< Bibelspørsmål fra John
Spørsmål som finnes i mer enn ett evangelium, blir diskutert i evangeliedelen eller i det første evangeliet der de forekommer.
Spørsmål: Hva er noen av de særegne elementene i Johannesevangeliet?
Svar: Johannes understreker at Jesus er Gud. Jesus Kristus, Gud og Guds Sønn, kom og døde for at hans sauer skal tro, og at de som tror, kan få lyset og livet gjennom Sønnen. Han bruker ordet «tro/troen» 89 ganger, noe som er mer enn Matteus, Markus og Lukas til sammen. Kristus er det eneste håpet. For dem som setter sitt håp til Kristus, gjenoppretter han den samaritanske kvinnen, den utro kvinnen, Peter og andre som har begått større synder enn disse.
Det er allment akseptert at Johannes-evangeliet er det siste som ble skrevet, sannsynligvis til og med etter at Klemens av Roma skrev i årene 96–98 e.Kr. I Johannes 20:30 antyder Johannes at han ikke har skrevet om mange av de tingene Jesus gjorde. Johannes var sannsynligvis kjent med de andre evangeliene, og hans evangelium legger mindre vekt på Jesu gjerninger og fyller ut hullene i læren som ikke finnes i de andre evangeliene. Et sentralt vers er Johannes 20:31, der det står at disse er skrevet for at vi skal tro.
Når det gjelder sekter, fremstår Johannes 5:23 og Johannes 20:28 som gode vers å bruke overfor Jehovas vitner.
Spørsmål: Hva er en oversikt over Johannes-evangeliet?
Svar: Her er en oversikt over Johannesevangeliet. De syv tegnene ble fullført før lidelsesuken.
Joh 1:1–18 Prolog: Ordet ble kjød
Joh 1:19–51 Begynnelsen på tjenesten: Johannes Døperen og de første disiplene
Joh 2–11 Den offentlige tjenesten gjennom syv tegn
- Joh 2:1-11 Tegn 1: Det første miraklet: å forvandle vann til vin i Kana
- Joh 2:12-25 Den første renselsen av tempelet
- Joh 3:1-21 Nikodemus spør Jesus
- Joh 3:22–4:3 Parallell med Johannes Døperen
- Joh 4:4-42 Kvinnen ved brønnen
- Joh 4:43-54 Tegn 2: I Kana helbreder han embetsmannens sønn i Kapernaum
- Joh 5 Fest i Jerusalem
- - Joh 5:16-47 Tegn 3: Helbredelsen av den lamme ved Betesda-dammen i Jerusalem 5:1-15
- - Jesus og Faderen
- Joh 6:1-14 Tegn 4: Matingen av de 5 000 ved Genesaretsjøen
- Joh 6:15-21 Tegn 5: Å gå på vannet
- Joh 6:25-71 Erklæring 1: Jeg er livets brød
- Joh 7–8 Motstand: Løvhyttefesten i Jerusalem
- - Joh 7:1-52 Jødisk vantro
- - Joh 7:53-8:11 Tilgivelse: Kvinnen som ble tatt i hor
- - Joh 8:12-59 Erklæring 2: Jeg er verdens lys
- Joh 9 Tegn 6: Helbredelsen av den blindfødte mannen i Jerusalem
- Joh 10:1-21 Erklæring 3 og 4: Jeg er porten for sauene og den gode hyrden
- Joh 10:22-39 Debatt ved tempelinnvielsesfesten
- Joh 10:40-42 Tjenesten i Perea
- Joh 11 Tegn 7: Oppvekkelsen av Lasarus i Betania. Erklæring 5: Jeg er oppstandelsen og livet
Joh 12–19 Lidelseuken
- Joh 12:1-11 Salving av Jesu føtter
- Joh 12:12-19 Triumfinnmarsjen
- Joh 12:20-36 Grekernes besøk
- Joh 12:37-50 Fortsatt jødisk vantro
- Joh 13–17 Den private tjenesten
- - Joh 13–14 Den siste nattverd
- - - Joh 13 Den siste nattverd
- - - Joh 14 Uttalelse 6: Jeg er veien, sannheten og livet
- - Joh 15–16 Uttalelse 7: «Jeg er den sanne vintreet»
- - Joh 17 Jesu yppersteprestebønn
- Joh 18–19 Lidelseshistorien
- - Joh 18:1-12 Jesus blir forrådt og arrestert
- - Joh 18:13–19:15 Rettssakene mot Jesus
- - Joh 19:16-42 Korsfestelsen, døden og begravelsen
Joh 20 Oppstandelsens triumf
Joh 21 Epilog: Fisk og måltid
- Mirakuløst fiskefangst på 153 fisk 21:1-14
- Peter gjeninnsatt 21:15-25
Johannesevangeliet har en stil som ligner svært på 1., 2. og 3. Johannesbrev. Johannes forsøker ikke å svare ydmykt på spørsmålet: «Hvem er Jesus?». Tvert imot er Johannes dristig når han med kraft proklamerer: «Dette er Jesus!» Vi bør også være dristige i vår forkynnelse av evangeliet.
Spørsmål: Er detaljene om Jesu liv i Johannes-evangeliet ganske forskjellige fra det de tre første synoptiske evangeliene har til felles, slik den skeptiske Asimovs Guide to the Bible (s. 952) hevder?
Svar: Johannes har andre detaljer, men de er forenlige. Johannes-evangeliet ble mest sannsynlig skrevet etter de tre første evangeliene. Han fokuserte mindre på de historiske detaljene, som allerede var grundig dekket i de tre første evangeliene, og mer på betydningen av det Kristus lærte.
Se avsnittet om evangeliene for en fullstendig sammenligning av de fire evangeliene med 317 punkter.
Spørsmål: I Joh 1:1, bør dette oversettes som «var guddommelig», «var Gud» eller «var en Gud», slik Jehovas vitner hevder?
Svar: Det bør være «var Gud». Her er en oppsummering av de språklige og andre bevisene.
Ikke bare «en» gud: Den samme grammatiske formen, theos uten ho på gresk, refererer til Jehova-Gud i Lukas 20:38. Selv Jehovas vitner oversetter ikke de samme greske ordene som «en Gud» i Johannes 1:6, 12, 13, 18.
Selv om Jehovas vitner fra 1962 til 1983 pleide å sitere Johannes Grebers oversettelse for å underbygge sin egen oversettelse, visste de allerede i 1956 at Grebers kone fungerte som et spiritistisk medium for å frembringe oversettelsen!
Ikke bare guddommelig: Hvis Johannes bare hadde ment å si at Jesus var guddommelig, kunne han ha brukt adjektivet theios. Johannes understreket imidlertid at Jesus faktisk er Gud.
Ordet var Gud:
Vær oppmerksom på at det finnes enda sterkere bevis enn moderne språkvitenskapelige studier som viser at Johannes 1:1 betydde at Ordet var Gud. Det finnes en annen tilnærming. Hva om vi kunne spørre kristne som hadde ny testamentlig gresk som morsmål, hva Johannes 1:1 betydde? Det kan vi gjøre. Se spørsmålet etter det neste for svarene, selv om du som Jehovas vitne sannsynligvis ikke vil like hvordan de tidlige kristne forsto sitt eget språk.
Spørsmål: Hva er noen andre eksempler i Joh 1:1 på hvordan Jehovas vitner forvrenger Skriften?
Svar: Her er noen eksempler.
Joh 1:1: «En» ble lagt til i «Ordet var en gud».
Lukas 23:43 «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i paradiset.» (Dette fikk det til å virke som om Jesus snakket i dag, i stedet for den greske betydningen av at den angrende tyven var i paradiset i dag.)
Apostlenes gjerninger 10:36: Ordet «andre» ble lagt til og satt i firkantede parenteser.
Rom 8:32: Ordet «andre» ble lagt til uten kursiv eller parenteser.
Kolosserne 1:16–20: Ordet «andre» ble lagt til fire ganger.
Filipperne 2:9: Ordet «andre» ble lagt til uten kursiv eller hakeparenteser.
Spørsmål: Hva lærte den tidlige kirken i Johannes 1:1 om dette verset og om at Ordet er Gud?
Svar: Det er av og til interessant å høre hva moderne forskere, 2000 år senere, sier at det greske ordet betydde. Det som imidlertid er mer interessant, er hvordan kirkeledere som levde for 1700–1800 år siden – og hvorav mange snakket nytestamentlig gresk helt fra de var babyer – forsto hva Johannes 1:1 betydde på sitt eget språk.
Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.)
«For når vi gir ut et ord, frembringer vi ordet; men ikke ved avskjæring, slik at ordet [som forblir] i oss blir mindre når vi gir det ut; og akkurat slik ser vi også at det skjer i tilfellet med en ild, som ikke blir mindre når den har tent [en annen], men forblir den samme;... Visdomens Ord, som selv er denne Gud, født av alle tings Far, og Ordet, og Visdommen, og Kraften, og Faderens Herlighet, vil vitne for meg...» Dialog med Trypho, kap. 61. Se også kapittel 55, 56, 59, 62–64, 66, 74–78.
Teofilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.): «For den guddommelige skriften selv lærer oss at Adam sa at han hadde hørt stemmen. Men hva annet er denne stemmen enn Guds Ord, som også er Hans Sønn?» Brev til Autolycus, bok 2, kap. 22, s. 103
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.)
«Men at Han [Jesus] i seg selv, i sin egen rett, hinsides alle mennesker som noensinne har levd, er Gud, og Herre, og evig Konge, og det inkarnerte Ordet, forkynt av alle profetene, apostlene og av Ånden selv, kan sees av alle som har oppnådd selv en liten del av sannheten.» (Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 19.2, s. 449).
«Vit at hvert menneske enten er tomt eller fylt. For hvis han ikke har Den Hellige Ånd, har han ingen kunnskap om Skaperen; han har ikke mottatt Jesus Kristus, livet; han kjenner ikke Faderen som er i himmelen;...» (Irenaeus, fragment 26, s. 572)
«Hun [kirken] tror også på disse punktene [i læren] akkurat som om hun bare hadde én sjel.... For kirkene som er blitt grunnlagt i Tyskland, tror ikke på eller overleverer noe annet, og det gjør heller ikke de i Spania, de i Gallia, de i Østen, de i Egypt, de i Libya, eller ...» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 1, kap. 10.2, s. 331
Tertullian (ca. 213 e.Kr.) (latin) «Ordet er derfor både alltid i Faderen, som Han sier: ‘Jeg er i Faderen’; og er alltid hos Gud, i henhold til det som står skrevet: ‘Og Ordet var hos Gud’; og er aldri atskilt fra Faderen, eller noe annet enn Faderen, siden ‘Jeg og Faderen er ett.’» Mot Praxeas, kapittel 8, s. 603.
Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) etter å ha sitert en del av Johannes 1:1: «Hvis Ordet da var hos Gud og også var Gud, hva følger da av dette? Ville man da si at han snakker om to guder? Jeg skal riktignok ikke snakke om to guder, men om én; om to personer imidlertid, og om en tredje økonomi (disposisjon), nemlig Den Hellige Ånds nåde. For Faderen er riktignok én, men det er to personer fordi det også finnes Sønnen; og så er det den tredje, Den Hellige Ånd. Faderen bestemmer, Ordet utfører, og Sønnen åpenbares, gjennom hvem man tror på Faderen. Denne harmoniske økonomien føres tilbake til én Gud; for Gud er én. Det er Faderen som befaler, Sønnen som adlyder og Den Hellige Ånd som gir forståelse; Faderen er over alt, Sønnen er gjennom alt og Den Hellige Ånd er i alt. Og vi kan ikke tenke på én Gud på noen annen måte enn ved å tro i sannhet på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.» Mot kjetteriet til Noetus, kapittel 14, s. 228
Spørsmål: Er det sant at læren om at Jesus var Gud i menneskelig skikkelse, slik det fremgår av Joh 1:1, ikke ble endelig fastlagt før etter år 300 e.Kr.?
Svar: Nei. Karen Armstrong uttalte dette kategorisk i *A History of God*, s. 81, og det er forbløffende hva noen trykte bøker kan komme unna med å si. Det finnes ingen ortodokse kristne eller arianere som hevdet at Jesus ikke var Gud, selv om arianerne hevdet at Jesus var av en annen substans og Gud på en annen og mindre måte. Før år 300 e.Kr. mente de fem tidlige kirkeforfatterne som ble sitert i forrige spørsmål absolutt ikke at læren om at Jesus var Gud i menneskelig skikkelse trengte noen endelig fastlegging. Ignatius, som var en disippel av apostelen Johannes, likte å si at «Jesus er Gud». Apostelen Tomas trengte ikke noe kirkemøte da han sa til Jesus i Johannes 20:28: «Min Herre og min Gud!»
Selv om det er sant at gnostikerne var kjettere som hadde svært merkelige oppfatninger av Gud, ble de aldri akseptert som kristne av ortodokse kristne. Uansett aksepterte selv de at Jesus var Gud, om enn i en svært annerledes og merkelig forstand.
Arianerne var en annen kjettergruppe som ble fordømt ved konsilet i Nikea i år 325 e.Kr. De hadde en «lav» oppfatning av Jesus, idet de trodde at det fantes en tid da han ikke eksisterte, og at Jesus var av en annen substans enn Faderen. Men selv de var enige om at Jesus var Gud; det var bare det at de feilaktig trodde at Jesus ikke var av samme natur som Faderen.
Jeg antar at en svakhet ved trosbekjennelser er at noen kan misforstå hva de er ment for. Kontroversen i Nikæa om arianismen handlet ikke om hvorvidt Jesus var Gud eller ikke, men om hvordan Jesus var Gud.
Spørsmål: Hvordan kunne Ordet i Joh 1:1 både være Gud og hos Gud?
Svar: På samme måte som Sønnen både kunne være Gud og ha en Gud i Hebreerbrevet 1:8–9. I tillegg til å referere til falske guder, har ordet «Gud» minst fire betydninger når det gjelder den sanne Gud. «Gud» kan bety bare Faderen, bare Sønnen, bare Ånden, eller de tre i Treenigheten.
Her er hva den tidlige kirkeforfatteren Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) sa i *Mot Noetus’ kjetteri*, kap. 14, s. 228: «Hvis Ordet da var hos Gud og også var Gud, hva følger da av dette? Jeg skal riktignok ikke snakke om to Guder, men om én; om to Personer imidlertid, og om en tredje økonomi (disposisjon), nemlig Den Hellige Ånds nåde. For Faderen er riktignok én, men det er to Personer fordi det også finnes Sønnen; og så er det den tredje, Den Hellige Ånd.»
Spørsmål: Hvordan kunne Gud i Joh 1:1 bli inkarnert som menneske?
Svar: På den ene siden er svaret enkelt: Den allmektige Gud kan vise seg slik Han ønsker. På den andre siden er dette et dyptgripende mirakel. Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) reflekterte over inkarnasjonens mysterium i sin «Diskurs om korset» ( , bind 8), s. 756 «Av disse grunner kom Han til oss; av disse grunner, selv om Han var uten kropp, skapte Han seg en kropp etter vårt bilde, og viste seg som et lam, men forble likevel Hyrden; Han ble ansett som en tjener, men avsverget ikke Sønnens stilling; Han ble båret [i livmoren] til Maria, men var ikledd [sin Fars natur]; Han vandret på jorden, men fylte himmelen; han viste seg som et spedbarn, men forkastet ikke sin naturs evighet; han ble ikledd en kropp, men begrenset ikke sin guddommelighets uforfalskede enkelhet; han ble ansett som fattig, men ble ikke fratatt sin rikdom; han trengte næring i den grad han var menneske, men sluttet ikke å gi næring til hele verden i den grad han er Gud; han tok på seg en tjeners skikkelse, men svekket ikke sin Fars likhet.»
Justin Martyr ga i sin «Dialog med jøden Trypho», kapittel 61, s. 227, en analogi om hvordan ild tennes fra ild. Den opprinnelige ilden blir ikke på noen måte svekket.
(Merk at sitatene fra den tidlige kirken på dette nettstedet alle er hentet fra Ante-Nicene Fathers og Post-Nicene Fathers I og II.)
Spørsmål: I Joh 1:1 har jeg slitt med å forstå Kristi teantropiske natur. Var Jesus mentalt fullt moden og visste alt allerede som spedbarn? Selv om han ble menneske, hadde han da fortsatt Guds uendelige sinn? I Luk 2:52 står det: «Og Jesus vokste i visdom og statur og i yndest hos Gud og mennesker.» Hvis Jesus ikke forandret hvem han var da han ble menneske, hvorfor vokste han da i kunnskap, visdom og nåde hos Gud, når han allerede var den uendelige Gud?
Svar: Mange ting om Gud kan lettere forstås ved å sammenligne dem med en analogi fra naturen. Imidlertid har inkarnasjonens mysterium ingen analogi med noe i naturen.
Selv om vi ikke kan vite alt om inkarnasjonen, kan vi lære det Skriften har åpenbart om den. For å oppsummere er det altså fem sentrale punkter å kjenne til.
1. Jesus er 100 % Gud. Han var 100 % Gud før han ble født, på jorden og nå i himmelen. (Joh 1:1; 20:28; Kol 1:5–20; Heb 1:6, 8, 9)
(Selvfølgelig var himmelen ikke tom da Jesus kom til jorden. Jeg tar imidlertid ikke med dette som et punkt, da dette – Guds uadskillelighet – sammen med at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er tre distinkte personer, er punkter som gjelder treenigheten, ikke inkarnasjonen.)
2. Jesus var 100 % menneske fra det øyeblikket han befant seg i mors liv og fremover. Han var på alle måter som oss, bortsett fra at han var uten synd. (Hebreerne 2:14–18; 4:15; 5:1–2)
3. Jesus var bare én person. (Det var ikke to adskilte vesener, en Gud-Jesus og en menneske-Jesus, slik ekstrem nestorianisme legger opp til.)
4. Jesus hadde to forskjellige naturer. (Jesu menneskelighet ble ikke oppslukt av Jesu guddommelighet. Når det står at Jesus led, led han virkelig. Når det står at Jesus ble fristet, ble han virkelig fristet. Disse tingene benektes av de mer ekstreme delene av den monofysittiske villfarelsen.)
Men selv om du forstår disse fire tingene, mangler det fortsatt én ting som du må innse for å få dette til å henge sammen.
5. Det meste av Jesu herlighet var tilslørt. Jesus tømte seg frivillig for mange av sine guddommelige egenskaper i henhold til Filipperne 2:6–7. Det er derfor Jesus i Johannes 17:5 spesifikt ba Faderen om å gjenopprette den herligheten Jesus hadde før verden ble til. Så, for å svare på den første delen av spørsmålet ditt: På jorden vokste Jesus i visdom, i kroppslig størrelse og i nåde – ikke bare som det fullkomne spedbarnet, men deretter som den fullkomne lille gutten, den fullkomne større gutten og til slutt den fullkomne mannen. Jesus lærte lydighet, led og døde, noe han bare kunne ha gjort hvis han frivillig og midlertidig hadde gitt avkall på en del av sin makt.
Spørsmål: Hvordan vet vi ellers, i Joh 1:1, at Jesus er Gud?
Svar: I «1001 Bible Questions Answered», s. 27, står det at dette bevises ved syv punkter.
1. Alle navnene på Gud i Det gamle testamente er samlet i Jesus Kristus.
2. Jesus mottok menneskelig tilbedelse. Enten gjorde han feil i å gjøre det, eller så gjorde han rett i å gjøre det.
3. Jesus tilga synder mot Gud.
4. Jesus viste Guds makt.
5. Jesus viste allvitenhet (selv om han kanskje ikke hadde dette på jorden før sin oppstandelse).
6. Jesus hevdet å være allestedsnærværende.
7. Det nye testamente sier at Jesus er Gud og skal æres på samme måte som Faderen.
Se «Hard Sayings of the Bible», s. 490–492, for mer om Johannes 1:1 og treenigheten.
Spørsmål: I Joh 1:1, var dette begrepet om et evig ord hentet fra gresk filosofi?
Svar: Nei, det finnes ingen bevis for dette. Den greske filosofen Platon skrev riktignok om et evig ord, logos, før Johannes’ evangelium, og Heraklit fra Efesos (ca. 500 f.Kr.) brukte logos for å betegne et rasjonelt prinsipp. Også jøden Filon brukte begrepet logos. Det finnes imidlertid ingen bevis for at Johannes lånte fra dette.
I stedet for at Johannes lånte fra gresk filosofi, kunne selv en sekulær person hevde at begrepet om et mektig og levende Ord var hentet fra gammeltestamentlig tenkning, slik som 1. Mosebok 1:1 på hebraisk.
Det gamle testamente var ikke lånt fra gresk tenkning, ettersom Moses og israelittene levde før all skriftlig gresk litteratur vi kjenner til. Teofilus fra Antiokia i , som skrev i årene 168–181/188 e.Kr., var den første til å påpeke dette i sitt «Brev til Autolykos», bok 3, kap. 30, s. 121
I «Wycliffe Bible Dictionary», s. 441, står det at Dødehavsrullene tyder på at Johannesevangeliet, i stedet for å være et hellenistisk dokument fra det andre århundret, «viser seg tydeligere enn noensinne å være et produkt fra det første århundrets Palestina på grunn av de mange parallellene med Qumran-tekstene».
Spørsmål: I Joh 1:1, fantes det en tid før Jesus eksisterte?
Svar: Nei. De arianske kjetterne mente dette, men ortodokse kristne sa mer eller mindre enstemmig at Jesus ble født av Faderen før tiden begynte. Et unntak fra dette var den tidlige kirkeforfatteren Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.). Men selv om Jehovas vitner henviser til Justin Martyr for å prøve å underbygge sin tro, er denne henvisningen villedende. I sin «Dialog med Tryfon» bruker Justin trettien kapitler (55–56, 59, 61–64, 66, 74–78) på å bevise at Jesus er Gud.
Bibelen gir ikke et entydig svar på mange spørsmål om hvordan det var før tiden begynte. Selv om den gjorde det, ville vi da forstå svarene? Titus 1:2 sier at Gud lovet evig liv «før tiden begynte». Alle ting ble skapt gjennom Kristus (Kolosserne 1:16; Johannes 1:3). Hvis «alle ting» inkluderer tiden (en antagelse her), så eksisterte Jesus før tiden fantes.
Se «1001 Bible Questions Answered», s. 27–28, for mer om at det ikke fantes noen tid før Jesus eksisterte.
Spørsmål: I Joh 1:1 eksisterte Jesus da bare i Guds forutviten, slik The Way International lærer?
Svar: Nei. Vi var alle forutkjent av Gud, men Jesus skilte seg fra oss ved at han eksisterte i himmelen før tiden begynte.
Spørsmål: Siden Ordet (Logos) i Joh 1:1 er Gud, betyr dette da at Gud er upersonlig, slik Mary Baker Eddy, grunnleggeren av Christian Science-kulten, lærte i *Science and Health with Key to the Scriptures*, s. 117?
Svar: Nei. Bare fordi Gud har noen egenskaper som vi ikke har (uendelig, usynlig, treenighet i enhet osv.), utelukker ikke det at Gud også har noen egenskaper som vi også har, om enn ofte i mindre grad (evne til å elske, intelligens, vilje, følelser osv.). Så bare fordi Ordet er Gud, betyr ikke det at vi må benekte de mange bibelversene som viser at Gud har personlighet.
Så, hvilke bibelvers viser at Gud har personlighet? Personlighet omfatter forstand, vilje og følelser. Mens en datamaskin kan lagre kunnskap uten personlighet, har en datamaskin ikke kjærlighet, vrede og andre følelser, og en datamaskin har ikke en vilje.
Når vi roper «Abba» eller «pappa» i Galaterbrevet 4:6, Markus 14:36 og Romerbrevet 8:15, så lovet være Gud, roper vi til et personlig vesen.
Spørsmål: I Joh 1:2 står det at alle ting ble skapt ved Ordet. Omfatter dette også tid, rom, vitenskap, naturlover og matematikk?
Svar: Sannsynligvis, selv om dette verset ikke ble skrevet for å bevise det. Imidlertid er en logisk sannhet, som at a = a, og en logisk motsetning, som at a ikke er lik a, ikke ting, og dette verset snakker ikke om slike ting.
Spørsmål: I Joh 1:4, hvordan er Jesus menneskenes liv?
Svar: Jesus er menneskenes liv på minst tre måter.
Fysisk sett holdes alle ting sammen av Jesus, ifølge Kolosserne 1:17.
Evig sett er det bare gjennom Jesus vi blir frelst, slik Apostlenes gjerninger 4:12 viser.
Livet i Kristus i dag: Jesus gir mening, glede og fylde til livet til kristne på jorden i dag.
Spørsmål: I Joh 1:4, fullførte Jesus sin misjon allerede før han ble korsfestet, slik Jamal Badawi hevder i sin kassettserie 9, tabell 3?
Svar: Nei. Johannes 1:4 ble riktignok skrevet før beretningen om Jesu korsfestelse. Men enhver bør se at Badawi her prøver å fiske etter innvendinger: Johannes 1:4 ble faktisk skrevet før beretningen om Jesu fødsel.
Spørsmål: I Joh 1:6,19, er den Johannes som nevnes her forfatteren av denne boken?
Svar: Nei. Den Johannes som nevnes her, er Johannes Døperen, mens forfatteren er apostelen Johannes, broren til Jakob.
Spørsmål: Var det i Joh 1:8 noen etter korsfestelsen som trodde at Johannes Døperen var Messias, slik det står i *Asimov’s Guide to the Bible* på side 965?
Svar: Det finnes ingen direkte bevis for dette. Imidlertid fantes det en gruppe, kjent i senere tider som mandæerne, som trodde dette. Mandæerne bodde i sumpområdene i det sørlige Irak, men det er ikke kjent når eller hvor de oppsto.
Spørsmål: Hvordan er Jesus i Joh 1:9 det sanne lyset som lyser for hvert menneske?
Svar: På minst to måter.
For alle: Sannheten og tilbudet i evangeliet om Jesus Kristus forkynnes til alle. Jesus er det eneste sanne lyset. Noen velger å leve som lysets barn og ønsker å vite hva som behager Herren (Efeserne 5:8–10), mens andre ikke gjør det.
For troende: Jesus er lyset i vårt liv. Han gir oss glede, tilfredshet, mening og et formål som gjør at alt er verdt å leve for.
Spørsmål: I Joh 1:13, er det ikke vår vilje som gjør at vi blir født på ny?
Svar: Det er Guds nåde. Gud er svært barmhjertig, nådig og rettferdig. Disse fakta bør imidlertid ikke få oss til å glemme at det er Gud, ikke oss, som bestemmer om vi skal bli født på ny.
Spørsmål: I Joh 1:14, hvordan kunne den allmektige Gud, med evig liv, bli et dødelig menneske som døde?
Svar: Siden den treenige Gud er allmektig, kan Gud la en egen person av seg selv bli et dødelig menneske. At Jesus var på jorden, betyr ikke at himmelen var tom. At Jesus døde på korset, betyr ikke at Faderen eller Den Hellige Ånd noensinne døde.
Spørsmål: I Joh 1:14, hvordan kunne de se Jesu herlighet, siden Jesus tømte seg selv i Fil 2:6-7?
Svar: Jesu herlighet er ikke en binær tilstand. Dessuten sier Filipperne 2:6–7 at Jesus tømte seg selv, men det nevner ikke herlighet i seg selv. Filipperne 2:9 sier at Gud opphøyde Jesus til den høyeste plassen, noe som innebærer en opphøyet, «herliggjort» stilling for Jesus, men ikke noen indre forandring.
Spørsmål: Hvordan kunne Guds natur i Joh 1:14 blandes/syntetiseres/plasseres ved siden av Jesu menneskelige natur?
Svar: Mange kjetterier har besvart dette feilaktig. Kristus var ikke en Gud som bare fremsto som et menneske (doketistene), et menneske og Gud i navnet i stedet for den Allmektige Gud (ebionittene), et fantom (gnostikerne), et menneske som Kristus tok bolig i (Paulus av Samosata), adskilt/delt (nestorianerne) eller forvirret (monofysittene). Det finnes sannsynligvis ingen analogi fra livet på jorden som virkelig er tilstrekkelig som eksempel på Jesu Kristi guddommelige natur og menneskelige natur. Her er to feiltolkninger.
Nestorianisme (to viljer): Nestorius lærte at Jesus hadde to separate viljer: en guddommelig og en menneskelig. Mens Nestorius bare tok feil, gikk noen av hans senere tilhengere enda lenger. Det er nesten som om Jesu menneskelige vilje og guddommelige vilje kjempet mot hverandre i Getsemane-hagen, og den guddommelige viljen vant. De rundt 200 biskopene på konsilet i Efesos fordømte nestorianismen i år 431 e.Kr.
Monofysitisme (bare én natur): Som det motsatte av nestorianismen hevdet monofysitismen at de to var smeltet sammen, som om en dråpe honning av menneskelig vilje falt ned i havet av guddommelig vilje. Monofysitisme kan føre til noen ubehagelige scenarier. I sin ytterste form gikk Jesus rolig gjennom livet, og alle Jesu kamper – mot fristelsen i løpet av de 40 dagene, i Getsemane-hagen og på korset – var nesten bare et skuespill. Monofysitismen ble fordømt av 250 til 350 biskoper på konsilet i Kalkedon i 451 e.Kr. I moderne tid har den katolske kirken og den koptiske (monofysittiske) kirken gjenopprettet forholdet mellom seg.
Den ortodokse (vanlige) kristne holdningen: Etter disse to traumatiske konsilene ble den endelige holdningen: «Jesus Kristus, Guds logos som ble menneske, er én person i to naturer, som eksisterer i denne ene personen uten forvirring, uten forandring, uten splittelse og uten adskillelse.»
Bibelen gir følgende ledetråder om Jesu menneskelige og guddommelige naturer.
a. Det ble understreket at Jesus var Menneskesønnen: Lukas 5:24; 6:5; 6:22; 8:31; 22:22,69; Johannes 12:34; Åpenbaringen 1:13
b. Avstamning: Lukas 1:32; Romerne 1:3; 9:5; 2. Timoteus 2:8; Hebreerne 7:14; Matteus 1:1.
c. Fysisk kropp: Lukas 24:39; Johannes 4:2; Hebreerne 10:5,10; 1. Johannes 1:1; 1. Timoteus 3:16; 2. Johannes 7.
d. Et menneske (med menneskelig natur) mens han var på jorden: Apostlenes gjerninger 2:22,23; Filipperne 2:7,8; Hebreerne 2:14.
e. Fortsatt menneske i himmelen: 1. Timoteus 2:5; underforstått i Hebreerne 13:8.
f. Vår bror: Markus 3:35; Lukas 8:21; Hebreerne 2:11,12,17
g. Led som mennesker: Hebreerne 2:9,18; 5:8; Romerne 8:17; 1. Petersbrev 1:11; 4:13; 5:1.
h. Fristet som oss: Hebreerne 2:18; 4:15; Matteus 4:1-10; Markus 1:13; Lukas 4:1-12.
i. Jesus var et menneske på alle måter, bortsett fra at han var uten synd: Hebreerne 2:17.
Spørsmål: I Joh 1:14, da Jesus kom til jorden, mistet han da sin guddommelighet, slik Herbert W. Armstrong hevdet?
Svar: Nei. Jesus tømte seg selv (Filipperne 2:7) og ga midlertidig avkall på mye av sin herlighet (Johannes 17:5), men Jesus ble fremdeles tilbedt på jorden før korsfestelsen som Gud av de vise mennene (Matteus 2:11-12), disiplene (Matteus 14:33) og den blinde mannen (Johannes 9:38). Jesus kalte seg selv ved Guds aller helligste navn i Johannes 8:58.
Spørsmål: I Joh 1:15, hvordan var Jesus i forhold til sin eldre slektning, Johannes Døperen?
Svar: Mens Johannes Døperen ble født noen måneder før Jesus, eksisterte Jesus i himmelen fra begynnelsen av. Jesus var også foran Johannes Døperen i ære, siden Jesus er Guds Sønn.
Spørsmål: I Joh 1:17, var det Moses som ga loven, eller var det Gud som ga den?
Svar: Begge deler. Gud ga loven til Moses for at han skulle gi den til folket, og det var nettopp det Moses gjorde. Gud er forfatteren, og Moses var «postbudet» som leverte brevet.
Spørsmål: I Joh 1:18 står det at ingen har sett Gud. Hvordan kan da Jesus være Gud, siden folk så Jesus?
Svar: Da Jesus kom til jorden, som det står i Filipperne 2:7, tømte Jesus seg selv for mye av sin herlighet. I Johannes 17:5 ba Jesus om at Faderen skulle gi ham herligheten tilbake.
Da Moses var sammen med Gud, la han et slør over ansiktet sitt, som det står i 2. Mosebok 34:33–35 og 2. Korinterbrev 3:13–16. De så fortsatt Moses, men ikke den herligheten som strålte fra ansiktet hans etter at han hadde vært sammen med Gud. Dette er et forbilde på Jesu komme til jorden som Gud i tilslørt form.
Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 492–493, og *When Critics Ask*, s. 403–404, for et utfyllende svar.
Spørsmål: Siden ingen har sett Gud, hvordan kunne da Jesus ha sett Gud i Johannes 1:18?
Svar: Jesus var ikke et menneske før han ble unnfanget av Maria; Jesus har eksistert fra evighetens begynnelse. Så, merkelig nok, var Johannes Døperen noen måneder eldre enn Jesu menneskelige natur, men Jesus selv var mye eldre enn Johannes Døperen.
Spørsmål: Er Jesus i Joh 1:18 Guds enbårne Sønn, eller kan vi også være Guds sønner, slik det står i Joh 1:12?
Svar: Vi kan være Guds sønner, men Jesus er Guds enbårne Sønn. Bibelen gir to metaforer om oss: vi blir adoptert inn i Guds familie, og vi blir født på ny inn i Guds familie. Jesus ble verken adoptert eller født på ny. Jesus var Gud Sønnen fra evighetens begynnelse, og Jesus ble inkarnert som et menneske uten biologisk far.
Spørsmål: Hvorfor sa Johannes Døperen i Joh 1:21 at han ikke var Elia, siden Jesus sa at han var det i Mt 11:14?
Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. I Malaki 4:5 står det at Elia skal komme før Herrens store og fryktelige dag. Elia selv (ikke Johannes Døperen) var til stede ved forvandlingen og er nesten helt sikkert en av de to vitnene i Åpenbaringen 11:1–12.
2. Hvis Johannes bare hadde sagt at han var Elia, ville de ha tolket det slik at han bokstavelig talt var den samme personen som Elia, og da ville Johannes ha uttalt seg feil.
3. Johannes kunne ha forklart at han ikke var den bokstavelige Elia, men at han kom med Elias rolle og formål, slik Jesus mente i Matteus 11:14.
4. Men selv om Johannes visste at han var Messias’ forløper, visste kanskje ikke Johannes selv at han var oppfyllelsen av den Elia som skulle komme. Dermed kan det hende at Johannes bare snakket ut fra det han visste.
Spørsmål: I Joh 1:21, tok Johannes Døperen feil da han sa at han ikke var Elia, slik kjetteren Rev. Moon lærer i «Det guddommelige prinsipp» (femte utgave 1977)?
Svar: Først skal vi se på hva pastor Moon, som angivelig er Kristus gjenkommet, sier, og deretter svaret.
Pastor Moons «Det guddommelige prinsipp», s. 161: «… Johannes Døperen, som hadde fornærmet Jesus. Hvordan fornærmet Johannes Døperen ham? Johannes klarte ikke å utføre sin oppgave med å tjene og ta seg av Jesus.»
Gjendridd: 1. Hvis Johannes sviktet i sin undervisning, hvorfor sa da Jesus i Matteus 21:32 at folket skulle tro på Johannes Døperen?
2. Johannes 10:41–42 viser at Johannes’ vitnesbyrd førte mange til å tro på Jesus. Vi bør være forsiktige med å fordømme en martyr som døde for Gud som en som sviktet og fornærmet Gud. Når Jesus sier at den minste i himmelriket er større enn [Johannes Døperen], henviser han til det faktum at Jesus ennå ikke hadde åpnet veien til himmelen, og at Johannes Døperen faktisk var den siste profeten under den gamle pakt.
3. Hvis Johannes Døperen virkelig var en reinkarnasjon av Elia, ville Johannes av alle mennesker vite det. Likevel hadde Johannes Døperen rett da han sa at han ikke var Elia som var kommet tilbake fra de døde.
4. Johannes forkynte riktignok i Elias’ ånd og kraft, men Jesus sa aldri at Johannes og Elias var den samme personen.
Johannes Døperen var stor i Herrens øyne i Luk 1:15, og Herren kjenner fremtiden.
Spørsmål: Hvorfor krevde Gud i Joh 1:29 et offer for å tilgi våre synder, siden vi skal tilgi andre uten å kreve mer enn omvendelse?
Svar: Vi tilgir våre brødre uten å kreve mer enn omvendelse, fordi en synd mot oss er av en annen art enn en synd mot Gud.
Spørsmål: Hvordan kunne Johannes i Joh 1:31,33 ikke kjenne Jesus, siden mødrene deres var kusiner?
Svar: Det greske ordet her, oida, betyr fullstendig kunnskap. Johannes sa at han naturligvis ikke ville kjenne Ham. Johannes la umiddelbart til at han faktisk kjente Ham fordi Gud hadde åpenbart det for ham.
I boken *When Critics Ask*, s. 404–405, påpekes det at Johannes kjente Jesus gjennom ryktet og kanskje også personlig, men det var først gjennom Den Hellige Ånd at han kjente Jesus ved guddommelig åpenbaring.
Spørsmål: Hvordan kunne Den Hellige Ånd i Joh 1:32–33 ha en lokal tilstedeværelse og hvile på Jesus i form av en due?
Svar: At Den Hellige Ånd i en periode har en spesiell, lokal tilstedeværelse, hindrer Ham ikke generelt i å være hvor som helst ellers Han ønsker. Som en svært forenklet analogi: Det fantes en science fiction-TV-serie kalt «Doctor Who». Da en av karakterene hadde en ulykke med en tidsreisemaskin, hadde han en lokal tilstedeværelse i tre forskjellige tidspunkter samtidig. Siden vi kan forestille oss det, hvorfor kan ikke Gud ha flere lokale tilstedeværelser, eller til og med et uendelig antall lokaliserte tilstedeværelser?
Se også drøftingen om Habakkuk 3:3.
Spørsmål: Hvorfor klaget ikke Jesus i Joh 1:38–39 da de kalte ham «Rabbi» (Mester), siden Jesus i Mt 23:7–8 sa at ingen skal kalle dere «mester»?
Svar: Jesus, som er Guds Sønn, har en autoritet og ære som vi ikke har. Vi bør heller ikke kalle noen andre vår Gud, Frelser eller Herre, og det er riktig å kalle Jesus alt dette.
Spørsmål: I Joh 1:39, når var den tiende time?
Svar: I deres kultur begynte dagen ved soloppgang, rundt kl. 06.00. Den tiende time var etter kl. 16.00.
Spørsmål: I Joh 1:40, søkte disiplene etter en «mer verdig Jesus» hos Johannes, i motsetning til at Jesus søkte etter og valgte ut disiplene i de tre andre evangeliene, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 968–969) antyder?
Svar: Nei. Av de tolv disiplene nevner Johannes 1:35–42 bare to disipler som forlot Johannes og fulgte Jesus. Men så nevner han at Jesus oppsøkte Filippus, og at Filippus hentet Natanael.
Spørsmål: I Joh 1:42, kalte Jesus da Simon «Kefas / Peter» for første gang her, eller senere i sin tjeneste i Kapernaum, slik det står i Matt 16:18?
Svar: En enkel forklaring er at Jesus kalte ham Peter her, men at Jesus fortalte ham betydningen av dette navnet i Matteus 16:18.
Spørsmål: I Joh 1:51, når vil Natanael se englene stige opp og stige ned over Jesus?
Svar: Selv om det er mulig at Natanael kan ha hatt en drøm, er det mer sannsynlig at Natanael vil se dette i himmelen. Jesu bildespråk her minner om Jakobs stige i 1. Mosebok 28:11–13.
Men hvorfor skulle Natanael sitte stille under et fikentre? «The Believer’s Bible Commentary» s. 1472 sier at det er sannsynlig at Natanael studerte Guds ord eller mediterte over Jakobs syn om stigen (eller trappen).
Spørsmål: Hvorfor kaller Jesus seg ofte Menneskesønnen i Joh 1:51?
Svar: Sannsynligvis av følgende grunner
1. For å understreke sin vanlige menneskelighet
2. Folk kunne være enige i dette, uansett om de anerkjente ham som Guds Sønn eller ikke.
3. Jesus hadde ennå ikke åpenbart seg som Guds enbårne Sønn.
Spørsmål: Hvordan så krukkene ut i Joh 2:1?
A: Selv om det er noe uenighet om hvor det gamle Kana lå, er det funnet keramikkfragmenter fra det første århundret e.Kr. på to steder: det moderne Kana mellom Nasaret og Kapernaum, og et annet sted flere miles lenger nord. Keramikkfragmentene tyder på at karene hadde en diameter på omtrent 12 til 16 tommer. Se artikkelen fra Associated Press «Experts say they may have found biblical Cana» i The St. Louis Post Dispatch 22. desember 2004.
Spørsmål: I Joh 2:3–10 ser jeg alltid at Jesus aldri gjør ting uten formål eller tilfeldig. Hvorfor er det første mirakelet som er nedtegnet, å forvandle vann til vin ved et bryllup? Kan det ha noe å gjøre med at vin symboliserer Hans blod, seremoniel renselse eller en ny ekteskapspakt med alle som tror på Ham? Dette er ting jeg har grublet over, og jeg lurer på hvor langt jeg er på villspor. Jeg ønsker ikke å strekke meg utover Skriften, slik det er så populært i disse dager.
Svar: Du stiller et interessant spørsmål. Hvis Jesu forvandling av vann til vin var et mirakel som skulle symbolisere Hans blod, døden på korset eller seremoniel renselse, var det ingen på den tiden, etter Hans død eller selv i de tidlige kirkelige skriftene som oppfattet det budskapet. Jeg tror snarere at dette mirakelet ble utført på grunn av omstendighetene, men i det kan vi se en dypere forståelse av Guds karakter og en anvendelse for oss.
Det var et enkelt menneskelig behov: vinen til festen var gått tom. Da Maria ba Jesus om å ordne dette på overnaturlig vis, var Jesu første svar at «Min time er ennå ikke kommet.» Med andre ord var det ikke en del av Hans tjeneste at Han trengte å gjøre dette for å vise noe. Men det var et behov, og Han ble bedt om å gjøre det, så Han avvek fra det Han opprinnelig hadde planlagt og gjorde det. På samme måte, da kvinnen med blødningen rørte ved Jesu kappe, sto ikke det på Jesu «gjøre-liste» for den dagen.
Mange ganger møter Gud oss der vi befinner oss. Et trist eksempel på dette er at Gud fikk Jesaja til å fortelle kong Hiskia at han måtte ordne opp i alt, fordi Hiskia skulle dø. Den trofaste kongen Hiskia ble så bitter over dette at Gud ombestemte seg og ga ham 15 år til å leve. Imidlertid ble kong Manasse, kanskje en av Judas ondeste konger, født i løpet av disse femten årene. Det er ikke slik at Gud ikke visste det, eller at Gud er ustadig eller ombestemte seg. Snarere er det slik at Guds oppfattede vilje for oss ofte endres når vår holdning endres (til det bedre eller til det verre). Da Farao var sammen med Abrahams kone Sara, fortalte Gud Farao i en drøm at han skulle dø, uten noen «hvis», «og» eller «men». Men da Farao sa at han hadde handlet i uvitenhet, sa Gud at Han visste det, og at det var derfor Han hadde advart Farao. Farao ga Abrahams kone tilbake til ham, og Farao døde ikke. På samme måte profeterte Jona at Ninive ville bli ødelagt om 40 dager. Men de omvendte seg, og Ninive ble ikke ødelagt.
Når vi er opptatt med vår tjeneste, våre planer og vårt liv, kommer det ofte folk til oss med behov som er viktige, eller noen ganger ubetydelige, men som de selv anser som viktige. Vi kan kanskje oppfatte disse som forstyrrelser og avbrytelser, men også vi skal møte mennesker der de er. Å spille ball, gå på kino eller bruke litt tid på å «slappe av» med noen virker kanskje ikke så viktig for oss i det vi oppfatter som Guds plan, og kanskje er det faktisk ikke det. Men likevel kan det være det eneste Gud ønsker at vi skal gjøre akkurat nå, hvis vi ønsker å være i sentrum av hans vilje.
Spørsmål: I Joh 2:3–10, var denne vinen alkoholholdig?
Svar: Den var ikke som sterk alkohol, men vinen på den tiden inneholdt alkohol. Hvis du lar druesaft stå i en krukke uten kjøling i et år, vil den inneholde alkohol. Selv «ny vin» inneholdt alkohol i Apg 2,13. Men som boken *Difficulties in the Bible*, s. 147–149, påpeker, står det ikke at den mirakuløse vinen var berusende.
Barneboken *Jesus’ First Miracle* av Vivian Dede (Concordia 1990) gir en utmerket oppsummering av en lære fra dette miraklet: «Når noe trengs, enten det er nytt liv eller vin, løser Jesus hvert problem når tiden er inne.»
Spørsmål: Var dette i Joh 2:1–11 Jesu eget bryllup, og giftet Jesus seg, ifølge Luk 8:3–4, med én eller flere av kvinnene som fulgte disiplene, slik polygame mormoner og noen andre sekter tror?
Svar: Nei. For det første, her er kvinnene vi kjenner til som fulgte Jesus og disiplene. Ifølge Lukas 8:3–4 var kvinnene som reiste sammen med Jesus Maria Magdalena, Johanna, hustruen til Kusa, Susanna og andre. Andre skriftsteder nevner Salome (Markus 15:40), Maria, Jakobs mor (Markus 15:40, Lukas 24:10), og Marta, Maria Magdalenas søster.
Johannes 2:2 sier at Jesus ble invitert som gjest til bryllupet. En brudgom blir aldri invitert til sitt eget bryllup.
Det er ikke noe grunnlag for å si at Jesus noen gang giftet seg, eller hadde barn, eller at noen barn ble født uten en syndig natur. Selv om ingen vers faktisk sier at Jesus aldri var gift, sier ingen vers heller at Jesus ikke fløy til Mars. Et argument basert på taushet beviser ikke det ene mer enn det andre.
Her er alle de andre passasjene fra tiden før oppstandelsen som omhandler kvinnene:
Joanna og Salome nevnes ingen andre steder.
Marta (sammen med Maria) ble bare nevnt i tre passasjer før oppstandelsen: en middag (Lukas 10:38–41), helbredelsen av broren deres Lasarus (Johannes 11:1–45) og en annen middag med Lasarus (Johannes 12:1–8).
Siden det ikke finnes noen andre omtaler, kunne man nesten ikke ha et sterkere argument for at Jesus giftet seg med Maria enn for at han giftet seg med hennes søster Marta. Jesus fulgte imidlertid Moseloven, og ekteskap mellom én mann og to søstre, mens begge var i live, var forbudt i 3. Mosebok 18:18. Mormoner som lærer dette, er sannsynligvis ikke klar over at de lærer at Jesus angivelig brøt ekteskapslovene i Det gamle testamente her.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 2:4 at hans time ennå ikke var kommet?
Svar: Jesus fortalte sin mor at tiden ennå ikke var kommet for ham til å begynne sin tjeneste med mirakler. Men selv om han ennå ikke var klar til å utføre mange mirakler, utførte han dette miraklet på oppfordring fra sin mor.
Spørsmål: Hvorfor kalte Jesus sin mor «kvinne» i Joh 2:4, ved å bruke det samme ordet som han brukte om en prostituert i Joh 8:10? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)
Svar: Deedat synes å antyde at Jesus hadde samme mangel på respekt for sin mor som han hadde for den prostituerte. Dette er imidlertid det motsatte av hva som er sant. Jesus respekterte sin mor, og han respekterte også den prostituerte. Selv om det kan være vanskelig for noen å tro, hadde Jesus respekt for de fattige, de fortapte og de skyldige syndere som trengte en frelser.
Spørsmål: Hvordan kan en menighet i dag trenge en slik renselse, slik det står i Joh 2:15?
Svar: Det er helt i orden og riktig at evangeliets tjenere lever av evangeliet, slik det står i 1. Korinterbrev 9:13–14. Deres motiv bør imidlertid ikke være å bli rike. De som først og fremst ser på kirken som en måte å berike seg selv på, bør ikke være kirkeledere, og bør ikke følges som kirkeledere. På den ene siden ligger skylden hos de onde menighetslederne. På den andre siden ligger skylden hos dem i menigheten som fortsetter å følge disse menighetslederne etter at de har blitt klar over hva som skjer.
Spørsmål: Hva er, i henhold til Johannes 2:17, noen måter kristne mister sin ærefrykt for Gud på, og hvordan kan de få den tilbake?
Svar: En vanlig og dårlig side ved menneskets natur er at «fortrolighet fører til forakt». Med andre ord har mennesker en tendens til å være utakknemlige og ta gode ting for gitt hvis de opplever dem hele tiden. Vi har faktisk fått det privilegium å kunne be den allmektige Herren over universet om noe. Selv om Gud er fullkommen, nedlot han seg faktisk til å komme til jorden og dø for våre synder. For å bevare ærefrykten for Gud, bør du tilbringe tid i bønn med ham, lese hans ord og samles i fellesskap med andre troende som også har ærefrykt for Gud.
Spørsmål: Hvorfor sa de i Joh 2:20 at det tok 46 år å bygge tempelet, når det ikke var tilfelle?
Svar: Først to ting som ikke er svaret, og deretter svaret.
Ikke svaret: Det andre tempelet, som ble påbegynt da jødene vendte hjem i 538 f.Kr., tok ikke 46 år å bygge, selv om byggingen ikke foregikk kontinuerlig. Det ble fullført 12. mars 516 f.Kr., ifølge Esra 6:15. Se også Haggai 1:14–2:3. Det vil si 23 år, ikke 46.
Ikke svaret: Bibelen sier ikke at det tok 46 år å bygge tempelet, bare at jødene sa at det tok 46 år å bygge det. Jødene kunne ta feil, og Bibelen kunne ganske enkelt gjengi det de sa. Selv om dette potensielt kan være sant, finnes det en mye enklere forklaring: jødene hadde rett.
Svaret: Kong Herodes den store begynte å restaurere tempelet i 19 f.Kr., og det ble ikke fullført før i 63 e.Kr. 19 f.Kr. pluss 46 år – når man husker at 1 f.Kr. til 1 e.Kr. utgjør 1 år – vil være rundt 27 e.Kr., slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 449 977.
Spørsmål: Hvorfor tror du Jesus i det hele tatt nevnte tempelet her i Joh 2:20?
Svar: Jødene ba Jesus om et mirakuløst tegn. Jesus kunne ha sagt at han ikke kom til å gi dem et tegn, eller han kunne ha pekt på miraklet da han forvandlet vann til vin, som han nettopp hadde utført. Jesus kunne også ha pekt på et fremtidig tegn.
Jesus kunne ha nevnt det største tegnet av alle direkte: at han skulle stå opp fra de døde. Men i stedet nevnte Jesus sin oppstandelse indirekte ved å si: «Riv ned dette tempelet…». Til slutt kunne Jesus ha henvist til sin oppstandelse indirekte slik han gjorde, bortsett fra at han brukte en annen metafor i stedet for et tempel.
Mange av jødene var opptatt av tempelet, ikke av Gud. Dessuten var de sannsynligvis ikke klar over det selv. Jesus var mye viktigere enn tempelet i Jerusalem, så Jesu svar ble sannsynligvis oppfattet mer negativt av dem enn om han bare hadde brukt en annen metafor.
Jesus tok opp temaet de anså som viktigst. Jesus sa at dette ikke er normalt; dette må endres. Noen ganger kan vi være så fokusert på noe som er viktig, at vi helt mister oversikten over det som er aller viktigst. Som en pastor sa: «Ikke la det å gjøre gode ting hindre deg i å gjøre de beste tingene.»
Spørsmål: I Joh 2, renset Jesus tempelet i begynnelsen av sin tjeneste, eller i den siste uken i Markus 11?
Svar: Det skjedde to renselser; Jesus ville helt sikkert ikke ha renset tempelet én gang, for så å gå forbi i stillhet da han kom tilbake tre år senere. Den første gangen var ledsaget av tegn og under, så det ville ha vært vanskelig å arrestere Jesus uten å vekke oppsikt blant folket. Selv den andre gangen ville myndighetene ikke arrestere Jesus – med mindre de kunne finne ham borte fra folkemengden, for eksempel om natten.
Se John Warwick Montgomery for i hovedsak det samme svaret i «Chronological Contradictions in the Gospels?» i www.Christian NewsMo.com s. 20–21.
Spørsmål: I Joh 3:1–21, hva skjedde egentlig med Nikodemus?
Svar: Senere, i Johannes 7:50-51, står det at Nikodemus irettesatte Sanhedrin for å ha dømt Jesus uten først å ha hørt ham. Dette viser både at Nikodemus var medlem av dette eliteorganet bestående av 70 menn, og at han fortsatt støttet Jesus. I Johannes 19:39 står det at etter Jesu død hjalp Nikodemus Josef fra Arimatea med å legge Jesu lik i graven. I kirkehistorien fra tiden før Nikæa nevner både Tatianus’ *Diatessaron*, Tertullian og Origenes Nikodemus, men de legger ikke til noe utover det som står i evangeliene. Etter Nikæa omtaler både Athanasius og Johannes Chrysostomos Nikodemus, men de legger ikke til noe utover det som står i evangeliene. Nikodemus kan ha vært en eldre mann da han møtte Jesus.
Spørsmål: I Joh 3, hvordan står Joh 2:1–12 i kontrast til Joh 2:13–3:21?
Svar: I Galilea møtte Jesus mennesker som ønsket å tro og som trodde. I Jerusalem møtte Jesus pengevekslere som ikke ønsket å tro. Deretter møtte Jesus Nikodemus, en som ønsket å tro, men som ennå ikke kunne forstå. I Galilea, der de trodde, bevarte Jesus deres bryllupsritual og forvandlet deres gjerning. I Jerusalem var Jesus en forstyrrende faktor, både for tempelets økonomi og for den rabbinske læren.
Spørsmål: I Joh 3:1–18 kom Nikodemus til Jesus om natten; enten fordi han var redd for å bli sett om dagen, eller fordi han ikke hadde tid på noe annet tidspunkt. På hvilke måter er vi for opptatt eller for redde til å komme til Jesus når vi burde?
Svar: De fleste kristne ser på at Nikodemus kom om natten fordi han, som en respektert rabbiner i sin stilling, ikke ønsket å bli sett når han kom til Jesus. Noen har sagt at det kanskje var en annen grunn: Nikodemus var for opptatt om dagen. Husk at å være rabbiner, selv om det var en ærefull stilling, var en ulønnet stilling; derfor hadde rabbinerne også vanlige jobber. Men uansett kom Nikodemus ikke på et normalt tidspunkt. Noen ganger ønsker vi heller ikke å komme til Jesus eller gjøre hans vilje på det normale tidspunktet, fordi vi er for opptatt eller for redde. Men i det minste kom Nikodemus likevel. Og hvis en person kommer for å følge Kristus sent, eller med frykt, så kommer de i det minste likevel.
I Matteus 21:28–32 fortalte Jesus en lignelse om en far som ba sine to sønner om å arbeide på åkeren. Den første sa nei, men gjorde det likevel. Den andre sa ja, men gikk ikke. Jesus sa at den første gjorde sin fars vilje. Lydighet er best når den er umiddelbar, glad og fullstendig, men selv en forsinket lydighet er fortsatt bedre enn ingen lydighet.
På samme måte har vi kanskje sagt til Gud: «Jeg er for opptatt», «Jeg er for redd» eller rett og slett «nei» i løpet av livet vårt. Det er trist, og du vil kanskje aldri få vite hva du gikk glipp av. Men det er ikke for sent. Akkurat som den første sønnen i Matteus 21:28–32 kan du fremdeles si «ja» nå og dra av gårde. Gud vil fortsatt ta imot din lydighet, til tross for din tidligere nøling eller ulydighet.
Spørsmål: I Joh 3:3, står det på gresk «født på ny» eller «født ovenfra»?
Svar: Det greske ordet anothen kan bety begge deler, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 281, og *Hard Sayings of the Bible*, s. 495.
Spørsmål: I Joh 3:1–21 nevner Bart Ehrman at Jesus i samtalen med Nikodemus bruker en gresk dobbeltbetydning (ordspill): «ovenfra» og «for andre gang» ville vært forskjellige på arameisk. Ehrman tror ikke at Jesus kunne snakke gresk.
Svar: Ehrman er amerikaner, og det er vanligvis færre som snakker to språk i USA enn i Europa og andre kulturer. Nasaret, der Jesus vokste opp, lå bare 15 til 20 miles fra ikke-jødiske, gresktalende folk i vest, nord eller øst. Mynter fra Galilea hadde vanligvis gresk skrift på seg. Øst for Galilea lå en region de kalte «Dekapolis», som er gresk for «ti byer».
I Apostlenes gjerninger 9:36 ble Tabita (hebraisk) også kalt Dorcas (gresk), og begge navnene betyr «gaselle».
Nikodemus kommer fra «nike» og «demos». Dette betyr IKKE en ikke-republikansk velger som går i joggesko! Det er snarere et gresk navn som betyr «folkets seierherre». La oss nå for argumentets skyld anta at noen med et tradisjonelt gresk navn, som snakket med en person fra en liten region omgitt på tre sider av gresktalende folk, bestemte seg for å føre samtalen på arameisk, hebraisk eller til og med et annet språk enn gresk. La oss nå anta at selv om begge hadde kunnskap om gresk, tror du virkelig at det ikke er noen mulighet for at de ville si en eneste setning eller frase på det språket?
På den annen side, selv om den opprinnelige betydningen var «født på ny» på arameisk og ikke en dobbeltbetydning med «født ovenfra», ville passasjen fremdeles gi fullstendig mening selv om det ikke var noen dobbeltbetydning.
Spørsmål: I Joh 3:3, underviste Jesus om reinkarnasjon da han nevnte å bli født på ny?
Svar: Nei. Han underviste om en «andre» fødsel, ikke hundrevis eller tusenvis av gjentatte fødsler. Jesus underviste om en fødsel ved Ånden, ikke en fysisk fødsel. Reinkarnasjon ville være i strid med at mennesket bare dør én gang, slik det står i Hebreerbrevet 9:25–28, og ville ikke gi mening for mennesker som blir sendt til himmelen eller helvete etter sin ene død. Se den omfattende drøftingen av Hebreerbrevet 9:25–28 for mer informasjon.
Spørsmål: Er det i Joh 3:5 bare en liten «salvet klasse» på 144 000 som blir født på ny og lever evig i himmelen, slik Jehovas vitner lærer (Vakttårnet, 15. februar 1986, s. 14)?
Svar: Nei. Først hva Jehovas vitner lærer, og deretter hvorfor en del av deres lære er så farlig.
Jehovas vitner lærer at de av Jehovas vitner som ikke er en del av de 144 000, vil leve evig, men det vil være i paradiset på jorden, ikke i himmelen.
Men i Romerbrevet 8:9 står det: «Dere er imidlertid ikke styrt av kjødet, men av Ånden, hvis Guds Ånd bor i dere. Og hvis noen ikke har Kristi Ånd, tilhører han ikke Kristus. Men hvis Kristus er i dere, er kroppen deres død på grunn av synden, men ånden deres er levende på grunn av rettferdigheten.» Så hvis Kristus ikke er i deg, tilhører du ikke Kristus. 1. Johannes 5:12 og 1. Peters 1:23 inneholder lignende lære.
Spørsmål: Kan du vennligst forklare forskjellen mellom å skape og gjenskape, å bli født og gjenfødt, å bli skapt og gjort ny i Joh 3:3–21?
Svar: «Re-» betyr ganske enkelt «igjen». Det er tre aspekter ved spørsmålet ditt.
Fortid: Alle av oss, både troende og ikke-troende, ble skapt av Gud, i Guds bilde. Alt som eksisterer, ble skapt av Gud Faderen gjennom Jesus Kristus. Det finnes ingenting og ingen som ikke ble skapt, bortsett fra at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd aldri ble skapt, men alltid har eksistert som Gud i treenigheten.
Nåtid: Men vi ble skapt som falne, med en syndig natur, og utenfor Guds frelse. Vi trenger å bli «gjenopprettet» eller «født på ny», ikke fra vår mors liv, men gjennom en åndelig gjenfødelse ved Den Hellige Ånd (Joh 3:3-21). Dette skjer når vi setter vår tro til Jesus.
Fremtid: Da menneskeheten falt og mistet herredømmet over jorden, ble selve skapelsen underlagt forfall (Rom 8:20-21). Gud vil rense alt med ild (2. Pet 3:10) og skape nye himler og en ny jord (Åp 21).
Spørsmål: Hva betyr det å bli født på ny i Joh 3:3-8?
Svar: Billy Graham skrev en hel bok om dette emnet, med tittelen «How to Be Born Again». Kort sagt er «å bli født på ny» det Gud gjør med deg gjennom Den Hellige Ånd når du setter din tro til Ham. Dette innebærer å
1. Tro på den ene, sanne Gud, at Han er skaperen av alt, og anerkjenne Hans herredømme over deg. Tro at Han har åpenbart Sin sannhet for oss i Sitt ord, Bibelen.
2. Bekjenne at du er skilt fra Gud på grunn av synd, og at du er maktesløs når det gjelder å bli forsonet med Ham. Problemet er ikke bare de ytre handlingene vi har gjort eller unnlatt å gjøre, men også hvem vi er på innsiden.
3. Stol på den sanne Kristus. Da det var umulig for syndere som oss å komme til Gud, gjorde Gud det mulig ved å sende Jesus Kristus til jorden i menneskelig skikkelse, født av jomfru Maria, for å leve et syndfritt liv. Han døde på korset, og hans legeme og blod ble et sonoffer for vår synd. Han ble oppreist i legemet på den tredje dagen og steg opp til himmelen.
4. Rop til Gud. Alle som påkaller Herren, skal bli frelst, og hvis du omvender deg fra dine synder og ber Jesus om å være Herre og Frelser i ditt liv, vil du bli frelst. Han vil gi deg et nytt liv og sette i gang prosessen med å gjøre deg mer lik Kristus. Etter at du dør, vil du komme til himmelen og være sammen med Gud for alltid.
Spørsmål: Står det i Joh 3:5 at det er umulig å komme til himmelen uten å ha Den Hellige Ånd?
Svar: Nei, Jesus sa faktisk ikke det. Jesus sa at uten å bli født av vann og Ånd, kan man ikke komme inn i Guds rike.
Guds rike og himmelen er ikke det samme. Himmelen er stedet de troende kommer til når de dør. Wycliffe Bible Dictionary, s. 991, sier at mange lærer at Guds rike refererer til Kristi åndelige herredømme i hjertene til de frelste. International Dictionary of the Bible, s. 568, sier at ordet «rike» generelt kan bety a) det riket som kongen hersker over, b) folket som kongen hersker over, eller c) selve herskerstyret. «The New International Bible Dictionary» (1962, IVP) sier at Guds rike har både nåværende og fremtidige aspekter. Det er altså klart at Guds rike er bredere enn himmelen, ettersom det inkluderer nåværende jordiske aspekter. Himmelen kan være bredere enn Guds rike, ettersom det er mulig at spedbarn og andre ikke blir en del av Guds rike før de kommer til himmelen.
Spedbarn har ikke Den Hellige Ånd, men det er likevel allment akseptert at ingenting i Bibelen sier at de ikke kan komme til himmelen.
De fleste troende i Det gamle testamente hadde ikke Den hellige ånd, men de ble likevel ikke permanent utestengt fra himmelen.
Ingen av disse gruppene kan sies å ha levd på jorden som en del av Guds rike (med Kristus som regent), men de kan likevel være i himmelen.
Oppsummert er Ånden nødvendig for at noen på jorden skal være en del av Guds rike. Imidlertid er «Guds hender ikke bundet» når det gjelder de gamle testamente-helgene, spedbarn, de alvorlig psykisk utviklingshemmede og de som ikke har mulighet til å høre evangeliet.
Spørsmål: Hva er «vannet» her i Joh 3:5, helt kort sagt?
Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Det greske uttrykket kan bety «vann og Ånd» eller «vann, ja, til og med Ånden». Dette kan altså bety «vann, som symboliserer Ånden». Aland et al.s greske Nye Testamente (3. utgave 1975) sier at kai betyr «og, også, men, til og med; det vil si, nemlig»; Kenneth S. Wuests utvidede oversettelse bruker også ordet «til og med».
2. Vann som følger med den fysiske fødselen er det noen, med Augustin i spissen, har ment. Jesus ser imidlertid ut til å snakke om bare én fødsel, ikke to; denne metaforen finnes ikke i resten av Bibelen eller i den jødiske kulturen frem til denne tiden. Vi kjenner ikke til noen tidlige gresktalende kristne som tolket verset på denne måten.
3. Andre sier at «vann» betyr Guds ord (hovedsakelig basert på Efeserne 5:26). Den eneste fordelen med dette synet er at det unngår problemer knyttet til påstanden om at vannbaptismen er avgjørende. Betyr dette at Nikodemus og fariseerne var halvveis gjenfødte, fordi de kjente Guds ord i Det gamle testamente? – Selvfølgelig ikke. Denne tolkningen åpner også døren for den feilen som kalles ultradispensasjonalisme, nemlig at vannbaptismen ikke skal praktiseres i dag. Dessuten er det ikke kjent at en eneste gresktalende kristen forstod Johannes 3:5 på denne måten, og dette forutsetter at Jesus må irettesette Nikodemus for ikke å ha forstått et Nytt Testamente som ennå ikke var skrevet.
4. Anvendelsen på dåpen er det de tidlige kirkeforfatterne enstemmig lærte, selv om komplementære betydninger ikke ble utelukket. De mange vaskebassengene i tempelet var der slik at folk kunne følge de gammeltestamentlige reglene for renselse. Var Johannes Døperens kraftfulle tjeneste meningsløs? -Bare i de lukkede sinnene til noen fariseere. Det kunne forventes at Jesus ville irettesette Nikodemus, læreren, for at han ikke forsto omvendelsen, behovet for renselse og den nødvendige indre renselsen som dåpen representerer, før en person kunne bli akseptert som en del av Guds rike.
5. Guds rike er ikke himmelen, fordi det omfatter det troende kan være en del av mens de lever på jorden. Vannbaptismen er en viktig del av å bli med i Guds kirke på jorden i dag. Imidlertid bør spedbarn, de gamle testamente-hellige, de som er alvorlig psykisk utviklingshemmede, og muligens andre være glade for at det er Gud som sender mennesker til himmelen, ikke dåpsvannet.
Spørsmål: Hva er «vannet» her i Joh 3:5?
Svar: Alle er enige om at ånden er Den Hellige Ånd, som er involvert i den nye fødselen, men ekte kristne har ulike synspunkter på vannet. Nedenfor er det oppført noen fakta som er relevante for å fastslå den riktige tolkningen, og deretter ulike synspunkter på vannet, fordeler og ulemper, samt hvem som har disse synspunktene.
Relevante fakta:
Det greske språket indikerer bare én fødsel, av vann og Ånd, ikke to. Det greske ordet for «og», kai, kan bety «og» eller «selv/nemlig». I Wuests *The New Testament: An Expanded Translation* står det: «er født av vann som kilde, selv av Ånden som kilde, kan han ikke komme inn i Guds rike.»
Jødene brukte ikke bildespråk om vann i forbindelse med fysisk fødsel før flere århundrer etter Jesus.
I Jerusalem, der de talte, hadde tempelet mange steder for rituell renselse, kalt mikvaer.
Johannes Døperen skapte stor oppstandelse på denne tiden med sin forkynnelse om dåp til omvendelse.
Dåpen eksisterte allerede før Johannes Døperen, da konvertitter til jødedommen ble døpt. Dåpen sto dermed for omvendelse, renselse og konvertering. Ifølge Wycliffe Bible Dictionary s. 441 praktiserte også den jødiske sekten i Qumran dåp ved neddykking.
Nikodemus kjente allerede hele Guds ord på den tiden, siden Det nye testamente ennå ikke var skrevet.
Alle fariseere, når de så mikvaene, burde bli minnet om de mange påbudene om rituell renselse i Det gamle testamente og vannet til renselse i Esekiel 36:25–27.
Alle de tidlige kirkelige skriftene vi har som nevner Johannes 3:5, helt frem til ca. 400 e.Kr., forstår enstemmig Johannes 3:5 som en henvisning til renselse ved dåp.
Titus 3:5 har en formulering som ligner svært på Johannes 3:5, der det står «vask til gjenfødelse og fornyelse av/ved Den Hellige Ånd»
Det er Guds rike Jesus refererer til her, ikke himmelen eller frelsen. Se forrige spørsmål for en drøfting av dette.
ULIKE SVAR:
1. Fysisk fødsel.
Slik fostervannet fra mors liv er knyttet til fødselen, er Den Hellige Ånd knyttet til den andre fødselen. Nikodemus spurte om å bli født en gang til i sin mors liv, og Jesus brukte denne tautologien for å lede Nikodemus’ tanker fra mors vann ved den første fødselen til det åndelige/dåpsvannet ved den andre fødselen.
Jødene brukte imidlertid aldri vann som et bilde på fødsel før minst flere århundrer etter Jesus. Dessuten ville dette være en tautologi; og å fortelle en person at vedkommende må bli født som et menneske, er ikke særlig hjelpsomt.
I tillegg tyder den greske grammatikken på at vannet og ånden ikke er to separate ting, men én og samme ting, ifølge *New Geneva Study Bible*, s. 1665, og *Hard Sayings of the Bible*, s. 495.
Likevel kan man ikke legge for stor vekt på den greske grammatikken, for Jesus snakket sannsynligvis til Nikodemus på arameisk eller hebraisk, ikke gresk.
Dette synet, kombinert med synet på dåpen, ble først fremmet av Augustin av Hippo i hans preken over Johannes 2:23–3:5 (ca. 400 e.Kr.). (Augustin snakket latin og sa i sine Bekjennelser at han ikke likte gresk, noe som hindret ham i å utvikle seg for mye i det.) En henvisning til fysisk fødsel er også synspunktet til Ron Rhodes i *Complete Book of Bible Answers* s. 211, og Warren Wiersbe i *Nelson’s Quick Reference* (s. 390).
2. Vannet symboliserer Guds ord.
Salme 119:9 nevner at en ung mann kan holde sin vei ren ved å leve i samsvar med Guds ord (selv om det ikke nevnes noe om vann her)
Efeserne 5:26 sier at Kristus renset menigheten med vannets vask gjennom/ved/med/i ordet.
I Johannes 15:3 sier Jesus at de er rene gjennom det ordet Jesus har talt til dem. (Det nevnes imidlertid ikke noe om vann.)
Jakob 1:18 sier at vi er født gjennom ordet. (det nevnes imidlertid ikke noe om vann)
1. Petersbrev 1:23 sier at vi er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds ord. (det nevnes imidlertid ikke noe om vann)
Men hvordan sa Jesus egentlig til Nikodemus at han skulle bli «født av ordet»? Husk at Efeserne, Johannes 15:3 og 1. Petersbrev 1:23 ikke var relevante for Nikodemus, siden Det nye testamente ennå ikke var skrevet. Nikodemus kjente allerede til alle Guds skrifter som fantes. Betyr dette at Jesus fortalte Nikodemus at han allerede var halvveis i mål fordi Nikodemus kjente Det gamle testamente? Tanken om at Jesus roste Nikodemus for hans forståelse er langt fra meningen med dette verset.
Tvert imot uttrykte Jesus overraskelse over at Nikodemus, en lærer i Israel, ikke forsto. I motsetning til saddukeerne ble Nikodemus og fariseerne aldri beskyldt for å ikke kjenne Guds ord. Da Jesus henviste til vannet, snakket han om noe som Nikodemus, som jødisk lovlærer, allerede ville kjenne til. Hva var det Jesus irettesatte Nikodemus for? Omtrent 200 år før Kristus hadde jødene under fariseerne glidd bort fra forståelsen av hellighet, kjærlighet og det åndelige forholdet til Gud, til en religiøs loviskhet. En som hadde studert Det gamle testamente, burde ha visst mer om omvendelsen og renselsen knyttet til rituell vask, og den viktige rollen Den Hellige Ånd ville spille, slik Joel og andre profeter hadde sagt.
Hvis man kan tolke ordet «vann» i strid med dets bokstavelige betydning, hvorfor kan da ikke ultra-dispensasjonister også tolke ordene «vann» og «dåp» i andre passasjer i Det nye testamente i strid med deres bokstavelige betydning? Se også neste spørsmål for en nærmere drøfting av dette avsnittet.
Dette synet fremmes i *1001 Bible Questions Answered*, s. 225–226, av James Boice, og i *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1478 (og s. 1948 for Efeserne 5:26).
3. Ytre renselse gjennom vannbaptismen, som indikerer indre omvendelse og renselse
Nikodemus ville være kjent med metaforen om vannbaptismen som renselse, basert på Esekiel 36:25–27, Toraen og andre skriftsteder. Se også synspunktene 3a og 3b.
Man kunne imidlertid neppe forvente at Nikodemus skulle forstå den fullstendige kristne dåpen, ettersom bare renselsene i Det gamle testamente og Johannes’ dåp var blitt åpenbart. Jesus forventet at Nikodemus allerede skulle ha vært i stand til å forstå dette. Å si at dette kun refererer til den kristne dåpen, kan derfor ikke være riktig.
Likevel, da Jesus i Johannes 6:51-56 talte om sin død og nattverd, talte han ikke bare om den kristne dåpen, men de var allerede svært kjent med dåpen til omvendelse, takket være Johannes.
Dette synet fremmes av:
Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) «Homilier om Johannes», homilie 25, s. 87–90
Gregor av Nazianzus (330–391 e.Kr.) Tale om den hellige dåp, kap. 8, s. 362
F.F. Bruce i *Hard Sayings of the Bible*, s. 495–496
Jamieson, Fausset, Brown
Harper’s Bible Commentary.
3a. Vannet symboliserer gjenfødelsen gjennom dåpen.
De tidlige kirkeforfatterne delte dette synet.
Imidlertid nevner *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 281, at denne tolkningen strider mot å bli frelst ved tro alene, slik Efeserne 2:8–9 og Johannes 3:16 viser.
Dette synet fremmes av
Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.) i «Første apologetikk», kapittel 61, s. 183
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) i fragment 34, s. 574
Tertullian (198–220 e.Kr.) i «Om dåpen», kap. 12
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) i «Epistel 71», kap. 1, s. 378
Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) «Tale om den hellige dåp», kapittel 8, s. 362
Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) «Om Ånden» 15:35, s. 22
Ambrosius av Milano (378–381 e.Kr.) «Om Den Hellige Ånd», bok 3, kap. 10, 63–64, s. 144
Apostoliske konstitusjoner (375–380 e.Kr.) bok 6, avsnitt 3, kap. 15, s. 456 (Dette var et forfalsket verk med en tidlig datering. Blant annet støtter det også barnedåp.)
3b. Vannbaptismen er et ytre tegn på indre renselse ved Ånden.
De fleste tolkere som avviser punkt 3, gjør det utelukkende på grunnlag av at 3a ikke er korrekt, uten å undersøke alternativet i 3b. Johannes 3:5 viser på ingen måte «mekanismen» for hvordan vannbaptismen forholder seg til Guds rike, bare at den gjør det. Vår vannbaptisme frelser oss ikke mer enn vår omvendelse, vår kjærlighet, vår tro eller vår lydighet mot Gud frelser oss. Det ville imidlertid være feil å benekte at alle fire har en sammenheng med Guds rike.
Den greske konjunksjonen «kai» er det vanlige ordet for «og», men det kan også bety «til og med/nemlig». Selv om det sannsynligvis betyr «vann og ånd», kan det altså også bety «vann, nemlig ånden».
Da Johannes Døperen oppfordret folket til å omvende seg, spurte ingen: «Hva er dette nye som kalles dåp, som du utfører?». Årsaken er at tempelet i Jerusalem var fylt med mikvaer, som lignet på døpefonter for renselse av de troende. Det umiddelbare publikummet her var Nikodemus, og Lukas kritiserer fariseerne i Lukas 7:29-30 for å ha avvist Guds hensikter for seg selv ved ikke å la seg døpe av Johannes.
Å tolke Johannes 3:5 på denne måten kan imidlertid virke som om man gjør dåpen (enten Johannes’ dåp eller den kristne dåpen) til et krav for frelse.
Likevel var Johannes’ dåp et skritt på veien mot frelsen, ikke noe som i seg selv brakte frelsen. I Apostlenes gjerninger 2:38 sa Peter at folket måtte omvende seg og la seg døpe, og da ville de motta Den Hellige Ånd. Hebreerbrevet 4:2 sier at noen ikke ble frelst fordi de ikke delte troen (eller kombinerte den med tro). Ting som omvendelse, tro og lydighet, inkludert lydighet i vannbaptismen, er bevis på at vi mottar frelsen, ikke det som frelser oss.
Dette synet fremmes av:
The Applied New Testament Commentary, s. 368
Matthew Henrys kommentar sier at «det er sannsynlig at Kristus hadde blikket rettet mot dåpsordinansen».
4. Vann symboliserer omvendelse.
De som konverterte til jødedommen, gjennomgikk en dåpsseremoni. Jesus antydet at man måtte omvende seg for å oppleve den nye fødselen. Dermed sa Jesus «ved omvendelse og ved Ånden». Dette synet utelukker ikke at man også kan tro på andre synspunkter.
Men mens jødiske omvendte ble vasket, var det mer vanlig at jøder vasket seg for rituell renselse. Dette synspunktet er kanskje ikke så mye feil, som et for snevert syn på punkt 3.
Dette synet fremmes av:
IVP Bible Commentary: New Testament (1993) s. 270.
5. Vannet står for Johannes Døperens dåpsvirksomhet, og Ånden for Jesu tjeneste.
Ingen på den tiden kunne tenke på «dåp» og «nye ting» i samme setning uten å tenke på Johannes Døperens tjeneste.
Dette synet fremmes av F.B. Meyer i The Gospel of John, s. 64. The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 281, gir fem synspunkter, men anbefaler kun dette synet som det som har «fordelen av både historisk korrekthet og teologisk aksept». The Life Application Bible gir ulike synspunkter, hvorav ett er den omvendelsen som Johannes Døperens tjeneste symboliserte.
6. Vann er et bilde på utgytelsen av Ånden i gammeltestamentlig tid.
Jesus sa i Johannes 7:38: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt: ‘Strømmer av levende vann skal strømme ut fra ham.’ Han snakket om Ånden, som de som trodde på ham senere skulle motta. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort.» I «The New Geneva Study Bible» s. 1676 står det at selv om dette ikke er et eksakt sitat fra noen skriftsted i Det gamle testamente, kan det være en generell henvisning til både Jesaja 44:3 og Esekiel 36:25–27. Titus 3:5 har en formulering som ligner svært på Johannes 3:5, der det står «vask til gjenfødelse og fornyelse av/ved Den Hellige Ånd». Selv om Apostlenes gjerninger viser noen spesielle tilfeller, var det vanlig at kristne ble døpt med bokstavelig vann og Den Hellige Ånd.
I Toraen brukes imidlertid vann til rituelle renselser, ikke til utgytelsen av Ånden. Dessuten påpeker «Believer’s Bible Commentary» s. 1478 at hvis vannet ikke representerte noe mer enn Åndens virke, ville verset tilsynelatende si «med mindre man er født av Ånden og Ånden», noe som ville være overflødig.
1. Johannes 5:8 snakker om vann, Ånd og blod. Siden Ånden og blodet er forskjellige, er vannet også annerledes.
Dette synet fremmes av «New Geneva Study Bible» s. 1665.
The Companion Bible sier at det er «åndelig vann» snarere enn bokstavelig vann. IVP Bible Commentary: New Testament sier at det greske uttrykket enten kan oversettes med «vann og Ånden, eller vann, det vil si Ånden».
MIN KONKLUSJON:
1. er ikke spesielt overbevisende. Den gir bare mening hvis man nedtoner presisjonen i det greske språket og mener at Jesus fortalte Nikodemus at man måtte bli født fysisk.
2. bygger på at Jesus irettesetter Nikodemus for å ha forstått en skriftsted som ennå ikke var skrevet. For noen er dette synet nødvendig på grunn av oppfatningen om at hvis «dåp» må bety den feilaktige læren om gjenfødelse gjennom dåpen, kan det ikke være dåp.
3a. er ubibelsk, ettersom Apostlenes gjerninger 10 viser at mennesker kunne bli frelst og motta Den Hellige Ånd før vanndåpen.
3b, 4 og 5 kan alle knyttes sammen. Dette synet har fordelen av den bokstavelige betydningen, samt den allmenne forståelsen i den gresktalende tidlige kirken.
6. har ingen fordel, bortsett fra som en sekundær implikasjon av 3b, 4 og 5.
Kanskje bør vi fokusere mindre på «hva dette ville bety for meg» og i stedet se på «hva dette ville bety for Nikodemus og de tidlige kristne». Det mest sannsynlige svaret er en kombinasjon av 3b, 4 og 5. Selv om synspunktene 2 og 6 innebærer symbolikk, ville ikke Nikodemus ha oppfattet dem som den primære betydningen, og de ble ikke anerkjent av noen kjente gresktalende kristne.
I *When Critics Ask*, s. 406, diskuteres også noen av synspunktene, uten at man forplikter seg til et bestemt synspunkt.
Spørsmål: Er «gjenfødelse gjennom dåpen» i Joh 3:5 sant, altså troen på at vanndåpen er nødvendig for frelsen?
Svar: Nei. Hedningene som ble fylt av Den Hellige Ånd og talte i tunger i Apg 10:44–48, før de ble døpt med vann, mente sannsynligvis ikke det. Jesus mente tilsynelatende heller ikke det da han snakket til tyven på sin høyre side. Man kunne prøve å hevde at tyven på korset levde før Jesu oppstandelse, men da ble også Jesu ord til Nikodemus uttalt – og var sanne – før Jesu oppstandelse. Selvfølgelig skjedde alt dette før Den Hellige Ånd kom på pinse og før den kristne dåpen fantes; Johannes’ dåp og de gamle testamentiske renselsene var alt de kjente til.
Men hvis en tolkning av et vers gjør at en del av verset blir helt meningsløs, så er den tolkningen utvilsomt feil. Så hva er meningen med Jesu ord her?
Svaret ligger implisitt i Lukas 7:29–30, der det ble sagt at fariseerne og lovkyndige hadde forkastet Guds hensikt for seg selv. Årsaken som oppgis, er at de ikke hadde blitt døpt av Johannes. Vannbaptismen er verken et meningsløst ritual eller bare noe valgfritt, som korøvelse, for å vise spesiell kjærlighet til Gud. Hvis en person med full kunnskap avviser vannbaptismen og sannheten den representerer, har vedkommende forkastet Gud. Med mindre vedkommende omvender seg, kommer vedkommende ikke til himmelen.
Spørsmål: I Joh 3:5, hvis noen trodde på den feilaktige læren om gjenfødelse gjennom dåpen, ville det da være en kjetteri som fører til sjelenes undergang?
A: Nei. Dette spørsmålet er viktig, ikke for å lære oss sannheten, men for å gi oss et perspektiv på hvilke typer feil vi bør og ikke bør splitte oss over. Siden vi bør ta på alvor påbudet i Romerbrevet 15:7 om at vi skal akseptere hverandre akkurat slik Kristus aksepterte oss, må vi vite hvilke typer feil folk kan ha og likevel være ekte kristne.
Tidlige campbellittiske grupper lærte om gjenfødelse gjennom dåpen, og de fleste grupper innen Kristi kirke tror på syndenes forlatelse gjennom dåpen. Andre protestantiske trossamfunn gjør ikke det. Katolikker, ortodokse og anglikanere har lært en form for gjenfødelse gjennom dåpen, selv om den er svært forskjellig fra den som praktiseres i Kristi kirke. Men hvis du trodde at bare ufrelste kjettere kunne tro på gjenfødelse gjennom dåpen, bør du ikke lenger omtale Justin Martyr, Irenaeus, Tertullian, Basilius, Gregorius av Nazianzus, Ambrosius av Milano, Augustinus, Prosper av Aquitaine, Cyprianus og sannsynligvis Athanasius som kristne. Her er hva de sa om Johannes 3:5 og dåpen.
Justin Martyr, som skrev ca. 138–165 e.Kr., sier i sin Første apologetikk, kap. 61, s. 183: «Deretter føres de av oss til et sted hvor det er vann, og blir gjenfødt på samme måte som vi selv ble gjenfødt. For i navnet til Gud, Faderen og Herren over universet, og til vår Frelser Jesus Kristus, og til Den Hellige Ånd, mottar de da renselsen med vann. For også Kristus sa: ‘Dersom dere ikke blir født på ny, skal dere ikke komme inn i himmelriket…’ Og for denne [riten] har vi lært denne begrunnelsen fra apostlene.»
Irenaeus sa i fragment 34, s. 574: «Det var ikke uten grunn at Naaman i gamle dager, da han led av spedalskhet, ble renset da han ble døpt, men [det tjente] som et tegn for oss. For slik som vi er spedalske i synd, blir vi renset fra våre gamle overtredelser ved hjelp av det hellige vannet og påkallelsen av Herren; vi blir åndelig gjenfødt som nyfødte barn, akkurat som Herren har erklært: ‘Med mindre en mann blir født på ny gjennom vann og Ånden, skal han ikke komme inn i himmelriket.’”
Tertullian i Om dåpen, kap. 12, s. 674–675, «Når imidlertid forskriften [som ifølge Tertullian er sann] fastslås at ‘uten dåp kan ingen oppnå frelse’ (hovedsakelig på grunnlag av Herrens uttalelse: ‘Dersom ikke en blir født av vann, har han ikke liv’), oppstår det umiddelbart nøye, ja snarere dristige tvil hos noen, ‘hvordan, i samsvar med dette prinsippet, kan frelsen oppnås av apostlene, som – med unntak av Paulus – vi ikke finner døpt i Herren? … Og nå skal jeg, så langt jeg er i stand til det, svare dem som hevder ‘at apostlene var udøpte.’”
Cyprianus i Brev 71, kap. 1, s. 378: «… med mindre de også mottar Kirkens dåp. For først da kan de fullt ut bli helliget og bli Guds sønner, hvis de er født av hvert sakrament; siden det står skrevet: ‘Med mindre en blir født på ny av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike’.» (Se også Brev 72, kap. 22, s. 385)
Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) i «Tale om den hellige dåp», kap. 8, s. 362: «Og siden vi er skapt av to deler, nemlig kropp og sjel, og den ene delen er synlig, den andre usynlig, er også renselsen todelt, ved vann og Ånden; den ene mottas synlig i kroppen, den andre virker sammen med den usynlig og utenfor kroppen;… For, for å si det med ett ord, skal dåpens kraft forstås som en pakt med Gud om et nytt liv og en renere livsførsel.»
Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) Om Ånden, kapittel 15:35, s. 22 «Derav følger det at svaret på vårt spørsmål om hvorfor vannet ble knyttet til Ånden, er klart: Årsaken er at det i dåpen ble satt to mål; på den ene siden å ødelegge syndens legeme, slik at det aldri skal bære frukt til døden; på den andre siden å leve i Ånden og bære frukt i hellighet…»
Athanasius, en av arkitektene bak den nikenske trosbekjennelsen, hadde en høy oppfatning av dåpen, selv om han ikke kommenterte Johannes 3:5 i seg selv. Jeg har ennå ikke klart å finne ut om han trodde på gjenfødelse gjennom dåpen eller ikke.
Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) nevnte ikke gjenfødelse gjennom dåpen, men til orientering er dette hva han sa i sin preken om Johannes 3:5. Johannes Chrysostomos’ prekener over Johannes-evangeliet, preken 25, kap. 2, bind 14, s. 89. «Hva er da formålet med vannet? Også dette skal jeg fortelle dere senere, når jeg åpenbarer det skjulte mysteriet for dere. ... I dåpen oppfylles løftene i vår pakt med Gud: begravelse og død, oppstandelse og liv; og alt dette skjer på én gang.»
Ambrosius av Milano (378–381 e.Kr.) i *Om Den Hellige Ånd*, bok 3, kap. 10.64, s. 144, sa om Johannes 3:5: «Hvem er den som er født av Ånden og blir til Ånd, om ikke den som er fornyet i Ånden i sitt sinn? Dette er helt sikkert den som er gjenfødt ved vann og Den Hellige Ånd, siden vi mottar håpet om evig liv gjennom gjenfødelsens vask… For hvem er den som er døpt med Den Hellige Ånd, om ikke den som er født på ny gjennom vann og Den Hellige Ånd?»
Ambrosius trodde også at dåpen hadde kraft, i og med at dåpen åpner himmelriket for spedbarn (Om Abraham 2:79)
Augustinus av Hippo trodde også på dåpens virkning. Han trodde på den feiloppfatningen at døpte spedbarn kom til himmelen, mens udøpte spedbarn havnet i helvete.
Prosper av Aquitaine trodde også på den samme feiloppfatningen, nemlig at vannbaptismen fjerner arvesynden og tidligere personlige synder hos både de utvalgte og de fortapte. (Svar til gallerne, artikkel 2 og 3).
Som en avsluttende bemerkning: Den motsatte feiloppfatningen, nemlig at kristne ikke bør praktisere vannbaptismen, er en del av den feiloppfatningen som kalles «ultra-dispensasjonalisme». For mer om dette, se de tre spørsmålene knyttet til 1. Korinterbrev 1:17.
Spørsmål: Siden Joh 3:13 synes å si at ingen noensinne har steget opp til himmelen, hva med Elia og Enok osv.? Eller hva med alle de hellige i Det gamle testamente? Hvor var de, hvis ikke i himmelen? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)
Svar: Selv om Elia ble ført opp i himmelen, var det ingen som på egen hånd steg opp fra jorden til selve himmelen før Jesus gjorde det. La oss først se på hva Bibelen sier om Elia og Enok, og deretter om de troende i Det gamle testamente generelt.
Elia og Enok: 1. Mosebok 5:24 sier at Enok vandret med Gud, og at Gud deretter tok ham bort. Det står ikke nøyaktig hvor Gud førte Enok, selv om jeg er sikker på at Enok var svært glad for å være der. 2. Kongebok 2:1,11 sier at Elia ble ført opp til himmelen. Det hebraiske ordet for himmelen her, shameh (Strong’s 8064), betyr både himmel og himmelen. Det brukes for eksempel for å bety himmel i 1. Mosebok 15:5; 1. Mosebok 26:4 (der stjernene er); 1. Mosebok 16:4; 1. Kongebok 18:45 (der regnet kommer fra). Men vi vet at Elia forlot denne verden for å være sammen med Gud.
«The Believer’s Bible Commentary» s. 1479 nevner at Bibelen ikke sier at Elia og Enok steg opp [av egen kraft] til himmelen; snarere ble de ført opp til himmelen.
Troende før Kristus: Alle mennesker havnet i dødsriket, som oversettes med «graven». Jødene skiller imidlertid mellom to deler: fengsel og paradis. Da Jesus døde på korset, sa han ikke til tyven til høyre: «I dag skal du være med meg i himmelen.» Han sa snarere: «I dag skal du være med meg i paradiset.» Dette er det samme stedet som Abrahams side i Lukas 16:22–26. Da Jesus sto opp fra de døde, ble paradiset tømt, og Jesus førte dem alle med seg til himmelen.
Konklusjon: Selv om Moses og de troende i Det gamle testamente var i paradiset før Jesus kom, og selv om Elia til og med ble ført opp til himmelen i en ildvogn, var det ingen som av egen kraft steg opp fra jorden, og ingen hadde steget opp til selve himmelen før Jesus gjorde det.
Spørsmål: Sammenlign Joh 3:13 («Og ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra den som kom ned fra himmelen, nemlig Menneskesønnen...») med 2 Kong 2:11 («... og Elia steg opp til himmelen i en virvelvind»). Tok Jesus feil, siden 2 Kong 2:11 viser at Elia steg opp tidligere?
Svar: Jesu oppstigning til himmelen var fundamentalt forskjellig fra Elias’ virvelvind og vogner på to måter.
1) Et mindre poeng er at det greske ordet i Johannes 3:13 (anabebeken, en form av anabaino) betyr å reise seg, klatre, stige opp osv. Jesus steg opp av egen kraft, mens Elia ble ført bort i en virvelvind.
2) Enda viktigere er det at troende før Kristi oppstandelse ikke dro til det samme stedet som Jesus snakket om. Da Jesus hang på korset, sa han ikke at tyven til høyre for ham ville se Jesus i dag i himmelen; snarere ville tyven i dag være sammen med Jesus i paradiset. I Lukas 16 snakket Jesus om «Abrahams bryst», et sted for hvile. I Efeserne 4:8, da Jesus sto opp fra de døde, åpnet han himmelens porter, slik at de gamle testamente-helgenene fra paradiset fulgte med ham. Ingen kom inn i himmelen utenom Jesus eller før Jesus.
Spørsmål: I Joh 3:13 og Joh 6:38,42, er Kristi nedstigning fra himmelen bare et åndelig, symbolsk faktum, ikke et materielt faktum, slik bahá’íene lærer i *Some Answered Questions*, s. 103–105?
Svar: Nei. ‘Abdu’l-Bahá hevder dette fordi det i Johannes 3:13 og følgende står: «… men han som kom ned fra himmelen, nemlig Menneskesønnen som er i himmelen», på den tiden da Jesus var på jorden. (s. 103).
For det første er denne siste setningen en variasjon i manuskriptene som ikke finnes i de eldste manuskriptene, selv om den finnes i det senere bysantinske leksjonariet. Det er merkelig å basere en lære på bare én variant.
For det andre kan Jesu guddommelige natur fortsatt betraktes som til stede både i himmelen og på jorden.
Til slutt, og viktigst av alt: Selv om man godtar manuskriptvariasjonen, står det i samme vers at Jesus kom ned fra himmelen. Det er enkelt å vise ut fra Bibelen at Jesus eksisterte i himmelen før inkarnasjonen, og at den samme Jesus «kom ned» er et konkret faktum.
Spørsmål: Hvordan hadde en bronseorm i ørkenen i Joh 3:14 noe med Jesus å gjøre?
Svar: I 4. Mosebok 21:4–9 straffet Gud israelittene for deres synder ved at de ble bitt av giftige slanger. Men Gud sørget for en måte de kunne bli helbredet på. Gud påla dem å lage et bronsebilde som lignet på slangene de var blitt bitt av. Når de så opp på den bronseormen, skulle de leve.
At Gud etablerte denne analogien, virker spesielt treffende her. Vi lider under skyldfølelsen og konsekvensene av våre synder. Jesus, som var uten synd, tok straffen for våre synder på seg. Når vi ser opp til Jesus, skal vi leve.
Spørsmål: I Joh 3:15; 10:28; 17:3 – betyr det greske ordet for «evig», aionion, bare «til tidens ende»?
Svar: Selv om dette ordet bokstavelig talt betyr «til tidens ende», betyr det evig, da det også refererer til Guds herlighet og vesen. Dette er det eneste ordet grekerne hadde til rådighet for å uttrykke evighet.
Spørsmål: I Joh 3:16, elsker Gud mennesker som ikke er frelst, eller hater Han dem?
Svar: Gud elsker dem. Men for å bruke en grov analogi: Når et barn har feber, er smittsomt og er i ferd med å kaste opp over deg, vil du gjerne holde det søte, bedårende barnet ditt i fremtiden, men kanskje ikke akkurat nå.
Gud kan både hate synd og likevel være barmhjertig mot alle. Men Gud vet at de utvalgte kan se frem til evigheten med Ham, mens de ikke-utvalgte ikke kan det.
Spørsmål: Er det i Joh 3,16 en selvmotsigelse at Kristi død både er et offer og en kosmisk begivenhet? (Rudolph Bultmann lærte dette)
Svar: Nei. Tenk deg et øyeblikk at en liten maur plutselig fikk kroppen, noe av intelligensen, men bare litt av kunnskapen til et menneske. Enten ville mauren innse at det finnes situasjoner og ting som ligger utenfor dens tidligere forståelse, eller så ville mauren se motsetninger overalt. Hvordan kunne for eksempel en bille spise en person uten å skade ham? Og hvilken forskjell gjør det at «billen» ble produsert av Volkswagen? Hvordan kan insekter leve inne i dataprogramvare? – og så videre. Hvis du sier at noe er en motsetning, må du selvfølgelig ha et grunnlag for hvorfor det er en motsetning. Det som er vanskelig for Bultmann (eller enhver annen ikke-troende) å vise, er at de forutsetningene og kravene vi i vår tid legger til grunn for hverdagslivet på jorden, også gjelder for en tidløs, uendelig Gud som fyller himlene.
Mange mennesker har avguder som ganske enkelt er grove statuer. Noen moderne «teologer» har en mer sofistikert avgud, som lever utelukkende i deres eget sinn. Når mennesker finner på begrensninger for Gud, i stedet for å tro på det Gud har åpenbart om seg selv i Bibelen, er avgudsdyrkelse en treffende beskrivelse av den guden de beskriver.
Spørsmål: I Joh 3:16, elsker Gud hver eneste person i verden, eller bare de som skal komme til himmelen?
Svar: Ekte kristne er uenige om dette. Etter min mening består svaret av tre deler.
Til alle: Gud har kjærlighet og en viss barmhjertighet overfor alle, slik Salme 145:9,13 viser. Uansett hvor ond og avskyelig en person måtte være, ber og inviterer Gud dem likevel til å tro på Hans Sønn, be om tilgivelse og renselse for sine synder, og leve sammen i hellighet med Gud i himmelen. Som Guds tjenere er vi budbringere som er sendt for å formidle dette budskapet til alle.
De utvalgte: Gud viser spesiell kjærlighet til noen som Han ikke viste til andre. Dette skjer før de blir frelst. Noen eksempler er Jakob og Esau i Romerbrevet 9:10–12, de utvalgte og de forkastede generelt i Romerbrevet 9:22–25, og Davids og Batsebas to sønner i 2. Samuelsbok 12:15–25.
Troende?: Elsker Gud en kristen mer etter at han eller hun er frelst enn før de ble frelst? Ingen skriftsted tyder på dette, eller hvordan dette skulle forholde seg til en tidløs Gud.
Spørsmål: Siden Jesus ikke er et skapt vesen, hvordan kan han da være født av Gud, slik det står i Joh 3:16? Muslimer benekter at Jesus er født av Gud.
Svar: «Født» betyr ikke «skapt», for vi kan skape mange ting, men vi føder barn. Mange muslimer har en viss likhet i sin tro på at Koranen stammer fra Allah uten å være skapt av Allah. Før tidens begynnelse kom Jesus, som også kalles Guds Ord, fra Gud Faderen. Så på forskjellige måter sier både kristne og mange [ikke-mu'tazilittiske] muslimer at Guds Ord kom fra Gud, men var uskapet.
Spørsmål: Hvorfor kan folk i Joh 3:16 avvise Jesus og havne i helvete?
Svar: Jesus sa i Johannes 3:36 at alle som avviser ham, vil havne i helvete. Hvorfor ga Gud oss dette ansvaret – som både er fantastisk og forferdelig – å velge mellom å akseptere eller avvise Jesus, og dermed få vår evige skjebne bestemt ut fra det? Svaret kan ha å gjøre med den verdien Gud tillegger oss. Gud skapte oss i sitt bilde, ikke som roboter. Han verdsetter vår frie vilje så høyt at han lar oss velge vår skjebne og leve med vårt valg. Han lot Adam og Eva gjøre det samme, med de forferdelige konsekvensene det fikk for dem og deres etterkommere. Kanskje kunne Gud ha gått tilbake i tiden og «avskapt» Adam og Eva, men av hvilke grunner det enn måtte være, valgte Gud å la være og lot menneskets valg stå.
Spørsmål: I Joh 3:18, er alle mennesker virkelig født i en fordømt eller fremmedgjort tilstand?
Svar: I en fremmedgjort tilstand, ja. I en fordømt tilstand, ikke nødvendigvis. Selv om Augustin av Hippo og Prosper av Aquitaine lærte at alle spedbarn som dør før dåpen automatisk havner i helvete, sier ikke Bibelen det, og få kristne i dag tror på det. Mennesker blir født uten Den Hellige Ånd i seg, og ja, alle blir født adskilt fra Gud. Men i gammeltestamentlig tid kunne Gud velge å frelse mennesker som ikke hadde Den Hellige Ånd, og ingenting hindrer Gud i å frelse spedbarn i dag.
Spørsmål: I Joh 3:17; 8:15; 12:47 kom ikke Jesus for å dømme verden, eller skal Han dømme verden i henhold til Joh 5:22,27; 9:39?
Svar: Begge deler er sanne.
Første gang kom Jesus ikke for å dømme verden, men han kom snarere som et lam for å frelse den ved å dø for våre synder. En følge av Jesu komme er imidlertid at de som avviste ham, vil bli gjenstand for fremtidig dom.
Ved gjenkomsten vil Jesus komme som en løve for å dømme dem som avviser ham. Troende er beskyttet i kraft av Kristi blod, og de har ingenting å frykte fra dommen ved den store hvite tronen. De vantro bør imidlertid frykte Kristi dom over deres gjerninger når han kommer igjen.
Spørsmål: Er det rettferdig, slik det står i Joh 3:18, at vi blir født i en tilstand av fremmedgjøring?
A: Gud er rettferdig, men det innebærer ikke at vi må være født i en bestemt tilstand. Se drøftingen av Romerbrevet 9:19–22 og Romerbrevet 11:8,10 for svaret.
Q: Hvorfor tror du at mannen som kranglet, spurte Johannes om Jesus i Joh 3:25-26?
A: Vi ser ingen tegn på at jøden hadde fulgt Johannes eller Jesus, eller hadde noen intensjon om å følge noen av dem. Kanskje han anså Johannes’ lære som feil, og prøvde å påpeke det han så på som en motsetning mellom Johannes’ og Jesu lære.
Men utover det ønsket kanskje jøden å så splid mellom Johannes og Jesus. Hvis han kunne bruke en av Johannes’ disipler til å få Johannes og Jesus til å være uenige, ville begge bli diskreditert, siden Johannes bekreftet Jesus og Jesus bekreftet Johannes. I dag, hvis noen kan få kristne til å gå offentlig imot hverandre, kan det føre til at begge blir diskreditert i verdens øyne. Så du må aldri nedvurdere andre kristne, verken offentlig eller privat. Vær svært forsiktig med å kritisere andre kristne, med mindre de er kristne som har begått alvorlige feil eller synder, eller egentlig ikke er kristne.
Spørsmål: Hvorfor svarte Johannes slik han gjorde i Joh 3:27–30?
Svar: Når du er venn av bruden eller brudgommen i et bryllup, ønsker du at paret skal bli æret; ikke at du selv skal få æren. Johannes’ oppdrag var å gi ære til Gud. Noen ganger innebar det å tale frimodig, noe som ville øke hans berømmelse. Noen ganger innebar det å tre til side, slik at Jesus kunne bli fulgt. Johannes var komfortabel med begge deler.
Spørsmål: Hvordan kan vi i Joh 3:27 anvende utsagnet «en mann kan bare motta det som er gitt ham fra himmelen» i dag?
Svar: Vær fornøyd med de velsignelsene, gavene og ferdighetene Gud har valgt å gi deg. Vær ikke misfornøyd med alt det Gud ikke har gitt deg. Selv når ikke-troende har større evne til å tjene penger, bedre helse, kan bli mer berømte osv., vær fornøyd med at Gud har gitt deg alt du trenger.
Spørsmål: Siden ingen tok imot Kristi vitnesbyrd i Joh 3:32, hvordan kan det da ha seg at Johannes Døperen og andre tok imot Kristus?
Svar: Vers 32 blir presisert av vers 33. I moderne tekster skriver man ofte: «Ingen … unntatt …». Gamle tekster er liknende, bortsett fra at «unntatt» noen ganger er underforstått.
Johannes’ uttalelse her henger sammen med Jesu uttalelse i Johannes 6:44, om at ingen kan komme til Gud uten at Faderen trekker ham til seg. Uten Guds hjelp ønsker ikke mennesker, overlatt til seg selv, å søke Gud, slik det står i Rom 3:11.
Spørsmål: Siden Gud er Ånd, hvordan kan Jesus da være Guds Sønn i Joh 3:34?
Svar: Kristne tror IKKE at Jesus var Guds Sønn i en grov fysisk eller seksuell forstand. Dette begrepet er snarere et uttrykk for den dype betydningen av hvordan Jesus skiller seg fra alle skapte vesener.
Spørsmål: I Joh 3:36, kommer alle som ikke avviser Kristus til himmelen, eller må man faktisk tro på Kristus?
Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.
Alle som avviser Jesus, vil «dø i [sine] synder», ifølge Jesus i Johannes 8:24. Johannes 3:36 er også svært tydelig: de som avviser Jesus, kommer til helvete. Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) var en tidlig kristen som også lærte noe lignende, nemlig at alle jøder som avviser Kristus, kommer til helvete, i «Dialog med Trypho den jøden», kapittel 26.
Det sies aldri at spedbarn som dør, havner i helvete. Spedbarn har selvfølgelig ikke forståelse nok til å ta imot Jesus, så med mindre alle spedbarn havner i helvete, viser dette at Gud ikke er begrenset til å handle innenfor denne rammen. Se også neste spørsmål.
Spørsmål: Hva med dem som ikke har hørt om Kristus, som det står om i Joh 3:36? Dømmer en rettferdig Gud dem til helvete uten noen som helst sjanse?
Svar: Nei. Gud er rettferdig og upartisk, så vel som barmhjertig. Gud sier at han ikke regner synd der det ikke finnes lov (Rom 4:15; 5:12). Vi vet at Gud vil sørge for en måte å dømme dem rettferdig på. Med unntak av skjærsilden, limbo og noen ekstreme kalvinistiske standpunkter, finnes det ulike spekulasjoner om hvordan Gud kan velge å gjøre dette.
Gud sørger for at alle som kan ta imot, får høre: Mennesker som avviser Gud, får en strengere dom, basert på større kunnskap (se 2. Petersbrev 2:21). En persons eneste håp er at vedkommende hører evangeliet og tar imot det før døden, men Gud sørger for at alle som trenger å høre det, får høre det.
Noen hører evangeliet og tar imot det etter døden:
Dette synet hviler på tolkningen av tre bibelsteder: 1. Petersbrev 3:19–20; 1. Petersbrev 4:5–6 og Efeserbrevet 4:8–10. 1. Petersbrev 3:19–20 sier at etter at Kristus døde, forkynte han for åndene i fengselet. Fengsel er ikke et begrep som beskriver hvor de rettferdige døde (som Abraham) havnet før Kristus. Det beskriver snarere enten hvor fortapte menneskesjeler havnet før Kristus, eller hvor andre sjeler (noen demoner og/eller nefilim) befant seg før Kristus. I stedet for bare å informere dem om hva som skjedde på jorden, sier dette synet at Jesus forkynte slik at de kunne ta det samme valget som de ville ha tatt på jorden. Det betyr ikke at det finnes en ny sjanse etter døden; i stedet finnes det en første sjanse for dem som aldri fikk en sjanse.
Noen hører evangeliet og tar imot det i tusenårsriket:
Dette svaret ligner svært på synet om frelse etter døden. Hvis man stiller spørsmålet «hva skjer med dem som aldri har hørt» ved siden av «hvorfor vil Gud oppreise mennesker som ikke har tatt et valg for ham», ser de to spørsmålene ut til å besvare hverandre.
Søkere kan bli frelst gjennom Kristus:
Kan noen i dag bli frelst på samme måte som Abraham og Job? De søkte Skaperen i stedet for et skapning, innså sitt behov for tilgivelse, søkte Guds nåde og frelse, og adlød det de visste. Dette synet sier ikke at alle kommer til himmelen eller at det finnes mange veier til Gud. Det sier at selv om du er på en feil vei som ikke fører til Gud, kan Gud likevel hedre din oppriktighet hvis du virkelig søker den sanne Gud og ikke har avvist den tilgjengelige sannheten. Dette gjelder ikke de som kunne ha undersøkt Kristus, men som aldri valgte å gjøre det eller anså det som viktig nok.
Se også drøftingen av Johannes 6:45 for mer informasjon.
Spørsmål: Hvorfor døpte ikke Jesus noen i Joh 4:1–2?
Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan spekulere. I sammenheng med Efeserne 2:20 er fundamentet ikke Jesus, men apostlene og profetene, og Jesus er hjørnesteinen som fundamentet hviler på. Hvis Jesus hadde døpt mange mennesker, kunne noen tro at de kunne omgå fundamentet. Åndelig sett er alle ekte kristne døpt med Kristus. Men vår tro hviler på grunnlaget av apostlene og profetene. (Dette er selvfølgelig apostlene i Det nye testamente, og ikke ubegrunnede moderne etterlignere.)
Spørsmål: I Joh 4:1-2, døpte Jesus noen gang noen?
Svar: Skriften sier det egentlig ikke. Vi har bare to steder i Det nye testamente hvor det står at Jesus døpte eller ikke døpte. Johannes 3:22 sier at Jesus og disiplene hans var ute på landsbygda og døpte, uten å spesifisere hvem som utførte dåpen. Johannes 4:1–2 klargjør at selv om fariseerne hørte at Jesus døpte, var det faktisk disiplene som fulgte Jesus som utførte dåpen.
Kanskje døpte Jesus ikke noen personlig fordi han ikke ønsket at noen skulle bli fristet til å tro at de var «bedre» i troen fordi de ble døpt direkte av ham i stedet for av noen andre. Dette kan også være den samme grunnen til at Paulus lot andre døpe i stedet for å gjøre det selv (bortsett fra at han døpte Krispus, Gaius og Stefanas’ husstand). Andre kunne ta seg av dåpen, men Paulus skulle ta seg av forkynnelsen (1. Korinterbrev 1:17).
Spørsmål: I Joh 4:4, måtte Jesus virkelig reise gjennom Samaria?
Svar: Samaria lå på den mest direkte ruten fra Judea til Galilea, men de fleste fariseere med selvrespekt ville gå ut av sin vei for å ta en omvei for å unngå det landet. Jesus trengte ikke å ta den mest direkte ruten, men Han valgte å gjøre det. Selvfølgelig, når Han først hadde begynt på den mest direkte ruten, måtte Han reise gjennom Samaria.
Spørsmål: Hvorfor ble den samaritanske kvinnen i Joh 4:4 overrasket over at Kristus snakket med henne?
Svar: Jødene omgikkes ikke samaritanere, fordi samaritanerne
1. mente at sentrum for tilbedelsen burde være på Gerizim-fjellet i Samaria, ikke i Jerusalem.
2. Var bare halvblods og ikke av ren israelittisk avstamning. Siden de ikke var ekte jøder, ville jødene ikke spise sammen med dem.
3. ikke aksepterte noe av Det gamle testamente bortsett fra de fem første bøkene.
4. Hadde et dårlig forhold til jødene.
Samaritanerne mislikte jødene fordi
1. Nehemia, Esra og andre utelukket dem fra å hjelpe til med å bygge muren rundt Jerusalem og fra å delta i tilbedelsen i Jerusalem.
2. Jødene mislikte samaritanerne.
Spørsmål: I Joh 4:6 står det at Jesus ble trøtt, mens det i Sal 121:4 står at Gud ikke blir trøtt. Betyr dette at Jesus ikke var Gud?
Svar: Nei, det betyr at Jesus frivillig ga avkall på noe av sin makt da han kom til jorden, slik Filipperne 2:6-7 og Johannes 17:5 viser. Jesus måtte være menneske som oss på alle måter, ifølge Hebreerne 2:14-17. Salme 121:4 ble skrevet da Jesus var i himmelen. På jorden opplevde Jesus tretthet, lidelse, lærte lydighet og visste ikke alt, for eksempel tidspunktet for sin gjenkomst.
Her er hva den kristne forfatteren Hilarius (355–367/368 e.Kr.) sa: «Guds gjerninger ligger derfor utenfor vår menneskelige naturs forståelse og passer ikke inn i vår rasjonelle tankeprosess, fordi virkemåten til en grenseløs evighet krever en uendelig forståelse av hvordan man måler ting. Det er altså ikke en konklusjon av fornuft, men en begrensning av makt når Gud ble menneske, når den Udødelige dør, når den Evige blir begravet. På den annen side avhenger det ikke av vår måte å tenke på, men av allmakt, at Han fremstår som Gud fra en menneskelig skikkelse, som udødelig fra en som er død, og som evig fra en som er begravet. Derfor blir vi gjenopplivet av Gud i Kristus gjennom hans død.» (Om treenigheten, bok 1, kap. 13, s. 44)
Spørsmål: Hvordan visste kvinnen ved brønnen i Joh 4:9 at Jesus var jøde?
Svar: Skriften sier det ikke, men det finnes tre mulige grunner?
1. En reisende som passerte gjennom Samaria, ville sannsynligvis være jøde.
2. Tilsynelatende hadde folk fra Galilea en særegen aksent (Matteus 26:73), som Jesus sannsynligvis hadde.
3. Kanskje på grunn av klærne hans, selv om bibelstedet ikke gir noen holdepunkter for dette.
Spørsmål: I Joh 4:14 står det at den som har drukket Jesu vann til evig liv, aldri skal tørste. Hvordan kan det da ha seg at noen kristne ikke lever tilfreds som de burde?
Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Kristne kan alltid være tilfredse og aldri «tørste» i dette livet. Kristne som ikke forblir i Kristus, kan imidlertid være utilfredse. Som det heter i en kjent kristen salme: «Å, hvilken fred vi ofte går glipp av, å, hvilken unødvendig smerte vi bærer, alt fordi vi ikke overgir alt til Gud i bønn.»
2. Man kan diskutere om dette verset inneholder en underforstått betingelse om at den kristne velger å forbli i Kristus eller ikke.
3. Punkt 2 er et diskutabelt spørsmål når det gjelder sannheten i dette verset. Uansett hvordan en kristen forblir i Kristus på jorden, er dette verset ubetinget sant for troende i himmelen.
Spørsmål: Hva betyr det i Joh 4:23 å tilbe Gud i «ånd og sannhet»?
Svar: Jesus satte her dette i kontrast til både den samaritanske tilbedelsen og tilbedelsen i Det gamle testamente.
Samaritansk tilbedelse: Samaritanerne stammet fra en blanding av israelitter og andre folk som bodde i landet etter eksilet. Den samaritanske tilbedelsen var basert på tradisjon, blant annet at Samaria-fjellet var det aller helligste fjellet. De hadde mange feiloppfatninger, blant annet at de ikke aksepterte noe av Det gamle testamente bortsett fra Toraen. Det anonyme verket «Mot alle kjetterier», kap. 1, s. 649, sier at Dositheus var den første som forkastet profetene.
Jødisk tilbedelse: Jødene fulgte ritualene som Gud hadde innstiftet i Det gamle testamente, men heller ikke de hadde Den Hellige Ånd, som ennå ikke var utøst. Selv om jødene hadde sannheten fra Det gamle testamente, hadde ikke engang de den fullstendige sannheten som Kristus kom for å åpenbare.
Spørsmål: Siden vi i Joh 4:23 skal tilbe Gud Faderen, betyr det da at vi ikke skal tilbe Jesus, slik Jehovas vitner hevder (Vakttårnet 15. februar 1983, s. 18)?
Svar: Nei. Hva ville Jesus si? Jesus aksepterte at Tomas kalte ham Herre og Gud i Johannes 20:28. Jesus ble tilbedt av de vise mennene i Matteus 2:11, men da var Jesus et spedbarn og hadde ikke noe valg i saken. Men som voksen ble Jesus tilbedt av disiplene (Matteus 14:33), den tidligere blinde mannen (Johannes 9:38), kvinnene ved graven (Matteus 28:9), englene (Hebreerne 1:6) og himmelens hærskarer (Åpenbaringen 5:12)
Spørsmål: Siden Gud er Ånd, og Jesus er Gud, hvordan kunne Jesus da virkelig ha en fysisk kropp, slik det står i Joh 4:24? Virket Jesus bare som et menneske, slik den tidlige kjetterlære doketismen lærte?
Svar: Nei. Jesus gråt ekte menneskelige tårer i Getsemane-hagen. Jesu lidelse på korset var reell. At Gud er Ånd, hindrer ikke Kristus i å bli inkarnert som menneske, like lite som det at vi er av kjøtt og blod hindrer oss i å gå med klær. Selv om det ikke finnes noen jordisk analogi som helt passer til inkarnasjonen, er kanskje analogien med et kunstig organ like nær (og like langt unna) en nøyaktig analogi som det å gå med klær.
Spørsmål: I Joh 4:26, er det umulig at Jesus kunne forkynne at han var Messias i nesten tre år uten å bli arrestert (den skeptiske «Asimov’s Guide to the Bible», s. 968, hevder dette)?
Svar: Selv uten å henvise til Guds beskyttelse er det slett ikke umulig. Jesus var ofte omgitt av sympatiserende folkemengder. Romerne brydde seg ikke om en Messias så lenge han ikke utfordret den politiske strukturen. Han utførte mirakler, og de forsiktige lederne, selv om de lenge hadde ønsket ham bort, ville ikke risikere å fremmedgjøre folket. Til slutt var det vanskelig for de jødiske lederne i Jerusalem å utvide sin innflytelse til det kosmopolitiske Galilea.
Spørsmål: Sier Jesus i Joh 4:34 at han ble overnaturlig matet her?
Svar: Sannsynligvis ikke. Hans oppdrag og formål handlet snarere om å gjøre Guds vilje. I dette tilfellet var samtalen med den syndige samaritanske kvinnen en høyere prioritet enn hans sult etter sitt vanlige måltid. Ville du være villig til å gå glipp av et måltid for å gjøre Guds vilje?
Spørsmål: I Joh 4:44 står det at en profet ikke har ære i sitt eget land – hva med da Moses, Esekiel og Daniel?
Svar: Ingen av disse tre profetene bodde i sitt eget land mens de var profeter, men det er egentlig ikke poenget. Dette verset sier at profeter ikke blir respektert av alle på det stedet de kommer fra, og Jesus var ikke annerledes i denne sammenhengen.
I Jesu tilfelle sier han ikke at ikke en eneste person i Galilea respekterte ham. (Tross alt gjorde disiplene det.) Snarere hadde flertallet av folket vanskeligheter med å tro at en mann med et alminnelig utseende fra deres egen region kunne være en stor profet fra Gud, langt mindre Messias.
Selv i dag bør vi ikke glemme at Gud ofte bruker vanlige kristne til å gjøre store ting.
Spørsmål: Hvordan kan helbredelsen av embetsmannens sønn i Joh 4:54 være det andre mirakuløse tegnet, siden det første mirakuløse tegnet var forvandlingen av vann til vin i Joh 2:11, og i Joh 2:23 i Jerusalem under påsken så mange mennesker de mirakuløse tegnene (flertall)?
Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter begrunnelsen for svaret.
Ikke svaret: Johannes viste ikke eksplisitt at Joh 2:23 var kronologisk i forhold til det som var før og etter det. Så Joh 2:23 kan ha skjedd etter Joh 4:54. Imidlertid er de mest sannsynlig kronologiske.
Svaret: Johannes 4:54 sier ikke bare at dette var det andre tegnet; snarere var det «det andre tegnet som Jesus utførte etter at han kom fra Judea til Galilea». Johannes kan ikke ha ment at dette var det andre tegnet totalt sett, på grunn av Johannes 4:45: «Men da han kom, tok galileerne imot ham. De hadde sett alle de store tingene han hadde gjort i Jerusalem under høytiden, for de hadde også vært der.» (BSB)
At Johannes nummererer de to første miraklene i Galilea, viser at det er desto mer irriterende fordi mange galileere avviste Jesus. I motsetning til dette trodde selv samaritanerne på Jesus uten noe mirakel. En tro som bare bygger på mirakler, er ikke en fullstendig tro, men mange galileere hadde ikke engang det. Men galileerne prøvde senere å steine Jesus, selv etter at disse miraklene var utført der. The Expositor’s Greek Testament, bind 1, s. 735, og Believer’s Bible Commentary, s. 1488–1489, sier også at dette er det andre tegnet i Galilea.
Johannes 21:25 sier at Jesus også gjorde mange andre tegn. Men av alle Jesu mirakuløse tegn valgte Johannes bare å nevne syv eksplisitt før Jesu oppstandelse:
Joh 2:1-11 – vann til vin, som viser at Jesus stiller vår tørst og har makt over naturlige prosesser
Joh 4:46-54 – oppvekking av embetsmannens sønn, som viser at Jesus er vår helbreder med makt over sykdom
Joh 5:1-9 – Jesus helbreder den 38 år gamle lamme på sabbaten, noe som viser at Jesus er sabbatens Herre
Joh 6:5-13 – Matingen av de 5 000, som viser at Jesus er livets brød
Joh 6:19-21 – Jesus går på vannet, noe som viser at Jesus er større enn alle våre frykter
Johannes 9:1-7 – Jesus helbreder mannen som har vært blind fra fødselen, for å si at han kom for at de blinde skal se og de seende bli blinde (Johannes 9:39)
Johannes 11:1-44 – Jesus vekket Lasarus til live, noe som viser at Jesus er oppstandelsen og livet
Etter oppstandelsen skjedde det mirakuløse fiskefanget i Johannes 21:1-11, som viser at Jesus var den samme, og at de skulle følge ham på samme måte.
Spørsmål: Hvilken høytid var det i Joh 5:1?
Svar: I 2. Mosebok 23:14-17 står det at tre ganger hvert år skulle alle jødiske menn dra til en høytid i Jerusalem: påskehøytiden, pinsehøytiden og løvhyttehøytiden. Johannes sa ikke hvilken høytid dette var, kanskje fordi Johannes selv ikke husket det. Selv om vi kan spekulere i hvilken høytid det var, er det ikke mye vits i å gjøre det. Bibelen er Guds ord nedskrevet av mennesker. Gud var ikke forpliktet til å la dem huske hver eneste detalj, bare de detaljene Han ønsket at de skulle huske og formidle. Mange av Jesu gjerninger og sentrale hendelser i hans liv falt sammen med jødiske høytider, slik «Evangelical Commentary on the Bible» på side 853 påpeker.
Spørsmål: Finnes det i Joh 5:2 noen arkeologiske bevis for Betesda-dammen i Jerusalem?
Svar: Ja. Dette var faktisk to bassenger i den nordøstlige delen av den gamle byen. Dette området ble kalt «Bezetha», eller «nybyen», på Kristi tid. Dødehavsrullene nevner bassengene, en kristen pilegrim beskrev dem i år 333 e.Kr., og moderne arkeologer fant dem i 1888.
Spørsmål: I Joh 5:4; Apg 14:12; 2 Tess 2:10; Åp 16:9,11: Siden Gud er allmektig og Hans bestemmelser er uimotståelige, hvordan kan mennesker da nekte å komme til Ham? Enten var tilbudet uoppriktig (det ble ikke gitt nok nåde til alle), eller så var Gud ute av stand til eller uvillig til å sikre at menneskene ville ta imot dette tilbudet.
Svar: Gud tillater: det ligger en enorm betydning i disse to ordene. Ja, den allmektige Gud kan helt sikkert få alle sine marionetter til å utføre manuset sitt perfekt og på kommando. Men Han skapte oss ikke som marionetter. Gud kan gjøre hva Han vil, slik Han finner det passende. Gud kan kontrollere alt, til og med Seg selv. Hvis Gud kan gjøre hva som helst, så kan Gud også tillate. Men selv når Gud tillater noe, skjer det ingenting utover det Gud tillater innenfor de grensene Han har satt.
Spørsmål: Hvorfor stilte Jesus den mannen det åpenbare spørsmålet i Joh 5:6?
Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.
Ikke svaret: Noen funksjonshemmede ønsker ikke å bli friske. Det har vært tilfeller i spedalskkolonier hvor foreldre bevisst har smittet barna sine med spedalskhet, slik at de kan leve med gratis mat og omsorg resten av livet. Men denne mannen ønsket faktisk å bli helbredet, og det visste Jesus allerede.
Svaret: Selv om Jesus allerede visste det, ønsket han at mannen skulle si det høyt og be om det. Noen ganger gir Jesus oss ikke visse ting hvis vi ikke ber om dem. Da mannen offentlig ba Jesus om å helbrede ham, svarte Jesus på hans bønn. Vi ser ikke at Jesus helbreder noen som ikke ønsker å bli helbredet.
Noen ganger må vi spørre ikke-troende om grunnleggende ting som: «Vil du komme til himmelen?», eller spørre kristne som har kommet på avveie: «Vil du elske og adlyde Gud?» Vi må få en bekreftelse fra dem på at dette er det de ønsker.
Spørsmål: I Joh 5:10, brøt den helbredede mannen sabbaten, siden han adlød Jesus ved å bære sin seng?
Svar: Nei. Mannen var bare ulydig mot fariseernes tilleggsrestriksjoner på sabbaten. Denne restriksjonen finnes i Mishnah Shabbath 7:2, ifølge Evangelical Commentary on the Bible, s. 854. Dette er faktisk ganske humoristisk. Den forbyr spesifikt å flytte senger eller møbler på sabbaten. Imidlertid står det at det er greit å flytte en pasient som ligger på en seng. Den tar imidlertid ikke for seg tilfellet der en pasient beveger seg selv fordi han ble mirakuløst helbredet. Det er litt som om et ambulanseselskap hadde en regel om at lammede ambulansepasienter ikke har lov til å bære sin egen båre. Dessuten bar mannen sin matte, ikke en seng. Så i grunnen ba Gud ham om å ta opp matten sin, og fariseerne mente at Gud [Jesus] tok feil når han brøt reglene deres.
Det gamle testamente sier at folk ikke skulle arbeide på sabbaten. Det står aldri at noen ikke kunne bære sin matte, og det var fariseerne som tolket det som arbeid. Et annet mirakel er at hvis noen hadde vært sengeliggende i 38 år, ville vedkommende, selv om han ble helbredet, være fysisk for svak til å gå, langt mindre til å bære en matte. Musklene hans måtte også styrkes. På en måte utførte Jesus ikke bare ett, men to mirakler her.
«Men Jesus, kunne du ikke ha ventet til søndag med å gjøre dette?» Det ville nesten ikke ha vært noen motstand hvis du bare hadde gått fariseerne og deres tradisjoner til vilje. Men tidspunktet for helbredelsen var viktig for å gi fariseerne og folket et klart valg: følg Messias eller følg deres tradisjon. Fariseerne så tydelig dette valget: det var derfor de først planla å drepe Jesus i Johannes 5:18.
Jeg kjente en ikke-jødisk kristen som ble betalt av strenge ortodokse jøder for å bo hos dem. På lørdager mente de at de ikke kunne gjøre noe som skapte noe. Å slå på en lysbryter fullfører en krets og skaper en strøm. Så blant hans andre plikter måtte han slå på lysbryterne for dem på lørdager.
Spørsmål: Hvorfor ba Jesus ham i Joh 5:14–15 om å slutte å synde?
Svar: Selv om Skriften ikke nevner hvilke spesifikke synder det dreier seg om, er det mange synder en lam ikke kan begå, i hvert fall ikke før han blir frisk. At han var lam, skyldtes imidlertid ikke noen spesifikk synd. Johannes 5:14–15 gir oss imidlertid ingen indikasjon på at mannen følte noen takknemlighet overfor Jesus. Når Gud gjør noe for noen mennesker i dag, viser de ingen takknemlighet. Hvis du forventer å bli takket hver gang du ofrer deg for noen andre, vil du bli skuffet i dette livet.
Spørsmål: Hva er forskjellen i Joh 5:14–15 mellom å ha en falsk tro, en tro som virkelig tror på Gud, og en frelsende tro?
Svar: Mannen trodde virkelig at Gud hadde helbredet ham; han gikk jo rundt. Men å vite at det er sant, betyr ikke at du har forlatt ditt syndige liv og ønsker å overgi livet ditt til Gud. Hvis en agnostiker, som er alkoholiker, bruker narkotika, lever umoralsk og raner banker, kommer til å tro fullt og fast at Jesus er virkelig og døde på korset for våre synder, men fortsetter å være alkoholiker, bruke narkotika, leve umoralsk og rane banker, vil da denne troen gjøre ham noe godt eller føre ham til himmelen? Jakob 2:17-20 sier nei.
Spørsmål: I Joh 5:18, da Jesus kalte Gud sin far, hvordan gjorde dette ham likestilt med Gud?
Svar: I en familie har far og sønn forskjellige roller, og sønnen adlyder faren, men de to er like i sin natur. En god far anser ikke sitt eget liv som mer verdifullt enn sønnenes, og omvendt. Det samme gjelder i Treenigheten. Gud Sønnen er underordnet i sin rolle, men ikke underlegen i natur, titler eller ære.
Selv om Jesus hevdet sin likhet med Faderen, hevdet han også at han var avhengig av Faderen i Joh 5:18-19.
Spørsmål: Er det i Joh 5:18 i orden for oss å kalle Gud vår Far, siden vi ikke er likeverdige med Gud?
Svar: Ikke med mindre Gud har gitt oss tillatelse til det. Gud gir oss faktisk tillatelse til å kalle ham vår Far, i ærbødighet. Det var et stort privilegium Jesus ga oss da han innledet de to første ordene i sin bønn med «Vår Far».
Spørsmål: Siden Jesus hadde fri vilje, hvorfor var han da, i Joh 5:19–20, ikke i stand til å gjøre noe annet enn det han så Faderen gjøre?
Svar: Jesus valgte å adlyde alt det Faderen ba ham gjøre. På jorden lærte Jesus lydighet, ifølge Hebreerbrevet 5:8. Jesus sa i Johannes 5:30 at han ikke kom for å behage seg selv, men sin Far. Forresten sier ordet for «kjærlighet» i Johannes 5:20 at Faderen har broderlig kjærlighet/vennskapskjærlighet (phileo) overfor Sønnen.
At Jesus sa at han var sendt av Faderen, er et sentralt poeng: Jesus nevnte dette 25 ganger i Johannesevangeliet. Jesus kom ikke på egen hånd, og han gjorde ikke noe på jorden på egen hånd.
Spørsmål: I Joh 5:19–22, hvordan gjorde Faderen egentlig alt det Jesus gjorde?
Svar: Selv om Jesus sa at Faderen bodde i Jesus, er ikke det hovedpoenget Jesus fremhevet her.
Det var åpenbart for alle at Faderen ikke ble født på jorden, og at Faderen ikke ble døpt av Johannes Døperen. Snarere sier Jesus at han bare ville utføre de gjerningene som Faderen hadde planlagt at han skulle utføre.
Spørsmål: I Joh 5:22, er det Jesus eller Faderen som dømmer oss?
Svar: Jesus sa at Faderen har betrodd ham all dom. Dette stemmer godt overens med Apg 4:12, hvor det står at det ikke finnes noe annet navn under himmelen ved hvilket mennesker kan bli frelst.
Spørsmål: Hvordan skal vi i Joh 5:23 ære Sønnen på samme måte som vi ærer Faderen som har sendt ham?
Svar: Jesu etterfølgere ærer ham på følgende måter.
1. Vi tilber Jesus, slik englene gjør i Åpenbaringen og Hebreerbrevet 1:6.
2. Vi ber til Jesus, slik Stefanus gjorde i Apostlenes gjerninger 7:59.
3. Vi kaller Jesus Gud, slik det står i Hebreerbrevet 1:8,9.
4. Vi kaller Jesus «min Gud», slik som Tomas gjorde i Johannes 20:28.
5. Vi tror på og følger det han lærte, samt det apostlene hans lærte om Gud og om ham selv.
Å følge disse bibelversene er en av de viktigste tingene som skiller sektene Jehovas vitner, «Veien» og andre sekter på den ene siden, fra moderne og tidlige kristne på den andre siden. Her er hva de tidlige kristne sa.
Hilarius (355–367/368 e.Kr.) kommenterte Johannes 5:23 slik: «For med mindre ting er av samme natur, blir de aldri tildelt like stor ære, og likhet i ære fører ikke til en skille mellom dem som blir æret. Men mysteriet om fødselen krever likhet i ære.» I boken «Om treenigheten», bok 9, kap. 23, s. 162
Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) sa: «Derfor vitner disse ordene uttrykkelig om at Han [Jesus] blir vitnet om av Ham [Faderen] som har fastsatt disse tingene, som verdig til å bli tilbedt som Gud og som Kristus.» «Dialog med Trypho», kap. 63, s. 229
Ignatius, Irenaeus, Tertullian, Novatian, Hippolytus og andre talte også om æren til Jesus som Gud.
Spørsmål: Hva betyr det i Joh 5:26 å «ha liv i seg selv»?
Svar: Selv om vi har evig liv i himmelen, er det et avledet evig liv som både ble gjort mulig og opprettholdt av Gud. Jesus har imidlertid ikke et avledet evig liv, men et iboende evig liv.
Spørsmål: Hvordan gir det å være «Menneskesønnen» i Joh 5:27 Faderen grunn til å gi Jesus myndighet til å dømme oss?
Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt, men den antyder et svar. Hebreerbrevet 2:14–17 sier at siden vi er av kjøtt og blod, måtte Jesus ta del i vår menneskelighet for at hans død skulle kunne sone for oss. Jesus måtte være en av oss for å bli vår yppersteprest.
Spørsmål: Siden de som har gjort det gode skal oppstå til liv i Joh 5:28-29, betyr dette da at frelse gjennom gjerninger er sant?
Svar: Nei. Det står ikke at de gode gjerningene førte til at de fikk liv. De troendes gode gjerninger, uansett hvor begrensede de måtte være, er et bevis på at de er blant Guds barn som skal leve evig i Ham.
Spørsmål: I Joh 5:30: Hvordan kan Jesus være Gud hvis han ikke kunne gjøre noe av seg selv? Selv da han drev ut onde ånder, var det ved Guds finger, ifølge Luk 11:20. (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)
Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
a) Versets sammenheng er viktig. Jesus sa ikke at han aldri kunne gjøre noe. Snarere ville Jesus ikke utføre noen mirakler i deres by, ikke på grunn av Guds manglende kraft, men på grunn av deres manglende tro.
b) Når det gjelder å drive ut djevler ved Guds finger, er Jesus Gud og handler IKKE uavhengig av eller i strid med Gud Faderen eller Den Hellige Ånd.
c) Da Jesus ble menneske på jorden, ga han frivillig og midlertidig avkall på mye av sin makt og herlighet, og i sin jordiske tilstand stolte han spesielt på Faderen og Den Hellige Ånd.
Spørsmål: I Joh 5:30, hva er den avgjørende forskjellen i vårt eget liv mellom å tjene Gud fordi det behager oss selv, og når det behager oss selv, og å tjene Gud når det ikke behager oss selv?
Svar: Lydighet kan være ustadig, tilfeldig og ufullstendig når den utøves avhengig av hvordan vi føler oss. Noen understreker at Gud alltid vil gjøre det som er best for dem; andre, som i Jabez’ bønn i 1. Krønikebok 4:9–10, ønsker å tjene Gud uten lidelse. Gud kan innvilge den bønnen, men hvor ville den nytestamentlige menigheten vært hvis Paulus bare hadde ønsket å tjene uten lidelse? Tror du at Paulus utholdt de piskeslagene og fengselsoppholdet for å tilfredsstille seg selv? Det er altså så mye bedre når vi adlyder uten å gjøre det for å tilfredsstille oss selv.
På den annen side opplever vi glede og fryd fra Gud når vi adlyder. Det var ikke moro for Paulus og Silas å bli slått og satt i fengselet i Filippi, men på den annen side så Paulus på sine elskede filippere som sin glede og krone i Filipperne 4:1. Så Paulus led ikke for å forkynne evangeliet for moro skyld, men paradoksalt nok fikk Paulus glede av det til slutt.
Spørsmål: I Joh 5:31, hvis Jesus vitnet om seg selv, ville det da gjøre hans vitnesbyrd usant?
Svar: Nei, det er ikke det Jesus sier her. Jesus svarer på fariseernes anklage om at hvis Jesus er den eneste som vitner om seg selv, ville det i en rettssal ikke være nok til å bekrefte hans autentisitet. At ett vitne ikke er tilstrekkelig, fremgår av 5. Mosebok 17:6 og i rabbinernes Mishnah Kethuboth 2:9, ifølge Evangelical Commentary on the Bible, s. 854.
Jesus fremla fire vitner: Johannes Døperen, sine mirakler, Skriften og Gud Faderen. I *When Critics Ask*, s. 410, påpekes det at Jesu vitnesbyrd faktisk var sant i seg selv. Imidlertid var Jesu vitnesbyrd ikke offisielt og juridisk tilstrekkelig for jødene.
Spørsmål: Hva er det som er så viktig med vitnesbyrdet i Joh 5:33–34?
Svar: På en negativ måte hevdet jødene, ved å anvende en dobbeltmoral, at de avviste Jesus på grunn av manglende vitnesbyrd, til tross for Johannes Døperen, miraklene og de messianske profetiene i Skriften. På en positiv måte er et sentralt formål for Jesus og for oss å være et vitnesbyrd. Ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 291–293, forekommer «vitnesbyrd» eller «vitne» som substantiv 60 steder i Det nye testamente og som verb 76 steder i Det nye testamente. 30 ganger som substantiv og 47 ganger som verb finnes i Johannesevangeliet, 1., 2. og 3. Johannesbrev samt Åpenbaringen.
Vi skal undervise og redegjøre for det håpet vi har (1. Petersbrev 3:15b), og vi skal be og hjelpe andre. Men la oss ikke glemme at en annen viktig grunn til at vi fortsatt er på denne jorden, er å gi et vitnesbyrd. Det gjør vi med våre ord og våre liv. Et arabisk ordtak sier: «Den største forbrytelsen i ørkenen er å finne vann og tie stille». (Sitatet er hentet fra en tale av KayLyn Hopper 29. april 2018)
Spørsmål: Bruker Jesus i Joh 5:34 et ad hominem-argument, som han selv ikke aksepterte?
Svar: Nei. Først skal vi diskutere hva et ad hominem-argument er, og deretter hva Jesus sa.
«Ad hominem» betyr på latin «mot personen». Det er et argument som taleren selv ikke tror på, men som han nevner for å overbevise tilhørerne. For eksempel, hvis en politiker bryter et løfte, kan noen som ikke bryr seg om brutt løfter nevne dette for å overbevise folk som bryr seg om å holde løfter, for å få dem til å stemme på ham. (Antakelig ville denne andre fyren holde løftene sine bedre, men det er bare en uuttalt antagelse)
Det er interessant at Jesus, som helbredet på sabbaten og dermed vekket motstand når han kunne ha ventet til søndag, her går så langt for å forklare sin begrunnelse på måter de kan forholde seg til.
Jesus aksepterte fullt ut det Johannes Døperen sa. Imidlertid sa Jesus i grunnen at han brukte et ad hominem-argument, i og med at mens fariseerne krevde flere vitner før de trodde at noe var sant, var Jesus ikke enig i den tilnærmingen. Men hvis de skulle bruke den tilnærmingen, bekreftet Johannes Døperens vitnesbyrd Jesu vitnesbyrd om seg selv. Johannes’ ord «gjorde» ikke Jesu vitnesbyrd sant; hans ord viste bare at det var sant.
I dag kan folk ofte miste dette skillet i en rettssal. En dommer eller en jury kan erklære tiltalte for «ikke skyldig». Faktisk gjør dommen ikke den tiltalte skyldig eller uskyldig. De er skyldige hvis de har begått forbrytelsen, uavhengig av om dommen er riktig eller ikke. I USA, i en straffesak, hvis juryen mener at den tiltalte sannsynligvis gjorde det, men det foreligger rimelig tvil, blir de instruert om å finne den tiltalte «ikke skyldig». Gjør det den tiltalte uskyldig? – Nei.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 5:37 til jødene at de aldri hadde hørt Guds stemme eller sett hans skikkelse?
Svar: Selvfølgelig hadde folkemengdene Jesus talte til verken hørt Guds stemme eller sett Hans skikkelse. Men i motsetning til profetene i Det gamle testamente hadde heller ikke de vanlige jødene i Det gamle testamente hørt Guds stemme eller sett Hans skikkelse. Men Jesus kommer ikke bare med noen faktuelt sanne utsagn her. Dette blir sagt som en irettesettelse til dem. Selv om de ikke engang hadde opplevd det profetene opplevde i Det gamle testamente, sto nå Gud selv foran ham, og likevel hørte de ikke Guds stemme på en gjenkjennelig måte eller så hans skikkelse.
Spørsmål: I Joh 5:39, får vi evig liv ved å tro på Bibelen, eller ikke?
Svar: Egentlig ikke. Evig liv blir gitt av Gud. Jødene hadde imidlertid delvis rett i at Skriften viser oss veien til Gud, for å få evig liv. Det er mulig for en person å være mer opptatt av Skriften enn av Gud, slik fariseerne var på Jesu tid.
Spørsmål: Hva var fariseernes hovedproblem i Joh 5:42–43?
Svar: Hovedproblemet var at fariseerne ikke hadde Guds kjærlighet i sine hjerter. Et tegn på at problemet lå i deres hjerter, og ikke i deres logikk, er at de hadde en dobbeltmoral når det gjaldt å akseptere Jesus kontra å akseptere andre, som vi ser i Joh 5:43.
På samme måte ble menigheten i Efesos advart om at den hadde forlatt sin første kjærlighet i Åpenbaringen 2:4. Hvis en person ikke har kjærlighet til Gud, kan vedkommende likevel opptre religiøst og gjøre mange ting som ser bra ut, i hvert fall i verdens øyne, men vedkommende har gått glipp av det som er avgjørende.
I Johannes 5:38 sa Jesus også til fariseerne at ordet ikke bodde i dem. Dette må ha virket ganske sjokkerende, siden disse fariseerne brukte så mye tid på å studere Skriften. Men å studere Skriften, og å tro på og anvende den, kan være to forskjellige ting.
Spørsmål: Siden Jesus kom i sin Fars navn i Joh 5:43, betyr det da at Jesus har samme navn som Faderen, og dermed at Jesus er Faderen?
Svar: De deler riktignok en rekke titler. Men jeg har tilfeldigvis samme etternavn som foreldrene mine, men det beviser ikke at vi alle er ett og samme menneske. I boken *When Cultists Ask*, s. 168–169, står det at noen enhetspentekostaler, som for eksempel Campbell (1975), faktisk hevder dette. Hvis de var konsekvente i dette, ville enhetspentekostalerne aldri forkynne i Jesu navn, fordi de ville tro at å gjøre noe «i Jesu navn» ville gjøre dem til Jesus også.
Spørsmål: Hvordan henger det å motta ære fra andre sammen med å ikke tro, i Joh 5:44?
Svar: Jesus sier ikke at de ikke behager Gud; Jesus sier noe enda verre. De prøver ikke engang å behage Gud. Og så ille som dette er, ser det enda verre ut, gitt den innsatsen de legger ned for å prøve å behage mennesker.
Spørsmål: Hvordan kan det i Joh 5:45–46 hete at alle som tror på Moses, også tror på Jesus? Mange jøder i dag ville være uenige i dette.
Svar: Jesus kan ha henvist tilhørerne til 5. Mosebok 17:18–19. Hvis noen ikke hører på ordet fra den kommende profeten (Jesus), vil Gud selv stille den personen til regnskap. Johannes 5:46 sier noe lignende.
Moses var en gudfryktig profet. Men deres kunnskap om Moses’ lov og lære, og det at de ikke fulgte Den som den pekte på, ville være enda verre for dem i dommen. Les 2. Petersbrev 2:20–22 for mer om strengere dom ved større kunnskap.
«The Expositor’s Bible Commentary», bind 9, s. 60, har et interessant poeng her. Å adlyde Moses var bra, men deres lydighet mot Moses var en kilde til stolthet for dem. Å lese Bibelen, gå i kirken, forkynne evangeliet, holde seg unna ondskap og generelt adlyde Gud er alt sammen gode ting vi skal gjøre. Men vær på vakt hvis det blir en kilde til stolthet for deg.
Spørsmål: Hvorfor stilte Jesus et spørsmål i Joh 6:5–6, siden han allerede visste svaret?
Svar: I Joh 6:6 står det at Jesus stilte spørsmålet for å prøve Filip. Å bruke det vi i dag kaller den sokratiske metoden, og stille en disippel et spørsmål som læreren allerede kjenner svaret på, er helt i orden. Tilsynelatende var disiplene ikke ukjente med dette, slik da Peter svarte på Jesu spørsmål i Joh 21:17 og sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg elsker deg.» (BSB)
Konkret kunne Filippus ha svart med et forsøk på å brødfø folket, sitt svar (håpløsheten ved å dekke dette behovet på naturlig vis) eller troen på at Kristus kunne forsyne dem.
Spørsmål: Hvorfor spurte Jesus Filip i Joh 6:5–6 i stedet for en av de andre?
Svar: Selv om Skriften ikke sier det med sikkerhet, kan den gi et hint. Johannes 1:44 sier at Filip, så vel som Andreas og Peter, var fra Betsaida, som lå i denne regionen.
Spørsmål: Siden Jesus så lett kunne mangedoble maten, hvorfor samlet han da inn restene i Joh 6:13?
Svar: Guds gavmildhet som han har gitt oss, bør ikke gå til spille. Jesus ville ikke alltid være sammen med dem, og brødet ville komme til nytte for andre.
I tillegg hadde de tolv kurvene med fisk og de fem byggbrødene en symbolsk betydning. Gud signaliserer foreningen av hedninger og jøder i Kristus. Tolv representerer Israels stammer, så vel som de tolv disiplene, og fem representerer Guds nåde overfor alle mennesker, slik som de 5 000 mennene pluss kvinner og barn.
Spørsmål: Hvordan kunne Jesus gå på vannet i Joh 6:19?
Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
Galileahavet var svært dypt, så Jesus utførte ikke noe slags triks ved å gå på steiner.
Jesus var en virkelig person av kjøtt og blod, så det var ikke et slags fantom uten vekt.
Gud, som skapte naturlovene, kan sette seg over naturlovene når Han ønsker det. Vi kaller det et mirakel, men for Gud er det kanskje bare en alternativ måte å handle på.
En vitenskapelig observasjon
For å forstå dette overnaturlige miraklet vitenskapelig, må man først forstå hvorfor vann i det hele tatt kan bære vekt, for eksempel en båt som flyter. I statistisk mekanikk er et ensemble en sannsynlighetsfordeling av tilstandene i et system. På en væskeoverflate «hopper» vannmolekyler som beveger seg oppover med høyere hastighet kontinuerlig ut av væsken og slipper ut i atmosfæren. Vi kaller det fordampning. Flere gjør ikke dette av tre grunner:
1) Overflatespenningen gjør vannmolekylene «klissete» og hindrer dem i å bryte seg løs,
2) Bare en viss prosentandel av vannmolekylene har høy nok hastighet
3) Bare en viss prosentandel av vannmolekylene med høy hastighet beveger seg oppover.
Vi kan endre 1) ved å belegge overflaten med noe.
Vi kan endre 2) ved å øke hastigheten til vannmolekylene: dette kaller vi å varme opp vannet.
Vi har ikke muligheten til å endre punkt 3 (med mindre vi har en magnetisk væske og bruker magneter), og dette alene kunne holde hva som helst oppe.
Hvis en superhelt i en tegneserie ikke hadde noen superkrefter bortsett fra evnen til å endre statistisk sannsynlighet, kunne vedkommende gjøre nesten hva som helst, inkludert å sveve i luften, gå gjennom vegger og få uorganiserte døde celler til å leve igjen.
Spørsmål: Hva vet vi om byen Tiberias i Joh 6:23?
Svar: Det var en ny by på Jesu tid, siden Herodes Antipas bygde den mellom år 16 og 22 e.Kr. som sin administrative hovedstad. Det var en ikke-jødisk by; ifølge Asimovs Guide to the Bible, s. 822–823, unngikk jødene den fordi den var bygget på en gravplass.
Imidlertid opplyser Encyclopaedia Britannica og Wycliffe Bible Dictionary (s. 1704) at redaktøren av Mishna (ca. 198–220 e.Kr.), Juda ha-Kadosh, kom fra dette stedet i det andre århundret. Også Talmud ble redigert der rundt år 400 e.Kr. Blant de berømte rabbinerne som er begravet der, finner vi Maimonides, ‘Akiba (Akiva), Yohanan Ben Zakkai og Eliezer den store.
Spørsmål: I Joh 6:27 sa Jesus at vi ikke skal arbeide for mat som går til grunne. Hvordan arbeider vi for mat som går til grunne i dag?
Svar: Først og fremst må vi gjøre visse ting av nødvendighet, for eksempel skaffe oss mat. Men Jesus sier at det ikke bør være formålet med og fokuset i livet vårt. Vi bør bruke livsenergien vår på evige ting; og det som er evig, og likevel finnes overalt rundt oss, er menneskers sjeler.
Kanskje en analogi kan hjelpe. Hvis du pendler til jobben om morgenen, betaler sjefen din deg for reisetiden? Hvis du ikke pendler for moro skyld, og sjefen din ikke betaler deg, hvorfor slutter du da ikke å pendle til jobben? Svaret er vanligvis «fordi jeg må, hvis jeg vil få lønn». Ideen om å gjøre noe som ikke er produktivt, men likevel nødvendig for å gjøre det som er produktivt, kalles «plikt». Det er mange ting vi må gjøre i dette livet som er «excise», faktisk så mange at vi uforvarende kan gli inn i en tankegang om at livet bare handler om «excise» og underholdning. Men disse tingene er bare nødvendige for å sette oss i stand til å gjøre det som virkelig er viktig: å ære Gud, elske andre, føre mennesker til Kristus og hjelpe mennesker til å vokse i Kristus.
Spørsmål: Hva mente Jesus med «Faderen har satt sitt godkjenningsstempel» i Joh 6:27b?
Svar: Jesus var behagelig for Faderen, Jesus ble sendt av Faderen til jorden, og Jesus gjorde på det tidspunktet Faderens vilje. Faderens godkjenningsstempel var åpenbart, noe som ble demonstrert gjennom Jesu mirakler. Hvis noen ønsket å tilbe Faderen, ville de ikke avvise en som Faderen har satt sitt godkjenningsstempel på. Jesus nevnte gjentatte ganger at han kom ned fra himmelen i Johannes 6:33, 38, 41, 50 og 58.
Selv om du allerede er en troende, må du spørre deg selv: Har livet ditt Guds godkjenningsstempel? Er du til behag for Gud i måten du lever på?
Spørsmål: Hvordan er Jesus livets brød (eller manna) i Joh 6:31–36, 48–51?
Svar: Ordet for «ekte», som i «ekte brød», er alethinos, som betyr ekte eller opprinnelig. Jesus er livets brød på minst to måter.
For alle: Jesus opprettholder alt i universet, ifølge Kolosserne 1:17
For troende: Det er herlig å ha liv i Jesus, som gir oss næring, beskytter og bevarer oss, og forbereder oss på å bo evig hos ham.
Siden Jesus gir levende vann i Johannes 4:15, er Jesus livets brød her.
Spørsmål: I Joh 6:37 står det at alle som Faderen gir til Jesus, kommer til Jesus, og siden noen ikke kommer til Jesus, betyr det da at Faderen ikke ga dem til Jesus?
Svar: Ja. Frelsesevangeliet tilbys oppriktig til alle. Men Hebreerbrevet 4:2 sier at evangeliet ikke nytter noe for dem som ikke kombinerer det med tro. Lukas 7:30 er et annet eksempel, og se drøftingen av Lukas 7:30 for mer informasjon.
Spørsmål: I Joh 6:39, hadde Jesus en egen vilje, atskilt fra Gud Fader, eller ikke?
Svar: For å omformulere spørsmålet slik en fjerdeklassing stilte det: Hvor mange hjerner har Treenigheten? Bortsett fra at Gud ikke er begrenset til celler, kunne man si at de har sine egne hjerner. Jesus hadde en egen vilje, slik det fremgår av hans bønn i Getsemane-hagen. Jesus valgte imidlertid alltid å la sin vilje være i samsvar med Faderens vilje, noe som også fremgår av hans bønn i Getsemane-hagen.
Spørsmål: I Joh 6:42, er jomfrufødselen sann, siden jødene sa at de kjente Josef, Jesu far?
Svar: Dette benekter ikke jomfrufødselen.
For det første var Josef, siden han var Marias ektemann, Jesu juridiske far i lovens øyne.
For det andre antok mange jøder at Josef også var Jesu biologiske far. Ikke alle antakelser folk gjør, er nødvendigvis sanne.
Spørsmål: I Joh 6:43–70: Hvorfor klager folk over Gud, og hva kan du si for å hjelpe dem?
Svar: Det kan vanligvis spores tilbake til én grunnleggende årsak: Gud innfridde ikke forventningene deres. Job klaget over Gud fordi han verken så hva som foregikk bak kulissene eller det endelige utfallet. På samme måte klager folk fordi de ikke vet hva som foregår bak kulissene eller ser det endelige utfallet.
Spørsmål: I Joh 6:43–70: Hvis noen mener at noe ved Gud er uakseptabelt, hvordan svarer du dem?
Svar: Gud har faktisk ikke bedt om din godkjenning. Han er Gud, så Han kan gjøre som Han vil. Gud tilbyr deg en vei til evig liv, og hvis du ikke ønsker det, finnes det bare det ene alternativet. Noen mennesker trenger å bli frigjort fra sine forutinntatte forestillinger om Gud. Kanskje var det derfor Jesus sa at vi måtte komme til Gud som et lite barn i Luk 18:16-17 og Matt 19:14.
Spørsmål: Hva betyr det i Joh 6:44,65 og Joh 6:37,39 at ingen kan komme til Jesus med mindre Faderen trekker ham til seg?
Svar: Det greske ordet kan bety «tvinge», «trekke» (som i å hente vann) eller «beile til/overtale». Se *Now That’s a Good Question*, s. 27–29, for mer om det greske ordet. Siden det greske ordet har flere betydninger, har ulike kristne innlemmet dette verset i sin teologi på forskjellige måter.
Moderate ikke-kalvinister sier at Jesus trekker alle ytre sett, og at tilbudet om frelse er tilgjengelig for hvert enkelt menneske. Indre sett overbeviser Den Hellige Ånd (også kalt Kristi Ånd) verden (både de utvalgte og de forkastede) om synd. Imidlertid blir alle de som Faderen har forutbestemt, trukket til himmelen, og de som ikke er de utvalgte, kommer ikke til Gud. Noen ikke-kalvinister vil si at forutbestemmelse og forutviten går hånd i hånd, mens andre ikke-kalvinister vil si at forutviten kommer før forutbestemmelsen, siden forutviten alltid nevnes først de to gangene de nevnes sammen i Skriften.
Kalvinister benekter ikke at evangeliet skal tilbys alle, men Faderen tiltrekker seg bare de utvalgte, og verken Faderen eller Den Hellige Ånd virker frelsende for de forkastede, siden Jesus ikke døde for dem.
Hyperkalvinister har samme oppfatning som kalvinister på dette punktet, bortsett fra at de lærer at evangeliet kan forkynnes til alle, men at det er galt å tilby det til alle.
Se også neste spørsmål for mer informasjon.
Spørsmål: I Joh 6:44,65 og Joh 6:37,39, er det Faderen som tiltrekker seg noen mennesker, eller er det Jesus som tiltrekker seg alle til seg selv, slik det står i Joh 12:32?
Svar: På gresk står det ganske enkelt at Jesus tiltrekker seg «alle». Det står faktisk ikke at Jesus tiltrekker seg «alle mennesker» eller «alle folk». Det finnes tre synspunkter.
Faderen tiltrekker seg hvert enkelt individ: Vi er så syndige at ingen kan komme til Faderen med mindre Faderen tiltrekker ham (gjør det mulig for ham). Faderen tiltrekker seg imidlertid alle. Når Johannes 6:37,39 sier at alle som Faderen gir til Jesus, skal komme til ham, trekker Faderen alle til seg, men gir bare til Jesus de han på forhånd kjente (og dermed forutbestemte) til å komme til Jesus. Denne tolkningen strider imidlertid mot den klare betydningen av Johannes 6:64-65, som tyder på at Faderen må trekke mennesker til seg, og at dette var en grunn til at noen ikke trodde.
Jesus tiltrekker ytre sett, og Faderen velger indre sett: Jesus tiltrekker både de utvalgte og de forkastede til seg. Både de utvalgte og de forkastede tar en beslutning om å stole på Jesus eller ikke. Faderen har imidlertid forutbestemt de utvalgte, og dermed er det bare de utvalgte som blir tiltrukket av Faderen.
Uansett hvilken type mennesker det dreier seg om, trekker både Faderen og Jesus kun de utvalgte til seg. At ikke alle individer blir trukket til seg, er det kalvinistiske synet, som fremmes i «New Geneva Study Bible», s. 1688.
Se også forrige spørsmål for mer informasjon.
Spørsmål: Siden det i Joh 6:45 står at alle som blir undervist av Gud, kommer til Jesus, betyr det da at alle som aldri har hørt om Jesus, ikke hadde noen mulighet til å unngå helvete?
Svar: Bibelen sier aldri det. Tvert imot viser Hebreerbrevet 11 at Abel, Enok, Noa og mange andre tilsynelatende aldri hadde hørt om Jesus (mens de var på jorden), men likevel kom de antagelig til himmelen. Det er to andre punkter å ta i betraktning i svaret:
2. Spedbarn som dør, får aldri høre om Jesus. Bibelen sier aldri at de som er under den alder da man kan holdes ansvarlig, havner i helvete.
3. Jesus sa imidlertid i Johannes 8:24 at alle som avviser ham, vil dø i sine synder.
Se også drøftingen av Johannes 3:36 for mer informasjon.
Spørsmål: I Joh 6:50–51 står det at den som spiser himmelens brød (Jesus), skal leve evig og ikke dø. Hvorfor dør da kristne likevel?
Svar: Dette kan forstås på to måter.
1. Kristne vil leve evig i himmelen, og dermed vil vi nå en tilstand der våre herliggjorte legemer aldri vil dø. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1505, for mer om dette punktet.
2. I tillegg, selv om kroppene våre dør én gang, dør ikke åndene våre noensinne fra det øyeblikket vi først kommer til tro. Åpenbaringen omtaler ildsjøen som den andre døden.
Den fysiske døden er «bare en liten detalj» sammenlignet med enten evig liv eller den andre døden. Dette verset er viktig fordi det forteller oss at når en troende først kommer til himmelen, er det ingen fare for at han eller hun skal synde og falle fra.
Spørsmål: Hva mente Jesus egentlig i Joh 6:51–56?
Svar: Det finnes minst tre synspunkter.
1. Jesus gir de troende åndelig næring
«The Believer’s Bible Commentary: New Testament» s. 297 påpeker at siden nattverden ikke ble innført før et år senere, refererer dette til den åndelige maten og drikken Jesus ville gi de troende.
2. En illustrasjon av åndelig forening
Jesus talte til folkemengden, som på dette tidspunktet ikke visste noe om nattverden, slik «New Geneva Study Bible» s. 1673 påpeker. «Hard Sayings of the Bible» s. 498–500 sier klart at det er dette synet som gjelder, samtidig som det også antyder en kombinasjon med det tredje synet.
3. I tillegg til de to foregående: en forvarsel om nattverden
Da Jesus sa: «…dette brødet, som jeg vil gi for verdens liv, er mitt kjød», forutså Jesus sin død på korset. På samme måte forutså Jesus at de skulle minnes dette i nattverden.
Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1505, for mer om dette synet. «Hard Sayings of the Bible», s. 498–500, foreslår dette synet i tillegg til det forrige, fordi Johannes ikke omtaler den siste nattverden, og dette ville være hans tilsvarende undervisning om nattverdens betydning.
Problemstillingene her ligner noe på tolkningsproblemene rundt «vann og ånd» i Johannes 3:5.
Spørsmål: Hvorfor oppklarte ikke Jesus folkemengdens forvirring i Joh 6:52–56?
Svar: Jesus ønsket åpenbart å si disse ordene på denne måten og viste ingen overraskelse over at noen forlot ham på dette tidspunktet. Å snakke til en jøde om å drikke blod ville høres støtende ut for dem. Hver enkelt hadde et valg her. De kunne stole på Gud, men bare innenfor grensene for det de fullt ut forsto, eller så kunne de stole fullt og helt på Gud, vel vitende om at Gud ville være og gjøre ting som gikk utover deres forståelse. Som en kristen sa: Vi skal ikke la oss fornærme av det uforklar et. Siden fariseerne lyttet til hans ord bare for å motsette seg dem, ga Jesus dem noe å henge seg opp i.
Skriften gir ikke alle grunnene til at Jesus talte på denne måten, men her er en spekulasjon. Folk som så miraklene, kunne komme til å tro på Jesus uansett om de ønsket å følge Gud eller ikke, fordi de hadde et levende bevis rett foran seg. Jesus knuste også håpet til dem som så på ham som en politisk messias. Jesus talte på denne måten slik at de som ønsket å følge ham på hans vilkår, senere skulle forstå, og de som ikke ønsket å følge ham, skulle ha en unnskyldning for å gå sin vei.
Spørsmål: Lærte Jesus i Joh 6:53a at brødet faktisk ble hans legeme, slik den romersk-katolske kirken lærer, og kaller det transsubstansiasjon?
Svar: Nei, fordi Jesus (i likhet med Paulus) ofte brukte metaforer. For eksempel er vi Kristi legeme, men vi forvandles ikke fysisk til Kristi legeme. Jesus kalte en gang Peter for Satan, men det betyr ikke at Peter ble til Satan; snarere brukte Satan Peters ord for å friste Jesus. Da Jesus sa at han var vintreet i Johannes 15:1, ble Jesus da fysisk til et vintre? Holdt Jesus sitt «andre legeme» i hendene? – bare i metaforisk forstand. Dette er mer enn et trivielt poeng, fordi anvendelsen av dette avgjør om noen mener de bør tilbe brød og vin eller ikke.
Se *When Cultists Ask*, s. 168–173, og *When Critics Ask*, s. 412–413, for mer utførlige svar.
Spørsmål: Hvorfor virker Jesus nesten fatalistisk i Joh 6:60–66? – Hvis de kommer, kommer de. Hvis de ikke gjør det, gjør de det ikke.
Svar: Jesus var ikke fatalist, men han kjente godt til språkets begrensninger. Hvis noen aldri ønsker å overgi sitt liv til Kristus, vil vedkommende aldri akseptere det han eller hun ikke kan bevise er sant eller usant. Hvis folk ikke ønsker å følge sannheten, vil de nesten alltid kunne finne en eller annen unnskyldning for ikke å gjøre det.
Spørsmål: Hvorfor satte Jesus de tolv disiplene på prøve i Joh 6,67 ved å spørre om også de ville gå sin vei?
A: Jesus visste at de ikke ville gå, men han stilte spørsmålet av minst to grunner. For det første ønsket han at de skulle få muligheten til å gå; da ville det bli klart for dem at det var deres eget valg å bli. For det andre ønsket han at de skulle ta et skritt tilbake og ta – eller rettere sagt, ta på nytt – den avgjørelsen. De trengte å «trekke en strek i sanden» og bestemme seg for om de ville satse alt på Jesus, i tykt og tynt. På lignende måte ba Naomi Rut om å ta en avgjørelse i Rut 1:15–18. Selvfølgelig, som Johannes 6:70 antyder, visste Jesus allerede hva de ville bestemme seg for; men de måtte likevel ta den avgjørelsen.
Da en som Peter tok en feil beslutning ved å fornekte Kristus, kunne Kristus gjeninnsette Peter i Johannes 21:15-19. Hvis du hadde en beslutning du måtte ta, og du bommet, må du ikke holde deg unna Gud av skyldfølelse, men komme tilbake til Gud for å få tilgivelse.
Spørsmål: Siden Jesus i Joh 6:70 valgte de tolv disiplene, og Judas var en av disse, var Judas da en av de utvalgte som Jesus hadde valgt?
Svar: Nei. I likhet med andre mennesker hadde Jesus frihet til å ta mange valg. At Jesus valgte å spise en bestemt fiken, gjør ikke den fiken til en av de utvalgte. På samme måte var Jesu valg av de tolv disiplene noe annet enn å velge de utvalgte som kommer til himmelen.
Spørsmål: I Joh 7:5, hvem er Jesu «brødre» som ikke trodde på ham?
Svar: Maria var jomfru, og Josef hadde ikke samleie med Maria da Jesus ble født, og Josef hadde ikke samleie med Maria «før hun fødte en sønn», ifølge Matteus 1:25. Matteus 12:46; 13:55–56; Markus 6:3–4; Joh 2:12; Apg 1:14; 1 Kor 9:5 nevner også Jesu brødre, og Paulus nevner «Jakob, Herrens bror» i Gal 1:18,19. 1001 Bible Questions Answered, s. 39–40, påpeker også den messianske Salme 69:7–9, der det står: «brødre … min mors barn».
Hvis de hadde hatt tro på Jesus, ville det bare virket logisk for dem at Jesus skulle åpenbare noe nå. Men dette verset sier at de på dette tidspunktet IKKE trodde på Jesus, så deres kommentar er uten tvil: «Hvis du virkelig tror at du er Messias, ville du vise det til alle nå.»
Spørsmål: Hatet ikke verden disiplene i Joh 7:7, eller hatet verden dem i Joh 15:20–21?
Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.
I Joh 7:7 var disiplene fortsatt i en læringsfase, og verden hatet dem ennå ikke, fordi de ennå ikke konsekvent forkynte at folk skulle vende seg til Jesus. Jødene og romerne hadde ennå ikke nådd det punktet hvor de ønsket å forfølge kristne.
I Johannes 15:20–21 profeterte Jesus at tiden snart ville komme da verden ville hate dem fordi de tilhørte Kristus.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 7:8 at han ikke skulle, eller ikke ennå skulle, til høytiden?
Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Noen manuskripter sier «ikke skal dra». Disse manuskriptene inkluderer Sinaiticus, Cantabrigiensis, den bohairiske koptiske utgaven, den armenske utgaven og Diatessaron.
2. Andre manuskripter, som Bodmer II (125–175 e.Kr.), Bodmer 14,15 (3. århundre) og Vaticanus, sier «ikke ennå».
3. Selv om man kjente den eksakte greske teksten, kan man ikke legge for stor vekt på de nøyaktige ordene, da det ikke er kjent om Jesus her snakket på gresk eller arameisk.
4. Uansett ga Jesus ikke et løfte, men uttrykte sine intensjoner, så begge manuskriptlesningene er gyldige.
5. Kanskje tjener variasjonene i manuskriptene Guds formål. De kan vise oss at vi ikke skal ta ordene i Skriften altfor bokstavelig.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 7:8 at hans tid ennå ikke var kommet?
Svar: Tiden var ennå ikke inne for at Jesus skulle begynne sin offentlige tjeneste, som kulminerte i at han døde på korset for våre synder.
Spørsmål: Hvorfor endret Jesus tilsynelatende mening og dro til Jerusalem i Joh 7:10, etter at han hadde fortalt brødrene sine at han ikke skulle dra?
Svar: Jesus brøt ikke et løfte, men han ombestemte seg med hensyn til hva han hadde tenkt å gjøre. Bak dette enkle svaret ligger imidlertid et viktig poeng å lære. Det er en forskjell mellom å uttrykke en hensikt og å gi et løfte.
I boken *When Critics Ask*, s. 414, gis et annet svar. Jesu brødre ønsket at Jesus skulle dra til Jerusalem og «åpent vise seg som Messias». Jesus dro dit senere, men ikke på den måten brødrene hans foreslo at han skulle dra.
Spørsmål: Hvorfor fryktet folket jødene i Joh 7:13? De var jo alle jøder!
Svar: Folket her fryktet de jødiske myndighetene. Det er ofte fornuftig å skille mellom vanlige folks tro og praksis og den offisielle religiøse læren. Videre skiller Matteus og Markus, som er skrevet til et mer jødisk publikum, mellom jøder som er fariseere og saddukeere. Johannes, som tilsynelatende skriver til et hovedsakelig ikke-jødisk publikum, skiller vanligvis ikke mellom dem, men kaller dem bare jøder. Johannes nevner fariseere bare i Johannes 3:1.
Spørsmål: I Joh 7:17, kommer alle som velger å gjøre Guds vilje til himmelen? – selv hinduer, muslimer, buddhister osv.
Svar: Som Adams sønn Kain lærte, godtar ikke Gud alle offer som bringes til ham. Som 1. Korinterbrev 10:20 viser, må man i det minste ofre til den sanne Gud. Mange fokuserer på hvordan andre religioner lærer feil læresetninger og «forvirrer hodet på folk». Like viktig er det at de bedøver folks ønske om det beste og «forvirrer deres hjerte».
1. I noen religioner, inkludert visse former for hinduisme, er det ikke et mål å gjøre det gode. Målet er snarere å oppleve både det gode og det onde. Se neste spørsmål for bevis på dette.
2. I noen religioner, blant annet buddhisme og hinduisme, ønsker man ikke å leve evig i himmelen. Målet er å unnslippe den uønskede gjenfødelsessyklusen og nå nirvana i buddhismen, eller bli forent med den evige flammen i vedantisk hinduisme.
3. I noen religioner spiller sannheten ingen rolle. Hinduismen er kjent som en religion der «motsigelsesloven» ikke er noe stort anliggende.
Spørsmål: Hva lærer en falsk religion, hinduismen, om å gjøre det gode i Joh 7:17?
Svar: Den lærer i det minste to svært forskjellige ting.
Det er velsignet å gjøre det gode. «Det gode er én ting; det behagelige er en annen. Disse to, som skiller seg fra hverandre i sine mål, ansporer begge til handling. Velsignet er de som velger det gode; de som velger det behagelige, går glipp av målet.» Katha Upanishad s. 16
På den annen side…
1. «Vit at alle tilstander av væren – det være seg godhet, lidenskap eller uvitenhet – manifesteres av Min energi. Jeg er, i en forstand, alt, men Jeg er uavhengig. Jeg er ikke underlagt den materielle naturens kvaliteter, for de er tvert imot innenfor Meg. Forblindet av de tre kvalitetene [godhet, lidenskap og uvitenhet] kjenner ikke hele verden Meg, som står over kvalitetene og er uuttømmelig.» Bhagavad Gita 7.12–13, s. 379–380.
2. «Selv om en begår den mest avskyelige handling, skal han, dersom han er engasjert i hengiven tjeneste, betraktes som hellig, fordi han er riktig forankret i sin besluttsomhet.» Bhagavad Gita 9.30, s. 494
3. «Det står skrevet: ‘Den som kjenner Brahman-gleden, som ord ikke kan uttrykke og sinnet ikke kan nå, er fri for frykt. Han plages ikke av tanken: ‘Hvorfor gjorde jeg ikke det som var rett? Hvorfor gjorde jeg det som var galt?’ Den som kjenner Brahman-gleden, og kjenner både det gode og det onde, overskrider begge deler.» Taittiriya Upanishad, s. 58.
4. «Mine sønner dreper sine fiender, og min datter er keiserinne, og jeg er fullstendig seirende. Min stemme er den høyeste i min manns ører. Det offeret som Indra brakte og dermed ble strålende og suveren, det er det jeg har brakt for dere, o guder. Jeg har virkelig blitt uten rivaliserende hustruer. Uten rivaliserende hustruer, drapsmann av rivaliserende hustruer, seirende og fremragende, har jeg tilegnet meg de andre kvinners tiltrekningskraft som om det var rikdommen til flyktige kvinner.» Denne kombinasjonen av tilbedelse og tidlige hinduistiske «familieværdier» er hentet fra Rigveda 10.159.3–5.
Spørsmål: Sier Jesus i Joh 7:18 at det ikke finnes urettferdighet hos alle mennesker som søker Faderens herlighet?
Svar: Nei, snarere henviser Jesus indirekte til seg selv og sier at det ikke finnes urettferdighet i ham.
Spørsmål: Hvorfor forkynte Jesus i tempelet i Joh 7:28, siden han i Joh 6:10 dro i hemmelighet til Jerusalem for ikke å bli lagt merke til?
Svar: Hvis Jesus hadde dratt åpent som privatperson, kunne myndighetene lett ha arrestert ham. Men når han først var der, midt i en stor og velvillig folkemengde, ville de ikke kunne arrestere ham. De ville vente til det var så få andre mennesker som mulig. Jesus og disiplene tilbrakte natten utenfor Jerusalem på et sted hvor de aldri ville bli funnet – med mindre de ble forrådt.
Spørsmål: I Joh 7:38–39 står det: «Hvor i Skriften står det: ‘Strømmer av levende vann skal strømme ut fra ham’?»
Svar: I antikkens litteratur ble det ikke skilt mellom et eksakt sitat, en omskriving av én setning og en omskriving av et generelt begrep som omfatter flere setninger. I «The New Geneva Study Bible» s. 1676 står det at selv om dette ikke er et eksakt sitat fra noen skriftsted i Det gamle testamente, kan det være en generell henvisning til både Jesaja 44:3 og Esekiel 36:25–27.
Ifølge «Evangelical Commentary on the Bible» s. 857 og «Believer’s Bible Commentary» s. 1512 hadde jødene en skikk med å hente vann fra Gihon-kilden/Siloam-dammen og helle det i et sølvfat ved brennofferalteret mens Salmene 113–118 ble sunget. Den åttende dagen gjorde de ikke dette.
Spørsmål: Hvordan strømmer strømmer av levende vann ut fra Jesus i Joh 7:38-39?
A: Akkurat som vann gir liv, vekst, renselse og slukker tørsten, gir Jesus oss det samme på det åndelige plan. Det er Den Hellige Ånd, ifølge Johannes 7:39.
Q: I Joh 7:39, var Den Hellige Ånd i verden før Jesus kom til jorden?
A: Ja, men på en mer begrenset måte. I gammeltestamentlig tid var Den Hellige Ånd med profetene, men den gjennomsnittlige troende på den tiden hadde ikke Den Hellige Ånd.
Spørsmål: Hva betyr egentlig det greske uttrykket her i Joh 7:46?
Svar: I Johannes 7:46 er det greske uttrykket her svært ettertrykkelig. Selv om «Ingen har noensinne talt på denne måten…» (NIV) er en korrekt oversettelse, er en mer presis oversettelse «aldri har et menneske talt på en slik måte…» (Wuest), «Aldri har et menneske talt slik» (The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 302), eller «Aldri har noe menneske snakket på denne måten» (The Expositor’s Bible Commentary, bind 9, s. 88).
Spørsmål: I Joh 7:51–52 er jeg ikke sikker på om jeg, hvis jeg hadde levd på Kristi tid, ville ha vært i stand til å finne ut av alt det jeg skulle gjøre. Er det nødvendig?
Svar: Selv om du kanskje ikke hadde funnet ut av alt på egen hånd den gang, hvem sier at vi kan finne ut av alt på egen hånd i dag heller? Det er derfor vi må be om Guds hjelp, og vi trenger hverandres hjelp. Alle kan, hvis de overlates til seg selv, komme med noen tåpelige og dumme synspunkter. Vi trenger Guds hjelp og hverandre for å gi hjelp og rettelse.
Spørsmål: I Joh 7:52, var Jesus fra Betlehem i Judea eller fra Nasaret i Galilea?
Svar: Begge deler; Jesus ble født i Betlehem i Juda, og han vokste opp i Nasaret i Galilea.
Spørsmål: Hvorfor sa de i Joh 7:52 at det aldri hadde kommet en profet fra Galilea, når Jona kom fra den regionen, Gath-Hepher, omtrent tre miles fra Nasaret? (Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 971, tar dette opp.)
Svar: Legg merke til at de som uttalte seg, var vantro jøder. Selv om Jona sannsynligvis kom fra Gath-Hepher i Nasaret, er det ikke sikkert. Bibelen sier ikke «ingen profet har noensinne kommet fra det Galilea». De sa snarere: «Ingen profet har noensinne kommet fra Galilea.» De som avviste Jesus, tok sannsynligvis feil her.
Hvorfor snakket Jesus slik han gjorde? Han prøvde ikke bare å skape bråk for bråkets skyld, og han gjorde det absolutt ikke bare for å øke sin popularitet. Noen vil kanskje mene at Jesus burde ha svart på en mer vennlig måte. Men tilsynelatende presset Jesus folket til å ta en beslutning, uansett hva den måtte være. De hevdet å avvise ham på grunn av de spinkleste av grunner. Hvis Jesus bare hadde utført ett mirakel til for dem å se, etter alle de andre miraklene, ville det ha gjort noen stor forskjell? Nei. Problemet var ikke mangel på informasjon eller mangel på legitimitet; problemet var å få dem til å ta en beslutning.
Spørsmål: Hvorfor brakte fariseerne i Joh 8:3–4 kvinnen som var blitt tatt på fersken i utroskap, til Jesus, og ikke mannen?
Svar: Det er et godt spørsmål, særlig siden 5. Mosebok 22:22–24 sier at begge skulle føres fram. Det virker som om de var mindre opptatt av at rettferdighet skulle skje fyllest for mannen enn for kvinnen. Eller kanskje var de ikke opptatt av rettferdighet i det hele tatt, men bare av å fange Jesus i en felle. Encyclopedia of Bible Difficulties s. 372, When Critics Ask s. 415 og Josh McDowell (i et foredrag) la også merke til denne ulovligheten.
Q: Viser Joh 8:3-4 at Jesus ikke aksepterte dødsstraff?
Svar: Nei, men saksgangen var ikke korrekt, siden mannen ikke også ble ført frem. Se forrige spørsmål for mer informasjon.
Spørsmål: I Joh 8:3–4, hvor i Det gamle testamente står det at kvinnen skal steines til døde for utroskap (en muslim tok dette opp)?
Svar: Henrettelse for utroskap ble foreskrevet i 3. Mosebok 20:10 og 5. Mosebok 22:22–24. Henrettelsesformen, steining, er angitt i 5. Mosebok 22:24 i eksemplet med en mann som ligger med en jomfru som er forlovet med en mann i byen.
Spørsmål: I Johannes 8:6, i fortellingen om den utro kvinnen, hva skrev Jesus i sanden?
Svar: Seks punkter å ta i betraktning i svaret.
1. De fleste bibelmanuskriptene sier «skrev på bakken». Disse inkluderer Cantabrigiensis, det bysantinske leksjonariet, den bohairiske koptiske utgaven og andre.
2. De armenske manuskriptene (fra det 5. og 9. århundre) sier imidlertid: «skrev på bakken syndene til hver av dem».
3. Andre manuskripter og forfattere har imidlertid ikke denne delen av Johannes-evangeliet. Blant disse er: Bodmer 2, Bodmer 14, 15, Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus, sahidisk-koptisk, gotisk og Diatessaron.
4. Hvis vi antar at de fleste manuskriptene er korrekte, sier Skriften ingenting om hva Jesus gjorde med pinnen på bakken. I *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 371–373, står det at uansett hva det var, overbeviste det dem om deres egne synder. Noen spekulerer i at Jesus skrev ned deres synder, eller navnene på kjærestene til noen av dem.
5. De brakte bare kvinnen som ble tatt på fersken; de brakte aldri mannen. Kanskje noen av mennene som kvinnen hadde begått ekteskapsbrudd med, befant seg i folkemengden.
6. På den annen side står det i *Now That’s a Good Question*, s. 586–587, at vi ikke bare ikke vet det, men at vi heller ikke vet med sikkerhet om Jesus skrev noe i det hele tatt. Han kan ha bare klottet litt mens han tenkte. Det var imidlertid noe som fikk alle mennene til å forlate stedet brått.
Spørsmål: Siden Jesus fulgte Moseloven, hvorfor fordømte han da ikke kvinnen i Joh 8:11?
Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.
Jesus var ikke forpliktet til å straffe kvinnen han visste var skyldig, fordi 1) Jesus ikke var en myndighetsperson i denne sammenhengen, 2) Jesus var den som ga loven, og 3) fremgangsmåten var ikke korrekt, ettersom mannen ikke var til stede.
Imidlertid fulgte Jesus faktisk Moseloven. Det måtte være en anklager, og det var ingen anklagere. I tillegg var hele situasjonen merkelig, ettersom hun ble tatt på fersken, og likevel ble ingen mann ført frem.
Spørsmål: Hvordan er Jesus verdens lys i Joh 8:12?
Svar: Lys er uunnværlig for livet vårt. Det tiltrekker ikke bare mennesker, men hindrer også at folk snubler i mørket, lar oss granske oss selv, gjenkjenne hverandre og nyte skjønnhet. Selv den gang kunne folk forstå at uten lys vokser ikke potteplanter. Jesus er viktigere for oss enn selv det fysiske lyset.
Spørsmål: Hvorfor hevdet fariseerne i Joh 8:13–14 at det at Jesus vitnet om seg selv, betydde at hans vitnesbyrd ikke var gyldig?
Svar: Hvis noen fremsatte en påstand uten bevis, ville påstanden være mistenkelig. Jesus mente at det ville være merkelig å prøve å anvende dette på ham. Tross alt vitnet Faderen på en måte til alle om Jesus, gjennom profetiene som var skrevet hundrevis til tusen år tidligere, og ved at Jesus utførte mange mirakler på den tiden.
Spørsmål: Hvorfor svarte Jesus fariseerne slik han gjorde i Joh 8:14–18?
Svar: Det er sannsynligvis flere årsaker.
1. Siden Jesus var en del av den kulturen, forsto han fariseernes forutsetninger generelt.
2. Jesus forsto disse fariseerne hver for seg.
3. Jesus snakket ofte billedlig av egen vilje (Joh 16:25,29).
4. Det kan være barmhjertig å ikke si for mye til dem som avviste Ham, slik 2. Petersbrev 2:21–22 og Johannes 15:22–25 viser.
Også i Joh 8:17 sa Jesus «deres lov», fordi Jesu forhold til loven var annerledes enn deres, akkurat som Jesus ville si «min Far» og «deres Far», men ikke «vår Far», bortsett fra når han lærte dem Fadervår.
Spørsmål: Sa Jesus «deres» lov i Joh 8:17 og Joh 10:34?
Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
I Joh 8:17 nevner ikke Alands greske Nye Testamente (1975) noen greske manuskripter som sier «loven deres». De sier «loven».
Når det gjelder Johannes 10:34, sier de fleste manuskriptene i Johannes 10:34 «loven». Blant disse er: Bodmer II 125–175 e.Kr., Bodmer 14, 15 (tidlig på 300-tallet), Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus, det bysantinske leksikonet, sahidisk koptisk, bohairisk koptisk, gotisk, armensk og Athanasius.
Noen manuskripter av Johannes 10:34 sier imidlertid «loven deres». Disse inkluderer Chester Beatty I-papyriene (100–150 e.Kr.), Sinaiticus (korrigert), Cantabrigiensis, samt forfatterne Tertullian (198–220 e.Kr.) og Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.).
Spørsmål: I Joh 8:18–19 snakket Jesus om sin Far, så hva er galt med å spørre Jesus hvor hans Far var?
Svar: Mens Jesus snakket om Gud Faderen i himmelen, gjorde ikke spørsmålsstilleren det. Spørsmålsstilleren beskyldte Jesus for å være født utenfor ekteskap. Spørsmålsstilleren var ikke ute etter et svar fra Jesus; han ville bare minne folkemengden om «usikkerheter» rundt Jesu fødsel for å diskreditere Jesus i folkemengdens øyne. Men han stilte det som et spørsmål for ikke å avsløre for åpenlyst hva han prøvde å gjøre.
Spørsmål: I Joh 8:24,58, Joh 13:19 og Joh 18:5,6, hvilke andre titler deler Faderen og Jesus, i tillegg til «Jeg er»?
Svar: Her er en delvis liste over Guds titler i Det gamle testamente og Jesu titler i Det nye testamente.
Henvisning i Det gamle testamente | Tittel | Henvisning i Det nye testamente |
Job 33:4; Jesaja 40:28 | Skaper | Johannes 1:3; Kolosserne 1:16-17 |
Salme 106:21; Jesaja 45:21-23 | Frelser | Johannes 4:42; Efeserne 5:23; Apostlenes gjerninger 4:12 |
Jesaja 7:14; 9:6; 10:21 | Gud | Matt 1:23; Joh 1:1; Rom 9:5; Kol 2:9 |
2. Mosebok 3:14; 5. Mosebok 32:39 | JEG ER | Joh 8:24,58; 13:19; 18:5,6 |
Jes 41:4; 44:6; 48:12 | Den første og den siste | Åpenbaringen 1:17; 2:8; 22:13 |
5. Mosebok 32:4; Salme 28:1 | Klippen | 1 Kor 10:4; Matt 16:18 |
Salme 27:1; Mika 7:8 | Lys | Luk 2:32; Joh 1:9; 8:12 |
1. Mosebok 18:25; Salme 58:11; Joel 3:12 | Dommer | Åp 14:10; 2 Kor 5:10; 2 Tim 4:1 |
Spørsmål: Hvordan kan Faderen [angivelig] aldri forlate Jesus i Joh 8:29, siden Jesus sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» i Matt 27:26 og Mark 15:34?
Svar: Johannes 8:29 sier IKKE at Faderen aldri ville forlate Jesus. Det står: «har ikke forlatt meg alene» (eller «forlot meg ikke alene»). Faderen forlot Jesus ved korset, men på den annen side sa Jesus da han døde: «I dine hender overgir jeg min ånd» i Luk 23:47.
Spørsmål: I Joh 8:31, er det å holde fast ved Jesu ord en forutsetning for å være Jesu disippel?
Svar: Det er et bevis, ikke en forutsetning. En analogi kan hjelpe til med å besvare dette spørsmålet. Er å puste en forutsetning for å være i live? Å puste er et bevis på at man er i live. Men selv om man kan utføre kunstig åndedrett i det uendelige på et lik, vil ikke det gjøre liket levende. Videre kan en levende person holde pusten i noen minutter, men så vil vedkommende føle en sterk trang til å puste igjen, og det vil vedkommende gjøre.
På samme måte er det å fortsette i lydighet mot Jesu ord et bevis på nytt liv i Kristus. En ikke-kristen kan følge de samme budene en stund, men det betyr ikke at vedkommende har bedt Jesus om å være Herre og Frelser i sitt liv. En kristen kan velge å ikke adlyde Jesus en stund, men hvis vedkommende er oppriktig frelst, vil vedkommende føle en sterk trang til å vende tilbake til Kristus, og det vil vedkommende gjøre.
Spørsmål: Hva mente Jesus med «gjøre dere fri» i Joh 8:32?
Svar: Jesus setter oss fri på minst fire fantastiske måter.
Rettslig: Gud erklærer at alle våre synder er «fullt betalt» på grunn av gaven ved at Jesus døde på korset
I dette livet blir vi frigjort fra syndens trelldom og tvangen til å synde.
I evigheten blir vi frigjort fra den andre døden og vil leve evig sammen med Gud, uten frykt for å falle.
I hverdagen kan vi leve et liv i håp, kjærlighet og glede i Kristi frihet.
Spørsmål: Hvordan kan det ha seg, i Joh 8:37, at de ikke hadde plass i hjertene sine for Jesu ord?
Svar: Jesus ga en svært treffende beskrivelse. I deres særegne logikk var det ikke plass for at Messias skulle komme blant dem. De hadde ikke noe ønske i hjertet om å se Messias. De hadde ikke til hensikt å vente på Messias eller å følge ham dersom han kom og ikke tilfredsstilte deres ønsker. De var umulige å lære opp, ikke fordi de ikke kunne forstå, men fordi de ikke ville forstå; de var ikke ute av stand til det, men uvillige.
Jesus kritiserte ikke bare konklusjonene deres. Snarere kritiserte han deres likegyldighet når det gjaldt å finne ut hva som var sant.
I dag kan kristne, som har søkt sannheten, naivt tro at alle andre, enten på riktig eller feil måte, også søker sannheten. Mange må først ha et ønske om å finne sannheten, før det å finne sannheten vil gjøre dem noe godt.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 8:44 til folk som satte pris på sine forfedre, at deres far var djevelen?
Svar: Jeg antar det var fordi Jesus aldri tok et kurs i «Hvordan vinne venner og påvirke mennesker». Jesu politiske korrekthet er svært tvilsom her, så vel som andre steder.
Seriøst, Jesus var mer opptatt av dem og deres evige skjebne enn av om de likte ordene hans eller ikke.
I dag er en av grunnene til at noen kristne (meg selv inkludert) har gjort seg skyldige i å ikke dele evangeliet så mye som de burde, at de elsket vennskapet mer enn de brydde seg om vennen.
Spørsmål: I Joh 8:47, hvordan hører de som er av Gud Guds ord?
Svar: De som er av Gud, hører Guds ord i to forskjellige forstander.
Troende har allerede hørt Guds ord, tatt imot det med glede og overgitt livet sitt til Gud.
De utvalgte er kanskje ikke frelst ennå. Begrepet «utvalgte» betyr imidlertid at de vil bli frelst før eller senere.
Spørsmål: Hvorfor prøvde de i Joh 8:48 å «fornærme» Jesus ved å beskylde ham for å være samaritaner?
Svar: De ville oppfatte dette som en stor fornærmelse, og Jesus ville tydelig forstå hva de ga uttrykk for når det gjaldt hvor mye de foraktet ham. Jesus betraktet imidlertid ikke disse ordene som en fornærmelse, og tilsynelatende gadd han ikke engang å svare på dette.
Spørsmål: Hvordan kan Faderen være dommeren i Joh 8:50, siden det i Joh 5:22 står at «Faderen dømmer ingen, men har overgitt all dom til Sønnen»?
Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret. Det finnes to dommer: dommen ved den store hvite tronen og Kristi dom ved bema-stolen for de troendes belønning. Det finnes forskjellige greske ord for «dom», som betyr å skille mellom og å fordømme. Men når man tar hensyn til forskjellene i tid, er det greske ordet i begge versene det samme: krinei.
Svaret er at når det gjelder dommen over alle mennesker, er Faderen den øverste dommeren og autoriteten, men Faderen dømmer ingenting uten gjennom Jesus. Bibelen snakker bare om Faderen som den som forutbestemmer oss, men vi er forutbestemt og frelst gjennom Kristus. Johannes 5:22 sier ikke bare at Faderen lar Jesus dømme noen mennesker; snarere dømmer Faderen ikke noe utenom det Han har betrodd til Kristus.
Slik utspiller det seg i Åpenbaringen 20:11–15. Den som sitter på den store hvite tronen, er mest sannsynlig Faderen. Det finnes to bøker: gjerningsboken og livets bok. Livets bok er «Lammets livets bok» ifølge Åpenbaringen 21:27. Faderen sender alle som ikke er oppført i Lammets livets bok, til ildsjøen.
Spørsmål: Hvordan kan de som holder Jesu ord, ifølge Joh 8:51, aldri se døden?
Svar: Se drøftingen av Johannes 6:50–51 for svaret.
Spørsmål: Kan dette i Joh 8:57 bety at Jesus faktisk var rundt 50 år gammel, slik Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) lærte?
Svar: Nei. Irenaeus var en stor tidlig kristen lærer, men selv gode kristne lærere kan gjøre feil, og Irenaeus tok fullstendig feil her (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 2, kap. 22.6, s. 392). Det var fariseerne som sa at Jesus var under 50 år gammel. Kanskje ønsket de å overdrive hans unge alder. Når man ser på et vers i Bibelen, er det av avgjørende betydning å identifisere hvem som snakker.
Spørsmål: Hvorfor brukte Jesus det guddommelige navnet her i Joh 8:58?
Svar: Jesus fortalte jødene tydelig at han ikke bare var en profet, ikke bare Messias, men at Jesus var Gud selv. Abraham kjente til dette navnet, men det var til Moses ved den brennende busken (2. Mosebok 3) at Gud selv først åpenbarte den fulle betydningen av navnet sitt
Spørsmål: Betyr Joh 8:58 at Jesus eksisterte fra før, men at han ikke var evig eksisterende, slik Jehovas vitner lærer (Reasoning from the Scriptures 1989, s. 418)?
Svar: Nei. Johannes 8:58 sier at Jesus eksisterte før Abraham ble født, men det spesifiserer ikke hvor lenge Jesus eksisterte før Abraham ble født. Johannes 1:1 forteller oss imidlertid: «I begynnelsen var Ordet…», og ingenting ble skapt uten gjennom Kristus. I *When Cultists Ask*, s. 173–174, påpekes det at dette er det samme uttrykket som brukes om Gud Faderen, og at denne bruken på ingen måte innebærer at Gud Faderen hadde et tidspunkt da Han først eksisterte.
Spørsmål: Betyr Joh 8:58 at alle mennesker har Guds «Jeg er»-nærvær i seg, slik New Age-tilhengerne Mark og Elizabeth Claire Prophet (Lost Teachings of Jesus, s. 87) og Mary Baker Eddy, grunnleggeren av Christian Science (Science and Health with the Key to the Scriptures, s. 333–334), lærer?
Svar: Nei. Legg merke til temaet for Jesu tale og jødenes reaksjon. Jesus snakket om seg selv, ikke om oss. Jødene reagerte negativt fordi de så at Jesus hevdet at han selv var Gud. Ingen i evangeliene og ingen tidlig kirkeforfatter har noensinne funnet på ideen om at Jesus sa at «Jeg er» refererte til alle mennesker.
Spørsmål: Hvorfor gjemte Jesus, som er Gud, seg i Joh 8:59?
Svar: Jesus gjemte seg fordi de prøvde å steine ham. Jesus var Gud, selv på jorden, men som Filipperne 2:7 viser, tømte Jesus frivillig seg selv og gjorde seg selv til intet da han kom til jorden. En person kan gjøre Guds vilje og samtidig gjemme seg for de onde.
Spørsmål: I Joh 9:1, ble denne mannen født blind på grunn av synder han begikk før han ble reinkarnert, slik Unity-skolen innen kristendommen lærer?
Svar: Hvis Jesus hadde sagt: «Denne mannen ble født blind på grunn av synder han begikk før han ble født i dette livet», ville den såkalte kristne Unity-skolen ha hatt et poeng.
Men Jesus sa ikke bare ikke dette, men han sa også det motsatte. Faktisk kan dette verset brukes til å vise at reinkarnasjon IKKE var en faktor i denne mannens blindhet. Nærmere bestemt, da Jesus ble spurt om denne mannen eller foreldrene hans hadde syndet, svarte Jesus: ingen av delene.
Spørsmål: Hvorfor ble denne mannen egentlig født blind i Joh 9:1–3?
Svar: Jesus sa at det ikke skyldtes hans egen synd eller foreldrenes synd. Mennesker lider generelt i dette livet, blant annet på grunn av medfødte misdannelser, fordi vi er født som falne skapninger som lever i en falen verden. Men i akkurat denne mannens tilfelle skulle hans blinde øyne tjene til å ære Gud, ettersom Jesus helbredet ham, og øynene hans skulle bli et vitnesbyrd slik at andre kunne se sannheten om Jesus.
I motsetning til dette hadde senere jødiske rabbinerne fullstendig oversikt over hvorfor mennesker fikk sykdommer. Vannsott betydde at personen hadde begått seksuell synd; gulsott var uutslettelig hat, fattigdom og ydmykelse betydde at de hadde synden stolthet, og en leversykdom(?) betydde baktalelse. I Shabbath 55a står det: «Ingen død uten synd, ingen straff uten ugjerning.»
Spørsmål: Hva mente Jesus i Joh 9:4 med at «natten kommer da ingen kan arbeide»?
Svar: Svaret har to sider.
Snart ville denne fasen av Guds virke, da Jesus vandret på jorden, være over.
I en kort periode, mellom korsfestelsen og oppstandelsen, ville de alle bli spredt. De ville ikke arbeide i tjenesten igjen, i noen større grad, før pinse, 50 dager etter påsken.
Viktigst av alt var at jødene var åpne for å høre Jesu nye lære, og denne åpenheten ville snart være borte etter de første dagene av den tidlige kirken.
I dag kreves det fortsatt en sans for timing i tjenesten. Land åpner seg og lukker seg for evangeliet avhengig av hvilket politisk regime som sitter ved makten. Hele kulturer blir mer åpne eller lukkede avhengig av deres velstand, deres medier og andre jordiske (og ikke bare jordiske) påvirkninger.
Spørsmål: Hvorfor laget Jesus leire av sitt spytt i Joh 9:6, siden han ganske enkelt kunne ha sagt ordene?
Svar: Det var mange måter Jesus kunne ha brukt for å helbrede mannen på. Kanskje ønsket Jesus å bruke denne måten for å understreke at han, som Guds ord, var den som hadde skapt mennesket, inkludert øynene, av jordens støv. Teknisk sett gjenopprettet ikke Jesus synet hans, fordi han aldri hadde hatt syn i utgangspunktet. En teori er at mannen ikke hadde øyeepler, så Jesus som Skaper laget øyeepler. Dessuten forbød rabbinske tradisjoner å kna leire på sabbaten, og Jesus brøt den rabbinske tradisjonen.
Spørsmål: Hvorfor sendte Jesus ham til Siloam-dammen i Joh 9:7?
Svar: Jesus kunne ha helbredet ham der og da uten å gå til dammen, og Siloam lå helt i det sørøstlige hjørnet av byen, et stykke unna. Den blinde mannen, som sannsynligvis hadde folk til å gjøre alt for seg i hverdagen, måtte ta initiativet og få noen til å lede ham til dammen. Mange mennesker i Jerusalem ville se denne blinde mannen, med leire i øynene, gå gjennom byen for å dra til et basseng for å bli helbredet. Det ville være et uvanlig syn.
Spørsmål: Hvorfor er det viktig i Joh 9:7 at ordet for dammen, Siloam, betyr «utsendt»?
Svar: Johannes mente det var viktig, fordi han spesielt påpeker det for oss. På ett nivå dro mannen dit for å vaske seg fordi han var blitt sendt dit av Jesus. Jesus selv var en «utsendt», sendt av Faderen. Som troende blir vi «sendt» av Gud til ulike steder og omstendigheter. Det er ikke alltid til de mest behagelige stedene Gud sender oss, men til de stedene hvor Gud vil at vi skal dra.
På et annet nivå var det eneste store bassenget i nærheten kalt Siloam, og «det virker jo som en uvanlig tilfeldighet» at det skulle være dette ordspillet: at mannen ble sendt til bassenget for den utsendte? – bortsett fra at det ikke finnes tilfeldigheter hos Gud. Gud kan se gjennom og endre historien for å lage et ordspill, bortsett fra at dette ordspillet ikke var for humorens skyld, men for å gi enda et hint om at Jesus var den Han hevdet å være. Selv om Jesus var en del av historien, var Jesus egentlig ikke skapt for historien; historien ble skapt for Jesus.
Spørsmål: Hvorfor sa fariseerne i Joh 9:14–16 at Jesus ikke holdt sabbaten?
Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
Ingen lov i Det gamle testamente forbød helbredelse, å redde livet til et dyr eller å redde livet til et menneske på sabbaten. Ingen lov sa at man ikke kunne vise kjærlighet til andre og ta vare på dem på den dagen. Det var bare det at man ikke kunne arbeide.
Fariseerne la til Guds bud ved å si at man ikke kunne gjøre mange ting (for eksempel at man kunne gå én mil, men ikke to), og at man ikke kunne skape noe. De anså tydeligvis helbredelse som «skaping» og dermed forbudt ifølge deres tolkning.
I dag, akkurat som den gang, er det svært viktig å skille mellom det Gud sa, og din tolkning av det Gud sa, slik 1. Korinterbrev 4:6 og Ordspråkene 30:5–6 viser.
Spørsmål: Hvorfor sa fariseerne i Johannes 9:24: «Gi Gud æren»?
Svar: Dette var en alvorlig oppfordring til å si sannheten. Josva 7:19 bruker et lignende uttrykk.
Spørsmål: Hvorfor spurte fariseerne igjen i Joh 9:26–27? Hvordan vet man når noens spørsmål er oppriktige?
Svar: På overflaten hørtes det ut som om de virkelig ønsket å vite, eller at de ikke hadde hørt det første gang. Men selv den blindfødte mannen lot seg ikke lure; han visste at det bare var et skalkeskjul. De spurte ikke fordi de ønsket å finne ut sannheten; de spurte for å finne et hull eller en feil enten i mannens vitnesbyrd eller i Jesu handlinger.
Ikke alle spørsmål er oppriktige; selv noen som stilles på en oppriktig måte, er ikke det, men har en skjult agenda bak seg.
En gang snakket jeg med en fyr som sa han var ateist, og som spurte om forutbestemmelse og fri vilje. Etter at vi hadde snakket i en time, spurte jeg ham til slutt: «Hvis jeg kunne vise deg at Jesus var den Han hevdet å være, ville du da følge Ham?» Uten å nøle i det hele tatt sa han: «Aldri i livet! Jeg vil leve livet mitt slik jeg selv vil.» En tanke streifet meg; kanskje var det Den Hellige Ånd, eller kanskje var det bare meg. Men tanken var: «En time, bare bortkastet.» Hva om jeg hadde stilt ham det spørsmålet i begynnelsen av samtalen, og hvis denne samtalen ikke ville ha noen innvirkning på at han kom til Kristus, kunne vi i stedet snakke om noe som ville ha det?
Når du diskuterer et tema med en ikke-troende, bør du spørre, helt i begynnelsen, om å få dette løst ville bringe dem nærmere å sette sin tro til Kristus eller ikke. Hvis de sier ja, så fortsett. Og på slutten av samtalen, hvis de ser at det er løst, så spør dem hva som ville hindre dem i å gå videre og forplikte seg til Kristus.
De oppførte seg som om de ønsket å vite sannheten, men likevel ville de ikke engang bekrefte at noen som utførte mirakler som bare kunne gjøres gjennom Gud, kunne være fra Gud. Den tidligere blinde mannens svar kan oppsummeres slik: «Skam dere!» Noen ganger, når noen har et forherdet hjerte, bør det være det vi også sier.
Spørsmål: I Joh 9:34: Hvis et barn eller noen vi ikke ser opp til, ba oss om å gjøre noe, og vi visste at det var det rette å gjøre, burde vi da gjøre det?
Svar: Ja, selv om fariseerne i Johannes 9:34 ikke mente det. Men hvis vi ønsker å følge Gud og gjøre det som er hellig, bør vi gjøre det som er rett, uansett hvem som ber oss om det. Jakob 4:17 sier: «Den som vet hva som er rett å gjøre, men likevel unnlater å gjøre det, gjør seg skyldig i synd.» Det nevnes ikke at dette kan ignoreres hvis den som informerer deg, er et barn eller noen annen.
Spørsmål: Hvorfor sa fariseerne i Johannes 9:34 at den blinde mannen var født i synd?
Svar: De uttalte seg sannsynligvis ikke om sitt syn på menneskets natur generelt. Snarere mente de at det faktum at mannen var født blind, beviste at han, i motsetning til andre mennesker, var født i synd. Jesus tilbakeviste denne falske læren i Johannes 9:1–3.
Den jødiske midrasjen til 5. Mosebok 31:14 sier at en gravid kvinne som synder, får sitt ufødte barn til å synde, ifølge New International Bible Commentary s. 1248, hentet fra (jf. N.P. Williams, Ideas of the Fall and Original Sin, 1927, s. 98).
Mannen kunne ikke lenger tilbe i synagogen, fordi han ble drevet ut av fariseerne. Men det spilte ingen rolle at han ikke hadde dette stedet, for han tilba Jesus i stedet.
Spørsmål: I Joh 9:27–32 forbød fariseerne i praksis Gud å gjøre dette. Hvordan prøver folk i dag å forby Gud å gjøre ting?
Svar: De gjør det på mange måter, selv om de ikke alltid er klar over at det er dette de gjør.
Muslimer tror at Gud ikke har en Sønn, men mange muslimer mener at den Allmektige Gud ikke kan ha en Sønn.
De siste dagers hellige (mormonene) tror at deres gud, denne verdens gud, ble gud ved å følge lovene og ordinansene. Lovene og ordinansene er på en måte større enn deres guder.
Mange syvendedagsadventister tror at Gud ikke kunne endre sabbaten fra lørdag.
Noen kalvinister mener at hvis Gud ga et vesen fri vilje, ville ikke Gud være Gud. Du kan lese R.C. Sprouls undervisning om «one maverick molecule» for mer om dette. De ser ikke, eller vil ikke se, det som mulig at den allvitende Gud kunne gi en viss grad av frihet, vel vitende om hva som ville bli valgt, og selv om denne friheten er underlagt Hans suverenitet. Den allmektige Gud har makten til å «tillate». Heldigvis ser mange kalvinister, som for eksempel Francis Schaeffer, dette.
Noen arminianere mener at Gud ikke kunne forutbestemme, fordi det ikke ville være «rettferdig». De må ta i betraktning at selv om Bibelen sier at Gud er rettferdig, sier den aldri at Gud er «rettferdig» eller «likestilt» etter noen menneskelig standard.
Det finnes også andre eksempler.
Spørsmål: Hvorfor spurte fariseerne i Joh 9:40 om Jesus mente at de var blinde?
Svar: Deres fysiske evne til å se hadde ingenting å gjøre med spørsmålet deres eller med Jesu svar. De var vant til å bruke metaforer, og de spurte Jesus om hva han mente om dem. Mente Jesus at folkets øverste åndelige ledere faktisk var åndelig blinde?
Jesus sa faktisk ikke «dere kan se eller dere kan ikke se». Han sa at hvis de virkelig var ufølsomme overfor åndelige ting (blinde), ville de ikke være skyldige i synd. Men siden de hevdet at de kunne se åndelige ting, uansett om de virkelig kunne det eller ikke, var de ikke bare blinde, men skyldige overfor Gud. Fariseerne var ikke bare blinde, men skyldige i bevisst blindhet.
Spørsmål: Hva sier Jesus i Joh 10:1–2 i overført betydning om tyver og røvere?
Svar: Enhver person, både da og nå, som forteller folk at han er veien, eller kan vise dem veien, og som ikke kommer fra den sanne Gud, er en tyv og røver. Saue-tyver kom vanligvis ikke og tok hver enkelt sau med makt, én etter én. De åpnet porten og prøvde å lede hele flokken bort. Tyver prøver å ta i smug, og røvere tar med vold. Uansett var det imidlertid ingen gode hensikter hos den som klatret over muren for å komme seg inn i saueinnhegningen. Hvordan man kommer seg inn, er like viktig som om man kommer seg inn eller ikke.
De blandet ofte sauer fra flere flokker i samme innhegning, og de merket ikke sauene for å vite hvem som eide hver enkelt. I stedet kalte hyrden på sauene, og bare de som var under den hyrdens omsorg, fulgte med ham.
Nå kan man ikke forvente at sauer skal gjøre så mye, for de er ikke særlig kloke, men de vet likevel å følge sin hyrde og ingen andre. Men det som er forbløffende, er antallet mennesker som tror de kan følge Kristus, og likevel samtidig driver med å følge tyver og røvere.
Spørsmål: I Joh 10:2,7, i denne lignelsen, er Jesus da hyrden eller porten?
Svar: Begge deler. Selv om forfattere i antikken ikke hadde noe imot å blande metaforer, er begge deler i dette tilfellet en del av den samme metaforen. En saueinnhegning, bygget av leire eller steinmurer, hadde ofte ikke en port av tre. Hyrden selv ville legge seg ned foran åpningen og fungere som porten.
Spørsmål: I Joh 10:8, hvem var tyvene og røverne som kom før Jesus?
Svar: Dette var falske messiaser og falske profeter. Falske messiaser overtaler generelt folk til å sette sin lit til dem i stedet for den sanne messias. Falske profeter ville si at man skulle stole på en falsk messias eller en falsk gud.
Dette ble dessuten sagt i løpet av hanukka, som feirer gjeninnvielsen av tempelet under Judas Makkabæus. Det fantes korrupte ledere i Israel som forrådte landet til selevkidene på den tiden, og det fantes korrupte ledere, saddukeerne, som forrådte landet til romerne på denne tiden.
Spørsmål: Er Jesus hyrden i Joh 10:11, eller er Jesus et lam i 1 Kor 5:7 og Joh 1:29–34?
Svar: Dette er språklige bilder som kalles metaforer, og begge er passende og sanne når det gjelder Jesus. Han er vår hyrde i den forstand at han leder oss, og vi skal følge og adlyde ham. Men Jesus kom for å dø som påskelammet for våre synder.
Spørsmål: I Joh 10:11, ga Jesus sitt liv for sine sauer, eller også for sine fiender, slik Rom 5:6,10 og 2 Pet 2:1 tyder på?
Svar: Jesus ga sitt liv ikke bare for dem som var hans venner før korsfestelsen, men han ga sitt liv også for sine fiender, slik som Saulus fra Tarsus, som hatet navnet «kristen». Men Saul omvendte seg senere og skiftet navn til Paulus. Rom 5:10 forteller oss at Kristus ikke døde for mennesker som ønsket frelse, men at han døde også for dem som i utgangspunktet ikke ville ha noe med Kristi frelse å gjøre, men som senere omvender seg.
Døde Kristus også for dem som aldri ville omvende seg? Ja, Kristi frelsestilbud gjelder alle, som det står i 1. Johannes 2:2. Men Kristi frelse er «uten verdi for dem, siden de ikke delte troen til dem som forstod den». (Heb 4:2). Det nytter ikke noe for dem som «fornekter Herren som har kjøpt dem» (2. Petersbrev 2:1), som «avviste Guds hensikt for seg selv» (Lukas 7:30), og som «klynger seg til verdiløse avguder [og] forlater Hans kjærlige hengivenhet» (Jona 2:8) (BSB)
Se *When Critics Ask*, s. 416, for et annet, men supplerende svar.
Spørsmål: I Joh 10:14–33, på hvilket punkt ville Jesu ord ha vært blasfemi hvis de hadde blitt uttalt av en vanlig mann?
Svar: Selv om Skriften ikke sier det, ville enhver annen person som sa det som står i Johannes 10:1 og videre, være en falsk profet, dersom han eller hun sa disse ordene om seg selv. Når Jesus snakker om «sine sauer» og «sin myndighet», hevder han at han er Gud, selv før Johannes 10:33–42.
Spørsmål: I Joh 10:16, hvem er de andre sauene som Jesus refererer til?
Svar: Jesus refererer til hedninger (ikke-jøder). Det refererer ikke bare til folk fra den nye verden, slik mormonene lærer. Det refererer ikke til alle som tror og ikke tilhører Jehovas vitners 144 000, slik Jehovas vitner lærer. Se *The Complete Book of Bible Answers*, s. 57–58, *When Cultists Ask*, s. 175–176, og *Jehovah’s Witnesses Answered Verse by Verse*, s. 78–79, for mer utfyllende svar.
Spørsmål: Hvordan fikk Jesus i Joh 10:18 makten til å gi sitt liv og ta det opp igjen?
Svar: Jesus tømte seg selv da han kom til jorden, så han hadde ingen makt bortsett fra det Faderen og Ånden ga ham. På jorden ga de ham makten til å gi sitt liv (dø fysisk) og komme til liv igjen.
Spørsmål: Hva var innvielsesfesten i Joh 10:23, som fant sted om vinteren?
Svar: Dette er det samme som lysfesten, eller Hanukka, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 310, og *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1527. Hanukka markerte gjeninnvielsen av tempelet etter at det ble vanhelliget i den tiden da makkabéerne befridde Israel. Det er viktig å merke seg at Hanukka ikke er nevnt som en høytid i Det gamle testamente, men Jesus feiret den sammen med andre jøder. Det er greit å feire en høytid som ikke står i Bibelen.
Spørsmål: I Joh 10:26, var noen av jødene ikke Jesu sauer fordi de ikke trodde, eller trodde de ikke fordi de ikke var Jesu sauer?
Svar: Først en enkel ordstudie, deretter tre synspunkter.
Ordstudier: Det greske ordet som her er oversatt med «for» er gar. Strongs konkordans angir den primære betydningen som «grunn». Strongs sier også at det kan bety «og, som, fordi (det), men, til og med, for, ja, uten tvil, sett, da, derfor, sannelig, hva, hvorfor, likevel». I Alands greske Nye Testamente står det at det betyr: for, siden, da; sannelig, helt sikkert; Hva! Hvorfor!. Det greske ordet gar har altså et bredt spekter av betydninger. Dessuten kan det hende at Jesus sa dette på arameisk, ikke gresk, så man kan ikke fastslå én definisjon med presisjon. Uansett, her er tre muligheter, og den tredje muligheten er mest sannsynlig.
Derfor: De var ikke Jesu sauer fordi de ikke trodde. Imidlertid har gresk mye sterkere ord for «derfor», slik som oukoun, som ble brukt hyppig i Det nye testamente, og disse ordene ble ikke brukt her.
På grunn av: De trodde fordi de ikke var Jesu sauer. Selv om det greske ordet ligner det engelske ordet for «for» i den forstand at det kan tolkes på denne måten eller på den forrige måten, taler setningsstrukturen for denne tolkningen fremfor den forrige. Folk legger naturlig nok vekt på det aspektet at de ikke var Jesu sauer fordi de ikke trodde. Imidlertid sier dette skriftstedet det motsatte. «The New Geneva Study Bible» s. 1683 nevner denne tolkningen, uten nødvendigvis å utelukke den andre tolkningen.
Begge: Å si enten-eller er en kunstig forenkling. Det ligner på å spørre om folk lever fordi de puster, eller om de puster fordi de lever? «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 311 nevner at dette «er en enkel beskrivelse av deres oppførsel. Det minner også om det ytterste mysteriet ved Guds utvelgelse.»
Spørsmål: Hva sier Johannes 10:28–29 om muligheten for at en av Jesu sauer kan miste sin frelse og havne i helvete?
Svar: Dette verset lærer tydelig at Gud vil sørge for at ingen, verken demoner eller mennesker, med makt kan ta frelsen fra oss. Romerne 8:35–36 sier også at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 311 sier at den greske teksten lyder: «de skal sannelig aldri gå fortapt». Den sier også at ordet for «rive bort», harpasei, er beslektet med ordet for «glupsk ulv»: harpax. Se «The Believer’s Bible Commentary» s. 1527 for mer om at evig liv ikke er betinget av en persons oppførsel.
Likevel kan en ikke-utvalgt person overbevise verden, og til og med seg selv, om at han er kristen, for senere å velge å falle fra sin trosbekjennelse til Kristus.
Noen kristne sier imidlertid at selv om ingen kan ta fra oss vår frelse, kan ekte kristne selv velge å hoppe ut av Guds hånd og havne i helvete. Dette verset verken bekrefter eller avkrefter dette synet.
David O’Brien skriver i *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 307–310, at en troende aldri kan «miste» sin frelse, noe som betyr at ingen troende kan synde så alvorlig at de, uten å vite det, mister sin frelse. At vi forblir frelst, opprettholdes ikke av gjerninger, like lite som at vi blir frelst, oppnås ved gjerninger. En ekte troende kan imidlertid bevisst velge å «gi tilbake» sin frelse til Gud. Da ville de være som dem som kjente sannheten, men likevel korsfestet Jesus.
På den annen side kan du se Ron Rhodes’ bok *The Complete Book of Bible Answers*, s. 190–193, for synspunktet om at når en person først er frelst, kan ingenting og ingen (ikke engang vedkommende selv) skille denne personen fra det Gud har lovet.
Spørsmål: Hva er ditt syn på evig sikkerhet («en gang frelst, alltid frelst») i Joh 10:28–29?
Svar: Jeg tror på «en gang frelst, alltid frelst» av to grunner:
a) Sett fra et tidløst perspektiv er det en iboende selvmotsigelse at Gud skal «vite» at en person er frelst, for så å oppdage at Han tok feil og at personen ikke er frelst. Dette kan faktisk oppsummeres som «en gang utvalgt, alltid utvalgt». (For øvrig er jeg ikke kalvinist).
b) Sett fra et tidsmessig perspektiv lover Gud å sette sitt segl av Den Hellige Ånd på oss og dermed garantere vår arv. Ingen kan rive oss ut av Guds hånd (Joh 10:28). Alle som er «... rettferdiggjort, skal bli herliggjort» (Rom 8).
Her er noen vers om dette.
- - - - - - -
Frelsen er en nådegave, ikke noe vi fortjener gjennom gjerninger. Ingen fortjeneste fra vår side kan frelse oss. Ef 2:8-9; 2 Tim 1:9; Tit 3:5; Apg 26:20; Rom 3:23-24; 4:5; 6:14-15; 9:32; 11:5-6; Gal 3:2,3,10-14
Ekte tro bærer frukt, for tro uten gjerninger er død. Jak 2:14-26; ~1 Joh 3:17-19
Alle sanne troende arbeider for å adlyde Gud og uttrykke kjærlighet til Gud og mennesker. 1 Joh 3:14-15
Troende kan være trygge på sitt evige liv. 1 Joh 4:17; 5:11-19; 3:24; 4:13; Ef 3:12
Gud frelser oss ikke bare, han besegler og bevarer oss også. Ef 1:13-14; Judas 24; 1 Tim 1:14
På den annen side har jeg sett at læren om «en gang frelst, alltid frelst» blir brukt på en feilaktig og ubalansert måte. En dame fortalte meg en gang om sønnen sin, som gikk på college, og som flyttet hjemmefra for å bo i California sammen med kjæresten sin. Hun visste imidlertid at han uansett ville komme til himmelen, fordi han hadde gått frem i kirken.
«En gang frelst, alltid frelst» er sant, men man må også kjenne til den «utlignende læren» om falsk omvendelse. Noen mennesker som ikke er frelst, vil kunne lure andre – og til og med seg selv – til å tro at de er frelst. Her er noen vers om dette.
- - - - - - -
Vi må prøve oss selv, for falske kristne kan bli forført. 2 Kor 13:5
Troende må være flittige helt til slutten for å gjøre sitt håp sikkert. Heb 6:11
Noen kan ha en falsk visshet om frelsen (Jer 17:10), selv om de:
• Har en ytre fromhet og kjenner Skriftene. 2 Tim 3:5; Joh 5:39-47
• Tror (i en intellektuell, ikke en frelsende forstand), er døpt. Apg 8:13,20; Jak 2:19
• I det minste selv trodde at de profeterte i Jesu navn, drev ut demoner og utførte mange mektige mirakler. Mt 7:21-23; 2 Tess 2:9-10
• En gang unnslapp vi verdens fordervelse ved å kjenne vår Herre og Frelser. 2. Pet. 2:17-22
Vi kan ha tillit til vår frelse, vi kan VITE at vi har evig liv (1. Johannes 5). Likevel har vi også et ansvar for å prøve oss selv og være på vakt.
- - - - - - -
Vi har ansvar for å følge nøye med på vårt liv og vår lære. 2 Tim 1:14; Kol 1:23; Ord 22:5
Vi skal ikke følge denne verdens visdom. Kol 2:8-9; Jak 3:15; 1 Kor 1:17-27; 2:6,8,14; 2 Kor 1:12
Å holde ut. Heb 10:23,36; 12:1,12-13; 1 Joh 2:24; 1 Kor 13:7; Rom 5:3-4; Jak 1:3-4,12; 5:11; 2 Pet 1
Selv om jeg ikke er kalvinist (jeg bekrefter universelle aspekter ved forsoningen), holder jeg fast ved de helliges utholdenhet, som jeg anser for å være en blanding av disse to læresetningene.
a) En gang frelst, alltid frelst: Gud vil ikke la noen miste sin frelse
b) Falsk omvendelse: Alle de som virkelig er frelst, selv om de kommer på avveie, vil vende tilbake til Gud. Ellers var de ikke virkelig frelst.
Spørsmål: Beviser Joh 10:30 at modalismen er sann, siden Jesus og Faderen er én?
Svar: Nei. Ifølge både Novatians «Avhandling om treenigheten», kap. 27, s. 637, og gresk grammatikk, er det greske ordet «én» (nøytrum), ikke «én» (maskulinum), så de er én i karakter og vesen, men ikke én i person.
Spørsmål: Viser Joh 10:30 at Jesus er Gud?
Svar: Det viser at Jesus er Gud på en større måte enn mennesker som ble kalt guder.
Spørsmål: Hvordan er Faderen og Jesus ett i Joh 10:30?
Svar: Skriften avslører mange måter de er ett på.
Ett: Her er noen av måtene.
1. De har felles titler
Henvisning i Det gamle testamente | Tittel | Henvisning i Det nye testamente |
Job 33:4; Jesaja 40:28 | Skaper | Johannes 1:3; Kolosserne 1:16-17 |
Salme 106:21; Jesaja 45:21-23 | Frelser | Johannes 4:42; Efeserne 5:23; Apostlenes gjerninger 4:12 |
Jesaja 7:14; 9:6; 10:21 | Gud | Matt 1:23; Joh 1:1; Rom 9:5; Kol 2:9 |
2. Mosebok 3:14; 5. Mosebok 32:39 | JEG ER | Joh 8:24,58; 13:19; 18:5,6 |
Jes 41:4; 44:6; 48:12 | Den første og den siste | Åpenbaringen 1:17; 2:8; 22:13 |
5. Mosebok 32:4; Salme 28:1 | Klippen | 1 Kor 10:4; Matt 16:18 |
Salme 27:1; Mika 7:8 | Lys | Luk 2:32; Joh 1:9; 8:12 |
1. Mosebok 18:25; Salme 58:11; Joel 3:12 | Dommer | Åp 14:10; 2 Kor 5:10; 2 Tim 4:1 |
Jesus kalles «Evig Far», noe som kan henvise til at han er kilden til evig liv (Jesaja 9:6).
Ambrosius av Milano (378–381 e.Kr.) skrev mer om bruken av de guddommelige navnene i sitt verk «Om Den Hellige Ånd», bok 1, kap. 13, 132–139. Se «The Nicene and Post-Nicene Fathers», 2. serie, bind 10, s. 110–111, for mer om hva Ambrosius skrev.
2. De har samme natur. Filipperne 2:5
3. De har samme ære. Johannes 5:23
4. Faderen og Jesus «eier» alt i fellesskap. Johannes 16:15; 17:10.
5. På jorden bodde Faderen i Jesus. Johannes 10:38; 14:10–11.
6. På jorden var Jesus i Faderen. Johannes 10:38; 14:11
7. Hvis du virkelig kjenner Jesus, kjenner du Faderen og har sett Faderen. Johannes 14:7–9
8. Ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus. Johannes 14:6; 6:45; ~8:24; Apostlenes gjerninger 3:12
9. Begge tilbes med rette. Hebreerne 1:6
10. Begge kalles med rette Gud. Johannes 1:1; 20:28, Hebreerne 1:8,9
11. Man ber til begge. Apostlenes gjerninger 7:7:59-60
12. Alt i verden ble skapt gjennom dem begge. Johannes 1:3, 10; Kolosserne 1:16
13. Guddommens fylde er i Jesus. Kolosserne 1:19
14. De er ett i ånd, kjærlighet og hensikt. Å virkelig adlyde den ene er å adlyde den andre. ~Johannes 14:23–24
De er imidlertid ikke like på alle måter.
1. De er forskjellige. Jesus var ikke en buktaler. Matteus 3:16; Johannes 8:18.
2. Faderen, Jesus og vi alle deler noen ting, som evig liv. Johannes 16:13-15
Faderen har ikke visse ting som vi deler med Jesus etter at han ble født som menneske. Hebreerne 1:6-10; 2:14; 7:3
3. Faderen ble ikke, utviklet seg ikke eller forvandlet seg ikke til Jesus. Hebreerne 13:8; 1:9; Johannes 14:10, 24, 26; 15:1; 16:27–28, 32; 17:5
4. Jesus ble ikke, utviklet seg ikke eller forvandlet seg ikke til Faderen. Hebreerne 13:8; ~Åpenbaringen 5:13; Johannes 20:17; 14:10,24,26; 15:1
5. Jesus ble forlatt på Golgata. Markus 15:34; Matteus 27:46
6. Selv om de sto hverandre svært nær på jorden, skulle Jesus likevel dra til Faderen. Johannes 14:12; Markus 16:19; Johannes 20:11
Dette er oppsummert som: «Forent uten forvirring, … skilt uten adskillelse, udelelig og uten grader.» Deler av dette er hentet fra Athanasius’ preken over Lukas 10:22, kap. 2, s. 90
«The Believer’s Bible Commentary», s. 1528, gir et litt annet svar. Selv om den sier at de er ett i alle sine egenskaper, står det at i dette avsnittet refererer Jesus til at Faderen og Han er ett i makt.
Spørsmål: Hvordan kunne de i Joh 10:31 plukke opp steiner for å steine Jesus i Salomos søylegang?
Svar: Salomos søylegang hadde sannsynligvis ingen løse steiner; den lå imidlertid ved siden av tempelets østside, som på det tidspunktet var under gjenoppbygging av Herodes, så det ville være rikelig med steiner til byggearbeidet. Men dette betyr at disse steinene ikke var småstein, men minst like store som en persons hånd. Det greske ordet her betyr «å bære», ikke bare «å plukke opp», ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 9, s. 112–113.
Spørsmål: I Joh 10:34, er mennesker også guder?
Svar: Nei. Det er fem punkter å ta i betraktning i svaret.
Utallige mennesker har feilaktig hevdet å være guder.
Ingen mennesker er den sanne Gud, bortsett fra Jesus.
Noen menn ble utnevnt til elohim i Bibelen. Moses var som Gud (elohim) for Farao (2. Mosebok 7:1), i den forstand at Farao var forventet å adlyde Guds budskap gitt gjennom Moses.
I Salme 82:6 refererer elohim til vanlige mennesker. Kristne er uenige om hvorvidt Salme 82:6 snakker ironisk og kaller onde menn [såkalte] «guder», eller om den sier at de utnevnte dommerne (elohim) var korrupte.
Uansett dømmer «elohim» i Salme 82:6 urettferdig, vandrer i mørket og dør som mennesker.
Spørsmål: Hvorfor henviste Jesus til Sal 82:6 i Joh 10:34–36?
Svar: Det finnes andre måter Jesus kunne ha bygget opp argumentasjonen sin på, men «Evangelical Commentary on the Bible» s. 862 sier at Jesus her fremførte sitt argument slik en rabbiner ville gjort. Dette er et «a fortiori»-argument, det vil si å argumentere fra det mindre til det større. Jesus brukte tre bibelske begreper som en «spak» for å prøve å åpne jødenes sinn.
Som støttepunkt for spaken stolte Jesus på deres riktige forståelse av at det bare fantes én Gud.
På den høye siden av spaken brukte Jesus begrepet om at selv ugudelige menn i Skriften ble kalt elohim i Salme 82. Noen ser på Salme 82 som skrevet ironisk (sarkastisk) om disse mennene som sto som «guder», men likevel vil dø i støvet. Andre ser imidlertid at menn som fungerte som dommere, ble tildelt tittelen elohim, fordi de sto i Guds sted og utøvde Guds rettferdighet. Salme 82 refererte til korrupte dommere. Når det gjelder hva som nøyaktig ble ment når folk ble kalt «Elohim» i Det gamle testamente, se forrige spørsmål. Uansett ble dødelige mennesker i Salme 82 kalt «elohim», i en eller annen forstand av ordet.
På den negative siden av saken: Siden det var greit for folk å lese denne salmen høyt og kalle disse mennene «elohim» – selv om de ikke fortjente det – hvor mye mer passende er det da å kalle Jesus «Elohim», siden Jesus er Guds enbårne sønn? Jesus forklarte ikke alle detaljene i forholdet mellom Ham og Faderen her, og Han gikk heller ikke i detalj inn på hvordan Treenigheten er én Gud (vippepunktet), men tre personer. Snarere sier Jesus her ganske enkelt at hvis disse onde karene ble kalt elohim, så tenk på at Jesus kanskje er elohim i en større forstand.
Et argument av typen «i så mye større grad» kalles et «a fortiori»-argument.
Spørsmål: Hvorfor sier Jesus i Joh 10:37–38 at de i det minste skal tro på hans gjerninger, hvis de ikke vil tro på ham?
Svar: Jesus sa aldri at det var nok å tro på hans gjerninger for å bli frelst. I Apg 8:13,18–19 trodde Simon, trollmannen, på at miraklene var sanne, men likevel ble han ikke frelst.
Tvert imot var Jesus forundret over at de, selv etter å ha sett hva han gjorde, ikke engang tok det første skrittet og trodde på at miraklene var virkelige. Dette ville ikke være tilstrekkelig, men det ville være en bro slik at de kanskje senere ville tro på den som utførte miraklene.
Spørsmål: Tyder Joh 10:37-38 på at det er nok å tro på Jesu gjerninger, og ikke på Jesus selv, for å bli frelst?
Svar: Nei. Det betyr at hvis de i det minste kan tro på Jesu gjerninger og tro at de kommer fra Gud, er det et første skritt mot å tro på Jesus. Noen ganger må man ta ting skritt for skritt.
Spørsmål: Hvorfor dro Jesus i Joh 10:40 til det stedet hvor Johannes pleide å døpe?
Svar: Jesus trakk seg tilbake på grunn av sterk motstand fra fariseerne og andre jøder. Jesus dro dit fordi det var der hans tjeneste begynte. Selvfølgelig var ting annerledes nå; Johannes Døperen var blitt halshugget, og folk ønsket å drepe ham også. Men de tilhengerne som kom til ham, kunne huske sitt tidligere løfte om dåp av Johannes Døperen. Noen ganger er det godt å være nostalgisk og dra tilbake til et sted man husker godt, for å minne andre (og oss selv) om vårt tidligere løfte og vår kjærlighet.
Spørsmål: Hvorfor blir ikke Lasarus nevnt i de andre evangeliene i Joh 11:1–33, siden dette er et så avgjørende øyeblikk i Johannes’ evangelium, slik den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 984) spør om?
Svar: Før vi svarer på denne innvendingen, la oss gjøre det enda «vanskeligere». Hvorfor er oppvekkelsen av Jairus’ datter nevnt i alle tre evangeliene (Mt 9:18–26; Mk 5:21–43; Luk 8:40–56), men utelatt i Johannes? Hvorfor tilba disiplene og kvinnene Jesus i Matteus 14:33 og Matteus 28:9, men ikke i de andre evangeliene? Hvorfor tilba hyrdene i Lukas 2:15–20, men ikke i de andre evangeliene? Hvorfor tilba den blinde mannen Jesus i Johannes 9:38, men ikke i de andre evangeliene? For den saks skyld: hvorfor skjedde det noen hendelser i noen av evangeliene som ikke også var nedtegnet i hvert av de tre andre?
Johannes gir oss svaret i Johannes 21:25: «Det er mange andre ting som Jesus gjorde. Hvis hver og en av dem ble skrevet ned, tror jeg ikke hele verden ville ha plass til de bøkene som ville bli skrevet.» Det er fire punkter:
1) Johannes og evangelistene var selektive i å vise oss det de anså som de viktigste aspektene for å demonstrere for oss hvem Jesus var.
2) En forfatter kan ha hatt kunnskap som de andre ikke hadde. For eksempel ser det ut til at Lukas har mye mer informasjon om Jesu barndom. Kanskje hadde han snakket mye med Maria.
3) Forfatterne skrev til ulike målgrupper. For eksempel, hvis Jesus døde klokka 15.00, ville det ha vært den niende timen (Matteus 27:45), siden jødene begynte dagen rundt klokka 06.00. Men for greske og romerske lesere, som begynte dagen klokka 09.00, ville det ha vært den sjette timen (Lukas 23:44). I Johannes 20:19 omtales natten som den forrige dagen, slik romerne og grekerne ville gjort, mens jødene ville regne natten etter solnedgang som den påfølgende dagen.
4) Til slutt antas det at Johannes skrev senere enn de andre evangeliene, og kanskje ønsket han spesielt å ta med opplysninger som ikke allerede var gitt i de tre andre.
Se også *When Critics Ask*, s. 411–412, for i hovedsak det samme svaret på et beslektet spørsmål om Johannes 6:35.
Spørsmål: Tyder Joh 11:1–33 på at Jesus hadde seksuelt samkvem med Maria og Marta, slik sekten «Guds barn» (= «Kjærlighetens familie») lærer?
Svar: Overhodet ikke! Ingenting tyder på at Jesus var noe annet enn ren. Lederen for «Family of Love», Moses David Berg, lærte i *Ffer’s Handbook!*, s. 4, til og med at siden Jesus måtte lide alt for vår skyld, pådro han seg frivillig en kjønnssykdom ( ) fra Maria Magdalena. Jesus elsket både Lasarus, Maria og Marta, og hans kjærlighet var vennskapelig, ikke seksuell.
Spørsmål: Hva var grunnlaget for anmodningen til Jesus i Joh 11:3?
Svar: Maria og Marta ba ham ikke om å komme fordi Lasarus elsker deg, eller fordi vi elsker deg. De ba ham snarere om å komme fordi den du elsker, er syk. 1. Johannes 4:19 sier at vi elsker Gud fordi han først elsket oss, ikke omvendt. Når vi ber til Gud, skal vi ikke be ham om å innvilge vår bønn på grunn av vår rettferdighet, kjærlighet eller gjerninger. Vi skal snarere be ham på grunn av hans løfter og hans kjærlighet til oss. Selvfølgelig kan Gud fortsatt si nei til det som ikke er det beste for oss eller i samsvar med Hans vilje.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 11:4 at Lasarus ikke var syk til døden, siden Lasarus senere døde i Joh 11:11–14,17?
Svar: Jesus hadde her åpenbart et annet perspektiv enn disiplene. Gud har generelt sett et annet perspektiv, både på døden og på hva som er mulig. I dette tilfellet visste Jesus at Lasarus ville komme til live igjen, og Jesus uttrykte seg slik for å understreke dette faktum. Se *When Critics Ask*, s. 417–418, for et utdypende svar.
Spørsmål: Hvorfor ventet Jesus så lenge før han besøkte sin syke venn Lasarus i Joh 11:6?
Svar: Det endelige svaret finnes i Johannes 11:15. På grunn av Jesu utsettelse døde Lasarus, og å vekke Lasarus fra de døde ville være en enda større demonstrasjon av hans makt.
Valgte Jesus, som visste alt dette, bevisst å utsette besøket av denne grunn? Eller valgte Jesus ikke dette bevisst, men utsatte besøket inntil Faderen ledet ham til å dra, og dette ble resultatet? Skriften sier ikke noe om dette, og det kan være begge deler.
Spørsmål: Hvordan kan det i Joh 11:9 være tolv timer med dagslys, siden dagen er kortere om vinteren og lengre om sommeren?
Svar: Selv om Jesus her først og fremst underviste om tjenesten, ikke om astronomi, var han svært presis. Uavhengig av breddegrad er det nøyaktig 12 timer med dagslys per dag i løpet av et helt år. I dag er vi noen ganger så opptatt av time-for-time-planen eller den aktuelle årstiden at vi ikke ser hvordan ting jevner seg ut over tid.
Spørsmål: Viser Joh 11:11–14 at vi er bevisstløse etter døden, siden Lasarus «falt i søvn», slik Jehovas vitner lærer i *Menneskets søken etter Gud*, s. 128?
Svar: Nei, denne vanlige eufemismen for døden, som også brukes i Det gamle testamente, bør ikke tolkes slik at Jesus motsatte seg sine egne ord om bevissthet etter døden i Markus 9:43–48, Lukas 16:22–23 og Åpenbaringen 19:20, samt Paulus’ ord i 2. Korinterbrev 5:8 og Filipperne 1:23.
Spørsmål: Hvorfor sa Tomas i Joh 11:16 at de skulle gå, slik at de kunne dø sammen med ham?
Svar: Tomas var engasjert, men forvirret. Bortsett fra Tomas’ mot, sier Skriften ikke noe om hvilke andre grunner som fikk ham til å komme med denne merkelige bemerkningen. Her er to spekulasjoner.
Fortvilelse: Kanskje trodde Tomas at myndighetene sannsynligvis ville finne Jesus og arrestere disiplene. I dag skal vi, selv i fortvilelse, fortsatt følge Jesus, til og med i døden. Paulus følte også fortvilelse i 2. Korinterbrev 1:8–10.
Mangel på tro: Kanskje trodde Tomas at selv om Jesus kunne utføre mirakler, var det ikke engang Jesus som kunne vekke de døde til live. Da Tomas sa: «La oss også gå, så vi kan dø sammen med ham», hadde Tomas åpenbart ingen forventning om at Jesus ville vekke Lasarus fra de døde. I dag, selv når vi har tvil, bør vi være som faren til den krampetrammede gutten som sa til Jesus: «Jeg tror; hjelp min vantro!» i Markus 9:24.
Spørsmål: Hva sier Jesus her om oppstandelsen i Joh 11:23–25?
A: Å si at oppstandelsen bare er en hendelse, er å beskrive dens sekundære betydning på en sannferdig måte, men å overse den primære årsaken bak denne betydningen. «Jesus er oppstandelsen» betyr at siden Jesus hadde makten til å oppreise seg selv fra de døde, ligger også makten til vår oppstandelse fra døden i Jesus.
Q: Hvorfor sa Jesus i Joh 11:26 at de som tror på ham, aldri skal dø?
A: De vil ha evig liv, først på jorden og deretter i himmelen. Jesus sa ikke at de aldri ville dø, men «skal leve, selv om han dør».
Spørsmål: Hvorfor var Jesus opprørt i Joh 11:33,38?
Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Jesus var synlig opprørt, fordi Johannes 11:36 viser at folkemengden la merke til dette.
2. Johannes 11:36 antyder også at folkemengden antok at Jesus var opprørt på grunn av sin kjærlighet til Lasarus og sin sorg over Lasarus’ «endelige» død.
3. Selv om Jesus elsket Lasarus dypt, oppgir Skriften ikke den egentlige grunnen til at Jesus var synlig opprørt.
4. Jesus kan ha vært opprørt, ikke på grunn av Lasarus’ fysiske tilstand, men på grunn av den skjøre åndelige tilstanden til søstrene hans og andre.
Spørsmål: Hvordan kan vi, i Joh 11:35, ha en Gud som er så maktesløs at han gråter, og som også tørster i Joh 19:28? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)
Svar: La oss først snakke om gråt, deretter om tørst. Jesus gråt: Deedat trekker frem en interessant kontrast. Når noen forlater islam eller er ulydig mot Allah, står det aldri at Allah gråter eller viser noen form for omsorg for den saken, bortsett fra vrede. Men Jesus gråt over Jerusalem, han gråt over Lasarus. Salme 116:15 sier: «Kjær er i Herrens øyne de helliges død.» Deedat nevnte ikke noe sted at dette ville gjelde for Allah.
Jesus tørstet: Gud i himmelen ville aldri mangle noe, være sulten eller tørst, så hvordan kunne Gud noensinne føle med oss eller forstå vår menneskelige situasjon? Men hva om den allmektige Gud, som kan gjøre hva som helst, bestemte seg for å bli menneske? Jesus sier ikke bare at vi skal være trofaste og holde ut, men han vet hvor vanskelig det noen ganger er, og han forstår vår lidelse. Nå vil muslimer si at Allah er klar over alles smerte, men det er Jesus, ikke Allah, som forstår vår lidelse på førstehånd, fordi han også led, og han opplevde smerte for vår skyld.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 11:42 ting til Gud i sine bønner som var til for folkets beste?
Svar: I stedet for å være uoppriktig, var Jesus svært åpen og ærlig. Jesus sa ikke: «Vær så snill å høre på meg bedre enn du pleier», eller engang «vær så snill å høre på meg», men takket snarere Faderen som allerede hadde lovet å høre på ham. Hvis Jesus ikke hadde sagt «Jeg vet at du hører» på meg, kunne folket ha misforstått det og trodd at han ba Gud om å høre på ham.
I dag er det en forskjell mellom å be og å be i tro. Som noen en gang sa: Hvis du noen gang føler at en liten bønn ikke vil skade så mye, vil den sannsynligvis heller ikke gjøre så mye godt. Det er ikke respektløst å «støtte seg på Guds løfter» og be med visshet om at Gud holder sine løfter.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 11:43: «Lazarus, kom ut»?
Svar: Gud skapte alt ved sitt ord. Hvis Jesus bare hadde sagt «kom ut», kunne det ha skapt et reelt problem, siden alle som hadde dødd, ville ha våknet til liv på det tidspunktet. Jesus sa ikke det før senere. Jeg antar at Jesus, som den han var, måtte være svært forsiktig med sine ord.
Spørsmål: Hvordan kunne Lasarus i Joh 11:44 gå ut, siden han var bundet på hender og føtter?
Svar: Som nevnt i *When Critics Ask*, s. 418, ble likene svøpt i lin; de var ikke stramt bundet slik som de egyptiske likene. Ingenting her hindret Lasarus i å gå.
Spørsmål: Hvorfor gikk noen i Joh 11:46 og fortalte fariseerne hva Jesus hadde gjort?
Svar: Det skyldtes sannsynligvis ikke noen kjærlighet til Jesus. De kan ha fungert som fariseernes «øyne og ører».
Spørsmål: Hvorfor opptrådte fariseerne slik de gjorde i Joh 11:46–51?
Svar: Fariseerne var tydeligvis rådløse om hva de skulle gjøre. Målet deres var å beholde sin posisjon, ikke å følge Gud. De ønsket å få fjernet den offentlige støtten til Jesus, men det kunne de ikke gjøre så lenge Jesus utførte disse miraklene.
Spørsmål: Hvorfor kom Kaifas med en sann profeti i Joh 11:49–52, siden han avviste Jesus?
Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Kaifas var en som avviste Jesus og ønsket Jesus død; Kaifas var i strid med Guds vilje.
2. Ordene Kaifas sa var en sann profeti, selv om betydningen (at Kristus skulle sone for verden) ikke var det Kaifas hadde til hensikt.
3. Gud kan bruke hvem Han vil for å åpenbare profetier og sannhet; til og med onde mennesker som er i strid med Hans vilje.
4. Dersom noen kommer med en profeti, beviser det altså ikke automatisk at vedkommende er en gudfryktig person. To andre skriftsteder som støtter denne konklusjonen, er 4. Mosebok 22:32–33 (Bileam) og 1. Samuelsbok 19:18–24 (Saul og hans menn).
Spørsmål: Støtter Joh 11:49-52 den romersk-katolske påstanden om pavens ufeilbarlighet, slik det står på s. 179–180 i *When Cultists Ask*, at noen katolske lærde hevder?
Svar: Nei, dette er en ganske langtrekkende tolkning – hvordan en enkelt, utilsiktet korrekt uttalelse fra én jødisk leder skal underbygge at alle de syv til fjorten eller så ex cathedra-uttalelsene som paver har kommet med, på en eller annen måte er ufeilbare. Kaifas sa også feilaktige ting, så beviser dette at paver sier feilaktige ting?
Men for å være rettferdig bør det bemerkes at mange katolikker IKKE prøver å tvinge dette verset til å bevise pavens ufeilbarlighet.
Spørsmål: Joh 12:1–11 forteller om forberedelsene til Jesu lidelse. Hva kan vi gjøre i våre liv for å forberede oss på å være mer lidenskapelige når det gjelder Jesus i dag?
Svar: På den positive siden kan vi tilbringe mer tid med Gud, meditere over Hans Skrift, be til Ham og vie hver dag til Ham. Vi kan forstå viktigheten av å dele evangeliet med andre og gjøre det.
På den negative siden kan vi rydde bort alt i livene våre som har en tendens til å dempe vår lidenskap for Gud. Eventuelle gjentakende synder eller store tidstyver som gjør oss «for opptatt» med trivielle ting til å gjøre de viktigste tingene Gud vil at vi skal gjøre.
Spørsmål: Hvorfor tillot Jesus i Joh 12:3 at den dyre parfymen ble brukt på ham?
Svar: Siden Jesus er Gud, er han verdig tilbedelse og ære. Jesus tok imot hennes kjærlighet og ærbødighet overfor ham, og han lot andre se og lære av hennes eksempel. Denne nard-parfymen var kostbar; den ble importert fra Nord-India ifølge *Evangelical Commentary on the Bible*, s. 864, og *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 316. Judas sa at den kunne selges for tre hundre denarer, og en arbeider tjente én denar per dag.
«The Evangelical Commentary on the Bible», s. 865, sier at det ikke var uvanlig at en vert lot en tjener vaske middagsgjestenes føtter, men verten ville ikke gjøre det selv.
Normalt ville salvelsen være en gledelig begivenhet, men her var det en øm og trist anledning, ifølge «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 316.
Spørsmål: Hvorfor tillot Jesus i Joh 12:6 at Judas var en disippel, siden Judas var en tyv og en fremtidig forræder?
A: Etter at han ble disippel, var Judas en tyv, ifølge Johannes 12:4–6. Gud kan bruke hvilke midler Han måtte ønske for å gjennomføre Sin plan. Forræderiet mot Jesus var en del av Guds plan, slik Salme 41:9, Apostlenes gjerninger 2:23, Matteus 26:24,54, Markus 14:21, Lukas 22:22 og Johannes 13:18 viser.
At Judas forrådte Jesus var en ond handling, men Gud brukte denne onde handlingen som en del av sin plan for å oppnå noe godt, i dette tilfellet at Jesus døde på korset for våre synder. Dette er et eksempel på det som kalles «sammenfall».
Spørsmål: Hvordan var Maria og Judas motsetninger i Joh 12:7?
Svar: Dette er en ganske stor kontrast. Maria ga denne dyre gaven i tilbedelse, mens Judas ønsket å ta denne dyre gaven for å stjele den. Maria ga av oppofrende kjærlighet; Judas var praktisk og «utilitaristisk».
I dag er noen engasjert i en menighet bare for det de kan få ut av det, enten materielt eller åndelig. Andre er også engasjert for det de kan gi. Nå får vi alle fra menigheten god undervisning, fellesskap, venner osv., og det er bra å ønske seg disse tingene. Men hva gir du? Det trenger ikke å være en stilling i menigheten, men heller: hva gir du til Gud? Et fullt beger kan ikke ta imot mer væske. Men når du øser ut det du har mottatt til andre, kan Gud fylle begeret ditt på nytt med friske, gode ting.
Spørsmål: I Joh 12:9–11, hva gjorde Lasarus galt (i prestenes øyne), slik at de ønsket å drepe ham?
Svar: Å komme tilbake til livet var noe Lasarus ikke hadde kontroll over; selv yppersteprestene ville innrømme at Lasarus ikke gjorde noe galt da Jesus vekket ham til live. Men yppersteprestene brydde seg overhodet ikke om rettferdighet og rett for Lasarus; de var på defensiven, i «samle troppene»-modus, og ville gjøre hva som helst for å nå målet sitt. De var bekymret over at «hele verden har sluttet seg til ham» i Johannes 12:19ff. Noen ganger, når folk i dag føler at de befinner seg i en prekær situasjon, vil de gjøre det samme. Faktisk ville mange i folkemengden senere vende seg bort fra Jesus, men yppersteprestene visste ikke det.
Det var et skilt på jobben som jeg så på skrivebordet til en leder. Det sto: «Jeg sier ikke at det er din feil; jeg sier at jeg legger skylden på deg.» Skiltet var humoristisk, men poenget bak det var ikke det; noen ganger overlever en person bare i en stilling ved å avlede skylden. Men for å gjøre det effektivt, må de være hjerteløse og ikke bry seg om at ufortjente mennesker blir såret mens de beskytter seg selv.
Spørsmål: I Joh 12:21–22, av de mange detaljene som Johannes ikke nevnte, hvorfor ville Den Hellige Ånd få Johannes til å nevne akkurat denne lille detaljen?
Svar: For det første bidrar denne detaljen om grekerne ikke til å drive fortellingen fremover eller forklare senere hendelser i evangeliet. Men denne lille detaljen belyser en enorm kontrast. Mens yppersteprestene, som kjente loven, holdt seg unna Jesus og smidde planer om hvordan de skulle drepe ham, gjorde disse grekerne (enten ikke-jøder eller, mer sannsynlig, gresktalende jøder og jødiske konvertitter) en innsats for å fremme en spesiell anmodning om å få treffe Jesus. De jødiske lederne avviste Jesus, men grekerne tok imot ham, slik det står i «Evangelical Commentary on the Bible», s. 865.
Til slutt understreket Jesu budskap i deres nærvær nødvendigheten av at Jesus måtte dø. Kanskje hadde de foreslått at Jesus kunne unnslippe ved å reise til utlandet sammen med dem. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1538 antar at dette kan ha vært tilfelle.
Spørsmål: Hva mener du om poenget i Joh 12:23–24 om at «døden er nødvendig for høsten» for ham?
Svar: Jesu fysiske død var nødvendig for at det skulle kunne skje en oppstandelse som overvinner døden. Men for oss må våre ambisjoner, håp og drømmer noen ganger dø før det blir en fruktbar høst. Noen ganger dør de og blir tatt bort, fordi Gud vil at vi skal fokusere på andre ting. Noen ganger kan de dø, men så vekker Gud dem til live igjen, kanskje i en annen og større form. Selv om vi kanskje ikke ønsker å se noe vi setter pris på gå til grunne, bør vi huske at Jesus fortalte oss i Johannes 15:2f at Gud beskjærer ting i livet vårt. Vi bør ikke late som om vi er overrasket. Vi bør prise Gud for at han beskjærer oss og forbereder oss på større ting. Vi bør prise Herren for hans beskjæring – selv når vi ikke har lyst til det.
Trener du regelmessig for helsens skyld? Hvis du gjør det, vet du at trening faktisk bryter ned musklene dine? Når du nettopp er ferdig med å trene, er du mindre sterk enn før. Men det er en god ting, ikke noe å sørge over, for musklene dine kommer tilbake like sterke eller sterkere. Vi sørger ikke over muskeltapet fra treningen, og vi bør heller ikke sørge over Guds beskjæring.
Til slutt: Vet du at Gud ikke er den eneste som beskjærer oss? Vi bør beskjære oss selv! Vi bør dø fra vår syndige natur i Kolosserne 3:3-10, Romerne 6:12-14 og Galaterne 6:14.
Spørsmål: Hvorfor talte Faderen i Joh 12:28–29, men folket forstod ikke?
Svar: Faderen ønsket bare at Jesus skulle forstå. Den allmektige Gud er også en allmektig formidler. Han kan gjøre sitt budskap klart for den Han ønsker skal høre det, og enten uforståelig eller meningsløst, som en ubrytelig hemmelig kode, for dem som ikke skal forstå det. Som det står i Åpenbaringen 2:7,11,17,29; 3:6;13;22: «Den som har ører, la ham høre hva Ånden sier…»
Noen mennesker er ivrige etter å forklare hvert eneste av Guds gjerninger som rene naturfenomener, slik det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 1538.
Spørsmål: I Joh 12:31 og Joh 16:11, hvem er denne verdens fyrste?
Svar: Det er Satan, som Jesus drev ut. Andre vers som omtaler Satan som en som har innflytelse over denne verden, er 1. Johannes 5:19, Efeserne 2:2 og 2. Korinterbrev 4:4.
Spørsmål: Hvordan blir alle trukket til Jesus i Joh 12:32?
Svar: Det greske ordet sier ganske enkelt «alle». Det spesifiserer verken «alle mennesker» eller «alle de utvalgte», og kanskje var begge deler ment.
Alle mennesker: Etter Jesu korsfestelse og oppstandelse kom Den Hellige Ånd til verden for å vitne om Kristus (Joh 15:26) og for å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom (Joh 15:8–11). Evangeliet tilbys oppriktig og gratis til alle, for alle har et ansvar for å adlyde det (2 Tess 1:8).
Alle de himmelbundne (de utvalgte): Alle som kommer til himmelen, selv før Kristus levde, kommer til himmelen gjennom Jesus (Joh 14:6). Det finnes intet annet navn (Apg 14:12) ved hvilket vi kan bli frelst.
Se «1001 Bible Questions Answered», s. 36–37, for et mer utførlig svar.
Spørsmål: Hvorfor sa folket i Joh 12:34 at loven sa at Messias skulle bli for alltid?
Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Som det står i *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 318, lærer Daniel 7:13–14 at Menneskesønnen skal regjere for alltid. Daniels bok er imidlertid ikke en del av loven (Toraen).
2. Johannes 12:34 sier ikke at dette var en del av loven. Det står bare at folkemengden hevdet at dette var en del av loven. I Johannes 7:49 beskyldte fariseerne folkemengden for å ikke vite noe om loven.
3. Men hvis folkemengden mente Det gamle testamente da de brukte ordet «loven», ville dette være riktig, om enn upresist.
4. Uansett hvor riktig det folket sa var, gjengir Johannes bare det de sa.
Spørsmål: Hva betyr det å vandre i mørket i Joh 12:35f, og hvordan gjør folk det?
Svar: Selv om det å være i synd er det samme som å være i mørket, er det å «vandre» (peripateite) i mørket faktisk mer spesifikt enn det. Du kan ikke se hva du bør gjøre, du kan ikke hjelpe, du kan ikke se hva som er godt og hva som er farlig, eller hva som er rett og galt, og du snubler uansett rundt. Du ville ikke ønske å gå i en tett skog om natten uten lys. Du ville ikke ønske å kjøre nedover en landevei med lysene slått av. På samme måte kan du, i det minste hvis du er i mørket, sitte stille og ikke gå, for da vil du sannsynligvis gjøre ting verre. Men enda bedre er det å innse hvor presserende det er og komme deg dit du skal mens det fortsatt er dagslys. Pris Gud for lyset!
Spørsmål: Hvorfor var det i Joh 12:37–40 noen som ikke trodde, selv etter alle disse miraklene?
Svar: Noen ganger har ting en direkte årsak, og også en årsak som forårsaker den direkte årsaken, og til slutt en ytterste årsak. Slik er det også her.
Direkte årsak: De vendte seg ikke til Kristus fordi de valgte å ikke følge ham.
Lukas 7:30, Hebreerne 4:2, Jeremia 17:4 og andre vers viser dette tydelig. Men det er ikke poenget i Johannes 12:37–40.
Indirekte årsak: De kunne ikke tro, for Gud forblindet øynene deres og forherdet hjertene deres. Hadde de vendt seg til Kristus, ville Gud ha helbredet dem, men Gud forblindet dem slik at de ikke skulle komme til sannheten i sin blindhet. Det er hovedpoenget i Johannes 12:37–40 og Jesaja 6:10.
Den ytterste årsaken (supralapsarisk syn): Hvorfor ville Gud velge å gjøre dette? Et svært lite mindretall av kristne, kalt supralapsariske kalvinister, hevder at Gud ønsket å bestemme at disse menneskene (kalt de fortapte) skulle havne i helvete, allerede før Gud valgte å åpne en vei (gjennom Kristus) for at noen skulle kunne komme til himmelen. Med andre ord: Gjennom Guds hemmelige vilje – som supralapsariske kalvinister hevder at ingen kan forstå – ønsket Gud dette. Ifølge en avhandling av en kalvinist (Curt Daniel, s. 69) anslår han at ikke mer enn 5 % av kalvinistene har vært supralapsarier. Ifølge Daniel inkluderer supralapsarene Theodore Beza. Han sier at hyperkalvinister er de som avviser evangeliets frie tilbud til alle. Blant disse er A.W. Pink (s. 88) og John Gill (s. 86, 126). Loraine Boettner, en kjent kalvinist, anslår i sin bok *The Reformed Doctrine of Predestination*, s. 129, at bare 1 % av kalvinistene er supralapsarier. På s. 127 uttrykker Boettner seg sterkt om denne formen for kalvinisme: «Supralapsarismen går like langt til det ytterste på den ene siden som universalismen gjør på den andre.»
Den ytterste årsaken (synet til de fleste andre kalvinister): Gud bestemte seg først for hvem de fortapte skulle være etter at Han hadde valgt Kristus som veien til frelse. Utover dette ser de ut til å la være å svare på dette spørsmålet, og sier bare at dette er en del av Guds hemmelige, uåpenbarte vilje.
Den ytterste årsaken (et vanlig syn): Forutviten gikk foran Guds utvelgelse på de to stedene i Bibelen hvor de nevnes sammen. Selv om de to kan gå hånd i hånd, er det ingenting som hindrer Gud i å utvelge hvem som skal komme til himmelen og hvem som skal komme til helvete, basert på Hans forutviten om hva de ville bli, hvilke valg de ville ta, og hvordan Gud ville velge å virke i deres liv.
Spørsmål: Hvorfor virket det i Joh 12:38–41 som om Gud ikke ønsket at mange skulle tro på Jesus?
Svar: I de fleste tider og kulturer har det å tro på Kristus vært en «oppoverbakke»-kamp.
Johannes 12:40 sier at Gud ikke ønsket at noen skulle omvende seg og bli helbredet.
Joh 12:41 gir et eksempel på at selv om mange fariseere trodde på Jesus, elsket de menneskers ros mer enn Guds ros.
Joh 12:47-48 sier at Gud ikke godkjenner dem som hører Kristi ord (og til og med tror på dem) hvis de ikke holder Kristi ord.
Tilsynelatende legger Gud ikke stor vekt på troen til dem som foretrekker menneskers godkjennelse fremfor Guds godkjennelse.
Imidlertid viser også Johannes 12:40 og 12:46 at Gud vil sørge for at absolutt ingen som virkelig tror på Kristus, skal forbli i mørket. Dette gjelder ikke bare evig mørke, men også mørket i dette livet, slik 1. Johannes 3:6,9 og 1. Johannes 4:20 viser.
Spørsmål: I Joh 12:42–43 trodde mange av de ledende på Jesus, så hvorfor fulgte de ikke Jesus?
Svar: Det er en forskjell mellom å bare intellektuelt tro at Han kunne utføre mirakler, og å overgi livet sitt til å følge Ham.
Spørsmål: I Joh 13:1-17, bør fotvask være en seremoni vi utfører i dag?
Svar: Det er en god ting å vaske hverandres føtter. Det kan være en måte å ydmykt vise at man anser andre som bedre enn seg selv. Imidlertid står det ingenting i Skriften som sier at det skal være en seremoni eller en institusjon, slik mennonittene i « » praktiserer det. Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner i *De Corona*, kap. 8, s. 98, den gangen Kristus vasket disiplenes føtter, men han nevner ingen fast seremoni.
Spørsmål: Hvordan forberedte Jesus seg i Joh 13:3 på å gå til Gud, siden Jesus var Gud?
Svar: Ordet «Gud», som refererer til den sanne Gud, har minst fire betydninger: Faderen, Sønnen, Den Hellige Ånd og Gud i Treenigheten. Faderens rolle som Jesu Gud er faktisk et ganske vanlig begrep i Skriften. Her er ti eksempler
Joh 20:17 «Jeg [Jesus] stiger opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud.»
Hebreerne 1:9 «…derfor, Gud, din Gud,…»
Sannsynligvis 1. Petersbrev 1:3 «Velsignet være Gud og Faren til vår Herre Jesus Kristus!…»
Sannsynligvis Efeserne 1:3 «Velsignet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, …»
Efeserne 1:17 «Guden til vår Herre Jesus Kristus»
Romerne 15:6 «… så dere kan prise Gud og Faren til vår Herre Jesus Kristus.»
Matteus 27:46, Markus 15:34 «…Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Sannsynligvis 2. Korinterbrev 1:3 «Velsignet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far»
Åpenbaringen 1:6 «…har gjort oss til et rike, til prester for sin Gud og Far…»
Sannsynligvis 1. Korinterbrev 11:3 «og Kristi hode er Gud» (Ambrose mente imidlertid at Gud her var Treenigheten, ikke Faderen).
(sitatene er hentet fra BSB)
Noen mener at Faderen fortsatt har rollen som Kristi Gud selv etter Kristi himmelfart. Andre, som for eksempel The Complete Book of Bible Answers s. 110–111, mener at Faderen var Jesu Gud bare mens Jesus var på jorden. Efeserne 1:7 synes imidlertid å motbevise dette.
Spørsmål: Hvorfor vasket Jesus egentlig føttene til disiplene sine i Joh 13:4–17?
Svar: Det er interessant at Jesus utførte denne tjenesten før han forklarte betydningen av den i Johannes 13:12–17.
Jesus sa at han gjorde dette som et eksempel for oss. Selv om de fleste kristne ikke ser behovet for å vaske hverandres føtter bokstavelig talt, bør vi alle være enige om at vi bør tjene hverandre med den oppriktigheten, ydmykheten og offerviljen som Jesus viste oss i sitt eksempel.
Spørsmål: I Joh 13:19, kalte Jesus seg selv ved det guddommelige navnet her?
Svar: Ja. Det greske uttrykket her er ego eimi, og Aland og Green viser ingen variasjoner i manuskriptene her.
Spørsmål: Hvorfor var Jesus bekymret i Joh 13:21, siden han allerede visste at Judas ville forråde ham?
Svar: Jesus visste intellektuelt hva som ville skje, og hvordan det ville ende. Men da tiden nærmet seg, var han følelsesmessig opprørt over det han visste ville skje og det han måtte gjennomgå.
Spørsmål: Hvordan er det å elske hverandre et nytt bud i Joh 13:34 og 1 Joh 2:7–8?
Svar: Vi skal ikke bare like hverandre. Jesus befaler oss å elske hverandre slik han elsket oss. Gjennom sin forestående korsfestelse viste Jesus til slutt akkurat hvor mye han elsket dem. I 1 Joh 2:7-8 erkjenner Johannes at å elske hverandre er et gammelt bud, men Johannes vil også at vi skal erkjenne at å elske hverandre, slik Kristus elsket oss, er et nytt bud. Johannes understreker også at kjærligheten er et gammelt og nytt bud i 2 Joh 5.
Spørsmål: Hvordan vil verden i Joh 13:35 vite at vi er Kristi disipler ved at vi elsker hverandre?
A: Hvis noen leter etter en grunn til IKKE å elske en annen person, trenger de vanligvis ikke lete lenge. Som unnskyldning kan de si at de ikke har mye til felles med vedkommende, eller at de har en annen kulturell bakgrunn, tilhører en annen etnisk gruppe, har en annen alder, et annet kjønn, en annen religion, andre politiske synspunkter eller en annen teologi eller trosretning. De har gjort feil på grunn av en feilvurdering eller andre dårlige beslutninger. De er ikke perfekte mennesker, og de har syndet. De har sviktet deg på et eller annet tidspunkt. De har gjort deg sint på et eller annet tidspunkt. Selvfølgelig kan alle disse rasjonaliseringene du kan finne på for å ikke elske noen andre, brukes av andre som grunner til ikke å elske deg.
Men når vi legger alt dette «søppelet» bak oss, befaler Jesus – som, selv om han var fullkommen, elsket oss likevel, nok til å utgyte sitt blod for våre synder – oss å elske andre. Han ber oss ikke bare om å elske andre, han befaler oss det. Med bitterhet, en uforsonlig holdning eller rett og slett mistillit kan dette være vanskelig for noen å gjøre. Men som kristne vil verden se kontrasten når vi som troende elsker hverandre. Vi skal ikke være selektive i dette, og bare elske andre troende som er lettest for oss å elske. Vi skal være fullstendige i vår lydighet og elske selv de troende som er vanskeligere for oss å elske. De kan være vanskeligere for oss å elske på grunn av våre egne fordommer, eller de kan være vanskeligere å elske fordi de gjør seg selv vanskeligere å elske. Uansett skal vi vise vår kjærlighet til mennesker, spesielt alle troende. Verden vil se tilbake og si: «Jøss, hvordan kunne de være slik?» Og noen få av dem vil kanskje til og med si: «Hvordan kan jeg være slik!»
Spørsmål: I Joh 13:40, var det Gud som forblindet de vantro, eller var det denne tidsalders gud (Satan), slik det står i 2 Kor 4:4?
Svar: Selv om både Gud og Satan kan gjøre de samme eller lignende ting hver for seg, er det sannsynligvis ikke den riktige betydningen her. Gud bruker ofte Satan som sitt redskap. Når en person nekter å følge den sannheten de kjenner til, kan Gud «rettslig forherde» den personen, ettersom de har mistet muligheten til å se mer av sannheten. Gud kan bruke Satan som sitt redskap for å gjøre dette.
Spørsmål: Hvorfor blir hjertet ditt noen ganger urolig i Joh 14:1, og hva kan du gjøre med det?
Svar: Ordet for «dere» i Johannes 14:1 er i flertall, så Jesus snakket til dem alle, og de kan være urolige av ulike grunner. Vi kan være urolige fordi vi har fått høre at vi ikke kan stole på at vi vil være trofaste, slik som Peter (Johannes 13:38), fordi vi virkelig føler at vi ikke vet hva som foregår, slik som Tomas (Johannes 14:5), vi ikke ser Gud [Faderen] i det vi gjør, slik som Filip (Joh 14:8), eller fordi Guds veier ikke synes å være de beste for å spre hans budskap, slik som Judas (ikke Iskariot) (Joh 14:22).
I denne prøvelsens tid, når omstendighetene kan ha en tendens til å føre oss bort fra Gud, kan vi i stedet velge å nærme oss Gud uansett, selv om vi har feil, forvirring eller manglende visjon. Som faren til det demonbesatte barnet sa i Markus 9:24: «Jeg tror; hjelp min vantro!»
Spørsmål: Hvordan kan det i Joh 14:2 være mange boliger i himmelen?
Svar: Det finnes sannsynligvis mange typer boliger i himmelen, i tillegg til mange boliger i himmelen.
1. Det finnes ulike nivåer av belønning i himmelen; man kan tenke på dette som ulike typer boliger. Basilius (357–379 e.Kr.) forkyntet dette synet og sa at det fantes «forskjeller i verdighet». Om Ånden 16.40, s. 25
2. I tillegg er det plass i himmelen for hver eneste person som skal bli frelst, uten at det blir overfylt. Selv om frelsestilbudet gjelder alle mennesker uten unntak, vil det ikke være noen tomme boliger i himmelen.
Spørsmål: Er det i Joh 14:6 bare Jesus, og ikke hans ord, som er veien, sannheten og livet, slik pastor Moon lærte?
Svar: Nei. Først skal vi se på hva den påståtte Messias, pastor Moon, sa, og deretter hva Bibelen sier i motsetning til dette.
Rev. Moons «Det guddommelige prinsipp», s. 131: «Jesus sa ikke at hans ord var sannheten, men at han selv var sannheten, veien og livet (Joh 14:6). Dette skyldes at hans ord bare var et middel til å uttrykke seg selv som sannheten... Vi kan forstå at Det nye testamente ble gitt som en lærebok for den « » undervisningen i sannheten til menneskene for 2000 år siden... Følgelig må sannheten i dag fremstå med en høyere standard og med en vitenskapelig uttrykksmåte for å gjøre det mulig for intelligente, moderne mennesker å forstå den.»
Gjendrivelse: Jesus sa: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.» Lukas 21:22
«Jesus svarte: ‘Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord. ... Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord.’» Johannes 14:23-24
Du kan ikke hevde å følge og adlyde Jesus og samtidig avvise hans ord.
Spørsmål: Hvordan er Jesus veien, sannheten og livet i Joh 14:6?
Svar: Jesu ordvalg her er fascinerende.
En vei er stien man følger for å nå et mål. Det er ikke et «punkt», men snarere en rekke punkter. Vi skal befinne oss på et av disse punktene i rekken og bevege oss i riktig retning.
Sannheten omfatter korrekte fakta og logikk, men den betyr også mye mer enn det. Sannheten er det som lever i oss, det som skal prege livet vårt, det vi skal elske og det vi skal praktisere. Et liv bygget på en løgn er slett ingen sannhet. De vestlige forestillingene om «riktighet» og «virkelighet» er begge forenet i det bibelske sannhetsbegrepet.
Livet er både vår livserfaring, virkeligheten i vårt liv og det som opprettholder vårt liv. Andre steder i Bibelen brukes metaforer om livets vann, og et vesen har sitt liv i blodet.
Spørsmål: Kan noen, ifølge Joh 14:6, komme til himmelen utenom Jesus?
Svar: Nei. Mange i Det gamle testamente kom til paradiset uten å ha hørt Jesu navn. I dag er det ingenting som hindrer Gud i å la barn som dør, og som aldri har hatt Den hellige ånd i seg, komme til himmelen.
Imidlertid kan ingen komme til Faderen uten gjennom Jesus, ifølge Jesus i Johannes 14:6. Man skulle jo tro at Jesus var i en god posisjon til å vite dette.
I Apostlenes gjerninger 4:12 står det også at det ikke finnes noe annet navn under himmelen som er gitt til mennesker, ved hvilket vi kan bli frelst. I Filipperne 2:10–11 står det at til slutt skal hver kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Herre, til ære for Gud Faderen.
Spørsmål: Kan noen som aldri har hørt Jesu navn, komme til himmelen, slik det står i Joh 14:6?
Svar: Spedbarn som dør, de med alvorlig utviklingshemning og troende fra Det gamle testamente har aldri hørt om Jesus. Likevel hindrer ikke dette Gud i å la dem komme til himmelen gjennom Jesus.
Spørsmål: Beviser Johannes 14:6-11 at Jesus er Gud Faderen, slik enhetspentekostalere hevder, for eksempel David K. Barnard (The Oneness of God: Series in Pentecostal Theology, bind 1, s. 68)?
Svar: Nei. «Ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus» ville være meningsløst hvis det sto at ingen kommer til Faderen uten at de kommer til Faderen, eller gjennom Faderen. Jesus sa at Han og Faderen er ett, men den uttalelsen spesifiserer ikke hvordan de er ett; det må man lete etter i resten av Skriften. De er uatskillelige, ett i vesen, herlighet og ære. Imidlertid viser Jesu dåp, at Jesus lærte lydighet i Hebreerbrevet osv., at de er atskilte og skiller seg fra hverandre i rolle og rang.
Spørsmål: Støtter Joh 14:8–9 panteisme, siden Jesus sa at han er i Faderen og Faderen er i ham, slik noen i New Age-religioner hevder?
Svar: Nei, fordi treenigheten ikke er panteisme. Det faktum at Faderen er i Jesus, betyr ikke at Faderen er i alt, ikke engang i en søppelhaug. For det andre er Gud Faderen et vesen med et sinn, en vilje og følelser, ikke det upersonlige universet. Se *When Cultists Ask*, s. 181–182, for et mer utførlig svar.
Spørsmål: Siden Jesus i Joh 14:9 sa at den som har sett ham, har sett Faderen, viser dette da at Faderen også har en fysisk kropp?
Svar: Nei. Tvert imot kan dette verset bedre brukes til å vise at Faderen ikke har en fysisk kropp. Siden den som har sett Jesus, har sett Faderen (som bor i Jesus), antyder dette verset (selv om det ikke beviser det) at Faderen ikke har en fysisk kropp.
Spørsmål: Hvordan bodde Faderen i Jesus i Joh 14:10–11?
Svar: Kanskje på en måte som ligner litt på hvordan Jesus bor i oss. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er fortsatt atskilte, men ingenting i Skriften sier at det er en adskillelse mellom dem. Som Patrick av Irland (ca. 389–461 e.Kr.) påpeker: Hvis bladene på en trebladet kløver kan være atskilte uten å være adskilte, så kan Treenigheten ha tre atskilte, men ikke adskilte personer.
Spørsmål: Hvordan kan kristne, ifølge Joh 14:12, gjøre større gjerninger enn Jesus gjorde?
A: De større gjerningene vi skal utføre, skal ikke forstås som at vi «skal vise oss frem», men snarere som større og flere gjerninger for Guds rike. De kristne utførte større gjerninger enn det Jesus hadde gjort frem til da, på minst fire måter som utfyller hverandre.
Betydning: Mens Jesus matet 4 000 og 5 000 mennesker, forteller Apostlenes gjerninger 2:41 at over 3 000 ble frelst gjennom apostlenes forkynnelse. Å få mennesker frelst er utvilsomt viktigere enn bare å gi dem mat for en dag. Siden den gang har kristne helt sikkert matet langt flere enn 5 000.
Tall: I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 9, s. 145, nevnes det at det i Apostlenes gjerninger 2:41 er flere som nevnes som frelst enn i hele Jesu tjeneste på jorden.
Metode: Den Hellige Ånd ble ikke utøst over alle folkeslag før pinse. Løftet om at de skulle gjøre større gjerninger er innlemmet i Jesu løfte om at Trøsteren skal komme til dem i Johannes 14:15–18, 25
Område: Mens Jesus aldri forlot et relativt lite geografisk område mens han var på jorden, sendte han sine etterfølgere ikke bare til Judea og Samaria, men til jordens ender i Apostlenes gjerninger 1:8.
Spørsmål: Hvorfor er denne uttalelsen i Joh 14:13–14 om å be i Jesu navn [angivelig] ikke begrenset?
Svar: Den er avgrenset på to måter.
Eksplisitt: Jesus brukte ordet «dere» her, og Jesus snakket direkte til disiplene, ikke til alle som hevdet å følge Gud.
Implisitt: Vi ber til vår himmelske Far, og vår himmelske Far vet hva som er best for oss, enda bedre enn våre jordiske fedre.
Spørsmål: Hva betyr begrepet «Hjelper» i Joh 14:16?
Svar: Blant annet betydde det greske ordet «hjelper» her en juridisk forsvarer, ifølge New Geneva Study Bible s. 1692 og New International Bible Commentary s. 1255. Dessuten kan gresk skille mellom «en annen av samme slag» og «en annen av et annet slag». Det greske ordet her, allon, betyr en annen av samme slag som Jesus, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 9, s. 9 og s. 146. Det står også at parakletos på gresk betydde en person som hjalp ved siden av som rådgiver, advokat, forbeder eller megler.
Ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 1547, betyr ordet for «be» her ikke at en underordnet person ber en overordnet person om en tjeneste. Det er et ord for noen som fremsetter en anmodning til sin likeverdige.
Spørsmål: Hvorfor kan ikke verden akseptere Den Hellige Ånd, Sannhetens Ånd, i Joh 14:16?
Svar: Jesus nevnte en rekke relaterte grunner.
Verden er uvitende, slik Jesus sa i Johannes 16:3. Men som Romerne 1:18–19 viser, er uvitenhet ikke alltid uskyldig uvitenhet når de undertrykker sannheten.
Noen i verden «hater» bokstavelig talt Jesus, slik Jesus sa ville skje i Johannes 15:18,24.
Noen er løgnere, slik Jesus sa i Johannes 8:55. Noen kan lyve for andre, men de kan også lyve for seg selv.
Noen har «andre ting på gang», fordi de tilber andre avguder, enten det er andre religioner, penger, alkohol osv. «De som klamrer seg til verdiløse avguder, forlater Hans kjærlige hengivenhet» Jona 2:8 (BSB)
Noen mennesker er ikke Guds sauer, slik Jesus sa i Johannes 10:26.
Det er ikke plass til mitt ord, slik Jesus sa i Johannes 8:37
I tilknytning til det forrige: Hvis noen ikke tror at Jesus er den Han hevder å være, vil de dø i sine synder, slik Jesus sa i Johannes 8:24.
Verden er fiendtlig innstilt til dommen over sin materialisme og synd. De ønsker ikke Den Hellige Ånd, som vil overbevise dem om synd og mangel på rettferdighet, slik Jesus sa i Johannes 12:8-10.
Til slutt kan ingen komme til Jesus med mindre Faderen trekker ham til seg, slik Jesus sa i Johannes 6:44.
Spørsmål: I Joh 14:16–17, hevdet en kristen fra Lilleasia rundt år 160 e.Kr. ved navn Montanus å være inkarnasjonen av Trøsteren, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* på side 988 hevder?
Svar: Asimov burde ha holdt seg til å skrive science fiction, for her har han fått fakta feil. Montanus hevdet riktignok å være en profet, gjennom hvem Trøsteren (parakletos) talte, men ingen (bortsett fra Asimov) sa at Montanus var inkarnasjonen av noe eller noen. Tertullian var det mest fremtredende medlemmet av den montanistiske «trossamfunnet», og Tertullians omfattende skrifter ble ansett som ortodokse og brukt i stor utstrekning av ortodokse kristne etter ham. Faktisk pleide Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) å si: «Hent min mester», når han ønsket at noen skulle bringe ham Tertullians bøker for studier.
Spørsmål: I Joh 14:16, er «Hjelperen» her «Guddommelig vitenskap», slik Mary Baker Eddy, grunnleggeren av Christian Science, hevdet i *Science and Health with the Key to the Scriptures*, s. 55,271?
Svar: Nei, Hjelperen er Den Hellige Ånd i vers 26, og omtales som «Han», ikke som «det», slik «Guddommelig vitenskap» ville vært.
Spørsmål: I Joh 14:16–26; 15:26; 16:5–15: Ble Muhammed profetert i Det nye testamente som Parakletos, eller Den hellige ånd, slik noen muslimer hevder?
Svar: Nei. Hvis dette var sant, ville muslimer tro på disse fem tingene (noe de generelt ikke gjør).
1. Muhammed priste Jesus. (Joh 16:14)
2. Allah sendte Muhammed i Jesu navn. (Joh 14:26)
3. Muhammed ble også sendt av Jesus. (Joh 16:7)
4. Muhammed tok imot Jesu visdom og gjorde den kjent for oss. (Joh 16:15)
5. Muhammed var «i» apostlene. (Johannes 16:17)
Derfor ville ingen kunnskapsrik muslim tro at disse versene refererer til Mohammed. Disse versene må referere til en annen, som ble sendt fra Gud.
På den annen side burde muslimer kanskje prise Jesus, hvis de mener at Muhammed gjorde det, basert på disse versene. En imam fortalte meg imidlertid at muslimer bør prise og ære Jesus, men ikke tilbe ham.
Forresten, ordet parakletos/on finnes i Johannes 14:6 i p75 (Bodmer 14/15) datert til slutten av det andre eller muligens det tredje århundret, i p66 datert til midten av det andre århundret, og i Sinaiticus.
Tertullian lærte også at parakleten, Trøsteren, virket i menneskers hjerter på hans tid (193 e.Kr.) i *Om monogami*, kap. 3, s. 61
I Hegemonius (4. århundre) drøftet også den kristne Archelaus hvordan Parakleten i Johannes 14–16 er Gud, Den Hellige Ånd, i verket «Disputation with Manes», kap. 34–35, s. 208–209
Spørsmål: Viser Joh 14:18 at Kristus er Gud Faderen, slik enhetspentekostalerne hevder?
Svar: Enhetspentekostalistene forveksler Jesu handlinger med Jesu identitet. At Jesus ikke vil forlate oss som foreldreløse, betyr ikke at Han er det samme vesenet som Faderen. Da Jesus ble døpt, bedrog eller forvirret Han ikke folk, og Han fremførte heller ikke en buktalerforestilling da Faderen talte fra himmelen. Faderen sa ikke: «Dette er meg selv, i hvem jeg har velbehag.» Tvert imot sa Faderen: «Dette er min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag!»
Spørsmål: Hvordan blir Jesus i Joh 14:22–24 åpenbart for kristne, men ikke for verden?
Svar: Det er riktignok slik at alle kan vite noe om Jesus. Men bare kristne kjenner Jesus personlig, fordi Jesus bor i våre hjerter.
Spørsmål: Hvordan skiller freden fra Jesus, fredsfyrsten, seg fra verdens fred i Joh 14:27?
Svar: Verdens fred er ytre og midlertidig, fordi den avhenger av ytre omstendigheter. Jesu fred er både indre og ytre, og den er varig fordi den er uavhengig av ytre omstendigheter.
På en måte, akkurat som en som står i ferd med å dø, etterlater sitt testamente for å sørge for og velsigne sine barn, gir Jesus sin velsignelse og sitt løfte om forsørgelse til sine barn.
Spørsmål: Hvordan er Faderen større enn Jesus i Joh 14:27–28?
Svar: På jorden hadde Jesus tømt seg selv, og selvfølgelig var Faderen større enn Jesus da. I himmelen har Jesus en underordnet rolle i forhold til Faderen. Jesu Gud er Faderen. Se 1. Korinterbrev 11:3; 15:25–28; Matteus 12:18; Efeserne 1:3, 17; Johannes 1:33; 14:16, 26, 28; Romerne 8:26–27.
Faderen er ikke større enn Jesus på to måter:
Natur (Filipperne 2:6). (For mer informasjon, se Hilarys verk «Om treenigheten» 9:2 og 7:27.)
Ære. Se Johannes 5:18; 5:23; Kolosserne 2:9–10; (Jesaja 44:6; Åpenbaringen 1:8 sammenlignet med Åpenbaringen 1:17–18; 22:13)
Som Johannes 5:18 viser, er en far i sin natur lik den sønnen han avler. Ellers må din far være større enn deg, din bestefar større enn ham, og din hundrede forfader må ha vært en supermann. Mennesker lager ting, men «avler» bare mennesker. Gud skapte skapte ting, men «avler» bare Gud, sin enbårne Sønn. Begge mottar ære og lovprisning i Åpenbaringen 5:9,12-14.
I *Now That’s a Good Question*, s. 43–44, skilles det mellom den falske påstanden om Sønnens «underlegenhet» og det sanne begrepet om Sønnens «underordning». R.C. Sproul legger til: «Dette er en av grunnene til at kirken alltid har bekjent en lære som kalles Kristi underordning.»
Spørsmål: Hvordan skiller en «sann vinstokk» seg fra en vanlig vinstokk i Joh 15:1?
Svar: Det greske ordet for «sann» her handler ikke så mye om «sann» kontra «falsk», men snarere om «sann» eller «original» kontra en «etterligning» eller «kopi».
Spørsmål: I Joh 15:1, hvilken annen metafor om vintreet fantes før dette?
Svar: Jesus kan ha sagt dette enten mens han var i det øvre rommet, mens han gikk fra det øvre rommet til Oljeberget, eller på Oljeberget vest for Jerusalem. Hvis de gikk forbi tempelet, hadde fronten av det en stor gylden vintreet med grener, som symboliserte Israels folk. Salme 80:8–16, Esekiel 17:1–6, Jeremia 12:10–11 og Jesaja 5:1–7 sammenligner begge Guds folk med en vinstokk. Gud sa: «For Hærskarenes HERRES vingård er Israels hus, og Judas menn er den plante han har glede av. Han så etter rettferdighet, men så blodsutgytelse; etter rettferdighet, men hørte et nødsrop.» (Jesaja 5:7)
Spørsmål: Hva er forskjellen i Joh 15:1 mellom å se på Jesus som vintreet som holder grenene sammen, og å se på mennesker som de som holder grenene sammen?
Svar: Israel var vintreet i Jeremia 2:21. Men Jesus bruker en annen metafor her: Han, ikke Israel, er vintreet i Johannes 15:1. Hvis din kirkeorganisasjon legger større vekt på menneskene som holder den sammen enn på Jesus som holder den sammen, bør du spørre deg selv om du er i den rette organisasjonen.
Hva synes du om dette sitatet? «Gud er i den stille, svake stemmen. I alle disse erklæringene og anklagene er det bare djevelen – bare korrupsjon. Kom igjen! Dere anklagere! Dere falske edsvorne! Hele helvete, kok over! Dere brennende fjell, la lavaen rulle ned! For til slutt skal jeg komme ut på toppen. Jeg har mer å skryte av enn noen mann noensinne har hatt. Jeg er den eneste mannen som noensinne har klart å holde en hel kirke sammen siden Adams dager. Et stort flertall av alle har stått ved min side. Verken Paulus, Johannes, Peter eller Jesus klarte det noensinne. Jeg skryter av at ingen mann noensinne har utført et slikt verk som jeg. Jesu tilhengere flyktet fra ham; men de siste dagers hellige har ennå aldri flyktet fra meg. Dere kjenner min daglige vandring og omgang. Jeg befinner meg i et dydig og godt folks midte. Hvor jeg elsker å høre ulvene hyle! Når de kan bli kvitt meg, vil også djevelen forsvinne. I de siste tre årene har jeg ført protokoll over alle mine handlinger og gjerninger, for jeg har hatt flere gode, trofaste og dyktige sekretærer i fast tjeneste: de har fulgt meg overalt og nøye ført min historie, og de har skrevet ned hva jeg har gjort, hvor jeg har vært og hva jeg har sagt; derfor kan mine fiender ikke anklage meg for noen dag, tid eller sted, uten at jeg har skriftlig vitnesbyrd som beviser mine handlinger; og mine fiender kan ikke bevise noe mot meg.» Joseph Smith, grunnleggeren av mormonismen. History of the Church, bind 6, s. 408–409
Eller hva med dette sitatet, som er mildere? I Dictatus Papae (sannsynligvis 1075 e.Kr.) sa pave Gregor VII: «Den romerske kirken ble grunnlagt av Gud alene; den romerske paven alene kan med rette kalles universell; han alene kan bruke de keiserlige insigniene; bare hans føtter skal kysses av alle fyrster; han alene kan avsette keiserne; han selv kan ikke dømmes av noen; den romerske kirken har aldri tatt feil, og den vil heller ikke ta feil i all evighet.» Austin’s Topical History of Christianity, s. 165.
Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Joh 15:3 si at de alle var rene, siden Judas forrådte Jesus?
Svar: Husk at Judas på dette tidspunktet allerede hadde gått sin vei og ikke var til stede da Jesus talte.
Spørsmål: Hva betyr ordet «forbli» i Joh 15:4?
Svar: Ordet «forbli» (meno på gresk) er svært betydningsfullt i alle Johannes’ skrifter. Det forekommer 11 ganger i Johannes 15, 40 ganger i Johannesevangeliet og 27 ganger i Johannes’ brev.
Akkurat som en gren på en vinstokk betyr det bare én ting: å leve i forbindelse med vinstokken. En gren kan bli helt løsrevet ved å bli kuttet av. Eller så kan livet i en gren ikke være knyttet til vinstokken, og da dør grenen. Det er interessant hvordan trær mister bladene om høsten. Treet produserer kork, som stopper strømmen av vann og næringsstoffer til bladet eller grenen. Uten næringsstoffer dør de, mister grepet og faller av. Trær mister noen ganger grener om sommeren også. Når grenen ikke får sollys, produserer den ikke sukker eller frukt, og treet kutter den av.
Spørsmål: Hvordan forblir kristne i Jesus i Joh 15:4?
Svar: På flere måter.
Ved å stole på at han vil lede oss skritt for skritt.
Ved å adlyde Jesus, ikke bare av plikt, men med umiddelbar, fullstendig og glad lydighet fordi vi vet at Guds vei er den beste veien.
Bønn bør være et sentralt kjennetegn ved våre liv.
Lengsel etter Jesus, etter å være sammen med ham, og bønn om at han skal komme tilbake.
Spørsmål: I Joh 15:6, betyr det at en gren blir kastet bort at en ekte troende kan miste sin frelse?
Svar: Dette verset sier at den som ikke forblir i Jesus, kan bli kastet bort og brent. Utover dette finnes det to måter å tolke dette verset på.
1. Alle bør være enige om at siden Gud vet alt, og Gud visste hvem som skulle komme til himmelen (de utvalgte) før noen ble født, vil noen havne i helvete selv om de var med i menigheten og så ut som kristne. Imidlertid vil ingen av de utvalgte gå tapt, mens alle de forkastede vil gjøre det, fordi den allvitende Gud visste det på forhånd.
2. Ekte kristne er uenige om hvorvidt en person kan bli virkelig født på ny og senere enten miste sin frelse eller velge å vende seg bort fra sin frelse og havne i helvete. Se drøftingen av Hebreerbrevet 6:4–14 og Efeserbrevet 1:14 for mer om dette temaet.
Spørsmål: Hvordan bærer troende frukt i Kristus i Joh 15:8?
Svar: Legg merke til at det viktige poenget her ikke er å lære ting, ikke å undervise andre og ikke å drive tjeneste; det er å bære frukt. Troende bærer frukt i Kristus på minst tre måter:
Kristuslikhet: Innvendig bør vi bære Åndens frukt, og det bør vise at vi er i ferd med å bli mer gudfryktige.
Næstekjærlighet og bidrag: Vi bør hjelpe både troende og ikke-troende med vår tid, våre penger og ved å hjelpe de undertrykte.
Omvendte og disipler: Vi kan bidra ved å forberede jorden, så evangeliets frø og høste for å føre mennesker til tro på Jesus Kristus. Vi kan også disippelgjøre andre kristne og bidra til å bringe tilbake de som har kommet på avveie.
Resultatene er ikke det du gjør, men snarere det som spirer i andres liv.
Spørsmål: I Joh 15:8, er folk ufruktbare med mindre de fører andre til Kristus, slik en uvanlig gruppe har lært?
Svar: Nei. Vi vet ikke om Jeremia førte nesten ingen mennesker til Gud i løpet av sitt liv, men han tjente likevel Gud som en effektiv profet og forkynner. Det er én form for bevis på å bære frukt, men det er ikke engang nevnt som en av Åndens frukter i Galaterbrevet 5:22–23. Se «Når sekterister spør» for et utfyllende svar.
Spørsmål: I Joh 15:14–15, bør vi fortsatt kalle oss Kristi tjenere?
Svar: Ja. Peter, som hørte disse ordene direkte, ville være i den beste posisjonen til å forstå hva Jesus mente. I 2. Petersbrev 1:1 kalte Peter seg selv en tjener (faktisk en trell) av Jesus. I Romerbrevet 1:1, Filipperne 1:1, Titus 1:1 og Jakob 1:1 omtaler også Paulus og Jakob seg selv som tjenere av Kristus Jesus.
Uansett om man tolker dette slik at Jesus ikke kaller disiplene «bare tjenere» eller «tjenere», sier Jesus at han ikke bare kaller dem tjenere. Jesus tar ikke opp hva Guds barn bør kalle seg selv.
Spørsmål: I Joh 15:15, på hvilke måter bør vi opptre som tjenere for Kristus, og på hvilke måter bør vi opptre som Kristi venner?
Svar: Å være en tjener for Kristus er bra, og å ikke ønske å være en tjener for Kristus er galt. Men her sier Jesus at det er så mye mer enn bare å være en tjener for Kristus. La oss se på tingene fra vårt perspektiv, og deretter fra Guds.
Fra vårt perspektiv
Hvis vi bare var tjenere, gjør en tjener det han eller hun blir bedt om; i det minste når de blir overvåket. En tjener er ofte ikke engasjert i resultatet eller suksessen. En tjener kan bare være tjener i en periode, og bare bry seg om hva som skjer på kort sikt, før han eller hun går videre. Å tenke utenfor boksen, finne en bedre måte å gjøre ting på, vise initiativ eller være nyskapende er vanligvis ikke noe tjenere ville gjøre.
I motsetning til en tjener er en venn som en partner eller et familiemedlem. De gjør villig det som trengs, selv når de ikke blir bedt om det. De er svært opptatt av utfallet og suksessen til sin herres plan. Vi er ikke bare opptatt av at blomster skal spire, men av frukt som varer, i motsetning til frukt som ikke gjør det.
Men akkurat som en tjener har vi fortsatt en herre. Selv en sønn skal adlyde sin mor og far. Vi kan være innovative og finne på bedre måter å gjøre ting på, men bare innenfor rammene av det vår herre har befalt. Det finnes alle slags virkemidler for å gjennomføre en plan – vold, trusler, tvang, svik, juks, tyveri – og vi skal aldri bruke dem, uansett hva vi mener om hvor effektive de ville være i en bestemt situasjon.
Fra Guds perspektiv
En tjener trenger ikke å vite hva som foregår, bare hva han blir bedt om å gjøre akkurat nå. Hvordan han skal utføre oppgaven, hvordan han skal samarbeide med andre, er alt ivaretatt av oppdraget.
I motsetning til en tjener ønsker Gud ofte at vi skal finne ut hvordan vi skal få noe gjort, ikke bare gå gjennom bevegelsene som en tjener. Vi bør vise initiativ. Gud kan gi oss oppgaver vi ikke kan utføre alene, og likevel forventer Gud at vi skal utføre dem. Men i stedet for å prøve på en fruktløs oppgave, mislykkes og si til Gud: «Jeg gjorde så godt jeg kunne», ønsker Gud at vi skal samarbeide med andre troende og sammen fullføre oppgaven. Hva du kan eller ikke kan gjøre på egen hånd, uten å bruke de verktøyene og medarbeiderne Gud har gitt deg, er egentlig ikke relevant; det som teller, er hva du kan eller ikke kan gjøre med de verktøyene og medarbeiderne Gud har gitt deg, i Den Hellige Ånds kraft. Vi avslører ofte våre fortrolige planer for fremtiden til venner. Det gjør Gud også. VI ønsker å kjenne Guds vilje for oss, men vi bør også ønske å kjenne Hans hjerte.
Men, akkurat som for en tjener, er det fortsatt mange ting som vil komme i vår vei i livet som Gud velger å ikke avsløre for oss, eller i det minste ikke avsløre for oss ennå. Det kan være andre ting, som allerede har skjedd med oss, som vi fremdeles ikke har noen anelse om hvorfor Gud lot skje. Som en kristen forfatter sa: «Vi bør ikke ta det uforklarlige ille opp.» Gud er ikke bare vår venn, men vår beste venn; men Han er fortsatt vår Herre.
Spørsmål: I Joh 15:16, i hvilken forstand var det ikke de som valgte Kristus, men Kristus som valgte dem?
Svar: Det er to måter å se på dette avsnittet på.
Den umiddelbare sammenhengen er ordinasjonen som apostler. Kristus kunne ha valgt hvem som helst til å være sine apostler, og han valgte dem. Han velsignet dem ved å velge dem; de gjorde ikke Jesus noen tjeneste.
Noen ser en generell sammenheng med Guds utvelgelse til frelse.
Uansett om du mener at akkurat dette avsnittet har denne tiltenkte betydningen, lærer Bibelen at Gud valgte oss før tidens begynnelse. Det er dermed åpenbart at Gud valgte oss før vi valgte Ham. Videre viser Rom 3:11–12 og andre avsnitt at vi ikke engang ville være i stand til å velge Gud, hadde det ikke vært for Guds virke i våre liv.
Spørsmål: Hva er i Joh 15:16 frukt som varer, i motsetning til frukt som ikke varer?
Svar: 1. Korinterbrev 4:12 gir oss innsikt her. Gjerninger som angivelig er gjort for Gud, men som er gjort av stolthet, misunnelse eller andre onde motiver, vil Gud ikke ære eller belønne. På samme måte vil gjerninger som ikke er gjort av ugudelige motiver, men av ikke-gudelige motiver, som for eksempel økonomisk rikdom, også bli dømt på passende vis.
Det finnes minst tre typer frukt.
Indre: Karakter er blitt definert som den du er når du tror at ingen ser på.
Ytre: Våre handlinger bærer frukt, enten god eller dårlig.
Økonomisk: Våre bidrag til Guds verk og til de fattige og trengende blir lagt merke til, slik Simons ble i Apostlenes gjerninger 10.
Evangelisering og disippelgjøring: I Filipperbrevet sa Paulus at filipperne selv var Paulus’ glede og krone.
Våre barn og de vi har omsorg for i menigheten: Inkludert i det foregående er hvordan vi oppdrar våre barn, og hvordan eldste har omsorg for dem de har ansvar for. De er ansvarlige for sine egne beslutninger, men vi har et ansvar når vi har omsorg for dem.
Spørsmål: Hva er forskjellen i Joh 15:17 mellom å ha en spesiell kjærlighet til andre troende og å danne en klikk?
A: Det er helt greit å ha noen venner som man står nærmere enn andre. Og selvfølgelig bør vi ikke bare ha romantiske følelser, men også et vennskap med ektefellen vår som er nærmere enn andre vennskap. Men når vennskapet ditt med en liten vennegjeng er eksklusivt, og man ikke ønsker å ha utenforstående med, da kan det være et «vennskap som har gått galt». Så spør deg selv: «Er vennskapet ditt inkluderende eller eksklusivt?» Det finnes noen ikke-troende (og til og med kjødelige kristne) du bør holde deg unna, hvis de stadig frister deg til å synde.
Spørsmål: I Joh 15:18, hvordan hatet verden Jesus?
Svar: På to måter:
Ved navn: Folk bruker vanligvis ikke navnene på Buddha, Konfucius eller Muhammed forgjeves. De ser ut til å bruke bare «Gud» og «Jesus» forgjeves.
Ved karakter: Noen avviser alt som har med Kristus å gjøre. Mens noen vet mye om Kristus og likevel avviser ham, ønsker andre bevisst ikke å vite noe om Kristus.
Spørsmål: I Joh 15:22,24, hvordan gjorde Jesu komme noen mer ansvarlige for sin synd?
Svar: Den gode nyheten er at Gud ikke holder folk ansvarlige for det de ikke vet (Rom 4:15; 5:12). Baksiden av dette er at 2. Petersbrev 2:22 og andre vers viser at folk får en mer eller mindre streng dom når de avviser sannheten, basert på den sannheten de kjente til.
Spørsmål: Hvorfor kan ingen i Joh 15:23 hate Jesus uten også å hate Faderen?
Svar: Som del av Treenigheten er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd like i natur, formål og ære, og vår lydighet, tjeneste og kjærlighet til den ene gjelder også for de andre.
Spørsmål: I Joh 16:2, mener du at «å utestenge dere fra synagogen» også inkluderer å utestenge kristne fra menigheten?
Svar: Ja, det innebærer å bli kastet ut av den religiøse forsamlingen. Martin Luther, anabaptistene og John Wesley ble alle kastet ut av sine kirker. Mange ekte kristne er ikke velkomne i enkelte liberale kirker.
Spørsmål: I Joh 16:2–3, hvordan kunne noen tro at de gjorde Gud en tjeneste ved å drepe Jesu disipler?
Svar: Mange mennesker har hatt svært forvrengte oppfatninger av Gud. Følgende er en delvis liste over forfølgelser av kristne utført av religiøse mennesker, og de tusenvis som ble drept, der dette er kjent.
Dato | Forfølgelse | Drepte |
50–323 e.Kr. | 10 tidlige kristne forfølgelser: Nero, Trajan, Trajan igjen, Hadrian, Marcus Aurelius/Septimus Severus, Maximim Thrax, Decius/Gallus, Valerian, Aurelian, Diokletian | 50 000 |
50 og 95/96 | Nero og Domitian stemplet kristne som «ateister» og drepte dem fordi de nektet å tilbe keiseren eller avguder. Anslått kristen befolkning: 500 000 | |
107–117 | Keiser Trajan forfølger kristne. Svarer på Plinius den yngres brev. Kristne blir ikke aktivt forfulgt, men drept hvis de blir funnet. | |
118 og 134 | Keiser Hadrian forfulgte kristne og jøder. Hadrian elsket gresk kultur, og han forfulgte både jøder og kristne. | |
135 e.Kr. | Kristne i Israel forfulgt av jøder (ikke romere) under Bar Kochba-opprøret | |
162/166–180 | Keiser Marcus Aurelius, en stoisk filosof, forfulgte hovedsakelig i Gallia (Frankrike). Forfølgelsen tok slutt da han døde. | |
202 | Keiser Septimus Severus. En kristen hjalp ham da han var syk, men opphevet ikke eksisterende lover. Den kristne befolkningen anslås til 2 millioner. | |
209 e.Kr. | De første kjente martyrene i England: Alban, Julius og Aaron | |
235–238 e.Kr. | Keiser Maximin Thrax forfølger kristne. Den første forfølgelsen i hele imperiet, men kun rettet mot geistlige. Den opphørte da han ble drept. | |
250–251–253 | Keiserne Decius og Gallus gjennomførte en alvorlig forfølgelse | |
257–260 | Keiser Valerian forfølger kristne. Den nest mest alvorlige forfølgelsen. Han var først tolerant, men ble senere påvirket av Macrianus. | |
270 | Keiser Aurelian var i begynnelsen tolerant. Aurelian døde kort tid etter at han hadde bestemt seg for å forfølge de kristne. | |
>287–300 | Kong Tiridates III av Armenia forfulgte i begynnelsen de kristne, men ble senere selv kristen gjennom Gregor Lysbringeren | |
284, 303–305 | Keiser Diokletian gjennomførte den hardeste forfølgelsen mot dem som nektet å ofre. Han ødela kirker og hellige skrifter. Den kristne befolkningen anslås til 5 millioner. | |
315–323 e.Kr. | Licinius undertrykker de kristne i øst (men ikke i Palestina eller Egypt). Forfølgelsen skyldes de kristnes støtte til hans fiende, Konstantin. | |
>287–300 e.Kr. | Kong Tiridates III av Armenia forfølger kristne. Han blir til slutt selv kristen. | |
315, 325–381 | Den persiske kongen Shapur II forfølger kristne – persiske kristne blir dobbeltbeskattet etter at Konstantin ble kristen. | 1,15 000 bare i Mesopotamia |
325 | Den persiske kongen Shapur II dreper alle innbyggerne i den kristne lakhmidiske arabiske byen al-Hera som gjengjeldelse for tidligere angrep på Persia. | |
361–363 | Julian den frafalne gjør igjen hedenskap til den offisielle romerske religionen inntil han dør i kamp mot perserne. Han viser en viss toleranse, men tillater likevel forfølgelse | |
325–381 e.Kr. | I Persia forfølger Shapur II kristne | |
361–362 e.Kr. | Kristne blir drept i Alexandria og Gaza | |
370 e.Kr. | Den arianske romerske keiseren Valens dreper kristne i øst. Valens blir til slutt drept i kamp av goterne, som også er arianere | |
369–376 e.Kr. | Den arianske visigoten Athanaric forfølger ortodokse kristne visigoter | |
380–402 | Sapor II forfølger kristne i Persia | 8–9K |
421–422 e.Kr. | Den persisk-bysantinske krigen etter at Narseh forfulgte kristne hardt. Mazdeanere forfølger kristne. al-Tabari bind 5, s. 102. | |
448–449 e.Kr. | Armenerne og georgierne gjør opprør mot den persiske zoroastriske forfølgelsen. Yazdgird II påtvang zoroastrismen, forfulgte jødene, forbød sabbaten og stengte alle jødiske skoler. al-Tabari, bind 5, s. 107, 109 | Alle kristne i Kirkuk |
420–460 e.Kr. | Mange kristne ble drept i Persia og Armenia etter at biskop Abydos brente ned et zoroastrisk tempel | |
ca. 472 e.Kr. | Sharahb’il Yakuf forfølger kristne i Etiopia al-Tabari bind 5, s. 194, fotnote 487 | |
484 e.Kr. | Den arianske visigotiske Hunneric forfølger kristne i Tipasa, Algerie | |
499–523 e.Kr. | Arianere forfølger kristne i Nord-Afrika | |
523–525 e.Kr. | Den jødiske Ma'di Karib Ya'fur forfølger kristne i sørvest-Arabia inntil abyssinierne (etiopierne) beseirer ham. al-Tabari bind 5, s. 195, fotnote 488 | |
525 e.Kr. | Kristne flykter fra forfølgelse av etiopiske jøder | |
540–545 e.Kr. | Den persiske Khosro I forfølger nestorianerne og plyndrer Antiokia | |
527–568 e.Kr. | Justinian forfølger monofysittene (kopterne) i Egypt | |
572 e.Kr. | Bysantinerne forfølger monofysittene – al-Tabari, bind 5, s. 251 | |
589–591 | Kalif Hakim forfølger kristne og jøder. De tre vise mennene martyr Golinduch og andre persiske kristne | |
614/615 | Perserne dreper tusenvis av kristne i Jerusalem etter at de erobret byen. Jøder, som ikke hadde adgang til Jerusalem, drepte også mange kristne. | |
700 e.Kr. | Muslimer forfølger kristne | |
634– | Muslimske erobringer mot ikke-muslimer fra Syria til Frankrike, og fra Persia til India | |
698–705 | Den buddhistiske keiserinnen Wu Zetian brente ned nestorianske kirker og klostre i Kina | |
807 e.Kr. | Den muslimske kalifen Harun al-Rashid river ned kirker | |
840–846 e.Kr. | Den taoistiske kinesiske keiseren Wu forfølger buddhister og nestorianere på en ikke-voldelig, men hard måte. Store landområder var bundet opp av buddhistiske klostre. Nestorianerne ble aldri like fremtredende i Kina igjen. | |
849/850 e.Kr. | Den muslimske kalifen al-Mutawakkil forfølger kristne. | |
978–1000 e.Kr. | Den jødiske dronningen Judith av Aksum forfølger kristne | |
1000– | Katolsk forfølgelse av valdenserne | |
10.–12. århundre | Brenning og drap på kjettere i Europa | |
1004–1012 e.Kr. | Den egyptiske fatimidiske kalifen Hakim forfølger kristne og jøder. Han terroriserer pilegrimer og vanhelliger Jerusalem i 1009 | |
1100–1300 | Mongolene dreper de fleste nestorianske kristne | |
1211 e.Kr. | I Strasbourg blir valdenserne brent | 80 |
1229 e.Kr. | Kirkemøtet i Toulouse, Frankrike. Jakt på kjettere. Det gamle og det nye testamente forbudt, bortsett fra salmebok og breviarium | |
februar 1231 | Pave Gregor IXs bulle «Excommunicamus» påla livsvarig fengsel både for kjettere og for dem som kjenner til dem, men ikke anmelder dem. | |
11. oktober 1231 | Pavelig bulle «Ille Humani Generis» mot kjettere | |
1252 e.Kr. | Pave Innocens IVs pavelige bulle «ad Extirpanda» godkjente bruk av tortur mot kjettere i Nord-Italia, og i 1256 i hele Italia. Senere bekreftet av pavene Aleksander IV og Clemens IV. | |
28. mai 1252 | Pavelig bulle «Cum Adversus Haereticam» tillot tortur og brenning på bålet for å fremtvinge tilståelser av kjetteri. | |
30. mars 1252 | Pave Innocens IVs pavelige bulle *Super Extirpatione* | |
1261 | Pave Urban IV tillot inkvisitorer å gi hverandre syndsforlatelse når ofrene døde under deres «forhør» | |
1309 e.Kr. | Venezia anklaget for kjetteri fordi byen motsatte seg Klemens V | |
1339 e.Kr. | Muslimer massakrerer kristne i Almaliq | |
1401 e.Kr. | Den muslimske herskeren Tamerlan plyndrer Bagdad. Tamerlan massakrerer tusenvis av muslimer og kristne | |
1360–1405 e.Kr. | Den muslimske Tamerlan drepte 17 millioner, 5 % av verdens befolkning. Han slaktet hinduer, andre muslimer og utryddet nesten nestorianerne | |
1408 e.Kr. | I England er det ulovlig å oversette eller lese Bibelen på engelsk uten biskopens samtykke | |
1413 e.Kr. | Sir John Oldcastle og mange lollarder gjør opprør mot den engelske forfølgelsen | |
1415–1416 | I Tsjekkia gjør hussittene opprør | |
1414–1418 | Konsilet i Konstanz avslutter det store skismaet. Jan Hus blir brent på bålet. | |
17. mars 1420 | Pave Martin V utsteder en pavelig bulle om et korstog for å utrydde tilhengere av Wycliffe, Huss og andre kjettere | |
1419–1434 | Hussittkrigene: Katolikkene henrettet Jan Hus og invaderte Böhmen | |
1419–1434 | Romersk-katolsk korstog mot hussittene i Ungarn | |
1431 e.Kr. | Hussittene skrremte bort en stor hær fra Det hellige romerske riket | |
1480 e.Kr. | Den spanske inkvisisjonen under Ferdinand og Isabella | |
1487–1488 | Den romersk-katolske korstoget mot valdenserne | |
1498 e.Kr. | Portugiserne tvinger nestorianerne til å konvertere til katolisismen i India | |
ca. 1500 e.Kr. | Osmanernes forfølgelse av ortodokse kristne på Balkan | |
1527 e.Kr. | Felix Manz og andre anabaptister blir drept i Zürich | |
21. juli 1542 | Pave Paul IIs pavelige bulle Licet ab init gjenopprettet den romerske inkvisisjonen | |
1487–1545 | Pave Innocens VIII beordrer et korstog for å utrydde valdenserne | |
1545 | Romersk-katolske valdensere i Italia | |
1555–60 | Romersk-katolikker forfølger valdenserne i Italia | |
1562 | I Toulouse dreper franskmenn protestantiske hugenotter | 4K |
23. august 1572 | Bartolomeusnatten. Franske katolikker dreper på forrædersk vis mellom 5 000 og 30 000 franske hugenotter på Spanias insistering | |
1576–93 | I Frankrike kjemper romersk-katolikker og protestantiske hugenotter mot hverandre | |
1618–48 | Tredveårskrigen koster 1/3 av tyskerne livet | 7 millioner |
1600-tallet | Den spanske inkvisisjonen mot jøder, muslimer og protestanter | 50 000 |
1629–69 | «Trample the crucifix»-forfølgelsen i Japan | |
1637 | Katolsk opprør mot forfølgelsen knust av japansk og nederlandsk artilleri | |
1383–1638 | Osmanerne innfører Devsirme-systemet, som krever at hver kristen familie må gi fra seg én sønn for å bli muslimsk janitsjarsoldat | |
1655 | Katolikker dreper mange valdensere i Italia og Frankrike | |
1742 | Kristne forfølges i Kina; jesuittene må forlate landet | |
1808 | Napoleon avskaffer den spanske inkvisisjonen | |
1820–41 | Katolikker forfølges i Vietnam | |
1801–1846 | Katolisismen sprer seg i Korea, men blir deretter forfulgt | 2K |
1843 og 1846 | Kurderen Badr Khan massakrerer 10 000 nestorianere. Osmanerne svarer med å beseire kurderne og forvise Badr Khan | 10 000 nestorianere |
1629–1856 | Tokugawa-shogunene forfølger kristne i Japan. De som nektet å tråkke på bilder av Jesus eller Maria, ble torturert og drept. | Mange tusen |
1828–1861 | Dronning Ranavalona I av Madagaskar drepte halvparten av Madagaskars befolkning (2,5 millioner), særlig kristne | |
1866 | Katolikker ble forfulgt i Korea | 8K |
1885–1887 | Den homoseksuelle kongen Mwanga II av Buganda dreper 45 katolske og anglikanske kristne samt muslimer som var imot homoseksualitet. Muslimene styrter ham i 1888. | |
1870–90 | Guatemala forfølger katolske prester; bare 100 er igjen | |
1917– | Kommunister forfølger kristne i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina | |
1956 | Protestanter som ble forfulgt i Colombia | |
1976 | Katolikker drept i Guatemala | Tusenvis |
1990– | Muslimer forfølger kristne og muslimer i Darfur i Sudan på en alvorlig måte | |
2008– | Kristne forfølges i provinsen Odisha/Orissa i nordøst-India |
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 16:5 at ingen spurte hvor Jesus skulle, siden Thomas [angivelig] spurte om det i Joh 14:5?
Svar: Thomas spurte faktisk IKKE hvor Jesus skulle. I Johannes 14:5 spør Thomas bare hvordan de kan kjenne veien, siden han fastslår (ikke spør) at de ikke vet det. Jesus hadde nettopp sagt at de kjenner veien, og Thomas sier at de ennå ikke kjenner veien.
Man får inntrykk av at Jesus bare ventet på at noen skulle spørre hvordan man kunne kjenne veien, slik at Jesus kunne åpenbare denne sannheten om seg selv i Johannes 14:6-7. Ingen annen jødisk lærer hevdet at han selv var veien. Jesus var ikke bare en sannhetens lærer som viste veien, han var selv veien.
Men etter at Jesus hadde åpenbart dette, og folk dermed kjente veien fordi de kjente Jesus, virket verken Thomas eller noen andre særlig interessert i å spørre Jesus hvor han skulle dra eller hva han måtte gjennomgå.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 16:5 at ingen spurte hvor han skulle dra, siden Peter faktisk spurte om det i Joh 13:36?
Svar: Først to ting som ikke er en del av svaret, og deretter svaret.
X Snakket til alle unntatt Peter: Jesus kunne ha pekt på de ti andre disiplene, utenom Peter, og sagt: «Hvorfor spør ingen av dere hvor jeg skal?» Selv om dette teknisk sett er mulig, var Johannes øyenvitne, og tekstene gir ingen indikasjon på at Jesus skiller mellom at Peter spurte og at de andre ikke spurte.
X Jesus glemte at Peter hadde spurt: Mens han var på jorden, var Jesus uten synd, men som dødelig menneske sier Skriften ikke at Jesus alltid var i stand til å huske hver eneste detalj, spesielt under stort press. Selv om denne forklaringen har fordelen av å være enkel, tror jeg det finnes en bedre forklaring.
Gresk verbform og rekkefølgen i Jesu undervisning: Da Peter og Tomas først stilte sine spørsmål, kunne Jesus ikke gi dem et fullstendig svar uten at de først kjente til Jesu rolle som veien, sannheten og livet og uten at han hadde introdusert Den Hellige Ånd. Etter dette spør Jesus: «Likevel spør ingen av dere meg (nåtid) hvor du skal?» Wuest Expanded Translation sier: «spør meg».
I «The Expositor’s Greek Testament», bind 1, s. 835, står det at disiplene var så opptatt av sin egen sorg over at Jesus skulle forlate dem, at de ikke tenkte på å spørre om hvor Jesus skulle dra. I «The New International Bible Commentary», s. 1257, står det at dette spørsmålet ble stilt på grunn av deres fortvilelse, ikke på grunn av et reelt ønske om å vite hvor Jesus skulle dra.
Spørsmål: Hvordan overbeviser Trøsteren verden om synd, rettferdighet og dom i Joh 16:8–11?
Svar: På minst to måter.
Direkte og indre overbeviser Den Hellige Ånd mennesker om at de bør angre sine synder og komme til Gud.
Indirekte og ytre virker Den Hellige Ånd gjennom mennesker for å føre andre til Kristus.
Spørsmål: Hvorfor fortalte ikke Jesus dem alt de trengte å vite i Joh 16:12?
Svar: Svaret finnes i Johannes 16:13. Gud fortalte dem til slutt alt de noensinne trengte å vite, men de lærte det bare ikke akkurat da. Det er derfor de, og vi, trenger Den Hellige Ånd til å lede oss og gi oss den veiledningen vi trenger for den dagen.
En vakker historie illustrerer dette. Det var en gang en rik konge som hadde en sønn han elsket svært høyt. En gang i året kom sønnen til sin far og ba om sin årlige lommepenger. Kongen ga ham det, og så så han ikke sønnen sin igjen på et helt år. I tillegg til å elske sønnen sin, var kongen også klok. Året etter, da sønnen kom, ga faren ham underholdet for én dag. Hvis sønnen ønsket underholdet for neste dag, måtte han komme og snakke med faren sin. På samme måte, hvis du er en troende og virkelig ikke får det du trenger fra Gud, trenger du kanskje å bruke mer tid på å komme til Ham daglig i bønn.
Spørsmål: Er Sannhetens Ånd i Joh 16:12–13 her Baha’u’llah?
Svar: Nei, Sannhetens Ånd her er en ånd, ikke en person. Det er den samme Hellige Ånd som Jesus nettopp snakket om i Johannes 14–16. Man kan ikke si at «ånd» i Johannes 16:12–13 refererer til én person, mens «ånd» i Johannes 14:16–18, 25–26; 15:26; 16:5–11; 16:14–15. Den Hellige Ånd kom ned på pinsedagen, ikke på 1800-tallet da bahá’í-religionen ble grunnlagt.
Spørsmål: Hvordan leder Den Hellige Ånd inn i all sannhet i Joh 16:13?
Svar: Vesterlendinger tenker ofte på sannhet først og fremst som sanne eller usanne utsagn. Imidlertid kan en person ha rett i mange ubetydelige punkter og likevel ta helt feil når det gjelder de store spørsmålene. En person kan være sannferdig når vedkommende kjøper og selger, og likevel tjene en religion som er en løgn.
Sannheten er Jesus, ikke bare sanne læresetninger. Det er å forbli i den sanne Jesus som vil lede oss til sanne læresetninger, snarere enn at læren tar plassen til Ånden som leder oss til Kristus. Selvfølgelig vil vi i himmelen også kjenne alle de sanne læresetningene.
Ekte kristne er alle enige om følgende:
1. Gud er hellig, kjærlig, god, rettferdig, allmektig, allvitende og allestedsnærværende.
2. Vi har syndet og trenger alle en frelser
3. Jesus er, gjennom sin død og fysiske oppstandelse, den eneste veien til frelse.
4. Vi må omvende oss og tro på Jesus.
5. Vi bør alle leve hellige liv.
Mange andre viktige saker.
Ekte kristne er uenige om følgende:
Den nøyaktige betydningen av dåpen, og om den kun skal gis til troende eller også til spedbarn.
Om det er bedre å feire gudstjeneste på lørdag eller søndag.
Om det er greit å arbeide på lørdag eller søndag.
Den nøyaktige betydningen av nattverden.
Om kristne noen gang bør kjempe i krig, eller lyve for å redde et liv fra onde mennesker.
Balansen mellom Guds forutbestemmelse og menneskets frie vilje.
Tusenårsriket og tidspunktet for bortrykkelsen.
Det riktige antallet bøker i Det gamle testamente.
Om ekte kristne kan miste sin frelse eller ikke.
Andre sekundære og trivielle spørsmål.
Spørsmål: Siden Den Hellige Ånd i Joh 16:13 leder inn i all sannhet, hvordan kan det da ha vært så mange uenigheter blant ekte kristne?
Svar: Se drøftingen av Efeserne 4:4 for svaret.
Spørsmål: I Joh 16:20–22, hvordan skulle disiplenes sorg bli til glede?
Svar: Dette skjedde på dramatisk vis etter oppstandelsen, da de så den elskede Jesus igjen. Det vil skje med alle Kristi disipler når vi dør og kommer til å være sammen med Jesus i himmelen.
Spørsmål: I Joh 16:23, skal vi be til Jesus om ting, eller bare be Faderen?
A: Fadervår er rettet til Faderen, og det ser ut til at det ble bedt flere bønner til Faderen enn til Jesus. Det er imidlertid helt i orden å be Jesus om noe, slik Stefanus, full av Den Hellige Ånd, ba Jesus om to ting i Apostlenes gjerninger 7:59–60.
Spørsmål: Betyr Johannes 16:24 at vi kan få alt vi ønsker oss i bønn, slik noen «Word-Faith»-lærere hevder?
A: Paulus mente i hvert fall ikke det, siden han ba om at tornen i kjødet hans skulle fjernes fra ham, og det skjedde ikke. Paulus snakket også først til galaterne på grunn av sykdom, og han ønsket sannsynligvis ikke å være syk, selv om Gud brukte Paulus’ sykdom til det gode. Johannes 16:24 oppmuntrer oss til å be, men det er i sammenheng med å forbli i Ham. Så be om alt du tror Gud vil at du skal be om, men innse tålmodig at Gud, som en vis forelder, vil si «nei» både til de tingene du vet at Gud ikke vil at du skal ha nå, og til ting du tror Gud vil at du skal ha, men hvor Gud vet bedre. Se «When Cultists Ask», s. 186–187, for et utfyllende svar.
Spørsmål: Hvorfor talte Jesus i Joh 16:25 til og med til sine egne disipler i lignelser?
Svar: Kanskje denne enkle analogien kan bidra til å forklare det. Forestill deg en skolelærer som underviste i matematikk utelukkende gjennom forelesninger: uten lekser og uten prøver. Uten behov for å gi tilbakemelding ville elevene snart bli selvtilfredse i læringen sin. I tillegg, når det gjelder fag som infinitesimalregning, partielle differensialligninger og finitte elementanalyser, ligger utfordringen ikke i ligningene man må lære utenat, men i begrepene man må forstå og anvende. Selv om Jesus aldri ga skriftlige prøver, stilte han i stedet spørsmål, gåter og lignelser. Man måtte kjenne Guds ord for i det hele tatt å kunne håpe på å forstå noe av det. Dessuten er det heller ikke nok å bare lære seg ord. Vi må gruble over sannhetene for å forstå begrepene Gud har formidlet til oss i Bibelen.
Vi bør ikke la oss motløse når enkelte deler av Bibelen er vanskelige for oss å forstå. Om vi liker det eller ikke, innrømmet Jesus at han noen ganger til og med snakket uklart med vilje. Det ser ut til at prosessen med å lære Bibelens dype sannheter, med den tilhørende ettertanken og resonnementet, er nesten like viktig som å nå målet om å lære selve de dype sannhetene.
Spørsmål: Hvorfor er innholdet i bønnen i Joh 17 helt annerledes enn bønnen om at denne koppen skal gå forbi i Getsemane-hagen i Mt 26:36–46, Mk 14:32–43 og Lk 22:39–47?
Svar: Fordi det var forskjellige bønner. Johannes 17 fant mest sannsynlig sted i Getsemane-hagen, selv om det kan ha vært litt tidligere. Uansett var bønnen i de synoptiske evangeliene definitivt etter yppersteprestens bønn i Johannes 17, fordi vaktene arresterte ham mens han ba.
Spørsmål: Hva betyr uttrykket «tiden er kommet» nøyaktig i Joh 17:1?
Svar: Det betyr tre forskjellige, men relaterte ting.
1) Tiden er kommet for ham til å avslutte sin jordiske tjeneste og gjøre noe viktigere: å utgyte sitt blod på korset for våre synder. Se Johannes 12:23,27. Han var «tiden» da Jesus skulle forlate denne verden i Johannes 13:1.
2) For at dette skulle skje, ville Guds fysiske beskyttelse bli tatt fra ham. Ingen kunne røre eller skade Jesus før dette. Hvorfor? «Fordi hans time enn de ikke kommet» (Joh 7:30; 8:20). Det var umulig, fordi Faderen ikke ville tillate det.
3) Til slutt ville dette være den «timen» da mørket hersker i Lukas 22:53. Jesus var ikke redd for denne mørke timen; Jesus visste at dette var nødvendig før hans største triumf. Det er som infanterisoldatene som sakte og bevisst trekker seg tilbake foran fienden, før kavaleriet utløser fellen og omringer fienden for å utslette dem (slik det skjedde med den romerske hæren ved Canae).
Spørsmål: I Joh 17:2, gir Jesus evig liv bare til dem som Faderen har gitt til Jesus?
Svar: Ja. Kristne er enige om at Jesus gir evig liv til alle som Faderen har gitt til Jesus, og bare til dem som Faderen har gitt til Jesus. Kalvinister og ikke-kalvinister er uenige om hvorvidt våre beslutninger og den troen Gud har vokst frem i oss, spiller noen rolle i Faderens valg av hvem han skal gi til Jesus, eller ikke.
Spørsmål: I Joh 17:3 sa Jesus: «Dette er evig liv: at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, som du har sendt.» Hvordan kan vi da kalle Jesus for Gud?
Svar: Begrepet «Gud» har ulike betydninger i Bibelen. «Gud» refererer til Faderen her i Johannes 1:1 (første forekomst) og Hebreerbrevet 1:9 (andre forekomst). Man kan imidlertid ikke bruke dette til å bevise at Jesus ikke kan kalles Gud, fordi begrepet «Gud» refererer til Jesus i Johannes 1:1 (andre forekomst) og Hebreerbrevet 1:9 (første forekomst).
Det ser for meg ut til å være ikke ett, men to problemer med at Jehovas vitner prøver å hevde at Johannes 17:3 sier at vi ikke skal kalle Jesus Gud.
1) Jehovas vitner fremstår ikke som konsekvente. Hvis bruken av ordet «Gud» om Faderen her skulle bety at Jesus ikke er Gud, ville bruken av «Gud» og «Herre» – med Jesus som Herren – bety at Faderen ikke er Herre.
1. Tessalonikerbrev 4:16a nevner at «Herren selv skal stige ned fra himmelen med et høyt rop, med en erkeengels røst og med Guds basun.» Siden Jesus er Herren her, betyr ikke det da at Faderen ikke er Herren?
På samme måte nevner David Reed i boken «Jehovas vitner besvart vers for vers» (s. 82) at hvis det å kalle Faderen Gud på en eller annen måte utelukket at Jesus er Gud, ville det å kalle Jesus vår «eneste Herre» i Judas 4 utelukke at Faderen er Herre. Enda verre for deres sak er det at Den Hellige Ånd også kalles Herre i 2. Korinterbrev 3:17.
«Gud [Faderen] og Herren Jesus» nevnes også i Jakob 1:1; 1. Tessalonikerbrev 1:3; 3:11,13 og andre steder.
2) Jehovas vitner fremstår ikke som ærlige overfor seg selv her. Hvis de sier at «Gud og Jesus» betyr at det ikke er riktig å omtale Jesus som Gud, så omtal t selv Jesus som Gud i sin oversettelse av Johannes 1:1 og Hebreerne 1:9. Det Jehovas vitner burde si, er at Jesus ikke er Gud her ut fra hvordan ordet «Gud» brukes i dette verset; og det kan vi være enige i.
Jehovas vitner må være enige med kristne i at det finnes ulike definisjoner og bruksmåter av ordet «Gud» i Skriften. Foruten å referere til falske guder (1. Korinterbrev 8:5–6; 1. Mosebok 31:30, 33), finnes det tre bruksmåter av ordet «Gud» som er sanne.
Faderen. Galaterne 1:1, Efeserne 1:2–3, 17, Hebreerne 1:9 (2. forekomst), Johannes 17:3 osv.
Jesus. Hebreerne 1:9 (første forekomst); Johannes 1:1, 19; Hosea 1:7; Jesaja 7:14; 1. Johannes 5:11, 12 mot 21; Kolosserne 2:9 og Matteus 1:23
Den Hellige Ånd. Romerne 8:9-16; Lukas 1:35; 1. Johannes 4:12, 13, 15-16; 1. Korinterbrev 3:16 sammenlignet med 1. Korinterbrev 6:19; Apostlenes gjerninger 5:4.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 17:4 at han hadde fullført sitt verk, før korsfestelsen?
Svar: På kvelden før han ble arrestert, så Jesus at det i grunnen ikke var noe igjen for ham å gjøre i dette livet. Fra dette tidspunktet av ville alt bli gjort mot ham. Kanskje tenkte Jesus det samme da han fortalte Peter at Peter ville komme i en lignende situasjon i Johannes 21:18–19.
Se «1001 Bible Questions Answered», s. 39, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 9, s. 162–163, for et annet, men utfyllende svar.
Spørsmål: Siden Jesus selv måtte be Faderen om ting i Joh 17:5, betyr det da at han var mindre enn Faderen?
Svar: Nei. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
På jorden tømte Jesus seg frivillig, slik Filipperne 2:7 viser. Han ble trøtt (Johannes 4:6). Jesus underkastet seg Faderen og lærte lydighet, slik Hebreerne 5:7–8 viser.
Når det gjelder natur og ære, er de to like, slik Filipperne 2:7 viser. Slik en jordisk sønn har samme og like natur som sine foreldre, har Jesus samme og like natur som Faderen. Jesus har guddommens fylde, ifølge Kolosserne 2:9. Alle bør ære Sønnen akkurat slik de ærer Faderen, ifølge Jesus i Johannes 5:23.
Når det gjelder rolle og rang, er Faderen den fremste i Treenigheten. Selv etter oppstandelsen har Faderen rollen som Gud i forhold til Gud Sønnen, som det fremgår av Hebreerbrevet 1:8-9 og 1. Korinterbrev 15:24, 27, 28.
Spørsmål: Hvorfor nektet Jesus uttrykkelig å be for hele verden i Joh 17:9?
Svar: Jesus ba ikke om at noe skulle skje som Faderen uttrykkelig hadde sagt ikke ville skje. Det bør ikke vi heller. Her ba Jesus ikke om universalisme, at hver eneste person skal komme til himmelen, og at helvete skal være tomt. Jeremia ble også bedt om ikke å be for folket i Jer 7:16, Jer 11:14 og Jer 14:11.
Som Jesus antydet i Johannes 17:16, er verden sitt eget system, og Guds rike er et annet. Verdens folk ønsker ofte ikke å være en del av Guds rike og leve evig i tilbedelse av Gud.
Spørsmål: Hvordan er kristne, i Johannes 17:11, 21–22, ett slik som Faderen og Sønnen er ett?
Svar: Det er flere måter vi skal være ett med hverandre på, slik Jesus og Faderen er ett.
Harmoni: Det er ingen uenigheter eller stridigheter innenfor Treenigheten. Selv om ekte kristne er uenige om mange saker, er vi enige om det vesentlige i troen, og vi bør ikke krangle eller skape splittelse blant andre ekte kristne.
Enhet i formålet: Faderen og Sønnen arbeider aldri mot hverandre. Hvis vi oppfyller det formålet Den ene har for oss, er det det samme formålet som Faderen, Sønnen og Ånden alle har for oss.
Kjærlighet til hverandre: Faderen, Sønnen og Ånden har fullstendig og fullkommen kjærlighet til hverandre. Det er målet for den kjærligheten vi bør ha til hverandre.
Ikke å se ned på hverandre: Vi skal ikke hevde eller tro at vi er bedre eller mer verdifulle enn andre, slik Filipperne 2:3 og 1. Korinterbrev 10:12 viser.
Imidlertid er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd én på måter som vi ikke er én. Se drøftingen av Johannes 10:30 for mer om hvordan Faderen og Sønnen er én Gud, og også om hvordan de er atskilte vesener.
Spørsmål: Hvordan skal kristne, ifølge Joh 17:11, 14, 21, være i verden, men ikke av verden?
Svar: Her er en liste over hvordan vi skal være i verden, etterfulgt av en delvis liste over hvordan vi ikke skal være av verden.
Frivillig i verden:
Forholde oss til verdens mennesker: Være alt for alle for evangeliets skyld, slik Paulus sa i 1. Korinterbrev 9:19–23.
Underordne oss verdslige myndigheter: Vi skal adlyde konger og herskere (1. Petersbrev 2:13-15,17; Romerne 13:1-5) så lenge de ikke strider mot Gud, den høyeste myndigheten. Vi skal betale skatt (Romerne 13:6-7; Matteus 17:24-27).
Elsk verdens mennesker, siden Gud elsker dem (Johannes 3:16).
Ha håp for menneskene i verden, og ønsk at mange skal bli frelst.
Be for menneskene i verden, for deres frelse.
Ta vare på verdens mennesker, for å dekke deres fysiske og åndelige behov.
Ufrivillig i verden: Vi har ikke noe valg når det gjelder følgende.
Opprinnelse: Vi er skapt av Gud og født av kjøtt i denne verden.
Fysisk sett er vi av denne verden. Det innebærer å lide smerte, sult, død og urettferdighet i dette livet.
Konsekvenser av andres synder: Akkurat som babyer noen ganger lider under konsekvensene av mors rusmisbruk, er vi alle utsatt for lidelse på grunn av andres syndige handlinger. Siden vi er født inn i en syndig verden, lider vi faktisk alle under konsekvensene av Adams synd, slik Romerbrevet 5:12-17 viser.
Fristelse er felles for alle i denne verden, slik 1. Korinterbrev 10:12 sier.
Frivillig ikke av denne verden:
Vi har forpliktet oss overfor Gud: Gud samler dem som har inngått en pakt med ham (Salme 50:5), gjennom vannbaptismen (1. Petersbrev 3:20; Hebreerbrevet 10:22), en trosbekjennelse (Hebreerbrevet 10:23) og en ren samvittighet overfor Gud (1. Petersbrev 3:21).
Ikke å elske verden: Verken kjødelig begjær, øyets begjær eller livets stolthet, slik det står i 1. Johannes 2:15-17.
Ikke elske slik verden elsker: Vi elsker ikke bare dem som elsker oss, men vi elsker til og med våre fiender, slik Jesus befaler (ikke bare foreslår) i Lukas 7:27-36.
Ikke ha den samme motivasjonen: Vi har ikke de samme standardene, ambisjonene, motivasjonen og kilden til styrke som verden. Vi lever ikke bare under omstendighetene. Som Gene Getz uttrykte det i sin bok om Filipperbrevet, gjøres de fleste ting av en av tre grunner: håp om belønning, frykt for straff og for å bli ansett som en bedre person i egne og andres øyne. Selv om Bibelen aldri kritiserer disse motivene (og det bør ikke vi heller), har vi en høyere motivasjon, som verden ikke kan forstå, nemlig agape-kjærlighet.
Annerledes verdier: Vi har et annet mål på betydning, verdi og livsgrunnlag. Vi ble skapt til Guds ære (Jesaja 43:7; Efeserne 1:6).
Ikke gå i åk med ikke-troende i ekteskap, forhold, forretninger og på andre måter, slik 2. Korinterbrev 6:14–18 viser. (Hvis du er gift med en ikke-troende, skal du imidlertid ikke søke skilsmisse, slik 1. Korinterbrev 7:12–15 pålegger).
Ufrivillig ikke av denne verden: (Ufrivillig betyr ikke uønsket, men snarere at det ikke er et valg eller en mulighet for troende)
Skjebne: De utvalgte er på vei til himmelen. Vi bør passe på at vi ikke gjør det «for behagelig» for oss her, da dette bare er et midlertidig sted for oss. Vi er fremmede og utlendinger på denne jorden (1. Petersbrev 2:9,11).
Den Hellige Ånd som bor i oss: Alle ekte troende har Den Hellige Ånd boende i seg (Romerne 8:9-16).
Guds barn: Selv om Gud skapte alle mennesker, er vi Guds barn. Skriften anser ikke-troende for ikke å være Guds barn (Johannes 1:12-13; Romerne 8:14-16; Efeserne 2:3-5; 1. Johannes 3:1-2).
Se *Now That’s a Good Question*, s. 249–250, for et annet, men supplerende svar.
Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Joh 17:19 hellige seg selv, siden han allerede var uten synd?
Svar: Å hellige seg betyr IKKE bare å slutte å synde. Det betyr faktisk å bli satt til side for Gud, eller å bli viet til et bestemt formål. De mange (gode) tingene Jesus gjorde – som å snakke med folk, helbrede de syke, undervise osv. – ville nå måtte vike til side, ettersom han var viet til én ting: å forberede seg på å dø på korset. På samme måte som en yppersteprest i Det gamle testamente hadde en seremoni for å bli avsatt som yppersteprest, skulle Jesus snart gjennomgå en seremoni (om enn en smertefull en) for å bli vår yppersteprest.
Kristne er ikke bare kalt til å unngå synd, men til å bli helliget for Kristus. Vi bør leve våre liv «helliget» og viet til Gud. Det innebærer selvfølgelig å holde oss unna syndige ting, men i positiv forstand betyr det at vi skal være hengivne, som en soldat, en idrettsutøver eller en bonde. Paulus snakker mer om dette, selv om han ikke bruker ordet «helliget», i 2. Timoteus 2:3–6. Vi er helliget, utvalgt av Gud til å leve og gjøre gode gjerninger for Ham. Men vi har et ansvar for å følge Den Hellige Ånd og leve ut vår helliggjørelse. Peter understreker i større grad viktigheten av at vi hver for oss er helliggjorte (hellige) i 1. Petersbrev 1:13–22. I 1. Petersbrev 1:18 stiller Peter dette opp mot «formålsløs oppførsel». Han fortsetter med å snakke om at menigheten er helliggjort som et folk i 1. Petersbrev 2:9–12.
Lurer du noen ganger på hvor relevant livet ditt er for Guds formål? Selvfølgelig kan du ikke vurdere dine bønner, samtaler og oppmuntring av andre etter verdslige standarder. Men lurer du likevel? Kanskje Gud venter på at du skal undre deg over det. Han venter tålmodig på at du skal ønske å leve et helliget liv for bedre å uttrykke din kjærlighet til Ham og oppfylle Hans formål.
Spørsmål: Når Jesus i Joh 17:20-21 ba om at alle måtte være ett, refererer dette da til én organisasjon, slik den romersk-katolske kirken, den ortodokse kirken, den koptiske kirken, den lokale kirken og mange Kristi kirker har lært?
A: Jesus snakket om at de troende skal være ett i ånden og ett i fellesskapet. Vi skal ikke bare være «ett», men være «ett i Kristus» Det har vært kristne i ulike organisasjoner helt siden Tertullianus’ tid i år 200 e.Kr. Når en organisasjon som kaller seg «Kristi ene sanne kirke» brenner troende på bålet, slik som Jan Hus, ekskommuniserer troende, slik som Martin Luther, og iverksetter korstog mot troende, slik som valdenserne, eller massakrerer en hel italiensk by, bør sanne kristne i slike tider flykte, ikke være ett med den organisasjonen. Se «When Cultists Ask», s. 187–188, for et annet, men utfyllende svar.
Spørsmål: Hvordan uttaler man «Cedron» i Joh 18:1?
Svar: Dette staves også «Kidron». Crudens konkordans sier at den første lyden er en «s»-lyd, og at trykket ligger på den første stavelsen.
Spørsmål: I Joh 18:2, hvordan kunne Jesus dra dit ofte, siden han bare var i Jerusalem den uken?
Svar: Dette var ikke den eneste gangen Jesus og disiplene var i Jerusalem. Dessuten gikk de forbi Getsemane to ganger om dagen på vei til og fra tempelet. Det var ikke nok vertshus og hus til å huse alle menneskene som kom til Jerusalem i løpet av påskeuken. Været var imidlertid godt, så de fleste sov bare ute.
Spørsmål: Hvorfor hadde soldatene med seg lanterner i Joh 18:3?
Svar: De tok sannsynligvis med seg lanterner både for å se i mørket generelt, og fordi de trodde de kanskje måtte lete etter Jesus i hagen hele natten. De hadde med seg sverd for å arrestere fredsfyrsten. Legg merke til at Jesus møtte dem ved porten.
Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Joh 18:9 si at han ikke hadde mistet noen av disiplene sine, siden han i Joh 17:12 hadde mistet én (Judas)? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)
A: Etter at Judas gikk for å forråde Jesus, sa Jesus i Johannes 17:12: «Mens jeg var sammen med dem, beskyttet og bevarte jeg dem ved ditt navn, det navnet du ga meg. Ikke en eneste av dem er gått tapt, bortsett fra fortapelsens sønn, for at Skriften skulle gå i oppfyllelse.» (BSB).
Ytre sett kan man se på dette slik at ingen av de tolv disiplene (inkludert Judas) ble fysisk fanget, arrestert, skadet eller på annen måte gått tapt i Getsemane-hagen.
En bedre måte å forstå dette på er imidlertid å se det åndelig. Da disiplene flyktet, sier Johannes 18:9: «Dette [flukten] skjedde for at det ordet han hadde talt, skulle gå i oppfyllelse: ‘Jeg har ikke mistet en eneste av dem du har gitt meg.’» (BSB) Åndelig sett var Judas faktisk tapt, men Johannes 18:9 er avgrenset med «av dem du har gitt meg». Judas «ble ikke ond» på slutten, men stjal snarere penger fra pengesekken gjennom hele Jesu tjeneste, ifølge Johannes 12:6.
Spørsmål: Hvem var ypperstepresten i Joh 18:12?
Svar: Annas var yppersteprest fra år 6 til 15 e.Kr. Han kunne kalles yppersteprest, på samme måte som en tidligere president i USA fortsatt kalles president. I Det gamle testamente var yppersteprestembetet et livsvarig embete. Annas ble imidlertid avsatt av den romerske prokuratoren i Judea, Valerius Gratus, i år 15 e.Kr. Den daværende ypperstepresten var Kaifas, en av hans fire svigersønner.
Spørsmål: I Joh 18:12–19:16 spør skeptikeren Bart Ehrman hvorfor Jesus ble pisket midt i rettssaken, og ikke etter at den var over. (Jesus, Interrupted, s. 44)
Svar: For det første var det ikke én, men to rettssaker: en jødisk og en romersk. For det andre skjedde piskingen på det tidspunktet Pilatus trodde ville være slutten på den romerske rettssaken. Etter at Pilatus hadde bestemt seg, forklarer Johannes 19:6 hva Pilatus gjorde, og Johannes 19:12 forklarer hvorfor. Pilatus visste at jødene ønsket Jesus død, men Pilatus prøvde å løslate Jesus. Han beordret at Jesus skulle piskes, og deretter viste Pilatus frem den blodige Jesus for folkemengden, i håp om at de ville være fornøyde med det. Men folkemengden insisterte på dødsstraff og fremførte et argument Pilatus ikke hadde forutsett: Jesus kalte seg selv en konge, og hvis Pilatus lot en selvutnevnt konge gå fri, ville det se svært, svært dårlig ut for Pilatus. Pilatus hadde dermed ikke noe valg; å erklære at Jesus ikke fortjente døden, ville gi Pilatus et dårlig rykte dersom det kom frem til den mistenksomme keiser Tiberius at Pilatus var for mild mot forrædere mot Roma.
Men Ehrman har den feilaktige antakelsen at rettssaker i antikken måtte være rettferdige, eller måtte følge moderne standarder. Som et eksempel: I 738/739 f.Kr., i en rettssak i Irak, ble en gruppe menn anklaget for ikke å ha returnert penger som tilhørte en annen. De ble tvunget til å avlegge en ed på at de ikke hadde gjort det, deretter ble de pisket, og så ble kalifen informert om situasjonen deres. Dommen lød på at de skulle avlegge en ed og deretter løslates [som uskyldige]. Se «History of al-Tabari», bind 26, s. 7, for mer informasjon.
Et annet eksempel fant sted i 743/744 e.Kr., da kalifen al-Walid beordret vaktene sine til å slå Khalid og sa: «La meg høre stemmen hans» (dvs. i smerte). Deretter ble Khalid fengslet inntil Yusuf bin ‘Umar kom med penger fra Irak for å kjøpe Khalid fri. Khalid ønsket ikke å bli solgt, men han hadde ikke de pengene Yusuf hadde, så al-Walid tok pengene og solgte Khalid. Yusuf torturerte først Khalid, pisket ham senere og drepte ham til slutt med en piggstativ mot brystet. Dette skjedde uten at kalifen eller noen andre hadde dømt Khalid skyldig i noe som helst. Dette står i «The History of al-Tabari», bind 26, s. 176–177.
Et tredje eksempel: Samme år dro Sulayman så hardt i Yusufs lange skjegg at han rev ut en del av det. Etter det ble Yusuf fengslet i det grønne palasset. Kalifen Yazid sa at han fengslet Yusuf bare for at han kunne sendes til Irak og vises frem for folket som han hadde begått urett mot. Dette står i «Al-Tabaris historie», bind 26, s. 203–204.
Spørsmål: I Joh 18:13–27, er det noen tvil om rekkefølgen på disse versene?
Svar: Egentlig ikke. Versene står i den nåværende rekkefølgen i 55 tekster og tekstfamilier. Bare tre kilder har en annen rekkefølge.
Rekkefølgen er 13, 24, 14–15, 19–23, 16–18, 25b–27 i den sinaitiske syrisk-arameiske teksten (4.–7. århundre). Rekkefølgen er 13, 24, 14–23, 24, 25–27 i Cyrils skrifter (444 e.Kr.). I manuskript 225 (skrevet i 1192 e.Kr.) er den 13a, 24, 13b–23, 24–27.
Spørsmål: Hvorfor trodde prestene i Joh 18:28 at de ville bli urene hvis de gikk inn i Pilatus’ rettssal?
Svar: Ifølge fariseernes tradisjon ville de bli urene ikke bare hvis de spiste sammen med en ikke-jøde, men også hvis de gikk inn i en ikke-jødes hjem, siden ikke-jøder spiste uren mat og fariseerne anså ikke-jøder som urene. Fariseerne mente at det ville gjøre dem urene i syv dager.
Dette synet var ikke begrenset til fariseerne. Selv Peter hadde en tendens til å tro det, som det fremgår av Apostlenes gjerninger 10 og Galaterbrevet 2:12–15.
Imidlertid fantes det ingen lov i Det gamle testamente mot å spise sammen med ikke-jøder. Dronning Ester spiste sammen med ikke-jøder. Legg merke til hvordan fariseerne var svært opptatt av rituell urenhet, som for eksempel å spise sammen med ikke-jøder, mens de planla et drap.
Spørsmål: Siden jødene i Joh 18:31 ikke hadde lov til å henrette Jesus, hvorfor sa de da: «Ifølge den loven må han dø»?
Svar: Begge deler er riktig. Jødene resonerte at ifølge den jødiske loven i Det gamle testamente burde Jesus henrettes. Men romerne hadde fratatt dem retten til henrettelse. Derfor fant de en måte å få romerne til å henrette Jesus på deres vegne.
Spørsmål: Hvorfor kunne ikke det jødiske rådet henrette Jesus i Joh 18:31?
Svar: Romerne hadde fratatt dem henrettelsesmyndigheten. Her følger den historiske dokumentasjonen.
1. Josefus skriver i sin bok «Jødenes krig», bok 2, kapittel 8: «Og nå ble Arkelaus’ del av Judea omgjort til en provins, og Caponius/Coponius, en av de romerske ridderne, ble sendt som prokurator, med makten over liv og død lagt i hans hender av keiseren.» Josephus nevner også at Sanhedrin mistet makten over saker som gjaldt dødsstraff i «Antiquities of the Jews» 20.9. (Skrevet ca. 93–94 e.Kr.)
2. I den babylonske Talmud, Sanhedrin, kap. 4 etter 37, recto. Rabbi Rachman sa: «Da medlemmene av Sanhedrin oppdaget at de var fratatt sin rett over liv og død, ble de grepet av en allmenn fortvilelse; de dekket hodene sine med aske og kroppene sine med sekk, og utbrøt: ‘Ve oss, for scepteret har forlatt Juda, og Messias har ikke kommet!’» Dette skjedde rundt år 7 e.Kr. (Hentet fra Josh McDowells *Evidence That Demands a Verdict*, bind 1, s. 169, og *Jesus Before the Sanhedrin* av Augustin Lemann, 1886, oversatt av Julius Magath, NL#0239683, Library of Congress # 15-24973. Se også Pugio Fidei, Martini, Raymundus, utgitt av De Vosin i 1651. (s. 148)
3. Talmud: «Litt mer enn førti år før tempelets ødeleggelse ble jødene fratatt retten til å dømme til dødsstraff.» Jerusalem Talmud, Sanhedrin folio 24. (s. 147)
Spørsmål: I Joh 18:36, var Jesu rike ikke av denne verden fordi jødene avviste Jesus?
Svar: Pilatus var den romerske stattholderen i Judea (26–36 e.Kr.), men ikke engang han hadde lov til å kalle seg konge. Ingen i Judea skulle kalles konge, bortsett fra kong Herodes. Apostlenes gjerninger 2:23 minnet folket om at Gud på forhånd visste at Jesus ville bli overgitt til døden. Likevel kom Jesus og tilbød hele nasjonen muligheten til å være i hans rike. Tilbudet var oppriktig, og det var deres egen skyld, ikke Kristi, at de avviste det.
Kanskje en analogi kan hjelpe. Hvis 100 % av alle mennesker aksepterte den sanne Gud, ville 100 % av alle mennesker komme til himmelen; helvete ville være tomt. Men Gud vet at de ikke vil gjøre det. Det er den enkeltes egen skyld, ikke Guds, at de går glipp av Guds oppriktige tilbud.
Spørsmål: Kan noen, i henhold til Joh 18:37, være av sannheten uten å høre Jesu stemme?
Svar: I siste instans, nei. Kan du forestille deg noen som lever i himmelen for alltid uten noensinne å høre Jesu stemme? – Selvfølgelig ikke. På samme måte er det, i motsetning til den katolske legenden, ikke Peter som er himmelens portvokter. Det er snarere Jesus som er porten, slik Johannes 10:7,9 viser. Som Jesus understreket i Johannes 10:1,3,8-9, går alle som kommer til himmelen gjennom den ene døren. Selv de som kommer til himmelen ved å dø som små barn, går gjennom Jesus.
Spørsmål: Hva mente Pilatus med å si «Hva er sannhet?» i Joh 18:38?
Svar: Først en vits med et poeng, og deretter svaret. En gang ble en vitenskapsmann, en ingeniør og en uærlig advokat bedt om å oppgi summen av 1 + 1. Vitenskapsmannen sa 2,0, ingeniøren sa rundt 2, og advokaten svarte: «Hva vil du at det skal være?». Noen mennesker tror at sannheten er forhandlingsbar eller avgjøres ved en demokratisk avstemning, av en leder eller en dommer.
Svaret: Selv om Pilatus kunne ha stilt dette spørsmålet naivt fordi han aldri hadde tenkt over saken, er det høyst usannsynlig. Enten lurte han på hva Jesu syn på sannheten var, eller så kom Pilatus med en kynisk bemerkning, litt i stil med den uærlige advokaten i vitsen ovenfor.
Mange mennesker i dag har liten eller ingen interesse for sannheten. Mange mener den ikke er relevant for dem. Noen få er så opptatt av relativistisk tenkning at de mener at objektiv sannhet ikke eksisterer. Det er derfor ikke overraskende at Pilatus ikke kjente igjen sannheten, selv om den var rett foran ham.
Spørsmål: I Joh 18:38; 19:4,6 mener Bart Ehrman at det er betydningsfullt at det er i Johannes-evangeliet at Pilatus erklærer Jesus uskyldig ved tre anledninger. Han sier at hvis romerne erklærte Jesus uskyldig, innebærer det at det var jødene som drepte Kristus. (Jesus, Interrupted, s. 45)
Svar: Skeptikeren Ehrman nevner bare Johannes, så det høres ut som om han prøver å sette evangelistene opp mot hverandre, for å vise at det var Johannes som la vekt på at det ikke var Pilatus som erklærte Jesus skyldig. Men også i Lukas erklærte Pilatus Jesus uskyldig ved tre anledninger, i Lukas 23:4, 14, 22. Matteus gjorde det samme i Matteus 27:24, mens Markus ikke hadde disse uttalelsene, bare antydninger. Så hvis Ehrman forsøkte å gi et balansert og nøyaktig bilde, forstår jeg ikke hvorfor han ikke nevnte Lukas like ofte som han nevnte Johannes.
Uansett ville det være feil å hevde at Johannes «frikjente romerne» for Jesu død. Johannes 19:1 sier at Pilatus og de romerske soldatene pisket Jesus og satte tornekronen på ham. Johannes 19:23 sier at det var soldatene (dvs. romerske soldater) som korsfestet Jesus. Det var Pilatus’ soldater som var i ferd med å brekke beina på Jesus, men som deretter gjennomboret siden hans med et spyd i Johannes 19:33–34.
Til slutt, selv om både de jødiske lederne og romerne var involvert i Jesu død, må vi ikke glemme det som er enda viktigere. Selv om Jesus kunne ha rømt før han ble arrestert i Getsemane-hagen, valgte han frivillig å bli for å dø på korset for våre synder. Så i større grad var det våre synder, og at Jesus elsket oss nok til å dø for våre synder, som førte til at Jesus ble korsfestet.
Spørsmål: I Joh 19:1–20:31 skriver Ehrman: «Johannesevangeliet legger i ganske sterke ordelag skylden på ‘jødene’ for å ha forkastet og drept Jesus (kapittel 19–20); og i en skremmende passasje antyder han faktisk at jødene ikke er Guds barn, men djevelens barn (Joh 8:42–44). Det er vanskelig å bli frelst hvis Satan er din far.» (Jesus, Interrupted, s. 243)
Svar: Se først det forrige spørsmålet for et eksempel på at Ehrman urettferdig legger skylden på Johannes. Ved å feilhenvise til Skriften for å prøve å spille rasekortet, mister Ehrmans polemikk all fasade av å være upartisk. Tre punkter i svaret.
1) Johannes 8:42–44 sier ingenting om deres evne til å omvende seg og bli frelst.
2) Johannes 8:42–44a handler om deres åndelige tilstand, ikke biologisk avstamning. Faktisk var sannsynligvis nesten 100 % av Jesu tilhengere på dette tidspunktet jøder. Jesu menneskelige avstamning var den samme som deres. Jeg tror ikke Ehrman seriøst mener at Jesus sa at hans mors genetikk stammet fra Satan.
3) Jesus snakket ikke til alle jøder; han svarte de jødene som stilte spørsmål ved hans avstamning. Hvis noen i dag kalte deg (eufemistisk) et uekte barn, og du svarte, ville det da være rettferdig å si at du snakket om alle som tilhører anklagerens rase? Ehrman er ikke mer rettferdig.
Til slutt er det interessant å sammenligne Ehrmans uttalelse her i *Jesus, Interrupted*, s. 243, med hans uttalelse i *Jesus, Interrupted*, s. 72, der han sier at i motsetning til de andre evangeliene, gjennomgår Jesus «ingen form for offisiell rettssak foran det jødiske rådet». Selv om jeg mener at Johannes 18:12–26 tyder på (men ikke beviser) en offisiell rettssak, er poenget at Ehrman ikke forklarer hvorfor han på den ene siden mener at Johannes er antisemittisk, og på den andre siden hvorfor han mener at det bare var romerne og ikke jødene som dømte Jesus i Johannes-evangeliet.
Spørsmål: Hvordan foregikk en romersk pisking i Joh 19:1?
Svar: Det var ikke noe man ville ønske å oppleve på egen kropp. Pisken de brukte, lignet ikke på en vestlig oksepisk. Den ble snarere kalt «ni-halers katt» fordi den hadde ni ender. Til hver ende var det festet et stykke metall eller stein. Den trente personen som utførte piskingen, forsøkte ikke så mye å påføre smerte som å rive av så mye hud som mulig. Ofte ble ikke fangen som skulle korsfestes, korsfestet, fordi han ikke overlevde piskingen. Vanligvis var det foreskrevet 40 piskeslag, men man ga ett mindre, altså 39, for å vise hvor snille de var.
Spørsmål: Hvordan så tornene ut i Joh 19:2?
Svar: Tornene kom fra ørkenplanter og var ofte over en tomme lange.
Spørsmål: Hvorfor kledde de Jesus i en purpurkappe i Joh 19:2?
Svar: Purpurfarge var kostbar, da den kom fra murex-skjell som levde langs den fønikiske kysten. Purpur var en kongelig farge, og dette var et sarkastisk uttrykk for Jesu påstand om å være konge.
Spørsmål: Hvorfor var Pontius Pilatus redd her i Joh 19:8,12?
A: For det første var Pilatus hedning, og både grekerne og romerne hadde myter om guder som kom ned blant menneskene og dømte dem ut fra hvordan de ble behandlet. Vi vet imidlertid ikke om Pilatus anså Jesu påstander som troverdige eller ikke.
Pontius Pilatus hadde motstridende mål. Han anså ikke Jesus som skyldig og kunne ha løslatt ham. Men hvis jødene skulle anklage ham for ikke å være en venn av keiseren fordi han lot en opprørsk konge gå fri, kunne Pilatus ikke tillate det. Den romerske keiseren Tiberius var ofte mistenksom, voldelig og var for tiden syk. Hvis det ble kjent at Pilatus lot en rivaliserende konge gå fri, kunne det se svært dårlig ut for ham. Men i Matteus 27:19 står det at Pilatus’ kone sendte ham en beskjed der hun sa at hun hadde lidd i en drøm på grunn av Jesus. Pilatus hadde altså god grunn til å være forsiktig. Hvem var denne mannen, som bare var blitt arrestert i går kveld, og som kunne komme inn i konas drøm?
I Joh 19:8-11 sa Pilatus at han hadde makt, men han var egentlig bare en brikke i hendene på jødene og Satan. Jødene ønsket Jesus død, og de ville at Pilatus – ikke de selv – skulle få skylden for det. Pilatus gjennomskuet dette.
Spørsmål: I Joh 19:10, når har folk ellers sett at det ikke var noe galt, men ikke hatt den moralske motet til å stå opp for det som var rett?
Svar: Dessverre gjorde Peter det, og førte Barnabas på villspor, i Galaterbrevet 2:11–13. Vi blir påbudt å ikke gjøre det i Romerbrevet 14:6. Dessverre gjorde kristne i det sørlige USA det under slaveriet i Amerika; de fleste sørstatsfolk eide ikke slaver. Men selv de som ikke gjorde det, sto ikke frem og sa: «Å utnytte disse menneskene som slaver er galt.»
Verden gjorde det samme med folkemordet på armenerne, der opptil 1,5 millioner mennesker ble drept i Tyrkia i 1915. USAs president Woodrow Wilson prøvde å oppmuntre verden til å gripe inn, men verken den amerikanske kongressen eller resten av verden ville gjøre noe. Senere sa Hitler at ingen ville legge merke til jødeutryddelsen, fordi ingen la merke til folkemordet på armenerne. Selv da den jødiske holocaust pågikk, før Pearl Harbor, brydde mange i USA seg ikke om den jødiske holocaust; de ville bare unngå å måtte kjempe selv (selv om de sendte forsyninger til de allierte). Først etter at USA selv ble angrepet ved Pearl Harbor, gikk det et ordtak om amerikanerne: «Yankene er flotte, når de endelig dukker opp.»
Forresten, visste du at det kan være opptil en million slaver i verden i dag? De befinner seg i Libya og Sudan. Er det noen som står opp for dem?
Dessverre er det altfor lett å la være å stå opp for det som er rett.
Spørsmål: I Joh 19:11, er noen synder større enn andre?
Svar: Noen kristne blir lært at alle synder er like, men dette er ikke hva Skriften lærer.
I Johannes 19:11 sa Jesus til Pilatus at de som overga Jesus til Pilatus, var «skyldige i en større synd».
Blasfemi mot Den Hellige Ånd skiller seg fra andre synder, da den er utilgivelig (Matteus 12:31,32; Markus 3:28-30; Lukas 12:10-11).
1. Johannes 5:16-17 snakker om en synd som fører til døden (blasfemi mot Den Hellige Ånd) og andre synder som ikke gjør det.
Romerne 1:24-28 snakker om at onde mennesker blir overgitt til stadig større fordervelse.
Esekiel 8:6,13 viser at noen synder er mer avskyelige for Gud enn andre.
I Matteus 23:14 sier Jesus at fariseerne vil få en strengere dom.
Matteus 23:15 sier at noen av fariseernes disipler ville være dobbelt så mye helvetes barn som de selv var.
I Lukas 10:12 sa Jesus at det i dommen vil være mer tålelig for Sodoma og Gomorra enn for dem som avviste Jesus.
Selv ved korsfestelsen, etter at Jesus ble korsfestet på jødenes oppfordring, ønsket de ikke å synde ved å la et lik henge på korset under sabbaten. For en hykleri!
Når det er sagt, er imidlertid all synd lik i én forstand: selv én synd er nok til å hindre deg i å være fullkommen og komme til himmelen, og selv å bryte én lov er nok til å dømme deg som lovbryter (Jakob 2:8-11)
Spørsmål: I Joh 19:14-15 viste Pilatus forakt for jødene. Hvorfor viser folk noen ganger forakt for andre? Er det situasjoner hvor vi bør gjøre det, eller ikke?
Svar: Tilsynelatende ønsket Pilatus å minne jødene om at han sto over dem, og ville ikke at de skulle tro at de ble respektert. På den annen side viste Jesus i Johannes 18:19-23, selv om han ikke viste forakt, ikke underordning overfor yppersteprestens avhør. Jesus gidder ikke å svare på anklagene i Markus 14:60-61. Det ville ikke ha gjort noen forskjell.
Selv om vi ikke bør vise forakt for mennesker, blir vi i Romerbrevet 14:16 pålagt å ikke la det gode bli omtalt som ondt. Jesus kunne ha unngått konfrontasjon ved å velge å helbrede rett foran fariseerne i Markus 3:1-3, i stedet for å be ham «stå opp foran alle». Det finnes situasjoner hvor vi bør stå på vårt.
Spørsmål: Hva vet vi om korsfestelse i Johannes 19:15?
Svar: Man har funnet levningene av en mann på et kors laget av oliventre i en hule nordøst for Jerusalem kalt Giv’at ha-Mivtar. Det viser at mannen ble korsfestet med ansiktet vendt fremover, og at én spiker var boret gjennom begge hans hælene på høyre fot, noe som betyr at beina hans var vendt sidelengs. En ekstra pinne på korset ga litt støtte til venstre hofte. To spikre var slått inn i håndleddene hans (ikke hendene), der de ville holde fast. Det greske ordet for «hånd» omfatter også håndleddet. Bena ble knust med ett slag, som hadde knust det høyre beinet og sprukket det venstre beinet.
Eddiken var sannsynligvis sur vin, fra det de romerske soldatene hadde. Sur vin ville virke snerpende, noe som ville få halsmusklene til å trekke seg sammen, slik at han ikke kunne rope så høyt av smerte.
Spørsmål: Hva skjer ofte i Joh 19:15 når noen skifter lojalitet?
Svar: De ga høyt og tydelig opp å være under Guds konge for å overføre sin lojalitet til Roma. Men innen 40 år skulle de gjøre opprør mot Roma, og jødene skulle lide store tap av menneskeliv.
En vinstokk som vokser på to forskjellige måter, er svak, slik allegorien i Esekiel 17 viser.
Visste du at Frankrike på et tidspunkt hadde mange protestanter? Det var mange protestanter i Frankrike, kalt hugenotter. Kong Karl IX var en katolsk monark som var tolerant overfor protestanter. For å prøve å opprettholde freden mellom katolikker og protestanter arrangerte han ekteskapet mellom sin søster Margrete og en protestantisk adelsmann, Henrik III av Navarra. Nesten alle hugenottlederne kom til (det anti-protestantiske) Paris for å feire bryllupet. Men noen dager senere, 23.–24. august 1572, drepte katolikker 30 000 hugenotter med kongens samtykke, på oppfordring fra hans mor, Katarina av Medici. Dette skjedde først i Paris, og spredte seg deretter over hele landet. Det faktum at kongen av Spania forberedte seg på å sende en stor hær til Frankrike, kan også ha vært en faktor. Uansett døde Karl IX i 1574 av tuberkulose.
Under andre verdenskrig lovet de allierte lederne på Filippinene og i Vietnam at landene deres ville få uavhengighet dersom de gjorde motstand mot japanerne. Etter krigen bestemte USA seg for å beholde Filippinene. Det fulgte en geriljakrig, og deretter bestemte USA seg for å gi landet uavhengighet. Frankrike, som var fullstendig erobret av Tyskland, fikk lov til å beholde Vietnam. Vo Nguyen Giap og Ho Chi Minh, som en gang var positivt innstilt til USA og Vesten, vendte seg til Russland for å få hjelp til å fordrive franskmennene fra 1546 til 1954. Hvis de allierte hadde holdt fast ved sin verdensorden, ville Vietnamkrigen kanskje aldri ha funnet sted.
Spørsmål: Hva er det symbolske ved at Jesus bar sitt eget kors ut av byen i Joh 19:17–18?
Svar: Jesus bar sannsynligvis den tunge tverrstangen, ikke hele korset. På samme måte bar Isak treverket til sitt eget offer i 1. Mosebok 22:1-6. I tillegg skulle syndofferet ifølge Moseloven føres utenfor leiren, jf. 2. Mosebok 29:14 og Hebreerbrevet 13:11ff. I dette tilfellet var det som var mest dyrebart for oss – Jesu offer – det som ble mest foraktet av romerne og jødene.
Spørsmål: Hvorfor gikk Pilatus i Johannes 19:22 ikke med på prestenes anmodning om ikke å skrive «Jødenes konge»?
Svar: Pilatus så tilsynelatende ikke noe behov for å imøtekomme Sanhedrin. Kanskje ønsket Pilatus at skiltet ikke bare skulle avskrekke opprørere, men også være en del av et «spill» for å fornærme de jødiske myndighetene.
Pilatus og prestene var ikke på god fot med hverandre. Det er interessant at den eneste gangen de samarbeidet, var bare et øyeblikk, da Satan brukte dem sammen til å korsfeste Kristus.
Spørsmål: I Joh 19:23, var denne kappen sjelden siden den var sømløs?
Svar: Nei, den var ikke sjelden, men den var mer verdifull. Den indre kappen var vanligvis laget av to stykker stoff som var sydd sammen i sidene. På s. 480 nevnes det at siden Jesu klesplagg var sømløst, var det sannsynligvis mer verdifullt enn det enkle, sømmede plagget. Det spekuleres i at den kan ha blitt gitt til Jesus av en av kvinnene som støttet Jesus og disiplene økonomisk.
Spørsmål: Antyder Joh 19:26 at vi også kan betrakte Maria som vår mor?
Svar: Nei. Alt som Bibelen pålegger en bestemt person, betyr ikke nødvendigvis at alle skal gjøre det. For å ta et latterlig eksempel: Da Gud befalte Jeremia å ikke gifte seg, betyr ikke det at alle kristne ikke skal gifte seg.
Jesus betrodde Johannes å ta seg av Maria, slik en god sønn tar seg av sin mor. Vi trenger ikke å ta oss av Maria.
Spørsmål: Gir Joh 19:26 Maria rollen som «Mediatrix» (medformidler) og «Redemptrix» (medforløser), slik den romersk-katolske kirken hevder at hun er?
A: Overhodet ikke. Det enkle faktum at Jesus nevnte sin mor, og til og med ba Johannes om å ta seg av henne, gir henne ikke mer enn det Jesus selv sa. Bibelen sier absolutt ingenting om at Maria skulle være medforløser eller medformidler. Faktisk vet kirketradisjonen frem til år 325 e.Kr. absolutt ingenting om disse nylig oppfunnet læremessige feilene.
Her er de tidligste henvisningene til Maria som formidlerinne.
St. Bernhard (1090–1153): «[Maria kalles] himmelens port, fordi ingen kan komme inn i det velsignede riket uten å gå gjennom henne.»
Den hellige Bonaventura (1221–1274): «Slik månen, som står mellom solen og jorden, overfører til jorden alt den mottar fra solen, slik utøser også Maria over oss som er i denne verden de himmelske nådegavene hun mottar fra den guddommelige rettferdighetens sol.»
Albert den store (d. 1280): «Hun er den universelle utdeleren av alle himmelske gaver.»
Den hellige Antoninus (død 1459): «Alle nådegaver som noensinne er blitt skjenket menneskene, kom alle gjennom Maria.» Den hellige Antonius (ca. 250–350 e.Kr.) var en annen person, og det finnes ingen skriftlige kilder som tyder på at han sa noe slikt.
Alfons Maria de Liguori, som ble kanonisert som den hellige Alfons i 1839 (f. 1750 e.Kr.), skrev boken «Marias herlighet». Den utgis fortsatt i dag, under ulike kirkelige imprimaturer. Ulike kapitler i boken har titler som: «Maria, vår hjelp», «Maria, vår mellommann», «Maria, vår forsvarer» osv.
1935: Pave Pius XI tildelte Maria tittelen medforløserinne under en radiosending. 1
21. november 1964: Kapittel 8 i Kirkens dogmatiske konstitusjon, vedtatt av Det andre Vatikankonsil og «høytidelig kunngjort av Hans Hellighet pave Paul VI», sier blant annet:
«Med rette ser derfor kirkefedrene på Maria ikke bare som passivt innlemmet av Gud, men som en som frivillig samarbeider i menneskets frelsesverk gjennom tro og lydighet. For som den hellige Irenaeus av Lyon sier: «Ved å være lydig ble hun frelsens årsak for seg selv og for hele menneskeheten.» Derfor bekrefter ikke få av de tidlige kirkefedrene gjerne sammen med ham i sin forkynnelse … ‘død gjennom Eva, liv gjennom Maria.’ Denne foreningen mellom moren og sønnen i frelsesverket kommer til uttrykk fra tiden for Kristi jomfrufødsel og helt frem til hans død»
«Da hun ble opptatt til himmelen, la hun ikke denne frelsende oppgaven til side, men gjennom sin mangfoldige forbønn fortsetter hun å skjenke oss den evige frelsens gaver. Gjennom sin moderlige kjærlighet tar hun seg av sin Sønns brødre, som fremdeles vandrer på jorden omgitt av farer og vanskeligheter, inntil de blir ført inn i sitt velsignede hjem. Derfor påkalles den hellige Jomfru i Kirken under titlene Forsvarer, Hjelper, Velgjører og Mellommann.»
Se *When Critics Ask*, s. 188–189, for et utfyllende svar.
Spørsmål: Hvordan kan vi i Joh 19,28 ha en tørstende Gud? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)
Svar: Vi tilber en Gud som personlig forstår vår tørst og våre behov. Hvis Jesus aldri hadde kommet til jorden, ville Gud aldri ha opplevd disse tingene. Så hvordan kunne Gud noensinne føle med oss eller forstå vår menneskelige situasjon? Men hva om den allmektige Gud, som kan gjøre hva som helst, bestemte seg for å bli menneske? Jesus sier ikke bare at vi skal være trofaste og holde ut, men Han vet hvor vanskelig det noen ganger er, og Han forstår vår lidelse. Nå vil muslimer si at Allah ville være klar over alles smerte, men det er Jesus, ikke Allah, som ville forstå vår lidelse på førstehånd, fordi Han også led, og Han opplevde smerte for vår skyld.
Spørsmål: Hvorfor var isop i nærheten i Joh 19:29?
Svar: Isop var en mosegrodd plante som alle skulle bruke til å drysse blodet fra påskelammet på dørstolpene sine i 2. Mosebok 12:22. Prestene brukte også isop til å erklære spedalske rene i 3. Mosebok 14.
Spørsmål: Hvordan så svampene ut den gangen, i Joh 19:29?
A: Svamper i dag er ofte syntetiske. Svamper den gang ble hentet fra svamper, som er primitive dyr som vokser på havbunnen.
Spørsmål: Hvorfor sa Jesus «Det er fullbrakt» her i Johannes 19:30?
Svar: Det greske ordet her, tetelestai, var et regnskapsuttrykk som betyr «betalt i sin helhet». Det er funnet papyruskvitteringer med tetelestai skrevet på dem, ifølge The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 340. Prøven var fullført, og gjennom Jesu død og senere oppstandelse ble vår løsepenge for rettferdighetens krav sikret. Jesu rop var et triumfrop, ikke et rop om fiasko.
I tillegg besto påskemåltidet av fire beger. Ifølge *The* representerte det andre begeret forløsning fra dødsengelen. Etter å ha drukket det, sier familiens overhode «ferdig».
Spørsmål: I Joh 19:33, var det vanlig å brekke beina på henrettede forbrytere?
Svar: Selvfølgelig ble bein brutt når noen ble henrettet ved steining. Under korsfestelse, slik dette beskrives, var det tilsynelatende ikke noe uventet eller uvanlig ved dette. Arkeologer har funnet skjelettet av en mann som døde ved korsfestelse i 1968, og underbenene hans var brutt av ett enkelt slag. Romerne kalte dette slaget for crurifragium.
Spørsmål: I Joh 19:38, bør vi akseptere «hemmelige troende» slik Josef fra Arimatea var?
Svar: Det er en stor forskjell mellom en person som bare vet at evangeliet er sant, og en person som overgir sitt liv til Kristus. Tilsynelatende fantes det to grupper av hemmelige troende.
De som bare trodde: Fariseerne i Johannes 12:42–43 visste at Jesu lære var sann, men de fulgte ikke Jesus fordi «de elsket menneskers ros mer enn Guds ros». Andre som bare trodde, om enn ikke i det skjulte, inkluderer Simon Magus i Apostlenes gjerninger 8:13, 18–20 og de som driver med urett i Matteus 7:21–23.
De som fulgte etter: Josef fra Arimatea trodde ikke bare, men han fulgte etter i Johannes 19:38. Han motsatte seg ikke Jesus, og Josef handlet i tråd med sin tro. En tanke å gruble over er: Når ønsker Gud at en troende skal være åpen, og under hvilke omstendigheter ønsker Gud at en troende skal tro i det skjulte? Selvfølgelig kan den samme personen være hemmelighetsfull i én situasjon og åpen i en annen.
Spørsmål: I Joh 20:10–15, vises ikke engler vanligvis med vinger og glorie?
Svar: Bare i kunsten, men ikke i Bibelen, bortsett fra serafene og kerubene.
Spørsmål: Hvorfor kjente ikke Maria Magdalena igjen Jesus i Joh 20:14–16?
Svar: Det er tre mulige grunner, og alle kan være riktige.
1. Maria forventet ikke å se Jesus igjen i dette livet. Hun var ikke ute etter å kjenne ham igjen.
2. Maria «visste» hvordan Jesus så ut nå. Hun hadde sett hans ødelagte kropp, blek av døden. Da hun så Jesus i live, stemte det slett ikke med hennes forventninger. For eksempel: Noen ganger, når jeg forventer en telefon fra en bestemt venn når som helst, og en annen venn ringer, tar det meg et sekund eller to å kjenne igjen stemmen.
3. I Lukas 24:16 ble Kleopas og en annen disippel forhindret fra å gjenkjenne Jesus. Kanskje ble også Maria midlertidig forhindret fra å gjenkjenne Jesus her.
I dag er det noen som ikke anerkjenner at Jesus kommer fra Gud, fordi de ikke ønsker å lete etter eller finne noen som kommer fra Gud. Andre anerkjenner ikke Jesus fordi Han ikke stemmer overens med deres forhåndsbestemte forventninger. Til slutt er det andre som gjerne vil se og følge den sanne Jesus, men som hindres i dette av ting som Satans villedning gjennom falsk religion, denne verdens bekymringer, synd og forfølgelse.
Spørsmål: Hvorfor ba Jesus Maria i Joh 20:17 om ikke å holde fast ved ham?
Svar: Den umiddelbare grunnen Jesus oppga, var at han ennå ikke hadde steget opp til sin Far. Senere ba Jesus Tomas om å røre ved hans side og hender i Johannes 20:27. Kanskje var det bare passende at den neste som skulle «omfavne» Jesus, var Faderen i himmelen.
I «1001 Bible Questions Answered», s. 44, påpekes det at for at Jesus skulle være oppfyllelsen av ofrene i Det gamle testamente, var det passende at han, som
«førstegrøden» i 1. Korinterbrev 15:20–24 ble Jesus fremstilt for Gud Faderen før noen andre. Du kan lese mer om førstegrøden i 3. Mosebok 23:9–14.
Spørsmål: Siden Jesus i Joh 20:17 kalte Faderen «min Gud», beviser det da at Jesus ikke er Gud?
Svar: Nei. I Hebreerbrevet 1:9 står det: «… Derfor har Gud, din Gud, salvet deg…», hvor Jesus er Gud, og «din Gud» refererer til Faderen.
Ordet «Gud», når det ikke refererer til en falsk gud, har minst fire betydninger i Bibelen: Gud Faderen, Gud Sønnen, Gud Ånden og Gud i Treenigheten. I tillegg til at de tre vesenene alle er én Gud, hadde Faderen også rollen som Gud for Jesus.
Se drøftingen av Matteus 28:19, Efeserne 1:3,17 og spesielt Johannes 13:3 for mer informasjon.
Spørsmål: Siden Jesus hadde en fysisk kropp etter oppstandelsen, hvordan kom han seg inn i lukkede rom i Joh 20:19?
Svar: Allerede før sin død kunne Jesus på mirakuløst vis gå gjennom en folkemengde (Lukas 4:28–30). Selv Filip ble på mirakuløst vis ført bort i Apostlenes gjerninger 8:29–30. Men nå hadde Jesus en herliggjort fysisk kropp. På den ene siden hadde Jesus makt til å gå gjennom låste dører. På den andre siden kunne han sitte og spise fisk. Hans herliggjorte kropp var på ingen måte «mindre» enn vår fysiske kropp, men den var «mer» enn vår fysiske kropp, ettersom hans herliggjorte fysiske kropp ikke led smerte, forfall eller død.
Spørsmål: I Joh 20:22, da Jesus sa «fred være med dere» og sendte dem ut, mottok de da Den Hellige Ånd før pinse?
Svar: Nei. Uansett om Den Hellige Ånd på noen måte var med dem på dette tidspunktet, ble de ikke fylt av Den Hellige Ånd før pinsedagen i Apostlenes gjerninger 2.
Spørsmål: Viser Joh 20:22–23 at prester har makt til å tilgi synder?
Svar: Nei, med mindre presten hevder å være en av de tolv apostlene. Før Det nye testamente ble skrevet, før kirken ble dannet og før kirken vokste i visdom til å skille mellom de ulike sektene, ga Jesus disse mennene makten til å tilgi eller ikke tilgi synder.
1. Det står ikke at denne rettigheten ble videreført til paver eller andre etterfølgere, og
2. Det står heller ikke at prester fikk dette privilegiet.
3. Imidlertid kan alle kristne, enten de er geistlige eller ikke, formidle at Gud tilgir våre synder.
Spørsmål: Hvordan fikk disiplene i Joh 20:23 makt til å tilgi eller ikke tilgi synder?
Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
Alle kristne er enige om at Efeserne 2:20 sier at kirken er bygget på grunnlaget av apostlene og profetene. Dermed fikk apostlene retten til å erklære en synd tilgitt eller ikke tilgitt. Utover dette har noen kristne ett av to tilleggsstandpunkter.
Alle kristne kan forkynne: Apostlene hadde makt til å erklære synder tilgitt. Ikke bare apostlene, men også menigheten har privilegiet å forkynne himmelens vilkår for hvordan en person kan motta tilgivelse. Hvis en person tror på Jesus, har en kristen rett til å forkynne at vedkommende er tilgitt. Hvis en person avviser Jesu offer, kan en kristen forkynne at vedkommende ikke er tilgitt.
Bare disiplene fikk spesiell myndighet til å erklære synder tilgitt. De utøvde denne myndigheten i Apostlenes gjerninger 5:1–11 (Ananias og Saffira), 1. Korinterbrev 5:3–5, 12–13 og 2. Korinterbrev 2:4–8 (den umoralske mannen).
Spørsmål: Hadde pavene gjennom historien, i henhold til Joh 20:23, makt til å tilgi synder?
Svar: Nei, av minst tre grunner.
1. Som noen katolske teologer (for eksempel pater Fastiggi) er enige om, var mange korrupte paver ugudelige, og de vil ende opp i helvete. Siden det er slik, har en person som er langt fra Gud og ikke er en Guds etterfølger, ikke makt til å tilgi eller ikke tilgi synder.
2. Det finnes ingen bevis for pavelig arvefølge.
3. Selv om det hadde vært en pavelig arvefølge, eller en apostolisk arvefølge slik noen i den tidlige kirken trodde, ble arvefølgekjeden brutt. Når en pave er medskyldig i drapet på den forrige paven, vil det bryte kjeden. Når en pave blir avsatt mot sin vilje, og som sin siste handling ekskommuniserer sin etterfølger, hvordan kan da en ekskommunisert person ha makt til å tilgi eller ikke tilgi synder, og deretter overføre denne makten til sine etterfølgere?
Spørsmål: I Joh 20:24, kan det at Johannes kaller disippelen «Thomas Didymus» – der Didymus betyr tvilling – bety at han mente at Thomas var tvetydig, dvs. var «den tvilende Thomas», slik Asimovs Guide to the Bible antyder på s. 994?
Svar: Nei. Alle er enige om at Didymus betyr tvilling, og ingen tidligkristen forfatter hadde noen gang noen anelse om at Didymus skulle bety «tvileren».
Spørsmål: I Joh 20:24–25, var dette virkelig den samme kroppen som Jesus hadde på jorden?
Svar: Ja. For å ta et enkelt eksempel: En person kan gjennomgå en operasjon og komme hjem med den samme kroppen, men i bedre stand. På samme måte hadde Jesus den samme kroppen, med spikermærker og alt, men det var en herliggjort kropp. Jesus brukte ikke bedrag da han viste seg for Thomas, men Jesus var oppriktig og talte sannheten da han ba Thomas om å se selv ved å berøre sårene.
Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) skriver i et brev til en viss dronning (eller prinsesse), s. 240: «For Han [Jesus], som var oppstått og ønsket å vise at det samme (legemet) som hadde dødd da disiplene var i tvil, var blitt oppreist, kalte Thomas til seg og sa: ‘Strekk hånden høyere: ta på meg og se; for en ånd har ikke bein og kjøtt, slik dere ser at jeg har.’»
Spørsmål: Hva sier dette i Joh 20:25 om at Jesus ble spikret fast til et kors?
Svar: Jehovas vitner sier at Jesus ble spikret fast til en «torturstang», som de hevder var en trepæl uten tverrstang. De viser bilder med bare én stor spiker som holder Jesu hender fast. Det greske originalteksten, og til og med Jehovas vitners egen «New World Translation», bruker ordet «spikre» (flertall), så det var mer enn én spiker. Se også «Jehovas vitner besvart vers for vers», s. 82–83, for mer informasjon.
Jeg er sikker på at de tidlige kristne visste hvordan Jesus døde, og her er hva de sa.
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 12, s. 144, sier at Moses dannet et kors da han strakte ut armene.
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 9, s. 143: «For [Skriften] sier: ‘Og Abraham omskjærte ti, og åtte, og tre hundre menn i sitt hus.’ Hva var da den kunnskapen han fikk i dette? Lær deg først de atten, og deretter de tre hundre. De ti og de åtte betegnes således – ti med I og åtte med H. Da har du [initialene i navnet] Jesus. Og fordi korset skulle uttrykke nåden [ved vår forløsning] med bokstaven T, sier han også: ‘Tre hundre.’ Han betegner derfor Jesus med to bokstaver og korset med én.»
Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) «Og bør vi ikke snarere knytte banneret til likheten med den korsfestede Jesus, siden også Moses med sine utstrakte hender, sammen med ham som ble kalt Jesus (Josva), sikret en seier for deres folk?» «Dialog med Tryfon», kap. 112, s. 255. Se også kap. 111, s. 254
Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) «… og det lammet som det var påbudt å steke helt, var et symbol på lidelsen ved korset som Kristus skulle gjennomgå. For lammet, som stekes, blir nemlig stekt og tilberedt i form av et kors. For det ene spydet stikkes rett gjennom fra de nedre delene og opp til hodet [vertikalt], og det andre på tvers over ryggen, der lammets ben er festet [horisontalt].» Dialog med Trypho, en jøde, kap. 40, s. 214
Minucius Felix (210 e.Kr.) En mann som tilber Gud med utstrakte armer, er et tegn på korset. «Octavius» av Minucius Felix, kap. 29, s. 191
Tertullian (198–220 e.Kr.) sa at på Moses’ tid måtte folket skrive et «Tau» (den greske bokstaven t) under den første påsken for at dødsengelen skulle gå forbi dem. De visste det ikke, men dette var tegnet på Kristi kors. Et svar til jødene, kap. 11, s. 167–168
Tertullian (198–220 e.Kr.): «Ved hvert skritt og hver bevegelse fremover, ved hver gang vi går inn og ut, når vi tar på oss klær og sko, når vi bader, når vi setter oss til bords, når vi tenner lampene, på sofaen, på stolen, i alle de vanlige handlingene i dagliglivet, tegner vi tegnet på pannen.» (Kransen/De Corona 3.4).
Origenes (225–254 e.Kr.) (utdrag): «Moses løfter riktignok hendene; han strekker dem ikke ut. Jesus derimot, da han var blitt opphøyet på korset og var i ferd med å omfavne hele jorden med armene sine, sier: ‘Jeg har strukket ut hendene mine til et folk som ikke tror og som taler imot meg.’ Homilier over 2. Mosebok. Homilie 11, s. 358
Adamantius (ca. 300 e.Kr.) nevner at Moses strakte ut armene, og at Kristus gjorde det samme. Hans utstrakte hånd hadde frelst alle. «Dialog om den sanne tro», første del, kap. 11, s. 53
Methodius (270–311/312 e.Kr.): «For fuglene som flyr høyt oppe, danner korsets form ved å spre vingene; og også mennesket selv, med utstrakte hender, representerer det samme.» Tre fragmenter om Kristi lidelse, fragment 1, s. 399–400
Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.): «Moses, som forutså dette folkets hardhet, løftet derfor hendene på sabbaten og festet seg dermed billedlig talt til et kors.» Om verdens skapelse, s. 342
Athanasius, Inkarnasjonen 25:3: «For det er bare på korset at et menneske dør med utstrakte hender. Derfor var det passende for Herren å bære også dette og å strekke ut hendene, for at Han med den ene kunne trekke det gamle folket til seg, og med den andre de fra hedningene, og forene begge i Seg selv.»
Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) «Dermed opphøyde korset Ham både i virkeligheten og symbolsk, slik at Hans majestet og makt ble kjent for alle, sammen med Hans lidelse. For ved at Han strakte ut hendene på korset, strakte Han tydeligvis vindene sine mot øst og vest…» Epitome til De guddommelige institusjoner, kap. 51, s. 243.
Etter 325 e.Kr.
Hegemonius (4. århundre) «Der strakte Moses, da han ble angrepet, ut hendene og kjempet mot Amalek; og her strakte Herren Jesus … ut hendene på korset og ga oss frelse.» Disputation with Manes, kap. 44, s. 220
Det finnes en hedensk graffititegning fra det 2. århundre som viser en mann som tilber et korsfestet esel med armene utstrakt på et kors. Inskripsjonen lyder: «Alexamenos ærer Gud», antagelig for å gjøre narr av en kristen soldat. (Fra http://www.jesuswalk.com/christian-symbols/cross)
Spørsmål: Kalte Tomas Jesus for Gud i Joh 20:28?
Svar: I motsetning til hva Jehovas vitner kanskje vil hevde, gjorde Thomas absolutt det. Legg merke til at verset ikke lyder «Tomas sa: Min Herre og min Gud!», men «Tomas sa til ham: Min Herre og min Gud!» Legg merke til at verset ikke sier «Å, Herre», som om Tomas så opp mot himmelen og sa dette. Snarere sa Tomas til ham: «Min Herre og min Gud!» Videre verken irettesatte eller korrigerte Jesus Tomas for å ha sagt dette.
I «Jehovas vitner besvart vers for vers», s. 84, påpekes det også at i deres egen «Kingdom Interlinear»-bibel (1985) står det riktig under den greske teksten: «Min Herre og min Gud»
Spørsmål: Ble Joh 21:1–25 lagt til senere, slik en muslim antydet med henvisning til liberale skeptikere?
Svar: Først det som er blitt hevdet, deretter svaret. Wikipedia sier: «Forskere på Det nye testamente er i stor grad enige om at det ikke var en del av den opprinnelige teksten i Johannesevangeliet» (16.12.2018), sitert fra Ehrman, Bart (13. februar 2012). «Debatt: ‘Er det opprinnelige Nye testamente tapt?’ (fra ca. 23:40)». The Ehrman Project. Hentet 15. januar 2013
Svaret: Nei, det finnes ingen bevis for det. I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 9, s. 197, står det: «Det finnes ingen tekstlige bevis for å anse Johannes 21 som et senere tillegg til selve evangeliet. Alle fullstendige manuskripter av Johannes-evangeliet inneholder det.»
Ett solid bevis, og ingen motbevis, burde være tilstrekkelig for å avgjøre om det eksisterte i tidlige tider eller ikke. Men siden vi har ni bevis som viser at det var der, og ingen motbevis, bør saken være avgjort for alle som måtte stille spørsmål ved dette. (Jeg regner flere forekomster hos én og samme forfatter som ett enkelt bevis.)
s. 66 (Bodmer II-papyriene) inneholder det meste av Johannes-evangeliet, inkludert Johannes 21:12,17. Det ble antatt å være fra ca. 175 e.Kr., men antas nå å være fra ca. 125–150 e.Kr.
s. 109 (=Papyrus Oxyrhynchus 4448) Johannes 21:18–20; 21:23–35 (3. århundre)
Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.) og Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) inneholder Johannes 21 i tillegg til de andre kapitlene. Sinaiticus hadde opprinnelig ikke Johannes 21:25, men dette ble lagt til senere, ifølge New International Bible Commentary, s. 1263.
Etter dette følger senere manuskripter: p122, Codex Bezae, Codex Alexandrinus og p59.
Forfatteren Tatian (død 172 e.Kr.) siterer hvert vers i Johannes 21 i sitt verk *Diatessaron*, en samordning av evangeliene.
Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer fra deler av Johannes 21:4,5 som «Skriften hyller oss» og «i evangeliet» i boken *The Instructor*, bok 1, kap. 5, s. 212.
Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer fra Johannes 21:20 (ikke 13, men 4, ikke 12 ord) i *Prescription Against Heretics*, kap. 22, s. 253.
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra Johannes 21:17 der Herren taler til Peter. Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 1, kap. 4, s. 422. Han omskriver også Johannes 21:17, der Jesus spurte Peter om han elsket ham, i Cyprianus’ brev, brev 2, kap. 1, s. 280.
Origenes (246–248 e.Kr.) siterer de siste 14 av 23 ordene i Johannes 21:25 i Origenes’ kommentar til Matteus, bok 14, kap. 11, s. 502.
Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer de 7 midterste ordene i Johannes 21:18 (ikke 13, 7 eller 9 ord er sitert) som «hør Jesu ord». Origenes’ «Mot Celsus», bok 2, kap. 45, s. 448
Spørsmål: I Joh 21:5–6, hvordan tok Jesus kontroll over fisket deres, og hvordan tar Jesus kontroll over vårt?
Svar: De trengte å fiske: Peter hadde en kone, og de trengte sannsynligvis alle å forsørge familien sin. Deres egne anstrengelser, som erfarne fiskere, ga ikke noe utbytte den dagen. Men da de lyttet til Jesus, overgikk det deres forventninger.
Noen ganger, når vi fisker etter evangeliet, stoler vi mer på våre egne ferdigheter enn på Jesus. Vi må stoppe opp og lytte til Jesus.
Spørsmål: I Joh 21:7, hvilke tre ting utmerket Johannes seg i, og hvordan bør vi gjøre det samme?
Svar: For det første var Johannes den første her som kjente igjen Jesus. Johannes kjente Jesus godt og kunne lett kjenne igjen stemmen hans. Jesu ord her, paidia, kan oversettes med «gutter» eller «barn» like gjerne som «venner», ifølge The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 344.
For det andre var Johannes ivrig etter å komme nærmere Jesus. Man kan studere og lære alt man vil om Jesus, men er man ivrig etter å komme til Jesus og holde seg nær ham?
For det tredje hoppet Johannes først: Selv om det var bra at de andre disiplene ble igjen og tok båten inn, var Johannes’ første impuls å umiddelbart gå til Jesus.
Spørsmål: Hva er betydningen av de 153 fiskene i Joh 21:11?
Svar: For det første kan dette veie over 300 pounds, så Peter var en sterk person, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 9, s. 200. Det er to punkter å ta i betraktning.
Generelt sett fanget de et stort antall fisk, og de telte dem for å verifisere nøyaktig hvor mange de hadde fanget. Noen ser dette spesifikke, presise tallet som et tegn på at Gud teller hver enkelt person som kommer til Ham
Spesielt peker folk som leter etter numeriske mønstre i Bibelen på Johannes 21:11 som et sentralt bevis. I dette avsnittet finnes det mange mønstre som gir tallet 153. Se de to neste spørsmålene for mer informasjon. 1 + 2 + 3 + … 17 = 153.
Spørsmål: Hva er «koden» for numerologi i Det nye testamente i Joh 21:11?
Svar: En form for numerologi er teomatikk, og Del Washburn skrev en bok med tittelen Theomatics II. I likhet med romerne brukte grekerne bokstaver for å representere tall. Her er koden Washburn brukte. Hvis hans «kode» var feil, ville selvfølgelig ingen av konklusjonene hans holde vann.
«Koden»: I Theomatics II, s. 23, tilordnes tallene 1–5 de påfølgende greske bokstavene alfa til eta. Tallet 6 tilordnes bokstaven «vau», som fantes i de tidlige greske alfabetene, men ikke i de senere. Tallene 7–10 tilordnes bokstavene zeta til iota. Tallene 10–80, som telles i tiere, tilordnes de påfølgende greske bokstavene kappa til pi. Tallet 90 tilordnes den greske bokstaven koppa (skrevet som en O med en vertikal linje som berører bunnen av O-en). Koppa fantes i tidlige greske alfabeter, men ikke i senere. 100 er tilordnet «rho». Tallet 200 er tilordnet begge formene av bokstaven sigma. Tallene 300–800, som telles i hundrevis, er tilordnet fortløpende fra tau til omega. Det finnes selvfølgelig en annen tilordning for hebraisk, siden hebraisk har et annet alfabet.
(Merk at ifølge Encyclopedia Britannica fra både 1956 og 1972 (under U) brukte det semittiske alfabetet vaw som den sjette bokstaven. Grekerne brukte den som en vokal, og den var den siste bokstaven i alfabetet deres, rett etter Tau. Disse grekerne gjorde digamma (F) til sin sjette bokstav. Digamma representerte «w»-lyden. Følgende greske alfabeter hadde «vaw»: Therean (700–600 f.Kr.), attisk (600 f.Kr.), korintisk (600 f.Kr.), chalkidisk (600 f.Kr.) og jonisk (403 f.Kr.). I attisk gresk ble «vaw» uttalt som den tyske umlauten «u». Bokstaven «vaw» finnes i Det nye testamente som tallet 6 i Åpenbaringen13:18 («666»).
Uavhengig av teomatikk sier *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 25 (Philip W. Comfort og David P. Barrett), at dette ikke var noen hemmelig kode, men en vanlig måte skribenter brukte bokstaver på for tall, inkludert sidetall, og tall i Bibelen, inkludert de 12 disiplene, de 7 englene osv. Den presenterer den samme tildelingen som Washburn, bortsett fra det trivielle tilfellet at den sjette bokstaven kalles «stigma» i stedet for «vaw», og at «sampi» tildeles verdien 900 og «,alpha» verdien 1000. Disse to siste tilleggene er irrelevante, da ingen ord i Bibelen bruker sampi eller «,alpha».
«The Anchor Bible Dictionary», bind 4, s. 1141, beskriver også hvordan grekerne brukte bokstaver til å representere tall. Det står at vi ikke vet når dette systemet først ble brukt, men bruk av bokstaver for tall forekom i en ekteskapskontrakt i Elefantina i Egypt i 310 f.Kr., på mynter i Ptolemaisk Egypt (286–246 f.Kr.) og på en papyrus med multiplikasjonstabeller fra det 3. århundre f.Kr. Selve koden for greske bokstaver på s. 1141 er den samme som den som er gitt i både *Theomatics II* og *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, med følgende unntak. Den kaller den foreldede bokstaven som brukes for 6 for «digamma» og 900 for «san». Tallene fra tusen til ti tusen angis med alfa til theta med spesielle tegn.
The Manuscripts of the Greek Bible (Bruce M. Metzger), s. 6–10, har et omfattende avsnitt om greske bokstaver brukt som tall. Den har den samme «koden» som Washburn, med følgende ubetydelige unntak. Det står at tallet 6 var en foreldet gresk bokstav kalt enten «waw» eller «digamma», «sampi» var 900, og «,a» osv. representerte 1 000 osv.
I Chester Beatty-papyriene (manuskript p47) i Åpenbaringen brukes det noen ganger greske bokstaver for å angive tallene, i stedet for å skrive tallene ut med ord. (I Johannes 10:1 er tallet 72 imidlertid skrevet ut med ord.) Man kan se en svært lesbar transkripsjon fra i *The Complete Text of the Early New Testament Manuscripts*, s. 336. Den stemmer fullstendig overens med det Washburn sier og viser på fotografiet sitt. Dette mønsteret med greske bokstaver for sidetall ble brukt i følgende manuskripter: s. 1, s. 13, s. 23, s. 30, s. 38, s. 39, s. 45, s. 46, s. 66, s. 72, uncial 0189, uncial 0232.
Vi har ingen bevis for at de tidlige kristne prøvde eller så noen fordel i å bruke numerologi for å gå gjennom hvert ord i en tekst. Selvfølgelig, litt spøkefullt sagt, har vi heller ingen bevis for at de hadde de datamaskinene og kalkulatorene som var nødvendige for å gjøre det. Imidlertid hevdet Washburn ikke bare aldri at de gjorde dette i tidlige tider, men dette er faktisk også et av poengene i hans teori. Hvis de tidlige kristne hadde innsett at de numeriske summene av setninger kunne passe inn i et mønster, kunne de blitt beskyldt for å endre bokstavene for å skape mønstre. Men siden vi ikke har noen bevis for at noen la merke til noen mønstre, ville disse mønstrene – hvis de faktisk er mer enn tilfeldigheter – være bevis på guddommelig opprinnelse og bevaring.
Imidlertid sier Bruce Metzger i *The Manuscripts of the Greek Bible*, s. 9, at noen tidlige kristne brukte en form for numerologi, kalt gematria, for å finne spesielle betydninger i tall. I Barnabasbrevet (100 e.Kr.) brukte de antallet av Abrahams menn (318) for å vise at Kristus var i Første Mosebok. 300 = t, noe som minnet forfatteren om korset, og 18 er de to første bokstavene i det greske navnet på Jesus. Augustin av Hippo var til og med klar over denne bruken av gematria. Metzger påpeker at de glemte å ta hensyn til at gresk ikke engang var oppfunnet på Abrahams tid.
Konklusjon: Hvis man brukte greske bokstaver til å representere tall, beviser dette at Washburn bruker den samme numeriske forkortelsen som greske skriftlærde vanligvis brukte når de skrev sidetall og noen ganger andre tall.
Spørsmål: Hva er «teomatikk» i Joh 21:11?
Svar: «Teomatikk», som Del Washburn er en forkjemper for, er en form for bibelsk numerologi. Mens «gematria» er en form for numerologi som forsøker å finne mening i tall, er teomatikk annerledes. Den bruker datamaskiner til å omforme ord til tall, og forsøker deretter å finne mening i tallene. Personlig har jeg ikke undersøkt teomatikk nok til å tro på den. Mitt formål her er ikke å overbevise deg om noe, men bare å forsøke å gi deg et objektivt innblikk ved hjelp av et skriftsted som illustrerer et av hans sterkeste argumenter. Før man ser på summen av tallene, må man tildele tall til hver av de greske bokstavene. For koden som teomatikken bruker, se forrige spørsmål.
Washburns påstander om teomatikk
1. Teomatikk, som er en studie av tall i Bibelen, er ikke i stand til å oppdage noen nye læresetninger.
2. Den er nyttig, fordi den numeriske kompleksiteten viser at dette ikke kan være menneskers verk, da disse mønstrene ikke lett kunne blitt funnet uten moderne datamaskiner.
3. Det er nyttig for å vise i hvilken grad Guds ord er bevart, og i mange tilfeller for å avklare hvilke variasjoner i manuskriptene som er korrekte.
Som sådan kan man være en konservativ kristen og enten akseptere teomatikk eller avvise den.
Spørsmål: Hvorfor brukte Jesus denne måten å forsone seg med Peter på i Joh 21:15–17?
Svar: Å gjenopprette forholdet deres var et ubehagelig øyeblikk for Peter. Jesus kunne ha sagt: «Jeg vet at du elsker meg, så alt er i orden», og deretter gått sin vei umiddelbart. Men på denne måten fikk Jesus Peter til å tenke seg om og styrke sitt løfte om å elske Jesus fremfor alt annet.
Spørsmål: Hvorfor spurte Jesus Peter tre ganger om han elsket ham i Joh 21:15–17?
Svar: De to første gangene spurte Jesus Peter om han elsket ham, og brukte ordet agape for kjærlighet. Begge gangene svarte Peter at han elsket Jesus med phileo. Tilsynelatende følte ikke Peter, etter å ha fornektet Jesus, at han kunne hevde å elske Jesus med agape-kjærlighet.
Den tredje gangen spurte Jesus Peter om han elsket ham ved å bruke ordet «phileo». Peter ble såret og lurte på om Jesus i det hele tatt trodde at Peter elsket ham.
I stedet for å prøve å rettferdiggjøre seg selv, sluttet Peter å forsøke å måle oppriktigheten i sin kjærlighet og veie den opp mot sine tidligere uoppriktige handlinger med fornektelse. I stedet erkjente Peter ganske enkelt: «Herre, du vet alt; du vet at jeg elsker deg.»
Jesus visste alt, i hvert fall etter sin oppstandelse, og Jesus spurte fordi han ønsket at Peter skulle svare, ikke fordi han ikke visste det. Gud har stilt spørsmål til mennesker, som han allerede kjente svaret på, helt siden Edens hage.
Gud vet hvor mye vi elsker Ham, enda bedre enn vi kjenner oss selv. I stedet for å prøve å fortelle Gud den nøyaktige dybden av vår kjærlighet, la oss ganske enkelt erkjenne at Gud vet det, og ønske å komme nærmere og elske Ham mer.
Spørsmål: Viser Joh 21:15–19 at Peter var den første paven, slik noen romersk-katolikker hevder?
Svar: Nei, det viser snarere at Peter hadde gjort feil ved å fornekte Jesus tre ganger, at Jesus gjeninnsatte Peter, og at Peter hadde ansvar som apostel. Peter fornekte Jesus tre ganger, så Jesus spurte Peter tre ganger om han elsket ham.
Spørsmål: Hvordan profeterte Joh 21:18 om Peters død?
A: Jesus sa at Peter skulle dø, og vekten ble lagt både på situasjonen før hans død og på Peters holdning. Ifølge kirketradisjonen ble Peter korsfestet i Roma. Peter ble korsfestet opp ned, på eget ønske, fordi han ikke følte seg verdig til å dø på samme måte som Jesus døde.
I verket «Om de tolv apostlene» (ANF bind 5, s. 254–255) står det: «Peter forkynte evangeliet i Pontus, Galatia og Kappadokia [alle i Lilleasia], samt i Betania, Italia og Asia, og ble senere korsfestet av Nero i Roma med hodet ned, slik han selv hadde ønsket å lide på den måten.»
Spørsmål: Hvordan døde alle apostlene, ifølge Joh 21:18?
Svar: Verket «Om de tolv apostlene» (ANF bind 5, s. 254–255) sier: «Peter forkynte evangeliet i Pontus, Galatia og Kappadokia [alle i Lilleasia], samt i Betania, Italia og Asia, og ble senere korsfestet av Nero i Roma med hodet ned, slik han selv hadde ønsket å lide på den måten.
Andreas forkynte for skyterne [i Russland] og trakerne, og ble korsfestet, hengt opp på et oliventre i Patrae, en by i Akaja [i Hellas]; og der ble han også begravet.
Johannes ble, igjen i Asia, forvist av kong Domitian til øya Patmos, hvor han også skrev sitt evangelium og fikk den apokalyptiske visjonen; og i Trajans tid sovnet han inn i Efesos, hvor man lette etter hans levninger, men ikke kunne finne dem.
Hans bror Jakob ble, mens han forkynte i Judea, drept med sverdet av tetrarken Herodes og ble begravet der. Eusebius 2:9 sier at han ble halshugget.
Filip forkynte i Frygia [i Lilleasia] og ble korsfestet i Hierapolis med hodet ned under Domitian, og ble begravet der.
Bartholomew forkynte igjen for indianerne, som han også ga Matteusevangeliet til, og ble korsfestet med hodet ned og begravet i Albanum, en by i det store Armenia.
Og Matteus skrev evangeliet på hebraisk og utga det i Jerusalem, og sovnet inn i Hierees, en by i Partia [Iran]. Papias (95–110 e.Kr.) nevner også at Matteusevangeliet ble skrevet på hebraisk.
Og Thomas forkynte for partherne, mederne, perserne, hyrkanerne, baktrierne og margianerne (magi?) [alle i Iran og Afghanistan, samt de tidligere sovjetrepublikkene], og ble gjennomboret i de fire lemmer av kroppen med et furuspyd i Calamene, byen i India, og ble begravet der.
Og Jakob, sønn av Alfeus, ble, da han forkynte i Jerusalem, steinet til døde av jødene og ble begravet der ved siden av tempelet. Josh McDowell sier at han ble korsfestet.
Judas, som også kalles Lebbaeus, forkynte for folket i Edessa og i hele Mesopotamia, og sovnet inn i Berytus og ble begravet der. Josh McDowell sier at han ble drept av piler.
Simon den ivrige, sønn av Kleopas, som også kalles Judas, ble biskop i Jerusalem etter Jakob den rettferdige (Herrens bror), og sovnet inn og ble begravet der i en alder av 120 år. Josh McDowell sier at han ble korsfestet.
Og Matthias, som var en av de sytti, ble regnet med blant de elleve apostlene, forkynte i Jerusalem, sovnet inn og ble begravet der.
Og Paulus trådte inn i apostelembetet et år etter Kristi himmelfart; og med utgangspunkt i Jerusalem drog han så langt som til Illyrien, Italia og Spania, hvor han forkynte evangeliet i trettifem år. Og i Neros tid ble han halshugget i Roma og ble begravet der.»
I tillegg sier legenden at apostelen Tomas besøkte Nord-India under Gondophares og forkynte der. Gondophares regjerte fra ca. 19 e.Kr. til 45 e.Kr.
s. 25»
Spørsmål: Hvordan lar noen mennesker i dag seg distrahere av unødvendige spørsmål i Joh 21:20–23?
Svar: Det er greit å stille spørsmål, men hvis du ikke kan stille alle spørsmålene dine, må du sørge for å få den viktigste informasjonen først. Når en ikke-troende stiller spørsmål om noe i Bibelen, kan du først spørre ham eller henne tilbake: «Hvis jeg svarte på dette spørsmålet, ville det da bringe deg nærmere en beslutning om å ta imot Kristus?» Hvis svaret er «nei», så spør dem: «Hva ville bringe deg nærmere å ta imot Jesus som din Herre og Frelser?»
s. 25»
Q: Hva sier Jesus her om Johannes i Joh 21:22–23?
Svar: Egentlig sier Jesus mer om Peter her enn om Johannes. Jesus sier at Peter er for nysgjerrig og bekymrer seg for hvordan Johannes skal dø. (Peter tenkte sannsynligvis at siden Jesus hadde snakket om Peters død, ville han høre om Johannes’ død.) Jesus sier at selv om Johannes skulle forbli i live til Jesus kom tilbake, er det ikke Peters sak.
Tertullian, som skrev i årene 198–220 e.Kr., sier i *En avhandling om sjelen*, kap. 50, s. 227–228, at det hadde vært en feilaktig forventning om at Johannes skulle forbli i live til Herrens gjenkomst.
I virkeligheten døde Johannes en naturlig død. Han levde lenger enn noen av de andre apostlene, og Johannes fikk faktisk se Jesus igjen før han døde: i et syn i Åpenbaringen.
Vi bør være forsonet med det faktum at det finnes noen ting Gud ikke ønsker at vi skal vite akkurat nå. For eksempel går det gjennom hele Det nye testamente, , en tanke om at Kristus kan komme tilbake når som helst, så vi bør være på vakt etter ham og nøye med hvordan vi lever. Denne læren, kalt «Kristi forestående gjenkomst», fremgår av 1. Tessalonikerbrev 4:15, der Paulus selv ikke visste om Kristus ville komme tilbake før Paulus døde eller ikke.
Spørsmål: Hva er interessant med greskteksten i Joh 21:24?
Svar: Manuskripter ble ofte skrevet med store bokstaver, og i mange av dem var det ingen mellomrom mellom ordene. Dette fører imidlertid sjelden til tvetydighet i betydningen. Her er et kjent unntak. De greske bokstavene kan like gjerne bety «Vi vet» som «Jeg vet sikkert». Imidlertid står det «Vi vet» i alle greske manuskripter som har mellomrom mellom ordene. Det er imidlertid ingen betydning i forskjellen mellom «Vi vet» og «Jeg vet sikkert».
Spørsmål: Hvorfor har vi i Joh 21:25 ingen nedtegnelse av alle de andre tingene Jesus gjorde?
Svar: Mange synes det er vanskelig nok å lese det som er nedtegnet om Jesus. Selv i Jesu liv var det mange fakta som ikke var viktige, for eksempel hvilken stilling han sov i, hans høyde, vekt, hvordan han spiste osv. Ved tro stoler vi på at Gud har bevart for oss alt vi trenger å vite, og vi bør være flittige med å lese alt dette.
Spørsmål: Hvilke bevis finnes det i Johannes-evangeliet for at Johannes skrev det?
Svar: Den tidlige kirken aksepterte enstemmig at Johannesevangeliet var skrevet av apostelen Johannes.
p66 (Bodmer II Papyrii) (datert til ca. 175 eller ca. 125–150 e.Kr.) inneholder det meste av Johannesevangeliet. Tittelen som er angitt i Bodmer p66, er «Evangeliet ifølge Johannes». Du kan se et fotografi av det i The Text of the Earliest New Testament Greek Manuscripts, s. 378.
Nesten-treff: Selv om Ignatius, Barnabasbrevet og «Til Diognetus» henviser til Johannes, og Justin Martyr siterer fra Johannes og sier at ordene var fra Jesus, nevnte de ikke Johannes ved navn.
Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) var den første som nevnte at evangeliet var skrevet av Johannes, ifølge både min egen undersøkelse og *Believer’s Bible Commentary*, s. 1463. Han skriver «Johannes sier» og siterer deretter Johannes 1:1a i *Teofilus til Autolykos*, bok 2, kap. 22, s. 103.
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) nevner i *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16.2, s. 440, apostelen Johannes sammen med de andre evangelistene. I bok 3, kap. 11.1–2, s. 426, siterer han Johannes 1:1, 10, 11, 14 som skrevet av Johannes.
Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) nevner i *Stromata*, bok 2, kap. 15, s. 361, at Johannesevangeliet er skrevet av apostelen Johannes.
Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) nevner «Johannes i sitt evangelium» og siterer deretter Johannes 1:1. Mot Noetus’ kjetteri, kap. 14, s. 228
Cyprianus, biskop av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.), siterer fra Johannesevangeliet som skrevet av Johannes i «Avhandling 12», tredje bok, 24,25, s. 542.
Novatian i «Om treenigheten», kap. 13, s. 622 (257 e.Kr.) siterer Johannes 1:14 og sier at det er skrevet av Johannes. Han har også mange andre sitater fra Johannes.
I «The Believer’s Bible Commentary», s. 1463, står det at frem til det 19. århundre var det ingen som avviste at Johannes var forfatteren av Johannesevangeliet, bortsett fra en obskur sekt kalt alogiene.
Når det gjelder påliteligheten til Johannesevangeliet generelt, se de tre neste spørsmålene.
Spørsmål: Når ble Johannesevangeliet skrevet?
Svar: Vi har et fragment av Johannes-evangeliet, kalt John Rylands-manuskriptet, som ved radiokarbon-datering er datert til 117–138 e.Kr., så det må ha blitt skrevet før den tid. Johannes-evangeliet ble sannsynligvis skrevet mellom 70 e.Kr. og 125 e.Kr.
Ulike forfatteres synspunkter
I «The New Geneva Study Bible» s. 1656 står det at kirketradisjonen antyder at det var rundt år 90 e.Kr.
I «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 267, står det at det sannsynligvis var mellom 85 og 95 e.Kr. Noen kritikere har forsøkt å daterer det så sent som til 150 e.Kr. basert på likheter med gnostiske skrifter. Andre daterer det så tidlig som til 45–66 e.Kr.
I «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 268, står det at arkeologiske funn støtter Johannes 4:11; 5:2–3, at ordstudier av for eksempel «synchrontai» i Johannes 4:9 og Dødehavsrullene taler for en tidlig datering av Johannes-evangeliet.
«The New International Dictionary of the Bible», s. 534, sier at Johannesevangeliet ble skrevet «en gang mot slutten av det første århundret e.Kr.».
Den skeptiske «Asimov’s Guide to the Bible» s. 954 sier at det fjerde evangeliet er senere enn de andre, men at det allerede rundt år 150 e.Kr. ser ut til å ha vært kjent og omtalt av forfattere. Kanskje år 100 e.Kr. er et sannsynlig tidspunkt, selv om det kan være noe senere enn det.
Bevis:
Ifølge «Wycliffe Bible Dictionary» s. 937 var Johannes kjent med detaljer om Jerusalem før byens ødeleggelse, slik som Betesda-dammen (Joh 5:2) og brosteinsbelegget (Joh 19:13). Brukte noen begreper som også ble brukt i Qumran En harmonisering av evangeliene, kalt Egerton Papyrus 2, inneholder Johannes 5 og er datert til ikke senere enn år 150 e.Kr. (Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1464, for mer om dette.)
Valentinus siterte Johannesevangeliet i sitt «Evangeliet om sannheten», skrevet ca. 140 e.Kr.
I de romerske katakombene finnes malerier av Kristus som den gode hyrden og oppvekkelsen av Lasarus, datert til ca. 150 e.Kr.
Spørsmål: Hvordan vet vi at det vi har i dag av Johannes-evangeliet er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?
Svar: Det finnes minst tre gode grunner.
1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35. Det innrømmes gjerne at dette i siste instans innebærer en viss grad av tillit til Gud. Hvis Gud virkelig ønsket å formidle noe, ville Gud ønske at det ble bevart.
2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er noen av de kristne og ikke-kristne forfatterne som henviste til vers i Johannes.
Merkelig nok finnes det ingen steder i 1. Klemensbrev som kan betraktes som en henvisning til Johannesevangeliet. Johannesevangeliet var det siste evangeliet som ble skrevet, og 1. Klemensbrev ble skrevet så tidlig (96–98 e.Kr.), så Johannesevangeliet hadde kanskje ikke nådd Klemens i Roma ennå.
Ignatius (110–117 e.Kr.) henviser til Johannes 3:8: «For den vet både hvor den kommer fra og hvor den skal hen.» Ignatius’ brev til filadelfierne, kap. 7, s. 83. The Believer’s Bible Commentary, s. 1463, sier også at Ignatius henviser til Johannes.
De eldste (95–117 e.Kr.) [Papias?] siterer halvparten av Johannes 14:2 som «Herren sa»: «at Herren av denne grunn sa: ‘I min Fars hus er det mange boliger:’» fragment 5, s. 154
Ignatius av Antiokia (ca. 100–117 e.Kr.) henviser til Johannes 3:8. «For den vet både hvor den kommer fra og hvor den skal hen.» Ignatius’ brev til filadelfierne, kap. 7, s. 83
Mathetes til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.), kap. 6, s. 27, henviser til Johannes 17:11, 14, 16. «Kristne bor i verden, men er ikke av verden.»
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 6, s. 141, henviser til Johannes 1:14: «Han skulle åpenbares i kjødet og bo blant oss.»
Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) siterer Johannes 3:5 som et utsagn fra Jesus og omskriver Johannes 3:14.
Tatians *Diatessaron* (ca. 172 e.Kr.) siterer 828,0 av de 879 versene i Johannes-evangeliet, eller 94,2 %. Det vil si alle unntatt 51,0 vers. Diatessaron inneholder Johannes 1:1–5, 1:7–28; 1:29f (19 av 21 ord); 1:30–40; 1:41a (14 av 18 ord); 1:42a (19 av 22 ord); 1:43–51; 2:1–11,14; 2:16–22,23f (11 av 24 ord); 2:24–25; 3:1–36; 4:1–2,3a (3 av 8 ord); 4:4–44; 4:45a (10 av 26 ord); 4:46–54; 5:1; 5:2m (5, ikke 7, 7 ord); 5:3–47; 6:1m (4, ikke 6, 2 ord); 6:2f (6/14 ord); 6:3–4; 6:5a (17/23 ord); 6:6–9; 6:10m (ikke 7, 7, ikke 8 ord); 6:12–18; 6:19m (6, ikke 14, 2 ord); 6:21a (7/18 ord); 6:22a (4/37 ord); 6:23–71; 7:1–52; 8:12–18; 8:19f (25/26 ord); 8:20–24; 8:25a (10/17 ord); 8:26–59; 9:1–41; 10:1–42; 11:1–57; 12:1–11; 12:12f (15/17 ord); 12:13; 12:16–50; 13:1–30; 13:31f (12/17 ord); 13:32–36; 13:37f (6/18 ord); 13:38a (8/21 ord); 14:1–31; 15:1–27; 16:1–33; 17:1–26; 18:1–2; 18:4–10; 18:11m (4, ikke 8, 11 ord); 18:12–24; 18:25a (7/24 ord); 18:26; 18:28f (13/26 ord); 18:29–37; 18:38a (13/24 ord); 18:39–40; 19:2a (11/16 ord); 19:4–17; 19:19–37; 19:38m (ikke 2 6 ikke 4 ord); 20:2–19; 20:20m (ikke 10 4 ikke 3 ord); 20:21–31; 21:1–25. Brøkene angir antall greske ord som er sitert i forhold til det totale antallet greske ord.
Kristne i Wien og Lugdunum (177 e.Kr.) siterer Johannes 16:2. ANF bind 8, s. 779
Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) skriver: «Johannes sier», og siterer deretter Johannes 1:1a. Teofilus til Autolykos, bok 2, kap. 22, s. 103
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer Johannes 1:14 som stammende fra Johannes. Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 1, kap. 8.5, s. 328–329. Irenaeus siterer Johannes 1:6 i Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 11.4, s. 427.
Muratorian Canon 1. (ca. 190–217 e.Kr.) «Det fjerde evangeliet er Johannes’ evangelium.»
Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.): «Johannes skrev sitt evangelium.» *Stromata*, bok 5, kap. 12, s. 463
Tertullian (ca. 213 e.Kr.) siterer Johannes 1:14 og sier at det var skrevet av Johannes og «i Johannes’ evangelium» i *Mot Praxeas*, kap. 226, s. 622.
Tertullian (207/208 e.Kr.) understreker forfatterskapet til Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Åpenbaringen og mange av Paulus’ brev i *Fem bøker mot Marcion*, bok 4, kap. 5, s. 350.
Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) sier i sin drøfting av Johannes 1:1–3 at dette evangeliet var skrevet av den velsignede Johannes i *Mot kjetteriet til en viss Noetus*, kap. 14, s. 228.
Hippolytus nevner «Johannes i sitt evangelium» og siterer deretter Johannes 1:1. *Mot kjetteriet til en viss Noetus*, kap. 14, s. 228
Origenes (ca. 225–253/254 e.Kr.) skrev en hel kommentar til Johannesevangeliet.
Origenes (225–254 e.Kr.) nevner Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Origenes, *Mot Celsus*, bok 5, kap. 56, s. 568. Han siterer også Matteus 18:1 i Origenes’ *Kommentar til Matteus*, bok 13, kap. 14, s. 482.
Origenes siterer Johannes 9:39 i «Origenes mot Celsus», bok 7, kap. 39, s. 626
Novatian (250–257 e.Kr.) sier at Johannes 1:14 er skrevet av Johannes i «Avhandling om treenigheten», kap. 13, s. 622
I «Avhandling mot Novatian», kap. 2, s. 657 (254–256 e.Kr.), står det at Johannes 10:1 er skrevet av Johannes, evangelisten.
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner «Johannesevangeliet» og siterer deretter Johannes 3:18,19 i «Cyprianus’ avhandlinger – Vitnesbyrd», kap. 31, s. 543. Se også «Avhandling 2, andre bok», kap. 1, s. 516. Se også hans sitat av Johannes 15:18–20 som skrevet av Johannes i *Cyprians avhandlinger*, avhandling 3, kap. 29, s. 542
«Brev fra de romerske eldste til Cyprianus» (250–251 e.Kr.) siterer Johannes 10:11–12. Det siterer også Johannes 16:17. Begge disse ble angitt som «av Herren selv» i «Cyprianus’ brev», brev 2, s. 280.
Firmilian av Cæsarea til Cyprianus (256 e.Kr.) siterer Johannes 20:22,23 som «i evangeliet». Brev 74, kap. 16, s. 384
Firmilian av Cæsarea til Cyprianus (256 e.Kr.) siterer Johannes 17:21. Brev 74, kap. 3, s. 391
Nemesianus av Thubunae ved det syvende konsilet i Kartago, s. 566 (ca. 256 e.Kr.), siterer Johannes 3:5 og senere Johannes 3:6.
Libosius av Vaga ved det syvende konsilet i Kartago, s. 569 (ca. 256 e.Kr.), siterer en fjerdedel av Johannes 14:6: «Herren sier: ‘Jeg er sannheten.’»
Dionysius fra Alexandria (246–265 e.Kr.): «Det var ‘ved sabbatens slutt’, som Matteus har sagt; det var ‘tidlig, mens det ennå var mørkt’, som Johannes skriver; det var ‘veldig tidlig om morgenen’, som Lukas uttrykker det; og det var ‘veldig tidlig om morgenen, ved soloppgang’, som Markus forteller oss. Dermed har ingen klart vist oss det nøyaktige tidspunktet da Han sto opp.» Brev 5 til biskop Basilides, s. 94. Dionysius av Alexandria aksepterte at Johannesevangeliet var skrevet av «Johannes», men han stilte spørsmål ved om det var skrevet av apostelen eller en annen Johannes.
Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) siterer hele Johannes 20:1 i «Brev til biskop Basilides», kanon 1, s. 95
Et brev fra Hymenaeus (268 e.Kr.) henviser til Johannes 1:3–4,18
Adamantius (ca. 300 e.Kr.): «Vil du være enig hvis jeg viser ut fra evangeliene at de ikke er oppspinn?» … «Kristi disipler skrev dem: Johannes og Matteus; Markus og Lukas.» *Dialog om den sanne tro*, første del, «b 5», s. 41
Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer hele Johannes 1:17 som skrevet av evangelisten Johannes. «Dialog om den sanne tro», femte del, kap. 11, s. 160.
Arnobius (297–303 e.Kr.) henviser til Johannes 8:46: «Hva er det da som tvinger dere, hva er det som driver dere til å spotte, til å skjelle ut, til å hate uforsonlig Ham som ingen kan anklage for noen forbrytelse?» (Arnobius, Mot hedningene, bok 1, kap. 64, s. 432)
Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) omtaler Jesus som Guds Ord og siterer Johannes 1:1 som skrevet av evangelisten Johannes i «Kommentar til verdens skapelse». Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Matteus, Markus og Lukas i «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», fra kapittel 4, vers 7–10, s. 348
Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) henviser til Johannesevangeliet. Fra Fragment 5.7, s. 282
Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer Johannes 1:1–2 i «Utdrag fra verket om skapte ting», kap. 6, s. 381
Athanasius (318 e.Kr.) siterer fra Johannes 3:3,5. «Han [Jesus] sier selv i evangeliene: ‘Jeg kom for å finne og frelse de fortapte.’» *Inkarnasjonen av Ordet*, kap. 14, s. 43. Før konsilet i Nikea henviser Athanasius til Johannes 1:1 (sitat i *Mot hedningene*, kap. 42, s. 26) 1:3 (sitert som «Johannes’ ord» i *Ordet blir kjød*, kap. 2.6, s. 37); 3:3,5; 9:32,33 (sitert i *Ordet blir kjød*, kap. 39.6, s. 57); 10:17,18 (henvisning i *Ordet som ble menneske*, kap. 22.3, s. 48); 10:37 (sitat i *Ordet som ble menneske*, kap. 18.2, s. 46); 12:32 (sitat i *Ordet som ble menneske*, kap. 25.4, s. 50); sitat fra den midtre tredjedelen av 14:9 (Mot hedningene, kap. 45, s. 28); sitat fra en fjerdedel av 14:10 (Mot hedningene, kap. 47:2, s. 29). Athanasius henviser ikke til noen andre vers i Johannes før Nikæa, men han henviser til mange andre vers i Johannes etter Nikæa.
Lactantius (ca. 303–320/325 e.Kr.) siterer Johannes 1:1–3 som «Johannes lærte også dette». *De guddommelige institusjoner*, bok 4, kap. 9, s. 107
Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer Johannes 1:1–3 og Johannes 1:18 som stammende fra Johannes. «Epistles on the Arian Heresy», kap. 4, s. 292
Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer Johannes 5:1 som «Herren selv vitnet». *Epistles on the Arian Heresy*, kap. 11, s. 295
Se neste spørsmål for å finne ut hvilke vers og versdeler som ble sitert, og hvilke som ikke ble det.
Etter Nikæa
Eusebius’ «Kirkehistorie» (318 e.Kr.), bok 3, kap. 24, s. 152, drøfter de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 152
Juvencus (329 e.Kr.) skrev et episk dikt som kombinerte de fire evangeliene.
Eustathius (før 337 e.Kr.)
Aphrahat den syriske (337–345 e.Kr.) nevner at Lasarus kom ut av graven, og at Herren sa: «Kom ut». Han siterer en del av Johannes 11:43 og sier at Jesus sa det. «Select Demonstrations», demonstrasjon 8, kap. 14, s. 379
Aphrahat fra Syria (337–345 e.Kr.) siterer en del av Johannes 15:15 og sier at det var Jesus som sa det. Utvalgte bevis, bevis 1, kap. 8, s. 348
Serapion (etter 362 e.Kr.)
Faustinus (4. århundre)
Josippus (4. århundre)
Zeno (4. århundre) henviser til Johannes 3:13
Hegemonius (midten av det 4. århundre e.Kr.) siterer, i sin oversettelse av Archelaus (262–278 e.Kr.), fra Johannes 8:44 og hevder at dette ble sagt av Jesus. (Archelaus taler) «Disputation with Manes», kap. 31, s. 205
Theodor av Heraklea (355 e.Kr.)
Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.) henviser til Johannes 1:3–4
Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552
Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) henviser med autoritet til Johannes, Lukas, Matteus og Markus. Om treenigheten, bok 10, kap. 43, s. 193
«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Johannes som en del av Det nye testamente. Den siterer hele Johannes 1:1–3.
Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.) henviser til Johannes 3:13; 10:8; 14:15, 17, 22
Efraim/Efrem fra Syria (350–378 e.Kr.) siterer Johannes 11:6 i «Tre prekener», preken 1, kap. 11, s. 309
Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) siterer Johannes 1:1a som skrevet av Johannes i *Om Ånden*, kap. 6.14, s. 8
Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.
Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)
Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer Johannes 1:1 som skrevet av Johannes den Guddommelige i forelesning 12.1, s. 72
Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370/390 e.Kr.) henviser til hvert av de fire evangeliene.
Ambrosius av Milano (340–390 e.Kr.)
Apollinaris av Laodikea (ca. 390 e.Kr.)
Phoebadius (etter 392 e.Kr.)
Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)
Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) nevner to evangelister: Matteus og Johannes. Brev 3, kap. 11.1, s. 51
Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.)
Amphilochius (-397 e.Kr.) siterer fra Johannes i *Iambi ad Seleucum*
Gregorius av Nyssa (335–397 e.Kr.) sier at Johannes 1:3 er skrevet av Johannes i *Mot Eunomius*, bok 2, kap. 7, s. 112
Didymus den blinde (398 e.Kr.) henviser til Johannes 3:13 og andre passasjer.
Den syrisk-arameiske «Trinnboken» (=Liber Graduum) (350–400 e.Kr.)
Asterius av Emesa (ca. 400 e.Kr.)
Den syriske katalogen fra St. Catherine (ca. 400 e.Kr.)
Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner Johannesevangeliet i *Panarion*, del 3, kap. 44, s. 342. Han henviser også til Johannes 1:42; 2:12; 3:13; 5:1; 8:39, 57; 10:11; 12:32; 13:18; 16:13
Rufinus (374–406 e.Kr.)
Gaudentius (etter 406 e.Kr.)
Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) skrev ned 88 prekener om Johannesevangeliet. Han sa at det var skrevet av Sebedeus’ sønn, tordensønnen som har nøklene til himmelen.
Chromatius (407 e.Kr.)
Severian (etter 408 e.Kr.)
Niketas av Remesianus (366–ca. 415 e.Kr.) henviser til Johannes 6:64; 10:38; 11:25; 16:27; 20:23
Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) henviser til Matteus 26:47–50; Markus 14:43–46; Lukas 22:47–48 og Johannes 18:3–9. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 8, s. 124
Sulpicius/Sulpitius Severus (elev av Martin) (363–420 e.Kr.)
Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.)
Hieronymus (317–420 e.Kr.) nevner hvert av de fire evangeliene ved navn i brev 53.9, s. 101.
Sozomon (370/380–425 e.Kr.) Sozomons Kirkens historie
Augustinus av Hippo (354–430 e.Kr.) henviste til alle fire evangeliene i sitt verk «Harmoni mellom evangeliene».
Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) sier at Johannes 1:11 er skrevet av evangelisten Johannes, ifølge «De syv bøkene av Johannes Cassian», bok 3.7, s. 577
Marcus Eremita (etter 430 e.Kr.)
Nonnus (431 e.Kr.)
Paulinus av Nola (431 e.Kr.)
Paul av Emesa (etter 432 e.Kr.)
Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)
Speculum (5. århundre) henviser til Johannes 13:10 og andre passasjer.
Sokrates av Konstantinopel (ca. 400–439 e.Kr.)
Hesychius av Jerusalem (-450 e.Kr.) (uttales HESS-us) henviser til alle fire evangeliene, inkludert Johannes 1:3–4,13; 3:13; 6:47; 10:8; 11:25; 12:32; 16:23; 17:11,24
Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)
Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)
Prosper Tyro av Aquitaine (426–465 e.Kr.)
Varimadum (445/480 e.Kr.) henviser til Johannes 8:16 og andre skriftsteder.
Bevis på kjettere og uekte bøker
Den enkratiske kjetteren Tatian (ca. 172 e.Kr.) skrev en harmonisering av de fire evangeliene kalt Diatessaron, som betyr «gjennom [de] fire». I den henviser han til 828,05 vers i Johannes. Det utgjør 94,2 % av hele Johannesevangeliet.
Apostoliske konstitusjoner (375–380 e.Kr.)
De gnostiske kjetterne Basilides og Valentinus ifølge Hippolytus
Den gnostiske kjetteren Herakleon henviser til Johannes 1:26; 4:51 ifølge Origenes.
Priscillian (ca. 385 e.Kr.) henviser til Johannes 8:25 og andre vers.
Den arianske kjetteren Eunomius av Kyzikos (ca. 360–ca. 394 e.Kr.) siterer deler av Johannes 1:3 som stammende fra «den velsignede Johannes» i sitt apologetiske brev, kap. 26, s. 71
Kjetteren Pelagius henviser til Johannes 7:37 og andre passasjer.
Den manikæiske kjetteren Faustus-Milevis (383–400 e.Kr.) siterer Johannes 3:3 som om det står i evangeliet: Augustinus’ «Svar til Faustus den manikæiske», bok 24, kap. 1, «Nicene and Post-Nicene Fathers, First Series», bind 4, s. 317
Den donatistiske kjetteren Tyconius (etter 390 e.Kr.) henviser til Johannes 7:39 og andre skriftsteder.
Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (428 e.Kr.)
Vi har fortsatt alle disse i dag.
3. De eldste manuskriptene vi har av Johannes viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.
s. 2 Johannes 12:12–15 (500-tallet)
6. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.
s. 5 (=Papyrus Oxyrhynchus 208 1781) Johannes 1:23–31, 33–40; 16:14–30; 20:11–17, 19–20, 22–25 (47 vers) tidlig på 3. århundre. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av det på s. 62. Der står det at manuskriptet er av normal kvalitet, bortsett fra at kopisten hadde en tendens til å utelate unødvendige pronomen og konjunksjoner. Det er en vestlig tekst.
3. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament» inneholder også Johannes 1:41.
Tidlig på 300-tallet – 1999 – «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts». Den viser at Johannes 1:41 finnes der, men ingen av bokstavene er særlig tydelige.
s. 6 Johannes 10:1–2, 4–7, 9–10; 11:1–8, 45–52 (4. århundre) Stemmer overens med Vaticanus.
4. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.
s. 22 (=Papyrus Oxyrhynchus 1228) (ca. 250 e.Kr.) Johannes 15:25-27; 16:1-2, 21-32
3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 28 (=Papyrus Oxyrhynchus 1596) (3. århundre) Johannes 6:6-12, 17-22
3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 36 Johannes 3:14-18, 31-32, 34-35 (blandet tekst fra det 6. århundre.
6. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente inneholder ikke 3:34–35.
s. 39 (=Papyrus Oxyrhynchus 1780) Johannes 8:14-22 første halvdel av det 3. århundre. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av den på s. 138. Det står også at s. 39 er ordrett den samme som Vaticanus, noe som gjør den til en alexandrinsk tekst.
3. århundre – 1968 – Det nye testamentets tekst.
Første halvdel av det 3. århundre – Philip Comfort, C.H. Roberts og T.C. Skeat.
3. århundre – Aland (3. utgave) og Aland (4. reviderte utgave).
s. 44a Johannes 10:8–14 (6. til 7. århundre)
6. til 7. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 44b Johannes 9:3-4; 12:16-18, også Matt 17:1-3,6-7; 18:15-17,19; 25:8-10 (6. til 7. århundre)
6. til 7. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 45 Chester Beatty I. Store deler av alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger. Den inneholder Johannes 4:51,54; 5:21,24; 10:7–25; 2 fullstendige av 16 bokstaver i 10:30; 10:31–11:10; 11:18–36,42–57. Den ble kopiert mellom år 100 og 150 e.Kr. (tidligere antatt å være fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det . århundre). I *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* finnes et fotografi av én side fra den på s. 146. I *A General Introduction to the Bible*, s. 389, står det at den opprinnelige skriftrullen besto av omtrent 220 ark, hvorav vi har 30 ark: 2 ark fra Matteus, 2 fra Johannes, 6 fra Markus, 7 fra Lukas og 13 fra Apostlenes gjerninger.
3. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente
3. århundre – 1975 – Aland m.fl. Tredje utgave
3. århundre – 1998 – Aland m.fl. Fjerde reviderte utgave
Slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste nytestamentlige manuskriptene.
p52 John Rylands-papyrusen (et fragment på 2 1/2 x 3 1/2 med deler av Johannes 18:31–33) 117–138 e.Kr. Et annet fragment, Johannes 18:37–38, antas generelt å stamme fra den samme skriftrullen og kalles også John Rylands-papyrusen. Dette er en del av rettssaken foran Pilatus, der Jesus innrømmer at han er en konge.) Du kan se et fotografi av John Rylands-papyrusen i Wycliffe Bible Dictionary s. 937, New International Dictionary of the Bible s. 534, Greek Manuscripts of the Bible s. 62–63 og A General Introduction to the Bible s. 388.
Begynnelsen av det 2. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 55 Johannes 1:31–33, 35–38 (6. til 7. århundre)
6. til 7. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 59 Johannes 1:26, 28, 48, 51; 2:15–16; 11:40–52; 12:25, 29, 31, 35; 17:24–26; 18:1–2, 16–17, 22; 21:7, 12–13, 15, 17–20, 23 (7. århundre)
7. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 60 Johannes 16:29–30, 32–17:6; 17:8–9, 11–15, 18–25; 18:1–2, 4–5, 7–16, 18–20, 23–29, 31–37, 39–40; 19;-3,5-8,10-18,20,23-26 (7. århundre) den alexandrinske teksten.
600-tallet – 1968 – Teksten i Det nye testamente.
s. 63 Johannes 3:14–18; 4:9–10 (ca. 500 e.Kr.)
7. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.
ca. 500 e.Kr. – 1968 – Teksten til Det nye testamente.
s. 66 Bodmer II-papyriene (808,5 vers: Johannes 1:1–6:11, 6:35b–14:26,29–30; 15:2–26; 16:2–4; 16:6–7; 16:10–20:20; 20:22–23; 20:25–21:9; 21:12,17 (fragmenter av Johannes 19:16) (Johannes 7:53–8:11 var aldri til stede.) (dateres til ca. 175 eller ca. 125–150 e.Kr.) Vi har 104 ark og fragmenter av 40 andre ark. Et fotografi av Johannes 6:58–64 fra Bodmer II-papyrusen finnes i *New International Dictionary of the Bible*, s. 1003. *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* har fotografier av s. 66 på s. 368–370. Der bemerkes det at manuskriptet ble skrevet av en profesjonell skriver, med to korrekturlesere som foretok rettelser. I *The Archaeology of the New Testament* (Finnegan), s. 381, vises det at side 137 er svært fragmentarisk og inneholder en del av Johannes 19:16. For øvrig er tittelen som er oppgitt i * * Bodmer s. 66: «Johannesevangeliet». Du kan se et fotografi av den i *The Text of the Earliest New Testament Greek Manuscripts*, s. 378.
100–150 e.Kr. – 1960 – «Hunger» ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.
ca. 200 e.Kr. – 1968 – Teksten i Det nye testamente
200–250 e.Kr. – 1987 – «Hunter» ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.
Midten av det 2. århundre – 1999 – «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts» nevner at dette er den eldste teksten som utelater Johannes 7:53–8:11 (perikopen om den utro kvinnen). Denne dateringen er delvis basert på det faktum at håndskriften i Papyrus Oxyrhynchus 1074 av 2. Mosebok fra det 2. århundre stemmer svært godt overens.
p75 Bodmer 14/15 papyriene (det meste av Lukas og Johannes. Johannes 1:1–11:45; 11:48–57; 12:3–13:1; 13:8–9; 14:8–15; deler av 14:16; 14:17–29; 15:7–8) 175–200 e.Kr. eller 175–225 e.Kr. (Johannes 7:53–8:11 har aldri vært til stede.) Opprinnelig 144 blader, vi har bevart 102 blader) Svært likt Vaticanus (A General Introduction to the Bible s. 390) The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et bilde av en del av den på s. 496. Der står det at en profesjonell skriver skrev dette manuskriptet. Et fotografi av en del av Bodmer 14/15-papyrusrullen finnes i New International Dictionary of the Bible, s. 706.
Begynnelsen av det 3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente angir at versene er Johannes 1:1–13:1–; 14:8–15:8 med mangler.
Slutten av det 2. århundret (ca. 175 e.Kr.) – 1999 – Den fullstendige teksten fra de eldste manuskriptene til Det nye testamente.
s. 76 Johannes 4:9,12 (6. århundre)
6. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.
s. 80 Johannes 3:34, etterfulgt av tolkning. Midten av det 3. århundre.
Midten av det 3. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente.
s. 90 Johannes 18:36–19:7 (ca. 175 e.Kr.) *Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente* har et fotografi som viser en del av s. 90 på s. 610.
Midten til slutten av det 2. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente.
s. 93 Johannes 13:15–17 (5. århundre)
s. 95 Johannes 5:26–29, 36–38. 3. århundre. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av det på s. 620.
3. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente.
s. 106 (= Papyrus Oxyrhynchus 4445) Johannes 1:29–35; 40–46 (3. århundre)
s. 107 (= Papyrus Oxyrhynchus 4446) Johannes 17:1-2; 11 (3. århundre)
s. 108 (= Papyrus Oxyrhynchus 4447) Johannes 17:23–24; 18:1–5 (3. århundre)
s. 109 (=Papyrus Oxyrhynchus 4448) Johannes 21:18–20; 21:23–35 (3. århundre)
0162 (=Papyrus Oxyrhynchus 847) Johannes 2:11-22. Sent på 3. eller 4. århundre. Boken The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av den på s. 632.
Sent på 3. eller tidlig på 4. århundre (ca. 300 e.Kr.) – 1999 – «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts».
0217 – Deler av Johannes 12:1 og muligens andre vers
Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre
Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre
Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.) og Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) inneholder hele Johannesevangeliet bortsett fra Johannes 7:53–8:11.
Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr. inneholder hele Johannesevangeliet bortsett fra Johannes 6:50–8:52.
Washington-kodeksen (4./5. århundre) har bevart hele Johannesevangeliet bortsett fra Johannes 14:25–16:7.
Sinaitic Syriac 4.–7. århundre
T (5. århundre) Johannes 3:13,15; 5:1,3; 6:36,47,52,58, sannsynligvis også andre vers.
Chester Beatty McAc1390 (sannsynligvis 4. århundre) fra Dishna (nær Nag Hamadi) inneholder Johannes 10:8–18:38 på sahidisk koptisk.
Cambridge 5./6. århundre
Armensk [Arm] fra det 5. århundre
Georgisk [Geo] fra det 5. århundre
Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre
Gotisk 493–555 e.Kr.
Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.
Merk at manuskripter frem til år 200 e.Kr. (s. 45, s. 52, s. 66, s. 75, s. 90) inneholder 855 av de 878 versene i Johannes-evangeliet (97 %). De omfatter versene 1:1–7:52; 8:12–14:30; 15:2–26; 16:2–4, 6–7, 10–33; 17:1–20:20; 20:22, 23, 25–31; 21:1–9, 12, 17. (men ikke 7:53–8:11).
Hvis man legger til vers fra Johannesevangeliet i Diatessaron (ca. 172 e.Kr.) som ikke finnes i manuskripter fra før 200 e.Kr., vil det gi 16 vers til: Johannes 14:31; 15:1; 15:27; 16:1,5; 16:8–9; 20:21,24; 21:10–11; 21:13–16. Dette omfatter alle versene i Johannesevangeliet bortsett fra 12.
Se www.BibleQuery.org/John Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Johannes.
Spørsmål: Hvilke vers og deler av vers i Johannes-evangeliet ble sitert av forfattere fra tiden før nikensk konsil (før år 325 e.Kr.)?
A: Før år 325 e.Kr. siterte kirkeforfattere rundt 96,7 % av versene i Johannes-evangeliet. Det utgjør 850,22 vers. Med andre ord er alle de 879 versene i Johannes-evangeliet sitert, bortsett fra 28,78 vers. Versene og delene av versene som ikke er sitert, er: Johannes 1:42f (2/22 ord); 4:3f (5/8 ord); 4:45a (16/26 ord); 5:2m (ikke 5, 4, ikke 7 ord); 6:1m (4, ikke 6, 2 ord); 6:5f (6/23 ord); 6:10m (7, ikke 7, 8 ord); 6:11; 6:19m (ikke 6, 14, ikke 2 ord); 6:20; 6:21a (7/18 ord); 6:22f (33/37 ord); 7:53; 8:1–11; 8:19a (1/26 ord); 8:25f (7/17 ord); 13:31a (5/17 ord); 13:38f (13/21 ord); 18:3; 18:11m (ikke 4, 5, ikke 11 ord); 18:25f (17/24 ord); 18:27; 18:38f (9 av 24 ord); 19:1; 19:3; 19:18f (12 av 15 ord); 19:38m (2, ikke 6 eller 4 ord); 20:20m (10, ikke 4 eller 3 ord).
Hvert vers eller del av vers som ikke er oppført her, ble sitert. Se www.bibleQuery.org/Bible/BibleCanon/EarlyChristianNTQuotes.xls for mer informasjon.