paulus at hans fysiske sikkerhet og komfort ikke var like viktig som de andre tingene. Paulus visste at Gud ville ta vare på ham, og at han ikke ville dø før Gud tillot det. Paulus var ikke opptatt av det; han var opptatt av å forkynne evangeliet med frimodighet.

Paulus ba riktignok om å bli frelst fra de vantro i Rom 15:31.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Rom 15:32 bli flinkere til å «forfriske» andre?

Svar: Vær en tjener. Undersøk først ditt eget hjerte. Tenk på at en del av grunnen til at Gud holder deg på denne jorden, er for at du skal være en kristen vannbærer – enten gutt eller jente – som gir forfriskning til de viktige de troende som utfører hans verk. Filipperne 2:3 sier at vi skal anse andre som viktigere enn oss selv. Vis empati med andre; sett deg selv i deres sted, så å si.

Men vær forsiktig så din «oppmuntring» ikke i virkeligheten er en subtil form for motløshet. Når du for eksempel sier til noen: «Du takler dette så bra, når enhver normal person ville se mye de med rette kunne klage over», har du da virkelig oppmuntret dem eller gjort dem motløse?

Oppmuntre dem til å holde ut, forbli standhaftige og hvile i Herren. Ikke bare «klag på deres vegne» og kall det oppmuntring.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Herren i Rom 15:33 er en fredens Gud, når 2. Mos 15:3 sier at Gud er en kriger?

Svar: Bibelen sier aldri at Gud bare er en fredsmaker, eller at Gud er fred. I stedet nevner Bibelen at Gud har vrede, i tillegg til å være en fredens Gud. På samme måte som en kriger kan sikre og beskytte andres fred, kan Gud sikre fred.

Spørsmål: I Rom 16, tyder denne lange listen over mennesker i en by Paulus ikke hadde besøkt på at dette brevet egentlig ikke var skrevet til romerne (Asimovs Guide to the Bible, s. 1097), eller at Rom 16 egentlig ikke var en del av Romerbrevet (Asimovs Guide to the Bible, s. 1093)?

Svar: Nei. Av de mer enn 28 personene Paulus nevnte, var én fra Asia, tre var slektninger av Paulus, og noen var medarbeidere Paulus kjente fra Korint og andre steder. I tillegg står det ingenting om at Paulus hadde møtt hver og en av disse personene ansikt til ansikt; noen kan ha vært arbeidere Paulus hadde hørt om gjennom andre og ønsket å rose. «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 955, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 10, s. 162, legger til at det ikke var uvanlig at folk reiste mye i det romerske imperiets handelsverden.

Spørsmål: Hva er interessant ved Febe i Rom 16:1–2?

Svar: Enten sendte Paulus henne som sin utsending, eller så var hun kjent av Paulus for å reise i tjenestens tjeneste.

Vi vet imidlertid ikke her om Paulus direkte sendte henne til Roma, eller – noe som er mer sannsynlig – om Paulus bare ba henne overbringe brevet fordi hun uansett var på vei til Roma. Det greske ordet for tjener her, diakonon, er det samme ordet som brukes om diakoner i Filipperne 1:1 og 1. Timoteus 3:8, 10, 12. Det brukes også i Romerne 15:8 og 1. Korinterbrev 3:5.

Phoebe kommer fra det greske ordet for «lys», og er et kallenavn på guden Apollon. Det var et hedensk navn, men det var greit å beholde et hedensk navn som kristen.

Spørsmål: Hvorfor møttes de kristne i deres hus i Rom 16:5?

Svar: Alle menigheter møttes i hjemmene på denne tiden. De søkte til katakombene og hemmelige steder da forfølgelsen begynte. Kirkebygg dukket ikke opp før mot slutten av det andre århundret. Aquila og Priscilla, som begge var teltmakere, hadde tilsynelatende råd til et hus som var stort nok til at en gruppe troende kunne møtes der i Roma. Da de bodde i Korint, hadde de også en menighet i sitt hjem.

Spørsmål: I Rom 16:7: Var Andronikus og Junia apostler, siden de var kjent blant apostlene?

Svar: Nei. Dette betyr at Andronikus og Junia ble lagt særlig merke til av apostlene. Som en sidebemerkning nevnes de aldri i det hele tatt av kirkelige forfattere frem til år 325 e.Kr. Det er en viss uklarhet rundt Junias kjønn. Imidlertid sier «Evangelical Commentary on the Bible» s. 956 at bevisene taler for at Junia var en kvinne; hvis Junia er en mann, ville dette være det eneste stedet i hele den greske litteraturen hvor det var et mannsnavn.

Spørsmål: Hvorfor ble «husstandene» hilst i Rom 16:10?

Svar: Det greske uttrykket her betyr «tilhører», så dette refererte sannsynligvis ikke først og fremst til en kone og barn. En velstående husholdning ville ha mange slaver, og dette refererte til slavene.

Spørsmål: Hva er interessant ved navnene Tryfena, Tryfosa og Urbanus i Rom 16:9,12?

A: Disse kvinnenes navn betyr «delikat» og «luksuriøs», noe som ikke akkurat beskriver hardtarbeidende kvinner. De kan ha vært av adelig herkomst, snarere enn fra lavere samfunnsklasser eller slaver. Men Paulus sier at uansett hva de het, var de hardtarbeidende kvinner. På samme måte er Urbanus et mannsnavn som betyr «raffinert» eller «elegant», og det må ha vært hyggelig å bli betjent av en arbeider hvis navn betydde «elegant». På den annen side var Hermas, Hermes og Ampliatus vanlige slavenavn. I kirken har man «høytstående» velstående mennesker, fattigere mennesker og til og med slaver som alle arbeider sammen i enhet som likeverdige, ett i Herren.

Spørsmål: I Rom 16:13, er denne Rufus den samme Rufus som i Markus 15:21, som var sønn av Simon fra Kyrene, som bar Jesu kors?

Svar: Det kan være det, men ikke nødvendigvis. Rufus, som betyr «rød», var et vanlig navn.

Spørsmål: I Rom 16:25 og 1. Pet 1:10–12: Hvordan ble Jesus Kristus holdt hemmelig inntil han kom, siden så mange profetier i Det gamle testamente omtaler Messias?

Svar: Akkurat som en person kan nevne en hemmelighet som et mysterium uten å forklare den, nevner Det gamle testamente ofte mysteriet om profetien om den kommende Messias, uten å forklare Jesu inkarnasjon.

Spørsmål: Hvorfor advarer Paulus i Rom 16:17–18 folk så mange ganger mot falske eller ugudelige lærere?

Svar: Det kan være en kombinasjon av det han så hos folk, det han så av deres mottakelighet, og profetien i Apg 20:29–31. Paulus profeterte også om dette i 1 Tim 4:1–3 og 2 Tim 4:3–4. Ordet for «hinder» her, skandala, betyr ikke store blokker, men snarere feller eller snarer. De som blir forført, kalles akakon på gresk, noe som betyr intetanende eller uskyldige. Ordet «uskyldig» i sammenheng med det onde er et beslektet ord, akeraios på gresk, som kan bety uforringet eller uforfalsket.

Paulus’ berettigede bekymring for at menigheten skal beskytte seg mot falske lærere har imidlertid ikke avtatt med tiden. Selv om noen har nedvurdert troende som vokter flokken som «kjetterjegere», er det viktig å beskytte flokken mot åndelige ulver.

Spørsmål: Hvordan tjener splittende mennesker sin egen «mage» eller sine egne lyster i Rom 16:17–18?

Svar: Folk skaper ofte splittelse for egne formål, selv om det ikke nødvendigvis er kloke eller intelligente formål.

Det kan handle om dem selv: De kan skape splittelse eller være ubehagelige fordi det gir dem en følelse av egenbetydning og nærer stoltheten deres. De kan føle at de bidrar ved å være vakthunden, eller ved å ikke la noen slippe lett unna med noe. På en merkelig måte kan de være vanskelige, og så føle at de storsinnet bidrar når de til slutt gir etter og tillater det.

Det kan handle om penger: De kan få flere salg eller muligheter hvis de trekker noen andre ned. Eller de tror at sjefen deres kanskje blir mer fornøyd med dem hvis de «manipulerer» en person for å få vedkommende til å fremstå i et dårlig lys.

Det kan handle om den andre personen: De skaper splittelse ved å prøve å trekke noen andre ned, selv om det trekker dem selv litt ned i andres øyne. Noen motsatte seg Paulus av den grunn i Filipperne 1:15–16.

Det kan handle om noe: Hvis de går med på noe, kan det medføre et økonomisk tap for dem.

Det kan handle om publikummet deres: De tror det får dem til å fremstå i et godt lys i andres øyne, og noen ganger gjør det det. De kan tro at det får dem til å fremstå som tøffe, smarte eller som en god leder. For å oppsummere: De tror de kan øke sin anseelse i andres øyne ved å vise seg som en kraft å regne med.

Spørsmål: Hvilke arkeologiske bevis finnes det for Erastus i Rom 16:23?

Svar: I Rom 16:23 hilser Paulus på Erastus, bykassereren i byen Paulus skrev fra (Korint). Dette kan være den samme Erastus som nevnes i 2. Timoteus 4:20 og Apostlenes gjerninger 19:22.

I 1929, under utgravninger i Korint, ble følgende inskripsjon funnet på en gjenbrukt brostein: «Erastus, forvalter av offentlige bygninger, la denne brosteinen for egen regning.»

Spørsmål: Når ble Romerbrevet skrevet?

Svar: Sannsynligvis i løpet av vinteren 56/57 e.Kr.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Rom-brevet virkelig ble skrevet av Paulus?

Svar: På flere måter:

Romerbokens tekst sier det selv, og den tidlige kirken satte aldri spørsmålstegn ved dette.

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.), kap. 3 (ANF bind 5), s. 603, nevner at Paulus skrev til syv menigheter i sine brev: Korinterne (to brev), Efeserne, Filipperne, Kolosserne, Galaterne, Tessalonikerne (to brev) og romerne. Paulus skrev også til Filemon, Titus og to brev til Timoteus.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:1–4 som et brev fra Paulus til romerne. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16.3, s. 441. Han siterer også Romerbrevet 8:36 som et brev fra Paulus til romerne i *Mot kjetteriene*, bok 2, kap. 22.2, s. 390.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) «Når Paulus derfor beskriver menneskets svakhet, sier han: ‘For jeg vet at det ikke bor noe godt i mitt kjød’, og viser dermed at det ‘gode’ ved vår frelse ikke kommer fra oss selv, men fra Gud. Og videre: ‘Elendig menneske som jeg er, hvem skal frelse meg fra denne dødens kropp?’ [Rom 7:24] Deretter presenterer han Frelseren, [og sier:] ‘Nåden til Jesus Kristus, vår Herre.’” Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 20.3, s. 450

Tertullian (207/208 e.Kr.) nevner Paulus som forfatter av Galaterbrevet, Korinterbrevene, Filipperbrevet, Tessalonikerbrevene, Efeserbrevet og Romerbrevet i *Fem bøker mot Marcion*, bok 4, kap. 5, s. 350.

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Men hvordan kan Paulus, … Som også i hans brev til romerne: ‘Og ikke bare det, men vi roser oss også av trengsler, i visshet om at trengsel virker utholdenhet, og utholdenhet erfaring, og erfaring håp; og håpet skuffer ikke.’ [Rom 5:3–5a] Og igjen: ‘Og er vi barn, så er vi også arvinger, Guds arvinger og medarvinger med Kristus, forutsatt at vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham. For jeg regner med at lidelsene i denne tiden ikke er verdige å sammenlignes med den herlighet som skal åpenbares i oss.’ Og derfor sier han senere: «Hvem skal skille oss fra Guds kjærlighet? Skal trengsel eller nød, eller hungersnød, eller nakenhet, eller fare, eller sverd? (Som det står skrevet: For din skyld blir vi drept hele dagen; vi er regnet som slaktefår.) Nei, i alt dette er vi mer enn seirende gjennom ham som elsket oss. For vi er overbevist om at verken død eller liv, verken makt eller høyde, verken dybde eller noe annet skapt vesen skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.» [Romerne 8:17-39] Scorpiace kap. 13 s. 646

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:17 som skrevet av Paulus i Avhandling om Kristus og Antikrist, kap. 64, s. 218. Se også Mot Noetus’ kjetteri, kap. 4, s. 225

Origenes (225–253/254 e.Kr.) «Men Paulus, som en sannhetselsker, sier om visse vise menn blant grekerne – når deres utsagn er sanne – at ‘selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, og de var heller ikke takknemlige’. Og han vitner om at de kjente Gud, og sier også at dette ikke skjedde med dem uten guddommelig tillatelse, med disse ordene: ’For Gud viste det dem’; noe som, tror jeg, er en vag hentydning til dem som stiger opp fra det sansbare til det forstandelige, når han legger til: ’For Guds usynlige egenskaper, hans evige makt og guddommelighet, har siden verdens skapelse vært tydelig synlige og kan forstås gjennom det skapte, slik at de er uten unnskyldning: fordi de, selv om de kjente Gud, ikke æret ham som Gud og ikke takket ham.’» [Romerne 1:19–21a] Origenes, Mot Celsus, bok 3, kap. 47, s. 483

Novatian (250–257 e.Kr.) nevner Romerbrevet 1:20 som skrevet av apostelen Paulus. «Avhandling om treenigheten», kap. 3, s. 614

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner «Paulus’ brev til romerne» i «Cyprianus’ avhandlinger – Vitnesbyrd», kap. 45, s. 546.

På det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) (utdrag) siterer Paulus av Obba halvparten av to vers, Romerbrevet 3:3b–4a, som skrevet av apostelen, s. 570

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer Romerbrevet 7:12 som om det stammer fra Paulus. «Dialog om den sanne tro», andre del, kap. 20, s. 105. Se også samme verk, første del, kap. 21, s. 64

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 345. Han oppførte Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevet, og siterer 1. Timoteus 3:15 i kap. 16, s. 345. Videre siterer han 1. Korinterbrev 15:53 på s. 346

Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer Romerbrevet 8:19–21 som «Paulus vitner tydelig om». «Avhandling om oppstandelsen», del 1, kap. 8, s. 365

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder Romerbrevet, at Skriften i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: På et overordnet nivå siterer bibelmanuskriptene og de tidlige kristne forfatterne 84,5 % av Romerbrevet fra før år 325 e.Kr. Det er alle unntatt 65,6 vers av 433 vers. Se https://www.biblequery.org/Bible/BibleCanon/EarlyChristianNTQuotes.xlsx for mer informasjon. Når vi bryter det ned, er det tre komplementære svar.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere fra den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra Romerbrevet rundt 497 ganger, uten å regne med hentydninger. Disse 21 forfatterne siterte 57 % av Romerbrevet, regnet med brøkdeler av vers som brøker. Det er 246,0 av totalt 433 vers. Se https://www.biblequery.org/Bible/BibleCanon/EarlyChristianNTQuotes.xlsx for alle detaljene.

Her er forfatterne fra tiden før Nikæa som henviste til vers i Romerbrevet, etterfulgt av forfatterne etter det.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:32f (9 av 23 ord) i 1. Klemensbrev, kap. 34, bind 1, s. 14; bind 9, s. 239

Polykarp (ca. 150 e.Kr.) Romerbrevet 14:10b,12 1 ½ sitat Polykarps brev til filipperne kap. 6 s. 34

(I «The Ante-Nicene Fathers», bind 1, s. 591, finnes det fire henvisninger i Justins verk i vedlegget, men etter min mening er disse ikke klare nok til å regnes som referanser.)

Teofilus av Antiokia (skrev 168–181/188 e.Kr.) siterer Romerbrevet 2:7 og 2:8,9 i *Teofilus til Autolycus*, bok 1, kap. 14, s. 93. Han siterer en del av Romerbrevet 13:7,8 i *Theophilus til Autolycus*, bok 3, kap. 14, s. 115. Dette er de eneste stedene hvor han henviser til Romerbrevet.

Kristne i Wien og Lugdunum (177 e.Kr.) ANF bind 8, s. 778 siterer 15 av 17 ord fra Romerbrevet 8:18

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:1–4 som skrevet av Paulus til romerne. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16.3, s. 441. Han henviser også til Romerbrevet8:36 som skrevet av Paulus i hans brev til romerne i Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 2, kap. 22.2, s. 390

«De scillitanske martyrenes lidelseshistorie» (180–202 e.Kr.), s. 285 (utdrag, Paulus): «Hva er det du har i kisten din? Speratus svarte: ‘Bøker og brev fra Paulus, en rettferdig mann.’»

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.), ANF bind 5, s. 603, nevner at Paulus skrev til syv menigheter i sine brev: Korinterne (to brev), Efeserne, Filipperne, Kolosserne, Galaterne, Tessalonikerne (to brev) og Romerne. Paulus skrev også til Filemon, Titus og to brev til Timoteus.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer Romerbrevet 16:19 av apostelen i Brevet til romerne. The Instructor, bok 1, kap. 5, s. 214

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier: «Apostelen formaner romerne», og siterer Romerbrevet 13:1 i *Scorpiace*, kap. 14, s. 647.

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:17 som skrevet av Paulus i «Avhandling om Kristus og Antikrist», kap. 64, s. 218

Commodianus (ca. 240 e.Kr.) (delvis) snakker om Salomo og apostelen Paulus. «Instruksjoner fra Commodianus», kap. 31, s. 209

Theodotus, sannsynligvis montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer en fjerdedel av Romerbrevet 8:15, som også utgjør en fjerdedel av Galaterbrevet 4:6, i sitt brev, kap. 19, s. 45

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer Romerbrevet 9:16 som «hos Paulus» [både i den latinske og den greske versjonen]. Origenes’ «Mot Celsus», bok 3, kap. 1, s. 307

Novatian (257 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 1:20 som stammende fra apostelen Paulus. «Avhandling om treenigheten», kap. 3, s. 614

Avhandlingen «Mot Novatian» (254–256 e.Kr.), kap. 12, s. 661, siterer Romerbrevet 14:4 som skrevet av apostelen. Den siterer deler av Romerbrevet 2:11 i kap. 16, s. 662.

Cyprianus (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «Paulus’ brev til romerne» blant annet i Avhandling 12, tredje bok, 17.

Moyses m.fl. til Cyprianus (250–251 e.Kr.) siterer Romerbrevet 8:35 som om det var fra apostelen. Cyprianus’ brev, brev 25, kap. 4, s. 303

På det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) på s. 570 siterer Paulus av Obba halvparten av to vers, Romerbrevet 3:3 (fullt sitat); 3:4a (11 av 26 ord sitert), som om de stammer fra apostelen.

Dionysius av Alexandria (ca. 246–265 e.Kr.) henviser til 1/3 av Romerbrevet 14:23 som om det stammer fra apostelen. Brev til biskop Basilides, kanon 4, s. 96.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 2:16. Han siterer også Romerbrevet 6:13 som stammende fra apostelen, og siterer Romerbrevet 7:12 som stammende fra Paulus

Victorinus, biskop av Petau i Østerrike (martyrdød 304 e.Kr.) Nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 345. Han oppregnet Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevene, og siterer 1. Timoteus 3:15 i kap. 16, s. 345. Han fortsetter med å sitere 1. Korinterbrev 15:53 på s. 346

Peter av Alexandria (306,285–311) Romerbrevet 10:8–10. «De kanoniske brev», kanon 5, s. 271. Han siterer halvparten av Romerbrevet 2:11 i «De kanoniske brev», kanon 7, s. 272.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer Romerbrevet 8:19–21 som «Paulus vitner tydelig om». «Discourse on the Resurrection», del 1, kap. 8, s. 365

Athanasius av Alexandria (ca. 318 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:26f (13/22 ord sitert); 1:27a (24/35 ord sitert) «som Paulus sa, Kristi hellige tjener» i *Mot hedningene*, kap. 26, s. 17

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 1:22 i De guddommelige institusjoner, bok 2, kap. 3, s. 44. Han henviser til Romerbrevet 1:21–23 i De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 1, s. 101

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer Romerbrevet 8:32 som stammende fra den hellige Paulus. «Epistles on the Arian Heresy», brev 1, kap. 8, s. 294

Eusebius av Cæsarea (318–339/340)

Fra Nikea til Efesos (325 e.Kr.–431 e.Kr.)

Afrahat/Afraates (337–345 e.Kr.) henviser til Romerbrevet som Skriften. Utvalgte bevisføringer

Hegemonius (4. århundre) siterer Archelaus (262–278 e.Kr.), som siterer Romerbrevet 5:14 som Skriften i en disputt med Manes. Disputt med Manes, kap. 29, s. 202

Filo fra Karpasia (4. århundre) henviser til Romerbrevet 10:15

Serapion (etter 362 e.Kr.)

Marius’ svar til arianeren Candidus (359–362 e.Kr.)

Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.)

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:2–4 som skrevet av Paulus. I «Om treenigheten», bok 7, kap. 25, s. 129

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer Romerbrevet 6:10–11: «Igjen skriver han [den velsignede apostelen] til romerne.» I verket *On the Trinity*, bok 9, kap. 13, s. 159

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ brev til romerne som en del av Det nye testamente. Det siterer hele Romerbrevet 1:1.

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370 e.Kr.)

Titus av Bostra (før 378 e.Kr.)

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer Romerbrevet 11:36 som skrevet av Paulus. I «Om Ånden», kap. 5, s. 5

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) kanon 60, s. 159, oppregner bøkene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Romerbrevet 8:14 som skrevet av Paulus til romerne, forelesning 14.29, s. 102

Apollinaris av Laodikea (ca. 390 e.Kr.)

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) siterer Romerbrevet 1:24–25 som skrevet av «Paulus, som var fylt av Guds Ånd». Om den kristne tro, bok 1, kap. 16.101, s. 218.

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) siterer Romerbrevet 8:32 som Skriften. Om den kristne tro, bok 1, kap. 17.109, s. 219.

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) siterer Romerbrevet 2:4–5 som skrevet av apostelen Paulus. I «Om de angrende», kap. 11.2, s. 84

Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 7:22 og andre skriftsteder

Amphilochius (-394/397 e.Kr.) i *Iambi ad Seleucum*

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) sier at Romerbrevet 1:1 er skrevet av Paulus i «Mot Eunomius», bok 2, kap. 4, s. 105, og at Romerbrevet er skrevet av Paulus i «Mot Eunomius», bok 2, kap. 9, s. 117

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Diodorus (398 e.Kr.)

Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.)

Den syrisk-arameiske «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.)

Den syriske katalogen over St. Katarina (ca. 400 e.Kr.)

Makarios/Symeon (4./5. århundre)

Asterius fra Emesa (ca. 400 e.Kr.)

Makarios/Symeon (4./5. århundre)

Maximinus av Torino (4./5. århundre)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Pave Innocent I av Roma (ca. 405 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Gaudentius (etter 406 e.Kr.) henviser til Romerbrevet8:35 og andre vers

Chromatius (død 407 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) skrev ned 32 prekener om Romerbrevet.

Severian (etter 408 e.Kr.)

Niketas av Remesianus (361–ca. 415 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.) oversetter Origenes (225–253/254 e.Kr.) og siterer Romerbrevet 1:1–4 i Paulus’ brev til romerne. de Principiis, bok 2, kap. 4.2, s. 276

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Hieronymus (374–420 e.Kr.) siterer Romerbrevet 7:6 som «sier apostelen». Hieronymus’ brev, brev 69, kap. 7, s. 146

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner at apostelen skrev Romerbrevet i *Guds by*, bok 20, kap. 1, s. 421

Den semi-pelagianske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer Romerbrevet14:10 , 11 som «apostelen … som skrev til romerne» i *De syv bøkene av Johannes Cassian*, bok 3, kap. 7, s. 566

Nilus (ca. 430 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 7:12.

Marcus av Eremita (etter 430 e.Kr.)

Kirkemøtet i Efesos (juni–september 431 e.Kr.) henviser til Romerbrevet.

Bevis på kjettere og forfalskede bøker

Marcion (ca. 160 e.Kr.) henviser til Romerbrevet som skrevet av Paulus, ifølge Adamantius og Tertullian.

Tatian (ca. 172 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 1:20 i «Tatians tale til grekerne», kap. 4, s. 66.

Kjetteren Manes (262–278 e.Kr.) godtar Archelaus som hellig skrift, der han siterer Romerbrevet 5:14. «Disputation with Manes», kap. 29, s. 202

Den manikæiske kjetteren Faustinus fra Milevis/Milevum (etter 383 e.Kr.)

Kjetteren Priscillian (ca. 385 e.Kr.) henviser til Romerbrevet 8:11

Den donatistiske kjetteren Tyconius (etter 390 e.Kr.)

Den ekstreme arianeren Eunomius av Kyzikos (ca. 360–383/394 e.Kr.)

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Den pelagianske kjetteren Julian fra Eclanum (ca. 454 e.Kr.)

Vi har fortsatt alle disse i dag.

3. De eldste manuskriptene vi har av Romerbrevet viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil. De syv manuskriptene av Romerbrevet frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterer 63,5 % av Romerbrevet. Det utgjør 275 siterte vers av totalt 433 vers. Se https://www.biblequery.org/Bible/BibleCanon/EarlyChristianNTQuotes.xlsx for alle detaljene.

s. 27 Romerbrevet 8:12–22, 24–27;8:33 – 9:3; 9:5–9 (3. århundre) Boken «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts» har et bilde av en del av en side fra s. 27 på s. 109.

3. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.

s. 40 Rom 1:24–27; 1:31–2:3; 3:21–4:8; (2 av 19 bokstaver i 6:2; 7 av 62 bokstaver i 6:3) 6:4–5; (7 av 56 bokstaver i 6:15); 6:16; 9:17,27 (3. århundre) den alexandrinske teksten.

3. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente nevner ikke versene 6:2–3, 15

p46 Chester Beatty II 100–150 e.Kr. Romerbrevet 5:17–6:3; 6:5–14; 8:15–25,27–35; 8:37–9:32; 10:1–11:22; 11:24–33; 11:35–15:9; 15:11–16:27 , samt andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. (233 vers i Romerbrevet) The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts inneholder et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.

Første halvdel av det 3. århundre – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilcken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

200 e.Kr. – 1968 – The Text of the New Testament.

81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

Omkring 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave.

Omkring 200 e.Kr. – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave.

Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (sent i det første eller tidlig i det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (sent i det første århundre).

Greens samling (tidlig på 300-tallet) Romerbrevet 9:18–21 og deler av Romerbrevet 10

s. 113 (=Papyrus Oxyrhynchus 4498) Romerbrevet2:12 –13,20 (3. århundre)

Uncial 0220 (ca. 300 e.Kr.) Romerbrevet4:23 –5:3; 5:8–13 (ca. 300 e.Kr.) I boken «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts» (s. 646) står det at dette manuskriptet stemmer overens med Vaticanus overalt unntatt i Romerbrevet 5:1. Det står også at selv om Romerbrevet 5:8–13 finnes der, er det for skadet til å kunne rekonstrueres.

Etter Nikæa I (325 e.Kr.)

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

s. 10 (=Papyrus Oxyrhynchus 209) Romerbrevet 1:1–7 (4. århundre). Den alexandrinske teksten

4. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.

Gammelsyrisk (ca. 400 e.Kr.)

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Fayyumisk koptisk [Fay] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Syrisk Peshitta (443–)

Ephraemi Rescriptus (444 e.Kr.)

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Gotisk [Goth] 493–555 e.Kr.

Efraem-reskriptet [C] 5. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Claromontanus [D] 5./6. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

s. 26 Romerbrevet 1:1–16 ca. 600 e.Kr. Stemmer overens med Sinaiticus og Alexandrinus

ca. 600 e.Kr. – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

s. 61 Romerne 16:23,25–27; 1. Korinterbrev 1:1–2, 4–6; 5:1–3, 5–6, 9–13; Filipperne 3:5-9, 12-16, Kolosserne 1:3-7, 9-13, 1. Tessalonikerbrev 1:2-3; Titus 3:1-5, 8-11, 14-15; Filemon 4-7. ca. 700 e.Kr.

ca. 700 e.Kr. – 1968 – Teksten til Det nye testamente.

Ca. 700 e.Kr. – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave, og 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

s. 94 Romerne 6:10–13, 19–22 (5./6. århundre)

s. 31 Romerbrevet 12:3–8 7. århundre. Stemmer overens med Sinaiticus

7. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

Se www.BibleQuery.org/Romans Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Romerbrevet.