< Bibelspørsmål fra Josva

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Josva-boken?

Svar: Josvas bok er interessant fordi den kan leses på minst tre nivåer.

1. Josvas bok forteller om hvordan Gud ledet israelittene i erobringen av Palestina.

2. Den fungerer som et høydepunkt i 2. Mosebok og en begynnelse på deres liv i Palestina.

3. Denne boken viser først og fremst hvordan valg av lydighet fører til seier og velsignelse, og dernest hvordan ulydighet fører til nederlag. Dommerboken inneholder lignende lærdommer, men rekkefølgen er omvendt, og Dommerboken gir mange flere lærdommer om ulike former for ulydighet. Til slutt er Josva nyttig for oss fordi vi kan lære av eksemplet til denne gudfryktige lederen.

Spørsmål: Hvordan ga Gud israelittene hettittenes land i Josva 1:4, siden hettittene bodde nord for Israel i det som i dag er Tyrkia?

Svar: Josva 1:4 refererer ikke til landet i det som i dag er Tyrkia. Hittittene hadde snarere en koloni i det sentrale Kanaan, som omfattet byen Gibeon.

Spørsmål: Hva er «Det store havet» i Josva 1:4?

Svar: «Det store havet» var deres betegnelse på Middelhavet.

Spørsmål: Hva slags velstand blir lovet i Josva 1:8?

Svar: Gud lover Josva militær suksess. Josva ble aldri særlig rik selv. Selv om Gud gir kristne suksess på mange måter, må vi passe på å ikke la oss påvirke av den onde pengegriskheten. Alt vi kan si om økonomisk velstand, er at vi kanskje kan bli like rike i dette livet som Jesus og Paulus, og de eide ikke særlig mye.

Spørsmål: Hva betyr «hva driver du med» i Jona 1:8?

Svar: Det kan bety «hva driver du med (som yrke)», eller det kan bety «hva gjør du (på dette skipet)».

Spørsmål: Hvorfor ble de redde i Jona 1:8–10 da Jona sa at han tilba Den som skapte havet og landet? De tilba jo uansett ikke den ene sanne Gud.

A: De trodde ikke på den ene sanne Gud, men de utelukket ham tilsynelatende heller ikke. Hedninger hadde en tendens til å være åpne for nye guddommer, og hvis det ble hevdet at Han hadde skapt havet, ville denne Gud være en man måtte regne med under disse omstendighetene. Noen mennesker er slik i dag. De aksepterer ikke den ene sanne Gud, men de utelukker ham heller ikke. De liker å sitte på gjerdet.

Spørsmål: Ble Josva 1:11 uttalt før Josva 3:1 eller etter?

Svar: Det kan være begge deler; fortellingen følger en streng kronologisk rekkefølge. Generelt sett kan man i Bibelen ikke anta at noe må være i kronologisk rekkefølge, med mindre det uttrykkelig er angitt.

Spørsmål: I Jona 1:11–15, gjorde mennene det rette da de kastet Jona over bord, til det som så ut til å være en sikker død?

Svar: Normalt sett nei. Men de var desperate, og da Jona ba dem om det, gjorde de det de følte de måtte gjøre. Det kan virke hardt at Gud skulle tvinge dem til å kaste Jona over bord til det som så ut til å være en sikker død, men Gud brukte dette til å gi liv til mange hedninger.

Spørsmål: Hvorfor måtte de i Josva 1:15 ta landet i besittelse, siden Gud allerede hadde gitt det til dem i Josva 1:3?

Svar: Det er et viktig poeng å lære her. Gud hadde allerede erklært landet for deres. Imidlertid lå det harde arbeidet med å ta Guds løfte i besittelse fremdeles foran dem. I dag må man ofte, for å oppnå seier, samarbeide med Gud for å ta i besittelse det Gud har gitt.

Spørsmål: I Jona 1:16, ble sjømennene troende på den sanne Gud?

Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt. Enten:

a) de omvendte seg og tilba bare den sanne Gud,

b) de bare nå hadde stor respekt for den sanne Gud og ofret til ham, samtidig som de fortsatte å ofre til avgudene sine.

Spørsmål: I Josva 2:1, var Rahab virkelig bare en vertshusholder?

Svar: Nei, ifølge Hebreerbrevet 11:31 og Jakob 2:25. Utenfor Bibelen sier også 1. Klemensbrev (96–98 e.Kr.), kap. 12, bind 1, s. 8, skrevet 96–98 e.Kr., det samme. Nelson Study Bible, s. 355, sier at det hebraiske ordet her betegner et vanlig vertshus, ikke knyttet til et religiøst tempel.

Fotnoten i NIV sier «Eller muligens en vertshuseier», men det er feil i denne sammenhengen.

Spørsmål: Hvorfor dro de gudfryktige mennene i Josva 2:1 til et hus som Rahabs?

Svar: Gudfryktige menn bør ikke gjøre det i dag. Ordspråkene 5:8 sier, i sammenheng med fristelse, at menn ikke engang bør gå nær døren til en løsaktig kvinne. Det er imidlertid tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Ordspråkene 5:8 var ennå ikke skrevet, og det ble ikke forventet at folk skulle følge bud som ennå ikke var blitt åpenbart.

2. Bibelen verken godkjenner eller fordømmer hvor de bodde.

3. Det hebraiske ordet for vertshusholder og prostituert er det samme. Rahab var utvilsomt det siste, slik Hebreerbrevet 11:31 og Jakob 2:25 viser. Det kan imidlertid være en kulturell grunn til at det bare finnes ett ord for begge deler. Kanskje hadde rom på vertshus og andre overnattingssteder en dobbel funksjon, og for moralske mennesker var de bare rom å sove i. I så fall, hvis hvert vertshus også fungerte som et sted for prostitusjon, kunne det være uunngåelig at gudfryktige menn bodde på et vertshus av gudfryktige grunner.

Spørsmål: Belønnet Gud Rahab for å ha løyet i Josva 2:4–9?

Svar: Bibelen sier aldri at Gud belønnet Rahab for å ha løyet, men Hebreerbrevet 11:31 viser at Gud belønnet Rahab for at hun stolte på Ham. Utover dette er kristne uenige om dette, med to svar.

1. Noen sier at Rahabs løgn var rettferdig oppførsel. Det er greit å lyve for onde mennesker for å redde et uskyldig liv og i krigstid. New Geneva Study Bible, s. 298, sier: «Bedrag er en nødvendig taktikk i krig.»

2. Andre sier at Rahabs løgn ikke var rettferdig oppførsel. Rahab kjente imidlertid ikke til Guds lov, og Gud belønnet Rahab for at hun fulgte Ham, til tross for at hun hadde ufullkommen kunnskap. I *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 88, påpekes det at Gud velsigner syndere, til tross for deres synd, fordi alle mennesker er syndere.

Se også drøftingen av Hebreerbrevet 11:31 og Jakob 2:25.

Spørsmål: Hva er et «ford» (med liten f) i Josva 2:7?

Svar: Det er et grunt overgangssted i en elv.

Spørsmål: Hva er det som er så viktig med den skarlagenrøde tråden i Josva 2:18–21 og Josva 6:22–23?

Svar: For Rahab og israelittene var det ganske enkelt et tegn mellom dem for å holde familien hennes i live.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) nevner i «Mot kjetteriene», bok 4, kap. 20.12, s. 492, at den skarlagenrøde tråden som hang ut av vinduet, minner om blodet fra påskelammet som israelittene i Egypt smurte på dørene sine. Vi kan også se at det minner om Jesu rosenrøde blod som ble utgytt for oss. Så på en måte har også vi en skarlagenrød tråd som et symbol på vår beskyttelse mot Guds vrede.

Spørsmål: Hvorfor ønsket Gud i Josva 3:7 å «forherlige» Josva?

Svar: Gud ønsket at folket skulle se opp til Josva. Da ville de være mer tilbøyelige til å adlyde ham og stole på Josva. Filipperne 2:29 viser at gudfryktige menn bør anerkjennes og æres.

Spørsmål: Hvorfor angrep Josva fra midten av Kanaan i Josva 3:9–16?

Svar: Vi kan se at dette var fornuftig fra et militært synspunkt. Et angrep i sentrum skilte de rundt 1,1 millionene i nord fra de 900 000 i sør. Det er interessant at Josvas strategi om først å angripe Kanaan i sentrum for å skille nord og sør, tilsynelatende var kjent for den britiske feltmarskalken Edmund H. Allenby. Han brukte den samme strategien under første verdenskrig for å frigjøre Palestina fra tyrkerne, og også han seiret.

Q: I Josva 3:9–13, hadde de vanskeligheter med å krysse Jordan-elven?

A: Det var ikke noe problem for Gud. Jordanelven var 80–100 fot bred ved Jeriko det meste av året, men under vårflommen var den så bred som en mile. Spionene kunne krysse ved grunne vadesteder, omtrent 3 fot dype, der bare noen få personer kan krysse om gangen. Det kunne virke som om israelittene ville trenge et veldig stort vadested, eller ellers måtte ta en lang omvei. Men Gud hadde en raskere måte, som Josva fortalte folket om i Josva 3:9–13.

Det var et mirakel fordi vannet stanset «så snart prestenes føtter rørte vannet» (Josva 3:15–16), og de krysset på tørr grunn (Josva 3:17).

Spørsmål: Siden Gud i Josva 3:10 lovet å drive ut kanaanittene foran dem uten unntak, hvorfor var det da noen av dem som fortsatt var der, selv i dommertiden?

Svar: Gud sa ikke at Han ville drive ut kanaanittene, men at Han ville drive ut kanaanittene foran dem. I de tilfellene hvor de sluttet å kjempe mot kanaanittene, ville de ikke bli drevet ut.

Selv i dag er det kamper som Gud vil være med oss for å vinne, men hvis vi nekter å kjempe kampen, får vi ikke seieren.

Det finnes et tema i kristne sanger om å krysse Jordan. Temaet handler om å dø og fredfullt gå inn i det lovede land i himmelen. Dette er imidlertid ikke en nøyaktig gjengivelse av hva Jordan betydde for israelittene. Å krysse Jordan betydde for dem å begynne å kjempe slaget for å gjøre krav på det Gud hadde lovet dem. Det kom til å bli hardt arbeid! Gud fortalte israelittene at de kunne ta det lovede landet i besittelse, men kanaanittene hadde åpenbart ikke fått med seg budskapet. På samme måte i våre liv lover Gud oss ting vi ønsker, men Satan ser ikke ut til å være villig til å gi slipp på sitt grep. Akkurat som israelittene må vi være dristige og gjøre krav på det som er lovet. I likhet med Josva bør vi ikke inngå kompromisser, men gjennom lydighet og hardt arbeid må vi overvinne vanskelighetene som ligger foran oss.

Spørsmål: I Josva 3:15–16, har Jordanelven noen gang sluttet å renne siden den gang?

Svar: Ja, siden Josvas kryssing har Jordanelven sluttet å renne også ved andre anledninger. I 1927 blokkerte et skred nær byen Adam elven i 20 timer. At elveleiet i Jordan-elven imidlertid ble tørr mark like etter at prestene trådte ut i elven, kan ikke forklares uten Guds kraft. Det må ha vært fantastisk å være en av israelittene som så elven plutselig tørke ut, og ifølge Josva 4:18 like plutselig vende tilbake til sin plass.

Spørsmål: Krysset Israel Jordan-elven her, i Josva 3:17, eller i Josva 4:5, 10–11?

Svar: Her er rekkefølgen av hendelsene.

1. Prestene bar arken ut i midten av Jordan-elven og ble stående der, slik det står i første halvdel av Josva 3:17.

2. Mens prestene var der, krysset folket over, slik den siste halvdelen av Josva 3:17 sier.

3. Menn tok tolv steiner og bar dem fra den vestlige (Kana'ans) bredden av elven til midten, slik det står i Josva 4:5.

4. Prestene som hadde stått midt i Jordan-elven med arken hele tiden, kom til slutt over etter at alt var fullført, slik det står i Josva 4:10–11.

Det er uklart om mennene bar de tolv steinene etter at de siste av folket hadde krysset, eller mens noen av folket fortsatt var i ferd med å krysse.

Spørsmål: Hvorfor tok de ut tolv steiner i Josva 4:5–9?

Svar: Dette tjente som et minnesmerke for dem (Josva 4:6), og én stein var for hver stamme (Josva 4:5).

Et poeng å tenke på er at Josva ikke insisterte på at de tolv stammene skulle smelte sammen til én stamme, men heller være fornøyde med sin egenart, samtidig som han insisterte på enhet i forpliktelsen overfor Gud og hverandre. Som kristne trenger vi ikke å late som om ulike kulturer alle skal være like. Tvert imot er våre ulike kulturer på den ene siden en grunn til glede og undring. På den andre siden gir våre ulike kulturer oss forskjellige perspektiver, noe som er verdifullt når vi hjelper hverandre med å beskytte hverandre mot feil og blinde flekker når det gjelder synd.

Tenk deg at du var en av israelittene. Da Josva ba om at tolv personer skulle gå tilbake midt i elven for å hente en stein, ville du da meldt deg frivillig? Husk at den eneste sikkerheten du hadde for at elven ikke skulle strømme tilbake, var å se prestene og arken midt i elveleiet.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg, i Josva 4:13, at alle mennene i hæren fra stammene på den andre siden av Jordan utgjorde omtrent 40 000, siden 4. Mosebok 26:7, 18, 34 viser at det var over dobbelt så mange som var i stand til å tjene i hæren?

Svar: Først tre punkter som ikke er en del av svaret, og deretter selve svaret.

1. 4. Mosebok 1 gir en annen folketelling, men den ble gjennomført 40 år tidligere, så den er ikke relevant for dette spørsmålet.

2. Det var en kort tidsperiode mellom den andre folketellingen og invasjonen, men dette tidsintervallet var så kort at forskjellene ikke ville utgjøre mer enn en prosent eller så.

3. Folk fra Manasse bodde på begge sider av Jordanelven, så bare en brøkdel av de 52 700 i Manasse bodde øst for Jordan. Gad og Ruben hadde imidlertid til sammen 84 230, noe som er mer enn omtrent 40 000.

Svaret innebærer to punkter å ta i betraktning.

Ikke 100 % av mennene var i hæren. 5. Mosebok 20:5–8 påbød stridende menn å bli hjemme hvis de nettopp hadde plantet en vingård, var forlovet eller var redde. En viss prosentandel ble sannsynligvis igjen for å passe på flokkene og besetningene og beskytte kvinnene og barna.

Værnepliktige som unndro seg tjenesten? Man kan hevde at antallet som faktisk tjenestegjorde i hæren kanskje burde ha vært høyere. Kanskje var tallet riktig, eller kanskje var det for mange menn som hevdet å være fryktsomme eller som forlot tjenesten uten tillatelse. Folk gjør ikke alltid det de skal.

Spørsmål: I Josva 4:19, hadde de tolv steinene en kanaanittisk betydning fra før israelittenes tid, i likhet med Stonehenge i England, slik Asimovs Guide to the Bible på side 212 sier er ganske sannsynlig?

Svar: Nei, det finnes ingen arkeologiske bevis for at disse steinene hadde noen betydning fra tiden før israelittene. Hvis israelittene selv brakte steinene med seg, ville det ikke ha vært noe steinalter der før israelittene kom.

Spørsmål: I Josva 4:19, assimilerte den israelittiske religionen Gilgal, på samme måte som muslimene «assimilerte Ka’aba og helligheten ved Mekka fra den hedenske fortiden, og kristendommen assimilerte julefeiringen fra hedenske ritualer knyttet til vintersolverv»?

Svar: Nei. Her ligger det noen feilaktige antakelser til grunn.

1. Selv om navnet Gilgal kan bety mange ting, finnes det ingen bevis for at det betyr «steinring».

2. Det finnes ingen bevis for at Gilgal hadde kanaanittisk religiøs betydning.

3. Det finnes ingen bevis for likhet med Stonehenge.

De muslimske Bukhari-hadithene innrømmer åpent at Quraish-stammen hadde 360 avguder i Ka’aba før Muhammed.

Kristne feirer jul for å markere Kristi fødsel. Det er ikke sant å si at dette ble overtatt fra en hedensk solstice-fest. Av de rundt 25 romerske festene gjennom året var det under Saturnalia (17.–24. desember) at slavene ble midlertidig frigitt. Mange kristne var slaver, og det ville være logisk for dem å feire på det tidspunktet de var midlertidig frie.

Spørsmål: I Josva 4:24, visste hele jordens befolkning om dette miraklet?

Svar: Selv om alle innbyggerne i landet og folkeslagene i Midtøsten utvilsomt hørte om dette, sier Josva 4:24 ikke at alle mennesker på jorden hørte om det på den tiden. På den annen side, med tanke på antallet bibler som er trykket og antallet bibeloversettelser, nærmer vi oss at 100 % av verdens befolkning har hørt om dette.

Spørsmål: Hvorfor omskjærte ikke israelittene barna sine før dette, slik det fremgår av Josva 5:2–5,7?

Svar: Skriften sier ikke om det skyldtes ulydighet, forsømmelse eller at omskjæring ville være vanskelig under reisen.

Spørsmål: Hva var «Egypts skam» i Josva 5:9?

A: «Vanære» betyr skam eller irettesettelse. Vanæren lå ikke i at israelittene var slaver, men i deres ulydighet etter at de hadde forlatt Egypt. Som en historisk bemerkning kan nevnes at omtrent halvparten til to tredjedeler av befolkningen i Rom, Kartago og Hellas besto av slaver.

Q: I Josva 5:13–15, var den uvanlige personen Josva så på israelittenes side eller på kanaanittenes side?

A: Bibelen sier tydelig at Han ikke var på noen av sidene. Selvfølgelig var Gud ikke på den kanaanittiske siden, men siden Josva og israelittene ikke var syndfrie og fullkomne, var Han heller ikke på deres side. I dag lurer vi kanskje på om Gud er på vår side, og om Han alltid vil gjøre som vi ønsker. Gud er ikke på vår side; snarere bør vi være på Guds side.

Spørsmål: Hvem er egentlig «hærføreren» i Josva 5:13–15?

Svar: Dette er en åpenbaring av Jesus Kristus før inkarnasjonen. Noen få kristne mener dette kan være erkeengelen Mikael, fordi Mikael ledet englene i kampen mot Satan i Åpenbaringen 12:7–8. Imidlertid er det Jesus som har rollen som hærfører i Åpenbaringen 19:11–16.

Men det som avgjør saken, er at Hærføreren tok imot tilbedelse i Josva 5:14, og Guds engler lar ikke folk tilbe dem eller falle ned for deres føtter, slik Åpenbaringen 22:8-9 viser. Dessuten beordret Hærføreren Josva til å ta av seg skoene, for jorden han sto på var hellig jord (Josva 5:15). Dette minner om da Moses måtte ta av seg skoene da han snakket med Gud i den brennende busken i 2. Mosebok 3:3-5.

Spørsmål: I Josva 5:14, da Josva skjønte at denne hærføreren ikke var en vanlig mann, hvorfor reagerte Josva slik han gjorde?

Svar: Rekkefølgen på Josvas reaksjoner er viktig.

1. Først falt Josva med ansiktet ned mot jorden foran ham.

2. Deretter spurte Josva om kommandanten hadde et budskap til ham.

3. Da Hærføreren ba ham ta av seg skoene på den hellige jorden, adlød Josva.

I dag, når vi følger Gud, er det viktig at vi ikke forveksler rekkefølgen på våre reaksjoner. Å tilbe Gud kommer før vi lærer fakta om Gud, og vi må kjenne Guds vilje før vi kan adlyde.

Spørsmål: I Josva 5:14, hva var egentlig budskapet som Josva mottok?

Svar: Det var et klart budskap, selv om det ikke var i ord, men snarere selve Hærførerens nærvær. Budskapet var at Hærføreren var der og våket over israelittene, og at de ikke hadde noe å frykte.

Spørsmål: I Josva 5:15: Er jorden Josva sto på fortsatt hellig grunn i dag?

Svar: Ikke nødvendigvis. Det er Gud som gjør ting hellige, og hellige steder kan bli vanhelliget og dermed ikke lenger være hellige.

Spørsmål: Hvorfor fikk Gud murene i Jeriko til å rase sammen i Josva 6, men ikke i de andre byene?

Svar: Kanskje av samme grunn som at Gud ikke gjør alt for alle hele tiden. Ikke bare gir Gud oss arbeid å utføre på jorden; en av grunnene til at de utvalgte ble skapt, var for å gjøre gode gjerninger, i henhold til Efeserne 2:10.

Spørsmål: I Josva 6, falt murene i Jeriko fordi israelske pionerer gravde seg under murene mens kanaanittene var distrahert av marsjen, slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 213?

Svar: Dette kan være en smart teori, men det er tre problemer med den.

1. De marsjerte bare rundt murene i syv dager, noe som ikke ville vært nok tid til å grave en tunnel under murene. Husk at folk i antikken ikke hadde sprengstoff, så de måtte ha gravd omfattende under murene.

2. De ville ha trengt stor presisjon i gravingen for å komme ned til riktig dybde oppover bakken og muligens under en grøft.

3. Det finnes ingen opptegnelser om at ideen om å grave under bymurer for å undergrave dem i det hele tatt ble vurdert på den tiden, for 3 400 år siden. Den første kjente forekomsten av et forsøk på å undergrave en bymur var under Filip V av Makedonia (220–205 f.Kr.), som gravde en falsk tunnel, og etter at soldatene hadde kastet nok støv opp i luften til at det så ut som om tunnelen nesten var ferdig, overga innbyggerne seg. Romerne undergravde bymurer under beleiringen av Ambracia, nær Korint, i 189 f.Kr.

Spørsmål: Viser Josva 6 at vi blir frelst både ved gjerninger og ved nåde?

Svar: Nei, selv om noen har prøvd å hevde at det gjør det. Deres argument er at selv om Gud ved sin nåde ga Jeriko til israelittene uten at de måtte gjøre noe for det (Josva 6:2), måtte de ikke bare ha tro på at byen ville falle, men de måtte likevel marsjere rundt byen i syv dager, 13 ganger, før murene falt.

Imidlertid var det ikke deres marsjering som fikk murene til å falle; det var Gud som på overnaturlig vis gjorde det. Å utføre gjerninger i lydighet gir oss velsignelser, men murene i Jeriko har ikke noe med deres frelse å gjøre, men med at de skal erobre festninger i livet som troende. Det ville være en falsk karikatur av vår holdning å si at vi er imot gjerninger, eller at gjerninger ikke har noe med en frelst persons liv å gjøre. Gjerninger er et resultat av frelsen, ikke en forutsetning for den.

Spørsmål: I Josva 6:1–5, visste Josva hvorfor Gud fikk israelittene til å marsjere rundt byen?

Svar: I vers 6 ble Josva fortalt at muren ville rase sammen på den syvende dagen. Josva hadde imidlertid ingen anelse om hvorfor Gud valgte å gjøre det på denne måten. Vi kan spekulere i teorier om jordskjelv, murer bygget på ustabile fundamenter osv., men til syvende og sist må vi innse at Gud ikke alltid forteller oss årsakene til at Han ønsker å gjøre ting på den måten Han gjør.

Noen mennesker vil bare tro på noe eller adlyde Gud når de fullt ut forstår alle «hvordan» og «hvorfor». Alt Josva visste – og det Josvas bok lærer oss i dag – er at lydighet fører til velsignelse, mens ulydighet fører til nederlag. Det er mer lydig å adlyde selv når vi ikke kjenner alle «hvorfor» eller «hvordan». Det eneste forbeholdet her er at hvis vi mener at Gud forteller oss noe som strider mot det Han sier i Skriften, kan vi være sikre på at det ikke er Gud som ber oss om å gjøre det.

Spørsmål: Hvordan kunne israelittene i Josva 6:4 marsjere rundt Jeriko i syv dager i strekk, siden de egentlig skulle hvile på sabbaten?

Svar: De skulle hvile på sabbaten fra sitt eget arbeid, ikke fra Guds uttrykkelige befaling. Tertullian (skrev 207/208 e.Kr.) var en av de første til å besvare denne innvendingen i *Mot Marcion*, bok 2, kap. 21, s. 313.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke israelittene beholde byttet i Josva 6:18–19, siden de kunne beholde byttet fra de andre byene?

Svar: Gud krever vanligvis at førstegrøden av arbeidet skal gå til Ham. I tillegg var det ikke israelittene som rev ned Jerikos murer, men Gud. Ifølge *Can Archaeology Prove the Old Testament*, s. 32, er uberørte kornbeholdere noe uvanlig arkeologene har funnet. Slike blir nesten aldri funnet i byer som har blitt erobret. Enten ville forsvarerne spise dem under en beleiring, eller så ville erobrerne ta dem.

Spørsmål: I Josva 6:20, hva vet vi om Jeriko fra arkeologien?

Svar: Jeriko er en av de eldste kjente byene i verden. Arkeologer forteller oss at Jeriko først ble bygget rundt 7000 f.Kr., forlatt rundt 4000 f.Kr. og gjenoppbygget rundt 3200 f.Kr. Den var en av mange byer som ble ødelagt av amorittene rundt 2300 f.Kr., gjenoppbygget av dem og ødelagt igjen rundt 1400 f.Kr. Jeriko hadde et vakttårn og to murer: en indre mur som var 12 fot tykk og en ytre mur som var 6 fot tykk og 35 fot høy. Den indre muren lå 5 til 10 fot innenfor den ytre. Innbyggerne bygde hus på planker mellom murene, og Rahabs hus var sannsynligvis slik. Spionene kunne da klatre ut av vinduet hennes for å flykte fra byen. Jeriko var en liten til mellomstor by i Palestina, beliggende på en 11 fot høy ås som målte 200 x 400 yards. Åsen hadde en helling på 35 grader, og derfor klarte rambukker ikke å bryte ned murene særlig godt. Jeriko dekket et område på 8 acre; til sammenligning dekket Megiddo 14 acre, og Hazor, den største byen, lå på 200 acre. Det bodde høyst 10 000 mennesker i Jeriko. En kilde inne i byen forsynte den med vann, og Jeriko var sterkt befestet; det ville være vanskelig å innta den. Disse faktaene ville de to spionene ha observert og rapportert til Josva.

Spørsmål: Finnes det i Josva 6:20 arkeologiske bevis på at murene i Jeriko falt på overnaturlig vis?

Svar: Ja. I 1990 fant Bryant G. Wood solide murer, store mengder korn (noe som tyder på en kort beleiring) og ingen tegn til plyndring (siden kornet fortsatt var der). Det var John Garstang som først fant store mengder forkullet korn. I boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 182–183, nevnes det bevis på et jordskjelv med styrke 8 på Richters skala, noe som kunne ha forårsaket sprekker i murene. De indre murene av leirstein raste sammen over den ytre steinmuren og dannet en praktisk rampe – praktisk for israelittene, altså.

Når fant denne erobringen sted? Keramikk fra Kypros tyder på en datering mellom 1450 og 1400 f.Kr. Egyptiske amuletter, inngravert med navnet på den daværende faraoen, strekker seg frem til Josvas tid. Karbon-14-datering fastsetter ødeleggelsen til 1410 f.Kr. +/- 40 år. I tillegg til *Hard Sayings of the Bible*, s. 182–183, er informasjonen i dette svaret hentet fra *When Critics Ask*, s. 136–137, og *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 156–157. De to første henviser til artikkelen av Bryant G. Wood i *Biblical Archaeology Review* (mars/april 1990).

Se også *Pharaohs and Kings: A Biblical Quest*, s. 299–308, for å få et ikke-kristent forskerperspektiv på hvorfor enkelte forskere tidligere betraktet Jeriko som et av de største feilskjærene innen bibelsk arkeologi, og hvordan Rohl viser at Josvas beretning senere har vist seg å være korrekt i denne sammenhengen.

Alfred Hoerth skriver i sin bok «Archeology and the Old Testament», s. 209 og 210: «De arkeologiske bevisene for Jerikos fall har lenge vært omstridte. Fra 1907 av utgravde Carl Watzinger stedet og konkluderte med at det var ubebodd i sen bronsealder (1550–1200). På 1930-tallet utgravde John Garstang stedet i flere sesonger, og han kunngjorde at han hadde funnet en sammenrast dobbel bymur og et boligområde («City IV») ødelagt av brann – alt datert til omtrent 1400. Fra 1952 til 1958 utgravde Dame Kathleen Kenyon Jeriko. Hun var enig i at Garstang hadde funnet graver, noe keramikk og muligens en bygning (Garstangs «Middle Building»), alt datert til sen bronsealder IIA (1450/1400–1350/1300). Men hun selv fant bare noen få murfragmenter fra sen bronsealder og én liten øsekande fra sen bronsealder på stedet. I tillegg avslørte Kenyons mer sofistikerte utgravningsteknikker at den doble bymuren som Garstang hadde datert til Josvas tid, egentlig tilhørte den mye tidligere tidlige bronsealderen. Hun daterte ødeleggelsen av By IV til slutten av den midtre bronsealderen II (ca. 1550). Kenyon konkluderte med at det ikke fantes noen by med bymur som Josva kunne erobre.

Det var først på begynnelsen av 1980-tallet at de endelige publikasjonene av Kenyons arbeid ble tilgjengelige for studier. Slike studier førte til at Bryant Wood (1990) var enig i at den doble muren faktisk stammet fra en mye tidligere periode, men han konkluderte også med at By IV hadde blitt ødelagt på slutten av sen bronsealder I (ca. 1400), slik Garstang hadde hevdet. Wood baserte sin analyse av By IV på keramikk, skarabéer og til og med radiokarbon-datering, og fant at Kenyon i stor grad hadde basert sine konklusjoner på fraværet av visse importerte keramikkgjenstander, og at hun hadde oversett den betydelige mengden lokal keramikk, hvorav noe Wood fant å stamme fra sen bronsealder. Hvis Wood har rett, finnes det bevis i Jeriko som støtter den tidlige dateringen av utvandringen.

Fotnote 9, s. 210: «Det er ikke full enighet om den interne kronologien eller terminologien for sen bronsealder. Avhengig av hvilken kronologi man velger, endte sen bronsealder I i 1450 eller 1400. Konsekvensen av denne variasjonen er at bevis for erobringen kan finnes enten i overgangen fra sen bronsealder I til sen bronsealder II eller helt innenfor sen bronsealder II. For å komplisere saken ytterligere gjør den store kulturelle kontinuiteten mellom disse to periodene det noen ganger vanskelig å fastslå når sen bronsealder I sluttet og sen bronsealder II begynte. Kanskje kunne derfor by IV ha eksistert inn i sen bronsealder II før den ble ødelagt.»

Mens de fleste konservative bibelforskere daterer utvandringen til rundt 1450 f.Kr., er det noen som spekulerer i at den fant sted rundt 1200. Det finnes imidlertid ingen spor etter bosetting i Jeriko rundt 1200 f.Kr.

Spørsmål: I Josva 6:21 og videre, hvorfor straffes kanaanittene for menneskeofring og ikke andre, som aztekerne og mayaene?

Svar: Gud straffet faktisk disse kulturene med erobring, ødeleggelse av deres sivilisasjon og store tap av menneskeliv. Men Gud utmåler ikke tilstrekkelig straff til alle mennesker og alle kulturer i dette livet. Det skjer først på dommedagen. Som Jesus viste i Markus 13:1–6, gir Gud ennå ikke like stor straff i dette livet for like store synder.

Spørsmål: I Josva 6:21 og så videre, hvorfor befalte Gud israelittene å drepe alle kanaanittene i stedet for et annet folk?

Svar: Kanaanittene drev med avgudsdyrkelse, men også andre folk drev med avgudsdyrkelse. Skriften sier bare i 3. Mosebok 18:21–26 at landet var besudlet på grunn av dets innbyggere. Den sier ikke hvorfor, men vi kan se minst tre grunner. Det er tre aspekter ved den kanaanittiske religionen som generelt var særlig onde og fristende for israelittene.

Barneofring: (5. Mosebok 12:30-31). Arkeologiske utgravninger i Gezer og andre steder viser også at det ble ofret spedbarn.

Religiøs prostitusjon: Dette var et vanlig tema i den kanaanittiske religionen. Prostitusjon er én ting, men det er enda verre når prestene forteller deg at du må drive med det hvis du vil være en god, religiøs person.

Homoseksualitet: Kanaanittene praktiserte dette fordi

1) 3. Mosebok 18:22–24 sier det, og

2) dette var utbredt i Sodoma og Gomorra, og de lå nær Kanaan og delte den samme kulturen.

Som Gleason Archer sier i *A Survey of Old Testament Introduction* (Moody Press, 1974, s. 279–280): «… Israels senere historie illustrerer på en svært treffende måte den alvorlige faren som truet Israel så lenge kanaanittene fikk lov til å bo blant dem.»

Det er imidlertid uklart om homoseksualitet var like utbredt som barneofring og religiøs prostitusjon.

Spørsmål: Hvordan kan du, med utgangspunkt i Josva 6:21 og videre, rettferdiggjøre at Gud befalte israelittene å drepe alle kanaanittene?

Svar: Svaret er kort og enkelt å si, men det kan kreve et paradigmeskifte før du kan forstå det. Svaret er enkelt: Gud kan gjøre hva Han vil. Følgende forklaring vil (forhåpentligvis) hjelpe deg å forstå svaret. Uansett om du er enig i at Gud kan gjøre hva Han vil, eller om du liker svaret, kan du i det minste fullt ut forstå alt som menes med dette svaret.

Svar ja eller nei

(Ja/Nei) Ville Gud være rettferdig hvis Han gjorde menneskers levetid lengre?

(Ja/Nei) Ville Gud være rettferdig hvis Han gjorde menneskers levetid kortere?

(Ja/Nei) Når det var på tide for noen å dø, ville Gud være rettferdig hvis Han valgte hvilket middel Han ønsket?

(Ja/Nei) Ville Gud være rettferdig hvis Han lot noen mennesker leve lenger enn andre?

Hvis du svarte «Nei» på noe av det ovennevnte, må du henvise til den relevante lovbestemmelsen, hvis det finnes en, sammen med den autoriteten som ligger bak den bestemmelsen.

Gud kan gjøre hva Han ønsker, og Han kan befale hva Han ønsker. Selv om Gud var underlagt våre lover (noe Han ikke er), forsøker ikke våre lover å lovfeste hva Gud kan gjøre, like lite som de lovfester hva som er tillatt for tornadoer og orkaner.

Siden Guds karakter er god og alt Han har sagt er sant, kan et eksempel kun vises å være urettferdig av Gud hvis og bare hvis det var i strid med alt Han har åpenbart om Sin karakter og Sine veier.

Heldigvis er Gud ikke som det ekstreme eksemplet. At Bibelen sier at Gud er kjærlig, «tvinger» ikke Gud til å være kjærlig. Snarere var Gud kjærlig fra begynnelsen av, og ønsket frivillig å uttrykke overfor oss at Han var kjærlig, samtidig som Han er rettferdig, hellig og har vrede. Gud ber deg om å følge Ham, men Han trygler deg ikke. Hvis du ikke liker dette, kan du gå din egen vei, og Gud vil gå sin. Men tenk over hvor din egen vei vil føre deg….

Spørsmål: I Josva 6:21 og videre virker ikke Gud særlig snill. Skal ikke Gud alltid være snill?

Svar: Ikke alltid. Faktisk er Gud ofte ekstremt snill (selv om «kjærlig» er et mer treffende ord). Gud er så kjærlig at Guds Sønn kom til jorden for å lide og dø, for å utgyte sitt eget blod på korset for våre synder. Men overfor dem som avviser Gud og dem som skader andre, er Gud ikke snill. Både i Det gamle og Det nye testamente er Gud mindre tilbakeholden med sin vrede enn vi ofte er. Hvis du kan se at selv om Gud er svært kjærlig, er Gud ikke alltid snill, og det er heller ikke noe krav at Han skal være det, har du sett gjennom en av de største misforståelsene om Gud i vår kultur.

Spørsmål: I Josva 6:25 står det «… helt til denne dag»; når ble Josva-boken skrevet ned?

Svar: Dette tyder på at Josva-boken ble skrevet ned i Josvas tid, mens Rahab fortsatt levde. Selvfølgelig har det blitt laget kopier av den helt frem til i dag.

Spørsmål: I Josva 6:26, hvorfor uttalte Josva denne forbannelsen mot den som skulle gjenoppbygge Jeriko?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor Josva uttalte denne forbannelsen, som gikk i oppfyllelse. Noen vil kanskje si at det ikke var en forbannelse, men bare en advarsel fra Gud om hva som ville skje. Men i stedet for å uttale forbannelsen, kunne Gud like gjerne ha forhindret at dette skjedde.

Så hvorfor ble denne forbannelsen uttalt? De menneskelige årsakene og de guddommelige årsakene er ikke nødvendigvis de samme. Her er to spekulasjoner.

Menneskelig grunn: Josva var svært opprørt etter å ha beseiret Jeriko. Kanskje ønsket han ikke å se byen gjenoppbygget, siden den symboliserte motstand mot Gud og ham.

Guddommelig grunn: Kanskje ønsket ikke Gud heller å se denne byen, som symboliserte motstand mot Guds folk, gjenoppbygget i århundrer. Noen ganger tillater Gud fortsatt at mennesker gjør ting som misbehager Ham, men til en pris, slik som gjenoppbyggingen av Jeriko.

Spørsmål: Ble denne profetien oppfylt i Josva 6:26?

Svar: Dette er et eksempel på en betinget profeti. I dette tilfellet ble betingelsen oppfylt hvis og bare hvis Jeriko ble gjenoppbygd. Ifølge 1. Kongebok 16:34 gjenoppbygde Hiel fra Betel Jeriko. Hans førstefødte sønn Abiram og hans yngste sønn Segub døde begge.

Spørsmål: I Josva 7:1, var det bare Akan, eller hele Israel, som syndet?

Svar: Bare Akan og hans familie syndet, men Israels nederlag viser at også andre fikk lide under konsekvensene av Akans synd.

Synden til én mann og hans families medvirkning rammet hele nasjonen. Lærepengen – at Akhan ikke var den eneste som døde for sin synd – ble ikke glemt av israelittene (Josva 22:20). Det er interessant å tenke over andre eksempler der én persons synd rammer mange. Men når det gjelder Adam og Kristus: Selv om én persons synd rammet mange, frelser én persons rettferdighet alle som tror. Ofte påvirker én persons oppførsel mange. 1. Samuel 24 gir et annet eksempel.

Spørsmål: I Josva 7:2–4, var dette Guds straff, eller bare en feilberegning fra de israelske ledernes side?

Svar: De to utelukker ikke hverandre. Israelittene feilvurderte antallet soldater som var samlet i Betel og Ai. Men Gud kan øke eller redusere vår forutseenhet og dømmekraft slik Han ønsker.

Spørsmål: Hvorfor måtte andre lide for Akans synd i Josva 7:5–15?

Svar: Dessverre må andre ofte lide for en persons synd på to måter.

1. De får lide straff (egentlig konsekvenser) de ikke er skyldige i, akkurat som babyer i dag blir født avhengige av kokain, heroin eller alkohol som mødrene deres har inntatt.

2. De godtar ganske enkelt syndene til dem de følger, og deler både skyld og straff for disse syndene.

«The Bible Knowledge Commentary: Old Testament» har en annen interessant kommentar: akkurat som syndene til Adam og Eva og David, så Akhan, begjærte og tok. Francis Schaeffer nevner at de tingene Akhan tok, er av samme slag som folk ville tatt i dag. Gullet og sølvet er ren materialisme, og kappen fra Babylon ville sannsynligvis vært svært stilig. Det lovede landet var ikke nok for Akan; han ville ha mer, fordi han ikke var fornøyd med det Gud ga ham. Er det tider i livet ditt når du er misfornøyd med Guds omsorg for deg?

Et annet tragisk aspekt ved Akan er at i slaget ved Ai og alle påfølgende slag fikk israelittene lov til å beholde de verdifulle godene! Hadde bare Akan ventet, kunne han ha samlet inn skattene fra mange byer. Er det tidspunkter du kjenner til hvor du gikk glipp av Guds velsignelse fordi du ikke ville vente og adlyde Gud?

Spørsmål: Hvorfor var Josva i Josva 7:6 så bekymret over at 36 menn av hele hæren hans døde i dette trefningen?

Svar: Det handlet ikke så mye om å erobre Ai, en by med 10 000 krigere, som om å erobre den uten store tap av israelittiske liv, og å gjøre det raskt før hærene fra de andre rundt 140 byene og tettstedene i Kanaan slo seg sammen.

Enda verre var det at dette tydet på at Gud ikke hjalp dem på dette tidspunktet. Hvis Gud ikke hadde tenkt å hjelpe dem, følte Josva seg ikke sikker på seier i Kanaan.

Q: Hvorfor fortalte ikke Gud Josva hvem som hadde syndet i Josva 7:11–18?

Svar: Tilsynelatende er Gud like opptatt av prosessen med å finne ut av det som av resultatet av at de finner de riktige personene. Her er hva som skjedde.

1. Hele folket ble innviet.

2. Tidsforsinkelsen (én dag) ga Akan og hans familie en mulighet til å stå frem av egen vilje.

3. Loddtrekningen viste Guds evne til å avsløre synd.

Kanskje ble situasjonens alvor understreket på denne måten etter hvert som prosessen trakk ut. Forestill deg at du er Akan. Hvordan ville du føle deg mens loddtrekningen pågikk? Kanskje du trodde du kunne slippe unna hvis du bare oppførte deg normalt? Årsaken til denne langvarige prosessen kan ha vært å gi Akan en sjanse til å omvende seg, noe han ikke gjorde. Gud er svært tålmodig, men sørg for å omvende deg før undergangen kommer.

En interessant kontrast til dette er at Jonatan ble valgt ved loddtrekning i 1. Samuelsbok 14:37–45.

Spørsmål: I Josva 7:12, ville Akán og hans familie ha blitt spart hvis de hadde stått frem og tilstått av seg selv?

Svar: Det står ikke i Skriften. Men når det i Josva 7:12 står at alt som er viet til ødeleggelse skal tilintetgjøres, refererer det ikke til Akan. Men da den som hadde de viet tingene skulle utryddes, slik Gud befalte i Josva 7:15, var det allerede for sent for Akan.

Spørsmål: Hvorfor ba Josva «sin» familie om å tre frem i Josva 7:18?

Svar: «Hans» refererer her til Zimri, ikke Josva. Josva var fra Efraims stamme (Josva 24:30).

Spørsmål: Hva betyr «gi ære til Herren» i Josva 7:19?

Svar: Dette er en alvorlig pålegg om å fortelle sannheten.

Spørsmål: Hvorfor drepte israelittene også Akans familie i Josva 7:24–26?

Svar: Se hvor gjenstandene var begravd. Det er syv punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Også de hørte befalingen.

2. Også de bodde i teltet der gjenstandene var begravd. Det ville vært umulig å begrave dem i jorden uten at de visste om det.

3. Også de unnlot å si fra da de fikk muligheten.

4. Også de betalte prisen for den synden de hadde gått med på. I amerikansk kultur finnes det et begrep om at uansett hva et barn eller en tenåring gjør, kan de i de fleste tilfeller unngå streng straff hvis de er under 18 år. Dette står i strid med Guds syn på saken, selv om Gud anerkjenner en alder for ansvarlighet, og Bibelen sier at overtredelse ikke regnes som synd der det ikke finnes lov (Romerne 4:15; 5:12).

5. Josva oppgir ikke barnas alder.

6. Gud holder ikke barn skyldige for deres fedres synder (Esekiel 18:4,19–20; 5. Mosebok 24:16). De kan imidlertid være skyldige for å følge farens ønsker, når de vet at faren vil at de skal være ulydige mot Gud.

7. Selv om barn ikke deler foreldrenes skyld, «straffer» Gud likevel folk ved at barna deres må lide konsekvensene av fedrenes synder, slik 4. Mosebok 14:18 viser.

Spørsmål: I Josva 8:1–35, var det Guds kraft eller Josvas strategi som sikret seieren ved Ai?

Svar: De to utelukker ikke hverandre. Strategien var nyttig for å la israelittene innta Betel og Ai uten forsvarere, og den demoraliserte de kanaanittiske krigerne da byene ble brent. En god strategi fungerer imidlertid ikke hvis soldatene ikke kjemper godt, og Gud hjalp antakelig de israelske soldatene til å kjempe godt.

Spørsmål: Hvilke lærdommer kan vi trekke fra slaget ved Ai i Josva 8:1–35?

Svar: Det er minst to lærdommer vi kan trekke.

1. Selv overveldende styrke garanterer ikke seier for kristne, eller for noen andre, hvis Gud ikke vil at den siden skal vinne.

2. Suksess gjør vanligvis en vanlig person utsatt for fiasko, med mindre vedkommende er klok. Klokskap innebærer å se alle sider av en sak og holde ting i riktig perspektiv.

Spørsmål: Har arkeologer funnet byen Ai i Josva 8:17,25 og 1. Mosebok 12:8?

Svar: Nei, og det er en god grunn til det også. Ai var en liten by som ifølge Josvas bok ble «fullstendig» ødelagt. Josva 8:17,25 tyder på at det bare var 12 000 mennesker i Betel og Ai til sammen. I Josva 7:3 anslo israelittene at de i utgangspunktet bare trengte 2 000 til 3 000 menn for å beseire dem. (I dagens slag foretrekker angripere å ha minst en 2:1-fordel.)

I *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 89–90, står det at de fleste arkeologer trodde at Ai lå begravd under haugen Et Tell, selv om geografien ikke stemmer overens med den bibelske beretningen. Utgravninger ved Et-Tell viser at det lå en by der, men den byen ble ødelagt i 2200 f.Kr., altså før Abrahams tid. Imidlertid er en annen haug i nærheten, kalt Khirbet Nisya, sannsynligvis stedet hvor Ai lå, og det må gjøres flere utgravninger.

Man må imidlertid ikke glemme at siden Ai var liten og ble «fullstendig ødelagt», er det kanskje ikke noe igjen som arkeologene kan finne.

Spørsmål: Hvorfor var Josva i Josva 8:25 så opptatt av å vinne seier ved Ai?

Svar: Det kan ha vært to grunner: en militær og en åndelig.

Militært: Josva var bekymret både for å opprettholde den høye kampmoralen i hæren sin, og for at en langvarig beleiring av Ai ville gi de øvrige kanaanittene en sjanse til å samle seg.

Åndelig: Hans største bekymring var imidlertid sannsynligvis at den kraften som hadde fått Jordan-elven til å dele seg og Jerikos murer til å falle, ikke lenger var med dem. Gud ba dem ta landet i besittelse, men det fantes mange sterke byer, og uten den kraften ville de selv bli ødelagt. Både folket og Josva innså at de var i store vanskeligheter hvis Gud ikke var med dem. Har du noen gang hatt vanskeligheter med å prøve å gjøre Guds vilje uten Guds kraft, bare med din egen?

Spørsmål: Hvordan kunne det i Josva 8:25 være «12 000» i en liten by som Ai?

Svar: – To grunner. På hebraisk kan «menn» muligens referere til den generelle befolkningen, og det var sannsynligvis også soldater som midlertidig oppholdt seg i byen.

Spørsmål: I Josva 8:25, betyr «12 000» bare menn, eller alle?

Svar: Ordene er klare, men betydningen kan være begge deler. Det kan ha vært slik at det var 12 000 mannlige soldater samlet i denne lille byen, på grunn av forsterkninger fra de andre kanaanittene. Alternativt kan man på hebraisk generelt omtale både menn og kvinner som «menn».

Spørsmål: Hvorfor hengte Josva den døde kongen av Ai på et tre i Josva 8:29?

Svar: Se svaret til Josva 10:24.

Spørsmål: Hvorfor bygde Josva i Josva 8:30 et alter på Ebal-fjellet, siden 1. Kong 12:31 og 1. Kong 15:14 senere forbød bygging av offerhøyder?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Tid: Selv om alteret i Josva 8:30 brøt forbudene i 1. Kongebok, ble Josvas alter på Ebal-fjellet bygget før påbudene ble gitt. Man kan ikke holdes ansvarlig for å ha brutt et fremtidig påbud når man ikke var klar over påbudet. Se Romerne 4:15; 5:13.

Lydighet: Alteret på Ebal-fjellet ble bygget for bruk før den sentraliserte tilbedelsen i Jerusalem. 1. Kongebok viser at Gud ikke ønsket at det skulle bygges noen uautoriserte alter, og før det hadde Gud godkjent alteret på Ebal-fjellet.

Formål: Alteret på Ebal-fjellet, så vel som tempelet i Jerusalem, ble bygget for å tilbe Gud. 1. Kongebok 12:32 viser at Jeroboam bygget offerhøydene, ikke for å tilbe Gud, men for å tilbe avguder. På samme måte viser 1. Kongebok 15:14 at offerhøydene her ble brukt til tilbedelse av Asjera og andre avguder.

Spørsmål: Hvorfor stoppet israelittene opp i erobringen i Josva 8:32–35 og foretok det strategisk meningsløse trekket å dra nordover og østover til Gerazim-fjellet?

Svar: Dette viser oss at åndelig forberedelse er viktigere her enn militær strategi. De dro til Gerazim-fjellet for å omskjære seg og på nytt vie seg til Herren. Selv om Gerazim-fjellet var et avsidesliggende sted som var godt egnet for kvinner og barn, var ikke det hovedårsaken, for å la kvinnene og barna bli igjen på den andre siden av Jordan-elven kunne ha gitt dem enda større sikkerhet.

Spørsmål: Hvorfor velsignet Gud i Josva 9:1–27 gibeonittene, ikke bare for at de hadde lurt Guds folk, men også for at de hadde løyet direkte?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Hvordan skulle gibeonittene vite at de ikke skulle lyve? Gibeonittene hadde ikke læren som ble gitt gjennom Moses.

2. Selv om gibeonittene hypotetisk sett hadde hatt Moses’ lære, lærer noen kristne (som R.C. Sproul) at det finnes visse omstendigheter, for eksempel liv og død-situasjoner, der troende bør lyve.

3. Det «optimale» ville kanskje vært at gibeonittene trodde på og stolte på Gud og fortalte hele sannheten til Josva, siden troende ikke skal lyve for hverandre (Efeserne 4:25), og stole på at Gud ville gjøre sin vilje kjent for de israelske lederne. Men Gud holder ikke folk ansvarlige for sannheten de ikke har, slik Romerne 4:15 og 5:12 viser.

Spørsmål: Hvordan kunne de israelske lederne i Josva 9:1–27 begå den feilen å ikke spørre Gud om gibeonittene?

Svar: Israelittene var ikke uforsiktige; tanken om at gibeonittene kanskje lurte dem, slo dem faktisk (Josva 9:7). På samme måte har troende i dag en tendens til å spørre Gud om noen ting lettere enn andre. Både i dag og den gang er det dessverre altfor lett for troende å tro at en situasjon er så enkel at de ikke trenger Guds visdom.

Selvfølgelig visste Gud at de ville begå denne feilen. Gud brukte til og med feilen deres til å skåne gibeonittene, som senere skulle tjene Ham. Se drøftingen av 5. Mosebok 20:17 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvem var gibeonittene i Josva 9:3, og hva skjedde med dem?

Svar: Gibeon var en stor by som ble grunnlagt ca. (betyr omtrent) 3100 f.Kr. Arkeologer forteller oss at den lå 20–25 miles (32–40 kilometer) vest for Gilgal og 4 000 fot høyere. Det var mange kilder og vannhull inne i byen, slik at den kunne tåle en lang beleiring. Gibeon var hovedbyen i en byallianse som omfattet Kearot-Jearim, Kefira og Beerot. Den samlede befolkningen i byen og de omkringliggende landsbygdsområdene kan ha vært rundt 50 000. Etter å ha sett ødeleggelsen av Jeriko og Ai, bestemte de seg for å inngå fred med Guds folk.

Gibeonittene var kjent som dyktige krigere (Josva 10:2). Det er bemerkelsesverdig at de var villige til å overlate sine liv fullstendig til Josva (Josva 9:25). Det er lett for mennesker uten egen styrke å stole på Guds kraft; det er vanskeligere for dem som er sterke å gjøre det.

Gibeonittene blomstret i de påfølgende århundrene. Da de landflyktige vendte tilbake fra Babylon, kan det hende at noen gibeonitter kom tilbake som portvoktere (Nehemja 7:45–56, 11:19, Esra 2:42–54). Tilsynelatende gledet noen av gibeonittenes etterkommere seg over å tilbe Herren ved å tjene i tempelet.

Er det ikke fantastisk at gibeonittenes frelse kom til og med gjennom israelittenes feil? Gud bruker ikke bare gode ting til sin ære, men han kan også bruke våre feil!

Spørsmål: I Josva 9:8-19, burde israelittene ha holdt sitt ord når avtalen ble inngått under falske forutsetninger?

Svar: Hvis du inngår en avtale i Herrens navn uten å ha bedt om det, og den andre parten har brukt svindel, bør du noen ganger holde avtalen, og andre ganger ikke, avhengig av omstendighetene. I dette tilfellet forventet Gud at de skulle holde avtalen, slik 2. Samuelsbok 21:1–6 viser.

Spørsmål: Hvorfor skånet israelittene gibeonittene i Josva 9:8–19?

Svar: Det er to samtidige grunner.

Menneskelig: Når de først hadde inngått en avtale med gibeonittene og sverget ved Herren, måtte de holde sitt ord.

Guddommelig: Gud visste på forhånd at dette ville skje, og forutbestemte at gibeonittene skulle skånes på denne måten.

Dette kan virke vanskelig å forstå for noen i dag, siden det moderne begrepet «å holde sitt ord» ikke tas like alvorlig i dag som det ble i oldtiden.

Spørsmål: I Josva 10:3, finnes det noen utenombibelske, arkeologiske bevis for disse kongene?

Svar: Nei, det finnes det ikke. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Gitt den plutselige utryddelsen av den kanaanittiske befolkningen, var det ikke mange kanaanitter igjen som kunne skrive, og enda færre som ville ønske å skrive om disse skammelig beseirede kongene

2. Faktisk etterlot ikke kanaanittene seg særlig mange opptegnelser om sine konger fra tidligere generasjoner heller. I motsetning til de stolte egypterne, sumererne og hettittene har vi få navn på kanaanittiske konger bevart utenfor Bibelen.

3. Man kunne forvente at erobrerne i det minste ville føre historiske opptegnelser over de erobrede kongene, og det er nettopp det som skjedde – i Josvas bok.

Spørsmål: Hvordan kunne store steiner i Josva 10:11 falle ned bare på den kanaanittiske hæren?

Svar: Svaret består av to deler.

1. Den allmektige Gud kan gjøre hva Han vil, og Han har bedre sikte enn den beste bowleren eller baseballkasteren.

2. Kanskje var det ikke behov for presis sikting. Både før slaget og da kanaanittene flyktet, var det en avstand mellom de to hærene.

Spørsmål: Hvorfor valgte Gud i Josva 10:12–13 å utføre et mirakel med solen og månen?

A: Et forslag er at siden solen og månen var hovedguder i den kanaanittiske religionen, var det passende at Gud brukte disse symbolene i deres nederlag.

Q: Hvordan fikk Gud solen til å stå stille i Josva 10:12-13?

A: Det finnes et kort svar og et langt svar. Det korte svaret er at den allmektige Gud kunne gjøre det på hvilken som helst måte Han ønsket, og at metoden ikke er viktig. Det lange svaret legger til at Gud kanskje valgte å gjøre det ved å stoppe jordens rotasjon, bremse jordens rotasjon eller ved hjelp av en optisk effekt. Her er fordeler og ulemper ved hver av disse spekulasjonene.

Stoppet jordens rotasjon: Gud ville ha makt til å gjøre dette. Gud ville også stoppe de katastrofale virkningene av den reduserte hastigheten på land, til sjøs og i luften.

Redusert jordens rotasjon: Ligner på det første svaret. Den eneste fordelen med dette svaret er at behovet for et mirakel for å motvirke treghetseffekten ville være mer gradvis, selv om mirakelet fortsatt ville være nødvendig.

Optisk effekt: Solen trengte ikke å «stoppe»; Gud kunne ha skapt en optisk effekt som fortsatt ga sollys i den ekstra tiden. Dette trengte ikke å være en global effekt, men kunne ha vært bare en lokal effekt i Kanaan.

Ingen sol i en dag: Det hebraiske ordet for hva solen gjorde, er uklart. I *Hard Sayings of the Bible*, s. 186–188, står det at det hebraiske ordet *dom* kan bety at solen ganske enkelt «var stille» eller skjulte seg i en dag. Dette passer godt inn i sammenhengen, for hvordan kunne solen virke som om den sto stille på himmelen, hvis det var et kraftig haglvær? Dessuten ville den kjøligere temperaturen være til fordel for den israelske hæren etter deres lange og raske marsj.

I denne sammenhengen fremmet E.W. Maunders og Robert Dick Wilson teorien om at solen «sluttet å avgi varme» i en dag.

Dette svaret og det forrige er de mest sannsynlige.

Falsk ledetråd: Det må nevnes at det har gått historier om et astronomisk dataprogram som, når det kjøres tilbake i tid, viser at det manglet en dag i Josvas tid. Dette er imidlertid høyst usannsynlig, for siden det ikke fantes astronomiske opptegnelser å sammenligne med den gang, ville det ikke være mulig for en datasimulering å avgjøre om en dag gikk tapt eller ikke. Det er omtrent som å prøve å kalibrere noe når det ikke finnes noen skala. I «Hard Sayings of the Bible» s. 186–188 nevnes det i den omfattende drøftelsen av dette spørsmålet at Charles Pickering fra Harvard Observatory og professor Totten fra Yale tilsynelatende var opphavsmennene til denne påstanden.

Spørsmål: Hva var de andre teoriene om dette miraklet i Josva 10:12?

Svar: Her er to andre teorier.

1. Keil og Delitzsch spekulerte i at det virket som om solen sto stille, siden to dagers arbeid ble utført på én dag. Tross alt, hvis solen sluttet å bevege seg, hvordan kunne de da måle hvor lenge den sto stille?

2. Hugh J. Blair spekulerte i at siden det opprinnelige angrepet fant sted tidlig om morgenen, var Josvas bønn egentlig ment å utsette mørket for å muliggjøre et overraskelsesangrep, og at Gud svarte med et selektivt haglbyge.

Spørsmål: I Josva 10:12, ble det at solen sto stille også nedtegnet i andre kulturer?

Svar: Nei. Det bør påpekes at hvis det at solen sto stille var en optisk effekt, eller hvis det hebraiske uttrykket betydde at solen ikke skinte, kunne dette ha vært et fenomen som var begrenset til Kanaan. På den annen side finnes det en enklere forklaring. Mange kulturer på den tiden hadde ikke skrift, og de fleste foretok ikke astronomiske observasjoner.

De nedtegnet ikke mange ting fra før 1400 f.Kr. (Josvas tid). For eksempel skjedde det en enorm vulkanutbrudd på Thera i de egeiske øyene, og ingen nedtegnet det (bortsett fra muligens en egyptisk henvisning og kanskje greske sagn om at Atlantis sank i havet). Her er det vi har nedtegnet fra gamle astronomer.

Sumererne/babylonerne hadde en svært gammel stjernekatalog som gikk tilbake til 1200 f.Kr. Babylonerne begynte allerede rundt 1800 f.Kr. å bruke sumeriske navn på stjernene, noe som tyder på at de var interessert i astronomi lenge før det. Fra 1800 f.Kr. av kartla babylonerne årstidene ut fra solen og månen for å vite når de skulle så avlingene. Under Nabopolassar (747–733 f.Kr.) oppdaget babylonerne at måneformørkelser hadde en nittenårig syklus. Men på Josvas tid befant de seg i en mørk tidsalder. Kassittene erobret Babylon i 1570 f.Kr., og assyrerne under Tikulti-Ninurta inntok Babylon rundt 1225 f.Kr.

Fønikerne visste hvordan de skulle navigere ved hjelp av «den fønikiske stjernen» (Nordstjernen), men de etterlot seg ingen astronomiske opptegnelser.

I Egypt finnes det en sirkel av astronomiske steiner fra 3000 f.Kr. Egypterne orienterte pyramidene sine etter astronomiske prinsipper. Men det finnes ingen skriftlige, detaljerte astronomiske opptegnelser. Det finnes imidlertid én svært interessant beretning om mørke litt etter Josvas tid.

India: Dette kan ha vært omtrent på den tiden da slaget som er løst beskrevet i Bhagavad-Gita fant sted, selv om slaget også kan ha vært tidligere. Det antas også at arierne rundt 1390 f.Kr. ved Takshasila beseiret de vestlige nagene. Poenget med dette er at det var i en svært tidlig fase av ariernes erobring av India, da det var få bevarte historiske opptegnelser. De første astronomiske bøkene vi kjenner til i India, stammer fra omtrent et århundre før Kristus.

Kina: Kina gikk inn i bronsealderen, og Shang-dynastiet kom først til makten i Kina rett etter Josvas tid. Den første nedtegnede solformørkelsen ble registrert av kinesiske astronomer i 2136 f.Kr. De noterte stjerneposisjoner på orakelben fra 1339 til 1281 f.Kr. Bortsett fra disse har vi svært få bevarte gamle kinesiske astronomiske opptegnelser. De er vanskelige å finne fordi keiser Shih Huang Ti i 213 f.Kr. beordret at alle bøker i imperiet skulle brennes.

Minoerne på Kreta hadde skrift og drev tilsynelatende med astronomi, men vi vet ikke mye om dem, siden deres sivilisasjon ble ødelagt rundt 1450 f.Kr., før Josvas tid.

De mykenske grekerne som erobret minoerne, var fremdeles svært barbariske.

De doriske grekerne erobret Egeerhavet omtrent 1200 f.Kr., over 200 år etter Josva. Den første kjente greske astronomen var Thales fra Milet (624–548 f.Kr.).

I Mexico var de tidligste kjente astronomene olmekene (1200–400 f.Kr.), som sannsynligvis oppfant den innfødte mesoamerikanske kalenderen.

Oppsummert var registrering av astronomiske hendelser enten fraværende eller sporadisk. Vi vet at det ville være mørkt i Midtøsten da vulkanen Thera hadde utbrudd, og likevel har vi bare én mulig henvisning i egyptiske skrifter. Derfor ville vi ikke forvente å finne henvisninger til en lengre dag, i en tid da det ikke fantes klokker.

Spørsmål: Hva er «Jasher-boken» i Josva 10:13 og 2. Samuelsbok 1:18?

Svar: I Josva 10:13 står det at det er skrevet mer om dette i Jashars bok. Jashars bok finnes ikke i Bibelen; vi har ingen eksemplarer i dag, og ifølge New Bible Dictionary er eventuelle moderne «eksemplarer» forfalskninger.

Spørsmål: Hvorfor kjempet jebusittene (folket fra Jerusalem) både i felttogene i nord og i sør, som nevnt i Josva 10:23 og 11:3?

Svar: Josva beseiret alle de fem sørlige kongene, men de erobret ikke to av byene deres: Jerusalem (eller Jebus) og Jarmut. Følgelig kunne jebusittene i Jerusalem hjelpe de nordlige kanaanittiske kongene.

Det er et viktig poeng å lære her. Noen ganger, når vi har seiret på et område i livet vårt, men synden ikke er fullstendig «ryddet bort» på et område av livet vårt, kan den komme tilbake senere for å angripe oss igjen.

Spørsmål: Hvorfor la Josva i Josva 10:24 salt i såret ved å få de israelske lederne til å sette føttene på nakken til de tilfangetatte kanaanittiske kongene?

Svar: I gammeltestamentlig tid gjorde Josva sannsynligvis dette for å demoralisere kanaanittene som ville høre om dette, og for å styrke selvtilliten til sin hær. Disse kongene visste at Gud var med Josva, og likevel kjempet de mot ham.

I nytestamentlig tid er imidlertid normen en annen. Vi skal ikke hevne oss på våre fiender, men elske dem, slik Jesus sa i Lukas 6:27–28 og Matteus 5:43–44.

Spørsmål: I Josva 10:26: Siden de kanaanittiske kongene allerede var døde, hvorfor ble de da hengt opp i trærne?

Svar: Sannsynligvis av samme grunn som ble diskutert i det forrige svaret. Det finnes også en ytterligere, supplerende mulighet.

Noen lunder ble ansett som hellige av kanaanittene, og Josva kan ha vist hva de mente om avgudsdyrkelse i slike lunder. Se drøftingen av 5. Mosebok 12:3 og 16:21 for mer om hellige trær.

Spørsmål: Hvorfor befalte Gud israelittene i Josva 10:28 å utrydde alle?

Svar: Se det tredje spørsmålet om Josva 6:21 for svaret.

Spørsmål: Finnes det i Josva 10:28–42 noen arkeologiske bevis på ødeleggelsen av disse byene?

Svar: Ja. Her er de bibelske bevisene, etterfulgt av de bekreftende arkeologiske bevisene.

Bibelske bevis: Josvas bok hevder ikke at alle kanaanittiske byer ble ødelagt. I sør hevdes det bare at Jeriko, Ai, Makkadeh, Libna, Lakis, Eglon, Hebron og Debir ble ødelagt. Kanskje ble også Betel ødelagt. I sør forble mange befestede byer stående, ifølge Josva 10:20.

I nord ble ingen byer brent, bortsett fra Hazor, ifølge Josva 11:13.

Arkeologiske bevis: Fra boken *Pharaohs and Kings: A Biblical Quest* (Crown Publishers 1995), s. 306, følger her bevisene på byer som ble ødelagt ved slutten av den midtre bronsealderen IIB, presentert av David M. Rohl, en sekulær arkeolog. På s. 299 står det at 1410 f.Kr. ligger innenfor MB IIB-perioden.

Arad, Debir, Jeriko, Lakis og Hazor i nord har alle bevis på at de ble ødelagt. Det er en viss usikkerhet om Betel lå på det moderne stedet Beitin eller el-Bireh, men byen ved Beitin ble ødelagt. Det er en viss usikkerhet om Hebron lå på det moderne stedet el-Khalil eller Tell el-Rumeideh, men uansett hvilken by som lå ved el-Khalil, ble den ødelagt. I Horma er det usikkerhet om byen ble ødelagt på den tiden eller ikke. Byen Gibeon ble forlatt. Det var usikkerhet om Ai lå på det moderne stedet et-Tell eller Khirbet Nisya, men byen ved Khirbet Nisya ble forlatt, og byen ved et-Tell ble ikke ødelagt.

Siden ødeleggelsen av den lille byen Ai var så fullstendig, vil det sannsynligvis aldri bli funnet det egentlige stedet for Ai.

Noen har blitt forvirret fordi andre byer ble ødelagt senere av israelittene og egypterne i dommertiden, og i den sammenhengen fantes den feilaktige teorien om at utvandringen fant sted rundt 1350 f.Kr. Hazor og Lakis ble ødelagt på nytt omtrent på den tiden.

Spørsmål: Hva vet vi om Gezer, bortsett fra det som står i Bibelen, i Josva 10:33?

Svar: Gezer var en av de seks viktigste byene i Palestina. Den hadde en kilde innenfor bymuren, som omfattet 30 acres. Rundt 1600 f.Kr. ble den indre muren bygget; den var 50 fot bred og den største steinkonstruksjonen i Palestina. Den hadde en 25 fot høy voll som skrånet i en vinkel på 45 grader. På den mørkere siden ble det funnet rester av ofrede spedbarn i Gezer.

Spørsmål: Hvordan kunne de i Josva 10:41 slå ned landet Goshen, siden Goshen ligger i Egypt?

Svar: Goshen i Egypt er regionen ved Nildeltaet. Dette var et annet Goshen, nemlig en by i nærheten av den kanaanittiske byen Debir. Goshen er nevnt i Josva 15:51.

Spørsmål: Hvorfor hjalp ikke de nordlige kongene de sørlige kongene i kampen i Josva 11:1?

Svar: Det står ikke i Skriften. Men ser man på et kart, kommer disse hovedsakelig fra det nordlige Kanaan, mens de tidligere kongene var fra det sørlige Kanaan. Mangelen på koordinering mellom nord og sør kan skyldes politisk rivalisering, og det faktum at israelittene som befant seg mellom de to ikke bare ville avskjære de kanaanittiske troppenes bevegelser, men også kommunikasjonen mellom nord og sør. I tillegg gikk Josvas felttog svært raskt, slik at kanaanittene hadde liten tid til å planlegge en gjennomtenkt strategi.

Q: Hva var forskjellen mellom felttoget i nord og felttoget i sør, ifølge Josva 11:1?

Svar: Det var tre forskjeller.

1. Flere konger forente seg for å kjempe mot israelittene. Ifølge Josefus besto den nordlige kanaanittiske hæren av 20 000 stridsvogner, 100 000 ryttere og 300 000 fotsoldater. Hans anslag er imidlertid sannsynligvis litt høyt, med mindre nesten alle kanaanittiske menn i hele regionen var samlet. Hvis befolkningen som hadde forent seg var på 810 000 til 1,1 millioner, kan hæren ha vært på totalt 240 000, med mindre gamle menn og unge gutter også kjempet.

2. De nordlige kanaanittene kan ha vært mer besluttsomme etter å ha sett at israelittene hadde beseiret de sørlige kongene.

3. De nordlige kongedømmene hadde sannsynligvis lavere kampmoral, for det var vanskelig for de sørlige kongene å kjempe mot et haglvær.

Spørsmål: Hvorfor inviterte Jabin fra Hazor i Josva 11:3 hettittene til å kjempe mot Israel, siden gibeonittene hadde inngått en traktat med israelittene i Josva 9:19?

Svar: Josva 11:19 gir svaret. Det fantes forskjellige hettittiske byer, og bare hettittene i og rundt Gibeon inngikk en pakt med israelittene.

Spørsmål: Hvorfor ble Josva i Josva 11:6,9 spesifikt bedt om å kutte hestenes akillessener og brenne stridsvognene?

Svar: Å kutte senene på hestene betyr å kutte «akillessenen» som forbinder musklene på baksiden av underbenet med foten. Hestene ville fortsatt leve, men de kunne ikke løpe og ville være ubrukelige i krig. 5. Mosebok 17:16–17 viser at Gud ikke ønsket at israelittene skulle ha mange hester og vogner. Det er tre punkter å spekulere over.

1. Hester og vogner er svært nyttige for kamp på slettene, men store deler av Kanaan var fjellrikt, så det ville ikke være klokt å stole på vogner og hester under erobringen.

2. Uansett om det, rent naturlig sett, var klokt å stole på vogner og hester, ønsket Gud at de skulle stole på Ham, ikke på sine krigsvåpen.

3. Vogner og hester gjør det mulig for et land å raskt gå til krig mot fiender i fjerne land. Gud påla aldri israelittene å invadere Egypt, Syria, Assyria eller andre land lenger unna.

Spørsmål: Hvorfor angrep Josva i Josva 11:7 de nordlige kanaanittene ved Meroms vann?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se et par grunner.

1. Josva overrasket dem. Den nordlige kanaanittiske hæren var fortsatt i ferd med å samle seg, og Josva angrep dem plutselig før hele folket hadde kommet og de hadde fått organisert seg.

2. Josva 11:5 nevner at de hadde mange stridsvogner. I et fjellområde, gjennomkrysset av bekker og små elver, ville fordelen med stridsvognene bli minimert.

På samme måte kan det i vår kamp for Gud noen ganger være avgjørende for seieren at vi velger tidspunkt og sted.

Spørsmål: Finnes det i Josva 11:10 noen arkeologiske bevis på ødeleggelsen av Hazor?

Svar: Ifølge arkeologer ble Hazor faktisk brent ned tre ganger: 1400 f.Kr., 1300 f.Kr. av farao Seti I, og 1230 f.Kr. Hvem kan ha brent ned Hazor den siste gangen (Dommernes bok 14:2, 15, 16)? I dag har vi faktisk fremdeles et brev fra I-eha-enu (Jabin?) fra Hazor til faraoen, der han ber om hjelp på dette tidspunktet. (kalt kong Ibni av David M. Rohl, s. 317) Egypterne kom ikke: tilsynelatende hadde de femti år tidligere fått nok av å prøve å svømme mot strømmen av Guds vilje.

Spørsmål: Hvordan kunne Hazor, som Josva fullstendig ødela og brente ned (Josva 11:10–11), underlegge seg Israel noen generasjoner senere (Dommernes bok 4:3)?

Svar: Noen har hevdet at dette er en unøyaktighet i Josva. Imidlertid er 170 år mer enn nok tid til at en by kan gjenoppbygges. Arkeologien forteller oss faktisk at byen Hazor ble brent i 1400 f.Kr., 1300 f.Kr. av egypterne, og 1230 f.Kr. Uavhengig av fordommer hos Bibelens kritikere, forteller arkeologien historien svært presist. Se forrige spørsmål for mer informasjon om hvordan Hazor ble ødelagt av Josva og gjenoppbygget 170 år senere av kanaanittene for å undertrykke israelittene.

Spørsmål: Hva vet vi om byen Hazor i Josva 11:10?

Svar: Arkeologene forteller oss at Hazor var den største byen i hele Kanaan, med et areal på 175 til 200 acres og en befolkning på opptil 40 000. Hazor hadde en uvanlig form. Det var en indre festning på rundt 14 acre, og en dobbel mur i den ytterste enden med 100 fot mellom de to murene. Den var 1542 fot (5 fotballbaner) lang og 574 fot bred på det bredeste. I tiden rundt Dommerboken 4 vokste Hazor igjen til makt og undertrykte israelittene, inntil Barak og israelittene beseiret dem.

Spørsmål: I Josva 11:18, ble Kanaan erobret gradvis, eller raskt slik det står i Josva 10:42?

A: Den første erobringen av Kanaan var en svært hurtig felttog. Israelittene sluttet imidlertid å presse kanaanittene så snart de hadde fått nok land å leve av, og resten av erobringen foregikk svært gradvis. Dessuten var det vanskeligere for israelittene å kjempe på slettene enn i fjellene, fordi filisterne og andre hadde stridsvogner.

Q: Hvorfor forherdet Gud kanaanittenes hjerter i Josva 11:20?

A: Se drøftingen av 2. Mosebok 7:22 for svaret.

Spørsmål: Hvem var anakittene (= anakim) i Josva 11:21 og Josva 14:15?

Svar: Dette er en gjentakelse av svaret på 5. Mosebok 1:28.

Anakittene hevdet tilsynelatende å stamme fra en mann ved navn Anak. Anakittene var en stamme hvis menn var fryktinngytende krigere, sannsynligvis på grunn av sin størrelse og styrke. Siden buer ikke var så kraftige på den tiden, og lang rekkevidde og styrke var verdifulle kampegenskaper for folk som kjempet med sverd og køller, frembrakte de mange fryktede krigere. Se drøftingen av 5. Mosebok 31:3 for mer informasjon.

Spørsmål: I Josva 12:1–14, når ble disse kongene beseiret?

Svar: De ble alle beseiret av Josva. Mange av byene ble imidlertid ikke erobret før mye senere. Når det gjelder hvilke byer som ble erobret, se svaret på neste spørsmål.

Spørsmål: I Josva 12:1–14, hva vet vi om disse byene fra arkeologien?

Svar: Det finnes en oversikt over hver by eller region.

Spørsmål: Hvorfor tillater Gud i Josva 13:1, Josva 23:1–2 og Josva 14:11 at noen av sine lydige tjenere skal lide av alderdom, mens andre ikke skal det?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. I Josva 24:29 står det at Josva var nesten 110 år gammel, mens Kaleb var rundt 87. I dette tilfellet var altså Josva mye eldre og led mer av alderdommen.

2. Generelt sett leder Gud hvert av sine barn slik Han ønsker. Noen ærer Ham ved å forbli trofaste mot Ham gjennom voldsomme prøvelser, andre ærer Ham gjennom alderdommen, og noen ærer Gud på andre måter.

Spørsmål: Hvorfor lovet Gud i Josva 13:6 å drive ut sidonierne, siden de aldri ble drevet ut?

Svar: Gud sa i Josva 13:6 at Han selv skulle drive dem ut foran israelittene. Dette minner litt om slaget ved Gibeon i Josva 10:11, der flere kanaanitter ble drept av haglsteinene enn av israelittene. Forskjellen her er at israelittene aldri tok seg bryet med å samle seg for å kjempe mot sidonierne, og derfor drev ikke Gud sidonierne ut «foran israelittene».

Spørsmål: I Josva 13:9–12, lå den østlige grensen i Transjordan, eller strakte den seg helt til Eufrat-elven, slik 1. Mosebok 15:18 og 5. Mosebok 11:24 sier?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Josva 13:9–12 var en redegjørelse for den daværende situasjonen, nemlig at den østlige grensen for deres besittelse på Moses’ og Josvas tid lå i Transjordan, og at den var tildelt de to og en halv stammene.

1. Mosebok 15:18 var et ubetinget, fremtidig, profetisk løfte. Abrahams etterkommere skulle herske over landet helt til Eufrat-elven. Dette ble oppfylt under Davids og Salomos monarki, slik 2. Samuelsbok 8:3 viser.

5. Mosebok 11:24 var et betinget, fremtidig, profetisk løfte. Det var betinget av at de nøye fulgte alle budene (5. Mosebok 11:22). De skulle ta i besittelse hele landet helt til Eufrat-elven, slik 1. Mosebok 15:18 sa. I de påfølgende generasjonene fortsatte de imidlertid ikke å oppfylle betingelsene, i hvert fall ikke frem til Davids tid.

Spørsmål: Hvorfor drepte israelittene i Josva 13:22 Bileam, en Guds profet som ikke sa annet enn sannheten?

Svar: Bileam talte sannheten for å skade israelittene. Hvis en bestemt fristelse vil skade noen, bør man ikke gå rundt og fortelle deres fiender – selv om det er sant – hvordan de kan friste dem, slik Bileam gjorde i 4. Mosebok 31:16. 2. Petersbrev 2:15 og Judasbrevet 11 nevner også Bileams feil.

Spørsmål: Hva er Kinneretsjøen i Josva 13:27?

Svar: Dette er et gammelt navn på Genesaretsjøen.

Spørsmål: Hvorfor arvet de fleste stammene ved loddtrekning i Josva 14:2?

Svar: Dette var Josvas idé, ikke Guds. Josvas bok sier aldri at Gud godkjente ideen, selv om Gud heller aldri uttrykte sin misnøye.

Spørsmål: Hvorfor ble landet i Josva 15–19 delt inn i tolv deler?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Det var tolv stammer, men én stamme, levittene, var prester og fikk ikke tildelt noen del av landet. Dette gir elleve deler.

2. I stedet fikk de to sønnene til Josef, Efraim og Manasse, hver sin del. Vanligvis fikk den førstefødte sønnen en dobbel arv.

3. Josef var imidlertid ikke Jakobs førstefødte sønn; det var Ruben. I 1. Mosebok 49:3–4 antyder imidlertid Jakobs tale at Ruben ikke ville få «førstefødselsretten» fordi han lå med Jakobs medhustru Bilha i 1. Mosebok 35:22. I stedet skulle Josef, som reddet hele familien fra hungersnød, få den. Det kan ha vært en del av grunnen til at Jakob velsignet Efraim og Manasse i 1. Mosebok 48:1–2.

Spørsmål: Hvilken lære kan vi trekke av delingen av landet i Josva 15–19?

Svar: Det er en rekke lærdommer vi kan trekke.

1. Vi kan ikke gå gjennom livet og alltid hoppe over detaljene. Noen ganger må vi være svært grundige. Hvis du for eksempel er en leder som gir medarbeidersamtaler til de hardtarbeidende ansatte under deg, vil de ønske at du gjør det med samme alvor og flid som de selv legger for dagen når de jobber for deg.

2. Det fungerer ofte best når de som blir berørt, har stor innflytelse på beslutningen. Da de amerikanske kolonistene ropte «ingen beskatning uten representasjon», var det ikke fordi de prøvde å slippe å betale skatt i det hele tatt. De ønsket snarere å ha innflytelse på hvordan de ble beskattet.

3. Rettferdig og likeverdig er ikke det samme. Fordelingen av landet var «rettferdig» i den forstand at alle stammene deltok, og alle hadde like stor sjanse til å få forholdsmessig mer land per person. Den var imidlertid ikke likeverdig, i den forstand at noen stammer fikk mer land per person enn andre stammer. I dag kan det hende at du tjener mindre enn en annen ansatt i samme selskap som har nesten identisk verdi for selskapet. Ikke klag over at selskapet er urettferdig. Begge to får betalt det selskapet har avtalt å betale hver av dere. Du står imidlertid fritt til å rette opp denne urettferdige situasjonen ved å snakke med sjefen din eller søke jobb et annet sted. Vær imidlertid oppmerksom på at når du oppfatter en situasjon som urettferdig, er det mulig at det er du som tar feil.

4. Selv gudfryktige mennesker kan gjøre feil og fordele ting urettferdig.

Spørsmål: I Josva 15:13, var Arba faren til anakittene, eller bare en stor mann blant anakittene, slik det står i Josva 14:15?

Svar: Vi har ingen uavhengige kilder om Arba, men det er ikke noe problem at Arba kan være begge deler.

Spørsmål: I Josva 15:17 og Dommernes bok 1:12–13: Var det riktig av Otniel å gifte seg med datteren til sin fars yngre bror?

Svar: Dette var lovlig i henhold til ekteskapslovene i Det gamle testamente. En mann kunne ikke gifte seg med sin fars brors kone, men han kunne gifte seg med datteren til sin fars bror. Se drøftingen av 3. Mosebok 18:1–17 for mer informasjon.

Spørsmål: I Josva 15:18–19 og Dommernes bok 1:14–15: Var det riktig av Otniels kone å også be om vannkildene?

Svar: Det var klokt av henne å be om det, for i det landet var vann den avgjørende ressursen. Bibelen sier ikke noe om hvorvidt det var rettferdig av henne å få vannkildene også.

Spørsmål: Er Bealoth i Josva 15:24 det samme som Baalath Beer i Josva 19:8?

Svar: I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 3, s. 329–330, står det at det kan være tilfelle. Legg merke til at Simeons tildelte område bare strakte seg til Baalath Beer, men ikke inkluderte selve stedet.

Spørsmål: Hvorfor står det i Josva 15:33 at det er 29 byer og landsbyer, når listen oppgir 36?

Svar: Dette er mest sannsynlig en skrivefeil. Først to svar som ikke er riktige, og deretter mer om det riktige svaret.

Noen er landsbyer som ikke er inkludert i summen av byene (feil svar): Denne fremgangsmåten, å oppregne byene og deretter oppgi summen, finnes omtrent 30 ganger i Josvas bok. I 28,5 av disse tilfellene stemmer tallene perfekt. (Det halve tilfellet er Josva 15:22, der tallene stemmer hvis Gederothaim er et synonym for Gederah.) Å si at tallet kun refererer til byene og ikke de omkringliggende landsbyene, er derfor sannsynligvis ikke riktig, for hvorfor skulle denne listen være annerledes enn de andre 29?

Byene som ble tildelt Simeon i fellesskap, ble ikke regnet med (feil svar): Syv byer tilhørte Simeon. Simeons tildeling lå helt innenfor Juda, og stammene Juda og Simeon smeltet senere sammen. Simeons 17 byer i Josva 19:2–8. Av disse er 11 oppført på Judas liste over Negev. De er: På Judas liste er de felles byene Ain, Balah (=Baalah), Beersheba, Eltodad, Ezem, Hazar-Shual, Horma, Molada, Lebaoth (=Beth-Lebaoth), Rimmon og Ziklag. Legg merke til at 36 – 11 ikke er lik 29. Videre ligger to av Simeons byer felles med Juda i de vestlige foten: Ashan og Ether, men summen av byene i de vestlige foten stemmer likevel. Legg også merke til at fire av Simeons byer ikke er oppført noe sted i Juda: Bethul, Beth Marcaboth, Hazar Susah, Sharuhen. «The Believer’s Bible Commentary» s. 251 og «The Bible Knowledge Commentary: Old Testament» s. 359 holder fast ved dette synet, der de syv felles byene er Beersheba, Eltodad, Ezem, Hazar Shual, Hormah, Moladah og Ziklag.

Kopieringsfeil i den masoretiske teksten (riktig svar): Både den masoretiske teksten og Septuaginta sier at det var 29 byer, men den masoretiske teksten oppgir bare 30 byer. (Kanskje den også hadde ett tillegg eller en kopieringsfeil.)

I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 3, s. 330, nevnes det også at dette kan være en kopieringsfeil, eller at noen få landsbyer ble lagt til som ikke burde vært med.

Dessverre har jeg ikke tilgang til Dødehavsrullene og hva de sier.

Som en sidebemerkning sier The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 329–330, at siden ordet «Hazor» betyr det omkringliggende jordbrukslandet, kan Hazor og Ithnan ganske enkelt bety jordbrukslandene til Ithnan (Septuaginta ser ut til å slå disse sammen til ett navn). Det står også at Biziothiah i Dommernes bok 15:28 av noen er endret til (ubenoteha), som betyr «og landsbyene rundt», men det nevnes at dette er usannsynlig. Dette er imidlertid hva Septuaginta sier.

Spørsmål: Hvorfor fikk Josef, Jakobs sønn, i Josva 16:1 to andeler (én for Efraim og én for Manasse), mens alle de andre sønnene til Jakob bare fikk én andel?

Svar: Vanligvis fikk den førstefødte en dobbel andel sammenlignet med de andre sønnene. Biologisk sett var Josef ikke Jakobs førstefødte. Sannsynligvis fordi han reddet Jakobs familie, fikk Josef førstefødselsretten. Jakob sa uttrykkelig at både Efraim og Manasse skulle regnes som hans i 1. Mosebok 48:5. Ruben, den biologiske førstefødte, mistet denne retten da han besudlet sin fars seng i 1. Mosebok 49:3–4.

Spørsmål: I Josva 17:3 og 4. Mosebok 36:2–12, hadde Selofhads døtre rett i å skape så mye «trøbbel»?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det direkte, tyder både omstendighetene og det at Gud innvilget deres anke på at det var riktig. Å be om det som er rettferdig, er ikke til bry for Gud eller for rettferdige mennesker.

Spørsmål: I Josva 17:12–13 og Dommerne 1:27–30,33: Siden de ikke klarte å drive ut kanaanittene, hvordan kunne de da tvinge kanaanittene til tvangsarbeid?

Svar: Dommerboken 1:28 gir svaret på dette. I begynnelsen klarte de ikke å beseire kanaanittene. Men etter en stund hadde israelittene makten, men ikke viljen, til å utrydde kanaanittene, og inngikk derfor denne avtalen med de svekkede kanaanittene.

Spørsmål: Hvorfor kastet de lodd om landet i Josva 18:6?

Svar: De kastet lodd fordi Josva ba dem om det. På den ene siden sier Bibelen ingenting om hvorvidt Gud godkjente dette eller ikke. På den andre siden var dette ingen dårlig metode, da den ga hver stamme som var involvert en like stor sjanse.

I dag er det greit for kristne å bruke myntkast eller en annen pseudotilfeldig prosess for å ta vilkårlige beslutninger, når det ikke kreves en gjennomtenkt beslutning. Men akkurat som i Josva kan vi ikke si at når vi bestemmer noe ved myntkast, betyr det ikke nødvendigvis at det er den beste beslutningen Gud ønsket.

Spørsmål: Var fordelingen av landet rettferdig i Josva 18:8–10?

Svar: Den var helt rettferdig, men ikke 100 % lik. Den var rettferdig fordi

1. Stammene utførte oppmålingen selv.

2. Stammene bestemte hvor stor hver del skulle være.

3. De kastet lodd om hvem som skulle få hvilken del.

4. De erkjente at Juda og Josefs sønner hadde flere innbyggere, så de ga større deler til stammene med flere innbyggere.

Man kan imidlertid hevde at det ikke var helt rettferdig, fordi de ved oppmålingen tilsynelatende trodde at Palestina var mer rektangulært enn det egentlig er. Dermed fikk de nordlige stammene mindre land.

På den annen side slapp de nordlige områdene å kjempe mot filisterne, og de fikk mer nedbør, så kanskje det var rettferdig.

Det kan sammenlignes med en situasjon der syv gutter trekker lodd om hvem som skal få syv poser med klinkekuler. De vet ikke nøyaktig hvor mange klinkekuler det er i hver pose, men de tror alle at posene inneholder omtrent like mange. Hvis det viser seg at én pose har flere klinkekuler, er det rettferdig, fordi hver gutt hadde like stor sjanse til å få akkurat den posen.

Spørsmål: I Josva 18:28, lå Jerusalem i Benjamins område, eller i Juda, slik det står i Josva 15:8?

Svar: Det lå på grensen mellom de to stammene.

Spørsmål: I Josva 19:2–7, lå disse byene i Simeon, eller i Juda slik det står i Josva 15:26–32, 36, 42?

Svar: De lå opprinnelig i Juda, men ble senere gitt til Simeon. Dette ble imidlertid et irrelevant spørsmål da Juda og Simeon ble slått sammen. Seks punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Josva 15 viser at disse byene var en del av Judas tildeling. (For eksempel står det i *The New International Dictionary of the Bible*, s. 327: «Enten i Josva 15:42 er kanskje det samme som ble tildelt Simeon i Josva 19:7,9»).

2. Josva 19:9 viser at Simeon fikk sin andel fra Judas andel, fordi det står at Judas andel var større enn de trengte.

3. Inndelingen av landet ble bestemt av gudfryktige menn, men også gudfryktige mennesker kan gjøre feil.

4. Da de innså at Juda hadde fått en for stor andel i forhold til folketallet sitt, rettet de opp feilen.

5. Legg merke til holdningene her. Judas folk klaget ikke over at land ble tatt fra dem. De andre klaget ikke over Judas motiver da de først oppdaget feilen.

6. Selv om lederne gjorde en feil og rettet den ved å tildele Simeon å bo innenfor Judas grenser, visste Gud allerede at feilen og rettelsen ville finne sted. Deres feil og rettelse oppfylte profetien gitt i 49:7, om at Simeon skal bli spredt ut i Israel.

Spørsmål: I Josva 19:47, hvor ligger byen «Leshem»?

Svar: Dette var en ganske stor by, selv om arkeologiske funn viser at den var mindre enn Hazor. Den ble også kalt «Laish» og lå helt nord i Kanaan.

Spørsmål: I Josva 19:47, erobret danittene Leshem her, eller i Dommernes bok 18:27–29?

Svar: Begge deler handler om den samme hendelsen. Denne delen av Josva-boken forteller hva danittene gjorde senere, etter Josvas tid.

Spørsmål: I Josva 19:47, ble Josvas bok skrevet etter at danittene erobret Leshem?

Svar: Ja. Selv om boken i seg selv ikke sier eksplisitt når den ble skrevet, viser Josva 19:47 at Josvas bok ble skrevet etter at danittene erobret Leshem.

Spørsmål: I Josva 20, på hvilken måte lignet denne loven om ypperstepresten på Kristus?

Svar: Den som hadde flyktet til en tilfluktsby på grunn av uaktsomt drap, var fri så snart ypperstepresten var død. Kanskje hadde Gud denne «særegne» loven delvis som en forhåndsskygge på at våre synder blir tilgitt når vår yppersteprest, Jesus Kristus, døde på korset for våre synder.

Spørsmål: I Josva 21: Siden prester får lønn fra andre og tjener Gud, bør da tienden trekkes automatisk fra prestens lønn?

A: Nei. For det første er kristne ikke begrenset til å gi bare ti prosent, så hvordan skulle de vite hvor mye som skal trekkes fra? Dette er imidlertid et mindre poeng sammenlignet med 2. Korinterbrev 9, som sier at vi skal gi med glede, ikke under tvang. Vår gavmildhet er en utøvelse av vår lydighet mot Gud, og å trekke tiende automatisk ville stride mot 2. Korinterbrev 9 og frata presten muligheten til å velge å adlyde Gud.

Spørsmål: Viser Josva 21:43–45 at alle Guds løfter til Israel ble oppfylt allerede den gang?

Svar: Nei, fordi de fleste profetene kom etter Josva.

Spørsmål: Hvorfor var israelittene i Josva 22:10–12 på randen av en borgerkrig?

Svar: Svaret finnes i Josva 22:16–18. De 9,5 stammene trodde feilaktig at stammene på den andre siden av Jordan-elven holdt på å bygge et avgudsalter. De var klare til å gå til krig mot sine brødre, heller enn å la dem forfalle til avgudsdyrkelse.

Ville vi i dag være villige til å stå imot kristne som driver med avgudsdyrkelse, i stedet for å selvtilfreds og taus godta at de svikter sin tro på Gud?

Spørsmål: Hva var Peors misgjerning i Josva 22:17?

Svar: Dette var den forferdelige hendelsen i 4. Mosebok 25:1–9, der moabittiske kvinner hadde seksuell omgang med israelittiske menn for å vende Guds gunst bort fra dem. Gud lot 24 000 israelitter dø av pest.

Spørsmål: I Josva 23:12–16 og 5. Mosebok 31:16–17: Ga Gud det lovede landet til israelittene på visse betingelser, eller ubetinget slik 1. Mosebok 12–15, 1. Mosebok 26 og 1. Mosebok 46 viser?

Svar: Landet tilhørte dem ubetinget, men deres besittelse av landet var betinget av at de adlød Gud.

Spørsmål: I Josva 24:8,18, hvordan skilte amorittene seg fra kanaanittene?

Svar: Nesten alle kanaanittene var amoritter (med unntak av hivittene og hettittene). Amorittene bodde imidlertid også utenfor Kanaan, i Syria og i det nordlige Mesopotamia.

Spørsmål: Hva var de vepsene som drev ut kanaanittene i Josva 24:12?

Svar: Dette var ikke bare insekter, men en metafor for ødeleggende engler. Akkurat som et vepsebol er effektivt til å overtale en person til ikke å oppholde seg et sted, hjalp disse englene israelittene med å drive ut kanaanittene.

Spørsmål: Hvorfor ble israelittene i Josva 24:14,23 bedt om å fjerne avgudene sine her?

Svar: Det var ikke så mye at de hadde falt tilbake til avgudsdyrkelse på dette tidspunktet, men Josva talte her både til fremtidige generasjoner og til den nåværende. Dessverre ble hans råd ikke fulgt innen en eller to generasjoner etter Josva.

Spørsmål: I Josva 24:21–24: Har mennesker fri vilje til å ta valg, slik israelittene tilsynelatende hadde her?

Svar: Hardlinere blant kalvinistene sier nei. Andre ekstremister mener vi har fullstendig frihet. De fleste kristne er enige om at vi har fri vilje når begrepet forstås riktig. Her er hva R.C. Sproul sier.

«Jeg ser ikke noe problem i å forene Guds suverenitet med menneskets frie vilje, så lenge vi forstår det bibelske frihetsbegrepet. … Vi er ikke absolutt frie. … Jeg har makten, evnen og friheten til å gjøre de tingene jeg kan gjøre, men min frihet kan aldri overstyre Guds makt eller autoritet. Min frihet er alltid begrenset av Guds høyere frihet. Det som er en motsetning, er Guds suverenitet og menneskets autonomi. Autonomi betyr at mennesket kan gjøre hva det vil uten å bekymre seg for dom fra det høye. Det er åpenbart at disse to er uforenlige, og vi tror ikke at mennesket er autonomt. Vi sier at det er fritt, men dets frihet er innenfor visse grenser, og disse grensene er definert av Guds suverenitet. Her er en enkel analogi: I mitt hus har jeg større frihet enn min sønn. Vi har begge frihet, men min er større.»

Jeg tror det store flertallet av kristne, både kalvinister og andre, vil være enige i dette.

Spørsmål: Hvorfor inngikk folket en pakt i Sikem i Josva 24:26, eller var Silo helligdommen, slik det står i Josva 18:1; 1. Sam. 1:3; 3:21 og 4:3?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. På Josvas tid (ca. 1400 f.Kr.) inngikk alle stammene en pakt og reiste en stor stein som et minnesmerke i Sikem. Dette forsamlingsstedet måtte være stort for å romme hele folket. Bibelen sier ikke at det ble ofret der, eller at paktkisten befant seg der.

2. Som de andre versene viser, var Silo stedet hvor paktkisten befant seg, og stedet hvor folket brakte offer før David erobret Jerusalem.

Spørsmål: Hva er noen av de eldste manuskriptene av Josvas bok som fortsatt eksisterer i dag?

Svar: Dødehavsrullene: (ca. 1 f.Kr.) 2 separate eksemplarer.

4Q47 (=4QJosh(a)) 22 fragmenter av deler av Josva 5–10. Teksten ligner den masoretiske teksten, ikke Septuaginta, bortsett fra i 5:2–7; 8:10–18; 8:34–35. De bevarte versene er: 5:2–7; 6:5–10; 7:12–17; 8:3–14, 18?, 34–35; 10:2–5, 8–11.

4Q48 (=4QJosh(b)) fem fragmenter fra Josva 2–4 og 17. De bevarte versene er: 2:11–12; 3:15–17; 4:1–3; 17:1–5, 11–15

Den samaritanske versjonen av Josva

Ved Masada ble det funnet et eksemplar av Josva som ved radiokarbon-datering ved hjelp av massespektrometer ble datert til 169–93 f.Kr. Det er en omskrivning av Josva 23–24.

Samlet sett er følgende 58,5 av 648 vers i Josva (9,0 %) bevart i Dødehavsrullene og på Masada

Jos 2:11–12; 3:15–17; 4:1–3; 5:X,2–7; 6:5–10; 7:12–17; 8:3–14,18?,34–35; 10:2–5,8–11; 17:1–5,11–15, omskrivning av 23–24.

Den greske Septuaginta [LXX] var en oversettelse av hele Det gamle testamente til gresk. Codex Colberto Sarravianus (4. til 5. århundre e.Kr.) inneholder 1. Mosebok til og med Rut. Den masoretiske teksten og Septuaginta-versjonen av Josva skiller seg ganske mye fra hverandre.

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.) inneholder hele Josva

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder Josva 12:2–14:4

Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Josva-boken.

Washington-kodeksen (4./5. århundre) inneholder Josva-boken.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Josva?

Svar: Forfattere fra tiden før nikenskonsilet som refererte til eller hentydet til vers i Josva, er:

Filo, jøden fra Alexandria (20/15 f.Kr. til 50 e.Kr.), henviste til Josva 1:5: «Jeg vil aldri forlate deg eller svikte deg.» I *Om språkforvirringen* 32 (164), s. 249.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) henviser til Josva når han forteller historien om Rahab da spionene ble sendt ut av Josva. 1. Klemens, kap. 12, bind 1, s. 8

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) henviser til Josva 5:13 og 6:1,2 i «Josvas bok». «Dialog med jøden Tryfon», kap. 62, s. 228

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) henviser til engelen som viste seg for Josva, sønn av Nun. «Dialog med jøden Tryfon», kap. 61, s. 227.

Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) oppførte Josva blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus. Om påsken, s. 72. Bevart i Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 4, kap. 26.

Irenaeus fra Lyon (182–188 e.Kr.) omtaler de fem amorittiske kongene som Josva sperret inne i en hule som «Skriften». Irenaeus, «Mot kjetteriene», bok 2, kap. 24.4, s. 395

Klemens av Alexandria sier: «Som det står i Josvas bok», og senere «som det nevnes i Dommernes bok», i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 21, s. 325

Tertullian (198–220 e.Kr.) henviser til Josva, Nuns sønn, 6:1–20 og Jerikos fall. *Et svar til jødene*, kap. 4, s. 155

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) drøfter da Josva, sønn av Nun, kjempet mot amorittene. Fragment av «Kommentar til profeten Jesaja», kap. 1, s. 176

Origenes (225–254 e.Kr.) har skrevet et helt verk om «Homilier i Josva». Han nevner Jesus [Josva] ved navn.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «I Jesaja … i Salme 117 … Også i Sakarja … Også i Femte Mosebok: … Også i Jesus [Josva], sønn av Nave.» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12, avsnitt 2, kap. 16, s. 512

Cyprianus (ca. 246–258 e.Kr.) siterer Josva 5:2: «Også i Jesus, sønn av Nave: ‘Og Herren sa til Jesus: Lag deg små kniver av stein, meget skarpe, og sett i gang med å omskjære Israels barn for andre gang.’» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12, avsnitt 1, kap. 8, s. 510

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.) henviser til Josva 7 i «Canonical Epistle», kanon 3, s. 19.

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Josva 5:2 som uttalt av Josva, sønn av Nun.

Etter Nikæa:

Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det gamle testamente i Påskebrev 39, kap. 4, s. 552.

Augustinus av Hippo (338–430 e.Kr.) nevner Josva i *Guds by*, bok 18, kap. 12, s. 366

Kyrillos av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer Josva 3:1 som sagt av Jesus [Josva], sønn av Nave [Nun], i forelesning 10.11, s. 60

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) henviser til Josva 7 i Brev 3, kap. 20.1, s. 61

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) oppregner bøkene i Det gamle testamente, inkludert Josva. *Panarion*

Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) henviser til Josva 9 som «av Josva» i sin kommentar til Apostlenes gjerninger, preken 13, s. 86

Sulpicius/Sulpitius Severus (historiker) (363–420 e.Kr.) henviser til Josva i *History*, bok 1, kap. 22–23, s. 81–82

Det finnes også andre.

Spørsmål: Hva er noen av forskjellene i oversettelsen mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Josva?

Svar: Her er noen av oversettelsesforskjellene. For å gi et utvalg av variasjonene mellom den masoretiske teksten og den greske Septuaginta, fokuserer denne delen på kapittel 18 og 19.

Josva 2:14 «dere (flertall) forteller», som refererer til Rahab og hennes familie (den masoretiske teksten), mot «du (entall) forteller», som refererer til bare Rahab (andre hebraiske manuskripter)

Josva 3:3 «prestene, som er levitter» (den masoretiske teksten) vs. «prestene og levittene» (LXX)

Josva 3:16 «ved [byen] Adam i nærheten av/regionen Zarethan» (Kethiv) mot «fra [byen] Adam i nærheten av/regionen Zarethan» (Qere) mot «fra alle fjerne steder, helt til nærheten av/regionen Kariathiarim»

Jos 5:1a «til vi krysset/passerte over» (masoretisk) vs. «til de krysset/passerte over» (Qere, LXX)

Jos 5:1b «det var ingen livskraft i dem» (Kethiv) vs. «modet sviktet dem» (Qere, noen masoretiske manuskripter, LXX, syrisk, targumer, Vulgata)

Josva 6:1 «var tett lukket» (masoretisk) vs. «var tett lukket og befestet» (LXX)

Josva 7:1,17,18 «Zabdi» (masoretisk) vs. «Zimri» (Septuaginta og 1 Krønikebok 2:6)

Jos 7:2 «Bet-Aven» (masoretisk) vs. mangler (LXX)

Josva 7:17 «mann for mann» (masoretisk, LXX) mot «familie for familie» (noen få hebraiske manuskripter, syrisk)

Josva 8:11b-16 finnes i den masoretiske teksten, men mangler i Septuaginta og Dødehavsrullen 4Q47.

Josva 9:1 «jebusittene» (masoretisk) vs. «jebusittene og girgasittene» (LXX)

Jos 9:4 «dro som en delegasjon med lastede esler» (masoretisk) vs. «De forberedte proviant og lastet eslene sine» (Septuaginta, Vulgata, syrisk)

Jos 10:28 «utryddet dem» (masoretisk tekst, de fleste hebraiske manuskripter) vs. «utryddet den» (mange hebraiske manuskripter, noen Septuaginta-manuskripter, noen targumer)

Josva 13:26 «Lidebir» (en by i Transjordan) (Masoretisk) vs. «Debir» (en by i Kanaan) (LXX, syrisk, Vulgata)

Josva 15:18 «hun oppfordret ham» (masoretisk tekst, noen Septuaginta-manuskripter) kontra «han oppfordret henne» (andre Septuaginta-manuskripter)

Josva 15:60 «Kirjat-Baal, som er Kirjat-Jearim, og Rabba – to byer og deres landsbyer.» (Masoretisk) vs. «Teko, Efrata – det er Betlehem – Fagor, Aetan, Kulon, Tatam, Tobes, Karem, Galem, Teter og Manoho: elleve byer og deres landsbyer.» (Septuaginta)

Jos 16:2 «Betel til Luz» (hebraisk) vs. «Betel Luza» Septuaginta.

Josva 18:1 «landet var blitt underlagt foran dem» vs. «landet ble underlagt av dem»

Jos 18:3 «svikte» mot «være slapp»

Jos 18:3 «Jehova, deres fedres Gud» mot «Herren, vår Gud»

Josva 18:4 «Og jeg skal sende dem» mot (mangler)

Josva 18:4 «og så komme til meg» vs. «Og de kom til ham:»

Jos 18:5 «Og de skal dele det i syv deler» vs. «og han [Josva] delte ut syv deler til dem»

Josva 18:18 «skråningen / siden motsatt Araba» (masoretisk) vs. «bak Baetharaba mot nord» (LXX)

Josva 18:28 «jebusitten» (masoretisk) vs. «Jebus» (LXX, syrisk, Vulgata)

Jos 18:28 «Kiriat» (masoretisk) vs. «Kiriat-Jearim» (LXX)

Jos 19:2–8, 11–15, 18–22, 24–30, 33–38, 41–46: Noen av navnene er forskjellige. Dette er å forvente, da mange av disse kanaanittiske byene ikke har noen direkte tilsvarende betegnelse på gresk.

Josva 19:28 «Ebron» (de fleste hebraiske manuskripter, Targumene, Vulgata) mot «Abdon» (Septuaginta, noen hebraiske manuskripter og Josva 21:30.)

Jos 19:34 «Aser i vest og Juda ved Jordan» mot «Aser skal grense til det i vest, og Jordan i øst.» Septuaginta.

Josva 19:51 «arveområder» mot «inndelinger»

Jos 19:51 «dør» mot «dører»

Josva 21:36–37 disse versene er til stede (LXX, Vulgata) vs. disse versene mangler (masoretisk tekst, Daniels targumer, Bombergs hebraiske Gamle Testamente fra 1524–1525)

Josva 22:33–34 [mangler] (masoretisk) vs. «og den halve stammen Manasse» (LXX)

Josva 22:34 «kalte alteret» (masoretisk tekst, LXX) vs. «kalte alteret Vitne» (sammenlign syrisk)

Josva 24:23 «Gads barn» (masoretisk tekst) mot «Gads barn og den halve stammen Manasse» (LXX)

Kildeliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor's Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra Berean Standard Bible (BSB), som er i det offentlige domene. https://berean.bible/

www.biblequery.org