< Bibelspørsmål fra Dommernes bok

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Dommerboken 1?

Svar: Dommerboken viser først og fremst hvordan ulydighet fra Guds folk fører til straff, og hvordan lydighet etterpå fører til velsignelse. I tillegg er et nøkkeluttrykk i Dommerboken at «hver mann gjorde det som var rett i egne øyne», og Dommerboken viser de kaotiske konsekvensene av dette. En sekundær funksjon av Dommerboken er å vise hvor fordervede mennesker er.

Spørsmål: Hva ligger det i ordet «dommer» i Dommerboken?

Svar: Det hebraiske ordet shopetim (Dommere) betyr «utøvende ledere» ifølge Gleason Archer i Survey of Old Testament Introduction, s. 280. Det er tittelen som ble gitt til de som ledet og dømte Israel fra Josvas tid til Sauls tid, den første kongen. Disse mennene, og en kvinne, tjente Gud i varierende grad. I Josva-boken lærte vi av karakteren og livet til en mann som, så vidt vi vet, aldri gikk på akkord med sin vandring med Gud. Nå er livet mer komplisert, og ikke like velsignet, for dem som vandrer med Gud, men som mange ganger gikk på akkord.

Spørsmål: Finnes det i Dommerboken arkeologiske funn fra andre land som viser til israelittenes tilstedeværelse i dommertiden?

Svar: Ja, stelen til farao Merenpta/Merneptah (1229/1225 f.Kr.), sønn av Ramses den store, ble funnet av Petrie i Theben i Egypt. Denne stelen (søylen) ble reist i det femte året av farao Merneptahs regjeringstid. Den hyller ham og oppregner nasjonene som egypterne angrep eller erobret. Den nevner hettittene, Kanaan, Askalon, Gezer, Yanoam (i det nordlige Kanaan), Israel og horittenes land.

Spørsmål: Hvilke perioder med undertrykkelse og ro var det i Dommerboken?

Svar: Her er periodene. Arkeologen John Garstang har fastslått at de periodene med fred som nevnes i Dommerboken, skyldtes at egypterne utøvde kontroll over kanaanittene ved kysten.

Spørsmål: I Dommerboken, var periodene til hver dommer og undertrykkelsen påfølgende, eller var noen av dem samtidige?

A: Selv om Dommerboken ikke sier det eksplisitt, står det i 1. Kongebok 6:1 at det gikk 480 år fra utvandringen fra Egypt til oppføringen av Salomos tempel. Dette innebærer at periodene beskrevet i Dommerboken var påfølgende og ikke overlappende. Se drøftingen av 2. Mosebok 5:2 for mer informasjon, og David Rohls fremstilling i *Pharaohs and Kings: A Biblical Quest* (Crown Publishers 1995), s. 278–283, for et overbevisende argument for at utvandringen fant sted i 1447 f.Kr.

Spørsmål: Siden så mye i Dommerboken er lite oppbyggelig og lite smigrende, betyr det da at «man er tvunget til å stole på at Dommerboken gir et mer nøyaktig bilde av den verdslige historien enn Josvas bok kan gi», slik det står i *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 224?

Svar: Nei; det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Asimovs Guide to the Bible har rett når den sier at det er mye som er lite flatterende for Israel her, og dette viser forfatterens oppriktige ærlighet. Men lite flatterende betyr ikke lite oppbyggende. Vi skal lære av andres feil, og et av hovedpoengene i Dommerboken er feilen ved at hver mann gjør det som er rett i egne øyne.

2. «Asimovs guide til Bibelen» avslører her en subjektiv, antibibelsk skjevhet. Siden Dommerboken er mindre positiv overfor israelittene, hvordan kan det å være mer positiv eller negativ bevise sannheten? Kanskje hvis vi tok en bok og fjernet alle de negative delene, ville boken ikke være sann i det hele tatt! Hvis vi tok den samme boken og fjernet alle de positive delene, ville det da gjøre resten helt sann? Selv om tilstedeværelsen av negative aspekter viser at forfatteren ikke ønsket å glatte over de negative delene, beviser ikke graden av positive eller negative deler hvor nøyaktig et bilde av virkeligheten noe er.

Spørsmål: Hvilke feilhandlinger ble nevnt i Dommerboken?

Svar: Her er en liste over hva de gjorde.

Spørsmål: Var det tolv dommere oppført i Dommerboken 1, tilsvarende de tolv stammene i Israel?

Svar: Nei. Det står ingenting om at de tolv dommerne som «hadde makten» tilsvarte de tolv stammene. Dessuten var det tretten dommere, ikke tolv, siden Abimelek også «styrte Israel» i Dommerboken 9:22.

Spørsmål: I Dommerboken 1:6-7, gjorde israelittene rett i å kutte av tommelfingrene og stortærne til Adoni-Bezek?

Svar: To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Kanskje var dette passende rettferdighet. Adoni-Bezek hadde så å si mange tommelfingre og stortær å avse, siden han selv hadde kuttet dem av på sytti konger.

2. Skriften sier egentlig ikke om israelittene gjorde rett eller ikke i å gjøre dette; den forteller bare at de gjorde det.

Spørsmål: Hvordan kunne det i Dommerboken 1:7 være 70 kongedømmer i det lille området Kanaan?

Svar: Nesten hver eneste større by hadde sin egen konge. Dette lignet på de mange uavhengige kongedømmene i Hellas seks hundre år senere.

Spørsmål: I Dommernes bok 1:8, siden israelittene erobret Jerusalem, hvorfor måtte David erobre Jerusalem senere i 2. Samuelsbok 5:6–9?

Svar: De beseiret jebusittene og satte fyr på en del av byen. Dommernes bok 1:21 viser imidlertid at byen forble uerobret helt til Davids tid. Brevene fra Tell el-Amarna (1400–1370 f.Kr.) beviser også at Jerusalem ikke ble erobret.

Spørsmål: I Dommerboken 1:10, ble de tre anakittene drept av Juda, eller ble de fordrevet, slik det står i Dommerboken 1:20 og Josva 15:14?

Svar: «Fordrevet» kan bety drept eller tvunget til å flykte. Josva 1:10 tyder på at de tre personene ble drept. Det er sannsynlig at ikke hele klanen deres ble drept, men at noen ble drevet ut. Drapene og det å tvinge resten til å flykte kan enten ha vært én hendelse, eller så kan det å tvinge dem til å flykte ha vært en senere hendelse.

Spørsmål: I Dommerboken 1:16 og 4:11, var Moses’ svigerfamilie kenitter, eller var de midianitter slik 2. Mosebok 2:21 viser?

Svar: Moses giftet seg med Sippora, en midianitt og en kusitt (en etiopier). Først det som ikke er svaret, og deretter tre muligheter.

Ikke svaret: Kenittene var kobbersmeder, og «kenitt» kan referere til et yrke, ikke et folk. Dette er imidlertid usannsynlig, da kenittene ser ut til å være en egen stamme i Dommernes bok 4:17 og spesielt i 4. Mosebok 24:22.

Mulige svar:

1. Moses hadde minst én ekstra kone, en kenitt.

2. Moses’ svigerfar var midianitt: de to henvisningene i Dommerboken var skrivefeil.

3. Moses’ svigerfar var en midianitt som enten grunnla eller var en del av kenitt-understammen.

Spørsmål: Hvordan klarte israelittene i Dommerboken 1:18 å erobre Gaza, Askalon og Ekron, når disse byene var under filistinsk kontroll på Samsons tid?

A: Israelittene erobret dem på Josvas tid rundt 1400 f.Kr., men dette var bare midlertidig. Filisterne, med sine jernvogner (eller vogner med hjul med jernfelger), hadde gjenerobret dem da Samson kom rundt 390 år senere.

En annen oppfatning, nemlig at de ikke erobret disse byene, slik Septuaginta sier, er sannsynligvis feil ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 388–389.

Spørsmål: Hvorfor kalte de i Dommerboken 1:19 disse vognene for «jernvogner» i stedet for bare «vogner»?

Svar: Arkeologien forteller oss at det fantes to typer stridsvogner i den antikke verden. De egyptiske stridsvognene var lette, tohjulede kjøretøy som bare hadde plass til to personer, en bueskytter og en kuske. De var hovedsakelig laget av tre og lær, og ga svært lite beskyttelse mot piler. Vognene til de andre nasjonene var tunge, vognlignende kjøretøy med plass til tre til fire personer. De ga en viss beskyttelse mot piler. Disse vognene hadde mye mer metall i seg.

Spørsmål: I Dommerboken 1:19, viser det at israelittene ikke klarte å drive ut kanaanittene at Gud ikke er allmektig? (både en ateist og muslimen Ahmad Deedat tok opp dette)

Svar: Nei. Folket led tilsynelatende et nederlag i slaget på slettene. I stedet for å be inderlig til Gud og kjempe igjen, ga de opp kampen. Noen ganger gir vi opp for lett i dag når det blir vanskelig.

Gud var imidlertid i stand til å beseire stridsvognene. Det tok bare Barak og 10 000 israelske soldater å ødelegge 900 jernstridsvogner fra Hazor. (Selvfølgelig hjalp det også mer enn en smule at Gud sendte regn akkurat i rett tid, noe som forvandlet slagmarken til gjørme.)

Spørsmål: I Dommerboken 1:19, var det slik at den allmektige Gud ikke kunne drive ut folket på slettene, eller at israelittene ikke kunne drive dem ut? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)

Svar: Det hebraiske teksten nevner ikke pronomenet eksplisitt, men meningen er at israelittene, selv med Guds hjelp, ikke klarte å drive ut folket på slettene på det tidspunktet fordi de hadde jernvogner. Senere beseiret imidlertid israelittene kanaanittene med jernvogner i dommertiden, og David beseiret filisterne med jernvogner. Noen ganger, selv når vi er lydige mot Gud, trenger vi likevel tålmodighet for å se resultatene av å adlyde Ham.

Gud er allmektig, men når Han velger å bruke Sitt folk som middel til å fullføre Sin vilje, må vi noen ganger vente på å se den vellykkede avslutningen.

Spørsmål: I Dommerboken 1:23–26, når var det greit å oppmuntre noen til å forråde sin by og sitt folk?

Svar: Selv om Dommerboken ikke uttrykkelig anbefaler dette, var det greit i dette tilfellet. Josefs hus førte krig mot ugudelige kanaanitter. De fleste amerikanere under andre verdenskrig hadde ingen problemer med å oppmuntre japanere, italienere, tyskere og de erobrede franskmennene til å forråde aksemaktene.

Spørsmål: I Dommernes bok 1:28, drev ikke Gud kanaanittene fullstendig ut, eller ble de fullstendig utryddet slik det står i Josva 10:40?

Svar: Kanaanittene ble drevet ut foran israelittene fra de områdene israelittene bebodde. Imidlertid er både Josva og Dommerboken enige om at mange andre kanaanitter ikke ble drevet ut.

Spørsmål: Hvorfor sa Gud i Dommerboken 2:1–3 at Han ikke ville drive ut kanaanittene, siden Han tidligere hadde sagt at Han ville gjøre det?

Svar: Gud ønsket opprinnelig ikke at kanaanittene skulle være en snare. Dommerboken 2 viser to grunner til dette.

I Dommerboken 2:2 endret Guds uttalte hensikter overfor israelittene seg da de gikk fra full lydighet til delvis lydighet, noe som likevel er ulydighet. Gud lovet å drive ut kanaanittene foran dem, men hvis de ikke skulle kjempe og ha noen kanaanitter «foran seg», ville det ikke være noen kanaanitter å drive ut «foran dem».

Dommerboken 2:21–23: Siden de ville være delvis lydige, ville Gud bruke de avgudsdyrkende kanaanittene som en prøve for å avsløre hvilke israelitter som ville tjene Gud.

I dag kan Gud bruke dine barns minner om ulike syndige ting i hjemmet ditt som en prøve for dem, for å se om de virkelig vil følge Gud eller ikke. På den annen side, hvis du ikke har slike ting, vil Gud kanskje anse disse prøvene som unødvendige.

Spørsmål: I Dommernes bok 2:4–6, trakk Gud tilbake sitt løfte om å hjelpe israelittene mens Josva fortsatt levde?

Svar: Sannsynligvis. Landet fikk fred fra krig i Josva 11:23, før Josva og de andre lederne delte opp landet. Selv om Dommernes bok 2:6 ikke nødvendigvis må komme kronologisk etter Dommernes bok 2:2–3, var det mest sannsynlig slik.

Spørsmål: I Dommernes bok 2:13, var «Asjtoret» et generisk ord for en semittisk gudinne?

Svar: Nei. Selv om navnet her står i flertallsform, refererer det til flere statuer av den samme gudinnen, ikke til forskjellige gudinner. Wycliffe Bible Dictionary (s. 700–707) har et omfattende avsnitt om rundt 36 spesifikke guddommer fra Midtøsten, og Ashtarte var en bestemt gudinne som ble tilbedt av mange folk på mange språk. Hun var gudinnen for sex, fruktbarhet generelt og ofte krig. Hun ble kalt «Ishtar» av babylonerne, «Inanna» av de tidligere sumererne, ttrt i Ugarit, ‘strt i Fønikia, Astarte i gresk skrift og Attar (sør-arabisk). Astarte/Ishtar kan også ha slektskap med den greske Afrodite og den romerske Venus.

Merk at det også finnes en annen gudinne ved navn «Asherah», kjent blant sumererne, sør-araberne, folket i Ugarit som Athiratu-yammi, blant babylonerne som Ashratum og blant egypterne som Abdi-Ashirta. Wycliffe Bible Dictionary, s. 701, sier at dette er en annen gudinne enn Astarte/Ishtar.

Spørsmål: I Dommerboken 2:13, var «Ashtoreth» en forvanskning av det riktige navnet, Ashtarte, fordi fromme israelske redaktører kombinerte vokalene i Bosheth (skam) med konsonantene i Ashtarte/Astarte?

Svar: Noen forskere mener dette. De opprinnelige hebraiske manuskriptene til Det gamle testamente ble skrevet uten vokaltegn, så uansett hvilke vokaler som ble brukt, var de et senere tillegg.

Spørsmål: I Dommerboken 2:14–19 ser det ut til at resten av Dommerboken følger dette mønsteret, men hvorfor fantes dette mønsteret?

Svar: Gud sendte undertrykkere som en straff for å føre israelittene tilbake til seg selv. Guds strategi og dommeren Gud brukte, var vellykket, og de vendte tilbake. Så snart de hadde fått det godt, glemte de å stole på Gud og kvitte seg med avgudene sine.

Noen ganger virker det langt lettere for noen å omvende seg til Gud når det går dårlig, enn å holde ut og fortsette å leve et liv som behager Gud.

Spørsmål: Hvorfor kjempet Gud mot israelittene i Dommerboken 2:15, i stedet for bare å ignorere dem?

Svar: Når israelittene var opprørske, ignorerte ikke Gud dem bare, men han straffet dem ved å la dem lide nederlag inntil de ropte til ham. Guds straff av et folk kan omfatte døden.

Spørsmål: Hvorfor førte hver dommers død i Dommerboken 2:19 til at folket vendte tilbake til avgudsdyrkelse?

Svar: Av samme grunn som noen vender seg bort i dag. Mennesker i mange religioner kan vende seg bort når lederen de setter sin lit til, dør. Mennesker som hevder å være kristne, men som har satt sin lit til en kristen leder mer enn til Gud, kan falle fra når den kristne lederen dør.

Spørsmål: Hvordan tjente israelittene Baalim og Asera-skogene i Dommerboken 3:7?

Svar: Baalim er flertallsformen av Baal, og Baal var både en kanaanittisk avgud og et generisk ord for guder.

Spørsmål: I Dommerboken 3:8, finnes det noen arkeologiske bevis på at Israel tjente Kusjan-Risataim, kongen av Aram-Naharaim?

Svar: For det første står det ikke Babylon eller Assyria (som var svake på denne tiden), men Aram-Naharaim. Ifølge «Bible Knowledge Commentary: Old Testament», s. 386, betyr Aram-Naharaim «Aram ved de to elvene». Med andre ord er det den delen av Mesopotamia i det moderne Syria som ligger mellom elvene Tigris og Eufrat.

Spørsmål: I Dommerboken 3:8 – var Kushan-Rishathaim et ekte navn, eller en hånlig betegnelse?

Svar: Det er svært sannsynlig. Israelittene transkriberte navn fra andre språk, og kanskje var Kushan en slik transkripsjon. Uansett betyr «Rishathaim» dobbel ondskap, og det var sannsynligvis ikke hans virkelige navn. Det er mer sannsynlig at Kushan er en transkripsjon av et navn enn at det betyr «kushitt», selv om det er mulig at det betyr nettopp det.

Spørsmål: I Dommerboken 3:17–22, gjorde Ehud rett i å myrde kong Eglon av Moab ved hjelp av svik?

Svar: Selv om Ehud ikke egentlig fortalte en løgn, bedrog han likevel kongen av Moab. I visse spesielle situasjoner kan kristne komme til å villede og forårsake bedrag. For eksempel, hvis du levde under den kinesiske kulturrevolusjonen eller under Røde Khmer-regimet i Kambodsja, da regjeringen drepte intellektuelle. Hvis regjeringen ba deg om å peke ut alle dine intellektuelle venner, ville du da vært ivrig etter å peke dem ut, vel vitende om hva deres skjebne ville bli?

Spørsmål: Hvordan kunne Shamgar i Dommernes bok 3:31 drepe 600 menn med en oksepisk?

Svar: En oksepisk var et tungt redskap. Det var sannsynligvis en 7–10 fot lang stokk, skarp i den ene enden og med en meisel i den andre enden. Den ville være et godt våpen i hendene på en sterk mann.

Spørsmål: Er Dommerboken 4 en senere (E-kilde) beretning om Baraks seier, og Dommerboken 5 en tidligere (ca. 1125 f.Kr., J-kilde), slik Harper’s Bible Dictionary (Harper & Row 1961), s. 132, hevder?

Svar: Nei. De gir ingen bevis for hvordan man kan bevise at den ene er eldre enn den andre. JEPD-teorien, som mange spekulasjoner bygger på, er blitt diskreditert. Et av de mange problemene med JEPD-«teorien» var at dens tilhengere hadde så store vanskeligheter med å bli enige om hvilke deler som stammet fra hvilken kilde.

Spørsmål: I Dommerboken 4:2, var denne Jabin fra Hazor den samme som i Josva 11:1?

A: Nei. Han var sannsynligvis en etterkommer av Jabin som levde 160 år tidligere, på Josvas tid. Konger og faraoer ble ofte oppkalt etter sine forfedre.

Spørsmål: Hvordan kunne byen Hazor i Dommerboken 4:3 undertrykke Israel, siden den ble ødelagt tidligere i Josva 11:10–11?

Svar: Arkeologien forteller oss at byen Hazor ble brent ned i 1400 f.Kr., 1300 f.Kr. av egypterne og i 1230 f.Kr. Uansett hvor partiske Bibelkritikerne måtte være, forteller arkeologien historien svært nøyaktig.

Spørsmål: Hva betyr navnene Debora og Barak i Dommernes bok 4:4,6?

Svar: Debora betyr «honningbie», og som en bibellærer spøkte med, var hun en skikkelig «honning» av en dommer. Barak betyr «lyn».

Spørsmål: Hva vet vi om Tabor-fjellet i Dommerboken 4:6?

Svar: Tabor-fjellet er en 1300 fot høy fjellkjegle, 1843 fot over havet. Det ligger omtrent 10 miles, eller 16 kilometer, fra Kishon, en sesongelv. Det ville være vanskelig for stridsvogner å komme seg til toppen av Tabor-fjellet, så en hær på Tabor-fjellet ville være trygg for stridsvogner inntil de kom ned for å angripe.

Spørsmål: I Dommernes bok 4:7, er «jeg» her Debora eller Gud?

Svar: Debora formidler Guds budskap, så «jeg» her refererer til Gud, slik Dommernes bok 4:14 viser.

Spørsmål: I Dommernes bok 4:9 og andre steder i Dommernes bok: Er omtalingen av Efraims stamme og dens fremtredende posisjon et bevis på at Dommernes bok ble skrevet etter at det nordlige riket brøt ut?

Svar: Nei. Ifølge noen kritikere skal det visstnok være slik at hvis en del nevner Efraim, ble den skrevet i det nordlige riket; hvis den nevner Juda, ble den skrevet i det sørlige riket; og hvis en bok nevner begge, hadde den to deler, skrevet på forskjellige steder.

For en upartisk observatør er det ikke utenkelig at noen i Juda i det minste kunne nevne Efraim et par ganger, og det er tenkelig at noen i Efraim kunne nevne Juda. Det er heller ikke utenkelig at dersom bøkene ble skrevet før riket ble delt, ville det ikke være noen fiendtlighet mellom de to.

Spørsmål: Hvorfor var Barak i Dommernes bok 4:9 motvillig til å lede Israel uten Debora?

Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt, men vi kan se en mulig grunn. Siden Debora kalte på Barak, kan det tyde på at Debora hadde vært etablert som leder i en viss tid, og Barak var bekymret for at israelittene kanskje ikke ville følge ham uten Debora.

En annen grunn kan være at Debora var dommer med ansvar for området til den mektige Efraim-stammen, og Barak ønsket støtte fra Efraim før han gikk videre.

Spørsmål: I Dommerboken 4:9 og 9:54, var det noe galt i å falle for en kvinnes hånd?

Svar: Nei, men det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Inntil moderne tid var fysisk styrke svært viktig i krigføring. Menn er vanligvis sterkere enn kvinner i overkroppen.

2. Selv om det ikke var noe galt i at Sisera ble drept av en kvinne i stedet for en mann, ville de fleste kulturer i Midtøsten (sannsynligvis inkludert den kanaanittiske) anse det som en mindre ærefull måte å dø på. Dette ville sikre at Sisera ikke ble husket som en helt eller en stor kriger.

Som en sidebemerkning ba Abimelek i Dommernes bok 9:54 sin våpenbærer om å drepe ham, slik at det ikke skulle sies at han ble drept av en kvinne.

Spørsmål: I Dommernes bok 4:9 og 4:18, gjorde Jael rett i å drepe Sisera?

Svar: Denne ikke-israelitten villedet ikke bare Sisera, hun løy rett og slett: «Du vil være trygg her inne». Debora, Barak og israelittene betraktet Jael som en helt for å ha drept deres erkefiende. Her er fem punkter å ta i betraktning:

Kenittene reiste sammen med Israel i ørkenen. Inntil assyrerne kom, levde de som nomader i Palestina. Forholdet mellom israelittene og kenittene var alltid vennskapelig.

På sin egen måte, ved hjelp av sine egne midler, tok hun initiativet til å hjelpe israelittene.

Hvor mye, om noe, hun visste om Guds lov om falsk vitnesbyrd, vet vi ikke.

Hvis hun syndet ved å lyve, ble hun likevel hyllet for å ha hjulpet Guds folk med den sannheten hun hadde.

Alternativt mener noen at hun ikke syndet. I krigstid er det greit å lyve for fienden, selv når fienden ikke mistenker at de ikke er på samme side.

I dag bruker folk noen ganger tvilsomme midler for å hjelpe kristne. Kristne bør imidlertid ikke bruke ugudelige midler.

I boken «When Critics Ask» (s. 147) nevnes følgende punkter:

1. Da Sisera, en bevæpnet kriger, allerede hadde kommet til Jaels telt (Dommerne 4:17), hva skulle Jael gjøre? Hun kunne ikke beseire ham i kamp, og hun kunne ikke akkurat be Sisera om å gå sin vei.

2. Sisera hadde undertrykt Guds folk, og hvis han hadde sluppet unna, ville han ha undertrykt dem igjen.

3. Jael kjempet mot Guds fiender på sin måte, akkurat som de mannlige krigerne kjempet på sin.

4. Uansett om Jaels metode var den beste, roste Debora og Barak hennes handling under disse omstendighetene. Det betyr ikke at alle bør bruke list i krigføring.

Spørsmål: Hvorfor var Baraks hær så liten i Dommernes bok 4:15?

Svar: Hæren besto bare av rundt 10 000 fotsoldater. Svaret finnes i Dommernes bok 5:8, 9, 15–18, 23. Mange fra de andre stammene valgte ikke å slutte seg til Barak og Debora i kampen. Det er mulig at mange israelitter hadde inngått fred med Jabin for å tjene under ham.

Spørsmål: Siden stridsvogner var effektive krigsvåpen, hvordan klarte da 10 000 israelske fotsoldater å beseire en hær med 900 stridsvogner i Dommernes bok 4:15?

Svar: Svaret kan utledes fra Dommernes bok 5:4–5, 20–21. Disse versene omtaler regnet og de oppsvulmede elvene. De tynne vognhjulene ville sette seg fast i gjørma. Som ytterligere bevis flyktet ikke Sisera i sin vogn, slik man kunne forvente, men han forlot vognen og flyktet til fots.

Spørsmål: Hadde Heber, kenitten, et isolert telt i Dommernes bok 4:17?

Svar: Selv om det er mulig, hadde han sannsynligvis ikke et isolert telt. Nomader slo ofte leir i familiegrupper, og Heber hadde trolig en liten klan.

Spørsmål: Hvorfor drepte Jael Sisera med en hammer i Dommerboken 4:18, i stedet for et annet redskap?

A: Det var ofte vanlig at kvinnene satte opp telt, og de brukte hammer til det. Hun var sikkert godt vant til å hamre.

Q: Hvorfor ville Jaels telt være et godt gjemmested, ifølge Dommerboken 4:18?

A: Ut fra det vi vet om senere beduinske skikker, var det forbudt for en mann å gå inn i en kvinnes telt, med mindre mannen var hennes ektemann, sønn eller far.

Q: I Dommerboken 4:19, da Jael ga Sisera melk, er det da sant at «melk» var en eufemisme for «intime forhold», slik Born Again Skeptics på s. 166 kategorisk hevder?

Svar: Nei. Jaels ektemann ville ikke tro det, spesielt ikke når Sisera bare ba om vann. Faktisk vet jeg ikke hvor melk fra en oppbevaringsskinnsekk skulle bety noe slikt, bortsett fra i hodet på en kritiker som leter veldig, veldig hardt etter bevis i Bibelen på at ulovlig sex er greit.

Spørsmål: I Dommernes bok 4:21, lå Sisera ned da han ble drept, eller falt han (og sto dermed oppreist) da han ble drept, slik Dommernes bok 5:27 antyder?

Svar: Sisera sov da han ble drept. Å «falle død ned» i Dommernes bok 5:27 betyr enten ganske enkelt at han døde, eller at han beveget seg og falt mens han døde.

Spørsmål: Regnes Deboras sang i Dommerboken 5 som en av de eldste delene av Bibelen?

Svar: Nei. Konservative bibelforskere deler ikke dette synet, da det ikke finnes bevis som støtter det.

Spørsmål: Hvordan kunne midianittene i Dommerboken 6:1–6 være sterke nok til å erobre Israel, siden Josva drepte de midianittiske fyrstene i Josva 13:21?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Midianittene ble ikke fullstendig utryddet i Josva 13:21. På samme måte ble Tyskland hardt slått i første verdenskrig, men kom tilbake enda sterkere tjue år senere i andre verdenskrig.

2. I Dommerboken 6:1–6 var midianittene allierte med amalekittene og andre.

3. Denne undertrykkelsen skjedde over 200 år etter at Josva hadde beseiret midianittene. Mye kan skje i løpet av 200 år.

Spørsmål: Hvordan førte midianittene Israel ut i fattigdom i Dommernes bok 6:4–6?

Svar: En del av svaret finnes i Dommernes bok 6:11. Midianittene var ikke interessert i et fastboende (ikke-nomadisk) liv. De ville ha kornet og rikdommen som israelittene hadde, og brydde seg ikke om de levde eller døde av sult. Årtusener senere hadde mongolene et lignende synspunkt. De anså byene som bortkastet godt beiteområde, men de tillot likevel de erobrede folkeslagene å bo der på grunn av skattene de innkrevde.

Spørsmål: Hvorfor var Gud i Dommernes bok 6:10 ikke fornøyd med at de tilba kanaanittenes guder, siden Han i Dommernes bok 2:3–4 sa at de ville bli en snare for israelittene med mindre Han drev ut kanaanittene, og at Han ikke ville gjøre det?

Svar: To punkter å ta i betraktning i svaret.

At de skulle bli igjen, var ikke den opprinnelige hensikten: Å la noen kanaanitter bli igjen i Kanaan var opprinnelig ikke en del av den planen Gud hadde åpenbart for dem. Det var først etter at de sluttet å drive ut kanaanittene at Gud sa at de ikke ville bli drevet ut.

Avgudsdyrkelse var ikke den etterfølgende hensikten: Gud lot kanaanittene bli der som en prøve for Israel for å se om de ville forbli trofaste mot ham. Det faktum at Gud tillot denne prøven, innebærer på ingen måte at Gud ønsket at de skulle mislykkes i prøven.

Spørsmål: Hvorfor tresket Gideon korn i en vinpresse i Dommerboken 6:11?

Svar: Dette ble gjort for å skjule det for midianittene. Siden det ble tresket i vinpressen, var det sannsynligvis en liten høst.

Spørsmål: I Dommerboken 6:12, var engelen sarkastisk her da han omtalte den skjulte Gideon som en mektig mann full av tapperhet og mot?

Svar: Sannsynligvis ikke. Det kan være ett eller begge av følgende.

Oppmuntring: Det ville oppmuntre Gideon å vite at han ville ha modet til å bli en mektig mann.

Et tegn på fremtiden: Gideon var en mektig og tapper mann i Guds øyne. Gud ser oss ikke bare slik vi er, men slik vi skal bli.

Spørsmål: I Dommerboken 6:17, hadde Gideon rett i å be om et tegn?

Svar: Noen ganger er det godt å ikke se på ting i termer av «rett eller galt» eller «tillatt kontra forbudt», men heller i termer av hva som er best. Det var sannsynligvis ikke det beste å be om tegnet; hvis Gideons tro hadde vært større, ville han ikke ha trengt det.

Uansett hvor stor troen hans var, besvarte Gud hans bønn uten å vise tegn til bebreidelse. Gud møtte Gideon nådig der han var, enten det var i en vinpresse eller midt i hans tvil, og tok tak i tvilen hans. Gud møter hver enkelt person der de er, og Gud er nådig også i dag.

Spørsmål: Hva forteller Dommerboken 6:22 oss om Gideon?

Svar: To ting.

1. Gideon kjente i det minste noe til Det gamle testamente, for han visste at ingen kunne se Guds ansikt og overleve.

2a. Kanskje trodde han egentlig ikke at dette var en Guds engel før etter at miraklet hadde skjedd.

2b. Alternativt trodde Gideon det allerede før, men han stoppet ikke opp for å tenke over eller vurdere betydningen av Guds budskap før akkurat da.

Spørsmål: I Dommerboken 6:22–23, hvem er engelen som Gideon så?

Svar: Det finnes to synspunkter.

De tidlige kristne hadde en tendens til å se på englenes fremtoninger i Det gamle testamente som fremtoninger av Jesus Kristus før inkarnasjonen.

Senere kristne har ofte en tendens til å se på disse som at Gud bruker en engels skikkelse for å kommunisere synlig med mennesker. Gud kunne bruke skikkelsen av en brennende busk overfor Moses, og Gud kan bruke hvilken som helst skikkelse Han velger.

Spørsmål: Hva var en Asjera-stang i Dommernes bok 6:28?

Svar: Asjera (ikke å forveksle med Astarte) var en gudinne i Sumer, Babylon og Sør-Arabia, og hovedgudinnen i byen Tyrus. I Ugarit ble hun ansett som Els hustru og Baals mor.

Spørsmål: Hvorfor forsvarte Joas i Dommerboken 6:31 Gideon da han rev ned Joas’ Baal-alter?

Svar: Kanskje Joas følte seg opprørt over at folket som tilba ved «hans» alter, så frekt trodde at de eide alteret, noe som kom til uttrykk ved at de mente at det var de som skulle straffe den som ødela det.

Uansett var Joas’ ønske om å beskytte sin sønn sterkere enn hans kjærlighet til Baal. Baal-alter ble ikke bare bygget for å tilbe Baal; de kunne også være svært innbringende. Dessverre var det en lærdom Gideon helst ikke burde ha kjent til, ettersom han senere i livet benyttet seg av denne informasjonen.

Spørsmål: Hvorfor var alle de israelske mennene i Dommernes bok 6:34–35 så ivrige etter å slutte seg til Gideons hær, når de var motvillige til å gjøre det i Baraks dager?

Svar: Antallet som sluttet seg til Gideon var 32 000 ifølge Dommerboken 7:3, mens antallet som sluttet seg til Barak bare var 10 000 ifølge Dommerboken 4:14. Skriften sier det ikke, men vi kan spekulere i en rekke årsaker.

Oppmuntret av den tidligere erfaringen med Barak følte de at de igjen kunne seire over fienden.

De var trygge på at Gud var med dem, takket være miraklet da engelen fortærte offeret.

I desperasjon fordi midianittenes hær hadde tatt det meste av maten deres, foretrakk de å kjempe for sin frihet fremfor å sulte i hjel.

Spørsmål: Hvorfor la Gideon ut skinnet i Dommernes bok 6:36–40, etter at han allerede hadde samlet hæren?

Svar: Gideon hadde allerede vist tilstrekkelig engasjement til å mobilisere israelittene. Det er lite sannsynlig at han la ut ullen for å be om råd om strategi eller tidspunkt, ettersom det ikke er nedtegnet at Gideon ba Gud om ytterligere informasjon. Det finnes flere mulige forklaringer på hvorfor Gideon la ut ullen.

1a Vaklende tro: Kanskje Gideon begynte å tvile, og troen hans vaklet. Han burde ikke ha spurt, men Gud svarte ham nådig. Som det står i *Hard Sayings of the Bible*, s. 192–193, var dette et øyeblikk av nød for Gideon, ettersom han først sa at han ville tro hvis ullen var våt. Deretter gikk Gideon tilbake på det han hadde sagt, og ville tro hvis ullen var tørr.

1b. Bekreftelse: I *The Believers Bible Commentary*, s. 272, står det at mange kristne misforstår historien om ullen. Siden Gideon allerede hadde samlet troppene, ba han ikke om veiledning, men om bekreftelse. Gideon visste hva han skulle gjøre, men han søkte forsikring om at det ville lykkes.

2a. Gideon ba om dette bare for sin egen skyld.

2b. Gideon ba først og fremst for å oppmuntre israelittene.

Spørsmål: Hvorfor ble de fleste mennene sendt hjem i Dommerboken 7:3?

Svar: Seieren over midianittene ville ikke være særlig vanskelig, siden alle israelittene stilte opp som én mann for å kjempe mot dem sammen. Men Gud ønsket at de skulle vite at seieren kom fra Ham, og ikke fra deres egen styrke og enhet.

Selvfølgelig ville det forvirre eventuelle midianittiske speidere fullstendig å lure på hvor den store israelske hæren hadde slått leir.

Da angrepet kom, var det vanligvis bare en svært liten del av soldatene som bar trompeter. Hvis det var 300 trompeter, kunne midianittene lett anta at det var over 100 ganger flere soldater. Legg merke til at disse trompetene var alle trompetene til den opprinnelige israelske hæren.

Spørsmål: Hva var betydningen av å ha en «nylig oppsatt vakt» i Dommerboken 7:19?

Dette betyr at den nattlige vaktstyrken av soldater var i ferd med å skifte vakt. På dette tidspunktet av natten ville det være flere soldater enn vanlig som vandret inn og ut av leiren, og sjansen økte for at fiendens soldater ikke skulle kjenne hverandre igjen og begynne å slåss. Hvis det brøt ut kamp, ville dette ha en «snøballeffekt», ettersom forvirrede og søvnige midianitter, ammonitter og ismaelitter ville komme ut av teltene sine når de hørte israelittenes kamprop og så alle disse mørke skikkelsene løpe rundt i leiren.

Hærer som kjemper mot hverandre, nevnes også i Esekiel 38:18–21 og Sakarja 14:13–14.

Spørsmål: Hva var vakttidene i Dommerboken 7:19?

Svar: I henhold til *The Bible Knowledge Commentary: Old Testament*, s. 394, var de tre vaktene på Gideons tid fra kl. 18 til 22, fra kl. 22 til kl. 02 og fra kl. 02 til kl. 06.

Spørsmål: Hvorfor nektet Sukkot og Peniel å hjelpe Gideon i Dommerboken 8:6–9?

Svar: Selv om Skriften ikke sier noe om det, kan det være av en eller flere av følgende grunner.

Pragmatisme: Hvis Gideon vant, ville de bli frigjort. Hvis midianittene vant, ville det ikke gjøre noen forskjell om de holdt seg nøytrale. De hadde kanskje uansett ikke nok soldater selv til å gjøre noen forskjell.

Frykt: Siden de visste hvor mange midianitter det var, trodde de ikke at Gideon kunne seire over midianittene, og de valgte derfor å være nøytrale.

Økonomiske grunner: Kanskje hadde de avtalt å betale skatt til midianittene. Folk klager kanskje før de betaler skatt, men det ville få skatten til å virke meningsløs hvis de betalte hele årets skatt og deretter gjorde opprør.

Uansett årsakene var det klart at de ikke hadde særlig høye tanker om Gideons hær eller Herren, som hadde valgt Gideon til å lede hæren.

Spørsmål: Hvorfor skiller straffen over Sukkot og Peniel i Dommerboken 8:6–9 seg fra straffen over Meroz i Dommerboken 4:23?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Rett eller galt, kanskje var Gideon sannsynligvis ikke så forsonlig som han kunne ha vært.

2. Meroz nektet å hjelpe, men Skriften viser at Meroz opptrådte trossig mot Debora og Barak, slik Sukkot og Peniel gjorde overfor Gideon.

3. Sukkot og Peniel kan ha fulgt det mønsteret av nøytralitet som Meroz innledet, og dette mønsteret måtte brytes.

Dessverre «praktiserer» noen kristne i dag «nøytralitet», mens alle kristne burde «…stå fast i én ånd, med ett sinn, ved å kjempe side om side for evangeliets tro» (Filipperne 1:27b NET).

Spørsmål: Hvorfor lot Gud i Dommerboken 8:18–19 midianittene drepe Gideons brødre?

Svar: Skriften sier det ikke. Men hvis Joas’ familie tilba Baal, hvilken forpliktelse har da Gud til å beskytte avgudsdyrkere?

Vi kjenner ikke hele Guds råd, men én persons tro kan ikke erstatte en annens tro. Et spørsmål vi imidlertid kan stille oss, er hvorfor Gideons brødre befant seg på Tabor i stedet for i hæren sammen med Gideon?

Spørsmål: I Dommerboken 8:24, beseiret Gideon ismaelittene, eller midianittene, slik det står i Dommerboken 8:26 to vers senere?

Svar: Det finnes to svar, og begge kan være riktige.

1. Ifølge boken *Ancient Orient and Old Testament* av Kenneth Kitchen (IVP 1966), s. 123, ble begrepene ismaelitter og midianitter på denne tiden ofte brukt synonymt.

2. Midianittene og ismaelittene var allierte. Dermed var det én samlet fiende som israelittene kjempet mot.

Spørsmål: Hvorfor nektet Gideon å herske over dem i Dommerboken 8:22–23?

Svar: Kanskje var Gideon redd, eller så hadde han en klok innsikt i at han ikke var oppgaven voksen. Det er imidlertid mer sannsynlig at «å herske» her betydde å bli konge. Siden Gud ikke hadde innsatt en konge over Israel, tenkte kanskje Gideon og noen andre at det ville være å tilrane seg Guds autoritet i Israel.

En forskjell mellom en «konge» og en «dommer» var at en konge var arvelig, mens en dommer ikke var det. Israelittene ba spesifikt om at både Gideon og hans sønn skulle herske over dem, så det de ba om, var en arvelig hersker.

Man kunne tro at Gideon senere betraktet seg selv som en konge, for han ga en av sine sønner navnet Abimelek, og dette navnet betyr enten «kongens far» eller «min far er konge». Abimelek var også navnet på to filistinske konger i tidligere tider.

Gideon motsto fristelsen til at han og sønnene hans skulle krones til konger i Dommernes bok 8:22–23, men Abimelek hadde andre planer. Som kristne bør vi aldri ønske å være konge over vårt rike her på jorden.

Spørsmål: Hvordan kunne Gideon, en mektig Guds mann, lage en slik avgud i Dommernes bok 8:27?

Svar: Skriften sier ikke noe om det, den bare gjengir dette triste faktum. Gideon hadde kommet langt bort fra den tiden i Dommernes bok 6:28–31 da han hugget ned en Asjera-stamme. Dette ville vært en kilde til forlegenhet for Gideon, hvis han hadde tenkt klart over det. Først noen ganske ubetydelige grunner til at han sannsynligvis gjorde dette, og deretter noen viktige lærdommer vi kan trekke.

Mulige forklaringer (men ikke rettferdiggjørelser)

Hviler på laurbærene: Gideon visste at han hadde utført et mektig Gudsverk. Kanskje følte han at han fortjente litt slakk når det gjaldt synd. En lære vi kan trekke ut av dette, er at når Gud gjør store ting gjennom oss, kan det være en sterk fristelse til å prøve å rettferdiggjøre synd ved å henvise til de gode tingene vi har gjort. Noen omtaler dette som «Robin Hood-syndromet», siden Robin Hood tilsynelatende trodde på en variant av dette. Å rane og stjele var galt, men hvis man ga noe av det urettmessig ervervede byttet til de fattige, var det kanskje en bot som veide opp for det.

Kompromiss: Gideons møte med engelen viste at han visste noe om Bibelen. Likevel hadde faren hans et avgudsalter. Siden andre prøvde å tilbe Gud og likevel inngå kompromisser, gjorde Gideon det også. Den eneste positive siden var at Gideon, takket være Guds straff, sannsynligvis ikke satte et dårlig eksempel for barnebarna sine.

Utsolgt for profitt: Gideon hadde sannsynligvis lært av sin far Joas at det kunne være svært lønnsomt å ha et avgudsalter. Statuen var en avgud for andre, men kanskje var den statuen egentlig ikke en avgud for Gideon. Kanskje var Gideons avgud penger. Hvor mye penger ville det kreve for at du skulle skade mennesker som prøver å søke Gud? Forhåpentligvis ville du være klok nok til å innse at ingen sum penger på jorden er verdt å pantsette de rikdommene og belønningene en person kan få i himmelen.

Oppsummering: Vi vet ikke hvorfor Gideon begikk denne «uforklarlige» handlingen. Men den er ikke så uforklarlig når vi ser på urettferdighetene som begås av mennesker i dag.

Lærdommer vi kan trekke: For vår egen del har vi et ansvar for å holde ut i tjenesten for Gud. Når det gjelder andre, må vi innse at mennesker kan tjene Gud trofast på et tidspunkt, for senere å vende seg bort.

Som en sidebemerkning er det interessant å sammenligne at Gideon hugget ned et alter, med at han senere reiste en avgud. Det er også interessant å sammenligne at Gideon ikke glemte sine drepte brødre (8:18–21), med det som skjedde med alle unntatt to av hans 72 sønner.

Spørsmål: Hvordan kan Abimelek i Dommerboken 9:5,45 være et forbilde for oss? (Dette spørsmålet ble stilt av en ateist)

Svar: Ateisten må ha vært ganske forvirret her, for Abimelek var ikke ment som et forbilde. Det faktum at Den hellige skrift nevner Judas som den som forrådte Jesus, betyr heller ikke at Judas bør være et forbilde.

Abimelek var en unik dommer, i og med at han aldri ble utnevnt av Gud. Det er trist at Gideon innledet sin karriere med å rive ned Baals alter, mens hans onde sønn Abimelek mottok penger til å starte sin karriere fra et Baal-tempel. Abimeleks mor var en av Gideons konkubiner fra Sikem. Hadde Gideon bare visst hva hans egen sønn ville gjøre, ville han sikkert aldri ha tatt den konkubinen som sin andre kone. Hadde vi bare hatt Guds innsikt til å se konsekvensene av våre handlinger (gode, dårlige og latskap), ville vi sannsynligvis vært enda mer ivrige etter å tjene Gud.

Se drøftingen av 2. Samuelsbok 13:11–29 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva bør kristne gjøre, ifølge Dommerboken 9:5,45, hvis de er en del av en kristen organisasjon som har en vantro eller ugudelig leder?

Svar: Dette er et alvorlig problem, for i Åpenbaringen 2:20 ble menigheten i Thyatira strengt irettesatt av Jesus på grunn av sin toleranse. Kanskje de ganske enkelt stolte på at Gud skulle fjerne ugudelige ledere, mens Gud egentlig ønsket at de ikke skulle unndra seg sitt eget ansvar. Efeserne 4:3 sier at vi har et ansvar for å bevare enheten i Ånden. Vi har imidlertid ikke noe ansvar for å skape en enhet med ugudelige mennesker som ikke allerede eksisterer. Vi bør ikke la kirkebidragene våre gå til formål som ikke behager Gud. På samme måte irettesatte Paulus i 1. Korinterbrev 5 den menigheten for ikke å ha utestengt en umoralsk bror. Dette skjedde bare to kapitler etter at Paulus hadde oppfordret dem til å unngå splittelser, så å utestenge noen fra menigheten som bør utestenges, fører åpenbart ikke til splittelse, sett i lys av den bibelske forståelsen av enhet og splittelse.

Svaret består av tre deler.

A: Hva du skal gjøre: Det finnes en enkel, men effektiv strategi for å håndtere ugudelige mennesker, splittende mennesker og mennesker du kanskje er uenig med, selv om det kan være du som tar feil. Her er hva Jesus lærte i Matteus 18:15–22.

A1. Hvis du har noe imot din bror, så gå og påpek hans feil under fire øyne, bare dere to.

A2. Hvis det ikke lykkes, så ta med deg en eller to andre for å diskutere det med ham.

A3. Hvis det ikke lykkes, så fortell det til menigheten.

A4. Hvis det ikke lykkes, skal du behandle ham som en hedning (dvs. utelukke ham som menighetsmedlem).

A5. Til slutt, i vers 21–22: Hvis han omvender seg, så tilgi ham.

Paulus sier i 1. Korinterbrev 6:1–8 at vi ikke skal saksøke andre troende. Det er bedre å bli urettferdig behandlet enn å saksøke en annen ekte kristen.

B: Når man skal gjøre det: Det er bedre å «tape både slaget og krigen» enn å skape splittelse over sekundære læresaker. Likevel er det avgjørende å skille seg fra ikke-troende når det gjelder kristendommens primære læresetninger. Så hva er de sekundære læresetningene, og hva er de primære?

Selv om Bibelen ikke gir en systematisk, uttømmende liste, viser den noen eksempler.

B1 Sekundære: Romerbrevet 14 sier at kosthold, kjøttspising og å anse én dag som mer spesiell enn en annen, er spørsmål vi ikke skal krangle om, selv om Romerbrevet 14:16 sier at vi kan tale for å hindre at det vi anser som godt, blir omtalt som ondt.

B2 Primær: På den andre siden nevner 1. Korinterbrev 15:1-4 noen læresetninger som er av primær betydning, slik som at Jesus døde for våre synder, ble begravet og oppstod fra de døde. Hvis noen benekter disse læresetningene, er de ikke bare en troende som har en meningsforskjell med deg. Tvert imot er de ikke engang en troende i det hele tatt, for Paulus sier uttrykkelig at deres tro er forgjeves. Vi bør ikke ha fellesskap med dem.

B3 Ting som fortjener irettesettelse, men ikke nødvendigvis splittelse, er for eksempel hykleriet ved å nekte å spise sammen med ikke-jøder når jøder er til stede, slik Galaterbrevet 2:11–16 viser. Vi bør offentlig ta avstand fra slike ting, selv om det innebærer forlegenhet for en gudfryktig menighetsleder.

C: Siste utvei: Så hvis det er et problem med en grunnleggende læresetning, og fremgangsmåten i Matteus 18:15-22 er blitt fulgt eller i det minste forsøkt, uten at noe har hatt effekt, hva da? Da ligger problemet ikke bare hos den ugudelige lederen, men snarere hos organisasjonen eller kirkesamfunnet.

C1. En situasjon som i 3. Johannes 9–10: Kanskje kan organisasjonen reddes og de ugudelige lederne kastes ut. Apostelen Johannes hadde en slik situasjon i 3. Johannes 9–10, og han gjorde offentlig oppmerksom på Diotrephes. I dag arbeider mange konservative kristne i Den lutherske kirke – Missouri-synoden for å innsette menn som «tar Gud på ordet» som ledere.

C2. En Babylon-situasjon: På den annen side er det mulig at organisasjonen ikke lar seg redde, og i likhet med Babylon i Åpenbaringen 18:4 har de ekte kristne et ansvar for å forlate den (og ta med seg så mange andre som mulig). Kanskje hvis en organisasjon symbolsk var «beruset av de helliges blod» (Åpenbaringen 17:6), er det et tegn på at situasjonen kanskje krever litt mer undersøkelse før man konkluderer med at situasjonen kan reddes.

Spørsmål: Hva var Jotams poeng i Dommernes bok 9:7–21?

Svar: Jotam kan ha stilt spørsmål ved om det i det hele tatt burde være noen konge. Uansett spurte Jotam dem om de virkelig ønsket at en «tornbusk» skulle regjere over dem, for å forsikre seg om at det var det de virkelig ønsket. Jotam «beviste» egentlig ikke at de hadde vært urettferdige mot Jerub-Baal (Gideon) og hans sønner. Han minnet dem ganske enkelt om det han visste at de allerede var klar over. Deretter sa han at hvis de ikke hadde opptrådt ærbart, så måtte deres valgte konge Abimelek ødelegge dem, og måtte folket i Sikem og nabobyen Bet-Millo ødelegge Abimelek.

Spørsmål: Hvorfor fantes det i Dommerboken 9:46 en avgud her som het «Baal-Berith» eller «El-Berith»?

Svar: Ordet Baal-Berith betyr «paktens herre», og El-Berith betyr «paktens gud». Det var trist at dette avgudsdyrkende alteret lå nær Sikem, for det var i nærheten av Sikem at Gud inngikk en pakt med Abram.

Kanskje var det med vilje at det fantes et alter kalt «Berith» i Sikem, for de tilba det å inngå pakter med guder, mer enn å utelukkende tilbe den ene, sanne Gud.

Det er ironisk at pengene som innbyggerne i Sikem betalte Abimelek for å få en liten hær og drepe Gideons andre sønner, kom fra tempelet til «paktens herre». Det er poetisk rettferdighet at innbyggerne i Sikems siste tilfluktssted var i Baal-Beriths tempel, og at de døde der på grunn av mannen de betalte penger til, som drepte Gideons andre sønner.

Spørsmål: Finnes det i Dommerboken 9:46–49 noen utenombibelske bevis på at tempelet til el-Berith i Sikem ble brent ned?

Svar: Ja; det er funnet bevis på brannen som kan dateres til rundt 1150 f.Kr. I «Wycliffe Bible Dictionary» (s. 1568–1569) står det at festningstemplet hadde vegger som var 7 til 7,5 fot tykke, var 53 fot bredt og 41 fot langt, med inngangen på langsiden. Der står det: «Ødeleggelsen av Sikem av Abimelek ca. 1150 f.Kr. er rikelig dokumentert.»

Spørsmål: Hvorfor ønsket ikke Abimelek i Dommernes bok 9:54 at folk skulle si at en kvinne drepte ham?

Svar: For det første tenkte Abimelek på sitt ettermæle – hvordan folk ville huske ham – og han tenkte at han ikke ville bli husket som en særlig god kriger hvis en kvinne drepte ham bare ved å slippe en stein. Det er imidlertid noe ganske fascinerende ved Abimelek her.

Abimelek drepte alle sine egne brødre, og brøt ikke bare avtalen med byen som støttet ham, men drepte også alle i byen. Så, mens Abimelek ligger for døden, har han tilstrekkelig tilstedeværelse av sinn til å bekymre seg for hvordan andre vil huske ham. Han var så forvirret når det gjaldt hva han verdsatte, at han ikke hadde peiling på hva andre ville tenke om ham.

Selv om hans største bekymring var hva andre ville tenke om ham, burde han i stedet ha skjelvet i hele kroppen av frykt for hva Gud tenkte om ham.

Spørsmål: Hvorfor gikk Gud i Domm. 10:12-16 i utgangspunktet ikke med på å hjelpe israelittene og deretter forsvare dem?

Svar: Gud ville ikke hjelpe dem før og med mindre de først kastet bort avgudene sine. Gud var sannferdig her, som i alle tilfeller. Gud ville aldri forsvare dem så lenge deres ulydige og avgudsdyrkende handlinger fortsatte. Da de omvendte seg, forsvarte Gud dem. Gud forandret seg ikke, men da deres hjerter forandret seg, forandret Guds åpenbarte hensikter overfor dem seg.

Spørsmål: I Dommernes bok 11:14–28, hvem hadde rett her: Jefta eller kongen av Ammon?

Svar: Jefta hadde rett, og han fremførte et overbevisende argument i Dommernes bok 11:21–26. Kongen av ammonittene hevdet at israelittene hadde tatt landet fra ammonittene. Jefta sa nei, fordi:

1. De erobret det fra Sihon og Og, ikke fra ammonittene.

2. Israelittene kjempet ikke engang mot ammonittene.

3. For den saks skyld kjempet heller ikke ammonittene mot israelittene.

4. Verken på Josvas tid eller hundrevis av år senere gjorde ammonittene noensinne krav på dette landet. Kongen av Ammon kom med et helt nytt krav.

Jefta sitt logiske og overbevisende argument hadde ingen virkning overhodet på ammonittene. Noen ganger har like gode argumenter ingen virkning på grådigheten til dagens politiske ledere, men vi bør likevel prøve.

Spørsmål: Hvordan kunne israelittene i Dommerboken 11:26 bo i Hesjbon og Aroer i 300 år?

Svar: Selv om noen har den feilaktige oppfatningen at noen av dommerne hadde overlappende regjeringstider, har det ingen betydning for dette spørsmålet. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

X 1. Det er mulig at de israelske sendebudene fra Jefta kan ha tatt feil angående de 300 årene. Bibelen ville da feilfritt gjengi det de sa. Det er imidlertid mer sannsynlig at de hadde rett i angående de 300 årene.

2. Hvis israelittene kom inn i det lovede landet rundt 1407 f.Kr. og bodde i Hesbon og Aroer litt tidligere, ville det bety at Jeftas tid som dommer var litt tidligere enn 1107 f.Kr.

3. Dette stemmer godt overens med de 480 årene mellom utvandringen under Moses og Salomos tempel i 1. Kongebok 6:1, og de 450 årene mellom Josvas erobring og Salomos død i Apostlenes gjerninger 13:20.

Spørsmål: Hvordan kunne Jefta i Dommerboken 11:29–30 avlegge et overilt og tåpelig løfte, siden Guds Ånd var over ham?

Svar: At Den Hellige Ånd kommer over noen, betyr ikke at vedkommendes ord er feilfrie eller at vedkommende ikke likevel kan begå tåpelige feil.

Noen ser på Gud som en «slem fyr» som må påføre deg motgang og ta fra deg for å kompensere for det Han gir deg. Kanskje hadde Jefta dette feilaktige synet da han avla dette løftet i Dommerboken 11:30–31.

Spørsmål: I Dommerboken 11:30–40, drepte Jefta virkelig sin egen datter som et tåpelig offer?

Svar: Kristne har to forskjellige synspunkter.

Ja: Jeftas løfte innebar at han ville drepe sin datter. At Jefta fullførte løftet sitt, var i strid med Guds vilje, som i de ti budene befalte israelittene å ikke drepe. Bøkene *Now That’s A Good Question*, s. 574, og *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 260–261, fremholder synspunktet at Jefta virkelig ofret sin datter, og at dette var synd i Guds øyne. *1001 Bible Questions Answered*, s. 331, sier at *Targum Jonathan* lærer at Jefta gjorde det.

Andre kvinner tjente som tempeltjenere, og selvfølgelig valgte noen menn og kvinner i senere tider å ikke gifte seg for bedre å kunne tjene Guds rike. Det ville virke merkelig å minnes hennes «elendighet» hvert år, når mange andre kvinner frivillig har valgt å gjøre nettopp det.

I likhet med Gideon levde Jefta et heroisk liv med en tragisk slutt. I motsetning til Gideon ligger imidlertid Jeftas tragedie ikke i at han brøt sitt løfte til Gud, men i at han holdt et tåpelig løfte. I motsetning til Gideon, som klarte å blidgjøre efraimittene, gjorde ikke denne dommeren det – eller klarte det ikke – og drepte 42 000 av dem. Ingen satte spørsmålstegn ved Jeftas besluttsomhet om å holde sine løfter. Kanskje Jefta selv burde ha gjort det.

Nei: Jeftas løfte innebar at datteren hans skulle vies til Gud som ugift jomfru hele livet. The Complete Book of Bible Answers, s. 49–50, påpeker at hun ikke hadde to måneder til å sørge fordi hun skulle dø, men at hun hadde to måneder til å sørge fordi hun aldri ville få barn.

«Encyclopedia of Bible Difficulties», s. 164, er sikker på at Jefta ikke drepte datteren sin, fordi Dommernes bok 11:31 på hebraisk sier «den som helst», og dette ordet brukes aldri om dyr; Jefta forventet altså at det ville komme et menneske ut, og han visste at menneskeofring var uakseptabelt. Det faktum at hun var enebarn, er av betydning for hennes klagesang, fordi foreldrenes slekt ville bli fullstendig utryddet. I *1001 Bible Questions Answered*, s. 331–334, nevnes det også at det ikke finnes spor av blod i denne fortellingen.

«When Critics Ask», s. 148–149, gir også fem grunner til at dette ikke betydde at hun ble drept.

1. Jefta kjente til loven mot menneskeofring.

2. Det står aldri at han ofret henne, og mennesker (for eksempel den førstefødte) ble løst ut ved et dyreoffer i stedet for å bli brakt som offer.

3. I den kulturen ville det å velge å ikke få barn bli ansett som et stort offer.

4. Jeftas datter gikk ikke ut i to måneder for å sørge over sin egen død, men for å sørge over at hun aldri ville få etterkommere.

5. Og viktigst av alt: Hvis hun sørget over sin jomfruelighet i to måneder fordi hun skulle dø, kunne hun ha giftet seg med en mann i to måneder.

Se også *Bible Difficulties and Seeming Contradictions*, s. 151–153, for en analyse av hvorfor Jefta egentlig ikke drepte datteren sin. *The Complete Book of Bible Answers*, s. 49–50, og *Difficulties in the Bible*, s. 85–86, nevner at selv om Bibelen aldri sier at Jefta oppfylte løftet sitt, er det ingenting i Bibelen som roser eller forsvarer ham dersom han gjorde det.

Spørsmål: Hvorfor er dette onde løftet fra Jefta nedtegnet i Bibelen i Dommernes bok 11:30–40?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det, er det fire punkter vi kan se.

a) Det er sikkert at hver person i Bibelen sa og gjorde mange ting som Bibelen ikke har nedtegnet. Men av alle detaljene som ble utelatt om Jefta, bestemte Gud seg for å ta med dette i stedet for andre.

b) Alle vil være enige i at denne beretningen gjør oss ukomfortable, og jeg tror det er med vilje. Jefta var en mann som holdt sitt ord og en mann av ære (slik han så det) – SELV NÅR DET BETYDE ULYDIGHET MOT GUD. Jefta ofret ikke til noen hedensk avgud, men ofret til den ene, sanne Gud noe som Gud aldri hadde sagt at Han ønsket. Hvis vi tror at Gud verdsetter vårt offer og vår tjeneste for Ham mer enn vår lydige kjærlighet, eller hvis vi verdsetter vårt offer og vår tjeneste for Ham mer enn vår lydige kjærlighet, så er det noe svært forvrengt ved vårt forhold til Gud.

c) Jefta hadde et merkelig og mangelfullt syn på Gud. Det som kom ut av huset hans, ville være det som var gladest for å møte ham, og han følte at Gud ikke ønsket hans lykke. Men selv i dag kan folk glemme at Gud elsker oss enda mer enn vi elsker oss selv, og at Gud ønsker det beste for oss, enda mer enn vi selv gjør.

d) De urovekkende følelsene i denne historien om overilt ulydighet mot Gud, forkledd som et offer til Gud, kan kanskje få oss til å huske dette eksemplet bedre. Gud ønsker ikke våre penger, vår tjeneste eller vårt offer like mye som Gud ønsker at vi skal være fullstendig hengivne og lydige mot Ham, slik Mika 6:6–8 lærer oss.

Spørsmål: I Dommernes bok 11:30–40, var dette en tilpasning av en hedensk høytid fra før israelittenes tid?

Svar: Nei. Selv om det fantes en skikk i Midtøsten der kvinner gråt over Tammuz (en mannlig gud), finnes det ingen bevis for at dette var kilden til denne israelske skikken. Videre finnes det ingen bevis for at denne israelske skikken overlevde særlig lenge.

Spørsmål: I Dommerboken 11:33, finnes det noen arkeologiske bevis for Abel-Keramim?

Svar: Ja. Ifølge *Biblical Archaeology Review*, januar/februar, s. 33, kalles stedet i dag Tell el-‘Umeiri. Det ble først bebodd rundt 3000 f.Kr.

Spørsmål: I Dommerboken 12:1–6, hadde Jefta rett i å drepe efraimittene?

Svar: Jefta hadde helt klart ikke den samme diplomatiske tilnærmingen som Gideon hadde i en lignende situasjon. Men i motsetning til den forrige situasjonen hadde efraimittene her forpliktet seg til å drepe Jefta.

Det var ikke Guds fullkomne vilje at Guds folk skulle drepe hverandre. Efraimittene hadde skylden her, men kanskje kunne Jefta ha unngått dette med mer diplomatisk håndtering.

Det er uheldig at når man gjør et stort verk for Gud, kan man ofte bli utsatt for urettferdig kritikk fra uventet hold.

Spørsmål: Hva gjorde Ibzan, Elon og Abdon som dommere i Dommerboken 12:8–13?

Svar: Selv om Skriften ikke forteller hva de gjorde, kan det være betydningsfullt å se på hva som ikke skjedde mens de var dommere. Da Israel hadde dem som ledere, var det ingen nasjon som forsøkte å invadere Israel.

Spørsmål: Kan historien om Samson i Dommerboken 13–16 passe inn i den typen solmyter som var vanlige i antikken, slik Asimovs Guide to the Bible s. 248–251 hevder?

Svar: Nei. Asimov hevder to ting: at Samson var en type solmytologi (s. 248), og at nasiritter generelt var en type solmytologi fordi deres lange hår [på en eller annen måte] representerer solstrålene (s. 249).

Samson var fra Bet-Sjemesj i Dan, som betyr «solens hus», og Asimovs Guide to the Bible, s. 251, hevder at det filistinske navnet Delila er nært beslektet med det hebraiske ordet lilah, som betyr natt. Imidlertid sier det liberale Harper’s Bible Dictionary, s. 134, at Delila betyr «kokett», ikke natt. Strong’s Concordance sier at det betyr «å visne bort»

Det kan sannsynligvis fremlegges like mye bevis for at Samson er hentet fra aztekisk mytologi (via tidsreise 2 500 år inn i fremtiden!) som fra påståtte solmyter. Husk at mye av den greske og romerske mytologien som vi kjenner i dag, ikke eksisterte på denne tiden.

Spørsmål: Hvorfor fikk Samson i Dommerboken 13:5 ikke noe valg om å bli nasiritt eller dommer?

Svar: Samson fikk ikke noe valg når det gjaldt hvordan han ble født. På den annen side står det ingenting om at Gud var forpliktet til å gi Samson – eller noen andre for den saks skyld – et valg når det gjaldt hvordan de ble født.

Uansett hvordan vi blir født, med hvilke privilegier, fordeler og ulemper vi enn har, er det å nærme seg Gud som teller. Gud vil dømme alle rettferdig til slutt, basert på det de har fått.

Spørsmål: I Dommerboken 14:1–4, ønsket Gud at Samson skulle gifte seg med den filistinske jenta, og hvordan kom dette fra Herren?

Svar: Samson var ikke fullt ut forpliktet til å adlyde Gud. Likevel brukte Gud Samsons lengsel etter den filistinske jenta. Gud satte Samson på jorden for å oppfylle sin hensikt om å ødelegge de vennskapelige forholdene mellom israelittene og filisterne. Samson var ulydig mot Gud mange ganger, og det ville ikke være overraskende om Samson ikke var til behag for Gud på de måtene Han brukte ham. Uansett bruker Gud både gale handlinger og gudfryktige handlinger for å oppfylle sine hensikter.

Spørsmål: Hvorfor er det, i Dommernes bok 14:6,9, viktig at Samson ikke fortalte foreldrene sine om løven og honningen?

Svar: Fordi Samson i Dommernes bok 14:18 umiddelbart visste med sikkerhet at vennene hadde fått svaret fra Samsons kone. Samson mistenkte ikke sin kone uten grunn, men han kunne raskt komme til en konklusjon fordi ingen andre kunne ha fortalt dem det.

Spørsmål: Hvorfor støttet Samsons kone filisterne i stedet for Samson i Dommerboken 14:15–18?

Svar: Samsons kone var filister, og hun hadde tilsynelatende større tro på de 30 mennenes styrke enn på at Samson ville redde henne. Hennes tro på mennene hjalp imidlertid ikke henne eller faren hennes mye, da filisterne senere brente dem begge til døde i Dommernes bok 15:6.

Spørsmål: I Dommerboken 14:19, gjorde Samson rett i å drepe tretti mennesker i byen Asdod (dette ble spurt av en ateist)?

Svar: Det finnes to forskjellige svar.

Nei. Samson var ofte ulydig mot Gud. Midlene Samson brukte for å kjempe mot filisterne var heller ikke særlig gode. Samson kunne ha vært så mye mer effektiv som leder for en israelsk hær, i stedet for å drepe tretti menn på grunn av en smålig bryllupskonflikt.

Ja. Samson befant seg i krigstilstand mot filisterne, og han prøvde å drepe så mange krigere som mulig. På dette tidspunktet hadde han ikke israelittenes støtte i kampen mot filisterne.

Uansett, før Samson ble tatt til fange (med Delilas hjelp), var hans primære mål ikke å redusere filisternes befolkning. Samson ødela uopprettelig de vennskapelige forholdene mellom filisterne og israelittene. Etter det var det krig mellom dem helt frem til Davids tid.

Noen ganger i dag er det mulig at enkelte kristne har en lignende rolle; ikke for å drepe mennesker, men for å bryte ned den religiøse enheten mellom kristne og ikke-kristne, som kristne egentlig ikke burde ha hatt enhet med i utgangspunktet.

Spørsmål: Lærer Dommerboken 15:2 at koner bare kan gis bort hvis ektemennene ikke lenger liker dem? (Dette ble spurt av en muslim.)

Svar: Nei. Dommerboken 15:2 forteller hva en vantro filister gjorde, ikke hva en lydig israelit gjorde. Samsons svigerfar var en filister som ikke fulgte Gud.

Siden en muslim stilte dette spørsmålet, er det i islam ganske restriktive regler for når kvinner kan skille seg. En kvinne som ber om skilsmisse uten svært tungtveiende grunner, blir også nektet å nyte duften av paradiset. Ibn-i-Majah, bind 3, bok 10, kap. 21, nr. 2055, s. 237. Tilsvarende gjelder det hvis en kvinne ber om skilsmisse uten en tungtveiende grunn, jf. Abu Dawud, bind 2, bok 6, kap. 734, nr. 2218, s. 600.

For mennene er det derimot svært enkelt. En mann i islam kan skille seg fra sin kone uansett grunn. Bukhari, bind 3, bok 49, kap. 4, nr. 859, s. 534, sier at en mann kan skille seg på grunn av «noe ubehagelig ved sin kone, slik som høy alder eller lignende».

‘Umar befalte sin sønn ‘Abd Allah å skille seg fra sin kone, men han nektet fordi han elsket henne. Da gikk ‘Umar til Muhammed, og Muhammed befalte ham å skille seg fra henne. Abu Dawud, bind 3, bok 36, kap. 1838, nr. 5119, s. 1422

«’Abdullah b. ‘Umar (må Allah være fornøyd med ham) fortalte at Allahs sendebud (fred og Allahs velsignelser være med ham) sa: «Den mest foraktelige av de lovlige handlingene i Allahs øyne er skilsmisse.» Ibn-i-Majah, bind 3, bok 10, kap. 1, nr. 2018, s. 216

‘Umar sa at Muhammed skilte seg fra Hafsah (skilsmisse som kan oppheves) og deretter tok henne tilbake. Abu Dawud, bind 2, bok 6, kap. 754, nr. 2276, s. 619

Muhammed beordret sin adopterte sønn Zaid til å skille seg fra Zainab, og deretter giftet Muhammed seg med Zainab. Zaid hadde ikke noe valg, fordi Muhammed resiterte sura 33:36–38. Muslimer tror at Koranen er uskapet og innskrevet på en tavle i himmelen, men sura 33:36–38 nevner Zaid ved navn og sier at han ikke skulle ha noe valg når det gjaldt å skille seg fra Zainab. Senere «pleide Zainab bint Jahsh å skryte foran profetens andre koner og si: ‘Allah giftet meg bort (til profeten) i himmelen.’» Bukhari, bind 9, bok 93, kap. 22, nr. 517, s. 382. Se også bind 9, bok 93, kap. 22, nr. 516, 518, s. 381–383.

For øvrig betyr «bin» sønn på arabisk, og «bint» betyr datter.

En mann må skille seg fra sin kone hvis faren hans befaler det. Ibn-i-Majah, bind 3, bok 10, kap. 36, nr. 2088–2089, s. 259–260

To muslimske menn var gode venner, så den ene spurte den andre hvilken kone han burde skille seg fra, slik at den andre kunne gifte seg med henne. Bukhari, bind 5, bok 58, kap. 3, nr. 125, s. 82

Så selv om muslimske menn kan føle seg berettiget til å bytte koner omtrent like lett som folk bytter biler, må du ikke prøve å rettferdiggjøre dette ut fra Bibelen.

Spørsmål: Hvordan klarte Samson å fange 300 rever i Dommernes bok 15:4?

Svar: Det finnes fem mulige måter, og svaret kan være en kombinasjon av dem.

1. Det står ikke at Samson fanget dem alle samtidig. Det kan ha skjedd over en lengre periode.

2. Kanskje var Samsons overlegen styrke også ledsaget av overlegen smidighet. Se «When Critics Ask», s. 150, for mer om denne delen av svaret.

3. Samson trengte ikke å bruke sine egne hender. Ingenting tyder på at han ikke kunne ha brukt feller for å fange noen av dem eller alle sammen.

4. Det hebraiske ordet su’al kan bety enten rev eller sjakal. Samson kunne kanskje fange sjakaler lettere fordi de jakter i flokk.

5. Samson kan ha ledet en gruppe menn for å fange dyrene.

Spørsmål: I Dommernes bok 15:5, hvor mye blir 1100 sølvstykker ganget med fem?

Svar: I Dommernes bok 17:10 gikk en levitt med på å tjene som prest for (tilsynelatende kost og losji pluss) bare ti sølvsekel per år. 5 500 sølvstykker var en stor sum penger for én person. Tilsynelatende fryktet filisterne Samson svært mye.

Spørsmål: Hvorfor bandt de Samson i Dommernes bok 15:12 for å føre ham ned til filisterne?

Svar: Samson var utvilsomt en trussel mot status quo, og selv om israelittene ikke anså status quo som ideell, anså de den kjente situasjonen som å foretrekke fremfor at den skulle endres under Samson.

Dessuten var det menn fra Juda som overleverte Samson til fienden. Landet Juda hadde mange områder som ikke lå så nær filisterne, og de hadde mer enn nok land, mens danittene hadde svært trangt om seg på sitt land.

I dag bør kristne være motvillige til å gå med på at evangeliet blir bundet under deres gudstjeneste.

Spørsmål: I Dommerboken 15:16, hvordan kunne Samson, selv med stor styrke, drepe 1 000 trente filistinske soldater uten at de kastet et spyd og såret Samson?

Svar: Ingen mengde naturlig styrke kan forklare dette og de andre bragdene Samson utførte (å løfte byporter osv.). Gud måtte være med Samson på en overnaturlig måte. Gud kunne ha gitt Samson ikke bare styrke, hurtighet og reflekser, men også forvirret filisterne og beskyttet Samson.

Spørsmål: I Dommerboken 16:18–21, lå Samsons styrke i håret hans?

Svar: Nei, styrken kom fra Gud. Hvis styrken lå i håret, ville kanskje alle profesjonelle idrettsutøvere vært sterkere hvis de hadde langt hår.

Seriøst, etter at Samson hadde fortalt Delila hemmeligheten sin, kunne Samson være ganske sikker på at hun ville klippe av håret hans, fordi hun hadde prøvd alle de andre tingene han hadde nevnt. Etter at Samson våknet, står det i Dommernes bok 16:20: «Men han skjønte ikke at Herren hadde forlatt ham.» (NET)

Spørsmål: I Dommerboken 16:26–27, kunne Samson komme til himmelen, siden han begikk selvmord?

Svar: Ja. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Det finnes bare én uforgivelig synd, nemlig blasfemi mot Den Hellige Ånd. Selvmord er ikke en uforgivelig synd.

2. Som et eksempel på troende som begikk selvmord, forteller Eusebius i sin «Kirkehistorie», bind 8, nr. 2, kapittel 12, om en kvinne og hennes to vakre døtre, som druknet seg i elven heller enn å la seg besudle av romerske soldater. Eusebius gir et annet eksempel i bok 8, kapittel 14, om Maxentius, som var i ferd med å voldta en vakker kristen kvinne. Hun ba om noen minutter alene for å forberede seg. Da han kom inn, hadde hun stukket seg selv i hjel.

3. Man kan hevde at Samson ikke veltet søylene for å begå selvmord i seg selv, men at motivet var å drepe filisterne. Hans død kan betraktes som et selvmordsoppdrag, snarere enn selvmord, selv om han visste at han ville dø.

I boken «Now That’s A Good Question» (s. 291–292) står det at en psykologisk studie viste at 90 % av de som forsøkte å begå selvmord, senere sa at de ikke ville ha prøvd hvis de hadde ventet i 24 timer.

Spørsmål: I Dommerboken 16:26–27, velsignet Gud Samson for at han begikk selvmord?

Svar: Samson begikk ikke selvmord, men utførte snarere et selvmordsoppdrag. I dette spesielle tilfellet, som gjennom hele livet, brukte Gud Samson, selv om Samson var ulydig og ofte befant seg på steder han aldri burde ha vært. Se forrige spørsmål for mer om dette.

I «The Believer’s Bible Commentary» s. 281 nevnes det som ironisk at «Fordi han omgikkes filisterne så ofte i sitt liv og fant deres kvinner uimotståelige, befinner Samson seg nå blant filisterne i sin død, et lik blant likene i ruinene av Dagons tempel. Hadde han holdt seg adskilt fra dem, ville han ha fått en edlere død.»

Spørsmål: Hvorfor ble den tyvaktige sønnen i Dommernes bok 17:1–2 først forbannet og deretter velsignet?

Svar: Bibelen nevner denne lille historien uten å gi så mye som et snev av at Gud godkjente den avgudsdyrkende situasjonen.

Moren uttalte en forbannelse over den som hadde stjålet pengene, uten å innse at det var hennes egen sønn. Da hun fikk vite at det var ham, angret hun på at hun hadde forbannet sønnen sin og prøvde i stedet å gi ham en velsignelse. I *Hard Sayings of the Bible*, s. 197–198, nevnes det at forfatteren av Dommerboken kanskje tok med dette for å vise hvor forvirrede folk var på den tiden.

Men folk kan være like forvirrede i dag. En forelder kan elske et barn ømt når de er edru, og mishandle det samme barnet når de er fulle eller ruset på narkotika. Foreldre kan prøve veldig hardt å lære barna sine hvor viktig det er å gjøre det rette. Barna forstår det bare ikke når de ser at foreldrene selv lyver, kjører for fort og jukser.

Spørsmål: Hvorfor viet de i Dommerboken 17:2–3 pengene til Jehova for å lage et avgudsbilde?

Svar: Dette høres tåpelig ut, og det var faktisk enda verre enn det høres ut. Det ser ut til at det de ønsket, i prioritetsrekkefølge, var

1) Å ha et bilde å tilbe

2) Å tilbe Israels sanne Gud

Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Å ha et avgudebilde som folk kunne gi offergaver til, var ofte en lønnsom virksomhet.

2. For folk som ikke visste bedre, kunne det å ha et avgudebilde av israelittenes Gud kanskje innbringe enda mer penger.

3. Mange mennesker har et ønske om å tilbe Gud – på sine egne vilkår og på sin egen måte. Gud er ikke interessert i dette. Gud ønsker mennesker som tilber og adlyder Ham på Hans vilkår, på Hans måte.

Spørsmål: Hvorfor ville Mika i Dommernes bok 17:5 ha et gudehus?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se et par grunner:

Religiøst: Mika respekterte Jehova, men kanskje ønsket han en «forsikring» ved å vise respekt for flere guder. Han hadde glemt at den sanne Gud avskyr avgudsdyrkelse.

Økonomisk: Folk kom til gudestatuene for å gi dem penger. Mikas avguder, pluss prestens tilstedeværelse, kan ha vært en stor økonomisk mulighet for Mika.

Spørsmål: Hva var galt med Mika sin teologi i Dommerboken 17:13, der han sa: «… Nå vet jeg at Herren vil gi meg fremgang, for levitten er blitt min prest» (NRSV)?

Svar: Før du lett avfeier dette som et åpenbart spørsmål, bør du se på den siste delen av svaret, der nesten identiske forhold ikke er åpenbare for mange mennesker i dag.

Avguder var til ære for hedenske guder. Mika trodde at å ha en avgud til den ene, sanne Gud ville ære Ham, og at å ha en levitt som prest ville ære Gud enda mer. Siden Mika tenkte på den måten (ved et slags logisk sprang), må Gud også tenke på den måten. Dette er litt som å gjøre noe for noen du bare «vet» at de vil like, selv om du aldri har snakket med personen og faktisk ikke har noen anelse om hva de ønsker seg. Det er litt som den lille gutten som kjøpte en lekebil til moren sin i bursdagsgave, fordi han «visste» at hun ville like den.

Et kort blikk på Det gamle testamente generelt, og 2. Mosebok 20:4–6 spesielt, viser at Gud avskyr bruk av avguder i tilbedelsen. Selv om det er avguder som sies å forestille Ham, avskyr Gud dem, og det er derfor det andre budet skiller seg fra det første budet.

Dessverre lager folk selv i dag avbildninger av Maria, ulike helgener og Jesus for bruk i tilbedelsen. Den virkelige Maria og de ekte helgenene er sannsynligvis forferdet over den ulydigheten som begås gjennom avbildninger av dem. Selv om dette er et forsøk på å tilbe den sanne Gud (og dermed ikke bryter det første budet), bryter det likevel det andre budet.

Spørsmål: I Dommernes bok 18:2, er det sant at Samsons gjerninger ikke svekket filisterne nevneverdig eller hjalp danittene?

Svar: I Dommernes bok 16:31 står det at Samson ved sin død drepte 3 000 menn og kvinner, noe som var flere enn han drepte i resten av sitt liv. Han påførte filisterne en viss skade, ettersom han drepte mange av en hel generasjon av herskere. Men selv om det å drepe 3 000 til 6 000 filistere var en enorm bragd for én mann, ville det bare være en liten seier for en hærfører.

På den ene siden er det riktig, og det er en lære å hente her. Samson var for opptatt med å jage etter et kjærlighetsliv til å være lydig og være en ekte leder for israelittene, og han oppnådde ikke mye.

På den andre siden oppnådde Samson likevel én ting. Han satte en stopper for tiden med mer eller mindre vennlige forhold mellom israelittene og deres filistinske overherrer. Det var imidlertid opp til Saul og David, med sin gjennomsnittlige fysiske styrke i tjeneste for Herren, å fullføre det Samson ikke klarte å gjøre med sin mirakuløse styrke alene, uten andre israelitter og uten å vandre lydig på Guds veier.

Spørsmål: I Dommerboken 18:6,10, velsignet Gud virkelig de danittiske speiderne her?

Svar: Det finnes ikke det minste tegn på at den levittiske «presten» tjente den sanne Gud, og at hans ord var noe mer enn ting han fant på for å behage sine tilhørere.

Alle som hevder å tale i Guds navn, gjør ikke nødvendigvis det. Senere ble danittene en av de første stammene som falt i avgudsdyrkelse, under presset fra arameiske invasjoner, og det første området som fikk kjenne på makten til de assyriske og babylonske hærene. Deres innledende, enkle suksess var ikke verdt deres endelige undergang.

Spørsmål: Hva var den levittiske mannens motiver i Dommerboken 18:20?

Svar: Skriften antyder at det ikke hadde noe med tilbedelse av den sanne Gud å gjøre. Ved å bli prest for en stamme i stedet for en familie, ville han få større anseelse, respekt og sannsynligvis mer penger.

Dessverre er det i dag ikke bare folk i andre religioner som er slik, men det finnes også slike mennesker som utgir seg for å være kristne.

Spørsmål: Hva er betydningen av versene i Dommerboken 18:30–31?

Svar: Dette er ekstremt viktig. Det betyr at innbyggerne i byen Dan aldri angret på denne forbrytelsen, og helt til assyrerne kom, fulgte de tradisjonene til danittene fra denne tiden. Så trist.

Noen ganger, når kirkesamfunn avviser Guds sannhet og Bibelen, vender de seg heller aldri tilbake til å følge den sanne Gud. I mange tilfeller er begrunnelsen for å følge avgudsdyrkelse og andre synder den samme som i sangen i musikalen «Fiddler on the Roof» – tradisjon. Faktisk erklærte en katolsk teolog ved navn Johann Faber (1478–1541) under debattene med Martin Luther: «Hvis jeg måtte velge, ville jeg heller forkaste Skriften enn de ærverdige feilene i den [romersk-katolske] kirken.» (fra Manschrenk, s. 165). Når folk snakker om å følge «ærverdige feil», er de da mindre forvirrede enn danittene?

Spørsmål: I Dommerboken 19–21, var skandalen i Gibea en fiktiv fortelling, slik Asimovs Guide to the Bible s. 279 hevder?

Svar: Nei. To bevis på at dette var sant er:

1. Beretningen om hendelsen i Dommerboken. Ingen forfatter ville ha ønsket å skrive denne historien, som er så lite smigrende både for benjaminittene og de andre israelittene, med mindre han følte seg tvunget til å skrive sannheten.

2. Hvis dette ikke var sant, måtte Asimov eller andre finne en annen grunn til at Benjamins stamme var så mye mindre enn de andre stammene.

Spørsmål: Hva kan vi lære av denne episoden i Dommerboken 19:1–21:25?

Svar: Det er en svært interessant observasjon ved denne borgerkrigen: Hver eneste person, bortsett fra de opprinnelige morderne, kan forstås som om de følte seg berettiget til å gjøre det de mente var moralsk riktig, i det minste sett fra deres eget perspektiv.

1. Benjaminittene kjempet for det de trodde var rett. De antok at det å forsvare sine slektninger og (kanskje) selv utøve rettferdighet var et høyere moralsk gode enn å la noen andre frata slektningene deres retten til å bli stilt for retten av benjaminittene.

2. Mannen følte seg berettiget til å skjære opp sin medhustru. Hans ønske om å forsvare sin ære og ta hevn kunne anses som viktigere enn enhver ære eller respekt han hadde for sin medhustrus kropp.

3. Israelittene kunne føle seg berettiget. Deres krav om at benjaminittene ikke skulle skade en eneste [annen] israelitt ble ansett som en høyere moralsk rett enn folkemord på benjaminittene, inkludert kvinner og barn.

4. Israelittene kunne føle seg berettiget til å utrydde hele byen Jabesh-Gilead, med unntak av jomfruene. De mente tross alt at det faktum at mennene i Jabesh-Gilead ikke valgte å slutte seg til de andre israelittene i denne blodhevnaksjonen, rettferdiggjorde drap på menn, kvinner og barn. Selvfølgelig hadde jomfruene en praktisk nytte som koner for benjaminittene, slik at dette (ved en merkelig logisk tvist) ville rettferdiggjøre å ikke drepe dem, mens det å drepe de andre kvinnene og guttene ble ansett som berettiget.

4. De overlevende benjaminittene og israelittene følte seg sammen berettiget til å la de overlevende benjaminittene bortføre ugifte israelske jenter. Å skaffe flere koner til disse benjaminittiske opprørerne var tilsynelatende viktigere enn jentenes ønsker.

Til slutt, siden israelittene var bundet av sin ed i Dommernes bok 21:5 om å drepe alle som ikke møtte opp, og av sin ed i Dommernes bok 21:18, skulle man tro at de ville lære en lekse og ikke avlegge eder. Som 1. Samuelsbok 14:24 viser i tilfellet med Jonatan som spiste honning, lærte de imidlertid ikke nødvendigvis leksen sin.

Spørsmål: Hvorfor ønsket svigerfaren i Dommernes bok 19:4–8 å utsette sønnens hjemkomst?

Svar: Skriften sier det ikke, men kanskje savnet svigerfaren datteren sin, og visste at når svigersønnen dro, ville datteren hans også dra.

Spørsmål: Hvorfor er denne historien om levittens medhustru i Bibelen, i Dommerboken 19:12–24?

Svar: Dette er faktisk en historie om dyp fordervelse, slik Hosea 9:9 sier. Den ble ikke oversett eller skjult i denne faktabaserte boken av tre svært forskjellige, men komplementære grunner.

Sekulær: Det skjedde. Dommerboken forklarer, slik en sekulær historie ville gjort, hvorfor denne forferdelige borgerkrigen fant sted, og hvorfor Benjamin, selv flere århundrer senere, alltid var en så liten stamme.

Alle gjør som de selv finner for godt: Dommernes bok 21:25 oppsummerer budskapet bak denne sanne historien: Slik kan det gå helt galt når alle gjør som de selv finner for godt. Hvis alle har sin egen målestokk for rett og galt som ikke er basert på Bibelen, kan det gå svært galt for alle. Se også neste spørsmål.

En leksjon i lojalitet: Benjaminittene kunne ikke klandres for sin lojalitet, hvis lojalitet alltid var en dyd. De kan imidlertid klandres for at deres lojalitet i dette tilfellet var noe ondt. Det kunne ha sett ut som om israelittenes lojalitet var rettet mot Gud og sitt folk, men denne hendelsen og krigen viser at deres lojalitet kun gjaldt deres egen stamme. I dag kan folk være lojale mot en god sak av en rekke årsaker, og noen av disse årsakene er ikke bedre enn den lojaliteten benjaminittene hadde.

Spørsmål: Hvorfor godtar Bibelen disse onde handlingene i Dommerboken 19:22–30 og Dommerboken 21:7–23? (En muslim nevnte dette.)

Svar: Bibelen godtar ikke dette. Den nevner snarere onde handlinger fra de onde tidene da «hver gjorde det som var rett i egne øyne». Ville det å nevne de onde handlingene som folket i ‘Ad og Madyan begikk i Koranen, bevise at Koranen tar feil?

Spørsmål: I Dommerboken 20:1 – betyr byen Dan her at Dan hadde vandret dit før denne tiden?

Svar: Ikke nødvendigvis. Dommerboken ble skrevet etter begge hendelsene, og den kan ha referert til stedet ved det navnet folk kjenner. To andre eksempler på dette er å si at Efesos ligger i Tyrkia, og i 1. Mosebok 12:8 at Abraham var i Betel, selv om Betel først ble navnet på byen i Jakobs tid i 1. Mosebok 28:19.

Spørsmål: I Dommernes bok 20:47, er det sant at dette ikke kunne ha skjedd på slutten av Dommernes bok, siden Benjamin hadde det godt da, slik Asimovs Guide to the Bible s. 259 hevder?

Svar: Nei. Benjamin var velstående helt frem til denne borgerkrigen. Asimov gir ingen bevis, verken arkeologiske eller andre, for at Benjamin var velstående ved slutten av Dommerboken. Tvert imot sier Saul i 1. Samuelsbok 9:21 at han kommer fra den minste av Israels stammer.

Spørsmål: I Dommerboken 21:8, viser ødeleggelsen av Jabesh-Gilead at dette ikke skjedde sent i dommertiden, siden Jabesh-Gilead var en blomstrende by, slik det hevdes i Asimovs Guide to the Bible, s. 259–260?

Svar: Nei. Her er hva Bibelen sier om Jabesh-Gilead. Saul reddet byen fra ammonittene i 1. Samuelsbok 11:1–11. Etter at Saul ble drept, hentet mennene fra Jabesh-Gilead Sauls lik og begravde det. David roste dem for dette (2. Samuelsbok 2:4–7). 1. Krønikebok 10:11 gir den samme beretningen. Arkeologen Glueck fant det som sannsynligvis er Jabesh-Gilead, og stedet hadde bymurer.

Det er interessant at Asimov, uten ytterligere bevis, kan konkludere med at Jabesh-Gilead var en blomstrende by, og at ødeleggelse ikke var mulig. Byer, spesielt befestede, kan etter hvert komme seg på beina igjen, men å bruke det ovennevnte sparsomme beviset på at Jabesh-Gilead var så blomstrende at den aldri kunne ha blitt ødelagt, er forbløffende for en som Asimov, som var nøye i sine vitenskapelige bestrebelser. Dessverre begikk Asimov en lignende feil i sin vurdering av Hazor, og det finnes rikelig med arkeologiske bevis som motbeviser ham. Se de tre spørsmålene om Josva 11:10 for en nærmere drøfting av Hazors gjenoppbygging.

Spørsmål: Hva var Herrens årlige høytid i Silo, som nevnes i Dommernes bok 21:19?

Svar: Skriften sier ikke med sikkerhet hva slags høytid det var. Det kan imidlertid ha vært høytiden til ære for Jeftas datter i Dommerboken 11:39–40.

Spørsmål: I Dommerboken 21:20–21: Har noen andre noen gang bortført jenter mens de danset?

Svar: Ja. Senere, i Hellas, stjal menn fra byen Messenia jenter fra Lakonia under en Artemis-fest, ifølge Boling s. 294. Dette nevnes i *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 3, s. 506.

Spørsmål: I Dommerboken 21:25 og 5. Mosebok 12:8: Hva er galt med å «gjøre det som er rett i egne øyne» eller å la alle gjøre som de selv finner for godt?

Svar: Som historien som er nedtegnet i hele Dommerboken viser, er det mye som er galt. Folk er for raske til å lage sine egne standarder som er dårligere enn Guds. Se de to foregående spørsmålene for mer om dette punktet. I tillegg er folk raske til å tilpasse standardene slik at de passer deres smak, perspektiver og ønsker.

Spørsmål: Når ble Dommerboken skrevet?

Svar: Dommerboken dekker hendelsene fra omtrent 1380 f.Kr. til 1050 f.Kr. I Dommerboken 18:30 står det at disse tingene var «inntil … landets fangenskap». Det finnes tre synspunkter på hva dette refererer til.

Den assyriske fangenskapen av alle de nordlige stammene i 722 f.Kr. I Wycliffe Bible Dictionary, s. 993, står det: «Tabeller utarbeidet og publisert av Donald J. Wiseman har gitt mer spesifikk informasjon for å datere de kaldeiske kongene i perioden 626–566 f.Kr. Følgelig aksepteres datoene for Samarias fall i 722 f.Kr. og Jerusalems fall i 587/586 f.Kr. som faste datoer med en avvik på omtrent ett år.»

Dan-stammens fangenskap, som fant sted rundt 1000 f.Kr. I When Critics Ask, s. 151, støttes dette synet, fordi da Dan plutselig ødela folket i Laish, rammet en lignende ødeleggelse dem rundt 1000 f.Kr.

Merrill Unger mener at dette er en senere tilføyelse av en redaktør, som nevnt i *A Survey of Old Testament Introduction* av Gleason Archer (Moody Press 1974), s. 281.

Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene fra Dommerboken finnes fremdeles i dag?

Svar: Dødehavsrullene: (ca. 1 f.Kr.) 3 separate eksemplarer. The Dead Sea Scrolls Today, s. 30. (1Q6, 4Q49, 4Q50) ifølge The Dead Sea Scrolls in English, 4. utg., s. xxxvii og Wycliffe Bible Dictionary, s. 436–438.

1Q6 (deler av Dommernes bok 6:20–22; 8:1(?); 9:1–4, 4–6, 28–31, 40–43, 48–49 (1. århundre f.Kr.)

4Q49 Dommernes bok 6:2–6, 11–13 (50–25 f.Kr.) Dommernes bok 2:7–10 er ikke tapt, men mangler.

4Q50 tre fragmenter av Dommernes bok 19:5–7; 21:12–25

Samlet sett er følgende 35,5 vers av totalt 618 vers i Dommerboken (5,7 %) bevart i Dødehavsrullene.

Dommerboken 6:2-6,11-13,20-22; 8:1?; 9:1-6,28-31,40-43,48-49; 19:5-7; 21:12-25.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) inneholder hele Dommerboken.

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) har Dommerboken 2:20; 4:6–11:2.

Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Dommerboken.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Dommerboken?

Svar: Forfattere fra tiden før nikenskonsilet som henviste til eller antydet vers i Dommerboken, er:

Den alexandrinske jøden Filon (20/15 f.Kr. til 50 e.Kr.) henviste til Dommernes bok 8:9 i verket «Om språkforvirringen» 26 (128), hvor han, merkelig nok, sa at det var «av Moses». «For, sier Moses, ‘Gideon sverget til mennene fra Fanuel og sa: Den dagen jeg vender tilbake seirende i fred, skal jeg rive ned dette tårnet.’»

Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) oppførte Dommerboken blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus, *Om påsken*, s. 72. Bevart i Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 4, kap. 26.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) analyserer historien om Simson i Dommerboken og omtaler kilden som «den hellige skrift». Fragmenter fra Irenaeus, fragment 40, s. 575. Han omtaler også Simson i fragment 41.

Irenaeus’ fragment 27, s. 572, omtaler den lille gutten som måtte føre Samson ved hånden, og henviser til Dommernes bok 16:26.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) drøfter Gideon fra Dommernes bok 6 i Irenaeus’ «Mot kjetteriene», bok 3, kap. 17.3, s. 445.

Dette er alle stedene der Irenaeus henviser til Dommerboken.

Klemens av Alexandria sier: «Som det står i Josvas bok», og senere «som det nevnes i Dommernes bok» i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 21, s. 325

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Josva ved sin død. Og slik gjennom nesten alle dommernes og kongenes annaler», *Scorpiace*, kap. 3, s. 636

Origenes (225–254 e.Kr.): «Nei, med hensyn til Belials sønner i Dommerboken.» Origenes, *Mot Celsus*, bok 6, kap. 44, s. 593

Origenes (240 e.Kr.) henviser også til Debora og Barak i Dommerboken. Kommentar til Høysangen, prolog, s. 48

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 248–258 e.Kr.), kap. 15, s. 676 «Videre ser vi også i Dommerboken og i Kongebøkene at Herrens Ånd enten hvilte over flere av dem, eller at Han kom til dem, som over Gotoniel [Othniel], Gideon, Jefta, Simson, Saul, David og mange andre.»

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) henviser til Dommernes bok 2:11–13 og 4:1 som «i Dommernes bok» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12, kap. 1, s. 508

Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) nevner uttrykkelig Det gamle testamente og Dommerboken i «De ti jomfruers festmåltid», avhandling 10, kap. 2, s. 348

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (ca. 328–339/340 e.Kr.) drøfter ulike forfatteres syn på kanon i Det gamle testamente.

Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det gamle testamente i «Påskebrev 39», kap. 4, s. 552.

Athanasius (339 e.Kr.) omtaler Dommernes bok 19:29 som «Dommernes bok» i «Circular Letter», kap. 1, s. 92

Aphrahat den syriske (337–345 e.Kr.) henviser til Dommerboken

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr.)

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Dommernes bok 3:10 som i Dommernes bok, David i Kongenes bøker, Salmene, 2. Krønikebok 15:1 i Krønikebøkene, Nehemja 9:20 som Esra (Esra og Nehemja var én bok). Kateketiske forelesninger, forelesning 16.28, s. 122

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) nevner Dommerboken og Salmene. Om Den Hellige Ånd, bok 1, kap. 16, s. 95

Gregor av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) siterer Dommernes bok 13:18 i Brev 2, kap. 2.2, s. 28

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) henviser til Dommerboken.

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) oppregner bøkene i Det gamle testamente, inkludert Dommerboken. Panarion

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Sulpicius/Sulpitius Severus (363–420 e.Kr.) nevner Dommerboken i «History», bok 1, kap. 24, s. 85

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerboken, Rut, Samuel og Kongebøkene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53 kap. 7–8 s. 99–101.

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) henviser til Dommernes bok 21:5–10, bind 11, Kommentar til Apostlenes gjerninger, preken 13, s. 86

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) sier: «Herren sier», og henviser til Dommernes bok 6:1 i Brev 46, kap. 18, s. 291

Augustinus av Hippo (338–430 e.Kr.) henviser til Dommernes bok 3:30 som skriftsted i *Guds by*, bok 17, kap. 14, s. 352

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (324–458 e.Kr.) henviser til Dommerboken.

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Dommerboken?

A: Her er noen av oversettelsesforskjellene. For å gi et innblikk i variasjonene mellom den hebraiske masoretiske teksten og den greske Septuaginta-oversettelsen, fokuserer det følgende på kapittel 16.

Dom 1:14 «Othniel, hun oppfordret ham» mot «Othniel, han oppfordret henne» (Septuaginta og Vulgata). I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 3, s. 388, står det at mens den greske teksten og Vulgata antok at det var en kvinne, viser Josva 15:18 at det egentlig er en mann.

Dom 1:16 «kenitten» vs. «Hobab, kenitten» (Septuaginta)

Dom 1:18 «tok også» vs. «tok ikke» (Septuaginta)

Dommerboken 1:27 «Bet-Sean» vs. «Bet-Sean, som er en by tilhørende skyterne» (Septuaginta)

Dom 2:3 «blitt» vs. «være motstandere/fiender og bli» (Septuaginta, Targumene, Vulgata)

Dom 2:9 «Timnat-Serah» (hebraisk) vs. «Timnat-Heres» (hebraisk i Josva 19:50 og 24:30)

Dom 3:26 «steinbilder» vs. «steinbrudd» (Targumene)

Dom 5:14 «i Amalek» vs. «inn i dalen» (Septuaginta)

Dom 5:15 «mine fyrster i Issakar» vs. «fyrstene i Issakar» (Septuaginta, syrisk, Targumene, Vulgata)

Dom 5:28 «ropte» vs. «stirret» (Septuaginta)

Dom 5:31 «de som elsker ham» vs. «de som elsker deg» (syrisk, Vulgata)

Dom 6:7–10 finnes i den masoretiske teksten, men mangler i Dødehavsrullen 4Q49. To hebraiske middelaldermanuskripter og Septuaginta utelater 6:7a.

Dom 8:4 «og forfulgte» vs. «og utsultet» (Septuaginta)

Dom 9:29 «ham. Da sa han til Abimelek» mot «ham. Jeg ville si til Abimelek» (Septuaginta)

Dom 9:38 «hvor er din munn nå» vs. «hvor er din skryte nå» (Septuaginta) (Betydningen er i hovedsak den samme)

Dom 9:44 «troppene som var med ham» vs. «troppen som var med ham» ((noen Septuaginta-utgaver, Vulgata)

Dom 11:12 «ammonittenes konge» vs. «midianittene» (noen Septuaginta-utgaver)

Dom 12:2 «konflikt med ammonittene» vs. «konflikt med ammonittene som undertrykte oss» (Septuaginta, Harcleansk syrisk)

Dom 12:7 «i byene i Gilead» vs. «i byen Gilead» (noen Septuaginta-utgaver)

Dom 13:19 «til ham og utførte underverk mens hans kone Manoa så på» vs. «til ham som utfører underverk» (Septuaginta)

Dom 14:15 «fjerde dag» vs. «syvende dag» (noen Septuaginta-utgaver, syrisk, Vulgata) (The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 469, sier at «fjerde» og «syvende» kun skiller seg fra hverandre ved den første bokstaven.)

Dommerboken 15:5 «vingårder og olivenlunder» mot «vingårder og olivenlunder» (Septuaginta, Targumene, Vulgata)

Dom 16:2 «Gazittene: ‘Samson er kommet hit’» mot «Gazittene ble fortalt: ‘Samson er kommet hit.’» (Septuaginta)

Dom 16:2 «la en felle for ham» vs. «lå på lur etter ham»

Dom 16:3 «Hebron» vs. «Chebron»

Dom 16:4 «Soreks dal» vs. «alsorek»

Dom 16:4 osv. «Delila» vs. «Dalida»

Dom 16:5 «ydmyke ham» vs. «plage ham»

Dom 16:7 «syv grønne buestrenger som ikke er tørket» vs. «syv fuktige strenger som ikke er ødelagt»

Dom 16:7 «skal bli som enhver annen mann» vs. «bli som en av vanlige menn»

Dommerboken 16:9 «Og bakholdet lå på lur etter henne i et indre rom» vs. «Og de som lå på lur, ble hos henne i kammeret»

Dom 16:10 «spøkte med meg/bedro meg» vs. «lurte meg»

Dom 16:12 «Og bakholdet satt i det indre rommet. Og han rev dem av armene sine» vs. «og han brøt dem av armene sine»

Dommerboken 16:13 «spøkte med/bedro meg» vs. «bedro meg»

Dommerboken 16:13 «Si meg» vs. «Si meg, jeg ber deg»

Dom 16:13 «… med et vev» vs. «med vevet, og du skal feste dem med nålen i veggen, da skal jeg bli svak som en annen mann.» (Septuaginta, finnes ikke i noen hebraisk tekst)

Dom 16:14 «og hun festet det med en nål … spindelvev» vs. «Og det skjedde da han sov, at Dalida tok de syv hårlokkene fra hodet hans, vevde dem inn i spindelvevet og festet dem med nålen i veggen … spindelvev ut av veggen»

Dom 16:15 «Disse tre gangene har du lekt med/lurt meg» vs. «Denne tredje gangen har du lurt meg»

Dommerboken 16:17 «nasiritt for Gud» vs. «Guds hellige»

Dom 16:18 «Kom, for denne gangen vil han» vs. «Kom opp enda denne ene gangen, for han»

Dom 16:18 «sølv i hånden» vs. «penger i hendene»

Dom 16:19 «hun» vs. «Dalida»

Dom 16:19 «og begynte å plage/undertrykke/pine ham» vs. «og hun begynte å ydmyke ham» vs. «og han begynte å svekkes/begynte å bli svak» (noen Septuaginta-utgaver)

Dom 16:21 «bronse» vs. «messing»

Dom 16:24 «priste sin gud» vs. «sang lovsanger til sin gud»

Dom 16:24 «økte antallet av våre sårede» vs. «økte antallet av våre drepte»

Dom 16:26 «Og de stilte ham mellom søylene.» vs. «og de slo ham med håndflatene og stilte ham mellom søylene.»

Dom 16:28 «ropte til Jehova» vs. «gråt for Herrens åsyn»

Dom 16:28 «Herre Jehova» vs. «Herre, min Herre»

Dom 16:29 «to midtre søyler» kontra «to søyler»

Dom 16:31 «Zora og Eshtaol» mot «Saraa og Esthaol»

Dom 18:7 «fra sidonierne» vs. «med arameerne/Syria» (noen Septuaginta-utgaver)

Eller Dom 18:7 «langt fra sidonierne og hadde ingen forbindelser med noen» vs. «langt fra sidonierne og hadde ingen forbindelser med Aram» (Symmachus) (Dette er i henhold til NRSV)

Dom 18:30 «sønn av Manasse» (masoretisk) vs. «sønn av Moses» (noen gamle versjoner, noen Septuaginta-utgaver, Vulgata)

Dom 19:2 «hun var utro» wattizneh vs. «hun ble sint» (antakelig trodde man det var wattiznah) (proto-lucianisk Septuaginta og Vulgata)

Dom 19:4 «hun førte ham» vs. «han nådde» (Septuaginta) (Dette er i henhold til NRSV)

Dom 19:18 «Herrens hus» vs. «mitt hus» (Septuaginta)

Dom 20:9 «Gibea, mot den ved loddtrekning» vs. «Gibea, vi skal dra opp mot den ved loddtrekning» (Septuaginta)

Dom 20:10 «Geba» (en variant av Gibea) vs. «Gibea» (ett hebraisk manuskript)

Dom 20:15 «26 000» mot «25 000» (Septuaginta A) mot «23 000» (Septuaginta B)

Dom 20:33 «på sletten ved Geba» mot «vest for Geba» (Septuaginta, Vulgata)

Dom 20:42 «byer» mot «by» (Septuaginta)

Dom 20:43 (sannsynligvis hvilested) (menuhah) mot «fra Noua» (Septuaginta B)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor's Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra Berean Standard Bible (BSB), som er i det offentlige domene. https://berean.bible/

www.biblequery.org