< Bibelspørsmål fra 3. Johannesbrev

Spørsmål: Jeg har nettopp sett noen av videoene dine på YouTube. Kunne du forklare 3. Johannes 2 og Ordspråkene 10:22? Jeg er ikke sikker på hvor viktig de opprinnelige språkene er for oss, eller hvilken oversettelse som er riktig. Kan du fortelle meg hvordan, eller om, jeg kan anvende disse versene i mitt liv?

Svar: Selvsagt. Jeg så ingen interessante oversettelsesproblemer i disse versene. Wuests utvidede oversettelse av Det nye testamente fremhever verbformene tydeligere, og dette er hva den sier om 3. Johannes 2: «Min kjære, i alle ting ber jeg om at det skal gå deg godt, og at du stadig skal ha god helse, akkurat som det går godt med din sjel.»

Den første delen av 3. Johannes 2 viser at det er helt i orden å be om god helse for andre og for seg selv. I den siste delen betyr uttrykket «at også din sjel skal ha det godt» at du som troende både er trofast mot den sannheten du kjenner og fortsetter å vokse i sannheten. Den siste delen innebærer at du vandrer (eller bør vandre) nær Herren, har gode bønnestunder med Ham, studerer Hans ord, elsker Ham, elsker andre, og kort sagt, alt det kristne skal oppleve og gjøre. Sammenhengen mellom den første og den siste delen tyder på at din sjels velstand har enda høyere prioritet enn din helse. Johannes sa ikke: «Jeg håper du nyter god fysisk helse uavhengig av din åndelige tilstand», men snarere at din åndelige tilstand skal være god, og at din fysiske helse skal være god i likhet med den.
Men å være en lydig kristen betyr ikke at du alltid vil ha god helse. Epafroditus, en av Paulus’ medarbeidere, var svært syk og sto nær døden i Filipperne 2:25–27. Paulus selv var syk, og Gud brukte den omstendigheten til at han kunne forkynne for galaterne i Galaterbrevet 4:13. Da Timoteus ofte hadde magesykdommer, sa Paulus i dette tilfellet ikke: «Kom, så jeg (eller Gud) kan helbrede deg», men snarere: «Drikk litt vin i stedet, på grunn av magen din og dine hyppige plager» i 1. Timoteusbrev 5:23. Elisa, som utførte så mange mirakler, led av en sykdom som tok livet av ham i 2. Kongebok 13:14. Daniel var syk i flere dager etter å ha fått et syn i Daniel 8:27.
En kristen bør altså ikke forvente å aldri bli syk.
Vi bør be til Gud om helse for oss selv og andre.

Det er greit å gå til leger for å få medisiner og behandling.

Gud helbredet mennesker på overnaturlig vis fra sykdom i fortiden, og Gud helbreder mennesker på overnaturlig vis i dag.

Vi bør ikke gjøre helse til en avgud og søke Giveren mer enn bare Hans gaver.

Selv om Gud fremfor alt ønsker at vi skal være åndelig rike, viser Ordspråkene 10:22 til at Gud også velsigner oss med materiell rikdom. Dette er ikke en garanti for alle kristne; ellers, hva med apostelen Paulus, som aldri hadde mye materiell rikdom? Gud gir kristne det de trenger for å leve, men Ordspråkene 10:22 sier at Herrens velsignelse «beriker», noe som tyder på en overflod utover det absolutte minimumet som vi og vår familie trenger. Hvorfor skulle Gud ønske å gi oss det? For at vi skal kunne ære Gud ved å gi tilbake til Ham for å hjelpe andre. Faktisk ser det ut til at Gud ikke direkte gir noen kristne det de trenger for å overleve, mens han gir overflod til andre, slik at den andre gruppen kan vitne om Guds kjærlighet som strømmer over i deres hjerter ved å være redskapene Gud bruker til å dekke behovene til troende som selv mangler det nødvendige. Hvis du tilhører den sistnevnte gruppen, be om at du må være både klok og flittig i å gi der Gud har ment at du skal gi.

Rikdom skiller seg fra mange av Guds gaver, fordi den så lett kan bli en forbannelse. Rikdom i seg selv er ikke dårlig, ellers ville ikke Ordspråkene 10:22 blitt skrevet. Abraham var faktisk en ekstremt rik mann, både etter gamle og moderne standarder. Likevel er kjærligheten til penger roten til all slags ondskap (1. Timoteus 6:10). Hvis Gud bare gir oss den maten og de klærne vi trenger, bør vi være fornøyde med det (1. Timoteus 6:8). Mange har vendt seg bort fra troen på grunn av penger (1. Timoteus 6:10), blant annet Gideon i Det gamle testamente. Faktisk kan det å uklokt gi noen i nød langt mer penger enn de trenger, være en dødelig åndelig felle for dem.

Hvis du ber Gud om noe, enten det er kunnskap, helbredelse, penger eller noe annet, så prøv å granske deg selv: hvorfor ber du? Er det for å ære Gud, eller for å tilfredsstille din egen egoistiske stolthet, grådighet eller andre begjær? Eller er det utelukkende for at du skal ære Gud? Hvis dine egne egoistiske begjær spiller inn, må du først rense hjertet ditt; deretter, hvis Gud fremdeles vil at du skal be, så be. Hvis du for eksempel ønsket deg stor rikdom for å kunne hjelpe misjonærer, ville du da være like glad hvis Gud besvarte bønnen din positivt ved å gi en enorm sum penger til noen andre, og du ikke så en krone av det, og de hjalp misjonærene i stedet for deg? Hvis du ville være bare litt mindre glad, må du undersøke ditt hjerte.

Spørsmål: Behandlet Johannes i 3 Joh 1 Gaius som en alliert som ville støtte Johannes mot Diotrephes, lederen for en annen fraksjon, slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 1171?

Svar: Nei. Det finnes ingen bevis for denne tanken om at Johannes, en av Jesu apostler, hadde behov for allierte for sin egen del. Johannes skrev imidlertid sannsynligvis for indirekte å be om Gaius’ støtte til Demetrius mot Diotrephes.

Spørsmål: Er det i 3. Johannesbrev 1 noen form for irettesettelse eller korreksjon rettet mot Gaius? Hvis ikke, hvorfor brukte Johannes da så mye tid på å nevne det som allerede ble gjort riktig?

Svar: Dette brevet var både svært personlig og svært offisielt. Johannes tiltalte Gaius som «min kjære» tre ganger (3. Johannes 2, 5, 11). Men Johannes ønsket også Gaius’ støtte til Demetrius fremfor Diotrephes.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 3. Johannes 1 mellom å elske noen og å elske dem i sannheten?

Svar: Å elske noen i sannheten kan bety at du elsker dem, men at du elsker sannheten – og at de er i sannheten – mer enn bare deres selskap. Hvis du hadde et vennskap med noen, og de trengte å vite noe som var sant, men du trodde at å fortelle dem det kunne sette vennskapet på spill, ville du da fortelle dem det? Med andre ord: Ville du elske vennskapet mer, eller vennen mer? Å elske noen i sannheten er mer enn bare å elske personen; det betyr å elske noen nok til å fortelle dem det de trenger å vite. Stoler du på at vennene dine vil fortelle deg ting du trenger å vite, selv når du kanskje ikke ønsker å høre det?

Spørsmål: I 3. Johannes 2, viser «Jeg ber om at du på alle måter må ha fremgang og god helse» at alle kristne bør være sunne og rike?

A: Nei. Lærere som forkynner velstandsteologi kan prøve å bruke dette verset til å undervise i denne feilen, men ikke hver gang helse og velvære nevnes, betyr det at vi først og fremst skal tenke på Gud i sammenheng med helsen og de gode tingene han gir oss. Johannes ba for deres velvære på alle måter. Bibelen har ingenting imot velstående troende, som for eksempel Abraham, så lenge de ikke elsker penger.

Spørsmål: Hvorfor fokuserer vi i 3. Johannes 2 mer på spektakulære redningsaksjoner og helbredelser enn på at Gud gir oss hverdagslig beskyttelse og helse?

Svar: Dette betyr ikke at Gaius var syk. Det var snarere takknemlighet for hans gode helse.

Spørsmål: Hva betyr det i 3. Johannes 2 at noens sjel har det godt?

A: Johannes sier at han ber om at Gaius skal ha god helse som samsvarer med hans gode vandring med Herren.

Spørsmål: I 3. Johannesbrev 3–4: Hvis «en gang frelst, alltid frelst» er sant, ser du da noen tegn på at Johannes tar for gitt at Gaius fortsatt vandrer i sannheten? Hvis ikke, når bør vi ta for gitt at noen vil fortsette å vandre i sannheten?

Svar: Det ser ikke ut til at Johannes tar for gitt at noen fortsetter å vandre i sannheten, og det bør ikke vi heller. I Jesu lignelse om de fire jordtypene var det bare én av de tre jordtypene som i utgangspunktet så bra ut, som faktisk bar frukt. Forfølgelser kan tørke ut, og denne verdens bekymringer kan kvele den åndelige veksten og vise om det åndelige livet er ekte eller bare tilsynelatende. Hvis du møter en troende du ikke har sett på lenge, kan det være lurt å spørre vedkommende hvordan det går med vandringen med Herren.

Spørsmål: Hvorfor tar vi i 3. Johannesbrev 3–4 for gitt noen ting som vi ikke burde?

Svar: Dessverre er det ofte naturlig å mangle takknemlighet. Folk har en tendens til å fokusere på å skaffe seg det de ikke har, og setter ofte ikke pris på det de faktisk har. Ofte ønsker folk å arbeide for å få det de ikke har, mens de glemmer å ta vare på det de allerede har.

Spørsmål: I 3. Johannesbrev 3 fortalte noen brødre Johannes om Gaius’ trofasthet og vandring. Når bør vi fortelle andre om en annen kristens trofasthet og vandring? Hvordan er det ikke sladder?

Svar: Spør deg selv først hvorfor du forteller det til andre. Hvis det er for å begeistre tilhørerne dine eller for å fremheve deg selv, så la være. Spør deg selv: Hvis personen du snakker om skulle høre det du sier, ville vedkommende være fornøyd med det du sier, eller ville du bli flau? I så fall bør du ikke si det. På den annen side, hvis det ville være et godt eksempel for andre, en oppmuntring eller en korreksjon for andre, og personen ikke ville ha noe imot at du snakket om dem, så er det greit.

Hvordan kan du vite om de ville ha noe imot at du snakket om dem eller ikke? Når det er mulig, hvorfor ikke spørre dem? En gang fortalte en pastor menigheten sin en historie om datteren sin som gikk på barneskolen, og han sa at han først hadde spurt datteren sin om det var greit å dele dette. Datteren sa at det var greit, for hun deler jo også historier om ham med klassekameratene sine!

Spørsmål: Hvorfor er Johannes’ glede over å høre at en kristen fortsetter å vandre i sannheten større enn hans glede over å høre at noen er blitt frelst, i 3. Johannesbrev 4? Hvorfor forstår vi dette noen ganger omvendt?

Svar: I lignelsen om de fire jordtypene er det, sett fra et menneskelig perspektiv, i utgangspunktet tre «gleder» knyttet til de tre jordtypene som ser ut til å være gode. Men på lang sikt var det bare én ekte glede, nemlig den for den gode jorden. Hvis noen hevder å ta imot Kristus, men ikke fortsetter i Kristus, er det ikke noe bevis på at det var grunn til å glede seg. I Matteus 28:19 befalte Jesus oss ikke å gjøre alle folkeslag til omvendte, men snarere til disipler. Å være omvendt er selvfølgelig en forutsetning for å være disippel, men vekten ligger på disipler (som fortsetter), ikke bare omvendte (som kanskje eller kanskje ikke fortsetter).

Spørsmål: Hvorfor skal vi ikke, ifølge 3. Johannes 5, bare bruke ressursene i tjenesten vår på kristne vi kjenner (og kan stole på), fremfor fremmede?

A: Det er ikke nok bare å gi penger til Guds verk; vi bør gi penger på en klok måte. På den ene siden er det lettere å gi penger på en klok måte ved å begrense midlene til bare folk du kjenner og som bor i nærheten av deg. På den andre siden ville det være vanskeligere å spre evangeliet til fjerne steder uten å gi penger til kristne du ikke kjenner godt personlig. Da Paulus samlet inn penger fra menighetene til et offer til de troende i Jerusalem som led under hungersnød, ga folk penger til Paulus selv om de kanskje ikke hadde sett ham på mer enn noen få uker til sammen.

Spørsmål: Hvordan sender man i 3. Johannes 6 noen av gårde på en måte som er Gud verdig?

Svar: Dette betyr å gi dem hjelp sjenerøst, som en gave til Gud. I Jesu lignelse om sauene og geitene sa Jesus til sauene at de hadde gitt mat, klær, besøkt og hjulpet Jesus, fordi det de gjorde mot de minste av brødrene, var som om de hadde gjort det mot Ham.

Spørsmål: Hvordan går vi ut «på vegne av Navnet» i 3. Johannesbrev 7, i motsetning til å gå ut på en annen måte?

Svar: Å reise i forretningsøyemed, for å besøke familien eller av andre grunner, og å dele evangeliet mens man er på farten og møter mennesker, er helt i orden, men det er ikke det som menes her. Her er det snakk om en reise som er dedikert til å dele evangeliet. Å reise på den tiden var risikabelt, med fare for røvere, fare for stormer hvis man reiste med skip, og risiko for å bli syk. Men de dro likevel ut for Navnets skyld. I dag, hvor mye mer bør vi da være villige til å dra ut i Navnets navn!

Spørsmål: I 3. Johannes 7, bør kristne ta imot noe fra «hedninger»? Hva med en lønnsslipp?

Svar: Kristne kan ta imot ting fra hedninger og ikke-troende generelt. To poeng her.

1. Det beskriver mennesker som dro ut for å forkynne evangeliet. Generelt sett ville det være merkelig om kristne heltidsarbeidere ble betalt av ikke-kristne. (Selv om dette skjedde i statsstøttede kirker, for eksempel i Norge, Storbritannia og så videre.)

2. Johannes nevnte dette for å skamme ut kristne som nektet å hjelpe andre kristne som forkynte evangeliet. Selv i dag finnes det ekte kristne som nekter å samarbeide med andre kristne i evangeliseringsarbeidet. En uheldig unnskyldning jeg hørte, var: «De kan jo synge sanger som ikke er doktrinært korrekte.» Likevel var de ikke villige til å se gjennom sangene på forhånd og komme til enighet.

Geisler og Howe skriver i *When Critics Ask*, s. 547, at dette gjelder forkynnelsen av evangeliet, og legger til at dette er «beskrivende, ikke påbudende». Med andre ord sa Johannes ikke: «Jeg befaler dere å aldri ta imot penger fra hedninger.» Snarere nevnte Johannes dette som et eksempel vi skal følge: I sin tjeneste tok han ikke imot penger fra hedninger.

Spørsmål: I 3. Johannes 7, hva slags hjelp bør vi motta fra ikke-troende når vi forkynner evangeliet, og hva slags hjelp bør vi ikke motta?

Svar: Folk viser hverandre vanlig høflighet og hjelper hverandre hele tiden. Men det ville virke merkelig å be noen som tror på en annen religion om penger for å spre noe de ikke tror på. Det ville være enda verre hvis noen ba om pengene under falske påskudd. Men selv om de ikke spør om formålet med donasjonen, bør du ikke be folk om penger til noe de ikke ville tro på hvis de visste hva det var.

Spørsmål: 3 Joh 8,10; Mt 25:38,40; Rom 12:13; 16:23; 1 Tim 3:2; 5:10; Tit 1:8; Filem 22; Heb 13:1-2; og 1 Pet 4:9 viser at Gud legger stor vekt på at vi skal vise gjestfrihet. Hva er minst åtte grunner til at vi bør vise gjestfrihet overfor andre troende?

Svar: Det finnes minst åtte grunner, men det kan være flere.

1) Å adlyde Gud – selv om vi ikke så noen annen grunn, bør vi likevel være gjestfrie for å adlyde Guds instruksjon i de nevnte versene.

2) Å uttrykke kjærlighet – Jesus befalte oss å elske vår neste som oss selv. Dette betyr ikke bare at vi skal ha kjærlige følelser, men å «utøve kjærlighet» gjennom praktiske handlinger, og å vise gjestfrihet er en praktisk måte å elske andre på.

3) Trenger hjelp – Gjesten kan trenge materiell hjelp eller et sted å bo. Men selv om gjesten ikke har økonomiske behov, kan gjesten ønske seg vennskapet og samværet som følger med å bo hos en vertsfamilie.

4) Kan stole på hjelp – Det uttrykker ikke mye kjærlighet å hjelpe andre bare når du har lyst, eller hvis du er i det humøret den dagen. Kan den potensielle gjesten snarere stole på din gjestfrihet som et pålitelig uttrykk for kjærlighet?

5) Ditt vitnesbyrd om at du tror på det de sier – Når du gir et måltid, et sted å bo eller annen gjestfrihet til noen som forkynner evangeliet, vitner du overfor andre om at du støtter og er enig i det de sier. Dette var viktig for Johannes; i 2. Johannes 10–11 sier Johannes uttrykkelig at vi ikke skal ta imot noen som forkynner et falskt evangelium i vårt hus.

6) Å gi dem oppmuntring – i tilknytning til det forrige gir du gjesten oppmuntring i hans arbeid med å forkynne evangeliet.

7) At de kan nyte det – Romerne 16:23 nevner at Paulus nøt gjestfriheten hos Gaius. Gaius var et vanlig navn, så vi vet ikke om dette var den samme Gaius som nevnes i 3. Johannesbrev eller ikke. Men det spiller ingen rolle, for uansett hvem vi er, bør andre troende kunne nyte vårt selskap og vår gjestfrihet, og vi deres.

8) Å ta imot engler uten å vite det – Hebreerbrevet 13:2 viser at når vi viser gjestfrihet overfor fremmede, kan dette noen ganger være en prøve fra Gud, fordi gjesten, uten at vi vet det, kanskje ikke er et menneske, men faktisk en engel i forkledning.

Spørsmål: Hvordan kunne Diotrephes i 3. Johannes 9 være en leder i Guds menighet?

Svar: Dessverre har historien vist at det var altfor lett for en falsk bror å bli leder blant de kristne. Men folk trengte ikke å vente på at historien skulle vise dem dette. Paulus profeterte uttrykkelig om at det ville være åndelige ulver blant menighetslederne i Apostlenes gjerninger 20:29–31 og 2. Timoteus 4:3–5.

Spørsmål: Hva er galt med å ønske å være først her, i 3. Johannesbrev 9?

Svar: I en konkurranse er det greit å ønske å vinne og være først, i forhold til konkurrentene. Men i Guds rike er vi alle på samme lag, og bør opptre deretter. Når små barn spiller fotball eller basketball, har de en tendens til å holde på ballen i stedet for å sende den videre til lagkameratene når de burde. I menigheten bør vi på samme måte være raske til å «spille ballen videre» til andre kristne som kanskje er dyktigere, i en bedre posisjon eller har større behov for erfaring enn oss.

Spørsmål: I 3. Johannesbrev 9, bør kristne noen gang ønske å være først i noe, eller er det alltid galt?

Svar: Det er greit å ønske å være først i en kamp, og det er greit å ønske at bedriften din skal lykkes i forretningslivet. Men husk hvem lagkameratene dine er. Selv i forretningslivet bør du imidlertid opptre rettferdig og etisk overfor konkurrentene dine. I alt som er alvorlig og hvor du ønsker å være først, bør du spørre deg selv hvorfor du ønsker å være først. Hvis Gud ble like herliggjort uansett om du eller noen andre var først, hvorfor skulle du da foretrekke å være først, hvis ditt eneste mål var at Gud skulle få æren?

Spørsmål: På hvilke måter ønsker noen kristne, menigheter eller trossamfunn å være først på feil måte, ifølge 3. Johannesbrev 9?

Svar: I en tjenestesammenheng er det mulig å på feilaktig vis ønske å være først, på minst seks måter.

Økonomiske hensyn – Noen ganger kan folk være desperate etter å skaffe penger for å holde organisasjonen i gang. Noen ganger opptrer de fortsatt som om de er desperate etter å skaffe penger, selv når det ikke lenger er noe akutt behov. Det er også mulig at de ønsker å hamstre penger for å prøve å eliminere muligheten for å noen gang trenge penger. Et vanlig mønster gjennom historien er at enkelte kristne trossamfunn, når de vokser og er aktive i å forkynne evangeliet, mottar store bidrag. Senere kommer andre til, kanskje tiltrukket av pengene, og iveren går tapt, og målet blir da å opprettholde og øke pengemengden.

Målet er gått tapt – Vårt mål bør være å ære Gud. Noen ganger kan dette målet ubevisst bli satt til side til fordel for personlig fremme eller berømmelse for den enkelte eller organisasjonen.

Lagkamerater vs. konkurrenter – Noen ganger kan menigheter og trossamfunn se på andre gudfryktige grupper som konkurrenter, i stedet for lagkamerater. Når en annen gudfryktig kristen gruppe lykkes med noe, bør du glede deg, selv om det ikke gir din organisasjon noen som helst fordel, så lenge Gud får æren.

Mangler tilknytning til andre – I et idrettslag snakker lagkameratene med hverandre for å oppmuntre hverandre, korrigere hverandres taktikk og planlegge strategi. Når var sist din menighet eller organisasjon planla strategi sammen med en annen menighet eller organisasjon?

Misunnelse og sjalusi – Noen ganger kan en splittende ånd forfalle til misunnelse over en annen gruppes suksess. Paulus lærte at dette er synder.

Å ikke føle seg verdsatt – Noen ganger kan misunnelse forvandles til selvmedlidenhet fordi man ikke føler seg verdsatt av andre. Men når det skjer, setter du da pris på det arbeidet de gjør for Gud? Videre: Er det først og fremst Guds glede og godkjennelse du søker, eller andres? Selv om vi som troende alltid er godkjent av Gud, viser 1. Korinterbrev 4 at noen menneskers arbeid for Gud blir godkjent og belønnet av Gud, mens annet arbeid ikke blir det.

Spørsmål: I 3. Johannes 9, viser Rom 2:17-21 og Rom 11:14 at det er greit å la seg motivere av ønsket om å være først eller best?

A: Gene Getz skrev at tre vanlige drivkrefter er håp om belønning, frykt for straff og ønsket om å fremstå som bedre i egne og andres øyne. Bibelen har en høyere drivkraft, nemlig agape-kjærlighet, men Bibelen benytter seg også av disse andre drivkreftene. I Romerbrevet 11:14 sier Paulus at han håpet å «vekke sjalusi hos mitt eget folk». Med andre ord: å bruke denne følelsen til å åpne øynene deres for behovet for evangeliet.

Dette er på en måte som da Jesus fortalte disiplene sine hvor vanskelig det er for en rik mann å bli frelst, uten å nevne nåde. Da disiplene svarte: «Hvem kan da bli frelst?», sa Jesus: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»

Romerne 2:17–21 taler negativt om å skryte av å være jøde. Paulus sier at man IKKE skal stole på å være jøde og på egne gjerninger, men at jøder trenger nåde og barmhjertighet på samme måte som hedningene.

Spørsmål: Hvordan viser Filipperne 1:15–18, Filipperne 2:3, Filipperne 2:17 og Romerne 3:27 holdninger som er diametralt motsatte i 3. Johannes 9?

Svar: Diotrephes brakte i hovedsak sin egoistiske ambisjon inn i menigheten. Han søkte sin egen ære, og forkledde den under påskudd av tjeneste for Jesus. Noen ledere i menigheter har egoistiske ambisjoner. De vil at alle skal være på deres lag, og til og med at Gud skal være på deres lag. Men vi må være på Guds lag, og ikke ha vårt eget lag. Noen blir misunnelige når deres egoistiske ambisjoner ikke blir oppfylt, og de ser at noen andre har en høyere stilling enn dem.

Noen ganger kan vi også gjøre ting for å fremstå i et godt lys i andres øyne, og skjule det under dekke av tjeneste for Jesus.

Spørsmål: Hvordan har Fil 3:4–9 både likheter og motsetninger med 3 Joh 9?

Svar: Som en lovisk fariseer var Saul imot Jesus og evangeliet, mens Diotrephes, i det minste tilsynelatende, var for Jesus og evangeliet. Men bortsett fra det, er de mer like enn man kanskje skulle tro. Diotrephes ønsket å være den fremste i menigheten, og antakeligvis også den fremste åndelig sett. Saul fra Tarsus, som en lovorientert fariseer, forsøkte å være den fremste blant sine likemenn, og antakelig også åndelig sett. Begge hadde ikke tid til andre som så ting annerledes, eller som ble ansett som trusler.

Spørsmål: I 3 Joh 9, på hvilke måter bør vi prøve å utmerke oss over andre (se Fil 3:12–15; 1 Kor 9:24–27; Ord 6:6), og på hvilke måter bør vi ikke gjøre det (se 2 Kor 10:12; Ord 3:7)?

Svar: Vi bør forsøke å utmerke oss ved at Gud er fornøyd med oss. Vi bør gjøre dette ikke for å oppnå eller beholde frelsen, men fordi vi elsker Herren. Vi bør ikke forsøke å utmerke oss ved å øke andres oppfatning av oss. Til slutt bør vi utmerke oss ved å hjelpe andre, gjennom evangelisering og disippelgjøring, til å bli gode og bedre disipler av Jesus. Virker det ikke rart i næringslivet at de som tjener mest penger, vanligvis ikke gjør noe direkte? Styremedlemmer og ledere graver ikke grøfter, skriver ikke programvare og produserer ikke noe. Men hvis de er dyktige, gjør de alle under seg mer produktive når det gjelder å nå de viktigste målene. Kanskje er Gud mindre opptatt av hvor mye vi har investert i vårt eget liv, og mer av hvor mye vi har investert i andre.

Spørsmål: I 3. Johannes 9, på hvilken måte skiller denne holdningen seg fra, og på hvilken måte ligner den, den holdningen som blir irettesatt i 1. Kor 3:1-5?

Svar: Å ønske å være først fører lett til at man utestenger folk fra gruppen sin. Splittelser i menigheten blir fordømt i 1. Korinterbrev 3:1–5.

Spørsmål: I 3. Johannes 9–10: Når menighetslederen din ikke handler på den måten du mener er best, når skal du da likevel følge ham fordi han er din leder, være nøytral i saken, og/eller aktivt avvise eller motsette deg det din åndelige leder gjør? (Se 2. Timoteus 3:1–5.)

Svar: I 3. Johannes 11 står det: «Kjære, etterlign ikke det onde, men det gode.» Hvis lederen offentlig underviser feil eller gir et dårlig eksempel til andre, må denne saken tas opp offentlig, for de andres skyld. I 2. Timoteus 3:5 står det om slike mennesker: «Vend deg bort fra slike!» Å vende seg bort fra dem innebærer helt klart å ikke følge dem som ledere.

Spørsmål: Hvordan håndterer man i 3. Johannes 10–11 en kristen, eller noen andre, som på feil måte prøver hardt å være den første?

Svar: Dette kan være en vanskelig situasjon, og selv om du gjør alt på den beste måten, vil resultatet kanskje ikke bli vellykket. Men som et første skritt bør du gi personen en sjanse til å endre seg ved først å snakke med vedkommende under fire øyne. Forklar vedkommende at de virkelige belønningene finnes i himmelen (Matteus 6:19–21; 1. Korinterbrev 3:14; 1. Petersbrev 1:7). Hver og en mottar ros eller irettesettelse fra sin Herre, Gud (Romerne 14:4; Matteus 12:36). Hvis vedkommende ikke vil lytte til deg alene, så advar ham eller henne igjen, og ta med deg andre. Men hvis vedkommende ikke vil lytte, og holdningen eller oppførselen skader andre, så advar menigheten offentlig. Se Matteus 18:15-17.

Spørsmål: Hvordan kan det i 3. Johannes 11 og 1. Johannes 2:29 være slik at «den som gjør det gode, er av Gud»?

Svar: Vi må svare på spørsmålet «hva er godt?» før vi kan svare på dette spørsmålet. Markus 10:18 sier at bare Gud er god. Godt betyr i denne sammenhengen det som behager Gud, og Hebreerne 11:6 sier at uten tro er det umulig å behage Gud.

Siden Diotrephes gjorde det onde i 3. Johannes 9–10, sa Johannes disse ordene i 3. Johannes 11 for indirekte å vise hvorfor Diotrephes ikke var fra Gud.

Spørsmål: Er Demetrius i 3. Johannes 12 den samme personen som Demetrius i Apostlenes gjerninger 19:24?

Svar: Det vet vi ikke, men sannsynligvis ikke. Demetrius var et vanlig gresk navn.

Spørsmål: I 3. Johannes 12 tok Johannes til orde for Demetrius. Når bør vi ta til orde for noen andre, og hvorfor?

Svar: Noen ganger må vi velge våre kamper og bare bry oss om viktige saker, ikke bagateller. Men hvis en gudfryktig leders lederskap ikke blir respektert, og vi er i en posisjon til å innby til respekt, bør vi forsvare den lederen og gå imot dem som forakter hans autoritet. Hvis noen (uansett om de er troende eller ikke) blir urettferdig behandlet, undertrykt eller baktalt, bør vi forsvare dem.

Spørsmål: Hvorfor er ikke penn og blekk eller e-post ofte tilstrekkelig i 3. Johannes 13?

Svar: Penn og blekk og e-post er greit noen ganger, og det er de eneste alternativene vi har til rådighet i visse situasjoner. Men når det er mulig, er det ofte bedre å legge til et personlig preg, slik at de kan se med egne øyne at du bryr deg om dem. Noen ganger, når vi befinner oss i en delikat situasjon, bør vi både gjøre det vi tror Gud vil at vi skal gjøre, og også gjøre det på den beste måten.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 3. Johannesbrev 14 mellom å hilse på andre og å hilse på dem ved navn?

Svar: Det er bra å hilse på folk generelt, men i stedet for bare å vise generell interesse for folk, er det bedre å vise en personlig interesse for dem. Kjærlighet kan være generell og overordnet, men hvor mye bedre føles det ikke når man vet at den er personlig.

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder 3. Johannesbrev, om det vi har i dag er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Ingen forfattere henviste til 3. Johannesbrev ved navn eller til noen av de 14 versene før konsilet i Nikea. Her er hva de faktisk sa.

(omstridt) Origenes (225–254 e.Kr.): «Hva skal vi si om ham som hvilte på Jesu bryst, nemlig Johannes, som etterlot seg ett evangelium, selv om han bekjente at han kunne skrive så mange at verden ikke ville romme dem? Men han skrev også Åpenbaringen, etter å ha fått befaling om å tie og ikke skrive ned de syv tordenenes røster. Men han etterlot seg også et brev på svært få linjer. La oss også anta at det finnes et annet og et tredje, siden ikke alle anser disse for å være ekte; men de to til sammen utgjør ikke hundre linjer.» Kommentar til Johannes, bok 5, kap. 3, s. 346–347

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) drøfter spørsmål knyttet til 2. og 3. Johannesbrev, samt hvorvidt Åpenbaringen ble skrevet av den samme Johannes som evangeliet og 1. Johannesbrev. Fragment 1, kap. 4–5, i Eusebius’ Kirkehistorie (319–339/340 e.Kr.), bok 7, kap. 25, s. 309–310.

Legg merke til at den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.) bare nevner to brev fra Johannes.

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (319–339/340 e.Kr.) drøfter inngående Dionysius av Alexandrias synspunkter på spørsmål knyttet til 2. og 3. Johannesbrev, samt om Åpenbaringen var skrevet av den samme Johannes som evangeliet og 1. Johannesbrev. Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 7, kap. 25, s. 309–310.

Athanasius (367 e.Kr.) henviser ikke til noen spesifikke vers i 1., 2. og 3. Johannesbrev, men han oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner de tre Johannes-brevene som en del av Det nye testamente. Verket siterer hele 3. Johannesbrev 1.

Ambrosiaster (ca. 384 e.Kr.) henviser til 3. Johannesbrev

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) (implicit) nevner de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Kateketiske forelesninger, forelesning 4, kap. 36, s. 27–28

Gregor av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) sier «Johannes i et av sine katolske brev» og siterer 1. Johannes 2:1. Dette tyder på at det også fantes andre brev. Mot Eunomius, bok 2, kap. 14, s. 128

Epifanios av Salamis (ca. 360–403 e.Kr.) (underforstått)

Pave Innocens I av Roma (ca. 405 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper, 393–419 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) siterer hele 3. Johannesbrev 1 som skrevet av Johannes. Hieronymus’ brev, brev 146, kap. 1, s. 288

Johannes av Damaskus (706–749 e.Kr.) «...syv katolske brev, nemlig ett fra Jakob, to fra Peter, tre fra Johannes, ett fra Judas...» Forklaring av den ortodokse troen, bok 4, kap. 17, s. 90

Blant kjettere og uekte bøker

X Pelagianeren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) avviste brevene fra Jakob til Judas.

3. De eldste manuskriptene vi har av 3. Johannes viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

s. 74 (=Bodmer 17) Apg 1:2–5,7–11,13–15,18–19,22–25; 2:2–4; 2:6–3:26; 4:2–6,8–27; 4:29–27:25; 27:27–28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25,27; 2:1-3,5-15,18-22,25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11-14; 5:1-3,7-9,12-14,19-20; 1. Petersbrev 1:1-2,7-8,13,19-20,25; 2:6-7,11-12,18,24; 3:4-5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4,11,16; 1. Johannes 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1, 6–7, 12, 16–17; 5:3–4, 9–10, 17; 2. Johannes 1, 6–7, 13; 3. Johannes 6, 12; Judas 3, 7, 12, 18, 24 (7. århundre)

7. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente inneholder Jakob 2:4 og 1. Petersbrev 1:12

7. århundre – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave

6. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 3. Johannesbrev.

Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) inneholder hele 3. Johannesbrev på én side, sammen med slutten av 2. Johannesbrev og begynnelsen av Judasbrevet.

Bezae Cantabrigiensis [D] (ca. 450–550 e.Kr.) har bevart 3. Johannesbrev 11–15.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra det 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/3 John Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 3. Johannesbrev.