Det nye testamente

Bibelspørsmål fra Det nye testamente

Spørsmål: Hvis Jesus er den eneste veien til himmelen, hvorfor ble han da korsfestet så lenge etter historiens begynnelse? Hvis han er den eneste veien, hvorfor ble han ikke sendt til jorden etter den første synden for å bli korsfestet for verdens synder?

Svar: Du stiller et stort spørsmål, men la meg utvide det litt. Hvorfor ble Jesus sendt akkurat på det tidspunktet, og ikke tidligere eller senere? I Romerbrevet 5:6 står det: «For på det rette tidspunktet … døde Kristus for de ugudelige.» Men selv om Bibelen ikke sier hvorfor dette var det beste tidspunktet, kan vi spekulere.

Ikke for tidlig: Noen spurte meg en gang: «Hvorfor kommer ikke Gud bare ned og viser seg for alle?» Jeg svarte at hvis Gud kom ned i all sin herlighet, ville vi bli ødelagt. Men Gud er allmektig, og han kunne komme ned og skjule nok av sin herlighet til at hans direkte nærvær ikke ville ødelegge oss. Hvis Han kom ned på en måte som tvang oss til å tro, hvordan skulle vi da kunne ha tro, eller fri vilje til å ta en beslutning som ikke var under tvang? Men hvis Gud kom ned på en måte der en del av Hans herlighet var skjult, og Han ga bevis på hvem Han var, men ikke på en slik måte at det var så åpenbart at alle måtte tro, enten de ville eller ikke, hvor mange ganger måtte Gud da gjøre det? Hva om Han gjorde det bare én gang, for 2 000 år siden?

90 % av befolkningen etter: Vi anslår at det har vært rundt 32 milliarder (+/- 6 milliarder) mennesker som noensinne har levd på jorden. Over 90 % av dem har levd etter Kristi tid.

Rettferdig overfor dem før: Gud vurderer mennesker ut fra den sannheten de har; synd regnes ikke der det ikke er lov (Romerne 4:15; 5:13). Derfor kunne mennesker som levde før Kristus, som Abraham, David osv., bli frelst gjennom Kristus, selv om Kristus ennå ikke hadde kommet.

En mer fredelig tid: På Kristi tid var det en periode med relativ fred sammenlignet med tiden før, med de romerske erobringene, og tiden etter, med krigene mellom romerne og partherne, samt de europeiske barbarene som invaderte Romerriket. Se www.BibleQuery.org/History/Calamities/Wars.html for mer om krigene i disse tider, hvis du er interessert.

Den beste tiden for utbredelse: Romerne bygde et omfattende veinett, og hvis Jesus hadde kommet før denne tiden, ville det vært mye vanskeligere å spre evangeliet til forskjellige land.

Bevaring av kildemateriale: Hadde det vært mye tidligere, ville vi kanskje hatt langt færre manuskripter som bekrefter Det nye testamentets pålitelighet. Hadde det vært flere århundrer senere, ville vi kanskje hatt flere, men likevel har vi over 10 000 greske manuskripter og fragmenter av Det nye testamentet. Det eldste er for øvrig John Rylands-papyrusen, datert til 110–138 e.Kr. Her er andre manuskripter vi har.

Bare ved å bruke de manuskriptene vi fortsatt har, som ble skrevet før forfølgelsen under Marcus Aurelius i 177 e.Kr., har vi 97 % av Johannesevangeliet (855/878 vers) og 70 % av Paulusbrevene og Hebreerbrevet.

Eusebius’ «Kirkehistorie» (318 e.Kr.), bok 1, kap. 2, s. 84, gir et annet, men komplementært svar. Han sier ganske enkelt at evangeliet ikke ble forkynt tidligere fordi det syndige menneskeheten ennå ikke var klar for det. «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 84

Et beslektet spørsmål er at selv for mennesker som levde etter Jesus, hvis de døde før de hørte evangeliet, er det for dem det samme som om de levde før Jesus. Hva med dem? Se www.BibleQuery.org/Doctrine/NeverHeardTheGospel/WhatAboutThoseWhoDiedBeforeHearingTheGospel.html for mer om dette.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud dø?

A: Jesus var fullt ut menneske og fullt ut guddommelig. Jesus tok på seg menneskelighet for å fullføre sitt oppdrag om å dø for våre synder. Jesu menneskelighet ble henrettet på korset. Mange ting kan forklares ved hjelp av analogier med naturen, men det finnes ingen naturlig analogi til inkarnasjonen, da Gud kom til jorden for å leve som et menneske.

Historisk sett ble denne innvendingen, som ble fremført av hedninger, besvart i Arnobius’ verk *Mot hedningene* (297–303 e.Kr.), bok 1, kap. 60, s. 430–431.

Spørsmål: Jeg har skummet gjennom artikkelen din om «Jesus er Gud». Jeg må innrømme at jeg ikke fant noe som motsier den klare, gjentatte og offisielle messianske og apostoliske læren om at Jesus ontologisk sett er et menneske –

Joh 8:40 men nå søker dere å drepe meg, et menneske [ἄνθρωπος], som har fortalt dere sannheten som jeg har hørt fra Gud.

Apostlenes gjerninger 2:22, 23  «Menn [Άνδρες] av Israel, hør disse ordene: Jesus fra Nasaret, et menneske [ἄνδρα], som Gud har bekreftet for dere med mektige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde gjennom ham midt blant dere, slik dere selv vet – 23 denne Jesus, som ble overgitt i henhold til Guds bestemte plan og forutviten, har dere korsfestet og drept ved lovløse menneskers hender»

1 Kor 15:21 For slik som døden kom gjennom [δι’] et menneske [ἄνθρωπος], slik har også de dødes oppstandelse kommet gjennom [δι’] et menneske [ἄνθρωπος].

1 Tim 2:5 For det er én Gud, og det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket [ἄνθρωπος] Kristus Jesus,

Jeg har et spørsmål som jeg tror kan gå til kjernen av saken –

Kan Jesus fullt ut og uavhengig fungere UTEN en inkarnerte guddom (akkurat som du og jeg og alle mennesker gjør)?

Svar: Bibelen sier det ikke eksplisitt, men det finnes noen generelle teologiske begreper som veileder vår tenkning.

Jesus var ikke halvt menneske og halvt Gud. Han var snarere 100 % Gud og 100 % menneske. Kolosserne 1:19 tyder på at Jesus hadde guddommens «fylde». Hebreerne 4:15 lærer oss at Jesus var et menneske som kunne bli fristet på alle måter, og at han hadde alt det vi har, bortsett fra at han var uten synd.

På den annen side finnes det ikke to Jesuser: en menneskelig og en guddommelig. Det finnes bare én Jesus.

Når det gjelder alle detaljene om hvordan dette foregikk, har Gud ikke fortalt oss det; det er en del av inkarnasjonens mysterium.

Spørsmål: Hvem var det egentlig som drepte Jesus?

Svar: Når det gjelder hvem som drepte Jesus, finnes det to svar.

1. Noen romerske soldater under Pontius Pilatus drepte Jesus. Det finnes gode og onde mennesker i alle etniske grupper, og bare fordi en italiensk guvernør beordret Jesu død, er det ingen unnskyldning for å hate italienere. Dessuten fikk en ond jødisk yppersteprest (innsatt av romerne) Jesus arrestert og ført foran Sanhedrin. De overleverte ham til romerne. Forresten var Paulus, Peter, Johannes, Matteus, Judas og Jakob alle jøder. Å si at en bestemt liten gruppe jøder var onde, er ikke mer antisemittisk enn å si at Hitler og hans håndlangere var onde er antitysk. (Jeg vil være den første til å si at hele nazismen var et ekstremt ondt redskap for Satan, og jeg er delvis tysk. Jeg vil imidlertid også påpeke at mange tysk-amerikanere ble soldater og kjempet mot Hitler.) På samme måte var noen jøder onde, men andre, som Peter og Paulus, var gode. Selv noen jøder som ikke ble kristne, som for eksempel Josefus, hadde likevel respekt for Jesus og hans halvbror Jakob.

2. Det andre svaret, som er like viktig, er at du, jeg og alle andre sammen drepte Jesus. Jesus visste hva som skjedde, og Jesus kunne ha stukket av fra Getsemane-hagen. Ingen ville ha drept Jesus, for han kunne lett ha rømt og forsvunnet. Men Jesus valgte bevisst å bli og dø en grusom død på det korset som et offer for våre synder. Så hvis du vil legge skylden på noen for den grusomme, urettferdige døden som ga oss den vidunderlige gaven av evig liv, så legg skylden på Jesus!

«La oss rette blikket mot Jesus, troens opphavsmann og fullender, som for den glede som lå foran ham, utholdt korset, foraktet dets skam og satte seg ved høyre side av Guds trone.» (Hebreerne 12:2 BSB)

Spørsmål: Når begynte folk å datere hendelser etter det året Jesus angivelig ble født?

Svar: Før dette daterte folk vanligvis hendelser etter året en konge regjerte. Andre daterte ting fra det antatte året for Adams skapelse, 1. september 5509 f.Kr.

Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 786, sier at romerne på Jesu tid regnet årene i «A.U.C.» eller år fra grunnleggelsen av byen [Roma]. Roma ble grunnlagt i 753 f.Kr. På s. 787 sier Asimov at den skythiske munken og astronomen Dionysius Exiguus fra Roma, som døde ca. 544 e.Kr., feilaktig antok at Kristus ble født i år 1 e.Kr. I «Manuscripts of the Greek Bible», s. 49, står det at tidsregningen fra Kristi fødsel ble innført av Hippolytus i det 3. århundre. Dette ble ikke allment akseptert, da noen bysantinske skrivere ikke tok det i bruk før i det 14. århundre. I tillegg nevnes det i «Den første apologien» av Justin Martyr, kap. 46, s. 178 – selv om dette ikke er et offisielt dateringssystem – at Jesus ble født for 150 år siden.

Spørsmål: Hvordan oppsto betegnelsene «Det gamle og Det nye testamente» i Det nye testamente?

Svar: Tertullian var tilsynelatende den første som myntet disse ordene, på latin, i år 207 e.Kr. i verket «Mot Marcion», bok 4, kapittel 6.

Spørsmål: Hvordan kan jeg forsvare denne påstanden: Evangeliene inneholder noe sannhet, men skriftlærde fra det andre århundret la til innskudd for å skape en Jesus som de første kristne aldri kjente. Med andre ord ble den fysiske oppstandelsen og Jesus som «Guds Sønn» lagt til senere, langt fra de hendelsene som fant sted.

A: La meg først omformulere spørsmålet ditt, og deretter svare på det. Skeptikere hevder ofte at forfatterne ikke skrev det de skrev, selv når det ikke finnes noe som helst grunnlag for å si det. Så hvordan skulle en objektiv person kunne vite om uttrykket «Guds sønn» var ukjent for de kristne i det første århundret eller ikke?

a) Først må man innse at bevisbyrden ligger hos dem som stiller spørsmål ved kopiens sannferdighet. Hvis de ikke kan fremlegge noen bevis, kan vi stoppe her.

b) For det andre måtte de legge til uttrykket «Guds Sønn» på mange steder, for det er vanlig i Det nye testamente. Foruten Mk 1:1 finnes det på disse stedene bare i evangeliene, Åpenbaringen og de ikke-paulinske brevene.

Mt 3:17; 17:5; Mk 1:11; Lk 9:35; 2. Petersbrev 1:17 (Faderen sier: «Dette er min elskede Sønn»)

Mt 4:3, 6; 8:29; 14:33; 16:16; 26:63; 27:40,43,54

Mk 3:11; 5:7; 15:39

Luk 1:32,35; 4:3,9,41; 8:28; 22:70

Joh 1:18,34,49; 3:16,17,18,35; 5:23 (underforstått); 5:25; 6:69; 9:35; 10:36; 11:4,27; 17:1 (underforstått); 19:7; 20:31; 1 Joh 1:3,7; 2:22,23 (underforstått); 3:8,23; 4:9,10,14,15; 5:5,9,10 (2 ganger), 11,12,13 (2 ganger), 20; 2 Joh 3,9; Åp 2:18.

c) Vi trenger imidlertid ikke å stoppe her. Hvilke bevis kan vi ha for at kristne trodde at Jesus var Guds sønn, siden vi ikke har eksemplarer av Bibelen før år 117 e.Kr.? Vi har de tidlige kirkeforfatterne.

«Men om sin Sønn talte Herren slik: Du er min Sønn, i dag har jeg født deg.» 1. Klemens, kap. 36, s. 15. Klemens av Roma skrev 96–98 e.Kr.; vi er helt sikre på datoen. Det første århundret tok slutt ved utgangen av år 100 e.Kr., så dette tilbakeviser påstanden.

Omtale av «Hans Sønn, i henhold til det forholdet/den økonomien som består mellom dem.» Mathetes til Diognetus, kap. 8, s. 28 (ca. 130–200 e.Kr.)

«Gav sin egen Sønn som løsepenge for oss…» Mathetes til Diognetus, kap. 8, s. 28 (ca. 130–200 e.Kr.)

«Han som, fra evighet av, i dag kalles/anses som Sønnen» Mathetes til Diognetus kap. 11 s. 29

«gjennom sin enbårne Sønn Jesus Kristus» Polykarps martyrium, kap. 20, s. 43

«Jesus Kristus … som både er Menneskesønnen og Guds Sønn» Ignatius’ brev til efeserne, kap. 20, s. 58 (Vi vet ikke når Ignatius, disippel av apostelen Johannes, skrev dette, men han døde enten i 107 eller 116 e.Kr.)

Jesus erklærte seg selv for å være Guds sønn. Barnabasbrevet, kap. 7, s. 141 (ca. 70–130 e.Kr.). Se også kap. 5, s. 139, 140, og kap. 12, s. 145

«Gud og Fader til vår Herre Jesus Kristus, og Jesus Kristus selv, som er Guds Sønn, …» Polykarps brev til filipperne, kap. 12, s. 35. Vi vet ikke når Polykarp skrev dette, men han ble martyr i 155 e.Kr. Irenaeus, som skrev mellom 182 og 188 e.Kr., nevner Polykarps brev til filipperne i Irenaeus’ verk *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 3.4, s. 416.

«Kristus, som ble kalt Guds Sønn før tidens begynnelse, … for at Han kunne rense oss gjennom Sitt blod, … og fremstille oss som rene sønner for Sin Far.» Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) i Fragment 39, s. 575

Trodde de at Jesus var Gud?

Det egentlige spørsmålet her er om de tidlige kristne betraktet Jesus som Gud eller ikke. Her er bevis på at de gjorde det:

Ignatius (død 107 eller 116 e.Kr.) skrev ofte om Kristus som Gud. For eksempel skrev han om «Guds blod» i kapittel 1 i sitt brev til efeserne.

Mathetes til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.), en disippel av apostlene, skrev i kapittel 7 i sitt brev «Mathetes til Diognetus» om Kristus som ble sendt som konge, Gud, menneske og frelser.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.)

«Visdomens Ord, som selv er denne Gud, født av Faderen til alle ting, …» Dialog med Trypho, kap. 61. Se kap. 55, 56, 59, 62–64, 66, 74–78.

Melito av Sardis (død 180 e.Kr.) sa om korsfestelsen at «Gud er myrdet».

Teofilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.): «For den guddommelige skriften selv lærer oss at Adam sa at han hadde hørt stemmen. Men hva annet er denne stemmen enn Guds Ord, som også er Hans Sønn?» Brev til Autolycus, bok 2, kap. 22.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) skrev i Irenaeus’ «Mot kjetteriene», bok 3, kap. 19.2, s. 449: «Jesus er i seg selv, i sin egen rett, … Gud og Herre, …»

Selv kristendommens fiender vitner om at kristne tilba Jesus som Gud.

Plinius den yngre (provinsguvernør og forfølger av kristne i 112 e.Kr., i et brev til keiser Trajan): «De [de kristne] pleide å samles på en bestemt fast dag før det ble lyst, da de sang en salme til Kristus, som til en gud, i vekslende vers, og forpliktet seg ved en høytidelig ed til ikke å begå noen onde gjerninger…»

Lucian (satiriker fra det 2. århundre): «De kristne, som du vet, tilber en mann den dag i dag – den fremstående skikkelsen som innførte deres nye ritualer og ble korsfestet på grunn av det… Du skjønner, disse villedede skapningene…» (Peregrines død 11)

Dette er betydningsfullt, fordi en offisiell romersk forespørsel fastslår at kristne tilba Kristus som Gud allerede i år 112 e.Kr.

Spørsmål: «Kort sagt, med tiden blir den apokalyptiske forestillingen om kroppens oppstandelse forvandlet til læren om sjelens udødelighet. Det som fremkommer, er troen på himmel og helvete, en tro som ikke finnes i Jesu eller Paulus’ lære, men som ble oppfunnet i senere tider av kristne som innså at Guds rike aldri ville komme til denne jorden. Denne troen ble en standard kristen lære, i all evighet.» *Jesus, Interrupted*, s. 266

A: Jeg leste gjennom delene rundt dette sitatet på nytt for å være sikker på at jeg hadde forstått riktig, nemlig at Ehrman mener de tidlige kristne ikke trodde på himmel eller helvete. Det er noe uklart om Ehrman også sier at senere kristne oppfant sjelens udødelighet, men uansett sier han at disse begrepene var ukjente for Jesus, Paulus eller antakeligvis de første kristne.

Kanskje jeg ikke burde ha blitt det, men jeg ble sjokkert over den tilsynelatende uvitenheten i det denne påståtte eksperten på Det nye testamente sa. La oss først snakke om sjelens udødelighet. Lenge før Moses’ tid balsamerte egypterne likene sine som mumier, fordi de trodde på sjelens udødelighet. De gamle sumererne viste i myten om Inanna og Dumuzi en allment akseptert tro på sjelens udødelighet. Også det sumeriske Dilmun-diktet, datert til 2400 f.Kr., nevner et sted der gudene befant seg, kalt Dilmun, hvor gudene og Ziusudra, et menneske som hadde oppnådd udødelighet, bodde. Mange jødiske skrifter fra før Jesu tid, blant annet 2. Makkabæerbok 12:44 og 1. Enok, snakker om at de døde er ved bevissthet. I Det gamle testamente, Jesaja 53:8–9, ble den lidende tjeneren avskåret fra de levende og «tildelt en grav blant de ugudelige», men i 53:10 står det: «Han skal se sitt avkom, han skal forlenge sine dager.» Selv 1. Korinterbrev, en bok som Ehrman godtar er skrevet av Paulus, har et helt kapittel om de dødes oppstandelse (kapittel 15). Han drøfter også vår udødelighet i 2. Kor 5:1-8. Selv Ehrmans elskede gnostikere trodde på et transcendent, ikke-materielt liv etter døden for de åndelige menneskene.

Når det gjelder himmel og helvete, hadde grekerne og romerne de elysiske slettene for de velsignede og Tartaros for de forbannede. Jødiske skrifter fra før Kristus, som 1. Enok, forteller om to avdelinger i Sheol (graven): fengsel for de ugudelige og paradis for de rettferdige. Jesus snakket faktisk mer om helvete enn om himmelen i evangeliene. Det er interessant at Jesus bruker det kjente begrepet «paradis» når han snakker med tyven på korset. 1. Petersbrev 3:19 nevner åndene i fengselet.

Oppsummert trodde mange hedninger på sjelens udødelighet og en form for himmel og helvete. Jøder før Kristus trodde på et fengsel og et paradis. Paulus’ tidlige brev lærte om udødelighet, himmel og helvete. Selv gnostikerne trodde på et ikke-materielt liv etter døden for seg selv. Likevel hevder Ehrman utrolig nok at sjelens udødelighet og en kroppsløs himmel og helvete er «senere oppfinnelser» fra kristne.

Spørsmål: Bortsett fra bibelske manuskripter, hvilke bevis finnes det for at de tidlige kristne trodde at Jesus døde som en løsepenge for våre synder?

Svar: Selv om bevisbyrden ligger på dem som påstår at teksten er forfalsket og må fremlegge bevis for påstanden, finnes det her bevis fra tidlige kristne forfattere på at de tidlige kristne trodde at Jesus døde som en løsepenge for å sone våre synder.

«Hvor dyrebart er ikke dette blodet [Jesu] for Gud, som, etter å ha blitt utgytt for vår frelse, har lagt omvendelsens nåde frem for hele verden.» 1. Klemens, kap. 7, s. 7 (96–98 e.Kr.)

«Gav sin egen Sønn som løsepenge for oss…» Mathetes til Diognetus, kap. 8, s. 28 (ca. 130–200 e.Kr.)

«…Herre Jesus Kristus, som for våre synder led helt til døden, [men] ‘som Gud oppreiste fra de døde, etter å ha løst gravens bånd.’» Brev fra Polykarp til filipperne, kap. 1, s. 33 (Polykarp ble martyr ca. 155 e.Kr.)

Se www.BibleQuery.org/History/ChurchHistory/WhatEarlyChristiansTaughtOnDoctrine.html (eller .docx) for sitater fra før 325 e.Kr. av Melito av Sardis (170–180 e.Kr.), Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.), Tertullian (198–220 e.Kr.), Hippolytus (225–235/6 e.Kr.), Cyprian av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) og Athanasius (318 e.Kr.). Det finnes også andre sitater om at Jesus led for oss og døde for oss.

Spørsmål: Bortsett fra bibelske manuskripter, hvilke bevis finnes det for at de tidlige kristne trodde at Jesus sto opp fra de døde?

A: Bevisbyrden ligger hos dem som mener at dette var tillegg til Bibelen; de må fremlegge bevis for at det ble lagt til senere. Her er imidlertid bevis fra tidlige kristne forfattere på at de første kristne trodde at Jesus sto opp fra de døde.

«La oss tenke over, mine kjære, hvordan Herren stadig viser oss at det skal komme en fremtidig oppstandelse, hvorav Han har gjort Herren Jesus Kristus til førstegrøden ved å oppreise Ham fra de døde.» 1. Klemensbrev kap. 24 s. 11 (96–98 e.Kr.)

Jesus sto opp fra de døde. Barnabasbrevet kap. 15 s. 147 (ca. 70–130 e.Kr.)

«…Herre Jesus Kristus, som for våre synder led helt til døden, [men] ‘som Gud oppreiste fra de døde, etter å ha løst gravens bånd.’» Brev fra Polykarp til filipperne, kap. 1, s. 33 (Polykarp ble martyr ca. 155 e.Kr.)

«Jesus Kristus, … i hans lidelse og i hans oppstandelse.» Ignatius’ brev til efeserne, kap. 20, s. 57

Jesu fødsel, lidelse og oppstandelse. Ignatius’ brev til magnesierne, kap. 11, s. 64

Irenaeus’ Mot kjetteriene 5:7:1. (182–188 e.Kr.) «På samme måte som Kristus derfor oppstod i kjøttets vesen og viste sine disipler sporene etter naglene og åpningen i sin side (dette er jo tegnene på det kjødet som oppstod fra de døde), så «skal han også», heter det, «oppløfte oss ved sin egen kraft.»

Spørsmål: Noen liberale kritikere mener at mens syv av Paulus’ brev er skrevet av samme forfatter (Rom, 1. og 2. Kor, Gal, Fil, 1. Tess, Filem), hevder de at syv andre brev er skrevet av forskjellige forfattere (Ef, Kol, 2. Tess, 1. og 2. Tim, Tit og Heb). Hebreerbrevet hevder selvfølgelig ikke at det er skrevet av Paulus.

Svar: De har fire grunner til å fremme disse påstandene. Ingen av disse grunnene holder imidlertid vann.

Lengden på de lange setningene (Ef og Kol): Det opprinnelige greske i Det nye testamente hadde ikke tegnsetting, så det er problematisk å anslå lengden. Men hvis vi antar at forskerne er helt sikre, er Efeserne 1:3–6, 1:7–10, 1:11–12 og 13–14 ikke én, men fire setninger, ifølge Aland et al.s *The Greek New Testament*, 4. reviderte utgave (1998). Nestle-Alands *Novum Testamentum Graece* (1993) sier det samme. Ehrman oppga aldri kilden til hvorfor han med sikkerhet hevdet at det bare var én setning. Imidlertid viste den tredje utgaven av Aland et al.s *The Greek New Testament* fra 1975 disse som én setning, så jeg antar at Ehrman brukte den mye eldre, utdaterte versjonen. Men igjen: det opprinnelige greske språket hadde ingen tegnsetting, så å bygge et argument på hvor folk på slutten av det 20. århundret mente at punktumene skulle stå – før de ombestemte seg – er i beste fall et tvilsomt argument.

Gjennomsnittlig setningslengde (Ef og Kol): Slik moderne forskere prøver å dele opp setningene, er den gjennomsnittlige setningslengden i Efeserbrevet og Kolosserbrevet (henholdsvis 37,3 og 35,2 ord) lengre enn den gjennomsnittlige setningslengden i andre bøker (25,8, 23,4, 26,0, 21,7, 26,7, 29, 31,7, 22,7, 23,2, 24,2 og 25,8) for Paulus’ andre brev i rekkefølge. Imidlertid er gjennomsnittlig setningslengde henholdsvis 35,8, 35,6 og 32 ord i Romerbrevet 1–5, 1 Kor 1 og 2 Kor 6–10. Det er altså liten forskjell mellom de kortere, men dyptgående bøkene Efeserbrevet og Kolosserbrevet, og Romerbrevet 1–5, 1 Kor 1 og 2 Kor 6–10.

Ulike ord (2 Tess, 1, 2 Tim, Tit): Man kunne se på mine skrifter om nytestamentlige manuskripter, sekter og forholdet til Gud, og bruke den samme metoden for å konkludere med at jeg var tre forskjellige personer. Folk bruker ulike ord når de diskuterer ulike emner. Det er først når det finnes ulike ordvalg for det samme, og ulike ordvalg foretrekkes, at dette kan være av betydning. For eksempel nevnes det flere navn i de tidligere brevene til hele menigheter. Skal navnene da utelates fra tellingen? I de pastorale brevene snakker Paulus om Timoteus’ mor og bestemor, og om at Timoteus og Titus utnevner eldste og diakoner – skal disse omtalene da utelates? Etter at forfølgelsen hadde pågått en stund, snakker Paulus mer om å ta vare på enker i de pastorale brevene enn i de tidligere brevene. Skal dette da utelates? – og så videre.

Beskrivelse av tro: Det er blitt hevdet at tro i Paulus’ tidligere brev betyr en tillitsfull aksept av Kristi død, mens det i de senere brevene betyr et sett av trosoppfatninger og dogmer. Faktisk betyr det begge deler i begge brevsamlingene. Det betyr et sett av trosoppfatninger og ideer i Gal 1:23; Ef 4:5; Ef 4:13

Det betyr aksept av Kristi død i 2 Tim 1:5; 2 Tim 3:15; Tit 3:15

Tro som betyr doktrinære trosoppfatninger i Paulus’ tidligere brev

Gal 1:23 «De hadde bare hørt fortellingen: ‘Mannen som tidligere forfulgte oss, forkynner nå den tro han en gang forsøkte å ødelegge.’”

Ef 4:5 «én Herre, én tro, én dåp»

Ef 4:13 «til vi alle når enhet i troen og i kunnskapen om Guds Sønn, når vi modnes til Kristi fulle høyde.»

Tro som betyr tillitsfull aksept i Paulus’ senere brev

2 Tim 1:5 «Jeg tenker på din oppriktige tro, som først var i din bestemor Lois og din mor Eunike, og som jeg er overbevist om også er i deg.»

2 Tim 3:15 «som kan gjøre deg vis til frelse gjennom troen på Kristus Jesus.»

Tit 3:15 «Hils dem som elsker oss i troen.»

Tro kan forstås på én eller begge måter

1 Kor 15:1-2,14,17 «Nå, brødre, vil jeg minne dere om evangeliet jeg forkynte for dere, som dere tok imot, og som dere står fast i. Ved dette evangeliet blir dere frelst, hvis dere holder fast ved det ordet jeg forkynte for dere. Ellers har dere trodd forgjeves. (14) Og hvis Kristus ikke er oppreist, er vår forkynnelse verdiløs, og det samme er deres tro. I så fall blir vi også avslørt som falske vitner om Gud. For vi har vitnet om Gud at han oppreiste Kristus fra de døde. … (17) Og hvis Kristus ikke er oppreist, er deres tro forgjeves…» (Dette understreker læresetningene om både Kristi oppstandelse og Kristi død.)

Gal 3:7 «de som har tro»

Gal 3:12 «loven er ikke av tro»

Gal 3:23 «før troen kom»

Ef 1:15 «da jeg hørte om deres tro på Herren Jesus»

Ef 2:8 «av nåde er dere frelst gjennom troen»

2 Tim 2:18 «avveget fra sannheten. … de undergraver troen hos noen»

Tit 1:4 «barn i vår felles tro»

Forfatteren forsøkte altså ikke å vise noen grunn til å skille mellom Paulus’ brev, bortsett fra å henvise til kritiske forskere, som ikke har klart å påvise noen grunn til forskjeller. Men det ville ikke være tilstrekkelig å vise at det finnes forskjeller; man måtte snarere vise at det finnes forskjeller som er større enn forventet, gitt et annet publikum, andre temaer og en senere periode i Paulus’ liv.

Spørsmål: Hva er den bibelske kritikken av evangeliene? Hva betyr tekstkritikk? Hva er forskjellen mellom høykritikk og lavkritikk? Hvilke av disse retningene er akseptert i dag?

Svar: Det finnes to former for tekstkritikk: lavere og høyere. Vi skal først se hvordan de forholder seg til kristendommen og Bibelen, og deretter anvende de samme prinsippene på islam og Koranen.

Lav tekstkritikk av Bibelen anerkjenner at det finnes variasjoner mellom manuskriptene i Skriften, og den søker å finne den mest nøyaktige versjonen, siden vi ikke har originalene. Vi er ganske sikre på 97 % av hvert ord i Det nye testamente, og de fleste av de resterende er ubetydelige forskjeller på ett eller to ord som ikke endrer betydningen. Du kan se usikkerhetene blant manuskriptene til Det nye testamente på www.biblequery.org. Se etter «Spørsmål og svar» for hver bok; nederst finner du en lenke til manuskriptvariasjonene. For eksempel finnes variasjonene i Matteusevangeliet på www.biblequery.org/Matthew Manuscripts.html (eller .doc).

Høyere tekstkritikk av Bibelen er for skeptikere som stiller spørsmål ved hvilke bøker eller deler som bør inngå i Skriften. Kristne forholder seg til variasjoner i Skriften på en annen måte enn muslimer, fordi det for kristne er betydningen som er viktig, ikke de enkelte ordene. For muslimer er det derimot de enkelte ordene og konsonantene som er viktige.

Den muslimske verden har også lavere og høyere tekstkritikk.

Lavere tekstkritikk av Koranen handler om å spørre om Warsh- eller Hafs-lesningen er den arabiske teksten som ligger nærmest det som opprinnelig ble snakket. Slik ser «lavere tekstkritikk» ut for Koranen. Over 15 000 sider med gammel korantekst ble oppdaget i Jemen. Ifølge en artikkel i Atlantic Monthly fra januar 1999 (s. 43–56): «Noen av pergamentsidene i den jemenittiske skatten syntes å stamme fra det syvende og åttende århundret e.Kr., eller islams to første århundrer – de var med andre ord fragmenter av kanskje de eldste koranene som finnes. Dessuten avslørte noen av disse fragmentene små, men spennende avvik fra den standardiserte koranteksten. Slike avvik, selv om de ikke er overraskende for teksthistorikere, står i bekymringsfull motsetning til den ortodokse muslimske troen på at Koranen, slik den har nådd oss i dag, ganske enkelt er Guds perfekte, tidløse og uforanderlige ord.» Du kan se noen av disse forskjellene på www.QuranText.org

Høyere tekstkritikk av Koranen: Her er to vanlige eksempler, pluss ett dominerende.

‘Ubai bin Ka’b, en av Muhammeds sekretærer, har ekstra suraer og utelater omtrent 12 suraer i dagens Koran (The Fihrist s. 61, fotnoter 43–48). Abu Musa fra Basra hadde også en tekst som var identisk med ‘Ubaïs. (Suyuti, Itqan I, s. 65; Ibn Abi Dawud, Masahif, s. 180–181, samt Noeldeke, Geschichte des Quran’s, s. 33–38.)

Sura 114 mangler i Ibn Mas’uds versjon (The Fihrist s. 57). Ibn Mas’ud var Muhammeds personlige sekretær. Muhammed ba andre om å lære Koranen fra Ibn Mas’ud og tre andre. (Bukhari bind 6 nr. 521). Utelatelsen av suraene 113 og 114 var ikke tilfeldig. Det er rapportert at Ibn Mas’ud sa: «De to besvergelsessuraene [113, 114] hører ikke til Guds bok!» [www.answering-islam.org/Quran/Text/distortion.html]

Det muslimer kaller de sataniske versene, finnes i sura 53. Ifølge følgende kilder resiterte Muhammed opprinnelig sura 53:19–20 slik: «Har dere sett Lat og ‘Uzza, og en tredje (gudinne), Manat? Dette er de opphøyde kranene (mellommennene) hvis forbønn man kan håpe på.» (original) vs. «Har dere sett Lat og ‘Uzza, og en annen, den tredje (gudinnen), Manat? Hva! For dere det mannlige kjønn, og for ham det kvinnelige? Se, slik ville det virkelig være en svært urettferdig inndeling.»

Her er tidligere muslimske forfattere som har dokumentert dette.

Al-Wahidi/Wakidi (død 207/823 e.Kr.) skrev *Asbab al-Nozul*.

Ibn Sa’ad/Sa’d (død 230/845 e.Kr.) kjente til al-Wahidis verk, men han var selv en biograf som skrev det 15-binds verket Kitab al-Tabaqat al-Kabir.

Ibn Isaq/Ishaq (død 145/767 eller 151/773 e.Kr.) var en sunnimuslim av shafi’ittisk retning som senere grunnla sin egen kortvarige skole. Han skrev *Sirat Rasullallah* (Livet til Allahs profet).

Ibn Jarir al-Tabari (død 923 e.Kr.) var en sunnimuslim av shafi’itisk retning som skrev en 38-binds islamsk verdenshistorie frem til 915 e.Kr. Han har fått tittelen «kommentatorenes sjeik». Han skriver i bind 6, s. 108–110:

Abu Ma’shar fra Khorasan (787–885 e.Kr.)

Ibn Abi Hatim

Ibn al-Mundhir

Ibn Hajar fra Asqalaan (773–852 etter Hijra)

Ibn Mardauyah

Musa ibn ‘Uqba

Zamakhsharis berømte kommentar til sura 22:52. (1070–1143 e.Kr.)

De seks første er hentet fra The Book of the Major Classes, oversatt av S. Moinul ‘Haq.

Spørsmål: Hvorfor var bibelkritikken [angivelig] fraværende i den tidlige kirken? Eller fantes det kritiske spørsmål og problemstillinger, slik som de vi finner i moderne tid, men hadde de bare marginal betydning den gang?

Svar: Det var ikke slik. Dette vil både besvare det spørsmålet og sammenligne det med situasjonen i islam. For å besvare spørsmålet er det tre deler: De tidlige kristnes opptatthet av innholdet i Skriften, deres opptatthet av Skriftens nøyaktighet, og hvilke kritiske spørsmål av betydning var annerledes enn det vi har i dag?

1. Skriftens innhold: De kristne ble svært bevisste på betydningen av skriftens innhold da kjetteren Marcion begynte å lage sin egen Bibel. Marcion døde rundt år 170 e.Kr. Slik uttrykte Tertullian seg om saken. Merk at en «svamp» ble brukt på samme måte som vår moderne viskelær for å fjerne blekk.

Tertullian (205 e.Kr.) «For ved å bruke bildet av en menneskelig pakts varighet forsvarte han det guddommelige testamentet. ‘Løftene ble gitt til Abraham og til hans avkom. Han sa ikke: ‘til avkom’, som om det var mange, men som om det var én: ‘til ditt avkom’, som er Kristus.’ Fy for Marcion sin svamp! Men det er egentlig overflødig å dvele ved det han har slettet.» Fem bøker mot Marcion, bok 5, kap. 4, s. 435

2. Overlevering av Skriften. Kristne var også opptatt av Skriftens nøyaktighet. Det måtte de være, fordi ikke-troende kunne (og faktisk gjorde) forfalske enkelte ting. Her er noen eksempler.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) sier at jødene feilsiterte Salme 96 fordi de utelot uttrykket «fra skogen». Faktisk er det Justin som tar feil her, og den hebraiske masoretiske teksten har ikke «fra skogen». «Dialog med Trypho, en jøde», kap. 73, s. 235

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.): «Mine venner, jeg henviser nå til Skriftene slik de sytti har tolket dem; for da jeg tidligere siterte dem slik dere har dem, prøvde jeg dere [for å finne ut] hvordan dere var innstilt.» «Dialog med Trypho, en jøde», kap. 87, s. 268

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.): «Denne tolkningen [av de sytti] av disse Skriftene ble utført før vår Herres nedstigning [til jorden], og kom til før de kristne dukket opp – for vår Herre ble født omkring det 41. året av Augustus’ regjeringstid; men Ptolemaios levde langt tidligere, og det var under ham at Skriftene ble tolket; –[siden dette er slik, sier jeg,] viser det seg virkelig at disse mennene er frekke og overmodige, som nå viser et ønske om å lage andre oversettelser, når vi tilbakeviser dem ut fra disse Skriftene og tvinger dem til å tro på Guds Sønns komme.» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 21.3, s. 452

Caius (190–217 e.Kr.) sier at kjetterne dristig forfalsket Skriften. kap. 3, s. 602 «Men når det gjelder de mennene som misbruker de vantros kunster for å etablere sin egen kjetteriske lære, og ved de ugudeliges list forfalsker den enkle troen på de guddommelige Skriftene, hva er det da for behov for å si at disse ikke er nær troen? Det er av denne grunn de dristig har lagt hånd på de guddommelige Skriftene og hevdet at de har rettet dem. Og at jeg ikke sier dette mot dem uten grunn, kan hvem som helst som ønsker det, selv undersøke. For hvis noen skulle velge å samle og sammenligne alle deres avskrifter, ville han finne mange uoverensstemmelser mellom dem. Avskriftene til Asclepiades vil i alle fall vise seg å være i strid med de til Theodotus. Og det finnes mange slike avskrifter, fordi deres disipler var svært ivrige etter å innføre de såkalte «rettelsene», det vil si de forvanskningene som hver av dem har foretatt. Og dessuten stemmer ikke Hermophilus’ eksemplarer overens med disse; og når det gjelder Apollonius’, er de ikke engang konsistente i seg selv. For man kan sammenligne de som tidligere ble utarbeidet av dem, med de som senere er blitt forvansket med et bestemt formål, og man vil finne mange uoverensstemmelser. Og når det gjelder den store dristigheten som ligger i denne forseelsen, er det neppe sannsynlig at selv de kan være uvitende om det. For enten tror de ikke at de guddommelige Skriftene ble diktert av Den Hellige Ånd, og er dermed vantro; eller så anser de seg selv for å være klokere enn Den Hellige Ånd, og hva er de da annet enn besatte? De kan heller ikke benekte at forbrytelsen er deres, når kopiene er skrevet med deres egen hånd; de mottok heller ikke slike kopier av Skriftene fra dem som først underviste dem i troen, og de kan ikke fremvise kopier som disse er transkribert fra. Og noen av dem anså det ikke engang som verdt å forvanske dem; men ved ganske enkelt å fornekte loven og profetene for sin lovløse og ugudelige læres skyld, under påskudd av nåde, sank de ned i fortapelsens dypeste avgrunn.»

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier at kjetterne forvrengte Skriften. I *Prescription Against Heretics*, kap. 17, s. 251.

Origenes (235–245 e.Kr.) drøfter manuskriptvariasjoner i «Homilier over Jeremia», preken 14, kap. 3.1, s. 137, og preken 16, kap. 10.1, s. 177

Origenes (235–245 e.Kr.) drøfter en variant i Septuaginta i Jeremia 16:17. «Homilier om Jeremia», preken 16, kap. 5.2, s. 172

Origenes (ca. 227–240 e.Kr.) siterer Ester 4:22 (Septuaginta) som «i Ester i Septuaginta» i Origenes’ «Kommentar til Johannes», bok 2, kap. 7, s. 330.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) «Siden det altså er klart, og alle vitner om, at de som er født av utroskap, faktisk når fullkommenhet, må vi ikke forestille oss at Ånden underviste om unnfangelser og fødsler, men snarere kanskje om dem som forvrenger sannheten, som ved å forvanske Skriftene med falske læresetninger frembringer en ufullkommen og umoden visdom, og blander sin villfarelse med fromhet.» «De ti jomfruenes festmåltid», avhandling 2, kap. 3, s. 314

3. Kritiske spørsmål: Den tidlige kirken sto overfor andre utfordringer enn den moderne kirken. Sentrale spørsmål for dem var hvordan de skulle beskytte flokken mot alvorlig forfølgelse, imøtegå argumenter fra ulike retninger innen gresk filosofi, svare på minst tretti forskjellige gnostiske grupper og påvise at gresk-romersk og annen form for hedenskap var falsk.

Situasjonen i islam

I den muslimske verden skal vi se på Koran-kritikken fra de tidligste tider, senere lærde og i dag.

Helt fra begynnelsen var ‘Aisha, en av Muhammeds koner, bekymret for nøyaktigheten. Sura 2:238: Abu Yunus, den frigitte slaven til ‘Aisha, transkriberte en kopi av Koranen for ‘Aisha. Den var noe annerledes i Sura 2:238. «Abu Yunus, den frigitte slaven til ‘A’isha, sa: ‘Aisha (må Allah være fornøyd med henne) beordret meg til å skrive av en kopi av Koranen for henne og sa: Når du kommer til dette verset: ‘Hold bønnene og den midterste bønnen’ (2:238), så gi meg beskjed; så da jeg kom til det, ga jeg henne beskjed, og hun dikterte til meg (slik): Hold bønnen og den midterste bønnen og ettermiddagsbønnen, og stå opp i sann lydighet mot Allah. ‘A’isha (må Allah være fornøyd med henne) sa: «Slik har jeg hørt det fra Allahs sendebud (fred og Allahs velsignelser være med ham).» Sunan Nasa’i, bind 1, nr. 475, s. 340

Bukhari, bind 6, bok 60, kap. 9, nr. 8, s. 10: «‘Umar sa: ‘Vår beste Koran-resitator er Ubai, og vår beste dommer er ‘Ali; og til tross for dette ser vi bort fra noen av Ubaïs uttalelser, fordi Ubai sier: «Jeg utelater ikke noe av det jeg har hørt fra Allahs Apostel», mens Allah sa: «Hvilket vers (åpenbaring) Vi enn opphever eller lar gå i glemmeboken, så bringer Vi et bedre eller et lignende i stedet» … (2:106)»

Det islamske litteraturkompendiet fra det tiende århundret, kalt «Al-Fihrist» (s. 62), sier: «Ifølge utsagnet fra Ubayy ibn Ka’b er det totale antallet vers i Koranen 6 210. Det totale antallet suraer i Koranen er ifølge uttalelsen fra ‘Ata ibn Yasar 114; versene er 6 170, ordene 77 439 og bokstavene 323 015. Ifølge utsagnet fra ‘Asim al-Jahdari er det 113 suraer. Det totale antallet vers i Koranen, slik det er oppgitt av Yahya ibn al-Harith al-Dhamari, er 6 226, mens antallet bokstaver er 321 530.» [I det opprinnelige sitatet var tallene skrevet ut.]

I dag har Koranen omtrent 78 090 arabiske ord; se www.isos.org for flere detaljer. Sammenlignet med 77 439 ord utgjør dette en forskjell på minst 651 ord.

‘Ubai bin Ka’b, en av Muhammeds sekretærer, har ekstra suraer og utelater omtrent 12 suraer i dagens Koran (The Fihrist s. 61, fotnoter 43–48). Abu Musa fra Basra hadde også en tekst som var identisk med ‘Ubaïs. (Suyuti, Itqan I, s. 65; Ibn Abi Dawud, Masahif, s. 180–181, samt Noeldeke, Geschichte des Quran’s, s. 33–38.)

I dag finnes det to standardiserte arabiske tekster, kalt Warsh og Hafs, og i dag ser det ikke ut til å være særlig stor bekymring for de små forskjellene. Men historisk sett var muslimene mer bekymret for mer betydelige endringer i teksten.

Her er eksempler på forskjeller mellom Warsh og Hafs.

Sura 2:119 «og spør ikke!» (Warsh-overleveringen. Godkjent av Algerias departement for religiøse anliggender og stiftelser) mot «og dere blir ikke spurt» (Hafs-overleveringen. King Fahd Complex … Saudi-Arabia) (www.QuranText.org/qiraat.html)

Sura 3:83 «dere blir ført tilbake» (Warsh-overleveringen. Godkjent av Algerias departement for religiøse anliggender og stiftelser) vs. «de blir ført tilbake» (Hafs-overleveringen. King Fahd Complex … Saudi-Arabia) (www.QuranText.org/qiraat.html)

Men for kristne er det budskapet som er viktig, ikke de eksakte ordene. Så hvis for eksempel en hær erobrer en by og har mange kvinnelige fanger, bør de spørre seg: «Hvordan vil Gud at jeg skal være hellig og behage Ham?», ikke: «Er det noen usikkerhet rundt konsonantene?».

Spørsmål: Hvorfor skal vi i Det nye testamente tro på treenigheten, siden ordet ikke finnes i Bibelen?

Svar: Ordene «Det gamle testamente», «Det nye testamente», «forsoning» og «nattverd» finnes heller ikke i Bibelen, men vi tror på disse begrepene også. Det er best å ikke krangle om ord, men å se på hva som blir lært. Hvis begrepet treenigheten blir lært i Bibelen, bør vi tro på det. Hvis begrepet treenigheten strider mot Bibelen, bør vi ikke tro på det. Enig?

For hva begrepet treenigheten innebærer, se drøftingen av Matteus 28:19.

Som en sidebemerkning til mormonene: Begrepet «evig utvikling» finnes ikke i Mormons bok.

Som en sidebemerkning til muslimer: Selv om Koranen har begreper for «én» (wahed, wihdanea, ahd, fard, wahdo), finnes heller ikke ordet Tawheed (enhet), et sentralt teologisk prinsipp i islam, i selve Koranen. Men akkurat som man ikke kan bruke dette faktum til å bevise eller motbevise Tawheed overfor muslimer, kan man ikke bruke fraværet av et teknisk teologisk ord i Bibelen som bevis for eller mot beviset for treenigheten. Andre muslimske begreper som ikke finnes i Koranen er:

Koranen sier aldri at Ismael nesten ble ofret av Abraham. Den nevner snarere en navnløs sønn.

Den moderne muslimske oppfatningen om at Muhammed var syndfri, finnes ikke i Koranen.

For sunnimuslimer finnes ikke hele begrepet «sunna» i Koranen, og det å følge de aksepterte hadithene – hvorav noen av muslimer selv erkjenner at de er motstridende – finnes heller ikke der.

Forestillingen om at ikke-muslimer skal drepes hvis de kommer til Mekka, finnes ikke i Koranen.

Forestillingen om at jøder skal utvises fra Mekka/Saudi-Arabia finnes ikke i Koranen.

For sjiamuslimer finnes ikke hele konseptet med imamer, og at alt man i grunnen trenger å gjøre for å adlyde Gud er å adlyde imamen, i Koranen. Selvfølgelig finnes ikke martyriet til ‘Ali og Husain i Koranen.

Verken Bibelen eller Koranen bruker begrepet «monoteisme», men det at man ikke bruker dette ordet, beviser absolutt ikke at monoteismen er feil.

Spørsmål: Hvor i Det nye testamente stammer begrepet «treenigheten» fra?

Svar: Den første personen vi kjenner til som brukte begrepet Treenighet (Trias på gresk), var biskop Theophilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) i sitt «Brev til Autolycus», bok 2, kap. 15, s. 101.

Klemens av Alexandria snakket også om «Den hellige treenighet» i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 5, kap. 14, s. 468.

Tertullian (ca. 213 e.Kr.) var den andre vi har opptegnelser om som brukte begrepet «Treenigheten» (Trinitas på latin), i sitt brev Mot Praxeas.

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) sier i *Mot Noetus’ kjetteri*: «Og ved dette viste Han at den som utelot en av disse, unnlot å ære Gud fullkomment. For det er gjennom denne Treenigheten at Faderen blir herliggjort.»

Origenes (225–254 e.Kr.) nevner Treenigheten i «Kommentar til Johannes», bok 6, kap. 17, s. 366.

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.) fra Roma skrev en bok på 32 kapitler, «Avhandling om treenigheten».

Cyprianus av Kartago (256 e.Kr.) sier, etter å ha sitert Jesu ord i Matteus 28:18–19: «Han [Jesus] antyder treenigheten, i hvis sakrament folkeslagene skulle døpes.» «Cyprianus’ brev», brev 72, kap. 5, s. 380.

Firmilian av Cæsarea i Kappadokia til Cyprianus av Kartago (256 e.Kr.) nevner treenigheten. Cyprianus’ brev, brev 74, kap. 11, s. 393

Biskop Munnulus av Girba nevner Treenigheten og siterer Matteus 28:19: «… i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.), s. 567

Euchratius, biskop av Thenae, siterer Matteus 28:19: «… i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn». Det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.), s. 568

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.) nevner i *En trosbekjennelse*, s. 7, Faderen og Sønnen, og han nevner «Treenigheten» tre ganger.

En «Sektionsvis trosbekjennelse» (ca. 240–265 e.Kr.) (sannsynligvis av Gregor Thaumaturgos, men dette er ikke angitt) nevner Treenigheten i kap. 5, s. 41; kap. 7, s. 42; kap. 18, s. 45; kap. 20, s. 45

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) nevner Treenigheten ved navn to ganger i «Brev 4», kap. 8, s. 93.

Dionysius, biskop av Roma (259–269 e.Kr.): «For disse [sanne disiplene] vet riktignok med rette at treenigheten er forkynt i den guddommelige Skriften, men at læren om at det finnes tre guder verken blir undervist i Det gamle eller Det nye testamente.» Dionysius av Roma, Mot sabellianerne (ANF bind 7), kap. 1, s. 365

Methodius (270–311/312 e.Kr.) «For Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds rike er ett, likesom deres vesen er ett og deres herredømme ett. Derfor tilber vi også, med én og samme tilbedelse, den ene Guddommen i tre Personer, som eksisterer uten begynnelse, uskapte, uten ende, og som ikke har noen etterfølger. For verken vil Faderen noensinne slutte å være Faderen, eller Sønnen å være Sønnen og Kongen, eller Den Hellige Ånd å være det Han er i vesen og personlighet. For intet i Treenigheten vil lide noen form for forringelse, verken med hensyn til evighet, fellesskap eller suverenitet.» Tale over Salmene, kap. 5, s. 397. (Se også «De ti jomfruenes festmåltid», avhandling 8, kap. 10, s. 338 og kap. 11, s. 339)

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) sier at Jesus stod opp igjen den tredje dagen etter sin død og brakte oss kunnskapen om Treenigheten. «Epistles on the Arian Heresy», brev 5, s. 302

Nesten-treff hos Justin Martyr (hans Første forsvarstale, 147–151 e.Kr.) «… og vi tilber Ham [Jesus] med god grunn, ettersom vi har lært at Han er Sønnen til den sanne Gud selv, og vi plasserer Ham på den andre plassen og den profetiske Ånden på den tredje, og dette skal vi bevise.» Justin Martyrs Første forsvarstale, kap. 13, s. 166–167

Nesten-treff hos Athenagoras (177 e.Kr.) «Hvem ville da ikke bli forundret over å høre at mennesker som snakker om Gud Faderen, og om Gud Sønnen, og om Den Hellige Ånd, og som forkynner både deres makt i forening og deres forskjell i rekkefølge, blir kalt ateister? Vår lære om det guddommelige er heller ikke begrenset til disse punktene; men vi anerkjenner også en mengde engler og tjenere, …» A Plea for Christians, kap. 10, s. 133

Nesten-treff hos Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) (utdrag) «Skaperen og Herren over alle synlige og usynlige skapninger, den enbårne Sønnen og Ordet, som er evig sammen med Faderen og Den Hellige Ånd og av samme vesen som dem, i henhold til Hans guddommelige natur, vår Herre og Gud, Jesus Kristus, …» fragment 5, s. 282

Konklusjon: Disse referansene, fra Antiokia, Roma, Alexandria og andre steder, viser at begrepet «Treenigheten» var utbredt mer enn hundre år før konsilet i Nikea i 325 e.Kr.

Som en sidebemerkning kan nevnes at selv om Ignatius (død enten i 107 eller 116 e.Kr.), disippelen til apostelen Johannes, ikke bruker begrepet «Treenigheten», kaller han ofte Jesus for Gud. I Ignatius’ andre brev til efeserne, kapittel 9, sier han: «Og dere er forberedt til å bygge Gud Faderen, og dere blir løftet opp i det høye ved hjelp av Jesus Kristus, som er korset; og dere blir trukket av tauet, som er Den Hellige Ånd; og taljen deres er deres tro, og deres kjærlighet er veien som fører opp i det høye til Gud» (Ante-Nicene Fathers s. 101)

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) gir i sin «Dialog med jøden Tryfon», kapittel 57–65, også en svært god forklaring på treenigheten, og hvorfor vi bør tilbe Jesus, uten faktisk å bruke ordet «treenighet».

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman sier: «På Jesu tid fantes det mange hellige menn, som Hanina ben Dosa og Honi, sirkeltegneren. Det fantes hedenske hellige menn, som Apollonius fra Tyana, en filosof som angivelig kunne helbrede syke, drive ut demoner og vekke de døde til live. Han skal angivelig ha blitt født på overnaturlig vis, og ved livets slutt skal han angivelig ha steget opp til himmelen. Høres det kjent ut? Det fantes hedenske halvguder, som Herkules, som også kunne vekke de døde til live igjen.» (Jesus, Interrupted, s. 172)

A: Det finnes ingen antikke kilder jeg kjenner til som hevder at Herkules kunne vekke de døde til live. Det var ikke «mange hellige menn», bare Hanina, Honi og Apollonius fra Tyana. Muhammed kom 600 år senere, og det ville ikke være passende for de fleste muslimer hvis Jesus utførte mirakler og Muhammed ikke gjorde det. Så da gjenstår bare Hanina, Honi og Apollonius.

Det eneste Honi gjorde, var å be om regn, tegne en sirkel og fortelle Gud at han ikke ville gå utenfor sirkelen før det regnet. Til slutt regnet det.

Her er en liste over Haninas mirakler. Selv om disse miraklene ikke kan bekreftes, kan de, selv om de er sanne, på ingen måte sammenlignes med Jesu mirakler.

1) Hanina ba for to syke mennesker, hvorav den ene hadde feber, og begge ble friske.

2) En gang ba Hanina om at regnet skulle stoppe, og det stoppet med en gang. Da han kom hjem, ba han om at regnet skulle komme tilbake, og det begynte å regne igjen.

3) Hanina og hans kone hadde ikke brød, så de satte likevel ovnen på for at naboene ikke skulle merke det. Da en nabo kom innom, lå det mirakuløst nok brød i ovnen.

4) Haninas kone overtalte Hanina til å be om en del av sin evige belønning allerede nå, så Gud sendte ned et gyldent bordben. Kona hans drømte da at folk i himmelen spiste ved trebeinte bord, men Haninas bord hadde bare to ben, så hun ba om at Gud skulle ta benet tilbake, og Gud fikk det til å forsvinne.

5) Et bord trakk seg unna fra Hanina inntil han ga tiende av krydderne i maten.

6) Haninas esel ville ikke engang spise mat som ikke var tiendet.

7) Hanina ønsket å ta med seg en stor, polert stein til Jerusalem. Fem arbeidere dukket på mystisk vis opp for å bære den sammen med ham mot fem mynter. De bar den øyeblikkelig til Jerusalem og forsvant deretter.

Det som er påfallende med Hanina, er at disse miraklene angivelig skjedde i det første århundret e.Kr. Disse hendelsene kan ha blitt oppfunnet av jøder for å motvirke Jesu mirakler.

Vi vet nesten ingenting om Apollonius fra Tyana, bortsett fra det hans biograf, Flavius Philostratus, skrev mellom ca. 170 og ca. 247 e.Kr. Han fikk i oppdrag å skrive denne biografien av kona til en keiser som forsøkte å utrydde kristendommen. Her er en kort oppsummering av Apollonius’ påståtte mirakler.

Apollonius ser Prometheus’ lenker og driver bort en nisse. Senere bryter det ut en pest i Efesos. Apollonius identifiserer en gammel tigger som pestdemonen og ber byfolket steine ham til døde. Han snakker med Akilles’ ånd, driver ut en demon, forutsier fremtidige hendelser og redder en mann fra en kvinnelig vampyr. Under Nero blir en skriftrull som oppregner anklagene mot Apollonius på mystisk vis slettet. Senere får han overtaket på en etiopisk satyr. Han helbreder en mann fra hans forelskelse i en statue av Afrodite. Senere, i fengsel under Domitian, rister Apollonius på mirakuløst vis av seg lenkene. Etter at han er frikjent, reiser Apollonius til Lilleasia, hvor han på mirakuløst vis blir vitne til drapet på Domitian. Han forlater denne verden ved å stige opp fra et tempel på Kreta. Etterpå viser han seg for en mann i en drøm og beviser dermed at sjeler er udødelige.

Kristne ble forfulgt under keiser Septimus Severus i år 202 e.Kr. De første kjente britiske kristne martyrene ble drept i år 209 e.Kr. Filostratos var medlem av det romerske keiserhoffet til Septimus Severus etter år 202 e.Kr., og han fulgte keiseren og hans hustru til Britannia, hvor keiseren kjempet mot pikterne frem til sin død i år 211 e.Kr. Septimus Severus’ kone, Julia Domna, var hans beskytter inntil hun døde i 217 e.Kr. Hun ga Philostratus et spesifikt oppdrag om å skrive en biografi om Apollonius fra Tyana, som levde 150 år tidligere. Det er svært sannsynlig at verket ble skrevet for å motvirke kristendommens vekst. Historien fortelles i sin helhet gjennom notatboken til Apollonius’ disippel og faste følgesvenn Damis. Alle er enige om at denne «Damis» var fullstendig fiktiv. Altså en biografi oppfunnet for å motvirke kristendommen, fortalt gjennom en innrømmet fiktiv disippel; disse fakta ble uansvarlig nok oversett av Ehrman da han forsøkte å så tvil om Jesu mirakler.

Når det gjelder manuskriptbevis for denne fiktive beretningen, finnes det bare 25 bevarte manuskripter. Det eldste er fra det 11. århundret, det neste fra det 12., og resten fra det 14. til det 16. århundret, ifølge The Resurrection of Jesus, s. 178.

Spørsmål: Fantes det noen skrifter som antas å stamme fra Jesus selv? Jeg trodde jeg hadde hørt om noen som kirken fordømte.

Svar: Åpenbaringsboken er «Jesu Kristi åpenbaring», så noen ser på den som (muntlig) tilskrevet Jesus, selv om det selvfølgelig var apostelen Johannes som skrev den ned. Vi må være enige med Efeserne 2:20, som sier at kirken er «bygget på grunnvollen av apostlene og profetene, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen». Kristendommen «går tilbake til Jesu lære» gjennom profetene og apostlene (inkludert Paulus) som Jesus utvalgte.

Bortsett fra Åpenbaringen er jeg i mine studier ikke kjent med noen eldgamle skrifter som hevdet å være forfattet av Jesus selv. Det finnes noen moderne skrifter som hevdet å være tapte verk av Jesus, men selvfølgelig fordømte den tidlige kirken aldri disse, da de ennå ikke var skrevet.

Det du kanskje tenker på, er en rekke skrifter som hevdet å være forfattet av ulike apostler og andre, men som var forfalskninger. Spesielt gnostikerne brukte Thomas-evangeliet, bortsett fra at de hadde forskjellige versjoner av det. I tillegg følger her en delvis liste over andre bøker som var forfalskninger og som kirken avviste:

Pseudo-Matteus-evangeliet (det moderne navnet)

Historien om Josef, tømreren

Det arabiske evangeliet om Frelserens barndom

Nikodemus-evangeliet

Tomas-evangeliet (gnostisk) (140–200 e.Kr.)

Pontius Pilatus’ rapport

Pontius Pilatus’ overgivelse

De hellige apostlene Peters og Paulus' gjerninger

Paulus og Teklas gjerninger

Pontius Pilatus' brev om vår Herre Jesus Kristus = Pontius Pilatus' gjerninger (eksisterer ikke i dag, men nevnes av Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) og Tertullian (198–220 e.Kr.))

Barnabas' gjerninger (ikke å forveksle med den middelalderske forfalskningen «Barnabas-evangeliet»)

Filipus' gjerninger

Gjerningene til Andreas og Matthias

Gjerningene til Peter og Andreas

Johannes’ bok om Marias bortgang

Marias bortgang

En av mine «favoritter» er Peters gjerninger. Hvis jeg husker riktig, dro Peter til et vertshus, og rommet hans var fullt av veggedyr, noe som hindret ham i å sove, og han måtte preke dagen etter. Derfor befalte han veggedyrene å forlate rommet, og de adlød. Neste morgen åpnet han døren, og der sto en rekke veggedyr og ventet på å komme tilbake inn i rommet. Peter befalte dem å gå tilbake til sengen, og det gjorde de.

En grunn til at vi kan være sikre på at skriftene var ekte, så vel som Jesu lære og karakter, bortsett fra Bibelen, er de tidlige kristne.

Klemens av Roma skrev et brev til korinterne i år 96–98 e.Kr. Hans grunnleggende budskap var: «Hvorfor gjør dere ikke det Paulus ba dere om å gjøre for 50 år siden?» Klemens’ brev er svært innsiktsfullt, og det er så godt at noen få kristne feilaktig trodde det burde være en del av Skriften. Jeg har ikke funnet noe uriktig i brevet, bortsett fra ett punkt. Klemens tror tilsynelatende at legenden om den arabiske føniksen, som lever i tusen år, deretter brenner seg selv til døde og så reiser seg fra asken, er sann. Ignatius skrev også mye, og han var en disippel av apostelen Johannes. Papias var en annen disippel av apostelen Johannes som skrev mange bind, men dessverre har alle gått tapt. Vi har bare noen utdrag bevart av Eusebius av Cæsarea (virksom ca. 325 e.Kr.). Martyren Polykarp, biskop av Smyrna, var en annen disippel av apostelen Johannes, og han hadde en disippel, Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.), som skrev verket «Mot kjetteriene», der han dokumenterte de over 30 ulike gnostiske skolene. Han siterte og henviste til rundt 1 800 steder fra alle bøkene i Det nye testamente (unntatt Filemon og 3. Johannes), og hans skrifter viser at bøkene i hans Det nye testamente var de samme som våre i dag.

Vi har en tredje kategori av litteratur, nemlig nyere verk som har klart å bli ansett som autentiske i noen øyne. En slik samling av verk kalles «De falske dekretalene». Disse ble skrevet på 800-tallet og stammer trolig fra det frankiske riket. De hevdet blant annet at Peter overlot himmelens nøkler til en «pave» etter seg. Et annet verk er Barnabas-evangeliet, som ble skrevet av en som antas å ha vært en misfornøyd munk som konverterte til islam. Det tar ikke hensyn til at kulturen på Jesu tid ikke var den samme som i Italia i middelalderen, med riddere, skolisser og slikt. Videre inneholder den læresetninger som kristne anser som kjetteri, men den inneholder også læresetninger som ortodoks islam ville anse som kjetteri. Likevel, siden den beskriver at Jesus profeterte at Muhammed skulle komme etter ham, har jeg hørt at den er den mest solgte religiøse boken i noen muslimske land.

Selv om den tidlige postapostoliske kirken ikke «skrev» Skriften, står vi i gjeld til dem for at de på våre vegne anerkjente hva som var Skriften. Hver eneste bok i Det nye testamente ble referert til av de tidlige kirkeskribentene før år 150 e.Kr., med mulig unntak av to svært korte bøker, Filemon og 3. Johannesbrev.

Irenaeus sier i *Mot kjetteriene*, s. 428, kapittel 11, vers 8 (skrevet 182–188 e.Kr.), at det, i likhet med de fire verdensdelene og de fire hovedvindene, verken er færre eller flere enn fire evangelier. Han nevner dem andre steder som Matteus, Markus, Lukas og Johannes.

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman fremsetter den ubegrunnede påstanden at «Hvis Matteus, som skrev omtrent tjuefem eller tretti år etter Paulus, noen gang leste noen av Paulus’ brev, fant han dem i hvert fall ikke inspirerende, langt mindre inspirerte.» Jesus, Interrupted, s. 89 «Paulus mente at Jesu etterfølgere som forsøkte å holde loven, risikerte å miste sin frelse. Matteus mente at Jesu etterfølgere som ikke holdt loven – og som gjorde det enda bedre enn de mest religiøse jødene – aldri ville oppnå frelse.» Jesus, Interrupted, s. 90

A: Matteus skrev ikke om Paulus i sitt evangelium om Jesus Kristus, fordi hans tema var Jesus Kristus. Man kunne også fremføre et like lite overbevisende argument om at Lukas i sitt evangelium heller ikke visste noe om Paulus – men bare hvis vi ikke visste noe om Apostlenes gjerninger.

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman skriver: «Det kommer som en overraskelse for noen lesere å høre at denne typen antijudaisme ikke eksisterte i den romerske, greske eller noen annen verden før kristendommens inntog, og derfor er en kristen oppfinnelse. Det er riktignok sant at noen romerske og greske forfattere svertet jødene for det som virket som bisarre skikker … Men romerske og greske forfattere svertet alle som ikke var greske eller romerske, og jødene ble ikke pekt ut spesielt. Inntil kristendommen dukket opp.» (Jesus, Interrupted, s. 244)

A: Denne uttalelsen fra en person som regnes som en lærd, er virkelig ganske overraskende. Dette ville helt sikkert være en overraskelse for jødene som ble drept av den seleukidiske kongen Antiokos IV Epifanes, jødene som så den romerske Pompeius vanhellige Det Allerhelligste i 63 f.Kr. Det var kun jødene som ble forvist fra Roma under Claudius.

Ehrman tar feil her på så mange måter at jeg er forundret over hvorfor han begår en så stor tabbe og likevel anses å ha en vitenskapelig forståelse av antikkens jødiske historie.

a) Kristne var ikke mer antisemittiske enn de var «anti-italienske» eller «anti-greske». Å si at en religion ikke er riktig, er ikke det samme som å være imot folket. For eksempel var det 17 kristne forfattere fra tiden før nikenskonsilet som skrev at jødedommen var feil. (Dette er uten å regne med Klemens av Alexandria, som bare advarte mot fariseerne.) Men det var 19 kristne forfattere fra tiden før Nikæa-konsilet som skrev at de gresk-romerske gudene var feil. Å si at noen mennesker tror på noe som er feil, betyr ikke at man hater dem eller har fordommer mot dem. Ehrman sier at konservative kristne tar feil. Men betyr kritikk av konservative kristne automatisk at noen må hate oss? Hvis han skulle benekte det, kan man ikke bruke argumentet om at jødene trodde feil for å kalle det fordom.

b) Det finnes ingen eksempler på forfølgelse av jøder fra kristne før Nikæa-konsilet. Det første tilfellet av forfølgelse av jøder fra kristne var keiser Konstantin, som på en ikke-voldelig måte stengte både jødiske synagoger og hedenske templer for å oppmuntre sine undersåtter til å gå i kirken i stedet. Det virket tilsynelatende i stor grad, og noen har sagt at kristendommen ikke har kommet seg helt siden den gang.

c) Paulus og de andre elsket jødene. Paulus sier i Romerbrevet 10:1: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for israelittene er at de skal bli frelst.» Han uttrykker seg enda sterkere i Romerbrevet 9:1–4a: «Jeg taler sannheten i Kristus; jeg lyver ikke, slik min samvittighet bekrefter i Den Hellige Ånd. Jeg har dyp sorg og uopphørlig kval i mitt hjerte. For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet og avskåret fra Kristus for mine brødres skyld, mitt eget kjøtt og blod, Israels folk.» Gjennom sitt eksempel viser Paulus oss den kjærligheten vi bør ha til det jødiske folket. Når det gjelder en påstått «annenrangsstatus» for det jødiske folket, taler Paulus imot dette i Galaterbrevet 3:28: «Det er verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus.»

d) Det fantes antisemittisme allerede før romerne.

Jeg vet ikke om Bart Ehrman kjenner til en seleukidisk keiser ved navn Antiokos Epifanes. Antiokos forsøkte å utrydde jødedommen med vold, og makkabéeropprøret var jødenes reaksjon på dette. Esters bok forteller om den antisemittiske Haman og det persiske folket som gikk med på å drepe jødene.

e) Det fantes antisemittisme før kristendommen. Pontius Pilatus ble utnevnt til sin stilling gjennom innflytelsen fra sin mentor, den antisemittiske Sejanus. Sejanus ble henrettet av Tiberius 9. oktober år 31 e.Kr. Pilatus, som regjerte fra år 26 til 36 e.Kr., var den femte romerske stattholderen i Judea siden år 6 e.Kr., ifølge Evangelical Commentary on the Bible, s. 874.

f) Det fantes antisemittisme blant ikke-kristne. En greker ved navn Apion skrev en bok, «Mot jødene», og Josefus’ «Historie» var delvis et svar på Apions bok.

Spørsmål: Ehrman skriver: «For Paulus betydde tro å akseptere Kristi død med tillit for å bli rettferdiggjort overfor Gud. Det er et relasjonelt begrep som betyr noe i retning av ‘tillit’. I pastorale brev har ordet en annen betydning; det refererer til den samlingen av trossetninger og ideer som utgjør den kristne religionen (Titus 1:13). Det er ikke et relasjonelt begrep, men et begrep som spesifiserer et sett med kristne læresetninger, innholdet i det man må tro på – og det er slik begrepet kommer til å bli brukt i senere kristne sammenhenger. Dette er altså et eksempel på hvordan de pastorale brevene ser ut til å stamme fra en senere, ikke-paulinsk kontekst.» (Jesus, Interrupted, s. 130).

A: Galaterbrevet 1:23; Efeserbrevet 4:13 og andre vers beviser at Ehrman på den ene siden ikke vet hva han snakker om, og 2. Timoteusbrev 1:5; 2. Timoteusbrev 3:15 og Titusbrevet 3:15 beviser at Ehrman tar feil på en annen måte. Paulus viser begge aspektene av troen både i sine tidligere brev (epistler) og i sine senere, pastorale brev.

A. Tro som betyr doktrinære overbevisninger:

A1. Paulus’ tidligere epistler (i motsetning til Ehrman)

Gal 1:23 «De hørte bare beretningen: ‘Mannen som tidligere forfulgte oss, forkynner nå den troen han en gang forsøkte å ødelegge.’”

Ef 4:5 «én Herre, én tro, én dåp»

(Ehrman er enig i at bøkene nedenfor lærer at tro er et sett med doktrinære oppfatninger)

Ef 4:13 «til vi alle når enhet i troen og i kunnskapen om Guds Sønn, når vi modnes til Kristi fulle høyde.»

A2. Paulus’ pastorale brev (Ehrman ville være enig)

1 Tim 4:6 «…troens ord»

Tit 1:13 «Derfor skal du irettesette dem strengt, slik at de blir sunne i troen og ikke gir akt på jødiske myter eller på bud fra mennesker som har forkastet sannheten.»

Tt 2:2 «sunn i troen»

Konklusjon: Det finnes vers der tro betyr sannhet eller lære både i Paulus’ tidlige brev og i de pastorale brevene.

B. Tro som betyr tillit generelt

B1. Paulus’ tidligere brev (Ehrman ville være enig)

Rom 1:17 «skal leve av tro»

Rom 3:25 «tro på Hans [Jesu] blod»

Rom 4: Abraham blir rettferdiggjort ved tro

Gal 2:16 «rettferdiggjort ved troen på Kristus»

Gal 3:2b «troens budskap»

Gal 3:8 «rettferdiggjøre hedningene ved tro»

Gal 3:9 «de som har tro»

Gal 3:11 «den rettferdige skal leve av tro»

Gal 3:22 «løftet ved troen på Jesus Kristus»

Gal 3:24 «rettferdiggjort ved tro»

Gal 3:25 «men troen som kommer»

Gal 3:26 «gjennom troen på Kristus Jesus»

Gal 5:5 «håpet om rettferdighet som kommer av troen»

Ef 1:1 «trofaste i Kristus Jesus»

Ef 1:15 «deres tro på Herren Jesus»

Ef 3:17 «slik at Kristus kan bo i deres hjerter gjennom troen»

B2. Paulus’ pastorale brev (i motsetning til Ehrman)

2 Tim 1:5 «Jeg tenker på din oppriktige tro, som først var i din bestemor Lois og din mor Eunike, og som jeg er overbevist om også er i deg.»

2 Tim 3:15 «som kan gjøre deg vis til frelse gjennom troen på Kristus Jesus.»

Tit 3:15 «Hils dem som elsker oss i troen.»

C. Troen kan forstås på begge måter

C1. Paulus’ tidligere brev

1 Kor 15:1-2,14,17 «Nå, brødre, vil jeg minne dere om evangeliet jeg forkynte for dere, som dere tok imot, og som dere står fast i. Ved dette evangeliet blir dere frelst, hvis dere holder fast ved det ordet jeg forkynte for dere. Ellers har dere trodd forgjeves. (14) Og hvis Kristus ikke er oppreist, er vår forkynnelse verdiløs, og det samme er deres tro. I så fall blir vi også avslørt som falske vitner om Gud. For vi har vitnet om Gud at han oppreiste Kristus fra de døde. … (17) Og hvis Kristus ikke er oppreist, er deres tro forgjeves…» (Dette understreker læresetningene om Kristi oppstandelse så vel som Kristi død.)

Gal 3:7 «de som har tro»

Gal 3:12 «loven er ikke av tro»

Gal 3:23 «før troen kom»

Ef 1:15 «da jeg hørte om deres tro på Herren Jesus»

Ef 2:8 «av nåde er dere frelst gjennom tro»

C2. Paulus’ pastorale brev (disse kan tolkes på begge måter)

2 Tim 2:18 «avveget fra sannheten. … de undergraver troen hos noen»

Tit 1:4 «barn i vår felles tro»

Spørsmål: Siden Gud ikke har en fysisk kropp, hvordan kan da Jesus være Guds Sønn? Muslimer har hevdet at dette er en sentral feil i kristendommen.

Svar: Kristne tror IKKE at Jesus var Guds Sønn i en grov fysisk eller seksuell forstand. Dette begrepet er snarere et uttrykk for den dype betydningen av hvordan Jesus skiller seg fra alle skapte vesener. Sjiamuslimer har et noe lignende begrep. Når de sier at ‘Ali er Guds finger, tror de ikke at Gud har ti fingre slik som mennesker har. For dem er dette snarere et uttrykk med en dypere betydning.

Spørsmål: Jeg er bekymret over et svar du ga i «Bible Query», der du hevder at Jesus er Gud, og det er rett og slett ikke sant. Jesus hevdet aldri å være Gud. Han er Guds sønn, Messias. Det er galt av deg å villede andre, fordi du dermed setter deres frelse på spill. Vennligst les disse skriftstedene og endre svaret ditt.

Joh 14:1-4 viser en forskjell mellom Faderen og Sønnen.

I Luk 18:19 sier Jesus selv at ingen er god, bortsett fra Gud alene, da noen kaller ham god. Han skiller seg igjen fra Gud.

I Mk 13:32 og Mt 24:36 sier Kristus selv at ingen vet når enden skal komme, bare Gud, og ikke engang han selv.

I Mt 23:8-10 trekker Kristus selv et klart skille mellom en lærer, en leder og Faderen.

I Matt 5:16 står det at Faderen er i himmelen.

I Apg 4:12 står det at frelsen kommer gjennom Kristus, men at Gud ga Kristus til oss.

Heb 13:21, 1 Pet 2:19-25, 1 Joh 2:2-6 og 1 Joh 2:23 skiller alle mellom Gud og Kristus. Gud er Faderen, Giveren, Skaperen. Kristus er Messias, Offeret, Sønnen.

I 2. Mos. 20:3, 5. Mos. 6:4-5 og 5. Mos. 32:39 sier Gud at du ikke skal ha andre guder enn Ham. Det er en synd å gjøre Kristus til en Gud eller å kalle Kristus for Gud. Gud er Gud alene, og Kristus er Messias. Han er Guds lam. Han er Guds sønn som ble skapt for å være et eksempel på hvordan et fullkomment menneske bør være. Menneskeheten trengte et eksempel på fullkommenhet og kjærlighet i kjødet. Jesus er dette eksemplet. Han var et fullkomment menneske med guddommelig kunnskap, og Gud bodde i ham. Da han sa at «Faderen og jeg er ett», mente han at det var fordi han bodde i Gud og Gud bodde i oss. Han var i fullkommen forening med Gud, og han ble sendt til oss for å la oss vite at også vi kan være i fullkommen forening med Gud. Han hevdet aldri å være den himmelske Faren, og det er en stor synd å villede andre til å tro det. Det finnes mange skriftsteder som trekker et klart skille mellom Gud og Kristus, men jeg kan ikke huske å ha lest et eneste skriftsted noe sted hvor Kristus sa at han var Gud.

A: Jeg setter pris på ditt ærlige innlegg. Jeg ønsker absolutt ikke å villede andre når det gjelder deres frelse. Forhåpentligvis vil vi bli «plaget» der vi befinner oss i løgn og finne hvile når vi er enige i sannheten. Du tok opp så mange punkter i ditt korte innlegg. Jeg vil gjerne gå gjennom dine 11 punkter ett om gangen, slik at vi kan se hvor vi er enige eller uenige med hverandre.

1. Vi må ikke ha andre guder, som du nevnte, slik 2. Mosebok 20:3; 5. Mosebok 6:4–5; 32:39 påbyr. Romerbrevet 1:23,25 sier at en av syndene til gudløse mennesker var at de tilba og tjente skapte ting i stedet for Skaperen. Vi bør ikke tilbe eller tjene noen engel eller noe annet skapt vesen som en Gud. Hvis vi antar at Jesus ikke var Gud, og noen kalte Jesus for Gud, er du da enig i at dette ville være en svært alvorlig synd?

2. Discipelen Tomas kalte Jesus for Gud i Johannes 20:28. Tomas gikk til og med lenger enn det. Johannes 20:28 sier faktisk at Tomas sa til Jesus: «Min Herre og min Gud!» Jesus svarte Tomas: «Fordi du har sett meg, har du trodd; salige er de som ikke har sett, og likevel har trodd.» Jesus viser ikke det minste tegn til irettesettelse overfor Thomas. Faktisk er det eneste som kan oppfattes som negativt, at Jesus sa at de som ikke har sett Jesus personlig og likevel tror (på dette om Jesus), er mer velsignet enn de som har sett Jesus og tror dette. Nå er det enten slik at

a) tok Thomas feil, og han syndet ved å kalle Jesus Gud, og kanskje syndet Jesus ved å godta dette og ikke irettesette Thomas, eller

b) hadde Thomas rett, og Jesus gjorde rett i å bekrefte det Thomas sa.

Er du enig i at Thomas må ha hatt rett her?

3. Distinkte, men ikke adskilte: Noen ting kan være adskilte, uten noe felles. Noen ting kan være distinkte, der noen ting er forskjellige og andre ting er felles. For eksempel er de tre bladene på en kløver distinkte, i og med at de er tre fliker. Likevel er de ikke adskilte, fordi de henger sammen i midten. (Denne illustrasjonen stammer opprinnelig fra Patrick av Irland, en virkelig eksemplarisk troende som levde rundt år 400 e.Kr.) Uansett, er jeg enig i at mange av versene du trekker frem, viser en forskjell mellom Faderen og Sønnen. Å bevise at Faderen og Sønnen er to distinkte personer, betyr ikke at de er helt adskilte. I det minste deler de et navn, for vi blir døpt i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn (ikke navn) i Matteus 28:19.

Den kristne forfatteren Ambrosius av Milano (378–381 e.Kr.) skrev i sitt verk *Om Den Hellige Ånd*, bok 1, kapittel 13, mer om delingen av de guddommelige navnene. Se *The Nicene and Post-Nicene Fathers*, 2. serie, s. 110–111 for mer informasjon.

a) De har samme natur (Filipperne 2:6)

b) De tilkommer den samme ære (Johannes 5:23)

c) Faderen og Jesus «eier» alt i fellesskap. Johannes 16:15; 17:10.

d) På jorden bodde Faderen i Jesus. Johannes 10:38; 14:10–11.

e) På jorden var Jesus i Faderen. Johannes 10:38; 14:11

f) Hvis du virkelig kjenner Jesus, kjenner du Faderen og har sett Faderen. Johannes 14:7–9

g) Ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus. Johannes 14:6; 6:45; ~8:24; Apostlenes gjerninger 4:12

h) Begge tilbes med rette (Hebreerne 1:6)

i) Begge kalles med rette Gud (Johannes 1:1; 20:28, Hebreerne 1:8,9)

j) Man ber til begge (Apostlenes gjerninger 7:59-60)

k) Alt i verden ble skapt gjennom dem begge (Johannes 1:3, 10; Kolosserne 1:16)

l) Guddommens fylde er i Jesus (Kolosserne 1:19).

m) De er ett i ånd, kjærlighet og hensikt. Å virkelig adlyde den ene er å adlyde den andre.

Er du altså enig i at de er forskjellige, men at de har noen fellestrekk der de ikke er adskilte?

4. Enhetspentekostalismen er feil: Det forrige punktet er viktig, fordi det finnes en kjetterisk lære kalt modalismen, hvor enhetspentekostalismen er en moderne form, som lærer at Faderen, Sønnen (Kristus) og Ånden er identiske på alle måter. Versene om Jesu dåp, så vel som versene du tok opp (Joh 14:1–4, Matt 5:16, 1 Joh 2:23 osv.), beviser at «Oneness»-pentekostalismen er feil. Jeg tror vi kan være enige om det.

5. Kristus, vår Lærer, motbeviser ikke treenigheten: Jeg er noe uenig i din konklusjon om Matteus 23:8–10, for siden Kristus er vår Lærer, betyr det da at vi skal nekte å lære noe fra Den Hellige Ånd eller det Gud Faderen har åpenbart i naturen eller Guds ord? Selvfølgelig kan vi være enige om at det ikke er tilfelle. Jeg tror imidlertid at du prøvde å underbygge poenget ditt om at det er en forskjell mellom Faderen og Sønnen, og det er jeg allerede enig i.

6. Frelsen er Guds verk! Forresten, ut fra Apostlenes gjerninger 4:12 og 1. Johannesbrev 2:2–6: er vår frelse et menneskelig verk eller et Guds verk? Vår frelse er en gave fra Gud. Det ville vært et menneskelig verk – siden Jesus var et menneske – hvis Jesus bare hadde vært et menneske.

7. Jesus og Gud: Jeg tror jeg i tilstrekkelig grad har vist at selv om Faderen og Jesus er forskjellige, er det ikke noe problem. Dette svarer imidlertid ikke ennå på skillet mellom Jesus og Gud som Hebreerbrevet 13:20–21 og andre vers viser. (Jeg mener ikke at 1. Petersbrev 2:19-25 viser dette, men andre vers gjør det, så dette er et diskutabelt punkt.) Husk at begrepet elohim (Gud/gud) har minst fire forskjellige betydninger i Bibelen. Jesus erkjente at det fantes mer enn én betydning i Johannes 10:34-39, der han siterer Salme 82:6. Her er betydningene i Bibelen:

De som kalles guder, til og med avguder. 1. Korinterbrev 8:5-6; 1. Mosebok 31:30,33

Faderen. Galaterbrevet 1:1, Efeserbrevet 1:2-3,17, Hebreerbrevet 1:9 (2. forekomst) osv.

Jesus. Hebreerbrevet 1:9 (første forekomst); Johannes 1:1,18; Hosea 1:7; Jesaja 7:14; 1. Johannes 5:11,12 mot vers 21; Kolosserne 2:9 og Matteus 1:23

Den Hellige Ånd. Romerne 8:9-16; Lukas 1:35; 1. Johannes 4:12,13,15-16; 1. Korinterbrev 3:16 mot 1. Korinterbrev 6:19; Apostlenes gjerninger 5:4

8. Vers som viser at Jesus er Gud: Du sier at du ikke kan huske ett eneste skriftsted der Jesus sa at Han var Gud. Foruten at Tomas sier det i Johannes 20:28, sier forfatteren av Hebreerbrevet det i Hebreerbrevet 1:8,9, og apostelen Johannes kaller Jesus Gud på slutten av Johannes 1:1. Jesus selv hevdet å være Gud i Johannes 8:58. Jesus svarte: «Før Abraham ble født, er jeg!». Ordet «Jeg er» var Guds guddommelige navn. Nå forstod jødene enten Jesu budskap riktig da de tok opp steiner for å steine ham, eller så misforstod de Jesu budskap. Er du enig?

9. Bare Gud er god: I Lukas 18:19, siden mannen brukte ordet «god» så uformelt og ikke anerkjente Jesus som Gud, spurte Jesus hvorfor han brukte ordet «god» så fritt. Jesus kalte seg selv den gode hyrden i Johannes 10:11. Du nevnte selv at Jesus var et eksempel på fullkommenhet og kjærlighet, og et fullkomment menneske. Siden Jesus var god, og Lukas 18:19 ikke var en benektelse av at Jesus var god, var Lukas 18:19 heller ikke en benektelse av at Jesus var Gud. Er du enig?

10. Jesus, mens han var på jorden, visste ikke når han skulle komme tilbake. I Markus 13:32 og Matteus 24:36 ser du at ikke engang Jesus visste tidspunktet for når han skulle komme tilbake. Det gjelder Jesus – mens han var på jorden. Filipperne 2:7–8 sier at Jesus frivillig tømte seg selv da han kom til jorden. På jorden benyttet Jesus ikke sin egen kraft eller kunnskap, men var avhengig av Gud Faderen. Jesus ba til og med om at hans herlighet skulle gjenopprettes i Johannes 17:5.

11. De første kristne lærte at Jesus også var Gud. Det er galt å villede andre om sannheten (eller usannheten) om Jesu guddommelighet. Man skulle tro at noe så viktig ville bli gjort klart av apostlene. At Jesus er Gud, er ikke bare «noe nytt» som moderne mennesker har funnet på. Ignatius, disippelen til apostelen Johannes, skriver i sitt brev til Polykarp (kap. 3) om Herrens gjenkomst: «Se etter Ham som står over tiden, Ham som ikke har tid, Ham som er usynlig, Ham som for vår skyld ble synlig, Ham som er ufattelig [utenfor berøring], Ham som er uberørbar [utenfor lidenskap], Ham som for vår skyld led, Ham som utholdt alt i alle former for vår skyld.» Ignatius forsto altså at Gud Sønnen var den synlige, tidsbundne manifestasjonen av den usynlige, tidløse Gud Faderen. I Efeserbrevet 7 snakker Ignatius om Kristus som Gud i menneskeskikkelse. Han fortsetter med å si at Jesus var «født av Maria så vel som av Gud, først underlagt lidelse, deretter hinsides den»

På samme måte skrev også Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) om dette. Her er hva han sa i *Mot Noetus’ kjetteri*, kapittel 14, s. 228. Der står det: «Hvis Ordet da var hos Gud og også var Gud, hva følger da av dette? Jeg skal riktignok ikke snakke om to guder, men om én; om to personer imidlertid, og om en tredje økonomi (disposisjon), nemlig Den Hellige Ånds nåde. For Faderen er riktignok én, men det er to personer fordi det også finnes Sønnen; og så er det den tredje, Den Hellige Ånd.»

Er du enig i at, bortsett fra Bibelen, ble læren om at Jesus er Gud gitt allerede på apostlenes disiplers tid?

Til slutt, hvis jeg ikke tar feil, tror jeg at jeg har besvart hvert eneste punkt du tok opp. Vennligst gi meg beskjed hvis jeg har oversett noe, eller hvis du mener at min logikk var feil på noen punkter. Jeg er enig med deg i at det ville være en synd å kalle Kristus Gud, hvis Kristus faktisk ikke var Gud. Er du imidlertid enig i at det ville være en synd å si at Kristus ikke er Gud, hvis Kristus faktisk var Gud?

Spørsmål: Hvordan kan Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd alle være Gud, siden Det gamle testamente så sterkt understreket at det bare finnes én Gud?

Svar: For det første er den fullstendige beskrivelsen av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd ikke bare noe Gud ennå ikke har åpenbart for oss, men hvis Han hadde åpenbart det fullt ut, ville det sannsynligvis være utenfor vår forståelse. Forestill deg et øyeblikk at det fantes vesener som levde i en todimensjonal verden, og at du kunne kommunisere med dem. Hvordan ville du beskrive deg selv? Til å begynne med ville du kanskje si at du var noe de kunne forstå, men ikke forstå fullt ut. For eksempel ville du stikke fire av fingrene dine inn i deres verden og si at de fire sirklene de så, faktisk henger sammen. Skeptikerne i den todimensjonale verdenen kunne bevege seg rundt hver av de fire sirklene, og siden fingrene ikke hang sammen slik de forsto det, ville de konkludere med at du løy. I den motsatte ytterligheten kunne andre si at siden de hang sammen, var de fire fingrenes særskilte karakter en illusjon, og at du egentlig ikke hadde noen særskilte fingre. Andre ville kanskje ønske å ha et bilde av deg, så de ville tegne merkelige bilder av fire sirkler, eller fire sammenhengende sirkler. Du ville be dem om å ikke bry seg med bildene, siden de ikke engang ville komme i nærheten av å være en adekvat gjengivelse av deg.

Vi er kanskje ikke i stand til å forstå alt om den treenige Gud, men heldigvis trenger vi ikke å prøve. Vi trenger bare å lære det Herren har åpenbart: Det finnes bare én Gud, og vi skal bare tilbe, prise og be til Gud, ikke til noen av skapningene Gud har skapt. Likevel viser Bibelen at både engler og mennesker tilber, priser og ber til Jesus, og at Jesus blir tilbedt på en riktig måte.

Her er et diagram som kan være til hjelp. Tegn en sirkel i midten, merket «Gud». Tegn tre sirkler rundt den sirkelen, merket «Faderen» øverst, og «Sønnen» og «Ånden» på hver side. Koble hver av de ytre sirklene til den midterste sirkelen ved hjelp av tre linjer. Merk hver linje med «er». Koble hver ytre sirkel til de andre ytre sirklene, og merk de tre linjene med «er ikke».

Som nevnt i min forrige e-post, refererer ordet «Gud» i Bibelen noen ganger til Gud Faderen. Som du påpeker, ba Jesus IKKE til seg selv da han ba til Gud, og i Getsemane-hagen. Jeg synes det er litt morsomt at jeg leser brevet ditt om dette akkurat nå, for for bare to dager siden skrev jeg en kort artikkel der jeg nevnte den falske læren «Oneness Pentecostalism», der jeg fremfører akkurat det samme poenget som du gjør. Ordet «Gud» betyr «Gud Fader» mange steder i Bibelen, blant annet i uttrykket «din Gud» i Hebreerbrevet 1:9, samt i uttrykket «når Gud» i Hebreerbrevet 1:6.

Imidlertid betyr ordet «Gud» også «Gud Sønnen» mange steder. La oss se på Hebreerbrevet 1:8–9 igjen. I Hebreerbrevet 1:8 står det: «Men om Sønnen sier han: ‘Din trone, o Gud, …’».

Jeg tror ikke folk bare begynte å tilbe Kristus på grunn av en feil, for de syndfrie englene selv tilba Lammet (Jesus) i Åpenbaringen 5:12 og sa: «Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å motta makt og rikdom og visdom og styrke og ære og herlighet og velsignelse!» Dessuten hadde apostelen Johannes en disippel, Ignatius. Ignatius etterlot seg noen skrifter, og han la tydeligvis vekt på det han hadde blitt lært, nemlig at Jesus var Gud.

I ditt forrige brev hevdet du at 2. Mosebok 20:3; 5. Mosebok 6:4–5, 32:39 beviser at vi ikke skal tilbe andre guder. I ditt siste brev sliter du med å komme forbi det punktet i Det gamle testamente at det bare fantes én Gud. Vel, vær så snill, ikke gå forbi det. Hold fast ved den sannheten! Men selv Det gamle testamente antyder at dette ikke er slutten på historien. Salme 110:1 (det verset i Det gamle testamente som oftest siteres i Det nye testamente) sier: «Herren sa til min Herre: ‘Sitt ved min høyre hånd, til jeg har gjort dine fiender til en fotskammel for dine føtter.’» (BSB) Hvem er denne «Sønnen», denne «den andre» som vi også skal kalle Herre? Dette er selvfølgelig Jesus.

Jeg mistenker at det som forvirrer deg, er dette: Når ordene «Gud» og «Herre» brukes i Bibelen om den sanne Gud og den sanne Herre, bruker Bibelen da alltid disse på samme måte, eller er disse ordene som «dommer» og «fullkommen», som har et par forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen? Så lenge du tror at «Gud» (når det ikke refererer til avguder) alltid har samme betydning, og «Herre» alltid har samme betydning, vil du bli forvirret når du leser visse vers. Jeg mener at «Gud» og «Herre» har forskjellige betydninger avhengig av verset.

Nå kommer vi til et paradoks. Siden det bare finnes én Gud som skal tilbes, og engler og mennesker tilba Jesus på riktig måte, hvordan kan det ha seg? Det eneste svaret som tar for seg alle de «Jesus-herliggjørende versene», er at Jesus er den ene sanne Gud som er verdig tilbedelse.

Et nært beslektet spørsmål er at Bibelen sier at det for oss bare finnes én Herre (Efeserne 4:5). Men er vår Herre Jesus Kristus (Romerne 10:9; 1. Korinterbrev 8:6; 12:3; Johannes 20:25,28), eller er vår Herre Ånden (2. Korinterbrev 3:17), eller er vår Herre Faderen (Hebreerne 7:21, 1. Petersbrev 1:25 osv.)?

1. Korinterbrev 7:35 sier at vi skal ha udelte hengivenhet til Herren. Betyr dette at vi skal være hengivne til Jesus og glemme Gud Faderen? – Selvfølgelig ikke. Det eneste svaret er at Gud Faderen er vår «ene Herre», men at også Jesus Kristus og Ånden er en del av vår «ene Herre».

Her er et annet paradoks i Bibelen. Siden Jesus er den ene sanne Gud, men likevel ba Jesus til «sin Gud», hvem er da den Gud som er verdig vår tilbedelse? Det finnes fire muligheter:

Bare Faderen. Dette kan ikke være riktig, ellers tok englene feil da de priste Jesus, tok Stefanus feil da han ba til Jesus, tok Tomas feil da han kalte Jesus «min Herre og min Gud», og tok Jesus feil da han ikke korrigerte ham.

Bare Jesus. Dette kan ikke være riktig, ellers ville det være feil av Jesus å be til Gud [Faderen] og kalle ham Gud.

Begge er Gud, og det finnes minst to guder. Dette kan ikke være riktig, for Gud hadde til hensikt at Det gamle testamente skulle understreke overfor oss at det bare finnes én sann Gud.

Begge er Gud, og det finnes bare én sann Gud. Dette svaret er det vanskeligste å akseptere, fordi det ikke finnes noen eksakt analogi på jorden. Din analogi med deg og foreldrene dine er grei til en viss grad, men jeg liker den ikke, da den gjør «Gud» til en slags familienavn, og jeg tror de tre er én på en mye nærmere måte enn det. Men selv om vi ikke har en perfekt analogi til Gud på jorden, betyr ikke det at dette svaret ikke er riktig. Faktisk er det ingen andre svar jeg har sett som gjør mer enn å «forklare bort alle bibelversene»; dette svaret inkluderer tvert imot alle bibelversene. Treenighetsbegrepet understreker de tre personers særskilthet, det understreker også at de tre er uatskillelige, og likevel understreker det også at det bare finnes én Gud.

Det er én ting man kan si om avgudene. Disse «små figurene», som gir seg ut for å være noe de ikke er, med smålige innfall og altfor menneskelige svakheter, er mye enklere for det naturlige mennesket å forstå enn den hellige, allmektige Gud som fyller himmelen og jorden. Jeg tror faktisk at mange mennesker med tiden har vendt seg bort fra det Gud har åpenbart om seg selv i Bibelen. Her er et annet diagram til deg. Tegn en trekant og merk de tre hjørnene med «Én Gud», «Tre personer» og «Lik natur». Skriv nå utenfor trekanten, på linjen utenfor «Én Gud», den motsatte kjetterlære «polyteisme». På samme måte skriver du utenfor trekanten, på linjen overfor «Tre personer», «Enhetskjetterier». Til slutt, på linjen overfor «lik natur», skriv «ebionittene». Ebionittene var en tidlig kjetterbevegelse som forsøkte å kombinere jødiske skikker med kristendommen. De anerkjente Jesus som Messias, men anerkjente ham ikke som Gud.

Nå er det et spørsmål som må tas opp: Gitt at de på noen måter er uatskillelige, og på andre måter er forskjellige, hvordan er de da uatskillelige, og hvordan er de forskjellige?

De er ett i kjærlighet, hensikt og lydighet. Med andre ord kan man ikke adlyde den ene mens man er ulydig mot den andre.

De er ett i navn, som vi har diskutert.

De er ett i natur. Verken Faderen, Sønnen eller Den Hellige Ånd er skapte vesener. På samme måte som jeg kan skape gjenstander, men mine barn stammer fra meg og min kone, ble Sønnen født av Faderen, ikke skapt av Ham.

Er Faderen større enn Sønnen? Vi må besvare dette spørsmålet i tre ulike sammenhenger.

Vesen og ære: Faderen og Sønnen er likeverdige. Filipperne 2:6 viser at de har samme vesen. Johannes 5:23: «slik at alle skal ære Sønnen, akkurat som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen som har sendt ham.»

På jorden var Jesus mindre enn Faderen. Jesus tømte frivillig seg selv for mye av sin herlighet (Filipperne 2:7; Johannes 17:5). Jesus lærte lydighet (Hebreerne 5:8), ble trøtt (Johannes 4:6), visste ikke alt, for eksempel tidspunktet for sin gjenkomst (Matteus 24:36; Markus 13:32) osv.

Selv i himmelen har Faderen en større rolle enn Sønnen. For eksempel er mann og kone i ekteskapet likeverdige og har like stor verdi, men de har forskjellige roller, og mannen har rollen som leder som kona skal adlyde. Også i en familie har foreldrene en annen rolle enn barnet. Dermed er Gud, selv i himmelen, hodet for Kristus, slik en far er hodet for en sønn. (Ja, med «Gud» menes her Gud Faderen). (1. Korinterbrev 11:3) Gud Faderen kalles også «Gud, vår Herre Jesu Kristi Gud» i Efeserbrevet 1:17. Vi har ikke sagt så mye om Ånden så langt, men Den Hellige Ånd har en rolle som består i å gå i forbønn for oss hos Faderen (Romerne 8:26–27), og ikke at Faderen går i forbønn hos Ånden.

Forresten spurte noen en gang om Guds treenighet bare er noe midlertidig. Etter at Satan er kastet i ildsjøen, vil da skillet mellom Faderen, Sønnen og Ånden forsvinne? Svaret er at skillet innenfor treenigheten er permanent, fordi Hebreerbrevet 13:8 sier: «Jesus Kristus er den samme i går, i dag og til evig tid.» (BSB)

Nå føler jeg at det Gud har åpenbart om Treenigheten er klart for meg, men poenget er at det skal være klart for deg. En ting som kan hjelpe, er å sørge for at du praktiserer den sannheten du kjenner. Siden englene sang og priste Jesus i Åpenbaringen 5:9,10; 5:12; 7:10; 11:15, bør du bruke tid på å synge til Jesus og prise Ham. Siden englene tilba Jesus i Hebreerbrevet 1:6, de vise mennene tilba Jesus i Matteus 2:11, disiplene tilba ham i Matteus 14:33, kvinnene tilba Jesus i Matteus 28:9 og den blinde mannen tilba Jesus i Johannes 9:38, bør du også tilbe ham. Så tilbe Jesus slik englene og andre gjør, pris Ham i sang, be til Jesus (det gjorde Stefanus i Apostlenes gjerninger 7:59), og be Gud om å hjelpe deg å se og forstå alt det Gud har åpenbart i Sitt vidunderlige Ord.

Spørsmål: Hva er noen forskjeller mellom gresk og romersk kultur?

Svar: De greske idrettsutøverne konkurrerte uten klær, var svært tolerante overfor homoseksuell atferd, og de hadde en lang kulturell historie i Athen og andre byer. De kjempet mye mot hverandre og klarte aldri virkelig å bli forent før de (teknisk sett) ikke-greske makedonerne erobret dem alle. På den annen side var romerne mer tilbøyelige til å bruke tortur, mindre opptatt av rettferdighet og så opp til den greske kulturen, selv om de erobret grekerne. Begge hadde modige soldater, men romerne var mer tilbøyelige til å assimilere dem rundt seg og skape et forent imperium.

Spørsmål: Hvor mange vers og ord finnes det i Det nye testamente?

Svar: Ifølge Wick Allison i *That’s In the Bible? – The Ultimate Learn-As-You-Play Bible Quiz Book* (Dell Trade 1994), s. 18, har Det nye testamente i King James-versjonen 7 959 vers og 198 000 ord på engelsk. Merk at King James-versjonen har noen få vers som ikke finnes i de fleste greske manuskripter.

Spørsmål: Hva er manuskriptbevisene for Det nye testamente?

Svar: Se siden om manuskripter til Det nye testamente http://www.BibleQuery.org/NewTestamentManuscripts.html for detaljer.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere omtalte Det nye testamente som Det nye testamente?

A: Her er listen. Hvis en forfatter nevner Det gamle testamente, men ikke Det nye, er Det nye testamente underforstått. Hvis det bare er underforstått, er navnet ikke i fet skrift, og det står «Underforstått».

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) nevner «hvordan Det nye testamente, som Gud tidligere kunngjorde» i *Dialog med jøden Tryfon*, kap. 51, s. 221.

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) (underforstått) nevner «Det gamle testamente». Dette innebærer et Nytt testamente. Fragment 4 fra *Book of Extracts*, bind 8, s. 759

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) nevner Det nye testamente og Det gamle testamente i *Irenaeus mot kjetteriene*, bok 5, kap. 34.1, s. 563. Han nevner det også på s. 564.

Den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.), kap. 3, s. 603, nevner Det gamle testamente, noe som innebærer at det finnes et Nytt testamente.

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.): «For Gud er årsaken til alle gode ting; men til noen først og fremst, som til Det gamle og Det nye testamente.» *Stromata*, bok 1, kap. 5, s. 305

Tertullian (ca. 213 e.Kr.): «Han er klart definert for oss i alle Skriftene – i Det gamle testamente som Guds Kristus, i Det nye testamente som Guds Sønn.» *Mot Praxeas*, kap. 24, s. 620

Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner Det nye testamente i Tertullianus’ Fem bøker mot Marcion, bok 4, kap. 1, s. 346.

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) henviser til Det nye testamente i «Fragmenter fra kommentarer: Kommentar til 1. Mosebok 49:11», s. 165

Asterius Urbanus (ca. 232 e.Kr.) «redd for at noen skulle tro at jeg legger til et nytt ord eller et nytt bud til læren i Det nye testamentets evangelium», *The Exordium*, bind 7, kap. 1, s. 335

Commodianus (ca. 240 e.Kr.) (underforstått): «Guds første lov er grunnlaget for den påfølgende loven. Den pålegger deg faktisk å tro på den andre loven. Heller ikke trusler fra Ham selv, men fra den, har makt over deg. Sverg nå, forbløffet, at du vil tro på Kristus; for Det gamle testamente forkynner om Ham. For det er bare nødvendig å tro på Ham som var død, for å kunne stå opp igjen og leve i all evighet.» Commodianus’ instruksjoner, kap. 25, s. 207

Origenes (225–254 e.Kr.) snakket om Det nye testamente og sa at det bare fantes fire evangelier. Origenes’ kommentar til Johannes (225–231 e.Kr.), bok 1, kap. 1, s. 299.

Origenes (240 e.Kr.) henviser til Det nye testamente. Kommentar til Høysangen, prolog, s. 56

Novatian (250–257 e.Kr.) nevner Det gamle testamente og Det nye testamente i Novatians «Avhandling om treenigheten», kap. 7, s. 617. Han nevner også sannheten i både Det gamle og Det nye testamente i kap. 17, s. 627.

I «Avhandling om gjenbaptisme» (250/4–256/7 e.Kr.), kap. 3, s. 668, nevnes Det nye testamente.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner Det gamle testamente, og refererer til det slik vi forstår det, på mange steder. Han sier: «At det ble lovet en annen profet som Moses, nemlig en som skulle gi et nytt testamente, og som snarere bør bli hørt.» Deretter siterer han 5. Mosebok 18:18,19 som «Deuteronomium». Cyprians avhandlinger, avhandling 12, 18, s. 512

Dionysius av Roma (259–269 e.Kr.) sier at treenigheten finnes i Skriften, men at læren om «tre guder verken blir forkynt i Det gamle eller i Det nye testamente». Mot sabellianerne, kap. 1, bind 7, s. 365

Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.) (underforstått) henviser til «Det gamle testamente», noe som innebærer at det finnes et nytt. «Påskekanonet til Anatolius av Alexandria», kap. 8, s. 148

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 345. Han oppregnet Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevene, og siterer 1. Timoteus 3:15 i kap. 16, s. 345. Han fortsetter med å sitere 1. Korinterbrev 15:53 på s. 346.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) (Underforstått) «Jeg vil fremlegge for dere, o jomfruer, en skriftlig profeti fra Det gamle testamente, fra Dommernes bok, for å vise at jeg taler sannheten», «De ti jomfruers festmåltid», tale 10, kap. 2, s. 348

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) «Og i tillegg til den fromme oppfatningen om Faderen og Sønnen bekjenner vi én Hellig Ånd, slik de guddommelige Skriftene lærer oss; han som har innviet både de hellige mennene i Det gamle testamente og de guddommelige lærerne i det som kalles Det nye.» «Brever om den arianske kjetteriet», brev 1, kap. 12, s. 296

Laktantius (ca. 303–325 e.Kr.) «og ordnet alle ting angående institusjonene i Det nye testamente; og da dette var fullført, omsluttet en sky og en virvelvind Ham og løftet Ham opp fra menneskenes syn til himmelen.» «Måten forfølgerne døde på», kap. 2, s. 311

Eusebius (318–339/340 e.Kr.)

Etter Nikea

Hegemonius (4. århundre) nevner at det verken finnes to gamle testamenter eller to nye testamenter. (Den kristne Diodorus taler) «Disputation with Manes», kap. 45, s. 220

Athanasius (367 e.Kr.) nevner «Det nye testamente» i Athanasius’ Festbrev 39, kap. 5, s. 552

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370 e.Kr.)

Efraim/Ephrem (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) henviser til Det nye testamente i Brev 42, kap. 3, s. 144–145.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i forelesning 2.4, s. 8, og 3.6, s. 15.

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 [eller 363] e.Kr.), kanon 59, s. 158, nevner Det gamle og Det nye testamente.

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at kun de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Gregor av Nyssa (382–383 e.Kr.) (underforstått) nevner Det gamle testamente i «Mot Eunomius», bok 11, kap. 5, s. 238.

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i *Om den kristne tro*, bok 1, kap. 8.57, s. 210.

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) nevner Det nye testamente i *Om de angrende*, kap. 4.1, s. 74

Didymus den blinde (398 e.Kr.) henviser til Det gamle og Det nye testamente. «Kommentar til Sakarja 8», s. 201

Den syrisk-ortodokse «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente. «Panarion», avsnitt 3, scholion 1 og 5, s. 334

Rufinus’ kommentar til apostlenes trosbekjennelse (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (martyrdød 407 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Hieronymus (417–420 e.Kr.) nevner Det nye testamente i brev 53.9 (394 e.Kr.), s. 101.

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner Det nye testamente i *Guds by*, bok 17, kap. 4, s. 341; bok 17, kap. 6, s. 344

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner Det nye testamente i «Kommentar til Salmene», s. 405, 521, 531, 681

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) Det nye testamente nevnes ved navn i Johannes Cassians *Institutes*, bok 1.1, s. 201, og i *Conference of the Abbot Paphnutius*, kap. 15, s. 327

Vincent av Lerins (ca. 434 e.Kr.)

Sokrates (ca. 400–439 e.Kr.) Sokrates’ «Kirkehistorie»

Theodoret av Kyrros (423–458 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kalkedon (451 e.Kr.)

Pave Leo I av Roma (440–461 e.Kr.)

Blant kjettere og falske bøker

Marinus (ca. 300 e.Kr.) (antatt) en bardesanitt, henviste i en disputt med Adamantius til «Det gamle testamente» og omtalte David som en profet. «Dialog om den sanne tro», kap. 862a 20, s. 173

Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) nevner Det nye testamente ved navn og siterer Matt 28:2–3. Kommentar til Sakarja, kap. 1, s. 331