Spørsmål: Hva betyr det at Bibelen er «ufeilbarlig»?
Svar: Det betyr ikke at den er helt uten feil, men at den ikke inneholder vesentlige feil i lære eller praksis. En person kan fortsatt være en ekte kristen, slik C.S. Lewis var, selv om vedkommende tror at Bibelen er ufeilbarlig, men feilaktig mener at den ikke er feilfri.
Spørsmål: Når folk sier at Bibelen er «feilfri», hva betyr det?
Svar: Når konservative kristne sier at Bibelen er feilfri, mener de at den er uten feil i de originale manuskriptene. I senere kopier tillot Gud at kopister gjorde feil. Alle som sier at Bibelen er feilfri, sier også at Bibelen er ufeilbarlig. Men ikke alle som sier at Bibelen er ufeilbarlig, sier at den er feilfri.
Se *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 45–48, for en lettforståelig drøfting av hvordan den opprinnelige teksten er feilfri, mens den moderne teksten, selv om den fortsatt er pålitelig, kun er ufeilbarlig. Andre bøker som gir lignende beskrivelser av feilfrihet, er *1001 Bible Questions Answered*, s. 17, *When Critics Ask*, s. 23–24, *The Complete Book of Bible Answers*, s. 13, 25, *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 7, 16, og *Difficulties in the Bible*, s. 21–22. «General Introduction to the Bible» (s. 43) påpeker at synet om «feilfrie autografer og feilaktige kopier» også ble fremholdt av Jean Calvin og Augustinus av Hippo (354–430 e.Kr.).
Her følger noen detaljerte uttalelser om feilfrihet fra «Chicago Statement on Biblical Hermeneutics», hentet fra *General Introduction to the Bible*, s. 444.
«Artikkel XIII: VI BEKREFTER at kjennskap til de litterære kategoriene, både formelle og stilistiske, i de ulike delene av Skriften er avgjørende for en korrekt eksegese, og derfor verdsetter vi sjangerkritikk som en av de mange disiplinene innen bibelstudiet.
VI AVVISER at sjangerkategorier som benekter historisiteten med rette kan pålegges bibelske fortellinger som presenterer seg som faktiske.
Artikkel XV: VI BEKREFTER nødvendigheten av å tolke Bibelen i henhold til dens bokstavelige, eller normale, betydning. Den bokstavelige betydningen er den grammatisk-historiske betydningen, det vil si den betydningen som forfatteren uttrykte. Tolkning i henhold til den bokstavelige betydningen vil ta hensyn til alle språklige bilder og litterære former som finnes i teksten.
VI AVVISER legitimiteten av enhver tilnærming til Skriften som tilskriver den en betydning som den bokstavelige betydningen ikke støtter.
Artikkel XVI: VI BEKREFTER at legitime kritiske metoder bør brukes for å fastslå den kanoniske teksten og dens betydning.
VI AVVISER legitimiteten av å tillate at noen form for bibelkritikk setter spørsmålstegn ved sannheten eller integriteten til forfatterens uttrykte betydning, eller ved noen annen bibelsk lære.»
For en detaljert definisjon av ufeilbarlighet i 19 artikler kan man se Chicago-erklæringen om bibelsk ufeilbarlighet, publisert i *Inerrancy*, s. 493–502. Artikkel X bekrefter at kun autografene var ufeilbarlige. Artikkel XIX bekrefter at en person IKKE trenger å tro på ufeilbarlighet for å være en ekte kristen.
Spørsmål: Hvis «feilfrihet» ikke har noe imot å si at små kopieringsfeil har sneket seg inn, og at de originale manuskriptene ikke lenger eksisterer, ville det da ikke være like enkelt å si at feilene fantes i originalene?
A: Konservative kristne tror ikke det, fordi vi anser Bibelen som Guds ord, og at Gud ikke gjorde noen feil da Hans ord opprinnelig ble nedskrevet.
Q: Hva skiller konkret «feilfrihet» fra «hyperbokstavelighet»?
A: Ufeilbarlighet åpner for følgende forbehold:
Antropomorfe uttrykk, som for eksempel 2. Mosebok 8:19; 13:14; 15:8,12,16; 5. Mosebok 7:19; Salme 91:4; Hebreerbrevet 4:13
Kopieringsfeil, for eksempel i 4. Mosebok 3:28; 1. Kongebok 4:26; 2. Krønikebok 18:12; 22:2,5; 36:9
Språklige uttrykk, som for eksempel 2. Mosebok 33:11; 5. Mosebok 32:50.
Tilnærminger, for eksempel avrundede tall
Skriving ut fra et referansepunkt, slik som Johannes som skrev ned det han hørte og så i Åpenbaringen
Den menneskelige forfatterens stil ble brukt av Gud i skrivingen.
Se drøftingen av 2. Petersbrev 1:21 for mer om Skriftens inspirasjon.
Spørsmål: Hva er den offisielle katolske holdningen til Bibelens ufeilbarlighet?
Svar: Selv om mange katolikker har ulike synspunkter, er dette kirkens offisielle holdning.
Catholic Apologetics Today sier følgende.
«Kirken har alltid insistert på at det ikke finnes noen feil i Skriften. Pius XII skrev derfor (Divino afflante Spiritu): ‘I vår tid erklærte Det første Vatikankonsil, for å avvise falske læresetninger om inspirasjon, at nettopp disse bøkene [i Skriften] må betraktes som “hellige og kanoniske” av kirken, “ikke bare fordi de inneholder feilfri åpenbaring, men fordi de, skrevet ved Den Hellige Ånds inspirasjon, har Gud som sin forfatter og som sådan er blitt overlevert til kirken.” Men da visse katolske forfattere, i strid med denne høytidelige definisjonen av den katolske læren … våget å begrense sannheten i Den hellige Skrift til spørsmål om tro og moral … tilbakeviste vår forgjenger av udødelig minne, Leo XIII, i en encyklika, Providentissimus Deus … med rette og på riktig vis disse feilene.» (kursiv i originalen)
Den katolske kirkes katekisme (Imprimi Potest) fra 1994 erklærer følgende.
104 «I Den hellige Skrift finner Kirken stadig sin næring og sin styrke, for den tar imot den ikke som et menneskelig ord, ‘men som det den virkelig er, Guds ord.’»
107 «De inspirerte bøkene lærer sannheten. Siden alt det de inspirerte forfatterne eller de hellige forfatterne bekrefter, derfor bør betraktes som bekreftet av Den Hellige Ånd, må vi erkjenne at Skriftens bøker fast, trofast og uten feil lærer den sannheten som Gud, for vår frelses skyld, ønsket å betro til Den hellige Skrift.»
Oppsummert: Den offisielle katolske holdningen til Skriftens ufeilbarlighet er identisk med det evangelikale/fundamentalistiske synet på Skriften, med følgende unntak.
1. Den katolske kirken aksepterer de moderne katolske apokryfene, som er tilleggsbøker og -avsnitt i det katolske Gamle Testamentet.
2. Den katolske holdningen sier tilsynelatende ingenting om at Skriften er feilfri i de opprinnelige manuskriptene, men at Gud tillot ubetydelige kopieringsfeil i noen av manuskriptene vi har.
3. Den katolske kirken har forskjellige synspunkter på hvordan Skriften skal tolkes, særlig i lys av den katolske kirkens tradisjon.
Spørsmål: Når ble begrepet «feilfri» brukt for første gang?
Svar: Ifølge en artikkel av Paul D. Feinberg i *Inerrancy* (redigert av Norman Geisler), s. 292, brukte Boethius, som levde på slutten av det 5. og begynnelsen av det 6. århundre, begrepet for å bety «fravær av feil». Oxford English Dictionary oppgir at det ble brukt for første gang på engelsk i 1837 med betydningen «fri for feil, feilfri, ufeilbarlig». «Inerrancy» ble brukt som substantiv omtrent samtidig.
Spørsmål: Hvilke bevis har vi for at Gud er en Far (enten for Jesus eller for kristne) eller har en Sønn?
Svar: I Det gamle testamente var forestillingen om at Gud er en Far ganske vanlig. 2. Samuelsbok 7:14; 1. Krønikebok 17:11–14; 22:10; 28:6; Salme 2:7; Ordspråkene 3:12; Jesaja 63:16; Jeremia 3:19; 31:9; Hosea 11:1; Malaki 1:6; 2:10. Ordspråkene 30:4f (BSB) sier: «Hva er Hans navn, og hva er navnet på Hans Sønn – det vet du sikkert!»
I de 27 bøkene i Det nye testamente nevner hver eneste bok, med unntak av 3. Johannesbrev, enten at Gud er en Far, at Jesus er Guds Sønn, eller at vi er Guds sønner. For eksempel lærte Jesus oss i Matteus 6:9 å be: «Vår Far i himmelen…». I Åpenbaringen 21:7 har vi det dyrebare løftet om at «Den som seirer, skal arve alt, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.» (BSB)
Spørsmål: Hva hørte og lærte de første kristne om at Gud er en Far eller har en Sønn?
Svar: De første tilhengerne av Jesus, like etter at Det nye testamente ble skrevet, skrev også om dette. Her er henvisninger fra ni forfattere fra før år 200 e.Kr.
Første Klemensbrev (96–98 e.Kr.) kap. 23 (sønn) kap. 36
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 5 (Guds Sønn) kap. 14
Om Polycarps martyrium (ca. 169 e.Kr.) første setning, kap. 14, m.m.
Ignatius’ brev til efeserne (før 116 e.Kr.) kap. 2, kap. 3
Fragmenter av Papias (før 155 e.Kr.) fragment 5 (2 ganger)
Til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.) kap. 10
Justinus Martyrs første forsvar, kap. 13 (sønn), kap. 15 (2 ganger) (150 e.Kr.)
Athenagoras’ forsvar for de kristne (177 e.Kr.) kap. 10 (2 ganger)
Teofilus til Autolykos (168–181/188 e.Kr.) bok 1 kap. 4, bok 2 kap. 22 (2 ganger)
Hvordan kunne så mange kristne tro at Gud var en Far? Det kan bare være at a) de lærte det av Jesus, b) de lærte det av Jesu apostler, c) de lærte det av det som fremgikk klart av Det gamle testamente, eller d) alle de ovennevnte.
En tanke til muslimer: Kan noen se på Gud som en far, eller tilbe Jesus som Gud i treenigheten, og likevel komme til paradiset? Selvfølgelig svarer Bibelen ja, men la oss se på dette spørsmålet fra et islamsk perspektiv. Fra Jesu tid og fremover trodde de som trodde på Jesus som Guds profet, at han var Gud. Enten ønsket Gud at alle som prøvde å følge Jesu ord, skulle havne i helvetesilden, eller så villedet han ikke på en ondskapsfull måte alle som ønsket å tro på Jesus. Hvis Jesus lærte sannheten (noe muslimer er enige om at han gjorde), tror du da at Gud ønsket/tillot at kunnskapen om at profeten Jesus var fra Gud, skulle føre til at han lærte alle løgner frem til Muhammeds tid – løgner som ville sende dem til helvete? Det er vanskelig å tro på en så lunefull og ondskapsfull gud, men på den annen side har folk, uten egentlig å tenke over det, trodd på merkeligere ting.
Spørsmål: Kan jeg komme til himmelen uten å ta imot Jesus Kristus som min Herre og Frelser?
Svar: Nei, du kan ikke komme til himmelen hvis du nekter å ta imot Jesus som din Herre og Frelser. Her er fire punkter å ta i betraktning i svaret.
Rettferdighet: Gud er god, hellig, rettferdig og rettferdig overfor alle (Hebreerne 6:10). Gud dømmer mennesker ut fra den kunnskapen de har (Romerne 4:15; 5:13). Abraham kjente ikke Jesu navn, men han fulgte likevel Gud og ble likevel frelst gjennom Jesus. (Johannes 8:56; Hebreerne 9)
Bare én vei: Vi kan ikke komme til himmelen på grunn av vår egen rettferdighet; vi trenger Guds barmhjertighet og nåde gjennom Jesus. Jesus er ikke bare en vei til Gud, men den eneste veien til Gud. (Johannes 14:6; 15:5; Apostlenes gjerninger 4:12)
Avviser du Jesus som Guds Sønn, avviser du himmelen: Selv til et svært religiøst folk, de jødiske fariseerne, sa Jesus at hvis du avviser ham, vil du faktisk dø i dine synder. (Joh 8:24)
Gud søker: Gud ønsker ikke at noen skal gå fortapt (2. Petersbrev 3:9), men slik Jeremia gråt over sitt folk (Jeremia 13:17; 14:17) og slik Jesus gråt over Jerusalem (Lukas 19:41–44) og slik Peter bønnfalt sine tilhørere (Apostlenes gjerninger 2:40), søker Gud, med ikke mindre lengsel, etter sine egne.
Spørsmål: Hvor kommer kapitlene og versene i Bibelen fra?
Svar: De moderne kapitlene og versene ble innført av Stephen Langton, erkebiskop av Canterbury, som døde i 1228. Det første greske Nye Testamentet som ble utgitt med disse kapitlene og versene, kom i 1551 fra en trykker i Paris, Robert Stephens, som også utga Vulgata med kapitler og vers i 1555. Den engelske Genève-bibelen var den første med kapitler og vers, utgitt i 1560.
Spørsmål: Hvorfor er dere så negative til islam?
Svar: Vi elsker muslimer og ønsker dem alt godt, at de må leve i glede i himmelen for alltid. Vi er kritiske til islam for deres eget beste. Vi er imidlertid ikke på langt nær så negative til islam som muslimene selv er. Når troende i en moské i Pakistan blir skutt ned, bare fordi de er sjiamuslimer, er det negativt. Da Tamerlan, som bygde en moské, laget en haug av 70 000 hodeskaller fra muslimer som bodde i Isfahan, er det ganske negativt.
Kristne bør ikke være negative overfor muslimer (eller noen andre) på tre måter.
1. Vi forbanner aldri muslimer slik Muhammed forbannet oss. Mot slutten av sitt liv sa Muhammed: «Må Allah forbanne jødene og de kristne, for de bygde tilbedelsessteder ved gravene til sine profeter.» (Bukhari, bind 1, bok 8, kap. 55, nr. 427, s. 255). Legg merke til at han ikke skiller mellom sanne og hykleriske kristne; han forbannet ganske enkelt dem alle.
2. Vi ønsker ikke å si noe som er «ærekrenkende» (= usant + negativt). For eksempel at jødene var onde fordi de tilba Esra (‘Uzair), Allahs sønn, slik Koranen sier i sura 9:30.
3. Muhammed sa at man skulle «spotte hedningene i vers», ifølge Bukhari, bind 8, bok 72, kap. 91, nr. 174, s. 113.
Så vi kan i det minste være enige med moderne muslimer (håper jeg) om at det å være negativ på denne måten ikke er det Gud ønsker.
Når det gjelder oss, brukte Jesus over en tredjedel av alle sine nedtegnede ord enten på å irettesette, advare bestemte personer, gi generelle advarsler eller korrigere feilaktige påstander. Han var også oppmuntrende, og det er vi også. Vi spør ikke bare: «Hva ville Jesus gjort?», men vi bør også spørre: «Hva ville Jesus ønsket at vi skulle si?» Ja, vi er «advarslere» som Jeremia, Johannes Døperen, Paulus og til og med Jesus, men vi vil at dere skal vite at vi også elsker dere. Vi ønsker aldri å såre dere, selv om muslimer sårer kristne, og vi ønsker bare det beste for dere.
Spørsmål: Hvorfor angriper dere kristne [angivelig] muslimer?
Svar: Vi bryr oss om muslimer; vi angriper dem ikke. Her er tre punkter å tenke på i svaret: bosnierne, Jesus og landsbyboerne.
Bosnierne: Da serberne nådeløst slaktet bosniske muslimer, tok amerikanere (av alle trosretninger) avstand fra dette. Serberne oppfattet kanskje USA som en fiende, men vi var ikke imot det serbiske folket. Vi var for å beskytte de undertrykte, og vi var imot grusomhetene som noen (men ikke alle) serbere begikk. På samme måte har vi ingenting imot afghanerne, slik våre hjelpesendinger til dem viser, men da våre egne sivile ble angrepet, reagerte vi for å prøve å beskytte oss mot at dette skulle skje igjen.
Jesus sa at vi skulle vende det andre kinnet til, og det gjør vi som enkeltpersoner. På regjeringsnivå sier imidlertid Romerbrevet 13:4 at myndighetene ikke bærer sverdet forgjeves. Vestlig kultur er ikke kristen, selv om kristendommen har hatt stor innflytelse på den. Vestlig kultur har ikke alltid rett, men vi har en plikt til å ta avstand fra det som er galt. Det finnes andre urettferdigheter enn å drepe mennesker. Å behandle kvinner som annenrangs borgere, som ikke får lov til å arbeide, hvis vitnesbyrd bare teller halvparten av en manns, og som sjelden bør være utenfor hjemmet, er en annen urett. Gud blir hånet når dette gjøres i hans navn.
I dag har landsbyboere i Indonesia og Sudan blitt slaktet av muslimer, bare fordi de er kristne. Kan du fortelle meg hvorfor mange muslimer over hele verden mener de bør gjøre dette, men likevel anser enhver fredelig, rasjonell kritikk av islamske skikker som et angrep på dem?
Spørsmål: Hvorfor førte kristne korstogene mot muslimer?
Svar: Jesus var Fredsfyrsten, og han sa aldri at man skulle drepe noen fordi de hadde en annen religion. De «kristne» korstogene var ikke en del av den bibelske kristendommen. Korstogene (eller de kristne jihadene) var noe galt som europeerne lærte av islamske jihad.
Spørsmål: Hvordan ber kristne?
A: Bibelen inneholder mange bønner vi kan bruke som eksempler, men Jesus lærte spesifikt sine disipler hvordan de skulle be i Matteus 6:9–13. Kristne ser på bønn som en samtale med Gud; derfor er det få kristne bønner som læres utenat. Kristne bønner avsluttes ofte med uttrykk som «i Jesu navn», fordi det er gjennom Jesu offer at vi har adgang til å be til Faderen. (Johannes 16:26)
Kristne skal be til Gud kontinuerlig, slik det er påbudt i 1. Tessalonikerbrev 5:17; Efeserbrevet 6:18; Filipperbrevet 4:4,6; Hebreerbrevet 13:15; og i henhold til eksemplene i Romerbrevet 1:9–10, Kolosserbrevet 1:9 og 1. Tessalonikerbrev 1:2–3; 3:10.
Dette er i motsetning til islam, hvor det finnes bestemte tidspunkter da bønn er forbudt, i henhold til Bukhari, bind 2, bok 21, kap. 38, nr. 283, s. 158. I Fiqh us-Sunnah, bind 2, s. 11, står det: «’Umar så ham og sa til ham: ‘Sett deg ned, folkene i Skriften ble utryddet fordi de ikke skjelnet mellom sine bønner.’ Profeten sa: ’Godt sagt, Ibn al-Khattab.’”
Spørsmål: I de utenombibelske manuskriptene fra Dødehavsrullene, kan den rettferdige læreren være en profeti om Muhammed, Jesus, Johannes Døperen eller noen annen?
Svar: Nei, fordi den de kalte den rettferdige læreren, hadde kommet før disse skriftrullene ble skrevet, ifølge bevisene i selve skriftrullene. Her er de relevante delene hentet fra *The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English* av Florentino Garcia Martinez.
Den rettferdige læreren kom 390 + 20 år etter eksilet. Eksilet fant sted i 586 f.Kr., så det ville være i makkabéernes tid, lenge før Kristi tid.
«For da de var troløse og forlot ham, skjulte han [Gud] sitt ansikt for Israel og for sitt helligdom og overgav dem til sverdet. Men da han husket den aller første pakt, frelste han en rest for Israel og overgav dem ikke til undergang. Og i vredeens stund, tre hundre og nitti år etter at han hadde overgitt dem i hendene på Nebukadnesar, kongen av Babylon, besøkte han dem og lot det spire frem fra Israel og fra Aron en skudd av plantingen, for at de skulle ta i besittelse hans land og bli mette av de gode tingene fra hans jord. Og de innså sin synd og visste at de var skyldige mennesker; men de var som blinde og som de som famler etter veien i over tjue år. Og Gud vurderte deres gjerninger, fordi de søkte ham med et fullkomment hjerte, og reiste opp en rettferdighetens lærer for dem, for å lede dem på veien til sitt hjerte.» Damaskus-dokumentet, kopier fra Genizah (CD-A), kolonne 1, linje 3–11, s. 33
Det samme nevnes i kopien av Damaskus-dokumentet 4Q268 (=4QD(c)), linje 13–17, s. 48, og 4Q266 (=4QD(a)), fragment 2, linje 7–14, s. 49. Merk at mens to manuskripter (A og B) stammer fra en jødisk genizah i Kairo og er datert til etter år 900 e.Kr., stammer to andre manuskripter fra tiden rundt Kristus blant Dødehavsrullene.
For øvrig nevnes Rettferdighetens Lærer fremtredende i Habakkuk-pesheren (1QpHab), kol. 1, linje 13, s. 198; kol. 2, linje 2, s. 198; kol. 5, linje 10, s. 199; kol. 7, linje 4, s. 200; kol. 8, linje 3, s. 200; kol. 9, linje 9–10, s. 201; kol. 11, linje 5, s. 201.
Det finnes også en svært kort omtale av Rettferdighetens Lærer i «Psalms Pesher» (4Q173, fragment 1, s. 206).
Konklusjoner:
Rettferdighetens Lærer var grunnleggeren av Qumran-samfunnet (s. liii).
I innledningen står det også at ulike diskrediterte teorier har hevdet at Rettferdighetens Lærer var Jesus, eller Johannes Døperen, eller apostelen Jakob. Det tilføyes: «Felles for alle disse teoriene er imidlertid at de avviser konklusjonene fra de arkeologiske undersøkelsene, som tyder på at alle manuskriptene ble deponert i hulene (og dermed også skrevet) før ødeleggelsen av Khirbet Qumran i år 68 e.Kr. Fremfor alt avviser disse teoriene konklusjonene fra den paleografiske analysen av manuskriptene.» (s. xlvii)
Florentino Garcia Martinez leder Qumran-instituttet ved Universitetet i Groningen i Nederland.
Spørsmål: Hvilke avsnitt og ord i Bibelen er på arameisk?
Svar: I Det gamle testamente er Daniel 2:4b–7:28, der temaet om hedningefolkene behandles, på arameisk. Esra 4:8–6:18; 7:12–26 er på arameisk. Jeremia 10:11 er på arameisk. Navnet Jegar Sahadutha i 1. Mosebok 31:47 er på arameisk.
I Det nye testamente er Jesu ord på arameisk nedtegnet i Matteus 27:46a. Johannes 19:13 sier at stedet med steinbelegget ble kalt Gabbatha på arameisk. I Markus 5:41 talte Jesus til den lille jenta «Talitha koum» på arameisk.
Spørsmål: Kan den [påståtte] «prestemessiasen» i de utenombibelske Dødehavsrullene være Jesus, og den [påståtte] «kongemessiasen» være en profeti om Muhammed, slik en muslim hevdet?
Svar: Nei. For det første finnes det ingen «prestemessias» og ingen «kongemessias» i Dødehavsrullene. Snarere har noen Dødehavsruller én messias, mens andre har to messiaser: en messias fra Arons slekt og en messias fra Israels slekt. Hvilken av Israels stammer kom Muhammed fra? Siden Muhammed ikke kom fra noen av Israels stammer, kan man ikke si at han kunne være noen av dem.
Omtale av de to messiasene fra Aron og Israel i «Fellesskapets regel» 1Q, kolonne 9, s. 13–14
Reglene skal følges gjennom ondskapens tid inntil Arons Messias står frem. «Damaskus-dokumentet» CD-A, kolonne 12, linje 23, s. 43
Omtale av messias (entall) fra Aron og Israel i «Damaskus-dokumentet» CD-A, kol. 9, linje 10–11, s. 45; kol. 19, linje 10–11, s. 46; kol. 20, linje 1, s. 46
Omtale av Arons og Israels Messias (entall). 4Q266 fragment 18, kolonne 3, linje 12, s. 56
Videre er Arons Messias den samme som Rettferdighetens Lærer. «Tolkningen gjelder Presten, Rettferdighetens Lærer, som Gud valgte til å stå foran ham, for han innsatte ham til å grunnlegge menigheten av sine utvalgte for ham», Salmer Pesher 4Q171, kolonne 3, linje 13–16, s. 205
Menighetens regel (1Q28a), kolonne 2, s. 127, sier mye om Messias. «når [Gud] avler Messias med dem» (linje 11; «[Gud]» står i Florentinos bok). «Deretter skal [Me]sias av Israel tre inn, og foran ham skal lederne [for Israels stammer, hver] sitte i henhold til sin verdighet» (linje 14–15).
Drakk Muhammed vin? «Og [når] de samles ved fellesskapets bord [eller for å drikke] den nye vinen, og fellesskapets bord er dekket [og] den nye vinen [er blandet] til drikking, [skal ingen strekke ut] sin hånd mot førstegrøden av brødet og den [nye vinen] før presten, for [han er den som velsigner] førstegrøden av brødet og den nye vinen [og strekker ut] sin hånd mot brødet foran dem. Deretter skal Israels Messias strekke ut sin hånd mot brødet.» linjene 17–20.
Konklusjon: Arons Messias er Rettferdighetens Lærer (Salmer Pesher 4Q171 kol. 3 linjer 13–16 s. 205), så det er ikke Kristus. Det finnes ingen kongelig Messias, bare en Messias av Israel, og Muhammed er ikke fra Israel.
Spørsmål: Hvorfor svare på så mange spørsmål?
Svar: Dette er like mye et personlig spørsmål som et spørsmål om Bibelen, men her er svaret uansett.
Hvis vi ser bort fra svar som «galskap», «har ikke noe bedre å gjøre» og «har for mye tid til overs», så jeg et behov for dette, ba om det og begynte på dette prosjektet. Dette stammer fra et fire-siders utdelingsark jeg hadde da jeg underviste på et seminar om Bibelens ufeilbarlighet på en «Christian Life Retreat» i Forest Glen våren 1997. I dette utdelingsarket trodde jeg at jeg hadde besvart alle de viktige spørsmålene om Første Mosebok.
Uansett har en rekke kristne, mange med langt bedre ferdigheter enn meg, allerede skrevet en rekke gode bøker som svarer på bibelspørsmål. Men selv om de besvarte 300, 500 eller 800 spørsmål ganske godt, var de ikke uttømmende. Videre var svarene ikke i elektronisk format, og opphavsrettsbestemmelsene var ikke slik at kristne kunne kopiere og videreformidle svarene som de ønsket. Her er grunnene til at jeg mener det er viktig å ha svar på alle disse spørsmålene.
1. Petersbrev 3:15 «Hellig Kristus som Herre i deres hjerter. Vær alltid rede til å svare enhver som spør dere om grunnen til det håp som er i dere. Men svar med mildhet og respekt.» Skeptiske ikke-troende hevder at Bibelen er feilaktig eller selvmotsigende, og troende trenger et sted å henvende seg for å få svar.
2. Tessalonikerbrev 2:15 «Derfor, brødre, stå fast og hold fast ved de tradisjonene vi har lært dere, enten muntlig eller skriftlig.» Kristne kan selv ha spørsmål om læresetninger og ord.
Ordspråkene 30:5 «Hvert Guds ord er feilfritt; han er et skjold for dem som søker tilflukt hos ham.» (BSB). Selv om en person fortsatt kan være en ekte kristen og tro at Bibelen hadde feil i de opprinnelige manuskriptene, mener jeg det er viktig å erkjenne at den er feilfri. Det ser imidlertid ut til at når en kristen hevder at Bibelen er feilfri, bør vedkommende kunne gi svar på nesten alle innvendinger noen måtte komme med. Det er dette verket forsøker å gjøre.
Disse svarene er kanskje ikke alltid de beste, og det er derfor svarene i ulike kristne bøker, som ofte er mer omfattende, er oppført. Hvis du mener at svaret her ikke er tilstrekkelig eller kan forbedres, setter vi pris på eventuelle forslag du måtte ha.