< Bibelspørsmål fra Esra

Spørsmål: Hvem skrev boken i Esra 1:1?

Svar: Det står ikke direkte i Esras bok. Esra var en lærd skriftlærd, og det er svært sannsynlig at han skrev boken mellom 456 f.Kr. og 444 f.Kr. Bruken av første person i Esra 7–10 tyder på at det var Esra, selv om det er mulig at deler av boken kan ha blitt skrevet ned av noen andre senere.

Stilen i Krønikebøkene og Esra er lik, så kanskje var det Esra som skrev begge.

Det antas vanligvis at noen av hendelsene i Esra fant sted før Nehemja, mens andre skjedde samtidig. På den annen side står det i Nehemja 3:1 at da Nehemja var i Jerusalem, var ypperstepresten Eljasjib, og i Esra 10:6 står det at Esra gikk inn i rommet til Jehohanan, sønn av Eljasjib. Men på den annen side står det ingen steder i Esra 10:6 at Eljasjib var yppersteprest da Esra gikk inn i rommet hans.

Noen liberale kritikere hevder at Esra og Nehemja ble skrevet mye senere, i Aleksander den store av Makedoniens tid (ca. 330 f.Kr.), fordi Nehemja 12:11,22 nevner Jaddua, og på Aleksanders tid fantes det en yppersteprest med samme navn. Det er imidlertid ikke nødvendigvis den samme Jaddua. Det er mer sannsynlig at den senere Jaddua var barnebarn av den tidligere (slik som navnene Tobias og Artaxerxes). På samme måte antas det at Josefus ble forvirret når det gjelder den persiske perioden, fordi det fantes to konger ved navn Artaxerxes og to ved navn Darius.

Spørsmål: Hva er noen interessante trekk ved boken Esra 1:1–10:44?

Svar: Omtrent en fjerdedel av boken er skrevet på det som kalles «keiserlig arameisk» (vers 4:7–6:18 og 7:12–26), som hovedsakelig består av offisielle dokumenter. Daniel er også skrevet både på hebraisk og arameisk. Esra har totalt 280 vers, hvorav bare 109 vers er fortelling, 44 vers er brev og 10 vers er bønner. Den har 111 vers som registrerer personer. De to første versene i Esra er de samme som de to siste versene i 2. Krønikebok. Esra 2 og Nehemja 7 er praktisk talt identiske. (Så hvis du ønsker å lære bibelvers utenat og få dobbelt så stor nytte av det….). Dette får noen til å tro at den samme forfatteren skrev Esra og 2. Krønikebok. Men et mer sannsynlig scenario er at 2. Krønikebok ble skrevet etter Esra, og at Esra var en av kildene som krønikeskriveren brukte.

Spørsmål: Hvilke manuskripter fra denne perioden har vi bevart i dag når det gjelder Esra?

Svar: Foruten Bibelen finnes det en rekke greske og andre skrifter, men dette svaret omhandler kun fysiske skrifter som arkeologer faktisk har funnet bevart i dag. Her er noen av dem fra 850 f.Kr. og frem til omtrent 400 f.Kr.

Moabittsteinen. (850 f.Kr.)

I Deir Alla i Jordandalen nevner en skoleguts skriveøvelse Bileam, sønn av Beor, tre ganger. Den ble radiokarbon-datert til 800/760 f.Kr.

Tekster fra Salmanassar III (836 f.Kr.) i Assyria. Omtale av mederne og tubal-folket.

Sargons tekster (732 f.Kr.) i Assyria. Nevner tubal-folket.

Tekster fra Sargon II (722–705 f.Kr.)

De assyriske ordene til Ahiqar (700–400 f.Kr., arameisk og muligens akkadisk) (En engelsk oversettelse av dette finnes i The Old Testament Pseudepigrapha, bind 2, s. 494–507).

Mange andre assyriske opptegnelser

Mange babylonske opptegnelser

Den persiske Behistun-inskripsjonen

En arameisk kopi av Behistun-inskripsjonen på øya Elefantina i Sør-Egypt

Den babylonske søylekopien av Behistun-inskripsjonen

Kyros-sylinderen (ca. 538 f.Kr.) Du kan se et bilde av den i Rose Book of Charts, Maps & Time Lines, s. 78.

I Elefantina-papyri (Cowley nr. 21) beordrer Darius jødene der til å feire usyrede brøds høytid. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, s. 649.

Elefantina-papyri Cowley nr. 30 (407 f.Kr.). Brevet som Jedaniah dikterte til Bagohi, guvernøren i Juda, der han ba om hjelp til å gjenoppbygge «YHW»-tempelet på Elefantina. Dette brevet nevner sønnene til Sanballat [sn’blt], som ble kalt guvernøren av Samaria. Brevet ble datert av forfatteren til 25. november 407 f.Kr. Egypterne og den persiske guvernøren Vidranga ødela tempelet i Elefantina i 419 f.Kr.

Samariske papyrer fra Wadi ed-Daliyeh (WDSP 11 forsiden 13) nevner Sanballat [sn’blt].

Ostraka på øya Elefantina.

Murashu-bankdokumenter i Nippur. Disse tekstene inneholder navnene på 2 500 personer, hvorav 70 er jøder.

Papyriene fra Samaria

Et notat av Bagoas, den persiske guvernøren i Juda.

Over 30 tavler i Susa og én tavle i Borsippa nevner opptil fire persiske embetsmenn ved navn «Marduku» eller «Marduka».

To inskripsjoner i haller i huler 11 miles vest for Amman i Jordan nevner «Tobiah» på arameisk. (Fra 590 f.Kr. til så sent som 200 f.Kr.)

Spørsmål: Hva er en oversikt over boken Esra?

Svar: Her er en overordnet oversikt.

1–6 Hjemkomsten og gjenoppbyggingen av tempelet

..1–2 Hjemkomsten under Serubabel (538 f.Kr.)

…1 Kyros’ dekret og forberedelsene

….2 Listen over de 50 000 hjemvendte

..3–6 Gjenoppbyggingen av tempelet

….3 Oppføringen av alteret og tempelets fundament

….4 Motstand under Kyros, Ahasveros og Artaxerxes

…5 Ytterligere motstand under Darius

…6 Fullføringen av tempelet under Darius

7–10 Hjemkomsten og gjenoppbyggingen av samfunnet

..7-8 Hjemkomsten under Esra (458 f.Kr.)

….7 Dekretet fra Artaxerxes I

….8 Liste over 4–5 000 hjemvendte og deres reise

..9–10 Gjenoppbyggingen av samfunnet

.…9 Blandede ekteskap og Esras bønn

.…10 Folkets bekjennelse og pakt

Spørsmål: Hvorfor ble alt dette materialet i Esra 1:1–10:44 tatt med i Esra-boken?

Svar: Det står ikke noe om det i Skriften. Noen mener at det kunne ha vært færre detaljer der. På den annen side kunne det ha vært lagt til flere detaljer og kanskje dokumenter. Men det ser ut til at den viktigste grunnen til at Esra tok med dette materialet, er å vise og dokumentere hvordan Gud oppfylte sin profeti om å føre jødene tilbake til det lovede landet etter de sytti årene i fangenskap.

Spørsmål: Hvorfor ble dette i Esra 1:1 kalt det første året til Kyros, konge av Persia, siden han allerede hadde vært konge av Persia før erobringen av Babylon, slik det nevnes i Asimovs Guide to the Bible, s. 435?

Svar: Kyros ble konge av Anshan i 559 f.Kr. og konge over både mederne og perserne i 550 f.Kr. Dette var imidlertid det første året av hans regjeringstid over dette enorme riket som omfattet Babylon og Persia. William H. Shea undersøkte de over 400 stedene hvor Kyros ble tildelt en tittel, og i 90 prosent av tilfellene ble han kalt «konge av Babylon, konge av landene». Kyros-sylinderen omtaler Kyros som «verdens konge, stor konge, rettmessig konge, konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad, konge av de fire verdenshjørnene (på jorden)». Shea fant også ut at Kyros først ble kalt «Konge av landene» i begynnelsen av 538 f.Kr., men at han ikke ble kalt «Konge av Babylon, Konge av landene» før mot slutten av 538 f.Kr. Han mener årsaken er at guvernøren, Gubaru, bar tittelen Konge av Babylon frem til sin død det året.

Akkurat som en hertug som blir konge regner sitt første år som konge, ikke som hertug, regnes Kyros’ første år fra det tidspunktet han var keiser over imperiet. «Imperiet» inkluderte Babylon som en av sine hovedsteder.

Spørsmål: Kan de 70 årene i Esra 1:1 referere til varigheten av det babylonske imperiet eller tempelet, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 436–437, 449) antyder?

Svar: Det refererer til hvor lenge Juda var under babylonisk herredømme. La oss først se nøyaktig hva Bibelen hevder, og deretter hva historien bekrefter.

Jeremia 25:11–12 og 29:10,16 sier:

1) Landet Juda skulle bli en ødemark, og de skulle tjene Babylon i sytti år.

2) Etter 70 år skulle Babylon bli straffet (Jeremia 25:12)

3) Jeremia 29:10 legger til at etter 70 år ville de landflyktige vende tilbake.

4) Jeremia 29:16 legger til at ikke alle ville gå i eksil.

Selv om det ikke står at Jerusalem skulle bli fullstendig ødelagt, kan man antyde det. Det spesifiseres imidlertid ikke hvor lenge Jerusalem skulle være ødelagt. Det er tjenesten for Babylon, ikke ødeleggelsen av Jerusalem, som ifølge profetien skulle vare i 70 år.

Historisk sett tjente Juda Babylon fra 605 f.Kr. til 538 f.Kr. Dette tilsvarer omtrent 68 av våre år. Profetiene ble imidlertid gitt i henhold til det religiøse måneåret, som var på 360 dager.

Spørsmål: I Esra 1:1, var det faktiske eksilet bare 49 år, fra 587/586–538 f.Kr., slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 436) hevder?

Svar: Mange ble ført i eksil i 605 f.Kr. og ble der i hele 70 år. Det som kompliserer saken, er at andre bare var i eksil i 49 år. Uansett gjaldt profetien at Juda skulle tjene Babylon i 70 år.

Spørsmål: Hvorfor bestemte den persiske kongen seg for å hjelpe jødene her, i Esra 1:1–4?

Svar: Den avgjørende årsaken er at Gud beveget Kyros til å gjøre dette. Dessuten tillot ikke bare den persiske kongen jødene å vende tilbake, men arkeologen Rassam avdekket også det som kalles «Kyros-sylinderen», der Kyros nedtegnet erobringen av Babylon og forordnet at også andre folk kunne vende hjem. Det finnes ingen bevis for at Kyros trodde på den sanne Gud; snarere brukte han det guddommelige navnet når han snakket om jødene, akkurat som han brukte navnene på andre guder når han snakket om de andre folkeslagene.

Kyros-sylinderen sier blant annet: «Måtte alle gudene som jeg har bosatt på nytt i deres hellige byer, daglig be Bel og Nebo om et langt liv for meg.» (Bel og Nebo var babylonske guder.)

Spørsmål: Hva mer står det i Kyros-sylinderen i Esra 1:1–4?

Svar: Bibelkritikeren Julius Wellhausen fra det nittende århundret og mange andre tvilte på at det noensinne hadde vært et dekret om at jødene skulle vende hjem. Kyros-sylinderen ble imidlertid oppdaget av Rassam i 1879; den samme siden inneholder et fotografi av den. Kyros-sylinderen var først og fremst et propagandaverktøy for Kyros for å vise babylonerne at han var deres venn, og ikke bare en erobrer de måtte motsette seg. Kyros kalte seg selv «Verdenskonge, Storkonge, Rettmessig konge, Konge av Babylon, Konge av Sumer og Akkad, Konge over de fire verdenshjørnene» (s. 89). Det står også: «Da jeg, velvillig, trådte inn i Babylon, opprettet jeg herskersetet i kongeslottet midt i jubel og glede. Den store guden Marduk fikk de storsinnede innbyggerne i Babylon til å … meg. Jeg søkte daglig å tilbe ham [Marduk]. Mine tallrike tropper beveget seg uforstyrret rundt midt i Babylon. Jeg tillot ikke at noen terroriserte landet [Sumer] og Akkad. Jeg holdt øye med Babylons behov og alle dets helligdommer for å fremme deres velferd.» (s. 87) Det hevdes også at Kyros kom inn i byen «uten kamp eller slag». Dette stemmer, ettersom Kyros kom inn i byen 17 dager etter at perserne hadde gjennomført et overraskelsesangrep og erobret byen.

Kyros-sylinderen sier også om de forviste folkene: «Jeg samlet (også) deres tidligere innbyggere og ga dem tilbake deres bosteder.» (s. 91)

Spørsmål: Hvorfor var den persiske kongen i Esra 1:5–11 så gavmild med å gi gull og sølv til Esra?

Svar: Skriften gir én grunn, og antyder knapt en annen sannsynlig grunn.

For det første sier Esra 1:7 at blant gjenstandene kongen returnerte, var tempelgjenstandene som babylonerne hadde tatt fra israelittene. Erobrere pleide vanligvis å føre bort avgudene til de erobrede folkene, men siden det ikke fantes avguder i Jerusalem, tok de i stedet med seg tempelutstyret. I den persiske Kyros-sylinderen, som beskriver da perserne sendte de fangne folkene tilbake til sine hjem, nevnes det også at deres guder ble returnert til dem.

For det andre sier Esra 1:6, noe mystisk, at de hjemvendtes naboer «støttet dem» (BSB), i tråd med kongens dekret i Esra 1:4 om at de «skulle få hjelp av mennene i den regionen med sølv, gull, varer og husdyr» (BSB). Hvorfor ville kongen ønske dette? For å forstå hvorfor, må vi se på den politiske situasjonen på den tiden.

Kong Darius I var far til Xerxes I og Esters ektemann. Xerxes I ble myrdet i sitt soverom av Artabanus, sjefen for kongens livvakt, i 465 f.Kr. Kongen i Esra, Artaxerxes I, var den tredje sønnen til Xerxes og Amestris. Han var bare 18 år gammel på den tiden. Men det året klarte Artaxerxes å drepe både Artabanus og en av sine eldre brødre, ved navn Darius, og beseire sin andre eldre bror, Hystaspes, i kamp. Imidlertid fulgte snart et opprør i Egypt (460–454 f.Kr.), støttet av 200 greske skip. Megabyzus, den persiske satrapen i Syria, beseiret de egyptiske opprørerne i 454 f.Kr. og lovet nåde til den egyptiske opprørslederen Inarus. Dessverre ble Inarus spiddet på ordre fra Artaxerxes I’s mor, dronning Amestris, noe som fikk Megabyzus til å gjøre opprør. Midt oppe i alt dette, i 458 f.Kr., oppmuntret kongen Esra og flere av de landflyktige til å vende tilbake til Jerusalem. Den persiske kongen ønsket seg en lojal bufferstat øst for Egypt og sør for Syria. Det er derfor logisk, slik Esra 1:4–6 viser, at den persiske kongen ønsket at de hjemvendte skulle bli «støttet» (BSB).

Spørsmål: Hva bør du gjøre i Esra 1:5–11 hvis en sjenerøs velsignelse uventet faller i fanget ditt?

Svar: Du skal selvfølgelig prise og takke Gud for det, men det er mer enn det. Fortell andre hva Gud har gjort. Du kan også spørre deg selv om Gud kanskje har gitt deg denne velsignelsen av en bestemt grunn. Kanskje ble den gitt for at du skulle være i stand til å hjelpe andre. Vær imidlertid forsiktig; du kan oppdage at du har fått mange nye «venner», men ikke nødvendigvis ekte venner.

Spørsmål: Hva betyr navnene på disse jødene i Esra 1:8?

Svar: Mithredath betyr «gitt av Mithra». Mithra var en viktig persisk gud på den gode siden. Zerubbabel betyr «avkom av Babylon», der han ble født.

Sheshbazzar er et ikke-hebraisk navn med uklar betydning. Kanskje var det et annet navn for Shenazar, og Shenazar var den fjerde sønnen til Jekonja (1. Krønikebok3:18 ), den tidligere kongen av Juda, og dermed en onkel til Zerubbabel. Det ville forklare hvorfor Sheshbazzar ble kalt prinsen av Juda.

Noen få mener at Sheshbazzar kan være et annet navn for Zerubbabel. Det ville imidlertid ikke gi så mye mening å ha to ikke-hebraiske navn. Andre mener at Sheshbazzar kan være et annet navn for Shealtiel, som tilsynelatende døde kort tid etter at grunnsteinen ble lagt. Eller så kan Sheshbazzar ha vært jødenes stattholder like før Zerubbabel, og da Sheshbazzar døde, overtok Zerubbabel. Dessuten er Sheshbazzar sannsynligvis ikke Zerubbabel, fordi Zerubbabel, sønn av Shealtiel, nevnes i Esra 5:2, mens Sheshbazzar, fyrste av Juda, nevnes i fortid som den som la grunnsteinen til tempelet i Esra 5:16.

Spørsmål: Hvorfor stemmer ikke summen av de nevnte gjenstandene, 2 499, i Esra 1:9–10 overens med det totale antallet gull- og sølvgjenstander, 5 400, i1:11 ?

Svar: Listen består kun av tallerkener, panner (?), skåler og andre større gjenstander. Det totale antallet, som kanskje inkluderer noen ødelagte stykker, omfatter også ting som ikke er oppført. Forskjellen i tallene er for stor til å bare være en trykkfeil.

Spørsmål: I Esra 2:1–70, hadde jødene det godt under perserne?

Svar: Ja. I tillegg til Bibelen har vi utenombibelske bevis på at de hadde det ganske bra.

Det finnes en rekke leirtavler fra velstående bankmenn i Nippur, kalt «Murashu og sønner», som lånte ut penger. Tekstene inneholder navnene på 2 500 personer, og 70 av disse navnene er jødiske. Interessant nok viser leirtavlene at mange av disse jødene hadde både jødiske og ikke-jødiske navn. Dessuten ble det funnet jøder i 28 av 200 bosetninger rundt Nippur.

Det fantes en jødisk militærgarnison nær Aswan i Sør-Egypt, og de bygde et tempel/en synagoge til ære for «Yaho».

Mange jøder bodde på Elefantøya i Sør-Egypt, ifølge arameiske papyrer og ostraka som nevner sabbaten og påsken. I Cowley-papyren nr. 21 befalte Darius II den jødiske kolonien på Elefantøya å feire det usyrede brøds høytid.

Spørsmål: Hva var den anslåtte befolkningen av israelittene før eksilet, ifølge Esra 2?

Svar: I det åttende århundret anslås det at det var mellom 500 000 og 700 000 israelitter i det nordlige riket og mellom 220 000 og 300 000 israelitter i Juda.

Spørsmål: Siden det ifølge Esra 2 var anslagsvis 1,5 til 3 millioner israelitter og jøder spredt utover det persiske riket, hvorfor var det da bare rundt 50 000 mennesker som vendte tilbake til Jerusalem?

A: De fleste var ulydige og ønsket ikke å vende tilbake, selv om noen få kanskje var slaver og ikke hadde noe valg. Esra erkjente selv i Esra 9:15 at de bare var en liten rest. Israelittene ble ført i eksil over 200 år tidligere, og nesten alle av dem var assimilert og hadde mistet sin nasjonale identitet. Asimovs Guide to the Bible, s. 437, påpeker treffende at «Det faktum at de donerte verdifulle gjenstander for å hjelpe dem som planla å reise, tyder på at de var rimelig velstående og kanskje ikke så noen vits i å forlate et sted hvor de hadde det godt og trygt, og hvor de nå følte seg hjemme.» Slik det var, okkuperte de hjemvendte bare et område som strakte seg omtrent 25 miles fra nord til sør og 32 miles fra øst til vest, hvorav en tredjedel var ørken.

Vi vet også fra Murashu-tavlene at mange jøder var velstående. Dette var rundt 730 leirtavler med opptegnelser over lån gitt av en bankier i Nippur ved navn Murashu og hans sønner. Omtrent 60 jødiske navn fremstår som skyldnere til Murashu.

Det er selvfølgelig generøst at jøder som valgte å bli igjen, donerte penger til dem som vendte hjem. Men Gud ønsket ikke deres donasjoner; Gud ønsket at de selv skulle vende hjem.

Spørsmål: I Esra 2, hvor lang tid ville det ta for folk å reise fra Babylon til Jerusalem?

Svar: Det ville ta omtrent fire måneder. Esra nevnte imidlertid ikke dette, fordi vekten lå på gjenoppbyggingen, ikke på vanskelighetene ved hjemreisen.

Spørsmål: Hva er forskjellene i tallene mellom Esra 2:1–70 og Nehemja 7:7–72?

Svar: Her er de to listene og forskjellene. Det neste spørsmålet tar for seg årsakene til forskjellene.

(Det er også 50 skåler i Nehemja.)

Den apokryfe boken 1 Esdras oppgir også antallet hjemvendte. Den nevner 25 947 menn fra Israel (sammenlignet med 24 144 hos Esra og 25 406 hos Nehemia), 5 288 prester (mot 4 289 hos Esra og Nehemia), 341 levitter, sangere og portvoktere, mot 341 i Esra, 372 tempeltjenere mot 392 i Esra og Nehemja, og 652 menn av ukjent opprinnelse, mot 652 i Esra.

Det totale antallet mennesker er langt større enn de som er oppført, så listen er ikke uttømmende. For eksempel har Esra Magbishs familie oppført, mens Nehemia ikke har det. Totaltallet kan også omfatte stammer fra nord samt kvinner og barn.

Av de 50 felles tallene er det totalt 22 forskjeller. Det er 12 forskjeller på ett siffer, og Nehemia har det største tallet i 7 av dem. Det er 10 forskjeller på flere sifre, og Nehemia har det høyeste tallet i 7 av dem. Til sammenligning kan vi se på den hebraiske teksten og den greske Septuaginta: for Esra er det 2 forskjeller (begge på ett siffer), og for Nehemia 10 forskjeller (hvorav 5 er på ett siffer).

Spørsmål: I Esra 2:1–70 og Neh 7:7–72, hvor nøyaktig overførte de gamle skriftlærde tallistene?

Svar: Her er to eksempler til sammenligning fra gamle dokumenter.

Fradas hær: Den persiske Behistun-inskripsjonen oppgir at Fradas hær hadde 55 243 døde og 6 572 fanger i den babylonske kolonnen. En arameisk oversettelse funnet på Elefantina-øya i Egypt oppgir at antallet fanger var 6 972, ett siffer avvik fra Behistun-inskripsjonen. I en duplikatkopi av den babylonske kolonnen funnet i Babylon var antallet fanger 6 973, en sifferforskjell fra den arameiske oversettelsen.

Opprørshæren til Frawartish: Den persiske Behistun-inskripsjonen oppgir at 2 045 ble drept og 1 558 tatt til fange i opprørshæren til Frawartish. Den arameiske kopien oppgir over 1 575 som antall fanger.

Disse eksemplene stammer opprinnelig fra F.W. König, *Relief und Inschrift des Königs Dareios I am Felsen von Bagistan* (Leiden: Brill, 1938), s. 48, 45.

Spørsmål: Hvorfor avviker antallet hjemvendte i Esra 2:1–70 fra det som står i Nehemja 7:7–72?

Svar: Det skyldes sannsynligvis en kombinasjon av flere årsaker.

Enkle kopieringsfeil: I de eksisterende manuskriptene finnes det noen kopieringsfeil. Mange av disse feilene består i at et siffer er endret eller utelatt. Mellom den hebraiske teksten og Septuaginta er det to forskjeller i Esra (begge på ett siffer) og ti forskjeller i Nehemja (fem av dem på ett siffer). Man kan derfor forvente at enkle kopieringsfeil forklarer rundt2 to 5 , eller muligens opptil ti av de 22 forskjellene. Siden tallene i Nehemja er større i bare 7 av de 12 forskjellene på ett siffer, er det ingen statistisk signifikant tendens til at det ene tallet er større.

Tallkoder: Forskjellene kan skyldes bruk av «tallkoder», der en vertikal strek representerte «1» og en horisontal strek representerte «10», og begynnelsen av bokstaven i det hebraiske ordet me’ah representerte hundrevis. Dette ville føre til flere kopieringsfeil.

Endring i måten tall ble skrevet på: Måten hebreerne skrev tall på endret seg rundt denne tiden. Tidligere brukte hebreerne gamle «runde bokstaver», og gikk over til «firkantede» bokstaver. Dette ville føre til flere kopieringsfeil. Wycliffe Bible Dictionary, s. 667, nevner at moabittene snakket en dialekt av hebraisk og fortsatt brukte de gamle runde bokstavene i det niende århundret f.Kr. Encyclopedia Britannica, bind 1 (1956), s. 684, sier: «De tidligste opptegnelsene om arameisk går tilbake til rundt 800 f.Kr. … Alfabetet på denne tiden skiller seg lite fra det på Moab-steinen.» Det står at det var to tendenser, som ble fullført i persertiden:

1) at toppene på bokstavene bet, dal og res ble åpnere, og 2) at vinklene ble mer avrundede og at det utviklet seg ligaturer. Dette kan forventes å forklare flere feil.

Listene ble utarbeidet på forskjellige tidspunkter: Av de 10 forskjellene på flere sifre er tallene i Nehemja høyere i 7 av dem. På den ene siden skyldes forskjellene sannsynligvis ikke at flere eksilboere vendte tilbake, ettersom totalene stemmer nøyaktig overens. På den andre siden kan det, når det gjelder de hjemvendte, ha vært flere personer i de oppførte klanene og landsbyene. Esra 2:1 sier at dette er listen som ble utarbeidet over dem som forlot Babylon, tilsynelatende før de ankom Jerusalem. Det kan ha vært noen beslutninger i siste øyeblikk om å slutte seg til en klan eller landsby.

Ulike lister: Hvordan ble disse listene til? Det er ikke slik at Gud dikterte disse tallene til en skriver, men snarere at to eller flere personer tellet og utarbeidet disse listene. De var sannsynligvis opprinnelig separate lister fordi: Esra skiller mennene fra Betlehem og Netofa, mens Nehemia slår dem sammen. Magbish er fraværende i Nehemia. De bytter om rekkefølgen på Lod osv. og Jeriko. Nehemia deler opp tallene i større grupper enn Esra.

Nehemias’ liste var en kopi. Legg nøye merke til at Nehemia 7:5 ikke sier at dette var det nøyaktige antallet mennesker som vendte tilbake. Nehemia sier snarere bare at han fant en liste, og at dette var hva som sto på listen. Listen kan være feil, men Nehemia gjengir korrekt det som sto på listen. Se neste spørsmål for å forstå hva dette innebærer.

Spørsmål: Hvordan forholder dette seg til ufeilbarligheten i Esra 2:1–70 og Nehemja 7:7–72?

Svar: Noen kritikere av ufeilbarligheten ser avvikene mellom disse listene som en av de alvorligste utfordringene mot Bibelens ufeilbarlighet. Faktisk er det ikke slik. Først en «avledningsmanøver», som er et feil svar; deretter et vanlig kristent svar; og til slutt det mest sannsynlige svaret.

Feil svar: Begge listene er korrekte, men de er forskjellige fordi de ble utarbeidet på litt forskjellige tidspunkter. Da den senere listen ble satt sammen, hadde noen flere kommet til, noen hadde dratt, og ofringene var annerledes.

Imidlertid måtte det totale antallet nye medlemmer og medlemmer som forlot menigheten stemme nøyaktig overens, siden de samlede tallene er identiske. Dette ville være svært usannsynlig hvis begge listene var fullstendig korrekte, men fra forskjellige tidspunkter.

Vanlig svar: Selv om vi ikke har de originale manuskriptene, innebærer ufeilbarlighet [angivelig] at de to listene måtte være identiske i de originale manuskriptene. Imidlertid er en kombinasjon av enkle kopieringsfeil og en endring i alfabetet rundt den tiden – noe som førte til flere kopieringsfeil – årsaken til forskjellene i tallene som burde ha vært like mellom de to listene. (Ingenting hindrer at den ene listen har detaljer som den andre listen ikke har.)

Imidlertid er 22 forskjeller av 50 tall et stort antall forskjeller, selv med den endringen i skrivemåten som skjedde rundt den tiden.

Det mest sannsynlige svaret: Nehemia kopierte feilfritt den listen han hadde til rådighet (og den listen inneholdt feil). Den var nøyaktig nok til å gi et bilde av hvor mange som vendte tilbake, men Nehemias forbehold minner oss om at denne listen ikke nødvendigvis er feilfri. Dette kan sammenlignes med at Bibelen feilfritt gjengir fariseernes feil, Jeftas overilthet og Abrahams dårskap, uten eksplisitt å fortelle oss om vi skal tro på og gjøre de samme tingene eller ikke.

Hvorfor oppgir ikke Bibelen de nøyaktige tallene for alle på Nehemias tid? Sannsynligvis fordi det ikke er viktig. 1. Timoteus 1:4 og Titus 3:9 sier at vi ikke skal hengi oss til endeløse slektsregister.

Spørsmål: I Esra 2:1–70 og Neh 7:7–72, hvilken liste er mest korrekt?

Svar: Selv om vi ikke kan være helt sikre, er Esra sannsynligvis mer korrekt av følgende grunner:

1. Den apokryfe boken 1 Esdras inneholder også en liste over de hjemvendte, og den ligger nærmere Esra. En av forskjellene mellom den hebraiske og Septuaginta-versjonen av Nehemja ville føre til at to av Nehemjas tall stemmer overens med Esra. Dermed mente i det minste Septuaginta-oversetterne at Esra var mer korrekt.

2. Nehemia sa selv at dette var listen han fant, uten å si at alt på den var korrekt.

Det finnes imidlertid enkelte skrivefeil i begge. Her følger en analyse av noen av de enkelte forskjellene, hvor tallet i Esra er oppgitt først.

200 mot 245 sangere (Nehemja 7:68). Det er sannsynlig at Esra har rett, fordi en skriver ved en feiltakelse kan ha hentet tallet 245 fra Nehemja 7:67. Deretter kan han ha utelatt Nehemja 7:68.

61 000 drakmer mot en sum på 41 000. Det er sannsynlig at tallet 61 000 i Esra er en skrivefeil og bør være 41 000.

Spørsmål: Er Nehemia, Mordokai og Bigvai i Esra 2:2,14 de samme personene som i bøkene Nehemia og Ester?

Svar: Nei, det er de ikke. Stattholderen (Tirshatha) Nehemia kom til Jerusalem i 445 f.Kr., omtrent 13 år etter at Esra allerede var der. Mordekai og Ester kom senere, og Bigvai, som betyr «lykkelig» på persisk, ville ikke være et uvanlig navn.

Spørsmål: Hvorfor tror du at Esra (og Gud) tok med en så lang navneliste i Esra 2:3–70?

Svar: Sett fra et menneskelig perspektiv var det en viss spenning knyttet til å vite hvem som vendte tilbake. For det andre var det også en «sjekk» av hvem som var ekte israelitter blant de som vendte tilbake. For det tredje kunne fremtidige generasjoner se tilbake og si: «Jeg hører til», basert på disse navnene. Sett fra Guds perspektiv våker Gud over hver minste detalj om hvem som gjør hva.

Dette var en «navneopprop» av dem som forlot komforten og bekvemmeligheten der de var, og forpliktet seg til å være en del av tjenesten i stedet for bare å sitte på sidelinjen.

Spørsmål: I Esra 2:6–7: Hvis en troende har vendt seg bort fra Gud og ønsker å komme tilbake, hva vil du råde vedkommende til å gjøre?

Svar: Først og fremst må du forsikre dem om at Gud tilgir og at Gud vil ta imot dem. Avhengig av hva de har gjort, bør de, hvis mulig, gjøre opp for det de har tatt eller ødelagt. De lever kanskje med konsekvensene av sin synd; selv om Gud kunne fjerne disse konsekvensene, gjør Han det ofte ikke. Men hvis de holder ut under Guds tukt og nå velger å følge Ham, kan Gud skape velsignelse ut av deres fornyede lydighet mot Ham.

Det er interessant at i Esra 2:6 kom noen av de hjemvendte fra Pahat-Moab. Dette navnet betyr «guvernør av Moab», og det kan henvise til rubenittene som den assyriske kongen Tiglat-Pileser III bosatte i Moab. Andre hjemvendte kom fra Elam i Esra 2:7. Elam ligger i det sørvestlige Iran, og noen israelitter ble tvangsbosatt der.

Spørsmål: Hvorfor vendte så mange portvoktere, 139, tilbake i Esra 2:42?

Svar: Det er anslått at det før eksilet var rundt 5 000 portvakter, så flertallet kom ikke tilbake. Portvakter gjorde mer enn å stå ved en port; de vedlikeholdt området og var i praksis også vaktmestere. Faktisk stammer vårt ord «vaktmester» fra det latinske ordet for dør, janua. Disse menneskene hadde altså faste, men lavtlønnede jobber. Kanskje ble de ikke distrahert av å bli rike i det babylonske og senere det persiske imperiet.

Spørsmål: I Esra 2:59–63, hva gjør man når man befinner seg i «ingenmannsland» i tjenesten?

Svar: Disse mennene sa at de kunne tjene som prester, men det fantes ingen opptegnelser om at de stammet fra prester. Enten var de virkelig etterkommere, men opptegnelsene var gått tapt, eller så var de egentlig ikke prester (og visste det), eller kanskje foreldrene og besteforeldrene deres hadde sagt at de var en presteslekt, men tok feil. Derfor bestemte guvernøren (Tirshatha), som var Nehemia, at de ikke skulle tjene som prester før en prest med Urim og Tummim kunne avgjøre saken. Vi har ingen opptegnelser om når eller om dette noen gang ble avgjort for de fleste av dem. Imidlertid ble én presteslekt, sønnene av Koz/Hakkoz i Esra 2:61, senere ansett som en presteslekt. Meremot, sønn av Uria i Esra 8:33, som var sønn av Uria, sønn av Hakkoz i Nehemja 3:4,21, ble regnet som en del av presteskapet i Nehemja 3.

Når du ser ut til å ha en mulighet til å tjene i en viktig stilling, og veien din blir sperret (med rette eller urette), hva kan du gjøre? Du kan bli bitter, eller i det minste skuffet. Eller, hvis Gud har lukket en dør, kan du i stedet tjene i en annen stilling, gjennom en dør som Gud har åpnet. Som en kristen har sagt: «Skuffelse er Hans utnevnelse.» Gud bryr seg ikke om hvor høy en menneskelig stilling du har; Han bryr seg om ditt hjerte når du tjener Ham.

Spørsmål: Hvorfor var hele folkemengden i Esra 2:64 på 42 360, når man legger sammen listene i Esra, Nehemja og 1. Esdras, som gir henholdsvis 29 818, 31 089 og 30 143 menn?

Svar: «Hele forsamlingen» ville omfatte kvinner og barn. Dette betyr at det var relativt få kvinner og barn som var med på denne utvandringen; det var hovedsakelig menn. Dette forklarer hvorfor det kan ha vært et stort press for å inngå ekteskap med ikke-israelitter.

Spørsmål: I Esra 2:69, hvor mye rikdom dreier det seg egentlig om?

Svar: 61 000 drakmer i gull tilsvarer omtrent 1 000 pund (500 kilo), og 5 000 minaer i sølv tilsvarer omtrent 3 tonn (2,9 metriske tonn).

Spørsmål: I Esra 2:70, på hvilke måter kan vi som kristne «stå frem og la oss telle» i dag?

Svar: Vi kan stå frem ved ikke å forsømme å samles, slik Hebreerbrevet 10:25 pålegger. Vi kan stemme på hederlige kandidater som ikke går inn for ugudelige ting. I likhet med de velstående lederne i Esra 2:69–70 kan vi frivillig gi penger til Guds verk. Vi kan offentlig bære navnet «kristen».

Spørsmål: I Esra 3:1–12, hvordan skilte denne vekkelse seg fra Josias’ vekkelse i 2. Krøn 34?

Svar: I Josias’ vekkelse var folket fortsatt i ulydighet like før vekkelsen, de måtte finne en kopi av loven, og de var under stor trussel på den tiden (Assyria). Dette var en vekkelse preget av omvendelse under trussel om straff.

I Esras vekkelse hadde de allerede omvendt seg fra avgudsdyrkelse, de hadde allerede lest loven, og de var der for å bygge tempelet og byen. Dette var en vekkelse preget av hengivenhet og gjenoppbygging.

Kort sagt var den første vekkelsen en omvendelse fra det onde, mens Esras vekkelse handlet om å gå videre og bygge opp. Det er en riktig plass for begge typer vekkelser.

Spørsmål: Hvorfor var det, ifølge Esra 3:2, vanskeligere enn forventet å bygge et alter til Gud?

Svar: For å bygge det på det stedet måtte de først rydde bort ruinene etter det første tempelet. Folkene rundt dem ville også være imot deres bestrebelser. Den syvende måneden her ville være i september–oktober 537/536 f.Kr.

På den annen side ville den persiske regjeringen ikke ha noe imot enda et alter. Ifølge *Major Cities of Bible Times*, s. 32–48, nevner babylonske tekster 50 templer pluss 180 friluftshelligdommer for gudinnen Ishtar, 300 helligdommer for Igigi-gudene og 1 200 helligdommer for Anunnaki-gudene. Jødene ønsket å bygge bare ett. (hentet fra *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 4, s. 622)

Spørsmål: Hvorfor ble levitter som var 20 år og eldre utnevnt til tjeneste i Esra 3:8, siden 4. Mosebok 4:3,47 og 1. Krønikebok 23:3,24,27 viser at bare levitter som var 30 år og eldre kunne utøve tjeneste, og 4. Mosebok8:24 sier at bare levitter som var 25 år og eldre kunne arbeide i møteteltet?

Svar: Både Esra2:40 og Nehemja7:43 sier at bare 74 levitter vendte tilbake. De følte seg trolig nødt til å bruke yngre levitter fordi det var så få av dem.

Spørsmål: I Esra 3:10 og Haggai 1:15, skjedde byggingen i 520 f.Kr. mens Darius I regjerte, eller begynte den under Kyros II rundt 537 f.Kr., slik det står i Esra 3:8–13?

Svar: Begge deler er riktig. Byggingen startet i 537 f.Kr. under Kyros II, ble stoppet på grunn av motstand i 16 år, og gjenopptatt under Darius I i 520 f.Kr. Den ble fullført i 516/515 f.Kr.

Spørsmål: Hvorfor var det i Esra 3:11–13 og Haggai 2:1–9 noen som gledet seg, mens andre gråt?

Svar: Noe lignende skjer når tempelet blir ferdig i Haggai 2:1–9. Det er litt som å spørre om et glass er halvfullt eller halvtomt. I alle disse over 70 årene (siden 587/586 f.Kr.) hadde det ikke vært noe alter eller tempel, og nå ble tempelet endelig gjenoppbygd for å ofre til Gud. Men på den annen side virket denne beskjedne begynnelsen så ubetydelig sammenlignet med den tidligere praktfulle Salomos tempel og dets forgårder. Noen fokuserte på det som var og det som kunne ha vært. Andre fokuserte på fremgangen som var oppnådd og den fremtiden den lovet.

Spørsmål: Hva er kronologien i Esra 4?

Svar: Her er en kronologi over de ulike delene av Esra 4. Legg merke til at Xerxes og Artaxerxes I er to forskjellige personer. Legg også merke til at fire ting er under oppføring: alteret, tempelets grunnmur, resten av tempelet og Jerusalems murer.

Spørsmål: Hvem var egentlig samaritanerne i Esra 4:2?

Svar: Samaritanerne var et blandet folk som bodde nord for Jerusalem. De var en blanding av fattige israelitter fra det nordlige riket, pluss noen få erobrede folk som den assyriske kongen Sargon II (722–705 f.Kr.) hadde ført inn, og en større andre gruppe under kong Esarhaddon (681–669 f.Kr.), samt en tredje gruppe som ble ført inn under hans sønn Ashurbanipal (669–627 f.Kr.). Babylonerne importerte imidlertid tilsynelatende ingen folkegrupper til Samaria.

Religiøst tilba de den sanne Gud samt andre guddommer. I 1962 fant beduinerne, som hadde funnet Dødehavsrullene, også en hule i Wadi Daliyeh. Der lå det to til tre hundre skjeletter av familier som hadde flyktet fra Aleksander av Makedonia i 331 f.Kr. I skriftene de etterlot seg, gjenspeilte mange av navnene deres edomittiske, arameiske, moabittiske, kanaanittiske og babylonske avguder.

Spørsmål: I Esra 4:2, var samaritanerne oppriktige da de tilbød å hjelpe jødene?

Svar: De var sannsynligvis ikke oppriktige, men ønsket kanskje å infiltrere arbeiderne. Samaritanerne stoppet med makt gjenoppbyggingen av murene, for Gerizim-fjellet i Samaria var en «konkurrent» som tilbedelsessted. Samaritanerne mente sannsynligvis at det ikke var noen motsetning mellom Guds tempel og deres eklektiske tilbedelse, i henhold til Esra 4:2. Jødene gjorde imidlertid rett i å avvise samaritanernes hjelp, fordi de også tilba andre guder (2. Kongebok 17:34) i tillegg til den ene sanne Gud og gullkalvene. Å avvise samaritanerne ville imidlertid føre til at de motsatte seg byggingen.

I motsetning til dette mener den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 441) at samaritanerne var oppriktige i denne sammenhengen. Men hvis de virkelig ønsket at tempelet skulle bygges, prøvde de – så snart de ikke fikk lov til å hjelpe – å motvirke og skape problemer for folket, som beskrevet i Esra 4:4. De hyret rådgivere, det vil si bestakk dem, i Esra 4:5. Til slutt skrev de et brev der de beskyldte dem for å ønske seg en mur for å gjøre opprør mot perserne i Esra 4:6. Hvis de var oppriktige, slik Asimov hevder, hvorfor skulle de da senere motvirke dem og skrive et brev der de beskyldte dem?

Spørsmål: Hvorfor nektet jødene i Esra 4:3 hjelp utenfra?

Svar: Hvis du trenger mat eller livsnødvendigheter, er hjelp fra ikke-troende generelt greit. Men hvis du gjør noe for Guds verk, er det bedre å ha troende som frivillige enn ikke-troende. Bør vi ta imot hjelp fra ikke-troende til Guds tjeneste? 3. Johannes 7 nevner også at man ikke skal ta imot hjelp fra hedninger. Det er én ting å ta imot hjelp for å gi til de fattige, og en annen å ta imot hjelp for å forkynne evangeliet.

Spørsmål: I Esra 4:7–16, hvordan reagerer du når du ofrer deg og arbeider hardt for Guds rike, og plutselig blir alt arbeidet ditt nøytralisert av motstanderne?

Svar: Folket kunne ha blitt motløse eller rett og slett gitt opp. Men den samme persiske kongen, Artaxerxes, tillot dem senere å gjenoppbygge murene under Nehemias ledelse fra og med 445/444 f.Kr. For det første bør ond motstand mot Guds verk verken være uventet eller nedslående. Hvis motstand rammet Moses, Josva, Esra og Nehemia, Jesus, Paulus og de andre apostlene, hvorfor skal du da late som om du er overrasket hvis det noen gang skjer med deg?

For det andre er det et ordtak i baseball: «Ikke gjør én feil til to.» Hvis du gjør en pinlig feil, for eksempel å la en bakkeball gå mellom beina dine eller å miste en flyball, kan du føle deg så dårlig og gruble så mye over det at du ikke ser den neste ballen som kommer mot deg, og da roter du det til der også. Når du roter det til på en alvorlig måte, må du reise deg opp igjen, bestemme deg for å fortsette å prøve eller prøve hardere, og bare fortsette. Når en mulighet lukkes, vær klar for når en ny mulighet åpner seg.

Spørsmål: Hvorfor ble Esra 4:8–6:18 og Esra 7:12–26 skrevet på arameisk?

Svar: Ingenting tyder på at Esra eller hans sekretærer måtte skrive på samme språk. Kanskje skrev ulike sekretærer ned ulike deler. Daniel 2:4b–7:28 ble også skrevet på arameisk, i likhet med Jeremia 10:11.

Samaritanernes brev til kongen var på arameisk, og det er derfor naturlig å sitere brevet på arameisk.

Spørsmål: Hvem er dehavittene i Esra 4:9?

A: Tidligere trodde man at de var «daoi» hos Herodot og «dahae» hos Plinius og Vergil. Dette folket bodde øst for Det kaspiske hav. Nå mener man imidlertid at det hebraiske ordet ikke er navnet på et folk, men ordet «di-hu», som betyr «det vil si». Da lyder Esra 4:9: «elamittene fra Susa» (BSB), eller mer bokstavelig: «mennene fra Susa, det vil si elamittene».

Spørsmål: I Esra 4:13, hvor mye skatt innkrevde de persiske kongene egentlig?

Svar: I hele riket innkrevde den persiske kongen anslagsvis 25 til 35 millioner amerikanske dollar per år, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 4, s. 631–632. Palestina var en del av den femte satrapien, som ifølge Herodot, bok 3, kap. 89–97, bare ble pålagt 350 sølvtalenter, eller 680 000 amerikanske dollar. Andre steder måtte også yte ikke-monetære bidrag i naturalier, og disse oversteg ofte de monetære bidragene. Palestina slapp å yte bidrag i naturalier, og derfor beskattet perserne Palestina ganske mildt.

Spørsmål: Hvordan bør troende i Esra 4:15,19 reagere når de urettmessig blir anklaget for oppvigleri og opprør?

Svar: Oppvigleri betyr forræderi mot regjeringen, og opprør betyr revolt. Forutsatt at de faktisk ikke har begått forræderi, bør de troende benekte anklagene. La imidlertid ikke benektelsen være så dårlig formulert at den gir næring til mistanken bak anklagen. Som et svært grovt mål bør kanskje en benektelse være omtrent like lang som anklagen.

Spørsmål: I Esra 4:23, opphørte gjenoppbyggingen av tempelet på grunn av fremmede hærer, eller på grunn av folkets likegyldighet, slik det står i Hag 1:2?

Svar: En hær kan ha ført til at det stoppet midlertidig, men når det først hadde stoppet, var det folkets likegyldighet som hindret at det kom i gang igjen, selv etter at det var greit å gjøre det i 522 f.Kr.

Spørsmål: I Esra 5:1, var disse profetene de samme som skrev bøkene i Bibelen?

Svar: Ja, Haggai og Sakarja var de samme. Haggai forkynte fra august til desember 520 f.Kr. Sakarja profeterte fra oktober/november 520 f.Kr. i to år.

Spørsmål: I Esra 5:1 og6:14 , var Sakarja sønn av Iddo, eller sønn av Berekja, sønn av Iddo, som det står i Sak 1:1?

Svar: Sakarja var sønn av Berekja og barnebarn av Iddo. I semittiske språk kan ordet for «sønn» bety etterkommer.

Spørsmål: Hva var det som var så viktig ved Tattenais besøk i Esra 5:3?

Svar: Tattenai var en offisiell regjeringsetterforsker (frasaka) eller inkvisitor (patifrasa). Serubabel og jødene var sannsynligvis livredde for at Tattenai umiddelbart skulle beordre byggingen stanset. Da han spurte om jødene hadde myndighet til å bygge enten tempelet eller muren, kunne et feil svar stoppe byggingen av begge deler med en gang.

Tattenai ser ikke ut til å ha vært for eller imot jødene; han ønsket bare at lovene og myndigheten skulle følges. Da de svarte ham fornuftig og fortalte om Kyros’ dekret og tilbakeleveringen av tempelutstyret, lyttet Tattenai, men ville ikke tro dem uten bekreftende bevis fra de persiske arkivene. Tattenai ga imidlertid jødene fordelen av tvilen og lot byggingen fortsette mens undersøkelsen pågikk. En ting som kjennetegner de fleste sjefer, er at også de har en sjef. Tattenai ville ikke at Darius skulle få vite at han lot ting gli. Derfor «delegerte» Tattenai ansvaret oppover til Darius. Tattenai forklarte alt for Darius, som satte i gang en undersøkelse for å finne dekretet.

En kommentator, Batten, identifiserte i 1913 feilaktig Tattenai med Ushtannu, satrapen over hele Babylon og området på den andre siden av Eufrat. Arkeologer har imidlertid funnet en babylonisk opptegnelse, datert 5. juni 502 f.Kr., som nevner «Ta-at-tan-ni» som pahat (guvernør) som var underordnet satrapen.

Spørsmål: I Esra 5:7, måtte Darius håndtere mange brev fra sine embetsmenn?

Svar: Arkeologer har funnet flere tusen tekster fra hovedstaden Persepolis fra perioden 509–494 f.Kr. og over 100 tekster fra 492–458 f.Kr.

Når det gjelder en konges svar, finnes det et hedensk tempel i Xanthos i Lykia i det sørvestlige Lilleasia, med et lignende tillatelsesdekret fra den persiske kongen. Det er skrevet på gresk, lykisk og arameisk. Kyros restaurerte templer i Uruk og Ur. Kambyses restaurerte tempelet i Sais i Egypt. Darius gjenoppbygde et tempel i Hibis i Egypt.

Spørsmål: Hva er interessant ved måten de fortalte Tattenai historien sin på i Esra 5:11?

Svar: Ut fra det som sies her, var ikke Nebukadnesar den som til syvende og sist var ansvarlig for å ødelegge tempelet og føre folket bort; det var Gud, og Nebukadnesar var bare Hans redskap. Gud gjorde det, og deres forfedre hadde skylden på grunn av sin synd.

Spørsmål: Hva betyr navnet «Serubbabel» i Esra 5:16?

Svar: Det betyr «barn/avkom av Babylon», siden Zerubbabel ble født der.

Spørsmål: Hvorfor skulle perserne i Esra 6:1 lete i arkivene i Babylon, siden Susa var den persiske hovedstaden?

A: De gjennomsøkte arkivene (bokstavelig talt «bokhuset») i Babylon, men fant ingen forordning. Men ved en lykkelig tilfeldighet befant disse tavlene seg i Ekbatana (Achmetha) i Media, og der fant de dem. Det persiske riket hadde fire hovedsteder: Susa (eller Shushan), Persepolis, Ekbatana og Babylon. Av de fire hovedstedene ble dekretet funnet i Ekbatana, fordi det tilsynelatende var der Kyros hadde tilbrakt sommeren i 538 f.Kr. da han skrev dekretet. Generelt tilbrakte persiske konger vinteren i Babylon og somrene i Susa eller Ekbatana. For øvrig er Esra 6:2 den eneste henvisningen til Ekbatana i Bibelen.

Spørsmål: Hva er betydningen av dekretet i Esra 6:1?

Svar: En konge ville respektere et dekret fra en tidligere konge. Darius var derfor glad for å hjelpe jødene, både fordi de hadde fått tillatelse under Kyros og fordi Jerusalem kunne fungere som en bufferfestning mot Egypt eller eventuelle opprørere. Å finne dette gamle dekretet førte derfor til et lettelsens sukk blant jødene. Legg merke til at Darius ikke bare respekterte dekretet; i vers 8–10 sørget han også sjenerøst for forsyninger og materialer til gjenoppbyggingen, og i vers 11–12 truet han med straff for alle som ville motsette seg gjenoppbyggingen. (Darius spiddet 3 000 babylonere etter at Babylon gjorde opprør, ifølge både Behistun-inskripsjonen og Herodots bok 3, kap. 159.) Hvis Darius prøvde å smigre jødene slik at de skulle være lojale mot ham, ville dette være måten å gjøre det på.

Det ble regelmessig ofret til kongen, ifølge 1 Makkabæerbok 7:23; 12:11; 2 Makkabæerbok 3:35; 13:23; og Josefus’ «Jødenes antikviteter», bok 12 nr. 2.5.

Spørsmål: Hvorfor skulle en persisk konge i Esra 6:8 betale en stor sum penger for å gjenoppbygge jødenes tempel i Jerusalem?

Svar: Konger bygde ofte templer, noe som også tjente det «praktiske» formålet å skape lojale undersåtter. Kyros reparerte også tempelet i Uruk, Enunmakh-tempelet i Ur og templer i Babylon. Arkeologer har funnet et notat om det jødiske tempelet som ble skrevet av Bagoas, den persiske guvernøren i Juda, og Delaia. Der står det: «å bygge det på samme sted som før, og at kornofferet og røkelsen skal bringes på alteret slik det pleide å være.»

Dessuten ba Darius jødene om å be for ham og hans sønner, slik det står i Esra 6:10 (jf. 1 Makkabéerne 7:33).

Spørsmål: Hva er betydningen av denne feiringen i Esra 6:15–22?

Svar: Den årlige påskefeiringen minnet om at Gud beskyttet israelittene da de dro ut av Egypt under utvandringen. De kunne ikke feire i tempelet på over 70 år, fordi de ikke hadde noe tempel, siden det ble ødelagt 12. august 586 f.Kr. Men etter all den tiden var de overlykkelige over at de endelig kunne feire i det nylig innviede tempelet.

Spørsmål: Hvordan kan det som beskrives i Esra 6:17–22 sammenlignes med tempelet og ofringene under Salomo?

Svar: Dette tempelet var 90 fot høyt og 90 fot bredt. Ved innvielsen ble det ofret 100 okser, 200 værer, 400 hanlam og 12 geiter. Dette offeret kan virke omfattende, inntil man sammenligner det med Salomos tempel.

I Salomos tid var tempelet 90 fot langt, 30 fot bredt og 45 fot høyt, ifølge 1. Kongebok 6:2. Det var utsmykket med edelt sedertre og gull. Ved innvielsen ble det ofret 22 000 okser og 120 000 sauer, ifølge 1. Kongebok 8:63.

Spørsmål: Hvorfor kalles Darius i Esra 6:22 «kongen av Assyria» her, når han var konge av Persia?

Svar: De assyriske og babylonske imperiene hadde enorme landområder før perserne erobret alt. I stedet for å prøve å assimilere alle til å bli persere, mente de det var best å la de erobrede folkeslagene beholde sin egen identitet. Så Persia var for persere (og medere), og Darius var konge over Persia, Babylon, Assyria, Syria, Lilleasia og Egypt.

Spørsmål: I Esra 7:1, når fant hendelsene i dette kapitlet sted?

Svar: Det var et tidsrom på 57–58 år mellom Esra 6 (i 516 f.Kr.) og Esra 7 (458 f.Kr.). Hendelsene i Ester-boken fant sted i mellomtiden. Esra ankom i den perioden da Egypt, med hjelp fra Athen og Delos-forbundet, midlertidig hadde klart å gjøre opprør mot Persia fra 460 til 454 f.Kr.

Spørsmål: Var Seraja Esras far i Esra 7:1?

Svar: Nei, fordi presten Seraja ble henrettet av babylonerne i 588/587 f.Kr., mens Esra og hans følgesvenner reiste mellom 8. april og 4. august 458 f.Kr. Jesua i Esra 2:2 var sannsynligvis en sønnesønn av Seraja. Esra var sannsynligvis oldebarn eller tippoldebarn av Seraja. På hebraisk kan «sønn» bety etterkommer. Seraja var en berømt forfader, og Esra ble oppkalt etter ham.

For øvrig betyr Seraja «Jahve er fyrste», og Esra er en forkortet form av Asarja (Jahve har hjulpet), som var et vanlig navn.

Spørsmål: I Esra 7:6, kan Ezra ha ankommet enten i 458 f.Kr. eller 398 f.Kr.?

Svar: Nei. Selv om Esra ikke eksplisitt sier «I» eller «II», må det være «I», fordi 398 f.Kr. er for sent i tid til at tempelet ikke skulle ha vært ferdigstilt. Videre skiller folk ofte mellom to konger med samme navn når den andre regjerer, men de skiller ikke mellom dem når bare én av kongene har levd.

I tillegg må tiden til Esra og Nehemja ha vært under Artaxerxes I, fordi en papyrus fra Elefantina (Cowley nr. 30), datert av skribenten som «November 25, 407 B.C. », nevner Sanballat [sn’blt], guvernøren i Samaria som er nevnt i Nehemja.

Spørsmål: Hva betyr «en dyktig skriver» i Esra 7:6, Sal 45:1 og Ords 22:29?

Svar: Det hebraiske ordet her, mahir, betyr bokstavelig talt «rask» eller «hurtig». Dette betyr at han var dyktig i sitt arbeid og kunne utføre oppgaven effektivt. Som bevis rapporterte Esra detaljert om reisen. Interessant nok finnes det i hovedstaden Persepolis over 300 persiske reisetekster, så det var vanlig å dokumentere offisielle reiser.

Spørsmål: I Esra 7:17, finnes det noen tidligere tilfeller av at en persisk konge tillot en ikke-persisk prest å gjeninnføre sine offerritualer og gjeninnføre (ikke-persiske) religiøse lover?

Svar: Ja, fordi kongen tilsynelatende var opptatt av at folket fortsatte å følge sine egne skikker, som en del av lydigheten mot Persia. Det finnes en svært nær parallell i dekretet fra Darius I til Udjahorresnet, en egyptisk prest som gjenopprettet den egyptiske religionen i Sais i Egypt. Darius ga ham i oppdrag å samle «vise menn fra Egypt» for å kodifisere de egyptiske lovene både på demotisk egyptisk skrift og på arameisk. Det tok de egyptiske skriftlærde fra 518 til 503 f.Kr. å fullføre dette arbeidet.

Spørsmål: Hvorfor var det i Esra 8:15 av betydning at det ikke var noen levitter blant dem?

Svar: Kongen hadde spesifisert at de skulle dra for å fremme lydighet mot Toraen, og det var ingen levitter som skulle med. Dessuten ønsket Esra at levittene skulle ta seg av tempelutstyret når alt materialet skulle fraktes. Derfor dro Esra til byen Kasifia, der mange levitter bodde, og overtalte 38 levitter og 220 tempeltjenere til å vende tilbake til Jerusalem (Esra 8:18–20).

Spørsmål: Hvorfor ba de nå om beskyttelse i Esra 8:15–21?

Svar: En liten gruppe eksilboere (1 772 menn, noe som kan utgjøre 3 000 til 5 000 mennesker totalt) var på vei tilbake på den 900-mile lange reisen. De hadde fått med seg omtrent 25 tonn sølv, 3,75 tonn gull og gjenstander av bronse. De var redde for å bli overfalt underveis, slik det står i Esra 8:31. Esra, som ikke var en persisk embetsmann, ba ikke om militær eskorte, mens Nehemia, som var hoffembetsmann, gjorde det i Nehemia 2:7–9. Begge deler var i orden.

Spørsmål: I Esra 8:17, er dette den samme Iddo som var faren til Sakarja i Sakarja 1:1?

Svar: Nei, fordi Sakarja profeterte før Esra 7–8, så Sakarjas far var sannsynligvis ikke i live på dette tidspunktet. Men det kan ha vært en sønn eller sønnesønn av Sakarjas far, som bar det samme navnet.

Spørsmål: Hvorfor fastet de her i Esra 8:21–22, og hvorfor ba de ikke perserne om beskyttelse?

Svar: Jødene hadde allerede bedt kongen om hjelp én gang. Esra 8:22–23 sier at det ville virke merkelig å be om tropper igjen, siden de allerede hadde sagt at Gud ville beskytte dem. Selvfølgelig kunne persiske tropper ha vært et middel Gud kunne ha brukt for å beskytte jødene. Men som det påpekes i *1001 Bible Questions Answered*, s. 315, er det én ting å ta imot hjelp som frivillig tilbys, og en annen å be om hjelp.

Spørsmål: I Esra 8:25–29, siden du stoler på Guds tjenere og ledere, er det da likevel greit å gjennomføre økonomiske kontroller og revisjoner av dem?

Svar: Absolutt. Det var derfor Esra veide opp sølv, gull og andre gjenstander i Esra 8:25 da han overleverte dem til dem, og de veide dem igjen i Esra 8:29 for å sikre at de ikke tok noe av det. De ble på forhånd fortalt at det ville bli en ny veiing etter at de ankom. Noen ganger kan det finnes uærlige mennesker som man ikke mistenker. Derfor er det bra at Guds tjenere som forvalter penger og rikdommer, blir underlagt revisjon og økonomisk ansvarlighet. Hvis du er en ærlig person som har fått betrodd penger eller andre ting, bør du ikke føle deg krenket over å bli bedt om å underkaste deg en revisjon. Det er bra å ha økonomisk kontroll, ikke bare for å forhindre tyveri, men også for å vise alle, både i menigheten og utenfor den, at det foreligger sterke bevis på at penger ikke har blitt stjålet.

Spørsmål: I Esra 8:27, 1 Krøn 29:7 og Neh 7:70, er disse myntene persiske dariker eller greske drakmer?

Svar: Det er enten en persisk darik eller en lokalt preget sølvmynt i stil med den greske drakmen.

Arkeologer har funnet flere «drakmer» fra persisk tid i Bet-Zur (Khirbet et-Tubeiquah), sør for Jerusalem og 4 1/2 miles (7 km) nord for Hebron. Disse drakmene ble ikke preget i Hellas, men i Juda i «drakma-stil». I en artikkel står det at jødene fikk lov til å prege sine egne sølvmynter med navnet på provinsen «Yehud» skrevet med arkaisk hebraisk skrift. Det fantes et lokalt myntverk i Palestina i persisk tid.

Det finnes imidlertid også en annen teori. Det hebraiske ordet her, darkemonim, og et lignende ord i Esra 8:27 og 1. Krønikebok 29:7, adarkonim, kan henvise til den persiske darikken, som var en gullmynt oppkalt etter det persiske ordet for gull: dari. En soldat fikk utbetalt én av disse hver måned som lønn.

Spørsmål: I Esra 9:1–2, når bør man fortelle noen om andres synder, og når bør man tie?

Svar: Først og fremst må man innse at det finnes en fristelse til å sladre, til å fortelle det til alle uten å skille, og sladder er en synd. Utover det må man, til Guds ære, avgjøre hva som må sies, hvor detaljert det skal være, og til hvem. Noen ledere her kom til Esra fordi Esra var menighetens åndelige leder, og Esra måtte handle ved å advare folk om denne synden og utelukke dem som fortsatte i synden fra forsamlingen.

Når det foreligger en synd, er omfanget av dem som trenger å vite om situasjonen, eller om menighetsdisiplinen, omtrent det samme som omfanget av dem som allerede visste at noe var på gang, pluss ledere som er åndelige tilsynsmenn. De trenger å vite hva som skjedde, men trenger ikke å kjenne til alle de «GSD»-ene, altså de grove syndedetaljene som er involvert.

Spørsmål: Hvorfor giftet mange jødiske menn seg med hedenske kvinner i Esra 9:1–2, 2. Mosebok 34:16 og 5. Mosebok 7:1–3?

Svar: Tilsynelatende vendte det tilbake langt flere menn fra fangenskapet enn kvinner. De ønsket å gifte seg med noen, og det så ut til at Gud ikke sørget for en kone til dem akkurat da, så de tok saken i egne hender.

En annen grunn kan være nevnt av Malaki, som profeterte mellom Esra 6 og 7. Malaki 2:11 nevner menn som skilte seg fra konene fra sin ungdom og giftet seg med en annen i stedet.

Dette forbudet gjaldt ikke fordi de tilhørte en annen rase, for Moses giftet seg med en kusitt, og Rut var moabitt. Dessuten var arameerne og elamittene også semitter, men problemet var at de tilba en annen gud. Kanskje var det derfor hvert ekteskap måtte undersøkes. Hvis en kone hadde konvertert til jødedommen, slik Rut gjorde, ville hun bli ansett som jødisk og få lov til å bli. Det var derfor det tok hele tre måneder å undersøke sakene om disse ekteskapene.

Det er trist å se disse mennene. De begynte bra ved å forlate komforten der de bodde i Mesopotamia og Persia, og adlød kallet om å vende tilbake til Jerusalem. Men de avsluttet ikke godt. Etter at de kom tilbake og giftet seg med sine hedenske koner, ville barna vokse opp enten ved å lære å tilbe de hedenske gudene, eller i det minste lære at det ikke var så viktig hvilke guder man tilba.

Men hvorfor skulle barna bli hos mødrene? Både i jødisk og babylonisk kultur var det slik at når et ekteskap endte med skilsmisse, ble barna hos moren. I henhold til Hammurabis lov 137 måtte barna være voksne før den fraskilte kvinnen kunne gifte seg på nytt.

Spørsmål: Hva betyr det når en jøde river i stykker klærne sine i Esra 9:3, 4. Mosebok 14:6, Josva 7:6, Ester 4:1, Job 1:20, Jesaja 36:22, Jeremia 41:5 og Matteus 26:65?

Svar: Esra var kanskje i utgangspunktet veldig glad for å komme tilbake til Jerusalem, men gleden var kortvarig, og situasjonen ble smertefull. Å rive klærne sine var et tradisjonelt tegn på stor sorg, fortvilelse eller blasfemi. Det ødelegger klærne slik at de ikke kan repareres, så det gjøres bare i forbindelse med noe som anses som ekstremt alvorlig. Da Job mistet barna sine, rikdommen og alt annet, rev han klærne sine. Esra anså dette problemet som like alvorlig.

Spørsmål: I Esra 9:3–10, hvor alvorlig var egentlig dette kompromisset?

A: Dette kompromisset var ikke en direkte avvisning av Gud, men en blanding av å forsøke å følge Gud og samtidig fortsette å begå synden ved å gifte seg utenfor troen. Esra anså dette som så alvorlig at han rev i stykker klærne sine. Esra ba og fastet hele dagen før han svarte. I Esra 9:6 følte Esra skam overfor Gud for det disse andre menneskene hadde gjort. Esra og de andre lederne hadde arbeidet så utrolig hardt for å lede folket til rett tilbedelse og lydighet mot Gud, og så snudde en rekke av dem seg om og gjorde dette.

Esra så at kompromisset med de hedenske gudene hadde ført Israel og Juda på avveie fra dommertiden til eksilet, og nå var han vitne til at historien var i ferd med å gjenta seg. Esra var fast bestemt på å bryte denne syklusen.

Spørsmål: I Esra 9:3–10 og 1. Kor. 7:10–16: Er det i orden for en kristen i dag å gifte seg med en ikke-kristen?

Svar: Nei. 2. Korinterbrev 6:14–18 viser at vi ikke skal gå i åk med vantro. Men hvis du likevel har giftet deg med en ikke-kristen, enten fordi du ble kristen etter ekteskapet eller på grunn av din synd, sier 1. Kor 7:10–16 at du ikke skal søke om skilsmisse. Hvis ektefellen ønsker skilsmisse, er det i orden; vi er kalt til fred i 1. Kor 7:15. Men vi skal ikke ta initiativ til skilsmisse.

Hvis en ektefelle er død, er det greit å gifte seg på nytt, men ekteskapet bør likevel være i Herren (1. Korinterbrev 7:39).

Paulus anbefaler og oppmuntrer til og med unge enker til å gifte seg på nytt i 1. Timoteus 5:14. De som mener at enker bør frarådes å gifte seg, går imot det Gud lærte gjennom apostelen Paulus (beklager, Jerome). En eldste eller diakon skal imidlertid være «en mann med én kvinne» ifølge 1. Timoteus 3:2,12. Enker som får støtte fra menigheten, skal ikke ha giftet seg på nytt ifølge 1. Timoteus 5:9.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg, i Esra 9:3–10, at noen i menigheten kan begynne veldig bra og ende veldig dårlig?

Svar: Esra 9–10 er en trist avslutning på en ellers lykkelig bok. Korah, Akan, Gideon, Judas, Ananias og Saffira, Demas – alle begynte bra og endte dårlig. Demas trengte egentlig ikke å melde seg frivillig til å følge Paulus på misjonsreisen, men han gjorde det på beundringsverdig vis. Men så elsket han verden og vendte tilbake. Folk kan følge Gud en stund, men vende seg bort hvis de føler at Gud ikke oppfylte deres betingelser for å følge ham, hvis de har en rot av bitterhet, eller hvis deres tro blir rystet av hykleriet de ser hos noen andre.

Spørsmål: Hvordan bør vi reagere når vi i Esra 9:3–10 oppdager at en troende har vært involvert i en alvorlig synd?

Svar: Ikke vær for rask til å si: «Det er greit, Gud er veldig fornøyd med deg uansett hvor mye du gjør opprør og vanhelliger Hans hellige navn.» Faktisk bør du aldri gi det inntrykket i det hele tatt. Det er svært alvorlig, ikke bare for den troende, men også for andre – både kristne og ikke-kristne – som ser den troendes vitnesbyrd. Vi bør være bedrøvede og prøve å føre personen tilbake til omvendelse.

Legg merke til at Esra sørget og følte skam, til tross for at han ikke selv hadde gjort disse feilene. Men han var bedrøvet over at Guds folk hadde gjort det, og som en del av fellesskapet var han en del av Guds folk.

Spørsmål: Hva gjorde Esra i Esra 10:2–3?

Svar: Esra gjorde, svært klokt, ingenting. Det var helt klart hva som måtte gjøres. Esra gråt og bøyde seg for Gud, og lot folket komme til den åpenbare konklusjonen om hva de skulle gjøre.

Spørsmål: I Esra 10:11, 19, 44: Var det galt av Esra å tvinge de jødiske mennene til å skille seg fra sine ikke-jødiske koner, slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 452?

Svar: Nei. De visste at det var galt av dem å gifte seg med disse hedenske konene, og skilsmisse var tillatt i Det gamle testamente. På denne tiden kjempet jødene «kampen for sitt liv» for å bevare sin religion og kultur fra å gå tapt gjennom assimilering.

Selv om dette strider mot Paulus’ lære i 1. Korinterbrev 7:12, var Paulus jo ikke født ennå, og ekteskapsreglene for alle etter at Jesus kom, skiller seg fra de tidligere reglene for jøder i Det gamle testamentets tid.

Spørsmål: I Esra 10:12: Er det ting andre sier at du burde gjøre, og du ser ingen negative konsekvenser ved å gjøre det, men du vil ikke gjøre det fordi du vet at du er utvalgt som Guds barn?

Svar: Det kan være festing, sex utenfor ekteskapet, å bli full, narkotika eller andre onde ting som andre tror de kan slippe unna med, og tror at du også kan. Kanskje du kan slippe unna med dem, i det minste inntil dette livet tar slutt. Men hvis du innser hvem du er, et Guds barn, vil du ikke gjøre disse tingene, ganske enkelt fordi du ikke vil, fordi du ønsker å behage din Herre.

Spørsmål: Hva er interessant ved tallene i Esra 10:44?

Svar: Totalt sett hadde rundt 111, eller 0,4 %, av de 28 774 mennene inngått blandede ekteskap. Men blant levittene hadde 6 av 74, eller 8,1 %, og blant portvokterne hadde 3 av 139, eller 2,2 %, inngått blandede ekteskap. Levittene (men ikke prestene) og portvokterne hadde altså et uforholdsmessig stort antall blandede ekteskap. En måte dette på en måte gir mening på, er at Esra opprinnelig ikke hadde noen levitter. Så Esra stoppet ved Kasifia og overtalte noen levitter til å bli med. Kanskje var de ikke så villige i utgangspunktet, og vi vet ikke om de giftet seg med de utenlandske konene før eller etter at de vendte tilbake til Juda. Uansett var det de som kjente loven best, som hadde flest hedenske ektefeller.

På den annen side ble hvert ekteskap vurdert av de eldste. Hvis kona hadde konvertert til jødedommen, ville hun blitt ansett som jødisk, og da ville det vært i orden.

Selv om mennene nå sendte bort sine ikke-troende koner, måtte Nehemia senere håndtere den samme situasjonen i Nehemia 10:31.

Spørsmål: Hva er noen av de eldste manuskriptene fra Esra som fremdeles eksisterer i dag?

Svar: Dødehavsrullene: (ca. 1 f.Kr.) 1 eksemplar av Esra-Nehemja (4Q117). Dette var et lite fragment. (Radioprogrammet «Issues etc.» 17. april 1999)

4Q117 består av tre fragmenter fra Esra 4:2–6 (hebraisk); 4:9–11 (arameisk);5:17 –6:5 (arameisk). Totalt 50 ord, helt eller delvis

Totalt er følgende 14 vers av de 280 versene i Esra (5 %) bevart i Dødehavsrullene.

Esra 4:2–6, 9–11;5:17 ; 6:1–5. Se *The Meaning of the Dead Sea Scrolls*, s. 423, for flere detaljer.

Kristne bibelmanuskripter, fra ca. 350 e.Kr., inneholder Det gamle testamente, inkludert Esra.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) har bevart hele Esra.

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) har bevart hele Esra fra Esra 9:9 og utover.

Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) har bevart hele Esra.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Esra?

Svar: Den eneste kristne forfatteren fra tiden før nikenskoncilet som refererte til eller hentydet til vers i Esra, var Origenes (225–254 e.Kr.), som hentydet til den. Han sa: «Men noen vil si at tempelet det er snakk om, ikke var det som ble bygget av Salomo – for det ble ødelagt i fangenskapstiden – men tempelet som ble bygget på Esras tid, og når det gjelder dette, kan det vises at de førtiseks årene er ganske nøyaktige.» Origenes’ kommentar til Johannes, bok 10, kap. 22, s. 403.

Etter Nikea

Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.)

Athanasius (367, 325–373 e.Kr.)

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) nevner Esra i sitt dikt om Skriften. Gregorius’ dikt finnes (på gresk) i bind 37 av Mignes Patrologia Graeca, kol. 471–474 (Carmina Dogmatica, bok 1, avsnitt 1, Carmen XII).

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) henviser til Esra.

Epifanius av Salamis (antydet) (360–403 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) siterer fra Esra

Kirkemøtet i Kartago (219 biskoper) (393–419 e.Kr.)

Sulpitius Severus (363–420 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra og Nehemja. Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.

Pave Leo I av Roma (440–460 e.Kr.) henviser til Esra.

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske/arameiske teksten og den greske Septuaginta i Esra?

Svar: Her er noen av oversettelsesforskjellene, med hovedfokus på Esra 2, hvor den hebraiske/arameiske teksten står først, etterfulgt av den greske.

Esra 2:1 «sønnene av provinsen som drog opp fra fangenskapet, av dem som hadde vært i eksil» vs. «folket i landet som drog opp, av antallet fanger som ble ført bort»

Esra 2:2 «av mennene blant folket» vs. «av folket»

De 52 tallene (167 sifre på engelsk) fra Esra 2:3–69 på hebraisk og i den greske Septuaginta stemmer nøyaktig overens, bortsett fra:

Esra2:24 «42» mot «43»

Esr2:39 : «1 017» mot «1 007»

(To skrivefeil av 52 tall utgjør en forskjell på ca. 4 %, eller to sifre av 167 sifre utgjør en forskjell på 1 %.)

Ezr2:25 «Kiriath Arim» mot «Kiriath Jearim» (Vi kjenner til et Kiriath Jearim, men ikke et Kiriath Arim, så Arim er sannsynligvis en skrivefeil)

Esra4:23 «tvang til å stoppe» vs. «tvang til å stoppe med hester og en [bevæpnet] styrke.»

Kildeliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor’s Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV 1985-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra The Holy Bible, Berean Standard Bible (BSB), som er gjort tilgjengelig i det offentlige domene: https://berean.bible