< Bibelspørsmål fra Galaterbrevet

Spørsmål: Hva er så annerledes ved Paulus’ hilsen i Gal 1:1-6 sammenlignet med hans andre brev?

Svar: Paulus’ brev begynner alltid hjertelig, vanligvis med nåde og fred. Paulus roser vanligvis sine brødre, de hellige eller medarbeiderne, og takker Gud for deres kjærlighet, utholdenhet og tro som de deler. Men her ser man ingenting av det. I Galaterbrevet 1:2 er det en bevisst mangel på den hjerteligheten som finnes i de andre brevene. Paulus ønsker ikke mange av galaterne velkommen, da de kanskje ikke engang er frelst fordi de følger et falskt evangelium. I Galaterbrevet 1:6–9 virker Paulus svært opprørt over det han har hørt om galaterne. Alt hans harde arbeid i Sør-Galatia, samt forfølgelsen og steiningen han har blitt utsatt for for Kristi skyld, ser ut til å være i fare for å bli feid bort av Satan.

Spørsmål: Finnes det i Gal 1:1–6:18 noen avsnitt som ligner på andre deler av Bibelen?

Svar: Ja. Selv om de eksakte ordene er forskjellige, er den logiske argumentasjonen i Galaterbrevet 4:3–7 og Romerbrevet 8:2–17 lik. Faktisk har noen gått så langt som å si at Galaterbrevet fungerte som en slags forkortet versjon eller «utkast» til Romerbrevet. Dette er imidlertid for forenklet, da Galaterbrevet også inneholder mye om judaistene og loviskheten som ikke finnes i Romerbrevet.

Spørsmål: I Gal 1:1 og Apg 13:30, var det Gud Faderen som oppreiste Jesus fra de døde, oppreiste Jesus seg selv, eller var det Den Hellige Ånd som oppreiste Jesus?

Svar: Alle de ovennevnte er sanne. Selv mennesker kan samarbeide. De tre i Treenigheten samarbeidet enda mer i dette vidunderlige miraklet. Her er hva Skriften sier.

1. Faderen var involvert (1. Tessalonikerbrev1:10 ; Apostlenes gjerninger3:26 ).

2. Jesus var involvert i å oppreise seg selv (Johannes2:19 –21;10:18 ).

3. Ånden var involvert (Rom8:11 ).

4. Gud gjorde det. (Apostlenes gjerninger17:31 ;2:32 ;3:15 ; Hebreerne 13:20).

5. Faderen og/eller Ånden (2. Korinterbrev4:14 ).

Spørsmål: Hva er de falske evangeliene som har blitt forkynt siden den gang, ifølge Gal 1:1-2?

Svar: Det har blitt forkynt mange falske evangelier, men de fleste av dem faller inn under én eller flere av tre kategorier.

De som trekker fra: Det er greit å ignorere enkelte deler av Det nye testamente eller Bibelen, særlig deler som anses som ubehagelige. Eller enkelte deler har blitt så radikalt feiltolket at de nærmest er blitt helt meningsløse.

Tilføyerne: For å være virkelig åndelig må du følge en eller annen form for loviskhet.

Innovatører: I tillegg til Bibelen må man følge andre bøker eller læresetninger på samme nivå som Bibelen.

Spørsmål: I Gal 1:2, når og til hvem ble Galaterbrevet skrevet?

Svar: Kristne forskere er uenige om dette. Først litt historisk bakgrunn, deretter to synspunkter, og til slutt hvilket synspunkt som virker mest sannsynlig. Hvem den ble skrevet til, begrenser i stor grad når den ble skrevet.

Det sørlige synet: Paulus skrev til menighetene han og Barnabas besøkte, dvs. i den sørlige delen av den romerske provinsen Galatia. Når Paulus nevner Barnabas i Galaterbrevet, sier han ingenting for å presentere ham, noe som tyder på at de alle allerede visste hvem Barnabas var.

Dette ville gjøre Galaterbrevet til det tidligste brevet Paulus skrev, rundt år 48–50 e.Kr., før rådsmøtet i Jerusalem i Apostlenes gjerninger 15. Gitt problemet med jødiske lovtroende, skulle man tro at Paulus ville ha henvist til rådsmøtet i Jerusalem som fastslo at hedninger ikke trengte å bli jøder før de ble kristne. Svaret, ifølge den sørlige oppfatningen, er at rådsmøtet i Jerusalem ennå ikke hadde funnet sted. Denne oppfatningen ble først fremmet av Sir William Ramsay, og er den dominerende oppfatningen i dag.

Det nordlige synet: Siden Paulus skrev til «galaterne», var det etterkommerne av de galatiske gallerne, ikke den sørlige delen som ikke hadde noen «galater» i seg. Dette ville bety at Paulus skrev til menigheter vi ikke har noen opptegnelser om, til et folk han aldri hadde besøkt. Hvorfor skulle Paulus besøke dem hvis han var på vei mot Europa, og han bare oppholdt seg i Galatia på grunn av en sykdom, som nevnt i Galaterbrevet 4:13? Dette ville innebære at Galaterbrevet ble skrevet senere, rundt år 53–56 e.Kr. Dette synet ble fremmet av tyske forskere og i The New Geneva Study Bible, s. 1845.

Det mest sannsynlige svaret: Det er ikke helt sikkert uansett, men den sørlige oppfatningen har overvekt av bevis. Men uansett påvirkes ikke den kristne læren og bevisene for bokens ekthet.

Spørsmål: Hvorfor er denne nåværende verden ond i Gal 1:4, siden den faktisk er et godt og fantastisk sted?

Svar: For det første er det beste denne verden har å tilby fattig og ubetydelig sammenlignet med de vidunderlige tingene i himmelen. For det andre har denne verden som Gud skapte, gode og vidunderlige sider. Men mennesker fra Sudan, Somalia, de tyske og japanske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig og Kambodsja er ikke like naive som noen amerikanere i dag. Faktisk er den første av de fire edle sannhetene i den buddhistiske religionen at livet er fullt av smerte og lidelse. Bortsett fra naturkatastrofer, mener mange fundamentalistiske muslimer og hengivne kommunister oppriktig at det er deres plikt å invadere og drepe mennesker som ikke var i krig med dem.

Verden er definitivt ikke bare god og vidunderlig. Vi lever i en falnet skapelse (Rom8:19 –22), og mennesker har ondskap i seg (Rom3:23 ). Gud er ikke så interessert i å forbedre verden eller gjøre det behagelig for mennesker i den, men i å frelse mennesker fra den.

Spørsmål: I Gal 1:6–7 kaller Paulus i hovedsak mange galaterne «kristne avhoppere». Hvordan finnes det kristne avhoppere i dag, og hva bør vår holdning til dem være?

Svar: Det greske ordet her, metatithemi, betyr IKKE bare å vende seg bort eller vende ryggen til. Det betyr «å overføre sin lojalitet, som hos soldater som gjør opprør, deserterer eller generelt bytter side». I Apg 15:1f oppsummerte judaistene sitt budskap slik: «Dersom dere ikke blir omskåret etter Moses’ skikk, kan dere ikke bli frelst.»

For slike mennesker i dag bør vi fortsatt be for dem, fordi en ekte kristen kan være en avhopper og deretter vende tilbake. Men vi bør ikke akseptere deres falske lære eller la dem forgifte andre. Så smertefullt det enn høres ut, bør vi heller ikke nære den illusjonen at de vil komme til himmelen dersom de ikke vender tilbake til troen. Legg merke til at Paulus ikke bare sier at han er uenig, eller engang at de forlater sannheten eller den sanne troen. Her sier Paulus snarere at de forlater Ham, det vil si Gud.

Spørsmål: Hvorfor er noen i menigheten, slik som galaterne var, så villige til å akseptere vranglære, som det fremgår av Gal 1:6–7?

Svar: Det er minst to grunner.

a) Mange kristne har ikke god oversikt over hvilke læremessige forskjeller som ligger innenfor ortodoksiens rammer, og hvilke som er sjelsødeleggende kjetterier. Andre har forsøkt å skille mellom de to ved hjelp av noe vilkårlige kriterier. I utgangspunktet er det en annen sak om noen benekter en grunnleggende lære som er direkte forkynt i Bibelen, enn når kristne er uenige om underforståtte læresetninger, slutninger og konsekvenser som noen kristne ser på én måte og andre på en annen.

b) Mange kristne forstår ikke at vi skal skille oss fra dem som forkynner sjelsødeleggende kjetterier. Johannes sier i 2. Johannes 10 at vi ikke engang skal invitere dem inn i vårt hus eller hilse på dem. Men vi skal ha enhet i Ånden med andre troende som er uenige med oss i sekundære spørsmål.

Spørsmål: Hva er noen eksempler på kristne frafallne i nyere tid, i henhold til Gal 1:6-7?

Svar: Avhoppere er de som har bekjent seg til den ortodokse kristendommen og deretter vendt seg bort fra den. I nytestamentlig tid var Simon Magus og Demas to som for noen fremsto som kristne, men som forlot troen. I moderne tid kan vi nevne Joseph Smith jr. (grunnleggeren av mormonismen), pastor Sun Myung Moon (grunnleggeren av Foreningskirken), Ted Turner, Charles Templeton (en kjent evangelist på 1940- og 50-tallet som ble ateist) og Martin Luther King jr. som benektet Jesu legemlige oppstandelse.

Det finnes mange kristne frafallne, både kjente og ukjente, som ikke står på denne listen. Men poenget er at kristne frafallne har vært vanlige og vil fortsette å være det.

Spørsmål: Hvorfor tillater Gud i Gal 1:7 at evangeliet blir forvrengt?

Svar: To punkter å ta i betraktning i svaret.

Ikke tapt: Guds evangelium blir ikke forvrengt i den forstand at det går tapt. Guds ord vil aldri vike fra Guds folk, slik det står i Jesaja 59:21.

Noen forvrengte versjoner: Gud tillater imidlertid at noen mennesker forkynner en forvrengt versjon av evangeliet. Selv på Jesu tid benektet saddukeerne engler og de dødes oppstandelse, slik det fremgår av Matt 22:23–32 og Apg 23:8.

Spørsmål: Viser Gal 1:8 at den tidlige kirken ble så frafallen at [sett inn et navn her] var nødvendig for å gjenopprette kirken nesten 2 000 år senere?

Svar: Nei. Paulus henvender seg bare til menigheten i Galatia, ikke til alle menigheter. For eksempel, etter at Galaterbrevet ble skrevet, hadde Jesus selv i Åpenbaringsboken 2:8–11 og 3:7–13 bare gode ting å si om menighetene i Smyrna og Filadelfia. I When Cultists Ask, s. 248, nevnes det at mormonene sier at Gud måtte gjenopprette menigheten gjennom Joseph Smith. Rev. Moon lærte også om behovet for gjenopprettelse, i likhet med andre.

Spørsmål: I Gal 1:8–9 høres ikke Paulus særlig kjærlig ut når han forbanner folk. Bør vi følge Paulus’ eksempel her?

Svar: Paulus sier ikke at de har en liten feil her; Paulus er opptatt av å vise hvor alvorlig deres falske evangelium er. Paulus forbanner dem ikke, men han kaller dem forbandede. Videre inkluderer Paulus til og med seg selv og de hellige englene, når han sier: «om vi eller en engel fra himmelen…» Han ønsker at andre klart skal erkjenne dem som forbandede og ikke følge, anbefale eller engang godta deres lære. I dag bør vi være forsiktige med å gi inntrykk av at vi anbefaler noen som lærere som forkynner et falskt evangelium som sender folk til helvete.

Spørsmål: Hva var det egentlig Paulus sa at han «allerede hadde sagt» i Gal 1:9?

Svar: Det finnes to synspunkter:

1. Johannes Chrysostomos og andre sier at Paulus bevisst gjentar vers 8. (Kommentar til Galaterbrevet, s. 8)

2. Dr. Gross Alexander og andre hevder at dette ikke kan stemme, siden det greske ordet står i flertall, ikke entall. Dessuten markerer det greske ordet et større tidsmessig skille. Se *The Nicene and post-Nicene Fathers First Series*, bind 13, s. 8, for mer informasjon.

Hvis vi antar at det andre synspunktet er riktig, er det en lære vi kan trekke her fra dette svært ubetydelige punktet. Gresk grammatikk var kompleks, og selv gresktalende kristne var ikke perfekte når det gjaldt å tolke Bibelens grammatikk.

Spørsmål: Hva med en person som i Gal 1:10–24 sier at han tror på Jesus, men avviser Paulus?

Svar: Paulus etablerer sin legitimitet som en som kommer fra Gud. Paulus’ forsvar av sitt kall er fokuset i kapittel 1 og et av de to hovedpunktene i første halvdel av Galaterbrevet. En person som sier dette, enten a) avviser Guds utnevnelse av Paulus som apostel, eller b) erkjenner at Paulus var en bedrager og at hele den kristne kirken gjennom tidene feilaktig har regnet Paulus’ ord som Skriften. Paulus er så direkte her at han ikke gir oss noe annet valg. Hvis du avviser Paulus som apostel, må du ikke si at du og jeg har samme tro, for det har vi ikke.

Teologen C.H. Dodd skrev en gang: «Noen ganger tror jeg Paulus tar feil, og jeg har våget å si det.» (Brevet til romerne i Moffatt New Testament Commentary, 1932, s. xxxiv, xxxv). Sitert fra John R. W. Stotts The Message of Galatians, s. 15.

Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1875.

Spørsmål: Hvorfor prøver kristne i Gal 1:10 å behage mennesker? Hvorfor prøvde til og med Paulus å være alt for alle i 1 Kor 9:19–22?

Svar: 1. Kor9:23 , svarer at Paulus prøver å forholde seg til alle mennesker «for evangeliets skyld». Paulus (og vi) prøver å være imøtekommende, relatere til mennesker og presentere den tidløse sannheten på en måte som mennesker i vår tid kan forholde seg til. Men Paulus (og vi) skal ikke gå på akkord med vår undervisning eller praktisering av sannheten. Det er interessant at Galaterbrevet handler om frihet, og at Paulus ofte understreker at han er Kristi tjener.

Paulus’ ønske om å være alt for alle mennesker for evangeliets skyld ble feiltolket av noen som om han bare prøvde å behage alle.

Spørsmål: I Gal 1:11–12, motsatte Paulus seg selv i 1 Kor 15:3–8, slik Jesus-seminaret hevdet?

Svar: Nei. I Galaterbrevet 1:11–12 sier Paulus at han ikke mottok evangeliet fra noe menneske, men at han mottok evangeliet ved åpenbaring fra Jesus Kristus. I 1. Korinterbrev 15:3–8 sa Paulus: «For det jeg mottok, har jeg videreformidlet til dere som det aller viktigste: …». Legg merke til at 1 Kor 15:3-8 ikke spesifiserer hvordan Paulus mottok evangeliet. Paulus mottok evangeliet fra Gud og videreformidlet det til oss.

Spørsmål: Når bør vi, i henhold til Gal 1:11–24, ta oss tid til å forsvare vårt kristne vitnesbyrd eller vår tjeneste grundig?

Svar: Jødiske lovtilhengere fortalte andre at de ikke skulle stole på Paulus ved å så tvil om hans legitimitet. Paulus forsvarte sin legitimitet og sin uavhengighet. Årsaken til at han ikke fokuserte på den jødiske loven, var absolutt ikke fordi han på noen måte var uvitende om den. I versene 1:11–24 var Paulus’ poeng at han var en apostel utnevnt av Jesus Kristus selv, ikke en «avledet apostel» som kom fra de andre apostlene og sto under dem. På den annen side ble Paulus akseptert av dem.

Spørsmål: Hvorfor la Paulus så stor vekt på sin tidligere iver i Gal 1:14–16?

Svar: Ingen med så stor iver ville la seg overtale av vanlige mennesker. Det ville kreve noe spesielt, og Gud sørget for det ved at Jesus selv viste seg for Paulus.

Spørsmål: Lærer Gal 1:15–16 og Jer 1:5 at kjetteriet om reinkarnasjon, eller i det minste preeksistens, er sant?

Svar: Nei. Hebreerbrevet 9:27–28 viser at reinkarnasjon er falsk, og ingen vers viser at preeksistens er sant. At Gud utvalgte noen fra fødselen av, eller til og med før de ble unnfanget, betyr at Gud hadde planlagt at de skulle tjene Ham på en spesiell måte. Salme 139:16 viser at hver eneste dag i våre liv var nedskrevet i Guds bok før en eneste av dem ble til. Med andre ord: Før vår første dag i tilværelsen hadde Gud planlagt alt for oss. Gud er ikke begrenset. Vi trengte ikke å eksistere først for at Gud skulle kunne planlegge noe for oss.

Det ville være å strekke seg altfor langt å si at siden Gud visste om oss før vi ble født, så var Gud ikke i stand til å kjenne fremtiden vår med mindre vi eksisterte da.

Spørsmål: Hva er Paulus’ kronologi i Gal 1:18 og 2:1?

Svar: I Galaterbrevet 1:18 sier Paulus at han dro opp til Jerusalem etter tre år. Johannes Chrysostomos mente at Paulus dro dit for å forkynne evangeliet til araberne, men det er mer sannsynlig at Paulus dro dit for å lære av Gud. Akkurat som de andre apostlene var sammen med Jesus i tre år, var Paulus i Arabia i tre år. Deretter, i Galaterbrevet 2:1, dro han til Jerusalem igjen etter 14 år.

Det er uklart om de 14 årene regnes fra hans omvendelse (slik at de sammenfaller med de tre årene), eller etter de tre årene. Imidlertid sier *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 10, s. 438, at det ser ut til at Paulus regner de fjorten årene fra sin omvendelse, men at det mest sannsynlig er at de regnes fra slutten av de tre årene.

I jødisk tankegang kan imidlertid tre år være ett helt år pluss deler av to andre år, tre hele år eller noe derimellom. Tre år ligger altså mellom litt over ett og tre år. Tilsvarende ligger 14 år mellom litt over tolv og 14 år.

Paulus ble omvendt mellom år 32 og 35 e.Kr. og dro til Arabia. (Den skeptiske «Asimov’s Guide to the Bible», s. 1021, angir årene 32–36 e.Kr.) Paulus rømte fra Damaskus i en kurv og dro til Jerusalem for første gang i Apostlenes gjerninger 9:23–30, rundt år 35–36 e.Kr. Deretter vendte Paulus tilbake til Antiokia. Deretter dro Paulus ut på sin første misjonsreise, som begynte rundt år 47 e.Kr. Det var en stor hungersnød, som historisk er datert til år 46 e.Kr. Paulus vendte tilbake til Jerusalem for å gi penger til dette (Apostlenes gjerninger 11:27–30). Paulus dro deretter til Jerusalem for rådsmøtet i Jerusalem (Apostlenes gjerninger 15:1–30) i år 49 e.Kr. Paulus dro også til Jerusalem ved slutten av den andre misjonsreisen i Apostlenes gjerninger 18:22. Paulus’ siste opphold i Jerusalem var da han ble fengslet i Apostlenes gjerninger 21:15–23:24. Jøder dro vanligvis til Jerusalem minst én gang i året, så Paulus kan ha vært i Jerusalem også andre ganger.

Spørsmål: I Gal 1:21–22, kjente menighetene i Judea ikke Paulus, eller forfulgte Saul menighetene i Judea og Samaria (Apg 8:1–3) (Jesus, Interrupted, s. 56)?

Svar: De kjente sikkert til ryktet om Saulus fra Tarsus, selv om de ikke kjente ham personlig. Men etter at han ble kristen (og skiftet navn til Paulus), var han ikke personlig kjent for menighetene i Judea. Galaterbrevet1:22 sier IKKE at menighetene i Judea aldri hadde hørt om Saulus. I stedet sier den greske teksten: «Jeg var ukjent av utseende» for menighetene i Judea. En annen faktor, nevnt i *The Expositor’s Greek Testament*, bind 3, s. 156, er at etter omtrent 17 år «begynte Paulus å bli ukjent» for mange kristne.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Gal 2:2 at han var redd for at han kanskje hadde løpt sitt løp forgjeves?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Paulus var sannsynligvis ikke redd for at han forkynte feil evangelium, fordi han understreket at han hadde mottatt det fra Gud i Galaterbrevet 1:11–12.

Svaret: Paulus var redd for at hans innsats, hans «løp» for å få folk til å komme til Kristus, ville bli fullstendig ødelagt hvis han og apostlene ikke talte med én stemme. Paulus innså at hvis de tok feil beslutning, kunne det få virkelig forferdelige konsekvenser. Paulus tok sannsynligvis med seg Titus, en hedning, som et «testeksempel» for å vise frem frukten blant hedningene i praksis.

Spørsmål: Hva er uvanlig ved Paulus’ skrivemåte her i Gal 2:3–5?

Svar: Paulus er en dyktig forfatter på gresk, men her er setningene hakkete, og som biskop Lightfoot sa, er dette avsnittet «et grammatisk forlis». Tilsynelatende skrev Paulus i sterk følelsesmessig opphisselse og ganske hastig.

Spørsmål: I Gal 2:6, når bør vi legge vekt på noen som «ser ut til å være noe», og når bør vi ikke gjøre det?

A: Vi skal respektere autoriteter når de handler innenfor rammen av sin rettmessige myndighet. Men vi skal ikke underkaste oss falske autoriteter. Kanskje var Paulus uklar når det gjaldt rollen til Jakob, Herrens bror, biskop i menigheten i Jerusalem, som tilsynelatende hadde en lignende autoritet som apostlene, men som ikke var en apostel og ikke engang fulgte Jesus før etter Hans oppstandelse. Hvis folk satte spørsmålstegn ved Paulus’ autoritet, fordi han ikke var en av de tolv disiplene, burde disse judaistene også sette spørsmålstegn ved Jakobs autoritet. Judaistene kom fra «Jakobs parti», men Skriften sier ikke at de faktisk hadde Jakobs støtte, slik det fremgår av The Expositor’s Bible Commentary, bind 10, s. 447, og The Expositor’s Greek Testament, bind 3, s. 162.

Paulus fremhever to poeng samtidig her. For det første anerkjente disse autoritetene Paulus’ autoritet, og for det andre ga de ikke Paulus noen fullmakt eller på annen måte noen autoritet som han ikke allerede hadde.

Spørsmål: I Gal 2:7 snakker Paulus om «evangeliet for de uomskårne» og «evangeliet for de omskårne». Hva er forskjellen mellom dem?

Svar: Omskjæring og uomskjæring refererer til to grupper av mennesker: jøder og hedninger. Galaterbrevet 2:7 sier at han ble betrodd oppgaven med å forkynne evangeliet til hedningene, slik Peter ble det til jødene, men det sies å være bare ett evangelium, ikke flere evangelier.

Spørsmål: Hvordan kunne apostelen Peter være et dårlig eksempel i Gal 2:11–14?

Svar: Peter syndet, og han var feilbarlig i sin tenkning og sitt eksempel. Peter endret sannsynligvis ikke det han trodde på, men han endret sin oppførsel for å behage disse judaistene fra Jerusalem. Guds ord, inkludert de som ble talt gjennom apostlene, var feilfrie. Det betyr ikke at hvert eneste av apostlenes egne ord var feilfrie, eller at apostlene var syndfrie. Peter trengte ikke irettesettelse som en som ikke visste bedre. Han trengte snarere irettesettelse fordi Peter helt sikkert visste bedre, på grunn av det synet Gud ga ham, og fordi Peter satte seg ned for å spise sammen med Kornelius og de andre hedningene i Apostlenes gjerninger 10, og spesielt i Apostlenes gjerninger 11:3-4. Peter spiste også sammen med hedninger i Antiokia, men sluttet med det på en hyklerisk måte da jødekristne kom fra Jerusalem.

Spørsmål: I Gal 2:11–14 kunne man prøve å hevde at Paulus, for enhetens skyld, bare burde ha gått stille med på Peters hykleri i denne lille saken. Hvorfor ville dette være galt?

Svar: For det første var dette ikke et lite spørsmål; det innebar å stole på at jødiske ritualer var avgjørende for frelsen i tillegg til Kristus.

Paulus ville sannsynligvis ha gått med på det, hvis han hadde ment at enhet i Kristus var det høyeste målet. Men det var det ikke for Paulus, og det bør det ikke være for oss heller. Det var faktisk Peter som først brøt enheten blant de troende her, ikke Paulus. Vi bør strebe etter enhet i Ånden i henhold til Efeserne 4:3, men å elske, adlyde og ære Gud bør i stedet være vår høyeste prioritet. Å bevare enheten bør bare være et middel for oss til å oppfylle de høyeste prioriteringene.

Det var faktisk ikke ett problem her, men tre. Det første var at Peter skilte seg fra andre troende fordi de var hedninger. Det andre var hans hykleri ved å gjøre dette bare når jødiske troende var til stede; hva ville hedningene tenke om Peters fellesskap med dem etter at de jødiske kristne hadde gått? Det tredje problemet var at Peter hadde en så sterk autoritetsposisjon at dette ville virke som om det legitimerte at andre kristne opptrådte på samme måte, og andre ville også falle, inkludert til og med Barnabas.

Paulus prøvde å inngå kompromiss med svake brødre, ikke falske brødre. Men da Peter selv satte dette dårlige eksemplet, kunne Paulus ikke inngå kompromiss om dette. Ofte, når noen synder, bør man først snakke med dem under fire øyne. Men siden Peter gjorde dette offentlig, måtte Paulus irettesette Peter offentlig, i samme omfang som det dårlige eksemplet fant sted. Hvis Paulus ikke hadde gjort noe, ville enten kristendommen ha stagnert som en jødisk sekte, eller så ville det ha vært «to kristendommer» – en jødisk og en hedensk.

Spørsmål: Hva er noen av de smarte rasjonaliseringene noen har kommet med angående dette avsnittet i Gal 2:11–14?

Svar: Dette stiller ikke Peter/Kefas i et godt lys. Det viser at han begikk feil og gjorde gale ting, akkurat som resten av oss. Klemens av Alexandria antydet at dette kanskje var en annen Kefas enn apostelen Peter. Det er imidlertid ingenting som tyder på at Paulus ikke snakket om apostelen. Den merkelige læreren Origenes, og senere Hieronymus, mente at dette bare var en iscenesatt intrige mellom Peter og Paulus for å fremheve nådens betydning. Augustin og andre tilbakeviste imidlertid dette.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Gal 2:11–14 håndtere situasjoner der en respektert kirkeleder sier eller gjør ting som gir et dårlig vitnesbyrd om Kristus?

Svar: Først og fremst må vi innse at dette ikke er isolerte hendelser. Dette skjedde her med Peter; det har skjedd med biskopen Zephyrinus av Roma fra 198–217 e.Kr. Det skjedde med mange andre biskoper før og etter det, over hele Vest-Europa i middelalderen, og det skjer med romersk-katolske, protestantiske og karismatiske ledere i dag. Dette er altså noe vi ofte må forholde oss til.

Dette kan skje a) på grunn av ekte kristne som har kommet på villspor, eller b) fordi de slett ikke var kristne. Et eksempel på det siste er pave Formosus av Roma, som alle er enige om var en kjetter. Syv måneder etter at han døde, ble liket hans gravd opp og stilt for retten for kjetteri. Forestill deg nå at du var kristen på den tiden, og prøv å forklare hvorfor dette skjedde til en ikke-troende.

I bunn og grunn må vi understreke at vi ser til Jesus som vår tros opphavsmann og fullender (Hebreerne 12:2), ikke til noe feilbarlig menneske. Peter var ikke ufeilbarlig i sitt eksempel, og det er heller ikke andre ledere. Peter hadde forlatt tanken om frelse gjennom gjerninger, men nå vendte han tilbake til den. Ja, det er skuffende når en kristen faller, eller når kristne uklokt lar en ikke-kristen bli sin leder. Vi skal underordne oss gode kristne ledere, selv om vi er klar over at ingen av dem er perfekte. Men selv om de kan være til hjelp for oss, bør vi vende oss bort fra dem som ser ut til å lede Kristi kirke, men som er ugudelige, slik 2. Timoteus 3:1–5 pålegger oss.

Spørsmål: I Gal 2:11-14, hvis Peter en gang var et dårlig eksempel, betyr dette da at en katolsk pave som var et dårlig eksempel, ikke er diskvalifisert som Peters etterfølger?

Svar: Jeg antar at noen kunne hevde at hvis en pave brente kristne på bålet, var han ikke villig til å sette seg ned og spise sammen med dem, men jeg mener de to situasjonene er fundamentalt forskjellige. Det er en verden til forskjell mellom å ikke sette seg ned med ekte kristne og å beordre dem brent på bålet for forbrytelsen å lese Bibelen. Den utilsiktede synden i Peters forvirring unnskylder ikke et helt liv med åpenbar ondskap, drap, umoral, drukkenskap og et luksuriøst liv på bekostning av andres offergaver. Dessuten angret Peter på sin hykleri, noe de romersk-katolske paver ikke gjorde.

Pave Julius II (1503–1513) fikk sine hærer til å ødelegge og plyndre hele italienske byer for å utvide sitt imperium, Pavestaten. Ifølge Austins *Topical History of Christianity*, s. 148, oppstod etter år 904 e.Kr. den såkalte «pornokratiet», der prostituerte hadde maktforhold og seksuell intimitet med ulike paver, blant annet pavene Sergius III, Anastasius III, Lando og Johannes XII. Folk kjøpte seg pavestolen, slik Gregor VI og Aleksander VI gjorde. Menn ble pave ved at den forrige paven ble myrdet (Bonifatius VII, Leo V og Stefan VII ble alle drept). Det var perioder med to og til og med (én gang) tre paver samtidig (Ursinus og Damasus (366–384); Gregor VI, Benedikt IX og Sylvester III). Paver ble noen ganger avsatt mot sin vilje, noe som gjør begrepet pavens etterfølgelse svært spennende. Pave Stefan VII (896–897) lot liket av pave Formosus grave opp og dømte ham for kjetteri i en skinnrettssak.

Noen katolikker vil kanskje være enige i at det er en mulighet for at minst én av de foregående pavene ikke var i samsvar med Guds vilje. Faktisk ble «pavelig arvefølge», hvis den noen gang har eksistert, gjort meningsløs i middelalderen på grunn av mangelen på pavelig arvefølge.

På den ene siden bør det påpekes at hvis man finner en katolikk som er en fordervet, ugudelig person, beviser det ikke at katolisismen er feil. På den andre siden, hvis millioner av katolikker lojalt adlyder de onde ønskene til en slik person, selv når de vet at han er ugudelig, er det noe som er svært galt.

Spørsmål: Antyder Paulus i Gal 2:16–21 at den gammeltestamentlige loven var ond, slik gnostiske kjettere lærte?

Svar: Overhodet ikke. Som Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) uttrykte det: «Han sier ikke at de hadde forlatt loven fordi den var ond, men fordi den var svak.» Se drøftingen av 1. Johannes 1:1 for mer om gnostikerne.

Spørsmål: I Gal 2:16–21 og Gal 3:11: Siden rettferdighet ikke kunne oppnås gjennom loven, hvordan kan det da ha seg at de som leste Det gamle testamente, ble lært denne feilen?

Svar: Det gamle testamente lærer ikke denne villfarelsen. Men mennesker har en uhyggelig evne til å tolke ting slik de selv ønsker at de skal bety, og til å legge noe til Guds ord. Noen tok alt det Gud sa om sin barmhjertighet og gjorde sin lydighet mot Guds lov – ikke Gud selv – til sitt håp. Selv i dag kan noen kristne være ubalanserte og legge større vekt på visse positive sider ved kristendommen, som åndelig opplevelse, bibelstudier, å hjelpe de fattige eller religiøse seremonier, enn på Gud selv. Noen kan elske religionen mer enn de elsker Gud.

Spørsmål: Kan noen kristne i Gal 3:1 bli forhekset?

Svar: Nei, det er ikke det Paulus sier. Paulus spør hypotetisk om de var det, fordi han var overrasket over hvor raskt mange galater vendte seg til et annet og falskt evangelium. Det greske ordet for «hvem», tis, er i entall, ikke flertall, og refererer derfor til Satan, og IKKE til en gruppe mennesker. En dåre i Bibelen er ikke noen som er uintelligent eller uutdannet; det er noen som er naiv eller forherdet mot åndelig visdom.

Det greske språket har flere ord for «tåpelig». Ordet som brukes her, skiller seg fra det Jesus brukte i lignelsene. Ordet her er «anoetus», som betyr en person som kan tenke, men velger å la være.

Som en sidebemerkning: Innen islam er det én ting kristne og sunnimuslimer kan være enige om, nemlig at Muhammed, i hvert fall på et tidspunkt, var under en ond forhekselse og sa ting som var usanne. Du kan lese Bukhari-hadithene (bind 4, bok 53, kap. 33, nr. 400, s. 267; bind 4, bok 54, kap. 10, nr. 490, s. 317; og bind 8, bok 75, kap. 59, nr. 400, s. 266) for en fullstendig redegjørelse for hvordan det står at Muhammed på et tidspunkt var forhekset av en ond forhekselse. Muslimer mener generelt at Muhammed kom seg igjen.

Spørsmål: I Gal 3:1, på hvilke måter kan folk bli avledet til noe mindre viktig, i stedet for det de burde fokusere på?

Svar: Folk er ofte flinkere til å samle inn informasjon enn til å prioritere hva de bør gjøre med den. Når man skal ta innkjøpsbeslutninger for et selskap, virker det noen ganger som om folk har en tendens til å velge den siste selgeren de snakket med. Vi kan ha alvorlige skjevheter i beslutningstakingen vår, avhengig av hvor mye vi diskuterer noe og hvor nylig vi har sett på et bestemt aspekt. Våre øyne blir altfor lett avledet. I vår stille stund med Gud bør vi ikke bare studere Ordet og be, men vi bør også meditere og reflektere. Holder vi virkelig de viktigste tingene som de viktigste? Eller er vi, paradoksalt nok, bare for opptatt til å stoppe opp og finne ut hva vi burde gjøre?

Spørsmål: I Gal 3:2–3 ser det ut til at det gjennom historien har vært en nesten overveldende trang hos mennesker til å legge noe til evangeliet. Hvorfor tror du det er slik?

Svar: En person kan mene at evangeliet inneholder sannhet, men ikke at det er fullstendig. Hvis du ikke tror at det finnes mange måter folk prøver å legge noe til evangeliet på, så la meg avkrefte den oppfatningen. Ulike mennesker har sagt at vi i tillegg trenger følgende.

Hele den jødiske loven (deler av «Hebrew Roots»-bevegelsen)

Omskjæring og andre deler av den jødiske loven (Syvendedagsadventistene)

Vannbaptisme av mennesker i stedet for omskjæring (Kristi kirke)

Dåp (sprengning) av biler, kjæledyr og til og med militære stridsvogner (russisk-ortodokse)

En ekstra regelbok (Tyconius)

Ekstra skrifter (mormonene, Unification Church)

Kombinasjon med islam (C5-«kristne» og Chrislam i Nigeria)

Kombinasjon med hinduisme (noen indere i Kerala)

Kombinasjon med gresk-romerske guder (hermetiske gnostikere)

Kombinasjon med ytterligere hemmelig lære (andre gnostikere)

En organisasjon som forteller oss hva vi skal tro, fordi Bibelen kan være farlig (Jehovas vitner)

Helgener som går i forbønn for oss

Voldelig revolusjon (befrielsesteologi)

Bønn til bilder eller statuer av helgener

Tro pluss gjerninger (romersk-katolisisme)

Ikoner (hovedsakelig østortodokse kirker)

«Calvins skrifter var ikke hellig skrift, men de burde ha vært det»

Teologiens utvikling: Vi trenger den teologiske utviklingen gjennom tidene for virkelig å være en kristen som er «på høyde».

Folk har vært svært kreative når det gjelder hva vi trenger i tillegg til evangeliet. Men kreativitet er ikke alltid en god ting.

Det finnes sannsynligvis mange ulike grunner til at så mange mennesker har trodd at så mange ulike ting er viktige i tillegg til evangeliet, men de fleste av dem kan grupperes i minst én av fire kategorier: konvensjon, frykt, stolthet og begjær.

Konvensjon: Å vinne idrettskonkurranser, få gode karakterer på skolen, lønnsøkninger på jobben og de fleste ting i livet har vi enten fortjent eller i det minste tror vi at vi har fortjent. Hvorfor skal åndelige ting, som det er viktigere å streve med, være annerledes? Hvis vi ikke har fortjent det, hvorfor skulle folk da prøve?

Frykt: De holder fortsatt fast ved det de ser på som det «gode» i et konkurrerende verdensbilde eller en konkurrerende religion, og de er redde for å gå glipp av noe hvis de ikke aksepterer det også. Man tenker at det er bedre å være på den sikre siden og gjøre denne andre tingen i tillegg til evangeliet, bare for å være sikker på at alle baser er dekket.

Stolthet: Gud gjorde en flott jobb ved å gi oss sitt ord, men de kan – og mener de må – forbedre det.

Begjær: De ser (kanskje med rette) at livet i denne verden ville vært så mye enklere hvis de kunne si at det finnes noe annet også, i tillegg til å være kristen. Forfølgelsen ville vært mindre, forretningsmulighetene kanskje flere, og de har rett og slett et ønske om å fortsette på sine gamle måter også.

Spørsmål: I Gal 3:3,21, hva er noen måter folk prøver å legge noe til for å gjøre ting bedre, men ender opp med å ødelegge kjernen i det de prøvde å forbedre?

Svar: Når du endrer kjernen slik at den ikke lenger er den samme kjernen, har du tømt evangeliet for innhold for å tilpasse deg andre bedre ved å ha et fundamentalt annerledes budskap.

På kinesisk finnes det et slanguttrykk for denne ideen: «å sette ben på en slange», dvs. å være den første som tegner en slange i en slangetegnekonkurranse, og deretter i fylla sette ben på den og dermed diskvalifisere tegningen sin.

Spørsmål: I Gal 3:3,21, på hvilke måter lærer folk i dag i praksis at Kristus døde forgjeves?

Svar: Hvis man kan komme til himmelen ved å være et godt menneske, så kastet Kristus bort tiden sin. Selvfølgelig, hvis noen kan definere hva en god person er ut fra hva de selv føler, blir det ganske vilkårlig hva en god person er. Men hvis man kan komme til himmelen ved å følge et bestemt sett med regler, var Kristi død på korset igjen unødvendig. Måtte Kristus virkelig dø for våre synder, og er det avgjørende viktig å tro det? Hvis du tror det, så del det med andre slik du selv tror på det.

Spørsmål: Hva er poenget med å trekke inn Abraham og Moses i Gal 3:8?

Svar: Som John R.W. Stott sier, så betraktet Paulus hele Det gamle testamente som en fjellkjede, der Abraham og Moses er to av de høyeste toppene. Men Mount Everest er Jesus Kristus. Abraham og løftet som ble gitt ham, er den første toppen, og den blir ikke opphevet av den andre store toppen, Moses og loven. Paulus har stor respekt for loven og ønsker å understreke at det ikke bare finnes to topper, men også en tredje.

Spørsmål: Hvordan blir folk under loven forbannet i Gal 3:10,13?

Svar: 5. Mosebok 28:1–13 snakker om velsignelsene for israelittene som kjenner loven og holder den. Men 5. Mosebok 28:15–68 snakker om de mange forbannelsene for israelittene som kjenner loven, men vender seg bort fra den.

Når det gjelder å være forbannet, er det en treffende beskrivelse av mennesker som prøver å oppfylle en standard de ikke kan holde, aldri innser det, og likevel nekter å følge den eneste veien til himmelen – den som har oppfylt den umulige standarden for dem. «Under en forbannelse» virker som en treffende beskrivelse.

Spørsmål: Hvordan forholder Gal 3:11; Rom 1:17; 3:28 seg til Hab 2:4?

Svar: I Habakkuk ser «rettferdige» ut til å referere til dem som står i et rett forhold til Gud. I disse versene i Det nye testamente kan «rettferdige» referere til dem som er blitt erklært rettferdige, og dermed står i et rett forhold til Gud.

Paulus siterte også fra Habakkuk 1:5 i Antiokia i Pisidien i Apg 13:41, så Habakkuk var definitivt i Paulus’ tanker.

Spørsmål: I Gal 3:13, ble Jesus forbannet, eller ble han velsignet slik Sal 72:17 sier?

Svar: Begge deler er sanne. Kristus ble velsignet av Gud Fader, og Kristus tok frivillig på seg Guds forbannelse for våre synder på korset. I Åpenbaringen 5:12 skal Kristus bli velsignet i himmelen.

Spørsmål: I Gal 3:13, tilber og følger kristne noen som de selv innrømmer var forbannet av Gud?

Svar: Ja, det gjør vi, og vi unnskylder oss ikke for det. Det er ikke bare at Jesus var under en forbannelse, men snarere at Jesus valgte å være under en forbannelse, for din skyld og for min. Jesus tok frivillig på seg vår forbannelse, straff og skam ved å dø på korset for våre synder. Jesus ble ikke selv syndig, men menneskers synder ble lagt på ham.

Spørsmål: I Gal 3:16 (og Apg 3:25) sammenlignet med 1 Mos 12:7 osv. er «avkom» et kollektivt entalls substantiv (i likhet med ordet «etterkommere»), så hvorfor sier Paulus at det kan referere til bare én?

Svar: På engelsk kan vi si «people», «offspring» eller «going to seed» uten å mene bare én enkelt. Poenget her er at Paulus minner jødene om at deres skrifter (Det gamle testamente) lærte at løftene gitt til Abrahams etterkommere skulle oppfylles gjennom Messias, som både jøder og kristne anerkjente som én person.

Spørsmål: I Gal 3:17, mottok Moses loven bare 430 år etter Abraham?

A: Israelittene bodde i Egypt i 430 år; de var slaver i Egypt i bare 400 år. Paulus minnet spesielt leserne som tilhørte judaisme-bevegelsen om at Moses mottok loven like etter denne 430-årsperioden. Siden det var mer enn 430 år, er det selvfølgelig riktig å si at det var 430 år etter dette.

Q: Hva sier Gal 3:17 om at den abrahamittiske dispensasjonen ble gjort foreldet av den mosaiske dispensasjonen?

Svar: Uansett om man ser på historien i form av dispensasjoner eller ikke, beviser verset at det tidspunktet da den mosaiske loven ble gitt, ikke ugyldiggjorde det som var lovet tidligere. Den mosaiske loven var riktignok en ny dimensjon i tillegg til Guds pakt med Abraham, men den gjorde ikke alt som ble sagt til Abraham verdiløst. I dag er forholdet mellom den nye pakt, i Kristus, og den gamle pakt, under Moses, litt annerledes. Mange ting under den gamle pakt har faktisk gått bort, slik som dyreofringer, kostholdsregler osv. Men hvem Gud er, har ikke endret seg, og de prinsippene som ble undervist i Det gamle testamente, er fortsatt sanne i dag.

Spørsmål: Hvorfor oppga ikke Paulus det nøyaktige antallet år i Gal 3:17?

Svar: Før jeg gir to mulige årsaker, er det viktig å forklare forskjellen mellom nøyaktighet og presisjon. Hvis en bøtte inneholder nøyaktig 1 056 baller, og noen sier at den har 2 000 baller, eller bare 500 baller, er begge utsagnene unøyaktige (og falske). Hvis noen sier at den har tusen baller, er det nøyaktig (og sannferdig), men ikke presist. Hvis noen sier at den inneholder mer enn 500 baller, er det også nøyaktig og sannferdig, men ikke presist og ikke uttømmende. Bibelen er helt sann i sine originale manuskripter, men den er ofte upris og ikke uttømmende. Her er to grunner vi kan se til denne uprisen.

1) Gud så ikke noe behov for å opplyse Paulus (eller noen andre) om det nøyaktige antallet år mellom Abraham og utvandringen fra Egypt. Gud lot Bibelen bli skrevet slik at den skulle være fullstendig sann og ha all den presisjonen vi trenger for å forstå hva Gud ønsket å formidle om seg selv, mennesket, å bli frelst, å vokse i Kristus og å tjene Gud. Gud så tilsynelatende ikke noe behov for at Bibelen skulle skrives med større nøyaktighet enn det som var nødvendig, og Han så ikke noe behov for at den skulle bevares med større nøyaktighet enn det som var nødvendig.

2) Paulus ønsket å bruke det mest konservative tallet. Hvis judaistene ønsket å forbedre presisjonen, understreker det bare Paulus’ poeng om den lange tidsperioden.

Spørsmål: Hva gjorde loven egentlig for oss i Gal 3:21?

Svar: Den renset oss ikke eller gjorde noe for å gjøre oss bedre; snarere viste den oss hvor dårlige vi er. Som Tony Evans sier, er loven som et speil. Den viser oss at vi trenger å gre håret, vaske ansiktet og rette på klærne, men den kan ikke gjøre noen av disse tingene for deg.

Spørsmål: I Gal 3:26, er alle som leser Galaterbrevet Guds barn? Er universalismen sann?

Svar: Nei. Evangeliet tilbys til alle, men de som velger å avvise Gud, står fritt til å gjøre det – og må ta konsekvensene. Se drøftingen om Kolosserbrevet 1:20.

Spørsmål: Siden alle som er døpt har kledd seg i Kristus (Gal 3:27), kommer da alle som er døpt til himmelen? Hva med Simon Magus i Apg 8:13,18–20?

Svar: Vannbaptismen frelser deg ikke; det er Kristus som frelser deg. Gud pålegger alle kristne å la seg døpe med vann som et løfte om deres gode samvittighet overfor Gud, slik det står i 1. Petersbrev3:21 .

Spørsmål: I Gal 3:28 står det at det ikke er mann eller kvinne i Kristus. Hvorfor er det da forskjellige roller i menigheten i 1 Tim2:11 –15 og 1 Kor14:34 –37?

Svar: Interessant nok er dette det eldste kjente historiske dokumentet som sier at menn og kvinner er likeverdige. Kristne er uenige om kvinners roller i kirken i dag, men alle bør være enige om tre punkter.

1. For Gud er det til enhver tid ingen forskjell i verdi mellom menn og kvinner, og det bør ikke være noen forskjell i verdi for oss heller.

2. Alle kristne må være enige om at lik verdi ikke beviser at det aldri bør være noen forskjell i rolle, fordi kvinner – i hvert fall på den tiden – ikke skulle ha autoritet over menn i kirken, slik 1. Timoteus 2:11–13, 1. Korinterbrev 11:3–9 og 1. Korinterbrev 14:34–35 viser.

3. Hvis man begrenser et vers i Det nye testamente til å gjelde «bare for den tiden», bør man ha gode bibelske grunner til hvorfor akkurat dette verset er begrenset til den tiden, og ikke alle andre vers man tilfeldigvis er uenig i.

Spørsmål: I Gal 3:28, hvor alvorlig bør vi ta påbudet om at vi alle skal være ett i Kristus Jesus?

Svar: Galaterbrevet 3:28 ser ut til å være det direkte motsatte av en bønn fra jødiske menn: «Jeg takker Gud for at du ikke har gjort meg til en hedning, en slave eller en kvinne». Selvfølgelig er det lett å si at vi bør ta dette på alvor. Men på den annen side kan det være fristende å bagatellisere dette når det kan virke mer fruktbart å vinne mennesker for Kristus. Dette er imidlertid feil, for hvis en person ikke underkaster seg Guds autoritet, bør vi stille spørsmål ved om vedkommende virkelig er frelst. Den berømte kristne misjonæren William Carey nektet å døpe noen som hevdet å være kristen, men som fortsatt fulgte det indiske kastesystemet.

Spørsmål: Hvordan så den greske kulturen på kvinner og ekteskap, slik det fremgår av Gal 3:28?

Svar: Her er noen sitater fra greske forfattere hentet fra The Great Quotations, samlet av George Seldes.

«Ekteskapet er, for å si det som det er, et onde, men et nødvendig onde.» – Aristoteles (384–322 f.Kr.), sitert av Diogenes Laertius (s. 67)

«Man kan si at kvinnen er en underlegen mann.» Menander (342?–291? f.Kr.) (s. 486)

Det er ikke lurt å hente våre synspunkter på ekteskapet fra hedenske greske forfattere.

Spørsmål: Hva er egentlig de «elementene» eller «grunnleggende prinsippene» i Gal 4:3 som folk var bundet av?

Svar: Ordet på gresk, stoicheia, er et generelt begrep som kan bety elementer. Først hva som ikke er svaret, og deretter to mulige svar.

Ikke svaret: onde ånder eller avguder. Siden loven ikke er ond, har noen trodd at demoner eller avguder var de «elementære tingene» det her er snakk om. Versene fra Galaterbrevet 3:23 til 4:3 snakker imidlertid om loven som vår veileder, og versene fra 4:4 til 4:7 snakker om loven. Det eneste verset som støtter dette synet her, er Galaterbrevet 4:8, som snakker om at de tjener uspesifiserte ting som ikke er guder. Dette kan referere til avguder, men da står det i Galaterbrevet 4:9 at galaterne vurderte å vende tilbake til disse tingene, og de var i fare for å vende tilbake til å følge jødedommen, ikke avguder.

Ikke svaret: fysiske elementer. Mange grekere, inkludert kristne, tenkte på den fysiske verden som bestående av fire elementer: luft, jord, ild og vann, derav Paulus’ bruk av ordet «elementer». Paulus snakker faktisk om ting de kjente til fra verden, men det finnes ingen antydning, verken her eller noe annet sted i Det nye testamente, om at noen skulle ha et problem med å ære eller vende tilbake til «luft», «jord», «ild» eller «vann».

Det konkrete svaret: Loven. Hele Galaterbrevet frem til dette punktet har et gjennomgående budskap: Ikke gi opp å stole på Kristus for i stedet å stole på loven. «Elementer» her er de grunnleggende prinsippene som jødene lærte om loven fra barndommen av. Paulus sier ikke at loven bør følges lenger, og han sier heller ikke at loven er dårlig. Snarere sier Paulus at lovens rolle var som regler som små barn trengte før de ble voksne. Loven ble gitt av Gud, men fariseernes fokus på lovene, mer enn på kjærligheten til Gud, ble brukt av Satan til å binde folk.

Et generelt svar: En annen måte å omskrive «stoicheia» på, ville nesten være «ABC-en», bortsett fra at dette ikke gjenspeiler lovens disiplinerende aspekt. I tillegg til loven, som jødene hadde lært fra barndommen av, gjelder dette religiøs lære som en person tidligere hadde lært før sin gjenfødelse i Kristus, og som de stolte på eller satte sin lit til i stedet for eller i tillegg til Kristus. Kanskje kan dette til og med omfatte falsk filosofi de hadde lært tidligere, slik Kolosserne 2:8 nevner. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 601, støtter dette synet. Selv om dette verset kan gjelde enhver tidligere religiøs «historie» en person hadde før de kom til Kristus, var den umiddelbare konteksten for leserne i Galatia den jødiske loven.

Spørsmål: I Gal 4:4 og Tit 1:3 står det at Faderen sendte Jesus «i tidens fylde». Hvorfor ble Jesus sendt akkurat da, og ikke tidligere eller senere?

Svar: Dette skriftstedet sier ganske enkelt at Jesus ble sendt på det rette tidspunktet, uten å si hvorfor – men det er likevel morsomt å spekulere. Det er minst fire faktorer vi kan se.

Språk: Fra rundt 200 f.Kr. til 250 e.Kr. snakket man gresk i store deler av Romerriket. Etter det snakket man gresk i øst og latin i vest. Ett språk bidro i stor grad til spredningen av kristendommen.

Fred: Dette var en periode preget av fred. Dette skjedde etter de mange krigene mellom selevkidene, ptolemeerne og perserne, som for det meste opphørte rundt 141 f.Kr. Pompeius erobret Fønikia i 64 f.Kr. Denne perioden med relativ fred varte fra før 161 e.Kr., da partherne invaderte Syria, til 220 e.Kr., da goterne invaderte Lilleasia. Rundt år 350 e.Kr. kjempet nord-europeerne, hunerne og perserne mot Roma. Siden det hersket relativ fred, klarte romerne å utrydde mye av piratvirksomheten som ofte herjet i Middelhavet allerede i år 69 f.Kr., noe som gjorde at folk på Paulus’ tid hadde færre møter med pirater. Generelt var freden til stor hjelp for kristne som reiste rundt for å spre evangeliet.

Veier: Romerne bygde over 42 000 miles med et omfattende veinett som bandt deres enorme imperium sammen. Dette hjalp mennesker som Paulus med å reise relativt trygt og enkelt til et stort antall steder.

Jødiske synagoger: På denne tiden fantes det jøder som forkynte monoteisme, og jødiske synagoger fra Persia til Etiopia og til Lyon i Frankrike. Dette kunne gjøre det lettere for ikke-jøder å forstå at det bare fantes én Gud.

Til slutt profetien: Messias skulle komme under det fjerde riket som er profetert i Daniel 7:1–10.

Resultatene var forbløffende. I løpet av 300 år hadde kristendommen fredelig spredt seg til Etiopia, India, Georgia, England, Spania og Nord-Afrika. De eneste to store verdensreligionene som hadde en raskere innledende spredning, var islam og kommunismen, og begge spredte seg i hovedsak gjennom militære erobringer.

Spørsmål: I Gal 4:5 og 3:13, hva er de to tingene Kristus frelste oss fra?

Svar: Kristus forløste oss fra forbannelsen ved å bryte loven i Galaterbrevet 3:13. Men Kristus gjorde mer enn det. Han forløste oss også fra lovens slaveri i Galaterbrevet 4:5.

Spørsmål: Hva er det som er viktig med ordet «Abba» i Gal 4:6–7?

Svar: Ordet her kan oversettes med «pappa». Ingen vanlig slave, som ikke er en sønn eller datter, ville noensinne kalle sin herre «pappa». Dette ordet ble brukt av Jesus i Markus 14:36 og senere av Paulus i Romerbrevet 8:15.

Spørsmål: Hvorfor ønsker noen mennesker å være i trelldom i Gal 4:9,21?

Svar: Det kan skyldes frykt, håp om belønning, at det er mer behagelig på den måten, eller i noen tilfeller til og med en avhengighet.

Spørsmål: Hvorfor endret Paulus tonen her i Gal 4:12–20?

Svar: Paulus har vært streng og hard gjennom hele dette brevet, men her taler han ømt til dem. Paulus appellerer til deres hjerter for at de skal fortsette på den veien de var på. Man kunne lese frem til kapittel 4 og forstå, intellektuelt sett, hvor feil galaterne tok. De kunne også lese Paulus’ advarsler om alvoret i deres feil. Men de kunne ikke ha lest hvor mye Paulus faktisk brydde seg om dem. Det viser Paulus her. Når vi må irettesette noen, bør vi vise dem hvorfor de tar feil og hvor alvorlig det er at de tar feil på et sentralt punkt. Men vi bør ikke unnlate å også formidle hvor mye vi bryr oss om dem. Men så, i Galaterbrevet 4:15–20, spør Paulus i grunnen om de fremdeles har noe hjerte for ham, og hvorfor de var så ustadige.

Husk at det var i det sørlige Galatia, nærmere bestemt Lystra, at folk ønsket å ofre til Paulus og Barnabas som guddommelige vesener i Apostlenes gjerninger 14:11–18, før Paulus og Barnabas stoppet dem. De troende der aktet Paulus og hans ord som Kristi ord; så hvordan kunne de forandre seg og nå føle seg som hans fiender?

Spørsmål: I Gal 4:13, siden Paulus kunne helbrede andre, hvorfor var da Paulus selv syk?

Svar: Dette verdifulle verset viser at helbredelseskraften lå hos Gud, ikke hos apostelen. Noen sekteriske grupper, som Christian Science og noen få merkelige karismatiske grupper, lærer at lydige, åndelige kristne aldri vil bli syke, og at kristne ikke bør ta medisin. Men det at Paulus her var syk, og Paulus’ bekymring over Epafroditus’ nesten dødelige sykdom i Filipperne 2:26–27 samt at han foreskrev et middel mot Timoteus’ mageplager i 1. Timoteus 5:23, viser at selv de mest lydige og åndelige kristne kan bli syke. Det betyr ikke nødvendigvis at de mangler tro, eller at Gud straffer dem.

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) gir i prekenen «Om statuene», preken 1, vers 14, et mer utdypende svar angående situasjoner som Timoteus’ mageplager i 1. Timoteus 5:23. Johannes Chrysostomos sier at Gud tillater at denne situasjonen rammer kristne. Her følger en omskriving av hans åtte nummererte grunner.

1. For å hindre dem i å bli stolte av storheten i sine gode gjerninger og mirakler.

2. Slik at andre ikke skal få en for høy oppfatning av dem.

3. For at det skal være klart at det er Guds kraft som blir åpenbart, ikke menneskenes kraft.

4. For at de gudfryktige menneskenes utholdenhet under prøvelser eller sykdom kan være et eksempel for andre.

5. For at vi, når vi ser gudfryktige mennesker dø av sykdom, skal bli minnet om alles oppstandelse.

6. Når vi rammes av lidelse, kan vi finne trøst i at andre før oss har gjennomgått noe lignende.

7. Når vi blir bedt om å etterligne Paulus eller andre, skal vi ikke vike unna og tro at de er av en høyere natur. De har samme natur og svakheter som andre mennesker generelt.

8. Vi kan lære at en gudfryktig persons salighet ikke kommer fra omstendighetene rundt hans helse.

Chrysostomos fortsetter deretter i mer enn syv sider med å utdype og bevise hvert av disse punktene ut fra Skriften.

Spørsmål: Hva mente Paulus i Gal 4:14 med at de ikke foraktet min prøvelse/sykdom?

Svar: Paulus led av en sykdom da han var sammen med galaterne. Vi vet ikke om det var et anfall av malaria, et øyeproblem eller noe annet. Paulus påpeker at selv om han ikke var frisk da han var sammen med dem, så de ikke ned på det i det hele tatt.

Spørsmål: Hva er poenget med de fire parene i Gal 4:22–31?

Svar: Paulus gjengir først historien for å trekke en allegorisk parallell som gjelder oss. Det er to sønner, to kvinner, to pakter og to byer. Ismael, Hagar, den gamle pakten og det gamle Jerusalem representerer den gamle, slavelignende veien med lovene. Isak, Sara, den nye pakten og det nye Jerusalem representerer den nye veien med løftet. Slik Ismael og Hagar ikke kunne forbli sammen med Isak og Sara, som de spottet og foraktet, kan det å leve etter loven ikke forenes med å leve i løftet om Guds nåde gjennom tro.

Spørsmål: I Gal 4:25, lå Sinai-fjellet i Arabia, eller lå det på Sinai-halvøya slik Toraen angir?

Svar: Begge deler, forutsatt at «Arabia» her ikke er det moderne landet Saudi-Arabia. Det er den romerske provinsen Arabia. Den romerske provinsen Arabia omfattet Sinai-halvøya, den nordvestlige delen av det moderne Jordan og en liten del av Syria. Som en sidebemerkning: Romerne erobret aldri områdene i nærheten av Mekka eller Riyadh.

Spørsmål: Hvorfor trekker Paulus denne konklusjonen i Gal 4:30?

Svar: Hagar trodde på Gud, men Hagar og Ismael var, på grunn av sin forakt og spott, uforenlige med Sara og Isak, løftets barn. De måtte dra bort, ifølge Sara. Abraham ønsket ikke at de skulle dra, men Gud ba Abraham om å lytte til Sara i denne saken. På samme måte må tanken om at man kan følge Kristus i nådens frihet og likevel være bundet av loven, forkastes. Til slutt sier Paulus at de som lærer at man må være i lovens trelldom, også må utelukkes fra menigheten.

Spørsmål: Når Paulus i Gal 5:1 sier at vi skal stå fast i friheten, hva er da egentlig det slaveriet vi skal holde oss unna?

Svar: Dette er et overgangsvers; dette verset fungerer like godt som en oppsummering av Galaterbrevet 4 og som innledningen til Galaterbrevet 5:1–13. Det finnes tre mulige svar.

Synd: De som synder, er slaver av synden, og vi er blitt frigjort fra den. Romerbrevet 6 går nærmere inn på dette.

Moseloven: Selv om det foregående er riktig, nevnes synd og kjødet i Galaterbrevet 5:1–15 bare på ett sted: Galaterbrevet 5:13. I motsetning til dette nevnes loven/omskjæringen seks ganger. Vi skal tjene Gud uten å være bundet av loven. Jødene snakket om å «ta lovens åk på seg».

Begge deler: I tankegangen om lov og synd er det enten «Jeg er en slik synder fordi jeg bryter loven», eller «Jeg er et så flott menneske fordi jeg holder loven». Uansett om en person befinner seg på den ene eller den andre siden av vippen, er vektleggingen den samme: «jeg». I stedet bør vi rette oppmerksomheten mot Den som er viktig: Gud, og ikke oss selv. Vi lever hellige liv fordi vi er i et kjærlighetsforhold til Gud og ønsker å behage Ham, ikke bare fordi vi vil unngå straff, få belønning eller anse oss selv som bedre mennesker.

Vi lever hellige (men ikke syndfrie) liv fordi vi er fri fra syndens trelldom og avhengighet, og fri fra lovens åk. Lovens åk tjente et godt formål, nemlig å hindre folk i å synde. Men vi trenger ikke lenger Moseloven, og vi blir i stedet holdt tilbake fra å synde av Guds kjærlighet.

Spørsmål: Begrenser omskjæringen på en eller annen måte Kristi kraft eller verk i Gal 5:2?

Svar: Overhodet ikke. Akkurat som det å aldri tro på Kristus betyr at Kristi offer ikke har noen verdi for en person, betyr det å stole på omskjæring og avvise Kristus på samme måte at Kristi offer ikke har noen verdi for personen, og at vedkommende vil havne i helvete.

Spørsmål: I Gal 5:2, hva ville være forskjellen mellom loviskhet og å følge Moseloven, både i gammeltestamentlig tid og i nyere tid?

Svar: Hva ville du kalle en person som tok det å følge Moseloven svært alvorlig, og som fokuserte på å prøve å behage Gud hovedsakelig ved å adlyde loven? – Hvis de levde før Kristus, ville du kanskje kalle dem en gudfryktig jøde.

Før Kristus skulle jødene forsøke å følge Moseloven så fullstendig som mulig. En legalist på den tiden ville være en som var mer opptatt av loven enn av Gud. De elsket sine tradisjoner og lovoverholdelse mer enn de elsket Herren. I likhet med fariseerne stolte de på sin egen rettferdighet i stedet for å ha tro på Gud som tilgir.

Etter at Kristus døde for våre synder, har definisjonen av en legalist «forandret seg». Den omfatter også en som stoler på loven og sine egne gjerninger, i stedet for, eller i tillegg til, Kristus. Du tror at Kristi frelse gjennom Hans blod er avgjørende – bra! Men tror du også at den er fullstendig, at Kristus fullførte alt som måtte gjøres? Hvis en person ikke gjør det, har vedkommende et problem med «delt tillit», der vedkommende stoler på at Kristus frelste oss delvis, og at det delvis trengs noe annet.

Spørsmål: Siden Kristus i Gal 5:2–3 ikke er til nytte for dem som er omskåret, kan Kristus da være til nytte for de mange guttebarna som blir omskåret i dag? Bør de også være i gjeld til loven?

Svar: Nei, av to grunner.

1. Galaterbrevet 5:2-3 snakker bare om menn som lar seg omskjære, ikke guttebarn.

2. Den generelle betydningen refererer til de som velger å la seg omskjære for å oppfylle den gammeltestamentlige loven. De viser at de ikke stoler på at Kristus skal frelse dem, uavhengig av loven.

Spørsmål: I Gal 5:2-4, hva ville du si til noen som sier: «Jeg stoler fullt og helt på Kristi blod for min fullstendige frelse, men jeg vil bare være ekstra sikker, så jeg vil også følge den jødiske loven»?

Svar: Dine ord er selvmotsigende. Du stoler ikke fullt og helt på Kristi blod for din fullstendige frelse, ellers ville du ikke også stole på noe annet. Paulus hadde sterke ord til folk som tenkte på den måten; Paulus sier at det er enten/eller, det ene eller det andre. Omskjæring er bare ett eksempel på å gjøre noe for å beskytte noe verdifullt (frelsen), som ender med å oppheve det du prøvde å beskytte.

I Galaterbrevet 5:6 sier Paulus at verken omskjæring eller ikke-omskjæring egentlig spiller noen rolle. Paulus omskjærte til og med Timoteus i Apostlenes gjerninger 16:3. Det Paulus er så sterkt imot, er snarere den teologien som stoler på Kristus pluss noe annet.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Gal 5:4 falle fra nåden?

Svar: Paulus henvender seg direkte til alvorlig forvirrede kristne som har sluttet å stole på Guds nåde i Kristus. Paulus snakker også til ufrelste lovtroende. Hvordan skiller man mellom en alvorlig forvirret kristen og en ufrelst lovtroende? Ofte kan man ikke det, men man kan advare dem uansett hvilken kategori de tilhører.

Spørsmål: Hvilke ulike synspunkter har kristne på hva som menes her i Gal 5:4?

Svar: Først det greske ordet, deretter fire synspunkter, og til slutt en konklusjon.

Det greske ordet katergethete betyr «… enhver ødeleggelse av vekst og liv, fysisk eller åndelig, gunstig eller skadelig», ifølge Expositor’s Greek Testament s. 184. Dette ordet brukes også i Rom 7:2 om opphevelse ved døden av en hustrus forpliktelse overfor sin mann, og om åndelig død i Rom 7:6. Det finnes fire hovedoppfatninger.

1. Å miste frelsen likestilles med å falle fra nåden. The Believer’s Bible Commentary, s. 1891, sier at dette synet er uholdbart fordi det IKKE handler om mennesker som faller i synd og vantro. Det handler snarere om moralske mennesker som tror at deres egne gjerninger vil bidra til å oppnå eller bevare deres frelse. Det anses også som ironisk at noen som ønsker å bruke dette verset til å støtte tanken om å miste frelsen, er lovtroende av samme type som Paulus taler imot.

2. En troende som forlater nåden til fordel for et lovisk system, men ikke mister frelsen. Dette er ikke å falle ut av frelsen og inn i vantro eller forsettlig synd, men å falle fra nåden og inn i loviskhet. Det er en lammelse av det åndelige livet: brudd på foreningen med Kristus har en dødende virkning på hele den åndelige naturen og resulterer i et begjær etter lovisk rettferdiggjørelse. Noen hevder imidlertid at dette synet er feil, fordi det ikke beskriver kristne som søker helliggjørelse, men ufrelste mennesker som forsøker å bli rettferdiggjort ved loven.

3. Falske kristne som søker å bli rettferdiggjort ved loven. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1891 støtter dette synet og sier at de måtte velge mellom to frelsere: enten Kristus eller loven. Calvin mente at de ikke forsøkte å velge loven i stedet for Kristus, men loven i tillegg til Kristus, og å tro at noen del av frelsen er ved gjerninger, er å ikke tro at den er helt og holdent av nåde gjennom tro.

2+3. Både uforstandige troende som avviser nåden til fordel for loviskhet, og «tilsynelatende» kristne som for alltid vender ryggen til evangeliet og aldri ble frelst.

I den før-nikenske kirken blir dette verset egentlig ikke diskutert. Johannes Chrysostomos underviser om dette verset og sier at det nevner den strengeste av straffene, men uten å spesifisere noe mer enn det.

Konklusjon: På den ene siden henvender Paulus seg i Galaterbrevet 5:4 til de samme menneskene som han i 3:26 kaller Guds sønner; brødrene han henvender seg til i Galaterbrevet 3:15; 4:12,28; 5:13; 6:1,18, som løp et godt løp i Galaterbrevet 5:7.

Men på den andre siden er Paulus bekymret for at hans innsats var bortkastet på dem (Galaterbrevet4:11 ), og at de kanskje er blant de evig fordømte som forkynte et annet evangelium i Galaterbrevet 1:8,9.

Paulus visste, akkurat som oss, ikke hvem de utvalgte var. Tenk på dette eksemplet: Hvis noen som virket som en ekte kristen faller i stor synd, er vedkommende da: en utvalgt person som senere vil omvende seg, komme tilbake og holde ut, eller en forkastet person som for alltid har forlatt sannheten de har hørt? Gud vet det; vi vet det ikke, og vi trenger ikke å vite det. Men vi har absolutt ingen visshet om at de er frelst når de gjør det. På samme måte, hvis noen faller i alvorlig læremessig villfarelse slik de lovorienterte galaterne gjorde, var da alle dem Paulus henvendte seg til ekte kristne som hadde falt i kjetteri, men som vil komme tilbake, eller var de alle ufrelste, helvetesbundne mennesker som aldri ville tro på nådens evangelium, eller kunne de være en blanding av hvete og ugress, og ikke engang Paulus visste hvem som var hvem, men Paulus’ oppgave var ikke å dømme deres sjeler, men å advare dem om konsekvensene dersom de fortsatte i sin loviskhet. Så svaret er «2 + 3».

Spørsmål: Hvordan ligner det kristne livet et løp i Gal 5:7?

Svar: Det er som et svært konkurransepreget løp, men kristne konkurrerer ikke med hverandre. Vi prøver snarere å løpe så fort vi kan, til tross for at tregere løpere eller biler skjærer inn foran oss og bremser oss ned.

Spørsmål: Hvorfor forkynte Paulus korset i Gal5:11 , og 2 Kor2:15 –16, siden han visste at korset var en anstøt for folk? Paulus ønsket ikke å legge en snublestein i veien for noen (2 Kor 6:3) eller gjøre noe som kunne hindre evangeliet (1 Kor 9:12).

A: I likhet med Paulus ønsker vi ikke å gjøre noe som får folk til å ta det personlig og bli fornærmet på oss. Men når vi forkynner evangeliet, ønsker vi ikke å skjule eller bagatellisere de delene som noen opplever som støtende. Noen blir fornærmet over at Gud følger med på alt de gjør, eller over at de på egen hånd er utilstrekkelige og mislykkede foran Guds domstol. Noen blir fornærmet over at noen skulle antyde at de gjør ting som er så ille at de trenger frelse. Uansett om folk blir fornærmet eller ikke, trenger de å kjenne evangeliets sannhet.

Spørsmål: Hvorfor nevner Paulus i Gal 5:12 at menn som holder fast ved omskjæring, kan kastrere seg selv?

Svar: Selv om dette kanskje høres rart ut for oss, fantes det i Lilleasia en gudinne ved navn Kybele, og hennes prester var alle menn som hadde kastrert seg selv. Så selv judaistene som la vekt på omskjæring, var ikke like ivrige etter det som Kybeles prester.

Spørsmål: Hva er «kjøttets anledning» her i Gal 5:13?

Svar: Paulus sier at man må passe på at man ikke, under dekke av kristen frihet, bruker den som en unnskyldning for å synde. Vi har frihet fra synd, men ikke frihet til å synde. Det greske ordet for «anledning», aphorme, betyr et gunstig sted å sette i gang et militært angrep. La derfor ikke Satan bruke en rasjonalisering av kristen frihet til å gi synden fotfeste i livet ditt.

Spørsmål: Hva er det Paulus antyder i Gal 5:14–15?

Svar: Galaterbrevet 5:1–13 og Galaterbrevet 5:14–15 virker som noe adskilte temaer, men faktisk antyder Paulus[en sammenheng her. Lovtroende som vektlegger loven fremfor Gud, skaper splittelse og er raske til å krangle med andre. Hvis jeg mener at åndelighet handler utelukkende om å adlyde alle lovene slik jeg forstår dem, og du ikke følger alt slik jeg forstår det, så vil jeg at du skal følge programmet – mitt program, altså!

Spørsmål: Hvordan skal vi i Gal 5:16 vandre/leve i Ånden? Betyr dette at jeg hvert sekund av dagen, uansett hva jeg gjør, må be til Gud mens jeg gjør det? Betyr det at jeg alltid må tenke på Gud? Snakke med Gud? Hva betyr det å «vandre i Ånden», slik Paulus sier? Betyr dette at når jeg går til butikken, sier jeg i tankene: «Gud, hvert skritt jeg tar, er helt avhengig av deg, og jeg priser deg for hvert åndedrag jeg tar»? Jeg sier ikke at det er tåpelig eller absurd; jeg prøver bare å finne ut om det virkelig er det som menes med å vandre i Ånden.

Hvis det er sant, så er det virkelig, virkelig vanskelig å alltid vandre i Ånden – noe som betyr at jeg synder mye mer enn jeg trodde jeg gjorde. Takk, Gud velsigne deg. P.S. – Skrev jeg denne e-posten i Ånden, siden den handlet om Gud?

Svar: Hvis du søker å komme nærmere Gud, vil denne verdens syndige begjær (pengegrådighet, begjær, stolthet og andre begjær) avta. Som kristne skal vi kjempe mot det onde både i oss selv og utenfor oss, slik Romerbrevet 7:7–25 viser. Heldigvis er vi ikke overlatt til oss selv i denne kampen; Gud er der for å redde oss (Rom7:24 –25) og til og med utføre verket i oss (Filipperne2:12 –13).

I stedet for «vandre» kan det greske ordet her, peripatite, oversettes med «fortsett å vandre». Så når du vandrer med Gud og ser en fristelse som frister deg til å stoppe, må du bare fortsette å vandre. Å vandre i Ånden er ikke lett, for «alltid» er et veldig krevende ord. Jeg tror du i grunnen forstår at det handler om å være bevisst på Gud i alt du gjør.

Erfaring

Paulus sier i 1. Tessalonikerbrev 5:16–18 at vi skal være glade alltid, be uten opphold og takke under alle omstendigheter.

«... og alltid takke Gud, vår Far, for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.» (Efeserne5:20 ) (Berean Standard Bible)

[Kjærligheten] «tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten svikter aldri.» 1. Korinterbrev 13:7–8a (Berean Standard Bible)

Du kan slå opp i en konkordans og finne andre eksempler på hva vi er pålagt å gjøre «alltid».

Jesus sa at han alltid var med oss i Matteus 28:20.

Gled dere alltid i Herren i Filipperne 4:4.

Paulus’ eksempel

Paulus ba stadig for andre i 2. Tessalonikerbrev 1:11

Paulus takket Gud hver gang han tenkte på filipperne i Filipperne 1:3–4

Handlinger

Kolosserne3:17 «Og hva dere enn gjør, i ord eller handling, gjør alt i Herren Jesu navn, og takk Gud Faderen gjennom ham.» (Berean Standard Bible)

Vær alltid rede til å svare ... 1. Petersbrev 3:15.

Jakob4:17 sier: «Den som vet hva som er rett å gjøre, men likevel unnlater å gjøre det, gjør seg skyldig i synd.» (Berean Standard Bible)

Bibelen har mange vers om utholdenhet, og vi bør ikke glemme denne viktige kristne dyden heller.

Til slutt foreslår jeg at vi starter hver dag på riktig måte ved å vie den til Gud. Jeg lærte dette for mange år siden på en ungdomsleir der Josh McDowell var foredragsholder.

Spørsmål: Nevnes utroskap og drap i Gal 5:19?

Svar: Selv om «utroskap» passer inn i listen, finnes det ikke i de eldste manuskriptene. «Mord», phonoi, er nesten det samme greske ordet som «misunnelse», phthonoi, bare én gresk bokstav kortere. Noen greske manuskripter har «mord», mens andre ikke har det.

Spørsmål: I Gal 5:19–21, kan kristne gjøre disse tingene og komme til himmelen?

Svar: Det er mulig for en ekte kristen å gjøre en av disse tingene og deretter omvende seg. Men hvis en person gjør en av disse tingene som en vane, ser det mistenkelig ut som om han eller hun vil havne i helvete og aldri i utgangspunktet ble evig frelst. I Brasil er det anslått at halvparten av dem som hevder å være katolikker, også utøver en eller annen form for hekseri eller spiritisme, eller tror på å bruke penger på å betale en hekser for å forbanne noen. Selv om en romersk-katolikk kan være en ekte kristen, og en person som utøver hekseri kan være katolikk, ser det ikke ut til at disse katolikkene er ekte kristne.

Spørsmål: Hvorfor står det i Gal 5:19,22 «kjøttets gjerninger» og «Åndens frukt» og ikke «kjøttets frukt» og «Åndens gjerninger»?

Svar: Gjerninger utføres av menneskelig kraft; frukt (entall, ikke flertall) er det Gud lar vokse i oss. Uansett om noen må arbeide hardt med kjøttets gjerninger (flertall) (og noen arbeider veldig, veldig hardt), arbeider de hardt for å prøve å redusere konsekvensene. Å bære frukt innebærer å fjerne hindringene for vekst som kan finnes i livet ditt. The Believer’s Bible Commentary s. 1894 gir en analogi om at kjøttets gjerninger kommer fra en fabrikk, og Åndens frukt kommer fra en hage.

Spørsmål: Hva er noen kjennetegn ved disse sytten oppførte gjerningene av kjødet i Gal 5:19–21?

Svar: De fire første handler om seksualitet, de to neste om religion, åtte handler om relasjoner og to om drikking. Hvis du ikke har fred med Gud, har du ikke fred med andre eller med deg selv.

Spørsmål: Hva er interessant ved ordet «hat» her i Gal 5:20?

Svar: Det greske ordet, echtrai, er faktisk i flertall, så en bedre oversettelse er «hat». Når folk har ett hat mot en person, sannheten eller Gud, er det vanligvis alene, eller dukker det opp andre former for hat kort tid etter? Hvis du ikke utrydder det hatet du har, kan det føre til andre former for hat. Det eneste vi bør ha hat mot, er syndene. Vi skal ikke engang ha hat mot syndige mennesker.

Spørsmål: I Gal 5:20, hva er det ved kjødet som kalles vrede?

Svar: Dette er et sterkt gresk ord, thymoi, som IKKE bare betyr sinne. Det betyr å miste besinnelsen i et raserianfall. Når du ikke har kontroll, og sinnet ditt styrer deg, må du huske Jakob 1:20: menneskets sinne frembringer ikke Guds rettferdighet.

Spørsmål: I Gal 5:20 virker det som om Paulus her slett ikke tenker på splittelser og fraksjoner/kjetterier som bare intellektuelle uenigheter. Hvorfor tror du disse tingene er nevnt sammen med de andre, som avgudsdyrkelse, trolldom og drap?

Svar: Paulus oppførte ikke alle mulige gjerninger av kjødet, bare de mer alvorlige, og tilsynelatende er splittelser og kjetterier like alvorlige som de andre. Det kan undergrave troen hos noen og ødelegge troen hos dem som setter sin lit til en person eller en organisasjon.

Spørsmål: Hva betyr det greske ordet pharmakeia (trolldom/magi) nøyaktig i Gal 5:20?

Svar: Dette ordet har et bredt spekter av betydninger. På den ene siden kan det bety trolldom, hekseri, magi eller fortryllelse. På den andre siden kan det også bety å gi rusmidler, forgifte og til og med å utdele god medisin, slik vårt engelske ord «pharmacist» (farmasøyt) betyr. Generelt sett advarer Paulus i dette avsnittet mot fruktene av umoral, hat og strid, rusmidler og magi, samt vilt festliv. Man kunne nesten tro at Paulus kjente til mange moderne filmer!

Spørsmål: Hva er egentlig det siste «kjøttets gjerning» som nevnes i Gal 5:21?

Svar: Noen oversettelser bruker «festligheter», mens andre bruker «orgier». Det kan referere til vilde fester eller utsvevende underholdning på ulike nivåer. Grekerne og romerne hadde fester til ære for vinguden Bacchus/Dionysos, som vi har ordet «bacchanalia» fra. Bacchanaliene var så vilde at det romerske senatet forbød dem (i hvert fall for en stund) i 186 f.Kr.

Spørsmål: I Gal 5:22–23: Hvis ikke-troende viser Åndens frukt, vil de da også komme til himmelen?

Svar: Bare hvis det å gå med en ullgenser gjør deg til et får. Å utføre noen av de ytre gjerningene uten den indre forvandlingen hjelper ikke.

Ikke-troende viser ikke Åndens frukt. De kan gjøre noen av disse gode gjerningene, og til og med gjøre dem av prisverdige motiver. Men hvis Kristi Ånd ikke er i dem, og de ikke gjør disse tingene for Jesu skyld, så er handlingene deres ikke Åndens frukt utført av kjærlighet til den Gud som ga oss Bibelen.

Spørsmål: Hva er viktig med verbet her i Gal 5:24?

Svar: Det er aktivt, ikke passivt. Med andre ord er det å korsfeste kjødet, med dets begjær, ikke noe som gjøres mot oss. Det er snarere noe vi selv gjør. Som John R.W. Stott påpeker, var korsfestelse i antikken nådeløs, smertefull og avgjørende. Når vi selv korsfester vårt kjød, er det på samme måte. Paulus bruker dette i passiv form i Rom 6:6 og Gal 2:20, men her understreker Paulus hva vi troende skal gjøre.

Spørsmål: I Gal 5:24–25, hva ville du si til en kristen som mener at vi bare passivt skal la Ånden gjøre det Han vil i livet vårt, og ikke ta noe initiativ eller treffe noen beslutninger på egen hånd?

Svar: Den kristne har delvis rett og delvis feil. Vi skal la Den Hellige Ånd gjøre det Han vil i livet vårt og ikke legge noen hindringer i veien. Men Galaterbrevet 5:25 sier også at vi skal vandre (eller marsjere) i takt med Åndens ledelse. Dette betyr ikke å ta egne beslutninger for å tilfredsstille vår egen ambisjon, uavhengig av hva Gud vil at vi skal gjøre. Men vi skal ta initiativ og bevisst bestemme oss for å ta beslutninger i tråd med det Ånden leder oss til.

Spørsmål: Hva betyr det i Gal 5:26 å provosere noen?

Svar: Det betyr ikke å bli sint eller på annen måte reagere kraftig på noen eller noe. Det betyr snarere å si eller gjøre noe for å få noen andre til å bli sinte eller reagere kraftig. Det kan gjøres bevisst eller utilsiktet. Selv om noe er utilsiktet, betyr det ikke nødvendigvis at det er uskyldig. Det kan skyldes apati eller mangel på omsorg og kjærlighet overfor den andre personen eller personene. Det kan betraktes som å kaste ut en utfordring til kamp.

Spørsmål: I Gal 5:15,26, hva er egentlig forskjellen mellom å ta opp og diskutere en uenighet, som den andre parten kanskje har sterke overbevisninger om, og å gå over streken og forårsake strid?

Svar: Sannsynligvis tror nesten alle som urettmessig forårsaker splid at de bare tar opp det de er uenige om, så vær forsiktig, for hyppigheten av selvbedrag er svært høy. Det er minst tre forskjellige aspekter ved å forårsake splid kontra å ta opp en uenighet. Å falle inn under ett av disse tre er å forårsake splid.

Motiv – Sier eller gjør du dette utelukkende fordi du ønsker å behage Gud og ønsker det beste for dem og alle som hører om dette? Eller finnes det også andre motiver, som for eksempel å «sette dem på plass» eller andre former for misunnelse? Er det et ønske om å «ta igjen» eller andre former for hevn? Er det et «vet du hvem jeg er»-holdning, der du viser hvor smart eller erfaren du er, eller andre former for stolthet? Du må forsikre deg om at motivene dine er riktige før du går og snakker med noen andre. Når noen gjør noe med dårlige motiver, kan ofte andre se disse dårlige motivene før personen selv er klar over at de «avslører» sine dårlige motiver.

Metode – Jesus ga et eksempel på en avveid tilnærming i Matteus 18:15–17. Jesus hadde også eksempler der han «ga dem inn» uten mellomtrinn, som i Korazin og Betsaida i Matteus 11:21, og saddukeerne i Matteus 22:23–32. Vil det oppstå «kollateralskader» eller negative konsekvenser som du ikke ønsket? Hva kan du gjøre for å fokusere budskapet eller begrense publikummet, for å redusere ettervirkningene av «vennlig ild» eller utilsiktede skader?

Omfang – Hvis du kan overbevise den andre parten og de som lytter til uenigheten, så er det flott – kanskje. Er du villig til å vurdere at de kanskje er uenige fordi det er du som har feil synspunkt? Det trenger ikke være sant at det er du som har feil synspunkt, men hvis du ikke engang klarer å stille spørsmålet, er det et faresignal. Men la oss si at du er sikker på at du har rett, og likevel endrer de ikke mening? Når du har gjort ditt synspunkt kjent, hva vil du gjøre? Vil du a) la det ligge siden de vet det, b) ta med deg to eller tre andre, eller legge saken frem for hele menigheten, c) hvis ingen stiller seg på sannhetens side (slik du ser det), vil du da forlate menigheten og riste støvet av føttene dine mens du gjør det, d) før du drar, prøve å redde så mange andre fra «ilden» som mulig mens du kan, e) også arbeide for å advare verden om denne villfarelsen de har, og spesifikt nevne personene ved navn? Hva bør du gjøre?

Hvert av disse fem svarene er riktig, avhengig av hvilken lære eller praksis det dreier seg om. Svarene c, d og e fører til splid. Det er tider når vi skal skape splid og kjempe mot villfarelser som fører til sjelenes undergang, men det er også tider når vi ikke bør gjøre det. Romerne 14:1–15:7 er noen eksempler på når vi ikke bør gjøre det. Galaterbrevet 1:6–10, 2. Johannesbrev 9–10 og 3. Johannesbrev 9–10 er eksempler på når vi bør stå opp for sannheten, selv når det kan føre til strid. Jesus forutså til og med at det ville oppstå strid nettopp på grunn av lydige kristne i Matteus 10:21–23, 34–37. Men vi bør ikke skape strid som Gud ikke ønsker at vi skal skape.

Spørsmål: Hva er de tre gruppene av Åndens frukt som er oppført i Gal 5:16, 22–23?

Svar: Tre aspekter ved å vandre i Ånden er å la Gud få sin vilje, «åndelig pust» eller å være i stadig fellesskap med ham, og å ta hellige beslutninger.

1) Kjærlighet, glede og fred er relasjoner. Kjærlighet, overfor Gud og andre, er et rett forhold, slik det bør være. Glede er tilfredshet og lykke i våre nåværende omstendigheter, både i ting vi liker og ting vi ikke liker. Fred, med Gud, andre og vår egen situasjon, er urokkelig ro selv midt i stormene.

2) Tålmodighet, vennlighet og godhet er holdninger vi bør ha overfor hverandre. Tålmodighet, makrothumia på gresk, kan bety å holde ut med andre. Vennlighet innebærer å etterleve den vennligheten overfor andre som Gud har vist oss. Godhet har mange sider, og vi bør etterleve dem alle.

3) Det indre livet er trofasthet, mildhet og selvbeherskelse. Det første ordet betyr ikke å ha tro eller å tro på noe. Det betyr å være en pålitelig person som folk kan stole på at vil gjøre det man sier man skal gjøre. I et samfunn den gang som verdsatte styrke, makt og noen ganger hensynsløshet, var det motkulturelt å si at vi derimot burde utmerke oss i mildhet. Noen steder i verden i dag gjelder det samme. Selvbeherskelse ser ikke ut til å bli høyt verdsatt i dagens samfunn, men den er nøkkelen til å utvikle andre aspekter av Åndens frukt.

De tre første delene av frukten er ting vi skal oppdage, de tre i midten er ting vi skal bestemme oss for å gjøre, og de tre siste er ting vi skal velge å stole på Den Hellige Ånd for.

Spørsmål: Hva sier Gal 5:25 om å «vandre» her?

Svar: Dette greske ordet, stoichumen, er forskjellig fra ordet for «å vandre» i Galaterbrevet 5:16, peripatite. Dette greske ordet i Galaterbrevet 5:25 betyr å gå eller marsjere i takt, slik en soldat ville gjort. Vi ønsker at Den Hellige Ånds veiledning skal vise oss generelt hvor Han vil at vi skal være. Men dette verset understreker at Den Hellige Ånd også leder oss i hvordan vi skal komme dit, hvert eneste skritt på veien.

Spørsmål: Hvorfor blir folk, som kanskje ikke var hovmodige før, hovmodige i Gal 5:26? Hva kan vi gjøre for å hindre det i oss selv?

Svar: Det er minst to sider ved dette. Den første er en altoppslukende selvfokusering. Noen ganger kan det komme av å spørre «Hva får jeg ut av det?», eller det kan være et forsøk på å holde tritt med andre, eller bare å lære av andres dårlige eksempel. Den andre delen er å tro at man er bedre enn noen andre, eller i det minste de fleste, på en bestemt måte. Sannheten er at hver og en av oss sannsynligvis er bedre enn en annen person på én måte. Det er imidlertid ikke så viktig, for hver og en av oss er sannsynligvis også dårligere enn den andre personen på en eller annen måte. I bunn og grunn handler det om å bryte Filipperne 2:3f, der vi skal verdsette andre høyere enn oss selv.

Mens noen ønsker å omgås andre som har den samme synden, er hovmod vanligvis det motsatte av dette. En hovmodig person tåler ofte ikke en annen hovmodig person. Du misunner noen andre hvis du mener de er bedre enn deg på et område (og du bryr deg om det). Og du viser hovmod overfor noen andre hvis du er bedre enn dem på en viktig måte – eller i det minste viktig i dine egne øyne.

Spørsmål: Hvorfor tror du Paulus i Gal 6:1 tar opp at en troende kan være fanget i en synd rett etter å ha snakket om Åndens frukt?

Svar: Det kan virke som et brått skifte, men det gir faktisk mening. Et aspekt ved å la Åndens frukt vokse frem er at en troende har kraft; kraft til å overvinne sine avhengigheter.

Spørsmål: Hvordan bør en menighet i Gal 6:1 gjeninnføre en troende som har falt?

Svar: Personen bør ikke gjenopptas før vedkommende har angret. Men når vedkommende har sagt at han eller hun har angret, og det ser ut til at det er tilfelle, bør vedkommende tas tilbake. Noen ganger, når en person angrer, vil han eller hun ikke begå den synden lenger. Andre ganger, spesielt når det gjelder visse avhengigheter, kan tendensen og lysten fortsatt være til stede, og forutsatt at vedkommende har til hensikt å leve et liv fritt fra den avhengigheten, kan det hende at kristne må gå ved siden av vedkommende, oppmuntre ham eller henne og holde ham eller henne ansvarlig, slik at de er der i de svake øyeblikkene. Paulus sier spesielt her at vi skal gjøre det med mildhet.

Forhåpentligvis går en kristen som faller, i en god menighet, der det finnes gode mennesker som kan hjelpe. Hvis du er fysisk syk, vil du ikke ha en dårlig lege. På samme måte vil du åndelig sett ikke ha noen som gir ubibelske åndelige råd.

Det greske ordet for «gjenopprette» her, katartizō, er det samme ordet som brukes når man setter et brukket bein på plass eller reparerer et nett. Ofte, men ikke alltid, trenger et brukket bein ytre inngrep, en annen person, for å få det på plass igjen. Deretter må lemmet holdes fast, med gips eller skinne, slik at det ikke kommer ut av stilling. Man må være forsiktig med det mens det leges, slik at det ikke brekker på nytt. Til slutt fjernes skinnen eller gipsen, og beinet er like sterkt som før, eller noen ganger enda sterkere. Musklene vil imidlertid være svake, og muskelstyrken må gradvis bygges opp igjen.

Spørsmål: Skal vi i Gal 6:2 bære andres byrder, eller bare våre egne, slik det står i Gal 6:5?

Svar: Det greske ordet for «å bære», bastazo, er det samme i begge versene, men ordet for «byrde» er forskjellig. I Galaterbrevet 6:2 er det greske ordet barē, som betyr en knusende byrde. I Galaterbrevet 6:5 er ordet phortion, som kan være en sekk som bæres av en marsjerende soldat. Dette verset antyder at nesten alle har byrder, og det antyder også at vi ikke alltid skal bære vår egen byrde helt alene. Tony Evans sammenligner dette med en spotter som hjelper til med å løfte en vekt hvis vektløfteren har mer enn han for øyeblikket klarer å løfte.

Vi skal ta ansvar for våre egne handlinger. Men vi skal også hjelpe andre, og la andre hjelpe oss. Vi har ansvar for å bære vår egen byrde, men det er ofte lettere hvis andre troende hjelper oss. Og vi bør også være ivrige etter å hjelpe andre troende, enten det er ved å muntre dem opp, oppmuntre dem til å stå imot djevelens feller, gi dem materiell hjelp eller på andre måter.

Som det står i *To Walk and Not Grow Weary*, s. 17: «Ordet som er oversatt med ‘bære’ har den iboende betydningen av støtte. Dessuten er ordet ‘byrde’ i vers 2 svært forskjellig fra ordet ‘last’ i vers 5. ‘Last’ refererer ganske enkelt til noe som bæres, men ‘byrde’ betegner virkningene av noe som tynger på våre ressurser.»

Spørsmål: Hva kan i Gal 6:2 hindre kristne i å bli flinkere til å bære hverandres byrder?

Svar: Det kan være minst fem ting.

En oppfatning av egen betydning hos den som kan hjelpe. Noen ganger tror en person at de har mye viktigere ting å gjøre enn å hjelpe en bestemt person. Ingen av oss har tid, hver for seg, til å hjelpe alle i verden, så betyr det at vi ikke skal hjelpe noen? – selvfølgelig ikke. Men hvis alle hjelper noen av menneskene rundt seg, kan alle samlet sett få hjelp.

Frykt for å innrømme overfor noen at man trenger hjelp. Dette er like stolthetspreget som den forrige grunnen, men det er en helt annen form for stolthet. Kanskje sammenligner man seg ofte med andre, eller tror at andre gjør det mot en. Man vil ikke innrømme at man sliter på et område, eller at man ikke engang sliter, men rett og slett mislykkes på et område. Man tror kanskje at folk ikke vil respektere en, eller elske en, hvis de bare visste det.

Falsk ydmykhet kan være ekte, eller bare et dekke en person sier til seg selv for å skjule den forrige grunnen. «Jeg burde ha kommet over denne avhengigheten, og det har jeg ikke, så jeg må løse dette alene, eller bare jeg og Herren. De andre har for mange viktige ting å gjøre til å bruke tid på noe så uviktig som meg.»

Kjent for å være elendig til å gi råd til noen. Da Job slet, kom hans tre venner for å hjelpe ham, og på et tidspunkt sa Job at deres vennlige hjelp var verdiløs. Det er forskjellige tidspunkter for forskjellige ting. Det er en tid for å irettesette, og en tid for å vite når man ikke skal irettesette, for eksempel når personen innrømmer at de gjør noe galt og ønsker å omvende seg. Det er også tidspunkter for å korrigere, og tidspunkter for å oppmuntre.

Mangel på kjærlighet hos den som gir råd. I det minste manglet ikke Jobs venner kjærlighet til ham, men det gjorde Jona overfor ninivittene. Ikke bare skal vi elske våre brødre (1. Johannes 4:11, 20), men Filipperne 2:3 sier at vi skal anse andre som viktigere enn oss selv.

Spørsmål: I Gal 6:2 sier Paulus at vi er fri fra loven, så hvorfor skal vi da «oppfylle Kristi lov»?

Svar: Vi er fri fra Moseloven, men vi er ikke fri til å synde. Tvert imot er vi under Kristi lov eller «herredømme», som det står i Galaterbrevet 6:16. I Det gamle testamente skal vi ikke ha utskårne bilder, drive avgudsdyrkelse, stjele, begå ekteskapsbrudd, avlegge falsk vitnesbyrd, begå drap, begjære andres eiendom og andre ting. Selv om vi er fri fra Moseloven, blir vi med Kristi lov (som er å tjene i Ånden og ikke bare den skrevne loven) pålagt å ikke gjøre disse tingene heller.

Spørsmål: Viser Gal 6:2 at en troende kan bære andres byrder, slik den romersk-katolske kirken lærer?

Svar: Nei. Tilsynelatende ble man tenkt på dette i gammeltestamentlig tid, og hvis noen troende kunne bære andres synder, ville sikkert Noah, Daniel og Job kunne det. Men Esekiel14:14 ,20 og Jeremia 15:1 sier klart at de bare kunne redde seg selv, ikke andre, ved sin rettferdighet.

Spørsmål: Hvorfor nevner Gal 6:6 penger i dette åndelige avsnittet?

Svar: For det første viser dette at det er greit å være en kristen lærer som får betalt for å tjene; det fantes betalte lærere selv på Paulus’ tid. Selv om Paulus var teltmaker, var ikke andre apostler og lærere det, og det var greit for Paulus i 1. Korinterbrev 9:3–15. Men enda viktigere enn det: Pengene dine følger dit hjertet ditt leder deg. Hvis du virkelig bryr deg om evangelisering, menighetsbygging, misjon eller andre ting, vil du ønske å gi klokt til disse formålene.

I motsetning til dette betalte jødene tempelskatt til sine prester og levitter. Hedninger betalte også avgifter og innfridde løfter for å støtte sine templer. John R.W. Stott påpeker at den romersk-katolske kirken historisk sett forventet store donasjoner fra velstående kirkegjengere for å finansiere den overdådige livsstilen til enkelte geistlige.

Spørsmål: Viser Gal 6:7–8 at karmaloven, og dermed reinkarnasjon, er sant, slik Unity School of [såkalt] Christianity lærer?

Svar: Nei. Det står ganske enkelt at en mann høster det han sår. Ifølge Bibelen skjer høstingen for de vantro først og fremst ikke før den siste dommen.

Spørsmål: Hvilke to løgner motvirkes i den første delen av verset i Gal 6:7?

Svar: Gud lar seg ikke spotte, myktērizetai fra muktērizō på gresk, som bokstavelig talt betyr å hånle eller «vende nesen opp mot» noe eller noen. Den første løgnen er at vår synd ikke spiller noen rolle, fordi den ikke har konsekvenser. Den har kanskje ikke umiddelbare konsekvenser eller bare en midlertidig virkning, men den kan ha langsiktige og permanent irreversible konsekvenser.

Den andre løgnen er at de gode tingene vi gjør, ikke betyr noe fordi vi ikke ser noen frukt med en gang. En gutt jeg underviste i søndagsskolen, fra sjette klasse til videregående, av og til i omtrent seks år, minnet meg forrige uke om at det å undervise andre kan bære frukt. Han er nå seniorpastor i en PCA-menighet i Philadelphia. Men det er en hake ved Galaterbrevet 6:9: vi må ikke bli trette av det og gi opp halvveis og kaste inn håndkleet.

Både på positive og negative måter vil Gud gi deg frukten av det du gjør tilbake. Noen ganger kan imidlertid mye god såing bli ødelagt av synd. Og når vi omvender oss fra den onde såingen av synd, kan Gud noen ganger, men ikke alltid, fjerne noe av frukten av det.

Folk kan kanskje lure seg selv til å tro at de kan så ondskap uten å høste noe vondt, eller så lite og forvente mye, men de kan ikke lure Gud.

Spørsmål: I Gal 6:7,8f, hvilke seks ting, positive eller negative, kan vi se ved å så gode ting i disse versene?

Svar: Det er minst seks ting.

1) Den rette åkeren: Sår du på Åndens åker eller på kjødets åker?

2) Den rette avlingen: Hvis du sår villhavre, forventer du da å få hvete? Det er ikke høstmennene som bestemmer hva avlingen blir, men de som sår. I Job 4:8 står det at hvis noen pløyer ondskap og trengsel, skal de høste det samme. I Hosea 8:7 står det at hvis noen sår vind, skal de høste storm.

3) Ha godt frø: Du får ikke mye hvete hvis frøet ditt ikke er godt.

4) Ikke bare så gode ting sparsomt: Du får ikke mye hvete hvis du bare sår sparsomt, med gjerrighet. Vi skal diskutere dette nærmere senere.

5) Så med hensikt: Du får ikke en god avling hvis du ubesluttsomt sår tilfeldige frø. Dette verset viser at du bevisst kan bestemme hva du vil så og dermed høste en stund fra nå av.

6) Det påvirker deg også innvendig: Hver handling du bestemmer deg for å gjøre, både god og dårlig, har ikke bare ytre virkninger, men også en indre virkning på din karakter.

For å få en god avling må du så det rette frøet, av god kvalitet, og så rikelig og utholdende, på Åndens åker.

«Så en tanke, og du høster en handling; så en handling, og du høster en vane; så en vane, og du høster en karakter; så en karakter, og du høster en skjebne.» (Ralph Waldo Emerson, omskrevet i John W. Lawrences *The Seven Laws of the Harvest* – Lov 2 (2023))

Spørsmål: Hva kan vi lære av å så dårlige ting i Gal 6:7–8a?

Svar: Her er minst fem ting.

Du høster det samme som du sår. Job 4:8 sier at de som pløyer ulykke, høster det samme. Salme 7:15-16 sier at hvis du graver en grop, vil du falle i den gropen du har laget. Matteus 26:52 sier at de som tar til sverdet, dør ved sverdet, slik også Hosea 10:13-14 viser.

Sår du vind, høster du storm (Hosea 8:7) – høsten blir mye større enn det som er sådd. Ordspråkene 22:8 sier at hvis du sår urettferdighet, høster du ulykke.

Det kan utilsiktet påvirke andre: Virkningene på andre kan være både bevisste og utilsiktede. Hvis vi sår frø fra giftige planter, som giftsumak eller nattskygge, kan de skade eller drepe oss hvis vi spiser dem. Men de kan også skade andre. Selv om frøene fra disse plantene ved et uhell blandes inn blant gode frø, kan det likevel gjøre hele avlingen giftig.

Det kan skje gradvis: En person blir ikke fra den ene dagen til den andre narkoman, alkoholiker eller avhengig av porno eller pengespill. Det er en gradvis prosess, en høsting av det som er sådd over tid. Vanligvis hadde en person som havner i en desperat situasjon ingen anelse om at det ville ende slik da vedkommende først begynte å «eksperimentere». Et dyr kan fanges når en felle smekker raskt igjen. Men dette er annerledes. Det er en felle som virker langsomt, men agnet er så fristende at offeret bare sitter der, som et rådyr i frontlyset, til fellen sakte men sikkert lukkes.

Ingen flukt uten å gi avkall på synden: Til slutt ser kanskje den fangede personen ingen vei ut, selv om alle rundt dem kanskje tror det ikke er noe problem å bare slutte. I Sørøst-Asia hadde de en ny måte å fange aper på, enten som kjæledyr eller til mat. De satte en leirgryte i jungelen, med en hals, og litt godteri i bunnen av den. Aper elsker søte ting, og de stikker hånden inn, tar godteriet og går sin vei. De fortsetter å gjøre dette, mens halsene gradvis blir smalere. En dag stikker apen hånden inn, og når hånden først er knyttet til en knyttneve fordi den holder godteriet, klarer apen ikke å få den ut. For at apen skal kunne rømme, må den slippe godteriet, og det orker den ikke. Så apen gir opp sitt liv i frihet, eller til og med selve livet, utelukkende for ikke mer enn et enkelt stykke godteri. Slik kan synden også være.

Spørsmål: Hva er noen eksempler i Bibelen, i Gal 6:7 og Jak 3:5–6, på mennesker som høster det onde de har sådd?

Svar: Vi skal se bort fra eksempler på menneskelig straff, som da Simeon og Levi ble spredt ut i Israel, og fokusere på ting med større rekkevidde.

Adam og Eva – Døden for menneskene

Kain drepte Abel – jorden ga ikke avling for ham.

At Abraham ikke forlot hele familien sin, men tok Lot med seg – moabittene og ammonittene var stadig Israels fiender.

Abraham tvilte på Guds løfte og fikk Ismael – Mange arabiske muslimer har Ismaels blod i seg.

Ismael hånte eller mobbet Isak, og deretter ble han og moren hans sendt bort.

Jakob lurte Esau, ble deretter lurt av Laban og måtte møte Esau igjen. I 1. Mosebok 27 må Jakob flykte, og Rebekka skulle aldri se ham igjen, og Jakob skulle bli lurt av Laban.

Eli som ikke disiplinerte sønnene sine – Begge døde, og etterkommerne ble forbannet.

David som teller israelittene – pest

David begår ekteskapsbrudd med Batseba og myrder Uria – 2. Samuelsbok 12:9–12. David på flukt fra Absalom.

Salomo elsket fremmede koner og bygde hedenske templer – halvparten av riket ble tatt fra ham i hans sønns tid.

Jekonja hørte ikke på Guds ord gjennom Jeremia – han fikk ingen etterkommere som noensinne skulle sitte på tronen.

Generelt sier Jakob 3:5-6 at tungen er en ild som kan sette en skog i brann.

Spørsmål: I Gal 6:7 og Jak 3:5-6, hva er noen eksempler i kirkens historie på troende som sår onde ting som bærer frukt?

Svar: Det finnes en rekke eksempler.

Konstantin stengte hedenske templer og mange synagoger på en ikke-voldelig måte, slik at folk i stedet skulle komme til kirken. Noen sier at den europeiske kristendommen aldri har kommet seg helt etter det Konstantin gjorde.

Konstantin gjorde kristendommen til den lovlige og foretrukne religionen i Romerriket. I tillegg til det ovennevnte, fra 325–381 e.Kr., under Shapur II, led de rundt en million persiske kristne og ble færre da deres religion ble statsreligionen til landets fiende.

60 000 kristne lakhmidiske arabere ble drept av den persiske keiseren Shapur II etter at de tidligere hadde gjennomført raid inn i Persia.

Zwingli samlet en hær for å beseire et katolsk kanton i Sveits. Han vant, men i et senere slag tapte hans tilhengere, og han ble drept.

Luther lærte andre å drepe anabaptister, helt til den siste prekenen han holdt, da han endret synspunkt. 72 år senere brøt det ut trettiårskrigen mellom katolikker og lutheranere, som kostet livet til omtrent en fjerdedel av Tysklands befolkning.

Luther ble antisemittisk etter å ha sett at jødene ikke ville konvertere til lutheranismen. Fire århundrer etter at Luther hadde forkynt at man skulle drepe og stikke dem ned, sto de fleste tyskere tålmodig og så på mens nazistene fikk 6 millioner jøder til å forsvinne.

John Wesley nedtonet læren og de teologiske forskjellene for å fokusere på evangelisering. Metodistkirken svingte raskt inn i kristen liberalisme.

Spørsmål: Hva får vi ut av å så godt, ifølge Gal 6:7–8?

Svar: Ordspråkene 11:18 sier: «Men den som sår rettferdighet, høster en sann belønning.» Dette er ikke bare evig liv, men også andre belønninger. Belønningene kan omfatte gleden ved å føre andre mennesker til Herren. I Hosea 10:12 står det: «Så rettferdighet for dere selv og høst frukten av kjærlig hengivenhet; bryt opp den upløyde jorden. For det er på tide å søke Herren inntil han kommer og sender rettferdighet over dere som regn.» (Berean Standard Bible)

Spørsmål: Hvordan kan folk i Gal 6:7 unngå å høste det de ikke sår?

Svar: I Jesu lignelse om de fire jordtypene kan man også tenke seg en femte jordtype: ingenting spiret fordi ingen sådde noe frø. Det tar tid for planter å vokse, og når de først spirer, ser de ikke ut til å være mye. Det kunne ha vært store gjerninger for Gud, som blomstret opp etter mange år, men som aldri skjedde fordi ingen gjorde arbeidet med å så og ta vare på frøet.

Jakob 5,7–8 forteller oss at vi må være tålmodige som bonden. Ikke vær som den lille gutten som dyrket en bønneplante til skolen. Den vokste aldri godt, fordi han hver dag gravde den opp for å se hvordan den utviklet seg. Husk at vi høster i en annen årstid enn den vi sår i.

Spørsmål: Hva er de fem måtene vi kan se hvor vi sår på, i Gal 6:6-8 og Matteus 6:21-33?

Svar: Du kan si én ting og være uvitende om at det egentlig er noe annet. For å sjekke dette finnes det minst fem måter du kan undersøke livet ditt på.

Kredittkortutskriftene og sjekkheftet ditt. Ut fra Matteus 6:19-20, hvor legger du pengene dine? Pengene dine kan betraktes som frø, enten de går til å støtte menighetens arbeid eller til andre ting.

Hjertet ditt. Ut fra Matteus 6:21: Hvilke håp og drømmer har du, som du gjerne vil skal gå i oppfyllelse?

Øynene dine. I henhold til Matteus 6:22–23, hva ser du på hele tiden? Underholdning, nyhetene, aksjemarkedet eller noe annet som tar opp store deler av tiden din?

Kalenderen din. Ut fra Matteus 6:24,33: Hvordan bruker du mesteparten av tiden din? Bruker du den på å søke Guds rike, eller Mammon, eller noe annet?

Tankene dine. Hva tenker du på i øyeblikkene når du ikke har noe spesielt å tenke på? Er tankene dine gudfryktige, hatefulle eller på annen måte ugudelige? Handler tankene dine bare om bekymring og angst, slik Matteus 6:25–32,34 advarer oss mot?

Spørsmål: Hvordan henger Gal 6:9 sammen med Gal 6:7–8?

Svar: Dette handler ikke om å så for en enkelt dag, men om å fortsette å så gjennom hele såtiden, uten å bli utmattet. Hvis du blir utmattet i såtiden og bare sår svært lite frø, spiller det ingen rolle hvor hardt du jobber resten av året – du vil bare få en svært liten avling.

Spørsmål: Hvordan høster vi i Gal 6:9, 2 Kor 9:6 og Pred 11:1-6 i forhold til det vi sår?

Svar: Ordspråkene 11:24–26 forklarer det tydelig. En person som er gavmild og til og med sår ekstra, vil få ekstra avling og bli rik (enten materielt eller åndelig). Men den som holder tilbake fra andre, vil ende i fattigdom. Vi må ta på alvor det Ordspråkene 22:9 sier om å være gavmild mot andre.

Du kan anstrenge deg, holde ut, så og pleie frøet for å få en god avling. Eller du kan la være å gjøre noe i det hele tatt. Men det finnes også en tredje måte: å bare sporadisk så et lite frø og overbevise deg selv om at du sår, når du egentlig ikke gjør så mye. Noe du sannsynligvis ikke vet om meg, er at rundt 1985, etter en samtale med aksjemegleren min, investerte jeg 5 000 dollar i et selskap som het Apple Computer. Til tross for opp- og nedturer for Apple og markedet, er det i dag verdt rundt 4 millioner dollar. Tenk deg om jeg hadde satset 10 eller 15 tusen!

Uansett, etter en måned eller så hadde kursen allerede steget noe, og på råd fra aksjemegleren min solgte jeg aksjene. Senere rådet aksjemegleren meg til å kjøpe for 5 000 dollar igjen, noe jeg gjorde. Da kursen hadde steget igjen etter omtrent en måned eller to, solgte jeg dem igjen. I stedet for å tjene 4 millioner dollar, tjente jeg sannsynligvis rundt 4 000 dollar. Så jeg? – Teknisk sett ja. Men var jeg seriøs med å så i akkurat den aksjen? – nei. Driver vi misjonsarbeid på en lignende måte? Vi leker litt med noe bra og overbeviser oss selv om at vi sår, når vi egentlig ikke gjør så mye. Hvordan ser det ut når noen tjener 300 eller 400 dollar i året, og en misjonær lever blant dem, på deres inntektsnivå, i flere tiår? Så betaler en gruppe mennesker rundt 1 200 dollar per person for å komme i 8 dager for å drive misjonsarbeid. Det er greit å gjøre kortsiktige ting, men tro ikke at det er en erstatning for langsiktig såing.

Jeg hørte en gang om en erfaren, godt betalt, kristen kirurg som vurderte å gi opp sin praksis og dra til Afrika for å utføre operasjoner der. Men da hun regnet på det, innså hun at hun kunne fortsette å utføre operasjoner i Amerika, og at hun med inntekten sin kunne betale for at tre afrikanske kirurger skulle utføre operasjoner. Så økonomisk sett var det bedre for henne å finansiere tre kirurger enn å dra selv. Det finnes altså en form for «lek med å så», vedvarende såing, og så, i kirurgens tilfelle, smart, vedvarende såing.

Spørsmål: Hvordan legger noen troende i Gal 6:6–9 selvpålagte begrensninger på å så godt?

Svar: Vi kan rett og slett bli for opptatt. Vi kan være for opptatt med å så andre ting, eller ellers kaste bort tid på å ikke så noe i det hele tatt. Som en pastor sa: «Ikke la det å gjøre gode ting hindre deg i å gjøre store ting.» Vi blir altfor lett distrahert av verden, politikk, aktuelle hendelser, nyheter, kommentarer, filmer og tusen andre underholdende ting til å ha mye tid til å tjene Gud. Kristne må bli «mindre»; det vil si mindre opptatt av andre distraherende ting, slik at vi, når vi er tomme, kan bli fylt til randen av Ånden.

En annen viktig måte å både slutte å så gode ting på, og til og med begynne å så dårlige ting, er å la uforsonlighet forbli i hjertet vårt. I Matteus 18:21–22, da Peter spurte Jesus hvor mange ganger han måtte tilgi sin bror, svarte Jesus metaforisk: «70 ganger 7.»

Spørsmål: Hva er den tidsmessige konteksten for versene i Gal 6:6, 9–10?

Svar: Paulus ble forfulgt av jøder som ønsket å drepe ham. Paulus måtte også her forholde seg til judaiserende kristne som ønsket å diskreditere ham. Paulus var i ferd med å samle inn et stort offer til menigheten i Jerusalem for å avhjelpe hungersnøden. De ville diskreditere Paulus’ innsamling, enten ved å så tvil om det reelle behovet, hvordan midlene ville bli brukt, eller om Paulus’ motiver. Det ville ikke være nødvendig å overbevise andre om at Paulus var grådig; alt de trengte å gjøre var å så nok tvil og usikkerhet til at folk ville nøle med å gi, og med bare et magert offer ville Paulus stå i forlegenhet.

Spørsmål: Hva bør du gjøre, ifølge Gal 6:9, hvis du føler at du begynner å bli lei av å så det gode?

Svar: Vær mer tålmodig mens du løper maratonet ditt. Slutt å se på deg selv; se opp og se deg rundt i stedet. Først og fremst må du ikke være for hard mot deg selv, for du er ikke alene. Paulus, som skriver dette, visste selv godt hvordan dette føltes i 2. Korinterbrev 1:8–11. Men akkurat som Paulus, som møtte mange vanskeligheter for menighetens skyld, bare for å se at menigheten i Korint sto i fare for å glippe bort (2. Korinterbrev), så Paulus opp og utover seg selv. Resultatene ligger i Guds hender. Kraften til å tjene ligger i Guds hender. Kjærligheten som motiverer deg til å tjene, ligger i Guds hender.

Vi kan bli utbrent når vi prøver å tjene Gud bare av egen kraft, ved å lyse opp vår egen vei (Jesaja 50:11), bygger våre egne ødelagte cisterner for å oppbevare vann (Jeremia 2:13), utkjemper kamper med våre egne våpen (Matteus 26:51-54), og til og med er så sikre på hvor kloke vi er at vi gir Gud våre egne råd (Matteus 16:22-23).

Din verdi i Guds verk på jorden ligger ikke i hvem du er, men snarere i hvordan Kristus skinner gjennom deg. «Jeg er så åndelig, så kunnskapsrik, så trofast og kjærlig (og ydmyk også!) – så se på meg, meg, meg» – i stedet for på Kristus. Det handler ikke om hvor stor en troende du er (se på Ester og Mordokai), men snarere om hva slags kanal for Gud du er. Effektiviteten i kristen tjeneste ligger ikke i hva du gjør, men i hva Gud gjør gjennom deg. Så gjør bare ting i Guds kraft, ikke i din egen (Jeremia 17:5-8), nær deg Ham i bønn (Lukas 18:1), og gled deg over å se Guds resultater.

Til slutt, se deg rundt og legg merke til hvor presserende det er. I Johannes 4:35-36 og Lukas 10:2 står det at åkrene er hvite og klare for høsting. Vi trenger ikke å be så mye om å få en høst, men heller om at det skal bli flere høstere. Husk at ditt arbeid ikke er forgjeves, slik det står i 1. Korinterbrev 15:10,58.

Spørsmål: Hvorfor advarer Paulus oss i Gal 6:9 mot både å bli trette og å miste motet / gi opp?

Svar: Når man sår, er det viktig å unngå to ting: å bli trøtt og å miste motet (eller gi opp). Planter er ikke klare for høsting før omtrent fire måneder etter at man har plantet dem. Man får bare avlingen hvis man venter «til rett tid og ikke mister motet». Man kunne nesten tro at Paulus også snakket til seg selv her, med de prøvelsene han gjennomgikk, der han ble steinet og etterlatt for å dø på grunn av det som i utgangspunktet bare var en liten mengde frukt i Galatia.

I landbruket kan arbeideren bli fristet til å gi opp og slutte tidlig, eller til å ikke dosere kreftene sine riktig og besvime av varmen.

Husk, som vi stadig blir lært, at alle problemer og konflikter løses innen en time – BARE PÅ TV.

Som John Brown (s. 344) sier: «Kristne oppfører seg ofte som barn når det gjelder denne høsten. De vil så og høste på samme dag.» (sitat fra John R.W. Stotts *The Message of Galatians*, s. 172).

Spørsmål: Skal vi i Gal 6:10 gjøre godt mot alle, eller skal vi ikke vise gjestfrihet overfor falske lærere, slik det står i 2. Johannes 10–11?

Svar: Begge deler. Å ta imot falske lærere i våre hjem gir både dem og andre inntrykk av at deres lære er akseptabel for oss, og at vi mener den er akseptabel for Gud. Vi ønsker ikke å villede folk på denne måten. Vi gjør ikke godt mot falske lærere eller andre når vi tar imot dem.

Spørsmål: Hvorfor la Paulus vekt på sine store bokstaver i Gal 6:11?

Svar: Det finnes en rekke teorier, noen av dem er langt på vei. Her er én usannsynlig teori og to sannsynlige.

a) Paulus skrev bevisst bokstavene større enn han trengte for å understreke noe. Men hvis dette var sant, hva var det egentlig Paulus understreket?

b) Paulus skrev med større bokstaver enn den profesjonelle skribenten.

c) Kanskje hadde Paulus dårlig syn, eller var i ferd med å bli blind. Hvis Paulus hadde fått en øyesykdom før han besøkte dem, kan dette være grunnen til at Paulus sa at galaterne «var villige til å rive ut øynene sine for ham» i Galaterbrevet 4:15. The Expositor’s Greek Testament, bind 3, s. 190, fremmer dette synet.

Spørsmål: Hvorfor skulle omskjæring i Gal 6:12 være en måte å unngå forfølgelse på?

Svar: På Paulus’ tid (51–57 e.Kr.) ville det hjelpe noen å unngå å bli forfulgt av jødene.

Spørsmål: Hva betyr «å gjøre et godt inntrykk utad» i Gal 6:12?

Svar: På engelsk er dette et nøytralt uttrykk som kan bety å gi et godt inntrykk oppriktig av gode grunner, eller uoppriktig av dårlige grunner. Slik er det ikke på gresk. På gresk betyr ordet euprosōpēsai å gi et godt inntrykk på en uoppriktig måte, å villede noen.

Spørsmål: Skal vi i Gal6:14 og 1 Kor1:17 –2:2 rose oss av korset? Mormoner, Jehovas vitner og muslimer mener det er galt å gjøre det.

Svar: Siden vår tro skal være den samme som apostlenes, bør vi gjøre det. Paulus ville ha vært en svært dårlig mormon eller Jehovas vitne i Galaterbrevet6:14 og 1. Korinterbrev 1:17–2:2. For den saks skyld ville også Tomas vært det, som kalte Jesus «min Herre og min Gud» i Johannes20:28 . Det samme ville Stefanus, som ba til Jesus i Apostlenes gjerninger 7:59. Det samme ville Johannes, som med egne øyne så mennesker og engler prise og herliggjøre Jesus i himmelen i Åpenbaringen 5:8-14; 7:9-10. For å toppe det hele sa Jesus at alle skal ære Sønnen akkurat slik de ærer Faderen, i Johannes 5:23.

Ignatius var en disippel av apostelen Johannes, som døde enten i år 107 eller 116 e.Kr. I Ignatius’ andre brev til efeserne, kapittel 13, står det: «Min ånd bøyer seg i tilbedelse for korset, som er en snublestein for dem som ikke tror, men som for dere er til frelse og evig liv.» (Ante-Nicene Fathers, bind 1, s. 102.) La oss tro på og praktisere det Ignatius ble lært.

Spørsmål: Hvem er «Guds Israel» i Gal 6:16?

Svar: Kristne har to synspunkter:

1. Siden Kristi død er Guds Israel kirken, uavhengig av om en person er jøde eller hedning.

2. Dette refererer til det jødiske folket, enten de som ennå ikke tror på Kristus, men som vil komme til tro, eller de som allerede har kommet til Kristus.

Hard Sayings of the Bible, s. 633–636, gir greske grammatiske argumenter for begge synspunkter.

Spørsmål: Hva var merkene på Paulus i Gal 6:17?

Svar: Skriften sier ikke noe om det. En forklaring er arrene og de fysiske skadene fra julingene, forlisene og forfølgelsene Paulus måtte tåle. Slik en slave i den romerske verden kunne bli merket med eierens navn, ble Paulus på en måte merket med Kristi navn gjennom julingene og skadene kroppen hans pådro seg.

En annen forklaring, nemlig at det var «stigmata», er ikke like sannsynlig, da den tidlige kirken tilsynelatende ikke var kjent med dette begrepet.

Spørsmål: I Gal 6:17, kan merkene på Paulus ha vært «stigmata»?

Svar: – Sannsynligvis ikke. Stigmata er åpne sår som har dukket opp på hendene og siden hos noen katolske mystikere uten noen kjent fysisk årsak. Padre Pio (1887–1968) var en av dem. Han døde senere en naturlig død, noe Padre Pio sa var et offer for kirkens enhet.

Ifølge John R.W. Stotts *The Message of Galatians*, s. 181, har det vært minst 321 påstander om stigmata frem til begynnelsen av det tjuende århundret.

Noen sier at stigmata er et psykologisk fenomen, mens andre hevder at det er et mirakuløst tegn fra Gud. Et viktig poeng gjelder hendene. Det greske ordet for «hånd» inkluderer håndleddet, og vi vet i dag at ved korsfestelse ble spikrene slått inn i den øvre delen av offerets håndledd, der beinet ville holde spikeren på plass. Hvis spikrene hadde vært i håndflatene, ville de ha blitt revet ut. Stigmata opptrer på håndflatene.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Paulus skrev Galaterbrevet?

Svar: Det er minst to grunner.

1. Paulus sier det i Galaterbrevet 6:11. Vi stoler på at dette er riktig, fordi ingen i den tidlige kirken noensinne satte spørsmålstegn ved dette. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25; Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Se to spørsmål lenger ned for forfattere som henviste til Galaterbrevet.

Spørsmål: Hvilke bevis har vi for at Galaterbrevet hører hjemme i Bibelen?

Svar: Det er minst fire grunner.

1. Paulus skrev den, og han var en apostel. Peter bekreftet at Paulus’ ord var Skriften i 2. Petersbrev 3:15–16.

2. Paulus sa selv at han var apostel i 1. Timoteus 1:1; 2:7, Romerne 1:1; 1. Korinterbrev 1:1; 9:1, 2. Korinterbrev 1:1, 11:5; Galaterbrevet 1:1, Efeserbrevet 1:1; Kolosserbrevet 1:1; 1. Timoteusbrev 1:1; 2. Timoteusbrev 1:1; Titusbrevet 1:1.

3. Bevis fra den tidlige kirken. Se neste spørsmål for noen av forfatterne som henviste til vers i Galaterbrevet.

4. Tidlige manuskripter av Galaterbrevet

Her er forfattere fra den tidlige kirken som henviste til Galaterbrevet.

2. Klemens, kap. 2, s. 251 (120–140 e.Kr.) siterer både Jesaja 54:1 og Galaterbrevet 4:27

Polykarps brev til filipperne (100–155 e.Kr.) siterer en fjerdedel av et vers fra Galaterbrevet: «Gud lar seg ikke spotte» (3 av 14 greske ord).

«Mathetes til Diognetus» (ca. 130–200 e.Kr.), kap. 4, s. 26, henviser til Galaterbrevet 4:10: «til deres overholdelse av måneder og dager»

Den muratoriske kanon (ca. 190–217 e.Kr.) nevner at Paulus skrev til syv menigheter i sine brev: Korinterne (2 brev), Efeserne, Filipperne, Kolosserne, Galaterne, Tessalonikerne (2 brev) og Romerne. Paulus skrev også Filemon, Titus og to brev til Timoteus.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer Galaterbrevet 4:4–5 som et brev fra Paulus til galaterne. Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 16.3, s. 441

«De skilitiske martyrenes lidelseshistorie» (180–202 e.Kr.) nevner Paulus’ skrifter uten å identifisere noen spesifikke bøker.

Klemens av Alexandria siterer Galaterbrevet 3:19, 23, 24 som skrevet av Paulus i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 27, s. 338

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 8:2 og Galaterbrevet 1:7 og 5:7 som værende skrevet av apostelen i «Om forskriften mot kjettere», kap. 27, s. 256.

Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner at Paulus er forfatteren av Galaterbrevet, Korinterbrevene, Filipperbrevet, Tessalonikerbrevene, Efeserbrevet og Romerbrevet, og at Johannes er forfatteren av Apokalypsen (Åpenbaringen) i *Mot Marcion*, bok 4, kap. 5, s. 350.

Tertullian (207 e.Kr.) sa at Paulus skrev til galaterne i Tertullian, *Mot Marcion*, bok 4, kapittel 5, s. 350. Det var en bok «som stammer fra apostlene, og som har blitt bevart som et hellig depositum i apostlenes menigheter».

Theodotus, som antakelig var montanist (ca. 240 e.Kr.), henviser til Romerbrevet8:15 og Galaterbrevet 4:6 i kap. 19, s. 45

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer halvparten av Galaterbrevet 1:1 som skrevet av Paulus i *Avhandling om Kristus og Antikrist*, kap. 8, s. 206. Han siterer Galaterbrevet 3:20, et fragment fra *Kommentarer til 4. Mosebok*, s. 169

Origenes (skrev 225–253/254 e.Kr.) henviser til Galaterbrevet2:12 som skrevet av Paulus i «Brevet til galaterne». Origenes, «Mot Celsus», bok 2, kap. 1, s. 429

Novatian (250/254–257 e.Kr.) siterte Galaterbrevet 1:1 og1:12 som skrevet av Paulus. «Avhandling om treenigheten», kap. 13, s. 622

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) «Paulus til galaterne» og fra «Galaterbrevet» i Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12, tredje bok 3,9,64, blant andre steder. Han siterer også Galaterbrevet 5:17–22 og sier at dette er skrevet av apostelen Paulus i Avhandling 4, kap. 16, s. 452.

Firmilian av Cæsarea til Cyprianus, brev 74, kap. 12, s. 393 (256 e.Kr.), siterer halvparten av Galaterbrevet 3:27

Det syvende konsilet i Kartago, s. 566 (258 e.Kr.): Nemesianus av Thubunae siterer Galaterbrevet 5:19–21 som skrevet av apostelen.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) Adamantius sier at Paulus skrev til galaterne «Dialog om den sanne tro» (808a), s. 44

Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer Galaterbrevet 5:22,23 som om det stammer fra apostelen. «De ti jomfruers festmåltid», avhandling 10, s. 340

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer Galaterbrevet 1:8,9 som skrevet av «den velsignede Paulus» i «Brev om den arianske kjetteriet», kap. 1.13, s. 296

Athanasius av Alexandria (ca. 318 e.Kr.)

Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.)

Etter Nikæa

Eusebius’ Kirkehistorie (323–326 e.Kr.), bok 3, kap. 3, s. 134 (underforstått). Han sier: «Paulus’ fjorten brev er velkjente og ubestridte.» Deretter sier han at noen bestrider om Paulus skrev Hebreerbrevet eller ikke. Han sier også i bok 3, kap. 25, s. 155, at Paulus’ brev er Skriften. Nicene and Post-Nicene Fathers, andre serie, bind 1, s. 155.

Asterius, sofisten (etter 341 e.Kr.)

Aphrahat (337–345 e.Kr.) «Select Demonstrations»

Hegemonius (3. århundre) siterer en del av Gal 4:3 som stammende fra apostelen Paulus. Disputation with Manes, kap. 13, s. 188. Han siterer også Galaterbrevet 1:6–8 i Disputation with Manes, kap. 36, s. 209

Eusebius av Emesa (ca. 359 e.Kr.)

Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.)

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ brev til galaterne som en del av Det nye testamente. Det siterer alt unntatt den siste setningen i Galaterbrevet 1:1.

Marcellus fra Ancyra (ca. 374 e.Kr.) henviser til Galaterbrevet 1:11

Efraim den syriske salmedikteren (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer Galaterbrevet 4:7 som skrevet av Paulus. Om Ånden, kap. 5.10, s. 7

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppgir i kanon 60, s. 159, en liste over bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at kun de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.)

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.)

Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.)

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.)

Didymus (398 e.Kr.)

Den skismatiske Lucifer av Cagliari, Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.)

Ammon (4. århundre)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Rufinus’ kommentar til apostlenes trosbekjennelse (374–406 e.Kr.)

Gaudentius (etter 406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) skrev en kommentar til Galaterbrevet, som vi har i dag.

Chromatius (407 e.Kr.)

Severian (etter 408 e.Kr.)

Niketas av Remesianus (414 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.)

Augustinus av Hippo (388–28. august 430 e.Kr.)

Den semi-pelagiske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Nilus (ca. 430 e.Kr.) henviser til Galaterbrevet 6:10

Markus av Eremita (etter 430 e.Kr.)

Vincent av Lerins (ca. 434 e.Kr.)

Sokrates’ Kirkens historie (ca. 400–439 e.Kr.)

Alexandrinus-manuskriptet (A) (ca. 450 e.Kr.)

Hesychius av Jerusalem (etter 450 e.Kr.) henviser til Galaterbrevet 6:2, og ingen andre vers i Galaterbrevet

Kirkemøtet i Kalkedon mot monofysittene (451 e.Kr.)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Pave Leo I av Roma (440–461 e.Kr.)

Prosper av Aquitaine (fiende av Cassian) (426–465 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.)

Makarios/Symeon (4. eller 5. århundre)

Speculum (5. århundre)

Theodotus av Ancyra (5. århundre e.Kr.)

Det andre konsilet i Konstantinopel (ca. 153) (mai 553 e.Kr.)

Proclus (412–485 e.Kr.)

Bevis på kjettere og falske bøker

Kjetteren Marcion ifølge Tertullian og Adamantius

Den manikæiske kjetteren Faustinus av Milevis/Milevum (4. århundre)

Kjetteren Priscillian (henrettet 385 e.Kr.) henviser til Galaterbrevet 3:28

Donatisten Tyconius (etter 390 e.Kr.) henviser til Galaterbrevet 3:28 og andre vers.

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)

Nestorius’ «Heracleides’ basar» (451/452 e.Kr.)

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (425 e.Kr.)

Mye av dette er i henhold til Aland et al. fjerde reviderte utgave, Adamantius: Dialog om den sanne troen på Gud, og Trinnbøkene: Det syrisk-arameiske Liber Graduum.

Spørsmål: Hvordan vet vi, i henhold til Galaterbrevet, at Skriften i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25; Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere i den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra Galaterbrevet rundt 182 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 59 % av Galaterbrevet, regnet brøkdeler av vers som brøker. Det utgjør 87,4 av totalt 149 vers.

Se forrige spørsmål for forfattere som henviste til vers i Galaterbrevet.

3. De eldste manuskriptene vi har av Galaterbrevet viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

p46 Chester Beatty II (100–150 e.Kr.) inneholder 140 vers fra Galaterbrevet, i tillegg til andre vers. Nærmere bestemt inneholder den Galaterbrevet 1:1–8;1:10 –2:9;2:12 –21; 3:2–29; 4:2–18;4:20-5:17 ;5:20 –6:8;6:10 –18 og andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver. Et ganske lesbart fotografi av siden fra Chester Beatty-papyrusene med Galaterbrevet 6:10–18 og begynnelsen av Filipperbrevet finnes i *Paul: Apostle of the Heart Set Free*.

Første halvdel av det 3. århundre – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilcken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

200 e.Kr. – 1968 – *The Text of the New Testament*.

81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim i henhold til *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

Omkring 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave.

Omkring 200 e.Kr. – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave.

Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (slutten av det første eller begynnelsen av det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (slutten av det første århundre).

s. 51 (= Papyrus Oxyrhynchus 2157) Galaterbrevet 1:2–10, 13, 16–20 ca. 400 e.Kr.

ca. 400 e.Kr. – 1968 – The Text of the New Testament og – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave og – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Gotisk [Goth] 493–555 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/Galatians Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Galaterbrevet.