< Bibelspørsmål fra Haggai

Spørsmål: Hva vet vi om profeten Haggai og hans bok?

Svar: Vi vet ingenting om Haggai bortsett fra det som nevnes i boken, nemlig at navnet hans betyr «festlig» eller «høytid», og at han og Sakarja nevnes i Esra 5:1 og 6:14. Siden Haggais navn betyr «festlig», ble han kanskje født på en jødisk høytidsdag. Det finnes henvisninger til Haggai i Sakarja 8:9 og Hebreerbrevet 12:26.

Bare rundt 50 000 jøder vendte tilbake i 538 f.Kr. De begynte å bygge tempelet i et par år, men stoppet deretter opp. Og nå, 18 år senere, var tempelet fremdeles ikke ferdigbygd. Det første budskapet, på nymånefesten (4. Mosebok 10:10), oppmuntret Guds folk, som hadde mistet sin visjon. I Haggai vil vi lære noen ting om Gud og mennesker, men å undervise i sannhet er ikke hovedpoenget i boken. Hovedpoenget er at folket, og vi, skal forandre oss.

Haggai og Sakarja var samtidige, og det er interessant å sammenligne stilene til disse to profetene. Haggais stil er generelt enkel, oversiktlig og direkte sammenlignet med den symbolske og inspirerende Sakarja. Men Gud bruker ulike stiler. H.A. Ironside kaller i *The Minor Prophets* (s. 221) Haggai og Sakarja «polerte piler fra Herrens pilekogger, hvis oppdrag var å kalle tilbake til seg selv hjertene til de så privilegerte».

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Haggai?

Svar: Haggai er en bok om «når det ikke er på sitt beste». Det er to hovedunderstikk. For det første var folket flittige med å bygge sine hus, men de hadde forsømt å bygge Guds tempel. I motsetning til profetene før eksilet irettesetter Haggai dem ikke i sitt budskap for forferdelige ting de gjør galt. Han irettesetter dem for at de ikke gjør det rette. De var opptatt av denne verdens bekymringer mens de forsømte det gode.

For det andre bør de ikke være skuffet over at 50 000 fattige jøder ikke kunne bygge et like flott tempel som det Salomo bygde med sitt gull og rundt 2,5 millioner undersåtter. Vi bør være fornøyde hvis vi adlyder Gud i henhold til hans vilje, og ikke se på ytre prydelser.

Spørsmål: Hva er en oversikt over boken Haggai?

Svar: Haggai kan studeres på tre nivåer: a) å bygge Guds hus, b) å vende tilbake til Gud, eller c) når ting ikke er på sitt beste. Kapittel 1 fokuserer på når Guds folk ikke gir sitt beste, og det andre kapittelet viser at vi skal forbli oppmuntret når resultatene ikke ser ut til å være de beste.

Haggai er den nest korteste boken i Det gamle testamente (etter Obadja), og oversikten er svært enkel. Haggai ga fire budskap.

Hag 1:1-15 Første budskap – Slutt å utsette det, og bygg Guds hus nå (29. august 520 f.Kr.)

Hag 1:1–11 Tenk på Guds tukt av sitt folk som utsetter ting

Hag 1:12–15 Guds rest reagerte med lydighet

Hag 2:1-9 Herligheten i Guds hus (17. oktober 520 f.Kr.)

Hag 2:1-4 Ja, tempelet ser ikke like bra ut som det pleide

Hag 2:5-9 Guds Ånd forblir, men nok en gang skal Gud ryste himmelen og jorden

Hag 2:10-19 Gud kan til og med velsigne det som er urent (18. desember 520 f.Kr.)

Hag 2:10-15 Hellighet er ikke smittsom; urenhet er det; dette folket har intet naturlig håp

Hag 2:16-19 Guds høytidelige løfte om å snu dette sammen med sitt folk

Hag 2:20-23 Å vende forbannelser (18. desember 520 f.Kr.)

Hag 2:20-22 Å vende fremmede nasjoner

Hag 2:23 Serubabel, etterkommer av Jojakin og signetringen

Spørsmål: Når ble Haggai skrevet, ifølge Hag 1:1?

Svar: Ifølge det som står skrevet i Haggai 1, må dette ha vært i 520 f.Kr. Nøyaktig datering er et kjennetegn ved babylonske og persiske skrifter, slik som den babylonske krøniken, som daterer hver enkelt hendelse nøyaktig. Haggai levde under babylonisk og persisk styre, og daterer derfor hendelser etter den babylonske kalenderen, ikke den gammeltestamentlige kalenderen, som en som hadde levd sitt liv under deres styre. Haggai er også uvanlig ved å nevne preget mynt, noe Darius lærte om fra kongeriket Lydia.

Spørsmål: Hva var de verdenshistoriske begivenhetene på denne tiden, som nevnt i Hag 1:1?

Svar: 538 f.Kr. Omtrent 50 000 jøder fikk lov til å vende hjem da Kyros erobret Babylon.

538 f.Kr. Jødene arbeidet på tempelet i to år og sluttet deretter.

-530 f.Kr. Kyros døde i kamp.

530–522 f.Kr. Kambyses II regjerte over Persia. Han var en tyrann som forvaltet imperiet dårlig. Alt var fredelig i det persiske imperiet (pax Persiaca), bortsett fra det opprørske Egypt, som Kambyses marsjerte mot Palestina i spissen for hæren sin for å underkaste seg.

522–521 f.Kr. Kambyses døde under mystiske omstendigheter, og det brøt ut opprør i Persia. Artaxerxes var en bedrager som regjerte i 7 måneder. Han kalles i dag «Pseudo-Smerdis» av grekerne og historikere. Det var han som skrev brevet i Esra 4:7–23 som stoppet byggingen.

522/521–486 f.Kr. Darius I Hystaspis ble konge etter å ha drept bedrageren. Han kjempet mot skyterne og grekerne, og han ble beseiret ved Marathon i 490 f.Kr.

520 f.Kr. ga Haggai og Sakarja sine første profetier

519–518 f.Kr. Den persiske hæren marsjerer gjennom Palestina og erobrer Egypt

486–465/464 f.Kr. Xerxes I (myrdet) (den samme som Ahasveros i Esra 4:6 og Ester). Ester var hans dronning.

464–424 f.Kr. Artaxerxes I. Han ble av perserne kalt Artaxerxes I for å slette minnet om bedrageren Artaxerxes. Nehemia var hans munnskjenk.

445 f.Kr. Nehemia kom til Jerusalem for å bygge bymuren

Spørsmål: I Hag 1:2, var det folkets apati som forhindret byggingen av tempelet, eller var det motstand fra utlandet som forhindret det, slik det står i Esra 4:7–23?

Svar: Begge deler spilte en rolle. Her er rekkefølgen av hendelsene.

1. I 538 f.Kr. utstedte Kyros et dekret som tillot jødene å dra hjem og bygge tempelet sitt.

2. I 536 f.Kr. begynte jødene å legge grunnmuren til tempelet.

3. Judas fiender (samaritanere, ammonitter, arabere og andre) skrev et brev til kongen (med tittelen Artaxerxes, men som moderne historikere kaller Pseudo-Smerdis, 522–521 f.Kr.). Han utstedte et dekret som stoppet byggingen.

4. I 520 f.Kr. (Esra 5:1) brukte Gud Haggai til å irettesette folket for at de ikke hadde gjenoppbygget. Jødene begynte da å gjenoppbygge.

5. Fiendene satte spørsmålstegn ved deres fullmakt til å gjenoppbygge.

6. Jødene påpekte i et brev til kong Darius det tidligere dekretet fra kong Kyros, og etter en leting ble dette dekretet funnet. Ester 1:19 og Daniel 6:8 sier at de persiske kongenes lover ikke kunne oppheves.

7. Tempelet ble endelig fullført rundt 516 f.Kr.

Spørsmål: I Hag 1:2 forsømte de å bygge Guds hus, og vi kan forsømme Guds hus i dag. 1. Petersbrev 2:5 sier at Guds hus ikke er en bygning, men oss, Hans menighet. Hvordan kan vi forsømme Guds hus?

Svar: Selv om jeg tror at ikke mange kristne noensinne ville gjøre dette med vilje, kan vi gjøre det uten å mene det. En måte er å miste vår iver etter å bygge noe som helst. Men en annen, kanskje mer vanlig måte, er å bli så opptatt av noe annet – enten det er musikk, å bygge bygninger eller til og med kunnskap – at det å adlyde Gud ikke lenger er vår høyeste prioritet.

Spørsmål: Hva gjorde folket galt i Haggai 1:1–3?

Svar: Det var ikke at de gjorde onde ting, men de lot sine egne bekymringer og ambisjoner komme i første rekke i stedet for å tjene Gud, slik Haggai 1:4 viser.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Hag 1:2–4, at entusiasmen blant Guds folk noen ganger avtar?

Svar: Det kan være minst fire grunner.

De har mistet troen på at Gud virker i dem for å hjelpe dem med å nå dette målet.

Dempet kjærlighet til Gud og andre som motiverer dem til å fortsette fremover. De føler ikke at det er verdt innsatsen, det harde arbeidet eller offeret å arbeide mot dette målet.

De har gitt opp håpet og er motløse når det gjelder fremgangen sin. De ser ikke for seg at de noen gang vil nå det målet de tror de er ment å nå.

De har mistet visjonen: De har forandret seg og ønsker nå å arbeide mot et annet mål, kanskje for å tilfredsstille sin egen ambisjon.

Spørsmål: I Hag 1:2–4, hvorfor utsetter folk ting generelt? Hvorfor utsetter folk å gjøre Guds vilje?

Svar: Å utsette handlinger er ikke det samme som å nekte å gjøre noe; det rettferdiggjøres snarere som å utsette det til et bedre tidspunkt. Ofte er det noe som virker mer fornøyelig eller mindre slitsomt å gjøre akkurat nå, og det kommer i veien for å gjøre viktige ting. Mange ting i dag er «presserende» i den forstand at de har tidsfrister. Men noen ting er svært viktige, men ikke presserende, fordi de ikke har noen tidsfrist. Heftet «The Tyranny of the Urgent» viser hvordan det presserende er fienden til det viktige.

En annen form for utsettelse er «analyseparalyse» eller å utsette en beslutning, spesielt en beslutning som er ubehagelig å ta. I den ene ytterligheten er det ikke bra å ta forhastede beslutninger uten tilstrekkelig eller noen data å basere beslutningen på. I den andre ytterligheten blir utsettelse ofte rettferdiggjort med at «jeg har ikke alle dataene». Vanligvis vil du aldri ha alle dataene! Men hvis du har nok data, slik at ytterligere data sannsynligvis ikke vil endre beslutningen, bør du bestemme deg nå.

I Matteus 6:33 står det at vi først skal søke Guds rike. Noen ganger gjør ikke folk det Gud vil at de skal gjøre, fordi de føler at de har noe viktigere å gjøre. Men ingenting er egentlig viktigere enn å tjene Gud.

Spørsmål: Hvilke unnskyldninger kan kristne gi i Hag 1:2–4 for å utsette å vie seg fullt og helt til Gud?

A: Her er ti begrunnelser.

Jeg gir allerede tiende. (men se Lukas 21:1-4; 2. Korinterbrev 8:2-3)

Det er kanskje ikke alltid så gøy. (men se 2. Korinterbrev 1:8-9; Filipperne 3:14; 1. Korinterbrev 3:12-15; og 1. Korinterbrev 9:23-25)

Hvis jeg ga alt til Gud, ville familien min sulte. (men se 1. Timoteus 5:8; Ordspråkene 31:21-25)

Kanskje jeg ikke kommer så langt i karrieren min. (se Hebreerne 11:24-26; 11:37; 1. Timoteus 6:9-10)

Det er kanskje ikke trygt for meg. (se 1. Kongebok 19:10; Abram og den elamittiske invasjonen)

Jeg vil ha en viss trygghet for at familien min vil være trygg. (se Esekiel 24:18; Job 1:2-3 vs. 42:12-13)

Før jeg kjente Gud, hadde jeg kommet for langt bort fra rettferdigheten til at Gud kunne bruke meg. (Paulus)

Etter at jeg har lært Gud å kjenne, har jeg kommet for langt bort fra Guds vilje. (se Jona, Peter; 2. Korinterbrev 2:5-10)

For tiden er jeg ikke så perfekt selv. (se 2. Korinterbrev 12:7-10)

Gud gir meg bare det jeg trenger, og jeg har sløst bort en del av det Han ga meg. (se 2. Mosebok 34:1)

Ær Gud på en spesiell måte denne uken. Finn noe du vet at Gud vil at du skal gjøre, men som du utsetter, og begynn å gjøre det nå. Eller finn i stedet en vane som Gud vil at du skal slutte med, men som du utsetter, og slutt med den nå.

Spørsmål: Hvordan henger Haggai 1:2–4 og Jakob 4:17 sammen?

Svar: Jakob 4:17 sier at hvis en person vet hva Gud vil at vedkommende skal gjøre, men ikke gjør det, så er det synd. Her er noen grunner til at folk generelt utsetter ting.

De sier at de er for slitne

For mange andre ting

Hvis man ikke kan gjøre det ordentlig, så la være å gjøre det i det hele tatt

Jobber bedre under press

Manglende kjennskap, utenfor komfortsonen

Ser ikke fristen

Gi deg selv tillatelse, ta initiativet (Ingen på jorden ga Haggai tillatelse til å tale – bortsett fra Haggai selv)

Ser ikke de umiddelbare konsekvensene

Ingen ansvarlighet

Vi vil rett og slett ikke. Vi ser ikke nok glede eller fordel

Mangel på selvdisiplin, som er å gjøre det du vet er best, uansett om du har lyst eller ikke.

Frykt for manglende suksess

Spørsmål: Hvorfor tror du at Gud i Hag 1:3-4 straffet først og forklarte senere, når han ofte gjør det motsatte?

Svar: Vanligvis advarer Gud et opprørsk eller uvitende folk og straffer dem deretter hvis de ikke omvender seg. Men det finnes to typer ulydighet: opprør og utsettelse. Folket visste allerede hva de skulle gjøre; de var ikke opprørske eller direkte uvillige til å gjøre det, men de fortsatte bare å utsette det mens de holdt på med sine egne prosjekter. Gud ga dem dårlige konsekvenser fordi de allerede visste hva de burde gjøre. Gud tilpasset straffen til ulydigheten. De var for opptatt med sine egne saker til å ha tid til Gud, så Gud sørget for at deres egne saker ikke skulle bli særlig vellykkede.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Haggai 1:5,7; 2:15,18 (to ganger) nøye vurdere våre veier?

Svar: Vi kan begynne med å be Gud om å vise oss våre skjulte feil, samt minne oss på de som ikke er så skjulte. Vi kan vurdere om våre ønsker, tanker og planer leder oss og vår familie nærmere Gud og til å bli mer lik Kristus, eller bort fra ham. Vi kan spørre oss selv om det er viktige ting vi lar være å gjøre, til fordel for ubetydelige ting. Generelt kan vi nøye vurdere hvordan vi bruker tiden vår, hvor vi er på vei, våre prioriteringer, penger og fornøyelser – eller hvor vårt hjerte er.

Spørsmål: Hvorfor velger Gud noen ganger å ikke velsigne sitt eget folk, slik det fremgår av Haggai 1:5–7, 11, 16–17?

Svar: Svaret på dette spørsmålet er hovedlæren i Haggais bok. Når Guds folk ikke ærer Ham slik de burde, og de ikke er fullt ut lydige, vil Gud ordne omstendighetene slik at de blir oppmuntret til lydighet. Vi gjør ofte det samme med våre barn som en form for disiplin. Disiplin er ikke alltid fysisk straff. Den typen disiplin Gud bruker her, kalles noen ganger «disiplin gjennom logiske konsekvenser».

Spørsmål: Hva er uvanlig ved strukturen i dette avsnittet i Haggai 1:9–11?

Svar: Dette er et litterært grep som kalles et kiasme.

Hag 1:9a-b Gud disiplinerte dem

-- Hag 1:9c-e Fordi Guds hus ligger i ruiner

-- Hag 1:10a På grunn av dere

Hag 1:10b-11 Gud straffet dem

Q: Hvorfor nevner Hag 1:10,11 dugg i stedet for regn?

Svar: I løpet av sommerens vekstsesong, fra april til oktober, var det ingen regn i Israel. Men det var vanligvis mye dugg fra vindene som kom inn fra Middelhavet. Derfor var duggen avgjørende for sommeravlingene. Gud sendte en tørke (horeb) uten dugg, fordi Hans tempel forble en ruin (hareb). Han brukte et ordspill for å forsterke årsaken til straffen i folks minne. Jakob 5:16–18 sier at en rettferdig manns bønn har stor kraft, og gir først eksemplet med Elia som ba om at det ikke skulle regne, og senere ba om regn. Disse menneskenes bønn om regn hadde ingen virkning, fordi de ikke var fullt ut hengivne til Gud. Jakob 1:7–8 sier at en tvetydig mann ikke skal tro at han vil motta noe fra Herren.

Spørsmål: Hag 1:13; 2:4 sier: «Jeg er med dere, sier Herren.» Haggai 2:5 og 2:19 gir også det samme løftet om velsignelse. Hvordan er dette den beste velsignelsen av alle?

Svar: Elia visste svaret i 1. Kongebok 19:11-13. Gud viste ham ulike krefter i naturen, men Elia visste at Guds nærvær ikke lå i dem; og Elia holdt ut i forventning om Guds nærvær. Når vi ikke nøyer oss med prangende ytre ting, men holder ut i forventning om Guds nærvær, vil Gud være der for oss. Løftet om at Gud skal være med oss, på en svært nær og personlig måte, er det beste løftet av alle.

Spørsmål: Hvordan vekker Gud noens ånd i Haggai 1:14?

Svar: Gud bryter ned de båndene som holdt ånden deres nede. Han gjenoppretter troen deres, gir dem et nytt hjerte fullt av kjærlighet, løfter håpet deres og gir dem en visjon. Gud bruker både positiv og negativ forsterkning, etter behov.

På Haggais tid begynte de å bygge etter 23 dager. Dette ga dem tid til å organisere seg og fullføre innhøstingen av fiken, druer og granatepler. De følte kanskje ikke at de hadde nok ressurser, men Esra 6:8,9 sier at kong Darius til og med ga dem penger! Esra 6:15 sier at det ble fullført omtrent fire år senere.

Spørsmål: I Hag 1:14, når er det greit å ta imot penger fra ikke-troende til Guds verk, i motsetning til å ikke ta imot penger fra ikke-troende i 3 Joh 7?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Haggai profeterte i gammeltestamentlig tid, og 3. Johannesbrev ble skrevet under den nye pakt. Det er imidlertid ingen eksplisitt indikasjon på at disse forskriftene utgjorde en endring.

Svaret: Regjeringen under babylonerne ødela tempelet og tok med seg gullet og rikdommene fra tempelet. Regjeringen under perserne ga tilbake det som opprinnelig tilhørte jødene.

Spørsmål: Hva er det som er viktig ved at man i Hag 2:2 snakker til «resten av folket» i stedet for bare folket?

Svar: Det var over 1,5 millioner israelitter på Salomos tid, men på dette tidspunktet vendte bare 50 000 jøder hjem. De hadde betydelig færre mennesker og langt færre ressurser til å bygge et tempel. Et sentralt poeng er hva holdningen deres ville være når tempelet gjenspeilte dette.

«Resten» refererer ikke til et utvalgt fellesskap, men snarere til den ubetydelige delen av befolkningen som vendte tilbake fra Babylon.

Spørsmål: Hvordan kan et ønske om å lykkes, paradoksalt nok, noen ganger føre til fiasko ved at man utsetter ting, som beskrevet i Hag 2:1–4?

Svar: Noen ganger utsetter folk ting fordi de heller ikke vil prøve i det hele tatt enn å risikere å mislykkes. Helt ærlig vil noen ting som Gud vil at vi skal gjøre, selv om vi gjør dem riktig, ydmykt og lydig, og stoler på Gud, likevel være en fiasko – i det minste i verdens øyne.

Folket på Haggais tid sluttet å vurdere selv hvilke tidspunkter som var gunstige for å lykkes, og på Haggais oppfordring begynte de å bygge likevel. Tidspunktet for det andre budskapet, den 17. oktober 520 f.Kr., på den syvende dagen av løvhyttefesten, er betydningsfullt på to måter. For det første var det nøyaktig 440 år tidligere, i 960 f.Kr., at Salomo innviet tempelet han hadde bygget, jf. 1. Kongebok 6:38; 8:2. For det andre var det en måned senere, så de kunne allerede se noen resultater. I Esra 3:10–13 står det at mens noen ropte av glede, gråt andre. Noen av de eldre hjemvendte husket sannsynligvis det tidligere tempelet.

Om det nye tempelet ville bli en «suksess» eller ikke, avhang av om man bedømte det etter verdslige standarder eller etter Guds.

Spørsmål: Hvordan reagerer folk i Hag 2:1–4 når ting ikke kommer til å bli like bra som de en gang var?

Svar: I Esra 3:10–13 står det at noen av folket gledet seg, mens andre gråt. Hvis du kommer til en kirke bare for «showets skyld», vil du før eller senere enten bli skuffet, eller du kan ende opp på et sted hvor alt bare er for syns skyld. Det er bedre å være ekte enn spektakulær.

Spørsmål: Viser Haggai 2:1–4 noen skuffelse fra Guds side over at dette tempelet ikke var like vakkert som Salomos?

Svar: Overhodet ikke. Husk at Salomo også bygde avgudstempler, og dette folket skulle ikke bygge noen avgudstempler. Å bygge et enkelt og rent tempel til Gud er bedre enn å bygge et virkelig spektakulært tempel til Gud, men samtidig bygge et avgudstempel også.

Spørsmål: I Hag 2:1-4 er det noen ganger naturlig å sammenligne ulike tjenester, men når bør vi ikke gjøre det, og hvordan bør vi gjøre det?

Svar: I Jeremia 45 var skribenten Baruk trofast i Jeremias tjeneste. Jeremia var en innflytelsesrik profet i de påfølgende århundrene, men fra hans egen tid har vi ingen opptegnelser om at en eneste person omvendte seg. Vi dømmer ikke ut fra resultater, hvor mye penger som kommer inn eller hvor prangende noe er.

Men vi kan og bør se på om de er sunne i lære og praksis, og om de gjør det Gud har kalt kristne til å gjøre.

Spørsmål: I Haggai 2:1–4 manglet dette tempelet ingenting, men det hadde ikke de vakre utsmykningene som Salomos tempel hadde. Hvordan kan noen kristne, som stoler på «utsmykninger» for å vekke oppmerksomhet rundt evangeliet, miste fokuset på selve evangeliet?

Svar: Trossamfunn og kristne organisasjoner kan ha to typer formål. Den første typen er de formålene som Gud hadde tiltenkt for gruppen. Den andre typen er tilleggsformål som mennesker har lagt til. Folk på Salomos tid kunne være sikre på at Herren var den sanne Gud fordi Jerusalem hadde det største tempelet, den fineste innredningen og mest gull av alle templene i omegnen. Alt dette er falske grunner til å være sikre. Det var et edelt mål å «utsmykke» tempelet, men dette nye tempelet skulle være «usmykket» uten gull, storslått høyde og andre ytre prydelser. Når vi ser på de gigantiske, vakkert utformede katedralene i Europa, fra tiden før misjonstiden på 1700-tallet, kan man undre seg over hva mer som kunne vært gjort hvis pengene og innsatsen i stedet hadde gått til å bygge Guds virkelige kirke, det vil si flere mennesker gjennom evangelisering og disippelgjøring.

Vi tenker kanskje at vi trenger utsmykninger for å tjene Gud bedre, og det ville vi også gjort, hvis vi skulle tjene i vår egen kraft. Men vi kan ikke gjøre noe uten Kristus (Joh 15:5). Som Paulus lærte i 2. Korinterbrev 12:10b: «For når jeg er svak, da er jeg sterk.» (BSB)

Spørsmål: Hvorfor er det i Hag 2:4 viktig å be en prest ved navn Josva om å være sterk, og hva har dette å gjøre med utvandringen fra Egypt i Hag 2:5? Hvordan er dette «budet» egentlig et dyrebart løfte?

Svar: Gud bruker den samme formuleringen som han brukte overfor Josva i Josvas bok. Vi kan bli oppmuntret ved å huske hva Gud har gjort for oss og sitt folk i fortiden. På overflaten befalte Gud ham bare å være sterk, men indirekte sa Gud at Han kunne gjøre ham modig som den gamle Josva, og Moses og Aron, som befridde israelittene fra slaveriet i Egypt og beseiret Faraos hær på egen hånd uten hjelp fra noen andre – det vil si, bortsett fra Gud.

Som en sidebemerkning om ypperstepresten Josva: hans far Jehozadak ble deportert til Babylon (1. Krønikebok 6:15).

Spørsmål: I Hag 2:5 og Jes 41:10 ba Gud folket om ikke å frykte. Hva er det de kanskje frykter?

Svar: Selv om det er mange konkrete ting de kunne ha fryktet, finnes det minst tre kategorier.

Frykt for folket rundt dem: Samaritanerne, ammonittene og araberne var ikke fornøyde med at de gjenoppbygde muren på Nehemias tid, og de ville heller ikke ha ønsket tempelet på Haggais tid.

Frykt for at Gud ikke ville ta dem tilbake: Folket hadde vært så ulydige for over 70 år siden at Gud sendte dem i eksil til Babylon. Bare en svært liten andel kom tilbake. De hadde kanskje noen spørsmål om hvorvidt Gud fortsatt ville ha dem. Guds løfte om å være med dem i Haggai 1:13; 2:4 og Jesaja 41:10 ville være dyrebart for dem. Hvis en kristen faller fra i dag, kan han eller hun kanskje lure på om Gud noen gang vil ta dem tilbake. Løftet som ble gitt den gang, gjelder fortsatt i dag. Faktisk er det slik at hvis noen omvender seg, er det fordi Den Hellige Ånd overbeviser dem om å omvende seg, for å kunne ta dem tilbake.

Frykt for liten styrke i urolige tider: Gud fortalte jødene at han nok en gang skulle ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land, i Haggai 2:6. «En gang til» minner om 2. Mosebok 19:18, der Gud rystet alt på Moses’ tid. I Jesaja 41:10 står det: «Frykt ikke, for jeg er med deg; vær ikke redd, for jeg er din Gud. Jeg vil styrke deg; jeg vil helt sikkert hjelpe deg; jeg vil støtte deg med min rettferdige høyre hånd.» (BSB)

Spørsmål: I Haggai 2:6–7, når ble himmelen og jorden rystet?

Svar: Da Kristus døde på korset, ble solen formørket (Matteus 27:45-46; Markus 15:33; Lukas 23:45), og det skjedde et jordskjelv (Matteus 27:51-52). Den ikke-kristne palestinske historikeren Thallus (52 e.Kr.) nedtegnet også at mørke fulgte Jesu korsfestelse.

I tillegg til et fysisk jordskjelv rystet Jesu død, besøket hos de døde og oppstandelsen helt sikkert alt i de åndelige riker.

Spørsmål: Hvem er «den alle nasjonene lengter etter» i Hag 2:7?

Svar: Først litt hebraisk grammatikk, deretter tre synspunkter.

Det hebraiske ordet for «den etterlengtede» (hemdat) er entall femininum, og «skal komme» (ba’u) er flertall. Imidlertid er flertallsformen av «den etterlengtede» (hamudat), som har de samme vokalene. Det hebraiske språket ble opprinnelig skrevet uten vokaler.

Selv om «begjær» er entall femininum, refererer en lignende konstruksjon til Saul som Israels begjær i 1. Samuelsbok 9:20, og til den mannlige avguden Tammuz som «den som er begjært av kvinner» i Daniel 11:37. I flertallsform er Daniel den høyt aktede i Daniel 9:23 og 10:11,19.

Her er de tre synspunktene.

1. Den etterlengtede er Messias: De tidlige kristne tolket det på denne måten. Siden den feminine formen kan referere til Saul, Tammuz og Daniel som nevnt tidligere, er det ingenting som hindrer at dette refererer til Kristus. Dette passer perfekt inn i konteksten i Haggai. Det sier at selv om dette tempelet ikke ser like fint ut som det forrige, vil det være bedre fordi Jesus skal komme inn i dette nye tempelet. Som en sidebemerkning: På Jesu tid ble tempelet kalt «Herodes’ tempel», ikke fordi Herodes bygde et nytt tempel, men fordi han betalte for å sette dette tempelet i stand.

2. Den etterlengtede er nasjonenes rikdom/skatt: Denne tolkningen følges på grunn av det feminine substantivet i entall. BSB legger til grunn dette synet: «de skal komme med alle sine skatter.»

3. Folket skal komme til den etterlengtede blant alle nasjonene: Dette er også en gyldig mulighet.

Spørsmål: Tror du at «den etterlengtede blant nasjonene» i Hag 2:7 er messiansk eller ikke?

Svar: Forskere har ulike synspunkter.

Ja: Noen jødiske rabbiner og Hieronymus (Brev 53, kap. 8, s. 101, 394 e.Kr.) tolket dette som messiansk.

Nei: «Den som alle nasjonene lengter etter» er sannsynligvis ikke messiansk ifølge andre kommentarer.

Begge deler: «Vil komme» er et flertallsord, så dette kan være flertall av ønsker/skatter, men det kan også være bevisst tvetydig og referere til både skatter og Messias.

Spørsmål: I Hag 2:7, når vil dette huset bli fylt med herlighet?

Svar: Dette refererer til Gud Sønnen, Jesus, som går inn i tempelet da han vandret på jorden, eller ellers under tusenårsriket.

Spørsmål: I Hag 2:9, hvorfor tror du Gud sa om Jerusalem: «Jeg skal gi fred» (shalom)?

Svar: Jerusalem har alltid vært et sentrum for konflikt. Men Messias, Fredsfyrsten, skulle skape fred mellom Gud og mennesket i Jerusalem, ved korset.

Spørsmål: Hvordan var tempelets herlighet i Hag 2:3, 7, 9 større enn herligheten i Salomos tempel?

Svar: Jesus kom til dette tempelet. Noen er mer opptatt av «herlige» materielle ting som gull, mens Gud synes å være mer opptatt av mennesker enn av materielle ting.

Spørsmål: Hvordan brukte Herodes den store dette i Hag 2:9?

Svar: Herodes den store nevnte at tempelet for tiden var 60 fot kortere enn Salomos og dermed ikke like bra. Han sa dette i sin tale for å overtale jødene til å la ham gjenoppbygge tempelet til sin tidligere tilstand, slik at tempelet (og han selv) skulle få større herlighet. (Josephus, Antiquities of the Jews, bok 15, kap. 11.1, s. 334.)

Men det var ikke det Gud mente da han sa at dette tempelet ville få større ære enn Salomos. I dag kan uåndelige forsøk på å gjøre en tjeneste vellykket faktisk være en forfalskning av tjenestens sanne formål.

Spørsmål: Hva er poenget med det som sies om rent og urent i Hag 2:11–14?

Svar: Man kan tenke på renhet som ubesmittethet og urenhet som forurensning. Når noe innviet kommer i berøring med noe vanlig, blir ikke begge deler innviet. Men når noe forurenset kommer i berøring med noe vanlig, blir begge deler forurenset. Da fortalte Gud Haggai at for ham var hele nasjonen forurenset. Det er minst tre anvendelser vi kan lære av dette avsnittet.

1. Du kan ikke gjøre like mye godt og ondt og forvente at det skal veie opp for hverandre i Guds øyne. Noen kaller dette feilaktige synet for «Robin Hood-syndromet», siden Robin Hood ifølge legenden mente at én ond gjerning (som å rane noen) ville bli oppveid av én god gjerning (som å gi en del av byttet til de fattige).

2. Vi kan besudle, men bare Gud kan rense. Besudling sprer seg. Predikeren 10:1 sammenligner dette med en død flue i parfyme. Hellige ting eller mennesker skaper ikke flere innviede ting eller mennesker. Det er Gud som gjør ting og mennesker hellige.

3. Gud griper ofte inn kollektivt mot en nasjon eller et folk. Selv om det kan være noen få rettferdige mennesker i en nasjon, straffer Gud noen ganger hele nasjonen på grunn av flertallets synder. Dette betyr ikke at de rettferdige er skyldige, men i dette livet blir de likevel rammet av konsekvensene av andres synder.

Spørsmål: I Hag 2:15, ble dette tempelet bygget rundt 520 f.Kr., eller ble det bygget rundt 536 f.Kr. som nevnt i Esra 3:8–13, eller ble det bygget i Darius’ tid (521–486 f.Kr.) som nevnt i Esra 4:24?

Svar: Alle de ovennevnte påstandene er riktige. Arbeidet ble påbegynt da jødene først kom tilbake i 538 f.Kr. Imidlertid ble det utstedt et dekret som stoppet arbeidet. Arbeidet ble gjenopptatt rundt 18 år senere, i 520 f.Kr.

Se drøftingen av Haggai 1:1 for kronologien over kongene, og drøftingen av Haggai 1:2 for rekkefølgen av hendelsene knyttet til tempelet.

Spørsmål: I Hag 2:15 er det hebraiske uttrykket uvanlig; det sier bokstavelig talt «fra denne dagen og fremover». Hvordan skal vårt liv være «fra denne dagen og fremover»?

Svar: Folket følte seg sannsynligvis i en åndelig nedgang, for bare en rest var vendt tilbake, og tempelet ville helt klart ikke bli like flott som det var før. De var i en økonomisk nedgang. Men Gud lovet dem at Han ville være med dem, og at Han ville velsigne dem fra denne dagen «og fremover».

Som en pastor ville si: Når noen spør hvordan det går med deg, kan du svare: «Bedre enn i går, mindre enn i morgen.» Vi bør leve med forventningen om at vi hver dag skal vokse og bli mer lik Kristus, fylt av Guds glede, fred og utholdenhet.

Spørsmål: Hvorfor understreker Gud i Hag 2:10–19 at urenhet er smittsom, mens hellighet ikke er det?

Svar: Som Donald Campbell sa: «Arbeid og tilbedelse helliggjør ikke synd, men synd forurenser arbeid og tilbedelse.» Believer’s Bible Commentary, s. 1155. Hvis Gud ønsket å oppmuntre folket til å vende tilbake til Ham, høres dette på overflaten ut som om det ville oppnå det stikk motsatte. I stedet for å fortelle dem at de er omgitt av hellige ting, og at de derfor gradvis kan bli mer hellige, forteller Gud dem at det at noe er hellig, gjør IKKE tingene rundt det hellige.

Det Gud gjør, er å fortelle dem at de ikke skal sette sin lit til noen naturlig, «gradvis» prosess. Det eneste resultatet av det er at alt blir besudlet og ødelagt. Men ved å legge dette åpent på bordet, viser det at det er Gud, og Gud alene, som i sin suverene nåde vil bringe frem sin hellighet og herlighet på dette stedet i Haggai 2:5–10. Når det gjelder ting som blir ødelagt, enten økonomisk eller åndelig, lover Gud deretter at selv om de hadde vært under Guds strenge hånd i Haggai 1:5–11, ville Gud fra det tidspunktet av (faktisk «oppover» på hebraisk) oversvømme dem med velsignelser, ifølge Haggai 2:15–19.

Spørsmål: Hva er betydningen av en signetring i Hag 2:23?

Svar: Det er flere sammenhengende betydninger.

Generelt symboliserte en signetring kongens autoritet. Farao tok av seg sin signetring og ga den til Josef i 1. Mosebok 41:42.

Guddommelig autoritet til å herske. Messias ville ha en signetring.

Løftet om at Messias skulle komme

Den Hellige Ånd garanterer vår fremtidige arv (NIV Study Bible s. 1404). Se Efeserne 1:13–14.

Opphevelse av forbannelsen over Jojakin: Jojakin ble fortalt at selv om han var en signetring på Guds høyre hånd, ville Gud rive ham av i Jeremia 22:24-25. Serubabel får ikke bare en signetring, men sies å være som Guds signetring.

Spørsmål: I Hag 2:23, opphever Gud forbannelsen mot Jekonias etterkommere ved å sette signetringen tilbake på Serubbabel, og ved å ta signetringen av i Jer 22:24-30?

Svar: Forbannelsen ble ikke fullstendig opphevet og fjernet, men den ble omgjort og mildnet. Først hva noen jødiske forfattere sier, og deretter svaret.

Midrash Rabba sier: «… de laget kalven og fortjente å bli utryddet, og jeg ville ha trodd at Han ville forbanne og ødelegge dem, men så snart de angret, ble faren avverget, og Herren angret på det onde (ib. XXXII, 14). Og slik er det mange steder. For eksempel sa Han om Jekonja: «For ingen av hans etterkommere skal ha fremgang» (Jer. XXII, 30), og det står: «Jeg skal velte kongedømmers troner, og jeg skal ødelegge nasjonenes rikers styrke...» På den dagen, sier Herren, hærskarenes Gud, skal jeg ta deg, o Serubabel, min tjener, sønn av Sealtiel, sier Herren, og gjøre deg til et segl (Hag. II, 22 f.). Dermed ble det opphevet som Han hadde sagt til hans forfar, nemlig: «Så sant jeg lever, sier Herren: Selv om Konja, sønn av Jojakim, konge av Juda, var seglet på min høyre hånd, ville jeg likevel rive deg bort derfra» (Jer. XXII, 24).
(Numbers Rabbah XX:20)»

Midrash Pesikta Rabbati sier: «R. Joshua ben Levi argumenterte imidlertid slik: Omvendelse opphever hele dommen, og bønn opphever halvparten av dommen. Du ser at det var slik med Jekonja, konge av Juda. For den Hellige, velsignet være Han, sverget i sin vrede: ‘Så sant jeg lever, sier Herren: Selv om Konja, sønn av Jojakim, konge av Juda, var seglet på en hånd, ville jeg likevel rive deg bort fra min høyre hånd – merk, som R. Meir sa, at det var ved sin høyre hånd at Gud sverget –’ (Jer. 22:24). Og hva ble bestemt mot Jekonja? At han skulle dø barnløs. Som det står: «Skriv om denne mannen at han er barnløs» (Jer. 22:30). Men så snart han bekjente sin anger, opphevet Den Hellige, velsignet være Han, denne bestemmelsen, slik det fremgår av Skriftens henvisning til «Jekonjas sønner» – det samme er Assir – «hans sønn Sealtiel» osv. (1 Krøn 3:17). Og Skriften sier videre: «På den dagen … skal jeg ta deg, o Serubabel … sønn av Sealtiel … og gjøre deg til et segl» (Haggai 2:23). Se da hvordan omvendelse kan oppheve hele dommen!» (Pesikta Rabbati, Piska)

Svaret: En forbannelse kan mildnes uten å bli opphevet. Slik skjer det.

David ble lovet at Messias skulle være hans biologiske etterkommer: Jesus var det gjennom Maria

Jekonja ble forbannet i Jeremia 22:24–30 med at ingen av hans etterkommere noensinne skulle sitte på Davids trone. Ingen gjorde det som konge. Josef stammet fra Jekonja, men Jesus, som er vår konge, stammet ikke biologisk fra Josef.

Ved fødselen ville ingen fra Jekonias hus arve Davids trone

Gjennom adopsjon arvet Jesus, som ble adoptert av Josef, Davids trone.

Det er mye vi må tenke på her. Ved fødselen er ingen av oss Guds barn, med noen rett til å være i Hans rike. Gjennom adopsjon blir vi Guds barn og en del av Hans rike.

Noen ganger står vi overfor en forbannelse eller en dårlig konsekvens på grunn av våre syndige handlinger. Men hvis vi omvender oss og underkaster oss Gud, vil Gud kanskje ikke oppheve forbannelsen eller konsekvensen, men Han kan vende forbannelsen og gjøre den om til en velsignelse.

Spørsmål: Hvordan ble Serubabel i Hag 2:23 utvalgt for fremtiden?

Svar: Serubabel var stattholderen under hvem dette tempelet skulle gjenoppbygges. Men det ligger mer bak dette enn bare den æren. Matteus 1:12–13, 16 viser at Serubabels etterkommer, Josef, skulle bli Messias’ juridiske far.

Som en sidebemerkning er navnet Serubabel et bekreftet akkadisk navn, zer babili, som betyr «etterkommer av Babylon».

Spørsmål: Hvilke litterære virkemidler brukte Haggai?

Svar: Haggai brukte ikke mange; budskapet hans er klart og direkte, i motsetning til Sakarja, Salomo og Jesaja. Her er imidlertid hva han brukte.

Rim: Haggai 1:6 «hammistakker», «mistakker»

Haggai 1:10 «al-ken», «alekem»

Haggai 2:6 «ahat», «me’at»

Kiasme: Haggai 1:9–11

Antitese: Haggai 1:6 «Dere tjener lønn for å legge den i en pose med hull i.»

Dialogstil som hos Malaki. Haggai 1:4,5,9; 2:11-13

Gjentakelse i verket: «Dette sier Herren, hærskarenes Gud» eller lignende 26 ganger i 38 vers

Ånd 3 ganger i Haggai 1:14

Par på 2 eller 4 (men ikke 3, 5 eller flere):

Haggai 1:11 åker og fjell, vin og olje, mennesker og storfe.

Haggai 2:2 Serubabel og Josva

Haggai 2:6 himmel og jord, hav og tørt land.

Haggai 2:21 himmelen og jorden.

Haggai 2:22 kongelige troner og nasjonenes riker

Haggai 2:22 vogner og deres kusker, hester og deres ryttere.

Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene fra Haggai finnes fremdeles i dag?

Svar: Dødehavsrullene: (ca. 1 f.Kr.) Det finnes én kopi (i to deler) av Haggai blant Dødehavsrullene.

4Q77 (=4QXIIb) inneholder Haggai 1:1–2; 2:2–4

4Q80 (=4QXIIe) inneholder Haggai 2:18–21

Nahal Hever er en hule nær Engedi som inneholder et fragment av de mindre profetene på gresk (8 Hev XIIgr). Det ble skrevet mellom 50 f.Kr. og 50 e.Kr. Det ble gjemt under Bar Kokhba-opprøret mot Roma. Det er en revisjon av Septuaginta, utført i Judea, og nesten identisk med den masoretiske teksten.

Wadi Murabb’at-rullen (Mur XII) var en «rull av de tolv» fra ca. 132 e.Kr. Den inneholder Haggai 1:1, 12–15; 2:1–8, 10, 12–23 samt andre mindre profeter. I Haggai er den identisk med den masoretiske teksten, bortsett fra to ord.

Samlet sett er følgende vers fra Haggai bevart i Dødehavsrullene, Nahal Hever og Wadi Murabb’at: 1:1–2, 12–15; 2:1–8, 10, 12–23. Med andre ord, i det minste en del av hvert vers unntatt 1:3–11; 2:9, 11.

Kristne bibelmanuskripter fra rundt år 350 e.Kr. inneholder Det gamle testamente, inkludert Haggai. To av disse er Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.), hvor bøkene til de tolv mindre profetene ble plassert før Jesaja. Haggai er fullstendig både i Vaticanus og Alexandrinus.

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder også hele Haggais bok.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Haggai?

Svar: Bibelen henviser til Haggai i Esra 5:1; 6:14, og Hebreerbrevet 12:26 omskriver Haggai 2:6. Det finnes en generell hentydning til Haggai i Sakarja 8:9.

Septuaginta hevder at Sal 138, 146, 147, 147:12 og 148 er skrevet av Haggai og Sakarja.

Den latinske gallikanske salmeboken (389 e.Kr.), som ble brukt av Karl den stores fremste lærde Alcuin av York, angir Salme 111, 112, 146 og 147 som skrevet av Haggai og Sakarja.

I apokryfene henviser 1 Esdras 6:1; 7:3; 2 Esdras 1:40 til Haggai, og Sirach (=Ecclesiasticus) 49:11 siterer en del av Haggai 2:23

De førnikenske forfatterne som henviste til eller antydet vers i Haggai, er:

X Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 16, s. 147, hevdes å henvise til Haggai 2:10, men det er en så vag hentydning at den ikke tas med her.

Melito av Sardis (170–177/180 e.Kr.) (implicit) nevner «Det gamle testamente» og oppregner bøkene. Han oppregner ikke de tolv små profetene hver for seg, men kaller dem «De tolv». Fragment 4 fra *Book of Extracts*, bind 8, s. 759

Klemens av Alexandria siterer Haggai 1:6 som «Skriften». *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 3, kap. 6, s. 391. Han siterer også Haggai 1:6 i *The Instructor*, bok 2, kap. 3, s. 248

Klemens av Alexandria (193–205 e.Kr.): «Jeremia og Ambakum [Habakuk] profeterte fortsatt i Zedekias’ tid. I det femte året av hans regjeringstid profeterte Esekiel i Babylon; etter ham Nahum, deretter Daniel. Etter ham profeterte igjen Haggai og Sakarja i Darius den første sin tid i to år; og deretter engelen blant de tolv.» *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 328

Tertullian (198–220 e.Kr.) henviser til den «universelle rystelsen» av hele verden i Haggai 2:6 og Hebreerbrevet 12:26,27. I *On Monogamy*, kap. 16, s. 72

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer Haggai 2:6 som om det var Haggai selv i Origenes’ *Mot Celsus*, bok 7, kap. 30, s. 623

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer Haggai 1:12 som om det stammer fra Haggai i *Treatises of Cyprian*, avhandling 12, tredje bok, kap. 20, s. 541.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer Haggai 1:9 som skrevet av profeten i *Treatises of Cyprian*, avhandling 5, kap. 6, s. 459. Dette er de eneste to henvisningene til Haggai i Cyprianus’ bevarte skrifter.

Etter Nikæa (325 e.Kr.)

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) (Underforstått fordi han nevner de tolv profetene) «Det er altså i Det gamle testamente tjue-to bøker til sammen; … deretter profetene, hvor de tolv regnes som én bok…» Athanasius’ påskebrev 39, kap. 4, s. 552.

Efraem den syriske (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner profetbøkene, både de tolv og de andre. Mika 3:8 som i Mika, Joel 2:28 som i Joel, Haggai 2:4 som i Haggai, Sakarja 1:6 som i Sakarja. Kateketiske forelesninger, forelesning 16.29, s. 122

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Den syrisk-ortodokse «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.) henviser til Haggai 1:6 i Memra 7, s. 78

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53 kap. 7–8 s. 99–101.

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Augustinus av Hippo (388–28. august 430 e.Kr.)

Den semi-pelagianske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Hag?

Svar: Den første setningen er den masoretiske teksten, den andre er Septuaginta, med mindre annet er angitt. Det er bare to små forskjeller i 2:1 og 2:3 mellom den masoretiske teksten og Wadi Murabb’at.

Hag 1:1 «ved» vs. «ved hånden av»

Hag 1:2 «kommer» (bo’) (masoretisk) vs. «har kommet» (ba’) Septuaginta

Hag 1:1 «stattholderen i Juda» vs. «fra Judas stamme»

Hag 1:8 «bringe» vs. «skjære» (Det hebraiske ordet som Septuaginta baserte seg på, skiller seg bare med én bokstav)

Hag 1:9 «se» vs. «å være»

Hag 1:9 «Jeg blåste på det» vs. «Jeg blåste det bort»

Hag 1:9 «Hvorfor» vs. «Derfor»

Hag 1:11 «tørke i landet» vs. «sverd over landet»

Hag 1:11 «dine hender» vs. «deres hender»

Hag 1:12 «Da» vs. «Og»

Hag 1:12 «deres Gud» vs. «til dem»

Hag 1:13 «talte budskapet» vs. «talte blant budbringerne»

Hag 1:14 «resten av folket» vs. «resten av hele folket»

Hag 1:14 «kom» vs. «gikk inn»

Hag 2:1 «gjennom» (beyad) (masoretisk), mot «til» (‘el) i Murabb’at-rullen (An Exegetical Commentary s. 17 og Benoit et al. Les Grottes de Murabba’at, 184.)

Hag 2:2 «rest» vs. «hele resten»

Hag 2:3 («oto») (masoretisk) vs. («itto») i Wadi Murabb’at-rullen.

Hag 2:4 «vær sterk, o Josva/Jesus» mot «styrk deg selv, o Josva/Jesus»

Hag 2:4 «Vær sterke … folk i landet» kontra «Styrk dere, … folk i landet»

Hag 2:5 «Det ordet som jeg inngikk en pakt med dere om da dere kom ut av Egypt, så min Ånd» vs. «min Ånd»

Hag 2:6 «enn gang til» vs. «ennå/fremdeles en gang» (Se An Exegetical Commentary on Haggai, Zechariah, Malachi s. 41–42.)

Hag 2:9 «Herre, den Allmektige» vs. «Herre, den Allmektige: og/til og med sjelefred, som en arv / for å frelse hver og en / alle dem som la grunnlaget for å reise dette tempelet.»

Hag 2:14 «og slik er hvert verk» vs. «og slik er alle verkene»

Hag 2:14 «besudlet» vs. «besudlet, på grunn av deres tidlige byrder / raskt oppnådde gevinster, de vil lide for sitt arbeid/sine anstrengelser, og dere (flertall) hatet / har hatet dem som utøver rettferdighet ved byporten / i portene.»

Hag 2:22 «rikets trone» vs. «kongenes troner»

Hag 2:22 «sin brors sverd» vs. «sverdet som kjemper mot sin bror»

Hag 2:23 «Serubabel, min tjener, sønn av Sealtiel» mot «Serubabel, sønn av Salatiel, min tjener»

Hag 2:23 «signet» vs. «segl»

Kildeliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor's Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra The Holy Bible, Berean Standard Bible (BSB), som er gjort tilgjengelig i det offentlige domene: https://berean.bible