< Bibelspørsmål fra Habakkuk

Spørsmål: Når ble Habakkuk skrevet (Hab 1:1–17)?

Svar: Babylonerne erobret Jerusalem i 597 f.Kr., så det må ha vært før den tid. Habakkuk 2:20 sier: «Herren er i sitt hellige tempel», så tempelet sto fortsatt da. Profetien om babylonerne skulle oppfylles «i dine dager» i Habakkuk 1:5, så det kan ikke ha vært noen tiår før det. Først følger det som ikke er svaret, og deretter to svaralternativer.

Ikke svaret: Manasses’ regjeringstid (697–642 f.Kr.) Babylon var en mindre makt, under Assyrias kontroll, som ville ha vært den mest sannsynlige trusselen. Dette ville altså gjort Babylons fremvekst til en overraskelse. Den lovløsheten Habakkuk beklaget, ville passe til den tidlige delen av Manasses regjeringstid, men ikke den siste delen. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan et så tidlig tidspunkt skulle passe med «i din tid».

Rundt 621 f.Kr., et tiår før Babylon og andre nasjoner erobret Ninive i 612 f.Kr., var Babylon allerede en stormakt. Men det som sjokkerte Habakkuk, var ikke at Babylon ville bli mektig, men snarere at Gud ville bruke det onde Babylon til å erobre Jerusalem. Habakkuk 1:6–11 sier allerede at de ville bli mektige. Imidlertid var 621 f.Kr. under regjeringstiden til den gode kong Josias (640–609 f.Kr.), og «lovløsheten» passer ikke med den senere delen av hans regjeringstid, med mindre det refererte til mange israelitter, men ikke til regjeringen.

Mest sannsynlig under den onde kong Jojakim (609–597 f.Kr.). Babylonerne var på dette tidspunktet kjent for å være sterke, slik Habakkuk 1:6–11 sier; tidene var lovløse, slik Habakkuk 1:3–4 sier; men mange i Juda hadde fortsatt håp om at tempelet igjen ville bli spart, slik det fremgår av Jeremia 7.

En sannsynlig datering er 606–604 f.Kr., rundt den tiden da Babylon knuste den egyptiske hæren i slaget ved Karkemish i 605 f.Kr. Begge de to siste periodene ville gjøre Habakkuk til en samtidige av Jeremia.

Oppsummert er vi ikke sikre på når Habakkuk ble skrevet. Habakkuks budskap er relevant for mange tidsperioder, inkludert i dag. Paulus siterer Habakkuk 1:5 som en advarsel til jødene i sin tid i Apostlenes gjerninger 13:41.

Spørsmål: Hva betyr navnet Habakkuk i Hab 1:1?

Svar: Det kommer fra det hebraiske ordet habaq, «å omfavne», som også kan bety «å bryte», så Habakkuk kan bety «bryteren». Begge betydningene passer her. Det fantes også en potteplante som het Hambaququ på assyrisk, men det er ingen sammenheng der.

Spørsmål: I Hab 1:1, siden vi ikke vet med sikkerhet hvem Habakkuk var eller når det ble skrevet, hvorfor skal det da være i vår Bibel?

Svar: Blant andre grunner hører den hjemme der fordi Jesus bekreftet hele Det gamle testamente. Han aksepterte uten forbehold jødenes Gamle testamente i Palestina, slik det fremgår av Matteus 5:17; 7:12; 11:13; 22:40; Lukas 16:16, 29, 31; 18:31; 24:27.

Spørsmål: Hvorfor ser det ut til at Gud ikke alltid hører de rettferdiges bønner i Hab 1:2 og Sal 10:1?

Svar: I stedet for å glede seg over Gud, la Habakkuk merke til hvor dystert alt så ut, og derfor spurte Habakkuk Gud hva Han hadde tenkt å gjøre med det. Gud gir Habakkuk svaret i Habakkuk 1:5–11, og Gud oppfylte til slutt dette svaret gjennom babylonerne. Generelt sett må vi noen ganger vente på Guds svar, siden Han handler i den tidsplanen Han foretrekker, ikke vår. Men at vi må vente på Herren, gjør ikke svaret Hans mindre spektakulært når det kommer. 2. Petersbrev 3:9 viser at Gud ikke er treg, men Han kan virke treg fordi Han ikke ønsker at noen skal gå fortapt.

Spørsmål: I Hab 1:4, på hvilken måte var loven maktesløs, og hvordan kan den være maktesløs i dag?

Svar: Det står bokstavelig talt: «loven var lammet/forlammet». Hvis herskere, dommere og myndigheter generelt ignorerte Guds lov, så blir loven – selv om den ikke har endret seg i innholdet – meningsløs, eller til og med noe å spotte i et gudløst samfunn.

I dag kan selv sekulære lover bli lammet i hendene på korrupte embetsmenn. En gang sa en narkotikahandler i Irland, da han ble arrestert av en politimann, selvsikkert til politimannen at han ville være ute innen en uke. Innen en uke var narkotikahandleren fri, og det ble aldri reist tiltale. Dette skyldtes IKKE en korrupt dommer. Dette skyldtes en korrupt aktor. Hvis aktoren bevisst begår en avgjørende feil i tiltalen, eller rett og slett avstår fra å reise tiltale, blir loven som lovgiveren har vedtatt, meningsløs. Hvis dommere tolker en lov bevisst i strid med det lovgiveren hadde til hensikt at loven skulle bety, blir loven meningsløs.

Spørsmål: Hva er et «nådeløst og impulsivt folk» (BSB) eller et «bittert og hastig folk» (KJV) i Hab 1:6?

Svar: Babylonerne hadde voldelige impulser og søkte til og med å tjene på vold, akkurat som gjengmedlemmene i Ordspråkene 1:11. De er både nådeløse og raske til å slå til. Det hebraiske uttrykket her, hammar wehannimhar, er et skjevrim. Habakkuk 1:6–11 utdyper hvordan de er nådeløse og impulsive.

Gud ga dem et sjokk. Gud hadde tenkt å bruke babylonerne, som var langt ondere enn Judas folk, til å straffe Juda.

Spørsmål: I Hab 1:8, skal vi ta dette bokstavelig, at disse hestene var like raske som leoparder?

Svar: Dette er poesi, og Habakkuk mente at det skulle forstås som sådan. Når folk sier at de tar Bibelen «bokstavelig», mener de ikke hyperbokstavelig, men snarere at vi skal forstå Bibelen slik forfatterne hadde til hensikt at den skulle forstås.

Spørsmål: Hva betyr egentlig det hebraiske ordet for vold (hamas) i Hab 1:9; 2:8,17 og 1. Mos 16:5?

Svar: I 1. Mosebok 16:5 brukte Sarai dette ordet da hun klaget til Abraham om Hagar. Det er ingen bevis for fysisk maktbruk. Normalt betyr det imidlertid vold, og «The Expositor’s Bible Commentary», bind 7, s. 383, sier at det «betyr en tross mot loven fra en som er for sterk til å stilles til ansvar».

Spørsmål: I Hab 1:11 står det: «De er skyldige.» Siden vi alle er skyldige i synd, hva tror du da menes med «De er skyldige»?

Svar: Habakkuk kaller dem skyldige fordi deres styrke egentlig er deres eneste gud. Ja, alle er skyldige i ondskap, enten de innser det eller ikke. Disse mennene innså imidlertid at de var skyldige i vold mot dem som ikke kjempet mot dem, og de brydde seg ikke om at de var skyldige. I dag prøver noen å rasjonalisere sin ondskap ved å hevde at den egentlig ikke er ond, eller rettferdiggjøre at de er onde fordi andre har vært onde mot dem. Men noen bryr seg ikke engang; de utøver vold mot mennesker som ikke har gjort dem noe som helst, og de bryr seg ikke om det.

Spørsmål: Hva er tonen i Habakkuks spørsmål i Hab 1:12–13?

Svar: Den har ikke én, men to forskjellige toner. For det første er den ekstremt respektfull og underdanig overfor Gud. Men for det andre er den nesten like mye en protest som et spørsmål. Det er greit å stille Gud et spørsmål man grubler over, men selv da bør vi være respektfulle.

Spørsmål: Hva er egentlig moralsk ondskap i Hab 1:13?

Svar: Skriften gir ingen kortfattet definisjon, men gir mange beskrivelser. Her er noen analogier.

Det onde er som en uærlig vekt

Vekter var viktige i den antikke verden for å måle opp korn, salt og andre handelsvarer. 5. Mosebok 25:15 og 3. Mosebok 19:36 henviser til dette når de nevner en fullkommen og rettferdig vekt. Ordspråkene 11:1 og Ordspråkene 16:11 sier at en rettferdig vekt er Herrens glede. Ordspråkene 20:10,23 og Mika 6:11 fordømmer mennesker som bruker ulike og svikefulle vekter.

For å forstå det onde må vi altså forstå at Gud er god, i den forstand at Han, som en hellig Skaper, har fastsatt standarden for å måle godhet.

Det onde er som et hull i godhetens åker

Folk kan ha illusjoner om det onde, men det onde er ikke en illusjon. Mennesker kan ha vrangforestillinger om hva som helst, men en vrangforestilling fjerner ikke virkeligheten. Ondskap er som et hull i en bondes åker av godhet. Et hull er ikke en «ting», men fraværet av en ting. Det er imidlertid ikke en vrangforestilling, for mennesker kan tråkke i et hull de ikke ser og vrikke anklene. Hvis all godhet kommer fra Gud, er et «hull av ondskap» en «ting» som ikke kommer fra Gud.

For å forstå det onde må vi altså forstå at Gud er god, i den forstand at ingenting er fullstendig godt bortsett fra Gud alene. Gud gir godhet, og det onde er en mangel på godhet.

Det onde er som en skygge

Gud skapte alt, ikke sant? Hvis det er slik, skapte Gud da også skyggene? Hvis en skygge oppstår der lyset blokkeres eller dempes av et objekt, var det da lyset eller objektet som skapte skyggen?⎯ Uten objekt, ingen skygge. Men uten lys, ingen skygge heller. Du kan kanskje forveksle en skygge med en illusjon, men illusjoner påvirker deg ikke, bortsett fra ved at du tror på dem. Planter som trenger solen, dør i skyggen,⎯ uansett hva en person tror.

Skygger eksisterer virkelig, men skygger har ikke en eksistens uavhengig av lyskilden og objektet som blokkerer lyset. Ondskap eksisterer virkelig, men ondskap har ikke en eksistens uavhengig av Gud, som er lys og kilden til all godhet, og vesener som har fri vilje til å kaste skygge over Guds godhet.

Ingen, ikke engang Gud, har direkte skapt det onde, akkurat som ingen på jorden direkte skaper skygger. Gud skapte indirekte det onde, akkurat som et lys på jorden indirekte skaper skygger.

For å forstå det onde må vi altså forstå at Gud er god, i den forstand at Han er kilden til all godhet.

Adamantius, som skrev rundt år 300 e.Kr., sier at ondskapen er «tilfeldig». Mens ting som grammatikk og retorikk ikke har noen egen substans, men er biprodukter av å snakke eller skrive et språk, har heller ikke ondskapen noen egen substans, men er et biprodukt av å vende seg bort fra det gode. Et menneske er ikke «ondt» på grunn av hva det er laget av, men på grunn av sine handlinger blir det betegnet som ondt. Noen handlinger, som for eksempel forplantning, er ikke gode eller onde i seg selv, men avhenger av sammenhengen de utføres i. (Dialog om den sanne tro, fjerde del 9, s. 137)

Spørsmål: Hvorfor er ulike moderne definisjoner av moralsk ondskap utilstrekkelige i Hab 1:13?

Svar: Her er noen utilstrekkelige definisjoner.

1. «Alt jeg ikke liker.» Hvis alt som beskrives med dette var ondt, hva med da tannlegens bor, kirurgens kniv eller barnet som skriker fordi det må ta medisin som smaker vondt? Hva med den motstridende situasjonen som oppstår når en forelder disiplinerer et barn?

Ubehagelige ting kan tjene gode formål ved å:

Foredle vår tro. 1. Petersbrev 1:6–7

Hjelpe oss å dø fra synden. 1. Petersbrev 4:1

Prøve vår tro og utvikle utholdenhet. Jakob 1:2-4

Bli brukt ikke for vår egen skyld, men for andres. Kolosserne 1:24

Være et tegn som hjelper de vantro. Filipperne 1:28

Det hører bare med til å være kristen. 2. Timoteus 3:12; Filipperne 1:29

Noen ganger ser vi ingen grunn, bortsett fra at vår utholdenhet ærer Gud. Se Job 1:8-12; 2:2-6.

2. «alt som ikke er bra for meg.» Hvis det er slik, hva med de tingene et barn vurderer som ikke er bra for seg selv, som grønnsaker? Hva med den kriminelle som sitter i fengsel for samfunnets beste, ikke for sitt eget beste?

Selv med dette synet er det et perspektivproblem. I 1. Korinterbrev 15:12-19 sier Paulus at det han lider for og forkynner om, er nytteløst, og at vi ville være de mest ynkelige av mennesker, hvis Kristus ikke virkelig sto opp fra de døde. Paulus så tydelig at det som var best både for tilhørerne og for ham selv, ville være helt annerledes hvis Jesus ikke var oppstått. I Matteus 10:39 og Markus 8:35 sa Jesus: «Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Med andre ord: Den som er villig til å miste sitt jordiske liv, vil finne ekte liv i evigheten, og den som bare lever for dette livet, vil ha tapt for all evighet. Hva som er best for et menneskes liv, avhenger altså av om man utelukkende fokuserer på det kortsiktige jordiske livet eller på det langsiktige evige livet.

3. «alt som ikke fører til det største gode for samfunnet.» I Johannes 11:49–52 sa ypperstepresten Kaifas om komplottet for å drepe Jesus: «… det er bedre for dere at én mann dør for folket enn at hele nasjonen går til grunne.» På en merkelig, utilsiktet måte hadde han helt rett. Det gjorde imidlertid ikke korsfestelsen av Jesus til noe godt. Judas’ forræderi mot Jesus var en nødvendig del av Kristi død, som førte til vår frelse. Betyr det at Judas bør være vår helt fordi han var god? Selvfølgelig ikke. I Apostlenes gjerninger 2:23 står det at Jesus ble overgitt i henhold til Guds forutbestemte plan og forutviten. Likevel sier Markus 14:21 at det ville ha vært bedre for Judas om han ikke hadde blitt født. Judas’ forbrytelse var avskyelig, men Gud brukte Judas’ onde valg til å frembringe det største gode.

Spørsmål: Hvorfor lar Gud folk synde, som det står i Hab 1:13?

Svar: Gud besvarer dette spørsmålet i to deler, med et bilde av fremtiden.

1. Habakkuk 1:5–11 viser at deres lykke er kortvarig, for et enda mer nådeløst folk vil snart erobre dem. Guds toleranse for synd på jorden er bare midlertidig. Hvis vi bare kunne ta Salme 39:4–5 til hjertet og spørre oss hvor lang det jordiske livet vil virke om millioner av år fra nå, ville dette svaret være så klart for oss.

2. Habakkuk 2:1–3:16 tegner et bilde med ord. Den første delen av svaret, Habakkuk 2:2–20, beskriver i detalj undertrykkernes synder og deres skjebne i dette livet. Treffende skriver Habakkuk at de utvider sin appetitt som dødsriket i Habakkuk 2:5. Ikke bare vil de gå til grunne, men mens de forgjeves sliter for å holde ilden i gang i Habakkuk 2:13, vil deres håp og anstrengelser ende i intet.

Den andre delen av svaret, i Habakuk 3:1–16, flytter fokuset til «en bestemt tid» i Habakuk 2:3, endetiden og den siste dommen. Mange ugudelige ser ut til å leve godt hele sitt liv på jorden, og livet virker ikke rettferdig for oss hvis vi bare fokuserer på dette livet.

I Salme 73 ba Asaf til Gud om sine egne bitre følelser overfor de voldelige og velstående. Da Asaf kom inn i helligdommen i Salme 73:17, så han tydelig det samme svaret som Habakkuk så. Det er en visshet at Gud vil straffe deres synd hardt, men det er opp til Gud å bestemme når Han vil straffe deres synder. Som 1. Timoteus 5:24–25 antyder, kommer noen konsekvenser av synden tidligere, mens andre blir utsatt til dommedagen.

Da Corrie ten Boom var i en nazistisk konsentrasjonsleir, spurte en jødisk tidligere fiolinist, hvis fingre var forvridd av nazistenes tortur, hvordan Corries Gud kunne la dette skje. Damen var ikke i humør til en teologisk diskusjon. Corrie svarte at hun ikke visste det. Men hun visste at hennes Frelser kom til jorden, og at også Han ble urettferdig torturert, og at Han har opplevd det samme som hun opplevde, og at Han forstår hennes smerte. Amen!

Spørsmål: Hvordan blir menneskene i Hab 1:14 lik fiskene i havet?

Svar: Habakkuk sier at det ser ut til at menneskene er som fiskene og krypdyrene. De er ikke styrt, og de har intet annet formål enn å bli fanget og fortært av andre. Det er det babylonerne gjør mot folkeslagene rundt seg, og skriften står på veggen; Judas tur vil komme. I vers 17 sammenligner Habakkuk en fisker som tømmer garnet sitt med babylonerne som dreper nasjoner uten medlidenhet.

Spørsmål: I Hab 1:16, hvordan ofret babylonerne til garnet sitt, og hvordan gjør folk det i dag?

Svar: Babylonerne hadde ulike avguder, men deres nasjonalgud var Marduk, senere bare kalt «Herren» eller Bel. Ifølge Encyclopedia Britannica var hans «stjerne» Jupiter, og han bar et septer, en bue, et spyd, et nett eller et tordenkile.

I likhet med andre folk ba babylonerne til sin gud om seier. Men det var ikke den personlige appellen til Marduk som betydde noe, det var seieren. Så hvis babylonerne metaforisk fanget andre nasjoner i nettet sitt, ofret de i hovedsak til det som ga dem seier. Et offer kan bety å gi til det man er hengiven til, og det kan også bety noe man gir avkall på som koster en noe. Begge deler gjelder her. De var svært patriotiske, hengivne til sitt imperium, og de ofret sin moral og all uskyld for å nå sine mål.

Ingen tilber Marduk i dag. Men mange mennesker tilber praktisk talt det de ser på som sitt middel til suksess, det være seg karrieren, penger, politisk makt eller andre ting.

Spørsmål: Hvordan skal vi forholde oss til Hab 2:1 når vi grubler over spørsmål vi har stilt Gud, men som Han ennå ikke har besvart?

Svar: Habakkuk «holdt utkikk». Det hebraiske ordet kan bety både handlingen å holde utkikk og å befinne seg på et sted hvor man holder utkikk. Vi bør på samme måte være «forventningsfullt tålmodige» og vente på et svar. Habakkuk klamret seg fast til livbøyen som var Guds karakter midt i den kaotiske stormen.

Spørsmål: Hva betyr det i Hab 2:4, Rom 1:17 og Heb 10:38 at den rettferdige skal leve av tro?

Svar: «Ved tro» er noe annet enn å stole på det du fortjener, din egen rettferdighet, din kunnskap eller deg selv. «Ved tro» innebærer et objekt: tro på Gud. De rettferdige, både i Det gamle og Det nye testamente, lever ved å stole på og være avhengige av Gud.

Spørsmål: Hva er forholdet mellom stolthet og alkohol i Hab 2:5?

Svar: Dette svaret følger den masoretiske hebraiske teksten, som her lyder «vin»; BSB følger Dødehavsrullene og lyder «rikdom forråder ham». Dette verset sier ikke at stolte mennesker er mer eller mindre tilbøyelige til å drikke. Snarere

1. Som den første delen av verset viser, blir tungen mindre behersket når en person drikker alkohol, og andre kan tydeligere høre hva som ligger på hjertet til den personen.

2. Som den siste delen av verset viser, fungerer stolthet på en måte som et rusmiddel, og å skaffe seg ting som nærer stoltheten, er berusende. I likhet med et rusmiddel kan stolthet få folk til å gjøre svært tåpelige ting.

Mennesker som er beruset av alkohol, har noen ganger en oppblåst oppfatning av sine evner eller sin betydning, eller av urett som er gjort mot dem. De er trege til å innrømme når de har blitt såret. Det samme gjelder mennesker som er slaver av ambisjon eller maktbegjær.

Spørsmål: Hva er en oppsummering av de onde handlingene folk begikk her i Hab 2:6–19?

Svar: Det er fire hovedpunkter.

1. De bygde opp sin rikdom gjennom utpressing, kriminalitet og blodsutgytelse (Habakkuk 2:6, 9, 12).

2. De fant glede i å vanære andre (Habakkuk 2:15).

3. Vold (Habakkuk 2:17).

4. De satte sin lit til avguder og sine egne skapninger (Habakkuk 2:18–19).

Q: Hva er mønsteret i dette diktet i Hab 2:6-19?

Svar: Hver del av hoveddelen består av tre deler:

1. Det onde folket gjorde (Habakkuk 2:6,9,12,15)

2. Diagnosen (Habakkuk 2:7, 10, 13, 16)

3. Dommen (Habakkuk 2:8, 11, 14, 16–17)

Versene 18–20 går rett til kjernen av saken:

1. På et materielt plan satte folket sin lit til avguder som lærer løgner.

2. På et mer generelt plan satte de sin lit til sine egne skapninger og livløse ting.

3. De søkte veiledning og andre ting å stole på, i stedet for å være stille for Herrens åsyn.

Spørsmål: Hva var egentlig de fem veene i Hab 2:6–19?

Svar: I alle tilfeller hadde de en uendelig appetitt.

2:6-8 Plyndring fra erobringer

2:9–11 Begjær etter ditt hus

2:12–14 Utvidelse gjennom vold

2:15–17 Å ydmyke naboene

2:18-19 Begjær etter andre guder

Spørsmål: Hva har de tre første (av fem) ve-uttalelsene i Hab 2:6, 9 og 12 til felles?

Svar: Den som plyndrer, vil selv bli plyndret. I hvert tilfelle gjorde de ugudelige mennesker ondt for å samle rikdom eller beskytte seg selv. Men i virkeligheten vil det de har samlet, vende seg mot dem og skade dem i stedet.

Spørsmål: Hvem er kreditorene her i Hab 2:7?

Svar: Dette er en eufemisme for alle ofrene som de «lånte» rikdom fra. Til slutt ville folket som babylonerne kjempet mot, reise seg sammen mot dem.

Spørsmål: Hvorfor lot Gud et så grusomt folk lykkes i Hab 2:8?

Svar: Esekiel 7:24 sier at babylonerne var blant de verste av hedningene. At babylonerne fikk «suksess», var ikke nødvendigvis en god ting for dem. Faktisk kan man si at babylonerne ble reist opp for å bli dømt. I motsetning til dem oppnådde arameerne, araberne, sabéerne og andre aldri den suksessen som babylonerne gjorde, og de led aldri den ødeleggelsen som babylonerne gjorde.

Spørsmål: Hvorfor straffer Gud i Hab 2:8 kaldeerne for å ha vært redskaper for Hans vilje og [angivelig] for å ha gjort det Han ba dem om?

Svar: Gud ba aldri kaldeerne om å invadere Juda, og de erobret ikke landet fordi de ønsket å adlyde Guds bud. I stedet brukte Gud, i det som kalles læren om samvirke, deres onde ønske om å erobre til sin gode plan. I Rom 8:28 står det at Gud kan la alt virke sammen til det gode for dem som elsker Ham. I Ef 1:11 og Ordspråkene 16:4 står det at Gud bruker alt som en del av sin plan.

Q: I Hab 2:11, hvordan ropte steinene og treverket?

Svar: Habakkuk 2 henvender seg generelt til alle ugjerningsmenn, men retter seg først og fremst mot babylonierne. Selv om steinene og treverket ropte ut som en poetisk metafor, talte de bokstavelig talt til babylonierne i Daniel 5:5–6. Natten før mederne og perserne og deres allierte plyndret Babylon, holdt kong Belsasar et stort gjestebud, hvor han brukte gull- og sølvbegerene som var tatt fra tempelet i Jerusalem. Fingrene på en menneskehånd dukket opp, og de skrev ordene «Mene, Mene, Tekel, Parsin» på veggen. Daniel tolket disse ordene, slik du selv kan lese i Daniel 5:25–28.

Spørsmål: I Hab 2:14, skiller kunnskapen om Herrens herlighet seg fra kunnskapen om Herren i Jes 11:9?

Svar: Ja. Jesaja 11:9 refererer til en fremtidig tid i tusenårsriket, når hele jorden skal kjenne Herren. Uttrykket i Habakkuk er kanskje basert på Jesaja 11:9. Forskjellen mellom de to er at Jesaja fokuserte på selve essensen av Guds rike, mens Habakkuk stilte spørsmål og fikk svar om etableringen av Guds rike. Som en sidebemerkning kan nevnes at Salme 72:19, 4. Mosebok 14:21 og Jesaja 6:3 refererer til at Herrens herlighet skal fylle jorden.

I «1001 Bible Questions Answered», s. 300, påpekes det at selv om stadig flere mennesker får høre om Herren, må vi vente til tusenårsriket før vi virkelig kommer til å kjenne Herrens herlighet. Mange steder i Det nye testamente blir vi oppfordret til å be om og lengte etter Kristi gjenkomst, og hans kommende rike bør være så viktig i våre bønner i dag at Jesus i Fadervår lærte alle sine disipler å si: «La ditt rike komme…»

Spørsmål: Hva er egentlig avgudsdyrkelse i Hab 2:19?

Svar: Det finnes ulike former for avgudsdyrkelse, men de har alle det til felles at man tror på, stoler på eller er hengiven til noe eller noen i stedet for Gud.

Tro: Når du ønsker flere råd om livet, hvor er du da tilbøyelig til å henvende deg? Hvis den siste populære psykologiboken står i strid med det Bibelen sier, hva vil du da mest sannsynlig tro på?

Tillit: Når du er bekymret for fremtiden din, vender du deg da til Bibelen og ber, eller ser du til horoskoper og spåmenn?

Kjærlighet og hengivenhet: Når du har ledig tid, hvor vender tankene dine seg hen? Vender de seg mot å tilbe og beundre Gud?

Selv om penger, romantikk og andre ting kan bli implisitte moderne avguder for mennesker, er det mye verre å eksplisitt tilbe en annen gud.

Spørsmål: I Hab 2:20 står det at hele jorden skal være stille foran Gud. Hvorfor synger da kristne til Ham?

Svar: Dette refererer til en tid i fremtiden. Det kan være det samme som den korte stillheten som nevnes i Åpenbaringen 8:1. Det finnes fem forskjellige hebraiske ord for stillhet. Det ordet som brukes her, betyr også «å stille».

Spørsmål: Finnes det i Hab 3 noen holdepunkter for at dette ble skrevet av en senere forfatter enn de to første kapitlene?

Svar: Ingen, bortsett fra at en kommentar til Habakkuk blant Dødehavsrullene kun inneholder kapittel 1 og 2. Det er imidlertid en sterkt ødelagt kopi, så det er forståelig at deler av den mangler. Alle kjente eksemplarer av Habakkuk har det tredje kapittelet. Noen har kanskje tenkt dette fordi Habakkuk i de to første kapitlene nærmest drukner åndelig, mens han i det tredje kapittelet lærer å glede seg til tross for omstendighetene og den usikre fremtiden. Men det ser ut til at den skarpe kontrasten er bevisst. De to første kapitlene høres nesten ut som en begravelsessang. Men som H.A. Ironside skriver i *The Minor Prophets* s. 202: «Akk, at så mange av våre hjerter så ofte er ute av takt! Bare ved stadig selvgranskning og omhyggelig vandring i Ånden skal vi holdes i en tilstand som gjør oss i stand til å bidra til sødmen i det store orkesteret til Hovedsangeren!»

Spørsmål: Hva er en «shigionoth» i Hab 3:1?

Svar: Det er enten et musikkinstrument eller muligens en musikksjanger. Vi har ikke flere detaljer om instrumentet i dag. Det ser ut til å være flertallsformen av «Shiggaion», som nevnes i Salme 7. Det kan bety en sang med en vild rytme eller en vandrende melodi. «Shigionoth» kan også bety at de samme ordene i sangen ble sunget flere ganger, til en annen melodi hver gang. Det ville være litt som vårt liv, ettersom troende priser Gud på samme måte i ulike situasjoner i livet.

Spørsmål: Hvordan henger vrede og barmhjertighet sammen i Hab 3:2?

Svar: Selv om de ser ut til å være motsetninger, kan man ikke fullt ut forstå Guds barmhjertighet uten å kjenne til Guds vrede. Man må forstå at Gud er så hellig at synd blir utryddet i Hans nærvær. Gud er vred på synden, men Hans vrede forstyrrer ikke Hans dømmekraft. Selv når Han ser på et fordervet og syndig menneskeslekt, er Hans store kjærlighet til oss fortsatt overveldende. Gud gleder seg over å vise barmhjertighet, for Gud ønsker at ingen skal gå fortapt, i henhold til Esekiel 18:23,32 og 2. Petersbrev 3:9.

Spørsmål: Hvordan kunne den allestedsnærværende Gud i Hab 3:3 komme fra Teman?

Svar: Selv om Gud er overalt, kan Gud likevel ha en lokal tilstedeværelse. Tross alt var Jesus på ett sted om gangen. Gud viste seg også for Moses i en brennende busk, som befant seg på ett sted. At Gud kommer fra Teman, refererer sannsynligvis til en del av Kristi gjenkomst.

Spørsmål: Hvor ligger Teman i Hab 3:3?

Svar: I Edom, rett over Dødehavet og litt sør for Juda. Esekiel 25:13, Amos 1:12 og Obadja 8–9 nevner Teman som en del av Edom. Jeremia 49:7,20 bruker Teman poetisk som et synonym for Edom. Teman ble oppkalt etter en høvding i Edom og en sønnesønn av Esau ved navn Teman (1. Mosebok 36:11, 15, 42 og 1. Krønikebok 1:36, 53). Elifas i Job var en temanitt, og 1. Krønikebok 1:45 nevner også temanittene. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: Kan Hab 3:3 være en profeti om Muhammed, slik noen muslimer hevder?

Svar: Bare ekstremistiske muslimer (ghulat) kan tro det, siden dette verset snakker om «Gud», ikke «Muhammed». Noen ekstremistiske muslimske sekter tror faktisk at Muhammed er Gud, selv om det er kjetteri i sunni-muslimers ører. Men hvis noen sunni-muslimer selv virkelig tok dette spørsmålet på alvor, ville de også måtte tro at Muhammed er Gud, siden «Gud kom fra Teman».

Andre grunner til at dette ikke kan referere til Muhammed, er at «Hans lovprisning» ikke refererer til Muhammed, siden lovprisningen er rettet mot Gud, og at Paran-fjellet er stedet hvor israelittene slo leir, langt fra Mekka.

Til slutt er det visstnok noen muslimer som er opptatt av å finne mer sammenheng mellom Muhammed og Bibelen, akkurat slik det er sammenheng mellom Jesus og den lovede Messias i Det gamle testamente. Noen muslimer leter imidlertid etter dette på det mest usannsynlige stedet, Habakkuk 3:3, siden de ikke kan finne noen reell sammenheng andre steder.

Spørsmål: Er Paran-fjellet i Hab 3:3 og 5. Mos 1:1 virkelig Mekka, slik noen muslimer hevder?

Svar: Nei, for Paran lå rett øst for Sinai-halvøya. Ismael bodde opprinnelig i Parans ødemark i 1. Mosebok 21:21, men hans etterkommere var tilsynelatende ikke der lenger da israelittene kom. 5. Mosebok 1:1–2 sier at israelittene slo leir på sletten nær Paran. Det var en elleve dagers reise for dem fra Horeb-fjellet. De tilbrakte mye tid i Paran, slik 4. Mosebok 10:12; 12:16; 13:3 og 5. Mosebok 33:2 viser. 4. Mosebok 13:26 viser at Kades, som ligger helt sør i Israel, befinner seg i Parans ørken. David dro til Paran i 1. Samuelsbok 25:1. Hadad, edomitten, flyktet fra Edom til Egypt via Paran i 1. Kongebok 11:18.

Oppsummert lå Paran elleve dagers reise fra Horeb-fjellet, Kadesj lå i Paran, og Paran var stedet hvor israelittene slo leir og sendte speidere inn i Kanaan.

Spørsmål: Hvilken tidsperiode omtales i Hab 3:3–15?

Svar: De fleste tolker dette som en henvisning til Kristi triumferende gjenkomst i Åpenbaringen 19:11–21 eller muligens Åpenbaringen 20:7–9.

Spørsmål: Hva kommer ut av Guds hånd i Hab 3:4?

Svar: Moderne oversettelser som BSB sier: «stråler blinket fra Hans hånd.» 2. Mosebok 34:29–30, 35 nevner også stråler som kom fra Moses etter at han hadde snakket med Gud. Disse strålene minner om himmelen like før daggry.

Spørsmål: Hvordan kan «plage» gå foran kjærlighetens Gud i Hab 3:5?

Svar: Gud har både vrede og kjærlighet. «Pest» betyr her en dødelig sykdom eller smitte. Det kan være sykdom, som det står i 5. Mosebok 32:24, eller det kan være «plager» som i Egypts plager i 2. Mosebok 7–11.

Spørsmål: Hvordan kan åser eller fjell være evige i Hab 3:6?

Svar: Det hebraiske ordet ’ad kan bety eldgammel eller gammel, så vel som evig.

Spørsmål: Hvorfor refererer Habakkuk til elver i Hab 3:8?

Svar: Det hebraiske uttrykket er ikke entydig, men betydningen kan være havstrømmer, og ikke ferskvannselver. Gud er ikke vred på naturen, men brukte naturen til å demonstrere Guds makt. Gud viste sin makt mot Nilen i 2. Mosebok 7:20–21; Rødehavet i 2. Mosebok 14:15–28; 15:8–10; Salme 78:13; og Jordanelven i Josva 3:14–17.

Spørsmål: Hvem er den salvede i Hab 3:13?

Svar: Dette er Messias. Selv om det grammatisk sett er entall, gir det ikke svar på spørsmålet, fordi et ord i entall kan referere til en gruppe. I Det gamle testamente ble imidlertid begrepet «den salvede» aldri brukt om Israels folk.

«Expositor’s Bible Commentary», bind 7, s. 530–531, går nærmere inn på dette. «… og til hans ‘salvede’ (masiah, ‘Messias’). Den underliggende roten (msh) brukes nesten alltid om et individ; bare i ett tvilsomt tilfelle kan den henvise til folket som helhet (Sal 28:8–9). Vanligvis betegner den en konge (f.eks. 1 Sam 2:10; 2 Sam 23:1; Sal 18:50; 89:38,51); men den kan også betegne andre personer som er utnevnt til lederskap, slik som ypperstepresten (f.eks. 2 Mos 40:13, 15; 3. Mos 4:3; 6:22) og patriarkene (1. Krøn 16:22; Sal 105:15). I den aktuelle sammenhengen i 2. Mosebok ser det ut til å henvise til Moses, som, i likhet med kong David, forenet i seg selv de messianske funksjonene som hyrde (f.eks. 4. Mos 27:17; Sal 77:20), profet (f.eks. 5. Mos 18:15; 34:10), Guds tjener (f.eks. 2. Mos 14:31; 4. Mos 12:7–8) og prest (2. Mos 6:16–26; 3. Mos 8).»

Spørsmål: Hvordan kunne Habakkuk i Hab 3:16-19 glede seg, vel vitende om at denne store ødeleggelsen ville finne sted?

Svar: Han kunne glede seg på samme måte som de i himmelen gleder seg over Babylons ødeleggelse i Åpenbaringen 19:1-8. Habakkuk fant ingen glede i selve ødeleggelsen, men kunne glede seg over disse siste tegnene på Guds rike, så vel som over at ondskapens makt på jorden ble brutt.

Spørsmål: Hva slags tillit kan troende ha her, i Hab 3:17-19?

Svar: Vi har ikke tillit til at katastrofer og ødeleggelse ikke vil komme, eller at vi ikke personlig vil oppleve vanskelige tider, eller at vi ikke vil bli rammet av en nasjons vanskelige tider. Kristne er ikke unntatt fra krig, vold, sykdom eller en tilsynelatende meningsløs tidlig død. Vi har ikke tillit til at vi alltid vil ha fremgang, være friske eller unngå ulykker eller tap av familie eller venner. Så selvfølgelig har vi ikke tillit til at vi ikke vil trenge tålmodighet, utholdenhet eller evnen til å stå imot prøvelser, slik som Job.

Men til tross for alt dette har vi likevel to typer tillit. I siste instans har vi tillit til at vi til slutt skal bo for alltid i glede i himmelen. Akkurat nå, til tross for at vi må stå imot lidelse, har vi tillit til at Gud vil være nær oss, trøste oss og forstå vår smerte, slik Jesus selv tok på seg smerten for våre synder på korset. Derfor kan vi ha tillit til morgendagen; ikke fordi vi vet hva den vil bringe, men fordi vi vet at Gud vil være der i vår morgendag, for alltid.

Se New International Bible Commentary s. 949–950 for mer informasjon. Der nevnes salmen «Sometimes a Light Surprises» av William Cowper. Cowper slet med depresjon, hadde gjort flere selvmordsforsøk og tilbrakte en periode på et psykiatrisk sykehus. Her er de to første strofene av det han skrev etter å ha kommet seg gjennom disse situasjonene.

1. Noen ganger overrasker et lys
den kristne mens han synger;
Det er Herren som stiger opp
Med helbredelse i sine vinger:
Når trøsten svinner hen,
skjenker han sjelen igjen
En tid med klart lys,
For å muntre den opp etter regnet.

2. I hellig fordypelse
Forfølger vi da med glede
Temaet om Guds frelse,
Og opplever det stadig på ny;
Befriet fra nåværende sorg,
kan vi muntert si:
La den ukjente morgendagen
bringe med seg hva den måtte.

http://hymnbook.igracemusic.com/hymns/sometimes-a-light-surprises

Spørsmål: I Hab 3:19 vil jeg gjerne vite, ut fra et vitenskapelig synspunkt, hvilket spesifikt dyr forfatteren snakker om. Jeg vet at det kan være en dådyr, en rådyr eller en rødhjort, men det virker nesten mer sannsynlig at forfatteren snakket om en steinbukk eller en palestinsk fjellgeit. Er det noen ledetråder til hva det egentlig kan være?

Svar: Vi kan ikke peke ut en bestemt art. BSB sier «hjort». Den greske Septuaginta sier «mine føtter» og nevner ikke noe dyr. Det kan være en hjort, en gaselle eller et hvilket som helst hurtigløpende dyr.

Siden dette ordet ikke brukes andre steder i en sammenheng der vi kan skille mellom at det er det ene og ikke det andre, er det usikkerhet om hva det er. En steinbukk, som lever vilt på Den arabiske halvøya, er definitivt en mulighet. En annen mulighet er at det ikke er en bestemt art, men et hjortelignende dyr generelt.

Det er helt klart ikke meningen at vi skal lære noe spesifikt om hjorteføtter, i motsetning til gaselleføtter eller steinbukkføtter, fra denne analogien, men snarere at disse dyrene kan løpe fryktløst og sikkert på høye, majestetiske steder der andre ikke kan komme seg.

Spørsmål: Hvor blir Habakkuk sitert i Det nye testamente?

Svar: Habakkuk 1:5 er sitert i Apostlenes gjerninger 13:40–41. Habakkuk 2:4 er sitert i Romerbrevet 1:17; Galaterbrevet 3:11; Hebreerbrevet 10:37–38. Det finnes likheter med Habakkuk 3:17–18 i Filipperbrevet 4, selv om det ikke er et direkte sitat.

Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene fra Habakkuk finnes fremdeles i dag?

Svar: Dødehavsrullene (ca. 1 e.Kr.) 4Q238 og muligens 4Q82 (=4QXIIg)

4Q82 (=4QXIIg) Hab 2:4?; Hab 3:3-5

4Q238 inneholder Habakkuk 3.

Kommentaren til Habakkuk fra Dødehavsrullene, fra det første århundret f.Kr., kalles 1QpHab. Den ble funnet i ‘Ain Fashka-hulen. Det er en ganske sterkt ødelagt kommentar som inneholder hele Habakkuk 1:2 til slutten av kapittel 2. Kapittel 3 er tilsynelatende tapt. Forfatteren forsøkte å knytte alle Habakuks profetier til sin egen tid. Den har 160 avvik fra den masoretiske teksten, hvorav de fleste er mindre grammatiske feil, stavefeil eller arameiske uttrykk.

Den greske Nahal Hever-rullen med de små profetene (8 Hev XIIgr) inneholder Habakkuk 1:5–11; 1:14–2:8; 2:13–20; 3:9–15. Den ble gjemt under Bar Kokhba-opprøret mot Roma. Den ble skrevet mellom 50 f.Kr. og 50 e.Kr. Den er en revisjon av Septuaginta, utført i Judea, og nesten identisk med den masoretiske teksten.

Wadi Murabb’at-rullen med de små profetene (Mur 88) stammer fra ca. 132 e.Kr. Den inneholder Habakkuk 1:3–13,15; 2:2–3,5–11,18–3:19. Wadi Murabb’at inneholder også noen skrifter av Bar Kokhba selv fra 132 e.Kr.

Samlet sett er følgende vers fra Habakkuk bevart i Dødehavsrullene, Nahal Hever og Wadi Murabb’at: 1:3–17; 2:1–11, 13–20; 3:1–19. Med andre ord, minst en del av hvert vers unntatt 1:1–2 og 2:12.

Kristne bibelmanuskripter fra rundt år 350 e.Kr. inneholder Det gamle testamente, inkludert Habakkuk. To av disse er Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.), hvor bøkene til de tolv mindre profetene ble plassert før Jesaja. Habakkuk er fullstendig både i Vaticanus og Alexandrinus.

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder også hele Habakkuk-boken. Den begynner på samme side som Nahum slutter. Den slutter på samme side som Zefania begynner.

Den greske Barberini-versjonen av Habakkuk 3 finnes i seks manuskripter fra det 8. til det 13. århundre. Det er en parafrase som ligner mest på de koptiske versjonene.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Habakkuk?

Svar: Forfattere fra tiden før nikenskonsilet som refererte til eller hentydet til vers i Habakkuk, er:

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.)

Melito/Meleto fra Sardis (170–177/180 e.Kr.)

Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) (implicit) nevner «Det gamle testamente» og lister opp bøkene. Han nevner ikke de tolv små profetene hver for seg, men kaller dem «De tolv». Fragment 4 fra Book of Extracts, bind 8, s. 759

Teofilus fra Antiokia (168–181/188 e.Kr.)

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer i «Mot kjetteriene», s. 442, Habakkuk 3:2 som værende skrevet av Habakkuk.

Klemens av Alexandria (193–205 e.Kr.) «Jeremia og Ambakum [Habakkuk] profeterte fortsatt i Zedekias’ tid. I det femte året av hans regjeringstid profeterte Esekiel i Babylon; etter ham Nahum, deretter Daniel. Etter ham profeterte igjen Haggai og Sakarja i Darius den første sin tid i to år; og deretter engelen blant de tolv.» *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 328

Tertullian (198–220 e.Kr.)

Origenes (225–254 e.Kr.)

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.)

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer Habakkuk 2:4 som hentet fra «Habakkuk» i Avhandling 12, tredje bok, 42.

Etter Nikæa (325 e.Kr.):

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) (Underforstått fordi han nevner de tolv profetene) «Det er altså i Det gamle testamente tjue-to bøker; … deretter profetene, hvor de tolv regnes som én bok…» Athanasius’ påskebrev 39, kap. 4, s. 552.

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378 e.Kr.) henviste til Habakkuk.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–385 e.Kr.)

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra og Nehemja. Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner Obadja, Nahum og Habakkuk i *Guds by*, bok 17, kap. 31, s. 377

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Den semi-pelagiske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (423–458 e.Kr.)

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Habakkuk?

Svar: Habakkuk-boken har 56 vers og omtrent 638 ord på hebraisk. Den greske Septuaginta-oversettelsen av Habakkuk-boken har omtrent 1 082 ord på gresk. Septuaginta-oversettelsen av Habakkuk er ikke av like høy kvalitet som Septuaginta-oversettelsen av Toraen. Her er noen av oversettelsesforskjellene. Den første setningen er på hebraisk, og den andre er på gresk.

Hab 1:3 «vis meg ondskap, så ser du på møye» vs. «vis meg trengsler og sorg å se på»

Hab 1:4 «rettferdighet kommer ikke stadig frem» vs. «dommen skjer ikke effektivt»

Hab 1:5 «Se/sku blant folkeslagene og se/sku» (masoretisk) vs. «Se/sku, I forrædere/foraktende, og se/sku» (1QpHab, Septuaginta, syrisk, Apg 13:41) (én bokstavsforskjell, «o» i stedet for «d»)

Hab 1:8 «kveld» (masoretisk) vs. «Arabia» (Septuaginta, Teodor av Mopsuestias kommentar til Habakkuk kap. 1 s. 270)

Hab 1:8 «de kommer alle med vold i sinne» (masoretisk) vs. «de er alle innstilt på vold» (Septuaginta, 1QpHab)

Hab 1:17 «dragnet» (masoretisk) vs. «sverd» (1QpHab, palestinsk redaksjon av Septuaginta) én bokstavsforskjell. I boken The Dead Sea Scrolls & Modern Translations of the Old Testament, s. 136, står det at «trekker sverdet ut av skjedet» passer bedre enn «tømmer nettet sitt», og mange forskere er enige om at sverd var det opprinnelige ordet.

Hab 1:17 «?» (masoretisk tekst, Talmud, den palestinske utgaven av Septuaginta) mot [ingen spørsmålstegn] (1QpHab, Septuaginta, syrisk)

Hab 1:17 «og fremme» (masoretisk, Septuaginta, Vulgata) mot «fremme» (1QpHab, Talmud, syrisk) («og» gjør at setningen flyter jevnere her)

Hab 2:1 «ved posten» (masoretisk) vs. «ved min post» (1QpHab) – én bokstavs forskjell.

Hab 2:1 «Han [Herren] vil si» (masoretisk) vs. «han vil svare» (syrisk)

Hab 2:5 «vin er forrædersk» (hayyayin i den masoretiske teksten, Targum, Vulgata) vs. «rikdom (hwn) eller trassig/innbilsk (hawwan)» (1QpHab)

Hab 2:11 «gips» (masoretisk tekst) vs. «bille» (Septuaginta, Teodor av Mopsuestia, Kommentar til Habakkuk kap. 2, s. 277–278) vs. «plugg» (syrisk)

Hab 2:15 «deres nakenhet» (masoretisk) vs. «deres fastsatte høytider» (1QpHab)

Hab 2:15–17 andre suffiks for maskulin entall (Masoretisk) vs. tredje pronominalform for maskulin entall (1QpHab, Symmachus, Vulgata, bekreftet av Aquila, Theodotion og Quinta) vs. ingen suffiks (Septuaginta, syrisk, Targum). Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 519 for mer informasjon.

Hab 2:16 «bli blottstilt/omskåret» (masoretisk) vs. «vakle/svinge» (Dødehavsrullene, Septuaginta, Pesher, Aquila (126 e.Kr.)) vs. «falle i dyp søvn» (syrisk, Vulgata). På hebraisk er forskjellen [he’arel] mot [hera’el], en ombytting av to konsonanter. Imidlertid nevner en Pesher-kommentar fra Dødehavsrullene beruselse.

Hab 3:1 «om de som går på villspor», i Shigionoth [sannsynligvis et musikalsk begrep] mot «og en sang» i Septuaginta.

«Hans føtter skal gå frem på slettene» (gammel latin/italisk, Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 20, s. 450) mot fraværende (masoretisk tekst og Septuaginta)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens *Literal Translation*, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av *The Septuagint: Greek and English*. *The Expositor’s Bible Commentary* og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt, i tillegg til *Ante-Nicene Fathers*, bind 1.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra *The Holy Bible, Berean Standard Bible* (BSB), som er gjort tilgjengelig i det offentlige domene: https://berean.bible