< Bibelspørsmål fra apokryfene

Spørsmål: Hvor stammer begrepet «apokryfer» fra?

Svar: Da Hieronymus oversatte Bibelen til latin, fantes disse bøkene i det greske Septuaginta-Gamle Testamentet, men ikke i det hebraiske. Tidlig i livet aksepterte Hieronymus hele Septuaginta som guddommelig inspirert, men senere aksepterte han bare de hebraiske originalene som sådan for Det gamle testamente, og Augustin (Brev 71, s. 327, 403 e.Kr.) oppfordret Hieronymus til å oversette hele Septuaginta. Hieronymus skapte begrepet «apokryfer» fra det greske ordet for «skjult», for å skille disse fra både «ekte skrifter» og andre religiøse skrifter.

Spørsmål: Hva er egentlig apokryfene?

Svar: Det finnes ulike samlinger av apokryfe bøker. Dette er bøker og tillegg til bøker som både jøder og protestantiske kristne (sammen med et lite antall katolikker) hevder ikke er en del av Det gamle testamente. Katolikker og ortodokse kristne sier generelt at de er en del av Det gamle testamente, selv om de ofte anses å ha en lavere status. Det finnes faktisk minst fire lister over apokryfe bøker: 11 bøker som er akseptert av den katolske kirken i dag, og 14 bøker som er akseptert av den ortodokse kirken, den opprinnelige (1611) King James-bibelen og den katolske kirken gjennom det meste av sin historie. Her er listen, med feil og antall sider på engelsk.

For å lese mange av disse selv, kan man bla gjennom den (nedlagte) nettsiden wesley.nnc.edu/noncan/acts.htm.

Jeremias’ brev er lagt til Baruk og regnes som det sjette kapittelet i Baruk i den katolske Bibelen og den opprinnelige King James-versjonen. I den reviderte standardversjonen er det et eget brev.

Merk at både katolikker og protestanter er enige om at de apokryfe bøkene inneholder feil. 1 Esdras fantes i noen, men ikke alle, eksemplarer av Septuaginta. Blant Dødehavsrullene fantes det både hebraiske og greske Septuaginta-eksemplarer av Det gamle testamente, men bare to apokryfe bøker. (Sirak og Tobit.) Siden de eldste fullstendige eksemplarene av Septuaginta stammer fra det fjerde århundret, påpekes det i *When Cultists Ask*, s. 287, at det ikke er sikkert når før det fjerde århundret apokryfene ble innlemmet i Septuaginta.

Spørsmål: Hvor mange forskjellige samlinger av apokryfe bøker finnes det blant kirkene?

Svar: Det finnes minst fire forskjellige samlinger av apokryfer.

Katolsk: 1. og 2. Makkabæerbok, Baruk, tillegg til Daniel, Ecclesiasticus (Sirach), tillegg til Ester, Judith, Jeremias’ brev i Baruk, Tobit, Salomos visdom.

Slavisk-ortodokse: Samme som de katolske apokryfene pluss 2. Esdras, 3. Esdras, 3. Makkabæerbok, Manasses’ bønn og Salme 151.

Gresk-ortodokse: Samme som de katolske apokryfene pluss Manasses’ bønn, Salme 151, 1. Esdras og 3. og 4. Makkabebok (4. Makkabebok i vedlegget).

Historisk koptisk: 1., 2. og 3. Makkabæerbok, Baruk, tillegg til Daniel, Ecclesiasticus (Sirak), tillegg til Ester, Judith, Jeremias’ brev, Salme 151, Tobit og Salomos visdom. Under Cyril V (1874–1927) avviste imidlertid den koptiske kirken disse bøkene som en del av Bibelen. Se The Coptic Encyclopedia, bind 1, s. 161 for mer informasjon.

Protestantene har derimot det samme Gamle Testamentet som jødene, bortsett fra rekkefølgen og inndelingen av bøkene. Alle de ovennevnte kirkene er enige om bøkene i det protestantiske/jødiske Gamle Testamentet.

Spørsmål: Hvor kom de apokryfe bøkene fra?

Svar: De apokryfe bøkene i Septuaginta dukket først opp etter at Det gamle testamente ble oversatt til gresk rundt 200–100 f.Kr. Denne oversettelsen, kalt Septuaginta, var vellykket når det gjaldt Mosebøkene, men ikke like vellykket for noen av de profetiske bøkene. Jøder i Palestina betraktet dem aldri som hellig skrift. Gresktalende jøder og kristne utenfor Palestina antok at de var hellig skrift, siden de inngikk i Septuaginta.

Da den tidlige kristne munken Hieronymus oversatte Det gamle testamente fra hebraisk til latin, måtte han ta stilling til et spørsmål: «Skulle han ta med disse bøkene eller ikke?» Tidlig i livet mente han det, men senere i livet aksepterte han bare de hebraiske originalene som Det gamle testamente.

I år 90 e.Kr. utelukket det jødiske rådet som møttes i byen Jamnia alt annet fra Det gamle testamente enn de skriftene som jøder og protestanter aksepterer i dag. I Jamnia var det en viss diskusjon om Rut, Ester, Høysangen og Predikeren, men alle disse ble akseptert. Blant kristne var det ingen enighet om apokryfene før Augustin forsvarte dem på konsilet i Kartago i år 397 e.Kr. Disse skriftene var med i bibler som ble brukt av kristne i over 1 100 år. Selv King James-bibelen fra 1611 inkluderte dem opprinnelig. Etter protester fra puritanerne ble de utelatt fra og med 1644.

For mer om kanonene i Det gamle testamente og apokryfene, se Today’s Handbook s. 36–42.

Spørsmål: Hva er de eldste eksemplarene vi har av de apokryfe bøkene?

A: Blant Dødehavsrullene finnes fragmenter av fem ruller av Tobit (fire på arameisk og én på hebraisk) og to som inneholder Sirak. En skriftrull fra Masada inneholder Sirak 39:27–44:17c på hebraisk, ifølge «Responses to 101 Questions on the Dead Sea Scrolls», s. 25. Der står det også at Dødehavsrullene i hule 4 inneholdt fragmenter.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) inneholder de apokryfe bøkene, bortsett fra Makkabebøkene. Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele apokryfene, inkludert 3. og 4. Makkabebok (tidlig versjon, ikke bare den moderne katolske versjonen). Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder Tobit, Judith, 1. og 4. Makkabebok, Visdomsboken og Sirak.

Spørsmål: Hvor mye av Tobit finnes i Dødehavsrullene i hule 4?

A: Når man slår sammen versene fra de fem ulike skriftrullene som er oppført i *The Meaning of the Dead Sea Scrolls*, s. 424–425, er de bevarte versene Tobit 1:17, 19–22; 2:1–3, 10–11; 3:3, 4?, 5–15, 17; 4:2–9, 21; 5:1, 2, 9, 12–14, 19–22; 6:1–19; 7:1–11, 13; 8:17–19, 21; 9:1–4; 10:7–9; 11:10–14; 12:1,18–22; 13:1–4,13–14,18; 14:1–7,10.

Se *The Meaning of the Dead Sea Scrolls*, s. 424–425, for de enkelte manuskriptene, og et fotografi av *Tobit* 6:12–7:10 i 4Q197 på s. 184.

Spørsmål: Hvor mye av «Ecclesiasticus» (Sirach) ble funnet blant Dødehavsrullene og ved Masada?

Svar: I Qumran ble det i hule 2 funnet en skriftrull med Sirak 1:19–20 eller 6:14–15 (identifiseringen er usikker) og 6:20–31.

Ved Masada ble det funnet Ecclesiasticus 39:27–28c, 29–32; 40:10–19,28–30; 41:1–22; 42:1–25; 43:1–25 (uten 26–28), 29–30; 44:1–17; 51:1–11,23 (13–20,30 i Septuaginta).

Spørsmål: Når anerkjente den katolske kirken offisielt de 11 apokryfe bøkene?

Svar: Da noen katolske teologer og alle protestantiske reformatorer utelukket de apokryfe bøkene fra Bibelen, grep det katolske konsilet i Trient i 1546 e.Kr. inn. I tillegg til å bruke sin autoritet til å fordømme Luther til helvete, anerkjente konsilet offisielt alle bøkene fra konsilet i Kartago som en del av Bibelen – med unntak av Manasses’ bønn og 1. og 2. Esdras. (Noen katolske bibler kaller Esra og Nehemja for 1. og 2. Esdras, noe som gjør at 1. og 2. Esdras blir til 3. og 4. Esdras.) Dermed består den katolske apokryfen i dag av tre bøker færre enn den apokryfen som har vært gjeldende gjennom det meste av historien, og enn den som finnes i de østortodokse kirkene i dag.

Spørsmål: Hva er den anglikanske og den episkopale kirkens offisielle holdning til apokryfene?

Svar: De ligger midt mellom den protestantiske og den katolske/ortodokse holdningen. I henhold til artikkel VI i De trettini artiklene i Den engelske kirke leses disse bøkene «som eksempel på livsførsel og oppdragelse», men kirken «bruker dem ikke til å fastsette noen læresetning».

Spørsmål: Hva er den lutherske kirkens offisielle holdning til apokryfene?

Svar: Ifølge en luthersk nettside, www.lcms.org, «anså Martin Luther apokryfene som ‘nyttige historiske’ skrifter som kristne bør være kjent med, og som til og med bør leses opp i gudstjenesten fra tid til annen. Men verken Luther eller den lutherske kirken har noensinne betraktet disse skriftene som kanoniske – det vil si som en del av Guds inspirerte og feilfrie Ord – siden de ikke oppfyller kriteriene som fremgår av Skriften selv med hensyn til hva som utgjør de bøkene som hører til Skriftens kanon.»

Spørsmål: Hvorfor sier noen at apokryfe bøker hører hjemme i Bibelen?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Apokryfene inngikk i Septuaginta-oversettelsen av Det gamle testamente. Apokryfene i Septuaginta ble bekreftet ved konsilet i Kartago i 397 e.Kr. og ved det katolske konsilet i Trient i 1546. Den katolske og den ortodokse kirken har betraktet dem som hellig skrift.

Motargument: Hvis konsilet i Trient hadde rett i å erklære tidligere tradisjon for feil når det gjaldt de tre ekstra bøkene, kan tradisjonen også ta feil når det gjelder de andre. Konsilet i Trient ble faktisk avholdt i to byer: Trient og Bologna. Siden byllepest syntes å følge i kjølvannet av det, ville mange se på Trient som en grunn til IKKE å akseptere det.

2. Mange tidlige kristne ledere underviste om den som hellig skrift. Noen av dem er: Ambrosius, Augustinus, Klemens av Alexandria, Klemens av Roma (Holofernes fra Judiths bok i 1. Klemens kap. 55), Hippolytus, Irenaeus, Laktantius, Origenes, Patrick, Sulpicius Severus, Tertullian, Cyprianus og Theodotus. Tar alle disse mennene feil?

Motargument: Mange tidlige kristne ledere mente ikke at den var hellig skrift. Noen av dem er: Ambrosius, Amphilochius, Athanasius, Cyril av Jerusalem, Gregor av Nazianzus, Hieronymus og Julius Africanus (i det minste når det gjelder Susanna). Også jødene Josefus og Filon avviste den. Mange andre, som for eksempel Justin Martyr, skrev omfattende verk uten en eneste gang å sitere den. Ambrosius var motstridende. Selv mange som var for den, som Augustin, mente at den var inspirert i mindre grad.

3. Siden Guds sanne ord består, og apokryfene har vært med i noen bibler uavbrutt i 2 100 år, har ingen av apokryfenes særegne læresetninger (bønner for de døde osv.) forvansket Guds ord. Siden Guds åpenbaring ville vært vesentlig annerledes dersom disse læresetningene ble utelatt i stedet for å være inkludert, og siden Guds ord ikke kan forvanskes (vesentlig endres), må disse læresetningene og apokryfene være sanne.

Motargument: Apokryfene var tillegg til Bibelen, ikke forvanskninger av Bibelen. Det har alltid vært kjent at apokryfene utgjør en egen kategori. At Guds ord består, betyr at Hans sannhet alltid vil være til stede; sekterister lager hele tiden forfalskede utgaver av Bibelen.

Konklusjon: Når kirken taler, er tankearbeidet gjort. Siden både den katolske og den ortodokse kirken sier at ulike apokryfe bøker er hellig skrift, hvem er vi da til å stille spørsmål ved den sanne kirken med våre private synspunkter?

Spørsmål: Hvilke forfattere fra den tidlige kirken siterte hvilke apokryfe bøker?

Svar: Her er en liste over det jeg har funnet.

Cr 1. Klemens (av Roma) (16 sider) 96–98 e.Kr.

Ba Barnabasbrevet (13 sider) ca. 70–130 e.Kr.

Pa Papias, Johannes' disippel (3 sider) 110–113 e.Kr.

Ig Ignatius (21 sider) ca. 110–117 e.Kr.

Di Didache (6 sider) ca. 60–120 e.Kr.

Dg Brevet til Diognetus (6 sider) ca. 130–200 e.Kr.

Po Polykarp, Johannes’ disippel (4 sider) ca. 150 e.Kr.

JM Justin Martyr (119 sider) ca. 138–165 e.Kr.

He Hermas’ hyrde (47 sider) ca. 115–155 e.Kr.

Th Teofilus [Antiokia] (33 sider) 168–181/188 e.Kr.

Me Melito fra Sardis (11 sider) 170–177 e.Kr.

Ae Athenagoras (34 sider) ca. 177 e.Kr.

Ir Irenaeus av Lyon (264 sider) 182–188 e.Kr.

Te Tertullian [Roma] (854 sider) 198–220 e.Kr.

CA Klemens av Alexandria (424 sider) 193–217/220 e.Kr.

Hi Hippolytus (233 sider) 225–235/6 e.Kr.

Eller Origenes (622 sider) 230–254 e.Kr.

JA Julius Africanus [Neh, Dan ved navn, henviser til Ex] 232–245 e.Kr.

Nv Novatian (39 sider) 250–257 e.Kr.

an Avhandling mot Novatian (7 sider) ca. 255 e.Kr.

og Avhandling om gjenbaptisme (11 sider)

Jf. Cyprian og venner (270 sider) ca. 246–258 e.Kr.

W = Bøker eller sitater nevnt ved navn eller forfatter

G = Nevnt som Guds ord + sitert

B = Nevnt som skriftsted eller sitert + «det står skrevet»

m = Blandet

Q = sitat av 1 eller flere vers. ½ = sitat av ½ vers

A = hentydning. – = ingen henvisning X = utelatt

Spørsmål: Hvilke apokryfe bøker siterte Cyprianus konkret?

Svar: Cyprianus var biskop i Kartago fra ca. 246 til sitt martyrium i 258 e.Kr. Cyprianus oppgir nesten alltid kildeboken i sine sitater. I Avhandling 12, bok 3, siterer han (i de angitte kapitlene) fra «Makkabeerbøkene» (1. og 2. Makkabeerbok) (4, 15, 53), Ecclesiasticus (6, 12, 20, 35, 51, 61, 96, 109, 110), Tobias (62), tillegg til Daniel (20) og Salomos visdom (15, 56, 59). Bare i avhandling 12 siterte Cyprian også direkte fra hver eneste bok i Det nye testamente, unntatt Markus, 2. Tessalonikerbrev, Filemon, Hebreerbrevet, Jakobsbrevet, 2. og 3. Johannesbrev og Judasbrevet.

Spørsmål: Hvorfor sier noen at apokryfene ikke hører hjemme i Bibelen?

Svar: Det er minst seks grunner.

1. Det finnes omtrent 260 sitater fra Det gamle testamente og rundt 370 hentydninger i Det nye testamente, men det finnes ikke ett eneste sitat fra apokryfene. (Det nye testamente siterer imidlertid greske diktere og pseudepigrafer.) Basert utelukkende på sitater ville altså greske diktere ha sterkere bevis for å være hellig skrift enn apokryfene. Alle ville akseptert apokryfene som hellig skrift hvis Jesus hadde sagt det. Det gjorde han aldri.

Motargument: Det nye testamente siterer heller ikke fra bøkene Ester, Predikeren eller Høysangen.

2. Det jødiske rådet i Jamnia i år 90 e.Kr. utelukket apokryfene. Jesus kritiserte aldri fariseerne for at de ikke trodde på apokryfene.

Motargument: Det var jøder, ikke kristne, som møttes i Jamnia.

3. Mange kristne i middelalderen og under reformasjonen trodde heller ikke at det var hellig skrift. Noen av dem er: pave Gregor den store (1. Makkabebok), kardinal Cajetan (1469–1534), en fremtredende katolsk teolog, John Wycliffe, Jean Calvin, Martin Luther og Ulrich Zwingli. Hvis apokryfene er hellig skrift, tok alle disse feil på dette punktet.

Motargument: Zwingli aksepterte ikke Åpenbaringen som hellig skrift. Da Luther sammenlignet den doktrinære verdien (ikke kanonisk status) av Jakobsbrevet, sa han: «…dette er bøkene som viser deg Kristus og lærer deg alt som er nødvendig og velsignet for deg å vite, selv om du aldri skulle få se eller høre noen annen lærebok. Derfor er Jakobsbrevet et fullstendig ubetydelig brev sammenlignet med dem, for det inneholder ingenting av evangelisk art.»

4. Historien om Susanna, som er lagt til i Daniels bok, bygger på to ordspill. Ordene «holme-tre» og «sage i to» høres like ut, og «rive» og «mastik-tre» høres også like ut. Ordene høres imidlertid bare like ut på gresk, IKKE på hebraisk. Dette ble altså skrevet av gresktalende, og jødene snakket ikke gresk før flere århundrer etter at Daniel var død. Julius Africanus (ca. 240 e.Kr.) trodde først at apokryfene var Guds ord. Så la han merke til dette, endret mening og skrev et brev til Origenes om saken.

Motargument: Vi vet ikke hva et «holm-tre» eller et «mastik-tre» er, og kanskje ville ikke gresktalende gjenkjenne dette heller. Kanskje oversetterne beholdt navnene som ordspill i stedet for å bruke navn på trær som grekerne uansett kanskje ikke ville gjenkjenne.

5. Apokryfene lærer som Guds ord ting som ikke finnes noe annet sted. For eksempel:

En engel ved navn Uriel i 2. Esdras

Almisser frelser fra døden og renser bort alle synder. Tobit 12:9 og Tobit 14:12.

En god sjel falt i Salomos lodd. Visdom 8:19-20

Kroppen tynger sjelen. Visdom 9:15

Den som ærer sin far, soner sine synder. Sirak 3:3

Gud var ikke uvitende om at noen hadde en ond opprinnelse. Visdom 12:10

Derfor ga Gud dem en sjanse til å omvende seg, men de benyttet seg ikke av den.

«Til ingen har han [Gud] gitt makt til å forkynne hans gjerninger; …» Sirak 18:4

Bruk aldri svik (Sirak 7:13) i motsetning til å bedra folk for Guds skyld (Judit 9:10, 13).

Skill deg fra din kone hvis hun ikke adlyder deg. Sirak 25:26

«For fra klær kommer møllen, og fra en kvinne kommer kvinnens ondskap. Bedre er en manns ondskap enn en kvinne som gjør godt; og det er en kvinne som bringer skam og vanære.» Sirak 42:13-14

«Vin er som livet for mennesker, hvis man drikker den med måte. Hva er livet for en mann uten vin? Den er skapt for å gjøre mennesker glade.» Sirak 31:27

«Skjem bort et barn, så vil det skremme deg; lek med det, så vil det gi deg sorg.» Sirak 30:9

«Tal, du som er eldre, for det sømmer seg at du gjør det, men med nøyaktig kunnskap, og avbryt ikke musikken.» Sirak 32:3

«Min sønn, lev ikke som en tigger; det er bedre å dø enn å tigge.» (og det fortsetter) Sirak 40:28-30.

Jeremia, selv om han er død, ber for jødene. 2 Makkabæerne 15:12-16

Vi bør be for de døde. 2 Makkabæerbok 12:44

Jeremia førte tabernaklet og arken til en hule i fjellet derfra Moses så Kanaan. 2 Makkabæerbok 2:1-16

De samlet inn penger og sendte dem til Jerusalem som et syndoffer for syndene til de som var døde. 2 Makkabæerbok 12:39-46

Døde mennesker som er frelst, men som trenger å bli frelst fra sine synder (skjærsilden?). 2 Makkabæerbok 12:42, 46

Motargument: En katolikk vil kanskje si at alle kristne bør tro på dette.

6. Siden Guds ord er sant, og apokryfene inneholder følgende påvisbare usannheter, er apokryfene ikke Guds feilfrie ord.

Tobias (=Tobit) brukte magi (hjertet, leveren og galle fra en fisk) for å drive bort en demon. Bibelen sier at vi ikke skal bruke magi. En Guds engel lyver og hevder å være Azarias, sønn av Ananias.

(a) Tobit 1:4–5, 1:11–13 og 14:1–3 sier at Tobit var vitne til opprøret blant de nordlige stammene (931 f.Kr.) og ble deportert til Ninive sammen med Naftali (740 f.Kr.), men likevel levde han bare i 102 år.

(b) I Tobit 1:14 var byen Rages en del av Media og aldri en del av det assyriske riket.

(c) I Tobit 6:1 dro de fra Ninive til Tigris-elven og deretter østover til Rage (Ragae). Ninive ligger ved Tigris-elven, så de trengte ikke å dra til elven for å reise østover.

(d) Nebukadnesar og Ahasveros ødela ikke Ninive, men babyloneren Nabopolassar og mederen Kyaksares ødela den i 612 f.Kr. (Tobit 14:15).

(e) Sanherib var ikke sønn av Salmanassar, men av Sargon II (Tobit 1:15).

«Bel og dragen» (lagt til i Daniels bok) nevner den samtidige profeten Habakkuk i Judea. Habakkuk levde imidlertid flere tiår tidligere.

Judit: Det er uklart hvor Judit-boken ble skrevet. Det finnes minst fjorten feil i boken, som omfatter uriktige opplysninger om folket og geografien i Assyria, Babylon og Persia, og til og med grove feil når det gjelder Israels geografi.

(a) Nebukadnesar var konge av Babylon, ikke av Ninive.

(b) Han var ikke konge over assyrerne, men over babylonerne.

(c) Han plyndret aldri byene Ekbatana eller Ragae.

(d) Assyrerne og babylonerne var ikke hovedsakelig avhengige av kavaleriet sitt.

(e) De babylonske og assyriske herskerne ønsket at folket skulle tilbe deres guder, men ikke dem selv (i motsetning til senere romere og persere).

(f) Jødene hadde ikke vendt tilbake fra eksil på assyrernes eller babyloniernes tid.

(g) Moabittene og ammonittene var etterkommere av Lot; de var ikke kanaanitter.

(h) General Holofernes og hans omfattende felttog i Palestina er ukjent for historien og arkeologien.

(i) Ingen har noensinne funnet en by med tårn kalt Betulia på Esdraelon-sletten nær Dothan, som var i stand til å motstå 132 000 soldater.

(j) Balbaim er aldri blitt funnet.

(k) Cyamon er heller aldri blitt funnet.

Selv den katolske «New Jerusalem Bible» sier i innledningen: «Spesielt Judith-boken viser en nøytral likegyldighet overfor historie og geografi.»

Tillegg til Ester: (a) Mordekai ble tatt til fange av Nebukadnesar (597 f.Kr.), men likevel befant han seg ved Artaxerxes’ hoff i kongens 2. år (~130 år senere). Dette strider mot den vanlige delen av Ester.

(b) Haman var en agagitt (Esther 3:1), ikke en makedonier (Tilleggene til Ester 16:10).

Sirak: (a) Husk ikke de døde (Sirak 38:21–23) kontra be for de døde (2. Makkabæerbok 12:44).

Baruk: (a) Baruk var egentlig ikke i Babylon. Baruk 1:1-2 kontra Jeremia 43:5-7.

(b) Baruk 6:2 sier at jødene skulle tjene Babylon i 7 generasjoner. Jeremia 25:11 og 29:10 sier 70 år.

Tillegg til Daniel: (a) Babylonerne tilbad og matet sannsynligvis ikke et levende dinosaur-lignende vesen. (Tillegg til Daniel 14:23–27)

1. og 2. Makkabæerbok: (a) I 2. Makkabæerbok 8:20 utryddet ikke 8 000 jøder pluss 4 000 makedonere 120 000 galater i Babylon.

(b) Mindre historiske uoverensstemmelser mellom 1. og 2. Makkabebok.

Motargument: Selv den katolske encyklopedi innrømmer at den inneholder feil i detaljene.

Konklusjon: Forfatterne av Sirak (prolog) og 2. Makkabebok (2:23–32; 15:38–39) antyder at de ikke var inspirert.

Motargument: En forfatter trenger ikke å vite at han var inspirert.

Konklusjon: Når vi må velge mellom et menneskelig synspunkt og Guds sannhet, følger vi Gud. Vi, som til sammen utgjør den sanne kirke, må ikke slutte å anerkjenne og følge Guds sannhet.