< Bibelspørsmål fra Femte Mosebok

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i 5. Mosebok 1–34?

Svar: Femte Mosebok er en av de fire bøkene som oftest siteres i Det nye testamente. Den er den siste av de fem lovbøkene, kalt Toraen. I Femte Mosebok 17:14 ble det spesifikt påbudt at kongene skulle lese (og lese på nytt) denne boken. Det engelske ordet «Deuteronomy» kommer fra gresk og betyr «den andre loven» eller «gjentakelse av loven». Den er imidlertid ikke en annen lov, men en gjengivelse og delvis oppsummering av lovene i 2. Mosebok, 3. Mosebok og 4. Mosebok. Den er rettet mot ikke-levitter, spesielt for at de skal huske dette før de går inn i det lovede landet. Det er ikke et fullstendig sammendrag; den går for eksempel ikke i detalj på de enkelte sosiale lovene, omskjæring osv. Snarere ble Moses pålagt av Gud å holde disse talene om hva de måtte fokusere på da de var i ferd med å gå inn i det lovede landet; for eksempel å gjenta de ti bud og andre lover, å ha tilfluktsbyer og å ha bare ett senter for ofringene. Senteret skiftet fra Ebal-fjellet i 5. Mosebok 27:1–8; Josva 8:30–35, til Sichem i Josva 24:1–28, til Silo i Josva 18:1 og Dommernes bok 21:19, og deretter til Jerusalem.

5. Mosebok ble gitt av Gud gjennom en mann som Gud hadde fortalt ville dø snart uten å komme inn i det lovede landet. I løpet av de mange årene med vandringen, som nå var i ferd med å ta slutt, sier Moses i sitt avskjedsverk i hovedsak: «Når dere møter materielle velsignelser, så vel som hedensk innflytelse, så husk spesielt disse tingene».

Spørsmål: Hva er noen nøkkeluttrykk i 5. Mosebok 1–34?

Svar: I Femte Mosebok finnes blant annet «Herren din Gud» 280 ganger, «ta i besittelse» 18 ganger, «landet» 200 ganger og «vær ikke redd» 9 ganger.

Spørsmål: Hvorfor bør vi studere 5. Mosebok 1–34?

A: Det er minst fire grunner. For det første er hele Skriften (ikke bare deler av den) nyttig til lære, til irettesettelse, til korreksjon og til opplæring i rettferdighet, i henhold til 2. Timoteus 3:16. For det andre, som tabellen nedenfor viser, hadde Jesus og forfatterne av Det nye testamente ofte 5. Mosebok i tankene. Da Jesus ble fristet i ørkenen, svarte han Satan alle tre gangene med sitater fra 5. Mosebok. For det tredje trenger vi et balansert syn på Gud; hans nåde, hans vrede og hans mystiske og majestetiske ærefrykt. For det fjerde kan vi spesifikt lære ting om hvor målrettet og organisert Gud ønsker at vi skal være i vår streben etter gudsfrykt. Vi kan også bli minnet om viktigheten av ansvar i fellesskapet, vitnesbyrd overfor våre naboer, materialisme, effektivt lederskap til tross for slitasjen fra stadige klager, og undervisning av den neste generasjonen.

Spørsmål: Hva er en oversikt over denne boken i 5. Mosebok 1–34?

Svar: Forskere, blant annet Kenneth A. Kitchen, har funnet en rekke likheter mellom oppbygningen av Femte Mosebok og de hettittiske politiske overherredømmeavtalene fra det andre årtusen f.Kr. Peter Craigie har også påpekt noen likheter med egyptiske arbeidskontrakter.

Det meste av Femte Mosebok er bygget opp rundt tre lange taler av Moses.

1–4 Den første talen: Prolog

. 1:1–5 Innledning

. 1:6–3:29 Historisk innledning

. 4:1–40 Grunnleggende bestemmelser

5:1–11:32 Den andre talen: Vilkårene for pakten

12:1–26:29 Anvendelse

27–30 Den tredje talen

. 28:1–14 Fordeler/velsignelser ved å holde avtalen

. 28:15–38 Straff/forbannelser ved brudd på den

. 29:1–30:30 Oppsummering

31–34 Avsluttende bemerkninger

I overherredømmeavtaler ble det ofte omtalt vasallens kjærlighet til herren. Det var imidlertid én stor forskjell mellom hettittiske overherredømmeavtaler og strukturen i Femte Mosebok. Overherredømmeavtaler påkalte vanligvis mange guder til å være vitner til avtalen, og noe slikt finnes ikke i Femte Mosebok.

Spørsmål: Hvor blir Femte Mosebok sitert eller henvist til i Det nye testamente?

Svar: Det henvises til den mange steder.

Spørsmål: I 5. Mos. 1:1, hvor lenge skulle israelittene være i ørkenen?

Svar: 5. Mosebok 1:2 minner oss om at reisen til det sørvestlige Kanaan ville ta omtrent elleve dager. Men siden de nektet å følge Gud inn i landet etter den dårlige rapporten fra ti av de tolv speiderne, hadde det gått 38 til 40 år. Israelittene ble straffet, men ikke forlatt. Men straff varer ikke evig. Du kan reagere på straff ved å gjøre den til en tid med spesiell hengivenhet.

Raymond Brown sier: «De slagne og nedbrutte opprørerne ble drevet tilbake til den øde ørkenen. En dyster samling av nært beslektede synder – glemsomhet, ulydighet, forvrengning og overmod – hadde frarøvet dem noe bedre. Alt kunne ha vært så annerledes. … I løpet av årene som fulgte, ble mange hundre av disse triste vantro ført til graven. Hver begravelse var et fornyet vitnesbyrd om syndens alvor. Likevel ble deres bitre nederlag mot amorittene et svinnende minne. Gradvis begynte en ny dag å gry. Det var på tide å begynne på nytt.»

Spørsmål: Hvorfor sa Moses i 5. Mos. 1:6, 9, 14; 5. Mos. 15:2, 5; 5. Mos. 11:2, 7 til folket at de var vitner til det som skjedde før de 40 årene i ørkenen, siden 4. Mos. 14:29–30 og 4. Mos. 26:64–65 sier at alle skulle dø i ørkenen?

Svar: Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

I anslagsvis syv år var folket i ørkenen før forbannelsen om 40 års vandring ble uttalt.

4. Mosebok 26:64–65 sier bare at alle de som ble talt i hærens folketelling, ikke var i live før.

4. Mosebok 14:29–30 lovet bare at mennene som ble talt i den forrige folketellingen, alle skulle dø før de nådde det lovede landet, bortsett fra Josva og Kaleb.

Dermed var alle menn under 20 år (som ikke ble talt med i folketellingen), levittmenn i alle aldre og alle kvinnene unntatt fra forbannelsen. Mange av disse ville være i live som personlige vitner til de tidligere hendelsene. Folk født etter at de 40 årene hadde begynt, ville bare være vitner på andrehånd, som lærte fra foreldrene sine og fellesskapet.

Spørsmål: Hvilke egenskaper kan vi se i Moses’ lederskap i 5. Mosebok 1:6–18?

Svar: Moses viste minst seks egenskaper.

Underdanig – Moses’ liv gikk gjennom mange ulike faser: fra hoffets yndling, til lovløs, til dristig befrier, til overbelastet dommer, til mystisk mirakelmann. Men det eneste konstante var Moses’ underdanighet overfor Gud.

Realistisk – Moses var realistisk når det gjaldt seg selv og andre. Moses innså sine egne mangler og at han ikke kunne bære byrden alene. Derfor slo han ikke bare hodet i veggen i et forsøk på å dempe sin følelse av å mislykkes fordi han ikke kunne gjøre alt. I stedet gjorde Moses noe med det og fant folk som kunne hjelpe. Moses kunne ikke lede folket fra der han gjerne ville ha dem, men måtte lede dem fra der de faktisk befant seg.

Gudsbetroet – Moses var en svært selvsikker person, men han var ikke selvsikker på seg selv, særlig ikke når det gjaldt taleevner og lederegenskaper. Men Moses hadde tillit til Guds evner og til at Gud ville bruke ham, til tross for det han manglet.

Ofretsvilje – Moses hadde tilhengere som var langt fra ideelle. I stedet for samarbeid og harmoni måtte Moses stadig takle murring og uenigheter. Bortsett fra et kort øyeblikk ved Meriba, ga Moses aldri opp håpet om dem. Moses var ikke bare en leder i et vakuum; han var en leder for dem.

Delt – Moses delegerte mange daglige beslutninger til de sytti eldste. Han delegerte ikke bare oppgaver til dem, men også ansvaret for å handle rettferdig og klokt.

Sårbar – Moses nevnte tre svakheter ledere må passe seg for: favorisering, frykt og ensomhet.

Spørsmål: I 5. Mosebok 1:8–12, er «jeg» som snakker her Moses eller Gud?

Svar: I 5. Mosebok 1:6 sa Moses: «Dette er hva Gud sa», så «jeg» i vers 8 er Gud. Da Moses var ferdig med å gjengi det Gud hadde sagt ved slutten av vers 8, refererer «jeg» fra vers 9 og utover til Moses.

Spørsmål: I 5. Mosebok 1:8: Siden israelittene skulle ta landet i besittelse, hvorfor ble de senere ført i eksil under assyrerne og babylonerne?

Svar: De dro faktisk og tok landet i besittelse. Men på grunn av sin ulydighet klarte de ikke å beholde det de hadde erobret, og mistet det i 70 år. 5. Mosebok 4:25–31; 28:20–28; 29:22–28; 30:1–10; 32:23–43 advarte alle om at dette kunne skje. Gud kan gi oss løfter og velsignelser også, men hvis vi aldri tar dem i besittelse, vil vi kanskje ikke få dem. At Gud ga dem landet, betydde imidlertid ikke at de kunne gjøre hva de ville og likevel bo i landet. De (og vi) kan også miste dem gjennom ulydighet.

Spørsmål: I 5. Mosebok 1:13,16, valgte folket sine egne dommere, eller utnevnte Moses dem i 2. Mosebok 18:25?

Svar: En analogi kan kanskje hjelpe her. Er det USAs president som nominerer folk til ministerposter, eller er det Senatet som bekrefter dem?

Begge deler er riktig. I Bibelen fremmet folket personer som skulle være deres dommere, og Moses valgte disse mennene. Moses kan ha valgt alle som ble fremmet, men han gjorde ikke nødvendigvis det.

Spørsmål: Hvorfor måtte tilhengerne av en allvitende Gud i 5. Mosebok 1:22–23 sende speidere ut over hele landet?

Svar: Det er to forskjellige punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Moses mente sannsynligvis at dette var en god idé, fordi Gud lar oss lære mange ting på egen hånd. De kunne speide ut Kanaan for å finne ut den beste måten å komme seg inn på, og for å vurdere den relative styrken til deres væpnede styrker.

2. Gud befalte dem imidlertid aldri å sende ut speiderne. Folket kom til Moses med dette forslaget, og Moses syntes bare det var bra i vers 23. Det viste seg imidlertid å bli en katastrofe, for da de så noen vanskeligheter, mistet de troen. De mistet ikke troen på at Gud var der, men de mistet troen på at Gud ville beskytte dem.

Her er det to viktige lærdommer for kristne i dag. For det første er det generelt sett bra å analysere en situasjon. Men hvis et av formålene med analysen er å avgjøre om man skal stole på Gud eller ikke, eller om man skal adlyde Gud eller ikke, er selve analysen ond, fordi den springer ut fra onde motiver.

Den andre viktige lærdommen handler om lederskap. Moses hadde ingen onde motiver her, og han var sannsynligvis ikke klar over at et skjult motiv for noen av dem som ba om å sende ut speidere, var å avgjøre om de ønsket å adlyde eller ikke. Når noen kommer med en merkelig forespørsel som virker ufarlig, er det bedre å først forstå hvorfor, i stedet for impulsivt å innvilge eller avslå den.

Spørsmål: I 5. Mosebok 1:26–43, siden Gud ønsket at israelittene skulle dra til Kanaan umiddelbart, og etter at de først hadde nektet, hvorfor var Gud da vred på dem da de bestemte seg for å dra?

Svar: Romerne 14:23 uttrykker eksplisitt prinsippet som illustreres i 5. Mosebok 1:26–43: «Alt som ikke kommer av tro, er synd.» Først nektet israelittene å dra på grunn av manglende tillit til Gud. Senere bestemte de seg for å dra fordi de stolte på seg selv. Gud var ikke så opptatt av om de dro eller ikke på et bestemt tidspunkt, men av deres lydighet mot Ham.

Hvis du hadde vanskeligheter med dette spørsmålet før du leste svaret, kan det være lurt å huske følgende. Noen fokuserer på hva man skal gjøre eller ikke gjøre for å stå rett overfor Gud. Da går man glipp av poenget. Gud ønsker ikke bare at vi skal prøve å adlyde Ham på avstand, men at vi skal påkalle Ham, nærme oss Gud og adlyde Ham. Les Romerbrevet 14 for å finne noen eksempler som du bare kan forstå hvis du forstår dette prinsippet.

Spørsmål: Hva sier 5. Mosebok 1:27 om israelittene?

Svar: Frykten deres førte til at de misforsto, til tross for at de så bevis på det motsatte. De glemte de mirakuløse måtene Gud hadde reddet dem på tidligere, med Rødehavet, manna og vaktler. Selv i fremtiden ville Gud sende store steiner mot kanaanittene i sør. De trodde at den Gud som hjalp dem over Rødehavet, ikke kunne redde dem fra amorittene. De trodde at Gud hatet dem og ville ødelegge dem, mens Gud i virkeligheten ga dem en ny utfordring. De trodde at Guds bud hadde større rekkevidde enn Hans nåde og makt. De så bare på kort sikt og på hva de selv kunne oppnå, ikke på hva Gud kunne gjøre.

Spørsmål: Hvem er Anakittene (Anakim), Emittene og Refaitene i 5. Mosebok 1:28, 2:10 og 9:2?

Svar: Anakittene var etterkommere av en mann ved navn Anak. Anakittene var en stamme hvis menn var fryktinngytende krigere, sannsynligvis på grunn av deres størrelse og styrke. Siden buer ikke var så kraftige på den tiden, og lang rekkevidde og styrke var verdifulle kampegenskaper for folk som kjempet med sverd og køller, frembrakte disse tre beslektede klanene mange fryktede krigere. Se drøftingen av 5. Mosebok 31:3 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan reagerer folket i 5. Mosebok 1:34–46 og 1:2 etter at de har forspilt en stor mulighet som Gud ga dem?

Svar: De kan reagere ved å begynne å adlyde igjen. Dette kan være vanskelig å få til, noe som ville ha vært mye enklere, men Gud ønsker likevel at vi skal oppnå disse tingene. På den annen side kan noen gjøre fullstendig opprør og aldri vende tilbake. På en måte er de sinte på seg selv, ikke på Gud.

Spørsmål: Hva menes med «kjennskap til Gud» og «ansvarsalderen» i 5. Mosebok 1:39?

Svar: Ansvarlighetsalderen er et begrep som betyr at barn når en alder hvor de står til ansvar for sine valg overfor Gud. Ingen vers tyder på at denne alderen er den samme for alle barn. Tre av prinsippene i Guds rettferdighet kommer til uttrykk i dette avsnittet.

1. Gud dømmer ut fra hva folk vet, og små barn som ikke velger det rette på grunn av uvitenhet, blir ikke dømt for det. Synd regnes ikke der det ikke finnes lov (Romerne 4:15; 5:12).

2. Gud dømmer ikke mennesker for det de ikke kunne velge. En kvinne som ble voldtatt på landsbygda, der hennes skrik ikke kunne høres, ble ikke straffet for seksuell synd (5. Mosebok 22:25–27). På samme måte falt ikke engang tenåringer som skjelnet mellom rett og galt, men som ikke hadde stemmerett i forsamlingen eller i dens beslutninger, under straffen om å dø i ørkenen.

3. Likevel må mennesker i dette livet ofte lide under konsekvensene av det onde andre har gjort. Barna måtte fortsatt leve i ørkenen i 40 år. Men Gud vil gjøre alt rettferdig på dommedagen.

Spørsmål: Hvorfor var det galt av israelittene å adlyde Gud i ettertid og kjempe mot amorittene, slik det fremgår av 5. Mosebok 1:30–46?

Svar: Det grunnleggende spørsmålet, i tankene til de fleste israelitter, var om de skulle kjempe mot amorittene eller ikke. De tok feil. Det grunnleggende spørsmålet var om de skulle adlyde Gud eller ikke. De tenkte utfallsbasert, ikke lydighetsbasert. Da Gud sa at de ikke lenger kunne dra ut og kjempe mot amorittene nå, var deres ulydighet nå ikke annerledes enn da de nektet å dra ut tidligere.

Spørsmål: I 5. Mosebok 2:4–8, hvorfor klarte ikke israelittene å beseire edomittene, siden israelittene var så mye sterkere?

Svar: Israelittene kjempet aldri mot dem, og man beseirer ikke et svakere folk når man nekter å kjempe mot dem. Det står ingen steder at de var ute av stand til å beseire edomittene. Snarere befalte Gud dem å ikke kjempe mot edomittene, og de adlød.

Se https://www.thetorah.com/article/ar-moab for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sa Gud i 5. Mosebok 2:4–7 til israelittene at de skulle passere gjennom Edom, når 4. Mosebok 20:14–21 og 5. Mosebok 2:8 viser at de aldri gjorde det? Visste ikke Gud dette på forhånd?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Gud vet alt som kommer til å skje med oss (Salme 139:16, Jesaja 46:10; 41:22-23; 42:9; 44:7, 1. Johannes 3:20)

2. Gud ba Moses om å gi israelittene disse påbudene. En vanlig rute gjennom sentrum av Moab ble kalt Kongens vei, og det kunne ha vært enklest å reise langs denne ruten.

3. De var «i ferd med» å passere gjennom det indre av Edom, og de ville ha passert gjennom hvis edomittene hadde latt dem gjøre det. Men siden de ikke ville la dem gjøre det, passerte de bare langs ytterkanten av Edom.

I tillegg står det i *The Bible Knowledge Commentary: Old Testament*, s. 265, at dette landet i dag bare har omtrent fem tommer nedbør per år (selv om det sannsynligvis var litt mer den gang). Edomittene kan ha vært bekymret for at dette store folket skulle bruke opp alt vannet.

Som Gleason Archer påpekte i det neste spørsmålet, er et annet svar at de sannsynligvis befant seg i Edom da de fremsatte sin anmodning til edomittene, og at de passerte gjennom utkanten av Edom – så de passerte faktisk gjennom Edom likevel.

Spørsmål: I 5. Mosebok 2:4–7 og 4. Mosebok 20:14–21, gikk israelittene rundt Edom, eller gjennom Edom slik 5. Mosebok 2:4–7 sier?

Svar: 5. Mosebok 2:4–7 sier aldri at de reiste gjennom Edom. Snarere ble israelittene, før de nådde grensen til Edom, fortalt at de var i ferd med å reise gjennom Edom, og at de måtte passe på å ikke provosere edomittene til krig.

Både 4. Mosebok 20 viser at edomittene ikke ville la dem passere gjennom Edom, og at edomittene mobiliserte hæren sin. Israelittene tok altså ikke den vanlige ruten, kalt Kongens vei, men gikk rundt Edom.

Noen ganger kan folk være i ferd med å gjøre noe, og når en hær kommer mot dem, bestemmer de seg for å gjøre noe annet i stedet. Se også neste spørsmål

Gleason Archer gir et annet svar. Hvis man følger reisen deres, var de sannsynligvis i Edom da de diskuterte saken med edomittene. Deretter gikk de langs den (umerkede) grensen til Edom, så på en måte passerte de likevel gjennom, selv om det ikke var den enkleste ruten de helst ville ha tatt.

Spørsmål: I 5. Mosebok 2:4–19 og 4. Mosebok 20:14–21, hvordan håndterer du det når du må ta en omvei for å gjøre det du burde gjøre, utelukkende på grunn av andres stahet?

Svar: Når Gud gir deg en oppgave å utføre, tror du da at demoner eller andre aldri vil legge hindringer i veien? Noen ganger gir Gud oss noe å gjøre, og vi må ta en omvei, men det betyr ikke at vi skal gi opp, men at vi skal ha utholdenhet til å gjennomføre det. Når du må ta en omvei, bør du håndtere det med nåde, uten å bli sint, og uten hat eller tanker om å ta igjen. Du trenger ikke å vise dem noe som helst. Men Gud har lagt opp hvordan du skal leve ditt liv i tjeneste for Ham, og uten tvil har Gud tatt hensyn til dette også. Når du blir fristet til å bli sint, må du ikke bli sint, men bli besluttsom.

Spørsmål: I 5. Mosebok 2:7, manglet israelittene ingenting, eller var forholdene dårlige nok til å klage over, slik som i 2. Mosebok 16:2–3 og 4. Mosebok 11:4–6?

Svar: Forholdene var tålelige, i og med at folket hadde nok mat, vann og klær. Men akkurat som i dag avhenger det like mye av den som klager som av situasjonen selv om en situasjon er verdt å klage over eller ikke. For troende befalte Paulus i Filipperne 2:14–15 at vi skal gjøre alt uten å klage eller krangle.

Spørsmål: Hvorfor erobret ikke israelittene moabittene og ammonittene i 5. Mosebok 2:9–12, 22, 37?

Svar: Av den enkle grunn at Gud befalte israelittene å ikke kjempe mot dem. Sannsynlige grunner til at Gud befalte dette, er at moabittene og ammonittene var i slekt med israelittene, at israelittene skulle fokusere på kanaanittene, og at det ikke tjente noe til at så mye som én eneste kriger skulle dø i en kamp om land som de uansett ikke hadde fått beskjed om å erobre.

For øvrig var Ar i Moab ikke en by (i hvert fall ikke på denne tiden), men snarere et «bebodd område» (4. Mosebok 21:14) der det var flere bekker.

Se https://www.thetorah.com/article/ar-moab for mer informasjon. Keil-Delitzsch-kommentaren til Det gamle testamente, bind 1, del 3, s. 293, er av den oppfatning at byen Ar også eksisterte, men at dette refererer til regionen.

Spørsmål: Hvordan kunne Kanaan i 5. Mosebok 2:10–12 være «det landet de skulle ta i besittelse», siden de ennå ikke hadde kommet inn i det?

Svar: Landet vest for Jordan-elven var lovet som deres eiendom. I tillegg ble Femte Mosebok sannsynligvis skrevet sist, og de to og en halv stammene hadde allerede tatt landområdet øst for Jordan-elven i besittelse.

Se *When Critics Ask*, s. 115–117, for mer informasjon og noen interessante kontraster mellom synet til dem som holder fast ved Skriftens autoritet, og det kritiske synet til kristne liberale. (Begrepet «kristen liberal» refererer for øvrig til religiøse synspunkter og ikke til politikk.)

Spørsmål: I 5. Mosebok 2:19, ga ikke Gud ammonittenes land til israelittene, eller var det Moses som ga det til dem i Josva 13:25?

Svar: Begge deler er riktig. Ammonittene hadde to deler av sitt rike: den arvelige delen og den delen de hadde erobret. Før begge versene ble skrevet, hadde israelittene okkupert den sistnevnte delen. Derfor ble 5. Mosebok 2:19 skrevet nettopp for å fortelle israelittene at de ikke skulle ta over det landet som ammonittene både på det tidspunktet og opprinnelig hadde i sin besittelse.

I tillegg til dette var landet på den østlige bredden av Jordanelven ikke en del av Kanaan. Israelittene erobret det og okkuperte det, men Gud lovet dem ikke dette landet. Noen ganger i dag kan vi tilegne oss ting som Gud ikke vil at vi skal ha, noe vi senere kommer til å angre på.

Spørsmål: Hvorfor forherdet Herren hjertet til Sihon, kongen av Heshbon, i 5. Mosebok 2:30?

Svar: Sannsynligvis av en lignende grunn som da Gud forherdet Faraos hjerte. Sihons hjerte var allerede forherdet mot Gud og hans folk, og Gud forherdet det enda mer. Noen sammenlignet en gang Guds innflytelse med sollys. Sollys myker opp voks, men forherder leire, selv om det er det samme sollyset.

Spørsmål: Hvorfor måtte folket i 5. Mosebok 2:31 og 4. Mosebok 21:23–26 kjempe mot Sihon og miste noen av sine egne, selv om Gud hadde sagt at Han allerede hadde gitt dem landet i besittelse?

Svar: Gud ga dem skjebnen til å erobre det og retten til å erobre det, men de måtte likevel utføre selve arbeidet. Gud kan gi oss en velsignelse i dag, men hvis vi ikke er villige til også å arbeide for å ta det i besittelse, vil vi ikke få det.

Spørsmål: I 5. Mosebok 3:11, hva var «sengen» til kong Og av Basan, og hvor lang var den?

Svar: Den var omtrent 13 til 13 1/2 fot lang. Det hebraiske ordet for «seng» her er tvetydig. Det kan henvise til sengen der han tilbrakte natten, eller det kan være «gravsengen» (egentlig sarkofag eller grav), der kroppen hans skulle hvile. Andre sarkofager av denne størrelsen er funnet så langt unna som i Fønikia.

For øvrig lå Basan nord for det området de måtte passere for å komme inn i det lovede landet. De ville imidlertid ikke sende nesten hele hæren sin over Jordan-elven, for så å risikere at et fiendtlig rike nord for dem skulle herje med familiene, småflokkene og storfeflokkene deres. Så Basan ville sannsynligvis ikke blitt erobret hvis de hadde kommet over sitt ønske om å kjempe mot israelittene av frykt og vært fredelige overfor dem etter at Moses sendte en fredsdelegasjon til dem i 4. Mosebok 21:21–22.

Spørsmål: Hvordan kunne kong Ogs seng i 5. Mosebok 3:11 være av jern, siden de ikke hadde avansert jernbearbeidingsteknologi?

Svar: Dette betyr ikke nødvendigvis at hele sengen var laget av jern (det ville vært ganske ubehagelig). I stedet var sengen pyntet med jern. Egypterne brukte jern fra meteoritter som ornamenter og dolker helt tilbake til minst 3000 f.Kr. Men selv om de hadde noe jern fra meteoritter, var det svært vanskelig for dem å rense jernmalm, fordi man må ha en smelteovn som er mye varmere enn for bronse eller messing.

Spørsmål: Hvorfor bodde stammene Gad, Ruben og halvparten av Manasse på østsiden av Jordan i 5. Mosebok 3:12–17, siden folket skulle bo i Kanaan?

Svar: Helt enkelt fordi de valgte å bo der. Skriften gjengir deres valg uten å godkjenne det. Historien viser at valget deres ikke var klokt. Det var lite nedbør der, men det var et godt område for kveghold.

Noen ganger i dag, hvis troende ønsker å gjøre noe som ikke er åpenlyst opprørsk, men som ikke helt er det Gud ønsket at vi skulle gjøre, gir Gud oss friheten til å ta vårt ukloke valg, og ofte til å se konsekvensene av det.

Spørsmål: Hvordan forberedte Moses overføringen av lederskapet i 5. Mosebok 3:21–22, 28?

Svar: Effektive ledere kan være motvillige til å overlate sin tjeneste til andre når de blir eldre, men de må gjøre det uansett. Selv om dette sannsynligvis var ubehagelig for Moses, som visste at han snart skulle dø, satte han i gang med dette så tidlig som mulig i stedet for å utsette det. Moses begynte ikke her; han begynte for lenge siden med å lære opp Josva. Det skjedde gradvis, var forventet og kom ikke som et stort sjokk for organisasjonen da det skjedde. Kristne tjenester har noen ganger slitt på grunn av dårlig gjennomført lederskifte. Men Gud minnet Moses om å fortsette å lære opp Josva i 5. Mosebok 3:21–22, 28.

Spørsmål: Hva er noen kjennetegn ved Moses’ bønn i 5. Mosebok 3:23–25?

Svar: Moses begynner med vers 23, som viser at Moses er mer opptatt av å opphøye Guds navn enn av å fremføre en bønn for seg selv. I vers 24–25 ber Moses Gud om å ombestemme seg og la ham få komme inn i det lovede landet. Hele Moses’ liv, de siste 40 årene, hadde handlet om å føre folket til det lovede landet, og han ba Gud om å få se sitt største livsdrøm gå i oppfyllelse. Gud sa nei; det ville skje, men Moses ville ikke få se det mens han var på jorden.

Spørsmål: Hvordan speiler Israels erfaring med landet i 5. Mosebok 4:1–4, 40 det Gud gjør i våre liv?

Svar: Gud ga dem landet, men de måtte ta det i besittelse, og de burde ønske å bevare det. Gud ga Israel landet som en spesiell gave; de hadde ikke gjort noe for at Gud skulle gi dem dette løftet. Innenfor det Gud hadde gitt dem, kunne de vokse, blomstre og (forhåpentligvis) være et lys for andre nasjoner. Men de måtte likevel arbeide hardt for å ta det i besittelse. Men som 5. Mosebok 4:43 viser, kunne noen mislykkes i å komme inn på grunn av sin ondskap. Deres ondskap ble anstiftet av andre (moabittene og midianittene i 4. Mosebok 22,26), men de var likevel ansvarlige for å velge å følge med. Som eksilet viser, kunne Gud, når de først var kommet inn i landet, forvise dem for at de hadde vendt ryggen til ham. 5. Mosebok 4:40 understreker at det ikke var en selvfølge at de fikk bli i landet; de burde ønske å forlenge sine dager i landet ved å følge Guds bud.

Gud har gitt hver og en av oss én eller flere gaver som en «eiendom». Det kan være evnen til å tjene penger, til å hjelpe mennesker fysisk takket være god helse, relasjoner, ferdigheter og erfaring, eller et område som Gud har gitt deg – en «privilegert mulighet» eller et «kompetanseområde» – hvor du, så lenge du holder deg der, vil blomstre og være i stand til å velsigne andre. Men det er ikke gitt at du vil forbli der. Hvis du vender ryggen til Gud, kan Han forvise deg. Du kan også forlate din «kompetanseområde» ved apati, kjærlighet til verden eller ved å være for opptatt med ubetydelige ting.

Spørsmål: I 5. Mosebok 4:2, betyr påbudet om ikke å legge noe til det ordet Gud ga, at det ikke skal være noen bøker i Bibelen etter 5. Mosebok?

Svar: Overhodet ikke. Verset er spesifikt en begrensning for folket om ikke å legge til eller trekke fra noe i budene i Femte Mosebok. Det er ikke en begrensning for Gud om ikke å sende ytterligere åpenbaringer. Generelt sett begrenser ikke de begrensningene Gud gir i Bibelen Gud selv.

Spørsmål: Hva var det i 5. Mosebok 4:9 som Moses ønsket at de skulle være spesielt nøye med å «ta hensyn til»?

Svar: Moses virket ganske «desperat» etter at de skulle huske. Tilsynelatende hadde Gud fortalt Moses noe om fremtiden i 5. Mosebok 4:27–30. 5. Mosebok 4:9–40 svarer på spørsmålet om hva Moses ønsket at de skulle huske. For å oppsummere er det fire deler.

Vers 8,23 og videre: Vær nøye med å lære, huske og undervise i lovens bestemmelser og løfter, både de positive og de negative.

Vers 6, 23 og videre: Vær nøye med å adlyde loven og ikke lage noen avbilder eller gjøre andre ting som bryter loven.

Vers 7, 9, 33 og videre: Vær nøye med å lære, huske og undervise om Guds vidunderlige gjerninger blant folket.

Vers 9 og 25: Vær nøye med å lære dem både til dine barn og barnebarn.

Spørsmål: Hvordan lærer du barnebarna dine Guds vei i 5. Mosebok 4:9,25; 6:2, selv om du ikke bor sammen med dem hele tiden?

Svar: Ideelt sett har du lært barna dine godt, og de har giftet seg godt – det vil si at de har giftet seg med troende – og de vil også undervise. Du kan forsterke denne undervisningen og være et godt eksempel i det du gjør og sier, og være et eksempel på å bekjenne når du har gjort noe galt.

Men noen ganger vender barn av kristne seg bort fra Herren, eller gifter seg med en ektefelle som ikke kjenner Herren. Da blir det mer utfordrende. Hvis foreldrene er imøtekommende, ta barnebarna med til kirken, bibelskolen, juleprogrammer og andre planlagte aktiviteter. Del også med dem hva Kristus betyr for deg i uplanlagte øyeblikk. Når du tar beslutninger basert på hva som behager Gud, fortell barnebarna dine hvilke alternativer du hadde og hvorfor du tok det valget du gjorde.

Spørsmål: I 5. Mosebok 4:10–15, ga Gud Moses de ti budene på Horeb-fjellet, eller på Sinai-fjellet slik det står i 2. Mosebok 19:11?

Svar: Det finnes to mulige svar.

Synonymer: De to navnene ble brukt om hverandre, på samme måte som at Moses’ svigerfar ble kalt både Jetro og Reul. Flere navn er svært vanlig på steder der det finnes flere språk og kulturer. I Alaska finnes Mount Denali, som tidligere ble kalt Mount McKinley. «The Believer’s Bible Commentary» s. 205 antyder dette.

Region: Horeb kan omfatte mer enn bare Sinai-fjellet. Det kan være navnet på regionen eller platået, ikke bare toppen.

Spørsmål: I 5. Mosebok 4:12, så ikke folket Guds skikkelse, eller var det Moses som så Guds skikkelse i 4. Mosebok 4:12?

Svar: Begge deler. Moses hadde det privilegium å se Guds skikkelse, sannsynligvis en preinkarnerte åpenbaring av Kristus. Folket så ingen skikkelse. Dette ligner på da Saulus fra Tarsus på veien til Damaskus hørte Jesu stemme, mens hans følgesvenner bare hørte en lyd.

Spørsmål: Hvorfor var det to steintavler i 5. Mosebok 4:13?

Svar: Selv om noen mener at det kunne skrives fem bud på hver av dem, ville det ikke vært noe problem å få plass til hele teksten på én tavle. Et mer sannsynlig svar er at i overherredømmeavtaler på Moses’ tid ble det også laget to eksemplarer av avtalen: ett eksemplar til hver part. Så ett eksemplar ble lagt inn i arken, der ingen ville se det igjen, og ett eksemplar ble stilt ut.

Spørsmål: I 5. Mosebok 4:16–18, forbød dette budet alle kunstverk av mennesker eller dyr?

Svar: Åpenbart ikke, for det var statuer av keruber over arken i 2. Mosebok 37:8–9. Moses fikk også befaling om å lage en bronseslange i 4. Mosebok 21:4–9. I Salomos tempel var det også keruber, som beskrevet i 1. Kongebok 6:23–27. Mange andre bilder av keruber var utskåret i tempelet, som nevnt i 1. Kongebok 6:39, 32, 35.

Det som er forbudt, er bruk av bilder som gjenstander for tilbedelse på to måter. Det var forbudt å tilbe en hedensk gud ved hjelp av et bilde, og det var også forbudt å tilbe den sanne Gud ved hjelp av et bilde. Hedningene tilba både statuene i seg selv og tilba hedenske guder gjennom bildet av statuene sine.

Spørsmål: Hvorfor ble Egypt i 5. Mosebok 4:20 kalt en «ovn»?

Svar: Det var en ovn på minst tre forskjellige måter.

1. Egypt var et tørt, varmt sted; varmere enn Palestina.

2. Ovner kan fortære, brenne og ødelegge forgjengelige ting.

3. Ovner er nyttige for å foredle metaller og fjerne slagg.

Noen opplevelser i dag er som smelteovner. Den samme opplevelsen kan ødelegge én person og foredle en annen, og rense «guldet» i personens hjerte.

Q: Hvorfor ble Egypt i 5. Mosebok 4:20 beskrevet som en «jern»-smelteovn, siden 1447 f.Kr. ligger før jernalderen, og de ikke hadde noen smelteovner laget av jern?

Svar: Arkeologien viser at Egypt hadde jernredskaper allerede fra 3000 f.Kr. Jern var imidlertid vanskelig å bearbeide og svært kostbart, fordi jern krevde en høyere temperatur enn bronse eller kobber. Dette verset refererer ikke til en ovn laget av jern, men snarere til en ovn bygget for å smelte jern.

Spørsmål: Hvordan er Gud en nidkjær Gud i 5. Mos. 4:24; 5:9; 6:15; 2. Mos. 20:5; 34:14; Jos. 24:19; Nah. 1:2?

Svar: Gud understreket dette kravet om eksklusiv tilbedelse av Guds hellige kjærlighet, da det er et vanlig uttrykk i Skriften. Slik en ektemann eller kone insisterer på trofasthet overfor ekteskapspakten, insisterer Gud på eksklusiv tilbedelse fra oss. Gud skapte oss i kjærlighet, tar vare på oss og vil være sammen med sine barn for alltid. Å vende seg bort fra Ham og tilbe noen eller noe annet er som et slag i ansiktet på Gud. Gud ønsker ikke tilbedelse av status eller andre avbilder. Gud ønsker ikke tilbedelse av noe annet, selv om det ikke er i form av et fysisk bilde. Til slutt ønsker Gud ikke at vi skal tilbe noen bilder eller avbilder, selv om de påstås å forestille Ham. Du må forstå dette før du kan forstå hvorfor avgudsdyrkelse var så viktig for Gud, selv om de også tilba den sanne Gud.

Men det var vanskelig for dem å gi slipp på dem. Som Martin Luther sa: «Hvis et menneske ikke vil ha Gud, må det ha sine avguder.» Raymond Brown, *The Message of Deuteronomy*, s. 69.

Spørsmål: Siden 5. Mosebok 4:25–26 sier at de ville gå fullstendig til grunne hvis de tilba avguder, og de tilba avguder, hvorfor gikk de da ikke fullstendig til grunne?

Svar: Du finner svaret ved å lese det aller neste verset: 5. Mosebok 4:27. Gud ville ødelegge jødene som folk og spre dem blant folkeslagene. Ordet for «ødelegge» her betyr imidlertid ikke å ødelegge fullstendig. 5. Mosebok 4:28–29 presiserer versene 25–27 ved å si at hvis de da søkte Herren, ville de som gjorde det, komme tilbake.

Ser man på jødene fra et kulturelt perspektiv, var det én stor forskjell mellom jødene før de dro til Babylon og etter at de kom tilbake fra Babylon. Helt siden de kom tilbake fra Babylon, til tross for alle sine feil, ga de ikke lenger etter for fristelsen til å tilbe avguder. Hvis ingenting annet virker, kreves det noen ganger en katastrofal hendelse for å helbrede en person eller et folk fra en synd.

Spørsmål: I 5. Mosebok 4:41, 19:1–13 og 4. Mosebok 35:10–34, hvorfor utpekte Moses tre byer?

Svar: De avsatte spesielt disse tre byene som tilfluktsbyer, hvor en som ved et uhell hadde drept en annen, kunne flykte. De ville være trygge for en blodhevner bare innenfor byens grenser. Men når ypperstepresten døde, kunne de trygt vende hjem.

Spørsmål: I 5. Mosebok 4:41, betyr det bokstavelige uttrykket på hebraisk «mot soloppgangen» at solen går rundt jorden?

Svar: Nei. Selv de mest kunnskapsrike astronomene i dag snakker om soloppgang og solnedgang. Det faktum at Gud brukte et dagligdags uttrykk, bekrefter ikke et vitenskapelig synspunkt mer enn en vitenskapsmann i dag blir kastet ut av sitt fagfelt for å si at han liker solnedganger.

For at et vers i Bibelen skal være i samsvar med eller i strid med et vitenskapelig syn, må verset fremstille noe om vår verden som et faktum, slik noen vers i 1. Mosebok gjør.

Spørsmål: Hva er betydningen av å «holde» lovene i 5. Mosebok 5:1?

Svar: «Å overholde» betyr å adlyde ved å handle. La meg illustrere dette med et eksempel. Jeg kjenner basketballreglene ganske godt, men jeg hadde tenkt å studere dem for å bli enda bedre kjent med dem. Da tenkte jeg på å prøvespille for Dallas Mavericks. Jeg er sikker på at de ville ta meg inn på grunn av min store kunnskap om spillet. Vil de ta meg inn? Eller vil de ha noen som kan «prestere» ved å score, passe godt, forsvare og blokkere skudd, samt ta returer? Reglene kan læres, men bare noen få kan prestere. På samme måte kunne enhver israelit vokse opp med kunnskap om loven, men Gud krevde at de skulle prestere. Det er riktignok slik at man må kjenne loven for å adlyde den, men ingen steder i Det gamle testamente loves det noen fordel for dem som kjente loven, men ikke adlød den.

Spørsmål: I 5. Mosebok 5:1–30, er bruken av det andre pronomenet i dette kapitlet «du» i entall eller «dere» i flertall?

Svar: Entalls- og flertallsformene ser ut til å være blandet uten skille i dette kapittelet. Kenneth A. Kitchen (AOOT s. 129) har funnet ut at dette er vanlig i semittiske dokumenter. Vi kan se av dette at lovene ikke bare gjelder enkeltpersoner, men også folket som helhet.

Spørsmål: Hvem er «fedrene» her i 5 Mos 5:2–3?

Svar: Folk har forskjellige synspunkter.

Det kan ikke være de hebraiske slavene i Egypt, til tross for hva Calvin lærte.

Gud inngikk en pakt med den forrige generasjonen, som nå nesten var utdødd, slik Augustin lærte.

Men før dette inngikk Gud en pakt med patriarkene Abraham, Isak og Jakob.

Spørsmål: Hvorfor står det i 5 Mos 5:3 at Gud ikke inngikk en pakt med deres fedre, når det i 5 Mos 5:2 står at Gud gjorde det?

A: Moses, i sin rolle som Guds profet, understreker et poeng her. Det har blitt oppsummert som «Gud har ingen barnebarn».

Gud inngikk riktignok en pakt med Abraham, Isak og deres forfedre i fortiden. Men det vil ikke hjelpe dem nå. Å bekrefte pakten på nytt er en alvorlig sak; de inngår selv en pakt med Gud. Det er enten slik at du har inngått en pakt med Gud, eller så har du ikke det. Men at foreldrene dine har inngått en pakt med Gud, hjelper deg overhodet ikke hvis du ikke inngår en pakt selv. Enten er du et Guds barn, eller så er du det ikke. Esekiel 18 gir en mer detaljert forklaring på dette punktet.

Spørsmål: Hvorfor er de to første budene de første i 5. Mosebok 5:6–10?

Svar: De ti budene begynte ikke med forbudene, men snarere med hvem Gud er. Jesus sa at å elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, sinn, sjel og styrke var det største budet, og disse to første budene fokuserte på nettopp det. De er også grunnlaget for alt annet. Hvis du ikke er trofast mot Gud, spiller de andre ikke så stor rolle. Du kan være illojal ved å strebe etter noe annet du anser som en gud, eller ved å ha et bilde – som du vet ikke er en gud i seg selv – som trekker deg bort fra den sanne, usynlige Gud.

Forresten har den romersk-katolske læren en annen rekkefølge på de ti budene enn protestanter og jøder. Noen romersk-katolske læresetninger betrakter 5. Mosebok 5:6–10 som ett eneste bud, og de deler det siste budet, om å begjære, i to. Fra rundt år 500 til 700 e.Kr., da den ortodokse katolske kirken forsøkte å lage lister over synder, både dødssynder og tilgivelige synder, var den ene synden som falt utenfor deres radar avgudsdyrkelse.

Spørsmål: Hvorfor var 5. Mosebok 5:6–21 bare en omskriving av 2. Mosebok 20:2–17, som var Guds eksakte ord?

Svar: Det korte svaret er at 5. Mosebok 5:6–21 gjengir en påminnelse til folket, og at Moses her omskrev teksten. Dette er sannsynligvis gjort bevisst for å vise oss at det er meningen som teller, ikke de eksakte ordene.

Det lange svaret viser forskjellene og gir fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Forskjeller mellom 2. Mosebok og 5. Mosebok

Husk (20:8) vs. Hold … slik Herren din Gud har påbudt deg (5:12)

«Heller ikke dyrene dine» (20:10) vs. «Heller ikke oksen din, eselet ditt eller noe av dyrene dine» (5:13)

[mangler] (20:10) vs. (5:14) legg til «slik at din tjener og din tjenestepike kan hvile, slik du gjør.»

Hele 20:11 mot hele 5:15

[mangler] (20:12) vs. slik Herren din Gud har påbudt deg … og for at det skal gå deg vel (5:16)

hus … hustru (20:17) vs. hustru … hus eller jord» (5:21)

De samme påbudene: Det er ingen forskjeller i det som skulle adlydes.

5. Mosebok 5:6–21 kan også være ordrett: 5. Mosebok kan også være ordrett gjengitt. Det kan være de eksakte ordene i parafrasen av Moses. Det er imidlertid ikke noe problem om det ikke var Moses’ eksakte ord. Det gamle begrepet «sitat» omfattet både eksakte sitater og det vi kaller parafraser.

Hva vi kan lære: Det er meningen som Gud ønsket at folk skulle huske, mer enn de eksakte ordene.

Spørsmål: Siden Gud i 5. Mosebok 5:9 straffer misgjerninger helt ned til tredje og fjerde ledd av dem som hater Gud, er Gud da rettferdig?

Svar: Bibelen lærer oss at alle Guds veier er rettferdige (5. Mosebok 32:4; Salme 99:4), men før vi kan forstå hva rettferdighet er, må vi definere fire begreper.

Rettferdighet: Gud gir den belønningen for rettferdige gjerninger som Han har lovet, og Gud gir straffen for ulydighet mot Ham slik Han har lovet. Guds rettferdighet er ikke noe mystisk og uforståelig, men er beskrevet i Hans ord, Bibelen.

Rettferdig: Rettferdig betyr både at alle blir behandlet nøyaktig likt, og at Gud alltid vil behandle alle nøyaktig likt. Gud er ikke rettferdig, og Gud hevder heller ikke å være det i Bibelen, slik Matteus 20:1–16, 5. Mosebok 5:9, Romerne 9:10–18 og andre vers viser. Johannes 19:11 og 2. Petersbrev 2:21 viser at de som har mer kunnskap, dømmes strengere. Dette viser implisitt at ikke alle får like mye kunnskap, noe som er urettferdig. Gud er likevel rettferdig, og Gud tar hensyn til dette (Romerne 4:15; 5:12). Mange mennesker har svært forskjellige oppfatninger av rettferdighet, og hvis din oppfatning av rettferdighet ikke tillater noen form for urettferdighet, må du huske at Gud bare har lovet å være rettferdig etter sin egen definisjon av rettferdighet, slik det fremgår av Bibelen, og ikke etter noen bestemt menneskelig definisjon.

Skyld/ansvar: Skyld kan være en menneskelig følelse, men det er ikke den typen skyld som diskuteres her. Her er skyld et ansvar, i henhold til kravene i Guds rettferdighet, for å være under Guds vrede. Det finnes større og mindre skyld (Johannes 19:11). Hver person er skyldig i sin egen synd; vi er ikke ansvarlige for våre forfedres synder (Esekiel 18; 5. Mosebok 24:16), og vi deler ikke våre barns skyld (Esekiel 18:20).

Konsekvenser: Mange velsignelser, forbannelser og andre konsekvenser av en persons handlinger arves og overføres til andre. Når en mor kan velge å avstå fra eller hengi seg til røyking, drikking, dårlig kosthold eller kokain og andre rusmidler, er det barnet som må bære konsekvensene. Noen eksempler på overførte konsekvenser er en person født av kristne foreldre, et barn med medfødte misdannelser født i et svært forurenset område, og barn som blir abortert eller drept etter fødselen.

Konsekvensene virker urettferdige, og de ville tilsynelatende gjøre Gud urettferdig hvis dette korte, jordiske livet var alt som fantes. En tidligere redaktør av Scientific American, en agnostiker ved navn Martin Gardiner, kom med et dyptgripende poeng i sin bok *The Whys of a Philosophical Scrivener*. Han sa at hvis man tror på rettferdighet (og det gjorde han), må man også tro på et liv etter døden. Med andre ord: Livet på denne jorden er så urettferdig at hvis alle skal få rettferdighet, må det finnes en tid etter døden hvor rettferdighet utmåles. Vi kristne kaller dette dommedag. Flere århundrer tidligere fremførte Lactantius (ca. 303–325 e.Kr.) nesten det samme poenget i *The Divine Institutes*, bok 6, kap. 9, s. 171–172.

Nå skal vi svare på spørsmålet om Guds rettferdighet i 5. Mosebok 6:4. Gud er rettferdig, men ikke likebehandlende. Mennesker kan arve konsekvenser, men ikke skyld. Men pris Gud for at Han ikke bare er rettferdig, men også barmhjertig.

Spørsmål: Hva er de ulike måtene folk misbruker Guds navn på i 5. Mosebok 5:11 og 2. Mosebok 20:7?

Svar: Den hebraiske betydningen er svært bred her. Det betyr bokstavelig talt å knytte Guds navn til tomhet. Det inkluderer å bruke Guds navn som et banneord, eller for å forbanne noen, eller som en magisk formel.

Spørsmål: Siden dyr ikke kjenner til Moses’ lov, hvorfor fikk de da ikke lov til å arbeide i 5. Mosebok 5:14?

Svar: Selv om Skriften ikke angir hvorfor, kan vi se en rekke mulige årsaker.

De skulle ikke gi eierne noen fordel mens de arbeidet.

Det ville være sunnere for dyret å ha en hviledag også.

Vi bør ikke glemme (slik israelittene selv gjorde) at de skulle være et lys og et eksempel for andre nasjoner, slik at de skulle ta Guds bud svært alvorlig.

Spørsmål: I 5. Mosebok 5:15, skulle israelittene holde sabbaten fordi de var slaver i Egypt, eller befalte Gud det fordi Han skapte himmelen og jorden på seks dager, slik 2. Mosebok 20:11 sier?

Svar: Begge grunnene er riktige. Grunnen til å følge Guds skapelsesverk er angitt i 2. Mosebok 20:11. En ytterligere grunn, nemlig at de var slaver (uten sabbat) i Egypt, er angitt i 5. Mosebok 5:15.

Det kan være nyttig å se på et menneskelig eksempel på å handle ut fra tre ulike motivasjoner. Vi kan be en person om ikke å sladre fordi det er det Gud befaler. Vi kan be en annen person om ikke å sladre fordi det viser deres kjærlighet og respekt for Gud. Vi kan be en tredje person om ikke å sladre på grunn av deres kjærlighet til andre. Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions», s. 209–210, for et annet eksempel.

Generelt sett kan kristne være motivert til å gjøre det gode ut fra Guds karakter, ut fra egne eller andres tidligere erfaringer, ut fra nåværende kjærlighet til Gud og andre, eller ut fra fremtidig håp. Den sterkeste motivasjonen er sannsynligvis en kombinasjon av alle de ovennevnte. I «When Critics Ask», s. 118, finnes et lignende svar, der det sies at noe kan huskes av to grunner. Den ene var den «opprinnelige» grunnen til skapelsen, og den andre var en «påfølgende» grunn til forløsningen.

Spørsmål: Siden det i 5. Mosebok 5:17 og 2. Mosebok 20:13 står «Du skal ikke drepe», hvorfor fantes det da dødsstraff?

Svar: Gud sa aldri «Du skal ikke drepe», men befalte snarere «Du skal ikke begå drap» (2. Mosebok 20:13; 5. Mosebok 5:17). Dette fremgår ikke bare av det hebraiske språket, men også av selve konteksten, da israelittene ble pålagt å henrette mennesker for visse forbrytelser, som i 2. Mosebok 21:12–17. Videre ble krigføring både i 2. Mosebok og 5. Mosebok rettferdiggjort under visse omstendigheter.

I Det nye testamente blir vi bedt om å elske våre fiender (Lukas 6:27–36 og Matteus 5:43–44), og som enkeltpersoner skal vi ikke ta hevn, slik Romerbrevet 12:17–21 lærer oss. Som en motvekt til dette lærer imidlertid det aller neste kapitlet at myndighetene har et ansvar overfor Gud for å «bære sverdet som et redskap for vrede for å straffe de som gjør urett», slik Romerbrevet 13:4 viser.

Spørsmål: I 5. Mosebok 5:19 og 2. Mosebok 20:15, på hvilke måter kan folk stjele?

Svar: Den mest åpenbare måten er å stjele penger eller materielle goder, som i 2. Mosebok 22:2. Men det refererer også til å stjele mennesker, for eksempel gjennom kidnapping eller å gjøre noen til slave, slik 5. Mosebok 24:7 og 2. Mosebok 21:16 viser. Det kan også referere til å tilegne seg penger på urettmessig vis gjennom svindel eller bedrag. Å stjele kan være å bruke ting ulovlig, for eksempel programvare, DVD-er eller sanger. Å stjele kan være å stjele tid fra en arbeidsgiver. Å stjele kan være ulovlig, eller det kan skje gjennom dårlige lover, men uansett er det ondt i Guds øyne.

Spørsmål: I 5. Mosebok 5:20 og 2. Mosebok 20:16, på hvilke måter kan folk avlegge falsk vitnesbyrd?

Svar: I tillegg til mened i retten kan det også handle om å fortelle løgner for å få til et salg, vende noen mot noe annet eller prøve å få noen til å like deg. Gud blir ikke herliggjort hvis du sier noe du vet er usant for å overtale noen til å bli kristen. Når vi deler evangeliet, står vi noen ganger overfor valget mellom å «tilsløre sannheten» for å være mer overbevisende, og å fortelle hele sannheten ærlig, selv om den er mindre overbevisende. Når du befinner deg i en slik situasjon, må du innse at det første alternativet – å «tilsløre sannheten» – er en fristelse som kan føre til at vi mishager Gud. Velg alltid det andre alternativet.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom dette budet i 5. Mosebok 5:21 og 2. Mosebok 20:17 og de ni andre budene?

Svar: Det finnes ytre, fysiske tegn når noen bryter et av de ni første budene, men en person kan begjære noe i sitt indre uten å vise noen tegn på det. Du kan begjære noens rikdom, ektefelle, berømmelse, popularitet eller utseende uten å handle på det. Men den indre holdningen som ligger i begjæret, er likevel en synd.

Spørsmål: Hvorfor lærer 5. Mosebok 5:21, det siste av de ti budene, [angivelig] at koner er menns eiendom? (En muslim hevdet dette.)

Svar: Det lærer IKKE at koner er menns eiendom. Det står at en mann ikke skal begjære sin nabos kone eller eiendeler, men det betyr ikke at kona er en eiendel.

På den annen side kjenner jeg til minst én muslim som, da han kom til Amerika og måtte oppgi sine eiendeler, satte sin kone på listen. Etter at du har forklart «kvinner som din høyre hånd eier» i Koranen, vil vi kanskje forklare følgende fra de sunni-hadithene.

Når man får en kvinne, en tjener eller husdyr, skal man ta tak i pannen på den og be til Allah. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1918, s. 157

«Behandle kvinner godt, for de er [som] husdyr (‘awan) hos dere og eier ikke noe selv.» al-Tabari, bind 9, s. 113. [Andre muslimske lærde var ikke enige med Tabari i at kvinner var forbudt å eie noe selv.]

Spørsmål: Hvorfor står det i 5. Mosebok 5:22 at Gud ikke la til noe mer, når det fantes andre bud?

Svar: Det er et mindre poeng og et stort poeng.

For det første: På det tidspunktet og stedet hvor Gud ga de ti budene, ga Gud ikke noe mer på det tidspunktet.

Det viktigste poenget er at Gud aldri, på noe tidspunkt, ga et ellevte bud. Gud ga mange bud – jødene telte 613 i Toraen – men disse er de primære «de ti store» og ikke noen tilleggsbud.

Spørsmål: I 5. Mosebok 5:28–29, hva er det egentlig Gud er fornøyd med og roser her?

Svar: Han roser dem ikke for at de overholder de ti budene, fordi de nettopp hadde blitt gitt, og på dette tidspunktet hadde de ingen historikk for å følge det de hadde fått. Snarere er Gud fornøyd med deres holdning preget av ærbødig ærefrykt og deres helhjertede forpliktelse til å adlyde dem. Men Gud, som kjenner fremtiden, uttrykker i 5. Mosebok 5:29 hvor sterkt Han ønsket – forgjeves – at folket alltid skulle forbli trofast mot sin forpliktelse til å behage Ham.

Spørsmål: I 5. Mosebok 6:3, 11:9; 26:9,15; 27:3; 31:20; 2. Mosebok 3:8,17; 13:5; 33:3; 3. Mosebok 20:24; 4. Mosebok 13:27; 14:8; 16:14; Josva 5:6; Jeremia 11:5; 32:22; og Esekiel 20:6,15; hvorfor omtaler Det gamle testamente så ofte landet med melk og honning?

Svar: La oss først se på melk, og deretter på honning.

Melken som folk drakk, kom fra kyr, sauer, geiter og kameler. Hyrder kunne ikke leve av et kosthold bestående utelukkende av kjøtt, og melk utgjør det meste av de andre næringsstoffene. Tross alt er melk det eneste et dyreunge har. Så melk fantes i nesten alle land, men det ville være mer av den der folk kunne oppdrette mer husdyr.

Honning: Honning var en delikatesse som ble brukt til å søte mat. For å produsere mye honning trenger man mange blomster, noe Egypt generelt ikke hadde. Kanaan var velkjent for honning ifølge PEQ 98 (juli–desember 1966). Rundt 1950/1920 f.Kr. sa den egyptiske reisende Sinuhe at Kanaan hadde rikelig med honning og oliven (ANET s. 19–20). Farao Thutmose III (1483–1450 f.Kr.) samlet inn hundrevis av krukker med honning fra Kanaan som skatt. Imidlertid kalte de israelittiske murrerne Datan og Abiram Egypt for et land med melk og honning i 4. Mosebok 16:13. I Ugarit (på nordvestkysten av det moderne Syria) skrev de hyperbolsk om Kanaan: «Himmelen regnet olje, og bekkene strømmet av honning» (BA, 27. desember 1965). Det var rikelig med honning, slik at Jonatan spiste litt honning som bare lå på bakken i 1. Samuelsbok 14:29–43. Johannes Døperen livnærte seg utelukkende av gresshopper og villhonning i Matteus 3:4. Kong Hiskia hadde tamme bikuber.

Spørsmål: I 5. Mosebok 6:4 står det at Gud er «én» – hva med treenigheten da?

Svar: For det første har dette verset i mange hebraiske manuskripter ekstra store bokstaver på slutten, kalt majuscula på latin og engelsk. Her er noen av ordene for «én» som brukes i Det gamle testamente.

chad: betyr ganske enkelt «én» og brukes sjelden.

‘ishshah: én, hver, alle, kvinne

‘oysh: en mann eller et individ. (svært vanlig i Det gamle testamente)

‘echad: som betyr «forent, lik, alene og alt i alt.» (svært vanlig i Det gamle testamente)

Ordet som brukes i 5. Mosebok 6:4 er «echad». Man kunne derfor oversette dette ordet med «forent», selv om «én» er en bredere og mer foretrukket oversettelse. Det samme ordet brukes også i:

1. Mosebok 2:24 sier at mann og kvinne er ett kjød.

5. Mosebok 6:4 sier at det er én Gud.

I 1. Mosebok 1:5 står det: «Kveld og morgen var én dag.»

Et eksempel på at dette ordet betyr en enhet bestående av flere deler, finnes i 2. Mosebok 26:6,11, der femti spenner holder forhengene (flertall) sammen, slik at teltet skal være «ett». Esekiel 37:17,19,22 snakker også om to stokker som blir forbundet til «ett», ved bruk av det samme ordet.

Spørsmål: Hvorfor nevner dette budet, kalt «Shema», i 5. Mosebok 6:4 «hjerte, sjel og styrke»?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se følgende.

1. Tenk deg at Bibelen sa at vi bare skulle elske Gud med vår sjel. Vi ville stole på at Han ville bevare vårt liv, og vi ville kanskje ønske å holde vår sjel ren, men det betyr ikke at vi ville ha noen forpliktelse overfor Gud.

2. Tenk deg at Bibelen sa at vi bare skulle elske Gud med vår kraft. Vi ville gjøre vår plikt for Gud og arbeide hardt i Guds tjeneste, men forpliktelse betyr ikke at vi har noen hengivenhet eller kjærlighet til Gud.

3. Tenk deg at Bibelen sa at vi bare skulle elske Gud med vårt hjerte. Vi ville ha et stort ønske om et dypere forhold til Gud, uten å slutte å stole på oss selv og uten å gjøre noe flittig for å adlyde og tjene Ham.

Uansett hvor hardt vi prøver, kan vi ikke elske Gud fullt ut uten alle disse tre elementene. For et fjerde element, se Markus 12:30.

For øvrig kan 5. Mosebok 6:4 betraktes som en oppsummering av hele 5. Mosebok 6–11. Ordet «shema» betyr bokstavelig talt «hør».

Spørsmål: I 5. Mosebok 6:7,20 – bør vi opplære barna våre, eller bare la dem vokse opp og bestemme selv?

Svar: Undervisning er ikke hjernevask, og akkurat som en forelder ville være uaktsom hvis han ikke lærte barna sine om sikkerhet, er kristne foreldre uaktsomme hvis de ikke lærer barna sine om Gud. Våre barn er vårt ansvar. Vi står ikke til regnskap overfor Gud for de valgene de fritt tar, men vi blir holdt ansvarlige for hvordan vi oppdro dem og hva vi lærte dem. Ordspråkene 22:6 sier at man skal oppdra et barn på den veien det skal gå. Efeserne 6:4 er et påbud til fedre om å oppdra barna sine i Herrens opplæring og veiledning. Jesus sa i Matteus 19:14 at barna skal få komme til ham, og at man ikke skal hindre dem.

I stedet for å bekymre deg for å lære dem de riktige tingene, bør du være opptatt av de onde holdningene de kan plukke opp fra omgivelsene hvis de ikke er forsiktige. I stedet for å la dem være i fred, be for dem og be sammen med dem, hver dag. Familien har det primære ansvaret for å lære barna sine om Gud, og menigheten har det sekundære, ikke omvendt.

Spørsmål: I 5. Mosebok 6:8–9, bør troende ha shema (5. Mosebok 6:4) på pannen og hendene?

Svar: Se neste spørsmål for å finne ut hvordan du kan vite når du tolker noe altfor bokstavelig og lovisk.

Det finnes ingen bevis for at noen i Israel tolket dette avsnittet altfor bokstavelig før fariseernes tid. Vi har ingen opptegnelser om at Moses eller Josva selv gjorde dette.

På den annen side har kristne i dag ofte dekorasjoner i hjemmet sitt med bibelvers på. Dette gjøres ikke av loviskhet, men av et ønske om å ha Guds ord i våre hjerter.

Spørsmål: Siden troende i 5. Mosebok 6:8–9 ikke trenger å ha bibelvers på pannen, hvordan kan du da vite om du tolker et avsnitt altfor bokstavelig?

Svar: Hvis du skal tolke dette avsnittet altfor bokstavelig, bør du være konsekvent og tolke hele avsnittet på samme måte. 5. Mosebok 6:6 sier at ordene skal være i vårt hjerte, og siden man i dag utfører hjerteoperasjoner…

Seriøst, før du finner svaret på hvordan du skal tolke et skriftsted, er det viktig å i bønn stille det riktige spørsmålet. Det riktige spørsmålet er: «Hvordan ønsket Gud og den menneskelige forfatteren at troende skulle tolke dette skriftstedet?» Det finnes en test i fem deler som du bør bruke på din tolkning av ethvert skriftsted for å besvare dette spørsmålet.

1. Er min tolkning konsekvent, eller tolker jeg en del av teksten på én måte og en annen del på en annen måte?

2. Gjør min tolkning deler av teksten meningsløse? I så fall er det noe galt med tolkningen min.

3. Gir tolkningen min mening i lys av sammenhengen i versene før og etter teksten?

4. Er min tolkning i samsvar med det Gud sier i resten av Skriften om disse sannhetene og om dette avsnittet? Husk imidlertid at et avsnitt kan inneholde mer enn én sannhet.

5. Til slutt er det en test av mindre betydning. Se hvordan Gud har ledet bibeltroende kristne, både i fortiden og i dag, til å tolke dette avsnittet.

Spørsmål: I 5. Mosebok 6:10–13, når gudfryktige mennesker opplever velstand eller bedre helse, hvilke faktorer bidrar til at noen forblir takknemlige og nær Gud, mens andre glir bort nå som de ikke har noen umiddelbare behov?

Svar: Troende kan reagere svært forskjellig på fristelsen til å glide bort på grunn av rikdom, av en kombinasjon av flere årsaker.

Noen ser ikke engang fristelsen til å glide bort, før de allerede har falt for den.

Utakknemlig

Fanget av kjærligheten til verden. (1. Johannes 2:15)

De har mistet kontakten med Guds ærefryktinngytende natur. (Salme 50:21)

Stolthet fordi de trodde de klarte det på egen hånd. (Salme 115:1)

De tror ikke at de trenger Gud til å gjøre noe mer for dem nå. (Ordspråkene 30:7-9)

Fanget av penger; enten fordi de vil tjene mer, er redde for å miste alt, eller er redde for å gå glipp av penger. 1. Timoteus 6:9-11

De forførte sine nyvunne venner.

De glemmer Guds dyrebare løfter til oss.

Spørsmål: Hva er det som er viktig med Massa i 5. Mosebok 6:16?

Svar: På hebraisk betyr «massah» «prøvelse». Dette er navnet de ga stedet der de klaget mot Gud fordi de ikke hadde vann. De glemte hvordan Gud hadde tatt vare på dem tidligere, gjennom faren fra Faraos hær og deres tidligere reiser i ørkenen, og de begynte å tvile på om Gud ville fortsette å ta vare på dem.

Jesus siterte dette verset i Matteus 4:7 og Lukas 4:12 da Satan fristet Jesus ved å be ham kaste seg ned fra tempelkanten. På samme måte bør vi ikke gjøre noe vanvittig bare for å se om Gud vil beskytte oss.

Kristne kan oppleve vanskelige tider i livet hvor de begynner å tvile på om Gud fortsatt vil ta vare på dem. Det kan være et «Massah» for oss. Når vi befinner oss i en slik situasjon, må vi likevel fortsette å prise Gud, huske hvordan Gud har tatt vare på oss tidligere, og bevare håpet om at Han fortsatt vil ta vare på oss her på jorden, helt til det er på tide for oss å dra hjem til himmelen.

Spørsmål: Hva er meningen med læren i 5. Mosebok 6:20?

Svar: Foreldrene skulle undervise barna sine dag for dag. Når et barn hadde et spørsmål, spesielt et viktig spørsmål som dette, skal ikke foreldrene gå bort og forberede et svar. Vi bør kunne svare umiddelbart fordi vi allerede har et svar klart. Vi skal kunne undervise så mye som barnet ønsker, på det nivået som passer for barnet.

Spørsmål: Hvorfor ble ikke døtre nevnt i 5. Mosebok 6:20?

A: I 5. Mosebok 6:7 skulle de undervise alle barna, både gutter og jenter. På hebraisk kan ordet «mann» referere til mennesker generelt, og «sønner» kan referere til barn generelt. Ifølge en artikkel i Christianity Today 27.10.1997, s. 35, finnes det ikke noe hebraisk ord for «barn», bare et ord for «sønner» og et ord for «døtre». Når en hebraisktalende mente både sønner og døtre, ble ordet «sønner» brukt.

Spørsmål: Hva var den anslåtte befolkningen i de syv folkeslagene i Kanaan som var større enn israelittene, ifølge 5. Mosebok 7:1?

Svar: Nei. Poenget er at når israelittene betraktet sin identitet som nasjon og hellig folk, trengte de ikke å kaste bort tid på å tenke på sin militære dyktighet, fordi Gud sa at den, sammenlignet med kanaanittene, ikke var så stor. Svaret består av tre deler.

1. Israelittene hadde færre innbyggere enn den samlede befolkningen av kanaanittene.

2. Det var rikelig med nedbør i Palestina den gang, så landet kunne brødfø flere mennesker. 2,5 millioner israelitter i bibelsk tid er fortsatt færre enn de 5 millionene israelerne i dag.

3. Her er befolknings tallene fra Josvas tid, anslått til± 40 %.

Se neste spørsmål for kilden til disse tallene.

Spørsmål: I 5. Mosebok 7:1, hva er kilden til befolknings tallene i forrige spørsmål?

Svar: Jeg fant ingen litteratur som oppga den antikke befolkningen så detaljert, så det forrige er en oppsummering av mine egne anslag. Her er tallene mine. Husk at tallet ved siden av en bestemt by ikke er befolkningen som bor i selve byen, men snarere byens befolkning pluss det omkringliggende landlige området.

Spørsmål: Hvem var girgasittene i 5. Mosebok 7:1?

Svar: I dag vet vi ikke hvem de var. Imidlertid nevnes de utenfor Bibelen i Ugarit, ifølge G. Douglas Young, Concordance of Ugaritic s. 14, og C.H. Gordon, UT s. 381.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Moses i 5. Mosebok 7:1 sa at de skulle krysse Jordan-elven denne dagen, siden det sannsynligvis var mer enn 24 timer senere?

Svar: Det hebraiske ordet for dag, yom, kan også bety en tidsperiode, slik som Herrens dag. Et annet eksempel er den kommende «Herrens dag» umiddelbart før Kristi gjenkomst, som vil vare i mer enn 24 timer. Selvfølgelig kunne de også ha krysset Jordan-elven i løpet av 24 timer, dersom kolonnen av folk som krysset var svært bred.

Spørsmål: Hva var den virkelige faren israelittene sto overfor da de skulle inn i landet, ifølge 5. Mosebok 7:1–5?

Svar: Sett med menneskelige øyne kunne det virke som om den virkelige faren var at de skulle inn i et land hvor fiendene deres var godt bevæpnet og flere enn israelittene. Men det var ikke den virkelige faren; Gud kunne takle det, selv om han måtte sende steiner fra himmelen for å bekjempe dem, noe han også gjorde. Men det fantes en svært reell og større fare for at de skulle slutte å kjempe og inngå kompromisser. De ville vise respekt for deres guder, inngå blandede ekteskap og la barna sine inngå blandede ekteskap. Da de begynte å vise respekt for de kanaanittiske gudene, holdt Gud tilbake sin hjelp mot den synlige faren fra de kanaanittiske og filistinske hærene.

Fremtiden var lys og lovende, men full av farer. De var på vei til et stort land med melk og honning, men de sto overfor store forandringer i livet. Noen ganger, når Gud gir oss gode ting, overser vi det faktum at vi må forandre oss, eller at store forandringer i livet også vil skje med oss.

En liten detalj er at problemet ikke var å vende seg bort fra den ene sanne Gud. Problemet var å vende seg til andre guder, uansett om de fortsatt ga den ene sanne Gud lip service eller ikke.

Spørsmål: I 5. Mosebok 7:2–5, på hvilke måter skal vi i dag «ikke inngå noen pakt» med andre ting når fristelsen til å gjøre det er der?

Svar: Hvorfor ellers skulle en kristen drive med astrologi, drikke seg full, bruke marihuana eller andre rusmidler? Å spise sunt er greit, men hvorfor skulle en lettlurbar person, kristen eller ikke, ønske å betale for krystallers helbredende kraft? Demonene har nesten uendelig mange ting de kan friste kristne til å dykke ned i eller dele sin troskap med: LGBTQ+, abort, å kombinere kristendom og islam, å kombinere kristendom og hinduisme, klassisk gresk-romersk mytologi. Å kombinere kristendom og sekulær psykologi, å kombinere kristendom og sekulær filosofi. Men du kan dele disse inn i noen få kategorier.

Nytelse eller egennytte (velstandsevangeliet)

1896–1911 Wallace Wattles var en sosialistisk forfatter innen «New Thought». Han skrev *The Science of Getting Rich* og ble ekskommunisert av metodistene.

1879–1925 Russell H. Conwell var en baptist fra Philadelphia som var pastor i den største kirken i USA på den tiden. Han lærte at man kunne finne diamanter i hagen sin hvis man lette. (World Christian Trends AD 30–AD 2200, s. 143)

Forsøk på å innføre nye ideer («kløende ører»)

1831–1844 Den lekmannspresten William Miller i nordøstlige New York grunnla millerittene. Han sa at Kristus ville komme tilbake mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844. 50 000 til 100 000 tilhengere. Så kom 22. oktober 1844, som senere ble kjent som «Den store skuffelsen». Bevegelsen ga opphav til Jehovas vitner (rundt 8,8 millioner), kristadelfianerne (bare 60 000 igjen i dag) og syvendedagsadventistene (rundt 21 millioner).

1843–1864 kalte Hung Hsiu-Chuan seg selv «Jesu bror». Han startet Tai-ping-opprøret, der 35 millioner ble drept mens han forsøkte å opprette det «Store fredelige himmelske riket». Selv om få vestlige kjenner til dette, skjedde det omtrent samtidig med den amerikanske borgerkrigen, og fikk borgerkrigen til å virke som en liten trefning i sammenligning.

1783–1872 N.F.S. Grundvig ønsket å innlemme norrøn mytologi i lutheranismen.

1867 Første nasjonale hellighetsleirmøte i Vinland, New Jersey. Det var roping, dans i Ånden, hellig latter og hellig rulling, ifølge World Christian Trends AD 30 – AD 2200, s. 142

1855–1900 Mange innbyggere på øyene i Stillehavet konverterte fra kristendommen til mormonismen. Det hawaiiske mormontempelet ble innviet i 1909.

1907– «Vannmannens tidsalder»: L.H. Dowling skrev «Aquarian Gospel of Jesus Christ». Han hevdet at Jesus studerte hinduisme under guruer.

1919– Le Van Trung grunnlegger Cao Daist Missionary Church i Vietnam, som blander buddhisme, konfuciansk etikk, forfedredyrkelse og en katolsk-lignende organisasjonsform.

1954 – Sung Myung Moon trodde han var Kristus [ikke Jesus] som var kommet tilbake, skrev «The Divine Principle» og grunnla Unification Church.

1933–1959: Victor og Florence Houteff forlot Syvendedagsadventistene for å starte Davidian Syvendedagsadventistene. Gud skulle drepe de onde Syvendedagsadventistene 22. april 1959. Etter dette splittet de seg, og én gruppe ble til Branch Davidians.

1964 – World Mission Society Church of God (= Ahnsahnghongs kirke, = Elohister) (2 millioner) Tror på en himmelsk far og en himmelsk mor. Grunnlagt av Ahnsahnghong, som hevdet at han var inkarnasjonen av den himmelske faren. Må holde høytidene fra Det gamle testamente.

-1978 Jim Jones og Jonestown i Guyana, hvor 925 mennesker omkom. Innbyggerne i Jonestown fikk rød Kool-Aid med cyanid å drikke.

1985 – Apollo Quiboloy er en filippinsk evangelist som forkynner «enhetslæren». Han hevdet at han var «Guds utvalgte sønn» som bestemmer hvem som kommer til himmelen.

1931–1986: Herbert W. Armstrong grunnla Worldwide Church of God. Han lærte at bortrykkelsen ville finne sted i 1986. Han forkynte britisk-israelisme og fulgte de mosaiske kostholdsreglene. Han mente at treenigheten var satanisk. Etter hans død oppstod det splittelser, og én gruppe aksepterte treenigheten.

1941–2000 George Hunston Williams, unitarisk kjetter og historiker innenfor de socinianske unitarene

1985–2014 Andrew B. Murray og Shepherd’s Chapel. Modalister, «serpent seed»-doktrinen, sjelenes preeksistens, britisk-israelisme, Christian Identity-bevegelsen, benekter bortrykkelsen, annihilasjonisme

Å kunne nå flere mennesker med budskapet ditt

Jeg vil ikke si «nå dem med evangeliet», fordi de ofte må «tømme evangeliet for innhold» og kun når ut til folk med en forenklet versjon av evangeliet. Her er noen eksempler:

Wycliffe Bible Translators laget en bibeloversettelse på arabisk og også på tyrkisk, der de erstatter ordene «Sønn» og «Far» når de refererer til Gud.

Andy Stanley og det å akseptere praktiserende LGBTQ+-personer uten å fortelle dem at de må omvende seg og ta avstand fra sin livsstil.

Rick Warren (forfatter av «The Purpose Driven Life») lærte at muslimer tror på den samme Gud.

For å prøve å passe inn eller unngå forfølgelse

Dette kan bety å hente elementer fra andre religioner og forsøke å kombinere dem med kristendommen.

130- Omtrent tretti gnostiske sekter i de første århundrene av kristendommen gjorde dette, spesielt de hermetiske gnostikerne. Gud sendte Adam, deretter Moses, deretter Herkules, deretter Jesus.

1870 – «Insider-bevegelsen» blant hinduer ble startet i 1870 av Kali Chan Banurji.

1875/1879 – Mary Baker Eddy ønsket å innlemme «vitenskapelige prinsipper» i kristendommen som «Christian Science». (100 000 til 400 000 medlemmer i dag, etter tidligere splittelser)

1899 – Charles Fillmore var en av grunnleggerne av Unity School of Christianity (1 million)

1870-tallet: «Chrislam» er en synkretistisk religion i Nigeria

1970-tallet – Insider (C5)-bevegelsen blant muslimer. Den hevder at Koranen og Muhammed også stammer fra Gud, og de avviser generelt treenighetslæren. De ønsker ikke å bli kalt kristne (unntatt når de ber om penger fra vestlige kirker).

Liberale kristnes kompromiss med verden

1930–1945: Den lutherske Dietrich Bonhoeffer fulgte det sosiale evangeliet. Han benektet Kristi fysiske oppstandelse. Han var involvert i et komplott for å myrde Hitler og ble henrettet like før Tyskland kapitulerte.

1848– Verdensrådet for kirker (WCC) hadde i 1990 404 millioner medlemmer. Støttet marxistiske geriljagrupper i Rhodesia/Zimbabwe, som drepte kristne misjonærer.

1951–1963: Den liberale Paul Tillich: Gud = kjærlighet, altså kjærlighet = Gud.

1901–1965 Albert Schweitzer, liberal kristen og medisinsk misjonær. Skrev om jakten på den historiske Jesus.

1955–1968 Martin Luther King jr., amerikansk baptistprest. Betydelig ikke-voldelig borgerrettighetsleder som benektet Jesu legemlige oppstandelse og hadde mange utenomekteskapelige forhold.

1944–1969 Agnostiker, senere episkopalsk prest James Pike. Senere ble han truet med utestengelse. I sine radioprogrammer stilte han spørsmål ved jomfrufødselen, helvete og treenigheten. Han var en av de første på radio og hadde et mer populært radioprogram enn Fulton J. Sheen. Utdannet ved Union Theological Seminary.

1915–1973 C.H. Dodd ledet oversettelsen av «New English Bible». Han trodde på «nåværende realiteter», ikke en apokalyptisk fremtid, og mente at Paulus rett og slett tok feil i enkelte saker.

1966–2021 Desmond Tutu. Sør-afrikansk anglikansk prest, nobelprisvinner, senere politiker. Motstander av apartheid og raseskille. Han var for kirkelig ekteskap mellom personer av samme kjønn og frigjøringsteologi uten vold.

H. Richard Niebuhr var en barthiansk «postliberal» (1924–1962) som treffende oppsummerte den liberale teologien: «En gud uten vrede førte mennesker uten synd inn i et rike uten dom gjennom tjenesten til en Kristus uten kors.»

Kompromiss med agnostisisme eller ateisme

1950–1979 Moder Teresa fra Kalkutta, India. Vant Nobels fredspris. Grunnlegger av Sisters of Charity i India. Romersk-katolsk, abortmotstander, hjalp de fattige. I stedet for å lindre smerte mente hun at smerte herliggjorde Gud.

Kompromiss med marxisme

1964– Leonardo Boff, frigjøringsteologi. Tidligere katolsk prest. Kalte pave Benedikt XVI (Ratzinger) en leder av religiøs terrorisme.

1954–1966 Camilo Torres Restrepo. Marxist-leninistisk romersk-katolikk og tilhenger av frigjøringsteologien. Ble drept mens han kjempet for ELN-geriljaen mot den colombianske regjeringen. Hans mest kjente sitat er: «Hvis Jesus levde i dag, ville han vært en geriljasoldat.»

1950-tallet–1971: Gustavo Gutiérrez var en av grunnleggerne av frigjøringsteologien

1981: Jomfru Marias åpenbaring i Medjugorje ( ) i Bosnia. Hun ba blant annet folk om å studere boken «Poem of the God-Man». Denne står på den romersk-katolske listen over forbudte bøker fordi den inneholder kjetterisk lære. Den katolske kirken godkjente henne først i 2019 under pave Frans.

1962–2003 Canaan Banana, tidligere metodistprest og Zimbabwes første president. Han skrev *The Gospel According to the Ghetto*. Om sitt syn på frigjøringsteologien sa han: «Når jeg ser en geriljasoldat, ser jeg Jesus.» Han sonet seks måneder i fengsel for homoseksualitet. Han var aktiv i Verdensrådet for kirker og Den afrikanske enhetsorganisasjonen.

Sammendrag

Poenget her er ikke at disse tingene er gale (for det er de), men at kristne tar feil når de aksepterer noen av disse tingene som kristne. Ja, det finnes ekte kristne blant noen av disse, og noen ekte kristne ble til og med nevnt her. Men vi bør ikke akseptere at disse villfarelsene er kristne. I Åpenbaringen 2:20–23, hvis du ser nøye etter, er det ikke den falske profetinnen Jesabel som blir irettesatt her. Snarere er det menigheten som tolererte og aksepterte henne. Dette er en del av det eldgamle temaet som startet i Jeremia og fortsetter gjennom Åpenbaringen: «Flykt fra Babylon» og kom ut og hold dere adskilt fra henne.

Får du inntrykk av at demoniske krefter «bomber menigheten med villedning»? Vel, demoner er flinke til det de gjør, og de har det travelt. Det er nesten som en metafor: Vi er en hær av kristne som går frem for å forkynne evangeliet og tjene Gud, men våre medsoldater blir plukket ut til høyre og venstre av demoniske løgner. Men når du leser gjennom listen over hva ulike kristne har akseptert, må du unngå fristelsen til å tro at kristne er utrolig tåpelige, lettlurte ofre. Dette gjelder bare noen (selv om det kanskje er et flertall) av dem som kaller seg kristne, ikke alle. Så hva tenker du når en kristen pastor roser Mor Teresa, Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King jr., Desmond Tutu eller Verdensrådet for kirker?

Spørsmål: Hvorfor valgte Gud israelittene i 5. Mosebok 7:6–8?

Svar: En del av svaret finnes i 5. Mosebok 7:7–9. Det var ikke fordi de var et mektig eller fantastisk folk. Det var snarere på grunn av Guds kjærlighet og hans utvelgelse av Abraham, og deretter Isak og Jakob. Mange ganger opplever folk positive konsekvenser på grunn av det andre før dem har gjort. Vil andre oppleve positive konsekvenser på grunn av det du gjør?

Spørsmål: Hvorfor føler Gud i 5. Mosebok 7:10 behov for å gjengjelde noen mennesker, spesielt siden vi ikke skal ta hevn selv?

Svar: Vi skal ikke ta hevn, ikke fordi andre aldri fortjener det, men fordi Gud er dommeren som utmåler den passende straffen. Hvis Gud straffet noen som begikk en urett, men bare ignorerte andre som begikk den samme uretten eller andre like alvorlige handlinger, ville dette ikke være i samsvar med det Gud har åpenbart i Bibelen om sin rettferdighet. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: I 5. Mosebok 7:10, gitt at Gud må utmåle straff rettferdig, hvorfor ønsker Gud i det hele tatt å utmåle noen straff?

Svar: Skulle Gud la alle slippe unna med hva som helst og likevel komme til himmelen? Hva om de ikke ønsket å komme til himmelen og leve med Gud for alltid? Og hva slags himmel ville det i så fall være?

Tenk deg at Hitler, Tamerlan, Stalin, Idi Amin eller andre «store» mordere, uten å angre, likevel var i himmelen? Hva slags rent sted ville det være? Hvis det største i himmelen er å tilbe Gud, kan du forestille deg at Gud tvinger folk til å være i himmelen for alltid mot deres vilje? Det kan ikke jeg.

Spørsmål: I 5. Mosebok 7:14 står det at Gud ville fjerne ufruktbarheten hos de israelske kvinnene, men hva med Michal (2. Sam. 6:20–23), Hanna (1. Sam. 1:2, 5–8) og Elisabet (Luk. 1:7)?

Svar: Mikal var ikke nødvendigvis ufruktbar. Det er mer sannsynlig at David ikke hadde ekteskapelig samliv med henne. Hanna og Elisabet var begge ufruktbare i en del av livet, men Gud tok bort deres ufruktbarhet og gjorde den til en spesiell velsignelse. Noen ganger, når Gud skal gi oss noe fantastisk, som barn, må vi vente på Hans tid.

Spørsmål: Hvorfor nevnes det i 5. Mosebok 7:15 ikke bare sykdom, men spesifikt «Egypts sykdommer»?

A: Egypt hadde plagsomme sandfluer, og på den vestlige bredden av Nilen fantes West Nile-viruset, men siden Egypt lå i et sumpete område, hadde landet også malaria. På grunn av Nilen og stillestående vann var det flere sykdommer der enn på steder med lite vann. Historikeren Plinius den eldre kalte Egypt «sykdommenes mor» etter å ha drøftet ulike sykdommer i Egypt.

Spørsmål: Beviser 5. Mosebok 7:19, 2. Mosebok 13:14, 2. Mosebok 15:8, 12, 16, 2. Mosebok 31:8; Salme 91:4; Hebreerbrevet 4:13 at Gud har fingre, hender, armer, nesebor, vinger, fjær og øyne?

Svar: Nei. Dette er et antropomorfisk uttrykk. Se drøftingen av 2. Mosebok 8:19 for svaret.

Spørsmål: Hvorfor driver Gud i 5. Mosebok 7:22 noen ganger ting ut av livene våre litt etter litt, i stedet for alt på en gang?

Svar: Noen ganger ser Gud at Hans formål best oppfylles gradvis. William Carey arbeidet som misjonær i India i syv år før han så den første personen komme til tro på Herren. Noen ganger skyldes forsinkelsen forberedelser som må gjøres i ditt liv. Men ofte har grunnen til at Gud utsetter noe, overhodet ingenting med deg å gjøre. Det kan handle om å forberede verdensbegivenheter, å forberede hjertene til ikke-troende, eller å motta nødvendig hjelp fra andre troende. Det vil bli fantastisk i himmelen når vi ser hvordan Gud førte sammen så mange tråder uten noen åpenbar umiddelbar sammenheng for å fullføre én oppgave. Men selv om vi ikke ofte forstår det, bør vi være tålmodige med hensyn til hvordan Gud virker.

Det fantes en lignelse om en rik konge og hans elskede sønn, prinsen. En gang i året kom sønnen til sin far og ba om lommepenger, som faren ga ham. Deretter så faren nesten aldri sønnen på et helt år. Kongen var ikke bare rik, men også vis. Så neste gang sønnen ba om lommepengene sine, ga faren ham bare det som var nok for den dagen. På den måten måtte sønnen komme og snakke med faren sin hver dag, hvis han ville ha lommepengene sine. Føler du noen gang at du behandler din himmelske Far på samme måte som prinsen opprinnelig behandlet sin far?

Jeg leste om to unge skotske menn, venner, som begge var alkoholikere. Til slutt gikk de hver sin vei, og så ble begge to kristne. De møttes og delte om sin trosvandring. Den ene fortalte hvordan Gud, da han først ble frelst, på mirakuløst vis fjernet alt hans begjær etter alkohol. Den andre fortalte hvordan han mange ganger ble sterkt fristet til å gi etter og drikke igjen, men at han aldri ga etter. Noen ganger virker Gud i menneskers liv ved å hellige dem fra synden på den første måten, og noen ganger virker Gud på den andre måten. På den andre måten måtte mannen dag for dag rope på Guds hjelp mot fristelsen. Begge måtene ærer Gud, men hvem kan si at den andre måten ærer Gud mindre enn den første?

Noen ting tar altså tid, slik at vi kan dyrke et nært forhold til Gud. Men andre ting tar bare tid for oss å forstå og lære. Selv den beste læreren i verden brukte tre år på å opplære sine tolv disipler. Selv da var det mange skuffelser, og én av dem var en total fiasko.

Spørsmål: I 5. Mosebok 7:25–26, når skal vi ikke dra nytte av det som ble gjort av folk vi ikke skal inngå noen pakt med, og når skal vi det, slik som i 2. Mosebok 11:2–3; 12:35–36?

Svar: I disse konkrete tilfellene er det korte svaret: når Gud sier at du ikke skal, og når Gud sier at det er greit. Men hvis vi generaliserer dette, ser vi at det var greit for israelittene å drive handel og inngå avtaler med andre folk som var hedninger, bare ikke med kanaanittene. Så i dag kan vi inngå avtaler med og gjøre forretninger med folk generelt, uavhengig av deres religiøse overbevisning. Men hvis en organisasjon eksisterer for å motarbeide kristne, eller driver med umoralske aktiviteter, bør vi ikke ha noe med dem å gjøre. Så for eksempel er det ikke greit for troende å være regnskapsfører for gangstere eller å spille piano i et bordell.

Spørsmål: Hvorfor blir denne perioden i 5. Mosebok 8:1 vanligvis omtalt som «i ørkenen»?

Svar: Det var ikke en ørken som Sahara eller det arabiske «tomme kvarteret». Det var ikke nok vann til å dyrke avlinger, men nok vegetasjon til beite. Abraham var i ørkenen. David var også i ørkenen, og det samme var Johannes Døperen. Jesus var i ørkenen i 40 dager. Kvinnen i Åpenbaringen 12 vil bli beskyttet i ørkenen. Gjennom hele Skriften, som det står i New International Bible Commentary s. 265, «er ørkenen et sted hvor Gud møter mennesket i tukt og frelse.» Ørkenen er et beskyttende sted og et sted å vokse, særlig i lydighet, tro og nærhet til Gud. De ville stole på Gud i ørkenen; hvilket alternativ hadde de? Ørkenen er imidlertid ikke alltid et morsomt sted å være.

Spørsmål: Hvordan skulle det ifølge 5. Mosebok 8:1 skje store forandringer?

Svar: De skulle forlate ørkenen og komme inn i et land med velstand og fristelser. De skulle gå fra å være teltboere i ørkenen til å bo i byer og tettsteder. De skulle gå fra å være avhengige av manna, den samme maten i 40 år, til et variert og mer velsmakende kosthold som inkluderte honning, druer, oliven, fiken, granatepler, epler, bær, hvete og bygg. De måtte passe på å ikke glemme sin første kjærlighet: Gud.

Spørsmål: Hvordan forholder du deg til 5. Mosebok 8:1 når du ser at det er store forandringer på vei i livet ditt?

Svar: Omstendighetene kan endre seg mye, men det er den samme Gud. Du skulle ære Gud, være glad, lydig og trives i dine tidligere omstendigheter. Nå skal du gjøre det samme i dine nye omstendigheter.

Spørsmål: I 5. Mosebok 8:2, er Gud virkelig allvitende?

Svar: Ja. Ingenting som har skjedd, skjer eller noensinne vil skje, er skjult for Gud. Gud kjenner slutten fra begynnelsen (Jesaja 46:10). Hver eneste dag i våre liv ble skrevet ned i Guds bok før en eneste av dem ble til (Salme 139:16). Hvem som skulle bli frelst, var kjent før vi eksisterte (Romerne 9:10-23; 8:29; Efeserne 1:4). Gud gransker alle våre veier (Ordspråkene 5:21)

I Johannes 21:17 sa Peter til Jesus at Jesus visste alt, og Jesus korrigerte ikke dette synet. I 1. Johannes 3:20 står det at Gud vet alt. Et hypotetisk tilfelle er imidlertid ikke nødvendigvis en «ting». Hvis for eksempel griser kunne fly, ville da himmelen være grønn? Skriften sier ingenting om Gud og «metakunnskap», det vil si at Gud kjenner til hver eneste hypotetiske detalj i alle muligheter. Oppfatningen om at Gud besitter metakunnskap om alle muligheter kalles også molinisme.

Spørsmål: Hvordan var det å spise manna en ydmykelse i 5. Mosebok 8:3?

Svar: Det var en påminnelse til folket om at de i 40 år ikke primært spiste sin egen mat. Hver morgen samlet de ganske enkelt inn mannaen som Gud ga dem.

Spørsmål: Hvordan kunne israelittenes klær og sandaler i 5. Mosebok 8:4 og 29:5 unngå å slites ut?

Svar: Det er ikke naturlig at klær og sandaler holder i førti år i ørkensolen. Dette viser en måte Gud gir overnaturlige velsignelser på. Det er fantastisk å se at Gud ikke bare utfører noen få store mirakler, men at Han også kan utføre millioner av lignende små mirakler.

Spørsmål: I 5. Mosebok 8:7: Er Palestina i dag tørrere enn det var på Moses’ tid?

Svar: Ja. Gjennom historien har været variert sterkt. For eksempel sier klimaforskere at det var en «middelalderens varmeperiode» i den siste delen av middelalderen. De har til og med funnet bevis på dette i en tørke i California i 1340 e.Kr. (Natural History, september 1996). Det ble dyrket bygg på Grønland etter år 1000 e.Kr. Et annet eksempel er at klimatologer sier at Sahara ikke var en ørken før rundt 4000 f.Kr.

Spørsmål: Hvor lå åsene med kobber som israelittene ble lovet, ifølge 5. Mosebok 8:9?

Svar: Det ble funnet mange smelteovner og kobberslagg 20 miles (33 km) sør for Dødehavet. Noen av kobberforekomstene er fremdeles synlige på overflaten.

I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 3, s. 75, nevnes også Salomos berømte kobbergruver ved Ezion-Geber.

«The New International Dictionary of the Bible», s. 1124, sier at kobberarbeidere bodde i Beersheba allerede i den kalkolitiske tidsalderen (4500–3100 f.Kr.). Malmen kom fra et område 60 miles lenger sør. Det eldste kobbergjenstanden i Palestina er fra Jeriko og dateres til så tidlig som 4500–4400 f.Kr.

Spørsmål: Hva er de to viktigste poengene i 5. Mosebok 8:16–20?

Svar: I møte med fristelsen til velstand måtte de huske på to ting.

Ikke tilskriv deg selv eller din egen evne den æren som rettmessig tilhører Gud.

Siden du har en pakt med Herren, må du ikke la noen annen avgud «stjele» den hengivenheten som rettmessig tilhører Gud. Gud advarer dem om at hvis de oppfører seg som kanaanittene, vil Gud behandle dem som kanaanittene.

Spørsmål: I 5. Mosebok 8:16–20: Når du blir fristet av velstand til å sette Gud «på vent» og stole på deg selv, hva kan du da gjøre for å finne tilbake til den rette veien, der du er avhengig av Gud?

Svar: Se opp til Gud og husk. Det er ingenting du kan ha – materielle eiendeler, relasjoner, helse, livet ditt osv. – som ikke kan tas fra deg på et øyeblikk. Sørg for å fortelle familien din i dag at du elsker dem, for du vet ikke med sikkerhet om du vil kunne si det til dem i morgen. Men selv om du ikke vet hva morgendagen bringer, vet du hvem som har morgendagen i sin hånd. Så i dette øyeblikket, akkurat nå, gled deg og hent fred og tilfredshet fra Herren.

Spørsmål: I 5. Mosebok 9:1, når krysset de Jordan-elven?

Svar: «I dag» betyr på dette tidspunktet, ikke denne 24-timersperioden, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 78. NIV oversetter dette med «nå». Det var snarere omtrent en måned før de krysset Jordan.

I Sakarja 14:7 er uttrykket «en dag» (yom 'ehad) det samme ordet som brukes i 1. Mosebok 1. Det er ikke spesifisert om dette er nøyaktig 24 timer eller ikke.

Spørsmål: I 5. Mosebok 9:3–6, ble kanaanittene utryddet raskt, eller ble de utryddet langsomt som i 5. Mosebok 7:22?

Svar: Israelittene okkuperte Kanaan lynraskt. Dette skyldes at Gud flere ganger raskt hadde utryddet kanaanittene foran Israel, blant annet ved Jeriko og i Aijalondalen. 5. Mosebok 9:3 profeterer at Gud ville gjøre dette. En fare ved at de ble utryddet på en gang, er at de kunne tro at de hadde gjort det i egen kraft og stole på seg selv.

Selv om noen av de kanaanittiske folkene ble fullstendig utryddet, sier 5. Mosebok 9:3 imidlertid ikke at hvert eneste kanaanittisk folk raskt ville bli 100 % utryddet. Faktisk vil enhver som leser gjennom boken se at 5. Mosebok 7:22 nyanserer 5. Mosebok 9:3 ved å si at ikke alle kanaanittene ville bli utryddet raskt.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 5. Mosebok 9:3 mellom at Gud er med/blant dem, og at Gud går foran dem?

Svar: Vi har kanskje en tendens til å blande disse to sammen, fordi begge deler er sanne, men de er faktisk to forskjellige ting. Gud var blant dem, og de kunne se forsyningen av manna og vaktler, skyen om dagen og ildsøylen om natten. Men Gud gikk også foran dem for å berede veien for dem. Så i dag kan vi prise Gud for at han er med oss, men vi kan også prise ham for at han går foran oss.

Spørsmål: Hvorfor er folk i 5. Mosebok 9:4–6 ofte så motvillige til å anerkjenne en gave som en gave, men så raske til å ta æren selv?

Svar: Siden verket eller velsignelsen allerede har skjedd, ønsker vi noen ganger å ta æren og fortelle andre at det var fordi vi var så flinke eller sterke, selv om det ikke bare var vår egen innsats, eller noen ganger bare delvis vår egen innsats. For det andre ønsker vi å fortelle oss selv det, fordi vår selvfølelse og stolthet kanskje, i det minste delvis, er basert på det VI har oppnådd.

Spørsmål: I 5. Mosebok 9:4, hva er forskjellen mellom at Gud var med/blant dem, og at Gud gikk foran dem?

Svar: Vi har kanskje en tendens til å blande disse to sammen, fordi begge deler er sanne, men de er faktisk to forskjellige ting. Gud var blant dem, og de kunne se at han sørget for manna og vaktler, skyen om dagen og ildsøylen om natten. Men Gud gikk også foran dem for å berede veien for dem. Så i dag kan vi prise Gud for at han er med oss, men vi kan også prise ham for at han går foran oss.

Spørsmål: Hvorfor la Moses i 5. Mosebok 9:7–12, 20–24 vekt på det negative ved de store syndene de begikk, i stedet for å fremheve det positive?

Svar: Det er en tid og et sted for begge deler. Moses tok dette opp for at de ikke skulle bli hovmodige, men for at de skulle gjøre det bedre og prøve hardere å adlyde Gud. I dag, hvis en arbeidstaker, en student, et barn eller en venn virkelig «sviktet i jobben», vil du ikke feilaktig si at de gjorde en god jobb, feilaktig si at det egentlig ikke spilte noen rolle når det faktisk gjorde det, eller få dem til å tro at det ikke er behov for forandring. Vanligvis er teologien i mange kristne sanger god, men jeg hørte et unntak forrige uke. Den sa at Gud elsker deg slik du er og ikke ønsker å endre noe som helst. Faktisk, som troende elsker Gud oss slik vi er, men Gud elsker oss for mye til å ønske at vi skal forbli slik.

For å hindre dem i å bli hovmodige i sin egen rettferdighet, fortalte Moses dem at de var elleve ting: hovmodige (9:4), stive (9:6,13,27), opprørske (9:7,23–24), provoserende (9:8,18), korrupte (9:12), avgudsdyrkende (9:12, 16), syndige (9:16), onde (9:18), vantro (9:23), ulydige (9:23) og ugudelige (9:27). Kanskje kan 5. Mosebok 9:7–24 betraktes som ett stort spørsmål. Gud spør: Etter alle disse gangene med opprør, har dere lært nok til å stole på meg nå?

Det er en tid for å være negativ. Men på den annen side ønsker vi ikke å irritere våre barn (Efeserne 6:4) eller andre. Ikke motløs dem, men vis dem selv i irettesettelsen et bilde av hva de kan bli og hva de kan håpe på.

Spørsmål: Hvorfor avslo Moses i 5. Mosebok 9:13–18, 25–29 Guds tilbud om å gjøre Moses til en stor nasjon?

Svar: Dette viste Moses’ hjerte. Var Moses mer interessert i sin egen makt og berømmelse, eller var han mer interessert i folket? Som en sann leder var han mer interessert i Guds ære og folket. Kirkens ledere i dag bør være på samme måte.

Moses’ argument i 5. Mosebok 9:25–29 er at hvis folket ble utryddet, kunne det sies at Gud ikke var i stand til å ta vare på og bevare sitt folk. Noen ganger kan Gud være «mellom barken og veden», fordi Han vurderer alle konsekvensene av sine handlinger.

Raymond Browns *The Message of Deuteronomy*, s. 129–133, inneholder en god drøfting av egenskapene til en gudfryktig leder som Moses. Han var underdanig (9:18, 25), utholdende (9:18, 25), oppofrende (9:18), konkret (9:14), medfølende (9:20), helhetlig (9:26, 28–29) og til syvende og sist effektiv. Moses brukte mer tid på å be for dem enn på å argumentere med dem.

Spørsmål: Hva er det viktige ved denne bønnen i 5. Mosebok 9:25–29 og 2. Mosebok 32:9–14?

Svar: Dette var en avgjørende forbønn for folket. Jeg er sikker på at Aron også var glad for at Moses ba for ham. Moses hadde ikke bedt for Datan og Abiram. Legg merke til at Moses i denne bønnen ikke ba for folket eller «mitt» folk, men snakket med Gud om «DITT» folk, og understreket dermed ikke bare deres forhold til Gud, men også Guds lederskap over dem.

En annen avgjørende forbønn var den Samuel holdt i Mispa i 1. Samuelsbok 7:5-9.

Spørsmål: I 5. Mosebok 9:18: Fastet Moses virkelig i førti dager og netter, uten engang vann?

Svar: Dette var ingen vanlig faste, da dette ville være umulig med naturlige midler. Men når vi er i himmelen, vil vi ikke ha noen jordisk næring, og da Moses var sammen med Gud, var Gud i stand til å holde Moses i live uten at han spiste heller.

Spørsmål: I 5. Mosebok 9:28, 2. Mosebok 32:31–35 og 4. Mosebok 14:11–19, hadde Moses et gyldig poeng?

Svar: Ja. Gud sa dette til Moses slik at Moses på to måter kunne vise at han hadde en riktig forståelse av Guds karakter.

1. Moses tok Guds ord svært alvorlig, da han visste at Gud, på grunn av sin rettferdighet, hadde full rett til å fullstendig utrydde israelittene.

2. Moses kjente nok til Guds løfter og trofasthet til å «minne» Gud om at Han ikke ville utrydde dette stivnakkede folket.

Her er det et poeng vi kan lære om vår samtale med Gud. I våre bønner er det helt i orden å støtte seg på de løftene Gud har gitt.

Spørsmål: Hva er betydningen av at de andre steintavlene var «like de første» i 5. Mosebok 10:1–3 og 2. Mosebok 34:1–3?

Svar: Da Moses kom ned fra fjellet med det første settet med steintavler, knuste han dem da han så at israelittene holdt en stor fest for gullkalven. Etter at Gud hadde håndtert den situasjonen, gikk Moses opp på fjellet igjen og hentet et nytt sett med steintavler. Etter israelittenes ulydighet, straff og omvendelse var alt akkurat som før. Det var noen få forskjeller, for eksempel at Gud laget det første settet med steintavler i 2. Mosebok 32:15–16, mens Moses måtte lage det nye settet i 2. Mosebok 34:1. Men Gud

På samme måte kan vårt forhold til Gud bli akkurat som før når vi er ulydige og omvender oss. Gud skrev de ti budene på de nye steintavlene akkurat som Han gjorde på de gamle, og de fortsatte reisen som om det var et ubrutt forhold.

Spørsmål: I 5. Mosebok 10:3, ble arken laget etter 40 års vandring i ørkenen, eller før de 40 årene, slik 2. Mosebok 25:10, 35:12 og 37:1 antyder?

Svar: Det er to spørsmål her.

1. Femte Mosebok generelt, inkludert kapittel 10, er et kortfattet sammendrag av deres reiser. Det står at arken ble laget før det andre settet med steintavler; det står ikke hvor lenge før dette arken ble laget.

2. Arken ble laget etter den første reisen til Sinai-fjellet i 2. Mosebok 19. I «The Expositors Commentary», bind 3, s. 83, nevnes det at når 5. Mosebok 10:1 sier «på den tiden», refererer det til tidspunktet for bønnen i 5. Mosebok 9:25–29, ikke til den senere tiden da kapittel 10 ble nedskrevet.

Spørsmål: I 5. Mosebok 10:3, laget Moses paktkisten selv, eller var det Bezalel som laget den i 2. Mosebok 37:1–9?

Svar: Moses ledet nøye fremstillingen av paktkisten utført av Bezalel. Det er ikke uvanlig at en leder sier at han gjorde noe (som å bygge en pyramide eller innkreve skatt), når det i virkeligheten ble utført av arbeidere under hans ledelse. Femte Mosebok er en oppsummering av loven, så detaljene finnes i Andre Mosebok, Tredje Mosebok og Fjerde Mosebok.

Spørsmål: I 5. Mosebok 10:3, ble paktkisten bygget etter at Moses kom ned fra fjellet, eller før, slik 2. Mosebok 37:1–9 viser?

Svar: Den ble bygget av Bezalel før det. 5. Mosebok 10:3 sier at den ble laget, men hendelsene her er ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge. Men verken i 2. Mosebok eller 5. Mosebok ble arken brukt til å oppbevare de ti bud før senere. Vanligvis var det to eksemplarer av en overherredømmeavtale; hvert eksemplar ble oppbevart av en av partene.

Spørsmål: I 5. Mosebok 10:6, døde Aron ved Mosera, eller var det på toppen av Hor-fjellet, slik det står i 4. Mosebok 20:22–29, 4. Mosebok 33:37–39 og 5. Mosebok 32:50?

Svar: Det finnes to forskjellige svar.

Mosera-området: Her nevnes ikke «fjellet» Mosera, men bare Mosera og Hor-fjellet. Selv om Aron døde spesifikt på Hor-fjellet, var det i Mosera-området.

Flere steder med navnet «bitterhet»: Ordet Mosera betyr «bitterhet», og det er ikke kjent som et stedsnavn utenfor Bibelen. Det kan være et navnløst område, og israelittene kan sannsynligvis ha kalt mer enn ett sted for Mosera. For eksempel finnes det to steder i Arabia som ligger ganske nær hverandre og heter Nakhla. Det ene ligger utenfor Mekka i retning Ta’if, og det andre er en dal utenfor Mekka på veien til Irak. I Israel fantes det to byer som begge het Bet-Sjemesj og Betlehem.

Spørsmål: I 5. Mosebok 10:6, slo israelittene leir ved Bene-Jaakan og deretter ved Mosera, eller ved Moserot og deretter ved Bene-Jaakan, slik det står i 4. Mosebok 33:37–38?

Svar: Kristne har to forskjellige svar.

To forskjellige steder: Mosera og Moserot er forskjellige steder. Navnene er like, men konsonantene er forskjellige på hebraisk. 4. Mosebok 33 og 5. Mosebok 10 omhandler forskjellige tidspunkter under utvandringen, da de vendte tilbake til samme generelle region.

Ett sted og én region: Mosera var regionen, og Moserot var det faktiske stedet. Selv om Aron døde spesifikt på Hor-fjellet, var det i regionen Mosera.

Spørsmål: Hva betyr det i 5. Mosebok 10:12 å «vandre på Guds veier»?

Svar: Delvis betyr det å adlyde Guds lover, å gjøre det Gud uttrykkelig sier at vi skal gjøre, og å ikke gjøre det Gud uttrykkelig sier at vi ikke skal gjøre. Men det betyr mye mer enn bare det. Vi skal søke å kjenne Gud, nærme oss Gud og finne ut hva som behager Herren.

Å vandre på Guds veier er så enkelt at et barn kan gjøre det, og så krevende at selv den mest rettferdige og klokeste voksne blir utfordret av det.

Spørsmål: Hvilken rolle har vi i dag, i henhold til 5. Mosebok 10:12–13, når det gjelder å fortelle folk at Gud «krever» og pålegger oss å gjøre visse ting?

Svar: Hvis vi ikke gjør det, deler vi ikke hele evangeliet. De må ta et valg: enten å ta imot Jesus som Herre og gjøre disse tingene, eller la være. De måtte ta et valg, og Gud krevde et svar fra dem, både i ord og handling.

Spørsmål: Hva synes du om påstanden i 5. Mosebok 10:12–16 om at Gud i Det gamle testamente var opptatt av ytre handlinger, mens Gud i Det nye testamente er opptatt av det indre hjertet?

Svar: Det er ikke bare feil, men dobbelt feil. For eksempel var det i 5. Mosebok 10:12–16,19 først og fremst å frykte Herren. Israelittene skulle «omskjære sitt hjerte». Selvfølgelig legger Det gamle testamente også vekt på handlinger, slik det fremgår av 5. Mosebok 10:13,19. Selvfølgelig har vi i Det nye testamente Den Hellige Ånd som bor i oss. Men vi skal holde oss unna uomvendte mennesker som sier at de er kristne, men som er umoralske, grådige, svindlere eller avgudsdyrkere, eller som drikker regelmessig, slik 1. Korinterbrev 5:11-12 pålegger.

Spørsmål: Siden Gud i 5. Mosebok 10:17 er gudenes Gud og herrenes Herre, kan det da finnes mer enn én Gud?

Svar: Nei og ja. Nei, i den forstand at det bare har vært, er og for alltid vil være én sann Gud. Ja, i den forstand at det, i tillegg til den ene sanne Gud, finnes mange falske guder. Mens folkeslagene rundt dem tilba mange nasjonale og andre avguder, var Israels Gud ikke på lik linje med dem. Han var Gud over alle folkeslag, avguder og overtro også. For det andre: Hvis noen noen gang er redd for en avgud eller en ond ånd, bør de vite at den onde ånden har mer å frykte fra den ene sanne Gud enn en troende har å frykte fra den onde ånden.

Spørsmål: Hvordan er Gud, paradoksalt nok, både upartisk rettferdig og viser barmhjertighet og kjærlighet i 5. Mosebok 10:17f-18?

Svar: Dette kan ha vært et mysterium i gammeltestamentlig tid, men vi kan se svaret på samme måte. Gud belønner dem som elsker og følger Ham, men Gud straffer all synd upartisk. Himmelen er et fantastisk sted, men hvis bare de fullkomne kan komme til himmelen, er himmelen da tom for mennesker? Vi vet at Gud oppfylte rettferdighetens krav, men likevel utstrakte Han sin nåde og barmhjertighet gjennom at Jesus Kristus tok straffen for våre synder. Vår frelse er ikke gratis. Gud gjorde den gratis for oss, men den var svært kostbar; den kostet Guds Sønns død.

Spørsmål: Hva er uvanlig i 5. Mosebok 11:2–9?

Svar: Selv om Det gamle testamente opprinnelig ikke hadde noen tegnsetting, ser det ut til at 5. Mosebok 11:2–9 utgjør én sammenhengende setning. Det finnes også noen lange setninger i Paulus’ brev. Det «strenge kravet» om at det ikke skal være lange setninger gjelder moderne engelsk skrift, ikke gammelt hebraisk eller gresk.

Moses var sannsynligvis ikke klar over hvordan han snakket, fordi han var svært opptatt av dette. Folket som kom ut av ørkenen, adlød Gud, gikk gjennom vanskelige tider og var vitne til Guds mirakler og Hans dom. Men hvor godt ville den kommende generasjonen adlyde når de ikke hadde opplevd disse tingene?

Spørsmål: I 5. Mosebok 11:6–7 og 2. Mosebok 16:1–35, hva gjorde Datan og Abiram og deres familie galt?

Svar: De handlet galt ved å starte et opprør mot Moses og mot Guds autoritet. Deres tankegang var ikke bare lat eller apatisk; de avviste aktivt Guds vei, og de ønsket å forlate Moses og dra tilbake til Egypt. Selv deres hjerte var på feil sted, ikke bare fordi de overmodig anså seg selv som likeverdige med Moses, men også fordi de lengtet etter å dra til «landet med melk og honning», og de sa at det var Egypt i 2. Mosebok 16:13. Moses innså at det ikke var noe han kunne si eller gjøre, bortsett fra å be dem gå foran Herren, og det gjorde han også.

Noen ganger i livet står vi overfor utfordringer der vi ikke ser hvordan vi kan gjøre noe med dem. Men det er én ting vi alltid kan gjøre: overlate dem til Herren.

Spørsmål: I 5. Mosebok 11:6, er jorden kvinnelig siden jorden åpnet «sin» munn?

Svar: Nei. King James-versjonen oversatte ganske enkelt bokstavelig kjønnet til det hebraiske pronomenet. I dag snakker vi om havgående skip som «henne» og om orkaner og tyfoner med kvinne- og mannsnavn, men det betyr ikke at de er mannlige eller kvinnelige.

Spørsmål: Hva betyr «vannet med foten» i 5. Mosebok 11:10–12?

Svar: Egypt var Middelhavsverdenens kornkammer på grunn av den store Nilen og vanningsanleggene. Tilsynelatende refererer dette til en vanningspumpe drevet av en slags pedaler. I det lovede landet vil de ikke trenge å gjøre det.

Spørsmål: Hvilket ansvar har vi for å undervise våre egne og andres barn, ifølge 5. Mosebok 11:18–22?

Svar: Guds ord bør læres, deles og etterleves. Disse versene gir inntrykk av at Gud henvender seg til foreldre og barn som én enhet. Vi bør bry oss om våre barn og deres sjeler like mye som om våre egne. Guds sannhet bør være fritt tilgjengelig for dem, på deres nivå. Guds sannhet bør formidles gjennom ord og demonstreres gjennom våre liv.

Hvis et barn ikke har kristne foreldre og ikke går i kirken, er utfordringen vår hvordan vi skal dele sannheten med dem. En måte å gjøre dette på i Amerika er gjennom «Backyard Bible Clubs», der barn fra nabolaget kommer på besøk fem dager i uken, i 90 minutter hver dag, for å lære og ha det gøy.

Spørsmål: I 5. Mosebok 11:24, når kontrollerte Israel et så stort område, helt til Eufrat?

Svar: Israel hadde sitt største kontrollområde, til og med Damaskus, på Davids og Salomos tid. De bodde imidlertid ikke i Syria helt opp til Eufrat-elven; snarere betalte disse landene skatt. Men dette vil bli fullstendig oppfylt i tusenårsriket.

Spørsmål: I 5. Mosebok 11:25 står det at ingen ville kunne stå imot israelittene på grunn av den frykt Gud ville legge i Israels fiender. Hvordan kan det da ha seg at Israels fiender noen ganger beseiret israelittene?

Svar: 5. Mosebok 11:22 begynner med et svært viktig ord, «hvis», og hele avsnittet i 5. Mosebok 11:23–25 starter med et annet viktig ord, «da». Dette er ett av mange eksempler på et betinget løfte, og når betingelsene ikke er oppfylt, er det ingen garanti for at det vil gå i oppfyllelse.

For å oppsummere: Den første teksten sto i sammenheng med et betinget løfte fra Gud. Når betingelsene ikke ble oppfylt, var løftet ikke bindende.

Spørsmål: Hvorfor la Gud frem en forbannelse for dem i 5. Mosebok 11:26–28, siden Gud elsket dem?

Svar: Gud bruker forbannelser på mange forskjellige måter. Forbannelser kan brukes som påminnelser, for å fange folks oppmerksomhet, som disiplin, som straff og for å ødelegge. Siden alt det Gud sier, skjer, er forbannelser også Guds måte å utøve disiplin, straff, dom og vrede på.

Spørsmål: I 5. Mosebok 11:26–32 kunne pakten være både en velsignelse og en forbannelse. Hva er noen ting som i dag kan være enten en velsignelse eller en forbannelse?

Svar: Noen ting som kan brukes til det gode eller det onde, er relasjoner, penger, innflytelse eller berømmelse.

Menneskelige relasjoner: Hvis du og andre rundt deg i et forhold (eller en menighet) blir «varmere» overfor Gud på grunn av din innflytelse, er det bra. Men hvis de ikke blir det, og du selv blir «kaldere», kan det være på tide å gå videre.

Penger: En kristen (i Arkansas, hvis jeg husker riktig) vant stort i lotteriet. Han ga umiddelbart ti prosent av gevinsten til menigheten og beholdt resten uten å vite hva han skulle gjøre med den. Han begynte å gå oftere på barer, deretter på strippeklubber, og ble ranet et par ganger mens han gikk til og fra bilen og klubbene. Livet hans var i en elendig forfatning, og til slutt sa han: «Jeg skulle ønske jeg aldri hadde vunnet i lotteriet.»

Innflytelse: USA var tidligere en «by på en høyde» som fremmet demokrati og menneskerettigheter (spesielt under Jimmy Carter). Siden den gang har USA imidlertid finansiert aborter over hele verden og presset land til å tillate aborter. Våre skattepenger, selv fra kristne, ble brukt til å fremme og finansiere ting som Gud ville bli vred over.

Berømmelse: Mange mennesker virket som anstendige mennesker i begynnelsen, men så snart de ble berømte, begynte de å behandle folk dårlig. Det ville ha vært bedre for dem om de aldri hadde blitt berømte.

Et felles trekk ved alle disse er at når noen ønsket seg et forhold mer enn noe annet, eller ønsket å eie penger, innflytelse eller berømmelse, endte disse tingene opp med å eie dem.

Spørsmål: I 5. Mosebok 11:26–32, hvor er det «tredje fjellet» som representerer å være midt imellom?

Svar: Det fantes ingen mellomvei; det fantes ikke noe tredje fjell hvor man kunne oppholde seg og motta Guds velsignelser uten å måtte ta ansvar. Enten adlød man pakten, eller så gjorde man det ikke. I dag er du villig til å overgi livet ditt til Jesus som din Herre og Frelser,

Spørsmål: Hva er hovedtrekkene i dette avsnittet i 5. Mosebok 12:1–13:18?

Svar: Tematisk handler dette avsnittet om tilbedelse som er akseptabel, samlende, oppofrende, gledefylt, barmhjertig og konsekvent. Strukturelt sett inneholder avsnittet mye gjentakelse. Moses forteller dem ikke mye nytt her; snarere gjentar han bevisst for at de skal huske det når de kommer inn i det lovede landet og blir fristet. Her er en grov oversikt.

5. Mosebok 12:1–4 mot avguder

5. Mos. 12:5–14 Ordnet tilbedelse og ofringer på det rette stedet

- 5. Mos. 12:15–16 Dere kan spise mat som ikke er ofret hvor dere vil; dere må imidlertid ikke spise blod.

5. Mos. 12:17-18. Men ofrene må spises på det bestemte stedet

5. Mos. 12:19 Glem ikke å ta vare på levittene

5 Mos 12:20 Spis kjøtt hvor du vil

5. Mos. 12:21 Hvis tilbedelsesstedet ligger for langt unna, skal du selge offeret ditt for penger, dra dit med pengene og kjøpe det du trenger der.

5. Mos. 12:22-25 Du kan spise hvilket rent kjøtt du vil som ikke er et offer; men ikke blod.

5. Mos. 12:26-28 Pass på å adlyde: Spis ofrene bare på det foreskrevne stedet [ikke på noen kanaanittiske steder].

5. Mos. 12:28–13:18 Tilbe bare Gud; kanaanittisk tilbedelse er avskyelig

5. Mosebok 13:1-11 Samfunnet skal drepe en person som er en falsk profet, selv om vedkommende er en nær slektning

5. Mos. 13:12–18 Folket skal fullstendig ødelegge enhver by som i sin helhet har vendt seg til falske guder

Til syvende og sist, når du tilber, hvem er det da du først og fremst tilber for? Er det først og fremst for din egen skyld, som et eksempel for andre, eller for Guds skyld?

Spørsmål: Hvorfor var ikke forkynnelsen i 5. Mos. 12:1–13:18 litt mer iøynefallende eller spennende?

Svar: Forkynnelse er generelt sett ikke først og fremst ment å bli hørt; den er snarere først og fremst ment å bli adlydt. Det var en gang en ung pastor, nyutdannet fra presteseminaret, som fikk sitt første kall om å forkynne i en liten landsbyskirke ved elven. Da han ble kjent med byen, fikk han vite at tømmerfirmaer oppstrøms hugget ned trær, fløt dem nedover elven og samlet dem opp ved sagbruket nedstrøms. For å holde rede på hvem som eide hvilket tømmer, merket de endene av stokkene med det aktuelle selskapets symbol. Mange ganger tok innbyggerne ut noen stokker, hugget av endene og brukte stokkene til egne formål. Så en av de første prekenene pastoren holdt, handlet om «Du skal ikke stjele». Etter gudstjenesten ga mange ham ros for prekenen. Men den uken la han merke til at de fortsatt stjal tømmeret fra elven. Så neste uke holdt han nøyaktig den samme prekenen, bortsett fra at hver gang han hadde brukt ordet «stjele», erstattet han det med «ta tømmerstokkene ut av elva og hugge endene av dem». Endelig prekte han på en måte som talte til menigheten. Jeg vet imidlertid ikke hvor lenge han var prest der etter det.

Spørsmål: I 5. Mosebok 12:1 står det at landet var en gave Gud ga israelittene. Hvordan kan vi huske at huset eller leiligheten vår, jobben, transportmidlene, maten, familien og vennene våre alle er gaver til oss (og ikke en rettighet)?

Svar: For det første: Takk Gud for disse tingene hver dag. Takk ham også for helsen vår, farlige situasjoner vi har unngått, og til og med de vanskelige tidene som har vært lærerike opplevelser for oss – også disse er gaver fra Gud. For det andre: Fortell andre om Guds godhet mot deg og dem.

Spørsmål: Hvorfor skulle de i 5. Mosebok 12:3 brenne ned de hellige lundene?

Svar: Trær i seg selv er verken gode eller dårlige. Men når trær brukes i avgudsdyrkelse, tjener de et ondt formål for disse menneskene. Kanaanittene hadde ikke bare enkeltstående trær, men hellige lunder. Gud ønsket ikke at israelittene skulle blande seg med andre religioner.

Spørsmål: Hva er betydningen av at fremtidige ofringer i 5. Mosebok 12:5–14 og 3. Mosebok 7:3–4 kun skal foregå på ett sted, som først skulle være Silo og deretter Jerusalem?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se minst tre grunner.

a) Kanaanittene ofret til hedenske guder under trærne. Hvordan ville man skille et offer til den sanne Gud fra disse? Hvorfor ikke bare bringe begge typer offer på samme sted? Nei, fordi Gud er hellig, og ikke ønsket at sitt hellige folk skulle blande seg med tilbedelsen av falske guder.

b) Det ville bidra til fellesskapet blant israelittene. De ville møte andre fra forskjellige byer og stammer, og det ville styrke følelsen av å være ett folk.

c) Det ville bidra til å forhindre splittelse hvis de tilba sammen. Man ser dette da den opprørske kongen Jeroboam førte de nordlige stammene bort. Han ønsket bevisst splittelse, så han fikk dem til å tilbe på et eget sted. Noen kan ha sett på dette som tilbedelse av den sanne Gud på et eget sted, men det var egentlig avgudsdyrkelse av gullkalver.

Selvfølgelig kunne israelittene spise kjøtt som ikke var ofret hvor som helst de ønsket, og de hadde mange lokale møtesteder, kalt synagoger, for å studere Toraen. Bildlig talt kan vi fremdeles be og tilbe hvor som helst vi ønsker.

Spørsmål: Hvordan forholder tilbedelsen på et «hellig sted» i 5. Mosebok 12:5–14 seg til oss i dag?

Svar: Man kunne si at vi tilber Gud i et «åndelig hus», men 1. Petersbrev 2:5 sier at vi selv er det åndelige huset. Hva ville du synes om å leie ut en moské til kristne gudstjenester, eller et buddhisttempel? Hva med å gi kirken litt mer inntekt ved å leie den ut til hinduistiske og muslimske gudstjenester? 5. Mosebok 12:5–14 viser Guds hjerte, og at tilbedelsen av Ham skal være adskilt. Men å bruke et ikke-religiøst bygg, som et hjem eller et offentlig bygg, ville være greit.

På samme måte bør vi ikke ha felles gudstjenester med hinduer, muslimer eller for den saks skyld satanister.

En gang kom det noen muslimer inn i vår kirke og spurte om de kunne få bruke et rom en gang i uken til å be. En løsning var å henge opp et kors i rommet. De muslimske hadithene sier at det er greit å gå i kirken så lenge det ikke er bilder eller kors der.

Men det er godt å tilbe sammen i enhet med andre ekte troende, i deres gudstjenestelokale, vårt eller et annet sted. Selv om de skiller seg fra oss i sekundære spørsmål og mindre saker, så lenge de holder fast ved de primære, vesentlige tingene.

Spørsmål: Hva betyr det at Gud gir dem hvile i 5. Mosebok 12:10, Jesaja 11:10; 28:12; 32:18; 66:1?

Svar: I en forstand sier 1. Kong 8:56 at de hadde hvile da de var i det lovede land. Men i en annen forstand vil Guds folk ikke få fullstendig hvile før Jesus kommer igjen. Salme 9:11 sier at de som døde under den 40 år lange vandringen, ikke skulle komme inn i Guds hvile. På samme måte sier Hebreerbrevet 4:3,5 at de som faller fra, ikke skal komme inn i Guds hvile, og Hebreerbrevet 4:11 sier at vi skal gjøre vårt ytterste for å komme inn i den hvilen. Hebreerbrevet 4:8 sier at Josva ikke hadde gitt dem hvile. Mika 2:10 sier at der de er, er ikke deres hvilested.

Spørsmål: Hva er noen måter de som i dag er kalt ved Guds navn, kan bringe offer til andre guder på, ifølge 5. Mosebok 12:13–14?

Svar: Dette kan skje på en subtil måte; ikke ved å åpenlyst vende seg bort fra Gud, men ved å ha en annen religion «ved siden av». Enhver kristen som driver med astrologi, tarotkort eller okkultisme, gjør dette. De som prøver å kombinere tilbedelsen av den ene treenige Gud med enten hinduisme, islam eller noe annet som eksplisitt benekter at det finnes én Gud eller at Jesus er Gud, gjør åpenbart dette. Mer subtile ting er frimureri, yoga, transcendental meditasjon, visse former for psykologi og enhver religiøs lojalitet som ikke er underlagt Gud. Men vi kan også gjøre dette hvis vi stoler på Gud, men samtidig også setter vår lit til flaks, penger eller til og med utdanning – noe som kan være det samme som å bøye seg for en annen Gud.

Spørsmål: Sier 5. Mosebok 12:15,22 at israelittene noen ganger kunne spise både urene og rene dyr?

Svar: Nei. Det står snarere at seremonielt rene og urene mennesker kunne spise rene dyr.

Spørsmål: Hvorfor kunne de i 5. Mosebok 12:15–19 slakte en okse, et får eller en geit hvor som helst, mens 3. Mosebok 17:3–6 sier at de måtte gjøre det ved tabernaklet?

Svar: 3. Mosebok 17:3–6 gjaldt de 40 årene de var i ørkenen. Men nå skulle de inn i en annen, fastboende livsstil i det lovede landet, og mannaen ville opphøre. Det ville ikke være så praktisk at alle folket, spredt utover landet, måtte dra til Silo eller Jerusalem hver gang de spiste kjøtt.

Spørsmål: I , 5. Mosebok 12:16, 23–25 og 1. Mosebok 9:4; 3. Mosebok 7:26–27; 17:10–14 ; 19:26, hvorfor var forbudet mot å spise blod så viktig den gang, og er det forbudt å spise blod i dag?

Svar: Gud tillegger tilsynelatende blodet en spesiell hellighet. Det handler ikke så mye om at Kain utgytte Abels blod, men om at Kristus senere skulle la sitt blod bli utgytt for oss på korset. Selv om forbudet mot å spise blod finnes i Moseloven, går dette forbudet forut for loven og kan spores tilbake til Noa i 1. Mosebok 9:4. Da Apostlenes gjerninger 10:11–16 erklærte all mat for «ren», gjaldt ikke dette blod, siden blod ikke ble ansett som mat. Hvis blod hadde blitt ansett som en «matvare» som nå var ren, ville ikke apostlene ha fortsatt å forby å spise (eller drikke) blod i

Apostlenes gjerninger 15:20,28-29. Dessuten lærte den tidlige, apostoliske kirken at kristne skulle avstå fra blod. Selvfølgelig er ørsmå mengder blod greit, fordi jødene hadde lov til å spise vilt de hadde jaktet og [raskt] tappet for blod i marken, ifølge 3. Mosebok 17:13.

Spørsmål: Hva er de tre fristelseskildene som demonene bruker i 5. Mosebok 13:1-18?

Svar: De bruker minst tre, og flere kan brukes samtidig.

Religiøs innflytelse (en falsk profet) i 5. Mosebok 13:1–5.

Familie- og samfunnspåvirkning i 5. Mosebok 13:6–11.

Samfunnsmessig og politisk innflytelse i 5. Mosebok 13:12-18.

Spørsmål: I 5. Mosebok 13:1-16 og 18:10-12, bør vi i dag drepe trollmenn, åndemanere og alle de som Det gamle testamente sier at vi skal drepe?

Svar: Nei. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Myndighetenes etterforskning: Selv den gang kunne man ikke bare ta loven i egne hender og personlig drepe noen man mistenkte for dette. 5. Mosebok 13:14 sier at byen først skulle gjennomføre en grundig (og antakeligvis offisiell) etterforskning.

2. Kun under teokrati: Israelittene levde under et «teokrati» der de som bodde i landet hadde inngått en pakt med Gud, og Toraen var lovverket. Når gudfryktige jøder, som Daniel, Jona, Esekiel og Nehemia, bodde og reiste utenfor Israel, der de ikke levde under et teokrati, gjorde de ingen forsøk på å skade trollmenn, avgudsdyrkere eller andre.

3. I dag lever vi ikke under et «teokrati». Selv om noen, som puritanerne, forsøkte å innføre et teokrati, gir Det nye testamente ingen indikasjon på at vi bør forsøke å gjøre det. Derfor bør kristne i dag ikke skade umoralske heteroseksuelle, praktiserende homoseksuelle, avgudsdyrkere, sekterister og så videre. Selv om drap, tyveri og andre forbrytelser fortsatt bør straffes i dag, er det en oppgave for myndighetene; det bør ikke finnes kristne selvtektsutøvere. Men selv i dag bør vi ikke gjøre disse tingene selv.

Som det står i «The Tony Evans Bible Commentary» s. 222: «Prøven på en sann profet er ikke hans magi, men hans budskap.» (kursiv i originalen)

Spørsmål: Hva sier 5. Mosebok 13:5 om dødsstraff?

Svar: Ethvert argument mot dødsstraff som bruker Bibelen, blir motbevist av dette verset. Det sterkeste argumentet mot dødsstraff er bare at det noen ganger finnes mennesker som blir feilaktig dømt på grunn av falsk vitneforklaring eller fordi politiet ikke bryr seg. Men det finnes et middel mot det også. Hvis noen bevisst anklager noen falskt, bør de få den straffen de bevisst påførte den uskyldige personen.

Her er forbrytelsene som førte til dødsstraff i Det gamle testamente.

Fra The MacArthur Study Bible 1977, s. 270

Spørsmål: Hva sier 5. Mosebok 13:5 om falske profeter i menigheten?

Svar: Selv om 5. Mosebok 13:5 viser alvoret i falske profeter og falsk lære, skal vi ikke drepe mennesker som underviser falskt i nytestamentlig tid. Det reduserer imidlertid ikke alvoret i det de gjør, og det er viktig at de blir utestengt fra menigheten, slik det fremgår av , 2. Timoteus 3:5 , 2. Johannes 9–11 og Åpenbaringen 2:20–23. På samme måte bør vi unngå dem som vedvarer i synd, i henhold til 1. Korinterbrev 5:5-13; Matteus 18:17.

Gud tar vår tro og praksis i tilbedelsen av Gud svært alvorlig, slik 5. Mosebok 17:7,12; 19:19; 21:21; 22:21-22,24; 24:7 viser.

Spørsmål: Hvorfor skulle noen i 5. Mosebok 14:1 barbere seg og deretter skjære seg selv for de døde?

Svar: Selv om det kanskje ikke gir mening for deg, ga det mening for det gamle folket i Ugarit, ved kysten av Syria. De barberte hodene sine, ifølge Craigie s. 229–230 og S.R. Driver, 5. Mosebok s. 155 ff. De skar seg også i sorg, ifølge Coogan, s. 45–46. Her er den ugarittiske teksten. «Han skjærer i kinnene og haken, river opp underarmene. Han pløyer brystet som en hage; som en dal river han opp ryggen.» Ugaritisk lærebok, tavle 67 VI, linjene 20–22, fra Elmer B. Snicks «Israel’s Struggle with the Religion of Canaan» i W. Robert Godfrey og Jesse L. Boyd III, *Through Christ’s Word: A Festschrift for Dr Philip E. Hughes*, s. 117.

Dessverre skar også noen israelitter seg selv for de døde, ifølge Jeremia 41:5.

I nyere tid har et lite antall tolv-shiittiske muslimer, for eksempel i Iran, Pakistan og India, pisker med metall som de kaster over skulderen for å påføre seg sår på ryggen under Ashura-festivalen, i sorg over Husain, som ble drept av sunnier fordi han ikke underkastet seg den sunnitiske kalifen Mu’awiyah I. Noen mennesker i Ny-Guinea fjerner et fingerledd i sorg. Hvor mye koster noen begravelser i vestlige land? Kunne disse pengene ha blitt brukt til de fattige eller til å forkynne evangeliet?

Selv om et lite antall romersk-katolske munker har praktisert selvpisking, var det for sine egne synder, ikke i sorg over noen som var død, og det ble ikke oppmuntret av deres kirke.

I Det nye testamente, 1. Tessalonikerbrev 4:13, står det at vi ikke skal sørge som resten av verden, som ikke har noe håp.

Spørsmål: Hvorfor minnet Gud israelittene så ofte på i 5. Mosebok 14:2 at de var Guds spesielle, hellige folk?

Svar: Hvor mange ganger minnet Gud dem på dette i Det gamle testamente? Ifølge «The MacArthur Bible Commentary» (s. 216–217) var det over 250 ganger. I tillegg til å bare minne folket på «gjør dette» og «ikke gjør det», minnet Gud dem også på motivasjonen for lydighet; det var på grunn av hvem de var. Når du i dag blir fristet til å synde, kan du lese Skriften for at Gud skal minne deg på «hvem du er» og «hvem du kjenner».

Q: Hvorfor ble akkurat disse dyrene i 5. Mosebok 14:3–20 ansett som urene, og ikke andre?

Svar: Det står ikke i Skriften. Disse dyrene ble gruppert som dyr på land, i vann og i luften.

Vi kan se at det var «hygienisk klokt» å ikke spise noen av disse dyrene. Underkokt svinekjøtt kan gi trikinos, underkokt kaninkjøtt kan gi tularemi, bunnlevende sjødyr, som reker og krabber, kan ha parasitter, og åtseldyrende fugler kan bære på flere sykdommer. Vi vet også at noen av disse dyrene ble brukt i hedenske ritualer. Griser ble slaktet i religiøse ritualer hos kanaanittene, syrerne og hettittene. Kråker ble ansett som hellige av noen arabere. Imidlertid ble storfe og sauer brukt i mange hedenske ritualer, og de kunne likevel spise disse. Noen har forsøkt å finne symbolikk i dyrene, for eksempel at drøvtygging er en analogi til å studere lovene, at griser er urene, osv. Vær imidlertid forsiktig med å tilskrive symbolikk til noe som Gud ikke sier noe om. Det eneste sikre svaret er at Gud ikke fortalte oss det; faktisk trengte Gud ikke å fortelle oss det. Vi bør likevel adlyde Gud, selv når vi ikke kjenner årsaken.

Spørsmål: I 5. Mosebok 14:21, siden det var galt å spise et dyr som allerede var dødt, hvorfor var det da greit å selge det til fremmede? Selv ikke-israelitter som bodde i Israel, fikk ikke spise blod ifølge 3. Mosebok 17:10,12.

Svar: Dyr som døde av seg selv, fikk ikke blodet tappet ut. Å spise et dyr som døde uten at blodet ble tappet ut, var en mindre alvorlig overtredelse enn å spise blod. Mens 3. Mosebok 17:10,12 sier at en person som spiser blod skal drepes, sier 3. Mosebok 17:15 at den som spiser et dødt dyr som ikke har fått blodet tappet ut, må vaske seg selv og klærne sine, og han vil være uren til kvelden. Hygienisk sett ville folk ha mindre sannsynlighet for å bli syke hvis de ikke spiste et dyr som døde av seg selv, for eksempel av sykdom.

På overflaten kan disse versene virke arkaiske, men de inneholder et poeng som er relevant i dag. Kristne bør ønske seg lover som forbyr alle å gjøre visse ting: drap, tyveri, voldtekt osv. Men selv om andre ting er syndige, er det greit å la andre som ønsker å begå synden, gjøre det. For eksempel er det ikke synd å drikke alkohol, men det er synd å bli full; likevel er det greit for en kristen å jobbe for en dagligvarekjede som selger alkohol.

Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke, ifølge 5. Mosebok 14:21, 2. Mosebok 23:19 og 34:26, koke en geitekilling i sin mors melk?

Svar: Dette var et sykt bilde: å ta en mors melk, som var produsert for å mate hennes barn, og koke hennes unge i den.

Det finnes også bevis på at dette var en kanaanittisk/ugarittisk/siranisk religiøs praksis som går så langt tilbake som til det femtende århundret f.Kr. Den ugarittiske teksten som støtter dette, er imidlertid basert på antakelser. En mindre viktig sidebemerkning er at kjøtt med fløte kan bli dårlig raskere.

Spørsmål: I 5. Mosebok 14:22–25, kunne de løse ut førstefødte dyr med penger, eller kunne de ikke det, slik 4. Mosebok 18:17 sier?

Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. 4. Mosebok 18:14 sier at alle førstefødte av alle slag må settes til side eller løses ut med penger.

2. Å løse ut med penger betyr at man betaler penger og beholder dyret.

3. 4. Mosebok 18:17 presiserer dette ved å si at førstefødte av okser, sauer eller geiter ikke kan løses ut med penger.

4. Femte Mosebok sier heller ikke at en okse, et sau eller en geit kan innløses med penger.

5. Femte Mosebok 14:24–25 sier at hvis avstanden er for lang, kan man «bytte ut dyret», noe som betydde å selge dyret for penger, dra til Jerusalem og bruke pengene til å kjøpe et tilsvarende dyr.

Spørsmål: Hvordan kunne vanlige israelitter spise tienden sin i 5. Mosebok 14:22-27, når tienden ble gitt til levittene for at de skulle spise den?

A: Det finnes to tiender. Den første tienden på ti prosent var ment som livsopphold for levittene og deres familier. Den andre tienden, kalt høytidstienden, utgjorde rundt tre prosent av én inntektskilde, eller ti prosent av de gjenværende nitti prosentene hvert tredje år, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: Old Testament*, s. 289–290. Begge disse utgjør til sammen omtrent det samme totale beløpet. Både de troende og levittene kunne spise den. Det tredje året kunne også enker, foreldreløse barn og til og med fremmede (dvs. ikke-israelitter) spise tienden, ifølge 5. Mosebok 14:28–29.

Josephus og noen rabbiner oppfattet dette feilaktig som en «tredje tiende», men faktisk er det bare en anvendelse av den andre tienden.

Spørsmål: I 5. Mosebok 14:26 og 2. Mosebok 29:40, er sterk alkoholholdig drikk tillatt, eller er den forbeholdt konger (Ordspråkene 20:1), og kun for dem som er nær døden, slik Ordspråkene 31:4–7 sier?

Svar: Siden det under normale omstendigheter var tillatt for folk å drikke alkohol, men ikke å bli beruset, ville det være desto mer passende å bruke det som et beroligende middel for mennesker som står døden nær. Alkohol var ikke tillatt for prester når de gikk inn i møteteltet (3. Mosebok 10:8–10), og konger bør etterleve en høyere standard, slik Ordspråkene 20:1 antyder.

Spørsmål: Hvorfor pådro folk seg gjeld i oldtiden, slik det fremgår av 5. Mosebok 15:1–3?

Svar: Selv om det kunne skyldes overdreven pengebruk på alkohol, luksusvarer osv., var dette sannsynligvis en mindre viktig faktor i oldtiden enn i dag. Færre mennesker var kanskje overdrevne forbrukere, fordi de ofte så hva som skjedde med andre. Siden det den gang ikke fantes helseforsikring, livsforsikring, offentlig velferd, medisinsk behandling eller andre økonomiske sikkerhetsnett, kunne sykdom, en ulykke som hindret noen i å arbeide, eller mannens død, kaste familien ut i gjeld. Dårlig avling, krig eller til og med urimelige skatter pålagt av undertrykkende herskere kunne på samme måte føre til gjeld som mange ikke klarte å komme seg ut av. Siden mange ofte ikke var i stand til å betale tilbake gjelden, kunne rentene være høye. I Nuzi-tavlene fra Syria, skrevet i det femtende århundret f.Kr., var rentene så høye som 50 %.

Spørsmål: I 5. Mosebok 15:1–3 måtte de hvert syvende år ettergi alle lån til andre israelitter – hvorfor etterga de ikke også lån til ikke-israelitter?

Svar: Lånene til andre israelitter ble ettergitt av medfølelse. Skriften sier ikke hvorfor lånene til ikke-israelitter ikke ble ettergitt, men det er ikke vanskelig å se en grunn.

Siden israelittene skulle eie landet i Israel, ville utlendingene der med gjeld være der av kommersielle grunner eller som leiearbeidere. Utlendingene kunne alltid dra tilbake til sitt eget folk.

Spørsmål: Hvordan står Det gamle testamente i forhold til andre gamle lover i 5. Mosebok 15?

Svar: Mens en slave skulle frigis etter seks år i 5. Mosebok, kunne en slave frigis etter tre år ifølge Hammurabis lov. Den babylonske Lipit-Ishtar-loven sier at en slave kunne frigis etter å ha tjent inn det dobbelte av sin gjeld, eller det dobbelte av sin kjøpesum. Dette ser ut til å gi eieren en klar fordel.

Spørsmål: Hvordan forholder 5. Mosebok 15:1–11 seg til 2. Mosebok 23:10–11?

Svar: Det «syvende året», eller jubelåret, er det samme i begge tilfeller. Det var året da åkrene skulle stå upløyd, gjeld skulle slettes og slaver skulle frigis. Se Encyclopedia of Bible Difficulties, s. 149–150, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal det ifølge 5. Mosebok 15:4 ikke være noen fattige blant israelittene, når 5. Mosebok 15:11 sier at det alltid vil være fattige blant dem?

A: Gud påla dem en forpliktelse til å ta vare på alle de fattige blant israelittene. Men Gud visste at ikke alle ville oppfylle sine forpliktelser, og at det alltid ville være fattige blant dem.

Bibelen er både en bok om ideelle mål og realisme; vi skal ha både høye idealer og realisme. Hvis noen har mål, men er ute av kontakt med virkeligheten, er deres idealisme ikke særlig nyttig. Å se virkeligheten uten å ha noen idealer er heller ikke særlig nyttig.

Spørsmål: Hvorfor virker Bibelen så mannsdominerende i 5. Mosebok 15:12–13, og hvorfor bruker den alltid «han»?

Svar: På hebraisk brukte man aldri «han/hun» slik man noen ganger gjør på engelsk. I likhet med engelsk brukte man noen ganger «han» for å bety «han» eller «hun». Et eksempel, både på hebraisk og engelsk, er at 5. Mosebok 15:13 sier «han», mens konteksten i 5. Mosebok 15:12 tydeligvis er enten mannlig eller kvinnelig.

Spørsmål: Er 5. Mosebok 15:12–18 i strid med 2. Mosebok 21:26?

A: Nei. 2. Mosebok 21:26 sier at enhver slave hadde rett til å bli satt fri dersom eieren ødela øyet hans eller slo ut tannen hans. 5. Mosebok 15:12–18 sier at hebraiske slaver skulle settes fri hvert syvende år, i jubelåret. Det eneste unntaket var hebraiske slaver som elsket sine herrer og frivillig hadde valgt å være deres slaver for livet.

Hvis herren senere ved et uhell ødela øyet deres eller slo ut en tann, hadde slaven rett til å bli satt fri, men de ble ikke tvunget til å utøve denne retten.

Denne loven er interessant fordi selv om straffen for herren virker mild, ville den likevel være effektiv til å fjerne ethvert incitament til å mishandle slaver.

Spørsmål: Skulle påskelammet i 5. Mosebok 16:5 slaktes ved helligdommen, eller hjemme som det står i 2. Mosebok 12:7?

Svar: I Egypt, før det fantes et helligdom eller tempel, skulle påskelammet slaktes i hjemmet. Etter at det ble oppført et helligdom, skulle lammet slaktes der. Senere, da de bodde i det lovede landet, feiret jødene påsken i Jerusalem.

Spørsmål: Hvorfor skulle mennene møte opp i 5. Mosebok 16:16–17, mens kvinner og barn ikke ble nevnt?

Svar: I 5. Mosebok 16:16–17 står det at hver mann skulle møte opp, og ikke komme tomhendt. Med andre ord var ingen mann, som familiens overhode, fritatt fra å bringe de påkrevde tiendene og ofringene.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke jødene i 5. Mosebok 16:21 plante et tre for religiøse formål?

Svar: Tre gode grunner.

1. 5. Mosebok 16:21 sier ganske enkelt at de ikke skulle gjøre det, og de skulle adlyde det Gud sa.

2. Trær var aldri en del av et offer til den sanne Gud.

3. 5. Mosebok 12:3 viser at hellige lunder var en del av tilbedelsen av andre guder. Trær spilte en fremtredende rolle i tilbedelsen av Baal og noen av de greske gudene.

Den tredje grunnen er spesielt viktig. Hvis en handling er en del av en hedensk religion, og den vil

a) friste deg til å tilbe de hedenske gudene

b) friste andre til å tilbe de hedenske gudene, eller

c) gi inntrykk av at du tilber hedenske guder,

så må du ikke gjøre det.

Spørsmål: I 5. Mos. 17:6, 5. Mos. 19:15 og 4. Mos. 35:30, er det da galt å dømme noen for drap med mindre to eller flere menneskelige vitner er til stede?

Svar: Kravet om to vitner gjaldt både utroskap og tyveri, så vel som drap, og det er sjelden at to øyenvitner ser utroskap eller tyveri. To punkter å diskutere når det gjelder bruken av det hebraiske begrepet for vitne.

1. 3. Mosebok 5:1 viser at et vitne ikke bare er et øyenvitne til forbrytelsen. Et vitne er også enhver som kjenner til bevis som kan bevise at en person er uskyldig eller skyldig.

2. Ordet for «vitne» kan også bety bevis så vel som en person. For eksempel kan deler av et dødt dyr også være et vitne i 2. Mosebok 22:13. Se Encyclopedia of Bible Difficulties s. 143 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva betyr det i 5. Mosebok 18:10 å ikke «føre barna dine gjennom ilden»?

Svar: Dette var en skikk blant kanaanittene å ofre sine førstefødte ved å brenne dem til døde, slik 5. Mosebok 12:31 forklarer.

Spørsmål: Hvorfor skal man i 5. Mosebok 18:10 ikke la trollmenn og åndemanere leve?

Svar: For noen kan dette virke som en alvorlig straff for mennesker som ikke påfører andre fysisk skade. De påfører imidlertid andre åndelig skade ved å lede dem til helvete. Under det teokratiske styret i Det gamle testamente var straffen derfor den samme som for avgudsdyrkere.

Spørsmål: I 5. Mosebok 18:10, er forbudet mot kontakt med det overnaturlige i strid med at det finnes profeter i Bibelen, slik en ateist hevdet?

Svar: Nei. Dette er latterlig av to grunner.

1. Selv om det hadde vært et forbud mot «all» overnaturlig kontakt, ville ingen seriøs utøver av Guds ord ha tolket dette som at Gud forbød all bønn til Ham.

2. Det har aldri vært et forbud mot all overnaturlig kontakt, slik ateisten tilsynelatende forestiller seg. Forbudet gjelder snarere spådom og trolldom. Mennesker skal ikke forsøke å kontakte ånder fra døde mennesker, demoner eller engler. Selv om engler senere viste seg for gudfryktige mennesker, som for eksempel Daniel, var det engelen som tok initiativet til kontakten, ikke mennesket.

Spørsmål: Ble Muhammed profetert om i 5. Mosebok 18:17–19, 5. Mosebok 33:1–2 og 5. Mosebok 34:10–11, slik noen muslimer hevder?

Svar: Nei. 5. Mosebok 18:15–18 sier at Gud skal reise opp en profet som de skal høre på, lik Moses, fra deres midte, blant deres brødre. Var Jesus en profet? Hørte mange jøder på Jesus? Var Jesus blant jødene? Var Jesus jøde? Muslimer burde ikke ha noe problem med å være enige i at dette verset passer bedre på Jesus enn på Muhammed. Her er noen flere punkter.

a. I 5. Mosebok 33:1-2 står det «Herren», og muslimer kaller ikke Muhammed for sin Herre. (Alawittiske muslimer og andre ghulat-grupper anser Muhammed som Gud, men de er unntak.)

b. Femte Mosebok 34:10 sier at «siden den gang har det ikke stått frem i Israel en profet som Moses.» Denne gravskriften ble skrevet, sannsynligvis av Josva, lenge før Jesus kom.

c. 5. Mosebok 34:10 nevner «ansikt til ansikt», og Muhammed sa aldri at han fikk sine ord direkte fra Allah, men gjennom engler (Sura 2:97). Jesus kommuniserte direkte med Gud Faderen ifølge Johannes 1:18 og andre skriftsteder.

d. Det neste verset, 34:11, sier at ingen annen profet utførte slike fantastiske mirakler som Moses gjorde. Muhammed utførte i Koranen generelt ikke mirakler, bortsett fra det påståtte besøket i moskeen i Jerusalem (som det kan bevises ikke eksisterte på den tiden) og at han delte månen i to (noe ingen andre så).

e. I selve Koranen sier sura 29:27 at profetskapet kom gjennom Isak og Jakob. I Yusuf Alis oversettelse av Koranen sier han: «Og Vi ga (Abraham) Isak og Jakob, og forordnet blant hans etterkommere profetskap og åpenbaring, …» Mens parentesene rundt «Abraham» finnes i Yusuf Alis oversettelse, finnes ikke hele ordet «Abraham» i den arabiske teksten, og Yusuf Ali følte behov for å legge til «Abraham» i det muslimer anser som Guds ord.

f. Til slutt sa Jesu apostel Peter at dette ble oppfylt i Jesus i Apostlenes gjerninger 3:22–26. Apostelen Peter var i en utmerket posisjon til å vite dette.

1. Enten begikk Jesus en stor feil ved å la en bedrager som Peter villede mennesker som prøvde å følge Gud i nesten 2 000 år, og Gud løftet ikke en finger for å fortelle folk sannheten.

2. Eller så visste Jesus hva han gjorde da han valgte Peter, og Gud korrigerte ikke noe som ikke trengte å bli korrigert.

3. Eller så sa ikke Peter det, og Apostlenes gjerninger ble forvansket før den første utenombibelske omtalingen vi har av dette med henvisning til Kristus, som var rundt år 138 e.Kr.

Her er de eldste greske manuskriptene vi har, med tilhørende dateringer, av Apostlenes gjerninger 3:22–36.

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Ephraemi Rescriptus [C] 5.

Bezae Cantabrigiensis [D] 5., 6.

Her er oversettelser vi har på andre språk av disse versene

Armensk [Arm] 5. århundre

Georgisk [Geo] 5. århundre

Latin Vulgata [Vg] 4. til 5. århundre

Etiopisk [Eth] 6. århundre

Syrisk Peshitta [SyrP] 4. til 7. århundre

De tidlige kirkeforfatterne nevnte dette verset som en henvisning til Jesus. Noen av dem var

Justin Martyr ble født rundt år 114 e.Kr., selv om noen mener år 110 e.Kr. Hans «Første forsvarstale» ble skrevet mellom år 138 e.Kr. og hans død i år 165 e.Kr. Det er åpenbart at han må ha lest om denne profetien som refererer til Kristus før han skrev den ned.

Irenaeus skrev mellom 182 og 188 e.Kr.

Tertullian 220–220 e.Kr.

Origenes 225–254 e.Kr.

Archelaus (262–278 e.Kr.) drøfter også 5. Mosebok 18:15 og viser hvordan det refererer til Jesus Kristus i *Disputation with Manes*, kap. 43, s. 219

Chrysostomos 407 e.Kr.

En muslim ville måtte si ikke bare at Justin tok feil, men at alle manuskripter fra Det nye testamente gjengav Peters utsagn feil.

I tillegg ble oversettelser til andre språk laget svært tidlig; datoene ovenfor er ikke datoene for de første oversettelsene, men kun datoene for de eldste manuskriptene som har overlevd til i dag. Disse er verdifulle fordi de utgjør en uavhengig overleveringskjede som folk kan bruke til å kryssjekke de greske manuskriptene mot. Overleveringskjeden for disse manuskriptene, fra Afrika til Asia, er helt enig om at Peter sa at dette refererer til Jesus.

Spørsmål: Hvordan kan man i 5. Mosebok 18:20–22 vite om en profet er en falsk profet?

Svar: Bibelen gir to grunner og viser to kriterier.

1. Hvis de forkynner tilbedelse av andre guder, eller profeterer eller lærer ting om Gud som Gud ikke har befalt. 5. Mosebok 18:20–21; 1. Johannes 4:1–3; Jeremia 6:13

1. Kriterium: Hvis en profet uttrykker sin egen mening om hva den sanne Gud ønsker, uten å profetere, kan hans meninger være feil, akkurat som alle andres. Se for eksempel Natans ord til David i 1. Krønikebok 17:2-4.

2. Hvis profeten kommer med en forutsigelse som viser seg å være falsk. 5. Mosebok 18:21-22.

2. Kriterium: Hvis en profet kommer med en betinget profeti, og betingelsene ikke blir oppfylt. Profetier om dom og ødeleggelse er alltid betinget av at personen eller nasjonen ikke omvender seg. Se for eksempel Jona 3:1-10.

Spørsmål: Hvordan skal vi i 5. Mosebok 19:1-6 forholde oss når en person skader en annen uten å mene det?

Svar: På den ene siden bør det ikke likestilles med en forsettlig handling, fordi vedkommende ikke hadde ond hensikt eller tenkte å gjøre det. På den andre siden er vedkommende kanskje ikke helt uskyldig, fordi vedkommende kanskje ikke var forsiktig nok. Hva med tenåringssjåføren som ved et uhell dreper noen som krysser gaten, mens han kjørte dragrace? Eller folk som vet at de er beruset, men som tror de kan «kompensere» for det og kjøre likevel. I et europeisk land var det tidligere slik at hvis du ble tatt for fyllekjøring, mistet du førerkortet – for alltid.

En gang spurte jeg en gruppe tenåringer i søndagsskolen om et lite barn ved et uhell veltet en lampe og knuste den, om de da burde få ris eller ikke. Omtrent halvparten sa ja, og halvparten sa nei. Det riktige svaret er kanskje «vi trenger flere detaljer». Hvis barnet var for uforsiktig, eller lekte voldsomt eller løp rundt i huset med søsknene sine, så ja. Men hvis barnet ved et uhell snublet, eller ble dyttet, så nei.

Det er interessant at ordet for slektning-løser i ekteskap på hebraisk er go’el i Ruts bok. Det hebraiske ordet for en blodhevner er go’el haddam, eller i en viss forstand en slektning-løser som sørger for rettferdighet for den drepte.

Spørsmål: Hvordan kan folk i dag «flytte grensesteiner», slik det står i 5. Mosebok 19:14; 27:17; Job 24:2; Ordspråkene 22:28; 23:10, Jesaja 5:8 og Hosea 5:10?

Svar: For et par tiår siden var det i Texas folk som utarbeidet falske skjøter, som ga dem eiendomsrett og eierskap til land. Misbruk av loven, inkludert falske dokumenter, falsk vitneforklaring og bestikkelser, kan få det til å virke «lovlig» når noen stjeler det som tilhører en annen.

Som en sidebemerkning: I senere tider i romerretten var straffen for å flytte en grensestein døden, ifølge Keil-Delitzschs kommentar til Det gamle testamente, bind 1, del 3, s. 399.

Spørsmål: Hvorfor kunne ett vitne anklage noen i 5. Mosebok 19:16, siden 4. Mosebok 35:30, 5. Mosebok 17:6, 5. Mosebok 19:15 og andre steder sier at alt måtte fastslås av to eller tre vitner?

Svar: Ideelt sett bør alt fastslås ved to eller tre vitner, idet man erkjenner at et vitne kan være bevis, og ikke bare en person. Imidlertid er det i 5. Mosebok 19:16 rom for at bare én person kan anklage noen. Med andre ord skal verken den anklagede gå fri fordi det bare er ett vitne, eller skal det ene vitnet, som kan lyve, alltid bli trodd. Snarere bør det gjennomføres en grundig etterforskning for å finne flere bevis eller menneskelige vitner.

Spørsmål: Er det ikke strengt å straffe et falskt vitne med den samme straffen som den falskt anklagede skulle ha fått, i 5. Mosebok 19:19?

Svar: Overhodet ikke. En person kan drepe med sine ord like lett som med sine hender. Enten de brukte hendene sine, eller brukte ondsinnet svik og rettssystemet, ville den urettmessig anklagede likevel ha vært død. I det minste ved drap med egne hender forblir offerets omdømme intakt. Å drepe med ord ødelegger personens omdømme i tillegg til å drepe kroppen.

Til orientering sier også den babylonske Hammurabi-loven at den som falsk anklager en annen for drap, skal dø. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 126, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor sier Bibelen «øye for øye» i 5. Mosebok 19:21, 3. Mosebok 24:20 og 2. Mosebok 21:22–24?

Svar: De tre referansene i Det gamle testamente er en del av rettsloven. Erstatningen som ble betalt og straffen skulle stå i forhold til forbrytelsen: verken mer eller mindre. I det ene verset i Det nye testamente oppfordrer Jesus de troende til å utøve tilgivelse og barmhjertighet i stedet for «øye for øye». Her er de fire stedene.

2. Mosebok 21:22–24 omhandler rettslige avgjørelser, inkludert en domstol, når en mann slår en kvinne slik at hun går i fødsel før tiden.

3. Mosebok 24:20 omhandler dommen for å skade eller drepe andre. Imidlertid fantes det tilfluktsbyer for uaktsomt drap og antagelig også for uaktsom skade.

5. Mosebok 19:21 snakker om et falskt vitne, som skal få lide det samme som hans løgner ville ha påført en annen.

Jesus sa i Matteus 5:38 at selv om dere har hørt det sies: «Øye for øye…», skal vi ikke gjøre motstand mot den onde, men vende det andre kinnet til.

Tertullian, i «Fem bøker mot Marcion», bok 2, kap. 18 (207/208 e.Kr.), var den første vi kjenner til som besvarte dette spørsmålet, og han minnet leserne sine om at formålet med denne loven var å dempe volden. I boken «Det du tror, er kanskje ikke sant: 220 feiltolkninger av bibeltekster forklart», s. 62–63, står det at dette begrenser hevn. I et samfunn uten politi bør hevn ikke være strengere enn den opprinnelige handlingen. Straffen for en forbrytelse begått mot en fattig person bør være den samme som straffen for en forbrytelse begått mot en rik person.

Dessuten måtte folket lære hva rettferdighet var før de kunne lære hva barmhjertighet og tilgivelse var.

Spørsmål: Hvorfor virker Bibelen i 5. Mosebok 19:21 så lite kjærlig når den lærer «øye for øye»?

Svar: Selv om dette handler om rettferdighet, og ikke kjærlighet, må man forstå rettferdighet før man kan sette pris på barmhjertighet. Hvis man ikke innser at gale handlinger medfører alvorlig straff, er det umulig å verdsette tilgivelse for slike handlinger. Se forrige spørsmål for å forstå hvorfor dette budet ble gitt.

Tenk deg et øyeblikk at folk aldri hadde hørt om «øye for øye», og at de tre stedene i Det gamle testamente hvor det nevnes, ikke fantes.

I 2. Mosebok 21:22–24 ville det da ikke være alvorlig å drepe babyer eller ta abort.

I 3. Mosebok 24:20 ville det bare være et mindre problem å skade en voksen med ond hensikt.

I 5. Mosebok 19:21 ville et vitne som løy for å få noen urettferdig straffet, gå straffri.

Et samfunn som har både rettferdighet og kjærlighet, er faktisk et mer kjærlig samfunn enn et som (forgjeves) forsøker å ha kjærlighet uten et rettferdighetsbegrep. Dessverre er det sistnevnte noen mennesker tror samfunnet kan være.

Spørsmål: Hvorfor tillot Gud angrepskrig i 5. Mosebok 20:1–15?

Svar: Dette skiller ikke mellom kanaanitter og ikke-kanaanitter. Israelittene måtte kjempe for å avskaffe undertrykkelsen fra midianittene, ammonittene, syrerne og andre.

Dette viser at Gud ikke var pasifist i Det gamle testamente, og på samme måte er Han ikke imot all drap, slik som henrettelser av gyldige grunner, i Det nye testamente i Romerbrevet 13:4.

Spørsmål: Skulle israelittene i 5. Mosebok 20:16–18 drepe hver eneste fiende, eller skulle de skåne noen, slik det står i 5. Mosebok 20:11–14?

Svar: Mellom vers 11–14 og vers 16–18 ligger vers 15. Vers 15 sier at de foregående versene gjaldt byene som lå langt fra der de bodde. Vers 16 sier at det følgende gjelder de kanaanittiske byene i det lovede landet.

Spørsmål: Siden Gud i 5. Mosebok 20:17 visste at hetittene (= gibeonittene) i Palestina ville bli hans trofaste tempeltjenere, hvorfor sa Gud da her at de skulle utryddes?

Svar: Dette er et interessant tilfelle der Guds åpenbarte vilje skilte seg fra hans ønskede vilje, men likevel spilte Guds åpenbarte befaling en rolle i å virkeliggjøre hans ønskede vilje.

1. Verken hettittene eller israelittene fikk beskjed om at «ikke vær bekymret, hettittene vil bli spart». Gibeonittene hadde de samme fryktene som de andre kanaanittene, men de handlet ut fra sin angst og søkte fred med israelittene.

2. Deretter førte Guds forsyn, som kom til uttrykk gjennom en feil fra de israelske lederne, til at de sparte gibeonittene.

3. Gibeonittene brukte bedrag og løgner, men Gud er ikke begrenset til å bruke gode midler for å fullføre sin vilje.

4. Senere i historien ble gibeonittene trofaste tempeltjenere.

Et annet, svært likt tilfelle bør være kjent for oss i dag. Gud ønsker at alle skal bli frelst. Gud vet hvem de utvalgte er. Likevel advarer Gud (sannferdig) alle om at de vil havne i helvete hvis de avviser Jesus. På den ene siden har de utvalgte ingenting å bekymre seg for, fordi de vil bli Guds barn. På den andre siden sa Gud ikke hvem de utvalgte var.

En tanke å gruble over, når det gjelder utvelgelse og fri vilje, er at ingenting hindret alle de andre kanaanittene i å gjøre det samme som gibeonittene gjorde. Likevel finnes det ingen opptegnelser om at noen andre kanaanitter prøvde å gjøre dette, eller engang ønsket å prøve.

Se drøftingen av 1. Mosebok 20:3–6, 5. Mosebok 20:17; Jeremia 15:6; Jona 3–4; Jona 3:10 og Jona 4:1–2 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor fikk de ikke lov til å felle trærne da de beleiret en by, slik det står i 5. Mosebok 20:19–20?

Svar: Hvis israelittene vant, ville det å felle frukttrær gjøre landet ufruktbart. Hvis de tapte, ville det å felle frukttrær ikke bare ramme de voksne i dag, men også deres barn og etterkommere. Oliventrær er frukttrær, og de kan leve i tusen år. Gud hadde ikke noe imot at de kjempet, men han ville ikke at de skulle ødelegge landet. I tillegg spiller trær en avgjørende økologisk rolle i å stabilisere jorda og forhindre erosjon. I motsetning til dette praktiserte egypterne og assyrerne «brent jord»-taktikk. Et egyptisk veggmaleri viser noen soldater som klatrer opp en bymur, mens andre feller trærne. En egyptisk beretning om en invasjon av Syria sier: «Jeg tok bort selve livskildene, for jeg høstet kornet deres og felte alle lundene deres og alle de vakre trærne deres. Jeg ødela det.» De sa også: «Det ble et land ‘hvor det ikke finnes trær’». I henhold til J.B. Pritchards *Ancient Near Eastern Texts*, s. 240, 276–279, 288, 299–300.

Spørsmål: Hvordan håndterte de i 5. Mosebok 21:1–9 uavklarte tvilsspørsmål i rettssaker, og hvordan bør vi gjøre det?

Svar: Vi ser noen punkter her. De forsøkte å finne morderen. De erkjente at det fortsatt var galt,

Å bringe et offer understreket at det fortsatt var galt og en synd, selv om de ikke klarte å fange den som hadde gjort det. Dette innebærer et juridisk begrep som mangler i dagens vestlige lovgivning: fellesskapssynd. Fordi drapet hadde skjedd, var den nærmeste landsbyen skyldig i drapet fordi de ikke klarte å stille morderen for retten, og morderen bodde mer enn sannsynlig i landsbyen. Derfor brakte landsbyen et offer for sin skyld; de eldste vasket hendene for å symbolisere at de ikke visste noe om forbrytelsen eller morderen, og dette tildekket deres skyld. Dette var ikke et offer i tradisjonell forstand, da det ikke ble utgytt blod, det ble ikke utført i et tilbedelsessted, og prestene eller levittene utførte det ikke. Prestene var imidlertid til stede for å sikre at alt foregikk på riktig måte. Selvfølgelig ville morderen, dersom han ble pågrepet senere, fortsatt få den samme dommen.

I hettittiske lover falt ansvaret for et uoppklart drap først på eieren av åkeren, og hvis det ikke fantes noen eier, på den nærmeste landsbyen, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 3, s. 130–131.

I dag må vi innse at hvis en domstol erklærer noen for «ikke skyldig», betyr ikke det at vedkommende er uskyldig eller ikke skyldig, men snarere at domstolen har fastslått at det ikke forelå tilstrekkelige bevis til å bevise skyld utover rimelig tvil. En kompromissløsning er å «dele forskjellen», slik David gjorde med Mefiboset og Siba i 2. Samuelsbok 19:24–30.

Spørsmål: Hvordan skal vi, i henhold til 5. Mosebok 21:1–9, håndtere usikkerhet om hvem vi skal samarbeide med og hvem vi skal stole på i forretningssammenheng og ved andre beslutninger?

Svar: Som president Ronald Reagan ville sagt: «Stol på, men sjekk». Hvis noen er uærlig i små saker, der de har liten gevinst å hente, hva skal da hindre dem i å være uærlige i store saker, der de har mye å tjene på det? Når det gjelder bakgrunnssjekker i finansbransjen, hvorfor vil de vite kredittverdigheten din, eller om du har spillegjeld? Det er en god grunn til det.

Hvis jeg skulle intervjue noen til en stilling som krever stor tillit, ville jeg spørre dem: «Hvis du kunne stjele en million dollar fra selskapet og visste at du ville slippe unna med det, ville du gjort det?» Svaret deres ville ikke være særlig interessant, siden selvfølgelig nesten alle kandidater ville svare «nei». Men så ville jeg spørre dem hvorfor? Svaret deres ville kanskje ikke være det samme som mitt, men de bør ha et svar, og det raskt.

Spørsmål: Hvordan bør vi generelt håndtere usikkerhet i beslutninger, i henhold til 5. Mosebok 21:1–9?

Svar: Her er fem forslag.

For det første: med ydmykhet; alt inneholder usikkerheter som ingen andre enn Gud kan kjenne til. Vær alltid klar over at du kan ta feil.

For det andre: Vær i bønn. Gud vil ofte ikke hindre deg i å gjøre feil, men Han kan hjelpe deg med å komme deg på fote igjen.

For det tredje: Ha beredskapsplaner, eller en reserveplan.

For det fjerde: Forstå vanlige menneskelige svakheter når det gjelder å ta beslutninger. Vi har ofte en ulogisk preferanse for et forventet utfall som vi ønsker skal skje, eller det alternativet vi hørte først, eller det alternativet som andre tror vil skje.

For det femte: Søk trygghet, ikke sikkerhet. En vellykket aksjehandler begynte også å investere for foreldrene sine. Han plasserte foreldrenes penger i de samme aksjene som han selv hadde, men etter hvert la han merke til at de ga lavere avkastning. Han lette etter årsaken til dette og fant ut følgende: Når han trodde en aksje kunne stige, investerte han først i den selv. Og når han var sikker på at risikoen ikke var så stor, investerte han foreldrenes penger. Men fordi han var ekstra forsiktig med foreldrenes penger, tjente de ikke så mye. Hvis du venter på å være sikker før du tar en beslutning, kan det meste av fordelen ved muligheten allerede ha gått deg forbi. Du kan ikke overanalysere og vente på sikkerhet om noe, men du kan analysere det nok til å ha tillit, samtidig som du innser at du kan ta feil.

Spørsmål: Hvorfor hadde de i 5. Mosebok 21:11–16 disse lovene om kvinnelige krigsfanger?

Svar: En soldat kunne ta en kvinnelig krigsfange til kone, på en verdig måte, eller ikke i det hele tatt. Denne loven vitner om en høyere oppfatning av kvinner, i skarp kontrast til typiske skikker hos de fleste folk, både i antikken og i moderne tid.

Det eneste store unntaket var den kinesiske piraten Zheng Yi Saos (1801–1844) flåte på opptil 400 skip. De hadde mellom 40 000 og 80 000 sjømenn. Det kinesiske Qing-dynastiet kjempet mot piratene, men trakk seg tilbake etter å ha mistet halvparten av skipene sine. Verken kineserne eller portugiserne klarte alene å beseire piratene. Til slutt tilbød regjeringen piratene land og amnesti dersom de sluttet å være pirater. De aksepterte tilbudet, og begge parter holdt sitt ord. Yi Sao bestemte at alle voldtektsmenn skulle halshugges. En pirat måtte gifte seg med en kvinne før han kunne ha sex med henne. Å være utro mot sin nye kone ville også føre til halshugging. For øvrig var Zheng Yi Sao en kvinne.

I gamle tider, når en by var i ferd med å bli erobret, kunne kvinner kle seg i sine fineste klær, slik at de kunne få en høyere status som kone eller konkubine i stedet for som vanlig slave. Merk at de kunne gjøre en erobret kvinne til slave, men de kunne ikke røre henne seksuelt uten å gjøre henne til kone, og de kunne ikke gjøre henne til kone for så å gjøre henne til slave.

Å vente en måned og skifte ut de fine klærne ville gi en kvinne tid til å sørge over familien sin, som enten var drept eller som hun sannsynligvis aldri ville få se igjen. En måned ville sikre at mannen virkelig likte henne uten de fine klærne, og ville også avgjøre om hun var gravid eller ikke. Hvis mannen ikke likte kvinnen, kanskje fordi kvinnen ikke likte mannen, måtte mannen sette henne fri. For å være helt klar: 5. Mosebok 21:15 sier at mannen ikke kunne selge henne eller behandle henne brutalt.

I motsetning til dette kunne vikingene i senere tider, når de møttes, bytte eller handle med kvinnelige fanger.

I skarp kontrast til Guds lov i Toraen tror ikke-muslimer feilaktig at muslimske menn i islam kun kunne ha forhold til opptil fire koner (med unntak av Muhammed, som trengte et unntak). I Koranen kunne muslimske menn derimot ha opptil fire koner pluss «kvinnene deres høyre hånd besitter». Disse var fanger og slavejenter, og en from muslimsk mann kunne ha forhold til så mange av dem som han ønsket. De måtte likevel vente én menstruasjonsperiode før de giftet seg med dem, slik at de kunne vite om en sønn født av fangen var deres eller ikke.

«…Vi dro ut med Allahs sendebud (fred være med ham) på felttoget til Bi’l-Mustaliq og tok noen utmerkede arabiske kvinner til fange; og vi begjærte dem, for vi led under fraværet av våre koner (men samtidig) ønsket vi også løsepenger for dem. Så vi bestemte oss for å ha [samleie] med dem, men under overholdelse av … Men vi sa: Vi gjør noe mens Allahs sendebud er blant oss; hvorfor ikke spørre ham? Så spurte vi Allahs sendebud (fred være med ham), og han sa: Det gjør ikke noe om dere ikke gjør det, for hver sjel som skal fødes frem til Oppstandelsens dag, vil bli født.» Sahih Muslim, bind 2, bok 8, nr. 3571, s. 732–733.

Bukhari, bind 3, bok 34, kap. 111, nr. 432, s. 237; bind 5, bok 59, kap. 31, nr. 459, s. 317; bind 8, bok 76, kap. 3, nr. 600, s. 391, lærer også at det er moralsk akseptabelt, selv om det ikke alltid er ønskelig, å tvinge kvinnelige slaver til å ha sex. Se også Sahih Muslim, bind 2, bok 8, nr. 3371–3376, s. 733; Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 2517, s. 506. Sex med slavejenter er i orden ifølge Ibn-i-Majah, bind 1, nr. 89, s. 52; bind 3, nr. 1920, s. 158; bind 3, nr. 1927–1928, s. 162. Se også Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1851, s. 117.

Spørsmål: Hvorfor ble mannen i 5. Mosebok 21:15–17 pålagt å dele arven på denne måten, mens han i versene kunne gjøre hva han ville med pengene sine?

Svar: 1. Mosebok 27 og 48:14 viser lignende eksempler. Sønnene kunne på forhånd vite hvilken andel de ville få, selv om en far kanskje likte den ene kona bedre enn den andre, eller den ene sønnen bedre enn den andre.

Spørsmål: I 5. Mosebok 21:15–16 står det at en far ikke skal gi arven til en yngre sønn og dermed forbigå den eldre sønnen. Hvorfor gjorde da Abraham, Isak og Jakob nettopp det? Hvorfor utnevnte David Salomo til sin etterfølger som konge, og ikke Adonia?

Svar: Når det gjelder Abraham, Isak og Jakob, kom påbudet i 5. Mosebok 21:15–16 etter at de var døde. Mennesker er ikke ansvarlige for å holde et påbud som Gud ennå ikke hadde gitt.

I Davids tilfelle gjaldt loven personlig eiendom, og et kongerike er ikke personlig eiendom – selv om noen keisere og konger i historien kanskje har trodd det.

Spørsmål: Hvorfor lærer Gud [angivelig] i 5. Mosebok 21:15 at en mann skal elske den ene kona og hate den andre? Er dette rettferdighet fra en bibelsk Gud? (En muslim hevdet dette.)

Svar: Det lærer ingenting av den slags. 5. Mosebok 21:15–16 sier egentlig: «Anta at en mann har to koner, hvorav han elsker den ene mer enn den andre, og begge føder ham sønner, men den førstefødte er barnet til den mindre elskede kona. Den dagen han deler ut arven, må han ikke utpeke sønnen til den foretrukne kona som førstefødt i stedet for sønnen til den andre kona, som faktisk er den førstefødte.» (NET) Så hvis en mann elsker den ene kona, men ikke den andre, kan han ikke gi sønnen som ikke er den førstefødte, rettighetene til den førstefødte sønnen. Gud sier IKKE at en polygam mann skal elske den ene kona mer enn den andre. Men kanskje denne muslimen kan forklare Muhammeds oppførsel i denne sammenhengen.

Da Sauda ble gammel, var hun redd for at Muhammed skulle skille seg fra henne, så hun ga sin plass til ‘A’isha. Abu Dawud bind 2 nr. 2130 s. 572

En annen muslim gjorde det samme. En mann hadde i mange år hatt en kone som fødte ham mange barn. Han hadde tenkt å «bytte henne ut» (Majahs ordvalg), men han beholdt henne da hun gikk med på å gi avkall på sin rett til å være sammen med ham. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1914, s. 188.

Spørsmål: Siden førstefødselsretten tilhører den førstefødte sønnen i 5. Mosebok 21:15–17, hvorfor var det da Jakob og ikke Esau som mottok førstefødselsretten i 1. Mosebok 27?

Svar: Først to fakta som ikke er en del av svaret, og deretter selve svaret. Jakob kjøpte førstefødselsretten i 1. Mosebok 25:29–34. Dessuten gjorde Jakob feil da han lurte sin far Isak til å gi den til ham i 1. Mosebok 27.

Svaret er at Jakob og Esau levde over 400 år før Gud ga dette påbudet i 5. Mosebok 21:15-17.

Spørsmål: Hvorfor var loven i 5. Mosebok 21:18–21 så streng at den tillot en far å få sønnen sin drept ved steining for ulydighet?

Svar: Dette gjaldt ikke bare en enkelt gang med ulydighet, men en urokkelig nektelse av å adlyde noensinne etter å ha blitt advart. Denne loven viser hvor alvorlig Gud mente at barn skulle adlyde foreldrene sine. Men selv om loven var en streng advarsel, finnes det ingen opptegnelser om at denne dommen noensinne ble fullbyrdet. Hvis sønnen først måtte advares, ville han selvfølgelig sannsynligvis komme på rett spor igjen.

Merkelig nok trengte ikke foreldrene å fremlegge noen bevis. Hvis faren og moren, som normalt ville elske sønnen, sa dette om sønnen, ville det være nok.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke liket av en henrettet person bli hengende på et tre over natten, ifølge 5. Mosebok 21:22–23?

Svar: Dette handlet om å stille liket av en død person ut på et tre, ikke om å drepe vedkommende på et tre. Vi har ingen opptegnelser om korsfestelse før perserne, som tilsynelatende oppfant den. Kartaginerne/fenisierne og romerne overtok senere denne praksisen fra dem.

Etter at den dømte var henrettet, ble liket utstilt for alle å se for å vanære den dømte og for å advare folket. Men selv henrettede forbrytere ble gitt en viss verdighet. De ble begravet før mørkets frembrudd, både for å vise den ære som tilkom hele menneskeheten, og kanskje for å hindre at ville dyr kom seg til liket. Josva lot ikke liket av kongen av Ai henge på et tre over natten i Josva 8:29, sannsynligvis fordi Josva kjente til dette påbudet.

Spørsmål: I 5. Mosebok 21:23 står det at alle som henges på et tre, er forbannet av Gud. Ville da Jesus være forbannet hvis et kors kan betraktes som et tre?

Svar: Et kors ville være laget av tre fra en stamme eller store grener, så ja, man kan si at Jesus ble hengt på et tre. Paulus sier nettopp dette når han siterer dette verset i Galaterbrevet 3:13 og følgende. Så ja, det ville gjøre Jesus forbannet. Jesus ble forbannet, ikke fordi han syndet, men for å betale straffen for våre synder, slik det står i Galaterbrevet 3:13.

Spørsmål: Hvorfor måtte en mann i 5. Mosebok 22:1–4 levere tilbake naboens dyr, selv om han ikke likte naboen?

Svar: «Du skal elske din neste som deg selv» ble først nevnt i 3. Mosebok 19:18, og det inkluderer Jesu gylne regel: «Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg» i Matteus 7:12. Det kan være lett å elske de naboene du liker, men du skal også elske de naboene du ikke liker. Dessuten hadde dyret ikke gjort noe som fortjente at du skulle forsømme det.

«Den som finner noe, får beholde det», eller «besittelse er ni tiendedeler av loven», er fremmede begreper i Toraen. Tvert imot, hvis du fant et dyr eller noe annet, skulle du levere det tilbake til eieren hvis vedkommende var i nærheten og du visste hvem det var, ellers skulle du oppbevare det for vedkommende til han eller hun kom for å lete etter det.

Spørsmål: I 5. Mosebok 21:15–16 står det at en far ikke skal gi arven sin til en yngre sønn og dermed forbigå den eldre sønnen. Hvorfor gjorde da Abraham, Isak og Jakob nettopp det? Hvorfor utnevnte David Salomo til den neste kongen, og ikke Adonia?

Svar: Når det gjelder Abraham, Isak og Jakob, kom påbudet i 5. Mosebok 21:15–16 etter at de var døde. Mennesker er ikke ansvarlige for å holde et påbud som Gud ennå ikke hadde gitt.

I Davids tilfelle gjaldt loven personlig eiendom, og et kongerike er ikke personlig eiendom – selv om noen keisere og konger i historien kanskje har trodd det.

Spørsmål: Hvorfor lærer Gud [angivelig] i 5. Mosebok 21:15 at en mann skal elske den ene kona og hate den andre? Er dette rettferdighet fra en bibelsk Gud? (En muslim hevdet dette.)

Svar: Det lærer ingenting av den slags. 5. Mosebok 21:15–16 sier egentlig: «Anta at en mann har to koner, hvorav han elsker den ene mer enn den andre, og begge føder ham sønner, men den førstefødte er barnet til den mindre elskede kona. Den dagen han deler ut arven, må han ikke utpeke sønnen til den foretrukne kona som førstefødt i stedet for sønnen til den andre kona, som faktisk er den førstefødte.» (NET) Så hvis en mann elsker den ene kona, men ikke den andre, kan han ikke gi sønnen som ikke er den førstefødte, rettighetene til den førstefødte sønnen. Gud sier IKKE at en polygam mann skal elske den ene kona mer enn den andre. Men kanskje denne muslimen kan forklare Muhammeds oppførsel i denne sammenhengen.

Da Sauda ble gammel, var hun redd for at Muhammed skulle skille seg fra henne, så hun ga sin tur til ‘A’isha. Abu Dawud bind 2 nr. 2130 s. 572

En annen muslim gjorde det samme. En mann hadde hatt en kone i mange år, som hadde født ham mange barn. Han hadde tenkt å «bytte henne ut» (Majahs ordvalg), men han beholdt henne da hun gikk med på å gi fra seg sin tur med ham. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1914, s. 188.

Spørsmål: Siden førstefødselsretten tilhører den førstefødte sønnen i 5. Mosebok 21:15–17, hvorfor var det da Jakob og ikke Esau som mottok førstefødselsretten i 1. Mosebok 27?

Svar: Først to fakta som ikke er en del av svaret, og deretter selve svaret. Jakob kjøpte førstefødselsretten i 1. Mosebok 25:29–34. Dessuten gjorde Jakob feil da han lurte sin far Isak til å gi den til ham i 1. Mosebok 27.

Svaret er at Jakob og Esau levde over 400 år før Gud ga dette påbudet i 5. Mosebok 21:15-17.

Spørsmål: Hvorfor var loven i 5. Mosebok 21:18–21 så streng at den tillot en far å få sønnen sin drept ved steining for ulydighet?

Svar: Dette gjaldt ikke bare en enkelt gang med ulydighet, men en urokkelig nektelse av å adlyde noensinne. Denne loven viser hvor alvorlig Gud mente at barn skulle adlyde sine foreldre. Men uansett hvor streng en advarsel loven måtte være, finnes det ingen opptegnelser om at denne dommen noensinne ble fullbyrdet.

Spørsmål: Hvorfor skal en mann ikke bære kvinneklær og omvendt, som det står i 5. Mosebok 22:5?

Svar: Skriften sier ikke noe om det. Gitt de mange andre prinsippene både i Det gamle og Det nye testamente, ser det ut til at grunnen er at Gud ikke vil at vi skal glemme at menn og kvinner har forskjellige roller i familien.

Spørsmål: I 5. Mosebok 22:5, er det greit for kvinner å gå i jeans, og for begge å gå i t-skjorter?

Svar: Noen få oppriktige kristne mener at det ikke er greit. De fleste kristne ser imidlertid ikke noe problem her. I Bibelen gikk både menn og kvinner i kapper og sandaler. I dag er verken jeans eller t-skjorter utelukkende for menn eller kvinner.

Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke ta en fuglemor sammen med ungene sine, ifølge 5. Mosebok 22:6–7?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor, bortsett fra at det var det Gud befalte. Hvis man tok ungene eller eggene til mat og lot moren være igjen, ville man kanskje få flere unger eller egg neste år.

Spørsmål: Hvorfor måtte de ha en brystning i 5. Mosebok 22:8? (En skeptiker hadde problemer med dette.)

Svar: For å si det litt lettvint, har dette å gjøre med «menneskets fall». Men seriøst, her ligger det et juridisk begrep om skyld for uaktsomt drap (utilsiktet drap) på grunn av uforsiktighet. Det er en uforsiktig persons egen skyld hvis han blir drept eller skadet ved å falle ned fra et tak, men eieren har også skyld hvis han har vært uforsiktig ved ikke å ha sørget for rimelige sikkerhetstiltak.

Spørsmål: I 5. Mosebok 22:9, hvorfor skal man ikke så med ulike slags frø?

Svar: Skriften sier ikke noe om det. Men når man sår den samme avlingen år etter år, bygger det seg opp insekter og soppskadedyr som angriper den avlingen. Hvis man veksler mellom avlinger, reduserer det angrep fra de samme skadedyrene, og man kan unngå å tømme jorden for næringsstoffer.

Spørsmål: Hvorfor skal man ikke, ifølge 5. Mosebok 22:10, spenne en okse og et esel sammen?

Svar: Det står ikke noe om det i Skriften. Men de kan ofte ha ulik styrke og gå i ulikt tempo. Derfor handler dette budet, sammen med Ordspråkene 12:10, om å være snill mot dyrene.

Spørsmål: Hvorfor skal man ikke, ifølge 5. Mosebok 22:11, bruke ull og lin sammen?

Svar: Det står ikke noe om det i Skriften. Funksjonelt sett er ull svært nyttig som isolasjonsmateriale som ikke påvirkes altfor negativt når det blir vått. En mulig årsak er at å veve sammen ull og bomull kan redusere plaggets isolasjonsevne.

Spørsmål: Kan vi i dag, i henhold til 5. Mosebok 22:11, bruke ull og lin sammen?

Svar: Ja. Vi tjener på den nye måten i Ånden, ikke på den gamle måten etter den skrevne loven (Rom 7:6; 2 Kor 3:6–7; ~Rom 2:29). Selv om vi fortsatt adlyder lovens moralske krav, følger vi ikke reglene om seremonier, kosthold og klær.

Spørsmål: I 5. Mosebok 22:13–21, var testen for å avgjøre om en kvinne var jomfru lakenet på bryllupsnatten, eller var testen for en utro kone at hun skulle drikke bittert vann, slik det står i 4. Mosebok 5:13–22?

A: Begge deler er riktig, under ulike omstendigheter. 5. Mosebok 22:13–21 omhandler situasjonen før ekteskapet, mens 4. Mosebok 5:13–22 omhandler situasjonen etter ekteskapet. Se *When Critics Ask*, s. 127, og Haleys *Alleged Discrepancies of the Bible*, s. 258–259, for mer informasjon.

Q: Hvorfor kunne ikke kastrerte menn delta i forsamlingen i 5. Mosebok 23:1?

A: Skriften sier ikke noe om det. Men vi vet at noen prester for hedenske guder ble kastrert som et krav for å kunne være prest. Andre ble kastrert for å tjene i palasser, særlig for å betjene kvinnene. I senere tider kastrerte muslimer som fraktet slaver fra Zanzibar og andre steder i Øst-Afrika ofte de mannlige slavene.

Det ble ikke sagt at kastrerte menn ikke kunne tjene eller tilbe Gud, bare at de ikke kunne komme inn i forsamlingen, dvs. tabernaklet, og selvfølgelig senere tempelet. Dette var en lemlestelse av den naturen som Gud hadde skapt mannen med.

Men i nytestamentlig tid finnes det intet forbud. Alle, uansett hvilke inngrep man måtte ha gjennomgått, ufrivillige eller frivillige, og uansett hvilken fortid man har, er velkomne. De eneste unntakene er de som forkynner kjetteriske læresetninger (2. Johannes 9–11) og de som har uomvendte synder og onde gjerninger (1. Korinterbrev 5:2–5; 9–13; 2. Timoteusbrev 3:5; Åpenbaringen 2:20–23).

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke en etterkommer av et uekte barn i 5. Mosebok 23:2 komme inn i menigheten helt ned til tiende generasjon?

Svar: Det hebraiske ordet er uklart. Det kan bety noen som er født utenfor ekteskapet, eller det kan være noen som er født av et forbudt forhold eller ekteskap, dvs. incest, eller det kan bety begge deler. 3. Mosebok 18:16–20; 20:10–12, 14, 17–21 oppgir hvilke typer ekteskap som er forbudt. Uansett har Gud rett til å velge hvem Han vil skal få komme inn i Hans forsamling. Skriften sier ikke direkte hva Guds grunner er, men det er fire punkter som gir en pekepinn.

1. Dette og andre vers ser ut til å følge et mønster. Folk kunne ikke komme inn i menigheten hvis de ble ansett som urene. Dette inkluderer folk som har rørt ved et lik, og folk med smittsomme hudsykdommer. Dette betyr ikke at de var moralsk i urett, bare at de var seremonielt urene.

2. «Uren» betydde ikke at personen syndet, var mer syndig enn andre eller «for syndig» til å få adgang. For eksempel skulle prester (unntatt ypperstepresten) begrave sine nærmeste slektninger, noe som ville gjøre dem urene. På forsoningsdagen var den som førte syndebukken ut i ørkenen uren på grunn av dette, og han gjorde det Gud hadde befalt.

3. Å ikke komme inn i forsamlingen er en skam, ikke for barnet, men for foreldrene. At noen er et uekte barn, betyr imidlertid ikke at de ikke kan brukes av Gud. Perez, en av Jesu forfedre, var den uekte sønnen til Juda. I Dommerboken ble dommeren Jefta fra Gilead brukt av Gud til å beseire ammonittene. Bakgrunnen til Jeftas mor skapte problemer for Jefta med hans halvbrødre, men det var ikke noe problem for Gud å bruke ham.

4. Denne regelen gjaldt kun for israelittenes forsamlinger i Det gamle testamente. I nytestamentlig tid er alle mennesker som søker Gud, uavhengig av nasjonalitet eller omstendigheter ved fødselen, velkomne i Guds menigheter.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke en ammonitt eller moabitt komme inn i menigheten helt ned til tiende generasjon, ifølge 5. Mosebok 23:3?

Svar: Ingen som stammet fra et forbudt ekteskap, helt ned til den tiende generasjonen, kunne ifølge 5. Mosebok 23:2.

Årsaken til dette er at et barn ville være «uekte» ikke bare hvis det ble født utenfor ekteskap, men også hvis det ble født av et «ulovlig» ekteskap. Gud befalte israelittene å ikke gifte seg utenfor Israel. Se drøftingen av 5. Mosebok 23:2 for å forstå hvorfor uekte barn ble utelukket fra menigheten.

Hvis en person var ammonitt eller moabitt, var det ikke fordi folket hadde sitt opphav i Lot og hans døtre, men snarere fordi de nærte en slik fiendtlighet mot Israel. Det skyldtes først og fremst det ammonittene unnlot å gjøre, og det moabittene gjorde. Ammonittene ga dem ikke noen som helst hjelp eller mat da de kom forbi. Og husk at kong Balak av Moab leide inn Bileam for å forbanne israelittene i 4. Mosebok 22–24. Bileam rådet Balak til å la moabittiske kvinner ligge med israelske menn for å gjøre israelittene til en stank i Guds øyne.

Selvfølgelig, hvis en person ble klassifisert som «en fremmed som har knyttet seg til Israel» (Jesaja 56:6), slik som Rut, så ville «ditt folk være mitt folk, og din Gud være min Gud» (Rut 1:16). Det finnes ingen bevis for at israelittene ikke fullt ut aksepterte Ruts omvendelse og skifte av statsborgerskap. Faktisk var kong David Ruts oldebarn, ifølge Rut 4:21–22, Matteus 1:5–6 og Lukas 3:31–32. På samme måte sier Jesaja 56:3 også at utlendinger som har knyttet seg til Herren, ikke skal utelukkes fra Guds folk, selv om noen tolker Jesaja 56:3 som noe som gjelder endetiden.

Spørsmål: I 5. Mosebok 23:3, var den tiende generasjonen den tiende generasjonen regnet fra tidspunktet for det forbudte ekteskapet, eller den tiende generasjonen regnet fra inntredenen i det lovede land?

Svar: Det kan være begge deler. Det er imidlertid mer sannsynlig at det er den tiende generasjonen fra det forbudte ekteskapet.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke en edomitt eller egypter i 5. Mosebok 23:7–8 bli en del av menigheten helt ned til tredje generasjon?

Svar: Sannsynligvis av lignende grunner som at ammonittene og moabittene ikke kunne bli med helt ned til den tiende generasjonen. Skriften nevner bare dette, den sier ikke hvorfor den allvitende Gud sa dette. Årsakene kan imidlertid være at edomittene var nærmere beslektet med Israel, og at egypterne opprinnelig behandlet israelittene godt.

Spørsmål: Hvordan er det å ikke returnere en rømt slave til sin herre et tema som ligger bak den amerikanske borgerkrigen, i 5. Mosebok 23:15–16?

Svar: En slave ved navn Dred Scott rømte fra sin herre og flyktet til Missouri, en fri stat. Herren krevde ham tilbake. Den amerikanske høyesterett, under ledelse av høyesterettsjustitiarius Taney, avgjorde at slaver som rømte til frie stater måtte leveres tilbake til sine herrer i slavestatene, uavhengig av lovgivningen i den frie staten. Borgerkrigen handlet om at slavestatene ønsket én statsrettighet, nemlig å ha slaver, og var imot andre statsrettigheter, som for eksempel å ikke støtte slaveriet.

I Hammurabis lovbok, lovene 15–19, kunne enhver som ga husly til en rømt slave, bli henrettet.

I dag, selv om vi ikke undertrykker andre eller gjør annet ondt, bør vi ikke støtte, eller tvinge andre til å støtte, dem som gjør det.

Se Raymond Browns *The Message of Deuteronomy*, s. 222, for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er en sodomit i 5. Mosebok 23:17?

Svar: Dette refererer til en mannlig prostituert, ifølge Strongs konkordans, NIV og NET Bible. New King James-oversettelsen oversetter dette som «pervers», og The Interlinear Bible (Jay P. Green) oversetter dette som «homoseksuell».

Spørsmål: I 5. Mosebok 23:17, ble homoseksualitet fordømt bare fordi den var knyttet til avgudsdyrkelse, slik noen New Age-tilhengere hevder?

Svar: Nei, i likhet med barneofring og prostitusjon ble homoseksualitet fullstendig fordømt, uavhengig av konteksten. Dette er ikke et isolert vers, ettersom 3. Mosebok 18:22,24; 3. Mosebok 20:13; Romerne 1:26-27 og 1. Korinterbrev 6:9-10 også fordømmer homoseksualitet. Se drøftingen av Romerbrevet 1:26-27 i *When Cultists Ask*, s. 44, og *When Critics Ask*, s. 127-128, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor skal ikke inntektene til noen føres inn i Guds hus for å innfri løfter, ifølge 5. Mosebok 23:18?

Svar: Gud er ikke imponert over at folk gir Ham penger som ikke var deres, og som de har stjålet fra andre. Tilsynelatende var «hund» et slanguttrykk for en mannlig prostituert. Prostitusjon blant begge kjønn var vanlig i Kanaan og i tilbedelsen av Astarte. Men selv om noe var vanlig, gjør det det ikke mindre avskyelig. På samme måte kunne David fritt ha tatt landet der tempelet skulle bygges, men David insisterte på å betale for landet. På samme måte var penger som var «tjent» (så å si), eller oppnådd ved å gjøre onde ting, ikke egnet til å gi som en gave til Guds hus.

I Lukas 19:1-10, da den korrupte tolleren Sakkeus kom til tro på Jesus, bestemte han seg for å betale tilbake til dem han hadde svindlet og å gi halvparten av sine eiendeler (hovedsakelig oppnådd ved svindel) til de fattige.

Spørsmål: Hvordan kan 5. Mosebok 24:1–22 sammenlignes med andre lover fra den tiden?

Svar: I den babylonske Hammurabi-loven (1755–1750 f.Kr.) er kidnapping og ran, henholdsvis lov 14 og 22, straffbare med døden. I den hettittiske loven ble arbeidernes rettigheter ikke tatt hensyn til.

Spørsmål: Hvorfor skiller denne læren om skilsmisse i 5. Mosebok 24:1–4 seg så tydelig fra Markus 10:2–12 og 1. Korinterbrev 7:10–16?

Svar: Jesus svarte på dette i Markus 10:5: Gud tillot skilsmisse fordi deres hjerter var forherdede. I Det gamle testamente (Malaki 2:16) sier Gud at Han hater skilsmisse.

Når vi kan begrunne at noe ikke strider mot Bibelen, men likevel vet at Gud ikke er fornøyd med det, bør vi ikke gjøre det. I Romerbrevet 14:23 står det at alt som ikke kommer av tro, er synd, og i Jakob 5:17 står det at den som vet hva godt han bør gjøre, men ikke gjør det, synder.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke et par i 5. Mosebok 24:1–5 gifte seg på nytt etter at de hadde skilt seg, dersom hun i mellomtiden hadde giftet seg med en annen?

Svar: Skriften oppgir ikke årsaken, men versene i dette kapitlet handler alle om å opprettholde en hellig standard blant folket. Skilsmisse, selv om det var tillatt i gammeltestamentlig tid, var ikke noe man skulle ta lett på. Hvis en kvinne «gikk frem og tilbake» mellom ektemenn, ville det ikke se særlig hellig ut. Det ville også understreke alvoret ved skilsmisse.

Dette er nesten det stikk motsatte av islam, hvor en skilsmisse kan være så enkel som at mannen sier «Jeg skiller meg fra deg» tre ganger. Og hvis det skiltede paret ønsket å gifte seg på nytt, kunne de i islam ikke gjøre det FØR kvinnen hadde fullbyrdet et ekteskap med en annen mann, og deretter ble det ekteskapet oppløst (enten gjennom skilsmisse eller mannens død). I den islamske verden fantes det noen menn som «jobbet» som mustahiler, en slags mannlige ekteskapsprostituerte. Hvis et skilt par ønsket å gifte seg på nytt, betalte de en mustahil for å inngå et midlertidig ekteskap med kvinnen i én dag, og deretter kunne de finne sammen igjen. I tilfelle du lurer på det: det finnes ingen slik regel for menn. Så hvis du er på jakt etter en karriere eller en ekstrajobb, finnes det noen yrkesvalg som kristne menn ikke kan ta, selv om en muslimsk mann kanskje kan det. For dokumentasjon i sharia-loven om mustahiler, se Abu Dawud bind 2 nr. 2192 s. 592–593; bind 2 nr. 2302 s. 629, al-Bukhari bind 7 bok 63 nr. 186, 187 s. 136; Ibn-i-Majah bind 3 nr. 1933–1936 s. 165–168.

Spørsmål: Skal vi, i henhold til 5. Mosebok 24:15, betale våre ansatte ved slutten av hver eneste dag?

Svar: Normalt trenger ikke kristne arbeidsgivere å gjøre det. Som en del av den gammeltestamentlige loven sier 5. Mosebok 23:15 ikke at man skal betale alle arbeidere hver dag, men de fattige og trengende arbeiderne som trenger det. Vi bør imidlertid betale våre ansatte til rett tid på lønningsdagen og ikke holde tilbake penger. Men en viktig anvendelse i dag er å betale folk det du har lovet og skylder dem, til den tiden du har lovet; det er å svindle dem å utsette betalingen.

Når man kombinerer denne læren med forbudet mot å undertrykke de fattige (Jakob 5:4), samt at slaveri var begrenset til syv år og at de fikk en gave når tiden var ute, viser dette at det var et samfunn hvor man forventet at en fattig person skulle kunne arbeide seg ut av fattigdommen. I mange samfunn, både da og i dag, er det ikke mulig.

Spørsmål: Hvorfor står det i 5. Mosebok 24:16 at barn ikke skal drepes for sine fedres synder, når de likevel ble drept for fedrenes synder, slik Sauls sønner ble i 2. Samuelsbok 21:5–9 og Davids og Batsebas barn i 2. Samuelsbok 12:15–18?

Svar: Sauls sønner var også skyldige. Etter Sauls og Jonatans død står det i 2. Samuelsbok 3:1 at krigen mellom Sauls hus (det vil si Sauls sønner) og David varte lenge. Du kan lese mer om dette i 2. Samuelsbok 3 og 4.

I 2. Samuelsbok 21:5–9 var Sauls syv sønner de to sønnene til Saul og Aja, samt de fem sønnene til Sauls datter Merab. (Merk at det var to prinser ved navn Mefiboset; Jonatans sønn ble spart, mens Sauls og Aias’ sønn ikke ble det.) Saul var tretti år da han tiltrådte som konge, og han regjerte i 42 år, ifølge 1. Samuelsbok 13:1.

Når det gjelder barnet som ble født av Batseba, viser både dette avsnittet og moderne erfaring at små barn ofte må bære konsekvensene for andres ondskap. Gud kan ta liv etter eget skjønn, men i 5. Mosebok 24:16 står det at barn ikke skal henrettes for sine fedres synder.

I motsetning til dette kunne en sønn i den babylonske Hammurabi-loven, lov 230, noen ganger bli henrettet i stedet for faren. Så hvis en byggmesters uforsiktighet førte til at eierens sønn omkom, ble byggmesterens sønn henrettet som straff. Persere, makedonere og andre drepte også sønner på vegne av faren.

Spørsmål: Hvorfor ble grensen på 40 piskeslag fastsatt i 5. Mosebok 25:3?

Svar: Skriften sier det ikke, men uten noen grense kunne han bli pisket til døde. Faktisk ble noen forbrytere i romertiden som var dømt til korsfestelse, ikke korsfestet fordi piskingen var så hard at de døde før det skjedde. I motsetning til dette hadde den babylonske Hammurabi-loven, lov 200, en øvre grense på 60 piskeslag. Senere hadde assyrerne mellom 40 og 50 piskeslag. I 2. Korinterbrev 11:24 fikk jødene 39 piskeslag basert på dette verset. Dette verset sier 40, men jødene ga 39 for sikkerhets skyld, i tilfelle de skulle telle feil. Da Jesus ble pisket, ble han pisket av romerne, ikke av jødene, så vi vet ikke hvor mange piskeslag Jesus fikk.

På Moses’ tid ble pisking sannsynligvis utført på egyptisk vis, med en kjepp i stedet for en pisk, der den skyldige ble lagt flatt på bakken og holdt fast i hender og føtter.

Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke i 5. Mosebok 25:4 sette munnkurv på en okse mens den tråkker korn?

Svar: Svaret består av to deler.

Konkret handlet det om å vise dyret godhet. En bonde kunne tenke seg å gjøre det for å hindre oksen i å spise noe korn. Men prinsippet her er at siden bonden drar nytte av oksens arbeid, bør oksen få en andel av fordelen her.

Generelt sett bør en person eller et dyr som arbeider for å skape nytte, få lov til å ta del i fordelene. 1. Korinterbrev 9:9 og 1. Timoteusbrev 5:18 siterer begge dette verset i sammenheng med at menigheten skal støtte pastorene, som er til nytte for dem.

Spørsmål: Hvorfor måtte broren til en avdød ektemann gifte seg med enken i 5. Mosebok 25:5–10?

Svar: Dette var ikke obligatorisk, da en mann kunne avslå og deretter oppleve ydmykelsen ved å være en «uten sandaler». Selvfølgelig er det utroskap å ha seksuelt samkvem med sin manns bror mens mannen fortsatt lever, noe 3. Mosebok 1:8,16; 20:21 uttrykkelig advarer mot. Dette kalles «levirat-ekteskap», avledet av det latinske ordet levir, som betyr svoger. Denne typen ekteskap ble inngått i det samfunnet av en rekke årsaker.

Det hebraiske ordet for sønn her, ben, kan bety sønn eller barn, avhengig av sammenhengen. Den greske Septuaginta, Josefus og mange jødiske rabbiner tolket det som «barn», selv om noen jødiske rabbiner tolket det som «sønn». Døtre arvet når det ikke var noen sønner, som i Zelofhads tilfelle i 4. Mosebok 27:4–8. «Barn» og ikke «sønn» er sannsynligvis også ment i 1. Mosebok 38:8–10 og Rut 4:1–17.

5. Mosebok 25:5–10 lærer at hvis en mann døde uten barn, var det hans brors ansvar å gifte seg med enken, og den første sønnen skulle føre den avdøde brorens navn videre. Se for eksempel 1. Mosebok 38:8–10, Rut 1:11–13 og Rut 3:12–4:10. Boas var ikke bare opptatt av å gjøre det rette, men også av å gjøre det på riktig måte.

Mye senere, på slutten av det sekstende århundret, adopterte et velstående, men barnløst par i koloniene en ung mann som skulle arve formuen deres, med den betingelsen at han skulle endre etternavnet sitt til deres: Pemberton.

For kvinnens del ville de sørge for at hun ble økonomisk forsørget av sin nye ektemann, og senere av barnet. I samfunnet den gang fantes det ingen offisiell offentlig omsorg for eldre.

I det gamle Midtøsten utenfor Bibelen forteller Nuzi-tavlene også at når en far skaffer en kone til sin sønn, og sønnen dør, så gifter jenta seg med en annen sønn. Andre gamle kulturer, som hettittene og assyrerne, praktiserte de samme lovene, bortsett fra at assyrerne hadde en vri. Hvis en kvinne bare var forlovet med en mann, og mannen døde, måtte mannens bror gifte seg med henne. Levirat-ekteskap virker svært fremmed for vestlige mennesker, men mange andre kulturer anså dette som naturlig. Wikipedia opplyser at skikken med levirat-ekteskap ble praktisert av skyterne, senere kurderne, Hsiung-Nu (Xiongnu) i Kina, hunerne, kirgiserne, karo-folket i Indonesia, mange somaliere, mambila-stammen i Nigeria og Nord-Kamerun, enkelte deler av Nigeria, marogoli-stammen i Vest-Kenya, juluene, shonaene i Zimbabwe, samt dinka- og nuer-stammene i Sør-Sudan.

Siden nytestamentlig tid har det vært en forståelse av at troende skal ta vare på sine familier, inkludert storfamilien, gitt den strenge karakteren av påbudet i 1. Timoteus 5:8. Selv om det ikke finnes levirat-ekteskap for kristne i dag, bør vi likevel også hjelpe storfamilien økonomisk.

Spørsmål: Hvorfor avviker loven i 5. Mosebok 25:5–10 fra det som ble forventet av Juda, Onan og Tamar i 1. Mosebok 38?

Svar: Husk at Moseloven ennå ikke var gitt på Judas tid. Juda mente han hadde en forpliktelse overfor Tamar, og han handlet i strid med sin samvittighet ved å velge å ikke oppfylle denne forpliktelsen.

Spørsmål: Hvorfor sier loven i 5. Mosebok 25:11–12 at kvinnens hånd skal hugges av?

Svar: Det hebraiske verbet her indikerer en voldelig handling, ikke bare en tilfeldig hendelse. Det gamle testamente har mye å si om kjønnenes verdighet. For eksempel måtte kvinnelige fanger ikke utnyttes i 5. Mosebok 21:10–14, og en kone som har mistet sin manns gunst, skal ikke få sine barns arverettigheter redusert. Det finnes både ansvar og privilegier. Selv i kamp er det grenser man ikke bør overskride. Dette kan forårsake varig skade på en mann, noe som påvirker hans evne til å få barn og hans ekteskapelige forhold.

Dette er det eneste stedet i Toraen hvor det forekommer en straff som innebærer å skjære av noe. I motsetning til dette hadde andre lover i Det nære østen og senere islamsk sharia-lov andre begrunnelser for lemlestelse. I Assyria, for eksempel, ville en mann få leppen skåret av hvis han kysset en kvinne på gaten som ikke var hans kone.

Spørsmål: Hvorfor skal man ikke ha forskjellige vekter, som nevnt i 5. Mosebok 25:13–15, Ordspråkene 11:1; 20:10,23 og 3. Mosebok 19:35–36?

A: Dette refererer til den onde praksisen med å veie korn eller andre varer med en lettere vekt når handelsmannen selger, og med en litt tyngre vekt når han kjøper. Selvfølgelig var det svært alvorlig hvis man ble tatt på fersken, men det var like alvorlig i Guds øyne selv om man ikke ble tatt. Men det ærer Gud når man er ærlig, selv når ingen på jorden kan se det. Tilsynelatende var dette fortsatt et problem på Amos’ tid, ifølge Amos 8:5.

Spørsmål: Hvorfor skulle de utrydde amalekittene i 5. Mosebok 25:17–19?

Svar: Amalekittene var etterkommere av Elifas, som var en sønnesønn av Esau i 1. Mosebok 36:12. Ifølge 5. Mosebok 25:17–19 hadde amalekittene overfalt Israel og drept de gamle og svake som hadde blitt etterlatt. Israelittene kjempet mot dem i 2. Mosebok 17:8-16 og 4. Mosebok 14:39-45. Saul kjempet mot dem i 1. Samuelsbok 15:1-3, og David kjempet mot dem i 2. Samuelsbok 1:1. De dukker opp igjen i 1. Krønikebok 4:41-43 på Hiskia tid.

Spørsmål: I 5. Mosebok 26:1-4 skulle folket betrakte sitt land som en arv. Hva slags ting er en arv for oss i dag?

Svar: En arv er noe du ikke fortjente, men som ble gitt videre til deg av foreldre eller andre. Det kan være vårt land, våre lover, vår jord, rikdom, vår tid, vår helse, vår kirke og vårt nabolag. Vi kan verdsette det, vi bør ta vare på det, men vi bør ikke være hovmodige og tro at vi fortjente det mer enn andre.

Som 5. Mosebok 26:2-4 viser, bør vi være takknemlige overfor Gud for det. Vi bør også være kjærlige og dele med andre.

Spørsmål: Hva er noen måter vi kan gi førstegrøden til Gud i dag, ikke bare gi til Gud, som nevnt i 5. Mosebok 26:2?

Svar: Hvis du har vært arbeidsledig og nettopp har fått en ny jobb, venter du da til du har kommet på fote og har en komfortabel sum på kontoen før du gir til Gud, eller gir du til Gud umiddelbart? Det motsatte av dette er når du har en god investering, for eksempel aksjer: legger du alt inn i den, med den begrunnelsen at du først vil la den vokse før du gir noe til Gud, eller gir du til Gud umiddelbart? Selvfølgelig er det greit å donere aksjene direkte, i stedet for å selge noen av dem og deretter donere kontantene.

Du kan gi Gud førstegrøden av tiden din, og ikke bare den tiden du har til overs etter at du er sliten.

Spørsmål: Hvorfor skulle israelittene si dette i 5. Mosebok 26:5–10 når de brakte sine førstefrukter?

Svar: Å bringe et offer, av førstegrøden og tienden, skulle ikke bare være en kommersiell transaksjon; det var en tilbedelseshandling. De skulle si og tenke på disse tingene i sitt hjerte når de brakte sine offergaver. De skulle huske hvem de var, og hvor de kom fra. Det var også en felles tilbedelseshandling; folket var samlet og kunne høre andre si dette.

Spørsmål: Hvorfor måtte folket i 5. Mosebok 26:13–16 vitne for Gud om at de ikke selv hadde spist noe av tienden sin?

Svar: Det er klart at Gud allerede visste hva de gjorde og ikke gjorde. Men dette høytidelige vitnesbyrdet foran Gud ville bli sett av andre og ville føre til større skyldfølelse dersom personen løy om dette foran Gud.

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i dette avsnittet i 5. Mosebok 26:16–19?

Svar: Dette avslutter hele bestemmelsesdelen i 5. Mosebok 12:1–26:19. Det oppsummerer på et overordnet nivå Guds velsignelser til folket og det ansvaret folket har overfor Gud for denne pakten de har inngått.

Spørsmål: Hvorfor gir både de eldste og Moses folkene påbud i 5. Mosebok 27:1?

Svar: Dette er det eneste stedet i 5. Mosebok hvor både de eldste og Moses gir folket påbud. Moses er gammel og skal snart dø, og vil ikke være til stede under seremonien. Folket blir fortalt hva de skal gjøre på fjellet Gerazim og fjellet Ebal etter at de har kommet inn i det lovede landet, men Moses ble fortalt at han ville dø før de kom inn. For øvrig blir Moses nevnt i tredje person i begynnelsen av den første talen i 5. Mosebok 1:1,5, på slutten av den første talen i 5. Mosebok 4:41,44, i begynnelsen av den andre talen i 5. Mosebok 5:1 og i begynnelsen av den tredje talen her i 5. Mosebok 27:1.

Spørsmål: Hvorfor ble disse ordene skrevet ned på en så fremtredende måte i 5. Mosebok 27:2–8?

Svar: De første som gjorde dette, kunne høre ordene, men dette skulle vises tydelig slik at alle kunne lese det, både da og i fremtiden.

Spørsmål: Hvorfor fornyet de sitt løfte her i 5. Mosebok 27:4–14?

Svar: Dette var en svært stor, engangsbegivenhet, og de inngikk ikke engang en ny pakt; snarere fornyet de en eksisterende pakt. Dette kan sammenlignes med et eldre ektepar som bestemmer seg for å gjennomføre en ny bryllupsseremoni for å fornye sine ekteskapsløfter. Andre eksempler på fornyelse (ikke inngåelse) av en pakt er at Josva, sønn av Nun, ble bekreftet på nytt som deres leder i Josva 24 og 1. Samuelsbok 12, innvielsen av Salomos tempel i 1. Kongebok 8 og 2. Krønikebok 5, og til en viss grad Hiskia den store påskefeiringen i 2. Krønikebok 30. Det siste var ikke en egen fornyelsesbegivenhet, men de brakte mange flere offer og feiret den i ytterligere syv dager.

Spørsmål: I 5. Mosebok 27:4–14, når bør vi fornye vårt løfte?

Svar: Selv om en fornyelse av forpliktelsen ikke er påkrevd, er det generelt sett godt å gjennomføre en slik for å minne både dem du leder og deg selv om din tidligere forpliktelse til å tjene Gud av hele ditt hjerte. Spesielt i 5. Mosebok 27 ser vi en fornyelse av forpliktelsen rett før de skal påta seg en viktig oppgave, der det ville være en stor fristelse til å inngå kompromisser og løpe etter andre guder, eller være lat og prøve å tjene Gud halvhjertet. I 1. Kongebok 8 og 2. Krønikebok 5, som ved innvielsen av tempelet, bør vi fornye vårt løfte når vi innvier et bygg eller et spedbarn til Herren. I likhet med 2. Krønikebok 30 med Hiskia kan vi fornye løftet når vi, eller de vi leder, har sluttet å være hengivne i å følge Gud, men har omvendt oss og ønsker å forplikte oss på nytt til å følge Ham fullt og helt igjen.

Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke bruke jernverktøy når de bygde et alter i 5. Mosebok 27:5, siden jernverktøy ville gi et penere og mer finpusset resultat enn stein, mykere metaller eller ingen verktøy i det hele tatt?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se to grunner. For det første hadde hebreerne ikke jernverktøy og var avhengige av nasjonene rundt seg for å skaffe seg slike. Dette var før jernalderen i Midtøsten. Egypterne hadde hatt luksuriøse jernverktøy i tusen år tidligere, men de var sjeldne i Egypt, fordi de kun ble fremstilt ved å hamre på meteorittjern. De kjente altså til jern, men det fantes så få verktøy fordi (med unntak av hettittene) de fleste kulturer ikke visste hvordan de skulle lage smelteovner som var varme nok til å smelte jern. For det andre ville verktøy av jern (ikke stål) gi et pent resultat i begynnelsen, men hvis noe av jernet ble igjen på steinen, ville det ruste og senere gjøre steinen stygg og brun.

Her ligger det en metafor for oss i dag. Når vi gjør ting for Gud, enten av egoistiske motiver eller ved å bruke uetiske eller på annen måte ugudelige midler, kan resultatet vare, men det vil alltid ha et stykke stygghet ved seg – det er paradokset ved vår menneskelige innsats når vi prøver å gjøre ting for Gud uten Guds veiledning eller til og med uten at det er hans ønske. Tenk på erobrere som hevdet å erobre riker eller ta folk til fange, eller til og med den romersk-katolske inkvisisjonen, som hevdet å gjøre disse tingene «for Herren». Noen ganger vil Gud heller at en person bare skal være lat og ikke gjøre noe, enn å gjøre onde ting og hevde at det er for Ham.

Spørsmål: Hva er det som er så viktig ved at israelittene ble Herrens folk i 5. Mosebok 27:9?

Svar: Det er to aspekter, begge utdypet i 5. Mosebok 27:12–13. Fordi folket var spesielt for Herren, ville Gud velsigne deres lydighet på en spesiell måte. På den annen side ville de bli forbannet for å være ulydige mot Gud, enda mer enn andre folk. Husk at israelittene kjente Guds vilje bedre enn andre folk på den tiden, og de var ansvarlige både for det de visste og for sin forpliktelse til å være Guds folk.

For troende i Det nye testamente sier Jakob 3:1 at ikke mange skal bli lærere, fordi lærere vil bli dømt med større strenghet. For ikke-troende sier 2. Petersbrev 2:21 at det er bedre for en person å ikke kjenne sannhetens vei, enn å kjenne den og forkaste den.

Spørsmål: Hvorfor nettopp fjellet Gerizim og fjellet Ebal i 5. Mosebok 27:12?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se at disse to fjellene lå midt i landet, med byen Sichem mellom seg. Gerizim-fjellet lå omtrent 28 miles og Ebal-fjellet omtrent 40 miles nord for Jerusalem. De lå begge henholdsvis omtrent 24 og 18 miles vest for Jordan-elven, og mellom dem var det et fjellpass; Sichem lå på østsiden av det smale fjellpasset, omtrent 18 miles fra Jordan-elven. Levittene sto mellom dem, i Sichem, ifølge Josva 8:33.

Hvilket fjell, Ebal eller Gerizim, vil du bestige? Se Raymond Browns *The Message of Deuteronomy*, s. 23, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor måtte hele folket si «amen» her i 5. Mosebok 27:15–26?

Svar: Dette betyr IKKE bare at de synes det er en god idé eller at de er enige. Snarere er det å avlegge en ed om at de frivillig underkaster seg denne loven og dens konsekvenser. De ratifiserer pakten både for seg selv og sine etterkommere.

På lignende måte ble uttrykket «amen» brukt for å sette en traktatunderskriver under ed i Esarhaddons Nimrud-traktat, og som et svar fra hettittiske soldater. Se Wiseman, *Vassal-Treaties*, s. 26, og *Ancient Near East Texts*, s. 353–354.

Spørsmål: Hvorfor skulle noen i 5. Mosebok 27:19 bli forbannet på grunn av sitt forhold til fremmede, foreldreløse og enker?

A: Dette er en del av et avsnitt i 5. Mosebok 27:16–19 som handler om å behandle andre mennesker urettferdig. Denne forbannelsen retter seg mot dem som enten utnytter eller skader uten grunn fremmede i landet eller andre som ikke er i stand til å si fra og forsvare seg. Skriften spesifiserer ikke her et bestemt motiv for å gjøre noe galt mot noen; det kan være grådighet, misnøye med de fattige eller ikke-innbyggere, eller bare for sadistisk moro skyld; det er galt uansett motiv. Skriften er her svært vag når det gjelder hva de konkret er forbudt å gjøre. Det er ikke behov for flere detaljer her, fordi det dekker alt man kan gjøre som er urettferdig eller uvennlig mot de forsvarsløse. Dette er baksiden av «gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg».

Spørsmål: Hvorfor finnes denne forbannelsen mot dem som hadde sex med dyr i 5. Mosebok 27:21?

Svar: Ifølge Raymond Browns *The Message of Deuteronomy*, s. 266, var dette et uttrykk for at en tilbedende ble ett med de hettittiske gudene.

Spørsmål: Hvorfor blir et hemmelig angrep forbannet i 5. Mosebok 27:24?

Svar: Det ville være dumt av en morder eller en banditt å angripe åpent, fordi de da ville bli tatt. Men poenget her er at selv om det skjer i hemmelighet, og det er så hemmelig at ingen på jorden noensinne får vite om det, vil Gud likevel vite det. Ikke stikk andre i ryggen.

Spørsmål: Hva er de viktigste kategoriene av disse velsignelsene i 5. Mosebok 28:1–14?

Svar: Dette omfatter jordbruk (28:8, 11a, 11c, 12a), familie (28:11b), økonomi (28:12b), militær (28:7, 10, 13) og åndelighet (28:9).

Spørsmål: Hvorfor ligner Klagesangene så mye på dette kapittelet i 5. Mosebok 28?

Svar: De er svært forskjellige i stil, siden Klagesangene ble skrevet tusen år senere i en presis, poetisk form. Imidlertid påpeker *The Bible Knowledge Commentary: Old Testament*, s. 1209, at det finnes femten likheter i innholdet. Dette skyldes sannsynligvis at forfatteren av Klagesangene (mest sannsynlig Jeremia) bevisst forsøkte å vise at katastrofen som inntraff ikke var en tilfeldig hendelse, men at Gud bevisst oppfylte de profetiske forbannelsene i 5. Mosebok 28.

Hele Klagesangene kan betraktes som et svar på spørsmålet i 5. Mosebok 29:34.

Spørsmål: Hvorfor er forbannelsene i 5. Mosebok 28:15–68 fire ganger lengre enn velsignelsene i 5. Mosebok 28:1–14?

Svar: Det var vanlig i gamle overherredømmeavtaler å ha velsignelser og forbannelser på slutten. Det var vanlig at forbannelsene for brudd på avtalen var flere enn velsignelsene. Paulus snakket om at de som var under loven, var under en forbannelse; og dette var sant når de brøt loven. Men i motsetning til 5. Mosebok hadde overherredømmeavtaler ingen bestemmelser om tilgivelse.

Spørsmål: I 5. Mosebok 28:20. Hva er den forvirringen som profeteres her?

Svar: Dette ordet kan bedre oversettes med «panikk». Man kan tenke på det som en guddommelig sendt panikk. Det samme ordet brukes om egypterne som druknet i Rødehavet i 2. Mosebok 14:23–28.

Spørsmål: Hvordan henger 5. Mosebok 28:28–40 sammen med de militære unntakene i 5. Mosebok 20:5–8?

Svar: De tre militære unntakene gjaldt hvis en mann nettopp hadde plantet en vingård, hvis han hadde forlovet seg med en kvinne, eller hvis han var redd for å dra i krig. 5. Mosebok 28:30 nevner to av dem: å være forlovet med en kvinne og å plante en vingård. 5. Mosebok 28:39–40 forbanner de ulydige med at de skal plante vingårder uten å få glede av dem. 5. Mosebok 28:28, 34, 65 snakker om at de skal være gale, skjelvende og i panikk (forvirring).

Spørsmål: Hvorfor bestemte Gud i 5. Mosebok 28:55–58 at ulydige israelitter skulle bli kannibaler og spise sine egne barn?

Svar: Gud ønsket ikke dette, men advarte dem om at straffen for ulydighet ville være en beleiring av Jerusalem som var så alvorlig at Han forutså at dette ville skje. Dessverre skjedde dette faktisk, ifølge 2. Kongebok 6:24–29 og Klagesangene 2:20; 4:10.

Spørsmål: Hvorfor ble eksil profetert i 5. Mosebok 28:64 og 3:27?

Svar: Dette skjedde med det nordlige riket da assyrerne erobret det i 722 f.Kr., og med det sørlige riket da babylonerne erobret det i 586 f.Kr. Men dette ville neppe virke altfor sjokkerende for de første leserne, fordi det allerede utenfor Bibelen var kjent ca. 1800 f.Kr. at en erobrer sendte de erobrede innbyggerne i eksil, slik Keneth A. Kitchen nevner i J.B. Paynes *New Perspectives on the Old Testament*, s. 507, og også i Kitchens *The Bible*, s. 120–122.

Spørsmål: Profeterte 5. Mosebok 28:68 om et nytt trelldom i Egypt, slik den muslimske Ahmad Deedat hevder?

Svar: Dette er en betinget profeti, forutsatt at de fortsatte i sitt opprør. Den profeterer ikke om et fangenskap i Egypt, men snarere at de frivillig vil flykte til Egypt. Etter at babylonerne hadde forvist de fleste jødene til Babylon, valgte mange av dem som var igjen å flykte til Egypt, og tok med seg en motvillig Jeremias. Jeremias 41:11–44:30 inneholder en omfattende redegjørelse for hva som skjedde.

Senere, da romerne knuste det jødiske opprøret i år 70 e.Kr., etter at romerne hadde erobret Jerusalem, sendte de 17 000 voksne jøder til Egypt for å utføre hardt arbeid og solgte alle de under 17 år, ifølge Josefus’ *Jødenes krig*, bok 6, kap. 9.2. Rundt år 135 e.Kr. solgte også den romerske keiseren Hadrian mange jøder til slaveri, ifølge Hieronymus’ «Brev til Jer.» 31.

Spørsmål: Er 5. Mosebok 29:1–29 en oppsummering av 5. Mosebok 28, eller en innledning til 5. Mosebok 30?

Svar: Begge deler, fordi det kan betraktes som en overgang. Det er en oppsummering av det foregående og en innledning til det følgende. I jødiske bibler kalles 5. Mosebok 29:1 i stedet for 5. Mosebok 28:69.

Spørsmål: Hvorfor kan ikke mirakuløse tegn og under i seg selv føre til tro på Gud i 5. Mosebok 29:3-4?

Svar: På grunn av menneskenes syndighet og deres evne til å finne alternative forklaringer, er Guds selvåpenbaring nødvendig. Guds folk på denne tiden så dette, og de fortalte det til sine barn og barnebarn, som igjen fortalte det til sine etterkommere. Men ofte lærer ikke barn av foreldrenes vanskeligheter; de insisterer på å lære av vanskeligheter på egen hånd. Johannes 2:18–21; 6:30; 9:40–41; 10:38; 13:7 og andre vers viser det samme.

Spørsmål: Hvordan prøver noen kirkegjengere i 5. Mosebok 29:16–18 å «trekke seg ut» av lydigheten mot Gud?

Svar: De kan gjøre alt riktig utad, og de kan adlyde Gud på mange områder, men det kan være ett eller to områder der de feilaktig tenker: «Guds bud gjelder ikke for meg i denne saken.» Det kan være en rasjonalisering av at de må lyve for å selge, at de må være utro fordi de tror de er i et dårlig ekteskap, at de må stjele fordi Gud ellers ikke sørger for nok til dem, at deres dårlige temperament eller språk er greit fordi de ikke kan for det – det er jo bare personligheten deres – eller at de kan gjøre noe i hemmelighet fordi folk ikke vil finne ut av det. Men Gud vet det, og Gud har ikke «fritatt» noen fra å strebe etter hellighet i Ham. Kristus kom ikke for å stille seg på vår side. Tvert imot kom Han for at vi skal være Hans egne og stå på Hans side.

Spørsmål: Hva er roten til den bitterheten det snakkes om i 5. Mosebok 29:18 og Hebreerbrevet 12:15?

Svar: Mennesker, selv troende, kan bli bitre av mange grunner. Det kan skyldes nåværende vanskeligheter, misunnelse overfor andre, eller generelt en manglende aksept av det Gud gjør. Det kan føre til at man tilber en avgud eller noe annet, eller bryter ned en barriere mot synd, hvis man føler at Gud ikke bryr seg eller man er sint på Gud. Viktige årsaker er å vende seg bort fra Gud (28:20); ulydige handlinger (28:15, 20, 45, 58), utakknemlighet overfor Gud (28:47) og en konsekvens av å tilbe andre guder (28:64; 29:16–17).

Men i stedet for bare «bitterhet» står det faktisk «bitterhetens rot» på hebraisk og gresk. Bildet her er av en skadelig plante som vokser seg større over tid etter hvert som det fiendtlige miljøet nærer den.

Spørsmål: I 5. Mos. 29:18 og Hebr. 12:15 – hvordan blir noen mennesker bitre i dag, og hva kan vi gjøre for å hindre at vi selv blir slik?

Svar: Først og fremst må du erkjenne faren. For det andre må du be til Gud om at han skal beskytte deg mot det. For det tredje må du bestemme deg for å «trekke en strek i sanden» og bestemme deg for ikke å bli slik. For det fjerde må du holde blikket rettet mot Gud og hans løfter. Til slutt må du innse at denne verden uansett er forbigående, og at de kampene vi har nå, ikke er noe i forhold til den glede vi skal få i himmelen, slik det står i 2. Korinterbrev 4:17.

Spørsmål: Hvorfor ville Gud i 5. Mosebok 29:28 rive opp sitt ulydige folk med roten og drive dem til et annet land?

Svar: La oss snu spørsmålet på hodet. Hvis de var ulydige mot Gud, hvorfor skulle de da tro at Gud ville at de fortsatt skulle nyte det landet Han ga dem? Hvis folket valgte å vende seg bort fra Gud, kan Gud vende seg bort fra dem. Dette skjedde under eksilet. I en annen forstand er vi alle i eksil, siden menneskeheten ble kastet ut av Edens hage.

Spørsmål: Hva betyr det i 5. Mosebok 29:29 at de hemmelige tingene tilhører Gud, men at de tingene han har åpenbart, er våre for alltid?

Svar: Her skilles det mellom to typer kunnskap.

1. Hemmelige (skjulte) ting som Gud ikke har åpenbart for oss. Vi er ikke forpliktet til å kjenne til dem eller adlyde dem. Noen av disse tingene vil vi kanskje ikke få vite før vi kommer til himmelen, og andre ting vil vi kanskje aldri få vite. Men det er greit. Guds tanker og veier er høyere enn våre, som det står i Jesaja 55:8–9.

2. Åpenbarte (avslørte) ting som Gud har åpenbart, har vi et ansvar for å kjenne til, adlyde og lære våre barn og andre.

Spørsmål: I 5. Mosebok 30:1-2 kan vi kanskje tenke at israelittene var ekstremt tåpelige som så alle disse tingene og likevel vendte seg bort fra Gud. Men hva er noen av de tingene i dag som folk ser om Gud, men likevel ikke lærer av?

Svar: Tukt hjelper ikke nødvendigvis noen; det avhenger av om de tar imot den og omvender seg. Noen ganger kan det gjøre folk mer hardnakkede. Er det noen synder som folk fortsetter å begå, selv etter at de har sett alvorlige negative konsekvenser av dem? Ikke bare når det gjelder rusmidler og alkohol, men også når det gjelder renhet, ærlighet og å behandle andre med vennlighet. Akan og Judas jaktet på materielle gevinster. Gideon og Simson tilba i praksis seg selv.

Spørsmål: I 5. Mosebok 30:6, omskjærte Gud israelittenes hjerter, eller var det meningen at israelittene selv skulle gjøre det, slik det står i 5. Mosebok 10:16?

Svar: Dette er som å spørre om vi selv er ansvarlige for troen, eller om Gud gir oss troen. Det riktige svaret er begge deler, for enten det gjelder frelse eller hengivenhet til Gud, er det en vekselvirkning mellom Gud og mennesket. At Gud omskjærer våre hjerter, blir også omtalt i Kolosserne 2:11.

Spørsmål: Hvordan svarer du noen som sier at Skriften er for vanskelig å forstå, med utgangspunkt i 5. Mosebok 30:11–14 og Romerbrevet 10:8?

Svar: Noen ganger kan dette bare være en unnskyldning: «Med mindre jeg kan forstå alt, trenger jeg ikke å følge noe av det.» Men for dem som faktisk har en reell innvending her, er det tre punkter i svaret.

For det første har Bibelen «flere nivåer» når det gjelder forståelse. Noen deler er så enkle at et barn i grunnskolen kan forstå dem fullt ut. Selv en tredjeklassing kan vite at de må velge om de vil være en «snill person» eller en «slem person» når de blir voksne. Alle kan forstå at Gud skapte alt, at vi alle har syndet, at Jesus døde på korset for oss og sto opp fra de døde. Vi må omvende oss og tro på Ham. Andre deler er svært kompliserte, og høyt utdannede teologer sliter med implikasjonene av enkelte læresetninger. For eksempel: Hvor mye metakunnskap (om hypotetiske scenarier har Gud? Hvordan ble vi født med en syndig natur? Da Satan fristet Jesus, var Jesus da feilfri? Hvordan vil kroppene våre ved oppstandelsen være like, men likevel forskjellige fra Jesu kropp? Videre kan det samme skriftstedet noen ganger leses og forstås på forskjellige nivåer: et grunnleggende (men sant) nivå og et dypere (men også sant) nivå.

For det andre bør troende be om innsikt fra Den Hellige Ånd. Han kan veilede oss om hvilke tolkninger som er riktige og hvilke som er falske. Paulus henviser til dette når han siterer 5. Mosebok 11:14 i Romerbrevet 10:8.

Til slutt har vi hverandre; andre troende, både de som lever samtidig med oss og de som for lenge siden skrev ned sine innsikter og sin visdom.

Spørsmål: Sa Moses i 5. Mosebok 30:15–20 at (før Kristus) ble en person rettferdiggjort ved å adlyde loven?

Svar: Faktisk sier verken Moses eller Bibelen det. Dette avsnittet viser velsignelsene og fellesskapet med Gud som følger av å adlyde loven, og forbannelsene for Guds paktfolk som bryter loven, men loven frelste ikke. Jesus Kristus sørget for rettferdiggjørelsen for alle som har trodd, enten det var før eller etter Kristus.

Spørsmål: Hvorfor legges det vekt på å velge i 5. Mosebok 30:19 og Josva 24:15–18?

Svar: De skulle ikke bare lytte og være intellektuelt enige, de skulle velge å leve livet sitt på en gudfryktig måte, noe som innebar å si nei til ugudelige ting. Det er det motsatte av noen mennesker Paulus nevner i 2. Timoteus 3:7, som alltid lærer, men aldri klarer å erkjenne sannheten. Når det gjelder evangeliet, må man ta et valg.

Spørsmål: Hvordan unngår vi, i 5. Mosebok 31:1-3,7-8, å tro at suksess i tjenesten kan avhenge av bare én person?

Svar: Gud løste problemet ved å ta Moses bort. Men før det hadde Moses forberedt Josva til å ta over. I dag, når en gruppe mennesker leder, vil det ikke være et brått sjokk hvis én person blir tatt bort. Vi bør også tenke på etterfølgeren, og hvem som skal lede arbeidet etter oss. Til slutt er en organisasjon som ledes av eldste mer motstandsdyktig enn en med bare én leder.

Spørsmål: Hvordan var folkeslagene i Kanaan i 5. Mosebok 31:3, og finnes det noen folk i dag som ligner på dem?

Svar: Mange folk bodde i Kanaans land. Kolonier av hettitter og amoritter kom fra Lilleasia. Noen få filistere og sjøfolk kom på den tiden fra nordvest. Et av de mer uvanlige folkene var anakittene. Det er funnet bein som viser at noen av dem var 10 1/2 fot høye. De fleste kanaanittene antas imidlertid å ha kommet fra Nord-Arabia. Et folk som lever i dag, antas å være «slektninger» av kanaanittene; de bor i landet Qatar.

Kanaan ble styrt av et stort antall små bystater; de hadde lang erfaring med å føre krig mot hverandre. Bymurene deres var tykkere enn de israelske bymurene, som ble bygget flere århundrer senere. Både den nordlige og den sørlige delen av Kanaan betalte skatt til Egypt. Josva beseiret trettien konger i begge delene. Slettene ble imidlertid ikke erobret, fordi kanaanittene brukte stridsvogner, som var effektive våpen på slettene.

Kanaanittenes religion var både dekadent og grusom. Hver region tilba en lokal herre, eller Baal. Kanaanittene tilba også gudinnen Astarte (eller Ishtar), gudinnen for sex og krig. I en legende ble hennes ektemann, guden Tammuz, sendt til helvete av henne (fin dame!). Tre «tiltrekkende» elementer i denne religionen var sex, vold og materialisme. De ofret ikke bare dyr, men deres førstefødte barn måtte «gå gjennom ilden». Hvert tempel finansierte seg selv gjennom ofringer og delvis gjennom prestinnernes «hellige» prostitusjon. Siden kanaanittene hadde en mer sofistikert sivilisasjon og deres religion helt klart appellerte mer til kjødet enn til tilbedelsen av Gud, var det en stor fristelse for israelittene å vende seg bort fra den levende Gud.

Det er lett å se på barnedrapene og prostitusjonen og overse en annen virkelig ond ting. I de fleste kulturer er det noen få som begår drap og driver prostitusjon, men det store onde er dette: Hvis en kanaanitt oppriktig ønsket å søke Skaperen og leve et godt, moralsk liv, ble han lært at den eneste veien var å drepe sin førstefødte og begå hor. Kan du forestille deg hvor nesten umulig det ville være å søke en moralsk Gud hvis den eneste veien du kjente til, var gjennom disse ugudelige handlingene?

På grunn av kanaanittenes store synd (1. Mosebok 15:16) og på grunn av fristelsen (5. Mosebok 7:16) befalte Gud at de skulle utryddes fullstendig (5. Mosebok 20:16–18). Vi kan gruble over hvor alvorlig synden må bli før Gud utrydder et folk, men vi kan egentlig ikke stille spørsmål ved Guds rett til å gjøre med sin egen skapelse som Han ønsker.

Spørsmål: Hvorfor legges det så stor vekt på å være sterk og modig i 5. Mosebok 31:6, 31:7 og Josva 1:6-7, 8-18?

Svar: Det kan skyldes at noen av oss har en tendens til å være svake og fryktsomme. Vi skal ikke være arrogant selvsikre, men vi bør ha tillit til hva Gud kan gjøre gjennom oss. Men det finnes en annen grunn. I stedet for å være redde og paniske, vil mange heller spille på det sikre og ikke lage bølger. Mot begge disse holdningene bør troende være sterke og modige.

Spørsmål: Hvordan velger man klokt en etterfølger i 5. Mosebok 31:7–8, 23; 32:44; 34:9?

Svar: Først og fremst må du innse at du trenger å velge en etterfølger. Deretter må du be og spørre Gud. Du må imidlertid også vurdere personen og bruke ditt eget skjønn. Josva hadde tilbrakt mye tid sammen med Moses og i tabernaklet. Han hadde bevist seg da han og Kaleb var de eneste to speiderne som kom med en positiv rapport og trodde på at de kunne gå inn i landet. Moses hadde Josva ved sin side mye av tiden, så Moses kunne ha opplært ham dag for dag. Så Josva ble ikke bare valgt, men han var også forberedt. Da Moses offentlig nevnte Josva her, var ingen overrasket.

Spørsmål: Hvorfor ble ikke denne loven i 5. Mosebok 31:24–26 lagt inn i arken?

Svar: Denne loven, dvs. Femte Mosebok, ble plassert ved siden av arken. Det var bare tre ting inne i arken: de ti bud, Arons stav som spiret, og en krukke med manna. Men denne loven var ment for folket, særlig kongene, å lese. Prestene skulle lese den opp for folket hvert syvende år, i henhold til 5. Mosebok 31:9–10, under løvhyttefesten. Hvor mange mennesker i dag leser gjennom Skriften, minst én gang hvert syvende år? Man kunne tro at prestenes oppgave hovedsakelig besto i å lese Skriften, men da ville man gå glipp av poenget. Snarere skulle prestene, både gjennom oppmuntring og ved å være et forbilde, oppfordre til å lese Bibelen og kjenne Guds lov; å lese Femte Mosebok én gang hvert syvende år var en del av dette. Imidlertid mener «The MacArthur Bible Commentary» s. 238–239 at det gjaldt hele Toraen, ikke bare Femte Mosebok.

Spørsmål: Hva er det interessante ved denne sangen i 5. Mosebok 32:1–44?

Svar: Dette er «læring gjennom sang». Dette er ikke først og fremst en lovsang eller en klagesang, men snarere en lærerik sang med pedagogisk og profetisk innhold, der enkelte vers (32:3–4, 8) lovpriser Guds karakter. Det er ikke bare vakkert klingende ord, men et uttrykk for Guds vilje og en veiledning for liv og død blant Guds folk. Hvis noen lærte denne sangen utenat, ville de ha fått et sammendrag av lovens betydning. I motsetning til moderne testamenter var et testamente fra den tiden ugjenkallelig.

Spørsmål: Hvorfor legges det i 5. Mosebok 32:1–4 alltid vekt på å prise Gud?

Svar: Dette ærer Gud, men det påvirker også oss. Som C.S. Lewis sa (i *Reflections on the Psalms*, s. 94–95), kan man ikke virkelig nyte noe uten å sette pris på det.

Spørsmål: Hvorfor nevnes det i 5. Mosebok 32:5 en pervers og forvrengt generasjon her?

Svar: Dette er en generasjon som forkastet Guds Messias. Jesus kalte generasjonen på sin tid dette i Matteus 17:17. Peter og Paulus bruker også dette uttrykket i Apostlenes gjerninger 2:40 og Filipperne 2:15.

Spørsmål: Hvordan påvirket Septuaginta-oversettelsen innholdet her i 5. Mosebok 32:8 og følgende?

Svar: Septuaginta sier: «Da den Allerhøyeste delte opp folkeslagene, da han skilte Adams sønner fra hverandre, fastsatte han folkeslagenes grenser i henhold til antallet av Guds sønner/engler.»

Spørsmål: Hva er «øyeeplet» i 5. Mosebok 32:10; Salme 17:8; Sakarja 2:8?

A: Dette refererer til pupillen, eller øyets sentrum. Det betyr noe som anses som svært verdifullt og som du er veldig glad i.

Q: Hvordan «rører» en ørn opp reiret i 5. Mosebok 32:11a?

A: Man må være svært kjent med å observere ørner for å vite dette. Den unge ørnungen har det ganske bra i redet sitt; den trenger ikke å gjøre noe og får gratis mat hele tiden. Den vet dette og vil vanligvis ikke risikere å miste noe så godt ved å forlate redet. Men moren begynner å ødelegge redet som ørnungen befinner seg i, og tvinger dermed den unge ørnen til å begynne å fly og klare seg selv. Noen ganger prøver ørungen å fly, svever ned til bakken og sitter fast der en stund. Det er greit; foreldrene vil bringe mat til den ørungen som har landet, inntil den kan fly selv.

Spørsmål: I 5. Mosebok 32:11 og følgende, hvilke fugler bærer ungene sine på vingene?

Svar: Bare rovfugler (det finnes 44 arter i Palestina) har vinger som er sterke nok til å gjøre dette. Minst én av disse, kongeørnen, er kjent for å fange ungene sine i vingene. De stuper ned under ørnungene og flyr oppover med dem på ryggen når ungene lærer å fly, ifølge utgaven av National Geographic fra april 2001.

Se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_birds_of_Palestine 29.6.2025 for mer informasjon.

Spørsmål: I 5. Mosebok 32:15; 33:5; 33:26 og Jesaja 44:2, hvem er Jeshurun her?

Svar: Dette er en metafor, og Jeshurun er et kjælenavn for Israel, som betyr «den oppriktige» eller «den rettferdige». Tanken er at Israel opprinnelig behaget Herren. Men akkurat som et velfôret dyr kan sparke ut mot eieren som fôrer det, er dette en poetisk profeti om at Guds folk, Israel, ville vende seg mot Gud. De ville tilbe andre guder, som ifølge 5. Mosebok 32:16–17 faktisk var demoner.

Spørsmål: Hvorfor vokser noen barn av troende opp og vender seg bort fra Gud, som det står i 5. Mosebok 32:15?

Svar: Det kan være mange ulike grunner.

Fristelse til å følge andre ting. Dette inkluderer å bli fristet av en kjæreste, ektefelle eller andre familiemedlemmer.

Materialisme

Stolthet og arroganse

Inkonsekvens og hykleri hos troende som de har vært vitne til.

Frykt og forfølgelse

Apati som følge av velstand. Her er det en lære å hente: velstand kan være en farligere prøvelse enn vanskelige tider.

Bak de fleste av disse ligger to spørsmål som de bekrefter positivt. Er Gud nok? Og «Er Guds vei den beste veien?

Spørsmål: Hvorfor er Herren i 5. Mosebok 32:12,16 så opprørt over fremmede guder?

Svar: 5. Mosebok 2:16 sier at det vekker Guds sjalusi. Akkurat som en mann eller kone kan føle seg sjalu hvis ektefellen har en affære, blir også Gud sjalu når folk vender seg til andre guder. I vers 16 kaller Gud også deres tilbedelse for vederstyggeligheter. På en måte er jorden et slagfelt der demonene kjemper mot Gud. Målet eller «premien» er å få folk som er lojale mot demonene, og som tror på, følger eller tilber dem.

En gang da jeg spilte på skolens basketballag, scoret jeg det avgjørende skuddet. Det var nemlig en hoppball, og dommeren stilte oss ved en feiltakelse opp baklengs. Jeg tippet ballen, fikk tak i den og skjøt. Den gikk inn, men dessverre satte jeg den ved et uhell i motstanderlagets kurv. Enda verre: vi tapte kampen med ett poeng. Jeg var så flau. En av de uuttalte reglene i basketball er: ikke scor poeng for laget som er mot deg. Det er på en måte det samme som å tilbe fremmede guder.

Spørsmål: I 5. Mosebok 32:21, refererer «det tåpelige folket» her til arabere fra før islam, slik den muslimske Ahmad Deedat hevder?

Svar: Dette kan også oversettes med «et folk som er trege til å lære», men uansett er det ingen grunn til å tro at dette refererer til arabere mer enn til hedninger generelt. Spesielt de tidlige kristne som ikke hadde jødisk bakgrunn, var hovedsakelig hedninger fra Romerriket. Araberne utgjorde ikke en særlig folkerik gruppe.

Spørsmål: Hvordan er «dårlig dømmekraft» i 5. Mosebok 32:28–33 en synd som fører til undergang?

Svar: Når du ikke kan skille mellom rett og galt, enten på grunn av frykt, press eller potensiell tap, kan du ikke veilede andre. Når du ikke engang selv vet hva som er rett og galt, kan du falle for hva som helst. Ikke all uvitenhet er uskyldig. Noe kommer av en bevisst innsats for å ikke bry seg om noe er rett eller galt.

Metaforisk sett ville de onde menneskene ha rikelig med vin, men de innså ikke selv – eller kanskje de innså det, men brydde seg ikke – at vinen deres var slangegift. Mennesker i dag driver med ting som narkotika, fyll og røyking, slik at de selv forgifter sine egne kropper.

Spørsmål: Var Moses’ vrede i 5. Mosebok 32:48 en «synd til døden», som nevnt i 1. Johannesbrev 5:16–17, fordi han ble straffet med å dø før han kom inn i det lovede landet?

Svar: Nei, dette er fundamentalt forskjellig fra Ananias og Saffira (Apg 5:1–11), noen troende som tok nattverden lett på (1 Kor 11:31–32), Koras opprør (4 Mos 16) og Akans synd (Jos 7:16–26). De andre døde umiddelbart, mens Moses levde i mange år før han døde. Moses’ synd var bare en synd til døden i den forstand at Adam, Eva og vi alle skal dø som en konsekvens av synden.

Spørsmål: Hvor langt kunne Moses se fra Nebo-fjellet i 5. Mosebok 32:49?

Svar: Nebo-fjellet lå 2 700 fot over havnivå og 4 000 fot over Dødehavet. På en klar dag kan man se derfra nord for Genesaretsjøen og sør for Dødehavet.

Spørsmål: I 5. Mosebok 32:50 står det at «han ble samlet til sitt folk» – hva betyr dette, siden det finnes liv etter døden?

Svar: Dette betyr ganske enkelt at Moses sluttet seg til israelittene som allerede var gått bort. Med andre ord: Moses døde.

Spørsmål: I 5. Mosebok 33:1–29: Når og hvordan bør vi i dag uttale velsignelsesord over andre?

Svar: Vi bør velsigne andre ved å ta vare på dem og utføre kjærlige handlinger for dem, men det er ikke det som er poenget her. Det finnes tre måter.

Be for dem (uten at de er til stede): Hvor ofte ber du for familien din, folk i menigheten og ikke-troende?

Gi dem oppmuntrende ord: Bygg dem opp med en visjon om hvem de kan bli, og forhåpentligvis hvem de er i ferd med å bli. Oppmuntre dem til å holde ut og strebe etter kjernen i Guds vilje, ikke bare nøye seg med ytterkantene. Minn dem på at Guds vei er den beste veien. Til syvende og sist finnes det ikke noe som heter «vellykket synd». Moses’ velsignelser var en kombinasjon av bønner, lovsang, profetier og påbud.

Be for dem mens de hører på: I tillegg til å be sammen med dem, må du også be over dem, om at Gud må velsigne dem med de virkelig viktige tingene: kunnskap om seg selv, en solid tro, og at Guds kjærlighet må strømme over i livene deres.

Spørsmål: I 5. Mosebok 33:2, refererer Guds fremtråd med 10 000 hellige til at Muhammed erobret Mekka, slik den muslimske Ahmad Deedat hevder?

Svar: Nei. Selv om hæren fra Medina var på rundt 10 000 mann, er det den eneste likheten her. Paran lå i Edom, i det som i dag er Jordan, og det spilte ingen fremtredende rolle i Bibelen. Både Mekka og Medina ligger langt sør for Paran, så dette er mildt sagt en «tolkning» på hundrevis av miles.

Spørsmål: Hvorfor nevnes ikke Simeon i denne profetien i 5. Mosebok 33:6–27?

Svar: Skriften sier ikke noe om det, men i fremtiden skulle Simeon smelte sammen med Juda og miste sin identitet som en stamme med eget land, jf. 1 Krøn 4:24–42.

Spørsmål: I 5. Mosebok 33:6, sier det hebraiske «la» hans menn være få, eller «la ikke/heller ikke la» hans menn være få?

Svar: Det kan oversettes begge veier. Septuaginta var en ganske pålitelig gresk oversettelse av de fem første bøkene, og der forsto man det som «la ham være mange i antall».

Spørsmål: Hvorfor er det i 5. Mosebok 33:6 bare om Ruben at Moses sier «la ikke hans folk være få»?

Svar: Mange profetier om velstand ble gitt til andre stammer, men ikke til Ruben. Skriften sier ikke noe om det, men vi kan se en grunn. Stammene Ruben, Gad og halvparten av Manasse ba om land utenfor Kanaan, på østsiden av Jordanelven; Ruben var den sørligste av de østlige stammene. De fikk det de ba om, på betingelse av at de lovet å hjelpe de andre stammene med å erobre deres land. Så vidt vi kan se, holdt disse stammene sitt løfte. Men Jordan-elven var naturlig nok svært vanskelig å krysse store deler av året, og de østlige stammene var sårbare overfor edomittene, moabittene, ammonittene, syrerne og araberne. Det var nok land i Kanaan, og det var ikke klokt av disse stammene å be om land utenfor Kanaan som var vanskeligere å forsvare. Kanskje spurte de seg, da de så at de kunne leve på dette landet: «Hvorfor dra lenger?»

Det er mange i dag som, når de ser at noe ikke er dårlig, også spør: «Hvorfor gå lenger?» Hvis du ikke er grovt utenfor Guds vilje, vil du da være i en tilstand der du tenker «hvorfor gå lenger», eller vil du være helt i sentrum av Guds vilje for deg? En god grunn til å gå videre var at de var utsatt for å bli feid bort, både militært og åndelig. Faktisk hører man ikke lenger om de to og en halv østlige stammene på Davids tid. På samme måte, hvis du vandrer med Gud, men befinner deg i en sårbar situasjon, kanskje på grunn av fristelse, bør du, i stedet for å spørre «hvorfor gå videre», endre omstendighetene dine eller komme deg ut av den situasjonen.

Spørsmål: Hva sier denne velsignelsen i 5. Mosebok 33:7 om Juda?

Svar: Dette var en velsignelse knyttet til makt, men den skiller seg fra maktvelsignelsene til Gad og Dan i 5. Mosebok 33:20–22. Denne velsignelsen over Juda fokuserer utelukkende på at Gud gir makt og hjelp til å beskytte Guds folk.

Spørsmål: Siden Judas kongedømme ikke nevnes i 5. Mosebok 33:7, viser dette at teksten ble skrevet etter at de nordlige stammene brøt ut, slik den skeptiske Asimov’s Guide to the Bible (s. 206) hevder?

Svar: Nei, det ville være like gyldig å si at Judas kongedømme ikke ville blitt nevnt dersom dette var før David og det forente riket, som det ville være å si at det var etter tiden med det forente riket. Siden dette var velsignelser fra Moses, var det faktisk ikke nødvendig å verken nevne eller unnlate å nevne Judas kongedømme.

Spørsmål: Hva sier 5. Mosebok 33:8–11 om Levi og lojalitet?

Svar: Etter at midianittene fristet Israel, tok levittene til sverdet, i lydighet mot Guds befaling, og drepte sine egne landsmenn. Lojalitet til Gud og lojalitet til de andre israelittene ville normalt være det samme, men når de var forskjellige, valgte levittene å være lojale mot Gud. Levi ble forbannet med å bli spredt i Israel. Dette er imidlertid et eksempel på at en forbannelse blir forvandlet til en velsignelse.

Vi kan være lojale mot Gud, vårt land, en president, kirken, familien, en bedrift, venner osv. Forhåpentligvis er det ingen konflikt eller motsetning i lojaliteten til alle disse. Men når det er det, må vi være sikre på at vår høyeste lojalitet er til Gud, fremfor landet, kirken, familien, bedriften eller vennene.

Spørsmål: Hva sier 5. Mosebok 33:12 om Benjamin og trygghet?

Svar: Noen tenker på sikkerhet hele tiden. Noen bor i et område der de må tenke på sikkerhet mesteparten av tiden, for eksempel i et krigsherjet land. Men du kan finne ro i vissheten om at Gud våker over deg. Det finnes ingen løfte om at kristne aldri skal lide eller bli drept. Men du vil ikke dø før Gud ønsker å hente deg hjem.

Det var en historie om et fly som havnet i en storm, og flyturen var svært urolig. Alle virket redde, bortsett fra en eldre dame. De spurte henne hvorfor hun ikke var redd, og hun sa at hun visste at hun skulle få se sønnen sin. Sønnen hennes var i byen der de skulle lande. Men hun hadde en annen sønn, en troende som hadde gått bort. Hun sa at hun ikke visste om de ville lande trygt eller ikke, men hun visste at uansett ville hun få se sønnen sin.

Spørsmål: I 5. Mosebok 33:16, bør dette være Guds nåde som var på «Sinai» eller «busken»?

Svar: Siden vokaler opprinnelig ikke ble skrevet, er ordet «SN», som kan bety enten Sinai-fjellet eller busken (som i den brennende busken). Uansett er poenget det samme. Se til Gud, som på overnaturlig vis åpenbarte seg, enten i den brennende busken eller på Sinai-fjellet.

Spørsmål: Hva betyr løftet til Aser i 5. Mosebok 33:25: «Din styrke skal være like stor som dine dager»?

Svar: Aser vil fullføre livet på en god måte; de vil være sterke så lenge de er her på jorden, i motsetning til å bli svakere og svakere. Kristne i dag står overfor et valg når vi blir eldre; vi kan bli fysisk og mentalt svakere. Men forhåpentligvis vil vi alle ha «styrke som tilsvarer våre dager» åndelig sett. Vi bør strebe etter å «fullføre livet på en god måte», i stedet for å bli åndelig svakere etter hvert som omgivelsene og omstendighetene endrer seg. Vi må være bevisste på å etterlate et arv og fullføre livet på en god måte.

Spørsmål: Hva slags velsignelse er dette for Sebulon og Isaskar i 5. Mosebok 33:18–19?

Svar: Disse to stammene lå helt i nord, og Aser lå rett ved kysten, fra like nord for Tyrus og sørover til det som i dag er Tel Aviv. Fjellet som nevnes, er sannsynligvis Tabor-fjellet, som skiller Sebulon og Isaskar. I tillegg til å bringe rettferdige offer, gjaldt dette materiell velstand. Mellom skogene i Libanon og assimileringen med fønikerne ble de svært velstående, men på bekostning av deres åndelige liv. På Davids tid var det ikke lenger snakk om Aser eller Sebulon; store deler av stammen var en del av Fønikia. Faktisk var arkitekten bak Salomos tempel, Hiram i 1. Kongebok 7:13, fra Naftali på morssiden og fra Tyrus på farssiden. I 1. Kongebok 9:10–12 ga Salomo faktisk bort 20 landsbyer i Galilea til Hiram, kongen av Tyrus. Man kan si at det bare var 20 landsbyer, men det burde ikke ha vært noen landsbyer i det hele tatt. Salomo bygde tempelet sitt ved å utnytte et viktig vennskap i verden. Det vennskapet hadde en pris: å gi bort 20 byer tilhørende Guds folk til en hedensk konge. Det ville vært bedre om tempelet ikke hadde sett så flott ut, uten at man måtte gi bort Guds folk til hedenskapen.

Spørsmål: Hva betyr denne profetien i 5. Mosebok 33:20–23 om stammene Gad og Dan og makt som en løve?

Svar: Disse stammene var krigere, og det ble profetert at de ville bli mektige krigere. For øvrig er «Basan» den fruktbare regionen nordøst for Kanaan som Dan vandret til. Det er også knyttet til det ugarittiske ordet basan, som betyr huggorm. Denne profetien skiller seg sterkt fra velstandsprofetien for Sebulon og Isaskar som er nevnt før dem, eller Aser som er nevnt etter dem. Gud ville gi Gad og Dan suksess. Disse stammene varte imidlertid ikke lenge, men ble assimilert. Det er ikke nok å være en god kriger; man må også være forsiktig med hvem man kjemper for. Det er blitt sagt at andre verdenskrig ble vunnet av vesteuropeisk besluttsomhet, amerikansk stål og russisk blod, fordi Russland relativt sett led langt flere dødsfall enn Amerika eller Vesten. Men kanskje ville det ikke ha vært så mange tap hvis de ikke hadde startet andre verdenskrig på feil side, ved å hjelpe Nazi-Tyskland.

Spørsmål: Hvordan kan 5. Mosebok 34:1–12 ha blitt skrevet av Moses, siden hans død nevnes der?

Svar: De fleste kristne mener at de to siste kapitlene i 5. Mosebok ble nedskrevet etter Moses’ død. Moses skrev sannsynligvis ikke om tiden etter sin egen død, fordi 5. Mosebok 33 sier «han sa» (tredje person) i 5. Mosebok 33:2, 7, 8, 12, 13, 18, 20, 22, 23, 24. Det var imidlertid vanlig at folk skrev om seg selv i tredje person. Uansett kan i det minste kapittel 34 ha blitt skrevet av forfatteren av Josva eller av Josva selv.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 5. Mosebok 34:1–2 se «hele» landet?

Svar: Når noen fikk et land i besittelse, for eksempel gjennom kjøp, skulle de formelt «se på landet» de skulle ta i besittelse. «Hele» her betyr ikke hver eneste kvadratfot (selv ikke bakken på den andre siden av hvert fjell og hver bygning). Det betyr snarere at Moses så landet som en helhet.

Spørsmål: Hvordan reagerer du i 5. Mosebok 34:4 når Gud lar deg se noe på avstand, men ikke være en del av det?

Svar: Noen ganger gjør Gud dette for å disiplinere oss, noen ganger for å beskytte oss, noen ganger blir det utsatt, og noen ganger ser vi ikke årsaken. Noen ganger kan Gud gi oss noe, som en arv, men vi får det ikke før senere, selv om vi kanskje ønsker alt nå. Uansett bør vi ikke være bitre, men innse at det Gud gjør, er det som er best for Hans ære.

I likhet med oss kunne Moses se tilbake på sitt liv og på folket med en blanding av prestasjoner og skuffelser, med lykkelig tilfredshet og smerte.

Er det da sant at Moses aldri kom inn i Kanaans land? Kanskje er det ikke sant, for Moses og Elia snakket med Jesus på Forvandlingsfjellet i Matteus 17:1–3. Selv om fjellet ikke er spesifisert, ville Moses, hvis det var i Kanaan, tross alt ha kommet dit til slutt.

Spørsmål: Hvorfor ble Moses begravet på et hemmelig sted, som det står i 5. Mosebok 34:5?

Svar: Moses klatret alene opp på Nebo-fjellet, så ingen mennesker så hvor han døde. Skriften sier ikke noe om dette, men det finnes to hypoteser.

Den jødiske forfatteren Josefus sa at hvis stedet var kjent, kunne israelittene ha laget en avgud av Moses’ lik. Se «1001 Bible Questions Answered», s. 311, for mer om dette.

I Judas 9 står det at erkeengelen Mikael og Satan kjempet om Moses’ lik. Det kan ha noe med dette å gjøre, eller med at Moses senere skulle vise seg for Jesus ved forvandlingen.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 5. Mosebok 34:7 være 120 år gammel og fortsatt være sterk og ha godt syn?

Svar: Gud kan bevare ungdommen, og Gud kan til og med gjenopprette ungdommen, slik Job 33:25, Salme 103:5 og muligens Salme 110:3 viser.

Spørsmål: I 5. Mosebok 34:7, var Moses like sterk som i sin ungdom, eller kunne Moses ikke lenger gå ut og inn, slik det står i 5. Mosebok 31:2?

Svar: Moses var sterk, akkurat som da han var yngre. Men som 5. Mosebok 31:2 også sier, hadde Moses mistet noe av bevegeligheten, siden han «ikke lenger kunne gå ut og inn». Men i 5. Mosebok 34:1 kunne Moses fortsatt gå opp på Nebo-fjellet fordi «han hadde en begravelse å gå til». Den egentlige grunnen til at Moses ikke kunne dra til det lovede landet, fremgår av 5. Mosebok 31:3, der Moses forteller folket at Gud hadde sagt at Moses skulle dø like før han nådde det lovede landet. Det var derfor Moses overlot ledelsen av folket til Josva i 5. Mosebok 31:1–8.

Spørsmål: I 5. Mosebok 34:9, hvor ellers i Det gamle testamente kom Herrens Ånd over mennesker?

A: Her er en liste fra *The MacArthur Bible Commentary*, s. 245.

2. Mosebok 31:3; 35:30,31 – Bezalel skal gi ham dyktighet

4. Mosebok 11:17 – Moses

4. Mosebok 11:25 – De sytti eldste

4. Mosebok 24:2 – Bileam i sin profeti om Israel

5. Mosebok 34:9 – Josva skal etterfølge Moses

Dommernes bok 3:10 – Otniel

Dommerboken 6:34 – Gideon

Dommernes bok 11:29 – Jefta

Dommernes bok 14:6, 19; 15:14 – Samson

1. Samuelsbok 10:10; 11:6; 19:23 – Saul

1. Samuelsbok 16:13 – David

1. Samuelsbok 19:20 – Kong Sauls sendebud

1 Krønikebok 12:18 – Amasa

2 Krønikebok 24:20 – Sakarja

Jesaja 61:1 – Jesaja

Esekiel 3:24; 11:5 – Esekiel

2. Mosebok 28:3 – visdomens ånd gitt til dem som laget presteklærne.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 5. Mosebok 34:10 skrive at han var en større profet enn Jesus? (Dette ble spurt av en ateist)

Svar: Mange konservative kristne tror ikke at Moses skrev epilogen til 5. Mosebok etter at han døde. Jeg må imidlertid innrømme at dette er første gang jeg har hørt om en ateist som mener at Moses skrev etter sin egen død. Uansett er svaret det samme.

I 5. Mosebok 34:10 står det at det ikke har vært noen større profet «frem til denne tid». Forfatteren av epilogen til 5. Mosebok hadde rett, fordi dette ble skrevet lenge før Jesus kom.

Man må imidlertid gi ateistene æren for deres flid i å gå gjennom Bibelen og deres kløkt i å se problemer som ingen andre ser.

Spørsmål: Hvem skrev egentlig boken 5. Mosebok?

Svar: Femte Mosebok ble fortalt av Moses (5. Mos. 1:1–5; 4:1; 4:44–46; 5:1; 29:1–2) eller skrevet av ham (31:9; 31:22, 24–26). Det skjedde rundt 1406 f.Kr., selv om delen om Moses’ død sannsynligvis ble skrevet kort tid etter. Liberale «høyere kritikere» har hevdet at den ble skrevet av en annen, enten i 701 f.Kr., 520–400 f.Kr. eller under Josias’ reform. Her er noen argumenter som støtter den vanlige oppfatningen om at den ble skrevet av Moses.

1) En sentral del av Josias’ reform var at det ikke skulle foregå ofringer andre steder enn i Jerusalem, og det ville ikke gi mening at en senere bok nevnte ofringer i Sikem, på Ebal-fjellet og på Gerizim-fjellet, uten å nevne Jerusalem i det hele tatt. Jerusalem ble nevnt på Ebla-tavlene i det 24. århundret f.Kr., så man skulle tro at en skrift fra Josias’ tid (ca. 620 f.Kr.) ville nevne tempelet i Jerusalem minst én gang.

2) Amalekittene nevnes i 5. Mosebok 25:17–19. Selv om de var en formidabel fiende på Moses’ tid, og fortsatt eksisterte på Davids tid, var de for lengst borte i senere tider.

3) I 5. Mosebok 17:14–20 ville det virke merkelig å antyde at de en dag skulle få en konge, hvis de allerede hadde hatt konger i mange århundrer.

4) Detaljerte geografiske opplysninger i 5. Mosebok 2:8, 10, 13, 36; 3:14, 17 ville i beste fall være meningsløse, og mest sannsynlig ukjente, for en senere forfatter.

5) Hvorfor nevnes Kinneret i 5. Mosebok 3:17? Dette var navnet på Genesaretsjøen da israelittene først ankom, men ikke senere.

6) Som nevnt tidligere stemmer det overens med overherredømmeavtaler fra perioden 2000–1000 f.Kr., men ikke senere.

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder 5. Mosebok, at det vi har i dag er det som opprinnelig ble skrevet av jøden Filon?

Svar: Som kristne stoler vi på at Kristus bekreftet at Det gamle testamente vi har, er det samme som det opprinnelige. For øvrig sier Koranen til muslimene at Jesus fikk Toraen i sura 5:46. Vi har tidlige manuskripter fra Kristi tid, noe det neste spørsmålet tar for seg. Imidlertid finnes det en ytterligere bevislinje. Filo fra Alexandria var en jødisk lærd som levde fra 15/20 f.Kr. til 50 e.Kr. Han skrev på gresk, men det er interessant at hans greske sitater fra Det gamle testamente stemmer bedre overens med den hebraiske masoretiske teksten enn med den greske Septuaginta. Han gikk svært detaljert inn på hva de ulike versene betyr. Her er versene han henviste til i Femte Mosebok.

1:17, 31, 43; 4:1, 4, 6, 12, 19, 29, 39; 5:16, 27, 31; 6:7, 10, 11, 13; 7:1, 7; 8:2, 3, 12, 14, 15, 17, 18; 9:5; 10:9,10,16,17,18,20–22; 11:8; 12:28,31; 13:1,4,6; 14:1,4,10; 15:1,6,8,12,16; 16:3,19–22; 17:6,15,18; 18:18; 19:14–17,19; 20:1,5,10,19,20; 21:10,14,15,17–21,23; 22:8,10,13,27; 23:1-5,12-14,16,18,19,21; 24:4,7,10,15,19,20; 25:4,11-13,17,18; 26:1,13; 27:2,3,9,15,17,19; 28:12,15,23,28,33,65; 29:4; 30:4,9-12,14-15,20; 32:4,5,7,8,13,15,18,32,34,39; 33:1,4,6,9; 34:4-6,10

Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene fra 5. Mosebok finnes fremdeles i dag?

A: Her er de eldste.

Manuskripter fra før Nikæa-konsilet av Femte Mosebok

Ketef Hinnom-rullene er fra 650–587 f.Kr., skrevet på sølv (derfor har de overlevd), og inneholder fragmenter av 2. Mosebok 20:6; 4. Mosebok 6:24–26; 5. Mosebok 5:10; 7:9; Nehemja 1:5 og Daniel 9:4.

Dødehavsrullene: (før Kristus) 29 separate manuskripter. The Dead Sea Scrolls Today, s. 30. I henhold til The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English, 2. utg., og The Dead Sea Scrolls in English, 4. utg., er disse:

4QPaleoDeut[r] inneholder 5. Mosebok 19:2–3

1Q4

1Q5

2Q10

2Q11

2Q12

4Q28 (= 4QDeut a) (5. Mosebok 23:36?; 24:1-8) (175–150 f.Kr.)

4Q29 (= 4QDeut b) (5. Mosebok 29:24–27; 30:3–14; 31:9–17, 31:24–32:3) viser likheter med den hebraiske teksten som ligger til grunn for Septuaginta. (Datert til 150–100 f.Kr.)

4Q30 (= 4QDeut c) (120 vers fra 19 kapitler, inkludert 31:16–19) (ca. 150–100 f.Kr.) 5. Mosebok 3:25–26; 4:13–17, 31–32; 7:3–4; 8:1–5; 9:11–12, 17–19, 29; 10:1–2, 5–8; 10:8–12; 11:3, 9–13, 18; 12:18–19, 26, 31; 15:1–4, 15–19; 16:2–3, 6–11, 21–22; 17:1–5, 7, 15–20; 18:1; 26:19; 28:1–14,20,22–25,29–30,48–50,61; 29:17–19; 31:16–19; 32:3

4Q31 (= 4QDeut d) (5. Mosebok 2:26-33; 3:14-29; 4:1)

4Q32 (deler av 5. Mosebok 3,8)

4Q33 (=4QDeut[f]) deler av 93 vers: 5. Mosebok 4:24–26; 7:22–25; 8:2–14; 9:6–7; 17:17–18; 18:6–10,18–22; 19:17–21; 20:1–6; 21:4–12; 22:12–19; 23:21–26; 24:2–7; 25:3–9; 26:18–19; 27:1–10

4Q34 «er praktisk talt identisk med tradisjonen som ligger til grunn for den masoretiske teksten når det gjelder rettskrivning, avsnittinndeling og innhold.» The Encyclopedia of the Dead Sea Scrolls, bind 1, s. 199

4Q35 (5. Mosebok 1–2, 31, 33 i den greske Septuaginta)

4Q36

4Q37 (=5. Mosebok(j)) (inkluderer 5. Mosebok 37 og 2. Mosebok 12:43–13:5)

4Q38 (11 fragmenter av 5. Mosebok 5, 11, 19, 20, 23, 25, 26, 32) Disse tilhører sannsynligvis to forskjellige manuskripter.

4Q39

4Q40

4Q41

4Q42

4Q43 (=4QDt(p)) inneholder 5. Mosebok 6:4–11

4Q44 5. Mosebok 32:37–43 stemmer overens med den hebraiske teksten som ligger til grunn for Septuaginta.

4Q45 92 vers

4Q46 paleo-5. Mosebok (250–200 f.Kr.) 5. Mosebok 26:14–15

4Q122 (gresk Septuaginta)

5Q1 (ca. 200–165 f.Kr.) kapittel 7, 8 og begynnelsen av kapittel 9.

6Q3 (noen få bokstaver fra 5. Mosebok 26:19)

11Q3 (=11QDeut) Femte Mosebok 1:4–5

Wycliffe Bible Dictionary, s. 436–438, oppgir at det finnes 25 eksemplarer, men det er mulig at Septuaginta-fragmentene ikke er medregnet. The New International Dictionary of the Bible, s. 261, oppgir at det finnes minst 14 forskjellige manuskripter av 5. Mosebok bare i hule 4.

Mange filakterier og mezuzot (som bæres henholdsvis på pannen og armene) fra 2. Mosebok og 5. Mosebok finnes blant Dødehavsrullene ifølge *The Dead Sea Scrolls Today*, s. 33.

Nash-papyrusen, datert til 150 f.Kr., inneholder de ti budene samlet fra 2. Mosebok 20:2–17 og 5. Mosebok 5:6–6:4f. Dette var den eldste kjente bibelske teksten inntil Dødehavsrullene ble oppdaget. Et fotografi av den finnes i *New International Dictionary of the Bible*, s. 228.

Septuaginta er en gresk oversettelse av Det gamle testamente og apokryfene. Ifølge *The Encyclopedia of Religious Knowledge*, s. 746, har vi fragmenter av Septuaginta fra Femte Mosebok som dateres tilbake til det andre århundret f.Kr.

I boken «Manuscripts of the Greek Bible», s. 34, står det at det finnes mer enn hundre bevarte eksemplarer av den greske teksten til 5. Mosebok 17–33. Det eldste eksemplaret stammer fra det 2. århundre f.Kr. (Papyrus Rylands 458, fragment B), inneholder 5. Mosebok 25:1–3 og befinner seg i John Rylands Library i Manchester, England. Et annet fragment av 5. Mosebok 31:28–30 og 5. Mosebok 32:1–7 stammer fra det første århundret f.Kr. Du kan se bilder av disse, sammen med en nærmere drøfting, i boken «Manuscripts of the Greek Bible», s. 60–61. I Freer Gallery i Washington finnes en kopi av Femte Mosebok og Josva fra det femte århundret e.Kr. Du kan se et bilde av ett blad, Femte Mosebok 10:6–15, i *Greek Manuscripts of the Bible*, s. 84–85.

Papyri Fouad Inv. 266 består av over hundre fragmenter av deler av Femte Mosebok 17–33 på gresk. Det stammer fra det første århundret f.Kr. Blant annet inneholder det Femte Mosebok 31:28–30; 32:1–7

Nahal Hever (50 f.Kr. til 50 e.Kr.) har XHev/Se3 av 5. Mosebok 9:5–6, 21–23

Ved Masada (før år 69 e.Kr.) ble Mas1C funnet, som inneholder 5. Mosebok 33:17–21; 34:2–6

Funnet ved Wadi Murabba’at (ca. 132 e.Kr.) har bevart 5. Mosebok 10:1–3; 11:2–3; 12:25–26; 14:29; 15:1 eller 2, kalt Mur 2.

Samlet sett er følgende 620,5 hebraiske vers av de 959 versene i 5. Mosebok (64,7 %) bevart i Dødehavsrullene, Masada, Nahal Hever og Wadi Murabba’at.

1:1–17, 22–25, 29–39, 41, 43–46; 2:1–6, 8, 24–36; 3:14–29; 4:1, 13–17, 24–26, 30–34, 47–49; 5:1–33; 6:1–11; 7:2–7, 12–26; 8:1–20; 9:1–2, 5–7, 10–14, 17–19, 21–23, 27–29; 10:1–3, 5–12, 14–15; 11:2–4, 6–13, 18, 27–32; 12:1–5, 11–12, 18–19, 22, 25–26, 31; 13:1–14, 16, 19; 14:1–4, 19–22, 24–29; 15:1–6, 8–10, 14–19; 16:2–4, 6–11, 21–22; 17:1–5, 6?, 7, 12–20; 18:1, 6–10, 18–22; 19:2–3, 8–21; 20:1–19; 21:4–12, 16?, 23; 22:1–9, 11–19; 23:6–8, 12–16, 22–26; 24:1–8, 10–22; 25:1–9, 14–19; 26:1–5, 14–15, 18–19; 27:1–10, 24–26; 28:1–18, 20, 22–25, 29–30, 44–50, 61, 67–68; 29:2–5, 9–20, 22–27; 30:3–14,16–20; 31:1–19,24–30; 32:1–3,6–11,13–14,17–29,33–35,37–43; 33:1–24,29; 34:1–6,8?.

British Museum MS Oriental 7594 Sahidisk koptisk Dt 1:39–2:19; 4:49–8:3; 9:7–13:17; 14:18–18:10; 19:1–20:6; 22:3–26:10; 28:1–6, 9–12; 28:14–31:10; 31:12–34:2; Jona 1:1–4:11; Apostlenes gjerninger 1:1–20:4; 20:6–24:16; 26:7; 26:20–27; 27:10–16; 26:21f–26a; 26:32–27:7; 27:10–16,21f–26a; 27:29f–28:20; 28:23–27,30–31

Totalt er følgende 620,5 vers av de 959 versene i Femte Mosebok (64,7 %) bevart i Dødehavsrullene, Masada, Nahal Hever og Wadi Murabba’at.

1:1–17, 22–25, 29–39–46; 2:1–19, 24–36; 3:14–29; 4:1, 13–17, 24–26, 30–34, 47–49; 5:1–33; 6:1–25; 7:1–26; 8:1–20; 9:1–2, 5–7, 29; 10:1–22; 11:1–32; 12:1–32; 13:1–17,19; 14:1–4,18–29; 15:1–23; 16:1–22; 17:1–20; 18:1–10,18–22; 19:1–21; 20:1–19; 21:4–12,16?,23; 22:1–21; 23:1–25; 24:1–22; 25:1–9–19; 26:1–10,14–15,18–19; 27:1–10,24–26; 28:1–68; 29:1–29; 30:1–20; 31:1–30; 32:1–3, 6–11, 13–14, 17–29, 33–35, 37–43; 33:1–24, 29; 34:1–6, 8?.

Kristne bibelmanuskripter fra rundt år 350 e.Kr. inneholder Septuaginta-versjonen av Det gamle testamente, inkludert Femte Mosebok. Ifølge The Encyclopedia of Religious Knowledge, s. 746, inneholder Chester Beatty-papyriene (2.–4. århundre e.Kr.) Femte Mosebok. Freer Washington-kodeksen (4./5. århundre) inneholder Femte Mosebok 10:6–15.

Den lucianske redaksjonen var en kopi av Septuaginta laget av Lucian, en presbyter og martyr (312 e.Kr.) fra Antiokia. Han korrigerte den greske grammatikken og stilen. Lucian-utgaven er bevart i John Ryland-papyrusen Greek 458, 5. Mosebok 23:24–24:3; 25:1–3; 26:12, 17–19, 28:31–33.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) inneholder hele Femte Mosebok

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder ark med 5. Mosebok 3:8–4:21; 28:68–30:16.

Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Femte Mosebok

Samaritanerne laget sin egen kopi av Toraen i det andre århundret f.Kr., selv om de eldste bevarte samaritanske kopiene stammer fra middelalderen. The Dead Sea Scrolls Today, s. 125–126.

En syrisk oversettelse av Septuaginta ble utført av biskop Paulus av Tella (616–617 e.Kr.), som vi fremdeles har i dag, ifølge «Manuscripts of the Greek Bible», s. 35 (fotnote).

Tidlige kirkeforfattere anerkjente Femte Mosebok som en del av Bibelen. Se neste spørsmål for en fullstendig liste fra tiden før konsilet i Nikea.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Femte Mosebok?

Svar: Forfattere fra tiden før konsilet i Nikea som siterte eller henviste til vers i Femte Mosebok, er som følger. De som er understreket, hevder at Moses skrev den.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 13:8–9 i 1. Klemensbrev, kap. 29, bind 1, s. 12–13.

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 8, s. 142, siterer 5. Mosebok 10:16.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 32:15 som «av Moses» i «Dialog med Tryfon, jøden», kap. 20, s. 204. Han siterer også fra 5. Mosebok 10:16 som av Moses i samme verk, kap. 126, s. 262

Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) oppførte Femte Mosebok blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus, *Om påsken*, s. 72. Bevart i Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 4, kap. 26.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 5:8 som «Moses sa» i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 6.5, s. 420.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer fra Femte Mosebok på mange steder, blant annet Femte Mosebok 6:4 som stammende fra Moses i *Oppfordring til hedningene*, kap. 8, s. 195, og det samme verset i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 5, kap. 14, s. 471.

Tertullian (198–220 e.Kr.) skriver: «Også i denne sammenhengen, i Femte Mosebok», og siterer deretter Femte Mosebok 6:4, 12, 27; 12:2, 3, 30; 13:1, 6, 16; 27:15 i *Scorpiace*, kap. 2, s. 635

Theodotus, sannsynligvis montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer halvparten av 5. Mosebok 17:6 i «Utdrag av Theodotus», kap. 13, s. 44

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 9:3 som om det var fra Moses. «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 6, kap. 27, s. 88. Han drøfter også 5. Mosebok 5:22 som: «Og Moses har ikke tiet om dette punktet, når han sier at det finnes tre ord fra Gud: ‘mørke, tåke, storm’, og la ikke til noe mer.» «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 8, kap. 1, s. 118

Origenes (240 e.Kr.) henviser til Femte Mosebok ved navn. «Kommentar til Høysangen», bok 3, kap. 6, s. 187

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 8:3 som «lovens ord» i *Om jødisk mat*, kap. 5, s. 648

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 32:8 som «5. Mosebok» i *Avhandling om treenigheten*, kap. 17, s. 627

«Avhandling mot Novatian» (250/4–256/7 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 1:17 som i «5. Mosebok».

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «5. Mosebok» i *Avhandling 12*, tredje bok, 18.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «I Jesaja … i Salme 117 … Også i Sakarja … Også i Deuteronomium: … Også i Jesus [Josva], sønn av Nave.» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12, kap. 2.16

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 22:26,27 slik det står i 5. Mosebok. «Canonical Epistle», kanon 1, s. 18.

Dionysius av Alexandria (246–256 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 19:14 i Brev 7 til Filemon, en presbyter, s. 102

Dionysius av Roma (259–269 e.Kr.) nevner «Moses i den store sangen i Femte Mosebok» i «Mot sabellianerne», kap. 2, s. 365.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) (underforstått) siterer 5. Mosebok 25:4 som hentet fra Moseloven. «Dialog om den sanne tro», første del, kap. 22b, s. 65

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) henviser til 5. Mosebok 32:8 som «loven» i «Kommentar til Åpenbaringen fra det niende kapittelet», 13,14, s. 352.

Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) siterer fra 5. Mosebok 32:32,33 som stammende fra Moses. «De ti jomfruers festmåltid», avhandling 5, s. 327

Athanasius av Alexandria (318 e.Kr.) siterer en del av 5. Mosebok 30:14 som stammende fra Moses. Athanasius’ «Mot hedningene», kap. 30.1, s. 29

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) «Moses sier også i Femte Mosebok» og siterer Femte Mosebok 28:66 i *Epitome of the Divine Institutes*, kap. 46, s. 241

Etter konsilet i Nikea var det blant annet følgende som henviste til Femte Mosebok:

Eusebius av Cæsarea (318–339–340 e.Kr.)

Aphrahat fra Syria (337–345 e.Kr.)

Hegemonius av Sirmium (ca. 351 e.Kr.) siterer Archelaus (262–278 e.Kr.) og henviser til 5. Mosebok 18:15 av Moses. Disputation with Manes, kap. 42, s. 217

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

Athanasius (325–373 e.Kr.)

Efraem den syriske (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 13:6; 13:8–9 (Septuaginta) som stammende fra «Moses» og «5. Mosebok», Brev 3, kap. 17.1, s. 58

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer 5. Mosebok 32:8 som i «5. Mosebok». Kommentar til Sakarja 11, s. 272

Den syrisk-ortodokse «Trinnboken» (Liber Graduum) (350–400 e.Kr.) siterer fra 5. Mosebok 27:24 som «sagt i loven»; Memra 22, kap. 10, s. 259. Den siterer også fra 5. Mosebok 5:16–22; 6:4 og 32:15. Den henviser til 5. Mosebok 6:5; 19:14,21; 22:1; 32:4.

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Toraen, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel og Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.

Pelagianeren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) henviser til 5. Mosebok 24:1–2. Kommentar til Malaki kap. 2 s. 412. Henviser til 5. Mosebok 29:23. Kommentar til Hosea kap. 11 s. 87

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.)

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (423–458 e.Kr.).

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten, den greske Septuaginta og andre versjoner i 5. Mosebok?

Svar: Her er noen få eksempler hentet fra de 959 versene i Femte Mosebok. Med mindre annet er angitt, er den første setningen den masoretiske teksten (MT) og den andre Septuaginta (LXX).

5. Mosebok 1:1 «Arabah» vs. «Rødehavet» (ett Septuaginta-manuskript, Targum, Vulgata)

5. Mos 1:4 «i Edrei» vs. «og i Edrei» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

5. Mos. 1:8 «Herren» vs. «jeg» (den samaritanske Pentateuken, Septuaginta)

5 Mos 2:5 «Jeg vil ikke gi dere noe av deres land, ikke engang et fotavtrykk, for jeg har gitt Seir-fjellet til Esau som eiendom.» vs. «Jeg vil ikke gi dere noe av deres land, ikke engang nok til å sette foten på, for jeg har gitt Seir-fjellet til Esaus barn som arv.» (Septuaginta)

5 Mos 2:8 og 10:6–7 er basert på 4 Mos 20:17–18 og 4 Mos 33:31–38a i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)

5 Mos 2:37 «og alt» mot «selv alt / akkurat som» (Septuaginta, Targum)

5 Mos 3:9 og 5 Mos 4:48 «Sion» vs. «Siryon» (Septuaginta) vs. «Sirion» (syrisk)

5 Mos 3:12 «ved Arnon-kløften» vs. «på kanten av Arnon-kløften»

5 Mos 5:5 «ord» vs. «ord» (Dødehavsrullene, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, syrisk, Vulgata, Targum)

5 Mos 5:15 «Husk» (MT) vs. «Og du skal huske» (Dødehavsrullene) (The Meaning of the Dead Sea Scrolls s. 112)

5 Mos 5:15 «sabbatsdagen» (MT, SP, LXX) vs. «sabbatsdagen for å hellige den. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og hvilte på den syvende dagen; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.» (Dødehavsrullen 4QDt41) (The Meaning of the Dead Sea Scrolls, s. 112)

5 Mos 5:21 følges umiddelbart av 5 Mos 27:2–7 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)

5 Mos 8:4 «blærer» mot «hård hud» (Septuaginta)

5 Mos 9:24 «Jeg har kjent» vs. «han har kjent» (Den samaritanske Pentateuken, Septuaginta)

5. Mos. 9:28 «For at ikke landet» vs. «For at ikke folket i landet» (Septuaginta, den samaritanske Pentateuken)

5 Mos 10:13 «Herre» vs. «Herre, din Gud» (Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk)

5. Mos. 11:13 «mine bud» vs. «hvert bud» (Septuaginta)

5. Mos. 11:14 «jeg» vs. «han» (den samaritanske Pentateuken, deler av Septuaginta, Vulgata, et mezuzah-sitat fra Dødehavsrullene) Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 90 for mer informasjon.

5. Mos. 11:30 «eiketrær eller terebinter» vs. «eik» (Septuaginta, syrisk)

5 Mos 11:30 «Moria» (MT, Septuaginta) vs. «Moria, overfor Sikem» (samaritansk Pentateuk. Se The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 938)

5 Mos 12:5 «stedet som Herren din Gud vil velge» (MT, Septuaginta) vs. «stedet som Herren har valgt» (Den samaritanske Pentateuken)

5 Mos 12:14 «på det stedet Herren vil velge» (MT, Septuaginta) vs. «på det stedet Herren har valgt» (Den samaritanske Pentateuken. The Meaning of the Dead Sea Scrolls s. 95.)

5 Mos 12:28 «pålegger deg» vs. «pålegger deg i dag» (samaritansk Pentateuk, syrisk) (Fotnoten i NRSV sier at «i dag» står i den greske teksten, men Brentons versjon av Septuaginta viser ikke dette.)

5. Mos. 13:6 «din mors sønn» vs. «din fars sønn eller din mors sønn» (samaritansk, Septuaginta, Targum) (Det er ingen endring i betydningen i denne sammenhengen)

5. Mos. 14:13 «svart glente» mot «svart glente, grib eller falk» i Septuaginta, den samaritanske Pentateuken og noen hebraiske manuskripter.

5 Mos 15:2 «kreve det av sin neste og sin bror» (MT, den samaritanske Pentateuken) vs. «kreve det av sin neste» (Septuaginta) vs. «kreve det» (4QDeut( c ))

5 Mos 18:15,18–19 «… en profet fra blant dere, av deres brødre. En som meg – dere skal høre på ham… Jeg skal reise opp en profet for dem blant deres brødre, som dere; og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg pålegger ham. Og det skal skje at den som ikke vil høre på mine ord som han skal tale i mitt navn, ham skal jeg kreve det av.» (Masoretisk tekst) vs. «…en profet blant deres brødre, som meg; ham skal dere (flertall) høre på… Jeg skal reise opp for dere en profet blant deres brødre, som dere; og jeg skal legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem slik jeg pålegger ham. Og uansett hvilke ord den profeten måtte tale i mitt navn, skal jeg hevne meg på ham.» (Septuaginta) vs. «… en profet som meg, fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alt, hva han enn sier til dere. Og det skal skje at hver sjel som ikke vil høre på den profeten, skal bli fullstendig utryddet fra folket.» (Qumran 4QTest, Apg 3:22–23) (The Expositor’s Bible Commentary, bind 9, s. 299–300)

5. Mos. 18:19 «krevde det av ham» (MT) vs. «ta hevn over ham» (LXX, Eusebius av Cæsarea)

5. Mos. 20:8 «offiserer» (MT, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta) vs. «dommere» (4QDeut(k2)) The Dead Sea Scrolls Bible s. 174

5 Mos 20:8 «for at ikke hans brødres hjerter skal svikte» (MT, Targum) vs. «for at han ikke skal få sin brors hjerte til å svikte» (Den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

5 Mos 20:19 «Mennesket er et tre på marken» vs. «Er trærne på marken mennesker?» (én bokstavs forskjell)

5. Mos. 23:2 «YHWHs forsamling; selv til tiende led skal ingen av hans komme inn i YHWHs forsamling» vs. «Herrens forsamling»

5 Mos 25:11 «hans kjønnsorganer» vs. «hans kjød» (Samaritansk Pentateuk)

5. Mos. 26:3 «erkjenn i dag Herren, din Gud» vs. «erkjenn i dag Herren, min Gud» (Septuaginta)

5. Mos. 27:4 «Ebal-fjellet» (MT, Septuaginta) vs. «Gerizim-fjellet» (den samaritanske Pentateuken og gammel latin/italisk) [Samaritanerne endret sannsynligvis dette for å styrke sitt krav om at Gerizim, ikke Jerusalem, var fjellet der de skulle tilbe.] Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 161 for mer informasjon.

5. Mos 28:30 endrer «grep tak i hans kjønnsorganer» (sgl) til «grep tak i hans kjøtt» (yshbn) (den samaritanske Pentateuken)

5. Mos 28:11 «storfe … jord» (MT, deler av Septuaginta, den samaritanske Pentateuken) mot «j[ord, … s[torf]» (4QDeut( c ), deler av Septuaginta)

5 Mos 29:10 «dine ledere, dine stammer, dine eldste» mot «lederne for dine stammer, dine eldste» (Septuaginta ifølge Brenton) mot «dine stammer, dine eldste» (syrisk, gresk ifølge fotnoten i NRSV)

5. Mos 29:11 «barna deres, konene deres» (MT) mot «konene deres og barna deres» (Septuaginta) mot «barna deres, og [deres] k[oner]» (1QDeut(b)) The Dead Sea Scrolls Bible s. 186

5. Mos 30:9 «storfe … jorden» (MT) vs. «jorden … storfe» (4Deut(b), den samaritanske Pentateuken, Septuaginta) The Dead Sea Scrolls Bible s. 187

5. Mos. 30:11 «langt borte» (MT) vs. «langt borte fra dere» (4QDeut(b), Septuaginta) The Dead Sea Scrolls Bible s. 187

5. Mos. 30:16 «som jeg pålegger» vs. «Hvis du adlyder budene til Herren din Gud som jeg pålegger» (Septuaginta)

5 Mos 30:28 «til oss og våre barn» har spesielle prikker over seg.

5. Mos. 31:1 «gikk og talte» vs. «hadde talt ferdig alt» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5. Mos. 31:7 «Dere skal dra» vs. «Dere skal føre» (noen masoretiske tekster, den samaritanske Pentateuken, Vulgata)

5 Mos 32:6 «han angret» vs. «han tilga» (Den samaritanske Pentateuken) (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 938)

5. Mos 32:8 «Han fastsatte folkene sine grenser etter antallet av Israels barn/sønner» (MT) vs. «han fastsatte nasjonenes grenser etter antallet av Guds engler» (Septuaginta, Dødehavsrullene, Klemens av Roma, Justin Martyr, Klemens av Alexandria, Origenes, Novatian, Victorinus av Petau) vs. «Guds sønner» (Dødehavsrullen 4Q37, Symmachus, latin) vs. «Adams sønner»

5. Mos. 32:10 «fant ham» vs. «opprettholdt ham» (den samaritanske Pentateuken, Septuaginta)

5. Mos. 32:13 «han spiste» vs. «ga ham mat» (den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, syrisk)

5. Mos. 32:15 «Jeshurun» mot «Jakob spiste seg mett; Jeshurun» (Dødehavsrullene, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta)

5. Mos. 32:19 «så det» vs. «så det og ble misunnelig» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5. Mos. 32:43 «nasjoner» vs. «himmelen» (Dødehavsrullene 4Q44, Septuaginta)

5. Mos 32:43 (mangler) (MT) vs. «La alle Guds engler tilbe ham.» (Septuaginta, Hebreerbrevet 1:6 og Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) Prekener over Hebreerbrevet, preken 4 nr. 2 s. 382–383)

5. Mos. 32:43 «tjenere» vs. «barn» (Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), Septuaginta)

5. Mos. 32:43 (mangler) vs. «han skal gjengjelde dem som hater ham» (Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), Septuaginta)

5. Mosebok 32:43 «renser sitt land, sitt folk» vs. «renser landet for sitt folk» (Dødehavsrullen 4Q44 (=4QDeut(q)), den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, Vulgata)

5. Mos 32:44 «Hoshea» (MT) vs. «Joshua» (den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, syrisk, Vulgata) Hosea var Joshuas navn før Moses ga ham et nytt navn.

5 Mos 33:2 «over/til dem» vs. «over/til oss» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

5. Mosebok 33:2 «Han kom fra Ribebot-kodesh» vs. «med ham var myriader av hellige» (samaritansk Pentateuk, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

5. Mos. 33:8 «dine tummim» vs. «Gi Levi dine tummim» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

5. Mos. 33:12 «skal bo trygt på ham» (MT) vs. «skal bo trygt» (samaritansk Pentateuk) vs. «på Gud» (Septuaginta, Dødehavsrullene 4Q35)

5. Mos 33:17 «Hans førstefødte okse» vs. «en førstefødt okse» (Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

5 Mos 34:10 «det oppstod ikke igjen en profet som Moses i Israel» vs. «det vil ikke oppstå igjen» (Den samaritanske Pentateuken) (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 938)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. (Noen greske oversettelser er også hentet fra ulike fotnoter i Bibelen.) The Expositor’s Bible Commentary, General Introduction to the Bible, Mystery and Meaning of the Dead Sea Scrolls s. 151–152, The Anchor Bible Dictionary, bind 5, samt fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibelcitater hentet fra Berean Standard Bible (BSB), som er i det offentlige domene. https://berean.bible/

www.biblequery.org