< Bibelspørsmål fra 2. Samuelsbok

Spørsmål: Når ble 2. Samuelsbok skilt fra 1. Samuelsbok?

Svar: I dagens jødiske bibler er de én bok. 1. og 2. Kongebok er også én bok. 1. og 2. Samuel ble skilt fra hverandre da Septuaginta ble oversatt rundt 250 f.Kr. I Septuaginta kalles de henholdsvis 1., 2., 3. og 4. Kongebok.

Det er ikke viktig om 1. og 2. Samuel behandles som én bok eller to. Det som er viktig, er innholdet i 1. og 2. Samuel.

Spørsmål: Hvordan skiller 2. Samuelsbok seg fra 1. Krønikebok 1–21?

Svar: De dekker samme tidsperiode og er ganske like. 1. Krønikebok legger imidlertid større vekt på slektsregisteret og utelater de dårlige tingene David gjorde. I tillegg ligner lovsangen i 2. Samuelsbok 22 svært mye på Salme 18.

Spørsmål: Hvilke arkeologiske funn har vi i 2. Samuelsbok som vitner om Davids regjeringstid?

A: Før 1993 hadde vi ingen, men nå har vi tre arkeologiske funn som kan henvise til David.

Tel Dan-stelen ble laget av kostbar stein av en arameisk hersker rundt 800 f.Kr. Den nevner «Joram, sønn av Akab, konge av Israel» og «Ahaziahu, sønn av Joram, konge av Davids hus».

Mesha-stelen (11–18) i Moab nevner «huset [til Da]vid». Du kan se et bilde av Mesha-stelen, også kalt den moabittiske steinen, i Rose Book of Charts, Maps & Time Lines, s. 77.

Shoshenq-relieffet i Theben i Egypt minnes farao Shoshenq/Shishaks angrep på Juda i 925 f.Kr. Det nevner «Davids høyland/høyder».

Se http://theophilogue.com/2009/04/24/extrabiblical-evidence-for-king-david/ (4. januar 2014) for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor står amalekittenes ord i 2. Sam. 1:4–10 i strid med beretningen om Sauls død i 1. Sam. 31:3–5?

Svar: Detaljene er forskjellige. I 1. Samuelsbok 31:3–5 hadde bueskytterne truffet Saul. Etter å ha blitt dødelig såret, begikk Saul selvmord. Filisterne tok Sauls rustning for å pryde tempelet sitt. Amalekitten sa at det var stridsvogner og ryttere, at han drepte Saul, og at filisterne etterlot rustningen slik at amalekitten kunne hente den senere.

Det enkleste svaret er at amalekitten løy, fordi han trodde David ville gi ham en belønning. Tilsynelatende kom amalekitten over Saul før filisterne hadde plyndret den døde, fordi amalekitten stakk av med kronen og armbåndet. Det ville også være svært merkelig om amalekitten befant seg i israelittenes leir som soldat for israelittene. Det er mer sannsynlig at amalekitten befant seg i området etter slaget og kom senere for å plyndre den døde for verdisaker.

Josephus forsøkte feilaktig å forene amalekittenes ord med 1. Samuelsbok 31, men det er ikke nødvendig å prøve på dette dersom amalekitten løy.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 1:4–16, finnes det i dag tilfeller der folk løgnaktig forteller at de har begått synder når de i virkeligheten ikke har gjort det?

Svar: I amalekittens tilfelle så han store potensielle fordeler og ingen ulemper ved å gjøre det. Han ville helt sikkert ikke ha tenkt at David ville anse det som galt. På samme måte kan folk i dag lyve om å ha begått synder når a) de ikke anser det som galt, eller b) de ikke ser noen ulempe ved å «styrke sitt omdømme» ved å gjøre det, eller c) de ser fordeler ved å gjøre det.

Det amalekitten fullstendig overså, var at David fremfor alt var en edel mann av ære, mens Saul, i likhet med mange andre, ikke var det. Mange i verden forstår ikke begrepet en mann eller kvinne av ære.

Spørsmål: Hvorfor drepte David i 2. Sam. 1:6–15 mannen som angivelig hadde drept Davids fiende?

Svar: David anså respekt for kongeembetet som viktigere enn hvor raskt han selv kunne bli konge. David var kanskje også mindre bekymret for at Gud skulle bryte sitt løfte enn for at folket ikke skulle respektere regjeringen. Disse to spørsmålene – tillit til at Gud til slutt vil ordne opp i ting, og tillit til at Guds timing er best – er viktige aspekter ved vår tro på Gud også i dag.

På den annen side, hvis folket hadde hørt at David hadde skånet og til og med belønnet mannen som drepte den forrige kongen, ville David ikke blitt sett på som en legitim konge, siden han belønnet dem som drepte sin forgjenger.

Spørsmål: Hvordan er strukturen i dette diktet i 2. Sam. 1:19–27?

Svar: Disse versene inneholder en type hebraisk litterær symmetri som ofte finnes i Det gamle testamente, kalt et kiasme. Det var tilsynelatende et berømt dikt, fordi forfatteren av 2. Samuelsbok nevner at det finnes i Jashars bok. Her er diktets struktur.

2 Sam 1:19 Jonatan (underforstått)

— 2 Sam 1:20 begge mennene (implicit)

— — 2 Sam 1:21 Saul (eksplisitt)

— — — 2 Sam 1:22–23 Jonatan og Saul (eksplisitt)

— 2 Sam 1:24 Saul (eksplisitt)

— 2 Sam 1:25-26 Jonatan (eksplisitt)

2 Sam 1:27 begge mennene (implicit)

Som en interessant sidebemerkning: På hebraisk kalles en slik begravelsessang, så vel som Klagesangene, når den ledsages av klagesang, for en qyn. I Irland kalles en begravelsessang ledsaget av klagesang for en «keen». David beordret at dette skulle læres bort til mennene i Juda, fordi David ennå ikke var konge over Israel.

Spørsmål: Hvorfor sa David i 2 Sam 1:23 at Saul var «elsket og en glede i livet», når Saul gjentatte ganger hadde forsøkt å drepe David?

Svar: David ville ha hatt mye å klage på hvis han hadde valgt å gjøre det. David var høflig og minnet om den tidligere og bedre delen av Sauls liv.

Man kunne naturligvis forvente at David hadde et bittert hat mot Saul i sitt hjerte. Hans uttalelser her viser at han valgte å ikke bære på dette naget. På samme måte har vi et valg om vi vil bære på hat og nag i vårt hjerte eller ikke. Matteus 18:21–35 og 1. Korinterbrev 13 viser at vi ikke må gjøre det.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 1:23–24, når bør vi se bort fra de negative og mistenkelige sidene ved en person og bare fremheve det positive, slik David gjorde?

Svar: David virket litt overdrevet i sin lovprisning av Saul, og Skriften gjengir trofast det han sang. Du trenger ikke å si noe negativt om en person; noen ganger er det bedre å tie. David hadde tre formål her. Han ønsket oppriktig å sørge over sin venn Jonatan. David ønsket å gjøre det klart at han ikke hadde bidratt til eller medvirket til den forrige kongens død. David ønsket å få støtte fra de nordlige stammene. Et sentralt poeng her er at David ikke viser noen som helst bitterhet overfor Saul.

Spørsmål: I 2. Sam. 1:26 står det at Davids kjærlighet til Jonatan gikk utover den han følte for kvinner. Betyr det at de hadde romantiske følelser for hverandre?

Svar: Nei. Det hebraiske ordet her, «aheb», betyr vennskapskjærlighet. Det brukes ikke om homoseksualitet noe annet sted. Man kan ha sterke vennskapsfølelser uten at det er et romantisk forhold involvert.

Spørsmål: Hva var konsekvensene av at David ble salvet til konge over Juda i 2. Sam. 2:1?

Svar: David hadde allerede blitt salvet til konge i all hemmelighet av Samuel, omtrent femten år tidligere. Men å salve David offentlig til konge ville skape stor oppstandelse. For det første ville det være et klart signal til filisterne om at han ikke var deres vasall. For det andre ventet David i femten år på at Saul, Herrens salvede, skulle dø før han ble konge. Men David hadde ikke tenkt å godta at Isj-Bosjet, som ikke var utvalgt av Gud, skulle bli den neste kongen. Da David ble kronet til konge over Juda, ville dette innebære et brudd med resten av Israel, noe som ville føre til en borgerkrig.

Spørsmål: Hvorfor ville Gud, ifølge 2. Sam. 2:1, at David skulle gjøre Hebron til sin hovedstad?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se fem grunner.

1. Hebron var en av de største byene i Juda.

2. Historisk sett ble Abraham og patriarkene begravet der.

3. Israelittene i nord hadde ennå ikke akseptert David som konge.

4. Hebron lå i fjellene, høyere enn noen annen by i Juda, og var dermed bedre beskyttet mot angrep. Jerusalem, som lå 19 til 20 miles nord-nordøst, ville vært et enda bedre valg, men Jerusalem var fortsatt under jebusittenes kontroll.

5. Hebron var en av byene i Juda som David tidligere hadde sendt krigsbytte til, jf. 1. Samuelsbok 30:31.

Spørsmål: Hvorfor sendte David i 2. Samuelsbok 2:5–7 spesielt bud til byen Jabes i Gilead?

Svar: De kunne tro at deres handlinger for å hedre Saul og Jonatan ville gjøre den nye kongen, David, vred på dem. David sendte bevisst sendebud for å forsikre dem om at dette ikke var tilfelle, og at David respekterte minnet om Saul og Jonatan. Dette var også klokt av David for å på en fredelig måte prøve å vinne over folket i Jabesh i Gilead, slik at de skulle akseptere ham som konge.

Spørsmål: I 2 Sam 2:8, hvorfor kalles Ish-Boshet for Esh-Baal i 1 Krøn 8:33; 9:39?

Svar: Baal kan bety herre, Herre eller en kanaanittisk gud. «Esh-Baal» betyr «Baalens ild», og «ish» betyr mann. Saul ga sønnen navnet Ish (mann) av Baal, mest sannsynlig med den hensikten å betegne ham som herre eller Herre. Forfatterne eller kopistene endret trolig navnet til bosheth, som betyr skam. Ish-Boshet kan også være den samme Ishvi som nevnes i 1. Samuelsbok 14:49.

Spørsmål: Hvorfor støttet ikke Abner David i 2. Samuelsbok 2:8?

Svar: Hadde Abner gjort det, ville det ha forhindret syv år med borgerkrig. Selv om Skriften ikke sier noe om det, må man huske at Abner sannsynligvis var en av hærlederne som tidligere hadde forfulgt David. Abner var en fetter av Saul, så etter Sauls sønn ville han ha hatt krav på tronen. Ofte sliter folk med ett av to problemer. Enten er de ikke lojale når de burde være det, eller så er de lojale mot det de ikke burde være lojale mot.

For øvrig regjerte David bare over Juda i syv og et halvt år, mens Isj-Bosjet regjerte i nord i to år. Det betyr at Abner ledet de nordlige hærene i fem og et halvt år før han spilte rollen som «kongemaker» og kronet Isj-Bosjet, som da var 40 år gammel, til konge. Legg merke til at det ikke står at Israels folk kronet Isj-Bosjet til konge; det var bare Abner som gjorde det. Abner kan ha vært svært opptatt med å drive filisterne ut av Israel. Abner var mer interessert i å beholde makten enn i nasjonal enhet eller å gjøre Ishboshet til konge. Men etter at Ishboshet irettesatte Abner for å ha tatt en av Sauls konkubiner til seg, innså Abner at hans makt var innskrenket, og gikk da over til Davids side, hvor han håpet å fortsatt ha makt under eller ved siden av Joab.

Et fremragende eksempel var den geniale tyske kjemikeren Fritz Haber. Han var opphavsmannen til Haber-prosessen, som var en metode for å utvinne nitrogen fra luften. Dette gjorde det mulig for Tyskland å produsere sprengstoff uten å være avhengig av import fra Chile eller andre land. I «Isaac Asimov’s Book of Facts» s. 254 påpekes det at uten Habers arbeid ville Tyskland ha blitt tvunget ut av første verdenskrig allerede i 1916. Haber ledet også Tysklands utvikling av giftgass under første verdenskrig. I «Isaac Asimov’s Book of Facts» s. 254 nevnes det også at Haber ble sendt i eksil da Hitler kom til makten, fordi Haber var jøde.

Hva er alt det du er lojal mot?

Spørsmål: I 2. Sam. 2:8, når bør vi i dag tålmodig vente på at det onde skal forsvinne, og flykte om nødvendig, og når bør vi stå opp og kjempe, enten for det Gud har gitt oss eller det Gud har gitt andre?

Svar: At David tålmodig ventet på Saul, og at han ikke var villig til å tolerere Isj-Bosjet, er et interessant eksempel på når det er best å være tålmodig og når det ikke er det.

Et forenklet svar er å kjempe når Gud vil at vi skal, og ikke kjempe når Gud ikke vil det. Men hvordan vet vi da når Gud vil at vi skal kjempe?

Kristne blir forfulgt i Kina, Nord-Korea, Afghanistan, Iran, Assam i India og Nord-Nigeria. Selvfølgelig bør ikke USA dele opp hæren sin i seks deler og angripe Kina og de fem andre områdene for å forsvare de undertrykte på en gang. Så hvordan vet man når man skal forsvare andre, og når man ikke kan?

Spørsmål: Hvorfor ville Abner og senere Isj-Bosjet i 2. Sam. 2:8–11 etablere Israels hovedstad på østsiden av Jordanelven?

Svar: Husk at filisterne hadde okkupert en betydelig del av landet mellom Juda og Genesaretsjøen. En hovedstad på østsiden ville være vanskelig for dem å nå. Mahanaim var sannsynligvis godt befestet, siden David flyktet dit da han rømte fra Absalom.

Spørsmål: Hvem var ashurittene i 2. Sam. 2:9?

Svar: Dette var sannsynligvis folk fra en landsby ved navn Ashuri. Folket fra Asers stamme bodde lenger unna. Disse var ikke fra Assur, den tidlige hovedstaden i Assyria.

Spørsmål: I 2. Sam. 2:10, regjerte Isj-Bosjet i to år, eller regjerte David i syv og et halvt år i Hebron, slik det står i 2. Sam. 2:11 og 2. Sam. 5:5?

Svar: Kristne har to forskjellige svar.

David regjerte over Juda bare i syv og et halvt år: Isj-Bosjet, Abner og den israelske hæren måtte trekke seg tilbake østover over Jordan-elven etter filisternes seier. Ish-Boshet ble først utnevnt til konge over Gilead, Asjuri og Jisreel, ifølge 2. Samuelsbok 2:8–9. Først etter fem og et halvt år erobret de tilbake nok territorium vest for Jordan. Derfor hadde Israel ingen konge i 5 1/2 år, deretter regjerte Ish-Boshet i to år, og så David.

David regjerte i Hebron i syv og et halvt år: Selv om det kan ha vært en liten forsinkelse før Ish-Boshet ble kronet, refererte perioden på syv og et halvt år til hele den tiden David regjerte i Hebron før han erobret Jerusalem og regjerte der. I tiden mellom da Isj-Bosjet ble myrdet og David regjerte i Jerusalem, regjerte David ingen andre steder enn i Hebron. Derfor var Isj-Bosjet konge over Israel i to år, deretter var David konge over både Israel og Juda i 5 1/2 år i Hebron, før David flyttet hovedstaden til Jerusalem.

Det første synspunktet er imidlertid sannsynligvis riktig; det står ingenting om at Abner kronet Ish-Boshet umiddelbart.

Spørsmål: Hvorfor forfulgte Asael bare Abner i 2. Sam. 2:19–24, og hvorfor slo Abner ham med spydskaftet?

Svar: Joab og Abisai forfulgte også spesifikt Abner i 2. Samuelsbok 2:24. Kanskje innså de at Abner både var drivkraften bak opprøret og en dyktig hærfører, og at hvis de bare drepte ham, ville israelittene underkaste seg. Asael løp svært fort; kanskje var han lettere av bygning enn Abner (som var eldre) og de andre. Abner virket ikke særlig bekymret for at Asahel skulle drepe ham; men han innså at denne krigen ville ende med langt større vanskeligheter hvis han drepte broren til Joab og Abisai. Kanskje hadde Abner, i stedet for å snu seg og bruke den skarpe enden av spydet, bare tenkt å såre Asahel. Men uansett hva Abner hadde tenkt, endte slaget med å drepe Asahel, som ikke hadde forventet dette.

Spørsmål: I 2. Sam. 2:19–24 var Asahel overbevist om at hans hurtige løp var nok til å beseire en mektig, godt rustet kriger. Asahels overmod ble hans undergang. Finnes det i dag situasjoner der noens ferdigheter på ett område gir dem en falsk selvtillit på et annet område?

Svar: Dette kan være vanlig i næringslivet når suksess i én bransje får ledere til å tro at de kan utvide virksomheten til andre bransjer. Noen ganger har de rett, og noen ganger tar de feil. Noen ganger antar politikere og leger, som har mye erfaring eller kunnskap på ett område, at deres ekspertise vil kunne overføres til alle områder.

Spørsmål: Hvorfor sluttet Joab å forfølge Abners hær i 2. Sam. 2:26–32?

Svar: Det står ikke i Skriften. Kanskje visste Joab at dette var en meningsløs krig, og han var glad for å stoppe så snart Abner gjorde det. Men hvis Abner ikke hadde brakt opp ideen om barmhjertighet, ville Joab kanskje ha fått hæren til å fortsette å kjempe for å drepe så mange israelitter som mulig.

Spørsmål: Hvorfor var tapstallene i 2. Sam. 2:30–31 så skjevt fordelt, 360 mot 20?

Svar: David hadde sannsynligvis lært om nye våpen og nye teknikker gjennom kampene mot filisterne, ved å kjempe på samme side som filisterne fra Gat (1. Samuelsbok 27) og ved å ha noen av filisterne i sin hær. (De ble kalt keretitter og peletitter.) 2. Samuelsbok 1:18 sier også at David lærte soldatene sine å bruke bue og pil. I tillegg hadde David erfarne soldater, mens mange av de erfarne soldatene i Sauls hær hadde blitt drept av filisterne på Gilboa-fjellet.

Spørsmål: Betyr 2. Sam. 3:1 at det var kamper hele tiden i syv og et halvt år?

Svar: Dette var en tilstand av fiendtlighet, ikke konstant kamp. Husk at både Abner, David og Joab hadde hendene fulle med å bekjempe filisterne. Midt i disse fiendtlighetene ba David Isj-Bosjet om å få sin kone Mikal tilbake, og Isj-Bosjet etterkom dette uten å klage. Som vi skal se senere i 2. Samuel 3–4, finnes det ulike former for lojalitet og ulike former for illojalitet. I nesten hele denne tiden var Abner lojal mot Isj-Bosjet, men det større spørsmålet er: «Var han lojal mot Gud?»

Spørsmål: I 2. Sam. 3:1–5 og 2. Sam. 5:13–16, burde David ha giftet seg med alle disse kvinnene?

Svar: Nei, noen av barna deres skulle senere forårsake David mye sorg. I 5. Mosebok 17:17 står det at kongen ikke må ta seg mange koner, for at ikke hans hjerte skal vende seg bort fra hans lojalitet til Gud. Etter at David hadde giftet seg med Mikal, Ahinoam og Abigail, giftet han seg videre med Maaka, Haggit, Abital og Eglah. Skriften nevner ikke Chileab/Kileab/Kaleb igjen, så han døde sannsynligvis før han ble voksen. Tre av sønnene til hans koner, Amnon, sønn av Ahinoam, Absalom, sønn av Maaka, og Adonia, sønn av Haggit, skulle forårsake David mye sorg og få sine liv avsluttet på tragisk vis.

Spørsmål: Finnes det i 2. Sam. 3:3 og 1. Krøn. 2:23 noen arkeologiske bevis for kongeriket Geshur?

A: Ja. Et nedbrent palass, med en ølfilter inne, er datert til 1100–1000 f.Kr. ifølge Timothy Renner og Ira Spar i «The Land of Geshur Project» i New Jersey Archaeological Consortium Newsletter 3 (1988). Denne ødeleggelsen ble sannsynligvis utført av Joab og israelittene like før David begikk ekteskapsbrudd med Batseba.

Q: Hva vet vi om Rizpa i 2. Sam. 3:7?

Svar: Rizpa var Sauls konkubine, eller sekundærkone. Da Isj-Bosjet ble konge, var det skikk at konger arvet sin fars konkubiner. Dette ville gjøre Rizpa til Isj-Bosjets fars kone, noe som er ganske ubehagelig. Denne praksisen strider mot 3. Mosebok 18:8 samt 1. Korinterbrev 5:1 i Det nye testamente. Deretter hadde Abner seksuelt samkvem med henne. Vi er ikke sikre på om Rizpa hadde noe å si i disse sakene. Det var Rizpa som beskyttet de utsatte likene av syv av Sauls mannlige etterkommere i 2. Samuelsbok 21:8–11. Til tross for sin fortid som en kvinne som ble «sendt rundt», var Rizpa lojal mot sin utvidede families verdighet.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 3:8, er lojalitet en toveis sak, eller med andre ord, har en leder noe ansvar for lojalitet overfor sine tilhengere?

Svar: Abner antok det, og følte seg forrådt av Isj-Bosets beskyldning. Folk som setter en leder i en stilling, forventer at lederen skal gjøre det han er satt der for å gjøre. Det forventes at ledere trofast ivaretar sin stilling og de som står under dem.

Legg merke til at Abner ikke sa «hund», men «hodet på en hund», noe som likevel er nedsettende. Jødiske kommentatorer tolket dette slik at Abner mistet besinnelsen og i sinne spurte om Isj-Bosjet så ned på Abner som bare hodet/lederen av en flokk med hunder. Abner overdriver og trekker forhastede konklusjoner ut fra Isj-Bosjets misnøye med det Abner anser som en bagatell. Det kunne imidlertid bidra til å bane vei for at Abner senere skulle ta tronen, og Ishboshet så ikke på dette som en bagatell.

Spørsmål: Hva mente Abner med «Hvem tilhører landet?» i 2. Sam. 3:12?

Svar: Dette kan være et eksempel på strategisk tvetydighet fra Abners side. På den ene siden gjorde Abner Ishboshet til konge, slik at Abner befant seg i en mektig posisjon med kontroll over det nordlige riket. På den andre siden var David den rettmessige kongen utnevnt av Gud, og Abner erkjente at David egentlig burde være konge over hele Israel. Begge betydningene passer sammen i det Abner sier til David: «Jeg har den faktiske kontrollen over det nordlige riket, og jeg overgir det til deg. Så vær så snill å ta godt vare på meg.»

Spørsmål: Hvorfor tok David i 2. Sam. 3:14–16 og 1. Sam. 25:44 Mikal bort fra ektemannen hennes, Palti/Faltiel?

Svar: Når en mann gifter seg med en kvinne som fortsatt er gift, og ektemannen verken har skilt seg fra henne eller forlatt henne, er dette en komplisert situasjon. David forlot henne ikke frivillig, men han ble tvunget på flukt av Mikals far, kong Saul. Det nevnes ikke om Mikhal protesterte mot det andre ekteskapet eller ikke. David hadde som første ektemann full rett til å kreve henne tilbake. Det nevnes imidlertid heller ikke om David handlet på den beste måten, eller om han først og fremst var motivert av kjærlighet til Michal eller av stolthet. Siden hun ble «tatt fra» Faltiel, tyder det på at David ikke skadet Faltiel, som befant seg i en ganske vanskelig situasjon overfor sin konge. Palti og Michal var lojale mot hverandre, men det forelå en tidligere forpliktelse mellom David og Michal.

Videre, siden David var «giftet inn» i Sauls familie, kunne dette styrke Davids krav på tronen etter Saul i øynene til israelittene i det nordlige riket.

Å gifte seg på nytt kan være en komplisert situasjon i dag. I det minste er det viktig å snakke med alle de involverte.

I 2. Samuelsbok 3:16 fulgte Faltiel Mikal til byen Bahurim, sannsynligvis omtrent 1,5 miles nordøst for Jerusalem. Senere skulle Simei, fra Sauls hus, komme fra den samme byen for å forbanne David i 2. Samuelsbok 16:5–8.

Spørsmål: Brøt David i 2. Sam. 3:14–16 5. Mos. 24:1–4, der det står at en mann som skiller seg fra sin kone, og hun gifter seg med en annen, ikke kan ta henne tilbake igjen?

Svar: Egentlig ikke. David skilte seg aldri fra Michal; det var Saul som tok henne fra David.

Spørsmål: Hvorfor beskyldte Joab i 2. Samuelsbok 3:24–25 Abner for svik og for bare å ha kommet for å spionere på David?

Svar: Vi ser ikke at Joab hadde noe grunnlag for å si dette. Det kunne imidlertid ha virket som en mulighet. Joab var rask til å påpeke dette fordi han ikke ønsket en konkurrent som øverstkommanderende i Davids hær. Dessuten ble hele denne krigen utløst på grunn av Abner, og lojale menn fra Juda ble drept, blant annet Joabs bror, og Joab ville være misfornøyd med at David holdt fest med sin brors morder.

Abner var svært sannsynlig ærlig i sin omgang med David. I 2. Samuel 3:1, da Davids styrker ble sterkere og Abners svakere, så Abner det endelige utfallet, siden Isj-Bosjet ikke frivillig ville gi avkall på å være konge. Så Abner kunne se at dette var den eneste utveien.

Joab syntes å vite mye om svik. Det var Joab som bestemte seg for å myrde Abner uten å fortelle det til David i 2. Samuelsbok 3:26–30. Joab hadde gått fra å adlyde, følge og tjene David til å gjøre det han selv mente var best for seg selv. Selv om Abner hadde drept Asael i kamp – og ikke ved et uhell – var Hebron en fristad, så Abner ville i det minste ha rett til en rettssak. Men Joab brydde seg ikke om det heller.

Noen ganger vil en person som opptrer hederlig bli beskyldt for illojalitet, selv av dem som selv er forræderske. Joab beskyldte Abner for å være forrædersk, men det var faktisk Joab som var forrædersk.

Spørsmål: Var Joab lojal mot David i 2. Sam. 3:26–30?

Svar: Ja og nei. Joab var helt klart lojal mot David på en måte, men han satte sine egne interesser – blant annet hevn og å beholde sin stilling – høyere enn sin lojalitet til David. Akkurat som det finnes delvis lydighet, finnes det også delvis lojalitet. Joab kunne rettferdiggjøre sin lojalitet ved å bruke unnskyldninger som at han aldri forrådte David, og at han ikke gikk imot noe David eksplisitt hadde befalt. Men Joab visste med sikkerhet hva David ønsket, og Joab motarbeidet på forrædersk vis Davids vilje og fikk sin konge til å fremstå som en forrædersk løgner. Man kan spørre seg om delvis lojalitet i det hele tatt kan regnes som lojalitet.

Spørsmål: Hvorfor ble Abner, Isj-Bosjet og Amasa alle drept under det femte [ribbenet] i 2. Sam. 3:27, 2. Sam. 4:6 og 2. Sam. 20:10?

Svar: Dette var sannsynligvis et uttrykk som betydde at de ble stukket i den nedre delen av ribbeina. Noen mener dette betyr «stukket i magen», og BSB oversetter det som «stakk ham i magen».

Spørsmål: I 2. Sam. 3:28–36: Var Davids rike virkelig uten skyld i Abners blod?

Svar: Kanskje ikke. Det var Joab og hans bror Abisai, som handlet på egen hånd, som drepte Abner. De tenkte kanskje på ansvaret som påhviler slektningene til en drept mann (Asael) for å stille morderen for retten. Abner drepte imidlertid ikke Asael; han drepte ham på ærverdig vis i kamp. Likevel handlet ikke David rettferdig ved å arrestere Joab og Abisai og henrette dem for drap. På den annen side innså David at hvis han arresterte Joab og Abisai, kunne det hende at det var han selv som ville bli henrettet; det vil si, hvis David ikke stolte på Gud.

Spørsmål: Hvorfor nøyde David seg i 2. Sam. 3:39 med å forbanne Joab i stedet for å henrette ham?

Svar: Joab anså Abner som en ren opportunist, og kanskje var han det på en måte. Joab ønsket å hevne sin brors rettferdige død i kamp. Joab viste her at han ivaretok både sine egne interesser og det han mente var best for Israel; å følge David var ikke hans fremste anliggende. At David ikke disiplinerte sine offiserer og sønner når det var nødvendig, synes å være en av Davids største svakheter. På en måte satte David sine lojale forhold til Joab, Abisai og sine sønner høyere enn sin trofaste tjeneste for å utføre Guds vilje. David begrunnet det med at han ikke var mektig nok til å straffe Joab og Abisai.

David så på Abner som en hederlig mann, så vel som en tidligere motstander. Han sørget oppriktig over Abner, men det var også en mediebegivenhet for å overbevise alle om at David ikke hadde noe med dette å gjøre. I 2. Samuelsbok 3:31–38 må det ha vært ekstremt, ekstremt ubehagelig for Joab og Abisai å være til stede blant folket og lederne da David offentlig sørget over Abner.

Spørsmål: Hvorfor drepte Rekab og Baana Isj-Bosjet i 2. Samuelsbok 4:1–2, 4–8?

Svar: Det skyldtes sannsynligvis ikke noe hat mot Isj-Bosjet. Det ser ut til at Abner uansett hadde påtvunget Isj-Bosjet kongedømmet. Men nå som deres dyktige hærfører Abner var borte, og noen adelsmenn i nord var villige til å gå over til David, oppstod det panikk, og disse mennene innså at det ikke var noe håp om at det nordlige riket skulle seire. De mente også at Isj-Bosjet aldri ville gå med på å overgi seg, og derfor mente de at den eneste utveien var å på forrædersk vis ta saken i egne hender.

Man kunne hevde at Rekab og Baana utførte Guds hemmelige/endelige vilje, fordi Gud brukte dette middelet til å føre hele riket over til David. Men de handlet i strid med Guds åpenbarte vilje, nemlig at vi ikke skal drepe. Gud bruker noen ganger onde handlinger og onde mennesker for å oppnå sine mål, men det fritar ikke disse menneskene fra ansvaret for å ha brutt det Gud har befalt.

Spørsmål: Hvorfor ville ingen salve Mefiboset til konge, som det fremgår av 2. Sam. 4:4, 9:6–13; 16:1–4; 19:24–30; 21:7?

Svar: Mefiboset var rundt fem år gammel da han ble lam, og han var bare rundt tolv år gammel da Isjboset ble drept (se 2. Samuelsbok 4:4). Uten Abner var det ingen som kunne fungere som regent og regjere på vegne av den unge kongen. Enda viktigere var det at en lam konge ikke ville være i stand til å lede hæren, og det ville være vanskelig for ham å reise for å møte andre.

Spørsmål: I 2. Sam. 4:8, burde David ha feiret at Rekab og Baana drepte Isj-Bosjet, siden de sa at Herren hadde sørget for hevnen?

Svar: Som David visste, bør vi innse at man ikke kan tro på alt noen sier. Selv om de sier at det var Guds verk, må vi alltid ta høyde for at de kanskje finner på det. Ja, Gud kan hevne seg, men det gir dem ikke rett til å forrædersk drepe noen.

Spørsmål: Hvorfor trodde Rekab og Baana i 2. Sam. 4:9–12 at David ville være fornøyd med dem for at de på forrædersk vis hadde drept Isj-Bosjet?

A: Tilsynelatende hadde de ikke kjent til eller glemt amalekitten som hadde hevdet å ha drept Saul. De antok at det var åpenbart at David ville anse det som et godt og verdig mål å fjerne en opprører mot den rettmessige kongen. Men det de ikke innså, var at David ikke godtok deres forræderske og uærlige metoder. De hadde tilgang til Isj-Bosets hus fordi han hadde tillit til dem. Et motto innen kommunismen og andre ideologier er «målet helliger midlene». Rekab og Baana trodde helt feilaktig at David satte resultatet høyest og lojalitet ikke betydde noe.

Noe som lignet litt på dette skjedde flere århundrer senere. Da Aleksander av Makedonia erobret det persiske riket under kong Darius, og Darius ble myrdet, drepte Aleksander, i stedet for å belønne drapsmennene, dem for deres forræderske handling, ifølge Justins historie (12:6) og Curtius (7:5). Som mange andre satte Aleksander pris på ære. Aleksander innså sannsynligvis også at han ville ha større legitimitet som konge i øynene til sine persiske undersåtter hvis han ikke godkjente et forrædersk attentat.

Spørsmål: Hva er noen måter folk, inkludert oss selv, kan glemme (eller egentlig ignorere) viktig informasjon på, som beskrevet i 2. Sam. 4:9–12?

Svar: Rekab og Baana var sikre på at David ville være fornøyd med dem. Likevel tyder Davids reaksjon på at de hadde hørt hva han gjorde med amalekitten som hadde hevdet å ha drept Saul. Når det gjelder mange mennesker som glemmer eller ignorerer viktig informasjon, skyldes det ikke at de har dårlig hukommelse; det er snarere noe annet.

Vi har «modeller» som vi konstruerer av andre mennesker for å hjelpe oss med å forstå virkeligheten og gi hjernen vår kortfattede oppsummeringer av hvordan ting fungerer. Hvis vi har noen få fakta, og de passer inn i en forhåndsbestemt modell vi har, så ekstrapolerer vi og tenker at hele modellen er sann. Modeller, i likhet med stereotyper, er raske og effektive måter å trekke forhastede konklusjoner på. Problemet er at konklusjonene kan være feil, eller i dette tilfellet, veldig, veldig feil. Problemet med å lage modeller er at de fleste bare forkaster fakta som ikke passer inn i modellen. Det er langt mer tilfredsstillende, og gir andre større tillit, når man sier «Jeg forstår alt» i stedet for å si at noen ting ikke gir mening for meg. Hvis Rechab og Baanah var som de fleste, glemte de ikke det de hadde hørt om David og amalekitten; de forkastet bare det faktumet fordi vanlige konger ikke oppfører seg slik.

For vår del vil vi være klokere hvis vi alltid er åpne for muligheten til ydmykt å innrømme overfor oss selv og andre at noen ting ikke passer inn i modellen vår. Vi trenger modeller; vi kan ikke bruke enorme mengder tid på å grundig analysere tusen små beslutninger om dagen som vi kanskje tar. Men vi må innse at modellene våre er forenklinger. Som en matematisk modellbygger så treffende uttrykte det: «Alle modeller er feil, men noen modeller er nyttige.»

Spørsmål: Hvorfor kalte David opprøreren Isj-Bosjet en rettferdig mann i 2. Sam. 4:11–12?

Svar: Dette minner om det David sang om Saul i sin begravelsessang. Så langt vi kan se, var Isj-Bosjet en hederlig mann; han handlet på en hederlig måte; det var bare det at hans mål gikk imot Guds salvede. Under den amerikanske borgerkrigen har noen beskyldt Robert E. Lee for å være en forræder, fordi han sverget troskap til å kjempe for landet vårt og deretter skiftet side. Men det er feil; Lee var ikke en forræder. Han brukte ikke bedrag eller svik, men skiftet side på en hederlig måte. Dessverre kjempet han, og kjempet godt, for en sak som ville føre til varig slaveri for afroamerikanere. Hadde han vært en elendig general, i stedet for en så dyktig en, ville langt færre soldater, inkludert soldater fra Sørstatene, ha mistet livet. Hvis du alltid opptrer ærbart, er det flott; men sørg også for at du kjemper på den rette siden.

Etter at borgerkrigen var over, ble Lee aldri stilt for retten for verken forræderi eller krigsforbrytelser, fordi alle visste at han var uskyldig. Men Arlington National Cemetery ble anlagt på hans eiendom, der han alltid kunne ha en god utsikt.

Spørsmål: I 2. Sam. 5:7, hvor stor var citadellet i Jerusalem?

Svar: Citadellet var et «fort» inne i byen og et siste tilfluktssted. I 1983 utgravde Yigal Shiloh det som sannsynligvis var citadellet fra tiden før David, og det er stort, 2 150 kvadratfot. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 858, og Hershel Shanks, «The City of David After Five Years of Digging» i Biblical Archaeology Review 11, 6 [1985], s. 25–26, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor foraktet David de lamme og blinde i 2. Sam. 5:8?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Siden de lamme og blinde ikke var særlig mobile, tildelte de jebusittiske lederne dem oppgaven med å være soldatene som voktet vannbrønnen.

2. De lamme og blinde deltok normalt ikke i slag. Faktisk finnes det ingen opptegnelser om at David eller noen andre noensinne har kjempet mot de lamme og blinde, bortsett fra i dette ene tilfellet.

3. Men her, siden de avla sin status som ikke-stridende for å kjempe mot David, kjempet David og hans menn mot dem, uansett hvor ubehagelig det var.

Spørsmål: Hva var Milo (eller Millo) i 2 Sam 5:9, 1 Kong 9:15, 2 Kong 12:20 og 2 Krøn 32:5?

Svar: Arkeologene er ikke sikre på hva Millo var, men Wycliffe Bible Dictionary, s. 1120–1121, sier at det kan ha vært en festning på nordsiden av Jerusalems bymurer.

I «The New International Dictionary of the Bible» s. 651 står det at det var en opphøyd haug, kalt en voll, utenfor Davids by.

Uansett hadde den strategisk betydning, ettersom David bygde den opp, Salomo forsterket den (1. Kong 9:15, 24; 11:27), og Hiskia forsterket den mot assyrerne i 2. Krøn 32:5.

Spørsmål: Siden Hiram av Tyrus var så berømt, ble han da, i 2. Sam. 5:11 og 1. Kong. 5:1, anachronistisk plassert på tronen i Davids tid, slik den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 304, 325) hevder?

Svar: Nei. Asimov sier at Hiram av Tyrus nettopp hadde blitt konge i 969 f.Kr., fire år etter Salomo (Asimov s. 325). Imidlertid sier *The NIV Study Bible* s. 479 at Hiram regjerte fra ca. 978–944 f.Kr., og at han også kan ha regjert som medregent sammen med sin far så tidlig som i 993 f.Kr. Nelson Study Bible, s. 567, sier også at Hiram regjerte fra 978 til 944 f.Kr. The New Geneva Study Bible, s. 480, sier at Hiram regjerte fra ca. 980 til 947 f.Kr.

Spørsmål: I 2. Sam. 5 og 6: Brakte David arken til Obed-Edoms hus etter å ha beseiret filisterne, eller før, slik 1. Krøn. 13 og 14 antyder? (En muslim tok dette opp.)

Svar: 1. Krønikebok 13 og 14 sier ikke at det var før han beseiret filisterne. Det er ikke noe problem når man først innser at tekststedene ikke nødvendigvis må være i kronologisk rekkefølge. Med mindre et tekststed innledes med «da» eller «etterpå» eller noe lignende, kan de foregå samtidig eller i hvilken som helst rekkefølge.

2. Samuelsbok 6:1 inneholder ordet «igjen», men «igjen» betyr ikke nødvendigvis etter kampene. Det finnes heller ikke noe ord som angir tidsrekkefølge i 1. Krønikebok.

På lignende måte sier sura 16:115–119 at ulike matvarer var forbudt for jødene. Likevel handler sura 16:120 om Abraham. Jødene stammer fra Jakob, Abrahams barnebarn, så disse versene er ikke i riktig rekkefølge. Er dette da et problem i Koranen? I dette konkrete tilfellet nei, fordi Koranen ikke hevdet at disse versene var i kronologisk rekkefølge. Det var ingen tidsangivelse i sura 16:119–120.

Spørsmål: Hva er uvanlig ved strukturen i dette avsnittet i 2. Sam. 5:17–8:18?

Svar: Dette er et litterært virkemiddel som er vanlig på hebraisk, kalt et kiasme, med symmetri i linjene.

— David beseirer filisterne (5:17–25)

— — David bringer arken til Jerusalem (6:1–23)

— — — Gud inngår en pakt med David (7:1–17)

— — David ber til Herren (7:18–29)

— David beseirer sine fiender (8:1-14)

Spørsmål: Hva var det prisverdig David gjorde i 2. Sam. 6:1-5?

Svar: David hadde nettopp blitt enekonge over Juda og Israel, og likevel satte han Gud først. Når du lykkes, eller blir salvet til konge over noe, holder du da en fest for deg selv, eller arrangerer du en lovsangsfeiring for Gud, din konge?

Spørsmål: Hva gjorde David galt i 2. Sam. 6:3 og 1. Krøn. 13:7?

Svar: David ærede Gud ved å plassere arken på en ny vogn. Dette var imidlertid ikke den riktige måten å håndtere arken på. Arken skulle transporteres ved å stikke stenger gjennom løkkene og la levittene, ikke dyr, bære den.

I dag kan vi noen ganger gjøre ting for å ære Gud på en spesiell måte. Men Gud ønsker at vi skal ære Ham bare på måter som ikke strider mot det Bibelen lærer.

Spørsmål: Hvordan oppsto cymbalene, ifølge 2. Sam. 6:5?

Svar: Selv om vi ikke vet hvor de kom fra, var de et svært gammelt instrument. På hebraisk stammer flertallsformen, mesiltayim, tilsynelatende fra det gamle ugarittiske ordet msltm, ifølge The Expositor's Bible Commentary, bind 3, s. 879. Folket i Ugarit bodde ved kysten av Syria og Libanon allerede før Abrahams tid.

Spørsmål: Hvorfor drepte Gud Ussa i 2. Samuelsbok 6:6–7 og 1. Krønikebok 13:9–14?

Svar: Ussa og de andre viste manglende respekt for Gud ved å frakte arken på en humpete vogn i 2. Samuelsbok 6:3. Den skulle fraktes på stenger, og kun av levittene. Noen har ment at det var urettferdig av Gud å drepe Ussa for at han prøvde å holde arken i ro.

Det er imidlertid tre punkter å ta i betraktning.

1. Ussa og de andre behandlet ikke arken med den respekt som Gud hadde befalt dem å vise den. David innså senere at han hadde gjort feil ved å tillate en uformell holdning til arken i 1 Krøn 15:13.

2. Gud var tilsynelatende mer opptatt av den respekten folket viste arken, enn av om den havnet i gjørma eller ikke. Gjørma ville uansett ikke skade gullet.

3. Når det gjelder Guds tilbedelsesgjenstander, har Gud rett til å fastsette reglene. Vår tjeneste for Gud må skje på Guds vilkår, ikke våre egne.

Spørsmål: Hvorfor drepte ikke Gud filisterne som håndterte arken i 2. Samuelsbok 6:6–7, siden Gud drepte Ussa for å ha rørt den i 2. Samuelsbok 6:6–7?

Svar: Bibelen sier ikke om filisterne håndterte arken med hendene eller med stengene. Uansett visste Gud at de ikke var klar over Guds regler om arken, og Gud tar hensyn til hvor mye en person var i stand til å vite, slik Romerbrevet 4:15 og 5:13 viser.

Spørsmål: I 2. Sam. 6:7, betyr det å anse arken som hellig at vi bør ære relikvier slik den ortodokse og den katolske kirken gjør?

Svar: Nei. Hvis dette hadde handlet om «relikvier», ville det snarere tale for å aldri røre et relikvie enn å ære relikvier. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Ussa ble drept fordi han brøt loven om å røre ved arken (4. Mosebok 4:15), ikke fordi han manglet tilbedelse eller ærbødighet.

2. Israelittene skulle ha respekt for Herrens ark, men det er en annen form for respekt enn å respektere menneskelige ting.

3. Selv om respekt for Guds folk, både på jorden og i himmelen, er i orden, er det noe annet enn tilbedelse. Tilbedelse skiller seg fra respekt, da tilbedelse innebærer å be til eller gjennom et bilde eller en statue.

Spørsmål: Hvorfor danset David (angivelig) offentlig uten klær i 2. Samuelsbok 6:20?

Svar: David var ikke naken; han hadde på seg en efod av lin, ifølge 2. Samuelsbok 6:14. David var ikke kledd i kongelige klær eller oppførte seg på en måte som Mikal mente en konge burde oppføre seg, og Mikal kritiserte ham for det.

Det er én ting å kritisere en person for å hjelpe vedkommende til å forbedre seg. Det er noe helt annet å kritisere en person på en slik måte at man viser at man ikke lenger har respekt for vedkommende.

Spørsmål: Hvordan skal vi forholde oss til 2. Samuelsbok 6:20 når vi behager Herren, men en medtroende spottende håner oss?

Svar: Legg merke til fire gode ting David gjorde.

Ingen gjengjeldelse: Vi skal ikke søke hevn (Lukas 6:27–36 og Matteus 5:43–44) eller ta igjen (1. Petersbrev 2:23).

Forsvare: Vi bør forsvare våre handlinger ved å forklare at det vi gjør, er riktig. På samme måte sier Romerbrevet 14:16 at vi ikke skal la det vi anser som godt, bli omtalt som ondt.

Fortsett: David understreker at han vil fortsette å gjøre dette.

Hold fokuset på Gud, ikke på den som håner: Vi bør velge å ikke la noen få stygge ord ødelegge opplevelsen av å tilbe Gud.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 6:23, var det på grunn av hennes kommentarer til kongen at Mikal ikke fikk barn?

Svar: Ja, det er det dette verset viser. Mikal fikk ingen barn på grunn av sine kommentarer som viste manglende respekt for sin ektemann, kongen. Bibelen sier imidlertid ingenting om hvorvidt det at hun ikke fikk barn skyldtes Gud eller Davids fravær.

Men uansett kan ett illojalt, ugudelig ord fra noen du forventer skal være lojal og gudfryktig, ha en langvarig virkning. I Matteus 12:36 står det: «Men jeg sier dere at mennesker skal stå til regnskap på dommens dag for hvert ubetydelig ord de har talt.» (BSB). Dette fører oss til den samme konklusjonen som Jakob lærte oss i Jakob 1:19.

Spørsmål: Hvorfor var Mikal barnløs resten av livet, som det står i 2. Samuelsbok 6:23?

Svar: Skriften sier det ikke, men det finnes fire muligheter.

1. Hun var aldri i stand til å få barn. Legg merke til at hun heller ikke fikk barn med Faltiel.

2. David ønsket bevisst ikke å få barn med henne, siden hun ikke respekterte ham.

3. David var ikke ofte sammen med henne, og hun ble ikke gravid.

4. David var ofte sammen med henne, men Gud gjorde Michal barnløs etter at hun hadde vist manglende respekt for sin ektemann.

Uansett sier Skriften ingenting om at Michal noen gang ombestemte seg, vendte seg til enten David eller Gud og ba om tilgivelse.

Skriften sier ingenting om den direkte årsaken til at hun ikke fikk noen barn. Kanskje er grunnen til at Skriften er taus, at vi ikke trenger å vite det. Læren for oss her er at Michal ikke æret sin ektemann og Israels konge, og uansett hvordan det skjedde, straffet Gud henne for det.

Spørsmål: I 2. Sam. 7:1–2, kommer egentlig alle de gode intensjonene vi har, fra Gud?

Svar: Nei. Selv om Gud vet alt vi tenker (Salme 139:2) og alt vi sier før vi sier det (Salme 139:4), velger Gud å ikke styre oss som marionetter. Noen gode ting kommer fra en troendes eget initiativ, slik 2. Korinterbrev 8:17 viser. I dette tilfellet hadde David en god hensikt, men det var ikke Guds vilje at David skulle gjennomføre denne hensikten. Det er å adlyde Guds vilje som er viktig, ikke bare å følge gode hensikter. Gode hensikter er ingen erstatning for lydighet.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 7:3–17, var Natan en falsk profet fordi han først ba David om å gjøre akkurat det han ville?

Svar: Nei. Å være en sann profet betyr ikke at man aldri vil si noe feil. Det betyr at når en sann profet, i sin rolle som profet, sier: «Dette sier Herren», så er det Guds sanne ord.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 7:13,16 står det at Salomos rike tilsynelatende skulle vare evig, men det gjorde det ikke. Hvordan forklarer vi det?

Svar: 2. Samuelsbok 7:5–17 er én samlet profeti til David som har en dobbel oppfyllelse: den handler om Davids ætt, både umiddelbart og på lang sikt. Så snart David døde, skulle hans egen etterkommer, Salomo, bli konge, og det var Salomo som skulle bygge tempelet. På lang sikt lover 2. Samuelsbok 7:13 at tronen i Salomos rike skulle bli opprettet for alltid.

Bibelen sier også at Messias skal stamme fra David: Jeremia 23:5; og i Det nye testamente Lukas 3:31; Apostlenes gjerninger 13:22-23; Åpenbaringen 22:16.

Mange jødiske Talmud-tekster sier at Messias skal komme fra Davids slekt. Ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 9, s. 298, tok visse grupper i senjudaismen dette opp, for eksempel 4QFlor.

Det viser seg at dette stemmer på to forskjellige måter. Biologisk sett stammet Jesus fra Maria, som var en etterkommer av David, men ikke av Salomo, jf. Lukas 3:23–31. Juridisk sett, men ikke biologisk, var Jesus sønn av Josef, etterkommer av både David og Salomo i Matteus 1:6–16. Biologisk sett stammet Jesus altså fra David gjennom Maria, men kongedømmet ble ikke arvet gjennom moren. Alene gjennom Maria ville Jesus derfor ikke ha hatt noen rett til kongedømmet i Israel. Men siden Jesus juridisk sett var Josefs sønn, hadde han rett til tronen.

Det er imidlertid to interessante sideaspekter her.

Hvis Jesus faktisk hadde vært biologisk avkom av Josef, ville en profeti i Skriften blitt brutt. Josef var en etterkommer av kong Jekonja (Jojakin), som var en etterkommer av Salomo, ifølge Matteus 1:11-12. Men Jeremia 22:30 sier at ingen etterkommer av Jekonja noensinne skulle sitte på tronen igjen.

Et annet poeng er at det siden eksilet ikke har vært noen etterkommer av David som har vært konge, og få jøder i dag vet engang hvilken stamme de stammer fra (selv om noen prester med etternavnet Cohen vet det). Så, sett fra et strengt jødisk perspektiv, ser denne profetien ut til å ha slått feil – med mindre selvfølgelig Salomos trone ble etablert for alltid gjennom Kristus.

Spørsmål: Hva er det som er betydningsfullt ved Davids holdning i 2. Samuelsbok 7:18–29?

Svar: På den ene siden virker dette svært skuffende for David. David tilbød seg å bygge et tempel for Gud ved å bruke alle sine egne ressurser, og Gud avslo ham uttrykkelig her. David ønsket så sterkt å bygge et hus for Gud. Gud sa «nei», men Gud snudde seg og bygde et levende hus for David, gjennom Salomo og hans etterkommere.

Vi kan spekulere i at siden Gud visste hva David ville gjøre med Batseba og de moabittiske mennene, mente Gud ikke at det var passende at David skulle være den som bygde tempelet.

Noen ganger ønsker vi å gjøre noe for å hjelpe Gud fordi vi tror at Gud trenger oss. Men det er faktisk Gud som sørger for oss, ikke omvendt.

Se «The Tony Evans Bible Commentary», s. 328, for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Sam. 8:2, gjorde David rett i å drepe to tredjedeler av de moabittiske mennene?

Svar: David var svært streng her. Hans mål var tilsynelatende ikke å drepe alle moabittene, men å svekke deres evne til å gjøre opprør. Ingenting i Skriften tyder på at Gud godkjente denne handlingen. Tvert imot sier 1. Kongebok 5:3 at Gud ikke ønsket at David skulle være den som bygde tempelet, fordi David var en krigsmann.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 8:3, beseiret David Hadadezer, eller Hadarezer, slik det står i 1. Krønikebok 18:3?

Svar: Denne forskjellen på én bokstav på hebraisk er mest sannsynlig en kopieringsfeil. I «Bible Difficulties & Seeming Contradictions» s. 130 står det at de hebraiske bokstavene «d» og «r» ligner på hverandre.

Spørsmål: I 2. Sam. 8:4, tok David da 1 700 ryttere til fange, eller 7 000 vognførere/ryttere, slik det står i 1. Krøn. 18:4?

Svar: Det var tusen stridsvogner og 7 000 stridsvognførere. Både 1. Krønikebok 18:4 og Dødehavsrullene i 2. Samuelsbok 8:4 sier 7 000. Også den greske Septuaginta-oversettelsen oppgir 1 000 stridsvogner og 7 000 ryttere. Tallet 1 700 i den masoretiske teksten i 2. Samuelsbok 8:4 er derfor nesten helt sikkert en kopieringsfeil. «When Critics Ask» s. 171–172, «Encyclopedia of Bible Difficulties» s. 184, «The Expositor’s Bible Commentary» bind 4 s. 398 og NIV Study Bible til 2. Samuelsbok 8:4 sier det samme. Den masoretiske teksten har også en grammatisk feil som tyder på at et ord er utelatt.

Spørsmål: Hvorfor blir Ahimelek i 2. Sam. 8:17 oppgitt som sønn av Abjatar, siden Abjatars far – som ble drept før David ble konge – het Ahimelek?

Svar: Det er to muligheter.

Kopieringsfeil: Det er sannsynlig at navnene ble byttet om. Både i 2. Samuelsbok 8:17 og 1. Krønikebok 18:16 lyder den syrisk-arameiske versjonen «Abiatar, sønn av Ahimelek» i stedet for «Ahimelek, sønn av Abiatar», slik den masoretiske teksten og Septuaginta lyder. (2. Samuelsbok 8:17 og 1. Krønikebok 18:16 er ikke bevart i Dødehavsrullene.) Se The New Geneva Study Bible s. 438 og New International Bible Commentary s. 380 for mer om dette synspunktet.

Barnebarn oppkalt etter en bestefar: Hvis et barnebarn ble oppkalt etter sin martyrdøde bestefar, ble den unge Ahimelek sannsynligvis ikke prest før i den siste delen av Davids regjeringstid. The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 911, sier at denne praksisen, kalt papponymi, var vanlig. (Se 1. Krønikebok 6:9b–10a; 7:20). Se The Bible Knowledge Commentary: Old Testament, s. 466, for denne tolkningen.

Spørsmål: Hvordan kunne Davids sønner være prester i 2. Sam. 8:18, siden David var fra Judas stamme og ikke fra Levis stamme?

Svar: Det var de ikke; det finnes ingen bevis for at Davids sønner hadde noen prestelige plikter i tempelet. Selv om det hebraiske ordet her er det vanlige ordet for prester (kohen), sier 1. Krønikebok 18:17 at de tjente som høye embetsmenn. When Critics Ask, s. 172, påpeker at det hebraiske ordet også betyr tjener, minister eller rådgiver.

Spørsmål: Hvem var keretittene og peletittene i 2. Samuelsbok 8:18?

Svar: Dette var filistinske soldater som tjente lojalt i Davids hær. Ifølge 2. Samuelsbok 8:18 sto de under kommando av Davids hærfører Benaja.

Spesielt på ugarittisk viser det seg at ordet «Krty» refererer til folk fra øya Kreta. Så keretittene var sannsynligvis ikke bare filisterne, men den filistiske stammen som spesifikt stammet fra øya Kreta.

Spørsmål: Hvordan er kapittelet 2. Sam 9:1–13 bygget opp?

Svar: Dette er skrevet som et kiasme, et vanlig trekk ved hebraisk poesi.

9:1 David ønsker å vise velvilje overfor Sauls familie

- 9:2–5 David snakker med Ziba, Sauls tjener

- - 9:6–8 David viser velvilje overfor Mefiboset

- 9:9-11a David snakker med Ziba, Sauls tjener

9:11b-13 David viser velvilje overfor Sauls familie gjennom Mefiboset

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 916 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor var David i 2. Sam. 9:1-13 så vennlig mot den lamme Mefiboset, når han ifølge 2. Sam. 5:8 avskydde de lamme og blinde som forsvarte Jerusalem?

Svar: Selv om de lamme og blinde ikke kunne kjempe særlig godt, avskydde David å måtte drepe dem for å ta kontroll over vannledningen som forsyner Jerusalem. Det faktum at Mefiboset var lam, gjorde ikke Davids vennlighet overfor ham større eller mindre.

Kan gode soldater ha en lignende følelse i dag? Ville du som soldat noen gang ønske å skyte et lite barn? Hva om det lille barnet holdt et AK-47-gevær og siktet på deg? Ja, du ville drepe ham, men du ville ikke føle deg bra med det, og du ville avsky omstendighetene som drev deg til å gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor var David vennlig mot Mefiboset i 2. Sam. 9:1–13?

Svar: David var ikke snill mot Mefiboset fordi han tilfeldigvis støtte på ham. Nei, David valgte å oppsøke Mefiboset fordi han lette etter måter å vise medfølelse med Sauls familie på, for å bevise at han ikke nærte noe hat mot dem. David hadde gitt Jonatan et løfte i 1. Samuelsbok 20:42 om å ta vare på ham og hans familie, og David var en mann av ære. Dette er kjernen i hva paktens kjærlighet er i Det gamle testamente: et lovet løfte og tillit. Selv om Jonatan var død og ikke lenger kunne gjøre noe for å hjelpe eller skade David, ville David holde sitt løfte om å ta vare på Jonatans etterkommere.

Mefiboset visste imidlertid sannsynligvis ikke om dette løftet og ble sjokkert over Davids godhet. Mefiboset var lam (2. Samuelsbok 4:4) fordi ammen hans tok ham med for å flykte fra David. Mefiboset må ha vært rundt fem år gammel på den tiden. Konger drepte ofte alle barna til sine forgjengere, og man antok at David ville opptre som en typisk konge og ønske å gjøre det samme. Men David var ingen vanlig konge.

Mefiboset kan allegorisk betraktes som en fortapt person. Han er en fattig utstøtt, lam og uten mulighet til å komme til David. Men av nåde og en paktbasert kjærlighet lot David hente Mefiboset til Jerusalem og sørge for ham.

Se «New International Bible Commentary», s. 380, «The Expositor’s Bible Commentary», bind 3, s. 916–918, «The Tony Evans Bible Commentary», s. 329–330, «The Evangelical Commentary on the Bible», s. 218–219, «The Believer’s Bible Commentary», s. 332–333, og «The Bible Knowledge Commentary: Old Testament», s. 466 for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Sam. 9:1, sa David dette etter å ha henrettet Sauls sønner, slik det står i *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 309?

Svar: Asimov hevder at David sa dette etter henrettelsene, fordi det ikke ville ha vært vanskelig å finne medlemmer av Sauls familie før henrettelsene.

To punkter å ta i betraktning i svaret.

På jakt etter en sønn som var lojal mot ham: David sa ikke at han bare lette etter en av Sauls sønner. David sa snarere at han lette etter en av Sauls sønner som han kunne vise godhet mot for Jonatans skyld.

Ikke kronologisk: 2. Samuelsbok 21:1 sier at henrettelsen av Sauls sønner skjedde «under Davids regjeringstid», og det er ikke nødvendigvis kronologisk. Med andre ord er det mulig at Asimov kan ha rett her.

Spørsmål: I 2. Sam. 9:4, hvor lå Lo-Debar?

Svar: Lo-Debar lå øst for Jordan og sør for Genesaretsjøen. Denne byen ville være et trygt sted langt fra Jerusalem, på den andre siden av Jordanelven og nær ørkenen, hvor David kunne flykte ut i ørkenen hvis han måtte. «The New International Dictionary of the Bible» s. 599 sier at byen ennå ikke er funnet. I «Wycliffe Bible Dictionary» s. 1044 og «The Expositor's Bible Commentary» bind 3, s. 917, står det at selv om stedet ikke er sikkert fastslått, mener arkeologer at det kan ligge ved Umm ed-Dabar, omtrent 8 til 10 miles sør eller sør-sørøst for Genesaretsjøen. Lo-Debar betyr også «ingenting».

Spørsmål: I 2. Sam. 10:2, 4–8 – siden Davids opprinnelige motiv tilsynelatende var å vise vennlighet mot Nahash’ sønn – hvorfor gikk David da til krig mot ham?

Svar: David visste ingenting, verken godt eller vondt, om Hanun, Nahashs sønn, men han ønsket å hedre livet til en konge som var en alliert. Kanskje utførte David en vanlig politisk formalitet, men Hanuns adelsmenn, som kanskje var paranoide over et større rike ved siden av Ammon, foreslo for Hanun at han burde tolke det helt annerledes. Da Hanun uventet viste at han ønsket å være Davids fiende, imøtekom David ham. Hanun uttrykte forakt for David og var ikke redd for å vise dette. David tenkte sannsynligvis at hvis han ikke handlet, ville også andre nasjoner forakte Israel.

Spørsmål: Hvordan kan det å være paranoid, eller å anta at andre har de verste hensikter, i 2. Sam. 10:2,4–8 bli en selvoppfyllende profeti?

Svar: Når du forventer det verste av andre, er det lett å la det slippe ut at du forventer at de skal være imot deg. Når folk vet at du ikke stoler på dem og til og med tror at de vil skade deg, kan de umiddelbart begynne å gruble: «Er det en grunn til at de føler dette om meg?», «Er det noe jeg bør vite for å forsvare meg mot dem?», og «Bør jeg oppføre meg slik de forventer at jeg skal oppføre meg?»

Spørsmål: Hvordan klarte Joab og David i 2. Sam. 10:7–19 å beseire en samlet hær av ammonitter og syrere?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Å være vognfører i kamp mot en dårlig utrustet hær er en relativt trygg oppgave. Man trenger bare å skyte piler fra avstand. Hvis hæren kom for nær, kunne man ganske enkelt kjøre hestene lenger bort. Infanteriet ville ikke være i stand til å stoppe et vognangrep hvis de bare hadde korte sverd.

2. Det er imidlertid en helt annen sak å kjempe mot velutstyrt infanteri. Israelittene hadde erfaring med å kjempe mot filistinske stridsvogner. De hadde piler, og en samlet gruppe infanteribueskyttere ville ha mer konsentrert ildkraft enn stridsvogner. En mur av infanteri med lange spyd ville stoppe et stridsvognangrep.

3. Flere århundrer senere lærte den persiske kongen Darius dette, til sin store fortvilelse, da falanksene til den makedonske hæren – som hovedsakelig besto av infanteri – gang på gang beseiret enorme styrker av persisk kavaleri.

Spørsmål: Hva var konsekvensene av denne krigen i 2. Sam. 10:17–19?

Svar: Nahas, kongen av ammonittene, ble beseiret av Saul i 1. Samuelsbok 11 etter at ammonittene angrep Jabes i Gilead. Det antas at han hjalp David da David var på flukt fra Saul. Derfor ønsket David å uttrykke sin medfølelse da kong Nahas døde. Denne krigen var opprinnelig bare ment å straffe Hanun, kongen av ammonittene, for den skammelige behandlingen av Davids sendebud, noe som lignet på hvordan man kunne behandle krigsfanger. David innså hva det egentlig var: en krigserklæring. Men da Hanun hentet inn mange allierte fra de ulike arameiske (syriske) kongedømmene, innså israelittene at dette ikke ville bli noen lett kamp (2. Samuelsbok 10:11–12). De to israelske hærene endte opp med å beseire dem alle og fikk kongedømmer helt til Eufrat-elven til å tjene ham. Politisk og militært så det ut som en stor seier for israelittene. Men noen ganger, midt i stor suksess, må vi være forsiktige med ikke å senke vakten og la noe ondt sive inn, slik neste kapittel viser.

Å begå ekteskapsbrudd med Batseba var et vendepunkt i Davids regjeringstid. Etter det mistet han folkets respekt, og han ble utsatt for flere opprør. Kampene og den nære på å bli ødelagt av Absalom var viktigere kriser enn erobringen av landet helt til Eufrat.

Spørsmål: Var det 700 vognførere i 2. Sam. 10:18, eller 7 000 vognførere, slik det står i 1. Krøn. 19:18?

Svar: Det kan være begge deler. Dette er tilsynelatende en feil begått av en avskriver av den masoretiske teksten.

I 2. Samuelsbok 10:18 står det 700 stridsvogner og 40 000 ryttere både i den masoretiske teksten og i Septuaginta.

I 1. Krøn 19:18 står det 7 000 menn som kjempet i stridsvogner og 40 000 infanterister i den masoretiske teksten og Septuaginta.

Det var sannsynligvis 700 menn som kjempet i stridsvogner og 40 000 infanterister.

Læren om ufeilbarlighet innebærer at vi tror at Bibelen var uten feil (inkludert reelle motsetninger) i de opprinnelige manuskriptene, men vi erkjenner at det oppstod noen kopieringsfeil under overleveringen.

Objektivt sett kan man verken bevise eller motbevise at dette var en kopieringsfeil eller en feil i de opprinnelige manuskriptene. Imidlertid

1. Gitt de mange arkeologisk bekreftede utsagnene i Det gamle testamente, og

2. Gitt at de fleste andre stedene der det finnes reelle avvik i moderne kopier, dreier seg om tall,

er bevisene derfor ikke avgjørende, men taler for at det dreier seg om en kopieringsfeil.

Spørsmål: Hvordan er strukturen i disse to kapitlene i 2. Sam. 11–12?

Svar: Disse er ordnet som et kiasme, og dette er et av de lengre kiasmene i Skriften.

11:1 David sender Joab for å beleire Rabba

- 11:2–5 David gjør Batseba gravid

- - 11:6–17 David får Uria drept

- - - 11:18–27a Joab sender en budbringer til David

- - - - 11:27b Herren er svært misfornøyd

- - - 12:1-14 Herren sender en budbringer til David

- - 12:15-23 Herren dreper Davids nyfødte sønn

- 12:24-25 David gjør Batseba gravid igjen

12:26-31 Joab sender bud etter David for å erobre Rabba

Se «The Expositor’s Bible Commentary», bind 3, s. 927, 940 for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Sam. 11:1–5: Siden David var en Guds mann, hvordan kunne han da begjære en annen manns kone, begå ekteskapsbrudd, få noen til å drikke seg full og beordre et drap? (Dette spørsmålet ble stilt av en ateist.)

Svar: Det finnes ingen unnskyldning for David; David syndet alvorlig ved å gjøre disse tingene. Han befant seg i en behagelig situasjon; han var herre over alt – alt, viser det seg, bortsett fra seg selv. Han var inaktiv i stedet for å dra ut med hæren, han hadde det på en måte «for behagelig», og han hadde et vandrende blikk. David vandret med Gud i seier, og det er ingenting som tyder på at David var ute etter å falle. Snarere satte David seg selv i en sårbar posisjon og vendte ikke blikket bort, men handlet i stedet ut fra sin fristelse. 5. Mosebok 27:24 understreker hvor ondt det er for noen å drepe sin neste i det skjulte.

Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Problemet her er ikke en påstått motsetning i Bibelen. Skriften har bare nedtegnet de onde tingene David sa og gjorde. David tenkte ikke bare på å gjøre dette; David var en handlingens mann og gjennomførte det. Noen ganger er det en dårlig ting å være en handlingens mann.

2. Et problem her er motsetningen i Davids indre. David var en mann etter Guds hjerte, men 2. Samuelsbok 12:10 sier at David foraktet Gud her. Likevel er mange mennesker tvetydige (se Jakob 1:8) på et eller annet tidspunkt i livet. Det har alltid vært hyklere, og vi kan alle være enige om at David her var en hykler av første rang.

3. Det egentlige spørsmålet er hvorfor Gud likevel skulle elske og bruke en som David. Det er fire svært enkle punkter knyttet til dette spørsmålet.

3.1 Gud kan gjøre hva Han vil med hvem Han vil. Hvem er vi til å fortelle Gud hvordan Han skal bruke Sine skapninger?

3.2 Gud visste at David faktisk hadde en ekte kjærlighet til Ham. Læren her er at selv om ikke alle hyklere er ekte troende, kan noen hyklere likevel være ekte troende og ha en ekte kjærlighet til Gud under hykleriet sitt.

3.3 Gud elsket David og straffet ham hardt for hans hykleri. Hard straff kan være en form for Guds kjærlighet: selv om den er uønsket i øyeblikket, kan den bære frukt i form av omvendelse.

3.4 Etter at David omvendte seg, tilga Gud ham fullstendig. Det var fortsatt konsekvenser og tukt for David; men David ble tilgitt. Vi bør også tilgi andre som har omvendt seg. Romerne 15:7 sier at vi skal ta imot hverandre slik Kristus tok imot oss.

For et annet, men supplerende svar, er dette hva «Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties» s. 260–261 sier om det egentlige problemet.

«Husk at svært få av Guds utvalgte redskaper var uten feil, eller til og med alvorlig synd. Moses var en morder. David var en ekteskapsbryter og en morder. Jakob var en svindler, og Abraham var en løgner. Jona var en rasist som gjorde opprør mot tanken på at Gud skulle tilgi assyrerne. Og hva med Peters impulsivitet og den stridslystne holdningen som Jakob og Johannes viste? Likevel brukte Gud dem alle.

Gud kan bruke hvem Han enn velger å bruke. Han brukte Bileam, den syriske profeten. Han brukte Kyros, den persiske kongen. Han brukte til og med Farao og hans forherdede hjerte for å fremme Sin plan. … Jeg finner denne kunnskapen oppmuntrende.»

Spørsmål: I 2. Sam. 11:1, pleide David vanligvis å bli hjemme når hæren dro i krig?

Svar: Nei. David dro med hæren i 2. Samuelsbok 5:2; 8:1–14 og 10:17. Men da David ble eldre, ba mennene hans ham om å bli igjen i byen i 2. Samuelsbok 18:3 og 21:17.

Spørsmål: Hva vet vi om Batsebas bakgrunn i 2. Sam. 11:3?

Svar: Batsebas ektemann Uria var hettitt, og hettitter arbeidet vanligvis i tempelet. Uria betyr «Herren er mitt lys», så foreldrene hans var sannsynligvis troende. Batsebas far var Eliam, en av Davids mektige menn (2. Sam. 23:34). Eliam var sønn av Ahitofel, Davids kloke rådgiver. Senere, da Absalom gjorde opprør mot David, svor Ahitofel troskap til Absalom i stedet for til David. Kanskje måten Batseba mistet sin første ektemann på, etterlot en bitter ettersmak hos ham.

Spørsmål: Hva forteller 2. Samuelsbok 11:1–5 oss om beretningen i 2. Samuelsbok?

Svar: Vanligvis var det hoffkrønikeskriverne som førte opptegnelsene om kongen, og kongen hadde direkte kontroll over hva som ble tatt med og hva som ble utelatt. Dette avsnittet viser at denne beretningen ikke var under kongens kontroll. Verken David eller Salomo ville sannsynligvis ønske at denne informasjonen skulle offentliggjøres, så dette var ikke under deres kontroll.

Spørsmål: Hvorfor kalles Eliam, Batsebas far, Amiel i 1 Krøn 3:5, når det i 2 Sam 11:3 står Eliam?

Svar: Det finnes minst 22 tilfeller i Det gamle testamente hvor personer har to navn. Se drøftingen av 2. Mosebok 2:18 for svaret.

Spørsmål: Hvorfor ga David Uria en gave i 2. Sam. 11:8f?

A: Dette ville gi inntrykk av at David favoriserte Uria og var takknemlig overfor ham. Det ville også vise andre at David var svært velvillig innstilt overfor Uria. I virkeligheten var dette et skittent, billig triks. Det skyldtes sannsynligvis ikke skyldfølelse, med tanke på hva David skulle gjøre mot Uria etterpå. David konspirerte for å villede andre om sine intensjoner, uten noen som helst hensyn til Uria.

Spørsmål: I 2. Sam. 11:8ff, finnes det i dag situasjoner der noen gir en skitten, billig gave til noen de ikke bryr seg om?

Svar: Davids eneste motiv var å skjule sin synd, selv om det innebar å begrave Uria også. En eksplisitt bestikkelse ligner litt på dette, men det finnes også implisitte bestikkelser. Når du mottar en gave, spesielt en sjenerøs gave, fra noen du ikke trodde hadde så mye hengivenhet og takknemlighet overfor deg, er det lurt å stille deg selv spørsmålet: hvorfor? Er det noe de ønsker av deg, og er de ærlige og åpne om det?

Spørsmål: Hva føler David her i 2. Sam. 11:11?

Svar: David føler sannsynligvis en blanding av frustrasjon og fortvilelse, nesten helt opp til panikk. Han trodde han hadde den perfekte planen for å dekke over sin synd, bortsett fra at Uria var for lojal til å være med på den. Uten å vite det «gnidde Uria det inn» ved å kalle henne «min kone» i stedet for «Batseba». Uria kalte henne ved hennes rolle. Uria visste hvem han var, og han visste hvem hans kone var, akkurat som David var i ferd med å glemme hvem han var.

Spørsmål: Hva var dobbelt så urettferdig ved dette i 2. Sam. 11:14–21?

Svar: Det var selvfølgelig urettferdig at Uria, Davids lojale forkjemper, skulle bli forrådt og drept på denne måten. Men hva hadde de israelske soldatene rundt seg gjort for å fortjene å bli drept av Davids og Joabs forræderi? Deres eneste «forbrytelse» var å stå i veien for Davids begjær. Davids ondskap var ikke bare rettet mot Uria, men han var villig til å ofre andre tilstedeværende som var lojale mot ham for å dekke over sin synd fra én natt.

Q: Hvordan kan gudfryktige troende, som i utgangspunktet er virkelig, virkelig gode, i 2. Sam. 11:15–27 bli korrumpert av å ha makt? Hvordan kan det forhindres?

Svar: Ingen troende, uansett hvem de er, er så god at de kan senke vakten. Den samme David som ikke ville drepe kong Saul, som forfulgte ham, ville drepe Uria og de rundt ham. Den samme David som sørget over Sauls og den edle Jonatans død, sørget tilsynelatende ikke over den lojale Uria, hvis død han selv forårsaket. Dette bør være en advarsel til oss. Uten Guds nåde, og uten at vi daglig nærmer oss Gud, kunne vi ende opp som ham eller som Demas i Det nye testamente.

Hvis noen kunne senke garden, skulle man tro at det ville være Paulus. Og likevel sa Paulus selv: «Vet dere ikke at i et løp løper alle løperne, men bare én får prisen? Løp på en slik måte at dere vinner prisen. Alle som deltar i lekene, trener med streng disiplin. De gjør det for en krone som er forgjengelig, men vi gjør det for en krone som er uforgjengelig. Derfor løper jeg ikke uten mål; jeg kjemper ikke som om jeg slår i luften. Nei, jeg tøyer kroppen min og gjør den til min slave, for at jeg, etter å ha forkynt for andre, ikke selv skal bli diskvalifisert.» 1. Korinterbrev 9:24–27 (BSB). Paulus henvender seg til troende når han i 2. Korinterbrev 13:5 sier at vi skal prøve oss selv for å se om vi er «i troen».

For å hindre at vi senker vakten, må vi holde oss nær Gud og være i fellesskap med andre som kan holde oss ansvarlige.

Spørsmål: Hva sier 2. Samuelsbok 11:16 om Joabs lojalitet?

Svar: Tidligere så vi at Joab riktignok var lojal mot David, men han var enda mer lojal mot sine egne interesser. Men her er Joab mer lojal mot sin leder enn mot det som er rett. Lojalitet kan være en god ting, men lojalitet er dårlig hvis den retter seg mot noe som Gud ikke ønsker. Siden Joab bare hadde delvis lojalitet mot David, hadde han enda mindre lojalitet mot det som er rett.

Uria er oppført som en av Davids 37 fremste soldater i 2. Samuelsbok 23:39, men man kan se hvor Urias lojalitet førte ham hen, da han tjente en delvis lojal general og en forrædersk konge.

Spørsmål: Hvorfor brukte Natan denne tilnærmingen i 2. Samuelsbok 12:1–12 for å snakke med David om hans synd?

Svar: To mulige grunner, som begge kan være riktige.

1. Kong David visste allerede at det han hadde gjort, var ondt. David trengte verken veiledning eller korreksjon her; han trengte en irettesettelse. Natan henvendte seg til David på en slik måte at hans «forsvarsmekanismer» ikke skulle bli utløst. Først appellerte Natan til Davids sterke rettferdighetssans og fikk David til å bli sint på denne «navnløse undertrykkeren», deretter la Natan hardt til mot David.

2. David var en konge som nettopp hadde beordret henrettelsen av en verdifull og lojal tjener. Selv om Natan allerede risikerte livet for å irettesette David, ville han benytte en indirekte, men likevel effektiv tilnærming.

Legg også merke til at Gud ikke ba Natan om å irettesette David med en gang. Det gikk litt tid slik at følelsene kunne avkjøles, slik at David kunne føle skyld, og en mulighet for David til å omvende seg på egen hånd hadde gått tapt.

Spørsmål: Hva kan vi lære av Natans mesterlige fremgangsmåte i 2. Sam. 12:1–12?

Svar: Det er seks interessante punkter i Natans ubehagelige samtale.

1) På dette tidspunktet kunne David se synd hos andre mer enn hos seg selv. Han kunne se flisen i andres øyne, men ikke bjelken i sitt eget (Matteus 7:3–5). Synd gjør det med mennesker; den gir dem selektiv blindhet. Derfor fortalte Natan en historie som tilsynelatende handlet om noen andre.

2) Natan kunne ha brukt en analogi med en kalv, en kjøpmann som ble bestjålet, eller noe annet, men Natan brukte et lam – noe David, som var gjeter, lett kunne forholde seg til følelsesmessig.

3) Natan endret omstendighetene nok til at David ikke skulle kjenne igjen at denne lignelsen handlet om ham. Derfor brukte han ikke en analogi om en trofast tjener eller ekteskap. Men den rike mannen med mange sauer henviste til David og hans koner, og den fattige mannen henviste til Uria og hans kone.

4) David hadde en æresfølelse og medfølelse for et søtt lam og dets eier. Natan appellerte til disse dydene hos David.

5) Mot slutten av denne historien ble Davids sinne mot den rike mannen – som skyldtes Davids æresfølelse og medfølelse med den fattige eieren av lammet – rystet ved at Davids skammelige, nådeløse behandling av Uria ble avslørt.

6) Da Natan sa: «Du er den mannen!», ble Davids øyne åpnet for urettferdigheten. Som Israels hyrde visste han hvor stor skade han hadde påført flokken.

Spørsmål: Hva er interessant ved Davids reaksjon på den rike mannen i Natans fortelling i 2. Sam. 12:5–6?

Svar: Først sier David at den undertrykkende mannen bør dø for å ha gjort dette, selv om loven ikke sier at dette fortjener dødsstraff (i motsetning til det David selv gjorde ifølge 3. Mosebok 20:10 og 24:17). Deretter behersket David sin vrede og sa at den rike mannen må betale fire lam til den fattige mannen, slik det står i 2. Mosebok 22:1. Det er merkelig at fire av Davids sønner døde: Batsebas første sønn (2. Samuelsbok 12:18), Amnon (2. Samuelsbok 13:28–29), Absalom (2. Samuelsbok 18:14–15) og senere, i Salomos tid, Adonia (1. Kongebok 2:25).

Etter at Natan hadde konfrontert ham, svarte David: «Jeg har syndet mot Herren», ikke «la oss henrette Natan».

Spørsmål: Hvorfor ga Gud David flere koner i 2. Sam. 12:8, hvis polygami [angivelig] var en synd?

Svar: Polygami var ikke en synd. Noen skikker ble praktisert i gammeltestamentlig tid, men vi har en høyere standard siden Jesus kom. Jesus sa at i gammeltestamentlig tid tillot Gud visse ting (som skilsmisse) fordi folks hjerter var forherdede. Jeg tror flerkoneri er en av disse tingene. Bibelen sier imidlertid at en konge ikke må ha for mange koner, og at Salomo syndet ved å ha så mange koner (Nehemja 13:26; 1. Kongebok 11:2–11).

Det gamle testamente gir eksemplet på monogami (Adam og Eva, men ikke Lisa også), og viser problemene som oppstod med flerkoneri hos Abraham, Jakob, Salomo osv., men Bibelen forbyr egentlig ikke flerkoneri. Men hvis en mann praktiserer flerkoneri, er han ifølge 1. Timoteus 3:2 uegnet til å være eldste.

Forresten finnes det i dag rundt 50 000 sekteanhengere i USA som lever i flerkoneri; de kalles fundamentalistiske mormoner. De bryter Romerbrevet 13:1, som sier at vi skal adlyde de styrende myndighetene. Mange av dem bor i det sørlige Utah, det nordvestlige Arizona og Nevada.

Når jeg vitner for mormoner, er det mange ting man kan snakke om med dem, men ikke alle er like nyttige. De viktigste punktene gjelder:

a) Å tro på den sanne, allerhøyeste Gud

b) Å tro på den sanne Jesus

c) Å tro på sannheten om frelsen

d) Å tro på de riktige skriftstedene.

Hvis en person tar feil om disse fire tingene, spiller det ingen rolle hva de har rett i. I stedet for å snakke om polygami med mormonene, vil jeg heller snakke om hvorfor de tror på en mindre gud, og hvorfor Joseph Smith, da han giftet seg med sin andre kone, holdt det hemmelig for sin første kone. Siden den anti-svarte læren i deres skrifter ble endret i 1978, og LDS endret sin lære for å forby polygami, hvilke andre læresetninger finnes det i mormonismen som bør forkastes?

For hvem som helst gjør det en forskjell om man leser Bibelen for å finne svaret på «hva er det mest jeg kan slippe unna med», kontra å lese den for å finne svaret på «hva er Guds fullkomne vilje for meg». Hvis noen i gammeltestamentlig tid leste Bibelen på den første måten, ville de se at skilsmisse og andre ting er greit.
På den annen side kunne noen i gammeltestamentlig tid lese Malaki 2:16: «For jeg hater skilsmisse,» sier Herren, Israels Gud. På samme måte er polygami ikke Guds fullkomne vilje, men det var tillatt.

Spørsmål: I 2. Sam. 12:9 overga David i praksis Uria til Guds fiender. Finnes det i dag situasjoner der en troende kan se en fordel i å gi noe til sine fiender eller Guds fiender?

Svar: Noen ganger gir folk penger, tillatelse eller troverdighet til en ond person for å oppnå et mål for seg selv. Andre ganger gir folk opp sin integritet, sitt omdømme, sin familie og andre relasjoner for å oppnå et ondt mål for seg selv. Konsekvensen av det David gjorde, var å forakte Guds bud og bringe vanære over Guds sannhet.

Et slanguttrykk for å inngå en avtale med djevelen er «Faustian bargain» på engelsk; det tyske adjektivet er «faustisch». Dette er oppkalt etter Faust, en virkelig tysk alkymist og astrolog. Denne legenden ble senere gjort om til en bok, deretter til en fransk opera. En «Faustian bargain» er en dårlig avtale der personen betaler en høy pris for noe som virker fristende på kort sikt.

Et annet slanguttrykk for å være listig er «byzantinsk». Byzantinerne pleide å gjøre ting som å inngå fred med fiendene sine, for eksempel bulgarerne, og deretter i hemmelighet betale penger til bulgarernes fiender, pechenegene, for å få dem til å angripe bulgarerne.

Gud knuste Davids hjerte med hans barns død. David skrev om sin synd i Salme 51.

Spørsmål: Hva er det som er viktig ved Davids reaksjon i 2. Sam. 12:13?

Svar: David fastet for å bevege Guds hjerte. Gud hadde allerede bestemt seg for hva Han skulle gjøre, og da barnet døde, visste David at det ikke nytte å be Gud om noe som Gud allerede hadde bestemt annerledes.

Spørsmål: Hvorfor lot Gud Davids og Batsebas første barn dø i 2. Samuelsbok 12:15–23?

Svar: Dette var ikke en straff for barnet, men en straff for Davids og Batsebas skyld. Gud vil til slutt sørge for at alt blir rettferdig, og vi må vente til da for å se fullstendig rettferdighet på jorden.

Noen kalvinister hevder at siden babyer dør, «beviser» dette at babyer er skyldige i Adams synd. Dette er feilaktig resonnement, fordi det å lide konsekvenser ikke beviser skyld. Ellers ville det faktum at kattunger dør «bevise» at også de er skyldige i Adams synd. Sannheten er imidlertid at hele skapelsen ble underlagt syndefallet, slik det står i Romerbrevet 8:19–22.

Konklusjon:

1. Alle kristne er enige om at nyfødte babyer ikke har noen egne personlige synder.

2. Alle kristne er enige om at alle er født med en syndig natur.

3. Dessverre er ikke alle kristne ennå enige om at det å lide konsekvenser ikke beviser skyld.

Spørsmål: Hvorfor tilba David Gud i 2. Samuelsbok 12:20 like etter at sønnen hans døde?

Svar: Du bør tilbe Gud når du står i rett forhold til Gud. Du bør også tilbe når du har vært ulydig og nå ønsker å komme i rett forhold til Gud igjen. Da David flyktet fra Saul, hørte irettesettelsen fra Natan og så sitt barn dø, var han slett ikke bitter eller harmefull overfor Gud. David ba om at Gud skulle redde ham fra dette slaget, og da Gud ikke gjorde det, tilba David likevel Gud etterpå.

Spørsmål: I 2. Sam. 12:20, ville Gud godta en slik tilbedelse?

Svar: Ja. Gud godtar all oppriktig tilbedelse av Ham. Tilbedelse av avguder er imidlertid ikke tilbedelse av Ham, slik 1. Korinterbrev 10:20 og 2. Korinterbrev 6:15–17 tydelig viser.

Spørsmål: Hva sier 2. Samuelsbok 12:21 om den katolske skikken med å be for de døde?

Svar: Dette sier at David ikke så noen vits i å be for sin sønn som var død. Katolikker tror på å be for de døde på grunn av et avsnitt i de katolske og ortodokse apokryfene (2. Makkabæerbok 12:46), som ikke finnes i protestantiske eller jødiske bibler. Men David ba bare for barnet mens det fortsatt var i live.

Spørsmål: I 2. Sam. 12:21–23: Kom Davids og Batsebas første sønn til himmelen, eller ikke?

Svar: Ingenting tyder på at han ikke gjorde det, og han gjorde det sannsynligvis. Imidlertid beviser 2. Samuelsbok 12:21-23 ikke egentlig at han gjorde det. Da David sa at han ville dra dit hvor sønnen hans var, mente han til graven (Sheol), ikke nødvendigvis til himmelen. I Mesopotamia ble graven kalt «landet uten tilbakevending».

Spørsmål: Hva mente David i 2. Samuelsbok 12:23 da han sa at barnet ikke ville komme tilbake til ham, men at han selv ville dra til barnet?

Svar: Bibelen snakker ofte om Sheol, som den greske Septuaginta og det greske Nye Testamentet kaller «Hades». Det betyr graven, og alle havnet der. Jødene lærte at det var to avdelinger i Sheol: paradiset, hvor gudfryktige mennesker havnet, og fengselet, hvor onde mennesker havnet. Noen mener at David sier at barnet nå er i paradiset, og at David skal dra til paradiset sammen med ham. Dette verset kan imidlertid bare bevise at barnet dro til Sheol, og at David til slutt også ville havne i Sheol.

Spørsmål: Hvorfor ble han i 2. Sam. 12:25 kalt Salomo, når Gud hadde gitt ham navnet Jedidja, som betyr «elsket av Herren»?

Svar: David og Batseba hadde allerede kalt ham Salomo, som lyder likt ordet for «fred». Senere kalte Gud ham gjennom Natan for Jedidja for å vise at Gud elsket ham og ikke ville drepe ham. Jedidja var egentlig ikke hans navn, men bare et kallenavn. Det var imidlertid ikke uvanlig at en person hadde to navn, så det kan også ha vært hans navn.

Spørsmål: Hvorfor snakket Joab slik til David i 2. Sam. 12:28?

Svar: Joab og David hadde kjent hverandre lenge. Joab visste at han ikke kunne gi David ordre, men han ønsket virkelig at David skulle komme og gi inntrykk av at han gjorde noe. Derfor kom Joab med en falsk trussel om at han ville omdøpe byen etter seg selv for å motivere David til å komme. Joab var fremfor alt lojal mot seg selv. Men siden han ikke var truet, var Joab også lojal mot David, og han ønsket at David skulle komme fordi Joab visste at det ville se best ut for kongen hans, og Joab hadde Davids beste i tankene.

Joab hadde Davids beste i tankene, men uten full respekt i denne situasjonen. Det er nesten som om Joab sier: «David, jeg vil ikke vite hva du drev med i Jerusalem, men du må komme hit nå, som en skikkelig konge.» Denne milde mangelen på respekt overfor en gammel venn er imidlertid ingenting sammenlignet med hvordan andre senere skulle vise manglende respekt overfor David.

Spørsmål: I 2. Sam. 12:30, hvor tung var denne kronen?

Svar: Den veide omtrent 75 pund eller 34 kg. Det er åpenbart at en mann ikke kunne bære denne kronen uten et støttestativ. Men kronen var sannsynligvis ikke ment for å bæres, men for å vises frem.

Spørsmål: I 2. Sam. 12:31, drepte David noen ammonitter ved å legge dem under sager, økser og i mursteinsovnen?

Svar: Sannsynligvis ikke. Snarere tvang David fangene til å bruke sager og økser til å sage, og til å lage murstein i mursteinsovnen. «The New International Bible Commentary» s. 383 sier at det sistnevnte er den dominerende oppfatningen.

Spørsmål: Hvordan er kapittelet 2. Sam. 13:1–22 bygget opp?

Svar: Dette er ordnet i et dypt kiasme.

13:1–2 Amnon begjærte Tamar

- 13:3–5 Jonadab råder Amnon til å voldta Tamar

- - 13:6-9a Tamar kommer for å lage mat til og gi Amnon mat

- - - 13:9b Amnon beordrer alle sine tjenere til å forlate rommet

- - - - 13:10-14a Amnon beordrer Tamar til å ligge med ham; hun nekter

- - - - - 13:14b-15a Amnon voldtar Tamar, og hans begjær forvandles til hat

- - - - 13:15b-16 Amnon beordrer Tamar til å gå, til tross for hennes bønner

- - - 13:17 Amnon beordrer sin tjener til å gå tilbake og kaste Tamar ut

- - 13:18–19 Tamar går

- 13:20 Absalom sier til Tamar at hun ikke skal bekymre seg; Absalom skal ta seg av saken

13:21-22 Absalom hater Amnon

Midt i alt dette er 2. Samuel 13:15 et kiasme.

Amnon hatet henne

- Med et hat

- - Stort

- - - Uhyre

- - - Ja, virkelig

- - Stort

- Var hatet

han hatet henne med.

Spørsmål: I 2. Sam. 13:1-2, siden dette oppfylte Natans profeti, var det da Gud som sendte denne synden?

Svar: Nei, men Gud, som kjente Amnons onde og udisiplinerte hjerte, tillot at Amnon gikk over styr. Gud kan ikke bare forutse det gode Han vil gjøre, men Gud kan også forutse det gode og det onde mennesker vil gjøre og ville ha gjort, hvis de fikk muligheten. Gud forutser ikke bare hva mennesker ville ha gjort, Han kan også sette dem i stand til å oppfylle sine intensjoner som en del av Hans plan.

Spørsmål: I 2. Sam. 13:5, 7–8, hvor fikk Jonadab denne ideen fra?

Svar: Selv om vi ikke vet det, var det ikke uvanlig å få en søster til å ta seg av en syk person. Et egyptisk kjærlighetsdikt (ca. 1303–1200 f.Kr.) i «Høysangen og de gamle egyptiske kjærlighetssangene», s. 13, lyder: «Jeg skal legge meg inne og late som om jeg er syk. Da vil naboene mine komme inn for å se til meg, og da vil (min) søster komme sammen med dem. Hun vil sette legene til skamme (for hun) vil forstå min sykdom.»

Spørsmål: I 2. Sam. 13:5, 7–8 foreslo Jonadab at Amnon skulle bruke David, uten at han visste det, for å fremme sin onde plan. Finnes det tilfeller siden den gang hvor en ond person har brukt en intetanende person til å fremme sin ondskap?

Svar: Her er noen eksempler.

Det vanligste scenariet er «lawfare», der noen bruker loven eller kontrakter, inngått i god tro av den ene parten, for å ramme noen urettferdig. Det er kanskje ikke slik at den onde personen prøver å være urettferdig; det kan være at vedkommende ikke har noen forestilling om hva som er rettferdig.

Et annet eksempel, med David, Uria og Joab, er å sende et budskap om å gjøre ondt gjennom en intetanende person.

Et tredje eksempel er det som har blitt kalt Hindawi-affæren. Dette skjedde 17. april 1986, da jordaneren Nezar Hindawi reiste sammen med sin 32 år gamle, fem måneder gravide irske kjæreste, Anne-Marie Murphy, fra London til Tel Aviv. Han slo opp med henne da han fant ut at hun var gravid, men så ble de sammen igjen, og han sa at han ville gifte seg med henne. Han skaffet henne en jobb som stuepike på Hilton-hotellet i Betlehem. Han fortalte henne at han måtte reise med et senere fly fordi det ville ta lengre tid å få visumet sitt. Hindawi, som Mike Royko kalte «den edle muslimske krigeren», ga sin gravide kjæreste en koffert med en bombe i, slik at den skulle gå av under flyturen og drepe alle om bord. Kofferten kom seg gjennom den britiske sikkerhetskontrollen, men en sikkerhetsvakt fra El Al ble mistenksom, siden det ikke fantes noe Hilton-hotell i Betlehem. Han utførte en manuell tilleggskontroll for å finne ut hvorfor den tømte kofferten fortsatt var tung, og han fant bomben. Hindawi ble dømt til 45 års fengsel. Se https://www.timesofisrael.com/35-years-after-el-al-bomb-plot-security-staff-recount-stopping-unwitting-bomber/ for mer informasjon.

Et fjerde eksempel er den gangen en person ble tatt for å ha med seg ulovlige stoffer på et fly, uten å ha noen anelse om det. En venn av vedkommende hadde lånt ham en koffert, og han skulle hente den senere på reisemålet. Den reisende visste ikke at det var ulovlige stoffer sydd inn i fôret på kofferten.

Et femte eksempel er at noen i Pakistan skulle være borte en stund og ba en kristen om å oppbevare tingene sine. Den kristne sa «selvfølgelig». Uten at den kristne visste det, hadde personen en pistol blant tingene sine. Politiet fikk tips om dette og arresterte den kristne fordi det var en pistol blant personens eiendeler. Den kristne måtte betale penger for å bli løslatt.

For øvrig gjorde Jonadab navnet sitt til en dårlig vits. Navnet hans betyr «Herren er edel».

Spørsmål: Hvordan gjorde Amnon seg syk i 2. Sam. 13:6?

Svar: Amnon lot bare som om han var syk. Selv om en person kan gjøre seg syk ved å spise eller drikke ting som kan forårsake kvalme, er det ingenting som tyder på at Amnon gjorde det her; han lot som om han var syk. Da han fysisk tvang Tamar, virket han frisk nok, fysisk sett, om enn ikke åndelig. David var forblindet av begjær etter Batseba, og nå fikk David se handlingene og de senere konsekvensene av at sønnen hans var «syk av begjær». Det gjorde nok David kvalm likevel.

Spørsmål: Hva kan vi lære av David om foreldrerollen i 2. Sam. 13:6–7?

Svar: Selv en som elsket Gud, som David, kan likevel være en elendig forelder hvis vedkommende ikke tar foreldrerollen alvorlig nok. Davids første feil var ikke at han unnlot å straffe Amnon. Allerede før det hadde Davids disiplin vært så slapp at Amnon trodde han kunne slippe unna med det.

David både elsket barna sine og likte barna sine. Men når en forelder ikke elsker barna sine nok til å disiplinere dem, så er det kanskje slik at vedkommende elsker følelsen av forholdet mer enn selve sønnen eller datteren.

David elsket barna sine følelsesmessig, spesielt da han mistet dem ved døden. Vi har imidlertid ingen bevis for at han viste sin foreldreomsorg. Han disiplinerte ikke Amnon; han trøstet ikke Tamar, og han snakket ikke engang med Amnon. David holdt avstand til Absalom. At Tamar sa at David ville la henne gifte seg med sin halvbror, tyder på at hun manglet opplæring i Guds ord. David elsket Guds lov, og han elsket barna sine. Dessverre skjønte David tilsynelatende aldri at han hadde et ansvar for å lære barna sine Guds lov, og at det ville være et uttrykk for hans kjærlighet.

Spørsmål: I 2. Sam. 13:6–7, på hvilke måter kan en person i dag «elske forholdet» mer enn vedkommende elsker personen?

Svar: Da jeg gikk på videregående, kjente jeg en gutt som hadde en kjæreste og en fin bil. Men en dag krasjet han bilen, så kjæresten slo opp med ham. Noen vil kanskje si at de elsker ektefellen sin, men hvis ektefellen gjør noe galt, som å bli eldre eller fattigere, så ser det ut til at kjærligheten er borte. Men kanskje var kjærligheten egentlig ikke borte, fordi den aldri virkelig var der i utgangspunktet. Hvis du sier at du elsker noen, men så skjer det noe, for eksempel at vedkommende blir utsatt for en alvorlig ulykke, brenner seg i en brann eller får et svært alvorlig hjerneslag, ville du fortsatt elske vedkommende? Gud kaller oss til å elske andre mennesker, og noen ganger tror vi at vi gjør det, men det gjør vi ikke; vi elsker egentlig bare forholdet. Undersøk dine følelser overfor familien og vennene dine. Elsker du dem virkelig, eller elsker du bare forholdet og hvordan de får deg til å føle deg?

En måte å finne ut av det på er å spørre deg selv: Hvis den andre personen gjorde ting som var gale eller ødeleggende for seg selv og andre, ville du da være villig til å ta en ubehagelig samtale og si ifra, eller ville du bare la det passere? Ekte kjærlighet bryr seg, selv om det innebærer en risiko for at personen ikke lenger vil like deg.

Spørsmål: Hvorfor forandret Amnons følelser overfor Tamar seg så raskt fra begjær til hat i 2. Sam. 13:11–17?

Svar: Amnons «kjærlighet» forsvant så raskt fordi det aldri hadde vært noen kjærlighet i utgangspunktet, bare begjær. Han hadde behandlet henne som en gjenstand og ikke som et menneske. Mens kjærlighet og hat er motsetninger, er begjær og hat ikke nødvendigvis uforenlige. Da Amnon var tilfredsstilt, innså han at han sannsynligvis ville møte forferdelige konsekvenser for det han hadde gjort. Som den eldste sønnen hadde han nettopp satt sin mulighet til å bli den neste kongen i fare. Det virket som om Amnon projiserte skyldfølelsen sin over på Tamar. Det var nå klart for Amnon, Tamar og til slutt alle at Amnons begjær etter Tamars kropp ikke betydde at han hadde noen som helst kjærlighet til Tamar.

Når Amnon beordrer tjeneren sin til å lukke dørene og stenge Tamar ute, blir døren på en måte også lukket for Amnon selv. Hans skjebne er beseglet.

Spørsmål: I 2. Sam. 13:11–29 og 2. Sam. 16:22, bør barn se på bibelske skikkelser som Absalom og Amnon som forbilder verdige respekt og beundring? (Dette ble spurt av en ateist.)

Svar: Selvfølgelig ikke; ingen har noensinne sett på disse mennene som forbilder. Bibelen sier ikke at vi skal se på disse mennene som troens helter, like lite som vi skal se på Judas og Kaifas på den måten. Bibelen beskriver objektivt mange onde handlinger som ugudelige menn begikk.

Dette «ikke-spørsmålet» synes å tyde på at noen ateister grunnleggende misforstår hva Bibelen lærer. Bibelen er ikke et hvitkalket propagandadokument som tegner et lilyhvitt bilde av menneskeheten. Nei, den er et ærlig og realistisk portrett av mennesker, både gudfryktige og ugudelige, slik de er. Skulle ønske alle kunne skille mellom de «gode» og de «onde» uten at de måtte ha på seg hvite og svarte hatter som i westernfilmene på TV.

Spørsmål: I 2. Sam. 13:13, hva er tre mulige grunner til at Tamar sa at de skulle spørre kongen, og at han ville la dem gifte seg?

Svar: For det første er incest forbudt i 3. Mosebok 18:9,11; 20:17; 5. Mosebok 27:22. Tamar kan ha sagt dette av en av to grunner, og muligens også av en tredje, supplerende grunn.

1) Tamar visste ikke hva Toraen sa om incest. Dette er det mest sannsynlige svaret. Å gifte seg med søstre og halvsøstre var ganske vanlig blant den egyptiske kongefamilien og senere den persiske kongefamilien. Deres forfar Abraham giftet seg med sin halvsøster Sara i 1. Mosebok 20:12.

2) Tamar visste det, men hun løy og prøvde å si hva som helst for å komme seg vekk fra Amnon på alle mulige måter.

3) En tredje mulig årsak er at selv om Tamar var et uskyldig offer i alt dette, ville det se svært dårlig ut for henne; hvordan kunne folk være sikre på at hun ikke var villig, hvis hun hadde vist manglende dømmekraft da hun gikk med på å være alene med Amnon? Hun prøvde desperat å redde sitt omdømme etter at det ville bli dratt gjennom søla uten at det var hennes egen skyld.

Spørsmål: Hvorfor skulle Tamar i 2. Sam. 13:16–17 tro at det ville være en større urett at Amnon sendte henne bort?

Svar: Måten Amnon fikk henne kastet ut på og døren låst, ville antyde at det var hun som prøvde å forføre ham. Her var en ren kvinne, som adlød sin far, og som på bare noen få minutter ble fratatt sitt omdømme og sin ære uten egen skyld. 2. Samuelsbok 13:19–20 viser at hun var knust. Det er ikke slik at Amnon begikk en helt annen synd her. Snarere gjorde han situasjonen verre ved å forverre sin første synd. David hadde gjort det samme etter å ha tatt Batseba, da han bestemte seg for å drepe Uria.

Men like mye som Amnon nå hatet Tamar, ville Absalom hate Amnon enda mer.

Spørsmål: Hvorfor sa Absalom i 2. Sam. 13:20 til Tamar at hun ikke skulle bekymre seg så mye for å bli voldtatt?

Svar: Det finnes to ulike synspunkter.

Uoppriktig trøst: Absalom prøvde å trøste Tamar ved å råde henne til ikke å dvele ved det. Absalom var imidlertid ikke oppriktig her, fordi han ikke selv følte det slik. Enten på det tidspunktet eller en stund etterpå smidde Absalom en plan for å hevne seg på Amnon ved å drepe ham.

Jonadab og Absalom i sammensvergelse: Et annet synspunkt var at Absalom lenge hadde planlagt å bli konge, og at han var villig til å ofre hva som helst eller hvem som helst for å oppnå det, inkludert sin søster og halvbror. Dette synspunktet sier at Jonadab var med Absalom for å lokke Amnon til å voldta søsteren hans, så Absalom ble ikke overrasket da det skjedde. Absalom kan da ses på som å ha hatt grunn til å drepe tronarvingen. Etter drapet flyktet Absalom til sin bestefars rike og ventet i to år til Davids vrede hadde lagt seg.

Spørsmål: Hvorfor var David egentlig sint i 2. Sam. 13:21?

Svar: Det er sannsynligvis tre grunner. Den første er at han åpenbart var sint fordi hans egen datter ble vanæret.

Selv om David var sint fordi Amnon hadde gjort dette, hadde David selv begått ekteskapsbrudd med Batseba og fått hennes mann drept. David kan ha tenkt tilbake på det Gud sa gjennom Natan, og David innså at Gud ikke hadde glemt det.

Den tredje grunnen er mer kompleks. Amnon var den førstefødte, den neste i arvefølgen til tronen. 3. Mosebok 20:17 sier at incest skal straffes med døden, for ikke å snakke om voldtekt. Skulle David sette lydighet mot Guds lov først, eller sette kjærligheten til sin sønn Amnon først? Gud og alle andre ville se svaret. Svaret var at David satte sin sønn først. Å irettesette Amnon ville ha vært en så ubehagelig samtale at vi ikke har noen opptegnelser om at David i det hele tatt sa et ord til Amnon. Som en påminnelse: Da Ruben lå med Jakobs medhustru, mistet Ruben sin rett som førstefødt sønn i 1. Mosebok 35:22; 49:4. Det står ikke at David engang gjorde det mot Amnon. David ville ikke stå opp for rettferdighet når det gjaldt hans egen sønn.

Spørsmål: Hvordan kan 2. Samuelsbok 13:21 gjelde for noen troende i dag?

Svar: David elsket Gud oppriktig, men her ser vi at han elsket sin sønn mer. Når vi elsker våre barn mer enn vi elsker Gud, viser det seg at vi ikke gjør barna våre noen tjeneste.

Spørsmål: Hvorfor ba Absalom David om å bli med på «mordfesten» i 2. Sam. 13:24–25?

A: Absalom forsøkte ikke å drepe David eller overta tronen på dette tidspunktet, da Absalom ikke drepte noen av kongens sønner bortsett fra Amnon. Siden det var mange skarpe kniver til å klippe sauens ull, ville de ta Amnons liv. Absalom beordret sine menn til å drepe Amnon; han drepte ham ikke personlig, like lite som David drepte Uria personlig.

Absalom visste sannsynligvis at David ikke kunne komme. Han spurte David for å avlede mistanke og villede David til å tro at dette var en uskyldig plan.

Ryktene, som bare var basert på spekulasjoner om at alle kongens sønner var drept, kan delvis ha oppstått fordi alle Gideons sønner ble drept av Gideons sønn Abimelek i Dommernes bok 9:5.

Spørsmål: Hvorfor flyktet Absalom sammen med resten av kongens sønner i 2. Sam. 13:29?

Svar: For det første kan Absaloms flukt gi det falske inntrykket at Absalom, i likhet med de andre sønnene, ikke var klar over attentatplanen. For det andre trengte Absalom tid til å flykte til Talmai i sin bestefars rike Geshur, øst for Genesaretsjøen.

Spørsmål: Hvordan kunne Jonadab i 2. Samuelsbok 13:32–33 vite dette med så stor sikkerhet?

Svar: Jonadab var den som i 2. Samuelsbok 13:3–5 foreslo at Amnon skulle late som om han var syk for å kunne voldta sin søster. Enten snakket Jonadab i håp om å bagatellisere hendelsen, eller så visste Jonadab på forhånd hva Absalom ville gjøre. Jonadab var ikke akkurat noen god venn av Amnon. Et sentralt spørsmål som aldri ble stilt, men som David burde ha stilt, var: «Jonadab, hvordan vet du dette?» Kanskje Jonadab kunne ha sagt at han bare pekte på Absaloms hevnmotiv, for å dekke over det faktum at han faktisk hadde foreslått at Amnon skulle gjøre dette.

Spørsmål: Hvordan er kapittelet 2. Sam. 14:1–20 bygget opp?

Svar: Dette er et noe dypt kiasme med følgende oppbygning.

14:1 Joab «visste»

- 14:2–3 Joab forteller den kloke kvinnen hva hun skal si

- - 14:4–5a Kvinnen fremsetter en anmodning til kongen

- - 14:5b-10 Kvinnens første bønn

- - - 14:11 Hun får gjennomslag for sin bønn om at sønnen skal få leve

- - 14:12-17 Kvinnen fremfører sin andre bønn.

- - 14:18-19a Kongen stiller kvinnen et spørsmål

- 14:19b-20a Hun innrømmer at Joab har veiledet henne

14:20b Kongen «vet»

Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 975 for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Sam. 14:1–9 og 13:21, hva burde David ha gjort først for å straffe Amnon for voldtekt og incest, og senere Absalom for drap, gitt at David selv hadde begått utroskap og drap?

Svar: Det var vanskelig for David å gjøre noe, gitt at han ikke offentlig angret på sin synd og tilbød seg å ta konsekvensene. Selvfølgelig hadde Gud talt gjennom Natan om at David ikke trengte å bli henrettet for sine synder. For å straffe Amnon uten å fremstå som en hykler, burde David derfor ha bekjent sine synder først. Men siden han ikke var villig til å gjøre det, tenkte David sannsynligvis at han ville ha mistet enda mer respekt hvis han straffet sønnene sine for handlinger som lignet på det han selv hadde gjort. Selvfølgelig førte det også til at David mistet respekt ved å ikke gjøre noe.

David burde i det minste umiddelbart ha fratatt Amnon retten til tronen. Ruben mistet sin førstefødselsrett da han lå med Jakobs medhustru i 1. Mosebok 35:22; 49:3-4. Hvis David hadde irettesatt Absalom offentlig, kunne det ha dempet folks forventninger om at Absalom skulle bli den neste kongen.

Spørsmål: Hvorfor brukte Joab denne strategien i 2. Samuelsbok 14:1–9 for å få David til å kalle Absalom tilbake?

Svar: Keil-Delitzsch-kommentaren til Det gamle testamente, bind 2, del 2, s. 411, mener at Joab hadde fremsatt en rekke direkte anmodninger til David uten å lykkes. Hovet kunne sannsynligvis se at David lengtet etter sin sønn, men det var ingen måte å få David til å ta det første skrittet på, uten at David fryktet at folk ville kritisere ham for å benåde Absalom. Så Joab, et taktisk geni, fikk en idé. Den lignet på Natans strategi, og Joab tenkte trolig at hvis den hadde fungert én gang, kunne den kanskje fungere en gang til for Joab. Denne gangen gikk det imidlertid ikke så bra.

Kvinnen appellerte her til Davids medfølelse. David sørget over Absalom, og kvinnen sørget også, eller ga i det minste inntrykk av det. Senere skulle David få se resultatet av sin medfølelse da Absalom gjorde opprør og prøvde å få David drept. David viste selvfølgelig ikke mye medfølelse overfor Uria.

David sto fast for rettferdighet når det gjaldt andre, men han var svak når det gjaldt å stå opp for rettferdighet når hans egne barn hadde gjort noe galt. Uansett om dette hovedsakelig skyldtes Joabs klokskap, kvinnens eller begge deler, hadde kvinnen manøvrert David inn i et hjørne. Siden han hadde medfølelse med kvinnens (fiktive) sønn, måtte han være konsekvent og hente sin egen sønn tilbake.

Spørsmål: Ser vi i 2. Sam. 14:15–23 noen form for omvendelse fra Absaloms side?

Svar: Overhodet ikke. Faktisk planla Absalom nå å ta over tronen. I stedet for å være angrende og underdanig, var Absalom manipulerende. David var rundt 60 år gammel på dette tidspunktet, og Absalom rundt 30. Absalom var moden nok til å bli konge allerede nå, bortsett fra at noen sto i veien for ham. Absalom bestemte seg for at han skulle bli konge, og at han skulle få David til å betale for at han ikke hadde straffet Amnon i det hele tatt, og for at han ikke virkelig hadde tilgitt Absalom.

På den ene siden sier Absalom at hvis han er skyldig i en forbrytelse som kan straffes med døden, er han klar til å bli henrettet. På den andre siden ble en mann som hadde voldtatt en kvinne henrettet, og Absalom var den som fullbyrdet den straffen.

Fra Davids side ga han ikke Absalom benådning eller erklærte ham uskyldig; han sa bare at han ikke skulle henrettes. Da han kalte Absalom «en ung mann», tenkte han kanskje mer på hvordan han selv så på Absalom og hans modenhet, snarere enn at han var rundt 30 år gammel.

Spørsmål: I 2. Sam. 14:15–23, når bør vi tilgi og gjenopprette noen som har gjort noe galt?

Svar: Jesus sa at vi alltid skal tilgi, selv om de ikke ber om tilgivelse. Men hvis noen har stjålet penger fra deg og ikke viser noen anger, bør du da gi dem tilgang til bankkontoen din? Selvfølgelig ikke. Hvis de ikke innrømmer at det de gjorde var galt, hvis de ikke ber om tilgivelse og ikke viser noen anger, må du ærlig innse at de svært sannsynlig vil gjøre det igjen hvis de får muligheten. Jesus sa at vi skal være «kloke som slanger og uskyldige som duer» i Matteus 10:16.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 14:24,28, gjorde David rett i å ikke la Absalom se ansiktet sitt?

Svar: Nei. Halvhjertet tilgivelse fungerer ikke godt. Delvis tilgivelse er ikke tilgivelse i det hele tatt, og den som blir tilgitt, vet det. Motvillig tilgivelse blir ikke godt mottatt og er dømt til å mislykkes. David ga Absalom en «delvis straff». Det var egentlig ikke en alvorlig straff, men det fremmedgjorde Absalom fra David. Det gjorde Absalom bitter mot sin far. David og Absalom så ikke hverandre på to år.

Hvis Absalom sannsynligvis var den neste i tronfølgen, og Absalom ikke engang kan være i Jerusalem eller se sin fars ansikt, er det ikke en situasjon som legger til rette for suksess. Joab visste det og forsøkte å rette opp situasjonen.

Spørsmål: Hvordan kunne Absaloms avklippte hår i 2. Sam. 14:26 veie 200 sekel?

Svar: Selv om dette var en lettere tempelsjekel, ville vekten likevel kunne ligge på fire eller fem pund (1,8 til 2,3 kg), noe som er svært mye. En gjennomsnittlig person får en halv tomme hårvekst per år, selv om det er stor variasjon; noen får en tomme per måned. Verdensrekorden ligger på rundt 2 tommer per måned. Hvis Absalom bare klippet det én gang i året, er det mye hår, men selv da ville det ikke veie fire pund (1,8 kg), med mindre han også hadde beholdt håret fra tidligere år. Men i 1. og 2. Samuelsbok finnes det mange steder hvor tallene varierer. I dette tilfellet har vi ingen andre referanser til hva det riktige tallet er. Uansett er poenget at Absalom var ganske forfengelig når det gjaldt håret sitt. Senere skulle selvfølgelig Absaloms hår bli hans undergang.

Absaloms hår kan betraktes som en advarsel mot stolthet. Hans stolthet over håret fikk ham til å vikle seg inn i det, og han ble fanget der han ikke kunne komme seg ut, noe som til slutt ble hans undergang. Noen ganger, når en person – spesielt en politisk leder – slår inn på en kurs som til slutt blir ansett som feil eller tåpelig av alle, klarer de ikke å gjøre det åpenbare og endre kurs, fordi de er viklet inn i sin stolthet. Spør en potensiell leder om de noen gang har gjort en feil. Hvis vedkommende aldri har gjort en feil – som han eller hun kan innrømme – vil du få en leder som heller vil «krasje bilen» enn å svinge for å unngå en ulykke. Du kan se dette hos Napoleon, Hitler og Stalin, som ikke lot troppene sine trekke seg tilbake, og hos den franske marskalken Philippe Pétain, som var så sikker på at tyskerne ikke kunne invadere gjennom den ufremkommelige Ardennene-skogen, at han ignorerte franske militærets bønner om hjelp da tyskerne faktisk gjorde nettopp det. I august 1945 argumenterte de japanske militærlederne Anami, Umezu og Toyoda – halvparten av det seksmannssammensatte øverste krigsrådet – for at japanerne burde fortsette å kjempe etter atombombene. Da keiser Hirohito beordret dem til å godta kapitulasjonen og spilte inn en radiotale til sitt folk, drepte major Hatanaka og andre offiserer en general som nektet å slutte seg til dem, og iscenesatte et kortvarig, mislykket kupp for å hindre at radiomeldingen ble sendt ut. De hadde tenkt å sette keiseren i husarrest og sende en forfalsket melding i stedet. De andre generalene gikk imidlertid ikke med på dette, så kuppmakerne begikk selvmord. I nyere tid, når vi ser på den «sta utholdenheten» til Saddam Hussein, den iranske revolusjonsgarden og Putins «spesielle militære operasjon» i Ukraina, kan vi bli overrasket over deres dumhet ved ikke å innrømme nederlag i en uunngåelig situasjon. Men hvorfor skal vi bli overrasket over at de er like tåpelige som andre ledere som levde før dem? En leder som faktisk kastet inn håndkleet – og sannsynligvis reddet sitt eget liv – før situasjonen ble verre, var Bashar al-Assad, Syrias tidligere leder, men han var et unntak.

Se https://www.reddit.com/r/Naturalhair/comments/1ipt9ah/has_anyone_consistently_grown_23_inches_of_hair/ og https://en.wikipedia.org/wiki/Ky%C5%ABj%C5%8D_incident for mer informasjon.

Spørsmål: Hadde Absalom tre sønner i 2. Sam. 14:27, eller hadde han ingen sønner som kunne føre navnet hans videre, slik det står i 2. Sam. 18:18?

Svar: Sannsynligvis begge deler. I antikken døde omtrent halvparten av alle barn før de nådde voksen alder. Keil og Delitzsch nevner at navnene på sønnene vanligvis oppgis, men de er ikke oppgitt i 2. Samuelsbok 14:27. Det ville ikke være noen grunn til denne utelatelsen, bortsett fra at de døde i ung alder.

Absalom reiste et monument over seg selv på grunn av sin sorg over å ikke ha noen sønner som kunne tjene som et minnesmerke over ham. Vanligvis ville en person som ikke har barn, ikke være like opptatt av å ikke ha noen til å føre navnet videre som en som hadde barn som døde.

Spørsmål: Hva sier 2. Samuelsbok 14:29–32 om Absalom?

Svar: Absalom var intelligent og manipulerende. Absalom kunne ikke snakke med Joab, fordi Joab ikke kom når han ble invitert. Så Absalom sørget for å få Joabs oppmerksomhet. Noen ganger kommer ting imidlertid tilbake for å straffe deg. Absalom ante ikke at dette ville sette en kurs som ville ende med at Joab personlig drepte Absalom, til tross for at David hadde bedt om å skåne Absalom.

Spørsmål: I 2. Sam. 15:1-12, har vi noen andre eksempler på sønner som ønsket å ta tronen fra sin far?

Svar: Kongen av Assyria ble myrdet av sine sønner i 2. Krønikebok 32:21. Selv om detaljene ikke er de samme (sønnen var den rettmessige arvingen), var situasjonen lik.

I Ugarit (før Davids tid) utfordret prins Yassib sin far, kong Keret.

Yassib truer: «Hør nøye etter! Hvis fiender hadde invadert landet mens du var syk, ville de ha drevet deg ut og tvunget deg opp i fjellene. Sykdommen din har gjort deg likegyldig: Du hørte ikke på enkenes sak, du hørte ikke på de fattiges sak, du dømte ikke undertrykkeren, du ga ikke mat til de foreldreløse i byen, … og heller ikke til enken på landsbygda… Trek deg tilbake fra kongedømmet, la meg regjere. Gi fra deg makten din, la meg sitte på tronen din.» Dette står i Don C. Benjamins *Old Testament Parallels: Laws and Stories From the Ancient Near East* [Mahwah: Paulist, 1991], s. 205. Sitert fra *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 3, s. 989–990.

Spørsmål: Hvordan stjeler man folks hjerter i 2. Sam. 15:6?

Svar: I likhet med mange politikere i senere tider var Absalom dyktig til å love folk at han kunne lede dem på en kompetent måte, uten egentlig å gjøre noe. For å overbevise folk om dette, svekket Absalom den aktelsen andre hadde for David. Selv i dag prøver folk ofte å fremstille seg selv i et godt lys ved å nedvurdere andre.

Absalom var kjekk og fremfor alt innbydende. Folk har ofte «bilder» av hvordan en leder bør se ut, og de har en tendens til å støtte folk som passer inn i disse bildene, uansett om de ville være en god leder eller ikke. For eksempel vinner den høyeste kandidaten i amerikanske presidentvalg i de aller fleste tilfeller. Enda viktigere var det at Absalom lot som om han brydde seg om dem og tok deres interesser til hjertet. Absalom var tålmodig; han gjennomførte denne fasen av sin sammensvergelse i fire år. Da Absalom holdt festen i Hebron, inviterte han 200 menn som ikke visste noe om Absaloms sammensvergelse. Når de først var der, ble de presset opp i et hjørne; det ville være svært vanskelig for dem å si offentlig: «Nei, det tror jeg ikke. Jeg skal støtte David.»

Spørsmål: Hva gjorde Absalom i 2. Sam. 15:7–12 som andre siden den gang også har gjort?

Svar: Absalom brukte sin religiøse praksis til å bedra andre. Absalom brukte som påskudd at han skulle til Hebron for å innfri et løfte til Gud om å bringe religiøse offer. Hans påtatte tilbedelse av Gud var et dekke for hans forræderi. Siden den gang har mange brukt religion (inkludert, men ikke begrenset til, kristendommen) for å få folk til å gå med på deres onde planer.

I islam ble soldatene fortalt at hvis de kjempet for Allah, kunne de være sikre på at de, uansett fortid, ville komme til paradiset. I den romersk-katolske kirken, med utgangspunkt i pave Urban II, ble de som «tok korset» i det første korstoget lovet syndenes forlatelse. På samme måte utstedte pave Eugenius III den pavelige bulen *Quantum praedecessores* 1. desember 1145, der han lovet syndenes forlatelse til alle som fullførte det andre korstoget eller døde underveis.

Se https://www.reddit.com/r/AskHistorians/comments/76jtys/i_gather_that_papal_indulgences_were_first_issued/ og https://en.wikipedia.org/wiki/Quantum_praedecessores for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Sam. 15:7, skal det stå 40 år eller 4 år?

Svar: Det bør stå fire år, noe som stemmer bedre overens med Absaloms levetid. Den masoretiske teksten sier 40 år, men Septuaginta, den syrisk-arabiske oversettelsen, Vulgata, Theodoret og Josefus sier alle fire år. Se BSB-teksten og fotnotene i NKJV, NIV og NRSV.

Spørsmål: Hvordan avla Absalom et løfte til Herren i 2. Sam. 15:7,20?

Svar: Absalom sa dette bare for å dra til Hebron og bli kronet til konge. Enten løy Absalom og avla ikke noe løfte, eller så fortalte han kanskje sannheten. Det finnes andre tilfeller i historien hvor tronpretendenter avla et løfte til sin gud dersom de ble konge. Absalom kan altså ha avlagt et løfte til Gud, men ikke alle løfter avlagt til Gud er gode løfter.

Absalom valgte sannsynligvis Hebron ikke bare fordi han var født der, men fordi det var den eldre hovedstaden, og noen mennesker var kanskje ikke fornøyde med at hovedstaden ble flyttet til Jerusalem.

Absalom brukte tilbedelsen av Gud som et «skalkeskjul» for å starte sitt opprør. Senere i historien ble den kristne religionen brukt som et «skalkeskjul» av onde paver for å berike seg selv og hevne seg på sine fiender. For eksempel proklamerte pave Bonifatius VIII (1294–1303) et «korstog» mot den italienske byen Palestrina for å hevne seg på slekten til den forrige paven, Celestin V. Bonifatius bar skylden for å ha brukt hele den romersk-katolske kirkens «apparat» til onde formål.

Spørsmål: Finnes det i 2. Sam. 15:10 andre eksempler der en sønn forsøkte å ta tronen fra sin far?

Svar: Ja. I Ugarit finnes det et dikt om prins Yassib som utfordret sin far, kong Keret, om tronen.

Spørsmål: Hvorfor flyktet David fra Jerusalem i 2. Sam. 15:14, siden Jerusalem var svært godt befestet?

Svar: David, som var en erfaren konge, innså umiddelbart at dette ikke var noen mindre misnøye, men en direkte utfordring for å ta fra ham kongedømmet og livet. David hadde aldri lidd nederlag i kamp, men han visste at det denne gangen sannsynligvis kunne bli annerledes. David gjorde sannsynligvis klokt i å flykte fra Jerusalem her. På dette tidspunktet visste han ikke hvem i Jerusalem han kunne stole på, og hvis det bare er noen få forræderske portvakter, er selv en godt befestet by vanskelig å forsvare.

Spørsmål: Hvorfor sa David til Ittai fra Gitt i 2. Sam. 15:19–20 at han ikke trengte å bli med ham?

Svar: David ønsket ikke at noen som bare halvhjertet støttet ham, skulle bli med. David ga Ittai en unnskyldning for å bli igjen, og ville også se hva han egentlig følte ut fra svaret hans. En lignende situasjon oppstod med Naomi og svigerdøtrene hennes i Rut 1:11–18.

For øvrig ville en gittitt være fra den filistinske byen Gat. Arkeologiske funn har avdekket én (eller to) guvernører i den filistinske byen Askalon ved navn Itiya og Witiya i Amarna-brevene, noen få århundrer før David. Navnet Ittai ligner veldig på dette.

I dag, når vi leder et team som skal ta fatt på en oppgave, er det greit å gi folk muligheten til å trekke seg. På denne måten har du kanskje ikke like mange folk, men du vil ha folk som er lojale mot deg.

Spørsmål: Hvorfor sendte David i 2. Sam. 15:31–34 sin klokeste rådgiver, Hushai fra Ark, tilbake til fienden?

Svar: David og Joab visste allerede hva som var best å gjøre; og det var bedre for Hushai å få Absalom til å tro på dårlige råd enn at Hushai skulle gi David og Joab råd som i beste fall var litt bedre. Noen ganger trenger man ikke å gjøre smarte eller geniale ting for å lykkes; man trenger bare å gjøre færre dumme ting enn andre.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 15:32–34, gjorde David rett i å få Hushai til å lyve for ham?

Svar: Bibelen forteller hva Hushai gjorde i en krigstid. Kristne har to synspunkter på dette spørsmålet.

Noen sier at Hushai gjorde feil ved å lyve, og at David gjorde feil ved å be Hushai om å lyve.

Andre sier at det er greit å lyve for en fiende i krigstid for å redde et liv. Steder hvor bedrag ble brukt i 2. Samuelsbok er 2. Samuelsbok 15:25–29, 35–36 (Zadok, Abjatar og deres sønner), 2. Samuelsbok 15:34 (Hushai fra Ark), 2. Samuelsbok 17:17–18 (begge) og 2. Samuelsbok 17:18–21 (en mann og en kvinne i Bahurim).

Spørsmål: Hva er interessant ved strukturen i dette avsnittet i 2. Sam. 16:5–14?

Svar: Dette er ordnet i et kiasme.

16:5a David flykter mot Bahurim

- 16:5b-6 Simei forbanner og kaster steiner på David og hans menn

- - 16:7–8 Hvordan Simei forbannet David

- - - 16:9 Abisai vil drepe Simei

- - 16:10-12 David tåler Simeis forbannelser uten å reagere

- 16:13 David forklarer hvorfor han ikke reagerer på Simeis forbannelser

16:14 David og følget hans kommer forbi Bahurim

Spørsmål: Hvorfor forbannet Simei David i 2. Sam. 16:5-8 for å ha henrettet Sauls sønner, når henrettelsen først skjedde senere i boken, slik det hevdes i Asimovs Guide to the Bible, s. 315–316?

Svar: Det står ikke uttrykkelig at Simei forbannet David for å ha henrettet Sauls sønner. Snarere forbannet Simei David for hans blodbeflekket hus generelt. Det finnes to mulige forklaringer på Simeis forbannelser.

Andre årsaker: Simei kan meget vel ha henvist til den lange krigen mellom Davids og Isj-Bosets hærer. Simei aksepterte aldri egentlig at kongedømmet skulle forlate Sauls familie.

Ikke kronologisk: Siden 2. Samuelsbok 21:1 sier at henrettelsen av Sauls sønner skjedde «under Davids regjeringstid», er det ikke nødvendigvis kronologisk. Dermed kan Shimeis forbannelse av David ha kommet kronologisk etter henrettelsen av Sauls sønner.

Spørsmål: Hva er det som er viktig ved Davids reaksjon i 2. Sam. 16:5–12, der han ikke prøver å hevne seg på Simei?

Svar: Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Sett fra et naturlig synspunkt ville en person i Davids situasjon sannsynligvis føle en merkelig blanding av nedstemthet, sinne mot Simei og en passiv aksept av at han fortjente det som skjedde med ham. Vi kan få et dypt innblikk i hvordan David følte seg, fordi han skrev om det i Salme 3. Salme 3 viser oss at David hadde tro på at Gud ville redde ham ut av denne situasjonen. På dette tidspunktet var David overbevist om at fiendene hans ville bli drept. Senere skulle David sørge over at en av disse drepte fiendene var hans egen sønn Absalom.

2. David hadde ingen anelse om hvilke av hans tidligere lojale venner som sto på hans side, var nøytrale eller på Absaloms side. Det så ut til at dette kunne bli slutten for David. Med de fleste av hans tidligere lojale undersåtter vendt mot ham, ville det bli en elendig slutt, og kanskje ansett som en passende straff for Davids utroskap og drapet på en som var lojal mot ham. David visste at noe av det Simei sa, var sant. Det var borgerkrig mellom Juda og Sauls hus i noen år. David straffet ikke Joab for å ha drept Abner på forrædersk vis. Som vers 10–11 viser, tenkte David at kanskje Gud hadde ønsket at Simei skulle fordømme ham offentlig.

3. Siden David følte seg skyldig i drapet på Uria, var han ikke i humør til å la en mann som fortalte sannheten, bli drept.

4. Vers 12 viser at David overlot dette til Gud. Hvis David drepte Simei, og Gud mente at dette ikke var riktig, kunne Gud straffe David for dette også. Hvis David skånte Simei, og Gud mente at det ikke var riktig, kunne Gud likevel straffe Simei og kanskje belønne David for hans tålmodighet.

Forresten så det ut til at Simei hadde glemt at Saul hadde et blodbeflekket hus, ved å drepe Ahimelek og ønske å drepe alle som støttet David.

Konklusjon: David visste ikke om det var rett at Simei forbannet ham på dette tidspunktet eller ikke. I dag, når vi ikke vet om en urett som er gjort mot oss er rettferdig, er tålmodighet og å vente på Gud en dyd.

Spørsmål: Hva kan vi lære om Davids holdning i 2. Sam. 16:7–14?

Svar: David gjorde én god ting her og én dårlig ting senere.

(god) Noen ting (som hevn) bør vi gi slipp på og la Gud ta seg av. David trodde ikke bare at Gud var til stede og kunne se alt, men han trodde også at Gud var aktiv. Tidligere burde Saul ha blitt avsatt og drept, men David visste at det ikke var meningen at han skulle være den som gjorde det. Kanskje burde Simei også drepes, men David visste at han selv hadde vært skyldig, og derfor mente David at det ikke var hans oppgave å drepe Simei. Så David overlot dette til Gud. Etter at Absalom ble drept, angret Simei, eller i det minste ga han inntrykk av å angre, og hjalp til med å hente Davids familie i 2. Samuelsbok 19:16–23.

(dårlig) Dessverre var Davids tilgivelse igjen ikke fullstendig. Han ba Salomo om å føre Simei ned i graven i blod (dvs. drepe ham) i 1. Kongebok 2:8–9, og Salomo gjorde dette i 1. Kongebok 2:36–46.

Spørsmål: Hvordan er strukturen i dette avsnittet i 2. Sam. 16:15–17:29?

Svar: Dette er en kompleks struktur; den er chiastisk, men ikke et chiasme.

16:15–19 Absalom blir venn med Hushai

- 16:20–22 Ahitofel gir Absalom råd

- - 16:23 Ahitofel beskrives som svært vis

- 17:1-4 Ahitofel gir sitt råd

- - 17:5-13 Husai gir sitt råd

- - - 17:14 Husais råd anses som bedre enn Ahitofels

- - 17:15–16 Husai gir råd til Zadok og Abjatar

- 17:17-22 David krysser Jordan-elven

- - 17:23 Ahitofel begår selvmord

- 17:24-25 Absalom krysser Jordan-elven

17:27-30 David blir tatt imot i Mahanaim av Shobi, Makir og Barzillai

Spørsmål: Hvorfor lå Absalom med Davids ti konkubiner i fullt dagslys i 2. Sam. 16:22?

Svar: Dette var ikke Absaloms idé, men Ahitofels, Davids tidligere betrodde og kloke rådgiver. Absalom var sammen med konkubinene, én om gangen, i et telt på taket av palasset. Folket kunne ikke se alt, men de kunne se hva som skjedde, og at det skjedde med den ene konkubinen etter den andre. Dette ble ikke gjort for å tilfredsstille Absaloms begjær; det handlet om makt, om å fornærme sin far og om å gjøre krav på tronen. Absalom ønsket å vise at han nå var den rettmessige kongen, og at det ved å gjøre dette ikke var noen vei tilbake. Han hadde til hensikt å vise at det ikke var noen vei tilbake for folkets nye troskap, men det viste seg at det ikke var noen vei tilbake for Absalom selv. Slik som David «tok» Urias hustru, ville Herren «ta» Davids hustruer.

I den midtøsteniske kulturen var det vanlig at en konge arvet sin fars konkubiner. Men Gud sier i 3. Mosebok 18:8 at man ikke må ha samleie med sin fars kone – selv om hun ikke er ens mor.

Husk også at Ahitofel var Batsebas bestefar, så det kan ha vært en viss hevnlyst involvert her. Etter denne krenkende handlingen ville alle vite at forsoning mellom Absalom og David ville være umulig. Absalom gjorde feil ved å handle slik, men her er en mulig begrunnelse for hans handling. Mange israelitter var positivt innstilt til både David og Absalom, den tilsynelatende fremtidige kongen. Når denne striden hadde lagt seg, ville disse israelittene holde seg til den vinnende siden. Absaloms handling betydde ikke bare at han var kongen, men at David nå ikke lenger var konge. Folket ville offentlig måtte velge mellom de to. Siden Absalom for øyeblikket hadde overtaket, ville den tryggeste veien for mange synes å være å velge Absalom. Ahitofel og Absalom husket sannsynligvis ikke at da Ruben gjorde dette i 1. Mosebok 35:22; 49:3–4, mistet han sine arverettigheter.

Ikke svaret: Selv om det at Absalom ikke hadde sønner (2. Samuelsbok 18:18) kunne virke som en motivasjon, er dette usannsynlig. Å ligge med konkubinene i fullt dagslys på dette tidspunktet ville ikke bare være for det formålet.

Spørsmål: Hvorfor var Ahitofels råd i 2. Samuelsbok 17:1–14 egentlig bedre enn Husais, og hvordan kan vi vite det?

Svar: Ahitofel innså riktig nok at hvis David var død, ville Absalom vinne fullstendig, slik også Davids menn innså i 2. Samuelsbok 18:3. Målet var ikke nødvendigvis å beseire Davids soldater, men bare å drepe David. Til slutt gikk det bedre for David at Absalom fulgte Husais råd, men hvordan kunne Hushai vite dette? Skriften sier det ikke, men vi kan spekulere her. Her er seks punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Man kan ikke si at dette bare skyldtes at Hushai hadde mer informasjon fra sin tid sammen med David i 2. Samuelsbok 15:32–37, for selv Ahitofel visste at dette rådet ikke var godt i 2. Samuelsbok 16:23; 17:1–3.

2. Med mindre David ble drept, foregikk den virkelige kampen ikke på slagmarken, men om israelittenes hjerter og lojalitet. Det ville være lett for folk som var lojale mot David bare noen få år tidligere, å ønske å være lojale mot ham igjen.

3. Selv om det å drepe David ville avslutte kampen, og det å spre Davids tropper fortsatt ville hjelpe Absalom, ville det å gjøre det være en risiko, fordi ethvert nederlag ville gi dårlig omdømme. Ville risikoen være verdt den potensielle gevinsten?

4. Husais råd forutsatte at hele Israel ville samle seg rundt Absalom. Hvis folk fikk litt tid til å tenke seg om før de gikk etter David, ville de kanskje ikke ha ønsket å gjøre opprør mot ham.

5. I dette tilfellet var det verdt risikoen. Selv om Hushai i grunnen argumenterte for at Absalom burde vente til han var klar, ville det gi David tid til å gjøre seg klar, og verken David eller hæren hans var forberedt på dette tidspunktet. Ved å ikke følge Ahitofels råd mistet Absalom initiativet og overraskelsesmomentet.

6. Det var ikke noe spørsmål om de skulle gå til angrep på Davids hær eller ikke; det eneste spørsmålet var når. Mange ganger kan vi miste initiativet på grunn av dårlige beslutninger. Våre følelser kan få oss til å utsette å handle, selv om vår fornuft forteller oss at utsettelser vil gjøre situasjonen verre, ikke bedre.

Spørsmål: Kan du i 2. Sam. 17:1–14 se noen eksempler på kloke, erfarne mennesker som ikke var lojale?

Svar: Ahitofel var kjent for å være svært vis, og han hadde vært rådgiver for David – og antakelig en venn – i mange år. Men her ga Ahitofel Absalom råd om den beste måten å drepe David på. Litt av en venn! Ahitofel mente utvilsomt at det var i hans egen interesse å bytte side.

I dag kan folk «bytte side» når det ser ut til å gi personlig gevinst. Eller de kan tenke at fremtiden uansett er uunngåelig, og at de enten kan stå foran toget eller være med på toget. Man kan tenke på Vichy-Frankrike, som var lojalt mot nazistene i utryddelsen av jøder under andre verdenskrig. Philippe Pétain var den øverste lederen for Vichy-Frankrike. Han var en fransk krigshelt som kjempet mot tyskerne i første verdenskrig. I Amerika var det Benedict Arnold, og senere Aaron Burr.

Spørsmål: I 2. Sam. 17:7–14, gjorde Hushai rett i å lyve for Davids skyld ved å gi Absalom dårlige råd?

Svar: Kristne er uenige. Noen kristne sier at det er greit å lyve for ikke-troende i krigstid og for å redde et liv. Andre kristne sier at vi i slike situasjoner bør sette vår lit til Gud, ikke til bedrag. Alle er imidlertid enige om at taushet ikke er det samme som å lyve; uten å lyve trenger man ikke frivillig å gi ut sensitiv informasjon eller svare på hvert eneste spørsmål som stilles.

Spørsmål: Hvorfor hengte Ahitofel seg i 2. Samuelsbok 17:23, når hans råd ikke ble fulgt?

A: Man kan ikke unngå å legge merke til at Ahitofel hadde svært høy mening om sin egen visdom. Selv om Skriften ikke sier det direkte, kan vi se både en rasjonell retning og et irrasjonelt ytterpunkt her. Ahitofel ønsket å tjene en som ville lykkes som konge. Han innså sannsynligvis at en som fulgte det enkleste rådet i stedet for å ta strategiske beslutninger, ikke ville vare lenge som konge – og heller ikke hans rådgivere.

Den avgjørende feilen i Hushais råd og Absaloms tenkning er at hele Israel umiddelbart ville vende seg og følge Absalom. I sin arroganse kunne Absalom bare håpe på det, men da han gjorde dette håpet til en vesentlig del av planen sin, kan Ahitofel ha innsett at Absalom var dømt til å mislykkes så lenge David levde.

Irrasjonelt nok opplever noen ganger personer som anser seg selv som kloke, at når deres råd ikke blir fulgt selv om de har fremlagt gode argumenter, føler de raskt at ingenting annet de sier vil bli fulgt heller. Ahitofel kunne ha omvendt seg for Gud, gått til David, Guds salvede konge, bedt om nåde og stolt på at Gud ville tilgi ham uansett om David henrettet ham eller ikke. Men det alternativet falt sannsynligvis aldri engang Ahitofel inn.

Vær på vakt når din selvforståelse er knyttet til hvor smart, klok eller erfaren du er, i stedet for at din identitet er å være et Guds barn som vandrer lydig med Ham.

Spørsmål: Hvem var Amasa i 2. Sam. 17:25?

Svar: Nahash var et vanlig navn, så det var usannsynlig at dette var Nahash, kongen av ammonittene. Amasas far var en ismaelitt ifølge 1. Krønikebok 2:17. Amasas mor, Abigail, var søsteren til Zeruja, moren til Joab. Amasa var altså Davids nevø og Absaloms fetter. Amasa var til og med en nærmere slektning av Joab. Men den hebraiske teksten i 2. Samuelsbok 17:25 sier bokstavelig talt at Amasas far, ved navn Ithra, hadde «gått inn» til Abigail, noe som noen tolker som at de aldri var gift. (BSB-oversettelsen gjengir dette som «hadde giftet seg».) Etter at opprøret var over, utnevnte David Amasa til hærfører i Davids hær i stedet for Joab i 2. Samuelsbok 19:13. David var vred fordi Joab hadde drept Absalom etter at David uttrykkelig hadde bedt ham om å la være. Å ha Amasa som hærfører ville også bidra til å helbrede splittelsen mellom Juda og de andre stammene som hadde gjort opprør. Joab stakk Amasa forrædersk og dødelig ned i 2. Samuelsbok 20:9–10. Fra Joabs perspektiv så han at David hadde tenkt å benåde Amasa uten videre for å ha gjort opprør mot ham, mens Joab selv hadde forblitt lojal, og at David til og med hadde tenkt å erstatte Joab med Amasa, fordi Joab hadde drept en opprører som måtte drepes.

Spørsmål: I 2. Sam. 18:6, hvor lå Efraims skoger?

Svar: I dag er vi ikke sikre på hvor Efraims skoger lå. Det finnes to muligheter.

(sannsynligvis ikke) Vest for Jordanelven: Skogen lå innenfor Efraims territorium, og slaget ble utkjempet der. Men siden David og hans menn allerede hadde flyktet øst for Jordan, hvorfor skulle de da krysse tilbake for å dra vestover?

(sannsynligvis) Øst for Jordanelven: Det som ble kalt Efraims skoger, lå utenfor Efraims opprinnelige territorium, og slaget ble utkjempet der.

Spørsmål: Hvorfor skulle Davids soldater kjempe i skogen i 2. Sam. 18:6?

Svar: Davids væpnede, profesjonelle soldater var i stort mindretall sammenlignet med Absaloms hær. Skogen kunne utligne fordelen som bueskytterne og det større antallet ga. Det ville være til hjelp for de sterkeste soldatene i nærkamp.

Spørsmål: I 2. Sam. 18:17: Ble Absalom begravet i Efraims skog (langt fra Jerusalem), eller reiste han et minnesmerke i Kidrondalen (nær Jerusalem), slik det står i 2. Sam. 18:18?

Svar: Begge hendelsene fant sted. Absalom reiste sitt eget minnesmerke i Kidrondalen, men ingenting tyder på at Davids menn begravde ham der, eller at han selv hadde til hensikt å bli begravet der.

Spørsmål: Hvorfor reiste de en stor steinhaug over Absalom i 2. Samuelsbok 18:17?

Svar: En stor steinhaug var ikke et monument. Det var en måte å minnes noe på og vise hvor det skjedde, uten å hedre personen som var begravet der. Andre som fikk en stor steinhaug lagt over liket sitt, var Akan i Josva 7:26 og kongen av Ai i Josva 8:29.

Spørsmål: Hvorfor døde 20 000 menn i 2. Samuelsbok 18:7 som følge av Davids og Absaloms synder?

Svar: Vi vet nøyaktig hvorfor de døde: på grunn av den manglende respekten og lojaliteten mange hadde etter Davids synd med Batseba, og på grunn av Absaloms synd ved å gjøre opprør mot sin egen far. Det egentlige spørsmålet her er hvorfor selv gudfryktige mennesker noen ganger dør på grunn av andres synder.

I dette livet lider mennesker ofte på grunn av andres synder. Enten det dreier seg om et drapsoffer, sivile tap i krig eller babyer født med nedsatt intelligens fordi moren var alkoholiker, påføres mye lidelse i denne verden dem som ikke var direkte ansvarlige for den. Siden Adams og Evas fall er skapelsen i seg selv ikke fullkommen (Romerne 8:20-22), og hele verden står under den ondes innflytelse (1. Johannes 5:19). Fullkommenhet, fravær av lidelse eller rettferdighet er ikke garantert for oss i dette livet. Vi må alle vente til det neste livet, og rettferdighet vil skje på dommedagen.

Spørsmål: Hvorfor ville Joab i 2. Samuelsbok 18:19-22 hindre Ahimaaz i å fortelle David at Absalom var død?

Svar: Joab kjente David godt, og han likte Ahimaaz. Joab prøvde å gjøre Ahimaaz en tjeneste. Sist noen fortalte David at Saul var død – fordi han hadde drept ham – fikk David vedkommende henrettet i 2. Samuelsbok 1:9–16. Joab kan ha vært redd for Ahimaaz.

I tillegg viste David stor sentimentalitet overfor Absalom. Dette var ikke en dyd, men snarere en svakhet. Hans kjærlighet til sønnen var større enn hans kjærlighet til Gud eller ønsket om at barna hans skulle adlyde Guds lov.

Dette viser at Joab allerede på forhånd mistenkte at David ville sørge over Absalom og svekke hæren.

Spørsmål: Hvorfor fikk Joab i 2. Samuelsbok 18:16–18 blåst i trompeten for å stanse seieren, siden de var i ferd med å vinne?

Svar: Poenget var ikke å drepe fienden, medisraelittene, men å stoppe opprøret. Så snart Absalom var drept, var det ingenting igjen som opprøret kunne samle seg om. Så mens David ønsket å skåne Absalom, innså Joab at å drepe Absalom ville stoppe kampene og redde livet til mange andre israelitter. Derfor drepte Joab nådeløst mannen han hadde hjulpet med å forsone seg med sin far.

Spørsmål: Hvordan klarte Ahimaaz, sønn av Zadok, i 2. Sam. 18:19 å løpe fortere enn den andre budbringeren, hvis de ikke krysset hverandres vei?

Svar: Ahimaaz var en rask løper. Han tok en annen vei, sletten, som sannsynligvis var lengre i avstand, men raskere å løpe på. Husk også at det var Ahimaaz som fikk i oppdrag å bringe nyheter fra Husai til David i 2. Samuelsbok 17:17.

Spørsmål: Hvordan var Ahimaaz egentlig en upålitelig budbringer i 2. Sam. 18:30–33?

Svar: På den ene siden var Ahimaaz rask og ankom før den andre budbringeren, og alt han fortalte kong David var sant. Men da David ba om spesifikk informasjon, løy Ahimaaz og sa at han ikke visste det. En kommentator mener at Ahimaaz virkelig ikke visste det, men siden han hørte trompeten og var sammen med Joab, visste Ahimaaz det sannsynligvis.

Noen ganger kan folk i dag være upålitelige budbringere, selv om de bare forteller korrekte halvsannheter. Når de sier sannheten, men utelater viktige punkter, eller lyver for å holde viktige punkter utenfor, vil folk ikke stole på dem når de først finner det ut.

Når vi deler Guds sannhet med andre, må vi være nøye med å dele hele sannheten med dem, selv ting vi vet at de ikke vil ønske å høre. Selv om det er viktig for en hersker å ha pålitelige budbringere, hvor mye viktigere er det da ikke for oss å være pålitelige budbringere for Gud.

Spørsmål: Hva er noen måter ledere kan formidle feil budskap på, slik David nesten gjorde, i 2. Sam. 19:1–7?

Svar: David hadde tenkt å formidle det han følte, uansett hvordan noen ville tolke det. Joab sa: «Ikke gjør det.» Hadde David gjort det, ville han ha gitt uttrykk for at han verdsatte livene til sine lojale soldater, som hadde ofret seg, mindre enn livet til én opprørsk mann, som hadde forårsaket at noen av dem døde. Når en bedrift eller en sjef gir uttrykk for at han verdsetter én person, som ikke har bidratt med særlig mye, mer enn andre som lojalt har gjort mer, bør han ikke bli overrasket når lojaliteten svinner hen og folk slutter.

Spørsmål: I 2. Sam. 19:3–7, på hvilke måter kan det å være sterkt fokusert på bare én ting føre til at noen blir blind for store problemer på grunn av sitt tunnelsyn?

Svar: I Davids tilfelle ville det være tydelig for alle at han ikke brydde seg om dem i det hele tatt sammenlignet med sønnen sin, som hadde forårsaket mange dødsfall. Han satte sin personlige sorg høyere enn den nasjonale krisen.

Det lydiske riket gikk under i 546 f.Kr. Den persiske hæren hadde beleiret Sardis, hovedstaden i kong Kroisos’ lydiske rike, i 14 dager. Den ene siden av byen trengte ikke å bli bevoktet, fordi den besto av loddrette klipper. En persisk soldat så imidlertid at en lydisk soldat ved et uhell mistet hjelmen sin nedover klippen. Den lydiske soldaten gikk ned en smal, sikksakkformet sti for å hente hjelmen sin og klatret opp igjen. Den persiske soldaten husket stien, og den natten klatret den persiske hæren i hemmelighet opp den loddrette veggen, overrasket lydierne og erobret riket deres. Kanskje den lydiske soldaten ikke burde ha vært så ekstremt fokusert på å få tilbake hjelmen sin!

I Storbritannia betraktet kong Georg III og det meste av parlamentet enten de 13 kolonienes klager som bagateller, eller så betraktet de dem som forrædere som måtte knuses. Benjamin Franklin ledet på et tidspunkt en delegasjon til England for å prøve å ta opp sakene og forbli under britisk styre.

I Frankrike skrev kong Ludvig XVI, da Bastillen ble stormet 14. juli 1789, «ingenting» i dagboken sin fordi han ikke hadde fått noe på jaktutflukten sin.

I Russland var den siste tsaren, Nikolaj II, en svært god familiemann. Han brydde seg mer om familien sin, og særlig om sin sønn som led av hemofili, enn om Russland.

I Kina ble keiser Xuanzong og hans hoff tvunget til å flykte fra hovedstaden under An Lushan-opprøret. Hæren nektet å kjempe for keiseren, fordi de mente at han brydde seg mer om sin favorittkonkubine, Yang Gui Fei, enn om imperiet. De nektet å kjempe med mindre kravet deres ble oppfylt, nemlig at keiseren skulle henrette Yang Gui Fei. Så keiseren gjorde det svært motvillig, soldatene kjempet, og opprøret ble slått ned.

I våre liv er det viktig at vi av og til tar en pause fra «å være så opptatt», gjør opp status over hva som er viktigst og hva som er mindre viktig, og sørger for at vi tar tak i det vi må. En svært viktig lærdom å ta med seg fra 2. Samuel 19:3–7 er hvor viktig det er å ha venner som passer på deg og påpeker dine blinde flekker. Selvfølgelig er venner som aldri sier fra når de ser en potensiell blindflekk, ikke særlig nyttige som venner. Tar du kjærlig opp med vennene dine når du ser at de kanskje har en blindflekk?

Spørsmål: Hva er noen måter du i dag (bevisst eller ubevisst) kan gi uttrykk for i 2. Samuelsbok 19:6 at noen betyr nesten ingenting for deg?

Svar: Dette er et merkelig spørsmål, men vi må svare på det for å sikre at vi ikke gjør dette. Vi kan gjøre det ved å vise at vi verdsetter noe ubetydelig mer enn dem. Vi kan gjøre det ved å ikke snakke med dem når det er åpenbart at vi burde gjøre det. Vi kan gjøre det ved å avbryte dem hver gang de snakker; da viser vi at vi ikke lenger bryr oss om hva de sier. Vi kan gjøre det ved å gjøre narr av dem, spesielt foran andre. Jo morsommere nedvurderingen er, desto verre er den.

Når du forteller noen om Kristus, eller deler noe for å hjelpe dem å vokse i troen, må du først sørge for å formidle at du respekterer dem, verdsetter dem og elsker dem. Og du bør fortelle om Kristus til alle, enten de er kristne eller ikke.

Spørsmål: Hvorfor nevnte David i 2. Sam. 19:13 Amasas familiebånd til David som en grunn til at han skulle bli hærfører, når Joab hadde enda nærmere familiebånd?

Svar: David brukte det faktum at Amasa var hans nevø som et påskudd, en rasjonalisering, fordi han ikke ønsket å nevne de tre virkelige grunnene. David ønsket ikke Joab som øverstkommanderende fordi Joab tidligere hadde vist åpenlyst forakt for Davids ordrer. Følelsesmessig var David så dypt sørgende over Absalom, og han ønsket ganske enkelt ikke at mannen som hadde trosset hans ordrer og drept sønnen hans, skulle forbli i kommandoen. Til slutt ville dette være en mulighet til å bidra til å helbrede splittelsen med opprørerne ved å utnevne deres hærfører til sin egen hærfører.

Spørsmål: Hvorfor straffet ikke David Simei i det hele tatt i 2. Sam. 19:18–23?

Svar: La oss svare indirekte på dette ved å se på hva som ville ha skjedd hvis David hadde gjort det. Simei hadde faktisk ikke forsøkt å skade noen. David hadde, i det minste for det meste, en forståelse av hvordan hans handlinger ville fremstå i andres øyne, i motsetning til Abisai. Hvis David hadde henrettet Simei, hvordan tror du alle israelittene som var i en hær som forsøkte å drepe David, ville ha følt seg? De ville ha lurt på når David skulle komme etter dem. Det ville sannsynligvis vært lite håp om å forsone dem i Absaloms hær hvis han hadde gjort det.

Da David befant seg i denne situasjonen, der det åpenbare og mest naturlige å gjøre var å ta hevn, innså David at han hadde valgmuligheter. Så valgte David det som faktisk var det beste alternativet. Imidlertid kan det hende at David gjorde dette mer for syns skyld enn av integritet, for senere ba han Salomo om å sørge for at Simei ble henrettet i 1. Kongebok 2:8–9.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 19:24–30 og 16:3–4, tror du at Mefiboset virkelig trodde han hadde en sjanse til å bli konge, eller løy Ziba for å få tak i det David hadde gitt Mefiboset?

Svar: Det finnes tre synspunkter.

Mefiboset trodde han kanskje kunne bli konge. I det kaoset som ville følge, hvis noe skjedde med både David og Absalom, ønsket Mefiboset å være til stede, men uten å skape problemer, i tilfelle de trengte en kandidat som ikke hadde skaffet seg fiender. Mefiboset var allerede i Jerusalem, og han trengte ikke å flykte noe sted. Å følge med David ville faktisk bare være en byrde for David. Kanskje Mefiboset aldri tenkte at David ville trenge hjelp med forsyninger, og at Mefiboset kunne hjelpe ham. Barzillai, som var 80 år gammel, kunne komme ned fra byen Rogelim for å være sammen med kong David og skaffe forsyninger til ham, men Mefiboset, som var betydelig yngre, men lam, kunne ikke forlate Jerusalem.

Ziba løy om Mefiboset. Mefiboset ville innse at de etter alle disse årene ikke ville dra tilbake til Sauls hus. En annen av Davids sønner ville bli konge før Mefiboset. Mefiboset var lam, så han kunne ikke ha dratt, med mindre noen som også var på flukt, hadde hjulpet ham. Og hva angår de som ikke flyktet, hvorfor skulle de hjelpe ham? Om Mefiboset hadde tenkt å gi all den hjelpen han kunne, eller om han ikke engang tenkte på å løfte en finger for å hjelpe David, er ikke kjent.

Da David kom tilbake, hadde Mefiboset ikke tatt vare på føttene sine (tånegler osv.), trimmet barten eller vasket klærne sine. Det kunne bety at Mefiboset var oppriktig bedrøvet over at Absalom gjorde opprør, eller at han bare lot som om han var bedrøvet. Han måtte imidlertid ha begynt med disse tingene umiddelbart da David dro, noe som tyder på at det var oppriktig.

Men det sterkeste beviset for denne teorien er Zibas uttalelse om at han visste (med sikkerhet) at Mefiboset ble igjen i Jerusalem for å bli kronet til konge. Hvordan kunne Ziba i det hele tatt vite noe om dette, uansett, hvis Mefiboset ikke hadde gjort sine synspunkter kjent? Det er alltid viktig å spørre seg hvordan noen kan vite det de hevder å vite, for bedre å kunne oppdage når ting bare er oppdiktet. Men hvis Ziba hadde vært i Jerusalem, kunne Ziba ha vært den tjeneren som forrådte Mefiboset og etterlot ham der.

Det viktigste var å velge den tryggeste veien. Mefiboset var lammet av passivitet. Mefiboset kunne ha funnet noen få mennesker i Jerusalem som kunne bære ham til David. Hindringen lå ikke i å finne noen, men i å bestemme seg for hva han ønsket å gjøre. Det tryggeste Mefiboset kunne gjøre, var å bli i Jerusalem og holde lav profil. På den måten kunne den som vant denne kampen ikke beskylde Mefiboset for å ha hjulpet den andre siden. Siden Mefiboset ikke tok stilling, kunne David selvfølgelig ikke vite om Mefiboset hadde vært lojal eller ikke.

David var ikke like klok som Salomo. Salomo ville sannsynligvis ha funnet ut hvem som snakket sant, særlig da Mefiboset til slutt sa at Ziba kunne beholde alt. Men David delte bare tingene i to i stedet for å ta en egentlig avgjørelse i 2. Samuelsbok 19:29.

De fleste forskere er av den andre oppfatningen.

Spørsmål: I 2. Sam. 19:29, gjorde David det rette da han lot Mefiboset og Ziba dele landet mellom seg?

Svar: Nei. Hvis Ziba løy, belønnet David både løgnen og hjelpen hans. Hvis Ziba snakket sant, og Mefiboset ventet på å bli konge, ville David belønne en forræder. David burde sannsynligvis ha undersøkt dette nærmere. David var halvveis overbevist og kom frem til en løsning som ikke ville tilfredsstille noen fullt ut, slik at han slapp å undersøke saken nærmere.

Det virker sannsynlig at det var Ziba som løy her. Kanskje mistenkte David allerede dette, og sto da overfor det vanskelige dilemmaet å belønne eller straffe noen som hadde gitt ham betydelig hjelp i en kritisk situasjon, vist sin lojalitet, men likevel løyet om en annens lojalitet for å oppnå dette.

Spørsmål: I 2. Sam. 19:32–40, gjorde Barzillai rett i å avslå kongens tilbud?

Svar: Kristne er uenige om dette, og om Davids forespørsel først og fremst var en belønning eller et jobbtilbud. Hvis det var et jobbtilbud som rådgiver, for å fylle stillingen som Ahitofel hadde etterlatt seg, mener noen kristne, som J. Vernon McGee, at Barzillai gjorde feil i å avslå denne muligheten til å tjene. De fleste mener imidlertid at det var greit av Barzillai å avslå en fin gave her, siden det ville være en byrde for ham.

Spørsmål: Hvorfor oppstod denne striden mellom Israels menn og Judas menn i 2. Sam. 19:41–43?

Svar: Begge sider satte sine egne interesser høyere enn å samarbeide. Vi kan se tre grunner: fortid, nåtid og fremtid.

Fortid: Mange fra både Juda og resten av Israel hadde nettopp gjort opprør og kjempet en kamp mot David. De var ivrige etter å vise at de igjen var lojale, kanskje mistrodde de andres lojalitet, men var sikre på at de selv var mer lojale og hadde større rett til å stå nærmere kongen enn den andre gruppen. Ser man på det fra den positive siden, ønsket de å vise sin nåværende lojalitet til tross for sitt tidligere opprør. Ser man på det fra den negative siden, ønsket de at alle skulle se bort fra deres tidligere – og kanskje fortsatt – ustadighet.

Nåtid: I denne nåværende ubehagelige situasjonen ønsket de å være sikre på at David la merke til at de igjen var lojale.

Fremtiden: Begge gruppene ønsket å være Davids favoritter fremover, og en måte å fremme dette på ville være å stå Davids nærmere og spille en mer fremtredende rolle i å bringe hæren tilbake enn den andre gruppen.

Spørsmål: Hvordan håndterer man, i 2. Sam. 19:41–43, en situasjon der to parter gir inntrykk av å prøve å komme til enighet, mens ingen av dem egentlig ønsker enighet?

Svar: I dette tilfellet gjorde David ingenting, og i 2. Samuelsbok 20:1–2 gjorde Seba fra Benjam og mange fra de nordlige stammene opprør mot David.

I 2. Samuelsbok 19:41–43 ønsket de nordlige stammene en mer fremtredende rolle i å hente David tilbake, mens mennene fra Juda så på dem som opprørere som ikke burde få den æren. Så i kapittel 20 forlot mange fra det nordlige riket ham. David prøvde å skape harmoni og tilgivelse for alle parter, men mennene fra Juda ville ikke ha det.

Husk at noen ganger er det eneste formålet med at den ene parten forhandler, ikke annet enn å vinne tid. Oftere er formålet å fremstå i et godt lys og bevare «æren». Når du diskuterer eller forhandler med noen, bør du prøve å se tingene gjennom deres øyne. Det betyr ikke nødvendigvis at du må være enig med dem, eller tro at de nødvendigvis har rett, men at du skal forstå hvordan de ser på tingene. Du kan først prøve å gjøre dette på en optimistisk måte ved å «gi dem fordelen av tvilen». Deretter kan du gjøre det med en viss skepsis, som et worst-case-scenario. Noen ganger er det å ikke gjøre noe akkurat det den ene parten ønsker; som forberedelse til sitt neste trekk.

Men det Sheba glemte, var at mens han prøvde å samle støtte blant en krigstrøtt befolkning, hadde David allerede en samlet hær klar til kamp.

Spørsmål: I 2. Sam. 20:1, var Sheba nær ved å lykkes?

Svar: På dette tidspunktet ville de som kjempet mot David ha lagt merke til at David var forsonlig, men de ville fortsatt ha hatt spørsmål om fremtiden sin etter opprøret. De ti stammene så at Juda hadde den frekkheten å tro at de var først, og de tilskrev sannsynligvis Judas holdning til David. Saba var på en måte «gnisten» som tente deres tvil. Sheba ville sannsynligvis ha lykkes med å lokke de nordlige stammene bort til slutt, bortsett fra at han ba de nordlige stammene om å dra hjem. De var sannsynligvis uvisse om de i det hele tatt skulle gjøre opprør mot David en gang til. Sheba unnlot tilsynelatende å tenke på at David hadde en velorganisert hær klar til å forfølge ham.

Som en sidebemerkning: Navnet Saba finnes på et hebraisk segl og et ostrakon fra Samaria samt en bulla (segl over en krukke) i Jerusalem, ifølge Avigad, *Hebrew Bullae*, s. 111. Dette vil være forskjellige personer ved navn Saba, men det viser at navnet ikke var uvanlig.

Spørsmål: Hva kan du si om Joabs lojalitet overfor David i 2. Sam. 20:9–10?

Svar: Man kunne hevde at Joab ikke hadde noen lojalitet overfor David i det hele tatt; Joab var bare lojal mot seg selv og mot å bevare sin egen stilling. Hans stilling innebar å kjempe for å holde David ved makten og seg selv som hærfører for Davids hær, så det kunne se ut som om han var lojal mot David, selv om han egentlig ikke var det. Da David var i ferd med å holde en offentlig sørgeceremoni for Absalom, rådet Joab klokt David til å sette seg ved byporten i stedet, hvis han fortsatt ønsket å beholde troppenes lojalitet. Så Joabs hensynsløse lojalitet overfor seg selv tjente David godt i dette tilfellet.

Det er merkelig at Joab tidligere hadde arbeidet for å forene Absalom og David; man kunne se på det som noe positivt. Den samme mannen som hadde forent Absalom, drepte ham nå. Ved å gjøre dette gikk han bevisst imot Davids klare, direkte ordre.

Joab var skruppelløs og ville bruke alle midler for å bevare sin posisjon. Joab var så lojal at han ikke ville la noe komme i veien; verken David, Davids befaling eller til og med Gud. Når noen krever din lojalitet til dem eller deres sak fremfor alt og alle andre, kan du stille spørre: «Selv Gud?»

Spørsmål: Hvilke arkeologiske bevis har vi for Abel-Bet-Maaka i 2. Sam. 20:14?

Svar: Allerede før denne tiden oppførte den egyptiske faraoen Thutmose III denne kanaanittiske byen som Abel. Den ble også kalt Abel-Maim, og arameerne erobret den under Ben-Hadad I. Assyrerne oppførte den som en by erobret av Tiglat-Pileser III og kalte den Abilakka. Arkeologer mener den lå 25 miles nord for Genesaretsjøen, nord for ruinene av Hazor og fire til fem miles vest for Dan. Sheba flyktet altså så langt nordover som han kunne.

Spørsmål: I 2. Sam. 20:15–26, hadde Joab rett i å true med å ødelegge byen Abel?

Svar: I 5. Mosebok 20:10 står det at hvis de går til angrep på en by, skal de først tilby den fred, og det gjorde ikke Joab. Selv om Joab ofte brukte uredelige midler, ville han i dette tilfellet ha hatt rett hvis han først hadde tilbudt fredsvilkår. Han skulle fange opprøreren Saba, og byen Abel burde ikke gi Saba tilflukt. Hvis byen Abel ville utlevere Saba til ham, hadde Joab ingenting imot byen. Men hvis byen Abel tilbød beskyttelse til en opprører, ville byen også ta del i opprøret.

En lærdom vi kan trekke i dag, er at hvis vi hjelper og støtter mennesker i deres opprør mot Gud, så deltar vi også i deres synd.

Spørsmål: Hvordan vet du, i 2. Sam. 20:15, når du er i ferd med å gjøre noe overilt, slik som Joab her?

Svar: Spør deg selv om du har drøftet det med noen. Hvis du ikke engang har noe ønske om å snakke med noen om det, er du sannsynligvis i ferd med å gjøre noe tåpelig. Har du vurdert alle virkningene og bivirkningene? Har du tenkt på «konsekvensene av konsekvensene»? Ting kan ha negative konsekvenser, men likevel være verdt å gjøre. Men er de negative konsekvensene verdt det?

Spørsmål: I 2. Sam. 20:15, hva får noen til å handle overilt?

A: Ubesindighet er en logisk følge av den feilaktige oppfatningen at det å gjøre noe raskt er viktigere enn å gjøre det godt eller uten urettferdighet. Det er nesten som om noen tenker: «Det er aldri nok tid til å gjøre det riktig, men det er alltid nok tid til å gjøre det om igjen.» Noen ganger handler folk ubesindig fordi de tror sjefen deres insisterer på grunn av en frist, enten den er reell eller bare selvpålagt. Noen ganger tenker folk at «målet helliger midlet».

Imidlertid er det motsatte av overilthet «analyseparalyse». Det er en forskjell mellom å se på nok data til å ta en beslutning med tillit og å ta en beslutning med sikkerhet. Noen ganger, uten sikkerhet, vil noen gå glipp av en mulighet fordi de aldri kommer til å ta noen beslutning i det hele tatt. Men hvis du tenker over det, er det å bestemme seg for ikke å bestemme seg med mindre det foreligger sikkerhet, på en måte en beslutning likevel.

Spørsmål: I 2. Sam. 20:15–26, var rådet fra kvinnen fra Abel riktig, nemlig å halshugge Saba?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Loven: I 5. Mosebok 20:10 står det at en hær skal tilby fred til en fremmed by før den ødelegger den. Hvor mye mer bør de da gjøre det overfor en israelittisk by!

Pragmatisme: Innbyggerne i byen ville foretrekke at Seba døde fremfor at alle ble drept.

Rettferdighet: Saba var en opprører mot David, Guds salvede konge. Det var ikke riktig av dem å gi ham asyl.

Konklusjon: Noen ganger må troende være villige til å betale en høy pris for rettferdighet. Men i enkelte tilfeller, som dette, er rettferdighet både den tryggeste og den beste fremgangsmåten.

Spørsmål: Hva er, i 2. Sam. 20:16–21, den beste måten å snakke noen til fornuft på når vedkommende er i ferd med å gjøre noe overilt?

Svar: Hvis det er en situasjon hvor du vet at Gud ønsker at vedkommende skal handle annerledes, så be. Deretter bør du prøve å forstå vedkommende.

Ofte, men ikke alltid, ønsker en person å gjøre det de har planlagt. Hvis du bare skaper nok tvil til at de tror det er 50 % sjanse for at du har rett og 50 % sjanse for at du tar feil, og konsekvensene er omtrent de samme uansett, vil de likevel gå videre og gjøre det. For å få dem til å ombestemme seg, finnes det en tredelt tilnærming.

Kunnskap: De må overbevises så godt du overhodet kan om at det du forteller dem, er riktig. Hvis det du sier ikke har noen troverdighet i deres øyne, bryr de seg egentlig ikke om hva du sier.

Ønske: Selv om noe er galt, bryr en person seg kanskje ikke om det hvis de ikke har noe å vinne eller tape på om det er riktig eller galt. Så gi dem en grunn til å ombestemme seg.

a) Håp om belønning: Kanskje de ser for seg at noe veldig bra vil skje med dem eller deres nærmeste hvis de ombestemmer seg.

b) Frykt for straff: Eller kanskje de ser for seg et stort tap som kan inntreffe hvis de fortsetter på sin opprinnelige vei.

c) Å bli sett på som bedre: Eller kanskje de vet at andre vil anse dem som en bedre person hvis de følger det du sier. Den kloke kvinnen appellerte til dette.

Finn felles grunnlag. Vær enig med dem der du oppriktig kan. Kom frem til en felles løsning som de vil oppfatte som en seier fra sitt perspektiv.

Spørsmål: Hva er interessant ved at byen kalles en «mor» i 2. Sam. 20:19?

Svar: I et gammelt syrisk dokument funnet i Dura brukes navnet mtrpwls. Fra mater-polis (eller «morsby») stammer vårt ord «metropol», ifølge M. O’Connor, «The Arabic Loanwords in Nabatean Aramaic», JNES 45, 3 (1986) 228 n.94.

Spørsmål: I 2 Sam 21:1, var hungersnød vanlig på den tiden?

Svar: For det første var hungersnød som varte i ett år hyppige, altfor hyppige til å nevne, og folk hadde ofte nok mat eller penger lagret til å klare seg gjennom en hungersnød på ett eller to år. Men denne hungersnøden varte lenger, så situasjonen begynte å bli alvorlig. Andre hungersnød er nevnt i 1. Mosebok 12:10; 26:1; 41:54–57; Rut 1:1; 2. Kongebok 4:38 og Apostlenes gjerninger 11:28 (under keiser Claudius’ regjeringstid). Vi vet ikke om denne delen av 2. Samuelsbok er kronologisk eller ikke, så det kan ha skjedd tidligere i Davids regjeringstid.

Spørsmål: Hvorfor sendte Gud i 2. Samuelsbok 21:1-9 en hungersnød for at Sauls andre sønner skulle bli drept?

A: David valgte å ikke bære noe hat mot Saul i sitt hjerte. Følgelig trodde han feilaktig at han ikke burde straffe opprøret fra Sauls sønner, og han nøyde seg med å la saken ligge. Gud sendte et budskap, høyt og tydelig, ikke bare til David, men til folket, om at rettferdighet måtte skje her. David ønsket ikke rettferdighet for Amnon, Absalom, Amasa eller Joab, men Gud ønsket at rettferdighet i det minste skulle skje her. Hittil hadde Saul massakrert gibeonittene, som de hadde en 400 år gammel traktat med (Josva 9:15–20), uten noen konsekvenser overhodet. Når en ond person gjør noe uten noen konsekvenser i det hele tatt, lærer det dem en viktig lekse: de kan gjøre det igjen! I historien, da nazistene ble bedt om ikke å invadere Tsjekkoslovakia, og da Iran ble bedt om ikke å gjennomføre direkte rakettangrep mot Israel, var det ingen umiddelbare konsekvenser da de likevel gjorde det.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 21:1-7, fikk David Sauls sønner drept for å sikre sitt eget styre, og la han deretter skylden på Gud, slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 308?

Svar: Nei. Hvis David hadde ønsket å gjøre det, ville han ha funnet på en påskudd lenge før dette og ikke ventet så lenge. Andre konger benyttet seg av hemmelige drap, og hvis David hadde vært ond, kunne han lett ha gjort det samme. Han gjorde dette for å bringe rettferdighet over Sauls sønner, som sannsynligvis var voksne menn som støttet sin far da han drepte gibeonittene, Israels allierte. Gud sendte en tørke for å fortelle David at han måtte gjøre dette.

Spørsmål: I 2. Sam. 21:1–7, fikk Gud Sauls sønner henrettet for Sauls synd, i strid med Esek. 18:4, 17–20 og 5. Mos. 24:16?

Svar: Nei. Esekiel 18 ble ikke åpenbart før flere århundrer etter 2. Samuelsbok, men det er ikke relevant for svaret. Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. 2. Samuelsbok 21:1 sier ikke at synden bare var Sauls, men snarere «blodet som ble utgytt av Saul og hans familie». Saul henrettet ikke alle disse gibeonittene på egen hånd, og fyrstene spilte sannsynligvis en rolle i drapene på gibeonittene.

2. I 2. Samuelsbok 3:1–6 var det tidligere en langvarig krig mellom Sauls sønner og David. Det var disse sønnene som kjempet mot David i lang tid.

Spørsmål: Hvorfor fikk Gud David til å la gibeonittene henrette syv av Sauls sønner i 2. Sam. 21:1–9, siden David hadde sverget til Saul at han ikke ville drepe hans etterkommere i 1. Sam. 24:21–22?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter to punkter i svaret.

Ikke svaret: Hvis vi lovet noe som var galt, og Gud direkte befalte oss å ikke gjøre det vi hadde lovet, burde vi adlyde Gud. David lovet imidlertid ikke noe galt, og han brøt heller ikke sitt løfte, slik det første punktet i svaret viser.

Svaret:

1) David forsøkte ikke å få dem drept, men han lot gibeonittene avgjøre hva som var rettferdig, og deretter henrettet gibeonittene dem. For eksempel: Hvis kongen lover å ikke drepe person A på grunn av en antatt illojalitet mot kongen, men person A dreper familien til person B, kan kongen tillate person B å gå etter dem – ikke for noe de har gjort mot kongen, men for å ha drept familien til person B.

2) Det var imidlertid ikke Saul som gibeonittene henrettet, men Sauls sønner. Det er sannsynlig at sønnene var myndige og samtykket i, eller til og med deltok i, drapet på gibeonittene. Sauls barnebarn Mefiboset, sønn av Jonatan, som bare var et barn da Saul ble drept i kamp, ble spart.

Spørsmål: Hvorfor ba gibeonittene om syv sønner i 2. Sam. 21:4–6?

Svar: Det står ikke i Skriften. Saul drepte sikkert langt flere enn syv gibeonitter, men syv ble generelt ansett som et tall som symboliserte fullkommenhet, og disse ville være Sauls egne sønner. For øvrig leser man om opprør fra Benjamins stamme, Absalom, Seba, Jeroboam, Ismael som myrdet Gedalja osv., men man leser aldri om noe opprør fra gibeonittenes side.

Spørsmål: Hvorfor brakte gibeonittene i 2. Sam. 21:6 på bane at Saul var «den utvalgte av Herren»?

Svar: De kunne ha formidlet sine ønsker uten å nevne dette, hvis de hadde ønsket det. Men de tok bevisst dette opp, på en nesten sarkastisk måte, for å understreke at det var en som ble sagt å være Guds utvalgte, som brøt den traktaten som Gud hadde bedt om å holde.

Spørsmål: I 2. Sam. 21:8, var det Merab eller Mikal som fikk barn her, siden Mikal ifølge 2. Sam. 6:23 ikke hadde noen barn?

Svar: Merab og Mikal var to forskjellige personer, og selv om Mikal ikke hadde noen barn med David, sier 2. Samuelsbok 6:23 uttrykkelig at hun ikke hadde noen barn i det hele tatt, helt frem til sin dødsdag. Det finnes to svar:

Merab, kopieringsfeil: To hebraiske manuskripter, noen Septuaginta-manuskripter og den syrisk-arameiske teksten nevner Merab, mens de fleste hebraiske manuskripter og andre Septuaginta-manuskripter nevner Michal. 1. og 2. Samuelsbok har relativt flere kopieringsfeil enn andre bøker i Bibelen. Se *The Bible Knowledge Commentary: Old Testament*, s. 476, og *Keil-Delitzsch Commentary on the Old Testament*, bind 2, del 2, s. 461–462, for mer om dette synspunktet.

Michal, adopsjon: Det er mulig at det var Michal. Michal fikk ingen egne barn, men hun kunne ha adoptert barna til sin søster Merab og svogeren Adriel. Lea og Rakel syntes å ha noe slikt i tankene i 1. Mosebok 30:4–24. Se *1001 Bible Questions Answered*, s. 314, for mer om dette synet.

Spørsmål: Hvorfor ble David nesten drept i 2. Samuelsbok 21:16–17?

Svar: David var tydeligvis blitt gammel. Han hadde fortsatt lyst til å lede, men det kommer en tid da man må la yngre mennesker lede noen av slagene.

Spørsmål: Hvorfor hadde filisterne en rekke kjemper i 2. Samuelsbok 21:19?

Svar: Hvis det hadde vært basketball i antikken, ville Filistia vært stedet man ville valgt sine spillere fra. Det er mer sannsynlig at filisterne hadde flere kjempere enn bare én. Hvis de bare hadde én kjempe som fikk barn – siden størrelse i stor grad avhenger av en persons gener – ville man forvente at de hadde flere kjempere.

Arkeologer har funnet noen metallvåpen av uvanlig stor størrelse. De hadde slitasje, som om de hadde vært i bruk. Se https://www.cbrl.ac.uk/research-blog/middle-bronze-age-daggers-from-the-levant-lethal-weapons-or-symbols-of-power/ for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Sam. 21:19, var det Elhanan som drepte Goliat, eller var det David som drepte Goliat fra Gat, slik det står i 1. Sam. 17:50, eller var det Elhanan som drepte Lahmi, Goliats bror, slik det står i 1. Krøn. 20:5?

Svar: Selv om det er mulig at det fantes mer enn én kjempe ved navn Goliat, er dette usannsynlig. Våre bevarte versjoner av 2. Samuelsbok 21:19 har tilsynelatende en kopieringsfeil, der man har utelatt uttrykket «Lahmi, broren til». Den skeptiske boken *Asimov's Guide to the Bible*, s. 288, nevner også dette.

1. Krønikebok 20:5 sier at Elhanan drepte Lahmi, broren til Goliat.

Denne kopieringsfeilen er lett å spore, ifølge *Hard Sayings of the Bible*, s. 212–213, som gir en fullstendig hebraisk analyse.

Spørsmål: Var det vanlig med personer med seks fingre i 2. Samuelsbok 21:20?

Svar: De er svært uvanlige, akkurat som i dag. Imidlertid forteller Plinius den eldre, som skrev langt senere, i *Naturhistorie*, bok 11, kap. 43, om dikteren Volcatius og Horatius’ døtre, som alle hadde seks fingre på hver hånd.

Se https://claudemariottini.com/2008/08/07/sedigiti/ for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor er 2. Samuelsbok 22:1–51 nesten identisk med Salme 18?

Svar: 1. Samuelsbok inneholder Hannas takkesang mot begynnelsen, og 2. Samuelsbok inneholder Davids takkesang mot slutten. Det er passende at Davids salme er inkludert her som en oppsummering David gjorde av sitt liv, som avsluttes med et crescendo av lovprisning til Gud. De er nesten identiske. Enten hadde David en tidligere versjon og en senere versjon, eller så var i det minste den ene en omskriving av den andre.

Læren om ufeilbarlighet innebærer at Gud opprinnelig formidlet sannheten til oss uten feil, og at den har blitt bevart uten vesentlige feil. Man kan betrakte dette i lys av ufeilbarligheten fra tre perspektiver.

1. Kanskje både 2. Samuelsbok 22 og Salme 18 feilfritt bevarer to forskjellige versjoner av Davids eksakte ord.

2. Uansett om dette er de eksakte ordene eller ikke, formidler begge de samme sannhetene om Gud og viser Davids hjerte overfor Gud.

3. Selv om det kan ha vært kopieringsfeil som har ført til forskjellene, var det ikke nødvendigvis slik. Originalene kan ha vært forskjellige; en nøyaktig omskrevet sannhet er fortsatt en feilfri sannhet.

Spørsmål: Hva er betydningen av hver av metaforene i 2. Sam. 22:2–5, der Gud beskrives som en klippe, en festning, en befrier, et skjold, et frelseshorn, en borg og en frelser?

Svar: Denne listen fungerer som et kort sammendrag av resten av kapitlet. Selv om disse begrepene overlapper hverandre, er hvert av dem et særskilt kjennetegn ved Gud og vårt forhold til Ham. De fire første fremhever Guds «uforanderlige» egenskaper, mens de tre siste fremhever Guds «aktive, virkende» egenskaper.

Klippe (og 5. Mosebok 32:4; 1. Samuelsbok 2:2): Vi kan stole på Gud, vi kan stå på Guds løfter i stedet for på flyktig sand, og vi kan bygge på Guds trofasthet.

Festning: Gud er vår beskyttelse mot onde krefter og mot det livet kaster mot oss. Mens en hær kan tape mot en større hær, kan en hær i en festning holde stand mot en hær som er to eller tre ganger større. Ikke at Gud nødvendigvis vil føre oss ut av vanskelige situasjoner – selv om Han kan gjøre det også – men Gud vil føre oss gjennom vanskelige situasjoner. Både festningen i Jerusalem og Adullams hule ble kalt festninger.

Befrier: Når vi er midt i kampen, eller til og med taper kampen, er Gud mektig og kan befri oss fra den.

Skjold: Som en del av Guds rustning beskytter et skjold oss mot slag og «den ondes brennende piler» (Efeserne 6:16).

Min frelses horn (og 1. Samuelsbok 2:1): Horn er harde, og dyr bruker dem både til beskyttelse og som angrepsvåpen. Hannas sang i 1. Samuelsbok 2:1,10 legger også vekt på «horn».

Festning: En festning er et forsvarbart sted eller et gjemmested en gruppe kan søke til for beskyttelse. Det kan være toppen av et fjell, eller det kan være et skjult sted, for eksempel en av de mange hulene David kan ha gjemt seg i.

Frelser: Hvis vi allerede er beseiret, allerede solgt til slaveri, kan Gud frelse oss fra det. Enten slaveriet er avhengighet eller synd generelt, kan Gud frelse sine barn fra det.

Vi kan være takknemlige for det Gud gjorde i fortiden, stole på Ham i nåtiden og ha tillit og håp til Ham for fremtiden. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, men vi vet hvem som har den i sin hånd.

Spørsmål: Hvorfor er metaforen med bølger passende her i 2. Sam. 22:5?

Svar: Når du ser på bølgene fra kysten, ser det ut som om de prøver å gå utover havets grenser, og de slutter aldri å prøve. Men de lykkes aldri.

Spørsmål: Hvordan er døden i 2. Sam. 22:6, Sal. 91:3 og Sal. 116:3 som en jeger som legger ut snarer?

Svar: Bildet er at døden legger ut dødelige feller som noen skal falle i. Dette kan være fysiske feller som fører til fysisk død, eller mer subtile feller som ødelegger ditt åndelige liv og vitnesbyrd.

Spørsmål: Vil Gud alltid redde troende fra nød, slik det står i 2. Sam. 22:7?

Svar: Kort sagt: nei, nei og ja.

Nei, David fryktet for sitt eget liv da Absalom gjorde opprør. David var dypt bedrøvet over å se sine barn, Batsebas første barn Amnon og Absalom, dø. David var i nød som en følge av sin synd, slik Natan profeterte i 2. Samuelsbok 12:1–14.

Nei, David var i stor nød da han flyktet fra Saul, selv om dette ikke skyldtes noen synd fra Davids side.

Ja, Gud var med David gjennom alt dette, og Gud reddet David. Ingenting vil skje med en troende bortsett fra det Gud tillater. Selv når troende blir torturert og martyrdøpt, og barna deres blir tatt fra dem, vil Gud være der og virke i disse vanskelige situasjonene.

Spørsmål: Hvorfor og hvordan brukte David alle disse antropomorfe metaforene i 2. Samuelsbok 22:8–16?

Svar: David visste at dette ikke var bokstavelig ment, men disse metaforene om kamp og strid hadde stor betydning for David og folket i Israel på hans tid. Det er greit å tenke på Gud på en antropomorfisk måte, så lenge man innser at Gud er mye mer enn bare et menneske. Det er spennende å innse at Gud er like ivrig etter å redde og befri oss som disse ordbildene viser. Denne sterke tilliten til at Gud skal redde David fra situasjoner der det ellers ville vært håpløst, står i spennende kontrast til den forpliktelsesløse, motløse kristendommen som noen praktiserer i dag. Hvis du ikke trenger Gud for å gjennomføre planene dine, og det ser ut som om alt du streber etter kan lykkes uten at Gud gjør noe, så er kanskje planene dine altfor små. Legg fra deg dine planer, og ta fatt på Guds planer for deg. Noen av dem kan være det du hadde før, og andre kan komme som en overraskelse for deg.

At Gud tordner, er imidlertid ikke antropomorfisk her. Gud sendte torden mot filisterne i 1. Samuelsbok 7:10–11.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 22:21,25, gjør Gud ting for å belønne folk i henhold til deres rettferdighet?

Svar: Tilsynelatende betraktet ikke Gud David som en morder og en ekteskapsbryter. Gud betraktet David som en angrende og tilgitt, tidligere morder og tidligere ekteskapsbryter.

Hvis David kan bli tilgitt og renset fra sine store synder, så er det håp for oss. David angret og mistet lysten til å synde på disse områdene, og gjennom Gud er det også håp for alle som kommer til Ham.

Spørsmål: Hva sier 2. Samuelsbok 22:21–27 om Davids gjerninger?

Svar: Selv om Gud var med David lenge før David drepte Goliat, skjedde de fleste av disse tingene da eller etterpå. David forteller om Guds velsignelser over ham, ikke som forutsetninger for frelsen, men som frelsens velsignelser. Når du først er frelst, får du da frelsens velsignelser, her på jorden? Det er ikke sikkert; det kommer an på. Du vil få dem hvis du holder deg nær Gud og trofast adlyder Ham. Men det er opp til deg om du vil følge Guds ledelse i livet ditt eller ikke. David, som troende, måtte fortsatt påkalle Gud i 2. Samuelsbok 22:7; det må vi også.

Spørsmål: Hvorfor sa David i 2. Sam. 22:22–23 at han ikke hadde vendt seg bort fra Gud, når han jo hadde gjort det?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

David vendte seg aldri bort, i den forstand at han alltid trodde på Gud og ønsket å tjene Gud.

David vendte seg bort fra Gud gjennom sitt forhold til Batseba og drapet på Uria, men David angret og vendte tilbake. Gud tilga ham, og selv om David ikke slapp unna tukt og konsekvenser, anså Gud ham som rettferdig og som om han ikke hadde syndet. På samme måte blir en troende fullstendig tilgitt når han eller hun vender seg bort fra Gud og senere angrer. Det kan imidlertid fortsatt være tukt og konsekvenser.

Vi bør lære den dyre leksen av Davids feil om hvor mye ondt en konge og Guds tjener kan gjøre når de har mistet kontakten med Gud. David var kanskje ikke arrogant, men han var akkurat stolt nok til å tro at Guds regler ikke lenger gjaldt for ham.

David var lojal mot Gud, bortsett fra den ene gangen han var forrædersk. I den siste delen av Davids liv, da de fleste av folket gjorde opprør mot David sammen med Absalom, etter at Absalom ble drept og folket igjen aksepterte David som konge, kunne også David se på mange av menneskene rundt seg og sine undersåtter og innse at også de alle en gang hadde vært forræderske mot ham.

Spørsmål: Hvorfor viser Gud seg i 2. Sam. 22:26–27 som både barmhjertig og klok?

Svar: Gud er både barmhjertig og klok. Gud er barmhjertig mot dem som omvender seg og kommer til Ham. Overfor andre fanger Gud de kloke i deres egen list, slik det fremgår av Job 5:13, Lukas 20:23, 1. Korinterbrev 3:19 og 2. Korinterbrev 12:16. Vi skal være «kloke som slanger og uskyldige som duer», som det står i Matteus 10:16.

Spørsmål: Hvorfor ønsker Gud i 2. Samuelsbok 22:28 å nedbryte de stolte?

Svar: Vi kan se to grunner.

1. Menneskets stolthet er en synd (1. Johannes 2:16), og Gud hater synd. Men hvorfor skulle Gud her spesielt fokusere på stolthet, og ikke andre synder?

2. Stolthet er ikke så mye en enkelt handling, men en vedvarende holdning som holder mennesker borte fra Gud. Gud er barmhjertig når Han fjerner folks stolthet, fordi stolthet kan hindre folk i å stole på Gud, slik Ordspråkene 30:8–9 viser.

Spørsmål: Er holdningen i 2. Samuelsbok 22:38–43 en passende holdning for troende i nytestamentlig tid?

Svar: På et personlig plan nei, men på et åndelig plan, ja. David brukte omtrent hvert eneste ord han kunne på hebraisk for å beskrive hvordan han tilintetgjorde sine fiender. Vi bør være like uforsonlige overfor våre fiender; men våre fiender er ikke mennesker. Våre fiender er synden, både i oss selv og i andre, samt onde krefter. Når det gjelder mennesker, befalte Jesus oss å elske våre fiender og be for (ikke mot) dem som forfølger oss.

Spørsmål: Hvordan bør setningsrekkefølgen være i 2. Sam. 22:45 og Sal. 18:44?

A: Begge versene har nøyaktig de samme to setningene, bortsett fra at rekkefølgen er byttet om. I hebraisk poesi benyttes imidlertid ofte symmetri og kiasmer. Selv om det er mulig at David hadde to forskjellige versjoner av denne lovsangssalmen, er det mer sannsynlig at de er identiske, og at rekkefølgen i Salme 18:44 er den riktige.

Q: Hvordan skal vi synge vår seierssang (eller ikke) i 2. Sam. 22:51?

A: Vi bør også synge vår livs seierssang, hver dag. Hvor godt vi synger spiller ingen rolle, og selv om noen er stum, kan de likevel synge sin seierssang like godt. Vi synger vår seierssang ved å uttrykke vår kjærlighet til Gud ved å holde oss nær Ham, elske Ham og adlyde Ham. Som troende på Herren har Gud gitt oss kraft gjennom Den Hellige Ånd til å være seierherrer, som overvinner synd, skuffelse, frykt og ondskap i våre liv. Vi kjemper også mot og beseirer onde krefter når vi forkynner evangeliet, fører mennesker til Herren, gjør dem til disipler og vokter flokken.

Så hvordan går det med sangen din?

Spørsmål: Hva er interessant ved versene i 2. Sam. 23:1–7?

Svar: Disse versene danner en spesiell form for symmetri i hebraisk poesi som kalles et kiasme.

2 Sam 23:1b-e David snakker om seg selv som «han»

— 2. Sam. 23:2-3ab David snakker om seg selv som «jeg»

— — 2 Sam 23:3cd-4 Herren taler

— 2 Sam 23:5 David omtaler seg selv som «jeg»

2 Sam 23:6-7 David omtaler onde menn som «de»

For øvrig snakket David også om seg selv i tredje person i 2. Samuelsbok 7:20.

Spørsmål: I 2 Sam 23:1-7, hvor annerledes ville Davids liv ha vært hvis han aldri hadde blitt salvet til konge eller aldri hadde drept Goliat?

Svar: David undrer seg over retningen Gud ledet Davids liv i, og hvordan Gud var med David gjennom årene. David var en trofast, gudfryktig gjetergutt. Han fulgte Gud, men på en «mindre innflytelsesrik måte». Etter å ha blitt innsatt som konge, tjente David på en svært innflytelsesrik og betydningsfull måte. De gode tingene han gjorde, ble forstørret, og han var et stort vitne for Gud blant folket. Men Davids feil ble også forstørret; og mange mistet respekten for David etter at han tok Urias’ kone og fikk Urias drept. Gud ønsker kanskje ikke at noen av sine tjenere skal ha roller med stor innflytelse, fordi deres synder og svakheter ville forårsake for mange problemer. Samarbeid med Den Hellige Ånd for å prøve å utrydde alt fra livet ditt som ville gjøre deg uegnet til at Gud kan bruke deg i større grad.

David visste at man kunne se tilbake på livet hans og se en person som hadde feil og hadde begått noen store feil. Men Gud kunne se tilbake på en person som alltid angret og vendte tilbake til Gud.

Spørsmål: I 2. Sam. 23:8–39, hvordan kan det ha seg at disse var Davids «tre» og «tretti», når det faktisk var 37?

Svar: Dette er ikke en tellefeil, da 2. Samuelsbok 23:39 uttrykkelig sier at det var 37. «Tretti» kan ha vært en betegnelse på Davids utvalgte æresoldater, men når en falt i kamp, ble en annen lagt til, slik som Asael i 2. Samuelsbok 23:24 og Uria i 2. Samuelsbok 23:39. På samme måte hadde perserne i senere tider 10 000 «udødelige», infanterister som virket udødelige fordi de så ut til å være pilbeskyttede når de gikk i kamp kledd i lette tunikaer. Tunikaene skjulte rustningen under. Når en «udødelig» ble drept, ble en annen valgt til å ta hans plass.

Spørsmål: I 2. Sam. 23:8–39, hvem er det som påfallende mangler på denne listen, og hvorfor?

Svar: Joab manglet; og det var helt bevisst. Abisai var oppført på listen i 2. Samuelsbok 23:18, og Asael var oppført på listen i 2. Samuelsbok 23:24, og begge ble uttrykkelig omtalt som Joabs bror, noe som ytterligere understreker at Joab ikke var der. Selv Eliam, sønnen til Absaloms rådgiver Ahitofel, står på listen. Men Joab selv, selv om han også utførte mange mektige gjerninger, ble ikke hedret med å være på denne listen. Joab var direkte ulydig mot David ved å drepe Abner, deretter Davids sønn Absalom, og senere ved å forrædersk drepe Amasa. Joab satte et godt resultat høyere enn en ærverdig måte å oppnå dette resultatet på, så det er passende at Joab ikke ble hedret her.

Spørsmål: I 2. Sam. 23:8–39, er det bra å hedre troende som har tjent godt, eller ikke?

Svar: Man kan hevde at det er bra å oppmuntre dem og oppmuntre andre til å følge i deres fotspor. På den andre siden kan man hevde at det kan gi dem en fristelse til å bli stolte; og de bør uansett ikke gjøre det for æren. Så la bare alle være så anonyme som mulig. Selv om det finnes gyldige argumenter på begge sider, svarer Gud på dette spørsmålet i Filipperne 2:29, der Paulus ber menigheten i Filippi om å hedre mennesker som Epafroditus, som nesten døde av sykdom mens han tjente Gud. Apostelen Johannes hedret også Demetrius i 3. Johannes 12.

Spørsmål: I 2. Sam. 23:8, drepte takmonitten 800 menn, eller drepte hakmonitten 300 menn i 1. Krøn. 11:11?

Svar: Denne forskjellen på én bokstav i navnet er sannsynligvis en kopieringsfeil. Selv om feilen kan ligge enten i 2. Samuelsbok eller 1. Krønikebok, er det mest sannsynlig at den finnes i 2. Samuelsbok, da denne boken har flest kopieringsfeil av alle bøkene i Det gamle testamente. I «Bible Knowledge Commentary: Old Testament» (s. 604) står det at på hebraisk ser tallene 300 og 800 like ut.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 23:11, ble israelittene reddet på en linseåker, eller på en byggåker, slik 1. Krønikebok 11:13 sier?

Svar: Det er to muligheter.

1. Det kan ha vært to forskjellige hendelser.

2. Det er sannsynlig at det bare var én hendelse, og at det her foreligger en kopieringsfeil. Ifølge *When Critics Ask*, s. 177, er de hebraiske ordene for bygg og linser svært like.

Spørsmål: Hvorfor helte David ut vannet i 2. Samuelsbok 23:16?

Svar: David ønsket å vise at han satte større pris på troppenes ofre enn på å slukke sin egen tørst. Dette er et kjennetegn på en leder som inngir respekt og lojalitet. Flere århundrer senere, da Aleksander av Makedonia ledet hæren sin gjennom det som i dag er Iran, gjorde han det samme.

Spørsmål: Hvem var de to «heltene fra Moab» i 2. Sam. 23:20?

Svar: Det hebraiske ordet er ariel, som i noen oversettelser gjengis som «løvelignende menn». Arabere og persere kalte modige krigere «Ariel», eller Guds løver.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 23:25–32, har arkeologene funnet noen av disse navnene?

Svar: Ja, selv om dette mest sannsynlig var andre personer med samme navn. Navnene Helez i 2. Samuelsbok 23:26 og Eliahba (som betyr «Gud skjuler [det nyfødte barnet]») i 2. Samuelsbok 23:32 ble funnet på hebraiske segl, ifølge Avigad, Hebrew Bullae, s. 53, 57.

Spørsmål: Hvorfor nevnes Uria, hetitten, i 2. Samuelsbok 23:39, siden Uria ble drept i 2. Samuelsbok 11:17, 24?

Svar: Dette er en liste over alle som hadde vært Davids offiserer, ikke bare de som fortsatt var i live.

Spørsmål: Når ble denne folketellingen gjennomført, ifølge 2. Samuelsbok 24:1?

Svar: 2. Samuelsbok sier ikke noe om dette, og noen deler av 2. Samuelsbok er ikke i kronologisk rekkefølge. Imidlertid tyder 1. Krønikebok 21 på at folketellingen ble gjennomført svært sent i Davids regjeringstid, like før David ga Salomo instruksjoner om å bygge tempelet.

Q: I 2. Sam 24:1, hvor stort var Davids rike på sitt største?

A: Det var på rundt 30 000 kvadratmil, eller omtrent like stort som den amerikanske delstaten Maine. Det var mindre enn de egyptiske, hettittiske, assyriske og babylonske imperiene både tidligere og senere. På Davids tid var imidlertid alle disse andre landene militært svake eller splittede.

Spørsmål: Hvorfor var Gud i 2. Samuelsbok 24:1 vred på Israel på grunn av folketellingen der man telte de stridbare mennene?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor Gud var vred, men det er svært sannsynlig at det skyldtes en tendens til stolthet og selvforherligelse. For bare én generasjon siden var israelittene en løs samling av stammer som var underlagt filisterne. Nå var de, i en kort periode, en av de sterkeste maktene i Midtøsten øst for Egypt. Som 2. Samuelsbok 22:28 viser, ønsker Gud å ydmyke de stolte. Folketellingen her kan være et tegn på at de var stolte av seg selv, sitt antall og sin militære makt.

Legg merke til at folketelling i antikken ble brukt i forbindelse med militærtjeneste og skatter. Larry Richards bemerker også i *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 117, at en nasjonal leder ikke kan ta beslutninger som ikke berører folket sitt.

Spørsmål: Hvorfor fikk Gud David til å telle Israels befolkning i 2. Samuelsbok 24:1?

Svar: 2. Samuelsbok 24:1 sier at Gud var vred på David og Israel, sannsynligvis på grunn av deres stolthet over sine militære suksesser. Derfor ville Gud, for Israels skyld, få dem til å bli ydmyket. Hvilket middel brukte Gud? Gud fikk spesielt Satan til å friste David til å telle Israel, selv om folk som Joab innså at dette var galt (2. Samuelsbok 24:3; 1. Krønikebok 21:3–4), da det ble gjort av stolthet og ikke av tro. Etter at David ga etter for fristelsen, ga Gud David valget mellom straff i form av hungersnød, pest eller å flykte fra fiendene sine (1. Krønikebok 21:12). Vi kan se at det ikke ville være særlig nyttig for Gud å straffe dem for deres stolthet over seg selv hvis de ikke hadde noen anelse om hva de ble straffet for. Davids handling, som sannsynligvis var representativ for den nasjonale selvtilliten til mange av israelittene, illustrerte for alle hva straffen gjaldt.

I dag kan det hende at kristne som er lydige mot Gud likevel synder ved å være stolte av seg selv i stedet for å være takknemlige for Guds barmhjertighet og nåde. Vi har ikke noe godt, ingen evner eller talenter, bortsett fra det Gud har gitt oss.

Spørsmål: I 2. Sam. 24:1, var det Gud som fikk David til å foreta en folketelling i Israel, eller var det Satan som fikk David til det, slik det står i 1. Krøn. 21:1?

Svar: Begge deler er riktige. Satan var den umiddelbare årsaken, og Gud tillot Satan å friste David på denne måten for å avsløre den stoltheten som David og folket hadde. Gud kunne ha bedt David om ikke å sette i gang dette, men det gjorde Han ikke; Han prøvde å se hva David ville gjøre. David ba tydeligvis ikke til Gud om veiledning.

Noen tror at når man først er blitt kristen, kan ikke demoner påvirke en lenger. Det er ikke sant. Demoner kan ikke besette troende, men de kan fortsatt friste og undertrykke troende. – Bare spør Job.

Det hebraiske ordet for «bevege» i begge versene er det samme. Gud og Satan arbeidet i samspill her. For å forstå dette må man forstå læren om samvirke. Først skal vi diskutere læren generelt, og deretter hvordan den gjelder i dette tilfellet.

Fem punkter i læren om samvirke

1. Gud vever alle ting sammen som en del av sin plan (Efeserne 1:11; Ordspråkene 16:4).

2. Noen ting, for eksempel syndige handlinger, ønsker Gud ikke. (Jeremia 7:31; 19:5; Matteus 23:37).

3. Selv det onde som mennesker planlegger og gjør, tillater Gud ofte ikke bare, men har til og med til hensikt å la det tjene til det gode (1. Mosebok 50:18–20; Romerne 8:28) og til sin ære (Romerne 9:17–18).

4. Dessuten spiller Gud til og med en aktiv rolle i å gjøre det mulig for mennesker å gjøre det onde de ønsker å gjøre. For eksempel, når noen bevisst er ulydige mot Gud og forherder sitt hjerte, forherder Gud noen ganger deres hjerte ytterligere, slik Han gjorde med Farao (2. Mosebok 7:13; 8:19; 9:7, 9:34-35; 10:20,27; 14:8).

5. Gud gjør aldri noe ondt og frister ikke mennesker (Jakob 1:13), men Gud bruker ulike redskaper, til og med Satan selv, for å oppnå sine mål (2. Krønikebok 18:18–22).

I 2. Samuelsbok 24:1 og 1. Krønikebok 21:1 bestemte Gud seg for å få David og israelittene til å avsløre sin stolthet, slik at Gud kunne ta tak i den. Gud var til syvende og sist ansvarlig for å «få» David til å telle Israel, ved å delegere det umiddelbare ansvaret for å få David til å handle til Satan. Siden Gud virker alt i henhold til sin plan, er Satan, som en kristen spøkte, til syvende og sist bare den motvillige tjeneren til den Allerhøyeste Gud.

Til slutt: Hvis du ikke liker det faktum at Gud bruker alle midler, ikke bare gode midler, for å oppnå sine mål, kan du ta det opp med Gud. Poenget med denne diskusjonen er ikke å si hvordan Gud «bør oppføre seg» etter vår egen oppfatning. Det handler snarere om kort å redegjøre for hva Gud har valgt å vise oss om seg selv i sitt ord.

Spørsmål: I 2. Sam. 24:1–10 virket det som om David ikke var klar over at han hadde syndet og gitt etter for sin stolthet før han fullførte folketellingen i vers 10, selv om Joab hadde advart ham på forhånd. Hvorfor kan mennesker handle ut fra stolthet eller arroganse, og likevel være helt uvitende om at de gjør det?

Svar: Det kan kokes ned til ett ord: rasjonalisering. David kunne lett rettferdiggjøre behovet for en folketelling, både for beskatning og for å sikre en like stor andel stridsklare menn fra hvert sted. Selvfølgelig var dette en fredstid, så det var ingen kriger akkurat da. Det var en tid med velstand, der andre nasjoner betalte skatt; så hvorfor trengte David å beskatte folket mer?

Men det faktum at det kunne fremføres gode grunner for å gjøre dette, utelukker ikke at det kunne nære hans stolthet. Husk alltid at uten Gud er vårt hjerte av natur ondt og vanligvis hovmodig. Når vi kjenner den behagelige «rusen» når vår stolthet blir næret, bør vi vurdere om vi i det hele tatt kan unngå å gjøre det.

Husk at vårt høyeste mål er å være et barn og en tjener av Gud, og tilbe Ham i himmelen for alltid. Vi bør alltid ønske at all ære skal tilkomme Ham, og ikke oss selv.

Spørsmål: I 2. Sam. 24:9, var resultatet av folketellingen 800 000 i Israel og 500 000 i Juda, eller var det 1 100 000 i Israel og 470 000 i Juda, slik 1. Krøn. 21:5–6 sier?

Svar: Det finnes to forskjellige svar, og begge kan være riktige.

Kopieringsfeil: Det kan være en kopieringsfeil i ett av versene.

Begge er riktige: Alternativt kan begge være riktige, fordi totalene refererte til forskjellige grupper. Tallene i 1. Krønikebok 21:5–6 inkluderer ikke levittene og benjaminittene. Tallene i 2. Samuelsbok 24:9 kan også omfatte de 288 000 i den stående hæren som nevnes i 1. Krønikebok 27:1–15, samt de 12 000 i Jerusalem og vognbyene (2. Krønikebok 1:14). I 2. Samuelsbok 6:1 nevnes det dessuten 30 000 utvalgte menn. En mulig forklaring er at 1 100 000 – 288 000 – 12 000 = 800 000, og 500 000 – 30 000 = 470 000.

Spørsmål: Hvorfor drepte Gud israelittene for Davids synd i 2. Samuelsbok 24:10–12, i stedet for å drepe David?

Svar: David lurte tydeligvis på det samme i 2. Samuelsbok 24:17. Selv om Skriften ikke sier noe om det, finnes det en rekke mulige årsaker, som kan kombineres.

David trengte fortsatt å lære konsekvensene av sin stolthet over sin jordiske makt, selv om han allerede hadde angret.

Folket hadde en lignende stolthet, og også de trengte å lære.

Fremtidige generasjoner ville få muligheten til å lære av dette hvor alvorlig Gud ser på synden stolthet.

Kanskje var noen av Davids soldater faktisk engler i forkledning, og Satan ønsket at de skulle telles for enten å avsløre at de ikke var vanlige mennesker eller tvinge Gud til å eliminere dem. Gud eliminerte dem ved å la dem «dø» i pesten.

For øvrig varer en sykdomsepidemi i et område aldri bare tre dager, hvis det bare er en naturlig pest.

En lære vi kan trekke av dette, er at Gud kan straffe slik Han ønsker, og at Han ikke er forpliktet til å fortelle oss hvorfor Han valgte én form for straff fremfor en annen.

Spørsmål: Var det syv års hungersnød i 2. Sam. 24:13, eller var det tre års hungersnød ifølge 1. Krøn. 21?

Svar: Det finnes to mulige svar.

Gud ombestemte seg: For det første sa Gud aldri at det skulle bli syv år med hungersnød. I stedet spurte Gud først David om muligheten for syv år med hungersnød. Senere ga Gud David muligheten til å forkorte den til tre år.

Kopieringsfeil: Et mer sannsynlig svar er at det foreligger en kopieringsfeil. Noen manuskripter angir tre år i 2. Samuelsbok 24:13. BSB følger Septuaginta her og lyder «tre år», med en fotnote som påpeker at det hebraiske originalteksten angir syv.

Spørsmål: Hvorfor valgte David i 2. Sam. 24:14 å falle i Guds hender, siden Heb 10:31 sier at det er en svært fryktelig ting?

Svar: David, som var en troende, valgte Guds straff i form av pest fremfor sverd eller hungersnød. Hebreerbrevet 10:31 omhandler en annen situasjon, nemlig den endelige dommen, og den vil være svært fryktelig for de vantro.

Spørsmål: Hvordan angret Gud i 2. Sam. 24:16?

Svar: Guds åpenbarte vilje overfor oss kan se annerledes ut når vi forandrer oss og omvender oss. Se drøftingen av 1. Mosebok 6:6 og 1. Mosebok 20:3–6 for svaret.

Spørsmål: I 2. Samuelsbok 24:16–17, var ødeleggelsesengelen synlig?

Svar: 2. Samuelsbok 24:17 sier uttrykkelig at David så Herrens engel på Araunas treskeplass. Men i 2. Samuelsbok 24:20 så Arauna David og hans tjenere og spurte forundret hvorfor de hadde kommet til hans treskeplass. Arauna må altså ikke ha vært i stand til å se Herrens engel. Skriften sier ikke noe om hvem andre som kunne se Herrens engel eller ikke.

Spørsmål: Betalte David i 2. Sam. 24:24 Arauna 50 sjekel sølv for oksene og treskeplassen, eller betalte David Arauna 600 sjekel gull for hele eiendommen?

Svar: Begge deler er riktig. De 600 sjekelene i gull var for eiendommen (eksklusive oksene og treskeplassen), og de 50 sjekelene var for oksene og treskeplassen. I «Encyclopedia of Bible Difficulties» (s. 190) påpekes det at en treskeplass vanligvis ikke var stor, og at en treskeplass og oksene neppe ville være verdt mye mer enn 50 sjekel sølv. For øvrig var en sjekel gull verdt omtrent tolv ganger så mye som en sjekel sølv.

Spørsmål: Hvilke vers fra 2. Samuelsbok finnes i Dødehavsrullene?

Svar: Totalt er følgende 294 vers av de 695 versene i 2. Samuelsbok (42,3 %) bevart i Dødehavsrullene.

2 Sam 2:5–16, 25–27, 29–32; 3:1–8, 23–29; 4:1–4, 9–12; 5:1–16 (unntatt 5:4–5); 6:2–9, 12–18; 7:23–29; 8:2–8; 10:4–7,18–19; 11:2–12,16–20; 12:4–5,8–9,13–20,30–31; 13:1–6,13–34,36–39; 14:1–3; 7–33; 15:1–15,27–31; 16:1–2,11–13,17–18,21–23; 18:2–7,9–11; 19:7–12; 20:2–14,23–26; 21:1–2,4–6,15–18; 22:30–51; 23:1–6,7,9–12; 24:16–20.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til 2. Samuelsbok?

Svar: Her er forfattere fra tiden før nikenske konsiler som henviste til eller anspilte på vers i 2. Samuelsbok. 1. og 2. Samuelsbok ble kalt 1. og 2. Kongebok.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) siterer 2. Samuelsbok 7:14 når Natan taler til David. «Dialog med jøden Tryfon», kap. 118, s. 258.

Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) henviser til de «fire kongsbøkene» [1. og 2. Samuel, 1. og 2. Kongebok] blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus. *Om påsken*, s. 72. Bevart i Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 4, kap. 26.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer 2. Samuelsbok 11:27 og 2. Samuelsbok 12:1. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 27, s. 498.

Tertullian (198–220 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok 11 og 12 om Uria. «Om sjenanse», kap. 6, s. 79

Tertullian (198–220 e.Kr.) omtaler Natan i 2. Samuelsbok 7:22 som «i den første Kongeboken». «Fem bøker mot Marcion», bok 3, kap. 20, s. 339

Origenes (240 e.Kr.) henviser til 2. Kongebok (som ville være 2. Samuel). «Kommentar til Høysangen», prolog, s. 49

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) drøfter 2. Samuel 7:4, 5, 12–16 som 2. Kongebok. «Cyprianus’ avhandlinger», avhandling 12, første del, kap. 15, s. 511.

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) nevner «2. Kongebok» og henviser til 2. Samuel 7:4, 5, 12–14, 16. De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 13, s. 113.

Fra Nikea til Efesos (325–431 e.Kr.)

Aphrahat den syriske (337–345 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok.

Antonios’ liv (356–362 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok.

Athanasius (367 e.Kr.) nevner «De fire kongsbøkene» i sin oppregning av bøkene i Det gamle testamente. Påskebrev 39, kap. 4, s. 552.

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr.)

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) (underforstått)

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) siterer fra 2. Samuelsbok.

Gregorius av Nazianzen (330–391 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok.

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok 12:15–16. I «On Penitents», kap. 9.2, s. 80

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok.

Rufinus (374–406) Kommentar til apostlenes trosbekjennelse

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuelsbøkene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra og Nehemja. Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.

Epifanius av Salamis (373–420 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) siterer 2. Samuelsbok 12:7–9 som om det var fra Gud i «Homilier over Matteus», homilie 75.5, s. 455

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok 15:16–17. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 2, s. 117

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Sulpicius/Sulpitius Severus (363–420 e.Kr.) refererer til 2. Samuelsbok som «Konger» i boken «History», bind 1, kap. 46, s. 93

Augustinus av Hippo (338–430 e.Kr.) siterer 2. Samuelsbok 7:14,15 som hentet fra Samuelsboken i *Guds by*, bok 17, kap. 9, s. 349

Augustinus av Hippo (338–430 e.Kr.) omtaler 2. Samuelsbok som Skriften i «Kommentar til Salmene», s. 412

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) (underforstått)

Blant kjettere og uekte bøker

Pseudo-Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til 2. Samuelsbok 7:7 i «Simeons og Annas tale», kap. 1, s. 383

Theodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Etter Nikæa finnes det også andre forfattere.

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i 2. Samuelsbok?

Svar: 1. og 2. Samuelsbok samt 1. og 2. Kongebok kalles henholdsvis 1., 2., 3. og 4. Kongebok i Septuaginta. Med hovedfokus på kapittel 23 og deler av kapittel 24 er det første alternativet den masoretiske teksten, og det andre er Septuaginta, med mindre annet er angitt.

2 Sam 1:12 «Herren» (masoretisk) mot «Juda» (Septuaginta)

2 Sam 1:18 «Jashars bok» (masoretisk) vs. «sangboken» (Septuaginta. Dette stammer sannsynligvis fra det hebraiske ordet for sang, hsyr, i stedet for Jashar, hysr).

2 Sam 3:18 «Han har talt» (masoretisk) vs. «For Herren har talt» (mange hebraiske manuskripter, Septuaginta, syrisk, Targum)

2 Sam 3:3 [navnet på en av Davids sønner] «Kileab» (masoretisk) vs. «Dileab» (4QSam(a) og Septuaginta)

2 Sam 3:7 «Og han [Ish-Boshet] sa til Abner» (masoretisk) vs. «Og Ish-Boshet sa til Abner» (noen få hebraiske manuskripter, 4QSam(a), Septuaginta, syrisk)

2 Sam 3:12 «Sendebud i hans sted» (masoretisk) vs. «sendebud umiddelbart» (Symmachus, kaldeisk).

2 Sam 3:12 «der han var» vs. «i Hebron»

2 Sam 3:29 «sin fars hus» (masoretisk, Septuaginta) mot «Joabs hus» (4QSam(a))

2 Sam 5:4-5 mangler i Dødehavsrullen 4Q51 (=4QSam(a)).

2 Sam 5:25 «Geba» (masoretisk) vs. «Gibeon» (Septuaginta, 1 Krøn 14:16) (Geba gir ikke geografisk mening her.)

2 Sam 6:2 «Baale-Juda» mot «til Ballah, det vil si Kir[irath-Jerim, som tilhører] Juda» (4Q51)

2 Sam 6:2 «Navnet, navnet til Herren, den Allmektige» (masoretisk) vs. «navnet til Herren, den Allmektige» (Septuaginta, Targum, Vulgata)

2 Sam 6:5 «feiret foran Herren med [alle slags instrumenter laget av] furu/gran og lyre» (masoretisk) vs. «feiret med sang og lyre» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

2 Sam 6:3–4 «Og de hentet den fra Abinadabs hus, som lå på høyden» er ved en feiltakelse gjentatt to ganger i den masoretiske teksten.

2 Sam 7:15 «Jeg skal ikke vike» (masoretisk) mot «Jeg vil ikke ta» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

2 Sam 6:16 «og det skal bli» (masoretisk) mot «og det var» (4QSam(a) og 1 Krøn 15:29, som grammatisk gir mer mening)

2 Sam 7:16 «foran deg» (de fleste masoretiske utgaver) vs. «foran meg» (noen masoretiske utgaver, Septuaginta. «Foran meg» gir mer mening i sammenhengen)

2 Sam 7:21 «ord» (masoretisk) mot «tjener» (noen Septuaginta-utgaver, 1 Krøn 17:19)

2 Sam 7:23 «Er det et folk» (masoretisk) vs. «Er det et annet folk» (Septuaginta) (betydningen er i hovedsak identisk)

2 Sam 7:23 «under for ditt land og foran ditt folk, som du har frelst fra Egypt, fra folkeslagene og deres guder» (masoretisk) vs. «under ved å drive ut folkeslagene og deres guder fra foran ditt folk, som du har frelst fra Egypt» (Septuaginta)

2 Sam 8:4 «fanget 1700 av hans vognførere» (Masoretisk) vs. «fanget 1000 av hans vogner, 7000 vognførere» (Septuaginta, sannsynligvis lesemåten i 4QSam(a))

2 Sam 8:8 «Betah» mot «Tebah» (Septuaginta)

2 Sam 8:8 «Toi» mot «Tou» (noen Septuaginta-utgaver)

2 Sam 8:12 «Aram [Syria]» (masoretisk) mot «Edom» (noen hebraiske manuskripter) mot «Idumea [senere navn på Edom]» (Septuaginta, syrisk, noen hebraiske)

2 Sam 8:13 «Arameerne [syrerne]» (masoretisk) mot «edomittene» (noen hebraiske manuskripter) mot «Idumea [senere navn på Edom]» (Septuaginta, syrisk, noen hebraiske)

2 Sam 8:18 «Benaja, sønn av Jojada, over keretittene og peletittene» (masoretisk) vs. «Benaja, sønn av Jojada, var over keretittene og peletittene» (syrisk, Targum, Vulgata) (Dette har åpenbart falt ut av den hebraiske teksten.)

2 Sam 9:11 «spiste ved mitt bord» (masoretisk) vs. «spiste ved Davids bord» (Septuaginta; dette er mest sannsynlig riktig i sammenhengen)

2 Sam 10:18 «ryttere» (masoretisk) vs. «fotsoldater» (noen Septuaginta-utgaver)

2 Sam 11:1 «budbringere» (masoretisk) vs. «konger» (flere hebraiske manuskripter, Dødehavsrullene)

2 Sam 11:3 [mangler] (Masoretisk tekst, Septuaginta) vs. «Uria var Joabs våpenbærer» (Dødehavsrullene 4Q51 (=4QSam(a)) og Josefus)

2 Sam 12:6 «fire ganger» (masoretisk tekst, Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 7, kap. 150, vii.3, den lucianiske redaksjonen av Septuaginta, noen targumer) mot «syv ganger» (Septuaginta)

2 Sam 12:16 «på bakken» (masoretisk) mot «liggende i sekk» (LXX, LXXs lucianiske redaksjon, ett gammelt hebraisk manuskript og Josefus i *Antiquities of the Jews*, bok 7, kap. 154, vii.4)

2 Sam 12:14 «fikk Herrens fiender til å vise fullstendig forakt» (masoretisk) mot «du har vist fullstendig forakt for Herren» (en gammel hebraisk skrifttradisjon)

2 Sam 12:24 «han ropte» (Ketubim, Septuaginta, Vulgata) vs. «hun ropte» (Dødehavsrullene, noen få hebraiske manuskripter, syrisk, Targum)

2 Sam 13:3 «Jonadab» (masoretisk tekst, Septuaginta) mot «Jonathan» (4QSam(a), Lucianisk redaksjon av Septuaginta)

2 Sam 13:21 [mangler] (masoretisk) vs. «men han [David] ville ikke straffe sin sønn Amnon, fordi han elsket ham, for han var hans førstefødte.» (4QSam(a), Septuaginta, Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 7, kap. 173, viii.2)

2 Sam 13:34 [mangler] (masoretisk) vs. «Vakten gikk og fortalte kongen: ‘Jeg ser menn i retning Horonaim, på siden av åsen.’» (Septuaginta)

2 Sam 13:39 «Men ånden/hjertet til kong David» (masoretisk, syrisk, Vulgata) vs. «og ånden/hjertet til kongen» (Dødehavsrullene, deler av Septuaginta) vs. «sjelen til kong David» (Targum)

2 Sam 13:39 «trøstet seg angående Amnon» (masoretisk, Targum) vs. «sluttet å forfølge Amnon» (Septuaginta, Vulgata)

2 Sam 14:4 «sa/talte» (de fleste masoretiske tekster) vs. «gikk/kom» (noen masoretiske, noen Septuaginta, syrisk, Vulgata) vs. «gikk inn» (noen Septuaginta)

2 Sam 14:27 «Tamar» (masoretisk) vs. «Tamar, og hun ble hustru til Rehabeam, Salomos sønn, og fødte ham en sønn som het Abia.» (Septuaginta)

2 Sam 14:30 «og han har» (masoretisk) vs. «men det var ingen» (4QSam(c)). Dette ville endre om byggåkeren hadde bygg, eller om det bare var stubb etter innhøstingen.

2 Sam 15:7 «førti» (masoretisk, noen Septuaginta-utgaver) (Dette er usannsynlig i denne sammenhengen.) mot «fire» (noen Septuaginta-utgaver, syrisk, Josefus)

2 Sam 15:8 «Herre» (masoretisk) mot «Herre i Hebron» (noen Septuaginta-utgaver)

2 Sam 15:12 «sammensvergelse» (masoretisk, Septuaginta) mot «koalisjon» (Alexandrinus)

2 Sam 15:20 «trofast kjærlighet» (masoretisk) vs. «og må Herren vise trofast kjærlighet og» (Septuaginta) (Disse ordene ser ut til å være utelatt i den hebraiske teksten)

2 Sam 15:27 «Er du en seer, ser du meg? Gå tilbake» (Masoretisk) vs. «Se, ser du meg? Gå tilbake» (Septuaginta)

2 Sam 17:28 «og ristet korn» ble ved en feil skrevet to ganger i den masoretiske teksten.

2 Sam 14:30 [mangler] (Masoretisk) vs. «Joabs unge menn kom til ham med revne klær og sa: ‘Absaloms tjenere satte fyr på åkeren.’» (4QSam(c) og Septuaginta)

2 Sam 16:12 «mine øyne» (Dødehavsrullene) vs. «tårene fra mine øyne» (Targum) vs. «min lidelse» (Ketubim, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

2 Sam 16:12 «min misgjerning» vs. «min nød» (Septuaginta, Vulgata) (Det hebraiske gir ikke god mening her i sammenhengen)

2 Sam 16:14 «var trette» (masoretisk) vs. «var trette ved Jordan» (Septuaginta)

2 Sam 16:15 «hele folket, Israels menn» (masoretisk) mot «alle israelittene» (Septuaginta)

2 Sam 17:3 «som om hele folket [er] den mannen du søker» (Masoretisk) vs. «Du søker bare én manns liv» (Septuaginta)

2 Sam 17:9 «noen av dem» (masoretisk) vs. «noen av våre tropper» (Septuaginta)

2 Sam 17:25 «Ithra» (sannsynligvis en variant av Jeter) (masoretisk) vs. «Jeter» (Septuaginta)

2 Sam 17:25 «en israelit» (masoretisk tekst, deler av Septuaginta, Targum) vs. «ismailitt» (deler av Septuaginta) vs. «jesreelitt» (deler av Septuaginta)

2 Sam 17:28 «linser og ristet korn» (masoretisk) vs. «bønner og linser» (de fleste Septuaginta-utgaver og syrisk)

2 Sam 18:2 «sendte ut hæren» (masoretisk) vs. «delte hæren i tre grupper» (Septuaginta)

2 Sam 18:4 «bry deg; for nå er det ti tusen som oss» (de fleste masoretiske utgaver) vs. «bry deg om oss. Selv om halvparten av oss dør, vil de ikke bry seg; men du er verdt ti tusen av oss.» (to hebraiske manuskripter, noen Septuaginta-utgaver, Vulgata, Symmachus)

2 Sam 18:9 «og han ble lagt» (masoretisk) vs. «og han ble hengende» (Septuaginta, syrisk, Targum)

2 Sam 18:12 kan oversettes med «Absalom, hvem du enn måtte være» ifølge NIV (de fleste masoretiske utgaver) mot «Absalom, for min skyld» (noen få hebraiske manuskripter, Septuaginta, Vulgata, syrisk)

2 Sam 19:11 «til kongen, til hans hus» (masoretisk) vs. «til kongen» (Septuaginta)

2 Sam 20:24 «Adoram» (masoretisk) kontra «Adinoram» (noen Septuaginta-utgaver)

2 Sam 20:26 «jairitten» (masoretisk) vs. «sønn av Iarin» (Septuaginta, der man ofte brukte I i stedet for J) vs. «ithritten» (Lucianisk redaksjon av Septuaginta)

2 Sam 21:8 «Michal» (de fleste masoretiske og Septuaginta-utgaver) mot «Merab» (to hebraiske manuskripter, enkelte Septuaginta-utgaver, syrisk)

2 Sam 22:8a «jorden» vs. «fjellene» (Vulgata, syrisk)

2 Sam 22:8 «himmelens grunnvoller» (masoretisk tekst, Targum) mot «himmelens grunnvoll» (Septuaginta) mot «fjellenes grunnvoller» (Vulgata, syrisk, Septuaginta)

2 Sam 22:11 «viste seg» (de fleste masoretiske utgaver, Septuaginta) vs. «steg opp» (mange masoretiske utgaver, syrisk, Vulgata) vs. «talte med kraft» (Targum)

2 Sam 22:12 «tette regnskyer» (masoretisk) vs. «mørke regnskyer» (Septuaginta og Vulgata)

2 Sam 22:25 «i henhold til min renhet i Hans øyne» (masoretisk) vs. «i henhold til renheten av mine hender i Hans øyne» (Septuaginta, Vulgata, Salme 18:24) vs. «i henhold til min renhet foran Hans ord» (Targum)

2 Sam 22:2 [mangler] mot «Jeg elsker deg, Herre, min styrke» (syrisk, Lucianisk redaksjon av Septuaginta og Salme 18:1)

2 Sam 22:33 «som er min sterke tilflukt» (masoretisk) vs. «bevæpner meg med styrke» (Dødehavsrullene, deler av Septuaginta, syrisk, Vulgata, Sal 18:32) vs. «støtter meg med styrke» (Targum)

2 Sam 22:33 «min vei er fullkommen» (Dødehavsrullene, Septuaginta, syrisk, Targum, Vulgata) vs. «Hans vei er fullkommen» (Ketubim)

2 Sam 22:36 «ditt svar» (masoretisk) vs. «din hjelp» (Dødehavsrullene)

2 Sam 22:44 «fra strid med mitt folk» (masoretisk) vs. «fra strid med folkeslagene» (Septuaginta)

2 Sam 22:46 «de bevæpner seg» (masoretisk) vs. «kommer skjelvende» (noen Septuaginta-utgaver, Vulgata, Sal 18:45)

2 Sam 23:1a «Ordet fra» (Masoretisk) vs. «Trofast er» (Septuaginta)

2 Sam 23:1b «som ble løftet høyt» (Masoretisk) vs. «som Gud opphøyde / løftet opp» (Dødehavsrullene, Septuaginta)

2 Sam 23:1c «og Israels vakre sanger» kontra «vakre [er] Israels salmer».

2 Sam 23:3 «talte til meg» vs. «fortalte meg en lignelse»

2 Sam 23:3 «som regjerer i gudsfrykt» mot «Hvordan vil du styrke frykten for den salvede?»

2 Sam 23:4 «en skyfri morgen» vs. «fra det lyset som Herren gikk bort fra»

2 Sam 23:5 «For er ikke mitt hus slik» vs. «For mitt hus er ikke slik»

2 Sam 23:5 «ordnet i alle ting og sikkert» vs. «bevoktet til enhver tid»

2 Sam 23:5 «Vil han ikke la det vokse?» mot «at de ugudelige ikke skal blomstre.»

2 Sam 23:6 «Når det gjelder de ugudelige» vs. «Alle disse»

2 Sam 23:6 «ved hånden» vs. «med hånden»

2 Sam 23:7 «Men den som rører ved dem, må være bevæpnet [med] jern og spydskaft; de skal bli fullstendig brent med ild på [sin] plass.» vs. «og ingen skal arbeide blant dem; og med jern og spydskaft skal han brenne dem med ild, og de skal bli brent i sin skam.»

2 Sam 23:8 «Bashebeth» (masoretisk) vs. «Ish-Bosheth» (noen Septuaginta-utgaver)

2 Sam 23:8 «Tachmonitt» vs. «Kananitt»

2 Sam 23:8 «hærførerne» (masoretisk, Targum) vs. «de tre» (Septuaginta, Vulgata)

2 Sam 23:8 «tre – han [ble kalt] Adino fra Eznit, på grunn av de åtte hundre [han] drepte på én gang.» vs. «tredjedel: Adinon fra Asonit, han trakk sverdet mot åtte hundre soldater på én gang.»

2 Sam 23:9 «Eleazar, sønn av Dodo, sønn av Ahohi.» vs. «Eleanan, sønn av sin onkel, sønn av Dudi»

2 Sam 23:10 «vendte tilbake etter ham» vs. «hvilte bak ham».

2 Sam 23:11 «samlet seg til en gruppe» vs. «samlet seg til Theria»

2 Sam 23:13 «tretti hærførere» vs. «tretti»

2 Sam 23:13 «til høsten» vs. «til Kason»

2 Sam 23:15 «porten?» vs. «porten? Filisternes hær [befant seg] da i Betlehem»

2 Sam 23:18 «Tre» (de fleste hebraiske tekster, Septuaginta, Vulgata) vs. «Tretti» (to hebraiske tekster, syrisk) vs. «de tapre mennene» (Targum)

2 Sam 23:20 «sønn av Jojada fra Kabzeel, sønn av en mektig mann» vs. «sønn av Jodae, han var rik på mektige gjerninger, fra Kabzeel»

2 Sam 23:20 «Ariel/løveaktige menn» mot «Ariels sønner» (ordet Ariel betyr løve)

2 Sam 23:23 «mer æret enn de tretti» vs. «æret blant de tre neste»

2 Sam 23:23 «Og David satte ham til å lede sin livvakt» vs. «og David gjorde ham til sin rapportør.»

2 Sam 23:24 «Asael» mot «Og dette er navnene på kong Davids helter: Asael»

2 Sam 23:24 «Dodo» vs. «Dudi, hans onkel»

2 Sam 23:25-26 «Samma fra Harod; Elika fra Harod; Helez fra Palt; Ira, sønn av Ikkes fra Tekoa» vs. «Saema fra Ruda; Selles fra Kelot; Iras, sønn av Iska fra Tekoa.»

2 Sam 23:27 «Mebunnai» (masoretisk) mot «Sibbekai» (noen Septuaginta-utgaver; 1 Krøn 11:29)

2 Sam 23:27 «Anathotitten» mot «Anotitten, av Anotittens sønner.»

2 Sam 23:27–37: Navnene og stedene på hebraisk og gresk ligner ikke særlig på hverandre.

2 Sam 23:39 «Urija, hetitten» vs. «Urias, chettitten»

2 Sam 24:1 «Og igjen blusset Jehovas vrede opp mot Israel, og han satte David i bevegelse mot dem» vs. «Og Herren lot sin vrede blusse opp igjen i Israel, og han satte David i bevegelse mot dem»

2 Sam 24:2 «Joab, hærføreren» (masoretisk) vs. «Joab og hærførerne» (Septuaginta)

2 Sam 24:5 «slo leir i Aroer sør for» (masoretisk) vs. «begynte fra Aroer» (Septuaginta)

2 Sam 24:6 «til landet Tahtim-hodshi» vs. «til hettittenes land» (Septuaginta)

2 Sam 24:9 «I Israel 800 000 … i Juda 500 000» (både den masoretiske teksten og Septuaginta) vs. «i Israel 900 000 … i Juda 400 000» (Josephus og den lucianske familien av Septuaginta)

2 Sam 24:10 «Og etter at han hadde talt folket, rammet Davids hjerte ham.» vs. «Og Davids hjerte rammet ham etter at han hadde talt folket»

2 Sam 24:13 «syv år» (masoretisk) mot «tre år» (Septuaginta, 1 Krøn 21:12; dette gir mer mening i denne sammenhengen)

2 Sam 24:17 «Jeg har gjort urett» (masoretisk, det meste av Septuaginta) vs. «Jeg, hyrden, har handlet ugudelig» (4QSam(a), Alexandrinus) (1 Krøn 21:17 sier «Jeg har handlet ugudelig»)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor's Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV-, NRSV- og JPS-biblene ble også brukt.

Med mindre annet er angitt, er bibel sitatene hentet fra The Holy Bible, Berean Standard Bible (BSB), som er gjort tilgjengelig i det offentlige domene: https://berean.bible