< Bibelspørsmål fra Matteus

Spørsmål som er felles for både Matteus og de andre evangeliene, blir diskutert i Matteus eller finnes i avsnittet om evangeliene.

Spørsmål: Hva er noen av de særegne elementene i Matteusevangeliet?

Svar: Matteus legger vekt på Kristus som den lovede kongen, som innleder Guds rike og er oppfyllelsen av loven. Kristus er det oppfylte håpet. Av alle evangelistene er det Matteus som i størst grad viser hvordan profetiene i Det gamle testamente blir oppfylt i Kristus. Omtrent en tredjedel av Matteusevangeliet består av forkynnelse, og evangeliet synes å være organisert rundt fem store taler.

Når det gjelder språket, sa Papias, en disippel av apostelen Johannes, at Matteus-evangeliet først ble skrevet på hebraisk/arameisk. Jesus er «typen» på Israel, og noen mener at Matteus bruker midrasjiske teknikker som var kjent for jøder på denne tiden.

Når det gjelder falske religioner, er Matteus 20:1–16 et godt avsnitt å bruke for å forklare nåden til mormoner og Jehovas vitner. Matteus 18:21–35 er også godt egnet til å vise mormoner at det ikke er mulig for oss å engang begynne å gjengjelde Jesu nåde med våre gode gjerninger.

Spørsmål: Hvordan ble noen av profetiene om Kristus nevnt i Matteusevangeliet?

Svar: Før vi svarer på spørsmålet, la oss først liste opp noen av de aktuelle profetiene.

1. Gud som kaller Israels barn ut av Egypt (Hosea 11:1; Matteus 2:15)

2. Rakel gråter over sine barn i Rama (Jeremia 31:15; Matteus 2:18)

3. Profetien om Sebulon og Naftali (Jesaja 9:1,2; Matteus 4:15–16)

4. Å betale Sakarja 30 sølvstykker og gi dem til pottemakeren (Sakarja 11:12–13; Jeremia 32:6–9; Matteus 27:9–10)

Svaret: Matteusevangeliet ble, i større grad enn de andre evangeliene, skrevet til et jødisk publikum som var kjent med Det gamle testamente og med midrasjiske metoder. Den tidlige kirkeforfatteren Papias skrev at Matteusevangeliet opprinnelig ble skrevet på hebraisk, ikke gresk. Når Matteus henviser til barn som kommer ut av Egypt, Rakel som gråter over sine barn osv., gjør han noe bevisst her. Han viser hvordan livet til Israels Messias går parallelt med livet til Israels barn. Vi tenker kanskje på profetier som enkeltstående forutsagte detaljer som går i oppfyllelse, men det er et for begrenset syn. Matteus viser at Israels barns liv generelt sett var en profeti om Jesus.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 344–345, og *Bible Difficulties and Seeming Contradictions*, s. 168, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matteusevangeliet, i motsetning til de andre evangeliene, forsøker man [angivelig] alltid å beskrive Jesus som en Herre som er nesten iskald og som ofte skjuler sine følelser, mens de øvrige evangeliene skildrer Jesus som mennesket med alle sine følelser og reaksjoner og, tilsynelatende, svakheter. Hvorfor?

Svar: Premisset for dette spørsmålet er feilaktig. Jesus er ikke «isaktig» eller skjuler sine følelser når han klager over Jerusalem i Matteus 23:37–38. Det er slett ikke «isaktig». Jeg ser ikke at noen av evangeliene viser noen «feil» hos Jesus. Jesus var sulten, han gråt, han følte, og Jesus led på korset. Men det var ikke feil, det var å være menneskelig.

Spørsmål: I Matt 1:1–17, hva var poenget med slektstavlen som sporet Josefs forfedre tilbake til David, siden Maria var jomfru da Jesus ble født?

Svar: Å gå tilbake til David var viktig for å fastslå Jesu rett til å være konge over Israel. Selv om Josef ikke var Jesu biologiske far, var han på alle måter Jesu juridiske far. Dermed ble løftene til David oppfylt både i juridisk forstand som far og sønn, og i biologisk forstand gjennom Marias slektslinje i Lukas. Asimovs Guide to the Bible, s. 780, tar opp dette spørsmålet. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 18, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1203–1204, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor er det i Matt 1:2–17 27 generasjoner fra David til Jesus, mens Luk 1:3:23–31 oppgir 42 generasjoner?

Svar: Selv om det ikke nødvendigvis er nøyaktig samme antall generasjoner i Josefs og Marias slektstre, har Matteus utvilsomt noen hull. Siden «sønn» kan bety mannlige etterkommere, er det ikke noe problem her. Jekonja (Jojakin) regjerte rundt 604 f.Kr., så det var 14 generasjoner fra David til Jekonja i løpet av omtrent 400 år, eller 29 år per generasjon. Fra 604 f.Kr. til 4 f.Kr. ville man forvente 20 1/2 generasjoner, men Matteus oppgir bare 13, altså 46 år per generasjon.

Kanskje nevnte Matteus ikke flere enn 14 generasjoner etter eksilet fordi han ikke kjente de andre navnene, og han skrev bare om det han visste. Alternativt brukte han tre sett med fjorten navn som en huskeregel.

I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 69, fortelles det om «tilfeldigheten» at Davids navn i den hebraiske masoretiske teksten (dwd) gir summen 4 + 6 + 4 = 14.

Spørsmål: Hvorfor nevnes fire kvinner i Matt 1:3, 5, 6: Tamar, Rahab, Rut og Urias’ kone (Batseba)?

Svar: For det første var det i den antikke verden svært uvanlig å inkludere kvinner i slektsregisteret som gikk nedover den mannlige linjen. Selv om vi ikke kjenner Matteus’ og Guds eksakte grunn, kan vi legge merke til en rekke ting.

Berømte: Disse fire kvinnene var «berømte» i den forstand at de var kjent for alle jøder.

Utlendinger: Rahab og Rut var begge fremmede (dvs. utlendinger) som sluttet seg til Guds folk, noe som understreker at Jesus hadde blandet herkomst. Batseba var jødisk; hun var gift med Uria, en hetitt.

Pinlig: Tamar spilte rollen som en prostituert for å forføre Juda. Rahab var en tidligere prostituert. Batseba og David begikk ekteskapsbrudd, og David begikk drap. Hvis Gud kan bruke disse menneskene i den juridiske slekten (til Josef), og alle unntatt Batseba i den biologiske slekten (til Maria), så kan Gud bruke hvem som helst, uansett hvor alvorlig de har feilet. På den annen side var Jakob en bedrager, og Manasse var en gjennomført ond konge, som senere angret.

Merkelig taushet: Matteus kunne ha nevnt tre fremstående kvinner: Sara, Rebekka og Rakel, men han hopper over dem og fokuserer i stedet på disse.

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 724, «The Expositor’s Greek New Testament» bind 1 s. 63, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 66 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 18 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 1:5, siden Davids bestemor var Rut fra Moab, hvordan kunne David da være en del av menigheten, når 5. Mosebok 23:3 sier at en moabitt ikke kan komme inn i menigheten helt ned til tiende ledd?

Svar: Først det som sannsynligvis ikke er svaret, og deretter svaret.

Det som sannsynligvis ikke er svaret: Selv om det å være blant menigheten var i strid med 5. Mosebok 23:3, forteller Bibelen likevel at David var blant folket og tilba sammen med dem. Folk kunne gjøre feil av uvitenhet. For eksempel inngikk Josva en pakt med gibeonittene, og det var i strid med Guds lov. Men da det først var gjort, ønsket Gud likevel at de skulle holde pakten. Faktisk lot Gud i sin forsyn dem begå denne feilen og brukte senere gibeonittene.

Svaret: Man kan hevde at David ikke brøt 5. Mosebok 23:3 i dette tilfellet.

1. Folk sporet sin avstamning fra farssiden, ikke fra morssiden. Det er derfor mulig (men ikke sikkert) at 5. Mosebok 23:3 var ment å gjelde mannlige forfedre.

2. Rut «skiftet folk». Hun sa til Naomi: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» Mens folk i dag kan skifte statsborgerskap hvis både de selv og innbyggerne i det nye landet er enige om det, var dette enda mer dramatisk; Gud tillot henne, i likhet med Rahab, å bli en av Israels utvalgte.

Spørsmål: I Matt 1:8, var Joram far til Ussia, eller var han oldefar i 1 Krøn 3:11–12?

Svar: Faktisk begge deler, hvis man har en riktig forståelse av hvordan ordene ble brukt. Jødene forsto at «far» også betydde «forfader» (som i Apg 7:19; 1. Kong 15:24; 22:50; 2. Kong 15:38), akkurat som «sønn» også betydde «etterkommer».

Kong Joram var oldefar til kong Ussia. Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions», s. 58, og «When Critics Ask», s. 325, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor står det i Matt 1:9 at Ussia var far til Jotam, når det i 2. Kong 15:1–7 og 1. Krøn 3:12 står at Asarja var far til Jotam?

Svar: Ussia var et annet navn for Asarja, som det fremgår av 2. Kongebok 15:32,34 og 2. Krønikebok 26:1–23; 27:2; Jesaja 1:1; 6:1; 7:1. Mange konger hadde både et personlig navn og et kongelig navn som de fikk senere. Men både for konger og ikke-konger ville dette ikke bli ansett som unormalt: Abram/Abraham, Sarai/Sara, Jakob/Israel, Ben-Oni/Benjamin, Zaphenath-Paneah/Josef, Hoshea/Josva, Gideon/Jerubbaal, Ammiel/Eliam, Batseba/Bat-shua, Azaria/Ussia, Abijam/Abija, Joaas, sønn av Josia/Sallum, Eljakim/Jojakim, Jojakin/Jekonja/Konja, Sedekia/Mattanja, Hananja/Sadrak, Misael/Mesak, Asarja/Abednego, Daniel/Beltesassar, Simon/Peter, Josef/Barnabas og Saul/Paulus.

Se *When Critics Ask*, s. 325–326, og *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 316–317, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor viser slektstavlen i Matt 1:11,16 at Jesus stammer fra den forbannede slekten til Jekonja/Jojakin, slik det står i Jer 22:28–30 og Jer 36:30? (Se også 1 Krøn 3:16). Jekonja (Jojakin) og hans far Jojakim ble begge forbannet av Gud selv, som sa at ingen av disse mennene skulle få noen etterkommere på Davids trone. Hvordan kunne Jesus i det hele tatt være Messias, bestemt til å regjere for alltid på Davids trone, hvis han stammet fra en av disse mennene?

Svar: Josef-slektsregisteret i Matteus viser faktisk at Josef stammet fra en forbannet slektslinje. Dette ville vært et reelt problem hvis Josef var den biologiske faren, fordi Jeremia profeterte at Jojakin ikke skulle ha noen etterkommere på tronen. Men Marias slektsregister i Lukas viser at Jesus IKKE var biologisk etterkommer av Jekonja og Jojakim, fordi Marias forfedre brøt ut av den kongelige slektslinjen. Når vi ser tilbake, kan vi se at David og Salomo fikk litt forskjellige løfter. Bare Josef stammet fra Salomo, og både Josef og Maria stammet fra David.

Forresten, i Matteus 1:16 høres «av hvem» – i hvert fall på engelsk – ut som om det kunne bety av Maria, eller Josef, eller begge. Men på gresk er «av hvem» spesifikt feminin entall, så det betyr at Jesus var av Maria alene.

Historisk sett besvarte Irenaeus, biskop av Lyon i Gallia, denne innvendingen mot Josefs slektstavle i Matteus i verket «Irenaeus mot kjetteriene», bok 3, kap. 21.9, s. 453–454, skrevet 182–188 e.Kr.

Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 18, og *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1204, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 1:17, var dette virkelig 3 × 14 = 42 generasjoner, eller bare 41 generasjoner, slik en ateist (Capello) og den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 777–778, hevder?

Svar: Det er tre sett med 14 navn, men de kan ikke legges sammen, siden den første listen går fra Abraham til og med David, og den andre listen går fra David til eksilet. Vi ville kanskje hatt et problem hvis Matteus hadde hevdet at det var 42 generasjoner, men Matteus sa aldri at summen var 42. Matteus nevnte antakelig i forbifarten tre sett med 14 navn som en huskeregel. Folk har også lagt merke til at bokstavene i navnet David til sammen gir 14.

Den første kristne forfatteren vi kjenner til som la merke til disse tre «mystiske intervallene», var Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) i *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 334

Se *When Critics Ask*, s. 326, og *The Expositor's Bible Commentary*, bind 8, s. 69, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ble så mange navn utelatt i Matt 1:17?

Svar: Skriften sier ikke noe om det, men mange navn ble utelatt. For eksempel var det bare to navn mellom Nahshon og Hezron, og tidsintervallet var 400 år. En del av årsaken kan ganske enkelt være at Matteus ikke kjente navnene. Men han kunne ha hentet flere navn fra 1. Krønikebok, hvis han hadde ønsket det. Kanskje var hans hensikt ikke å gå seg vill i detaljene rundt hvert enkelt navn, men å ta med nok navn til å vise at Jesu adoptivfar faktisk stammet fra David, og at Jesus dermed hadde en naturlig rett til å være konge over Israel. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 1, s. 64–65 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skiller de to slektsregisterene seg fra hverandre etter Salomo i Matt 1:17 og Luk 1, men møtes igjen ved Shealtiel?

Svar: Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 939, nevner dette. Matteus 1:12 nevner Jekonja (Jojakin), Shealtiel og Serubabel, mens Lukas nevner Neri, Shealtiel og Serubabel. Den direkte årsaken til forskjellen finnes i 1. Krønikebok 3:17–19. Den kongelige slekten, som nesten alltid gikk i arv fra far til sønn, gikk i stedet fra Shealtiel til Serubbabel, sønnen til Pedaia, Shealtiels bror.

Årsaken er ikke oppgitt, men antakelig var det slik at Shealtiel ikke hadde noen sønner, eller i det minste ingen levende sønner, da han døde. Dermed adopterte Shealtiel sannsynligvis sin brors sønn. Forskere mener enten at Pedaiah døde og at Shealtiel adopterte Zerubbabel som foreldreløs, eller at Shealtiel overførte den kongelige slekten til Zerubbabel ganske enkelt fordi han ikke hadde noen sønner.

Spørsmål: Hvorfor ville Josef i Mt 1:18–19 vurdere å skille seg fra Maria hvis de ikke allerede var gift?

Svar: Josef tenkte sannsynligvis at det enten ville være en skam for ham hvis andre trodde de hadde hatt seksuelt samkvem før ekteskapet, eller en skam for dem begge hvis Josef lot Maria omgås andre menn. Man kan derfor forstå hvorfor Josef ønsket å bryte forlovelsen.

Men hvorfor skulle de skille seg hvis de ikke var gift ennå? Skikkene deres var annerledes enn våre. En mann og en kvinne var forbundet ved forlovelsen, selv om de ikke hadde seksuelt samkvem før etter bryllupet. I deres kultur kunne en forlovelse bare brytes offisielt ved skilsmisse.

Den ettårige ventetiden kunne bevise at kvinnen var trofast og ikke var gravid med et barn som ikke var hennes ektemanns. Men da engelen viste seg for Josef, tok Josef Maria med seg hjem med en gang.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1205, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 20 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 1, s. 68–69 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 1:18, ble Maria befruktet av Den Hellige Ånd, eller var Jesus «frukten av Davids lår» i Apg 2:30?

Svar: Jomfru Maria var jomfru; Bibelen sier at Den Hellige Ånd «skygget» Maria, ikke på en seksuell måte. Josef var bare Jesu lovlige, adoptivfar, ikke den biologiske faren. Men Jesus var biologisk avkom av David gjennom Maria, ettersom Lukas 3:23–37 er Marias slektstavle. Andre vers som sier at Jesus er en sønn (etterkommer) av David, er Matt 12:23; 15:22; 20:30; 21:9,15; Markus 10:47–48; 12:35; Lukas 18:38–39; 20:41; Johannes 7:42; 2. Timoteus 2:8; Åpenbaringen 5:5; 22:16.

Spørsmål: Hvorfor nevner Matteus drømmer i Mt 1:20; 2:12; 2:13; 2:19; 2:22; 27:19, mens de andre evangelistene ikke gjør det, slik det påpekes i Asimovs Guide to the Bible, s. 795?

A: Matteus nevner bare fire eller fem drømmer:

Tre eller fire i Jesu barndom: Matteus 1:20 (ta Maria til deg som hustru); 2:12 (ikke dra tilbake til Herodes); 2:13 (dra til Egypt); 2:19 (vend tilbake til Nasaret); 2:22 (ikke dra til Judea). Matteus 2:22 kan være en egen drøm, eller den samme drømmen som Matteus 2:19.

Under Jesu rettssak, Pilatus’ kone i Matteus 27:19.

Markus og Johannes nevner ikke Kristi barndom, så det er ikke å forvente at de skulle ha nedtegnet disse drømmene. Siden Lukas ikke nevner noe om de vise mennene og (nesten) ingenting om Josef, kan man ikke forvente at han skulle ha nedtegnet disse drømmene.

Da gjenstår ett tilfelle i Matteus (Pilatus’ kone) som er en detalj som ikke er nedtegnet i de andre evangeliene.

På bakgrunn av dette kan man imidlertid ikke konkludere med at de andre forfatterne var imot å nedtegne drømmer. I Apostlenes gjerninger 16:9 hadde Paulus om natten et syn av en mann fra Makedonia som ba ham om å komme og hjelpe dem.

Spørsmål: Er Matteus 1:23 en feiloversettelse av Jesaja 7:14 ved å bruke ordet «jomfru», slik den skeptiske Asimovs Guide to the Bible på s. 781 hevder?

Svar: Nei. Ikke bare kan det hebraiske ordet bety enten «jomfru» eller «ung jomfru», men Asimov erkjente selv på s. 780 at Septuaginta oversatte dette ordet som parthenos, som betyr jomfru. Asimov tror selvfølgelig ikke på noen mirakler i Bibelen, så han ville ikke velge å tro at Jesaja refererte til en jomfru.

Spørsmål: Navnet «Emmanuel» i Matteus 1:23 – hvor forekommer det i profetbøkene eller i Det gamle testamente? Hvordan er det knyttet til Jesus? Og hvorfor finner vi det ikke i de øvrige evangeliene?

Svar: Tittelen «Emmanuel» finnes i den messianske profetien i Jesaja 7:14. Av alle evangelistene er det Matteus som legger størst vekt på oppfyllelsen av profetier, så det er ikke overraskende at han nevner dette.

Følgende åtte tidlige kristne skrev også om Jesaja 7:14 som en messiansk profeti: Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.), Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.), Tertullian (207–220 e.Kr.), Origenes (225–253/254 e.Kr.), Novatian (250–257/258 e.Kr.), Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.), Athanasius av Alexandria (ca. 318 e.Kr.) og Lactantius (ca. 303–325 e.Kr.). Sewww.biblequery.org/history/churchhistory/WhatEarlyChristianTaughtOnDoctrine.html (eller .docx) for sitatene.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus, født av en jomfru, være av Davids ætt, slik det står i Mt 1,23 og Lk 1,26–35?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus var ikke Josefs biologiske sønn. Hadde han vært det, ville Jeremia 29:32 vært en falsk profeti.

2. Jesus var Josefs sønn i lovens øyne. I dag blir en mann som gifter seg med en kvinne som har et barn, barnets far i lovens øyne, selv om han ikke er den biologiske faren.

3. Jesus var den biologiske sønnen til Maria, en etterkommer av David.

Jesus tilhørte Davids hus i lovens øyne gjennom Josef, og Jesus var biologisk av Davids ætt gjennom Maria.

Spørsmål: Hva er det som er så sentralt ved at Jesus er «Emmanuel», eller Gud med oss, i Matt 1:23?

Svar: Dette er et viktig poeng i dette kapitlet, som ikke fremheves like tydelig i resten av Matteusevangeliet. Det er to faktorer her.

Gud ble menneske. Jesus var Immanuel, «Gud med oss». På en måte som ingen på jorden fullt ut kan forklare, valgte Gud å senke seg ned til jorden og leve som et fullt ut menneske (Hebreerne 2:6, 14, 17), med en ekte menneskekropp som hadde ekte menneskelige behov (Johannes 19:28) og ekte menneskelige følelser (Lukas 22:42). Jesus virket ikke bare som et menneske; han var snarere 100 % menneske, like menneskelig som deg og meg, bortsett fra at Jesus var uten synd (Hebreerne 4:15). Likevel var Jesus på jorden, samtidig, fortsatt 100 % Gud. Jesus kunne bli fristet, men ville aldri synde (Hebreerne 4:15, Matteus 4:3–12; Markus 1:13; Lukas 4:2–13). Som det står i The Tony Evans Bible Commentary, s. 865, var Jesus «guddom i bleie».

Jesus lever i oss. Jesus er også nå Immanuel, «Gud med oss». Gjennom Den Hellige Ånd lever Kristus i oss. Gud forteller oss ikke bare hva vi skal gjøre og si, men Filipperne 2:13 sier at det er Gud som virker i oss. Da vi kom til Kristus, klappet ikke Gud oss på skulderen og sa: «Bra jobbet så langt, nå må du klare deg selv.» Snarere er det begynnelsen på et forhold som er nærmere enn selv et ekteskap, for alltid med kirkens brudgom, Kristus.

Spørsmål: I Matt 1:25, siden Jesaja sa at han skulle kalles Immanuel, hvorfor ga de ham da navnet Jesus?

Svar: «Jesus» på hebraisk er det samme som Josva, som betyr «Herren frelser». Jesus er et passende navn, men de (og vi) kaller Jesus «Gud med oss». En kinesisk kristen venn av meg var bekymret for dette. Han hadde både et kinesisk navn og et engelsk navn. Så jeg fortalte ham at moren hans ga ham det kinesiske navnet, men at han blir kalt ved det engelske navnet i Amerika. Det er ikke uvanlig at en person har to navn, eller et navn og en tittel.

Spørsmål: I Matt 1:25, hadde Maria noen andre barn?

Svar: Den siste setningen i dette verset ville være både meningsløs og misvisende hvis Josef og Maria aldri hadde hatt et intimt forhold.

I tillegg til dette verset forteller også Matteus 12:46; 13:55–56; Markus 6:3; Johannes 7:3–5; Apostlenes gjerninger 1:14; 1. Korinterbrev 9:5; Galaterbrevet 1:19 og (implicit) Judasbrevet 1 at Jesus hadde brødre. Eusebius’ «Kirkehistorie» (318 e.Kr.) 2:23 og 3:20 sier også at Jesu fire brødre var Jakob (kalt den rettferdige), Joses (eller Josef), Judas og Simon.

Et katolsk svar er at Josef hadde barn fra et tidligere ekteskap, men ikke Maria. Det finnes imidlertid ingen bevis fra kirkehistorien på at Josef hadde vært gift tidligere, eller at noen av Jesu brødre ikke var barn av Maria og Josef. Hvis Jesus hadde en eldre halvbror gjennom Josef, ville den eldre halvbroren ha rett til tronen, ikke Jesus. Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 299, for mer informasjon.

Et annet katolsk svar er at «brødre» i middelhavskulturer kunne bety fettere og nære slektninger på samme alder, og ikke bare direkte brødre. Det er imidlertid problematisk å overføre det som kanskje gjaldt for senere italienere og andre folk, til israelittene.

Etter Bibelen var de tidligste kjente kristne forfatterne som hevdet at Maria hadde barn, Hegesippus (170–180 e.Kr.), Origenes (en merkelig lærer) (225–253/254 e.Kr.) og Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.). Hegesippus gir oss en interessant detalj: han nevner en bror til Jesus ved navn Judas, som «led for troen på Kristus i Domitians tid» (Fem bøker med kommentarer til Kirkens gjerninger, avsnitt 1, s. 764). Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.) sier at Jesu fire brødre var Jakob (kalt den rettferdige), Joses (eller Josef), Judas og Simon. Eusebius’ *Kirkehistorie* 2:23; 3:20. Etter konsilet i Nikea lærte også Helvidius/Helvetius (før år 383 e.Kr.) dette.

Etter Bibelen var de tidligste kjente kristne forfatterne som hevdet at Maria noensinne var jomfru, eller noe lignende, Hippolytus (225–235/236 e.Kr.), Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) og, implisitt, Origenes (en merkelig lærer) (225–253/254 e.Kr.). Her er hva Origenes sier i 246–248 e.Kr.: «Noen sier, med utgangspunkt i en tradisjon i Evangeliet ifølge Peter, slik det er betitlet, eller «Jakobs bok», at Jesu brødre var sønner av Josef med en tidligere kone, som han giftet seg med før Maria. De som sier dette, ønsker å bevare Marias ære i jomfruelighet til det siste, … Og jeg anser det som fornuftig at Jesus var den første frukten blant menn av den renhet som består i kyskhet, og Maria blant kvinner; for det ville ikke være fromt å tilskrive noen annen enn henne den første frukten av jomfruelighet.» Origenes’ kommentar til Matteus, bok 10, kap. 17, s. 424

Etter konsilet i Nikea lærte Athanasius (331 e.Kr.), Ambrosius av Milano (340–397 e.Kr.) og Hieronymus (383 e.Kr.) at Maria alltid var jomfru. Ambrosius var imidlertid tydelig på at Jesus ikke trengte noen hjelp til å formidle mellom mennesket og Gud, og at Maria ikke skulle tilbes (Om Den Hellige Ånd, bok 3, kap. 11, nr. 80, 381 e.Kr.). Han sa: «Og la ingen avlede dette til Jomfru Maria; Maria var Guds tempel, ikke tempelets Gud. Og derfor er det bare Han som virket i sitt tempel, som skal tilbes.»

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 81, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1206, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:1–4, 9–12, hvor mange vise menn var det egentlig?

Svar: Det står ikke noe om det i Skriften. Folk tror ofte at det var tre, ganske enkelt på grunn av sangen «We Three Kings of Orient Are», og fordi det var tre gaver, men det kunne ha vært et hvilket som helst antall vise menn. Se The Tony Evans Bible Commentary, s. 865, Evangelical Commentary on the Bible, s. 726, The New Unger's Bible Dictionary, s. 799, og The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 21, for i hovedsak det samme svaret.

Forestillingen om at det var tre konger går tilbake til Origenes (225–253/254 e.Kr.), men de fleste andre tradisjonene som ble oppfunnet om de vise mennene, oppstod i det sjette århundret og senere. Forestillinger om at de het Kaspar, Melchior og Balthasar, eller at de kom fra Etiopia, eller at én var fra hver folkeslag, var alle senere oppfinnelser. Hvis de var «magi», en stamme av zoroastriske prester, ville de sannsynligvis være fra Persia (dagens Iran) eller Mesopotamia (dagens Irak). Men hvis «magi» ganske enkelt betydde en religiøs tjenestemann, kunne de også være fra andre steder.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 85, «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 73, og Ulrich Luz’ «Matthew 1–7: A Commentary», s. 140, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:1, når kom de vise mennene?

Svar: Skriften angir bare at det var en stund etter fødselen. Jesus ble født i en stall (som kan ha vært en hule). Men da de vise mennene kom i Matteus 2:11, befant de seg i et hus. Matteus bruker begrepet «lille barn» (paidion) i stedet for ordet «spedbarn» (brephos). Siden Herodes drepte alle guttebarn i Betlehem som var to år eller yngre, skjedde dette før Herodes skjønte at de vise mennene ikke kom til å komme tilbake til ham. Det kan altså ha vært måneder eller til og med et år eller så etter fødselen. Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 20, for mer informasjon.

Som en sidebemerkning var denne skikken med å bringe gaver til en konge ikke ukjent. Da Nero var keiser i Roma, kom kong Tiridates av Armenia til Roma i år 66 e.Kr. med gaver til Nero. Se Ulrich Luz, «Matthew 1-7: A Commentary», s. 131 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvem var de vise mennene i Matt 2:1–4, 9–12?

Svar: De vise mennene var religiøse menn fra Midtøsten som praktiserte astrologi. Selv om Bibelen ikke spesifiserer at det var tre vise menn, finnes det tre synspunkter på hvem de «julevise mennene» var.

Opprinnelig, på samme måte som levittene var en prestestamme blant israelittene, var de senere magiene ifølge Herodot prestestammen blant mederne. Dette kan sammenlignes med at levittene var en prestestamme blant israelittene. De vise mennene brakte offer foran bål, tolket drømmer og praktiserte astrologi. Selv om det engelske ordet «magician» stammer fra «Magi», finnes det, bortsett fra en passasje hos Herodot, ingen bevis for at de praktiserte magi. Mederne var polyteister (ikke zoroastriere). Når Daniel 5:11 omtaler de vise mennene, er det disse vise mennene det er snakk om.

Senere, etter at en magi som ble kalt «den falske Bardiya» hadde tatt kontroll over den persiske tronen i syv måneder i 522 f.Kr., erstattet kong Kambyses mange av de mediske magiene med persiske magier. De persiske magiene var zoroastriere. Zoroastrierne trodde på to likeverdige og motstridende guddommelige vesener, det ene godt og representert av lys, og det andre ondt og representert av mørke. I løpet av og etter det fjerde århundret f.Kr. trodde zoroastrierne på oppstandelse. Grekerne sa generelt at magierne var zoroastriere. Klemens av Alexandria mente at magierne som kom til Betlehem, var zoroastriere. Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 788, nevner kun disse som magierne.

På Kristi tid kalte grekerne også kaldeerne, som praktiserte astrologi, for magier. Mange astrologer reiste vestover for å undervise, blant annet den babylonske Berossos, som underviste på den greske øya Kos etter 281 f.Kr. Tacitus sier at magiene praktiserte trolldom, og Plinius hevder at magi hadde sitt utspring hos Zoroaster. Den tidlige kirkeforfatteren Origenes sa, blant sine mange kritiske bemerkninger mot kjetteren Celsus, at Celsus ikke klarte å skille mellom de vise mennene og kaldeerne i Origenes’ *Mot Celsus*, bok 1, kap. 58, s. 422. *The New International Dictionary of the Bible*, s. 612, nevner disse som de vise mennene.

Uavhengig av den nøyaktige opprinnelsen i Midtøsten til de «julevise mennene», praktiserte de visene astrologi. Se *Wycliffe Bible Dictionary*, s. 1067–1068, og spesielt kapitlet om de vise mennene i *Persia and the Bible*, s. 467–491, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:2, ble det hevdet at noen andre herskere hadde himmelske tegn?

Svar: Ifølge Suetonius (de Divinatione 1.47) skal en komet ha vist seg ved Neros fødsel (15. desember 37 e.Kr.) og ved kong Mithridates av Pontus’ fødsel (135 f.Kr.). Kometer som er synlige med det blotte øye, forekommer omtrent 2 til 5 ganger per århundre. Halleys komet dukker opp hvert 75. år, blant annet i 87 f.Kr. og 12/11 f.Kr. Se Ulrich Luz, «Matthew 1–7: A Commentary», s. 131, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 83, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var noen av de himmelske «tegnene» rundt denne tiden, ifølge Matt 2:2?

Svar: Her er noen naturlige fenomener.

Halleys komet kom 11. desember f.Kr. (Lagrange nevnte dette, men dette er for tidlig til å være relevant.)

En konjunksjon mellom planetene Jupiter (som representerer kongedømmet) og Saturn (som representerer jødene) fant sted i juli 6 f.Kr. Kepler (før 1630 e.Kr.) var den første til å nevne dette, selv om han foretrakk supernova-teorien.

En komet eller nova nevnt av kinesiske astronomer i 5/4 f.Kr.

Imidlertid gikk det som så ut til å være en stjerne foran dem og stoppet over huset i Matteus 2:9–10. Selv om det greske ordet bare kan bety byen, ikke huset, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 88, kan en planetkonjunksjon mellom Jupiter og Saturn, og en komet, ikke gjøre det. Uansett om de i utgangspunktet la merke til en konjunksjon eller en komet eller ikke, brukte en engel på overnaturlig vis et lys for å lede dem da de kom til Palestina.

Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 85, og Ulrich Luz, Matteus 1–7: En kommentar, s. 132, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor står det i Matt 2:6 «ikke liten», når Mika 5:2 sier «liten» i den masoretiske teksten og «svært liten» i Septuaginta?

Svar: Det var de skriftlærde som sa dette, og selv om de kunne ha tatt feil, særlig hvis de oversatte muntlig, var meningen deres riktig her. Mika 5:2 sier: «Du, Betlehem Efrata, som er den minste blant Judas tusener, fra deg skal han komme fram til meg, for å bli hersker i Israel…» (Greens bokstavelige oversettelse) Poenget med Mika 5:2 er at selv om Betlehem var lite i størrelse, vil det bli stort i betydning. Så lovlærerne tok ikke feil i at Betlehem vil ha stor betydning, til tross for sin lille størrelse.

Se *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 318–319, og *When Critics Ask*, s. 327, for utfyllende svar.

Spørsmål: Hvordan uttaler man «magi» i Matt 2:6?

Svar: Det uttales «MA-ji» med begge vokaler lange, ifølge Wycliffe Bible Dictionary.

Spørsmål: Hvorfor står det «høvdinger/herskere» i Matt 2:6, når det i Mika 5:2 står «tusenvis» i den masoretiske teksten og Septuaginta?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1) Mika 5:2 sier: «Du, Betlehem Efrata, som er den minste blant Judas tusener, fra deg skal han komme fram til meg for å bli hersker i Israel…» (Green’s Literal Translation). Poenget er at selv om Betlehem var lite i størrelse, vil det bli stort i betydning.

2) Det hebraiske ordet for «tusen» (flertall) i Mika 5:2 er ‘alapim. Den greske ekvivalenten er chiliasin. Det hebraiske ordet for guvernører/herskere (flertall) er ‘allupe. Den greske ekvivalenten er hegemosin. Mens de greske ordene er helt forskjellige, er de hebraiske ordene nesten identiske, bortsett fra vokalene. Det gamle testamente ble opprinnelig skrevet uten vokaler; disse ble først lagt til rundt år 700 e.Kr. Dette tyder på at de ikke leste fra den greske Septuaginta, men enten fra den hebraiske, den arameiske eller muligens en annen gresk oversettelse.

3) Dette ble sagt av prestene og lovlærerne. De kan ha gjort en feil, eller de kan ha sitert en gresk oversettelse for Herodes, en annen enn Septuaginta. Det er imidlertid mer sannsynlig at de oversatte muntlig fra hebraisk til arameisk eller gresk mens de snakket.

4) I virkeligheten begikk imidlertid ikke prestene og lovlærerne noen feil i formidlingen av betydningen: det lille Betlehem er IKKE det minste i betydning for den herskeren som skal komme derfra.

Se *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 318–319, *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 88, og *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 72, for utfyllende svar.

Spørsmål: I Matt 2:8,12, befalte Gud de vise mennene å bryte løftet sitt til Herodes, siden de ble bedt om ikke å vende tilbake til Herodes?

Svar: Herodes var bekymret, ettersom han i utgangspunktet aldri hadde stått i arvefølgen til tronen. Hans far var edomitt, hans mor var arabisk, og han var bare en konvertitt til jødedommen. Da han ble konge i 40 f.Kr., tok det tre år og romersk hjelp å knuse opprørene mot ham. Da Herodes ba de vise mennene om å komme tilbake til ham, hadde Herodes tilsynelatende allerede en plan om å drepe denne kongen, og han prøvde å trekke de vise mennene inn i sin onde plan. Det falt sannsynligvis ikke Herodes inn at mens han var sint på de vise mennene for å ha lurt ham, hadde han selv først prøvd å lure dem ved å si at han også ønsket å tilbe Jesus. Forresten lå Betlehem bare 5 miles (9 km) sør-sørøst for Jerusalem. Når det gjelder de vise mennene, sier «Believer’s Bible Commentary» på s. 1207: «Ingen som møter Kristus med et oppriktig hjerte, vender noensinne tilbake på samme måte.»

Tidsformen i spørsmålet betyr ikke «hvor er han som til slutt vil bli jødenes konge», men snarere «hvor er han som nå er jødenes rettmessige konge», ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 86.

Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Matteus 2 sier aldri at de vise mennene lovet Herodes at de skulle komme tilbake.

2. Matteus 2 sier aldri at de vise mennene fortalte Herodes at de hadde til hensikt å komme tilbake. Selv om de gjorde det, endret de seg etter drømmen.

3. Selv om de skulle ha lovet Herodes noe, trenger et løfte ikke nødvendigvis å holdes hvis:

3a) det ble gitt under villedende omstendigheter,

3b) Du lover noe som er i direkte strid med Guds vilje.

3c) Å holde løftet ditt innebærer at en uskyldig person vil dø.

La oss for eksempel si at en mann ber deg om å ringe ham når en kvinne forlater huset sitt, fordi han sier at han vil legge blomster på trappen hennes, og du lover å gjøre det. Senere finner du ut at mannen har ranet en rekke hus og har til hensikt å rane hennes hus. Når du ser kvinnen forlate huset, bør du da ringe raneren, fordi det er det du lovet? Nei!

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 21–22, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1207, Ulrich Luz’ «Matthew 1–7: A Commentary» s. 136, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 84 og «The Expositor’s Greek Testament» bind 1 s. 69 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:11: Siden astrologi er feil, hvorfor fulgte de vise mennene stjernen?

Svar: La oss først lære litt om de vise mennene, og deretter se hva dette lærer oss om Gud.

De vise mennene var en stamme av mediske prester, omtrent som de israelske prestene som stammet fra Levi. Du kan lese mer om de vise mennene i den utmerkede boken *Persia and the Bible*. De vise mennene var kjent for å praktisere astrologi.

Profetien om en stjerne som skulle komme fra Juda, går helt tilbake til Bileam i 4. Mosebok 24:17.

Astrologi strider mot Bibelen: De vise mennene visste sannsynligvis ikke at Det gamle testamente sier at astrologi var galt (3. Mos. 19:26; 20:27; 5. Mos. 18:11–14; 2. Kong. 17:16; 21:3,5; 2. Krøn. 33:3–6). På den annen side forutså ikke stjernen Kristi komme, den kunngjorde den.

Her er hva den tidlige kirkeforfatteren Tertullian (198–220 e.Kr.) skrev om astrologer i *Om avgudsdyrkelse*, kap. 9 (bind 3), s. 66: «Du vet ingenting, astrolog, hvis du ikke vet at du burde være kristen. Hvis du visste det, burde du også ha visst dette: at du ikke lenger burde ha noe å gjøre med det yrket ditt, som i seg selv forutsier andres livskritiske vendepunkter og kunne ha advart deg om sin egen fare. Det er ingen del eller andel for deg i det systemet ditt. Den som misbruker himmelen med sin finger eller tryllestav, kan ikke håpe på himmelriket.»

Gud har aldri sagt at Han er begrenset til å bruke bare gode midler for å trekke mennesker til Seg. Noen ganger bruker Gud virkelig onde midler, slik som den babylonske hæren (Habakuk 1:6,13). Gud kan bruke sykdom, onde mennesker og til og med utilsiktet synd (som med de vise mennene) for å trekke mennesker til Seg.

Det merkeligste av alt er at Gud har brukt bevisst, forsettlig synd begått av troende for å redde nettopp disse troende. Du kan lese alt om dette i fortellingen om Josef og hans brødre, i 1. Mosebok 37 og 50, og spesielt i 1. Mosebok 50:20. Faktisk kan Gud la alle ting virke sammen til det gode (Romerne 8:28) og til sine formål (Efeserne 1:11)

Avslutningsvis: På samme måte som at Gud brukte bortføringen av Josef til sine formål ikke rettferdiggjør bortføring, rettferdiggjør ikke det at Gud bruker astrologi til sine formål astrologi.

Se *The Complete Book of Bible Answers*, s. 55; *Hard Sayings of the Bible*, s. 353–354; *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 317–318; *When Critics Ask*, s. 326–327; og *When Cultists Ask*, s. 93, for utfyllende svar.

Spørsmål: Har gavene i Matt 2:11 noen spesiell betydning?

Svar: Gavene var verdt mye penger, og det ville være viktig for å forsørge dem i Egypt i to år. Men utover det gir Bibelen ingen ytterligere betydning. Noen har spekulert i at gullet er passende fordi det symboliserer kongelighet. Røkelse var en del av blandingen som prestene brukte. Myrra er et bittert stoff, verdifullt ved forberedelse av lik til begravelse. Det finnes også andre synspunkter. Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 89, og Ulrich Luz’ «Matthew 1–7: A Commentary», s. 138, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan er «fra Egypt kalte jeg min sønn» i Matt 2:15 og Hos 11:1 en profeti om Kristus?

Svar: Hosea 11:1 ble først brukt om det israelske folket. Matteus bruker ikke bare Hosea 11:1, men mange andre vers fra Det gamle testamente for å vise at Kristi liv gikk parallelt med det israelske folkets (bortsett fra synden). Matteus skriver til jøder som er godt kjent med Det gamle testamente, og han bruker tilsynelatende det jødiske lærde på den tiden ville kjenne igjen som midrasjiske teknikker. Han brukte jødisk midrasjisk tolkning for å finne frem til betydningen og anvendelsen bak hvert ord.

Som en sidebemerkning sier Filon at det bodde omtrent en million jøder i Egypt på hans tid, rundt år 40 e.Kr.

Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 22, *The New International Bible Commentary*, s. 1122, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 90, 91–92 for mer informasjon.

Spørsmål: Finnes det i Matt 2:16 noen annen beretning om at kong Herodes den store drepte barn i Betlehem?

Svar: Betlehem var en liten by; det kan ha vært snakk om bare noen få dusin spedbarn som ble drept, og det var lite sammenlignet med andre henrettelser som Herodes var mer kjent for.

Det er mange ting vi ikke ville vite at skjedde, eller hvordan de skjedde, hvis det ikke var for én eneste historisk kilde. For eksempel har vi ingen opptegnelser om at romerne erobret Gallia, eller hvordan de erobret Gallia – bortsett fra én eneste kilde, Julius Cæsars skrifter. På samme måte finnes det heller ingen ikke-kristne beretninger om at Jesus ble korsfestet; det nevnes bare i forbifarten at Kristus ble henrettet (dvs. fikk den strengeste straffen).

I dette tilfellet er det, bortsett fra Bibelen, andre forfattere som nevner at Herodes den store massakrerte de små barna før konsilet i Nikea:

Justin Martyr i «Dialog med Trypho», kap. 78, s. 238 (ca. 138–165 e.Kr.) nevner at de vise mennene besøkte Herodes, og at Herodes massakrerte alle barna i Betlehem.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier at [Gud] «tok bort de barna som tilhørte Davids hus, som hadde den lykkelige skjebnen å være født på den tiden, for at Han kunne sende dem videre inn i Sitt rike» – Irenaeus, «Mot kjetteriene», bok 3, kap. 16.4, s. 442

Origenes (225–254 e.Kr.) sier at Herodes drepte alle spedbarna i Betlehem og omegn i håp om å drepe jødenes konge. *Mot Celsus*, bok 1, kap. 61, s. 423

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) (underforstått, ingen omtale av Herodes) nevner at ved Kristi fødsel ble spedbarn på to år og yngre drept for Kristi skyld. Brev 55, kap. 6, s. 349

Peter av Alexandria (306,285–311 e.Kr.) nevner spedbarna som Herodes slaktet på grunn av Kristus. Kanonisk brev, kanon 13, s. 277

Etter 325 e.Kr.

Hegemonius (midten av det 4. århundre) sier at på Jesu tid drepte Herodes «alle [spedbarn] av mannlig kjønn blant jødene». «Disputationen med Manes», kap. 44, s. 220

Oppsummert: «Det er sant at Josefus, vår kilde til jødisk historie, ikke sier noe om barnemordet; og det er også sant at de passasjene i historikernes verk som faktisk nevner denne hendelsen, er så sene og så sannsynlig hentet fra Matteusevangeliet at de har liten verdi. Men argumentet om taushet har i dette tilfellet overhodet ingen tyngde. Uten tvil ville massakren på små barn, sett fra vårt ståsted, være en særlig grusom form for drap, som måtte nevnes i enhver detaljert beretning om aktuelle hendelser – kanskje til og med i Chicago! Men i antikken, da det var vanlig praksis å sette spedbarn ut i det fri – noe det for eksempel henvises til i en av de ikke-litterære papyriene, på den mest tilfeldige måten som et vanlig trekk ved datidens liv,¹ – ville drap på barn sannsynligvis ikke bli betraktet med noen spesiell avsky. Dessuten bør vi ikke overdrive antallet spedbarn som ville bli drept. Hvis Betlehem var en liten landsby, slik den sannsynligvis var, ville antallet guttebarn der under to år kanskje ikke overstige tjue eller tretti. I de blodige og grusomme orgiene som preget de siste årene av Herodes’ regjeringstid, kunne drapet på et tjuevis av barn i en obskur landsby godt ha unngått oppmerksomheten til vår eneste historiker. Men selv om Josefus visste om hendelsen, og selv om han anså den i seg selv som verdt å nevne, var det i dette tilfellet en spesiell grunn til hans taushet. Hendelsen berørte jødiske messianske håp; og uten tvil unngikk Josefus bevisst å nevne slike ting i den historien han skrev for romerske lesere. Det er derfor ingen grunn til å anta at hvis massakren på de uskyldige virkelig hadde funnet sted, ville Josefus nødvendigvis ha tatt den med i sitt historiske verk.

Men det må også sies noe mer konkret. Selv om massakren på de uskyldige ikke er direkte bekreftet av verdslig historie, stemmer den nøyaktig overens med det vi vet om Herodes’ karakter i hans siste år. Herodes den store var en dyktig monark, men i de siste årene av sin regjeringstid begynte han på en bane av grusomhet som nådde grensen til galskap. Hans handlinger med å henrette sine egne barn og sin elskede kone, samt hans plan (som bare ble avbrutt av hans død) om å slakte alle de ledende innbyggerne i Jerusalem i teateret, bærer nettopp preg av den samme ville og meningsløse blodtørstigheten som kommer til uttrykk i massakren på de uskyldige i Betlehem. Aldri har en historie passet bedre til karakteren enn denne. Generelt kan vi si at den vanskeligheten man har funnet i den verdslige historiens taushet om den blodige gjerningen i Betlehem, ikke betyr noe som helst.» J. Greshem Machen, The Virgin Birth of Christ, kap. 10, s. 239

Se «Believer's Bible Commentary», s. 1208, og «The Expositor's Bible Commentary», bind 8, s. 94, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:16, bortsett fra drapet på barna i Betlehem, var Herodes den store noen gang grusom mot noen andre?

Svar: Ja. I Asimov’s Guide to the Bible, s. 799, står det at det er vanskelig å tro at Herodes’ massakre noensinne fant sted. Men siden det angivelig mer siviliserte 20. århundret har sett Pol Pot i Kambodsja, Idi Amin i Uganda, Hitler, Stalin og Mao Tse-Tung, er det ikke vanskelig å tro at Herodes ville gjøre noe slikt.

Se forrige spørsmål for seks forfattere fra tiden før nikensk trosbekjennelse som skrev om Herodes’ massakre på spedbarna. Forresten, ikke forveksle Herodes (den store), som regjerte da Jesus ble født, med Herodes (Antipas), som Jesus møtte rett før han ble korsfestet.

Herodes den stores karakter var slik at han drepte mange i løpet av sine 36 regjeringsår. Herodes henrettet eller lot sin kone Mariamne og to ektemenn til sin søster Salome myrdes. Herodes lot sin svoger drukne i Jordan-elven og sin svigermor Alexandra drepe. Han drepte Hyrkanos, den siste av den hasmonéiske dynastiet. Han drepte mange fariseere og mange adelsfamilier. De jødiske rabbinerne Jehuda ben Saripha og Mattathias ben Margoloth ble brent levende. Herodes fikk sine egne sønner, Alexander og Aristobulus, drept. Han sørget for at hundrevis av jødiske ledere ble drept på dagen for hans død. Siden Herodes, i likhet med de fleste jøder, ikke spiste svinekjøtt, fikk dette den romerske keiseren til å spøke med at han heller ville være Herodes’ purke (kvinnelig gris) enn hans sønn. På gresk er ordet «sugge» huos og ordet «sønn» er huios. Fem dager før Herodes døde, lot han sin sønn Antipater drepe. (Tre yngre sønner, Archelaus, Herodes Antipas og Filip, overlevde ham). Det er ingen tvil om at Herodes manglet den moralske ryggraden som skulle til for å drepe spedbarna. Sett i lys av alle de andre «nyhetene» Herodes skapte, kan drapet på spedbarn i en liten by virke mindre nyhetsverdig.

Etter at Herodes døde i år 4 f.Kr., brøt det ut et opprør, og Archelaus sendte tropper til Jerusalem og drepte 3 000 på én dag. Da Archelaus og Herodes Antipas dro til Roma, kom Sabinus, en representant for det keiserlige skattkammeret, for å foreta en skatterevisjon. Han tok 400 talenter ut av tempelskatten. Det brøt ut et opprør i år 9 e.Kr., og syriske tropper under ledelse av Quintilius Varus slo det ned.

I Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 17, kap. 213 [ix.3], og i *The Bible as History*, s. 358, står det at det var en måneformørkelse da Herodes den store døde, noe som vil plassere dødsdatoen til 12./13. mars 4 f.Kr.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 23, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 84, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:16, var andre konger like onde som Herodes?

Svar: Noen vil kanskje si at Herodes ikke var annerledes enn mange mennesker i dag; han hadde ikke plass til noen annen konge enn seg selv, og han ville bruke alle midler han hadde til rådighet for å sikre dette, uansett hvem andre som ble skadet.

Noen konger var bedre enn andre, men noen var svært onde. For eksempel myrdet den partiske kongen Phraates IV sin far Orodes II i år 37 f.Kr. Romerne sendte ham en italiensk slavejente ved navn Musa. Phraates fikk en sønn med henne, Phraataces (= Phraates V). Musa forgiftet sin ektemann Phraates IV i år 2 f.Kr. Hun giftet seg deretter med sin egen sønn i år 2 e.Kr. Phraates V ble sendt i eksil i år 4 e.Kr. Dette er ifølge Encyclopaedia Britannica fra 1972.

Spørsmål: Hvordan blir Jeremias’ profeti om Rakel oppfylt i Jesus i Matt 2:18?

Svar: I 1. Mosebok 35:16–19 døde Rakel da hun fødte Benjamin. Da Jeremias skrev disse ordene om Rakel, Jakobs hustru, hadde hun allerede vært død i over 1 000 år. Jeremias’ ord har ikke to betydninger, men snarere én betydning med to oppfyllelser, pluss en tredje oppfyllelse tilbake i 1. Mosebok. Jeremias’ mening er at akkurat som Rakel ville sørge over døden og slaveriet til sine etterkommere, enten det var ved egypternes eller babyloniernes hånd, ville Rakel sørge over døden til sine etterkommere ved Herodes’ hånd. På Jeremias’ tid gjentok profeten ordene for å profetere om de samme følelsene av sorg over tapet av jødene som ble ført i eksil til Babylon, nær Rakels grav.

Matteus bruker på samme måte de samme ordene for å skildre tapet ved døden til de små guttene i Betlehem, som lå nær Rakels grav.

Hvis en skeptiker har et problem med at Matteus bruker Jeremias’ ord, vil han kanskje ha et tilsvarende problem med at Jeremias bruker ord fra Første Mosebok. Kjernen i problemet er dette: akkurat som jødene på Jeremias’ tid forsto tolkningen ved å si at fangenskapet ville ha sammenheng med Rakels sorg i Første Mosebok, ville jødene på Jesu tid forstå denne typen midrashisk tolkning som Matteus brukte.

Se *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 866–867, *The Expositor's Bible Commentary*, bind 8, s. 91–92, og *The Expositor's Greek Testament*, bind 1, s. 75–76 for mer informasjon.

Spørsmål: Siden sønnene til Herodes den store regjerte både i Judea og Galilea, hvorfor valgte Josef da å dra til Galilea fremfor Judea i Matt 2:22?

Svar: Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 800, gir to nyttige betraktninger her.

1. Arkelaus, som regjerte som konge i Judea fra år 4 f.Kr., kan ha hørt om Jesus, en spedbarnskonge, og vært ivrig etter å drepe ham også. Herodes Antipas, som var tetrark i Galilea, kan ha hatt en annen holdning.

2. Asimov påpeker at Archelaus var så fiendtlig innstilt at jøder og samaritanere – som var fiender av hverandre – forente seg i sin appell til Roma om å avsette Archelaus. Da Herodes døde, hadde Archelaus bare regjert i 10 år. Herodes Antipas, derimot, regjerte fredelig i Galilea i over 40 år.

Imidlertid finnes det en langt mer åpenbar grunn i Lukas 2:39. Josef var fra Nasaret, ikke Betlehem. Ikke bare var Josef på vei til landet til den mildere herskeren, men Josef vendte også ganske enkelt tilbake til stedet han kom fra.

Spørsmål: I Matt 2:23, er det arkeologisk sett sant at det ikke finnes bevis for en by ved navn Nasaret, slik en ateist hevdet?

Svar: Nei. Ateisten Frank Zindler hevdet dette i en artikkel med tittelen «Where Jesus Never Walked», ifølge boken *The Case for Christ*, s. 102 (s. 137–138 i pocketutgaven). Talmud nevner 63 andre byer i Galilea (men ikke Nasaret), og Josefus nevner 45 andre byer i Galilea (men ikke Nasaret). Nasaret nevnes i begynnelsen av det 4. århundre e.Kr., og i jødisk litteratur fra omtrent det 7. århundre e.Kr.

Arkeologer har imidlertid funnet rester i Nasaret som dateres tilbake til år 900 e.Kr. (etter at Salomo begynte å regjere) og strekker seg gjennom den gresk-romerske og den bysantinske perioden. I 1962 ble det funnet en inskripsjon i Cæsarea om prestenes rotasjon. Inskripsjonen har bevart: «... Mamliah ... Nasaret ... Akhlah ... Migdal [Magdala]» I boken *The Case of Christ*, s. 103, nevnes det at etter Jerusalem i år 70 e.Kr. fant arkeologer en arameisk liste over prester som ble omplassert, og en av dem var registrert som flyttet til Nasaret. Graver fra det første århundret er blitt oppdaget like utenfor Nasaret. Endelig ble det i 1955 funnet førkristne levninger under Bebudelseskirken i dagens Nasaret.

Nazareth ble også sett ned på fordi byen, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 23, huset den romerske garnisonen for de nordlige delene av Galilea.

Se «https://www.ministrymagazine.org/archive/1975/12/nazareth-attested-in-caesarea-fragments» og «New International Bible Commentary», s. 1123, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 2:23, hvor stor var egentlig Nasaret ifølge arkeologene?

Svar: Ifølge *The Case for Christ*, s. 103–104, var Nasaret en svært ubetydelig by. Den var på rundt 60 acres, med en maksimal befolkning på rundt 480 innbyggere på den tiden da Jesus ble født.

Spørsmål: Hvor i Matt 2:23 er det profetert at Jesus skulle kalles en nasareer?

Svar: Først skal vi gi svaret fra den tidlige kirkeforfatteren Tertullian (som sannsynligvis er feil), og deretter det mest sannsynlige svaret.

Klagene 4:7 (Septuaginta) Tertullian svarte på dette i 207 e.Kr. i sitt verk *Mot Marcion*, bok 4, kapittel 7. Mens den masoretiske teksten i Klagene 4:7 sier: «Hennes fyrster var hvitere enn snø», sier Septuaginta: «Hennes naziritter var hvitere enn snø». Tertullian nevner dette som en betegnelse både på «naziritter» (de som avlegger et løfte til Gud om å avstå fra alkohol, lik og annen urenhet) og «nazarenere», de som kommer fra Nasaret.

Tertullian sa: «Skaperens Kristus måtte ifølge profetien kalles en nasareer; derfor kaller også jødene oss, nettopp av den grunn, nasareere etter Ham. For vi er de som det står skrevet om: ‘Hennes nasireere var hvitere enn snø;’»

Grenen: Messias blir omtalt som «grenen» i Jesaja 11:1, Jeremia 23:5, 33:5 og sannsynligvis også i Sakarja 3:8 og 6:12. Konsonantene i ordet «gren» er identiske med dem i «nazaren», og det hebraiske Gamle Testamentet ble opprinnelig skrevet uten vokaler. I tillegg nevner *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 23, at «gren» bar med seg ideen om en ubetydelig begynnelse, og fariseernes reaksjon viste at Nasaret hadde den samme konnotasjonen.

Se *When Critics Ask*, s. 328, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 97, for mer informasjon.

Spørsmål: Var det feil å hevde i Matt 2:23 at det at Jesus var fra Nasaret oppfylte Det gamle testamente (Jes 11:1, Sak 6:12 og andre skriftsteder), slik den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 801–802, hevder?

Svar: Overhodet ikke. Først følger det Asimov sier, og deretter svaret.

Den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 801–802, nevner at «Matteus ser kanskje en likhet her med ‘nazaren’. (Faktisk er de to ordene identiske på hebraisk, siden vokalene ikke ble skrevet ned.) Asimov, s. 802, sier at Matteus «i beste fall gir seg hen til et ordspill, og ikke henviser til noen faktisk profeti om at Messias skulle være innbygger i Nasaret.»

Svaret er at Det gamle testamente sier at Messias ville bli kalt «grenen» uten å spesifisere en eller flere grunner til hvorfor. Matteus 2:22 utelukker ikke at Jesus også er Guds «gren» som Hans kirke skal vokse ut fra.

Spørsmål: Hvordan ville de oppfatte ørkenen i Matt 3:1–4?

Svar: Dette var et tørt, karrig sted, men ikke som Sahara-ørkenen. Man kunne ikke dyrke avlinger uten omfattende vanning, men man kunne holde sauer og geiter hvis det fantes steder hvor man kunne gi dem vann. Dette var ikke et sted preget av komfort og spenning, men tomme, ensomme steder med stillhet, langt fra sivilisasjonen. Israelittene befant seg i ørkenen mens de forberedte den neste generasjonen på å gå inn i det lovede landet. Paulus var i ørkenen i Arabia før han begynte sin tjeneste.

I dag fører Gud noen ganger troende ut i ørkenen. Det er ikke et sted preget av spenning, men av stillhet. Det er kanskje ikke et sted for aktiv tjeneste, selv om det i Johannes’ tilfelle var et sted for tjeneste, og for folket et sted for omvendelse og hengivelse. Det kan være et sted for forberedelse.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 867, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 3:4 og Mark 1:6, var gresshoppene som Johannes Døperen spiste, rene eller urene?

Svar: Det fantes både rene og urene gresshopper, og evangeliene sier ikke noe spesifikt om dette. Vi kan imidlertid anta at Johannes, som var en lydig jøde, spiste den rene varianten. Rene dyr omfattet «hoppere» med vinger og leddede ben, inkludert gresshopper og gresshopper, ifølge 3. Mosebok 11:21–22 og 5. Mosebok 14:21. Uren dyr inkluderte «flygere» ifølge 4. Mosebok 11:20,23 og 5. Mosebok 14:19. Selv i dag vil fattige mennesker fange rene gresshopper, fjerne vingene og beina, koke dem og spise dem.

Se The Expositor's Greek Testament, bind 1, s. 80 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matteus 3:4 og Markus 1:6, spiste Johannes Døperen insekter kalt gresshopper, eller betyr dette at han spiste frukt fra gresshoppetreet?

Svar: Her er hva gamle og moderne kilder sier om det greske ordet for gresshopper: akrides.

Ebionittene (en gammel kjetterbevegelse) prøvde å fremstille Johannes som vegetarianer. Derfor hevdet de at det var honningkaker, egkrides, i stedet for gresshopper.

Tatian laget et sammendrag av de fire evangeliene kalt Diatessaron og brukte «melk» i stedet for «gresshopper».

Theophylact 173 lister opp en rekke muligheter, blant annet planten melagron.

Forskjellige munker har kalt johannesbrødtreet for St. Johannes’ brødtre, fordi de trodde dette var et «gresshoppetre».

Theodor av Mopsuestia, kanskje som svar på at folk hevdet at dette var noe annet, sa at dette var gresshopper som hadde vinger.

Problemet med disse tolkningene er at det tilsynelatende ikke finnes noen bibelmanuskripter som sier at dette var noe annet enn «gresshopper». Tidlige kristne, som Klemens av Alexandria, skrev om Matteus 3:4, og de så ingen grunn til å betrakte gresshoppene som noe annet enn insekter.

Moderne referanser som sier at gresshoppene er insekter, inkluderer The NIV Study Bible s. 1445, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 104, The Expositor's Bible Commentary bind 8 s. 102 og New Bible Dictionary s. 744.

Informasjonen om de alternative synspunktene stammer fra Ulrich Luz’ bok *Matthew 1–7: A Commentary* (Augsburg Fortress, 1989) og *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 80–81.

Spørsmål: Hva menes med «raiment» og hva er en «fuller» i Matt 3:4, Mark 9:3 og Apg 22:20 (KJV)?

Svar: «Raiment» betyr klær, og en «fuller» er en person som har som yrke å vaske klær.

Spørsmål: Hvorfor døpte Johannes andre i Matt 3:6?

Svar: Det var vanlig at en person døpte seg selv, i et spesielt kar beregnet for dette formålet, når de konverterte til jødedommen. Men dette er det tidligste tilfellet vi hører om at noen døpte en annen person. I Det gamle testamente nevnes det å sprengte vann for renselse i Esekiel 36:25–27, og å utøse Guds Ånd nevnes i Esekiel 39:29 og Joel 2:28.

Johannes sa at han døpte til omvendelse, for å føre folk tilbake til Gud og bane vei for Messias. Når en jordisk konge skulle besøke en fjerntliggende by i sitt rike, dro veiarbeidere ut måneder i forveien for å gjøre veien klar. På samme måte var Johannes der for å berede veien i folks hjerter for når Messias skulle komme.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 24, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 9, s. 286, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor talte Johannes så skarpt til fariseerne og saddukeerne i Matt 3:7–9?

Svar: Johannes oppfordret folk til å omvende seg, til å bekjenne sine synder og forlate sin gamle levemåte. Selv om fariseerne og saddukeerne kom, visste han at de fleste av dem ikke kom for det formålet. I verste fall kom de for å undersøke en eksentrisk lærer og kanskje for å finne en grunn til å bli kvitt ham. Selv i beste fall var de ute etter å plukke opp noen få tips for å supplere sin eksisterende levemåte. Johannes sier ikke at de bare trenger å utvide sin kunnskap; de må omvende seg og vende seg bort fra sin avhengighet av et sted, tradisjoner, sine organisasjoner eller sin posisjon innenfor organisasjonene. Før en skogbrann sprer seg, vil slanger prøve å flykte; det er imidlertid vanskelig for dem å komme seg langt. Det er som å flykte fra Guds vrede uten omvendelse. Men Johannes sa ikke at de ikke kunne bli og lytte. Hvis fariseerne og saddukeerne oppriktig ønsket å omvende seg, kunne de også velge å la seg døpe.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 867–868, «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 82–83, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 103 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor brukte Johannes uttrykket «ikke si til dere selv» i Matt 3:9, og hvordan lyver noen for seg selv i dag?

Svar: Johannes tar opp en løgn, men hvem er det som lyver? Djevler kan lyve for oss, og andre mennesker kan lyve for oss, men i tillegg til det har vi ofte løgner som vi forteller oss selv. Det er fortsatt en løgn, selv om vi er de eneste som hører den. Vi kan lyve ved å si «den synden er ikke så ille», eller «Gud forstår at jeg blir her» når Gud kaller oss til å omvende oss og gå videre. Andre eksempler er «det er alltid god tid» eller «jeg er egentlig en god person, så jeg trenger ikke å forandre meg».

Spørsmål: Hvordan kunne Gud i Matt 3:9 skape Abrahams barn av steiner hvis Han ville?

Svar: Den allmektige Gud kan gjøre hva som helst, til og med forvandle livløse steiner til barn med kopier av Abrahams gener. Dessuten er det et ordspill her. Både på hebraisk og arameisk er ordet for «steiner» svært likt ordet for «barn».

Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 103, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var poenget med at Johannes Døperen i Mt 3:10 nevnte at øksen ligger ved treets rot?

Svar: Noen ting i livet er irreversible, for eksempel å felle et tre. Når man først har begynt, kan man ikke gjøre om det man har satt i gang. På samme måte var dette deres siste sjanse før de ble avskåret. Tiden deres var ute.

Spørsmål: Hvordan kan Johannes’ innrømmelse i Matt 3:11 om at han ikke gir det fullstendige bildet, anvendes på vårt vitnesbyrd?

Svar: Johannes var en nødvendig forløper for å vende folket tilbake til Gud før Jesus kom. Johannes ønsket ikke at folket skulle tro på hans ord og tro at det var alt de trengte å gjøre. Nei, Johannes var bare «forretten», og Jesus var «hovedretten». Selv da var det noen få mennesker i historien som ignorerte Johannes’ ord her. Disse menneskene tilhører den mandæiske religionen, som praktiseres av sumparaberne i Sør-Irak. De tror at Johannes Døperen kom fra Gud, men at Jesus ikke gjorde det.

I dag må vi dele evangeliet med folk der de står. Hvis de ikke tror at Gud finnes, eller at det bare finnes én Gud, må vi fokusere på det. Kanskje kan vi ta opp andre punkter senere – at vi alle er syndere, at Jesus døde på korset for våre synder, og at vi må ta imot Jesus som vår Herre og Frelser. Men når vi må utsette å dele en del av evangeliet, enten på grunn av tid eller på grunn av det åndelige stadiet personen befinner seg i, bør vi fortelle dem at det vi har sagt ikke er hele historien; det kommer mer.

Spørsmål: Hvordan døper Jesus i Matt 3:11 kristne med Den Hellige Ånd og med ild?

Svar: Johannes’ budskap minner oss om Joel 2:28–29, som lover Den Hellige Ånd, og renselsen som nevnes i Malaki 3:2–5. Troende blir døpt med Den Hellige Ånd når de først tror på Kristus. Selv om det moderne uttrykket «dåp med ild» betyr en vanskelig prøvelse, er det ikke det som menes her, fordi det er Jesus, ikke forfølgerne, som utfører dåpen, og det er med ild, ikke ved ild.

Det finnes tre synspunkter på hva «ild» betyr.

(usannsynlig) En annen dåp ved Den Hellige Ånd: Det er bare én preposisjon, det vil si at det står «ved Den Hellige Ånd og ild», ikke «ved Den Hellige Ånd og ved ild». Dette refererer derfor sannsynligvis ikke til en annen hendelse.

(usannsynlig) Pinse: Apostlene fikk en flamme til å vises på hodene sine da de forkynte under pinse, og denne tolkningen ville innebære at Johannes Døperen profeterte om pinse. «The Treatise on Rebaptism» (ca. 250–258 e.Kr.), kap. 2, s. 668, fremmer dette synet. NIV Study Bible, s. 1446, sier: «Demonstrert på en dramatisk måte ved pinse (Apg 1:5,8; 2:1–13; 11:16), selv om ‘ild’ her kan henvise til den kommende dommen (se v. 12).» Men det refererer sannsynligvis ikke til pinse av samme grunn som det ikke refererte til den første. «The Believer’s Bible Commentary», s. 1211, legger til at dette er usannsynlig fordi ild likestilles med dom i neste vers.

(usannsynlig) Den Hellige Ånds rensende virke: «The New Geneva Study Bible», s. 1508, og «Evangelical Commentary on the Bible», s. 727, holder fast ved dette synet. Origenes (225–254 e.Kr.) hadde også dette synet i «Commentary on John», bok 6, kap. 16–17, s. 366–367. Dette er imidlertid usannsynlig, ettersom agnene blir brent med en ild som ikke kan slukkes i Matteus 3:12. «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 104–105, sier at dette er det riktige synet, fordi den ene preposisjonen på gresk ikke skulle tyde på to dåp (Ånden for troende og dommens ild for vantro), men bare én dåp (Ånden og den rensende ilden)

(usannsynlig) Dommens ild for en kristens gjerninger var tolkningen til Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) i *Om Ånden*, kap. 15.36, s. 22.

Helvetesild for dem som avviser Jesus: Se *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 150–152, for synspunktet om at dette betyr at Jesus vil døpe troende med Den Hellige Ånd, og dem som avviser Jesus med dommens ild. Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) underviste om dette synet i «Homilier over Matteusevangeliet», homilie 11, kap. 6–7, s. 71–72, og understreket sammenhengen med Johannes’ andre advarsler om ild. I «The Expositor’s Greek New Testament», bind 1, s. 84, står det at Johannes fokuserte på tre ting: vann, vind/ånd og ild. Johannes døpte med vann, Messias ville døpe troende med Ånden, og en ilddåp ville i dommen tilintetgjøre dem som ikke var knyttet til vannet og Ånden. Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) bruker dette verset for å tale om Guds dom over de vantro i *Irenaeus’ mot kjetteriene*, bok 4, kap. 4.3, s. 466. Tertullian (198–220 e.Kr.) sier at dåpen med vann er til frelse, mens en forstilt og svak tro blir døpt med ild, til dom (Om dåpen, kap. 10, s. 674).

Dommedagens ild når Jesus kommer tilbake. *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1211, holder fast ved dette synet.

Flere betydninger: «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 25, sier at dette refererer både til dømming og renselse av troende. Theodotus, sannsynligvis montanist, s. 124 (ca. 240 e.Kr.), sier at ild ganske enkelt er det ødeleggende elementet, som renser bort det onde i troende, og (antydes det) ødelegger andre.

Ikke spesifisert: Følgende siterte dette verset, men nevnte ikke et bestemt synspunkt.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) i «Dialog med jøden Trypho», kap. 49, s. 219

Hippolytus (222–234/5 e.Kr.) i «Avhandlingen om den hellige teofani», kap. 3, s. 235

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) i «Cyprianus’ avhandlinger», avhandling 12, kap. 1.12, s. 511

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) drøfter dette verset, men nevner ikke noe bestemt synspunkt (Harmony of the Gospels, bok 2, kap. 12.26, s. 117).

Se fotnoten i NET Bible til Matteus 3:11 for mer om de ulike synspunktene.

Spørsmål: Hvordan foregår siktingen i Matt 3:12?

Svar: Når man høster hvete, er det meste av det man høster uspiselig. Man har det gode frøet omgitt av agnet, som sitter fast på stilken. Først foregår treskingen, der okser tråkker på hveten for å skille frøene – som er tettere – fra alt annet. Deretter bruker man kanskje en høygaffel eller en vifte, også kalt en vindsikt, for å kaste blandingen opp i luften slik at vinden blåser det uspiselige agnet bort fra de spiselige frøene.

Bildet her er at høstingen av hveten gir deg en stor mengde materiale, men bare en liten brøkdel av det er faktisk nyttig. Ja, å slå hvetehalmene er både viktig og tidkrevende, men å skille hveten fra agnet er like viktig og tidkrevende. Å få folk til å reagere positivt på evangeliet er viktig, men det utgjør høyst halvparten av oppgaven med å gjøre alle folkeslag til disipler.

Se *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 84, *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 868, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 105 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ville Jesus la seg døpe i Matt 3:14, og hvorfor ville Johannes hindre Jesus i det?

Svar: Selvfølgelig hadde Jesus ingen synd å omvende seg fra, men Jesus identifiserte seg med oss på alle måter. Slik vi følger Jesu eksempel, lot Jesus seg døpe. Jesus bekreftet også Johannes’ tjeneste her.

Men la oss se på disse versene igjen fra Johannes’ perspektiv. Johannes’ ledende formål i livet var å forkynne omvendelse, og at folk skulle gi et offentlig løfte om å omvende seg og følge Gud gjennom vannbaptismen. Johannes var fylt av Den Hellige Ånd fra fødselen av, og han visste at hans forståelse var riktig. Han visste at Jesus var den syndfrie Messias. Derfor var Johannes forvirret over at Jesus ønsket å bli døpt.

Johannes’ synspunkt var riktig, bortsett fra at det var forenklet. Johannes så at Jesus ikke trengte å omvende seg, og syntes det var absurd at den blotte forløperen skulle døpe Messias selv. I seg selv hadde Johannes gyldige poeng. Men det Johannes ikke så, var at for å oppfylle all rettferdighet, identifiserte Jesus seg med oss på alle måter. Jesus var større enn Johannes Døperen; det benektet ikke Jesus. Men Jesus ydmyket seg selv og kom for å tjene, så i vers 15 befalte Herren i praksis Johannes Døperen å la Jesus innta den mer ydmyke posisjonen her.

Her avsløres noe verdifullt ved Johannes’ hjerte. Johannes, selv om han ikke hadde 100 % rett, så sitt eneste livsoppdrag i å forkynne for og døpe dem som trengte å omvende seg. Å døpe Jesus falt utenfor Johannes’ oppfatning av sitt livsverk. Så var det viktigst for Johannes å tjene Gud ved å oppfylle det han så på som sitt gudgitte formål, eller var det viktigere for ham å følge og adlyde Herren uansett hvor Han førte ham? Selv om Johannes ikke hadde en klar forståelse av alt, i hvert fall ikke før senere, valgte Johannes det siste. Også vi bør ikke bare følge Gud, men følge Gud uten forutsetninger.

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 868, «The Expositor’s Greek Testament» bind 1 s. 85–86, «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 727, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1212 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 107–108 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor måtte «stakkars Jesus (fred være med ham) i Matt 3:16 vente i TRETTY ÅR etter sin fødsel for å motta den Hellige Ånds gave ved dåpen utført av Johannes Døperen», når den Hellige Ånds gave «er så billig at 75 000 000 «GJENFØDTE» i Amerika også skryter av å ha den», og i Luk 1:15 ble Johannes Døperen fylt av Den Hellige Ånd fra fødselen av. (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)

A: Først en sidebemerkning: Muhammed ventet FØRTY år før han hevdet at han var en profet. Deedat forveksler «gratis» med «billig», og Deedat ser ut til å ha glemt den bibelske læren om Kristi guddommelighet. Deedat har aldri mottatt Den Hellige Ånds gave, så han kjenner ikke forskjellen mellom Den Hellige Ånds gave og Den Hellige Ånd som synlig kom over Jesus som en due.

Gratis, men ikke billig: Gaven var svært kostbar; den kostet Jesu liv. Men Gud gir den gratis til alle som vil tro på Hans evangelium.

Kristi guddommelighet: Den «fattige» Jesus trengte ikke å vente i tretti år; ikke bare var Guds nåde over Jesus som barn (Lukas 2:40), men Jesus er Gud selv, og Faderen var i ham. Jesus trengte ikke å bli fylt av Den Hellige Ånd slik vi gjør; Faderen og Jesus sendte Den Hellige Ånd til oss.

At Den Hellige Ånd kom over Jesus, er ikke den Hellige Ånds gave: Deedat tolker feilaktig at Jesus ble fylt av Den Hellige Ånd ved sin dåp; det står ikke at Jesus ble fylt av Den Hellige Ånd ved sin dåp. Snarere kom Den Hellige Ånd synlig over Jesus i kroppslig form som en due. Når kristne blir fylt av Den Hellige Ånd, kommer ikke Den Hellige Ånd over dem som en due, så dette er noe annet.

Til slutt, la oss sammenligne Jesu opplevelse med Muhammeds.

1. Muhammed, som ifølge hadithene som profet ble utsatt for en ond forhekselse.

1a. Jøden Labid bin el-Asim utsatte Muhammed for en forhekselse. Ibn-i-Majah, bind 5, nr. 3435, s. 60–61

1b. Muhammed ble utsatt for en ond forhekselse ifølge Sahih Muslim, bind 3, bok 24, nr. 5428–5429, s. 1192–1193; Sahih Muslim, bind 2, bok 4, nr. 1888, s. 411. Se også Bukhari, bind 8, bok 73, kap. 56, nr. 89, s. 57, og Bukhari, bind 8, bok 73, kap. 59, nr. 400, s. 266.

2. Muhammed fryktet gravens pine for seg selv.

2a. En jødisk kvinne sa til Muhammed: «Må Allah beskytte deg mot gravens pine.» Etter det ba Muhammed om beskyttelse mot gravens pine. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1479, s. 281–282

2b. «’A’isha fortalte: Den hellige profeten (fred være med ham) kom inn i huset mitt mens en jødisk kvinne var hos meg, og hun sa: Vet du at du vil bli satt på prøve i graven? Allahs sendebud (fred være med ham) skalv (da han hørte dette) og sa: Det er bare jødene som vil bli satt på prøve. ‘A’isha sa: Det gikk noen netter, og så sa Allahs sendebud (fred være med ham): ‘Vet du at det er blitt åpenbart for meg: “Du vil bli satt på prøve i graven”?’ ‘A’isha sa: ‘Jeg hørte Allahs sendebud (fred være med ham) søke tilflukt fra gravens pine etter dette.’» Sahih Muslim, bind 1, bok 4, nr. 1212, s. 290

2c. Abu Huraira fortalte: «Jeg hørte Allahs sendebud (fred være med ham) søke tilflukt fra gravens pine etter dette (etter åpenbaringen).» Sahih Muslim, bind 1, bok 4, nr. 1213, s. 290

2d. «Hun (Aisha) sa: Aldri så jeg ham (den hellige profeten) etter dette uten at han søkte tilflukt fra gravens pine i bønnen.» Sahih Muslim, bind 1, bok 4, nr. 1214, s. 290

2e. «Masruq overleverte denne hadithen på autoritet fra ‘A’isha, som sa: Aldri ba han (den hellige profeten) etter dette en bønn uten at jeg hørte ham søke tilflukt fra gravens pine.» Sahih Muslim, bind 1, bok 4, nr. 1215, s. 291

2f. Muhammed søkte tilflukt fra gravens pine. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2065, s. 535; bind 2, nr. 2069, s. 537; bind 2, nr. 2071, s. 538

En muslim kan være enig, uenig eller, mer sannsynlig, ikke ha vært klar over hva disse hadithene sier. Uansett er det ikke snakk om at de er enige eller uenige med meg, for jeg gjengir ganske enkelt hva de autoritative sunni-hadithene sier.

Oppsummert: Jesus sendte Den Hellige Ånd til oss. Mitt håp er at du skal bli fri fra ondskapens herredømme, bli fri fra frykten for gravens pine og be Gud om å motta Den Hellige Ånd.

Spørsmål: I Matt 3:16 og Mark 1:10, hvem så duen?

Svar: Både Matteus 3:16 og Markus 3:16 sier at Jesus så duen, og Johannes 1:32 sier at Johannes Døperen også så duen. Disse versene spesifiserer ikke hvem andre som så duen, så folkemengden kan også ha sett den.

Spørsmål: Mange sier at «det finnes ingen fortelling om Jesus uten teologi». I dåpshendelsen, for eksempel, ser vi at Jesus blir døpt, at Ånden som en due kommer ned over ham og at den himmelske stemmen sier: «Du er min elskede Sønn, i deg har jeg funnet behag» (Mark 1:11). Denne hendelsen fant kanskje ikke sted slik den er beskrevet i evangeliene, det vil si alt på en gang, men gradvis, i løpet av Jesu liv, død og oppstandelse. Så Ånden som kom ned over Jesus, refererer til den kommende tidsalderen. Også den åpne himmelen, Åndens nedstigning, Faderens røst og Messias’ tilstedeværelse der tyder på at de siste dager begynte å gry, og at frelsen er nær. Hva synes du om det? Tror du at Jesu dåp var allegorisk og symbolsk? Hvorfor? Eller hvorfor ikke?

A: For det første har jeg aldri hørt uttrykket «ingen historie om Jesus uten teologi». Spørsmålet høres nesten ut som om det anklager evangelistene for å være uærlige og villede folk; jeg tror det skjedde slik det står skrevet i evangeliene. Jeg tror evangelistene ga oss sanne beretninger, med den nøyaktigheten som var nødvendig. Hvis de hevder at Jesus ble døpt av Johannes Døperen og at dette skjedde, så tror jeg at de var ærlige og at dette skjedde. Å fortelle lignelser er greit, men hvis noen fremstiller noe som ikke er sant som historie, så er det villedende, ikke sannhet.

Spørsmålsstilleren ga ingen grunn til hvorfor vedkommende ønsker å tvile på evangelistenees troverdighet, så jeg kan ikke ta stilling til årsakene til tvilen dersom det ikke gis noen begrunnelse.

Spørsmål: Støtter Matt 3:16–17 at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er tre separate personer, slik mormonene har hevdet (Talmadge, 1977, s. 39–40)?

Svar: Nei. Dette viser at de er forskjellige, men det viser ikke at de er adskilte. I stedet for å være imot treenigheten, er dette avsnittet viktig for å underbygge en del av treenighetslæren, nemlig at de tre er forskjellige. Dette avsnittet taler imidlertid imot modalismen og «enhetspentekostalismen». Se When Cultists Ask, s. 93–95, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er så ironisk ved Jesu tjeneste i Matteus 4:2?

Svar: Jesus er sulten her (Matteus 4:2), men likevel ga han mat til andre (Matteus 14:13–21; 15:29–39).

Jesus ble trøtt (Matteus 8:24), men likevel tilbyr han hvile til andre (Matteus 11:28).

Jesus er kongens Sønn (Matteus 17:24–26), men likevel betaler han skatt (Matteus 17:27).

Jesus blir beskyldt for å bruke djevelens kraft (Matteus 12:24), men likevel driver han ut demoner (Matteus 12:22-23).

Jesus dør en forbryters og synders død (Matteus 27:37–38), men han frelser oss fra våre synder (Matteus 1:12).

Jesus blir solgt for tretti sølvpenger (Matteus 26:15), men gir sitt liv som løsepenger for mange (Matteus 20:28).

Jesus nekter å forvandle steiner til brød (Matteus 4:4:3-4), men gir symbolsk sitt eget legeme som brød for sitt folk (Matteus 26:26).

Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 112 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 4:3 og Luk 4:3–4 var Jesus sulten, og Faderen hadde ikke gitt ham mat, så hva ville være galt i at Jesus selv laget brød?

Svar: Jesus hadde forpliktet seg til å faste, og Faderen kunne forsørge ham, ettersom et menneske må spise innen 40 dager for å overleve. Men Jesus var fryktelig sulten, og han kunne ha brukt sin overnaturlige kraft til å spise hvis han hadde valgt det. Men Jesus hadde ikke tenkt å bruke sin overnaturlige kraft eller gjøre noe utenom Faderens vilje. Og Faderen sendte til slutt engler for å tjene Jesus i Matteus 4:11.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 869, og «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 88–89, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva handlet denne fristelsen om i Matt 4:5–6 og Luk 4:9–12?

Svar: For det første viser dette at Satan kjenner Skriften og til og med kan prøve å bruke den til sin fordel for å få folk til å falle. Siden Jesus var Guds sønn, visste han at han ville bli beskyttet hvis han hoppet ned. Geografisk sett lå tempelet ved Kidrondalen, og høydeforskjellen fra tempelets høyeste punkt til bunnen av Kidrondalen ville være omtrent 450 ft.

Denne fristelsen er interessant fordi den ikke ville bryte noen lover i Det gamle testamente, og faktisk ville fremme saken med å overbevise folk om at han var Messias. Så i stedet for å føre til noe dårlig, er dette en «Gud-misbilliget snarvei» til noe godt. Selvfølgelig ville det også appellere til Jesu stolthet ved å vise seg frem og øke hans popularitet. Videre ville det være som å presse Gud inn i et hjørne, for å tvinge ham til å beskytte deg. Vi vet selvfølgelig at Gud ikke vil at vi skal gjøre dårlige ting; «målet helliger ikke midlet» når det gjelder å bruke snarveier for å gjøre gode ting. Så, hvis du er sent ute til kirken, bør du da kjøre for fort? Hvis du ønsker å gi mer penger til menighetsarbeidet, bør du da jukse med skatten og bruke de pengene? Som det står i The Tony Evans Bible Commentary s. 869: «Gud trenger ikke Satans hjelp for å få deg dit han vil at du skal.»

Se «Evangelical Commentary on the Bible», s. 729, og «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 89–90, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Satan i Matt 4:8 og Luk 4:6–8 tilby Jesus verden, siden Jesus var Gud og allerede eide verden, slik en ateist (Cappello) hevder?

Svar: Dette er et interessant spørsmål. Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus var fortsatt Gud, men Jesus tømte frivillig seg selv da han kom til jorden, slik Filipperne 2:7 og Johannes 17:5 viser.

2. Gud «eier» faktisk verden, slik Salme 24:1 viser. Likevel, da Jesus tømte seg selv for sin herlighet og kom til jorden, tok ikke hans «egne» imot ham, slik Johannes 1:10–11 viser.

3. Selv om Gud beholdt den høyeste makten, ga Gud menneskeheten herredømme over denne verden, i henhold til 1. Mosebok 1:28.

4. Selv om Gud er den rettmessige eieren, har Satan siden syndefallet midlertidig fått stor kontroll over denne verden, slik 1. Johannes 5:19 viser. I henhold til 2. Korinterbrev 4:4 er denne tidsalders gud Satan. Satan er denne verdens fyrste i Johannes 12:31; 14:30, 16:11; Efeserne 6:12 og Kolosserne 1:13.

5. Til slutt er Satan den store forføreren, så man kan ikke basere noen lære på det Satan hevdet, og dermed gir dette verset ikke svar på spørsmålet. Selv om Satan er verdens hersker, og man på det grunnlaget kunne tro at Satan kunne ha gitt dette, kan Satan ikke gjøre noe annet enn det Gud tillater, så Satan har kanskje ikke den friheten. Men siden demoner og fristelser har gitt så mange brutt løfter til mennesker, er det ingenting som tyder på at Satan her skulle «bli ærlig», og at løgnens far i det hele tatt ville prøve å oppfylle det han lovet.

Oppsummering: Gud har eiendomsretten på grunn av både den tidligere skapelsen og den evige suvereniteten. Jesus ga midlertidig avkall på den sistnevnte da Han kom til jorden. Men siden syndefallet har Satan herredømmet, om enn ikke den endelige kontrollen over denne verden.

Se The Expositor’s Greek Testament, bind 1, s. 90–91 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 4:10 og Matt 12:26, ble Satans opprør først undervist om etter at jødene ble ført i eksil, slik den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 779, hevder?

Svar: Nei. Jesaja 14:12–15, skrevet før eksilet, omtaler også Lucifers opprør.

Spørsmål: I Matt 4:14–16, hører Jes 9:1 og Jes 9:2 sammen, eller tok Matteus feil da han satte disse to versene sammen?

Svar: De hører sammen fordi Jesaja 9:1 fungerer som en overgang mellom de to avsnittene.

Den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible, s. 816, hevder at Jesaja 9:1 hører til den tidligere delen og faktisk kalles Jesaja 8:23 i moderne jødiske bibler og i New Jerusalem Bible. Jesaja 8:22 og 9:1 henger sammen, fordi Jesaja 8:22 snakker om folk i mørket, mens Jesaja 9:1 snakker om at det ikke lenger skal være mørke.

Imidlertid snakker Jesaja 8:22 om folk som vil bli drevet bort inn i mørket, Jesaja 9:1 sier at det ikke lenger vil være mørke for Sebulon og Naftali, og Jesaja 9:2–7 forteller hvordan folket som var i mørket, skal se et stort lys.

Det er interessant at Asimov prøver å hevde at de som var i tåke, men som vil få den løftet i Jesaja 9:1, ikke har noe å gjøre med de som var i mørket og har sett et stort lys i verset rett etter.

Se «When Critics Ask», s. 329, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan forholder profetien om Sebulon og Naftali i Jesaja 9:1–2 seg til Jesus i Matteus 4:15–16?

Svar: Den henger sammen på to måter.

Barndom: Jesus tilbrakte det meste av sin barndom i Galilea, vest for Genesaretsjøen.

Tidlig tjeneste: Jesu tidlige tjeneste foregikk i Galilea, hovedsakelig vest for Genesaretsjøen. Denne regionen var forfedrenes land for Sebulon og Naftali.

Det greske ordet for «gikk opp» her, aneteilen, betyr ikke at lyset skinte et annet sted og deretter flyttet seg til Galilea. Snarere skinte lyset først strålende der. Dette er i henhold til The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 117.

Spørsmål: Hva kan vi lære av disse fiskerne i Matt 4:18–22 og Mark 1:16–20?

Svar: Jesus hadde vært i Galilea en stund, og de ble kalt til frelse tidligere, i Johannes 1:35–42. Her ble de kalt til tjeneste. Disse fiskerne sluttet aldri å fiske. Det var bare det at det Jesus ba dem fiske etter, var annerledes. Som det står i *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 870: «Hvis du ikke fisker, følger du ikke etter.» Du sier kanskje at du ikke er kalt til å være evangelist eller pastor (ta vare på andre) fordi du ikke ble kalt til heltids tjeneste. Tenk på dette: Hver kristen er kalt til heltids tjeneste, selv om det ikke nødvendigvis er en heltidsbetalt tjeneste. Du kan være kalt til å ta vare på moren din eller familien din på heltid, til å tjene de fattige og andre rundt deg, til å være et gudfryktig forbilde og til å lede andre i tjenesten.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1214, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det folk skal sørge over i Matt 5:4?

Svar: Dette spesifiserer ikke sorg over de fortapte, sorg over et personlig tap eller annen form for sorg. Uansett kan det imidlertid referere til å være trist over ting som gjør Guds hjerte trist. Den kristne forfatteren A.W. Tozer sa: «En ganske nøyaktig beskrivelse av menneskeheten kan gis til en som ikke kjenner den, ved å ta saligprisningene, vende dem på vrangen og si: ‘Her er menneskeheten din.’» (The Believer’s Bible Commentary, s. 1216)

Mange mennesker har i dag ingen forestilling om sorg; et vanlig uttrykk, som ikke er bibelsk, er «ingen anger». For det andre hadde dette og de følgende budene fra Jesus egentlig ingen plass i fariseernes rettferdighet.

Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 29 og The Tony Evans Bible Commentary s. 870 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 5:5, Matt 11:29, Matt 21:5 og 1. Pet 3:4, hva er egentlig saktmodighet?

Svar: Saktmodighet handler om mildhet og om ikke å insistere på å få det som man selv vil. Det er å være villig til å tjene, ikke bare til å bli tjent. Jesus var saktmodig.

Men saktmodighet er ikke svakhet. Tenk på en villhest som er «innridet». Hesten er fortsatt sterk og rask, men i stedet for bare å gjøre som den vil, adlyder den rytteren og lar seg ri. Vanligvis, hvis en ulv eller et stort kattedyr klarer å komme seg opp på ryggen til en hest, er det slutten for hesten, med mindre den raskt rister det av seg. Men hesten har både tillit og lydighet til å la en person ri på den.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 871, og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 29, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva menes med sult og tørst i Matt 5:6?

Svar: Har du en appetitt, en lidenskap, for åndelig vekst? Eller klarer du ikke å vokse, ikke fordi du ikke spiser, men fordi du fyller magen din med feil ting?

Det finnes flere måter å tolke dette på. For det første refererer det metaforisk til dem som har et sterkt ønske om rettferdighet – for seg selv, andre, sin menighet, sitt land og verden. For det andre kan det referere fysisk til dem som må klare seg uten mat og vann for å utføre Guds verk. For det tredje kan det referere til dem som faster for disse tingene. Faste betyr vanligvis ikke å avstå fra å drikke vann, så den første tolkningen er den primære betydningen.

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 871, , «The Believer’s Bible Commentary» s. 1216, , «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 134, og «The Expositor’s Greek Testament» bind 1, s. 98–99 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva menes med «barmhjertighet» i Matt 5:7?

Svar: Barmhjertighet kan bety å la noen slippe unna straff, men her betyr det å hjelpe andre som trenger hjelp og ikke kan hjelpe seg selv. Se «Believer's Bible Commentary», s. 1217, for mer informasjon.

Spørsmål: I Mt 5:8, 1 Joh 3:2 og Åp 22:4, hvordan vil rene mennesker se Gud, siden 2 Mos 33:23 og andre vers sier at ingen kan se Gud og leve?

Svar: Siden syndefallet kan ingen dødelig, syndig menneske se Gud og leve. Men vi skal se Gud ansikt til ansikt i himmelen. I mellomtiden streber vi hardt etter å leve gode og autentiske liv her på jorden. Som det står i *The Expositor's Bible Commentary*, bind 8, s. 135: «De rene av hjertet skal se Gud – nå med troens øyne og til slutt i den blendende glansen av den salige visjonen, i hvis lys intet bedrag kan eksistere.» Se *When Critics Ask*, s. 403–404, og *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 871, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er noen gode måter vi kan være fredsstiftere på i dag, i henhold til Matt 5:9?

Svar: Fred er nødvendig mellom enkeltpersoner, på arbeidsplassen, innenfor en gruppe, mellom grupper, i politikken og mellom land. En av de første tingene er å lære av gudfryktige mennesker som er fredsstiftere. Legg merke til ikke bare hva de sier, men også hva de kunne ha sagt, men valgte å la være. Minn partene på hva de har felles, og utfordre dem på om forskjellene deres er så store at de må skille lag. Jesus sa at verden skal kjenne oss som hans ved vår kjærlighet (Joh 17:21).

Innenfor Kristi legeme har vi et påbud om (aktivt) «å bevare Åndens enhet gjennom fredens bånd» (Efeserne 4:3), samtidig som vi skal ta avstand fra dem som lever i vedvarende synd (1. Korinterbrev 5:13) og avvise alle lærere som forkynner vranglære (1. Timoteusbrev 6:5 og 2. Timoteusbrev 3:5).

Spørsmål: Hvordan kan kristne være salt, slik det står i Matt 5:13?

Svar: Salt tilsettes maten i små mengder for å oppnå ett av fem formål. Det er interessant at vi ikke er saltbeholderen som doserer Kristi salt. Vi er snarere selve saltet. På samme måte er kristne denne verdens salt på fire områder.

Liv – Salt er avgjørende for at vi skal kunne leve. I den vestafrikanske byen Timbuktu, der det var rikelig med gull, ble ett pund salt solgt for ett pund gull. Siden kristne har Kristi liv i seg, skal de vise dette livet til denne verden. Gud bruker vår forkynnelse, kjærlighet og tjeneste til å føre andre til Ham for å gi dem liv.

Smak – Salt gir maten smak og gjør at den smaker godt. På samme måte er vi Kristi duft (2. Korinterbrev 2:15–16) for dem som er frelst. Gud ser også ned og gleder seg over å se kristne i denne verden som følger ham.

Konserveringsmiddel – Når det ikke finnes kjøleskap, er salt også viktig for å bevare maten ved å holde bakteriene i sjakk. På samme måte skal kristne være salt og lys i denne verden ved å ha en bevarende virkning gjennom å stå imot synden.

Offer – I 3. Mosebok 2:13 skulle ofrene krydres med salt. Også vi skal leve våre liv som et offer for Gud.

Tørst – salt gjør folk tørste, og det er derfor mange barer serverer salt mat. Gjennom våre liv skal vi også gjøre folk «tørste» etter å høre om det håpet som er i oss: Kristus.

Som den verdslige romerske forfatteren Plinius den eldre (omkom ved Vesuv i år 79 e.Kr.) sa i Naturhistorie 31.102: «Ingenting er mer nyttig enn salt og solskinn.» Mange ganger ble romerske soldater betalt månedlig i salt. De kunne bruke det de ønsket og enkelt selge resten. «Sal» er ordet for salt på latin, og lønnen deres ble kalt «salarium», som er opprinnelsen til det engelske ordet «salary».

Se *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 872, *Now That’s a Good Question*, s. 248–249, Hard Sayings of the Bible s. 430–431, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 29, The Expositor’s Bible Commentary bind 8 s. 138, The Expositor’s Greek Testament bind 1 s. 101, The Evangelical Commentary on the Bible s. 729 og The Believer’s Bible Commentary s. 1217–1218 for mer informasjon.

Spørsmål: Snakker Matt 5:13 om mennesker som erkjenner sin egen guddommelighet og hjelper andre til å erkjenne sin guddommelighet også, slik noen New Age-tilhengere hevder? (Spangler, 1981, 80).

Svar: Overhodet ikke; salt er ikke guddommelighet. Å si at vi kunne bli som Gud, var bare en av de eldste løgnene som ble fortalt menneskeheten, i Edens hage. Vi er skapt for å elske og tjene Gud for alltid, ikke for å bli enten separate guder som skal tilbes, eller en del av Gud som skal tilbes.

Dette merkelige synet ser ut til å glemme at Jesus var jøde, og at jødedommen var en monoteistisk religion. Se forrige spørsmål for hva salt symboliserer, og When Cultists Ask s. 95–96 for et mer utdypende svar.

Spørsmål: Er vi verdens lys i Matt 5:14a, eller er Jesus verdens lys, slik det står i Johannes 9:5?

Svar: Begge deler: Jesus brakte lyset til verden, og vi har ansvaret for å være speilbilder av Jesu lys. Paulus snakker om dette i 2. Korinterbrev 4:6–7. Jesus sa at han var verdens lys «så lenge jeg er i verden» i Johannes 9:5. Jesu legeme er nå i himmelen, ikke i denne verden, men Jesu nærvær er fortsatt i verden gjennom Den Hellige Ånd i oss. Hva gjør egentlig lyset? Det gjør ingenting annet enn å skinne. Men når det skinner, lyser det opp andre og viser veien. Så vær deg selv, og skinne. Se «When Critics Ask» s. 329, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 872, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 29 og «The Believer's Bible Commentary» s. 1218 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er lyset på lysestaken i Matt 5:15?

Svar: Det er oss og vårt vitnesbyrd om Jesus, verdens lys. Med mindre det er forfølgelse, skal vi ikke skjule at vi er kristne, og vi bør alltid være forberedt på å dele håpet som er i oss (1. Petersbrev 3:15). Vi skal ikke holde sannheten for oss selv, men dele den med andre. Matteus 5:15 sier ikke bare «la lyset ditt skinne», men «la det skinne for mennesker». Dessverre er det altfor lett for troende å finne unnskyldninger for ikke å dele evangeliet. Vi må passe på å ikke lete etter unnskyldninger.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1218, og «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 103, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 5:17 og Apg 10:10–16 sa Jesus at han ikke ville oppheve noe i loven. Hvorfor følger da ikke kristne de gamle testamentets kostholdsregler slik muslimer angivelig gjør?

Svar: Selv om verken kristne eller muslimer holder seg til kostholdsreglene i Det gamle testamente, gjør ikke kristne det fordi de lytter til Jesus. Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

På den tiden fulgte Jesu etterfølgere kostholdsreglene i Det gamle testamente. Jesus sa faktisk at ikke en eneste bokstav eller prikk skulle forgå før alt var fullført.

Faktumet om Jesu oppstandelse endret fundamentalt måten Gud omgikk sine barn på. En engel informerte Peter, Jesu apostel, om at Gud hadde gjort all mat ren i Apostlenes gjerninger 10:9–16. Legg merke til at det ikke står at disse dyrene alltid var rene, men snarere at Gud hadde gjort dem rene.

Selv muslimer som fremfører denne innvendingen, må selv innrømme at noen av kostholdslovene i Det gamle testamente ikke skal følges. Muslimer mener de kan spise kamelkjøtt (og Muhammed gjorde det), men 3. Mosebok 11:3–8 og 5. Mosebok 14:6–8 forbyr å spise dem.

Hør på Jesus i Matteus 15:10,17–20 og Markus 7:14–15. Jesus sa at det er det som kommer ut av et menneske som gjør ham uren, ikke det som går inn. Markus 7:19 viser at Jesus dermed erklærte all mat for ren. Hvis vi kaller Jesus en profet, bør vi lytte til hans ord.

En stemme fra himmelen befalte Peter å spise i Apostlenes gjerninger 10:10-16, og viste ham at kostholdslovene bare gjaldt frem til Jesu offer, ikke etterpå. Vi bør adlyde stemmen til Guds engel og Jesu apostel.

Avslutningsvis bør vi ikke ignorere det Guds profeter sa, men lytte til dem.

Spørsmål: Siden Jesus i Matt 5:17 sa at han ikke ville oppheve noe i loven, hvorfor følges da ikke de jødiske høytidsdagene lenger?

A: Fire punkter å ta hensyn til i svaret.

1. De moralske kravene i den gammeltestamentlige loven gjelder for alle mennesker og er uforanderlige.

2. Ofrene kan i en viss forstand sies å gjelde for alle mennesker i dag, fordi Jesus er vår yppersteprest, og han fullførte alle de ofrene som var nødvendige.

3. Høytidsdagene, som var for det jødiske folket og innebar ofringer, blir ikke lenger fulgt av ikke-jøder etter Kristi død.

4. Hvis en muslim kommer med denne innvendingen, kan man spørre hvorfor muslimer heller ikke følger Guds høytidsdager i Det gamle testamente, hvis de mener at kristne skal følge de jødiske høytidsdagene fra Det gamle testamente.

Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions» s. 234–235, «When Cultists Ask» s. 96–98 og «When Critics Ask» s. 329–330 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er en «jot» og en «tittle» i Matt 5:18?

Svar: I hebraisk skrift er en «jot», eller «yod», den tiende og minste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Den er i utgangspunktet en prikk med en liten, buet linje som stikker ut øverst og en liten, buet linje som stikker ut nederst. En «tittle» er en liten prikk. På engelsk er en «tittle» alt som skiller en stor F fra en stor E, og en P fra en R. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1218, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvem er de skriftlærde og fariseerne i Matt 5:20, og hvilket nivå av rettferdighet har de?

Svar: I Matt 5:20 tilhørte de skriftlærde vanligvis saddukeernes parti, mens fariseerne var imot dem. Politisk sett var saddukeerne blant de jødene som gikk inn for å inngå kompromiss med Roma, mens fariseerne var imot dette. Fariseerne var en liten gruppe på 5 000 til 6 000, men de hadde stor innflytelse fordi folket så opp til dem. Saddukeerne benektet generelt den fysiske oppstandelsen og hevdet at bare de fem første bøkene var Skriften. Apg 23:8 sier også at saddukeerne benektet engler og ånder. Det er betydningsfullt at Jesus irettesatte saddukeerne for at de verken kjente Skriften eller Guds kraft. Han irettesatte aldri fariseerne for manglende kjennskap til Skriften.

Mens de skriftlærde og fariseerne prøvde å gi inntrykk av å være rettferdige, bekreftet ikke Jesus dem eller sa at de var rettferdige. Jesus sa ikke at det ikke var noe godt i dem, men snarere at de ikke var gode nok. Han sa snarere at folk trengte mer rettferdighet enn de hadde for å komme inn i himmelriket. Dette innebærer tre ting:

a) De skriftlærde og fariseerne hadde ikke den rettferdigheten som var nødvendig for å komme inn i himmelriket

b) Jesu etterfølgere skulle være mer rettferdige enn dem

c) Faktisk har ingen, på egen hånd, nok rettferdighet til å komme inn i himmelriket. Jesus henviser til dette nærmere i kapittel 6 og 7. Disiplene forsto til slutt dette poenget i Markus 10:26–27.

d) Hvis ingen er rettferdig nok, må du ikke se ned på mennesker som er syndere, for du er også en synder. Til fariseernes forferdelse spiste Jesus sammen med mange tollere og syndere i Matteus 9:9–12.

Irenaeus gir et utfyllende svar i sitt verk «Mot kjetteriene» (182–188 e.Kr.), bok 4, kap. 13, s. 477. Her er en omskriving av hans fire punkter:

1) Mens de skriftlærde og fariseerne trodde på Faderen, skal vi også tro på Sønnen.

2) Vi må ikke bare si, men vi må også handle; for de skriftlærde og fariseerne sa, men handlet ikke.

3) Vi må ikke bare avstå fra onde gjerninger, men også fra selve begjæret etter dem.

4) Jesus lærte oss ikke ting som stod i strid med loven, men ting som oppfylte den. Jesus opphevet ikke loven, men han oppfylte den, utvidet den og ga den større rekkevidde.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 146–147, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor dreper folk, dyr, forbrytere osv. i Matt 5:21, siden Jesus sa at man ikke skal drepe?

Svar: King James-versjonen oversatte dette med «drepe», mens det greske ordet phoneuo kan bety mord. Den som gjør dette, en phoneus, er en morder eller snikmorder, ikke en bøddel eller slakter av dyr. Hvis noen virkelig trodde at det gammeltestamentlige «du skal ikke drepe» refererte til dyr og henrettelse av forbrytere, ville deres misforståelse av dette ordet gjøre hele det gammeltestamentlige offersystemet til et ubegripelig mysterium for dem.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Matt 5:22 at vi ikke skal kalle noen en tåpe, siden han selv og andre gjorde det i Matt 23:17; Luk 24:25; 1 Kor 15:36; Gal 3:1?

Svar: Jesus sa ikke «tåpelig» eller «tåpe», men brukte faktisk et arameisk slanguttrykk som betyr «tomskalle», tilsvarende det amerikanske slangordet «airhead». Jesus kaller også folk «tåpelige», «blinde veiledere» (Matteus 23:16) og til og med «tyver og røvere» og «slanger». Jesus valgte ordene sine med omhu og nedverdiget ikke mennesker.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 358–359, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 5:22 sa Jesus: «Den som sier: ‘Du tåpe!’, skal være i fare for helvetes ild.» Likevel gjorde han selv dette gjentatte ganger, slik Matt 23:17, Luk 11:40 og Luk 12:20 viser. Burde ikke han også være i fare for helvete? Han brøt jo tross alt sin egen lov!

Svar: Nei, av to grunner.

a) Vi skal ikke la andre kalle oss Herre eller tillate at andre tilber oss, og det gjelder også for Jesus. Det Jesus lærte oss, gjelder derfor ikke alltid for ham selv. For å si det på en mer jordnær måte: Når jeg setter en regel for fuglen min, for eksempel at den bare får spise fra fuglebrettet, må jeg da også følge den regelen?

b) Jesus sa faktisk ikke «tåpe» (det er en omskriving); det egentlige ordet var raca, som best oversettes med «tomskalle». Jesus kalte folk tåpelige, i den forstand som brukes om tåpelige mennesker i Ordspråkene, men han ga ikke uttrykk for at hodene (eller livene) deres ikke var verdt noe.

Spørsmål: Hvorfor er det i Matt 5:25–26 ofte så vanskelig å komme til enighet med sin motstander?

Svar: Ofte betyr det at den ene eller begge parter må innrømme sin skyld, eller at de tok feil, og menneskers stolthet gjør at de er motvillige til å gjøre det.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1220, for mer informasjon.

Spørsmål: Støtter Matt 5:26 den romersk-katolske læren om skjærsilden, slik den katolske læreren Ludwig Ott lærte?

Svar: Nei, av syv grunner.

Ingen omtale av livet etter døden: Her nevnes verken skjærsilden eller noe som helst om livet etter døden.

Selv noen katolikker, som den tidligere kardinalen Ratzinger (pave Benedikt XVI), ville være uenige. Her er hva han sa: «Skjærsilden er ikke en slags overjordisk konsentrasjonsleir hvor man blir tvunget til å gjennomgå straff på en mer eller mindre vilkårlig måte. Det er snarere den indre, nødvendige forvandlingsprosessen der en person blir i stand til Kristus, i stand til Gud [dvs. i stand til full enhet med Kristus og Gud] og dermed i stand til enhet med hele de helliges fellesskap» (Ratzingers bok Eschatology (1990), s. 230. En del av dette er også sitert i When Cultists Ask, s. 98–99)

Hebreerbrevet 10:10–15 lærer oss to ting: 1) Kristus har allerede fullført sitt offer i Hebreerbrevet 10–12, og 2) Kristus har fullkommet oss for alltid gjennom sitt offer i Hebreerbrevet 10:13–15. La oss ikke fortelle Kristus at hans offer ikke var godt nok, fullstendig nok eller at det ikke fullførte det verket som Hebreerbrevet forteller oss at han fullførte.

I Romerbrevet 8:1 står det: «Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus…» (BSB)

2. Petersbrev 1:11 sier at etter at vi dør, vil vi få en rik eller overflodig velkomst i himmelen. (Ikke en varm velkomst, eller en brennende velkomst med flammer). Skjærsilden ville ikke være en særlig innbydende «veranda» til himmelen.

2. Korinterbrev 5:8 sier: «Vi er altså trygge på dette, og vi ønsker heller å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.» (BSB) På samme måte sier Filipperne 1:23 at Paulus enten vil forbli i live i kjødet, eller «forlate dette livet og være hos Kristus». Vi vil være hos Gud så snart vi dør, ikke i skjærsilden med et utsatt løfte om himmelen.

De tidlige kristne, før konsilet i Nikea, hadde aldri hørt om skjærsilden, og så absolutt ikke noe som lignet på skjærsilden i dette verset. I mer enn 5 235 skrifter som vi har fra tiden før konsilet i Nikea, er denne tolkningen av Matteus 5:26, og ideen om noen form for brennende renselse av troende etter døden, fullstendig fraværende.

Se «When Cultists Ask», s. 98–99, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 5:27–29, hvor omfattende er forbudet mot utroskap?

Svar: Det er ikke bare noe en gift person kan gjøre. Jesus sier snarere «hvem som helst». Det handler ikke bare om å begå handlingen; det handler også om å se på noen med begjær, eller på et bilde eller en video av noen, inkludert, men ikke begrenset til, pornografi og strippeklubber. Se *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 873, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 5:29, er helvete en bevisst pine eller bare graven?

Svar: Det er begge deler. Det greske ordet Hades er analogt med det hebraiske ordet Sheol. I Matteus 5:29 er det åpenbart et sted man ikke ønsker å havne, så sammenhengen er «helvete», dit de som dør utenfor Gud havner.

Lukas 16:22–23 viser at det vil være pine (basanois på gresk) (Lukas 16:23, 28), bevissthet (Lukas 16:23) og lidelse i flammer (Lukas 16:24, 25). De vantro er ikke bare der; de blir også straffet der i all evighet. Matteus 25:41,46; Åpenbaringen 14:9-11; ~19:3; ~22:15

Matteus 13:40–42, 50 sier at det vil være gråt og tenners gnissel INNE i den brennende ovnen. (ekei «der» på gresk betyr «der», «på det stedet», ikke «der det vil skje».

2. Tessalonikerbrev 1 lærer at dette er evig fortapelse; utestengt fra Herrens nærvær og hans majestetiske kraft.

Åpenbaringen 14:9-11: De som tilber dyret, vil bli torturert med ild og svovel (brennende svovel) i nærværet av Lammet og hans engler.

Ikke-troende har smertefull bevissthet etter døden (Åpenbaringen 20:10; Lukas 12:5; 13:28; 16; Esekiel 32:31-32; Matteus 3:12; 5:21; 13:42,50; 22:13; 25:41; Jesaja 50:11).

Ikke-troende vil gå til grunne (Lukas 13:3,5; Johannes 3:16; 2. Tessalonikerbrev 2:9) og bli tilintetgjort (2. Tessalonikerbrev 1:9; 2. Petersbrev 3:16; Matteus 10:28; 1. Korinterbrev 3:17; Filipperne 1:28; Jakob 4:12; Åpenbaringen 11:18).

Se *When Cultists Ask*, s. 99–100, og *When Critics Ask*, s. 331–332, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor la Jesus vekt på å avlegge eder her i Matt 5:34?

Svar: Jødene på Jesu tid og senere hadde merkelige oppfatninger om eder. Mishnah Shebuoth drøfter dette. Mishnah Sanhedrin 3.2 og Mishnah Tosephta Nedarim 1 (opprinnelig fra SBK 1:321–336). Eder var ikke bindende hvis man sverget «ved himmelen og jorden», «ved tempelets gull» eller «ved Jerusalem». Men det var bindende å avlegge ed «ved tempelet» eller «mot Jerusalem». 5. Mosebok 6:13 sier at når man avlegger ed, skal man gjøre det i Guds navn. Men Jesus endrer dette her. Jesus sier at man skal slutte å avlegge eder helt og holdent; la ditt «ja» være «ja» og ditt «nei» være «nei». Essenerne unngikk også å avlegge eder.

For øvrig så mange grekere også ned på å avlegge eder. Sofokles, Choerilus Epicus, Plutark, Epiktet (unngå så langt det lar seg gjøre) og Quintilianus var imot å avlegge eder. Pythagoras sa at man bare skulle avlegge eder i sjeldne tilfeller, og senere nektet pythagoreerne å avlegge eder. I middelalderen og under reformasjonen nektet valdenserne og mange anabaptister å avlegge eder. Se Ulrich Luz, «Matthew 1–7: A Commentary», s. 314, 316, 320, for mer informasjon om dette.

Se *The Expositor's Bible Commentary*, bind 8, s. 153–154, og *The Believer's Bible Commentary*, s. 1222, for mer informasjon.

Spørsmål: Sier Matteus 5:34 at vi ikke skal sverge, eller skal vi sverge ved Guds navn slik det står i 5. Mosebok 10:20?

Svar: Når man studerer Bibelen, er det viktig å kjenne den generelle konteksten; i dette tilfellet hva som tilhører Det gamle testamente og hva som tilhører Det nye testamente. Jesus opphevet eller endret uttrykkelig fem bud fra Det gamle testamente og ett ordtak i Matteus 5:21–48. Her er et sammendrag av hva Jesus sa.

Forresten gjenspeiler også Jakob 5:12 Matteus 5:34 om at vi ikke skal avlegge eder i dag.

Jesus viste også at all mat nå er ren i Markus 7:19, noe som gjentas i Apostlenes gjerninger 10:9-16.

Spørsmål: Hvordan skal kristne i Matt 5:39-40 vende det andre kinnet til?

A: Å bli slått på kinnet er ikke bare smertefullt, men også en fornærmelse. Det jødiske skriftet Mishnah Baba Kamma 8:6 tar opp dette. Likevel skal kristne ikke leve på en naturlig måte, men på en overnaturlig måte. Vi skal tillate oss å være sårbare (men ikke dumdristig tillitsfulle overfor onde mennesker), i erkjennelsen av at vi kan stole på at Gud våker over oss og vår familie. Noen ganger latterliggjør muslimer og andre denne læren fra Jesus. Men uansett skal vi, i tråd med denne læren, skille oss ut i en hevngjerrig, syndig verden.

Se *Now That’s a Good Question*, s. 522–524, og *The Expositor's Bible Commentary*, bind 8, s. 136, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal kristne i Matt 5:39 motstå det onde?

Svar: Ingen vers i Bibelen sier at kristne ikke skal motstå noe ondt. Tvert imot sier Matteus 5:39 spesifikt at man ikke skal motstå en ond person som gjør deg ondt. Vi skal ikke søke hevn eller ta igjen på folk. Vi skal motstå djevelen, som det står i Jakob 4:7 og 1. Petersbrev 5:9. I likhet med Jeremia i 7:6 og 22:16 bør vi tale de undertryktes sak. I Det gamle testamente sier Ordspråkene 28:4 at de rettferdige «kjemper» mot de ugudelige som forlater loven. 3. Mosebok 5:1 sier at det er en synd å nekte å vitne i retten om et ondt vi har sett. Vi skal vokte oss mot falske lærere (1. Johannes 2:26; 3:7; 4:1; 2. Johannes 7–8; Åpenbaringen 2:16; 2. Petersbrev 2:2; Apostlenes gjerninger 20:28–29). Vi skal tilbakevise falske lærere (1. Timoteus 1:3; Titus 1:9–11; Judas 3). Vi skal kjempe for troen (Filipperne 1:27; 4:3).

Se New International Bible Commentary s. 1127 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 5:42 og Luk 6:29-30, skal kristne gi til alle som ber dem om noe?

Svar: Ja: denne læren er ikke vanskelig å forstå, men den er utfordrende å følge. Kristne skal anse andre som enda viktigere enn seg selv (Filipperne 2:3). Vi skal elske vår neste som oss selv, så selvfølgelig skal vi ikke gi noen noe som kan skade dem (som narkotika), selv om de ber om det. Men hvis vi ser noen som virkelig er i nød, bør vi prøve å sørge for at deres behov blir dekket. Dette gjelder uansett om personen i nød er en medkristen eller ikke.

Å elske vår neste som oss selv innebærer at det er greit å elske oss selv også. Mange gjør seg imidlertid skyldige i å elske seg selv mer enn andre, og gir dermed mindre enn de burde, mens andre elsker seg selv for lite og gir mer enn de burde.

Se «When Critics Ask», s. 332–333, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Hvor i Matt 5:43 står det: «Elsk din neste og hat din fiende»?

Svar: Dette står ikke i Det gamle testamente, og Jesus sa aldri at det gjorde det. «Elsk din neste» står i 3. Mosebok 19:18, men det står ingenting om å hate din fiende. Men jøder hadde ofte hørt det fordi det var en skriftlærdes tradisjon, ifølge New Geneva Study Bible, s. 1513, samt When Critics Ask, s. 333, som legger til at Jesus ikke sa at det sto i Det gamle testamente av en veldig god grunn: det sto ikke der.

I Qumran-sekten sto det i deres «Manual of Discipline» at medlemmene måtte sverge på å elske Lysets Sønner (dvs. Qumran-sekten) og å hate Mørkets Sønner i all evighet. Se «Understanding the Dead Sea Scrolls», s. 165, for mer informasjon.

Den ateistiske filosofen Friedrich Nietzsche mente at kjærlighet til fiender var svakhet og uærlighet. Sigmund Freud mente at kjærlighet til fiender «er et forsøk fra kultur-overjeget på å omdanne behovet for aggresjon til skyldfølelse og dermed bekjempe det, et forsøk som riktignok var vellykket, men som står i veien for lykken.» Sigmund Freud, «Civilization and its Discontents», i Standard Edition of the Complete Psychological Works of Sigmund Freud, bind 21, s. 57–145. Mao Tse-tung sa: «Vi kan ikke elske våre fiender, vi kan ikke elske samfunnsmessige onder, og vårt mål er å utrydde dem.» Mao Tse-tung: An Anthology of His Writings, s. 260. Disse sitatene er hentet fra Ulrich Luz, Matthew 1–7: A Commentary, s. 350, 351. Noen forfattere tok ikke særlig godt imot Jesu lære om å elske sine fiender.

Spørsmål: Kan vi være fullkomne, slik det står i Matt 5:48?

Svar: Slik en diamant skinner forskjellig fra ulike sider, viser Bibelen fire fasetter av dette spørsmålet. De enkle svarene på dette vidtrekkende spørsmålet er: Ja, ja, nei og ja.

Ja etter døden: Vi bør tenke over sannheten om at vi i himmelen vil være syndfrie og fullkomment hellige. Vi bør se frem til det, og hvis du med beklagelse tenker på å legge noen av dine synder bak deg, er det noe galt med din åndelige vandring. Etter døden, og bare etter døden, vil vi fullt ut oppfylle Matteus 5:48.

Ja, rettslig sett: Gud Faderen har erklært oss tilgitt, og syndens skyld er blitt benådet gjennom Jesu død på korset. Hebreerbrevet 10:14 forteller oss uttrykkelig at Jesus ved korset «har fullkommet» dem som blir helliget. Romerne 4:17 minner oss om at vår Gud kaller det som ikke er, som om det var. Selv om vi har syndet mot Gud og fortjener helvete, er Guds løfter 100 % sikre dersom Gud lover oss tilgivelse og et syndfritt liv i himmelen. På en måte er alle som har satt sin lit til Kristus, og hans død og kroppens oppstandelse, erklært å ha oppfylt Matteus 5:48.

Ingen på jorden nå, men vi prøver likevel: Vi vil ikke være syndfrie og fullkomne på jorden, og den som tror han har oppnådd det, bedrar seg selv, slik 1. Johannes 1:8 sier. Ikke engang Paulus var fullkommen, som det står i Filipperne 3:12. Selv om vi ikke vil oppnå syndfri fullkommenhet på jorden, skal vi likevel streve etter å oppnå syndfri fullkommenhet og likhet med Kristus, uten å la oss motløses når vi kommer til kort, slik alle troende fortsatt gjør. Så Jesu bud i Matteus 5:48 var ikke bare et fremtidig løfte og en kunngjøring, men et bud vi seriøst skal prøve å oppfylle i dag.

Ja, vi kan være fullkomne i Guds vilje: Vi kan være en «fullkommen» troende, i den forstand at vi er hele og befinner oss akkurat der Gud vil at vi skal være. Men akkurat som et «fullkommet» spedbarn ikke er ment å forbli et spedbarn for alltid, handler fullkommenhet her ganske enkelt om: «Når vi milepælene på vår vei mot å bli mer lik Kristus i dette livet?» Ordet «fullkommen» brukes i denne betydningen i 1. Johannesbrev 2:5 og Filipperne 3:15. Så selv om vi skal forsøke å adlyde Matteus 5:48 fullt ut i våre liv i dag, og selv om vi uunngåelig vil komme til kort, kan vi likevel ha glede og fullkommen fred ved å forbli i Gud nå.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 33, for mer informasjon, og «When Cultists Ask», s. 100–101, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Skal vi i Matt 6:1–4 gjøre gode gjerninger i det skjulte, eller la vårt lys skinne for mennesker, slik det står i Matt 5:16?

Svar: Begge deler. Vi bør være flittige med å gjøre gode gjerninger. Det bør imidlertid ikke være våre egne gjerninger, men snarere Jesus, han som bor i oss, som andre ser når de ser på oss. Vi skal være speilbilder av Kristus. Vårt lys skal skinne, ikke vi.

Det er et privilegium at Gud har valgt oss til å gi ham ære ved å virke gjennom oss. Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions», s. 233–234, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 6:1–4, når det gjelder å gi til Gud, hvordan skal kristne unngå at deres høyre hånd vet hva deres venstre hånd gjør?

Svar: Akkurat som vi ikke skal gjøre et stort nummer ut av våre gode gjerninger overfor andre, skal vi heller ikke gjøre et stort nummer ut av det foran Gud. Ikke brekk armen ved å klappe deg selv for hardt på skulderen heller. ;-) Ikke tenk på at du gjør Gud en tjeneste. Ikke tro feilaktig at du beriker Gud, som uansett eier alt, eller at Gud er så heldig som har frelst deg. Vi er frelst ikke på grunn av noen fortjeneste fra vår side, men fordi Gud så hvor hjelpeløse vi var, og i sin nåde elsket oss likevel. Se *Now That’s a Good Question*, s. 581–582, for et annet, men supplerende svar.

Spørsmål: I Matt 6:1–4 står det at vi ikke skal gi almisse foran mennesker. Hvorfor oppgir da kristne veldedighet i selvangivelsen, og hvorfor har noen bygninger eller andre monumenter oppkalt etter seg?

A: «Foran mennesker» (flertall) betyr foran offentligheten, så det er greit å oppgi veldedighetsbidrag i skattemeldingen. Men hvis noen donerer penger for at en bygning eller et monument skal reises i deres navn, har de fått sin belønning allerede her på jorden. Hvis noen derimot reiser et monument i en annens navn, og den første personen enten ikke er klar over dette eller ikke har gjort noe for å oppmuntre til at det ble reist i deres navn, gjelder ikke dette verset for dem.

Spørsmål: I Matt 6:5–6 står det at vi skal be i det skjulte. Hvorfor ønsker da mange kristne offentlig bønn i skolene?

Svar: Bibelen gir mange eksempler på privat og personlig bønn. Den gir imidlertid også eksempler på gruppebønner, som i Josva 7:6–9. Man kan ha fellesskapsbønn der bare én person taler, som i 1. Kongebok 8:22–53. I disse eksemplene på offentlig bønn er alle involvert i bønnen, uansett om de taler eller ikke.

I Apostlenes gjerninger 16:25–26 ba Paulus og Silas sammen og sang på et sted hvor andre kunne se dem. Men siden de var i fengsel, hadde de ikke noe valg når det gjaldt stedet.

Kristne kunne se hverandre mens de ba i fellesskap, i Apostlenes gjerninger 2:42; 12:12; 13:3; 14:23; 20:36, så det er helt i orden.

Det vi ikke ser godkjent, er å be offentlig for å vise seg, eller å be offentlig der noen i mengden ikke deltok, kanskje fordi de ikke tror på Gud.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1224, for mer informasjon.

Spørsmål: Fordømmer Jesus i Matt 6:5–7 all offentlig bønn?

Svar: Nei, dette verset sier ikke det. Han fordømmer snarere bønner som bare er for syns skyld. Faktisk ba Jesus offentlig i Johannes 11:41–42.

I Det gamle testamente ba Salomo en svært offentlig bønn i 1. Kongebok 8:22. Jesus er ikke imot offentlig bønn, men mot «prangende» bønn, dvs. bønn for å bli sett av andre. Se When Critics Ask, s. 333–334, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 6:7, bør vi noen gang gjenta bønner?

Svar: Det er greit å gjenta bønner, så lenge de har betydning for deg når du ber dem. Hvis du ikke ber dem med mening, bør du ikke bry deg med å be dem. I bønn eller under tilbedelse er det greit å gjenta en setning, slik det ble gjort i noen salmer. Se *Now That’s a Good Question*, s. 207–210, og *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 411–412, for mer informasjon.

Spørsmål: Skal vi i Matt 6:7–8 unngå tomme gjentakelser, eller skal vi be uavbrutt slik enken var et eksempel på i Luk 18:5,7?

Svar: Å be kontinuerlig betyr ikke nødvendigvis at du må bruke gjentakelser. Du kan si forskjellige ting i bønnene dine når du ber.

Jesus sa ikke at gjentakelser var galt, bare hvis det er tomme eller meningsløse gjentakelser. Noen gjentakelser er greit hvis de er meningsfulle. Se for eksempel Salme 118:1-4. Derfor, hvis en gudstjeneste bruker noen av de samme elementene hver uke, er det greit så lenge det er meningsfullt. Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions», s. 236–237, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 6:7–8, hvorfor ber mange kristne, spesielt de som tilhører mer liturgiske tradisjoner (katolikker, episkopale, anglikanske, lutherske osv.), mange av de samme tingene om og om igjen hver søndag?

Svar: Å si det samme flere ganger er greit hvis det har betydning for dem hver gang. Jesus kritiserte ikke gjentakelse her, men tom (meningsløs) gjentakelse. I noen salmer, for eksempel Salme 136, brukes gjentakelse. Jesus advarte oss om at gjentakelse kan være meningsløs, men det betyr ikke at all gjentakelse er meningsløs.

«Hail Mary»-bønner er ikke gode bønner, siden de er rettet til Maria, ikke til Jesus. Men selv om vi hadde tilsvarende «Hail Jesus-bønner», ville ikke det være bra heller, og det ville forutsette at vi ville få velsignelse basert på hvor ofte vi resiterer innlærte fraser.

Se Ulrich Luz, «Matthew 1–7: A Commentary», s. 366, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 6:9 og Jak 3:9, kalte jødene ofte Gud «vår Far»?

Svar: Det var helt sikkert vanlig. Et berømt jødisk verk kalt «De atten velsignelsene», som ble fullført rundt år 110 e.Kr., inneholder 44 korte bønner til Gud, som hver begynner med «vår Far, vår Konge». Se The Expositor’s Greek Testament, bind 4, s. 453 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva lærte Jesus i Herrens bønn i Matt 6:9–13 og Luk 11:1–4?

Svar: Her er en svært kort oppsummering.

Vår Far: Vi ber til Gud Faderen. Jesus er Gud (Hebreerne 1:8–9), så det er også greit å be til Jesus, slik Stefanus gjorde i Apostlenes gjerninger 7:59.

Som er i himmelen: Selv om Gud er overalt samtidig, må du aldri glemme at Gud er transcendent. Hans trone er lenger unna oss enn stjernene.

Helliget være ditt navn: Tro ikke at Gud bare er en kompis eller «venn». Husk hvem Gud er.

La ditt rike komme: Denne typen bønn blir ofte oversett i dag. I tillegg til lovprisning/tilbedelse, bekjennelse, takksigelse og bønn for deg selv og andre, er det også å be om at Guds rike snart skal komme. 1. Tessalonikerbrev 4:18 er bare ett vers som viser at vi skal lengte etter hans rike. Vers som viser at vi skal holde utkikk etter og vente på Hans rike, inkluderer 1. Tessalonikerbrev 4:18, 2. Petersbrev 3:13 og 1. Petersbrev 4:7.

Denne formuleringen tyder ikke på en likegyldig holdning. Tvert imot uttrykker vi med den et brennende ønske om å se Guds rike komme snart.

La din vilje skje: Vi skal be om at Guds vilje skal skje, ikke bare om å få oppfylt våre egoistiske ønsker (Jakob 4:3). Når vi ønsker det som er best for Guds rike, hvem tror vi da er best i stand til å avgjøre det: oss eller Gud?

På jorden som i himmelen: Vi trenger ikke å be om at Guds vilje skal skje i himmelen, der det ikke finnes fristelser, men vi må be om at den allmektige Guds vilje skal skje på jorden. Himmelen er vår målestokk for hvor sterkt vi ønsker at Guds vilje skal bli adlydt.

Gi oss i dag: Vi skal be om å få våre behov dekket, ikke bare våre ønsker. Selv om ugudelige rike mennesker kanskje får alt de trenger økonomisk og mer til uten å be, skal vi se bort fra det og be til Gud om våre behov. (Se Ordspråkene 30:7–9.) Tilsynelatende er det ikke meningen at vi skal be om det vi trenger for hele uken på én dag, slik at vi kan unnlate å be i det hele tatt de neste seks dagene.

Vårt daglige brød: Be daglig om våre behov, ikke om vår grådighet. Ikke bare be én gang for alle livets behov, men be daglig. I denne bønnen mangler en bønn om våre ønsker og egoistiske begjær, slik Jakob 4:3 viser. Dette er en bønn om det vi reelt trenger.

Tilgi oss våre synder: Vi trenger tilgivelse for ord, handlinger og passivitet utad. I tillegg trenger vi tilgivelse for våre tanker og renselse for våre syndige begjær innad. Noen hevder feilaktig at vi ikke bør be Gud om tilgivelse, når vi først er blitt kristne og allerede er tilgitt. Denne bønnen viser noe annet. Jakob 5:16 viser også at man skal be for en troende, slik at hans synder skal bli tilgitt (fremtid). Syndenes tilgivelse er basert på Kristi død på korset, ikke på noen av våre ord, men tilgivelsen har et fortids-, nåtids- og fremtidsaspekt som alle går tilbake til korset. Ifølge New International Bible Commentary s. 1127 er den beste oversettelsen her «synder»; å bare kalle dem «overtredelser» er ikke særlig nøyaktig.

Slik vi tilgir dem som synder mot oss, er Guds tilgivelse fullstendig for dem som omvender seg og vender seg til Ham. Slik bør også vår tilgivelse overfor andre være.

For øvrig er Fadervår også sitert i Tatianus’ *Diatessaron*, avsnitt 9:32–41, s. 58, og i de tidlige kristne skriftene: Origenes’ *Om bønn*, kap. 18.1, s. 65, og *Didache*, kap. 8, *ANF*, bind 7, s. 379. *Didache* legger til at den bør bedes tre ganger om dagen.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1224–1225, og Ulrich Luz, «Matthew 1–7: A Commentary», s. 369, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal vi be, ifølge Matt 6:9–13 og Luk 11:2–4?

Svar: Bønn handler ikke om å informere en allvitende Gud, gi den Allmektige kraft eller forandre hjertet til en svært kjærlig Gud. Det er snarere et bud, et privilegium å snakke med Gud og et løfte om at Gud vil høre våre bønner. Bønn er fantastisk, fordi en allmektig Gud ikke bare har samtykket i, men til og med selv har kommet på ideen om at Han lar våre bønner «være virkningsfulle» (Jakob 5:16) ved at Gud forandrer ting.

Se «Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties», s. 299–302, og «The Complete Book of Bible Answers», s. 160, for utfyllende svar.

Spørsmål: Kan du forklare hvorfor det i Matt 6:10 og Luk 11:2 er to «i»-er og hvorfor himmel og jord er byttet om i KJV, i motsetning til «på» og «i» i den greske teksten og andre oversettelser?

Svar: Matteus 6:10 i KJV lyder: «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden, som i himmelen.»

I Matteus 6:10 finnes det ingen vesentlige manuskriptvariasjoner, og det greske er slik du sier. I Lukas 11:2 finnes det en manuskriptvariasjon, men den er heller ikke som i KJV.

Uansett er det greske «i» himmelen og «på» jorden. Slik er det i NKJV, NIV, Greens bokstavelige oversettelse og stort sett alle andre unntatt KJV. Jeg vet ikke hvorfor KJV oversatte «i» for begge, selv om jeg kan spekulere i at «i jorden» den gang kanskje betydde det samme som «på jorden i dag». Jeg vet ikke hvorfor ordene ble byttet om; kanskje KJV-oversetterne mente at ordene ville høres bedre ut om byttet, men det finnes ingen grunn til det i det greske. Selv om dette er et tilfelle der KJV er mindre presis enn den burde være, er det egentlig ikke en feil, siden betydningen likevel er klar.

Jeg mener at KJV var en god oversettelse, utført av gudfryktige menn for over 400 år siden, men vi har bedre oversettelser i dag.

Spørsmål: Hvorfor skal vi i Matt 6:13 be om at Gud ikke må føre oss inn i fristelse, når Jak 1:13 sier at Gud ikke frister noen?

Svar: Betydningen kommer bedre frem slik mange briter uttrykker denne bønnen: «redd oss i vår nød». Gud frister oss ikke, men Gud tillater at vi blir fristet, slik Jesus ble, og slik Paulus ble fristet til fortvilelse i 2. Korinterbrev 1. Gud prøver oss, men Gud lar oss ikke bli fristet utover det vi kan tåle (1. Korinterbrev 10:13a). Når vi blir fristet og føler at vi er nær ved å nå grensen for hva vi kan tåle, kan vi be til Gud, og Han vil finne en utvei for oss eller en måte å styrke oss på. Se *When Critics Ask*, s. 334, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Skal vi i Matt 6:14–15 tilgi andres overtredelser eller alle deres synder?

Svar: «Overtredelser» betyr her synder, så det er ingen forskjell.

Spørsmål: I Matt 6:16–18, bør kristne faste?

Svar: Ja, faste er en måte for troende å uttrykke hvor sterke våre følelser er overfor Gud.

Vi bør faste for å tilbe (Apg 13:2-3); for å be om hjelp (Jesaja 58:3-9; Apg 14:23; Sal 35:13; Neh 1:4; Est 4:3,16; 1 Kong 21:27; Esra 8:23) og for individuell og kollektiv omvendelse (Neh 9:1; Dan 9:3; Joel 1:14; 2:12-15; Jona 3:5).

Vi bør ikke faste av tradisjon (Sakarja 7:5) eller for å vise oss (Matteus 6:16-18).

Det er greit å slanke seg, men det er ikke faste, siden hovedformålet er et annet. Å overspise og veksle med faste er verken særlig sunt eller i tråd med Skriften.

Se *Now That’s a Good Question*, s. 229–230, *New Dictionary of Christian Ethics and Pastoral Theology*, s. 377–378, og *1001 Bible Questions Answered*, s. 463–464 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor har kristne penger og andre skatter på jorden, slik det står i Matt 6:19–21?

Svar: Å gi til Gud er ikke valgfritt for troende (Malaki 3:10–12). Vi bør gi til Herrens verk (2. Korinterbrev 8:1–8; 9:6–11; Ordspråkene 3:9,10; 11:24; 1. Korinterbrev 16:2; Titusbrevet 2:13). Det er viktig for oss å hjelpe de fattige og andre som hjelper andre (Ordspråkene 11:24–25; 14:21; 24:11–12; 28:22; 29:7; 31:9,20; 2. Korinterbrev 9:6–7).

Et stort antall vers i Bibelen oppfordrer oss til å gi til de fattige og andre: Ordspråkene 11:24–25; 14:21; 19:9–10,17; 21:13; 22:9; 24:11–12; 29:7; 31:9,20; Salme 41:1; Jesaja 58:7-8,10; Jeremia 5:28; 22:16; Matteus 6:2-4; 19:21; Galaterne 2:10; Efeserne 4:28; 1. Timoteus 6:18-19; Jakob 1:27; 5. Mosebok 15:11; Salme 68:5; Job 29:12-13; 1. Johannes 3:17-19; Apostlenes gjerninger 4:32-35

Man må imidlertid også erkjenne at rikdom kan være en velsignelse fra Gud, i henhold til Ordspråkene 28:20. For kristne er det riktig å gjøre følgende.

a) Å ha personlig eiendom (2. Timoteus 4:13).

b) Vi skal forsørge familien vår (1. Timoteus 5:4,8; Ordspråkene 31:13-15; Markus 7:10-13; ~Lukas 15:18-30).

c) Sørge for våre tjenere (1. Korinterbrev 9:4-12; 1. Timoteusbrev 5:18; Galaterbrevet 6:6)

d) Sørge for oss selv (Titus 3:14).

e) Betal skatt (Matteus 22:17; Romerne 13:7).

f) Legg til side for fremtiden (Ordspråkene 6:6-8; 10:5; 31:16; Lukas 15:18-30; Titus 3:14).

g) Etterlate en arv til våre barn (Ordspråkene 13:22; 17:2; 19:14; Salme 17:14).

h) Vi bør ta vare på våre eiendeler (noe som noen ganger krever ekstra penger) (Ordspråkene 12:10,11,27). Vi bør vite hvordan det står til med vår formue, for den kan gå tapt ved forsømmelse (Ordspråkene 27:23-24).

Likevel er det ikke riktig å handle ut fra grådighet eller frykt. Hvis du er så godt forsikret at du kan sørge bedre for familien din etter din død enn mens du lever, har du fått prioriteringene dine på hodet. Se drøftingen av Ordspråkene 3:9 for en mer omfattende drøfting av riktige og uriktige holdninger til og bruk av penger.

Spørsmål: Kan Matt 6:22 henvise til en slags åndelig «tredje øye», slik noen New Age-tilhengere hevder?

Svar: Ingen tidlig kristen, og heller ingen moderne, har noensinne tolket dette avsnittet på denne måten. Hvis dette virkelig var meningen, slik noen få hevder, så klarte ikke Gud å kommunisere på en måte som noen kristen kunne forstå. Når vi tolker et avsnitt, skal vi ikke spørre: «Kan jeg få det til å bety dette eller hint?», men snarere: «Hva var det Gud hadde til hensikt å formidle til oss?» Mange gjør det første fordi det finnes synder knyttet til intellektet, i tillegg til synder knyttet til viljen og hjertet. Se «When Cultists Ask», s. 101, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Hva sier Matteus om Gud og penger i Mt 6,24?

A: Her er det snakk om herrer. Gud, som herre, krever vår fulle tjeneste og lydighet. Å jage etter pengene krever også full tjeneste for dem.

Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 178–179, New International Bible Commentary, s. 1128, og The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 33 for mer informasjon.

Q: Hvorfor tror du Gud i Matt 6:25–26 sier at vi ikke skal bekymre oss for livet vårt?

Svar: Disse versene sier ikke at vi aldri skal tenke på livet vårt eller ikke skal planlegge, men at vi ikke skal bekymre oss for det. Fugler jobber faktisk veldig hardt med å bygge reir, ta vare på ungene sine osv., men likevel bekymrer de seg ikke for det.

Spørsmål: Siden det at Gud passer på fuglene i Matt 6:26 er et eksempel på Guds omsorg, hva kan vi da forvente av hjelp fra Gud?

Svar: Dette verset betyr ikke «aldri tenk på», men snarere «ikke bekymre deg for». Gud forsørger fuglene i luften mens de selv er aktive i å skaffe seg mat. Her er fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Ingenting skjer uten at Gud tillater det (Job 1:12; 2:6).

2. Vi vil møte vanskeligheter (2. Timoteus 3:12; Jakob 1:2; Johannes 16:33f), men Gud vil styrke oss og trøste oss i våre vanskeligheter (2. Korinter 1:4–5).

3. Gud lar ikke troende bli fristet utover det de kan tåle. (1. Korinterbrev 10:13)

4. Noen troende vil bli utsatt for forfølgelse, og noen til og med døden. (1. Petersbrev 1:6)

5. Dyrebar i Herrens øyne er hans helliges død (Salme 116:15). Selv om vi dør en urettferdig og smertefull død, vil Gud likevel ta vare på oss i himmelen, og våre nåværende lidelser er ingenting sammenlignet med himmelens gleder (se 1. Korinterbrev 2:9)

Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 179, The Tony Evans Bible Commentary, s. 876, og Believer's Bible Commentary, s. 1226–1227, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva sier Jesus her i Matt 6:33?

Svar: Jesus sier ikke at de ikke også har søkt andre gode ting. Men Jesus sier at vi først skal søke Guds rike. Som det står i *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 867: I baseball kan du berøre andre base, tredje base og hjemmeplaten uten å bli tatt ut, men hvis du går glipp av første base, spiller det ingen rolle; da er du ute.

Spørsmål: Lærer Matt 6:33 at vi skal gjøre vår påståtte indre guddommelighet til en topprioritet, slik noen New Age-tilhengere hevder?

Svar: Nei, vi har ingen indre guddommelighet. Vi er skapt i Guds bilde, og troende (både menn og kvinner) er Guds barn, men vi har ingen egen guddommelighet. Dette verset sier ingenting om vår guddommelighet eller noe annet som tilhører oss. I stedet lærer det oss å søke Hans rike og Hans rettferdighet. Det finnes ingen annen Gud enn den ene, slik enhver jødisk monoteist vil fortelle deg, og Jesus var jøde og bekreftet at det bare fantes én sann Gud, hvis ord vi skal adlyde. Vi skal underordne oss Skriften, i stedet for å forvrenge Skriften for å underordne den våre egne meninger. Se «When Cultists Ask», s. 101–102, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Matt 7:1–2, Luk 6:37 og Joh 7:24 unngå å dømme andre, siden vi blir bedt om å dømme i Joh 7:24, 1 Kor 5:12 og 1 Kor 6:2–5?

Svar: Bibelen godkjenner å dømme handlinger, men ikke å dømme mennesker. 1 Kor 6:5 bruker et annet gresk ord, diakrinai, enn de andre for «å dømme». Det refererer til en kristen voldgiftsdommer som feller dom i en sivil sak mellom kristne.

Det greske ordet som brukes i de andre tekststedene, krinete, har en rekke betydninger. Matteus 7:1-2 og Lukas 6:37 sier at vi ikke skal dømme andre (det nevnes ikke noe om å ikke dømme ting eller handlinger). Med andre ord skal vi ikke bedømme verdien av andre mennesker, bedømme hvor gode kristne de er, eller hvor store syndere de er. La Gud gjøre det; vi trenger ikke å dømme. Men selv om vi bør fjerne bjelken i vårt eget øye før vi prøver å fjerne splinten i vår brors øye, bør vi likevel prøve å fjerne splinten i vår brors øye. Her er det to aspekter. Det første er hykleriet i å bekymre seg mer for splinen i din brors øye enn for bjelken i ditt eget. Det andre er at du ikke kan se splinen godt nok til å fjerne den hvis du har en bjelke i ditt eget øye. Selv om Jesus brukte overdrivelse, er det likevel forbløffende i virkeligheten hvordan folk kan se en feil hos noen andre og likevel være helt blinde for den samme feilen hos seg selv.

Johannes 7:24 bruker også ordet krinete og sier: «Slutt å dømme etter ytre inntrykk, og begynn å dømme rettferdig.» (BSB)

Det er uansvarlig å fortelle andre at Matteus 7:1 lærer oss å avstå fra all dømming, slik at vi dermed bryter resten av Matteus 7. Vi skal gjenkjenne hunder og svin (Matteus 7:6), og vi skal være fruktinspektører i Matteus 7:16–20.

Når det gjelder drap på andre, Holocaust, mennesker som har sex med dyr og barn osv., kan noen kanskje si at vi ikke bør påtvinge moral, eller i bunn og grunn ikke dømme hva som er rett og galt. Dette er ikke det Bibelen lærer.

Se *Now That’s a Good Question*, s. 163–164, «Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties», s. 369–371, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 33, «The New International Bible Commentary», s. 1129, «The Believer’s Bible Commentary», s. 1227–1228, «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 730–731, og «The New Geneva Study Bible», s. 1515, for utfyllende svar.

Spørsmål: I Matt 7:1–5 står det at kristne ikke skal dømme, eller skal vi dømme slik det står i 1 Kor 6:2–5?

Svar: Vi skal ikke dømme andre mennesker, inkludert deres verdi, men vi skal skille mellom gode og dårlige handlinger, slik 1. Korinterbrev 6:2–5 lærer oss. Selv om noen av ordene er de samme på gresk (fra krino), er konteksten annerledes.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Matt 7:6 med å ikke kaste perler for svin?

Svar: Ikke ta det som er dyrebart og gi det til dem som ikke setter pris på det og som kanskje vil bruke det til å vende seg mot deg og angripe deg. Dette konseptet om å ikke kaste perler ligger til grunn for Ordspråkene 9:7–9, der det står at vi ikke skal prøve å korrigere en spotter eller en ond mann. Jesus utførte ikke mange mirakler foran vantro mennesker. Dessuten er det bedre for en person å ikke kjenne sannhetens vei enn å kjenne den og vende ryggen til den, slik det står i 2. Petersbrev 2:20–22.

La oss se på det brede spekteret av mulige tolkninger, og deretter snevre det inn for å finne det beste valget eller de beste valgene av den tiltenkte betydningen.

«Casting» kan bety:

C1. «Ikke kast» kan bety «ikke tving».

C2. Ikke mas.

C3. Ikke gjør noe forsøk på å undervise.

C4. Vær svært nøye med å aldri fortelle det.

Her er verbet «kaste» aktivt, så Jesus mente ikke at du skal skjule perlene dine, skjule at du er kristen eller ikke la noen perler ligge på bakken. Det er altså ikke C4.

Perler kan bety:

P1. Guds ord

P2. Evangeliets budskap

P3. Alt av verdi, spesielle privilegier eller deltakelse i hellige ting. Hard Sayings of the Bible s. 370–371 har dette synet.

P4. Det kan også bety at når kirken blir forfulgt, skal man ikke utsette andre kristne ved å oppgi navnene deres til hvem som helst.

Jesus underviste åpent om moral, så det betyr sannsynligvis ikke P1.

«Foran svin» kan bety:

S1. De som ikke setter pris på disse tingene (Hard Sayings of the Bible, s. 370–371).

S2. De som ikke er klare til å lære (The NIV Study Bible)

S3. Ikke-troende som ikke aktivt ønsker å lære.

S4. Ikke-troende som nekter å lære

S5. Hedninger (ifølge den skeptiske Asimov’s Guide to the Bible, s. 833–835) Matteus nevner imidlertid ikke-jøder som trodde, så det refererer ikke til hedninger generelt.

«Svin» var et nedsettende uttrykk, så det er svært sannsynlig at den tiltenkte betydningen inkluderer de som nekter å lære.

Derfor kan det beste valget være C1 + C2 + C3, samt P2 + P3, og S1 + S2 + S3 + S4.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 370–371, og *Now That’s a Good Question*, s. 585–586, for utfyllende svar.

Spørsmål: Hvorfor får ikke folk alt de ønsker seg i Mt 7:7–11?

Svar: Gud er mye mer enn bare en kosmisk julenisse. Folk får ikke alltid det de ønsker seg, av minst fem grunner.

1. Folk ber ikke om det (Jakob 4:2)

2. Man må be til Gud, ikke til noen annen. (~5. Mosebok 5:6–7)

3. Man må be i Jesu ånd og navn (Kolosserne 3:17; Johannes 14:13–14; 15:16; 16:26).

4. Gud hører ikke de ugudelige (Ordspråkene 15:29; 1. Petersbrev 3:12; Jesaja 1:15; Jeremia 11:14; 14:12; Mika 3:4).

5. De kjemper mot Guds folk (Salme 18:41; 1. Samuel 22:16-17; 28:6).

Se også svaret på neste spørsmål.

Spørsmål: Siden det i Matt 7:7-8 står at den som ber, får, og den som søker, finner, hvorfor søker de da i Amos 8:12 Herrens ord uten å finne det?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Jesus sa disse ordene flere århundrer etter Amos, og forholdene var annerledes i nytestamentlig tid enn før. Dessuten var det en 400-års periode med stillhet, der ingen skriftsteder ble gitt, rett før Jesus kom. Til slutt var den kunnskapen som Jesus ga oss, ikke tilgjengelig engang for gudfryktige mennesker som levde før Jesus. Men selv om disse tre påstandene alle er sanne, overser de den tidløse sannheten og advarselen, som er hovedpoenget i Amos 8:12–14.

Svaret: Svaret har to nivåer.

Nærmere bestemt refererte Amos 8:12–14 til dem (hovedsakelig samaritanere) i landet [Israel] som fulgte både avgudene i det nordlige riket og Gud. Så lenge de prøvde å følge begge deler, ville de ikke finne Guds ord.

Generelt sett er Amos 8:12–14 en advarsel til alle mennesker. Matteus 7:7–8 betyr ikke at man skal be hvem som helst; det betyr at man må be den ene sanne Gud. Hvis man ønsker å kombinere Guds sannhet med avgudenes og andre religioners løgn, vil man oppleve en sannhetssult, ikke en oppfyllelse av sannheten. Du må søke Gud av hele ditt hjerte, ikke slik at en del av hjertet ditt søker Gud og en del av hjertet ditt søker avguder.

Spørsmål: Hvorfor får ikke kristne alltid det de ber Gud om i Jesu navn, slik det står i Matt 7:7–11?

Svar: Gud svarer på noen bønner med «ja», på noen med «nei» og på noen med «vent». Når det ikke kommer noe svar, eller ikke det svaret vi ønsker, er det lurt å tenke over hvorfor. Vi kan ikke kjenne til hvert enkelt tilfelle, men generelt sett er det minst 21 grunner som har å gjøre med oss, omstendighetene og Gud.

Oss:

1. Vi ber til feil Gud, en avgud. 1. Kong 18:26–29

2. Bønnene våre bør ikke handle om å tilfredsstille våre egne lyster. Jakob 4:3

3. Bønnene må gjelde gode ting. Matteus 7:11

4. Det er ikke Guds vilje at vi skal få dem. Markus 14:36

5. Vi må vente. Daniel 10:12-14

6. Våre bønner er bare tomme gjentakelser. Matteus 6:7

7. Likevel må vi [meningsfullt] holde ut. Lukas 11:5-10, 18:1-7

8. Vi nærer synd i våre hjerter (Salmer 66:18-19), vender det døve øret til de fattige (Ordspråkene 21:13) eller er onde (Ordspråkene 15:29, Jesaja 59:1-3). Gud hører oss ikke når vi velger å ikke høre på Gud (Sakarja 7:11-14 og underforstått i Ordspråkene 28:9).

9. Vi trenger selvbeherskelse. 1. Petersbrev 4:7

10. Vi har syndet, for eksempel ved skilsmisse. Malaki 2:13-14

11. Vi ignorerer Gud og hans lov. Sakarja 7:13; Ordspråkene 28:9

12. Vi ignorerer de fattiges rop. Ordspråkene 21:13

13. Vi er hensynsløse overfor våre koner. 1. Petersbrev 3:7

14. Gud vil ikke høre på dem hvis de fortsatt tilber avguder også. Esekiel 8:8-18

15. Deres hender er fulle av blod. Jesaja 1:15

16. Gud vet hvilke prøvelser som er best. 2. Korinterbrev 12:7-9

17. Gud tukter oss. 2. Samuelsbok 12:16-18; 22-24

Omstendigheter:

1. Når tiden er inne, vil Gud kanskje høre bønnen, men nå er det ennå ikke riktig tidspunkt. Habakkuk 2:3

2. Det kan være at vi må forandre oss på en eller annen måte, eller at noen andre må forandre seg. 1. Samuelsbok 1:10-12; 2. Mosebok 2:23-24

Gud:

1. Gud svarer kanskje «nei» på bønnen vår

2. Gud lar kanskje oss bli satt på prøve.

Noen ganger, som boken om Job og Daniel 10:2-3,12-14 viser, har vi absolutt ingen anelse om alt som foregår bak kulissene. Men vi vet at vår tålmodighet og utholdenhet ærer Gud.

Spørsmål: Hva er eksempler på den gyldne regel i Matt 7:12a?

Svar: Legg merke til at det ikke står «brødre», altså medtroende, men «naboer», både troende og ikke-troende. I forretningslivet skal du behandle leverandører, kunder, kolleger, overordnede og underordnede slik du selv ønsker og forventer å bli behandlet hvis situasjonen var omvendt. Når det gjelder konkurrenter, kan du være en tøff konkurrent, men likevel en rettferdig og hederlig en. Når en situasjon, et salg eller en transaksjon er fullført, ville du da føle deg trygg på å fortelle den andre parten at du er kristen, eller ville du være flau og skamme deg over å fortelle dem at du er kristen?

Den gyldne regel ble gitt, i negativ form, av Hillel hundre år tidligere, av Filon fra Alexandria, i Tobit 4:15 og av Konfucius (Legge, Chinese Classics, bind 1, s. 191f).

Se New International Bible Commentary s. 1129, The Believer’s Bible Commentary s. 1229, The Evangelical Commentary on the Bible s. 731 og The Expositor’s Greek Testament bind 1 s. 131–132 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Matt 7:13–14, at porten som fører til fortapelse er bred, mens den som fører til evig liv er smal?

Svar: De to portene fører til forskjellige bestemmelsessteder. Satan leder verden ned en vei som i siste instans er egoistisk og ødeleggende. Men Gud har en annen vei, og vi må velge om vi skal følge mengden eller følge Gud.

Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 34, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1229, og Ulrich Luz, *Matthew 1–7: A Commentary*, s. 435 for mer informasjon.

Spørsmål: Forteller Matt 7:20 oss hvordan vi kan se hvilken religiøs gruppe som er den sanne religionen?

Svar: Ja og nei. I hver religion finnes det mennesker som hevder å tilhøre den religionen, men som ikke følger det den sier. Det finnes mange kulturelle kristne, kulturelle muslimer, kulturelle hinduer osv. Dette avsnittet sier at det retter seg mot enkeltpersoner, særlig falske lærere. Dette verset gjelder altså grunnleggerne av en sekt eller religion. Se *When Cultists Ask*, s. 103, for et annet svar.

Spørsmål: Hvordan kan noen i Matt 7:21–23 tro at de er frelst, men likevel havne i helvete?

Svar: Det finnes et viktig begrep som kalles «falsk omvendelse». Mennesker kan ikke bare lure andre, men de kan også lure seg selv. Ingenting her tyder på at de hadde kjetteriske læresetninger. Men hvis frukten av deres tro og liv ikke stemmer overens med det Det nye testamente lærer, bør de undersøke sin egen tro, slik Paulus sier at man skal gjøre i 2. Korinterbrev 13:6. Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 878, «The New International Bible Commentary» s. 1129, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1229–1230, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 34 og Ulrich Luz, «Matthew 1–7: A Commentary» s. 442 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan Matteus 7:24–29 anvendes på våre liv?

Svar: Tony Evans gir et eksempel på at han hadde en sprekk i veggen sin som han reparerte mange ganger, men den kom alltid tilbake. Problemet var ikke veggen; nei, det var mer alvorlig. Problemet lå i fundamentet. Hvis det er en sprekk i livet vårt, åndelig sett, som stadig kommer tilbake, bør vi kanskje ikke se på sprekken som den egentlige årsaken. Den egentlige årsaken kan være at det er noe galt med fundamentet. Teknisk sett handler denne lignelsen ikke om to fundamenter; snarere handler den om hvor man skal bygge sitt fundament. Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 878, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1230, «The Expositor’s Greek New Testament» s. 135–136 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 34, 36 for mer informasjon.

Spørsmål: Viser Matt 7:24–29 at bare de som anerkjenner sin påståtte «indre guddommelighet», kan tåle livets stormer, slik Spangler og noen andre New Age-tilhengere hevder?

Svar: Nei, se svaret på Matteus 6:33. I dette avsnittet nevnes ikke vår guddommelighet; New Age-tilhengere leser det inn i teksten. Spørsmålet er snarere om livet vårt (huset vårt) er bygget på Guds grunnvoll eller på sand. Se When Cultists Ask, s. 103, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor formulerte spedalske mannen spørsmålet sitt på denne måten i Matt 8:2?

Svar: Den spedalske tvilte på Jesu evne til å rense ham. Den spedalske var usikker på om Jesus var villig til å rense ham.

Spedalskhet er også en god metafor for synd. Den ser ekkel ut, sprer seg på personen, er smittsom for andre og var menneskelig sett uhelbredelig.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1231, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skulle den spedalske i Matt 8:4 bringe offeret som et vitnesbyrd for prestene?

Svar: Dette skulle tjene som et vitnesbyrd for å vise prestene at han på mirakuløst vis var blitt renset, og det ville også være et vitnesbyrd for prestene om at Jesus fortsatt holdt loven. Sannsynligvis var det svært få spedalske som gikk til presten og ba om å bli undersøkt, siden de nå var helbredet. Hvis presten var på vakt, kunne han ha undersøkt hvem denne helbrederen var; det nevnes imidlertid ikke at presten gikk nærmere inn på dette. Dette kan ha vært grunnen til at Jesus «testet presten» ved å la ham være den første til å undersøke mannen.

En annen grunn var at Jesus ønsket at mannen skulle bli gjenopptatt i samfunnet, i tillegg til å bli fysisk helbredet. Hvis presten hadde hørt fra andre at denne mannen var «ren» til tross for at han ikke hadde gått til presten slik Moseloven foreskrev, kunne presten av ren tross ha nektet å erklære ham ren.

Senere ble noen av fariseerne kristne, ifølge Apostlenes gjerninger 15:5. Til tross for alle sine mange feil hadde mange av fariseerne likevel den dyden at de tok Guds ord på alvor og trodde på det Gud sa om oppstandelse og livet etter døden.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1231, «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 138, og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 36–37 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 8:5–13, kom hundreføreren selv til Jesus, eller sendte han andre, slik det står i Luk 7:1–10?

Svar: Det finnes to mulige svar.

1) Hundrekapteinen sendte andre i forveien, og kom deretter selv.

2) Når det står at hundreføreren «kom», betyr det ikke nødvendigvis at han kom personlig. For eksempel, når det i Joh 19:1 står at Pilatus pisket Jesus, betyr det ikke at Pilatus gjorde det med egne hender.

Se «Bible Difficulties & Seeming Contradictions», s. 174–175, og «When Critics Ask», s. 334, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor undret Jesus seg over hundreføreren i Matt 8:10 og Luk 7:9?

Svar: Jesus undret seg over den kontrasten han så. Hundrekapteinen var ikke jøde, og han hadde ikke blitt oppdratt i loven hele livet, men likevel hadde han større tro enn mange jøder. Hundrekapteinen trodde at Jesus kunne befale sykdommen på samme måte som han befalte soldatene sine. Å ha tro er ikke bare avhengig av miljøet og oppveksten din. Hundrekapteinen kan ha sagt at han ikke var verdig, enten på grunn av jødiske skikker eller, mer sannsynlig, fordi han anerkjente Jesu kraft og autoritet. Hundrekapteinen kan ha vært klar over den tidligere helbredelsen i Joh 4:46–54, og det ga ham håp og mot til å henvende seg til Jesus.

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 731–732, «The Expositor’s Greek Testament» bind 1 s. 139, «New International Commentary on the Bible» s. 1130 og «Tony Evans Bible Commentary» s. 878–879 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 8:12, refererer dette til midlertidig straff eller evig straff?

Svar: Verset i seg selv sier ikke noe om det. Imidlertid refererer «gråt og tenners gnissel» andre steder ikke bare til kvaler, men også til ære, privilegier og glede som er tapt for alltid, så dette refererer mest sannsynlig til evig straff.

Spørsmål: I Matt 8:12; 22:13; 25:30 – er helvete et sted med mørke, eller et sted med ild som i Åp 20:14; Mark 9:48?

A: Begge deler. Først et kort svar, deretter et lengre svar.

Kort svar: Denne ilden er ikke bare en jordisk ild, og Gud kan skape denne ilden akkurat slik Han ønsker. Gud beskriver for oss noe vi aldri har sett på jorden, og selv om vi ikke vet hvor lik eller ulik jordisk ild er i forhold til helvetesilden, er den lik nok til at Gud kan bruke den som en beskrivende metafor.

Langt svar: Vitenskapelig sett er ild lysende fordi den avgir lysfotoner i det synlige spekteret (fra rødt til fiolett). Den føles varm fordi den også bestråler oss med lysfotoner i andre deler av spekteret, hovedsakelig infrarødt lys fra ilden, mens sollyset gjennom atmosfæren inneholder mer ultrafiolette stråler. Hvordan ville du beskrive noe som hovedsakelig avgir røntgenstråler eller gammastråler? Dette kunne steke noe mye raskere, men det ville se mørkt ut for det synlige øyet. Hvis vi ser bort fra fotoner, ville en nøytronstjerne avgi det meste av sin energi i form av nøytroner, slik en atombombe gjør, men den ville være mørk hvis det var få fotoner. Nå vet vi ikke om helvete er varmt på grunn av fotoner, nøytroner eller noe helt annet, men disse jordiske observasjonene viser ganske enkelt at det finnes mange muligheter for hvordan mørket og ilden i helvete kan se ut.

Se *When Cultists Ask*, s. 104–105, og *When Critics Ask*, s. 335, for andre svar.

Spørsmål: Hva er betydningen av Jesu ordvalg i Matt 8:13?

Svar: Det er ikke nedtegnet at Jesus sa dette til noen andre. Hundreføreren hadde så stor tro at Jesus sa dette, og datteren hans ble helbredet.

Spørsmål: I Mt 8:14 og 1 Kor 9:5: Beviser det faktum at Peter var gift at den katolske praksisen om at prester ikke kan gifte seg, er feil?

Svar: Sett fra et protestantisk perspektiv verken beviser eller motbeviser dette verset dette poenget. Peter var gift før han ble disippel. På samme måte har det i det tjuende århundret vært gifte episkopale prester som konverterte til katolisismen, og den katolske kirken lot dem fortsette å være gifte katolske prester og fortsette som før i ekteskapet sitt.

Spørsmål: Hva er det interessante ved helbredelsen av feberen i Mt 8,15?

Svar: Vanligvis, når noen kommer seg over feber, er de svake og trenger tid til å komme seg. Å være syk av feber var ikke uvanlig, på grunn av malaria. Peters svigermor trengte overhodet ingen tid til å komme seg før hun begynte å servere dem.

Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 37, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1232, *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 204, *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 140–141, og *The New International Bible Commentary*, s. 1158–1159 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 8:17, refererer Jes 53:4 til å lide for oss, eller til å helbrede oss?

Svar: Jesaja 53:4 kan henvise til begge deler.

Messias skal bli såret: Som Jesaja 53:5 viser, refererer dette avsnittet til at Messias (den lidende tjener) lider for vår skyld. På samme måte sier Jesaja 53:6 at Herren la vår misgjerning på den lidende tjeneren.

Guds folk vil bli helbredet. Både Jesaja 53:5 og 53:4 viser at en velsignelse ved Messias vil være vår helbredelse. Ingenting i Jesaja 53 spesifiserer at dette kun er åndelig helbredelse eller fysisk helbredelse. Det er klart at Gud brukte eksemplene på fysisk helbredelse for å peke utover dem selv mot den større betydningen av åndelig helbredelse, som ble muliggjort gjennom korset.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 204–206, for en mer utførlig drøfting.

Spørsmål: Kan det i Matt 8:20 og andre steder være slik at Jesus refererer til noen andre enn seg selv når han sier «Menneskesønnen»?

Svar: Nei, Markus 14:41b viser at Jesus mente seg selv. I Getsemane-hagen, like før han ble arrestert, sier Jesus i Markus 14:41b: «Sover og hviler dere fortsatt? Det er nok! Tiden er kommet. Se, Menneskesønnen blir forrådt i syndernes hender. Stå opp, la oss gå. Se, min forræder nærmer seg!» (BSB). Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 209–213 for en utførlig drøfting av begrepet «Menneskesønnen».

Spørsmål: Hvorfor kaller Jesus seg ofte Menneskesønnen i Matt 8:20 og andre steder?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1) Jesus anså dette begrepet som svært betydningsfullt. Jesus brukte dette uttrykket 32 ganger i Matteus, 14 ganger i Markus, 26 ganger i Lukas og 12 ganger i Johannes.

2) Mens tittelen «Guds Sønn» brukes for å understreke Jesu guddommelighet, understreker «Menneskesønnen» også Jesu fulle menneskelighet. Men akkurat som «Menneskesønnen» innebærer Jesu fulle menneskelighet, understreker «Guds Sønn» Jesu fulle guddommelighet.

3) Daniel 7:13–14 snakker profetisk om Menneskesønnen. Jesus ønsket sannsynligvis at de skulle gå tilbake og lese dette avsnittet. Der står det: «I mitt nattlige syn fortsatte jeg å se, og jeg så en som lignet Menneskesønnen komme med himmelens skyer. Han nærmet seg Den gamle av dager og ble ført inn i hans nærvær. Og han fikk herredømme, ære og kongedømme, for at folk fra alle nasjoner og språk skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke skal forgå, og hans rike er et rike som aldri skal ødelegges.» (BSB)

Se *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 322–324, *When Critics Ask*, s. 335–336, *When Cultists Ask*, s. 105–106, og *New International Commentary on the Bible*, s. 1130–1131, for mer utførlige svar.

Spørsmål: Hvorfor ba Jesus mannen i Matt 8:21–22 om å la de døde begrave sine egne døde?

Svar: Jesus mente at det var mange åndelig døde mennesker rundt seg som kunne begrave de døde, og at man ikke skulle la seg binde av ting uten evig betydning. Problemet lå i mannens anmodning: «Herre, la meg først …».

Det er ingenting som tyder på at mannens far allerede var død. Mannen kan ha ment: «Vent til min gamle far dør, og kanskje til han får arven, så skal jeg følge deg.» Mannen ønsket altså å følge Jesus, men han ville gjøre det på sine egne premisser. Jesus avslo ham. I skarp kontrast til dette forlot Matteus, forfatteren av evangeliet, alt umiddelbart og fulgte ham da han ble bedt om å følge Jesus, jf. Matteus 9:9.

Se *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 324, *When Critics Ask*, s. 336, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1232–1333, *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 38, *The New International Commentary on the Bible*, s. 1130, og *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 879, for mer utdypende svar.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus sove gjennom denne voldsomme stormen i Matt 8:24–25?

Svar: Det greske ordet her, seismos, kan bety jordskjelv, men her refererer det til en voldsom «rystelse» i havet. Jesus hadde seiret over menneskelige sykdommer, og han fryktet heller ikke naturkreftene. Det er to muligheter.

Naturlig: Jesus var trøtt etter forkynnelsen og sov svært dypt. På den tiden hadde de ingen mikrofoner eller lydanlegg, så en offentlig taler måtte snakke svært høyt. Husk også at Jesus ikke var bekymret for å nå den andre siden. Hvis Jesus normalt kunne sove i en liten båt, så sover han ganske enkelt når det er høyere bølger og vind.

Overnaturlig: Hvis stormen var så voldsom at ingen kunne sove gjennom den, så fikk kanskje Faderen Jesus til å være i en svært dyp søvn for å prøve disiplenes tro på at Gud ville holde Jesus trygg.

Se «Evangelical Bible Commentary» s. 732 og «The Expositor’s Greek Testament» bind 1, s. 143 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva kan vi i Matteus 8:24–27 lære av dette og anvende i våre egne liv?

Svar: Alle opplever stormer, noen så alvorlige at de kan få båten vår til å synke. Men Jesu syn på stormen og vårt syn på en storm kan være radikalt forskjellige. Disiplene var fiskere, og de visste at fiskere kunne omkomme i slike stormer. Som Matthew Henry sier, irettesatte Jesus dem ikke for at de vekket ham for å be om hjelp, men snarere for deres frykt og mangel på tro. Disciplene innså ikke at de ikke trengte å frykte at båten deres skulle synke, så lenge Jesus var om bord. Disciplene hadde tro, men de hadde ikke en tro de kunne stole på. Stormen var virkelig voldsom, men det de måtte gjøre, var å la Jesus stille stormen. Vi kan oppleve stormer i livet vårt som ikke bare virker voldsomme, men som faktisk er voldsomme. Vi må be Jesus om å stille stormen.

Jesus kom med to irettesettelser her: én til vinden og bølgene, og én til disiplene for deres svake tro. Det er som om de ikke fullt ut innså, eller egentlig husket, hvem som var i båten sammen med dem. Kanskje må vi omvende oss når vi glemmer hvem som er med oss i livets båt. En god ting ved prøvelser i livet vårt er at de på nytt gir oss en bedre forståelse av hvem Jesus er.

Til slutt, når vinden stilner, er vannet fortsatt svært urolig en stund. Men disiplene ble forbløffet, for i Matteus 8:26 står det at ikke bare vinden, men også bølgene ble stille. En båt ville ikke være trygg før bølgene var stille, så Gud stilnet også bølgene.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 38–39, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 215, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1233 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 880 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 8:28, var det to demonbesatte menn i Gergesenerlandet, eller bare én ifølge Mark 5:1–4 og Luk 8:26–33?

Svar: Selv om det muligens kan ha vært to forskjellige hendelser, er det mer sannsynlig at det var den samme hendelsen, og at det foreligger en skrivefeil i Matteus. Papias, en disippel av apostelen Johannes, skrev at Matteus opprinnelig skrev sitt evangelium på hebraisk/arameisk. I boken *When Critics Ask*, s. 337, tilføyes det at «hvis det var to menn, så er begge beretningene korrekte, fordi det finnes en svært grunnleggende matematisk lov … – hvor det er to, er det alltid én. Det finnes ingen unntak!» Vi ville ha et problem hvis Markus og Lukas sa at det bare var én mann, men ordet «bare» står ikke der.

Spørsmål: I Matt 8:28, nøyaktig hvilken by lå i nærheten av den demonbesatte mannen?

Svar: Det ville enten være i Gadara eller Gerasa. Vanskeligheten er at det fantes tre byer med ganske like navn. I tillegg, hvis dette ble transkribert fra hebraisk, er de hebraiske bokstavene for «r» og «d» svært like.

Gergesenes (i Gergesa), det moderne Khersa, er byen som nevnes i de fleste manuskriptene. Den ligger på den østlige bredden av Genesaretsjøen, og åsene skråner bratt ned mot sjøen.

Gadarenes (fra Gadara), det moderne Um Qeis, lå bare 5 til 8 miles sørøst for Genesaretsjøen, og «gadarenernes land» strakte seg faktisk helt til Genesaretsjøen, noe som bekreftes av at Josefus nevner dette og av en mynt fra Gadara som viser et skip. Vaticanus, teksten til Ephraem Rescriptus og noen eksemplarer av Diatessaron nevner denne byen.

X Gerasenes (fra Gerasa) (dagens Jerash) ligger omtrent 30 miles fra Genesaretsjøen, så det kan ikke være denne byen. Dette navnet finnes kun i italiske manuskripter, Vulgata, i marginen (ikke i selve teksten) til den harkeiske syrisk-teksten og i sahidisk koptisk.

X Gersa i Gilead ligger 20 miles øst for Jordanelven

X Gaxarenes er ikke en by som har eksistert. Denne åpenbare skrivefeilen finnes kun i det opprinnelige Siniaticus-manuskriptet, og en senere skriver korrigerte den i Siniaticus-manuskriptet til Gergasenes.

Se *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 324–326, Hard Sayings of the Bible s. 373, When Critics Ask s. 336–337, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 122, Aland et al.s The Greek New Testament s. 29, The Expositor’s Greek Testament bind 1 s. 144–145 og The Expositor’s Bible Commentary bind 8 s. 219–220 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva kan vi lære av Matteus 8:28–29 i våre egne liv?

Svar: For det første burde gravene være et stille sted, uten noe levende i nærheten. Men i de dødes rike er det der demonene holder til. De besatte burde ikke ha vært der; de burde ha levd sammen med alle andre. Vi vet ikke hvorfor de var der; kanskje fordi de valgte å unngå mennesker, fordi folk hadde jaget dem bort, for å plyndre graver, for å rane eller drepe de som kom, eller av en annen grunn. Men det ville være overraskende om noen gikk for å vise respekt ved en grav, og så plutselig dukket disse to demonbesatte mennene opp.

I vårt liv og i livene til andre rundt oss kan det finnes døde ting i fortiden vår som ikke bør gjenoppleves, tas opp eller engang frivillig huskes. Men plutselig, uansett grunn, dukker noe opp som ikke lenger burde være der. Vi bør være faste i at dette ikke kan være slik; at det må drives ut, i Jesu navn. Vi er en ny skapning; en del av det innebærer at det som er gammelt og syndig, må dø – og forbli dødt.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 880, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente demonene i Matt 8:29 med «plag oss før tiden er inne»?

Svar: Demonene visste at de ville bli sendt til avgrunnen (Judas 6; Åpenbaringen 20:1–2) og senere til ildsjøen (Åpenbaringen 20:14–15).

Spørsmål: Hvorfor innvilget Jesus i Matt 8:32 demonenes ønske om å gå inn i svinene?

Svar: Det står ikke i Skriften. Men det ser ut til at det ikke var til noen nytte for demonene å gå inn i svinene, som druknet med en gang. Det er interessant at byfolket var mer opptatt av de 2 000 svinene som druknet enn de to besatte menneskene. De verdsetter økonomisk tap høyere enn åndelig gevinst. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1233, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 219 og «Tony Evans Bible Commentary» s. 880 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor tilbrakte Jesus tid her i Kapernaum, som Lukas kaller «sin egen by», i Matt 9:1, Mark 6:45 og Joh 6:17?

Svar: Husk at innbyggerne i Nasaret (om lag 20 miles unna) hadde forsøkt å drepe Jesus i Luk 4:29–31, og at gergesenerne uttrykkelig ba Jesus om å dra etter at 2 000 griser ble druknet, så Jesus gjorde Kapernaum til sitt hjem. Det er svært sannsynlig at dette er det moderne Tell Hum, om lag 2,5 miles sørvest for der Jordanelven munner ut i Genesaretsjøen, på den nordvestlige bredden. Simon Peter, Andreas og Filip var alle opprinnelig fra Betsaida (Johannes 1:44; 12:21), som lå like i nærheten. Som voksne arbeidet de i byen Kapernaum ved innsjøen, sammen med Jakob, Johannes og Matteus (Markus 1:29). Se Wycliffe Bible Dictionary s. 66, 226, 310 og Believer’s Bible Commentary s. 1234 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva ville i Matt 9:2–6 bli ansett som galt ved at Jesus tilga synder?

Svar: Menneskene syndet mot Gud, og de resonerte riktig at Jesus måtte være Gud for å kunne tilgi synder mot Gud. Legg merke til at Jesus ikke sa: «Gud har gitt meg fullmakt eller godkjent at jeg skal si at dine synder er tilgitt». I stedet uttalte Jesus ganske enkelt: «Dine synder er tilgitt». Selv om jødene skulle forvente en Messias, ville de ikke forvente at Messias selv skulle tilgi synder. Både tilgivelse av synder og helbredelse av sykdommer nevnes i Salme 103:3, men begge deler er uttrykkelig Herrens oppgave.

Naturlig sett ville det å si til mannen «dine synder er tilgitt» være like latterlig som å beordre en lam mann til å gå.

Se New International Bible Commentary s. 1131, Evangelical Commentary on the Bible s. 732, Believer’s Bible Commentary s. 1234 og The Expositor’s Greek Testament bind 1 s. 148 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr «tollkontor» i Matt 9:9 (KJV)?

Svar: Det betyr å innkreve skatt.

Spørsmål: Hva er bakgrunnen for Matteus og vennene hans i Matt 9:9–10?

Svar: Matteus (som betyr «Guds gave» eller muligens «trofast») er den samme personen som kalles Levi i Markus. Begge er hebraiske navn. Dette skjedde utenfor Kapernaum, der det var en romersk garnison. En tollbetjent der måtte beherske både arameisk og gresk flytende, selv om latin også ville være en fordel. Vi vet ikke med sikkerhet hvilket språk som hovedsakelig ble snakket under banketten, eller om det i det hele tatt ble snakket arameisk. Uansett ville ingen fariseere eller jøder med selvrespekt la seg se der, mens de spiste sammen med «syndere».

Tollerne ble foraktet fordi de innkrevde skatt for de romerske okkupantene. Dessuten ble det forventet at de skulle kreve mer enn det myndighetene krevde og beholde differansen. Det ville være så mange muligheter til å kreve enda mer og utnytte andre at det ville være en fristelse som var vanskelig å motstå.

Siden det var mange gjester, var kanskje Matteus’ hus stort, eller så kan middagen ha funnet sted i en utendørs gårdsplass ved huset. Sannsynligvis ble gjestene under middagen også invitert til å bli disipler. (Jesus hadde mange disipler i tillegg til den indre kretsen av de tolv.) Som det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 1234 om Matteus: «Han mistet en trygg jobb, men han fant en skjebne. Han mistet en god inntekt, men han fant ære. Han mistet en trygg tilværelse, men han fant et eventyr han aldri hadde drømt om.» Tenk om Matteus hadde sagt «nei» da Jesus spurte ham. Matteus ville ikke ha blitt apostel, ville ikke ha skrevet evangeliet, og ville i stedet bare ha levd ut sine dager som en formålsløs, ganske velstående, men foraktet og senere glemt, anonym mann.

Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 39, *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 223–224, *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 150–151, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 733, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Matt 9:12 med at bare de syke trenger en lege?

Svar: Alle er syke, men bare de som innser at de er syke, oppsøker en lege. Så i en viss forstand var anklagen de rettet mot Jesus helt riktig. Men ved å spise sammen med fariseerne – eller med hvem som helst for den saks skyld – spiste Jesus også sammen med syndere! Siden Jesus nettopp hadde bevist at han kunne tilgi den lammes synder, kunne han også tilgi tollernes synder. Hvis noen sier at de ikke vil gå i kirken fordi den er full av mennesker som er ufullkomne og synder, så si til dem at det ikke bør hindre dem, for kirken har alltid plass til én til! Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1234–1235 og «The Expositor’s Greek Testament» bind 1, s. 152 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus i Matt 9:13 at Gud ønsker barmhjertighet og ikke offer?

A: Jesus henviser til Hosea 6:6. Selv om Gud befalte både ofring og barmhjertighet, var Gud mer opptatt av at vi skulle ha et barmhjertig hjerte enn av ofringene. Akkurat som på Hoseas tid brydde noen religiøse mennesker på Jesu tid seg mindre om andre og var mer opptatt av å omgås den «rette typen» mennesker. Jesus brydde seg om de fortapte tollerne og synderne og irettesatte dem for at de ikke innså at alle er syndere foran Gud, og at de ikke hadde noen grunn til å føle seg bedre enn andre syndere. De skriftlærde og fariseerne viste sitt sanne hjerte, fordi de aldri beskyldte Jesus for å være en tollmann eller synder, men for å omgås dem. Se «Bible Difficulties & Seeming Contradictions», s. 118–119, og «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 152, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor fastet ikke disiplene i Matt 9:14?

Svar: Jesus sa ikke at disiplene aldri skulle faste, men snarere at de ikke trengte å faste så lenge Jesus fortsatt var hos dem i kjødet. For de riktige formålene med faste, se drøftingen av Matteus 6:16–18. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 226–227 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er poenget med lignelsene om klærne og vinskinnene i Matt 9:16–17 og Mark 2:21–22?

Svar: Selv i den naturlige verden kan man ikke alltid gradvis venne seg til noe nytt. Noen ganger må man «bryte mønsteret», skifte paradigme eller få en ny begynnelse. Jesus sa her at for å ta imot hans lære, var bruddet så radikalt at man må bli født på ny (Joh 3:5–7) og bli en ny skapning (2 Kor 5:16–17). Se også drøftingen av Markus 2:21-22.

Dessverre var det i antikken nettopp det folkene Paulus kritiserte i Galaterbrevet – de såkalte judaistene – som forsøkte å gjøre: å blande nåde og Jesu lære med loven og budene i Det gamle testamente. På en annen måte gjør også noen syvendedagsadventister det samme.

Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 227, *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 40, *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 153, og *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1235–1236, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det spesielle med kanten på et plagg i Matt 9:20?

Svar: Det var sannsynligvis dusker på kanten av klesplagget. Disse kan ha blitt ansett som en helligere del av klesplagget, fordi dusker med en blå tråd i midten var påbudt i 4. Mosebok 15:38ff; 5. Mosebok 22:12.

Kvinnen virket svært hemmelighetsfull om dette. I henhold til 3. Mosebok 15:19–33 ville hennes vedvarende blødning ha gjort henne uren, så hun burde i utgangspunktet ikke ha blandet seg inn i folkemengden på så nært hold for å komme seg fram til Jesus.

Se New International Bible Commentary s. 1131, The Expositor’s Greek Testament bind 1 s. 154 og Evangelical Commentary on the Bible s. 733 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor kalte Jesus offentlig frem kvinnen med blødningen i Matt 9:20–22, Mark 5:27–34 og Luk 8:43–49?

Svar: Fysisk helbredelse var ikke grunnen til at Jesus kom til jorden. Jesus var mer opptatt av kvinnens tro enn bare den fysiske sykdommen. Som en pastor spøkte om dette offentlige miraklet: «I enden av tauet vårt finner vi kanten av Jesu kappe.»

Spørsmål: I Matt 9:20–22 og Mark 5:27–34 – avgjør mengden tro vi har om bønnene våre blir besvart?

Svar: Det er en faktor. Når det gjelder bønner som er i samsvar med Guds vilje, må vi ha tro når vi ber. Jakob 1,6–7 sier at vi må be uten å tvile, for en som er tvetydig, vil ikke få det han eller hun ber om. Men hvis vi tror, men likevel har noen tvil, kan vi be, samtidig som vi ærlig erkjenner vår vantro, slik mannen gjorde i Markus 9:24, og Gud vil høre vår bønn. Det er også godt å vite at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss i bønn, som det står i Romerne 8:26–27.

Selv om vi ber om noe med større tro enn noen noensinne har bedt om noe før, og det ikke er Guds vilje å gi oss det, vil Gud selvfølgelig ikke gjøre det, slik Jakob 4:3 viser. Dette er en del av et større spørsmål: når svarer Gud på bønn, og når sier Skriften at Han ikke gjør det? Se drøftingen av Matteus 7:7–11 og «Hard Sayings of the Bible», s. 419–421, for mer informasjon.

Se avsnittet om evangeliene for spørsmål om Jairus’ datter.

Spørsmål: Hvorfor har man i Matt 9:23–26 innleid sørgere?

Svar: Betalte sørgere var vanlig, slik at man skulle ha tid til å ta seg av alle gjestene under begravelsen. Ifølge Mishnah Ketuboth 4:4 måtte selv en fattig familie betale for to fløytespillere og én profesjonell sørgekvinne. Noen har kalt dette «kunstig sorg». Døden er big business, både da og nå. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 231, og Believer’s Bible Commentary, s. 1236, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor hadde ikke disse to blinde mennene i Matt 9:28–31, som hadde troen til å tro på Jesus, lydigheten til å avstå fra å fortelle dette til andre?

Svar: Dette er et interessant spørsmål. Disse blinde mennene «så» at Jesus var Davids sønn, det vil si Messias, bedre enn de fleste som kunne se. Disse mennene hadde troen til å vende seg til Jesus når det ikke fantes noe annet alternativ. Men selv om de vendte seg til Jesus i tro når det gjaldt de store tingene, adlød de ham ikke i denne lille saken. Kanskje de trodde at det ville være nyttig å fortelle dette videre akkurat da, og de anmasset seg å tro at de visste bedre enn Jesus hva som var nyttig.

Her ser vi den interessante, men triste situasjonen med åndelig skarpsindige mennesker som hadde stor tro på Jesus, men likevel valgte å være ulydige mot ham. Visdom og tro er ikke til stor nytte uten lydighet. Ja, de fikk synet tilbake, men Jesus fikk ikke lydige tjenere i denne situasjonen.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1236–1237 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 232–233 for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 9:38, bør vi be om flere arbeidere til høsten i dag?

Svar: Ja, dette er en bønn som ofte blir oversett. Vi ber for høsten, som innebærer at mennesker skal komme til Kristus og bli hans disipler, men vi bør også be om flere høstarbeidere som Gud kan bruke til å evangelisere ikke-kristne, fordi Jesus sier at arbeiderne vil være få, altså altfor få. Noen ganger, når tider er vanskelige og økonomiske forhold er tøffe, kan selv de som er pastorer og arbeider i misjonsfeltet føle seg motløse og ønske å trekke seg tilbake. Arbeidere blir sendt ut av Gud, men de bør forbli ute i tjenesten inntil Gud kaller dem til å gjøre noe annet. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1237, for mer informasjon.

Spørsmål: I Matt 10:1, kunne disiplene helbrede før dette?

Svar: Uansett om de helbredet noen sykdommer før dette, ga Jesus dem her makt over alle sykdommer. Forresten er Matteus 10:2 første gang de blir kalt apostler.

Spørsmål: Hvem er «Lebbaeus» i Matt 10:3 (KJV)?

A: Dette er det samme som Taddeus.

Spørsmål: I Matt 10:4 og Mark 3:18: Hvordan kunne Simon fra Kana være en av Jesu disipler, siden Simon [angivelig] ikke var jøde?

Svar: KJV og NKJV sier «kananitt», og NKJV har en fotnote som sier at majoritetsteksten er «kananeer». De tidlige utgavene av NASB og NRSV sier «kananeer». BSB og NASB 2020 sier «zelot».

Om Simon slett ikke var jøde eller delvis jødisk, er ikke poenget. Jesus kunne kalle disipler fra hvilken som helst nasjonalitet. Som en sidebemerkning kom mange fra de ikke-jødiske byene Tyrus og Sidon for å se Jesus i Markus 3:8. Tyrus lå omtrent 35 miles fra Genesaretsjøen, og Sidon lå 25 miles fra Tyrus.

Det greske ordet «Kananaios» kan være en translitterasjon av det arameiske ordet «qan’an», som betyr «zelot». I Lukas 6:15 og Apostlenes gjerninger 1:13 kalles han «Simon, zeloten». «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 237–239, «Asimov’s Guide to the Bible», s. 840, og «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 158, sier det samme. Men dette reiser et interessant spørsmål. Hvis en av Jesu disipler tidligere var en zelot, og en annen, Matteus, en tollbetjent, ville de ha stått diametralt motsatt politisk, i hvert fall før de kom til Kristus. Se «Evangelical Commentary on the Bible», s. 734, for mer om dette.

Spørsmål: Hva betyr «Iskariot» i Matt 10:4; Mark 3:19; Luk 6:16; Joh 6:71?

Svar: Judas’ far heter Simon i Joh 6:71 og 13:26, så det er ikke farens navn. Det finnes to oppfatninger av hva Iskariot betydde.

1. Iskariot kan bety «mannen med dolken».

2. Det kan bety «mann (ish) fra Kerioth», som var navnet på to byer i Juda. Se ulike kilder, blant annet *Archaeological Encyclopedia of the Holy Land*, s. 212, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 239, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor befalte Jesus i Matt 10:5–6 uttrykkelig disiplene sine om ikke å gå inn i de samaritanske landsbyene?

Svar: Dette handlet om tidspunktet, ettersom Jesus uttrykkelig befalte dem å dra inn i Samaria i Apg 1:8.

Jesus ble først sendt til Israel, og deretter til resten av verden. Apostlene dro først til Judea, deretter til Samaria og så til jordens ender. Når Paulus dro til en ny by, fulgte også han mønsteret med å forkynne først i synagogen. I mange sammenhenger i dag kan det være en tidsplan som Gud ønsker at vi også skal følge.

Spørsmål: Hva sier Matteus 10:5–6 om ahmadiyya-muslimenes påstand om at de vil betale 20 000 dollar til den som kan finne bevis på at Jesus kom for alle mennesker og ikke bare for jødene?

Svar: Bibelen, fra Det gamle testamente til Åpenbaringen, er konsekvent i at Jesus er frelseren for alle mennesker, ikke bare jødene. Tenk deg et øyeblikk at Jesu budskap ikke var rettet mot hedningene. Ville du da ha sagt til alle de rundt en halv million kristne i de tre første århundrene etter Kristus: «Dere skal ikke følge Jesu lære; Gud vil at dere skal gå tilbake og tilbe deres hedenske avguder!» – selvfølgelig ikke, det er jo tåpelig! – akkurat som dette spørsmålet. Men la oss likevel undersøke det i detalj.

På den ene siden kan vi skille mellom Jesu tjeneste før korsfestelsen, Jesu budskap og Jesus etter oppstandelsen. Men i alle tre tilfeller var Jesus ikke bare for jødene. Under sin jordiske tjeneste vendte Jesus seg først og fremst (men ikke utelukkende) til «de fortapte sauene i Israels hus» (Matteus 15:24). Han forkynte først og fremst sin frelse til jødene. Men også:

a) Det gamle testamente profeterte at Jesus var for alle mennesker.

b) Jesus gikk til samaritanerne, som var halvjøder

c) Jesus var også for hedningene (ikke-jøder); han reiste til og med for å besøke hedninger utenfor Israel.

d) Jesus sa at budskapet hans var for alle, ikke bare for det jødiske folket.

e) Jesus sa aldri at evangeliet hans var begrenset til jøder.

f) Til slutt ville Jesu apostler være i den beste posisjonen til å forstå hva Jesus lærte.

Her er bevisene.

a) Gud sa i Det gamle testamente at Messias var for alle mennesker

Jesaja 9:1-7 er en berømt messiansk profeti. I Jesaja 9:1b står det: «Men i fremtiden skal han ære Veien ved havet, på den andre siden av Jordan, nasjonenes Galilea.»

Jesaja 42:1-9 er en messiansk profeti. I Jesaja 42:6 står det: «Jeg, Herren, har kalt deg til et rettferdig formål, og jeg vil ta deg ved hånden. Jeg vil bevare deg og utnevne deg til å være en pakt for folket og et lys for folkeslagene [hedningene], for å åpne de blindes øyne, for å føre fanger ut av fangehullet og de som sitter i mørket ut av fengselet.»

Jesaja 49:1-7 er også messiansk, men se spesielt på Jesaja 49:6: «Han sier: ‘Det er ikke nok for deg å være min tjener, å reise opp Jakobs stammer og gjenopprette Israels beskyttede. Jeg vil også gjøre deg til et lys for folkeslagene, for å bringe min frelse til jordens ender.’»

b) Jesus dro til de halvt jødiske samaritanerne

I Johannes 4:1-42 forkynte Jesus ikke bare for kvinnen ved brønnen, men også for de andre samaritanske landsbyboerne. Samaritanerne ba Jesus om å bli hos dem, så Jesus ble hos dem i to dager. «Og mange flere kom til tro på grunn av hans budskap. De sa til kvinnen: ‘Nå tror vi ikke bare på grunn av dine ord; vi har hørt det selv, og vi vet at denne mannen virkelig er verdens frelser.’»

Men Lukas 17:11–18 viser at samaritanerne fremdeles ble ansett som fremmede og ikke som jøder.

c) Jesus reiste til hedningene øst og nord for Israel

Markus 7:24-30 Jesus reiste til området rundt Tyrus (nord for Israel i Fønikia) og helbredet datteren til en kvinne. Denne kvinnen var ikke en jødisk kvinne som bodde utenfor Israel. Tvert imot sier teksten uttrykkelig at hun var gresk, av syro-fønikisk opprinnelse. Siden påstanden var at Jesus kun var for jøder – og ikke bare primært for jøder – motbeviser dette ene tilfellet alene påstanden om «kun».

Matteus 8:28-34 Jesus helbredet de besatte i Gadara. Gadara-området lå på østsiden av Genesaretsjøen, i den ikke-jødiske, gresktalende svineoppdrettsregionen kalt Dekapolis. Se også Markus 5:1-20 og Lukas 8:26-39. Akkurat som den syro-fønikiske kvinnen var ikke disse ikke-jøder som tilfeldigvis også var til stede. Jesus reiste bevisst utenfor Israel for å forkynne og gi sitt frelsesbudskap til disse ikke-jødene.

Markus 7:31-37 Jesus utførte offentlig et mirakel i Dekapolis, som er gresk for «ti byer». Det var en region med greske bosettere i det som i dag er Syria og Jordan; ingen del av Dekapolis lå i Israel.

Markus 8:1-10 Etter at Jesus hadde matet folkemengden på fem tusen i Israel, krysset han senere Genesaretsjøen, østover til hedningenes side, og matet de fire tusen. Også dette skjedde i Dekapolis, de ti byene med greske kolonister.

d) Jesu evangelium var for alle nasjoner

Jesus ba disiplene sine om å spre budskapet hans til «alle nasjoner», ikke bare det jødiske folket.

Lukas 24:45-47 «Da åpnet Han [Jesus] deres sinn, så de kunne forstå Skriftene. Og Han sa til dem: ‘Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde på den tredje dagen, og i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, med utgangspunkt i Jerusalem.’» Her står det ikke bare «i alle folkeslag», men snarere «for alle folkeslag».

Matteus 28:18-20 «Da kom Jesus til dem og sa: ‘All makt i himmelen og på jorden er gitt meg. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager, helt til verdens ende.’» Her står det ikke bare «gjør disipler i alle nasjoner», men snarere «gjør disipler av alle nasjoner».

Matteus 8:11-12 Etter at Jesus hadde helbredet hundreførerens tjener, sa Jesus: «Jeg sier dere at mange skal komme fra øst og vest for å delta i festmåltidet sammen med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket. Men riketets sønner skal kastes ut i det ytre mørket, der det skal være gråt og tenners gnissel.» Se også Lukas 7:1-10 om hundreførerens tjener og Lukas 13:28-30 om andre som deltar i festmåltidet. Jesus sier IKKE bare at jøder vil komme fra andre land, fordi rikets sønner er jødene, og de som ikke er sønner fra øst og vest vil komme.

Markus 3:7b-8 «…en stor folkemengde fra Galilea, Judea, Jerusalem, Idumea, området på den andre siden av Jordan og omegnene rundt Tyrus og Sidon. Den store folkemengden kom til ham da de hørte hvilke store ting han gjorde.» Hvis noen prøvde å hevde at det måtte være bare jøder fra disse stedene som kom (ellers faller «bare»-argumentet), så motbeviser Jesu forkynnelse til den gresk-syro-fønikiske kvinnen i Tyrus dette.

Lukas 2:32 Da Jesus var et spedbarn, profeterte profeten Simeon om Jesus at han skulle være «et lys til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel». Mens den siste setningsdelen viser at Jesus også var for jødene, viser den understrekte setningsdelen at Jesus var en «åpenbaring» for hedningene, og hedninger er ikke-jøder.

Lukas 3:14 Noen romerske soldater spurte Johannes Døperen hva de skulle gjøre, og han fortalte dem det. Hvorfor skulle Johannes Døperen gi disse ikke-jødiske okkupantene ordre om hva de skulle gjøre, hvis ikke Jesus var for dem?

Johannes 1:4 «I ham [Ordet] var livet, og dette livet var menneskenes lys.» Johannes kunne ha brukt ordet «jøder» her, men det gjorde han ikke; Johannes brukte ordet «mennesker».

Johannes 1:9–12 «Det sanne lyset, som lyser for alle mennesker, kom til verden. Han var i verden, og selv om verden ble skapt gjennom ham, kjente verden ham ikke. Han kom til sitt eget folk, men hans egne tok ikke imot ham. Men til alle som tok imot ham, til dem som trodde på hans navn, ga han rett til å bli Guds barn.»

Johannes 1:29 «Dagen etter så Johannes Jesus komme mot seg og sa: ‘Se, Guds Lam, som tar bort verdens synd!’» Johannes kunne ha sagt «tar bort jødenes synder», men han sa: «tar bort verdens synd.»

Johannes 3:15b-17 «for at hver og en som tror på ham [Menneskesønnen], skal ha evig liv. For så elsket Gud verden at han ga sin enbårne Sønn, for at hver og en som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for å frelse verden gjennom ham.»

e) Jesus viste at evangeliet hans ikke bare var for jøder

Det må forstås at Jesus først sa at de skulle vente i Jerusalem, men deretter sa at de skulle gå ut i verden.

Apostlenes gjerninger 1:4-5 «Og mens de var samlet, befalte han [Jesus] dem: ‘Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på den gave Faderen har lovet, som dere har hørt meg tale om. For Johannes døpte med vann, men om få dager skal dere bli døpt med Den Hellige Ånd.’» Men så sa Jesus i Apostlenes gjerninger 1:8: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til jordens ytterste ender.»

Matteus 25:31–46: Når Jesus kommer tilbake i herlighet, skal alle folkeslagene samles foran ham, og Jesus skal skille menneskene i sauer og geiter. Sauene ga metaforisk sett Jesus mat, drikke, inviterte ham og kledde ham, mens geitene metaforisk sett ikke gjorde det.

I Johannes 5:22-23 taler Jesus: «Dessuten dømmer Faderen ingen, men har overført all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen som har sendt ham.»

Matteus 21:43: Jesus sa: «Derfor sier jeg dere at Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som vil bære dets frukt.»

Matteus 12:50: Jesus sa: «For den som gjør min Fars vilje i himmelen, er min bror og søster og mor.» Se også Markus 3:34-35. Jesus sa ikke «jødene som gjør min Fars vilje», men «den som gjør min Fars vilje».

Matteus 16:25 «For den som vil redde sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.»

Johannes 8:12a «Jeg [Jesus] er verdens lys.» Kom Jesus med en falsk påstand da han sa at han var verdens lys, hvis han bare var et lys for jødene? Nei, Jesus villedet oss ikke!

Johannes 10:16 Jesus sa: «Jeg har andre sauer som ikke er av denne flokken. Dem må jeg også føre inn, og de vil høre på min stemme. Da skal det bli én flokk og én hyrde.»

Johannes 12:32 «’Og jeg [Jesus], når jeg blir løftet opp fra jorden, skal trekke alle til meg.’ (12:33) Han sa dette for å gi uttrykk for hvilken slags død han skulle dø.» Sa Jesus da: «Bare en spøk! Jeg skal bare trekke jødene til meg»? – Selvfølgelig ikke.

Johannes 12:46 «Jeg [Jesus] er kommet til verden som et lys, for at ingen som tror på meg, skal forbli i mørket.» Hvor mange ganger må Jesus gjenta at hans lys eller hans budskap er for alle, før vi begynner å ta på alvor at det er for alle?

Johannes 14:6 «Jesus svarte: ‘Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Hvor mange andre veier skapte Gud for at mennesker skulle komme til ham, bortsett fra Jesus? Forresten sier kristne at gudfryktige mennesker før Kristus også kom til paradiset gjennom Jesus. Selv om de ikke visste det vi vet om Jesus, så de frem til den kommende Messias og brakte dyreofringer som midlertidig dekket over deres synder, mens vi ser tilbake på Messias, som ved sitt offer for alltid sonet for våre synder.

Johannes 17:20 «Jeg [Jesus] ber ikke bare for dem [disiplene], men også for dem som vil tro på meg gjennom deres budskap.» Så hvis en ikke-jøde trodde på apostlenes vitnesbyrd (som alle kristne har gjort), er de inkludert blant dem Jesus ber for. Selv om det er sant at mange jøder var blant de første kristne, ble stadig flere ikke-jøder også kristne fra martyren Stefanos’ tid og fremover.

Johannes 18:37 Jesus sier: «Alle som tilhører sannheten, hører på min stemme.» Å lytte til – eller ikke lytte til – Jesu stemme, hans budskap, hans evangelium, er en svært alvorlig sak. Jesus sa ikke: «Bare jødene som tilhører sannheten, hører på min stemme; hedningene som tilhører sannheten, vil ikke høre meg.» Nei, Jesus sa at «alle» som tilhører sannheten, hører på hans stemme.

f) Hva Jesu disipler sa om hans tjeneste

Peter sa i Apostlenes gjerninger 4:12: «Det finnes ingen frelse i noen annen, for det er ikke gitt noe annet navn under himmelen til menneskene, ved hvilket vi skal bli frelst.» Selv om det er sant at Peter talte til jøder, fortalte han dem at det ikke finnes noe annet navn 1) under himmelen, 2) gitt til menneskene.

1. Johannes 2:1b-2: «Jesus Kristus, den rettferdige. Han selv er soningsofferet for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens synder.»

Hvorfor dro apostelen Johannes til Lilleasia, Thomas østover, sannsynligvis så langt som til India, Andreas til Skytia, og andre apostler til andre steder, for å forkynne evangeliet til ikke-jøder? De, av alle mennesker, ville vite hvem Jesus ønsket at budskapet hans skulle forkynnes til, og de forkynte budskapet over hele verden.

Konklusjon

Det er ikke riktig å unnlate å lese, eller på annen måte ignorere, alle disse versene, som er gitt på forskjellige tidspunkter, og bare se på et enkelt vers gitt for en bestemt tidsperiode. Man kan ikke bruke Matteus 15:24 – at Jesus, verdens lys, på det tidspunktet i Jesu tjeneste kun var for Israels fortapte sauer – mer enn man kan bruke Matteus 16:20: «Da formante han disiplene om ikke å fortelle noen at han var Kristus.» (Kristus betyr Messias). Jesus mente at de ikke skulle fortelle noen at han var Kristus PÅ DEN TIDEN, fordi han senere ba dem gå ut til hele verden, og det var det de forsto. På samme måte ble Jesus først og fremst sendt til Israels fortapte sauer PÅ DEN TIDEN (før korsfestelsen), og han gikk ikke bare til noen hedninger da, men ba disiplene om å spre budskapet hans over hele verden.

Bevisene for at Jesus kom for alle mennesker er konsistente, kumulative og overveldende. Uansett hvilken juridisk standard man legger til grunn (bevisovervekt, utenfor rimelig tvil osv.), beviser vitnesbyrdet fra Bibelen og historien at Jesus kom for alle folk. Bare en partisk dommer eller jury kunne komme til en annen konklusjon.

Alle sitater er hentet fra BSB. Se «When Critics Ask», s. 339, for mer informasjon.

Spørsmål: Var Jesus i Matt 10:5–6; 15:24–26 en rasist som bare kom for jødene? (Muslimen Ahmad Deedat hevdet dette.)

Svar: Overhodet ikke, slik vi kan se når vi leser disse 24 skriftstedene. Matteus 2:1; 3:9–10; 4:15–16; 5:13–16; 8:1–13; 8:18–28; 10:18; 21:43; 24:14; 25:31–46; 28:16–20; Markus 7:24–30; 7:31–37; 8:1–10 (østsiden av Genesaretsjøen); Lukas 8:22–33; 24:45–47; Johannes 1:9,29; 3:17; 10:16; 12:46; 14:6; 17:20; 18:27; Apostlenes gjerninger 1:7-8. Jesus hadde imidlertid sans for riktig tidspunkt.

Før sin oppstandelse forkynte Jesus evangeliet først til Guds folk, jødene. Selv i Apostlenes gjerninger 1:8 ga Jesus påbudet om å være hans vitner i Jerusalem, Judea og Samaria, og deretter til jordens ender. Likevel, før Jesu død og oppstandelse, tjente Jesus ikke bare den syro-fønikiske kvinnen i Matteus 15:24-26, men han tjente også samaritanerne i Johannes 4:1-42, samt hedningene øst for Genesaretsjøen.

Etter sin oppstandelse i Matteus 28:19–20 sa Jesus: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, og døp dem i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager, helt til verdens ende.» Dette budskapet ble på nytt understreket av Gud i Apostlenes gjerninger 10.

Som en sidebemerkning hevder også ahmadiyya-muslimer at Jesus kun kom for det jødiske folket.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 244–245 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er et «scrip» i Matt 10:10, Mark 6:8, Luk 9:3, 22:35–36 og 1 Sam 17:40 (KJV)?

Svar: Dette uttrykket i King James-versjonen betyr en veske eller pung, som vanligvis inneholder penger.

Spørsmål: Hva betyr «salute a house» i Matt 10:12 (KJV)?

Svar: Dette uttrykket fra King James-versjonen betyr å be om Guds velsignelse over huset og de som bor der.

Spørsmål: Hva betyr det i Matt 10:13 at disiplenes velsignelse skal hvile over et hus, ellers skal den vende tilbake til dem?

Svar: «Huset» her refererer til de som bor i huset. De skulle ikke bekymre seg for å «ved et uhell» velsigne noen som egentlig ikke ønsket dem velkommen. Velsignelsen kommer fra Gud, ikke fra noen magi i ordene deres.

Spørsmål: Hvorfor skulle disiplene i Matt 10:14 og Mark 6:11 riste støvet av føttene sine overfor dem som ikke ville ta imot dem?

Svar: Dette var et vitnesbyrd mot dem. Det vil si at de ugjestmilde kanskje ville ombestemme seg etter å ha sett denne irettesettelsen. Dessuten ville det være et vitnesbyrd for Gud mot dem som avviste Hans budskap.

Spørsmål: Betyr Matt 10:14 og Mark 6:11 at vi aldri skal diskutere med noen, men bare gå vår vei?

Svar: Nei, av flere grunner: Man må se på hele den spesielle utsendelsen av de tolv på denne tiden, og der står det ikke at de skal gå sin vei hvis noen motsetter seg dem. Snarere at de skal riste støvet av føttene som et tegn NÅR de går sin vei, dersom ingen tar imot dem. Til slutt diskuterte apostlene Peter og Paulus med andre, og Apollos, som ikke var apostel, diskuterte også.

Spesielle oppdrag på denne tiden:

Matteus 10:5-20 er sannsynligvis den samme hendelsen som Markus 6:11, og man må se på hele avsnittene, ikke bare en del av ett vers. De tolv disiplene skulle ikke ta med seg stav, penger eller overnatte i andres hus. Dette er ikke mønsteret for all evangelisering etter dette. Det faktum at de ikke skulle bli på ett sted og diskutere og debattere (i motsetning til hva Paulus senere gjorde i Tyrannus’ sal i Apostlenes gjerninger 19:9-10), er rimelig, siden de i utgangspunktet var i ferd med å spre budskapet.

Selv da skulle de ikke dra videre hvis noen motsatte seg dem. De skulle snarere bo hos noen som ville ta imot dem. Hvis ingen i byen ville ta imot dem, skulle de dra videre og riste støvet av føttene sine.

Rist støvet av føttene NÅR de drar

Det greske ordet her sier egentlig ikke at de skal dra. Det sier snarere at de skal riste støvet av føttene NÅR de drar. Både de, fremtidige kristne, og vi, vil komme i situasjoner der noen på samme sted motarbeider dem, mens andre støtter dem. I 2. Korinterbrev 10:3–6 sier Paulus: «For selv om vi lever i kjødet, fører vi ikke krig etter kjødet. Våre krigsvåpen er ikke verdens våpen. I stedet har de guddommelig kraft til å rive ned festninger. Vi river ned argumenter og enhver innbilning som reises mot kunnskapen om Gud; og vi tar hver tanke til fange for å gjøre den lydig mot Kristus.» (BSB)

Jesus i diskusjon med andre

Jesus diskuterte med fariseerne ved hjelp av spørsmål i Matteus 22:41–46 og andre steder.

Deretter skiftet Jesus tone og brukte svært, svært skarpe irettesettelser i Matteus 23:1–37.

Jesus fortalte fariseerne at de kunne begå den utilgivelige synden, nemlig blasfemi mot Den Hellige Ånd, i Matteus 12:22–33.

Jesus brukte skjellsord! Han kalte disse jødene «et ondt og utro slekt» i Matteus 12:39–41. Han kalte dem som motsatte seg ham «helvetes sønner» i Matteus 23:15.

Jesus sa uttrykkelig til saddukeerne at de tok feil fordi de ikke kjente Skriftene eller Guds kraft i Matteus 22:29–32.

Peter, Paulus, Stefanus og Apollos debatterte med andre

I tillegg til Jesus var det Paulus som beviste at Jesus var Kristus i Antiokia i Apostlenes gjerninger 9:19–25. Han opplevde både suksess og motstand. Han dro ikke før jødene prøvde å drepe ham.

Da Elymas motsatte seg Paulus i Apostlenes gjerninger 13:8–12, irettesatte Paulus ham, og Paulus dro ikke sin vei.

Da det oppstod opprør i Efesos mot Paulus, ønsket Paulus å tale med dem i Apostlenes gjerninger 19:30.

I Jerusalem talte Paulus til den fiendtlige folkemengden i Apostlenes gjerninger 22:2–22.

Peter debatterte med ikke-troende i Apostlenes gjerninger, og Paulus debatterte enda oftere med ikke-troende. For at ingen skal si at dette bare var noe apostlene burde gjøre: Apollos var ikke apostel, og likevel debatterte han. Det er imidlertid ikke riktig å anta at hver eneste troende er rustet til å debattere med andre.

De tidlige kristne før nikensk tid

De tidlige kristne før Nikæa-konsilet, som Gud brukte til å forvandle den romerske verden, brukte overtalelse og argumentasjon i stor utstrekning i sitt vitnesbyrd. Dette spente fra en vennlig og langvarig dialog mellom Justin Martyr og jøden Trypho, til andre som Aristides, Theofilus av Antiokia, Mathetes til Diognetus og Tertullian, som i detalj beskrev de påståtte skammelige handlingene til gresk-romerske guder, til Irenaeus og Hippolytus som grundig tilbakeviste alle de mange ulike gnostiske retningene. Arnobius brukte svært humoristisk latterliggjøring av det gresk-romerske hedenskapet. Laktantius viste hvorfor gresk filosofi var feil. Du kan se en liste på

www.BibleQuery.org/History/ChurchHistory/WhatEarlyChristiansTaughtOnExperienceandPractice.html (eller .docx). Søk fra «r1» med små bokstaver.

Til slutt, hvis du er uenig med meg og andre som bor i samme by, og du fremdeles mener at du ikke bør overtale eller diskutere med folk som er uenige med deg, men i stedet forlate byen, kan jeg bestille en flyttebil for deg hvis du vil. ;-)
Seriøst, dette reiser faktisk to gode spørsmål: hvordan diskuterte Jesus og de første kristne med folk som var uenige med dem, og når bør vi slutte å diskutere og dra vår vei? De to neste spørsmålene tar for seg disse temaene.

Spørsmål: I Mt 10:14 og Mk 6:11 – når bør vi slutte å diskutere med en ikke-kristen og bare dra?

Svar: Det er minst tre hensyn å ta.

Umiddelbar fare

Hvis ditt liv, livet til familien din eller livet til andre kristne er i umiddelbar fare på grunn av din tilstedeværelse, bør du kanskje vurdere om Gud vil at du skal gå. Paulus flyktet fra Antiokia da de prøvde å drepe ham, og kristne flyktet ofte når de ble forfulgt. På den ene siden bør vi være villige til å dø for Kristus, men på den andre siden kan det hende at Gud ønsker at vi skal leve litt lenger for å forkynne evangeliet mer, og vår flukt kan være det middelet Gud har valgt for å bevare oss.

Avtagende avkastning kontra andre muligheter

Jeg har nådd et punkt der jeg ikke klarer å bruke all den tiden jeg kunne på å vitne så mye som mulig til hver eneste person som sender meg e-post, og samtidig ha tid til å sove, være sammen med familien min og ha et vanlig arbeid. Til noen mennesker gir jeg kanskje bare korte svar, eller avslår noen muligheter til tjeneste, for å ha tid til å gjøre ting som jeg mener er viktigere for meg å gjøre. En gang dro Paulus til en by, og noen mennesker hadde tatt imot Kristus. Paulus kunne ha valgt å gjøre en god gjerning og tilbringe resten av livet i den ene byen for å prøve å omvende alle de andre der. Men i stedet dro Paulus videre til andre byer. Ikke la det å gjøre gode ting hindre deg i å gjøre store ting.
På den annen side har jeg fortsatt å diskutere med folk i sekter der jeg hadde svært lite håp om at de ville omvende seg. Jeg gjorde dette fordi det var andre ikke-kristne der, og jeg ønsket at de skulle bli advart mot å bli med.

Hvis dine diskusjoner eller forkynnelser ville være skadelige eller få folk til å lukke ørene

Jeg nøler med å nevne dette fordi de fleste har det motsatte problemet, nemlig at de ikke er modige nok når de forkynner evangeliet. Jesus sa at vi skal be om flere arbeidere til høsten, og Paulus i Filipperne 1:14 var glad for at hans lidelser oppmuntret andre troende til å forkynne mer modig og fryktløst. Videre sier 2. Korinterbrev 2:15 at (hvis vi gjør ting riktig) vil vi dufte som dødens lukt for dem som går fortapt. Evangeliet er støtende, og hvis våre ord aldri støter noen, gjør vi ikke jobben vår. Men uansett hvor støtende evangeliet er for noen, skal vi ikke forsterke den støtende virkningen. Vi skal tale sannheten i kjærlighet, slik det står i Efeserne 4:15. Spesielt i den moderne kulturen kan vi si sannheten på en irriterende eller ufølsom måte og unødvendig avskrekke folk. Vi kan dele evangeliet så ofte med de samme menneskene at vår mas kan bli irriterende. Vi ønsker ikke å forsterke det støtende ved evangeliet, men vi ønsker heller ikke å fjerne noe av det støtende ved evangeliet.

Spørsmål: Hvorfor lærte Jesus i Matt 10:14–15, 40–42 at det var så viktig å ta imot en rettferdig person?

Svar: Å ta imot en rettferdig person innebar mange ting. Det betydde ikke bare å ønske ham velkommen, men også å gi den rettferdige personen hjelp, støtte og, i de kommende tiårene, ly for myndighetene som forfulgte ham. Å ta imot en rettferdig person innebar også å akseptere hans lære og være villig til å lære av ham. Det ville også innebære å gi ham en plattform for å undervise andre.

Spørsmål: Hvorfor vil det i Matt 10:15 være mer tålelig for Sodoma og Gomorra på dommedagen enn for dem som ikke tok imot disiplene i sine hjem?

Svar: Skriften sier det ikke, men Gud dømmer mennesker ut fra det de var i stand til å vite (Rom 4:15; 5:13). Selv om innbyggerne i Sodoma og Gomorra var svært ugudelige, visste de svært lite om Gud. Mennesker som ikke er like ugudelige, men som vet mye om Gud, og likevel avviser Guds disipler, vil måtte stå overfor en alvorlig dom.

Spørsmål: Hvordan skal de (og vi) i Matt 10:16 være kloke som slanger og uskyldige som duer?

Svar: Helt enkelt skal vi være oppmerksomme på de listene og potensielle fellene som andre kan legge, men vi skal aldri selv legge onde list.

Spørsmål: Hvordan gir Den Hellige Ånd, i Matt 10:19, kristne ordene de skal si når de blir forfulgt?

Svar: Uansett om en kristen er utsatt for forfølgelse på et bestemt tidspunkt eller ikke, kan Den Hellige Ånd noen ganger bare la ordene dukke opp i tankene til en person. For det andre kan Gud la deg se eller høre hverdagslige ting rundt deg som har sammenheng med budskapet du skal formidle. For eksempel så Paulus, rett før han talte til athenerne, mange avguder, samt et alter til en ukjent gud. Dessuten blir vi minnet om sannheten gjennom vår lesning av Bibelen. Selv om en kristen kjente hver eneste historie og hver eneste lære i Bibelen perfekt, ville det likevel være viktig å lese Bibelen for å bli minnet om sannheten.

Spørsmål: I Matt 10:19–20, når Den Hellige Ånd gir kristne ordene de skal si, betyr det da at ordene på det tidspunktet er feilfrie (uten feil) eller ufeilbare (uten vesentlige teologiske feil)?

Svar: Med mindre Den Hellige Ånd ga eksakte ord, og det kunne være sikkert at personen hørte ordene uten feil, er det mulig at en lydig kristen likevel kan tale med feil.

Spørsmål: I Matt 10:21–22, 35–36, hvorfor skulle medlemmer av en kristen familie reise seg mot en kristen?

Svar: Det er ondt at familiemedlemmer til en som tilber Gud skulle reise seg mot ham eller henne. Jeg har hørt om en algerisk gutt som konverterte fra islam til kristendommen. Da han nektet å trekke tilbake sin bekjennelse, la hans egen mor rottegift i maten hans.

Spørsmål: Hvorfor ba Jesus i Matt 10:23 de kristne om å flykte fra forfølgelse, siden Gud beskytter dem?

Svar: Gud kan beskytte oss på hvilken som helst måte Han ønsker, og en måte å beskytte oss på er å fortelle oss når vi skal flykte.
På den ene siden er det ingen skam i å flykte, slik mange kristne gjorde etter at Stefanus ble steinet i Apg 8:1–8. På den andre siden er det tidspunkter når Gud ikke vil at vi skal flykte, men stå fast og lide for ham. Ved ulike anledninger dro både Jesus og Paulus bevisst til Jerusalem, vel vitende om hva som ventet dem der.

Spørsmål: I Matt 10:23, ble Jesu gjenkomst aldri en realitet, siden Han skulle komme før de hadde reist gjennom alle byene i Israel? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)

Svar: Nei, for i sin flukt ville de ikke komme gjennom alle byene i Israel før Jesus kom, og de kom aldri gjennom alle byene i Israel. Denne fremtidige hendelsen vil mest sannsynlig finne sted under trengselstiden.

Spørsmål: Hva betyr det i Matt 10:23 at Jesus skal komme før de er ferdige med å reise gjennom alle byene i Israel?

Svar: Først hva som ikke er svaret, deretter noen fakta, og til slutt svaret.

Ikke svaret: Det står at Jesus skal «komme», så det kan ikke referere til hans himmelfart, da Jesus dro bort. Noen mener det refererer til Jesu kommende dom over Jerusalems ødeleggelse, men det nevnes ingenting om et tempel her.

Noen fakta: Vi har ingen bevis for at disiplene led forfølgelse før Jesus ble korsfestet. Selv om tempelets ødeleggelse skjedde i år 70 e.Kr., ville ingen i den tidlige kirken ha hatt noen anelse om det dersom Jesus kom i hemmelighet og usynlig på det tidspunktet. Faktisk skrev rundt 14 tidlige kristne etter år 70 e.Kr. om Kristi gjenkomst som en fremtidig hendelse.

To poeng i svaret: For det første snakker Jesus ikke om å forkynne evangeliet i Matteus 10:21–22, men om å reise fra by til by for å unnslippe forfølgelse. Å flykte fra forfølgelse «starter altså klokken», så å si. På det tidspunktet vil de kristne ikke gå tom for byer å flykte til før Kristus kommer tilbake. Dette vil skje i fremtiden, sannsynligvis under trengselstiden.

For det andre, uansett når dette skjer, finnes det ingen bevis for at apostlene klarte å besøke hver eneste by i Israel, så dette har ikke skjedd ennå.

Spørsmål: Vil evangeliet bli forkynt i hver eneste by i Matt 10:23, eller vil det ikke bli forkynt i Matt 24:14?

A: Det er viktig å lese versene nøye for ikke å misforstå hva de sier. I Matteus 24:14 står det at evangeliet skal forkynnes for hele verden som et vitnesbyrd for alle folkeslag. Det betyr ikke at hver enkelt person blir tvunget til å lytte; men takket være TV, radio og internett har evangeliet i dag blitt forkynt for nesten hele verden, bortsett fra kanskje noen isolerte stammeområder.

Matteus 10:23 sier ingenting om hvorvidt evangeliet vil bli forkynt i hver eneste by i Israel eller ikke. Verset handler snarere om å flykte fra forfølgelse, og en kristen vil ikke gå tom for byer i Israel å flykte til før Kristus kommer tilbake.

Spørsmål: I Matt 10:25, Mark 3:22 og Luk 11:15–19, hvem er «Beelsebub»?

Svar: Dette er navnet på en demon som var kjent under dette navnet blant jødene. «Beelsebub» stammer fra Baal, som betyr «Herre», og zebub, som betyr «fluer».

Spørsmål: Hva betyr det i Matt 10:26 at ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart?

Svar: Til slutt vil alt bli åpenbart. Nærmere bestemt vil Gud ved den siste dommen dømme hver eneste handling (Åpenbaringen 20:13), hvert eneste tomt ord (Matteus 12:36–37), og han vil til og med kjenne alle våre tanker (Salme 139:2,4).

Spørsmål: I Matt 10:28, er det Gud eller Satan man skal frykte for å ødelegge både kropp og sjel i helvete?

Svar: Dette avsnittet refererer til Gud.

Spørsmål: Hvordan blir de fysiske kroppene ødelagt i helvete i Matt 10:28?

Svar: Det greske ordet her er Gehenna, som refererer til helvete, men dette ordet refererer også til en stor søppelhaug like sør for Jerusalem. Uansett hvor en ugudelig persons første kropp blir ødelagt, havner deres oppstandelseskropp i ildsjøen og blir ødelagt fordi de nekter å ta imot Jesus Kristus som sin Herre og Frelser.

Spørsmål: I Matt 10:33: Hvis en kristen i et svakt øyeblikk fornekter Kristus foran mennesker, vil da denne kristne bli fornekket av Jesus og havne i helvete?

Svar: Peter gjorde det, men Peter ble tilgitt. Å fornekte Kristus og omvende seg er ikke en utilgivelig synd, for ingen synd er utilgivelig, bortsett fra blasfemi mot Den Hellige Ånd (Matteus 12:31,32; Markus 3:28-30; Lukas 12:10-11).

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus, fredsfyrsten, i Matt 10:34 komme ikke for å bringe fred, men et sverd?

Svar: Jesus svingte ikke sverdet mot noen (i hvert fall ikke før sin gjenkomst), men likevel ble familier splittet, og mange kristne har blitt drept på grunn av Jesu navn. Jesus sier her at selv om han er Fredsfyrsten, må man ikke anta at han er her for å bringe fred på jorden ennå, selv om Jesus nå bringer fred til de troendes hjerter, i henhold til Efeserne 2:14-17 og Filipperne 4:6-7.

Spørsmål: Hvorfor må vi i Matt 10:37 elske Gud mer enn vår egen familie?

Svar: I Markus 12:29–30 sa Jesus at å elske Gud var det første budet. Gud skapte oss og elsker oss mer enn noen annen, og det er Gud vi skal være mest lojale mot.

Spørsmål: Hvordan får vi i Matt 10:41 en profets eller en rettferdig persons belønning ved å ta imot en profet eller en rettferdig person?

Svar: Dette gjelder på minst to måter.

1. Når en person tar imot dem og tar imot budskapet deres, kan vedkommende omvende seg til kristendommen og også bli en rettferdig person.

2. Når vi tar imot en kristen i Jesu navn, er det en rettferdig handling, og det er som om vi tar imot Jesus, slik det står i Matteus 25:33–40.

Spørsmål: Hvorfor spurte Johannes i Matt 11:3 Jesus om Han var den lovede Messias, siden han så Ånden komme ned over Jesus som en due i Joh 1:32?

Svar: Johannes Døperen satt i fengsel i festningen Machaerus ved Dødehavet, ifølge Josefus’ verk «Jødenes antikviteter», bok 18, kap. 119 (v. 2). Kanskje hadde Johannes ikke hørt om Jesu mirakler og tjeneste. Eller kanskje lurte Johannes på om Jesus på overnaturlig vis skulle befri ham fra fengselet. Det finnes minst fire muligheter som utfyller hverandre:

Tvil: Kanskje Johannes hadde et øyeblikk av tvil her. Den tidlige kirkeforfatteren Tertullian (198–220 e.Kr.) var den første som foreslo dette.

Forvirring: Kanskje Johannes så at profetiene om den første ankomsten gikk i oppfyllelse og lurte på hva med profetiene om den andre ankomsten.

Utålmodighet: William Hendriksen sier at «Kanskje var Johannes’ vanskelighet ikke hans tro, men hans tålmodighet. Johannes tok en svært klok beslutning da han, i stedet for å holde sin tvil om Jesus for seg selv, eller å snakke om den med andre men ikke med den rette personen, tok den opp med Jesus.» (The Gospel of Matthew 1973, s. 84)

Å presse Jesus: På samme måte presset Johannes kanskje Jesus til å vise mer makt, eller begge deler.

Spørsmål: Hvorfor sa ikke Jesus bare ja eller nei i Matt 11:3–6?

Svar: Det er lett å hevde at man er Messias. Det er noe helt annet å underbygge påstanden ved å fremvise mirakuløse bevis. Jesus minnet både Johannes og sine tilhørere om de bevisene han hadde fremlagt.

Spørsmål: I Matt 11:3: Har det vært tider i livet ditt da du vitnet og levde for Gud, og du har vært forvirret eller skuffet?

A: Døperen Johannes forkynte ordet frimodig og fulgte Gud trofast. På grunn av sin utholdende innsats endte Johannes opp med å gå fra friheten i ørkenen til det trange fengselet, hvor han senere skulle bli henrettet. Men han gjorde dette for den store Messias, som skulle utføre spektakulære gjerninger og meget snart åpenbare seg i kraft – bortsett fra at det ikke så ut til å skje, i hvert fall ikke etter Johannes’ forventede tidsplan. Johannes Døperen var forvirret, og han ville bare forsikre seg om at alt han hadde arbeidet med og lidd for, ikke var forgjeves.

I stedet for å irettesette Johannes, enten privat eller offentlig, for at han hadde noen tvil, sendte Jesus bud til Johannes for å fortelle ham at ting var på vei, og at han kunne se på miraklene som skjedde nå, ved å bruke språket fra Jesaja 35:5–6. Deretter bekreftet han Johannes offentlig, til tross for hans tvil.

Johannes var kanskje forvirret, men det er tider hvor vi også kan være forvirret. Noen ganger skjer ikke forandring til det bedre etter vår tidsplan. Noen ganger kan det se ut som om alt vi gjorde, var forgjeves. Noen ganger, som Job, har vi ingen anelse om hvorfor vi følger Gud trofast, og likevel skjer det så mange vonde ting med oss.

Spørsmål: Lærer Matt 11:11 og Luk 7:28 at Johannes Døperen havnet i helvete, slik Rev. Moons «Guddommelige prinsipp» s. 161 lærer?

Svar: Nei. Johannes 10:41–42 viser at Johannes’ vitnesbyrd førte mange til å tro på Jesus. Vi bør være forsiktige med å fordømme en martyr som døde for Gud, som om han hadde sviktet og fornærmet Gud. Når Jesus sier at den minste i himmelriket er større enn [Johannes Døperen], henviser han til det faktum at Jesus ennå ikke hadde åpnet veien til himmelen, og at Johannes Døperen faktisk var den siste profeten under den gamle pakt. Dessuten, hvis Johannes Døperen mislyktes i sin undervisning, hvorfor sa da Jesus i Matteus 21:32 at folket skulle tro på Johannes Døperen?

Spørsmål: Hva betyr det i Matt 11:11 og Luk 7:28 at den som er den minste i himmelriket, er større enn Johannes Døperen?

Svar: Dette betyr ikke at Johannes ikke var frelst eller en dårlig person, for han roste Johannes høyt i den første delen av verset, og som den utvalgte forløperen hadde Johannes en plass som ingen andre i historien hadde hatt. Men himmelriket var ennå ikke kommet til jorden, så Johannes Døperen ble drept før han kunne bli en del av det. Dessuten ville de troendes åndelige innsikt være større enn den Johannes Døperen hadde.

Det finnes også tre andre synspunkter, og alle kan være sanne.

Hebraisk idiom: Dette uttrykket ligner svært på et rabbinsk ordtak fra Johanan ben Zakkai, en av de mest respekterte lærde i det første århundret, som var den «minste av» Hillels åtti disipler; dette ordtaket var ikke ment å forringe Johannes’ status, men å heve statusen til hans samtidige.

Ingen før Jesus: Selv Johannes Døperen var ikke i himmelriket ennå. Det var ingen, før Jesus åpnet veien gjennom sin død og oppstandelse.

Relativ stilling i himmelen: Husk at Johannes Døperen var fylt av Den Hellige Ånd allerede før fødselen. En spekulasjon er at troende i himmelen som måtte bli gjenfødt etter fødselen, kanskje vil ha en høyere stilling enn de som ikke måtte gjennomgå dette.

Spørsmål: Hvordan ble himmelriket utsatt for vold i Matt 11:12–13?

A: Fra den tiden Johannes Døperen ble fengslet (og senere henrettet) og frem til i dag, har det vært og vil det være vold mot himmelriket. Jesus sa dette etter at Johannes Døperen, som på det tidspunktet var fengslet av Herodes, sendte ham en beskjed. Mange anser vold og voldelige/maktfulle menn som noe negativt, ikke positivt. Andre anser imidlertid dette som noe positivt.

Q: I Mt 11:12-13, hvordan har kraftfulle menn siden nytestamentlig tid fremmet, eller forsøkt å fremme, Guds rike?

Svar: Allerede innen 50 år etter det første konsilet i Nikea forfulgte folk i kirken andre for å fremme kirken. Det kan kanskje komme som en overraskelse for noen kristne at Satan og demonene IKKE legger all sin innsats i å prøve å ødelegge kirken. Hvorfor ødelegge noe hvis man kan ta over store deler av det og bruke det som et redskap for sine onde formål? Ødeleggelse er bare én av Satans taktikker; infiltrasjon er en annen. Selv om den spanske inkvisisjonen er det mest kjente eksemplet, finnes det utallige korstog og forfølgelser mot valdenserne, jødene, protestantene og andre.

Spørsmål: I Mt 11:14; 17:12; Mk 9:11–13 og Lk 1:17 står det at Johannes Døperen var i Elias’ ånd og kraft. Var han en reinkarnasjon av Elias?

Svar: Nei. Han kom i Elias’ ånd og kraft, men Johannes var ikke en reinkarnasjon av Elias. Ved Jesu første komme hadde Johannes Elias’ formål og oppdrag. Selvfølgelig dukket Elias (ikke Johannes) selv opp kortvarig ved forvandlingen. Mange mener at Elias vil være en av de to vitnene like før den syvende basunen i Åpenbaringen 11:3–12.

Den første forfatteren som er kjent for å ha tatt opp dette verset, er Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.), som la merke til at begrepet om at en person har en annens ånd, ikke er unikt for Elia og Johannes Døperen. Gud lovet at Josva skulle få Moses’ ånd. (Dialog med jøden Tryfon, kap. 49, s. 220). Også Elisa fikk en dobbel del av Elias’ ånd i 2. Kongebok 2:9–10.

Johannes banet vei for Jesus, og deretter trakk han seg til side for Jesus.

Spørsmål: Hvordan var den generasjonen i Matt 11:16–17 og Luk 7:32 som masete barn på torget?

Svar: Barn kan være dårlige til å lytte, ha kort hukommelse og til tider være svært urimelige. De kan ha vanskeligheter med å se andre perspektiver enn sitt eget. Jesus forklarer hvorfor han sa dette i Lukas 7:33–35: På den ene siden kritiserte de Johannes Døperen for at han ikke drakk vin eller spiste vanlig mat, og så snudde de seg rundt og kritiserte Jesus for at han drakk vin og spiste vanlig mat.

Jeg opplevde en lignende situasjon i Salt Lake City da jeg tjente blant mormonene. Mormonene spurte om jeg noen gang hadde vært mormon, og jeg svarte «nei». Siden jeg aldri hadde vært mormon, hvordan kunne jeg da forstå det de lærte? De stilte det samme spørsmålet til kristne som tidligere hadde vært mormoner, og de svarte «ja». Hvordan kunne de lytte til noen som var frafallen og hadde forlatt deres kirke? Tilsynelatende er det umulig å nå frem til enkelte mennesker.

Spørsmål: Hvorfor fordømte Jesus disse byene ved navn i Matt 11:20?

Svar: Det greske ordet for «fordømme» her, oneidizein, betyr en svært sterk irettesettelse eller indignasjon. Jesus sa ikke bare at hvis de ikke tok imot ham som Messias, ville de gå tapt. Men enda sterkere: Jesus sier at i den endelige dommen vil det gå bedre med onde, ugudelige byer som Sodoma og Gomorra enn med disse byene. Straffens omfang tar hensyn til mulighetene de har hatt. For det andre var Jesus opprørt over at de ikke ville tro at han var fra Gud, selv etter at han hadde utført disse miraklene i byene deres.

Som en sidebemerkning: Vi er ikke sikre på hvor Korazin ligger, men det var sannsynligvis stedet der det moderne Khirbet Kerazeh ligger, som ligger to miles nordøst for Kapernaum.

Spørsmål: Hvorfor skulle Sodoma i Matteus 11:23–24 være villig til å omvende seg her?

Svar: Jesus bruker her en overdrivelse for å si at hvis folket i Sodoma hadde hatt den kunnskapen om Gud som jødene hadde, ville de ikke ha vært så onde at de måtte tilintetgjøres. Selv assyrerne omvendte seg da Jona kom til dem, men noen av innbyggerne i Galilea ville ikke omvende seg selv da Gud selv kom til dem.

Spørsmål: Hvorfor takket Jesus Faderen i Mt 11:25-26 for at han hadde skjult sannheten for de såkalte vise?

Svar: Ville det ikke være merkelig om de mer intelligente, og de som hadde råd til mer utdannelse, alene på grunn av sin kunnskap var mer behagelige for Gud eller nærmere himmelen? Slik er det ikke; det er like vilkår når det gjelder intelligens og utdannelse. De som er villige til å erkjenne sin egen hjelpeløshet overfor Gud, står Gud nær, slik lignelsen om fariseeren og tolleren viser.

Spørsmål: Hva er noen måter Gud bruker for å hindre folk i å forstå Hans visdom, ifølge Matt 11:25–26?

Svar: Mennesker som var så kloke at de tror de kan forstå livet uavhengig av Gud. Å være klok er ikke dårlig, men å stole på sin egen visdom i stedet for på Gud er det.

Spørsmål: I Matt 11:25–26, bør vi noen gang takke Gud for at han har skjult sannheten?

Svar: Det er bedre å ganske enkelt takke Gud for sannheten og for hvordan han har åpenbart den. Jesus sier at mer intelligente mennesker ikke har noen fordel fremfor mindre intelligente når det gjelder å finne sannheten om Gud. Sannheten var skjult på en slik måte at mennesker ikke kan finne den ved hjelp av sin egen visdom uten Gud. Men paradoksalt nok vil de som ønsker å kjenne sannheten, finne den, selv om de bare er små barn.

Spørsmål: Hvordan blir alle ting overgitt til Jesus i Matt 11:27?

Svar: Alle ting er overgitt til Jesus på flere måter. Alle skal bøye seg for Jesus, Jesus skal dømme menneskene, og Jesus har frelst oss.

Imidlertid er det viktigste poenget Jesus fremhever her ikke at Jesus er «en» frelser, men snarere at det ikke finnes frelse utenom at Jesus frelser oss. En moderne voksen, et spedbarn eller en person som døde i tidligere tider før de kjente til Kristus, kommer enten til himmelen gjennom Jesus, eller så kommer de ikke dit i det hele tatt.

Spørsmål: Hvordan kan det i Matt 11:27 stå at ingen kjenner Faderen, bortsett fra Sønnen og de som Sønnen åpenbarer Faderen for?

Svar: Dette er sant på ikke bare én, men to måter.

Kunnskap: Hvis Gud hadde ønsket det, kunne Han ha skjult seg, slik at vi ikke ville vært i stand til å vite noe særlig om Ham i det hele tatt. Gud valgte å åpenbare seg selv, delvis gjennom Abraham og gjennom profetene, men den fullstendigste åpenbaringen av seg selv kom gjennom at Jesus Kristus kom til jorden.

Frelse: Alle som er frelst, og alle som skal bli frelst, blir frelst gjennom Messias, Jesus. Selv mennesker som fulgte den sanne Gud før Jesus ble født, og som ikke kjente navnet Jesus, blir frelst gjennom Jesus. I Apostlenes gjerninger 4:12 står det at frelsen ikke finnes noe annet sted. I Filipperne 2:9–11 står det at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre.

Spørsmål: Hvorfor sier Jesus i Matt 11:27 at ingen kjenner Faderen bortsett fra Sønnen, og den som Sønnen velger å åpenbare Ham for, siden Sal 145:18 sier at Gud er nær alle som påkaller Ham?

Svar: Boken «De ni spørsmålene folk stiller om jødedommen», s. 86–87, tar opp dette. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Alle dem som Jesus velger: Jesus sa aldri at han alene ville kjenne Faderen. Snarere sa Jesus at bare han og de som Jesus velger, vil kjenne Faderen.

Tidsperiode: Jesus presiserte ikke om dette gjaldt i fremtiden ved den siste dommen, i nåtiden, i fortiden eller alt dette. Denne uttalelsen er sann i fremtiden, for til slutt skal alle stå foran Kristus, som er vår dommer, slik Johannes 5:22–23 viser. Jesu ord var også sanne i hans egen tid, slik Jesus sa til jødene i Johannes 8:24 at hvis de forkastet ham, ville de faktisk dø i sine synder. Dette kan virke urettferdig for noen som trodde at veien til himmelen bare handlet om å lese Skriften og stole på ord, snarere enn lydighet. Men Jesus sa i Johannes 14:6 at han var veien, sannheten og livet, og at ingen skulle komme til Faderen uten gjennom ham. Men i en viss forstand var Jesu ord også sanne før hans tid. Ikke bare var han sammen med israelittene i ørkenen ifølge 1. Korinterbrev 10:4, men hans korsfestelse og oppstandelse, som brakte liv til alle troende, både de som levde før og etter Kristus, var planlagt fra verdens grunnleggelse i Apostlenes gjerninger 2:23.

Et spesielt forhold: Med det sagt har Jesus og Den Hellige Ånd et spesielt forhold til Faderen som ingen andre har.

Spørsmål: Hvordan gir Jesus oss hvile i Matt 11:28?

Svar: Vi kan anvende denne sannheten på våre liv på minst fem måter.

Frihet fra frykt: Gud vil ta vare på oss, og ingenting vil skje med oss bortsett fra det Gud tillater. 1. Petersbrev 1:6–9 og 1. Korinterbrev 2:9 viser at himmelens herlighet vil få lidelsene vi gjennomgår på jorden til å virke små.

Frihet fra angst og bekymring: I Bergprekenen understreker Jesus spesielt vår verdi for Gud, og både hvor uønsket og nytteløst det er å bekymre seg. Filipperne 4:6-7 sier at vi ikke skal være bekymret for noe, men legge våre bønner frem for Gud.

Frihet fra vårt eget arbeid, våre mål og ambisjoner: Når vi blir kristne, får vårt mål på suksess en ny betydning. Suksess handler ikke bare om å oppnå det Gud vil at du skal oppnå, men om å være alt det Gud vil at du skal være. Det er ikke noe mer enn det. Vi trenger ikke lenger å bekymre oss for å være vellykkede i andres øyne eller for å leve opp til kulturelle idealer.

Frihet fra bekymringer om dommen: På dommedagen kan kristne stå uten frykt. Kristus vil dømme kristne ut fra deres belønning (eller tap av belønning), men kristne kan være sikre på frelse og på at de vil unngå ildsjøen.

Evig frihet: Vår frihet begynner allerede nå på jorden, på en begrenset måte. Men vi vil ha friheten som sønner av Kongen i himmelen, for alltid.

«When Critics Ask» s. 342 oppsummerer det godt: «En troendes liv er ‘lett’ i den forstand at det gir ‘hvile for deres sjeler’ (Matt. 11:29), men det er hardt for ‘kjødet’, som ofte trenger Guds disiplinerende hånd for å holde det i sjakk. Frelsen gir ‘fred med Gud’ (Rom 5:1), men den fører også til konflikt med verden (1. Joh 2:15–17; Gal 5:17).»

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom et åk og en byrde i Matt 11:29-30?

Svar: Et åk trekker en vogn som bærer en byrde. Et åk trekkes sammen med andre. Et åk, og byrden det brukes til å trekke, kan være lett eller tung, og Jesus sier at hans åk er lett.

En bonde må sørge for at åket sitter riktig, at eventuelle polstringer er på rett sted osv. Noen ganger lurer man på om det er lettere eller vanskeligere for en bonde å spenne okser sammen eller for Gud å spenne kristne sammen. Hvis en okse er død eller nekter å bevege seg, hjelper det ikke bonden å spenne den for. Hvis Gud gir kristne en mulighet ved å spenne dem sammen, men en kristen nekter å bevege seg fordi Gud ikke oppfyller forventningene deres, hjelper det ikke de andre kristne de er spent sammen med. Eller enda verre: hvis den kristne bestemmer seg for å gå i en annen retning enn den Gud ønsker å pløye, kan det bli vanskelig.

Noen ganger forventer kristne at hvis de følger og adlyder Gud, vil det bringe mest velsignelse og velstand i livet deres. Gud har aldri lovet det. Steiningen og piskingen kan ofte lamme en person, og Paulus’ pisking og steining velsignet ham ikke fysisk. Paulus kunne sannsynligvis ha hatt større velstand hvis han hadde brukt mer tid på å lage telt og mindre tid på å gjøre «økonomisk sløsende ting» som å forkynne evangeliet. Hvis Paulus ikke kunne forvente å få det bedre fysisk og økonomisk ved å følge Gud, så kan ikke vi det heller. Guds mål er å vise sin herlighet på jorden, ikke vår største komfort. Guds herlighet innebærer at vi forkynner evangeliet, disippelgjør andre og lever et verdig liv (Mt 10:37–38; Luk 20:35; Fil 1:27; 2 Tess 1:5,11), men ikke nødvendigvis vår stadige glede. En okse vet kanskje ikke noe om å pløye i konsentriske sirkler; den vet bare å følge sin herres ledelse. Hvis vi kan gi slipp på våre egne forventninger om hva Gud bør gjøre for oss, og bare følge hans ledelse, vil det være lettere for Gud å spenne oss for.

Spørsmål: Støtter Mt 11:29 på noen måte yoga, slik Mark og Elizabeth Prophet lærer i *The Lost Teachings of Jesus 3* (1988), s. 273–274?

Svar: Overhodet ikke. Jesus sier at vi skal ta på oss «åket» mitt, ikke «yoga». Det greske ordet her, zugon, betydde å spenne okser for å arbeide på åkeren, og innebærer å tjene Jesus, ikke å utføre spesielle fysiske aktiviteter eller kontrollere pusten.

Spørsmål: Hvordan skal vi i dag ta på oss Jesu åk, slik det står i Matt 11:29–30?

Svar: Underordne deg Kristi vilje, og overgi hele livet ditt til ham. La deg lære opp av Jesus, vær mild og ydmyk som Jesus.

Spørsmål: I Matt 12:1–5, brøt Jesu disipler den jødiske sabbaten eller ikke?

Svar: De brøt ikke sabbaten i den mosaiske loven her, selv om de brøt fariseernes tolkning av den. Selv om 2. Mosebok 34:21 forbød høsting på sabbaten, hadde de ingen sigd og bare noen få kornaks. Å plukke kornaks uten sigd var tillatt ifølge 5. Mosebok 23:25.Vi har ingen opptegnelser om at disiplene eller Jesus brøt Moseloven mens Jesus virket på jorden før sin oppstandelse. Legg merke til at uenigheten ikke handlet om ulike tolkninger av loven, men om den grunnleggende holdningen til loven.

Det er interessant at jødene selv ikke var enige om at det var galt å plukke korn på sabbaten. «Å høste korn» var en av trettini typer arbeid som var forbudt i Mishna Shabbat 7.2.9.c i henhold til deres tradisjoner. Imidlertid ble det også gitt unntak for tempeltjenesten. Unntak gis også når liv står på spill i Mishnah Yoma 8:6; Mek Exodus 22:2; 23:13. Mishnah Shabbath 10.2 omhandler ikke tilfeldig plukking av korn. I en senere periode tillater Gemara uttrykkelig å plukke korn for hånd; den forbyr bare bruk av redskap.

Spørsmål: I Mt 12:1–8 og Mk 2:27, er det Jesus sier her om sabbaten en endring i Guds lov, eller sa Jesus hvordan de også burde ha praktisert den i gammeltestamentlig tid?

Svar: Jesus gjør ingen endringer her. Å plukke kornaks var allerede uttrykkelig tillatt i loven. Selv om loven sa at folk ikke kunne arbeide på sabbaten, kunne man plukke korn for å spise, så lenge man ikke høstet ved å legge det i en sekk.

Jesus påpekte at man må se på loven i sin helhet, for loven inneholdt også en spesiell bestemmelse for prestene. Videre påpeker Jesus at under Davids krisesituasjon hadde det å holde seg i live og unngå Saul forrang fremfor skuebrødet. Hvor mye mer bør da Messias ha forrang fremfor fariseernes tradisjoner?

Til slutt sa Jesus at noe større enn Guds tempel var her. En ting som er større enn Guds tempel, er Gud selv.

Spørsmål: I Mt 12:3–5 og Mk 2:25–27, hvorfor var det greit å ta av brødene, og hvordan henger dette sammen med å holde sabbaten?

Svar: Det sentrale prinsippet her er en rangordning av bud, og deres ytterste lydighet skulle være rettet mot Gud, ikke sabbaten. Bare prestene skulle spise brødene, og David og hans menn var på et oppdrag for Gud; de befant seg i en nødsituasjon (på flukt fra Saul), og etter å ha drøftet saken med presten spiste de, som beskrevet i 1. Samuelsbok 21:3–6.

For fariseerne ble sabbaten faktisk deres avgud! Det var ikke fordi sabbaten på noen måte var dårlig, men snarere fordi de var mer opptatt av sabbaten enn av Gud. De var menn av regler, men ikke menn av Gud.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) skrev: «David var blitt utnevnt til prest av Gud, selv om Saul forfulgte ham. For alle de rettferdige har den prestelige rangen. Og alle Herrens disipler er prester, for de arver verken land eller hus. Snarere tjener de Gud og alteret kontinuerlig … Hans disipler hadde et prestedømme fra Herren. Derfor var det lovlig for dem å spise kornaks når de var sultne.» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 4, kap. 8.3, s. 471

Spørsmål: Hvordan vanhelliget prestene hver sabbat uten å gjøre seg skyldige i noe, slik det står i Matt 12:5?

Svar: Loven påbød prestene å gjøre det som ikke var lovlig for andre å gjøre på sabbaten – de skulle arbeide. Jesu poeng var ikke at prestene skulle slutte å gjøre det Gud hadde befalt dem å gjøre. Tvert imot var Jesu poeng at hvis man ser på Guds påbud uten å ta hensyn til sammenhengen, kan man få alle slags problemer. En legalist er en som ser på lovene uten å se på sammenhengen.

Tertullian (198–220 e.Kr.) har i «Fem bøker mot Marcion», bok 4, kapittel 12, s. 362–363, et interessant poeng om forranget av å adlyde Gud fremfor å følge sabbaten rituelt. Det første eksemplet på at hele folket brøt sabbaten, men likevel adlød Gud, var da Gud befalte dem å marsjere rundt Jeriko. Gud befalte israelittene å marsjere rundt Jeriko i åtte dager i strekk, og de marsjerte på sabbaten. Så også dette er et eksempel på at Guds direkte befaling går foran sabbaten.

Spørsmål: I Matt 12:5, da Jesus sa: «Eller har dere ikke lest i loven at prestene i tempelet bryter sabbaten på sabbaten og likevel er uskyldige?», hvorfor var ikke dette et sitat fra loven?

Svar: Jesus hevdet ikke at dette var et sitat fra noe som helst. Jesus gjorde den logiske slutningen at ifølge Loven utførte prestene sitt prestelige arbeid på sabbaten, og at dette likevel var riktig og behagelig for Gud.

Spørsmål: Hva var poenget med disse illustrasjonene i Matt 12:3–8 og Mark 2:25–28?

Svar: Å følge Gud handler ikke bare om regler, men også om prioriteringer. Å følge Jesus som din Herre er hva lydighet handler om, ikke bare regler, selv ikke Guds regler. Andre skriftsteder viser at det handler om mer enn regler og prioriteringer når man følger Gud, men her holdt Jesus seg til det grunnleggende. Jesus hadde tålmodighet til å gi en enkel forklaring til de fiendtlige fariseerne, og pris Gud for at Han også er tålmodig med oss.

Spørsmål: Hva betyr det i Matt 12:8 og Mark 2:28 at Menneskesønnen også er sabbatens Herre?

A: Vi er skapt for Gud, ikke for en lov og ikke for sabbaten. Påbudet om å hvile på sabbaten ble gitt for å hjelpe mennesket, ikke for å hindre det. Gud er herre over sin egen lov.

Q: I Matt 12:8,12, når, om noen gang, bør vi i dag bryte lovens bokstav?

A: Det kan av og til oppstå situasjoner der vi bør gjøre det. Vårt viktigste mål er ikke å adlyde «loven» eller «en lov». Det er heller ikke evangelisering. Vårt viktigste mål er å ære og behage Gud. Det innebærer å adlyde Ham, inkludert Hans bud om å forkynne evangeliet og mange andre ting. Vi bør være forsiktige med å bryte det Gud har befalt oss i Det nye testamente, fordi det altfor ofte bare kan bli en unnskyldning for å synde, unnslippe forfølgelse eller ta den enkleste utveien. Men når det er sagt, som Jesus lærte her, finnes det tilfeller der lydighet mot Gud ikke innebærer å følge en regel. For å ta et enkelt eksempel: Hvis du har en venn i din omsorg som er i ferd med å dø, og du kjører i full fart for å få vedkommende til sykehuset, bør du da passe på å ikke kjøre over fartsgrensen? Hvis en regjering vedtar en lov om at du skal rapportere om hva naboene dine gjør (som i Nord-Korea), og noen naboer har bibelstudie, bør du da rapportere det til myndighetene?

Til slutt viser Jesus oss at denne tanken om at Gud ønsker visse ting mer enn offer eller andre lover, ikke er en ny lære han ga, men ligger implisitt i Det gamle testamente i Hosea 6:6, som Jesus siterer i Matteus 12:7.

Spørsmål: I Matt 12:10–14 og Mark 3:3–6, hva ville fariseerne anse som galt ved helbredelse på sabbaten?

Svar: Fariseerne ville betrakte helbredelse som en skapende handling, og dermed som arbeid. Imidlertid diskuterte jødene i det første århundret selv hva som var tillatt når det gjaldt å ta seg av de syke i Mishnah Eduyoth 2:5 og Mishnah Shabbath 6:3; Mek Exodus 22:2; 23:13.

Spørsmål: Hvorfor svarte Jesus fariseerne på denne måten i Mt 12:10–14?

Svar: Jesus påpekte deres inkonsekvens. Tenk deg den merkelige ironien i situasjonen. Her var det noen menn som underviste om sine egne tillegg til Guds ord som om det var Guds ord, og fortalte Gud selv at Han ikke kunne gjøre noe. Siden miraklet kom fra Gud, kunne de like gjerne fortelle Gud at Han måtte ta tilbake det miraklet!

Spørsmål: Er Mt 12:18 en henvisning til Treenigheten?

Svar: Ja, når du først forstår at Tjeneren er Gud. Tjeneren er utsendt, og Guds Ånd er lagt i ham.

Spørsmål: Hva er blasfemi mot Den Hellige Ånd i Mt 12:31,32, Mk 3:28-30 og Lk 12:10-11?

Svar: Jesus forsvarte ikke ofte sin autoritet til å gjøre ting, men Jesus anså det som viktig å forsvare sin autoritet her da han ble beskyldt for å handle i Satans navn. Sammenhengen tyder på at det handler om å se Guds direkte mirakuløse virke, avvise evangeliet og si at dette stammer fra Satan. Det er normalt greit å stille spørsmål eller granske noe, men når de bestrider det åpenbart ubestridelige, avviser de egentlig det de vet er sant.

Det handler ikke bare om å be Den Hellige Ånd om å forlate livet deres. Jeg kjenner en kristen student som ba Gud om å forlate livet hennes. Etter omtrent en måned følte hun seg så elendig at hun angret og vendte tilbake til Kristus. Hvis noen begikk blasfemi mot Den Hellige Ånd, ville de aldri ønske å vende tilbake til Kristus.

Spørsmål: Hvorfor er blasfemi mot Den Hellige Ånd i Matt 12:31–32, Mark 3:28–30 og Luk 12:10–11 så mye alvorligere enn blasfemi mot Jesus?

Svar: Jesus sa det ikke uttrykkelig. Men hvis noen avviser Jesus, kan Ånden virke slik at de ombestemmer seg og senere tar imot Jesus. Hvis noen derimot permanent ikke ønsker Den Hellige Ånd i sitt liv, og Den Hellige Ånd respekterer dette ønsket, vil de aldri komme til Kristus og komme til himmelen.

Spørsmål: I Matt 12:31-32, betyr blasfemi mot Den Hellige Ånd å avsky lyset ved å benekte Guds manifestasjoner (som Bahá’u’lláh), slik bahá’íene lærer i *Some Answered Questions*, s. 127–128?

Svar: Nei, dette er en sirkelargumentasjon ved å anta at påstanden om at Bahá’u’lláh er lyset, beviser at Bahá’u’lláh var lyset. Legg imidlertid merke til at selv når det gjelder Jesus, sa han i Matteus 12:32 at de som taler imot Jesus, vil bli tilgitt; å tale imot en av Guds profeter er altså IKKE blasfemi mot Den Hellige Ånd.

Spørsmål: Støtter ikke det faktum at man i Matt 12:32 ikke blir tilgitt i dette livet for blasfemi mot Den Hellige Ånd på en eller annen måte troen på skjærsilden, slik den katolske forfatteren Ludwig Ott har sagt?

Svar: Nei, selv «New Catholic Encyclopedia», bind 11, s. 1034, sier: «Læren om skjærsilden er ikke eksplisitt nevnt i Bibelen.» Matteus 12:31–32 gir ingen støtte til skjærsilden av tre grunner:

1) Den katolske læren er at skjærsilden renser en troende for veniale (mindre) synder, ikke dødssynder (mer alvorlige eller fatale), og blasfemi mot Den Hellige Ånd regnes som en dødssynd.

2) Jesus snakker ikke om troende, men om de skriftlærde og fariseerne som avviste ham.

3) Dette verset sier ingenting om varighet, alvorlighetsgrad, type eller sted for straff eller renselse; det sier overhodet ingenting om straff eller renselse. Det handler snarere om å ikke bli tilgitt av Gud.

Spørsmål: Hva sier Jesus i Mt 12:34 om visse mennesker?

Svar: Han sier ikke bare at de er en slangekull, eller at de taler onde ting. Snarere beskriver Jesus en «hvis-så»-betingelse. Gitt at de er en slangekull og onde, så kan det bare komme onde ting ut av dem. Dette gjelder for noen mennesker i dag. For noen, gitt hvor deres hjerte er, er de ikke i stand til å si noe godt om noe, bare dårlige ting. Det forbløffende er at de, i likhet med fariseerne, vanligvis selv er blinde for at de har et ondt hjerte. Det er ikke fordi de ikke er smarte nok til å finne ut av det, men fordi de aldri har tenkt på å stille spørsmål ved hvor deres hjerte er.

Det er egentlig ikke slik at fariseerne ikke forsto. Snarere er det slik at de ikke ønsket å forstå. Jesus kom i veien og fikk deres «storslåtte» program til å se dårlig ut.

Selvfølgelig bør vi som troende passe på at vi ikke er på samme måte. Noen ganger, hvis en person bruker grovt språk, kan det gi grunn til unnskyldningen: «Beklager, det bare glapp ut.» Men hvorfor var det der i det hele tatt! Vi må passe på at vi ikke har «ubestridte» deler av hjertet vårt som også er onde. 2. Korinterbrev 13:5 sier at vi skal prøve oss selv. Men la oss be om hjelp! I Salme 139:23–24 ba salmisten Gud om å granske hans hjerte og å åpenbare for ham alt som var ondt i hans hjerte.

Dessverre ble ikke alle forandret, selv ikke i Jesu direkte nærvær. Noen vil ikke forandre seg uansett hva vi sier til dem; men vi kan gå videre til mennesker som vil lytte.

Spørsmål: I Matt 12:38–39 og Matt 16:1–4, da fariseerne ba om et tegn, sa Jesus da at de bare skulle få Jonas’ tegn, eller var det ikke noe tegn, slik det står i Mark 8:11–13?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. De hadde nettopp sett et tegn; de ba egentlig om «enda et tegn». Men hva skulle et nytt tegn nytte, siden de hadde sett Jesus drive ut demonen, og de erklærte at det var et tegn fra helvete? Hva skulle et tegn nytte hvis de bare ville si at det var fra Satan? Husk at i Matteus 12:14 hadde de allerede begynt å smede planer om hvordan de skulle ødelegge Jesus.

2. Matteus 12:38–39 var den første forespørselen om et tegn, og Matteus 16:1–4 og Markus 8:11–13 var den andre forespørselen om et tegn.

3. I alle tilfeller sa Jesus enten at de ikke ville få se noe tegn fra himmelen, eller at de bare ville få se det tegnet som Jonas’ tilhørere så.

4. Jonas’ tilhørere så aldri noe mirakuløst tegn, bare profeten Jonas. Jonas utførte aldri noe mirakel som er nedtegnet i Bibelen.

Spørsmål: I Matt 12:38–39 og Luk 11:30 – var versene om Jonas’ tegn uekte og sannsynligvis lagt til i det syvende århundre e.Kr., slik Stendahl, Peake og G. Schmitt («Das Zeichen Jona», ZNW [1978] [s. 120–123]) hevder?

Svar: Nei. Diatessaron, avsnitt 16:1–4, s. 68, siterer disse versene, og verket ble skrevet ca. 172 e.Kr. Disse versene blir referert til av Justin Martyr (138–165 e.Kr.), Irenaeus (182–188 e.Kr.) og Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.). Bibelmanuskriptene Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Sinaiticus (340–350 e.Kr.) siterer dette.

Spørsmål: Hvordan kan en generasjon være ond og utro, slik det står i Matt 12:39–40?

Svar: Jesus sier ikke at det bare gjelder noen fariseere og lovlærere, men hele den jødiske kulturkretsen i akkurat den tidsperioden. Mennesker har en tendens til å følge sin kultur, og deres kultur hadde på den tiden ikke plass til en Messias.

Spørsmål: Hva lærer Jesus i Matt 12:45 om mennesker og demoner?

Svar: Jesus lærer to ting.

Nærmere bestemt: Når en demon blir drevet ut av en person, kan demonen komme tilbake – sammen med andre, verre demoner – dersom personen forblir i et åndelig tomrom.

Vanligvis forblir ikke mennesker i et åndelig tomrom særlig lenge. Hvis de ikke er fylt av Gud, vil demoner komme og fylle dem, deres kultur og deres samfunn.

Spørsmål: Hvorfor satt Jesus i en båt og talte til folket i Matt 13:1?

Svar: Jesus talte sannsynligvis fra en båt fordi lyden av stemmen hans ville bære godt over vannet på en rolig dag. Dette er en av de fem store talene i Matteusevangeliet som er rettet mot folkemengdene, og det ville være en fordel for forsterkningen at folkemengdene kunne høre ham. Det er ingen antydning til noen skjult betydning, verken apokalyptisk eller på annen måte.

Spørsmål: I Matt 13:1–23, hva er forskjellen – frøet eller jorden – og hvordan forholder dette seg til oss i dag?

Svar: Frøet (evangeliet) var det samme. Men det som var forskjellig, var jordens evne til først og fremst å ta imot frøet og deretter la det vokse. Noen mennesker kan ikke ta imot evangeliet. Andre kan ta det imot, men det vil ikke gi varig vekst i dem. Men evangeliet er ikke noe vi bare skal så selektivt på det vi mener er god jord. Vi bør så det overalt, og jorden vil ta imot det, hvis den kan. Men vi bør ikke la oss forlede til å tro at hvis vi bare deler evangeliet med verden, så vil hele verden vende seg til Kristus. Til slutt vil denne lignelsen få leseren til å tenke: «I Guds øyne, hva slags jord er jeg?»

Spørsmål: Hva er det uvanlige ved lignelsene i Matt 13:1–58?

Svar: David Wenham var den første moderne forskeren som erkjente at Matteus 13:3–52 er et kiasme. Det er imidlertid ikke et perfekt kiasme.

13:1–2 Jesus kom

-13:3–9 Lignelsen om såmannen, rettet til folkemengden

-- 13:10–12 Disiplene spør, og Jesus svarer

--- 13:10–17 Formålet med lignelsene (for utenforstående)

----13:18–23 Tolkning av lignelsen om såmannen

-----13:24-33 Tre flere lignelser rettet til folkemengden «Himmelriket er som…» (ugress, sennepsfrø, surdeig)

avstikker

--- 13:34-35 Formålet med lignelsene (for disiplene)

---- 13:36-43 Tolkning av lignelsen om hveten og ugresset

slutt på avstikk

-----13:44-48 Tre flere lignelser rettet til disiplene: «Himmelriket er som…» (skatten, perlen, garnet)

---- 13:49-50 Forklaring

-- 13:51 Jesus spør, og disiplene svarer

- 13:52 Lignelsen om den nye og den gamle skatten

13:53 Jesus gikk

Innenfor denne strukturen utgjør også Matteus 13:13-17 et kiasme.

Spørsmål: I Matt 13:6-7, hva er forskjellen mellom veien, den andre, steinete jorden, og den tredje, tornete jorden?

Svar: Den første jorden hadde tilstrekkelig dybde, og den hadde ingen torner som blokkerte sollyset. Men den ville rett og slett ikke ta imot frøet i utgangspunktet. Frøene spiret i de tre andre jordtypene, men de fikk ikke engang sjansen til å spire i den første jorden.

Frøet i både den andre og den tredje jorden spirer og ser bra ut i begynnelsen. Men planter kan ikke få sunne røtter i jord uten dybde. Når været er tørt, finner de ikke vann til å holde seg i live i den uttørkede jorden på overflaten. De hadde god tilgang til solen, men det var rett og slett ikke tilstrekkelig jorddybde for at disse plantene skulle kunne fortsette å vokse.

Når det gjelder den tredje jorda, var jorda god, kanskje like god som den fruktbare jorda. Men det var så mye annet, med tornene, at plantene ble hindret i å få sollys. Selv den andre jorda lyttet med glede, men ikke den overbelastede tredje jorda. Den tredje jorda hadde tilstrekkelig dybde, men det var rett og slett for mye annet som skjedde som blokkerte deres tilgang til solen. Dessuten, mens noen tornplanter kan være åpenbare, kan andre være subtile. Man ser kanskje ikke tornene med en gang.

Den fjerde jorden er ikke spesiell eller «magisk». Den skiller seg egentlig ikke fra de beste egenskapene til den andre og tredje jorden til sammen. Som Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) var den første til å påpeke, finnes det ikke én vei til undergang; det finnes flere veier til undergang.

Forskjellen i resultatene skyldes ikke frøet, men jorden. Hvor fruktbar finner Gud ditt hjerte?

For øvrig er stien her en gangsti, for eksempel mellom åkrer, ikke en motorvei.

Spørsmål: Hvorfor forklarte Jesus i Matt 13:10–13 denne lignelsen for disiplene sine og ikke for folkemengden?

Svar: Svaret finnes i Matteus 13:14–15. Jesus hadde mange disipler (inkludert de 70) og ikke bare de tolv. Folkemengdene på denne tiden fikk en forsmak på Jesu lære, på en slik måte at de kanskje ville bli tørste etter å finne ut mer. Jesus var selektiv her; han ga forklaringen bare til disiplene sine. Selvfølgelig kunne også folk i folkemengden velge å bli Jesu disipler. Dessuten oppfylte dette Jesaja 6:9–10.

Men det er feil å tro at formålet med disse lignelsene var «slik at alle lettere kunne forstå sannheten». På samme måte kan vi i dag ønske å si noen ting som bare de som ønsker å kjenne sannheten, vil forstå.

Spørsmål: I Matt 13:10–11, i hvilken grad bør vår evangelieforkynnelse ha et mystisk preg?

Svar: I Det gamle testamente var et mysterium noe hemmelig, skjult eller tilslørt som senere ble åpenbart. Jesus snakket ikke om mysterier før det jødiske folket hadde forkastet ham.

Jesus og evangeliet er ting som menneskeheten aldri ville ha vært i stand til å forstå, med mindre Gud hadde åpenbart dem for oss. Vi bør ikke ta for gitt at Gud kunne ha latt oss være i mørket, men han valgte å opplyse oss. Lidelseshistorien og Guds historie generelt er dramatiske, og vi bør fremheve dramatikken når vi forteller om dem.

Spørsmål: Hva betyr Matt 13:10–16?

Svar: De som ikke elsker sannheten, har ikke rett til sannhetens lys. Faktisk kan «fuglene» ta bort det lyset de allerede har. Det er en rekke viktige poeng i dette avsnittet.

13:10 Etter at Jesus hadde fortalt lignelsen om såmannen (egentlig lignelsen om jordtyper) i Matteus 13:1–9, kom disiplene og spurte hvorfor han talte i lignelser. Spørsmålet gjaldt ikke bare lignelsen om såmannen, men hvorfor Jesus talte i lignelser generelt.

13:11 De fleste ville ikke ha eller beholde kunnskapen om himmelriket.

13:12 De som har kunnskapen, vil vokse i sin kunnskap. De som ikke har kunnskapen, vil selv den lille kunnskapen de har, bli tatt fra dem.

13:13 Hvorfor talte Jesus til folket i lignelser, og forklarte ikke alt slik han gjorde for disiplene sine? La oss se på 2. Petersbrev 2:21 og Romerbrevet 4:15; 5:13 for å finne svaret. Hvis noen velger å ikke følge den sannheten om Gud som de har, vil det være bedre for dem i den endelige dommen jo mindre de vet.

13:14 viser at folket faktisk ville høre hele sannheten, men de ville ikke forstå den. Dette betyr IKKE at man må være veldig intelligent for å være kristen; det ville være i strid med 1. Korinterbrev 1:26–28. Tvert imot er problemet med forståelsen, selv blant intelligente og høyt utdannede fariseere, at de ikke har plass til Jesu ord (Johannes 8:37), og korsets budskap er rett og slett dårskap for dem som er kloke med denne verdens visdom (1. Korinterbrev 1:18-25). Jeg har sett kloke mennesker finne på smarte, geniale unnskyldninger for hvorfor de ikke vil tro på det som står klart og tydelig i Bibelen.

13:15 Dette viser en forherding hos folket. Kristne har diskutert om det var Gud eller Farao som var ansvarlig for at Faraos hjerte var forherdet mot Moses og israelittene. Bibelen sier at Farao forherdet sitt eget hjerte på åtte steder, og at Gud forherdet det på åtte steder. En av Guds dommer mot folk som forherder sine hjerter, er at hjertene deres blir forherdet enda mer.

Til slutt kan den samme guddommelige handlingen ha motsatte virkninger på to forskjellige mennesker. En kirkeforfatter forklarte det slik: «Voks smelter og leire tørker ved samme varme; så den samme handlingen, som ble utført gjennom Moses som redskap, beviste på den ene siden Faraos hardhet, som var et resultat av hans ondskap, og på den andre siden ettergivenheten hos den blandede egyptiske folkemengden som drog av sted sammen med hebreerne.» Rufinus (374–406 e.Kr.) i sin oversettelse av Origenes’ *De Principiis* (225–254 e.Kr.), bok 3, kap. 1.11, s. 311.

13:16 Forresten: Selv om Jesus hadde 12 spesielt utvalgte disipler, hadde han ikke bare 12 disipler; han hadde også en større gruppe på 70, samt andre disipler. Jesu disipler var velsignet både ved det privilegiet å kjenne disse sannhetene, og ved det faktum at de ikke hadde fortjent eller gjort seg fortjent til å lære disse sannhetene. Gud kunne ha valgt å skjule alt for oss, men Gud ønsket å åpenbare disse tingene for oss.

13:17 går enda lenger og sier at selv gudfryktige profeter i gammeltestamentlig tid ønsket å lære disse tingene, men Gud underviste dem ikke ennå; Gud ventet med å åpenbare dem til Jesus kom.

Noen ganger tror folk feilaktig at Gud er forpliktet til å gjøre sitt ytterste for å lære alle sannheten. Men faktisk, hvis noen avviser den sannheten om Gud som de allerede har, er Gud ikke forpliktet til å prøve å tvinge mer sannhet på dem. Faktisk er det bedre for dem jo mindre de vet om sannheten (2. Petersbrev 2:21). Men for dem som ønsker å følge sannheten, gleder Gud seg over å vise oss mer og mer.

Hvordan er det egentlig at folk ikke hører og mister sannheten? Jesus forklarer det i Matteus 13:18–23.

Spørsmål: I Matt 13:12, var Gud urettferdig da han tok fra dem som ikke hadde, og ga til dem som hadde?

Svar: Gud var ikke urettferdig, men man må se på samspillet mellom konsekvens og det påfølgende formålet. Det er tre motsetninger å ta i betraktning: rettferdighet kontra likhet, lønn kontra gaver, og å dekke behov kontra å gi belønninger.

Rettferdighet kontra likhet: Gud er rettferdig overfor alle, men Gud er ikke forpliktet til å behandle alle likt, slik Romerbrevet 9:6–18 illustrerer.

Lønn kontra gaver: I lignelsen om minene (Lukas 19:11–27) ville det vært urettferdig hvis kongen unnlot å betale ut de gode tingene han skyldte noen. Men når du investerer arbeidsgiverens penger, skylder ikke arbeidsgiveren deg alle disse pengene; arbeidsgiveren skylder deg bare lønnen din og det han har forpliktet seg til å gi. Kongen i lignelsen skyldte ingen av sine tjenere noen byer. Da han ga den som hadde tjent mest, flere byer, var det en gratis, nådig gave, og kongen (og Gud) kan gjøre hva Han vil.

Å dekke behov kontra å gi belønninger: Kongen tok seg av alle sine tjenere før noen av dem fikk ansvar for noen byer. Byene var belønninger eller bonuser. Gud vil i overflod tilfredsstille alle behov i himmelen for alle som er der (1. Korinterbrev 2:9), men utover det vil Gud gi belønninger i himmelen til noen, men ikke til andre. Du kan lese om dette i 1. Korinterbrev 3:8–15.

Spørsmål: Er det i Matteus 13:15 ganske hardhjertet av Gud å ikke myke opp hjertene deres og åpne øynene deres?

Svar: Overhodet ikke. Gud sier at hvis de skulle vende seg til Gud, ville Herren helt sikkert helbrede dem. Men de bærer selv ansvaret for at deres hjerter er forhærdede, noe som fører til at de ikke vil vende seg til Gud.

Gud åpner de blindes øyne, men Han åpner vanligvis ikke øynene til dem som lukker øynene tett. Gud mykner folks hjerter, men Han er ikke forpliktet til å mykne hjertet til noen som allerede har bestemt seg for å forherde sitt hjerte.

Spørsmål: Hvordan ligner himmelriket i Matt 13:24 på denne situasjonen, siden himmelen er fullkommen?

Svar: Himmelriket ligner ikke mannen, men situasjonen. Svaret på dette spørsmålet er en del av Jesu hovedpoeng. Himmelriket er ikke bare noe fullkomment som vi kommer til etter at vi dør. Himmelriket er noe som også finnes i våre hjerter som troende akkurat nå. I himmelriket i denne verden vokser hveten og ugresset side om side.

Spørsmål: Betyr Matt 13:28–30 at vi skal tillate kjettere å forbli i kirken?

Svar: Overhodet ikke. I Matteus 13:38 er «åkeren» ikke kirken, men verden. Det vil finnes kjetteriske menigheter, men vi bør ekskommunisere dem som har kjetterisk lære eller onde handlinger, med mindre og inntil de omvender seg. Å si at vi bør tillate mennesker med kjetterisk lære, eller ugudelige, uomvendte handlinger i våre menigheter, strider mot Guds lære i 1. Timoteus 1:3-4; 6:3-5; 2. Timoteus 2:16-17; 3:1-5; 2. Johannes 10 og mot praksis i 1. Korinterbrev 5:11-13 og Åpenbaringen 2:20. Dessverre var Augustin av Hippo, i verket «Til donatistene», en av de første som blandet sammen kirken og verden. De som synder (i praksis eller i læren), bør irettesettes foran alle i henhold til 1. Timoteus 5:20.

Oppsummert: Hvis du feiltolker noe i en lignelse på én måte (kirken), når Jesus uttrykkelig sa noe annet (verden), kan du virkelig gå deg vill i ugresset!

Spørsmål: I Matt 13:30, hva er egentlig ugresset som Jesus refererer til?

Svar: Dette var velkjent for Jesu tilhørere. Det finnes fire typer ugress, og «ugresset» her er nesten helt sikkert en ugressart kalt skjegget darnel (lolium temulentum), som ser ut som hvete når den er ung, og noen ganger kan røttene være sammenflettet, slik at man egentlig ikke kan rykke opp den ene planten uten å rykke opp den andre. Merkelig nok kan verken darnel eller hvete lenger vokse godt ved å spre seg vilt, men trenger en bonde til å så frøene. Rabbinerne visste at det er en forurenset hvete, og noen steder kalles den «falsk hvete», og rundt år 2000 bestod faktisk 10 % av hvetehøsten i Etiopia av darnel. Moderne sorteringsmaskiner er imidlertid flinke til å skille hvetekorn fra darnel. Darnel er ofte infisert med en sopp, og når folk spiser frøene fra infiserte planter, blir de ruset. Se https://www.atlasobscura.com/articles/wheats-evil-twin-has-been-intoxicating-humans-for-centuries for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er betydningen av at ugresset samles inn før hveten i Matt 13:30?

Svar: I jordbruket er det fornuftig å luke et åkerfelt før man høster det. Dommen luker ut de ugudelige fra himmelen. Det er ikke slik at vi blir fjernet fra universet der ugresset naturlig hører hjemme. Snarere blir ugresset fjernet fra Guds univers, der Guds barn på overnaturlig vis hører hjemme. Da disiplene sammen med folkemengden lyttet til lignelsen om hveten og ugresset, lurer jeg på hva Judas Iskariot tenkte?

Spørsmål: Hvordan kan sennepsfrøet i Mt 13:32 og Mk 4:30–34 være det minste av alle frø?

Svar: For det første fantes det to typer sennepsfrø i Palestina: svart sennep som folk sådde, og vill sennep. Jesus mente svart sennep, fordi han bare snakker om frø som blir sådd, og i Palestina sådde man ikke frø som var mindre enn sennepsfrø. Dessuten var sennepsfrøet i det jødiske rabbinske verket M Niddah 5:2 (jf. SBK 1:669) et ordtak for litenhet.

Sennepsfrøet er ubetydelig i størrelse og det minste frøet av alle avlingsfrøene i Palestina. En svart sennepsbusk kan produsere 1 200 frø. Jesus henvendte seg til folket ved å nevne avlingsfrøene i deres land.

For de som er opptatt av detaljer, er det greske ordet for «minst» både i Matteus 13:32 og Markus 4:30–34 «microteron», som kan bety liten i størrelse eller, i overført betydning, verdighet. Ordet for «frø» i begge tekststedene, «spermaton», kan bety det som blir sådd. Uansett om Jesus snakket arameisk eller gresk, refererte han likevel til frø som ble sådd.

Spørsmål: Hvordan kan en sennepsplante i Matt 13:32 og Mark 4:30–34 romme et fuglerede?

Svar: Selv om en fugl kan bygge et rede i en liten busk hvis den må, er ikke det svaret. Et sennepsfrø kan vokse til et tre på opptil ti fot, noe som absolutt er stort nok til at en fugl kan bygge et rede. Med andre ord, dagens størrelse står ikke i forhold til fremtidig storhet. Jesus legger ikke så mye vekt på riket fremtidige storhet som på dets spede begynnelse på jorden.

Spørsmål: Hva er betydningen av gjær i Mt 13:33?

Svar: Jesus sa at gjæren i denne lignelsen er god, fordi den representerer himmelriket, mens gjæren i andre lignelser er ond. Det viktige tolkningsprinsippet man må lære her, er at man ikke nødvendigvis kan ta betydningen av et symbol i én lignelse og anvende den samme betydningen på det samme symbolet i alle andre lignelser.

Noen ser feilaktig på gjæren og fuglene som noe dårlig, noe som endrer hele betydningen av lignelsen, fordi gjær som symbol er dårlig eller verdslig alle andre steder i Bibelen. Noen ser imidlertid på fuglene og gjæren som noe ondt, mens andre ser på dem som en god velsignelse.

Gjæren er god i denne lignelsen. Det er ingen indikasjon i dette kapittelet på at den er dårlig, og den er parallell med de andre lignelsene i dette kapittelet.

Et tredje synspunkt er at lignelsene om sennepsplanten og gjæren er svært generelle, og at fuglene og gjæren er nøytrale.

Oppsummering: himmelriket er godt, ikke ondt. Matteus 13:33 sier at gjæren representerer himmelriket, så gjæren i denne lignelsen er god. Selv om konklusjonen ikke er like åpenbar når det gjelder fuglene, er det prisverdig at sennepsplanten kan gi et rede.

Spørsmål: I Matt 13:33, i denne lignelsen, hvorfor gjemte kvinnen i denne lignelsen surdeigen i tre mål mel?

A: Tre brød av hvetemel er et fullverdig måltid for en familie. Tre mål (eller «satas» på gresk) tilsvarer en efah i Det gamle testamente, og det er mye deig, omtrent 56 pund eller 23 liter. Det er den mengden Sara laget til de tre besøkende i 1. Mosebok 18:6, og det Gideon ga til engelen i Dommernes bok 6:19. Det trengs bare en svært liten bit surdeig for å forandre hele deigens beskaffenhet. Poenget er at jødene selv visste at bare en liten bit gjær kan få selv en stor mengde deig til å heve.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Matt 13:34 si at han bare talte i lignelser, når han andre steder, for eksempel i Bergprekenen, ikke brukte noen lignelser?

Svar: Matteus 13:34 presiserer at dette gjaldt når Jesus talte til folkemengdene. Når han henvendte seg til disiplene, forklarte Jesus alt. Selv om folkemengdene også lyttet, var Bergprekenen rettet mot disiplene. Videre refererer Matteus 13:34 til Jesu undervisning på dette tidspunktet, ikke nødvendigvis før eller etter denne perioden i hans tjeneste.

Spørsmål: Er alle barn av Guds rike i Matt 13:38?

Svar: Nei. Som dette verset viser, er vi ikke et barn av Guds rike før vi kommer til Kristus. Efeserne 2:3 sier at vi (inkludert Paulus) var vredeens barn før vi kom til Kristus.

Spørsmål: I Matt 13:44, i lignelsen, hvorfor gravde ikke mannen på åkeren bare skatten opp i hemmelighet og tok den med seg?

Svar: Ifølge jødisk lov tilhørte skatten eieren av åkeren dersom noen gravde opp en skatt i en åker, ifølge Derrett (Law s. 1–16). Dersom skatten var begravd av eierne og kjent for dem, ville de selvfølgelig ikke selge åkeren billig. Men dersom skatten ikke var deres – noe som fremgår av at de ikke var klar over den – kunne arbeideren kjøpe åkeren og få tak i skatten.

Spørsmål: I Matt 13:44, hvem er mannen, og hva er skatten?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret:

Ikke svaret: Jesus og jødene. Noen dispensasjonelle skrifter hevder at Jesus er mannen, og at skatten er resten av jødene i endetiden. Men Jesus ga ikke alt han hadde (guddommelighet osv.) og døde ikke på korset bare for resten av jødene. For det andre ville ingen som hørte lignelsen ha forstått den på den måten, så hvis dette var den sanne betydningen, ble ingenting av den sanne betydningen formidlet.

Svaret: hvert enkelt menneske og frelsen i himmelriket. En person bør være villig til å gi opp alt han har for å få tak i en så dyrebar skatt som den Jesus tilbyr. Disse lignelsene handler alle om himmelriket i henhold til Matteus 13:52. Å kjøpe åkeren er en beslutning mannen må ta, ellers blir det ingen skatt for ham.

Spørsmål: Hva er meningen med lignelsen om perlen i Matt 13:45–46?

A: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Jesus er kjøpmannen, og perlen er kirken. Men igjen: «Solgte» Jesus alt, inkludert sin guddommelighet, for perlen, og hvem solgte han den til?

Svaret: Hver enkelt som søker Gud, er kjøpmannen, og perlen er frelsen. Kristne teologer er generelt enige om at arbeideren og kjøpmannen i begge lignelsene er den samme, og at skatten og perlen er den samme.

Begge lignelsene har det samme poenget. Jesus sa i Matteus 13:52 at begge disse lignelsene handlet om himmelriket. Men mens mannen kjente igjen skatten, understreker denne lignelsen virkelig at kjøpmannen må innse verdien av denne perlen i forhold til andre perler, og ikke jakte på de andre perlene for å kunne jakte utelukkende på denne ene.

Spørsmål: Hva er meningen med lignelsen om dragnettet i Matt 13:47?

Svar: Dette er et svært stort garn som enten trekkes mellom to båter eller festes til land og én båt. Det ligner veldig på lignelsen om hveten og ugresset. Alle fiskene er en del av verden, men ved tidens ende vil det skje en skille mellom de gode fiskene og de dårlige. Er du en god fisk?

Spørsmål: I Mt 13:51, hadde disiplene rett i å si «ja» til at de forsto disse lignelsene?

Svar: Ja og nei. Ja, disiplene forsto de grunnleggende lignelsene og symbolikken bak dem. De hadde imidlertid ingen anelse om alle de historiske konsekvensene av lignelsene om hveten, ugresset og sennepsfrøet. Men de hadde rett i å si ja, fordi de riktig forsto det Jesus ønsket at de skulle forstå på dette tidspunktet.

Spørsmål: I Matt 13:51, er det tidspunkter hvor du er sikker på og har rett i at du har en grunnleggende forståelse av noe Gud lærer deg, men senere oppdager at du ikke hadde noen anelse om hva det ville innebære?

Svar: Et enkelt eksempel kan være ekteskapet. Du tror kanskje du vet hvem du skal gifte deg med, og at du vil gifte deg med vedkommende. Men etter hvert som årene går, oppdager du at du visste svært, svært lite om vedkommende sammenlignet med det du vet nå. Forhåpentligvis har overraskelsene for det meste vært hyggelige.

På samme måte, hvis Gud kaller deg til å utføre et tjenesteverk for Ham, har du kanskje en grunnleggende forståelse av hva Han ønsker, og du ønsker å gjøre det. Men mens du utfører tjenesten, oppdager du at du nesten ikke hadde noen anelse om hva det å utføre denne tjenesten ville innebære, og til og med hvordan det ville forandre deg.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus i Matt 13:52 at en skriftlærd har både nye og gamle skatter?

Svar: Dette var en nådig måte å si at de fortsatt burde verdsette den tidligere sannheten de hadde lært, i tillegg til de nye tingene Jesus sa. «Skriftlærde» er her ikke en spesiell gruppe kristne. Snarere er en skriftlærd her en positiv henvisning til enhver troende som er en seriøs student av Skriften.

Spørsmål: Hvordan er vårt hjerte som et skattkammer i Mt 13:52?

Svar: Lageret her (thesauros på gresk) er et oppbevaringssted for minner, beslutninger, følelser og verdier som vi føler er viktige, uavhengig av om Gud ser på dem som gode eller viktige eller ikke.

Det står «et helt skattkammer», ikke bare en eske eller kiste for oppbevaring av én gjenstand i mørket. Et skattkammer kan romme mange skatter, og de kan sees, ikke bare gjemmes bort i en eske.

To oppgaver en kristen må utføre er a) å identifisere og kaste bort ting i skattkammeret vårt som Gud ikke vil ha der, og b) fylle skattkammeret vårt med gode ting som Gud lærer oss.

Spørsmål: I Mt 13:53–58, var ikke Jesus en profet, fordi «profetier kan bare eksistere i Israel når landet er bebodd av et flertall av verdens jøder. I Esras tid (ca. 300 f.Kr.), da flertallet av jødene nektet å flytte fra Babylon til Israel, opphørte profetien ved de siste profetenes død – Haggai, Sakarja og Malaki.» (En jødisk person kom med denne innvendingen)

Svar: Det er feil av tre grunner:

1) Det finnes ingen vers i Bibelen som sier det; denne regelen er oppdiktet.

2) Daniel og Esekiel var profeter under eksilet. Flertallet av verdens jøder bodde ikke i Palestina den gang. Faktisk var Daniel og Esekiel profeter som bodde utenfor Israel, selv om Daniel bodde i Juda som ung.

3) Vi bør ikke prøve å fortelle den Allmektige Gud hva vi mener Han kan og ikke kan gjøre!

Selv om vi ser bort fra det faktum at mange av jødene bodde i Palestina på Kristi tid (om det var flertallet eller ikke, vet jeg ikke), spiller det ingen rolle, fordi den allmektige Gud kan sende en profet når Han vil.

Bibelen (både Det gamle og Det nye testamente) nevner en rekke ting Gud ikke gjør (ombestemme seg i 4. Mosebok 23:19; 1. Samuelsbok 15:29 osv.), men det er bare fire ting i hele Bibelen som den sier at Gud IKKE KAN gjøre. (Du må imidlertid slå opp i Det nye testamente for å lese om disse.) Disse fire tingene er: Gud kan ikke fristes til det onde (Jakob 1:13), Gud kan ikke lyve (Hebreerne 6:18), Gud kan ikke sverge ved noen som er større enn seg selv (Hebreerne 6:13), og Gud kan ikke fornekte seg selv (2. Timoteus 2:13). Bortsett fra det skal jeg ikke si hva Gud ikke kan gjøre; jeg skal bare slå opp i Bibelen for ydmykt å lære hva Gud valgte å gjøre, og hva Han valgte å ikke gjøre.

Spørsmål: I Matt 13:54–58 var Jesu undervisning polarisert; så når bør vår undervisning være polarisert?

Svar: Jesu undervisning syntes å dele folk i to leire: de som fulgte ham, og de som var sterkt imot ham. Vi ser ikke at noen som hørte på Jesu budskap, sa: «Ikke dårlig, bare sånn passe.» Vi bør ikke bare forkynne evangeliet og undervise i Guds sannhet på samme måte som man kanskje underviser i matematikk eller antikkens historie. Vi bør også undervise om evangeliets betydning for deres evige skjebne og hvor presserende det er å ikke utsette troen. Hvis vi opplever at vi blir mindre populære hos noen når vi gjør dette, betyr det bare at vi gjør jobben vår.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Matt 13:55 ha brødre og søstre, siden (ifølge den katolske kirken) Maria alltid var jomfru?

Svar: Matteus 1:25 svarer kort og konsist på dette: «Men han [Josef] hadde ikke samleie med henne [Maria] før hun fødte en sønn. Og han ga ham navnet Jesus.» Maria var altså jomfru da Jesus ble født, men Maria og Josef fikk andre barn etterpå.

Katolikker svarer vanligvis at man i mange middelhavskulturer også kan kalle søskenbarn for brødre og søstre.

Det finnes imidlertid ingen steder i Bibelen som lærer at Maria alltid var jomfru. I motsetning til dette finnes det andre steder hvor Jesu brødre eller søstre nevnes: Johannes 7:5; Galaterbrevet 1:19; Markus 3:31; Johannes 2:12; og Apostlenes gjerninger 1:14. Det ville være merkelig om de bare var søskenbarn, og at «søskenbarn» ikke var ordet som ble brukt på minst ett av disse seks stedene.

Som en historisk bemerkning er de eneste to stedene før konsilet i Nikea hvor Maria kalles «evig jomfru»:

Hippolytus, biskop av Portus (225–235/6 e.Kr.), kalte Maria «evig jomfru». Mot Beron og Helix, fragment 8, s. 234

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) «av Gud, og evig jomfru, og, i sannhet, av Maria, Guds mor»; fragment 5.7, s. 282

Maria ble offisielt erklært å være «alltid jomfru» ved Det andre konsilet i Konstantinopel (553 e.Kr.), kap. 2, s. 312. Samme år uttalte pave Vigilius det samme i sitt brev, s. 322.

Spørsmål: Hva gjorde egentlig en snekker i Matt 13:55?

Svar: Snekkere bygde bygninger. De arbeidet altså både med stein og tre. På denne tiden bygde romerne en ny by, hovedsakelig for hedninger, kalt Sepphoris, like nord for Nasaret, så det ville være mye arbeid for snekkere på den tiden. Så da Jesus snakket om å bygge på et godt fundament i Luk 6:49 og 14:29, kan det hende at han hadde praktisk erfaring med fundamenter.

Spørsmål: Hvorfor ble en profet ikke æret i sin hjemby i Matteus 13:55–57?

Svar: Husk at sist Jesus talte i hjembyen sin, ville de kaste ham utfor en klippe. Jesus ga ikke en befaling eller en profeti, men kom snarere med en iakttakelse her. Profeter ble ikke høyt aktet blant menneskene de vokste opp sammen med. For en som har vokst opp på samme sted og hatt mange av de samme opplevelsene, kan det være vanskelig å tro at Gud kan bruke vanlige mennesker på en uvanlig måte. Dessverre er det noe sannhet i ordtaket om at «fortrolighet kan føre til forakt». Den greske forfatteren Pindar hadde et lignende ordtak om at berømmelse blekner ved familiens ildsted. (Pindars odes, ode 12:3)

Et beslektet poeng er at de virket mer opptatt av en lokal helts berømmelse og popularitet enn av å bry seg om å lytte til hva Jesus faktisk hadde å si. Et kjennetegn ved menneskets natur er at det altfor lett er for folk flest, oss inkludert, å fokusere på perifere eller trivielle ting og gå glipp av det viktige hovedpoenget.

Spørsmål: Hvordan begrenset folks manglende tro Jesu mektige gjerninger i Matt 13:58?

Svar: Dette verset sier ikke at den allmektige Gud var ute av stand til å utføre et mirakel her. Snarere valgte Jesus å ikke utføre noen mirakler her på grunn av deres manglende tro. Det er ikke slik at Jesus ikke kunne utføre mirakler; tross alt gikk Jesus på vannet, vekket Lasarus til live, sto opp fra de døde osv., uten at noen trodde at Jesus ville gjøre disse tingene. Snarere: hvorfor skulle Jesus velsigne folk når de ikke hadde noe ønske om å bli velsignet av ham?

Spørsmål: Hvorfor er Johannes Døperens død plassert akkurat der den er i Matteus 14?

Svar: Selv om det ikke står noe om det, og Matteus kunne ha plassert denne tilbakeblikken hvor som helst, er kanskje grunnen til at han plasserte den her for å antyde hvorfor Jesus ønsket å trekke seg tilbake fra offentligheten på dette tidspunktet. Jesus visste at de ville komme for å drepe ham, og han ønsket å vente til han hadde fullført de andre oppgavene før han ble korsfestet. Dessuten har Matteus og Markus fra dette punktet og utover den samme rekkefølgen av hendelser i begge evangeliene.

Spørsmål: Hvorfor fordømte Johannes Døperen egentlig Herodes Antipas i Matt 14:3–4?

Svar: Først den genealogiske bakgrunnen, deretter svaret.

Bakgrunn:

Herodes Antipas (= Herodes tetrarken): sønn av Herodes den store og Malthace, en av hans ti koner. Herodes Antipas regjerte over Galilea og Perea under romersk herredømme fra 4 f.Kr. til 39 e.Kr. Han ønsket å bli tiltalt som konge, noe som brakte ham i konflikt med keiser Caligula.

Aretas IV av Nabatea: Herodes Antipas var gift med datteren Phasaelis av Aretas IV, konge over de nabateiske araberne i det som i dag er Jordan. Det var en politisk mine å skille seg fra henne og gifte seg med Herodias, men han bodde i det minste sammen med Herodias. Senere oppstod det stridigheter mellom Herodes Antipas og kong Aretas, hvor Aretas vant inntil romerne grep inn.

Filip: sønn av Herodes den store og Mariamne II.

(Filip bodde i Roma og må ikke forveksles med en annen sønn av Herodes den store, nemlig Filip, tetrarken av Iturea og Trakhonitis, som nevnes i Lukas 3:1)

Aristobulos: sønn av Herodes den store og Mariamne I.

Herodias: datter av Aristobulos og hans kone Berenike. Hun skilte seg fra sin første ektemann for å være sammen med Herodes Antipas.

Svaret: Herodes Antipas var halvonkel til Herodias, men det var tillatt ifølge 3. Mosebok 18:1–17 og 20:12,14. Å skille seg fra en kone var tillatt i gammeltestamentlig tid. Problemet var at 3. Mosebok 18:16 uttrykkelig forbyr å gifte seg med sin brors kone, og Herodias var kona til Filip, broren til Herodes Antipas, og Filip levde fortsatt.

Som det står i *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 670: «Herodias visste at ‘det eneste stedet hvor hennes ekteskapsattest trygt kunne skrives, var på baksiden av dødsdommen til Johannes’» (fra T.W. Manson, *The Servant Messiah*, s. 40).

Senere, da nabateerne beseiret Herodes’ hær i år 36 e.Kr., skrev Josefus i *Antiquities of the Jews*, bok 18, kap. 119.2, at jødene mente dette var en straff fra Gud over Herodes Antipas.

Spørsmål: Hvorfor finnes denne grufulle beretningen i Bibelen, i Matt 14:6–12?

Svar: Noen ganger kan folk ha et kunstig rosenrødt syn på livet på jorden. Livet kan til tider være grusomt når onde mennesker har makten. Her kan vi lære at selv troende som Johannes Døperen kan lide urettferdige konsekvenser i dette livet.

For det andre kan man sammenligne Johannes Døperens mod ved å fordømme herskeren, med Herodes’ feighet ved at han verken ville løslate Johannes eller henrette ham. Herodes minner litt om kong Akab, som både var ond og svak.

Etter denne hendelsen ser vi en endring i Jesu tjeneste her. Jesus konsentrerte seg om å undervise disiplene med tanke på tiden etter sin død, og vi har ingen opptegnelser om at Jesus gjorde noe annet for å overbevise de jødiske herskerne og folket om at han var Messias.

Spørsmål: I Matt 14:6–12, ville det ikke ødelegge feststemningen å bringe inn et avskåret hode?

Svar: Noen har beskyldt Matteus og Markus for å være uredelige fordi de rapporterte om dette. Dette er imidlertid typisk for det grufulle livet blant de kongelige. For eksempel var Cicero en politisk motstander av Marcus Antonius. Da hodet til taleren Cicero ble brakt til Fulvia, kona til Marcus Antonius, spyttet hun på det og stakk en nål gjennom tungen. Et annet eksempel er da Alexander Jannaeus, som både var hasmonéisk konge og yppersteprest, holdt et offentlig gjestebud med sine konkubiner; han beordret at 800 opprørere skulle korsfestes, etter at han først hadde drept deres koner og barn offentlig.

Spørsmål: I Mt 14:15, siden dette var en ørken, hvorfor var det da gress i vers 19?

Svar: Dette var ikke en tørr ørken, men et øde sted. Dessuten har Palestina to årstider: regntid og tørketid, og dette skjedde sannsynligvis i regntiden. Regntiden hadde ikke monsuner slik som i Sørøst-Asia, men Jordanelven var for stor til å krysses på den tiden, og det ville være mye grønt gress på steder som for oss ville se ut som ørken i tørketiden.

Dessuten betyr det greske ordet opsios, som er oversatt med «kveld», enhver tid mellom midt på ettermiddagen og like etter solnedgang.

Spørsmål: Hvordan bør kristne takle stormer, ifølge Mt 14:24–32?

Svar: Dette avsnittet gir veiledning i hvordan man skal takle stormer og hvordan man IKKE skal takle stormer.

1. Ikke la dere skremme når Gud gjør noe uventet (14:25–26).

2. Når Jesus ber oss om å ta mot, må vi ta mot og handle modig (14:27–28).

3. Vi må adlyde Jesus, vel vitende om at han ikke bare er større enn farene rundt oss, men også større enn vår frykt, våre tvil og våre svakheter (14:29).

4. Se på Jesus, ikke på vinden og bølgene eller andre mulige farer (14:30). Farene er ikke innbilte, men se likevel på Jesus.

5. Når vi har gjort en feil eller tviler, bør vi rope til Jesus om å redde oss (14:30–32).

6. Når vi er i sikkerhet, må vi ikke glemme å tilbe Gud (14:33).

Spørsmål: I Matt 14:25, når var den fjerde nattevakten?

Svar: Mens de gamle hebreerne delte natten inn i bare tre vakter, delte romerne natten inn i fire vakter, og den fjerde vakten var omtrent fra kl. 03.00 til kl. 06.00.

Spørsmål: Hvorfor var Peters tro så sterk i Mt 14:29–31, og deretter så svak?

Svar: Peter var villig til å adlyde et øyeblikk, og Peters tro var sterk nok i det øyeblikket til å tro, se på Jesus og gå ut av båten. Men da den troen måtte fortsette for å gå på vannet, oppstod det en vakling.

Spørsmål: I Matt 15:1–3, var Jesus imot å vaske hendene?

Svar: Nei. Selv om Jesus ikke var imot hygiene, var han imot å heve håndvask til en religiøs seremoni. I dag er andre sunne ting, som god kosthold, urter og trening, helt greit, men også de kan bli avguder hvis folk tilber sin helse i stedet for Gud.

Spørsmål: I Matt 15:3-6, hvor stammer ideen om qorban/corban (gresk korban) fra?

Svar: Selve ordet og begrepet om å vie noe til Gud finnes i 3. Mosebok 1:2–3, 2:1, 3:1 og 4. Mosebok 7:12–17. Fariseerne tillot imidlertid at noen kunne fraskrive seg ansvaret for å ta vare på foreldrene sine ved å vie den hjelpen de ellers ville ha gitt foreldrene sine, til Gud.

Fariseerne hadde her forvirrede prioriteringer. Å tillate noen å vie ting til Gud ble gitt høyere prioritet enn å gjøre det Gud ønsket, noe som inkluderer å ta vare på foreldrene sine. Dette kan skje når folk er mer opptatt av å følge en tradisjon enn å adlyde Gud.

Spørsmål: Hva er egentlig en hykler i Matt 15:7?

Svar: Dette var opprinnelig ikke et negativt begrep. Det var et gresk ord for en skuespiller i et teaterstykke. Alle skuespillere tok på seg masker og spilte sin rolle i en komedie, tragedie eller hva manuset ellers krevde på det tidspunktet. Dette er første gang Jesus kalte fariseerne og lovlærerne for hyklere. Jesus bruker dette i negativ forstand og sier at folk tar på seg en maske for å fremstå som hengivne til Gud, men innerst inne spiller de bare et skuespill.

Q: Hvorfor velger folk i Mt 15:8 å nærme seg Gud med sine lepper, når deres hjerter er fjernt fra Ham?

Svar: Folk vender seg til religionen, og nominelt til Gud, av alle slags grunner, og ikke alle av dem er de beste. Noen kommer for å få ros fra andre, noen er med for pengenes skyld, og noen for å finne en ektemann eller kone.

Noen ønsker en karriere der de kan hjelpe andre, og det er deres hovedformål, ikke fordi de elsker Gud. Når det er tilfelle, finnes det mange gode veldedighetsorganisasjoner, som Røde Kors, Fredskorpset, Goodwill eller UNICEF. De bør slutte seg til disse, og ikke gi et feilaktig inntrykk av at de elsker Gud ved å ønske å arbeide gjennom en kristen kirke.

Som en sidebemerkning sier Bibelen at kristne skal hjelpe de fattige, de ugunstig stilte, foreldreløse osv. Dette betyr ikke at vi bare skal gi penger til kristne organisasjoner. Det er også bra å støtte veldedige samfunnsorganisasjoner som ikke er knyttet til en religion.

Spørsmål: I Matt 15:9, når er menneskelige tradisjoner gode, og når er de dårlige?

Svar: Tradisjoner overfører tidligere tro og meninger til læresetninger og lover for etterfølgende generasjoner. De kan være gode, eller dårlige hvis de skjuler Guds ord. Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Ondt: Hvis den tidligere tradisjonen var feil eller dårlig, blir feil og kanskje synder lært og kopiert. Bibelen snakker om syndige tradisjoner som «Himmelens dronning» i Jeremia 44:17–19.

Tomme: Tradisjoner er oftere rett og slett verdiløse (Kolosserne 2:16-19). Hvis man tar disse tradisjonene på alvor, kan de svekke hengivenheten til Gud. Bibelen snakker om tomme og villedende tradisjoner i Kolosserne 2:8 og 1. Timoteus 1:4.

Korban: Selv om tidligere oppfatninger eller praksis ikke var i strid med Skriften, har folk en tendens til å sette menneskelige tradisjoner lik med Skriften, og det som en gang var menneskelig mening, blir nå i folks øyne til «Gud sier», og menneskelig praksis, som kanskje var svært passende for en bestemt tid og bestemte omstendigheter, blir angivelig «Guds lov» for alle tider og omstendigheter. For noen mennesker går tradisjonen til og med foran Guds ord, slik som for dem som praktiserte «Corban» i Markus 7:10–13.

Guds lov: Vi bør følge det Gud har befalt, slik som vannbaptismen og nattverden. Vi bør imidlertid ikke følge det fordi det er kristen tradisjon, men fordi Gud ønsker at vi skal gjøre det. Vi bør være forsiktige med ikke å heve symbolet over virkeligheten. Vi skal ikke bare følge regler (Markus 7:6–7), men vi tjener på den nye måten i Ånden, ikke på den gamle måten etter den skrevne loven (Romerne 7:6; 2:29; Kolosserne 2:14).

Spørsmål: Hvorfor opphevet Jesus i Matt 15:10-20 og Mark 7:15-23 de gamle testamentiske kostholdsbudene her?

Svar: Jesus opphevet ikke kostholdsbudene i Det gamle testamente, men erstattet dem. Det er fire punkter å ta i betraktning her.

1. Selv om Jesus og disiplene hans noen ganger brøt fariseernes menneskeskapte tradisjoner, levde de selv i lydighet mot loven i Det gamle testamente.

2. Selv under Det gamle testamente var Gud opptatt av deres lydighet, og kostholdet deres var bare én måte – men ikke den eneste måten – for dem å vise sin lydighet på.

3. Etter at Jesu oppstandelse innledet en ny periode, valgte ikke disiplene å spise alle slags kjøtt. En Guds engel kom ned og påla en motvillig Peter å spise i Apostlenes gjerninger 10:11–16. Hvem var Peter til å diskutere med en engel fra himmelen?

4. Muslimer burde ikke ha noe problem med dette svaret, ettersom Muhammed angivelig gjorde det samme. Han snakket om opphevede lover (selv om opphevelse er et litt annet begrep enn den nye pakt gjennom Jesus). Dessuten viste han at muslimer kunne spise kamelkjøtt, og Det gamle testamentet betrakter kamelkjøtt på samme måte som svinekjøtt (3. Mosebok 11:4,7,26; 5. Mosebok 14:7,8).

Spørsmål: Hvordan kan det i Matt 15:11, 17–18 være slik at det bare er det som kommer ut som gjør en uren?

Svar: Sammenhengen her fremgår av Matteus 15:20, der fariseerne var opptatt av å spise med uvaskede hender, mens Jesus var opptatt av å være ren på innsiden.

Hvis du laget mat i en gryte, og væske ble tilsatt litt etter litt og tappet ut litt etter litt, ville du da smake på det som ble tilsatt eller det som kom ut for å se om temperaturen inne i gryten var riktig og i henhold til spesifikasjonene? Selvfølgelig bør du smake på det som kommer ut. På samme måte sa Jesus at man ikke skal være for opptatt av kosthold, for det er det som kommer ut av deg som kan gjøre deg uren.

Spørsmål: I Matt 15:12, ville det ikke være merkelig at noen av fariseerne dro ut fra Jerusalem for å finne Jesus bare for å spørre ham om hans syn på personlig hygiene?

Svar: Det var ikke det det handlet om. Spørsmålet var bare et påskudd for å prøve å fange Jesus i en felle. Saken gjaldt ikke personlig hygiene; de hadde ingen bakterieteori om sykdommer. Det handlet snarere om deres tillegg til reglene om seremonielle renselser. De så på Jesus som en trussel mot deres overlegenhet når det gjaldt å fortelle folk hva Guds vilje for dem var.

Spørsmål: Hvorfor var Jesus i Matt 15:12 ikke opptatt av å få fariseerne til å føle seg dårlig?

Svar: Jesus var klar over det, men han var mer opptatt av å få frem sannheten enn av hva fariseerne tenkte. Men utover det var Jesus opptatt av nettopp det; han ønsket at de skulle føle seg dårlig. Spesielt i Matteus 23 irettesatte Jesus dem kraftig av to forskjellige grunner. Siden de hørte irettesettelsen, ville kanskje noen stoppe opp, tenke over Jesu ord og omvende seg. For det andre, uavhengig av fariseernes omvendelse, ville folkemengden høre det og vite at de ikke skulle stole på fariseerne som avviste Jesus.

Spørsmål: Hvorfor lar Gud i Matt 15:14 noen ganger de blinde bli ledet av blinde?

Svar: Som en person sa: «Ingen er så blind som den som nekter å se.» Gud lar folk gå dit de selv ønsker å gå. Et bedre spørsmål er: Hvorfor lar de blinde seg lede av andre blinde, eller til og med foretrekker det?

Spørsmål: Hvorfor dro Jesus til Tyrus og Sidon i Mt 15:21-29 og Mk 7:24?

A: Ved første øyekast virker disse ikke-jødiske byene å ligge langt utenfor Jesu reiserute. De påfølgende versene viser at han hadde en demon å drive ut (Markus 7:29), og at mange mennesker fra den fønikiske kysten lyttet til Jesus. Tyrus lå ved kysten omtrent 35 miles (56 km) fra Genesaretsjøen, og Sidon lå også ved kysten, 25 miles (40 km) fra Tyrus og 60 miles (96 km) nord-nordvest for Genesaretsjøen.

Spørsmål: I Matt 15:21–28, da «kvinnen fra Kanaan» ba Jesus om å vise henne barmhjertighet, sa Jesus: «Jeg er ikke sendt til andre enn de fortapte sauene i Israels hus.» Hvorfor finner vi dette bare i Matteus? Og hva med Jesu befaling til disiplene: «Gå ikke ut til hedningene, og gå ikke inn i noen by hos samaritanerne, men gå heller til de fortapte sauene i Israels hus» (Mt 10,5–6)? Er disse to utsagnene fra Jesus virkelig ekte, selv om de står i strid med hans budskap om universell frelse? Eller er de en oppdiktning eller et påfunn fra de tidlige menighetsfellesskapene?

Svar: Nei, det er ingen grunn til å tvile på Gud og tro at Gud tillot at Hans ord ble «erstattet» med oppdiktninger eller påfunn fra de tidlige menighetene. Disse to utsagnene passer faktisk helt klart inn i Jesu tjeneste. Før korsfestelsen fikk det jødiske folket muligheten til å ta imot sin Messias og vise veien for alle hedningene. Selv i Paulus’ tjeneste gikk Paulus først til den jødiske synagogen, og deretter til hedningene.

Men hvis man ser på et kart, ligger regionen Tyrus og Sidon langt utenfor Israels land. Jesus gikk altså langt ut av sin vei for å besøke den kanaanittiske (eller syro-fønikiske) kvinnen. Ved å besøke kvinnen viste Jesus dermed at hans budskap også skulle være rettet mot ikke-jøder.

Spørsmål: I Matt 15:21–22 og i evangeliene generelt ser vi at Jesus lover alle mennesker frelse uten noen form for forskjellsbehandling eller diskriminering mellom dem, enten de var jøder, andre nasjoner eller hedninger, men i Matteus ser vi at fokuset ligger på jødene når det gjelder frelse. Hva mener du om dette?

Svar: Se på tidslinjen. Det er tre punkter å merke seg.

1) I alle evangeliene, ikke bare i Matteus, forkynte Jesus før korsfestelsen først og fremst til jødene, for å gi det jødiske folket muligheten til å ta imot Messias.

2) Etter Jesu oppstandelse skulle evangeliet forkynnes til alle jøder og hedninger. Den rekkefølgen Jesus ga i Apostlenes gjerninger 1:8 var «Jerusalem, deretter hele Judea (der jødene var), deretter Samaria (halvjøder) og deretter til jordens ender.»

3) Selv om hedningene og samaritanerne ikke var de primære gruppene man skulle nå ut til før korsfestelsen, delte Jesus likevel budskapet med dem når han møtte dem. For eksempel ikke bare kvinnen fra Tyrus og Sidon (Markus 7:24–30), men også den besatte mannen fra Gerasa på den østlige (ikke-jødiske, svineoppdretts) siden av Genesaretsjøen i Markus 5:1–20. Jesus matet 5 000 på den jødiske (vestlige) siden av Genesaretsjøen i Matteus 14:13–21; Markus 6:30–44; Lukas 9:10–17; Johannes 6:8-12, og Jesus matet 4 000 mennesker en gang til på den ikke-jødiske (østlige) siden av Genesaretsjøen i Matteus 15:32-38 og Markus 8:2-9.

Men nå skal vi forkynne evangeliet til alle, uansett om de er jøder, arabere, europeere, asiater eller noen andre.

Spørsmål: I Matt 15:21-22, med den kanaanittiske kvinnen, sa Jesus tilsynelatende at de bare skulle elske jøder og de som tilba Gud på den godkjente måten? (Muslimen Ahmad Deedat tar også opp dette.)

Svar: Nei, det er vanskelig å forsvare, siden Jesus gikk langt ut av sin vei for å dra til området rundt Tyrus og Sidon.

Jesus ble først sendt til de fortapte sauene i Israel, men senere krysset han Galileahavet (flere ganger). Betydningen av dette er at det hovedsakelig bodde jøder på vestsiden av Galileahavet, mens hedninger, inkludert hedenske svinehyrder, bodde på østsiden. Men selv før dette tilbad ikke samaritanerne Gud på den godkjente måten, og Jesus snakket med den samaritanske kvinnen tidlig i sin tjeneste.

Spørsmål: I Matt 15:24, var Jesus bare for jødene og ikke for alle?

Svar: Nei. Jesus gikk først til Israels sauer, men han sa også at han hadde andre sauer, som ikke var av denne flokken, i Johannes 10:16. Jesus dro langt utenfor Israel, til området rundt Tyrus og Sidon, da han uttalte ordene i Matteus 15:24, for å besøke en syro-fønikisk kvinne. Også mange samaritanere trodde på Jesus i Johannes 4:39–42. Senere forkynte Jesus for og ga mat til disse ikke-jødene på den østlige bredden av Genesaretsjøen. Senere sa Jesus at han ville trekke alle mennesker til seg i Johannes 12:32. Måten Jesus i utgangspunktet forkynte for jødene først, ble også fulgt av Paulus, som vanligvis forkynte Guds ord først til jødene og deretter til hedningene.

Spørsmål: Var Jesus i Matt 15:24–26 rasistisk fordi han sammenlignet den kanaanittiske (syro-fønikiske) kvinnen med hunder? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp)

Svar: La oss stille et spørsmål tilbake. Hvor var Jesus da han sa at han bare var sendt til de fortapte sauene i Israels hus? Svaret er at han hadde forlatt Israel og gått over 30 miles (i luftlinje) over eller rundt fjell for å reise til Tyrus, som ikke var og aldri hadde vært en israelsk by. Jesus dro dit for å snakke med, ikke en jødisk kvinne som bodde utenfor Israel, men med en kvinne som tydelig ble identifisert som hedning. Men etter å ha gått den ekstra milen (eller 30, faktisk), ønsket Jesus at hun skulle være sikker på at hun ikke trodde hun fikk noe hun hadde krav på, men noe av nåde. Forresten har det greske ordet for «hund» her i Matteus 15:26 betydningen «valp» eller «selskapshund», og ikke villhund.

Spørsmål: Hva var det egentlig Jesus og den syro-fønikiske kvinnen sa i Matt 15:21–29 og Mark 7:27–29?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Etter at Jesus hadde reist til den fønikiske kysten, ba kvinnen Jesus om én ting: å drive demonen ut av datteren hennes. Legg merke til at det ikke var noe som tydet på at denne etniske syro-fønikiske kvinnen, som ble kalt en gresk kvinne, hadde konvertert til jødedommen eller engang trodde på den sanne Gud.

2. Etter at Jesus hadde gått hele denne veien, milevis utenfor Israel, fortalte Jesus henne rett ut at Guds budskap kom gjennom jødene, som skulle helbredes først (Markus 7:27). Med andre ord hadde Jesus ikke tenkt å innvilge hennes bønn uten at hun forpliktet seg til å tro på Guds budskap, slik det var overbrakt til jødene.

3. Hun samtykket ydmykt i å komme til Jesus på hans vilkår, ikke på noen andre vilkår. Også vi må ha tro på Guds nåde.

4. Selv om både hedninger og hunder ikke ble sett på med særlig høye øyne av jødene, brukte Jesus ikke det vanlige ordet for hund her. Dette ordet oversettes bedre med «valp» eller «hundunge». Romerne og grekerne satte stor pris på hunder. Jesus brukte en «dobbel betydning» – jødenes ringe aktelse kombinert med hedningenes høye aktelse og kjærlighet – ved å sammenligne henne med et kjærlig kjæledyr. Likevel gjorde Jesus det klart at budskapet hans først og fremst var rettet mot jødene. Hvis Gud har velsignet noen andre i stor grad, og ikke oss, bør vi likevel være glade for de velsignelsene Gud har gitt oss.

Oppsummert illustrerer Jesu lange vandring, kombinert med Jesu kortfattede ord, på en vakker måte paradokset at Jesus vil reise lange avstander for å nå oss, men at vi må komme til ham uten stolthet, på hans vilkår, ikke våre.

Spørsmål: I Matt 15:24, refererer disse «Israels fortapte sauer» til mennesker som angivelig migrerte fra Israel til Amerika rundt tiden for eksilet, slik mormonen Joseph Fielding Smith lærte i *Doctrines of Salvation* (1975), bind 3, s. 214?

Svar: Nei. Den tolkningen var helt ukjent for både jøder og kristne. Jesus snakket ikke om mennesker som var geografisk fortapt, men om dem som var åndelig fortapt. Jesus var en frelser, ikke et GPS-system. Jesus ba disiplene sine om å «gå heller til Israels fortapte sauer…» (Matteus 10:6–7), og de oppfylte dette i dagene som fulgte ved å reise gjennom Israel, ikke ved å sette seg på et fly og fly til Amerika.

Spørsmål: Hvorfor var det galt å be Jesus om et tegn fra himmelen i Matt 16:1,4?

Svar: For disiplene må det ha virket merkelig at fariseerne og saddukeerne ba om et tegn like etter at Jesus hadde utført alle disse miraklene, mange av dem i nærvær av fariseerne og saddukeerne. Tilsynelatende prøvde de å si at alle de tidligere tegnene og miraklene ikke var gode nok, men at bare ett til kanskje kunne oppfylle deres krav. Det greske ordet for «prøve» her, i den forstand at de ønsket å sette Jesus på prøve, er det samme ordet som brukes i Matteus 4:1 om Satan som frister Jesus. Jesu mirakler hadde allerede hjulpet de lamme, de blinde og de besatte, og fariseerne ba om et tegn fra himmelen som ikke ville hjelpe noen. Jesus nektet å utføre et mirakel på deres forespørsel.

Spørsmål: Hva har syklusen mellom kveld og morgen å gjøre med tidens tegn i Matt 16:2–4?

Svar: Den forutsigbare syklusen mellom dag og natt er en svært enkel sannhet som selv barn kan observere. Jesus sier at det finnes andre sykluser også, slik som tegnene på hans gjenkomst, etterfulgt av selve gjenkomsten. Jesus skal komme en gang til, og mange av tegnene like før den første gjenkomsten vil også være til stede før den andre gjenkomsten. Jesus sa ikke at fariseerne og saddukeerne var blinde her, eller at de ikke var intelligente. Faktisk roste han dem for at de var i stand til å se på været og legge to og to sammen for å lage en værmelding. Men disse samme menneskene klarte ikke å legge to og to sammen åndelig sett når det gjaldt tidens tegn. Enten kunne de ikke, eller kanskje ville de ganske enkelt ikke.

Spørsmål: I Matt 16:3–4, hva er noen andre tilfeller der noen kan se alle fakta og detaljer, men likevel være blinde for betydningen og konklusjonene?

Svar: Et eksempel er at til tross for de hyppige opprørene, befolkningens misnøye med de romerske herskerne og keisernes ufølsomhet, hadde saddukeerne og fariseerne fremdeles ingen anelse om at slutten på Judea slik de kjente det, var nær. I år 70 e.Kr. ble hele Jerusalems befolkning drept eller gjort til slaver. Innen femten år etter det var saddukeerne utryddet.

Et annet eksempel er den store tsunamien utenfor Sumatras vestkyst. Da havvannet trakk seg tilbake, skjønte mange dyr ikke hva som foregikk, og de flyktet innover i landet. Men noen turister, som burde være smartere enn dyrene, sto der ute med kameraer og tok bilder av havet som trakk seg tilbake.

Under orkanen av kategori 5 i Florida hadde en mann to dyre biler, til sammen verdt 500 000 amerikanske dollar. Han hadde en uke på seg til å evakuere bilene, men i stedet lot han dem ganske enkelt stå i garasjen. Garasjen ble ødelagt, bilene ble veltet og ødelagt.

Et spørsmål vi bør stille oss selv er dette: Hvis noen andre skulle observere livet vårt, kanskje 30 år senere, hva ville de bli overrasket over å oppdage – ting vi kunne se alle tegnene på, men ikke ante ville skje? Dette kan være fysisk (kosthold, mangel på mosjon), relasjonelt (hvordan vi behandler vår ektefelle) eller åndelig (hvor lett vi tar på noen av de ansvarene Gud har gitt oss).

Spørsmål: Hva var egentlig tegnet på profeten Jona i Matt 16:4?

Svar: Poenget var at det ikke fantes noe mirakuløst tegn bortsett fra vitnesbyrdet fra denne gudfryktige mannen.

Spørsmål: I Matt 16:7–11 og Mark 6:52, hva var betydningen av de fem brødene og de 5 000, og de syv brødene og de 4 000?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Jesus er livets brød. Siden han kunne brødfø så mange, trenger de ikke å bekymre seg for om de tok med seg noen brød eller ikke.

Generelt sett har Jesus tatt seg av dem, og de bør ikke frykte at Gud ikke vil være i stand til eller villig til å ta seg av dem i fremtiden.

Han underviser i den samme leksjonen på nytt, siden Markus sier at disiplene ikke forsto poenget med bespisningen første gang.

Det kan være to budskap her: det ene er at Gud gir jødene mat, og det andre er at Gud gir hedningene mat.

Mange fattige mennesker bekymret seg for hvordan de skulle skaffe mat hver dag. Hvis en fisker, som jobbet seks dager i uken, ikke fanget noen fisk en dag, ville det ikke bli noen inntekt den dagen. Men selv etter at de hadde sett Jesus mate de 5 000, og deretter de 4 000, var de fortsatt bekymret for om de ville ha nok mat. Noen ganger spiller gamle vaner og mønstre, som knapphet eller smerte, fortsatt en rolle i hodet vårt, selv når tidene er annerledes. Dette viser en mangel på tillit til at ting er annerledes med Jesus, og at Gud kan forandre ting. «Lite er mye hvis Gud er med».

Spørsmål: Hva sier Jesus i Mt 16,7–11 og Mk 8,19–20 om betydningen av disse tallene?

Svar: Noen ser kanskje en mystisk betydning i de fem brødene, 5 000 og de fem lovbøkene for jødene ved den første bespisningen, og 7 brød (et fullkomment tall) og 4 000 (hvor 4 kanskje representerer jordens fire hjørner) ved den andre bespisningen, som hovedsakelig var av hedninger.

Det finnes imidlertid en mye enklere forklaring. Med Jesus kan et svært lite antall brød mette et svært stort antall mennesker.

Q: Hvorfor sa Jesus i Mt 16:8 at de hadde liten tro her?

Svar: De var ikke bekymret for maten på grunn av begrenset kunnskap, med tanke på alt de hadde sett. De var snarere opptatt av sine kortsiktige problemer og mistet synet på hva Gud kan gjøre.

Noen ganger i dag kan kristne være bekymret, ikke fordi de ikke har lært nok, men fordi de er så konsentrert om sine problemer at de mister fokuset på Gud.

Spørsmål: Hvordan kan fariseernes og saddukeernes lære i Matt 16:11–12 sammenlignes med gjær i brød?

Svar: Det kan være en svært liten tilsetning, men likevel ha stor innvirkning på hele brødet. På samme måte kan enkelte læresetninger være en liten tilsetning, men ha en stor negativ innvirkning.

Utvilsomt lærte fariseerne og saddukeerne noen gode ting; begge trodde for eksempel på bare én Gud, og at Han skapte alle ting. Men den dårlige delen kunne gjennomsyre læren deres i så stor grad at Jesus ikke sa: «Skill mellom det gode og det dårlige, ta det gode og la det dårlige være.» Tvert imot var selv den lille «gjæren» i læren deres av en slik art at Jesus sa at man skulle holde seg helt unna dem.

Saddukeerne hadde noe sannhet i seg fordi de aksepterte Toraen. Men den som lærte av saddukeerne, ville ha en tendens til å tvile på Guds ord, fordi saddukeerne benektet resten av Det gamle testamente, og ifølge Apostlenes gjerninger 23:8 benektet de oppstandelsen, englene og åndene.

Spørsmål: Tyder Matt 16:11–12 på et sent forfatterskap, ettersom forfatteren ikke kunne skille mellom fariseerne og saddukeerne?

Svar: I motsetning til hva noen liberale kritikere hevder, er dette ikke tilfelle. Saddukeerne forsvant som gruppe innen 15 år etter at romerne ødela Jerusalem i år 70 e.Kr. En forfatter ville sannsynligvis bare henvise til saddukeerne dersom han var kjent med hendelsene før den tid. Hvis Matteus aldri hadde nevnt saddukeerne, ville det faktisk være et tegn på et sent forfatterskap å utelate dem. Selv om vi i all litteratur bare har høyst noen få sider som beskriver saddukeerne, ville Matteus være kjent med dem og vite om de gikk sammen med fariseerne mot Jesus – omtrent som i mye senere tider da romerne og visigoterne gikk sammen mot hunerne, eller katolikker og protestanter gikk sammen mot den tyrkiske hæren. Matteus skriver også om dem i Matteus 3:7; 16:1, 6, 11, 12. Å si at man skal vokte seg for læren til to grupper, betyr ikke at forfatteren ikke var i stand til å skille mellom de to gruppene. Politisk sett bør vi i dag vokte oss for læren til ytterste venstre og ytterste høyre. Men det betyr ikke at de er det samme.

Spørsmål: Hvorfor ville Jesus i Matt 16:13–14 og Mark 8:27–29 vite hvem andre sa at han var?

Svar: Jesus brydde seg ikke om å spørre hvem fariseerne og saddukeerne trodde at Jesus var; det var ingen vits i det. I stedet spurte Jesus hvem folket i folkemengden trodde at han var. Stedet hvor han spurte disiplene, var Cæsarea Filippi, en by som lå nord for Galilea i det som i dag er Syria, på en slette rett sør for Hermonfjellet, omtrent 25 miles nord for Genesaretsjøen og 5 miles øst for Jordanelven. Det fantes to byer med navnet Cæsarea, og denne lå i området som ble styrt av Herodes Filip, broren til Herodes Antipas. Denne Cæsarea hadde et tempel til ære for den avdøde romerske keiseren Cæsar Augustus. Hvis folket der æret Augustus, en vanlig mann som ikke utførte mirakler, som en gud, hva sa da folket om Jesus? Dette kalles den sokratiske undervisningsmetoden, der man stiller spørsmål. Det er ofte nyttig å stille et spørsmål som man allerede kjenner svaret på. Det kan avsløre hva den som svarer tenker, og til og med hjelpe vedkommende med å ordne tankene sine. Da Jesus spurte: «Hvem sier dere at jeg er?», er «dere» i flertall, så Jesus spurte alle disiplene samlet. Vi vet imidlertid bare at Peter svarte.

Spørsmål: Hvordan kunne Peter i Matt 16:16–17 vite dette utelukkende ved Den Hellige Ånd?

Svar: Tilsynelatende hadde Peter ennå ikke hørt Jesus uttrykke dette eksplisitt. Peter sa ikke: «Jeg tror …» eller «Jeg håper …», men Peter visste det med sikkerhet. Videre ville det være én ting at noen fortalte Peter dette, og en annen at Peter selv trodde på det.

Spørsmål: Hva kan romersk-katolikker og protestanter være enige om i verset i Mt 16,18?

Svar: Det er syv ting katolikker og protestanter alle burde kunne være enige om.

1) Peter er en klippe som kirken er bygget på. Kirken er utvilsomt bygget på denne apostelens «klippe»; tross alt er kirken bygget på grunnlaget av alle apostlene og profetene, ifølge Efeserne 2:20a. Peter er et hovedfundament for kirken, men han er ikke det eneste hovedfundamentet, ettersom Åpenbaringen 21:14 sier at det er tolv fundamenter i byen Det nye Jerusalem, og de representerer Jesu tolv apostler.

2) Det er ingen etterfølgere til Peter her. Matteus 16:16–18 sier ingenting om noen etterfølgere til Peter. Faktisk sier ingen bibelvers noe om etterfølgere til Peter.

3) Jesus, ikke Peter, er hjørnesteinen. Peter er ikke en viktigere «klippe» enn Jesus selv, hjørnesteinen, slik Efeserne 2:20b fastslår. Som én klippe som er fast plassert oppå en annen, fortalte Peter oss selv at klippen eller hjørnesteinen er Jesus i Apostlenes gjerninger 4:10-11 og 1. Petersbrev 2:6-7, og det samme gjør Paulus i 1. Korinterbrev 10:4. Peter skrev aldri at han selv var en «klippe» eller hjørnestein, men Paulus sa at alle apostlene var grunnlaget i Efeserne 2:20, selv om Kristus var hjørnesteinen. Men selv om Jesus er hjørnesteinen, snakker Jesus ikke om seg selv som klippen her i Matteus 16:16-18.

4) Peter var ikke feilfri i det han sa eller gjorde, verken før oppstandelsen (Matteus 16:22–23) eller etter (Galaterbrevet 2:11–14).

5) Likevel talte Peter med autoritet som apostel (1. Petersbrev 1:1 og Apostlenes gjerninger 1:15–22), og vi skal anerkjenne hans lære som sådan. I likhet med de første kristne skal vi vie oss til apostlenes lære i Apostlenes gjerninger 2:42.

6) Peter fikk nøklene til himmelriket, til å binde og løse, i Matteus 16:19. Faktisk fikk alle apostlene og menigheten den samme makten til å binde og løse i Matteus 18:18.

7) Ingen kristen læresetning kan være mer grunnleggende enn den bekjennelsen Peter avla her. Hvis en person ikke erkjenner at Jesus er den lovede Messias, den levende Guds Sønn, og hvis vedkommende ikke erkjenner at Jesus døde for våre synder og sto opp fra de døde (1. Korinterbrev 15:1-11), er vedkommendes tro forgjeves og vil ikke føre ham eller henne til himmelen.

Spørsmål: I Matt 16:18, hva eller hvem er klippen her?

A: Mange overser det faktum at Peter blir knyttet til en «stein» ikke bare én gang, men to ganger i Matteus 16. I Matteus 16:18 blir Peter knyttet til en «god» stein, en grunnstein. I Matteus 16:23 blir Peter knyttet til en «dårlig» stein (en «forargelse» i noen oversettelser), men bokstavelig talt en snublestein. Hvordan kan Peter være begge deler? – Dette er metaforer. Det finnes to hovedoppfatninger, og begge kan være sanne.

Klippen er Peters bekjennelse av Kristus. Her ble det brukt ikke ett, men to forskjellige greske ord for «klippe». Simon ble kalt Peter («klippe») fordi han var den første som bekjente at Jesus er Kristus. Jesus henvendte seg til Peter i andre person («du»), men «denne klippen» er i tredje person. Jesus og disiplene, som var fra Galilea, snakket mest sannsynlig gresk. Uavhengig av hvordan en kristen tolker akkurat dette verset, viser 1. Johannes 4:1–3 og 2. Johannes 7–10 at alle som ikke anerkjenner at Jesus er kommet i kjødet, ikke bør aksepteres eller tas imot. 1. Korinterbrev 15:1-4 viser at alle som ikke tror at Jesus døde for våre synder og fysisk sto opp fra de døde, tror forgjeves. 1. Korinterbrev 12:3 lærer at ingen sier at Jesus er Herre uten ved Den Hellige Ånd. Praktisk sett er kirken bygget på bekjennelsen av Jesus Kristus.

Klippen er Peter selv. Jesus og disiplene kunne utvilsomt arameisk, og derfor kan det hende at Jesus snakket arameisk her. De to ordene er forskjellige på gresk fordi det ene er et feminint, og det andre et maskulint personnavn. Arameisk har imidlertid ikke maskuline, feminine og nøytrale endelser. Dessuten sier Papias, en disippel av apostelen Johannes, at Matteusevangeliet først ble skrevet på hebraisk [kanskje ment arameisk] og senere oversatt til gresk. På arameisk ville det samme ordet «kefa» blitt brukt. Katolikker er generelt av den oppfatning at klippen her er Peter, da de mener dette underbygger at kirken er grunnlagt på Peter. Deretter legger de til at Peter overførte pavestillingen til sine etterfølgere. Selv om det ikke finnes noen antydning til denne siste delen i Bibelen, er det ikke noe problem for protestanter å tolke Peter som klippen her heller. Uavhengig av hvordan en kristen tolker dette verset, er gode fundamenter laget av stein, og alle apostlene og profetene er kirkens fundament i Efeserne 2:20. Praktisk sett er kirken bygget på Bibelen, som er apostlenes og profetenes lære.

Siden Peter knyttes til to typer steiner, vil en ikke-romersk-katolikk lett se at begge aspektene er sanne og viktige. Peter er en grunnstein i kirken, og den nye læren om at paver er Peters etterfølgere har vært en snublestein for romersk-katolikker.

Spørsmål: Hva sier ikke Matt 16:18?

Svar: Det er minst åtte viktige ting det IKKE sier.

1. Det står ikke at hjørnesteinen som kirken ble bygget på, var Peter. Hvis det gjorde det, ville det være i strid med at Kristus er hjørnesteinen i Efeserne 2:20b.

2. Det utelukker ikke at Peter og de andre apostlene er en klippe som kirken er bygget på. Hvis det gjorde det, ville det være i strid med at kirken er bygget på grunnlaget (klippene) av apostlene og profetene i Efeserne 2:20a, og gå imot Åpenbaringen 21:14.

3. Det tyder ikke på at Peter hadde noen etterfølgere som apostel, og det nevner heller ikke en pave. Faktisk var det selv ved konsilet i Nikea fire hovedkirker som ble anerkjent: Jerusalem, Konstantinopel, Roma og Alexandria.

4. Selv om det står at helvetes porter ikke skal seire over kirken, står det ikke at Satan ikke ville lykkes med å bringe forfall inn i kirken. Faktisk ble pave Formosus stilt for retten for kjetteri etter sin død av den påfølgende paven og dømt. Disse pavene ble stilt for retten:

a) Pave Zephyrinus og Callistus I, som var tilhengere av sabellianismen

b) Stefan VI (896–897) og liksynoden. De fjernet fingrene på pave Formosus’ lik. Han ble senere myrdet.

c) Celestin V (1294–1296). Nesten alle hans offisielle handlinger ble annullert av hans etterfølger, den hensynsløse Bonifatius VIII. Celestin ble myrdet etter at han trakk seg. Bonifatius beordret et korstog mot Colonna-familien.

d) Bonifatius VIII (1294–1303) var involvert i mange kriger. Han forfattet «Unam Sanctam». Han døde av «sorg» kort tid etter at han ble fengslet.

e) Benedikt XI (1303–1304) opphevet Bonifatius VIII’s pavelige bulle Unam Sanctam fra 1302.

f) Klemens V (1305–1314) stilte Bonifatius VIII for retten for kjetteri og sodomi.

g) 1328: Keiser Ludvig IV av Bayern avsatte pave Johannes XXII for kjetteri

h) 1328 – Marsilius av Padova, senere erkebiskop av Milano, forfølger katolsk geistlighet som var lojal mot Johannes XXII

5. Det lover ikke at rekken av romerske biskoper ville være ubrutt. Én pave tilhørte den gruppen som myrdet den forrige paven. Hvis ikke det bryter paverekken, er paverekken meningsløs.

De følgende tre er ifølge den romersk-katolske Karl Keating.

6. Feil person ville ikke bli pave. The Francis Feud, s. 82–83. Les om Aleksander VI, Bonifatius VIII, Julius II, som angrep byer i Italia, eller Benedikt IX, som solgte pavestolen.

7. Dårlige eksempler: voldelige, onde, umoralske og nepotistiske menn ville ikke lede som pave

8. Paver har sviktet i å støtte den riktige læren. «Catholicism and Fundamentalism», s. 227

Spørsmål: Sa Jesus i Mt 16:18 i hovedsak at Peter var den første paven, slik den katolske kirken hevder?

Svar: Dette ble først brukt til å støtte pavens arvefølge av pave Damasus i 382 e.Kr. Som Dave Hunt skriver i *A Woman Rides the Beast*, s. 101: «Et av de tidligste eksemplene på flere paver oppstod ved at rivaliserende fraksjoner samtidig valgte pavene Ursinus og Damasus. Tilhengerne av den førstnevnte klarte, etter mye vold, å innsette ham som pave. Senere, etter en blodig tre dagers kamp, gikk Damasus, med keiserens støtte, seirende ut og fortsatte som Kristi stedfortreder i 18 år (366–384). Så ‘apostolisk arvefølge’ gjennom en ‘ubrutt linje fra Peter’ oppnådd ved hjelp av væpnet makt? Virkelig?»

Fra samme bok, s. 135–136, sier biskop Joseph Hefele av Rottenburg: «’Men i alle disse dokumentene [kirkens historie og lære] har jeg aldri sett læren [om pavelig ufeilbarlighet fra en pålitelig kilde].’ … Von Döllinger, en av datidens store autoriteter på kirkehistorie, var helt enig med Hefele. Hans bok (forbudt av Roma) advarte mot Pius IXs kommende forsøk på å tvinge gjennom dogmet om ufeilbarlighet og minnet biskopene som skulle samles for å drøfte denne avgjørende beslutningen: ‘Ingen av de gamle trosbekjennelsene, ingen katekisme, ingen av de patristiske skriftene som ble forfattet for å undervise folket, inneholder et eneste ord om paven, og enda mindre noe hint om at all visshet om tro og lære avhenger av ham.’”

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) sa: «På denne klippen, sa Han [Jesus] derfor, som du har bekjent, vil jeg bygge min kirke. For klippen (petra) er Kristus; og på dette fundamentet ble Peter selv bygget.» Deretter siterer Augustin 1. Korinterbrev 3:11 og sier at kirken representativt sett er i Peter, klippen. (Om Johannesevangeliet, traktat 124, kap. 21.5, bind 7, s. 450.)

Spørsmål: Hvordan var «klippen» i Matt 16:18 det mest betydningsfulle ordspillet i hele historien?

Svar: Noen har sagt: «Det var det mest innflytelsesrike ordspillet i hele historien.» I en viss forstand er denne observasjonen riktig, ettersom disse ordene ble brukt i århundrer for å støtte pavene.

Imidlertid, selv om alle bør være enige om at Jesus hadde til hensikt at Peter og de andre apostlene skulle ha den høyeste autoriteten på jorden over kirken, sa Jesus aldri noe om påståtte etterfølgere. Det var altså ikke ordene i seg selv, men den uberettigede utvidelsen av dem til å gjelde pavene, som gjorde dem til det mest innflytelsesrike ordspillet i hele historien.

Men hvis Jesus snakket arameisk, var «kephas/cephas» (massiv stein) ikke et vanlig fornavn, men det fungerer ikke som et ordspill her.

Forresten påpekte en leser at ordspillet kanskje var på hebraisk og IKKE gresk. På hebraisk kunne det ha vært «stein» (eben) og «jeg vil bygge» (ebneh). George Howard viser for eksempel til en hebraisk avhandling fra 1300-tallet skrevet av en rabbiner ved navn Shem-Tob Ben Shaprut, der den hebraiske teksten lyder: «Du er en stein (eben), og på deg vil jeg bygge (ebneh) mitt bønnehus.» Sewww.jerusalemperspective.com/Default.aspx?tabid=27&ArticleID=1859 for mer informasjon.

Spørsmål: Er navnet Peter i Mt 16:18 funnet i Qumran blant Dødehavsrullene?

Svar: Nei. Det var en rapport i en oversettelse av en transkripsjon av John Allegro i det som nå kalles skriftrullen 4Q432. Martin Abegg ved Trinity Western University skriver imidlertid i en e-post at det ikke finnes i 4Q432.

Spørsmål: I Mt 16:18, hvilke tre komplementære ting kan dette verset bety om dødsrikets porter?

Svar: Det er tre forskjellige sammenhenger her, og i alle tre tilfellene vil ikke dødsrikets porter overvinne kirken.

Ved oppstandelsen, da Kristus sto opp, tok han de gamle testamente-helgene med seg til himmelen, som det står i Efeserne 4:8–10.

Her på jorden nå kan ikke dødsrikets porter hindre spredningen av Guds rike.

Ved bortrykkelsen vil Guds folk bli oppreist, og kroppene deres vil ikke forbli i graven.

Spørsmål: Hva er dette med å binde og løse i Matt 16:19?

Svar: Tenk deg at kristne i dag skulle prøve å skille sekterister fra villedede kristne, og merkelig lære fra gudfryktig lære, hvis de ikke hadde Det nye testamente. Slik var situasjonen i den tidlige kirken. Gud ga apostlene evnen til å skjelne og myndigheten til å fastslå hva som var god lære. Myndigheten til å binde og løse, som ble gitt til Peter i Matteus 16:19, er gitt til hele kirken i Matteus 18:18. Noe som dette med å binde og løse, det å få synder tilgitt eller opprettholdt, er gitt av Jesus til alle apostlene i Johannes 20:23. På en måte gjør apostlene dette i dag, i skriftlig form, gjennom Det nye testamente. Men før vi hadde hele Det nye testamente nedskrevet, var det svært viktig at de gjorde dette direkte.

Noen sier at det ikke handlet om å avgjøre skyld eller uskyld, men om å kunngjøre det, slik Peter kunngjorde at Ananias og Saffira var skyldige i å ha løyet for Den Hellige Ånd i Apostlenes gjerninger 5:1–10.

Andre sier at begrepene «å binde» og «å løse» var kjente begreper fra det rabbinske jødedommen. Disse begrepene betydde å avgjøre, godkjenne eller forby ulike typer aktiviteter.

Spørsmål: Hva var egentlig nøklene til himmelriket i Matt 16:19?

Svar: Først og fremst må man legge merke til at det står «nøklene til himmelriket», ikke «kirken». Det nevnes flere nøkler, og Hades nevnes som et sted med flere porter. Det er ikke snakk om noe metall eller noe fysisk objekt her. Det kan enten være evangeliets budskap, eller at Peter åpnet døren til evangeliet for jødene (Apostlenes gjerninger 2) og senere for hedningene i Apostlenes gjerninger 10, slik det står i The NIV Study Bible, s. 1466.

Jesus sa også at de skriftlærde og fariseerne stengte himmelriket for menneskene i Matteus 23:13. I Lukas 11:52 tok lovkyndige nøkkelen til kunnskapen bort.

Spørsmål: I Matt 16:19, kan disse nøklene til himmelriket videreføres?

Svar: Skriften antyder ikke engang at noen «nøkler» kunne overføres, bortsett fra at Jesus ga disse til alle apostlene. At Jesus metaforisk fortalte apostlene at de hadde «nøklene», betyr imidlertid ikke at Jesus selv ga fra seg nøklene, for Jesus har fortsatt «nøklene til døden og dødsriket» i Åpenbaringen 1:18.

Hypotetisk sett ville det, selv om en tidlig pave hadde disse nøklene og kunne gi dem videre, ikke bety pavelig arvefølge dersom arvefølgen var brutt. At en pave skulle overta nøklene etter at den forrige paven ble avsatt, høres latterlig ut. Hvis en pave var fullstendig umoralsk, slik som Alexander VI (1492–1503 e.Kr.), ville det også bryte den pavelige arvefølgen. Fra det tidspunktet av kan man selvfølgelig ikke gi videre det man aldri har hatt.

Hvor dårlige var noen paver? Ifølge Austins *Topical History of Christianity*, s. 148,

«Da [etter 904] begynte den såkalte «pornokratiet», der Theodora og hennes to døtre, Theodora den yngre og Marozia, praktisk talt kontrollerte Roma og selve kirken. Disse kvinnene, som var forførende skjøger, hadde solgt kroppene sine for stillinger, titler og jord, noe som ga dem omfattende makt. Marozia hadde et ulovlig forhold til pave Sergius III, og av dette forholdet ble en sønn født som senere ble pave Johannes XI. Da Marozia forsøkte å få seg kronet til keiserinne, kidnappet og fengslet hennes yngre sønn Alberic sin mor, sperret sin halvbror, paven, inne og ble selv keiser. Han regjerte fra 932 til 954 og utøvde absolutt kontroll over pavedømmet. Etter Alberics død ble hans sønn Octavian valgt til pave Johannes XII, og han viste seg å være det mest avskyelige medlemmet av denne fordervede familien.

b. Otto-regimene. I 962 kronet den onde Johannes XII den tyske kongen Otto I til keiser av Det hellige romerske riket. Johannes trodde han hadde funnet en alliert i fordervelsen, men oppdaget snart at den nye keiseren var en mann med karakter, som var opptatt av å gjenopprette anstendighet og ære i pavedømmet. Da Otto innkalte til et synode for å diskutere avsettingen av Johannes, truet paven dem alle med ekskommunikasjon, men de avsatte ham likevel. Tre måneder senere innkalte Johannes til en ny synode som opphevet det Ottos synode hadde vedtatt. Derfor bestemte Otto seg for å bruke makt for å befri pavedømmet fra sin onde hersker.

... De neste førti-to årene [etter 1004] av pavens historie var preget av intens rivalisering, opportunistisk middelmådighet, åndelig avmakt, laster og korrupsjon. Det syntes å nå sitt laveste punkt med valget av en forfallen tolvårig gutt, pave Benedikt IX (1032–1045), som etter skammelig utsvevelse og uberegnelig styre solgte den hellige tiaraen (dvs. pavens embete) til den som bød høyest. Han ble kjent som Gregor VI (1045–1046)....»

Den katolske seminarprofessoren Pacwa og andre katolikker har et svar som ville forbløffe mange protestanter. De er enige med protestantene i at mange paver var ugudelige menn og sannsynligvis havnet i helvete. Men siden de var paver, skal vi likevel adlyde dem.

Hvis en pave blir fengslet med makt og avsatt, har da den nye, fiendtlige paven autoritet og arverett fra den gamle paven? Burde kristne den gang ha fryktet Johannes’ trussel om ekskommunikasjon? Burde kristne ha støttet Ottos forberedelser til krig mot paven? Under hvilke omstendigheter er en som kjøper pavetittelen en etterfølger av St. Peter? Sikkert er det at en som ble sammenlignet med Simon i Apostlenes gjerninger 8:13–25, ikke bør adlydes hvis han kjøpte pavestolen???

Spørsmål: Hvorfor ville ikke Jesus i Matt 16:20 og Mark 8:30 at disiplene skulle fortelle andre at han var Kristus (det vil si Messias) på dette tidspunktet?

Svar: Legg først merke til at Jesus aldri ba dem om å lyve og benekte at han var Messias, men bare om ikke å fortelle om det. Det er minst to mulige grunner.

1. På dette tidspunktet i sin tjeneste ønsket Jesus at de skulle høre hans ord før de bestemte seg for om han var Messias eller ikke. Det er noen ganger bedre å la dem som hører evangeliet, høre Jesu ord selv, enn å bruke for mye tid på å «kontekstualisere» og «tilpasse» evangeliet til vår tid.

2. Som Matteus 16:21 viser, måtte disiplene først ha fullstendig klarhet i hvem Jesus var før de fortalte det til andre.

Jesus kunngjorde dette offentlig ved triumfinnmarsjen på palmesøndag. Etter oppstandelsen ba Jesus dem selvfølgelig senere om å forkynne det til hele verden, som vi ser i Matteus 28:18–20 og Apostlenes gjerninger 1:8.

Spørsmål: Hvorfor var Peters bekjennelse i Matt 16:21 og Mark 8:29 et viktig vendepunkt i Jesu tjeneste?

Svar: Fra det øyeblikket de erkjente at Jesus var Messias, begynte Jesus å lære dem at han måtte dra til Jerusalem for å dø. De måtte tro på hvem Jesus var før de kunne forstå hvorfor Jesus måtte dø for deres synder.

Spørsmål: Hvorfor begynte Jesus i Matt 16:21 og Mark 8:31, akkurat på dette tidspunktet i sin tjeneste og ikke tidligere, å fortelle dem at han ville lide og bli forkastet?

Svar: Jesus sa ikke at han ville lide og bli drept før minst én av disiplene hans hadde erkjent og trodd at Jesus var den lovede Messias.

Spørsmål: Hvorfor ventet Jesus, i Matt 16:21, helt til nå med å fortelle disiplene at han ville lide, dø og bli oppreist fra de døde?

Svar: Det var viktig at disiplene først erkjente at han var Messias, Guds Sønn. Men så snart de innså det, gikk Jesus videre til neste trinn: Messias måtte lide, dø og stå opp igjen. Det kan også være at Jesus ikke ønsket at de skulle trekke forhastede og feilaktige konklusjoner om at Messias nå skulle seire over Roma. Jesus hadde tidligere antydet sin død (i Matt 9:15; 10:38; 12:40; Joh 2:19; 3:14), men dette var første gang Jesus åpent erklærte det.

Spørsmål: I Matt 16:21; 17:22; 20:19; Mark 8:31, siden Jesus skulle stå opp etter tre dager eller på den tredje dagen, betyr det da at han var død i minst 24 × 3 = 72 timer?

A: Nei, siden Lukas 24:21 sier at oppstandelsens dag var den tredje dagen. Jesus døde fredag ettermiddag og sto opp søndag rundt daggry. «Etter tre dager» var et kjent hebraisk uttrykk som betydde en del av eller hele tre dager. Her er fem andre eksempler på «tre-dagers-uttrykket».

1. I 1. Mosebok 42:17 fengslet Josef brødrene sine i tre dager. Men i vers 18 løslot han ni av dem på den tredje dagen.

2. Rehabeam sa i 2. Krønikebok 10:5 til folket: «Kom tilbake til meg om tre dager.» Men i 2. Krønikebok 10:12 kom folket tilbake «på den tredje dagen».

3. I 1. Samuelsbok 30:12 fortalte en syk egyptisk slave David at han ikke hadde spist noe eller drukket noe vann på tre dager og tre netter. Men en person kan ikke overleve ute i ørkenen uten vann i 72 timer. Utvilsomt mente slaven en del av tre dager.

4. I Ester 4:16 ber Ester om at de skal faste for henne «i tre dager, natt og dag», og at hun selv ville gjøre det samme. Men i Ester 5:1 står det at det skjedde «på den tredje dagen» at Ester holdt et gjestebud, så dette er en tilsvarende tidsperiode.

5. Når det gjelder Kristi død og oppstandelse, sa Jesus selv i Matteus 12:40: «tre dager og tre netter», Markus 8:31 sier: «den tredje dagen skal han stå opp», Markus 14:58 sier: «i løpet av tre dager», Johannes 2:19 sier: «om tre dager», og Lukas 24:21 sier: «Denne tredje dagen kommer i dag».

Oppsummert har vi bevist at dette hebraiske uttrykket kan bety «innen tre dager», og at dette uttrykket var kjent fra Rehabeams tid til Jesu tid.

Spørsmål: Hvorfor irettesatte Jesus Peter i Matt 16:22–23 og Mark 8:32–33 ved å si: «Gå bak meg, Satan»?

Svar: Peter tenkte på menneskelige ting, ikke på Gud. Satan brukte Peter, Jesu nære venn, til å friste Jesus. Men Jesus gjennomskuet fristelsen for det den var. Jesus sa ikke at Peter var besatt av en demon eller kontrollert av Satan. Snarere innså Jesus at det var Satan som sto bak forslaget. Når Gud vil at vi skal gjøre noe for Ham, og vi i stedet får eller tenker på et forslag om den lette veien, bør vi innse hva det er: en fristelse fra Satan. Selv om personen har gode hensikter og er en medtroende, bør vi innse at vedkommende likevel kan gi deg et forslag som er en fristelse fra Satan. Både Satan i ørkenen og Peter her foreslo at Jesus kunne få kongedømmet uten lidelse. Hvis vi i dag prøver å gjøre Jesus til vår konge og frelser uten korset eller uten behovet for det, undergraver vi Guds frelsesbudskap.

Spørsmål: Hvordan kunne Peter i Mt 16:22–23 og Mk 8:33 ha frimodighet til å korrigere og irettesette Jesus?

Svar: Jesus valgte en dristig disippel da han valgte Peter. Dristighet i seg selv er verken bra eller dårlig. Dristighet i å følge Gud er bra, men dristighet til å gå sin egen vei er vanligvis ikke det.

Spørsmål: Hvorfor irettesatte Peter Jesus på en tåpelig måte i Matt 16:22?

Svar: Peter mente at Jesus trengte korreksjon og råd. Selv i dag kan noen ha den holdningen at de vet bedre enn Gud.

Spørsmål: I Matt 16:23 og Mark 8:33, på hvilke måter kan mennesker i dag ha menneskelige ting i tankene i stedet for Guds ting?

Svar: Vi kan erstatte Guds visdom med menneskelig visdom. Vi kan bestemme oss for å gjøre ting på vår egen måte når det strider mot Guds vei. Vi kan glemme at vårt håp ligger i Gud, ikke i vår egen styrke eller visdom. Vi kan bruke våre egne jordiske metoder. Til slutt kan vi være så ivrige etter å utføre våre «plikter» raskt at vi ikke nyter å være i Guds nærvær like mye, og foretrekker en «fastfood»-type tilbedelse fremfor å være hengivne til Gud.

Du har ikke sagt «ja» til Gud av hele ditt hjerte med mindre du også har sagt «nei» til deg selv.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus et kors i Matt 16:24, før han fortalte disiplene at han skulle bli korsfestet?

Svar: Jesus visste at han ville bli korsfestet før han fortalte dette til disiplene sine. De visste alle allerede om korsfestelse, siden romerne ofte korsfestet opprørere og røvere. Korsfestelse ville være et incitament for andre til å holde seg i skinnet. Slik som de zelotiske revolusjonærene risikerte korsfestelse for en liten, jordisk sak, burde disiplene være villige til å risikere korsfestelse for en himmelsk sak som var mer verdifull. Til slutt ble hver og en av de tolv apostlene martyrer for sin tro, bortsett fra Johannes, som ble forvist til Patmos og døde en naturlig død.

Spørsmål: I Matt 16:27, vil Jesus komme i Faderens herlighet, eller i sin egen herlighet, slik det står i Joh 1:14?

Svar: I Joh 1:14 står det at de så noe av Jesu herlighet. For eksempel så de noe av denne herligheten på pinse. Matt 16:27 refererer til en hendelse i en fjern fremtid, når Jesus kommer igjen. Med andre ord: Dere har ikke sett noe ennå!

Spørsmål: Henviser Matt 16:27 ikke til jordens ende, men til den høyeste manifestasjonen av Bahá’u’lláh, slik bahá’íene lærer i *Bahá’u’lláh og den nye tidsalder*, s. 268–269?

Svar: Nei, les verset mer nøye. Det står at Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og belønne hver enkelt etter det han har gjort. Folk så ingen engler sammen med Bahá’u’lláh, og Bahá’u’lláh belønnet verken de trofaste bahá’íene som ble forvist eller døde, eller muslimene som forfulgte ham.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Mt 16:28 og Mk 9:1 med at noen ikke skulle smake døden før de så Guds rike komme med kraft?

Svar: Først skal vi se på hva svaret ikke er, og deretter hva det er.

X1. Det finnes ingen bevis for at Jesus lærte at disiplene ville forbli i live i lang tid. Faktisk vet vi fra kirkehistorien at 11 av de 12 apostlene døde en martyrdød. Bare én, Johannes, døde en naturlig død. Han led imidlertid likevel i eksil på øya Patmos.

X2. Det refererer IKKE til det tusenårige riket i Åpenbaringen 20:1–6.

X3. Det kan ikke henvise til reinkarnasjon, før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike. Ikke bare er reinkarnasjon ikke sant, men selv om reinkarnasjon var sant, ville mennesker som reinkarneres likevel oppleve døden.

X4: Noen mener det er forvandlingen, som skjedde kort tid etter. Når Peter i 2. Petersbrev 1:16–18 snakker om å være øyenvitner til hans majestet, sier *1001 Bible Questions Answered*, s. 299–300, at dette tyder på at Peter forsto det på denne måten.

Svaret: Det refererer til da Jesus «vant» sitt rike gjennom korsfestelsen, slik oppstandelsen beviser. Han kom inn i sitt rike etter å ha seiret over Satan. Kristne er uenige om hvorvidt startdagen var oppstandelsen eller pinse, men det er et svært underordnet poeng.

Matteus legger særlig vekt på himmelriket. Himmelriket vil i begynnelsen være synlig lite, som et sennepsfrø (Matteus 13:31); som gjær vil det ikke være synlig, men virkningene vil være synlige i verdens deig (Matteus 13:33), men til slutt vil englene luke ut av himmelriket alt som forårsaker synd og alle som gjør ondt (Matteus 13:41–42). Himmelriket er som en nedgravd skatt som man i hemmelighet finner (Matteus 13:44), men det er ekstremt verdifullt, som en kjøpmann som selger alt for å kjøpe en fin perle (Matteus 13:45-46). Så som lignelsen om garnet viser i Matteus 13:47-50, er himmelriket noe i dette livet med både gode og dårlige fisker, men det har også sin endelige oppfyllelse ved tidens ende. Guds rike var innenfor oss (Luk 17:21).

Peter i Matteus 16:19, og de andre apostlene senere, fikk nøklene til riket.

Ved den siste nattverden sa Jesus at han ikke ville drikke av vintreet igjen før han drakk det på ny sammen med dem i Faderens rike. Matteus 26:29. Jesus spiste og drakk sammen med disiplene etter sin oppstandelse.

Sammendrag: Disiplene, som levde vanlige liv, sier at himmelriket kom til jorden etter Jesu oppstandelse. Mens jødene kanskje hadde forventet et militært rike som skulle styrte romerne, lærte Jesus at riket var som et sennepsfrø, gjær eller en perle av stor verdi. Det var lite, vanskelig å se i begynnelsen, av stor verdi og ville få store virkninger.

Spørsmål: Hvorfor ble Jesus forvandlet i Matt 17:1–8?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det, kan det ha vært av en kombinasjon av årsaker, knyttet både til disiplene og til Jesus selv.

1. For disiplene var denne åpenbaringen et tegn som bekreftet deres tro, og som oppmuntret og styrket de tre disiplene som var vitne til den. Kanskje var det viktig å styrke troen til disse tre før korsfestelsen.

2. Det utpekte de tre disiplene som ledere for de øvrige.

3. Faderen og Ånden kunne ha brukt denne hendelsen til å styrke Jesus og veilede ham om hva han skulle gjøre i tiden frem til korsfestelsen, og hva han skulle gjøre mellom korsfestelsen og oppstandelsen fra de døde.

4. Det kan være et vitnesbyrd om at Jesus hadde «bestått» som den fullkomne, syndfrie mannen, og at den påfølgende samtalen nå handlet om hans korsfestelse.

Jesus hadde allerede vist mange tegn på sin kraft før dette. Men alle disse miraklene er det Jesus gjorde, eller var i stand til å gjøre, ikke bare hvem han var. Noen ganger trenger vi å ta en pause fra tjenesten og andre gjøremål, og bare ha tid alene med Herren, med fokus på hvem han er.

Selvfølgelig er Gud ikke forpliktet til å forklare oss årsakene til alt.

Spørsmål: I Matt 17:1, hvilket fjell førte Jesus dem opp til?

Svar: Det var sannsynligvis fjellet Meron, som er omtrent 3 926/3 963 fot eller 1 204 meter høyt. Det var sannsynligvis ikke Hermonfjellet (9 232 fot), som var snødekt, og det ville ikke vært fornuftig å overnatte der. De dro sannsynligvis ikke til toppen av Taborfjellet (1 900 fot, slik Cyril av Jerusalem og Hieronymus trodde), fordi det lå et romersk fort på toppen.

Fjell Meron er en fem til åtte timers fottur av moderat vanskelighetsgrad. Det ligger ofte litt snø på toppen om vinteren, men ikke resten av året.

Spørsmål: I Mt 17:1–8, var forvandlingen en oppstandelse eller en visjon?

Svar: Det var ikke helt verken det ene eller det andre. Moses og Elia var faktisk til stede, i det minste i ånden, og snakket med Jesus. Skriften sier ikke om de viste seg i kroppslig skikkelse eller ikke. Moses og Elia kom i en lys sky, og så forsvant de. Elia ble ført opp til himmelen i en virvelvind (2. Kongebok 2:1), og selv om Moses døde, ble liket hans aldri funnet (5. Mosebok 34:6), og djevelen stridde med erkeengelen Mikael om Moses’ lik (Judasbrevet 9).

Spørsmål: Hvorfor ble Jesu klær så hvite i Matt 17:2 og Mark 9:3?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor klærne ble hvite (eller strålte klart) da herligheten ble åpenbart. Andre eksempler på hvite klær i herlighet er engler som viste seg.

Spørsmål: Hvordan visste Matteus og Markus i Matt 17:3–4 og Mark 9:4 at dette var Moses og Elia?

Svar: Sannsynligvis fordi Peter, eller Jakob, og Johannes fortalte dem det. Hvordan kunne Peter, Jakob og Johannes vite det? Enten hørte de at Jesus tiltalte dem ved navn, eller så fortalte Jesus dem det i etterkant, eller så formidlet Faderen det direkte til dem.

Spørsmål: I Mt 17:9 og Mk 9:9, hvorfor ønsket Jesus spesifikt ikke at disiplene skulle fortelle noen om forvandlingen før Jesus sto opp fra de døde?

Svar: Mange av jødene avviste Jesus som Messias; hvordan skulle de noensinne kunne tro på forvandlingen? Det er avgjørende å tro at Jesus var Messias, Guds Sønn. Det var ikke avgjørende å vite om eller tro på sekundære spørsmål som forvandlingen. Hvis noen ikke aksepterte Jesus som Messias etter å ha sett miraklene, er det usannsynlig at de ville tro på grunn av en beretning om forvandlingen. Etter at Jesus sto opp fra de døde, ville en som trodde på Jesus ikke ha noen problemer med å akseptere forvandlingen.

På samme måte, når vi snakker med andre om Kristus, spesielt første gang, må vi blant alt vi kunne snakke om, sørge for å bruke den dyrebare tiden på å snakke om det som er viktigst.

Peter, Jakob og Johannes kunne ha gått rundt og fortalt alle om forvandlingen, og kanskje ville flere ha stilt spørsmål ved deres forstand enn å tro på dem. Men dette indirekte beviset ville ikke være særlig betydningsfullt sammenlignet med oppstandelsen som snart skulle finne sted. Noen ganger, når vi deler med andre, ønsker vi ikke å nevne «svakt overbevisende» ting om kristendommen i stedet for «sterkt overbevisende» ting.

Spørsmål: Hvordan var Johannes Døperen i Mt 17:11–13 den Elia som skulle komme?

Svar: Først skal vi snakke om Elia, og deretter om Johannes Døperen.

Elia selv var til stede ved forvandlingen. I Matteus 17:11 sier Jesus at Elias gjenopprettelse av alle ting er i fremtid, og at Elia selv vil dukke opp før Jesu gjenkomst. Noen mener at Elia er en av de to vitnene i Åpenbaringen 11:3-12.

Johannes Døperen kom i Elias’ Ånd og kraft, og det er Johannes Døperen Jesus metaforisk henviser til i Matteus 17:12–13.

I et teaterstykke kan noen steppe inn for en skuespiller under en prøve, mens skuespilleren selv dukker opp under forestillingen.

Konklusjon: Under den første ankomsten kom Johannes Døperen i rollen som Elia, men det hindrer ikke Elia selv i å dukke opp før den andre ankomsten.

Spørsmål: Hvordan oppfylte Johannes Døperen profetien om Elia i Matt 17:12 og Mark 9:11–13? Var han en reinkarnasjon av Elia?

Svar: Nei, fordi reinkarnasjon er feil, slik Hebreerbrevet 9:27 og Romerbrevet 9:11 viser. Ved Jesu første komme hadde Johannes Elia’s formål og oppdrag. Selvfølgelig dukket Elia (ikke Johannes) selv opp kortvarig ved forvandlingen. Mange tror at Elia vil være en av de to vitnene like før den syvende basunen i Åpenbaringen 11:3-12. Da Jesus kom (den første gangen), var det ikke fordi Elia og Moses ikke var til stede at riket ikke ble fullt innviet på jorden på den tiden. De dukket opp.

Spørsmål: Hvorfor skader demoner ofte menneskene de besetter, i Matt 17:14–16 og Luk 9:37–39?

Svar: En grunn kan ganske enkelt være hat mot mennesker. Men en annen grunn kan være lik årsakene til at onde mennesker ofte skader dem som har hjulpet dem. For en logisk, faktisk grusomt logisk forklaring på dette, omtaler Machiavellis forferdelige bok «Fyrsten» tilfeller der en leiesoldatleder er farlig mens han tjener en fyrste, og enda farligere hvis han hopper av. Han skrev at det tryggeste ofte er attentat, selv om personen tidligere har vist seg å være lojal! Hvis noen omgås det onde, bør de ikke bli overrasket når de blir utsatt for ondskap fra dem de hjalp.

Spørsmål: I Mt 17,15 er betegnelsen på epilepsi bokstavelig talt «måneslag». Er det noen sammenheng mellom epileptiske anfall og månens faser?

Svar: De gamle trodde tydeligvis det, siden de brukte det uttrykket. I moderne tid er vi ikke sikre på det, uansett. En artikkel fra 2008 i National Library of Medicine av Sallie Baxendale og Jennifer Fisher, «Moonstruck? The effect of the lunar cycle on seizures», https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/18602495/. De studerte 1 571 anfall og fant en sammenheng mellom hvor mørk nattehimmelen var og anfallene. Det var belysningen av nattehimmelen, ikke månens fase, som var avgjørende, fordi de justerte for skydekke. På den annen side fant en artikkel fra 1999 av C. L. Raison m.fl. på https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/10363673/ ingen sammenheng. De antydet at det kunne være en sammenheng mellom anfall og mangel på god nattesøvn. Hvis man befinner seg inne i et hus med tunge gardiner, spiller selvfølgelig månens lysstyrke kanskje ingen rolle.

Spørsmål: Hvorfor klarte ikke disiplene å drive ut denne demonen i Mt 17:15–21, Mk 9:17–18, 28–29 og Lk 9:40?

Svar: Det skyldtes ikke hvem disiplene var, og heller ikke noen begrensning i Guds kraft. Snarere tok de det for gitt at de kunne drive ut demoner på dette tidspunktet, og de ba ikke og fastet ikke, kanskje på grunn av stolthet eller selvtilfredshet. I dag oppnår ikke alle kristne de resultatene de burde, fordi de ikke bruker tid på å be og faste.

Spørsmål: I Matt 17:15–21, Mark 9:17–18, 28–29 og Luk 9:40, bør vi legge hendene på noen når vi driver ut en demon, eller er dette bare en symbolsk handling?

Svar: Våre hender er ikke magiske. Men akkurat som det kan hjelpe oss i bønnen å be i ulike stillinger, er det helt i orden og bibelsk å legge hendene på en demonbesatt person. Det er ikke nødvendig å gjøre det, slik at «demonen ikke kan drives ut hvis vi ikke kan legge hendene på vedkommende».

Spørsmål: I Mt 17:15-21, vil den onde ånden som blir drevet ut, vende tilbake og angripe den svakeste personen i teamet som prøver å drive ut demonen?

Svar: Djevler besetter ikke en sann troende, men de kan undertrykke en troende og på den måten angripe vedkommende gjennom sterkere fristelser, frykt, depresjon og andre måter å få vedkommende til å vende blikket bort fra Jesus. Derfor bør teammedlemmene ha et nært forhold til Herren.

Forresten finnes det en annen fare ved å drive ut demoner. Hvis personen som demonen er drevet ut av, ikke ønsker å ha Kristus i sitt hjerte, kan demonene komme tilbake og til og med ta flere med seg. Se Matteus 12:43–45 og Lukas 11:24–26.

Spørsmål: I Matt 17:15-21 praktiserer noen menigheter at familien må bringe den demonbesatte personen til kirken, og ikke gå hjem til vedkommende. Er dette fordi det er tryggere å drive ut en demon i kirken enn i noens hjem?

Svar: Jeg mener at både kirken og hjemmet er greit. Men hvis det er mulig, ville jeg ikke gjøre det i et hjem der det finnes avguder (Buddhaer osv.) eller hvor det praktiseres astrologi eller spådom.

Spørsmål: I Matt 17:15–21 står det at hvis en ikke-kristen kvinne er besatt av en ond ånd, og mannen i utgangspunktet ikke har noe imot det. Men etter 2–3 besøk ombestemmer mannen seg og ønsker ikke lenger teamet velkommen, eller hindrer dem i å komme, mens kvinnen fortsatt er åpen for det – hva er da vår holdning? Må hun adlyde sin mann?

Svar: Det er en vanskelig situasjon. Kone skal adlyde sin mann, men hun skal først og fremst adlyde Gud. Dersom mannen derfor pålegger kona å gjøre noe som er i strid med Bibelen, må hun være ulydig mot mannen på dette punktet. Hun bør imidlertid fortsatt adlyde ham på andre områder. Men hvis kona ønsker at de kristne skal komme, tror jeg ikke hun er besatt av en demon; hun kan imidlertid være utsatt for angrep fra en demon. Er kona villig til å komme på besøk i menigheten? Hvis mannen ikke vil at kona skal omgås troende, og Hebreerbrevet 10:25 pålegger oss å ikke forsømme å samles, er konas plikt å adlyde Gud først.

Spørsmål: I Matt 17:15–21: Hva om den besatte skadet seg selv eller hoppet ut av et vindu under tjenesten, og et familiemedlem bestemmer seg for å inngi en klage eller anlegge sak mot teamlederen eller teamet – hva er da menighetens holdning?

Svar: Det kan være en mulighet; folk kan reise søksmål og beskylde andre for praktisk talt hva som helst. Uansett bør menighetsmedlemmene treffe forholdsregler for sikkerheten til den berørte personen.

Spørsmål: I Matt 17:15–21, må vi informere og be om godkjenning fra pastorer før vi besøker en demonbesatt person?

Svar: Jeg vil på det sterkeste anbefale at du gjør pastoren eller de eldste oppmerksomme på dette. Hebreerbrevet 13:17 sier at vi skal adlyde dem som har myndighet over oss, og dette refererer til pastorer og eldste.

Spørsmål: I Matt 17:17, hvorfor og over hvem var Jesus oppgitt?

Svar: Jesus omtalte denne vantro og forvrengte «generasjonen», noe som kan bety en gruppe mennesker som levde på den tiden, eller en folkegruppe som jødene. Uansett gjelder denne irettesettelsen også de ni disiplene. Disiplene hadde allerede fått kraften til å helbrede, men til sin egen skam sviktet de og klarte ikke å helbrede denne. Jesus beklaget den generelle mangelen på tro blant menneskene i den kulturen, som disiplene var en del av. «Liten tro» refererer ikke til en «liten bit» av tro, men snarere til en fattigdom i troen.

Spørsmål: I Matt 17,17, på hvilke måter tror du at Gud i dag kan bli irritert over troendes mangel på tro?

Svar: Det kan være på flere måter. Noen ganger kan vår bekymring og angst vise en mangel på tillit til Gud. Noen ganger er kristne mer motvillige til å gjøre Guds vilje hvis de ser en risiko for sin egen sikkerhet, sikkerheten til sine kjære eller sin formue. Noen ganger vil kristne bare gjøre ting «halvhjertet», for å sikre seg litt, i stedet for å satse alt. Noen ganger vil kristne forsøke å gjøre Guds vilje ved å bruke verdens metoder, fordi de i sin manglende tro føler at de må det. Noen ganger er det en «jeg klarer det på egen hånd»-mentalitet, og de unnlater å søke Herrens veiledning.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Matt 17:25–27 at sønnene er fritatt for skatt, mens Jesus likevel betalte skatt?

Svar: Tenk deg at du kunne møte Jesus og stille ham et hvilket som helst spørsmål. Ville det mest brennende spørsmålet i tankene dine være: «Betaler du tempelskatt?» Det virker nesten komisk at Skaperen og jordens Herre blir bedt om å betale skatt. Likevel gjorde Jesus det nådig, uten å klage, for ikke å gi anledning til anstøt. Selv om vers 24 ikke spesifiserer hvilken type skatt det er snakk om, ville beløpet, to drachmer (en halv sikkel), bety en årlig skatt for alle jødiske menn på tjue år og eldre, både i Israel og utenfor, til det jødiske tempelet, som forfalt i mars – ikke en skatt til den romerske regjeringen. Dette var skatten på Jesu tid ifølge Josefus i *Antiquities of the Jews*, bok 3, nr. 193–196; bok 18, kap. 312, og *Mishnah Shekalim*. Vers 25, derimot, som omhandler jordens konger, refererer definitivt til den romerske skatten.

I tillegg til dette eksemplet pålegger Romerbrevet 13:6–7 også de troende å betale skatt til myndighetene, selv til en så korrupt regjering som det romerske imperiet.

Noen kan feilaktig tolke Jesu ord som vage, fordi Jesus sa dette hypotetisk: «Alt som tilhører keiseren, skal gis til ham», men i praksis skulle ingenting gå til romerne. Men hvis dette var hva Jesus mente, ville det å be dem fremvise en denar enten være meningsløst eller, enda verre, villedende for folket.

Spørsmål: Betalte de andre disiplene også tempelskatt i Matt 17:25–27?

Svar: Det står ikke i Skriften. Enten gjorde de det antagelig, eller så ville de vært fritatt dersom de var under 20 år. Mange av disiplene levde i 30 eller 40 år etter Jesu oppstandelse, så Jesus kan ha valgt unge menn.

Spørsmål: I Matt 17:27: Hvorfor blir vi noen ganger irriterte på andre, og hvordan bør vi reagere når det skjer?

Svar: At noen gjør noe dårlig, når vi forventet at de ikke skulle gjøre det, gjør oss vanligvis ikke så sinte. Det som kan irritere oss, er når vi har høyere standarder eller forventninger til noen, eller en gruppe mennesker, og de skuffer oss eller svikter oss. Før vi går av hengslene og mister besinnelsen, bør vi imidlertid huske på hvordan vi noen ganger kanskje irriterer Jesus. For det andre må vi huske at de vil måtte stå til regnskap for sin herre – og vi er ikke deres herre, det er Gud. Til slutt: Burde vi i det hele tatt ha satt disse forventningene i utgangspunktet? I stedet for bare å «reagere» på følelsene av vår egen skuffelse, bør vi «svare» på en måte som er best i denne situasjonen. Hvis en reaksjon tydeligvis ikke fungerer, bør du kanskje stoppe opp og reagere på en annen måte. Til slutt, husk Jakob 1:20: «For menneskets vrede frembringer ikke Guds rettferdighet.»

Spørsmål: I Matt 18:1–6, når noen, spesielt en kristen, fokuserer på å stille feil spørsmål, hvordan omdirigerer du det?

Svar: Med tålmodighet og takt. Å irettesette er kanskje ikke nyttig her, fordi tankegangen deres kan være for forvirret til at de ser det selv. I dette tilfellet var det ikke slik at spørsmålet deres var ulogisk eller meningsløst, men at prioriteringene deres var feil. Å bare fortelle noen at prioriteringene deres er feil, er ikke særlig nyttig i seg selv; du bør fortelle dem, eller enda bedre, vise dem, hva prioriteringene deres bør være.

Spørsmål: Hva bør man gjøre når man oppdager rivalisering blant troende, slik det står i Matt 18:1–6?

Svar: Det er syv trinn vi kan ta.

1) Be for dem, eller for begge parter, om at de må se situasjonen slik Gud ser den, og få hjerte og mot til å endre kurs og følge Guds ledelse.

2) Prøv å forstå tankegangen deres, hvorfor de mener de bør føle det slik.

3) Legg merke til at Jesus ikke fordømte dem for å stille spørsmålet, og du bør heller ikke forakte dem. Men som Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) sa: «Vi er ikke i stand til å forstå selv de tolv apostlenes feil; vi spør ikke hvem som er størst i himmelriket, men snarere hvem som er størst i jordens rike: den rikeste og den mektigste.» (Homilier over Matteus, homilie 58, NPNF1, s. 360)

4) Sørg for å være et forbilde og dyrke et tjeners hjerte, og å anse andre som viktigere enn dere selv (Filipperne 2:3).

5) Prøv å hjelpe dem til å se på rivaliseringen sin som en synd de må forandre.

6) Oppmuntre dem til å samarbeide.

7) Vi bør alle være som barn (i positiv forstand), for vi er alle Guds barn.

Spørsmål: Hvordan er det å ta imot et barn i Jesu navn det samme som å ta imot Jesus, slik det står i Matt 18:5 og Mark 9:35–37?

Svar: Jesus understreket at det ikke er noen forskjell mellom å ta imot ham varmt i kjødet og å ta imot andre i Jesu navn. I antikken ble en kongelig utsending behandlet kongelig som representant for kongen.

Spørsmål: I Matt 18:8 og Mark 9:43,47: Bør vi kutte av hånden vår eller stikke ut øyet vårt hvis det får oss til å synde?

Svar: Nei, av den enkle grunn at våre hender og øyne ikke får oss til å synde. Jesus sier at synd er så alvorlig at det ville være bedre å ta så drastiske tiltak som å miste disse kroppsdelene enn å synde. Det er bedre å hugge av en kroppsdel enn å dø av koldbrann. Fra tid til annen må vi alle ta en «realitetssjekk» på oss selv. Spør oss selv: Blir vårt forhold til Kristus bedre, eller er vi i ferd med å glide bort?

Q: I Mt 18:9 og Mk 9:43–44,48, beviser henvisningene til den uutslukkelige ilden her evig straff?

Svar: De antyder sannheten om evig straff, men de beviser den ikke, for det kan være at ilden var evig, men at menneskene som overlevde i den ikke var det. I så fall må ilden selvfølgelig ha et annet drivstoff eller en annen måte å opprettholdes på.

Spørsmål: I Mt 18:10, har Gud Faderen et ansikt?

Svar: Nei. Man kan ikke forvente at Jesus her skal gi en detaljert undervisning om nærhet og englenes oppfatning i himmelens dimensjoner. Snarere brukte Jesus ganske enkelt en metafor for å si at englene som våker over disse de små, har direkte tilgang til Faderen. Imidlertid står det ingenting om at andre engler ikke også har direkte tilgang til Faderen.

Spørsmål: I Mt 18:14 står det at Gud ikke vil at noen av de små skal gå fortapt. Hvorfor går da mennesker fortapt?

Svar: Dette er to spørsmål i ett: hvorfor dør spedbarn, og hvorfor havner mennesker i helvete?

Spedbarn dør, slik vi alle til slutt dør, fordi vi tilhører et falent menneskeslekt. Vi lever i en verden med mye ondskap og urettferdighet, og Gud vil rette opp alt på dommedagen.

Spedbarn og fostre har en syndig natur, men at et foster dør, beviser ikke at fosteret er skyldig i synd, like lite som at en kattunge dør, beviser at den var skyldig i synd.

Mennesker havner i helvete, ifølge 2. Tessalonikerbrev 1:8, som sier at de som ikke adlyder evangeliet om Herren Jesus Kristus, vil bli fordømt; derfor er evangeliet noe vi alle har ansvar for å adlyde. Jesu død på korset var tilstrekkelig for alle. Likevel tillater Gud fortsatt at mennesker som avviser den ene sanne Gud, må bære konsekvensene av de valgene de selv var ansvarlige for.

Spørsmål: Betyr Matt 18:15–18 at vi aldri skal kritisere en kristen leders lære?

Svar: Overhodet ikke. Mens Matteus 18:15 handler om å forholde seg til troende, ikke vantro, handler Matteus 18:15–18 om atferd og ikke om offentlig forkynnelse av løgn eller kjetteri. Selv om det er bra å kontakte en person privat for å prøve å overbevise vedkommende før man går ut offentlig, må løgnen rettes opp offentlig dersom den ble forkynt offentlig. Hvis den blir rettet opp av den som kom med og tidligere trodde på de falske uttalelsene, er det desto bedre. Men hvis ikke, må den rettes opp av noen andre. Dette bør imidlertid ikke gjøres i en ånd av fiendtlighet eller hat mot den som uttalte feilen, men i kjærlighet og av et ønske om å vise sannheten.

Spørsmål: Hva betyr «å behandle vedkommende som en hedning eller tollbetjent» i Matt 18:17?

Svar: Ordet «du» er her i entall, så det betyr at den enkelte bør ta avstand fra den som gjør det gale. En hedning eller en antatt grådig og uærlig tollbetjenter befant seg helt åpenbart utenfor Guds rike og menigheten. Gi ikke noen inntrykk av at du har samme frelse eller tro som den personen. Selv om personen faktisk er en troende som har gått på villspor, vet vi ikke om vedkommende virkelig er en syndende hellig eller om vedkommende aldri egentlig ble frelst.

Spørsmål: Hva betyr «å binde» og «å løse» i Matt 18:18?

Svar: Å «binde» betyr å stoppe, begrense eller forby, og å «løse» betyr å tillate at noe fortsetter. Noen sier at «å binde» og «å løse» var jødiske uttrykk for at det som kunngjøres på jorden, allerede var forutbestemt i himmelen. Denne makten til å binde og løse ble gitt til alle apostlene.

Spørsmål: Hvordan kan Jesu generøsitet i Mt 18:21–22, der han ber folk tilgi andre sytti ganger syv ganger, sammenlignes med andre læresetninger?

A: Saddukeerne og mange rabbiner lærte at man bare trengte å tilgi sin bror tre ganger. Det er imidlertid slett ikke særlig generøst av en som Jesus å be noen andre om å tilgi. Det som var ekstremt generøst, var at Jesus tilga oss, de som naglet ham fast på korset (Luk 23:34), og døde for våre synder.

Spørsmål: I Matt 18:28–31, hvor store var pengesummene her?

Svar: Ti tusen talenter var svært mye penger. David donerte tre tusen talenter gull og syv tusen talenter sølv til byggingen av tempelet i Jerusalem. Fyrstene ga fem tusen talenter gull og ti tusen talenter sølv, ifølge 1. Krønikebok 29:4,7. Noen har anslått dette til 12 millioner dollar, men et mer realistisk tall er kanskje litt under en milliard. I Matteus 18:28 utgjorde 100 denarer omtrent 100 dagers lønn for en vanlig arbeider eller en fotsoldat. En virkelig dyktig slave kunne innbringe ett talent, men de fleste slaver var verdt en tidel av et talent. Det var også ulovlig å selge en mann til slaveri for mer enn den gjelden han skyldte.

Spørsmål: I Matt 18:32–35, opphever eller tilgir Gud noen gang synder?

Svar: Nei. Gjelden ble ikke fornyet; snarere ble tilgivelsen ikke anvendt. Herren tilga tjenerens gjeld, men da den onde tjeneren grep en annen tjener i strupen for å innkreve gjelden, ble herren vred over denne urettferdigheten og påla gjelden på nytt. Gud tilga våre synder fritt og nådig, selv om vi ikke fortjente det, men om tilgivelsen blir anvendt eller ikke, avhenger av vår respons. Hebreerbrevet 4:2 sier at evangeliet ikke kom noen til gode fordi de ikke forenet det med tro. Romerbrevet 11:29 sier at Guds gaver og kall er ugjenkallelige.

Spørsmål: I Matt 18:32–35, kan denne lignelsen bety at herren sendte den onde tjeneren i fengsel for påfølgende gjeld, i stedet for å ettergi den gamle gjelden?

Svar: Nei, det er ikke poenget, for lignelsen tyder på at herren overga den onde tjeneren til fengselsvokterne på grunn av den onde tjenerens mangel på barmhjertighet.

Spørsmål: I Matt 18:35, er visse gjerninger, som å tilgi våre brødre, nødvendige for frelsen?

Svar: Verken å tilgi andre eller noen andre gjerninger vil hjelpe en person til å oppnå frelse. Tvert imot, hvis en person har frelse, vil vedkommende være i stand til å tilgi andre for hva de enn har gjort. Hvis vi har opplevd Guds store barmhjertighet, er det en mye mindre sak for oss å tilgi andre.

Spørsmål: I Mt 19:3-9 og Mk 10:11-12, under hvilke omstendigheter er skilsmisse tillatt?

Svar: I gammeltestamentlig tid (5. Mos. 24:1–4 osv.) var skilsmisse tillatt av nesten hvilken som helst grunn, fordi folks hjerter var harde, men Jesus opphevet denne grunnen. Skilsmisse er ikke tillatt, bortsett fra under følgende omstendigheter:

1. Den ikke-troende ektefellen ønsker å gå fra ekteskapet (1. Kor. 7:12-15).

2. Det er tillatt når en av ektefellene har begått utroskap (Matteus 5:31-32).

3. Mange kristne ser på skilsmisse som uunngåelig i tilfelle av forlatelse, fordi den ene ektefellen i praksis allerede har «skilt seg».

4. Selvfølgelig skal vi også følge resten av Guds ord, og mange kristne ser et grunnlag for skilsmisse dersom livet til en ektefelle eller et barn er i fare på grunn av den andre ektefellen.

Chuck Swindoll ser i sin brosjyre «Divorce» bare tre omstendigheter der det er greit for en kristen å gifte seg på nytt etter skilsmisse:

4a. Ekteskap og skilsmisse før frelsen

4b. En umoralsk og uomvendt partner

4c. Forlatelse/skilsmisse fra en ikke-troende

Merk at en ektefelles død ikke er det samme som skilsmisse, og Romerbrevet 7:3 lærer at det er greit å gifte seg på nytt etter en ektefelles død.

Disse versene sier at man ikke skal skille seg, bortsett fra av disse grunnene, men hva om du ikke gjør det, men ektefellen skiller seg fra deg? Akkurat som ved ektefellens død, er det ingenting som hindrer gjenekteskap når det var ektefellen som tok initiativet til skilsmissen.

På Jesu tid hadde jødiske lærere en rekke synspunkter på skilsmisse. Hillels skole sa at en mann kunne skille seg fra sin kone av hvilken som helst grunn, inkludert at kona brente maten! Josefus fulgte Hillel, og han var skilt. Senere sa rabbi Akiba, fra Hillels skole, at en kone kunne skille seg fra sin mann på grunn av et «vandrende blikk» etter penere kvinner (M Gittin 9:10). Shammai-skolen hevdet at en mann ikke kunne skille seg fra sin kone av noen som helst grunn, bortsett fra «uanstendighet». Men hvis en skilsmisse skjedde av feil grunn, var det ifølge Shammai-skolen likevel tillatt å gifte seg på nytt (Mishna Eduyoth 4:7-10). Eller, som noen sier i dag: «Man kan ikke røre opp eggerøre igjen.» Den lille gruppen i Qumran hevdet at skilsmisse ikke var tillatt av noen som helst grunn (11QTemple 57:17-19). Jødiske kommentatorer tok ikke stilling til tilfellet der en kvinne skilte seg fra sin mann. Kanskje ble Jesus stilt dette spørsmålet for å se hvilken gruppe han var enig med, og kanskje for å fremmedgjøre tilhengere av den andre skolen fra Jesus. En annen grunn til å spørre Jesus er at (ifølge Josefus) Herodias skilte seg fra sin mann Herodes II for å gifte seg med Herodes Antipas, og uansett hvilket svar Jesus ga, ville det ikke stille ham i et godt lys overfor myndighetene.

Spørsmål: I Mt 19:8,9 – innebærer det at Jesus endrer lovene om skilsmisse at Gud inspirerte Skriften som han ikke var enig i?

Svar: Under den gamle pakt sa Jesus at skilsmisse var tillatt fordi deres hjerter var harde. Dette viser at Gud tillater ting han ikke ønsker, i en viss periode. Under den nye pakt skal en mann imidlertid ikke skille seg fra sin kone, bortsett fra ved utroskap. Men vi bør ikke ha harde hjerter i dag. Vi bør sørge for at ekteskapet vårt ikke bare er limt sammen med billig lim, men med guddommelig sement.

For øvrig stammer ordet «sklerose» fra det greske ordet for «hard», nemlig «skleros». Det fulle ordet er sklerokardian.

Spørsmål: Hvorfor begår en mann som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, utroskap i Mt 19:9, siden polygami var tillatt?

Svar: Nei, flerkoneri er ikke utroskap. Jesu lære her er den samme uansett om det dreier seg om monogami eller flerkoneri. Det er fem punkter å ta i betraktning i svaret.

Guds syn på skilsmisse er klart uttrykt i Malaki 2:16: Gud hater det. I tiden med Moseloven tillot Gud det bare fordi deres hjerter var harde, ifølge Matteus 19:8. I Det nye testamente er det ikke tillatt å skille seg fra sin ektefelle, bortsett fra i tilfelle av utroskap.

Men hvis en ikke-troende ektefelle insisterer på å skille seg fra deg, pålegger Gud oss å tillate dette, siden Gud har kalt oss til fred, slik det står i 1. Korinterbrev 7:15. Å adlyde Guds påbud om å [motvillig] la en ektefelle skille seg fra deg, er bibelsk sett noe annet enn å bryte Guds påbud ved å velge å skille seg fra ektefellen din.

Guds syn på polygami. Adam og Eva var et forbilde på at to (ikke flere) skulle bli ett kjød (1. Korinterbrev 6:16). Polygami var tillatt både i Det gamle og Det nye testamente. I Det nye testamente ble det imidlertid sett ned på, siden kirkeledere ikke kan være polygame.

Viktigere enn Guds modell for monogamt ekteskap er Guds bud om skilsmisse. Når kristne misjonærer forkynner blant primitive folk, ber de menn som lever i flerkoneri om ikke å skille seg fra konene sine, fordi det ville frata konene økonomisk støtte; de fraråder imidlertid ektemennene å gifte seg med flere koner.

Derfor var det valget om å bryte ekteskapsløftet som var årsaken til utroskapen, ikke flerkoneri. Uansett om en mann hadde mer enn én kone eller ikke, hvis en mann på syndig vis velger å skille seg, noe Gud hater, så ønsker ikke Gud at han skal gifte seg på nytt.

Spørsmål: Finnes det i Mt 19:9 noen manuskripter som ikke har «unntatt i tilfelle av hor»?

Svar: Alle manuskripter som Aland m.fl. (3. utgave) registrerer, sier enten «unntatt på grunn av hor» eller «hvis ikke på grunn av hor», med unntak av manuskript 1574. Manuskript 1574 ble skrevet på 1300-tallet, like før slutten av middelalderen.

Også Tertullian, som skrev mellom 198 og 220 e.Kr., skrev at skilsmisse ikke er tillatt unntatt på grunn av utroskap, både i Tertullian, «Til sin kone», bok 2, kap. 2, s. 45, og «Om sjenanse», kap. 16, s. 92. Denne setningen var altså ikke et tillegg etter Tertullians tid. Det finnes ingen bevis som gir grunn til å tvile på at uttrykket opprinnelig var til stede.

Spørsmål: Lærer Matt 19:12 kort sagt at en mann kan gjøre seg selv til eunukk for Guds rike, slik en ateist (Capello) hevder?

Svar: Nei. La oss undersøke begge mulighetene. Siden kirurgisk kastrering også ville innebære sølibat, er spørsmålet om dette verset kun refererer til sølibat, eller til sølibat oppnådd gjennom kastrering. Er vi enige om det?

Siden fysisk kastrering strider mot 5. Mosebok 23:1, og tolkningen av det som sølibat er svært lik 1. Korinterbrev 7:2,7, og de tidlige kristne gjennomgående forsto dette som sølibat, bør vi tolke det i samsvar med Det gamle testamente, Det nye testamente og hvordan kristne gjennomgående har tolket det. Se neste spørsmål for et mer utførlig svar.

Spørsmål: I Matt 19:12 sier Jesus: «… og det er eunukker som har gjort seg selv til eunukker for himmelrikets skyld. Den som kan ta dette til seg, la ham ta det til seg.» Her har vi [angivelig] Kristi godkjennelse av selvkastrering. Jeg lurer på hvor mange kristne menn som ville bevise sin troskap til Gud ved å gjøre dette? Merkelig nok står denne godkjennelsen av kastrering i strid med 5. Mosebok 23:1.

A: Dette handler om sølibat, ikke kastrering. Men la oss undersøke begge mulighetene.

Sølibat: Jesus var ikke redd for å bruke overdrivelser i talen sin (mener du at jeg stakk ut øyet mitt og kuttet av hånden min for ingenting!), og var tilsynelatende ikke bekymret for at disse jødene, som kjente loven, skulle misforstå. Saddukeerne og fariseerne kritiserte Jesus for mange ting, men Jesus ble ikke kritisert for dette, da overdrivelsen ble forstått.

Fysisk kastrering: Hvis dette verset også refererer til fysisk kastrering, ville det være i strid med Det gamle testamente i 5. Mosebok 23:1, og ingenting i Skriften eller de tidlige kirkeskriftene tyder på at Jesus lærte noe som var i strid med den gammeltestamentlige loven, bortsett fra kosthold, hvor han var mindre restriktiv, og skilsmisse og kjærlighet, hvor Jesus hadde en høyere standard.

Hvis Jesus virkelig mente kastrering, ville det ikke være noen forskjell i dette verset mellom de som ble gjort til eunukker av mennesker, og de som valgte sølibat/kastrering for Guds rike.

Dessuten ligner denne læren fra Jesus svært mye på Paulus’ lære i 1. Korinterbrev 7:2,7, der Paulus tydelig snakker om sølibat (både for menn og kvinner) for Guds rike.

Til slutt bør vi ikke spørre hvordan folk 2000 år senere kan tolke dette verset i moderne kultur, men hvordan de tidlige kristne ville lese dette verset. Justin Martyr siterer dette verset i sin Første apologetikk, kapittel 14, og snakker om dem som er gift to ganger. Selv om det kan diskuteres om Justin snakker om polygami, gjenekteskap etter skilsmisse eller gjenekteskap etter en ektefelles død, snakker Justin uansett om sølibat, ikke kastrering. Tertullian bruker dette verset i «Om kjøttets oppstandelse», kapittel 27, og snakker om «det ugifte kjøttets strålende skjønnhet» (dvs. sølibat generelt).

Oppsummert kan de som ser til Bibelen for veiledning i livet, enten de lever i det andre århundret eller i det tjueførste, finne ut hva dette betyr.

Spørsmål: Hvordan tilhører himmelriket de små barna i Mt 19:14?

Svar: Dette kan være sant på flere måter.

a) Vi må erkjenne vår barnslige avhengighet av Gud for å bli frelst. Gud hjelper dem som erkjenner sin hjelpeløshet overfor Ham.

b) Gud tar seg av barn som dør før de når en alder der de kan holdes ansvarlige. Bibelen antyder at de er i himmelen, men uten noen belønning.

Både dårer og barn vet ikke så mye, men i det minste vet barna at de ikke vet så mye.

For øvrig var det vanlig på Jesu tid å bringe barn for å bli velsignet av rabbiner og eldste. Det nevnes også som eksempel i 1. Mosebok 48:14; 4. Mosebok 27:18; Apostlenes gjerninger 6:6; 13:3; Matteus 9:18,20; Markus 10:16.

Spørsmål: Lærer kalvinismen, for å være konsekvent, i Matteus 19:14 at alle som dør som spedbarn havner i helvete?

Svar: Nei, dette er en falsk beskyldning jeg har hørt. Selv om Ambrosius av Milano, Augustin, Prosper av Aquitaine og noen andre lærte at alle udøpte spedbarn som dør, havner i helvete, var de ikke kalvinister, men de fleste var augustinerne.

Kalvinister tror på det bibelske synet om at det til syvende og sist er Gud som har makten til å frelse; det er ikke dåpen, våre gjerninger eller vår tro. Gud kan velge å frelse gjennom Kristus slik Han ønsker. Her er hva kalvinistene selv sier.

«Alle som dør i spedbarnsalderen, er blant de utvalgte», ifølge Lorraine Boettner i *The Reformed Doctrine of Predestination*, s. 148–149. Den andre skotske bekjennelsen (1580 e.Kr.) sier: «Vi avskyr og forakter hans [pavens] grusomme dom mot spedbarn som dør uten dåp.» C.H. Spurgeon, som (feilaktig) henviste til Esekiel 16:21, mente at spedbarn som dør, kommer til himmelen. Andre kalvinister som var enige i dette, inkluderer Charles Hodge, W.G.T. Shedd og B.B. Warfield. Kalvinisten Curt Daniel har i sin avhandling *The History and Theology of Calvinism*, s. 336–339, et avsnitt med tittelen «Dying Infants are Saved».

Her er hva Calvin selv sa i *Institutes of the Christian Religion*, bok 4, kapittel 16, s. 2:541: «Men hvordan, spør de, blir spedbarn gjenfødt, når de ikke har kunnskap om verken godt eller ondt? Vi svarer at Guds verk, selv om det ligger utenfor vår forståelsesevne, ikke av den grunn er ugyldig. Dessuten må spedbarn som skal bli frelst (og det er sikkert at noen blir frelst i den alderen) uten tvil på forhånd være gjenfødt av Herren. For hvis de bærer med seg medfødt fordervelse fra mors liv, må de renses før de kan bli tatt opp i Guds rike…. Men for å bringe denne gruppen av innvendinger [kritikere] til taushet ga Gud, i tilfellet med Johannes Døperen, … et bevis på hva han kunne gjøre hos andre.»

Spørsmål: I Matt 19:16–17, benektet Jesus da at han var god, eller at han var Gud?

Svar: Nei, Jesus tar ikke opp det her. Se drøftingen i evangeliene om Mt 19:16-17 for svaret.

Spørsmål: Hva er det som er godt i Matt 19:17?

Svar: I 1. Mosebok 1 og 2 erklærte Gud hele skapelsen for god før menneskehetens fall. Jesus sa i Markus 10:18 og Lukas 18:19 at ingen er god, bortsett fra Gud alene. Gud er kilden til godhet, men som Thomas Aquinas påpekte, er det ikke mer gyldig å definere Gud som god bare fordi Gud er kilden til det gode, enn det er å definere Gud som et fysisk legeme fordi Gud er kilden til alle fysiske legemer.

For oss er godhet det som samsvarer med Guds karakter og ønskede vilje. Vi blir pålagt å gjøre det gode i 1. Timoteus 6:18, så vi kan være gode i en begrenset forstand. Gud er god på en høyere måte, fordi 1) Han er kilden til all godhet, som Han gir oss, 2) Han er målestokken som godhet måles etter, 3) og ingenting er fullstendig godt bortsett fra Ham (Markus 10:18; Lukas 18:19).

Spørsmål: Er det sant at rike mennesker ikke kan komme til himmelen, slik det står i Matteus 19:23?

A: Nei, ellers ville Abraham være i trøbbel, og Paulus, Jakob og forfatteren av Hebreerbrevet – for ikke å snakke om Jesus – ville ta feil når de fremhever Abraham som en troens helt. Job, etter at Gud hadde velsignet ham med rikdom, ville også være i trøbbel. Det er snarere kjærligheten til rikdom og tilliten til den som gjør det vanskelig for en person å komme til himmelen. En person kan ha stor rikdom, som Abraham, uten å elske eller stole på sin rikdom. Det greske ordet for «trist» her, lypoumenos, betyr «fortvilet» eller «veldig trist».

Spørsmål: Hva mente Jesus med at en kamel skal gå gjennom et nåløye i Mt 19:24, Mk 10:25 og Lk 18:25?

Svar: Noen mener at «nålen» var et kallenavn på en smal port i Jerusalem. Men selv om Jerusalem og andre byer hadde noen svært smale porter, kjenner vi ikke til noen port som het «nåløyet». Det greske ordet her, rhaphidos, kan bare bety en nål til sying eller kirurgi, ikke en slags port innenfor en port.

Det er mer sannsynlig at Jesus bruker en overdrivelse her. Det er helt umulig for en kamel, spesielt en lastet kamel, å gå gjennom et nåløye. Jesus brukte denne komiske analogien for å si nettopp det. Jødiske forfattere i den babylonske Talmud (Babylonian Berakoth 55b) bruker en lignende overdrivelse: «en elefant som går gjennom et nåløye.» (Elefanter var mer vanlige i Babylon, og at den ble brukt i Babylon viser at det ikke var en port i Jerusalem.)

a) det er naturligvis umulig for en mann som anser seg selv som rik, å komme til himmelen, og

b) alt, til og med at en rik mann kommer til himmelen, er mulig hos Gud (Matteus 19:26; Markus 10:27; Lukas 18:27).

Spørsmål: Hva er det sentrale poenget i vers 19:27 og 30 i Matteusevangeliet, og i dette kapitlet?

Svar: Først hva det ikke er. Det handler ikke om hvorvidt de tror på Jesu ord – de trodde alle, selv den rike unge herskeren. Det handler heller ikke om hvorvidt de har bestemt seg for å følge Jesus. Det gjør de allerede, og Jesus avviste til og med noen som sa at de ønsket å følge ham. Det handler snarere om ditt hjerte. Er du villig til å forlate alt annet for å følge Jesus? Kanskje handler det om å velge å forbli i en ekteskapelig situasjon (enten du lever i sølibat eller er gift), når et alternativ som Gud ikke har holdt åpent for deg, virker mer attraktivt for øyeblikket. Kanskje handler det om å velge en økonomisk situasjon med lavere inntekt, når du er ganske sikker på at du kunne gå imot Gud og tjene betydelig (eller kanskje bare litt) mer penger. Hvis Gud har ditt sinn og din vilje, er det flott. Men har Gud også ditt hjerte?

Spørsmål: I Matt 19:27,30, hva er noen måter du kan se om noe har mer av ditt hjertes hengivenhet enn Gud?

Svar: Man kan ofte avdekke hva du er hengiven til ved å se på tiden din, pengene dine og hjertet ditt.

Tid: Hvis tiden du bruker på noe er mer enn tiden du bruker på å tilbe, be til og tjene Gud, så er noe ute av balanse. Jeg møtte en gang en mann som tok seg fri hele våren og sommeren for å se hver eneste baseballkamp – både hjemme og på bortebane – til favorittlaget sitt. I første omgang kan man kanskje tenke at hans hengivenhet var prisverdig. Men når man tenker seg om, er den slett ikke prisverdig. Trodde han at han ikke hadde noe bedre å gjøre med livet sitt enn å se på baseball hele tiden? Var det ingenting bedre han kunne gjøre?

Penger: Se på kontoutskriften din hver måned. Det er nødvendige utgifter du må betale, som husleie eller boliglån, mat til det daglige og andre utgifter. Men hva med resten av pengene? Hvilken kategori bruker du mer på enn det du gir til Gud? Er det ting, som hyppige ferier, god mat eller fancy klær, som tar for stor del av budsjettet ditt?

Hjertet: Tittelen på en film sier alt: «Heaven can wait». Hvis du ikke ønsker å komme til himmelen ennå, fordi noe her på jorden er mer tiltrekkende for deg, er det sannsynlig at din hengivenhet til det er større enn din hengivenhet til Gud. Hvis det står noe klart og tydelig i Skriften som du sier at du ikke kan følge, kan det ha et sterkere grep om hjertet ditt enn Gud. Selv om du rasjonaliserer det med at «Gud forstår» eller «vi er jo alle syndere uansett, så det spiller ingen rolle», lurer du bare deg selv.

Spørsmål: I Matt 19:28 og Luk 22:28–30 står det at disiplene skal sitte på tolv troner – vil Judas Iskariot også sitte der?

Svar: Nei. For det første nevner Luk 22:28–30 ikke tolv troner, bare tolv stammer. Faktisk sier Matt 19:28 IKKE at de tolv disiplene skal sitte på tolv troner. Det står snarere: «… dere som har fulgt meg, skal også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» Det står altså at det vil være tolv troner, men det står ikke at de tolv disiplene skal sitte på dem. Tvert imot lovet Jesus dette bare til «dere som har fulgt meg». Judas fortsatte ikke å følge Jesus og forlot sin plass som disippel etter å ha forrådt Jesus, slik det står i Apostlenes gjerninger 1:20. I Matteus 19:28 lovet Jesus dette bare til «dere som har fulgt meg».

Spørsmål: Hvordan vil folk i dette livet ha 100 ganger flere fedre, mødre osv., som det står i Matt 19:29?

Svar: Dette verset gjelder både i dette livet og i det kommende livet. Tenk deg å ha hjem over hele verden som står åpne for å ta imot deg, og mennesker av alle verdens raser som er dine kjære brødre og søstre. Dette er det vi har, eller bør ha, i det kristne fellesskapet vi kaller kirken. I tillegg vil vi i himmelen ha i fullkommen form det vi har i ufullkommen form på jorden.

Spørsmål: I Mt 19,30, Mk 10,31 og Lk 13,30, på hvilke måter vil de som er først, bli de siste, og omvendt?

Svar: Til slutt vil vi kanskje bli svært overrasket over hvem som er først og hvem som er sist. Ting vil være annerledes på minst fire måter:

Stolthet: De som var stolte i dette livet, vil bli ydmyket, og de ydmyke vil bli opphøyet (Jak 4:6; Luk 1:51-52).

Rikdom: Generelt sett ser mange mennesker med mye penger ikke noe stort behov for å komme til Gud, slik Ordspråkene 30:8-9 antyder, og Lukas 16:19-21 gir et eksempel på. Paulus sier i 1. Korinterbrev 1:26-31 at få i menigheten i Korint var vise etter verdslige målestokker, eller innflytelsesrike. Jakob 2:5 viser at dette var tilfelle i de fleste av de tidlige menighetene. Se også Lukas 1:53 og Jakob 5:1-6.

Belønninger: Gud vil dømme de troende ut fra det de har fått. Av dem som har fått mye, kreves det mye.

Tjenerskap: De største troende, i Guds øyne, er de som tjener andre, slik Markus 9:35-37, Lukas 9:46-48 og Matteus 18:1-4 viser.

Vær forsiktig med å prøve å forhandle deg inn i himmelen eller forhandle om belønninger. For siden Gud kjenner motivene, kan de som utad ser ut til å være de første, bli de siste.

Spørsmål: Er herren rettferdig i denne lignelsen i Matteus 20:1–16?

Svar: Herren representerer Gud, og Gud er rettferdig etter Sine egne standarder. Jeg kan ikke svare på om Han er urettferdig etter dine standarder, fordi noen mennesker har svært merkelige forestillinger om rettferdighet. Gud lærer oss at Hans standard for rettferdighet likevel gir rom for spesiell generøsitet.

Gud er rettferdig, og Han betalte riktig hver arbeider det Han hadde lovet.

Den første gruppen forhandlet om lønnen sin. De andre gruppene lot bare eieren betale det han selv valgte. Vi vil heller ha Guds nåde enn å prøve å forhandle med Gud. Når du kan velge mellom rettferdighet og nåde, vil du ha nåde.

Spørsmål: Får alle den samme belønningen i himmelen, ifølge Matt 20:1–16?

Svar: Nei. Selv om Matteus 20:1–16 kan virke som om det er tilfelle, lærer 1. Korinterbrev 3:12–15 uttrykkelig at vi ikke skal tro at alle får den samme belønningen i himmelen.

Spørsmål: Hvorfor er Matteus 20:1–16 en utmerket lignelse å studere sammen med mormoner (LDS)?

Svar: Denne falske religionen legger vekt på gjerninger, og frelsen er basert på hva man fortjener. Mormonismen lærer at det finnes tre himler: den høyeste for gode mormoner, den midterste – som er litt bedre enn jorden – for dårlige mormoner og gode kristne, og den laveste himlen – som er litt verre enn jorden – for det meste av resten av menneskeheten. Selv om Mormons bok sier: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst, etter alt vi kan gjøre.» (2 Nephi 25:23), er dette bare et skalkeskjul for «alt du kan gjøre». Hvis vi ser bort fra spørsmål om hvorvidt du virkelig gjorde alt du kunne, eller hva «etter» betyr, sier dette i det minste at frelse er en kombinasjon av gjerninger og nåde. Denne lignelsen gir liten mening innenfor mormonismen, eller for den saks skyld de fleste gjerningsbaserte religioner.

Spørsmål: Hvordan kan den allmektige Gud i Matt 20:17–19 tillate at Hans profet Jesus blir overgitt til hedningene for å bli hånet og drept?

Svar: Noen ganger må man være villig til å virke beseiret i begynnelsen for å oppnå den endelige seieren.

Spørsmål: I Matt 20:20–28 står det at store kristne er tjenere, ikke herskere over andre. Hvorfor ser det da ut til at noen kristne ledere glemmer dette?

Svar: Makt kan korrumpere, og mange ugudelige menn kalte seg troende. Du kan lese om noen av de triste eksemplene Gud lærte oss om i Kongenes og Krønikebøkene.

Spørsmål: I Matt 20:22, hva er det Jesus påpeker som er uvitende ved deres forespørsel?

A: De spurte bare om belønningen. Akkurat som noen mennesker i dag, slik «Believer’s Bible Commentary» s. 1280 uttrykker det: «De ønsket seg en krone uten kors, en trone uten offeralteret, herligheten uten lidelsen som fører til den.» Jesus irettesatte ikke deres ønske. Det er greit å ønske seg store belønninger i himmelen, men ikke hvis man ikke er villig og i stand til å gjøre det som fører til belønningene. Alle apostlene døde som martyrer, bortsett fra Johannes, som døde en naturlig død. Som Robert Little sa: «Jakob døde en martyrdød, Johannes levde et martyrliv.»

Jesus krevde ikke bare offer; han viste også selv hva det innebar. Men noen mener at selv om Jesus valgte å tjene med offervilje, så føler de på en eller annen måte at de selv bør være unntatt.

De ti andre disiplene var opprørte over disse to. Det skyldtes ikke så mye stolthet over at de skulle be om noe for seg selv, men snarere misunnelse over at de skulle komme foran dem ved bare en enkel forespørsel.

Spørsmål: Hva kan vi lære av Jesu eksempel i Matt 20:28?

Svar: Jesus, som i all evighet har eksistert som Guds Sønn i herlighet, kom til jorden ikke for å bli tjent, men for å tjene. Som Jesu etterfølgere må vi spørre oss selv hvor alvorlige vi er. Føler vi at vi er her for å «få» og bli tjent, eller er vi først og fremst på denne jorden for å «gi» og tjene Gud og andre?

Spørsmål: I Mt 20:30, var det to blinde menn, eller én blind mann ved navn Bartimeus, slik Markus 10:46–52 sier?

Svar: Det kan ha vært to hendelser, siden alle de blinde i Jeriko sikkert ønsket å se Jesus. Men siden ordene «Davids sønn, ha barmhjertighet med meg/oss» ble ropt i begge evangeliene, er det mer sannsynlig at det var én hendelse. Bartimeus ville da være navnet på én av de to blinde mennene. Markus, som mest sannsynlig hørte dette fra Peter, var bare klar over én blind mann, men kjente navnet hans. Matteus, som var til stede, så begge de blinde mennene.

Spørsmål: Hvorfor spurte Jesus i Matt 20:32 den åpenbart blinde mannen hva han ønsket at Jesus skulle gjøre?

Svar: Det kan være to forskjellige grunner.

For det første ønsket Jesus at mannen skulle be om det muntlig før synsgaven ble gitt ham, og Jesus ga mannen muligheten til å gjøre det.

For det andre er det ikke alle med funksjonsnedsettelser som ønsker å bli friske. Det har vært tilfeller av mennesker i spedalskkolonier som bevisst smittet barna sine, slik at barna kunne få forsørgelse resten av livet.

Når du har et behov, trenger et mirakel eller gråter av sorg over den ondskapen du ser i ditt eget hjerte, må du ikke la noen eller noe avlede deg fra å rope til Jesus.

Spørsmål: I Mt 21:1–3, Mk 11:2–3 og Lk 19:30–31, hvorfor ba Jesus disiplene sine om å hente et esel?

Svar: Når en konge kom inn i en by, red han inn på en hest, et kampdyr, for å symbolisere at han var en erobrer. Når en konge eller dommer red inn på et esel, symboliserte dette at han kom i fred, uten sin hær. Dette oppfylte også Sakarja 9:9–10.

Et sentralt poeng ved dette avsnittet er at Jesus på en svært tydelig måte proklamerte at han var Messias. Dersom de jødiske lederne valgte å drepe ham, ville det ikke være fordi de var uvitende om at Jesus hevdet å være Messias.

Dessuten tyder eierens aksept og manglende overraskelse over at disiplene tok eselet på at eieren allerede var innforstått med at Jesus brukte det. Da Jesus stoppet kort i Betania, like utenfor Jerusalem, ville det ha gitt tid til at ryktet spredte seg og folkemengder samlet seg.

Spørsmål: I Matt 21:1–46, hvordan reagerer ulike mennesker i dag når Jesus og hans lære kommer inn i livene deres?

Svar: Noen tar imot muligheten til å se nærmere på ham og vandre sammen med Jesus. Andre prøver å ignorere det. Atter andre er fiendtlige og spør: «Hvem tror han egentlig at han er, som kommer og forteller oss hva vi skal gjøre?» Vær forsiktig med hvem du omgås. Hvis du omgås eller har mye å gjøre med den siste gruppen, må du passe på at du ikke blir mer og mer lik dem.

Spørsmål: I Matt 21:12–13, Mark 11:12–19 og Luk 19:43–48, hvorfor var Jesus sint på pengevekslere?

Svar: Disse menneskene befant seg i Guds hus uten noen intensjon om å tilbe Gud. De var både en forstyrrelse og en demotiverende faktor for dem som kom for å tilbe Gud. Gud tar vår tilbedelse svært alvorlig.

De jødiske Mishnahene beskriver tilfeller av prisdrivning på dyr. (De tidligste Mishnahene ble skrevet rundt år 200 e.Kr.) Hvis en person måtte bringe et dyr til tempelet for å ofre, og prisene på dyrene var urettferdig høye, ville de fattige bli utestengt fra å tilbe Gud på riktig måte.

Det er ganske merkelig at noen som virket så opptatt av riktig religion og kritiserte Jesus for å la barna si «Hosanna», ikke hadde noe problem med at pengevekslere tjente uhorvelig mye på de troende.

Det er interessant at de, når det gjaldt offergaver, insisterte på å veksle romerske penger til tyriske mynter. Noen hadde trodd at det var fordi de romerske myntene bar avbildninger av guder og keisere som hevdet å være guder. Men tyriske mynter hadde også avbildninger av guder.

Spørsmål: Hva er det som er betydningsfullt ved at de blinde og lamme kom til Jesus for å bli helbredet, i Matt 21:14–15?

Svar: Det var svært vanskelig å være blind, lam eller på annen måte ute av stand til å arbeide i det gamle samfunnet. Man kunne ikke forvente at noen myndighet skulle hjelpe deg. Selv om de jødiske menighetene og familien hjalp de fattige, var det likevel uregelmessig å få den økonomiske hjelpen man trengte. Selv om dette ikke er påbudt i Det gamle testamente, forbød de fleste jødiske autoriteter blinde eller lamme mennesker å bringe offer, selv om de fortsatt hadde adgang til tempelet. Jesus hjalp dem ved å helbrede dem.

I motsetning til den vanlige jødiske praksisen med å gi litt hjelp og la dem tigge i tempelet for resten av sitt underhold, mente Qumran-samfunnet (1QSa 2:5–22; 1 QM 7:4–5) at alle funksjonshemmede var utestengt fra den jødiske menigheten eller det messianske festmåltidet i endetiden.

Spørsmål: I Mt 21:16-17, siden vi bare skal tilbe Gud, hvorfor tok Jesus imot lovprisning?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus tok ikke bare imot komplimenter og ros, men han tok også imot tilbedelse i Johannes 9:38. (Det greske ordet proskuneo innebærer her mye mer enn bare takk eller respekt.)

2. Det er godt å gi gudfryktige ledere ære og ros (men ikke tilbedelse), slik Filipperne 2:29 viser. Men tilbe kun Gud (Matteus 4:9–10; Lukas 4:7–8; Åpenbaringen 19:10; 22:8–9)

3. Ikke bare mennesker (Matteus 2:2), men også engler tilber Jesus som Gud i Hebreerbrevet 1:6.

4. Jesus er Gud (Johannes 1:1; Hebreerne 1:8,9), og Jesus er vår Herre og vår Gud (Johannes 20:28-29).

Spørsmål: Hvorfor virket Jesus i Matt 21:18-19 og Mark 11:14,20-21 så streng at han fikk et ufølsomt fikentre til å visne?

Svar: Dette er nesten som å spørre hvor mange hveteplanter som ble grusomt drept for at du skulle kunne spise brødskiven din. Svaret er ingen, fordi planter som ikke tenker, ikke kan bli grusomt drept. Dessuten, hvis et tre ikke viser knopper og frukt når det botanisk sett forventes, er det et tegn på at det er sykt, noe som er en treffende beskrivelse av det jødiske religiøse etablissementet.

Jesus var ikke opptatt av plantens ikke-eksisterende følelser. I Markus 13:28–29 ber Jesus oss snarere om å legge merke til lignelsen om fikentreet. Når grenene og bladene kommer frem, er sommeren nær. På samme måte, når Messias kommer til Jerusalem, er menneskets frelse nær. Likevel ga disse lederne inntrykk av å være åndelig fruktbare, men var i virkeligheten ufruktbare.

Fikentrær får bladene sine rett før de får grønne fiken. Fikenbladene uten fiken er på en måte som «villedende reklame». Men hvis det ikke er noen tidlige fiken nå, vil det ikke være noen modne fiken senere. Rundt bredden av Genesaretsjøen var det fiken ti måneder i året, selv om sesongen var kortere rundt Jerusalem.

Etter at Jesus hadde gjort dette, brukte han lignelsen om et fikentre i Matteus 24:32.

Boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 441–442, som henter informasjon fra en artikkel kalt «The Barren Fig Tree» av W.M. Christie, gir flere detaljer. Der står det at mot slutten av mars begynner bladene å dukke opp på fikentrærne, og små knopper kalt *taqsh* på palestinsk arabisk, på størrelse med grønne mandler, vokser frem. Disse faller av, siden de ikke er ekte fiken, men bønder spiser dem når de er sultne, selv om de ikke smaker særlig godt. Men hvis fikebladene kommer uten «taqsh», vil det ikke bli noen fiken.

Spørsmål: I Mt 21:21–22 og Mk 11:24 står det at vi kan be om hva som helst i bønn. Hvorfor ber ikke kristne da om at alle skal bli kristne, og får det til? Dessuten har jeg en lang ønskeliste...

A: Gud kan gjøre hva som helst (bortsett fra å lyve, la seg friste av det onde, fornekte seg selv eller sverge ved noen som er større enn ham selv), men en logisk umulighet er ikke noe som finnes. Gud kan ikke skape mennesker som fritt velger å elske og adlyde ham uten at de er i stand til å fritt velge å elske og adlyde ham.

Selv Jesus gråt over at Jerusalem avviste Ham i Matteus 23:37-39. Selv fariseerne fikk lov til å «avvise Guds hensikt for seg selv» i Lukas 7:30.

Når det gjelder de lange ønskelistene, se drøftingen av Matteus 7:7-11 for hvordan Gud, som en vis far, gir oss bare de gode tingene vi ber om på riktig måte. Pris Gud for at Han ikke alltid sier «ja» til oss!

Spørsmål: I Matt 21:21-22 og Mark 11:24, når du ber og tror, er du da garantert å alltid få det du ber om?

Svar: Nei, dette verset sier at du må virkelig tro på det du ber om. Hvis du nærer synd i ditt hjerte (Salme 66:18), vender det døve øret til de fattige (Ordspråkene 21:13), er ond (Ordspråkene 15:29; Jesaja 59:1-3), nekter å høre på Gud (Sakarja 7:11-14 og underforstått i Ordspråkene 28:9) eller ber for å tilfredsstille dine egoistiske ønsker (Jakob 4:3), vil Gud, som en vis far, ikke gi deg det.

Spørsmål: I Matt 21:23, hvor stor var tempelgården?

Svar: Før Jesu tjeneste hadde Herodes den store utvidet tempelgården til omtrent 330 yards ganger 500 yards (300 meter ganger 460 meter). Det var her Jesus befant seg da han drev ut pengevekslere og forkynte.

Spørsmål: I Matt 21:23–24, hvorfor svarte ikke Jesus bare på spørsmålet deres om at han var Messias?

Svar: Svaret var åpenbart for dem som ønsket å vite det. Men selv etter alle miraklene var det ikke mulig å gi et svar de ville akseptere, siden de hardnakket hadde nektet å tro. Derfor snakket Jesus på en slik måte at hvis de ærlig svarte på hans spørsmål, ville de også svare på sitt eget. Dessverre, da spørrerne selv ble stilt spørsmål, lette de etter det mest hensiktsmessige svaret, ikke det sanne.

Spørsmål: Hvorfor nektet Jesus i Matt 21:24–27, Mark 11:33 og Luk 20:7–8 å fortelle dem med hvilken myndighet han gjorde disse tingene?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus var ikke forpliktet til å svare på noens spørsmål, spesielt ikke spørsmål som ble stilt ikke for å finne ut sannheten, men for å fange ham i en felle.

2. De visste allerede svaret. Jesus hadde allerede hevdet at han var fra Gud ved å gjøre disse tingene. De ville bare ha en klar uttalelse fra ham på det tidspunktet.

Siden vi forkynner sannheten, skal vi ikke lyve, men det er greit å avstå fra å svare noen ganger, spesielt hvis de som stiller spørsmålene ikke ønsker å vite sannheten, men bare prøver å fange deg i en felle.

Spørsmål: I Matt 21:33–41, siden Gud symboliseres av godseieren, er det da slik at Han noen ganger ikke vet hva som foregår?

Svar: Gårdseieren symboliserer riktignok Gud, men Han vet godt hva som skjer, noe som bevises ved at Jesus fortalte denne lignelsen. Gud er sååå tålmodig og langmodig; denne lignelsen viser oss at Han til og med er villig til å tillate vedvarende ulydighet og urettferdighet, og til og med Sønnens død, for de fortapte. Dette er for at de skal komme til Ham. Guds tålmodighet har imidlertid en ende, på dommedagen, når alt skal rettes opp.

I denne lignelsen er husverten så mild og likevel streng. Han er så mild, nesten til det tåpelige. Men til slutt får leietakerne den strenge vreden de fortjener.

Gud er husverten, budbringerne var profetene i Det gamle testamente, og Sønnen er Jesus.

Spørsmål: Hvordan har noen i Mt 21:43 grovt feiltolket dette når det gjelder britene?

Svar: Når det står at Guds rike skal tas fra dere (flertall) [dvs. jødene] og gis til et annet folk (entall, ethnei på gresk), har noen kommet frem til en merkelig villfarelse kalt britisk-israelisme. I den vanligste varianten av dette synet hevdes det at de ti tapte stammene, i stedet for å bli assimilert inn i de andre folkeslagene i Midtøsten, alle sammen vandret til De britiske øyer, og at britene derfor stammer fra bibelske jøder (til tross for genetiske bevis på det motsatte). Tilsynelatende må anglene, sakserne, juterne, danene og senere normannerne, som alle bosatte seg i Storbritannia, ikke ha hatt noen etterkommere! Men visste du at det finnes genetiske markører som indikerer at noen har angelsaksisk opphav? Omtrent 25–40 % av genene til britene er angelsaksiske. Se https://www.nature.com/articles/ncomms10408 (10. desember 2022) for mer vitenskapelig informasjon.

Uansett ble dette synet popularisert i en bok kalt *A View of the Hebrews*, som ble skrevet like før Joseph Smith jr., grunnleggeren av mormonismen. Britisk-israelismen er en tro som mormonene og Herbert W. Armstrongs *Worldwide Church of God* bekjenner seg til.

Nasjonen/folket her er kirken, og kristne av alle etniske bakgrunner og fra alle land er like mye en del av den.

Spørsmål: I Matt 21:46, var Jesus virkelig en profet, eller anså folket ham bare som en profet?

Svar: Det faktum at «de betraktet ham som en profet» viser ikke om han virkelig var en eller ikke. Han kom fra Gud, talte Guds ord og forutså fremtiden, så han var en profet, og mange betraktet ham som sådan.

Spørsmål: I Matt 22:13–14: Hvordan kan Gud være allkjærlig når han kaster noen ut og sender dem inn i mørket?

Svar: Hvem har sagt at Gud er allkjærlig? Det sier ikke Bibelen. Som det står i Rom 11:22, må man ta hensyn til både Guds godhet og strenghet. Gud er det mest kjærlige vesenet i universet. Men han er ikke kjærlig slik noen definerer kjærlighet, dersom deres definisjon strider mot hans andre egenskaper som hellighet, rettferdighet og vrede.

Spørsmål: I Matt 22:14, refererer uttrykket «mange er kalt, men få er utvalgt» til variasjoner og grader av tro og visshet, slik bahá’íene lærer i *Some Answered Questions*, s. 129–131?

Svar: Nei. Hvis du leser hele lignelsen i Matteus 22:1–14, deler den menneskene inn i to kategorier: de som kommer inn til det kongelige bryllupsmåltidet, og de som ikke gjør det. «Mange er kalt, men få er utvalgt» refererer til de som ble invitert til å komme inn, men som avslo, og til en mann som ønsket å komme inn i upassende klær. Det kan være at han, etter at han ble invitert, gikk videre med sine gjøremål uten å forberede seg til bryllupet, og da tiden nærmet seg, hadde han ikke tid til å dra hjem og skifte klær. Dette ligner på noen som ønsker å følge Kristus, men som ikke gjør noen endringer i sin egen dagsorden for å gjøre det. Vi må «skifte klær» for Kristus.

Dette er for øvrig en annen lignelse enn den i Lukas 14:16–24 om et privat bankett, med et annet poeng.

Her er det en lære for alle. Man kan ikke bare lese et enkelt vers i Bibelen, ignorere det som står før eller etter, og forvente å tolke meningen riktig.

Spørsmål: Hva sier Jesus i Matt 22:21 om skatter og myndighetene?

Svar: Først litt bakgrunnsinformasjon, deretter svaret.

Mange jøder var misfornøyde med at de måtte betale skatt til de avgudsdyrkende, undertrykkende ikke-jødiske romerne. Faktisk hevdet noen fanatikere at en jøde vanæret Gud når han betalte skatt til romerne. En romersk mynt hadde inskripsjonen «Tiberius Cæsar Augustus, sønn av den guddommelige Augustus». Fariseerne betalte skatt fordi de måtte, men de var ikke glade for det. Så hvis man støtter å betale skatt, mister man deres støtte. Hvis man derimot støtter å ikke betale skatt, kan de som stiller Jesus spørsmålene selvfølgelig løpe rett til romerne og fortelle dem det. Så de prøvde å sette Jesus i en umulig situasjon.

Jesus tok ikke stilling til deres politiske uenighet om hvorvidt den romerske makten var legitim eller ikke. Men Jesus sa at man skulle gi de styrende sivile myndighetene, rettferdige eller ikke, det som tilkom dem, og gi Gud det som tilkom ham. Romerne 13:1–6 sier også at vi skal betale skatt og underordne oss de styrende myndighetene.

Jesus ga også et annet budskap her. Jesus antydet gjennom sitt svar at frihet, nasjonal uavhengighet og patriotisme ikke var det primære målet for en kristen; det er å følge Gud. Et tredje budskap Jesus antydet her, er at vi kan være borgere i Guds rike og samtidig underordne oss verdslige sivile myndigheter. Romerne, særlig senere under Nero, var forferdelige herskere som gjorde korrupsjon til en norm. Likevel finnes det ingen opptegnelser om at Paulus eller noen av de andre apostlene forsøkte å starte et opprør eller en uavhengighetsbevegelse.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Matt 22:29 til saddukeerne, som åpenbart hadde studert Skriften, at de tok feil fordi de verken kjente Skriften eller Guds kraft?

Svar: Ifølge de tidlige kristne forfatterne trodde saddukeerne at bare de fem første bøkene i Det gamle testamente (1. Mosebok til 5. Mosebok) var Skriften, ikke resten av Bibelen. Josefus sa også at de bare fulgte det som sto i Toraen. I Apg 23:8 står det at saddukeerne benektet oppstandelsen, englene og åndene. Selv i dag kan folk lese og studere Bibelen, men likevel velge å være uvitende om Guds kraft og hva det vil si å tro på Skriften.

Spørsmål: Betyr Matt 22:30 at vi ikke vil ha fysiske kropper i himmelen, siden vi skal være som englene, og englene er ånder (Heb 1:14)?

Svar: Nei. Sammenligningen gjelder ekteskapet. Det står ikke at vi vil være som englene på alle måter, bare på denne måten.

Spørsmål: Betyr Matt 22:30, Mark 12:25 og Luk 20:34–35 at det ikke finnes ekteskap i himmelen, eller bare at det ikke finnes nye vielser, men at noen jordiske ekteskap består i himmelen?

A: Vi vet at det ikke finnes ekteskap i himmelen ved å lese Romerbrevet 7:2. En kvinne kan ikke være gift med mer enn én mann. Men hvis mannen dør, er hun frigjort fra ekteskapet og kan gifte seg på nytt. Dermed er hun ikke lenger gift i himmelen.

Som en sidebemerkning tror den falske religionen mormonismen at noen «tempelekteskap» er evige. Men hvis mannen dør, kan kona gifte seg på nytt. Det er bare det at hun ikke kan ha to tempelekteskap for tid og all evighet. Fra et mormonsk perspektiv, hva ville mannen i den mormonske himmelen tenke mens kona hans «rotet rundt» med et vanlig ekteskap etter at han døde?

Spørsmål: Støtter Matt 22:30 på noen måte sex utenfor ekteskapet, slik sekten «Family of Love» (tidligere «Children of God») hevder?

Svar: Overhodet ikke. Å si at vi ikke vil ha et ekteskapelig forhold i himmelen, betyr ganske enkelt det Jesus sa at det betyr, nemlig at det ikke vil være behov for ekteskap i himmelen. Det står ikke at vi på jorden enten skal være seksuelt promiskuøse eller leve i fullstendig sølibat uten ekteskap. Denne typen påstander er interessante å se på, nettopp fordi de viser hvor langt noen kan gå i forsøket på å lese sine egne synspunkter inn i Bibelen, synspunkter som ikke finnes der.

Spørsmål: I Matt 22:30, Mark 12:25 og Luk 20:34–35… Hei. Min far gikk nettopp bort. Min mor tar det veldig tungt og vil vite om hun fortsatt vil være gift med ham i himmelen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal svare på spørsmålet hennes. Jeg vet at Matteus 16:19 sier at det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen, og det som er løst på jorden, skal være løst i himmelen. Imidlertid har jeg hørt det sies at «det finnes ikke ekteskap i himmelen». Jeg har ikke noe vers som støtter dette, men jeg har hørt det sies. Kan du hjelpe meg å forstå?

Svar: Mine kondolanser til deg og familien din med tanke på faren din. Jeg tror ikke Matteus 16:19 var ment å handle om ekteskap, men snarere om å være fri til å komme til himmelen. Matteus 22:23–32 handler derimot om dette. Saddukeerne, som benektet oppstandelsen, trodde de kunne diskreditere både Jesus og fariseerne ved å si at hvis ekteskap finnes i himmelen slik de gjør på jorden, hva skjer da med en kvinne som blir enke flere ganger?

I Matteus 22:30 svarte Jesus at folk verken gifter seg eller blir giftet bort i himmelen, men er som Guds engler, og engler er antakelig alltid ugifte. Noen har forsøkt å tolke dette slik at det ikke er bryllup i himmelen, men at folk som var gift forblir gift. Dette er imidlertid ikke en gyldig tolkning av dette verset, for hvis det var alt Jesus mente, ville ikke saddukeernes argument blitt tilbakevist. I moderne termer: Hvis en enke skulle gifte seg på nytt, ville da:

1) Hennes første ektemann i himmelen nettopp ha mistet en kone, eller

2) ville hun ha to ektemenn i himmelen, eller

3) Hvis hun ikke var sikker på sin manns frelse, ville hun ikke vite om hun fortsatt var gift eller ugift før hun døde, siden man antagelig ikke kan være gift med noen i helvete.

Nei, som ekteskapsløftene vanligvis sier: «til døden skiller oss ad». Hvis moren din senere skulle velge å gifte seg på nytt, er det ingenting galt med det, slik Paulus lærer i Romerbrevet 7:1–3. Det kan til og med føles rart for deg i begynnelsen å se henne sammen med en annen mann, men du må venne deg til det; det som Gud uttrykkelig har erklært som greit, skal vi ikke si er galt.

Alt dette betyr ikke at hun ikke kan tilbringe tusenvis og atter tusenvis av år sammen med sin tidligere ektemann, som kjære venner i himmelen. Jeg forventer at i himmelen, når vi er fullkomne, vil hennes ektemann elske henne enda mer enn han elsket henne på jorden, og hun ham på samme måte. Selvfølgelig vil begge elske Gud enda mer.

Spørsmål: I Mt 22:31–32 og Mk 12:26, er det berettiget av Jesus å fremføre dette poenget basert på verbformen «er»?

Svar: Tilsynelatende ja, fordi saddukeerne ikke kranglet med Jesus om tempuset til det hebraiske ordet.

Videre ville det ikke være noen vits i å nevne Abraham, Isak og Jakob hvis de ikke eksisterte, og hvis Gud skulle forlate andre når de dør. Saddukeerne kunne bare si: «Gud er ikke lenger deres Gud, fordi de er døde.» Men både Jesus og fariseerne sa at Gud fortsatt er deres Gud.

Spørsmål: Hvorfor i Matt 22:35–36 og Mark 12:28–29 irettesatte ikke Jesus dette spørsmålet slik han gjorde med det forrige spørsmålet om ekteskapet?

Svar: Det forrige spørsmålet om kvinnen som hadde hatt syv ektemenn, var ikke ment for å finne sannheten, men for å fange Jesus i en felle. Dette spørsmålet kom fordi spørreren oppriktig ønsket å høre hva Jesus hadde å si. Det er greit å stille ethvert spørsmål om Gud på en respektfull måte, så lenge vi spør for å kjenne sannheten og følge den.

Jesus var ikke den eneste som ble stilt dette spørsmålet; rabbinerne diskuterte dette seg imellom. Hillels «negative gylne regel» ble gitt da ikke-jøder ba ham om å forklare hele loven i løpet av den tiden han kunne stå på ett ben. Han sa at oppsummeringen var: «Gjør ikke mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg», og at resten av loven er kommentarer. På den annen side sier Mekilta 2. Mosebok 6 og Sifre 5. Mosebok 12:8; 19:11 at alle lovens bud er like viktige.

Spørsmål: I Matt 22:37–40 og Mark 12:30, la Jesus faktisk noe til 5. Mosebok 6:4, eller omskrev han det uten å legge noe til?

Svar: Evangeliene omskriver ofte det Jesus sa, og gjengir ikke nødvendigvis de eksakte ordene. Matteus 22:37–40 nevner hjerte, sjel og forstand. Markus 12:30 nevner hjerte, sjel, forstand og styrke. Den masoretiske teksten i Det gamle testamente sier hjerte, sjel og styrke, men ifølge The NIV Study Bible s. 1475 legger noen Septuaginta-manuskripter til ordet «forstand», så Jesus var ikke den første til å legge til «forstand». (De bevarte skriftene til jøden Filon refererer ikke til 5. Mosebok 6:4. Dødehavsrullen 4Q43 (=4QDt(p)) inneholder 5. Mosebok 6:4–11, men jeg har ikke sett oversettelsen av den.)

I jødisk tenkning er dessuten hjerte, sjel og forstand ikke separate kategorier, men overlapper hverandre.

Spørsmål: I Mt 22:37, når det gjelder det største budet, er det bare «hjerte, sjel og forstand», eller er det også «kraft», slik det står i Mk 12:29-30?

Svar: Det finnes to mulige svar.

1. Jesus kunne ha uttrykt det på forskjellige måter, så det kan være begge deler.

2. Evangeliene gjengir det Gud ville at evangelistene skulle huske. Det er ikke noe problem å ha en konservativ tolkning av Skriften og si at Matteus’ hukommelse her var unøyaktig, fordi han glemte «styrke».

Hvilket av de to svarene er riktig? Det spiller egentlig ingen rolle, slik svaret på det neste spørsmålet viser.

Spørsmål: Hvorfor tillot en suveren Gud i Matt 22:37 at det «største budet» ble bevart unøyaktig, på to forskjellige måter, som «hjerte, sjel og sinn» i Matt 22:37, og som «hjerte, sjel, sinn og styrke» i Mark 12:29–30?

Svar: Årsaken til at Gud bevisst tillot dette, kan finnes i 2. Timoteus 2:14. Det er altfor lett for folk å henge seg opp i de eksakte ordene og forsømme å tro på og etterleve hovedpoenget.

Bibelen er helt nøyaktig og sann, men den ble ikke skrevet og bevart så presist som mulig. Gitt at Bibelen ble skrevet og overlevert med all den presisjonen som Gud krevde (og den er ekstremt presis i deler), så er de unøyaktighetene vi ser i Bibelen av større betydning i noen menneskers øyne enn de er for Gud.

Gud kunne ha bevart dette budet og andre deler av Bibelen mer nøyaktig, men det er sannsynlig at unøyaktighetene var bevisste fra Guds side. Gud understreket hvor alvorlig vi skal ta å adlyde Skriften, men når vi begynner å krangle om unøyaktighetene, begynner vi å ikke adlyde Skriften i 1. Timoteus 6:4 og 2. Timoteus 2:14.

Spørsmål: Hvordan henger hele loven og profetene på disse to budene i Matt 22:40?

Svar: Hele loven handlet om hvordan vi behager og forholder oss til Gud, og hvordan vi elsker og forholder oss til andre mennesker. Selvfølgelig hadde loven også andre gunstige virkninger, som for eksempel å redusere sykdom, skape et mer hygienisk leirliv, styrke familiene osv., men israelittene var ikke nødvendigvis klar over alle de nyttige virkningene.

Spørsmål: I Matt 22:41–45, avkreftet Matteus at Jesus var Davids sønn ved å henvise til Sal 110?

Svar: Overhodet ikke, siden Matteus uttrykkelig henviste til at Jesus var Guds Sønn i Matteus 4:3,6; 8:29; 14:33; 16:16; 26:63; 27:40,43,54. Det antydes også at Jesus er Guds Sønn i Matteus 2:15; 3:17; 17:5; 22:45. Jesus ble kalt Davids sønn i Matteus 1:1; 9:27; 15:22; 20:30,31; 21:9,15; 22:42. Jesus ga fariseerne en gåte som de ikke ville kunne svare på før de tok imot ham. Det faktum at Jesus er enig i og siterer Salme 110 for å vise at denne personen er Davids Herre, utelukker ikke at Jesus også var enig i og siterte Salme 110 om at denne personen var en av Davids sønner.

Forresten, når Jesus, som ikke hadde gått på noen rabbinsk skole, stilte et spørsmål som alle de som hadde gått på rabbinsk skole ikke kunne svare på, ville det se ganske dårlig ut for dem og skolene deres.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) besvarte denne innvendingen fra Bardesanes ved å gi andre eksempler der spørsmål ble reist. «’Hvordan’ er ikke en benektelse, men et spørsmål. Faktisk forekommer dette ordet i Skriften, ikke bare én gang, men ofte, for å uttrykke ikke en benektelse, men et spørsmål. For eksempel: ‘Hvordan kan én jage tusen?’ [5. Mos. 32:30 LXX]. Igjen: ‘Hvordan har den trofaste byen Sion blitt en skjøge?’ [Jesaja 1:21 LXX]. Og: ‘Hvordan har Lucifer falt fra himmelen, han som pleide å stige opp om morgenen?’ [Jesaja 14:12]. Kristus sa ikke ‘hvordan’ for å benekte, men for å stille et spørsmål.» Dialog om den sanne tro, femte del, F13, s. 164.

Spørsmål: Beviser Mt 22:42 reinkarnasjon ved å vise at Jesus, Davids sønn, var reinkarnasjonen av David, slik den (feilaktig navngitte) Unity School of Christianity hevder?

Svar: Nei. Uttrykket «sønn av» kan bety både direkte sønn av og etterkommer av. Jesus var en etterkommer av David. Det finnes ingen bevis for reinkarnasjon i Skriften, men det finnes lære som taler imot reinkarnasjon. Hebreerbrevet 9:27 sier at det er bestemt at mennesket skal dø én gang, og deretter stå foran dommen. Videre strider ideen om at vi prøver om og om igjen, kanskje til vi får det «riktig», fullstendig mot læren om at mennesker dør og deretter går til himmelen eller helvete.

Den tidlige kristne forfatteren Minucius Felix (210 e.Kr.) oppsummerer det godt. Han sier at tanken om at menneskers sjeler vender tilbake i dyr er «klovners uanstendigheter». *Octavius* av Minucius Felix, kap. 34, s. 194

Spørsmål: Hadde Jesus rett i å være så kranglete i Matt 23?

Svar: Selv om det er greit å debattere (slik Paulus gjorde), debatterer ikke Jesus i dette kapitlet. Han sier ganske enkelt ting som de er, og irettesetter fariseerne kraftig. Hvis tanken på at Jesus irettesetter noen kraftig er fremmed for din teologi, må kanskje din teologi endres for å stemme overens med hva Jesus ville gjort. Som det står i «Believer’s Bible Commentary», s. 1288, advarte Jesus mot «høye ord, lavt liv».

Spørsmål: Hvordan ligner noen i dag fariseerne i Matt 23:5–7, ved at de både uttrykker sin stolthet og skjuler den samtidig?

Svar: Fariseerne drev med «show»; de gjorde et stort nummer ut av å la andre få vite hvor religiøse de var. Men deres store bønneband, for bokstavelig talt å oppfylle 5. Mosebok 6:8, var bare en måte å fortelle alle andre hvor religiøse de var, omtrent som å bære et ekstremt stort kors. I dag kan folk gjøre ting for å vise andre hvor mye penger de har, hvor høy utdannelse de har, eller hvor populære de er. Vær forsiktig med fristelsen til å definere din egenverd gjennom disse tingene.

Tenk deg at du drar for å være frivillig og hjelpe sultende mennesker, og at du bærer et stort, diamantbesatt kors i 14 karat gull mens du hjelper dem. Er det noe galt med det bildet? Tenk deg at du donerer mye penger til en institusjon, og at de ikke ber om å oppkalle en bygning etter deg, men at du insisterer på at bygningen skal oppkalles etter deg.

Spørsmål: I Matt 23:9 står det kort sagt at vi ikke skal kalle noen «far» – kan vi da kalle vår jordiske far det?

Svar: Ja. Jesus var ikke imot å henvise til det direkte fysiske og slektsmessige forholdet til en far, ettersom Jesus selv brukte det ordet i denne sammenhengen i Luk 11:47 og Joh 6:58. Jesus var imot å bruke de religiøse titlene far, mester, lærer og rabbi, slik jødene gjorde.

Dette kan betraktes på tre forskjellige måter, og alle tre er riktige. Kall ingen «far» som om de kan opprettholde ditt åndelige liv. Kall ingen en ufeilbarlig lærer. Og ingen bør være din «åndelige veileder»; ditt forhold til Gud er like nært som til enhver annen person.

Det fantes rabbiner i hvert fall fra Hillels tid, en generasjon før Jesus. Etter at Mishnaen ble samlet rundt år 217 e.Kr., måtte en person adlyde sin rabbi uten å stille spørsmål, kunne ikke gå ved siden av eller foran sin rabbi, og kunne ikke hilse på sin rabbi før rabbien hilste på dem først.

Spørsmål: Hva mener Jesus i Matt 23:9 når han sier: «Kall ingen for far»? Det er klart at vi kan kalle våre biologiske fedre «far». Vi kan også kalle våre åndelige ledere – pastorer – «far». Paulus selv omtalte åndelige ledere som «far». 1 Kor 4:15 Selv om dere har ti tusen veiledere i Kristus, har dere ikke mange fedre; for i Kristus Jesus ble jeg deres FAR gjennom evangeliet. Apg 7:2 Og Stefanus sa: «Brødre og FEDRE, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han fortsatt var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Haran.» I lys av disse skriftstedene, har de romersk-katolske da rett i å kalle sine prester «far»?

Svar: Nei, katolikkene bryter med dette verset når de kaller prestene «far». Men selv om den katolske kirken bare skulle endre betegnelsen «far» til «fjær», ville ikke det i seg selv løse noe. Jeg tror det finnes noen mer grunnleggende måter de ikke følger dette verset på.

Dette er et godt spørsmål som berører et svært viktig tema i kristendommen: nøyaktig hvordan er Gud vår Far, på en måte som intet menneske noensinne kan være? La oss først se på hva som ikke er svaret, og deretter på svaret.

Matteus 23:9 betyr IKKE tre ting

Biologisk eller adoptert slektskap skal ikke benektes. Bibelen sier at den og den var far til den og den, og bruker ordet «far» både om en direkte far og en forfader, som i Jesaja 38:5. Jesus snakket om biologisk slektskap da Han spesifikt nevnte folks jordiske far og mor i Matteus 10:37.

Familieansvar kan ikke unngås. 1. Timoteus 5:8 sier at hvis noen ikke sørger for sine slektninger, særlig sin nærmeste familie, har han fornektet troen og er verre enn en vantro. I Markus 7:11 bekreftet Jesus dette ved å snakke om synden ved å kalle hjelp man ellers ville gitt sin familie for «korban» eller viet til Gud.

Noen som førte deg til Kristus. Paulus adopterte sannsynligvis ikke Timoteus; det er snarere mye mer sannsynlig at Paulus kalte Timoteus sin sønn fordi han hadde ført ham til Kristus (1. Timoteus 1:2, 18; 2. Timoteus 1:2; 2:2; Filipperne 2:22). Dette er også meningen i 1. Korinterbrev 4:15–17. Her er det et poeng som noen kristne kanskje har glemt. Akkurat som du ikke ville slippe et ekte spedbarn, må du heller ikke «slippe» nye spedbarn i Kristus åndelig sett. Så langt det er mulig, sørg for at de blir knyttet til en bibeltroende menighet. Hjelp dem teologisk, og materielt om nødvendig, og sørg for at de blir godt næret av Guds ords melk.

Matteus 23:9 gjelder fire ting:

Når det gjelder autoritet og rolle, må du ikke tilskrive noen menneske på jorden rollen som Gud Fader. Han er i siste instans vår kilde til frelse, vår kilde til sannhet og vår ytterste kilde til autoritet. Mens noen jøder trodde at det var Moses som skaffet mannaen, brødet fra himmelen, måtte Jesus minne dem om at det IKKE var Moses, men Gud som ga dem himmelsk næring i Johannes 6:32. I boken *When Critics Ask*, s. 356, legges det til at vi ikke bør anse et hvilket som helst menneske som vår ufeilbare åndelige mester, men at det er greit å ha menneskelige veiledere som vi forstår er feilbare.

I dette forholdet er Gud kilden til frelse, og ikke noe dødelig menneske. At vi blir Guds barn, skyldes ikke naturlig avstamning eller menneskelige midler, men vi er født av Gud i Johannes 1:13. En kristen har sagt: «Gud har ingen barnebarn. Enten er du et direkte barn av Gud, eller så er du det ikke (1. Johannes 3:1–2), men du kan ikke bare være et barnebarn av Gud.» Hvis du kunne ha et par mektige helgener som sto foran Gud på dine vegne, ville det da frelse deg? Jeremia 15:1 sier at selv om profetene Moses og Samuel sto foran Gud på det jødiske folks vegne, ville det ikke frelse dem. Ingen kan føre en person til himmelen bortsett fra Gud, og det finnes ingen vei til himmelen bortsett fra å kjenne Gud.

Se derimot på den svært høye aktelsen jødiske disipler ville ha for sine rabbiner, og ikke sett så høyt på dine menneskelige religiøse lærere. Jødene satte sitt håp til Moses (Johannes 5:45-46). Moses var riktignok en stor og gudfryktig mann, men likevel bør vårt håp bare være på Gud.

I navnet er det et dyrebart privilegium at vi kan kalle Gud for Far, som det står i Efeserne 3:14. Noen vers å se på blant de mange som kaller Gud vår Far, er Malaki 1:6; 2:10 og Jesaja 63:16. Jødene kalte seg selv Abrahams barn i Johannes 8:39a. Jesus benektet ikke slektskapsfakta i Johannes 8:39b-40, men Jesus benektet i praksis at slektskapsforhold garanterer åndelige forhold. Døperen Johannes sa til fariseerne og saddukeerne: «Og tro ikke at dere kan si til dere selv: ‘Vi har Abraham som vår far.’ For jeg sier dere at Gud kan reise opp barn til Abraham av disse steinene. Øksen ligger klar ved roten av trærne, og hvert tre som ikke bærer god frukt, skal hugges ned og kastes i ilden.» (Mt 3:9–10 BSB)

Boken *When Critics Ask*, s. 356, oppsummerer det godt når den sier at bortsett fra Gud og Hans Ord har vi ingen dødelige, ufeilbare åndelige mestere, men vi anerkjenner feilbare åndelige veiledere.

Men hva med…

Job 29:16 sier: «Jeg var en far for de trengende.» Det innebærer ikke bare at Job nødvendigvis hjalp dem åndelig, men snarere at han trådte til for å oppfylle familiens økonomiske forpliktelser, også for dem han ikke var i slekt med. På samme måte viser Salme 68:5 at vi skal være en far for de farløse.

I Jesaja 51:2 står det at man skal se til Abraham, deres far, og Sara, som fødte dere. Abraham og Sara viser sammen at dette handler om slektskap. Gud sier at man skal se tilbake på disse forfedrene, som dere beundrer, og etterligne deres tro, og se hvordan de ble velsignet. Ingenting i Jesaja 51 tyder imidlertid på at Abraham (eller Sara) kan gjøre noe for dem nå; det er Gud som frelser oss.

2. Kongebok 2:12 ropte Elisa etter Elia: «Min far, min far!» Dette tyder sannsynligvis ikke bare på et nært disippelforhold. Selv om mange (blant annet «Bible Knowledge Commentary: Old Testament», s. 540) ser det slik at Elisa betraktet Elia som sin åndelige far, sier Jesus i Matteus 23:9 at vi ikke skal se på mennesker på den måten i dag.

1 Kor 4:15-17 «Selv om dere har ti tusen veiledere i Kristus, har dere ikke mange fedre; for i Kristus Jesus ble jeg deres far gjennom evangeliet.» (16) Derfor oppfordrer jeg dere til å etterligne meg. (17) Det er derfor jeg har sendt Timoteus til dere, mitt elskede og trofaste barn i Herren.» Dette refererer til at Paulus førte dem til Kristus, ikke til en rolle. Paulus var en apostel i menigheten; det fantes ingen rolle som «far» i menigheten. For roller i menigheten, se 1. Korinterbrev 12:28-29; Apostlenes gjerninger 6:1-4; 1. Timoteus 3:1-13; Titus 1:5-9.

I Apostlenes gjerninger 7:2, da Stefanus henvendte seg til dem som brødre og fedre, er det to muligheter. Den ene er at Stefanus bare viste respekt for de eldre i det samfunnet, uten å bekrefte deres tro. Et annet synspunkt var at Stefanus gjorde feil ved å henvende seg til dem på denne måten her.

I 1. Johannes 2:12, 13, 18 henvender Johannes seg til sine lesere som «barn» og «mine kjære barn» i 1. Johannes 2:1. Johannes var en gammel mann som henvendte seg til dem som barn. Hebreerbrevet 13:17 sier at ledere i menigheten har autoritet, og at de må avlegge regnskap for sitt tilsyn overfor Gud. Selv om ingenting i 1. Johannesbrev tyder på at noen kalte Johannes «far», betraktet Johannes de menneskene han tjente som sine barn.

1. Johannes 2:13,14 henvender seg til «fedre» i sammenheng med unge menn og barn. Selv om dette poetiske avsnittet også kan referere til relasjoner når det gjelder å føre mennesker til Kristus, støtter ikke dette avsnittet en kirkelig rolle som «far», med mindre det også finnes en kirkelig rolle som «ung mann» og «barn».

Avslutningsvis kan vi si at katolikker tar feil når de kaller prester «far», men la oss ikke krangle om ord. Det virkelige problemet er å stole mer på feilbare prester enn på Guds ufeilbare Ord, og å holde fast ved autoriteten til til tider svært onde paver og kirkemøter fremfor Gud selv i Hans Ord.

Forbehold: Til slutt, tro ikke at det å se en sannhet i Bibelen betyr at du kan slutte å lete etter andre sannheter i Bibelen. Hele avsnittet i Matteus 23:5-13 viser hvordan kirkeledere skal utøve tjenende lederskap, i motsetning til fariseerne og andre som hersket over andre.

Spørsmål: Hvorfor uttalte Jesus disse ve-uttalelsene i Matt 23:13–39?

Svar: Dette er ikke forbannelser, men uttrykk for stor sorg. Det er advarsler og irettesettelser, på en måte det motsatte av saligprisningene i Matteus 5:3–11. La oss prøve å forstå Jesu følelser her, som kulminerer i Matteus 23:37–39. Jesus var dypt bedrøvet over at mennesker som ønsket å følge Gud, skulle støte på disse menneskene, som på overflaten virket akkurat som den typen mennesker de burde søke etter. Likevel ville disse menneskene føre dem inn i et virvar av regler og lenger bort fra Guds kjærlighet. Det var ikke bare at disse lærerne gikk glipp av poenget, men de var de verste menneskene de kunne henvende seg til, og de hindret andre i å oppnå frelse.

Spørsmål: I Matt 23:13–39, hva er mønsteret for disse ve-uttalelsene, og er det 7 eller 8 ve-uttalelser?

Svar: De tidlige manuskriptene har bare syv, fordi de ikke inneholder Matteus 23:14. (Disse er Sinaiticus, Vaticanus, Bezae Cantabrigiensis, noen italiske manuskripter, Vulgata, sinaitisk-syrisk, sahidisk-koptisk, armensk og georgisk). Andre manuskripter plasserer Matteus 23:14 enten før vers 13 (Freer-evangeliene) eller etter vers 13 (f13-familien, noen italiske manuskripter, Clementine Vulgata, tilsynelatende bohairisk koptisk). Hvis det bare er syv ve-uttalelser, danner de et godt kiasme.

23:13 Første ve – de stenger himmelriket (ved å unnlate å anerkjenne Messias

- 23:15 Andre ve – å fremstå som rettferdige, men gjøre mer skade enn nytte

- - 23:16–22 Tredje ve – feil bruk av Skriften

- - - 23:23-24 Fjerde ve – å fullstendig gå glipp av poenget med Skriften

- - 23:25-26 Femte ve – feil bruk av Skriften

- 23:27-28 sjette ve – å fremstå som rettferdige, men å gjøre mer skade enn nytte

23:29-32 Den syvende ve – arvinger etter dem som ikke anerkjente profetene, men drepte dem.

Spørsmål: Hvorfor rettet Jesus i Mt 23:13-33; 21:45; 16:4 skarpe anklager mot de eldste i sitt folk? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp)

Svar: Før vi svarer på dette spørsmålet, la oss gjøre det litt vanskeligere. Jesus irettesatte ikke bare fariseerne, lovkyndige og andre religiøse ledere som avviste ham, men han advarte dem også om at de ville havne i helvete. Jesus nøyde seg imidlertid ikke med bare ord. Han brukte til og med en pisk og veltet pengevekslernes bord i tempelet to ganger. Det er åpenbart at han offentlig avviste autoriteten til dem som i utgangspunktet tillot pengevekslernes bord på tempelområdet.

Svaret består av tre deler.

1) Jesus hadde en større autoritet enn dem. Selv om de lydig fulgte Gud (noe de ikke gjorde), kunne Jesus som Messias og Guds Sønn fortelle dem hva han ønsket at de skulle gjøre. Gud har rett til å endre og ødelegge våre planer når og hvordan han vil. Hvorfor irettesatte Gud noen ganger religiøse ledere? – Gud har rett til å gjøre det. Jesus hevdet at han også hadde rett til å gjøre det, og det hadde han – hvis han var Gud.

2) I Matteus 23:15 avviste Jesus uttrykkelig autoriteten til dem som ikke bare selv var på vei til helvete, men som også førte andre til helvete. I motsetning til dette, selv om Jesus var større enn Abraham, Moses og Det gamle testamente, opprettholdt Jesus uttrykkelig deres autoritet og respekterte dem.

3) I dag blir vi pålagt å ikke bry oss om de som har autoritet, men som avviser sannheten (Titus 1:14). Vi skal avvise dem som skaper splittelse, ifølge Titus 3:9–10. Faktisk har et problem gjennom historien vært at mange har vært altfor villige til å følge noen som er ugudelige, bare fordi de er religiøse ledere. Men i motsetning til dette sier Bibelen også at vi skal adlyde og underordne oss gudfryktige ledere (1. Tessalonikerbrev 5:12-23; 1. Petersbrev 5:2-5; Hebreerbrevet 13:17)

Spørsmål: Hvordan «fortærte» de skriftlærde enkenes hus i Matt 23:14 og Mark 12:40?

Svar: Kanskje på en lignende måte som falske lærere gjør i dag. Når de ber folk om å gi til deres tjeneste, av egoistiske motiver for å få noe tilbake i dette livet, kan de be folk om å gi til en tjeneste som Gud kanskje ikke ønsker at de skal støtte.

Spørsmål: I Matt 23:16-22: Når, om noen gang, bør du i dag si noe som får det til å se ut som om du inngår en bindende avtale, når du i virkeligheten ikke gjør det?

Svar: Når du med vilje antyder at det er en bindende avtale, mens din intensjon er at det ikke skal være det, bruker du bedrag for å lure den som oppfatter hva du antyder. Du bør avstå fra «unnvikende eder» og være «tydelig og rett frem», og la ditt ja være ja og ditt nei være nei, slik Jesus sa i Matteus 5:37.

Spørsmål: Hvorfor kalte Jesus folk for dårer i Matt 23:17, siden han ba oss om å ikke gjøre det i Matt 5:22?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret, selv om det andre punktet er viktigere.

Ordet for «tåpe» i Matteus 5:22, raca, er et nedsettende slanguttrykk som bokstavelig talt betyr «tomhode». Det engelske uttrykket «airhead» er svært likt. Jesus latterliggjorde ikke folk nedsettende ved å bruke dette ordet i Matteus 23:17, og vi skal ikke kalle folk det. Jesus brukte et ord for tåpe som var beskrivende, men ikke et slangord: «meroi». Videre skal vi se på mennesker som svært verdifulle, skapt i Guds bilde, og ikke som verdiløse.

Spørsmål: Hvordan skiller disse ve-uttalelsene seg fra de andre i Matt 23:23–28?

Svar: De andre forbannelsene kritiserte det fariseerne lærte og sa. Disse forbannelsene kritiserer hvem de er på innsiden og det eksempel de gir. Deres eksempel er ikke godt, men det er heller ikke 100 % ondt. Det ser bra ut på utsiden, men er likevel fylt av ondskap på innsiden; og folk gjennomskuer det. Jesus gir en anbefalt fremgangsmåte i Matteus 23:26. Han sier at man først skal ta seg av det indre, så vil også det ytre bli rent. Det er ikke mye vits i å rense det ytre hvis den indre urenheten stadig siver ut. Ritual uten virkelighet er verre enn ingen ritualer og ingen virkelighet.

Spørsmål: Hvordan siler folk ut en mygg og svelger en kamel i dag, slik det står i Matt 23:24?

A: For det første gjør folk dette vanligvis uten å mene det. Faktisk er dette på arameisk en slags ordspill, siden ordet for mygg, «qamla’», ligner veldig på ordet for kamel, «gamla’». Det nærmeste vi kommer på engelsk er «å sil ut en mygg og svelge en flaggermus».

Folk gjør dette enten fordi de ikke har noen anelse om hva som er viktig og hva som ikke er viktig, eller fordi de bevisst velger å fokusere på små, uviktige ting som ikke har stor betydning, fremfor viktige ting de helst ikke vil fokusere på. Noen ønsker bare å ignorere problemene der de ikke klarer seg så bra, og fokusere på det de gjør bra. Andre ganger vil de finne feil i selv de minste problemene hos andre, og ignorere det andre gjør bra.

Et enkelt spørsmål du kan stille deg selv er: Hvis det er to saker, hvilke kriterier ville du ha for å si at den ene er viktigere enn den andre, bortsett fra dine følelser i øyeblikket?

Spørsmål: Hva er poenget med det rene begeret i Mt 23:25?

Svar: I tråd med det forrige verset om å sile ut en mygg, var fariseerne uenige nettopp om dette spørsmålet. Tilhengerne av Hillel-skolen (som ble mer dominerende etter år 70 e.Kr.) mente at et beger var rent hvis man bare vasket innsiden. Tilhengerne av Shammai-skolen (som var mer dominerende før år 70 e.Kr.) mente at begeret ikke var rent før man hadde vasket både innsiden og utsiden. Jesus sa at i praksis rengjorde de utsiden, men ikke innsiden.

Se Jacob Neusner, «First Cleanse the Inside», i NTS 22 [1976] s. 486–496, Mishna Kelim 2:1; 25:1, 7–9, og Berakoth 8:2.

Spørsmål: Hva er Jesu poeng om hvitkalkede graver i Matt 23:27–29?

Svar: Kalkmaling er hvit maling som ser bra ut, men som vil begynne å flasse av ved neste regn. I løpet av måneden Adar, i mars, når tørkesesongen begynte, pleide jødene å påføre kalkmaling på gravene for å få dem til å se bedre ut. Det som passer for en grav full av død, er ikke passende for en troende som skal være full av liv.

På Jesu tid var Herodes svært opptatt av å bygge og renovere graver, selv om Herodes også fikk graver plyndret, og Jesu tilhørere kunne kanskje se at dette også kunne referere til Herodes.

Spørsmål: I Matt 23:35 og Luk 11:51, kort sagt, hvem var Sakarja (eller Zacharias)?

Svar: Dette var ikke profeten Sakarja. Det var snarere presten Sakarja, som Joas drepte i 2. Krønikebok 24:20–21. 2. Krønikebok var den siste boken i Det gamle testamente i rekkefølgen i den hebraiske Bibelen, så da Jesus refererte til martyrene fra Abel til Sakarja, nevnte han den første martyren til den siste i Det gamle testamente.

Spørsmål: I Matt 23:35, var den Zakarias som døde sønnen til Berekia, eller sønnen til Jojada som ble drept mellom tempelet og alteret i 2 Krøn 24:20–21?

Svar: Først presenteres fire synspunkter som kristne har, og deretter fakta som støtter hvert synspunkt.

1. Sakarja, sønn av Jojada

Dette synet stemmer overens med alt, forutsatt at uttrykket «sønn av Berechja» er en senere tilføyelse fra en skriver

2. Sakarja, sønn av Berekia

Dette synet stemmer overens med alt, forutsatt at Kristus gir oss ny informasjon om hvordan profeten Sakarja døde.

3. Jojada hadde to navn: Berekia kan ha vært et kallenavn som betyr «velsignet av Gud». Dette synet går tilbake til Hieronymus (373–420 e.Kr.).

4. Forfader: Kanskje var Sakarja, sønn av Jojada, bestefaren/forfaderen til Sakarja, og de var én og samme person.

Fakta som støtter ulike synspunkter:

Sakarja, sønn av Berekia, virket fra 520–480 f.Kr. Han var kronologisk sett en av de siste forfatterne i Det gamle testamente, og Det gamle testamente nevner ikke hvordan han døde.

Sakarja, sønn av presten Jojada, ble drept rundt 800 f.Kr., før eksilet. Hans far Jojada levde i 130 år og ble begravet sammen med kongene i Jerusalem, ifølge 2. Krønikebok 24:15–16. På grunn av datoene er det umulig at disse to Sakarjaene er den samme personen.

Septuaginta kaller Jojadas sønn «Azarias, sønn av presten Jodae», og forfatteren av boken «Zekarias, sønn av Barachias, sønn av profeten Addo». Septuaginta viser altså ingen forskjell her, bortsett fra uttalen av navnene.

Targumet til Klagesangene 2:20 og [tilsynelatende] Johannes Chrysostomos sier at profeten Sakarja, sønn av Berechja, ble drept mellom tempelet og alteret. (Jeg har imidlertid ikke klart å bekrefte uavhengig hva Johannes Chrysostomos sa om dette.)

Sakarjas grav var et fremtredende landemerke i Jerusalem på Kristi tid.

Sakarja var et vanlig navn. Det finnes faktisk 32 forskjellige personer i Bibelen som heter Sakarja.

Utenfor Bibelen ble en Sakarja, sønn av Baruk/Baris/Bariscaeus, drept av to selotter ifølge Josefus i «De jødiske krigene» 4:334–344. Han ble drept i tempelområdet, men sannsynligvis ikke mellom tempelet og alteret, så dette er et falskt spor, særlig siden «De jødiske krigene» fant sted etter Kristi tid.

2. Krønikebok var den siste boken i rekkefølgen i det jødiske Gamle Testamentet. Selv om sønnen av Jojada ikke var den siste martyren kronologisk sett, var det å nevne Abel til Sakarja, sønn av Jojada, på en måte som når en kristen sier «fra Første Mosebok til Åpenbaringen».

Lukas 11:51 inneholder ikke uttrykket «sønn av Berechja».

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer i *Mot kjetteriene*, bok 5, kap. 14.1, s. 541, Matteus 23:35, der det står «Zekarias, sønn av Barachias». Dersom dette altså var en tillegg fra en skriver, var det likevel der allerede før Irenaeus skrev. Tatians *Diatessaron* (ca. 172 e.Kr.) har også Sakarias, sønn av Berechias (avsnitt 41). Det finnes tilsynelatende ett gresk manuskript fra før Sinaiticus og Vaticanus som inneholder Matteus 23:35. Det er p77 (midten til slutten av det andre århundret), og også der står det «sønn av Barachias». Dersom «sønn av Berechias» var en tilføyelse, må den altså ha blitt lagt til svært tidlig, før ca. 170 e.Kr.

Origenes (225–254 e.Kr.) henviser også til dette verset og nevner Sakarias, sønn av Barachia, i Origenes til Africanus, kap. 9, s. 389.

Spørsmål: I Mt 23:35, er det rettferdig at fariseerne skal straffes for sine fedres synder, siden Esek 18 og 5 Mos 24:16 sier at folk ikke skal holdes skyldige for sine fedres synder?

Svar: Mennesker holdes ikke skyldige for det deres fedre har gjort. Men hvis de a) ikke tar avstand fra sine fedres synder, og b) begår de samme syndene selv, da vil de bli straffet på grunn av sin egen skyld for å ha begått de samme syndene som sine fedre.

Spørsmål: I Matt 23:37–40 ønsket Jesus å samle Jerusalem – hvorfor skjedde ikke dette, siden Gud er allmektig, allvitende og [angivelig] allkjærlig?

Svar: I Jesu siste nedtegnede offentlige ord til det jødiske folket ser man både hjertesorg og dom. Gud er ikke allkjærlig. At Gud er kjærlig, betyr ikke at Gud er intet annet enn kjærlighet, eller at Gud er allkjærlig, like lite som at Gud er vred betyr at Gud er intet annet enn vrede, eller at Gud er allvred. Det samme gjelder for mildhet eller sjalusi. Gud er det mest kjærlige vesenet i universet, men Guds kjærlighet utelukker ikke Hans andre egenskaper.

Gud valgte å skape oss med en vilje, og da de forkastet Kristus, med de evige konsekvensene det medførte, valgte Gud ikke å tvinge dem til å ta imot Kristus, men å respektere deres beslutning, selv om det var med Jesu tårer.

Spørsmål: Viser Matt 24:3–44 at Jesus kom tilbake usynlig i 1914, slik Jehovas vitner har lært?

A: Nei. Det greske ordet her, parousia, kan bety «komst» eller «tilstedeværelse», og Jehovas vitners «New World Translation» oversetter det som «tilstedeværelse». Hvis Kristus skulle ha kommet tilbake i 1914, var det ingen som så ham, det hadde ingen innvirkning, og det stred både mot Åpenbaringen 1:7, der det står at hvert øye skal se ham, og mot Apostlenes gjerninger 1:11. Før Jesus virkelig kommer, vil det ifølge Matteus 24:5 være mange falske påstander om at Kristus kommer først. Selv om Jehovas vitner ikke faktisk sa «at de var Kristus», skjedde påstander fra mennesker som hevdet at de var Kristus, som for eksempel Rev. Moon, Guru Maharaj Ji, Jim Jones osv., alle etter denne tiden.

Spørsmål: Hvorfor vil dette i Matteus 24:19–20 være spesielt forferdelig for gravide kvinner og ammende mødre?

Svar: En mulig årsak kan sees i den kristne filmen *A Distant Thunder*. De som ikke har mottatt dyrets merke, vil få det vanskelig.

I endetiden vil det være mennesker som ikke er troende, og før de mottar dyrets merke, vil de måtte ta et valg.

Spørsmål: I Matt 24:20, hvilken betydning har det om denne flukten skjer på sabbaten?

Svar: Legg merke til når dette skal skje. I endetiden vil mange jøder komme til Kristus, slik det står i Sakarja 12:10–12 og Romerbrevet 11. Jødene vil fortsatt følge lovene i Det gamle testamente og fortsatt holde sabbaten.

Spørsmål: Skal vi derfor, i henhold til Matt 24:20, holde sabbaten (fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag) i dag?

Svar: Kristne har to svar.

1. Det finnes et lite antall ekte kristne, for eksempel syvendedagsbaptistene, som sier ja.

2. Et annet svar er nei, fordi dette verset refererer til jøder som søker Gud. Opprykkelsen kan allerede ha funnet sted på dette tidspunktet.

Spørsmål: Hvordan kan Gud i Matt 24:22 «forkorte» fremtidige dager?

Svar: Dette betyr ikke at dagene vil vare mindre enn 24 timer, men snarere kortere tidsperioder, eller færre dager, for denne tiden med alvorlig forfølgelse.

Spørsmål: Hvorfor vil Gud i Matt 24:23–27 tillate at mennesker som søker Kristus, blir forført av en falsk Kristus?

Svar: Noen ganger hevder folk at de søker et svar, men de vil bare akseptere ett av de forhåndsbestemte svarene de allerede har bestemt seg for.

Dette spørsmålet ville være vanskelig å svare på hvis Gud aldri hadde gitt noen mulig måte å skille den sanne Kristus fra falske kristuser på. Gud har gitt minst syv måter å skjelne om en religiøs gruppe er en åndelig forfalskning eller ikke.

1. Aksepterer og underviser de det Gud sier i Bibelen, eller går de imot det? Nå betyr det ikke at en gruppe er en åndelig forfalskning bare fordi de ikke har rett i hvert eneste mindre punkt, slik Romerbrevet 14 og 1. Korinterbrev 8:9-11 viser. Men hvis de tar feil i det Paulus kalte de viktigste tingene i 1. Korinterbrev 15:1-5, eller hvis de benekter at Jesus, Messias, er kommet i kjødet (1. Johannesbrev 4:1-3), eller hvis de forkynner en annen Jesus (2. Korinterbrev 11:1–15), eller har et annet evangelium (Galaterbrevet 1:6–10), så hold deg og familien din unna dem.

2. I tilknytning til dette: benekter de ikke så mye Bibelen som de nekter å bekrefte de viktige tingene den lærer? 2. Timoteus 3:5–7 sier at vi ikke skal ha noe å gjøre med dem som har en form for gudsfrykt, men benekter dens kraft.

3. Er deres religiøse erfaring enten ikke-eksisterende eller merkelig? Bruker de tid på bønn og på å lese Guds ord? Har de merkelige religiøse skikker som ikke finnes i Bibelen?

4. Lever de i samsvar med det Bibelen lærer? Hvis noen hevder å være kristen, men likevel lever sitt liv i strid med Gud på noen sentrale områder, sier 1. Korinterbrev 5:9–13 og 2. Tessalonikerbrev 3:10,14 at vi ikke skal omgås dem.

5. Ville det å slutte seg til dem i religiøs sammenheng være et klart tilfelle av å «tilbe sammen med djevler» eller å gå i åk med vantro? 1. Korinterbrev 10:20 og 2. Korinterbrev 6:14–17 advarer oss mot dette og ber oss om å trekke oss ut av det.

6. Hvis noen hevder å være Kristus som har kommet tilbake, kom de da virkelig fra himmelen i skyene, tok de de kristne med seg i bortrykkelsen og oppfylte de profetiene i evangeliene og Åpenbaringen?

7. Troende kan også be til den sanne Gud, og Han vil hjelpe oss å se hva som er rett. En kristen venn av meg fortalte meg at rett etter at han først ble troende, kom noen mormonske misjonærer for å snakke med ham. Han innså at med sin begrensede bibelkunnskap på den tiden hadde han ingen anelse om mormonene hadde rett eller ikke. Så ba han til Gud om hjelp, og deretter åpnet han Bibelen for å lese. På den aller første siden han bladde opp, leste han Matteus 7:15! Der står det: «Vokt dere for falske profeter, som kommer til dere i fåreklær, men innvendig er de glupske ulver.»

Spørsmål: I Matt 24:23–27 står det at hvis noen fulgte en falsk Kristus eller en annen åndelig forfalskning, og på grunn av uskyldig uvitenhet ikke visste hvordan de skulle skille mellom ekte og falskt, hvorfor ville Gud da tillate dette?

Svar: Det finnes to svar som utfyller hverandre.

Gud er aktiv: Han kan styre hendelser slik at en kristen kan komme i kontakt med den personen for å vise ham eller henne sannheten. Da må personen bestemme seg for om han eller hun elsker sin organisasjon mer, eller om de elsker sannheten mer. Enhver gud som ikke er sannhetens Gud, er ikke verdt å tjene. Jeg har hørt om misjonærer i Afrika og Asia som har blitt kontaktet av mennesker som sier at Gud har talt til dem og fortalt dem at misjonæren var sendt av Gud. Vi trenger ikke å bekymre oss for at Gud ikke bryr seg eller at Gud ikke er aktiv. Vi må imidlertid oppmuntre kristne til å være omsorgsfulle og aktive.

Gud er rettferdig: Gud dømmer mennesker ut fra det de vet (Rom 4:15; 5:13), og synd regnes ikke der det ikke finnes lov. Enhver i dag som oppriktig ikke har hatt mulighet til å høre evangeliet, kan være i en lignende situasjon som en hedning før Kristus som aldri hørte evangeliet, eller et spedbarn som døde.

Spørsmål: Lærer Matt 24:23–24 at vi alle har en «kosmisk Kristus» i oss, slik noen New Age-tilhengere hevder?

Svar: Overhodet ikke. Dette verset lærer at det vil være mange som falskt hevder å være Kristus. Jesus er Kristus, og selv om vi skal strebe etter å leve mer som Kristus, sier ingenting i dette verset – eller noe annet sted i Bibelen – at vi skal prøve å ta den ære og herlighet som tilhører Kristus og tilegne oss den. Kristne skal bo hos Gud for alltid i herlighet, men vi skal ikke bli Gud, eller engang små guder.

Spørsmål: Hvordan kunne de utvalgte (de som er bestemt for himmelen) bli forført i Matt 24:24?

Svar: Ganske enkelt. «De utvalgte» betyr både de som er frelst, og de som ennå ikke er frelst, men som skal bli frelst. En rekke kristne er tidligere mormoner, tidligere Jehovas vitner og tidligere medlemmer av andre åndelige forfalskninger.

Spørsmål: I Matt 24:27, har lynet som blinker fra øst til vest noe å gjøre med den bahá’í-messiasen, kalt Bahá’u’lláh, og telegrafen som dukket opp samme år (1863)?

Svar: Nei. Selv om bahá’íer har fortalt meg at telegrafen oppfyller denne profetien i Matteus, er dette feil av minst fem grunner.

1. En telegraf ville ikke engang være en like nær oppfyllelse som torden, elektrisitet, en atomeksplosjon eller noe annet synlig. Legg merke til at Matteus 24:27 sier: «For akkurat som lynet kommer fra øst og blinker helt til vest…»

2. Den virkelige Kristus vil synlig komme tilbake i skyene (Apostlenes gjerninger 1:11; Åpenbaringen 1:7), og Bahá’u’lláh sto ikke på eller kom på noen skyer, med mindre man regner med tåkete tanker. ;-)

3. Dessuten er Bahá’u’lláh ikke den gjenkomne Kristus, fordi hans lære kaller Kristi lære en løgn. Den sanne Kristus sa at det ikke fantes noen annen vei til Faderen enn gjennom Ham.

4. Videre er profetiene om Kristi gjenkomst, inkludert de kristnes bortrykkelse, at en fjerdedel av verdens befolkning skal drepes av sverd, hungersnød og pest, samt de andre hendelsene i Åpenbaringsboken, ennå ikke oppfylt.

5. Matteus 24 sier også at før den sanne Kristus kommer igjen, vil det først komme mange falske kristuser.

Spørsmål: Hva menes det i Matt 24:28 og Luk 17:37 med at «der det er et kadaver, der vil gribbene samle seg»?

A: For å si det helt klart: Akkurat som gribber kan finne døde kadaver uansett hvor de måtte ligge, vil Guds hevn finne dem som avviser Gud og er åndelig døde. Det er interessant at Jesus her bruker en analogi med fugler; fugler nevnes også i Åpenbaringen 19:17–21.

Q: Hvordan kan solen bli formørket og stjernene falle fra himmelen i Matt 24:29?

A: Selv om Gud har makt til å endre lyset som stråler fra solen og til å få stjernene til å bevege seg eller bli ødelagt, kan dette i stedet henvise til at solen blir formørket og stjernene blir usynlige for observatører på jorden. Mange ting kan forårsake dette, for eksempel forurensning, vulkaner, brennende oljebrønner og atomeksplosjoner.

Spørsmål: Er skyer i Mt 24:30 noe som står i strid med menneskers veier og ønsker, slik bahá’íene lærer i *Bahá’u’lláh og den nye tidsalder*, s. 280–281?

Svar: Nei. Ikke bare vil alle se Jesus når han kommer tilbake i skyene, og jordens folk vil sørge på grunn av ham (Åpenbaringen 1:7), men den samme Jesus vil komme tilbake i skyene på nøyaktig samme måte som han forlot dem, i henhold til Apostlenes gjerninger 1:9–11.

Spørsmål: Hva er ditt personlige syn på bortrykkelsen i Matt 24:31? (en kristen spurte meg om dette)

Svar: Jeg er for det. ;-) Seriøst, la meg gi deg de vanligste standpunktene kristne har når det gjelder tidspunktet for bortrykkelsen, og så til slutt mitt eget standpunkt.

Før vrede: Opprykkelsen skjer under trengselstiden, men like før Guds vrede blir utøst. Hovedargumentet for dette synet er en slutning: lydige troende må ofte lide under menneskers vrede, men de trenger aldri å lide under Guds vrede. Marvin Rosenthal skrev en bok der han forsvarte dette synet. Han var tidligere tilhenger av pre-trib-teorien.

«Pre-trib»: Bortrykkelsen skjer like før trengselstiden begynner. I tillegg til støtten for det forrige synet, nevnes ikke menigheten i Åpenbaringsboken etter brevene til de syv menighetene. Tilhengere av «pre-trib»-synet mener at bortrykkelsen skjer i Åpenbaringen 4:1, når Gud sier til Johannes: «Kom opp hit». Den dispensasjonelle «Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 79, som er pre-tribulasjonell, mener ikke at Matteus 24 refererer til bortrykkelsen. «Tony Evans Bible Commentary» s. 910, som også er dispensasjonell, sier at dette refererer til trengselstiden etter bortrykkelsen, og dermed ikke involverer den bortrykkede menigheten.

Siden ingen vil kjenne timen i Matteus 24, og hvis folk visste når trengselen begynte, ville de troende kunne regne ut når bortrykkelsen ville finne sted, dersom post-trib-teorien var sann.

Et yndet uttrykk blant tilhengerne av teorien om bortrykkelsen før trengselstiden er: «Den neste hendelsen på den profetiske kalenderen er kirkens bortrykkelse.» Deres viktigste støtte er at 1. Tessalonikerbrev 5:2 sier at Herren skal komme som en «tyv om natten». Imidlertid sier 2. Tessalonikerbrev 2:1-3, i motsetning til dette synet, at «opptakelsen» ikke vil finne sted før opprøret inntreffer og lovløshetens mann blir åpenbart. Dermed er de to neste hendelsene på den profetiske kalenderen opprøret og avsløringen av lovløshetens mann, IKKE bortrykkelsen. (Selvfølgelig kan tilhengerne av teorien om bortrykkelsen før trengselen innvende at bortrykkelsen kan skje umiddelbart etter at disse tingene har funnet sted, og at trengselen ikke vil begynne før da.)

Midt-trib-tilhengerne mener at bortrykkelsen skjer kanskje litt før «pre-wrath», med lignende støtte.

«Post-trib»-tilhengerne mener at bortrykkelsen skjer ved slutten av trengselstiden. Deres viktigste støtte er 1. Korinterbrev 15:52, der det står at vi skal forvandles «ved den siste basun». Andre synspunkter hevder imidlertid at dette er den siste basunen som de troende hører, ikke den siste basunen som blir blåst.

«No-trib»: Mange preterister mener at det ikke vil bli noen trengsel i det hele tatt. De må tolke Matteus 24:31 og det meste av Åpenbaringen svært symbolsk. Men vær svært på vakt mot enhver form for tolkning som enten gjør bibelsteder meningsløse, eller som hevder at en vanlig person som leser et bibelsted, generelt vil bli ført på villspor av det de leser.

Pan-trib: Gud kan la bortrykkelsen skje når Han ønsker det, og Han sier ikke klart i Skriften når det vil skje. En person kan si at de er «pan-trib» hvis alt ordner seg til slutt.

Jeg heller mot «pre-wrath», men jeg er fortsatt pan-trib. For ulike perspektiver kan du lese «The Rapture Pre-, Mid-, or Post-Tribulational» og «The Pre-Wrath Rapture of the Church».

Spørsmål: I Matt 24:31, 1 Tess 4:16 og 1 Kor 15:52, hvilket trompetstøt er den siste trompeten?

Svar: 1. Tessalonikerbrev 4:16 nevner et høyt trompetstøt, men 1. Korinterbrev 15:52 likestiller dette med Guds «siste trompet». Syv trompeter lyder i Åpenbaringen 8:6–9:21 og 11:15, men som det står i *1001 Bible Questions Answered*, s. 270–271, er det ikke nødvendig å kreve at «den siste trompeten» skal være en av de syv trompetene; den kan være en annen.

Spørsmål: Hva symboliserer fikentreet i Matt 24:32?

Svar: Dette kan være en analogi for dommen, der fikentreet som ikke bærer frukt, representerer Israel, som vil visne.

Selvfølgelig kan man ikke se på hver eneste detalj i en lignelse og gi den en egen, særskilt betydning. Betydningen av lignelsen om fikentreet er å holde utkikk og være på vakt for fremtiden, og Jesus «bruker fikentreets evne til å blomstre og bære frukt som et positivt tegn på å se fremover».

Spørsmål: I Matt 24:34 og Mark 13:30 står det at «denne generasjonen» ikke skal forgå før Jesus kommer – hvordan kan dette være mulig? (Den liberale humanisten Albert Schweitzer reiste denne innvendingen)

Svar: Kristne har tre forskjellige svar.

a) Det greske ordet for generasjon, genea, kan i seg selv bety «slekt». Ifølge Thayers greske leksikon over Det nye testamente (s. 112) betydde genea:

a1) menn av samme slekt, eller en familie: Josefus, «Antiquities of the Jews» 4.8.7 (skrevet ca. 93–94 e.Kr.), Septuaginta, 1. Mosebok 31:3, osv.

a2) påfølgende etterkommere: Filon

a3) en tidsalder: Herodot 2,132, Heraklit hos Plutark, Apostlenes gjerninger 14:16. I 1 Qp (Pesher) Habakkuk 2:7; 7:3 kan uttrykket «den siste generasjonen» bety flere livstider.

b) Det er bare én bokstavs forskjell mellom dette og et lignende gresk ord som kun kan bety «slekt», nemlig gonea, så dette kan være en trykkfeil. Imidlertid står det «genea» i alle de nytestamentlige manuskriptene vi har i dag.

c) Det greske ordet for «alle disse tingene», panta tauta, betyr at denne generasjonen var den som så de forutgående tegnene. («Vanskeligheter i Bibelen», s. 173–174; «Nå, det er et godt spørsmål», s. 495–496)

Spørsmål: Betyr Matt 24:34 og Mark 13:30 at alle disse tingene vil skje innenfor én generasjon etter 1914, slik Jehovas vitners «Vakttårnet», bind 15, februar 1986, s. 5, lærte?

A: Nei. Jehovas vitner har lært at Jesus Kristus kom tilbake usynlig i 1914, og at hendelsene i Matteus 24 ville inntreffe innen en generasjon etter det. Men hvis den grunnleggende forutsetningen – at Jesus kom tilbake i 1914 – er feil, er også argumentet deres feil. Dette er et eksempel på det som kalles eisegese, altså å lese den betydningen man selv ønsker inn i Skriften, i stedet for «eksegese», som innebærer å hente ut det Skriften faktisk sier.

Spørsmål: I Matt 24:36 og Mark 13:32, siden Gud er allvitende, hvorfor hadde da ikke Jesus kunnskap om det hinsidige, slik Ahmad Deedat hevder?

Svar: Deedat er ikke ærlig her. Mens Jesus var på jorden, sier dette verset at Jesus ikke kjente dagen for sin gjenkomst. Det er en løgn å hevde at dette verset sier at Jesus ikke hadde noen kunnskap om livet etter døden. Trodde Deedat virkelig at Jesus i evangeliene ikke hadde noen kunnskap om himmelen, helvete og absolutt «ingen kunnskap om livet etter døden»? Jeg tviler på at Deedat selv egentlig trodde på sine egne ord her.

Spørsmål: I Matt 24:36 og Mark 13:32: Siden Gud er allvitende, og Jesus er Gud, hvordan kan det da ha seg at Jesus ikke kjente dagen for sin gjenkomst?

Svar: Jesus tømte seg selv for mange av Guds egenskaper mens han var på jorden, slik Filipperne 2:6–8 og Johannes 17:5 viser. Selv om denne setningen ikke hadde stått i Matteus, ville det derfor være rimelig at Jesus ikke visste alt mens han var på jorden. I himmelen, som en del av Treenigheten, er Jesus imidlertid allvitende.

Athanasius (331 e.Kr.) sier at Jesus som Gud visste alt, men i sin menneskelighet var Jesus uvitende og visste ikke etter kjødet. Mens Jesus vokste i kunnskap etter kjødet, visste Jesus i sin menneskelighet dette ennå ikke. Fire avhandlinger mot arianerne, avhandling 3, kap. 28, 42–58, s. 416–425.

Athanasius skriver også: «Og Han [Jesus] visste hvor Lasarus lå, og likevel spurte han; for Guds allhellige Ord, som utholdt alt for vår skyld, gjorde dette for at Han, ved å bære vår uvitenhet, kunne skjenke oss kunnskap om Sin egen eneste og sanne Far og om Seg selv…» Fire taler mot arianerne, tale 3, kap. 27.38, s. 414.

Her er hva den kristne biskopen Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) skrev: «Guds gjerninger ligger derfor utenfor vår menneskelige naturs forståelse og passer ikke inn i vår rasjonelle tankeprosess, fordi virkemåten til en grenseløs evighet krever en uendelig forståelse av hvordan man måler ting. Det er altså ikke en følge av fornuft, men en begrensning av makt når Gud ble menneske, når den Udødelige dør, når den Evige blir begravet. På den annen side avhenger det ikke av vår måte å tenke på, men av allmakt, at Han fremstår som Gud fra et menneske, som udødelig fra en som er død, og som evig fra en som er begravet. Derfor blir vi gjenopplivet av Gud i Kristus gjennom hans død.» Om Treenigheten, bok 1, kap. 13, s. 44

Spørsmål: I Matt 24:36, helt kortfattet: Visste Den Hellige Ånd når Jesus skulle komme tilbake?

Svar: Selv om kristne er enige om at Jesus på jorden på dette tidspunktet ikke visste dette, har kristne to synspunkter på Den Hellige Ånds kunnskap om dette. Jeg mener det andre synspunktet er det riktige.

1) Den Hellige Ånd visste/vet det ikke

Gud i Treenigheten vet alt, og Den Hellige Ånd selv vet alt bortsett fra akkurat dette ene faktum. Den forutbestemte datoen for gjenkomsten er foreløpig kun kjent for Faderen.

2) Den Hellige Ånd er ikke tema her.

Ord som «alle» (i Romerbrevet 3 osv.) og «ingen» i Bibelen refererer til mennesker, med mindre konteksten tilsier noe annet. Dersom englene ikke ble nevnt, ville det derfor være ukjent om englene visste det eller ikke. Jesus hadde ennå ikke undervist om Den Hellige Ånd, og derfor nevnes ikke Den Hellige Ånd her. Dette verset nevner altså ikke Den Hellige Ånd i sammenheng med å vite eller ikke vite. For en lignende situasjon, se Matteus 11:27. Der står det at ingen kjenner Sønnen uten Faderen, og ingen kjenner Faderen uten Sønnen. Den Hellige Ånd kjenner Faderen og Sønnen, men Den Hellige Ånd er ikke tema her.

Spørsmål: I Matt 24:36, visste Den Hellige Ånd på det tidspunktet tidspunktet for Jesu gjenkomst eller ikke? (En kristen stilte dette spørsmålet.)

Svar: La oss først forstå spørsmålet. Det finnes en variasjon i manuskriptene når det gjelder denne setningen, men bevisene tyder på at standardlesningen, som har «heller ikke Sønnen», er den riktige. Jesus, som tømte seg selv (Filipperne 2:7) og ga avkall på sin herlighet (Johannes 17:5), visste det ikke mens han var på jorden. Dette verset tar ikke stilling til om Jesus og Den Hellige Ånd vet det nå. Men spørsmålet er spesifikt: Visste Den Hellige Ånd det på det tidspunktet da Jesus kom med uttalelsen?

La oss se på alle tre mulighetene.

Ja, Den Hellige Ånd visste det:

Y1: Derfor: «ingen … heller ikke Sønnen» refererer til alle skapninger og Jesus, men ikke Den Hellige Ånd, som Jesus ennå ikke hadde undervist om, og som de ikke forsto som atskilt fra Faderen.

Y2: Den Hellige Ånd gransker alle ting, selv Guds dypeste hemmeligheter, som det står i 1. Korinterbrev 2:10.

Y3: At Gud vet alt, betyr at hvert medlem av Treenigheten, i himmelen, vet alt.

Nei, Den Hellige Ånd visste det ikke:

N1: «Ingen utenom Faderen» inkluderer også Den Hellige Ånd.

N2: Derfor betyr det at Gud vet alt, bare at minst ett medlem av Treenigheten vet alt. Dette synet må innrømme at det er mulig for Faderen å vite noe, mens de andre ikke vet det før senere.

N3: Den Hellige Ånd gransker alle ting, men den gransker snarere enn å vite alt på en gang. Den hadde ikke fullført en granskning av dette faktum på dette tidspunktet.

Sier ikke:

D1: Jesus snakket om skapninger, Faderen og seg selv; Den Hellige Ånd var ikke tema her.

D2: Dette kan uansett bare være en feil i manuskriptet.

D3: Derfor kan svaret være både ja og nei.

Konklusjon: Ingen som vandret på jorden visste når Jesus ville komme tilbake. Man bør ikke basere en lære om Den Hellige Ånd på et enkelt fravær i ett vers. Dette er en av de tingene vi kan finne ut av når vi kommer til himmelen.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Matt 24:42: «på hvilken dag deres Herre kommer» i stedet for «på hvilken dag jeg kommer»?

Svar: Vi kjenner ikke Jesu eksakte ord, fordi evangelistene omskrev det Jesus sa. Markus 13:34–36 gjengir disse ordene i sammenheng med en kort lignelse, og derfor vil det selvfølgelig være i tredje person. I Lukas 21:36 brukte Jesus uttrykket «Menneskesønnen», som han ofte brukte for å referere til seg selv, igjen i tredje person.

Ordet her for «hold vakt» kan også oversettes med «vær på vakt» og er det samme ordet som brukes i 1. Tessalonikerbrev 5:6.

Spørsmål: Siden vi ikke vet når Jesus kommer tilbake, hvorfor ser vi da etter tegnene på hans gjenkomst i Matt 24:42?

Svar: Av to grunner.

1. Dessverre tror mange feilaktig at de kan fastslå nøyaktig når Jesus skal komme tilbake.

2. Bibelen viser at vi kan se tegn for å kjenne «tiden» for Jesu gjenkomst. Å se hvordan ting ikke stemmer overens, er en måte å gjenkjenne falske kristuser på. Mange mener at fra og med denne delen refererer Matteus 24 til bortrykkelsen, som de tror kommer før trengselstiden. Se også drøftingen av Åpenbaringen 22:6, 7, 10, 12, 20.

Spørsmål: Henviser den trofaste og kloke tjeneren i Matt 24:45–47 til Jehovas vitners Vaktårn-organisasjon, slik deres bok «Resonement from the Scriptures» s. 205 (1989) hevder?

Svar: Nei. Den trofaste og kloke tjeneren er alle ekte kristne som lydig følger Kristus og venter på hans gjenkomst. Det kan absolutt ikke referere til en organisasjon som har kommet med mange falske profetier.

Spørsmål: I Matt 24:51, «hugger» en kjærlig Gud virkelig «folk i stykker»?

A: Gud er enda strengere enn denne metaforen; Han kaster mennesker i helvete. For mer informasjon, se siden «Guds rettferdige vrede» www.BibleQuery.org/Doctrine/WrathOfGod/TheJustWrathOfGod.html.

Q: I Mt 25:1, siden kristne skal dele, gjorde de fem kloke jomfruene da rett i å ikke dele med de fem uforstandige?

A: Kristne skal dele, men ikke i følgende situasjoner:

1. Ting vi ikke er i stand til å dele, som rettferdighet og hellighet.

2. Materielle ting med dem som nekter å arbeide (2. Tessalonikerbrev 3:10).

3. Å ta imot eller slippe inn i vårt hus en falsk lærer som ikke har Gud.

4. Undervise sammen med folk som vil tråkke sannheten under føttene som svin (Matteus 7:6).

Hvis de kloke jomfruene hadde delt med de uforstandige, ville kanskje ingen hatt nok olje. Selvfølgelig kunne de uforstandige jomfruene ha slukket faklene sine og tent dem på nytt senere, hvis de hadde tenkt fremover. Men man kan ikke tvinge hver eneste detalj i en lignelse til å ha en bestemt betydning, men i dette tilfellet ba de uforstandige jomfruene om det de kloke ikke kunne gi, allegorisk sett. Verten slapp ikke de uforstandige inn, fordi han ikke ønsket noen ubudne gjester.

Spørsmål: I Mt 25:1–13, er de fem uforstandige jomfruene kristne som ikke var lydige og dermed gikk glipp av bortrykkelsen?

Svar: Nei. Alle troende vil ta del i bortrykkelsen. De fem kan imidlertid være mennesker som trodde de var kristne.

Spørsmål: I Mt 25:24–26, hvordan kan Gud være en «hard mann» som høster der han ikke har sådd?

Svar: Herren i lignelsen er ikke enig med tjeneren i at han er en hard mann. Han sier snarere: «Hvis du trodde jeg var en hard mann, hvorfor gjorde du da ikke i det minste noe lett og enkelt?» Gud sammenlignes med herren i denne lignelsen. Noen mennesker tenker kanskje at Gud er en hard person fordi:

1. Gud gir mennesker forskjellige mengder «talenter»

2. Gud forventer at vi skal arbeide med det han har gitt oss, og hans rike vil høste fruktene av vårt harde arbeid. (Selvfølgelig gjør vi alt det gode vi kan gjøre fordi Gud har gjort oss i stand til det. Men dette vil bli oversett av noen som spør hvorfor Gud drar nytte av vårt arbeid.)

3. Gud har ingen skrupler med å ta fra troende, eller andre, det de ikke bruker, misbruker eller bruker egoistisk.

Hvis noen ønsker å definere et vesen som gjør disse tingene som «en hard mann» i lignelsen, så er Gud som en hard mann.

Spørsmål: I Matt 25:24–30, har du noen gang i dag sett hvordan noen, fordi de fryktet at noe dårlig kunne skje, tok tåpelige beslutninger som sørget for at det skjedde?

Svar: En gang da et selskap gjennomførte mange oppsigelser, var en ung ansatt så stresset at han bare sa opp uten å ha en ny jobb på vent. Han kalte det et «forebyggende angrep».

Som det står i Evangelical Commentary on the Bible, s. 754: «Den tragiske ironien er at han [den utro tjeneren] opplever akkurat det han fryktet – herrens vrede. Selv delvis lydighet ville ha vært bedre enn ren ulydighet (v. 27). Etter å ha forsømt muligheten, er han nå fratatt muligheten.»

Spørsmål: Hvorfor ble mannen med ett talent i Matt 25:26–27 og Luk 19:23 bedt om å sette det i banken og kreve renter, siden israelittene hadde fått påbud om ikke å kreve renter av hverandre (2. Mos 22:25; 3. Mos 25:35–37; 5. Mos 23:19; Sal 15:5)?

Svar: Svaret består av tre punkter.

a) Det var bare en lignelse, og Jesus befalte oss ikke å være verken som den late tjeneren eller som herren.

b) Lignelsen sa aldri at herren eller tjeneren var jøder. I Palestina var det mange ikke-jøder på Jesu tid.

c) Israelittene skulle ikke kreve renter av sitt eget folk, men de kunne låne ut med renter til andre, slik det står i 5. Mosebok 23:20.

Spørsmål: I Matt 25:26–27 står det at hvis man går glipp av nok muligheter, kan mulighetene, talentene og gavene forsvinne. Hvordan tror du «åndelig forfall» kan komme til uttrykk i dag?

Svar: En ting den late tjeneren hadde, var «overdreven forsiktighet». Men sannheten er at han rett og slett ikke ønsket å bruke det han hadde fått. En sterk idrettsutøver som slutter å trene og øve, er ikke lenger en sterk idrettsutøver. På samme måte kan en person som er sterk i et talent eller en åndelig gave, hvis vedkommende slutter å utøve den, kanskje ikke være like sterk i den lenger, eller kanskje miste den helt.

Det finnes en annen måte å se på dette på: gaven av muligheter som vi får. Hvis vi har en mulighet til å dele evangeliet med noen, eller å bidra positivt til noens liv, kan denne muligheten forsvinne raskere enn vi kanskje forventer.

Spørsmål: I Matt 25:28–29, er det rettferdig av Gud å ta talentet fra tjeneren som eide ett talent og gi det til den som hadde flest?

Svar: Dette er et lurespørsmål! Tjenerne eide aldri noen av talentene; de var bare forvaltere for herren.

Selvfølgelig er Gud rettferdig her – med mindre vi har glemt at talentene egentlig aldri var våre i utgangspunktet! En forvalter er en som trofast beskytter og forvalter andres eiendeler på deres vegne, selv når ingen ser på forvalteren. Det var jo Gud som lånte dem talentene i utgangspunktet. Selv i dag ville en investeringsforvalter ta penger ut av investeringer som ikke gir avkastning og plassere dem i investeringer som gir bedre avkastning. Noen ganger glemmer vi at Gud har «lånt oss talenter». De er ikke vår faste eiendom, og vi har ikke rett til å bruke dem slik vi ønsker.

Når Gud har gitt oss naturlige talenter, åndelige gaver og muligheter, er det altfor lett for oss å tenke på dem som våre egne. Det er de ikke. De tilhører Gud, og Gud har bare gitt dem til oss «i låne».

Spørsmål: I Matt 25:31–46 ser det ut til at den eneste forskjellen mellom sauene og geitene er hva de gjorde og ikke gjorde. Stemmer dette?

Svar: Nei. Ikke overse det faktum at sauene var sauer og geitene var geiter. Jesus pekte på de «sauelignende» tingene sauene gjorde og som geitene unnlot å gjøre, og viste dermed at sauene var sauer. Ved dommen ble de ikke forvandlet til sauer og geiter, men anerkjent som sauer og geiter.

For øvrig har sauer vanligvis mer ull enn geiter og trenger derfor mindre ly. Så å skille dem fra hverandre om natten, og la geitene bli i en hule, låve eller et beskyttet sted, ville være vanlig på visse tider av året.

Spørsmål: Siden nøkkelen [angivelig] var å hjelpe andre i Matt 25:31–46, vil da ikke alle som hjelper andre komme til himmelen?

Svar: Nei. Det var barmhjertighetshandlinger utført for Jesu skyld gjennom å hjelpe andre. Hvis det ikke ble gjort for Jesu skyld, er det ikke for Jesu skyld. For eksempel: «Selv syndere elsker dem som elsker dem» i Lukas 6:32–34. 1. Korinterbrev 13:3 sier at selv om vi ga alt vi hadde til de fattige, men ikke hadde kjærlighet, ville det ikke gi oss noe.

Spørsmål: Viser Matt 25:46 at det ikke finnes noen bevisst straff for de ugudelige, slik Jehovas vitner har lært?

Svar: Overhodet ikke. Jehovas vitner lærte dette i boken Den største mannen som noensinne har levd, avsnitt 111 (1991). De mener at uttrykket «evig straff» bør oversettes med «utstøting». Svaret består av to punkter.

Det greske ordet betyr straff. Våre dødelige kropper er bare et skall, og om noe skjer med kroppen vår etter at vi dør, er det ikke en straff. Jehovas vitner mener at onde mennesker blir utslettet, og det er ingen straff for noe som ikke eksisterer.

Jehovas vitners tolkning strider fullstendig mot Jesu lære om bevisst eksistens for både de gudfryktige og de ugudelige i Lukas 16:22–28. Folk ville gråte og gnage tenner i Matteus 8:12; 22:13; 24:51 og 25:30, så hvorfor skulle de bekymre seg for når de ikke lenger eksisterte?

Siden Dyret og den falske profeten blir kastet «levende» i ildsjøen ved begynnelsen av de tusen årene i Åpenbaringen 19:20, og siden de fortsatt eksisterte og fortsatt var der etter at de tusen årene var over (Åpenbaringen 20:10), så eksisterer i det minste noen vesener fortsatt mens de befinner seg i ildsjøen. Er du enig? Og hvis det bevises at noen vesener eksisterer i ildsjøen, og det ikke finnes noe skriftsted som sier at vesener i ildsjøen ikke lenger eksisterer, så er det ikke nødvendigvis slik at mennesker i ildsjøen ikke lenger eksisterer.

Det reiser også spørsmålet om hva poenget ville være med å ha evig, uslukkelig ild i Markus 9:43–48 og andre steder, der de ugudeliges kropper ikke skal dø (Lukas 12:4–5) uten at det finnes noen sjeler der.

Spørsmål: I Mt 25:46 – hva har alle tre delene av Mt 25 til felles?

Svar: Dette er ikke bare advarsler; alle tre viser en krise som fører til adskillelse på grunn av en uforstandig tjener, enten fordi herren kom uventet, eller fordi han ignorerte det Herren ønsket. Ved slutten av sin jordiske tjeneste understreker Jesus her ikke en ny lære, men hvor presserende det er å være forberedt og ta de riktige beslutningene før det er for sent for deg. Når vi deler evangeliet med andre, deler vi ikke bare sannheten (dvs. faktiske forhold), men vi må også formidle hvor presserende det er at de bestemmer seg for å følge sannheten.

Spørsmål: Hva er andre eksempler i Matt 26:3–4 på ledere som gjør det motsatte av det de var satt til å gjøre, og hvorfor?

Svar: Et annet eksempel kommer rett etter dette, og det gjelder nettopp disiplene, i Matteus 26:6–7. Vårt primære mål i livet er å elske, tilbe, adlyde og ære Gud, og deretter å elske andre. Å salve Jesus er i tråd med vårt mål. Vårt primære mål er ikke å skaffe oss og hamstre penger (med mindre du er Judas, selvfølgelig).

Det skulle virke naturlig at de jødiske religiøse lederne, i en stilling som opprinnelig var opprettet av Gud selv, burde være de første til å gjenkjenne Jesus. I stedet var de de første som ønsket å drepe ham. Men hvorfor ville folk gjøre dette?

De glemte sitt formål, hvorfor de var der. De var ikke der for å øke sin makt, heller ikke for å opprettholde sin stilling eller for å bevare sine eiendeler. De var der for å lede folket i å følge og tilbe Gud. De trodde at deres formål handlet om dem selv, ikke om folket eller Gud.

I dag er det altfor lett for ledere å glemme hvorfor de er der også. Noen tar kanskje sin stilling ikke alvorlig nok. Andre kan tro at stillingen deres handler om dem selv, ikke om folket, og ikke om hva Gud ønsker at de skal gjøre i sin stilling.

Som sjahen av Iran sa: «Jeg ble født for å herske.» Men trodde hele det iranske folket at de var født for å bli styrt av ham? En person sa at Hillary Clinton burde bli vår president, fordi «hun fortjener det». Uavhengig av hennes fortrinn, er presidentembetet i noen menneskers øyne redusert til bare å være en politisk godbit, bare en belønning, og ikke det som er best for det amerikanske folket?

Som et moteksempel: Hvis noen kunne være født med «sølvskje i munnen», ville det være millionæren William Borden (1887–1913), fra den ekstremt velstående familien som sto bak Borden-melken. Men foreldrene hans ga ham en sterk kristen oppdragelse, og han tok imot Kristus da han var syv år gammel. Han gikk på bachelorstudiet ved Yale, hvor det ikke var mye åndelig innflytelse på den tiden. Men i løpet av sitt siste år der var det 1 000 mennesker i bønnegrupper og bibelstudier som han organiserte. Han nådde også ut til alkoholikere og andre i byens slumområder; da det var behov for et nytt misjonshus, kunne han ganske enkelt betale kontant og kjøpe det. Han sluttet seg til China Inland Mission, spesielt for å være misjonær blant de millioner av muslimene i Kina. Han dro til Egypt for å studere arabisk, og mens han var der, fikk han snart hjernehinnebetennelse og døde i en alder av 25 år. Han skrev i Bibelen sin: «Ingen reserver, ingen tilbaketrekninger, ingen anger.» Likevel skrev ledere i Presbyterian Church U.S.A. i 1969 en offisiell uttalelse i sin kirkesamfunn der de benektet Bibelens ufeilbarlighet. Dette kirkesamfunnet, som medlem av Verdensrådet for kirker, ga penger til Robert Mugabe, diktatoren i Zimbabwe, som drepte kristne misjonærer.

Spørsmål: Hva vet vi om alabast i Mt 26:7, Mk 14:3 og Lk 7:37?

Svar: I antikken ble to forskjellige mineraler kalt alabast.

Alabast i seg selv er mykt (hardhet = 2) og kan ripes opp med tommelfingerneglen. Det egner seg godt til utskjæring og er en form for gips. Det har en lys farge, men kan være flekket med ulike farger. Det dannes vanligvis i huler. Alabast var et vanlig materiale for oppbevaring av salve, ifølge Plinius den eldres «Naturhistorie», bok 13, kap. 3.

Marmor ble også kalt alabast. Den er litt vanskeligere å snekre i (hardhet = 3) og er egentlig kalsitt eller aragonitt. Det er omkrystallisert kalkstein.

Spørsmål: I Matt 26:7–11, da kvinnen helte den dyre parfymen over Jesu hode, var Jesus da for selvopptatt? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp)

Svar: Før vi svarer på Deedats spørsmål, la oss gjøre spørsmålet enda vanskeligere. Ikke bare roste Jesus hennes handlinger her, men Jesus tok imot tilbedelse som Gud fra engler og mennesker i himmelen (Hebreerne 1:6; Åpenbaringen 5:12). Jesus tok også imot tilbedelse som Gud fra mennesker (Matteus 21:15–16; 28:9; Johannes 9:38).

Du blir kanskje overrasket over å høre at vi til en viss grad er enige med Deedat i dette. Vi ser at Deedats syn på Jesu betydning og Jesu eget syn på sin egen betydning er svært forskjellige. Å godta at den dyre parfymeflasken ble tømt over hodet hans – en tilbedelseshandling – samt å godta tilbedelse, når alle jøder visste at bare Gud skal tilbes, ville være å gå for langt – MED MINDRE JESUS VAR GUD.

Spørsmål: I Matt 26:11, skulle ikke Jesus alltid være sammen med dem, eller vil Jesus være sammen med dem alltid, helt til tidens ende, slik det står i Matt 28:20?

Svar: Begge deler. De ville ikke ha Jesu fysiske nærvær hos seg, og derfor var det passende at kvinnen salvet Jesus mens han fortsatt var fysisk sammen med dem. Men Jesus ville være hos dem åndelig selv etter at han var steget opp til himmelen. Se *When Critics Ask*, s. 359, for mer informasjon.

Spørsmål: I Mt 26:21–22, hva tror du Judas følte da Jesus sa at han visste at en av dem ville forråde ham?

Svar: Judas’ hjerte føltes sannsynligvis som om det hadde stoppet. Kanskje han i stillhet klandret seg selv og tenkte at han ikke hadde skjult sporene sine godt nok. Eller kanskje han hadde et glimt av håp og tenkte at siden Jesus ikke offentlig nevnte et navn, visste Jesus kanskje ikke med sikkerhet at det ville være ham. Men selv om Judas tenkte den siste tanken, ville han ikke tenke den lenge, for ved å dyppe brødet i fatet viste Jesus hvem det var. Så Judas fikk vite med sikkerhet at intensjonene i hans hemmelige, mørke hjerte var like klare som dagen for Jesus.

Og likevel, selv etter å ha fått vite dette, gikk Judas i Johannes 13:30 til yppersteprestene og forrådte Jesus likevel. Noen ganger er folk så fanget i en syndig retning at de tenker: «Nå er det ingen vei tilbake.» Men hvis du går inn i en aktiv vulkan, kan du alltid snu, så lenge du fremdeles kan gå. Hvis du er på vei i en syndig retning, er «akkurat nå» alltid det beste tidspunktet å snu. La Gud ta seg av konsekvensene; du trenger bare å passe på å adlyde Ham.

Har du noen gang sett noen som var så sikker og overbevist om hva de ville gjøre, at ingenting i det hele tatt kunne få dem til å ombestemme seg? Det er nesten som om de ville si: «Ikke forvirr meg med fakta.»

Spørsmål: I Mt 26:27; Mk 14:23; Lk 22:17,20 og 1 Kor 11:25 – må alle bruke den samme nattverdsbegeren?

Svar: De lå alle til bords (ikke satt) ved ett bord, i en gruppe på tolv pluss Jesus, med en forræder i deres midte. Akkurat som vi ikke trenger å gjøre disse tingene i dag, trenger vi ikke å bruke det samme begeret.

Jeg kjenner til en pastor, som jeg tror er en ekte kristen, som mener at alle må bruke det samme begeret ved nattverden. Man må imidlertid skille mellom seremonien vi skal følge, og de uviktige aspektene som ble utført på den tiden, slik som at alle lå til bords ved ett bord.

Spørsmål: I Mt 26:28 og Mk 14:24, bør ordet «pakt»/«testamente» ha «ny» foran seg?

Svar: Sannsynligvis ikke.

I Matteus 26:28

«Ny» finnes i Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.), Ephraemi Rescriptus (5. århundre), Bezae Cantabrigiensis, Freer-evangeliene, sahidisk koptisk (3./4. århundre), bohairisk koptisk (3./4. århundre), det bysantinske leksjonariet, f1-familien, f13-familien, armensk, etiopisk osv.

«Ny» finnes ikke i p37 (midten av det 3. århundre), Sinaiticus (340–350 e.Kr.), Vaticanus (325–350 e.Kr.) osv.

I Markus 14:24

«Ny» finnes i Alexandrinus, sahidisk koptisk, Diatessaron, det bysantinske leksjonariet, f1-familien, f13-familien, armensk, etiopisk osv.

«Ny» mangler i Sinaiticus, Vaticanus, Ephraemi Rescriptus, Bezae Cantabrigiensis, Freer-evangeliene, bohairisk koptisk osv.

Generelt er disse to variantene interessante for å illustrere to trender når det gjelder sammenhengen mellom variantene.

1. Aleksandrinske manuskripter, inkludert Sinaiticus, Vaticanus, koptisk osv., er generelt kortere enn de bysantinske variantene.

2. Det er ikke mye korrelasjon som tyder på teologiske trender. For eksempel korrelerer ikke Bezae Cantabrigiensis, Freer-evangeliene, Ephraemi Rescriptus og bohairisk koptisk med disse variantene, mens de andre gjør det.

Spørsmål: Hvilken salme kan de ha sunget i Mt 26:30?

Svar: Skriften spesifiserer ikke dette, så det kan muligens ha vært hvilken som helst salme, inkludert en nykomponert. Det var imidlertid vanlig etter påskemåltidet å synge ordene i Salme 113–118, 114–118 eller 115–118.

Spørsmål: Hvordan gir du råd til en kristen som i Matt 26:31–35, 69–72 har forpliktet seg sterkt til å tjene Gud, men som deretter har mislyktes fullstendig?

Svar: Peter sa ikke dette fordi han ikke var oppriktig eller ikke kjente Jesus; Peter sa dette fordi han ikke kjente sitt eget hjerte.

Jesus advarte Peter på forhånd, selv om det ikke er noe som tyder på at Peter tok imot Jesu ord på det tidspunktet. Men senere, da Peter sviktet, kunne han huske hva Jesus hadde sagt tidligere. Senere, etter Jesu oppstandelse, snakket Jesus spesielt til nettopp Peter, i nærvær av de andre, for personlig å gjenopprette ham i Johannes 21:15–18. Jesus talte milde ord om gjenopprettelse og formål, ikke fordømmende ord som sa: «Du er ferdig». Peter kunne aldri gjøre om sine tre fornektelser, men han kunne reise seg på beina igjen og fortsette derfra.

Spørsmål: I Matt 26:39,42, siden Jesus er Gud og har Guds sinn, hvordan kunne Han da be: «Min Far, hvis det er mulig, la denne koppen gå meg forbi»?

Svar: Filipperne 2:6–7 viser at Jesus frivillig tømte seg selv for mange av sine guddommelige krefter og egenskaper da han kom til jorden. For eksempel ble Jesus trøtt (Joh 4:6), og Jesus lærte lydighet (Heb 5:8), noe han antakelig ikke hadde noen grunn til å vite noe om i himmelen. Også på jorden visste Jesus ikke alt, ettersom han ikke kjente dagen eller timen for sin gjenkomst, som det fremgår av Matteus 24:36 og Markus 13:32.

I dette tilfellet sier Jesus ikke at han kjenner en annen vei. Snarere ser Jesus at veien fremover kommer til å bli svært smertefull, og han spør Gud Faderen om Faderen ser noen annen utvei.

Dette spørsmålet ble besvart allerede i årene 246–265 e.Kr., da Dionysius, biskop av Alexandria, ga i det vesentlige det samme svaret i «Exegetical fragment 3» i *The Ante-Nicene Fathers*, bind 6, s. 108

Spørsmål: Er Jesus i Matt 26,52 imot all krig og dødsstraff (henrettelse)?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Jesus lærte at når han kommer tilbake, vil han drepe dem som var imot ham, i Matteus 24:5–7, 31; Markus 13:7–8 og Åpenbaringen 19:15, 17–21. Dette besvarer imidlertid ikke spørsmålet, fordi det Gud gjør og det vi er pålagt å adlyde, ikke nødvendigvis må være det samme.

Svaret: Nei, av fire grunner.

1) Jesus kunne ikke ha ment at troende aldri skal bære sverd; ellers, hvorfor sa Jesus bare noen få timer før dette at de som ikke har sverd, skal gå og kjøpe seg et i Lukas 22:36–38? Videre, etter at apostlene sa at de hadde to sverd, ba Jesus dem ikke om å kvitte seg med dem, men sa: «Det er nok.»

2) Jesus snakket til Peter i denne situasjonen, like etter at han hadde slått yppersteprestens tjener, og ba ham om ikke å slå noen andre med sverdet sitt.

3) Jesus snakket om dem som «lever av sverdet», ikke alle som har sverd. Dette kan bety både de som tjener til livets opphold ved å drepe mennesker, og de som ser på å drepe mennesker som løsningen på sine problemer.

4) Den andre delen av verset er en observasjon, ikke en befaling.

Andre vers som viser at sverd er i orden, er Romerne 13:1–4; Lukas 14:31; 19:27; 20:14–16; Apostlenes gjerninger 25:11; 1. Korinterbrev 9:7. Da soldater spurte Johannes Døperen hva de skulle gjøre i Lukas 3:14, hadde Johannes den perfekte anledningen til å be dem forlate hæren, men Johannes gjorde ikke det. På samme måte var centurionen Kornelius i Apostlenes gjerninger 10 en from mann. Henrettelse av mordere var ikke bare tillatt, men påbudt i gammeltestamentlig tid i 4. Mosebok 35:31,33 og før Moseloven i 1. Mosebok 9:6.

Andre vers som sier eller antyder at vi ikke skal leve ved sverdet, er: 2. Korinterbrev 10:4–5; Matteus 5:25; Johannes 18:36; og Romerbrevet 12:17.

Selv om Jesus i Lukas 22:36 og Det nye testamente generelt lærer om defensiv bruk av sverdet, og om statens bruk av sverdet i Romerbrevet 13:1-4, går det aldri inn for aggressiv bruk av sverdet eller statens bruk av sverdet mot kjettere. Ingen av de tidlige kristne gikk inn for statens bruk av sverdet mot vantro. Historisk sett ble denne ubibelske læren først forkynt av Firmicus Maternus i 346/348 e.Kr. og senere, rundt 386 e.Kr., av Augustin av Hippo.

Spørsmål: I Matt 26:52, når (om noen gang) bør vi bruke fysiske midler i tjenesten for Kristi rike?

Svar: Gjennom historien har vi sett at dette er blitt forsøkt flere ganger, og resultatene var katastrofale. Det er ikke slik at de alle var militært mislykkede; husk at korstogene var en suksess i Midtøsten i et par århundrer, og de lyktes med å plyndre Konstantinopel. Snarere var de alle åndelige katastrofer i den forstand at de var svært nyttige for Satan i hans formål. Man kunne imidlertid hevde at defensiv kamp, som slaget ved Tours og avværgingen av det tyrkiske angrepet på Wien, var suksesser.

Så defensivt sett kan det være greit å ha en sikkerhetsvakt ved en kirke eller benytte politibeskyttelse. Men offensiv vold overskygger evangeliets budskap. Hvis man ikke lenger har noe budskap å formidle, hvorfor da gå til angrep i det hele tatt?

Spørsmål: I Matt 26:53, hvor mange utgjør tolv legioner av engler?

Svar: En romersk legion besto, ved full styrke, av 6 000 menn, så det vil si 72 000 engler. Siden 185 000 assyriske soldater ble drept på én natt av én engel i 2. Kongebok 19:35, ville 72 000 engler være tilstrekkelig – for de nærliggende solsystemene!

Spørsmål: I Matt 26:64, hvordan kunne Jesus tale foran Sanhedrin, siden Jes 53:7 sier at Messias ikke skulle åpne munnen?

Svar: Dette betyr ikke at Jesus ville bli født uten evne til å snakke hele livet. Snarere presiserer Jesaja 53 dette ved å si «som et lam som er stille foran sine klippere». Jesus talte faktisk den dagen, men da anklagerne hans talte mot ham foran Pontius Pilatus, ble Pilatus forbløffet og overrasket over at Jesus ikke sa noe da eller svarte på en eneste anklage, slik det står i Matteus 27:14 og Markus 15:4–5.

Spørsmål: Hvordan ville Kaifas i Matt 26:64 kunne se Menneskesønnen sitte ved maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer?

Svar: Åpenbaringen 1:7 sier at hvert øye skal se Kristus komme tilbake i skyene, inkludert de som gjennomboret ham. Så selv de som allerede var døde, vil kunne se denne hendelsen. Dessuten sa Jesus dette offisielt til Kaifas i hans rolle som yppersteprest som representant for Israels folk, ikke bare som enkeltperson. Så hele Israel vil også se dette.

Spørsmål: Hvorfor rev ypperstepresten klærne sine i Matteus 26:65?

Svar: Å rive klærne sine var en alvorlig handling; de kunne ikke brukes igjen, og klær var ganske dyre på den tiden. Det ble bare gjort når noen hørte blasfemi mot Gud (Mishnah Sanhedrin 7:5), eller ellers ved stor indignasjon eller sorg (2. Kongebok 18:37; Judith 14:19; 1. Makkabebok 11:71; Apostlenes gjerninger 14:14). Dette var et vitnesbyrd om at de ikke hadde noen del i blasfemien mot Gud og misbilliget den. Så ypperstepresten ønsket å vise at han, som en god jøde, ikke kunne tolerere det han erklærte som blasfemisk. Men vent litt her. 3. Mosebok 21:10f sier at ypperstepresten hadde forbud mot å rive i stykker klærne sine. Så ypperstepresten, i sin iver etter å vise hvor rett han hadde og hvor galt Jesus hadde det, brøt selv den gammeltestamentlige loven her.

Spørsmål: Hvordan kunne Peter, Jesu apostel, lyve av frykt i Matteus 26:69–75?

Svar: Peter syndet her, noe han selv bittert innså i Matteus 26:75, Markus 14:72 og Lukas 22:62. Peter satte sin lit til Jesus, og selv om Jesus hadde forvarslet dem, flyktet apostlene i frykt da Jesus ble arrestert. Jesus tilga Peter spesielt for at han hadde fornektet ham tre ganger i Johannes 21:15–19.

Spørsmål: Hva var kjennetegnene ved en galileisk aksent i Matt 26:73 og Mark 14:70?

Svar: Selv om vi ikke vet det med sikkerhet, bodde det mange grekere og gresktalende jøder i Galilea og i det nærliggende Dekapolis, og kanskje var det kjennetegn hentet fra det greske språket. I tillegg til uttalen av ord kunne det også omfatte uttrykk og ordvalg.

Spørsmål: Hvorfor forbannet Peter i Matt 26:74 og Mark 14:71?

Svar: Selv om Skriften ikke sier noe om det, kan det ha vært av to grunner.

Frykt: Det kan ha vært fordi Peter var redd.

For å oppnå en effekt: Det kan ha vært for å prøve å «bevise» for jødene at han ikke var en av Jesu disipler.

Uansett er Peters forbannelse, akkurat som Peters fornektelse, ikke et eksempel vi skal følge i dag. Vi skal ikke bruke grovt språk ifølge Efeserne 5:4, og vi vil bli dømt for hvert tomt ord ifølge Matteus 12:36.

Spørsmål: Hvorfor møttes de igjen om dagen i Matt 27:1?

Svar: Dette var kanskje ikke så mye et eget møte, men de trengte at det skulle fremstå som et eget møte. Møter i Sanhedrin skulle uansett holdes om dagen. Det kunne ikke avsies noen skyldig dom etter bare ett møte. I henhold til jødisk lov kunne de bare avsige en dødsdom om dagen, og de måtte møtes to ganger for å være sikre. Dessuten kan nattmøtet ha vært bare en del av Sanhedrin, mens dagmøtet kan ha hatt hele rådet til stede.

Det jødiske Sanhedrin kunne imidlertid ikke henrette noen under romerne (bortsett fra ved vanhelligelse av tempelområdet), så det er interessant at de henvendte seg til romerne, som de hatet, for å henrette noen de hatet enda mer. Selvfølgelig ville det også se bedre ut for Sanhedrin at romerne dømte Jesus og ikke bare jødene.

Spørsmål: Hva vet vi om Pontius Pilatus i Matt 27:2?

Svar: Pontius Pilatus var en romersk landshøvding; nærmere bestemt var han en «prefekt». Prefekter styrte små, urolige områder. De hadde ikke særlig stor makt, mindre enn keiserlige legater og prokonsuler; men de hadde samme myndighet som dem når det gjaldt rettsavgjørelser i sitt område. De hadde myndighet til å idømme dødsstraff, som kun kunne ankes ved å henvende seg til keiseren, dersom den fengslede var romersk borger.

Før oktober 31 e.Kr. var Pilatus, ifølge Josefus (Jødenes antikviteter, bok 18, kap. 3–4, s. 379–381, og Jødenes krig, bok 2, s. 169–177, bilder 2–4), blottet for rettferdighet og gudsfrykt, urettferdig, mislikte jødene og forstod dem egentlig ikke. Dette fremgår også av Filon fra Alexandria i *On the Embassy to Gaius*, kap. 38–40, s. 784–786. Pilatus brakte bevisst de romerske fanene, med keiserens avbildninger, inn i Jerusalem. Han plyndret tempelskatten for å bygge en akvedukt. Lukas 13:1 sier at Pilatus drepte galileere og blandet deres blod med ofrene deres. Da brøt det ut opprør blant folket i Jerusalem, og han fikk soldatene sine til å drepe mange av dem. Pilatus plasserte bronse skjold med keiserens bilde i tempelet i Jerusalem, bare for å irritere jødene. Folket reagerte så voldsomt at den romerske keiseren selv overprøvde Pilatus’ beslutning og beordret at skjoldene skulle fjernes. Pilatus fikk denne stillingen gjennom sin mentor i Roma, Sejanus, en nær venn og fortrolig av keiser Tiberius. Ifølge Philo var Sejanus’ mål å utrydde jødene. I oktober år 31 e.Kr. ble Sejanus imidlertid henrettet på grunn av mistanke om forræderi mot Tiberius, og etter dette vedtok Tiberius lover mot antisemittisme.

Etter oktober år 31 e.Kr. følte Pilatus seg sannsynligvis på «tynn is» overfor keiser Tiberius. Forholdet til ham og jødene ble enda verre fra rundt år 33 e.Kr., og Pilatus ble tilbakekalt i år 36 e.Kr. etter at han hadde drept en gruppe samaritanere som hadde samlet seg for å se på noen hellige kar. Samaritanerne appellerte til Vitellius, legaten i Syria, som beordret Pilatus til å redegjøre for sine handlinger overfor keiseren.

Under Jesu rettssak fremstår Pilatus som litt mer positiv overfor Jesus enn de jødiske lederne. Pilatus brydde seg sannsynligvis ikke det spor om Jesus selv, men var snarere bare imot Sanhedrin. Men da de jødiske prestene spilte ut sitt «trumfkort» – at de ville gå og fortelle keiseren at han tolererte at noen kalte seg selv jødenes konge – ga Pilatus, en pragmatisk mann, etter for det Sanhedrin ønsket. På en måte ble Jesu rygg revet opp av pisken fordi Pilatus var ryggradsløs.

Spørsmål: Hva kan vi lære om mennesker fra Judas i Matt 27:3–5?

Svar: Akkurat som Judas senere angret dypt på det han hadde gjort, angrer noen onde mennesker dypt – noen ganger til og med så dypt at de blir fortvilte – på det de har gjort. Judas kunne ha tenkt over hvordan han ville føle seg etter sine handlinger før han utførte dem, men det gjorde han ikke. På samme måte kunne noen onde mennesker, som nå angrer dypt på sine handlinger, ha tenkt over det før de utførte dem, men det gjorde de ikke.

Judas var bundet av penger, og Judas selv følte avsky over det hans avhengighet fikk ham til å gjøre.

Spørsmål: I Matt 27:5, hengte Judas seg, eller sprakk kroppen hans opp slik det står i Apg 1:18–19?

Svar: Apg 1:18–19 sier at Judas falt hodestups ned på en åker, noe som tyder på et fall fra i det minste en viss høyde. Når man setter disse versene sammen, gir det to muligheter. I begge scenariene hengte Judas seg, mest sannsynlig fra et tre, muligens som hang ut over en klippe.

Hengingen mislyktes: Mens Judas fortsatt var i live, røk tauet, og han falt hodestups ned på åkeren, og kroppen hans sprakk opp.

Hengingen lyktes, og Judas døde av å bli hengt. Men hvis ingen gikk opp for å ta ham ned, ville liket før eller senere falle ned, på en eller annen måte.

Uansett skjedde det en henging, et tau røk, og en kropp ble revet i stykker.

Spørsmål: I Mt 27:7 og Apg 1:18, var det prestene eller Judas Iskariot som kjøpte åkeren?

Svar: Prestene var «for åndelige» til å misbehage Gud ved å bruke blodpenger. Dessuten, siden Judas kastet pengene inn i en del av tempelet hvor bare prestene hadde adgang, kunne pengene, merkelig nok, av dem betraktes som «hellige» siden de hadde berørt et hellig sted. Judas var allerede død, så prestene gjennomførte denne transaksjonen som Judas’ representanter ved å bruke «hans» 30 sølvpenger. På en makaber måte tok Judas personlig marken i besittelse. I Matteus 27:6 ønsket ikke prestene at de 30 sølvpengene skulle gå tilbake til tempelskatten.

Spørsmål: Hvordan er dette i Matt 27:9–10 en oppfyllelse av Jeremia, siden Jeremia bare sa en del av dette, og Sakarja sa en del av dette?

Svar: Kristne har seks svar.

Kopieringsfeil, ingen profet spesifisert – Augustin av Hippo sa at mange manuskripter ikke har navnet på en profet, selv om han mente at de beste manuskriptene hadde «Jeremia». (Augustins «Harmoni av evangeliene», bok 3, kap. 7.30–31, s. 191–192

Kopieringsfeil for Sakarja – Noen få greske manuskripter nevner faktisk Sakarja i stedet for Jeremia.

Oversettelsesfeil: Papias, en disippel av apostelen Johannes, skriver at Matteus opprinnelig skrev sitt evangelium på hebraisk. Hvis dette stemmer, og det ble oversatt til gresk, kan denne detaljen ha blitt endret da.

En uregistrert profeti av Jeremias. Sakarja 1:4 siterer selv Jeremias 18:11. Sakarja 7:7 nevner at han gjengir ord fra tidligere profeter.

En testimonia-kjede (også kalt en catena): En midrashisk praksis var å sitere ulike profetier og knytte dem sammen i det vi kaller en «testimonia-kjede». Markus 1:2–3 er sannsynligvis også en testimonia-kjede. Noen vil derfor hevde at hvis et verk har to forfattere, og det bare er en kort henvisning til den andre forfatteren, er det vanlig å bare nevne den første forfatteren. Testimoniekjeder (også kalt catenas) var vanlige, ikke bare i Bibelen, men også i tidlige kristne skrifter. Det er vanlig å bare nevne den mest kjente forfatteren, og vi bør vurdere antikkens litteratur ut fra deres praksis, ikke vår.

Bare den mest fremtredende profeten i en testimonia-kjede, slik det også er i Markus 1:2-3. Jeremia ble plassert i spissen for denne delen av Det gamle testamente, ifølge den babylonske Talmud (Baba Bathra 14b).

Spørsmål: Hvorfor løslot Pilatus én fange under høytiden i Matt 27:15 og Mark 15:6?

Svar: Tilsynelatende var dette hans skikk. Han trodde visstnok at jødene ville anse ham som mer rettferdig eller human hvis han gjorde det. Det senere jødiske verket Mishna Pesahim 8:6 antyder også benådning av én fange under påsken. Åpenbart skiller hans oppfatning av rettferdighet og barmhjertighet seg fra vår i dag, og Bibelen godkjenner ikke hans oppfatninger.

Spørsmål: Hva vet vi ellers om Pontius Pilatus’ kone i Mt 27:19?

Svar: Bibelen sier ikke noe mer. Ifølge kirketradisjonen het hun Claudia Procula, hun ble senere en hemmelig kristen, og den gresk-ortodokse kirken regner henne som en helgen.

Spørsmål: I Mt 27:19; Mk 15:14; Lk 23:23 og Joh 19:14: Måtte Jesus dø en langsom og smertefull død på korset, eller kunne han ha dødd mindre smertefullt ved sverd eller sykdom? (Min kone lurte på dette)

Svar: Skriften forteller bare hva som skjedde, og ikke hele spekteret av muligheter for hva som kunne ha skjedd. Da Satan ledet folket til å drepe Jesus, ga Satan tilsynelatende Jesus den mest smertefulle døden menneskene visste hvordan de skulle påføre på den tiden. Jesus tok imot den aller verste straffen for å gi oss den aller beste gaven.

Spørsmål: I Matt 27:24, hvordan prøver folk i dag noen ganger å «vaske hendene» for å overbevise andre om at de ikke hadde noen del i noe, når de faktisk hadde det?

A: Politikere kan virke ivrige og dyktige når det gjelder å distansere seg fra mislykkede utfall eller dårlig eller nå upopulær politikk som de selv har stemt for. Når du hører en politiker si at han «arvet» et problem, kan det være sant, men du kan likevel spørre hva han gjorde for å løse problemet mens han hadde ansvaret.

Pilatus var nesten latterlig i sitt forsøk på å gå en «midtvei» ved å være nøytral overfor Jesus. I dag prøver også mange å gå en midtvei, men kan egentlig ikke gjøre det. Enten var Jesus en løgnaktig bedrager, en villedet galning, eller Herren. Her finnes det ingen mellomvei.

Det var allerede forberedt tre kors, så Pilatus hadde allerede før dette bestemt seg for å henrette tre fanger. Men Jesus tok Barabbas’ plass på det midterste korset.

Spørsmål: Hvorfor ville de i Matt 27:25 ha Jesu blod på seg selv og sine barn?

A: Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Pilatus virket i det minste svært motvillig til å ta ansvaret, og folkemengden kan ha tenkt at Pilatus kanskje ikke ville dømme Jesus til døden hvis de ikke hadde vist seg villige til å ta ansvar.

2. Selv om Pilatus’ kone advarte ham mot å ha noe med denne mannens død å gjøre, hadde Pilatus ved andre anledninger utenfor Bibelen vist seg ivrig etter å utgyte blod. Uansett ville Pilatus ønske at folkemengden skulle si at de ville ta ansvaret, og dermed på en måte avlaste ham fra det eneansvaret for å henrette Jesus. Pilatus kan ganske enkelt ha lokket folkemengden til å ta på seg skylden for å beskytte seg selv, slik at folkemengdens ord skulle rettferdiggjøre hans beslutning dersom jøder eller romere senere satte spørsmålstegn ved den.

3. Foreldre kan ikke velge om de skal legge sin egen personlige skyld på sine barn eller etterkommere eller ikke. Dessverre kalte Hitler og andre nazister datidens jøder for «Kristusmordere», og brukte dette uttrykket for å prøve å rettferdiggjøre sine forferdelige forbrytelser. Hitler beordret selv at mange katolske prester og andre kristne skulle forsvinne. Selvfølgelig var romerne italienere, og Hitler allierte seg med Italia. Ja, romernes og jødenes synder førte Jesus til korset, men det var egentlig våre alles synder som førte Jesus til korset.

4. Til syvende og sist blir syndene til dem som er dekket av Jesu blod, vasket bort, men dette var selvfølgelig ikke det folkemengden mente her.

Spørsmål: I Mt 27:28–29, var Jesu kappe skarlagenrød, eller var den purpurfarget som i Joh 19:2–3?

Svar: Det finnes to forskjellige svar, og begge kan være riktige.

Rødlilla: På engelsk kan rødlilla betraktes som en variant av lilla eller skarlagenrød. I gammelgresk er det større usikkerhet om det nøyaktige lysspekteret for hver farge. Når hebraisk/arameisk oversettes til gresk – slik Papias antyder at Matteus ble – er usikkerheten enda større.

Flerfarget: Det ville faktisk være merkelig om en kostbar kongekåpe bare hadde én farge. Gamle fargede tegninger av mennesker i Egypt viser flere farger. Kåper i mange farger var tilgjengelige for vanlige folk i hvert fall så langt tilbake som på Josefs tid, 1900 år før Jesus.

Spørsmål: Hvorfor satte de en tornekrone på Jesus og ga ham et siv i Matteus 27:29?

Svar: De gjorde det for å gi ham en falsk krone for å håne ham, og et siv skulle tjene som et spottende septer. Tornene kan ha vært vendt innover for å skade Jesus, eller vendt utover for å ligne en krone, med noen torner i hver retning. Noen mennesker finner stor glede i å håne andre. Men Jesus bar en tornekrone, slik at vi kan bære en herlighetskrone. Eksempler på romerske soldater som morer seg med å håne fanger, finnes i Dio Cassius’ «Historie» 15.20–21 og Filons «In Flaccum» 6.36–39.

Det kan også være at poenget ikke bare var å håne Jesus, men gjennom Jesus også å håne det jødiske folket

Spørsmål: Hvorfor måtte Simon fra Kyrene bære Jesu kors i Mt 27:32 og Mk 15:21?

Svar: Jesus var for svak til å bære tverrstangen, og selvfølgelig hadde ikke romerne lyst til å bære den selv. Romerne ga ikke inntrykk av å være rettferdige her. Som en sidebemerkning: Senere rabbiner forbød korsfestelse fordi den var for grusom, og romerne tillot den bare etter en direkte ordre fra keiseren.

Arkeologer har funnet et ossuarium, eller et beinlager, som tilhørte jøder fra Kyrene. Ett ossuarium er til «Alexander, sønn av Simon», men Alexander og Simon var vanlige navn, så det var sannsynligvis ikke den samme Simon. Dette står i N. Avigad, «A Depository of Inscribed Ossuaries in the Kidron Valley», i IEJ 12 [1962] 1–12.

Spørsmål: Var Simon fra Kyrene, som bar korset i Mt 27:32, den samme Simon, spedalsken, som nevnes i Mt 26:6?

Svar: Dette er mulig, men svært usannsynlig. Simon var et svært vanlig navn.

Spørsmål: Hvorfor ga noen Jesus eddik blandet med galle/myrra på en svamp i Mt 27:34,48 og Mk 15:36?

Svar: Jesus sa at han var tørst, og romerske soldater pleide å drikke en drikk kalt posca, laget av svak eddik. Ifølge en tradisjon tilsatte kvinnene i Jerusalem galle, et smertestillende narkotikum, i den fortynnede eddiken. Men Jesus avslo gallen, fordi han visste at han måtte bære smerten fullt ut for vår skyld. To røvere ble hengt ved siden av Jesus, og oppfylte dermed ubevisst profetien i Jesaja 53:12 om at Jesus skulle regnes blant overtredere.

Spørsmål: Hvorfor oppfordret de Jesus i Matt 27:40–42 til å komme ned fra korset?

Svar: Jesus kunne ikke komme ned av seg selv, siden han var spikret fast der oppe. De trodde ikke på Jesus og spottet ham igjen. De hevdet at de ville tro på Jesus hvis han kom ned fra korset.

For det første var de ikke oppriktige, siden de ikke trodde selv da Jesus vekket Lasarus fra de døde, og de trodde ikke engang da Jesus selv senere sto opp fra de døde. Er ikke det et større mirakel enn å komme ned fra korset?

For det andre var en person som døde på et tre forbannet i henhold til 5. Mosebok 21:23, og det ville være støtende å tro på noen som Gud lot bli forbannet ved å dø på korset. De jødiske lederne ønsket ikke å diskvalifisere Jesus fra å være Messias, siden de allerede mente at han ikke var Messias. Snarere ønsket de jødiske lederne å gjøre det krystallklart for verden at Jesus var diskvalifisert fra å være Messias.

Satan brukte dette som en fristelse. Jesus kunne ha stoppet dette når som helst ved å kalle på sine tolv legioner av engler. Men da ville ikke hans forsoning for oss ha funnet sted hvis han hadde stoppet det.

Mange muslimer mener at Jesus ikke kunne ha dødd på korset, fordi Allah ikke ville ha tillatt at noe slikt skjedde med en profet. Men de ser bare på denne verden, og de vet ikke at Jesus er mye mer enn en profet.

Som William Booth sa: «De hevdet at de ville ha trodd hvis han hadde kommet ned; vi tror fordi han ble der oppe.»

Spørsmål: Hvorfor sa noen i Matt 27:46–47 og Mark 15:36 at Jesus ropte på Elia?

Svar: Folk i folkemengden snakket latin, gresk, arameisk/hebraisk og sannsynligvis noen få andre språk. Da Jesus sa «Eli, Eli», trodde noen at Jesus kanskje sa «Elia». Husk at verken hebraisk eller romersk latin hadde «j»-lyden. I tillegg, ettersom væske ville bli trukket ut av kroppen hans for å fylle hjertesekken rundt hjertet hans, ville Jesus være svært tørst, og det kunne være vanskeligere å snakke tydelig.

På den annen side kan det hende at noen hørte riktig hva Jesus sa, men bevisst forvrengte Jesu ord for å håne ham.

Spørsmål: Hva mente Jesus med å si: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» i Matt 27:46 og Mark 15:34?

Svar: Den fysiske smerten var bare en del av Jesu forsoning. En større del av smerten besto i at Gud Faderen selv forlot Jesus, da verdens synder ble lagt på Jesus. Dette var ikke et rolig teologisk spørsmål; snarere var det et skrik av kval. Dette var et skrik av følelsesmessig, ikke bare fysisk smerte. På en måte som vi kanskje ikke fullt ut kan forstå, vendte Faderen ryggen til Jesus, som bar vekten av all vår synd på sine skuldre.

Spørsmål: Viser Matt 27:46 og Mark 15:34 at Jesus ikke er Gud, slik den falske religiøse lederen pastor Moon lærer?

Svar: Nei. Først følger det den falske Messiasen, pastor Moon, sa, og deretter motbeviset.

«Det guddommelige prinsipp» (femte utgave 1977) s. 210–212 «… Jesus, som et menneske som har oppfylt skapelsens formål, er ett med Gud. … Likevel kan han på ingen måte være Gud selv. … Jesus, som er ett med Gud, kan kalles en annen Gud (Guds avbilde), men han kan på ingen måte være Gud selv. … Jesus var et menneske som hadde fullendt skapelsens formål, og det betyr ikke at han var Skaperen selv. … Videre, når vi ser at Jesus sa på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», blir det klart at Jesus ikke er Gud selv.»

Imidlertid er Jesus Gud ifølge Hebreerbrevet 1:8,10 og Titusbrevet 2:13, og han har guddommens fylde i Kolosserbrevet 1:19. Andre vers som viser at Jesus er Gud, er Romerbrevet 9:5, Johannes 5:23 og 1. Johannesbrev 5:20. Discipelen Tomas tiltalte Jesus som «min Gud» i Johannes 20:28. Johannes 1:3, 10, 11, 14 og Kolosserne 1:16 viser at Jesus ikke bare var et fullkomment menneske, ettersom alle ting i himmelen og på jorden ble skapt gjennom Jesus og for Jesus.

Forvirringen kan oppstå fordi ordet «Gud» brukes i mer enn én betydning i Bibelen. Det er klart at Faderen, i det minste på jorden, fungerte som Jesu Gud, ettersom Jesus på jorden lærte lydighet (Hebreerne 5:8).

Spørsmål: Hva var betydningen av at tempelforhenget revnet i to i Matt 27:51 og Mark 15:38?

Svar: Forhenget skilte Guds aller helligste fra resten av tempelet. Revnen symboliserte at tempelritualet og loven som regulerte det, var foreldet. Rivet viste at takket være Jesu sonoffer var barrieren brutt, og at vi kunne ha et nært forhold til Gud. Hvis tempelforhenget hadde blitt spist av insekter og gradvis blitt svakere til det ikke lenger kunne bære sin egen vekt, ville det ha revet seg fra side til side. Men i stedet ble forhenget revet fra topp til bunn, noe som ikke har noen naturlig forklaring.

Tempelgardinen symboliserte Jesu legeme, og at den ble revet i to, symboliserer at vi selv kan gå inn i Det Aller Helligste, i henhold til Hebreerbrevet 10:19–20

Siden de jødiske myndighetene og de religiøse lederne forkastet Jesus, ville ikke Gud lenger besøke det tempelet.

Spørsmål: Finnes det i Matteus 27:51 noen bevis utenfor Bibelen på at tempelforhenget ble revet i to?

Svar: Det finnes noe lignende i b Yoma 39b (s. 580). Der står det at tempeldørene åpnet seg av seg selv 40 år før tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr.

Spørsmål: Er det sant at det i Mt 27:51 ikke finnes noen bevis for dette jordskjelvet utenfor Matteus?

Svar: Nei, dette er feil. Enten har skeptikerne rett, og Matteus fant på en historie med et moralsk budskap, som den tidlige kirken ble lurt til å tro var faktiske hendelser, eller så skjedde det virkelig et jordskjelv, gravene ble brutt opp, noen døde sto opp og dro antakelig opp til himmelen etter Jesu oppstandelse. Dessuten ligger Tempelhøyden på en geologisk forkastning, så man kunne forvente noen jordskjelv.

Påstanden om at ingen noensinne har nevnt dette utenfor Matteusevangeliet, er feil. Vi har moderne geologiske studier, to utenombibelske ikke-kristne kilder og fem utenombibelske kristne kilder som nevner disse hendelsene.

Moderne geologi: Sedimentkjerner på tjue fot dybde fra tre steder rundt Dødehavet er blitt undersøkt. Jordskjelvlagene kommer til syne og ble sammenlignet med historiske jordskjelv. Det er registrert et ukjent jordskjelv fra det første århundret. Forskere telte de årlige lagene fra det dokumenterte jordskjelvet i 31 f.Kr. og kom frem til en datering for jordskjelvet i det første århundret på 31 e.Kr. +/- 5 %. Jordskjelvet er oppført som «33 e.Kr.» i flere tekniske forskningsartikler. For mer informasjon, se: «High resolution geological record of historic earthquakes in the Dead Sea basin» (Institute of Earth Sciences, The Hebrew University Jerusalem; Department of Geophysics, Tel Aviv University): Journal of Geophysical Research, vol. 106, nr. B2, s. 2221–2234, 2001. «Tabell 3…33 e.Kr. Rapporter kom fra Judea-regionen. Tempelet i Jerusalem ble skadet.»

«Et jordskjelv i Dødehavet tidlig på 1. århundre», International Geology Review, DOI:10.1080/00206814.2011.639996.

Synlig ikke bare i kjerneprøver, men også i kløftene nær Dødehavet. For et bilde av laget som ble etterlatt av jordskjelvet i år 33 e.Kr., se http://logosresearchassociates.org/Documents/Austin_33%20AD%20Seismite%20Ze'elim.pdf figur 13. (14. juni 2013)

Flegon var en gresk forfatter fra Karien (i Lilleasia), som kort tid etter år 137 e.Kr. skrev at i det fjerde året av den 202. olympiaden [år 33 e.Kr.] skjedde «den største solformørkelsen», og at «det ble natt i den sjette timen av dagen [kl. 12.00] slik at ikke en eneste stjerne var synlig på himmelen. Det skjedde et kraftig jordskjelv i Bithynia, og mange ting ble veltet i Nicea.» (The Case for Christ, s. 111.) Origenes, Mot Celsus, bok 2, kap. 14, s. 437; bok 2, kap. 33, s. 445; bok 2, kap. 59, s. 455.

Thales (eller Thallus) var en palestinsk historiker som Julius Africanus (skrev 232–245 e.Kr.) henviser til. Julius sier: «Dette mørket kaller Thallus, i den tredje boken av sin Historie, – noe som etter min mening er uten grunn – en solformørkelse.» (The Ante-Nicene Fathers, bind 6, s. 136.) Sammenhengen er at Julius drøfter hvordan tiden fra Artaxerxes’ dekret til Kristi korsfestelse oppfylte Daniel 9. (Vi har imidlertid ingen bevis for at Thales nevnte et jordskjelv.)

Irenaeus (182–188 e.Kr.) nevner i «Fragments from the Lost Writings», kap. 28, s. 573 (i *Ante-Nicene Fathers*), at «da Jesus steg ned, steg mange sjeler opp og ble sett i sine legemer.» Han skriver også i *Against Heresies*, bok 4, kap. 34, s. 512: «Og de forutsagte hendelsene knyttet til Herrens lidelse ble ikke oppfylt i noe annet tilfelle. For ved ingen av de gamle menneskenes død skjedde det at solen gikk ned midt på dagen, og heller ikke ble tempelforhenget revet i stykker, og jorden skalv ikke, og klippene ble ikke sprukket, og de døde sto ikke opp, og ingen av disse mennene [fra gamle tider] ble oppreist på den tredje dagen eller tatt opp til himmelen… Derfor talte profetene ikke om noen annen enn Herren, i hvem alle disse ovennevnte tegnene samstemte.»

Ignatius (før 116 e.Kr.), en disippel av apostelen Johannes, nevner i sitt Brev til magnesierne, kapittel 9, dem som Jesus oppreiste.

Klemens av Alexandria sier i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 6, kap. 6, s. 491: «Men de som hadde sovnet inn, steg ned døde, men steg opp levende.» Evangeliet sier: «at mange av de sovendes legemer sto opp» – tydeligvis som om de var blitt overført til en bedre tilstand. Det fant altså sted en universell bevegelse og overføring gjennom Frelserens plan.»

Disse tidlige forfatterne ble enten «lurt og forledet» til å tro at dette skjedde, ifølge noen skeptikere. Det samme gjelder andre mirakler, inkludert oppstandelsen: Enten ble de tidlige kristne lurt og forledet til å tro at dette virkelig skjedde, eller så ble de ikke det. Vi har ingen flere øyenvitner, så enten stoler vi på det evangelistene sa, eller så gjør vi det ikke. Det gjelder også Paulus, som i 1 Kor. 15:13–19 sa at hvis oppstandelsen ikke fant sted, så var Paulus’ forkynnelse nytteløs, han ville være et falskt vitne, vår tro er forgjeves, og kristne bør bli medliden med mer enn alle andre mennesker. I likhet med apostelen Paulus ser jeg ingen mellomvei.

Origenes (225–254 e.Kr.) nevner mørket over landet og gravene som sprakk opp i *Mot Celsus*, bok 2, kapittel 33, s. 445.

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) nevner jordskjelvet i Matteusevangeliet. «Brev til biskop Basilides», kanon 1, s. 94.

For å oppsummere har vi grunn til å tro på beretningen om at utvalgte personer ble oppreist fordi:

1. Vår tillit til evangelistene og deres rapportering om andre ting.

2. De tidlige kirkeforfatterne nevnte dette

3. Dette ville uansett være umulig å verifisere for noen som ikke kjente den avdøde, så jødiske og romerske forfattere ville ikke ha kjent til dette.

4. Jødiske forfattere ville ikke ha noen grunn til å nevne dette,

5. Hendelsen med oppstandne mennesker ville bli overskygget av Jesu oppstandelse.

Jeg er delvis enig i det du sa om jordskjelv. Men i stedet for å si at evangelistene bruker disse katastrofale hendelsene for å symbolisere den enorme betydningen og konsekvensene av Guds inngripen, tror jeg at Gud brukte disse katastrofale hendelsene. I tillegg til evangeliene må man ikke glemme jordskjelvene i Åpenbaringen, eller da Usia døde i Jesaja 6. I kirkehistorien skjedde det også et jordskjelv da Johannes Chrysostomos ble forvist fra Konstantinopel i år 403 e.Kr. Det er ikke å forvente at de tidlige forfatterne skulle ha nedtegnet mindre jordskjelv. Når det gjelder mindre jordskjelv i denne regionen, har jeg kun opplysninger for Hellas og Tyrkia. Encyclopedia Britannica oppgir følgende for Hellas og Tyrkia:

Mellom 1902 og 1946 var det 58 jordskjelv

Mellom 1947 og 1966 var det 82 jordskjelv

Mellom 1967 og 1976 var det 45 jordskjelv

Mellom 1977 og 1981 var det 9 jordskjelv

En annen bemerkning er at arkeologiske funn ved Qumran viser at det skjedde et ødeleggende jordskjelv i år 31 f.Kr. (før Kristus), og likevel er det ingen antikke forfattere, bortsett fra Josefus, som omtaler denne hendelsen.

Konklusjon: Det ser ut til å være to valg (og ingen mellomvei)

1. Ingen jordskjelv: Evangelistene kan ha rett i sin fine moralske lære, men de rapporterte om jordskjelv som ikke fant sted. Vi kan ikke stole på det de sier, i det minste når det gjelder hendelser i den virkelige verden.

2. Jordskjelv: Evangelistene kan stole på det de sier, og de rapporterte om jordskjelv som faktisk fant sted.

Spørsmål: Hvordan kunne de døde komme ut av gravene sine i Matt 27:52–53?

Svar: Den allmektige Gud har makt til å gjøre hva Han vil, inkludert å vekke de døde til liv. Noen skeptikere sier at dette ville bryte naturlovene; vel, Gud skapte naturlovene.

Englene i himmelen må se på skeptikernes ord på omtrent samme måte som vi ser på ordene til mange skeptikere på Wright-brødrenes tid, som sa at «mennesket kan aldri fly». Aerodynamisk løft kan overstyre tyngdeloven – hvor mye mer er da ikke Skaperen i stand til å overstyre lovene i sin egen skapelse!

Spørsmål: I Mt 27,52–53, da folk kom ut av gravene sine ved Jesu oppstandelse, viser dette da sannsynligheten for at Maria ble opphøyd til himmelen med kropp og sjel, slik en katolsk forfatter lærer?

Svar: Nei. Ludwig Ott fremførte dette, ikke som et bevis, men som et støttende argument i *Fundamentals of Catholic Dogma* (1960), s. 209. Dette støtter ikke engang at Maria ble opphøyd til himmelen i legemlig form, av to grunner:

a) Det er uklart om menneskene som kom ut av gravene sine, ble gjenopplivet i sine dødelige legemer (slik som Lasarus ble) eller oppreist.

b) Maria var fortsatt i live (Joh 19:27; Apg 1:14) da Jesus døde og sto opp fra de døde, så hun ville ikke være inkludert i denne gruppen.

Spørsmål: I Matt 27:54, sa den romerske centurionen «en Guds Sønn» eller «Guds Sønn»?

Svar: Soldater var til stede for det tilfelle noen skulle prøve å komme inn og redde de dømte mennene. På gresk finnes den bestemte artikkelen (the på engelsk), og den ble ikke brukt her. Ordrekkefølgen viser imidlertid at det er bestemt, altså «Guds sønn», ifølge Believer’s Bible Commentary, s. 1310. På den annen side antyder Evangelical Commentary on the Bible, s. 758, at det kan være begge deler.

Spørsmål: I Matt 27:57–59, var Josef fra Arimatea modig som ba om Jesu lik?

Svar: Teknisk sett ville liket av en henrettet forbryter være Romas eiendom. Ofte lot romerne likene henge på korset for å råtne og bli mat for fuglene. Imidlertid var det ifølge jødisk lov ikke tillatt å la liket henge over natten under påsken. Så hvis en romersk embetsmann var villig til det, ville det være rimelig å be om romersk tillatelse til å ta liket for å begrave det. Noen ganger ville den romerske embetsmannen innvilge dette mot betaling, selv om det ikke er noe som tyder på at Pilatus gjorde det i dette tilfellet. Normalt ble det ikke ansett som uvanlig at noen, kanskje en slektning, ba om å få liket for å begrave det. Men da Josef, som ikke var i slekt med ham, uttrykkelig ba om liket – etter å ha nektet å godta Jesu dødsdom – markerte han seg selv som ikke lenger bare en hemmelig tilhenger av Jesus. Som det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 1310: «I egentlig forstand begravde Josef seg selv økonomisk, sosialt og religiøst da han begravde Jesu lik. Denne handlingen skilte ham for alltid fra det etablissementet som drepte Herren Jesus.» Normalt ville liket av en dømt forbryter bli kastet i Hinnoms dal, en slags byens søppelhaug, hvor ild eller ville dyr ville fortære det. Men Josef ønsket en respektfull begravelse. Josef visste sannsynligvis ikke at han oppfylte Jesaja 53:9, at Jesus i sin død skulle være blant de rike.

Spørsmål: Hvordan vet vi i Matt 27:65 at «sette en vakt» betyr 4–16 romerske soldater, i stedet for tempelsoldater?

Svar: Det greske uttrykket kan tolkes begge veier.

Indikativ: dere har allerede en vaktstyrke

Imperativ: ta denne romerske vaktstyrken som jeg gir dere Her er de tre mulige tolkningene, samt fordeler og ulemper ved hver av dem.

Dere har allerede deres egen tempelvakt: Et argument for dette var at det var tempelvakter som arresterte Jesus. Siden liket av den korsfestede forbryteren nå var romersk eiendom, måtte de be Pilatus om tillatelse til å vokte liket. Mot dette synet taler det faktum at de jødiske prestenes segl ville ha liten betydning, mens det romerske imperiets segl, laget av snor og voks, ville være vanskelig å manipulere. Det ville bety døden for den som brøt det.

Du har allerede en romersk vakt tildelt deg: Kanskje var det allerede tildelt en romersk vakt til prestene.

Ta en romersk vakt: Mot dette synet taler det faktum at det ikke finnes noe klart eksempel på bruken av echein i betydningen «å ta» verken i klassisk eller hellenistisk gresk.

På den annen side kan dette ha vært jødiske vakter, noe som fremgår av at de senere rapporterte til yppersteprestene og ikke til Pilatus. Men selv romerske vakter ville vært motvillige til å gå tilbake til Pilatus uten jødiske allierte, da det kunne bety dødsdom for dem selv.

Spørsmål: I Mt 28:9, viste Jesus seg først for Maria Magdalena, eller først for Peter (Kefas), slik Paulus antyder i 1 Kor 15:5?

Svar: Maria Magdalena var den første personen som så Jesus, men Peter var den første apostelen som så Jesus. Faktisk sa ikke Paulus at Peter var den første personen Jesus viste seg for. Av de personene Paulus nevnte, var Peter den første på listen som så den oppstandne Jesus, etterfulgt av de andre disiplene og deretter over 500. På den ene siden kan det være at Paulus bevisst utelot å nevne kvinnene fordi en kvinnes vitnesbyrd ikke ble lagt vekt på i en rettssal på den tiden, slik det står i *When Critics Ask*, s. 365–367. På den andre siden kan det være at Paulus ganske enkelt hadde glemt at kvinnene var der før Peter. Uansett er det ingen motsetning her, da Paulus aldri sa at ingen så Jesus før Peter.

Spørsmål: I Matt 28:11–15, måtte yppersteprestene bestikke vaktene, og hvor kom pengene fra?

Svar: Yppersteprestene trengte sannsynligvis ikke å bestikke vaktene, fordi vaktene var redde for at dette skulle komme ut. Men yppersteprestene var sannsynligvis i panikk og tenkte at det å bestikke vaktene og tilby å «blidgjøre» Pilatus i Matteus 28:14 ville være den tryggeste fremgangsmåten. Tilsynelatende følte de seg svært erfarne når det gjaldt å bestikke folk. Pengene til bestikkelsene kom fra ofringene jødene betalte til tempelet i form av tempelskatt.

Spørsmål: Hva er andre eksempler i Matt 28:12–15 på folk som får betalt mye penger for å spre en løgn, og hvorfor gjør folk det?

Svar: Folk sprer løgner for penger av flere grunner. I dette tilfellet gjorde soldatene det av frykt for sine liv. Andre gjør det fordi de verdsatte penger høyere enn sin integritet. En tredje grunn er ønsket om å erstatte en overnaturlig hendelse med en naturvitenskapelig forklaring. Men «hold fast i hattene», for her følger eksempler på noen svært innflytelsesrike løgner som er fortalt gjennom historien.

De falske dekretalene består av rundt 100 brev som «beviste» at Peter sa han hadde fått myndighet til å lede Kristi kirke, og kunne gi denne myndigheten videre til den neste paven, osv. De beviste også at biskopene ikke var underlagt lokale myndigheter eller andre kirkeledere, men kun underlagt paven. De hevdet å være skrevet av forfattere fra 78–731 e.Kr., men ble faktisk skrevet rundt 847–859 e.Kr., de fleste av Isidore Mercator i Frankrike. Selv om de aldri ble akseptert i den østortodokse kirken, ble de i den romersk-katolske kirken brukt til å fastsette kirkerett ved synodene i Worms (868), Köln (887), Metz (893) og Tribur (895). Nesten alle var enige om at de var forfalskninger allerede mellom 900 og 1100 e.Kr. Hvorfor siterte for eksempel paver personer som var født etter deres egen død? Men da det ble fastslått at de var forfalskninger, hadde de allerede utført sin oppgave med å konsolidere den romersk-katolske kirkens makt og rikdom.

Sions vismenns protokoller: er en forfalsket tekst som angivelig er skrevet av jødiske eldste om hvordan man kan ruinere ikke-jødiske forretningsmenn og til slutt ta makten. Den ble faktisk skrevet av en antisemittisk russisk ikke-jøde, sannsynligvis Sergei Nilus, mellom 1901 og 1903. Selv etter at en britisk avis avslørte den som en forfalskning, ble den brukt for å prøve å bevise en verdensomspennende jødisk konspirasjon, og russiske pogromer for å drepe jøder og beslaglegge deres eiendom ble igangsatt etter utgivelsen. Den var obligatorisk lesning for tyske skolebarn etter at nazistene kom til makten i 1933.

Røyking: På begynnelsen av 1950-tallet viste medisinske studier en årsakssammenheng mellom røyking og lungekreft. Men tobakksselskapene satte kraftig spørsmålstegn ved disse påstandene. Selv så sent som i 2005, i saken McTear mot Imperial Tobacco i Skottland, ble det hevdet at man ikke kunne bevise at en persons røyking forårsaket lungekreft. For øvrig mottar USA rundt 32 milliarder dollar per år fra tobakksavgifter.

MMR-vaksiner: I 1998 publiserte Andrew Wakefield en artikkel i det britiske medisinske tidsskriftet Lancet der han koblet vaksinasjon til autisme. Deretter sank vaksinasjonsdekningen for MMR dramatisk i Storbritannia. Andre studier forsøkte å gjenskape Wakefields funn, men klarte ikke å påvise noen sammenheng. Wakefield unnlot å opplyse om at han hadde mottatt finansiering fra advokater som saksøkte vaksineprodusenter, og som kunne bruke studien hans til å underbygge saken sin. Wakefield hevder at det ikke var noe profittmotiv, men han skulle også tjene 43 millioner dollar på å selge testkit. Etter at dette kom for dagen, ble Wakefields artikkel formelt trukket tilbake av Lancet, og han fikk forbud mot å utøve legeyrket i Storbritannia. Derfor kom han til USA for å utøve legeyrket, og i 2016 laget han filmen: Vaxxed: From Cover-Up to Catastrophe.

Mot katolikker i Odisha: En populær hinduistisk leder, Lakshmanananda Saraswati, ble myrdet av maoister, noe maoistene senere innrømmet. Fem katolikker, en ansatt i World Vision og et par maoister ble til slutt arrestert. Det oppstod opptøyer mot katolikker, og fem hinduer ble arrestert for å ha satt fyr på et katolsk hus. De ble imidlertid alle frikjent av retten. Se https://en.wikipedia.org/wiki/Murder_of_Lakshmanananda_Saraswati for mer informasjon.

Mot kristne i India: Forresten, visste du at Global Hindu Heritage Foundation (GHHF) rundt 10. februar 2022 i Frisco, Texas, organiserte en innsamlingsaksjon som blant annet skulle finansiere riving av kirker i India som de hevder var «ulovlig bygget»?

Spredningen av løgner for pengenes skyld har ikke stoppet.

Se følgende for mer informasjon. (18. mars 2023)

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Protocols_of_the_Elders_of_Zion, https://en.wikipedia.org/wiki/Vaccine_hesitancy

https://en.wikipedia.org/wiki/Andrew_Wakefield

https://en.wikipedia.org/wiki/Tobacco_politics

https://www.thequint.com/us-nri-news/hindutva-fundraiser-frisco-texas-global-hindu-heritage-foundation-demolition-of-illegal-churches-tirupati-ghar-wapsi.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Matt 28:19 gjøre «lærlinger» av alle folkeslag, i motsetning til bare å ha tilhørere eller omvendte?

Svar: Først må du be og forkynne evangeliet, men det er bare det første trinnet. Når noen setter sin tro til Kristus, er ikke arbeidet ditt over; tvert imot begynner disippelgjøringen. Noen må bruke tid, kanskje hver uke, sammen med denne personen – enten én-til-én eller i en gruppe – for å lære dem troens grunnleggende prinsipper og hvordan de skal leve for Kristus i sitt miljø. Å bare forkynne, eller bare forkynne og få folk frelst, er enklere enn det Jesus ber oss om å gjøre her. I et håndverksyrke som rørlegger, elektriker osv. er det vanligvis tre nivåer: lærling, svenn og mester. En mester, eller mer sannsynlig en svenn, vil lære opp en lærling, og en mester kan lære opp en svenn. I menigheten har vi behov for grunnleggende opplæring av nye kristne og mer moden opplæring for «svenn»-kristne. Men uansett: når var sist gang du disippelgjorde noen?

Spørsmål: I Matt 28:19 står det at det bare finnes én Gud. Hvordan kan da Jesus være Gud, og hvordan kan treenigheten være sann?

Svar: Det kan være en «flertallighet» i den ene Gud uten at det finnes separate guder. Selv i Koranen, når Allah taler, brukes ordene «vi» (Nahnu) og «jeg».

Gud er ikke underlagt menneskets begrensninger, og Gud kan åpenbare seg for oss slik Han ønsker.

Det finnes en treenighet i Skriften: Matteus 28:19; 1. Petersbrev 1:2; Efeserne 2:18; Åpenbaringen 4:8; 2. Korinterbrev 13:14; Johannes 15:26.

Det finnes bare én uadskillelig Gud. 5. Mosebok 4:35–39; 6:4; Jesaja 43:10–12; 44:6,8; 45:5–6,14,21; 46:9; 1. Timoteus 1:17; 6:15–16.

Tre forskjellige personer: Matteus 3:16-17; Lukas 3:21-22; Johannes 1:1; 6:38; 14:31; 15:26; 16:28; 17:5; Apostlenes gjerninger 5:31-32; Markus 10:38-40

Jesus er Gud. Johannes 1:3; Kolosserne 1:16–17; Hebreerne 1:6–9; Johannes 9:38; 2. Korinterbrev 11:3; Johannes 20:28–29; Åpenbaringen 5:8–9; 22:20

Ånden er Gud. Romerne 8:9-16; Lukas 1:35; 1. Johannes 4:12-16; 1. Korinterbrev 3:16 vs. 1. Korinterbrev 6:19; Apostlenes gjerninger 5:4

De er like i natur, herlighet og ære. Johannes 5:18; 5:23; Kolosserne 2:9-10; (Jesaja 44:6; Åpenbaringen 1:8 vs. Åpenbaringen 1:17-18; 22:13)

De skiller seg fra hverandre i rolle og rang. 1. Korinterbrev 11:3; 1. Korinterbrev 15:25-28; Matteus 12:18; Efeserne 1:3,17; Johannes 1:33; 14:16,26,28; Romerne 8:26-27.

Forresten betyr ikke det at Jesus er en del av Treenigheten at Jesus er en tredjedel av Gud, like lite som høyden på et bord er en tredjedel av bordet. Man kan ikke forklare Gud med matematikk, men hvis man prøvde, ville Treenigheten ikke være 1 + 1 + 1 = 1, men 1 ganger 1 ganger 1 = 1.

Spørsmål: I Matt 28:19, Matt 24:36 og Matt 3:16-17, hva er modalisme, og hvorfor er det feil?

Svar: Treenighetslæren sier at det finnes én uadskillelig Gud i tre forskjellige personer. Modalismen lærer at det finnes én Gud som både er uadskillelig og én person. Det finnes faktisk to typer modalism. Patripassianismen sier at Faderen er Sønnen, som er Den Hellige Ånd. Dynamisk modalism sier at Faderen ble Sønnen, som ble Den Hellige Ånd. Begge typer modalism er feil av følgende grunner.

1. Jesus sa: «Faderen er større enn meg» i Johannes 14:28. Selv om Jesus hadde tømt seg selv for sin herlighet på jorden da han sa dette, forblir det et faktum at hvis Faderen var større enn ham, så er det et skille mellom Faderen og Sønnen.

2. Hvis modalismen var sann, måtte Jesus ha vært en buktaler, en tryllekunstner og til syvende og sist en løgner ved sin dåp (Matteus 3:16–17; Markus 1:10–12; Lukas 3:21–22). Mens han var på jorden, var Jesus underordnet Faderen (Hebreerne 5:7–8). Dette ville være meningsløst hvis det ikke fantes noen annen som Jesus var underordnet.

3. På samme måte gjorde Jesus det Faderen befalte (Johannes 14:31). Jesus lærte lydighet mot Faderen i Hebreerbrevet 5:8.

4. Matteus 24:36 sier at ingen vet dagen eller timen da Kristus skal komme tilbake, ikke engang Sønnen, men bare Faderen. Dermed var det, i det minste mens Jesus var på jorden, en forskjell mellom hva Faderen visste og hva Jesus visste. Selv om noen greske manuskripter ikke har «heller ikke Sønnen», har de beste greske manuskriptene, og flertallet av de greske manuskriptene, «heller ikke Sønnen».

5. Jesus ble sendt av en annen, hvis Johannes 5:36–37; 6:29,38 har noen betydning. Himmelen var ikke tom da Jesus kom.

6. Siden Faderen ga noe til Sønnen og ga Sønnen myndighet i Johannes 5:22, 26, 27, viser dette at Faderen og Sønnen er to forskjellige personer.

7. Hvorfor skulle Jesus be til Faderen eller be Faderen om noe i Johannes 17:5, Johannes 14:16, 26, 28 og andre steder, hvis Jesus bare snakket med seg selv? Videre, siden Jesu bønner ble fremstilt som en samtale med en annen, ville Bibelen være misvisende hvis det ikke fantes noen annen som Jesus snakket til.

8. Hvem er den som Ånden går i forbønn for på våre vegne i Romerbrevet 8:26–27?

9. Hvis Jesus var en tjener, hvem var Jesus da tjener for i Matteus 12:18?

10. Hvem var det som forlot Jesus på Golgata i Markus 15:34 og Matteus 27:46?

11. Andre vers som viser denne forskjellen, er Johannes 1:33; 1. Korinterbrev 11:3; 15:25–28; Efeserne 1:3, 17; Hebreerne 1:9

Her er noen sitater fra Witness Lee, som grunnla den lokale menigheten. Den lokale menigheten har studentgrupper som kalles «Christians on Campus». Vanligvis heter menighetene deres «Menigheten i [byens navn]».

«Dermed blir de tre personene i Treenigheten de tre påfølgende trinnene i prosessen med Guds økonomi.» W. Lee. The Economy of God, Living Stream 1968, s. 10.

«På samme måte er Faderen, Sønnen og Ånden ikke tre guder, men tre stadier av én Gud som vi kan ta i besittelse og nyte.» W. Lee. Concerning the Triune God, Living Stream, uten dato, s. 31

«I himmelen, der mennesket ikke kan se, er Gud Faderen; når Han kommer til uttrykk blant mennesker, er Han Sønnen; og når Han kommer inn i mennesker, er Han Ånden. Faderen kom til uttrykk blant mennesker i Sønnen, og Sønnen ble Ånden for å komme inn i mennesker. Faderen er i Sønnen, og Sønnen ble Ånden – de tre er bare én Gud.» W. Lee. Om den treenige Gud, «Living Stream», uten dato, s. 8–9

Etter døden og oppstandelsen ble Han [Sønnen] Ånden som ble pustet inn i disiplene. W. Lee. Om den treenige Gud, Living Stream, uten dato, s. 8

«...Sønnen ble Ånden som vi kan drikke av som livets vann...» W. Lee. Om den treenige Gud, Living Stream, uten dato, s. 8

«...Vi vet at Herren er Sønnen, og at Han også kalles Faderen... Nå leser vi at Han er Ånden. Derfor må vi være klare over at Kristus, Herren, også er Ånden.» W. Lee. Kristi altomfattende Ånd, Living Stream, 1969, s. 4, 6, 8

Merk at dette tilbakevises av versene som er gjengitt i begynnelsen av dette svaret.

Spørsmål: Hva betyr egentlig «i navnet til» i Matt 28:19?

Svar: Det nye testamente ble skrevet på gresk, med unntak av at Papias sa at Matteusevangeliet ble skrevet på hebraisk. Vi må derfor spørre hva dette uttrykket betydde på disse språkene.

I gresk litteratur er «i navnet til» et finans- eller regnskapsuttrykk, for eksempel «disse pengene er satt inn i kontoinnehaverens navn».

I hebraisk litteratur har uttrykket et mye bredere betydningsspekter enn på gresk, selv om det også inkluderer den greske betydningen. På hebraisk etablerer det et forhold til noe eller noen. For eksempel, når en jøde kjøpte en slave, ble denne noen ganger døpt «i slaveriets navn». Hvis en jøde frigjorde en slave, ble denne døpt «i frihetens navn». For jødene, hva ville være forskjellen mellom bare å slakte et dyr og å ofre et dyr til Gud? De ville drepe dyret «i brannofferets navn» (eller syndofferets, eller en annen type offer), «i alterbålets navn», «i den behagelige duftens navn», «i Guds navn» eller «i Guds velbehags navn».

Når en troende ble døpt, var dette altså det samme:

«i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matteus 28:19)

«i Jesu Kristi navn» (Apostlenes gjerninger 2:38; 10:48),

«i Herren Jesu navn» (Apostlenes gjerninger 19:5)

«inn i Kristus» (Galaterne 3:27)

«inn i Kristus Jesus» (Romerne 6:3-4)

Spørsmål: I Matt 28:19, siden modalismen er feil, men Faderen og Sønnen likevel står hverandre svært nær, hvor nær står de egentlig hverandre?

Svar: Selv om Skriften ikke gir mange detaljer, er det seks ting vi kan si.

1. Slik Jesus er i Faderen, er vi i Jesus, og Jesus er i oss

Det er en sammenheng mellom disse forholdene: Faderen–Jesus, Jesus–oss, oss–Jesus. Johannes 14:20; 17:23; 6:57

Likevel er det mer ved treenigheten enn bare dette analoge forholdet. Matteus 28:19; Johannes 1:1,18; Filipperne 2:6-7; Kolosserne 1:15

Faderen, Jesus og vi alle deler noen ting, som for eksempel evig liv. Johannes 16:13-15

Faderen og Jesus «eier» alt i fellesskap. Johannes 16:15; 17:10. Den Hellige Ånd åpenbarer dette for oss. Johannes 16:14-15

Likevel har ikke Faderen noen ting som vi deler med Jesus etter hans menneskelige fødsel. Hebreerne 1:6-10; 2:14; 7:3

2. Slik Faderen og Jesus er ett, skal vi være ett

Vi skal være ett med hverandre på noen måter som ligner på Faderen og Jesus. Johannes 17:11, 21–22

Likevel er de ett på måter som vi ikke kan være ett på. Johannes 5:23

3. Faderen bor i Jesus

På jorden bodde Faderen i Jesus. Johannes 10:38; 14:10-11. Jesus var fylt av Ånden. Lukas 4:1, 18

Hvis du virkelig kjenner Jesus, så kjenner du Faderen og har sett Faderen. Johannes 14:7-9

Likevel ble ikke Faderen til, utviklet seg eller forvandlet seg til Jesus. Hebreerne 13:8; 1:9; Johannes 14:10,24,26; 15:1; 16:27-28,32; 17:5

4. Jesus lever i Faderen

På jorden var Jesus i Faderen. Johannes 10:38; 14:11

Likevel er de to forskjellige; Jesus var ikke en buktaler. Matteus 3:16; Johannes 8:18. Jesus ble forlatt på Golgata. Markus 15:34; Matteus 27:46

Ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus. Johannes 14:6; 6:45; Apostlenes gjerninger 4:12

Likevel, uansett hvor nære de var hverandre på jorden, ville Jesus likevel dra til Faderen. Johannes 14:12; Markus 16:19; Johannes 20:17

Jesus kalles «Den evige Fader», noe som kan henvise til at han er kilden til evig liv. Jesaja 9:6

Likevel ble ikke Jesus til Faderen, utviklet seg til Faderen eller forvandlet seg til Faderen. Hebreerne 13:8; Johannes 20:17; 14:10,24,26; 15:1

5. Gud/Faderen/Kristus/Ånden er i oss

Folk ser Gud gjennom oss og i oss.

Likevel bor Gud ikke utelukkende i oss, like lite som stjernene bare finnes i teleskoper. 1. Timoteus 6:16; Jeremia 23:24; Åpenbaringen 19:11

Faderen/Jesus/Ånden bor også faktisk i hver troende. Johannes 14:17,23; 17:26; Romerne 8:9-11; Galaterne 4:6; 1. Korinterbrev 6:19; 1. Johannes 4:15-16; 2. Timoteus 1:14

Likevel ble ikke Gud/Faderen/Kristus/Den Hellige Ånd som oss, eller forvandlet seg til et syndig menneske. Jakob 1:13; Hebreerne 4:15; 1. Petersbrev 2:22; 1. Johannesbrev 3:5

Gud virker og handler i oss og gjennom oss. Filipperne 2:13; eksempler: 1. Korinterbrev 15:10; Romerne 15:18-19

Guds folk, kirken, utgjør til sammen Kristi legeme. 1. Korinterbrev 6:15; 10:17; 12:27; Efeserne 4:12; Kolosserne 1:24.

Likevel er vi ikke Kristi fysiske legeme. Kolosserne 1:22. Gud er ikke begrenset til å handle gjennom oss. 1. Mosebok 1; Apostlenes gjerninger 9:1-6; Åpenbaringen.

Å hjelpe eller ikke hjelpe oss er det samme som å hjelpe eller ikke hjelpe Jesus Kristus. Matteus 25:35-45; Johannes 13:20; Apostlenes gjerninger 9:4-5; 22:7-8; 26:14-15.

Likevel kan mennesker prise eller forbanne Gud direkte uten å gjøre noe mot de troende. Romerne 1:18–32; Åpenbaringen 9:20–21

6. Vi lever i Gud/Faderen/Kristus/Ånden

Vi er i Jesus og Faderen. Johannes 17:21; Kolosserne 2:6,12; 3:3-4; 1. Johannes 4:12,15-16; 5:20.

Vi må forbli i Jesus Kristus og i hans kjærlighet. Johannes 15:1-9; 1. Johannes 2:27

Likevel er vi ikke fullt ut hos Gud nå; vi må fortsatt dra og være hos Gud. 2. Korinterbrev 5:8; 1. Korinterbrev 13:12; Filipperne 1:23

Fordi Jesus lever, skal vi leve. Johannes 14:19; Kolosserne 3:4; 1. Korinterbrev 15:12-22

Likevel blir vi ikke, utvikler oss ikke, forandrer oss ikke eller blir til Gud eller Kristus; snarere blir vi gudfryktige og Kristus-lignende. Jesaja 42:8; 43:10; Romerne 8:29; 1. Johannes 3:2; Filipperne 3:21

Vi er nye skapninger i Kristus. 2. Korinterbrev 5:17. Vi har Kristi sinn. 1. Korinterbrev 2:16.

Likevel blir vi ikke til zombier; vi skal fortsatt ha våre egne (fornyede) sinn og personligheter. 1. Korinterbrev 6:2-6; 11:13; 13:11+14:20; Romerne 14:5-6

Spørsmål: Ble verset i Matt 28:19 forvansket på tidspunktet for konsilet i Nikea, siden Eusebius siterer det 18 ganger før Nikea uten å nevne treenigheten, og Eusebius først siterer det med den treenighetsformelen etter Nikea? Victor Paul Wierwille, grunnleggeren av The Way, hevdet dette i sin bok *Jesus Christ is Not God* (1981), s. 19–20.

Svar: Dette «argumentet fra taushet» er feil av flere grunner. Selv om Eusebius av Cæsarea først og fremst var historiker, og ikke så mye teolog, innrømmer selv Wierwille at Eusebius siterer dette etter Nikæa.

For det andre, og viktigst av alt, siterte mange kristne forfattere flere århundrer før Eusebius dette verset i sin helhet.

Didache (ca. 60–120 e.Kr.), kap. 7, s. 379, siterer det slik: «Etter først å ha sagt alt dette, skal du døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, i levende vann [dvs. rennende vann]. Men hvis du ikke har levende vann, skal du døpe i annet vann; og hvis du ikke kan i kaldt, så i varmt. Men hvis du ikke har noe av det heller, skal du helle vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterte det slik: «Gå ut og lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» (Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 17.1, s. 444)

Tertullian (198–220 e.Kr.) omskriver dette verset litt som følger: «Han [Jesus] befalte de elleve andre, da han dro til Faderen, å ‘gå ut og undervise alle folkeslag, som skulle døpes i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’» I *Forskrift mot kjettere*, kap. 20, s. 252.

Tertullian uttrykker det litt annerledes i *Om dåpen*, kap. 13, s. 676: «Gud, sier han [Jesus], ‘lær folkeslagene og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’»

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer det slik: «Gå ut og lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Mot Noetus’ kjetteri, kap. 14, s. 228

Avhandling mot Novatian (254–256 e.Kr.), kap. 3, s. 658: «Gå ut og forkynn evangeliet for folkeslagene, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Det vil si at den samme Treenigheten som i Noas dager virket symbolsk gjennom duen, nå virker åndelig i Kirken gjennom disiplene.»

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.) kap. 7 s. 671 «Gå ut og lær folkeslagene; døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) s. 567 Munnulus av Girba sa: «… ja, særlig i dåpens treenighet, som vår Herre sier: ‘Gå ut og døp folkeslagene i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.’»

Det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) s. 569 Vincentius av Thibaris sa: «Gå ut og lær folkeslagene, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Victorinus av Petau (-307 e.Kr.) siterer det slik: «Han [Jesus] sendte ut apostlene og sa: ‘Gå ut, lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’» Kommentar til Åpenbaringen fra første kapittel nr. 15, s. 345

Hvorfor prøver da Wierwille å forvirre saken ved å krangle om datoene for når Eusebius siterte hvilke deler, når vi har alle disse andre tidligere forfatterne som var svært tydelige?

Se til slutt neste spørsmål for andre ting de tidlige kristne sa om treenigheten.

Spørsmål: Hva var noen av de tidlige kirkens læresetninger om treenigheten i Matt 28:19?

Svar: Her er noen av dem.

Mathetes til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.)

«Slik en konge sender sin sønn, som også er konge, slik sendte Han Ham; som Gud(1) sendte Han Ham; til menneskene sendte Han Ham; som en frelser sendte Han Ham, ...» kap. 7 Fotnoten (1) sier at «Gud» her refererer til den som ble sendt.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.)

«For når vi gir ut et ord, frembringer vi ordet; men ikke ved avskjæring, slik at ordet [som forblir] i oss blir mindre når vi gir det ut; og akkurat slik ser vi også at det skjer i tilfellet med en ild, som ikke blir mindre når den har tent [en annen], men forblir den samme;... Visdomens Ord, som selv er denne Gud, avlet av Faderen til alle ting, og Ordet, og Visdommen, og Kraften, og Herligheten til den som har avlet ham, vil vitne for meg...» Dialog med Trypho, kap. 61. Faktisk handler alle kapitlene 57–63 om Jesu guddommelighet.

Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.)

«På samme måte er også de tre dagene som gikk forut for himmellegemene [solen, månen og stjernene] symboler på Treenigheten (gresk triade), på Gud, Hans Ord og Hans visdom.» Til Autolycus, bok 2, kap. 15, s. 101.

Teofilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.)

«For den guddommelige skriften selv lærer oss at Adam sa at han hadde hørt stemmen. Men hva annet er denne stemmen enn Guds Ord, som også er Hans Sønn?» Theofilus til Autolycus, bok 2, kap. 22, s. 103

Irenaeus (182–188 e.Kr.)

«Men at Han [Jesus] i seg selv, i sin egen rett, hinsides alle mennesker som noensinne har levd, er Gud, og Herre, og evig Konge, og det inkarnerte Ordet, forkynt av alle profetene, apostlene og av Ånden selv, kan sees av alle som har oppnådd selv en liten del av sannheten.» (Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 19.2, s. 449).

«Vær klar over at hvert menneske enten er tomt eller fylt. For hvis han ikke har Den Hellige Ånd, har han ingen kunnskap om Skaperen; han har ikke mottatt Jesus Kristus, livet; han kjenner ikke Faderen som er i himmelen;...» (Irenaeus, Mot kjetteriene 3:16)

«Hun [kirken] tror også på disse [lære]punktene akkurat som om hun bare hadde én sjel.... For kirkene som er blitt grunnlagt i Tyskland, tror ikke på eller overleverer noe annet, og det gjør heller ikke de i Spania, de i Gallia, de i Østen, de i Egypt, de i Libya, eller ...»

Klemens av Alexandria snakket om «Den hellige treenighet» i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 5, kap. 14, s. 468.

Tertullian (ca. 213 e.Kr.)

«Ordet er derfor både alltid i Faderen, som Han sier: ‘Jeg er i Faderen’; og er alltid hos Gud, i henhold til det som står skrevet: ‘Og Ordet var hos Gud’; og er aldri atskilt fra Faderen eller noe annet enn Faderen, siden ‘Jeg og Faderen er ett.’» Mot Praxeas, kapittel 8.

Hippolytus (170–235/6 e.Kr.) etter å ha sitert en del av Johannes 1:1

«Hvis Ordet da var hos Gud og også var Gud, hva følger da av dette? Ville man si at han snakker om to guder? Jeg skal riktignok ikke snakke om to guder, men om én; om to personer imidlertid, og om en tredje økonomi (disposisjon), nemlig Den Hellige Ånds nåde. For Faderen er riktignok én, men det er to personer, fordi det også er Sønnen; og så er det den tredje, Den Hellige Ånd. Faderen bestemmer, Ordet utfører, og Sønnen åpenbares, gjennom hvem man tror på Faderen. Harmoniens økonomi føres tilbake til én Gud; for Gud er én. Det er Faderen som befaler, Sønnen som adlyder og Den Hellige Ånd som gir forståelse; Faderen er over alt, Sønnen som er gjennom alt og Den Hellige Ånd som er i alt. Og vi kan ikke tenke på én Gud på noen annen måte enn ved å tro i sannhet på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.» Mot kjetteriet til Noetus, kapittel 14.

Athanasius (296–373 e.Kr.)

«Forent uten forvirring, skilt uten adskillelse. Udelelig og uten grader.» Preken over Lukas 10:22 «For det er bare på korset at et menneske dør med utstrakte hender. Derfor var det passende for Herren å bære også dette og å strekke ut sine hender, for at han med den ene kunne trekke det gamle folket til seg, og med den andre de fra hedningene, og forene begge i seg selv.» Inkarnasjon 25:3

Basilius av Kappadokia (329–379 e.Kr.)

«når de hele tiden burde bekjenne at Faderen er Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, slik de har blitt lært av de guddommelige ordene, ...» Brev 8 til keisarene (s. 116)

Hilarius (355–367/368 e.Kr.)

«Guds gjerninger ligger derfor utenfor vår menneskelige naturs forståelse og passer ikke inn i vår rasjonelle tankeprosess, fordi virkemåten til en grenseløs evighet krever en uendelig forståelse av å måle ting. Det er altså ikke en fornuftens konklusjon, men en begrensning av makten når Gud ble menneske, når den Udødelige dør, når den Evige blir begravet. På den annen side avhenger det ikke av vår måte å tenke på, men av allmakt, at Han fremstår som Gud fra et menneske, som udødelig fra en som er død, og som evig fra en som er begravet. Derfor blir vi gjenopplivet av Gud i Kristus gjennom hans død.» Om Treenigheten, bok 1, kap. 13, s. 44

«For med mindre ting er av samme natur, blir de aldri tilkjent like stor ære, og like stor ære medfører ikke en adskillelse mellom dem som blir æret. Men mysteriet om fødselen krever like stor ære.» (om Johannes 5:23)

Gregor av Nyssa (335–394 e.Kr.)

«Når vi sier at Guddommen til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er én, og likevel forbyr mennesker å si ‘det er tre guder’?» Om «Ikke tre guder»

Ambrosius av Milano (340–397 e.Kr.)

«Disse ordene er altså skrevet med tanke på Gud, hvis navn har en verdighet og sannhet som er felles for [både Faderen og] Sønnen.» Om den kristne tro 3:3:17.

Sammendrag

Kirken hadde ingen ikke-trinitarier. Gnostikere, arianere og andre kjettere ble utestengt fra kirken. Læresetningene til Jehovas vitner, mormonene og andre er moderne oppfinnelser.

Spørsmål: Hva trodde den tidlige kirken om treenigheten i Matt 28:19?

Svar: Følgende kirkeledere fra den tidlige og den post-nikenske kirken underviste i læresetningene om treenigheten. Det er interessant å merke seg at Jehovas vitners Vaktårn-publikasjon «Bør du tro på treenigheten?» siterer de fleste av disse tidlige kirkeforfatterne i et forsøk på å vise at de ikke trodde på treenigheten.

Spørsmål: I Matt 28:19 står det at ordet «Treenigheten» ikke finnes i Bibelen, så hvordan kan Treenigheten være bibelsk og dermed sann?

Svar: Heller ikke ordene «Det gamle testamente» og «Det nye testamente», «bortrykkelsen», «misjon», «discipelskap» eller «evangelisering» finnes i Bibelen. Begrepet «enhet», tawhid på arabisk, finnes heller ikke i Koranen. Det å gi bibelske begreper etiketter gjør dem ikke mer eller mindre sanne. Hva kaller du de tre som deler det felles navnet som vi skal døpes i?

For muslimer gjelder det at selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen, finnes heller ikke ordet for enhet, tawhid, i Koranen. For mormonene, de siste dagers hellige, finnes heller ikke ordene «evig fremgang» i Mormons bok.

Spørsmål: Hvorfor klarer jeg ikke å forestille meg treenigheten i hodet mitt i Matt 28:19?

Svar: Du skal ikke forestille deg dette. Du kan heller ikke forestille deg at Gud er allmektig, at han er overalt eller at han er evig, men menneskets begrensninger setter ingen grenser for Gud. Ville du forvente å kunne forstå absolutt alt om den uendelige Gud? Og hvordan kan hodet ditt i det hele tatt bestemme og begrense hva Gud er? Vi kan imidlertid forstå det Gud har åpenbart om seg selv.

Det må innrømmes at treenigheten kan være forvirrende av tre grunner.

1. Guds sannhet er ofte forvirrende for de ufrelste.

2. Falske lærere har bidratt til forvirringen. For eksempel aksepterer Jehovas vitner ikke treenigheten, men de gir ofte enten en feilaktig fremstilling av den treenigheten de avviser, eller vet ikke engang hva den treenigheten de avviser, egentlig er. Mens noen mormoner sier at de avviser treenigheten, har jeg møtt mange mormoner som sier at de aksepterer den. De jeg snakket med, visste imidlertid ikke hva den er. Treenigheten er mye mer enn at de tre ganske enkelt er ett i kjærlighet, ånd og hensikt.

3. Vi kan ikke bare legge skylden på sektene. Mange ekte kristne er selv dårlig rustet til å forklare treenigheten tydelig.

Spørsmål: I Matt 28:19 stemmer treenigheten rett og slett ikke med mitt bilde av Gud.

Svar: Du må velge å følge Gud, uavhengig av dine egne forutfattede meninger, eller å ikke følge noe annet enn ditt eget bilde, din egen avgud eller din egen gud.

Spørsmål: I Matt 28:19, hvis treenigheten er sann, er da Jesus 1/3 Gud?

Svar: Nei, denne feiltolkningen av treenigheten er menneskelig resonnement, og ikke engang særlig godt menneskelig resonnement. Høyden på et skrivebord er ikke 1/3 av skrivebordet.

Jesus har Guds fylde ifølge Kolosserne 2:9. Akkurat som det er latterlig å si at siden solen gir lys, kan den ikke gi varme, betyr ikke det at Jesus har Guds fylde at Faderen og Ånden ikke også kan ha Guds fylde.

Spørsmål: Stammer treenighetsbegrepet i Matt 28:19 fra babylonske og assyriske religioner, som hadde gudetriader?

Svar: Nei. Da Jesus sa at man skulle døpe i ____ Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, sa Jesus «navn», ikke «navnene». En treenighet er polyteisme med tre separate vesener og tre separate guder. Treenigheten er én uadskillelig Gud og tre forskjellige personer.

På den annen side, hvis de bare var tre deler av ett vesen, kunne det greske språket ha sagt «i navnet til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd», men det gjør det faktisk ikke. Det står «navn» i entall, noe som understreker deres enhet, men det står også «den» foran Faderen, Sønnen og Ånden, noe som understreker deres særskilthet.

Spørsmål: Hvorfor skal vi ikke, som en enhetspentekostalistisk predikant sa, nekte å tilbe en far som sendte sin egen sønn for å bli torturert og dø i stedet for seg selv, slik det står i Matt 28:19?

Svar: Det er synd hvis du nekter å tilbe Gud, med mindre det er på dine egne vilkår. Faderen sendte ikke bare Jesus for å dø frivillig for oss, han spurte også Abraham om han ville være villig til å ofre Isak.

Spørsmål: I Matt 28:19, ble den nikenske trosbekjennelsen først formulert i Nikæa i år 325 e.Kr.?

Svar: Faktisk skjedde det tidligere. Mange er ikke klar over dette, men ifølge «Ante-Nicene Fathers», bind 7, s. 524, var den nikenske trosbekjennelsen i Nicea en liten endring av den gamle trosbekjennelsen fra Jerusalem. Den ligner også svært mye på trosbekjennelsen fra Neocaesarea fra år 315 e.Kr.

Spørsmål: Ble det i Mt 28:19 gjort noen tillegg til den nikenske trosbekjennelsen?

A: Ja. Her er den opprinnelige nikenske trosbekjennelsen fra år 325 e.Kr. (Oversettelse hentet fra *Ante-Nicene Fathers*, bind 7, s. 524.

Originalen ble undertegnet av 318 biskoper i Nicea i år 325 e.Kr.

Vi tror på én Gud, den allmektige Faderen, skaperen av alle ting, synlige og usynlige:

og på én Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, født av Faderen, den enbårne, det vil si av Faderens vesen,

ved hvem alle ting er skapt, både det som er i himmelen og det som er på jorden:

som for oss mennesker og for vår frelse kom ned, ble menneske og ble født:

Han led og sto opp igjen på den tredje dagen:

og steg opp til himmelen:

Og skal komme igjen for å dømme de levende og de døde.

Og i Den Hellige Ånd.

[bannet]

Og de som sier at det var en tid da Han ikke var, eller at Han ikke var før Han ble født, eller at Han ble skapt av intet; eller som sier at Guds Sønn er av en annen substans, eller at Han er foranderlig eller ustabil, – disse fordømmer den katolske og apostoliske kirke.

Tillegg godkjent ved konsilet i Konstantinopel i 381 e.Kr. og ratifisert ved konsilet i Efesos (431 e.Kr.)

Om himmelen og jorden.

Født av Faderen før alle verdener.

Av Den Hellige Ånd fra Jomfru Maria.

Ble også korsfestet for oss under Pontius Pilatus,

og ble begravet.

Sitter ved Faderens høyre hånd,

hvis rike skal ikke ha noen ende.

Herren, livets giver,

som utgår fra Faderen;

som sammen med Faderen og Sønnen tilbes og herliggjøres;

som talte gjennom profetene:

i én hellig, katolsk og apostolisk kirke.

Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse.

Vi venter på de dødes oppstandelse,

og livet i den kommende verden. Amen.

[Anatemaet manglet]

I henhold til «Creeds of Christendom», bind 1, s. 24–29, ble noen av setningene funnet i de to trosbekjennelsene til Epifanius og i trosbekjennelsen til Kyrillos av Jerusalem fra år 350 e.Kr.

En annen endring i trosbekjennelsen var innføringen av «og Sønnen», som sier at Den Hellige Ånd ble sendt fra Faderen og Sønnen. Dette ble først nevnt på det tredje konsilet i Toledo i 589 e.Kr. Det ble formelt lagt til trosbekjennelsen av den katolske kirken, og var årsaken til et formelt brudd med den ortodokse kirken under den ortodokse patriarken Fotius rundt 879 e.Kr.

Spørsmål: I Matt 28:19, siden «dem» i «gjør alle folkeslag til disipler, lær dem og døp dem» refererer til folkeslag, og folkeslag ikke kan nedsenkes i vann, betyr dette da at dette ikke kan forstås som en henvisning til dåp med vann?

Svar: Nei. En «nasjon» kan heller ikke gjøres til disippel eller undervises, men «nasjonene» refererer til folket i nasjonene. Dette var selvinnlysende for de tidlige kristne, da de forsto Matteus 28:19 som en henvisning til vann dåp. Her er beviset.

Didache (ca. 125 e.Kr.) kap. 7 s. 379: «Døp i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, i levende vann. Men hvis du ikke har levende vann, døp i annet vann; og hvis du ikke kan i kaldt, så i varmt. Men hvis du ikke har noe av det heller, hell vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Tertullian (198–220 e.Kr.) har et helt verk som heter «Om dåpen». Et sted sier Tertullian: «Men nå som troen er blitt utvidet og har blitt en tro som tror på Hans fødsel, lidelse og oppstandelse, er det blitt lagt til en utvidelse av sakramentet, nemlig dåpens beseglingshandling; på en måte en bekledning av troen som før var naken, og som nå ikke kan eksistere uten sin rette lov. For dåpens lov er blitt innført, og formelen foreskrevet: ‘Gå,’ sier Han, ‘undervis folkeslagene og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’» «Om dåpen», kap. 13, s. 676

Hippolytus, biskop av Portus (222–235/6 e.Kr.), sier at man skal døpe i navnet til «Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd». Han nevner kort Cornelius. Mot kjetteriet til Noetus, kap. 14, s. 228

Avhandling mot Novatian (254–257 e.Kr.), kap. 3, s. 658, sier at man skal døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Avhandling om gjenbaptisme (254–257 e.Kr.), kap. 7, s. 671: «døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «For Herren, etter sin oppstandelse, da han sendte ut sine disipler, instruerte og lærte dem på hvilken måte de skulle døpe, og sa: ‘All makt er gitt meg i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’ Han antyder treenigheten, i hvis sakrament folkeslagene skulle døpes. Bekjenner Marcion da treenigheten? Bekjenner han da den samme Faderen, Skaperen, som vi gjør? Kjenner han den samme Sønnen, Kristus født av jomfru Maria, som som Ordet ble kjød, som bar våre synder, som seiret over døden ved å dø, som ved seg selv først og fremst innledet kjødets oppstandelse, og viste sine disipler at han var oppstått i det samme kjødet? Helt annerledes er troen hos Marcion, og dessuten hos de andre kjetterne – nei, hos dem finnes det intet annet enn svik, blasfemi og strid, som er fiendtlig mot hellighet og sannhet. Hvordan kan da en som er døpt blant dem, synes å ha oppnådd syndenes forlatelse og den guddommelige barmhjertighetens nåde gjennom sin tro, når han ikke har selve troens sannhet?» Cyprians brev, brev 72, kap. 3, s. 380–381

Spørsmål: Stod det opprinnelig i Matt 28:19: «døp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn»?

Svar: En nettside hevder at det ikke gjorde det. Den fremholder som støtte et unavngitt koptisk manuskript og det hebraiske (ebionittiske) Matteusevangeliet fra tidlig på 600-tallet. Den ebionittiske versjonen er et annet verk, nemlig en forkortet versjon av Matteusevangeliet.

I motsetning til dette finnes det bevis for at det sto i originalen.

Didache (ca. 60–120 e.Kr.), bind 7, kap. 7, s. 379, siterer det slik: «Etter først å ha sagt alt dette, skal du døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn, i levende vann [dvs. rennende vann]. Men hvis du ikke har levende vann, skal du døpe i annet vann; og hvis du ikke kan i kaldt, så i varmt. Men hvis du ikke har noe av det heller, skal du helle vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Det fantes ingen presis «formel», fordi både dåp i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn (kap. 7, s. 379) og «i Herrens navn» (kap. 9, s. 380) forekommer i Didache.

Irenaeus (182–188 e.Kr.): «Og igjen, da han [Jesus] ga disiplene kraften til gjenfødelse til Gud, sa han til dem: ‘Gå ut og lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’» Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 17.1, s. 444.

Tertullian (198–220 e.Kr.) omskriver dette verset litt på følgende måte: «Han [Jesus] befalte de elleve andre, da han dro til Faderen, å ‘gå ut og undervise alle folkeslag, som skulle døpes i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’» I *Forskrift mot kjetterne*, kap. 20, s. 252.

Tertullian uttrykker det litt annerledes i *Om dåpen*, kap. 13, s. 676: «Gud, sier han [Jesus], ‘lær folkeslagene og døp dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.’»

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer det slik: «Gå ut og lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Mot Noetus’ kjetteri, kap. 14, s. 228

En avhandling mot Novatian (254–256 e.Kr.), kap. 3, s. 658: «Gå ut og forkynn evangeliet for folkeslagene, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Det vil si at den samme Treenigheten som i Noas dager virket symbolsk gjennom duen, nå virker åndelig i Kirken gjennom disiplene.»

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.) kap. 7 s. 671 «Gå ut og lær folkeslagene; døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) s. 567 Munnulus av Girba sa: «… ja, særlig i dåpens treenighet, som vår Herre sier: ‘Gå ut og døp folkeslagene i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.’»

Det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) s. 569 Vincentius av Thibaris sa: «Gå ut og lær folkeslagene, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Victorinus av Petau (-307 e.Kr.) siterer det slik: «Han [Jesus] sendte ut apostlene og sa: ‘Gå ut, lær alle folkeslag, og døp dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.’» Kommentar til Åpenbaringen fra første kapittel nr. 15, s. 345

Spørsmål: Hvilke bevis finnes det for at Matteus skrev Matteusevangeliet?

Svar: Den tidlige kirken var enstemmig om at apostelen Matteus skrev Matteusevangeliet. Det finnes faktisk mange bevis.

Papias (95–110 e.Kr.) nevner ved navn bøkene til Matteus og Markus. Fragment 6 fra Eusebius’ Kirkehistorie, bok 3, kap. 39.

Claudius Apollinaris (160–180 e.Kr.) nevner Matteus, evangeliene og loven. «Ante-Nicene Fathers», bind 8, kap. 772

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer Mt 1:1 som skrevet av Matteus. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16.2, s. 440

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.): «Og i Matteusevangeliet fortsetter slektsregisteret som begynner med Abraham, helt ned til Maria, Herrens mor.» *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 334

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier: «Jeg mener evangeliene etter Johannes og Matteus – mens det som Markus publiserte, kan sies å være Peters, som Markus var tolk for. For selv Lukas’ utgave av evangeliet tilskriver man vanligvis Paulus. Og det kan godt virke som om verkene som disiplene publiserer, tilhører deres mestere.» Tertullian, Fem bøker mot Marcion, bok 4, kap. 5, s. 350

Tertullian skrev: «… at Det evangeliske testamente har apostlene som forfattere, … også apostoliske menn … Av apostlene er det derfor Johannes og Matteus som først innpoder troen i oss; mens av de apostoliske mennene er det Lukas og Markus som fornyer den etterpå.» Fem bøker mot Marcion, bok 4, kap. 2, s. 347

Julius Africanus (232–245 e.Kr.) nevner «evangelisten Matteus» og «Lukas» når han sammenligner de to slektsregisterene til Jesus i sitt Brev til Aristides, kap. 3, s. 126

Origenes (225–254 e.Kr.) nevner Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Origenes’ «Mot Celsus», bok 5, kap. 56, s. 568.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner «Matteusevangeliet» og siterer Matteus 5:23,24 i *Cyprianus’ avhandlinger – Vitnesbyrd*, kap. 3, s. 533. Se også *Cyprianus’ avhandlinger*, avhandling 12, tredje bok, 1.40.

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.): «Det var ‘ved sabbatens slutt’, som Matteus har sagt; det var ‘tidlig, mens det ennå var mørkt’, som Johannes skriver; det var ‘veldig tidlig om morgenen’, som Lukas uttrykker det; og det var ‘veldig tidlig om morgenen, ved soloppgang’, som Markus forteller oss. Dermed har ingen klart vist oss det nøyaktige tidspunktet da Han sto opp.» Brev 5 til biskopen Basilides, s. 94

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) «Vil du være enig hvis jeg viser ut fra evangeliene at de ikke er oppdiktninger?» … «Kristi disipler skrev dem: Johannes og Matteus; Markus og Lukas.» «Dialog om den sanne tro», første del, «b 5», s. 41

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Salmene, Matteus, Jesaja og Daniel. Kommentar til verdens skapelse, s. 342

Etter år 325 e.Kr.

Hegemonius (4. århundre) «Ånden i evangelisten Matteus er også nøye med å legge vekt på disse ordene fra vår Herre Jesus Kristus: ‘Se til at ingen forfører dere; for mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Kristus, og de skal forføre mange. Men hvis noen sier til dere: Se, her er Kristus, eller der, så tro det ikke. For det skal oppstå falske kristuser og falske apostler og falske profeter, og de skal vise store tegn og under; i en slik grad at de, om det var mulig, ville forføre selv de utvalgte. Se, jeg har sagt det til dere på forhånd. Hvis de sier til dere: ‘Se, han er i ørkenen’, så gå ikke ut; hvis de sier: ‘Se, han er i de hemmelige kamrene’, så tro det ikke.» Disputas med Manes, kap. 35, s. 209

Spørsmål: Når ble Matteusevangeliet skrevet?

A: Alt vi kan si, er at Matteusevangeliet ble skrevet etter år 33 e.Kr. og med svært stor sannsynlighet før år 70 e.Kr. Noen liberale forskere mener at siden de tror at Jesus ikke kunne forutsi fremtidige hendelser, må det ha vært mellom år 70 og 100 e.Kr.

Q: Hvordan kan vi vite at det vi har i dag av Matteusevangeliet er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

A: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Mange forfattere siterte eller henviste til Matteusevangeliet. Noen av de tidligste er som følger.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer Matteus 6:12–15; 7:2; 15:8. Selv om Matteus 15:8 (kap. 5, s. 9) er det samme som Markus 7:6 og Jesaja 29:13.

Ignatius siterer i sitt «Brev til smyrnene» 1:1 (90–116 e.Kr.) og i «Brev til Polykarp», kap. 2, s. 94, Matteus 10:16b.

Didache (= De tolv apostlenes lære) (120–150 e.Kr.), kap. 8, s. 379, siterer Fadervår fra Matteus 6:5,9–13. Ifølge fotnote 24 stammer den definitivt fra Matteus og ikke fra Lukas.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 3, s. 252, siterer Matteus 10:32 som om det er fra Jesus, og henviser også til Matteus 22:37.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 4, s. 252, omskriver Matteus 7:21.

2. Klemens (120–140 e.Kr.) kap. 5, s. 252 siterer Matteus 5:28 som om det er sagt av Jesus.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 9, s. 253, omskriver Matteus 12:50 som om det er sagt av Jesus

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kapittel 5, siterer fra Matteus 20:16 (også 22:14). Fotnoten i *Ante-Nicene Fathers* på s. 139 sier at dette er det første sitatet som innledes med den autoritative formuleringen «det står skrevet».

Polykarps brev til filipperne, kap. 2, s. 33 (110–155 e.Kr.), siterer hele Matteus 7:1: «Men husk hva Herren sa i sin lære: ‘Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt;’»

Polykarp siterer Matteus 6:13a i Polykarps brev til filipperne, kap. 7, s. 34–35

Polykarp siterer Matteus 26:41b i Polykarps brev til filipperne, kap. 7, s. 34–35

«Mathetes til Diognetus», kap. 9, s. 28 (ca. 130 e.Kr.), henviser til Matteus 6:25 og sier at Frelseren lærte oss å stole på … slik at vi ikke skal bekymre oss for klær og mat.

«Mathetes til Diognetus», kap. 8, s. 28 (ca. 130 e.Kr.) henviser til Matteus 19:17

Papias (95–110 e.Kr.) var en tidlig forfatter som snakket personlig med Peter, Jakob, Johannes, Matteus og andre (ifølge fragment 1). I fragment 6 sa han at Matteus samlet [Jesu] ord på hebraisk.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) støtter seg på henvisninger til Matteus (nesten 38 ganger), noe som er oftere enn han henviser til de andre evangeliene. Se «Ante-Nicene Fathers», bind 1, s. 591, for å sammenligne dette med Justins henvisninger til andre evangelier. Vær oppmerksom på at en rekke av henvisningene i Lukas er felles for både Lukas og Matteus. Han siterer eller omskriver Matteus 1:21; 3:11–12, 17; 4:9, 10; 5:20, 28, 29, 32; 5:34, 37, 44, 45, 46; 6:1, 16, 19, 20, 21, 22, 25, 26, 33, 41; 7:15,16,19,21,22; 8:11; 9:13; 10:28; 11:12–15,27; 12:38f; 13:3,42; 15:22–28; 16:21,26; 17:12; 19:6,12,17,26,28; 21:13; 22:17,19–21,37; 23:15,23,24,27; 24:11; 25:41; 26:39

Den muratoriske kanon nevner Matteusevangeliet (ca. 170 e.Kr.) sammen med de tre andre evangeliene.

«Hyrden av Hermas» (ca. 160 e.Kr.), bok 1, fjerde syn, kap. 2, s. 18, siterer en fjerdedel av Matteus 26:24: «Det hadde vært bedre for dem om de ikke var blitt født.»

«Hermas’ hyrde» (ca. 160 e.Kr.), bok 2, kap. 6, s. 30, henviser til en del av Matteus 10:28: «Frykt ham som har all makt, både til å frelse og til å ødelegge.»

Kjetteren Tatian (ca. 172 e.Kr.) skrev en harmonisering av de fire evangeliene kalt Diatessaron. I den henviser han til 839,12 vers i Matteus, regnet i brøkdeler av vers. Det utgjør 78,4 % av hele evangeliet.

Claudius Apollinaris (160–180 e.Kr.) nevner Matteus, evangeliene og loven. Ante-Nicene Fathers, bind 8, kap. 772

Apollonius av Efesos (ca. 210 e.Kr.) siterer Matteus 10:9 som om det var fra Herren i «Om montanismen», kap. 4, s. 776. Han siterer også Matteus 12:33 i «Om montanismen», kap. 4, s. 776

Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) siterer Matteus 5:28 som «evangeliets stemme» i *Teofilus til Autolykos*, bok 3, kap. 3, s. 115

Irenaeus (182–188 e.Kr.) bruker mange henvisninger til alle fire evangeliene, men også han bruker Matteus mest. Han siterer hele eller deler av 223 vers i Matteus. Irenaeus sier at dette evangeliet er skrevet av Matteus i *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16, s. 441. Her er en liste over vers han siterer eller omskriver i de ni første kapitlene i Matteus: 1:1, 12–16, 18, 20, 23; 2:15, 16; 3:3, 7, 9–12, 16; 4:3, 7, 9, 10; 5:5, 8, 13a, 14a, 16, 18, 20–28, 33–35, 41, 44, 45; den siste tredjedelen av 5:12 og den midterste tredjedelen av 7:7; 6:12a, 19, 24, 27; 7:1–2, 5; 8:9, 11–13; 9:2a, 6, 8, 29

Irenaeus henviser også til Matteus 2:16; 5:39; 7:15,19,25; 9:17; 11:9; 12:18,31; 13:25,38,44; 17:3,7,27

Jeg har ennå ikke dobbeltsjekket alle Irenaeus’ henvisninger til Matteus kapittel 10 og videre.

Klemens av Alexandria i *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 334 (193–202 e.Kr.): «Og i Matteusevangeliet fortsetter slektsregisteret som begynner med Abraham, helt ned til Maria, Herrens mor.» Han siterer også fra mange andre steder i Matteusevangeliet.

Tertullian (198–220 e.Kr.) understreker forfatterskapet til Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Åpenbaringen og mange av Paulus’ brev i *Fem bøker mot Marcion*, bok 4, kap. 5, s. 350. Han siterer fra mange vers i Matteus.

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) siterer Matteus 7:21 og Matteus 21:31 som om de stammer fra Frelseren. I *Gjendrivelse av alle kjetterier*, bok 5, kap. 3, s. 54. Han siterer også fra mange andre vers i Matteusevangeliet.

Theodotus, som antakelig var montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer Matteus 12:50 som om det var fra Herren. Utdrag fra Theodotus, kap. 20, s. 25

Julius Africanus (232–245 e.Kr.) nevner «evangelisten Matteus» og «Lukas» når han sammenligner de to slektsregisterene til Jesus i sitt «Brev til Aristides», kap. 3, s. 126

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer omfattende fra Matteus, da han har en hel kommentar til Matteusevangeliet. Origenes’ sitater inkluderer Matteus 24:23–27.

Novatian (257 e.Kr.) siterer i «Om treenigheten», kap. 8, s. 617, Matteus 10:29–30 og sier at det er fra Jesus. I kapittel 12 siterer han også Matteus 27:20 og sier at det er fra Jesus. Novatian siterer fra Matteus 1:23 (s. 635); 5:8 (s. 639–640); 10:28a (s. 636), 10:29,30 (s. 617); 12:32b (s. 641); 16:16 (s. 637); 16:16 (s. 637); 28:20b (s. 621)

En avhandling mot Novatian siterer fra fire vers i Matteus: 7:2a (s. 661); 7:22,23 (s. 659), 10:33 (s. 659), 23:12a (s. 661); muligens også andre

Avhandlingen om gjenbaptisme (ca. 250–259 e.Kr.) siterer fra Matteus 3:11b (kap. 2, s. 668) og 9:2b (kap. 18, s. 677); 10:32 (kap. 11, s. 673), 12:37 som «i evangeliet» (kap. 13, s. 675), 16:22,23 (kap. 9, s. 672); 24:4,23,24 (kap. 12, s. 674), 26:70 (s. 672), 28:19 (kap. 7, s. 671)

Cyprianus, biskop av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) «I Matteusevangeliet står det: ‘Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få det tilgitt; men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få det tilgitt, verken i denne verden eller i den kommende.’» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 3, kap. 28, s. 542

Cyprianus, biskop av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.), siterer Matteus 5:43–45 og nevner det Jesus sier «i sitt evangelium» i Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 10, kap. 15, s. 495.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer Matteus 15:13 som «Herren i sitt evangelium» i Brev 48:4, s. 326

Moyses m.fl. til Cyprianus (Brev 25), kap. 4, s. 303 (250–251 e.Kr.) siterer Matteus 10:37–38 som «vår Herre, som med evangeliets basun»

Cornelius til Cyprianus (ca. 246–256 e.Kr.) siterer Matteus 5:8 som «det evangeliske ordet» Brev 45 kap. 2 s. 323

Firmilian av Cæsarea til Cyprianus (256 e.Kr.) siterer Matteus 16:9 som stammende fra Jesus. (Brev 74, kap. 16, s. 394)

På det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) sa Lucius av Castra Galbae: «Siden Herren i sitt evangelium sa: ‘Dere er jordens salt; men hvis saltet mister sin smak, hva skal det da saltes med?’» s. 566

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.) siterer en del av Matteus 15:11 som om det var Frelseren som sa det. Kanonisk brev, kanon 1, s. 18

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.): «Det var ‘ved sabbatens slutt’, som Matteus har sagt; det var ‘tidlig, mens det ennå var mørkt’, som Johannes skriver; det var ‘veldig tidlig om morgenen’, som Lukas uttrykker det; og det var ‘veldig tidlig om morgenen, ved soloppgang’, som Markus forteller oss. Dermed har ingen klart vist oss det nøyaktige tidspunktet da Han sto opp.» Brev 5 til biskopen Basilides, s. 94

Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.) henviser til Matteus 26:17 i sin *Paschal Canon*, kap. 8, s. 148, og til Matteus 26:38 som «av Herren selv» i kap. 10, s. 149

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) «Vil du være enig hvis jeg viser ut fra evangeliene at de ikke er oppdiktninger?» … «Kristi disipler skrev dem: Johannes og Matteus; Markus og Lukas.» Dialog om den sanne tro, første del, «b 5», s. 41

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Salmene, Matteus, Jesaja og Daniel i «Kommentar til verdens skapelse», s. 342

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) siterer Matteus 21:6 og 6:24 som ord fra Herren i «Kanoniske brev», kanon 12, s. 276–277. Han henviser også til Matteus 2:13–16 i kanon 13, s. 277, og siterer Matteus 2:22–23 i kanon 13, s. 277

Methodius (270–311/312 e.Kr.): «Nå blir hele Skriftenes åndelige formidling gitt oss som salt som svir for å gjøre nytte, og som renser; uten dette er det umulig for en sjel, ved hjelp av fornuften, å bli ført til den Allmektige; for ‘dere er jordens salt’, sa Herren til apostlene.» [Matteus 5:13] «De ti jomfruenes bankett», bok 1, avhandling 1, kap. 1, s. 311

Teofilus’ *Martyriumet til diakon Habib* siterer både Matteus 10:39 og Matteus 7:6 som «Skriften» på s. 694.

Athanasius av Alexandria (ca. 318 e.Kr.) henviste ikke til Matteus i *Mot hedningene*. I *Ordet som ble menneske* henviste han imidlertid til Matteus 19:4 (kap. 2.6, s. 37), Matteus 1:23 (også Jesaja 7:14) (kap. 33.3, s. 54), Matteus 11:13 (kap. 40.4, s. 57–58) og Matteus 26:64 (kap. 56.4, s. 66). Selv om Athanasius ikke henviste til noen andre vers i Matteus før år 325 e.Kr., henviste han til mange andre vers i Matteus etter denne tiden.

Alexander av Alexandria (321 e.Kr.) siterer Matteus 11:27b som om det var fra Frelseren. «Epistles on the Arian Heresy», kap. 5, s. 293

Alexander av Alexandria (321 e.Kr.) siterer Matteus 3:17 som «i evangeliet». «Brever om den arianske kjetteriet», kap. 8, s. 294.

Alexander av Alexandria (321 e.Kr.) siterer Matteus 11:12 som «uttalt av Kristus». Brev om den arianske kjetteriet, kap. 12, s. 295

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Matteus 14:22–26 når han drøfter at Jesus gikk på vannet. «De guddommelige institusjoner», bok 4, kap. 15, s. 116. Laktantius henviser også til Matteus 5:44; 7:15; 18:7; og kapittel 14, 19 og 21. Han siterer fra Jesaja 7:14 som «av Jesaja», noe som også er Matteus 1:23.

Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.) siterer hele Matt 5:38–40 i *Demonstration of the Gospel*, bok 1, kap. 6, s. 11

Eusebius’ *Kirkehistorie* (318 e.Kr.), bok 3, kap. 24, s. 152, drøfter de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. *Nicene and Post-Nicene Fathers*, andre serie, bind 1, s. 152

Se neste spørsmål for å finne ut hvilke vers og versdeler som ble sitert, og hvilke som ikke ble det.

Bevis fra kjettere og uekte bøker

Den enkratiske kjetteren Tatian (ca. 172 e.Kr.) skrev en sammensetning av de fire evangeliene kalt Diatessaron, som betyr «gjennom [de] fire». I denne henviser han til 839,12 vers i Matteusevangeliet. Det utgjør 78,4 % av hele Matteusevangeliet.

Den manikæiske kjetteren Faustus-Milevis (383–400 e.Kr.) siterer Matteus 1:1 som stammende fra Matteus. Augustinus’ «Svar til Faustus den manikæiske», bok 23, kap. 1, «Nicene and Post-Nicene Fathers, First Series», bind 4, s. 313

3. De eldste manuskriptene vi har av Matteusevangeliet, har små variasjoner, men ingen teologisk betydningsfulle feil. NT-manuskripter som fortsatt eksisterer og som ble kopiert før år 325 e.Kr., inneholder 91,7 % av Matteusevangeliet, eller 982,07 av 1071 vers. Se https://biblequery.org/Bible/BibleReliability/EarlyChristianNTQuotes.xlsx for nærmere detaljer om dette.

p1 (=Papyrus Oxyrhynchus 2) Mt 1:1–9,12,14–20; (ikke 2:14) (ca. 200 e.Kr.) alexandrinsk tekst

Her er publiserte dateringer for dette manuskriptet.

3. århundre – 1968 – The Text of the New Testament

3. århundre – 1975 – Aland, 3. utgave

3. århundre – 1990 – Comfort, «Early Manuscripts & Modern Translations of the New Testament»

3. århundre – 1998 – Aland, 4. reviderte utgave

Midten av det 3. århundre, lik p69 – 1999 – Comfort, Den komplette teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente

Det er et omslag med skrift. Mens O’Callaghan mener det kan være Matteus 2:14, sier Philip Comfort i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 29, at det ikke er det, fordi det er skrevet med en annen håndskrift og det er en større margin over de tre bruttlinjene enn i resten av Matteus. Denne teksten kan ha vært en underoverskrift eller tittel.

s. 19 (=Papyrus Oxyrhynchus 9) Mt 10:32–11:5

Hovedsakelig vestlig tekst

4. eller 5. århundre – 1968 *The Text of the New Testament*

s. 21 (=Papyrus Oxyrhynchus 10) Mt 12:24–26, 31–33 (stemmer overens med Bezae Cantabrigiensis og den korrigerte Sinaiticus)

s. 25 (=Papyrus 16388, nå tapt. Den befant seg i Berlin før andre verdenskrig) Mt 18:32-34; 19:1-3, 5-7, 9-10

Slutten av det 4. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente. Vestlig tekst

s. 35 Mt 25:12-15,20-23 (3. århundre)

Muligens 4. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente. Mellom den alexandrinske og den vestlige teksten

s. 37 (=Ann Arbor 1570) Mt 26:19–52 (midten av det 3. århundret) Håndskriften ligner på brevene til Heroninos (256 og 260 e.Kr.)

3./4. århundre – 1969 –

s. 45 Chester Beatty I (alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger) (100–150 e.Kr.) (tidligere antatt å være fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre e.Kr.) (Mt 20:24–32; 21:13–19; 25:41–26:39, deler av Markus, Lukas og Johannes) Den opprinnelige skriftrullen besto av ca. 220 ark, hvorav vi har 30 ark. To av disse 30 arkene er fra Matteus.

p53 (= Papyrus Michigan Inv. 6652) Mt 26:29–40 og Apg 9:33–38; 3 bokstaver av de 124 bokstavene i 9:39; 9:40–10:1. (ca. 260 e.Kr.) Dateringen er basert på likheter med bokstaver fra Heroninos datert ca. 260 e.Kr. Det er en blandet tekst.

p64 (Magdalen-papyrusen), p67 ca. 200 e.Kr. Papyrusen p64 har bevart Matteus 26:7, færre enn halvparten av bokstavene i vers 8; 26:10, 14–15, 22–23, 31–33 (på tre fragmenter). P64 ble kjøpt i Egypt i 1901, men ble ikke gjort tilgjengelig for forskere før i 1953. P67 har bevart Matteus 3:9,15; 5:20–22,25–28.

p70 (=Papyrus Oxyrhynchus 24) Mt 2:13–16; 2:22–3:1; 11:26–27; 12:4–5; 24:3–6,12–15. (3. århundre) p70 har et tydelig annerledes epsilon, og håndskriften ligner på P. Medici 13 (fra Predikeren) fra det 3. århundre.

3. århundre – 1968 Teksten til Det nye testamente.

s. 71 (=Papyrus Oxyrhynchus 2385) inneholder Mt 19:10–11, 17–18 (4. århundre)

4. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente. Stemmer overens med Vaticanus

s. 77/s. 103 inneholder Mt 23:30–39 (s. 77); 13:55–57; 14:3–5 (midten til slutten av det 2. århundre)

s. 83 inneholder Mt 20:23–25, 30–31; 23:39; 24:1, 6 (6. århundre)

s. 86 Matt 5:13–16, 22–25 (ca. 300 e.Kr.)

s. 101 (=Papyrus Oxyrhynchus 4401) fra det tredje århundret inneholder Mt 3:10–12; 3:16–4:3

s. 102 (=Papyrus Oxyrhynchus 4402) ca. 300 e.Kr. Mt 4:11–12, 22–23

s. 103 (=Papyrus Oxyrhynchus 4403) inneholder Mt 13:55–57; 14:3–5 (2. til 3. århundre)

s. 104 (=Papyrus Oxyrhynchus 4404) (tidlig til midten av det 2. århundre) inneholder Mt 21:34-37, 43, 45?

s. 110 (=Papyrus Oxyrhynchus 4494) inneholder Mt 10:13–14, 25–27 (4. århundre)

pAntinoopolis 2.54 fra det 3. århundre inneholder Fadervår. Mt 6:10–12. Det ser ut til at dette manuskriptet opprinnelig bare besto av Fadervår.

0171 (ca. 300 e.Kr.) inneholder Mt 10:17–23, 25–32

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.) og Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) inneholder hele Matteusevangeliet.

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr. har kun bevart Matteus 25:7 til slutten.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Peshitta-syrisk [Syr P] 400–450 e.Kr.

Efraemisk Rescriptus [C] 5. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Gotisk 493–555 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/Matthew Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Matteusevangeliet.

Spørsmål: Hvilke vers og deler av vers i Matteusevangeliet ble sitert av forfattere fra tiden før Nikæa-konsilet (før år 325 e.Kr.)?

Svar: Før år 325 e.Kr. siterte kirkeforfattere om lag 87,5 % av versene i Matteusevangeliet. Det utgjør 937,31 vers. Med andre ord er alle de 1071 versene i Matteusevangeliet sitert, bortsett fra 133,69 vers. Se https://biblequery.org/Bible/BibleReliability/EarlyChristianNTQuotes.xlsx for alle detaljene. Tatianus’ Diatessaron henviser til 839,12 av de 1071 versene i Matteusevangeliet.

Spørsmål: Finnes det eldre dateringer for manuskripter av Matteusevangeliet som fortsatt eksisterer i dag?

Svar: Dateringen av Magdalen-manuskriptet (s. 64 + s. 67) er omstridt.

De fleste er enige om at det ble skrevet før det 3. århundre e.Kr., på grunn av stilen på papyrus, som ikke ble brukt etter begynnelsen av det 3. århundre.

Tidligere datering (ca. 50–64/65 e.Kr.) Dette er synspunktet til Carsten Thiede, en tysk papyrolog. Det er tre punkter som støtter dette synspunktet.

1) Uncial: Magdalen-papyrusen var en «uncial» (helt med store bokstaver) papyrus, som ble brukt frem til midten av det første århundret e.Kr.

2) Sammenligning av håndskriften med tekster fra midten av det første århundret e.Kr. funnet i Pompeii og Herculaneum

3) Spekulativt sett kan det tenkes at kristne som ønsket å bevare sine skrifter, begynte å bruke kodekser tidligere.

Dette sto i Time Magazine (23. januar 1995). Se The Real Jesus s. 78 for en drøfting av dette, men ikke nødvendigvis en tilslutning til det.

Et senere (2. århundre e.Kr.) manuskript av Det nye testamente. I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 20, står det at det nå er den rådende oppfatningen at Matteusevangeliet ble skrevet mellom år 80 og 100 e.Kr.

Kodeks: Det ser ut til å stamme fra en kodeks (bok), og skribentene gikk over fra å bruke skriftruller til bøker i løpet av det 2. århundre e.Kr.

Spekulativt sett ble kanskje noen uncialer som denne laget senere. Burton Macks skeptiske bok, *Who Wrote the New Testament?* s. 9–10, er svært kritisk til Thiedes datering, men sier at unials skrifter kan ha blitt laget så sent som i år 85 e.Kr. Denne uttalelsen er vanskelig å forstå, ettersom Aland et al.s *The Greek New Testament*, 4. reviderte utgave, viser at unialmanuskripter ble brukt så sent som på 800-tallet – mye senere. Kanskje Mack mente den spesielle stilen av unial på papyrus.

Konklusjon: Selv om vi ikke vet når de første kodeksene ble laget, holder selv de mest konservative forskerne fast ved en datering til midten av det første århundret.