< Bibelspørsmål fra Det gamle testamente

Spørsmål: Hvem var den første i Bibelen, i Det gamle testamente, som besvarte vanskelige spørsmål?

Svar: Den første personen som ifølge skriften gjorde dette, var Moses i 2. Mosebok 18:13–16, som senere, etter Jetros forslag, innsatte dommere til å avgjøre de mindre vanskelige sakene i 2. Mosebok 18:22–26. Salomo, da dronningen av Saba stilte ham vanskelige spørsmål i 2. Krønikebok 9:1–2. Antakelig handlet mange av disse spørsmålene om Gud og hans lov.

Spørsmål: Hvorfor stoler du på Det gamle testamente?

A: Både Skriften og arkeologien tyder på at det ikke er noen vesentlige endringer i våre eksemplarer i dag, av minst fem grunner:

Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; 59:21; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35. Vi kan stole på Gud.

Jesus og Det nye testamente bekreftet skriftene i Det gamle testamente i Matteus 19:4; 22:32,37; 39; 23:35; Markus 10:3-6; Lukas 2:23-24; 4:4; 11:51; 20:37; 24:27,44

Arkeologiske bevis: I Septuaginta ble Toraen oversatt til gresk rundt 400 f.Kr. Dødehavsrullene stammer fra omtrent 250 f.Kr. til etter Kristi tid, og vi kan sammenligne dem med våre bibler i dag. Aramæiske targumer er oversettelser laget rundt Jesu tid. Dødehavsrullene består av rundt 95 000 fragmenter fra 867 manuskripter av Det gamle testamente og andre skrifter. Omtrent 1/3 av Dødehavsrullene er manuskripter av Det gamle testamente, ifølge The NIV Study Bible, s. 1432. Arkeologien viser at Bibelen som Jesus kjente, ble bevart. Nahal Hever (= Wadi Habra) er en hule nær Engedi som inneholder deler av 35 skriftruller. En av dem er et fragment skrevet mellom 50 f.Kr. og 50 e.Kr. fra de mindre profetene på gresk. Nahal Hever-rullen 5/6HevPs inneholder en del av Salme 22, og en annen inneholder Salme 15:1–2.

Ved Masada ble det funnet et eksemplar av Josvas bok datert til 169–93 f.Kr. Det fremgår også at tekstene ved Masada stammer fra 1. Mosebok 46:7–11, 3. Mosebok 4:3–9; 8:31–11:40, 5. Mosebok 33:17–24; 34:2–6, Salmer 150:1b–6 og Esekiel 35:11–15; 36:1–10, 13–14, 17–35; 37:1–14, 16, 23, 28; 38:1–4, 7–8 (med mangler). Romerne erobret Masada i april 73 e.Kr., så skriftrullene må ha vært fra før den tid.

Merk at Talmon mener at fragmentet fra Første Mosebok (1. Mosebok 46:7–11) kan stamme fra en omskrivning av Første Mosebok som inngår i Jubileerboken.

Nash-papyrusen, datert til 150 f.Kr., inneholder de ti budene samlet fra 2. Mosebok 20:2–17 og 5. Mosebok 5:6–6:4f. I denne er det sjette og syvende budet byttet om.

Ved Wadi Muraba’at/Murabba’at ble det funnet en hebraisk skriftrull (Mur.88) med ti av de tolv små profetene, datert til ca. 132 e.Kr. Små fragmenter av Første Mosebok, Andre Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok og Jesaja ble funnet i hule 2. Alle Muraba’at-rullene er praktisk talt identiske med den masoretiske teksten.

Tidlige kirkeforfattere henviste allerede så tidlig som 96–98 e.Kr. omfattende til Det gamle testamente.

Jødiske skriftlærde, selv om de var fiendtlige overfor kristendommen, bevarte det samme Gamle Testamentet som finnes i alle protestantiske bibler i dag.

Som en sidebemerkning til muslimer sier Koranen at muslimer skal tro på alle profetene, og at Gud ga Jesus Toraen og evangeliene.

Sura 4:150–151 sier: «De som fornekter Allah og hans sendebud, og ønsker å skille mellom Allah og hans sendebud, og sier: ‘Vi tror på noen, men avviser andre’, og ønsker å gå en mellomvei, (151) de er i sannhet vantro;...»

Sura 3:48 sier: «Og Allah vil lære ham [Jesus] Skriften og visdom, Toraen og Evangeliet. Hvis Jesus ble undervist i Det gamle testamente, og vi har Det gamle testamente fra Jesu tid, så ble Jesus undervist i det vi har.

Sura 3:50 sier: «’Jeg [Jesus] er kommet til dere for å bekrefte Toraen som var før meg. … Jeg er kommet til dere med et tegn fra deres Herre. Så frykt Allah, og adlyd meg.» Folk har nesten umulig for å prøve å gjøre det følgende.

Sura 5:47 sier: «La Evangeliets folk dømme etter det Allah har åpenbart deri...» Hvis Evangeliets folk skal dømme etter det Gud har åpenbart i Evangeliet, hvordan kan da det Evangeliet de skal dømme etter, ikke være det Evangeliet Gud ba dem om å dømme etter?

Sura 5:48 sier: «Til dere (Bokens folk) har Vi sendt Skriften i sannhet, som bekrefter Skriften som kom før den, og som bevarer den i trygghet: så døm mellom dem etter det Allah har åpenbart, og følg ikke deres tomme begjær, som avviker fra sannheten som er kommet til deg...»

Sura 15:9–10 sier: «Vi har uten tvil sendt ned budskapet; og Vi skal visselig bevare det [mot forvanskning]. Vi sendte sendebud før deg blant de gamle sektene.» Sura 15:9 sier ikke bare at «Koranen» ble bevart, men «budskapet».

Oppsummert er Gud allmektig, allvitende og langt fra uaktsom. Vi kan stole på at Han alltid har bevart den rette veien for dem som søker å følge dit Han leder.

Spørsmål: Hvor mange vers og ord finnes det i Det gamle testamente?

Svar: Ifølge Wick Allison i *That’s In the Bible? – The Ultimate Learn-As-You-Play Bible Quiz Book* (Dell Trade 1994), s. 18, har Det gamle testamente (KJV) 23 214 vers og 647 000 ord på engelsk. Disse versene omfatter 1. Mosebok: 1 533, 2. Mosebok: 1 213, 3. Mosebok: 859, 4. Mosebok: 1 288 og 5. Mosebok: 959, til sammen 5 852 vers i Toraen.

Spørsmål: Hvilke bevis finnes det for at jødene erkjente at det ikke var noen profeter i denne 400-årsperioden?

Svar: Det finnes minst fire beviskilder.

1 Makkabæerbok 4:45; 9:27; 14:41 sier at folket ventet «til en profet skulle stå frem».

«Disciplinmanualen» blant Dødehavsrullene så også etter «en profets komme».

Den babylonske Talmud 7–8 sier: «Etter de siste profetene Haggai, Sakarja og Malaki forlot Den Hellige Ånd Israel.»

Det nye testamente siterer aldri noen bok skrevet etter Malaki.

Spørsmål: I hvor mange deler delte jødene Det gamle testamente?

Svar: Som det fremgår av «A General Introduction to the Bible» s. 243, hadde ulike jøder ulike klassifiseringer.

Det finnes ingen inndeling i Septuaginta, de kristne manuskriptene Vaticanus og Sinaiticus eller i listen til den jødiske konvertitten Epifanios av Salamis (ca. 315–403 e.Kr.).

Lov og profeter nevnes av Jesus i Matteus 7:12; 22:40

Moses og alle profetene ble nevnt i Lukas 24:27.

Moses’ lov, profetene og Salmene er det Jesus sa i Lukas 24:44.

Loven (Torah), profetene og skriftene nevnes først i prologen til Ecclesiasticus (ca. 132 f.Kr.), men den oppgir ikke hvilke bøker som inngår i hvilken seksjon.

Josephus (ca. 100 e.Kr.) har også tre seksjoner, men bare fire bøker i «Skriftene». Tilsynelatende ble Rut regnet med i Dommerboken, Klagesangene ble regnet med i Jeremia, og Ester og Daniel var blant profetene.

Filo den jøden (levde 20 f.Kr. til 50 e.Kr.) nevnte «Loven, profetiene, så vel som hymner og de andre som fremmer og fullender kunnskap og fromhet». (Det kontemplative livet 3.25)

Den babylonske Talmud ga den moderne tredelingen.

Loven (Toraen): (Fem bøker i rekkefølgen: Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok)

Profetene: 8 bøker i rekkefølgen: Josva, Dommerne, 1. og 2. Samuel (som én bok), 1. og 2. Kongebok (som én bok), Jesaja, Jeremia, Esekiel, de tolv små profetene (Hosea til Malaki). I den hebraiske Bibelen følger de tolv små profetene rett etter Esekiel.

Skriftene (Ketubim): 11 bøker i rekkefølgen: Job, Salmene, Ordspråkene, Predikeren, Høysangen, Rut, Ester, Klagesangene, Daniel, Esra-Nehemja (som én bok) og 1. og 2. Krønikebok (som én bok).

Spørsmål: Når ble bøkene i Det gamle testamente skrevet, og hvor siterer Det nye testamente fra dem?

Svar: Det gamle testamente er en av de mest fantastiske bøkene i hele verden. Dets trettini bøker ble skrevet over en periode på tusen år av konger, slaver, prester, krigere, gjeter, rike og fattige. Her er en tabell over skrivedatoene og en delvis liste over henvisninger i Det nye testamente. For en fullstendig liste over henvisninger, se Kurt Aland m.fl. The Greek New Testament, 3. utgave, 1975, s. 897–903.

Forfatteren er den personen som Gud åpenbarte sitt ord for. Ordene ble enten skrevet ned av ham selv eller av sekretærer. For eksempel skrev Jeremias’ skriver Baruk ned mange av hans profetier. I Jeremias 51:64 står det: «...her slutter Jeremias’ ord.»

Det finnes rundt 250 henvisninger til passasjer fra Det gamle testamente i Det nye testamente. Forfatterne i Det gamle testamente nevnte ofte hverandre.

De fem Mosebøkene: Josva 1:7; 8:31; 23:6; 1. Kongebok 2:3; 2. Kongebok 14:6; 17:37; 18:6; 1 Krønikebok 16:40; 2 Krønikebok 17:9; 23:18; 30:5, 16, 18; 31:3; 35:26; Esra 3:2, 4; 6:18; 7:6; Daniel 9:11, 13; Hosea 8:12

Esra: Nehemja 8:1; Nehemja 12:32

Nehemja: Esra 2:2

Jesaja: 2. Kongebok 19:2; 2. Krønikebok 32:20

Jeremia: Daniel 9:2; 2. Krønikebok 36:22

Jona: 2. Kongebok 14:25

Mika: Jeremia 26:18

Haggai: Esra 5:1; Esra 6:14

Sakarja: Nehemja 12:1,4,16, Esra 5:1; 6:14

Poenget med dette er at bøkene i Det gamle testamente passer sammen, som brikker i et puslespill.

Spørsmål: Hvilke gamle bøker nevnes i Det gamle testamente, men finnes ikke i selve Det gamle testamente?

Svar: I antikken, akkurat som i dag, finnes det en rekke religiøse og historiske skrifter, mange av varierende kvalitet. Foruten de apokryfe bøkene finnes det det som kalles «pseudo-apokryfe bøker», som ingen aksepterer i dag. Dette er ofte forfalskede verk som hevder å være skrevet av en historisk person, men som i virkeligheten ikke er det. Selvfølgelig, hvis noe er falskt, er det ikke Guds ord. Andre bøker er, selv om de ikke er perfekte, ikke så dårlige. Selvfølgelig, hvis en gudfryktig person skriver noe som er sant, er det ikke nødvendigvis Guds ord, og han hevdet heller ikke at det var det. På samme måte kan en god kristen bok skrevet i dag være god, men ikke Guds ord. Noen bøker, som 1. Enok, er mer kompliserte. 1. Enok er en sammensatt bok, hvor den eldste forfatteren sannsynligvis skrev det meste av den første delen. Forresten siterer Judas 14–15 fra den eldste delen av 1. Enok.

Selve Det gamle testamente nevner noen bøker og opptegnelser som vi ikke har noen eksemplarer av i dag.

Salomos gjerninger 1. Kongebok 11–41

Kronikkene om kongene 1. Kongebok 14:19, 29, 2. Kongebok 19:9–12, 11

Kongene av Juda/Israel 2. Krønikebok 16:11; 25:26; 28:26,32; 27:2; 35:27; 36:8

Kongene av Israel 2. Krønikebok 20:34; 33:18; 24:7; 1. Kongebok 14:19

Jasher (Den rettferdige) Josva 10:13; 2. Samuelsbok 1:18

Herrens kriger 4. Mosebok 21:14

Disse ble aldri hevdet å være hellig skrift, men er ganske enkelt andre pålitelige opptegnelser, som har gått tapt for den moderne verden.

Spørsmål: Hvilke lister over bøker i Det gamle testamente har vi, bortsett fra bibeltekstene?

Svar: Her er listene.

Ben Sira, i det 2. århundre f.Kr. alle unntatt Esekiel

Filo fra Alexandria, jøde (De Vita Contemplativa 25) 3 avsnitt

Den jødiske forfatteren Josefus <100 e.Kr. Contra Apion 1.8.

Det jødiske rådet i Jamnia 90 e.Kr. ingen apokryfer

Rådet i Kartago 397 e.Kr. inneholder historiske apokryfer (inkludert 1. og 2. Esdras og Manasses’ bønn, som ikke finnes i de katolske apokryfene i dag)

Spørsmål: Hvor finnes kiasmer i Det gamle testamente?

Svar: Kiasmer er en symmetrisk poetisk struktur som er vanlig i hebraisk poesi. Her er noen eksempler.

1. Mosebok 7:4–8:12; 7:21–23a

3. Mosebok 24:13-23

3. Mosebok 25:14-17

4. Mosebok 15:35-36

1. Samuelsbok 2; 3:17; 3:1–4:1; 8:5–22 og 18:20–26

2. Samuelsbok 1:19-27; 5:17-8:18; og 23:1-7

Job 4:5–5:27

Salme 3:7-8; 51, 58. Salme 109 ligner på et kiasme.

Jesaja 15:1-14; 21:1-10; 22:8-11; 22:1-4; 22:8-11; 22:12-14; 23:1-14; 24:1-13; 26:1-21; 27:1-13; 29:9–14; 32:1–5; 37:14–20; 38:1–8; 38:10–20; 41:17–20; 42:1–4; 42:13–17; 43:1–7; 43:8–13; 43:22–24; 43:25–44:5; 44:6–8; 48:17–22; 51:1–3; 51:7–8; 51:13–15; 55:1–13; 56:9–12; 59:14–20; 61:5–9; 63:15–64:12; 65:1–66:24; 65:17–18b; 65:18c–20; 66:5–14; 66:18–24.

Jeremia 9:1-11; 20:24-18

Sakarja 6:9-15

Esekiel 26:3-14 har en chiastisk struktur, selv om det ikke er et perfekt chiasme.

Noen kommentatorer anser hele bøkene Ester og Matteus for å ha en chiastisk struktur.

Spørsmål: Hvor finnes arameisk i Det gamle testamente?

Svar: I Encyclopedia Britannica, bind 1 (1956), s. 684, står det: «De tidligste opptegnelsene på arameisk går tilbake til rundt 800 f.Kr. … Alfabetet på denne tiden skiller seg lite fra det på Moab-steinen.» Det står at det var to retninger som ble fullført i persertiden

Bibelstedene på arameisk er følgende:

1. Mosebok 31:47 (bare to ord)

Daniel 2:4b–7:28

Esra 4:8–6:18

Esra 7:12–26

Jeremia 10:11

Predikeren inneholder noen arameiske uttrykk

Noen navn er både hebraiske og arameiske

El, Mordekai, Mara (Rut 1:20), Tobias, Geshem

Noen andre ord er både hebraiske og arameiske.

lahen («derfor» på arameisk, «til dem» på hebraisk) (Rut 1:13)

To inskripsjoner i haller i huler 11 miles (18 km) vest for Amman i Jordan nevner «Tobiah» på arameisk. (Fra 590 f.Kr. til så sent som 200 f.Kr.)

Alle bøkene i Det gamle testamente som ble skrevet etter eksilet, inneholder noen babylonske eller arameiske uttrykk, ifølge When Critics Ask, s. 265–267. Til sammenligning har Jesaja ingen arameiske uttrykk.

Flere ord i evangeliene i Det nye testamente er også på arameisk.

Spørsmål: Hva er forskjellen i Det gamle testamente mellom en skrivefeil (eller kopieringsfeil) og en feil i originalene? Hvilken forklaring ville være mest rimelig?

Svar: Skriverfeil er typisk stavefeil, endringer av noen få bokstaver, eller av og til at en tekstlinje er utelatt eller gjentatt. Det finnes også bevisste endringer fra skribentene, der de endrer eller legger til et ord, eller legger til et ord eller en setning for å fremheve meningen, på samme måte som man gjør i dag med omskrivninger.

For en bestemt tekstpassasje ville det, hvis vi bare hadde Det gamle testamente, være vanskelig å si hva som var mest rimelig, fordi vi ikke har nok manuskripter. Vi kan imidlertid sammenligne ved å trekke en analogi med de over 10 000 manuskriptene fra Det nye testamente. Manuskriptene fra Det nye testamente viser mange variasjoner på én, to og tre bokstaver på grunn av skrivefeil og feilstavelser. Å si at manuskriptene fra Det nye testamente hadde mange skrivefeil fordi vi har mange manuskripter som beviser det, og at Det gamle testamente nesten ikke hadde noen fordi vi ikke har mange manuskripter som viser variasjoner, ville ikke gi mening, fordi vi ikke har så mange manuskripter fra Det gamle testamente. Nei, snarere er hyppigheten av kopieringsfeil i Det gamle testamente sannsynligvis av omtrent samme størrelsesorden som kopieringsfeilene i Det nye testamente.

Spørsmål: Tror menighetene i Kristi kirke at Gud i Det gamle testamente er en annen enn Gud i Det nye testamente? (dette ble spurt av en kristen)

Svar: Nei, dette er en falsk anklage jeg har hørt. Noen menigheter i Kristi kirke har alvorlige feil når det gjelder oppfatningen av at vannbaptismen faktisk frelser mennesker, i strid med Apostlenes gjerninger 10:44–48, og et pelagiansk syn på menneskets natur, i strid med Johannes 6:44, 65 og Romerne 3:10–18. Så vidt jeg vet har imidlertid ingen fra «Church of Christ» noensinne sagt at Gud i Det gamle testamente er annerledes enn Gud i Det nye testamente. Det var de ulike gnostiske retningene, en gammel form for kjetteri, som hevdet dette, og som nektet å tilbe Skaperen.

Spørsmål: Hvorfor straffer Gud folk til høyre og venstre i Det gamle testamente, men gjør det ikke nå?

Svar: Før Jesus kom, forholder Gud seg til israelittene på en noe annen måte enn Han forholder seg til kristne etter korsfestelsen.

I Det gamle testamente skapte Gud et folk for seg selv av Jakobs etterkommere. De hadde ikke all den kunnskapen vi har fått i dag, men de visste hvor viktig ofringene var, og hvor alvorlig synden var. Selv om nesten alle de store temaene i Det nye testamente også finnes i Det gamle testamente, var de ofte uklare og uttrykt i en tilslørt form.

Siden Jesus kom, omgås Gud sine barn, fra alle nasjoner og folk, på en mildere måte. For jødene som forkastet Jesus, og deres etterkommere, ser det ikke ut til at Gud har noe mer å si til dem eller noen videre omgang med dem, selv om de igjen vil komme inn i bildet i endetiden.

Selvfølgelig kan man hevde at Guds vrede ikke har endret seg, siden folk fortsatt havner i helvete. Det er bare det at i gammeltestamentlig tid, da kunnskapen var mer begrenset, ga Gud flere advarsler, mens vi i nytestamentlig tid allerede har blitt advart.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere refererte til Det gamle testamente som Det gamle testamente?

Svar: Her er listen. Hvis en forfatter nevner Det nye testamente, men ikke Det gamle, er Det gamle testamente underforstått. Hvis det bare er underforstått, er navnet ikke i fet skrift, og det står «Underforstått».

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) nevner «hvordan Det nye testamente, som Gud tidligere hadde kunngjort» i *Dialog med jøden Tryfon*, kap. 51, s. 221.

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) nevner «Det gamle testamente» og lister opp bøkene i fragment 4 fra «Utdragsboken», bind 8, s. 759

Irenaeus (182–188 e.Kr.) nevner Det nye testamente og Det gamle testamente i *Irenaeus mot kjetteriene*, bok 5, kap. 34.1, s. 563. Han nevner det også på s. 564

Den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.), kap. 3, s. 603, nevner Det gamle testamente.

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.): «For Gud er årsaken til alle gode ting; men til noen i første rekke, som til Det gamle og Det nye testamente.» *Stromata*, bok 1, kap. 5, s. 305. Se også *Stromata*, bok 4, kap. 21, s. 434

Tertullian (ca. 213 e.Kr.): «Han er klart definert for oss i alle Skriftene – i Det gamle testamente som Guds Kristus, i Det nye testamente som Guds Sønn.» *Mot Praxeas*, kap. 24, s. 620

Tertullian (207/208 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i Tertullianus’ Fem bøker mot Marcion, bok 4, kap. 6, s. 351.

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) (underforstått) henviser til Det nye testamente i «Fragmenter fra kommentarer: Kommentar til 1. Mosebok 49:11», s. 165

Asterius Urbanus (ca. 232 e.Kr.) «Men de vil aldri kunne vise at noen av profetene i Det gamle testamente, eller noen av de nye…» *Exordium*, bind 7, kap. 9, s. 337

Commodianus (ca. 240 e.Kr.): «Nå, forbløffet, sverg at du vil tro på Kristus; for Det gamle testamente forkynner om ham.» *Instruksjoner av Commodianus*, kap. 25, s. 207

Origenes (225–254 e.Kr.) henviser til «Det gamle testamente» i Origenes’ «Mot Celsus», bok 7, kap. 24, s. 620. Han nevner Det gamle og Det nye testamente i «Kommentar til Johannes», bok 5, kap. 4, s. 348.

Novatian (250–257 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i Novatians «Avhandling om treenigheten», kap. 7, s. 617. Han nevner også sannheten i både Det gamle og Det nye testamente i kap. 17, s. 627

En anonym avhandling om gjenbaptisme (ca. 248–256 e.Kr.), kap. 15, s. 676, siterer 4. Mosebok 11:17 som noe Gud sa til Moses i Det gamle testamente.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner Det gamle testamente i «Cyprianus’ avhandlinger», avhandling 12, kap. 4, s. 509

Dionysius av Roma (259–269 e.Kr.) sier at treenigheten finnes i Skriften, men at læren om «tre guder verken blir forkynt i Det gamle eller i Det nye testamente». «Mot sabellianerne», kap. 1, bind 7, s. 365

Archelaus (262–278 e.Kr.) nevner at det verken finnes to Gamle Testamenter eller to Nye Testamenter. (Det er den kristne Diodorus som taler.) «Disputation with Manes», kap. 45, s. 220

Archelaus (262–278 e.Kr.) henviser til Det gamle testamente. Disputas med Manes, kap. 42, s. 217

Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.) henviser til «Det gamle testamente», noe som impliserer at det finnes et nytt. «Påskekanonet til Anatolius av Alexandria», kap. 8, s. 148

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 345

Methodius (270–311/312 e.Kr.): «Jeg vil fremlegge for dere, o jomfruer, fra Det gamle testamente, en nedskrevet profeti fra Dommernes bok, for å vise at jeg taler sannheten», «De ti jomfruers festmåltid», tale 10, kap. 2, s. 348

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) «Og i tillegg til den fromme oppfatningen om Faderen og Sønnen, bekjenner vi én Hellig Ånd, slik de guddommelige Skriftene lærer oss; han som har innviet både de hellige mennene i Det gamle testamente og de guddommelige lærerne i det som kalles Det nye.» Brev om den arianske kjetteriet, brev 1, kap. 12, s. 296

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) «Men hele Skriften er delt inn i to testamenter. Det som gikk forut for Kristi komme og lidelse – det vil si loven og profetene – kalles Det gamle testamentet; men det som ble skrevet etter Hans oppstandelse, kalles Det nye testamentet.» De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 20, s. 122

Etter Nikæa

Eusebius (318–339/340 e.Kr.)

Athanasius (367 e.Kr.) nevner «Det gamle testamente» og oppregner dets bøker i Athanasius’ Festbrev 39, kap. 4, s. 552

Efraim/Efrem (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–379 e.Kr.) henviser til Det nye testamente i «Brev 42», kap. 3, s. 144–145.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i forelesning 2.4, s. 8, og 3.6, s. 15

Synoden i Laodikea (343–381 [eller 363] e.Kr.), kanon 59, s. 158, nevner Det gamle og Det nye testamente.

Gregorius av Nyssa (382–383 e.Kr.) nevner Det gamle testamente i «Mot Eunomius», bok 11, kap. 5, s. 238

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente i *Om den kristne tro*, bok 1, kap. 8.57, s. 210

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) nevner Det nye testamente i *Om de angrende*, kap. 4.1, s. 74

Didymus den blinde (398 e.Kr.) henviser til Det gamle og Det nye testamente. «Kommentar til Sakarja 8», s. 201

Den syrisk-ortodokse «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner Det gamle og Det nye testamente. «Panarion», avsnitt 3, scholion 1 og 5, s. 334

Rufinus’ kommentar til apostlenes trosbekjennelse (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (martyrdød 407 e.Kr.) henviser til «Det gamle testamente» Nicene and Post-Nicene Fathers, første serie, bind 11, s. 349

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Hieronymus (317–420 e.Kr.)

Augustinus av Hippo (338–340 e.Kr.) nevner Det gamle testamente i *Guds by*, bok 17, kap. 5, s. 345, og bok 17, kap. 7, s. 347. Se også *Kommentar til Salmene*, 405, 521, 531, 681

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) Det nye testamente nevnes ved navn i *Institutes of John Cassian*, bok 1.1, s. 201, og i *Conference of the Abbot Paphnutius*, kap. 15, s. 327

Vincent av Lerins (ca. 434 e.Kr.) henviser til «Det gamle testamente». «Tolv bøker», bok 1.1, s. 201

Sokrates (ca. 400–439 e.Kr.) Sokrates’ «Kirkehistorie»

Theodoret av Kyrros (423–458 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kalkedon (451 e.Kr.)

Pave Leo I av Roma (440–461 e.Kr.)

Blant kjettere og uekte bøker

Marinus (ca. 300 e.Kr.), en bardasener, henviste i en disputt med Adamantius til «Det gamle testamente» og omtalte David som en profet. «Dialog om den sanne tro», kap. 862a 20, s. 173

Theodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) nevner Det gamle testamente og de sytti oversetterne av de hellige skrifter. Kommentar til Zefania, kap. 1, s. 289

Spørsmål: Hvilke er de viktigste manuskriptene fra Det gamle testamente som er bevart i dag?

Svar: Det finnes seks hovedgrupper.

1. Den masoretiske teksten er den familien jødene selv bevarte gjennom middelalderen.

2. Den samaritanske Pentateuken ligner svært mye på den masoretiske teksten og Dødehavsrullene, bortsett fra noen åpenbare endringer (Gerizim-fjellet i stedet for Jerusalem osv.). Alle manuskriptene av den samaritanske Pentateuken er imidlertid fra middelalderen. Noen av dem er Codex Add. 1846 (1100 e.Kr.), Codex B (1345/1346 e.Kr.), Manuskript E (1219 e.Kr.) og Sepher ‘Abisha’-rullen (12.–13. århundre). De oversatte også sin Tora til arameisk, gresk og arabisk.

3. Den greske Septuaginta, inkludert den lucianske redaksjonen og kristne skrifter,

4. Origenes’ Hexapla hadde en femte kolonne med Septuaginta. Pamphilus og Eusebius fikk den kopiert mange ganger og distribuert. Vi har bevart et manuskript av denne, kalt Leiden Codex Sarravianus (4. eller 5. århundre e.Kr.). Nicene and Post-Nicene Fathers Second Series, bind 1, s. 38

5. Den syrisk oversettelsen gir oss ikke bare ledetråder om bestemte ord som er vanskelige å fastslå med sikkerhet i gammelt hebraisk, den viser oss også hvordan de forsto versene på Kristi tid.

6. Dødehavsrullene fra omtrent Kristi tid. De fleste av disse manuskriptene ligner mest på den masoretiske teksten, men noen ligner mer på Septuaginta. I tillegg til bibelmanuskripter inneholder de også mange kommentarer til Skriften og andre religiøse bøker.

I tillegg er det funnet andre manuskripter.

Nash-papyrusen, datert til 150 f.Kr., inneholder de ti budene samlet fra 2. Mosebok 20:2–17 og 5. Mosebok 5:6–6:4f. Dette var den eldste kjente bibelteksten inntil Dødehavsrullene ble oppdaget. Et fotografi av den finnes i *New International Dictionary of the Bible*, s. 228.

Ved Masada ble det funnet en kopi av Josva-boken, datert til 169–93 f.Kr. ved hjelp av radiokarbon-datering med massespektrometer. (The Dead Sea Scrolls Today, s. 18). Romerne erobret Masada i april 73 e.Kr., så manuskriptene må være fra før den tid.

Nahal Hever er en hule nær Engedi like vest for Dødehavet, som inneholder et fragment av de mindre profetene på gresk (8 Hev XIIgr). Den inneholder også 4. Mosebok (5/6 Hev 1a) og Salmene (5/6 Hev 1b). Ifølge *Manuscripts of the Greek Bible*, s. 34, ble de skrevet mellom 50 f.Kr. og 50 e.Kr. En velstående kvinne ved navn Babatha søkte tilflukt der ved begynnelsen av Bar Kochba-opprøret mot Roma. Det er en revisjon av Septuaginta, utarbeidet i Judea, og nesten identisk med den masoretiske teksten.

Wadi Muraba’at-rullen med de små profetene (Mur 88) stammer fra ca. 132 e.Kr. Den inneholder Habakkuk 1:3–2:11 og 2:18–3:19. Wadi Muraba’at inneholder også noen skrifter av Bar Kokhba selv fra 132 e.Kr.

Spørsmål: Hva er Septuaginta?

Svar: Septuaginta (forkortet LXX) er en oversettelse av Det gamle testamente til gresk. Den består av hele det jødiske Gamle testamente pluss noe tilleggsmateriale. Septuaginta ble oversatt mellom år 285 (for Toraen), og Det gamle testamente ble fullført før år 160 f.Kr. Oversettelsen av Toraen var av høy kvalitet, men andre bøker, som for eksempel noen av de mindre profetene, var rett og slett omskrivninger; Jesaja var den mest omskrevne. Likevel er det interessant å lese Septuaginta av to grunner:

a) For å se hva som skiller seg fra den masoretiske versjonen, og

b) for å se hvordan jøder før Kristus tolket betydningen av Det gamle testamente da de oversatte det til et annet språk.

Husk at den alexandrinske greske dialekten før Kristus ikke hadde de teologiske begrepene som fantes på hebraisk og i gresk etter Kristus. Faktisk kan Septuaginta og studiet av Det gamle testamente på gresk ha spilt en rolle i at de teologiske begrepene var tilpasset gresk på Kristi tid. I tillegg stemmer enkelte passasjer i Det nye testamente bedre overens med Septuaginta enn med den masoretiske teksten.

Navnet «Septuaginta» kommer fra ordet for «sytti». Legenden i det såkalte Aristeas-brevet forteller at 72 jøder fra Jerusalem kom til Alexandria og oversatte det på 72 dager. Filon sier også at de oversatte det i nærheten av Alexandria.

Det finnes ulike versjoner av Septuaginta. Foruten hovedtekstlinjen finnes det det som kalles «lucianske tekster» av Septuaginta. Lucian var lærer ved kirken i Antiokia.

I «The New International Dictionary of the Bible» s. 1002 står det at den eldste kjente kopien av Septuaginta er et fragment av 5. Mosebok 25:1–3 datert til år 150 e.Kr. Imidlertid sier *Wycliffe Bible Dictionary*, s. 436–438, at den eldste kjente eksisterende kopien av Septuaginta er en kopi av 3. Mosebok fra 100 f.Kr., funnet blant Dødehavsrullene i hule 4. Når det gjelder komplette bibler, inneholder både Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) Septuaginta-utgaven av Det gamle testamente. Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder det meste av Det gamle testamente i Septuaginta, men ikke 5. Mosebok 4:22–28:67 og 30:17 til slutten.

Spørsmål: Inneholdt Septuaginta hele apokryfene?

Svar: Konservative protestantiske kristne har to synspunkter.

a) Ja, hele apokryfene finnes i manuskriptene Vaticanus (325–250 e.Kr.) og Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.). Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder Tobit, Judith, 1. og 4. Makkabæerbok, Visdomsboken og Siraks bok. Omtrent 19 kirkeforfattere fra tiden før nikenskonsilet siterte fra bøker i de historiske apokryfene. For eksempel siterer Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) fra Ecclesiasticus i «Treatise 8», kap. 2, s. 476, og fra Tobit i «Treatise 8», kap. 5, s. 477. Noen tidlige kirkeforfattere betraktet dem som Skriften, mens andre ikke gjorde det.

b) Nei, i dag finnes det bare Sirak og muligens fragmenter av Tobit som beviselig ble skrevet før Kristus. Blant Dødehavsrullene inneholder 2Q18 (= 2 Qsir) Sirak 6:14–15, 20–31, og hule 7 478 inneholder muligens fragmenter av Tobit. Hule 4 har fem fragmenter av Tobit (4Q196 til 4Q200), fire på arameisk og ett på hebraisk. I tillegg står det i *Responses to 101 Questions on the Dead Sea Scrolls*, s. 25, at skriftrullene fra Masada inneholder Sirak 39:27–44:17c på hebraisk. Et fotografi av Tobit 6:12–7:10 i 4QTobitb (=4Q197) finnes i *The Meaning of the Dead Sea Scrolls*, s. 184. 11QPs(a) inneholder Sirak 51:13–30; en oversettelse av teksten finnes i *The Meaning of the Dead Sea Scrolls*, s. 186.

Andre bøker: Dødehavsrullene inneholdt også en rekke salmer og andre bøker som ikke finnes i apokryfene, blant annet 1. Enok, Jubileer og mange skrifter som kun er kjent fra Dødehavsrullene. At Sirak og muligens Tobit finnes blant Dødehavsrullene, beviser derfor ikke at noen, ikke engang Qumran-samfunnet, nødvendigvis betraktet dem som hellig skrift.

Bibelbøker: Dødehavsrullene inneholdt Septuaginta-kopier av 2. Mosebok 28 (7Q1 = 7QLXXExod av 2. Mosebok 28:4–7), 3. Mosebok (4Q119, 4Q120), 4. Mosebok (4Q121) og 5. Mosebok (4Q35; 4Q122). Tilsynelatende inneholdt Dødehavsrullene ingen kopier av andre Septuaginta-bøker, og helt sikkert ingen apokryfe Septuaginta-bøker.

The Dead Sea Scrolls Translated, s. 467–518, gir mange detaljer om Septuaginta-manuskripter. 4Q51 er det mest uvanlige. Det er en kopi av 1. og 2. Samuelsbok i form av et hebraisk manuskript, hvis tekst ser ut til å være den hebraiske originalen som ligger til grunn for Septuaginta-versjonen av Samuelsbøkene. 4Q75 inneholder Sakarja, Malaki og Jona, og ser ut til å ligge midt mellom den masoretiske teksten og Septuaginta.

I *The Archaeological Encyclopedia of the Holy Land*, s. 114, står det at i motsetning til bibelbøkene ble ikke kopiene av de apokryfe manuskriptene skrevet av skriftlærde som bodde i Qumran, men at disse manuskriptene ble brakt inn til Qumran.

Selv om de apokryfe bøkene utvilsomt ble skrevet før Kristi tid, påpekes det i *When Cultists Ask*, s. 287, at vi ikke med sikkerhet kan si om de ble lagt til Septuaginta før eller etter Kristi tid.

Konklusjon: Selv om vi ikke har direkte bevis for om de apokryfe bøkene først ble ansett av noen som en del av Bibelen før eller etter Kristus, siterte Klemens av Roma fra Judith i 1. Klemensbrev, kap. 55, uten å si at det ikke var hellig skrift. Siden hele apokryfene var kopiert inn i Septuaginta allerede i år 325 e.Kr., og det ikke finnes noen omtale av at kristne eller jøder var klar over at de først ble lagt til etter Kristi tid, kan vi trygt si:

Konklusjon 1: Vi kan ikke bevise at den var i Septuaginta før Kristi tid, men

Konklusjon 2: Den ble lagt til på et eller annet tidspunkt, og det finnes ingen bevis for at den ble lagt til etter Kristus.

Spørsmål: Hva er den lucianske redaksjonen av Septuaginta?

Svar: Lucian var presbyter (eldste) i menigheten i Antiokia og døde som martyr i år 312 e.Kr. Han laget en kopi av Septuaginta der han korrigerte feil i gresk grammatikk og stil.

Vi har ingen bevarte skrifter om Lucians teologi. En av hans disipler var imidlertid Arius, og en annen var den arianske kjetteren Eusebius av Nikomedia (ikke Eusebius, kirkehistorikeren). Se «De syv første økumeniske konsilene (325–787)», s. 51–53, 77 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvilke andre greske oversettelser av Det gamle testamente ble laget?

Svar: I tillegg til Septuaginta og den lucianske redaksjonen av Septuaginta fantes det tre andre greske oversettelser.

Aquila: Etter at kristendommen begynte å vokse, laget Aquila, en proselytt til jødedommen fra Pontus, en oversettelse i år 126 e.Kr. med det formål å motarbeide Septuaginta, siden kristne brukte Septuaginta til å omvende jøder.

Symmachus: Ebionittene var en kristen sekte som holdt fast ved mange jødiske skikker og ikke trodde at Jesus var Gud. Symmachus den ebionittiske laget en oversettelse i det andre århundret.

Theodotion var en annen ebionitt som laget en oversettelse i samme århundre. Vi har imidlertid bare små fragmenter av tekstene deres.

Spørsmål: Hva er et overblikk over Dødehavsrullene og Qumran-samfunnet som bevarte dem?

Svar: Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 59:21; 40:8; Salme 119:89 og 1. Petersbrev 1:23–25. Men siden det fantes få manuskripter av Det gamle testamente fra før år 950 e.Kr., kan noen være nysgjerrige på nøyaktig hvordan Det gamle testamente ble overlevert før den tid. I 1947 kastet imidlertid en beduinsk gutt, Muhammad Adh-Dhib, en stein inn i en hule ved Qumran og hørte lyden av keramikk som gikk i stykker. Dette avdekket et skjult bibliotek med omtrent 500 til 867 manuskripter fra Jesu tid, hvorav 1/4 til 1/3 var fra Bibelen.

Det bodde bare rundt 200–300 mennesker i Qumran til enhver tid. Qumran var som et kloster, for av de 1 200 gravene på kirkegården var bare 6 kvinnegraver og 4 barnegraver. Det var rundt 200–300 huler, og folk bodde i 30 av dem. De fleste bodde imidlertid i hytter eller telt. Mynter funnet i Qumran viser at folk bodde der fra rundt 135 f.Kr. til den brå ødeleggelsen i 68 e.Kr. Romerne erobret Qumran og drepte eller gjorde alle som ikke klarte å flykte til slaver.

Troen til den jødiske sekten «Lysets barn»: Moderne forskere forvekslet en gang innbyggerne i Qumran med essenerne på grunn av likhetene mellom dem. Denne sekten, som kalte seg «Lysets barn», oppsto rundt 200 f.Kr. De trodde på de dødes oppstandelse (i likhet med fariseerne), praktiserte dåp ved neddykking og hadde tilsynsmenn som lignet på kristne biskoper. De mente at Melkisedek var et himmelsk vesen og at de ugudelige ville bli utslettet.

Kommentarene fra Qumran til 1. Mosebok 49:10 og Jesaja 11:1–3 viser at de anerkjente disse som messianske profetier. I likhet med andre trodde Qumran-samfunnet at Messias ville utføre mirakler og helbredelser. De trodde også at Messias personlig ville drepe den romerske keiseren. Det ville ta år å begrave alle de døde etter Messias’ militære seire. Derfor, som Christian News (23.11.1998) sier: «Nå vet vi altså at da Kaifas ledet rettssaken mot Jesus, var alt han trengte å gjøre å få Jesus til å innrømme at han var Messias. Da Jesus, som hadde utført de forutsagte miraklene, innrømmet dette, ble han ansett som skyldig i forræderi mot keiseren.»

La oss besøke «Biblioteket»: Elleve huler har bevart rundt 95 000 fragmenter, hvorav 40 000 bare i hule 4. Noen av fragmentene som ikke stammer fra Bibelen, omfatter mezuzot (vers som bæres på armen) og filakterier (vers som bæres på pannen) fra 2. Mosebok og 3. Mosebok. Her er noen av de bevarte tekstene fra Det gamle testamente.

Ingen kommentarer til andre bøker viste at de betraktet ikke-bibelske bøker som hellig skrift.

Å belyse den jødiske kulturen på den tiden er en viktig funksjon ved Dødehavsrullene.

En tro som Qumran-samfunnet delte med andre, var at Messias ville utføre mirakler og helbredelser. De trodde også at Messias personlig ville drepe den romerske keiseren. Det ville ta år å begrave alle de døde fra Messias’ militære seire. Derfor, som Christian News (23.11.1998) sier: «Nå vet vi altså at da Kaifas ledet rettssaken mot Jesus, var alt han trengte å gjøre å få Jesus til å innrømme at han var Messias. Da Jesus, som hadde utført de forutsagte miraklene, innrømmet dette, ble han ansett som skyldig i forræderi mot keiseren.»

Wycliffe Bible Dictionary, s. 441, sier at Dødehavsrullene viser at Johannesevangeliet, i stedet for å være et hellenistisk dokument fra det andre århundret, «viser seg tydeligere enn noensinne å være et produkt fra det første århundrets Palestina på grunn av sine mange paralleller med Qumran-tekstene.»

Et manuskript fra Qumran-hule 4 er 2. Mosebok fra den samaritanske Pentateuken. En av de eldste skriftrullene er 4Q17, som inneholder 2. Mosebok 38 til 3. Mosebok 2. Det er et av de eldste manuskriptene, kopiert rundt 250 f.Kr. Det er praktisk talt identisk med den masoretiske teksten. Jesaja-rullen inneholder den fullstendige teksten til Jesaja. Den og den andre kopien i hule 1 var identiske med den standardiserte hebraiske Bibelen i 95 % av teksten, ifølge *A Survey of Old Testament Introduction*, s. 25. (Som en stikkprøve så jeg, ut fra min egen gjennomgang, fullstendig samsvar på 94,6 % når jeg sammenlignet konsonant for konsonant.)

Det finnes en rekke små avvik mellom den masoretiske teksten og Qumran-tekstene, og disse kan skyldes dialektforskjeller og endringer, slik vi i dag har britisk engelsk kontra amerikansk engelsk. Her er noen av de større eller viktigere avvikene. Forskere påpeker også at mens de masoretiske skribentene utviste ekstrem nøyaktighet ved kopieringen av hver enkelt skriftrull, kan det hende at sekten i Qumran ikke hadde like høye standarder for kopieringen.

I 2. Mosebok 1:5 i den masoretiske teksten står det at 70 personer dro inn i Egypt. Da Stefanus sa 75 i Apostlenes gjerninger 7:14, kunne man anta at Skriften (feilfritt) gjengav at Stefanus siterte fra en feil i Septuaginta, der det sto 75. Imidlertid står det også 75 i Dødehavsrullene, så kanskje både Stefanus og Septuaginta hadde rett her.

5. Mosebok 32:43 har «la alle Guds engler tilbe ham», mens den masoretiske teksten ikke har det. Hebreerbrevet 1:6 siterer dette.

Den masoretiske teksten i 1. Samuelsbok 17:4 sier at Goliat var 6 alen og en spanne, eller omtrent 9 fot og 9 tommer. Septuaginta og Dødehavsrullene sier imidlertid 4 alen og en spanne, eller omtrent 6 fot og 9 tommer.

Blant Dødehavsrullene er det funnet targumer – arameiske omskrivninger – av Tredje Mosebok, samt to targumer fra deler av Jobs bok. Blant Dødehavsrullene finnes kommentarer til Første Mosebok, Salme 37, muligens Høysangen, Jesaja, Mika, Nahum, Sefanja, to fra Hosea og en sterkt ødelagt versjon av Habakkuk 1:2 til slutten av kapittel 2. Forfatterne forsøkte å knytte alt til hendelser i sin egen tid.

Septuaginta: Hule 4 inneholder den eldste kopien av en del av Septuaginta, nemlig teksten til Tredje Mosebok, datert til 100 f.Kr. Hule 7 inneholder en kopi av Andre Mosebok kapittel 28. Andre skriftruller inneholder en kopi av Fjerde Mosebok og to kopier av Femte Mosebok. To skriftruller er svært interessante. Den ene skriftrullen ser ut til å være den hebraiske originalteksten som ligger til grunn for Septuaginta for 1. og 2. Samuelsbok. En annen skriftrull med Sakarja, Jona og Malaki er på hebraisk og ser ut til å ligge mellom Septuaginta og den masoretiske teksten. Septuaginta-versjonen av Jeremia er 60 vers (1/8 kortere) enn den masoretiske teksten. Dødehavsrullen 4QJerb støtter noen av disse utelatelsene. Én skriftrull inneholdt den hebraiske teksten til Salme 151, som også finnes i Septuaginta.

Apokryfene og andre bøker: 2Q18 (= 2QSir) inneholder kapittel 6 i Sirak (Ecclesiasticus), og hule 7 inneholder fragmenter av Tobit. Hule 4 inneholder også fem fragmenter av Tobit (4Q196 til 4Q200). I *The Archaeological Encyclopedia of the Holy Land*, s. 114, står det at i motsetning til bibelbøkene ble ikke kopiene av de apokryfe manuskriptene skrevet av skriftlærde som bodde i Qumran, men ble brakt inn til Qumran. Selv om de apokryfe bøkene utvilsomt ble skrevet før Kristi tid, påpekes det i *When Cultists Ask*, s. 287, at vi ikke med sikkerhet kan si om de ble lagt til Septuaginta før eller etter Kristi tid.

Én skriftrull, 11QPs, inneholder tilleggssalmer, de såkalte Salmene 152–155. Bortsett fra Dødehavsrullene, er ulike versjoner av disse kun kjent på syrisk.

Dødehavsrullene inneholdt også en rekke salmer og andre bøker som ikke finnes i apokryfene, blant annet 1. Enok (unntatt avsnitt 2), 14 eksemplarer av Jubileer på hebraisk, og mange som kun er kjent fra Dødehavsrullene. At Sirak og Tobit finnes blant Dødehavsrullene, beviser dermed ikke at noen, ikke engang Qumran-samfunnet, nødvendigvis betraktet dem som hellig skrift.

Dødehavsrullene er nyttige for å belyse den jødiske tankegangen på den tiden. I «Wycliffe Bible Dictionary» s. 441 står det at Dødehavsrullene viser at Johannesevangeliet og Paulus’ skrifter, i stedet for bare å være hellenistiske dokumenter fra det 2. århundre, faktisk har noen paralleller med Dødehavsrullene.

Oppsummering: Qumran-hulene ga en rikdom av manuskripter fra Det gamle testamente fra Kristi tid, og som er omtrent tusen år eldre enn de masoretiske tekstene. Andre skrifter gir også bakgrunnsinformasjon til deler av Det nye testamente.

Spørsmål: Hva er noen av forskjellene mellom lesningene i den masoretiske teksten og Dødehavsrullene?

Svar: Her er et utvalg av noen av de «viktigste» lesemåtene. Med mindre annet er angitt, er den masoretiske teksten (MT) den første lesemåten og en Dødehavsrull den andre.

5 Mos 5:5 «ord» (MT) mot «ord» (Dødehavsrullene, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, syrisk, Vulgata, Targum)

5 Mos 10:13 «Herre» mot «Herre, din Gud» (Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk)

5 Mos 31:1 «gikk og talte» mot «hadde talt ferdig alt» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5 Mos 32:8 Masoretisk: «Israels barn» mot Septuaginta: «Guds engler» mot en Dødehavsrull: «Guds sønner»

5. Mos. 32:15 «Jeshurun» mot «Jakob spiste seg mett; Jeshurun» (Dødehavsrullene, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta)

5. Mos. 32:19 «så det» vs. «så det og ble misunnelig» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5. Mos. 32:43 «nasjoner» mot «himmelen» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5. Mos. 32:43 (mangler) (masoretisk tekst) mot «La alle Guds engler tilbe ham.» (Septuaginta, Hebreerbrevet 1:6 og Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) Prekener over Hebreerbrevet, preken 4 nr. 2 s. 382–383)

5. Mos. 32:43 «tjenere» vs. «barn» (Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), Septuaginta)

5. Mos. 32:43 (mangler) vs. «han vil gjengjelde dem som hater ham» (Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), Septuaginta)

5. Mos. 32:43 «renser sitt land, sitt folk» vs. «renser landet for sitt folk» (Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, Vulgata)

5. Mos. 33:8 «dine tummim» mot «Gi Levi dine tummim» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5 Mos 33:17 «Hans førstefødte okse» vs. «en førstefødt okse» (Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

1 Sam 1:23 «hans ord» (MT, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)) «ditt ord» (Septuaginta, syrisk)

1 Sam 1:24 «med tre okser» vs. «med en treårig okse» (Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)), Septuaginta, syrisk)

1 Sam 2:1 «Herren» vs. «min Gud» (Septuaginta)

1 Sam 2:1 «din seier» vs. «min seier» (Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:20 «gi deg» vs. «gjengjelde deg» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:20 «bønnen hun ba om» vs. «gaven hun ga» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:21 «Da Herren» vs. «Og Herren» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:27 «da de var i huset» vs. «da de var slaver i huset» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:29,32 «sparke» vs. «se med grådige øyne» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:33 «dine øyne … ditt hjerte» vs. «hans øyne … hans hjerte» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 2:33 «dø som unge menn» vs. «dø ved sverdet» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 3:4 «kalte Samuel» vs. «kalte: ‘Samuel! Samuel!’» (Septuaginta, Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)))

1 Sam 14:49, 1 Sam 18:17 «Merab» vs. «Merob» i Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)) for 1 Sam 14:49, Dødehavsrullen 1Q7 (=1QSam) for 1 Sam 18:17, og Septuaginta (Expositor’s Bible Commentary bind 3, s. 669)

Job 22:8 (mangler) vs. «Og du sier» (Dødehavsrullens targum av Job 11Q10 (=11QtgJob)).

Job 22:17 «til dem» vs. «til oss» (Septuaginta, syrisk, Targum fra Dødehavsrullene)

Sal 119:37 «på din vei» (hebraisk masoretisk tekst, Septuaginta, Vulgata) vs. «i henhold til ditt ord» (to masoretiske manuskripter, Dødehavsrullene og arameiske targumer)

Jes 7:14 Masoretisk: «hun skal kalle ham» vs. Septuaginta og Dødehavsrullene «Hans navn skal kalles». Forskjellen er én konsonant.

Jes 53:9 «hans sjels lidelse og bli tilfredsstilt» mot «hans sjels lidelse skal han se livets lys og bli tilfredsstilt»

Jes 61:1 (mangler) (MT, Septuaginta) mot «de døde blir oppreist» i Dødehavsrullen 4Q521.

Jer 3:1 «Og han sa: Hvis» (MT) mot «Hvis» (Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk)

Jer 3:8 «Jeg så at jeg ga» (MT) vs. «Hun sier også at jeg ga» (1 MT-manuskript, Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk)

Dan 10:16 «en som så ut som en mann» vs. «noe som så ut som en manns hånd» (Septuaginta, Dødehavsrullene, én hebraisk masoretisk tekst)

Hab 2:16 «bli avslørt» (MT) vs. «vakle» (Dødehavsrullene, Septuaginta, Aquila den jøden (126 e.Kr.) og syrisk.)

For detaljer om alle forskjellene i et avsnitt, se sammenligningen av Jesaja 53 på slutten av spørsmålene om Jesaja.

Endring i konklusjonene: Før oppdagelsen av Dødehavsrullene ble Septuaginta ansett som en ren underordnet oversettelse av i hovedsak den masoretiske teksten. Mange av forskjellene mellom Dødehavsrullene og den masoretiske teksten er imidlertid steder der Dødehavsrullene og Septuaginta er enige. Det ser derfor ut til at Septuaginta i større grad var en oversettelse av en annen familie av hebraiske manuskripter enn Dødehavsrullene. (Selv om det fortsatt finnes steder der Septuaginta-oversetterne var forvirret eller tok feil.)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene, samt *The Expositor’s Bible Commentary*. Den masoretiske oversettelsen ble sammenlignet med Jay P. Greens *Literal Translation*, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av *The Septuagint: Greek and English*.

Spørsmål: Hva er den masoretiske teksten?

Svar: Masoretene var skriftlærde i fariseernes tradisjon som levde etter Jesu tid. Det finnes mange masoretiske manuskripter, men de er fra etter år 900 e.Kr. Codex Leningradensis fra år 1008 e.Kr. var en godt bevart masoretisk tekst som dannet grunnlaget for NIV-oversettelsen, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 3, s. 246.

Spørsmål: Er Gud i Det gamle testamente et annet vesen, og et ondt eller villedet vesen, sammenlignet med Gud i Det nye testamente?

Svar: Dette er en av de to eller tre læresetningene som er felles for alle retninger innenfor en gammel kjetterbevegelse kalt gnostisisme. Noen av argumentene deres var at Det nye testamente opphevet Det gamle testamentes kostholdslover, at universet hadde en motsetning mellom det synlige og det usynlige, og troen på at siden materie var helt og holdent ond, ville bare en ond gud skape materie.

Utenfor Bibelen bekreftet kristne allerede så tidlig som hos Klemens av Roma (96–98 e.Kr., 1. Klemensbrev kap. 4, bind 1, s. 6) at Gud i Det gamle testamente var god. Vi kan si at Han som er Abels venn og Abrahams venn, er min venn.

Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) var en av de tidligste kristne forfatterne som nevnte skapelsen og uttrykkelig sa: «For intet ondt ble skapt av Gud.» (Til Autolycus, bok 2, kap. 17, s. 101).

Tertullian tilbakeviste effektivt teorien om en annen Gud i Det gamle testamente i sitt verk «Fem bøker mot Marcion» i 207/208 e.Kr. Her følger et ufullstendig sammendrag av det han skrev.

a. Tertullian sier at man ikke kan finne en kirke av apostolisk opprinnelse som benektet Skaperen. «Men hvis kirkene viser seg å ha vært korrupte fra begynnelsen av, hvor skal da de rene finnes? … Vis oss da én av deres kirker som kan spore sin avstamning tilbake til en apostel, og dere vil ha vunnet saken.»

b. Hvorfor skulle den gode guden redde mennesket, hvis han ikke hadde skapt det?

c. Hvorfor profeterte den onde guden om Kristi komme i Det gamle testamente? Det nye testamente omtaler disse profetiene som profetier om den gode Kristus.

d. Hvis den onde guden profeterte om en ond Kristus, hvorfor hindret da den gode guden den onde Kristus i å komme og sendte den gode Kristus i hans sted? Den gode guden burde ha latt den onde Kristus komme først, i stedet for å villede folk til å tro at den onde guden profeterte om den gode Kristus.

e. Hvorfor siterte Jesus fra Det gamle testamente som autoritativt?

f. Hvorfor måtte Marcion forkaste deler av Lukas og andre deler av Det nye testamente for å underbygge sitt syn?