< Bibelspørsmål fra Efeserbrevet

Spørsmål: I Ef 1:1 står det at brevet til efeserne ble skrevet. Når ble det skrevet?

Svar: Ifølge Efeserbrevet 3:1, 4:1 og 6:20 var Paulus fange da brevet ble skrevet. Paulus kan ha skrevet det mens han var fange i Cæsarea i årene 57–59 e.Kr., eller mens han var fange i Roma i årene 60–62 e.Kr.

Spørsmål: I Ef 1:1, ble brevet til efeserne virkelig skrevet til efeserne?

Svar: Det var helt sikkert rettet til menighetene i området, men noen tidlige manuskripter mangler ordene «i Efesos».

Bevis på at «i Efesos» ble lagt til senere:

1. p46 Chester Beatty II (100–150 e.Kr.) har ingen hull og ingen plass til disse to ordene. Dette manuskriptet inneholder også Galaterbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet, 1. Tessalonikerbrevet, 1. og 2. Korinterbrevet, og i hvert tilfelle står bynavnet der det skal. (Selv om det inneholder deler av Romerbrevet, var Romerbrevet 1–4 ikke med.)

2. De alexandrinske manuskriptene Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Sinaiticus (340–350 e.Kr.) hadde begge ikke dette uttrykket. I begge ble det skrevet inn senere av en korrekturleser.

3. Tidlige forfattere som ikke har «i Efesos», er Tertullian (skrev 207 e.Kr.) og Origenes (225–253/254 e.Kr.).

4. I dagens «Handbook for Solving Bible Difficulties» (s. 294) nevnes det at hvis Paulus hadde skrevet brevet utelukkende til efeserne, ville man ha forventet personlige hilsener til folk han hadde bodd sammen med i tre år, men det finnes ingen.

5. På samme måte ser det ut til at Paulus i Efeserne 1:15 snakker om en region, ikke bare byen der han hadde bodd i tre år.

6. Origenes og Hieronymus sa at «i Efesos» ikke fantes i de beste manuskriptene de hadde, selv om Hieronymus, da han oppsummerte kirkens skrifter, sa at Paulus skrev ett brev til efeserne (Hieronymus og Gennadius (ca. 485–492 e.Kr.), kapittel 5). Tertullian sa også at Marcion-tilhengerne anså dette brevet for å være rettet til laodikeerne.

Noen som holdt fast ved sirkulærteorien, var Théodore Beza og erkebiskop James Ussher.

Bevis for at «i Efesos» var det opprinnelige:

1. Den tidlige forfatteren Ignatius sier i sitt brev til efeserne fra 110–117 e.Kr., i kap. 12, at Paulus nevner efeserne i sitt brev.

2. Når det gjelder ordene «i Efesos», er disse ordene i både Sinaiticus og Vaticanus lagt til i manuskriptet av en annen hånd.

3. Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.), Claromontanus (5./6. århundre) og det bysantinske leksikonet har «i Efesos».

4. Kirkeskribenten Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) har det i sin kommentar. Chrysostomos’ kommentarer inneholder direkte sitater fra Skriften.

5. Et rundskriv synes å være i strid med Tykikus’ oppdrag, som var å bringe brevet til Efesos i Efeserbrevet 6:21–22. Tykikus brakte også et annet brev til kolosserne i Kolosserbrevet 4:7–9.

6. Det finnes ingen andre rundskriv vi kjenner til fra den tidlige kirken uten navnet på byen eller personen.

7. Dette ville ha vært det eneste kjente rundbrevet som Paulus ville ha skrevet.

Konklusjon: Enten ble «i Efesos» fjernet fra noen manuskripter, for eksempel Chester Beatty II før 100–150 e.Kr., eller så ble det lagt til i noen manuskripter før ca. 117 e.Kr. Dette er et eksempel på en svært tidlig variant i Skriften der vi ikke er sikre på noen av delene.

Spørsmål: Hva er en oversikt over Efeserbrevet i Ef 1:1?

Svar: Nesten alle er enige om at boken er delt inn i to deler: kapittel 1–3 og 4–6. Utover det er det stor uenighet. Her er en oversikt.

Ef 1–3 Vår stilling i Jesus Kristus

- Ef 1: Guds viljes mysterium

- - Ef 1:1–2 Hilsener

- - Ef 1:3–14 Vår stilling i de himmelske steder

- - Ef 1:15–23 Du må vite hvordan alt har forandret seg for deg

- Ef 2 Mysteriet om å leve i Kristus

- Ef 3 Mysteriet om jøder og hedninger sammen i Kristus

Ef 4-6 Vårt liv i Jesus Kristus

- Ef 4 Lev på en måte som er verdig kallet

- Ef 5:1-20 Vær etterfølgere av Gud

- Ef 5:21–6:9 Underordne dere hverandre

- Ef 6:10-20 Ta på dere Guds rustning

Ef 6:21-24 Budbringeren Tykikus og farvel

Spørsmål: I Ef 1:3,17 og 1 Pet 1:3, er Faderen Jesu Gud?

Svar: Innenfor treenigheten, ja. Hebreerbrevet 1:9 viser flere betydninger av ordet «Gud» når det står: «Derfor har Gud, din Gud, salvet deg» (BSB). Man må skille mellom natur og rolle. Alle tre er Gud i Treenigheten, men innenfor Treenigheten har Faderen den fremste rollen, som Gud for Jesus. Sønnen er ikke underordnet Faderen, men hans rolle er underordnet Faderen.

Spørsmål: Siden Bart Ehrman hevder at Ef 1:3–14 utgjør én enkelt setning på gresk, i likhet med Kol 1:3–8, tyder da setningslengden på at disse ikke ble skrevet av Paulus, som vanligvis skrev korte setninger? (Bart Ehrman hevdet dette i *Jesus, Interrupted*, s. 126)

Svar: Nei. Ikke bare er Ehrman uenig i den allmenne oppfatningen av hvor setningsskiftene skal være, men setningene er heller ikke mye lengre enn setninger som Ehrman selv mener mest sannsynlig ble skrevet av Paulus. Det er fire punkter som taler imot denne påstanden.

1) Tidlige greske manuskripter hadde ikke tegnsetting, så man kan bare slutte seg til hva som var et punktum i forhold til et semikolon eller komma.

2) Selv om Gud skulle åpenbare «guddommelig inspirert tegnsetting» for oss, ville det likevel være en misvisende statistikk, for den lengste setningen ville avhenge ikke bare av bokens lengde, men også av temaet. Skrev Paulus for eksempel mer dyp teologi i begynnelsen av bøkene sine og flere korte hilsener på slutten, og var forholdet mellom teologi i begynnelsen, anvendelse i midten og hilsener på slutten forskjellig fra bok til bok?

3) Ef 1:3–6, 1:7–10, 1:11–12 og 1:13–14 er ikke én, men fire setninger, ifølge Aland m.fl.s *The Greek New Testament*, 4. reviderte utgave (1998). Nestle-Alands *Novum Testamentum Graece* (1993) sier det samme. Ehrman oppga aldri kilden til hvorfor han mente det bare var én setning. Imidlertid viste den tredje utgaven av Aland m.fl.s *The Greek New Testament* fra 1975, 23 år tidligere, dem som én setning, så jeg mistenker at han brukte den mye eldre versjonen. Men igjen: det opprinnelige greske språket hadde ingen tegnsetting, så å bygge et argument på hvor folk på slutten av det 20. århundret mente at punktumene skulle stå – før de ombestemte seg – er i beste fall et svakt argument.

4) I motsetning til det tredje punktet er Ehrman, Aland m.fl. (4. reviderte utgave), Aland m.fl. (3. utgave) og Nestle-Aland alle enige om at Kolosserbrevet 1:3–8 utgjør én setning. Den består av 156 ord. Ehrman skriver: «Kolosserbrevet 1:3–8 er én eneste setning på gresk; det er en skikkelig lang setning, og ganske ulik den typen setninger Paulus vanligvis skrev. Efeserbrevet 1:3–14 er enda lengre, tolv vers – slett ikke typisk for Paulus.» (Jesus, Interrupted, s. 126). Ehrman gir ingen sammenligningsgrunnlag, men jeg har lagt frem et nedenfor.

Ehrman er enig i at bøkene i kursiv mest sannsynlig er skrevet av Paulus. Den «enorme» setningen på 102 ord i Kolosserne 1:3-8 er ikke bare kortere enn andre setninger i Kolosserne, men også kortere enn mange andre setninger i bøker som Ehrman mener Paulus skrev. Hvilken setning som er den lengste i hver bok, og hvilke bøker han mener er skrevet av Paulus, virker tilfeldig.

Spørsmål: Hvordan blir vi utvalgt av Gud i Ef 1:4?

Svar: Noen mener at Gud forutvisste alt før Han tok noen valg eller forutbestemte noe. Andre mener at Gud forutbestemte alt før Han benyttet seg av Sin forutviten. Det finnes bare to vers der Guds forutviten og forutbestemmelsen/utvelgelsen av oss forekommer i samme vers.

Rom 8:29 «For dem som Gud på forhånd kjente, dem har han også forutbestemt» (BSB)

1. Petersbrev 1:2 «utvalgt i henhold til Gud Faderens forutviten» (BSB)

I disse versene kommer forutviten før forutbestemmelsen/utvelgelsen.

Ved Jesu korsfestelse er rekkefølgen omvendt.

Apostlenes gjerninger 2:23 «Han [Jesus] ble overgitt etter Guds fastlagte plan og forutviten» (BSB)

Imidlertid sier ingen vers i Bibelen at Gud måtte ha det ene fullstendig før Han hadde det andre.

Oppsummert kan Gud velge oss på hvilken som helst måte Han ønsker. Vi vet at Gud har åpenbart at Han er rettferdig, gavmild og ikke gjør noe uten noen som helst grunn. Imidlertid ser det ikke ut til at Gud føler seg forpliktet til å fortelle oss alle Sine grunner.

Spørsmål: Er alt i Ef 1:4–5 forutbestemt?

Svar: Alt som eksisterer er forutbestemt, til og med det faktum at Gud gir oss frihet til å ta valg uten at Han har full kontroll. Ingenting skjer uten at Gud vet om det, tillater det og at det er en del av Hans plan. Men Gud tillater at mennesker gjør ting Han uttrykkelig ikke ønsket (se de onde handlingene nevnt i Jeremia 5:28; 8:19; 12:8; Esekiel 8:6).

Som Francis Schaeffer sa i *The Church at the End of the Twentieth Century*: «Vi kan prise Gud, og både Det gamle og Det nye testamente sier at vi til og med kan gjøre Gud trist. Det er fantastisk.» (Hymns for the People of God nr. 364) Se også neste spørsmål for mer informasjon.

Spørsmål: Bør kristne, i henhold til Ef 1:4–5, tro på forutbestemmelse?

Svar: En gang fortalte en ganske moden kristen meg at han ikke trodde på predestinasjon. Jeg visste tilfeldigvis at han leste Bibelen regelmessig, selv om jeg må innrømme at jeg hadde mine tvil etter at han kom med den tåpelige uttalelsen.

Efeserne 1:5 og andre vers viser at å tro på forutbestemmelse ikke er et valg for en kristen, like lite som det er et valg å tro at Gud er hellig. Nå kan folk tro på ulike sannheter og feiloppfatninger om forutbestemmelse, men selve ordet er klart i Bibelen. Gud vet ikke bare alt om alle før vi ble født, men Gud valgte vår skjebne før noen ble født. Forutbestemmelse er ikke en «kalvinistisk» lære. Det er snarere en bibelsk lære. Uansett om en kristen kaller seg kalvinist, ikke-kalvinist eller arminianer, bør troen på at en allvitende Gud valgte oss før vi ble født, være en del av din teologi.

Spørsmål: Hvordan passer Guds forutbestemmelse inn i Ef 1:4–5?

Svar: Her er noen få ting som Skriften har åpenbart.

1. Gud kan gjøre som Han vil. Han er suveren over hver minste detalj, i den forstand at ingenting skjer uten at Gud tillater det (Job 1:12; Jakob 4:15).

2. Gud kan gjøre som Han vil. Han styrer direkte og uttrykkelig alle hendelser Han ønsker (Jesaja 14:24,27; 43:13; 55:11; Johannes 10:26; Hebreerne 6:17).

3. Gud kan gjøre som Han vil. Han har ikke valgt å direkte og uttrykkelig styre enkelte hendelser (Jeremia 5:29; 8:19; 12:8; Esekiel 8:6).

4. Gud kan gjøre som Han vil. Hver eneste hendelse, selv de som er tillatt og ikke styrt, er vevd inn i Hans endelige hensikt (Efeserne 1:11; Ordspråkene 16:4,33; Romerne 11:36; 1. Korinterbrev 8:6; Åpenbaringen 4:11).

Spørsmål: Hva er noen misforståelser om forutbestemmelse i Ef 1:4–5?

Svar: Når det i Efeserne 1:4–5 står at Gud forutbestemte oss, må vi – hvis vi tror på Skriftens autoritet – tro at Gud forutbestemte oss. Vi har også fri vilje, riktig definert. Kanskje har du imidlertid vanskeligheter med forutbestemmelsen, fordi det blir undervist i noen misforståelser om den. La meg ta opp fire temaer som kan være til hjelp.

Gud vet alt om fremtiden med sikkerhet, men Hans kunnskap begrenser ikke vår frie vilje eller reduserer vår egen kunnskap. Vi kan ikke si: «Gud visste at jeg kom til å gjøre det, så jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte gjøre det.» I Apostlenes gjerninger 2:23 ble Jesus Kristus overgitt til jødene etter Guds forutbestemte plan og forutviten, men likevel var de som korsfestet Jesus skyldige i synd (Joh 19:11). Her er et eksempel. Vi kan lese en bok om George Washington som krysset Delaware-elven for over 200 år siden. Vår nesten sikre kunnskap fra boken tvang ikke George Washington til å gjøre dette. Anta at vi kunne reise tilbake i en tidsmaskin til for 400 år siden og ta boken med oss. Vi har likevel ikke gjort noe som tvang George Washington til å gjøre noe som helst. Gud eksisterer utenfor tiden (Titus 1:2), så vel som innenfor den, og Hans forutviten tvang oss ikke til å gjøre noe.

Guds forutviten om oss kommer før Hans forutbestemmelse / utvelgelse i de to versene som nevner begge deler sammen (Romerne 8:29; 1. Petersbrev 1:2). Kalvinister har en tendens til å sette disse i omvendt rekkefølge. Gud velger alle Han velger, og deretter forutser Han. Arminianere har en tendens til å si at Gud valgte før tidens begynnelse på grunnlag av Sin forutviten. Men hvis Gud virkelig er utenfor tiden, kan begge deler skje samtidig.

Den allmektige Guds suverenitet utelukker ikke vår frie vilje, selv om kalvinister ofte hevder det motsatte. Noen ting skjedde som «ikke falt Gud inn», slik som ofringene av spedbarn i Jeremia 32:35, og mennesker døde som ikke burde ha gjort det i Esekiel 13:19. Noen ting skjer som gjør Gud trist. Men på den annen side virker alt sammen i henhold til Guds plan (Efeserne 1:11). Hvordan forener man disse to ideene? Gjennom begrepet «delegert suverenitet». Gud kunne ha hatt total kontroll over alt, på en slik måte at ingenting kunne misbehage Ham, og vi alle ville vært roboter. Men Gud, som kan gjøre hva som helst, valgte tilsynelatende å delegere sin suverenitet, for en tid og innenfor visse grenser, slik at vi har evnen til å velge å adlyde eller være ulydige mot Gud. Gud satte tilsynelatende så stor pris på mennesket, skapt i hans bilde, at han skapte mennesker slik at de fritt kunne velge å elske Gud. Gud setter så stor pris på dette at han tillater mennesker å avvise ham og lide konsekvensene av sitt valg.

Hva er fri vilje? Martin Luther skrev en hel bok, *Om viljens trelldom*, der han hevdet at fri vilje var en falsk lære. Her tok Luther feil, fordi han drev ting til ubibelske ytterligheter. Vi er født med en vilje som er slavebundet av synden (noe Luther ville være enig i), men vi har fri handlekraft til likevel å rope om hjelp. Vi har fri vilje, og en narkoman har også fri vilje. Narkomanen har kanskje ikke kraften til å bryte ut av avhengigheten sin, men han kan snuble inn på et rehabiliteringssenter, falle på gulvet og si: «Hjelp meg». Noen skiller mellom en moralsk nøytral, ubundet fri vilje (noe som er ubibelsk) og det vi har, og kaller det siste for fri handleevne. Andre, særlig kristne i den tidlige kirken, brukte begrepet «fri vilje» for å referere til det bibelske begrepet.

Oppsummert: Gud forutbestemmer oss, og vi har også fri vilje, riktig forstått. Før tiden begynte, var Guds valg av hvem som skulle komme til himmelen ikke blindt eller vilkårlig, men hver eneste dag i våre liv var nedskrevet i Guds bok (Salme 139:16) da Han valgte oss.

Spørsmål: I Ef 1:4–5 står det at vi er forutbestemt til frelse i henhold til Guds velbehag og vilje. Hva med Guds velbehag og vilje for dem som er forutbestemt til helvete?

Svar: Situasjonen ligner på den gangen da George Washingtons venn ble dømt til henging for forræderi. Washington elsket sin venn og ønsket ikke å se ham dø. Likevel ønsket George Washington også at rettferdigheten skulle skje fyllest. Washington gjorde ingen forsøk på å gripe inn mot den rettferdige dommen som ble avsagt mot denne mannen på grunn av hans valg.

Spørsmål: I Ef 1:4–13 visste Gud, før tiden begynte, hvem som ville bli frelst og hvem som ikke ville det. Hvorfor trenger han da å forutbestemme oss til å bli «adoptert som hans sønner gjennom Jesus Kristus», noe som virker litt overflødig? Det jeg mener er at siden han vet at det kommer til å skje (fordi han eksisterer utenfor tiden), er det ikke behov for å forutbestemme det. Ville ikke situasjonene ha inntruffet uansett, selv om han ikke hadde forutbestemt det? Hvorfor er ikke forutviten tilstrekkelig? Kanskje min forvirring stammer fra min forståelse av ordet «forutbestemmelse». Forhåpentligvis kan du forstå hvor jeg har vanskeligheter med å forstå dette begrepet.

Svar: At Gud forutbestemmer oss, har minst tre aspekter.

1. I siste instans er det Gud, ikke oss, som bestemmer hvem som blir frelst.

2. Gud virker slik at alt samvirker til det beste for de forutbestemte (se Romerne 8:28). Med andre ord er livene våre en «forberedelsesprosess» for himmelen.

3. Gud forbereder også en plass for oss i himmelen. Jesus sa at det er mange rom i sin Fars hus. Det vil ikke være noen tomme rom i himmelen, og ingen i himmelen vil mangle en plass som Gud har forberedt for dem.

Noen kom med denne analogien. Kanskje portene til himmelen har to inskripsjoner. På utsiden står det: «Den som vil», og på innsiden står det: «Velkommen, dere som ble utvalgt fra verdens grunnleggelse.»

Så på den ene siden: Vær ikke som mange kalvinister som sier at siden Gud tar valget, er vår rolle bare passiv, som en marionett. På den andre siden: Vær ikke som noen arminianere og tro at siden vi tar valget, er Guds rolle bare en passiv dommer. Den Hellige Ånd virker aktivt i menneskers liv, og Faderen trekker mennesker til seg, ellers ville ingen noensinne bli frelst.

Det finnes et teologisk begrep for at menneskers vilje velger noe, og likevel velger Gud å bruke deres valg. Det kalles «samtidighet». Man kan diskutere om Gud forutkjenner alt og bare forutbestemmer på grunnlag av forutkjennelse, eller om Gud først forutbestemmer alt og deretter forutkjenner det. På de to stedene hvor begge ordene brukes om mennesker, kommer forutkjennelsen først. Det er imidlertid ikke nødvendig å si at Gud er begrenset til å gjøre det ene før det andre; begge deler kan ha skjedd på samme «tid», sett fra en tidløs Guds perspektiv.

Spørsmål: Hva er noen nyttige kalvinistiske innsikter om fri vilje i Ef 1:4–5?

Svar: Selv om jeg ikke er kalvinist, kan jeg sette pris på noen av begrepene visse kalvinister har brakt på bane. Det bør imidlertid nevnes at andre kalvinister kanskje er uenige i disse.

Mysteriet: Loraine Boettner forklarer: Vi har handlefrihet (men ikke fri vilje), på samme måte som gullfisker kan svømme fritt i en bolle. «Forutbestemmelse og handlefrihet er de to søylene i et stort tempel, og de møtes over skyene der det menneskelige blikket ikke kan trenge inn. Eller vi kan også si at forutbestemmelse og handlefrihet er parallelle linjer; og mens kalvinisten kanskje ikke klarer å forene dem, kan arminianeren ikke få dem til å krysse hverandre.» (s. 222)

Tillatende dekret: Charles Hodge ved Princeton Theological Seminary sa: «Gud bestemmer aldri å gjøre, eller å få andre til å gjøre, det Han forbyr. Han kan, som vi ser at Han gjør, bestemme å tillate det Han forbyr. Han tillater mennesker å synde, selv om synd er forbudt.» (Curt Daniels avhandling, s. 230). I *Chosen by God*, s. 97, skriver R.C. Sproul: «[Gud] forordnet syndefallet i den forstand at han valgte å tillate det, men ikke i den forstand at han valgte å tvinge det frem.»

Medvirkning: Louis Berkhof sier: «Medvirkning kan defineres som samspillet mellom den guddommelige kraften og alle underordnede krefter, i henhold til de forutbestemte virkningslovene, noe som får dem til å handle og til å handle nøyaktig slik de gjør.» Curt Daniel (s. 201) legger til: «Han virker i, med og under naturens krefter.»

Avhengige bestemmelser: Gud bestemte ikke uttrykkelig alt uavhengig av hverandre. Som W. D. Smith og Charles Hodge nevner: Selv om det å gjøre godt kan føre til onde reaksjoner fra onde mennesker, kan de onde reaksjonene ikke tilskrives Gud, selv om Gud også tar hensyn til dem i sin plan. Som en kosmisk filmskaper bestemte Gud uttrykkelig en rekke spesifikke hendelser og lot filmen rulle. Etter å ha sett gjennom en rekke «opptak», bestemte Han seg for det opptaket som behaget Ham mest. Hvis vi kan slette og redigere videobånd som vi vil, kan ikke Gud gjøre det samme?

Samspill: Ved å kombinere de ovennevnte forklaringene, er følgende en ikke-kalvinistisk løsning på suverenitet og frihet. Vi kan ikke håpe å vite alt om Guds verk (som Boettners mysterium), men vi kan lære det som er åpenbart i balansen mellom Skriftens overordnede hovedlinjer uten å benekte detaljene i noen vers. Gud hadde en forutbestemt vilje (som Pinks forutbestemmelser), en tillatende vilje (som Hodges forutbestemmelser) og en påbudt vilje (dvs. at alle skal adlyde Gud). Guds vilje er i mange saker i samspill med vår vilje (som Berkhofs samstemning) i den grad Gud ønsker det. Kanskje det mest forunderlige ved Guds forordninger er et mål av frihet, med tilhørende ansvar. Selv om Gud ikke ønsker, forordner eller vil det onde direkte, tillater Han det onde (som avhengige forordninger) som en «eksistensiell parasitt», en del av Hans plan for å oppfylle Sine formål, som inkluderer mennesker som fritt velger å elske Ham.

Alle kalvinister bør ta seg til hjertet det kalvinisten Francis Schaeffer sa i *The Church at the End of the Twentieth Century*: «Vi kan ære Gud, og både Det gamle og Det nye testamente sier at vi til og med kan gjøre Gud trist. Det er fantastisk.» (Hymns for the People of God nr. 364.)

Som Jesus sa i Matteus 23:37: «Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg, hvor ofte har jeg ikke ønsket å samle dine barn, slik en høne samler kyllingene sine under vingene, men du ville ikke!» (BSB) Gud kan bli bedrøvet av vår vilje.

Spørsmål: Hvorfor legger Bibelen så stor vekt på blod i Ef 1:7?

Svar: Fordi Jesu blod er så viktig. Hans blod er så dyrebart for oss, fordi Jesus, ved å utgyte sitt røde blod på korset for våre synder, banet vei for at mennesker skal kunne komme til himmelen.

Spørsmål: Hvordan virker alle ting sammen i samsvar med formålet med Guds vilje, som nevnt i Ef 1:11 og Ordspråkene 16:4,33?

Svar: Selv om alle kan se hvordan Gud kan bruke gode ting til sin ære, unnskylder Gud seg ikke for å bruke onde ting også. Se svaret i 1. Mosebok 45:8 for mer informasjon om dette. Her er noen av måtene Gud kan bruke det onde på.

1. For å fullføre en bestemt, ytre oppgave (1. Mosebok 45:8; Apostlenes gjerninger 2:23)

2. For å oppnå en indre forandring i hjertet (Dommerboken 3:7–8 osv.)

3. Som en advarsel til andre (Lukas 13:1-5)

4. Som et middel til å ødelegge annet ondt (Habakuk 1)

5. For å rense vår tro (1. Petersbrev 1:6-7)

6. For å hjelpe oss med å dø fra synden (1. Petersbrev 4:1)

7. For å prøve vår tro og utvikle utholdenhet (Jakob 1:2-4)

8. Ikke for vår skyld, men for andres (Kolosserne 1:24)

9. For å være et tegn for de vantro (Filipperne 1:28; Johannes 9:1)

10. Det hører bare med til å være kristen (2. Timoteus 3:12; Filipperne 1:29)

11. For å vise Satan og andre kvaliteten på våre liv (Job)

12. Noen ganger ser vi ingen andre grunner enn at vår utholdenhet ærer Gud (se Job 1:8-12; 2:2-6).

Spørsmål: I Ef 1:13 står det at vi ble innlemmet i Kristus da vi hørte evangeliet. Hvordan ble vi da innlemmet før tidens begynnelse, slik Ef 1:4 lærer, og i fremtiden, slik Ef 1:14 og Heb 9:28 viser?

Svar: Bibelen antyder at Gud både er tidløs og innenfor tiden. For en tidløs Gud er svaret alle tre: fortid, nåtid og fremtid.

Chuck Swindoll har skrevet et utmerket bibelstudiebrosjyre om frelse der han drøfter disse aspektene.

Aspekter knyttet til forutviten og forutbestemmelse i fortiden: Før tiden begynte, kjente Gud slutten fra begynnelsen og alle våre dager (Salme 139:16; Jesaja 44:7; Efeserne 1:4; Titus 1:2).

Nåtidens hendelsesaspekter: Da vi hørte sannhetens ord og påkalte Herren (Romerne 10:9–10), ble vi en ny skapning (2. Korinterbrev 5:17). Hebreerbrevet 4:2 og Apostlenes gjerninger 10:44 viser også de nåværende aspektene.

Nåværende, vedvarende aspekter: Mens vi i våre liv utøver den frelsen som er i oss, er Gud i ferd med å forvandle våre liv (Filipperne 2:12-13; 1. Petersbrev 2:2; Hebreerne 3:14; 4:11; 6:11).

Fremtidige håpsaspekter: Vi lengter etter fullendelsen av vår frelse (Hebreerne 9:15,28; Romerne 8:23-25; 1. Petersbrev 1:4-5,9,13; 1. Korinterbrev 15:50-53; 2. Korinterbrev 5:5).

Spørsmål: Siden vi i Ef 1:14 og 2 Kor 1:22 er garantert og beseglet med Den Hellige Ånd, hvorfor faller da noen fra?

Svar: Det er ikke lett å være kristen. Det finnes en rekke grunner til at folk kan falle fra.

1. Noen var aldri virkelig kristne i utgangspunktet (1. Johannes 2:18–19; Apg 8:19–23).

1a. De kan lure andre (Matteus 7:15; 24:11).

1b. De kan til og med lure seg selv med en falsk omvendelse (Matteus 7:21-23; Hebreerne 3:10-12).

2. Noen ekte kristne faller fra, men kommer tilbake. Ekte kristne vil holde ut.

3. Ekte kristne er uenige om hvorvidt en ekte kristen kan falle fra, aldri komme tilbake og gå til grunne i helvete for alltid. Vers som noen bruker for å vise at kristne kan falle fra, inkluderer Hebreerne 6:4-9; 10:26-32; 2. Petersbrev 2:17-22. Vers som noen troende bruker for å vise at ekte kristne alltid vil holde ut og aldri miste sin frelse, er 1. Johannesbrev 5:13-14; Romerne 8:29-39; Johannes 10:28-29.

Spørsmål: I Ef 1:14, refererer «den kjøpte eiendom» her først og fremst til vår eiendom av frelsen, eller Guds eiendom av oss?

Svar: Kristne kan være uenige om dette, og la oss se på sammenhengen for å vurdere styrken i begge synspunkter.

Vår eiendom: Efeserbrevet 1 snakker om vår stilling i Kristus, og Efeserbrevet 1:11,14 snakker om vår arv av forløsning. 1. Petersbrev 1:3-4 refererer til vårt levende håp og vår arv som er forbeholdt oss i himmelen. Selv om vi også ser Guds folk/eiendom i 1. Petersbrev 2:9-10, understreker resten av Efeserbrevet 1 det vi har i Kristus, så det oppregner våre eiendeler.

Hans eiendom: Man kan faktisk si at Efeserbrevet 1 ikke bare legger vekt på hva vi har i Kristus, men snarere på hvem vi er i Kristus. Selv om man kan si at vi «eier» vår frelse i himmelen gjennom fortjenesten av det Kristus har gjort for oss, er det mer trøstende å vite at vi «eies» av Gud som Hans innkjøpte eiendom, og at Gud tar vare på det Han eier. John R.W. Stotts *The Message of Ephesians*, s. 46–47, holder fast ved dette synet.

Spørsmål: Hva er et «løfte/en garanti» i Ef 1:14?

Svar: Det greske ordet for «pant/garanti», arrabon, stammer trolig opprinnelig fra fønikiske handelsmenn og betyr en kontrakt, et depositum eller en forskuddsbetaling. Begrepet ble også brukt om en forlovelsesring. Du kan tenke på Den Hellige Ånd i oss som vår «forlovelsesring» som lover oss den endelige frelsen og Lammets bryllupsmåltid.

Spørsmål: Hvordan ville en kristens liv se ut i Ef 1:15 hvis vedkommende hadde stor tro, men lite kjærlighet?

A: De ville kanskje tale sannheten, men på en måte som ikke er hjelpsom eller til og med ødeleggende. Uten kjærlighet ville det være som å tale sannheten uten å bry seg. Noen ganger kan irettesettelse forveksles med det, men ved riktig irettesettelse bryr du deg om at de omvender seg, og du gir uttrykk for det. Kjærlighet kan være mild og medfølende; kjærlighet kan også være tøff kjærlighet. Men én ting kjærligheten ikke er, er apatisk. Jona talte sannheten uten kjærlighet, og Gud viste ham at Jona til og med elsket en plante mer enn han brydde seg om alle disse menneskene.

Spørsmål: I Ef 1:15, hvordan ville en kristens liv se ut hvis vedkommende hadde stor kjærlighet, men enten liten tro eller bare visste litt om troen?

Svar: De ville vise empati og medfølelse, men til syvende og sist ha lite å tilby når det gjelder gode råd eller veiledning.

Spørsmål: I Ef 1:16–18, ber Paulus først og fremst om noe leserne hans allerede har, eller om en ny velsignelse?

Svar: På en måte begge deler, men ikke helt noen av delene. Paulus’ lesere er troende, så de har allerede en viss kunnskap om Gud og opplyst forståelse. Men Paulus ber likevel om noe nytt. Paulus ber om at deres kunnskap og forståelse må bli dypere, langt utover det de allerede har.

Spørsmål: Hvorfor trengte efeserne i Ef 1:17 å få visdomens og åpenbaringens Ånd, siden alle troende allerede har Ånden i seg ifølge Rom 8:9–11?

Svar: Alle ekte kristne har Den Hellige Ånd, men Gud pålegger likevel ekte kristne å bli fylt av Den Hellige Ånd. En del av dette innebærer å bli fylt av visdom og åpenbaring.

Spørsmål: I Ef 1:18, er arven her vår arv i Kristus, eller de hellige som Guds arv?

Svar: Selv om begge deler er sanne, viser en sammenligning av dette verset med Efeserne 1:11,14 at vår arv er den primære betydningen her. Bibelen omtaler mange steder våre velsignelser som vår «arv» som Guds sønner. Men vi er Guds folk, utvalgt fra verden. Tenk deg et barn fra en svært velstående familie, som kanskje fortsatt må lære å spare på småpengene sine foreløpig, men som vet at når han blir myndig, vil han arve en stor formue. Du er det barnet! Men arven din er ikke bare noen papirbiter, kjæledyrstein eller metallbiter, men ekte rikdom i himmelen.

En måte en troende kan se på dette på, er at hun eller han har Den Hellige Ånd. Men en annen måte å se på dette på, er at Den Hellige Ånd har dem.

Spørsmål: Hva synes du om teologen Rudolf Bultmanns utsagn i Ef 1:20 om at «Kristus er oppstått i kerygmaet», dvs. bare i troen og forkynnelsen til disiplene hans?

Svar: Rudolf Bultmann var en kjetter på vei til helvete, og han var ikke engang særlig flink til å skjule det. 1. Korinterbrev 15:1–8 viser at hvis noen ikke tror at Kristus sto opp fra de døde på en synlig måte, er det de tror forgjeves. Paulus sier altså at en person som tror på denne måten, har en tro som er forgjeves, det vil si at den ikke vil gjøre dem noe godt.

Spørsmål: I Ef 1:20, Heb 8:1; 10:12; Apg 2:25; 7:56 og så videre, hvordan kan Jesus være ved Guds høyre hånd?

Svar: «Til høyre» var et uttrykk som betegnet plassen for den høyest ærede gjesten, slik Salme 110:1 viser.

Spørsmål: Siden Kristus er over alt i Ef 1:21–22, er Kristus da også over Gud Faderen?

Svar: 1. Kor. 15:26–28 svarer på dette ved å understreke at Kristus er over alt, men «alt» inkluderer tydeligvis ikke Gud selv.

Spørsmål: Hva betyr «fylde» her i Ef 1:23?

Svar: Det greske ordet for «fylde», pleroma, var et vanlig ord som kunne brukes til å beskrive en skål full av vann, et skip fylt med last eller et skip med full besetning. Det er omtrent som at et hus ikke er «fullt» hvis ikke alle barna er hjemme. I denne sammenhengen kan det være aktivt, i den forstand at vi fyller Kristi eiendom i himmelen, eller passivt, dvs. at Kristus fyller kirken. Siden det her foreligger en grammatisk tvetydighet, kan det være begge deler.

Spørsmål: I Ef 1:23, der kirken er Kristi legeme og Kristi fylde, bør kristne da æres på samme måte som i en katolsk messe hvor nattverdselementene æres?

Svar: Nei. Vanlige mennesker skal ikke tilbes, akkurat som brød og vin ikke skal tilbes. Tilbe Gud alene.

Spørsmål: I Ef 2:1, hva er forskjellen her mellom overtredelser og synder?

Svar: Dette er synonymer for det samme: overtredelser mot Gud. Men de to greske ordene her understreker ulike aspekter. En overtredelse (paraptoma) kan være et snubbel, et feilskritt som krysser en grense eller å vike fra den rette veien. Det greske ordet for overtredelse spiller også en fremtredende rolle i Kolosserne 2:13. En synd (hamartia) betyr å bomme på målet eller komme til kort, som en pil som bommer på målet.

Spørsmål: Hvordan er vi «døde» i overtredelser i Ef 2:1,5?

Svar: Disse versene er på en måte en rettsmedisinsk rapport. Men akkurat som skinnende diamanter kommer best til sin rett på en mørk fløyelsbakgrunn, skinner Guds nåde sterkere når den står i kontrast til vår tidligere, døde tilstand. Alle var døde på minst tre måter: rettslig, åndelig og, i mindre grad, gjennom fysisk forfall.

Rettslig: Vi er allerede døde på samme måte som en dømt forbryter, som skal henrettes neste dag, er så godt som død. Se også spørsmålet om Kolosserne 2:13.

Åndelig: Selv om ikke-troende fremdeles kan gjøre noen relativt gode gjerninger (Matteus 7:10-11; Lukas 6:32-34), er vår åndelige død så fullstendig at ingen engang kan komme til Gud med mindre Faderen trekker ham til seg (Johannes 6:44) og Den Hellige Ånd virker i den ikke-troendes liv (Johannes 16:8-11). De har ikke syn til å se Kristi herlighet. Akkurat som de døde ikke kan snakke med de levende, har de åndelig døde ingen kommunikasjon med Gud. Videre, som kristne, er Kristus fortsatt nødvendig for å opprettholde vår frelse (Judas 24; Romerne 8:29-39). Pris Gud for hans vedvarende verk!

Fysisk forfall: I «Haley’s Alleged Discrepancies of the Bible» (s. 393) nevnes en tredje måte. Vi har alle dødelighetens «sykdom», og hver gang kroppen vår blir frisk etter en sykdom, er det bare en utsettelse av døden.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har følelser eller vilje. I Efeserne 2:2 er det greske ordet for «leve/vandre» peripateo, som bokstavelig talt betyr «å vandre omkring».

Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 34; *When Critics Ask*, s. 475–476; *The Tony Evans Bible Commentary*, s. 1221; John R. W. Stotts *The Message of Ephesians*, s. 72; *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 622; og *The Expositor’s Greek Testament*, bind 3, s. 283 for mer informasjon.

Spørsmål: I Ef 2:2, hvem er luftens hersker, og hvorfor hersker han?

A: Luftens hersker er Satan. Siden menneskets fall har Satan vært denne verdens fyrste (Joh 16:11). Han er imidlertid ikke kongen. Satan er denne tidsalders gud (2 Kor 4:4) og luftens hersker. Hele verden er under den ondes herredømme (1. Johannes 5:19). Som det står i Barnabasbrevet (100 e.Kr.): «[Gud] er sannelig Herre i all evighet, men [Satan] er fyrsten i denne ugudelighetens tid.» (kapittel 18).

Spørsmål: Hvorfor var vi alle gjenstand for vrede i Ef 2:3?

Svar: Først to grunner til at vi alle var gjenstand for Guds vrede, og deretter to presiseringer.

De to grunnene er det vi gjorde, og det vi er.

Det vi gjorde: Rom 3:23 sier at alle har syndet og kommer til kort i forhold til Guds herlighet.

Hva vi er: Romerne 3:10-20 sier at alle har vendt seg bort, og at alle er verdiløse. Uten Gud gjør ingen noe godt.

Det er også to ting som ikke påfører vantro ytterligere vrede.

Forfedrenes synd: Barn er ikke skyldige i foreldrenes (eller forfedrenes) synd, jf. Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16. Barn kan fortsatt lide under forbannelser og dårlige konsekvenser, men ingen som lider i helvete vil kunne si: «En del av dette er ikke min skyld: Jeg ble uskyldig anklaget.»

Dessverre finnes det et teologisk synspunkt kalt traducianisme som hevder at en person bærer skylden for foreldrenes synder, besteforeldrenes synder og alle sine forfedres synder. To grupper som tror på traducianismen, er lutheranere og østortodokse. I Hitlers Tyskland ble jøder beskyldt for å være «Kristusmordere». Alle vet at det jødiske folket som levde den gang ikke drepte Kristus, men implikasjonen var at siden deres forfedre overga Jesus til romerne, var de også skyldige. (Men det er merkelig at de bare beskyldte jøder for å være Kristusmordere, og ikke italienere også!)

Utilsiktet synd: Synd regnes ikke der det ikke finnes lov (Rom 4:15; 5:13). Uvitenhet om loven gjør oss imidlertid ikke alltid uskyldige. Tvert imot, når vi oppdager at vi har brutt loven utilsiktet, og vi ikke angrer på det, beviser vi dermed at vi ville ha brutt Guds lov med vilje hvis vi hadde visst det.

Ikke-augustinske kristne tror IKKE at Gud er ekstremt vred på hvert eneste barn som noensinne blir født, og at Han ønsker å torturere fortapte barn i helvete utelukkende fordi Han valgte å skape dem med en syndig natur som etterkommere av Adam.

Men når noen innser at de er syndige og ikke ønsker å forandre seg, er de skyldige i å ikke ønske at Gud skal forandre dem. De holdes ikke ansvarlige for å være født med en syndig natur, men de kan holdes ansvarlige for å ikke ønske å bli forandret ut av den opprinnelige tilstanden.

Spørsmål: Var alle gjenstand for vrede i Ef 2:3, eller er det bare noen som er gjenstand for vrede, slik det står i Rom 9:22–23?

Svar: Det neste verset, Efeserne 2:4, gir svaret på dette. Alle (inkludert Paulus) var opprinnelig gjenstand for [nåværende og fremtidige mottakere av] Guds vrede. Men mange har blitt forvandlet og er i Guds øyne ikke lenger gjenstand for Hans vrede. Den første betydningen gjelder alle mennesker i tiden før de kom til Kristus. Den andre betydningen er i en forutbestemt forstand at de forkastede vil forbli gjenstand for vrede, men de utvalgte er/vil være gjenstand for barmhjertighet.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom nåde og barmhjertighet i Efeserne 2:4–5?

Svar: Barmhjertighet er å slippe den straffen man fortjener. Nåde er å motta velsignelser man ikke fortjener. I menneskehetens falne tilstand er det dessverre altfor lett for oss å ta ting for gitt. Hele tonen i dette avsnittet endres med bare to ord på gresk: «Men Gud». BSB gjengir vers 4 som «Men på grunn av sin store kjærlighet til oss, Gud, som er rik på barmhjertighet» (BSB). Situasjonen kan være håpløs for oss på egen hånd, … men Gud!

Spørsmål: Hva sier Ef 2:5 om tanken om at et menneske kan fortsette å forbedre seg og fornye seg selv, helt til det blir frelst? Hvorfor tror noen mennesker det?

Svar: Når du er død, er det bare oppstandelsen som kan gjøre en forskjell. Ellers, hvorfor tar de ikke de prosedyrene de bruker på et sykehus, som å gi pasienter medisin, utføre operasjoner osv., og bruker dem i et likhus? Det finnes et rom for gradvis å bli mer gudfryktig og hellig, kalt helliggjørelse, men det krever Den Hellige Ånd, og det skjer etter at vi er frelst.

Andre religioner prøver å fortelle deg hvordan du skal komme til Gud. Men kristendommen forteller hva Gud har gjort for å komme til deg.

Spørsmål: I Ef 2:5–8, blir vi frelst ved nåde alene, eller ved tro pluss gjerninger som i Jak 2:14–24?

Svar: Språket i Efeserne 2:8–10 er presist: «For av nåde er dere frelst gjennom tro, og dette kommer ikke fra dere selv; det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal kunne rose seg. For vi er Guds verk, skapt i Kristus Jesus til å gjøre gode gjerninger…» (BSB). Legg merke til følgende punkter.

1. Det er ved [Guds] nåde – ikke av oss selv.

2. Gjennom tro – ikke våre egne fortjenester eller fra oss selv

3. Guds gave – ikke våre gjerninger.

4. Vi ble skapt [og frelst] for å gjøre gode gjerninger.

Som en indisk kristen sa: Vi blir ikke frelst ved å tjene, men frelst for å tjene.

Den raskeste måten å forklare dette på er: Efeserne 2 viser at vi blir frelst ved nåde gjennom sann tro alene, og Jakob 2 viser at sann tro aldri står alene, men kommer til uttrykk gjennom våre gjerninger. Galaterne 5:6 sier at det eneste som teller, er «tro, uttrykt gjennom kjærlighet».

En annen måte å se på dette på er å spørre: «Er du blitt eid?» Hvis ikke, hvorfor ikke? Sann tro betyr at vårt liv nå er skjult med Kristus i Gud (Kolosserne 3:3). Hvis livet ditt ikke tilhører Kristus, har du ikke frelsende tro.

Spørsmål: Hvordan henger nåde, tro og gjerninger sammen i Efeserne 2:5–8?

Svar: Man kan se noen av de viktigste aspektene ved frelsen ved å spørre: hvem, hva, hvordan, for hva og hvorfor. Kommentatoren Zerwick kaller Efeserne 2:1–10 «det kortere brevet til romerne» på grunn av den store likheten i innholdet.

Hvem: Gud frelste oss

Nærmere bestemt ikke vi eller Gud + vi (Ef 2:8; 2 Tim 1:9)

Hva: Frelst ved Guds nåde gjennom vår tro. (Hebreerne 4:2; Efeserne 2:8) Nærmere bestemt ikke gjennom våre gjerninger eller noe vi kan rose oss av (Efeserne 2:8–9).

Hvordan gitt: Guds nåde ble gitt gjennom at Jesus døde på korset for å sone for oss (Hebreerne 2:17; 1. Johannes 2:2) og for å være løsepenger for våre synder (Matteus 20:28; Markus 10:45; 1. Timoteus 2:6; Hebreerne 9:15)

Hvordan den mottas: Guds nåde må kombineres med vår tro (Hebreerne 4:2; Romerne 10:10). Men selv vår tro er ikke noe å skryte av, for også den er gitt av Gud gjennom Den Hellige Ånd (Efeserne 2:8, Johannes 16:8-11).

For hva: for å gjøre gode gjerninger (Efeserne 2:10), og fordi Gud elsker oss (Johannes 3:16), og fordi Han ønsker å vise oss Sin godhet (Efeserne 2:7)

Hvorfor: Mange grunner, blant annet: for å vise sin godhet (Efeserne 2:7), vi er hans verk (Efeserne 2:10), fordi han elsker verden (Johannes 3:16); på grunn av hans egen hensikt og nåde, ikke på grunn av noe vi har gjort (2. Timoteus 1:9)

Spørsmål: Hva er de viktigste aspektene ved frelsen i Efeserne 2:5–8?

Svar: Her er en måte å se på frelsen på.

1. Gud gir oss ufortjent nåde (Efeserne 2:8–10; Titus 3:4,7).

2. Vi må tro og omvende oss (Ef 1:13; Rom 10:9–11).

3. Guds Ånd bor i oss (Rom 8:9–11; Joh 14:15–18; 1 Joh 3:24; Ef 2:22; Tit 3:6).

4. Tro uten gjerninger som vitner om et forvandlet liv er død (Jakob 2:14-20; 1. Johannes 2:6-15; 1. Johannes 3:5,6,9; Titus 2:11,14; 1. Korinterbrev 6:9-11,19).

5. Gud bevarer sine utvalgte (Johannes 10:28–29; Romerne 8:28–29; Efeserne 1:13–14).

Spørsmål: I Ef 2:6 – refererer dette løftet om å sitte sammen med Kristus på hans trone til å regjere sammen med Kristus på jorden i tusen år, eller til evigheten etterpå?

Svar: Det kan referere til begge deler. Men Efeserne 2:6 sier at vi skal sitte sammen med Kristus «i de himmelske riker», så den primære betydningen er sannsynligvis evig. Uansett, pris Gud for at vi skal være sammen med Kristus for alltid.

Spørsmål: I Ef 2:8, hva refererer pronomenet «det» i «det er Guds gave» til?

Svar: Noen sier «nåde», og andre sier «tro». Imidlertid er begge disse grammatisk feminine, mens «det» er grammatisk nøytralt, så det er sannsynlig at «det» refererer til den foregående setningen, som handler om hele frelsesbegrepet.

Spørsmål: I Ef 2:12–13: Var alle som ikke var israelitter i gammeltestamentlig tid dømt til helvete, uten noen sjanse til å bli frelst?

Svar: Når du kommer til himmelen, kan du stille det spørsmålet til en ikke-jødisk person ved navn Abraham – eller Noa, Metusala, Enok, Job eller Isak. De var ikke israelitter, og de viser at Gud kan åpenbare seg slik Han selv ønsker. Selv etter at loven ble gitt til Moses, var Rahab og Rut ikke-israelitter som likevel ble frelst og konverterte til jødedommen. Imidlertid blir alle som blir frelst, selv i gammeltestamentlig tid, frelst gjennom Jesus Kristus (1. Kor. 10:4; 1. Joh. 2:2; Hebr. 2:9; 1. Tim. 2:6). Så lenge en person avviser den sanne Jesus som Veien, viser Johannes 8:24 og Apostlenes gjerninger 2:37–40 at vedkommende ikke har noen annen vei til frelse. Men Noa, Enok og andre ble «frelst i Kristus», selv om de ikke kjente Hans navn mens de levde på jorden.

Spørsmål: I Ef 2:12, hvilke fem ting manglet hedningene her?

Svar: Som vantro hedninger var de 1) adskilt fra Kristus, 2) fremmedgjort fra Israels samfunn (politeias), 3) fremmede (xenoi) for løftenes pakter, 4) uten håp, og 5) uten Gud (atheoi) i verden. De befant seg i en ganske dyster situasjon.

Spørsmål: Hva er forskjellen i Ef 2:14 mellom at Jesus «skaper fred» og at Jesus «er fred»?

Svar: Selv om begge deler er sanne, er det en forskjell. Det sies at «olje og vann blandes ikke». Men de blandes faktisk ganske godt hvis det finnes et emulgator. (Såpe er en enkel form for emulgator.) Akkurat som et emulgator skaper Jesus fred ved å blande to grupper grundig sammen som tidligere var helt adskilt fra hverandre. Men i motsetning til en vanlig fredsmegler gjorde Jesus ikke dette ved å appellere til det vi har felles. Det er Jesus selv som er grunnlaget for at vi kommer sammen. «Enhet» er ikke nødvendigvis en god ting hvis man forener seg med noe eller noen man ikke burde forene seg med. Og vi søker ikke ensartethet, siden vi har forskjellige personligheter og gaver, og det er en god ting at vi utfyller hverandre. Tvert imot er enhet i Ånden i Kristus ikke bare noe vi oppmuntres til, men noe vi er pålagt å gjøre. Tenk på oss ikke som om vi alle har én farge, men som et lysprisme eller et farget glass som reflekterer forskjellige farger når vi lyser opp Kristus.

Som Johannes Chrysostomos sa: Det er ikke slik at Kristus smeltet sammen to metaller og laget én skulptur av de to. Det er snarere slik at Kristus smeltet ned sølv og bly, og av dem laget en skulptur av gull! Johannes Chrysostomos’ prekener over Efeserbrevet, preken 5, i «Nicene and Post-Nicene Fathers, First Series», bind 13, s. 71.

Spørsmål: Hva er betydningen av at skilleveggen ble revet ned i Ef 2,14?

Svar: Dette høres ut som om Kristus gjennomførte et ombyggingsprosjekt. I stedet for skillet mellom jøder og hedninger (ikke-jøder), forener Gud alle troende som brødre. Enhver påstand om stolthet eller overlegenhet basert på etnisk eller kulturell bakgrunn, eller troens opphav, er nå brutt ned og bør anerkjennes som sådan. Den japanske, amerikanske, arabiske, jødiske, engelske eller russiske kristne er ikke bare like mye kristen som alle andre – det finnes ingen «annenrangs kristne» – men vi er brødre og søstre for hverandre og bør nyte fellesskapet med hverandre i Herren. Men akkurat som vi ikke har noe grunnlag for å føle stolthet eller arroganse overfor andre, har vi heller ikke noe grunnlag for å føle oss underordnede i forhold til andre. Det finnes ingen «indre krets» av innvidde mot utenforstående i kirken.

Det var en fysisk mur utenfor gårdsplassene ved tempelet i Jerusalem med en inskripsjon som lød: «Ingen utlendinger må gå inn innenfor barrikaden som omgir helligdommen og innhegningen. Den som blir tatt i å gjøre det, har selv skylden for sin påfølgende død.» Paulus kan ha hatt dette i tankene da han sa at i kirken er muren helt borte, slik det står i *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 40. Selv om *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 625–626, og *The Expositor’s Greek Testament*, bind 3, s. 294, er uenige. Josefus bruker det samme ordet for den muren, og den muren sto fortsatt. For øvrig var det indre forhenget som skilte det aller helligste fra det hellige, et forheng og ikke en mur.

Jakob 2:1–9 understreker veldig tydelig at vi ikke skal vise partiskhet i menigheten. Men det finnes ulike synspunkter på hvordan vi skal gjøre dette.

«Hvem bryr seg»-synet: Jeg forstår at det finnes en inndeling mellom ulike typer mennesker i menigheten din: de som liker asparges, og de som ikke gjør det. Men hvem bryr seg? På samme måte bør vi ikke legge vekt på noens etniske bakgrunn, like lite som vi bør vurdere folk for medlemskap eller lederskap delvis basert på om de liker asparges.

«Pass på at ingen blir oversett»-synspunktet: Dessverre er vi ikke perfekte her på jorden. Selv i en stor, voksende menighet som den i Apostlenes gjerninger 6:1, kan det oppstå den uheldige situasjonen at en gruppe blir oversett. Derfor bør menighetsledere passe på å sikre at alle blir inkludert, i alle tjenester og på alle nivåer. Dette vil gi større enhet og et sterkere vitnesbyrd for verden, når verden ser at vi er ett, slik Jesus ba om i Johannes 17:21.

Konklusjon: Den første måten er ideell. Men vi er ikke perfekte kristne, og hvis de første kristne i Apostlenes gjerninger måtte ty til den andre måten, må vi det også. Og jeg er glad for at jeg ikke er en annenrangs kristen bare fordi jeg ikke liker asparges!

Spørsmål: I Ef 2:15, hva er det å oppheve fiendskapet knyttet til?

Svar: Fiendskap er det fiender har mot hverandre. I stedet for at Moselovene skiller jøder og hedninger, ligger alt det bak oss, og vi står foran Gud på grunnlag av Kristi fullbrakte verk. Dette er ikke så mye en skapelse, men en «gjen-skapelse» som skaper ett legeme av to grupper.

Spørsmål: Hvordan gjorde Jesus to til én i Ef 2:15?

Svar: I stedet for at det i Guds øyne finnes jøder og hedninger, er det nå bare kristne i Hans kirke.

Spørsmål: I Ef 2:16–18, hvem er «begge» her?

Svar: «Begge» refererer her til jøder og ikke-jøder som alle har samme tilgang til Gud gjennom Jesus Kristus. Dette kunne skape problemer fra et juridisk perspektiv. Alle romere var pålagt å tilbe de romerske gudene, med unntak av jøder. Men hvis ikke-jødiske kristne ikke skulle betraktes som omvendte jøder, ville det være et problem. Uansett skulle de imidlertid aksepteres i ett legeme.

Spørsmål: Siden menigheten i Ef 2:20–21 er bygget på apostlene og profetene, trenger vi da apostler og profeter i dag?

Svar: Kristus er kirkens eneste sanne hode. Vår kunnskap om Gud bygger på læren fra profetene i Det gamle testamente og apostlene (og deres skribenter) i Det nye testamente. Vi trenger ikke dem i seg selv, men vi trenger deres ord i dag. Det er derfor Skriften er så viktig for kristne.

Spørsmål: I Ef 2:20–21 står det at Jesus er hjørnesteinen. Trenger vi da en mann som representerer Jesus Kristus for å lede Guds kirke i dag?

Svar: Det finnes potensielt mange grunner til at noen mennesker kan hevde at vi trenger en stedfortreder på jorden. Det ville være bra for å redusere følgende uheldige forhold:

1. Kjetteri

2. Å slutte seg til åndelige falske religioner

3. Tilbedelse av andre enn Gud

4. Intellektuell stagnasjon (Kopernikus, Galileo)

5. Drap og tortur av ekte kristne

6. Drap og tortur av mennesker generelt

7. Legitimering av ugudelige herskere

8. Tilføyde menneskelige læresetninger som utgir seg for å være guddommelige

Det ville være bra å forbedre følgende også:

1. Å være et lysende moralsk forbilde for verden

2. Å oppmuntre til mer studium av Skriftene

3. Kristen enhet (inkluderer å ikke forfølge kristne)

Vest-europeiske kristne prøvde dette i tusen år; eksperimentet har blitt kalt «den romersk-katolske kirken», og det var en dyster fiasko allerede i middelalderen. I stedet for å redusere disse tingene, forsterket det dem. En god ting ved den katolske kirkens erfaring er dette: vi kan lære av fortidens feil og se farene ved å forlate enkelheten i å følge Kristus, slik 2. Korinterbrev 11:2-4 lærer oss.

En skeptiker kan kanskje hevde (med et glimt i øyet) at hele den romersk-katolske kirken bare var et knep for bevisst å oppfylle 1. Timoteus 4:1-5. Jeg overlater det til en katolikk å svare på denne falske anklagen.

Spørsmål: I Ef 2:21, hvor kan den sanne kirken finnes?

Svar: Den sanne kirken er ikke nødvendigvis der verden leter. Så lenge noen leter etter den «blotte mennesket» som er overhode for den sanne kirken, vil de ikke se den. Den sanne kirken ledes av Jesus Kristus som hjørnesteinen (Efeserne 2:20). Den sanne kirken er ikke bygget av stein eller murstein, men av troende (1. Petersbrev 2:5). Dermed består den sanne kirken av ekte kristne fra alle trosretninger som har satt sin tro til Jesus Kristus. Når vi snakker om den sanne kirken, kan vi snakke om «den triumferende kirke» (det vil si troende som nå er i himmelen) og «den stridende kirke» (det vil si troende som fremdeles kjemper for troen på jorden).

Dessverre kan kristne noen ganger bli så opptatt av sin egen trosretning at de mister dette av syne. Når jeg mistenker at en kristen kan være slik, spør jeg ham hvilken trosretning han tilhører. Når han sier «XYZ», sier jeg til ham: «Visste du at det ikke finnes noen XYZ-ere i himmelen? Det finnes heller ingen baptister i himmelen, og jeg går tilfeldigvis i en baptistkirke. I stedet finnes det kristne som er ‘XYZ-ere’ i himmelen, og det finnes kristne som er baptister i himmelen, men vi er bare i himmelen gjennom Jesus, og ikke gjennom noen organisasjon.»

Løgnen om at organisasjonen er viktigere enn et personlig forhold til Kristus, er et verktøy sekter som mormonene og Jehovas vitner bruker for å omvende kirkegjengere til sitt falske evangelium.

På den annen side sier jeg ikke at det å samles og organisere seg ikke har noen betydning. Hebreerbrevet 10:25 pålegger oss å ikke forsømme å samles.

Det er imidlertid noen konsekvenser av det jeg nettopp sa. Folk kan være ganske på villspor teologisk sett, men så lenge de har rett i de viktigste tingene (som 1. Korinterbrev 15:1-4 advarer oss om), og kjenner Jesus, skal alle kristne «ta imot hverandre, akkurat som Kristus tok imot dere…» (Romerne 15:7, BSB). Ekte kristne kan ha forvirrede synspunkter på sabbaten (Romerne 14:5) eller på kosthold (Romerne 14:2–3). De kan gjøre enda mer alvorlige ting, som å tolerere en umoralsk person i sin midte (Åpenbaringen 2:20), eller en mann som lever sammen med sin fars kone (1. Korinterbrev 5:1). De kan være fanget i svært alvorlige problemer med loviskhet (Galaterbrevet 3:1). Likevel er selv ulydige kristne som er under Guds tukt, fortsatt kristne.

Når det gjelder mange av de tingene kristne er enige om, kan du klikke på «A Common Christian Confession» www.Biblequery.org/Doctrine/DoctrinalStatements/ACommonChristianConfession.html for en oversikt.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Ef 3:1 at han var en fange av Kristus Jesus i stedet for en fange av Roma?

Svar: Paulus kunne se rett foran seg på de romerske soldatene som voktet ham og innse at den umiddelbare årsaken til hans fengsling var Romas ondskap. Men Paulus, som så på det store bildet, innså at det endelige målet med å tåle fengslingen var til ære for Jesus Kristus, vår Frelser. Når du står overfor ubehagelige omstendigheter, enten det skyldes forfølgelse eller bare det å holde ut med det denne falne verden kaster i veien for deg, fokuserer du da på den umiddelbare årsaken, eller gjør du det til ditt endelige mål å ære Jesus?

Spørsmål: Hvorfor brukte Paulus ordet «mysterium» i Ef 3:3,9, når det fantes hedenske mysteriereligioner?

Svar: Dette har ingenting å gjøre med mysteriereligioner. Et «mysterium» kan her forstås som noe spesielt, en hemmelighet som må oppleves, ikke bare hørt offentlig. Paulus «tok tilbake» denne betydningen som avgudsreligionene brukte, og han brukte sannsynligvis dette begrepet bevisst, som en kontrast til den dårskapen de lærte.

Spørsmål: Hva er mysteriet her i Ef 3:3,9?

Svar: Et «mysterium» var på gresk noe som ennå ikke var blitt åpenbart. Efeserne 3:10–11 gir svar på dette. At Jesus Kristus grunnla kirken, var mysteriet, noe som ikke var kjent i gammeltestamentlig tid, slik Kolosserne 1:26 sier. «Mysterium» betyr her en hemmelighet som ikke ble åpenbart før denne tiden.

Spørsmål: Siden folk i tidligere generasjoner ikke hadde mulighet til å høre om Kristus, kunne da noen i gammeltestamentlig tid bli frelst?

Svar: Ja. På det mest grunnleggende nivået er det ikke noe vi hører, tror på eller gjør som frelser oss; det er ikke engang evangeliet som frelser oss. Det er Gud som frelser oss. Gud kan frelse hvem Han vil, men vi vet at Gud er barmhjertig, men likevel rettferdig og hellig.

Spørsmål: Hvordan kan Paulus i Ef 3:8 være den minste av alle apostlene?

Svar: Paulus ga to grunner til at han mente det.

1. Han ble født unormalt (som den siste) (1. Kor. 15:8)

2. Enda viktigere: Paulus pleide å forfølge Guds menighet (1. Kor. 15:9; 1. Tim. 1:13). Han gikk imidlertid lengst av alle: fra morder til misjonær.

Spørsmål: Siden Kristi rikdom er uutsøkbar, hvorfor ønsker Paulus i Ef 3:8 at vi skal kjenne omfanget av Kristi kjærlighet i Ef 3:17–19?

Svar: Efeserne 3:18–20 gir svaret på dette. Kristi rikdom er umåtelige, men vi har den gledelige (og uendelige) oppgaven å oppleve akkurat hvor stor Guds kjærlighet til oss er.

Det greske ordet her er interessant; det betyr bokstavelig talt «ikke sporbart etter fotspor». Vi kan ikke spore nøyaktig hvorfor eller hvor stor Guds kjærlighet til oss er, men vi kan glede oss over det faktum at Han elsker oss.

Spørsmål: I Ef 3:9, betyr ordet her «forvaltning» eller «fellesskap»?

A: Det greske ordet, oikonomia, som vårt ord «økonomi» stammer fra, har et bredt spekter av betydninger. Det betyr forvaltning, med den opprinnelige konnotasjonen av en hustru eller en forvalter som styrer en familie eller et hushold. Det kan referere til hvordan ting forvaltes, dvs. et forvalterskap. I kirken kan man også tenke på det som å forvalte relasjoner.

Spørsmål: I Ef 3:15, bør det stå «fra hvem hver familie», «fra hvem hele hans familie» eller «fra hvem alt faderskap»?

Svar: Den greske grammatikken er uvanlig her. Ordet «Hans» finnes ikke i den greske teksten, så de andre oversettelsene ligger sannsynligvis nærmere den opprinnelige betydningen i dette verset. Det greske ordet pater betyr far, og det greske ordet patria betyr familie, selv om det også kan bety faderskap. Paulus brukte her et ordspill. Den mer presise betydningen er «far … familie», men for å bevare ordspillet har noen oversettere valgt «Far … faderskap». Se *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 631, *The Expositor’s Greek Testament*, bind 3, s. 312–313, og *The Message of Ephesians*, s. 133–134 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er egentlig Paulus’ bønn for de troende i Efesos i Ef 3:16–19?

Svar: De har allerede Kristus i seg. Derfor ber Paulus om at Gud må gi dem styrke mot motstand, at Kristus må stå i sentrum av livene deres, at de må være forankret i kjærligheten og at de må forstå hvor uendelig stor Guds kjærlighet er.

I Efeserne 3:16 står det i BSB «ut fra sin herlighets rikdom» (BSB), men den greske preposisjonen her betyr mer bokstavelig «i henhold til». Paulus ba ikke bare Gud om å styrke dem ut fra Hans rikdom, slik en rik mann kunne donere noen få dollar fra sin velstående bankkonto. Snarere ber Paulus Gud om å styrke dem «i henhold til» Hans rikdom, slik en rik mann kanskje gir i forhold til det han eier. Deres frelse skjedde øyeblikkelig, men deres helliggjørelse er en gradvis prosess.

Er du ferdig med å vokse i Kristus ennå? – Jeg håper oppriktig at du innser at det riktige svaret er «nei», og at du fortsatt vokser.

Spørsmål: I Ef 3,18, hva er bredden, lengden, dybden og høyden av Kristi kjærlighet?

Svar: Hva er grensene for Kristi kjærlighet, om det finnes noen? Kanskje tenkte Paulus på følgende: Bredden er mennesker over hele verden. Lengden, eller varigheten, er for alltid, fra evighet til evighet. Dybden omfatter ikke bare de levende, men også de som er døde. Høyden strekker seg til himmelen.

Gud er slett ikke gjerrig med det han gir, men noen ganger er vi som troende gjerrige med det vi ønsker å motta.

Spørsmål: Hva betyr de tre forskjellige greske ordene knyttet til kraft i Ef 3:19 her?

Svar: De understreker ulike aspekter ved Guds kraft.

Makt (dynameos), som vi får ordene «dynamisk» og «dynamitt» fra, understreker Guds energiske virke. Det kan også være «dynamisk, levende kraft».

Å styrke (krataiothenai, fra kratos) er å bli oppmuntret, eller kraften vi får for å være sterke nok til å overvinne motstand.

Å forstå (exischysete, fra ischys) kan bety makt til å gripe, holde fast, oppfatte eller forstå. Med andre ord: kunnskapens kraft.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Ef 3:19 få Guds «fylde»?

Svar: Det handler ikke om hva vi er fylt av, men snarere av hvem vi er fylt av. Det betyr ikke at vi kan forstå uendeligheten, men at vi kan forstå at Den Hellige Ånd selv er i oss for å gi kraft til våre liv. Det greske ordet her, «eis», indikerer et mål, nemlig å forstå Guds fylde, ikke at vi inneholder hele Guds uendelige fylde.

Spørsmål: Hvordan kan Guds enorme kraft, som nevnes i Ef 3:20, komme til uttrykk gjennom små kristne?

Svar: Som Tony Evans sier, kan en brannhydrant sprute ut enorme mengder vann. Det er ikke på grunn av de 3 til 5 gallonene vann som hydranten inneholder, men snarere det som strømmer gjennom hydranten. På samme måte er det ikke slik at vi har en så stor kraft i oss selv, men snarere Guds kraft som strømmer gjennom oss.

Men Paulus’ bønn er likevel en vidtrekkende bønn: at Guds fulle kraft skal strømme gjennom oss.

Spørsmål: Hva betyr «å vandre på en verdig måte» her i Ef 4:1?

Svar: Det greske ordet for «verdig» her, axios, betyr «lik/balanserende vekt» eller «å løfte den andre siden av vektskålen», snarere enn fortjeneste. Verbet her er peripateo, som bokstavelig talt betyr «å vandre», eller i australsk slang, en «walkabout». Så din «vandring» i livet bør ha like stor vekt som det du sier om deg selv, når du kaller deg kristen.

Spørsmål: Hva er noen nyttige egenskaper for å bevare enheten her i Ef 4:1–2?

Svar: Svaret består av tre deler.

Hvordan kan du «tåle» å ha enhet med en annen troende? Det kan være utfordrende å opprettholde enhet med noen som har det motsatte av disse egenskapene. En sentral del er den siste egenskapen, som oversettes som «å bære over med hverandre» eller «langmodighet». Langmodighet innebærer også at du har følelsene dine under kontroll, i stedet for at følelsene dine kontrollerer deg. Husk at Gud har holdt ut med deg, dine synder og at du i så mange år har fortalt Ham at du ikke klarer å gjøre ting. Siden Gud elsker deg og har holdt ut med deg, bør du være i stand til å elske og holde ut med andre troendes mangler.

Hvor lett er det for andre å tåle deg? Men du bør spørre deg selv om det er lett for noen å komme overens med deg. Har du de fire essensielle egenskapene som gjør at folk kommer overens med deg: ydmykhet (tapeinophrosyne), mildhet (eller saktmodighet) (praotes/prautetos), tålmodighet (makrothymias) og å tåle andre? Noen ganger kan vi innse at vi har våre egne ambisjoner, ting vi er stolte av og irritasjonsmomenter vi må «legge til side» for å adlyde disse versene og bli en person det er lettere å komme overens med. Gud kan plassere en person i noens liv for å lære dem tålmodighet, men forhåpentligvis er ikke du den personen! I gresk kultur ble ydmykhet ansett som en last som bare var en slave verdig.

Hva er du villig til å gi avkall på? Paulus, som forteller oss dette, ga avkall på mye (trygghet, frihet, stilling, prestisje, helse og et lengre liv) for å utføre sin tjeneste i menigheten. På et tidspunkt led Paulus av alvorlig depresjon, som beskrevet i 2. Korinterbrev 1:8–10. Hvor mye ville du være villig til å gi avkall på for ikke bare å samarbeide med andre, men å arbeide for andre, uten noen fordel for deg selv og uten noen jordisk belønning eller ros? Ofte er det ikke uten en viss kostnad å samarbeide med andre; det innebærer å gi avkall på våre egne ambisjoner og vår stolthet.

Spørsmål: Snakker Paulus i Ef 4:3 om enhet i én organisasjon, slik romersk-katolikker, gresk-ortodokse, mormoner, den lokale menigheten, International Churches of Christ og andre alle lærer?

Svar: La oss først og fremst se bort fra det faktum at disse gruppene ikke kan ha enhet med hverandre. Dette verset snakker om «enhet i Ånden», ikke enhet i en organisasjon. Det nevner syv ting som er «ett», inkludert ett legeme, men ikke én organisasjon. Det sier også at vi skal bevare Åndens enhet, ikke prøve å skape vår egen. Så dette verset beviser ikke noe om organisasjoner. Faktisk er det mulig at en organisasjon også kan være en avgud. Når det gjelder det bredere spørsmålet om organisatorisk enhet er ønskelig, se neste spørsmål.

Spørsmål: Er organisatorisk enhet noe troende bør ønske seg, ifølge Ef 4:3?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

Nei. Noen protestanter sier enten at det ikke er viktig, eller at det er farlig når det blir viktigere enn å følge Gud i sannhet, slik historien dessverre, men entydig, har vist.

Ja. Katolikker, ortodokse, den lokale menigheten og andre protestanter sier at organisatorisk enhet er ønskelig.

Uansett bør alle seriøse bibelstudenter kunne være enige om følgende:

1. Bibelen nevner enhet i ånden og enhet blant Jesu disipler, men den sier aldri at vi skal ha enhet med dem som avviser, benekter eller åpenbart forvrenger troen.

2. Selv om ingen kristen er fullkommen, verken i hellighet eller lære, skal vi passe oss for ulver og skille oss fra kjettere.

3. Generelt sett er det noen ganger vanskelig å ha meningsfull enhet med mennesker som prøver å drepe deg eller brenne deg på bålet.

4. Vi bør strebe etter å fjerne alt som skaper splittelse blant kristne og ta imot hverandre slik Kristus tok imot oss (Romerne 15:7).

5. Enhet som ikke er sentrert om Jesus Kristus, er ikke ønskelig enhet, og vi bør unngå den.

Spørsmål: Siden det i Ef 4:4 står at det bare er én kropp, hvorfor finnes det da så mange menigheter?

Svar: Det er minst fire hovedårsaker.

1. Akkurat som det finnes små forskjeller mellom ulike sunni-muslimske retninger, mahayana-buddhister, vedantiske hinduer, de to bahá’í-sektene og andre religioner, er også kristne uenige om sekundære spørsmål. For eksempel var Paulus og Barnabas uenige om å ta Johannes Markus med seg. Senere ble de imidlertid forsonet (Apg 15:36–41; Kol 4:10; 2 Tim 4:11).

2. Tillegg: Gjennom årene har mange vært som fariseerne i Markus 7:6–8, ved å ønske å legge til sine egne kompliserte tradisjoner til kristendommen. Generelt sier mange at man bør følge Bibelen i tillegg til deres tradisjon, som blir likestilt med Guds ord. Bibelsk kristendom handler ganske enkelt om å følge det Gud sier i Bibelen, og å erkjenne menneskelige tradisjoner som nettopp menneskeskapte.

3. Å trekke fra kristendommen er forutsagt i 2. Timoteus 3:5, der det står at i de siste dager vil noen ha en ytre fromhet, men fornekte dens kraft. En rekke «liberale» menigheter trekker fra Guds lære ved å hevde at Gud ikke kan utføre fysiske mirakler, og at det ikke finnes noen himmel og helvete, samtidig som de fortsatt later som om de er kristne.

4. Forvrengning: Som profetert i Apostlenes gjerninger 20:29–30 finnes det åndelige «ulver» som gjennom bedrag trekker disipler etter seg for å starte sin egen menneskeskapte religion, samtidig som de fortsatt hevder å følge Jesus. Mange av dem har sin egen bok i tillegg til Bibelen. Det ble profetert at disse onde tingene skulle skje i 1. Timoteus 4:1–5, 2. Petersbrev 2:1–3 og Judasbrevet 8–19.

Spørsmål: I Ef 4:5, er dette vann-dåpen eller Åndsdåpen?

Svar: Noen mener det har en dobbel betydning. Men hvis Paulus mente begge deler, ville det egentlig ikke være én dåp.

Det er imidlertid usannsynlig at det refererer til Åndsdåpen, siden det er tre avsnitt som refererer til Den Hellige Ånd, Sønnen og Faderen, og dette er i avsnittet som refererer til Sønnen.

Spørsmål: I Ef 4:6 og Ef 1:23, hvis Gud fyller alt på alle måter, er da panteismen sann, som sier at alt er en del av Gud?

Svar: Nei. Selv om Salme 139:7–12 viser at Guds Ånd er overalt, går panteismen lenger enn det og hevder at alt er en del av Gud som tilbes, for eksempel mennesker, steiner og til og med hundebæsj. For eksempel er en søppelhaug ikke Gud, og sidene i en ateists brosjyre, som benekter at Gud eksisterer, er ikke Gud. Vi skal ikke tilbe de skapte tingene i stedet for Skaperen (Rom 1:23,25). Tvert imot, som Kolosserne 1:17 viser, holdes alle ting sammen av Kristus.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Ef 4:8 at Gud «ga» gaver til mennesker, når Sal 68:18 sier at Gud «mottok» gaver fra mennesker?

Svar: Kristne har to ulike synspunkter.

Kopieringsfeil: «Gi» kan ha vært det opprinnelige ordet i Salme 68:18. Mens «motta» står i den masoretiske teksten og den greske Septuaginta, står «gi» i de arameiske targumene og den syriske Peshitta. Videre handler hele Salmen, med unntak av muligens dette ene verset, om hva Gud gir til andre.

Fra en arameisk targum: Et annet synspunkt er at Paulus vanligvis innleder sine bibelsitater med «Det står skrevet», men Efeserne 4:7–8 skiller seg ut med «Det står». Dette stemmer svært godt overens med den muntlige tradisjonen i den arameiske targumen til Salmeboken og den syrisk-peshittaen. Tidlige rabbiner anvendte dette verset på Moses og sa at han mottok loven for å gi den videre til folket. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 57, og *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 1027, for mer informasjon.

Samlet oppsummering: Paulus siterte ikke noe vers, men omskrev hele Salme 68. Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 634 for mer informasjon om dette synet.

Uansett bemerker Johannes Chrysostomos (Homilies on Ephesians, ca. 396 e.Kr.) at det i hovedsak ikke var noen forskjell her. Gud både gir og mottar ting fra mennesker. Å se på frelsen som at Gud tar på seg byrden av vår skyld, eller at han gir oss tilgivelse, er ganske enkelt å se på to sider av samme sak.

Spørsmål: I Ef 4:9 og Apg 2:27, dro Jesus til helvete etter at han døde, eller ikke?

Svar: Selv om uttrykket «Jesus steg ned i helvete» ble innført i Apostlenes trosbekjennelse (Aquileia-versjonen, 390 e.Kr.), sier Bibelen ikke eksplisitt noe om det ene eller det andre. Her er hva Bibelen sier.

Efeserne 4:9: «Han steg ned til jordens dyp»

Salme 16:10 nevner «Sheol», som betyr graven.

Apostlenes gjerninger 2:27–28 siterer Salme 16:10: Jesus skulle ikke bli forlatt i graven (Hades)

1. Petersbrev 3:19: Jesus forkynte for åndene i fengselet

Ifølge jødisk religiøs tenkning, som gjenspeiles i 1. Enoks bok kapittel 22 og andre skrifter, havnet de døde på to steder: de rettferdige i paradiset og de urettferdige i fengselet.

1. Petersbrev 4:6 nevner at evangeliet ble forkynt for de døde. (NIV har «nå døde», men «nå» står ikke i den greske teksten).

Spørsmål: Kan Ef 4:9 bety at Jesus kom ned til jorden, i stedet for å stige ned i graven?

Svar: Det finnes tre synspunkter som er forenlige med sammenhengen i teksten.

Gikk ned til jorden (genitiv av apposisjon)

Gikk ned i døden (genitiv av sammenligning)

Gikk ned til de nedre delene som tilhører jorden (genitiv av besittelse)

Spørsmål: I Ef 4:11, betyr dette «pastor-lærer» som én rolle, eller pastorer og lærere som to roller?

A: I denne listen skiller det greske ordet kai mellom pastorer og lærere. Dette greske ordet betyr «og/selv», og i dette avsnittet kan det tolkes begge veier, akkurat som på engelsk. Nå underviser jo pastorer (Titus 1:9; 1. Timoteus 3:2; 5:17), så det er en kombinert rolle. Det egentlige spørsmålet er da om Bibelen støtter en rolle for lærere som ikke er pastorer. Svaret er et klart «ja» av minst fem grunner:

Stefanus vitnet for jødene og underviste dem med en inngående kunnskap om Skriften, selv om Apostlenes gjerninger sier at han bare var diakon.

a) Paulus roste læreren Apollos, selv om Apollos ikke var pastor.

b) Barnabas, Timoteus og andre underviste og forkynte Ordet, selv når de ikke var pastorer.

c) En eldste skulle kunne undervise (1. Timoteus 3:2), noe som innebærer at de underviste før de ble eldste.

d) Faktisk pålegger Kolosserne 3:16 kristne generelt å undervise og formane hverandre.

Spørsmål: Siden det i Ef 4:11 står at det finnes pastorer og lærere i dag, finnes det da også profeter og apostler i dag?

Svar: Efeserne 4:11 refererer til viktige embeter i menigheten uten å avgrense hvilke som strekker seg til i dag og hvilke som ikke gjør det. Nei, det finnes ikke mennesker i dag som har det nytestamentlige embetet som apostel eller det gammeltestamentlige embetet som profet.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom et naturlig talent og en åndelig gave i Ef 4:11?

Svar: For det første er det en viss overlapping på enkelte områder. En person som har et svært medfølende hjerte for andre, kan også ha den åndelige gaven «hjelp». En person som har den åndelige gaven «kunnskap», kan være intelligent og velutdannet, selv om det ikke nødvendigvis er tilfelle. Undervurder ikke naturlige talenter, for menigheten har stor nytte av disse, enten det dreier seg om å tale offentlig eller viktige oppgaver bak kulissene, som regnskapsføring. Men åndelige gaver går utover våre naturlige evner, og Gud har gitt hver troende minst én åndelig gave, ifølge 1. Korinterbrev 12:7, selv om det er mulig at din gave ikke er oppført der. (Nei, å klage og finne feil regnes ikke som åndelige gaver!) Når det gjelder noen åndelige gaver, kan andre troende klø seg i hodet og spørre: «Hvordan, rent naturlig sett, kan de gjøre det!» Gud kan gi et ord som noen skal si, og personen visste ikke engang det selv; de lærer også av det som kommer ut av deres egen munn. Hvordan kan en person ha utholdenheten til å fortsette å elske og vise omsorg, selv til tross for kjedsomhet, menneskelig forfølgelse eller åndelig motstand? Noen ganger er det enkle svaret: rent naturlig sett gjør de ikke det. Det er Guds kraft som strømmer gjennom dem, som ubegrenset vann gjennom en liten brannhydrant.

Spørsmål: Hvordan identifiserer menigheten i Ef 4:11–13 hvem som har hvilke gaver og bør ha hvilke roller?

A: Enhet betyr ikke ensartethet. Som kristne har vi forskjellige gaver, og det takker vi Gud for! Men å gjenkjenne gaver hos mennesker kan være et vanlig, men ofte oversett problem i mange menigheter i dag. En mulig årsak kan være et ufullstendig bilde av hva ekte disippelskap egentlig er. Disippelskap kan oppfattes som å ta imot unge eller «knuste» kristne og la dem modnes i kunnskap om og utøvelse av troen, samt beskytte dem mot feilaktig lære, slik at de blir modne kristne. Dette synet er riktig, men ufullstendig. Det innebærer også at yngre troende oppdager sine gaver og Guds spesifikke formål for dem akkurat nå. Selvfølgelig bør de være åpne for at Gud kan utvikle gaver, gi dem flere gaver senere og endre deres tjeneste. God disippelopplæring innebærer derfor å hjelpe en troende med å finne den tjenesten Gud har kalt dem til nå, og å hjelpe dem med å bli integrert i tjenesten. Den yngre troendes tjeneste trenger ikke i det hele tatt å ligne disippelopplærerens tjeneste. Det er helt i orden; det kan være på sin plass at disippelopplæreren overlater dem til noen andre.

Visste du at nesten hvilket som helst amerikansk fotballag på videregående skole kan slå hvilket som helst profesjonelt fotballag, inkludert Super Bowl-mesteren fra 2023, Kansas City Chiefs, med ett forbehold? På profflaget må man gjøre de offensive guardene til wide receivere, den raskeste kickoff-returneren til center, vannbæreren til quarterback, den defensive sekundærlinjen til lineman, trenerne til running backs og lagmaskot til kicker og middle linebacker. Så i menigheten, akkurat som i idretten, er det viktig å ha folk på de plassene de har gaver til.

Mange er opptatt av å kjenne sine åndelige gaver og (forhåpentligvis) av å bruke dem i kirken. Men bør vi ikke ha samme interesse for å kjenne til – og hjelpe andre med å kjenne til – andres åndelige gaver og bruke disse i kirken? Spørsmålet bør altså ikke være «har du en kristen tjeneste?». Spørsmålet bør være: «Hva er din kristne tjeneste?»

Som en pastor spøkte: Ingen trenger å bekymre seg for å ikke ha en jobb, for kirken har massevis av ledige stillinger. De fleste av dem er imidlertid ulønnede. Derfor bør alle i kirken – pensjonister, yngre mennesker og tenåringer – ha en tjeneste, og menighetene bør gjøre mer for at hvert medlem kan bidra sin del. En menighet bør ikke være som noens beskrivelse av en amerikansk fotballkamp: 22 mennesker som desperat trenger hvile, og 50 000 mennesker som desperat trenger mosjon! Kanskje er en menighet slik når en pastor har et mangelfullt syn på lederskap; han tror at de fleste medlemmene ikke trenger å tjene, fordi han og hans lille stab vil gjøre alt selv.

Når en pastor føler seg utbrent, kan en av årsakene være at han tjener Gud på feil måte. Han prøver å gjøre for mye på egen hånd og tar på seg det medlemmene burde gjøre. For eksempel fikk en pastor en dag en panisk telefon fra et menighetsmedlem. Medlemmet sa at han hadde snakket med en nabo om Kristus mange ganger, og at naboen endelig hadde bestemt seg for å ta imot Kristus. Kunne pastoren derfor komme bort med en gang og be sammen med ham? Pastoren sa at han skulle komme straks og la så på. Da overbeviste Ånden pastoren, og han ringte tilbake. Pastoren sa til mannen: «Jeg kommer ikke. Du bør lede ham til Kristus.»

Spørsmål: Hva er forskjellen i Ef 4:14–15 mellom en kristen som er et «barn» og en som er moden?

Svar: Selv om et spedbarn kan gjøre mange ting, har det ikke visdommen eller den fysiske evnen til å holde seg unna trøbbel og holde seg borte fra stikkontakter, varme ovner, trafikk og andre farlige ting. Noen kristne, inkludert noen som ikke er så unge lenger, har ingen anelse om at det er viktig at de holder seg unna kjetterisk eller på annen måte falsk lære, synd og vennskap og medlemskap som trekker dem bort fra Gud. Selv når en kristen innser dette, må de læres opp i å gjenkjenne de læresetningene og situasjonene de bør holde seg unna. I Bibelen blir vi bedt om å motstå djevelen (Jakob 4:7; 1. Petersbrev 5:9), men vi blir også bedt om å flykte fra ulike fristelser (1. Korinterbrev 6:18; 1. Korinterbrev 10:14; 2. Timoteusbrev 2:22), samtidig som Gud kan gi oss styrke til å motstå fristelsen når vi selv ikke klarer det (1. Korinterbrev 10:13).

Spørsmål: Hva er forskjellen i Ef 4:15 mellom «å tale sannheten», «å tale i kjærlighet» og «å tale sannheten i kjærlighet»?

Svar: Å tale sannheten kan være hardt, uten noe forsøk på å nå frem til den som lytter. På en måte er det ikke så mye det du sier som teller, men heller det de hører. Å tale i kjærlighet kan innebære å si det som følelsesmessig virker best, men det kan også bety å utelate ubehagelige sannheter de trenger å vite. Å tale sannheten i kjærlighet innebærer å fortelle personen alt de trenger å vite, om enn kanskje på det rette tidspunktet. Men det gjøres på en måte som viser at du bryr deg.

Generelt kan det være vanskeligere å si sannheten i kjærlighet, å formidle det de trenger å høre (hyggelig eller ubehagelig) på riktig måte. Du må fokusere både på tonen din og ordene dine. Det er også bedre å vite hvor en person står før du korrigerer eller irettesetter vedkommende.

Spørsmål: Hvordan er vi alle som ledd og leddbånd som vokser, i Ef 4:16?

Svar: Det er to punkter i svaret.

Vi har alle viktige roller i Guds menighet, selv om de kanskje ikke har et navn og kan virke ubetydelige. I menneskekroppen virker kanskje håndleddene ikke viktige, men uten et håndledd er hånden din avskåret. Hvilket ledd i kroppen din ville du være villig til å klare deg uten? – Sannsynligvis ingen. Vi bør heller ikke nøye oss med å leve uten noe i menigheten. Hvis en gruppe mennesker ikke gjør noe for Gud, og en rekke behov i menigheten ikke blir dekket, ser det ut til å være to problemer. Men kanskje de to problemene kan løse hverandre.

Alle delene tar imot ordre fra hodet. Uansett om din tjeneste er en del av en lokal menighet eller ikke, må vi ta imot ordre fra Jesus Kristus, kroppens hode. Hvis du tror du kan oppnå mer ved å ta etiske snarveier, eller generelt gjøre ting du vet at Gud ikke vil at du skal gjøre, så opptrer du egentlig ikke som en del av kroppen; hvis du ikke er villig til å la deg styre av hodet, Jesus Kristus. Vi har et begrep for celler som vokser sunt, men som nekter å ta imot ordre fra hodet – vi kaller det kreft.

Spørsmål: Hvordan kan noen mennesker, i Ef 4:17 og Rom 1:21, vandre i sin tankes meningsløshet?

Svar: Ordet for «tomhet» her, mataioteti, brukes kun i Det nye testamente her og i Rom 1:21; 8:20 (om skapelsen) og 2. Petersbrev 2:18 (om ord). Det betyr ubrukelig, meningsløst, verdiløst, selv om det noen ganger også brukes for å referere til avgudsdyrkelse, som også er slike ting.

Tenk deg å tenke, leve, planlegge og søke etter noe som er helt tomt, verdiløst og i siste instans meningsløst. Det er ikke vanskelig å forestille seg; en møll gjør det når den sirkler rundt en flamme. Når et menneske begjærer og planlegger synd som kan skade dem, er de egentlig ikke så forskjellige fra den møllen.

Tenk deg en person i fengsel, i mange år, etter å ha begått det de hadde planlagt skulle være det perfekte forbrytelsen. Det falne mennesket har ikke bare en syndig vilje og forblindet begjær, men også et forblindet intellekt. «Forfengelighet i deres sinn» i King James-versjonen er også et godt uttrykk, fordi det understreker både det meningsløse i deres tenkning og deres stolte følelse av at deres tenkning er viktig, samtidig.

Spørsmål: I Ef 4:17, på hvilke måter tror du Gud vil si til noen kristne, akkurat som til ikke-troende: «Dere har fokusert for mye på ting som ikke betyr noe»?

Svar: Hvis du fører dagbok (eller enda bedre, begynner å føre en), kan du legge sammen følgende tidsbruken i løpet av en måned.

a. Tid brukt på å be, tenke på Gud og Hans ord, og studere Guds ord.

b. Tid brukt på å surfe på internett og lytte til og lese nyheter.

c. Tid brukt på å se på sport.

d. Tid brukt på å tenke på din favorittaktivitet.

e. Tid brukt på å tenke på jobben utenfor arbeidstiden.

f. Tid brukt på å tenke på økonomi og investeringer, inkludert eiendom.

Hvilken av disse vil virke mye viktigere enn de andre når du kommer til himmelen?

g. Og mens du er i gang, kan du også telle tiden du bruker på å være sammen med familie og venner. Forhåpentligvis er ikke den tiden så mye mindre enn de andre. Det ville være veldig trist hvis du, basert på tiden du bruker, sa at ditt nærmeste personlige forhold tilsynelatende er til YouTube!

I noen deler av landet tror jeg at folk, i motsetning til hva statistikken viser, er svært religiøse – deres religion er idrettslaget deres!

Spørsmål: I Ef 4:18, bør det stå «blindhet» eller «forherdelse»?

Svar: Det greske ordet, porosis, kan referere til marmor eller et forkalket ledd. På engelsk har vi ordet «osteoporose» fra dette. Man kan tenke på det som «forstenet». En kristen kommentator, Armitage Robinson, hevder imidlertid at siden det ikke betyr at personen bevisst har valgt å bli forherdet, er det snarere en sløving av sansene, og han sier derfor at «blindhet» er en bedre oversettelse. Men «forherdet» passer bedre til det greske, så lenge man forstår at det ikke er en plutselig, bevisst handling for å forherde seg, men et gradvis tap av oppfatningsevne og evne til å forandre seg.

Spørsmål: Hva betyr «utøvelse av all slags urenhet» (BSB) i Ef 4:19?

Svar: Dette kan bety å drive forretning med, eller tjene penger på, alle slags laster.

Spørsmål: Hva sier Paulus om disse åtte ondskapene i Ef 4:25–5:2?

Svar: Hver av dem står i kontrast til en motvirkende dyd. Noen av disse er holdninger i hjertet, noen er handlinger, og noen er vaner. Med Den Hellige Ånds kraft må vi rense bort disse holdningene i hjertet, slutte å utføre disse onde handlingene og bryte disse dårlige vanene. Men problemet er at ting har en tendens til å komme tilbake. Erstatt de dårlige holdningene med gode, de onde handlingene med gode og de dårlige vanene med gode vaner.

Spørsmål: I Ef 4:26, er det en synd for oss å bli sinte, siden både Jesus og Paulus ble sinte?

A: I mange tilfeller er det ikke en synd å bli sint. Efeserne 4:26 viser imidlertid at det er en synd å forbli sint og bære nag. Hvis solen går ned mens du fortsatt er sint, har du vært sint for lenge.

Q: I Ef 4:26, er det en synd å forbli sint? Gud ser ut til å forbli sint på menneskene og demonene i ildsjøen.

A: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Vi skal ikke forbli sinte, bli misunnelige, ta imot tilbedelse eller bli kalt Gud, men Gud er ikke tvunget til å gjøre det Han pålegger Sine tjenere å gjøre.

2. Gud er uendelig, og Han kan føle forskjellige ting samtidig. Han kan være sint på en ond person og samtidig glede seg over et av Sine barn. Han kan gjøre dette samtidig fordi Han er Gud.

3. Skriften sier ikke om Gud vil forbli vred for alltid eller ikke. Kanskje vil Gud til slutt ikke bry seg i det hele tatt om dem som velger å leve uten Ham.

Spørsmål: Hva er forskjellen i Ef 4:26–27 mellom å være sint og synde, og å være sint uten å synde?

Svar: Sinne blir til synd når du bærer nag, nekter å tilgi, ønsker hevn, mister kontrollen over følelsene dine eller blir sint over noe du ikke burde være sint over. Jesus, Paulus og Moses ble av og til sinte over Guds saker.

Kristen sinne er ikke bare noe som skjer og som vi bør be om unnskyldning for. Tvert imot sier John R.W. Stott at et problem i menigheten ikke er at det er for mye kristen sinne, men snarere at det er for lite av den. Når liv blir ødelagt og tatt fra oss, og vi ikke blir sinte over det, hva sier det da om vår kjærlighet til andre mennesker?

Spørsmål: Hvorfor arbeider kristne i Efeserbrevet 4:28 med yrker der de ikke arbeider med hendene?

Svar: Dette uttrykket betyr å tjene til livets opphold på ærlig vis. I tillegg til vanlig kriminell virksomhet, tjente mange på den tiden seg til betydelige formuer gjennom bestikkelser og korrupte politiske og forretningsmessige praksiser som ofte var lovlige, men ikke riktige. (Kanskje var den tiden ikke så forskjellig fra vår egen.) Men akkurat som Jesus elsket tolleren ved navn Matteus, ønsker Jesus at korrupte mennesker i dag skal omvende seg fra sine synder, komme til Jesus og betale tilbake til ofrene sine.

Spørsmål: Hva menes med «onde ord» i Ef 4,29?

Svar: Ordet for «ondt» her er ikke det typiske ordet for ondt. På gresk er det sapros, som brukes om råtten frukt eller en råtten plante. Råtten, fordervet, ødelagt eller ondt er alle gode oversettelser av tanken her.

Spørsmål: Hvorfor er det viktig at kristne ikke banner i Ef 4:29?

Svar: Helt enkelt fordi Bibelen sier at man ikke skal gjøre det. Jakob 3:10–12 sier at det ikke skal være slik at forbannelser kommer fra de samme munner som lovpriser Gud. Selv om det er sant at Peter forbannet da han fornekte Kristus, gråt Peter etterpå og angret sin synd.

Spørsmål: Hva setter Paulus opp mot hverandre i disse to versene i Ef 4:31–32?

Svar: Bitterhet, vrede og sinne er følelsesmessige tilstander som fører til ond tale. Ondskap er et samlebegrep for alt dette. Vrede (thymos) og sinne (orge) er beslektede, men begge nevnes som egne synder. Vrede er et eksplosivt utbrudd av sinne, mens sinne kan være et ulmende, hevngjerrig hat. Man kan tenke seg sinne som magma som bygger seg opp i en vulkan og siver ut, mens vrede er mer som et vulkanutbrudd.

Spørsmål: I Ef 5:1, i hvilken grad bør vi bare være etterfølgere?

Svar: Er du en etterligner som bare prøver å gjøre det en annen har gjort? – Det håper jeg. Slik et barn etterligner foreldrene sine, bør vi etterligne Gud (Ef 5:1). Et barn bør prøve å bevare foreldrenes ære. Vi er også etterfølgere av Kristus (Joh 15:12; 1 Joh 3:16), etterfølgere av det gode (3 Joh 11), etterfølgere av våre ledere (Heb 13:7) og etterfølgere av Paulus (1 Kor 4:16; 11:1; Fil 3:17; 4:9; 1. Tessalonikerbrev 1:6; 2. Tessalonikerbrev 3:7,9). På den annen side kan vi på en god måte gjøre ting på eget initiativ, av egen vilje eller etter eget ønske, slik 2. Korinterbrev 8:17 og 9:7 viser.

Som en sidebemerkning hevder noen at siden Gud er så stor og uendelig, og menneskene er så små, kan vi nesten ikke vite noe om Gud. Men tar man dette for langt, ville det rettferdiggjøre at vi ikke adlyder dette verset ved å benekte at vi har evnen til å gjøre det. Vi kan ikke vite alt om Gud; men den allmektige og allvitende Gud har valgt å, og har evnen til, å vise oss så mye om seg selv at vi kan være Guds etterfølgere.

Spørsmål: Hva betyr det å «vandre i kjærlighet» i Ef 5:2, og hva er alternativene til å vandre i kjærlighet?

Svar: Mange mennesker har ikke den minste anelse om hva det vil si å vandre i kjærlighet, fordi de er så langt fra å gjøre det. Når du går gjennom livet ditt, enten du går, kjører bil eller gjør hva som helst, hva er det viktigste du tenker på? Er det hvordan du kan tjene mer penger, hvordan du kan ha det morsommere, eller hvordan du kan nå et eller annet mål? Jeg håper at det viktigste for deg ikke er noe av det ovennevnte. Det er greit å tenke litt på disse tingene, men din viktigste, «første» tanke bør være hvordan du kan elske og velsigne andre, og ditt kjærlige forhold til Gud. Altfor ofte prøver vi å leve i samsvar med kulturelle krav. Som kristne vil vi ikke passe helt inn i kulturen, og det bør vi heller ikke prøve på.

Paulus gir oss et godt tips om hvordan vi kan fokusere på dette. Akkurat som Kristus først og fremst kom for å være et offer for oss, bør vi betrakte vårt liv som et offer til Gud. I stedet for å spørre hvor mye penger du tjener, eller hvor mye moro du har, bør du spørre hvor behagelig ditt offer (dvs. livet ditt) er for Gud.

Som kristne blir vi noen ganger så opptatt av andre ting at vi kanskje er frelst, men vi vandrer ikke i kjærlighet. I Åpenbaringen 2:4 formaner Jesus menigheten i Efesos (og indirekte oss) til ikke å forlate vår første kjærlighet. Apostelen Johannes sier i 1. Johannes 2:5–6 at Guds kjærlighet må fullendes i oss, og derfor bør vi vandre slik Jesus gjorde. Her sier Paulus også hvor viktig det er for oss, ikke bare å tro som kristne, men å vandre i kjærlighet.

Spørsmål: Hva betyr «ikke engang et snev av seksuell umoral» (BSB) i Ef 5:3?

Svar: Det inkluderer selvfølgelig seksuell umoral, men spesielt at du ikke skal sette deg i en situasjon eller et vennskap der det kan se ut som om du opptrer umoralsk. Dette kan også referere til usømmelige vitser og klær. Når du kan si noe morsomt, men litt upassende, ønsker Gud at du ikke skal være morsom. 1. Tessalonikerbrev 5:22 sier også at vi skal unngå det som ser ut som ondskap.

Spørsmål: I Ef 5:7, bør dette greske ordet oversettes med «omgås» eller «ta del i»?

Svar: Det greske ordet i Efeserne 5:7, summetochoi, betyr ikke at du aldri kan være i nærheten av dem. Det betyr at du ikke skal ta del i, delta i eller ha noen andel i det de gjør. Hva med å investere i et selskap som fremmer umoralske eller på annen måte syndige ting? Selv om du ikke gjør disse tingene selv, er det galt at du tjener på at de lykkes med det de driver med.

Spørsmål: Hvordan kan kristne i Efeserbrevet 5:11 på syndig vis ha fellesskap med mørkets fruktløse gjerninger?

Svar: Hvis du direkte deltar i mørkets gjerninger, er det selvfølgelig galt. Men hvis du muliggjør, støtter eller tjener på mørkets fruktløse gjerninger, må du også slutte med det. En gruppe som har plaget noen menigheter, særlig noen konservative menigheter, som en parasitt, er frimureriet. På de lavere nivåene fremstår det bare som en sosial organisasjon som driver veldedighetsarbeid. Men på de høyere nivåene, når de tilber et vesen kalt Baphomet og hevder at mange av de store religionene alle tilber den samme guden, er de en religiøs organisasjon som står i strid med kristendommen. Da jeg gikk på videregående, visste jeg ingenting om dette. Jeg ble invitert til å bli med i DeMolay, som i hovedsak er en frimurerorganisasjon for gutter på videregående. Men før jeg dro dit, fant jeg ut at svarte gutter ikke fikk lov til å være med. Jeg syntes det var veldig rart, og jeg ville ikke besøke eller bli med i en slik organisasjon. Men uavhengig av frimurerne: Hvis det finnes en organisasjon som utelukker mennesker på grunn av hudfarge eller etnisk bakgrunn, har du som kristen ingen grunn til å bli med i eller støtte den. Så hvis kirken din ønsker å være åpen for lokalsamfunnet, og et lokalt frimurerlosje ønsker å møtes der, bør kirken ikke tillate det.

Noen prøver å kombinere kristendommen med ikke-kristne ting. For eksempel sa Camilo Torres Restrepo, en leder innen frigjøringsteologien: «Hvis Jesus levde i dag, ville han vært en geriljasoldat.»

På en negativ måte har noen ikke-kristne bestemt seg for at de ikke vil investere i noe selskap som ikke støtter deres sosiale agenda. Blackstone-gruppen ble startet i 1985 som et alternativt investeringsselskap. På finance.yahoo.com hadde den 30. september 2023 en markedsverdi på 130 milliarder dollar. Den er rangert som det 175. største selskapet i verden. Mange selskaper er ivrige etter å støtte en bestemt antikristen sosial agenda, ikke fordi USA tvinger dem til det, men snarere fordi Blackstone og andre kan trekke tilbake sine investeringer i dem hvis de ikke gjør det.

Spørsmål: I Ef 5:11, i hvilken grad er vi kalt til å avsløre mørkets fruktløse gjerninger, kontra å bare tie om dem?

Svar: Først og fremst må vi innse at vi ikke vil bli populære når vi avslører mørkets gjerninger, og at vi kan bli utsatt for forfølgelse. Men vi bør avsløre mørkets gjerninger når de kan friste andre, eller når folk hevder at de er moralsk akseptable. Vi bør advare andre troende mot å bli involvert i dem. Det finnes tilfeller hvor ren taushet er en synd.

Ifølge Marx er religion i denne verden preget av utbytting et uttrykk for nød, og samtidig også en protest mot den virkelige nøden. Med andre ord overlever religionen på grunn av undertrykkende samfunnsforhold. Når disse undertrykkende og utbyttende forholdene blir avskaffet, vil religionen bli overflødig. Samtidig så Marx på religionen som en form for protest fra arbeiderklassens side mot deres dårlige økonomiske forhold og deres fremmedgjøring. Se Raines, John. 2002. «Introduction». Marx on Religion (Marx, Karl). Philadelphia: Temple University Press. s. 5–6.

Spørsmål: Siden kristne ifølge Ef 5,11 ikke skal ha noe med mørkets gjerninger å gjøre, bør kristne advokater da forsvare klienter de vet er skyldige?

Svar: Generelt sett er det vanskelig å tjene til livets opphold som strafferettsadvokat hvis man aldri lyver, aldri forvrenger sannheten, oppfordrer klientene til aldri å lyve og nekter å forsvare klienter man vet lyver. Dette er hva en kristen måtte gjøre for å være strafferettsadvokat.

Men som det påpekes i *Now That’s a Good Question*, s. 525–527, trenger selv de som erkjenner seg skyldige en rettferdig rettssak og kan argumentere for en mildere straff. Likevel bør alle kristne være enige om at det å lyve og antyde at noen er uskyldige når man er rimelig sikker på at de er skyldige, er noe ingen kristen bør gjøre.

Spørsmål: I Ef 5:12, hva slags ting bør vi ikke engang snakke om?

Svar: Det er greit å nevne at noe skjer, på et overordnet nivå, og at det er galt å gjøre det. Vi bør imidlertid unngå «GSD» (Gross Sin Detail), der vi omtaler synden på en måte som kan være fristende for noen som er utsatt for den synden. Vi bør heller ikke nevne noen «gode råd» om hvordan man kan slippe unna med en synd. For eksempel hørte jeg fra noen om en måte å svindle et selskap på som er helt umulig å oppdage. Vil du høre hva det er? – Beklager, jeg har bestemt meg for aldri å fortelle det til noen.

Spørsmål: I Ef 5:14, hvor ble dette verset tidligere nevnt?

Svar: Disse nøyaktige ordene ble ikke nevnt i Det gamle testamente, selv om deler av dem gjenspeiler Jesaja 60:1 og 26:19. Vi har ikke nedtegnet hvor dette tidligere ble sagt. Dette poetiske verset kan stamme fra en profeti, et ord fra Jesus som ikke er nedtegnet i evangeliene, eller en tidlig kristen salme. Paulus antok at hans umiddelbare lesere ville kjenne det igjen.

Spørsmål: I Ef 5:16, hvordan er dagene onde?

Svar: Paulus refererer ikke til dagslys, men sier at tidene er onde. Hvis man tenker på samfunnet som et hav, finnes det en «undervannsstrøm» som vil trekke deg ned hvis du ikke er forsiktig. Ofring til hedenske guder, umoral, bestikkelser og korrupsjon, samt utnyttelse av andre, ble ikke bare praktisert, men ansett som sosialt akseptabelt og helt normalt.

Den kristne forfatteren Hieronymus (393 e.Kr.) forteller at den romerske admiralen Duilius ble fortalt av andre at han hadde dårlig ånde. Han irettesatte sin kone, Billia, for at hun aldri hadde fortalt ham det. Hun sa til ham at hun ikke hadde sagt noe fordi hun trodde at alle menn hadde dårlig ånde. Han ble så glad, fordi hun uten å vite det hadde vist at hun alltid hadde vært trofast mot ham. Romerne holdt henne frem som et eksempel på stor kyskhet. Tenk deg å leve i et samfunn der én kvinne virkelig skilte seg ut fra de andre av den grunn. Mot Jovinianus, bok 1, kap. 46, s. 382

I dag har kanskje understrømmen endret seg litt, men den er fortsatt der. Vi, våre ektefeller og våre barn kan altfor lett bli revet med av den hvis vi ikke bevisst lever i strid med kulturen.

Spørsmål: I Ef 5:16, hvilke vaner eller andre ting kan vi innføre for å utnytte tiden vår best mulig?

Svar: Før vi gjør noe, må vi først innse hvor dyrebar den gaven vi har fått, kalt «tid», egentlig er. Lag rom for de tingene du ønsker å bruke mer tid på, ved å kutte ut andre ting som er en dårligere bruk av tiden din.

Som John R. W. Stott sier i *The Message of Ephesians*, s. 201–203: «Jonathan Edwards skrev før han fylte tjue år i *Resolutions*: ‘Beslutning: Aldri å kaste bort et eneste øyeblikk, men å utnytte det på den mest fruktbare måten jeg overhodet kan.’»

Spørsmål: I Ef 5,17 henvender Paulus seg til troende, så hvordan kan noen ekte troende være ukloke?

Svar: Det greske ordet her, aphrones, betyr «fornuftløs», og det greske ordet for «ufornuftig» i Efeserne 5:15 er asophoi, som kan bety «tåpelig». De er litt forskjellige, selv om de overlapper hverandre. «Fornuftløs» betyr i utgangspunktet at man er clueless, uten noen anelse om omgivelsene eller hva som venter en. «Tåpelig» kan bety det, eller at man tror man ser klart hva som kommer mot en, men tar helt feil. Det finnes et barns tåpelighet, det finnes en tåpelighet man lærer seg, og det finnes en tåpelighet som bare kommer gjennom hyppig øvelse.

Troende, ikke bare folk flest, må holde seg nær Gud og i hans ord for å unngå å falle i tåpelighet.

Spørsmål: Ef 5:18 inneholder to påbud, ikke bare ett, så hvordan forholder det andre påbudet seg til det første?

Svar: Det første påbudet er negativt: «Dere skal ikke bli beruset.» Det andre, positive påbudet, er en erstatning for den tiden du bruker på å håndtere beruselse.

Hvorfor blir folk beruset? Det kan være ulike grunner, og årsaken til at noen begynner på veien mot beruselse kan være en annen enn det som holder dem fast i alkoholisme. Folk kan bli beruset for å dempe smerten, enten den er fysisk eller i form av smertefulle minner. Folk kan bli beruset av kjedsomhet, eller for å prøve å glemme tomheten i livet sitt og det de oppfatter som meningsløsheten i livet. Folk kan drikke seg fulle fordi de nyter å drikke sammen med venner, eller i det minste med dem de anser som venner. Folk kan drikke seg fulle for stimulansens skyld eller for det de oppfatter som spenning. Etter langvarig alkoholbruk kan folk drikke seg fulle på grunn av det begjæret kroppen har bygget opp etter alkohol. De ser ikke noe galt eller dårlig ved å drikke seg fulle. De ser heller ikke noe dårlig ved levercirrhose, demens eller fremskyndet aldring etter å ha drukket nok.

Men å være fylt av Ånden er noe helt annet enn å være fylt av alkohol; for det første kan man ikke bare drikke en mengde væske for automatisk å oppnå det. Det er noe bevisst, det krever disiplin å be og nærme seg Gud, og å «med glede» si nei til ting som virker behagelige og fristende, fordi man har et høyere kall; Gud vil ha deg for seg selv. Som John R.W. Stott i *The Message of Ephesians*, s. 204–205, nevner, sier dr. Martyn Lloyd-Jones: «Hvis det var mulig å plassere Den Hellige Ånd i en lærebok i farmakologi, ville jeg plassere ham under stimulantene, for det er der han hører hjemme. Han stimulerer virkelig … Han stimulerer alle våre evner … sinnet og intellektet … hjertet … og viljen …» (Lloyd-Jones, *Life in the Spirit*, s. 20–21.)

Ingen ekte kristen ville si nei til å oppleve Den Hellige Ånd; men problemet oppstår når kristne vil ha begge deler: både Ånden og synden. Dette handler ikke om å si «ja også» til Ånden, men om å si «nei» til andre ting og «bare ja» til Ånden.

Akkurat som det å være under påvirkning av alkohol påvirker dine beslutninger, dømmekraft, selvkontroll og begjær, påvirker det å være under påvirkning av Ånden på samme måte dine beslutninger, dømmekraft, selvkontroll og begjær. Apostlene var under påvirkning av Den Hellige Ånd i Apostlenes gjerninger 2:13, og det ble feilaktig oppfattet som om de var under påvirkning av alkohol.

Spørsmål: Hva er egentlig galt med å bli full i Ef 5:18?

Svar: Det er én grunn, og den alene er tilstrekkelig: Gud befaler oss å ikke bli beruset. Folk blir vanligvis beruset for fornøyelsens skyld, for å drukne sorgene sine, eller når de er avhengige, på grunn av hvor dårlig de føler seg når de ikke får drikken sin. En kristen bør ikke miste kontrollen eller få sin selvkontroll svekket. I tillegg til den skaden det påfører kroppen, kan det skade relasjoner, påvirke evnen til å beholde en jobb og påvirke økonomien. Et problem med en beruset person er at vedkommende tror han eller hun kan kontrollere alkoholen, men uten at vedkommende er klar over det, er det alkoholen som kontrollerer ham eller henne.

En gang tok jeg med en ikke-kristen venn som ofte ble full, til et bibelstudium (som ikke hadde noe med Efeserbrevet å gjøre). Jeg vet ikke når han sist hadde åpnet en bibel, men den første gangen han åpnet Bibelen der, var det nettopp dette verset han leste. Dessverre kom han ikke tilbake til bibelstudiet, fordi han sa det var «for skummelt»!

På en lettere tone står det i *The Communicator’s Commentary 1, 2 Kings*, s. 262, at en populær predikant sa: «Noen av dere tror dere kan drukne problemene deres i alkohol. Jeg vil at dere skal huske: ‘Problemer kan svømme!’»

Spørsmål: Henviser Ef 5:18 til en engangsfylling eller en kontinuerlig fylling med Ånden?

Svar: Den greske presensformen her viser at det ikke er en engangsfylling, men en gjentatt fylling.

Det står også i flertall, så det gjelder alle troende, ikke bare enkelte individer. Det står i passiv form, så «Fyll dere selv med Den Hellige Ånd» ville være en dårlig oversettelse. «Bli fylt» eller «la Den Hellige Ånd fylle dere» ville gjenspeile den passive formen. Til slutt er det ikke et mål vi bør strebe etter å oppnå; det er et bud som forventes at vi skal etterleve.

Spørsmål: Hvilken forpliktelse bør vi påta oss her i Ef 5:20?

A: For alt som skjer med deg, takk Gud for det og for hvordan Han kan bruke det i livet ditt. Det betyr ikke at alt som kommer din vei er godt; noen ting er onde. Du skal ikke takke Gud for det onde, men du kan likevel takke Gud for hvordan Han kan bruke det. Selv hverdagslige ting, som å spise, å ha et intimt forhold til ektefellen din eller å være frisk nok til å trene – takk Gud for det hver gang.

Q: Hvordan kan vi, i henhold til Ef 5:21, bli flinkere til å være et forbilde på å underordne oss hverandre av ærbødighet for Kristus?

Svar: Først og fremst må vi slutte å bry oss om hvorvidt vi står over andre «i en lederposisjon» eller ikke. Å ikke bry seg om å fremme vår rolle eller posisjon er motkulturelt i de fleste samfunn i dag. Vi må være fornøyde med å ha noen over oss på et bestemt område. Vi må overvinne frykten for at de skal behandle oss dårlig, manipulere eller utnytte oss.

Til slutt, når noen andre underordner seg oss, bør vi behandle dem slik vi selv ønsker å bli behandlet. Autoritet er ikke undertrykkelse. Vi bør være forsiktige med å ikke behandle dem dårlig, manipulere eller utnytte dem. Vi bør gi dem frihet til å gjøre det de ønsker innenfor rammen av målet, og frihet til å velge hvordan de skal gjøre det, innenfor rammen av samarbeid med andre.

Spørsmål: Hvorfor snakker Paulus så mye om ekteskapet i Ef 5:22–6:4?

Svar: Paulus snakker mye om ansvar og om å være et godt forbilde for ekteskap og familie. Tenk på dette: Ekteskapet er ikke til for en persons egen lykke. Det er en sidegevinst ved ekteskapet, men ekteskapets primære formål, akkurat som det primære formålet med resten av livet vårt, er å ære Gud. Vis verden hvordan du kan være lykkelig mens du ærer Gud. Men du kan ikke late som om du er lykkelig for alltid; folk vil gjennomskue det. Du bør lære å være fullstendig tilfreds, lykkelig og takknemlig i ekteskapet ditt.

Interessant nok sa de stoiske filosofene at ektemenn også skulle elske sine koner, men de brukte bare det greske ordet «phileo», som betyr broderlig kjærlighet. Paulus sier at ektemenn skal elske sine koner, og bruker ordet «agape», eller oppofrende kjærlighet.

Spørsmål: Hvorfor skal koner adlyde sine ektemenn i Ef 5:22?

Svar: Det finnes to svar som utfyller hverandre.

1. Hvis en kone ønsker å være lydig mot Gud, vil hun adlyde det som her blir påbudt. Kone bør adlyde sin mann, selv om mannen ikke er kristen. Kone skal imidlertid være ulydig mot sin mann når det oppstår en konflikt mellom det mannen ønsker og det Gud ønsker. I et slikt tilfelle bør hun følge Gud, den høyere autoriteten.

2. At hustruer adlyder sine ektemenn, er ikke hele historien i et kristent ekteskap. Ektemenn skal elske sine hustruer slik Kristus elsket menigheten (Ef 5:25). Alle er pålagt å underordne seg hverandre i Kristus, i henhold til Ef 5:21.

Spørsmål: Er det sant at Bibelen i Efeserne 5:22 aldri uttrykkelig sier at koner skal elske sine ektemenn?

Svar: Dette er en feilaktig påstand jeg har hørt. Bibelen sier i Titus 2:4 at kvinner skal læres å elske sine ektemenn.

Spørsmål: Hva er det mest uvanlige ved denne metaforen i Efeserne 5:22?

Svar: Det er en merkelig metafor her; Kristus er sin egen ekteskapsformidler. Kristus gjorde spesifikt fem ting for sin brud. Han elsket henne, ga seg selv for henne for å hellige henne, renset henne og fremstilte henne for seg selv.

Spørsmål: Hvordan skal ektemenn elske sine koner i Ef 5:28?

Svar: I motsetning til hva noen kanskje tror, sier det greske teksten IKKE bare at ektemenn skal elske sine koner akkurat slik de elsker seg selv. Tvert imot er den første delen enda sterkere. Ektemannen skal betrakte kona som en del av sin egen kropp. Efeserne 5:29–31 bekrefter også dette.

Spørsmål: Hvorfor skal koner i Ef 5:33 respektere sine ektemenn?

Svar: De bør gjøre det, om ikke annet så fordi Gud befaler det. Vi kan imidlertid se en rekke grunner til at det er bra for oss at Gud ga dette budet. Som ektemann setter jeg pris på hennes respekt. Barn kan ha lettere for å adlyde og respektere faren sin når moren respekterer ham. Derfor er det viktig at ektemenn og koner ikke kritiserer hverandre foran barna.

Dessuten observerer barna holdningene og oppførselen deres og etterligner dem når dere ikke er klar over det, på måter dere ikke forventer. En gang overhørte jeg barna mine leke «familie». Den ene skulle spille rollen som storesøster, en annen skulle være lillesøster, en skulle være mamma, og en skulle være kjæresten.

For øvrig anerkjente også det gresk-romerske samfunnet at koner hadde en forpliktelse overfor sine ektemenn, men ikke at ektemenn hadde noen forpliktelser overfor sine koner, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 76. Så Paulus sier noe «merkelig» her sammenlignet med det nye kristne allerede vet.

Spørsmål: I Ef 6:1 står det at barn skal adlyde foreldrene sine. Hva hvis foreldrene deres ber dem om å forlate den kristne troen?

Svar: To punkter å ta i betraktning i svaret.

Også vantro foreldre: Efeserne 6:1 sier ikke at man bare skal adlyde foreldrene sine hvis de er kristne, men at man skal adlyde foreldrene uavhengig av deres tro.

Bare i Herren: I Efeserne 6:1 presiserte Paulus utsagnet ved å si at man skal adlyde foreldrene i Herren. Vi bør adlyde all foreldre- og myndighetsautoritet i den grad den ikke strider mot Guds ord.

Som en historisk merknad ble dette svaret i utgangspunktet gitt av Johannes Chrysostomos i «Homilier over Efeserbrevet» ca. 396 e.Kr.

Spørsmål: I Ef 6:1,4, hva er aldersgrensen for det greske ordet for «barn»?

Svar: Det er ingen aldersgrense, da det greske ordet bokstavelig talt betyr «avkom», ikke «små barn».

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Ef 6:2 at dette var «det første budet», siden det faktisk var det femte av de ti budene?

Svar: I uttrykket «det første budet» finnes ikke artikkelen «det» i den greske teksten. «Første» kan bety «primært», og dette var et av de primære budene. Wuests utvidede oversettelse gjengir dette uttrykket som «som er et bud av en slik art at det er det første budet…». Selvfølgelig er dette budet også det første små barn lærer.

Spørsmål: I Ef 6:3, bør verset oversettes som «i landet» eller «på jorden»?

Svar: Paulus siterer fra passasjer i 2. Mosebok 20:12 og 5. Mosebok 5:16. I den hebraiske og greske teksten (inkludert den greske Septuaginta) i alle tre versene kan ordet bety enten «jord» eller «land».

Imidlertid sier både 2. Mosebok 20:12 og 5. Mosebok 5:16: «… så dine dager må bli lange i det landet som Herren din Gud gir deg» (BSB). Konteksten er altså «Kanaans land» og ikke «jorden». Siden Paulus sier at han siterer det forrige budet, er begge betydningene tillatt, men den primære betydningen var «land».

Spørsmål: Hva er det egentlig som loves i Ef 6:3, 2. Mos 20:12 og 5. Mos 5:16?

Svar: Kristne kan se at dette løftet er sant på ikke bare én, men fire måter. Selv om ikke alle er enige om hvilken som er den primære betydningen, er alle fire betydningene sanne.

Som samfunn: Som svaret på det forrige spørsmålet viser, ble løftet i Det gamle testamente opprinnelig gitt for at folket skulle kunne leve lenge i Kanaans land uten å bli forvist. Dette kan generaliseres som et «samfunnsmessig» prinsipp. Ser man på store deler av den vestlige historien, må barn lære av foreldrene sine for at kristendommen skal forbli sterk i et land.

Et annet eksempel på et kollektivt løfte er 2. Krønikebok 7:14: «Hvis mitt folk, som er kalt ved mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt ansikt og vender seg bort fra sine onde veier, da vil jeg høre fra himmelen, tilgi deres synd og helbrede deres land» (BSB).

Individuelt: Som Paulus lærer, gjelder både dette budet og løftet for oss i dag. Efeserne 6:3 lover ikke at kristne vil leve lenger enn andre, men med Guds beskyttelse vil kristne barn leve lenger på jorden enn de ellers ville gjort. Selv en som døde i en alder av 25 år, har levd lenger enn om vedkommende hadde dødd i en alder av 20. Vi bor kanskje ikke i Israels land, men vi ønsker å leve i det landet hvor vi, i Guds øyne, er ment å være.

Et annet eksempel på et individuelt løfte er Matteus 19:29–30, der alle som har forlatt hus eller familie for Jesu skyld, skal arve hundre ganger så mye og arve evig liv.

Livskvalitet: Alle disse tre versene lover ikke bare et langt liv, men også at man skal leve godt. Selv det greske ordet for «langlivet» er interessant: «makrochronious», som bokstavelig talt betyr «langvarig». Det finnes en vits om en kvinne som møtte en eldre, full mann som vaklet av gårde, bøyd over, med rynker og leverflekker. Hun spurte: «Hvordan har det seg, gamle mann, at du kan drikke så mye og likevel leve så lenge?» Den berusede svarte: «Gamle mann! Jeg er jo bare 30 år gammel!» Ikke bare beskytter Gud oss, men hvis vi lever et rent liv uten rusmidler, uten fyll og uten ulovlig sex, vil det ofte forlenge vår levetid på jorden.

Et annet eksempel på et løfte om livskvalitet finnes i 2. Mosebok 23:26, der Gud lover de lydige israelittene at sykdom og spontanabort skal fjernes fra dem, og at Gud skal «fullføre antallet av deres dager» (BSB), noe som høres svært likt ut som løftet i Efeserne 6:3.

I tusenårsriket: I Åpenbaringen 20:4 vil selvfølgelig de kristne gjenoppstå og regjere sammen med Kristus i 1 000 år, før resten av de døde kommer tilbake.

Andre eksempler på løfter som kan være tusenårige er: Israels oppstandelse i Esekiel 37 og tempelet i Esekiel 40–47, inkludert vannet som strømmer ut fra det i Esekiel 47.

Spørsmål: Hvordan forholder du deg i Efeserbrevet 6:3 og følgende til et lite barn, eller til og med en voksen, som som barn ikke fikk noen disiplin eller rettledning?

Svar: Vi bør prøve å være en velsignelse. Vi er en levende Bibel (2. Korinterbrev 3:2–3), så vi bør vise dem sannheten. Be Gud om veiledning i hvordan du skal be for dem. Gjør ting som viser at du respekterer dem. Sett opp regler som for eksempel «vi kan være enige om å være uenige».

Men dette kan være vanskelig, og de kan være uutholdelige å være sammen med. Du kan kanskje føle litt medlidenhet med den mangelfulle oppveksten de fikk fra foreldrene sine. Men på en eller annen måte må du prøve å få dem til å innse at de må forandre seg og være villige til å ta imot korreksjon og irettesettelse.

Spørsmål: I Ef 6:4, bør fedre noen gang gjøre barna sine sinte?

Svar: Noen ganger, ja. Men fedre bør ikke drive barna til vanvidd, og Kolosserne 3:21 sier på samme måte at fedre ikke bør gjøre barna bitre. Men viktigere enn bare å disiplinere barna dine, er det å sørge for at du også uttrykker at du elsker dem, respekterer dem og er glad for at de er der. Gudfryktige foreldre har ikke rett til å opptre urimelig overfor barna sine. De bør ikke gjøre barna sine sinte uten en god grunn, for eksempel for å disiplinere dem. Kroppslig straff (ris) er greit og noen ganger nødvendig, slik Ordspråkene 13:24, 22:15 og 23:13–14 viser.

Spørsmål: I Ef 6:4, bør mødre også ta hensyn til dette?

Svar: Ifølge både *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 82, og Gene Getz i en preken 16. januar 2000, refererte det greske ordet for fedre ofte generelt til foreldre. The New Geneva Study Bible, s. 1870, sier også at dette refererer til foreldre. På samme måte sier The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 642, at det her henvises til fedre fordi «de representerer familiens overhode, som har ansvaret for å disiplinere barna».

Spørsmål: Hva er noen måter foreldre kan gjøre barna sine bitre, sinte eller opprørte på, ifølge Ef 6:4?

Svar: Det greske ordet parorgizete brukes kun her, Rom 10:19 jf. Kol 3:21. Det betyr bokstavelig talt «å provosere til sinne». I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 81, står det at dette verset var virkelig revolusjonerende, ettersom det ble sagt i et samfunn hvor farens autoritet var absolutt og barnets følelser ikke ble tatt hensyn til.

Du bør disiplinere dem for deres eget beste, ikke ut fra dine egne følelser. Behandle dem som om de er like viktige for Gud som du selv, for det er de. Ikke mobb, nedvurder eller motløs dem. Bortsett fra i de situasjonene hvor de er klar over at du disiplinerer dem, bør du vise dem den samme respekten, høfligheten og fraværet av mobbing som du ville vist en voksen venn av deg.

Her er en liste over noen måter foreldre kan irritere barna sine på, gitt av Gene Getz i en preken 16. januar 2000.

Fysisk mishandling, inkludert å miste besinnelsen eller disiplinere dem mens raseriet ditt er ute av kontroll

Psykisk mishandling, inkludert å sette dem i forlegenhet

Å forsømme dem, med andre ord å irritere barna sine ved det de ikke gjør.

Ikke prøv å forstå dem. Vis ingen interesse for livene deres, utdanningen, idretten eller bursdagene deres.

Hykleri. Foreldre forventer noen ganger en oppførsel fra barna sine som de ikke selv viser.

Forvent for mye av dem

Sett prestasjonskrav til dem

Å tvinge dem til å akseptere våre mål og idealer vil ikke fungere. Det må være deres egne mål og idealer.

Når vi ikke er villige til å innrømme våre feil.

Noen andre måter er:

Å lage smålige regler – å forby barnet å gjøre vilkårlige ting som ikke er dårlige eller farlige, og som de andre barna kan gjøre.

Å favorisere noen

Å manipulere dem – å fortelle dem at de ikke vil bli til noe.

Å stille krav som enten er urimelige eller urimelige for dem, uten å forklare hvorfor.

Spørsmål: Støtter Bibelen slaveri i Ef 6:5-7?

Svar: Bibelen anerkjente at noen kristne var slaver, og den tillot kristne å eie slaver. Imidlertid oppmuntret den til frihet for slaver i 1. Korinterbrev 7:21,23. I motsetning til slaveriet i den nye verden og den muslimske verden, skulle ikke mennesker bli bortført og solgt som slaver (2. Mosebok 21:16); slaver skulle ikke mishandles (2. Mosebok 21:26–27), og rømte slaver skulle ikke leveres tilbake til sine herrer (5. Mosebok 23:15–16).

Bibelen tolererte både at en kristen var slave og at en kristen eide en slave, siden slaveriet var uatskillelig fra datidens kultur. Kristne herrer hadde imidlertid ikke lov til å behandle slaver slik ikke-kristne slaveeiere behandlet slaver. I Det nye testamente skulle herrer aldri true slaver (Efeserne 6:9), og herrer skulle behandle slaver rettferdig og godt (Kolosserne 4:1).

Spørsmål: I Ef 6:5-8 står det at kristne slaver fortsatt skulle adlyde sine herrer selv om de var onde. I hvilken grad bør vi da adlyde og respektere sjefen vår på jobben, hvis han eller hun er ond?

Svar: Ja. Det er på en måte som et barn som må adlyde foreldrene sine i Herren, selv om foreldrene ikke er kristne. Bibelen har mer å si til slaver enn til konger. Det var relativt få konger, og avhengig av tidsperioden utgjorde slaver mellom halvparten og to tredjedeler av befolkningen i Romerriket.

Spørsmål: Hvorfor skal vi, ifølge Ef 6,7, gjøre vårt beste når ingen ser på?

Svar: Noen definerte en gang karakter som «hvem du er når ingen ser på». Men folk ser deg oftere enn du tror. Kanskje det utsagnet bør endres til «karakter er hvem du er når du tror at ingen ser på».

Selvfølgelig ser Gud alltid på oss. Noen sa en gang at som kristen kan du gjøre hva du vil. Husk selvfølgelig at Gud alltid ser på, englene ser på, demonene ser på, og kanskje avdøde helgener ser på, og du må avlegge regnskap for Kristus for alt du har gjort. Så når du vet at du blir sett på av alle disse og må avlegge regnskap, ja, da kan du gjerne gjøre hva du vil!

En kristen butikkmedarbeider ble en gang bedt av en kunde om å gi ham mer enn han hadde betalt for, og kunden forsikret ham om at arbeidsgiveren hans ikke så på. Men den kristne svarte: «Min Herre ser alltid på!» (The Believer’s Bible Commentary, s. 1951)

Husk at vi tjener Gud og mennesker etter beste evne, uansett om vi ser at noen ser på eller ikke.

Spørsmål: Hvorfor ba ikke Gud i Ef 6:9 og 1 Pet 2:18 herrene om å frigjøre alle sine slaver?

Svar: Hvor skulle slavene ta veien? Rett etter en periode med hyppige kriger var kanskje to tredjedeler av befolkningen i Romerriket slaver, som ville ha hatt vanskelig for å tjene til livets opphold på ærlig vis som frie mennesker. På den tiden ville det være bedre å ha en kristen herre som innså at Gud var herre over dem begge, enn å bli frigitt uten noen ferdigheter eller støtte. En kristen herre ville ikke misbruke slavene, utnytte dem seksuelt eller på andre måter, og behandle dem som likeverdige foran Gud. Se også forrige spørsmål.

Spørsmål: Hva vet vi om en romersk soldats rustning i Ef 6:10–18?

A: Paulus ble bevoktet av en romersk soldat, så han kunne sannsynligvis bare se bort og legge merke til hva en romersk soldat hadde. En romersk soldat i kamp ville alltid ha et pilum, en type spyd, men en soldat som bevoktet en fange ville ikke ha et slikt.

En ting som ikke blir sagt her, men som er sterkt underforstått, er at vi trenger beskyttelse mot djevelens angrep. Hvis selv modne kristne trenger beskyttelse, hvor mye mer trenger da ikke våre barn og unge kristne å bli beskyttet? Hvis en kristen noen gang sier at barn bare bør oppdras nøytralt, og at de selv skal finne sin egen vei til Gud, stiller jeg spørsmål ved om vedkommende noen gang har lest Efeserne 6:10-18.

Et annet poeng er at det ikke er soldatens eget utstyr som han har laget. Det er utstedt av Gud. Det er ikke slik at soldaten trenger noe av dette utstyret; soldaten trenger det komplette settet av dette utstyret.

Romerske soldater var tungt rustet for å forsvare en stilling mot alt som kom i deres vei. De måtte forsvare seg mot direkte angrep, fra sverd, spyd, kniver, stridsklubber osv., og mot angrep de ikke ser komme, som piler. Historikeren Polybius (6.23.2) ga en detaljert beskrivelse av en infanterist. Hele rustningen, kalt panoplia – som vårt ord «panoply» stammer fra – var viktig for at de ikke skulle ha noen ubeskyttede områder som en bueskytter kunne treffe.

Her er de seks rustningsdelene, fordelt på to kategorier med tre i hver. De tre første tok en stund å ta på, og vi skal ha dem på hele tiden. De tre siste delene kunne en soldat raskt ta på seg rett før slaget. En hjelm er varm og tung, så den ble også bare tatt på før slaget.

Brystplaten, eller thorax, fikk kallenavnet «hjertbeskytteren». Den var av bronse og dekket både foran og bak, selv om noen offiserer i stedet hadde den lettere ringbrynjen. Tro og kjærlighet kalles en brystplate i 1. Tessalonikerbrev 5:8.

Beltet, eller «zone», holdt rustningen på plass, og derfra hang skjedet som rommet sverdet. Å løsne beltet betydde å gå av vakt, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 87.

Skjoldene i den romerske hæren var lange og rektangulære. Romerske soldater kjempet best side om side, for å danne en skjoldmur de kalte en testudo, ordet for skilpadde. De var omtrent 4 x 2,5 fot, eller 1,2 x 0,75 meter. Etter beleiringen av Dyrachium fant en soldat ved navn Sceva 220 piler som satt fast i skjoldet hans.

Hjelmen, eller perikephalaia, som betyr «hodeplagg», var av bronse med lærbeslag. Frelseshjelmen nevnes også som noe Gud bærer i Jesaja 59:17. Hjelmen kalles frelsens håp i 1. Tessalonikerbrev 5:8. Rekkefølgen er viktig her. Skjoldet var festet til soldaten med et skjoldhåndtak, og skjoldet måtte festes før hjelmen kunne tas på.

Støvler var viktige for romerne for at de ikke skulle miste fotfestet. Soldatene hadde spesielle støvler kalt caligae. Den jødiske historikeren Josefus (Jødenes krig 6.1.8) sier at de hadde korte, skarpe spikre i sålen for å holde fotfestet. I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 11, s. 87–88, står det at grunnen til at hærene til Aleksander den store og Roma kunne marsjere raskt over lange avstander på ujevnt terreng, skyldtes støvlene deres.

Sverd: Den romerske infanteristen hadde tre angrepsvåpen, men merkelig nok nevner Paulus bare ett av dem. Det var spydet, eller pilum, det trakiske bredsverdet, eller rhomphaia, og gladius, eller kort sverd, som er det Paulus nevner. Gladius var det foretrukne våpenet i nærkamp.

Den eneste ulempen med all denne rustningen er at det tok en stund å ta den på. Hvis noen gjennomførte et overraskelsesangrep, og soldatene ikke var klare, ville det ta en stund før de kunne kjempe. Derfor må vi så å si til og med sove med rustningen på.

Spørsmål: Hvordan ligner menigheten en militærbase i Ef 6:10–18?

Svar: Med all vektleggingen av mote og modeller kan du tenke på Efeserne 6:10–18 som en slags «kristen moteshow» eller vår åndelige garderobe, med vekt på «krigs»-delen.

En menighet kan sammenlignes med et sykehus for de syke for å redde de døende, en ambassade, en forelesningssal og skole for læring, et fellesskapslokale for brødre og søstre i Herren, eller en musikkonsert eller underholdning. Alle disse tingene er sider ved en lokal menighet, men Paulus nevner ingenting av dette her, fordi Paulus tar opp et viktigere aspekt. En menighet er en militærbase i krigstid, i fiendtlig territorium. Vi skal ære Gud, bruke bønnen som et angrepsvåpen og redde mennesker som går til grunne ved å dele evangeliet. Å ja, og forresten, vi bør utruste og hjelpe andre til å gjøre det samme. Men det nytter ikke mye å utruste andre hvis vi ikke selv tjener som Guds soldater.

Vår kamp er ikke fysisk, og ikke med voldelige våpen, men snarere en åndelig kamp mot sataniske krefter. Noen ganger kan vi feilaktig anta at kampen er mot mennesker vi kan se. Kampen er snarere mot åndelige krefter vi ikke kan se.

Vi skal kjempe, som en soldat, for å vinne mennesker for Herren. Hvis du ikke kjemper, eller ikke engang jobber hardt med det i det hele tatt, hvor god en soldat for Kristus er du da?

Spørsmål: Hvordan opptrer en kristen som er sterk i Herren annerledes enn en som ikke er sterk i Herren, ifølge Ef 6,10?

Svar: En kristen som er sterk i Herren, vil ofte utmerke seg på minst fire områder.

De nærmer seg Gud med full visshet og et oppriktig hjerte, slik det står i Hebreerbrevet 10:22–23. De er ivrige etter å dele sitt liv, og alle kan se gløden deres når de uttrykker sin kjærlighet til Gud ved å leve ut sin tro.

De er avhengige av Gud. De stoler på Gud, tenker på Gud og er ikke så utsatt for fristelser fordi tankene deres hviler på Ham. De er villige til å gi avkall på andre ting, enten de er gode eller dårlige, for Guds skyld, slik Filipperne 3:7-10 viser.

De kan tåle ikke bare fristelser, men også vanskelige tider og tap. De er som løpere som deltar i et løp, slik det står i Hebreerbrevet 12:2–7.

De er ikke så opptatt av seg selv, men bryr seg oppriktig og inderlig om andre. De anser andres velferd som viktigere enn sin egen, slik Filipperne 2:3 sier.

Spørsmål: I Efeserne 6:12, hva er forskjellen mellom «denne verdens mørkets makter» og «de onde åndelige kreftene i himmelen» (BSB)?

Svar: De er alle onde krefter, og de kan være det samme, men disse to beskrivelsene viser ulike aspekter. Mørkets makter i denne verden refererer til onde ideer, krefter og mennesker som kan ha makt og autoritet over ulike institusjoner som regjeringen, skoler, bedrifter og media. De onde åndelige kreftene i himmelen refererer ikke til jordisk makt, men både direkte demoniske krefter og onde religiøse påvirkninger, både utenfor og innenfor menighetene.

Det greske ordet for verdens herskere kan også oversettes som kosmiske herskere. Det er kosmokratores, og ordet ble brukt i greske orfiske hymner til Zeus som himmelske krefter som styrte menneskenes skjebne.

Spørsmål: I Ef 6:12, hvem eller hva er det egentlig vi kjemper mot?

Svar: Det er viktig at vi forstår at vår kamp ikke bare er mot menneskelig uvitenhet, svakhet og fordommer. Det handler ikke bare om at allerede gode mennesker trenger å bli informert, hjulpet og vist den rette veien. Snarere er hele verden under den ondes kontroll (1. Johannes 5:19) og fiendtlig innstilt mot Gud (Romerne 8:7).

Vår kamp er uvanlig i den forstand at Gud kaller oss til å gjøre ting som ville være helt ineffektive hvis vi måtte gjøre dem av egen kraft. Gud forventer snarere at vi skal gjøre ting som er umulige på egen hånd, men mulige med Gud.

Spørsmål: Hvorfor er det egentlig viktig, i Ef 6:13, å være sterk i Herren og ha Guds rustning?

Svar: Dette er ikke noe valgfritt «noe som er fint å ha», men en avgjørende del av vår sikkerhet og personlige effektivitet av tre grunner:

Hvem står imot oss: Djevelen og mørkets krefter kan være sterke, intelligente og listige, uimotståelig sjarmerende, men likevel blodtørstige, grusomme og hensynsløse, og vi trenger beskyttelse mot både direkte angrep og subtile angrep.

Vår oppgave: Vi skal stå imot djevelens list (Ef 6,11), vi skal kjempe mot denne verdens mørkets makter (Ef 6,12), og på den onde dagen stå fast (Ef 6,13–14).

Når vi skal stå fast: Som kristne, med Guds hjelp og til ære for ham, bør vi forvente å alltid kunne stå fast, men spesielt når det blir tøft på den onde dagen (Efeserne 6:13).

Akkurat som en soldat bør være motvillig til å kjempe uten rustning og våpen, og akkurat som en idrettsutøver bør være motvillig til å konkurrere uten beskyttelse og annet sportsutstyr, bør en kristen være like motvillig til å leve og kjempe for troen uten sin åndelige rustning.

Spørsmål: I Ef 6:14, er sannhetens belte Guds sannhet, vår sannferdighet, eller vår evne til å skjelne sannheten?

Svar: Det greske ordet for sannhet her (aletheia) kan, i likhet med det engelske ordet «truth», bety begge deler. Men ut fra sammenhengen finnes det tre synspunkter:

Den troendes integritet og trofasthet, ikke evangeliets fakta, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 643. *NIV Study Bible*, s. 1799, sier at det er vår karakter. *The Evangelical Commentary on the Bible*, s. 1032, sier at det er vår sannferdighet overfor andre mennesker. *The New International Bible Commentary*, s. 1438, sier at det er vår oppriktighet og personlige integritet.

Sannheten i Guds ord og vår tillit som følger av vissheten om det. The New Geneva Study Bible, s. 1871.

De to første: «The Expositor’s Bible Commentary», bind 11, s. 87

Johannes Chrysostomos har i sin «Commentary on Ephesians» en hel preken (23) om nettopp dette verset. Han fokuserer først og fremst på det første aspektet, nemlig vårt sannferdige, hellige liv. Men på s. 164 spør han også hvordan vi kan omgjorde oss med sannhet, og sier metaforisk: «Den som søker sannhetens lære, skal aldri falle ned på jorden.»

Alle tre: The Believer’s Bible Commentary, s. 1952, sier: «Vi må selvsagt være trofaste i å holde fast ved sannheten i Guds ord, men det er også nødvendig at sannheten holder fast ved oss. Vi må anvende den i vårt daglige liv. Når vi prøver alt mot sannheten, finner vi styrke og beskyttelse i kampen.»

Oppsummert: Vi bør være omgitt av alle aspekter av sannheten: Vi bør ikke bare tro på sannhetens kilde – Gud – men la den slå rot i våre liv for å forvandle oss, og dermed være i stand til å skille mellom hva som er sant og falskt i denne verden.

Spørsmål: Hvordan kommer vår beredskap fra fredens evangelium i Ef 6:15?

Svar: Beredskap kan komme fra å studere Guds ord, lære og ha fellesskap med andre troende, men det er ikke det som nevnes her. Denne beredskapen kommer fra vårt håp og vår begeistring over det gode budskapet for oss og for alle som vil tro.

Spørsmål: Hvorfor trenger vi i Ef 6:16 et skjold i tillegg til den øvrige rustningen?

Svar: Det er godt å ha beskyttelse mot angrep i flere lag. Hvis de kommer seg forbi ett lag, er det fortsatt et annet. De kan ikke komme seg forbi rustningen hvis skjoldet stopper dem. Et romersk skjold var vanligvis rektangulært, 2 fot ganger 4 fot, og laget av metall dekket med lær. Det kunne veie 12 pund, eller kanskje så mye som 15 pund. Noen ganger slo de fienden med skjoldene sine for å få dem til å miste fotfestet. Selv om du allerede har sannhetens belte og rettferdighetens brynje, må du likevel slukke den ondes brennende piler med troens skjold. Hebreerbrevet 11 gir mange gode eksempler på tro. NIV Study Bible, s. 1799, legger til at romerske skjold var av metall, men dekket med lær. Læret kunne bli dynket i vann for å slukke de brennende pilene, selv om det ville øke vekten. Den greske historikeren Herodot sier at pilene ble dyppet i bek og satt i brann. Pompeius brukte tjæredyppede brennende piler i et sjøslag mot Marcus Antonius. Octavian (Augustus) brukte brennende piler i sjøslaget ved Actium. Vi vet ikke om noen steder hvor forgiftede piler ble brukt.

Spørsmål: Hvorfor tror du sverdet nevnes sist i Ef 6:17?

Svar: Før du går ut med sverdet, må du ha forsvaret på plass.

Spørsmål: Hvordan skal Paulus og vi være fryktløse i Ef 6:19–20?

Svar: De greske ordene for fryktløs, en parrhesia og parrhesiasomai, kan bety «med frimodighet». Dette betyr ikke «med lukkede øyne» eller uten å ta hensyn til risikoen, men snarere at vi, til tross for de risikoene vi kjenner til og de vi ikke kjenner til, likevel gjør Guds vilje.

Spørsmål: Hva sier Ef 6,19 om det romersk-katolske begrepet «nådeforråd»?

Svar: «Nådens forråd» er et romersk-katolsk begrep som innebærer at helgener, og særlig Maria, Jesu mor, har ekstra nåde som de kan gi til mennesker som ber til dem. Men i Efeserne 6:19 ber Paulus ikke om å gi ekstra nåde til andre, men ber dem om å be til Gud om å styrke ham. Det er også interessant at Paulus sitter fengslet (sannsynligvis i husarrest) når han skriver Efeserbrevet. Hans viktigste bønn er ikke om tidlig løslatelse eller om sin egen sikkerhet, men han ser sitt største behov som behovet for å tale frimodig.

Spørsmål: Hva er interessant ved ordet «lenker» i Ef 6,20?

Svar: Det er en ordspill. Rike mennesker, inkludert kvinner og ambassadører, bar små, dekorative gullkjeder; vi ville kalt dem halskjeder og armbånd. Det samme ordet kan også bety en fanges lenker. Det romerne ville betrakte som en fanges lenker, tenkte Paulus kanskje på som dekorative kjeder, synlige i himmelen.

Spørsmål: Hvorfor er Ef 6:21–24 så tett parallelt med Kol 4:7–8?

Svar: Paulus skrev begge brevene omtrent samtidig, og Tykikus brakte sannsynligvis begge til sine menigheter. Paulus hadde det trolig travelt med å bli ferdig før Tykikus dro. Hvis noen senere hadde forfalsket Efeserbrevet og/eller Kolosserbrevet i Paulus’ navn, ville de ha passet på å ikke gjøre dem så like.

Spørsmål: Hva er likhetene mellom Efeserbrevet og andre av Paulus’ brev?

Svar: Her er noen likheter og forskjeller med andre av Paulus’ brev. For å underbygge dette skal vi også sammenligne disse bøkene med Jakobsbrevet, 1. og 2. Petersbrev, 1.–3. Johannesbrev og Judasbrevet, som alle er brev vi vet ikke er skrevet av Paulus.

(ikke fullstendig)

Spørsmål: Skrev Paulus Efeserbrevet?

Svar: Alle var enige om at Paulus skrev Efeserbrevet inntil den kristne liberalismens far, Friedrich Schleiermacher (1768–1834), benektet det. Det hevdes å være annerledes på grunn av lange setninger, unike ord og likheter med Kolosserbrevet, som de også benekter er skrevet av Paulus. Efeserbrevet har 39 (eller 42) unike ord som ikke finnes i bøker de anerkjenner som skrevet av Paulus. Romerbrevet har imidlertid 100, 1. Korinterbrev 180, 2. Korinterbrev 95, Galaterbrevet 33 og Filipperbrevet 41.

Spørsmål: Hvilke bevis har vi i Efeserbrevet for at denne boken bør være med i Bibelen?

Svar: Det finnes minst fire gode grunner.

1. Paulus skrev den, og han var en apostel. Peter bekreftet at Paulus’ ord var Skriften i 2. Petersbrev 3:15–16.

2. Paulus sa selv at han var en apostel i 1. Timoteus 1:1; 2:7, Romerne 1:1; 1. Korinterbrev 1:1; 9:1, 2. Korinterbrev 1:1, 11:5; Galaterbrevet 1:1, Efeserbrevet 1:1; Kolosserbrevet 1:1; 1. Timoteusbrev 1:1; 2. Timoteusbrev 1:1; Titusbrevet 1:1.

3. Sitater og henvisninger fra tidlige kristne forfattere

Ignatius’ brev til efeserne (110–117 e.Kr.) kap. 1 siterer Efeserne 5:2, og i kap. 12 sier han at Paulus nevner efeserne i sitt brev. Ignatius’ brev til Polykarp kap. 5 siterer Efeserne 5:25.

Polykarpus’ brev til filipperne (biskop fra 100–155 e.Kr.) siterer Efeserne 2:8–9 og 4:26, sammen med en rekke andre vers, uten å oppgi kilden, bortsett fra å si at sitatene fra Salme 4:5 og Efeserne 4:26 er «forkynt i disse skriftene».

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) på mange steder. På ett sted siterer han Efeserbrevet 5:30 som om det var skrevet av Paulus i hans brev til efeserne, i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 5, kap. 2.2, s. 528

Fra kjetteren Marcion (før 170 e.Kr.) har vi ifølge Tertullian og Epifanius hans sitater fra Efeserbrevet 1:1,18; 3:9; 4:6; 5:14; 6:1,12,19

«Passion of the Scillitan Martyrs» (180–202 e.Kr.) nevner at kristne hadde Paulus’ skrifter, uten å spesifisere hvilke brev.

Den muratoriske kanon (190–217 e.Kr.) nevner at Paulus skrev til syv menigheter i sine brev: Korinterne (to brev), Efeserne, Filipperne, Kolosserne, Galaterne, Tessalonikerne (to brev) og Romerne. Paulus skrev også til Filemon, Titus og to brev til Timoteus.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) nevner at apostelen skrev til efeserne og siterer Efeserne 4:13–15. I verket *Instructor*, bok 1, kap. 5, s. 213

Tertullian skrev i 207 e.Kr. at det var apostelen Paulus som skrev det, i *Om kjøttets oppstandelse*, kap. 40. Tertullian sa at Paulus skrev Efeserne 2:20 i *Fem bøker mot Marcion*, bok 4, kap. 38, s. 415.

Theodotus (sannsynligvis montanist) (ca. 240 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet. «Utvalg fra profetiske skrifter», kap. 20, s. 45

Gnostiske naassenere (før 235/6 e.Kr.) henviser ifølge Hippolytus til Efeserbrevet 5:14 i *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 5, kap. 2, s. 51

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer Efeserbrevet 5:14 som Skriften i *The Refutation of All Heresies*, bok 5, kap. 2, s. 51.

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer Efeserbrevet 6:12 som skrevet av Paulus til efeserne i *De Principiis*, bok 3, kap. 4, s. 332

Novatian (250/254–257 e.Kr.) siterer Efeserne 4:10 og sier at det er skrevet av Paulus i *Treatise Concerning the Trinity*, kap. 17, s. 627

«Avhandling mot Novatian» (254–256 e.Kr.), kap. 17, s. 663, siterer Efeserbrevet 5:6,7 som skrevet av apostelen

Cyprianus, biskop av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.), siterer fra «Paulus’ brev til efeserne» i «Avhandling 12», tredje bok, 7, 70, 72, 117.

Firmilian av Cæsarea til Cyprianus (256 e.Kr.) siterer Efeserbrevet 4:5–6 i «Cyprianus’ brev», brev 74, kap. 24, s. 396.

På det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) på s. 571 omskriver Victor av Assuri Efeserbrevet 4:5 som «det står skrevet».

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.) omskriver Efeserbrevet 5:5–13 og sier: «Skriften sier» i «Canonical Epistle», kap. 2, s. 18.

Adamantius (= Adamantius Judaeus) (ca. 300 e.Kr.) siterer Efeserne 2:11–13 som om det stammer fra apostelen til efeserne. Dialog om den sanne troen på Gud, del 2, s. 99. Han henviser også til Efeserbrevet 1:5 som skrevet av apostelen, samt Efeserbrevet 1:6–7 og 2:17–18.

Victorinus av Petau, Østerrike (martyrdød 304 e.Kr.) oppregner Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevene.

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) siterer fra Ef 2:8–9 som skrevet av apostelen i «Fragment 2 om Guddommen», s. 280.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer Efeserne 5:28–30 som skrevet av Paulus. «De ti jomfruers festmåltid», diskurs 3, kap. 2, s. 317.

Athanasius av Alexandria (318 e.Kr., før Nikæa) siterer Efeserne 3:18 som om det var skrevet av Paulus. «Ordet som ble menneske», kap. 16, s. 45.

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) siterer halvparten av Efeserbrevet 4:26 som: «Gud har påbudt oss å ikke la solen gå ned over vår vrede.» «De guddommelige institusjoner», bok 6, kap. 18, s. 185

Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.) siterer Efeserbrevet 6:12m (ikke 11, ikke 15, ikke 3 ord) som «den hellige Skrift». *Forberedelse til evangeliet*, kap. 16, s. 22

Eusebius’ *Kirkehistorie* (323–326 e.Kr.), bok 3, kap. 3, s. 134 (underforstått). Han sier: «Paulus’ fjorten brev er velkjente og ubestridte.» Deretter sier han at noen bestrider om Paulus skrev Hebreerbrevet eller ikke. Han sier også i bok 3, kap. 25, s. 155, at Paulus’ brev er Skriften. «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 155.

Etter Nikea

Eustathius (323–337 e.Kr.)

Asterius, sofisten (etter 341 e.Kr.), henviser til Efeserbrevet 6:12

Aphrahat den syriske (337–345 e.Kr.) «Utvalgte demonstrasjoner»

Hegemonius (4. århundre) siterer halvparten av Ef 3:8 som skrevet av Paulus i Disputation with Manes, kap. 34, s. 207.

Ammon (4. århundre e.Kr.) henviser til Efeserne 6:12

Marius’ svar til Candidus den arianske (359–362 e.Kr.)

Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (=Basilius av Ancyra) (357–378/379 e.Kr.) siterer Efeserbrevet 4:15,16 som «Efeserbrevet» i *Om Ånden*, kap. 5.9, s. 61. Basilius siterer også Efeserbrevet 3:9 som skrevet av Paulus i *Om Ånden*, kap. 11, s. 7

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ brev til efeserne som en del av Det nye testamente. Det siterer hele Efeserbrevet 1:1.

Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 4:9; 5:9; 5:15

Marcellus av Ancyra (ca. 374 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 4:6

Titus av Bostra (før 378 e.Kr.)

Efraim den syriske salmedikteren (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378 e.Kr.) henviser til Efeserne 4:32

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer Efeserne 2:10 som om det var fra apostelen i forelesning 2.1, s. 8

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregor av Nazianzen (330–391 e.Kr.)

Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.)

Gregor av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 3:18 som «Paulus … folket i Efesos». Se også Den store katekismen, kap. 32, s. 150

Johannes Chrysostomos skrev i 396 e.Kr. ned 23 prekener om Efeserbrevet, som vi fortsatt har i dag. Han sa at det var skrevet av Paulus.

Didymus (398 e.Kr.)

Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 5:9,15

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Severian (etter 408 e.Kr.)

Orosius/Hosius fra Braga (414–418 e.Kr.) siterer halvparten av Efeserbrevet 4:7 som om det stammer fra apostelen. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 17, s. 137

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.)

Chromatius av Aquileia (død 407 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 4:29

Nilus (ca. 430 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 4:32

Makarios/Symeon (4. eller 5. århundre)

Maximinus (4. til 5. århundre e.Kr.) henviser til Efeserne 4:6

Augustinus av Hippo (388–28. august 430 e.Kr.) sier at Paulus (Om syndenes forlatelse og dåpen), bok 1, kap. 43, s. 31 (bind 5), skrev brevene til romerne, 1. Korinterbrev og 2. Korinterbrev (kap. 44, s. 32), Galaterbrevet (kap. 45, s. 32), Efeserbrevet (kap. 46, s. 33), Kolosserbrevet (kap. 47, s. 33), 1. Timoteusbrev og 2. Timoteusbrev (kap. 48, s. 33), Titusbrevet (kap. 49, s. 33), Hebreerbrevet (tvilt på av noen) (kap. 50, s. 34), Johannes som siterer Åpenbaringen 5:9 (kap. 51, s. 34), Apostlenes gjerninger (kap. 52, s. 34)

Johannes Cassian (410–430 e.Kr.) siterer Ef 4:28 som om det var Efeserbrevet i «Institutes of John Cassian», bok 10.17, s. 272

Markus av Eremita (etter 430 e.Kr.)

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Theodotus av Ancyra (5. århundre e.Kr.)

Hesychius av Jerusalem (-450 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 5:19; 6:12

Hesychius av Jerusalem (etter 450 e.Kr.)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.) henviser til Efeserne 5:14

Theodoret av Kyrrhus (ca. 466 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.)

Speculum (5. århundre) henviser til Efeserne 4:19; 5:2

Theodotus fra Ancyra (5. århundre e.Kr.)

Proclus (412–485 e.Kr.) henviser til Efeserne 4:32

Bevis på kjettere og falske bøker

Kjetteren Marcion ifølge Tertullian og Epifanius av Salamis

Naassenene henviste til Efeserbrevet 5:12 ifølge Hippolytus

«Eksegese om sjelen» (gnostisk) siterer fra Efeserbrevet som skrevet av Paulus.

Kjetteren Priscillian (henrettet 385 e.Kr.) henviser til Efeserbrevet 6:12

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (428 e.Kr.)

Noe av dette er ifølge Aland et al. fjerde reviderte utgave, Adamantius: «Dialog om den sanne troen på Gud», og «Trinnboken»: den syrisk-arameiske «Liber Graduum».

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder Efeserbrevet, at Skriften i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Minst 74 manuskripter og tidlige kirkeforfattere siterte eller henviste til vers i Efeserbrevet. Vi har minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25; Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere fra den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra Efeserbrevet omtrent 208 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 66 % av Efeserbrevet, regnet delverser som brøkdeler. Det utgjør 102,85 av totalt 155 vers.

Se forrige spørsmål for noen av forfatterne som henviste til vers i Efeserbrevet.

3. De eldste manuskriptene vi har av Efeserbrevet viser at det finnes små usikkerheter i manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil.

p46 Chester Beatty II (100–150 e.Kr.) inneholder 150 vers fra Efeserbrevet. Nærmere bestemt inneholder den Efeserbrevet 1:1–2:7; 2:10–5:6; 5:8–6:6; 6:8–18, 20–24 og andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. Et fotografi av den første siden i Efeserbrevet finnes i *A General Introduction to the Bible* s. 389, *Wycliffe Bible Dictionary* s. 532 og *Eerdmans’ Bible Dictionary* s. 340. I *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* finnes et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.

Første halvdel av det 3. århundret – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

200 e.Kr. – 1968 – *The Text of the New Testament*.

81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim, ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

Ca. 200 e.Kr. – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave.

Ca. 200 e.Kr. – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave.

Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (slutten av det første eller begynnelsen av det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (slutten av det første århundre).

s. 49 + s. 64 (midten av det 3. århundre) Efeserne 4:16–29; 4:31–5:13 *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* har et fotografi av en del av s. 49 på s. 346. Det står også at s. 49 og s. 65 ble skrevet av samme skriver.

Slutten av det 3. århundret – 1968 – «The Text of the New Testament».

p92 Efeserne 1:11–13,19–21; 2. Tessalonikerbrev 1:4–5,11–12 (ca. 300 e.Kr.) Boken «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts» har et fotografi av en del av p92 på s. 614. Det står også at dette er datert til slutten av det tredje eller begynnelsen av det fjerde århundret, fordi håndskriften er ganske lik P. Bodmer IX, P. Cairo Isid. 2 og P. Rylands III 389.

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

I (Washington D.C.) 5. århundre Ef 3:20; 4:9,29; 5:22; 6:12; 6:19-20, andre?

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Fayyumisk koptisk [Fay] 3./4. århundre

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Claromontanus 5./6. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Latin Vulgata [Vg] 4. og 5. århundre

Peshitta-syrisk [Syr P] 400–450 e.Kr.

p13 London/Firenze 3./4. århundre

Filoksenisk syrisk [Syr Ph] 507/508 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/Ephesians Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Efeserbrevet.