< Bibelspørsmål fra Lukas

Spørsmål som omhandler mer enn ett evangelium, blir behandlet i det første evangeliet der de forekommer, eller ellers i evangeliedelen.

Spørsmål: Hva er noen av de særegne trekkene ved Lukasevangeliet?

Svar: Lukas legger vekt på menneskeligheten til Jesus, Menneskesønnen, som brakte frelse både til hedningene og jødene. I Lukas fremstår Jesus som en mester i å fortelle lignelser. Kristus er det universelle håpet. Mange mener at det er større vekt på hedningene her enn i Matteus eller Markus. Lukas gir mer informasjon om Jesu barndom i Herodes den stores tid. Eusebius sier at Lukas var en hedning fra Antiokia, og i Apostlenes gjerninger 13:1 står det at Manaen, som var oppvokst sammen med tetrarken Herodes, befant seg i Antiokia. Lukas ser ut til å legge vekt på kontraster, slik som de takknemlige kontra de utakknemlige spedalske, de angrende og de uomvendte tyvene, samaritanen og fariseerne, samt den rike mannen og Lasarus.

Når det gjelder språket, har Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger den mest komplekse greske grammatikken i Bibelen. Lukas-evangeliet er også det lengste evangeliet med om lag 19 581 greske ord, mot 18 111 for Matteus, 11 051 for Markus og 15 436 greske ord for Johannes. Lukas skrev også Apostlenes gjerninger kort tid etter, som består av om lag 18 460 greske ord.

Når det gjelder sekter, prøver Jehovas vitner å gi Lukas 16:19–31 en spesielt forvrengt tolkning.

Spørsmål: I Luk 1:1, fantes det mange evangelieberetninger på den tiden?

Svar: Vi kjenner til de tre andre autentiske evangeliene. Mye senere, rundt år 170 e.Kr., skrev Tatian, en assyrisk kristen som senere ble kjetter, Diatessaron, en harmonisering av disse fire evangeliene, ca. år 172 e.Kr. Dersom andre sanne beretninger ble skrevet, har vi ingen bevis for at noen i den tidlige kirken noensinne hørte om dem. Vi har også tro på at Gud bevarte det Han ønsket å bevare.

Det ble skrevet rundt 50 gnostiske og legendariske beretninger, slik som Thomas-evangeliet fra de gnostiske kjetterne. Bilder og omtale av Thomas-evangeliet finnes i *Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology*, s. 406, *The New International Dictionary of the Bible*, s. 1011–1012, og *The International Standard Bible Encyclopedia*, bind 6, s. 384. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: Lukas skriver i begynnelsen av sitt evangelium: «Ettersom mange har tatt seg for å utarbeide en oversikt over de tingene som vi med største sikkerhet tror på, slik de ble overlevert til oss av dem som fra begynnelsen av var øyenvitner og tjenere for Ordet; så syntes også jeg, som fra første stund har hatt fullstendig innsikt i alle ting, at det var godt å skrive en oversikt over dis ene til deg, høytærede Teofilus, for at du skal kjenne vissheten om de tingene du er blitt undervist i» (Luk 1:1–4). Virker Lukas mer nøye eller korrekt enn de andre evangelistene, særlig Markus, når det gjelder å ordne og organisere stoffet i sitt evangelium? Ordnet han hendelsene kronologisk, i motsetning til de andre? Betyr det at det var en viss tvil i de andres skrifter?

Svar: Nei, for det meste. Folk prøver ofte å lese inn ting som ikke står der. Papias, en disippel av apostelen Johannes, sa imidlertid at Markus skrev noen ting som ikke var i riktig rekkefølge. Sewww.biblequery.org/gospels.html for en sammenstilling av evangeliene.

Spørsmål: I Luk 1:1, gitt at vi bare kjenner til tre andre autentiske evangelieberetninger, skrev noen kristne noe annet som ikke finnes i våre Bibler?

Svar: Ja, de tidlige kristne skrev mange ting. Vi har gode, utenombibelske skrifter fra tre disipler av apostelen Johannes (Ignatius, Polykarp og fragmenter fra Papias). Vi har et brev fra Klemens av Roma (96–98 e.Kr., før Åpenbaringen), som muligens var den samme Klemens som Paulus nevner i Filipperne 4:3. Vi har også en stor mengde apologetiske skrifter fra Irenaeus, en disippel av Polykarp, Justin Martyr og Athenagoras. Det finnes totalt rundt 39 forfattere fra tiden før den alvorlige forfølgelsen under Decius og Gallus i 250/251 e.Kr., og mange, mange flere.

Spørsmål: Hvorfor visste forfatteren i Luk 1:3 mer enn de andre evangelistene om Jesu fødsel og tidlige barndom?

Svar: Selv om Lukas bare sier at han nøye undersøkte det som ble fortalt av øyenvitner, finnes det en teori om en mer spesifikk årsak.

Eusebius av Cæsarea (318 e.Kr.) sier at Lukas var en hedning fra Antiokia. I Apostlenes gjerninger 13:1 står det at blant profetene og lærerne i menigheten i Antiokia var Manaen, som hadde vokst opp sammen med tetrarken Herodes. Lukas kjente åpenbart til Manaen, siden han skrev Apostlenes gjerninger. Hans samtaler med Manaen om tiden da han var barn kan ha vært spesielt interessante.

Selvfølgelig var menigheten liten den gang, og vi kan ikke helt utelukke at også Matteus, Markus og Johannes snakket med Manaen.

Spørsmål: I Luk 1:3, var Lukas virkelig guddommelig inspirert, eller syntes han bare det var en god idé å skrive dette?

Svar: Begge deler kan være sant. Vi vet ikke hvor mye som var Lukas’ eget initiativ, men uansett kan Gud bruke og velsigne vårt initiativ, slik 2. Korinterbrev 8:17 (men egentlig det meste av kapittel 8 og 9) viser. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: Betyr dette i Luk 1:3 at Lukas ikke var inspirert, siden den apokryfe boken 2. Makkabæerbok 2:23–32 også viser initiativ?

Svar: Først noen grunnleggende fakta, deretter en sammenligning av de to, og til slutt noen konklusjoner.

Grunnleggende fakta:

B1. Hvis en forfatter av Bibelen bestemte seg for å skrive noe, kunne Gud bruke hans beslutning. Faktisk må hver forfatter av hver bok i Bibelen ha bestemt seg for å skrive den boken, ellers ville den ikke blitt skrevet. Se forrige spørsmål for mer om hvordan Gud bruker vårt initiativ.

B2. Flertallet av katolikker og ortodokse mener at 2. Makkabebok er en del av Guds ord. (Den var med i den opprinnelige King James-versjonen.) Nesten alle protestanter (med unntak av mange anglikanere og episkopaler) mener at den ikke er det. Se spørsmålet om hvorvidt apokryfene er en del av Guds ord for mer informasjon om apokryfene generelt.

B3. Mange tidlige kristne mente at apokryfene var en del av Skriften, særlig de tidlige kristne som snakket latin og gresk.

B4. Mange tidlige kristne mente at apokryfene inneholdt gudfryktige skrifter, men at de ikke var Skriften, særlig de tidlige kristne som snakket hebraisk.

B5. Alle kan være enige om at i det minste 2. Makkabebok var et sammendrag av historien om den makkabiske perioden, skrevet av gudfryktige jøder. Det er ingenting galt i at troende skriver historiebøker og andre bøker.

B6. De fleste ekte kristne er enige om at en person kan ha et feilaktig syn på apokryfene og likevel være en ekte kristen.

Sammenligning:

Lukas 1:1-4 (RSV, katolsk utgave) «Ettersom mange har forsøkt å sammenstille en beretning om det som har skjedd blant oss, slik det ble overlevert til oss av dem som fra begynnelsen av var øyenvitner og tjenere for Ordet, syntes også jeg, etter å ha fulgt nøye med på alt dette i en tid, at det var riktig å skrive en velordnet beretning for dere, …»

2 Makkabæerne 2:23-32 (RSV katolsk utgave) «Alt dette, som er blitt fremstilt av Jason fra Kyrene i fem bind, skal vi forsøke å sammenfatte i én enkelt bok. For når vi tar hensyn til den enorme mengden tall som er involvert og den vanskeligheten det medfører for dem som ønsker å sette seg inn i historiens fortellinger på grunn av den store mengden materiale, har vi satt oss som mål å tilfredsstille dem som ønsker å lese, å gjøre det enkelt for dem som er tilbøyelige til å lære utenat, og å være til nytte for alle lesere. For oss som har påtatt oss den møysommelige oppgaven med å forkorte, er dette ingen lett sak, men krever svette og søvnløse netter, akkurat som det ikke er lett for den som forbereder et bankett og søker andres beste. For å sikre takknemligheten fra mange vil vi imidlertid gjerne tåle den ubehagelige møyen, og overlate ansvaret for de nøyaktige detaljene til den som skal sammenstille verket, mens vi vier vår innsats til å utarbeide hovedtrekkene i sammendraget. For slik som mesterbyggeren av et nytt hus må ta hensyn til hele konstruksjonen, mens den som påtar seg malingen og utsmykningen bare trenger å vurdere hva som passer til utsmykningen, slik er det etter min mening også med oss. Det er den opprinnelige historikerens plikt å gå i dybden og drøfte sakene fra alle sider og bry seg med detaljer, men den som omformulerer fortellingen, bør få lov til å strebe etter kortfattethet i uttrykket og avstå fra en uttømmende behandling. La oss derfor på dette punktet begynne vår fortelling og bare legge til så mye til det som allerede er sagt; for det er tåpelig å forlenge forordet mens selve historien forkortes.»

Konklusjoner:

C1. 2. Makkabebok hevdet aldri å være Guds ord. Lukas hevdet at hans verk inneholdt Jesu eksakte ord.

C2. Lukas sier i hovedsak at

a) Siden andre [Matteus og Markus?] har påtatt seg å skrive om Jesu liv, og

b) Siden han fulgte nøye med på alt,

c) syntes det godt for Lukas å skrive sitt evangelium.

C3. Forfatteren(e) av 2. Makkabebok oppgir at verket ganske enkelt er et sammendrag av de fem bindene av Jason fra Kyrene. Forfatteren sa at det var mange vanskeligheter forbundet med dette, og de forklarer hvordan og hvorfor de produserte det de gjorde.

C4. Selv om forfatteren av 2. Makkabebok 2 går i stor detalj inn på hvordan boken ble til, unnlater han å nevne at Gud hadde noe med å inspirere verket å gjøre.

Spørsmål: Hvem var Teofilus i Luk 1:3 og Apg 1:1?

Svar: På gresk betyr navnet «Teofilus» «Guds elsker». Enten var bøkene adressert til en bestemt person ved navn Teofilus, eller – noe som er mer sannsynlig – til Guds elskere overalt.

Teofilus, en biskop i Antiokia fra 168–181/188 e.Kr., levde senere, og det kan derfor ikke referere til ham. Det var også navnet på en patriark i Alexandria rundt 391 e.Kr.

Spørsmål: Hva betyr navnet Elisabet i Luk 1,5?

Svar: Elisabet (Elisabet på gresk) tilsvarer Elisheba på hebraisk. Det betyr «Gud er min ed». Elisheba var datter av Amminadab fra Juda og Arons hustru, ifølge 2. Mosebok 6:23. Wycliffe Bible Dictionary s. 520, 522, New International Dictionary of the Bible s. 308 og den skeptiske Asimov’s Guide to the Bible s. 918 sier alle noe lignende.

Spørsmål: Hvorfor var det så viktig å gi Elisabets barn navnet Johannes i Lukas 1:13?

Svar: Det står ikke i Skriften. Noen ganger har Gud spesifikke grunner til å gjøre ting, og Herren er ikke forpliktet til å fortelle oss dem. Normalt sett hadde faren i den kulturen retten til å gi barnet navn. Hvis Gud ikke hadde sagt at han skulle hete Johannes, har vi ingen anelse om hva han ville ha blitt kalt.

Spørsmål: Hvordan var Johannes Døperen i Lukas 1:15 og Matteus 11:14 i Elias’ ånd og kraft? Var han en reinkarnasjon av Elias?

A: Nei. Han kom i Elias’ ånd og kraft, men Johannes var ikke en reinkarnasjon av Elias. Se drøftingen av Markus 9:11–13 for svaret.

Spørsmål: Hva betyr det i Luk 1:15 at Johannes Døperen var fylt av Den Hellige Ånd fra fødselen av?

Svar: Siden pinsedagen mottar troende Den Hellige Ånd som bor i dem når de blir født på ny. Johannes Døperen var en unik person med et unikt oppdrag. Han var fylt av Den Hellige Ånd allerede før fødselen.

Spørsmål: Hvordan kan en tjeneste i dag ha en «Johannes-tid», slik det står i Luk 1:15-80?

Svar: Jesus var nesten kunngjort, men ikke helt ennå. Dette var tiden for forløperen, som selv forberedte seg på å legge til rette for kunngjøringen av Messias. Noen ganger er det i en vellykket tjeneste først en «stille tid» med læring, karakterbygging, opplæring og forståelse av feltet før man «tilsynelatende» plutselig eksploderer på scenen.

Spørsmål: I Luk 1:20–22, hvordan kunne Sakarias ha fortsatt å tjene i tempelet etter at han ble gjort stum?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

a) Det at Sakarias brakte offergaver og ofringer, krevde ikke at han snakket.

b) Etter at dette miraklet skjedde, sier Lukas ingenting om hvorvidt Sakarias midlertidig ble fritatt fra sine plikter eller ikke.

Se J. Gresham Machen, The Virgin Birth of Christ, kap. 10, s. 234, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan er Maria «full av nåde» i Luk 1:28, 42?

A: Dette refererer verken til Marias kjemiske, fysiske eller åndelige sammensetning. Nåde betyr her snarere ufortjent gunst, og Maria ble vist stor gunst gjennom privilegiet å være vår Herres mor. Husk at en person som ikke hadde en syndig natur og aldri syndet, ikke ville trenge en frelser. I Luk 1:47 viser Maria at også hun trengte en frelser. Se *When Critics Ask*, s. 382–383, og *When Cultists Ask*, s. 142–144, for mer informasjon om hvorfor Maria ikke ble ubesmittet unnfanget og ikke levde et syndfritt liv, slik den katolske kirken hevder. Historisk sett skrev ingen kristen forfatter fra tiden før nikenskonsilet at Maria var syndfri eller hadde opparbeidet seg fortjenester.

Spørsmål: Hvorfor var det viktig å gi Marias barn navnet Jesus i Luk 1:31?

Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt. Det hebraiske ordet for Jesus, Yeshua, betyr imidlertid «Jehova frelser», og det synes å være det eneste passende navnet for Jesus, siden det betyr «Jahve frelser». Videre kan det være relevant at Sakarja 3:1–5 nevner en yppersteprest ved navn Yeshua, som tilsynelatende er et forbilde på Frelseren. Josvas navn og Jesu navn er det samme på hebraisk.

Spørsmål: Hvordan kan en jomfrufødsel være mulig, slik det beskrives i Luk 1:34 og Matt 1:18–20?

Svar: På naturlig vis er det ikke mulig for mennesker. Men siden den allmektige Gud kan skape mennesket av jordens støv, ville en jomfrufødsel i sammenligning ikke være altfor vanskelig for Ham.

Spørsmål: Hvorfor skåner ikke Bibelen i Luk 1:35 engang Gud for å bli beskyldt for ulovlig seksuell omgang da Den Hellige Ånd overskygget Maria, uten å forklare hvordan? (Muslimen Ahmed Deedat tok dette opp.)

Svar: Selv om Gud ikke fortalte oss nøyaktig hvordan Han utførte dette miraklet, forklarte ingen av de tidlige kristne dette som en seksuell handling på noen måte. Det er svært merkelig at Deedat skulle ta dette opp, for selv Koranen bekrefter at Jesus ble født av en jomfru. Jeg har hørt om en muslim som, tilsynelatende i sin iver etter å være antikristen, benekter at Jesus ble født av en jomfru, til tross for hva hans egen religion lærer.

Spørsmål: I Luk 1:37; Matt 19:26; Mark 10:27, hvordan kan ingenting være umulig for Gud, siden det er umulig for Gud å lyve i Heb 6:18, fornekte seg selv i 2 Tim 2:13, sverge ved noe større enn seg selv i Heb 6:13, eller bli fristet av det onde i Jak 1:13?

Svar: Ingen «ting» er umulig for Gud. Å lyve og logiske motsetninger er ikke «ting», og Gud gjør ikke slike ting. Se *When Critics Ask*, s. 351, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: Hva med teorien i Luk 1:37 om at Maria hadde sex med en soldat ved navn Parthenos?

Svar: Det greske ordet for «jomfru» er parthenos. Noen ikke-troende spekulerte en gang i at «Panthera» var en romersk soldat som var far til Jesus. Imidlertid betyr parthenos på gresk «jomfru», vi har ingen opptegnelser om noen som noensinne har hetet Parthenos, og det ville være et svært usannsynlig navn for en gresk mann. Den tidlige forfatteren Origenes var den første vi kjenner til som besvarte denne anklagen i Origenes’ «Mot Celsus», bok 1, kapittel 32, s. 410.

Spørsmål: I Luk 1:37, er Gud virkelig allmektig?

Svar: Ja. Her er hva Skriften sier om Guds makt.

Gud er allmektig. Lukas 1:37; Jeremia 32:27; Jesaja 1:9

Alt Gud bestemmer, skjer. Jesaja 14:24,27; 43:13; 55:11; Johannes 10:26–28. Gud er suveren over alt. Jesaja 6:5; Salme 103:14

Gud gjør som Han vil. Matteus 20:15; Salme 115:3; 135:6; Romerne 9:20

Ingenting er for vanskelig for Gud. 1. Mosebok 18:14; Job 42:2; Jeremia 32:17; Matteus 19:26

Gud kan ikke fornekte seg selv (2. Timoteus 2:13), lyve (Hebreerne 6:18; 1. Samuel 15:29), bli fristet av det onde (Jakob 1:13) eller sverge ved noen som er større enn seg selv (Hebreerne 6:13).

Ingenting skjer uten at Gud tillater det. Job 1:12; 2:6; Jakob 4:15

Hver «loddtrekning» kommer fra Herren. Ordspråkene 16:33

Alt virker sammen til det beste i henhold til Hans vilje. Romerne 8:28; Efeserne 1:11

Ingen kan hindre Guds beslutninger. Jesaja 43:13; Romerne 11:29

Mange klarer å motstå Guds befalte/ønskede vilje. Apostlenes gjerninger 7:39,51; 4:11; 13:46; 14:2; 2. Korinterbrev 6:1

Mennesker gjør noen gode ting på eget initiativ. 2. Korinterbrev 8:17

Oppsummert er Guds makt kun begrenset av Ham selv. Alt som skjer, er det Gud befaler. Ingenting skjer uten at Gud tillater det. Gud kan velge å delegere sin suverenitet for en tid og tillate noen ting som knuser Hans hjerte, men til syvende og sist er alt vevd sammen i Hans plan.

Spørsmål: I Luk 1:38, hvis Maria hadde nektet, ville Gud da vært ute av stand til å frelse menneskeheten?

Svar: Nei. Gud bruker mennesker som Sine redskaper, men Gud er ikke begrenset til å bruke en bestemt person. Mordokai forsto dette godt i Ester 4:14.

Hypotetisk sett ville det ikke vært noe problem for Gud å komme med en alternativ plan. Kanskje kunne Han ha valgt en annen kvinne og sørget for at hun utviklet de egenskapene som trengs for å være en god mor for Jesus.

I virkeligheten kjenner Gud hver eneste dag i vårt liv før vi overhodet eksisterte (Salme 139), inkludert hver eneste beslutning vi tar, og hver eneste beslutning Maria ville ta. Derfor trengte Gud ingen alternativ plan.

Spørsmål: Viser Luk 1:48 at vi skal ære Maria fremfor alle andre kvinner?

Svar: Nei. Maria var en mottaker av Guds nåde, ikke en kilde til sin egen nåde. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Det greske teksten sier ikke at vi skal velsigne henne fremfor alle kvinner, men at hun var den mest velsignede av kvinner fordi hun var Jesu mor.

Jael var den mest velsignede kvinnen i Dommernes bok 5:24 fordi hun drepte Sisera. Hvis du mener at du bør ære Maria på grunn av formuleringen i Lukas 1:48, bør du ikke glemme å ære Jael som den mest velsignede av kvinnene før Maria, på grunn av formuleringen i Dommernes bok 5:24.

Da de vise mennene kom, bøyde de seg og tilba Jesus. Det står ikke at de bøyde seg for eller tilba Maria.

Husk at også Maria tilba sin sønn.

Til slutt, i Apostlenes gjerninger 1:13–14, da disiplene var samlet og Maria, Jesu mor, også var der, ba de alle til Gud; ingen ba til eller tilba Maria.

Se *When Cultists Ask*, s. 145, og *When Critics Ask*, s. 381–382, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan er Maria «den mest velsignede blant kvinner» i Luk 1:48?

Svar: Maria var den mest velsignede fordi hun var mor til Jesusbarnet. Maria sa ikke: «Min sjel fryder seg», men snarere: «Min sjel fryder seg i Herren». Kristne vil alltid huske og ære henne som den som oppfostret Jesus. Det finnes ingen antydning i Skriften om at hun var syndfri, selv ubesmittet unnfanget, jomfru hele livet, at hun har opparbeidet seg fortjenester, eller at hun steg opp til himmelen. Skriften kaller henne aldri en medformidler, medforløser, eller at vi skal ære eller tilbe henne. Kristne forfattere fra tiden før nikenskonsilet var ikke kjent med noen forestilling om at Maria skulle være en medformidler eller medforløser, eller at noen tenkte på å ære Maria.

Det er riktig, men tvetydig, å kalle Maria «Guds mor», slik konsilet i Efesos gjorde. Det er på ingen måte slik at Maria er mor til Gud Fader eller Den Hellige Ånd. Nestorius motsatte seg i første omgang å si at Maria var Guds mor, men senere aksepterte han begrepet, om enn motvillig. Maria er virkelig Guds mor, fordi hun er Jesu mor. Jesus eksisterte imidlertid i himmelen før Maria ble skapt, og Maria er ikke mor til Gud Fader eller Gud Ånd. I stedet for å si at Maria er Guds mor, er det å foretrekke å si at Maria er mor til Gud Sønnen.

Spørsmål: Hva viser Luk 1:62–63 om Sakarias?

Svar: Luk 1:62–63 viser at Sakarias her var både døv og stum.

Spørsmål: I Luk 1:70 og Apg 3:21, viser talene til Sakarias og Peter at jorden var ung, fordi profetene talte «fra begynnelsen»?

Svar: Nei, fordi «fra begynnelsen» er et uttrykk for «fra de første tider». De talte fra menneskehetens begynnelse, ikke fra begynnelsen, seks dager tidligere. Dermed fastslår ikke Luk 1:70 hvor lang en dag var.

For eksempler på bruk av «begynnelsen» som ikke refererer til skapelsens begynnelse, se Luk 1:2; Joh 8:25; 15:27; 16:4; Apg 26:5.

Spørsmål: I Luk 1:80; 2:52; 4:16, reiste Jesus til India og lærte av hinduistiske lærere, slik noen New Age-tilhengere hevder?

Svar: Nei. I boken *When Cultists Ask*, s. 146–148, nevnes det at den russiske forfatteren Nicolas Notovitch hevdet dette. Der nevnes det også at Jesus siterte omfattende fra Det gamle testamente, men aldri fra de hinduistiske vediske «skriftene». Det er fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Lukas 1:80 refererer til Johannes Døperen, ikke til Jesus. Sakarias var Johannes’ far, og Sakarias’ lovsang til Gud i Lukas 1:67–79 refererer ikke til Jesus, men til hans barn: «en profet for den Allerhøyeste; for du skal gå foran Herren for å berede veien for ham» (Luk 1:76 BSB)

2. Lukas 2:39–40 sier at Jesus vendte tilbake til Nasaret, ikke til India.

3. Lukas 2:41 sier at Jesu foreldre hvert år, antagelig sammen med Jesus, dro til Jerusalem.

4. I Lukas 2:51–52, etter at han var blitt tolv år gammel, vokste Jesus også opp i Nasaret.

5. Til slutt sier Lukas 4:16 at Jesus ble oppdratt i Nasaret.

Oppsummert er det ingen bevis for at Jesus dro noe sted utenfor Palestina og Egypt. Det er like mye bevis for at Jesus som gutt dro til India som for at han dro til månen.

Spørsmål: Angående Luk 2 fikk jeg følgende e-post: «Årsaken til julen har tradisjonelt sine røtter i den romerske Saturnalia-festen, som kristendommen erstattet. Det finnes ingen forløper for høytiden i Bibelen.»

Svar: Her er det korte svaret:

a) Vi vet ikke hvilken måned og hvilket år Jesus ble født, så hvilken som helst tid er like god som en annen.

b) Romerne hadde mange høytider, så hvilken som helst dag ville ligge nær en eller annen romersk høytid.

c) De tidlige kristne var villige til å dø heller enn å tilbe andre guder, så julen hadde ingenting å gjøre med tilbedelsen av Saturn eller andre avguder under Saturnalia.

d) Mange av de tidlige ikke-jødiske kristne var slaver, og siden romerne hadde for vane å gi slavene sine midlertidig frihet i noen dager under Saturnalia, var dette den eneste tiden de kunne dra av gårde for å feire jul uten å bli forfulgt.

Se neste spørsmål for det utdypende svaret.

Spørsmål: I Luk 2, er julen en hedensk høytid, og hvorfor feires den 25. desember?

Svar: Nei, julen er ikke en hedensk høytid. Vi vet ikke hvilken måned og dag Jesus ble født. Det ville imidlertid ikke være rimelig at alle bøndene måtte reise et sted for å bli beskattet enten ved høsttid eller såtid. Det finnes to synspunkter på hvorfor julen faller like etter Saturnalia: tilfeldighet og ikke tilfeldighet. Her er bevis som støtter begge synspunktene.

Tilfeldighet: Ulike kulturer hadde høytider på ulike tidspunkter. For eksempel hadde de senere grekerne flere høytider enn ikke-høytider. Romerne hadde en mindre høytid hver Ides (den 13. eller 15.) i måneden til ære for Jupiter. Hver sjette dag før dette ble det ofret til Juno og Janus. Her er en delvis liste over romerske høytider.

1. januar Helligdag til ære for Janus

9. januar Agonia (til ære for Janus)

Februar: Sabinsk (ikke bare romersk) renselsesfest kalt Februa

15. februar Lupercalia (ikke til noen gud)

17. februar Quirinalia (til Mars)

27. feb. Første Equirria (til Mars)

1. mars Matronalia (til Juno)

14. mars Andre Equirria (til Mars)

19. mars Quinquatrus (til Minerva)

23. mars Tubilustrium (renselse av trompeter)

April: Fest for Venus

25. april Robigalia (be mugg om å skåne kornet)

Våren? Bacchanalia (en fest preget av drikking og seksualitet)

15. mai Festival til ære for Merkur og Maia

26. mai Ambarvalia (for gode avlinger)

9. juni Vestalia (til Vesta)

13.–14. juni Lesser Quinquatrus (til Minerva)

Juli ble omdøpt til ære for keiser Julius Cæsar, som ble utropt til gud.

23. juli: Neptunalia (når behovet for vann var størst)

August ble omdøpt til ære for keiser Augustus, som ble utropt til gud.

9. august Vinalia rustica (til ære for Venus)

13. august Festival til ære for Diana (slaver ble frigitt i én dag)

23. aug. Vulcania (til ære for Vulcan)

4. september Ludi Magni til ære for Jupiter, Juno og Minerva (Encyclopedia Britannica, 1957-utgaven)

13. september Jupiters fest (den romerske staten spilte en fremtredende rolle)

15. oktober Oktoberhesten (offer til Mars)

1. nov. Festen til ære for Pomona, høstens gudinne

17.–24. des. Saturnalia (minnes Saturns gullalder – slaver ble frigitt i 8 dager)

Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner i «Om avgudsdyrkelse», kapittel 10, også Quinquatria, Minervalia, Saturnalia, Septimontium og festen for kjærlig slektskap. Vi er imidlertid ikke sikre på datoene for noen av disse høytidene.

Poenget med å liste opp de romerske høytidene er at uansett når julen ble feiret, ville den mest sannsynlig ligge nær en eller annen romersk høytid.

Ikke en tilfeldighet: Å feire jul den 25. desember var ikke en tilfeldighet av tre grunner.

N1. Ikke på disse tidspunktene: Noen tidspunkter var mindre passende enn andre for julen. Rundt 9.–24. mars var det mange gladiatorkamper til ære for Minerva. De tidlige kristne ville sannsynligvis ikke ønske å være ute og feire mens romerne lette etter folk som skulle kjempe mot ville dyr. Den 13. september var tilbedelsen av Mars, statens beskytter, fremtredende. Kristne ville heller ikke ønske å vekke oppsikt da.

N2. Konkurranse med Saturnalia: Å feire jul like etter Saturnalia kan ha vært bevisst for å «konkurrere» med den romerske høytiden. Dette synet forutsetter imidlertid at Saturnalia var en ekstremt viktig høytid, noe som ikke nødvendigvis var tilfelle.

N3. Mange kristne var slaver: Over halvparten av innbyggerne i Romerriket var slaver, og sannsynligvis var en enda større andel av de kristne slaver. Den hedenske høytiden Saturnalia ga kristne slaver større frihet enn vanlig, siden slavene var midlertidig frie i denne perioden. Dermed hadde de ledig tid til å planlegge og samles for sin egen høytid.

Se *Now That’s a Good Question*, s. 362–364, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 2, ble julen bare kopiert fra den hedenske romerske høytiden Sol Invictus?

Svar: Nei. Høytiden Sol Invictus (den uovervinnelige solen) ble feiret 23. desember, ikke den 25., når dagene begynte å bli lengre. I tillegg til dette kunne ikke julen være kopiert fra Sol Invictus av to andre grunner.

1) Sol Invictus ble først innført i 270/274 e.Kr. under keiser Aurelian, en forfølger av kristne.

2) Den syrisk-kristne Efraim (ca. 350–378 e.Kr.) beskriver hvordan Kristi fødsel ble feiret. Han viser at den ble feiret rundt 13 dager etter vintersolverv. («Hymner om Kristi fødsel», hymne 4, s. 235). Efraim bodde i den vestlige delen av det persiske sassanidiske riket, der helligdager som var erklært av den romerske keiseren ikke ble feiret.

I Romerriket holdt Gregor av Nazianzus det som noen anser for å være en av hans beste prekener, om Kristi fødselsdag, enten 25. desember 380 e.Kr. eller 6. januar 381 e.Kr. Tale 38, s. 345–351.

Spørsmål: Er det i orden for kristne å forkorte «Christmas» til «Xmas» i Luk 2:1?

Svar: Det er greit. Som R.C. Sproul påpeker i *Now That’s a Good Question*, s. 364–365, var det ikke et X, men et kors som var forkortelsen, og det er ikke ment å være respektløst overfor Jesus.

Spørsmål: I Luk 2:1–5, hvorfor skulle keiser Augustus angivelig forårsake kaos ved angivelig å tvinge alle til å vende tilbake til hjembyen sin?

Svar: Først hva skeptikeren Isaac Asimov hevder, og deretter to forskjellige svar.

I *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 929, står det rett ut: «Romerne kunne umulig ha gjennomført en så merkelig folketelling som den. Hvorfor skulle de ønske at hver person skulle være til stede i sine forfedres by i stedet for i den byen hvor han faktisk bodde? … Nei, det er vanskelig å forestille seg et mer komplisert nettverk av usannsynligheter, og romerne ville absolutt ikke ha arrangert en slik folketelling.»

C. Vibius Maximus, romersk prefekt i Egypt, ville vært uenig. For skatteforordningen til Vibius Maximus fra år 104 e.Kr. krevde nemlig at alle i Egypt skulle vende tilbake til hjembyen sin. Dette ville ikke forårsake kaos for bøndene og de fattigere, som uansett ikke reiste mye. Se *The Case for Christ*, s. 135, og *Wycliffe Bible Dictionary*, s. 414, for mer informasjon; der står det at dekretet er dokumentert i Deiss, *LAE*, s. 271.

Josefs eget valg: Når det gjelder om Josef vendte tilbake til Betlehem eller om han kalte Nasaret sin hjemby, hevdet evangeliene faktisk ikke at keiser Augustus krevde at alle i riket skulle vende tilbake til sin hjemby. Kanskje hadde Josef sine egne grunner, og enten mente han selv at det var viktig å registrere seg som etterkommer av den kongelige slekten, eller så ble han bedt om å gjøre det av en engel. Josef var imidlertid ikke den eneste som følte behov for å reise for folketellingen, ettersom vertshusene i Betlehem var fulle.

Spørsmål: Hvorfor forlot Josef sitt hjem og vendte tilbake til hjembyen sin i Luk 2:1?

Svar: Det finnes to svar som går hånd i hånd.

En himmelsk grunn: Gud ordnet det slik i sin forsyn for at profetien om at Jesus skulle bli født i Betlehem, skulle gå i oppfyllelse.

Jordisk begrunnelse: Enten ønsket Josef selv bare å vende tilbake til hjembyen sin, eller så måtte folk vende tilbake til hjembyen sin for å sikre at ingen ble utelatt i skatteopptellingen. Et lignende krav om at alle måtte vende tilbake til hjembyen sin, fantes i skatteforordningen i Egypt i år 104 e.Kr. Prefekten, C. Vibius Maximus, skrev: «Da folketellingen etter husstand nå står for døren, er det nødvendig å varsle alle som av hvilken som helst grunn befinner seg utenfor sine administrative distrikter, om å vende hjem for å etterkomme den vanlige folketellingsforskriften og forbli på sin egen jord.» Se *The New Testament Documents: Are They Reliable* av F.F. Bruce. IVP, s. 86–87 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva vet vi om Quirinius i Luk 2:2?

Svar: Quirinius var landshøvding to ganger. Den første gangen var mellom 12 og 6 f.Kr., da han ledet et felttog mot homanadenserne i Anatolia (det moderne Tyrkia). Den andre gangen var Quirinius landshøvding i Syria fra og med år 6 e.Kr., ifølge en inskripsjon. Vi har ingen opptegnelser om hvilken provins Quirinius var landshøvding for den første gangen. Det finnes to synspunkter:

Sir William Ramsay mener at Quirinius var landshøvding i Syria den første gangen. (Syria grenser til fjellene i Anatolia.) Selv om vi har fullstendige opptegnelser over landshøvdingene i Syria i denne perioden, og Quirinius ikke nevnes før år 6 e.Kr., kan Quirinius ha vært en spesiell ekstra landshøvding for denne militære felttoget.

F.F. Bruce mener at Quirinius sannsynligvis var landshøvding i Galatia, som ligger i Anatolia.

Som en sidebemerkning er det mye ved den antikke verden vi ikke kan bevise. For eksempel sier myntene fra Damaskus ingenting om den romerske okkupasjonen av Damaskus mellom år 34 og 62 e.Kr. Likevel er vi sikre på at romerne hersket over Damaskus på den tiden. På samme måte, da keiser Claudius forviste jødene fra Roma i år 49–50 e.Kr., nevnte Josefus aldri denne hendelsen; kun Suetonius og Lukas gjorde det. Se http://www.biblehistory.net/newsletter/cyrenius.htm for mer om Quirinius. Se også *The New Testament Documents: Are They Reliable?* av F.F. Bruce (s. 86–87), *Encyclopedia of Bible Difficulties* s. 365–366 og *When Critics Ask* s. 383–385 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 2:1–5, når ble folketellingene i Romerriket gjennomført?

Svar: En folketelling var viktig for å fastsette skattesatsene, og romerne ønsket å gjennomføre dem for å beskatte folket mer jevnt (og grundig).

44 f.Kr. beskattet romerne jødene (dog uten folketelling) ifølge Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 14, kap. 271.

8–4 f.Kr. Augustus gjennomførte tre folketellinger, hvorav den andre fant sted 8–4 f.Kr. Augustus skriver at han først beordret folketellingen i 8 f.Kr., i *Res Gestae 8 – Augustus’ gjerninger*. Det må ha tatt noen år å gjennomføre folketellingen. *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 366, nevner en folketelling i 7 f.Kr.

6/7 e.Kr. ble Archelaus avsatt, og hans landområder ble innlemmet i Syria. Josephus (93–94 e.Kr.) (Antiquities of the Jews 17.13:5, s. 375) sier at Cyrenius «foretok en opptelling av deres eiendeler» og omtaler Cyrenius nærmere i Antiquities of the Jews 18.1.1, s. 376. Dette er svært sannsynlig den samme folketellingen som nevnes i Apostlenes gjerninger 5:37.

År 20 e.Kr. ble det gjennomført en romersk folketelling, og deretter hvert 14. år i henhold til Papyrus Oxyrhynchus 225 (i Milligan, «Greek Papyri», s. 44–47). Se «Wycliffe Bible Dictionary», s. 319, 414, og «Bible Difficulties & Seeming Contradictions», s. 71–72, for mer om dette.

År 104 e.Kr. ble det gjennomført en folketelling i Egypt under Vibius Maximus. Dette var 14 × 6 år etter folketellingen i år 20 e.Kr.

Se *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 68–69, og *http://www.biblehistory.net/newsletter/cyrenius.htm* for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 2:1–5, forvekslet Lukas denne folketellingen med den som fant sted i år 6 e.Kr. under Quirinius i Apg 5:37?

Svar: Nei, av to grunner.

a) Det er usannsynlig at Lukas, som nevnte folketellingen i Apg 5:37, skulle forveksle den med folketellingen før Jesu fødsel.

b) Lukas var selv klar over muligheten for forvirring, og det er mest sannsynlig grunnen til at Lukas 2:2 sier: «([Dette] var den første folketellingen som fant sted mens Quirinius var landshøvding i Syria.)». Dette tyder sterkt på at Lukas visste at det hadde vært mer enn én folketelling. Legg ellers merke til at [Dette] ikke står i den greske teksten, og at ordet «første» kan oversettes med «tidligere». Dermed kan Lukas 2:2 også bety «Dette fant sted som en folketelling før Quirinius ble landshøvding i Syria», ifølge *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 71.

Se *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 68–69, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 2:2, ble Jesus født under Herodes den stores regjeringstid, som døde i år 4 f.Kr., eller på tiden da Quirinius var landshøvding i Syria i år 6 e.Kr., slik det står i Luk 2:2?

Svar: Jesus ble født før Herodes’ død, rundt år 4 f.Kr. Først to mulige svar, deretter det mest sannsynlige svaret.

Svar 1: F.F. Bruce nevner i *The New Testament Documents: Are They Reliable?* (IVP), s. 86–87, at mange grammatikere oversetter det greske i Luk 2:2 som «før» Quirinius var landshøvding, ikke «mens». *The Baker Encyclopedia of Christian Apologetics*, s. 430–431, nevner dette, men foretrekker den tredje forklaringen.

Svar 2: Tertullian (198–220 e.Kr.) mente i *Against Marcion*, bok 4, kap. 19, s. 378, at navnet «Quirinius» var erstattet med «Saturninus». Historisk sett vet vi at Sentius Saturninus var landshøvding i Syria fra 8 til 6 f.Kr., inntil han ble etterfulgt av Varus fra 6–3 f.Kr.

Mest sannsynlig svar: Quirinius var provinsguvernør to ganger, og vi vet at den andre gangen var i år 6 e.Kr. Den første gangen han var provinsguvernør var fra 12 til 6 f.Kr., i tiden rundt Jesu fødsel, da han ledet en felttog mot homanadenserne i Anatolia. Vi vet imidlertid ikke hvilken provins han var guvernør i den første gangen.

Lukas var tilsynelatende selv klar over at det kunne oppstå forvirring rundt Quirinius, for i vers 2 står det: «Dette var den første folketellingen…», noe som antyder at det var mer enn én folketelling under Quirinius.

Se *The New Testament Documents: Are They Reliable?* av F.F. Bruce (s. 86–87) for en drøfting av alle disse synspunktene, samt *Encyclopedia of Bible Difficulties* s. 365–366 og *When Critics Ask* s. 383–385 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan førte Jesus i Luk 2:34 til at mange i Israel ble løftet opp og mange falt?

Svar: Mange som utad sett virket å stå Gud nær, ville vise seg å være hyklere, langt fra Ham. Mange som var onde syndere, ville omvende seg og komme til Gud. Jesus ville være et lys ikke bare for jøder, men også for hedninger, slik Simeon profeterte i Lukas 2:32. Noen jøder ville kanskje ikke like dette.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1375, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Anna i Luk 2:37 tjene Gud den gang, da hun var rundt 84 år gammel?

Svar: Dette betyr kanskje ikke at hun var 84 år gammel, men snarere at hun hadde vært enke i 84 år, noe som ville bety at hun var over hundre. Folk med lite effektiv medisin, en diett bestående av brød, litt kjøtt, melk, frukt og noen grønnsaker, kunne likevel leve lenge. Paradoksalt nok var imidlertid gjennomsnittsalderen ved døden litt over 30 år. Årsaken var at nesten halvparten av alle barn døde før de ble voksne. Tenk på de gangene du som barn trengte medisinsk hjelp; hva om du ikke kunne få tak i noe?

Uansett, selv som 84-åring var Anna fremdeles i tempelet og tilba og tjente Gud. Selv som 84-åring hadde Gud noe nytt og spesielt hun skulle gjøre, nemlig å forkynne budskapet om Messias. Å tilbe og tjene Gud og forkynne budskapet om Messias er det vi også bør gjøre aktivt, uansett alder.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1375–1376, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 2:40 står det at nåde er ufortjent gunst. Hvordan var da Guds nåde over Jesus?

Svar: Dette uttrykker at Jesus hadde Guds nåde; det betyr at Gud Faderen var fornøyd med hvordan Jesus vokste, og at Gud Faderen og Den Hellige Ånd styrket Jesu menneskelige utvikling. Se også drøftingen av Lukas 2:52 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 2:43–50: Var Jesus ulydig mot foreldrene sine, og kanskje syndet han, ved ikke å vende tilbake til dem?

Svar: Nei, Jesus brøt ikke noen av sin mors påbud. Maria kan ha trodd at Jesus var ulydig, basert på Lukas 2:48. Imidlertid tar foreldre noen ganger feil når de tror at barna deres ikke gjør det rette. De ga aldri et påbud som Jesus var ulydig mot, og Jesus var kanskje ikke engang klar over at de allerede hadde dratt.

Generelt sett skal barn adlyde foreldrene sine. Men hvis foreldrene våre strider mot en befaling fra Gud, må vi adlyde Gud og ikke foreldrene våre på det aktuelle punktet.

Spørsmål: Svarte Jesus tilbake til sin mor i Luk 2:49?

Svar: Nei. Å på en respektfull måte forklare hvorfor man befant seg et sted, er ikke det samme som å svare tilbake til foreldrene sine. Jesus snakket med sin mor, men han svarte ikke tilbake til henne.

Spørsmål: I Luk 2:52 står det at ingen vokser i nåde hos seg selv, og siden Jesus er Gud, hvordan vokste da Jesus i nåde hos Gud?

A: I Bibelen betyr ordet «Gud», når det ikke refererer til en avgud, noen ganger Gud Faderen, noen ganger Gud Sønnen, noen ganger Gud Ånden og noen ganger Gud i Treenigheten. Her betyr det Gud Faderen og Ånden.

I tillegg har Gud Faderen rollen som Gud overfor Gud Sønnen, slik Hebreerbrevet 1:9 tydelig viser når det står: «Derfor, Gud, din Gud…» (BSB). Mens han var på jorden, lærte selv Jesus underordning og lydighet, ifølge Hebreerbrevet 5:7–8.

Spørsmål: I Luk 3:1, når var egentlig Tiberius’ femtende år?

Svar: Det er en usikkerhet på to år når det gjelder «Tiberius’ femtende år», fordi Tiberius var medkeiser sammen med Augustus i to år. Hvis det regnes fra den tiden han var medkeiser, ville det være år 26–27 e.Kr. for Johannes’ tjeneste. Men hvis det regnes fra det tidspunktet da Tiberius var enekejser, ville det være år 28–29 e.Kr. De fleste er imidlertid enige om at det er det sistnevnte. Se *The Expositor’s Greek New Testament*, bind 1, s. 480, *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 854 og s. 857–858, samt *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 809, for mer informasjon om dette.

Spørsmål: Hvilke utenombibelske bevis finnes det i Luk 3:1 for Lysanias, tetrarken av Abilene, i Tiberius’ femtende år (27–28 e.Kr.)?

Svar: For et århundre siden fantes det overhodet ingen. En Lysanias fra Abilene som ble henrettet i 34 f.Kr., levde for tidlig til å være relevant.

I det tjuende århundret endret situasjonen seg. Det ble funnet en inskripsjon som lød: «Til frelse for keiserne og hele deres husstand, av Nymphaeus, en frigitt slave av Lysanias, tetrarken.» Ordene «keiserne» daterer denne inskripsjonen til mellom år 14 e.Kr. og 29 e.Kr.

Se *The New Testament Documents: Are They Reliable?* av F.F. Bruce (IVP), s. 87–88, og *The Case for Christ* av Lee Strobel, s. 130, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor nevnes Annas og Kaifas i Luk 3:2 som «presteskapet»?

Svar: Det kunne bare være én yppersteprest om gangen. Annas var yppersteprest inntil romerne valgte å avsette ham. Dermed ble Kaifas, Annas’ svigersønn, yppersteprest, men Annas hadde fortsatt innflytelse bak kulissene. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 854 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 3:7, tror du at alle som kom for å se Johannes Døperen, var oppriktige?

Svar: Ikke nødvendigvis. De kan ha kommet bare for å «se på forestillingen». Fariseerne og saddukeerne kom også, og Johannes irettesatte dem. Selvfølgelig kan noen i utgangspunktet ha kommet bare som «turister», men lyttet og kom til omvendelse.

Se «The Believer’s Bible Commentary», s. 1377, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 855, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr «øksen er lagt til roten» i Luk 3:9?

Svar: I en frukthage bør et tre som ikke bærer frukt, hugges ned for å gi plass til et som gjør det. Det gjelder også Guds frukthage. Døperen Johannes advarer om at Guds dom er nær og vil slå ned røttene til et tre som ikke bærer den gode frukten av å ta imot Messias. Dette fremgår av NIV Study Bible s. 1541, New Geneva Study Bible s. 1608, New International Bible Commentary s. 1192–1193, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 211 og Evangelical Bible Commentary s. 809.

At «øksen er lagt til roten» betyr IKKE at vi selv skal hugge ned de dårlige røttene vi har. Snarere kommer Johannes Døperen med en trussel om hva Gud vil gjøre.

Men det finnes to muligheter, og begge kan være sanne.

Individuelt: «The Believer's Bible Commentary» s. 1378 sier: «Kristi gjenkomst ville sette menneskets omvendelse på prøve. De som ikke viste fruktene av omvendelse, ville bli fordømt.»

Som folk: Dersom det jødiske folket avviste Messias, ville Kristus forbanne fikentreet (Mark 11:13–14, 20–21) og skjære bort disse grenene, slik det står i Rom 11:17–20.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus dette til tollerne i Luk 3:12-13?

Svar: Tollerne ble foraktet ikke bare fordi de innkrevde skatt for den forhatte romerske regjeringen, men også fordi de var kjent for å kreve inn mer enn de hadde fått beskjed om. I Romerriket fikk tollerne ikke lønn. I stedet var en tollmann ansvarlig for å levere inn et fastsatt beløp til den romerske regjeringen. Alt utover dette kunne han beholde selv. Tollerne sto altså fritt til å kreve inn så mye de kunne. Jesus ba skatteinnkreverne om å bare innkreve det de skulle, noe som inkluderte et rimelig beløp til seg selv. Jesus ba dem IKKE om å slutte som skatteinnkrevere. Det ville faktisk være bedre for folket å ha en ærlig og hederlig skatteinnkrever enn at skatteinnkreveren skulle slutte og en uærlig skatteinnkrever skulle ta hans plass.

Spørsmål: Hvorfor ba Jesus i Luk 3:14 bare de romerske soldatene om å nøye seg med lønnen sin?

Svar: Denne enkle uttalelsen betydde at de ikke skulle rane eller utpresse andre. Den romerske politiske verden var bygget på å bruke makt til å samle rikdom, og Jesus sa at de ikke skulle bruke ulovlige midler for å skaffe seg rikdom. Men Jesus ba ikke de romerske soldatene om å slutte å være soldater.

Spørsmål: Hvordan foregikk Jesu dåp med Den Hellige Ånd og med ild i Luk 3:16–17?

Svar: Apostlene ble døpt med Den Hellige Ånd, og ildtunger viste seg over hodene deres i Apostlenes gjerninger 2. Etter dette er dåpen med Den Hellige Ånd for alle troende. Men ilden her betyr sannsynligvis dommen mot dem som ville avvise Guds eneste frelsesmiddel. Andre ser på ilden som en renselse i stedet. Andre ser på den som begge deler.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 856–857, og Believer’s Bible Commentary, s. 1378, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 3:21 døpte Johannes til omvendelse, så hvorfor ble Jesus døpt?

Svar: Jesus er uten synd, så han trengte ikke å omvende seg fra noe. Det var derfor Johannes spurte hvorfor Jesus ble døpt, i stedet for at Johannes skulle bli døpt. Jesus ble døpt for å gjøre alt det en jøde bør gjøre på riktig måte. Han identifiserte seg med Johannes og hans dåp, selv om han senere skulle gi en større dåp. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 859 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan motbeviser dette i Luk 3:22 «Oneness Pentecostalism»?

Svar: Den Hellige Ånd kom ned som en due. Jesus er ikke duen, og duen er ikke Jesus. Da Faderen talte fra himmelen, var det ikke slik at Jesus bare projiserte stemmen sin, som en buktaler. Jesus lurte ikke folket til å tro at det var noen andre som talte, når det i virkeligheten bare var Jesus som lurte dem.

Spørsmål: Ved Jesu dåp, talte stemmen til folket rundt Jesus i Matteus, eller bare til Jesus (Jesus, Interrupted, s. 39–40)? I Matteus 3:17 sier Faderen: «Dette er min Sønn…», og i Markus 1:11 og Lukas 3:22 sier Faderen: «Du er min Sønn…»

Svar: På den ene siden kan Faderen ha talt to ganger, én gang til folket og én gang, hørbart eller uhørbart, til Jesus. På den andre siden kunne Faderen ganske enkelt ha sagt bare én setning. På mange steder gjengir evangelistene ikke eksakte sitater, men kjernen eller meningen i det som ble formidlet. Det er lett å glemme at moderne anførselstegn var ukjente i antikkens skrifttradisjon. Uansett fremgår det klart av alle tre forfatterne at Faderen formidlet at Jesus var hans elskede Sønn, i hvem han hadde velbehag.

Spørsmål: Hvem er sønnen til Heli i Luk 3:23?

Svar: Ordene «sønn av» finnes ikke i den greske teksten; det står bare «av Heli». Det var Maria som var datter av Heli, og Heli var Jesu biologiske bestefar.

Spørsmål: Hvorfor sier mange oversettelser i Luk 3:23 at Jesus var «som antatt» sønn av Josef, når «som antatt» ikke finnes i den greske teksten? (Muslimen Ahmed Deedat tok dette opp.)

Svar: Deedat tar feil her. Dette står i den greske teksten. Du kan se det i *The Greek New Testament* av Aland m.fl. (3. utgave), også i 4. utgave, i *Green’s Literal Translation* og i *Nestle-Aland Novum Testamentum Graece*.

Faktisk var Josef, selv om han ikke var Jesu biologiske far, den juridiske faren.

Spørsmål: I Luk 3:23–33, hvordan kunne Maria være av Judas slekt, siden Elisabet var av Arons døtre i Luk 1:5, og Maria og Elisabet var kusiner i Luk 1:36?

Svar: Bibelen angir ikke hvilken stamme deres mødre tilhørte.

Derfor kunne Maria og Elisabet være kusiner basert på følgende muligheter:

De to mødrene var søstre: Hvis mødrene deres tilhørte en uspesifisert stamme.

Marias mor og Elisabets far var søsken: Hvis Marias mor var søster til Elisabets far, og dermed ville Marias mor være av Arons og Levis slekt.

Marias far og Elisabets mor var søsken: Marias far var bror til Elisabets mor, og dermed ville Elisabets mor være av Judas stamme.

En muslim så dette som et bevis på at Maria stammet fra Aron. Dette er viktig for muslimer, for hvis Maria ikke stammer fra Aron, er Koranen feilaktig. Muslimer tror generelt at Koranen på jorden er en ordrett kopi av Koranen som er skrevet på tavler i himmelen (Sura 85:20–22).

Se «When Critics Ask», s. 381, for et lignende svar.

Spørsmål: Hvordan kan disse tre fristelsene i Luk 4:1-16 sammenlignes med det folk opplever?

Svar: Jesu tre fristelser gjaldt materielle behov, å skaffe seg makt gjennom kompromiss med det onde, og å sette Guds makt og vilje på prøve. Regjeringer holder folk i sjakk med mat eller økonomiske fordeler, makt gjennom kompromiss med moral, og fullstendig sikkerhet mot virkelige eller innbilte farer.

Generelt appellerer fristelser til kroppen vår, sjelen vår eller ånden vår. 1. Johannes 2:16 klassifiserer fristelser som kjøttets begjær, øynenes begjær og livets stolthet. Legg merke til at Satan innpakket alle tre fristelsene i religion, og til og med siterte Skriften. Satan kjenner sannsynligvis Skriften bedre enn noe dødelig menneske på jorden.

For israelittene som vandret i ørkenen, hadde de fristelsen til å stole på Guds daglige forsyning av manna, i motsetning til å samle inn ekstra eller klage over mangel på kjøtt, slik Moses nevnte i 5. Mosebok 8:3. Moses advarte dem i 5. Mosebok 6:10–12 om at de ville bli stolte når de kom inn i landet. Israelittene fristet Gud ved Massa i 5. Mosebok 6:16. Med andre ord gjennomgikk Jesus de samme slags fristelser som israelittene hadde under utvandringen fra Egypt, men Jesus bestod dem alle. Jesus ble et forbilde for oss ved å seire over fristelsen i Hebreerbrevet 4:14–16; 5:8.

Se «New International Bible Commentary» s. 1192, «Believer’s Bible Commentary» s. 1380–1381, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 213 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 863–864, 865 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan finnes det i Luk 4:1–16 «snarveier» til å oppfylle Guds vilje?

Svar: Jesus visste at Han skulle være deres Messias, og Satan ga Jesus tre «snarveier» til å oppfylle Guds vilje for Hans liv. Hvis Jesus brukte Sin kraft til å forvandle stein til brød for alle, ville de følge en som på mirakuløst vis kunne dekke deres fysiske behov. Hvis Jesus hadde all makt over nasjonene, ville de følge en som kunne erobre med Sin styrke. Hvis Jesus på mirakuløst vis hadde overlevd fallet fra tempelet, ville folket sannsynligvis ha akseptert ham, og det ville ikke ha virket som om Jesus trengte å gå til korset.

Vi kan ha et verdig mål om å utrette noe for Gud eller å føre mennesker til Kristus. Hvis vi leter grundig nok, vil Satan sørge for at vi alltid kan finne en «snarvei» til å nå vårt gode mål, ved å bruke midler som misbehager Gud. Bestikkelse, tvang, trusler og oppvisninger er alle midler vi ikke bør bruke. For eksempel, hvis noen skulle tilby mat, veldedighet, medisinsk hjelp eller andre ting gratis til andre, men bare til dem som tilhører deres egen religion eller hvis de konverterer, ville det være bestikkelse. Jeg har hørt om folk som har blitt lovet penger hvis de konverterer til islam. Det er imidlertid ikke en «snarvei» kristne bør ta. Da Pizarro og hans spanske erobrere på forrædersk vis tok inka-kongen Atahualpa til fange og fikk hans undersåtter til å betale en løsepenge på 24 tonn gull og sølv, fortalte de ham at han enten kunne dø en smertefull død ved å bli brent til døde, eller en rask død ved kvelning, dersom han gikk med på å bli døpt som [romersk-katolsk] kristen. Det var ondskapsfullt.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 213–214, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 4:3–4, hva ville være galt med å forvandle steiner til brød?

Svar: Normalt sett ingenting, men det er ikke poenget. Førti dager er lang tid å gå uten mat; en menneskekropp klarer ikke det naturlig, selv om Moses gjorde det i 5. Mosebok 9:9. Noen av de grå kalksteinsblokkene kan ha hatt en viss likhet med et brød. Jesus kunne ha avbrutt fasten sin ved å bruke sin status og autoritet som Guds Sønn til å forvandle steiner til brød. Selvfølgelig kunne Jesus også bare ha gått til nærmeste by og kjøpt brød, slik han sannsynligvis ofte gjorde ved andre anledninger. Men Jesus stolte på at Ånden på overnaturlig vis skulle opprettholde ham, i stedet for å stole på sine egne krefter.

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 810, «Believer’s Bible Commentary» s. 1380, «The Expositor’s Greek Testament» bind 1 s. 487 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 862, 863 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er betydningsfullt med tempeltoppen i Luk 4:9?

Svar: Ifølge Strack og Billerbeck: «Kommentar zum Neuen Testament aus Talmud und Midrasch» 1:151, fantes det en rabbinsk tradisjon om at Messias skulle vise seg på tempeltoppen. Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 864–865 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva sier Luk 4:13–14 om fristelse og synd?

Svar: Fristelse er ikke synd. Jesus ble sterkt fristet, men han syndet aldri. Når vi blir fristet til å gjøre noe galt, men nærmer oss Gud og unngår å synde, er det til glede for Gud at vi ikke syndet – ikke til misnøye at vi ble fristet. Se *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1381, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor siterte Jesus i Luk 4:19 bare en del av Jes 61:2, og ikke den siste delen: «Og vår Guds hevnens dag»?

Svar: Jesus fremstilte seg selv som om han leste fra Jesajas bokrull, og det var akkurat det han gjorde. Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Den hebraiske Bibelen var på den tiden ikke delt inn i vers slik vår er.

2. Jesus siterte Jesaja riktig, men han siterte ikke hele verset.

3. I dag siterer vi ofte vers ufullstendig. Vår skikk er å bruke tre prikker, men den skikken hadde de ikke den gang.

4. Jesus sa at det han leste, var oppfylt mens de hørte på. Hvis Jesus hadde sitert den siste delen, ville dette ikke lenger vært sant.

5. Denne delen av Jesaja er som mange andre profetier i Jesaja; de har en dobbel oppfyllelse. Et annet eksempel på dobbel oppfyllelse er Jesaja 7:14–17.

Jesus oppfylte bare den første delen av verset ved sin første komme. Han vil oppfylle den siste delen ved sin gjenkomst. Se *When Critics Ask*, s. 387, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1382, og *The Expositor’s Greek Testament*, bind 1, s. 489–490 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 4:25 og Jak 5:17 – var det i Elias’ tid ingen regn i tre og et halvt år, eller bare tre år, slik 1 Kong 18:1 angivelig antyder?

Svar: 1. Kongebok 18:1 spesifiserer ikke om det er det tredje året etter tørken, det tredje året av hungersnøden eller det tredje året som Elia bodde hos enken i Sarepta. I tillegg kan uttrykket «i det tredje året» bety etter den tredje årsdagen.

Se *When Critics Ask*, s. 530, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 4:28–32: Er det et tegn på at du gjør det Gud vil at du skal gjøre, når ting går bra?

Svar: Jesus talte de rette ordene i Luk 4:28–32, men likevel gikk det slett ikke bra; de ønsket å drepe ham. Noen ganger vil dine ord føre til konflikt, og dette kan være akkurat det Gud ønsker. På den annen side sier Luk 6:26: «Ve dere når alle mennesker taler godt om dere! For slik gjorde også deres fedre med de falske profetene.»

Det gikk bra for Jesus inntil et visst punkt. Da avslørte Jesus deres indre holdninger om deres folks overlegenhet og deres manglende omsorg for andre.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 868, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor i Luk 4:34–35, 41 irettesatte Jesus demonen som talte sannheten?

Svar: Djevelen prøvde ikke å ære Jesus, men kan ha forsøkt å stille Jesus i et dårlig lys. Jesus var ikke interessert i å bruke djevelens vitnesbyrd, forhandle med djevelen eller engang snakke med djevelen; og det bør heller ikke vi være interessert i.

Jesus var ikke interessert i en utidig, for tidlig kunngjøring av hvem han var. En annen situasjon der en demon som fortalte sannheten ble irettesatt, finnes i Apg 16:16–18. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 872 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er interessant ved at Peters svigermor ble helbredet for feber i Luk 4:38–39?

Svar: Når noen kommer seg etter feber, er de vanligvis svært svake, spiser bare litt og gjenvinner kreftene sine gradvis. Likevel gjenvant Peters svigermor kreftene sine umiddelbart og var i stand til å tjene dem. Se «The Believer’s Bible Commentary», s. 1383, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 215, og «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 492 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor brakte folk de syke til Jesus i Luk 4:40 mens solen gikk ned?

Svar: Dette var kvelden etter sabbaten; de ventet til sabbaten var over.

Spørsmål: Hvorfor ble ikke Jesus lenger hos folket som ønsket å høre mer fra ham, i Luk 4:42–43?

Svar: Jesus hadde et budskap å forkynne, og han måtte også dra til de andre byene. Jesu disipler, ikke bare de tolv, men også de sytti og andre, kunne komme tilbake senere.

I vår tjeneste er det noen ganger vanskelig å vite når man skal gå videre til en ny mulighet. Jesus hadde en klar sans for hva som var viktig, men ikke en desperat følelse av at det hastet. Snarere hadde Jesus en sans for timing og gjorde forskjellige ting i forskjellige «sesonger».

Spørsmål: Hva var så spesielt med Peters båt i Luk 5:1?

A: Ingenting i det hele tatt. Mange hadde båter, og Peters båt var ikke noe uvanlig. Men det var svært nyttig for Jesus å trekke seg bort fra folkemengdene og forkynne for dem. Stemmen hans bar godt over vannet. Noe som ikke er spesielt, som en vanlig båt, kan bli svært spesielt når det blir gitt til Gud for at Han skal bruke det slik Han ønsker.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1383–1384, for mer informasjon.

Q: Hva er forskjellen mellom å fiske og å fiske etter mennesker i Luk 5:1–11?

Svar: En analogi, metafor eller lignelse finnes i Bibelen for å lære bort et poeng, men kan ikke brukes i det uendelige for å lære bort poeng den ikke var ment å lære bort. I metaforen skal de fiske etter mennesker slik de fisket etter fisk. Men fiskere fanger levende fisk for å drepe dem, mens disiplene ble kalt til å fange døde mennesker for å gjøre dem levende. Når man fisker etter fisk, vil man selvfølgelig helst ha den største fisken. Når man fisker etter mennesker, er det ingen preferanse for rike, fattige, kvinner, menn, blinde, lamme, unge, gamle osv. Når man fisker, kan man støte på grener og andre hindringer, men man fortsetter å fiske uansett.

Hvor ofte fisker du?

Spørsmål: I Luk 5:3–4 ba Jesus Simon om å dra ut og fiske midt på dagen. Hvordan reagerer du når noen gir deg råd, og du mener at de vet mindre om emnet enn deg?

Svar: Peter var ydmyk og mottakelig for læring, og tenkte at Jesus kanskje visste noe han selv ikke visste. Når Gud forteller deg noe som du kanskje ikke synes er den beste måten å gjøre det på, kan du spørre deg selv: «Har du en tro som er som grunt vann, eller en tro som er som dypt vann?»

På den annen side, hvis personen tror de vet mer, men egentlig vet mindre, kan du sette pris på deres oppriktige forsøk på å hjelpe, selv om rådet deres kanskje ikke er nyttig. Noen mennesker vet imidlertid mindre, og burde vite at de vet mindre, men liker bare å snakke. Noen ganger må du være tålmodig med tåpelige mennesker.

Spørsmål: Hvorfor valgte Jesus i Luk 5:8 en syndig mann som apostel, nemlig Peter?

Svar: Alle mennesker er syndige. Da Peter var sammen med Jesus, innså han hvor syndig han selv var. Jesaja hadde lignende følelser i Jesaja 6:5.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom å fiske og å jakte på mennesker i Luk 5:8?

Svar: Ved jakt har dyret ikke noe valg og blir bare drept. Ved fiske bestemmer fisken seg for å bite. Dessuten innebærer det greske ordet for fiske her «å fange dem levende». Vi skal overtale mennesker til å komme til Kristus, ikke tvinge dem. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1384, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva sier dette i Luk 5:12 om håpløse situasjoner?

Svar: Når noen hadde spedalskhet, var det en kronisk tilstand. Det står faktisk ikke at mannen hadde spedalskhet; det står snarere at han var «full av spedalskhet». Med andre ord var han i et avansert stadium av sykdommen, og det så ganske håpløst ut.

For det andre ville noen anse Jesus som rituelt uren bare fordi han rørte ved en spedalsk person. Det var en god regel for å forhindre spredning av sykdommen. Men det var utvilsomt overraskende for alle at Jesus likevel strakte ut hånden og rørte ved den spedalske. Selvfølgelig var det enda mer forbløffende at spedalskheten forlot ham.

For Jesus var vi alle åndelige spedalske. Likevel kom Jesus til oss, rørte ved oss, spedalske som vi var, og sier til oss: «Bli ren».

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1384, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 5:16, tror du Jesus trengte mer eller mindre tid med Faderen enn vi gjør?

Svar: Man kunne tenke seg at Jesus trengte mer tid for å forberede seg på å gå til korset. På den annen side hadde Jesus alltid et godt forhold til Faderen, og i sine bønner hadde han ikke behov for å bekjenne noen synder.

Uansett trengte selv Jesus tid alene for å snakke med sin Far. Hvor mye mer trenger ikke vi å snakke med Gud! Det er klokt å tilbringe tid med vår Far før vi tar en viktig beslutning, slik Jesus gjorde før han valgte sine tolv disipler.

Spørsmål: I Luk 5:20, hadde den lamme tro?

Svar: Bortsett fra da han vekket Lasarus fra de døde, er dette det eneste mirakelet Jesus utførte der den helbredede ikke viste noen tro på forhånd. Hans fire venner hadde tro nok til å bære ham dit og senke ham ned gjennom taket. Kanskje hadde den lamme tro, men det er ikke nedtegnet. Uansett viste den lamme lydig tro da han gjorde det Jesus ba ham om i Lukas 5:25. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 880, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor anså fariseerne i Luk 5:20–21 syndenes tilgivelse som blasfemi?

Svar: Noen ganger kan feilfri logikk og riktige premisser, kombinert med én feil premiss, føre til en feil konklusjon.

Akkurat som en person som er blitt urettferdig behandlet, er den eneste som kan tilgi den uretten som er gjort mot henne, så de riktig nok at å tilgi synder var noe bare Gud kunne gjøre. At et vanlig menneske på en overmodig måte skulle hevde å kunne tilgi synder, ville være blasfemi og et forsøk på å innta Guds rettmessige plass. Kanskje de ikke engang vurderte at Jesus kunne være noe mer enn et vanlig menneske.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 881, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor valgte Jesus i Luk 5:27–39 akkurat en som drev med skatteinnkreving?

Svar: Hvis man tenker litt over dette, høres det helt vanvittig ut. Tollere ble foraktet av jødene fordi de ikke bare innkrevde skatt som folk ikke ønsket å betale, men også fordi de innkrevde skatt for de romerske okkupantene. De fleste jøder anså dem som urene og utstøtte som man burde unngå. Jesu disipler ble utvalgt for å forkynne evangeliet til folket, og det var skandaløst at Jesus skulle velge en tollmann som en av de utvalgte til å nå ut til nettopp de menneskene han selv innkrevde skatt fra. Faktisk ble Jesus beskyldt for å være uren bare fordi han spiste sammen med Levi og vennene hans. Men Guds veier er ikke våre veier. Levi var ikke en «sjefsskatte » som Sakkeus, men bare en vanlig skatte . Han forlot yrket sitt og fulgte Jesus som en tidligere skatte . Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 217–218 og Evangelical Commentary on the Bible s. 812 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor var fariseerne egentlig fiendtlige mot Jesus i Luk 5:34–35?

Svar: Jo mer Jesus hevdet og utøvde autoritet, jo mer fiendtlige ble fariseerne. Man ser ikke det minste tegn blant fariseerne på at de tenkte: «Vi er så glade for at en spedalsk og en lam ble helbredet.» Jesus utfordret deres teologi, deres sosiale konvensjoner, deres faste, deres sabbat, og kort sagt var Jesus en utfordring for dem. Å la den helbredede spedalske gå til prestene ville også være en påminnelse for dem. Se New International Bible Commentary s. 1196–1197 og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 217 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er i Luk 5:34–35 noen andre eksempler på «uforenlige» ting, slik som fariseernes lære, som folk prøver å blande inn i Kristi lære?

Svar: Her er noen eksempler. I Nigeria finnes det to separate religioner kalt «Chrislam» som prøver å forene kristendommen og islam. (De har ikke forent seg med hverandre). Bahá'íene lærer at deres Bahá'u'lláh, Muhammed, Jesus, Moses, Buddha og (noen ganger) Krishna alle stammer fra den samme Gud. Det finnes imidlertid to grupper av bahá'íer, og det har vært drap på ledere i den ene gruppen, antagelig begått av den andre. Noen prøver å kombinere okkultisme, horoskop eller spådom med kristen eller katolsk lære. Noen har forsøkt å forene hinduisme og kristendom.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 218, og «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 812–813, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr metaforene om klær og vinskinn i Luk 5:36–38?

Svar: Et nytt stykke stoff ville ikke «passe» hvis det ble sydd på som en lapp på et gammelt plagg. Dette skyldes at det nye stoffet ville krympe når det ble vått, mens det gamle stoffet ikke ville gjøre det. På samme måte ville fariseerne ikke engang være i stand til å forstå at Jesus var Messias, med mindre og inntil de aksepterte at Messias’ komme ville være noe helt nytt. Det kan virke åpenbart for oss at Messias’ komme ville være noe helt nytt, men det var det ikke for dem som ikke hadde plass i tankene sine for Messias. Som Jesus sa i Johannes 8:37, hadde fariseerne ikke plass i hjertene sine for hans ord.

Metaforen om vinskinnene er svært lik, bortsett fra at den går enda lenger. Det gamle kan ikke romme det nye, og en person som bare holder fast ved det gamle, vil enten sprekke eller ikke kunne romme det nye.

Spørsmål: Var «ny vin» i Luk 5:37–39 alkoholholdig?

Svar: Det hebraiske ordet for vin er yayin. Det brukes om drukkenbolter i Joel 1:5.

Det greske ordet for vin er oinos. Her er hva O’Brien sier i Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties, s. 366–369: Noa drakk ikke for mye druesaft (1. Mosebok 9:21), Paulus advarte ikke mot overdrevent inntak av druesaft (Efeserne 5:18), og druesaft er ikke noe man spotter (Ordspråkene 20:1). O’Brien påpeker også at gjæring av druesaft ved normal temperatur tar mindre enn to dager.

På den annen side hadde vin i bibelsk tid en alkoholprosent på 10–11 %, noe som er mindre enn i vin eller sterkere drikker i dag. Videre fortynnet de vinen med vann.

Spørsmål: Hvordan henger det at gammel vin smaker bedre i Luk 5:39 sammen med den forrige lignelsen om vinskinnene?

Svar: Dette betyr ikke at «gammelt» alltid er bedre enn «nytt». Snarere foretrakk mange her den «gamle» læren fra Det gamle testamente, blandet med deres tradisjon, i så stor grad at de avviste Jesu «nye» lære. Man burde ikke ha forventet at alle jødene skulle like Jesu lære. Akkurat som noen foretrekker smaken av den eldre vinen, ville det å følge Jesu ord ikke passe deres smak.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 457–458, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 885–886, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente fariseerne i Luk 6:1 var galt med å plukke kornaks?

Svar: I 5. Mosebok 23:25 står det at det var greit å spise en liten mengde korn fra andres åker, så det var ikke det. Fariseerne betraktet det snarere som høsting, og høsting var arbeid, noe som var forbudt på sabbaten. Å høste store mengder korn er arbeid, men det var latterlig å anse det å plukke noen få korn som arbeid. Se *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 970, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva viste det at Jesus lot disiplene spise kornet i Luk 6:1,4?

Svar: Når fariseerne skapte menneskelige tradisjoner og utga dem for å være Guds lov, nølte ikke Jesus med å bryte dem for å vise at det ikke var Guds lov. På den annen side holdt Jesus seg til menneskelige lover som ikke utga seg for å være Guds lov, slik som å betale skatt til keiseren.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom å følge reglene og å følge Gud i Luk 6:2?

Svar: Ofte ser handlingene ut til å være de samme, fordi Gud vil at vi skal adlyde Hans lover og adlyde myndighetene. Selvfølgelig, som Peter sier i Apg 4:19, er det en forskjell mellom å følge Gud og å følge selv religiøse lover, når de religiøse lovene strider mot det Gud har befalt. Det er et enkelt tilfelle.

Men finnes det noen gang en situasjon der det å følge Gud innebærer å bryte en god og riktig lov? Det er sjeldent, men det kan skje hvis et høyere prinsipp står på spill.

La meg først illustrere dette med et enkelt, grunnleggende eksempel. En gang var jeg ute av bilen min, og bilen min sto parkert på en gate i nabolaget, vendt i feil retning. Var det galt? Vel, en politimann kom forbi, takket meg og dro deretter videre. La meg nå gi dere bakgrunnen. En annen bilist hadde stått fast på gaten fordi bilbatteriet hennes var dødt, og jeg var der for å gi bilen hennes startstrøm. (Selv om politimannen ikke visste dette, var den andre bilisten faktisk min kone.)

Da David brøt loven av nødvendighet i 1. Samuelsbok 21:1–6, kom det ingen irettesettelse eller korreksjon fra Gud. David og mennene hans gjorde Guds vilje, men de befant seg i en desperat situasjon uten mat. Noen ganger kan vi befinne oss i en desperat situasjon selv når vi gjør Guds vilje. Å holde seg i live var en høyere prioritet enn å spise det hellige brødet som bare prestene og deres familier skulle spise. I Lukas 6:9 minner Jesus dem om at det er greit å gjøre godt; hvis noens dyr falt i en grøft på sabbaten, er det greit å arbeide for å redde det og få det opp.

Se New International Bible Commentary s. 1197 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva slags godt og ondt snakket Jesus om i Luk 6:9?

Svar: Ordet «ondt» brukes på samme måte som det engelske ordet for «bad»; det kan bety moralsk forkerte ting, eller det kan bety skadelige ting. Jesus brukte metaforen om skadelige ting for å understreke både nyttige og moralsk gode ting. Du ville ikke la dyret ditt dø av forsømmelse på sabbaten. På samme måte er det greit å helbrede en person på mirakuløst vis hvilken som helst dag i uken du ønsker. Men det var interessant at Jesus stilte dem dette spørsmålet, og rett etterpå, i vers 11, diskuterte de, på sabbaten, det onde de kunne gjøre mot Jesus.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1387, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor var fariseerne så sinte i Luk 6:11?

Svar: De syntes ikke å bry seg det spor om mannen, men de ville heller ikke ha hatt noe imot å helbrede ham. Fariseerne var svært sinte fordi mannens hånd hadde vært visnet så lenge at det ikke ville ha gjort noen forskjell å vente bare én dag til, etter sabbaten, med å helbrede ham. Jesus kunne ha helbredet mannen dagen før sabbaten. Den eneste grunnen til å velge sabbaten, bortsett fra at det var en folkemengde til stede, ville være å vise fariseerne at han ikke hadde tenkt å underkaste seg deres tolkning av sabbaten. Dermed var de på den ene siden svært sinte, men på den andre siden, gitt Jesu « »-handlinger, ventet de på at han skulle gjøre noe slikt. Så på en måte ventet de på å bli sinte.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 887, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1387, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 6:17–49, er denne «prekenen på sletten» den samme som Bergprekenen i Matt 5–7?

Svar: Det er usannsynlig at det er den samme prekenen. Selv om verken Matteus eller Lukas hevdet å ha nedtegnet alt som ble sagt i hver preken, er det nok forskjeller i innholdet i begge til at det dreier seg om forskjellige prekener. Imidlertid finnes det også mye svært likt innhold i begge. Det er naturlig å anta at Jesus forkynte et lignende budskap flere ganger for ulike folkemengder.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 890, New International Bible Commentary, s. 1197, The Tony Evans Bible Commentary, s. 970–971, og Believer’s Bible Commentary, s. 1388, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor helbredet Jesus dem alle i Luk 6:19?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Hovedpoenget var ikke å gi medisinsk behandling til israelittene. Poenget var snarere at disse helbredelsene skulle være et tegn for å vise verden at Jesus var Messias.

2. Det finnes ikke et eneste tilfelle der Jesus gikk til en gruppe mennesker og helbredet dem alle, uansett om de ønsket det eller ikke. I dette tilfellet ble alle som kom til Jesus helbredet; Jesus avviste ingen av dem. På samme måte, når det gjelder frelse, blir alle frelst som kommer til Jesus; Han avviser ingen. Imidlertid blir ikke alle frelst, fordi ikke alle velger å komme til Gud med den kunnskapen de besitter.

Spørsmål: Oppmuntrer Jesus i Luk 6:20, ved å kalle de fattige salige, det fattige proletariatet til å være tilfredse, siden de bør gjøre opprør mot samfunnets rike, slik kommunismen lærer?

Svar: Det er sant at Jesus lærer oss å være tilfredse og glade i Kristus. Det er også sant at kommunismen har gjort mye for å lære folk å være misfornøyde, ulykkelige og å påføre andre elendighet. Kommunismen, slik den praktiseres i noen land, har ganske enkelt erstattet samfunnets overklasse med en ny eliteklasse, nemlig medlemmene av kommunistpartiet.

Dette ligner på situasjonen for hundrevis av år siden på den russiske steppen, da en kosakkstamme alltid ropte «frihet» når de stormet inn i kamp, også under uprovoserte angrep for å fange og gjøre andre til slaver.

Spørsmål: Hvorfor var Jesus tilsynelatende imot å le her i Luk 6:21,25?

Svar: Jesus var ikke imot å le og være glad generelt, slik de skulle ha glede i stedet for sorg i Jesaja 61:3. Jesus fortalte til og med en rekke humoristiske lignelser. Snarere var Jesus imot mennesker som var lettsindige, eller fornøyde med tingenes tilstand når de ikke hadde et rett forhold til Gud, og som ikke brydde seg om andre. For å si det med dagens psykologiske begreper: Jesus så mennesker som tenkte «jeg er OK, du er OK», mens de i virkeligheten ikke var OK, og andre heller ikke var OK og trengte hjelp. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1389, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er galt med at alle snakker godt om deg, som det står i Luk 6:22,26?

Svar: Det er ikke alltid dårlig når en person snakker godt om deg, slik Jesus snakket godt om Natanael i Johannes 1:48, og et godt rykte er en velsignelse i Predikeren 7:1. Vær imidlertid på vakt når alle snakker godt om deg. Dette er et sterkt tegn på at du går på akkord med ditt kristne vitnesbyrd.

Dette er ikke en velsignelse for mennesker som blir kritisert på grunn av sine onde handlinger. Det er en velsignelse for mennesker som blir kritisert fordi de tjener Gud.

Se «When Critics Ask» s. 389 for et annet, men utfyllende svar, og «Believer’s Bible Commentary» s. 1387 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sier Jesus i Luk 6:27: «Dere som hører meg»?

Svar: Dette betyr ikke de som tilfeldig hørte ordene Jesus sa. Dette betyr de som lyttet for å ta til seg det Jesus befalte.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 893, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal vi, i Luk 6:27, elske våre fiender?

Svar: Jødene tenkte på fire hovedtyper av fiender: de fleste romere, tyver, mordere og syndere generelt. Jesus sa at vi skal elske dem alle. Det er fire grunner, sett fra fire perspektiver.

Vår lydighet: Gud har ganske enkelt bedt oss om det.

Vår lykke: Vi kan ikke være lykkelige hvis vi er fulle av hat mot andre mennesker. Enda mer alvorlig: 1. Johannes 3:10,15; 4:10 spør hvordan vi virkelig kan elske Gud, som vi ikke har sett, hvis vi ikke elsker våre brødre, som vi har sett.

Guds kjærlighet: Vi bør elske hverandre fordi Gud elsker verden, som det står i Johannes 3:16. Gud elsker til og med de ugudelige, ifølge Romerne 5:6.

Deres behov for vår kjærlighet: Andre trenger vår kjærlighet, våre bønner og evangeliets budskap. Vår unnaturlige reaksjon er et vitnesbyrd om Gud for verden.

Spørsmål: I Luk 6:29, når skal vi vende det andre kinnet til, og når skal vi ikke gjøre det?

Svar: Vi skal ikke gjengjelde ondt med ondt, og vi skal ikke ta hevn (Romerne 12:17–19).

1. La ikke andre se ned på oss (1. Timoteus 4:12).

2. Vi skal forsvare de fattige og undertrykte (Jeremia 7:6; 22:16) (Jesaja 1:17; 58:6,10; Jeremia 5:28; 22:16; Galaterbrevet 2:10; Salme 41:1; Ordspråkene 14:21; 24:11–12; 29:7; 31:9, 20; Efeserne 4:28; 1. Timoteus 6:18–19; Jakob 1:27).

3. Vi bør ikke la andre tale nedsettende om det vi anser som godt (Romerne 14:16).

4. Spesielt bør vi ha et svar for vår tro (1. Petersbrev 3:15).

Spørsmål: I Luk 6:30, når skal vi la folk ta det som tilhører oss?

Svar: Hvis noen tok kappen din, sannsynligvis ytterkappen din, ville dette trolig være et gaterøveri. Hvis det var tyveri, ville de kanskje ha tatt mer.

Det er noen generelle prinsipper å følge.

1. Andre menneskers sjeler er mer verdt enn alle våre eiendeler.

2. Når mennesker eller myndigheter urettmessig konfiskerer eiendom, er det ondt, men vår lidelse er et vitnesbyrd for verden og ærer Gud.

3. Vi bør ikke alltid gi folk alt. For eksempel, i 2. Tessalonikerbrev 3:10, bør vi ikke gi mat til noen som nekter å arbeide. Vi bør ikke vise gjestfrihet overfor folk som forkynner falske læresetninger som fører sjelen til fortapelse (2. Johannesbrev 10–11).

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 893, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan og hvorfor skal vi, ifølge Luk 6:35, elske våre fiender uten å forvente noe tilbake?

Svar: Man kunne skrive en hel bok om svaret på dette spørsmålet. Vi kan se minst fem grunner til at Gud gir oss dette budet som vi skal adlyde.

Kjærlighet til andre: Vi bør ta Guds bud om å elske andre svært alvorlig, slik 1. Johannes 3:10,18; 4:19–21 viser.

Vitnesbyrd til verden: Å elske våre fiender er ikke en naturlig reaksjon for mennesker. Å adlyde Gud på dette området er et vitnesbyrd til verden om at det finnes en kjærlighet i oss som ikke er naturlig, men overnaturlig.

Noen er fremtidige troende: Selv noen som nå er fiender av evangeliet, slik som Saulus fra Tarsus var, vil en dag bli kristne og komme til himmelen.

Å ære Gud: Vi gjenspeiler Guds karakter, og Gud elsker fortsatt sine fiender. Å adlyde Gud og elske våre fiender er en måte å ære Gud på, og vi er skapt til Guds ære, slik Jesaja 43:7 viser.

Til vårt eget beste: Å bære på hat i hjertet skader oss like mye som alle andre.

Spørsmål: Hva er poenget med at en blind leder en blind i Luk 6:39?

Svar: Fra denne lignelsen kan vi lære ett hovedpoeng, men ikke glem å legge merke til to mindre poeng også.

Hovedpoenget er at generelt sett, hvis en person er blind (enten fysisk, åndelig eller på grunn av uvitenhet eller fordommer), kan du ikke gi vedkommende fordelen av å bli ledet av en seende person, hvis du selv faktisk er blind. Du kan ikke lede noen til et sted du har vært, hvis du aldri selv har vært der.

Et mindre poeng, ved at Jesus så et behov for å ta opp denne lignelsen, er at det ikke er uvanlig at folk ønsker å prøve å lede andre, når de selv bare later som om de har kvalifikasjonene til å kunne gjøre det.

Et annet mindre poeng er at hvis en blind person faktisk prøver å lede en annen blind person, kan de være heldige og det kan faktisk gå bra, i det minste en kort stund, spesielt hvis den som leder har gått den veien før. Men når det dukker opp et nytt eller uforutsett hinder, som for eksempel en grop, kan resultatet bli katastrofalt både for den som følger og for den som leder.

En viktig anvendelse her er at en religiøs leder som avviser at Jesus er Messias og Herre, også vil lede andre mennesker inn i undergangens grop.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1391, og «The Tony Evans Bible Commentary», s. 971, for mer informasjon.

Spørsmål: Betyr Luk 6:40 at man må være fullkomment undervist før man kan bli en disippel, slik Boston Church of Christ hevder?

Svar: Nei. I When Cultists Ask, s. 148, står det så treffende: «Fullkommen læring er ikke noe man kan oppnå gjennom et treårig intensivkurs, … Det er et mål man streber etter gjennom et helt liv med læring fra Kristus.» Å lære av Kristus er både en tilstand og et mål, og fullkommen læring er ikke en forutsetning for å være en disippel. En venn av meg studerte Bibelen svært flittig og leste hver eneste side da han var en ung kristen. Etter hvert som årene gikk, fortsatte han å studere den, men sjeldnere. Jeg er ikke sikker på om han noen gang leste hele Bibelen gjennom en gang til.

Noen ganger kan kristne i mange grupper feilaktig tro at læring og disippelgjøring bare er noe kortsiktig for unge kristne. Men akkurat som en båt i en strømmende elv: når du ikke går fremover, går du bakover.

Spørsmål: Hva er poengene med planken i Luk 6:41–42?

Svar: Dette henger sammen med den forrige lignelsen på to måter. Begge eksemplene handler om den såkalte «eksperten» som man ikke bør stole på, og begge handler om hyklere som hevder én ting, men som i virkeligheten er noe annet. Det er imidlertid fire ytterligere poeng i dette humoristiske eksemplet.

1. Vi kan være veldig dårlige til å se den store planken i vårt eget øye. Eller alternativt ser vi planken, men vi er veldig flinke til å lure oss selv til å tro at den enten ikke er der eller at den ikke er viktig.

2. Vi kan være veldig flinke til å se selv mikroskopiske feil hos en annen person. Eller alternativt tror vi bare at vi er flinke til å se feil hos en annen person, uansett om de virkelig er der eller ikke.

3. Vi kan være helt uvitende om at vi fokuserer på små, oppfattede mangler hos andre, mens vi er blinde (kanskje med vilje) for våre egne, mye større mangler.

4. Hvis vi skal hjelpe andre på et område, må vi være et godt eksempel i vårt eget liv.

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 971 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1391 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 6:41–42, på hvilke måter finnes det falske eksperter i dag?

Svar: Politisk, religiøst og vitenskapelig. Dessuten kan en ekte ekspert på ett felt uttale seg som ekspert på et annet felt der han eller hun har liten kompetanse.

Spørsmål: Hva er poenget med treet og skatten i Luk 6:43–45?

Svar: Et tre velger ikke hvilken type frukt det bærer. Frukttypen bestemmes av treets natur. Selv om vi har et visst valg når det gjelder hva andre ser, har vi ikke så mye umiddelbar innflytelse over den frukten livet vårt bærer som vi gjerne vil tro. Det meste av tiden er det som kommer til syne det som naturlig strømmer ut av hjertet vårt.

Hvis en person bruker grovt språk og sier: «Beklager, det bare glapp ut», hvorfor var det da i hjertet ditt i utgangspunktet? Er det virkelig et problem at det var der og glapp ut, eller er problemet at det var der i utgangspunktet?

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1391 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 972 for mer informasjon.

Spørsmål: Siden et godt tre ikke bærer dårlig frukt og omvendt, ifølge Luk 6:43, kommer da verdslige, men rettskafne mennesker til himmelen?

Svar: Alle fullstendig moralske og rettskafne mennesker kommer til himmelen, men dette er irrelevant, siden ingen mennesker, bortsett fra Jesus Kristus, har oppfylt Guds standard for å være moralsk rettskaffen.

På samme måte er et barn som hater foreldrene sine og nekter å ære dem, ikke et lydig barn, uansett hva annet han eller hun avstår fra å gjøre.

Spørsmål: Hva betyr lignelsen om de to husene i Luk 6:46–49?

Svar: Man kan se på lignelsen fra to perspektiver.

Byggherrene: En byggherre reiste et hus som skulle vare lenge, på et fundament som ikke ville holde. Dermed ville ikke begge deler til sammen vare lenger enn fundamentet. Slik er livet ofte. Når du bygger noe som skal være varig på noe som skifter som sand, må du ikke bli overrasket over at strukturer som ser varige ut, kan velte så raskt.

Husene: Begge husene kan i utgangspunktet ha sett like solide ut. Et hus som er bygget for å vare, er konstruert annerledes enn et hus som ikke er bygget for å holde. Gud har skapt oss for å vare evig, og vi bør bygge opp livene våre deretter.

Hovedpoeng: Når vi kombinerer begge perspektivene, er Jesu hovedpoeng at det å bygge på lydighet mot Jesus er varig, og alt annet er som å bygge på sand. Selv om det er sant at den første byggmesteren var klokere og bygde bedre enn den andre, er det ikke det poenget Jesus fremhevet. Jesus sa at den første byggmesteren hørte mine ord og fulgte dem. Det er derfor den første byggmesteren bygde et bedre hus.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1392, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var det som var så viktig med hundreføreren og hans tjener i Luk 7:1–9?

Svar: Evangeliet var ikke bare for jøder, men for alle mennesker, inkludert denne ikke-jødiske, men gudfryktige hundreføreren. En hundrefører var en underoffiser med ansvar for rundt hundre menn. Den romerske hæren var ikke i Galilea før år 44 e.Kr., så hundreføreren var sannsynligvis under Herodes Antipas. Lukas gir litt flere detaljer enn Matteus, noe som gjenspeiler Lukas’ større vektlegging av evangeliet også for hedningene. Lukas 7:10 gir et hint om at jøder bør respektere gudfryktige hedninger, slik disse jødene gjorde. Faktisk hadde han enda større tro enn de andre i Israel. Hundrekapteinen tvilte sannsynligvis på at Jesus ville imøtekomme forespørselen, så han ba byens eldste om å be på hans vegne også. De eldste kan ha befunnet seg i en svært vanskelig situasjon. Selv om de ikke selv trodde på Jesus, måtte de av respekt for hundreføreren, som hadde donert alle disse pengene, likevel gå til Jesus for å be på vegne av ham.

Hvis Jesus og de jødiske eldste respekterte denne hedningen, burde andre jøder følge deres eksempel. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1392, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 897, «The Expositor’s Greek New Testament» bind 1 s. 510, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 221–222 og «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 815 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var spesielt prisverdig ved hundreførerens tro i Luk 7:6–9?

Svar: Det var faktisk minst to ting. For det første innså hundreføreren at Jesu ord hadde all den autoriteten han trengte, uansett om Jesus fysisk sto foran tjeneren eller ikke. En ting hundreføreren forsto bedre enn de fleste, var begrepet autoritet. For det andre viser han, som militærkommandant i et okkupasjons , stor ydmykhet i Luk 7:5-7. Han innså at det underkuede folket hadde skrupler med å anse ham som for uren til å engang gå inn i huset hans, og hundreføreren hadde ingen innvendinger mot frivillig å underkaste seg disse restriksjonene. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1393, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 897, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er betydningsfullt ved at Jesus utførte dette miraklet i den lille byen Nain i Luk 7:11?

A: Nain lå bare noen få miles over en ås fra Nasaret. Nain lå svært nær Shunem, der Elisa vekket sønnen til kvinnen fra Shunem til live. Alle i landsbyen ville vite dette, og vite at den samme Gud som vekket sønnen til kvinnen fra Shunem til live, er den samme Gud som vekket denne enkens sønn til live. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 899 for mer informasjon.

Q: I Luk 7:11–17, hvordan sørget jødene i antikken?

Svar: I den jødiske kulturen på den tiden sørget man i 30 dager. Noen ganger leide man inn profesjonelle sørgende, som sørget for at den avdøde ble sørget over på riktig måte. Sorg var en viktig sak, og noe som foregikk svært offentlig. Da Jesus vekket enkenes sønn til live, mistet selvfølgelig sørgerne jobben sin. Det er interessant at Lukas 7:11,17 forteller at Jesus utførte dette miraklet i Nain, og at ryktet om ham spredte seg både i hele det omkringliggende landet og til og med til Judea.

Spørsmål: Hvorfor virket det i Luk 7:21–23 som om Johannes presset Jesus til å gjøre mer?

Svar: Johannes hadde kanskje allerede hørt om Jesu kraft, men var overrasket over at Jesus fremdeles ikke brukte den på en autoritær måte, slik folk ville forvente at Messias skulle gjøre. Kanskje oppmuntret Johannes Jesus til å hevde sin autoritet, og Jesus visste at han ikke skulle gjøre det. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1392, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne fariseerne, eller for den saks skyld noen andre, i Luk 7:30 oppfylle Guds hensikt, siden vi er syndige og ufullkomne?

Svar: Dette innebærer ikke at de måtte være syndfrie og fullkomne. Spørsmålet er snarere: Var de generelt til Guds behag? For eksempel tjente David Guds hensikt i sin egen generasjon, som det står i Apg 13:36.

Spørsmål: Siden Guds nåde er uimotståelig, hvordan kunne fariseerne i Luk 7:30 avvise Guds hensikt for seg selv?

Svar: Lukas 17:31–33 kan bidra til å forklare dette. Lots hustru ble reddet fra Sodomas undergang ved englenes inngripen. Men hun valgte å bli igjen og se seg tilbake da hun ble bedt om å fortsette å gå, og dermed omkom hun likevel. På samme måte er dette en alvorlig advarsel om at Gud kan redde mennesker fra fare og at han kan virke i deres liv. Likevel kan de fortsatt gå til grunne på grunn av sine egne valg.

Et uttrykk blant noen kalvinister er «ingen håpløse saker». Dette uttrykket formidler på en effektiv måte mange sentrale elementer i deres syn. Siden Bibelen lærer at Gud er allmektig, allvitende, suveren over alt, og at hver eneste av Guds planer lykkes, er det lett å logisk konkludere med at det ikke finnes «håpløse saker» hos Gud.

Akkurat som «en gang frelst, alltid frelst» er en sannhet, men ikke en balansert sannhet, er «ingen håpløse saker» en sannhet, men heller ikke en balansert sannhet. Her er en rekke eksempler i Bibelen som kan skape problemer for noen med et ubalansert syn på at ingen saker er håpløse.

1. Englene hjalp til med å redde Lots kone fra døden. Likevel døde hun likevel rett etterpå.

2. På samme måte ble alle israelittene i 2. Mosebok skånet for Faraos vrede, så vel som for Guds vrede gjennom påsken. Likevel er det et eksempel for oss at de døde uansett, under Guds vrede i ørkenen, slik Paulus sier i 1. Korinterbrev 10:1–10.

3. Fariseerne avviste Guds hensikt for seg selv i Lukas 7:30.

4. I lignelsen om såmannen var det noe som gikk tapt av det som ble sådd i en persons hjerte i Matteus 13:19.

5. I Jesu lignelse om festmåltidet i Lukas 14:23 inviterer Gud oppriktig gjester som nekter å komme.

6. Paulus advarer oss troende mot å motta Guds nåde «forgjeves» i 2. Korinterbrev 6:1. Paulus ga ikke en advarsel som vi lettvint kan avfeie ved å si: «Det kan aldri skje meg.» Paulus mente alvor med advarselen sin, og han ønsket at vi skulle ta den på alvor.

7. Guds Ånd var så virkelig til stede i kong Sauls liv at Saul ble som en helt annen person, i 1. Samuelsbok 10:5–7, 9–11. Dette er omtrent den mest dramatiske gjenfødelsesopplevelsen man kan finne i Det gamle testamente. Likevel forlot Herrens Ånd Saul i 1. Samuelsbok 16:14.

8. I Noas tid, under utvandringen fra Egypt og ved mange andre anledninger står det at Gud «angret» på å ha gjort noe. Dette betyr ikke at Gud var lei seg for at han hadde gjort noe, men snarere at Gud var bedrøvet. Man kan si at ingen av disse egentlig var «tapte saker», fordi Gud snudde situasjonene og at også de fungerte som en del av Guds plan (Efeserne 1:11; Romerne 8:28; Ordspråkene 16:4). Likevel er det å si at Gud «vendte situasjonene» i strid med oppfatningen av en rolig Gud som alltid har alle skapninger i full lydighet mot Guds ønskede (om enn hemmelige) vilje.

9. Forferdelige synder ble begått i religionens navn som «ikke falt Gud inn» i Jeremia 7:31; 19:5; 32:35. Dette betyr ikke at Gud ikke var allvitende. Snarere ønsket Gud ikke at de et øyeblikk skulle tro at dette var et ønske fra Gud eller en del av hans vilje.

10. Noen ganger skjer det ting som Gud uttrykkelig ikke ønsket, slik som de ugudeliges død i Esekiel 18:23,32, og virkelig avskyelige ting i Esekiel 8:6.

11. Gud strekker ut hendene sine for at folk skal komme, og noen kommer ikke (Romerne 10:21; Jesaja 65:2; Matteus 23:37). Gud inviterer folk til sitt gjestebud, og noen av de inviterte avviser invitasjonen (Matteus 22:3-8).

12. Noen ting knuser Guds hjerte (Jeremia 4:19-22; 9:1; Lukas 19:41-44; Matteus 23:37-39). Uansett om man er enig i at dette er «tapte saker», er de i alle fall «hjerteskjærende saker». Jeg har lest om minst én ekstremist som lærte at Gud hadde glede av å skape visse mennesker bare for å kunne sende dem til helvete og pine dem for alltid. Både ikke-kalvinister og mange kalvinister er imidlertid enige om at dette ikke er det Bibelen lærer. Spesielt 2. Petersbrev 3:9 og Esekiel 18:23,32 sier at dette er feil.

Den balanserte sannheten: «ingen håpløse saker» er en del av en bibelsk sannhet. Alle bør kunne være enige om at Gud ikke har noen overraskelser, og at ingen som den allvitende Gud visste ville komme til himmelen, vil unnlate å komme dit. Imidlertid blir «ingen håpløse saker» en feiltolkning når det tolkes som «ingen hjerteskjærende saker»; det får Gud til å finne glede i ondskap og synd, eller lærer oss at bønn ikke har noen betydning bortsett fra som en lindrende trøst for å forandre hjertet til den som ber.

Konklusjon: Ondskapen har årsaker. Siden alle er enige om at Gud verken er opphavet til eller den direkte årsaken til ondskapen, finnes det årsaker som ikke kommer direkte fra Gud. Disse årsakene er i siste instans håpløse saker. Gud har ingen håpløse saker i den forstand at alt virker sammen som en del av Hans plan. Likevel har Gud håpløse saker på den hjerteskjærende måten at en allmektig Gud, som er i stand til alt, strekker ut hendene sine mot mennesker som ikke kommer, og at Gud velger å la dem forbli i den fortapelsen de selv har valgt.

Spørsmål: Hvorfor sammenligner Jesus i Luk 7:31–35 denne generasjonen med kresne barn?

Svar: Mange avviste Johannes på grunn av hans asketiske livsstil, og de samme menneskene avviste Jesus fordi han ikke levde et asketisk liv. Problemet var ikke Johannes’ eller Jesu livsstil, men at de bare lette etter unnskyldninger for å slippe å ta hensyn til dem. Se Tony Evans’ bibelkommentar s. 973, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 223 og Believer’s Bible Commentary s. 1394 for mer informasjon.

Q: Hvorfor gikk Jesus med på å spise sammen med en fariseer i Luk 7:36?

Svar: Hvorfor ikke? Det ville vært merkelig om Jesus tok imot og spiste sammen med tollere og syndere, men ikke med andre, som for eksempel fariseerne. Jesus avviste ikke fariseerne som kom til ham, men det var snarere de som avviste Jesus. De avviste Jesus fordi han ikke ville anerkjenne deres autoritet over ham. Se The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 515 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 7:36, i hvilken grad bør vi delta på fester og andre arrangementer som arrangeres av syndige mennesker?

A: Vi bør ikke delta på arrangementer der vi blir fristet til å gjøre syndige ting, eller der det kan se ut som om vi godkjenner de syndige handlingene som andre utfører. Hvis noen for eksempel arrangerer en fest hvor de sier at de skal bruke ulovlige rusmidler, bør du ikke dra dit, selv om du ikke selv har tenkt å bruke rusmidlene. Hvis en gruppe mennesker vil dra på strippeklubb, eller selv om sjefen din sier at du må dra på strippeklubb, kanskje for kunder, er det da på tide å bestemme seg – og vise verden – om du elsker jobben din mer enn Gud eller ikke. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1395–1396 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 7:38, spiste de liggende på magen?

Svar: Ja, det gjorde de, noe som forklarer hvorfor kvinnen sto bak Jesus for å vaske føttene hans. De kan ha lært dette da de var under persisk, gresk og romersk herredømme, da man også spiste på denne måten. Noen ganger hadde gjestene et vannfat for å vaske føttene selv, eller en tjener som vasket føttene for dem, men Simon hadde tydeligvis ikke dette. Se The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 516, og The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 223, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor konkluderte fariseeren Simon i Luk 7:39 med at Jesus ikke var en profet?

Svar: Hvis Jesus ikke kunne se det åpenbare – at han ikke burde la seg berøre av en kvinne som åpenbart var en synder – så mente Simon at han kunne utelukke at Jesus var en profet. Simon, et vanlig jødisk navn, virket mer avskyfull overfor Jesus enn overfor kvinnen. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 973, og «New International Bible Commentary», s. 1199, for mer informasjon.

Spørsmål: Antyder Luk 7:47 at en person selv skaffer seg tilgivelse?

Svar: Nei, dette verset viser et forhold, ikke nødvendigvis en årsak. Kvinnen som hadde fått mye tilgitt, elsket mye, noe som var et resultat av at hun hadde fått mye tilgitt. Ingenting tyder på at hennes store kjærlighet førte til at hennes økonomiske gjeld ble tilgitt. Hennes kjærlighet var en konsekvens av hennes tilgivelse, ikke årsaken til hennes tilgivelse. Se «Bible Difficulties & Seeming Contradictions», s. 22, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 897, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 7:47, ble Simon tilgitt lite fordi det var mindre å tilgi, eller var det mye som fortsatt ikke var tilgitt?

Svar: Simon tenkte sannsynligvis det første, men Jesus visste bedre. To punkter å ta i betraktning i svaret.

Fra Simons perspektiv tenkte han sannsynligvis at han var en ganske bra fyr, og at det bare var litt som trengte tilgivelse.

Fra Guds perspektiv er det mye å tilgi i hver og en av oss.

Jesus sa at Simon ikke opptrådte takknemlig, ikke fordi det ikke var mye å tilgi, men fordi Simon ikke så at det var mye å tilgi.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1395 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 224 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 7:47, ble kvinnens synder tilgitt fordi hun elsket mye, eller blir vi frelst gjennom tro, slik det står i Luk 7:50 og Ef 2:8?

Svar: De henger sammen. To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Ifølge F.F. Bruce i *Hard Sayings of the Bible*, s. 461–463, kan det greske ordet i Luk 7:47, *hoti*, bety «på grunn av» eller «som følge av».

2. Uansett, selv om det er Gud og ikke vi som frelser oss, spiller både vår kjærlighet og vår tro en rolle i at vi mottar denne frelsen. Jesus sa: «Din tro har frelst deg» i Luk 7:50.

Se *Evangelical Commentary on the Bible*, s. 816, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan frelste kvinnens tro henne i Luk 7:47–50?

Svar: Jesus sa ikke at en tro som strider mot Guds vilje på en eller annen måte kan overstyre Gud. Snarere var hennes tro medvirkende til at hun ble frelst. Faktisk er troen en grunn (om enn ikke den avgjørende grunnen) til at en person blir frelst, slik Hebreerbrevet 4:2 viser.

Den katolske kirken lærer at tro og gjerninger har en liknende rolle i frelsen, i og med at begge på en eller annen måte gjør oss mer fortjenstfulle til frelsen. Mange lutheranere og kalvinister (som for eksempel Loraine Boettner) lærer også at tro og gjerninger ikke bare ikke gir oss fortjeneste, men at de har den samme rollen i frelsen, i og med at ingen av dem spiller noen rolle i at vi blir frelst, men at begge er et resultat av å være frelst.

Faktum er at tro ikke er en gjerning, og at tro har en annen rolle enn gjerninger, ellers ville Paulus aldri ha skrevet Efeserne 2:8-9. Hvis vi ble frelst gjennom gjerninger, ville fortjenesten av noen av våre gjerninger være en del av frelsen. Selv om større tro er et resultat av frelsen, er det ikke i strid med Paulus’ lære om at troen er det vi blir frelst gjennom. Siden Paulus sier at vi blir frelst gjennom en tro som er en « », ikke gjennom gjerninger, understreker han ikke bare at troen ikke er en gjerning, men også at det ikke ligger noen «fortjeneste» i å innse ved troen hvem Kristus er og overgi oss til Guds nåde.

Lukas 7:50 og Hebreerbrevet 4:2 er blant versene som viser at troen har en rolle, selv om den ikke gir oss fortjeneste. Gud har i sin nåde tillatt at vår tro skal spille en rolle i å komme til Kristus. I tillegg gjorde Paulus et skarpt skille mellom gjerninger som ikke frelser, og troen, gjennom hvilken vi blir frelst.

For kalvinister og lutheranere, så vel som for alle kristne generelt, er en bok av en kalvinist, R.C. Sproul, å anbefale. Hans bok, *Faith Alone*, gjør en utmerket jobb med å skille mellom gjerninger og å bli frelst av nåde gjennom tro, ut fra Bibelen. Det ville virke inkonsekvent for en kalvinist å akseptere R.C. Sprouls bok hvis han eller hun mente at tro bare var enda en gjerning.

Spørsmål: Hvordan kan en person i Luk 7:50 «gå i fred» etter å ha innsett at han eller hun har begått store synder?

Svar: Dette er en fred ingen psykiater kan gi. Det er en fred som kommer av å vite at man virkelig og oppriktig er tilgitt av Gud. Det er ikke en benektelse av det man har gjort, eller en benektelse av alvoret i det, men en erkjennelse av at Gud er større enn det. En person må kanskje fortsatt leve med de jordiske konsekvensene av det han eller hun har gjort, men Gud kan forvandle selv tukt og konsekvenser til velsignelser senere. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1395, for mer informasjon.

Q: I Luk 8:2, led kvinnene med onde ånder bare av en psykisk lidelse?

Svar: Hvis du tror på Bibelen, kan du ikke tro at demoner bare var et psykologisk problem, av følgende grunner:

Demoner er ytre: de kan gå inn i en person, forlate vedkommende og for eksempel gå inn i svin.

Demoner har personlighet: De kan tenke og handle uavhengig av et menneskes vilje.

Spørsmål: I Luk 8:3–4 og Joh 2:1–11: Giftet Jesus seg med én eller flere av kvinnene som fulgte disiplene, slik som polygame mormoner og noen andre sekter tror?

Svar: Nei. For det første er dette kvinnene vi kjenner til som fulgte Jesus og disiplene. Ifølge Lukas 8:3–4 var kvinnene som reiste sammen med Jesus Maria Magdalena, Johanna, hustruen til Chuza, Susanna og andre. Andre skriftsteder nevner Salome (Mark 15:40), Maria, mor til Jakob (Mark 15:40, Luk 24:10), og Marta, Marias søster. Som en sidebemerkning er Johanna, hustruen til Chuza i Luk 8:3 ( ), den første personen som nevnes i forbindelse med en kongelig familie. Legg merke til at hun allerede var gift.

I Johannes 2:2 står det at Jesus ble invitert som gjest til bryllupet. En brudgom blir aldri invitert til sitt eget bryllup.

Det er ikke noe grunnlag for å si at Jesus noen gang giftet seg, eller hadde barn, eller at noen barn ble født uten en syndig natur. Selv om ingen vers faktisk sier at Jesus aldri var gift, sier ingen vers heller at Jesus ikke fløy til Mars. Et argument basert på taushet beviser ikke det ene mer enn det andre.

Her er alle de andre passasjene om kvinnene før oppstandelsen:

Joanna og Salome nevnes ikke noe annet sted.

Marta (sammen med Maria) ble bare nevnt i tre passasjer før oppstandelsen: en middag (Lukas 10:38–41), helbredelsen av broren deres Lasarus (Johannes 11:1–45) og en annen middag med Lasarus (Johannes 12:1–8).

Siden det ikke finnes noen andre omtaler, kunne man nesten ikke ha et sterkere argument for at Jesus giftet seg med Maria enn for at han giftet seg med hennes søster Marta. Jesus fulgte imidlertid Moseloven, og ekteskap mellom én mann og to søstre, mens begge var i live, var forbudt i 3. Mosebok 18:18. Mormoner som lærer dette, er sannsynligvis ikke klar over at de lærer at Jesus angivelig brøt ekteskapslovene i Det gamle testamente her.

Se «When Cultists Ask», s. 163, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 8:9–10, kan dette «mysterion» være likt de greske mysteriereligionene?

Svar: Noen liberale forskere mente dette. Men det tilsvarende hebraiske ordet for «mysterium» forekom også i utenombibelsk hebraisk litteratur, så det er ingenting som knytter det til de mer fjerne greske religionene. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 906, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 8:16–17, hva er poenget med å ikke skjule et tent lys under en beholder?

Svar: Formålet med et tent lys er å skinne; å legge det under en kurv eller en seng ville være latterlig. På samme måte er formålet med en kristen å ære Gud, og å skjule sitt vitnesbyrd og unnlate å ære Gud er like merkelig. Skjepper ble brukt til å oppbevare korn og varer som ble kjøpt og solgt. Sengen var et sted for komfort, eller for noen, latskap. Noen kristne i dag skjuler sitt vitnesbyrd på grunn av forretninger eller komfort og nytelse. Se Believer’s Bible Commentary, s. 1398, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal folk i Luk 8:18 ta hensyn til det de hører?

Svar: Gud har ingen forpliktelse til å gi noen ubegrensede muligheter til å høre evangeliet. Ta ikke en mulighet til å finne sannheten for gitt, verken for deg selv eller for noen andre.

I tillegg dømmer Gud mennesker ut fra det de hadde mulighet til å vite, slik Rom 4:15 og 5:12 viser. 2. Petersbrev 2:20–22 sier at det ville ha vært bedre for noen mennesker å ikke ha kjent sannhetens vei, enn å kjenne den og vende ryggen til den.

Spørsmål: I Luk 8:19-21, æret Jesus sin mor her?

Svar: Jesus æret foreldrene sine, men han gikk imot det han visste var sin mors ønsker her. Vi bør adlyde foreldrene våre, men når deres ønsker strider mot det vi vet at Gud ønsker, må vi adlyde Gud først. Det er vanskelig for et lite barn å vite hva Gud ønsker, spesielt hvis foreldrene sier noe annet. Jesus var imidlertid voksen her.

Spørsmål: Hvorfor var ikke Jesu far Josef til stede i Luk 8:19–21?

A: Det står ikke noe om det i Skriften. Men ifølge kirketradisjonen døde Josef før Jesus ble voksen.

Spørsmål: Hvorfor skulle disiplene ikke være redde i Luk 8:22?

A: På den ene siden var de profesjonelle fiskere som utvilsomt hadde krysset denne innsjøen mange ganger. På den andre siden var stormen så voldsom at de var redde for å drukne. Men Jesus sa: «La oss krysse over til den andre siden.» Når Jesus sa at de skulle dra til den andre siden, kunne ikke alle demonene i helvete hindre dem i å komme seg over. For øvrig var dette et svært kraftfullt forsøk på å hindre Jesus i å nå den andre siden. Det eneste vi imidlertid har nedtegnet at Jesus gjorde på den andre siden, var å helbrede en besatt mann foran øynene på byfolket. Vi hører ikke om at noen av byfolket fulgte Jesus, men likevel ga Jesus dem muligheten. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 226, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 976–977 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 911–912 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Luk 8:23 og Matt 5:23–26 sove i en båt under en voldsom storm?

Svar: Enten sov Jesus naturlig fordi han var veldig trøtt, eller så ble han på overnaturlig vis ført inn i en dyp søvn for å sette disiplene på prøve. Mest sannsynlig sov Jesus dypt fordi han var utmattet av all forkynnelsen.

Det finnes tre typer naturlig søvn: dyp søvn, REM-søvn (rapid eye movement) når man drømmer, og lett søvn. Mennesker gjennomgår flere sykluser av disse tre søvntypene hver natt. Jesus kan ha vært i dyp søvn. Uansett sov Jesus, som menneske, da stormen kom. Men Jesus, som Gud, stilte stormen til ro da han talte. I dag, hvis vi har en demonisk storm som raser i vårt hjerte, kan vi be Jesus om å tale, irettesette og stille den til ro også.

Under helt andre omstendigheter sov også Jona i en båt under en voldsom storm.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1398, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor spurte Jesus i Luk 8:25 og Matt 8:26 hvor deres tro var?

Svar: Dette var som en prøve for disiplene; de bestod den ikke. I Luk 8:22 fortalte Jesus disiplene at de skulle til den andre siden. Jesus ble overrasket over frykten deres. De tvilte på at

a) Gud Faderen ville beskytte Jesus mot uværet, og/eller

b) at Jesus selv ønsket å beskytte dem, og/eller

c) at Jesus var i stand til å beskytte dem.

Noen ganger stammer vår tvil i dag fra de samme årsakene.

Spørsmål: Hvorfor ønsker noen mennesker i dag, i Luk 8:37, at Kristus og hans innflytelse skal forsvinne, selv etter at de har sett virkningene av den?

Svar: Jesus er for «ubeleilig» for mange mennesker. Han forstyrrer deres følelse av ro, deres følelse av velvære og selvtilstrekkelighet. De innser at Jesus kaller dem til å endre kurs, i en retning de ikke tror de ønsker å gå.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1399, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor avslo Jesus i Luk 8:38 mannens ønske om å få følge ham?

Svar: Det var sannsynligvis fordi Jesus ønsket at mannen skulle forbli blant dem som kjente ham, som et vitnesbyrd for dem.

Spørsmål: I Luk 8:43–45: Gjorde kvinnen det rette da hun rørte ved Jesu kappe?

A: Faktisk skulle folk som ble ansett som urene, ikke røre ved andre som ikke var urene. Hun hadde brukt opp alle pengene sine på leger, uten å oppnå noe. I Markus 5:26 står det at legene bare gjorde tilstanden hennes verre, men Lukas, som selv var lege, ønsket kanskje å utelate den detaljen. Men gitt situasjonen og det håpløse ved sykdommen hennes, hadde Jesus ingen bebreidende ord til henne; bare helbredelse og ros. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1399–1400, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 227 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 817 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skiller Luk 9:1–11 seg fra Matt 10:1–15 og Mark 6:8–9?

Svar: Matteus gir oss detaljen om at Jesus ba dem om å gå bare til jødene, mens Lukas ikke spesifiserer dette. De skulle ikke ha noen veske, ingen mat, ingen penger og ingen ekstra tunika. I denne delen gir Jesus dem sin kraft (dynamos/dynamin) og myndighet (exousian), slik at de ikke trenger andre ting.

Men skulle de ta med seg en stav (entall) eller ikke ta med seg staver (flertall)? Selv om Jesus kanskje ganske enkelt sa: «Ta med dere én stav hvis dere har en, men ikke flere», er en annen mulighet at det dreier seg om en kopieringsfeil.

Kanskje ble «bare» satt inn i stedet for «ikke» i de eksemplarene av Markusevangeliet vi har. Selv om alle eksemplarene vi har sier «ikke», er forskjellen mellom «bare» og «ikke» på gresk tilførselen av det to-bokstavers greske ordet ei. I boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 422–424, nevnes en annen type kopieringsfeil, der Matteus vanligvis var svært kjent med Markus, men her fulgte han Lukas. Med andre ord bør «bare/unntatt en stav» i Markus sannsynligvis være «ikke en stav», slik det står i Matteus og Lukas.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1400, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 918, for mer informasjon.

Spørsmål: Tror du at alle de tolv hadde denne kraften og myndigheten i Luk 9:1–11, inkludert Judas Iskariot?

Svar: Det er mulig at Judas ikke gjorde noe, men bare hevdet at han utførte mirakler og drev ut demoner. Det er imidlertid sannsynlig, spesielt hvis de dro ut to og to, at han ville bli sett og ikke kunne late som. Med andre ord hadde selv Judas virkelig den kraften også. Husk at demonene på dette tidspunktet ikke visste at Judas ville bli ond.

Spørsmål: Hvorfor skulle de i Luk 9:3-5 bare bo i ett hus i en by?

Svar: En mindre viktig grunn er at det ville redusere den ekstra tiden de ellers måtte bruke på å be folk om å få overnatte hos dem mens de flyttet fra hus til hus. En viktigere grunn ville være å unngå at det oppstod ubehagelige følelser knyttet til hvem som fikk lov til å være vert for disiplene. Den viktigste fordelen er enkelhet, både når det gjelder mulige sårede følelser og når det gjelder logistikk.

Ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 918, skrev den greske forfatteren Lucian *Passing of Peregrinus*, en satire om en kynisk predikant ved navn Peregrinus som utga seg for å være kristen og levde av kristnes gjestfrihet. Den tidlige kristne skriften *Didache*, kap. 11–12, advarer mot omvandrende profeter som bare lever av andre. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1400, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 9:5, finnes det i dag situasjoner hvor man metaforisk sett bare bør riste støvet av føttene?

Svar: Ja, selv om det forhåpentligvis vil være sjeldent. Først og fremst må man merke seg at selv da hedningene på østsiden av Genesaretsjøen ba Jesus om å forlate stedet, ristet ikke Jesus støvet av føttene sine. Men til dem som hevdet å følge Gud, men likevel avviste Guds apostler og tjenere, sa Jesus at man skulle riste støvet av føttene. Hvis en organisasjon eller kirke hevder å være kristen, men likevel avviser eller utestenger dem som følger Gud, kan det være på tide å riste støvet av føttene. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 979, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er en tetrark i Luk 9:7?

Svar: Det greske ordet tetra betyr «fire», og herskeren over Galilea ble kalt en tetrark fordi han hersket over en av de fire regionene i Palestina. Se «The Believer’s Bible Commentary», s. 1401, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 9:7,9, er dette den samme Herodes som regjerte da Jesus ble født?

A: Nei. Herodes som drepte guttebarna i Betlehem, ble kalt Herodes den store. Denne Herodes, kalt Herodes Antipas, var den yngste sønnen til Herodes den store og en av hans ti koner, Malthace. Han visste sannsynligvis ikke at dette var den samme Jesus som faren hans prøvde å drepe da han var spedbarn. Se The Tony Evans Bible Commentary s. 979 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 9:7–9, da Herodes Tetrarken var nysgjerrig på Jesus, hvorfor la ikke Jesus alt til side, gikk til herskeren og fortalte ham det?

Svar: Svaret på hvem Jesus var, var lett å finne ut; man trengte bare å gå til Jesus og lytte til ham. Det virker som om det vanskelige ikke er å spre informasjonen om hvem Jesus er, men snarere å få folk til å stille spørsmålet og ønske å søke etter svaret. Jesus løp ikke til Herodes, den som fengslet og drepte Johannes. Hvis Herodes virkelig var opptatt av å vite det, kunne han komme og lytte selv.

Spørsmål: Hvorfor måtte folket i Luk 9:14 sitte i grupper på femti?

Svar: Dette var folk som hadde kommet langveisfra for å høre på Jesus; hvis de bare hadde vært lokale innbyggere, ville de ha dratt hjem igjen. Skriften sier ikke hvorfor de skulle sitte i grupper på 50, men det ville gjøre det lettere å telle og dele ut kurvene. Dette minner om miraklet i 2. Kongebok 4:42–44, der Elisa matet 100 menn fra én gryte. De 5 000 representerte den fortapte verden, som hungret etter Guds brød. Disiplene er kristne med begrensede ressurser. Ressursene deres ble mangedoblet, slik at det til og med ble tolv kurver (kophinoi) til overs, som kunne brukes i handel. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1401 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 228–229 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom «Kristus» og «Messias» i Luk 9:20?

Svar: «Kristus» på gresk tilsvarer «Messias» på hebraisk. Dette er den salvede som ble lovet i Det gamle testamente. Se 1001 Bible Questions Answered, s. 28–29, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: I Luk 9:20–21, nektet Jesus å bli kjent som Guds Sønn, siden Jesus ba disiplene om ikke å fortelle noen at han var Guds Kristus i Luk 9:20–21, og i Luk 4:11 irettesatte Jesus demonene for å ha sagt at han var Kristus, Guds Sønn?

Svar: Dette er litt vanskelig å svare på, fordi begge skriftstedene som nevnes er feil, så jeg må anta hvilke skriftsteder spørsmålsstilleren tenkte på. Lukas 9:20–21 sier ikke «Guds Sønn», men «Guds Kristus». Koranen innrømmer til og med at Jesus var Messias (Kristus), så selv muslimer må være enige i at Jesus var Guds Kristus. Lukas 4:11 nevner heller ikke Guds Sønn.

Den som stiller spørsmålet tenkte kanskje på Matteus 8:29, der demonene spurte: «Hva vil du med oss, Guds Sønn?», og deretter ba om å bli sendt inn i svinene. Jesus sa ikke at de ikke skulle fortelle dette til noen, men han tillot dem å gå inn i svinene. Men demonene erkjenner bare at de visste hvem Jesus egentlig var, kanskje i håp om at ting skulle gå lettere for dem.

I Matteus 16:16–20 spurte Jesus disiplene hvem han var, og Peter svarte: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn.» Men selv her, på det tidspunktet, «forbød Jesus disiplene å fortelle noen at han var Kristus [Messias]». Det nevnes ikke at disiplene ble advart mot å si at han var Guds Sønn.

Spørsmål: Hvorfor skulle disiplene på dette tidspunktet, i Luk 9:21 og Matt 16:20, ikke fortelle noen at Jesus var Kristus (Messias)?

Svar: Hva ville det tjene til å bruke det navnet, når de enten ikke visste hva Messias ville gjøre, eller hadde fått innprentet falske forestillinger om Messias som en militær erobrer? Det er bedre å først rydde opp i misforståelsene rundt en tittel før man påberoper seg den. Snart nok ville de åpent fortelle alle at Jesus var Messias, men først måtte folk se hvem Jesus var og bevisene for hans påstand.

Spørsmål: Hva er de to vanligste hindringene for kristen hengivenhet, både da og nå, i Luk 9:24–26?

Svar: Begjær etter penger og frykt for skam. Man kan tjene mer penger ved å legge hele sitt hjerte og sin sjel i å tjene penger, slik at man ikke har tid til det Gud vil at man skal gjøre. Man kan trekke seg tilbake fra å gjøre det Gud vil at man skal gjøre, på grunn av frykt for avvisning eller tap av respekt fra andre. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1403 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 979 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne noen i Luk 9:27 og Matt 16:28 unngå å smake døden før de fikk se Guds rike?

Svar: Å smake døden betyr å oppleve døden. Noen av dem her ville ikke dø før de så Guds rike komme med Jesu oppstandelse og pinse, 50 dager senere.

Spørsmål: I Luk 9:31, hva er forskjellen mellom å forutsi at Jesus kanskje ville bli drept, og at Jesus selv sier at han må bli drept?

Svar: Jesus sier ikke at det kanskje ville være farlig og at det var en sjanse for at han ville bli drept. Det var ingen risiko for at han ville bli drept; tvert imot var det helt sikkert at han ville oppfylle sin skjebne og bli drept. Som en sidebemerkning er det greske ordet for «avgang/død» det samme ordet som «Exodus». Jesus var så å si på vei mot sin «Exodus». Se «New International Bible Commentary» s. 1202 og «Believer’s Bible Commentary» s. 1404 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor fortalte ikke disiplene noen om forvandlingen på dette tidspunktet, slik det fremgår av Luk 9:36 og Matt 17:9?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Det kunne skape misunnelse blant de andre disiplene.

2. For jøder som ikke trodde på Jesus, ville dette miraklet, som bare tre disipler var vitne til, ikke bli trodd.

3. For de troende ville denne hendelsen snart bli overskygget av oppstandelsen.

Spørsmål: Hvorfor skader demoner ofte menneskene de har besatt, i Luk 9:37–39 og Matt 17:15–17?

A: Se drøftingen av Matteus 17:14-16 for svaret.

Spørsmål: Hvorfor ble forståelsen av Jesu ord om at han skulle bli forrådt, holdt skjult for disiplene i Luk 9:45?

Svar: Dette var sannsynligvis et dagligdags uttrykk som betydde at de ikke forsto. Det grunnleggende spørsmålet gjenstår imidlertid: hvorfor forsto de ikke dette? Selv om årsaken kunne ha vært at Gud eller Satan på overnaturlig vis holdt dem tilbake, er den virkelige forklaringen sannsynligvis mye enklere. Generelt sett forstår folk ofte ikke det de ikke er villige til å akseptere. Hvordan kunne noen som hadde opplevd en slik overnaturlig prakt ved forvandlingen, lide en så skammelig død? Jesu død ville være et nederlag for saken, eller så trodde de i hvert fall. Det var åpenbart at Jesus ikke ville la sin sak bli beseiret. Disiplene hadde aldri hørt dette før, de ønsket ikke å høre det, og derfor var det sannsynligvis disiplene selv som hindret seg selv i å forstå dette første gang.

Jesus, som visste dette, sa det her og igjen senere for å gi dem tid til å ta det til seg. De protesterte mot Jesu lidelse. Senere skulle de lære at ikke bare Jesus ville lide, men at også de som følger Gud, vil lide for evangeliets skyld.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 231, «The Expositor’s Greek Testament» bind 1 s. 531, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 980 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1405 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor kranglet disiplene i Luk 9:46 om hvem som skulle være den største?

Svar: Legg merke til tidspunktet for dette. I Luk 9:10 hadde de kommet tilbake og rapportert om suksessen sin, og det gikk tydeligvis til hodet på dem. I sin stolthet satte de Jesus først, men seg selv på andreplass. Filipperne 2:3f sier at vi skal anse andre som bedre enn oss selv.

Dessuten, som G. Campbell Morgan sa: «Vår lidenskap for statistikk er selvopptatt og av kjødet, og ikke av Ånden.» 61,5 % av folk ville være enige. (en vits) (fra Believer’s Bible Commentary s. 1401.) Se Believer’s Bible Commentary s. 1404 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne noen andre drive ut djevler i Luk 9:49?

Svar: Man trengte ikke å være en av de tolv disiplene for å drive ut demoner; også andre tilhengere kunne gjøre det. Gud kan gi den kraften til hvem Han ønsker.

Spørsmål: Hvorfor ville disiplene i Luk 9:49 stoppe mannen, og hvorfor ville Jesus at han skulle fortsette?

Svar: De forsto ikke hvordan han kunne tro og gjøre dette, siden han var ukjent for dem. De tolv, så vel som kristne i enhver bestemt kirke i dag, bør ikke anse seg selv som Guds eksklusive representanter.

Se «New International Bible Commentary» s. 1203, «Believer’s Bible Commentary» s. 1406 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 980 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 9:49, hva er noen eksempler i dag der noen kan bli fristet til å ønske å stoppe en tjeneste, fordi den er annerledes?

Svar: Kristne kan dessverre noen ganger være sekteriske; det vil si at de verdsetter organisasjonen og prosedyrene mer enn selve arbeidet. Problemet var ikke ortodoksi, men tilhørighet. Hvis de er pastorer, kan det hende de ikke føler seg komfortable med noe som er under Guds kontroll, men ikke under deres kontroll. Hvis det ikke kommer fra deres organisasjon, kan det oppfattes som en trussel; men de må innse at det bare er en trussel mot deres kontroll og organisasjon, som egentlig ikke betyr noe. De kan bli beskyldt for å stjele sauer; men sauene tilhører ikke lederen eller organisasjonen, de tilhører den øverste hyrden, Jesus Kristus. Du kan bli skuffet når du tror at folk tilhører deg eller din organisasjon, mens de egentlig tilhører Gud. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 931 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 9:51 hadde Jesus vært i Jerusalem før, så hva var annerledes denne gangen?

Svar: Jesus visste at han måtte komme dit innen påsken for sin «avtale med skjebnen». I motsetning til de andre gangene visste Jesus at han ikke ville komme tilbake før sin død. Det var ensomt å bære på den hemmeligheten. Han prøvde til og med å dele denne informasjonen med disiplene sine, men de forsto det ganske enkelt ikke. Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 232, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor tok ikke samaritanerne imot Jesus i Luk 9:53 slik de hadde gjort tidligere?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Selv om det mest sannsynlig var andre samaritanere, gjenstår likevel spørsmålet om hvorfor akkurat disse samaritanerne ikke tok imot Jesus.

2. Disse samaritanerne hadde kanskje allerede hørt om Jesu påstand om å være den [jødiske] Messias, og de avviste dette.

3. Siden Jesus var på vei til Jerusalem av religiøse grunner, og samaritanerne mente at deres tilbedelse var bedre enn tilbedelsen i Jerusalem, passet ikke Jesu reise inn i deres oppfatning av hva de anså som riktig. De ville ikke ha ansett Jerusalem som det rette stedet for tilbedelse, men snarere Gerizim-fjellet i Samaria. At Jesus dro til Jerusalem, bekreftet ikke deres syn, men snarere det motsatte, så de vendte bevisst ryggen til ham.

Den tredje årsaken er den mest sannsynlige.

Se «New International Bible Commentary» s. 1203, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 933–934, og «Believer’s Bible Commentary» s. 1406 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ønsket disiplene i Luk 9:54–55 at samaritanerne skulle drepes?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det, kan vi utlede det ut fra andres oppførsel. Noen ganger kan en person være så fokusert på makt at de glemmer medfølelsen for folket.

Man skulle tro at Jakob og Johannes, etter all den tiden de hadde brukt på å lære hva Jesus lærte, ville kjenne Jesu hjerte bedre, men det gjorde de ikke. Troende kan vite mye og være effektive i tjenesten, men likevel ha forferdelige blinde flekker. Derfor trenger vi ikke bare Bibelens sannhet, men vi trenger hverandre for å formane hverandre der vi ikke følger Bibelens sannhet.

En gang var jeg sammen med noen kristne fra Midtøsten, og vi var ute for å fortelle andre mennesker fra Midtøsten om Kristus. Vi møtte en mann fra Jordan som hadde vokst opp som kristen siden han var barn. Vi ba ham om å bli med oss for å vitne til muslimer, men han var motvillig til det. Etter det han hadde sett og hørt om hva muslimer gjorde mot kristne der han kom fra, ønsket han ikke at muslimer skulle komme til Jesus og komme til himmelen. Vi fortalte ham at hvis han hadde hat, ikke kjærlighet, overfor andre mennesker, burde han være svært nøye med å undersøke om han faktisk var frelst. (1. Johannes 3:14–16; 4:8). Heldigvis endret han synspunkt og bestemte seg for å komme og fortelle muslimer om Jesus.

Kanskje tenkte disiplene på at Elia kalte ned ild over 102 menn i 2. Kongebok 1:9-12. Situasjonen var imidlertid svært annerledes. Ikke bare kom Jesus for å vise Guds kjærlighet og innlede en ny tidsalder, men samaritanerne avviste ham bare og forsøkte ikke å ta ham i forvaring, slik de 102 mennene forsøkte å fange Elia.

Spørsmål: Hvorfor ønsket ikke Jesus i Luk 9:54-55 at samaritanerne skulle drepes?

Svar: Dette ville ikke ha bidratt til å føre folk til Jesus for å komme til himmelen. Jesus ønsket ikke at folk umiddelbart skulle dømmes for at de ikke fulgte ham og avviste ham, og det bør vi være svært takknemlige for. I Lukas 9:56 sa Jesus at han ikke kom for å ødelegge menneskers liv, men for å redde dem. Dette var ikke bare Jesu oppdrag, men også hans hjerte. Også vi bør ha det samme hjertet. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 981, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor nektet Jesus i Luk 9:57–62 disse tre mennene å følge ham direkte?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det eksplisitt, virker omstendighetene her svært forskjellige fra den besatte mannen fra Gerasa. For den helbredede besatte var det ikke et snev av irettesettelse, og Jesus ga ham en annen tjeneste – en tjeneste som kunne være effektiv – nemlig å holde seg blant menneskene som kjente ham da han var besatt av en ond ånd. Overfor de tre mennene var Jesus kritisk til deres manglende fullstendige forpliktelse, og han nevnte ingen tjeneste for dem.

De tre mennene var med på målet, men ikke på forpliktelsen. Det handlet ikke så mye om hva de var villige til å gi avkall på eller ikke, men snarere om å sette Jesus først. I alle tre tilfellene var svaret deres «Ja, men». De så bakover i stedet for fremover, slik Jesus nevnte i Lukas 9:62. De hadde et ønske om å hjelpe, men ingen følelse av at det hastet. Det innebærer å gi avkall på noe, en kostnad, å være en disippel.

Hvis man bare ser på subjektet i setningen, får man «Herre … meg først». Prioriterer vi oppgaver som bare vi som er åndelig levende kan utføre, eller oppgaver som hvem som helst kan utføre? Troende kan bli holdt tilbake fra tjenesten av en overordnet kjærlighet til materielle goder, karrieren eller familie og venner.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 232–233, «The New International Bible Commentary» s. 1204, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1407 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 981 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor snakket Jesus i Luk 9:57–59 om rever og fugler til en som ønsket å følge ham?

Svar: Jesus sa at han og disiplene ikke hadde et trygt sted å søke ly, eller mange av de bekvemmelighetene som folk tar for gitt. Mannen ville heller ikke ha det. Det er ingen tvil om at mannen oppriktig ønsket å følge Jesus. Det som var spørsmålet, var hans vilje til å sette å følge Jesus først.

I «The Believer’s Bible Commentary» s. 1406–1407 står det: «Når vi leser at Menneskesønnen ikke har noe sted å legge hodet sitt, er vi tilbøyelige til å synes synd på ham. En kommentator bemerker: ‘Han trenger ikke din medlidenhet. Synes heller synd på deg selv hvis du har et hjem som holder deg tilbake når Kristus vil ha deg ut på verdens høyder.’»

Spørsmål: Lærte Kristus i Luk 9:59–60 folk å ikke ære sine foreldre, i strid med det som står i 2. Mos 20:12?

Svar: Nei. Vi bør ære våre foreldre, men noen ting har prioritet fremfor familien etter at foreldrene våre er gått bort. Det er viktigere å ære våre foreldre mens de er hos oss på jorden, enn å vanære dem på jorden og deretter ære de tomme skallene av kroppene deres etter at de er borte.

I boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 463–464, står det at en skotsk predikant fra det nittende århundret, John McNeill, fant at dette verset passet svært godt på ham. En gang da han skulle preke på en serie evangeliseringsmøter i England, fikk han beskjed om at faren hans var død, og at begravelsen skulle finne sted samme dag som et av møtene. Han sa: «For denne samme Jesus sto ved min side og syntes å si: ‘Se nå, jeg har deg. Gå og forkynn evangeliet til disse menneskene. Hva vil du helst: å begrave de døde eller å vekke de døde til live?’» Og McNeill dro for å preke.

Hvis sønnen din måtte velge mellom å forkynne evangeliet til mange mennesker og å komme i begravelsen din, hva ville du foretrukket?

Se Haleys Alleged Discrepancies of the Bible, s. 287, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor lot ikke Jesus mannen begrave sin far først i Luk 9:59–60?

Svar: Da sønnen ønsket å begrave sin far først, er det ikke klart om faren allerede var død. Det er snarere mulig at han ventet på at sin aldrende far skulle gå bort før han sluttet seg til Jesus. Han måtte være til stede ved sin fars begravelse for å være sikker på å få sin arv. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 980, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke mannen i Luk 9:61–62 ta farvel med familien sin?

Svar: Mannen ville ikke engang ha spurt Jesus hvis alt han mente var et farvel på fem minutter. Snarere ba mannen om å få tilbringe noen dager med familien sin først, sannsynligvis slik Rebekkas familie ønsket i 1. Mosebok 24:54–59. Elia lot Elisa først ta farvel med familien sin i 1. Kongebok 19:19–21.

Dette kan grovt sett sammenlignes med et jobbintervju i dag. Hvis ditt første spørsmål, og mange av de påfølgende spørsmålene, handler om ferie og sykedager, vil kanskje intervjueren lure på hvor ivrig du egentlig er etter å utføre arbeidet.

Da Elia kalte på Elisa, tok Elisa kort farvel med foreldrene sine i 1. Kongebok 19:19–21, og det var helt i orden. Det handlet altså ikke så mye om en handling, men om en holdning. For oss handler det ikke bare om å ha Jesus i hjertet vårt; det handler om å ha Jesus som nummer én i hjertet vårt.

I jødiske begravelsesskikker ble en person vanligvis begravet samme dag som vedkommende døde. Det kan altså ha vært slik at faren fortsatt var i live, men var i ferd med å dø, og at mannen ønsket å tilbringe farens gjenværende dager sammen med ham. Dette er synspunktet i «Bible Difficulties & Seeming Contradictions», s. 114–115.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 464–465, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 819, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 10:1 leser vi: «Etter dette utnevnte Herren også sytti andre og sendte dem to og to foran seg til alle byer og steder hvor han selv skulle komme.» Spørsmålet er:

1- Hvorfor sendte Jesus disse 70 etter at han hadde sendt de 12 (Luk 9:1)? Var oppgaven eller reisemålet deres annerledes? Har tallet 70 en symbolsk eller allegorisk betydning? Var de opprinnelige 12 blant disse 70?

2- Hvorfor nevner de andre evangeliene ikke denne hendelsen i det hele tatt? Eller var det en allegorisk fortelling som ikke skjedde i virkeligheten?

Svar: De sytti var ikke sammen med Jesus hele tiden slik som de tolv, men de lærte av Jesus og ble sendt ut for å forkynne. Nei, de tolv var ikke en del av de sytti. Jeg antar at Jesus kunne ha valgt et annet tall, for eksempel 69 eller 71. Men Jesus valgte bevisst 70, et rundt tall som er et multiplum av 7. Syv symboliserer fullkommenhet, og dette ville også være en likhet med de sytti eldste som tjente under Moses i 4. Mosebok 11:16–17.

Man bør ikke anse hvert skriftsted som utelukkende allegorisk før det motsatte er bevist. Tvert imot er hvert skriftsted bokstavelig med mindre sammenhengen tilsier noe annet. Selvfølgelig skjedde noen ting bokstavelig talt, men de har også en symbolsk betydning.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Luk 10:2 at arbeiderne var få og at man skulle be om flere?

Svar: Selvfølgelig var det bare sytti arbeidere på dette tidspunktet, men det var ikke poenget her.

Selv senere ville det være få arbeidere. Flere blir kristne enn det er som aktivt arbeider for Gud. Dette er ikke Guds ønske, for Jesus sier her at vi skal be om flere arbeidere.

Spørsmål: Hvordan var de sytti disiplene i Luk 10:3 som lam blant ulver?

Svar: Lam søker ikke å ødelegge eller drepe hverandre. Ulver søker ikke bare å drepe og ødelegge, men de elsker også å spise lam. Dessuten finnes det noen mennesker som til og med får en pervers glede av å vende rettferdige mennesker bort fra rettferdigheten.

Man kan spørre seg hvorfor Jesus valgte å sende dem likevel, selv da han innså at han sendte dem som lam blant ulver. Etter hvert som menigheten vokste, ble budbringerne ofte drept, men budskapet var viktigere enn budbringeren, og budbringerne forsto det.

Spørsmål: Hvorfor fordømte Jesus Korazin, Betsaida og Kapernaum i Luk 10:4–12?

Svar: Selv om det sikkert fantes mange flere onde byer, var disse byene «så nær og likevel så fjernt». De var så nær at de lett kunne høre Jesu ord, men likevel var de døve for evangeliet. Noen mennesker er slik; de har fått så mye undervisning og gode eksempler på å følge Kristus, og likevel har de valgt å ikke følge ham.

For øvrig nevnes Korazin ikke andre steder i Bibelen eller hos Josefus. Men ruinene, 1,5 miles nord for Kapernaum, kan sees i dag. Vi er ikke sikre på om Jesus personlig dro til Korazin eller ikke, men uansett viser det å ta imot eller avvise Jesu sendebud deres holdning til Jesus. Se «New International Bible Commentary», s. 1204, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 938–939, for mer informasjon.

Spørsmål: Kunne de på denne tiden, ifølge Luk 10:8, spise ting som var forbudt i Det gamle testamente?

Svar: Nei, dette verset støtter ikke det. De dro til jødiske byer og hjem, og de ville ikke bli tilbudt svinekjøtt, kamel eller noe annet som strider mot Moseloven. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 938 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 10:12, hvordan vil det være mer tålelig for Sodoma og Gomorra enn for noen byer i Palestina?

Svar: Lukas 10:12 og 2. Petersbrev 2:21 viser at det finnes ulike grader av straff. Mens Sodoma og Gomorra avviste englene direkte, fikk de ikke høre en like tydelig forkynnelse av evangeliet som folket i byene i Galilea som hørte Jesus. Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 233 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 10:13 står det at Sodoma og Gomorra ville ha omvendt seg hvis Jesus hadde kommet til dem, og Gud ønsker ikke at noen skal gå fortapt (Esek 18:23,32 og 2 Pet 3:9). Hvorfor sendte da ikke Gud noen til dem?

Svar: Gud sendte både mennesker og engler. Lot var der, og i 2. Petersbrev 2:7 står det at Lot var bekymret over det skitne livet til de lovløse menneskene. Gud sendte også engler, som mennene i Sodoma prøvde å utnytte.

Spørsmål: I Luk 10:13,14 står det at Tyrus og Sidon ville ha omvendt seg hvis de hadde sett miraklene. Hvorfor utførte da ikke Jesus noen mirakler i den regionen?

Svar: Det er ikke slik at alle ville omvende seg, men at noen, selv i Tyrus og Sidon, ville omvende seg når de så Jesus, mens mange i byene i Galilea ikke ville omvende seg. Jesus besøkte faktisk området rundt Tyrus og Sidon i Markus 3:8 og igjen i Markus 7:24–31. Folk reiste fra Tyrus og Sidon for å høre Jesus i Lukas 6:17.

Spørsmål: I Luk 10:15, kan en hel by bli sendt til helvete?

Svar: Gatene, bygningene og andre gjenstander blir ikke sendt til helvete. Når alle i en hel by avviser Jesus, vil innbyggerne i byen samlet sett havne i helvete.

Spørsmål: I Luk 10:18, hvordan falt Satan fra himmelen på den tiden?

Svar: Mens denne delen av Jesu tjeneste utspilte seg, så han profetisk Satan, anklageren, falle fra himmelen, for snart ville folk motta budskapet om tilgivelse for sine synder, og Satan ville ikke ha noe grunnlag for å anklage dem.

Se «Hard Sayings of the Bible», s. 465–466, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesu disipler i Luk 10:19 tråkke på slanger og skorpioner?

Svar: Jesus sa ikke her at de skulle være uforsiktige eller sette Gud på prøve. Snarere ville Gud beskytte dem mot slanger og skorpioner, slik Paulus ble beskyttet i Apg 28:3–5.

Spørsmål: Hva er betydningen av at disse sannhetene i Luk 10:21 ble åpenbart for små barn og ikke for de lærde og vise?

Svar: Som 1. Korinterbrev 1:19–30 viser, gjorde ikke Gud det mer sannsynlig at de lærde og vise skulle komme til himmelen på grunn av sin lærdom og visdom. Hvis lærdom gjorde en mer gudfryktig og rettferdig, hva med nazistene under andre verdenskrig da? Tyskerne var blant de mest utdannede menneskene på jorden, og deres fly, « », stupbombefly, missiler, stridsvogner og kullteknologi var de beste i verden. Likevel begikk de en stor ondskap ved å drepe over seks millioner jøder.

Evangeliet er fantastisk fordi det er så dyptgripende at de vise kan studere det hele livet uten å slutte å lære mer. Likevel kan også de enkle forstå det lett.

Spørsmål: Hvordan overlot Faderen alle ting til Jesus i Luk 10:22?

Svar: På minst fire måter:

Skaperverket: Alle ting ble skapt av Faderen gjennom Jesus (Joh 1:3; Kol 1:16).

Opprettholdelse: Alle ting holdes sammen gjennom Jesus (Kolosserne 1:17).

Dommen: Faderen har betrodd dommen over menneskene til Jesus, slik at alle kan ære Sønnen slik de ærer Faderen (Joh 5:22-23).

Frelse: Det finnes ikke noe annet navn under himmelen ved hvilket vi kan bli frelst (Apg 4:12).

Spørsmål: Hvordan lengtet de gudfryktige som døde før Kristus, i Luk 10:24, etter å se det disiplene så?

Svar: De messianske profetiene i Det gamle testamente viser at folket så frem til å se Messias.

Spørsmål: Hvordan «fristet» lovkyndiges spørsmål i Luk 10:25 Jesus?

Svar: Dette oversettes bedre med «å sette Jesus på prøve». I likhet med mange lovkyndige i dag stilte denne lovkyndige et spørsmål som han trodde han allerede visste svaret på. Hans hensikt med å stille spørsmålet var egentlig ikke å finne ut det riktige svaret, men å se hva Jesus ville si, og å teste om Jesus hadde rett – i hvert fall i hans øyne.

Spørsmål: Hvordan skal vi være en neste i Luk 10:25–37?

A: Lignelsen om den barmhjertige samaritaneren handler ikke om å fortelle oss hvem andre som bør være vår neste og hjelpe oss, men snarere hvem vi selv bør være en neste for og hjelpe; og svaret er: alle. Her er kjennetegnene på at vi er en god neste.

1) En neste bruker ikke unnskyldninger. Hvilke unnskyldninger bruker du?

2) En neste tar gjerne på seg ulemper. Å hjelpe den ranede mannen kostet den barmhjertige samaritanen tid, da han måtte reise gjennom dette farlige veistrekket i dagslys. Å hjelpe andre koster oss tid, energi, søvn og penger. Når var du sist ulempet for noen andres skyld?

3) En nabo utvikler sin egen karakter. Vår medfølelse bør formes av Guds ord, ikke av vår kultur. Kulturen på den tiden tilsa at man ikke skulle hjelpe samaritanere. Elsker du Gud og ber du? For hvem var du sist en nabo for? Har du en medfølelseslærling, noen du lærer opp til å vise medfølelse?

4) Må du bli spurt? Faktisk var den skadde mannen ikke i stand til å be om hjelp.

Dette er hentet fra en preken av Jeff Miller ved Trinity Bible Church 7. november 2010.

Spørsmål: I Luk 10,27, var det lovkyndigen som sa dette først, eller var det Jesus?

Svar: Siden vi ikke har en oversikt over alt Jesus sa, og alt i evangeliene ikke nødvendigvis er i kronologisk rekkefølge uansett, kan vi ikke si med sikkerhet hvem som var den første til å si dette. Selv om lovkyndigen sa det først, basert på sin riktige forståelse av Bibelen, har Jesu ord likevel Jesu autoritet bak seg.

Spørsmål: I Luk 10:29, hvem er vår neste?

Svar: I Luk 10:36 valgte Jesus bevisst å ikke svare på det spørsmålet. I stedet fortalte han en ganske lang lignelse, slik at når han stilte spørsmålet tilbake til oss, kunne alle som ønsket det, finne ut av det selv.

Spørsmål: Hva vet vi om veien fra Jerusalem til Jeriko i Luk 10:30?

A: Den var ikke lang, omtrent sytten miles, men den var svært bratt; Jerusalem lå omtrent 2500 fot over havet, og Jeriko ligger 770 fot under havet. Banditter lå ofte på lur på denne bratte, svingete veien, omgitt av åser og steinblokker. Et kallenavn på den var «blodveien». Det var en viss fare om dagen, men man ville absolutt ikke ønske å utsette reisen og ferdes på den om natten. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 943, og Evangelical Commentary on the Bible, s. 820, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor hadde samaritaneren denne holdningen i Luk 10:33–36?

Svar: Selv om samaritaneren sannsynligvis visste at denne mannen ikke var samaritaner, sier Lukas 10:33 at samaritaneren «fikk medlidenhet» med den skadde. En vanlig reisende ville trolig ikke hatt nok bandasjer til å forbinde alle sårene hans, så han laget sannsynligvis bandasjer ved å rive strimler av sine egne klær. Som desinfeksjonsmiddel brukte han olje og vin han hadde med seg.

I «The Believer’s Bible Commentary» s. 1410 og «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 820 står det at det er mulig at levitten og presten trodde dette kunne være en felle, og at de ikke ønsket å bli ranet selv. Men samaritanen tenkte enten ikke slik, eller så ble den tanken overstyrt av at mannen tydeligvis trengte hjelp.

Vi skal være samaritanen. Men på et annet plan gikk jødene forbi offeret, og Jesus var samaritanen som stoppet for å hjelpe.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», kap. 8, s. 943, og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 234, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 10:35, tror du at samaritaneren var redd for å bli overfakturert? Burde han være det?

Svar: Samaritaneren hadde ingen «frykt» for å bli overfakturert, selv om det var noe sannsynlig at det ville skje. Han ønsket å hjelpe den skadde, og hvis det å hjelpe andre gjorde ham mer utsatt for å bli lurt, så måtte det være slik. Se The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 544 for mer informasjon.

Spørsmål: Står det i Luk 10:36 på gresk «var en neste» (NIV) eller «ble en neste» (NET Bible)?

Svar: Først hva de ulike oversettelsene sier, og deretter et svar.

«var en neste» (KJV, BSB, NKJV, NIV, NRSV)

«virker for deg som en neste» (Berry’s Interlinear)

«ser ut til at du har blitt en neste» (Jay P. Greens interlineære oversettelse)

«ble en nabo» (NET Bible)

«viste seg å være en nabo» (ESV, NASB 2020, Wuest’s Expanded translation)

The Expositor’s Bible Commentary, kap. 8, s. 944, gir ikke en direkte oversettelse, men sier: «samaritaneren gjorde seg selv til en nabo»

Svaret er at det er begge deler, og dette understreker en vanskelighet ved oversettelsen.

Det er «var» fordi fariseeren spurte «hvem er min neste»

Det er også «ble», fordi samaritanerne ikke bodde i de samme byene som jødene; samaritanerne betraktet ikke seg selv som naboer eller venner av jødene, og jødene betraktet ikke seg selv som naboer eller venner av samaritanerne.

En interessant sidebemerkning i The Expositor’s Bible Commentary, kap. 8, s. 944, sier at fiendtligheten mellom jøder og samaritanere var så stor at fariseeren ikke engang klarte å bruke ordet «samaritaner» i sitt svar til Jesus.

Spørsmål: Hvordan snudde Jesus på spørsmålet som lovkyndigen stilte i Luk 10:36–37?

Svar: Lovkyndigen spurte hvem som var hans neste, altså hvem han burde hjelpe, og hvem han burde gå forbi? Kunne han gå forbi en ikke-jøde, noen han mente ikke fortjente hjelp, osv. Jesus kunne ha konkludert med å si at offeret for forbrytelsen var den neste som trengte hjelp, men det var ikke det Jesus sa. I stedet snudde Jesus på spørsmålet og spurte «hvem var den neste», ikke i betydningen hvem som trengte hjelp, men snarere hvem som ga hjelpen. Så spør ikke: «Hvem er din neste?», men heller: «Hvem kan du være en neste for?» Se The Tony Evans Bible Commentary, s. 983, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 10:38–42, finnes det situasjoner der troende kan være opptatt av én ting, når de egentlig burde være opptatt av noe annet?

Svar: Dette var ikke Martas beste øyeblikk. Legg merke til at Marta ikke kom ut av kjøkkenet og ba Maria om å hjelpe henne. Nei, hun stormet ut av kjøkkenet og beskyldte Jesus for at Maria ikke hjalp henne. Til tross for hennes dårlige holdning – overfor sin Herre, ikke mindre – svarte Jesus og irettesatte henne nådig og mildt. Marta trodde det var bra at hun var så fokusert på middagen. Men i stedet for å være for fokusert, sa Jesus at hun var for distrahert fra viktigere ting.

Å tjene Gud og å tilbringe tid med Gud er begge deler bra, men av de to er det å tilbringe tid med Gud bedre. Poenget var IKKE at Maria og Marta ikke burde ha forberedt seg til middagen. Snarere trengte Marta ikke å være så omstendelig. Hun kunne ha tilberedt noe enkelt og brukt resten av tiden på å lytte til Jesus. Er det tider når du legger mer vekt på noe enn Gud ønsker at du skal?

Det er interessant å legge merke til at Marta var helt uvitende om at hun gikk glipp av noe, og at det var hun som hadde feil prioritering. Vær på vakt for at du ikke befinner deg i en situasjon der du går glipp av nærhet til Herren, uten å være klar over det.

Denne lignelsen er en advarsel til oss. Når din tjeneste for Gud distraherer deg fra ditt forhold til Gud og din kjærlighet til andre, må du tenke gjennom om din tjeneste virkelig er for Gud eller ikke. I likhet med Marta må vi passe på å ikke la oss distrahere av å gjøre så mange ting – selv ting for tjenesten – at vi ikke fokuserer på det Gud ønsker at vi skal fokusere på.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 984, «The Expositor’s Greek New Testament», bind 1, s. 545, og «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 820, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ba disiplene i Luk 11:1 om at Jesus skulle «lære oss å be»?

Svar: I evangeliene fremgår det at Jesus ba mye. Han ba da han ble døpt i Luk 3:21. Han ba da han utvalgte de tolv i Luk 6:12. Han ba ofte alene i Luk 5:16 og 9:18. Han ba i nærvær av andre i Luk 9:28–29. Han ba for Simon Peter i Luk 22:32, og i Getsemane-hagen i Luk 22:40–44. Han ba til og med på korset i Luk 23:46. Til slutt ba en av disiplene hans: «Lær oss å be.»

Denne anmodningen innebærer å lære oss hvordan vi skal be, men den betyr mer enn det. Den omfatter også «lær oss å være mennesker som ber». Dette ble sagt rett etter at Jesus irettesatte Marta for å være opptatt med ting utenom Gud og roste Maria for hennes hengivenhet til Jesus. I likhet med disippelen bør vi innse når bønnen mangler i våre liv. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 234, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1411 og «The New International Bible Commentary» s. 1206 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skiller denne bønnen seg fra den moderne formen i Luk 11:1–4?

Svar: Den er kortest i Lukas, lengre i Matteus, og den samme som i dag i noen senere manuskripter av Matteus. Hvis vi antar at den moderne formen kom senere, skrev både Matteus og Lukas det de husket fra Herrens bønn, eller så kan det hende at Jesus underviste i den mer enn én gang. En lærdom vi kan trekke av dette, er at Herrens bønn ikke er en «magisk besvergelse» som vi alle må lære utenat og be nøyaktig. Tvert imot viser variasjonen i ordvalget oss at det er den faste hensikten og betydningen som er viktig, og det er det Gud har bevart, ikke noen formel. Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 948, og Evangelical Commentary on the Bible, s. 821, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal vi, som er så ubetydelige mennesker, i Luk 11:2 be om at Guds navn skal helliges?

Svar: Bønnen går ut på at Guds navn skal holdes hellig på jorden. Guds navn blir beskrevet som hellig og ærefryktinngytende i Salme 111:9. Også i de jødiske bønnene Kaddish og de atten velsignelsene ber man om at Guds navn skal være hellig. Gud gleder seg når vi ber og ber om at hans navn skal bli herliggjort på jorden. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 948 for mer informasjon.

Spørsmål: Siden Jesus betalte for våre synder i Luk 11:4, hvorfor må vi da fortsatt be om tilgivelse for dem?

Svar: Jesus fjernet den rettslige straffen for synden, men med Den Hellige Ånd som virker i våre liv, har vi et ansvar for å fjerne syndens praksis fra våre liv. Det er vanskelig å ha et levende forhold til Gud hvis vi ikke tar synden i våre liv på alvor.

For øvrig står det «synder» i Lukas, og «gjeld» i Matteus. På den ene siden ble dette sagt før våre synder ble fjernet ved korsfestelsen. Men selv etter det bør vi for alltid være uendelig takknemlige for at Jesus betalte prisen for våre synder.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 985, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ber vi i Luk 11:4 om at Gud ikke skal føre oss inn i fristelse?

Svar: Gud frister oss ikke, slik Jakob 1:13–15 lærer oss. Men Gud tillater at vi blir prøvet, og vi ber om at Gud ikke lar oss bli prøvet utover det vi kan tåle. Anglikanere ber om dette som «redd oss i vår nød». Eller «fjern oss fra situasjoner vi ikke kan håndtere».

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 948, The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 235, og The Tony Evans Bible Commentary, s. 985 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skulle en reisende komme midt på natten i Luk 11:5?

Svar: Folk reiste vanligvis om dagen langs kysten og i det meste av Palestina. Men i den vestlige ørkenen kunne folk foretrekke å reise om natten, spesielt når det var fullmåne, for å unngå varmen. Eller kanskje en reisende hadde beregnet tiden feil og kommet ekstra sent.

Uansett var brød svært billig. En familie kunne bake en haug med ferskt brød og dele det med naboene i landsbyen. Når det begynte å bli tørt, kunne en annen familie bake mye brød og dele det. I en landsby visste man altså hvem som hadde ferskt brød. Når en reisende kom midt på natten, kunne verten derfor banke på døren til den som nettopp hadde bakt mye brød. For øvrig ble brødet bakt i runde brød som ytre sett lignet på lysebrune steiner.

Familier som ikke var velstående, bodde ofte i små ettromsboliger og delte kanskje til og med sovematter. Det kunne være vanskelig å reise seg uten å vekke de andre. Derav motviljen mot å stå opp og låse opp døren. Det greske uttrykket her er tvetydig. Det kan bety at den som banket på, var dristig som gjorde det, eller det kan bety at personen var «skamløs» ved å insistere på å banke på på den tiden av døgnet.

Poenget med denne lignelsen er at selv en nabo vil gjøre det han helst ikke vil på grunn av vedvarende forespørsler. Hvor mye mer vil da ikke Gud svare på våre bønner når vi ber vedvarende?

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1412, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 948, «The Expositor’s Greek Testament» bind 1 s. 547, «New International Bible Commentary» s. 1206 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 821 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor må vi være utholdende overfor Gud i Luk 11:5–8?

Svar: Jesus sa bare at vi må være i stand til å være utholdende; her sa han ikke hvorfor. Vi kan imidlertid se noen grunner til utholdenhet.

Daniel måtte være utholdende fordi Daniel 10:12-13 viser at det, uten at han visste det, var demonisk motstand mot engelen som besvarte hans bønn.

Å vente er ofte viktig på grunn av Guds tidsplan.

Noen ganger er vedvarende bønn nødvendig fordi det vi angriper, er en av Satans festninger.

Spørsmål: I Luk 11:5-8, hva er forskjellen mellom utholdenhet i bønn og tom gjentakelse, som i Matt 6:7?

Svar: I begge tilfeller kan noen si nøyaktig de samme ordene flere ganger, eller en bønn gjentas på forskjellige måter.

Hvis det har betydning hver gang og er et uttrykk for det man virkelig ønsker, er det utholdenhet.

Hvis ordene blir sagt uten mening bak dem, betyr de ikke noe mer for Gud enn for den som gjentar dem forgjeves.

I en kristen liturgi sier alle det samme hver gang liturgien brukes. Om dette er utholdenhet eller tom gjentakelse, avhenger ikke av ordene, men av hjertene til de som utfører liturgien. Som en historisk bemerkning har vi kopier av liturgier fra omtrent Klemens av Alexandrias tid (193–217/220 e.Kr.).

Spørsmål: I Luk 11:8, bør det stå «utholdenhet» eller «dristighet/påtrengendehet»?

A: Utholdenhet betyr å spørre om og om igjen. Frimodighet betyr å ikke skamme seg over å be om disse tingene. Det greske ordet kan bety begge deler.

Det er oversatt med «utholdenhet» i NKJV, NRSV, World English Bible, English Free Bible og Wuest’s Expanded Translation.

Det oversettes på den andre måten, «påtrengendehet» i KJV, 1901 ASV, 1895 RV, Young’s Literal Translation, eller «frekkhet» i ESV, eller «dristighet» i NIV.

Spørsmål: I Luk 11:10 (NIV), bør det oversettes som «dør» eller «den»?

Svar: Det greske ordet sier ikke eksplisitt «dør», men snarere «det». På den annen side sier det greske også «bank på» og «åpne», så den implisitte betydningen er en dør eller port.

Spørsmål: Hva var Jesu poeng i Luk 11:11–13 om jordiske fedre kontra vår himmelske Far?

Svar: Selv om jordiske fedre ikke er helt så gode som Gud Fader, gir selv jordiske fedre vanligvis sine egne barn de gode tingene de ber om. De går absolutt ikke ut av sin vei for å gi barna sine dårlige ting når de ber om gode ting. Så vær frimodig når du ber vår himmelske Far om gode ting.

Spørsmål: Hvor vanlige var egg den gang, i Luk 11:12?

Svar: Israelittene hadde ikke høner og egg før de lærte det av babylonerne under fangenskapet. Men på dette tidspunktet må de ha vært ganske vanlige. Se The Expositor's Greek Testament, bind 1, s. 548 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 11:13, hvordan gir Faderen Den Hellige Ånd til alle som ber Ham om det, siden Simon Magus ba om, men ikke mottok Den Hellige Ånd i Apg 8:18-23?

Svar: Selv om Simon ikke ba Faderen, men apostlene, er ikke det hovedpoenget her.

Snarere ba Simon Magus aldri om å bli fylt av Den Hellige Ånd selv. I stedet tilbød Simon bestikkelse for å få kraften til å gi dette til andre og bruke den. Noen ganger i dag ønsker folk å bruke Gud i stedet for å bli brukt av Gud.

Spørsmål: Siden Faderen i Luk 11:13 gir Den Hellige Ånd til dem som ber Ham om det, betyr det da at kristne ikke har Den Hellige Ånd før de ber Gud om Den Hellige Ånd?

Svar: Som det påpekes i *1001 Bible Questions Answered*, s. 47–48, ble dette sagt før pinse, da Den Hellige Ånd ble utøst over alle kristne. Siden pinse har Den Hellige Ånds komme inn i en ny troende vært en del av å ta imot Kristus i sitt liv. Det finnes imidlertid et uvanlig tilfelle i Apostlenes gjerninger 8:14–17, der evangeliet ble forkynt for samaritanerne på en ufullstendig måte: de ble døpt i Jesu navn, men hørte ingenting om Den Hellige Ånd. Peter og Johannes kom til dem, la hendene på dem, og da mottok de Den Hellige Ånd. Den vanlige situasjonen er imidlertid at man mottar Den Hellige Ånd når man tror. Når en kristen har mottatt Den Hellige Ånd, kan vedkommende bli fylt av Den Hellige Ånd (Efeserne 5:18-21) – eller ikke – avhengig av hvordan vedkommende forblir i Kristus.

Spørsmål: Hvem er den sterke mannen og den sterkere mannen i Luk 11:21-22?

Svar: I denne metaforen er den sterke mannen Satan, og den sterkere mannen er Jesus Kristus. Kristus tar tilbake liv og kropper som var i Satans grep. Kristus er ikke i en defensiv rolle her, hvor han forsvarer sine egne. Tvert imot er Kristus i en offensiv rolle, der han aggressivt tar fra Satan de menneskene som ellers ville tilhøre Satan. Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 236, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 11:23, hvordan kan man bli spredt hvis man ikke er med Jesus, når noen drev ut demoner i Jesu navn i Luk 9:49–50?

Svar: Begge deler er sanne. Legg merke til at de som drev ut demoner i Luk 9:49–50, fortsatt gjorde det i Jesu navn. De var altså med Jesus. På den annen side var de ikke en del av den menneskelige organisasjonen bestående av apostlene og de sytti. Se «The Believer’s Bible Commentary», s. 1413–1414, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor kan en ond ånd i Luk 11:24-26 komme tilbake med syv andre ånder, og ikke seks eller åtte?

Svar: Det er to aspekter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus sa ikke at det alltid var syv og aldri et annet tall. Han ga bare et eksempel.

2. Syv ble ansett som et generelt tall for fullstendighet, og Jesus kan ha ment at «et komplett sett» med demoner ville komme tilbake.

Det finnes ingen «åndelig nøytralitet» i våre liv. Hvis noen er tomme fordi demonene har forlatt dem, er det flott. Men de må fylles av Den Hellige Ånd som troende, ellers kan demonene komme tilbake – og enda verre.

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 822 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 986 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan det i Luk 11:27–28 hende at noen feilaktig anser familie og morsrollen som viktigere enn Gud?

Svar: Både gode og onde ting kan bli avguder. For eksempel er familien noe godt, og det er godt å stå nær familien sin. Men hvis familien din ber deg om å gjøre ting som strider mot det Gud sier, må du stå nærmere Gud enn familien din. Jeg kjenner til to par som skilte seg hovedsakelig fordi familien til den ene ektefellen ikke godkjente den andre ektefellen. Gud hater skilsmisse, og når du skiller deg fra ektefellen din utelukkende fordi du lytter til familien din, synder du foran Gud.

Spørsmål: Hvordan synder noen mennesker i Luk 11:27–28 ved å ære Maria på omtrent samme nivå som Jesus?

Svar: Jesus benektet ikke at Maria var velsignet, men det var viktigere å høre Guds ord og adlyde det enn å kalle Maria velsignet. Det er greit å kalle henne velsignet, men ingenting i Bibelen sier at vi skal tilbe eller dyrke henne. I den romersk-katolske kirkens katekisme kalles Maria «Mediatrix» (medformidler) og «Redemptrix» (medforløser) sammen med Kristus. Som det står i «The Tony Evans Bible Commentary» s. 986, erstatter ikke beundring av Jesus og hans mor lydighet mot Jesus.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1414 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 822 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var Jona-tegnet i Luk 11:29–30?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Jona må sikkert ha sett merkelig ut for ninivittene. Etter å ha vært inne i den store fisken i tre dager og netter, var huden hans sannsynligvis helt bleket hvit, og kanskje var håret hans delvis revet ut. Jesus henviser imidlertid ikke til hud eller fysisk utseende her.

Svaret: Fariseerne ba om et mirakuløst tegn etter eget ønske, og Jesus ville her, i likhet med Jona, ikke gjøre noe annet enn å forkynne for dem. Slik Jona aldri utførte et mirakel, ville heller ikke Jesus utføre et mirakel på deres forlangende. Likevel omvendte ninivittene seg da de hørte Jonas’ forkynnelse, men ville fariseerne omvende seg når de hørte Guds Sønns forkynnelse? Hvis ikke, hvor hardhjertede ville da fariseerne fremstå, selv sammenlignet med de voldelige, men omvendte ninivittene.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 236, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva sier dette i Luk 11:29–30 om at Jesus trodde at Jona var en historisk person?

Svar: Noen liberale kristne hevder at Jona-boken var en symbolsk bok. Imidlertid ga ingen historisk jødisk person eller tidlig kristen noen indikasjon på at de betraktet den som noe annet enn historisk. Jesus bruker her det historiske faktumet om Jona og ninivittene for å understreke alvoret i deres manglende omvendelse. Akkurat som dronningen av Saba var en historisk person, var Jona like historisk. Jesu poeng ville være basert på et villedende argument hvis Jesus selv trodde at historien var oppdiktet. Hvis Jonas’ tilbakekomst etter tre dager og netter i magen på den store fisken var et bilde på Jesu egen død og oppstandelse, og hvis du mener at Jonas’ historie bare var symbolsk, mener du da at Jesu død og oppstandelse også bare er symbolske?

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1414–1415, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 236 og «New International Bible Commentary» s. 1207 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan vil dronningen fra sør i Luk 11:31 reise seg mot den generasjonen?

Svar: Dronningen fra Sør var dronningen av Saba, som besøkte kong Salomo i 1. Kongebok 10:1–10. Jødene hadde absolutt ingen unnskyldning for å være langt borte fra Galilea, på grunn av eksemplet fra dronningen av Saba, som kom fra et mye fjernere sted for å høre på Salomo, og Jesu lære var større enn Salomos.

Spørsmål: I Luk 11:32, hvordan vil mennene fra Ninive fordømme den generasjonen?

Svar: Jødene kunne verken si at de var for onde eller at Jesu lære var for fremmed. Eksemplet med folket i Ninive vil vise dem at de onde fremmede i Ninive omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og Jesu lære er større enn Jonas’.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Luk 11:34 med at hvis øyet er mørkt, er hele kroppen full av mørke?

Svar: Jesus brukte en fysisk situasjon som en analogi for en åndelig sannhet. Hvis øynene dine er mørke (ute av stand til å se), så ser ikke hele deg noe lys. På samme måte, hvis din eneste åndelige næring er mørke, er det ikke overraskende at det som er inni deg, er mørke. Noen ganger kan folk ha et lys som slukker raskt, eller ellers blir det for svakt til å være nyttig og gjøre noe godt. Jesus er Lyset, som tente lampen, så la ikke lyset ditt bli svakt eller slukke. Se «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 551, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1415, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ga ikke Jesus et godt hygienisk eksempel og vasket hendene før han spiste, slik det står i Luk 11:38–41?

Svar: Gud befalte ikke folk å vaske hendene før de spiste i Det gamle testamente. Det er ikke noe galt i å vaske hendene, men hvis du gjør det så religiøst at du anser det som et tegn på rettferdighet overfor Gud, da blir det galt for deg. Jesus poengterte her noe som var viktigere enn personlig hygiene. Når mennesker begynner å finne på regler og sier at man må følge deres regler for å følge Gud, tok Jesus avstand fra det. Dette henger nært sammen med Lukas 11:45-46, der Jesus sa at de forsømte det Gud hadde sagt, og erstattet Guds bud med menneskers regler.

Si ikke at Gud har sagt noe hvis Gud faktisk ikke har sagt det, slik det står i Ordspråkene 30:5-6 og 1. Korinterbrev 4:6.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 237, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 986, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1415–1416 og «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 822 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor irettesatte Jesus fariseerne så skarpt i Luk 11:42–54?

Svar: Jesus ga uttrykk for sin dypeste skuffelse over disse menneskene. På den ene siden hadde de stor kunnskap om Skriften og formidlet den til andre. På den andre siden hadde de ingen kjærlighet til Gud, og Jesus var skuffet over at de hadde forkastet Guds hensikt for seg selv (Luk 7:30). De elsket alle de døde profetene; det var de levende de hadde problemer med.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 987, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skulle Gud i Luk 11:49 sende en profet til et folk, siden Gud visste at folket ville drepe profeten?

Svar: Gud er utrolig tålmodig når det gjelder å gi folk muligheter til å vende seg til Ham. Selv når folk dreper en gudfryktig profet, hender det at de samme menneskene senere omvender seg og vender seg til Gud, slik for eksempel Auca-indianerne gjorde i Ecuador etter at de hadde drept Jim Elliot og andre kristne misjonærer.

Spørsmål: Hvem var Sakarja i Luk 11:51 og Matt 23:35?

Svar: Dette var mest sannsynlig presten Sakarja, som Joas drepte i 2. Krønikebok 24:20–21. Det kan også ha vært profeten Sakarja, eller kanskje var de begge den samme personen. Abel var den første som ble martyr i Bibelen. Presten Sakarja var den siste som ble martyr i den siste boken i det jødiske Gamle Testamentet, 2. Krønikebok. Det er en tilfeldighet at man kan oppsummere dette som «de drepte profetene fra A til Å». Se Believer's Bible Commentary s. 1416 og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 237 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvilke måter kan religiøse og religiøst kunnskapsrike lærere i dag, ifølge Luk 11:52, noen ganger faktisk hindre folk i å komme til Gud?

Svar: De hadde sannheten, «nøkkelen» til evig liv, men ikke bare brukte de den ikke selv, de avskrekket også andre fra å lære den og bruke den.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1416–1417, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 956–957, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ble Jesus stilt så mange spørsmål i Luk 11:53–54?

Svar: Han ble stilt så mange spørsmål av de skriftlærde og fariseerne, ikke fordi de ønsket å lære av ham, men snarere for å fange ham i en felle slik at han uforsiktig skulle si noe inkonsekvent eller noe som Jesus ellers senere ville angre på. Se The Expositor’s Greek Testament, bind 1, s. 555, og New International Bible Commentary, s. 1207, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sammenlignet Jesus i Luk 12:1 fariseernes lære med gjær?

Svar: Gjær er her en metafor for hyklerisk lære. Gjær er usynlig, men dens vekst og virkninger forandrer deigen dyptgripende. Den virker langsomt og i det skjulte, men gjennomsyrer og tar fullstendig overhånd. Fariseernes lære var av samme art. Jesus anså ikke fariseernes lære bare som uønsket, men snarere som åndelig dødelig. På samme måte finnes det i dag lære som, hvis folk tror på den, er åndelig dødelig. Heldigvis kan Gud, i denne metaforiske forstand, føre mennesker tilbake fra de døde. Jesus sa det samme, men i en annen sammenheng, i Markus 8:15. Se *The Expositor's Greek New Testament*, bind 1, s. 555, *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 987, og *New International Bible Commentary*, s. 1208 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er Jesu poeng om hykleri i Luk 12:2?

A: Ordet «hypokrisis» på gresk refererte opprinnelig til en person, vanligvis en skuespiller, som bar en maske. På et eller annet tidspunkt blir alle avmaskert, og folk ser deres sanne ansikt. Selv om hykleri er galt, er Jesu poeng i dette verset at det er tåpelig. Tenk deg et øyeblikk at en person kunne slippe unna med å begå hvilken som helst forbrytelse de ønsket; men at foreldrene, barna, vennene og politiet alle ville finne ut av det. I så fall, hvor mange forbrytelser ville de ønske å begå under slike omstendigheter? Generelt sett er folks vurdering av sannsynligheten for å bli tatt vanligvis lavere enn den egentlig er. Dette skyldes delvis hvordan vi vurderer det. Hvis du gjør noe 99 ganger og slipper unna med det, og den hundrede gangen blir du tatt og havner i fengsel, ville de da anse det som a) veldig bra fordi suksessraten var 99 %, eller b) at du ble tatt, havnet i fengsel og muligens ødela livet ditt. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 237, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1417 og «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 822–823 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er en «penny» eller kobbermynt i Luk 12:6 og Luk 12:59?

Svar: I Luk 12:6 og Matt 10:29 var dette en romersk mynt kalt assarion, som utgjorde en sekstendedel av en denar, som var en dagslønn. Dette ordet brukes kun i Bibelen i Luk 12:6 og Matt 10:29.

I Luk 12:59, Mark 12:42 og Luk 21:2 er ordet leptos, som er en jødisk kobbermynt verdt omtrent en åttendedel av en cent.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 237, 240, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Luk 12:11–12 stole på løftet her, og hva er det som ikke er lovet?

Svar: Det er lovet at når vi blir ført frem for dommere på grunn av forfølgelse av vår tro, vil Den Hellige Ånd vise oss hva vi skal si for å være et godt vitne for Kristus.

Det står IKKE at vi vil få de ordene som er tryggest å si, eller som vil få dem til å løslate oss. Men vårt fokus bør være vitnesbyrdet om Kristus, ikke vår egen sikkerhet.

Det står heller ikke at vi ikke bør forberede oss før vi leder et bibelstudium eller holder en preken.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1418, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor delte Jesus aldri arven mellom mannen og broren hans i Luk 12:14?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Det var bare mannen som spurte, ikke broren. Det fungerer ikke særlig godt å megle i en tvist mellom to parter hvis den ene parten aldri har bedt om, ønsket eller gått med på å akseptere meglingen.

2. Det var ikke Jesu hovedformål å komme til jorden for å avgjøre små sivile saker. Å megle i en tvist ville være en god ting, bortsett fra at det ville være en avledning fra hvorfor Jesus var der.

3. Det fantes allerede domstoler som mannen kunne henvende seg til.

4. Penger er ingen velsignelse når en person er mer opptatt av penger enn av Gud, slik Jesus nevnte i Lukas 12:21.

Lukas spesifiserer ikke om mannen ble urettferdig behandlet av sin bror, eller om han bare var grådig etter å få mer. Lukas visste det sannsynligvis ikke, men siden de følgende versene handler om grådighet, var i det minste én av dem grådig. Sett i et større perspektiv spilte det ingen rolle hvem som var grådig, for uansett gikk mannen glipp av det viktigste. Det er utrolig trist å tenke på at denne mannen, som levde på den tiden, var heldig nok til å få se Jesus, Gud i menneskeskikkelse. Likevel, i stedet for å be Jesus om å undervise ham eller gi ham evig liv, ville han bare at Jesus skulle ordne opp i en bagatell. Det er greit å spørre Gud om små ting. Men kommer vi i dag ofte til Gud i bønn om de små tingene, og overser vi de store tingene?

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1418, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var det egentlig den rike mannen gjorde galt i Luk 12:15–21?

Svar: Den rike mannen hadde et alvorlig problem, men det var ikke det han gjorde galt. Det var snarere det han ikke gjorde riktig. Å tenke på fremtiden, takke Gud og spørre hvordan han kunne hjelpe andre siden Gud hadde velsignet ham så rikelig, var tydeligvis svært fjernt fra hans bevissthet. Den rike mannen trengte ikke å bygge nye låver for å oppbevare mer enn han trengte. Han trengte ganske enkelt å dele ut maten til de fattige.

Som noen en gang sa: «Mennesket planlegger, men Gud bestemmer.» Akkurat som hykleri er tåpelig i Lukas 12:2, er bekymring for penger tåpelig her i Lukas 12:28–29.

Dette har likheter med Salme 49:5–10, 16–17 og i apokryfene, Sirak 11:18–19. Se *The Expositor’s Greek New Testament*, bind 1, s. 557, *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 238, *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 988, *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 822–823, *New International Bible Commentary*, s. 1209–1210, og *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1419 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor bekymrer folk seg i Luk 12:23–31?

Svar: Lukas gir oss her en rekke grunner.

a) Vi bekymrer oss for mye for hvordan vi skal skaffe mat og klær til oss selv og familien i Luk 12:23,29. Vi bør ha tro på at Gud sørger for oss.

b) Vi bekymrer oss for vår verdi og betydning i Luk 12:24. Vi bør være opptatt av at Guds navn skal bli herliggjort på jorden. Vi blir kanskje ikke ansett som særlig verdifulle i verdens øyne, men det er Guds syn på oss som teller.

c) Vi bekymrer oss for vår fysiske kropp og helse i Lukas 12:25. Vi bør ta vare på oss selv, men hva med Guds folks åndelige og fysiske behov?

d) Vi bekymrer oss for utseendet vårt, den fysiske skjønnheten og moten i Lukas 12:27. Vi bør være mer opptatt av at Jesus skal fremstå som vakker når han stråler i livene våre.

e) Vi bekymrer oss for alt det verden viser oss at vi bør bekymre oss for i Lukas 12:30. Vi bør innse at vi, som fremmede og gjester i denne verden, rett og slett ikke lenger bryr oss om mange av de tingene vi pleide å bry oss om da vi var en del av verden.

Generelt sett, når du blir fristet til å bekymre deg, tenk på disse tingene. Vi bør ikke bekymre oss fordi a) vi er pålagt å la være i Lukas 12:22, vår tro kan hindre oss i å bekymre oss i Lukas 12:28f, slutte å søke det verden søker etter i Lukas 12:30, men heller ivrig søke Guds rike i Lukas 12:31, fordi det er Faderens velbehag å gi deg riket i Lukas 12:32.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1419–1420, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 12:32, refererer «den lille flokken» til en salvet klasse på 144 000 mennesker, slik Jehovas vitner lærer?

A: Nei. Jehovas vitner lærer dette blant annet i boken *Den største mannen som noensinne har levd* (1991), avsnitt 78. Verken her eller i Åpenbaringen nevnes det at himmelen er begrenset til 144 000 mennesker. Faktisk underviser Jesus ikke om noen fremtidig liten flokk, men henvender seg tvert imot til den lille flokken som akkurat nå står rett foran ham. Den lille flokken her er Jesu disipler, inkludert Judas. Vi er som forsvarsløse sauer som er sluppet løs i en fiendtlig verden. På egen hånd er vi maktesløse mot Satan, demoner og andre «ulver», men vi har Kristi kraft. Romerne 8:35–39 lærer oss at selv om vi er forsvarsløse sauer, har Gud lovet at ingenting skal skille oss fra hans kjærlighet.

Se «When Cultists Ask» s. 148–149, «The New International Bible Commentary» s. 1209 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1420 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan skal vi gjøre dette i Luk 12:33?

Svar: Det står at vi skal selge eiendeler; ordet «alt» er verken nevnt eller underforstått i det greske originalteksten. Men det som ligger underforstått, er å gi med offervilje, det vil si å gi til det gjør vondt, for å forsørge de fattige og for tjenesten.

Man kan diskutere om hovedformålet var å hjelpe de fattige, eller å hindre at de troende ble tynget av eiendeler. Et enkelt svar er at begge grunnene er gyldige.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 964, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er svært uvanlig ved denne lignelsen i Luk 12:37?

Svar: De fleste av Jesu lignelser formidler sannheter i en sammenheng og på en måte som tilhørerne lett kan forholde seg til. Også denne lignelsen begynner på den måten. Men tanken om at en herre belønner de våkne og lydige tjenerne ved at herren selv tjener dem, er helt uhørt. Hvilken herre med vettet i behold ville gjøre noe slikt? Akkurat når hans lydige tjenere er klare til å springe til handling og tjene ham, snur han på rollene og tjener dem på en rørende måte.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1420–1421 og «New International Bible Commentary» s. 1209–1210 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan svarte Jesus i Luk 12:41–44 på Peters spørsmål om hvem denne læren var rettet mot?

Svar: Jesus svarte med en annen lignelse. Jesu undervisning her er rettet mot enhver tjener som venter (eller burde vente) på herrens tilbakekomst. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 988–989, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr lignelsen om tjenerne som venter på herrens tilbakekomst i Luk 12:42–48?

Svar: Det finnes tre forskjellige tolkninger av denne lignelsen.

På Jesu tid ventet kanskje ikke alle på Messias, men de burde ha gjort det.

Siden Kristi himmelfart blir vi bedt om å være våkne og forberedt på hans gjenkomst. Jesus forutsier en forsinkelse før sin gjenkomst.

I alle tider bør folk søke Gud og hans frelse.

Denne lignelsen kan gjelde for alle, men den gjelder spesielt for troende, dvs. herrens tjenere, når de har autoritet eller innflytelse over andre troende. Vi bør nøye vurdere hvordan vi bruker vår tid og våre ressurser mens vi venter på herrens gjenkomst. Vi bør også nøye reflektere over hvordan vi behandler andre. Mens herren var borte, hadde tjenerne fortsatt arbeid å utføre. Det samme gjelder for oss.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 966–967, og «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 823, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 12:45, hvor dårlig er tjeneren i denne lignelsen?

Svar: Tjeneren prøver ikke engang å utføre sin herres pålegg. Han er frekt trossig, fordi han tror det er lang tid til herren kommer tilbake. Han tilegner seg herrens eiendom og de andre tjenerne til egne formål og for sin egen fornøyelse. Se The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 562 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan vil utro tjenere av Gud, Herren, bli dømt i Luk 12:45?

Svar: Noen, ekte troende, vil bli dømt til å miste sin belønning, slik 1. Korinterbrev 3:12–17 viser.

Andre, som ikke tjente Gud, selv om de sannsynligvis betraktet seg selv som Guds tjenere, vil bli tilintetgjort, slik 1. Korinterbrev 3:16-17, Matteus 7:21-23, Hebreerbrevet 6:4-8 og 2. Petersbrev 2:1-3 viser. De ble ikke frelst og skal til helvete. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 989, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1421, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva lærer Luk 12:47-48 oss om kunnskap og ansvar?

Svar: Tjeneren som hadde kunnskapen, skal straffes hardt. Tjeneren som ikke hadde kunnskapen, skal straffes mildt. Det finnes ulike grader av straff. Du kan oppsummere dette med Lukas 12:48: «Den som har fått mye, skal det også kreves mye av.» Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1421, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvilken dåp er det snakk om i Luk 12:49-52?

Svar: Dette refererer til den virkeligheten som vår dåp er et symbol på. Dette refererer til Kristi død og oppstandelse. Ild kan her referere til renselse, dom eller begge deler. Se «Hard Sayings of the Bible», s. 471–472, «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 968, og «Believer’s Bible Commentary», s. 1421, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor kom Jesus, Fredsfyrsten, i Luk 12:49,51 ikke for å bringe fred, men splittelse? (Muslimen Ahmed Deedat tok dette opp.)

Svar: Med Jesus har vi fred på tre måter, men ikke på en fjerde.

1) Jesus kom for å gi oss fred og forsoning med Gud.

2) Vi skal også ha fred med våre medbrødre og -søstre i Kristus.

3) Så langt det er mulig, skal vi ha fred med alle mennesker.

X 4) Men folk vil motsette seg oss fordi vi bærer evangeliets sannhet. Både Jesus og Paulus har forhåndsvarslet oss om at folk vil hate oss, skille seg fra oss og forfølge oss på grunn av evangeliet.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 989, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 12:50, hvordan var Jesus bundet inntil denne dåpen var fullført?

Svar: Denne dåpen er ikke Jesu dåp av Johannes, for den hadde allerede funnet sted. Dette refererte snarere til Jesu død på korset og konsekvensene av den, inkludert hans oppstandelse og utgytelsen av Den Hellige Ånd på pinse. Først da ville Den Hellige Ånd bo i alle troende og utføre det verket Jesus hadde sendt ham for å gjøre.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 472–475, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1421, *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 239, og *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 989 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus, Fredsfyrsten, i Luk 12:51 komme til å skape splittelse på jorden i stedet for fred?

Svar: Å følge Jesus førte til splittelse, ikke nødvendigvis krig og vold. Selv når ikke-troende bruker vold for å forfølge kristne, er det den ikke-troende, ikke den kristne, som bruker vold. Selv i vår egen familie kan det være ikke-troende som forfølger oss. Det er nesten som når en forelder sier: «Barnet mitt er kanskje en løgner, en tyv og en alkoholiker, men i det minste er det ikke kristen!» Jesus gjentar en svært lignende tanke i Mika 7:5-7. I Johannes 15:18-21 sa Jesus til oss at vi ikke skal bli overrasket over denne forfølgelsen. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 239, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1422, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan kristne i Luk 12:52-53 ære sine foreldre og samtidig unngå å irritere sine barn, siden evangeliet vil skape splittelse i en familie?

Svar: Kristne skal ære sine foreldre og adlyde dem, med mindre foreldrene pålegger dem å gjøre noe som strider mot det Gud har sagt. På samme måte skal folk adlyde forskriftene i byen eller tettstedet de bor i, bortsett fra det som strider mot lovene i delstaten eller provinsen. Folk skal adlyde lovene i sin delstat eller provins, med mindre det innebærer å bryte nasjonale lover.

Kristne skal verne om familien sin og være fredsstiftere, samtidig som de er klar over at evangeliet fører til splittelse. Vi bør være forsiktige med å skille oss fra andre, og desto mer fordi evangeliet noen ganger vil føre til at andre skiller seg fra oss.

Spørsmål: Hva er Jesu poeng i Luk 12:57–59 med at man ikke skal komme ut før den siste penningen er betalt?

Svar: Når man verken ber om eller mottar barmhjertighet, kan rettferdighet være hard.

Spørsmål: I Luk 12:59, Luk 21:2 og Mark 12:42, på en litt lettere tone: Hvorfor skulle partikkelfysikere være interessert i disse versene?

Svar: I Luk 12:59 sier det greske bokstavelig talt at de ikke skal komme ut før de har betalt den siste lepton. Luk 21:2 nevner to lepta. I moderne fysikk er leptoner en klasse av subatomære partikler som inkluderer elektroner og nøytrinoer, så man kan si at de ikke skal komme ut før de har betalt den siste lepton.

Spørsmål: Hvorfor fortalte noen mennesker i Luk 13:1 Jesus om galileerne, hvis blod Pilatus blandet med ofrene deres?

Svar: Dette ville være avskyelig for jødene. De ønsket enten å få Jesu reaksjon, hans forklaring på hvorfor Gud tillot at dette skjedde, eller en bekreftelse på at dette ikke skulle tolereres. Siden dette skal ha skjedd i Jerusalem, tyder dette på at Jesus ikke befant seg i Jerusalem på dette tidspunktet. De ønsket å vite hvordan Jesus ville svare på problemet med ondskap og lidelse i dette konkrete tilfellet. Var disse menneskene mer onde enn andre, eller var det noe annet? Kanskje var de seloter som ønsket verbal støtte til opprøret mot Roma.

Mens det første eksemplet var en katastrofe forårsaket av en ond mann, var det andre eksemplet en katastrofe som ikke var forårsaket (i det minste ikke med vilje) av noen.

T.W. Manson påpeker i *Sayings*, s. 273, også at de kanskje fortalte dette til Jesus for at han skulle komme med kritikk av Pilatus, som de kunne ta med seg tilbake og fortelle Pilatus. Legg merke til at Jesus her ikke kritiserte eller nevnte Pilatus i det hele tatt.

Uansett hva de ønsket, var Jesu reaksjon, svar og det han bekreftet sannsynligvis ganske uventet. Jesus gikk i stillhet forbi irettesettelsen av det alle allerede visste var ondt, og i stedet fokuserte Jesus på hvorfor dette skjedde med dem. Det er tre observasjoner vi kan gjøre av Jesu svar.

1. Det skjer med mennesker generelt fordi vi er syndere, men det hadde ingenting å gjøre med noe spesifikt de hadde gjort.

2. Det er imidlertid feil å anta at straffen deres, på kort sikt, var rettferdig i forhold til andre galileere. Man kan ikke konkludere med at de var verre syndere enn andre.

3. Selv om Jesus aldri rettferdiggjorde denne handlingen eller sa at den var god, var det én god lære man kunne trekke av Pilatus’ ondskap. Før eller senere vil alle på samme måte gå til grunne, med mindre de omvender seg.

Pilatus gjorde lignende ting ifølge Josefus i *Antiquities of the Jews*, bok 18, kap. 3.2, s. 379, og *Wars of the Jews*, bok 2, kap. 9.4, s. 479. Se *The Expositor's Greek New Testament*, bind 1, s. 564, *New International Bible Commentary*, s. 1210, og *Evangelical Commentary on the Bible*, s. 824 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er poenget med lignelsen om fikentreet i Luk 13:6–9?

Svar: Hva betyr frukten for et fikentre? I dette tilfellet både ingenting og alt. Å produsere fiken bruker næringsstoffer som fikentreet kunne ha brukt til å vokse seg sterkere og høyere. Fiken er kun til for å spire flere trær; de gir ingenting til selve treet. Men hvis treet ikke bærer fiken, vil eieren få det hugget ned, så i den forstand er fiken virkelig, virkelig viktig for treet.

Det er to betydninger som utfyller hverandre.

Generell anvendelse: Selv om det ikke var sesong for fiken, kunne man tenke seg at et fikentre ved veien, kanskje beskyttet mot det verste av vinteren, allerede kunne ha noen fiken. Når Jesus kommer, må vi være klare. Hvis du ikke bærer god frukt i livet ditt, vil dommen komme.

Tiden er inne: Vanligvis begynte fikentrær ikke å bære fiken før i sitt fjerde år. Det presiseres ikke om eieren ventet i tre år fra det tidspunktet fikentreet ble plantet, eller tre år fra det tidspunktet det burde ha begynt å bære fiken. Uansett ba tjeneren sin herre om å vente til det fjerde året. Når Gud vil at vi skal gjøre noe, bør vi være klare. Hvis ikke, kan muligheten gå oss forbi.

Konkret anvendelse: Fikentreet symboliserte det jødiske folket. Jesus fikk et tegn på om det jødiske folket som helhet ville ta imot ham eller ikke, og svaret var at de ikke ville det.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 240, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 970 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 989 for mer informasjon.

Spørsmål: Luk 13:12; Er all fysisk funksjonshemming demonisk?

Svar: Overhodet ikke. I Joh 9:1–5 var en mann født blind, og vi har ingen indikasjon på at demoner hadde noe med det å gjøre.

Spørsmål: I Luk 13:13, bør vi være like villige til å samarbeide i tjenesten med mennesker med fysiske sykdommer, funksjonshemninger eller åndelige problemer?

Svar: Hvis vi ikke ville det, ville vi utelukke Paulus, som hadde en torn i kjødet, Timoteus som ofte led av magesykdommer, Matteus som hadde et tvilsomt yrke som tollbetjent, eller Peter som en gang fornekte Jesus. Det ville være veldig, veldig trist å si at disse menneskene er gode nok for Gud, men ikke gode nok for oss, da vi ikke bare prøver å være deres dommer, men prøver å være en strengere dommer enn Gud. En fruktbar tjeneste er uansett ikke avhengig av vår kraft, verken fysisk eller på annen måte, men av Guds Ånd.

Det er absolutt ingenting som tilsier at en person med et handikap eller en fysisk sykdom ikke kan være like effektiv og nyttig som en uten slike utfordringer. Faktisk kan Gud noen ganger bruke deres situasjon til sin ære. Man kan faktisk hevde at man spesielt bør søke etter dem som har vanskeligheter, eller som blir ansett som ubetydelige, som samarbeidspartnere i tjenesten.

Når det gjelder åndelige problemer, er svaret «det kommer an på». Hvis en person har omvendt seg og kommet ut av en fastlåst synd, må man ærlig erkjenne hva som var da og hva som er nå, og akseptere dem fullt ut. Kanskje du ikke ønsker å sette dem i en situasjon igjen som er fristende for dem. På samme måte, hvis en person har en svakhet på et område, vil du kanskje ikke plassere dem i en situasjon der de lett kan falle. Noen kristne, som for eksempel Martin Luther, lider av depresjonsperioder. Men før du avskriver dem som dårlige soldater for Kristus, se på alt det Luther gjorde, til tross for enorm motstand.

Spørsmål: Hvorfor mente synagogeforstanderen i Luk 13:14 at det var galt å helbrede på sabbaten?

Svar: Fariseerne hadde 39 kategorier av arbeid. Siden de tolket enhver skapende handling eller produksjonsinnsats som arbeid, ville det å helbrede noen bli ansett som begge deler. Tilsynelatende hadde både Guds lov og de ekstra, oppdiktede begrensningene de hadde lagt til, høyere prioritet for dem enn Gud selv. Hvis Gud sørget for helbredelse på sabbaten, hvem var da de til å si at Gud ikke kunne helbrede? Vær forsiktig når du prøver å fortelle Gud at Han må adlyde dine regler, eller til og med at Han må adlyde reglene Han selv ga oss.

Spørsmål: Hvorfor svarte Jesus synagogelederne på denne måten i Luk 13:15–17?

Svar: Jesus kunne ha henvist til loven i Det gamle testamente (som denne mannen tolket annerledes), eller til at Han var Messias (noe denne mannen sannsynligvis ikke aksepterte). I stedet avslørte Jesus mannens egen inkonsekvens og mangel på medfølelse.

Ifølge The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 971, fantes det mange eksempler på at rabbiner underviste om å hjelpe dyr i nødssituasjoner på sabbaten. (I Qumran sa de imidlertid at man ikke skulle hjelpe et dyr i det hele tatt på sabbaten, selv om det falt ned i en brønn eller var i ferd med å føde.) Ofte, når man snakker med andre, er det viktig å starte med det «felles grunnlaget» som begge parter aksepterer. Først da, hvis man påpeker motpartens inkonsekvenser, vil de (muligens) innse behovet for å vurdere et annet synspunkt.

Som en sidebemerkning kalles denne måten å fremføre et poeng på å argumentere fra det mindre til det større. Dette var en vanlig måte rabbinerne fremførte sine poeng på.

Jesus avslørte at selv om de ga inntrykk av å ønske å vite religiøse ting, var de egentlig ikke interessert i at Gud skulle virke i livene deres.

Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 240, The Expositor's Bible Commentary bind 8 s. 970 og Evangelical Commentary on the Bible s. 824–825 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 13:15–17: Hvordan vet vi, bortsett fra Bibelen, at det fantes synagoger i bibelsk tid og at de ikke var en senere utvikling?

Svar: En måte vi vet at de fantes tidlig på, er at Theodotus-inskripsjonen ble funnet mot slutten av det nittende århundret, til minne om en hellenistisk jøde ved navn Theodotus, sønn av Vettenos. Theodotus var prest og leder av synagogen, sønn og barnebarn av synagogelederen. Dette ble svært sannsynlig skrevet før år 70 e.Kr. Se «Dictionary of New Testament Background», s. 534, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor blir Guds rike i Luk 13:18–21 sammenlignet med et sennepsfrø eller gjær?

Svar: Begge vokser av seg selv. Et sennepsfrø er bittelite, men en fullvoksen sennepsplante blir omtrent 10 fot (3 meter) høy. Kanskje brukte Jesus begge lignelsene fordi et sennepsfrø vokser på utsiden, mens gjær vokser på innsiden. Gjær kan ikke sees, men den gir et resultat som man kan se i form av luftig brød på utsiden.

Dette avsnittet er også viktig fordi gjæren her symboliserer det gode, ettersom det balanserer andre avsnitt der gjæren er en metafor for fariseernes dårlige lære. Denne bruken av gjær viser at man ikke kan ta en lignelse med en bestemt betydning og tilskrive det samme ordet den samme betydningen gjennom hele Bibelen, uten å ta hensyn til konteksten.

På den annen side mener «Believer’s Bible Commentary» s. 1424 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 240–241 at gjær alltid symboliserer ondskap og fordervelse. «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 824 sier at dette er feil i denne sammenhengen.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 972, og «Believer’s Bible Commentary», s. 1424, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 13:19, representerer fuglene hedninger eller korrupte og falske troende?

Svar: Kristne er uenige. Det refererer til andre skapninger, som ikke er en del av den store busken, men som nyter godt av skyggen eller fordelene ved busken. Noen mener dette refererer til hedninger som er velsignet. Andre mener det er falske troende som ikke hører hjemme i menigheten, men som likevel er der.

Ifølge «Believer's Bible Commentary» s. 1424 er det snakk om forfalskning. «Evangelical Commentary on the Bible» s. 824 er imidlertid uenig.

Spørsmål: Hvorfor er det bare noen få som blir frelst i Luk 13:23–27?

Svar: Disiplene hadde kanskje forventet at Jesu store undervisning og mirakler ville overbevise nesten alle. De kan ha blitt skuffet da dette ikke skjedde, og derfor forklarte Jesus at veien til frelse er smal. Det var ikke de som så og hørte Jesus som ville bli frelst. Det var deres beslutning og reaksjon på det de hørte. Det står ikke at man skal gå gjennom den smale døren mens man reiser, eller vente på at den smale døren skal komme. Det står snarere bokstavelig talt at man skal «streve» for å komme inn gjennom den trange døren.

Selv om Jesus ikke tok opp det tilleggsspørsmålet om hvorfor bare noen få blir frelst, kan vi gjøre en rekke observasjoner og trekke en rekke slutninger.

1. De som dør etter å ha nådd ansvarsalderen, har valgt sin skjebne, enten eksplisitt eller implisitt.

2. Gud «nøler» med å dømme fordi han ønsker å gi mennesker en mulighet til å omvende seg (2. Petersbrev 3:9).

3. Gud er ikke forpliktet til å gi muligheter til å omvende seg i all evighet, eller engang til å fortsette å gi muligheter mens en person fremdeles er i live. De som begår blasfemi mot Den Hellige Ånd, blir ikke alltid drept umiddelbart.

4. Til syvende og sist angrer Gud ikke på å sende mennesker til den bestemmelsen som følger av den veien de har valgt.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 241, «The Believer's Bible Commentary» s. 1424 og «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 825 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 13:25, hvem er det egentlig som banker på i denne lignelsen?

Svar: Selv om lignelsen ikke sier det direkte, antyder Jesus sterkt at det jødiske folket vil banke på og ikke bli sluppet inn, dersom de avviser Ham.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1424, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor fortalte disse fariseerne Jesus i Luk 13:31 at Herodes Antipas (sønn av Herodes den store) planla å drepe ham?

Svar: Det kan være av flere grunner.

1. Kanskje disse fariseerne hadde sympati for Jesus og ønsket at han skulle være trygg.

2. Alternativt kan det være at de bare ønsket at Jesus skulle dra sin vei. Kanskje var disse fariseerne ikke så opptatt av å få Jesus drept; de ville bare ha ham ut av veien. Se også neste spørsmål. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 241–242, støtter dette synet.

3. Til slutt: Hvis de kunne fortelle folket at Jesus flyktet for å redde livet sitt da han hørte trusselen, ville det undergrave Jesu status i folkets øyne som den mektige Messias.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1424, «The Expositor’s Greek New Testament», bind 1, s. 569, «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 825, og «New International Bible Commentary», s. 1211, for mer om hvordan Jesus kunne ha fått vite dette av ulike motiver.

Spørsmål: Beviser Luk 13:31 at Herodes Antipas planla å drepe Jesus?

Svar: Nei, dette verset verken beviser eller avkrefter det. Bibelen gjengir fariseernes ord, men den sier ikke om de snakket sant eller ikke. Mange ganger i dag kan folk høre om trusler og må reagere på dem uten å vite om de er sanne eller ikke.

Spørsmål: Hva betydde Jesu svar på denne trusselen i Luk 13:31–33?

Svar: Det er tre observasjoner vi kan gjøre ut fra dette verset.

1. Jesus beskrev Herodes Antipas som en listig revhunn, noe som ikke var et smigrende uttrykk. En rev ble den gang ansett som ubetydelig. En rev ble også ansett som listig, både den gang og i dag.

2. Jesus var ikke redd for ham, og hadde ikke noe imot at de gjentok svaret hans til Herodes.

3. Jesus visste at han skulle dø på korset, men han visste også at alt ville skje i henhold til Faderens tidsplan.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1424, «Evangelical Commentary on the Bible» s. 824 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 974 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er viktig ved å si «salig er han som kommer i Herrens navn» i Luk 13:35?

Svar: Jesus kunne ganske enkelt ha sagt: «Dere må si: ‘Velsignet er Jesus, Messias’, eller noe lignende.» Men siden de ikke aksepterte at Jesus var Messias, formulerte Jesus dette nådig på en måte de kunne akseptere. De ville ikke komme til himmelen med mindre og før de anerkjente den sanne Messias, som for dem var navnløs.

Det er interessant å sammenligne hvordan Jesus og Paulus «gikk langt utover det vanlige» i sine bestrebelser på å formidle sannheten, med det faktum at de aldri ga etter når det gjaldt innholdet i evangeliet.

Spørsmål: Hvorfor lot en fariseer i ledende stilling Jesus undervise i sitt hus, som det står i Luk 14:1?

Svar: Ikke alle fariseerne og de ledende var imot Jesus – bare spør Josef fra Arimatea og Nikodemus. Faktisk viser Apg 15:5 at det etter oppstandelsen var nok fariseere som trodde på ham til at de hadde sin egen gruppe innenfor menigheten. Joh 12:42 sier også at mange fariseere trodde på Jesu lære, men i hemmelighet fordi de ikke ønsket å bli utestengt fra synagogen.

På den annen side mener «Believer’s Bible Commentary» s. 1425 at det ikke skyldtes oppriktig vennlighet, men et forsøk på å fange Jesus i en felle. Tross alt sier Lukas 14:1f at Jesus ble nøye overvåket. Hvorfor skulle fariseeren invitere både Jesus og en mann som trengte helbredelse, med mindre mannen dukket opp uinvitert?

Dette er imidlertid fjerde gang fariseerne tok opp spørsmålet om sabbaten (Lukas 6:1-5; Lukas 6:11; Lukas 13:10-17), så Jesu lære om sabbaten var en stor snublestein for dem. Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 976, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 242, og «New International Bible Commentary», s. 1211, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er «vann i kroppen» i Luk 14:2?

Svar: Denne medisinske tilstanden er en opphopning av væske i kroppen. Det finnes en rekke årsaker, for eksempel at hjertets venstre ventrikkel ikke fungerer som den skal, problemer med leveren eller lymfeknuter, lupus eller giftige stoffer som argemoneolje. Argemone er et ugress som ofte vokser i sennepsåkrene og kan høstes sammen med sennepsfrøene. Se «Believer's Bible Commentary» s. 1425 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 825 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor stilte Jesus dem spørsmål i Luk 14:3–6?

Svar: De prøvde å fange ham i en felle ved å ha med seg en person som led av vannsott. Dette kunne skyldes leverproblemer, nyreproblemer eller kreft. Jesus tok initiativet og ba dem ta stilling til om det var lovlig å gjøre godt på sabbaten eller ikke. Hvis de sa ja, ville gode gjerninger som ikke var forbudt i Toraen være tillatt. Hvis de sa nei, ville det avsløre hvor deres hjerter egentlig var: fiksert på reglene sine i stedet for på å gjøre godt for Gud. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 242, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var poenget med Jesu lære om å ta den laveste plassen i Luk 14:7–11?

Svar: For det første spiller seter ingen rolle, og menneskelig ære spiller heller ingen rolle. Vi bør snarere være ydmyke og være opptatt av å behage Gud. At Gud ærer oss, er langt viktigere enn noen menneskelig ære noensinne kan være.

Dette er et godt bibelsted å dele med barn når de krangler om hvem som skal sitte foran i bilen.

Spørsmål: Hvorfor ga Jesus fariseerne læren om å ta den laveste plassen i Luk 14:7–11, like etter at han hadde prøvd å korrigere dem angående helbredelse på sabbaten?

Svar: Vi kan spekulere i et par grunner.

1. Det som forente fariseernes lære, var ønsket om å bli æret og oppnå ære. Lagde de virkelig alle disse reglene om sabbaten på grunn av sin kjærlighet til Gud? Nei, de ønsket religiøs ære. Jesus antyder at man ikke bør søke religiøs ære; la heller Gud stå for æren.

2. Hvis fariseerne ikke kunne bevise at han tok feil når det gjaldt helbredelse med Guds kraft på sabbaten, burde de være ydmyke og slutte å motsette seg Jesus.

Spørsmål: Hva var Jesu poeng i Luk 14:12–15 om å invitere de fattige, de lemlestede, de lamme og de blinde?

Svar: I deres samfunn ble disse menneskene ikke ansett som ideelle gjester på en fest. De var ikke egnet til å arbeide, og vanligvis var de ikke i stand til å gjengjelde en tjeneste. Vi kan trekke tre lærdommer:

1. Et poeng er at Gud ofte velger og bruker dem vi anser som mindre enn ideelle.

2. Disse menneskene innser ofte at de ikke er ideelle, og vil derfor være desto mer tilbøyelige til å stole på Gud og gi ham æren.

3. Sannheten er imidlertid at ingen av oss er ideelle. Hvis Guds rettferdighetsstandard ble sammenlignet med fysisk helse, ville vi alle være lemlestede og blinde og uten rikdom eller noe håp, bortsett fra Gud.

Se «Bible Difficulties & Seeming Contradictions», s. 117–118, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva var poenget med Jesu lignelse om festmåltidet i Luk 14:16–24, under selve festmåltidet?

Svar: Da en av middagsgjestene uttalte en bordbønn for alle de tilstedeværende som skulle spise i Guds rike, antok han at alle de tilstedeværende ville spise i Guds rike. Jesus poengterte at ikke alle de tilstedeværende ville være til stede og spise i Guds rike. Var Jesu ord vennlige? Hvis man tenker over det, ville det vært svært uvennlig av Jesus å stille innvilge at alle de tilstedeværende hadde det bra og ville spise i Guds rike, når det ikke var tilfelle. Så ja, noen ganger er ord som høres strenge ut det vennligste man kan si.

Siden Jesu tilhørere kunne kjenne seg godt igjen i menneskers banketter, fortalte Jesus dem en lignelse om Gud og hans bankett. Det ville være fantastisk å spise ved Guds bankett; den triste sannheten er imidlertid at de fleste avviser invitasjonen. Akkurat som en bankettvert kan invitere folk, og de enten kan avvise eller takke ja, inviterer Gud oppriktig alle til å ta del i hans nåde, og de kan enten takke ja eller avvise. Det står at alle avslo den andre invitasjonen. I den kulturen pleide man å sende ut invitasjonen ganske tidlig, og deretter sende en ny invitasjon, en påminnelse, senere. De hadde ulike unnskyldninger, noen ganske svake, men faktum er at verten inviterte folk som ikke ønsket å komme. Hvis et ekteskap ville tvinge en mann til å avslå invitasjonen, hvorfor kom ikke det frem allerede ved den første invitasjonen? Det virker utrolig at noen skulle avslå en invitasjon til et fantastisk jordisk bankett, men det skjer.

På samme måte virker det sannsynligvis utrolig for englene at noen skulle avslå Guds ekstremt sjenerøse tilbud til hver eneste person, men også det skjer.

Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 242, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 978, «The Expositor’s Greek New Testament» bind 1 s. 574–575, «The New International Bible Commentary» s. 1212 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1426 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ligner fortellingen i Luk 14:16–24 på lignelsen i Matt 22:1–10, uten å være identisk med den?

Svar: Husk at Jesus underviste i nesten tre år, noe som er mye lenger tid enn det tar for en person å lese evangeliene. Jesus holdt sannsynligvis en serie prekener i én by, for så å reise videre til neste by og holde en lignende serie prekener. Disse er like, men ikke helt identiske; kanskje hadde Jesus et litt annet publikum og tilpasset dem litt. Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 979, for mer informasjon.

Q: I Luk 14:23 tvinger herren folk til å komme inn – beviser dette at folk ikke har fri vilje til å komme til Kristus?

Svar: Det beviser ikke dette mer enn det beviser at de som ikke ble invitert, ikke hadde noe ansvar for å følge Gud.

Det er åpenbart at ingen i denne lignelsen ville tro at herren sendte ut en hær, la folk i lenker og tok dem med som slaver til sitt gjestebud. I denne lignelsen innebærer «å tvinge» snarere sterk overtalelse.

Hvis noen skulle prøve å bruke dette avsnittet for å bevise at folk ikke hadde fri vilje, ville forsøket slå tilbake på dem selv. De opprinnelige gjestene var invitert, men kom likevel ikke. Dermed var den opprinnelige invitasjonen en «tapt sak». Videre, hvis noen i verden hadde et ønske om å komme, men ikke var invitert, ville det da være galt å ha det ønsket? Det finnes ikke-kristne som gjerne vil komme til himmelen – i det minste på sine egne vilkår, om ikke på Guds vilkår.

Merk at Granville Sharp-regelen har unntak: Lukas 14:23 og Efeserne 2:20. Se «Believer’s Bible Commentary» s. 2064 for mer informasjon. Å følge Granville Sharp-regelen i Titus 2:13 støtter post-tribulationismen.

Spørsmål: Hvorfor fikk ingen av gjestene som ble avvist i Luk 14:24 en ny sjanse?

Svar: Gud gir ofte mennesker flere muligheter, men det er en grense. Selv om antallet muligheter ikke er poenget i denne lignelsen, er Gud ikke forpliktet til å gi noen flere muligheter.

Spørsmål: Hva lærer Luk 14:25–35 oss om å regne ut kostnaden og om å være under Herrens herredømme?

A: Man bør bli bedt om å regne ut kostnaden før man forplikter seg til å følge Kristus. På den ene siden hadde Sakkeus ikke tid til å rydde opp i huset sitt eller livet sitt før Jesus kom til ham og erklærte at Sakkeus hadde frelse. På den andre siden korrigerer Luk 14:25–35 denne misforståelsen om at Jesus heller vil ha et halvferdig tårn enn ingen i det hele tatt. Mennesker har ikke makt til å rydde opp i livet sitt på egen hånd, så vi kommer til Jesus før livene våre er ryddet opp; men vi må komme til Jesus med en forpliktelse til å la ham rydde opp i livet vårt. Se «Evangelical Commentary on the Bible», s. 826, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan skal Jesu disipler i Luk 14:26 «hate» sin far, mor, kone, barn og brødre?

Svar: Sett i sammenheng med både dette avsnittet og deres kultur, basert på Moseloven, vil dette tolkes som «å elske mindre». Jesus ber dem ikke om å være ulydige mot Guds ord, som sier at man skal elske sine foreldre i 2. Mosebok 20:12 og senere elske sine koner i Efeserne 5:25. For eksempel, i 5. Mosebok 21:15, når det snakkes om en mann som elsker en av sine koner mer enn den andre, er ordet her «hate». En lignende formulering brukes i 1. Mosebok 29:31, der Jakob elsket Rakel mer enn Lea. Matteus 10:37 viser at Jesu poeng er at vi ikke skal elske våre foreldre mer enn vi elsker Gud.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 475–476, *The Complete Book of Bible Answers*, s. 56–57, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1427, og *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 116, 210 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan forholder Jesu lære om foreldre seg til loven i Luk 14:26?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesu tilhørere var alle kjent med Moseloven om foreldre, og Jesus visste det.

2. Jesu poeng handlet om balanse. Å elske Gud er det første budet, og å elske andre er det andre – ikke omvendt.

3. Hvis din kjærlighet eller lojalitet til foreldre, barn eller noen andre er større enn din kjærlighet og lojalitet til Gud, må du endre prioriteringene dine. Selv gode ting kan bli avguder.

Spørsmål: Hvordan skal man i Luk 14:28 vurdere hva det koster å følge Jesus, og hva det koster å ikke følge ham?

Svar: Å følge Jesus halvhjertet, eller å prøve å følge ham en stund for så å vende tilbake, nytter ikke noe som helst. En ikke-kristen som kom til et bibelstudium, spurte meg en gang: «Hvis jeg ikke gjør Jesus til Herre i mitt liv, vil kristendommen da være til noen nytte for meg?» Jeg svarte at bortsett fra noen mindre, ubetydelige måter, så i utgangspunktet nei. Det er alt eller ingenting. Du må overgi livet ditt til Jesus. Når vi forkynner evangeliet, må vi også forkynne at man må regne ut kostnaden. Jesus forkynner mot halvhjertede etterfølgere.

John Calvin sa: «Jeg ga opp alt for Kristus, og hva har jeg funnet? Jeg har funnet alt i Kristus.» Henry Drummond sa: «Inngangsbilletten til himmelriket er ingenting; det årlige medlemskapet er alt.»

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1428 og «New International Bible Commentary» s. 1213 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva refererer denne krigføringen til i Luk 14:31–32?

Svar: Dette ville være i tankene til tilhørerne, siden det var en mulighet for at Herodes skulle gå til krig mot Aretas, sin svigerfar. Men Jesu lignelse går utover det og sier at det generelt sett ikke er noen fordel i å begynne på noe man ikke kan fullføre. Faktisk kan det å begynne på noe man ikke fullfører være verre enn å ikke begynne i det hele tatt. Det kan være bedre å gi avkall på en ønsket, potensiell seier, hvis man uansett ikke hadde tenkt å vinne.

Se *The Expositor’s Greek New Testament*, bind 1, s. 567, og *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 244, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Luk 14:34–35 med at salt som har mistet sin smak, bare er godt til møkkahaugen?

Svar: Salt er generelt nyttig for å tilveiebringe livsnødvendigheter, gi smak og konservere mat. Salt som har mistet sin smak, enten ved å bli fortynnet med skitt eller av andre årsaker, er ikke til mye nytte. Det gjenværende saltet vil, hvis det legges på en møkkhaug, føre til at nedbrytningen går saktere, noe som betyr en mindre konsentrert stank. Se «The Expositor’s Greek New Testament», bind 1, s. 577, og «The Tony Evans Bible Commentary», s. 992, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan noen kristne i dag «miste sin salthet», slik det står i Luk 14:34–35?

Svar: Naturlig sett var salt av høy kvalitet dyrt. I senere tider, i den afrikanske byen Timbuktu, ble det sagt at et pund salt var verdt et pund gull. Saltheten kan miste sin verdi på flere måter. Det kan inneholde små mengder urenheter som smaker dårlig. Eller det kan være fortynnet med inaktivt, smakløst fyllstoff, slik at selv om det fremdeles ser likt ut, er selv den gode delen verdiløs fordi den er fortynnet.

Åndelig sett kan noen arbeide hardt i tjenesten, men bare en liten smule uærlighet, grådighet eller begjær kan ødelegge deres vitnesbyrd. Alternativt kan en person være ivrig etter å tjene Gud når de har tid, men på grunn av en krevende jobb, store tidskrav fra livsstilen, underholdning eller andre ting, oppfører de seg bare som om de har mange viktigere ting å gjøre enn å tjene Gud.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1427–1428, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva har de tre lignelsene i Luk 15:1–32 til felles?

Svar: Alle tre lignelsene handler om å være fortapt og gleden ved å bli funnet. Lignelsen om de 99 + 1 fortapte sauene viser at Gud søker etter de fortapte, og at gleden over å finne den ene er større enn for de 99 som ikke lenger trenger å bli funnet. Lignelsen om de 9 + 1 fortapte myntene viser at Gud søker svært grundig, og at gleder seg over å finne det fortapte. Lignelsen om den fortapte sønnen viser at Gud tilgir og tar imot de fortapte og de som har gått på avveie. Når vi søker Guds hjerte, ønsker vi selvfølgelig at vår kjærlighet og holdning til andre også skal gjenspeile Guds kjærlighet og holdning.

Gjennom hele Lukas 15 ønsker Gud at vi skal ha et hjerte for de fortapte, slik Han har. I Lukas 16 ønsker Gud at vi skal ha et sinn for de fortapte.

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Luk 15:1–32: at de er fortapt, omvendelsen eller gleden?

Svar: Er hovedpoenget i lignelsene omvendelsen eller gleden? Det nevnes ikke at det fortapte fåret eller den fortapte mynten omvender seg, så hovedpoenget i disse lignelsene er gleden, ikke omvendelsen. Fariseerne, til tross for all sin studering, forsto ikke Guds hjerte. Så da fariseerne i sin selvrettferdighet kritiserte Jesus for å omgås syndere, svarte Jesus i hovedsak ved å fortelle dem tre lignelser om glede.

Se «New International Bible Commentary», s. 1213, og «The Tony Evans Bible Commentary», s. 994, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i henhold til Luk 15:1, gjøre oss «tilgjengelige» for grove syndere, slik at de vet at vi elsker dem, selv om vi ikke godkjenner det de gjør?

Svar: Vis dem at du respekterer dem, elsker dem, bryr deg om dem og er villig til å bruke tid på å hjelpe dem. Selv om det er bra å tilbringe tid sammen med dem, må du ikke bruke tid sammen med dem på å gjøre ting som setter moralene på prøve.

Det er imidlertid en rekke ting vi må innse om oss selv.

1) Noen ganger kan vi ha en tendens til å omgås de 99 «rettferdige sauene» i stedet for å ha et hjerte som søker etter den fortapte sauen.

2) Din karakter kan bli kritisert for at du omgås syndere.

3) Noen ganger er det best for deg å ikke være sammen med dem. En gang ble en kristen jente privat foreslått sex av en ateist. Jenta avslo ham, men hun forble likevel vennlig mot ham. Det avhenger av situasjonen om hun burde ha unngått ham eller ikke. Hvis han oppfattet hennes vennlighet som en invitasjon til ham, burde hun ha unngått ham.

4) Noen ganger kan ikke-troende trekke oss ned eller lokke oss til ugudelige ting. Mens Bibelen sier at vi skal motstå det onde, sier den aldri at vi skal motstå fristelsen; snarere skal vi flykte fra fristelsen.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1428, «New International Bible Commentary» s. 1213, 1214 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 992 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 15:2, når bør troende i dag spise sammen med syndere, og når bør de ikke gjøre det?

Svar: Det gamle testamente sier ikke at de ikke kunne spise sammen med ikke-troende, men jødene på Jesu tid fulgte sin egen tradisjon om ikke å spise sammen med ikke-troende, slik Apostlenes gjerninger 10:28 og Galaterbrevet 2:12–14 viser. Men Galaterbrevet 2:12–14 viser at vi skal spise sammen med alle mennesker, og de eneste unntakene er følgende.

1. 2. Tessalonikerbrev 3:10 viser at hvis en person nekter å arbeide, skal vedkommende ikke spise.

2. 2. Tessalonikerbrev 3:14 sier at vi ikke skal ha noe å gjøre med dem som angivelig hevder å være troende, men som velger å være ulydige mot det Paulus skrev.

3. 2. Johannes 7–11 sier at en som er en villedende person, ikke skal tas imot i våre hjem.

4. 1. Korinterbrev 5:9–13 sier at selv om vi kan omgås umoralske, grådige, røvere eller avgudsdyrkere, skal vi ikke spise sammen med noen av disse hvis de hevder å være kristne.

Spørsmål: Hvordan kunne en kvinne i Luk 15:8-10 miste og finne en slik mynt?

Svar: Denne lignelsen antyder at ti sølvmynt var alt hun hadde. En sølvmynt her var sannsynligvis en drakme, tilsvarende én denar, som var en dagslønn for en arbeider. Mynter kan ha blitt gitt som medgift, og en kvinne kan ha båret sølvet som hodeplagg. I dag er det noe lignende i India, hvor kvinner kan bære gullet de fikk i medgift.

Hvis kvinnen trodde hun hadde mistet den i huset, ville hun gjøre alt for å feie gulvet, og mynten kunne kanskje klirre mot noe.

I «The Expositor’s Greek New Testament», bind 1, s. 578, påpekes det at kvinnen ikke gir en formell invitasjon til naboene om å feire; snarere har hun en trygg forventning om at de vil gjøre det.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 982, «New International Bible Commentary», s. 1213–1214, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 244, og «The Tony Evans Bible Commentary», s. 992–993, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor blir noen barn, selv av troende foreldre, «fortapte» i Luk 15:12–13?

Svar: Det kan skyldes en kombinasjon av minst åtte faktorer.

1) De føler seg begrenset og må leve etter normer de kanskje ikke selv ville valgt på dette tidspunktet i livet.

2) Fristelsen til et utsvevende liv.

3) Følelsen av at «gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet».

4) Gruppetrykk eller forfølgelse: enten sosialt eller verre.

5) Psykisk sykdom

6) Skuffelse som knuste deres håp eller forventninger.

7) Frykt for å gå glipp av noe, noe som gjør at han føler han må handle for å oppnå alt han ønsker seg i livet akkurat nå; han kunne ikke vente til faren hans gikk bort.

8) Manglende evne til å ta hensyn til de mulige høye kostnadene ved sine syndige handlinger.

Se The Tony Evans Bible Commentary s. 993 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvem representerer de to sønnene og faren i Luk 15:17–18?

Svar: Faren representerer Guds hjerte. Faren tok imot den fortapte sønnen, men appellerte også inderlig til den eldre sønnen.

Den eldste sønnen representerer fariseerne ifølge «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 245. For folk som kritiserte Jesus for å spise sammen med syndere, ville denne lignelsen være en sviende kritikk. Men dette kan generaliseres til alle religiøse mennesker som verdsetter sine gjerninger og sin religion høyere enn å elske andre.

Det finnes et par ulike syn på den yngre sønnen. «The Believer’s Bible Commentary: New Testament», s. 244, sier at den yngre sønnen egentlig handler om frafalne troende, fordi han var en sønn før han ba om arven. På den annen side er frelse ikke tema her, kun farens kjærlighet. Vanligvis antas det at den yngre sønnen var en hvilken som helst fortapt person. Selv om han kanskje var religiøs, var han fortapt.

Spørsmål: I Luk 15:17–18, angret den fortapte sønnen, eller var han bare sulten?

Svar: I Luk 15:14 står det at det kom en hungersnød. Under en hungersnød ville ikke folket i det fremmede landet ha ham eller verdsette ham; de ga ham bare svinefôr av medlidenhet, men kanskje nettopp slik ussel mat for å oppmuntre ham til å dra sin vei. Det ville være ydmykende for en jøde å måtte ha en jobb som svinepasser. Der var verken mat, kjærlighet eller håp om noen forandring. Det hebraiske uttrykket «komme til fornuft» innebærer omvendelse. Det kan være begge deler. Det var helt sikkert sult, men sult kan også føre til omvendelse.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 984, The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 580–581, The Evangelical Commentary on the Bible, s. 827, og The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 245 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 15:20–24, hvorfor tok faren den fortapte sønnen tilbake, og burde han ha gjort det?

Svar: Faren så sønnen før sønnen kom nær; av dette kan vi se at faren ofte hadde holdt utkikk etter ham. Faren tok imot den fortapte sønnen ganske enkelt av medfølelse, fordi han elsket ham. Alle gode gjerninger sønnen hadde gjort, var tapt. Sønnen hadde gjort faren urett og vist ham manglende respekt, men faren tilga sin sønn som kom tilbake av egen fri vilje. Festen kan ha vært en måte å vise tjenerne, naboene og andre hvem sønnen var og at han var blitt gjenopptatt i familien.

En vestlig kristen leste en gang lignelsen for ulike mennesker i Midtøsten, som ikke var kristne og ikke kjent med lignelsen, og spurte dem om hva som ville skje hvis en sønn ba om arven. Han fikk svar som «dette ville aldri skje» og «jeg ville slå min sønn hvis han sa det». Et annet svar var at en mann sa han hadde hørt om at det hadde skjedd, og innen et år døde faren, med knust hjerte.

Faren hadde ingen plikt til å ta sønnen tilbake, så ingenting tilsier at han «burde» ha gjort det. Faren hadde imidlertid rett til å være sjenerøs, og han tok nådig sønnen tilbake.

Se The Expositor's Greek New Testament, bind 1, s. 582 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 15:25, 29–30, hadde den eldre broren et gyldig poeng?

Svar: Svaret avhenger av om man anser penger og rikdom som viktigere enn mennesker. Den eldre broren mente at faren burde elske ham på grunn av hans arbeid. Den eldre broren fikk tilbake en bror, noe han tilsynelatende ikke verdsatte like høyt som én ekstra fettkalv. Brorens bekymring for rettferdighet, helt ned til én fettkalv, avslørte en mangel på kjærlighet. Legg merke til at den eldre broren ikke sa «min bror», men snarere «denne sønnen din».

Det sies at noen bruker ting og elsker mennesker, mens andre elsker ting og bruker mennesker. Når en ekte kristen så mye som begynner å elske ting mer enn mennesker, er vedkommendes perspektiv langt fra det Gud ønsker at det skal være. Ting kan omfatte materielle eiendeler, kunnskap, ritualer og til og med religion. Det eneste vi blir bedt om å elske mer enn mennesker, er Gud.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 476–477, *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 995, og *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 245, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er Jesu poeng med den eldre brorens reaksjon i Luk 15:28?

Svar: En saueier med 99 sauer var velstående, og en kvinne med bare ti mynter var ganske fattig. Men bortsett fra det er alle disse tre lignelsene ganske like – inntil vi kommer til Lukas 15:28. De 99 sauene og de 9 myntene som aldri gikk tapt, klager ikke og blir ikke sinte. Det var ikke av rettferdighet at faren tok imot den fortapte sønnen igjen, men på grunn av barmhjertighet og kjærlighet. Faren bruker bokstavelig talt uttrykket «mitt barn» (teknon), som er mer ømt enn «min sønn». Selv i dag er noen mennesker mer opptatt av rettferdighet og straff enn av barmhjertighet og kjærlighet. Det er plass til begge deler, men barmhjertigheten seirer over dommen ifølge Jakob 2:13.

Kom den eldre broren til slutt til fornuft og feiret han, eller ikke? Jesus sa det ikke, og det var med vilje. Jesus spurte i hovedsak fariseerne hvor deres hjerte var. Vil dere komme til fornuft og dele Guds hjerte, eller ikke?

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 984–985, The Evangelical Commentary on the Bible, s. 827, og The Tony Evans Bible Commentary, s. 993, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 16:1, er den rike mannen/herren Jesus, Gud Faderen eller noen annen?

Svar: Ingenting tyder på at herren er Jesus eller Faderen. Dette er ganske enkelt en rik mann, og Jesus bruker en naturlig situasjon for å trekke noen livslærdommer. Se «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 827, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 16:6–9, hvordan var forvalteren egentlig uærlig her?

Svar: Forvalteren (eller husholdningens økonomisjef) ble tatt på fersken i å «sløse bort» sin herres eiendeler før lignelsen, så forvalteren var uærlig eller uaktsom allerede før lignelsen begynte. Kanskje lovet han å gjøre sitt beste for å forvalte herrens penger, men hadde ikke herrens beste i tankene. Forvalterens uærlighet fant altså sted før regningene ble redusert, selv om herren ikke hadde forhåndskunnskap om at regningene skulle reduseres.

Det nøyaktige uttrykket ble brukt i Qumran-rullene, der det betydde «verdslig» eller beskrev tidens karakter, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 987.

Spørsmål: Hvorfor ble den uærlige forvalteren rost i Luk 16:6–8?

Svar: Man må kjenne til noe av den kulturelle bakgrunnen for å forstå svaret. Selv om israelittene hadde fått påbud om ikke å kreve renter av hverandre på lån (3. Mosebok 25:35, 2. Mosebok 22:25), var realiteten på denne tiden at de ofte gjorde det. I tillegg var det tillatt å kreve renter av utlendinger (5. Mosebok 23:20).

Forvalteren leverte tilbake 50 av 100 krukker med olivenolje og 20 av 100 beholdere med hvete. I «Wycliffe Bible Dictionary» på side 1761 står det at den gjeldende rentesatsen på korn var mellom 25 % og 33 1/3 %. 80 beholdere med hvete pluss 25 % rente ville utgjøre 100 beholdere. Jeg har hørt en forklaring om at renten på olivenolje var 100 %, men jeg har ikke klart å bekrefte dette, selv om «New Geneva Study Bible» s. 1636 også presenterer dette som en teori. I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 988, står det at 100 beholdere med hvete var en stor mengde: avlingen fra omtrent 100 acres ifølge «Jeremias Parables of Jesus», s. 181. På samme måte står det i «Evangelical Commentary on the Bible», s. 828, at tjeneren trakk fra renten som var blitt krevet, selv om loven i Det gamle testamente sa at det i utgangspunktet ikke skulle kreves renter.

Ved å gi disse «rabattene» svindlet forvalteren kanskje ikke herren, men fjernet snarere renter som han uansett ikke burde ha krevd av en medisraelitt. Det er et viktig poeng at forvalteren IKKE prøvde å få tilbake jobben sin; han visste allerede at det ikke var mulig. Forvalteren prøvde å inngi seg hos kreditorene, slik at de kanskje ville vurdere å gi ham en jobb.

Enten visste herren om rabattene, eller så visste han det ikke. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1430–1431 tyder på at herren visste det, og at han (kanskje motvillig) berømmet forvalteren for hans fremsyn. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 246, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 987, tyder også på at den rike mannen visste det og likevel roste forvalteren for hans kløkt.

Noen ganger, når en bedrift eller en investor er i ferd med å gå konkurs, vil banken vilkårlig senke lånebeløpet litt. Det er bedre å få litt mindre penger og slippe å ta pantet, enn å ikke få noen penger og bare få pantet.

Spørsmål: Hvordan skal troende i Luk 16:9 skaffe seg venner ved hjelp av penger?

Svar: Den uærlige forvalteren fremsto som gavmild på det tidspunktet, ikke av uselvisk altruisme, men av kald pragmatisme. Når troende innser den jordiske rikdommens forbigående verdi, bør de være desto mer villige til å gi avkall på rikdom for evangeliets skyld. Som den berømte kristne misjonæren og martyren Jim Elliot skrev i sin dagbok: «Han er ingen tåpe som gir det han ikke kan beholde for å vinne det han ikke kan miste.»

I *Hard Sayings of the Bible*, s. 477–478, står det videre: «’Dere ser,’ sa Jesus, ’verdslige mennesker, som ikke tenker lenger enn dette nåværende livet, vil noen ganger opptre mer fornuftig og forutseende enn de som lever for den andre verden, ’lysets barn’. De vil bruke materielle rikdommer til å forberede seg på sin jordiske fremtid; hvorfor kan ikke lysets barn bruke dem til å forberede seg på sin evige fremtid? …»

Spørsmål: I Luk 16:9, hvis du oppdager at du allerede har vært urettferdig eller utro i Guds øyne, hva bør du da gjøre for å behage Gud?

Svar: Å innse din synd og be Gud om tilgivelse er en god start, men det er mer. Kanskje bør du også be om unnskyldning til de menneskene du har gjort urett mot. Når det er mulig, bør du også gi erstatning for å betale tilbake det som ble tatt fra dem, enten direkte av deg eller indirekte som følge av dine handlinger.

Spørsmål: Tenk deg, i Luk 16:9, hvor fint det ville være å ha kunder, leverandører og forretningsforbindelser som alltid behandler deg rettferdig, selv når du ikke er klar over urettferdig behandling, og som alltid forteller deg sannheten. Hva kan du gjøre for å bli en slik person?

Svar: Det er greit å forhandle om en avtale, og det er greit å ikke fortelle alle alt du vet. Men du bør ikke lyve, selv om det er det folk kaller en «hvit løgn». Det er greit å forhandle hardt for å få en god avtale, men det er en grense: Hvis personen du forhandler med er desperat, kan du gå fra å bare oppnå en god avtale til å utnytte personens desperasjon. Behandle andre slik du ønsker at de skal behandle deg. Er du den typen person du selv ønsker å jobbe for, lede eller gjøre forretninger med?

Det er ingen garanti for at du blir rikere ved å gjøre disse tingene. Men du vil behage Gud bedre ved å gjøre det.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 994, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i lys av Luk 16:9, bedre huske at vi er forvaltere – ikke eiere – av det Gud har velsignet oss med?

Svar: Tenk først på hvilke gaver eller talenter du har utover det du fortjener. Du har ingen av dem. Tenk deretter på hvilke eiendeler eller penger du har utenom Guds nåde. Du har kanskje oppnådd noe og fått til ting ved å jobbe hardt, men hvem ga deg evnen og situasjonen der ditt harde arbeid kunne lønne seg?

For det andre, tenk over hvor lenge du vil ha de jordiske velsignelsene du har i dag. Noen sa at det ikke er noen flyttebiler bak begravelsesbilene. Alt vil være borte, gitt til andre, som kanskje eller kanskje ikke vil bruke det klokt, slik det står i Predikeren 2:18–19.

Til slutt, tro på Ordspråkene 8:10-11, der det står at visdom er bedre enn gull eller sølv. Bruk all din ekstra tid og energi på å søke Guds visdom og hans rike, ikke gull eller sølv. Rikdommene du har, er ikke målet; de er verktøy som skal hjelpe deg med å nå målet ditt om å tjene Gud og fremme hans rike.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 994–995, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor spottet fariseerne, som elsket penger, Jesus i Luk 16:14?

Svar: «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 246, uttrykker dette godt ved å si at Jesus var en fattig mann, omgitt av andre fattige menn, som prøvde å lære dem om penger. En sjettedel av alle versene i evangeliene handler om penger. I Lukas handler 18 av 40 lignelser om penger. Fariseerne mente det var forenlig å tjene både penger og Gud.

Se «Evangelical Commentary on the Bible», s. 828, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er noen av de tingene i Luk 16:15f som verden setter høyt, men som er en styggedom i Guds øyne?

Svar: Uærlighet og å handle ut fra egennytte blir verdsatt av verden. I «Ocean’s XX»-filmene er «heltene» gjengen som stjeler millioner fra kasinoer. I «Minions»-filmene er det de som stjeler fra andre som er de «gode». Noen ganger blir folk sett opp til hvis de gjør noe økonomisk galt eller tvilsomt, og de slipper unna med det. Salme 49:18f sier at folk vil rose deg hvis du klarer deg bra. Merkelig nok blir de samme menneskene imidlertid stemplet som skurker hvis de gjør en feil eller blir tatt på fersken. Det er nesten som om de ikke ser opp til dem på grunn av deres moralske karakter, men av misunnelse. Kim Kardashian ble tilsynelatende berømt etter å ha spilt inn en sexscene. Så hvor mange episoder av Kardashian-familiens TV-serie har du sett? Hvis det er flere enn null, hvorfor gjorde du det?

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 995 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1432 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 16:16 og Matt 11:12, er «himmelen» aktivt i ferd med å gjøre noe, eller er den passiv i den forstand at noe blir gjort mot den i disse versene?

Svar: Først litt grammatikk, deretter tre synspunkter, og så svaret.

Hard Sayings of the Bible s. 479–480 og Evangelical Commentary on the Bible s. 829 sier at det er tvetydighet i det greske verbet her. Det kan være aktivt, for eksempel «Himmelriket inviterer alle på det sterkeste til å komme», eller passivt, for eksempel «folk streber etter å komme inn i himmelriket», eller «himmelriket utsettes for vold…» eller «mennesker tvinger seg inn i himmelriket».

1) Aktiv: «Himmelriket inviterer alle på det sterkeste til å komme.» NET Bible har dette synet, og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 829 sier at dette synet er det mest anbefalelsesverdige.

2) Passiv: Alle prøver å komme inn. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1432 støtter dette synet.

3) Passiv og voldelig: Menn bruker verdslig vold for å prøve å komme inn. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 247 og de fleste oversettelser har dette synet.

Svaret: Matteus 11:12 bruker ordet «vold» to ganger og indikerer at folk er aktive og voldelige. I sammenhengen med fariseerne er det en kritikk av religiøse mennesker som prøver å bruke voldelige eller verdslige midler for å komme inn i riket. Hele Lukas 16 handler om trofasthet og grådighet, og fariseerne nevnes spesifikt i Lukas 16, fordi alle disse tingene også gjelder dem.

Spørsmål: Hvordan prøver noen i Luk 16:16f og Matt 11:12 å tvinge seg inn i Guds rike/himmelen?

Svar: «The Believer’s Bible Commentary» s. 1432 påpeker at konteksten rundt Lukas 16:16 handler utelukkende om fariseerne og deres grådighet og grisk hykleri. Dette gjelder uavhengig av om folk forsøkte å komme inn i Guds rike eller å ødelegge det riket som Johannes Døperen forkynte. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1244 påpeker at Johannes Døperens forkynnelse utløste en kraftig reaksjon.

Det er viktig å forstå hvilket rike som menes her. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle de som tvinger seg inn, vil motta frelse, men snarere at de tvinger seg til en plass i Guds synlige uttrykk for Hans rike på jorden.

Konklusjonen er at vi må ta hensyn til både midlene og målene. Noen ønsket å komme til himmelen, noe som er bra, men de prøvde å bruke verdslige midler for å nå dit.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 479–480, og *Evangelical Commentary on the Bible*, s. 828, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 16:17 står det at det er lettere for himmelen og jorden å forgå enn den minste del av loven. Hvorfor kan da kristne spise svinekjøtt, kamelkjøtt og skalldyr, og hvorfor ofrer de ikke lenger dyr?

Svar: Jesus opphevet her loven i Det gamle testamente.

Mat: Jesus sa at det ikke var det som gikk inn i et menneske som gjorde det urent, men det som kom ut av et menneske, i Matteus 15:10, 17–20 og Markus 7:14–15.

Markus 7:19 legger til at Jesus dermed erklærte all mat for ren.

En Guds engel befalte Peter å drepe og spise dyr som tidligere var urene, i Apostlenes gjerninger 10:12–16.

Muslimer bør kunne forholde seg til dette poenget, ettersom Muhammed heller ikke fulgte loven i Det gamle testamente da han spiste kamelkjøtt.

Offer: Israelittene skulle utføre offer; dessverre ble det for mange et ritual der meningen gikk tapt. Offer er like viktig, eller enda viktigere, for kristne enn for israelittene, slik Hebreerbrevet 7:23–10:26 viser. Også vi trenger et offer, og vårt offer ble utført en gang for alle av vår yppersteprest, Jesus Kristus, som ofret seg selv på korset.

Spørsmål: Hvorfor blir den rike mannen i Luk 16:19 ofte kalt «Dives»?

Svar: Siden Lasarus er nevnt ved navn i denne lignelsen, har noen tradisjoner kalt den rike mannen «Dives». Dives er imidlertid bare det latinske ordet for en rik mann.

Lazarus var den greske formen av det hebraiske navnet Eleazar, som betyr «Gud har hjulpet». Hades, på hebraisk Sheol, er graven. Dette ordet brukes ti ganger i Det nye testamente. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 992, for mer informasjon.

Q: Hva er hovedpoengene i denne lignelsen i Luk 16:19–31?

Svar: Jesus fortalte lignelser om penger, og han fortsetter med en til. Mange jøder mente at materiell rikdom var et tegn på Guds gunst. Det ville være et sjokk å høre at en rik jøde skulle havne i ilden.

Det er tre hovedpunkter.

1) Dødens endelighet og bevisstheten etter den.

2) Det går bedre for de gudfryktige enn for de ugudelige som ikke bryr seg om de fattige.

3) Mennesker har en tilstrekkelig veiledning i Skriften.

Se «New International Bible Commentary» s. 1216 og «Believer’s Bible Commentary» s. 1433 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er Jehovas vitners tolkning av fortellingen om Lasarus og den rike mannen i Luk 16:19–31?

Svar: Denne lignelsen motbeviser sjelesøvn, ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 1433. Jehovas vitner er imidlertid uenige. Dette ble fortalt meg muntlig av et Jehovas vitne, og deler av det har jeg også sett i skriftlig form. Hold fast i hattene, for dette er ganske merkelig.

Den rike mannen representerer fariseerne (eller presteskapet), som føler seg skammet av klassen av trofaste tjenere (som følger Gud). Hundene symboliserer falske lærere, mens brødsmulene står for Guds lære. «Livstid» i Lukas 16:24 betyr at de levde under lovsystemet. Døden betyr ikke fysisk død, men en endring av tilstand. At Lasarus ble båret bort av engler, mens den rike mannen ble begravet, betyr at de skiftet tilstand, noe som skjedde enten etter at Jesu ånd oppstod i en åndelig kropp, eller ellers ved pinse. (Jeg er litt usikker på dette.) Pinen her innebærer ikke fysisk ubehag og begrensning slik den gjør andre steder. Snarere betyr den psykisk kval ved at gudfryktige predikanter sier dårlige ting om dem. Siden [angivelig] mennesker som blir brent ikke ønsker seg vann, er ilden ikke bokstavelig ild. Den store kløften er ganske enkelt at hele gruppen ikke kan krysse over, selv om enkeltpersoner kan det.

Som det står i *When Cultists Ask*, s. 149: «Fordi dette avsnittet så åpenbart støtter ideen om bevisst eksistens etter døden – samt bevisst lidelse for de ugudelige etter døden – går Jehovas vitner langt for å omtolke det.»

Se også neste spørsmål.

Spørsmål: Hva er et svar på Jehovas vitners tolkning i Luk 16:19–31?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. De tidlige kristne, som snakket gresk, trodde enstemmig på bevisst pine etter døden for de ugudelige. I tillegg til tidlige kristne skrifter kan man ganske enkelt lese Matteus 13:40–42, 50, Åpenbaringen 20:10 og Åpenbaringen 14:9–11

2. Også jødene trodde det samme. Dette bevises av 1. Enok 22:1–4, «Moses’ himmelfart» 10:10, 2. Esdras 7:36, Judith 16:17 og Salmene til Salomo 3:13. Se drøftingen av Lukas 23:43 for de faktiske sitatene. Rabbinerne forestilte seg at Sheol/Hades besto av to avdelinger adskilt av en mur, en håndsbredde eller en fingerbredde (jf. Weber, *Lehre des Talmud*, s. 326f), ifølge *The Expositor’s Greek Testament*, s. 589.

3. Jesus gjorde ingenting for å irettesette eller korrigere disse angivelig falske oppfatningene. Faktisk bekreftet Jesus dem ved å bruke dem uten å korrigere dem. Videre er begrepene Jesus brukte: «Abrahams bryst» og «Paradis», faktisk begreper som brukes i den jødiske Talmud.

4. Enten lurte Jesus dem ved å støtte den angivelig falske troen på bevisst eksistens etter døden, eller så fremstilte Jesus noe som var allment akseptert som sant.

Et eksempel jeg ga til to misjonærer fra Jehovas vitner illustrerer dette poenget.

Tenk deg at jeg en dag plukket opp et eksemplar av Jehovas vitners blad «Våkne!», og der sto det en historie om to gutter. Den ene vokste opp og fulgte Gud, og det skjedde gode ting med ham etter at han døde. Den andre gutten vokste opp og avviste Gud, og etter at han døde, ble han reinkarnert som et insekt. Deretter spurte jeg dem om de trodde jeg noen gang ville lese noe slikt i bladet «Awake», og de sa absolutt ikke, fordi reinkarnasjon ikke var bibelsk. Jeg var enig, men spurte så: «Ville dere ikke likevel prøve å bruke en falsk lære som reinkarnasjon for å bevise et sant poeng, nemlig at man bør følge Gud?» De var sterkt uenige og sa at det ville være villedende av dem. Jeg var enig, men sa at hvis bevissthet hos de ugudelige etter døden var en falsk lære, sa de da ikke at Jesus gjorde akkurat det?

Spørsmål: Hva forteller Luk 16:19–31 oss om de fattige?

Svar: Dette avsnittet er en kraftig irettesettelse til mange (men ikke alle) av de rike. Den rike mannen blir kalt «den rike mannen» tre ganger før han dør, men verken han eller Lasarus blir kalt «den rike mannen» eller «den fattige mannen» etter at de døde. Navnet «Lasarus» betyr «hjelpet av Gud», men likevel var han så fattig at hundene slikket sårene hans. Hundesaliv er mer antiseptisk enn vårt, så selv løshundene hjalp Lasarus mer enn den rike mannen gjorde. De fattige, fanger og undertrykte kan være usynlige for oss, men de er slett ikke usynlige for Gud. På samme måte kan noen av dem som blir forgudet i denne verden, være vanærende i Guds øyne. Vi bør ikke beundre dem som lever liv som Gud ville forakte. Gid vi kunne se mennesker og ting med Guds øyne!

Spørsmål: Hva forteller Luk 16:19–31 oss om de rike?

Svar: Det står ikke uttrykkelig at rikdom er ondt, fordi teksten nevner Abraham i paradiset, og Abraham var, både etter gamle og moderne standarder, en ekstremt rik mann. Mange av de rike lider imidlertid av det Darrell Bock kaller «følelsesløshetens koma» og kan ikke engang se den fattige utenfor porten til sin herskapsbolig. Den fattige mannen Lasarus var nesten usynlig for den rike mannen. Hvis du ikke er forsiktig, kan rikdom skade synet og hørselen din, slik at du blir blind for de fattige og døv for de undertryktes rop. Men uansett hvor rik du er, hvis du kunne se og høre litt bedre enn du gjør nå, åndelig sett, hva er da ett skritt du kunne ta for å hjelpe de fattige, de fengslede og de undertrykte, for å la dem vite at de ikke er glemt, og at noen bryr seg om dem og ønsker å hjelpe dem?

Spørsmål: Hvis Luk 16:20–25 er en lignelse, hvorfor er det da den eneste lignelsen der noen blir nevnt ved navn?

Svar: Selv om man kan krangle om hvorvidt dette fullt ut følger en lignelsesform eller ikke, hadde Lasarus’ navn en viktig funksjon i lignelsen. Ingen i denne lignelsen får et navn bortsett fra Lasarus; Lasarus kan ha virket ubetydelig, men Gud kjente navnet hans. Lasarus betyr «hjulpet av Gud», men likevel ser vi en som ikke fikk mye hjelp fra Gud, den rike mannen eller noen andre i dette livet. Vi får ikke engang vite om Lasarus fikk en anstendig begravelse, men han ble hjulpet mye bedre enn det ved å komme til paradiset der Abraham var. Den rike mannen kjenner Lasarus’ navn i Lukas 16:24, så han var i det minste svakt klar over at Lasarus fantes like utenfor porten til sin komfortable herskapsbolig. Men mennesker som kanskje virker usynlige for de rike (og dessverre kanskje også for oss), er kjent og viktige for Gud. Alle er skapt i Guds bilde, og vi bør respektere alle mennesker, uansett om de blir æret i denne verden eller ikke.

Lazarus, og den greske formen Eleazar, var vanlige navn, og det gis ingen grunn i Skriften til hvorfor denne tiggeren har samme navn som Maria og Martas bror. Dette kan imidlertid være en forvarsel. Da Lazarus senere ble vekket fra de døde, kan det hende at noen husket å ha hørt denne lignelsen og den rike mannens ønske om å sende Lazarus tilbake fra de døde.

Spørsmål: Hva er betydningen av måten Abraham henvendte seg til den rike mannen på i Luk 16:25?

Svar: Det greske ordet her er teknon, eller «barn», ikke «min sønn». Det er et mildt og ømt ord, men det innebærer ikke at Abraham sa at den rike mannen var hans barn eller avkom, selv om den rike mannen var jøde.

Spørsmål: Hva er den store kløften/skillet mellom pine og paradis i Luk 16:26?

Svar: Dette er kløften Gud skapte mellom himmelen (paradiset) og helvete (fengselet). Dette er det eneste stedet i Det nye testamente hvor dette greske ordet, chasma, brukes, og vi må huske at mange mennesker vi omgås hver dag, vil befinne seg på den andre siden av den store kløften etter døden. C.S. Lewis spekulerer i sin roman om himmelen og helvete, kalt «The Great Divorce», på at folk i helvete kunne reise til himmelen, men at få noensinne ville velge å gjøre det. Lukas 16:26 motsier imidlertid denne spekulasjonen fra C.S. Lewis. Judas 7 og Matteus 25:46 sier også at deres straff er evig.

Merkelig nok ba den rike mannen aldri om å slippe ut, han ba bare om lindring. Deretter ba han, eller rettere sagt befalte han, Abraham om å sende Lasarus for å advare brødrene sine, og sa i praksis: «Jeg hadde ikke nok bevis; send bevis til brødrene mine.»

Som en sidebemerkning brukes ordet «paradis» bare tre ganger i Det nye testamente. Hvis noen fra helvete kunne sende en beskjed, hva ville de si? For det første ønsket den rike mannen å lindre sin pine. For det andre ønsket den rike mannen å sende en beskjed slik at brødrene hans kunne holde seg unna det stedet han befant seg. Selv denne personen i helvete ønsket at noen skulle dele evangeliet med andre. Legg også merke til at den rike mannen kunne se Abraham og Lasarus, men det står ikke at Lasarus kunne se den rike mannen.

Se «Hard Sayings of the Bible», s. 480–482, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Luk 16:31 med at de likevel ikke ville tro, selv om noen sto opp fra de døde?

Svar: Dette var både en iakttakelse av deres nåværende holdning og en forutsigelse av deres reaksjon på Jesu oppstandelse. Det er interessant at Abraham fortsatt kalte den rike mannen «barn». Selvfølgelig beviste Jesus dette kort tid senere ved å vekke Marias og Martas bror, Lasarus, til live i Johannes 11:45–53 og 12:10–11.

Spørsmål: Var Abraham i himmelen i Luk 16:31, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* hevder på s. 985?

Svar: Nei, Bibelen sier ikke hvor Abraham befant seg. Selv om Abraham og Lasarus befant seg på et behagelig sted, vil mange kristne lære at de ikke var i himmelen ennå, men på et «ventested», dit Jesus fortalte tyven til høyre for seg at han skulle komme den dagen, og som Jesus kalte Paradis. Paradis er den delen av livet etter døden hvor de som fulgte Gud kom, inntil Jesus sto opp fra de døde.

Spørsmål: I Luk 16:31, er mirakler et bevis på Jesu misjon?

Svar: Mirakler var et vitnesbyrd som støttet Jesu misjon ifølge Hebreerbrevet 2:4, men et mirakel i seg selv «beviser» ikke noe, da det kan forekomme falske mirakler. Men selv med bevisene for oppstandelsen og andre mirakler, alle de oppfylte profetiene og vitnesbyrdene fra de første kristne, har vi likevel ikke noe «absolutt bevis», da man aldri kan ha absolutt bevis for en historisk hendelse.

Likevel, selv om Jesus fremla overveldende bevis, er det én ting å fremlegge overveldende bevis, men noe helt annet at en tilhører aksepterer disse bevisene. Selv i moderne tid finnes det noen få mennesker som tror at jorden er flat, at holocaust aldri fant sted, eller at drap på visse mennesker og inntak av deres blod gir beskyttelse mot AIDS. Men det faktum at noen få mennesker tror på hver av disse tre usannhetene, til tross for overveldende bevis for det motsatte, betyr ikke at bevisene mot disse vanvittige påstandene ikke er overveldende.

Se «When Critics Ask», s. 392–393, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Hvorfor er det i Luk 17:1–2 en så alvorlig forseelse å føre noen til å snuble?

Svar: Konsekvensene er alvorlige når man blir Satans redskap for å vende noen bort fra et evig liv i glede med Gud.

Spørsmål: Hvem er «de små» her i Luk 17:2?

Svar: La oss se på tre muligheter.

a) Det kan være barn, men ingenting annet i denne læren refererer til barn, slik det gjør i andre læresetninger. Jesus og Bibelen behandler barn som like verdifulle som voksne, men de behandles ikke som mer verdifulle.

b) Det kan være nye troende, barn i troen og de med en tro som fortsatt er under utvikling, uansett om de fysisk sett er barn eller eldre.

c) Det kan være «de små», dvs. verdens fattige. Men bortsett fra likheten med lignelsen om Lasarus og den rike mannen, er det ingenting annet som taler for denne tolkningen.

Svaret: Siden sammenhengen handler om å fornærme eller få noen til å snuble – noen som kan bli fornærmet eller få en snubling – vil svaret være b). Det kan finnes mennesker som er materielt fattige, men rike i troen, og som ikke vil bli utsatt for snubling.

The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 994, sier også at det definitivt ikke kan være a), og Believer's Bible Commentary, s. 1434, The Tony Evans Bible Commentary, s. 996, og New International Bible Commentary, s. 1216, sier at det er b).

Spørsmål: Hvorfor er det i Luk 17:3–4 så støtende at en troende ikke tilgir andre?

Svar: Kanskje en analogi kan hjelpe her. Hvorfor er det så viktig at blodet vårt fører oksygen og næring til cellene i kroppen vår, og fører bort karbondioksid og avfallsstoffer? Akkurat som disse fysiske tingene er et tegn på liv, er også kjærlighet og tilgivelse et tegn på vårt åndelige liv. Alt som hindrer blodets funksjon, er et alvorlig problem.

Slik kroppen vår trenger næring og oksygen, trenger vi stadig Guds nåde og kjærlighet. Slik kroppen vår må kvitte seg med karbondioksid og avfallsstoffer, trenger vi Guds tilgivelse og renselse. Vi kan lett tilgi andre, på grunn av hvor mye Gud har tilgitt oss som er i Kristus. Hvis noen ikke kan tilgi, er det enten fordi de ikke har forstått hvor mye Gud har tilgitt dem, eller kanskje fordi de ikke er frelst.

Spørsmål: Hva lærer Jesus oss om tro i Luk 17:5–6?

Svar: Tro er ikke noe du får tildelt, og det du har, er alt du noensinne vil ha. Det handler altså ikke om å skaffe seg flere «biter» av tro, men heller om å la det du allerede hadde da du først trodde på Kristus, vokse. Levende tro er snarere som et frø: den har liv og vokser. Selv om du bare har en liten mengde levende tro, kan den likevel vokse til å bli en stor tro, så lenge ugresset og skadedyrene holdes unna, og den blir vannet og pleiet. Du trenger altså ikke en «stor tro»; du trenger bare en ekte tro, fordi den kan vokse til en stor tro. Hvis du er en ekte kristen, hvordan pleier du da din tro?

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1435 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 996–997 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva vet vi om morbærtrær i Luk 17:6?

Svar: Selv om det finnes 12 arter av morbærtrær, var den typen som ble dyrket i Israel og Middelhavsområdet vanligvis det svarte morbærtreet, også kalt sykaminetreet. De ble dyrket for frukten sin, og i Vesten ble de ikke brukt til silkeorm før lenge etter Jesu tid.

Morbærtrær har et grunt rotsystem, og sterk vind kan velte et tre og blåse det bort. Metaforisk sett kan man forestille seg en sterk vind (Den Hellige Ånd) som fører et morbærtre ut i havet – et utfall som virker umulig, men som utvilsomt har skjedd.

Et annet svar: «The New International Bible Commentary» s. 1217 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 248 sier at sykaminetreet har svært sterke røtter. Likevel sier «https://homeguides.sfgate.com/potting-soil-and-cactus-mix-13768053.html» at morbærtrær generelt har bredere og grunnere rotsystemer enn mange andre tresorter for å kunne ta opp næringsstoffer bedre. Men i løs jord med sterk vind vil dette gjøre det lettere å rive treet opp med roten.

Spørsmål: Hva lærer Jesus i Luk 17:7–10 om tjenerskap når han snakker om tjeneren som kommer inn fra åkeren og tilbereder måltidet?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Det er tåpelig å være stolt av vår lydighet. Lydighet er bare vår plikt. Vår lydighet bør være et uttrykk for vår takknemlighet overfor Gud.

Skryte: Vi bør ikke fortelle Gud hvor flotte og lydige vi er. Jesus ga et eksempel på dette i bønnen til fariseeren kontra tolleren i Lukas 18:9–14.

Spesiell behandling: Vi bør ikke tro at vi fortjener spesiell behandling på grunn av vår lydighet. Uansett hvor åndelig vi er eller hvor lydige vi har vært tidligere, fritar det oss ikke fra å lytte til Gud og adlyde ham i fremtiden. Vi bør ikke ha en følelse av å ha rett til noe, og vi bør ikke gi andre en slik følelse, slik Jakob 2:1–9 viser.

Spørsmål: Hvorfor ble Jesus fornærmet av de ni spedalske i Luk 17:11-19?

Svar: Alle ble helbredet, men bare én viste takknemlighet ved å vende tilbake til Jesus for å takke ham. Og denne tiggeren var ikke fra Judea og hadde antakelig ikke hatt muligheten til å lære Det gamle testamente slik de andre hadde. Det kan være støtende, både for andre og for Gud, når man tenker så mye på seg selv at man unnlater å vise takknemlighet. Alle ti ble helbredet for spedalskheten, men bare den som kom tilbake, fikk den spesielle velsignelsen av Jesus. Dette understreker at evangeliet er like mye for dem uten jødisk bakgrunn som for dem med.

Etter at Jesus hadde helbredet alle ti, var grunnen til at Jesus sendte dem til prestene at de skulle følge 3. Mosebok 14:2–32. Presten skulle undersøke personen, og hvis spedalskheten var helbredet, skulle de erklære dem rene, og da kunne de igjen bli en del av samfunnet. Det ville også være et vitnesbyrd for prestene. Vi vet ikke om prestene snakket hardt til de spedalske da de fikk vite at Jesus hadde helbredet dem, og vi vet ikke om de ga dem noen advarsler eller ikke. Uansett hvilken motstand de måtte ha møtt, burde de likevel ha vendt tilbake for å vise takknemlighet overfor Jesus.

Men før du dømmer de ni spedalske for hardt, må du innse at mange mennesker er slik i dag. De er svært vennlige når de ber om hjelp, men så snart de har fått all den hjelpen de trenger, viser de ingen takknemlighet fordi de ser på personen bare som et middel til et mål de følte seg berettiget til. Som troende må vi passe på at vi ikke viser oss utakknemlige overfor andre. Jesus ble fornærmet da de ni spedalske ikke viste noen takknemlighet, men bare tok ham for gitt. Føler Gud seg fornærmet når vi unnlater å vise ham takknemlighet og tar ham for gitt? Jeg håper du «teller dine velsignelser» daglig og i bønn takker Gud hele tiden.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1436 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 829 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus ofte til folk i Luk 17:19: «Din tro har gjort deg frisk»?

Svar: For det første ønsket Jesus å rose deres tro, og vi bør gjøre det samme. I dag er det ikke nok for kristne bare å tolerere og akseptere troende i andre gudfryktige tjenester. Vi bør be for dem, prise Gud for dem og offentlig rose dem for deres tro og arbeid for Herren.

Spørsmål: I Luk 17:20: Var disse fariseerne oppriktige da de spurte Jesus når riket skulle komme, spottet de Jesus, eller prøvde de bare å fange ham i en felle?

Svar: Ut fra sammenhengen kan vi ikke si hvilket av alternativene det var, eller om det var delvis oppriktighet og delvis skepsis. Noen som hørte spørsmålet den gangen, ville kanskje heller ikke ha kunnet si det. Men det spiller ingen rolle. Når vi blir stilt et spørsmål som kan være oppriktig, trenger vi ikke bruke tid på å prøve å vurdere noens hjerte; bare svar på spørsmålet.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1436, for mer informasjon.

Spørsmål: Siden Guds rike ifølge Luk 17:21 er inne i de troende, betyr dette da at menneskelige riker er uvirkelige, slik sekten Christian Science lærer?

Svar: Nei. Man må tro på en uvirkelig definisjon av virkeligheten for å si dette. Selvfølgelig er ikke alt på jorden, ikke bare riker, like virkelig som himmelen. Men jordiske riker som «virkelig» torturerte og martyrdøde kristne, og jordiske riker og filosofier som «virkelig» vender mennesker mot det onde, skal ikke bagatelliseres som ren fantasi.

Se «When Cultists Ask», s. 150, for et annet, men supplerende svar.

Spørsmål: Siden Guds rike ifølge Luk 17:21 er inne i de troende, betyr dette da at mennesker er guddommelige, slik Christian Science-kulten lærer?

A: Nei. Vi kan være sikre på at apostelen Paulus kjente svaret på det. I Apostlenes gjerninger 14:11–18 var Paulus og Barnabas ikke villige til å la folkemengden i Lykaonia tilbe dem. Å ha Guds rike i seg viser at man er et Guds barn, men det gjør deg ikke guddommelig eller til Gud. Det er interessant at Jesus, da han svarte fariseerne, ba dem se etter det som allerede er her, mens han umiddelbart etterpå, da han snakket til disiplene, ba dem se fremover. Se When Cultists Ask s. 150–151 og Believer's Bible Commentary s. 1436 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva sier Jesus i Luk 17:31–33 om å huske Lots hustru?

Svar: Det er minst to lærdommer å trekke her.

Plutselig ble Lots hustru ødelagt akkurat da hun følte seg trygg etter at englene hadde reddet henne. Gud reddet livet hennes, men likevel omkom hun etterpå på grunn av sin egen ulydighet. Problemet var, som det står i *Believer's Bible Commentary*, s. 1437: «Hun var ute av Sodoma, men Sodoma var ikke ute av henne.»

Generelt kan kristne lure på hvor mange år det vil ta før de kan senke vakten mot fristelser og synd, inkludert materialisme, begjær, stolthet og motløshet. Når vil de være så åndelig modne at de kan glemme å motstå disse ondskapene? Svaret er at her på jorden, , kan du aldri senke vakten. Gang på gang advarer Bibelen oss om at vi må fortsette å holde ut. Noen måter å gjøre dette på er:

Å følge nøye med på vårt liv og vår lære. 2. Timoteus 1:14; Kolosserne 1:23; Ordspråkene 22:5

Ikke å følge denne verdens visdom. Kolosserne 2:8-9; Jakob 3:15; 1. Korinterbrev 1:17-27; 2:6,8,14; 2. Korinterbrev 1:12

Generell utholdenhet. Hebreerne 10:23,36; 12:1,12-13; 1. Johannes 2:24; 1. Korinterbrev 13:7; Romerne 5:3-4; Jakob 1:3-4,12; 5:11; 2. Petersbrev 1:8-10

Troende må holde ut i lidelse. Romerne 8:17-18; 2. Korinterbrev 1:8-9; 4:8-12; 6; 2. Timoteus 2:3; 4:5

Spørsmål: Hva sier Luk 17:34-36 om dag og natt på jorden?

Svar: Dette tyder på en forståelse av at det kan være natt for noen mennesker i vers 34, og samtidig dag for andre i 17:35-36. Se «Believer's Bible Commentary», s. 1437, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Luk 17:37 da han sa: «Der det er et lik, der vil gribbene samle seg»?

A: Uansett om det dreier seg om en åtseldyr-type ørn eller en vanlig gribb, bruker Jesus en metafor om store åtseldyrfugler som et symbol på en rekke forestående dommer. Selvfølgelig, når visse ting finnes, som for eksempel lik, oppstår det vanligvis visse konsekvenser, som at åtseldyrfugler kommer. Det er imidlertid ikke hovedpoenget her, da Jesus kunne ha brukt et stort antall andre metaforer hvis Han bare hadde ment å si at ting har konsekvenser.

Generell anvendelse for alle tider: I *Hard Sayings of the Bible*, s. 482–483, står det at noen tolker dette som: «Der det er en situasjon som er moden for dom, der vil dommen falle.»

Anvendelse på endetiden: Jesus forteller en lignelse om en konsekvens av ugudelighet før han kommer. De ugudelige vil bli drept, og åtselfuglene vil få rikelig med mat. Dette blir nærmere beskrevet i Åpenbaringen 19:17–21.

Anvendelse på år 70 e.Kr.: Noen ser på «ørnene» her som en henvisning til symbolet på de romerske ørnene som var på fanene som ble båret av divisjonene. Den romerske hæren kom og ødela Jerusalem i år 70 e.Kr. «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 830, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 998 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 249 tolker dette som bare gribber.

Se også «Believer's Bible Commentary», s. 1437, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 18:1–8: Hvis Gud er som den urettferdige dommeren i lignelsen, fremstår Gud da noen gang som urettferdig?

Svar: Gud er ikke urettferdig, men i sin forsyn kan Gud fremstå som urettferdig i en periode – bare spør Job. Formålet med denne lignelsen er å vise at siden ofrene er utholdende selv overfor en urettferdig dommer, hvor mye mer bør da Guds barn være utholdende overfor sin himmelske Far, som er rettferdig. Jesus ønsket å illustrere et bestemt poeng med den urettferdige dommeren, på samme måte som han ønsket å vise et bestemt poeng med den rike mannen som sparket den kloke forvalteren i Luk 16:1-9. Ting er ofte urettferdige på jorden, men Gud kan rette opp alt i den endelige dommen. Se New International Bible Commentary s. 1217–1218, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 249–250, The Tony Evans Bible Commentary s. 999 og The Expositor’s Greek New Testament bind 1 s. 596 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva lærer Jesus i Luk 18:4–6 om vårt behov for utholdenhet i bønnen?

Svar: Hvis en person bør være utholdende overfor en dommer som ikke bryr seg om rettferdighet, hvor mye mer bør vi da være utholdende overfor Gud? Dette kan referere til bønn generelt, men ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 1437, tyder plasseringen rett etter Lukas 17 på at denne lignelsen er spesielt relevant for den langvarige bønnen om Kristi gjenkomst.

1. Tessalonikerbrev 5:17 pålegger oss å be uten opphold. Det greske uttrykket «sliter meg ut» er faktisk vanskelig å oversette. Det betyr bokstavelig talt «gi meg et blått øye», noe som både kan bety «slå meg opp» og «få meg til å se dårlig ut».

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 1000, for mer om hvordan dette betyr «skade mitt omdømme». Imidlertid sier «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 830, at dommeren IKKE tok hensyn til hva folk mente, men at dommeren bare var lei av at kvinnen plaget ham.

Spørsmål: Hvordan kan man i Luk 18:4–5 håndtere en situasjon der noen anser deg for ubetydelig til å gjøre det de egentlig skal gjøre for deg?

Svar: Læren fra denne lignelsen er å fortsette å mase til du får det som du vil. Det er tider når vi må være utholdende. Ikke uhøflige eller miste besinnelsen, men vennlig utholdende uten å gi etter.

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 998–999 og «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 830 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva mente Jesus i Luk 18:8f da han spurte om han ville finne tro på jorden?

A: Jesus fant ikke mye tro på jorden, slik Johannes 1:10–12 viser. I *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 249–250, står det at Jesus ikke snakket ut fra uvitenhet eller stilte spørsmål om bortrykkelsen, men snarere oppfordret dem til å bevare troen gjennom bønn og økt tjeneste. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 483–484, for et utfyllende svar.

Spørsmål: I Luk 18:9, er det greit å stole på seg selv når det gjelder visse ting?

Svar: Vi skal ta ansvar for våre egne handlinger, og vi skal ha tillit til at vi med Guds hjelp kan gjøre det Han ønsker at vi skal gjøre.

Imidlertid ville vi ikke engang fortsette å eksistere uten Gud, vår Skaper og Opprettholder. Videre kan vi ikke gjøre en eneste god gjerning av evig betydning uten Gud. Vi har altså ikke noe grunnlag for å stole på vår egen godhet, kraft eller evner uten Gud.

Spørsmål: Er vi i Luk 18:9–14 forpliktet til å gi tiende?

Svar: Tienden, eller den tiende delen, er en andel av inntekten din som gis til Herrens verk. I 3. Mosebok 27:30–33 står det at den tilhørte Gud, og i Det gamle testamente var den bestemt for prestene og levittene, jf. 4. Mosebok 18:21–32, 1. Mosebok 14:20; 28:22; 2. Krønikebok 31:5 og Malaki 3:7–12.

I Det nye testamente, siden Jesu oppstandelse, er vi ikke underlagt den gammeltestamentlige loven (inkludert tiende), men under nåden. Vi kan gi mer! Men «tienden» kan fortsatt betraktes som en standard for gavmild givning. Det nye testamente nevner tiende i Lukas 18:9-14; 1. Korinterbrev 16:1 og 2. Korinterbrev 8.

Spørsmål: I Luk 18:9–14, er det mulig at tolleren var Sakkeus? Kan dette forklare hvorfor Herren kalte ham ned i neste kapittel, Luk 19:1–10?

Svar: Selv om Sakkeus ville passe inn i denne situasjonen, ser de fleste kommentatorer på Lukas 18:9–14 som en lignelse, og ikke om en bestemt tollbetjenter eller fariseer.

Spørsmål: I Luk 18:11, bør vi noen gang takke Gud for at vi er moralsk bedre enn noen andre?

Svar: Denne lignelsen tyder på at vi ikke bør gjøre det. Vi har ingenting godt som ikke er gitt oss av Gud. Det er arrogant å hevde, selv foran Gud, at vi er bedre eller viktigere enn noen andre. Filipperne 2:3f sier at vi skal anse andre som viktigere enn oss selv.

Som det står i *New International Bible Commentary*, s. 1218, «kaster fariseeren et blikk på Gud, men tenker på seg selv». I motsetning til dette kunne tolleren ikke holde ut å se på seg selv når han så på Guds hellighet.

Se Evangelical Commentary on the Bible s. 830 og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 250 for mer informasjon.

Spørsmål: Når fastet jødene to ganger i uken, som nevnt i Luk 18:12?

Svar: Jøder som fastet, fastet vanligvis på mandager og torsdager.

Spørsmål: I Luk 18:14, kan bønn rettferdiggjøre en person?

Svar: Nei. Det er interessant at når lignelsen begynner, ville mange anta at den rettferdige fariseeren var helten og tolleren skurken. Det er Gud som velger å rettferdiggjøre eller ikke. Bønn eller andre handlinger fra vår side «tvinger» ikke den allmektige Gud til å rettferdiggjøre noen. Men Jesu poeng i dette avsnittet er at Gud valgte å rettferdiggjøre den angrende tolleren fremfor den stolte fariseeren. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 999, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor tenkte disiplene i Luk 18:16 å irettesette barna?

Svar: Jesus var en travel mann som de mente «åpenbart» ikke hadde tid til å møte alle som ønsket å treffe ham. Disiplene prøvde å beskytte Jesu dyrebare tid mot det de anså som bortkastet tid. De prøvde å «hjelpe Gud» ved å fjerne dem de anså som mindre verdifulle mennesker. Legg merke til at Jesus aldri ba om denne typen hjelp.

I dag bør vi være forsiktige når vi tenker at Gud trenger oss til å «hjelpe ham», spesielt ved å gjøre ting han aldri har bedt oss om å gjøre.

I motsetning til disiplenes syn på barn sa den gudfryktige evangelisten D.L. Moody en gang til en venn at «to og en halv person ble frelst i dag». Vennen spurte: «Mente du to voksne og ett barn?» Moody svarte: «Nei, to små barn og én eldre voksen.» I bunn og grunn hadde barna et helt liv foran seg til å tjene Gud. Det var flott at den eldre voksne både kunne komme til himmelen og tjene Gud nå, men den eldre voksne hadde mindre enn halvparten av livet igjen til å tjene Gud på jorden.

Se Evangelical Commentary on the Bible s. 830–831 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan er Guds rike for slike som barn, i Luk 18:16f?

Svar: En måte er at barn innser at de er barn. De er ofte mer ydmyke enn voksne, ettersom de innser at de ikke har kunnskapen, styrken eller evnen til å gjøre mange ting. Det plager dem imidlertid ikke, så lenge foreldrene deres er der for å hjelpe dem. Små barn bringer ingenting inn i et foreldre-barn-forhold bortsett fra sin egen svakhet, sitt behov, sin avhengighet og sin kjærlighet. Men selv om de vet at de er avhengige, har de forventninger og er spente. På samme måte bør vi være som barn når vi går inn i Guds rike.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 999, og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 250, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor la Jesus vekt på loven overfor den rike unge herskeren i Luk 18:18–23?

Svar: Dette skjer rett etter episoden med de små barna, og viser en person som IKKE vil ta imot Guds rike som et lite barn. Den rike unge herskeren så ikke på seg selv som fortapt, i behov av tilgivelse eller av nåde for frelse. Jesus satte seg på hans nivå og nevnte fem av de ti budene, men ennå ikke begjær. Jesu påbud kan også betraktes som et underforstått spørsmål: «Hvor viktig er pengene dine egentlig for deg?» I stedet for bare å be den unge herskeren om å tro på Ham, ønsket Jesus først å vise ham at hans gjerninger og hans hjerte ikke var tilstrekkelig for å komme til himmelen på egen hånd. Jesus beskyldte ikke den rike unge herskeren for noe hykleri; snarere ønsket Jesus å gi ham en dypere forståelse av sitt eget hjerte.

Selv om både den rike unge herskeren og den blinde mannen kom til Jesus – den blinde mannen til og med etter at han ble bedt om å slutte å prøve – ga Jesus svært få mennesker invitasjonen til å forlate alt og følge ham. Likevel vendte den unge mannen seg bort. Hvis du kunne være hvem som helst i historien, ville det ikke vært flott å være denne rike unge herskeren, og når Jesus ba deg om å følge ham som disippel, å ha gitt bort alt med glede og gjort nettopp det!

Se *When Cultists Ask*, s. 151–152, *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1438–1439, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 831 for mer informasjon.

Spørsmål: Må vi i Luk 18:18–23 og Matt 19:21 gi alt vi har til de fattige, slik Jesus ba den rike unge herskeren om å gjøre?

Svar: Skriften sier aldri dette, og Abraham var faktisk en svært velstående mann. Paulus beholdt privat eiendom, nemlig kappen sin, i 2. Timoteus 4:13. I stedet for å si at de rike må gjøre dette eller hint, la oss ganske enkelt se hva Paulus sa om de rike i 1. Timoteus 6:17–19.

«Be de som er rike i denne tidsalderen om ikke å være hovmodige og ikke sette sitt håp til rikdommens usikkerhet, men til Gud, som i overflod gir oss alt vi trenger for å nyte livet. Be dem om å gjøre det gode, å være rike på gode gjerninger og å være gavmilde og villige til å dele, slik at de kan skaffe seg et solidt fundament for fremtiden og dermed få tak i det som virkelig er livet.» (BSB)

Legg merke til at den rike unge herskeren antakelig hadde fulgt loven bedre enn Sakkeus, men de to reagerte svært forskjellig.

For øvrig finnes det minst to ord for «god» på gresk. Det greske ordet kalos betyr «herlig» eller «god frukt», mens agathos betyr «i seg selv god». Det er det siste ordet som brukes her.

Se *When Critics Ask*, s. 502, og *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 251, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 18:31 sa Kristus i praksis: «Vi skal dra opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.» Hvorfor er da profetiene om gjenkomsten ennå ikke oppfylt?

Svar: Alle profetiene vil gå i oppfyllelse. Til tross for at det på forhånd var kjent at jødene ville forkaste Kristus, vil disse profetiene likevel gå i oppfyllelse. Men hvis Kristi evige regjering på jorden hadde begynt før Han ble forkastet, og Jesus aldri hadde blitt forkastet, ville profetiene i Jesaja 53 være falske.

Dette illustrerer et viktig poeng om Gud. Gud har sin egen tidsplan for sitt verk, og noen ganger må vi være tålmodige og vente på Guds tidsplan, slik den første lignelsen i Lukas 18 minner oss om.

Spørsmål: Hvorfor fortalte Jesus dem i Luk 18:34 ting de ikke forsto?

Svar: Jesus fortalte dem det tydelig, men de husket det ikke og forsto det ikke helt. Dette er den tredje hendelsen i de tre første evangeliene der Jesus fortalte dem at han ville bli drept. Noen ganger, når man underviser noen, og de har vanskeligheter med å forstå hvordan dette kan skje, må man tålmodig gjenta undervisningen flere ganger. Hver gang ga Jesus dem imidlertid flere detaljer. Disiplene skulle forstå det klart senere. Se drøftingen av Lukas 9:45 i *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 251, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 831, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva forteller Luk 18:40–41 oss om Jesus?

Svar: Jesus ville stoppe alt for en blind tigger. Som det står i «Believer’s Bible Commentary», s. 1440: Mens Josva så solen stå stille på himmelen, sto solens Herre stille for én blind tigger. Så spurte Jesus, merkelig nok, den blinde mannen hva han ønsket. Det var ikke fordi Jesus ikke kunne se det som var åpenbart, men snarere fordi Jesus ønsket at han skulle sette ord på sitt behov.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1000–1001, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det ved Sakkeus’ opplevelse i Luk 19:1–9 som spesielt gir oss håp?

Svar: Teksten begynner med at denne onde mannen søkte Jesus, men i virkeligheten var det Jesus som hele tiden hadde søkt etter Sakkeus. Jesus ba ikke om å få bo hos Sakkeus; Jesus sa til Sakkeus at han måtte bo hos ham, som om Sakkeus ikke hadde noe valg. Sakkeus trengte ikke å rydde opp i hjemmet sitt først, og Jesus forventet heller ikke at han skulle gjøre det. Sakkeus fikk ikke sjansen til å rydde opp i livet sitt først, og Jesus forventet heller ikke at han skulle gjøre det.

Vi kunne kanskje forutse at etter at den rettferdige rike mannen nektet å gi fra seg sine eiendeler for å følge Jesus, ville en korrupt rik mann ha nesten null sjanse til å gi bort pengene sine og ønske å følge Herren. Dette viser bare at vi ikke bør prøve å forutsi hvem som vil ta imot Kristus og hvem som ikke vil. Bare forkynn, så vil Gud ta seg av responsen.

Folk visste hvem Sakkeus var, og selv om det ville se uverdig ut for Sakkeus å klatre opp i treet, ville det se enda verre ut i andres øyne at Jesus tok imot Sakkeus. Men Jesus brydde seg ikke om det. Folk hadde kanskje spottet Sakkeus for å tro at Jesus ville ha ham, men Sakkeus brydde seg ikke om det. Når vi lever foran et stort publikum, søker vi da applausen fra Den ene?

Zakkæus ble forvandlet, og det skjedde fra innsiden og ut. Jesus ba ikke Zakkæus om å gi tilbake pengene han hadde tatt fra de fattige og andre. Zakkæus’ nye hjerte fortalte ham at han måtte gjøre det.

Spørsmål: Hva er uvanlig ved verset i Luk 19:2?

Svar: I Luk 19:2 brukes det greske uttrykket «sjef for tollerne» ikke noe annet sted i hele den greske litteraturen, inkludert Bibelen. Dette er sannsynligvis en tittel på en tollinnkrever som hadde tilsyn med andre tollinnkrevere. Se The Expositor's Greek New Testament, bind 1, s. 603, Evangelical Commentary on the Bible, s. 831, og New International Bible Commentary, s. 1219, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ga Sakkeus halvparten av sine eiendeler til de fattige i Luk 19:8?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men en faktor var hans nye omsorg for de fattige. En annen grunn kan være at hvis han skulle betale tilbake alt han hadde svindlet fra andre, ville han kanskje ikke ha mer enn halvparten igjen. Ifølge *Believer's Bible Commentary*, s. 1441, bør det greske ordet ikke oversettes med «hvis», men snarere med «siden». Legg merke til at mens den rike unge herskeren ikke ville gi fra seg sin rikdom, hadde Sakkeus tenkt å gi bort det meste av den. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 252, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus ti tjenere i lignelsen om talentene i Luk 19:13a?

Svar: Jesus fortalte andre lignelser om penger, og han fortalte også andre lignelser om makt. Denne lignelsen er uvanlig ved at den kombinerer både penger og makt. I Luk 19:15–26 omtalte Jesus bare utfallet for tre tjenere; derfor husker mange feilaktig at det bare var tre tjenere i lignelsen. Jesus nevner at ti tjenere fikk penger, men han sier ingenting om hva de syv andre gjorde med sine. Det er nesten som om Jesus ikke helt fullførte lignelsen; de syv andre tjenerne er oss, hans kirke, og vi fullfører fortsatt lignelsen gjennom det vi gjør med våre minaer.

Dette minner om slutten på Jona-boken, der det forblir uavklart om Jona angret på sin forferdelige holdning overfor de fortapte eller ikke.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus i Luk 19:14 at undersåttene sendte en delegasjon som sa: «Vi vil ikke at denne mannen skal herske over oss»?

Svar: Jesu tilhørere kunne godt kjenne seg igjen i denne beskrivelsen, da en delegasjon fra Herodes den store og hans sønn Herodes Arkelaus rundt år 4 f.Kr. hadde reist fra Jeriko til Roma nettopp av denne grunn. Imidlertid sendte folk fra Judea en beskjed til den romerske keiseren om at de ikke ønsket at Arkelaus skulle være deres konge. Som en sidebemerkning kan nevnes at Roma til slutt avsatte Herodes Arkelaus på grunn av de stadige bønnene fra hans undersåtter. Se The NIV Study Bible s. 1577, The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 603, The Believer’s Bible Commentary, s. 1441, og New International Bible Commentary, s. 1219, som henter dette fra Josefus’ «Jødenes krig» 2.6.1 og «Jødenes antikviteter» 17.9.3 (skrevet ca. 93–94 e.Kr.) for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor betrodde herren pengene til sine tjenere i Luk 19:16–26?

A: En mina tilsvarte omtrent tre måneders lønn for en arbeider, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 252, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 832. Det tilsvarte omtrent 100 dager, ifølge *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 1001. Selv om herren kanskje gjerne ville ha noen flere sølvminaer, ville en som skal styre over byer sannsynligvis ha en mye større grunn. Han var på jakt etter guvernører til byene han skulle styre, og han ønsket å vite hvem som ville være trofast og hvem som ikke ville være det. Tjeneren som tjente ti minaer på én mina, må ha brukt oppfinnsomhet for å klare det. På samme måte, når vi er trofaste med det Gud har gitt oss, handler det ikke bare om at Gud har noen flere bidrag, men Han prøver oss for å se om vi kan betros med mye. Se The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 606, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr det greske ordet for «en annen» her i Luk 19:20?

Svar: På noen måter er gresk mer presist enn andre språk, og de har tre forskjellige ord for «annen/et annet». Ordet som brukes her er eteros (Strong 2087), som vi har fått prefikset hetero fra, og som betyr «en annen av en annen art». Dette ordet brukes også i 1. Korinterbrev 3:4, Hebreerbrevet 7:15 og Apostlenes gjerninger 1:20. Et annet ord, allos (Strong's 243), betyr «en annen av samme slag». Allos brukes i Matteus 4:21; 6:15; 20:3; 21:23; 27:42 og Apostlenes gjerninger 19:32.

Spørsmål: I Luk 19:20 ville den tredje tjeneren ikke ha noe med forvaltningsansvaret å gjøre – hvordan kan kristne (dessverre) være slik i dag?

Svar: Det er ingenting som tyder på at tjeneren var uærlig. I det minste mistet ikke tjeneren det han var betrodd. Men tjeneren var ikke interessert i å være en « » i kongens forretninger mens kongen var borte. I likhet med denne tjeneren kan kristne la sine gaver og evner ligge ubenyttet eller ikke bruke dem for Guds skyld. Hvis vi ikke utnytter våre muligheter, kan de bli tatt fra oss. Når ingenting skjer, kan noen, i likhet med tjeneren, ha en tendens til å skylde på herren.

En form for latskap er å ikke gjøre det man burde gjøre. En annen form for latskap er å ikke ønske å planlegge eller tenke over hva man burde gjøre. Ingen av tjenerne fikk beskjed om hva de skulle investere i. De to første tjenerne måtte være oppfinnsomme og bruke eget initiativ til å finne måter å tjene penger på. Vårt initiativ bør være under Kristi herredømme; når en retning ser bra ut for oss, men Gud vil at vi skal gå en annen vei, bør vi gå Guds vei. Men vi bør likevel vise initiativ og være oppfinnsomme når vi prøver å bruke våre talenter for Gud. Vi vet ikke om den tredje tjeneren var lat i det han gjorde, lat fordi han ikke ønsket å planlegge, eller om han handlet slik på grunn av sin holdning til herren. Det er sannsynlig at det kan være alle tre, med de to typene latskap som springer ut av hans holdning.

Da den tredje tjeneren gravde et hull for å gjemme minen sin, gravde han på en måte et hull for seg selv. Ingen av tjenerne kunne være sikre på at de ville lykkes. Men av ren overforsiktighet gjorde den tredje tjeneren det verste han kunne ha gjort, i herrenes øyne. Noen ganger, av frykt eller når de føler seg truet, gjør folk dumme ting. Da englene sa til hyrdene «vær ikke redde», kan det ha betydd to forskjellige, men beslektede ting. Det første er «ikke føl frykt», og det andre er «ikke handle ut fra frykt».

Til slutt: Når Gud gir oss en gave eller et talent, og vi bestemmer oss for enten å ikke bruke det, eller å ikke bruke det for Guds skyld, er vi da ikke like dårlige som den tredje tjeneren? Den mest åpenbare naturlige gaven folk tenker på, er rikdom og karriere, men kanskje er tid en enda viktigere naturlig gave. Når du rett og slett «ikke kan» tjene Gud mer, fordi du bruker for mange timer hver dag på å se på TV eller filmer, graver du da ikke et hull for å legge talentene dine i? Som en TV-predikant en gang sa: For noen er det første skrittet for å tjene Gud å løfte pekefingeren rett opp, deretter rotere hånden slik at den peker bort fra deg, og så trykke på av-knappen på TV-en. Så døm ikke den tredje tjeneren for hardt, for det kan komme tilbake til deg selv. Omvend deg fra måter du kanskje uforvarende har gravd et hull på for å kaste bort dine gaver og talenter som kunne vært brukt for Gud.

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1002, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 252–253 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1442 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sa de ikke «fred på jorden» i Luk 19:38 og følgende, slik de gjorde ved Jesu fødsel?

Svar: Lukas 19:38 siterer Salme 118:26a og Salme 148:1; de kunne imidlertid ha gjentatt det englene sa ved Jesu fødsel, men det gjorde de ikke. De talte inspirert av Den Hellige Ånd, og det ville snart bli fred i himmelen, men lederne og mange jøder avviste Jesus, så freden på jorden måtte vente. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1443, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ba fariseerne i Luk 19:39 Jesus om å irettesette disiplene sine?

Svar: «Hosanna» betyr «lovprisning», og de så at disiplene lovpriste Jesus, og bare Gud bør lovprises. De hadde rett i én ting: bare Gud bør lovprises på denne måten.

Spørsmål: Hva betyr det i Luk 19:40 at steinene ville rope?

Svar: Fariseerne var misfornøyde fordi Jesus opptrådte som om tempelet og byen tilhørte ham. Hvis folket ikke ville tilbe Jesus, ville steinene selv prise ham. Jødene var kjent med dette bildet, fordi Habakkuk 2:11 sier at selv steinene skal rope. Habakkuk 2:11 viser imidlertid at det ikke vil gå bra for dem som avviser Kristus, fordi steinene skal rope i dom. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1443, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor blir Jesus rørt til tårer i Luk 19:41–44?

Svar: Det er IKKE på grunn av det Han snart skal lide; det er snarere det som skal skje med Jerusalem. Senere, i Getsemane-hagen, ville Jesus spørre om det var noen måte denne koppen kunne gå forbi på, så Jesus visste hva som skulle skje med Ham. Men her er Jesu fokus tristhet over Jerusalems fremtidige lidelser. Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 832, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 253–254 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1002–1003 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor profeterte Jesus i Luk 19:44 at de jødiske spedbarna skulle knuses i stykker?

Svar: Jesus sa ikke dette med glede, eller befalte dette, men forutså det snarere med stor sorg og gråt. Gud tillater at disse tingene skjer, men noen ting gjør Guds hjerte trist.

Spørsmål: Hvorfor spurte lederne Jesus i Luk 20:2 hvor han hadde fått sin myndighet fra?

Svar: Det er selve spørsmålet, og så spørsmålet bak spørsmålet. Det uttalte spørsmålet handlet bare om hvorfor Jesus mente at han hadde myndighet til å la folkemengdene prise ham og drive pengevekslere ut av andres tempel. På overflaten høres det ut som om de bare var nysgjerrige på hvor han hadde fått sitt vitnemål, sin ordinasjon eller sitt rabbinersertifikat.

Men det egentlige spørsmålet var snarere: «Hvordan våger du å gjøre disse tingene, siden du ikke har myndighet til det?» En rabbi kan ha tilhengere, men en vanlig rabbi bør ikke bli lovprist på den måten, med mindre rabbien faktisk var Messias – eller mer enn det. Både Jesus og alle lederne visste allerede at ingen religiøs eller politisk leder – eller noen på jorden for den saks skyld – hadde gitt Jesus denne autoriteten. Og likevel, uansett hvor opprørende det måtte være for mektige yppersteprester og andre, var det åpenbart at Jesus ikke brydde seg om det. Jesus var Gud, og hans autoritet kom fra Faderen.

Jesus svarte dem ikke direkte, men stilte et spørsmål selv. På overflaten var spørsmålet: «Jeg var også nysgjerrig på om dere mente at Johannes Døperens autoritet var legitim eller ikke.» Men bak spørsmålet anklaget Jesus dem for å være hyklere. Hvis svaret var klart for dem, hvorfor skulle de da ha behov for å diskutere det seg imellom først? Hadde Jesus spurt om Jeremia, ville de umiddelbart svart: «Ja, han var fra Gud.» Hvorfor denne nølingen når det gjaldt Johannes Døperen? De klarte ikke engang å svare på et enkelt spørsmål, enten fordi de fryktet at folket skulle steine dem, eller fordi de skjønte hvor dette spørsmålet førte hen. Hvis Johannes Døperen heller ikke hadde menneskelig autoritet, men autoritet fra Gud, hvorfor da stille meg spørsmål når dere selv hadde erkjent at Johannes var fra Gud, men likevel ikke fulgte Guds autoritet?

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 832, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1003, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1444, «The New International Bible Commentary» s. 1220, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 254–255 og «The Expositor’s Greek New Testament», bind 1, s. 611 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor nektet Jesus å svare på spørsmålet deres i Luk 20:8?

Svar: Før vi svarer, må vi legge merke til at de ikke spurte seg selv «hva er det riktige svaret» eller «hva vil Gud at vi skal si», men heller hvilket svar de kunne finne på som ville høres best ut. De var ikke interessert i om de svarte sannferdig eller ikke her.

Svaret: Yppersteprestene og de skriftlærde visste at de hadde fått Guds undervisningslys gjennom Johannes Døperen, men likevel nektet de å ta imot det lyset de allerede hadde. Jesus nektet å gi dem mer lys da de avviste det lyset de allerede hadde. Se The Expositor's Bible Commentary, bind 8, s. 1013 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 20:9–14, på hvilken måte lignet yppersteprestene og saddukeerne på vingårdsleierne i lignelsen?

Svar: Fraværende grunneiere var vanlige i Palestina på denne tiden, så settingen i lignelsen ville virke kjent for dem. Jesaja 5:1–7 inneholder en lignende allegori der Gud er eieren av vingården, og Israel er vingården som produserte verdiløse druer.

Det er fire likheter. Både vinmarkens forpaktnere og yppersteprestene/saddukeerne okkuperte og livnærte seg av det som tilhørte noen andre, noe som i seg selv var greit. Men begge gruppene nektet å akseptere herrenes autoritet. Begge begynte å få den oppfatningen at det egentlig tilhørte dem, ikke den rettmessige eieren. Begge var villige til å ty til drap for å få det de følte rettmessig tilhørte dem.

Når en makthavende gruppe mener at tilbedelsen av Gud rettmessig hører under deres domene, oppstår det problemer. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1014, The Believer’s Bible Commentary, s. 1444, og The Evangelical Commentary on the Bible, s. 833, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva sier Jesus i Luk 20:18 om at steinen både ligger under føttene og faller på noen?

Svar: Det er bare én stein her. Steinen som er en plage under føttene, er de religiøse lederne som ble forstyrret ved Jesu første komme. Men steinen, den samme steinen, som senere faller fra himmelen og knuser noen, vil skje ved Jesu gjenkomst. Det er ingen vei utenom; du kan ikke avvise steinen og forbli uskadd. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1004, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1444–1445, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor spurte yppersteprestene og de skriftlærde Jesus om skatter i Luk 20:19–22?

Svar: Dette spørsmålet handlet ikke bare om skatter, men også om penger, religion og politikk. De så på Jesus som en trussel mot deres makt over det religiøse systemet. De prøvde å fange Jesus i en felle, slik at hvis Jesus svarte på én måte, ville mange av hans tilhengere kanskje bli skuffet over ham fordi han ba dem fortsatt å betale skatt. Men hvis Jesus svarte på den andre måten, nemlig å nekte å betale skatt, ville det være enda bedre. De kunne løpe til Pilatus eller Herodes og fortelle dem at denne mannen offentlig hadde oppfordret til å nekte å betale skatt, og at hvis de var lojale mot Roma, ville de få tak i Jesus.

Mange jøder hadde tre problemer med å betale skatt. De ønsket ikke å betale penger til et fremmed system for å bidra til å opprettholde undertrykkelsen av det jødiske folket. De ble beskattet med opptil en tredjedel av inntekten sin, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 1015. For det andre hadde romerske mynter vanligvis et bilde av en keiser på seg, og de mente at dette avbildet ville bryte med det andre budet. For det tredje hadde keiserne på denne tiden utropt seg selv til guder, og dermed var en romersk mynt med et bilde av en keiser et blasfemisk avbildet avgudebilde.

Jesus svarte dem imidlertid ikke direkte og gikk ikke i fellen deres. For det første påpekte Jesus at dette var en felle eller en prøve i Lukas 20:23. For det andre stilte Jesus et enkelt spørsmål for å finne felles grunnlag, og for det tredje sendte Jesus ballen tilbake til dem. Jesus sa at man skulle gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud. Jesus spesifiserte imidlertid ikke hvor mye som skulle tilhøre keiseren. Men hvor fikk Jesus mynten fra? En av jødene hadde den på seg. Hvis bildet var en blasfemisk avgud, hvorfor hadde da denne jøden den på seg?

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 833, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1004, «New International Bible Commentary» s. 1220, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 255 og «Believer’s Bible Commentary» s. 1445 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor satte saddukeerne Jesus på prøve i dette i Luk 20:27–38?

Svar: Dette er en annen type prøve. Saddukeerne trodde de hadde et vanntett argument, og at dette ikke bare ville motbevise Jesus, men også fariseerne. I 5. Mosebok 25:5–10 står det at en gjenlevende bror til den avdøde ektemannen skal gifte seg med enken. Hvis man antok at ekteskapsforhold i himmelen er akkurat som på jorden, kunne de ha et gyldig poeng. Men Jesus viste dem at deres antagelse var feil i dette tilfellet. Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1004–1005, «The New International Bible Commentary» s. 1220–1221 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 1016 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan blir noen «ansett som verdige» i Luk 20:35?

Svar: Generelt sett er en person verdig (fortjener) noe godt av en av to grunner.

1. De har selv betalt for det, fortjent det eller eid det.

2. En annen har betalt for det, fortjent det på deres vegne eller gitt det til dem.

Jesus mente den andre betydningen, ikke den første, da han ikke sier at vi er verdige, men at vi regnes som verdige.

I menneskers, englers og djevlers øyne blir vi virkelig regnet som verdige til å få del i evig liv, fordi Jesus betalte prisen for våre synder ved å gi oss denne dyrebare gaven. Både mennesker som prøver å fortjene seg veien til himmelen, og ekte kristne kan være enige om at troende blir frelst på grunn av fortjeneste. Uenigheten gjelder om det er Jesu fortjeneste eller deres egen fortjeneste.

Spørsmål: Hva var Jesu poeng i Luk 20:41–44?

Svar: Disse to sidene – at Messias var Davids etterkommer og samtidig Davids Herre – finnes i samme vers i Salme 110:1, så de må være den samme personen. Hvor er det rom i deres teologi for et enkelt vesen som både er en menneskelig etterkommer av David og kong Davids Herre? Hvis det ikke er rom i deres teologi for at dette Guds ord fra Det gamle testamente skal passe inn, må de gå tilbake og revidere sin teologi.

Spørsmål: Hvorfor var Jesus i Luk 20:44-47 spesielt imot de skriftlærde?

A: Det nevnes tre årsaker. For det første elsket de de lange kapene, titlene, hilsenene og de beste plassene. For det andre tok de penger fra fattige enker for å finansiere sin overdådige livsstil. For det tredje holdt de lange bønner bare for å høres bra ut. De misbrukte sin religiøse autoritet til egen ære og økonomisk vinning. Dessverre har mange religiøse ledere i lange kapper opptrådt på samme måte siden den gang. I Lukas 20:47f står det at religiøse ledere som oppfører seg slik, vil få en strengere dom. Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1005, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 256, «The New International Bible Commentary» s. 1221 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 1018 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor roste Jesus enken i Luk 21:1–4?

Svar: De to myntene ble kalt lepta, og de var verdt omtrent en åttendedel av en penny. Det var et ekstremt lite beløp, men det var alt hun hadde.

Jesus roste enken av flere grunner. Jesus hadde nettopp snakket om dem som slukte enkenes hus i Luk 20:47. Nå setter Jesus dette i kontrast ved å se på tingene fra enkens perspektiv. Mens andre ga en liten andel av sitt overflod, ga hun alt hun hadde fra sin fattigdom. Mens andre kanskje viste liten avhengighet av Gud, viste hennes offergave avhengighet av Ham. Enker hadde det vanskelig med å forsørge seg selv i antikken, med mindre de hadde sønner og døtre. Noen ville kanskje forvente at en enke skulle være ved tempelet og tigge, men i stedet var hun ved tempelet og ga penger.

Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 834, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1005, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 256, «The Believer’s Bible Commentary» s. 1446, «The Expositor’s Greek New Testament» bind 1, s. 618, «The New International Bible Commentary» s. 1221 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8, s. 1018 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan skiller det vi anser som storslått seg fra det Gud anser som storslått i Luk 21:5–6?

Svar: Herodes den store begynte å ombygge tempelet i 20/19 f.Kr., og det var fremdeles ikke ferdig på Jesu tid. Det ble først fullført i 63 e.Kr. Jesus la mer vekt på enken enn på de praktfulle bygningene som Herodes den store hadde reist.

Se «Evangelical Commentary on the Bible», s. 834, og «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1005, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 21:5–6, bør kirker og religiøse bygninger være kostbart utsmykket?

Svar: Jesus kommenterte her hvordan alt dette ville bli ødelagt, slik det skjedde i år 70 e.Kr. Generelt sett er noen mennesker mer interessert i å donere dyre ting til Gud enn i å gi livet sitt til Gud.

To begreper i Bibelen viser at det er greit å pynte en kirke pent.

I Det gamle testamente ble tabernaklet og senere tempelet utsmykket på en forseggjort måte i ærbødighet overfor Gud.

Den syndige kvinnen som salvet Jesus med olje som kostet et års lønn, tilba Jesus på riktig måte. Det er altså fortsatt greit å bruke litt penger på ting som ærer Gud, bortsett fra å gi penger til de fattige (noe som også ærer Gud).

Spørsmål: Hvorfor var disiplene i Luk 21:7 så interesserte i når tempelet skulle bli ødelagt?

Svar: På den ene siden var de forbløffet over at et så massivt byggverk skulle bli så fullstendig revet ned at ikke en stein skulle bli igjen på en annen. På den andre siden trodde de feilaktig at når noe så betydningsfullt som dette skjedde, ville Messias’ rike komme rett etterpå.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1446 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1005–1006 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 21:8–28, svarte Jesus nøyaktig på spørsmålet deres?

Svar: Ja, Jesus svarte på det de spurte om, men han svarte også på det de sannsynligvis tenkte. De spurte uttrykkelig når tempelet ville bli ødelagt. Jesus snakket først om tegn, som falske kristuser, kriger og rykter om kriger osv. Men det de ikke visste, var at noe av dette ville skje svært snart, før tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr., men at den endelige oppfyllelsen ville skje i endetiden når det gjenoppbygde tempelet blir ødelagt.

For øvrig: Da jødene gjorde opprør mot romerne og beseiret to legioner, kom romerne tilbake rundt år 67 e.Kr. med fem legioner. Etter at Jerusalem var omringet av romerske legioner (Lukas 21:20–21), trakk de seg tilbake for en kort periode før de kom tilbake. Man kunne være fristet til å søke trygghet innenfor bymurene. Men de kristne visste at de spesielt måtte flykte fra Jerusalem og dra et annet sted, for eksempel til Pella, like øst for Jordanelven og sør for Genesaretsjøen, i det som i dag er Jordan. Jerusalem ble erobret, og innbyggerne ble drept eller gjort til slaver i år 70 e.Kr.

Interessant nok skrev den romerske keiseren Julian den frafalne i 362 e.Kr., i et forsøk på å motbevise kristendommens sannhet, to dekret: det ene for å få jødene til å gjenoppbygge Jerusalem, og det andre spesifikt for å gjenoppbygge tempelet. Julian døde i 363 e.Kr. i kamp mot perserne. Noen dager etter at byggingen startet, oppstod det en slags brann, og byggingen ble forlatt.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1447, «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1006, «The Expositor’s Greek New Testament» bind 1 s. 620 og «Believer’s Bible Commentary» s. 1446 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan stemmer historien frem til år 70 e.Kr. overens med disse profetiene i Luk 21:8–28?

Svar: Det var en rekke profetier her, så la oss ta dem én etter én.

1 (ja, men bare 3 til 6) Falske profeter og kristuser (Luk 21:8): I Apg 5:34–37 forteller den berømte jødiske rabbinen Gamaliel om Theudas (rundt år 44 e.Kr.) og Judas fra Galilea, som reiste seg sammen med sine tilhengere for å redde Israel fra det romerske åket. I Apostlenes gjerninger 8:9–24 irettesetter Peter en falsk religiøs leder ved navn Simon, senere kjent som Simon Magus. Kirkens historie forteller oss at Simon Magus senere grunnla sin egen religion, angivelig basert på Kristus, og ble en falsk Messias. 1. Johannesbrev ble trolig skrevet etter år 70 e.Kr., men det nevnes i 1. Johannesbrev 4:3 at mange falske profeter med Antikrists ånd har gått ut. Tidlige kirkelige skrifter omtaler Menander, Cerinthus og Karpokrates, men det er uklart om de levde før år 70 e.Kr. eller ikke.

2 (ja, 19 kriger) Kriger (Lukas 21:9-10): Selv om det var mye strid i Kina og noe i India i denne tiden, skal vi her konsentrere oss om bare det romerske og det partiske riket.

35–42 e.Kr. Den partiske generalen Vardanes slår ned opprøret i byen Seleucia.

37 e.Kr. Herodes Antipas beseirer den nabateiske kongen Aretas.

40 e.Kr. Andre opprør mot Roma i Mauretania

48 e.Kr. Romerne gjenerobrer friserne, som hadde gjort opprør i 20 år.

43–51 e.Kr. Romerne under Aulus Plautius invaderer England og erobrer Kent og Maiden Castle.

44 e.Kr. Romerne gjenerobrer Mauretania.

44 e.Kr. Romerne erobrer Pannonia (Serbia)

44 e.Kr. Theudas gjør opprør mot Roma i Palestina.

46 e.Kr. Den romerske Plinius den eldre fører felttog i Tyskland.

47–77 e.Kr. Silurene gjør motstand mot romerne i England.

47/49 e.Kr. Parteren Vardanes styrer Babylon inntil han blir myrdet.

51 e.Kr. Partherne beseirer og dreper den parthiske tronpretendenten Meherdates.

54 e.Kr. Apostlenes gjerninger 21:38 nevner en jøde som ledet 4 000 drapsmenn ut i ødemarken. Historien forteller oss at han het Ben Stada.

60/61 e.Kr. Dronning Boudicca av Britannia leder et massivt opprør mot romerne. Omtrent 80 000 blir drept.

66–71 e.Kr. Jødene gjør opprør mot Roma og beseirer to legioner. Romerne kommer tilbake med fem legioner til.

68 e.Kr. Bataverne og friserne gjør opprør mot den romerske keiseren Nero.

69 e.Kr. Roxolanerne invaderer Moesia og ødelegger den romerske legionen III Gallica

69–70 e.Kr. Vespasian beseirer sine rivaler i kampen om keisertittelen.

69–70 e.Kr. Den romerske keiseren Vespasian knuser det bataviske opprøret under Julius Civilis

3 (ja, men bare 3) jordskjelv på ulike steder (Lukas 21:11):

33 e.Kr. Jordskjelv i Bithynia og Nicea ifølge den verdslige forfatteren Phlegon.

60 e.Kr. Laodikea ble ødelagt av et jordskjelv. Innbyggerne i Laodikea gjenoppbygde byen med egne midler, uten hjelp fra romerne.

62 e.Kr. Jordskjelv ved Vesuv i Italia. (Pompeii ble ikke ødelagt av et utbrudd før i 79 e.Kr.)

4 (ingen) hungersnød (Lukas 21:11): Ingen registrert i det romerske og det partiske riket.

5 (ingen) Pest (Lukas 21:11): Ingen registrert i det romerske og det partiske riket.

6 (nei) Fryktelige syn og store tegn fra himmelen (Lukas 21:11) Ingen registrerte at noe skjedde.

7 (ja, men bare 2) Forfølgelser (Lukas 21:11):

54 e.Kr. Den første lokale romerske forfølgelsen av kristne under keiser Nero.

64 e.Kr. Den første generelle (imperieomfattende) forfølgelsen av kristne under den romerske keiseren Nero.

Ærlig talt var det mange flere forfølgelser etter år 70 e.Kr.

8 (nei) Kristne forrådt av nære slektninger (Lukas 21:16): Ingenting spesielt nedtegnet.

9 (nei) Kristne hatet av alle for Kristi navns skyld (Lukas 21:17): Egentlig ikke, bortsett fra Neros forfølgelse, og folk hatet Nero mer enn de kristne.

10 (absolutt ja) Innbyggerne i Jerusalem drept med sverd og ført bort i fangenskap (Lukas 21:24) Dette skjedde. Du kan lese alle detaljene hos Josefus.

11 (ja, selv om det er uvanlig å kalle det «tråkking») Jerusalem ble tråkket ned av hedningene (Lukas 21:24f). Romerne erobret byen og ødela tempelet.

12 (nei) Tegn i solen, månen og stjernene (Lukas 21:25): Ingen er nedtegnet.

13 (nei) Nød blant folkeslagene og havets bølger som brøler (Lukas 21:25): Mindre enn borgerkrigene mellom romerne og partherne i andre tidsperioder. Mye mindre enn hunerne, og det langsomme fallet av Romerriket og plyndringen av Roma.

14 (nei) Jesus kommer med stor makt og herlighet (Lukas 21:27): De kristne visste ingenting om dette i år 70 e.Kr.

Bare seks av fjorten deler (43 %) kan anses å ha gått i oppfyllelse innen år 70 e.Kr.

Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 256–257, og *The Expositor's Greek New Testament*, bind 1, s. 619, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan stemmer Luk 21:8–28 overens med Åpenbaringen?

Svar: 1 (ja, men bare 3 til 6) Falske profeter og kristuser (Luk 21:8): I Apostlenes gjerninger 5:34–37 forteller den berømte jødiske rabbinen Gamaliel om Theudas (rundt år 44 e.Kr.) og Judas fra Galilea, som reiste seg sammen med sine tilhengere for å redde Israel fra det romerske åket. I Apostlenes gjerninger 8:9–24 irettesetter Peter en falsk religiøs leder ved navn Simon, senere kjent som Simon Magus. Kirkens historie forteller oss at Simon Magus senere opprettet sin egen religion, angivelig basert på Kristus, og ble en falsk Messias. 1. Johannesbrev ble trolig skrevet etter år 70 e.Kr., men det nevner i 1. Johannesbrev 4:3 at mange falske profeter med Antikrists ånd har gått ut. Tidlige kirkelige skrifter omtaler Menander, Cerinthus og Karpokrates, men det er uklart om de levde før år 70 e.Kr. eller ikke.

2 (ja, 19 kriger) Kriger (Lukas 21:9–10): Åpenbaringen 6:2–3, 12; 13:7

3 (ja) Jordskjelv på ulike steder (Lukas 21:11): Åpenbaringen 6:12; 11:13

4 (ja) Hungersnød (Lukas 21:11): Åpenbaringen 6:6,12

5 (ja) Pest (Lukas 21:11): Åpenbaringen 11:6.

6 (ja) Skremmende syn og store tegn fra himmelen (Lukas 21:11) Åpenbaringen 6:12–13.

7 (ja) Forfølgelser (Lukas 21:11): Åpenbaringen 12:17

8 (nei) Kristne forrådt av nære slektninger (Lukas 21:16): Ingenting i Åpenbaringen, bare Matteus 24 og Markus 13.

9 (ja, på en måte) Kristne som blir hatet av alle for Kristi navns skyld (Lukas 21:17): Åpenbaringen 11:9-10, de gleder seg over de gudfryktiges død.

10 (nei) Jerusalems innbyggere drept med sverd og ført bort i fangenskap (Lukas 21:24)

11 (ja) Jerusalem blir tråkket ned av hedningene (Lukas 21:24f) Åpenbaringen 11:2f

12 (ja) Tegn i solen, månen og stjernene (Luk 21:25): Åpenbaringen 6:12-13.

13 (ja) Folkene er i nød, og havets bølger bruser (Luk 21:25): Åpenbaringen 6:15-17, 13:1

14 (ja) Jesus kommer med stor makt og herlighet (Lukas 21:27): Åpenbaringen 19:11-16

Så 12 av de 14 hendelsene (86 %) i Lukas er også nevnt i Åpenbaringen. Selvfølgelig inneholder Åpenbaringsboken mange hendelser som ikke er nevnt i Lukas 21.

Spørsmål: Hvem er «denne generasjonen» i Luk 21:23?

A: Det er én bokstavs forskjell mellom ordet «generasjon» og ordet «folk», så det kan bety én generasjon fra det tidspunktet de første tegnene blir sett, eller det kan bety at det jødiske folket vil eksistere inntil disse tegnene inntreffer. En generasjon ble ansett å være omtrent 40 måneår eller rundt 39,5 solår. Siden profetien har en dobbel oppfyllelse, vil den generasjonen som så det første av disse tegnene, også få se oppfyllelsen. År 70 e.Kr. ligger bare et par år unna en generasjon etter år 33 e.Kr. Siden de første tegnene blir sett i endetiden, vil alt skje innenfor en generasjon etter de første tegnene. Så både «rasen» og «generasjonen» passer.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1448, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 1022, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr «at hedningene skal tråkke den hellige byen under føttene» i Luk 21:24 og følgende?

Svar: Åpenbaringen 11:2 sier at i endetiden vil hedningene tråkke på den hellige byen i 42 måneder.

Spørsmål: Hvorfor sammenligner Jesus dette med et fikentre i Luk 21:29–31?

Svar: Jesus lærer ikke noe nytt om trær; dette var allerede åpenbart for alle. Jesus brukte en metafor om noe alle kjente til for å forklare at disse tegnene ikke vil være noe subtilt, men at de vil være åpenbare for alle. Et fikentre representerer ofte Israel i Skriften, og dette vil helt sikkert gjelde Israel. Men Jesus sier et fikentre «eller hvilket som helst tre», så dette handler ikke bare om Israel her.

Se «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1006, «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 835, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 8 s. 1022 og «The Expositor’s Greek New Testament» bind 1 s. 622 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan blir troende tynget ned eller viklet inn i denne verdens gjøremål i Luk 21:34–36?

Svar: Troende trenger ikke å avvise eller eksplisitt fornekte noe for å bli kaldere. De kan gradvis la Guds saker bli mindre og mindre prioriterte, mens verdens saker blir stadig mer prioriterte. Hva er de viktigste tingene i livet ditt akkurat nå? Hvis det ikke inkluderer å ære Gud, dele evangeliet med andre, hjelpe andre, styrke andre kristne og forsvare flokken, bør du vurdere om prioriteringene dine kanskje er helt på skakke.

Satan og demonene kan friste oss med «ildpiler». En ildpile kan kanskje prelle av på Guds rustning, men du kan likevel kjenne varmen. Noen ganger kan en ildpile trenge inn gjennom en sprekk i rustningen, og som troende trenger vi helbredelse fra Jesus, den store Legen.

På en måte er kampen vunnet når vi først kommer til Kristus. Men på en annen måte har kampen – kampen for helliggjørelse – nettopp begynt. Sørg for at du faktisk kjemper, og ikke bare overgir deg til verden. Påbudet i Romerbrevet 12:2, om å bli forvandlet, er ikke et påbud for himmelen, men snarere et påbud for vårt liv her og nå. Selv om det kanskje ville være lettere å gjøre det hvis vi var utenfor denne verden, vil Gud at vi skal fortsette å være i verden; men vi skal ikke være av den, som det står i Johannes 17:14–16.

Noen ganger må vi ta en beslutning om å ta stilling mot en fiende som frarøver oss den gleden vi kan ha i Gud. Jeg snakker ikke om Satan, demoner eller andre mennesker her. En sentral fiende vi må kjempe mot og overvinne, er vårt naturlige jeg.

Spørsmål: Hvordan kan en troende i Luk 21:34–36 vite om han eller hun er i ferd med å bli tynget ned eller viklet inn?

Svar: Noen ganger kan du merke det bare ved å lytte til hjertet ditt. Hva får deg ut av sengen om morgenen? Hva begeistrer deg, og hva synes du er kjedelig? Når du ikke har noe du virkelig trenger å tenke på, hva tenker du da på? Er det Guds saker, eller mindre viktige ting?

Spørsmål: Hva er det egentlig vi skal våke og be om i Luk 21:36?

Svar: Hele kapitlet kan oppsummeres som grunner til at vi må ta budet om å våke og be på alvor. Å våke over disse tingene og be om det Gud har bestemt skal skje, er bare en sekundær betydning. Den primære betydningen er å våke over ditt eget liv og be om at Gud må anse deg for verdig til å unnslippe disse tingene.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1448, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 22:3 og Joh 13:2,27, hvordan og hvorfor kom Satan inn i Judas her?

Svar: Selv om dette kan henvise til demonbesettelse av Judas, betyr det ikke nødvendigvis dette. Demonbesettelse innebærer ofte at personen mister kontrollen eller ikke vet hva han gjør. Det er ingen antydning om at Judas mistet kontrollen eller ikke hadde full kontroll over det han gjorde. Dermed er «demonisk samarbeid» ikke alltid det samme som «demonbesettelse».

Hvor kom for øvrig pengene som prestene betalte Judas fra i Luk 22:5? De kom fra tempelskatten; med andre ord ble formålet med penger som opprinnelig var oppriktig ofret til Gud, forvrengt for å betale for forræderiet mot Jesus. Satan er ikke skaperen; han skapte ikke pengene. Han overtalte ikke engang folk til å ofre sine egne penger for å forråde Jesus. Alt Satan trengte å gjøre, var å få ypperstepresten til å forvrenge formålet med offergaven for å tjene Satans formål.

Spørsmål: I Luk 22:3 og Joh 13:2,27, kan en kristen bli påvirket av demoner?

Svar: Dessverre, ja. Selv om en kristen ikke er besatt av demoner, kan en kristen likevel bli påvirket av demoner hvis vedkommende lar seg påvirke. Hvis en kristen velger å tro på det demonen frister vedkommende med, vender seg mot mørke ting for å finne glede, eller lar demoner få kontroll over et bestemt område av livet sitt, kan vedkommende, i det minste delvis, være underlagt demonens vilje.

Spørsmål: Hva er litt uvanlig i Luk 22:10?

Svar: Det er ingen tilfeldighet at Jesus kunne forutsi hvem som skulle bære vannet, og at husets herre deretter ble bedt om å stille et gjesterom til rådighet, noe han gjerne gjorde. Faktisk mener mange at husets herre sannsynligvis allerede var en av Jesu tilhengere.

For det andre arbeidet mange menn i det samfunnet som dagarbeidere, og det var ofte kvinnene som bar vannet. En mann som bar vann ville ikke være unikt, men likevel mindre vanlig. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1449 sier også at disiplene ba om et gjesterom, men verten ga dem mer enn de ba om: et stort, møblert rom i øverste etasje. Mannen visste sannsynligvis hvem Jesus var. Dessuten ville folk trolig ha rom å leie i denne tiden, da et stort antall besøkende kom til påsken. Se «Evangelical Commentary on the Bible» s. 835, «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 259 og «The Tony Evans Bible Commentary» s. 1007 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 22:19–21 hadde Jesus allerede spist mange måltider sammen med disiplene, så hva var den spesielle betydningen av dette måltidet?

Svar: I stedet for å spekulere, la oss se hva Jesus selv sa om det.

Generell betydning

I Luk 22:15 sa Jesus at han hadde «lengtet etter» (bokstavelig talt lengtet med lengsel) å spise dette siste måltidet sammen med disiplene sine.

I Luk 22:16,18, Matt 26:29 og Mark 14:25 sa Jesus at han ikke lenger ville spise brød eller drikke av vinens frukt før Guds rike kommer, så dette hadde betydning for endetiden.

Spesiell betydning

I Johannes 13:14–15 sa Jesus at han ga dem et eksempel ved å vaske disiplenes føtter.

I Johannes 13:18 spiste Jesus spesifikt sammen med Judas, noe som oppfylte Salme 41:9.

I Lukas 22:19 brøt Jesus brødet og sa at de skulle gjøre dette til minne om ham.

Selvfølgelig feiret Jesus påsken slik troende jøder skulle gjøre, og han lærte også disiplene sine dette.

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1450 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 836 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor er ikke brødet og vinen i Luk 22:19 Kristi fysiske legeme?

A: Vi kan se at Jesus mente at brødet og vinen symbolsk var hans legeme, av to grunner.
For det første finnes det ikke et snev av bevis for at folk bøyde seg ned for brødet og vinen, verken i Bibelen eller i den tidlige kirken. Vi skal ikke tilbe noe eller noen utenom Gud. Vi tilber Jesus, men hvis brødet og vinen ikke er Jesus, skal vi ikke tilbe brødet og vinen.
For det andre: Hvis man tolket denne metaforen slik at brødet og vinen var eller ble til Jesus, måtte vi for å være konsekvente også anse andre metaforer for Jesu legeme som Jesus selv, slik som i 1. Korinterbrev 12:27. Vi (menigheten) er Kristi legeme. Synes du folk bør tilbe deg, eller tilbe menigheten du går i? Hvis verken det ene eller det andre, hvorfor skulle du da ikke tilbe en kristen, som er skapt i Guds bilde, mer enn brød og vin, som ikke er skapt i Guds bilde?
Nå skal vi selvfølgelig ikke tilbe kristne. Men ville det å tilbe andre mennesker, og rettferdiggjøre det med Kristi metafor, være verre enn å tilbe brødet og vinen, og rettferdiggjøre det med Kristi metafor?

Se «When Critics Ask», s. 393–394, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er de tre forræderiene i Luk 22:24–30?

Svar: Det første og største var at Judas tok imot penger for å forråde Jesus. Det andre er at selv etter å ha tilbrakt over tre år sammen med Jesus, var disiplene fortsatt fylt av egoistisk ambisjon. Det tredje er at Peters frykt for sitt eget liv overvant hans kjærlighet til Jesus. Som kristne må vi, selv om vi ikke gir etter for den første fristelsen, passe på at vi ikke faller for de to siste.

Spørsmål: Hvordan siler Satan noen som hvete i Luk 22:31?

Svar: Skriften sier det ikke direkte, men det antydes at Satan bryter ned deres motstand og åndelige styrke, samt konsistensen i deres liv, og etterlater dem som leire i Satans hender og ute av stand til å adlyde Gud. Det greske ordet for «dere» her er i flertall, ikke entall. Så på den ene siden ønsket Satan å sile alle disiplene som hvete. Men på den andre siden henvendte Jesus seg kun til Peter, og den som skulle holde gruppen sammen. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1008, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 22:32, ble Jesu bønn om at Simon Peters tro ikke skulle svikte, besvart bekreftende eller benektende?

Svar: Det greske ordet kan oversettes med «svikte» eller «slukkes». Jesu bønn ble snart besvart negativt, da Peters tro sviktet en stund da Peter fornekte Jesus tre ganger. Men i en annen forstand ble Jesu bønn til slutt besvart positivt da Peter kom tilbake. Noen ganger vender en troende seg helt bort fra Herren, men vender senere tilbake. I Luk 22:32 fortalte Jesus ikke Peter hva han skulle gjøre HVIS han vendte tilbake, men med den kunnskapen Jesus hadde, sa Jesus til Peter NÅR han vendte tilbake. Peter var her for selvsikker fordi han hadde et feilaktig syn på sin egen svakhet. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1028–1029, og The Tony Evans Bible Commentary, s. 1008, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor ville Jesus i Luk 22:38 forsikre seg om at de hadde to sverd?

Svar: Det finnes minst fem forskjellige tolkninger av hva Jesus prøvde å formidle til disiplene.

Forespørsel oppfylt: Jesus ville at de skulle ta med seg to sverd. Han visste at de ville trenge et sverd, siden Jesus fortsatt hadde et mirakel å utføre, nemlig å helbrede øret til en slave som skulle kuttes av.

Irettesettelse: «Det er nok» betydde at Jesus snakket om sverd symbolsk, mens disiplene tok ordene «med et sverd» bokstavelig. Jesus sa at det var nok av den slags snakk. Dette er tolkningen i «New Geneva Study Bible», s. 1649, og «Believer’s Bible Commentary», s. 1452.

Manglende interesse: Jesus irettesatte eller roste dem ikke. Jesus sa ganske enkelt at to sverd var greit, og at de ikke skulle bekymre seg mer for dette.

Oppfylt profeti: Jesus ønsket at de skulle ha to sverd, for at profetien om at de skulle bli regnet blant forbrytere, skulle gå i oppfyllelse. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 260 drøfter tre andre synspunkter, men foretrekker dette synet.

«Hard Sayings of the Bible», s. 486–488, legger til at dette viser hvor forskjellige de var fra en gruppe selotiske revolusjonære. En krigersk gruppe ville være mye bedre rustet til å kjempe.

Spørsmål: Hva forteller dette oss om fristelse i Luk 22:40?

Svar: I akkurat denne situasjonen ba Jesus dem om å unngå fristelse gjennom bønn. Men dette er et godt råd generelt. Når vi blir fristet, skal vi be; og enda bedre: be sammen med noen andre.

Spørsmål: I Luk 22:42, hva var egentlig den «koppen» som Jesus ba om at måtte gå ham forbi, om det var mulig?

A: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Noen har trodd at Jesus ba om at han ikke skulle flykte eller påkalle engler for å redde ham, og dermed mislykkes i sin oppgave om å dø på korset. Andre har spekulert i at Jesus ba om at han ikke skulle dø av påkjenningen før han kom til korset.

Svaret: Vel vitende om både den forestående fysiske smerten og, enda verre, den forestående adskillelsen fra Faderen, spurte Jesus om det fantes noen annen vei de kunne gå som ville oppfylle kravene til frelse. Det var greit for Jesus å spørre, men at vaktene dukket opp mens han fortsatt ba, tyder på at Faderen svarte «nei» på Jesu bønn.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1032, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er viktig å merke seg om tempelvaktene i Luk 22:50–52?

Svar: Dette er jødiske tempelvakter som arresterte Jesus, ikke de romerske vaktene. Tempelvaktene hadde plikt til å opprettholde orden i Guds tempel, men her gikk de langt utenfor tempelområdet for å bli brukt av Satan til å opprettholde orden. Noen ganger hindrer ikke Satan noen i å utføre jobben sin; snarere fortsetter de å utføre jobben sin, men blir omdirigert til å tjene Satan og demonene.

Se The Expositor’s Greek New Testament, bind 1, s. 623–624 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva ser vi i Luk 22:54–60 om Peters fornektelse?

Svar: Peter er den eneste disippelen som nevnes som i det hele tatt hadde mot til å følge Jesus. Peter var modig, men hans mot forsvant da tjenestepiken overrasket ham ved å spørre om han var en av Jesu tilhengere. Peter fornektet ikke Jesus fordi han hadde mistet sin kjærlighet til ham; snarere var Peters frykt for sitt eget liv og tvil på Guds beskyttelse større enn hans kjærlighet i dette øyeblikket. Hvis Jesus ble overlevert til prestene i stedet for å bli beskyttet, kunne Peter kanskje lure på hvilken beskyttelse han selv ville få. Men Peter lærte tydeligvis leksen sin godt. I Apostlenes gjerninger 4:3–21 og også i Apostlenes gjerninger 5:18–33 var Peter ikke bekymret for å leve uten Guds beskyttelse. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 1035, *The New International Bible Commentary*, s. 1224, *The Expositor’s Greek New Testament*, bind 1, s. 628, og *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 1008–1009, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er det som er så klønete ved Peters fornektelse i Luk 22:57–60?

A: Peter benektet ikke bare at han var en disippel; Peter benektet at han i det hele tatt visste hvem Jesus var. Gitt at Jesus underviste i Galilea og Judea i omtrent tre år, og at Jesus ankom med triumfinnmarsjen, gitt at Jesus underviste i tempelet i nesten en uke, og gitt at Jesus drev ut pengevekslere, lurer jeg på hvor stor andel av jødene i Jerusalem, med galileisk aksent, som kunne si at de aldri hadde hørt om en landsmann fra Galilea, Jesus, i det hele tatt? Ikke bare fornekte Peter Jesus, han var heller ikke særlig flink til det!

Spørsmål: I Luk 22:64, bandt de øynene på Jesus eller ikke?

Svar: De satte bind for øynene på Jesus en del av tiden mens de lekte med ham. Det står ikke at Jesus hadde bind for øynene hele tiden. Man ville absolutt ikke leke med romerske soldater.

Spørsmål: I Luk 22:70; 23:3, hva mente Jesus da han sa: «Du sier at jeg er»?

Svar: Dette var et uttrykk for en sterk bekreftelse av det som ble sagt. NIV oversetter dette riktig med: «Du har rett når du sier at jeg er det».

Dødehavsrullene kaster ytterligere lys over dette spørsmålet som ble stilt til Jesus. En av troene til sekten i Qumran var at Messias ville utføre mirakler og helbredelser, men personlig ville drepe den romerske keiseren. Det ville ta år å begrave alle de døde fra Messias’ militære seire. Derfor, som Christian News (23.11.1998) sier: «Nå vet vi altså at da Kaifas ledet rettssaken mot Jesus, var alt han trengte å gjøre å få Jesus til å innrømme at han var Messias. Da Jesus, som hadde utført de forutsagte miraklene, innrømmet dette, ble han ansett som skyldig i forræderi mot keiseren.»

Spørsmål: I Luk 23:2, siden hele poenget med rettssaken i Sanhedrin var å finne anklager å fremlegge for Pilatus, hva var da anklagene mot Jesus, og hvor alvorlige ville de være?

Svar: Det jødiske rådet hadde ikke myndighet til å henrette noen, så de overførte Jesus til den høyeste romerske myndigheten i landet: Pontius Pilatus. Da Sanhedrin overleverte Jesus til Pilatus med anklagene, var dette en offisiell avvisning av Jesus fra de jødiske myndighetenes side. Det var tre anklager.

Å undergrave den jødiske nasjonen ville sannsynligvis ikke være særlig alvorlig i Pilatus’ øyne, selv om han kanskje ville late som om han brydde seg.

Å forby betaling av romerske skatter ville være alvorlig, og en slik illojalitet ville være verdig dødsstraff. De jødiske myndighetene visste at denne anklagen var en løgn.

Å kalle seg selv en Messias, en konge. Dette er mer komplisert. Pilatus ville ikke bry seg om noen ble kalt et obskurt religiøst begrep, men de jødiske eldste la til at dette ville bety en «konge». Å kalle seg selv en konge ville selvfølgelig være svært alvorlig; det var umulig for landshøvdingen å la et mulig opprør ledet av en selvutnevnt konge passere. Så Pilatus begynte med denne siste anklagen.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1039–1040, The Evangelical Commentary on the Bible, s. 837, The New International Bible Commentary, s. 1224, The Believer’s Bible Commentary, s. 1453–1454, The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 262, og The Tony Evans Bible Commentary, s. 1010 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor var Pilatus villig til å løslate Jesus i Luk 23:4 etter at Jesus hadde sagt at han var en konge?

Svar: Vi må huske at evangeliene aldri hevder å være en ordrett gjengivelse av hele samtalen. Selv om det ikke nevnes i Lukas, visste Pilatus – etter at de hadde diskutert saken, slik Johannes 18:33–38a viser – at Jesus ikke hevdet å være en politisk konge av denne verden, og at Jesus ikke ville la sine tilhengere kjempe. Pilatus hadde altså ikke noe problem med Jesus på det tidspunktet. Husk at Pilatus hadde erfaring med å håndtere ekte opprørere, men Pilatus visste at Jesus ikke var det. Men som vi skal se noen vers senere, var det ikke Pilatus’ primære anliggende å korrekt erklære en mann uskyldig eller skyldig. Han var mer opptatt av å opprettholde orden enn av rettferdighet.

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 1040, «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1011, og «The Believer’s Bible Commentary», s. 1454, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sendte Pontius Pilatus egentlig Jesus til Herodes Antipas i Luk 23:6–8?

Svar: Den åpenbare grunnen var at Jesus bodde i Herodes’ jurisdiksjon. Men Pilatus kunne ha sett bort fra det. Den egentlige grunnen var én eller flere av tre ting.

Pilatus ønsket ikke å forholde seg til Jesus. Siden Pilatus hadde en unnskyldning for å overlate ham til Herodes, lot han Herodes ta seg av saken. Eller kanskje Pilatus så en mulighet til å spre ansvaret for hva som enn måtte skje.

Pilatus ønsket å finne ut mer: Siden Herodes kjente jødiske skikker mye bedre enn Pilatus, ønsket Pilatus å høre fra en ekspert på området hvor alvorlig denne påstanden om å være Messias egentlig var.

Pilatus ønsket å gjøre Herodes en tjeneste. Pilatus og Herodes hadde ikke et godt forhold, og kanskje tenkte Pilatus at hvis han på denne ubetydelige måten overlot saken til Herodes og tilfredsstilte Herodes’ nysgjerrighet, kunne det kanskje forbedre forholdet mellom dem.

Men Pilatus fant ingen skyld hos Jesus i Lukas 23:4, og verken Herodes Antipas eller Pilatus fant noen skyld hos Jesus i Lukas 23:14–15.

Se «Evangelical Commentary on the Bible», s. 837, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sa Pilatus i Luk 23:16 at han ville straffe/piske Jesus, for så å la ham gå, hvis han mente at Jesus var uskyldig?

Svar: For det første er det greske ordet for «straffe/piske» her, paideusas, et annet ord enn det som brukes om den faktiske piskingen, phragellosas, som Jesus senere ble utsatt for i Matteus 27:26 og Markus 15:15.

Pilatus’ tanke var å løslate Jesus etter å ha straffet ham lett. Pilatus ønsket kanskje å advare Jesus om å «oppføre seg rolig», slik at de jødiske lederne kunne se at Jesus faktisk fikk en viss straff. Dessuten var Pilatus kanskje ikke fornøyd med at Jesus oppførte seg på en måte som i utgangspunktet gjorde de jødiske lederne så rasende. Til slutt nevnes det i Matteus 27:19 at Pilatus’ kone advarte ham mot å gjøre noe mot Jesus, fordi hun hadde lidd mye i en drøm om dette. Så Pilatus så hvordan han kunne finne en «gylden middelvei» gjennom alt dette. Pilatus’ plan skulle imidlertid ikke gå i oppfyllelse. Som Helmut Gollwitzer uttrykker det: «Pilatus har makten, men ikke friheten».

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1040–1041, The Believer’s Bible Commentary, s. 1454, The New International Bible Commentary, s. 1225, The Evangelical Commentary on the Bible, s. 837, og The Tony Evans Bible Commentary, s. 1010 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 23:31, i sammenheng med fikentreet, hva mente Jesus med å si: «For hvis folk gjør slike ting mens treet er grønt, hva vil da skje når det er tørt?»

A: Ferskt tre brenner ikke godt, og uskyldige mennesker skal ikke henrettes. Men hvis (uskyldig) ferskt tre blir brent, billedlig talt, hva vil da skje med det tørre treet og de skyldige menneskene? Hvis folk gjør slike ting når Jesus er til stede, selv etter å ha sett Hans mirakler, hvor mye mer vil de da avvise Gud når Jesus ikke er fysisk ved siden av dem, og de ikke ser miraklene? Se New International Bible Commentary s. 1225 og Believer's Bible Commentary s. 1455 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 23:33, ble stedet hvor Jesus ble korsfestet kalt Golgata, eller var det Golgota som det står i Matt 27:33?

Svar: Begge deler, siden folket var flerspråklig. Kalvarie kommer fra det latinske romerske ordet for hodeskalle, og Golgata stammer fra arameisk. «New International Bible Commentary» s. 1225 og «Asimov’s Guide to the Bible» s. 893 sier det samme.

Spørsmål: Hva er interessant ved versene i Luk 23:33–49?

Svar: Folk hadde så mange svært forskjellige reaksjoner på denne ene hendelsen. Soldatene var for opptatt med å spille om penger til å bry seg særlig om Jesus. Kvinnene gråt, Jesus døde i kvaler, og de fleste av de jødiske lederne var glade. Den ene tyven på korset spottet Jesus, mens den andre trodde på ham. Hundreføreren, som tidligere hadde vært likegyldig overfor Jesus, har forandret seg og er nå fylt av forundring. Se «New International Bible Commentary», s. 1225, og «Evangelical Commentary on the Bible», s. 837–838, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 23:40–43: Kan mennesker som har forkastet Gud hele livet, men tar imot Jesus i sitt siste åndedrag, likevel komme til himmelen?

Svar: Både ja og nei.

Ja: Hvis noen kommer til en sann tro på Kristus mens de er i ferd med å dø, vil vedkommende, i likhet med tyven på korset i Lukas 23:40–43, komme til himmelen. De vil kanskje ikke få alle de belønningene Paulus nevner i 1. Korinterbrev 3:11–15, men de vil helt sikkert være i himmelen.

Nei: Hvis noen bare sier ordene, omtrent som en brannforsikring, uten virkelig å overgi sin sjel til Kristus, vil vedkommende, som R.C. Sproul nevner i *Now That’s a Good Question*, s. 113–115, bare «bekjenne tro» og ikke «besitte tro».

Spørsmål: Hva er det paradoksale ved tyven til høyre for Jesus i Luk 23:40–43?

Svar: Selv om noen så Jesus vekke de døde til live, trodde de likevel ikke. Røveren så Jesus bli henrettet og tror likevel. Etter at Jesus vekket Lasarus til live, var Sanhedrins reaksjon å planlegge hvordan de skulle drepe Jesus. Selv i dag, hvis du kunne utføre like mange mirakler som Jesus gjorde, ville det for noen bare forsterke deres motstand mot evangeliet.

Spørsmål: Hva lærer tyven på korset oss om vannbaptismen i Luk 23:40–43?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. En kristen i Kristi kirke fortalte meg at siden de lærer at man må bli døpt med vann for å bli frelst, plaget beretningen om at tyven på korset var sammen med Jesus i paradiset ham i lang tid. Men så konkluderte han med at siden tyven ikke ville ha noen mulighet til å bli døpt, er Gud helt sikkert forståelsesfull overfor menneskers situasjoner.

Hans konklusjon er helt riktig. Gud er ikke begrenset i å frelse noen som ikke er døpt med vann. Selv om vannbaptismen er noe enhver lydig kristen gjør hvis og når de har mulighet til det, er Gud ikke begrenset av våre omstendigheter.

2. Et annet synspunkt jeg fikk høre offentlig under en debatt med en person fra Kristi kirke, er at tyven til høyre må ha vært en tidligere tilhenger av Jesus eller Johannes Døperen, og at han hadde blitt døpt før han ble korsfestet.

3. Et tredje synspunkt fra Kristi kirke er at tyven på korset døde før Kristi oppstandelse, og at dåpen først er avgjørende etter oppstandelsen. Da ble selvfølgelig også Johannes 3,5 – «Ingen kan komme inn i Guds rike uten å være født av vann og Ånd» – forkynt som sant også før oppstandelsen.

Dette er et syn som begrenser Guds makt. Tenk deg at en dømt forbryter i fengsel i et ikke-kristent land kom til sann tro på Kristus, og vaktene ikke lot ham bli døpt med vann før henrettelsen. Ville vaktenes handlinger «sette en stopper for» den allmektige Guds evne til å føre en person som virkelig tror på Kristus til himmelen?

Videre, rundt år 400 e.Kr., i tiden til Ambrosius, Augustinus og Prosper av Aquitaine, ble det vanlig å mene at døpte spedbarn som d , kommer til himmelen, mens udøpte spedbarn som d , havner i helvete. «Tilfeldigvis» ble barnedåpen svært populær. Gjennom det meste av historien, helt frem til anabaptistenes tid under reformasjonen, praktiserte kristne nesten uten unntak barnedåp. Skal hver eneste kristen fra år 400 e.Kr. til rundt år 1514 e.Kr. havne i helvete, på grunn av Guds manglende evne eller vilje til å frelse dem?

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Luk 23:43 si til tyven til høyre for seg at tyven i dag ville være i paradiset, når Jesus ikke sto opp før på den tredje dagen?

Svar: Jesus dro til paradiset og forkynte for åndene i fengselet umiddelbart etter sin død og før sin oppstandelse. Det er interessant at Jesus IKKE sa til tyven: «I dag skal du være sammen med meg i himmelen», men «I dag skal du være sammen med meg i paradiset».

Spørsmål: I Luk 23:43, sier dette verset «Sannelig sier jeg deg i dag», slik Jehovas vitner hevder, eller «Sannelig sier jeg deg: i dag»?

Svar: Nei. Det finnes ingen bevis for at de gresktalende kristne forsto at «i dag» refererte til det tidspunktet da Jesus talte, ikke til når ordene skulle gå i oppfyllelse. I boken When Cultists Ask, s. 152, står det at av 74 forekomster av «sannelig sier jeg deg», er dette det eneste stedet hvor «i dag» er satt sammen med denne setningen. Når en moderne gruppe mennesker kommer med en ny tolkning av den antikke greske grammatikken, bør det foreligge bevis for at i det minste noen av de tidlige kristne forsto det på den måten.

Spørsmål: Hva er egentlig paradiset i Luk 23:43?

Svar: Siden tyven til høyre for Jesus skulle være sammen med Jesus den dagen i paradiset, er paradiset det stedet Jesus dro til den dagen. Før Jesu fødsel forsto jødene at graven, Sheol, var delt inn i to avdelinger: «fengsel» for de urettferdige og «paradis» for de rettferdige. Siden Jesus brukte dette begrepet uten noen presisering, hadde han i praksis ingen innvendinger mot denne læren. Paulus besøkte den tredje himmelen, paradiset, i 2. Korinterbrev 12:2,4.

Den jødiske henvisningen til de to delene av Sheol finnes i 1. Enok 22:1–4. Etter dommen ville de urettferdige lide smerte og plage i all evighet. Andre jødiske henvisninger til evig straff for de ugudelige er:

Moses’ himmelfart 10:10

2 Esdras 7:36: Da Makkabéernes sønner ble brent til døde, sa de: «Vi skal bare brenne en kort stund, men dere skal brenne i all evighet.»

Judit 16:17 «Ild og ormer skal han gi til deres kjød; de skal gråte av smerte for alltid.»

Salmer av Salomo 3:13. 4 Makk. i LXX bruker det for hebraiske ord som «asam», for soning av skyld. I Septuaginta brukes det i 1 Samuelsbok 6:3 ff. 8, 17 som et skyldoffer. Det oversettes med «skam», «vanære» i Esekiel 16:52, 42; 32:24,30, og som en årsak til synd og ulykke i Esekiel 3:20 og 7:19. Esekiel 16:52,52 og 32:24,40 viser Guds straff. Visdom 3:1 sier at de rettferdige ikke berøres av noe basanos.

I 2 Makkabæerbok 7:13 og ofte i 4 Makkabæerbok brukes substantivet og verbet om torturen av jødiske martyrer. Det brukes om torturen av kristne martyrer i 1. Klemensbrev 6:1,15, 2. Klemensbrev 17:7, Eusebius’ Kirkens historie 5, 1, 20 og 24 og Polykarps martyrium 2,3.

Se «Encyclopedia of Bible Difficulties» s. 367–368 og «Hard Sayings of the Bible» s. 488–489 for mer informasjon.

Spørsmål: Når var den sjette timen i Luk 23:44?

Svar: Den jødiske dagen begynte rundt kl. 06.00 om morgenen, så den sjette timen ville være rundt middagstid. NIV Study Bible s. 1587, NET Bible, The New Geneva Study Bible s. 1652 og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 262 sier alle det samme. Dette kan ikke ha vært en solformørkelse, fordi påsken skulle finne sted under fullmåne ifølge The Expositor’s Greek Testament, bind 1, s. 641.

Spørsmål: Hvorfor kalte Lukas i Luk 24:4 disse to for menn i stedet for engler?

Svar: Lukas skriver slik tingene fremsto, og de fremsto som om de var menn. Lukas selv forsto imidlertid at de var engler, siden han kaller dem det i Lukas 24:23. Dessuten hadde mennene, selv i Lukas 24:4, strålende klær (dvs. tøy, ikke rustning), noe som ville være engleklær. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1048, og The Expositor’s Greek Testament, bind 1, s. 643–644, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan leter folk i dag etter de levende blant de døde, slik det beskrives i Luk 24:5f?

Svar: Slik kvinnene lette på feil sted etter den oppstandne Frelseren, kan folk i dag se til døde ting i et forsøk på å finne liv. På den ene siden kan de bokstavelig talt drive med okkultisme, som å delta i seanser eller be medier om å kontakte de døde, noe troende ikke skal gjøre. Metaforisk sett kan de vende seg til døde institusjoner, liberale kirker og falske religioner for å finne liv. De kan vende seg til sin organisasjon, sine tradisjoner, sine avdøde helgener eller helter, eller lover for å finne liv. Men liv kommer bare gjennom Jesus. Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1013, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 24:13, hvor lå landsbyen Emmaus?

Svar: Emmaus var et lite sted, og vi vet ikke nøyaktig hvor det lå. Lukas sier at det var seksti stadier unna, noe som tilsvarer omtrent syv miles. Men siden det bare var en kort spasertur fra Jerusalem, er det tre mulige steder. Abu-Ghosh ligger omtrent ni miles unna, El-Qubeibeh ligger omtrent syv miles unna. Motza-Illit ligger bare tre og en halv miles unna, men turen frem og tilbake ville være syv miles. Josefus nevner stedet som Emmaus, og Talmud nevner det som Motza. Det semittiske ordet Ha-Motza ligner på Emmaus. Senere sto det en bysantinsk kirke der.

Det finnes et annet sted, Imwas, også kalt Nikopolis, som eksisterte på den tiden, men det lå 160 stadier unna, omtrent 15 miles. Sinaiticus og noen andre manuskripter oppgir 160 stadier.

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 1055, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan Luk 24:13–35 gjelde for oss i dag?

Svar: Disse troende kjente ikke igjen Jesus, selv om han gikk ved siden av dem. I dag er du kanskje på din egen vei til Emmaus. Du ser ikke Jesus ennå, selv om han går rett ved siden av deg. Noen ganger ligger det Gud vil at du skal gjøre rett foran øynene dine, men du ser det ikke.

Selv om det er mulig at Gud på overnaturlig vis hindret dem i å kjenne igjen Jesus, er det sannsynlig at de ikke kjente ham igjen av mer jordnære grunner. Foruten at han muligens hadde på seg andre klær, så de at Jesus var død; de forventet ikke at Jesus skulle være i live, og de så ikke det de ikke lette etter. De visste hva kvinnene og de andre hadde fortalt dem, og deres hjerter brant i dem mens de vandret sammen med Den de elsket, men de hadde ikke troen og var for trege til å tro at Gud kunne oppreise Jesus. Selv når vi har kunnskapen og vi har kjærligheten, kan det likevel hende at ting ikke faller på plass i vår vandring med Herren hvis vi ikke har troen.

Spørsmål: Hvordan ble disiplene i Luk 24:16 hindret i å kjenne igjen Jesus?

Svar: På overnaturlig vis kunne Gud lett ha hindret dem i å gjenkjenne ham, akkurat som mennene ved Lots dør ikke klarte å finne en enkel dør i 1. Mosebok 19:11. Naturlig sett, hvis noen hadde på seg noe som lignet en beduinkåpe for å beskytte seg mot sol og støv, ville de ha liten sjanse til å se ansiktet hans. De kunne også være for oppslukt av sorg til å virkelig observere folk så nøye. De trodde ikke at Jesus ville overvinne døden, så selv om de syntes mannen lignet på Jesus, ville de avvise den tanken på grunn av sin vantro. Til slutt lette de helt sikkert ikke etter Jesus, siden de visste at Jesus var blitt drept. The Expositor’s Greek Testament, bind 1, s. 646, ser ikke noe behov for en overnaturlig forklaring på hvorfor de ikke kjente igjen Jesus. Se The Tony Evans Bible Commentary, s. 1013–1014, for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 24:19–21 fortalte de to disiplene hvordan de hadde satt all sin håp til Jesus, og at alle deres håp og drømmer var knust. Hvordan reagerte du, eller hvordan ville du reagere, hvis Gud lot dine håp og drømmer bli knust?

Svar: Vårt mål er å behage Gud, ikke å oppfylle våre egne ambisjoner. Vi bør være dypt interessert i hva Gud gjør, og hvordan vi kan være en del av det. På den annen side bør vi være mer «svakt interessert» i ting som Gud ikke er en del av. Noen ganger kan det være smertefullt å gi slipp på det som ser ut til å tilfredsstille ambisjonene dine, men vi bør innse at Gud har noe bedre. Kristne bør, riktig forstått, være svært ambisiøse. Men vi bør være ambisiøse med Hans ambisjon, for Hans rike, og ikke vår egen ambisjon.

Spørsmål: I Luk 24:30–31 ble gjesten, Jesus, verten. Hvordan kan Jesus gå fra å være gjest til å bli vert i vårt liv?

Svar: Mange mennesker er positivt innstilt til kristendommen og Jesus. Andre ønsker å lytte til det han lærte og kanskje følge noe av det, mens de avviser andre deler. Men vil du la Jesus være Herren i livet ditt, vende deg bort fra det som ser ut til å være lovende eller behagelige ting, fordi han sier det – enten i Guds skrevne ord eller etter bønn – og følge det han ønsker?

Se «Believer’s Bible Commentary» s. 1458 og «New International Bible Commentary» s. 1226–1227 for mer informasjon.

Spørsmål: I Luk 24:39, hvordan skilte Jesu kjød og blod seg fra hverandre før og etter oppstandelsen?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men vi kan spekulere på noen få ting. Etter oppstandelsen var Jesus ikke lenger utsatt for smerte, død eller noen mulighet for skade på kroppen sin. Utvilsomt kunne Han gjøre mer med kroppen sin da den var herliggjort enn da kroppen var en vanlig menneskekropp. Jesus kunne i sin kropp gå gjennom dører og vegger, men Han kunne også være fast nok til å spise og bli berørt. Se *When Cultists Ask*, s. 154–157, og *When Critics Ask*, s. 395–399, for mer utdypende drøftelser.

Spørsmål: Hva betyr dette for Jehovas vitner og medlemmer av Rev. Moons Foreningskirke i Luk 24:39–43?

Svar: De har store problemer med dette verset, fordi begge gruppene lærer at Jesus ble «åndelig oppreist», noe som betyr at hans fysiske kropp fortsatt lå i graven. Enten

1. fortalte Jesus en løgn, og han hadde ikke en fysisk kropp her.

2. Siden disiplene var trege til å tro, skapte Jesus midlertidig en fysisk kropp og utga den for å være sin egen (jeg hørte denne teorien fra et Jehovas vitne). Med andre ord ga Jesus et feilaktig inntrykk av seg selv til disiplene sine. Hvis noen godtar dette, bør de ikke ta det for alvorlig at kristne gir et feilaktig inntrykk av at Jesus ble fysisk oppreist fra de døde, ettersom Jesus også ga et feilaktig inntrykk av dette.

3. Jesus fortalte sannheten. Jesus sa dette fordi han virkelig sto fysisk opp fra de døde.

Når det gjelder meg, tror jeg at Jesus snakket sant. Se «When Cultists Ask», s. 152–154, for et annet, men supplerende svar.

Spørsmål: Hva betyr dette for den falske religionen «Christian Science» i Luk 24:39–43?

Svar: Christian Scientists tror at Jesus ikke fysisk sto opp fra de døde. Ifølge *When Cultists Ask*, s. 157–158, sier Mary Baker Eddy, grunnleggeren av Christian Science, at Jesus «bare tilpasset seg disiplenes umodne forestillinger (Eddy, 593)».

Eddy sier altså at Jesus åpenlyst villedet disiplene. Siden disiplene lærte at Jesus sto opp fysisk, har Jesu påståtte villedning villedet den vestlige verden i nesten 2000 år. Videre, hvis Jesus bare tilpasset seg umodne forestillinger, hvordan kan det da ha seg at da Tomas ikke trodde at Jesus var fysisk oppstått, skal Jesus angivelig ha villedet Tomas til å endre sitt syn fra et «mer opplyst» til et «mer umodent»?

Spørsmål: I Luk 24:41–43 og Apg 10:10–16, er det greit for en kristen å være vegetarianer?

Svar: Ja, det er greit. Det er imidlertid ikke kristent å si at det er moralsk galt å spise kjøtt. Jesus spiste fisk i Luk 24:41-43, og Peter ble befalt å drepe og spise i Apg 10:10-16. Å spise fisk viser selvfølgelig at Jesus kunne spise, så Han hadde en fysisk, herliggjort kropp. Se The Tony Evans Bible Commentary s. 1018 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan omtalte Moses’ skrifter Jesus i Luk 24:44?

Svar: La oss se på hovedprinsippene, deretter de konkrete profetiene og til slutt symbolikken i Toraen, de fem første bøkene i Bibelen.

Hovedprinsipper: Man kan ikke lese Toraen uten å bli slått av hvor ofte og hvor viktig ofringene er. Gud lot dem praktisere dette konseptet i 1 400 år, helt til det ble en så vanlig del av kulturen deres at når Johannes kalte Jesus «Guds lam», visste alle hva Johannes refererte til.

Konkrete profetier:

I 1. Mosebok 3:15 står det at kvinnens avkom (entall) skal knuse Satans hode.

1. Mosebok 49:10 sier at herskerstaven ikke skal vike fra Juda før «Silo» kommer. Dette refererer til at de ikke skal miste retten til å utøve makt før Kristus kommer. Se drøftingen av 1. Mosebok 49:10 for begrunnelse for denne påstanden.

5. Mosebok 18:15-19 sier at en fra jødene skal komme etter Moses, og at de må adlyde ham.

Symbolikk: Det finnes en rekke skriftsteder som gir symbolikk og forvarsler om Kristi gjenkomst, men de er ikke konkrete profetier.

Bronseormen (Joh 3:14; 4. Mosebok 21:8,9)

Spørsmål: I Luk 24:46, hvor i Det gamle testamente står det at Messias må lide og dø og på den tredje dagen stå opp fra de døde?

Svar: Noen av versene som sier at Messias skulle lide og dø, er Daniel 9:26; Jesaja 53:1–12; og Sakarja 12:10 (sørge over den de har gjennomboret). Før dette hadde Jesus i Matteus 12:40–41 lært at Jona i fiskens buk var en forvarsel om ham selv.

Spørsmål: I Luk 24:50–51, steg Jesus opp fra Betania, eller fra Oljeberget slik Apostlenes gjerninger 1:9–11 sier?

Svar: Begge deler. Betania lå på den sørøstlige skråningen av Oljeberget, omtrent en mile fra toppen. I When Critics Ask, s. 401, antydes det også at disiplene kan ha stått på toppen av fjellet sammen med Jesus, og at Jesus steg opp mot øst (vekk fra Jerusalem) over Betania. Se også *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 200, *The Expositor's Greek Testament*, bind 1, s. 651, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 839, for mer informasjon.

Spørsmål: Bør Joh 7:53–8:11 legges til slutten av Lukas i Luk 24:53?

Svar: Nei. Det eneste manuskriptet som ifølge Aland m.fl. (3. utgave) hadde dette, var 1333, som ble skrevet i det ellevte århundret. Dessuten ble det lagt til dette manuskriptet som en rettelse, tilsynelatende av en annen hånd.

Spørsmål: Hvorfor bør Lukasevangeliet være med i Bibelen?

Svar: Det er to grunner, og en tredje grunn som får de to første til å virke mindre viktige.

1. Lukas regnes som en av de mest nøyaktige av de gamle historikerne.

2. Siden Lukas gir en nøyaktig gjengivelse av Jesu ord, ønsker vi å lese Messias’ ord og gjerninger.

3. Paulus og de tidlige kirkeforfatterne anerkjente det som Guds ord. Som det påpekes i *The Complete Book of Bible Answers*, s. 27–28, siterte Paulus i 1. Timoteus 5:18 fra bøkene 5. Mosebok [5. Mos. 25:4] og Lukas [Luk. 10:7], og kalte dem begge for Skriften. 1. Timoteus ble skrevet i år 63 e.Kr., bare tre år etter Lukas, men likevel blir Lukas fortsatt kalt Skriften på samme nivå som 5. Mosebok.

Spørsmål: Hvilke bevis finnes det i Lukasevangeliet for at Lukas skrev det evangeliet som bærer hans navn?

Svar: Den tidlige kirken aksepterte enstemmig Lukas, Paulus’ følgesvenn, som forfatteren av Lukasevangeliet.

Irenaeus siterer i *Mot kjetteriene*, s. 439, kapittel 14, vers 1 og 3 (skrevet 182–188 e.Kr.), Lukas 1:2 og nevner at det var skrevet av Lukas.

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier i *Mot Marcion*, bok 4, kapittel 2, at «det evangeliske Testamentet har apostler som forfattere». I samme kapittel erkjenner Tertullian at Lukas ikke var en «apostel», men en «apostolisk mann», fordi han var sammen med Paulus. Når det gjelder påliteligheten til Lukasevangeliet generelt, se de tre neste spørsmålene.

Cyprianus, biskop av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.), siterer fra Lukas som om det stammer fra Lukas i «Avhandling 12», tredje bok, 116.

Spørsmål: Når ble Lukasevangeliet skrevet?

Svar: Vi vet med sikkerhet at det ble skrevet etter år 33 e.Kr., før Apostlenes gjerninger, og sannsynligvis før år 70 e.Kr.

Ulike forfatteres synspunkter

I NIV Study Bible, s. 1533, står det at de to mest vanlige forslagene til tidsperioder er 59–63 e.Kr. og på 70- eller 80-tallet.

I «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 199, står det at siden Apostlenes gjerninger ble skrevet mens Paulus fortsatt levde, og Lukas’ evangelium ble skrevet før det, kan det ha blitt skrevet før år 64 e.Kr. Der foreslås en datering til år 58–60 e.Kr.

I «The New Geneva Study Bible», s. 1599, står det at Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger kan ha blitt skrevet rundt år 63 e.Kr.

«The Believer’s Bible Commentary» s. 1367–1368 sier at den mest sannsynlige datoen er helt tidlig på 60-tallet. «Selv om noen daterer Lukas til mellom 75–85 (eller til og med det andre århundret), skyldes dette vanligvis, i det minste delvis, en benektelse av at Kristus kunne forutsi Jerusalems ødeleggelse med nøyaktighet.»

«The New International Dictionary of the Bible» s. 605 sier at den brå avslutningen på Apostlenes gjerninger tyder på at Lukas ikke levde lenge etter at Paulus ble fengslet. Det er heller ikke sannsynlig at den ble skrevet etter Jerusalems ødeleggelse. Det står at årene 58–59 e.Kr. ville gi Lukas rikelig med tid til å gjøre sine undersøkelser.

«The Wycliffe Bible Dictionary», s. 1056–1057, angir ganske enkelt andre halvdel av det første århundret.

«The New International Bible Commentary» s. 1182 gir begrunnelser for tre synspunkter.

80–85 e.Kr. hvis man avviser profetier: Det sies at dette mest utbredte synet er basert på at Lukas 21:20, der det står «når dere ser Jerusalem omringet av hærer», ikke kan være en profetisk forutsigelse.

100 e.Kr., hvis Lukas og Apostlenes gjerninger er basert på Josefus: Josefus og Lukas beskriver noen av de samme hendelsene, så noen mener at Lukas kopierte fra Josefus.

Før år 70 e.Kr., fordi Apostlenes gjerninger slutter med at Paulus fortsatt er i live.

Den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible, s. 912, sier at det tilsynelatende skjedde en stund etter år 70 e.Kr. Selv om noen foreslår datoer så sent som år 100 e.Kr., er år 80 e.Kr. mer allment akseptert.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Lukas-evangeliet i dag er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er noen av forfatterne som henviste til vers i Lukas.

1. Klemensbrevet (96–98 e.Kr.) siterer Lukas 6:36–38; 8:5 (omskrivning av lignelsen om såmannen); 17:2. Sitatet fra Lukas 6:36–38 (kap. 13, s. 8) kan også henvise til Matteus 6:12–15; 7:2. Omskrivningen av Lukas 17:2 kan også henvise til Matteus 18:8; 26:24; Markus 9:42.

Didache (ca. 60–120 e.Kr.), bind 7, kap. 1, s. 377, siterer Lukas 6:30: «Gi til hver og en som ber deg, og be ikke om å få det tilbake;»

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 5, s. 139, siterer Lukas 5:32 (også Matteus 9:13; Markus 2:17)

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 19, s. 148 siterer halvparten av Lukas 6:30 (også Matteus 5:42)

2. Klemensbrev (120–140 e.Kr.) kap. 13, s. 254 siterer fritt fra Lukas 6:32 som om Herren selv taler: «Dere har ingen fortjeneste hvis dere elsker dem som elsker dere, men dere har fortjeneste hvis dere elsker deres fiender og dem som hater dere.» Det henviser også til Lukas 16:12.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 13, s. 254, siterer deler av Matteus 9:13 og Lukas 6:32 som Skriften. «Og et annet skriftsted sier: ‘Jeg kom ikke for å kalle de rettferdige, men syndere.’» 2. Klemens siterer også Matteus 6:24 og Lukas 16:13 i kap. 16, s. 252.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 5, s. 252, henviser til en samtale mellom Peter og Jesus som ikke finnes i Skriften, og avslutter den med et sitat fra Matteus 10:28 og Lukas 12:4,5.

Dette er alle henvisningene 2. Klemens har til Lukas.

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer en tredjedel av Lukas 6:37: «Tilgi, så skal det bli tilgitt dere»; Polykarps brev til filipperne, kap. 2, s. 33.

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer det som står i Matteus 7:2 og Lukas 6:38: «Med det mål dere måler med, skal det måles tilbake til dere.» Polykarps brev til filipperne, kap. 3, s. 33.

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer fritt fra både Matteus 5:3,10 og Lukas 6:20. «Salige er de fattige og de som forfølges for rettferdighetens skyld, for deres er Guds rike.» Polykarps brev til filipperne, kap. 3, s. 33.

Dette er alle henvisningene til Lukas i Polykarps brev.

Justin Martyr skrev ca. 138–165 e.Kr. Han siterer eller omskriver Lukas 1:32, 35, 38, 78; 6:28–30, 34–36; 9:22; 10:16, 19; 12:48; 13:26; 18:18f; 20:34,35; 22:19,42,44; 23:46; 24:32

Lukas nevnes i den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.) sammen med de tre andre evangeliene.

«Hyrden av Hermas» (ca. 160), bok 2, kap. 6, s. 30, siterer halvparten av Lukas 12:5, som også er Matteus 10:28.

Athenagoras (177 e.Kr.) siterer Lukas 6:27,28, som også er Matteus 5:44,45. «A Plea for Christians», kap. 11, s. 134

Athenagoras (177 e.Kr.) siterer Lukas 6:32,34, som også er Matteus 5:46. «A Plea for Christians», kap. 12, s. 134

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) siterer en del av Lukas 11:20: «og i evangeliene: ‘Hvis jeg ved Guds finger driver ut demoner.’» Fra *Oration on the Lord’s Passion*, bind 8, s. 761

Tatians *Diatessaron* (ca. 172 e.Kr.) siterte 77,4 % av Lukas, eller alle unntatt 260,3 av 1151 vers.

Kristne i Wien og Lugdunum (177 e.Kr.) henviser til Lukas 1:67: «og han har selv Forsvareren, Ånden, i større overflod enn Sakarias;» bind 8, s. 779

Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) siterer Lukas 18:27 i *Teofilus til Autolykos*, bok 2, kap. 13, s. 99

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer hele eller deler av 130 vers fra Lukas.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer Lukas 1:6 som skrevet av Lukas. Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 10.1, s. 423

Muratorian Canon (190–217 e.Kr.) 1. Den tredje boken blant evangeliene er Lukas. (Dermed regnes de navnløse Matteus og Markus som to.)

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer Lukas 3:1, 2, 23 som Lukasevangeliet i *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 333

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer Lukas 16:9 som stammende fra Herren. Hvem er den rike mannen som skal bli frelst? kap. 13, s. 594–595.

Tertullian (198–220 e.Kr.) understreker forfatterskapet til Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Åpenbaringen og mange av Paulus’ brev i *Fem bøker mot Marcion*, bok 4, kap. 5, s. 350.

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer Lukas 21:28; 21:18 som «Herren sier» i *Avhandling om Kristus og Antikrist*, s. 218

Commodianus (ca. 240 e.Kr.) henviser til både Markus 12:42 og Lukas 21:2. *Instruksjoner fra Commodianus*, kap. 72, s. 217

Theodotus, antagelig montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer en del av Lukas 12:49 som stammende fra «Frelseren». «Utdrag fra Theodotus», kap. 27, s. 46

Theodotus, sannsynligvis montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer Lukas 1:43 som «evangeliet». Utdrag fra Theodotus, kap. 50, s. 49

Julius Africanus (232–245 e.Kr.) nevner «evangelisten Matteus» og «Lukas» når han sammenligner de to slektsregisterene til Jesus. Brev til Aristides, kap. 3, s. 126

Origenes (225–254 e.Kr.) nevner Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Origenes, «Mot Celsus», bok 5, kap. 56, s. 568. Han siterer også Matteus 18:1 i Origenes’ «Kommentar til Matteus», bok 13, kap. 14, s. 482.

Novatian (250/4–256/7 e.Kr.): «For de fremmer og fremholder det som fortelles i Lukasevangeliet», og henviser til Lukas 1:35. Om treenigheten, kap. 24, s. 635

Avhandlingen mot Novatian (254–256 e.Kr.), kap. 15, s. 662, siterer Lukas 8:1–5 som sagt av Herren selv i evangeliet.

Avhandling mot Novatian (254–256 e.Kr.), kap. 6, s. 659, siterer Lukas 10:19 som sagt av Herren i evangeliet. Dette verket henviser også til Lukas 11:10 og 7:39.

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.), kap. 14, s. 675: «i Lukasevangeliet» og siterer Lukas 12:50.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer Lukas 11:41 og sier: «Herren lærer dette også i evangeliet» i «Cyprianus’ avhandlinger», avhandling 8, kap. 2, s. 476

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «I Lukasevangeliet: ‘Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld.’» (Lukas 21:17) *Cyprianus’ avhandlinger*, avhandling 3, kap. 29, s. 542

Firmilian av Cæsarea til Cyprian (256 e.Kr.) siterer Lukas 11:23 som stammende fra «Kristus, vår Herre». (Brev 74, kap. 14, s. 394)

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.) henviser til Lukas 21:2, den fattige enkens offergave, som «nedfelt i de hellige skrifter». Tale og lovtale rettet til Origenes, argument 3, s. 23

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.): «Det var ‘ved sabbatens slutt’, som Matteus har sagt; det var ‘tidlig, mens det ennå var mørkt’, som Johannes skriver; det var ‘veldig tidlig om morgenen’, som Lukas uttrykker det; og det var ‘veldig tidlig om morgenen, ved soloppgang’, som Markus forteller oss. Dermed har ingen klart vist oss det nøyaktige tidspunktet da Han sto opp.» Brev 5 til biskopen Basilides, s. 94

Brev fra Hymenaeus (268 e.Kr.)

Pierius fra Alexandria (275 e.Kr.) skrev en bok

med tittelen «Om Lukasevangeliet» Fragment 1 s. 157

Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.) siterer Lukas 15:6 som om det var sagt av Herren selv. «Påskekanonen» av Anatolius av Alexandria, kap. 10, s. 149

Adamantius (ca. 300 e.Kr.): «Vil du være enig hvis jeg viser fra evangeliene at de ikke er oppspinn?» … «Kristi disipler skrev dem: Johannes og Matteus; Markus og Lukas.» «Dialog om den sanne tro», første del, «b 5», s. 41

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer Lukas 23:46; 50–53 som om det var evangelistens egne ord. «Dialog om den sanne tro», femte del, 12, s. 163

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer Lukas 1:35 som hentet fra evangeliet. «Dialog om den sanne tro», femte del, kap. 9, s. 159.

Victorinus av Petau, biskop av Petau i Østerrike (martyrdød 304 e.Kr.), nevner Matteus, Markus og Lukas i «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», fra fjerde kapittel, vers 7–10, s. 348

Pamphilus (martyrdød 309 e.Kr.): «Vi gir derfor denne utleggelsen i tråd med historien til Lukas, evangelisten og historikeren.» *En utleggelse av kapitlene i Apostlenes gjerninger*, s. 166

Methodius (270–311/312 e.Kr.) (halvt sitat) siterer Markus 11:9b, som også er Salme 118:26a; Matteus 21:9b; Lukas 19:38a; og Johannes 12:13b. «I stedet for våre klær, la oss strø våre hjerter foran Ham. La oss i salmer og hymner løfte våre takkeskrik til Ham; og la oss uten opphold rope: ‘Velsignet er Han som kommer i Herrens navn;’” Tale over Salmene, kap. 1, s. 394

Athanasius (318 e.Kr.) siterer Lukas 19:10: «som Han [Jesus] selv sier i evangeliene: ‘Jeg kom for å finne og frelse det fortapte.’» «Ordet som ble menneske», kap. 14, s. 43. Han siterer også Lukas 4:34, som er det samme som Markus 5:7, i «Ordet som ble menneske», kap. 32.5, s. 53.

Athanasius (318 e.Kr.) siterer Lukas 10:18 i «Ordet som ble menneske», kap. 25, s. 50

Eusebius’ «Kirkehistorie» (318 e.Kr.), bok 3, kap. 24, s. 152, drøfter de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 152

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) siterer Lukas 14:2 i *The Divine Institutes*, bok 5, kap. 16, s. 151.

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Matteus 14; Markus 6, Lukas 9 og Johannes 6 når han forteller om hendelsen med de fem brødene og de to fiskene. *The Divine Institutes*, bok 4, kap. 15, s. 115

Se neste spørsmål for å finne ut hvilke vers og deler av vers som ble sitert, og hvilke som ikke ble det.

Etter Nikæa

Juvencus (329 e.Kr.) skrev et episk dikt som kombinerte de fire evangeliene.

Eusebius skrev hele kommentarer til Lukas og 1. Korinterbrev. «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 41

Aphrahat den syriske (337–345 e.Kr.) «Select Demonstrations»

Hegemonius (4. århundre) siterer Lukas 4:34. Disputation with Manes, kap. 48, s. 225.

Filo fra Karpasia (4. århundre) henviser til Lukas 23:11

Optatus (4. århundre) henviser til Lukas 8:45

Zeno (4. århundre)

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) henviser med autoritet til Johannes, Lukas, Matteus og Markus. Om treenigheten, bok 10, kap. 43, s. 193

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer fra Lukas 18:19 som om det var Jesus som sa det. I «Om treenigheten», bok 1, kap. 31, s. 48. Han henviser også til Lukas 1:35.

Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Lukas som en del av Det nye testamente. Den siterer hele Lukas 1:1.

Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.) henviser til Lukas 13:27; 19:25

Efraem den syriske (373 e.Kr.)

Titus av Bostra (før 378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) siterer fra Lukas som om det var Jesus som sa det. Han henviser også til Lukas 9:26. I brev 42, kap. 1, s. 143, henviser han også til Lukas 14:29 som om det var Herren som sa det

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer en del av Lukas 4:41 som Skriften i forelesning 10.15, s. 4. Han omtaler den som evangeliet i forelesning 2.4, s. 9.

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370/390 e.Kr.) nevner hvert av de fire evangeliene.

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Apollinaris av Laodikeia (ca. 390 e.Kr.) henviser til Lukas 1:35

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) henviser til Lukas

Amphilochius (d. 397 e.Kr.) siterer fra Lukas i *Iambi ad Seleucum*

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) henviser til Lukas 6:36 som «av Herren» i *Mot Eunomius*, bok 1, kap. 34, s. 89

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Den syrisk-arameiske «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400) henviser til en del av Lukas som stammende fra Jesus.

Maximus av Torino (4./5. århundre)

Asterius av Emesa (ca. 400 e.Kr.)

Den syriske katalogen fra St. Catherine (ca. 400 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) Lukas 1:28

Rufinus’ kommentar til apostlenes trosbekjennelse (376–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-406 e.Kr.) sier at Lukas’ slektstavle er mer fullstendig enn Matteus’. Kommentar til Matteusevangeliet, preken 1.14, s. 7 (bind 10)

Gaudentius (etter 406 e.Kr.)

Chromatius (død 407 e.Kr.)

Severian (virksom 400–408 e.Kr.)

Hieronymus (317–420 e.Kr.) nevner hvert av de fire evangeliene ved navn i brev 53.9, s. 101.

Sozomen (370/380–425 e.Kr.) omtaler Lukas som hellig skrift. Sozomens Kirkens historie

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.) (218 biskoper) (underforstått)

Niketas av Remesianus (361–ca. 415 e.Kr.) siterer fra Lukas. Han henviser til Lukas 12:39.

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) siterer fra Lukas

Sulpicius/Sulpitius Severus (363–420 e.Kr.) nevner Lukas ved navn i «Historie», bok 2, kap. 28, s. 110

Augustinus av Hippo (354–430 e.Kr.) henviste til alle fire evangeliene i sitt verk «Harmoni mellom evangeliene».

Johannes Cassian (semi-pelagianer) (419–430 e.Kr.) nevner Lukas 4:27 som skrevet av Lukas i *Konferansen med abbed Nesteros*, kap. 1, s. 445

Nilus (ca. 430 e.Kr.) henviser til Lukas

Hesychius av Jerusalem (–450 e.Kr.) (uttales HESS-us) henviser til alle fire evangeliene

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Speculum (5. århundre)

Patrick av Irland (420–461 e.Kr.) siterer fra Lukas. Brev til Corticus

Pave Leo I av Roma (440–461 e.Kr.)

Proclus (412–485 e.Kr.)

Bevis fra kjettere og uekte bøker

Den enkratiske kjetteren Tatian (ca. 172 e.Kr.) skrev en harmonisering av de fire evangeliene kalt Diatessaron, som betyr «gjennom [de] fire». I den henviser han til 890,7 vers i Lukas. Det utgjør 77,4 % av hele Lukasevangeliet.

Apostoliske konstitusjoner (375–380 e.Kr.)

Ptolemaios og Valentinian ifølge Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.)

Priscillian (ca. 385 e.Kr.) henviser til Lukas 1:35 og andre vers.

Nestorius’ *Bazaar of Heracleides* (451/452 e.Kr.)

Den manikæiske kjetteren Faustus-Milevis (383–400 e.Kr.) siterer Lukas 3:22–23 som om det var skrevet av Lukas. Augustinus’ «Svar til Faustus den manikæiske», bok 23, kap. 2, «Nicene and Post-Nicene Fathers, First Series», bind 4, s. 313

Den pelagianske kjetteren Julian av Eclanum (ca. 454 e.Kr.) henviser til Lukas 20:36

3. De eldste manuskriptene vi har av Lukas viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

Lukas-manuskriptet i Paris, som inneholder Lukas 3:23 og 5:36, er av Philip Comfort datert til rundt år 100 e.Kr. Mer om dette finnes i boken av Thiede, Carsten P. og Matthew d’Ancona, *Eyewitness to Jesus: Amazing New Manuscript Evidence About the Origin of the Gospels* (New York: Doubleday, 1996, 206 sider). De daterer dette til «ikke mye senere enn år 68 e.Kr.». Lukasevangeliet ble selvfølgelig skrevet før Apostlenes gjerninger.

s. 3 Lukas 7:36–45; 10:38–42 6./7. århundre. Den alexandrinske teksten.

6. eller 7. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.

s. 4 Lukas 1:58–59; 1:62–2:1; 2:6–7; 3:8–4:2; 4:29–32, 34–35; 5:3–8; 5:30–6:16 (midten av det 2. århundre ifølge The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts, s. 33.) Et fotografi av s. 4 finnes i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 32. S. 4, s. 64 og s. 67 stammer alle fra det samme manuskriptet.

Dateringen av manuskriptet er som følger:

3. århundre – 1968 – The Text of the New Testament.

3. århundre – 1975 – Aland, 3. utgave

Tilsvarende tidlig på 2. århundre – 1990 – Philip Comfort bemerker i *Early Manuscripts and Modern Translations of the New Testament*, s. 32, at det inntil nylig ble datert til det 3. århundre (ca. 250 e.Kr.), men siden p4 enten er en del av det samme manuskriptet som p64 og p67, eller er skrevet av den samme skribenten, og p64/67 er kjent for å stamme fra tidlig på 2. århundre, må p4 ha en tilsvarende datering. (Noen hevder imidlertid at de ikke er de samme.)

3. århundre – 1998 – Aland, 4. reviderte utgave

Midten av det 2. århundre – 1999 – Philip Comfort i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 33

p7 Lukas 4:1–3 (befant seg i Kiev, nå tapt) (3. til 4. århundre?)

5. århundre – 1968 – The Text of the New Testament sier at den bare inneholder Lukas 4:1–2.

s. 42 Lukas 1:54–55; 2:29–32 (7. til 8. århundre) Det stemmer overens med Alexandrinus.

7. til 8. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament».

s. 45 Chester Beatty I (alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger) (100–150 e.Kr.) (tidligere antatt å være fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre e.Kr.) 233 vers fra Lukas. (Lukas 6:31–41; 6:45–7:7; 9:26–41; 9:45–10:1; 10:6–22; 10:26–11:1; 11:6–25, 28–46; 11:50–12:13 (12:9 ble aldri skrevet); 12:18–37; 12:42–13:1; 13:6–24; 13:29–14:10; 14:17–33) I boken *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* finnes det et fotografi som viser en del av p45 på s. 146. På s. 150–151 står det at avskriften var en løs parafrase, der han forsøker å fremheve tanken i hver setning. I «A General- Introduction to the Bible» (s. 389) står det at den opprinnelige skriftrullen antas å ha bestått av rundt 220 ark, hvorav 30 er bevart. Vi har 7 ark fra Lukas.

3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente

3. århundre – 1975 – Aland m.fl. Tredje utgave

3. århundre – 1998 – Aland m.fl. Fjerde reviderte utgave

Slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste nytestamentlige manuskriptene.

p69 (=Papyrus Oxyrhynchus 2383) Luk 22:40,45–48,58–61 (midten av det 3. århundre). Den har aldri inneholdt Luk 22:43–44. Den fullstendige teksten til de eldste nytestamentlige manuskriptene har et fotografi som viser en del av s. 69 på s. 460, og det samme har Teksten til de eldste greske manuskriptene i Det nye testamente på s. 470.

3. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament».

p75 Bodmer 14/15 Papyrii (det meste av Lukas og Johannes) Inneholder Lukas 3:18–22; 3:33–4:2; 4:34–5:10; 5:37–6:4; 6:10–7:32; 7:35–39, 41–43; 7:46–9:2; 9:4–17:15; 17:19–18:18; 22:4–24:53. Det dateres vanligvis til 175–200 e.Kr. eller 175–225 e.Kr. Skrifttypen ligner imidlertid svært mye på et annet dokument, Papyrus Fuad XIX, som man vet ble skrevet i 145–146 e.Kr. Teksten ligner svært mye på Vaticanus (A General Introduction to the Bible, s. 390) I *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* finnes et fotografi av en del av det på s. 495, og det står at en profesjonell kristen skriver skrev dette manuskriptet, og på s. 496 står det at det er 97 % identisk med Vaticanus (92 % identisk i Johannes). *The Archaeology of the New Testament* (Finnegan) har et fotografi av Lukas 9:23–33 på s. 383. *The International Standard Bible Encyclopedia* (1982), bind 6, s. 414, har et fotografi av Lukas 16:9–21, og daterer det til 175–225 e.Kr.

begynnelsen av det 3. århundre – 1968 – *The Text of the New Testament* inneholder Lukas 3:18–22; 3:33–4:2; 4:34–5:10; 5:37–6:4; 6:10–7:32, 35–43; 7:46–8:18; 22:4–24:53

s. 82 Lukas 7:32–34, 37, 38 (4. til 5. århundre)

s. 97 Lukas 14:7-14 (6. til 7. århundre)

s. 111 (3. århundre) Oxyrhynchus Lukas 17:11–13, 22–23

0171 (ca. 300 e.Kr.) inneholder Lukas 22:44–50; 22:52–56

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Lukas.

Washington-kodeksen (4./5. århundre) inneholder hele Lukas-evangeliet.

Cambridge 5./6. århundre

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Sahidisk koptisk, 3./4. århundre

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Gotisk 493–555 e.Kr.

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Curetonisk syrisk [Syr C] 4.–7. århundre

Sinaitisk syrisk [Syr S] 4.–7. århundre

Georgisk [Geo] 5. århundre

Det finnes et bilde av Lukas 16:16–21 fra en Bodmer-papyrus (ca. 180 e.Kr.) i New International Dictionary of the Bible, s. 604. Et fotografi av en del av Bodmer 14/15-papyrusrullen finnes i New International Dictionary of the Bible, s. 706.

Frem til år 200 e.Kr. har vi bevarte manuskripter som inneholder 71 % av versene i Lukas (818 av 1151 vers). Disse er: Lukas 1:58–59; 1:62–2:1; 2:6–7; 3:8–4:2; 4:29–32; 4:34–5:10; 5:30–7:32; 7:35–39, 41–43; 7:46–9:2; 9:4–17:15; 17:19–18:18; 22:4–24:53.

Se www.BibleQuery.org/Luke Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Lukas.

Spørsmål: Hvilke vers og deler av vers i Lukasevangeliet ble sitert av forfattere fra tiden før nikensk konsil (før år 325 e.Kr.)?

Svar: Før år 325 e.Kr. siterte kirkeforfattere omtrent 84,7 % av versene i Lukas. Det utgjør 975,25 vers. Med andre ord er alle de 1151 versene i Lukasevangeliet sitert, bortsett fra 175,75 vers. Versene og deler av versene som ikke er sitert, er: Lukas 1:1; 1:3–4; 1:5m (ikke 5, 3, ikke 19 ord);

3:21m (ikke 12, 1, ikke 3 ord); 3:24–38; 4:2a (7/9 ord);

4:3m (5, ikke 5, 7 ord); 4:4; 4:8–11; 4:12; 4:22f (7/24 ord); 4:31a (8/14 ord); 4:38f (10/23 ord); 4:40a (1/24 ord); 4:41a (5/28 ord); 4:42m (3, ikke 5; 9, ikke 8 ord);

5:13; 5:14m (7, ikke 7; 6, ikke 4 ord); 5:17a (5 av 16 ord); 5:36f (9 av 36 ord);

6:1–2; 6:5; 6:10–11; 6:13a (8 av 17 ord); 6:17f (10 av 30 ord); 6:21a (6 av 12 ord); 6:29m (1, ikke 9; 1, ikke 11 ord);

7:1a (11/14 ord); 7:3f (8/19 ord); 7:7; 7:37m (ikke 1, 1 ikke 19 ord);

8:4; 8:5m (ikke 5, 3 ikke 16, 2 ikke 2 ord); 8:10–12; 8:13f (10 av 29 ord); 8:14; 8:16; 8:21; 8:22m (19, ikke 6, 2 ord); 8:23; 8:28a (11 av 26 ord); 8:29f (ikke 10, 11, ikke 11 ord); 8:37f (6/23 ord); 8:40a (6/15 ord); 8:41m (2, ikke 22, 3 ord); 8:42–44; 8:45a (13/21 ord); 8:51–52; 8:54;

9:4; 9:6; 9:10; 9:12; 9:13a (4 av 32 ord); 9:14a (5 av 17 ord); 9:16–17; 9:18a (14 av 23 ord); 9:19f (4 av 18 ord); 9:23a (4/22 ord); 9:26m (ikke 3 1 ikke 10 1 ikke 13 ord); 9:28; 9:29a (12/18 ord); 9:30a (6/11 ord); 9:31a (4/13 ord); 9:32m (ikke 9, 2, ikke 12 ord); 9:35; 9:38a (4/20 ord); 9:39m (ikke 5, 13, ikke 2 ord); 9:40; 9:42a (22/28 ord); 9:43f (12/20 ord); 9:50a (10/17 ord); 10:23a (8/15 ord); 10:24f (17/23 ord); 10:25f (7/14 ord); 10:26; 10:27m (4 ikke 22 6 ikke 6 ord); 10:34–35; 10:36m (ikke 2, 2 ikke 6, 3 ord); 10:37m (3 ikke 6, 3 ikke 5 ord); 10:38a (3/17 ord); 11:1a (12/30 ord); 11:3–4; 11:15; 11:18m (4, ikke 4, 4, ikke 9 ord); 11:29; 11:33; 11:42; 11:44; 11:48–50;

12:6–7; 12:9m (ikke 10, 2 ikke 1 ord); 12:34; 12:39 (blandet 1/4 sitat); 12:40; 12:42a (4/26 ord); 12:43; 12:44m (ikke 7, 1, ikke 3 ord); 12:57a (2/9 ord); 12:59a (8/12 ord);

13:18a (2/18 ord); 13:20a (2/9 ord); 13:21; 13:35f (17/23 ord);

16:13m (ikke 5, 20, ikke 3 ord);

17:1–2; 17:19a (5 av 10 ord); 17:22a (5 av 20 ord); 17:23–24; 17:26f (10 av 16 ord);

18:15–17; 18:25–26; 18:27a (3/12 ord); 18:32; 18:40f (7/10 ord); 18:41;

19:34; 19:44m (9, ikke 8, 9 ord); 19:45; 19:46a (1/5 sitat);

20:3; 20:4f (6/9 ord); 20:5a (7/10 ord); 20:7; 20:8a (5/14 ord); 20:9a (9/21 ord); 20:10–12; 20:15–16; 20:18–19; 20:21–22; 20:23a (3/8 sitat); 20:23f (3/8 sitat); 20:24; 20:27–28; 20:33f (halvt sitat); 20:40–47;

21:1–2; 21:6; 21:10a (3/10 sitat); 21:15m (ikke 10, ikke 2, ikke 5 ord); 21:29a (4/11 sitat); 21:32–33;

22:1; 22:2a (11/15 ord); 22:4f (8/16 ord); 22:5; 22:6f (6/12 ord); 22:11f (16/22 ord); 22:13; 22:17–18; 22:20; 22:22a (10 av 18 ord); 22:24; 22:25a (11 av 16 ord); 22:26; 22:33a (10 av 16 ord); 22:34a (10 av 15 ord); 22:39; 22:42a (1/19 ord); 22:45f (2/15 ord); 22:46f (9/12 ord); 22:47; 22:50; 22:51a (5/14 ord); 22:54; 22:55f (4/14 ord); 22:56; 22:58f (15/19 ord); 22:59a (9/20 ord); 22:60a (4/16 ord); 22:66a (4/20 ord);

23:1; 23:2a (5/22 ord); 23:3; 23:5m (ikke 2, 1, ikke 17 ord); 23:17; 23:18f (5/11 ord); 23:24; 23:25f (7/19 ord); 23:26a (12/19 ord); 23:34a (17/19 ord); 23:38; 23:45f (7/10 ord); 23:47a (10 av 16 ord); 23:50; 23:51m (ikke 10, 5, ikke 6 ord); 23:52–54;

24:3a (3/10 ord); 24:4a (2/17 ord); 24:8–9; 24:12–13; 24:49f (12/23 ord)

Hvert vers eller del av vers som ikke er oppført her, ble sitert. Se www.bibleQuery.org/Bible/BibleCanon/EarlyChristianNTQuotes.xlsx for mer informasjon.