< Bibelspørsmål fra Hebreerbrevet

Spørsmål: Hvem skrev Hebreerbrevet?

Svar: I dag vet vi ikke hvem som skrev Hebreerbrevet. Fra selve boken vet vi seks ting om forfatteren:

1) Forfatteren refererer til «seg selv» i Hebreerbrevet 11:32; det greske ordet er i maskulin form, så forfatteren var en mann.

2) Hebreerbrevet 13:23 nevner Timoteus, så forfatteren kjente Timoteus (og var ikke Timoteus).

3) Hebreerbrevet 13:22–24 viser at leserne i den tidlige kirken visste hvem forfatteren var.

4) Forfatteren hadde omfattende kunnskap om Skriften (noe blant annet også Paulus hadde).

5) Forfatteren var en svært logisk og strukturert skribent (noe også Paulus var).

6) Forfatteren (eller forfatterne) skrev svært poetisk og veltalende, kanskje mer enn det vi ser i Paulus’ brev.

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Hebreerbrevet?

Svar: Hovedpoenget er «Kristus er bedre». Hebreerbrevet ble skrevet for å vise både kontinuiteten mellom Det gamle testamente og kristendommen, samt den nye, radikale forvandlingen under Kristus. Kristus er bedre enn mennesker, bedre enn engler, bedre enn loven og bedre enn ofrene.

Spørsmål: Siden de eneste bøkene som ble akseptert i Bibelen var de som var skrevet av øyenvitner, hvorfor er da Hebreerbrevet der? Ingen vet hvem som skrev Hebreerbrevet.

A: Dette stemmer ikke. Vi vet det ikke i dag, men de tidlige kristne visste det, noe den personlige bemerkningen i Hebreerbrevet 13:22–25 vitner om. Som en sidebemerkning henviser Klemens av Roma mange ganger til Hebreerbrevet i sitt brev til korinterne, skrevet 96–98 e.Kr. Vi står altså i gjeld til den tidlige kirken, ikke for å ha skrevet Skriften, men for å ha anerkjent Skriften.

Tertullian (208–220 e.Kr.) mente i *On Modesty*, kap. 20, s. 97, at Hebreerbrevet var skrevet av Barnabas, men det finnes ingen andre bevis for dette.

Origenes (225–254 e.Kr.) mente at Paulus skrev brevet til hebreerne, men han nevner også at andre var uenige.

Tidlige kristne som lærte at Paulus skrev Hebreerbrevet, var:

Irenaeus (182–188 e.Kr.)

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.)

Origenes (225–254 e.Kr.)

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.)

Adamantius (ca. 300 e.Kr.)

Athanasius (ca. 318 e.Kr.)

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) sier at Hebreerbrevet 13:8 ble skrevet av Paulus. Avsettelsen av Arius, kap. 3, s. 70

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (323–326 e.Kr.) sier at det var omstridt om Paulus skrev Hebreerbrevet eller ikke.

Athanasius (356–360 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 1:4 som skrevet av Paulus. Fire taler mot arianerne, tale 2, kap. 14, s. 348.

Athanasius (335 e.Kr.) sier at Hebreerbrevet er skrevet av Paulus. Festbrev 7, kap. 7, s. 526

Synopsis Scripturae Sacrae (350–370 e.Kr. eller det 5. århundre)

Gregorius av Nyssa (382–383 e.Kr.) sa at Paulus skrev Hebreerbrevet og henviser til Hebreerbrevet 5:5. Mot Eunomius, bok 6, kap. 2, s. 183

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) henviser til at Paulus skrev Hebreerbrevet. Om mysteriene, kap. 8.45, s. 323

Johannes Chrysostomos (før 407 e.Kr.) nevner at Paulus skrev til galaterne og hebreerne. «Kommentar til Filipperbrevet», preken 4, vers 30, s. 200

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) (underforstått) henviser til Hebreerbrevet 13:8 som skrevet av apostelen i «De syv bøkene», bok 5.6, s. 584, og til Hebreerbrevet 12:22–23 som skrevet av apostelen i «Den første konferansen med abbed Moses», kap. 14, s. 302

Blant kjetterne

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Spørsmål: Hva er det i Heb 1:1–3 som er sjokkerende, eller til og med skandaløst (bortsett fra på en positiv måte), ved det som står i disse versene?

Svar: Gud er til stede enda mye lenger unna oss enn selv den fjerneste galaksen. Han fyller himmelen med himmelens stjerner, som er minst like mange som sandkornene på strandkanten. Men legger Gud i det hele tatt merke til et støvkorn som kretser rundt et sandkorn, som vi liker å kalle verden? Man kunne tro at Gud har bedre ting å gjøre.

Så plutselig, pang, dukker Gud opp og står rett foran deg. Du kan høre Ham tydelig. Du kan se Ham, uten å bli blind eller dø. Du kan spørre Ham om hva som helst. Vil du vite hvordan himmelriket er? Vel, det kan være vanskelig for deg å forstå fullt ut, men la meg forklare det på en måte du kan forstå. Forresten, jeg er sulten, la oss gå og få oss litt fisk. Men vi har ingen fisk å gi bort; vi har ikke fanget noe hele natten. Det gjør ikke noe, denne gangen spanderer jeg.

Hvordan kan et vesen som er så mektig, så rent, så hellig, så «fremmed» for oss, ydmyke seg selv så mye at han kommer på besøk til oss som en av oss? Hvis du noen gang har lest om en konge eller en prins som forkledde seg som tigger og dro inn i byen for å besøke folket, er det ingenting sammenlignet med den avstanden i herlighet og ære som Jesus tilbakela ved å komme til denne jorden.

Spørsmål: Betyr Heb 1:2 at det ikke lenger finnes profeter?

Svar: Ja og nei, riktig forstått.

Ja, etter Kristus var det ikke lenger noen profeter i den gammeltestamentlige forstand, som ga oss bibelbøkene og utgjør en del av det fundamentet som kirken er bygget på i Efeserne 2:20.

Nei, i Det nye testamente fantes profetigaven fortsatt, jf. 1. Kor. 12:29; 14:4. Noen menn og kvinner som hadde denne gaven, nevnes i Apg. 21:9–10.

Spørsmål: I Hebreerbrevet 1:2, eksisterte Jesus i himmelen før han kom til jorden?

Svar: Ja, ifølge Hebreerbrevet 1:2, Johannes 1:1–3 og Jesu egne ord i Johannes 17:5. Jeg er ikke sikker på hva slags tydeligere bevis noen skulle tro at de trenger.

Kolosserne 1:15 «Sønnen [av Hans kjærlighet] er avbildet av den usynlige Gud, den førstefødte over hele skapelsen. For i Ham ble alle ting skapt, både det som er i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller herskere eller myndigheter. Alt ble skapt gjennom ham og for ham. Han er før alt annet, og i ham holder alt sammen. Og han er hodet for legemet, kirken; han er begynnelsen og den førstefødte blant de døde, for at han i alt skal ha forrang.»

Men at han ble Guds Sønn ved inkarnasjonen, benekter ikke at han var «hos Gud» i begynnelsen. (Joh 1:1-2,10,14-15)

Spørsmål: Siden Jesus i Heb 1:3 satte seg ved Guds Faders høyre hånd, beviser dette da at Faderen har en fysisk kropp?

Svar: Nei, ikke mer enn at høyre side av en bil beviser at en bil har hender. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Uttrykket «ved høyre hånd» betyr egentlig en æresplass.

2. «Til høyre» kan også referere til en fysisk posisjon. Selv om Gud fyller himmelen og jorden (Jeremia 23:23-24), har Gud Faderen også en lokal tilstedeværelse på sin trone (Åpenbaringen 4; 5:7).

3. Selv om Gud har en lokal tilstedeværelse, beviser ikke dette at Gud er bundet til en fysisk kropp eller har en fysisk kropp. Dette utelukker imidlertid ikke at Gud Faderen kan vise seg i hvilken som helst form Han ønsker, inkludert en flamme eller en fysisk kropp.

Se «When Cultists Ask», s. 283–284, for et annet svar.

Spørsmål: Siden Jesus i Heb 1:4 «ble» overlegen i forhold til englene, var han da ikke overlegen i forhold til englene før?

Svar: I himmelen var han overlegen i forhold til englene, slik Johannes 17:5 antyder. Men Jesus tømte seg selv da han kom til jorden, jf. Filipperne 2:7. Jesus ble midlertidig lavere enn englene, slik Hebreerbrevet 2:7,9 uttrykkelig sier. Nå viser Hebreerbrevet 1:4 at Faderen innvilget Jesu bønn i Johannes 17:5.

Spørsmål: Antyder Heb 1:5–6 at Kristus er en engel?

Svar: Nei, det viser faktisk det stikk motsatte, særlig i Hebreerbrevet 1:6–8 og Hebreerbrevet 2:16. Selv om den allmektige Gud hadde makt til å gi Kristus hvilken som helst natur Han ønsket, inkludert en engels natur, viser Hebreerbrevet 2:11, 14, 16–17 at Jesus ble inkarnert som et menneske, ikke som en engel.

Spørsmål: I Heb 1:6, siterer «la alle Guds engler tilbe ham» 5 Mos 32:43, siden den masoretiske teksten ikke har dette?

Svar: Ja. Teksten er klar i Hebreerbrevet 1:6. Den samme setningen eller en lignende finnes både i Dødehavsrullen 4Q44 av 5. Mosebok 32:43 og i Septuaginta av 5. Mosebok 32:43. Dette må være en manuskriptfeil som har sneket seg inn i den masoretiske teksten.

Spørsmål: I Heb 1:6, skal Jesus bare tilbes, eller betyr det greske ordet at englene bare «bøyde seg» for ham, slik noen Jehovas vitner lærer?

Svar: Argumentet for å tilbe Jesus basert på «proskuneo»: Engelske ord for tilbedelse brukes 76 ganger i Det nye testamente. (Jeg antar det er fordi de troende tilba mye.) Det greske ordet «proskuneo» brukes i alle unntatt 16 tilfeller.

P1. Blant annet «proskuneo» de fire himmelske skapningene Gud i Åpenbaringen 19:4.

P2. Man skal aldri «proskuneo» noen annen. Satan ba Jesus om å «proskuneo» ham i Matteus 4:9. Jesus svarte at man bare skal «proskuneo» Gud i Matteus 4:10. Engelen i Åpenbaringen 19:10 sa at man bare skal tilbe Gud. Alle som «proskuneo» dyret i Åpenbaringen 14:9, vil lide for det.

P3. Da Jesus siterte Det gamle testamente i Matteus 4:10 og Lukas 4:8, brukte han ordet proskuneo.

P4. Englene proskuneo Jesus i Hebreerbrevet 1:6

P5. Mange mennesker «proskuneo» Jesus, blant annet disiplene før Kristi oppstandelse (Matteus 14:33), de vise mennene (Matteus 2:2), en spedalsk (Matteus 8:2), en høvding (Matteus 9:18), disiplene etter Kristi oppstandelse (Matteus 28:9,17; Lukas 24:52), den besatte fra Gerasa (Markus 5:6), de romerske soldatene i spott (Markus 15:19)

P – Oppsummering: Det som himmelens engler gjør, det som disiplene og andre gjorde, og det som til og med de romerske soldatene gjorde i spott, er det riktig for Jesu etterfølgere å gjøre i oppriktighet.

Ordet proskuneo brukes imidlertid også om de fra Satans synagoge som faller ned for føttene til medlemmene av Filadelfia-menigheten i Åpenbaringen 3:9. Det kan hevdes at «proskuneo» i Matteus 15:25; 18:26 og 20:20 kanskje bare betyr å falle på kne foran noen.

Selv om «proskuneo» noen ganger bare kan bety å knele, er det det dominerende ordet for tilbedelse. For å toppe det hele oversatte selv Jehovas vitners egen «New World Translation» «proskuneo» i Hebreerbrevet 1:6 som «tilbedelse». Ifølge Jehovas vitners «Answered Verse by Verse» s. 100–101 gjaldt dette i versjonene av «New World Translation» fra 1953, 1960, 1961 og 1970. «Vakttårnet» endret dette til «å vise ærbødighet» fra og med revisjonen i 1971.

Hvis du mener at måten kristne utøver proskuneo overfor Jesus på er upassende, hvordan utøver du da proskuneo overfor Jesus?

Som en kvinne fra Jehovas vitner sa til meg på slutten av en lang diskusjon: Hun ville bøye seg for Jesus hvis han var her i dag, men siden han ikke var det, var det derfor hun ikke «proskuneo» ham. Jeg kunne forstå hennes synspunkt, hvis Jesus aldri var til stede for henne. Men i Matteus 18:20 sa Jesus at der to eller tre er samlet i hans navn, der er han midt blant dem. Så når vi er sammen, bør vi «proskuneo» Jesus. Videre viser Romerne 8:9–10 at alle som tilhører Kristus, har Kristi ånd i seg.

Videre viser Jehovas vitners «New World Translation» partiskhet her. Den oversetter «proskuneo» med «tilbe» når det brukes om Gud (Åpenbaringen 5:14; 7:11; 11:16; 19:4; Johannes 4:20 osv.), men hver gang det samme ordet brukes om Jesus, oversettes det som «bøyning» (Matteus 14:33; 28:9,17; Lukas 24:52; Hebreerne 1:6).

Likevel, uansett hvor sterkt «proskuneo»-argumentet er, har vi bare så vidt begynt med argumentene som viser at Jesus er Gud og verdig tilbedelse. Ytterligere punkter er «Tomas»-argumentet i drøftingen av Johannes 20:24–29, «ære»-argumentet i drøftingen av Johannes 5:23, «tilbedelse»-argumentet i drøftingen av Åpenbaringen 5:9–14, blant andre. Se *When Cultists Ask*, s. 284, for flere poeng om «proskuneo»-argumentet og andre argumenter.

Spørsmål: Betyr Heb 1:9 «Jesus som er Gud, Faderen som er din Gud», eller «Jesus, Faderen som er din Gud»?

Svar: Det er den første tolkningen, som henvender seg til Jesus. Det kan tolkes begge veier både på gresk og engelsk. Imidlertid sier *New International Bible Commentary*, s. 1507, at selv om grammatikken i både vers 8 og vers 9 er tvetydig, er det sikkert at intensjonen er «vokativ» (Jesus som er Gud, Faderen som er din Gud). Dette vet vi ved å sammenligne med den hebraiske teksten som dette siterer fra: Salme 45:6–7. Den jødiske oversetteren Aquilas oversettelse av Salme 45:7 lyder: «O Gud, din Gud har salvet deg».

Spørsmål: Hva ville Salme 110 bety for en jøde i Heb 1:13?

Svar: Deler av Salme 110 er sitert i Matteus 22:44; Markus 12:36-37; Lukas 20:42-44; Apostlenes gjerninger 2:34-35; Hebreerbrevet 1:13; 5:10, og blir grundig drøftet i Hebreerbrevet 7:1-28. Salme 110 ble sitert av tretten kirkeforfattere fra tiden før nikenskonsilet. Se for å se hva de sa. De jødiske forfatterne av Midrash Tehillim og Kommentar til Salmene (200–500 e.Kr.) anerkjente Salme 110 som messiansk.

Spørsmål: Hvordan skal vi forholde oss til englene i Heb 1:14?

Svar: Her er fem sentrale punkter om vårt nåværende og fremtidige forhold til englene.

Vi skal dømme engler (1. Kor. 6:3)

Vi skal ikke baktale himmelske vesener, verken engler eller demoner. (Judas 8–10)

Engler tjener oss (Hebreerne 1:14)

Det kan hende vi uten å vite det har hatt engler som gjester (Hebreerbrevet 13:2)

Vi må ikke tilbe engler (Kolosserne 2:18); vi skal bare være hengivne til Jesus (2. Korinterbrev 11:2)

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Hebreerbrevet 2, utover Jesu store verk og opphøyde stilling?

Svar: Det er ikke bare Jesu storhet, men snarere den lange veien han gikk for vår skyld. I Hebreerbrevet 1 var Jesus overlegen som Guds Sønn, og i Hebreerbrevet 2 er Jesus overlegen som Menneskesønnen. For å bruke en geografisk analogi: Det er ikke bare at Jesus er høyere enn Himalaya. Snarere var han opprinnelig høyere enn Himalaya, reiste helt ned til Marianergraven på bunnen av Stillehavet for vår skyld, for å føre oss opp til Himalaya sammen med ham.

Bak dette ligger selvfølgelig formålet med hele boken, som er angitt i Hebreerbrevet 2:1f: ikke la dere drive bort.

Spørsmål: Hvordan driver noen som følger Kristus bort i Heb 2:1?

Svar: Selv om noen faller fra på en katastrofal måte på grunn av en plutselig hendelse, er det ikke det ordet «glide bort» betyr. Dette greske ordet, pararyomen, finnes bare her i Det nye testamente og i Ordspråkene 3:21 i den greske Septuaginta-oversettelsen av Det gamle testamente. Dette refererer til en gradvis bevegelse bort som kanskje er liten i begynnelsen, men som til slutt kan være langt unna. Tenk på en ring som stille og rolig glir ned til enden av fingeren din, og deretter av, for så å havne mange mil unna. Vi har et ansvar for å passe på at vi ikke engang begynner å glide bort.

Spørsmål: Skal vi i Heb 2:2 adlyde ord som er talt av engler, eller ikke?

Svar: Ja og nei, riktig forstått. Ja, folk i Bibelen lyttet til Guds lydige engler, fordi de overbrakte budskap fra Gud. Nei, vi skal ikke ta hensyn til det onde, falne engler lærer (Galaterbrevet 1:8; 1. Johannesbrev 4:1-3). Satan selv kan forkle seg som en lysets engel (2. Korinterbrev 11:14-15). Imidlertid ble Moseloven gitt gjennom engler i henhold til 5. Mosebok 33:2 (Septuaginta), Apostlenes gjerninger 7:53 og Galaterbrevet 3:19. Josefus nevner også dette i «Jødenes antikviteter», bok 15, kap. 136.

Spørsmål: I Heb 2:2-3, mener du at det å ignorere evangeliet ikke er like ille, like ille eller verre enn å ignorere loven fra Moses’ tid til Kristus?

A: I Hebreerbrevet 2:2–3 står det at siden evangeliet er større enn loven, er det verre å nekte å ta imot det enn å nekte å ta imot Moseloven. Det greske ordet «vi» betyr litt mer enn bare «vi». Det er nesten som «ikke dem, men vi».

Q: I Heb 2:3, hva er forskjellen mellom å avvise frelsen gjennom Kristus og å ignorere den?

A: I Hebreerbrevet 2:4 kan ordet «ulike» i «under» ha en levende betydning av «ulike farger», dvs. vanskelig å ignorere. Å avvise det betyr at en person har bestemt seg for å gå i motsatt retning, og i det minste på det tidspunktet har lukket døren for det. Å ignorere det betyr å verken bevege seg mot eller bort fra det, og muligens la døren stå åpen for det på det tidspunktet. Til syvende og sist er det imidlertid ingen forskjell; hvis du velger å ikke ta imot denne frelsen, finnes det ingen annen vei til himmelen (Joh 14:6; Apg 4:12). Men selv om en person fullstendig har avvist evangeliet, kan Gud senere myke opp hjertet hans, slik at han kan omvende seg, angre og ta imot det senere, slik Saulus fra Tarsus gjorde.

Spørsmål: Siden Jesus i Heb 2:6 er Guds «førstefødte», er Jesus da et skapt vesen? Vi skal ikke tilbe skapte vesener, slik Rom 1:25 sier.

Svar: Forholdet mellom far og sønn er viktig for vår forståelse av begrepet «førstefødt». Det er to sannheter å forstå i svaret.

1. Tenk på denne analogien: «Får» mennesker barn, eller kjøper de dem ferdig skapt i en butikk? Den enbårne Sønnens guddommelige natur er ikke mer skapt av Faderen enn at mennesker «skaper» barn.

2. Sønnens menneskelighet ble skapt av Gud, og vi kaller ham den førstefødte både fordi han er den første i rang og den første som ble oppreist (1. Kor. 15:20). Det er feil å bruke begrepet «førstefødt» for å benekte den første sannheten: Jesus er den førstefødte i ære, men han er også den «enbårne» (Joh. 3:16).

At det andre punktet er sant, beviser ikke at det første punktet er usant. Jesus eksisterte før alle skapte vesener, slik 1. Johannes 1 viser.

Spørsmål: I Heb 2:6–9, refererer dette sitatet fra Sal 8 til mennesker, troende eller Jesus?

Svar: Det refererer først og fremst til «Menneskesønnen», det vil si til Jesus. Men troende skal regjere sammen med Kristus, så det refererer i andre rekke også til troende.

Spørsmål: I Heb 2:9, hvordan var Jesus lavere enn englene?

Svar: Dette kan ha virket merkelig også for englene. Vi må se på dette i sammenheng med da, da og nå.

Opprinnelig: Etter å ha skapt alle ting i Hebreerbrevet 1:2, hadde Jesus herlighet hos Faderen i himmelen ifølge Johannes 17:5.

Ved inkarnasjonen forteller Filipperne 2:5–8 oss hvilke store ting Jesus gjorde før han kom til jorden. Jesus tømte seg selv og ble mindre mektig enn englene her på jorden. Hebreerbrevet4:15 og 5:7–8 gir litt mer detaljer om hva Jesus gjennomgikk mens han var på jorden.

Nå er Jesus mye større enn englene, slik Hebreerbrevet 1:4-8 og 2:7 viser. Johannes 17:5, Filipperne 2:9-11 og Åpenbaringen 5:11-14 forteller hva som skjedde etter at Jesus steg opp til himmelen.
Hvem ville gi avkall på alt det Jesus ga avkall på, med bare tillit og tro på at han ville få det tilbake? Bare noen som mente at menneskene han ofret seg for, var verdt det. Jeg antar man kan si at Jesus måtte være Gud, for ingen ville ha gjort det for oss, med mindre de hadde et hjerte på størrelse med Guds!

Spørsmål: Siden Jesus i Heb 2:9 smakte døden for alle, hvorfor blir da ikke alle frelst? Blir soningen for noen mennesker betalt to ganger, én gang av dem selv og én gang av Jesus?

Svar: Kalvinister som John Owen har stilt dette spørsmålet. Owen konkluderte med at, siden

1. Kristi offer er fullstendig soning for alle synder, inkludert vantro [for dem som soningen gjelder].

2. vil ikke alle bli frelst; noen vil ikke komme til himmelen.

3. Derfor var Kristi offer ikke for alle [Gud sørget ikke for en vei for de ikke-utvalgte til å få sine synder tilgitt og komme til himmelen].

[Min kommentar til dette synet er: født som håpløse syndere uten utvei, var det til syvende og sist ikke deres skyld at de havnet i helvete; dette legger ansvaret utelukkende på deres Skapers skuldre.]

Det er interessant at noen som stiller dette spørsmålet, ikke har noe problem med «dobbel skyld», og sier at menneskeheten bærer skylden for Adams synd i tillegg til Adam selv. Uansett er Owens spørsmål fortsatt berettiget. Alle bør være enige om at

1. Gud krever at det kun betales én gang

2. Men den soningen må betales

Jesus sørget for betaling for alle, men han tvang ikke gjennom betaling for alle, så betalingen ble ikke anvendt på alle. Med andre ord: Hvis en fattigmann har en gjeld på en million dollar, og en millionær i sin godhet gir ham en koffert fylt med en million dollar, og den fattige mannen brenner kofferten, er den fattige mannen fortsatt fullt ansvarlig for gjelden, selv om millionæren betalte for den. Betalingen ble sørget for, men ingen betaling ble tilregnet. Så jeg vil svare på Owens trilemma på denne måten.

1. Kristi offer er fullstendig betaling for alle synder, inkludert vantro [for dem som betalingen gjelder].

2. Ikke alle vil bli frelst; noen vil ikke komme til himmelen.

3. Derfor ble Kristi offer ikke anvendt på alle [dvs. Gud tvang ikke Kristi offer til å være betaling for dem som avviste det].

4. Til syvende og sist var det deres skyld, ikke Guds, at Kristi betaling ikke ble tilregnet dem.

I tillegg til denne uformelle analogien, følger her den faktiske, autoritative bibelske læren.

Hebreerne 4:2 «For også vi har fått evangeliet forkynt, akkurat som de; men budskapet de hørte, hadde ingen verdi for dem, fordi de som hørte det, ikke forbandt det med tro.» (NIV) Det står ikke at det var fordi Jesus ikke døde for dem, men fordi de ikke forbandt det med tro.

1. Johannes 2:2 «Han [Jesus Kristus] selv er soningsofferet for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens synder.» (BSB)

1 Timoteus 2:4-6 «Han [Gud] vil at alle skal bli frelst og komme til erkjennelse av sannheten. For det er én Gud, og det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som løsepenge for alle – det vitnesbyrdet som ble gitt på det rette tidspunktet.» (BSB)

Spørsmål: Hva er det som er uvanlig ved uttrykket «leder/grunnlegger av vår tro» i Heb 2:10 og 12:2?

Svar: Ordet for «leder/opphavsmann», archegos på gresk, er usedvanlig vanskelig å oversette til engelsk. Det betyr på en måte «leder», «forfatter» eller «pioner», men disse ordene er ikke sterke nok til å fange ordets egentlige betydning. Betydningen omfatter samtidig «opphavsmann», «grunnlegger», «pioner» og «leder». Ordet omfatter både begrepene «den avgjørende initiativtakeren» og «den heroiske lederen». Man kan også tenke på Jesus som «banebryteren» eller «veiviseren», bortsett fra at det ikke er riktig; Jesus fant ikke bare veien, men Han er Veien, og den eneste Veien (Joh 14:6; Apg 4:12).

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus egentlig lide i Heb 2:10,18, siden han er Gud?

Svar: Jesus er 100 % Gud og 100 % menneske. Men Jesus var ikke bare et halvt menneske, han var 100 % menneske og i stand til å lide akkurat som et menneske, fordi Jesus var like menneskelig som oss. Imidlertid er Jesus også like mye Gud som Gud Fader. De nøyaktige detaljene om hvordan disse to sidene ved Jesus forholder seg til hverandre, er forblitt et mysterium. Men vi kan vite noen ting innenfor rammene av det Bibelen lærer.

Jesus på jorden var én person, med én vilje. Han var ikke to personer, og ikke to viljer, i én kropp. Det fantes en alvorlig villfarelse kalt nestorianisme, som lærte at Kristus var to personer. Det kan diskuteres hvor langt unna sannheten Nestorius var, men nestorianerne etter ham gikk enda lenger og fulgte også pelagianismen. Mange nestorianere evangeliserte i Kina. Til slutt ble de forvist fra det kinesiske keiserriket, og mange dro nordover og omvendte en mongolsk stamme. Senere ble denne mongolske stammen utryddet av andre mongoler. Det var mange nestorianere i Sentral-Asia, men mange av dem ble utryddet av muslimen Tamerlan og andre blodtørstige erobrere.

Jesu guddommelige natur gjorde ikke hans menneskelige natur ubetydelig. Hans lidelser var reelle, ikke bare tilsynelatende. En alvorlig villfarelse, kalt monofysitisme, lærer at Kristi menneskelige og guddommelige naturer til sammen er omtrent som å helle en teskje te i havet. Monofysitter kalles i dag koptere.

Spørsmål: I Heb 2:10,18 står det at siden Jesus allerede var fullkommen, hvordan kunne han da bli fullkommen gjennom lidelse?

Svar: Jesus var ikke ufullkommen før dette tidspunktet. Det greske ordet for «fullkommen», teleiusai, som kommer fra teleo, betyr å fullføre, gjennomføre eller fullbyrde. Jesus hadde et oppdrag å fullføre, noe han gjorde.

Spørsmål: I Heb 2:11–14,17: Hvis vi er brødre og ett med Jesus, vil vi da ha den samme naturen som Jesus har?

Svar: Vi har den samme menneskelige naturen som Jesus har, og vi vil ha den samme syndfrie menneskelige naturen i himmelen. Vi har imidlertid ikke, og vil aldri ha, Jesu guddommelighet. 2. Petersbrev 1:4 sier at vi skal få del i den guddommelige naturen, men dette refererer til det Kristus har gitt oss, ikke til det vi iboende har.

Spørsmål: Hvordan satte Jesus sin lit til Faderen i Heb 2:13, og hvordan bør vi gjøre det?

Svar: På jorden ydmyket Jesus seg midlertidig og ga avkall på noe av sin herlighet, slik Johannes 17:5 viser. Jesus stolte på Faderens vei, selv da han visste at den ville føre ham til døden. I Johannes 17:5 stolte Jesus på at Faderen ville gjenopprette den herligheten han hadde hatt før.

Spørsmål: I Heb 2:13–14: Er vi Kristi barn, eller Kristi brødre som det står i Heb 2:11–14,17, eller Kristi brud som det står i Ef5:25 –33 og Åp 21:2?

Svar: Alt det ovennevnte. Begrepene barn, brødre og brud er metaforer som forsøker å beskrive vårt nære forhold til Kristus delvis. Alle troende, både menn og kvinner, er som brødre og Kristi brud.

Spørsmål: Har djevelen dødsmakten i Heb 2:14, eller har Gud all makt i Ef 1:11–22?

Svar: Før dette spørsmålet kan besvares, må vi først forstå to ting.

Guds suverenitet

Alt det Gud bestemmer, skjer, og ingenting skjer uten at Gud tillater det.

1. Alt som Gud bestemmer, skjer. Jesaja 14:24,27; 43:13; 55:11; Johannes 10:29; Hebreerne 6:17; Matteus 28:18. Noen eksempler er Daniel 9:26;11:27 , 35,36; 12:1

2. Gud vet og ser alt. 1. Johannes 3:20; Salme 139; Ordspråkene 5:21; 15:3; Hebreerne 4:13; Jesaja 46:10

3. Gud gjør som Han vil. Matteus 20:15; Salme 115:3; 135:6; Romerne 9:20; Daniel 4:35

4. Ingenting er for vanskelig for Gud. 1. Mosebok 18:14; Job 42:2; Jeremia 32:17; Matteus 19:26

5. Gud hersker over alt. Salme 103:19 [hersker, ikke styrer mekanisk]

6. Ingenting skjer uten at Gud tillater det, slik Job 1:12; 2:6; Jakob 4:15 viser.

7. Hver beslutning som tas ved «loddtrekning» kommer fra Herren. Ordspråkene 16:33

8. Alle ting virker sammen til Guds gode vilje. – Romerne 8:28; Efeserne 1:11; Ordspråkene 16:4

9. Ingen kan med hell hindre Guds bestemmelser, slik Jesaja 43:13 og Romerne 11:29 viser.

10. Mange klarer å motstå Guds befalte/ønskede vilje. Apostlenes gjerninger7:39 , 51;4:11 ;13:46 ; 14:2; 2 Kor 6:1

11. Mennesker gjør motstand, men ingen lykkes til slutt – bare spør Jona.

Gud kan delegere suverenitet

Gud har friheten til å velge å delegere en liten del av sin suverenitet, for en tid og innenfor visse grenser, til andre. Gud ble ikke tvunget til å skape roboter.

1. Noen mennesker tror at ingenting skjer uten at Gud uttrykkelig har bestemt det. – Det er faktisk ingen vers som sier dette.

2. Noen ting «falt ikke Gud inn» – Jeremia 19:5; 32:35

3. Troende kan gjøre noen gode ting på eget initiativ. 2. Korinterbrev 8:17

4. Noen ting gjør Gud svært vred. Jeremia 5:29; 8:19; 12:8; Esekiel 8:6

5. Noen ting knuser Guds hjerte. Lukas 19:41–44; Matteus 23:37–39; Jeremia 4:19–22; 9:1

Djevelen har makt til å kreve døden. Men til slutt endret dette seg, da Kristus nå har nøklene til døden og dødsriket i Åpenbaringen 1:18.

Spørsmål: Kunne Jesus i Hebreerbrevet 2:16-17 ha gitt etter for fristelsen og syndet?

Svar: I likhet med Adam og Eva ble ikke Jesus født med en syndig natur. Likevel hadde Jesus, i likhet med Adam og Eva, full evne til å synde hvis han hadde ønsket det.

Fristelsens angrep var reelt, men Jesus ville ikke ha gitt etter. Satans angrep på Jesus minner litt om nyhetshistorien for noen år siden om en psykisk syk japansk kampsportsekspert som snek seg inn i en dyrehage for å angripe en isbjørn på 800 pund. Han ble reddet av dyrepasserne som bedøvet bjørnen. Fra sykehussengen sin ønsket han at verden skulle vite at «alle hans slag ikke hadde noen virkning». Han var i en desperat kamp med isbjørnen, men isbjørnen var ikke i en desperat kamp med ham. På samme måte hadde Satans angrep ingen virkning på Jesus.

Se også drøftingen av Matteus 4:1–11 for mer informasjon.

Spørsmål: I Heb 2:16–18 og Heb 4:15, uavhengig av om Jesus kunne ha syndet, hvordan kunne han da bli fristet? Jakob 1:13 sier at Gud ikke kan fristes til det onde.

Svar: Seks punkter å ta i betraktning i svaret.

1. En av Guds guddommelige egenskaper er at Gud ikke kan bli fristet av det onde (Jakob1:13 ).

2. Jesus er Gud (Joh20:28 ; Hebreerne 1:9,11).

3. Men Jesus hadde også en menneskelig natur. (Hebreerne 2:14-17)

4. Jesus tømte seg selv for mange guddommelige egenskaper for å komme til jorden (Filipperne 2:5-7; Johannes 17:5).

5. Bibelen forteller oss ikke nøyaktig hvordan Jesus tømte seg selv, bare at han gjorde det.

6. På samme måte som man kan teste 100 % rent vann for urenheter, selv om testen ikke vil finne noe, kunne Satan teste Kristus for synd.

Spørsmål: I Heb 2:17 står det at Jesus var lik oss på alle måter. Hvordan kunne da Jesus være Gud?

Svar: Jesus tømte seg midlertidig for mange av sine guddommelige egenskaper i Filipperne 2:6–7 og Johannes 17:5. Forfatteren av Hebreerbrevet mente åpenbart ikke at Jesus ikke kunne være noe mer enn et menneske, ellers ville han ikke ha vist at Jesus var Gud i Hebreerbrevet 1:8–9 og Hebreerbrevet 3:1–6. Se også drøftingen av Filipperne 2:6–9 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor måtte Jesus være fullt ut menneske i Heb 2:17-18? Noen tenker kanskje at siden Jesus også var Gud, sto han over menneskelige svakheter.

Svar: Det er to grunner som utfyller hverandre: for det første for å leve, forstå og oppleve hvordan det er å være menneske (Hebreerbrevet2:18 ), og for det andre for å være menneske for å kunne være et offer for alle (Hebreerbrevet2:17 ).

Hebreerbrevet 2:17 sier at Jesus måtte være menneske, lik sine brødre på alle måter, for å være vår yppersteprest. Hebreerbrevet 2:16 sier at det ikke var engler han hjalp, men mennesker.

Hebreerbrevet 2:18: Du kjenner kanskje folk som har problemer med å forholde seg til Gud fordi «Han forstår ikke hvordan det er å være menneske.» Men i sin menneskelighet opplevde Jesus hele spekteret av følelser som du og jeg gjør. Det finnes mange eksempler i evangeliene som viser oss at Jesus opplevde menneskelige følelser. Han var barmhjertig overfor mennesker, han følte vrede mot dem som var harde av hjertet (Markus 3:5) og indignasjon (Markus 10:14), og han var forundret og sukket over vantro (Markus 6:6; 8:12), men han elsket også den unge mannen (Markus 10:21). Da timen for arrestasjonen nærmet seg, følte Jesus seg engstelig og nedstemt (Matteus 26:37). Da han kom til Lasarus’ grav, gråt han over sin kjære venn (Johannes 11:35).

Like mye som Jesus brukte tid på å tjene folkemengdene, følte han også behov for å være alene (Markus 6:31; 7:17; 7:24 og 9:30). På samme måte var han sulten etter sin ensomme faste i ørkenen (Matteus 4:2), og han forsto hvor sultne folkemengdene var som han ga mat til. Jesus ble utsatt for fristelser: Djevelen tilbød ham alle verdens riker og hånet Jesus ved å be ham bevise sin guddommelighet ved å kaste seg ned fra tempelvingen. Selv djevelen trodde at Jesus kunne fristes på grunn av sin menneskelighet (og djevelen hadde kjent Kristus i hans eksistens før inkarnasjonen, før syndefallet). Og mens Jesus hang på korset (nesten slått og pisket til døde), ble han igjen fristet til å «komme ned» for å redde seg selv.

Hadde det ikke vært for at Gud lever blant oss som et fullverdig menneske, kunne vi kanskje si at Gud ikke forstår hvordan det er å være menneske. Men Jesus opplevde menneskehetens fulle bredde, og derfor kan han forholde seg til våre behov og følelser – han vet på det mest personlige plan hva det vil si å være menneske.

(bidrag fra Mark Dumdei)

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) uttrykte seg på lignende måte: «Men hvis Han ikke hadde antatt et menneskelig legeme, ville Han ikke ha vært i stand til å praktisere det Han lærte – nemlig å ikke bli vred, ikke begjære rikdom, ikke la seg opphisse av begjær, ikke frykte smerte og forakte døden. Disse tingene er helt klart dyder, men de kan ikke utøves uten kjøtt. Derfor antok Han en kropp av denne grunn: Siden Han lærte at kjøttets begjær må overvinnes, kunne Han selv først praktisere det, slik at ingen kunne påberope seg kjøttets svakhet som en unnskyldning.» Epitome til De guddommelige institusjoner, kap. 50, s. 242.

Oppsummert måtte Jesus være 100 % menneske for å være et sonoffer for våre synder, men Han var også 100 % Gud for å være syndfri og frelse oss. Vår mellommann måtte være fullt ut Gud og fullt ut menneske.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Heb 2:17 være fullt ut menneske, siden han ikke ble født av en menneskelig far?

Svar: Johannes av Damaskus besvarte dette (704–736 e.Kr.). Han sa at Adam, Eva og Set hadde tre forskjellige måter å bli til på, men likevel var alle fullt ut mennesker. At Jesus ble født av jomfru Maria, utelukker derfor heller ikke at han er fullt ut menneske. Se boken «Forklaring av den ortodokse troen», bind 1, kap. 8, s. 8, av Johannes av Damaskus for mer informasjon.

Spørsmål: I Heb 2:17, er det at Jesus er både Gud og menneske en midlertidig tilstand, eller vil det vare evig?

Svar: At Jesus er både menneske og Gud, vil vare for alltid, fordi det står i Hebreerbrevet 13:8: «Jesus Kristus er den samme i går, i dag og til evig tid.» Når Jesus kommer tilbake, vil han fortsatt bli kalt «Menneskesønnen» i Matteus 26:64.

Spørsmål: I Heb 2:18, var Jesus virkelig Gud, siden Jak 1:13 sier at Gud ikke kan bli fristet?

Svar: Hvis Jesus bare var Gud, ville han være «uforsøkelig», noe teologer også kaller «feilfri». Alle kristne er enige om at djevelen prøvde å friste Kristus, og at Kristus aldri syndet, men noen teologer, som Charles Hodge, sa at det var mulig at Kristus kunne ha syndet, ellers ville fristelsene ikke ha vært ekte. Andre teologer, som William Shedd, sier at fristelsene var reelle, men at det likevel var umulig for Kristus å synde. John Walvoord sier at Shedd har rett, fordi akkurat som en robåt virkelig kan angripe et slagskip, er slagskipet ikke i fare for å synke på grunn av robåten. Se for mer informasjon.

Spørsmål: I Heb 3:2,5,6 var både Jesus og Moses menn som var trofaste; trofasthet er en av de ni delene av Åndens frukt i Galaterbrevet 5:22b. Men hva er egentlig trofasthet?

Svar: Det er én ting å ende opp med å gjøre det du ble befalt, betrodd eller visste at du skulle gjøre. Men kan man stole på at du vil gjøre det du ble pålagt å gjøre? Kan man regne med deg, selv om vanskeligheter, lidelse eller forfølgelse kommer i veien? Det er trofasthet.

Spørsmål: Sier Heb 3:3-4 at Jesus er Gud?

Svar: – Absolutt, siden Gud bygde huset, og Jesus er byggmesteren.

Spørsmål: Viser Heb 3:6, Heb 3:14 og Esek 3:17–21 at ekte troende kan miste sin frelse?

Svar: Modne, gudfryktige kristne er uenige om dette.

Kristne som sier at mennesker ikke kan miste sin frelse, vil hevde at de som trodde en stund og falt fra, aldri «hadde del i Kristus», noe som fremgår av at de «ikke holdt fast ved sitt mot».

Kristne som sier at mennesker kan miste sin frelse, må si at de pleide å ha del i Kristus, men ikke lenger har det, fordi de «ikke holdt fast ved sitt mot».

Uansett bør alle kristne kunne være enige om at Guds kunnskap om en persons skjebne, allerede før vedkommende ble født, ikke endrer seg. Derfor kan en av de utvalgte aldri bli en av de forkastede (de ikke-utvalgte), siden Guds kunnskap er fullkommen. Alle bør også være enige om at det finnes noen som kan virke frelste, men som vender seg bort fra Gud og aldri vender tilbake.

Se også drøftingen av Hebreerbrevet 6:4–12 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan skiller denne andre advarselen i Hebreerbrevet 3:7–11 seg fra den første advarselen i Hebreerbrevet 2:1–3? Trenger folk to typer advarsler i dag?

Svar: Dette er ikke falske advarsler, men skriftsteder vi må ta på alvor. Hebreerbrevet 2:1–3 advarer mot å uforvarende drive bort og ignorere Gud. Dette står i motsetning til å forherde seg og bevisst vende seg bort fra Gud. Ofte kan det første føre til det andre.

Spørsmål: Hvordan forholder prøvelsen i ørkenen seg til leserne av Hebreerbrevet i Heb 3:7–4:7?

Svar: Etter at de tolv speiderne kom tilbake fra Kanaan, sto israelittene i ørkenen overfor et avgjørende valg om de skulle stole på Gud eller ikke. Den generasjonen sviktet, og Gud sa at ingen fra den generasjonen, bortsett fra Kaleb og Josva, ville få lov til å komme inn i det lovede landet.

På samme måte står leserne av Hebreerbrevet overfor et lignende valg. Til tross for eventuelle vanskeligheter eller forfølgelse står vi overfor et valg om vi skal gå videre med Gud eller ikke.

Spørsmål: Hvordan kunne alle i den generasjonen, ifølge Heb 3:10, unngå å kjenne Guds veier og dø i synd?

Svar: Å tolke Bibelen bokstavelig betyr ikke at vi ikke også kan se at Gud noen ganger snakker i generelle vendinger. Gud snakket om den generasjonen av israelitter generelt. Men Skriften gjør det klart at alle i den generasjonen ville dø i ørkenen, bortsett fra Josva, Kaleb og folk i den yngre generasjonen.

Spørsmål: I Heb 3:12, kan folk vende seg bort fra den levende Gud?

Svar: Ja, selvfølgelig. 1. Johannes 2:19 nevner dem som gikk ut fra oss fordi de egentlig aldri var en del av oss. Ekte troende, som David og Salomo, kan falle bort i synd i en periode og deretter vende tilbake.

Når det gjelder spørsmålet om ekte kristne kan falle fra troen for godt, miste sin frelse og havne i helvete, kan du se drøftelsen av Efeserne 1:14 og Hebreerne 6:4–10 for mer informasjon.

Spørsmål: I Heb 3:13, på hvilke måter kan synden forherde?

Svar: Synd og mennesker kan forherde seg selv i en ond sirkel. I Hebreerbrevet 3:13 forherder synden, men i Hebreerbrevet 3:8,15 forherder menneskene seg selv. Synd kan forherde på minst fem måter.

1) Når man ofte gjentar den samme synden, blir den synden «kjent» og behagelig, mens den egentlig burde være avskyelig og fremmed for den kristne.

2) Den kan avkjøle hjertet ditt overfor Gud. Du kan miste din ærefrykt for Gud og ta Guds velsignelser for gitt. Vedvarende synd kan til slutt rokke ved troen din.

3) Synd kan motløse folk og friste dem til å gi opp.

4) Det kan såre og forherde andre når de ser at du er en troende, men likevel tolererer synden i deg selv, slik at de tenker at det kanskje ikke er så ille for dem å være tolerante overfor synd. Synd virker ikke så alvorlig hvis de ser at du gjør det.

5) Det kan vende folk bort fra Kristus, fordi de tenker at hvis det er slik kristne oppfører seg, vil de ikke være en del av det.

Spørsmål: I Heb 3:19, hva var den ene tingen som hindret israelittene i Moses’ generasjon fra å nyte det lovede landet? Hvordan hindrer det ikke bare vantro, men også noen troende, fra å motta Guds velsignelser i dag?

Svar: Det er interessant at Hebreerbrevet 3:19 ikke nevner ulydighet, men snarere vantro. Selv om deres ulydighet var alvorlig, var den egentlige årsaken at de valgte å ikke stole på og tro på Gud og hans gode forsyn for dem. Fra Guds synspunkt var de vantro og ulydige, og dermed var de ikke nyttige.

Spørsmål: Hva sier advarselen i Heb 4:1-2 egentlig?

Svar: Selv om noen oversettelser sier «la oss passe på at», er en mer bokstavelig gjengivelse «la oss frykte at».

Spørsmål: I Heb 4:2, bør dette oversettes med «de forente det ikke med tro» eller «uten å ha blitt blandet med tro»?

A: Det er variasjoner i de greske tekstene her, og det finnes tre hovedmåter å oversette det på. Det koker til slutt ned til to måter, og det avhenger av om det greske ordet «forener/forbinder» står i entall eller flertall. Hvis det er entall, var mangelen at det hørte ikke ble forenet med tro. Hvis det var flertall, var problemet at det ikke ble forenet med dem. Ulike greske manuskripter har det forskjellig.

Entall a) «de forenet det ikke med tro» – Harclean-syrisk. Med andre ord klarte ikke tilhørerne å forene budskapet med tro.

Entall b) «[det] hadde ikke blitt blandet med tro». Sinaiticus, Johannes Chrysostomos, Wolfenbüttel (500-tallet), georgisk. Med andre ord klarte ikke budskapet og troen å bli forenet på grunn av en uspesifisert årsak.

Akkusativ flertall) «for de sluttet seg ikke til dem som hørte det i tro.» s. 13? (spørsmålstegnet betyr at det ser slik ut, men det er ikke sikkert), s. 46, (Alexandrinus), Vaticanus, Ephraemi Rescriptus, Bezae Cantabrigiensis, etiopisk, bysantinsk, armensk, palestinsk syrisk (6. århundre). Med andre ord forente de seg ikke med Guds folk, som hørte budskapet i tro.

Spørsmål: I Heb 4:3a, 8–11, hvordan er troende i dag i Guds sabbatshvile?

Svar: For dem som tar imot Jesus som sin Herre og Frelser, gir Jesus oss hvile fra å prøve å arbeide oss frem til himmelen. Vi går inn i denne hvilen allerede nå på jorden, men vi vil også få den endelige hvilen i himmelen.

Spørsmål: I Heb 4:3b, 5–6: Hvorfor kom noen aldri inn i Guds hvile, selv om de holdt sabbaten?

Svar: De holdt sabbaten, men de trodde ikke på å følge Gud og stole på at Han ville sørge for dem. Hvis vi gjør de riktige tingene, men ikke ut fra tro, behager vi heller ikke Gud, slik Hebreerbrevet 11:6 viser.

Spørsmål: Hva er det uvanlige ved ordet sabbatismos («sabbatshvile») i Heb 4:9?

Svar: Dette er et enkelt gresk ord, og det finnes ikke i noen gresk litteratur før Hebreerbrevet. Det er svært sannsynlig at forfatteren selv fant på dette ordet.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom «sjel» og «ånd» i Heb 4:12?

Svar: Kristne er uenige om hva de skal legge vekt på når det gjelder menneskets natur. Her er tre ulike teorier om hva som vektlegges:

Tredelt: Mennesker har en kropp, en sjel og en ånd. Kroppen består av kjøtt, kjemiske stoffer og elektriske signaler. Sjelen har intelligens, følelser og vilje. Ånden har samvittighet og andre aspekter.

Todelt: Mennesker har en materiell del og en ikke-materiell del. Sjelen og ånden er forskjellige, men de er sammenvevd, omtrent slik benmargen er sammenvevd i et benettverk i enden av arm- og benbeina våre. Boken *Now That’s a Good Question*, s. 237–240, drøfter begge synspunktene og går inn for det todelte synet.

Integrert: Selv om det finnes tre ting – kropp, sjel og ånd – er samspillet mellom de tre så stort at den samvirkende helheten er viktigere enn de tre adskilte delene.

Spørsmål: I Heb 4:15, hvilke andre vers viser at Jesus var uten synd?

Svar: Vers som viser at Jesus var uten synd, er:

Joh 8:46 «Hvem av dere kan bevise at jeg har syndet? Hvis jeg taler sannheten, hvorfor tror dere meg ikke?»

2. Korinterbrev 5:21 «Gud gjorde ham som ikke kjente synd, til synd for vår skyld, …»

Hebreerne 4:15 «… men vi har en som ble fristet på alle måter som vi, men likevel var uten synd.»

1. Petersbrev 1:19 «… et lam uten lyte og uten flekk.»

1. Petersbrev 2:22 sier at Jesus ikke begikk noen synd.

1. Johannes 3:5 sier at Jesus ikke hadde noen synd.

(Sitat fra Berean Standard Bible)

Spørsmål: Hva er uvanlig ved dette avsnittet i Heb 5:1-10?

Svar: Akkurat som moderne litteratur bruker ulike litterære teknikker, er kiasme en gammel litterær teknikk som ofte ble brukt i antikkens skrifter, blant annet i de latinske skriftene til den romerske forfatteren Cicero og mange steder i Det gamle testamente. I en kiasme gjentar teksten seg symmetrisk. Her er mønsteret i Hebreerbrevet 5:1–10. Legg merke til at Hebreerbrevet 5:2 og Hebreerbrevet 5:9 ikke er like, men snarere står i kontrast til hverandre.

Heb 5:1 Hver yppersteprest blir utvalgt blant mennesker for å representere folket overfor Gud og bringe gaver og offer for synder.

- Heb 5:2 Han tar seg av de uvitende og de som har kommet på avveie, fordi han selv er utsatt for svakhet

- - Heb 5:3 Han bringer offer både for sine egne synder og for folkets

- - - Heb 5:4 Han tar ikke æren på seg selv, men må kalles av Gud, slik Aron ble.

- - - Heb 5:5-6 Slik tok heller ikke Kristus æren til seg selv, men Gud sa at Han var Jesu Far. En prest etter Melkisedeks orden

- - Heb 5:7-8 På jorden brakte han bønner og bønner … Selv om han var en sønn, lærte han lydighet gjennom det han led

- Heb 5:9 Da han en gang var fullkommen, ble han kilden til frelse

Heb 5:10 Jesus ble utvalgt av Gud til å være yppersteprest etter Melkisedeks orden

Spørsmål: Hva betyr «å behandle mildt» i Heb 5:2?

Svar: Dette greske ordet, metriopathein, betyr ikke likegyldighet (at det er akseptabelt eller greit) eller sinne, men å velge en tredje vei mellom de to.

Spørsmål: Hvordan henger Jesu første komme i Heb 5:5 og Apg 13:33 sammen med Sal 2:7: «I dag har jeg født deg»?

Svar: Selv om Jesus ble født av Faderen før tiden begynte, er det ikke det som menes her. Jesus ble født av Gud Faderen på en ikke-seksuell, men fysisk måte da Jesus kom til jorden.

Ingen vers i Bibelen sier at Jesus var Guds sønn på noen annen måte på noe senere tidspunkt. Rom 1:4 legger bare til at Jesus ble «erklært» å være Guds Sønn med kraft, ved sin oppstandelse fra de døde.

Spørsmål: Hvordan bør «Melkisedeks orden» oversettes i Hebreerbrevet 5:6?

Svar: «Orden» er nær, men The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 49, sier at oversettelsen «Melkisedeks orden» ikke er helt korrekt, fordi det ikke fantes noen «orden» eller slektslinje etter Melkisedek. Uttrykket «av Melkisedeks slag» fanger på en måte meningen, men det formidler dessverre ikke nøyaktig den formaliteten det burde, slik ordet «orden» gjør. Den eksakte betydningen ligger altså mellom disse to engelske ordene.

Spørsmål: Lærer Heb 5:7 at Jesus bare hadde et legeme før sin oppstandelse, slik Jehovas vitner og Rev. Moons Foreningskirke lærer?

Svar: Nei, ellers ville Tomas ha sett på Jesus som en bedrager da Jesus viste Tomas sitt legeme for at Tomas skulle tro. Se drøftingen av 1. Petersbrev 3:18 for svaret.

Spørsmål: I Heb 5:7 og Mt 26:39, fryktet Kristus sin død, eller var han fast bestemt på å gå til korset i Luk9:51 ?

Svar: Jesus var fast bestemt på å fullføre sitt formål på korset, men han ba om at denne koppen, om mulig, måtte bli tatt fra ham. Jesus svettet bloddråper, så stor var hans kval over det han visste skulle skje. Det står imidlertid aldri at Jesus var fryktsom eller en feiging.

Spørsmål: I Heb 5:7, hvis Gud Faderen hørte Jesu bønner, hvorfor ble da ikke «begeret» med å dø på korset i Markus14:36 tatt bort fra Jesus i Getsemane-hagen?

Svar: Først kommer tre ting som ikke er svaret, og deretter svaret.

(ikke svaret) Frelst fra dødsfrykten: Det greske ordet for «underkastelse», eulabeia, kan også bety ærbødig frykt. Man må imidlertid endre betydningen av ordene for å omforme «den som kunne redde ham fra døden på grunn av hans ærbødige underkastelse/ærbødige frykt» til «den som kunne redde ham fra dødsfrykten».

(nær, men ikke svaret) Gud sa nei: Det greske ordet for «høre», eisakoustheis, betyr ikke bare at Gud hørte lyden, men snarere at Gud besvarte bønnen. Selvfølgelig besvarer Gud noen av våre bønner med et rungende «nei», men her finnes det et bedre svar.

(ikke svaret) at Jesus ikke skulle dø i Getsemane. Det er ingen omtale av at Jesus ba om hvor han ikke skulle dø i Hebreerbrevet, evangeliene eller andre skrifter.

Svaret: Matteus 26:39; 26:42; Markus 14:36 og Lukas 22:42 viser alle at Jesu bønn besto av ikke én, men to deler. Den første delen var at Faderen skulle la denne koppen gå forbi Jesus. Den andre delen var: «Men ikke som jeg vil, men som du vil.» Gud besvarte Jesu bønn med et «ja», fordi den andre delen veide tyngre enn den første.

Her er det en viktig lære for oss. Når vi ønsker noe, og vi vet at det kanskje ikke er i Guds vilje, er det godt å likevel be til Gud om det som ligger oss på hjertet. Men vi bør be om at Guds vilje skal skje, snarere enn vår egen.

Selvfølgelig frelste Gud Jesus fra døden gjennom Jesu oppstandelse, men Jesus visste også at Gud var fullt i stand til å frelse ham fra å dø. Hvis Jesus hadde bedt om det, kunne Faderen ha sendt tolv legioner med engler, som det står i Matteus 26:53. Men hvordan skulle vi da ha fått en forløsning for våre synder hvis Jesus ikke hadde dødd på korset? Jeg er glad for at Jesus også ba den siste delen av den bønnen.

Spørsmål: Siden Jesus var lydig mot Gud i Heb 5:8 og Fil 2:7–8, hvordan kunne Jesus da være Gud?

Svar: På jorden hadde Jesus rollen som den som var underordnet og lydig mot Faderen. I Treenigheten er de tre like i sin natur, men forskjellige i rolle og rang.

Kirkeskribenten Ambrosius av Milano påpekte dette i 378 e.Kr. i verket «Om den kristne tro», bok 2, kapittel 10, vers 84, 88, s. 234–235. På jorden var Jesus som barn underordnet Maria og Josef. Betyr det at Jesus var mindre enn Maria og Josef? – Selvfølgelig ikke.

Spørsmål: Kan en allvitende Gud lære noe, slik det står i Heb 5:8? Hvis ikke, hvordan kunne da Jesus lære lydighet?

Svar: Jesus gjennomgikk ting på jorden som han ikke kunne oppleve i himmelen. Dessuten ga Jesus midlertidig avkall på sin allvitenhet da han kom til jorden. Jesus valgte å tømme seg selv for mange av sine guddommelige egenskaper (Filipperne 2:5–7, Johannes 17:5). Han visste ikke alt på jorden, for eksempel dagen for sin gjenkomst (Matteus 24:36). Gud visste i teorien allerede alt om lydighet og lidelse. Men Gud kom til jorden som Jesus Kristus, og ved å fullføre sitt oppdrag lærte han hva det vil si å være lydig i møte med lidelse.

Det er interessant å merke seg at oversettelser av Hebreerbrevet 5:8 vanligvis sier «selv om han var sønnen», for å være grammatisk korrekte på engelsk. Selv om man kunne si det samme på det greske språket i Det nye testamente (koine-gresk), er det ikke det som står i Hebreerbrevet 5:8. Der står det «selv om han var sønn», noe som understreker enda sterkere at Jesus ikke bare var en av mange sønner, men at Jesus var «sønnen».

Spørsmål: Er det greit å drikke åndelig melk i Heb 5:12–13?

Svar: Åndelig melk betyr evangeliets grunnleggende sannhet. Åndelig melk er noe godt som kristne bør lengte etter, ifølge 1. Petersbrev 2:2. Men akkurat som et lite barn bør vokse seg til å kunne spise kjøtt, så bør vi også gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor skal man i Heb 6:1 forlate det grunnleggende og gå videre til mer modne ting, når de var trege til å lære det grunnleggende i Heb 5:11–14?

Svar: Det er en tid for å gjenta de grunnleggende tingene, siden leseren ennå ikke var i stand til å forstå dem. Men her er det på tide å gi dem en smak av mer modne ting, og vise dem at det fantes mer enn bare de tingene de var trege til å lære.

Spørsmål: Hva er i Heb 6:1–3 de grunnleggende tingene om Kristus i motsetning til de modne tingene?

Svar: Grunnleggende ting omfatter omvendelse, tro på Gud, dåp, håndspåleggelse, de dødes oppstandelse og evig dom, ifølge Hebreerbrevet 6:1–3. Men generelt sett er de viktigste tingene, som er avgjørende for frelsen, grunnleggende ting. Et annet synspunkt er at de er de gammeltestamentlige tingene, slik «Believer’s Bible Commentary» s. 2172–2173 og «Evangelical Commentary on the Bible» s. 1136 lærer.

Modne ting omfatter resten av kapitlet, det vil si de som faller fra og Guds løfter.

Mange læresetninger har både en grunnleggende del og en moden del. For eksempel er det at det bare finnes én Gud en grunnleggende ting, og at Faderen, Jesus og Den Hellige Ånd er Gud, er også en grunnleggende ting. En forståelse av hva Bibelen sier om treenigheten ville være en mer moden ting.

Spørsmål: Hva bør vi føle når vi leser Heb 6:4–8?

Svar: Vi bør dele Guds og andres sorg over de fortapte. Jesus var dypt bedrøvet over Jerusalem i Matteus 23:37–39. Paulus tjente Gud med «tårer» i Apostlenes gjerninger 20:19. Paulus ønsket til og med at han selv skulle bli utstøtt for sitt folks skyld, hvis det betydde deres frelse, i Romerbrevet 9:1–3. Jødene, i likhet med de som nevnes i Hebreerbrevet 6:4–8, var så nær, og likevel så langt unna.

Og likevel har vi også en følelse av resignasjon. Når noen går til grunne i helvete, kan de bare si: «Det var min egen skyld». Gud tvang ingen til å velge helvete; snarere sendte Gud de helvetesdømte dit de fortjente å havne, enten eksplisitt på grunn av det valget de tok, eller implisitt på grunn av det valget de nektet å ta.

Spørsmål: Hva lærer Heb 6:4–12 om frelse?

Svar: Det er to forskjellige temaer i Hebreerbrevet 6.

1) Hvordan kan en levende person nå et stadium der omvendelse og frelse ikke lenger er mulig for vedkommende?

2) Kan en ekte kristen miste sin frelse?

1) Å miste ytterligere muligheter:

Ja, en person kan komme til et punkt hvor det ikke lenger er mulig for vedkommende å omvende seg. Det som gjør Hebreerbrevet 6:6 spesielt skremmende, er at det står at mennesker som faller fra på den måten forfatteren omtaler, aldri kan bringes tilbake. Noen tolkere hevder at dette er en hypotetisk situasjon som aldri ville inntreffe. Det er imidlertid ingenting som tyder på at Gud ønsket at vi skulle se bort fra denne advarselen, men ikke fra de andre advarslene i Bibelen. Tvert imot er både Hebreerbrevet 6:6 og Matteus 12:31–32 (blasfemi mot Den Hellige Ånd) av permanent karakter. I Matteus 12:31–32 så og hørte jødene, som aldri var kristne, nok til å vite at det var sant. Men ikke bare bestemte de seg for å ikke akseptere Kristi ord den dagen, men de tilskrev også Hans gjerninger til djevelen.

Nå synder kristne fortsatt (1. Johannes 2:1). Faktisk, hvis vi tror at vi er uten synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss (1. Johannes 1:8). Så hva refererer da versene i forrige avsnitt til?

De to viktigste formålene med Hebreerbrevet er å vise jødene hvordan Kristus er oppfyllelsen av Det gamle testamente, og å oppmuntre troende med jødisk bakgrunn til ikke å vende tilbake til jødedommen, men å fortsette i troen. Disse passasjene refererer altså IKKE til noen som synder, men til noen som vender ryggen til Kristus og vender tilbake til sitt falske håp, det være seg jødedommen eller, mer generelt, en annen religion. 1. Johannes 2:18–19 sier at selv i de tider var det mennesker som «virket» som frelste kirkegjengere, men som deretter forlot menigheten, antagelig for godt. Johannes sier at de gikk ut fordi de aldri var en del av oss. Hvis noen går opp midtgangen eller sier noen ord, men ikke holder ut i troen, og senere vender ryggen til kristendommen, betyr ikke dette at de har mistet sin frelse; hvis de aldri kommer tilbake, betyr det at de aldri var frelst i utgangspunktet.
Her er fire tilfeller jeg kjenner til personlig, som jeg mener dette IKKE refererer til.

1. En kristen jente på college som jeg kjente, sa i flere måneder til Gud at hun ikke ville ha noe med ham å gjøre, og ba Den Hellige Ånd om å forlate livet hennes. Hun trodde fortsatt, intellektuelt sett, men hun var bevisst ulydig. Senere angret hun og vendte tilbake til troen. Hun sa at Hebreerbrevet 6:6 var spesielt skremmende for henne. Men hun angret. Kanskje overbeviste Gud henne nådig ved å minne henne om dette verset og nærmest spørre: «Er det ditt endelige svar?». En person som har kommet i strid med Hebreerbrevet 6:6, vil aldri omvende seg og vil heller ikke ønske å omvende seg.

2. Jeg kjente en pastor i en liten menighet som sa at han hadde vært pastor i syv år før han virkelig ble frelst. Etter at han ble frelst, fortsatte han som pastor. Dette er ikke et tilfelle av frafall, men av en person som aldri var frelst i utgangspunktet.

3. Da jeg var en [kristen] tenåring som klippet plen, kom en kristen dame ut, og vi begynte å snakke sammen. Hun sa at sønnen hennes hadde flyttet til California for å være sammen med kjæresten sin, som han bodde sammen med. Men hun var likevel sikker på at han fortsatt var frelst, fordi han hadde avlagt en trosbekjennelse i menigheten. Jeg tror ikke hun hadde noe grunnlag for denne tilliten. Apostelen Paulus sier i 2. Korinterbrev 13:5–6 at vi skal prøve oss selv og se om vi virkelig er i troen. Kanskje ble han aldri frelst, men kan bli frelst i fremtiden. Kanskje visste han så mye om frelsen og vendte ryggen til den, og da gjelder Hebreerbrevet 6:6 for ham. Kanskje var han oppriktig frelst før, men falt bort i synd, men siden han er oppriktig frelst, vil han vende tilbake. Det kan vi ikke si. Paulus befalte korinterne å utestenge en umoralsk bror i menigheten i 1. Korinterbrev 5:1-5. Imidlertid viser 1. Kor 5:5 at Paulus fortsatt hadde håp om at broren kunne bli frelst etter denne disiplineringen. Vi mener at 2. Korinterbrev 2:5-11 refererer til den samme broren, og at han faktisk vendte tilbake.

4. Personlig kjenner jeg til to kristne, hvorav den ene forlot troen og ble muslim, og den andre forlot den og ble mormon. Begge forlot senere disse trossamfunnene og vendte tilbake til kristendommen.

Konklusjon om dette: Vi må skille mellom en troende som har drevet bort i grov synd, og en som har fornektet troen og vendt seg til noe annet. Men enten deres fornektelse av troen er permanent, de kan bli frelst i fremtiden, eller de er en frelst person som har falt fra og vil vende tilbake, må vi overlate til Gud å dømme.

Hva bør vår holdning være overfor noen som har kommet på avveie? Den bør IKKE være selvtilfredshet der vi sier: «Ikke bekymre deg, de er frelst uansett.» Den bør heller ikke være å avskrive dem, som om de aldri vil komme tilbake. Judas 23 sier: «Redd andre ved å rive dem ut av ilden; og vis andre barmhjertighet blandet med frykt, og hat selv klærne som er befestet av kjødet.» (BSB). Slutten av Judas 23 antyder at disse menneskene gjorde noen ganske grove ting, men at de likevel kunne bli frelst.

Jakob 5:19-20 sier: «Mine brødre, hvis en av dere skulle avvike fra sannheten og noen skulle føre ham tilbake, så tenk på dette: Den som vender en synder bort fra hans feilaktige vei, skal redde hans sjel fra døden og dekke over en mengde synder.» (BSB)
2) Kan en ekte kristen miste sin frelse?

Dette kan betraktes som tre delspørsmål:

a) Kan noen som Gud [med sikkerhet] vet er en av de utvalgte som skal til himmelen, overraske den allvitende Gud og likevel ikke komme til himmelen?

b) Kan en person være overbevist om at han er frelst, og likevel dessverre og for alltid ta feil?

c) Kan en person ha en berettiget tillit til at vedkommende skal til himmelen, og likevel forandre seg og ikke komme til himmelen?

Svaret på det første spørsmålet, når det er formulert på den måten, er åpenbart: nei.

Svaret på det andre spørsmålet er ja, fordi Matteus 7:21–23 viser oss det.

Svaret på det tredje spørsmålet er nei, men det er ikke fordi de har styrken til å holde fast i troen, men fordi Gud har styrken til å besegle og bevare oss i troen, slik Efeserne1:13 –14 viser. Vi må imidlertid balansere læren om «en gang frelst, alltid frelst» med læren om at sanne hellige vil holde ut i troen. Vi HAR ansvaret for å prøve oss selv, så vel som våre ledere, og se til at vi er i troen (2. Korinterbrev 13:5–7).

Forresten, en skriftlig debatt mellom en person som hevder «en gang frelst, alltid frelst» og en person som hevder at man kan miste sin frelse hver gang man synder, finnes på

.

Spørsmål: Kan mennesker miste sin frelse, slik det fremgår av Heb 6:4-12?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette spørsmålet, men alle bør kunne være enige om følgende punkter.

1. Gud blir aldri overrasket. Før noen ble født, visste Gud med sikkerhet hvem som ville komme til himmelen (Åpenbaringen20:12 , 15; 17:8; Salme 139:16).

2. Noen mennesker vil bli overrasket ved dommen (Matteus7:21 –23).

3. Vi kan ha tillit til vår frelse (1. Johannes5:13 ; Hebreerne4:16 ;10:35 ; Apostlenes gjerninger8:13 ,20–23).

4. Vår berettigede tillit bør ikke bli til selvtilfredshet. Kristne kan miste belønninger i himmelen, og Filipperne 2:12-13 viser at (etter å ha blitt frelst) bør vi arbeide på vår frelse med frykt og beven. Pris Gud for at det er Han som virker i oss!

5. Det finnes noe som kalles falsk omvendelse (1. Johannes2:19 ; Jeremia17:10 ; Jakob 2:19; 2. Tessalonikerbrev 2:9-10; 2. Petersbrev 2:17-22).

6. Vi kan vite om vår frelse er ekte ved å prøve oss selv (2. Korinterbrev 13:5-6), med andre ord ved å sammenligne vår lære og vårt liv med Skriften.

7. Vi har fått ansvaret for å holde ut (Hebreerne6:11 ;10:36 ; Jakob 1:3-4; 2. Timoteus 2:3; 4:5).

8. Den Hellige Ånd har beseglet ekte troende inntil dommedagen. (Efeserne 1:13-14; 4:30; Judas 24; 1. Timoteus 1:14). Den Hellige Ånd er et pant som garanterer det som skal komme (2. Korinterbrev 5:5).

Spørsmål: Hva betyr Heb 6:4-12 om at man ikke lenger kan omvende seg til frelse?

A: Det finnes minst seks ulike synspunkter.

1. Den troendes tap av frelsen: Kristne som lærer at troende kan miste sin frelse, vil tolke dette avsnittet slik at når frelsen først er tapt, kan den aldri gjenvinnes. Selv om jeg har hørt noen lære at dette betyr at det er «vanskelig» å gjenvinne frelsen, er det ikke det ordet «umulig» betyr i Hebreerbrevet 6. Se Hard Sayings of the Bible, s. 681–683, for mer om dette synspunktet.

2. En troende som gir frelsen tilbake: David O’Brien skriver i *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 307–310, at en troende aldri kan «miste» sin frelse, noe som betyr at ingen troende kan synde så alvorlig at frelsen går tapt uten at vedkommende er klar over det. At vi forblir frelst, opprettholdes ikke ved gjerninger, akkurat som det å bli frelst ikke skjer ved gjerninger. En ekte troende kan imidlertid bevisst velge å «gi tilbake» sin frelse til Gud. Da ville vedkommende være som dem som kjente sannheten og korsfestet Jesus. De vil havne i helvete. O’Brien tolker «umulig» slik at det er umulig for personen, men ikke umulig for Gud.

3. Den utilgivelige synden. Jesus talte om den utilgivelige synden i Matteus 12:31–32, Markus 3:28–30 og Lukas 12:10–11. En forfatter i New Geneva Study Bible, s. 1567 (artikkelen «Den utilgivelige synden»), mener at Hebreerbrevet 6:4–6, Hebreerbrevet 10:26–29 og 1. Johannesbrev 5:16–17 også refererer til den utilgivelige synden.

4. Den ikke-troendes tap av muligheten til frelse: Det finnes ingen måte å bli frelst på utenom Jesu død og Den Hellige Ånds innboende nærvær. Hvis en person avviser (uten omvendelse) å komme til Gud gjennom Jesus (Johannes 8:24) eller spotter Den Hellige Ånd (Matteus 12:31–32; Markus 3:28–29), vil vedkommende aldri komme til himmelen. Folk kan se og smake, men ikke svelge.

5. Hypotetisk ad hominem: Hvis frelsen kunne gå tapt, ville den aldri kunne gjenvinnes. Men siden frelsen ikke kan gå tapt, er disse strenge ordene bare en forklaring, ikke en advarsel. R.C. Sproul i *Now That’s a Good Question*, s. 592–594, inntar dette synet, selv om han sier at han ikke er dogmatisk om dette. Merkelig nok nevner *New Geneva Study Bible*, s. 1941, ulike synspunkter, men ikke dette.

6. At en kristen blir diskvalifisert for videre tjeneste: En kristen som har falt fra, ville ikke ha det gode vitnesbyrdet som kreves for å kunne tjene videre i dette livet, og ville miste sin herlighet i tusenårsriket. *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 794, tar dette standpunktet.

Spørsmål: I Heb 6:18 står det at den allmektige Gud kan gjøre hva som helst – hvordan kan det da ha seg at han ikke kan lyve?

Svar: 4. Mosebok 23:19 og 1. Samuelsbok 15:29 sier at Gud ikke lyver, men Hebreerbrevet 6:18 sier at Gud ikke kan lyve. Tre komplementære svar, og alle er sanne.

1. Gud kan gjøre hva som helst, men en løgn er ikke en «ting». Siden Gud skapte alt ved sitt ord (1. Mosebok 1, Salme 33:6,9), og alt han sier skjer (Jesaja 55:10-11), vil alt han sier være sant.

2. Det finnes ingen ytre begrensninger for Gud, men Gud kan velge å overholde indre begrensninger som Han selv har satt. Gud kan ikke gjøre noe som strider mot Hans natur, slik som å lyve, gjøre ondt eller fornekte Seg selv.

3. Til slutt, som det påpekes i *Bible Difficulties and Seeming Contradictions* s. 223: «Allmektig» betyr at Gud kan gjøre hva Han vil. Siden Gud ikke ønsker å lyve, er det ikke noe problem her.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) henviser også til dette begrepet i dette verset, nemlig at det er umulig for Gud å lyve, i 1. Klemensbrev kapittel 27, s. 12.

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) lærte også katekumenene at Gud er allmektig, men at Han ikke kan dø, bli lurt, lyve eller fornekte seg selv. Faktisk, hvis Han kunne gjøre disse tingene som Gud, ville Han ikke egentlig være allmektig. I «On the Creed», kap. 2, s. 371

Se drøftingen av Jeremia 32:17,27 for mer informasjon.

Spørsmål: I Heb 6:18, står det at det er umulig for Gud å lyve – strider dette mot Jesu uttalelse i Mt 19:26 om at «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» Hvordan kan alt være mulig for Gud, slik Jesus hevder, hvis det er umulig for Gud å lyve, slik Hebreerbrevet hevder?

Svar: Det er faktisk fire ting som er umulige for Gud. Gud kan ikke:

Lyve (Hebreerbrevet 6:18)

La seg friste av det onde (Jakob1:13 )

Forkaste/benekte seg selv (2. Timoteus2:13 )

Sverge ved noen som er større enn seg selv (Hebreerbrevet 6:13)

Ingen «ting» er umulig for Gud. Å lyve og logiske motsetninger er ikke «ting», og Gud gjør ikke slike ting.

Spørsmål: I Heb 6:18, hva er noen av konsekvensene av å tro at Gud forteller løgner?

Svar: En konsekvens er at folk kan falle fra og slutte seg til en sekt, for eksempel Rev. Moons Unification Church. Her er hva Rev. Moon sier.

«Hvis du forteller en løgn for å gjøre noen bedre, er det ikke synd... Selv Gud forteller løgner svært ofte.» Master Speaks3/16/1973 s. 11.

Det guddommelige prinsipp, s. 515: «Det er to grunner til at Jesus forutsa at Herren skulle komme på skyene. For det første var det for å forhindre vrangforestillinger fra antikristene. Hvis det hadde blitt avklart at Kristus skulle komme til jorden i kjødet, ville forvirringen forårsaket av vrangforestillingene til mange antikristene ikke ha kunnet forhindres på noen måte. ... Men heldigvis har denne typen forvirring blitt unngått fordi alle de troende, vel vitende om at Kristus ville komme på skyene, har sett opp mot himmelen.»

Det guddommelige prinsipp, s. 515 «For det andre var det for å oppmuntre de hellige som på den tiden vandret på troens vanskelige vei.»

Imidlertid: Det er en alvorlig synd å kalle Gud en løgner, basert på 1. Johannes 1:10; 5:10 og Titus 1:2. Hebreerbrevet 6:18 sier at Gud ikke kan lyve, i likhet med 4. Mosebok 23:19 og 1. Samuelsbok 15:29.

Hvis det var greit å lyve, ville det da være greit for pastor Moon å lyve om at han selv er Messias? Hva annet ville det være greit for pastor Moon å lyve til deg om?

Spørsmål: Hva er «sjelenes anker» i Heb 6:19, og hvordan fungerer ankeret som et anker?

Svar: Et anker har en kjetting, forankret til en tung metallvekt eller krok, som er selve ankeret. Kjettingen hjelper imidlertid ikke mye uten den tunge kroken. På samme måte er vårt anker vår tro på Kristus, og tro uten ankeret ville ikke være solid. På samme måte, hvis det ikke er noen kjetting, driver skipet bort, og ankeret nytter ikke noe. Uten tro kan også mennesker drive bort.

Spørsmål: Hvorfor blir Jesus i Heb 7:1–10 sammenlignet med Melkisedek i 1. Mos 14:18–20?

Svar: En enkel grunn er at Det gamle testamente selv sammenligner Messias med Melkisedek. Salme 110:4 viser at Messias skal være prest for alltid etter Melkisedeks orden. En mystisk henvisning i forbifarten finnes i 1. Mosebok 14:18–20. Betydningen vises på en noe mindre mystisk måte i Salme 110:4, og blir først endelig forklart i Hebreerbrevet 7:1–10.

Det er riktig at forfatteren av Hebreerbrevet legger vekt på detaljer som ikke var hovedpunkter i Første Mosebok. For eksempel ble heller ikke Abimeleks far nevnt, men det gjør ham ikke til et forbilde på Kristus. Forfatteren av Hebreerbrevet kan ikke bevise poengene i Hebreerbrevet 7:1–10 på grunnlag av Første Moseboks autoritet.

Han har imidlertid aldri hevdet å gjøre det. Kristne tror at Bibelen ble skrevet under inspirasjon og autoritet fra Den Hellige Ånd. Forfatteren av Hebreerbrevet fremhever tre ting:

1. Bevis for Messias’ stilling i sammenligning med Melkisedek, basert på Salme 110:4.

2. Bevis på at det fantes et annet Guds presteskap før Arons presteskap.

3. Mange kristne ser også på Melkisedek som en forutgående inkarnasjon av Kristus.

Som en sidebemerkning: Sekten i Qumran oppfattet Melkisedek som en himmelsk frelser som skulle forkynne Guds frelse. Blant Dødehavsrullene forekommer Melkisedek i Genesis Apocryphon (1QapGen) 22:14–17 og manuskriptet Melkisedek (11Q13), samt i Sanger om sabbatsofferet (4Q401) og 4Q544. Filón og Josefus henviste også til Melkisedek, i tillegg til Targum Pseudo-Jonathan til 1. Mosebok 14:18 og Targum Neofiti I.

Spørsmål: Hva er «Melkisedeks orden» i Heb 7:1–10?

Svar: Dette er ikke et uttrykk som er forbeholdt kristne, da det først ble brukt tusen år før Kristus i Salme 110:4. Det gamle testamente forteller oss lite om Melkisedeks orden, bortsett fra tre ting vi kan utlede.

1. Den er helt uavhengig av det israelske presteskapet etter Arons orden.

2. 1. Mosebok 14:18–20 viser at den gikk forut for Arons presteskap.

3. Salme 110:4 viser at den ville spille en rolle i fremtiden med Messias’ komme.

Spørsmål: Beviser Hebreerbrevet 7:1–11, sammen med Kristi jomfrufødsel, at vi er skyldige i alle våre forfedres synder ved å være av deres ætt?

Svar: Nei. Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16 sier uttrykkelig at vi ikke er skyldige i våre fedres skyld.

De fleste kristne ser en viktig praktisk grunn til at Jesus ble født slik han ble; i motsetning til oss ble Jesus født uten en syndig natur. Det er ikke nødvendig å postulere en annen grunn, nemlig at Jesus ikke bar skylden fra Josef, Adam eller noen mellom dem.

Spørsmål: Beviser Hebreerbrevet 7:1–11 at vi er skyldige i Adams synd i kraft av at vi er av Adams ætt?

Svar: Nei, av tre grunner.

1. Dette verset beviser ikke skyld for Adams synder mer enn det beviser skyld for alle våre andre forfedres synder.

2. Nei, fordi Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16 viser at hver person dør for sine egne synder. Det nevnes uttrykkelig at vi ikke blir erklært rettferdige på grunn av våre fedres rettferdighet, og at vi ikke er skyldige på grunn av vår fars synd.

3. Nei, for selv om vi uvitende skulle ha syndet i Adam, viser Romerbrevet 4:15 og 5:13 at synd ikke regnes der det ikke er lov.

Men selv om vi kanskje ikke er skyldige i våre forfedres synder, kan vi likevel bære konsekvensene av deres synd.

Spørsmål: Hva betyr dette i Hebreerbrevet 7:1–11?

Svar: Selv om de direkte observasjonene er enkle, er det forholdet til forfatterens poeng som er interessant.

1. Abraham, som ga tiende av krigsbyttet til Melkisedek, en ikke-hebraisk prest for den Allerhøyeste Gud, beviser at det var mulig å være prest uten å tilhøre Arons orden.

2. Videre viser det faktum at Abraham, forfaren til Levi, ga tiende til Melkisedek, at Melkisedeks prestedømme er større enn det aronittiske prestedømmet.

Spørsmål: I Heb 7:2–4, var Melkisedek virkelig Jesus eller ikke?

Svar: Det finnes to muligheter når det gjelder denne mystiske skikkelsen.

Melkisedek var Jesus: Melkisedek kan ha vært Kristus selv, som viste seg på jorden før sin inkarnasjon i Betlehem. Siden det står at Melkisedek var uten far eller mor, uten begynnelse på dagene eller ende på livet, er Melkisedek Jesus, med mindre Hebreerbrevet 7:3 bare betyr at disse tingene ikke ble nedtegnet i Første Mosebok. Mange tidlige kristne trodde dette.

Melkisedek var et forbilde på Jesus: Melkisedek var en vanlig mann som fulgte Gud. Det står at Melkisedek ble «gjort lik Jesus», og at Kristus var en prest «etter Melkisedeks orden», men det står aldri at Jesus er Melkisedek.

Spørsmål: Sier Skriften i Heb 7:2–11 at Melkisedek definitivt er Jesus, eller ikke?

Svar: Svaret er enkelt og bør være klart for alle: Skriften sier det ikke. Det er tvetydig, og mest sannsynlig med vilje. Det er viktig at poenget i Hebreerbrevet 7:2–11 er klart uansett om Kristus er Melkisedek eller ikke.

Spørsmål: I Heb 7:3, ble Melkisedek reinkarnert?

Svar: Nei. Selv om det faktisk finnes fem svært forskjellige teorier om reinkarnasjon – vestlig New Age, hinduistisk, buddhistisk, alawittisk muslimsk og ghulat-muslimsk – støtter dette verset ingen av dem. Hebreerbrevet 7:3 sammenligner Jesus med Melkisedek. Noen mener at Melkisedek bare er en analogi eller en «type» på Kristus. Andre mener at Melkisedek faktisk var en forinkarnert manifestasjon av Kristus. Uansett er alle kristne enige om at Jesus har eksistert helt siden tidens begynnelse. Å tro at Guds Sønn har eksistert fra evighetens begynnelse, betyr imidlertid ikke at noen av oss eksisterte før vi ble unnfanget.

Spørsmål: Viser Heb 7:9–10 på noen måte at et menneskelig foster bare er potensielt menneskelig, ikke et faktisk menneske, og at abort derfor er greit?

Svar: Nei. For det første var Levi ikke Abrahams direkte sønn, men hans oldebarn. Å hevde at livet til et foster er ubetydelig basert på betydningen av Levis slektsbakgrunn, viser en desperasjon etter å finne bibelske argumenter til fordel for abort. Se diskusjonen om Rom 5:12 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan sier forfatteren i Heb 7:14 at en prest kunne komme fra Juda?

Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus var fra Juda på to måter, både gjennom sin adopterte juridiske far (Josef) og gjennom Maria ved fødselen.

2. Det innrømmes at ingen fra Juda kunne være prest etter Arons orden.

3. Men det kan finnes andre presteskap. Nærmere bestemt var Melkisedek en prest som ikke stammet fra Aron og som levde før Aron.

4. Melkisedeks prestorden var større enn Arons prestorden ved at

4a. Arons og Levis forfedre betalte tiende til Melkisedek.

4b. Dette ble bekreftet gjennom en direkte ed fra Gud i Salme 110:4.

5. Jesus ble utnevnt av Gud Fader til å tjene som prest etter Melkisedeks orden, ikke Arons.

Spørsmål: Hvorfor gjør Gud i Heb 7:18 ofte noe annet enn det hans folk forventer?

Svar: Noen ganger kan det skyldes at vi har lave eller feilaktige forventninger, men ofte ligger det mer bak enn det. Gud foretrekker kanskje ofte det uventede (for mennesker) fremfor det forventede, slik at Gud får æren, ikke vi. Det er også en påminnelse til oss om at hans veier og tanker er langt høyere enn våre, slik det står i Jesaja 55:8-9. Det er også en påminnelse til oss om at det ikke er ved vår kraft eller styrke, men snarere ved Guds Ånd, slik Sakarja 4:6bf lærer oss.

Spørsmål: I Heb 7:19 og 8:13, gjorde ikke Moses’ lov noe fullkomment, eller var loven fullkommen slik Sal 19:7 sier?

A: I disse versene betyr «fullkommen» å oppfylle det tiltenkte formålet. Loven var fullkommen i sin hensikt om å vise oss Guds bud til oss, slik Romerbrevet 3:20 viser. Men loven var ikke fullkommen i å gjøre det den aldri var ment å gjøre: å frelse mennesker. Loven frelste ingen, og dermed var den ikke i stand til å gjøre noen fullkommen; det er Gud som gjør det. Egentlig har vi ikke bud å følge; snarere har vi Kristus å følge og bud å holde.

Spørsmål: I Heb 7:27, hadde jødene rett i å avskaffe ofringene etter at tempelet ble ødelagt, fordi de bare skulle ofre når det fantes et tempel?

Svar: Dette ville vært nytt for David, som hadde arken i et telt gjennom hele sin regjeringstid. Når man tenker etter, ville dette vært nytt for Moses, Josva, Debora, Gideon, Samuel og andre. Det finnes ikke noe vers i Det gamle testamente (Tanach) som sier at selv om de pleide å ofre før de hadde et tempel, så kunne de ikke gå tilbake til det de gjorde før, når tempelet først var bygget og ødelagt.

Spørsmål: I Heb 8:1, var Jesus vår prest eller vårt offer?

Svar: Begge deler. Hebreerbrevet 8:1 begynner med «Poenget med det vi sier…», så dette er kulminasjonen av hvorfor han diskuterte alle de tidligere temaene. I denne unike situasjonen var Jesus både vår yppersteprest og vårt offer.

Spørsmål: I Heb 8:1 og Heb 9:11, hvordan var Jesus kvalifisert til å være vår yppersteprest?

A: Før vi svarer på dette spørsmålet, er det viktig å først forstå rollen som yppersteprest. Ypperstepresten gjorde én ting ingen annen prest kunne gjøre: på forsoningsdagen gikk han inn i det aller helligste og brakte ofrene til Gud. Som menneske representerte han folket foran Gud. Gud valgte Arons etterkommere til å representere Gud overfor folket. Jesus er kvalifisert som vår yppersteprest på minst fire måter.

1. Jesus brakte en gang for alle offeret for oss ved å ofre seg selv. Jesus betalte straffen for våre synder. Peter, Moses og Johannes var gode mennesker, men de var ikke i stand til å betale straffen for våre synder, fordi de ikke var syndfrie.

2. I likhet med andre yppersteprester representerer Jesus Gud overfor oss. Han kan gjøre dette bedre enn noen dødelig yppersteprest, fordi Jesus er Gud (Hebreerne 1:8–9; Johannes20:28 ), og hele Guds fylde bor i ham (Kolosserne1:19 ).

3. I likhet med andre yppersteprester representerer Jesus oss foran Gud. Han kan gjøre dette fordi han var som oss i alle ting (Hebreerne 2:17).

4. Israelittene trengte en ny yppersteprest hver gang den gamle ypperstepresten døde (Hebreerne 7:23-25). Jesus lever i himmelen, og han er den samme i går, i dag og til evig tid (Hebreerne 13:8).

Spørsmål: I Heb 8:1-3, er det greit å kalle en mann på jorden i dag for vår prest?

Svar: Det er overflødig å ha andre prester. Jesus er den eneste presten vi trenger i dag, av minst tre grunner.

Jesus blir uttrykkelig nevnt som vår yppersteprest i Hebreerbrevet 8:1.

I fortiden brakte Jesus ett offer en gang for alle (Hebreerbrevet 10:14), en gang for alle (Hebreerbrevet 9:12; 10:10). Katolikker og noen lutheranere bør merke seg at Hebreerbrevet9:26 uttrykkelig viser at Jesus ikke led siden verdens grunnleggelse.

Selv i dag lever Jesus for å gå i forbønn for oss foran Faderen (Hebreerbrevet7:25 ).

På den annen side er alle troende, i en mindre forstand, prester i henhold til 1. Petersbrev 2:9; Åpenbaringen 1:6 og 5:10.

Spørsmål: Hva var formålet med eksemplet med tabernaklet i Heb 8:5?

Svar: Gud brakte sitt herredømme og rike til jorden. Hebreerbrevet 8:5 sier at tabernaklet var en kopi og en skygge av det som finnes i himmelen. Men akkurat som en todimensjonal tegning ikke er identisk med et todimensjonalt fotografi, og enda mindre med en tredimensjonal gjenstand, betyr ikke dette at himmelen er nøyaktig lik det jordiske tabernaklet. Tabernaklet ble ikke bygget for Gud, som ikke trengte det, men snarere for at Gud skulle vise oss et bilde av sin adskilthet og hellighet.

Spørsmål: I Heb 8:5, støtter det faktum at tabernaklet er en skygge av himmelske ting den platonistiske ideen om at vår verden er skygger av den virkelige ideverdenen?

Svar: Nei. Selv om de fleste som snakket gresk sannsynligvis var i det minste noe kjent med Platon, var Platons ideverden ikke en verden av materielle strukturer. For eksempel ville Platons filosofi (ganske tåpelig) lære at sofaer i denne verden var ufullkomne, modifiserte kopier av den abstrakte, «ideelle sofaen». På samme måte er senger ufullkomne, modifiserte kopier av den «ideelle sengen». Vi støter på et problem med La-Z-Boy-sofaer eller uttrekkbare senger. Kanskje måtte den ideelle verden skape en ny enhet da La-Z-Boy-sofaen ble oppfunnet i den virkelige verden.

I motsetning til grekerne forsto forfatteren av Hebreerbrevet og resten av Bibelen at himmelen var materiell, med (herliggjort) kjød og struktur. Andre gamle jødiske skrifter som viser at de forsto det jordiske tabernaklet som en kopi av et materielt himmelsk tabernakel, er 2. Baruk 4:5; og «Jødenes antikviteter» 3:123 (ca. 93–94 e.Kr.) og «Jødenes kriger» 5:212–213, begge av Josefus.

Spørsmål: I Heb 8:5–7,13; 9:1,15; 10:9,16 – siden Moseloven var den første pakt, hva med da paktene med Adam, Noa og Abraham?

Svar: Disse avtalene ble inngått med enkeltpersoner, ikke med en nasjon eller et folk. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: I Heb 8:5–7,13; 9:1,15; 10:9,16 – lærer Bibelen om «pakter» eller «dispensasjoner»?

Svar: Bibelen lærer om begge deler. Faktisk er det syv punkter som kristne som er pakt-tilhengere og dispensasjonister kan være enige om, og noen forskjeller.

Enighet:

A1. Alle som ble, blir eller vil bli frelst, blir frelst gjennom Jesus. (Hebreerne 11:39–40; Titus 2:11; Hebreerne 2:9; 1. Johannes 2:2; 1. Timoteus 2:6) Se 1001 Bible Questions Answered s. 77–78, 85 (skrevet av en dispensasjonist) for mer om hvordan troende i Det gamle testamente ble «frelst på nøyaktig samme måte som troende i Det nye testamente blir frelst» gjennom Kristus.

A2. Også i Det gamle testamente inngikk folk individuelle pakter med Gud (Salme 50:5).

A3. Gud inngikk en rekke avtaler med Adam, Noa, Abraham, Isak og Josva.

A4. I Det gamle testamente inngikk folket en kollektiv pakt med Gud (Jeremia 34:13, 18).

A5. Det har vært og vil bare være to pakter: den første under Moses (Hebreerne 9:9) og den andre og evige pakten (Hebreerne13:20 ), som er overlegen (Hebreerne 8:6).

A6. Vi befinner oss nå i nådens tidsalder (Efeserne 3:2). Det gamle testamente så frem til Kristi forsoning, mens vi nå ser tilbake på Kristi forsoning.

A7. Det vil komme en fremtidig tidsalder hvor alle ting skal være samlet under Kristus (Efeserne1:10 ).

Forskjeller og vektlegginger:

Ulike pakt- og dispensasjonsteologer er uenige om en rekke ting:

1. Paktteologene hevder at alle Guds løfter i Det gamle testamente i dag kun er oppfylt i kirken. De vantro jødene ble skåret bort, og fra den tiden av er «Guds Israel» kirken, og jødene i dag er ikke annerledes enn noen annen etnisk gruppe. Likevel lærer R.C. Sproul i *Now That’s a Good Question*, s. 504–505, at basert på Romerbrevet 11 «har Gud fortsatt et kapittel å skrive for det jødiske folket som sådan».

Dispensasjonistene sier at noen av Guds løfter i Det gamle testamente vil bli oppfylt i det fremtidige Israel, for eksempel de 144 000. Jødene i dag er fortsatt Guds utvalgte folk. Når det gjelder anvendelsen av denne teologien, var det dispensasjonistene, ikke paktteologene, som fremmet humanitære luftbroer for å hjelpe jøder i det tidligere Sovjetunionen med å forlate landet og vende tilbake til Israel.

2. Generelt legger dispensasjonistene ikke like stor vekt på å overholde loven, inkludert tiendeloven og sabbaten/Herrens dag. Se *Now That’s a Good Question*, s. 436–438, for et paktteologisk syn på at tiende er en lov i dag, og *1001 Bible Questions Answered*, s. 107, for et dispensasjonistisk syn på hvorfor det ikke er en lov i dag, men et spørsmål om frihet. *1001 Bible Questions Answered*, s. 109–110, forklarer hvorfor sabbaten ikke gjelder i dag.

3. Ultradispensasjonalisme, som avvises av Dallas Theological Seminary (1001 Bible Questions Answered, s. 114) og andre dispensasjonister, lærer at vi nå lever i en annen dispensasjon enn den i nytestamentlig tid, og at dåpen ikke er gyldig i dag. Se drøftingen av 1. Korinterbrev 1:17 for mer informasjon om feilen ved ultradispensasjonalisme.

4. En paktteolog, John Gerstner, hevder at dispensasjonister legger for liten vekt på Kristi rolle i frelsen for alle til alle tider. Dispensasjonister avviser denne anklagen.

Som et eksempel på et paktperspektiv sier R.C. Sproul i *Now That’s a Good Question*, s. 283–284: «Frelsen skjer på nøyaktig samme måte i Det gamle testamente som i Det nye testamente – gjennom tro. Den eneste forskjellen er at troen i Det gamle testamente var rettet mot et fremtidig løfte som ennå ikke var oppfylt.»

5. Paktteologer, som Gerstner og *New Geneva Study Bible* (s. 1990), hevder at noen dispensasjonister forkynner «billig nåde» og ignorerer Guds lov. En dispensasjonistisk seminarist jeg kjenner, ropte overrasket da han leste dette. Det er unødvendig å si at dispensasjonistene også avviser denne anklagen. Det var imidlertid noen dispensasjonister, ikke paktteologer, som fremmet synet om at man kunne være kristen ved bare å ta imot Jesus som sin frelser, og at det å gjøre ham til sin Herre var et senere valg.

6. Ekstrem dispensasjonistisk lære understreker av og til at evangeliet frelser i dag, nesten til det punktet at det utelukker at det er Gud som frelser. Er Gud maktesløs når det gjelder å frelse spedbarn og de alvorlig psykisk utviklingshemmede fordi de ikke har hørt evangeliet?

Generelt sett beviser ikke det faktum at noen mennesker tar et synspunkt til det ekstreme at synspunktet er feil, dersom den ikke-ekstremistiske versjonen av dette synet inneholder en balanse som beskytter mot det ekstreme. Ekstremister som fører et synspunkt til dets logiske konklusjoner, viser imidlertid at hele synspunktet er feil, dersom det ikke finnes noen lære som forbyr å ta det til det ekstreme.

Spørsmål: Siden Jesus døde for alle, hvordan kan den andre pakt i Heb 8:10 da bare være med Israels hus?

Svar: Hebreerbrevet 8:10 sier at pakten skal være med Israel; det står ikke at den kun gjelder Israel. Men riktig forstått er den med Israel, og alle troende blir adoptert inn i Guds utvalgte folk. To konkrete punkter:

1. Alle troende er åndelig sett Abrahams sønner, i henhold til Efeserne 2:12–13; Galaterne 4:24–28; Romerne 4:12, 16–17.

2. Selv jøder som nekter å tro på Jesus, vil dø i sine synder, i henhold til Matteus 23:29–33; Johannes 8:24; Apostlenes gjerninger20:21 ;2:37 –40; og Romerne 9:6.

Spørsmål: Skal vi, i henhold til Hebreerbrevet 8:11 og Jeremia 31:33-34, undervise hverandre?

Svar: Ja, det skal vi. Dette verset sier ikke bare at vi ikke skal undervise hverandre. Det sier snarere at vi ikke skal undervise hverandre ved å si «Kjenn Herren», fordi alle troende vil kjenne Herren.

Her ligger det et viktig teologisk poeng. Mens det i gammeltestamentlig tid bare var noen få troende som hadde Den Hellige Ånd boende i seg, har alle troende i nytestamentlig tid Den Hellige Ånd boende i seg. Johannes14:23 viser at alle som har Kristus, har Den Hellige Ånd. Romerne 8:9-11 viser at de som i dag ikke har Den Hellige Ånd, ikke har Kristus.

Spørsmål: Hvordan kunne den gamle pakt forsvinne i Heb 8:13, siden Jesus sa i Mt 5:18 og Lk 16:17 at ikke en eneste bokstav eller prikk skal forgå?

Svar: I Luk 16:17 sa Jesus at loven ikke ville svikte. I Matt5:18 sa Jesus at ikke en eneste bokstav eller prikk skal forgå, før alt er oppfylt. Se drøftingen av Rom 7:6 for mer informasjon.

Spørsmål: I Heb 9:2-4, kort sagt, befant det gylne røkelsesalteret seg i Det Allerhelligste, eller var det i Det Hellige, slik 2. Mos 30:6 og 3. Mos 16:12-13,18 viser?

Svar: Noen gamle manuskripter av Hebreerbrevet sier at dette alteret befant seg i det hellige, men vi trenger ikke å henvise til disse manuskriptene for å besvare spørsmålet.

Kort svar: Var forhenget en del av det hellige eller det aller helligste, siden det skilte de to fra hverandre? Man kan si at det var en del av begge. På samme måte gir 1. Kongebok 6:22 svaret når det gjelder alteret. Der står det at alteret «hørte til» det aller helligste. Alteret utgjorde sammen med forhenget grensen når forhenget ble trukket til side for at ypperstepresten kunne gå gjennom på forsoningsdagen.

Se neste spørsmål for en mer detaljert forklaring.

Spørsmål: I Heb 9:2-4, befant det gylne røkelsesalteret seg i Det Allerhelligste, eller var det i Det Hellige, slik 2 Mos 30:6 og 3 Mos 16:12-13,18 viser?

Svar: Se forrige spørsmål for et kort svar.

Langt svar: Det finnes så mange forklaringer på dette spørsmålet at det er en utfordring å sortere dem for å finne den riktige. Svarene kan alle deles inn i tre kategorier: ord, bevegelse og formål. Hver av disse har et minst sannsynlig svar og ett eller to mer sannsynlige svar.

Først tre fakta som ikke er direkte relevante for svaret, og deretter selve svaret.

Fakta 1: Bruk på forsoningsdagen: Presten gikk bare inn i det aller helligste én gang i året. Presten tok glødende kull fra dette alteret og gikk forbi forhenget inn i det aller helligste (3. Mosebok 16:12-13).

Fakta 2: Alterets plassering: 2. Mosebok 30:1-10 viser at presten (ikke nødvendigvis ypperstepresten) skulle brenne røkelse på det gullbelagte alteret hver morgen. Dette var det Sakarias, faren til Johannes Døperen, holdt på med da en engel viste seg for ham ved siden av dette alteret i Lukas 1:8-11. Sakarias tilhørte en prestegruppe og var dermed ikke yppersteprest. 3. Mosebok 16:12 viser også at alteret befant seg i det hellige, ikke i det aller helligste. 1. Kongebok 6:22 kan tyde på at alteret befant seg i det aller helligste, men ikke nødvendigvis. 1. Kongebok 6:22 sier bare at det «hørte til» blant de aller helligste tingene (det vil si på forsoningsdagen), ikke at det fysisk befant seg der. Ifølge *When Critics Ask*, s. 517, sa også Filon, Josefus og andre jødiske forfattere at det befant seg i det hellige. I motsetning til dette fastslår *Baruchs apokalypse* 6:7 at alteret befant seg i det aller helligste.

Fakta 3: To altere (usannsynlig): Selv om det kunne ha vært to altere, er dette svært usannsynlig, fordi det ikke finnes noen bibelske eller utenombibelske henvisninger til to altere.

Orddefinisjon (usannsynlig): Det bokstavelige greske ordet i Hebreerbrevet 9:3 er «røkelsesredskap». Grammatisk sett kan det referere til røkelsesbeholderen som presten bar med seg. Dette er imidlertid usannsynlig, fordi da ville Hebreerbrevet ha beskrevet hvert av de tre andre møblene i tabernaklet i detalj, nevnt røkelsesbeholderen og forbigått røkelsesalteret i stillhet. Dessuten bruker de jødiske forfatterne Filon og Josefus dette ordet for å referere til alteret.

Variasjon i gammeltestamentlige manuskripter: Mens både den masoretiske teksten og Septuaginta sier at alteret befant seg i det hellige, sier den samaritanske Pentateuken at det sto bak forhenget (i det aller helligste).

Variasjoner i manuskripter fra Det nye testamente: De greske manuskriptene Vaticanus, de koptiske versjonene og den etiopiske versjonen sier at det står i det hellige, ikke i det aller helligste. Dette er imidlertid sannsynligvis ikke den opprinnelige lesemåten.

Tidlig kristen litteratur: I «Fem bøker mot Marcion» av Tertullian nevnes det gylne alteret i Det Allerhelligste i bok 4, linjene 140–145.

Årlig flytting av alteret på forsoningsdagen (usannsynlig): Ble alteret flyttet én gang i året? Dette er usannsynlig. Alteret var laget av akasietre og belagt med gull. Det var lite, omtrent 3 fot x 1 ½ fot x 1 ½ fot stort. Støpt gull har svært høy tetthet, omtrent 19,^{3 g/cm³}. Hvis vi antar at tykkelsen på gullet var en åttendedel av en tomme, ville vekten av gullet være 225–235 pund. Selv om det kunne skyves av én mann, var det ikke særlig lett å bære for en prest som også skulle bære røkelse og et røkelseskar for kull. Andre prester kunne ikke hjelpe til med å bære det inn i det aller helligste (3. Mosebok 16:17; Hebreerbrevet 9:7). Derfor ble alteret sannsynligvis ikke flyttet på forsoningsdagen.

Engangsflytting av alteret: Det fantes «alteret som tilhørte det indre helligdommen», som det står i 1. Kongebok6:22 . Det hebraiske uttrykket her er tvetydig: det kan enten bety at alteret på Salomos tid befant seg i det aller helligste, eller at alteret tilhørte det aller helligste. Hvis den første betydningen er ment, befant alteret seg i det aller helligste i Salomos tempel. Dette er imidlertid usannsynlig, ettersom Sakarja i Lukas 1:8–11 brente røkelse på dette alteret da engelen viste seg for ham, slik det står at prestene (ikke bare ypperstepresten) skulle gjøre i 3. Mosebok 16:12. Utenfor Bibelen får vi motstridende opplysninger om dette. Filón og Josefus sier at alteret befant seg i det hellige, men i Baruks apokalypse 6:7 står det at alteret befant seg i det aller helligste.

Forflytning av forhenget: La oss anta at den andre betydningen av 1. Kongebok 6:22 er ment. En viktig opplysning som mangler, er hvordan presten, med et røkelseskar fullt av ild, røkelse og blod på fingeren i den andre hånden, skulle komme seg bak forhenget. (Han kunne ikke bare rulle seg under det.) Matteus 27:51 tyder på at forhenget ikke besto av to forheng festet i midten, men var ett sammenhengende stykke. La oss for et øyeblikk anta at presten ganske enkelt klemte seg inn mellom veggen og forhenget på den ene siden. Dette ville være problematisk med alle tingene han bar på, og man måtte håpe at røkelsesbeholderen ikke satte fyr på forhenget. Et mer sannsynlig scenario er at presten åpnet forhenget, i det minste delvis, og deretter gikk inn. Når forhenget først var åpnet, var alteret en del av Det Allerhelligste og ble brukt i seremonien der.

Dette ligner på våre bønner her på jorden. Vi er syndige og ikke en del av Guds Allerhelligste i himmelen. Men en dag vil forhengen bli trukket til side for oss, og Åpenbaringen 5:8; 8:3-4 viser at ikke bare vi, men også våre bønner vil være i Allerhelligste i himmelen. (Det motiverer deg på en måte til å be, ikke sant?)

Spørsmål: Er steintavlene i Heb 9:4 de samme som lovboken i 5. Mosebok 31:24–26?

Svar: Nei. 5. Mosebok 31:24–26 viser at lovboken var Toraen (de fem første bøkene i Bibelen), og ikke de ti bud. Den opprinnelige Toraen ble plassert ved siden av arken, ikke inni den. Steintavlene var de ti bud.

Spørsmål: I Heb 9:4, befant de tre tingene seg i paktkisten, eller foran kisten, slik som 2 Mos 16:33-34, 4 Mos 17:10-11, 1 Kong 8:9 og 2 Krøn 5:10 antyder?

Svar: Forresten kalles arken også vitnesbyrdets ark (2. Mosebok 25:16–22), fordi den inneholdt «vitnesbyrdet», det vil si steintavlene med de ti bud.

Tidligere i arken: 2. Mosebok 16:33–34 sier at krukken med manna ble satt foran Herren for å bevares for kommende generasjoner. 4. Mosebok 17:10–11 sier at de skulle legge Arons stav foran vitnesbyrdet. Selv om det bare er Hebreerbrevet 9:4 som sier at disse tingene ble lagt inn i arken, kan man anta at de ble lagt i arken. 2. Mosebok 25:21, 2. Mosebok 40:20 og 5. Mosebok 10:2,5 sier at Moses la steintavlene i arken. Når det i 2. Mosebok 40:20 står at steintavlene ble lagt i arken, er det mulig at de to andre gjenstandene ble lagt inn på det tidspunktet.

500 år senere, på Salomos tid, etter at arken ble erobret av filisterne, og etter at 70 menn hadde sett inn i arken (1. Samuelsbok 6:19), står det i 1. Kongebok 8:9 og 2. Krønikebok 5:10 at arken bare inneholdt steintavlene. Hebreerbrevet 9:4 snakker om hva som opprinnelig befant seg inne i arken.

Spørsmål: I Heb 9:6–9, hva var poenget med all denne avskillelsen i tabernaklet?

Svar: Noen bygninger i dag har begrenset tilgang til visse deler, for eksempel elektriske rom, av sikkerhetshensyn, for å redusere antall dødsfall.

I gammeltestamentlig tid understreket dette på en levende måte skillet mellom den hellige Gud og det syndige mennesket. Selv ypperstepresten kunne bare gå inn én gang i året. Det var bare én bestemt mann, fra én familie, fra én stamme, blant hele befolkningen. Ifølge Josefus hadde presten, da han gikk inn i tempelet, tolv bjeller rundt nederkanten av kappen og et tau rundt livet. Hva ville skje hvis Gud var så misfornøyd med presten at han døde inne i det aller helligste? Hvem skulle få ham ut? Derfor tauet rundt livet, slik at noen kunne trekke ham ut, og bjellene, som ville klinge for å vise at han fortsatt beveget seg.

De jødiske rabbinerne i Talmud Yoma 5:1 sier at når ypperstepresten gikk inn, «forlenget han ikke bønnen sin, for ikke å skremme Israel». Etter at han hadde gått inn (og kommet ut), holdt han et festmåltid med vennene sine.

Spørsmål: Hva er egentlig «forløsning» i Heb 9:12–14?

Svar: Dette var ikke noe mysterium for det jødiske folket; det var et vanlig begrep i Det gamle testamente. Hvert førstefødt dyr skulle ofres, bortsett fra at det kunne «løses ut» ved at noe annet tok dets plass, i henhold til 2. Mosebok 13:13.

På samme måte skulle de førstefødte barna løses ut ved å ofre et dyr, slik 2. Mosebok 13:14–16 viser. I Lukas 2:23–24 brakte Maria og Josef et offer etter at Jesus ble født, slik 3. Mosebok 12:6–8 befalte.

Gud løste israelittene ut fra egypternes slaveri i 2. Mosebok 6:6 og 5. Mosebok 7:8.

Generelt sett betyr forløsning, lytrosis på gresk, å sette noe fri ved å betale en løsepenge, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 86.

I gammeltestamentlig tid frelste Gud mennesker på «kreditt», vel vitende om hva Kristus ville gjøre.

Spørsmål: I Hebreerbrevet 9:15, gjaldt Kristi soning for våre synder med tilbakevirkende kraft?

Svar: Absolutt ja. Hebreerbrevet 9:15 sier at Kristus døde for synder begått under den første pakt. I Guds sikre kunnskap ble Jesus slaktet før verdens grunnvoll ble lagt, ifølge Åpenbaringen 13:8. Romerbrevet 3:25 tyder også på at han gjorde det for tidligere synder som inntil da hadde forblitt ustraffet.

Spørsmål: Hvor står det i Heb 9:21 at tabernaklet og andre gjenstander ble besprengt med blod?

Svar: Det står ikke i Det gamle testamente, men jødene var tilsynelatende klar over det. Josefus nevner dette i «Antiquities of the Jews», bok 3, s. 205–206. [viii 6].

Spørsmål: I Heb 9:25–28, kan Jesus bli ofret mange ganger under den romersk-katolske messen, sammen med brødet og vinen?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

Lutherske og katolske kristne sier ja. En luthersk teolog lærte at siden Gud er tidløs, kan forsoningen være tidløs. Nattverden er en forbindelse i tid med den tiden da Kristus døde på korset gjennom Guds tidløshet.

Ortodokse kristne lærer at Kristus er virkelig til stede i nattverden, men de lar det forbli et mysterium hvordan dette skjer.

De fleste protestantiske kristne sier nei.

I Johannes 19:30 er «Det er fullbrakt» Jesu siste ord. Dette er egentlig et regnskapsuttrykk, som kan oversettes med «betalt i sin helhet».

Hebreerbrevet 9:25–28 lærer eksplisitt at Jesus ikke ofrer seg om og om igjen; snarere ble Jesus ofret én gang for alle.

I Hebreerbrevet 10:11-12 utførte ikke Jesus sin religiøse plikt dag etter dag; snarere ofret Jesus for all tid ett offer for synder. Deretter satte Jesus seg ned, en stilling som symboliserer trøst, gunst og ære.

Spørsmål: Kan reinkarnasjon, slik det fremgår av Heb 9:27–28, være sant og forenlig med kristendommen?

Svar: Nei, av flere grunner.

Generelt sett vil Gud oppreise alle i kroppslig form på den siste dagen, noe som ikke gir mye mening hvis vi ikke har én, og bare én, kropp.

I Hebreerbrevet 9:27–28 står det uttrykkelig: «Akkurat som det er bestemt at mennesker skal dø én gang, og deretter stå foran dommen.»

I 2 Sam 12:22–23 sa David om sitt døde barn: «Jeg skal gå til ham [graven], men han skal ikke komme tilbake til meg.» Skriften gjengir Davids ord nøyaktig, men dette verset ville ikke bevise at Davids oppfatning var riktig, bortsett fra i sammenheng med Hebreerbrevet 9:27–28.

Predikeren 11:3 sier at uansett hvor et tre faller, der vil det ligge. Konteksten i Predikeren 11:1–3 handler om årsak og virkning, og konteksten i hele boken handler om liv og død under solen.

Reinkarnasjon var fraværende ikke bare i hele Det gamle og Det nye testamente, men også i jødisk og kristen tradisjon. Begrepet ble trodd på av noen få hedenske grekere. Kristne var klar over begrepet og avviste reinkarnasjon fullstendig som ubibelsk, slik Hippolytus viser.

Hippolytus (Mot Platon, vers 2) nevner i sin omfattende drøfting av Hades også kort at oppstandelsen ikke betyr at sjelen overføres til andre kropper, men snarere at Gud oppreiser kroppene selv. I «Gjendrivelsen av alle kjetterier», 1:2, nevner Hippolytus at pythagoreerne trodde på den feilaktige oppfatningen at sjelen går gjennom påfølgende kropper.

«Octavius» av Minucius Felix, kap. 34, s. 194 (etter år 205 e.Kr.), kalte ideen om at menneskers sjeler vender tilbake i dyr [reinkarnasjon] for «klovners uanstendigheter».

Hvis noen velger å tro på reinkarnasjon uavhengig av hva Bibelen sier, er det én ting, men vær så snill å ikke lyve om hva Bibelen sier. Bruk hvilke menneskelige ord du måtte ønske, men vær så snill å ikke prøve å forvrenge Guds ord for å få det til å si noe Gud ikke har sagt.

For mer om reinkarnasjon, se drøftingen av Lukas 1:15; 1. Korinterbrev 15:37; Galaterbrevet 1:15–16, Galaterbrevet 6:7–8, Hebreerbrevet 7:3 og Jakobsbrevet 3:6.

Spørsmål: Hva betyr «de som venter», apekdechomenois, i Heb 9:28f?

Svar: Dette ordet brukes syv ganger i Det nye testamente: Rom 8:19, 23, 25; 1 Kor 1:7; Gal 5:5; Fil 3:20; Heb 9:28. Hver gang refererer det til dem som venter på Kristi gjenkomst. Hvor passende er det å kalle deg selv og de i din lokale menighet for å være blant «de som venter»?

Spørsmål: I Heb 10:1–2, i filmen «The Truman Show», levde helten i en uvirkelig verden. På en måte levde de troende i Det gamle testamente i en «skyggeverden», der de bare hadde en skygge av Kristus i de gammeltestamentlige ofrene. Hvordan lever vi i en «skyggeverden» i dag?

Svar: Det greske ordet for skygge, skia, kan referere til mange typer skygger, inkludert konturene en kunstner tegner av et maleri før han senere fyller inn fargene. Vi lever i en verden med noen ting som er kopier av ting i himmelen. Selv om denne jorden virker virkelig for oss, i våre tre dimensjoner pluss tid, er den ikke like virkelig som evigheten, som består av hvem vet hvor mange dimensjoner. Når noen dør i denne verden, ser det ut som om det er «game over». Men i virkeligheten har vi nettopp fullført prøveversjonen av spillet, og vi har gått videre til et nytt nivå.

I en skyggeverden kan det finnes tegn på at ting ikke er helt varige. For eksempel, som det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 2188: «Den regelmessige gjentakelsen av ofrene stemplet dem som virkningsløse. Den som må ta medisin hver time for å holde seg i live, kan neppe sies å være helbredet. I stedet for å berolige samvittigheten, vekket det levittiske systemet den til live hvert år. Bak det vakre ritualet på forsoningsdagen lurer den årlige påminnelsen om at syndene bare ble tildekket, ikke fjernet.»

Spørsmål: I Heb 10:4–11 står det at blodet fra okser og geiter ikke kunne fjerne synder. Hvorfor måtte jødene da ofre dem i 1 400 år?

Svar: Se drøftingen av 2. Mosebok 30:12, 3. Mosebok 4 og 3. Mosebok 5:13 for svaret.

Spørsmål: I Heb 10:5, er «et legeme du har beredt for meg» et sitat fra Sal 40:6 «mine ører har du åpnet [gjennomboret]»?

Svar: Den masoretiske teksten sier: «mine ører har du gjennomboret». Hebraiske slaver skulle frigis hvert syvende år, men ørene ble gjennomboret på en slave som frivillig valgte å tjene sin herre hele livet.

Septuaginta sier: «et legeme du har beredt for meg.» Omsetningene av Det gamle testamente av Symmachus og Theodotion har også «legeme». Dermed ble Salme 40:6 sannsynligvis endret i den masoretiske teksten. (Som en sidebemerkning: Dødehavsrullene har ikke bevart Salme 40:6).

Uansett var Jesus skapt for lydig tjeneste.

Spørsmål: I Heb 10:10, ble Jesu kropp invadert av Satan, slik Rev. Moon, grunnleggeren av sekten Unification Church, lærer?

Svar: Nei. Først følger det den påståtte messiasen Rev. Moon sier, deretter det Guds ord sier.

1. Rev. Moon sier: at Abrahams offer ble Satans eiendom.

Guddommelig prinsipp s. 269 «... At Abraham ofret uten å ha delt duen i to, resulterte i at han så å si ofret Satans eiendom, og dermed endte ofringen med påstanden om at ofringen var Satans eiendom.»

Det guddommelige prinsipp, s. 330: «På grunn av at Moses to ganger slo på klippen utad i raseri … ble hans [Moses’] kropp invadert av Satan, og han døde i ørkenen, men innvendig … [kunne han fortsatt hente vann fra klippen til folket]»

Det guddommelige prinsipp, s. 148 «Jesus kunne ikke fullføre formålet med den guddommelige forsynets fysiske frelse fordi hans kropp ble invadert av Satan. Han kunne imidlertid legge grunnlaget for åndelig frelse … gjennom … blodet på korset.»

2. Gud sier: at Jesu kropp ikke så forråtnelse, ifølge Apostlenes gjerninger 2:31. Jesus ofret sin kropp i Hebreerbrevet 10:10, men Hans kropp gjorde oss hellige. Mens pastor Moon lærer at Jesus mistet sin kropp, og at den ble forråtnet, sier apostelen Paulus det motsatte i Filipperne 3:20-21.

«Men vårt borgerskap er i himmelen, og vi [det vil si kristne] venter ivrig på en Frelser derfra, Herren Jesus Kristus, som ved den kraften som gjør ham i stand til å underlegge seg alle ting, skal forvandle våre ringe legemer til å bli lik hans herlige legeme.» (BSB)

Spørsmål: Hvordan kan vi i Hebreerbrevet 10:14 allerede være fullkomne, og likevel bli helliget?

Svar: Se drøftingen av 2. Tessalonikerbrev 1:5 og 1. Petersbrev 1:14-16 for svaret.

Spørsmål: Siden det ifølge Heb 10:18 ikke lenger er behov for syndoffer, kan Jesus da ofres i den katolske messen?

Svar: Nei. Se drøftingen av Hebreerbrevet 9:25-28 for svaret.

Spørsmål: I Heb 10:25, er det greit for troende å ikke samles i fellesskap?

Svar: Nei. Det er en synd for troende å isolere seg fra alle andre troende. Hebreerbrevet 10:25 sier at vi ikke skal forsømme å samles, men Bibelen sier ikke når vi må samles.

Det er en rekke grunner til dette påbudet. Vi trenger andre kristne for oppmuntring, undervisning, korreksjon og irettesettelse. Gud har gitt andre troende åndelige gaver for å nære oss, og gitt oss åndelige gaver for å nære dem. 1. Korinterbrev 12 drøfter dette nærmere. En annen grunn er at Jesus sa: «For der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt blant dem.» (Matteus 18:20) Det ligger en spesiell kraft i fellesbønn. Til slutt: Selv om Gud gleder seg over vår individuelle tilbedelse, gleder Gud seg spesielt over at vi tilber Ham sammen. Se *The Complete Book of Bible Answers*, s. 225, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Viser Heb 10:26–32 at mennesker kan miste sin frelse?

Svar: Alle er enige om at dette avsnittet lærer at Kristus alene er et tilstrekkelig offer for våre synder. Ofrene i Det gamle testamente, utenom Kristus, er verdiløse. Imidlertid er ekte kristne uenige om hva dette avsnittet sier om tap av frelse.

Synspunktet om tapt mulighet: For dem som synder ved å avvise Kristi offer på korset, finnes det intet håp utenom den veien de har avvist. Selv om de er gode jøder og utfører alle ofrene i Det gamle testamente, er en fiende av Kristus en fiende av Gud, som kun kan forvente den brennende ilden.

Synspunktet om tap av frelse: I tillegg til det forrige synspunktet har kristne som bevisst og vedvarende synder lenge nok, tråkket Guds Sønn under føttene og mistet muligheten for at Kristus skal frelse dem.

Se spørsmålet om Hebreerbrevet 3:6,14 og de to spørsmålene om Hebreerbrevet 6:4-12 for mer drøfting.

Spørsmål: I Heb 11:1 og Heb 11:3, var det «vår tro som forstår at verden ble skapt», eller var det «ved Guds tro at Han skapte verden», slik Kenneth Copeland og andre lærer?

Svar: På gresk er de to første ordene «Ved tro forstår vi». «Ved tro» modifiserer verbet som følger umiddelbart etter, «vi forstår». Dermed var det ikke vår tro som skapte verden, men vår tro gir oss forståelsen av hvordan Gud skapte verden. Det er vår tro; den allvitende Gud selv har ikke og trenger ikke tro.

1. Mosebok 1, Salme 33:6,9 og andre skriftsteder viser at Gud skapte alt ved sitt ord. Den allmektige Gud har ikke «tro» på at Han kanskje kan gjøre noe, like lite som vi har tro på at vi kan puste. Gud har visshet om at Han kan gjøre alle ting.

Det overordnede spørsmålet her er dette: Skal kristne ha tro på Gud, eller tro på troen? Mange troshelbredere lærer i hovedsak tro på troen. Tro på din egen tro er tro på deg selv forkledd som tro på Gud.

Spørsmål: Hvorfor tok Gud imot Abels offer i Heb 11:4, men ikke Kains offer?

Svar: 1. Mosebok 4 oppgir ikke noen eksplisitt grunn, så ingen grunn kan utelukkes. Hebreerbrevet 11:4 sier at Kain manglet tro. Man kan faktisk anta en kombinasjon av tre grunner knyttet til Kains mangel på ekte tro.

Blod, ikke grønnsaker: I senere tider ble ofrene til Gud alltid brakt med dyr. Selv i dag ønsker noen å ha en blodløs kristendom. Hebreerbrevet 9:18,22 minner oss om at i Det gamle testamente krevde Gud at blod ble utgytt for tilgivelse. Man kunne imidlertid innvende at siden både Det gamle testamente og Hebreerbrevet ble skrevet etter Kains levetid, hvordan skulle Kain da kunne vite dette? Dette fører oss til neste punkt.

Ofre i fellesskap med Gud: Siden Gud snakket direkte med Kain, kunne Kain senere ha spurt Gud om hva Gud ønsket. Mange mennesker i dag ønsker å tjene Gud på sine egne vilkår, på sin egen måte, ikke på Guds måte. Man kan imidlertid innvende: hvorfor skulle ikke Kain kunne ofre slik han selv ønsket? Dette fører oss til neste punkt.

Offer i tro til vår Herre: Det finnes ingen bevis for at Kain underkastet seg Guds herredømme eller i tro overlot sitt liv til Gud. Selv i dag, hvis vi ikke er interessert i å nærme oss Gud og adlyde Ham, spiller våre offer ingen rolle. Mika 6:6–8 gir et vakkert poetisk uttrykk for dette. Ordspråkene 21:3; Hosea 6:6; Johannes 14:15, 21, 23–24 er mer direkte uttrykk for at det å nærme seg Gud og lydighet har forrang fremfor menneskers offer og andre gjerninger.

Spørsmål: Hvordan kunne Enok i Hebreerbrevet 11:5 unngå å se døden?

Svar: Enok så ikke døden i 1. Mosebok 5:22–24. Som et lite barn sa: «En dag da de gikk tur, sa Gud til Enok: Siden vi er nærmere mitt hus enn ditt hus, hvorfor blir du ikke bare med meg hjem?»

Den allmektige Gud kan gjøre hva Han vil, inkludert å ta noen med seg til himmelen. Tre kristne forfattere fra tiden før nikensk-konsilet så for seg at Enok kom tilbake som en av de to vitnene i Åpenbaringen 11:6–11.

Tertullian (198–220 e.Kr.) mente at Enok ennå ikke hadde opplevd døden, fordi han først skulle dø i antikristens tid (Åpenbaringen 11:3). *En avhandling om sjelen*, kap. 50, s. 227

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) skrev også at de to vitnene var Enok og Elias [Elia], som forkynte i 1 260 dager, i *Avhandling om Kristus og Antikrist*, kap. 43, s. 213

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) drøfter at Elias og Enok ble ført bort til et fjernt sted uten å dø, slik at de kunne være til stede for Kristus når Han kommer for å dømme. Vi bør imidlertid ikke tro at Nero også kommer tilbake. «Om måten forfølgerne døde på», kap. 2, s. 302.

Spørsmål: Hvordan fordømte Noa verden i Heb 11:7?

Svar: Alle forstår at det er Gud som dømmer verden, og at det var Gud, ikke Noa, som sendte flommen. Betydningen av Hebreerbrevet 11:7 er at Noa fordømte verden ved å vise at et menneske og hans familie kunne leve et rettferdig liv foran Gud, selv i den tiden.

Spørsmål: Hvordan kunne Abraham (tidligere Abram) i Heb 11:8 dra av sted uten å vite hvor han skulle, siden 1. Mosebok 12:5 sier at Abram dro for å reise til Kanaans land?

Svar: Abram ble uttrykkelig ikke fortalt at han skulle til Kanaan da Gud kalte ham i 1. Mosebok 12:1. I ettertid forteller 1. Mosebok 12:5, som ble skrevet lenge etter Abrahams tid, oss at Gud fikk Abram til å dra for å komme til Kanaan.

I våre liv kan vi adlyde Gud uten å ha noen anelse om hva resultatet vil bli. Selv om det kan være usikkert for oss i det øyeblikket, kan vi, når vi ser tilbake mange år senere, se hvordan alt ordnet seg så godt i Guds plan.

Spørsmål: Hvordan fikk Abraham, i overført betydning, Isak tilbake fra de døde i Hebreerbrevet 11:19?

Svar: Abraham var i ferd med å drepe Isak som et offer. Men Gud stoppet ham, og Isak forble i live, slik 1. Mosebok 22:1–18 forteller.

Spørsmål: I Heb 11:26: Hvordan kunne Moses verdsette Kristi forakt, siden Moses aldri hadde hørt om Kristus?

Svar: Selv om Moses ikke hadde hørt Kristi navn, satte han pris på Gud, og han visste om en kommende profet i 5. Mosebok 18:17. Moses visste at en skulle komme for å gjøre forsoning for landet og folket, som det står i 5. Mosebok 32:43.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i Heb 11:27 forlate Egypt uten å frykte kongens vrede, siden 2. Mosebok 2:14–15 sier at Moses fryktet Farao og flyktet til Midian?

Svar: I 2. Mosebok 2:14–15 står det: «… Da ble Moses redd og tenkte: ‘Det jeg har gjort, har sikkert blitt kjent.’ Da Farao hørte om denne saken, forsøkte han å drepe Moses. Men Moses flyktet fra Farao…» (BSB). Klemens av Alexandria i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 4, kap. 16, s. 428, siterer dette verset, og i gamle manuskripter finnes det ingen variasjoner (for eksempel at man utelater et «ikke»).

Først hva som ikke er svaret, og deretter to forskjellige svar.

Ikke svaret: 2. Mosebok 2:14 sier at Moses var redd, og 2. Mosebok 2:15 sier at Moses flyktet fra Farao. Det står ikke uttrykkelig her at Moses var redd for Farao.

Johannes Chrysostomos’ svar: Chrysostomos, som skrev rundt år 392–407 e.Kr., tok opp dette spørsmålet og besvarte det. Ja, Moses var redd da han drepte egypteren, men han handlet klokt ved å flykte for å unngå en forutsett fare. Det er ingen grunn til å friste Gud. Moses var ikke redd for å vende tilbake, og Moses var ikke redd for å forlate Egypt igjen, uansett faraoens vrede. (Homilier over Hebreerbrevet, homilie 26, s. 484.)

Et annet svar: Selv om Moses gjorde klokt i å flykte fra Egypt den første gangen, var det av frykt etter at han hadde drept egypteren. Hebreerbrevet 11:27 omtaler Moses’ karakter etter at han hadde oppholdt seg i Midian i førti år. Moses vendte tilbake til Egypt uten frykt, sto igjen i faraos nærvær uten frykt og forlot Egypt igjen, alt uten å frykte faraos vrede. Farao hadde mer å frykte fra Gud enn Moses hadde fra Farao.

Her ligger det en lære for oss i dag. Noen ganger, hvis vi flykter fra en skremmende situasjon, kan Gud senere ønske at vi skal gå tilbake og frimodig stå opp for Gud og mot undertrykkelsen av andre. Moses kan ha forlatt Egypt én gang i frykt for Farao, men Gud og forfatteren av Hebreerbrevet anser det som mer betydningsfullt at Moses vendte tilbake, overvant all frykt og forlot landet for andre gang uten frykt.

Spørsmål: Hvordan var Gideon, Samson og Jefta troens helter i Heb 11:32? De syndet alle, og selv Barak viste mangel på lederskap.

Svar: Guds folk synder fortsatt, og noen av dem syndet alvorlig. Bibelen legger ikke skjul på deres alvorlige feil, men det er oppmuntrende å vite at Gud kan håndtere oss og fullkomme oss, selv med våre feil.

Hebreerbrevet 11:32 hevder ikke at disse mennene var forbilder på syndfri fullkommenhet, eller at de var mer rettferdige enn andre. Snarere trekker Hebreerbrevet 11 frem disse mennene som eksempler på dem som hadde troen til å utrette store ting, og i Samsons tilfelle, å bli en del av rekken av martyrer som døde for Gud.

Spørsmål: Hvordan fikk kvinnene i Heb 11:35 sine døde tilbake?

Svar: Dette gjelder enken fra Sarepta i 1. Kongebok 17:22 og kvinnen fra Sunem i 2. Kongebok 4:34. Deres avdøde kjære ble oppreist. Denne oppstandelsen var lik Lasarus’ oppstandelse; de ble ikke oppreist med en udødelig kropp, men brakt tilbake til sin tidligere tilstand.

Spørsmål: Er dette i Heb 11:35 en hentydning til 2 Makk 7:12, som beviser at i det minste en del av apokryfene er en del av Skriften?

Svar: Nei. 2 Makkabæerbok 7:12 sier: «Som følge av dette ble kongen selv og de som var med ham forbløffet over den unge mannens ånd, for han anså sin lidelse som ingenting.» (Oversettelse fra RSV Catholic Edition). Sammenhengen er at dette var den tredje av syv brødre som ble martyrer under selevkidene. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Dette er egentlig ikke et sitat fra apokryfene. Hebreerbrevet 11:35 ligger nærmest 2. Makkabebok 7:12, og begge deler gjengir en felles sannhet, men det er ikke et direkte sitat.

2. Bibelen siterer også fra hedenske diktere i Apostlenes gjerninger17:28 , 1. Korinterbrev15:33 og Titusbrevet1:12 , men alle er enige om at de andre skriftene til de hedenske dikterne ikke er hellig skrift.

3. Hypotetisk sett, selv om Hebreerbrevet 11:35 var et sitat fra 2. Makkabebok (noe det ikke er), ville ett sitat fra 2. Makkabebok ikke gjøre den til Skriften heller, med mindre det å sitere hedenske diktere gjør deres skrifter til Skriften.

4. 2. Makkabebok er generelt pålitelig. Imidlertid har selv den historiske uoverensstemmelser med 1. Makkabebok og to påvisbare feil. For eksempel, i 2. Makkabebok 8:20 ødela ikke seleukidene pluss 4 000 makedonere 120 000 galater i Babylon.

Se drøftingen om Judas 14–15 for en lignende situasjon med pseudepigrafiske bøker.

Spørsmål: Beviser «en sky av vitner» i Heb 12:1 at Jesu gjenkomst i skyene betyr at Jesus vil komme tilbake blant grupper av mennesker, slik Rev. Moons Foreningskirke lærer?

Svar: Betyr uttrykket «en flokk av tilskuere» at hver gang ordet «flokk» brukes, må det referere til mennesker? – Selvfølgelig ikke. På samme måte betyr ikke uttrykket «en sky av vitner» at hver gang ordet «sky» brukes, refererer det til mennesker.

Ingen steder i Bibelen, inkludert Hebreerbrevet 12:1, brukes bare «sky» for å betegne mennesker. Hebreerbrevet 12:1 sier «en sky av vitner», og denne metaforen gir ingen rett til å tolke bokstavelige skyer (uten vitner) som mennesker.

Videre hadde gresk forskjellige ord for sky, og ordet som brukes her, nephos, brukes ikke noe annet sted i Det nye testamente.

Selv medlemmer av Unification-bevegelsen vil være enige i at det var en bokstavelig sky som skjulte Jesus da han steg opp til himmelen i Apostlenes gjerninger 1:9. Hvis Jesus kom tilbake på samme måte, og Jesus dro i en bokstavelig sky, så vil Jesus komme tilbake i en bokstavelig sky, til tross for hva pastor Moon lærer.

Se også drøftingen om Åpenbaringen 1:7.

Spørsmål: Hvem er «den store skyen av vitner» i Hebreerbrevet 12:1?

Svar: «En så stor sky» refererer spesifikt til de menneskene som er nevnt i det foregående kapittelet. Selvfølgelig nevner kapittel 11 de troende i Det gamle testamente generelt som marsjerte rundt Jeriko, utholdt forfølgelse og ble rost for sin tro, så en slik stor sky inkluderer alle de troende som har gått foran oss og nå er i himmelen.

Spørsmål: Hva er i Heb 12:1 de byrdene som vi som kristne noen ganger (eller ofte) trenger å kaste av oss?

Svar: Dette omfatter syndene vi begår, syndene knyttet til hvor vi velger å rette tankene våre, og syndene der vi «setter oss imot» Gud og ikke er villige til å gjøre det vi tror Gud vil at vi skal gjøre. Det omfatter også ting som ikke er onde i seg selv, men som distraherer oss. Det kan også omfatte relasjoner som ikke er sunne for oss.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Heb 12:2 holde ut korset på grunn av den glede som lå foran ham?

A: Dette betyr ikke at korset var en glede, men snarere at Jesus holdt ut på grunn av den glede som lå foran ham. Gleden lå i det kommende resultatet av å gi oss frelse, slik at vi kunne bli forsonet med Gud og leve sammen med ham i himmelen for alltid.

Ved å si at det finnes andre veier til himmelen, sier man til Kristus at hans offer var unødvendig.

Spørsmål: Hva er kampen mot synden her i Heb 12:4?

Svar: Det greske ordet for kamp, antagonizomai, kan referere til en idrettslig kamp. Selv om det også kan referere til en kristens personlige kamp mot sin egen synd, er dets primære fokus sannsynligvis forfølgelsen de utsettes for av syndige mennesker.

Spørsmål: Hvorfor bruker Gud dette eksemplet i Heb 12:6–11, siden fysisk avstraffelse [angivelig] er galt?

Svar: Kroppslig avstraffelse (ris og lignende) er ikke galt når det brukes på riktig måte til barnets beste, slik Ordspråkene 13:24, 22:15 og 23:13–14 viser.

Dette ordet betyr ikke bare disiplin, men også veiledning, korreksjon og advarsel, ifølge «Believer’s Bible Commentary» s. 2203. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 810 sier at ordet bokstavelig talt betyr «opplæring av barn».

Spørsmål: Hva er poenget med «lovlige sønner» her i Heb 12:8?

Svar: En far bryr seg kanskje ikke like mye om en uekte sønn – enten han er født av hans kone eller av ham og en annen kvinne – som han ville gjort om sin ektfødte sønn fra et ærbart ekteskap. I romersk kultur hadde en uekte sønn ingen arverett.

Spørsmål: I Heb 12:7,9–10, bør fedre ta ledende rolle i oppdragelsen?

Svar: Bibelen gir ingen påbud om hvilken av foreldrene som skal gjøre hva, men den gir eksempler på fedre i Hebreerbrevet 12:7, 9–10, 1. Timoteus 3:4, 12 og 1. Tessalonikerbrev 2:11. Imidlertid advarer Efeserbrevet 6:4 og Kolosserbrevet 3:21 spesielt fedre mot å irritere barna sine. Mødre hadde en rolle i å oppdra barna sine i Ordspråkene 31:1–9; 1. Timoteus 5:10; 1. Tessalonikerbrev 2:7. Begge foreldrene skal samarbeide i Kolosserne 3:20 og Efeserne 6:1, selv om 1. Korinterbrev 7:13–14 erkjenner at det kan være familiesituasjoner der bare hustruen oppdrar barna i Herren.

Spørsmål: Hvordan kan mennesker i Heb 12:15 og Heb 12:25 gå glipp av eller vende seg bort fra Guds nåde?

Svar: Kristne kan fortsatt være kristne og være ulydige mot Gud, men det er ikke det som diskuteres her, fordi det står «gå glipp av» i stedet for bare «få færre velsignelser og belønninger». Folk kan lytte til evangeliet og til og med tro intellektuelt og bli døpt med vann, slik Simon Magus ble i Apg 8:18–20. Å kjenne læren og gå i kirken bør imidlertid ikke gi en person noen sikkerhet om noe, hvis vedkommende ikke adlyder Kristus.

Se på lignelsen om de fire jordtypene i Lukas 8:4–15. Planter i tre av de fire jordtypene spiret, men bare én av jordtypene ble frelst og ga avling.

Esau er et trist eksempel og en advarsel. Han vokste opp med kunnskap om Gud, oppdratt av foreldre som kjente Gud, men likevel lot han det han kunne ha hatt, glippe fra seg. Han hadde ingen anelse om hvor viktig det var å velge suppen fremfor førstefødselsretten, før etter at valget var tatt.

Spørsmål: Hvordan kan en bitter rot vokse og forurense mange, som det står i Hebreerbrevet 12:15?

Svar: Både kirkegjengere som ikke er født på ny, og ekte kristne, kan ha små følelser av bitterhet overfor seg selv, andre mennesker eller Gud. Hvis denne bitterheten ikke blir håndtert og overgitt til Gud, kan den, i likhet med andre synder, vokse som kreft og påvirke stadig større deler av en persons hjerte. Som Ordspråkene 4:23 råder i en annen sammenheng: «Vokt fremfor alt ditt hjerte, for det er livets kilde.»

Spørsmål: Hvorfor skulle Gud i Hebreerbrevet 12:17 avvise noen som omvender seg?

Svar: Det avhenger av hvilken type omvendelse personen viser. Nesten alle dømte kriminelle angrer på at de ble tatt, og nesten alle som dumt nok mister noe, angrer på konsekvensene av sin dumhet. Esau angret med tårer over det han hadde mistet, men Skriften sier aldri at han vendte seg til Gud. Esau var opptatt av den jordiske arven, ikke den åndelige velsignelsen. Matteus 7:7-11, Hebreerbrevet 11:6 og Romerbrevet 2:7 viser at Gud vil belønne dem som oppriktig søker ham.

Spørsmål: Hvorfor prøvde Gud i Heb 12:18-21 å skremme livet av israelittene på Moses’ tid? Hva med i dag?

Svar: Gud lærer oss mange leksjoner i Bibelen. Gud lærte Abraham og andre om kjærlighet, nåde og barmhjertighet i Det gamle testamente. Men før Gud lærte menneskene alt det Han gjorde om kjærlighet, nåde og barmhjertighet i Det nye testamente, måtte de først forstå Guds rettferdighet og Guds vrede.

Dessverre er det mange i dag som selektivt bare vil høre de «fint klingende» delene av Bibelen. Guds barmhjertighet blir desto viktigere for oss når vi ser konsekvensene av vår synd.

Kristne innser kanskje ikke alltid at når de prøver å fortelle andre hvor fantastisk det er at Jesus frelser, så forstår ikke de andre egentlig budskapet hvis de ikke innser hva de er frelst fra, så vel som hva de er frelst til.

Spørsmål: Hvordan talte Jesu blod bedre enn Abels i Heb 12:24?

Svar: Ifølge 1. Mosebok 4:10 ropte Abels blod [metaforisk] fra jorden. Det ropte om hevn. Men Jesu blod roper om tilgivelse.

Spørsmål: Hva betyr «vår Gud er en fortærende ild» i Heb 12:29 og 5. Mosebok 4:24?

A: Salme 50:3 sier at en ild fortærer foran Gud når Han kommer til dom. Ild er bokstavelig ild, og det kan også bety Guds vrede mot synd.

Spørsmål: Hvorfor avtar noen ganger en persons broderlige kjærlighet (philadelphia) i Heb 13:1?

Svar: Det er én ting å ha kjærlighet til noen, det er en annen ting å opprettholde den gjennom årene. Over tid kan folk ha en tendens til å ta andre for gitt, dvele ved deres feil og ikke deres gode sider, og ikke lenger anse tiden de tilbringer med vennen sin som verdifull. Venner bør verdsettes, og vennskap må pleies.

Spørsmål: Hva er måter å opprettholde vår broderlige kjærlighet til andre på, ifølge Heb 13:1?

Svar: 1. Petersbrev 4:8 sier også at vi skal ha en inderlig kjærlighet til hverandre. Det ligger mye i disse positive, direkte påbudene.

Be for dem. Spør dem hva du kan be for dem om.

Vær tålmodig med dem.

Ta vare på dem og vis dem at du verdsetter dem mer enn deg selv. (Filipperne 2:3f).

Tilbring tid med mennesker, vær der for å lytte til dem, oppmuntre dem, og når anledningen byr seg, gi dem råd og undervis dem.

Se til deres beste (Filipperne 2:4) og hjelp dem med å utvikle sine gaver og talenter.

Noen ganger må du hjelpe dem økonomisk (Jakob 2:15-17).

Tilgi, og ikke la sinne komme mellom deg og din kjærlighet til dem.

Be om tilgivelse når du har gjort noe galt, eller selv om de bare tror at du har gjort noe galt.

Utover det, når du har anledning sammen med en god venn, kan du ha en samtale om å «definere forholdet». Hvis det er med en person av det motsatte kjønn, og det ikke skal være romantisk, vær helt åpen om det. Du kan nyte å være sammen med noen, forsvare dem når noen gjør dem urett, men du skal ikke synde for dem, inkludert å lyve for dem, eller dekke over når de gjør noe galt.

Spørsmål: Hva er noen grunner til at vi bør ha kjærlighet til fremmede (philoxenia) i Heb 13:2?

Svar: Vi blir også pålagt å være gjestfrie i Rom 12:13, 1. Pet 4:9 og 3. Joh 8. Siden vi ønsker å bli det Gud vil at vi skal være, og Gud vil at vi skal være gjestfrie, bør vi glede oss over å være gjestfrie. Abraham tok imot engler i 1. Mos 18:1–15 og Lot i 1. Mos 19. Enker ble rost for sin gjestfrihet i 1. Timoteus 5:10. Biskoper skal være gjestfrie i 1. Timoteus 3:2 og Titus 1:8. Publius fra Malta var svært gjestfri overfor Paulus i Apostlenes gjerninger 28:7. Selv om noen kristne kanskje har en spesiell gave for gjestfrihet, bør alle kristne ønske å være gjestfrie overfor andre.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i tillegg til å invitere andre hjem til oss, vise gjestfrihet overfor andre, slik det står i Hebreerbrevet 13:2?

Svar: Se først på situasjonen. Avhengig av hvor godt de har funnet seg til rette og hvor komfortable de er, kan du invitere dem til arrangementer, invitere dem ut på middag, invitere dem til kirken, søndagsskolen og bibelstudiet, og generelt invitere dem til å gjøre ting sammen. Hvis de trenger en bil i en kort periode, og du har en du kan låne ut, kan du låne den ut til dem. Hvis det er en person av motsatt kjønn, kan det være bedre å invitere en gruppe mennesker til å gjøre ting, i stedet for bare én person. Utover din «plikt» til å invitere dem til å gjøre ting, må du lære å nyte å tilbringe tid sammen med dem. Presentere dem for andre. Gjør mot dem det du ønsker at andre skal gjøre mot deg hvis du var en fremmed.

Utover det faktum at Gud befaler det, kan Gud bruke vår lydighet til å møte mennesker som Gud vil at vi skal møte for å hjelpe dem. Men din rolle i å være en uoffisiell mentor for dem er ikke å fremme avhengighet av deg, men det er midlertidig slik at de raskt kan bli selvstendige. Men vennskapet ditt med dem kan vare.

Når en nykommer kommer til byen, trenger de noen ganger venner, og de kan trenge råd og veiledning om hvor de kan finne de beste tilbudene, hvordan de skal gjøre visse ting osv. Du kan invitere dem til høytidsfeiringer hjemme hos deg, eller gjøre andre ting for at de skal føle seg velkomne.

Når en person fra et annet land kommer til arbeidsplassen din eller byen din, kan det hende at vedkommende trenger råd om visse skikker. Vanligvis er det best å gi slike råd privat, ikke offentlig foran andre. På samme måte, hvis vedkommende staver eller uttaler ord feil, er kanskje ikke akkurat det øyeblikket det perfekte tidspunktet for å rette på dem. Hvis vedkommende ønsker at du skal rette på dem, kan du gjøre det privat.

Spørsmål: I Heb 13:2, er det farer forbundet med å være gjestfri overfor andre, og hvordan balanserer vi faren med å adlyde Guds bud her?

Svar: Ja. For eksempel, hvis du er liten av vekst og ser en haiker som trenger skyss, rett utenfor et fengsel, bør du ikke ta dem med. Men hva om de virkelig trenger hjelp? Da ringer du noen andre som kan hjelpe dem – politiet.

På den annen side så jeg en gang en velkledd indisk mann gå utenfor et høyteknologisk selskap, akkurat da det var i ferd med å begynne å regne kraftig. Jeg plukket ham opp, og det viste seg at han var en telekomingeniør på vei til det samme hotellet som jeg bodde på, en mile unna. Det ville ha vært elendig å gå en mile i kraftig regn i fine klær uten paraply.

Det var en kristen familie i New Jersey som kom fra Midtøsten. De ga et rom til en mann som trengte det. De ble alle drept, og mannen forsvant på mystisk vis. Vi bør hjelpe de hjemløse, men vi bør også være forsiktige for å beskytte våre liv og vår familie. Men vi kan aldri være sikre på at vi er trygge når vi viser gjestfrihet. Det kunne de heller ikke være i bibelsk tid, men de ble likevel pålagt å være gjestfrie.

Kristne bør være kjærlige og tillitsfulle, men de bør også være forsiktige og ha dømmekraft. Noen ganger, hvis det står mellom å ikke være gjestfri men trygg, eller å være gjestfri og ta stor risiko, bør man se etter om det finnes et tredje alternativ: å være gjestfri uten å ta for stor risiko.

Spørsmål: Hvordan skal vi, i henhold til Heb 13:3, vise gjestfrihet overfor og huske på dem som nettopp er kommet ut av fengsel?

Svar: Å vise gjestfrihet overfor fanger må ha vært svært viktig for Jesus, for i Matteus 25:36, 39, 43–44 sa Jesus at sauene til høyre for ham besøkte de som satt i fengsel, mens geitene til venstre for ham ikke gjorde det. Det er minst tre ting vi kan gjøre.

Mens de sitter i fengsel, kan vi besøke dem, gi dem skriftsteder, bibelstudier eller alt annet de trenger. Du kan skrive brev til dem. La dem få vite at de fortsatt er elsket og verdsatt, selv de som har gjort noe galt. Vi bør spesielt besøke dem vi kjente fra før, slik at de vet at de ikke er glemt.

Mens de er borte fra hjemmet sitt, kan vi hjelpe til med å passe på, forvalte eller selge alt de ønsker at vi skal gjøre for dem.

Når de kommer ut av fengselet, kan vi hjelpe dem med et rehabiliteringssenter og med å finne et sted å bo, en jobb og en god, bibeltroende menighet de kan gå til.

Vi bør betrakte deres situasjon som like viktig som vår egen, slik Filipperne 2:3–4 antyder. 1. Korinterbrev 12:26 sier at hvis én del av kroppen lider, lider alle.

Spørsmål: Hvorfor er det i Hebreerbrevet 13:4 viktig å holde ekteskapssengen ren?

Svar: At Gud sier det, er i seg selv grunn nok. I tillegg vanærer du din ektefelle – og, enda viktigere, deg selv – når du ikke gjør det. Siden du forventer at din ektefelle ikke skal være utro, bør ikke du heller være det. Du bør ikke ta din ektefelle for gitt. På samme måte bør du heller ikke ta det for gitt å være et godt vitne eller å være et godt forbilde for dine barn og andre.

I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 12, s. 147, står det at både i det første århundret og i vår egen tid mente noen at kyskhet utenfor ekteskapet var et urimelig krav. Denne tankegangen var (og er) en ond løgn.

Kristne bør være frimodige når de forkynner dette. Ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 2208, overrakte reformasjonsbiskopen Latimer kong Henrik VIII en vakkert innpakket Bibel. På innpakningen sto ordene: «Gud vil dømme de seksuelt umoralske og ekteskapsbryterne.»

Spørsmål: Hva må vi gjøre i dag, i henhold til Heb 13:5–6 og 1 Tim 6:10, for å holde oss borte fra pengekjærligheten?

Svar: Foruten at dette er et bud, må vi adlyde det også for vår egen lykke. Dette er et bud for alle, fordi mange mennesker, ikke bare de rike, blir oppslukt av jakten på rikdom. Kjærligheten til penger kan dempe vår kjærlighet til Gud og vår kjærlighet til andre. Hvis vi ikke er forsiktige, kan grådighet, frykt og en besettelse av trygghet virke viktigere for oss enn å følge Gud. Men Gud er vårt mål på suksess, vår forsvarer og vår trygghet. I Filipperne 4:11 sa Paulus at han hadde lært å være tilfreds både med og uten penger.

På samme måte kan noen tro at det å ha penger kan beskytte dem mot andre mennesker. Men Salme 118:6 sier at vi ikke skal frykte mennesker, for Herren er min hjelper. Grådighet kan frarøve oss gleden i dette livet og de himmelske belønningene i det neste.

Spørsmål: I Hebreerbrevet 13:7, i hvilken grad bør vi etterligne våre ledere i troen?

Svar: For det første: Hvem er lederne, og for det andre: Hva skal vi etterligne?

For det første refererer dette ordet i annen gresk litteratur til fyrster og militære befalhavere. Det engelske ordet «hegemony» stammer fra dette greske ordet, hegeomai. De kristne lederne, både offisielle og uoffisielle, som veileder oss eller har myndighet over oss, bør være gode forbilder.

For det andre bør vi følge deres eksempel. Vi bør følge det eksemplet de gir oss nå, men å etterligne resultatet av deres livsstil betyr sannsynligvis at deres liv er over. Vi bør prøve å forstå dem og lære av deres liv og undervisning. På den annen side har alle synder og mangler, og disse skal vi ikke etterligne.

For det tredje kan vi prøve å forstå hva som motiverer dem til å tjene Gud godt, og spørre oss selv om vi bør ha den samme motivasjonen.

Spørsmål: Siden Jesus i Heb 13:8 er den samme i går, i dag og til evig tid, hvordan kunne han da tømme seg selv for å komme til jorden, slik Fil 2:5–7 lærer?

Svar: Jesus var den samme på to måter.

1. Jesus var fortsatt seg selv, både før, under og etter at han var på jorden. Dette illustrerer også et poeng om Treenigheten. Treenigheten er ikke noe midlertidig som til slutt vil oppløses til fullstendig enhet. Siden Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid (Hebreerbrevet 13:8), vil de alltid være en Treenighet.

2. Selv når det gjelder de guddommelige egenskapene som Jesus midlertidig og frivillig tømte seg selv for, refererer Hebreerbrevet 13:8 til i går (før jorden), i dag (etter Hans himmelfart) og for alltid (hele den fremtidige evigheten). Det utelukker ikke at Jesus tømte seg selv for noen egenskaper i en kort periode.

Spørsmål: Hva er det som gjør fremmede læresetninger så tiltrekkende i Heb 13:9?

Svar: Begrepet for «mange» her, poikilais, betyr flerfarget, som et lappeteppe. Dette refererer ikke til jødedommen, men snarere til nye og mystiske religioner, enten det er mysteriereligioner eller, profetisk sett, de mange gnostiske gruppene. Det kan også referere til et fremmed kompromiss med jødedommen, som ebionittene fulgte. I dag kan folk bli tiltrukket av en blanding av kristendom og noe annet, eller av ting som hevder å være i det minste delvis kristne, men som faktisk ikke er kristne i det hele tatt.

Både da og nå kan folk ha en meningsløs nysgjerrighet overfor alt som er annerledes. Hvis noen mener at noe er tåpelig, kan man ønske å lære visse ting for å tilbakevise deres feil, føre dem til Kristus og forsvare flokken og andre mot deres læresetninger. Men utover det er det ikke nødvendig å vite noe.

Spørsmål: Hvordan vil du i Heb 13:12 svare på kritikken om at kristendommen er en blodig religion?

Svar: Skyldig som anklaget; det er en sentral lære i kristendommen. Noen liker kanskje ikke det, men Gud har ikke spurt om vår mening. Guds lære i Det gamle testamentet legger vekt på dyreblodsoffer. Guds lære i Det nye testamentet legger vekt på at Jesus utgjøt sitt blod på korset for å dø for våre synder og stå opp igjen. En blodløs kristendom er altså slett ikke en ekte kristendom. 1. Korinterbrev 15:1–6 sier til og med at hvis du ikke tror at Kristus døde for våre synder og sto opp fra de døde, er din tro forgjeves.

Spørsmål: Hvordan kan vi i dag, i henhold til Heb 13:15, kontinuerlig ofre et lovprisningsoffer til Gud?

Svar: Vi kan ofre våre liv til Gud på mange måter, men dette refererer spesifikt til et lovprisningsoffer. Vårt liv bør være ett stort «Pris Gud!» Det folk hører fra våre lepper, bør ikke være bitterhet, forbannelser, klaging eller banning, men lovprisning til Gud. Det er ikke bare det du gjør som er viktig, men holdningen din mens du gjør det, og folk vil høre holdningen din gjennom ordene dine. Vi kan prise Gud med våre ord til Ham og til andre, men vi kan også prise Gud ved å avstå fra å si de dårlige tingene. Ja, vi kan prise Gud med ordene som kommer ut av munnen vår under gudstjenesten, men vi kan også prise Gud med ordene som kommer ut av munnen vår når vi sitter fast i tung trafikk.

I Hosea 14:1-3 står det: «O Israel, vend tilbake til Herren, din Gud, for du har snublet på grunn av din misgjerning. Ta med deg ord og vend tilbake til Herren. Si til ham: Ta bort all misgjerning; ta imot oss med nåde, for vi vil ofre våre leppers offer.»

Spørsmål: Hvordan skal vi adlyde våre ledere, slik det står i Heb 13:17 og 1. Petersbrev 5:2-4?

Svar: Vi adlyder dem i den grad de pålegger ting som Skriften sier, eller i det minste ikke går imot Skriften. Selvfølgelig er vår ytterste autoritet Gud selv, men vi kan lære om Ham gjennom det Han har åpenbart. Han ga Sitt ord uten feil. Andre troende kan også tale sannhet, men de kan også tale feil. Derfor er Skriften vår viktigste autoritet.

Guds åpenbarte Skrift, som vår autoritet stammer fra, sier imidlertid at eldste har autoritet over menigheten. Dermed etableres det også en autoritet for gudfryktige ledere. Vi skal bare adlyde våre ledere når de følger Kristus. Noen sa en gang at man er tåpelig hvis man ikke ber for de lederne man skal adlyde.

Det er en edel ting for enhver å ønske å være tilsynsmann i menigheten (1. Timoteus 3:1). En menighetsleder bør ha et godt rykte (1. Timoteus 3:2,8). Han bør være respektabel, og vi bør vise dem vår respekt (1. Tessalonikerbrev 5:12-13; 1. Timoteus 5:17). Ikke ta imot en anklage mot en eldste med mindre det finnes to eller tre vitner (1. Timoteus 5:19); men i så fall skal du offentlig irettesette (og utestenge) eldste hvis anklagen er sann (1. Timoteus 5:20).

Spørsmål: Siden Heb 13:17 sier at våre ledere har autoritet over oss, hva med «sola scriptura»?

A: «Sola scriptura» betyr at kun Skriften er vår autoritet. Skriften lærer oss at Gud og Hans ord er vår høyeste autoritet. Men Guds Skrift sier også at våre gudfryktige ledere utgjør en underordnet autoritet. En gang hadde jeg en e-postutveksling med en kristen bror i Afrika, som nektet å lese andre religiøse bøker eller traktater enn Bibelen. Selv om dette ville hindre ham i å bli villedet av mange falske læresetninger, stengte han seg dermed ute fra mange kloke innsikter som andre brødre og søstre i Herren hadde skrevet. Disse kunne ha hjulpet ham å vokse, samt bidratt til å forsvare troen. Så på en måte bør kristne ikke følge «sola scriptura» slik denne mannen gjorde, men heller «primo scriptura» – Guds ord er vår høyeste autoritet, fordi dette er Guds ord.

Men hva med ledere som ikke er gudfryktige? Vi bør ikke ha noe å gjøre med ugudelige mennesker, enten de er ledere eller ikke, jf. 2. Timoteus 3:1–5. Når noen sier «sola scriptura» (bare Skriften), kan det hende de egentlig mener «primo scriptura», men det er likevel en viss forenkling. Her er et mer fullstendig bilde.

Vår ytterste autoritet er Gud og bare Gud. Men mange mennesker kan hevde at Gud har sagt mange ting til dem. Hvordan kan vi vite med sikkerhet hva Gud har sagt? Vi kan bare vite det ut fra det de menneskene Han har utpekt, har sagt. Efeserne 2:20 sier at kirken er bygget på grunnvollen av apostlene og profetene, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Så under Gud må vi spørre profetene i Det gamle testamente og apostlene i Det nye testamente. Det var altså egentlig Det gamle testamente og apostlene som var autoriteten de første 20 til 40 årene av kirkens historie. Men siden tiden for profetene i Det gamle testamente er over, og siden tiden for apostlene i Det nye testamente er forbi, kan vi vite det gjennom de skriftene de har etterlatt seg. Derav sola scriptura.

Mange har hevdet å ha samme autoritet som apostlene, for eksempel paver, men siden deres ord har stått i strid med det som står i Skriften, og også motstridt hverandre, var mange av dem bedragerne.

Hvis noen skulle bestride at mange var falske talspersoner for Gud, be dem om å begrunne følgende:

Zephyrinus (199–217) var sabellianer og støttet sabellianerne, ifølge Hippolytus

Callistus I (218–222) var sabellianer og støttet sabellianerne, og forfalsket sannheten, ifølge Caius og Hippolytus

Stefan VI (896–897): liksynoden. Skar av fingrene på liket av pave Formosus. Han ble senere myrdet.

Innocens III banet vei for de fremtidige pavestatene. Fordømte den engelske Magna Carta.

Sergius III (904–911) Marozia var hans elskerinne. Han skal angivelig ha vært far til pave Johannes XI

Benedikt IX (1032–1044, 1045, 1047–1048): seksuell umoral. Han solgte pavestolen og abdiserte.

Celestin V (1294–1294 eller 1296–1296) Nesten alle hans offisielle handlinger ble annullert av hans etterfølger, den hensynsløse Bonifatius VIII. Celestin ble myrdet etter at han trakk seg. Bonifatius beordret et korstog mot Colonna-familien.

Bonifatius VIII (1294–1303) var involvert i mange kriger. Han forfattet «Unam Sanctam». Han døde av «sorg» kort tid etter at han ble fengslet.

(En god ting) Benedikt XI (1303–1304) opphevet Bonifatius VIII’s pavelige bulle «Unam Sanctam» fra 1302.

Urban VI (1378–1389) sa at han ikke hørte nok skrik da noen ble torturert

Sixtus IV (1471–1484) Nepotisme: utnevnte tre nevøer, en grandnevø og en annen slektning til kardinaler. Pavebulen «Exigit Sincerae Devotionis Affectus» for å utvide den spanske inkvisisjonen til Castilla. Han fikk venetianerne til å angripe byen Ferrara for en nevøs skyld. Solgte embeter og privilegier for penger. Fremmet den ubesmittede unnfangelsen. Han bekreftet Nikolaus V.s buller som ga portugiserne rett til å gjøre ikke-kristne til slaver.

Innocens VIII (1484–1492) Utnevnte Torquemada til inkvisitor. Godkjente brenning av hekser i pavens bulle «Summis desiderantes affectibus» (1484)

Aleksander VI (1492–1503) – nepotisme. Tjente 25 000 dukater ved å tillate kongen av Ungarn å skille seg fra sin kone. Tillot Karl VIII av Frankrike å gifte seg med en som var forlovet med en annen, fordi Frankrike var mer nyttig for pavedømmet.

Spørsmål: Hvordan utruster Gud oss i Heb 13:20–21 med alt det gode for å gjøre hans vilje?

Svar: Når vi tjener Gud, er Han i ferd med å utruste oss til å tjene Ham bedre og mer effektivt. Gud utruster oss også til å samarbeide med andre. Hvis en person overhodet ikke prøver å tjene Gud, vil det selvfølgelig ikke være behov for ytterligere gaver for å tjene Ham bedre.

Det er også et annet aspekt her. Det greske ordet her, katartizo, kan ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 155, også bety å reparere det som er ødelagt. Vi trenger ikke bare at Gud gir oss gaver og evner til å tjene Ham, vi trenger også at Han fjerner hindringer, begrensninger og snublesteiner. Når vi tjener Gud, kan Gud også «reparere» oss slik at vi kan tjene Ham bedre.

Gud gir oss det vi trenger. Det ser imidlertid ut til at Gud IKKE alltid gir den enkelte troende alt den enkelte troende trenger. Snarere gir Gud forskjellige ting til forskjellige mennesker, og den overflod som én troende har, er til for at den skal gis til en annen som mangler, slik at vi bare ved å hjelpe hverandre får alt vi trenger, slik 2. Korinterbrev 8:13–15 lærer oss.

Spørsmål: Hva forteller Hebreerbrevet 13:23 oss om Timoteus?

Svar: Selv om ordet for «løslatt» kan bety å begynne på en reise, som i Apostlenes gjerninger 13:3; 28:25, betyr det her mest sannsynlig løslatt fra fengsel, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 157. The Evangelical Commentary on the Bible, s. 1149, sier også at dette refererer til at Timoteus var fengslet.

Spørsmål: I Heb 13:24, på hvilke måter kan vi spesielt hilse de hellige i dag?

Svar: I menigheten, på jobben og i livet generelt bør du legge merke til andre troende og få dem til å føle seg velkomne og omgitt av venner. Vis at du virkelig bryr deg om dem. Behandle dem rettferdig, vis at du elsker dem og ønsker å være sammen med dem. Tross alt, hvis du skal være sammen med disse menneskene for alltid i himmelen, kan du like gjerne bli litt bedre kjent med dem allerede nå.

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder Hebreerbrevet, om det vi har i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: På et overordnet nivå siterer bibelmanuskriptene og de tidlige kristne forfatterne 94 % av Hebreerbrevet fra før år 325 e.Kr. Det er alt unntatt 18,3 vers av 303 vers. Se for mer informasjon. Når vi bryter det ned, er det tre komplementære svar.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Disse 13 forfatterne siterte 40,5 % av Hebreerbrevet, regnet med brøkdeler av vers som brøker. Det er 122,8 av totalt 303 vers. Se for alle detaljene. Her er forfatterne fra tiden før nikenskonsilet som henviste til vers i Hebreerbrevet, etterfulgt av senere forfattere.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) henviser til de 14 versene i Hebreerbrevet, selv om han ikke sier at de stammer fra denne boken: Hebreerbrevet 1:3–5,7; 3:2,5; 6:18b; 10:37; 11:5,17,31,37; 12:6; 13:17. Indeksen i «Ante-Nicene Fathers», bind 1, nevner også Hebreerbrevet 12:1, men det er bare én setning som er felles.

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 6, s. 141, siterer Hebreerbrevet2:12 (også Salme22:23 ).

«Hyrden av Hermas» (ca. 115–155 e.Kr.), bok 1, syn 4, kap. 10, s. 16, siterer en fjerdedel av Hebreerbrevet 13:17.

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) siterer fra Hebreerbrevet. Tale om Herrens lidelse, kap. 9, s. 760–761

Irenaeus (182–188 e.Kr.) henviser på seks steder til åtte vers i Hebreerbrevet

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 13:15b som skrevet av Paulus. Irenaeus, fragment 37, s. 575

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) nevner Hebreerbrevet som skrevet av Paulus.

Tertullian siterer fra Hebreerbrevet 7:1–3 for å diskutere Kristus og Melkisedek i *Mot alle kjetterier*, kap. 8, s. 654.

Tertullian (198–220 e.Kr.) mente at Hebreerbrevet var skrevet av Barnabas i *Om beskjedenhet*, kap. 20, s. 97

Hippolytus har et sitat fra Hebreerbrevet 5:23 i *7:21 *: «Herren har sverget og vil ikke ombestemme seg» (5 av 23 greske ord). *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 5, kap. 19, s. 69. Det samme finnes i *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 5, kap. 22, s. 73.

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 6:7–8 i forbindelse med Hebreerbrevet i *De Principiis*, bok 3, kap. 1.10 (gresk), s. 310

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 1:1,2 som «Paulus sier i brevet til hebreerne». Origenes’ «Kommentar til Johannes», bok 2, kap. 6, s. 328

Avhandlingen mot Novatian (254–256 e.Kr.) siterer fra Hebreerbrevet som Skriften.

Cyprianus av Kartago henviser til Hebreerbrevet 12:6: «For Herren tukter den han elsker», i Brev 7.5, s. 286

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer en del av Hebreerbrevet 10:1 som om det var fra apostelen i «Dialog om den sanne tro», femte del, kap. 5, s. 153

Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 11:10. «De ti jomfruenes festmåltid», avhandling 5, kap. 7, s. 328

Athanasius (318 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 11:3 som om det var fra Paulus. «Ordet blir menneske», kap. 3, s. 37

Athanasius (318 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 2:9 i «Ordet som ble menneske», kap. 10, s. 41

Laktantius (ca. 303–320/325 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 8:13 om at Det gamle testamente, gitt av Moses, ikke var fullkomment. De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 20, s. 123

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer hele Hebreerbrevet 13:8 som om det var skrevet av apostelen. «Epistles on the Arian Heresy», brev 2, kap. 3, s. 298.

Etter Nikæa

Eusebius’ «Kirkehistorie» (323–326 e.Kr.), bok 3, kap. 3, s. 134 (underforstått). Han sier: «Paulus’ fjorten brev er velkjente og ubestridte.» Deretter sier han at noen bestrider om Paulus skrev Hebreerbrevet eller ikke. Han sier også i bok 3, kap. 25, s. 155, at Paulus’ brev er Skriften. Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 1, s. 155.

Asterius, sofisten (etter 341 e.Kr.)

Aphrahat fra Syria (337–345 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 3:6. Select Demonstrations, demonstrasjon 22.2, s. 401

Akakios av Cæsarea (ca. 366 e.Kr.)

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Hebreerbrevet som en del av Det nye testamente. Det siterer Hebreerbrevet 1:1–2a.

Efraem den syriske (373 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378 e.Kr.) siterer fra Hebreerbrevet

Faustinus (380 e.Kr.)

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (ca. 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet på s. 76

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Apollinaris av Laodikeia (ca. 390 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.)

Amphilochius (før 394 e.Kr.) Iambi ad Seleucum

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) nevner «Brevet til hebreerne» som skrevet av Paulus i Mot Eunomius, bok 6, kap. 2, s. 184

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer Hebreerbrevet 11:10 som skrevet av Paulus. Kommentar til Sakarja 12, s. 292–293

Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 3:6.

Den syriske «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.)

Den syriske katalogen fra St. Catherine (ca. 400 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner Filemon, Hebreerbrevet, to brev til Timoteus, Titusbrevet, Romerbrevet, Galaterbrevet, Filipperbrevet og Efeserbrevet. Panarion, avsnitt 3 fra scholion 1 og 5, s. 334

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) skrev ned 33 prekener over Hebreerbrevet.

Johannes Chrysostomos (406 e.Kr.) skrev kommentarer til Johannes, Romerbrevet, 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Kolosserbrevet, Filipperbrevet, 1. Tessalonikerbrev, 2. Tessalonikerbrev, 1. Timoteusbrev, 2. Timoteusbrev, Titusbrevet, Filemonbrevet og Hebreerbrevet.

Severian (etter 408 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han nevner spesielt hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet, Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Hieronymus drøfter deretter Apostlenes gjerninger. Deretter drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 13:8 som «av apostelen» i *Seven Books*, bok 5.6, s. 584, og til Hebreerbrevet 12:22–23 som «av apostelen» i *The First Conference of the Abbot Moses*, kap. 14, s. 302

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.)

Nilus (ca. 430 e.Kr.)

Polychronius (ca. 430 e.Kr.)

Markus av Eremita (etter 430 e.Kr.)

Kirkemøtet i Efesos mot nestorianerne (200 biskoper) (juni–september 431 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Hesychius av Jerusalem (–450 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 3:6

Varimadum (445/480 e.Kr.)

Proclus (412–485 e.Kr.)

Makarios/Symeon (4. eller 5. århundre)

Disse har vi fortsatt i dag.

Som en sidebemerkning kan nevnes at den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.) ikke inkluderte Jakobsbrevet, Hebreerbrevet, 1. og 2. Petersbrev eller Johannes’ tredje brev.

3. Bevis fra kjettere og andre forfattere.

Kjetteren Priscillian (385 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 3:6

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)

Nestorius’ *Bazaar of Heracleides* (451/452 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 3:2

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) henviser til Hebreerbrevet 7:11 som skrevet av den velsignede Paulus. I «Kommentar til Hosea», kap. 24, s. 56, og til Hebreerbrevet 9:13 som skrevet av Paulus i «Kommentar til Jona», forord, s. 187

4. De eldste manuskriptene vi har av Hebreerbrevet viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil. De fem manuskriptene av Hebreerbrevet som eksisterte frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) gjengir 93,4 % av Hebreerbrevet. Det er alle unntatt 20 vers av totalt 303 vers. Se for alle detaljene.

s. 12 (285–300 e.Kr.) Hebreerbrevet 1:1

Slutten av det 3. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.

Slutten av det 3. århundret – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave

p13 (=papyrus Oxyrhynchus 657) inneholder Hebreerbrevet 2:14–5:5; 10:8–22; 10:29–11:13; 11:28b–12:17 (ca. 225–250 e.Kr.) Et fotografi av en del av dette finnes i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 74. På s. 75 står det at av 88 variasjonsenheter har p13 og p46 71 samsvar og bare 17 avvik.

4. århundre – 1902–1903 – Grenfell og Hunt ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 73. På s. 17 står det at Grenfell og Hunt nølte med å datere NOE nytestamentlig manuskript til før det tredje århundret, selv om de nevnte at håndskriften tilhørte slutten av det første eller det andre århundret.

3./4. århundre, kanskje første halvdel av det fjerde århundre – 1968 – *The Text of the New Testament* inneholder også 11:14–28a, men *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 74, sier at dette mangler på grunn av tap av én kolonne.

3./4. århundre – 1975 – Aland et al., tredje utgave

3./4. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

200–250 e.Kr. – andre

(225–250 e.Kr.) – 1999 – *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 73. Comfort og Barrett sier på s. 73 at det, basert på en håndskrift som er svært lik den i Papyrus Oxyrhynchus 852 (175–225 e.Kr.), er mange likheter med Papyrus Oxyrhynchus 2635 (ca. 200 e.Kr.). Dateringen er imidlertid ikke tidligere enn 225 e.Kr., fordi den er skrevet på baksiden av Papyrus 657 (en del av Epitome of Livy’s History of Rome), og denne er datert til det tredje århundret.

s. 17 Heb 9:12–19 (slutten av det 3. århundret)

4. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente.

s. 46 Chester Beatty II ca. 200 e.Kr. 300 av de 303 versene (99 %) i Hebreerbrevet. Nærmere bestemt inneholder den Hebreerbrevet 1:1–9:16; 9:18–10:20; 10:22–30; 10:32–13:25 og andre deler av Paulus’ brev. Boken «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts» har et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.

ca. 200 e.Kr. – 1968 – «The Text of the New Testament».

Ca. 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave

Ca. 200 e.Kr. – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

s. 114 (= papyrus Oxyrhynchus 4498) Hebreerbrevet 1:7–12 (3. århundre)

Etter Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.)

s. 89 Hebreerbrevet 6:7–9, 15–17 (4. århundre)

Cyril av Jerusalem 386 e.Kr. Chrysostomos 407 e.Kr.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) inneholder hele Hebreerbrevet unntatt Hebreerbrevet 9:14–13:25 ifølge Gospel Parallels.

Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Hebreerbrevet.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4.

Fayyumisk koptisk [Fay] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Peshitta-syrisk [Syr P] 375–400 e.Kr.

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Bezae Cantabrigiensis [D] 5. eller 6. århundre

Washington 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

s. 116 (= papyrus Vindobonensis G 42417 (Wien)) Hebreerbrevet 2:9–11; 3:3–6 (6. århundre)

Wolfenbüttel 6. århundre

s. 79 Hebreerbrevet 10:10-12,28-30 (7. århundre)

Se for mer informasjon om tidlige manuskripter av Hebreerbrevet.