< Bibelspørsmål fra Mika

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Mika-boken?

Svar: I likhet med mange andre mindre profetbøker henvender Mika seg først og fremst til de opprørske, som man håper vil omvende seg og bli angerfulle. Den tar opp to spørsmål: hvor er vi nå, og hvor kan vi gå videre herfra?

Spørsmål: Hva er likhetene mellom Mika og Jesajas bok?

Svar: Mika og Jesaja levde på samme tid, og det er godt mulig at de kjente hverandre og lyttet til hverandre. Selv om det ikke finnes eksakte sitater, er det en rekke likheter i uttrykk og tankegang.

Mika har 105 vers, så det er én parallell per 7 vers. Til sammenligning har Åpenbaringsboken én parallell med resten av Bibelen per 5 vers.

Til sammenligning følger her en kortere liste over paralleller med Jeremia.

Spørsmål: Når ble boken Mika 1 skrevet?

Svar: Siden Mika nevner byen Samaria, og denne byen eksisterte fra rundt 880 f.Kr., må Mika ha blitt skrevet etter den tiden. Siden Samaria ble ødelagt i 722 f.Kr., ble i det minste en del av Mika skrevet før den tiden. Mika levde omtrent samtidig med Jesaja. Mika 3:12 ble sitert et århundre senere, på Jeremias’ tid, i Jeremia 26:18. Mika sier at den ble skrevet i tiden til tre konger, noe som plasserer den mellom 750/740 og 687/686 f.Kr.

Spørsmål: I Mika 1:1, kan denne Mika være den samme som Mikaia, som profeterte til Akab i 1. Kong 22:8?

Svar: Nei. Selv om Mika er en forkortet form av Mikaia, profeterte Mikaia rundt 854 f.Kr., mens Mika her levde over hundre år senere.

Spørsmål: I Mika 1:1, hvor lå Moraset?

Svar: Mika var fra en liten landsby som lå omtrent 40 kilometer, eller 25 miles, sørvest for Jerusalem. Vi vet ikke helt nøyaktig hvor denne lille landsbyen lå, men retningen tyder på at den lå nær den filistinske byen Gat.

Spørsmål: Hvorfor nevnes byen Samaria i Mika 1:1, siden samaritanerne først oppstod et århundre senere, etter eksilet?

Svar: Selv om samaritanerne ikke eksisterte før eksilet, var byen Samaria eldre enn dem. Byen Samaria var hovedstaden i det nordlige kongeriket Israel fra Omris tid, som bygde den rundt 880 f.Kr. (1. Kong 16:24).

Spørsmål: Hvordan er Gud i Mika 1:2 et vitne mot noen mennesker?

Svar: Gud ser alt og vet alt. Som menneskehetens dommer er Gud et vitne til det onde folk sier og gjør. Dette verset understreker imidlertid at Gud er et vitne mot dem. De som gjør ondt, ønsker helst at Gud ikke skal vite hva de gjør. Selv om Septuaginta kan oversettes som «vitne blant» eller «vitne mot», handler konteksten om at Gud er et vitne mot synd.

Et spørsmål er: mot hvem er Gud et vitne? De følgende versene snakker bare om Juda og Samaria. Hvis Gud ikke anklager alle nasjonene, så anklager Gud Juda og Samaria, og alle nasjonene skal høre etter og ta det til seg.

Spørsmål: I Mika 1:4, når skal fjellene smelte og sprekke i to?

Svar: Dette og Mika 4 vil skje i de siste dager. Sakarja 14 beskriver mer detaljert hvordan Oljeberget vil bli splittet i to.

Spørsmål: Hvorfor kaller Mika i Mika 1:5 deres synd «Jakobs overtredelse»?

Svar: Som vi ser i Mika 1:10–15, er Mika svært presis i sine uttrykk og formuleringer. Mika bruker navnet «Jakob» for å minne dem om deres forfedre og hvem de er. Ofte, når man irettesetter noen for deres synd, er det godt å minne dem på hvem de er og hvor de har vært. Irettesettelse kan være høylydt og hard, men den kan også være stille og gjennomtenkt.

Spørsmål: Hvordan skulle Samaria, ifølge Mika 1:6, bli som en haug på en åker og som plantene i en vingård?

Svar: Disse metaforene er synlige påminnelser om avfall og ubrukelig materiale som tidligere er ryddet bort. For kristne er 2. Timoteus 2:20–21 og 2. Petersbrev 1:8 påminnelser om at vi må passe på at vår ulydighet ikke gjør oss ubrukelige.

Spørsmål: I Mika 1:7, ærer Gud noen gang offergaver gitt til Ham av penger opptjent på ondskapsfullt vis?

Svar: Gud står fritt til å gjøre som Han vil med penger som er tjent på urettferdig vis. Vi bør imidlertid aldri gi Gud våre urettmessig ervervede midler, men på den annen side bør vi ikke ha noen urettmessig ervervede midler i utgangspunktet. Gud ønsker at vi skal gi Ham av vårt ærlige og hederlige arbeid. Selv David i 2. Samuelsbok 24:24 ville ikke gi et offer til Herren som ikke kostet David noe. David insisterte på å betale Arauna for det han skulle ofre. I Markus 12:41–44 roste Jesus generøsiteten til enken som ga av sitt eget. Penger som er skaffet på umoralsk eller ulovlig vis, eller ved å utnytte andre, er ubrukelige som noe som behager Gud.

Spørsmål: Hva er betydningen av at sjakalen og uglen nevnes sammen i Mika 1:8-9? Hvordan henger dette sammen med Mika?

Svar: Begge er dyr som beveger seg (og lager lyder) om natten. De kan ha skremmende lyder, men man ser dem ikke. Kanskje vil Mika på en lignende måte sørge over dem, uansett om de ser ham eller ikke. På samme måte advarer Gud dem om deres synd, og de må lytte selv om de ikke ser Ham, eller virkningene av deres synd – ennå.

Spørsmål: I Mika 1:9; 2:10 og Jeremia 30:12,15 – når er menneskers åndelige sår uhelbredelige for Gud?

Svar: For noen mennesker virker det lettere å omvende seg fra visse synder enn fra andre. Selv om Gud er allmektig, er det visse ting Han velger å ikke gjøre. Når noen ikke ønsker at Gud skal helbrede dem fra deres ondskap, og avviser Gud, er Gud ikke forpliktet til å påtvinge dem det de ikke ønsker. Når dette er tilfelle, er såret uhelbredelig, som i Hosea 5:13.

Spørsmål: Hvorfor bruker profeten i Mika 1:10–14 ordspill i denne alvorlige situasjonen?

A: Disse ordspillene er ikke humor, men et litterært virkemiddel i gammelhebraisk poesi. Det var en fordel at profetiene ble formidlet på en måte som var lett å huske, siden folk da kunne huske ordene når profetien gikk i oppfyllelse. Mika var ikke noe unikt tilfelle, for da Gud for første gang ga Jeremia et syn, ga Gud det i form av et ordspill.

Selv om dette, lignelser og gjentatte utsagn kan fungere som en huskeregel, er det en underdrivelse å si at dette bare er en huskeregel. Hver gang folk hørte navnene på disse kjente byene, ville de huske dette diktet og huske den kommende dommen. Dessuten var det ikke bare slik at dommen ville ramme landsbygda generelt, men at nettopp disse byene (samt de andre) ville bli berørt.

Spørsmål: Hvordan fungerer Mik 1:10a og 1:15b som bokstøtter, og hva er deres betydning?

Svar: Mika 1:10a er ikke Mika selv sitt eget ord. Han siterer 2. Samuelsbok 1:20, da Saul og Jonatan ble drept av filisterne. Mika 1:15b nevner Adullam, der David gjemte seg for Saul i en hule i 1. Samuelsbok 22:1. Disse er i omvendt kronologisk rekkefølge.

Spørsmål: Hvordan kan en synd i Mika 1:13 sammenlignes med befalingen om å «spenne hestene foran vognen»?

Svar: Noen synder er i praksis fullbyrdet så snart man har begått dem. Andre synder er mer vanedannende og vokser, som kreft. Men enda andre synder kan kalles «innfallsport-synder». Akkurat som marihuana kan være et innfallsport-stoff til hardere stoffer, bryter noen synder ned barrierer eller gjør det mulig for personen å begå flere synder. For eksempel kan det å stjele og tjene penger på det gjøre det mulig for personen å drikke seg full, betale en prostituert, ta narkotika eller gjøre andre ting. Noen synder er akkurat som å spenne hestene foran vognen.

Lakis var en stor by i Sjefela, lavlandet i Juda, og kjent for sin hestestall. I 5. Mosebok 17:16–17 står det at kongen ikke må samle seg et stort antall hester eller koner. Fra og med Salomo hadde imidlertid kongene av Israel og Juda store hesteflokker. Men hester er viktigere i angrepskrigføring, og mindre viktige når man skal forsvare en by. Sanherib var så stolt av å ha erobret den at han fikk laget et relieffbilde av den på palasset sitt i Ninive. Det fantes imidlertid aldri noe bilde av Jerusalem.

Spørsmål: Hvorfor barberte de hodene sine i sorg i Mika 1:16?

Svar: De sørget ikke over tapet av sine hus eller rikdom, men over sine egne barn, som enten var døde eller ført bort i slaveri og aldri sett igjen.

Spørsmål: I Mika 1:16 står det at de skal bli «skallede som en ørn» – fantes det hvithodehavørner i Palestina?

Svar: Det fantes ingen fugler av den arten vi kaller «hvithodet havørn» i Palestina, da disse fuglene lever i Nord-Amerika. Mika 1:16 sier: «Gjør dere like skallede som en ørn», og det hebraiske ordet for ørn kan også bety gribb.

Svarte gribber, også kalt ospreyer, var skallede på hodet og nakken, slik mange andre fugler som spiser døde dyr er.

Gierørner, også kalt egyptiske gribber, har også et skallet hode, med gule fjær på halsen.

Griffon-gribber, også bare kalt ørner, har en nakke som er skallet eller svært tynt dekket av hvitt dun.

To ekte ørner i Palestina, keiserørnen og kongeørnen, har ikke skallede hoder eller halser.

Den nakne huden hindrer at fjærene klumper seg sammen på grunn av blodpropp når fuglen stuper med hodet først inn i innvollene til det døde dyret.

Spørsmål: Hva er det som er så betydningsfullt ved at de planla ondskap i sengene sine i Mika 2:1?

Svar: Ikke bare gjorde folk ondt når de ble fristet i en situasjon, og ikke bare begikk de overlagt ondskap, men de lå til og med våkne i sengene sine om natten og planla hvordan de skulle gjøre ondt. Kanskje er dette en av grunnene til at Salme 4:4 instruerer folk: «På sengen din, gransk ditt hjerte og vær stille.» (Berean Standard Bible)

Spørsmål: Hvordan kan folk i dag planlegge økonomisk ondskap, som nevnt i Mika 2:1–2?

Svar: Mika 2:2, 4, 9 snakker spesifikt om å tilrane seg åkrer og svindle menn og kvinner for hjemmene deres, og gi åkrer til forrædere. I dag kan det også omfatte å ta folks investeringer, sparepenger og pensjonsmidler, enten gjennom ulovlige midler eller gjennom lovlige, men skruppelløse midler.

Her er et forenklet eksempel. Tenk deg et skruppelløst investeringsselskap som har åtte fond, og hvert av dem plasserer alle pengene sine i investeringer som er like risikable som Las Vegas. Sannsynligheten for å oppnå en avkastning på 48 % var 50 %, og sannsynligheten for å miste alt var 50 %. I gjennomsnitt mistet halvparten av fondene alt og forsvant i stillhet. Halvparten av fondene oppnådde 40 % avkastning (de beholdt de resterende 8 % til forvaltningshonorarer og bonuser). Gjenta dette i to år til. I gjennomsnitt ville ett fond ha en årlig avkastning på 40 % i tre år på rad, noe som ser ut som en ekstremt imponerende resultathistorikk. Man hører aldri om de andre fondene, med nesten samme strategi, som forsvinner.

Et mer realistisk eksempel er en investeringsnyhetsbrevtjeneste jeg fulgte med på i noen måneder. Når de sa at en aksje ville stige, steg den vanligvis – omtrent en tredjedel av gangene. Omtrent en tredjedel av gangene gikk den ned. Og omtrent en tredjedel av gangene skjedde det ingenting. Så i virkeligheten var det å følge rådene deres som å kaste terninger. De kunne imidlertid reklamere for vinnerne de hadde forutsett riktig, og tie om de andre to tredjedelene.

Spørsmål: Hvordan kan en person i Mik 2:2b svindle noen for arven deres?

Svar: I gammeltestamentlig tid ble jorden arvet gjennom slekten. Selv om jorden ble solgt, skulle den gå tilbake til den opprinnelige eieren i jubelåret, som inntraff hvert femtiende år (3. Mosebok 25:10–13). Men på denne tiden var Israel og Juda som nasjonene rundt seg og fulgte ikke denne regelen. De brøt loven og beholdt jord for alltid, noe de ikke hadde lov til. I dag kan folk uten skrupler tilegne seg ting gjennom rettssystemet, hvis de anlegger kostbare søksmål eller har falske vitner.

Spørsmål: Hva er galt med å «gå så stolt» eller «gå med hevet hode» i Mika 2:3?

Svar: Å være stolt kan tyde på at man stoler mer på seg selv enn på Gud. Det kan få en til å føle seg bedre enn andre. Noen sa en gang at på engelsk er den midterste bokstaven i både «sin» (synd) og «pride» (stolthet) «I». Når noen verdsetter seg selv eller sin egen betydning høyere enn sin kjærlighet til Gud og andre, bryter de de to største budene Jesus ga.

Spørsmål: Hva med folk som sier at Herren ikke blir sint eller viser vrede, slik det står i Mika 2:3?

A: De overser et sentralt aspekt ved Guds karakter. Har de aldri lest Åpenbaringen? Har de aldri lest bøkene i Det gamle testamente, bortsett fra Høysangen, Rut og Ester? Hver eneste bok i Det gamle testamente, bortsett fra disse tre, omtaler Guds vrede og harme. For den saks skyld omtaler hver eneste bok i Det nye testamente Guds vrede og harme, bortsett fra følgende: Filipperne, 1. og 2. Timoteus, Titus, Filemon, 1. Petersbrev, 1., 2. og 3. Johannesbrev. Her er en delvis liste over referanser.

Gud er en nidkjær Gud. 2. Mosebok 20:5; 34:14; 5. Mosebok 4:24; 5:9; 6:15; Josva 24:19; Nahum 1:2; Sakarja 8:2; 1. Korinterbrev 10:22

Gud straffer. 1. Mosebok 3:14–19; 4:13; 15:14; 2. Mosebok 32:34; 3. Mosebok 18:25; 26:18, 28; 5. Mosebok 22:18; 1. Samuelsbok 15:2; 2. Samuelsbok 7:14; Job 21:19; 37:13; Salme 59:5; 89:32; 94:10; Jesaja 10:12; 13:11; 24:21; 26:21; 27:1; Jeremia 5:9,29; 6:15; 9:9,25; 11:22; 14:10; 21:14; 23:34; 27:8; Esekiel 5:8-10; Sakarja 10:3; (underforstått) Sefanja 3:15; Matteus 25:46; Apostlenes gjerninger 7:7; 2. Korinterbrev 10:6; 1. Tessalonikerbrev 4:6; 2. Tessalonikerbrev 1:8–9; Hebreerbrevet 2:2; 10:29; 12:6; Judasbrevet 7; Åpenbaringen 17:1; straffe Babylon Jeremia 25:12

Gud lar seg ikke spotte. Galaterbrevet 6:7

Gud hevner seg. 5. Mosebok 32:35,43; 1. Samuelsbok 24:12; 2. Kongebok 9:7; Jesaja 1:24; 65:6; 66:6; Jeremia 5:9,29; 9:9; 15:15; 51:6b,36; Romerne 12:19; 2. Tessalonikerbrev 1:6; Hebreerne 10:30; Åpenbaringen 6:10; Antydet i Salme 79:12; 94:2; Klagesangene 3:64

Gud har vrede. 2. Mosebok 15:7; 22:24; 32:10–12; 3. Mosebok 10:6; 4. Mosebok 11:33; 16:46; 5. Mosebok 9:7–8,22; 11:17; 29:23,28; 1. Samuelsbok 28:18; 2. Kongebok 22:13,17; 23:26; 1. Krønikebok 27:24; 2. Krønikebok 12:7,12 (vreden avverget); 19:2,10; 24:18; 28:11,13; 29:8,10; 30:8; 32:25–26; 34:21,25; 36:16; Esra 5:12; 8:22; 10:14; Nehemja 13:18; Job 14:13; 21:20,30; 32:2; Salme 2:5,12; 21:9; 59:13; 78:31,38,49; 79:6; 89:46; 90:7,11; 95:11; 102:10; 106:23,40; 110:5; 124:3; Ordspråkene 11:4; Jesaja 9:19; 10:6; 13:13; 14:6; 60:10; Jeremia 7:29; 10:10; 18:20 (avverge vrede); 21:5; 32:37; 50:13; Klagesangene 3:1; Esekiel 7:12,14,19; 21:31; 38:19; Hosea 5:10; 13:11; Amos 1:11; Nahum 1:2; Habakkuk 3:2,8; Sefanja 1:15,18; Sakarja 7:12; 8:14; Matteus 3:7; Lukas 3:7; 21:23; Johannes 3:36; Romerne 1:18; 2:5; 9:22; Efeserne 2:3 (vredeens barn); 5:6; Kolosserne 3:6; 1. Tessalonikerbrev 1:10; Hebreerne 3:11; 4:3; Åpenbaringen 6:16–17; 11:18; 12:12; 14:8, 10, 19; 15:1, 7; 16:1, 19; 18:3; 19:15

Gud blir vred. 2. Mosebok 4:14; 4. Mosebok 11:10; 12:9; 22:22; 25:3-4; 32:10; 5. Mosebok 4:25; 6:15; 7:4; 9:18-19; 13:17; 29:20,23-24,27-28; 31:17,29; 32:16,21-22; Josva 7:1,26; 23:16; Dommerne 2:12,14,20; 3:8; 10:7; 2. Samuelsbok 6:7; 24:1; 1. Kongebok 11:9; 14:9,15; 15:30; 16:2,7,13,26,33; 21:22; 22:53; 2. Kongebok 13:3; 17:11,17-18; 21:6,15; 22:17; 23:19,26; 24:20; 1 Krønikebok 13:10; 2 Krønikebok 25:15; 33:6; 34:25; Esra 9:14; Nehemja 4:5; 9:5,13; Salme 2:12; 6:1; 7:6,11; 21:9; 27:9; 38:3; 56:7; 69:24; 74:1; 76:7; 78:21,49,50; 79:5; 80:4; 85:3–5; 90:7,11; Predikeren 5:6; Jesaja 1:4; 5:25; 9:12,17,21; 10:4-5,25; 12:1; 13:3,9,13; 42:25; 48:9 (Gud utsetter sin vrede); 63:3,6; 65:3; 66:15; Jeremia 3:12; 4:8,26; 12:3; 15:14; 17:4; 18:23; 21:5; 23:20; 25:37-38; 30:23; 32:37; 33:5; 36:7; 42:18; 44:3,6; 49:37; 51:45; 52:3; Klagesangene 1:12; 2:1,3,6,21–22; 4:11,16; Esekiel 5:13,15; 7:3,8; 13:13; 20:8,21; 22:20; 25:14; 43:8; Daniel 9:16; Hosea 8:5; 11:9; Jona 3:9; Mika 2:3; 5:15; Nahum 1:6; Sefanja 2:2-3; Sakarja 10:3

Langsom til å bli vred (men kan likevel bli vred). Joel 2:13b; Jona 4:2; Nahum 1:3

Blir ikke vred for alltid. Mika 7:18

Gud ødelegger [i vrede] 1. Mosebok 6:13 (syndfloden); 19:12-13 (Sodoma og Gomorra); Amos 6:11; 9:8; Obadja 8,15; Habakkuk 1:5-11; Haggai 2:22; Malaki 1:3; 2:16; Markus 12:9; 1. Korinterbrev 3:17; 10:8; Jakob 4:12; 2. Petersbrev 2:4-9,12

Guds vrede. Daniel 9:16

Guds harme. Malaki 1:4

Gud kan bli provosert til vrede. Salme 78:58; 106:29; Jeremia 7:18-20; 8:19; 11:17; 25:6-7; 32:29-32; Esekiel 8:17; 16:26

Gud kan bli provosert til sjalusi. 1. Korinterbrev 10:22

Gud er det mest kjærlige vesenet i universet, men Han har også den største vreden.

Spørsmål: Hvordan kan noen, i Mika 2:9, ta Guds herlighet bort fra et barn for alltid?

Svar: Gjennom våre valg, og til og med hvem vi vokser opp til å bli, har vi en viss grad av gjensidig avhengighet med dem rundt oss.

Spørsmål: Hvorfor er det, i Mika 2:11, passende at falske profeter skulle profetere om vin for dette folket?

Svar: En slik profet ville både profetere det folket ønsket seg, og det de kom til å få. Det trengtes ingen overnaturlig gave for en profeti som folket altfor gjerne ville oppfylle selv. 2. Timoteus 4:3 snakker om mennesker som har «kløende ører», og som bare vil lytte til predikanter som sier det de ønsker å høre.

Spørsmål: Hvorfor har folk i Mika 2:11 en tendens til å tro på ting som er behagelige for dem?

Svar: Dette er et vanlig trekk ved den falne menneskelige naturen; folk har en forvrengt form for håp. Vi ønsker å tro på ting vi håper er sanne, og kan bedra oss selv. Folk ønsker å kalle ubehagelige ting som er nesten sikre, for helt usikre, og behagelige ting som er svært usikre, for sikre. Hvis du teller antall ganger i nyhetene at noen har fremstilt noe som et faktum når de ikke kunne vite at det var et faktum, ville du komme til et svært høyt tall.

Spørsmål: I Mika 2:12–13 gis det absolutt ingen begrunnelse for disse løftene i Mika 1–2:10. Hvorfor tror du Gud lover dette?

Svar: Det har ikke noe med folket i seg selv å gjøre. Det har delvis å gjøre med Gud, og delvis med Guds forhold til folket. Gud ga løfter til Abraham, David og andre, og Gud vil holde sitt løfte uansett. Men Gud elsker også Abrahams etterkommere, og Han vil gjøre dette på grunn av sin kjærlighet til dem. Ingenting tyder imidlertid på at de fortjener det.

Spørsmål: I Mika 2:12 og Jesaja 34:6, hvor ligger Bozra?

Svar: Ifølge Amos 1:12 lå den i Edom. Bozra var hovedstaden i Edom; det er dagens Buseirah, som ligger 25 til 30 miles sør for Dødehavet.

Spørsmål: Hvorfor hater noen ledere det gode og elsker det onde i Mika 3:1–2?

Svar: Ondskap kan være det kriminelle gjør, men ondskap kan også være politisk, juridisk og religiøst. Noen ledere kan være «symbionter» som innser at deres makt kun kommer fra å urettferdig favorisere noen fremfor andre.

Noen mennesker utøver ondskap uten annen grunn enn egen vinning eller sikkerhet. Men det er ikke nødvendigvis det samme som å elske det onde. Andre ønsker å ha «utrolig smarte» mennesker som allierte, som de vet vil omgå reglene når det er til deres fordel. Atter andre finner en personlig glede i å få de rettskafne til å falle eller se dem lide.

Spørsmål: Snakker Mika 3:2–4 om faktisk kannibalisme?

Svar: Nei. Det handler om å fortære folks sjeler for pengenes skyld. Mika bruker et så hardt og levende språk for å formidle dybden og hardnakketheten i ondskapen hos de politiske, juridiske og religiøse lederne.

Spørsmål: I Mika 3:4, holder Gud noen gang sin velsignelse tilbake fra folk som ber om den?

Svar: Ofte gjør han det. Man må spørre seg hvorfor folk ber om Guds velsignelser. Når folk ønsker velsignelsene ved et nært forhold til Gud, samtidig som de unngår et nært forhold preget av lydighet mot Gud, får de ikke alltid det de ønsker. Jakob 4:3 snakker om folk som ber Gud, men ikke får svar fordi de ber om å bruke det til sine egne ønsker.

Spørsmål: Hvorfor gir Gud i Mika 3:5–7,11 noen ganger bare stillhet til mennesker som sier at de ønsker å høre Ham?

Svar: Falske profeter «forkynner fred mens de tygger med tennene» (Mika 3:5); det vil si at de biter andre mens de snakker om fred. Det hebraiske ordet for å tygge eller bite, nasak, kan bety et bitt med tennene, et slangebitt og renter på et lån.

Spørsmål: Hva er forskjellen i Mika 3:9 mellom å ikke bry seg om rettferdighet og å forakte rettferdighet?

Svar: Først litt bakgrunn, deretter svaret. Det hebraiske ordet for å forakte, ta’ab, er et svært sterkt ord som betyr å avsky. Fra 701 f.Kr. og utover var lederskapet i Jerusalem svært svakt. Kongen ble deportert litt over hundre år senere, i 597 f.Kr., og tempelet ble ødelagt i 586 f.Kr.

Noen ledere bryr seg om rettferdighet for alle, selv for dem som ikke støttet dem. Andre ledere bryr seg egentlig ikke om rettferdighet skjer fyllest eller ikke, så lenge de får det de trenger. Kanskje vil de helst ikke tenke på urettferdighet. Atter andre mener at «målet helliger midlene», og at alle midler – rettferdige eller ikke – er berettiget for å oppnå det de ønsker. Noen ønsker noe spesifikt, for eksempel å vinne et valg. Andre ønsker alt de kan få, både for seg selv og sine lojale tilhengere, og å forsøke å tilfredsstille disse behovene er aldri nok til at de tenker: «Nå kan jeg stoppe.»

Spørsmål: Hva er noen eksempler i historien på ledere som forakter rettferdighet, slik det står i Mika 3:9?

Svar: Nabots vingård

De falske dekretalene

De falske dekretene er 100 brev som etablerer pavens autoritet. I dem sier Peter at han fikk myndighet til å lede Kristi kirke på jorden. Peter overførte denne myndigheten til den neste paven, osv.

De fleste falske dekretene er «pseudo-isidoriske» dekreter, oppkalt etter en mann som beskrev seg selv som «Isidore Mercator», som tilsynelatende skrev dem i Frankrike og brakte dem til Metz i Frankrike mellom 847 og 859 e.Kr. De gir seg ut for å være brev fra paver og kirkemøter fra 78–731 e.Kr. Det finnes mange plagierte sitater, men generelt sett er stilen preget av én person.

Tilsynelatende var hovedmotivet bak dekretene å gi de lokale biskopene større uavhengighet ved å hevde at de ikke var ansvarlige overfor metropolitter, synoder eller staten, men kun overfor paven. De falske dekretene hadde den dyptgripende virkningen at de løftet pavene til en posisjon som var høyere enn noen annen på denne jorden.

Dekretalene ble brukt på synodene i Worms (868), Köln (887), Metz (893) og Tribur (895). Den ortodokse kirken aksepterte dem aldri, og de ble avvist som forfalskninger i Vesten rundt år 1100 e.Kr. To uoverkommelige problemer er at ingen noensinne hadde hørt om dem før år 850 e.Kr., og at de inneholder mange historiske anakronismer, f.eks. «hvordan kan det ha seg at paver siterte personer som ble født etter deres død?» Likevel brukte det katolske Corpus Juris så sent som i 1580 de falske dekretene for å bevise at katolisismen hadde rett. I 1628 var det fortsatt nødvendig for den protestantiske David Blondel å tilbakevise forfalskningene.

Noen pavers karakter:

Bør vi slutte oss til pave Julius II (den krigførende paven, 1503–1513) i hans hær og delta i erobring, drap og plyndring i italienske byer for å utvide «Guds rike», dvs. pavestaten?

Hvor onde var noen paver? Ifølge Austins *Topical History of Christianity*, s. 148,

«Da [etter 904] begynte den såkalte ‘pornokratiet’, hvor Theodora og hennes to døtre, Theodora den yngre og Marozia, praktisk talt kontrollerte Roma og selve kirken. Disse kvinnene, som var forførende skjøger, hadde solgt kroppene sine for stillinger, titler og jord, noe som ga dem omfattende makt. Marozia hadde et ulovlig forhold til pave Sergius III, og av dette forholdet ble en sønn født som senere ble pave Johannes XI. Da Marozia forsøkte å la seg krone til keiserinne, kidnappet og fengslet hennes yngre sønn Alberic sin mor, sperret sin halvbror, paven, inne og ble selv keiser. Han regjerte fra 932 til 954 og utøvde absolutt kontroll over pavedømmet. Etter Alberics død ble hans sønn Octavian valgt til pave Johannes XII, og han viste seg å være det mest avskyelige medlemmet av denne fordervede familien.

b. Otto-regimene. I 962 kronet den onde Johannes XII den tyske kongen Otto I til keiser av Det hellige romerske riket. Johannes trodde han hadde funnet en alliert i fordervelsen, men oppdaget snart at den nye keiseren var en mann med karakter, som var opptatt av å gjenopprette anstendighet og ære i pavedømmet. Da Otto innkalte til et synode for å diskutere avsettingen av Johannes, truet paven dem alle med ekskommunikasjon, men de avsatte ham likevel. Tre måneder senere innkalte Johannes til en ny synode som opphevet det Ottos synode hadde vedtatt. Derfor bestemte Otto seg for å bruke makt for å befri pavedømmet fra sin onde hersker.

... De neste førti-to årene [etter 1004] i pavens historie var preget av intens rivalisering, opportunistisk middelmådighet, åndelig avmakt, laster og korrupsjon. Det så ut til å nå sitt laveste punkt med valget av en forfallen tolvårig gutt, pave Benedikt IX (1032–1045), som etter skammelig utsvevelse og uberegnelig styring solgte den hellige tiaraen (dvs. pavens embete) til den som bød høyest. Han var kjent som Gregor VI (1045–1046)…»

Spørsmål: Hvorfor stoler noen som ignorerer Gud likevel på at Gud skal beskytte dem, i Mika 3:11–12?

Svar: I stedet for å støtte seg på Herren, prøver noen å omforme Gud etter sitt eget bilde.

Folk bedrar seg selv når de ser på kristendommen som intet annet enn en brannforsikring. De anser ofte Gud som viktig, men de anser ikke sin egen lydighet som viktig. En amerikansk sang lyder «God bless America», men det ble satt opp et reklametavle med spørsmålet: «Velsigner Amerika Gud?»

Spørsmål: Hvorfor tror du Mika 4:1–3 er nesten identisk med Jesaja 2:2–4?

Svar: Dette tyder på at det refererer til den samme hendelsen. Det vil ikke bare være fred, men ingen trussel om krig; det vil ikke være behov for inngjerdede områder og byer. Uansett hvor mye velstand det er, vil det være nok til alle.

Spørsmål: Hvem er kvinnen i nød i Mika 4:9–13?

Svar: Dette er en allegori over folket i Juda og Israel. Hun gråter på grunn av sitt tap. Det er også som en kvinne i fødsel, for etter eksilet fødte de hjemvendte sin nasjon på nytt.

Spørsmål: I Mika 4:10, viser denne henvisningen til Babylon at Mika ble skrevet senere, med mindre dette var en guddommelig inspirert profetisk visjon om fremtiden?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Babylon ble ikke den dominerende verdensmakten før nesten et århundre etter at Samaria ble ødelagt.

2. Selv om dette er en guddommelig inspirert profeti, er det også noe fortidshistorie her. Rett etter at assyrerne ble stoppet utenfor Jerusalem, sendte kong Merodak-Baladan av Babylon ambassadører til Juda for å inngå en allianse. Kong Hiskia viste dem alt som står i 2. Kongebok 20:12–15 og 2. Krønikebok 32:31. Gud brukte Jesaja til å fortelle Hiskia at folket ville bli ført i eksil til Babylon, jf. 2. Kongebok 20:16–18.

Oppsummert vil ikke babyloniernes besøk, kombinert med Jesajas offentlige profeti på dette tidspunktet for Judas eksil, gjøre Mika anakronistisk.

Spørsmål: Hvorfor er Mika 4:11–13 poetisk rettferdighet for nasjonene som har samlet seg mot Jerusalem?

Svar: De samlet seg for å fortære og få krigsbyttet. Men Gud hadde en annen plan. De ender opp med å samles for å bli fortært og selv bli krigsbytte.

Spørsmål: Hvorfor nevner Mika «Efrata» her i Mika 5:2?

Svar: Det fantes to Betlehem, ett i nord og ett i Juda; Betlehem-Efrata var Betlehem i Juda. Som Walter Kaiser sier i *Hard Sayings of the Bible*, s. 335–336: «Efrata er det eldre navnet på Betlehem. Det kommer fra ordet ‘å være fruktbar’, og det navnet er svært passende for fødestedet til den som skulle bringe frelse til jorden.» Betlehem kalles Efrat i 1. Mosebok 35:19 og 48:7.

Dessuten het en av Kalebs koner Efrat. Hur var deres sønn, Salma var hans sønn, og Salma sies å være faren til Betlehem i 1. Krønikebok 2:19, 50–51.

Spørsmål: Hva er overraskende ved Betlehem i Mika 5:2?

Svar: Selv om Betlehem bare lå 5 eller 6 miles sør-sørvest for Jerusalem, var det langt fra like viktig. Det var så lite og ubetydelig at det ikke engang ble nevnt blant byene i Josva 15 og Nehemja 11. Siden David var født i Betlehem, ble det kalt Davids by. Hadde det ikke vært for det, ville det knapt vært kjent, fordi det ellers skjedde lite av betydning der.

Spørsmål: Hvordan er Israels herskers opprinnelse «fra gammel tid» i Mika 5:2b?

Svar: Det hebraiske uttrykket her betyr bokstavelig talt «dager av uendelig tid». Jesus har eksistert fra tidens begynnelse (Johannes 1:1; 17:5; Hebreerne 7:3). Allerede før tidens aller første sekund var Jesus født av Gud Fader.

Spørsmål: Siden Mika 5:2 sier «tusenvis» i den masoretiske teksten og Septuaginta, hvorfor sier da Matt 2:6 «herskere»?

Svar: Uansett hva Mika 5:2 sier, er dette angivelig hva prestene og lærerne sa til Herodes. La oss se på fire punkter som kan forklare hvorfor de sa det.

1) Mika 5:2 sier: «Du, Betlehem Efrata, som er den minste blant Judas tusener, fra deg skal han komme til meg for å bli hersker i Israel…» (Greens bokstavelige oversettelse). Poenget er at selv om Betlehem var lite i størrelse, vil det bli stort i betydning.

2) Det hebraiske ordet for «tusen» (flertall) i Mika 5:2 er ‘alapim. Den greske ekvivalenten er chiliasin. Det hebraiske ordet for guvernører/herskere (flertall) er ‘allupe. Den greske ekvivalenten er hegemosin. Mens de greske ordene er helt forskjellige, er de hebraiske ordene svært like, hvis man ser bort fra vokalene. Det gamle testamente ble opprinnelig skrevet uten vokaler; disse ble først lagt til rundt år 700 e.Kr. Dette tyder på at de ikke leste fra den greske Septuaginta, men enten fra den hebraiske, den arameiske eller muligens en annen gresk oversettelse.

3) Dette ble sagt av prestene og lovlærerne. De kan ha gjort en feil, eller de kan ha sitert en gresk oversettelse for Herodes, en annen enn Septuaginta. Det er imidlertid mer sannsynlig at de oversatte muntlig fra hebraisk til arameisk eller gresk mens de snakket.

4) Men faktisk gjorde ikke prestene og lovlærerne noen feil i å formidle meningen: det lille Betlehem er IKKE minst viktig for den herskeren som skal komme derfra.

Spørsmål: I Mika 5:3, som profeterer at Israel skal bli forlatt inntil Messias kommer, hvorfor tror du Gud gjorde det?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det, kan det være som en dramatiker som setter tempoet i historien, med en rolig periode før den store scenen.

Spørsmål: I Mika 5:4–5a – tror du dette er et løfte vi kan gjøre krav på i dag, eller gjelder det bare for oss når vi kommer til himmelen?

A: Det nevnes «jorden», så det blir oppfylt på jorden. Selv om det til slutt blir oppfylt i tusenårsriket og den nye himmelen og jorden, er det et løfte vi i en viss grad kan ta i bruk allerede nå. I dag forsyner Gud oss med sin styrke. Mika 5:5a sier at dette skal være vår fred, og denne ene er Jesus. I dag skal vi forbli i Gud og herliggjøre hans navn til jordens ender.

Spørsmål: Hvorfor står det i Mika 5:5 «syv hyrder, ja, åtte ledere av folket»?

Svar: Herskere i Midtøsten ble ofte kalt hyrder. Denne litterære teknikken med å koble sammen tall finnes også i Amos 1:3, 6, 9, 11, 13; 2:1, 4, 6 og Ordspråkene 30:15, 18, 21, 29. Det betyr at det eksakte tallet ikke er viktig; det er størrelsesorden på tallet som teller. Så, i motsetning til mangelen på gudfryktige ledere – eller til og med ledere i det hele tatt – på Mikas tid, ville det være tilstrekkelig med ledere til å lede folket.

Spørsmål: Hvordan er Guds folk i Mika 5:7 som dugg fra Herren?

Svar: Dugg er ikke iøynefallende, men den gir fuktighet overalt. I Palestina, under tørkesesongen, var dugg den viktigste kilden til fuktighet for avlingene. Dugg retter seg ikke selektivt mot noen få steder; den kommer overalt. Siden vi er vitner for verden, er vi kanskje ikke iøynefallende, men kristne bør være overalt. Vi er som et brev fra Kristus (2. Korinterbrev 3:3), og det eneste brevet fra Kristus som noen ser.

Spørsmål: Hvorfor driver folk med trolldom og besvergelser i Mika 5:12, og hvordan henger Mika 5:12 sammen med Mika 5:11 og 5:13?

Svar: Noen gjør det fordi de tror det kan virke, mens andre kanskje ikke er sikre, men gjør det for sikkerhets skyld, og fordi de mener det ikke kan skade. Noen ønsker å manipulere naturen, åndelige krefter osv. for å få dem til å gjøre som de vil. En annen del av årsaken er en følelse av å ha kontroll over overnaturlige krefter. Noen ber andre om hjelp til å oppnå visse ting, for eksempel å vinne en kjæreste eller å forbanne andre. Noen ganger ønsker folk som ofrer til avguder eller driver med okkultisme ikke noe annet enn å bli latt i fred av demoner. De frykter ondsinnede krefter.

Men enda verre enn dette er folk som bare gjør det for å tjene penger, og oppmuntrer andre til å gjøre det samme.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Mika 5:12, at Gud er så imot trolldom og spåmenn?

Svar: Dette innebærer i bunn og grunn å innrømme at du tror på det overnaturlige, å innrømme at du trenger hjelp, og å vende deg til en annen i stedet for til Gud. Tenk deg ukene før skoleballet, og en gutt ber en jente om å bli med ham. Hvordan tror du han ville føle seg hvis hun sa: «Jeg har veldig lyst til å gå på skoleballet, og jeg har ingen å gå med, og jeg vil heller gå med hvem som helst enn deg.» Det kan være litt som det folk sier til Gud når de vil avvise Hans hjelp og beskyttelse, og i stedet velge onde demoner.

Spørsmål: Hvorfor henvendte Mika seg til åsene og fjellene i Mika 6:1–2?

Svar: Dette er en poetisk bruk av et litterært virkemiddel som kalles personifisering. Gud kalte på åsene og fjellene som vitner på Guds trofasthet overfor israelittene og deres utroskap mot Ham. Som en sidebemerkning brukte Jesaja, som levde på samme tid, lignende litterære virkemidler.

Spørsmål: Hvordan er det i Mika 6:3 at noen er lei av religionen og lei av Gud? Hva er forskjellen?

Svar: Noen tror de er lei av Gud, men de innser ikke at de egentlig er lei av religionen. De er lei av å gjøre de samme tingene, som er meningsløse for dem, og ser ingen resultater. Men Gud sier at selv når vi ber Ham om ting, med tvil i stedet for tro, vil vi ikke få noe (Jakob 1:6-7). Noen er faktisk lei av Gud, fordi de ser på lydighet mot Gud som noe som hindrer dem i å oppleve den gleden de egentlig ønsker å ha. De ser ikke at mange av Guds bud ikke bare er til Hans ære, men også til vår beskyttelse og vårt beste.

Spørsmål: Hva er løsningen i Mika 6:4-5 når vi føler oss lei av å tjene Gud?

Svar: Nær deg Gud i bønn.

Husk hva Gud har gjort for andre tidligere; les Hans Ord.

Tenk på hva Gud har gjort for deg.

Planlegg hvordan du fra nå av kan begynne å tjene Gud bedre igjen.

Spørsmål: Hva sier Mika 6:6-8 om ofringer i Det gamle testamente?

A: Det er ingen befaling her om å opphøre med ofrene. Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Det er Mika som taler i dette poetiske avsnittet, ikke Gud.

2. Mika sier heller aldri at han vil slutte med ofringene sine. Han vil fortsette å bøye seg for Gud og bringe brennoffer.

3. Mika spør selv om Herren ville ha glede av overdådige offergaver som Gud ikke har bedt om, slik som tusenvis av værer, ti tusen elver av olje eller menneskeofring av sin førstefødte. Det underforståtte svaret er selvfølgelig nei.

4. Noen ser kanskje ikke at Mika her snakker om prioriteringer. De mest overdådige frivillige ofrene man kan tenke seg, er ikke like verdifulle for Gud som å handle rettferdig, å elske barmhjertighet og å vandre ydmykt med Ham.

5. Den umiddelbare historiske konteksten her er sannsynligvis det enorme offeret Hiskia brakte i 2. Krønikebok 30:24, som omfattet 1 000 okser og 7 000 sauer. Mika la en slags «demper» på denne situasjonen. Uansett hvor imponerende dette offeret måtte se ut, ville Gud være mer imponert over at folket vandret lydig med Ham enn over denne ytre oppvisningen.

Spørsmål: Hvorfor er «å vandre» viktigere enn offer i Mika 6:6–8?

Svar: Offer uten lydighet er nytteløst og slitsomt for Gud, slik det står i Jesaja 1:14. Hvis du lydig behager Gud, vil du ønske å bringe de ofrene Gud ønsker. Gud bryr seg om både ditt hjerte og dine handlinger. Jesus viste i Matteus 5:23–24 at hvis din bror har noe imot deg, skal du utsette offeret ditt til du først har ordnet opp i saken med din bror.

Spørsmål: Hvordan skulle folket oppnå frelse her, i Mika 6:6-8?

Svar: Selv om folk oppnår frelse ved at Gud gir den til dem, handler Mika 6:6–8 ikke om frelse. I stedet spør Mika, til en som allerede er troende:

1) Hva han bør bringe til Gud

2) Hva Gud vil ha behag i

3) Hva Gud har vist er godt, og hva Herren krever.

Det er interessant at de to første spørsmålene besvares av de følgende spørsmålene.

1) For å vite hva du bør bringe til Gud, bør du spørre hva som vil behage Gud.

2) I stedet for å finne på hva Gud kanskje vil ha glede av, spør hva Gud har vist er godt og hva Gud krever.

3) Gud har vist at vi skal handle rettferdig, elske barmhjertighet og vandre ydmykt med Gud.

Spørsmål: Hva er det som er viktig med setningens objekt her i Mika 6:8?

Svar: Det hebraiske ordet her, adam, betyr «menneske». Dette er altså definitivt ikke ment bare for Israel, men for alle mennesker.

Spørsmål: Hvorfor får noen mennesker i Mika 6:6–8 feil oppfatninger om hvordan man kan behage Gud?

Svar: Når noe umiddelbart gir mening for deg, er du mer tilbøyelig til å tro på det, selv om det ikke er riktig.

Feilundervisning fra andre: Enten har de bare hørt feilaktige ting, eller så har de hørt både riktige og feilaktige ting, og valgt å tro på det feilaktige.

Enklere å definere: Å si at Gud bare vil at du skal adlyde lover, gir på en måte mening. Tross alt ga Gud mange lover. Dessuten er Gud en dommer, og disse lovene er SMART: spesifikke, målbare, gjennomførbare, realistiske (eller relevante) og tidsbestemte. Det er mer svart-hvitt enn å ha et forhold til Gud.

Nesten umulig å mislykkes: Å si at du bare trenger å ha kjærlige følelser overfor Gud, høres mer tiltalende ut. Det innebærer ingen kamp og intet ansvar, og det høres fint ut. Når noen ser på religiøse mennesker som bare bryr seg om å følge regler, kan de noen ganger reagere i den andre ytterligheten og tro at Guds bud ikke er mer enn forslag.

Føler seg bedre når man oppnår noe: I Matteus 7:21–23 vil mange prøve å fortelle Kristus hva de har oppnådd, men Kristus vil si at han aldri har kjent dem og kalle dem «lovløse». Noen kan fokusere utelukkende på evangelisering, eller evangelisering og disippelgjøring, og hvis de jobber hardt nok, spiller det ingen rolle at de ikke adlyder Gud. Det sies at Robin Hood hadde som fremgangsmåte å ta fra de rike og gi til de fattige. Med andre ord: Hvis du gir litt penger til de fattige, rettferdiggjør det at du raner de rike. I middelalderen og senere ble bot et middel der synden din ble tilgitt hvis du betalte noe til kirken eller ga avkall på noe.

Det var en barnehage som hadde et problem med at foreldrene hentet barna sine for sent. De ansatte kunne ikke dra hjem når de skulle. Så begynte de å kreve betaling fra foreldrene når de kom for sent. Problemet ble verre i stedet for bedre, ettersom foreldrene ikke lenger følte noen skyld for å hente barna sine for sent, siden det å betale penger gjorde at alt var i orden.

Til slutt er en av grunnene at de i siste instans ikke er ute etter å behage Gud, men har noe annet som sitt hovedmål.

Spørsmål: Hvordan svindler folk andre ved å gi dem for lite i Mika 6:10–12?

Svar: Den gang veide kjøpmenn korn, metaller eller andre varer ved hjelp av vekter, der de brukte en vektstang med kjent vekt. Men hvis de med vilje gjorde noen vektstenger lettere eller tyngre, ville de svindle andre. Det ville være omtrent som en bensinpumpe der det hver gang sto at du pumpet en gallon, men du egentlig bare pumpet 0,95 gallon. Det ville være som å selge et hus eller en bil der du visste at det var et problem, men ikke opplyste kjøperen om det.

Spørsmål: Hva er en «falsk vekt» i Mika 6:11?

Svar: Dette er en vekt som en handelsmann på svikefullt vis fremstiller som enten en bestemt vekt, eller som tilsvarende en annen vekt, slik 5. Mosebok 25:13 viser. For eksempel bruker en uærlig kjøpmann, når han veier opp noe for å selge det, en vekt merket med ett kilo som egentlig veier 0,95 kilo. Når han veier opp noe for å kjøpe det, bruker han en vekt merket med 1 kilo som egentlig veier 1,05 kilo.

Spørsmål: Hvordan vil Gud, i Mika 6:13–15, snyte dem for velstand og lykke?

Svar: De vil «spise, men ikke bli mette». Merkelig nok vil Gud likevel gi dem mat og rikdom. Men de vil ikke forvalte eller bruke maten eller rikdommen sin på en god måte. Hvis de tror at svaret på den ultimate lykken er mye mat og rikdom, vil Gud vise dem dette ved å la dem få disse tingene, uten at de blir mette.

Det er en likhet mellom en som hamstrer varer, og en som går et skritt lenger ved å være uærlig for å hamstre rikdom. De bruker ikke uærlige vekter, stjeler eller skaffer seg urettmessige skatter fordi de sulter. De har sannsynligvis allerede det godt, men ønsker å hamstre enda mer.

Spørsmål: Hvorfor viser ikke Gud barmhjertighet i Mika 7, for så å vise barmhjertighet?

A: Tre punkter å tenke på når det gjelder Guds nåde.

1. Barmhjertighet er ufortjent. Mer konkret betyr det at man slipper å oppleve de vonde tingene man fortjener.

2. Gud er ikke forpliktet til å vise nåde til noen. Men Gud er svært barmhjertig, og Han gleder seg over å vise nåde.

3. Gud er ikke forpliktet til å vise like mye nåde til alle. Som Romerbrevet 9 viser, var Gud rettferdig mot både Esau og Jakob, men Gud viste Jakob en spesiell nåde som Han ikke ga til Esau.

Spørsmål: Hva er det som er galt med å spise sommerfrukt i Mika 7:1?

Svar: Det er ikke høsttid ennå. Frukten kan være liten, bitter og grønn. Likevel betyr det at hvis man spiser litt nå, blir det mye mindre igjen ved høsttiden. Folk kan likevel gjøre dette og sette sin fremtid på spill, hvis de er desperate etter mat akkurat nå.

Spørsmål: Hvordan spiser folk sommerfrukten i dag, ifølge Mika 7:1?

Svar: Folk setter sin fremtid på spill på mange forskjellige måter.

I ekstreme tilfeller skader de kroppen sin med avhengighet av narkotika, alkohol og røyking.

Mer subtilt kan de sette sin fremtidige helse på spill ved kronisk søvnmangel, mangel på mosjon og dårlig kosthold nå. Noen ganger kan folk sette sin fremtidige helse på spill ved overdreven trening eller farlige, spennende aktiviteter.

Økonomisk sett kan man inngå et «omvendt pantelån» der banken betaler dem penger hver måned i så og så mange år, og ved utløpet av denne perioden eier banken hele huset. Noen ganger kan en person imidlertid bare få tilbake 50 % av det de har lagt inn, noe som ville gjøre dette til en forferdelig investering, med mindre personen er desperat.

Når det gjelder relasjoner, kan de svike eller ødelegge et langvarig vennskap for å oppnå umiddelbar gevinst i dag.

Åndelig sett kan de bli involvert i det okkulte eller andre ting som kan gi demoner et «grep» om dem for resten av livet.

Når det gjelder karakter, kan de bli involvert i porno, en festpreget livsstil eller andre ting som også kan gi demoner et «grep» om dem for resten av livet. Det er derfor det er så viktig å oppdra barna dine godt i Herren.

Spørsmål: Hva betyr det i Mika 7:3 å gjøre ondt med begge hender?

Svar: De nøyde seg ikke med å gjøre litt ondt for å oppnå materielle fordeler. De ønsket å oppnå større gevinst ved å gjøre enda mer ondt.

Spørsmål: I Mika 7:3 er den siste setningen bokstavelig talt «å veve det hele sammen». Hvordan vever noen undertrykkere ved makten sammen nettet sitt i dag?

Svar: De undertrykte blir rammet fra flere sider: urettferdige lover, et rettssystem som er for dyrt for dem, og mennesker som håndhever urettferdighet gjennom lovene. Folk skader dem voldsomt, raner dem eller undertrykker dem ulovlig, og de har ingen mulighet til å klage.

Spørsmål: Hvordan er noen mennesker som tornekratt eller torner i Mika 7:4?

Svar: Noen er som vakre roser, men man blir stukket av tornene når man kommer nær dem. Andre ser stygge ut og har også torner. Dyr skader munnen sin hvis de beiter på dem.

Spørsmål: Hvem er kvinnen det refereres til her i Mika 7:5?

A: Denne kvinnen er trolig lytterens kone. Språket her er uvanlig og antyder en avstand eller adskillelse. Det antyder ikke bare manglende kommunikasjon, men sier også at det finnes legitime grunner til å holde informasjon skjult for henne og ikke stole på henne. Dette er en trist kommentar til et ekteskap, når denne situasjonen er reell. Ekteskapene ville være slik i disse tider med ulydighet.

Spørsmål: Hvorfor oppstår det ofte strid i familien i Mika 7:5–6?

A: Familiemedlemmer har ofte en forventning om urokkelig, ubetinget lojalitet. Det kan være et sjokk for familiemedlemmer å se at noen verdsetter en arv eller penger mer enn menneskene de vokste opp sammen med. Avhengighet kan også være en kilde til strid.

Spørsmål: I Mika 7:7–8: Hvordan venter noen troende på Gud i mørket på lyset som bringer deres frelse og rettferdiggjørelse?

Svar: De kan være under hardt press fra andre. Eller de kan ha prøvelser knyttet til helse eller økonomi. Eller de kan være motløse, noe som får dem til å stille spørsmål ved om deres arbeid og tjeneste i det hele tatt er viktig, når en falsk profet kommer med løgner.

Spørsmål: Hvorfor er en hyrdestav viktig i Mika 7:14, og hvordan har Gud metaforisk sett en stav?

Svar: En stav har en krumning slik at hyrden kan løfte et sau ut av en trang situasjon. Den kan også brukes som en kølle mot rovdyr.

Spørsmål: Hva er skamfølelse i Mika 7:16, og hvorfor har folk den noen ganger, mens de andre ganger mangler den?

Svar: Folk føler skam når de er flau over det de har sagt, gjort eller til og med over hvem de er. I kinesisk kultur betyr skam «rød i ansiktet». Men noen har en samvittighet som er så avstumpet at de ikke lenger har noen følelse av skam.

Spørsmål: Hva er noen av de eldste manuskriptene fra Mika som fortsatt eksisterer i dag?

Svar: Dødehavsrullene: (300–200 f.Kr.) Det finnes to eksemplarer av Mika blant Dødehavsrullene, kalt 4Q81 (=4QXIIf) og 4Q82 (=4QXIIg). Det finnes også en kommentar til Mika kalt 1Q14 (=1QpMic).

4Q81 inneholder Mika 5:1–2

4Q82 inneholder Mika 1:7,12–15; 2:3–4; 3:12; 4:1–2; 5:6–7; 7:2–3,20

Nahal Hever er en hule nær Engedi, som inneholder et fragment av de tolv mindre profetene på gresk (8 Hev XIIgr). Det antas å være skrevet mellom 50 f.Kr. og 50 e.Kr. Det ble gjemt under Bar Kokhba-opprøret mot Roma. Det er en revisjon av Septuaginta, utført i Judea, og nesten identisk med den masoretiske teksten. Den inneholder Mika 1:1–8; 2:7–8; 3:5–6; 4:3–10; 5:1–6 [LXX 2–7].

Wadi Murabb’at-rullen (MurXII) stammer fra ca. 132 e.Kr. Den inneholder Mika 1:1–16; 2:1–13; 3:1–12; 4:1–14; 6:1–7, 11–16; 7:1–20.

Samlet sett er følgende vers fra Mika bevart i Dødehavsrullene, Nahal Hever og Wadi Murabb’at: 1:2–5,6,7,8,9,12–15; 2:2–3,6,10–11; 3:12; 4:1–2,13; 5:1–2, 6–7,14–16; 7:2–3,11,20.

Kristne bibelhåndskrifter fra rundt år 350 e.Kr. inneholder Det gamle testamente, inkludert Mika. Mika er fullstendig både i Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.), der bøkene til de tolv små profetene var plassert før Jesaja.

Hosea, Amos og Mika var ikke med i Sinaiticus (340–350 e.Kr.).

Det nye testamente siterer Mika to ganger: Matteus 2:6; 10:35–36.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Mika?

Svar: Forfattere fra tiden før nikenskonsilet som henviste til eller antydet vers i Mika, er:

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) nevner Mika som en av de tolv [mindre profetene]. «Dialog med jøden Tryfon», kap. 108, s. 253

Melito/Meleto fra Sardis (170–177/180 e.Kr.)

Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) (implicit) nevner «Det gamle testamente» og lister opp bøkene. Han lister ikke opp de tolv små profetene hver for seg, men kaller dem «De tolv». Fragment 4 fra «Book of Extracts», bind 8, s. 759

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterte fra Mika

Irenaeus, «Mot kjetteriene», bok 3, kap. 20.4, s. 451, siterte feilaktig Mika 7:9 som om det var fra Amos.

Den muratoriske kanon (190–217 e.Kr.), s. 603 (utdrag), nevner «skriftene i Det gamle testamente»

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.): «Slik er de som profeten Mika sier om: ‘Hør Herrens ord, dere folk som lever i kvaler.’» *Stromata*, bok 4, kap. 26, s. 440

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Siden Israels barn hevder at vi tar feil når vi tar imot Kristus, som allerede er kommet, la oss derfor imøtegå dem med Skriften selv, ved å påpeke at Kristus, som var gjenstand for profetien, er kommet; selv om vi ved hjelp av Daniels profetiske tidsangivelser har bevist at Kristus, som var gjenstand for kunngjøringen, allerede er kommet. Nå var det nødvendig at han ble født i Betlehem i Juda. For slik står det skrevet hos profeten: ‘Og du, Betlehem, er ikke den minste blant Judas fyrster; for ut av deg skal det komme en Fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.’» [Mika 5:2] Et svar til jødene, kap. 12, s. 169

Tertullian (207/208 e.Kr.) «Om syndenes forlatelse sier også Mika», og siterer Mika 7:18–19. Fem bøker mot Marcion, bok 4, kap. 10, s. 358

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) «gjennom hvilket Guds uforgjengelige Ord ble utsatt for lidelse, slik også profetene vitner for meg. For slik taler den velsignede Mika:» og siterer Mika 2:7–8. Mot kjetteriet til en viss Noetus, kap. 13–14, s. 228

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) «For slik taler den velsignede Mika: ‘Jakobs hus har vekket Herrens Ånd til vrede. Dette er deres gjerninger. Er ikke Hans ord gode for dem, og vandrer de rett? Og de har reist seg i fiendskap mot Hans fredens ansikt, og de har fratatt Ham Hans herlighet.’» Mot kjetteriet til en viss Noetus, kap. 15, s. 229

Origenes (240 e.Kr.) siterer Mika 2:9 som «dette er hva den guddommelige Skriften uttrykker». Prekener over Jeremia, preken 28, kap. 5, s. 264 (oversatt av Hieronymus)

Origenes (240–254 e.Kr.) (gresk) «Etter å ha talt så kort om emnet guddommelig inspirasjon av de hellige skrifter, er det nødvendig å gå videre til (betraktningen av) måten de skal leses og forstås på, ...» Deretter henviser han til Sakarja 9:10; Jesaja 7:15; Jesaja 11:6,7; Jeremia 15:14; 2. Mosebok 20:5. Han siterer 1. Samuelsbok 15:11; Jesaja 45:7; Amos 3:6; Mika 1:12 og deler av 1. Samuelsbok 16:14; 18:10. Deretter sier Origenes: «og utallige andre skriftsteder som disse – de har ikke våget å tvile på at disse er Guds Skrifter;» Origenes’ *Mot Celsus*, bok 6, kap. 47, s. 595

Origenes (225–254 e.Kr.) «Profeten Mika vil bevise dette når han sier», og siterer Mika 6:8. *De Principiis* [gresk], bok 3, kap. 1.6, s. 305

Avhandlingen «Mot Novatian» (ca. 248–258 e.Kr.), kap. 12, s. 661, siterer Mika 7:8–10 som inspirert av Den Hellige Ånd.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra Mika 6:6–9; 7:14–18 som stammende fra «Mika» i Avhandling 12, den tredje, kap. 20, s. 541.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) omtaler Mika som Skriften.

Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) siterer Mika 4:4 som av Mika. «De ti jomfruenes festmåltid», avhandling 10, s. 350

Athanasius (ca. 318 e.Kr.) siterer halvparten av Mika 4:3 (som er identisk med Jesaja 2:4). Om Ordets inkarnasjon, kap. 52

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.): «For Mika kunngjorde at Han ville gi en ny lov, med disse ordene: ‘Loven skal gå ut fra Sion, og Herrens ord fra Jerusalem. Og Han skal dømme blant mange folk og irettesette mektige nasjoner.’» De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 17, s. 118

Etter Nikæa (325 e.Kr.):

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) (Underforstått fordi han nevner de tolv profetene) «Det er altså i Det gamle testamente tjue-to bøker; … deretter profetene, hvor de tolv regnes som én bok…» Athanasius’ påskebrev 39, kap. 4, s. 552.

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr.)

Efraim Syrus (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer halvparten av Mika 2:7. Om Ånden, kap. 50, s. 31

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner profetbøkene, både de tolv og de andre. Mika 3:8 som i Mika, Joel 2:28 som i Joel, Haggai 2:4 som i Haggai, Sakarja 1:6 som i Sakarja. Kateketiske forelesninger, forelesning 16.29, s. 122

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer Mika 7:1–3 som om det var fra profeten Mika. Kommentar til Sakarja 12, s. 294

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Rufinus (373–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) henviser til Mika 6:1 som skrevet av profeten Mika. Kommentar til Romerbrevet, preken 5, s. 366

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra og Nehemja. Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.) (underforstått)

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) siterer Mika 6:6–8 i *Guds by*, bok 10, kap. 5, s. 183. Han nevner Mika i *Guds by*, bok 17, kap. 30, s. 376.

Blant kjettere og uekte skrifter

Tatian (død 172 e.Kr.) siterer fra Mika.

Theodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) skrev en hel kommentar til Mika, som vi fortsatt har i dag.

Etter konsilet i Nikea finnes det også andre forfattere.

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Mika?

Svar: Her er noen av oversettelsesforskjellene fra Mika 1:1–10, hvor den første er på hebraisk og den andre fra den greske Septuaginta-oversettelsen, med mindre annet er angitt.

Mika 1:1 «fra Moreset» (masoretisk) vs. «sønn av Moreset» (Septuaginta)

Mika 1:2 «La folkeslagene høre» (masoretisk) vs. «hør [disse] ordene, dere folkeslag» (Septuaginta)

Mika 1:2 «vitne mot dere» (masoretisk) vs. «blant dere som et vitnesbyrd» (Septuaginta)

Mika 1:4 «fjellene skal smelte» (masoretisk) vs. «fjellene skal rystes» (Septuaginta)

Mika 1:4 «dalene skal sprekke» (Masoretisk) vs. «dalene skal smelte» (Septuaginta)

Mika 1:6 «ruiner på marken» (masoretisk) vs. «lagerhus for markens frukter» (Septuaginta)

Mika 1:7 «utskårne bilder skal slås i stykker» (Masoretisk) vs. «de skal hugge i stykker alle de utskårne bildene» (Septuaginta)

Mika 1:7 «alle hennes gaver [eller hor] skal brennes med ild.» (Masoretisk) vs. «alt det hun har leid inn, skal de brenne med ild» (Septuaginta)

Mika 1:7 «de skal vende tilbake til en skjøges lønn.» (Masoretisk) vs. «hun har samlet [rikdom] fra utuktens lønn» (Septuaginta)

Mika 1:8 «Jeg skal jamre og hyle; jeg skal gå avklædt og naken; jeg skal jamre som sjakalene» (Masoretisk) vs. «Hun skal klage og jamre, hun skal gå barbeint, og [mens hun er] naken skal hun klage som slangene» (Septuaginta)

Mi 1:8 «strutsdøtre» (masoretisk) vs. «sirenedøtre» (Septuaginta)

Mi 1:9 «Hennes sår er uhelbredelige» (Masoretisk) vs. «Hennes plage er blitt alvorlig» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

Mika 1:10 «Forkynn ikke [dette] i Gat; gråt ikke bittert i Leafras hus, rull dere ikke i støvet.» (Masoretisk) vs. «Dere (flertall) som er i Gath, opphøy dere ikke, og dere Enakim, bygg ikke opp igjen [ruinene av] huset i spott: strø støv [i stedet for] deres latter.» (Septuaginta)

Mika 2:6 «De skal ikke gjengjelde fornærmelse med fornærmelse» (Masoretisk) vs. «Han skal ikke fjerne bebreidelsene» (Septuaginta) vs. «Han skal ikke ta imot skam» (Vulgata)

Mika 3:2 «hakke dem opp som en gryte» (masoretisk) vs. «hakke dem opp som kjøtt i en gryte» (Septuaginta)

Mika 4:10 «og jeg skal» (Masoretisk) vs. «og [dere] skal» (Septuaginta, syrisk, Targum)

Mika 5:5 «Assyrerne … tråkker i våre palasser» (Masoretisk) vs. «Assyrerne … tråkker på vår jord» (Septuaginta)

Mika 6:13 «har gjort syke» (masoretisk) mot «har begynt» (Septuaginta, Theodotion, syrisk, Vulgata). (Teknisk sett er dette ikke en manuskriptvariant, da konsonantene er de samme og vokaler opprinnelig ikke ble skrevet ned.)

Mi 6:14 «Sult skal være blant dere» (masoretisk) vs. «Dere skal gripe tak» (Targum, Vulgata) vs. «det skal være mørke over dere» (Septuaginta)

Mik 6:16a «Omris forskrifter/lover blir holdt» (masoretisk) vs. «dere har holdt Omris forskrifter/lover» (Septuaginta, syrisk, Vulgata, Targum)

Mika 6:16b «skam/forakt over/som tilkommer mitt folk» (Masoretisk, Targum, Vulgata) vs. «skam/forakt over/som tilkommer nasjonene» (Septuaginta)

Mika 7:19 «kast bort alle deres synder» (Masoretisk) vs. «kast bort alle våre synder» (Septuaginta, syrisk, Vulgata, Targum)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor's Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra *The Holy Bible, Berean Standard Bible* (BSB), som er frigitt til det offentlige domene: https://berean.bible