Spørsmål: Hvem var den første som systematisk besvarte spørsmål om Bibelen?
Svar: Den tidligste forfatteren jeg har funnet, er den alexandrinske jøden Filon. Vi vet ikke nøyaktig når han skrev, men han var en del av en delegasjon til keiser Caligula i årene 38–40 e.Kr. Det antas at han døde rundt år 50 e.Kr. Filon skrev «Spørsmål og svar om Første Mosebok», del 1, 2 og 3, hvor han besvarer 244 spørsmål om Første Mosebok.
Blant de tidlige kristne svarte mange på enkeltstående spørsmål om Bibelen. Men den første jeg har funnet som skrev utelukkende om spørsmål og svar, er Eusebius av Cæsarea (313–339/340 e.Kr.), som forfattet to verk. Det første heter «Evangeliespørsmål og løsninger rettet til Stephanus», som også har tittelen «Spørsmål og løsninger om vår Frelsers slektsregister», og det andre heter «Evangeliespørsmål og løsninger rettet til Marinus». De to verkene kalles til sammen «Spørsmål og svar om evangeliet». I tillegg skrev Eusebius en tilbakevisning av de påståtte motsetningene som ble fremført av Hierokles, en nyplatonisk filosof og romersk guvernør i Bithynia og senere i Egypt, som forfulgte de kristne hardt under Diokletian.
Etter dette skrev Ambrosiaster «Spørsmål om Det gamle og Det nye testamente» (på latin) ca. 384 e.Kr.
Se «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 32, 38–39 for mer informasjon.
Spørsmål: Er kristendommen en religion?
Svar: Kristendommen kan med rette kalles en religion, slik det står i Jakob 1:27, fordi den handler om Gud, hvordan vi bør leve, og hva som skjer etter at vi dør. Det ville imidlertid være ufullstendig å si at kristendommen bare er en religion. Den er Guds måte å forvandle livene våre på og gi oss tilgivelse, slik at vi kan leve sammen med Ham for alltid.
Vi må innse Guds hellighet, majestet, kjærlighet, rettferdighet og makt. Vi må forstå hvordan vi på grunn av våre synder har kommet til kort i forhold til Guds rettferdighetsstandard. Det finnes ingen vei til himmelen utenom den gratis gaven som er Jesu offer på korset for våre synder. For å bli født på ny må vi ta imot denne gaven fra Gud og overgi hele vårt liv til Ham.
Islam, jødedommen og hinduismen lover ikke å bli «født på ny» gjennom en forvandling til å bli et Guds barn.
Spørsmål: Hva om jeg ikke tror at det finnes en Gud?
Svar: På slutten av et møte ble den berømte evangelisten D.L. Moody stoppet av en mann som sa: «Mr. Moody, jeg er ateist.» Her er en omskriving av det Moody sa til ham.
La meg spørre deg: Av all informasjonen i universet, hvor mye informasjon tror du menneskene kjenner til?
Mannen sa kanskje 10 %. (Det var ganske generøst, men Moody presset ikke på.)
Moody fortsatte: «Av all informasjonen som folk kjenner til, hvor mange prosent kjenner du til?»
Mannen sa kanskje 20 %.
Moody sa da: «Av de 80 % av all menneskelig informasjon du ikke kjenner til, og de ytterligere 90 % som ingen mennesker kjenner til, tror du det er noen mulighet for at det kan finnes en Gud?»
Mannen sa at det var mulig.
Moody sa da: «OK, da er du ikke ateist; du er agnostiker.»
Moody spurte ham deretter: «Hvis det virkelig fantes en Gud der ute, som elsket deg og skapte en himmel for mennesker, ville du da være interessert i å lære mer om Ham?»
Mannen sa: «Hvis det var det, så absolutt.»
Moody svarte: «OK, da er du ikke agnostiker, du er en søker.»
Moody sa deretter: «Hvis det fantes et brev, angivelig skrevet av denne Gud, ville du da være interessert i å se det?»
Mannen sa: «Selvfølgelig!»
Moody sa: «Her er Johannesevangeliet i Bibelen. Hvorfor tar du det ikke med hjem og leser det!»
La oss se litt nærmere på disse tre «trinnene».
Fra ateist til agnostiker: Den berømte vitenskapsmannen Isaac Newton hadde en gang en vakker, intrikat, mekanisk modell av solsystemet. En ateistisk venn av ham kom på besøk. Han beundret modellen og spurte Newton hvem som hadde laget den. Newton svarte at ingen hadde laget den; den hadde bare laget seg selv. Vennen spurte igjen, og Newton gjentok svaret sitt. Vennen begynte å bli sint, da Newton spurte ham: «Hvis du ikke kan tro at noe så enkelt som dette har laget seg selv, hvordan kan du da tro at universet kunne ha laget seg selv?»
Det finnes et berømt filosofisk argument for Guds eksistens som kalles det kosmologiske argumentet. Det sier at alt som er skapt, har en årsak til sin skapelse. Ting kan forårsake andre ting, men siden det i det minste finnes én skapt ting, måtte det finnes en første årsak som i seg selv var uten årsak, fordi man ikke kan få noe fra ingenting. Dette beviser riktignok ikke at kristendommen er sann, eller at den første årsaken var personlig, men alle må tro på en første årsak.
Men er den første årsaken intelligent? Til tross for hva de sier, tror selv ateister på «gud». Hvis man definerer «gud» som det som er evig, uten begynnelse og allmektig, tror selv den mest trangsynte ateisten på «gud». Det er bare det at de kaller sin gud «tilfeldighet». Hva er da mest fornuftig å tro på? At den fantastiske balansen, ordenen og skjønnheten i universet har et intelligent design, eller at det bare var tilfeldighet? Hvis de fysiske konstantene hadde vært litt annerledes, ville ikke atomer eksistert; vann ville ikke hatt et stort nok flytende område til at liv på jorden kunne eksistere, dyr ville ikke kunnet puste, og jorden ville ikke vært i stand til å opprettholde organisk liv. Er det rimelig å tro at hele vårt liv og vår eksistens er en kosmisk «tilfeldighet»? Nei, det må finnes noen der ute.
Fra agnostiker til søker: Den geniale franske vitenskapsmannen Blaise Pascal hadde et berømt utsagn kalt «Pascals veddemål». Det er en slags tungebrekkende setning som lyder: «Å tro på Gud innebærer stor potensiell gevinst og ingen potensiell tap. Å ikke tro på Gud innebærer stort potensielt tap og ingen potensiell gevinst. Stor potensiell gevinst uten potensielt tap er bedre enn stort potensielt tap uten potensiell gevinst. Derfor er det bedre å tro på Gud enn å ikke tro på Gud.» Hans poeng er fortsatt gyldig i dag, selv om man ikke klarer å si det så fort.
Hvis Gud nå ønsket å skjule seg og ikke åpenbare seg for mennesket, kunne Han riktignok gjøre det. Men hvis Gud åpenbarte seg, hvordan kunne Han gjøre det? Han kunne legge igjen hint i naturen. Han kunne tale til enkeltpersoner, som ville være Hans talspersoner. På den annen side kunne en bedrager også ha talspersoner. Derfor ville Gud «bekrefte» Sine talspersoner ved å la dem forutsi fremtiden nøyaktig og utføre mirakler. Til slutt kunne Han komme selv. Hvis Han kom i all Sin herlighet, ville kanskje huden vår bli blåst bort av det blendende lyset. Men hvis Han er den Allmektige, kunne Han finne en måte å komme på, ved å legge bort det meste av Sin herlighet, slik at vi kunne tåle å se Ham og likevel forstå Ham som Gud. Hvordan kunne Gud kommunisere med oss? Jeg tror Han gjorde alt det ovennevnte.
Hvis Gud skulle komme til jorden, ikke i så stor herlighet at alt ble ødelagt, men med nok kraft til å utføre mirakler, forutsi fremtiden og undervise om store ting, ville det tilfredsstille deg? Hvis Gud skulle gjøre det, hvor mange ganger måtte Han da komme for å overbevise deg? Én gang var godt nok for meg. Beviset på oppfylte profetier, det ubestridelige faktumet om oppstandelsen og vitnesbyrdet fra apostlene, hvorav elleve ga livet sitt for Kristus, er nok for meg. Hva med deg?
Spørsmål: Hvordan kan jeg tro at Bibelen er Guds ord, siden den virker akkurat som enhver annen religiøs bok?
Svar: Benjamin Franklin, som alltid var en eksperimentator, gjennomførte en gang en test med Bibelen. En gang da han var ved det franske hoffet, hørte Franklin noen franske aristokrater snakke nedsettende om Bibelen, så dette var hva han gjorde. Franklin skrev ned historien om Rut med sin egen håndskrift, og byttet ut alle navnene med franske. Deretter leste han historien opp for aristokratene. De spurte ham: «Men hvor fant du denne litterære perlen, Monsieur Franklin?» Franklin svarte: «Den kommer fra den boken dere forakter så sterkt, la sainte [Den hellige] Bibel!» (Dette er ifølge Believer’s Bible Commentary, s. 287–288.)
Hvis Gud skulle åpenbare seg for menneskene, hvordan ville han gjøre det? Han ville ikke trenge å vente til menneskene gikk inn i en vitenskapelig tidsalder, for sannhetene om seg selv og hva de bør gjøre, ville gjelde for alle tider. Han kunne gi noen profetier om fremtiden, la sine spesielle budbringere utføre noen mirakler og lære oss de høyeste etiske standarder. Hvis en slik bok fantes, ville du da ønske å lese den? En slik bok finnes, og det er Bibelen.
Man skulle tro at Gud ville vite hvordan Han skulle lykkes, slik at boken ikke gikk tapt, men ble utgitt i stort opplag. Det finnes ikke mange religiøse bøker i stort opplag som hevder å stamme fra Gud: de eneste som har noen tilhengere ved siden av Bibelen, er Koranen, Vedaene, Mahabharata inkludert Bhagavad Gita, Upanishadene og Tripitaka. Vi inviterer deg til å sammenligne Bibelens læresetninger med disse når som helst.
For eksempel står det i Koranen, i sura 4:34, at hvis en kone fortsetter å ikke adlyde sin mann, skal mannen «slå» eller «piske» sin kone. Det arabiske ordet her betyr ikke å klappe lett; det er det samme ordet som brukes om å slå en voldelig forbryter eller en kamel. Hvis en kone er god, men mannen er forsømmelig, sier Koranen aldri at kona skal slå mannen sin eller finne sin far, bror eller en annen mann til å slå mannen sin. Sura 18:85–86 forteller at en mann fulgte den nedgående solen og oppdaget at den gikk ned i vannet i en gjørmete kilde. Nå vet vi at solen ikke går ned i en gjørmete kilde.
«Mine sønner dreper sine fiender, og min datter er keiserinne, og jeg er fullstendig seirende. Min stemme er den høyeste i min manns ører. Det offeret som Indra brakte og dermed ble strålende og suveren, dette er det jeg har brakt for dere, o guder. Jeg har virkelig blitt uten rivaliserende koner. Uten rivaliserende koner, drapsmann av rivaliserende koner, seirende og fremragende, har jeg tilegnet meg de andre kvinners tiltrekningskraft som om det var rikdommen til flyktige kvinner.» Rigveda 10.159.3–5. Grunnlaget for kastesystemet som hindrer mennesker fra lavere kaster (vanligvis med mørkere hudfarge) fra å innta høyere stillinger, stammer også fra Rigveda 10.90.11-12, s. 31.
I likhet med Rigveda støtter også Bhagavadgita kastesystemet med segregering i India. «O sønn av Prtha [Arjuna], de som søker tilflukt hos Meg [Krishna], selv om de er av lavere herkomst – kvinner, vaisyaer [kjøpmenn] og sudraer [arbeidere] – kan nå det høyeste målet. Hvor mye mer gjelder dette da for de rettskafne brahmanene, de hengivne og de hellige kongene. Derfor, når du er kommet til denne midlertidige, elendige verden, må du vie deg til kjærlig tjeneste for meg.» Bhagavad Gita 9.32–33, s. 497–498.
Katha Upanishad, s. 19, forteller oss noe om naturen til den hinduistiske «guden» Brahman: «For ham [Brahman] er brahminene og kshatriyene bare mat, og selve døden er krydderet [det vil si krydderet].» Upanishadene lærer at menneskets mål er å miste all kjærlighet, omsorg og individualitet når disse blir reabsorbert i den kosmiske flammen.
Tripitaka har kanskje «mer avdempede» læresetninger, men buddhismen lærer også at alt liv er lidelse, og at mennesker bør flykte til et sted der det ikke finnes kjærlighet eller hat, glede eller sorg, og ingen individualitet.
Så før du sier at Bibelen er akkurat som enhver annen bok, bør du lese 1. Korinterbrev 13, Bergprekenen og spesielt den siste uken i Jesu liv i evangeliene, og se selv.
Spørsmål: Kommer du ikke til himmelen hvis du bare er et godt menneske?
Svar: Akkurat som du og romkameraten din kan sette reglene i deres egen leilighet, kan Gud sette reglene for sitt hus. Hvis en fremmed, men vennlig hund kommer til døra mi – en som ikke er stueren og vil gjøre fra seg eller kaste opp på senga mi – får den ikke komme inn i huset mitt. (Og det gjelder mennesker også.)
Faktisk, hvis du er et godt menneske, ville du komme til himmelen, men akkurat hvor god må du være? Guds standard for sitt fullkomne sted er fullkommenhet, og ifølge Ham sier Romerbrevet 3 at ingen når opp til den. Enda verre: vi er underlagt dommen for de syndene vi allerede har begått. Vel, faktisk er det én «mann» som er perfekt nok. Det er Jesus Kristus. Selv om han ikke trengte det, valgte han å dø i vårt sted. Hvis vi tar imot hans gratis gave, og hvis vi er villige til å underkaste våre liv Guds prosess med å gjøre oss hellige, fullkomne og akseptable for ham (med andre ord, «stuerene for himmelen»), da vil vi bli ønsket velkommen i himmelen.
Spørsmål: Hvordan vet du at din vei er den rette veien?
Svar: For det første er det ikke «min» vei, det er Jesu vei. Vis meg noen andre som hadde over 200 profetier og forutsigelser om seg før han ble født, og vis meg noen andre som sto opp fra de døde, så kan du vurdere deres vei også.
Du vet, noen av profetiene var utrolig detaljerte, som den i Daniel 9 om tidspunktet da Messias skulle dø. Andre er utrolige, som at Han ble kalt «Gud med oss» eller at Han ble født av en jomfru (parthenos på gresk) i Jesaja. Så hvis jeg lager en liste over alle menneskene som ble født i Betlehem, døde rundt år 32–33 e.Kr., ble hevdet å være født av en jomfru og hevdet å være Gud, og jeg går gjennom listen og ser hvor mange av dem som utførte mirakler og sto opp fra de døde, har jeg bare én kandidat. Hvem ellers har de nødvendige kvalifikasjonene?
Spørsmål: Hvordan kan Gud være kjærlig og samtidig tillate alt det som skjer i verden?
Svar: Selv om verden opprinnelig var god, må du ikke glemme at vi i dag lever i en fallen verden. Ingen er god etter Guds målestokk, men ofte skjer det vonde ting med mennesker som fortjener det mindre enn andre som tilsynelatende slipper unna med noe.
Dette kan få livet til å virke urettferdig – det vil si hvis det jordiske livet var alt som finnes. En tidligere spaltist i Scientific American, en teist ved navn Martin Gardner, kom med et dyptgripende poeng i boken sin, *The Whys of a Philosophical Scrivener*. Han sa at hvis man tror på rettferdighet (og det gjorde han), må man også tro på et liv etter døden. Med andre ord: Livet på jorden er så urettferdig at hvis alle skal få rettferdighet, må det finnes en tid etter døden hvor rettferdighet utmåles. Kristne kaller dette dommedag. Flere århundrer tidligere fremførte Lactantius (ca. 303–325 e.Kr.) nesten det samme poenget i *The Divine Institutes*, bok 6, kap. 9, s. 171–172.
Verden er langt fra et ideelt sted, men hvis den var ideell, hvordan ville den da være? Ingenting vondt ville skje med noen, og ingen ville bli syke eller dø. Selv om alle ville ha fri vilje til å gjøre hva de ville, ville alle enstemmig velge å elske Gud og andre. Jeg tror på denne ideelle verden, kalt himmelen. Jordens lidelser minner oss om at vi ikke skal føle oss for komfortable her, men Romerbrevet 8:18 og 1. Petersbrev 1:6–9 minner oss om at lidelsene i dette livet er ingenting sammenlignet med gleden i det neste for Guds folk. Jorden er ikke den beste av alle mulige verdener, men den kan være den beste veien til den beste av alle mulige verdener: himmelen.
Spørsmål: Gitt at Gud har både stor kjærlighet og stor vrede, hvordan skal vi da forstå helvete og ildsjøen?
Svar: Vi kan tenke på straffen etter døden i form av seks komplementære metaforer: en forutbestemt skjebne, en kosmisk søppelfylling, en dom, en karantene, uendelig vekst og en tidsforvrengning av ødeleggelse.
En forutbestemt skjebne: Se på helvete fra en ond persons perspektiv: Forestill deg at Hitler var i himmelen, uten noensinne å ha angret på det han gjorde. Forestill deg at millioner blir tvunget til å leve sammen med en hellig Gud for alltid, mot sin vilje. Kan du i det hele tatt forestille deg dette? Jeg kan ikke. Jeg tror snarere at hvis noen til slutt sier at de ikke ønsker å elske, tjene og tilbe Gud for alltid, så sier Gud motvillig «OK». Gud vil skape et eget univers bare for dem, og der kan de gjøre akkurat hva de vil. Dette universet kaller vi helvete. Selvfølgelig er Gud kilden til all kjærlighet og godhet, og de vil ikke oppleve disse tingene der. De kan ha tidligere venner med seg i helvete, men uten kjærligheten vil de ikke være venner lenger. Det er ikke bare mennesker i det universet. Djevler og andre vil være der sammen med dem. Så en person i helvete valgte ikke direkte helvetes lidelser, men de valgte veien som gikk ut på å avvise Gud, og som førte dem til deres skjebne.
En søppelfylling: Et av de vanligste ordene Jesus brukte for «helvete» er Gehenna. Gehenna var faktisk søppelfyllingen utenfor Jerusalem. De stablet avfallet der ute, og når det ble høyt nok til å stinke, og det var nok rotter og andre dyr der, brente de det. Helvete kan betraktes som en kosmisk søppelfylling for dem som velger å være uegnet til å være sammen med Gud i himmelen.
En dom: Vi bør ikke utøve grusomhet mot noen skapninger, men grusomhet mot en maur er noe annet enn grusomhet mot en hund eller et menneske. I lovgivningen er det forskjell på å drepe en borger og å myrde en president eller konge. Med andre ord måles syndens alvor delvis ut fra hvem eller hva man synder mot. Da vil synder mot den aller helligste Gud være langt, langt mer alvorlige enn synder mot andre.
En karantene: I mitt hus ønsker jeg å holde ute det som er skittent og forårsaker sykdom. Jeg har rett til å nekte adgang til dem som ønsker å skade familien min. Hvis jeg mener jeg har den retten, har ikke Gud den samme retten til sitt hus?
Uendelig vekst: Forestill deg at noen har en synd i dette livet, for eksempel grådighet eller begjær. Forestill deg at lysten til denne synden vokser med 0,01 % per år. Forestill deg nå at personen har vært i helvete i en million år, og har den sikre vissheten om at det syndige begjæret aldri kan tilfredsstilles.
En tidsforvrengning av ødeleggelse: Bibelen gir hint om at tiden hos Gud i himmelen ikke er den samme som den tiden vi opplever på jorden (2. Pet. 3:8; Sal. 90:4; Titus 1:2; muligens Åp. 10:6). Tiden i livet etter døden kan generelt sett være vesentlig annerledes. Bibelen omtaler røyken fra deres pine og ildsjøen som evig, men den snakker også om «å gå til grunne» og «ødeleggelse». Gitt at Gud ga oss evige sjeler, og at Han ga oss den alvorvekkende evnen til å velge å være adskilt fra Ham for alltid, har noen evangelikale kanskje sett en barmhjertig mildning av syndens uendelighet. Ødeleggelse trenger ikke å bety utslettelse (noe som strider mot evig straff), men snarere et asymmetrisk tap av bevissthet eller forstand.
Noen av disse tidligere metaforene er ikke ment som bibelske definisjoner av hvordan ildsjøen må være, men snarere som ikke-ubibelske beskrivelser av hvordan den kan være.
Spørsmål: Hvordan kan jeg tro på mirakler?
Svar: Og folk sa jo at Wright-brødrene heller aldri ville kunne fly. Det var «helt sikkert» at mennesket aldri kunne overvinne tyngdeloven, og likevel skjedde det. Forskere hevdet også at atomet aldri kunne splittes, og at tiden var konstant for alt. Vi kan more oss over de dogmatiske feilene til tidligere forskere, uten å ane at fremtidige generasjoner kanskje vil more seg over feilene i vår vitenskap.
Dessuten, siden Skaperen har skapt alle naturlovene, hvordan kan du da være så sikker på at Han ikke kan sette seg over naturlovene med større letthet enn selv brødrene Wright? Tenk deg et øyeblikk at du kunne observere og kommunisere med vesener i et todimensjonalt univers. Du ville fortelle dem om noen «mirakuløse ting», for eksempel at du kunne se både innsiden og utsiden av dem samtidig. Du kunne «se» rundt hjørner, og du kunne få ting til å dukke opp og forsvinne (bare ved å flytte dem inn i eller ut av planet). Hvis de ba om å få se deg, kunne du stikke tre fingre inn i deres plan, og de ville kunne observere at du så ut som tre sirkler. Jeg er sikker på at også de ville ha folk som vitenskapelig ville hevde at du var umulig. Så kan vi virkelig være så sikre på at vår primitive kunnskap omfatter alt som finnes?
Hvis du har studert enten kjemi eller fysikk, så tenk over dette. Gitt det vi vet om kvantemekanikk og statistisk mekanikk i kjemi, ville det, hvis noen ikke hadde noen spesielle krefter bortsett fra evnen til å få noe til å skje som allerede var statistisk mulig, være få mirakler i Bibelen som ikke kunne utføres (bortsett fra å forutsi fremtiden).
Noen vil kanskje si at hvis et mirakel skulle overbevise dem, måtte det være et virkelig stort mirakel. Hva med de dødes oppstandelse? Se neste spørsmål for mer om det.
Spørsmål: Er ikke Jesu oppstandelse bare en mytisk historie?
Svar: Nei. Noen mennesker i dag tror på flygende tallerkener; andre mener at menneskers landing på månen var en myte. Noen tror på astrologi og tarotkort; andre mener at vår kjærlighet, respekt og alt som gir livet vårt mening, ikke er annet enn kjemiske reaksjoner som skyldes en tilfeldig «ulykke». Uansett hvor merkelige noen av dagens trossetninger er, er det et tegn på at noe er galt her. Det som er galt, er at altfor få stiller det enkle spørsmålet: «Hvor er bevisene?» Selv når det gjelder ting som ikke kan verifiseres gjennom vitenskapelige eksperimenter, som for eksempel historie, bør vi likevel spørre: «Hvor er bevisene?», ved å se på øyenvitneberetninger og bevis som man ville fremlagt i en rettssal. Så hvis du ber om å få se «bevis» på Jesu fysiske oppstandelse, er det et rimelig spørsmål å stille.
Vi har fire ulike bevislinjer. For det første har vi bevisene fra evangelistene og fra Paulus, som så Jesus i et syn og kjente til over 500 mennesker som var vitner til Jesus etter hans oppstandelse (1. Korinterbrev 15:5–7).
En annen bevislinje, som mange ikke er klar over, er det ikke-kristne beviset for Kristus. Den romerske historikeren Suetonius (120 e.Kr.) skrev om en «Chrestus» som opprørte jødene i Roma. (Selv om Chrestus ikke var et uvanlig navn, kjenner vi ikke til noen ved navn Chrestus som fikk jødene i Roma til å bli opprørt, bortsett fra Jesus Kristus.) Den palestinske historikeren Thallus skrev om mørket som lå over landet på den tiden. Den romerske historikeren Tacitus nevner også «Christus», som ble henrettet under Pontius Pilatus. Det finnes et brev fra en mann ved navn Mara bar-Serapion, som skrev til sin sønn rundt år 73 e.Kr. Han oppfordrer ham til å etterligne historiens vise menn, som Sokrates, Pythagoras og den vise kongen som jødene henrettet. Josefus var en jødisk historiker som skrev om både Jesus og hans bror Jakob. Også de jødiske Talmudene nevner Jesus som en magiker. Jesus nevnes i Den babylonske Talmud, Tol’doth Yeshu, Amora ‘Ulla’, Yeb. IV 3 og Baraita. Lucian av Samosata, en satiriker fra det andre århundret, skrev om Kristus som korsfestet i Palestina. Han sa også at Kristus lærte at alle mennesker var brødre og oppfordret til å vende ryggen til de greske gudene. Plinius den yngre, en guvernør i Bithynia, spurte i et brev til keiseren fra år 112 e.Kr. hvordan man skulle behandle kristne, og han beskrev kortfattet deres tro, blant annet at Jesus var en gud. Flegon fra Karien skrev i år 137 e.Kr. også om et stort mørke som senket seg over landet i år 33 e.Kr. (Han nevnte imidlertid ikke Kristus.)
En tredje gruppe vitner er kristne som skrev om sin tro. Klemens av Roma, som skrev et brev til korinterne som vi kan datere ganske nøyaktig til 96–98 e.Kr., snakker utførlig om Kristus og Paulus. Ignatius, som døde senest i 116 e.Kr., skrev mange brev. Polykarp, som døde ca. 163 e.Kr., var en annen kristen martyr og disippel av apostelen Johannes. Papias, som ble martyr rundt år 156 e.Kr., Teofilus av Antiokia, som døde enten i år 181 eller 188 e.Kr., Justin, som ble martyr i år 165 e.Kr., Irenaeus (182–188 e.Kr.), Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.), Tertullian (198–220 e.Kr.) og Hippolytus, som døde i 235/236 e.Kr., skrev også mye om Kristus. Didache (eller De hellige apostlenes lære) var en anonym kirkehåndbok, skrevet ca. 60–120 e.Kr. Tatian (ca. 172 e.Kr.) var en kristen som ble en enkratittisk gnostiker og skrev en harmonisering av evangeliene kalt Diatessaron. Hvis hvert eneste eksemplar av evangeliene ble ødelagt, ville vi fremdeles ha hele eller deler av omtrent 79 % av versene i evangeliene bare fra Diatessaron.
Et fjerde bevis er den kristne kirken selv. Det anslås at rundt 40 000 kristne ble martyrer før kristendommen ble den offisielle religionen i Romerriket. Hvis alle de tidlige kristne, inkludert apostlene, ikke bare døde for noe de visste var en løgn, men også dristig reiste rundt i den kjente verden og forkynte det de visste var en løgn med en slik entusiasme at de startet verdens største religion, så er dette «mirakelet» til skeptikerne nesten like stort som miraklene i Bibelen.
Med alle de foregående bevisene gjenstår det bare ett spørsmål til. Når folk forteller deg at Jesu oppstandelse bare er en myte, spør dem: «Hvor er bevisene dine?»
Spørsmål: Hva er miraklene i Bibelen?
Svar: Det finnes et stort antall mirakler: selv uten å regne med profetier og Guds inngripen gjennom naturlige midler. Her er miraklene (inkludert guddommelige tilfeldigheter) i Bibelen.
Mirakler som skjedde i Første Mosebok
Skaperverket av himmelen og jorden. 1. Mosebok 1
Skaperverket av Edens hage. 1. Mosebok 2
Noas flom. 1. Mosebok 7–8
Babels tårn og språkforvirringen. 1. Mosebok 11:7–9
Sending av sykdommer over Farao og hans husstand på grunn av Sarai. 1. Mosebok 12:17
Gud viser seg for Abraham i skikkelse av tre besøkende. 1. Mosebok 18
Sodoma og Gomorra blir ødelagt. 1. Mosebok 19:1-29
Isak blir født av Sara, en eldre, ufruktbar kvinne. 1. Mosebok 21:1-2
Gud kalte Hagar til å finne en brønn. 1. Mosebok 21:17-19
En engel kalte på Abraham og skaffet en vær i stedet for Isak. 1. Mos. 22:12-13
Abrahams tjener fant umiddelbart en hustru til Isak (guddommelig ordning). 1. Mosebok 24:12-16
Mirakler som skjedde i 2. Mosebok
Faraos datter fant babyen Moses (guddommelig forutbestemmelse). 2. Mosebok 2:5-6
Moses og den brennende busken. 2. Mosebok 3:2-6
Moses’ stav og hans spedalske hånd. 2. Mos. 4:2–7
Arons stav ble til en slange. 2. Mos. 7:8-10
Egypternes staver ble til slanger, men Arons stav slukte dem. 2. Mos. 7:11-12
Blodplagen. 2. Mos. 7:19-22
Froskepesten. 2. Mos. 8:6-7
Myggplagen. 2. Mos. 8:17-18
Flueplagen. 2. Mos. 8:24
Pesten med døende husdyr. 2. Mos. 9:6-7
Haglplagen. 2. Mos. 9:23-25
Gresshoppeslag. 2. Mos. 10:12-15
Mørkets plage. 2. Mos. 10:22-23
Påsken. 2. Mos. 12:29-30
Skyen og ildsøylen. 2. Mos. 13:21-22
Kryssingen av Rødehavet. 2. Mos. 14:21-31
Vannet ble gjort søtt ved Mara. 2. Mos. 15:25
Forsyning av vaktler og manna. 2. Mos. 16:13-15; 4. Mos. 11:4-9
Vann fra klippen ved Massa. 2. Mos. 17:1-7; 4. Mos. 20:11
Israelittene beseiret amalekittene så lenge Moses holdt hendene oppe. 2. Mos. 17:11
Herren steg ned på Sinai-fjellet, som så ut som om det sto i flammer. 2. Mos. 19:20
Folket ble rammet av pest på grunn av gullkalven. 2. Mos. 32:35
Moses’ strålende ansikt. 2. Mos. 34:29-30
Mirakler som skjedde i Tredje Mosebok
Nadab og Abihu døde fordi de ofret uautorisert ild for Herrens åsyn. 3. Mosebok 10:1-2
Mirakler som skjedde i 4. Mosebok
Ild fra Herren. 4. Mosebok 11:1
4. Mosebok 11:4-9 er allerede nevnt sammen med 2. Mosebok 16:13-15
Mirjam fikk midlertidig spedalskhet. 4. Mosebok 12:10-14
4. Mosebok 20:11 er allerede nevnt i 2. Mosebok 17:1-7
Bileams esel. 4. Mosebok 22:22-32
Pest mot israelittene. 4. Mosebok 25:8-9
Mirakler som skjedde i Femte Mosebok
Moses var sterk og hadde fortsatt godt syn like før han døde i en alder av 120 år. 5. Mosebok 34:7
Mirakler som skjedde i Josva
Kryssingen av Jordan-elven. Josva 3:15-17
Jerikos murer falt. Josva 6:20-21
Hagl og solen står stille under kampen mot de sørlige kanaanittiske kongene. Josva 10:11-14
Mirakler som skjedde i Dommerboken
Gideons skinn. Dommernes bok 6:36-40
Samsons ufruktbare mor og far så en engel og fikk Samson. Dommernes bok 13:2-6
Samsons styrke. Dommernes bok 14:5–16:20
Mirakel som skjedde i Rut
Rut valgte å arbeide på Boas’ åker (guddommelig bestemmelse). Rut 2:3,19-20
Mirakler som skjedde i 1. Samuelsbok
Hanna var barnløs, men fikk Samuel. 1. Samuelsbok 1:3,17
Da filisterne hadde arken, falt avguden deres, og de ble rammet av svulster. 1. Samuelsbok 5
Gud drepte 70 menn fra Bet-Sjemesj som kikket inn i arken. 1. Samuelsbok 6:19
Saul kom tilfeldigvis, uten å vite det, inn i hulen der David gjemte seg. (guddommelig forutbestemmelse) 1. Samuelsbok 24:3-4
Mirakler som skjedde i 2. Samuel
Ussa ble drept da han strakte ut hånden for å støtte arken. 2. Samuelsbok 6:6-7
Herren sendte en pest fordi David telte de stridbare mennene. 2. Samuelsbok 24:15-16
Mirakler som skjedde i 1. Kongebok
Herren viste seg for Salomo to ganger. 1. Kongebok 3:5; 9:2
Tørke profetert av Elia. 1. Kongebok 17:1-6
Melkrukken og oljekruken som aldri tok slutt hos enken i Sarepta. 1. Kongebok 17:7-14
Elia vekket den døde gutten til enken i Sarepta til live. 1. Kongebok 17:17-24
Elia og Baals profeter på Karmelfjellet. 1. Kongebok 18:38
Gud forsyner Elia på overnaturlig vis etterpå. 1. Kongebok 19:1-9
Herren viste seg for Elia. 1. Kongebok 19:9-13
Mirakler som skjedde i 2. Kongebok
Gud sendte ild for å drepe soldatene som var sendt for å fange Elia. 2. Kongebok 1:9-12
Elia stiger opp til himmelen i en virvelvind. 2. Kongebok 2:11-12
Jordan-elven deler seg for Elisa. 2. Kongebok 2:13-14
Elisa og helbredelsen av vannet. 2. Kongebok 2:19-22
En bjørn angriper 42 ungdommer som hånte Elisa. 2. Kongebok 2:23-25
Enkenes olje. 2. Kongebok 4:1-7
Elisa vekker sønnen til kvinnen fra Sunem fra de døde. 2. Kongebok 4:8-37
Elisa fjerner gift fra maten i en gryte. 2. Kongebok 4:38-41
Elisa mater 100 menn med 20 brød av bygg. 2. Kongebok 4:42-44
Elisa helbreder den syriske Naaman fra spedalskhet. Gehasi blir spedalsk. 2. Kongebok 5:1-27
Et øksehode av jern flyter. 2. Kongebok 6:1-7
Elisa fanger arameerne. 2. Kongebok 6:8–20
Den arameiske hæren trekker seg tilbake etter å ha hørt stridsvogner og hester. 2. Kongebok 7:5-8
185 000 assyrere blir drept under beleiringen av Jerusalem. 2. Kongebok 19:35-36; 2. Krønikebok 32:21; Jesaja 37:21-37
Mirakler som skjedde i 1. Krønikebok
Ussa ble drept etter å ha rørt ved arken. 1 Krønikebok 13:9-10
Lyden av marsjering i toppen av balsamtrærne. 1 Krønikebok 14:15
Pest over Israel etter folketellingen. 1 Krønikebok 21:14-15
Mirakler som skjedde i 2. Krønikebok
Moabittene og edomittene kjemper mot hverandre i stedet for mot Israel. 2. Krønikebok 20:22-23
Kong Ussia blir spedalsk etter å ha ofret prestens offer. 2. Krønikebok 26:20-21
Se 2. Kongebok 19:35-36; 2. Krønikebok 32:21; Jesaja 37:21-37 om den assyriske hæren som ble decimert.
Det skjedde ingen mirakler i Esra til og med Høysangen
Mirakler som skjedde i Jesaja
(Syn og fremtidige mirakler er ikke inkludert her.)
Se 2. Kongebok 19:35–36; 2. Krønikebok 32:21; Jesaja 37:21–37 om hvordan den assyriske hæren ble decimert.
Det skjedde ingen mirakler i Jeremia eller Klagesangene
(Fremtidige mirakler er ikke inkludert her.)
Mirakler som skjedde i Esekiel (ikke ferdigbehandlet ennå)
(Syn og fremtidige mirakler er ikke inkludert her.)
Esekiels elskede kone dør. Esekiel 24:15-18
Mirakler som skjedde i Daniel
Daniel tolker Nebukadnesars drøm. Daniel 2:24-49
Sadrak, Mesak og Abednego reddes fra den brennende ovnen. Daniel 3:20-30
Nebukadnesar lever en tid som et dyr. Daniel 4:31-34
Skriften på veggen. Daniel 5
Daniel i løvehulen. Daniel 6:16-28
Mirakler som skjedde fra Hosea til Malaki
Jona og den store fisken, vintreet og ormen. Jona 1:17; 4:6-7
Mirakler som skjedde i evangeliene (ikke ferdig ennå)
Mirakler som skjedde i Apostlenes gjerninger (ikke ferdig ennå)
Jesus ble ført opp til himmelen. Apostlenes gjerninger 1:9-11
På pinsedagen: ildtunger og tale på forskjellige menneskelige språk. Apostlenes gjerninger 2:1-13
Peter og Johannes helbreder en over 40 år gammel lam tigger. Apostlenes gjerninger 3:1-10; 4:22
Møtelokalet ble rystet etter at de troende hadde bedt. Apostlenes gjerninger 4:31
Ananias og Saffira ble drept fordi de løy for Gud. Apostlenes gjerninger 5:1-11
Apostlene helbreder mange mennesker. Apostlenes gjerninger 5:12-16
Apostlene ble på mirakuløst vis løslatt fra fengselet. Apostlenes gjerninger 5:17-21
Filip utfører mirakler i Samaria. Apostlenes gjerninger 8:4-8,12
Trollmannen Simon forbløffet folket med sin magi (om den var falsk eller ekte, står det ikke). Apostlenes gjerninger 8:9-11
Filip og etiopieren. Apostlenes gjerninger 8:26-40
Saul fra Tarsus’ syn og blindhet. Apostlenes gjerninger 9:1-12
Saul får synet tilbake. Apostlenes gjerninger 9:17-18
Peter helbreder den lamme Eneas. Apostlenes gjerninger 9:32-35
Peter vekker Tabita (Dorcas) fra de døde. Apostlenes gjerninger 9:36-43
Cornelius og de i hans hus taler i tunger (før de blir døpt) Apostlenes gjerninger 10:44-48
(ikke ferdig her)
Det skjedde ingen mirakler i Romerbrevet til og med Judasbrevet
(Syn er ikke inkludert her.)
Mirakler som skjedde i Åpenbaringen
(Fremtidige mirakler er ikke inkludert her. Johannes’ syn er ikke oppført her.)
Spørsmål: Er det ikke latterlig å forvente at noen skal følge absolutte retningslinjer?
Svar: Vi erkjenner alle at noen ting ikke er absolutte, for eksempel smak, farge eller stil. Men kall meg gammeldags hvis du vil, men jeg mener faktisk at seriemordere i det minste har sosiale utfordringer. Kall meg politisk ukorrekt hvis du vil, men jeg mener at det var absolutt ikke særlig snilt av Stalin å la millioner av ukrainere sulte i hjel. Kall meg en sikkerhetsfanatiker hvis du vil, men jeg tenker av og til at det å hoppe ut av vinduer i 21. etasje kan være helseskadelig. Kanskje er du uenig i alt dette, eller kanskje holder du også fast ved noen absolutter.
Derfor, «min medabsolutist», er spørsmålet ikke om absolutter eksisterer, men snarere hva slags ting som er absolutter. Det finnes fysiske absolutter: for eksempel hvis du dytter bilen din utfor en bro, kan det hende at gjenbruksverdien går ned. Det finnes følelsesmessige absolutter: hvis du forteller kjæresten din at han er den eneste du noensinne vil elske, og likevel ser han deg kysse en annen mann dagen etter, kan det hende du må vente lenge, lenge før du får en forlovelsesring fra ham. Så hvis disse tingene kanskje kan være nær absolutter, hvorfor skulle du da tvile på at det også kan finnes moralske absolutter?
En venn av meg skrev en oppgave til et filosofikurs om Kants syn på at det gode defineres som «det som gjøres av pliktfølelse». Han lot meg lese oppgaven mens han gikk til lunsj. Han ba meg bare legge den på sengen hans og låse døren når jeg gikk. Det gjorde jeg, og senere møtte jeg ham til lunsj. Han spurte meg hva jeg syntes om den, og jeg sa at jeg var uenig. Hitlers soldater, som drepte alle de jødene som en plikt, gjorde ikke noe godt. Ingen som blir beordret av en gjengleder til å begå en forbrytelse, gjør noe godt. Faktisk sa jeg til ham at jeg syntes det var så galt at jeg følte det var min plikt å rive opp oppgaven hans i småbiter! Var ikke det en god gjerning? – Da tok han en bordkniv og snakket om sin pliktfølelse.
En kristen venn av meg var en gang i en filosofitime der professoren underviste om at alt var relativt. Han sa faktisk at når han snudde ryggen til klassen, eksisterte ikke klassen. Han snudde ryggen for å demonstrere det. Akkurat da kastet en annen student en bok og traff professoren i bakhodet. Professoren snudde seg raskt rundt og bjeffet: «Hvem gjorde det?» Studenten sa: «Ingen gjorde det, for vi eksisterer ikke!» Akkurat som en bok med en viss masse, har virkelighetens absolutter en tendens til å slå oss i hodet når vi ignorerer dem.
På en mer dyster tone kan noen ting være både relative (som statistikk) og absolutte. For eksempel viste en undersøkelse for noen år siden, utført i en by ved den meksikanske grensen, at 20 % av prostituerte hadde AIDS. La oss nå si at en umoralsk mann prøver å «beskytte seg selv» slik at smittefaren er 10 %. Hvis en mann slutter for resten av livet etter 10 møter, er sjansen for at han er AIDS-fri 81,7 %, det vil si (1 - (0,2) * (0,1))^10. Hvis en mann slutter etter 50 møter, er sjansen for at han er AIDS-fri bare 36 %. Ja, det finnes til og med absolutter blant det relative.
Spørsmål: Jesus var en festglad fyr, og hvis Han var her, ville Han ikke festet med oss?
Svar: Jesus deltok på bryllup og mange middagsfester. Han ble aldri full, mistet aldri besinnelsen ved å bli ruset, og vanæret aldri sin kropp. Nå finnes det både dårlige fester og morsomme fester. En måte å skille mellom dem på er å se hvordan folk har det dagen etter, eller som en kristen uttrykte det: «Du kan bøye deg og tilbe Gud, eller du kan bøye deg og tilbe toalettet.» Vi kristne liker faktisk fester, og vi vil gjerne invitere deg til å komme: hver søndag morgen. Selvfølgelig er det ikke bare en fest, men snarere en både gledelig og ærefryktinngytende tilbedelse av den levende Gud.
Spørsmål: Hva om jeg alltid har vært kristen?
A: Vel, kanskje du er det, men selvfølgelig er ikke alle som føler for å bruke den betegnelsen nødvendigvis kristne i Guds øyne. Å være kristen betyr å følge Kristus. Det betyr å erkjenne at Gud er vår Skaper, elsker oss og vil dømme menneskeheten på dommedagen. Det betyr å omvende seg fra våre synder; ikke bare syndige handlinger, men også de gode tingene vi burde ha gjort og unnlot å gjøre, samt våre ord og tanker. Det betyr å erkjenne at vi selv aldri kan være gode nok til å fortjene å komme til Guds fullkomne himmel. Snarere tar vi ganske enkelt imot den fritt gitte nåden om evig liv, gitt gjennom at Jesus Kristus døde på korset for våre synder og oppstod legemlig fra de døde. Det betyr å overgi våre liv til Gud. Det betyr at vi, i stedet for å prøve å komme til himmelen gjennom våre egne gode gjerninger, tar imot Jesus som Herre og Frelser i våre liv og lever for å behage Ham.
Hvis du allerede har overgitt livet ditt til Kristus, er det flott. Jeg vil gjerne høre om din erfaring. Hvis du ikke har gjort det, er det ingen bedre tid enn nå. Jeg vil gjerne dele med deg det jeg har lært, og være her for å prøve å svare på eventuelle spørsmål eller tvil du har før du kommer til Kristus.
Spørsmål: Hva om jeg tidligere var kristen?
Svar: I så fall høres det trist ut. Det er vanskelig for meg å forestille meg hvordan det ville være å føle seg så elsket av det mektigste, men likevel kjærlige vesenet i universet, å bli så høyt verdsatt av Ham, og så vende ryggen til den kjærligheten. Det må føles ti ganger verre enn når en jente (eller gutt) du virkelig liker, slår opp med deg fordi du en gang oppførte deg kaldt og likegyldig. Hvordan ville det være å ha et så stort formål i livet, nemlig å hjelpe andre mennesker til å leve evig i glede, for så å komme til et punkt der livet og målene dine bare er meningsløse kombinasjoner av kjemikalier som ingen vil bry seg om i de kommende århundrene. Jeg vil gjerne høre historien din.
Spørsmål: Er det greit å drikke alkohol, siden selv Jesus forvandlet vann til vin?
Svar: Jesus forvandlet riktignok vann til vin, men Bibelen sier aldri at noen ble full av vinen. Å drikke med måte er tillatt, men vi er pålagt å ikke bli fulle. En gang gikk en stor drikker jeg kjente på et bibelstudium, og han åpnet Bibelen for første gang på lenge. Det aller første verset han slo opp, var Efeserne 5:18, som sier: «La dere ikke bli beruset av vin, for det fører til ubesindig oppførsel. La dere i stedet bli fylt av Ånden.» (BSB). Senere fortalte han meg at han syntes bibelstudiet var «skummelt».
Spørsmål: Siden noen kristne jeg kjenner fester sammen med meg, hva er da forskjellen?
A: Selvfølgelig gjør det å bare påstå at man er kristen, eller bare å gå i kirken, deg ikke til en kristen – akkurat som det å gå over en fotballbane ikke gjør deg til en fotballstjerne. En lydig kristen ville ikke gjøre ting som strider mot Guds bud, for eksempel å bli full.
Som kristen pleide jeg også å «feste for fullt» sammen med ikke-kristne. Jeg drakk (men ikke alkohol, bare brus); jeg brukte aldri narkotika eller gjorde noe annet som vanæret Gud. Som alle andre ønsket jeg å bli kjent med folk og treffe gamle venner. Men etter hvert sluttet jeg å gå dit, hovedsakelig fordi jeg kjedet meg. Når folk drikker så mye at de uansett ikke vil huske et ord av det du sier dagen etter, hva er da poenget?
Spørsmål: Jeg mener at religion er noe personlig, så hvorfor ikke bare tilbe Gud på min egen måte?
Svar: Ja, vårt forhold til Gud skal være personlig. Kristus var svært personlig for apostelen Paulus – så personlig at Paulus risikerte livet sitt ved å reise rundt i hele Middelhavsområdet for å fortelle alle han kunne om å ha et personlig forhold til Gud! Det finnes også bevis for at apostelen Andreas dro til det som i dag er Russland, Matteus dro til Etiopia, og apostelen Tomas dro sannsynligvis så langt som til India. Men i stedet for å tilbe Gud på din egen måte (slik Kain prøvde å gjøre), hvorfor ikke prøve å tilbe Gud på Hans måte? Tross alt er tilbedelsen for Ham og ikke for deg selv, ikke sant?
Spørsmål: Jeg er egentlig ikke så ond sammenlignet med den morderen i fengselscellen.
Svar: Kanskje ikke, men vi kommer likevel alle til kort i forhold til det som kreves for å komme til himmelen. Selv om noen, som Kaifas, hadde større synd enn andre, som Pontius Pilatus (Joh 19:11), gir det deg ikke mye trøst hvis du er skilt fra Gud i all evighet. Det avgjørende spørsmålet er: Vil du tilbringe all evighet sammen med Gud, lovprise og tjene Ham på måter vi ikke engang kan forestille oss? Hvis ikke, så sier Gud det endelige «OK». Han vil skape et annet univers, der du og andre med lignende holdninger kan gjøre som dere vil. Selvfølgelig er Gud kilden til all kjærlighet og godhet, så det andre stedet – et slags villmarksreservat, om du vil – kommer til å bli ganske forferdelig uten Gud. Det stedet kalles helvete. Jesus kalte det ofte Gehenna, som også var navnet på søppelfyllingen utenfor Jerusalem. Alt du kunne ha vært, all den kjærligheten og godheten du kunne ha opplevd, er nå kastet på søppelet. Og du vil ikke ha noen å skylde på, bortsett fra deg selv.
Spørsmål: Bibelen er bare for prester og pastorer, fordi ingen andre enn dem virkelig kan forstå den.
Svar: Jeg kan kjenne meg igjen i de følelsene. Vi bør ha dyp ærefrykt for Guds hellige Skrift; det er utrolig at den superintelligente, allvitende Gud skulle velge å åpenbare Sine ord for oss alle, stakkars, tregtænkende og glemsomme mennesker. Kanskje ville demonene le av vår intelligens, eller rettere sagt mangelen på den, bortsett fra at vi gjennom Guds ord og ved Guds kraft har myndighet over dem. Men selv om teologer bruker hele livet på å utforske Bibelens rikdom, bør vi ikke være for redde for Guds hellige bok til å lese den – og, like viktig, til å adlyde den. Frelsesbudskapet er så enkelt at selv små barn kan lære nok av denne boken til å kjenne veien til frelse. Men selv om det er enkelt, gir det likevel en livslang utfordring å følge. Selv om det er skrevet gode bøker for å lære dem som ikke vet noe om Bibelen hvordan de skal studere den, vil jeg gi deg noen korte tips.
Hvis du ønsker hjelp (og det er jeg sikker på at du gjør), så be før du studerer Guds Ord, og be om Guds veiledning.
Husk at Gud ikke krever at vi skal vite alt om det han ikke har åpenbart, men Gud har gitt oss både privilegiet og ansvaret for å kjenne det han har åpenbart. Han ønsker at du skal lære det enda mer enn du selv ønsker å lære det!
Når du studerer Bibelen, bør du øve deg på følgende:
Observasjon: Se ikke bare på hva versene sier, men også på versene før og etter, og eventuelle parallelle passasjer.
Tolkning: Sammenlign med resten av Bibelen, og tolk den betydningen Gud hadde til hensikt med disse versene.
Anvendelse: Hva så? Bestem deg for hva du kan lære av dette som vil (eller bør) gjøre en forskjell i livet ditt.
Bli med i et godt bibelfellesskap. En av grunnene til at vi trenger å samles med andre troende, er at vi kan hjelpe hverandre.
Skaff deg noen gode bibelske ressurser fra andre kristne. Det finnes mange studiebibler og gode bibelstudiebrosjyrer, og kommentarer er nyttige. En konkordans vil hjelpe deg med å finne andre passasjer med samme tanke eller ord. Det finnes også gode (samt dårlige) ressurser på internett. En som spesifikt besvarer over 8 667 spørsmål om Bibelen, er www.BibleQuery.org. www.MeeknessAndTruth.org har også mye nyttig materiale for å forsvare troen, og www.leaderu.org har mange artikler om kristendommen og andre emner. www.watchman.org har materiale som viser hva som er galt med falske religioner, som Jehovas vitner og mormonene.
Spørsmål: Hvorfor tror dere ikke på alle profetene (inkludert Muhammed)?
Svar: En ahmadiyya kunne stille en muslim det samme spørsmålet: hvorfor tror ikke muslimer på deres profet, Mirza Ghulam Ahmad? Men bahá’íer kan stille ahmadiyyaene det samme spørsmålet: hvorfor tror de ikke på sine profeter, Bab og Bahá’u’lláh? Selv muslimer vil være enige i at vi ikke skal tro på Musailama al-Kadhdhab og al-Ansi fra San’a, fordi vi alle kan være enige om at vi ikke skal tro på alle profetene når noen av dem er falske profeter.
Så vi tror ikke på Muhammed, fordi Muhammed er en falsk profet.
Selvfølgelig kan en jøde spørre hvorfor kristne følger Jesus, fordi den jødiske Talmud lærte at Jesus var en falsk profet. Går vi enda lenger tilbake, så innså ikke Farao i Egypt i begynnelsen at Moses var en sann profet.
Så, gitt at vi skal tro på hver eneste av Guds profeter og ikke tro på noen falske profeter, hvordan skiller man de sanne profetene fra de falske?
I denne avgjørende saken gir Gud oss to kriterier i 5. Mosebok 18:20–22: en profet er falsk hvis han taler i andre guders navn, eller hvis han i Guds navn sier noe som Gud ikke har befalt. 1. Johannes 4:1–3 legger til at de er falske hvis de benekter at Jesus kom i kjødet, og Jeremia 6:13; 23:16 viser falske profeter som talte sine egne ord som Guds ord.
Det gamle testamente, som vi har kopier av fra Jesu tid og tidligere i Dødehavsrullene, lærer svært tydelig at Gud er en Far, og at troende er Hans sønner – ikke i seksuell forstand, men ved å bli adoptert inn i Hans familie og bli født på ny som en ny skapning. Muhammed og Koranen avviser dette eksplisitt. Muhammed, som profet, og Koranen, som angivelig er Guds hellige bok, sier falske ting om den sanne Gud.
Spørsmål: Siden protestantismen først kom hit på 1800-tallet, er det umulig å si at våre tippoldeforeldre på 1500-tallet ble kastet i helvete.
Svar: Enig. Selv om noen katolikker også kan være ekte kristne, hvorfor gå bare så langt tilbake som til protestantismen? Mange ikke-jøder døde før Kristus engang var født. Selv om Bibelen ikke forteller oss alt om dem, forteller den oss om Gud. Gud er rettferdig og rettskaffen (Rom 3:4-5), og Gud regner ikke synd der det ikke er lov (Rom 4:15; 5:13). Det fritar imidlertid ikke folk fra ansvar, for selv steinalderfolk har en ufullkommen kopi av Guds lov i samvittigheten (Rom 2:14-15). Og vi har alle brutt den. Men akkurat som Gud var i stand til å frelse Noa, Abraham, Job og andre gjennom Kristus, selv om de aldri hadde hørt Kristi navn, er Gud i stand til å frelse alle som påkaller Ham, uavhengig av hva de vet.
Spørsmål: Jeg har ikke tid til smågrupper fordi jeg er veldig opptatt med jobb og familie.
Svar: Det viktigste er ikke om du er med i en bestemt gruppe eller ikke, men om du har tro på Gud. Mer konkret: Har du tro på at Gud ønsker at du skal ha et sunt, balansert liv, som inkluderer både familie og arbeid samt nærhet til Ham? Har du tro på at Gud vil gi deg all den tiden du trenger til å gjøre det du bør gjøre, selv om det kanskje ikke er nok tid til å gjøre alle de ekstra tingene du ønsker å gjøre – ting som Gud aldri hadde tenkt at du skulle slite deg ihjel med?
Alle kristne skal stå foran Kristi domstol (også kalt bema-domstolen) og avlegge regnskap og få sine gjerninger prøvd (1 Kor 3:11–15). Du kan altså sette dine midlertidige jordiske prioriteringer slik du vil, men gjør det vel vitende om at du må avlegge regnskap for hvordan du har satt dem. Hvis du bør gjøre noe, så gjør det.
Spørsmål: For meg ser troen på treenigheten og enhetslæren lik ut. Det er bare semantikk. Tross alt trodde de begge at Jesus er Gud.
Svar: Mormoner, New Age-tilhengere og til og med enkelte buddhister tror også at Jesus er Gud; du må tro på den rette Gud. I stedet for å si at én bestemt lære er avgjørende, til utelukkelse av andre, er det viktig å underkaste seg og tro på alt Gud har åpenbart om seg selv.
Det er en forferdelig løgn å si at Faderen døde på korset.
Ved Jesu dåp talte Faderen, og Ånden kom ned i form av en due. Var Jesus en buktaler som lurte folk med et trylletriks, eller finnes det tre forskjellige vesener/personer?
Hebreerbrevet 5:8 sier at Sønnen lærte lydighet. Spør en tilhenger av enhetslæren: hvem var Sønnen egentlig lydig mot?
Eller som en «Oneness»-predikant sa på radioen: «Jeg ville nekte å tilbe en Gud som ville sende ‘sin gutt’ for å dø i stedet for seg selv.»
Spørsmål: Du kan egentlig ikke si at din tro er riktig, mens de andres er feil.
A: På en måte har du rett. Jeg kan ikke si at mine synspunkter og meninger er riktige, men Jesus kan det, og jeg vil bare dele med folk det han sa. Jeg hadde en lærer på barneskolen som jeg håper du ikke synes var for dogmatisk; hun insisterte på at 2 + 2 = 4. Det falt meg aldri inn å si til henne: «Det stemmer for deg, men ikke for meg.» Hvis du trengte en åpen hjerteoperasjon, ville du da gått til en lege som sa: «Mange har utført denne operasjonen på samme måte med godt resultat, men hei, jeg føler meg virkelig kreativ i dag. Jeg vil prøve å gjøre det på en annen måte.» Nei, du håper at kirurgen ikke bare kjenner den riktige måten, men også er dogmatisk når det gjelder å følge det som er riktig og bruke stor dyktighet til å gjøre det som er best for pasienten. Sannheten er at jeg trengte en åpen hjerteoperasjon. Faktisk trenger vi alle en åpen hjerteoperasjon; for å erstatte vårt hjerte preget av likegyldig egoisme med et nytt hjerte, fra Gud, fylt av overnaturlig kjærlighet. Vi trenger ikke bare en hvilken som helst lege, men den beste legen som finnes. Vi trenger at Jesus kommer inn i vårt hjerte.
Spørsmål: Jeg har virkelig ikke tid til denne Bibelen akkurat nå.
Svar: En kristen, Charles E. Hummel, skrev et godt hefte om dette, kalt «Tyranny of the Urgent», hvor han konkluderte: «Det presserende er det viktiges fiende.» Vi lar oss oversvømme av så mange små oppgaver med tidsfrister at vi unnlater å gjøre det som er av største betydning, bare fordi det ikke har en tidsfrist (i hvert fall ikke som vi kjenner til). Hvor lang tid vil egentlig livet ditt på jorden vare, sammenlignet med evigheten? Du bør ikke unnlate å ta hensyn til de viktigste tingene, og hva er viktigere enn Gud og din evige skjebne? Hvis du virkelig ikke har nok tid til Gud, så be til Gud og be Ham om å fjerne alt det fra livet ditt som hindrer deg i å komme nærmere Ham.
Spørsmål: Bibelen er bare skrevet av mennesker som oss og er derfor utsatt for feil.
Svar: Kunne den allmektige Gud skrive et fullkomment ord med en ufullkommen penn? – Selvfølgelig kunne Han det. Han er allmektig. Selv om verken Peter, Paulus eller noen annen apostel hevdet å være fullstendig syndfri, må vi bestemme oss for om vi vil stole på Kristi apostler eller ikke. Hvis vi stoler på dem, er dette hva de sa om Skriften.
«For vi fulgte ikke kløktig uttenkte fabler da vi forkynte dere vår Herre Jesus Kristi kraft og gjenkomst, men vi var øyenvitner til Hans majestet.» (2. Petersbrev 1:16 BSB)
«Fremfor alt må dere forstå at ingen profeti i Skriften kommer fra egen tolkning. For ingen slik profeti er noensinne frembrakt av menneskers vilje, men mennesker talte fra Gud da de ble drevet av Den Hellige Ånd.» (2. Petersbrev 1:20–21 BSB)
«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, slik at Guds menneske kan bli fullkomment, fullt utrustet til hvert godt verk.» (2. Timoteus 3:16-17 BSB)
«… akkurat som vår elskede bror Paulus også skrev til dere med den visdom Gud ga ham. Han skriver på denne måten i alle sine brev, der han taler om slike saker. Noen deler av brevene hans er vanskelige å forstå, og uvitende og ustabile mennesker forvrenger dem, slik de gjør med resten av Skriften, til sin egen undergang.» (2. Petersbrev 3:15b-16 BSB)
Til slutt sa Jesus til Satan: «Det står skrevet: ‘Mennesket skal ikke leve av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.’» (Matteus 4:4 BSB) I de andre fristelsene svarte Jesus Satan med Skriften. Det var godt nok for Jesus; forhåpentligvis vil du synes det er godt nok for deg.
Spørsmål: Jeg tror ikke at 1 milliard romersk-katolikker kommer til helvete bare fordi de har en annen tro enn deg.
Svar: Det tror ikke jeg heller. Men jeg må si deg at det ikke vil være noen katolikker i himmelen. Det vil heller ikke være noen protestanter i himmelen, og det sier jeg som protestant. De eneste som vil være i himmelen, er Guds barn, som elsker og adlyder Ham. Jeg tror noen katolikker er ekte kristne. Jeg tror også at noen katolikker og protestanter ikke er det. Jeg er ikke her for å få deg til å bli med i min eller noen annen organisasjon; jeg er her for å invitere deg til et forhold til Gud. Men hvis din religion – enten den er katolsk, protestantisk eller noe annet – fører til at du slutter å ta hensyn til Guds ord og i stedet følger noe annet, så er din religion en avgud som står i veien for et ekte forhold til Gud.
Spørsmål: Religion er også viktig fordi Jakob nevnte den i sitt brev (1:26–27).
Svar: Religion kan være viktig, men som Elia ville fortelle deg i 1. Kongebok 18:27, er religion ikke alltid bra. Det kommer an på hvilken religion det er. For noen er religion en avgud som står i veien for Gud. Når noen ønsker å drepe en annen, eller gjøre andre ting som sårer Guds hjerte, i religionens navn, er den religionen skadelig. Paulus sa i 1. Korinterbrev 10:20 at hedningenes offer bringes til demoner. For andre er religion, til og med «den kristne religionen», et beroligende middel som ikke har noen virkning. Å være religiøs kan ikke frelse noen; bare Gud frelser mennesker. Men når det er sagt, lærer Jakob oss at religion KAN være veldig god, og at vi alle bør ha denne typen religion. En religion som er god, viser i praksis kjærlighet til andre (dvs. å ta vare på foreldreløse og enker i deres nød), og har i hjertet en disiplinert lydighet mot Gud (ved å holde seg selv ren fra verdens urenhet).
Spørsmål: Jesus kan ikke være både Gud og menneske samtidig.
Svar: Hvorfor ikke? Hvis Gud virkelig er den Allmektige, hvem er vi da til å fortelle Gud hva Han ikke kan gjøre? Et menneske kan ikke bli Gud, men den Allmektige Gud er ikke for svak til å kunne vise seg som et menneske. Hvis noen mener at Gud ikke kan åpenbare seg «personlig», så er den personens Gud for liten og er ikke den sanne Gud. Derfor kan vi bare følge det Gud har åpenbart for oss om hva Han har gjort.
Et vanlig menneske bør ikke ta imot tilbedelse (Matteus 28:9,17; Lukas 24:52), og kan ikke tilgi synder som bare Gud kan tilgi (Mt 9:2-6; Mk 2:5-12; Lk 5:20-23; 7:48-50). Jesus gjorde det imidlertid, fordi Han ikke bare var et menneske, men også Gud.
Spørsmål: Treenigheten har hedensk opprinnelse og er en lære fra den romersk-katolske kirken.
Svar: Det er en ofte gjentatt myte spredt av ateister. Ingen historiker ville si det og samtidig bli ansett som kompetent. Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) brukte begrepet «treenigheten» før den romersk-katolske kirken eksisterte. Tertullian (198–220 e.Kr.) skrev et helt verk om treenigheten, og han var montanist, uavhengig av den romerske biskopen. På samme måte skrev Novatian (250–254/257 e.Kr.) «En avhandling om treenigheten», og han grunnla sin egen trosretning. I tillegg har vi 12 andre kristne forfattere, før år 325 e.Kr., som brukte ordet «treenighet».
Før dette skrev Ignatius av Antiokia utførlig om at Jesus er Gud, og han var en disippel av apostelen Johannes. I Bibelen, Johannes 1:1, står det selvfølgelig at «Ordet [Jesus] var hos Gud, og Ordet var Gud.» Apostelen Tomas kalte Jesus «Min Herre og min Gud!» i Johannes 20:28, den blinde mannen tilba Jesus i Johannes 9:38, og disiplene tilba Jesus i Matteus 14:33. De vise mennene tilba Jesus i Matteus 2:11, og de vise mennene tilber Ham også i dag.
Spørsmål: Det er mange regler man må følge når man blir en gjenfødt kristen.
Svar: Ja, men det er også mange regler å følge når man er gift: vær hensynsfull mot ektefellen din, ikke slå ektefellen din, ikke ha affærer med andre osv. Men når to forlovede er forelsket, er det sannsynligvis det siste de tenker på å se på ekteskapet som bare en haug med regler. De tenker på sitt varige forhold. Ja, Gud gir oss bud, ikke bare valgfrie forslag, og vi skal adlyde vår Herre. Men dette er ikke kristendommen, bare et ytre uttrykk for kristendommen. Kristendommen er et forhold mellom meg, med alle mine ufullkommenheter, og en allhellig, kjærlig Gud, som elsker meg enda mer enn jeg elsker meg selv; som elsker meg enda mer enn jeg kan forestille meg. Å adlyde reglene er mye lettere når vi endelig innser at reglene er til vårt beste og for vår sikkerhet, og at Guds vei er den beste veien.
Spørsmål: Hvis din pastor slår min prest i en religiøs debatt, vil jeg og familien min bytte til din menighet.
Svar: Saken handler ikke om argumentasjon, slik advokater argumenterer, men om sannhet, slik forskere eller vitenskapsfolk kan diskutere. Det var en britisk politiker og briljant debattant ved navn William Wilberforce, som var nominelt anglikaner. En personlig venn av ham delte evangeliets sannhet med ham under en lang vognreise, og Wilberforce knuste ham i debatten. Den kristne ba ham til slutt bare om å holde munn og lytte til sannheten. Uansett, en stund etterpå ble Wilberforce kristen og var en ledende pådriver for å avskaffe slaveriet i alle britiske besittelser. Sørg for at motivet er å lære sannheten, ikke bare å vinne en diskusjon.
Spørsmål: Hvordan kan dere bare ignorere Jesu mor?
Svar: Det gjør vi ikke. Vi ærer og respekterer Jesu mor, men det er blasfemi å sette henne på samme nivå som Jesus. I 2. Korinterbrev 11:2–3 frykter Paulus at noen skal falle fra og vie seg til andre enn Kristus. Men den katolske kirken har kalt henne ved navnet på en ond avgud, «Himmelens dronning» (Jeremia 44:17), samt «medforløserinne» (co-redemptrix) og «medformidlerinne» (mediatrix). Det er avgudsdyrkelse, siden Jesus er vår eneste formidler ifølge 1. Timoteus 2:5-6.
Spørsmål: Den protestantiske Bibelen er forskjellig fra den romersk-katolske Bibelen, og derfor er den førstnevnte ufullstendig.
Svar: Det følger ikke av det, for det kan jo være at den romersk-katolske Bibelen har tillegg. Mens alle kristne Bibler er like når det gjelder Det nye testamente, finnes det ikke to synspunkter (protestantisk og katolsk) på Det gamle testamente, men snarere minst fem:
1. De «grunnleggende» 39 bøkene i Det gamle testamente som jøder og alle kristne er enige om.
2. Det katolske konsilet i Trient har disse pluss 8 bøker samt 4 tillegg til Daniel og Ester.
3. Den slavisk-ortodokse apokryfen er den samme som den katolske, bortsett fra at den også inneholder 2. Esdras, 3. Esdras, 3. Makkabæerbok og deler av to andre bøker (Manasses’ bønn og Salme 151).
4. Den gresk-ortodokse apokryfen er den samme som den slavisk-ortodokse, bortsett fra at den også inneholder 4. Makkabæerbok.
5. Den historiske koptiske apokryfen inneholder 1., 2. og 3. Makkabebok, Baruk, Ecclesiasticus (Sirach), Judith, Tobit, Salomos visdom samt tillegg til Daniel og Ester. Under Cyril V (1874–1927) avviste imidlertid den koptiske kirken disse.
Den tidlige kirken hadde ulike oppfatninger, og mange av de forfatterne som ikke snakket hebraisk, aksepterte apokryfene. Hieronymus, som oversatte apokryfene i Vulgata, aksepterte dem som hellig skrift tidlig i livet, men etter at han hadde lært seg hebraisk, avviste han dem som en del av den bibelske kanon.
I dag vil selv kunnskapsrike katolikker være enige med protestantene i at de apokryfe bøkene inneholder påvisbare historiske feil, særlig Judiths bok. Læremessig lærer Manasses’ bønn også at Abraham, Isak og Jakob aldri syndet mot Gud. Som Charles Ryrie sa: Hvis du bearbeidet kjøtt, og noe av det falt ned i gjørma på bakken, ville du da, selv om det for det meste fortsatt er godt kjøtt, ønske at folk skulle spise det? Så må vi følge problematiske bøker? Selvfølgelig ikke.
Spørsmål: Tro og gode gjerninger må gå hånd i hånd for at en person skal komme til himmelen.
Svar: Ja, de hører sammen, men ikke på den måten du kanskje tror. Folk forveksler ofte hva som gir oss frelsen, hva som gjør at vi blir frelst, og hva som viser at vi er frelst.
Fortjener frelse: Verken tro eller gjerninger fortjener frelse; vi kan aldri gjøre nok av noen av delene til å slette syndene vi har begått. Det er Kristus og hans offer som har fortjent vår frelse, ikke noe vi har gjort eller trodd på.
Hva gir oss frelse: For å bli frelst må vi kombinere evangeliet vi har hørt med tro (Hebreerne 4:2). Vi blir frelst av nåde gjennom tro, ikke av gjerninger (Efeserne 2:8-9).
Viser frelsen: Men en tro som ikke ønsker å vise gjerninger, er ikke en frelsende tro. Selv demonene «tror» og skjelver, og «tro uten gjerninger er død» (Jakob 2:14-26).
Spørsmål: Vi kan ikke vite med sikkerhet at vi kommer til himmelen.
Svar: Apostelen Johannes sier noe annet i 1. Johannes 5:13. Du ville ha et gyldig poeng – men bare hvis det å komme til himmelen avhang av våre egne fortjenester. Vi ville aldri vite om vi hadde arbeidet hardt nok. Faktisk sier Bibelen at ingen av oss har arbeidet hardt nok, og hvis vi noen gang har syndet, er den brede døren til himmelen for alltid stengt for oss. Men selv da vi ikke hadde noe håp i oss selv, ga Gud oss håp ved å sende en smal dør som vi kan gå gjennom for å komme til himmelen. Denne døren er Jesus (Johannes 10:7), og ved å gi avkall på våre egne ambisjoner og overgi våre liv til Ham, gir Han oss tilgivelse gjennom sitt utgytte blod på korset og fører oss videre til evig liv. Det er en nådegave, ikke noe vi har fortjent gjennom våre gjerninger (Efeserne 2:8-9). Vi må ganske enkelt ta imot den i tro.
Tro er imidlertid ikke noe vi kan ta for gitt; Paulus pålegger oss: «Prøv dere selv om dere er i troen; prøv dere selv» (2. Korinterbrev 13:5-6). Dette forutsetter at vi er i stand til å prøve oss selv. 1. Johannesbrev 5:12-13 sier at vi kan «vite» at vi har evig liv. På samme måte sier 1. Johannes 5:19: «Vi vet at vi er av Gud.»
Spørsmål: Foreldrene mine vil ikke at jeg skal gå i kirken, men Bibelen sier: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5:29)
Svar: Det er viktig å adlyde dem som har autoritet, enten det er foreldre, myndighetspersoner, lærere osv., men vi skal adlyde Gud som vår høyeste autoritet. Vi skal adlyde og ære våre foreldre (Efeserne 6:1-3), så jeg ville likevel gå i kirken, hvis det er mulig, men gjør det klart for foreldrene dine at du respekterer dem, og at du vil adlyde dem i alt som ikke strider mot det Gud sier. Hvis besteforeldrene dine hadde bedt foreldrene dine om ikke å betale skatt eller gjeld, ville foreldrene dine da ha adlydt? På samme måte må du vise den ære du skylder Gud for det han har gjort ved å skape og frelse deg.
Spørsmål: Det er greit for meg å utøve min tro alene og ikke gå i kirken.
Svar: Det finnes minst to typer tro: «selvstyrt tro», en tro på dine egne premisser, der du selv er den ytterste kilden og autoriteten for troen, og «lydig tro», på Guds premisser. Hvis Gud skulle befale oss å samles, måtte troende bestemme hvilken type tro de ville sette sin lit til. Hebreerbrevet 10:25 pålegger oss å ikke forsømme å samles. Men det er opp til oss om vi vil ha en lydig tro eller ikke.
Noen ganger kan en kristen kanskje ikke være så begeistret for å møte andre kristne fordi de kristne de ville møte har feil, eller fordi de har hatt en dårlig erfaring tidligere. Ingen kristen er perfekt, og vi trenger hverandre for å oppmuntre, korrigere og av og til irettesette hverandre, i kjærlighet. Det er flott hvis du adlyder Gud med entusiasme, men selv når vi ikke er entusiastiske, er vi likevel kalt til å adlyde Gud.
Spørsmål: Det som er riktig for deg, er kanskje ikke riktig for andre.
Svar: Hva jeg føler er riktig, spiller ikke så stor rolle, for jeg kan ta feil, selv om hva som er riktig for meg. Kommunistene mente at det var riktig for dem å drepe ikke-kommunister. Radikale islamistiske terrorister mener at selvmordsbomber er riktig for dem, noen narkomane kan mene at det er riktig for dem å ta opium, og jainister mener at det er riktig for dem å sulte seg i hjel. Nei, det som teller, er hva Gud sier er riktig. Vi kan velge å følge eller avvise det Gud forteller oss er riktig, men å late som om vi ikke kjenner sannheten Gud har åpenbart for oss, er ikke et valg Han har gitt oss.