< Bibelspørsmål fra 2. Mosebok

Spørsmål: Hvordan vet vi at 2. Mosebok hører hjemme i Bibelen?

Svar: Blant annet fordi Jesus og så mange andre i Bibelen bekreftet Det gamle testamente og omtalte denne boken i Toraen som Skriften. For videre studier, se spørsmålene på slutten av dette avsnittet om jødiske og tidlige kristne forfattere som henviste til 2. Mosebok. Se også spørsmålene om Matteus 22:32 og Lukas 2:23.

Spørsmål: Hva er noen av verdiene ved 2. Mosebok?

Svar: 2. Mosebok er en bok som skal leses og oppleves, ikke bare brukes for å lære fakta. Selv om både 2. Mosebok og 5. Mosebok inneholder de ti bud, er 2. Mosebok unik i det den forteller oss om plagene og befrielsen fra Egypt. Dette er mer enn bare interessante historier; de viser Guds karakter og hvordan Gud handler med sitt folk. Gud frelser ikke sitt folk fra vanskelige tider, men fører dem snarere gjennom vanskelige tider. Gud brukte naturlige midler (jordmødrene), naturlige midler med en overnaturlig intensitet (noen av plagene), samt overnaturlige midler (å dele Rødehavet akkurat i rett tid) for å frelse sitt folk.

2. Mosebok viser hvordan Gud forholder seg individuelt til Moses og Aron, og til og med til Farao. Gud var svært tålmodig med Moses’ usikkerhet rundt lederskapet, men Gud fremsto også som «streng» da Moses mistet besinnelsen foran alle israelittene.

Opplevelsene i 2. Mosebok var avgjørende for å definere Israels identitet som Guds utvalgte folk. De holdt sammen i vanskelige tider, opplevde stor befrielse og velsignelse, men viktigst av alt: de så Guds virke i livene sine gjennom det hele.

Uten 2. Mosebok ville vi ikke ha noen anelse om påsken, og gå glipp av mye av typologien i Herrens siste nattverd. Slik israelittene ble forbigått fra ødeleggelsen ved lammets blod, blir også vi forbigått fra ødeleggelsen ved Lammets blod, som tar bort verdens synder.

Spørsmål: Hvilke ulike måter finnes det å forstå 2. Mosebok på?

Svar: 2. Mosebok er en dyp bok og kan forstås og studeres på mange forskjellige nivåer.

1) I tillegg til å styrke vår tro generelt, løser 2. Mosebok noen små gåter, for eksempel hvorfor det var så mange semittiske spor i Egypt og hvorfor disse så forsvant, hvorfor Thutmose IV deretter ble farao selv om han ga uttrykk for at han ikke var først i arvefølgen, og hvem de senere «Habiruene som løp amok» var, som senere ødela noen kanaanittiske byer.

2) Det er en nøyaktig historie om israelittene, og hvordan de utviklet seg fra en klan til en nasjon.

3) Det er en bok om Gud, som avslører Hans karakter når det gjelder hvordan Han forholder seg til menneskeheten. Den viser hvordan Han kombinerte både naturlige og overnaturlige midler for å virke i historien og håndtere Sitt folk og deres undertrykkere.

4) Det er en lovbok, det Gud befalte sitt folk å adlyde.

5) I likhet med Nehemja er det en bok om gudfryktig lederskap, om hvordan én mann, sammen med Gud, kunne beseire en hær og med hell lede så mange mennesker i 47 år.

6) Det er en bok for hele Guds folk, slik at også vi kan bli oppmuntret til å tro at Gud vil frelse oss, og at også vi kan oppleve et møte med Ham, og at Gud kan slå seg ned i vårt hjertes tabernakel.

7) Det er en bok om mønstre (2. Mosebok 25:40), om befrielse, møte og et liv i tilbedelse, og om hva som behager og misbehager Gud.

Spørsmål: Hva er en oversikt over 2. Mosebok?

Svar: Siden det finnes ulike måter å se på 2. Mosebok på, har ulike kommentarer ganske forskjellige oversikter. Her er en generell oversikt.

I. Trelldom i Egypt (2. Mosebok 1–14)

A. Veien til Farao (2. Mosebok 1–4)

1. Israels slaveri (2. Mosebok 1)

2. Faren for Moses (2. Mos. 2)

3. Guds kall (2. Mos. 3,4)

B. Befrielsen – La mitt folk gå (2. Mos. 5–14)

1. To konfrontasjoner (2. Mos. 5–7:13)

2. Den første plagen – blod (2. Mos. 7:14–25)

3. Den andre plagen – Frosker (2. Mos. 8:1–15)

4. Den tredje plagen – lus (2. Mos. 8:16–19)

5. Den fjerde plagen – fluer (2. Mos. 8:20–32)

6. Den femte plagen – Husdyrene døde (2. Mos. 9:1–7)

7. Den sjette plagen – byller (2. Mos. 9:8-12)

8. Den syvende plagen – hagl og ild (2. Mos. 9:13-35)

9. Den åttende plagen – Gresshopper (2. Mos. 10:1-20)

10. Den niende plagen – Mørke i tre dager (2. Mos. 10:21–29)

11. Den tiende plagen – Førstefødte og påsken (2. Mos. 11:1–12:30)

12. Kryssingen av Rødehavet (2. Mos. 12:31–14:31)

II. Livet i ørkenen (2. Mos. 15–40)

A. Til Sinai: En reise i tillit til Gud (2. Mos. 15:1–18:27)

1. Mirjams sang – til minne om Guds frelse (2. Mos. 15:1-21)

2. Mara og Elim – vil Gud sørge for oss i det tørre landet? (2. Mos. 15:22-27)

3. Manna og vaktler – vil Gud gi dem mat i det ufruktbare landet? (2. Mos. 16)

4. Massa – å mislykkes i en trosprøve (2. Mos. 17:1-7)

5. Amalekittene – vil Gud beskytte? (2. Mos. 17:8-15)

6. Jeg kan klare alt selv – flere holdninger som må endres (2. Mos. 18)

B. Møte med Gud på Sinai (2. Mos. 19–24)

1. Oppleve Gud (2. Mos. 19)

2. De ti bud, altere, ingen avguder (2. Mos. 20)

3. Sivile lover (2. Mos. 21–23:10)

4. Sabbater og høytider (2. Mos. 23:11–19)

5. Guds løfte for lydighet (2. Mos. 23:20–33)

6. Middag med Gud (2. Mos. 24)

C. Tilbedelse i tabernaklet – forberedelse til at Gud skal være blant dere

1. Å bygge opp vår forståelse

a. Materialene – å gi til Gud (2. Mos. 25:1-9)

b. Arken – stedet hvor man møter Gud (2. Mos. 25:10-22)

c. Guds nærvær ved bordet (2. Mos. 25:23-30)

d. Lysestaken – Guds lys i våre liv (2. Mos. 25:31-40)

e. Tabernaklet – personlig nærhet til Gud (2. Mos. 26)

f. Brannofferalteret – å gi avkall på ting for Guds skyld (2. Mos. 27:1-8)

g. Tabernaklets forgård – å samles for Gud (2. Mos. 27:9-19)

h. La aldri din tilbedelse mangle olje (2. Mos. 27:20-21)

2. Å skille seg ut

a. Klærne til Guds prester (2. Mos. 28)

b. Innvielsen av Guds prester (2. Mos. 29)

3. Hva prestene gjør

a. Røkelsesalteret – er dine bønner velduftende? (2. Mos. 30:1-10)

b. Glem aldri at vi er kjøpt for en pris (2. Mos. 30:11-16)

c. Vaskeskåler – vårt behov for daglig renselse (2. Mos. 30:17-21)

d. Salvelsesolje (2. Mos. 30:22-33)

e. Røkelse (2. Mos. 30:34-38)

f. Kunstnere (2. Mos. 31:1-11)

g. Tegnet på å holde sabbaten (2. Mos. 31:12-18)

D. Opprør, omvendelse og gjenopprettelse (2. Mos. 32–33)

1. Gullkalven – hvordan kunne de? Kunne vi? (2. Mos. 32)

2. Gjenopprettelse – kan vi? (2. Mos. 33)

3. Lydighet og gjenforening (2. Mos. 34)

E. Gjenopptakelse av tilbedelsen i tabernaklet etter omvendelse (2. Mos. 35:1–39:43)

F. Gud blant dere – hvordan er tabernaklet deres satt opp? (2. Mos. 40)

1. Forberedelse til Guds ankomst (2. Mos. 40:1–33)

2. Gud kommer i herlighet (2. Mos. 40:34–38)

Spørsmål: Hvem var den første som besvarte spørsmål om 2. Mosebok?

Svar: Så vidt jeg vet, var den første som skrev svar på spørsmål om 2. Mosebok Filon, en hellenistisk jøde fra Alexandria, som levde fra ca. 20 f.Kr. til 50 e.Kr. Dessverre er det bare noen fragmenter av hans verk om 2. Mosebok som har overlevd til i dag.

Spørsmål: Hvordan kunne det i 2. Mosebok 1 bli så mange mennesker på 430 år?

Svar: For svaret, se drøftingen av 4. Mosebok 1.

Spørsmål: Hvorfor ville en kjærlig Gud i 2. Mosebok 1 tillate at hebreerne var slaver i 400 år?

A: Et menneskes levetid, eller til og med 400 år, er bare et kort øyeblikk sammenlignet med et evig liv i himmelen. Gud tillater at sitt folk lider på jorden, til og med urettferdig lidelse, fordi dette bare er en midlertidig fase, og Gud vil belønne oss i himmelen.

Men ikke bare tillot Gud dette, det kan faktisk ha vært en stor velsignelse for israelittene. Det var mange slag i Kanaan i denne tiden; her er noen av dem:

Ved å være slaver i Egypt og gjeterne som egypterne avskydde, ville israelittene ikke bli assimilert av egypterne. 735 Baffling Bible Questions Answered s. 49 uttrykker det godt: «Ofte er de tingene som virker mest smertefulle i våre liv, Guds velsignelser i forkledning, som først anerkjennes som sådan når tidens gang avslører det formålet Gud har hatt i tankene.»

Spørsmål: Hvor gammel var Mirjam i 2. Mos. 1:7–8?

Svar: Vi vet ikke, men hun var tilsynelatende gammel nok til å passe på babyen, men likevel for ung til å måtte arbeide. Kanskje var hun 8–12 år eldre enn Moses.

Spørsmål: Hvordan passet hyksos-herskerne inn i det arkeologiske bildet i 2. Mosebok 1:8?

Svar: Hyksosene var et folk fra Midtøsten som erobret Egypt takket være sine overlegne stridsvogner fra 1760 til 1640 f.Kr. De hersket over Egypt en stund, og ble gradvis drevet ut fra 1573/55 til 1540 f.Kr. Da Jakob og hans familie flyttet til Egypt, var det egypterne fra før hyksos-tiden som hadde makten, basert på 1. Mosebok 46:34 og 43:32.

Første Mosebok 46:34 sier at egypterne ikke ville omgås gjeterne, og hyksosene ble kalt «gjeterkonger».

I 1. Mosebok 43:32 står det at disse egypterne ikke ville spise sammen med [asiatiske] hebreere.

Derfor, hvis hyksosene ikke kunne ha vært de egyptiske herskerne da Jakobs familie kom til Egypt, ville den «nye faraoen» være mistenksom overfor de som hadde hatt høye stillinger under den forrige faraoen. Videre, da hyksosene ble fordrevet, kunne de innfødte egypterne fortsatt være mistenksomme overfor ikke-egyptiske asiater, slik som hebreerne.

Spørsmål: I 2. Mosebok 1:8–10, kort sagt: Er det sant at det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter at israelittene har vært i Egypt, slik en ateist (Capella) hevdet?

Svar: Nei, det finnes rikelig med bevis. Ikke bare finnes det henvisninger til «habiru», men Papyrus Brooklyn 35.1446 viser mange eksempler på asiater som har fått egyptiske navn. Noen av asiaterne stammer fra stammene Isaskar og Aser. Se også neste spørsmål for et mer utførlig svar, og drøftingen av 2. Mosebok 11:5–12:30 for mer informasjon.

Spørsmål: Nevnte noen førkristne hedenske forfattere Moses i 2. Mosebok 1:8–10?

Svar: På den ene siden sier Origenes (225–254 e.Kr.) at ingen gjorde det i sin «Kommentar til Høysangen», første preken, s. 273, og oversetterens fotnote 37 gjentar dette. (Ancient Christian Writers, bind 26.) Julius Africanus (235–245 e.Kr.) sier imidlertid noe annet. Han skriver: «Polemo, for eksempel, sier i den første boken av sin *Greske historie*: ‘I Apius’ tid, sønn av Phoroneus, forlot en del av den egyptiske hæren Egypt og bosatte seg i det Palestina som kalles Syria, ikke langt fra Arabia: dette er åpenbart de som var sammen med Moses.’ Og Apion, sønn av Poseidonius, den mest flittige av grammatikerne, sier i sin bok *Mot jødene* og i den fjerde boken av sin *Historie* at i Inakos’ tid, konge av Argos, da Amosis regjerte over Egypt, gjorde jødene opprør under ledelse av Moses. Og Herodot nevner også dette opprøret og Amosis i sin andre bok, og på en viss måte også jødene selv, idet han regner dem blant de omskårne og kaller dem «assyrerne i Palestina», kanskje på grunn av Abraham. Og Ptolemaios fra Mendes, som forteller historien om egypterne fra de eldste tider, gir den samme beretningen om alle disse tingene; slik at det blant dem generelt ikke er noen forskjell i kronologien som er verdt å merke seg.» The Ante-Nicene Fathers, bind 6, Julius Africanus, fragment 13, s. 124.

Spørsmål: Finnes det, bortsett fra Bibelen, noen bevis i 2. Mosebok 1:8–10 på at israelittene var slaver i Egypt eller at de dro ut av Egypt?

Svar: Noen kritiske «forskere» tror fremdeles på den foreldede teorien om at det ikke finnes bevis for at israelittene verken var i Egypt eller forlot landet. Kanskje de burde lese «skriften på veggen». Et maleri på veggen i graven til Khnumhotep (1892 f.Kr.) ved Beni Hasan i Egypt viser 37 «asiater», eller ikke-egyptiske mennesker fra Midtøsten. De hadde svart hår, spisse skjegg, lange flerfargede kapper, buer og kastestaver.

Kristne forskere som har skrevet i *Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology*, *The Expositor’s Bible Commentary* og andre bøker, har samlet en mengde bevis på at israelittene befant seg i Egypt. Ikke bare lærer kristne forskere at israelittene befant seg i Egypt fra ca. 1875–1445 f.Kr., men også en sekulær arkeolog, David M. Rohl, dokumenterer i sin bok Pharaohs and Kings: A Biblical Quest (Crown Publishers 1995) bevis som stemmer overens med at israelittene dro ut av Egypt. Her er en «topp ti»-liste over fakta som støtter at israelittene dro ut av Egypt.

10. Skjeletter av langhårede asiatiske sauer viste at de først dukket opp i deltat i Egypt rundt Josefs tid (1900–1800 f.Kr.). Josefs egyptiske navn «Zaphenath-Paneah» var sannsynligvis «Zat-en-aph» (han som kalles) og «Ipiankhu» (Ipu lever). Navnet Ipiankhu og varianter av det var vanlige på Josefs tid, men ikke særlig vanlige verken før eller senere. Mange andre hebraiske navn finnes i en egyptisk papyrus i Brooklyn Museum (35.1446). Under farao Sobekhotep III (ca. 1540 f.Kr.) ble et stort antall slaver overført til området rundt Theben. Av de 95 navnene var over 50 % av navnene på asiater, og deres egyptiske navn var oppgitt ved siden av. Mange av de egyptiske navnene har «han/hun som kalles» som første del av navnet. Noen av disse personene ble registrert som spesifikt stammende fra stammene Issakar og Aser.

I tillegg er noen av de hebraiske navnene Menahem og Shiphrah. Dette var imidlertid 100 år før den Shiphrah som nevnes i 2. Mosebok 1. Walter Kaiser nevner i *A History of Israel*, s. 84, og i *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 2, s. 307, at av de to semittiske navnene stammer Shiphrah sannsynligvis fra *Sp-ra* (den vakre), og at navnet Puah trolig er avledet av det ugarittiske ordet «Pgt», som betyr «jente» eller «den praktfulle».

I tillegg gir Leiden-papyrusen 348 ordre om å «dele ut kornrasjoner til soldatene og til ‘Apiruene som transporterer steiner til den store pylon i Rames[s]es». ‘Apiruene var sannsynligvis hebreerne.

9. En ikke-egyptisk nestkommanderende var fornuftig. Hvis Josef hadde forsøkt å gjøre opprør, ville ikke egypterne ha fulgt ham. Det er nedtegnet at kanaanitter, som Meri-Ra og Ben-Mat-Ana, hadde høye stillinger ved det egyptiske hoffet. En semitt ved navn Yanhamu var stedfortreder for Amenhotep III med base i Gaza.

8. Murstein ble brukt til å bygge noen egyptiske byer, som for eksempel Pithom. I Pithom ble det funnet murstein laget med halm på det nederste nivået. På det mellomliggende nivået inneholdt mursteinene bare halmstubber. På det øverste nivået fant arkeologene at mursteinene var laget uten noe bindemiddel i det hele tatt. Graven til en egyptisk adelsmann ved navn Rekhmere / Rek-mi-Re i Theben på 1400-tallet f.Kr. har et maleri som viser slaver som lager murstein.

7. Det var tegn på en stor katastrofe med et stort antall lik som var begravet i all hast. Det store antallet dødsfall beviser imidlertid verken at dette skyldtes en plutselig hendelse over natten eller at det ikke var tilfelle.

I tillegg oppsummerer Tacitus i «Histories», bok 5, ulike teorier om at jødene stammer fra Kreta, Egypt, Etiopia eller at de er assyrere, og forteller deretter en interessant historie. «De fleste forfattere er imidlertid enige om at da en sykdom som forvrengte kroppen på forferdelig vis brøt ut i Egypt, rådførte kong Bocchoris seg med orakelet i Hammon i jakten på et middel, og ble bedt om å rense sitt rike og føre dette folket, som var forhatt av gudene, til et fremmed land. Folket, som var blitt samlet etter en grundig leting, befant seg plutselig i en ørken og satt for det meste i en døsighet av sorg, inntil en av de forviste, ved navn Moyses, advarte dem om ikke å søke noen lindring fra Gud eller mennesker, siden de var forlatt av begge, men å stole på seg selv og anse den mannen som deres himmelsendte leder som først skulle hjelpe dem med å bli kvitt den nåværende elendigheten…. Moses, som ønsket å sikre sin autoritet over nasjonen for fremtiden, ga dem en ny form for tilbedelse, i strid med alt det som praktiseres av andre mennesker. … De slakter væren, tilsynelatende for å håne Hammon, og de ofrer oksen, fordi egypterne tilber den som Apis.» (sitat fra *The Annals and The Histories* av P. Cornelius Tacitus, Encyclopedia Britannica, Inc. 1952.)

6. En egyptisk tekst datert til rundt 1350 f.Kr. beskriver en merkelig hendelse fra tidligere: «Solen er tildekket og skinner ikke for menneskenes øyne. Liv er ikke lenger mulig når solen er skjult bak skyene. Ra [guden] har vendt sitt ansikt bort fra menneskeheten. Om den bare kunne skinne i bare én time! Ingen vet når det er middagstid. Ens skygge er ikke synlig. Solen på himmelen ligner månen…» Dette kan henvise til mørket over landet. Det refererer sannsynligvis ikke til vulkanutbruddet på øya Thera, fordi det skjedde omtrent 200 år tidligere. (Dette er hentet fra Ipuwer-papyrusen).

5. Farao Thutmose IV var tilsynelatende ikke den førstefødte sønnen. I drømmestelen til Thutmose IV (1421–1410 f.Kr.), som ble funnet mellom forpotene til sfinksen i Giza, lovet guden Harmakhis Thutmose spesiell hjelp til å bli den neste faraoen i bytte mot at han fjernet sanden som hadde samlet seg opp mot sfinksen. Han ville sannsynligvis ikke ha trengt spesiell hjelp dersom han var den første i arvefølgen etter sin far Amenhotep II (1450/1447–1401/1385). Walter Kaiser skriver i *A History of Israel*, s. 90, at den eldste broren til Thutmose IV het Webensenu. Webensenu ble begravet i den kongelige graven, og det var trolig han som døde under den tiende plagen. Den andre sønnen til Amenhotep II var Khaemwaset, som giftet seg før han døde. Som Kaiser sier: «Selv om sfinksstelen ikke kan betraktes som et direkte bevis på den førstefødtes død, har egyptologene brakt frem nok bevis til å underbygge den tidlige dateringen av utvandringen og det faktum at Thutmose IV faktisk ikke hadde forventet å etterfølge sin far på tronen.»

4. Blandede egyptisk-hebraiske inskripsjoner i huler nær Sinai-fjellet beskriver delingen av havet, Moses og fangsten av vaktler. Men det mest interessante er at språket var en blanding av egyptisk og hebraisk. Historikeren Diodorus Siculus (10 f.Kr.) kjente også til dette. Videre finnes det hundrevis av inskripsjoner ved inngangen til kobbergruvene på Sinai. De fleste av dem er skrevet med egyptiske hieroglyfer, men rundt 40 inskripsjoner er skrevet med en slags proto-sinaitisk alfabetisk skrift fra det 15. århundre f.Kr. Dette beviset er imidlertid «omstridt», fordi det ikke er mulig å fastslå når disse inskripsjonene ble laget.

3. Den egyptiske hæren, som frem til da hadde kontrollert Kanaan, var merkelig fraværende. Vi hører ikke mye om den egyptiske hæren igjen før i tiden til farao Seti I, som ødela Hazor i 1300 f.Kr.

2. I Jeriko fant Bryant G. Wood solide murer, store mengder korn (noe som tyder på en kort beleiring) og ingen tegn til plyndring (siden kornet fortsatt var der). Det var John Garstang som først fant rikelige mengder forkullet korn. I boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 182–183, nevnes det bevis for et jordskjelv med styrke 8 på Richters skala, noe som kunne ha etterlatt sprekker i murene. De indre murene av leirstein raste sammen over den ytre steinmuren og dannet en praktisk rampe. Når fant denne erobringen sted? Keramikk fra Kypros tyder på en datering mellom 1450 og 1400 f.Kr. Egyptiske amuletter er inngravert med navnet på den daværende faraoen, helt frem til Josvas tid. Tidlig på 1900-tallet hadde John Garstang feildatert murene i Jeriko til Josvas tid, men Kathleen Kenyon har bevist at Garstang tok feil, ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 575. Karbon-14-datering fastsetter ødeleggelsen til 1410 f.Kr. +/- 40 år.

1. Når det gjelder ødeleggelsen av byer i Kanaan, nevner Josva bare at følgende byer ble ødelagt: Debir, Eglon, Hazor, Hebron, Jeriko, Lakis, Libna, Makkeda og Ai. Arkeologer har funnet ut at følgende byer ble ødelagt på den tiden: Arad, Debir, Hazor, stedet ved el-Khalil (Hebron?), Jeriko og Lakis. Stedet ved Beitin (Betel?), byen Gibeon og stedet ved Khirbet Nisya ble forlatt. Kanskje ble den lille byen Ai ødelagt så fullstendig at stedet aldri vil bli funnet. Hvem ødela disse byene? Tell el-Amarna-tavlene forteller oss det tydelig. Tell el-Amarna-brevene ble skrevet fra Kanaan til den egyptiske faraoen rundt 1500–1370 f.Kr. De nevner de fryktede «habiruene som løp amok». Interessant nok nevner de også en konge ved navn Lab’ayu fra Sikem [en by i Gibeon], som var en forræder fordi han hadde inngått en allianse med de invaderende habiruene. Senere nevner også stelen til farao Merenpta/Merneptah (1229/1225 f.Kr.) et folk kalt Israel i det nordlige Kanaan.

I tillegg står det i *Biblical Archaeology Review*, bind 7 (sept.–okt. 1981), at det finnes bevis på syro-palestinske levninger nær Qantir i Egypt fra 1700–1500 f.Kr.

Utover dette nevner Julius Africanus (som skrev 235–245 e.Kr.) antikke greske historikere som skrev om utvandringen fra Egypt. «Polemo, for eksempel, sier i den første boken av sin *Greske historie*: ‘I tiden til Apius, sønn av Phoroneus, forlot en del av den egyptiske hæren Egypt og bosatte seg i det såkalte syriske Palestina, ikke langt fra Arabia: dette er åpenbart de som var sammen med Moses.’ Og Apion, sønn av Poseidonius, den mest flittige av grammatikerne, sier i sin bok *Mot jødene* og i den fjerde boken av sin *Historie* at i Inakos’ tid, konge av Argos, da Amosis regjerte over Egypt, gjorde jødene opprør under ledelse av Moses. Og Herodot nevner også dette opprøret og Amosis i sin andre bok, og på en viss måte også jødene selv, idet han regner dem blant de omskårne og kaller dem «assyrerne i Palestina», kanskje på grunn av Abraham. Og Ptolemaios fra Mendes, som forteller historien om egypterne fra de eldste tider, gir den samme beretningen om alle disse tingene; slik at det blant dem generelt ikke er noen forskjell i kronologien som er verdt å merke seg.» The Ante-Nicene Fathers, bind 6, Julius Africanus, fragment 13, s. 124.

Dette er ikke første gang kritiske «forskere» har vært uvitende om arkeologien. For eksempel oppdaget arkeologer hettittene i 1892. Likevel tvilte noen forskere fortsatt på deres eksistens ti år senere (1902, E.A.W. Budge).

Konklusjon: Det er vanskelig å svømme mot strømmen når denne skeptiske teorien drukner i et hav av fakta. Arkeologien i dag tyder altså på at den bibelske beretningen viser Bibelens pålitelighet. Siden Bibelen er nøyaktig når det gjelder å gjengi så mange små detaljer, bør vi kanskje anse den som nøyaktig også når det gjelder det den selv hevder å være: Guds budskap til oss.

Andre kilder til interessant arkeologisk informasjon om israelittene i Egypt er: *Can Archaeology Prove the Old Testament?* av Ralph O. Muncaster, *Encyclopedia Britannica*, *Encyclopedia of Bible Difficulties* av Gleason Archer (Zondervan), «Evidence for Faith» av John Warwick Montgomery, «The New International Dictionary of the Bible» av J.D. Douglas og Merrill C. Tenney, «735 Baffling Bible Questions Answered» s. 53, «The New Evidence That Demands a Verdict» av Josh McDowell, og «The Biblical Archaeology Review».

Se også en interessant video om dateringen av utvandringen fra Egypt: https://www.youtube.com/watch?v=2JusQxiTXnE.

Spørsmål: Er det i 2. Mosebok 1:8–10 sant at «det er godt dokumentert at egypterne bygde alle sine egne byer og monumenter», slik en ateist (Capella) hevdet?

Svar: Overhodet ikke. Se forrige spørsmål for svaret.

Spørsmål: Hvorfor lot Gud sitt folk bli undertrykt i 2. Mosebok 1:8–10?

A: Gud lar noen ganger sitt folk bli undertrykt av ulike grunner: som en form for disiplin (Dommerboken), for å skille ut de som ikke ønsket å følge ham, slik som under eksilet, osv. Men i dette tilfellet, selv om Bibelen ikke sier det eksplisitt, kan vi spekulere.

Tenk deg at folket var godt betalte murere som ble godt behandlet, da Moses kom på scenen og sa at Gud ville befri dem. Hvorfor skulle de ønske å følge Moses, hvis Farao hadde vært så vennlig mot dem? Selv om friheten i det lovede landet ville være bedre, ville mange av dem ikke ønske å forlate komforten. Tenk deg at noen av dem, mens de pakket sammen for å dra, lurte på hvordan de skulle klare seg i et hardt liv i ørkenen, når de bare hadde kjent et liv i komfort. Tenk deg at de måtte stole på Gud for selve vannet og maten sin, når det ikke fantes noe av det i ørkenen, mens de tidligere hadde hatt det så godt at de ikke trengte å stole på Gud for noe som helst. Dermed kan vi se i det minste noen grunner til hvorfor Gud lot dem oppleve disse vanskelighetene.

Likevel klaget noen fortsatt i ørkenen, noen ønsket å dra tilbake til Egypt, og noen utfordret Moses’ autoritet.

Vi liker kanskje ikke å høre dette, men noen ganger må Gud gjøre det ubehagelig for oss før vi reiser oss, setter i gang og gjør det Gud vil at vi skal gjøre.

Spørsmål: Hva vet vi utenfor Bibelen om de egyptiske slaveeierne, slik det fremgår av 2. Mosebok 1:11?

Svar: Det egyptiske begrepet «ser» finnes på et veggmaleri i Rekhmires grav i Theben, som var tilsynsmann for mursteinproduksjonen under Thutmose III. Veggmaleriet viser slaveeiere med tunge pisker. Det egyptiske hieroglyfet er interessant: hodet og nakken til en sjiraff.

Et veggmaleri i Abd-el-Gurnah viser byggingen av Amons tempel i Karnak med slaver som ser semittiske ut. En slavepiskesjef står over dem med denne inskripsjonen: «Arbeidslederen sier til sine arbeidere: Piskestokken er i min hånd; vær ikke late.» Merkelig nok blir israelittene i 2. Mosebok 5:17 spesifikt beskyldt for å «være late».

Spørsmål: I 2. Mosebok 1:11, hvor lå de to byene Pithom og Rameses?

Svar: Pithom (huset til [guden] Atum) ligger ved wadi Tumilat like øst for Nildeltaet. Det er enten ruinene ved Tell er-Rababeh eller Tell el-Maskhuta 8–9 miles lenger øst. Ved Tell el-Maskhuta er det funnet murstein laget uten halm. Septuaginta legger til at dette er den samme byen som «On» eller Heliopolis.

Tidligere trodde man at byen Ramses lå ved Tanis/Zoan. Nå antas den imidlertid å ligge i nærheten av Qantir, ifølge Hans Goedicke i *Biblical Archaeology Review*, bind 7 (sept.–okt. 1981). Det finnes spor etter syro-palestinske levninger fra 1700–1500 f.Kr.

Spørsmål: I 2. Mosebok 1:11, hvor stammer begrepet «farao» fra?

Svar: Betydningen av ord endrer seg noen ganger over tid. Fra 2500 til 2000 f.Kr. betydde «farao» opprinnelig «det store huset» (palasset), men det kom gradvis til å bety kongen av Egypt som bodde der.

Spørsmål: I 2. Mosebok 1:15, hvordan kunne to hebraiske jordmødre ta seg av så mange hebraiske fødsler?

Svar: De var åpenbart ikke til stede ved hver eneste fødsel, men hadde tilsyn med andre. Tilsynsmenn for ulike håndverk regulerte det egyptiske samfunnet.

Spørsmål: I 2. Mosebok 1:15–19: Finnes det noen bevis utenom Bibelen for navnene Sifra og Pua?

Svar: Jeg kjenner ikke til noen bevis for navnet Puah. Men en egyptisk papyrus i Brooklyn Museum (35.1446), skrevet omtrent 1540 f.Kr., nevner en Shiphrah. Denne Shiphrah levde over et århundre før den Shiphrah som nevnes i 2. Mosebok.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 2. Mosebok 1:16–19 velsigne de hebraiske jordmødrene Shiphrah og Puah for at de løy for Farao?

Svar: Kristne er uenige om svaret.

1. Mange sier at Gud velsignet deres tro på å stå opp for det rette, og tilga dem for at de løy for å gjøre det. Dessuten var de ti budene ikke gitt ennå.

2. Andre sier at troende ikke bør fortelle sannheten i liv og død-situasjoner til onde mennesker som ikke fortjener det.

3. Sifra og Pua kunne ikke selv ta imot alle disse barna: de ledet sannsynligvis en «hær» av jordmødre som utførte arbeidet. Jordmødrene under dem kan ha løyet eller bevisst kommet for sent.

Spørsmål: I 2. Mosebok 1:16, var det ikke urimelig av Farao å ønske å drepe israelittene, siden de var gode slaver?

Svar: Det var sannsynligvis rundt 4,1 millioner egyptere (+/- en million). Gitt at fødselsraten blant israelittene var høyere enn blant egypterne, kan deres befolkning ha vært rundt 2 millioner, så Farao ble bekymret.

Som en sidebemerkning: Mens Farao beordret at alle hebraiske guttebarn skulle drepes, lot Gud ironisk nok ett av dem vokse opp i sitt eget hjem.

Spørsmål: Hvorfor ville Farao i 2. Mosebok 1:16 drepe de hebraiske guttene i stedet for jentene på den tiden da Moses ble født? Man skulle tro det ville være omvendt, siden menn og gutter født tidligere kunne gjøre flere kvinner gravide i samme periode, noe som ville føre til en større befolkningsvekst. Eller hvorfor drepte han ikke begge kjønnene?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor Farao tok dette valget. Vi kan imidlertid se en rekke mulige årsaker.
1) Egypterne var kanskje redde for at guttene skulle vokse opp og bli soldater og gjøre opprør. Egypterne fryktet ikke kvinner i like stor grad.

2) Jenter ville fortsatt være ganske nyttige arbeidere, siden Egypt var en stor eksportør av tekstiler, og de kunne være vevere.

3) Jentene kunne bli koner eller konkubiner for egyptiske menn og få barn som ble oppdratt som egyptere.

Spørsmål: Hvorfor var Moses i fare for å bli drept av Farao i 2. Mosebok 1:16, siden hans eldre bror Aron tilsynelatende ikke var i noen slik fare?

Svar: Ifølge Walter Kaiser i *A History of Israel*, s. 89, ville Moses, dersom han ble født i 1526 (80 år før utvandringen), ha blitt født i det første året av Thutmoses I’s regjeringstid (1526–1512 f.Kr.), og han var tilsynelatende den faraoen som utstedte dette dekretet.

Som en sidebemerkning: Faraoen som ønsket å drepe Moses etter at han hadde drept egypteren, var sannsynligvis Thutmose III (1504–1450 f.Kr.). Ingen andre faraoer levde lenge nok, og enten er beretningen i 2. Mosebok nøyaktig, eller så må man si at det var en «stor tilfeldighet» at den eneste faraoen som levde lenge nok, tilfeldigvis regjerte på akkurat det rette tidspunktet for at det skulle passe.

Spørsmål: Skal troende frykte Gud, slik det står i 2. Mosebok 1:17?

Svar: Ja. Se den andre delen av svaret til 2. Mosebok 9:30.

Spørsmål: I 2. Mosebok 2:1, hvor lik er historien om Moses i kurven historien om Sargon?

Svar: Ifølge legenden ble Sargon av Akkad (ca. 2355–2279 f.Kr.) lagt i en kurv av siv belagt med bek og satt ut på en elv. Gartneren Akki reddet ham og oppdro ham som sin egen sønn. Moses’ mor gjorde imidlertid dette på grunn av en lov fra kongen, og hun forlot ham ikke, men sendte Mirjam for å passe på ham.

Spørsmål: Hva er uvanlig med de hebraiske ordene i 2. Mosebok 2:2–3?

Svar: I 2. Mosebok 2:2 er adjektivet i «et fint/sunt barn» det samme hebraiske ordet for «godt» som finnes i 1. Mosebok 1. I 2. Mosebok 2:3 er det hebraiske ordet for «kurv» det samme ordet som brukes om Noas ark. Det hebraiske ordet for «siv» (uten vokaler) er det samme ordet som Rødehavet/Sivhavet som Moses og israelittene krysset.

Spørsmål: I 2. Mosebok 2:3: Hvis Gud elsket Moses, hvorfor lot Han da Moses være i så stor fare for å drukne, bli utsatt for kulde og krokodiller?

Svar: Gud ser alt, og det er sikkert at Han ikke ser på enkelte ting på samme måte som vi gjør. Den allmektige Gud var mektig nok til å sikre at Moses var trygg. Selv om vi befinner oss midt i den mest forferdelige flommen, er det tryggeste stedet å være i sentrum av Guds vilje.

Jeg er sikker på at denne opplevelsen bekreftet for Moses at han var reddet for et spesielt oppdrag. Andre kunne se at siden Gud kunne bevare Moses, kunne Gud også bevare dem.

Spørsmål: I 2. Mosebok 2:5, hvorfor ville Faraos datter bade i Nilen, og hva med krokodillene?

Svar: I dag finnes det ikke krokodiller nord for Aswan, men i antikken fantes de så langt nord som Memphis. Prinsessen ville ønske å bade i deltaregionen i nord (der hebreerne bodde), for å være fri for krokodiller. Det er sannsynlig at Faraos datter badet i en liten sideelv, ikke nødvendigvis i selve Nilen. Dessuten var dette badet mest sannsynlig for rituell renselse, ikke bare for å bli ren.

Spørsmål: I 2. Mosebok 2:7–10, vet vi noe utenfor Bibelen om faraos datter?

A: Muligens, for dette kan ha vært dronning Hatshepsut. Moses var 80 år da utvandringen fra Egypt begynte, og den fant sted rundt 1447 f.Kr., pluss/minus 4–5 år. Det ville bety at farao Thutmose III (1504–1450 f.Kr.) var den som undertrykte israelittene. Vandringen under utvandringen fant hovedsakelig sted under hans sønn, Amenhotep II (ca. 1445–1425 f.Kr.). Forresten, på drømmestelen til Thutmose IV vises sfinksen for ham i en drøm og sier at han vil bli den neste faraoen, til tross for at han ikke var den førstefødte. Uansett, 80 år før 1447 f.Kr. er 1527 f.Kr. Dronning Hatshepsut, datter av farao Thutmose I, regjerte som regent mens Thutmose III fortsatt var et barn (1504–1482 f.Kr.). Det er altså ikke sikkert at faraoens datter her var dronning Hatshepsut, siden faraoen utvilsomt hadde andre døtre også, men det kan være tilfelle. Men hvis det var henne, var hun en kort periode den nest mektigste personen i Egypt.

Spørsmål: I 2. Mosebok 2:10, er navnet Moses egyptisk eller hebraisk?

Svar: Navnet Moses er uvanlig fordi det er begge deler. På hebraisk stammer navnet Mosheh fra masah, som betyr «å trekke ut». På egyptisk betyr verbet ms/mes «trukket ut, født» eller «(den og den guden) er født». Grammatisk sett er det den gamle egyptiske perfektformen. «ms» er en vanlig endelse i navn som Ptahmose, Thutmose, Ahmose og Ramose. Ungers bibelordbok sier at det egyptiske navnet «ms’» kan bety «et barn eller en sønn».

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 2. Mosebok 2:14–15 forlate Egypt i frykt for kongens vrede, når det i Hebreerbrevet 11:27 står at Moses forlot Egypt uten å frykte kongens vrede?

Svar: I 2. Mosebok 2:14–15, da han var 40 år gammel, forlot Moses Egypt for første gang i frykt for kongens vrede. I 2. Mosebok 13–14, da han var 80 år gammel, forlot Moses Egypt for andre gang uten å frykte kongens vrede, og Hebreerbrevet 11:27 beskriver den andre gangen. Moses dro tilbake en gang til for å møte sin frykt, men denne gangen visste han at han hadde et oppdrag å fullføre, og at Gud ville beskytte ham.

For oss gjelder det at hvis vi flykter i frykt fra en prøvelse av vår tro, lar Gud oss noen ganger dra tilbake senere og møte den samme typen prøvelse.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Moses’ svigerfar i 2. Mosebok 2:18 het Reuel, når han i 2. Mosebok 3:1 og 4:18 het Jetro?

Svar: Min egen svigerfar hadde to navn som ikke hadde noe med hverandre å gjøre (på kinesisk og engelsk), så jeg tror ikke dette er uvanlig. Dette ble sannsynligvis ikke ansett som uvanlig av Abram/Abraham, Sarai/Sara, Jakob/Israel, Ben-Oni/Benjamin, Zaphenath-Paneah/Josef, Hoshea/Josva, Gideon/Jerubbaal, Ammiel/Eliam, Batseba/Bat-shua, Azaria/Ussia, Abijam/Abija, Joahas, sønn av Josia/Sallum, Eljakim/Joakim, Jojakin/Jekonja/Konja, Sedekia/Mattanja, Hananja/Sadrak, Misael/Mesak, Asarja/Abed-Nego, Daniel/Beltesassar, Simon/Peter, Josef/Barnabas, Silas/Silvanus og Saul/Paulus.

Folk hadde ofte forskjellige navn på forskjellige språk, og det var tilsynelatende også ganske vanlig å senere få et nytt navn på samme språk, slik Gideon/Jerubbaal og Hoshea/Josva kan fortelle. En hypotese er at dette er mer vanlig i kulturer som ikke har etternavn. I dette tilfellet sier Walter Kaiser i *A History of Israel*, s. 92, med henvisning til *The Ugaritic Textbook* av Cyrus H. Gordon (1965), at navnet Jethro (samt Hobab) finnes i det ugarittiske språket. Re’u’el betyr «Guds venn eller hyrde».

I andre kulturer var det også vanlig med flere navn. I Egypt var Osiris, Wennofer og Khent-amentiu alle navn på den samme avguden. Sebek-khu og Djaa var den samme personen. I Mesopotamia er Ahiqar den samme personen som Aba’enlil-dari, og Tiglath-Pileser er Pul. Lipit-Ishtar-lovene omtaler den samme guden som Enlil og Nunamnir, og Hammurapis lover nevner Inana/Ishtar/Telitum og Nintu/Mama. I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 313, står det at doble navn for samme person også er velkjente fra sør-arabiske kilder. I tillegg til å gi disse eksemplene, nevner Kenneth Kitchen i «Ancient Orient and Old Testament» (IVP 1966), s. 121–124, at doble navn var vanlige i Kanaan, det gamle Sør-Arabia, blant hurriterne og hettittene.

Josephus hadde en alternativ forklaring. Han spekulerte i at Reuel var navnet hans, og Jethro var tittelen hans.

Spørsmål: Hvorfor skal vi, i 2. Mosebok 2:21–22, se opp til Moses, som [angivelig] hadde et uekte barn?

Svar: Skriften sier aldri at Moses hadde et uekte barn. Når 2. Mosebok 2:21 sier at Reuel ga Moses sin datter Sippora, ga han henne til Moses som hans hustru. Som bevis på dette kaller 2. Mosebok 4:20 Sippora hans hustru, og i 2. Mosebok 4:25 omtaler Sippora, hans hustru, Moses som sin «blodbrudgom».

Det er imidlertid et interessant psykologisk fenomen å se i hvilken grad noen mennesker vil lese inn ting i Skriften (som 2. Mosebok 2:21–22), samtidig som de ignorerer relaterte skriftsteder (2. Mosebok 4:20, 25) for å prøve å finne noe å anklage Gud og Hans Bibel for.

Spørsmål: Hvorfor ventet Gud i 2. Mosebok 2:23–25 til Moses var 80 år gammel før han befridde israelittene?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan finne hint i Skriften om noen mulige årsaker.

Moses var tilsynelatende fysisk sterk nok til å drepe en egypter (2. Mosebok 2:12) og jage bort flere gjeterne (2. Mosebok 2:17). Kanskje handlet han impulsivt da han plutselig tok saken i egne hender og drepte egypteren i 2. Mosebok 2:11–12. Kanskje hadde Moses først noe å lære om å vente på Guds ledelse og gjøre Guds vilje på Guds måte i stedet for på sin egen måte.

Moses var 80 år gammel da Gud kalte på ham fra den brennende busken. Kanskje var han, etter å ha levd 40 år i den avsidesliggende ørkenen, blitt flinkere til å stole på Guds kraft.

2. Mosebok 2:23 sier at kongen av Egypt (det samme som faraoen) døde. Siden faraoen som hadde forsøkt å drepe Moses i 2. Mosebok 2:15 var død, kunne Moses igjen gå frem for hoffet.

Gjennom hele deres fangenskap sier Bibelen aldri at hebreerne ropte til Gud om hjelp, før i 2. Mosebok 2:23–24. Først da, og bare da, brakte Gud Moses på scenen igjen. Dette kan høres elementært ut, men hvis du har et problem, vet at du har et problem og trenger Guds hjelp, hvorfor skulle du da nøle med å rope til Gud?

Spørsmål: Hvorfor viste Herrens engel seg i en brennende busk i 2. Mosebok 3:2?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det, gir den brennende busken oss noen ting å tenke over.

Guds mirakel med en brennende busk som ikke brant opp, må ha tiltrukket Moses fra lang avstand. I ettertiden ville Guds mirakuløse gjerninger i 2. Mosebok være som et lys som skinner gjennom århundrene og tiltrekker mennesker til Gud også. Når vi deler Guds budskap med andre, må vi sørge for at de får se lyset fra Guds karakter og gjerninger, og ikke bare våre egne, ubetydelige, menneskeskapte bål.

Ild i ørkenen kan være farlig hvis man må reise mange mil for å hente vann til å slukke den. Sand fungerer heller ikke så godt. Likevel var den busken trygg og ble ikke brent opp. Israels folk befant seg i farlige situasjoner, både da egypterne ville drepe guttebarna og senere i ørkenen. Men i lydighet mot Gud kunne de holdes trygge.

På den annen side var ikke alle trygge i ørkenen. Da noen var ulydige, ble noen rammet av pest, drept av ild eller slukt av jorden. La deg ikke lure av løgnen om at «Gud er trygg». Gud er ikke trygg, men Gud er god. La oss vende oss til Gud i tro og lydighet, slik at vi ved Hans nåde får se Guds vennlige, barmhjertige side, ikke den strenge, vrede siden.

Spørsmål: Hvem var egentlig Herrens engel i den brennende busken i 2. Mosebok 3:2?

Svar: Ordet «engel» kan bety budbringer. Det finnes tre muligheter, og la oss undersøke dem alle.

Et godt englevesen skapt av Gud: 2. Mosebok 3:2 sier «HERRENS engel». Men hvis det bare var en engel, hvorfor måtte da Moses ta av seg skoene, siden det var hellig grunn i 2. Mosebok 3:5?

Gud (enten Treenigheten eller Faderen): Vesenet sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.» Forresten kalles en åpenbaring av Gud i Det gamle testamente en teofani.

Jesus Kristus: Den tidlige kirken forsto dette som en åpenbaring av Jesus, Guds Ord, før hans inkarnasjon på jorden. Jesus kunne si: «Jeg er Gud…», og Jesus kunne også være budbringeren, eller Guds Faders Ord. Forresten kalles en åpenbaring spesifikt av Gud Sønnen i Det gamle testamente en kristofani.

Tidlige kirkeforfattere som hevdet at det var Jesus, inkluderer Justins første forsvar, kap. 63, s. 184 (ca. 150 e.Kr.), Irenaeus (182–188 e.Kr.), Irenaeus’ «Mot kjetteriene», bok 4, kap. 29.2, s. 502 (182–188 e.Kr.), Klemens av Alexandria, «Oppfordring til hedningene», kap. 1, s. 173 (193–217/220 e.Kr.), og Tertullian, «Et svar til jødene», kap. 8, s. 163 (198–220 e.Kr.).

Spørsmål: Hvordan kunne hettittene i 2. Mosebok 3:8 og 1. Mosebok 23 befinne seg i Palestina på Moses’ og Josvas tid?

Svar: Hettittene var et folk med et vidt utbredt område, og en koloni hadde slått seg ned i fjellene i Palestina. De indoeuropeiske hettittene plyndret Babylon i 1590 f.Kr. Andre mener at dette refererer til hatti-folket, et ikke-indoeuropeisk folk som ble erobret før 2000 f.Kr. Hatti og Hitti skrives likt på hebraisk.

Spørsmål: Hvorfor kalles Kanaan «landet med melk og honning» i 2. Mosebok 3:8, 17 og Josva 5:6?

Svar: For de gjeterlevende israelittene var det et land med frodige åser og daler hvor de kunne oppfostre velfødt husdyr og dyrke blomster til biene.

Spørsmål: I 2. Mosebok 3:10 og 6:10–13: Ble Moses kalt av Gud i Midian eller i Egypt?

Svar: Moses ble først kalt av Gud i Midian. Moses begynte imidlertid å tvile etter at han kom tilbake til Egypt, og Gud bekreftet på nytt Moses’ kall i Egypt. Noen ganger i dag trenger også mennesker en bekreftelse på det de vet er sant.

Spørsmål: Hvorfor trengte Moses et kall i 2. Mos. 3:10–4:17, og hvorfor trenger vi det?

Svar: Før Moses satte livet på spill, bekreftet Gud overfor Moses at han ville gjøre Guds vilje. Da andre israelitter spurte hvem Moses var, og om han virkelig kunne fortelle dem hva som var rett, skulle Moses’ tegn overbevise dem om at han virkelig var kalt. Da Moses merket varmen fra Faraos vrede og de demoniske miraklene til Faraos magikere, trengte Moses å vite med sikkerhet at han var akkurat der han skulle være.

Noen ganger blir kristne spurt: «Hvorfor tror du at du har monopol på sannheten?» eller «Hvem har kalt deg til å fortelle andre at de vil havne i helvete hvis de avviser Kristus, Guds Sønn?» Hvis vi ikke hadde noe kall og ingen budskap fra Gud, kunne de kanskje ha et poeng. Men alle kristne har et generelt kall, gitt av Jesus selv i Matteus 28:18-20. Paulus gjentar dette kallet i 2. Timoteus 4:1–2. Vi skal alle skinne som stjerner i universet når vi holder frem livets ord, slik det står i Filipperne 2:15–16 og 2. Korinterbrev 5:18–20. Når folk stiller spørsmål ved din legitimitet, er det ikke fordi de har et problem med din autoritet, selv om de kanskje får det til å høres slik ut. Deres uenighet gjelder snarere Kristi ord og eksklusive påstander. Noen ganger er vår oppgave ikke bare å overbevise folk, men å vise at det er en forskjell mellom det de komfortabelt tror på, og det Jesus sa. Når de først ser denne forskjellen, må de ta et valg om hvem de vil følge.

Noen kristne har fått et spesifikt kall om å gå til en bestemt tjeneste, menighet eller folkegruppe. Ikke alle kristne føler et spesifikt kall, og ikke alle kristne har det samme spesifikke kallet. Det er lett å forestille seg at ditt kall er til det viktigste aspektet av tjenesten, og at andre kall ikke er like viktige, men 1. Korinterbrev 12 viser at dette er feil. Uansett om du tror du har et spesifikt kall eller ikke, har vi alle et ansvar for å adlyde de generelle kallene til alle troende i Bibelen: å forkynne Ordet, elske andre og leve et liv som ærer Gud.

Spørsmål: I 2. Mosebok 3:18, var Moses villedende da han ba Farao om å la dem dra på en tre dagers reise for å ofre?

Svar: Nei. Her er seks punkter å vurdere, og deretter en sannsynlig grunn til hvorfor.

1. Gud sa at Han til slutt ville føre israelittene ut for godt (2. Mosebok 3:17), og i sin tid gjorde Gud det.

2. Det var Guds befaling, ikke Moses’ eget initiativ, at Moses på dette tidspunktet bare skulle be Farao om en tre dagers reise, i stedet for tillatelse til å forlate Egypt. (2. Mosebok 3:18)

3. Gud visste med sikkerhet, og fortalte Moses, at Farao ikke engang ville innvilge denne mindre anmodningen. (2. Mosebok 3:19)

4. Rent hypotetisk sett, hvis Farao hadde innvilget denne anmodningen, er det ingenting som tyder på at Moses ville ha lurt Farao og ikke kommet tilbake.

5. Hadde de dratt og vendt tilbake til Egypt, ville det selvfølgelig ikke hindre dem i senere å be om å få forlate landet for godt.

6. Å tie om en sak er ikke det samme som å lyve. Nærmere bestemt er det ikke å lyve å stille et mindre krav og å tie om et større krav man vil stille senere.

Hvorfor ville Gud at Moses i første omgang bare skulle stille dette mindre kravet? Det var sannsynligvis ikke bedrag, men nåde. Gud ga Farao og egypterne muligheten til først å gå med på et mindre krav og gradvis venne seg til tanken på å la israelittene dra. Men samtidig som Gud ga denne muligheten, visste Gud allerede med sikkerhet hva resultatet av Faraos frie vilje ville bli. I dag tilbyr Gud den vidunderlige muligheten til frelse til alle, men Gud vet allerede hva resultatet av alles frie vilje vil bli.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 2. Mos. 3:22 og 2. Mos. 12:33–36 be israelittene om å be egypterne om ting?

Svar: Det hebraiske ordet sa’al betyr «å be om», ikke «å låne». Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Ingen svindel: Egypterne visste at israelittene skulle dra og beholde gjenstandene: 2. Mosebok 12:31–36. Det hebraiske ordet for plyndring, nissaltem, antyder uttrykkelig ikke tyveri, svindel eller bedrag. Det sies også at «’lånt’ ofte antas på grunn av påvirkning fra dårlige oversettelser i en tid da hebraisk var ukjent, eller, som nå, på grunn av rasjonalistiske fordommer.»

2. Ingen tvang: Egypterne var velvillige overfor dem og oppfordret dem til å dra i 2. Mosebok 12:33–36.

3. Ingen urettferdighet: Gjenstandene var en liten kompensasjon for barnedrap og 400 år med slaveri. Dette tredje begrepet (samt de to første indirekte) ble uttrykt av Tertullian i «Fem bøker mot Marcion», bok 2, kapittel 21, s. 313–314 (207/208 e.Kr.). Dette svaret finnes også hos Irenaeus (182–188 e.Kr.) i «Mot kjetteriene», bok 5, kapittel 30, vers 2.

Oppsummering: Israelittene fremsatte en åpen anmodning, og egypterne, som nå sympatiserte med dem, innvilget anmodningen.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud [angivelig] i 2. Mosebok 3:22 og 12:33–36 lære israelittene å være uærlige og stjele? (dette ble spurt av en ateist)

Svar: Har du noen gang bedt om å få noe? Hvis ja, gjør det deg til en tyv? Selvfølgelig ikke, det er tåpelig. På samme måte:

1. Egypterne visste at israelittene skulle dra. Faktisk ba egypterne israelittene om å skynde seg og dra i 2. Mosebok 12:33.

2. Israelittene ba egypterne om disse tingene (2. Mosebok 12:35–36)

3. Egypterne var velvillige overfor israelittene og ga (ikke lånte ut) dem disse tingene. (2. Mosebok 3:22; 12:36).

Som nevnt i det forrige svaret, sier «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 324, at det hebraiske ordet for plyndring, nissaltem, uttrykkelig ikke antyder tyveri, svindel eller bedrag.

Spørsmål: Hva kan vi lære av Moses’ reaksjon på Guds kall i 2. Mosebok 4?

Svar: Gud viste først Moses sin vidunderlige kraft (2. Mos. 3:2), deretter tålmodighet til å takle Moses’ tvilende unnskyldninger (2. Mos. 4:1–13), og til slutt brant hans vrede mot Moses. Vi har et ansvar for å adlyde Guds kall, og ikke være ulydige på grunn av frykt, opprørskhet eller troen på vår egen utilstrekkelighet. Forhåpentligvis kommer du ikke så langt at du gjør Gud vred før du lytter til hans kall.

Da Moses sa at han var utilstrekkelig, kan vi se to sannheter og en troløs løgn.

1. Moses fortalte de faktiske sannhetene om at folk neppe ville ønske å tro på en ukjent utenforstående, og at han var tung i munnen.

2. Moses visste i all ærlighet at han i sin naturlige tilstand ikke var i stand til å fullføre oppgaven.

3. Moses trodde på en troløs løgn, nemlig at Gud ikke var stor nok til å utføre sin vilje gjennom Moses’ utilstrekkelighet. Jeg ber om at hvis du har denne løgnen i hjertet ditt, så må du avdekke den, bekjenne denne synden for Gud og bestemme deg for å tro at Guds storhet er større enn selv dine verste svakheter.

Spørsmål: Hvordan kan en livløs stav bli til en slange i 2. Mosebok 4:3–5?

Svar: Dette er ikke bare en optisk illusjon, for i 2. Mosebok 7:12 kunne slangen svelge. Gud er større enn naturlige fysiske og biologiske lover, ikke omvendt.

Spørsmål: I 2. Mosebok 4:11, tillater Gud ikke bare, men gjør han også mennesker stumme, døve og blinde?

Svar: Uansett om man liker det eller ikke, tillater Gud bevisst alt ondt og alle funksjonshemninger som oppstår. I tillegg har Gud ofte et spesielt formål med å skape mennesker på en bestemt måte. Så mange mektige mirakler ble utført gjennom Moses, men likevel valgte Gud både å skape ham med en talefeil (2. Mosebok 4:10–13, 6:12, 30) og å ikke fjerne den. På samme måte ble så mange mirakler utført gjennom Paulus, men i 2. Korinterbrev 12:7–9 valgte Gud å ikke fjerne Paulus’ torn.

Spørsmål: Hvorfor ble navnet «Jetro» stavet på forskjellige måter i 2. Mosebok 4:18?

Svar: Mange språk, blant annet arabisk, har forskjellige endelser på substantiver avhengig av hvordan de brukes i setningen. Navnet Jetro ble transkribert til hebraisk på ett sted med én endelse, og på et annet sted med en annen endelse. Det samme skjedde med Geshem/Gashmu, araberen, i Nehemja 2:19; 6:1–2, 6. Det som er spesielt interessant med 2. Mosebok 4:18, er at begge endelsene forekommer i samme vers. Tilsynelatende var forfatterne ikke altfor nøye med å skape en ensartet stavemåte for navnene, og det bør ikke vi være heller.

Spørsmål: Hvorfor sa Moses i 2. Mosebok 4:18 at han ville dra til Egypt «for å se om de fortsatt var der»?

Svar: Uansett om grunnene hans var riktige eller gale, valgte Moses å være vag og skjule hovedgrunnen til at han ville tilbake til Egypt. Bibelen forsvarer ikke Moses’ hemmelighetsfullhet; den bare gjengir den.

Spørsmål: Hvordan var Israel Guds førstefødte i 2. Mosebok 4:22?

Svar: En førstefødt hadde spesielle rettigheter, privilegier og ansvar. Israel var Guds utvalgte folk; gjennom dem skulle Guds ord spre seg over hele jorden. Israel hadde følgende privilegier:

Adoptert som sønner (Rom 9:4)

Betrodd selve Guds ord (Rom 3:2), mottakelsen av loven (Rom 9:4)

Patriarkene (Rom 9:5)

Kristi menneskelige forfedre (Rom 9:5).

Spørsmål: Hvorfor drepte Gud nesten Moses i 2. Mosebok 4:24?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret:

Situasjon: Selv om Gud visste at Moses ikke ville dø, så situasjonen desperat ut for Moses og Sippora.

Årsak: Det står ikke hvordan Moses var nær døden, kanskje på grunn av sykdom, men de visste at Gud ikke bare tillot dette, men bevisst forårsaket det.

Tuk: Sippora og Moses hadde ikke fulgt pakten om omskjæring med Abraham, og Gud tukket dem inntil de gjorde det, ellers ville Moses bli ført nær døden.

Advarsel: Som Moses oppdaget, kan ingen bli så stor at de ikke lenger trenger å adlyde Gud.

Spørsmål: I 2. Mos. 4:30, bør folk tro på grunn av tegn?

Svar: Folk bør ikke tro på Gud bare på grunn av tegn. Tegn har sin rette plass når det gjelder å bekrefte troen på Guds sendebud. Disse tegnene tjente ikke til å bevise Guds eksistens for dette folket; snarere tjente tegnene til å bekrefte at Moses var fra den levende Gud.

Spørsmål: I 2. Mosebok 4:31 og 6:9, trodde folket på Moses, eller ikke?

Svar: De trodde i utgangspunktet på Moses i 2. Mosebok 4:31, men de begynte senere å tvile i 2. Mosebok 6:9 etter at Farao hadde økt arbeidsbyrden deres.

Spørsmål: Hvem var faraoen i Egypt i 2. Mosebok 5:2, og når fant utvandringen sted?

Svar: Faraoen som døde her, var sannsynligvis Thutmose III. Hans hovedkonge var Hatshepsut Meritre (ikke å forveksle med hans mor, den berømte Hatshepsut). Utvandringen fant sted rundt 1446/1445 f.Kr. Grunnen til denne dateringen til 1446/1445 er 1. Kongebok 6:1, som sier at Salomo begynte å bygge tempelet 480 år etter at israelittene kom ut av Egypt, og arkeologer er sikre på at dette var i 966 f.Kr.

Som en sidebemerkning sier historikeren Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.) i *Praeparatio Evangelica* 9.27 at navnet på faraos datter som reddet Moses ut av vannet, var Merris. Josephus nevner Thermuthis i Antiquities of the Jews 2 224 (9.5), og i Jubileerboken 47:5 står det at hun het Tharmuth.

Dette ville ha skjedd enten under Thutmose III, eller mer sannsynlig under farao Amenhotep II (1450/20–1401/1385 f.Kr.). Hans hovedkongeinne het Tia. Andre kristne pleide å tro at utvandringen fant sted mye senere, under Ramses II (1290–1224 f.Kr.). Datoen 1446/1445 f.Kr. passer fordi:

1. 1. Kongebok 6:1 sier 480 år før Salomos tempel.

2. Under Amenhotep II ble semittene tvunget til å lage murstein.

3. Drømmestelen til Thutmose IV. Se drøftingen om 2. Mosebok 12:29.

4. Dommernes bok 11:26 sier 300 år før Jefta.

5. Hazor var ikke bebodd etter det 13. århundret.

6. Tell el-Amarna-tavlene fra 1400–1370 f.Kr. nevner de fryktede «Habiru» eller «Abiru» som herjet vilt. De nevner at byene Arad, Gezer, Askalon og Lakis allerede var erobret.

7. Klemens av Alexandria nevner i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 2, at det gikk 450 år fra Josvas tid til Davids tid.

8. Navnet Ramses ble brukt før det 13. århundre. Se CHRONOLOGICAL AND BACKGROUND CHARTS OF THE OLD TESTAMENT s. 29–30 og When Critics Ask s. 67–68. Ramose var navnet på en adelsmann i Amenhotep IIIs tid.

Karbon-14-datering har fastslått at Jerikos ødeleggelse skjedde rundt 1410 f.Kr. Den regjerende faraoen 40 år før det ville være Thutmose III.

Spørsmål: I 2. Mosebok 5:2, var dette den samme faraoen som den i 2. Mosebok 15?

Svar: Det var ikke den samme faraoen. Faraoen i 2. Mosebok 1, sannsynligvis Thutmose III, ønsket enten å utrydde eller redusere israelittenes befolkning. Faraoen under utvandringen, sannsynligvis Amenhotep II (1450/1420–1401/1385), fokuserte på å bruke dem som slaver. Husk at det var et gap på 80 år mellom 2. Mosebok 1 og 2. Mosebok 5.

Spørsmål: I 2. Mosebok 5:3, 8:26–27 og 10:26, fant Moses bare på grunner for å måtte dra?

Svar: Skriften sier ikke om Gud ba Moses gi faraoen disse grunnene for å dra, eller om Moses sa dem på eget initiativ. Hvis det var det siste, må man merke seg at Skriften ikke sier noe om hvorvidt Moses sa alt riktig.

Spørsmål: Hvorfor brukte de halm til å lage murstein i 2. Mosebok 5:6?

Svar: Halm ga mursteinene større strekkfasthet, fordi leiren som festet seg til halmen hadde mindre sjanse for å falle fra hverandre.

Spørsmål: Hvordan taklet israelittene i 2. Mosebok 5:6–7 å måtte samle inn sitt eget halm?

Svar: Først må du forstå at halm var viktig for å lage sterke murstein, fordi det fungerte som et bindemiddel som hindret mursteinene i å bare smuldre bort. Selv om murstein var mer vanlig i Mesopotamia enn i Egypt, ble noen byer i Egypt, som for eksempel Pithom, bygget med murstein. Graven til en egyptisk adelsmann ved navn Rekhmere / Rek-mi-Re i Theben på 1400-tallet f.Kr. har et maleri som viser slaver som lager murstein. Et bilde av dette finnes i *The New International Dictionary of the Bible*, s. 174.

Ruinerne i Pithom viser murstein med halm på det nederste nivået, murstein med bare halmstubber på det mellomliggende nivået og murstein uten fibermateriale på det øverste nivået. Mursteinene varierte i størrelse fra 13 x 13 x 3,5 tommer (33 x 33 x 9 cm) til 16 x 8 x 6 tommer (41 x 20 x 15 cm).

Spørsmål: Hvorfor ble Guds mektige hånd spesielt nevnt her i 2. Mosebok 6:1?

Svar: På denne tiden brukte de egyptiske faraoene rutinemessig uttrykket «den som har den [mektige] armen» som en del av sine titler. 2. Mosebok 6:1 understreket at deres stolte armer ikke var noe i forhold til Guds arm.

Spørsmål: Hva er noen av problemene med JEPD-teorien i 2. Mosebok 6:3 og andre passasjer?

Svar: JEPD-teorien ble først utviklet på 1800-tallet, før forskere kunne bevise at vanlige folk kunne skrive på Moses’ tid. Den hevder at de fem første (eller noen ganger seks) bøkene i Bibelen ble redigert sammen fra fire tidligere kilder, kalt J (for Jehova), E (for Elohim), P (for prestelig) og D (for Femte Mosebok).

Det er mange problemer med JEPD-teorien, men her er tre av dem.

1. Liberale forskere er uenige om hvilke vers som tilhører J, E, P og D.

2. Denne teorien hviler på bruken av forskjellige navn på Gud i 1. Mosebok 1 og 2. Mosebok 2. Men andre skrifter gjør det samme. I Hebreerbrevet nevnes ikke Jesus og Kristus i kapittel 1, bare «Sønnen». Kristus og Jesus nevnes imidlertid hyppig etter det. Likevel har jeg aldri hørt om noen som tviler på at Hebreerbrevet utgjør en helhet. Jona-boken bruker utelukkende det guddommelige navnet, bortsett fra når sjømennene taler gjennom Jona 3:4. Etter det bruker fortellingen også Elohim for å referere til den sanne Gud.

3. Mange vers må deles i to. Ifølge *Evidence that Demands a Verdict*, bind II, s. 134, deler den såkalte JEPD-teorien i *Interpreter’s One-Volume Commentary on the Bible* følgende vers opp i to eller flere kilder.

1. Mos. 2:4; 7:16,17; 8:2,3,13; 10:1; 12:4; 13:11,12; 16:1; 19:30; 21:1,2,6; 25:11,26; 31:18; 32:13; 33:18; 35:22; 37:25,28; 41:46; 42:28; 45:1,5; 46:1; 47:5,6,27; 48:9,10; 49:1,28

2. Mosebok 1:20; 2:23; 3:4; 4:20; 7:15,17,20,21; 8:15; 9:23,24,35; 10:1,13,15; 12:27; 13:3; 14:9,19,20,21,27; 15:21,22,25; 16:1,15; 17:1,2,7; 19:2,3,9,11,13; 24:12,15,18; 25:18; 31:18; 32:8,34,35; 33:5,19; 34:1,11,14

4. Mosebok 13:17,26; 14:1; 16:1,2,26,27; 20:22.

(Femte Mosebok er ikke nevnt fordi den anses å være helt «D».)

Hvor mange vers måtte egentlig deles i to ifølge denne teorien, før den ikke lenger er holdbar? Nittien vers er sannsynligvis for mange.

Spørsmål: Hvorfor bruker 197 passasjer navnet Jahve før 2. Mosebok 6:3, siden 2. Mosebok 6:3 sier at Gud ikke åpenbarte seg med det navnet for Abraham, Isak og Jakob?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

a) Sannheter som ikke er en del av svaret.

a1. Siden Moses skrev Første Mosebok i sin egen tid, ikke Jakobs, kunne Moses bruke hvilket navn han ønsket. For eksempel skriver folk riktig at Columbus ankom Amerika, selv om Columbus ikke kjente navnet «Amerika». Dette alene forklarer alle unntatt 53 steder, som er direkte sitater eller lignende.

a2. En sammenligning av Septuaginta og den masoretiske teksten viser at skriftlærde hadde en viss frihet til å endre navnene på Gud. Julius Wellhausen sa at dette var den største svakheten ved hans egen dokumenthypotese.

a3. Guds navn var kjent for Abraham, Isak og Jakob, men Gud var ikke først og fremst kjent som Jahve. Gud åpenbarte en betydning for Moses som Gud ikke hadde åpenbart for de tre mennene før ham.

b) Svaret finnes i 2. Mosebok 6:3 selv.

b1. 2. Mosebok 6:3 sier ikke «før Moses’ tid». Det står bare «til Abraham, Isak og Jakob».

(Dette utelukker 5 av de 53 passasjene.)

b2. 2. Mosebok sier ikke at de ikke var klar over Guds guddommelige navn. Det står bare: «Jeg viste meg … men ved mitt navn Jahve har jeg aldri gjort meg kjent for dem.» Selv om Gud talte til eller viste seg for Abraham, Isak og Jakob minst (8, 1, 6) 15 ganger, viste Gud seg aldri for disse mennene på en spesiell måte knyttet til sitt guddommelige navn, slik Gud viste seg for Moses. Faktisk, da Jakob ba om et navn etter brytekampen i 1. Mosebok 32:29, fikk Jakob bevisst ikke noe svar.

Spørsmål: Siden Gud i 2. Mosebok 6:3 ikke personlig åpenbarte seg som Jahve for Abraham, Isak og Jakob, hva skal man da si om de følgende stedene hvor Gud kalte seg selv Jahve? 1. Mosebok 15:7 «Jeg er Jahve, som førte deg ut av Ur.» 1. Mosebok 18:14 «Er noe for vanskelig for Jahve?» 1. Mosebok 28:13 «Jeg er Jahve, din fars Gud …»

Svar: Dette er sannsynligvis senere endringer gjort av skriftlærde. I alle tre tilfellene i den greske Septuaginta brukes ordet «Gud» (theos), ikke det greske ordet for «Jeg er» i 2. Mosebok 3:14 (o v), eller det greske ordet i 2. Mosebok 6:3 (kurios). Se også forrige spørsmål.

Spørsmål: Hvordan kunne israelittene i 2. Mosebok 6:16–20 ha vært i Egypt i 430 år, siden det bare nevnes tre generasjoner mellom Levi og Moses?

Svar: Det var flere enn tre generasjoner, da slektsregister ofte hadde hull, siden «barn» også betyr «etterkommer», og «far» også betyr «forfader».

Spørsmål: Hvorfor giftet Amram seg med sin tante Jokebed i 2. Mosebok 6:20, siden dette er forbudt i 3. Mosebok 18:12?

Svar: To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Tredje Mosebok var ennå ikke skrevet, så de kunne ikke holdes ansvarlige for en fremtidig lov.

2. Dessuten godtar ikke Bibelen dette, men gjengir ærlig hva som skjedde.

Spørsmål: Var Jokebed og Amram, Levis barnebarn, foreldrene til Moses i 2. Mosebok 6:20?

Svar: Ikke nødvendigvis, siden «sønn» kan bety «etterkommer», og Jochebed ble ikke nevnt ved navn i 2. Mosebok 2:1–9. Siden Kehat hadde 8 600 mannlige etterkommere på Moses’ tid (4. Mosebok 3:28), er det usannsynlig at Amram, Kehats sønn, var Amram, Moses’ far.

Spørsmål: I 2. Mosebok 6:26–27, var det Moses som skrev denne boken, siden den er skrevet om Moses i tredje person?

Svar: Det er ingen grunn til å tvile på at Moses skrev dette. Å skrive i tredje person var ikke uvanlig i antikkens litteratur. Andre eksempler er følgende:

1. Julius Cæsar som skrev «Galliske kriger».

2. Julius Cæsar skriver «Borgerkrigene».

3. Xenofon skriver «Anabasis».

4. Josefus skriver «Jødenes krig».

5. Apostelen Johannes skriver Johannesevangeliet.

Spørsmål: Hvorfor sendte Gud i 2. Mosebok 7–11 først plager over egypterne, i stedet for bare å påvirke dem til å la dem dra?

Svar: 2. Mosebok 9:16 (og Romerbrevet 9:17) sier at Gud gjorde dette for å vise sin makt og for at hans navn skulle bli forkynt over hele jorden. Seks punkter å tenke på.

a) Gud er suveren og har «retten» til å velge hvilke midler Han ønsker.

b) Gud var ikke urettferdig overfor egypterne, som i 400 år hadde levd etter den «kulturelle normen» om å holde hebreerne i slaveri.

c) Mange ganger må folk under en leder lide under konsekvensene av ledernes beslutninger.

d) Gud ga dem muligheten til å velge å la sine slaver gå. De valgte imidlertid de økonomiske fordelene ved å holde andre i slaveri fremfor å behandle andre slik de selv ønsket å bli behandlet.

e) Dette var en dom ikke bare over Egypt, men også over de egyptiske gudene. Det viste både at disse gudene var falske, og at Han var den eneste sanne Gud med makt.

f) Guds navn ble herliggjort over hele jorden. Faktisk ser egypterne i dag på Moses som en helt og Guds profet.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 2. Mos. 7:1 være som Gud for Farao?

Svar: Denne sammenligningen sier ikke at Moses var guddommelig, men at all kommunikasjon og samhandling Farao hadde med den sanne Gud, ville skje gjennom Moses, assistert av Aron som profet. Se også 2. Korinterbrev 3:2-3, der vi er brev fra Gud til andre. Som en dame sa: «Vi er kanskje de eneste biblene noen mennesker noensinne leser.»

Spørsmål: Hvordan kunne Faraos magikere i 2. Mosebok 7:11, 22 og 8:7 vise magiske krefter?

Svar: Som en sidebemerkning kan nevnes at et trylletriks som utføres i dag, der tre kopper brukes til å dekke til baller, ble praktisert i det gamle Egypt. Mens mennesker kan lure andre med smarte, ikke-overnaturlige triks, har Satan mirakuløs kraft, slik 2. Tessalonikerbrev 2:9 og Åpenbaringen 13:13 viser. Disse magikerne utførte sannsynligvis sine handlinger gjennom Satans kraft.

Spørsmål: Hvordan kunne vannet i 2. Mosebok 7:17–22 forvandles til blod?

Svar: Selv om egypterne sannsynligvis var kjent med rødt sediment fra Etiopia, ville rød jord ikke påvirke vannet i krukker og steinbøtter. Det finnes to synspunkter. Siden ingenting er umulig for Gud, er det meningsløst å spørre hvordan Gud «måtte» gjøre det. I stedet kan man spørre hvilket synspunkt som har de beste bevisene for hvordan Gud valgte å gjøre det.

1. Blodet er bokstavelig talt blod.

2. Vannet var rødt, slik det blir forårsaket av giftige alger som forårsaker den «røde tidevannet» man ser i ulike hav og i Nilen. Algene produserer et nevrotoksin som dreper fisk og gjør vannet udrikkelig.

Spørsmål: I 2. Mos. 7:19 og 2. Mos. 8:16,24, rammet plagene «hele» og «hele» Egypt, eller gikk de forbi Goshen i 2. Mos. 8:20,22?

Svar: 2. Mosebok 9:6 svarer på dette ved å vise at når de sa «hele Egypt», var det underforstått at Goshen var unntatt.

Spørsmål: I 2. Mosebok 7:20, hvordan kunne magikerne forvandle noe vann til blod, siden Moses allerede hadde forvandlet vannet i elven til blod?

Svar: 2. Mosebok 7:20 sier bare at vannet i elven foran Farao umiddelbart ble forvandlet til blod. Det andre vannet kan ha forandret seg kort tid senere.

Noen ganger, når Satan kjenner Guds tidsplan, kan han prøve å ta æren for det Gud gjør. Se drøftingen av 2. Mosebok 12:29 for et annet mulig eksempel. Noen har imidlertid et annet syn, nemlig at «alt» betydde den største delen av vannet.

Spørsmål: I 2. Mosebok 7:22 og 4:21, hvem forherdet Faraos hjerte?

Svar: Farao var den første som gjorde det, og Gud forherdet det også. Disse versene sier hvem som forherdet hans hjerte:

Herren skal forherde: 2. Mosebok 4:21

Farao forherdet sitt eget hjerte: 2. Mosebok 8:15,32; 2. Mosebok 9:34; 1. Samuelsbok 6:6.

Det ble hardt (dvs. Faraos hjerte ble selv hardt): 2. Mosebok 7:13–14, 22; 8:19; 9:7; 9:35

Herren forherdet det: 2. Mosebok 9:12; 10:1,20,27; 11:10; 14:4-5,17

Oppsummert så kristne som Klemens av Roma, som skrev i 1. Klemensbrev kap. 51, s. 20 (96–98 e.Kr.), ikke på dette som en enten-eller-situasjon, men begge deler spilte en rolle.

En lignende situasjon finnes i Romerbrevet 1:21–32, der Gud overgav vantro og fordervede mennesker til enda større fordervelse. Gud forherdet til og med Israels hjerte i Jesaja 63:17.

Som en sidebemerkning forherdet Gud også kanaanittenes hjerter i Josva 11:20 og Sihon, kongen av Hesbon, i 5. Mosebok 2:30.

Spørsmål: Hvorfor ba Farao i 2. Mosebok 8:10 Moses om å fjerne froskene i morgen og ikke i dag?

Svar: Kanskje fordi det var sent på dagen, men selv da kunne de ha blitt fjernet umiddelbart. Dette kan vise i hvilken grad Faraos hjerte var forherdet. Han ville være sikker på at froskene ikke allerede var på vei bort når han snakket med Moses.

Spørsmål: Hva var disse «myggene» i 2. Mosebok 8:16–19?

A: Dette kan ha vært det vi i dag kaller «mygg», som er plagsomme, men ikke stikker. Alternativt kan det meget vel ha vært mygg. Man er ikke sikker på den nøyaktige betydningen av det hebraiske ordet kinnim, fordi dette er det eneste stedet i Bibelen hvor dette ordet brukes.

Spørsmål: I 2. Mos. 8:19, 2. Mos. 31:18, 5. Mos. 9:10, Sal. 8:3 og så videre: Har Gud en finger?

Svar: Nei. Dette er et antropomorfisk uttrykk for å illustrere Guds makt. Som en sidebemerkning: Det språklige begrepet for å bruke en del av noe for å betegne helheten er en retorisk figur kalt synekdoke. For et lignende eksempel i en annen religion, islam, nevnes Allahs finger i Bukhari Hadith, bind 9, bok 93, kap. 26, nr. 543, s. 409.

Spørsmål: I 2. Mos. 8:19, 2. Mos. 31:18, 5. Mos. 9:10, Sal. 8:3 og så videre – siden det var galt å lage noen avbilder av Gud, hvorfor bruker Bibelen da antropomorfe beskrivelser av Gud, som at han har hender osv.? (John L. MacKenzie sa dette for mange år siden.)

Svar: Forskjellen mellom de to er forskjellen mellom kommunikasjon og tilbedelse. Gud valgte å kommunisere på måter som mennesker kunne forstå, blant annet ved å bruke poesi og antropomorfe uttrykk, som for eksempel «Hans høyre hånd».

Gud er imidlertid svært tydelig på at han ikke ønsker at vi skal lage avbildninger eller tegne bilder med det formål å tilbe eller ære Gud.

Spørsmål: I 2. Mosebok 8:20–32, hva slags fluer var dette?

Svar: Det finnes et par teorier. Dette kan ha vært såkalte «hundfluer», som har smertefulle bitt. Disse kan ha symbolisert den egyptiske guden Re. Alternativt kan det ha vært ichneumonfluer, som symboliserte guden Uatchit. Fluene kan ha blitt tiltrukket av de råtnende froskene.

Spørsmål: Hvordan kunne det i 2. Mosebok 9:4, 11:7 og 12:13 ha seg at plagene ikke rammet israelittene på samme måte som de rammet egypterne?

Svar: Gud har makt til å gjøre som Han vil. I 2. Mosebok 15:26 lovet Gud dessuten at hvis israelittene adlød Ham, ville de heller ikke få disse sykdommene i fremtiden.

Spørsmål: Siden alt storfe og alle hester døde i 2. Mosebok 9:6, 19–20, hvordan overlevde da hestene i 2. Mosebok 14:9?

Svar: I 2. Mosebok 9:6 refererer «alt» enten til storfe i hele Egypt, eller til alt storfe på markene i Egypt, eller begge deler. Sett i sammenheng gjør nærheten mellom 2. Mosebok 9:19–20 og 2. Mosebok 9:6 det tydelig at forfatteren ikke mente at dette skulle forstås som hvert eneste dyr, inne eller ute, men dyrene på markene.

Spørsmål: Hva vet vi om kvegoppdrett i Egypt, ifølge 2. Mosebok 9:6, 19–20?

Svar: Egyptisk storfe ble vanligvis holdt i staller fra mai til desember under Nilenes flom, når beitemarkene var vannmettede. I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 357, står det at denne plagen sannsynligvis skjedde i januar, da noe av storfeet ble sluppet ut på beite. Siden flommen trakk seg tilbake fra Nildeltaet senere enn fra resten av Egypt, ville storfeet ha vært i stallen lenger. Hvis storfeet døde av munn- og klovsyke på grunn av de råtnende froskene, ville dette hovedsakelig ramme storfeet som var ute på beite.

Spørsmål: I 2. Mos. 9:16 og 2. Mos. 11:9, reiste Gud opp Farao bare for å straffe ham?

Svar: Nei, Skriften sier ikke dette. Den sier at Gud lot Farao, med sin stædige ondskap, få sin vilje for å vise Guds evne til å føre israelittene ut av trelldommen. I tillegg til å bruke det onde for å vise andre sin makt og dom, lar Gud også det onde få makt til å bre seg, for en tid, og Gud dømmer frukten som blir frembrakt.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 2. Mos. 9:19 og 2. Mos. 9:27 reise ut for å møte Farao under den ødeleggende haglplagen?

Svar: Det er åpenbart at haglbygen ikke var overalt hele tiden. Selv i en orkan er det rolig i stormens øye. Moses kan ha dratt til Farao under en midlertidig pause i haglbygen over en del av Egypt. Alternativt kan Gud ha beskyttet Moses mens han dro til Farao.

Spørsmål: I 2. Mos. 9:20, Jes. 28:25 og Esek. 4:9, hva slags mat dyrket bøndene den gang?

Svar: Folks kosthold den gang var svært forskjellig fra dagens industrialiserte samfunn, med større variasjon av naturlige matvarer. De hadde ikke mais eller poteter i den gamle verden, fordi disse kom fra Amerika. De hadde hvete og rug slik vi har i dag, men de dyrket betydelige mengder av andre, gamle kornsorter som vi i dag bare dyrker som spesialiteter. For eksempel kalles einkorn, emmer og spelt noen ganger «dekket hvete»; de lar seg ikke treske like godt som hvete. Rug, sorghum og hirse er ikke like næringsrike som hvete, selv om sorghum og hirse fortsatt brukes i Afrika. Kamutkorn, som smaker deilig, ble også dyrket. Andre gamle kornsorter er amarant og quinoa. De hadde ikke en annen kornsort, triticale – en krysning mellom hvete og rug – fordi den først ble dyrket i Skottland i 1875. For mer informasjon, se http://www.hort.purdue.edu/newcrop/proceedings1996/V3-156.html#EINKORNOrigin.

Når det gjelder søtningsmidler, hadde folk i utgangspunktet bare honning, bortsett fra sukkerroer i Europa og sukkerrør langt borte i tropiske land. Honning inneholder et stort antall forskjellige kjemiske stoffer, og hvert parti villhonning er litt forskjellig, fordi det avhenger av hvilke blomster biene besøkte. Noen sa en gang om honning at hvis en ny matvare i dag inneholdt tusenvis av ukjente stoffer og hadde forskjellige kjemikalier hver gang den ble laget, ville den aldri kunne få godkjenning fra det amerikanske mattilsynet (FDA)!

Spørsmål: Hvordan kan det i 2. Mosebok 9:23 være ild blandet med hagl?

Svar: Dette skjer naturligvis hele tiden i kraftige haglstormer ledsaget av lyn og torden. Ut fra 2. Mosebok 9:29 var dette sannsynligvis hva ilden besto av. Men Gud kunne gjøre det akkurat slik Han ønsket.

Spørsmål: Hvordan skal folk frykte Gud i 2. Mosebok 9:30?

Svar: Vi frykter ikke Gud på samme måte som man kanskje frykter en urettferdig, ond person. Vi skal imidlertid frykte Gud på to måter.

1. Ikke-troende bør frykte Guds dom og vrede.

2. Frykt betyr også respekt. Alle bør respektere Gud, som skapte oss, den som er formålet med vår eksistens, og den som skal dømme alle og gi mennesker evig liv eller dømme dem til evig fortapelse i helvete, den kosmiske søppelfyllingen. Noen ikke-kristne kan kanskje føle at Gud ikke samsvarer med det de ønsker at en gud skal være. Den sanne Gud samsvarer med sin egen karakter, men kanskje bryr han seg ikke engang om å samsvare med dine standarder. Se også svaret på 2. Mosebok 20:20.

Spørsmål: Hvordan kunne det i 2. Mosebok 10:21–23 være mørke bare over Egypt?

Svar: Gud skapte lyset, og Han kan styre det. Enten dette var en midlertidig forandring i solen, naturlovene, eller en mørk sky, vulkansk aske, en annen hindring eller ingen av delene, kan Gud handle slik Han vil.

Spørsmål: I 2. Mosebok 10:21–33, finnes det noen arkeologiske bevis for mørke over Egypt?

Svar: Kanskje. I *Biblical Archaeology Review*, januar/februar 1991, s. 50, står det:

«En egyptisk tekst datert etter slutten av det 18. dynastiet (ca. 1350 f.Kr.) beskriver en katastrofe på følgende måte:

‘Solen er tildekket og skinner ikke for menneskenes øyne. Liv er ikke lenger mulig når solen er skjult bak skyene. Ra [guden] har vendt sitt ansikt bort fra menneskeheten. Om den bare kunne skinne i bare én time! Ingen vet når det er middagstid. Ens skygge er ikke synlig. Solen på himmelen ligner månen…’»

Dette kan henvise til mørket over landet, men det ville ikke henvise til vulkanutbruddet på øya Thera, da det skjedde omtrent 200 år tidligere.

Spørsmål: I 2. Mosebok 10:29 sier Moses at han aldri mer vil vise seg for Farao. Likevel kaller Farao Moses og Aron til seg i 2. Mosebok 12:31. Hvordan kan dette ha seg? Tok Moses feil i 2. Mosebok 10:29, og hvis ja, var det Gud som ba ham si dette, eller var det på eget initiativ?

Svar: I 2. Mosebok 10:29 var Farao åpenbart lei av å se Moses, og derfor var det Moses’ hensikt at han aldri mer skulle komme foran Farao. Da Farao befalte ham å komme, måtte Moses imidlertid komme. La oss se på dette fra tre vinkler:

a) Hvis dette var en profeti, så var den ikke sann.

b) Hvis dette uttrykte Moses’ intensjon, så var dette sant; Moses kom ikke av egen vilje; han ble kalt.

c) Hvis dette var et løfte, ble dette menneskelige (ikke guddommelige) løftet overstyrt av at han måtte følge Faraos befaling.

Kort sagt: Moses løy ikke og var ikke svikefull, men Moses forventet tydeligvis at han ikke ville komme foran Farao igjen, og Moses tok feil i dette.

Et viktig poeng å merke seg er at profeter var mennesker, og at også de kunne si og gjøre feil. Det klassiske eksemplet er da Natan fortalte David at han kunne bygge tempelet, og deretter korrigerte Gud Natan i 2. Samuelsbok 7:3–17. En Guds profet er bare feilfri når han taler som profet, dvs. «slik sier Herren» eller tilsvarende. Da Moses mistet besinnelsen og slo på klippen flere ganger og kalte israelittene opprørere, angret han utvilsomt på disse ordene senere.

Spørsmål: Skrev Moses i 2. Mosebok 11:3 og 4. Mosebok 12:3 om seg selv at han var høyt aktet og ydmyk?

Svar: Det finnes tre ulike synspunkter:

a) Moses ga nøkternt bakgrunnsinformasjon om sitt rykte.

b) Da dette ble skrevet ned av en skriver på vegne av Moses, la skriveren, under guddommelig inspirasjon, til dette.

c) Dette var et senere tillegg til teksten fra en skriver, som Gud lot bli bevart gjennom tidene. Se også drøftingen om 4. Mosebok 12:3.

Spørsmål: I 2. Mosebok 11:5–12:30, finnes det, bortsett fra Bibelen, noen bevis på at det skjedde noen plager i Egypt i denne tiden?

Svar: Kanskje. David M. Rohl nevner i *Pharaohs and Kings: A Biblical Quest* (1995), s. 278–279, at det fantes bevis på en stor katastrofe med et stort antall hastig begravde lik. Det store antallet dødsfall beviser imidlertid verken at dette skyldtes en plutselig hendelse over natten eller at det ikke var tilfelle. Dette ble oppdaget av Manfred Bietak ved Tell ed-Daba. Dette fremgår av *Avaris and Piramesse: Archaeological Exploration of the Eastern Nile Delta* (London, 1979), s. 295.

I tillegg siterer Josefus Manetho som sier at «en gudsstøt rammet oss». Dette står imidlertid i sammenheng med at inntrengere fra øst invaderte Egypt, så det kan være en urelatert hendelse, eller det kan ha vært inntrengere i Egypt i Moses’ tid som 2. Mosebok ikke nevner.

Spørsmål: I 2. Mosebok 12:19, betyr «utstøtt fra Israel» å bli utvist fra fellesskapet, eller muligens død eller henrettet?

Svar: Kristne forskere er uenige, som det står i The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, s. 375.

Utvistelse: «The Bible Knowledge Commentary: Old Testament», s. 128. I «The Believer’s Bible Commentary», s. 98, står det: «Det vil si utestengt fra leiren og dens privilegier. I enkelte sammenhenger betyr uttrykket ‘avskåret’ dødsdom.» De fleste kommentatorer vil si at det betyr død.

Spørsmål: Hvordan kunne en [angivelig] allkjærlig Gud, som er så kjærlig som mulig, drepe de førstefødte egypterne i 2. Mosebok 12:29?

Svar: Ingen vers i Bibelen sier at Gud er allkjærlig, og ingen vers sier at Gud er så kjærlig som mulig. Guds kjærlighet balanseres av hans andre egenskaper. Når det gjelder hvordan Bibelens Gud kunne drepe de førstefødte egypterne, se svaret på neste spørsmål.

Spørsmål: Hvorfor var Gud [angivelig] urettferdig i 2. Mosebok 12:29–30 da han drepte alle de egyptiske førstefødte i stedet for Farao selv, siden det var Farao som hadde syndet?

A: Gud var ikke urettferdig. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Alle egypterne holdt israelittene som slaver. Farao pisket ikke slavene selv; det var de egyptiske oppsynsmennene som gjorde det. I 400 år anså det egyptiske samfunnet det som normalt å dra nytte av de hebraiske slavene.

Mennesker må ofte bære konsekvensene av andres handlinger. Kokainavhengige mødre føder barn med mindre hjerner, som er avhengige av kokain. Millioner døde på grunn av Hitlers og andres morderiske galskap. Slike ting skjer i en fallen, urettferdig verden. Se imidlertid neste punkt.

Fullstendig rettferdighet utsettes til dommedagen. For eksempel ble Jesus i Lukas 13:1–5 fortalt om galileere hvis blod Pilatus hadde blandet med ofrene deres. Jesus sa at dette ikke skjedde fordi de var verre enn andre galileere, men at hvis dere ikke omvender dere, vil også dere gå til grunne. Noen blir straffet strengere enn andre for de samme tingene i dette livet. Men på dommedagen vil Gud dømme rettferdig og rette opp alt.

Spørsmål: Hvilke arkeologiske funn i 2. Mosebok 12:29 tyder på at Faraos sønn døde like før utvandringen?

Svar: På drømmestelen til Thutmose IV (1421–1410 f.Kr.), som ble funnet mellom forpotene til sfinksen i Giza, lovet guden Harmakhis Thutmose spesiell hjelp til å bli den neste faraoen i bytte mot at han fjernet sanden som hadde samlet seg opp mot sfinksen. Han ville sannsynligvis ikke ha trengt spesiell hjelp dersom han var den første i arvefølgen etter sin far Amenhotep II (1450/1447–1401/1385)

Walter Kaiser skriver i *A History of Israel*, s. 90, at den eldste broren til Thutmose IV het Webensenu. Webensenu ble begravet i den kongelige graven, og det var sannsynligvis han som døde under den tiende plagen. Den andre sønnen til Amenhotep II var Khaemwaset, som giftet seg før han døde. Som Kaiser sier: «Selv om sfinksstelen ikke kan betraktes som et direkte bevis på de førstefødtes død, har egyptologene altså brakt frem nok bevis til å underbygge den tidlige dateringen av utvandringen og det faktum at Thutmose IV faktisk ikke forventet å etterfølge sin far på tronen.»

Spørsmål: Hvordan kunne en rettferdig og kjærlig Gud i 2. Mosebok 12:29–30 drepe de førstefødte egypterne når de ikke hadde noen innflytelse på faraos beslutning?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Dødsfallene beviser ikke at verken egypterne eller dyrene deres var skyldige i Faraos beslutning.

2. Mot barnedrap og undertrykkelse reagerte det egyptiske folket tilsynelatende ikke eller gjorde ingenting før 2. Mosebok 12:33. Selv i 2. Mosebok 14:5 ønsket det egyptiske folket at israelittene skulle komme tilbake som slaver.

3. Det er viktig å ta til motmæle, fordi mennesker, inkludert barn, ofte lider uforholdsmessige konsekvenser på grunn av politiske lederes beslutninger.

4. Mye er urettferdig i dette livet. Men det kommer en dag, dommedagen, da alt vil bli gjort rettferdig. Gud er rettferdig, og de rike og de fattige, undertrykkere og undertrykte, nazistene, kambodjanerne, sudaneserne og alle andre vil oppleve fullstendig rettferdighet ved tidens ende – selv om hvem kan si at alt de ønsker er rettferdighet, uten barmhjertighet?

Spørsmål: I 2. Mosebok 12:30, hvordan kunne det ikke være et hus uten noen døde, siden israelittene ble spart?

Svar: I sammenhengen refererer dette til hus i Egypt der påsken ikke ble feiret.

Spørsmål: Hva symboliserer de fire påskekoppene i 2. Mosebok 13?

Svar: Selv om påsken ble innført i 2. Mosebok, er de ulike begerene som serveres under påsken ikke nevnt i Det gamle testamente, men var en del av jødisk tradisjon som oppsto i romertiden. De er dokumentert i Talmud (Pesachim 10:1).
Det fantes tilsynelatende ulike tolkninger av symbolikken, men her er én: de ulike begerene representerte ulike former for forløsning.

Det første begeret var til kiddush-velsignelsen som ble sagt ved begynnelsen av påsken. Dette begeret er for å feire at Gud førte dem ut av Egypt.

Det andre ble drukket før hovedmåltidet for å feire befrielsen fra det egyptiske slaveriet.

Det tredje begeret ble drukket etter «takkebønnen etter måltidet» for å feire at Guds makt ble vist.

Det fjerde begeret ble drukket ved avslutningen av Hallel for å feire at de ble et folk.
Noen hadde et femte beger, «Elijas beger», som ikke ble drukket.

Noe av denne informasjonen stammer fra et jødisk nettsted: http://2-passover.tripod.com/thefourcupsofwineforpassover.html.

Spørsmål: I 2. Mosebok 13:2,13, måtte israelittene hellige sine førstefødte barn (sønner og døtre), eller bare de førstefødte sønnene, slik det står i 2. Mosebok 22:29?

Svar: Både hebraiske og moderne oversettelser sier «sønner»:

2. Mosebok 13:2 «den som åpner hvert livmor blant Israels sønner»

2. Mosebok 13:13 «hver førstefødt av menn blant dine sønner»

Spørsmål: I 2. Mosebok 13:4, var den første måneden Abib, eller var den Nisan som i Nehemja 2:1?

Svar: På den tiden (1445 f.Kr.) kalte israelittene den Abib. Flere århundrer senere (ca. 500 f.Kr.), under perserne, ble den kalt Nisan. Dagens iranere (persere), uansett religion, feirer et nyttår kalt Nowruz.

Spørsmål: I 2. Mosebok 13:19, innebærer bevaringen av Josefs ben at kristne bør ære hellige relikvier, slik noen katolikker hevder?

Svar: Nei. At beinene ble bevart for begravelse, betyr ikke at de ble æret. Det finnes ingen bevis i Bibelen for at Josefs bein, eller noen andres for den saks skyld, ble ansett som hellige gjenstander for tilbedelse.

Det andre budet er å ikke ha noen avbilder foran Gud. Gjennom hele middelalderen forsøkte ulike katolikker å kategorisere synder, og de «syv dødssyndene» er de mest kjente. Det interessante med disse ulike listene er at forfatterne av dem alle glemte det andre budet.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 2. Mos. 13:21–22; 2. Mos. 14:19–20; 2. Mos. 40:38 følge Israel som en sky og en ildsøyle?

Svar: Siden Gud allerede hadde vist seg som tre besøkende for Abram og som en ild i en busk for Moses, ville det ikke være noe problem for Gud å vise seg som en sky eller en ildsøyle. Det er sannsynligvis vanskeligere for oss å bryte ut av våre forestillinger om hva vi tror Gud må gjøre, enn det er for Gud å vise seg som noe.

Spørsmål: Hvorfor forfulgte Farao alle israelittene med bare 600 stridsvogner i 2. Mosebok 14:6–7?

Svar: Selv om stridsvogner var formidable krigsvåpen i antikken, og de fleste israelittene ikke hadde våpen, er svaret at 2. Mosebok 14:7 sier at Farao tok 600 av de beste stridsvognene og alle de andre stridsvognene, og 2. Mosebok 14:9 sier «og hæren». 2. Mosebok 15:4 nevner også Faraos stridsvogner og hans hær.

Spørsmål: Hvordan var de egyptiske stridsvognene på den tiden, ifølge 2. Mosebok 14:6–7?

A: Arkeologer forteller oss at stridsvogner i det nordlige Mesopotamia lignet på vogner med tre eller fire personer om bord, og opptil fire esler eller hester. Egypterne hadde noen slike stridsvogner, inntil hyksosene erobret det meste av Egypt etter 1586 f.Kr. med sine overlegne stridsvogner. Etter dette tidspunktet var de egyptiske stridsvognene svært lette, med to hester og to menn. Den ene mannen var vognføreren, og den andre var bueskytteren. Hjulene var store, vanligvis med seks eiker. Det var ingen pigger på vognakslene før den persiske tiden. Vogner var viktige krigsvåpen på tørt, flatt underlag, men de var ikke særlig nyttige i fjellterreng eller på vått, mykt underlag.

Spørsmål: Hvordan kunne faraoen ha «ryttere» i 2. Mosebok 14:9–28 og Josva 24:6, siden hærene på den tiden ikke hadde kavaleri?

Svar: Dette kan referere til «vognførere», ikke kavaleri. Når dette ordet brukes, er det alltid i kontrast til den vanlige hæren.

Spørsmål: I 2. Mosebok 14:14 kjempet jo Gud for israelittene da, så hvorfor kjempet ikke Gud alltid for israelittene senere?

Svar: Gud var ikke forpliktet til alltid å kjempe for israelittene. Han kunne kjempe for dem og avstå fra å kjempe for dem når Han ønsket det. Ofte ser det ut til at Gud lot dem utkjempe sine egne slag.

Spørsmål: Hvordan opphøyer det Gud og gir ham ære at egypterne druknet i 2. Mosebok 14:17 og 15:21?

Svar: Det viste i israelittenes øyne at Gud hadde makt til å redde dem selv fra en mektig hær, og at Gud ville våke over dem.

Spørsmål: I 2. Mosebok 14:17 og 15:21: Hvorfor var Gud så urettferdig at han druknet den egyptiske hæren i Rødehavet, når soldatene bare fulgte ordre?

Svar: Her ligger det en viktig lære: soldater bør ikke adlyde ordrer som er onde. Den gang, da de egyptiske soldatene fikk ordre om å drepe de fredelige tilbedere av Gud, ble de utsatt for dom for sin «onde lydighet». I dag, når muslimske «hellige krigere» får ordre om å drepe fredelige tilbedere av Gud bare fordi de er kristne, blir også de utsatt for Guds dom i helvetesilden.

Spørsmål: I 2. Mos. 14:18, krysset israelittene det «Røde» havet, eller det svært grunne «Sivhavet»?

Svar: Det hebraiske uttrykket er Yam Suph, og det kan være begge deler; vi vet ikke nøyaktig hvor de krysset. I boken *When Critics Ask*, s. 75–76, antydes det at det kan ha vært Ballah-sjøen, som var et grunt «hav» 10–15 miles (16–24 km) bredt. (Ballah-sjøen ble ødelagt da Suezkanalen ble bygget.)

Selv Sivhavet var kanskje ikke grunt den gang. 2. Mosebok 14:22 sier at vannet dannet en «mur» på begge sider, så det må ha vært betydelige vannmengder der. Hvis havet de krysset var grunt, og israelittene krysset det, ville det – som en person spøkte – være et mye større mirakel om de hadde krysset det grunne Sivhavet, for å drukne alle de hestene og vognførerne i bare noen få inches med vann.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud dele havet i 2. Mosebok 14:21–29?

Svar: Den Allmektige kunne gjøre det på hvilken som helst måte Han ønsket. 2. Mosebok 14:21 forteller om en sterk østavind, men det kan også ha vært andre faktorer.

Spørsmål: I 2. Mosebok 14:21–29: Kunne det gigantiske vulkanutbruddet på Thera ha forårsaket at Rødehavet delte seg?

Svar: Dette synet ble fremmet i boken *The Bible as History* og av Hans Goedicke. Denne teorien virket populær en gang, fordi vulkanutbruddet på øya Thera syntes å ha skjedd rundt 1500 f.Kr., noe som lå nær Goedickes oppfatning om at utvandringen fant sted i 1477 f.Kr. (Man antar nå at utvandringen skjedde i 1445 f.Kr.) Imidlertid viser uavhengige studier av kalibrert radiokarbon-datering av årringer fra både eiketrær i Irland og bristlecone-furu i California en verdensomspennende avkjøling som hemmet trærnes vekst rundt 1628 f.Kr. +/- 20 år. Datering av isdekket på Grønland indikerer en avkjøling rundt 1645 f.Kr. Dermed skjedde vulkanutbruddet på øya Thera omtrent 200 år tidligere.

Spørsmål: Hvordan kunne 2 millioner israelitter i 2. Mosebok 14:21–29 krysse Rødehavet på bare 24 timer?

Svar: La oss anta at 602 000 menn tilsvarer omtrent 2 til 2,5 millioner mennesker. Hvis kryssingen var kanskje 2 til 2,5 miles (3,2–4 km) bred, og de i gjennomsnitt holdt en avstand på to yards fra hverandre, ville det utgjøre 1 760 kolonner i én rekke med 1 136 personer i hver. Hvis vi tar hensyn til vogner og dyr, og antar at de i gjennomsnitt holdt en avstand på ti yards til personen foran seg, og at folket gikk sakte med en hastighet på 1 mile (1,6 km) i timen, kunne de passere et bestemt punkt på 6,5 timer.

Spørsmål: Finnes det i 2. Mosebok 15 noen bevis for at hebreerne vandret rundt på Sinai-halvøya?

Svar: Ja, det finnes noen bevis. Det ble funnet inskripsjoner i huler på Sinai-fjellet som beskriver delingen av havet, Moses og fangsten av vaktler. Det mest interessante er språket: det var en blanding av egyptisk og hebraisk. Historikeren Diodorus Siculus (10 f.Kr.) kjente også til dette. Imidlertid kan ikke inskripsjonenes ekthet verken bevises eller motbevises. Dette skyldes sannsynligvis at det ikke finnes noen måte å datere inskripsjonene på fjellveggene på.

I «Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology» s. 535 står det at det ved inngangen til kobbergruvene på Sinai finnes hundrevis av inskripsjoner. De fleste av dem er skrevet med egyptiske hieroglyfer, men rundt 40 inskripsjoner er skrevet med en slags proto-sinaitisk alfabetisk skrift fra det 15. århundre f.Kr. Disse er blant de eldste gjenstandene med alfabetisk skrift som er bevart i dag.

Spørsmål: I 2. Mosebok 15:1–21, bør denne delen høre sammen med den forrige delen av 2. Mosebok eller den påfølgende delen?

Svar: Siden dette er en fortelling, kan den høre til begge deler. Mange kommentatorer plasserer den sammen med den forrige delen, siden den sannsynligvis ble sunget kort tid etter at de ble befridd. Når jeg skal strukturere 2. Mosebok, foretrekker jeg imidlertid å plassere den i den påfølgende delen, fordi første halvdel av 2. Mosebok 15 og siste halvdel av 2. Mosebok 15 utgjør et så godt speilbilde av hverandre. Mens de vandret i ørkenen, må vi huske at israelittene ikke kunne «lese videre» i 2. Mosebok for å finne ut hvor de var på vei eller hva som ville skje med dem. Mens de vandret, var det i grunnen bare to ting de kunne gjøre. De kunne minnes Guds storhet og nåde overfor dem, eller de kunne klage over sin nåværende situasjon.

I våre liv i dag er det i grunnen også bare to ting vi kan gjøre: å behage Gud ved å ære og adlyde Ham med takknemlighet, eller å rette vår kjærlighet mot verden og klage eller gå vår egen vei, mens vi tviler på Guds forsørgelse eller omsorg.

Spørsmål: Hvordan kunne det i 2. Mos. 15:1 være «ryttere», siden den egyptiske hæren sannsynligvis ikke hadde kavaleri på den tiden?

Svar: Ordet «ryttere» spesifiserer ikke hva de red på. Hærene på den tiden var avhengige av stridsvogner, og dette er stridsvognryttere, også kalt vognførere.

Spørsmål: Siden 2. Mosebok 15:11 sier: «Hvem blant gudene er som deg?», finnes det da mer enn én Gud?

Svar: Nei. Dette verset, i likhet med Jesaja 40:18, viser at Gud er uten sidestykke. 1. Korinterbrev 8:1–7 viser at det finnes mange avguder, men at det bare er én sann Gud, slik det fremgår av 5. Mosebok 4:35–39; 6:4; Markus 12:29–33; Jesaja 43:10-12; 44:6,8; 45:5-6,14,21; 46:9; Joel 2:27; 1. Timoteus 1:17; 2:5; og 6:15-16.

Spørsmål: Hvordan «løste» Gud ut israelittene i 2. Mosebok 15:16?

Svar: En av måtene de tilhører Gud på, er at Gud reddet livene deres.

Spørsmål: Hva kan vi lære av vannet ved Mara og Elim i 2. Mosebok 15:22–27?

Svar: Gud satte folket på prøve, ifølge 2. Mosebok 15:25. Folket trengte desperat vann, og de fant rikelig med vann ved Mara, men dette kan ha virket som en grusom spøk, fordi vannet var bittert og udrikkelig. Bittert vann er ofte bittert fordi det er svært alkalisk. Så ikke bare smaker det dårlig, men det er også skadelig for kroppen. Gud gjorde ikke bare det bitre vannet drikkbart og sunt nok til å drikke, men gjorde det faktisk søtt og velsmakende.

Kan Gud sørge for deg i et tørt og tørstende land? Gud kjenner dine behov, men hva om du er i nød, og den eneste forsyningen ser ut til å være intet annet enn en grusom spøk? Vil du fortsatt være trofast og enten vente på at Gud skal gi deg annet vann, eller, som i dette tilfellet, på mirakuløst vis gjøre den tilsynelatende «ikke-løsningen» på problemet ditt til en løsning som både er tilstrekkelig og til og med gir tilfredshet?

Israelittene ble satt på prøve mange ganger, akkurat som David, senere jøder, Jesus og de første kristne. Vi bør ikke bli overrasket når vi også blir satt på prøve.

Spørsmål: Hva kan vi lære av mannaen og vaktlene i 2. Mosebok 16:1–36?

Svar: Folkets akutte behov for vann ble dekket, men hva med deres overlevelse på lengre sikt? I stedet for å spørre Gud om deres behov, murret de mot Moses. Når du har et legitimt behov, og Gud ennå ikke har dekket det, hva gjør du da? Klager du, eller fortsetter du å be til Gud? Kan Gud gi deg næring på et øde sted? Når det ikke finnes næring – verken fysisk mat eller følelsesmessig, vennskapelig eller åndelig næring – tror du da at Gud er mektig nok til å ta vare på deg på lang sikt? Vi skal planlegge for fremtiden (som den kloke mauren i Ordspråkene 30:25), men kan du se mot fremtiden med tillit til Ham, ikke med frykt?

Spørsmål: Hvorfor skulle israelittene i 2. Mosebok 16:23–30 holde sabbaten på et sted kalt Sin-ørkenen, siden påbudet ble gitt senere sammen med de ti budene på Sinai?

Svar: Gud ga dem dette budet før han ga alle de ti budene.

Spørsmål: I 2. Mosebok 16:23, er Sin-ørkenen det samme som Zin-ørkenen?

A: Nei. Sin-ørkenen lå like vest for Sinai-fjellet, mens Zin-ørkenen lå like sør for Juda og nordøst for Kades-Barnea. I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 404, står det at den første hebraiske konsonanten er forskjellig.

Q: I 2. Mos. 16:31, 4. Mos. 11:7–9, 5. Mos. 8:3, 15, Jos. 5:12, Sal. 78:24, 25, 105:40 og Neh. 9:15, hva er egentlig manna?

Svar: Skriften sier bare at det var en mat som på mirakuløst vis ble gitt av Gud.

Noen har teoretisert at det var spiselige sekreter fra tamarisk-trær på Sinai, insektsekreter osv., men en naturlig forklaring er utilstrekkelig. Det kom seks dager i uken, men ikke på sabbaten. Videre ville det ikke være nok insekter eller sekreter fra tamarisk-trær til å brødfø en så stor befolkning.

Hebreerne 9:4 nevner at en krukke med manna ble lagt i arken.

Spørsmål: Hvorfor var Gud i 2. Mosebok 17:1–7 vred på folket som adlød ham?

Svar: I 2. Mosebok 17:1 står det at folket vandret fra sted til sted slik Herren hadde befalt. Men de murret mens de adlød. Lydighet er ikke nok; vi skal adlyde med glede, uten å klage eller krangle, slik det står i Filipperne 2:14.

Spørsmål: Hvordan kan folk i 2. Mosebok 17:2 og 5. Mosebok 6:16 friste Gud, siden Gud ikke kan fristes av det onde, slik det står i Jakob 1:13?

Svar: En bedre oversettelse enn «friste Gud» er «sette Herren på prøve». Gud kan egentlig ikke fristes av det onde, men folk kan likevel prøve. Dette er et uttrykk for synden hos folk som sier til Gud: «Gjør det på denne måten og utfør dette miraklet, ellers...»

Spørsmål: I 2. Mos. 17:8, da israelittene bare vant når Aron og Hur holdt opp Moses’ hender, høres ikke det ut som overtro?

Svar: Alle visste at kraften lå hos Gud, ikke i hendene. Gud bruker noen ganger fysiske handlinger for å kanalisere sin kraft. For andre eksempler, se 2. Kongebok 13:21 (Elisas ben), 4. Mosebok 21:4–9 (bronseormen) og Johannes 9:6–7 (Jesus som lager leire for å smøre på øynene til en blind mann).

Spørsmål: Hva er betydningen av Guds navn her i 2. Mosebok 17:15-16?

Svar: Det er svært betydningsfullt at Moses kalte Gud for Jahve Nissi, «Herren er mitt banner». I en militær kamp var banneret hæren eller divisjonens ære, og soldatene ville kjempe til siste slutt for å redde det for enhver pris. Dette betyr mye mer enn at Gud er sterk og mektig. Da en stor hær, fast bestemt på å beseire israelittene, kom rett mot dem, trodde israelittene IKKE bare at Gud var et fjernt, mektig vesen, som kanskje ville gi dem litt hjelp hvis Han hadde lyst til det. Snarere trodde de ikke bare at Gud var mektig, men at Gud ville stille opp i den avgjørende stunden og redde dem som påkalte Hans navn. I dag tror alle kristne at Gud er den Allmektige, men lever du virkelig som om du tror at Gud vil stille opp for deg i den avgjørende stunden? Hvis ja, så tror du ikke bare at Gud er ditt banner, og at du vil kjempe til siste slutt for å stå fast for Gud, men du vet også at du selv er Guds banner, i den forstand at du bærer Hans navn og er Hans øyensten (5. Mosebok 32:10; Salme 17:8), og at Gud helt sikkert vil være med deg. Selv om du blir drept for Guds skyld, vet du at «Kjær er i Herrens øyne de helliges død.» (Salme 116:15 NIV)

Spørsmål: I 2. Mosebok 18:7 står det at vi bare skal tilbe Gud – hvorfor bøyde da Moses seg for sin svigerfar?

Svar: Å bøye seg i respekt er ikke tilbedelse. Selv i dag bøyer folk seg eller gjør en reverens for den engelske monarken av respekt. Abraham bøyde seg i respekt for konger, og det er greit å vise ærbødighet så lenge det ikke tolkes som tilbedelse. I motsetning til dette anslås det at opptil 50 000 kristne omkom under den romerske forfølgelsen, og mange misforstår hvorfor. Romerne hadde ikke noe problem med at kristne tilba Jesus. Romerne tolererte ikke at de kristne nektet å tilbe noen andre enn Gud, spesielt ikke den romerske keiseren. For å gjøre vondt verre, stemplet de romerske hedningene de kristne som «ateister» fordi de ikke trodde på deres avguder.

Spørsmål: Hvorfor fulgte Moses Jetros råd i stedet for Guds råd i 2. Mosebok 18:17–26?

Svar: Det var ikke i strid med Guds vilje, men Moses innså at det var et godt råd for å følge Gud. Vi skal være praktiske og ta imot gode og rettskafne råd fra andre så vel som fra Gud.

Spørsmål: Hvorfor gikk Moses opp på fjellet syv ganger i 2. Mosebok 19:3,20; 24:9,13,15,18; 34:4, og vendte tilbake for å se Herren (2. Mosebok 32:31), mens det i 2. Mosebok 19:14,24; 32:15; 34:29 bare er nedtegnet at han gikk ned fire ganger?

Svar: Noen har brukt dette for å prøve å underbygge at 2. Mosebok har flere forfattere, men «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 416, sier at dette egentlig ikke bidrar til å besvare spørsmålet. 2. Mosebok trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge; det er ikke noe problem at den er i kronologisk rekkefølge her; rekkefølgen er egentlig ganske enkel.

2. Mosebok 19:3 Moses gikk opp alene

2. Mosebok 19:14 Moses kom ned alene

2. Mosebok 19:20 Moses gikk alene opp til toppen

2. Mosebok 19:24 Moses kom kort ned for å hente Aron

2. Mosebok 24:9 Moses og 73 andre gikk opp

2. Mosebok 24:12-13 Gud ber Moses om å komme opp, så Moses lar de eldste bli der de er, og Moses og Josva gikk lenger opp.

2. Mosebok 24:15 sier at Moses gikk opp, tilsynelatende alene, så han gikk lenger opp.

2. Mosebok 24:18 sier at Moses deretter gikk inn i skyen mens han gikk opp, så dette er den samme turen som i 2. Mosebok 24:15.

2. Mosebok 32:15 Moses kom [hele veien] ned med to tavler og møtte Josva. (Moses knuste tavlene i 2. Mosebok 32:19)

2. Mosebok 32:31 Moses vendte tilbake til Herren. Dette betyr ikke nødvendigvis at han gikk opp og ned fjellet, selv om han kunne ha gjort det.

2. Mosebok 34:4 Moses gikk opp med to blanke steintavler

2. Mosebok 34:29 Moses kom ned fra fjellet med to steintavler.

Når vi snakker om Moses og fjell, skjedde en lignende hendelsesrekke under Jesu forvandling. Mens han reiste sammen med de tolv disiplene, skilte han seg ut og gikk opp på fjellet med bare tre av dem. Lukas 9:32–33 viser at Jesus befant seg et stykke unna de tre da forvandlingen fant sted. Deretter omsluttet en sky dem. Lukas 9:36–37 viser at de andre disiplene sluttet seg til Jesus igjen før folkemengden møtte ham ved foten av fjellet.

Oppsummering: Når man tar i betraktning at man kan vandre en del av veien opp fjellet med en større gruppe og lenger opp med en mindre gruppe, og at det ikke er nødvendig å nevne hjemturen for hver tur, er det ingen problemer med antallet av Moses’ turer.

Spørsmål: Hvordan kunne folket ha ørnevinger i 2. Mosebok 19:4?

Svar: Dette er en metafor for måten Gud virket på for å bære dem gjennom, uten at de selv måtte anstrenge seg. (Når vi står overfor enorme utfordringer, bærer Gud oss fremdeles på ørnevinger i dag.)

Spørsmål: I 2. Mosebok 19:11, hvor ligger Sinai-fjellet egentlig?

Svar: Region: Sinai-halvøya er en trekant som peker mot sør, med fjellene i den sørlige delen, som i 2. Mosebok 19:2 og 4. Mosebok 3:14; 9:1,5; 10:12 kalles Sinais ørken. Sin-ørkenen skiller Elim fra Sinai. 4. Mosebok 33:3–50 beskriver hvert sted hvor israelittene slo leir. Dessverre kjenner vi ikke til plasseringen av mange av disse leirplassene, men ved å se på dem kan vi se hva som ligger mellom hva.

I Sinai-ørkenen finnes det faktisk to fjell, som ligger nær hverandre, og som passer til beskrivelsen av Sinai-fjellet.

Gebel Musa/Mousa (7 363 ft) Dette er den tradisjonelle oppfatningen, i hvert fall siden rundt år 500 e.Kr. Fjellet har svært bratte klipper. St. Katarinas kloster ligger ved foten av dette fjellet. Mange, men ikke alle, muslimer anser også dette som Sinai-fjellet. The New International Dictionary of the Bible, s. 674, har et bilde av Jebel Musa.

Ras es-safsafeh (6 540 fot, 1 993 meter) ligger to miles (3,2 km) nord for Gebel Musa på samme fjellrygg. Det har en bredere slette ved foten.

Gebel Serbal (usannsynlig): Eusebius av Cæsarea (325 e.Kr.) mente dette. Imidlertid nevner *The New Bible Dictionary* (1978), s. 1193–1194, at det ikke finnes noen ødemark ved foten av fjellet.

Noen få mener at Sinai-fjellet ligger i Jebel al-Lawz i Arabia, kanskje fordi

a) de feilaktig tror at Sinai-halvøya var en del av Egypt under utvandringen

b) de glemmer at Sinai-fjellet lå utenfor Midjans land ifølge 2. Mosebok 18:27 og 4. Mosebok 10:29–30

c) Paulus sa at Sinai-fjellet lå i Arabia (Galaterbrevet 4:25), og de glemmer at Sinai-halvøya lå i den romerske provinsen Arabia.

www.christiananswers.net/abr/scoop.html, etter å ha oppgitt de tidligere grunnene, sier også at avstanden til Arabia ville være for lang fra Kades-Barnea, siden folk med små- og storfe bare ville reise omtrent 6 miles per dag. Likevel er avstanden fra Jebel al-Lawz til Kades-Barnea rundt 150 miles, og de gikk fra Sinai til Kades-Barnea på bare 11 dager.

Muslimer prøver av og til å hevde at Sinai-fjellet er Mekka. Tross alt står det i Galaterbrevet 4:25 at Sinai-fjellet ligger i Arabia. Dette er imidlertid ikke det moderne landet Saudi-Arabia, men snarere Sinai-halvøya, som var en del av den romerske provinsen Arabia. Dessuten ville en 11-dagers reise på rundt 800 miles fra Mekka til Kades-Barnea, med flokker og hjorder, unge dyr og små barn, til fots, være helt utrolig. Se enten *The Roman World*, s. 107, eller *Encyclopedia Britannica* under «Roman History» for et kart.

Hvis Sinai-fjellet virkelig var Mekka, ville det ikke ha noen betydning for kristne, bortsett fra at etappene i Israels reise ikke lenger ville gi mening. Det er imidlertid tilsynelatende viktig for noen muslimer, da det ville gi troverdighet til ideen om at Mekka spilte en rolle i Guds verk før Muhammed. Andre muslimer, som for eksempel fotnote 2504 i «Den hellige Koranen: Engelsk oversettelse av betydninger og kommentarer», likestiller imidlertid Sinai-fjellet med Gebel/Jabal Musa, slik også flertallet av kristne gjør.

Spørsmål: Er det i 2. Mosebok 20:4–5 greit for kristne å bære og ha kors og annen religiøs kunst?

Svar: Som påminnelser er det greit, akkurat som jøder kopierte Skriften som påminnelser i henhold til 5. Mosebok 6:8–9. Imidlertid skal verken kors, Skriften eller noe annet tilbes i stedet for Gud.

Spørsmål: Siden 2. Mosebok 20:4–5 sier at man ikke skal ha noen utskårne bilder, hvorfor var det da så mange bilder i tabernaklet (2. Mosebok 25–27) og senere i tempelet (1. Kongebok 6:1–38; 7:13–51)?

Svar: Det var tillatt å lage de bildene Gud befalte, for pynt og ikke for tilbedelse. Men når selv bilder som Gud befalte å lage ble brukt til tilbedelse, skulle de ødelegges. Les for eksempel om bronseormen i 4. Mosebok 21:4–9 og 2. Kongebok 18:1–4. Se Tertullianus’ «Fem bøker mot Marcion» (207/208 e.Kr.), bok 2, kap. 22, for mer informasjon.

Spørsmål: I 2. Mosebok 20:5; 5. Mosebok 4:24; 6:15; Joel 2:18; Sefanja 1:18 står det at Gud er en nidkjær Gud – men 1. Korinterbrev 13:4 sier jo at kjærligheten ikke er misunnelig?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret:

1. Mange vers viser at vi ikke skal misunne andre for det de har, eller engang de tingene som Gud har velsignet dem med.

2. Gud er ikke et skapning, og etter Hans egne regler er det i orden for Ham å være sjalu på den tilbedelsen og hengivenheten som rettmessig tilhører Ham. Dette kan sammenlignes med at noen forventer hengivenhet og trofasthet fra en ektefelle, eller at en forelder forventer ære og lydighet fra et barn.

3. I tillegg viser 2. Korinterbrev 11:2 at vi bør ha en gudfryktig sjalusi for at andre skal fortsette å være hengivne til den ekte Jesus i stedet for en forfalskning.

Spørsmål: Hvorfor straffer en rettferdig Gud, kort sagt, i 2. Mosebok 20:5, barnas misgjerninger i tredje og fjerde ledd?

Svar: Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16 viser at Gud ikke erklærer sønnen skyldig for farens synder, men 2. Mosebok 20:5 og andre vers tyder på at barn må bære de negative konsekvensene av andres synder. Mange mener at Guds dom tar hensyn til hvor de startet og hvilke muligheter de hadde, og ikke alle starter fra samme sted eller har de samme mulighetene.

Spørsmål: I 2. Mosebok 20:5; 2. Mos. 34:7; 4. Mos. 14:18 og 5. Mos. 5:9, hvordan straffer Gud barna for deres fedres synder helt til tredje og fjerde ledd, når Esek. 18:4, 18–19 og 5. Mos. 24:16 sier at hver og en skal dø for sin egen synd, ikke sin fars, og Esek. 18:19 sier at sønnen ikke deler faderens skyld?

Svar: Gud anså tydeligvis dette som et viktig begrep, fordi de fire versene i loven gjentar det samme ved å bruke de samme to hebraiske ordene.

«Besøke» er paqad (Strong’s 6485), som er et nøytralt ord som kan bety å besøke med enten vennlig eller fiendtlig hensikt.

Urettferdighet er ‘avon (Strong’s 5771), som betyr perversitet, ondskap, feil, urettferdighet, ugagn, straff (for urettferdighet), synd.

Noen har trodd at deres synd ikke har noen innvirkning på barna deres; andre har trodd at et barn kan være skyldig bare på grunn av foreldrene sine. Jeremia 31:29–30 og Esekiel 18:2 irettesetter folk for å si: «Fedrene spiser sure druer, og barnas tenner blir ømme.» I Job 21:19 sier Job noe lignende. Sannheten er faktisk ingen av disse ytterpunktene. Først to ting som ikke er svaret, og deretter svaret.

Tidligere vs. senere åpenbaring (ikke svaret): Toraen (loven) ble gitt rundt 1440 f.Kr., og Esekiel ble skrevet etter 587 f.Kr. Slik som Guds måte å forholde seg til mennesker på var svært forskjellig i Noas tid, Abrahams tid, under Moseloven og etter Kristus, var Guds måte å forholde seg til mennesker på noe mindre forskjellig mellom Moses’ tid (da de bare hadde loven) og Esekiels tid (da de også hadde profetiske skrifter). Imidlertid var begge under Moseloven, og det var ingen eksplisitt endring av pakt/dispensasjon mellom de to. Videre sier 5. Mosebok 24:16 også at fedre og barn ikke skal dø for hverandre, og dette ble skrevet samtidig med resten av 5. Mosebok.

«Straff for misgjerning» kontra «dø for synder» (ikke svaret): Versene i loven sier ikke at barn skal dø for sine foreldres eller forfedres synder, men bare at misgjerningen skal straffes på dem. Esekiel 18 og 5. Mosebok 24:16 sier bare at et barn ikke skal dø for sin fars synder. Men selv om 5. Mosebok 24:16 og Esekiel 18 viser at [fysisk og åndelig] død og evige konsekvenser ikke er foreldrenes ansvar, men den enkeltes eget, kan man ikke unngå det faktum at de andre versene beviser at synd har generasjonsmessige virkninger. Det er minst tre forskjellige virkninger.

Konsekvenser: Fysiske konsekvenser er de lettest å se: Babyer født av narkotikamisbrukende mødre blir født avhengige av narkotika. Noen babyer rammes av føtalt alkoholsyndrom på grunn av alkoholiserte mødre. Hvis de begynner å drikke alkohol, vil de utvikle en særlig sterk avhengighet av det. Men Gud påfører noen ganger også ikke-fysiske konsekvenser. Kanaan og hans etterkommere ble rammet av konsekvenser på grunn av Hams synd i 1. Mosebok 9:25–27. Elis etterkommere ble rammet i 1. Samuelsbok 2:31–33 på grunn av Elis sønners store synder. Jojakins etterkommere skulle aldri mer regjere, ifølge Jeremia 22:28–30. Men det finnes også gode konsekvenser som går i arv for lydighet, slik som for rekabittenes etterkommere i Jeremia 35:18–19 og Abrahams etterkommere i 1. Mosebok 12:2 osv. Til slutt lover Romerbrevet 8:28 at alt virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Når vi tålmodig bærer forbannelser, er Gud mektig nok til å forvandle selv disse til velsignelser.

Å vokse opp i synd: 2. Mosebok 20:5 og 5. Mosebok 5:9 sier at Gud straffer syndene hos barna til dem som hater Gud. Barn vokser ofte opp med å lære foreldrenes verdier. Hvis noens foreldre hatet Gud, vokste de sannsynligvis opp med å bli lært det også, enten direkte eller indirekte. Men i likhet med Abraham fra Ur, gibeonittene i Kanaan, moabitten Rut og de hedningene de første kristne forkynte for, kan vi følge Guds kall om å gå utover enhver dårlig oppvekst og leve et nytt liv som behager Ham.

Må velge å gå imot synden: Når foreldrene til et barn var involvert i en synd, og særlig hvis foreldrene hatet Gud, vil barnet bli utsatt for en anledning til den samme synden. Sønnen eller datteren må velge å gå imot foreldrenes mønstre, eller til og med imot normen i sin kultur, og følge Gud. Akkurat som Abraham ble bedt om å forlate sin familie og sitt folk for å følge dit Gud ledet ham, må vi alle, på en eller annen måte, legge deler av vår kultur og oppvekst bak oss og følge Kristus.

Et enkelt eksempel på de tre aspektene: Israelittene syndet ofte ved å tilbe avguder helt frem til eksilet. Israelske barn født etter dette måtte lide under konsekvensene av å være i eksil på grunn av foreldrenes og forfedrenes synder. Under oppveksten ville det være spesielt fristende å ta den enkle veien og tilbe de babylonske gudene rundt seg, slik alle andre gjorde; mange gjorde dette og ble assimilert inn i den kulturen. Men noen, som ble konfrontert med avgudene under den forbannelsen som preget tiden i Babylon, valgte Gud fremfor synden og vendte tilbake til Israels land. Etter den tiden hadde Israel aldri problemer med avguder igjen.

Konklusjon: Uansett om folk liker det eller ikke, har Gud vist at synd har generasjonsmessige aspekter. Gud er rettferdig, og vi kan forstå det Gud har åpenbart om sin rettferdighet. Men Guds rettferdighet defineres av hans ord; vi står ikke fritt til å se bort fra hans ord og kreve at Gud skal tilpasse seg våre egne forestillinger om rettferdighet. I den «uavhengige, autonome» kulturen i det vestlige samfunnet ønsker vi kanskje å unngå det faktum at det finnes generasjonsmessige aspekter ved synd, men Guds rettferdighet defineres av det Gud har sagt, ikke av det vi ønsker.

Spørsmål: Siden 2. Mos. 20:8 sier at vi skal holde sabbatsdagen (lørdagen) hellig, hvorfor mener kristne i dag at det er greit å arbeide på lørdag?

Svar: Ekte kristne har tre ulike synspunkter:

Lørdag: I Det gamle testamente var sabbaten fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. En av grunnene til at Judas folk ble ført i eksil til Babylon i 70 år, var at de i 70 * 7 = 490 år ikke hadde holdt sabbaten. (Deres år besto av 360 dager.) Se 3. Mosebok 26:31–36; Jeremia 25:11–12; 29:10,16; og Daniel 9:2.

Søndag: Etter at Jesus sto opp fra de døde, ble søndag Herrens dag og ble feiret av de første kristne. Paulus forklarte ikke for korinterne hvorfor det var den første dagen i uken i 1. Korinterbrev 16:2; Paulus antok at de allerede visste det. Åpenbaringen 1:10 refererer også enten til søndag eller til et syn om Herrens dag. Justins første apologetikk (ca. 138–165 e.Kr.), kap. 67, s. 185–186, nevner også gudstjeneste på søndag. Irenaeus (182–188 e.Kr.) nevner i fragment 7 (s. 569) også at han snakket om påske og Herrens dag.

Alle dager: I gammeltestamentlig tid skulle de troende være i Guds hvile én dag i uken. Hebreerbrevet 4:11 tyder imidlertid på at vi i dag har en annen og bedre hvile. Vi bør vie hver dag i uken til å være i Guds hvile. I Kolosserne 2:16 irettesetter Paulus kolosserne for at de fortsetter å holde sabbatsdagen. Romerne 14:5 omtaler, uten misbilligelse, kristne som anser alle dager som likeverdige. I 1. Korinterbrev 16:2 samlet de inn offergaver på søndag.

Se spørsmålet om Romerbrevet 14:5 for å finne ut hva den nytestamentlige menigheten gjorde. Menigheten etter det nye testamente holdt gudstjeneste på søndag, slik det fremgår av

Ignatius, disippel av apostelen Johannes (110–117 e.Kr.)

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.)

Justinus Martyrs første forsvar (150 e.Kr.), kapittel 67, s. 185–186

Dionysius av Korint (175 e.Kr.)

Melito av Sardis (175 e.Kr.)

Apostoliske konstitusjoner (2. århundre)

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.)

Tertullianus’ Apologeticus (198–220 e.Kr.)

Selv kjetteren Bardesanes (180 e.Kr.)

Augustin sa at det ikke var nødvendig å holde sabbaten i nytestamentlig tid.

Avvik fra dette ble nevnt av Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.) (Dialog med Trypho, kap. 47, s. 218), som kaller sabbatsholdere «svakere brødre», og Eusebius av Cæsarea (324 e.Kr.) nevner at ebionittiske kjettere holdt sabbaten.

Spørsmål: Siden 2. Mosebok 20:13 og 5. Mosebok 5:17 sier: «Du skal ikke drepe», hvorfor ble da så mange mennesker og dyr drept?

Svar: Det er et godt spørsmål om et punkt som ofte misforstås. Hvis 2. Mosebok 20:13 virkelig betydde at man aldri skulle drepe noen mennesker, ville det vært nytt for Moses. Ved mer enn én anledning ba Gud Moses om å føre krig og henrette lovbrytere. Hvis 2. Mosebok 20:13 virkelig betydde at man aldri skulle drepe noe som helst, ville det vært nytt for Gud, som påbyr dyreofring.

Det hebraiske ordet râtsach kan bety å drepe mennesker, men i boken *Hard Sayings of the Bible* (s. 148–149) står det at av de syv hebraiske ordene for å drepe, er dette ordet – som forekommer 47 ganger i Det gamle testamente – det eneste som betyr mord. Sammenhengen i 2. Mosebok tyder på at visse kriger og lovlige henrettelser ikke bare er tillatt, men også påbudt.

Som en interessant sidebemerkning la en tidligere guvernør i Pennsylvania ned veto mot et lovforslag om å gjeninnføre dødsstraffen, idet han siterte dette verset og feiltolket det.

Spørsmål: I 2. Mosebok 20:13 og 5. Mosebok 5:17 står det: «Du skal ikke drepe.» Han påbød oss å ikke drepe, og likevel sendte Han sin enbårne Sønn for å bli ofret (dvs. drept) av sitt folk, jødene, noe som forvirrer meg. … Vennligst forklar hvorfor Jesus måtte dø for mine synder. Hvorfor måtte jeg drepe Jesus? Hvorfor måtte vi bryte et av Hans bud for å bringe ting i orden med vår Gud og våre sjeler?

Svar: Budet forbød drap; israelittene hadde likevel krig og henrettelser. Se svaret på det forrige spørsmålet om å drepe dyr, henrettelser og kriger. Når det gjelder forsoningen, sendte Gud Jesus vel vitende om at han ville bli drept av ugjerningsmenn. De befant seg imidlertid i en tilstand av ulydighet mot Gud da de gjorde dette. Likevel bruker Gud til og med menneskers opprør og ondskap til sine formål. Romerne 8:28 er virkelig et fantastisk vers. Der står det: «...i alle ting virker Gud sammen til det gode for dem som elsker Ham, som er kalt etter Hans hensikt.» Det står IKKE at Gud bare virker alle gode ting sammen. Snarere står det at Gud virker alle ting (gode og onde) sammen til det gode for dem som elsker Ham.

Selvfølgelig var det ikke vi som drepte Jesus; det var de romerske soldatene. Likevel lot Gud Jesus bli urettferdig drept for å bære straffen for våre synder.

Spørsmål: Siden 2. Mosebok 20:13 og 5. Mosebok 5:17 sier at man ikke skal drepe, hvorfor dreper Gud da noen ganger mennesker?

Svar: De ti budene ble gitt til mennesker; og Gud, som er allvitende, er ikke bundet av det Han ga oss. For eksempel tar Gud imot tilbedelse, mens vi ikke skal ta imot tilbedelse.

Spørsmål: Siden 2. Mos. 20:14,17 sier at man ikke skal begå ekteskapsbrudd, hvorfor fantes det da polygame ekteskap etter det?

Svar: Polygame ekteskap er ikke utroskap. Polygami var tillatt, men ikke oppmuntret i Det gamle testamente, og i Det nye testamente er det ikke tillatt for kirkeledere.

Selv om 2. Mosebok 20:17 sier at man ikke skal begjære sin nabos kone (entall), gjelder dette budet uansett om naboen hadde én eller flere koner. Hvis det hadde stått at man ikke skal begjære sin nabos koner (flertall), kunne noen ha tolket det slik at det var greit å begjære bare én av konene hans. Det var selvfølgelig ikke det Gud mente.

Spørsmål: Hvorfor skulle folket i 2. Mosebok 20:20 ikke frykte, når de i samme vers skulle frykte?

Svar: Verken de eller vi skal være redde og engstelige for Gud, som har så stor kjærlighet til oss. Men vi skal frykte Gud, i den forstand at vi skal respektere Gud, hans makt og hellighet. I dag skal vi også frykte for de fortapte, det vil si frykte at Guds vrede skal ødelegge dem hvis de ikke omvender seg, slik Judas 23 lærer oss.

Men siden Kristus er blitt åpenbart, har vi ikke den samme frykten som de hadde i Det gamle testamente, slik Hebreerbrevet 12:18 lærer. Se også drøftingen om 2. Mosebok 9:30.

Spørsmål: Skulle alteret i 2. Mosebok 20:24 være laget av jord eller av akasietre, slik det står i 2. Mosebok 27:1, 30:1, 37:1 og 38:1?

Svar: På Sinai-fjellet laget de et alter av jord. Senere, til tabernaklet, laget de et bærbart alter av akasietre.

Se *When Critics Ask*, s. 79, og Haleys *Alleged Discrepancies of the Bible*, s. 427–428, for et annet svar.

Spørsmål: Hvorfor skulle folket ikke bruke hugget stein, slik det står i 2. Mosebok 20:25–26 og Josva 8:31?

A: Bibelen forteller ikke hvorfor Gud befalte dette, bare at Han gjorde det. Imidlertid ville steiner som var hugget med jernmeisler, etter hvert få røde rustflekker. Blågrønne flekker ville være synlige ved bruk av verktøy av bronse eller kobber.

Spørsmål: Hvorfor godtar 2. Mosebok 21:2–21 og 3. Mosebok 25:46 slaveri?

A: Slaveri i Bibelen lignet på kontraktsarbeid. Alle hebraiske slaver skulle frigis hvert syvende år, ifølge 2. Mosebok 21:2–5. Når slaven ble frigitt, skulle den tidligere herren gi ham eller henne en sjenerøs gave av det han selv eide, i henhold til 5. Mosebok 15:13–15. Det eneste unntaket fra å frigjøre en hebraisk slave var hvis slaven elsket sin herre så høyt at han eller hun valgte å forbli slave for resten av livet, jf. 2. Mosebok 21:5–6. Hebreerne frigjorde imidlertid ikke alltid sine slaver, slik Jeremia 34:8–22 viser; Gud irettesatte dem for dette. Følgende ble slaver:

Tyver som ikke kunne betale tilbake til folk (2. Mosebok 22:3)

Kvinner som ble solgt av foreldrene som konkubiner (2. Mosebok 21:7-11)

Mennesker som solgte seg selv som slaver hvis de sultet

Spørsmål: Hva betyr «Guds handling» her i 2. Mosebok 21:13?

Svar: Dette ligner svært på den vestlige juridiske bruken av «Guds handling», som betyr noe utenfor menneskelig kontroll. I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 432, står det at lignende uttrykk finnes i Hammurabis lovbok 249:38–39; 266:77.

Spørsmål: I 2. Mosebok 21:17, var dette en streng straff for respektløse barn?

Svar: Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Selv om dette kan virke strengt for oss i dag, ville det faktum at foreldrene hadde denne makten hindre tenåringene i å fullstendig forakte foreldrenes autoritet. Dette var imidlertid mildt sammenlignet med kanaanittene og fønikerne, som praktiserte barneofring. Tenk deg et kanaanittisk eller fønikisk barn som oppfører seg ulydig, og foreldrene som sier: «Oppførselen din begynner å få meg til å føle meg veldig religiøs.» De eneste israelittene som praktiserte barneofring, var avgudsdyrkere som Gud fordømte.

2. For gudfryktige israelitter, med tanke på deres svært sterke familieorientering, finnes det ingen bevis for at barn noen gang var så ulydige at foreldrene ville ty til dette.

3. Selv om det fantes ulydige barn, spesifiserer 2. Mosebok 21:17 ikke at foreldrene måtte gjøre dette; det var bare et alternativ. Det finnes ingen bevis for at noen foreldre valgte å gjøre dette.

4. I senere romersk tid hadde romerske fedre «paterfamilias-retten». Dette var en romersk fars lovfestede rett til å drepe sitt nyfødte barn uansett grunn.

Oppsummering: Noen ganger oppnår man det ønskede resultatet ved å innføre en lov som gir et strengt alternativ, uten at det oppstår en situasjon der den må håndheves.

Spørsmål: Hvorfor blir noen i 2. Mosebok 21:20 bare «straffet» hvis de slår en slave og dreper ham?

Svar: 2. Mosebok 21:12 spesifiserer straffen: dødsstraff for forsettlig drap, og flukt til et tilfluktssted for uaktsomt drap. Dette gjelder både slaver og frie.

Det ble ikke nevnt noen annen straff for en slave, og det var ikke nødvendig å nevne at straffen var den samme, ettersom drap på en fri mann eller en slave ble behandlet likt i Egypt, der de bodde. Denne egyptiske loven er nevnt i *Life in Egypt in Ancient Times* av Bernard Romant, oversatt av J. Smith (Minerva 1978/81), s. 124.

Spørsmål: Hvorfor godtar 2. Mosebok i 21:21 at slaver blir slått?

Svar: Noen handlinger i Det gamle testamente ble ikke anbefalt, men snarere tillatt, fordi folkets hjerter var forherdede. For eksempel var skilsmisse tillatt i Det gamle testamente på grunn av folks forherdede hjerter (Matteus 19:8), men i Malaki 2:16 sa Gud at Han hatet skilsmisse. Å slå en person uten å påføre varig skade ble straffet med en bot for tapt arbeidstid i 2. Mosebok 21:18–19. 2. Mosebok 21:21 påpeker bare at en slaveeier ikke må betale bot for tapt arbeidstid, fordi det var eieren som (kanskje uklokt) førte til at slaven mistet arbeidstiden. Men uansett om det dreier seg om en slave eller ikke, skal en mann som slår noen slik at offeret dør, dømmes til døden, ifølge 2. Mosebok 21:12,20. På samme måte skal det, hvis en mann forårsaker varig skade, enten idømmes en bot, frigivelse av en slave eller øye for øye.

Spørsmål: Viser 2. Mosebok 21:22–23 at abort er galt, eller at et foster er mindre verdt enn et spedbarn?

Svar: I boken *When Critics Ask*, s. 79, nevnes det at ifølge den hebraiske forskeren Umberto Cassuto, i hans *Commentary on the Book of Exodus* (Magnes Press, 1967): «…Men hvis det skjer noe uheldig, det vil si hvis kvinnen eller barna dør, skal du gi liv for liv.»

Dessuten betyr det hebraiske ordet (yatsa’) både å føde et levende barn og å abortere. Det finnes et annet hebraisk ord for abort som ikke betyr levende fødsel, men det ble ikke brukt her. Til slutt er ordet «barn» et ord som brukes om spedbarn.

Som en sidebemerkning ble abort ved hjelp av kjemikalier praktisert i bibelsk tid. Ifølge Discover Magazine (september 1998) kunne en plante som vokste i Kyrenaika, kalt Silphium, fremkalle abort. Minucius Felix (210 e.Kr.) skrev om hvorfor kjemiske aborter var galt i *The Octavius of Minucius Felix*, kap. 30, s. 192, og det samme gjorde Hippolytus i *Refutation of All Heresies*, bok 9.7, s. 131 (225–235/6 e.Kr.). Silphium ble solgt for sin vekt i sølv.

Også kirurgiske aborter ble beskrevet i detalj og fordømt av Tertullian (198–220 e.Kr.) i *A Treatise on the Soul*, kap. 25, s. 206

Tertullianus’ *Apologi*, kap. 9, s. 25 (198–220 e.Kr.): «I vårt tilfelle, der drap en gang for alle er forbudt, må vi ikke engang ødelegge fosteret [fetus] i livmoren, så lenge mennesket fremdeles henter næring fra andre deler av kroppen. Å hindre en fødsel er bare en raskere form for drap; og det spiller ingen rolle om man tar et liv som allerede er født, eller ødelegger et som er på vei til å bli født. Det er et menneske som skal bli et menneske; man har allerede frukten i frøet.»

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier: «Moses’ lov straffer faktisk med passende straff den som forårsaker abort, i og med at det allerede finnes et begynnende menneske, som allerede nå tilregnes tilstanden av liv og død, siden det allerede er utsatt for begge deler, selv om det, ved å fortsatt leve i moren, for det meste deler sin egen tilstand med moren.» En avhandling om sjelen, kap. 37, s. 218

Tertullian nevner også kjemisk abort som noe galt i *Om oppfordring til kyskhet*, kap. 12, s. 57

Spørsmål: Hvorfor ble ikke dødsstraffen fullbyrdet for enkelte drap i 2. Mosebok 21:29–30?

Svar: Som i moderne lovgivning er det ofte ingen dødsstraff for uaktsomt drap. Det er én ting å drepe en person med vilje, og det er noe annet å drepe en person gjennom uaktsomhet.

Spørsmål: Hvordan kan lovene i 2. Mosebok 21–22 sammenlignes med andre lover fra samme tid?

Svar: Her er noen sammenligninger.

2. Mosebok 21:2–4: Når en ugift mann ble slave, og hans herre ga ham en kone, og mannen ble frigitt, forble kona og barna fortsatt slaver hos herren, ifølge de akkadiske Nuzi-tekstene.

2. Mos. 21:9 Et assyrisk dokument som sier at hvis en mann har kjøpt en jente som kone til sin sønn, og ekteskapet ikke blir noe av, kan ikke kjøperen sende henne tilbake som slavejente, «han må behandle henne som sin egen datter, en assyrer»

Eks 21:18-19 Hammurabis lov (206) sier at hvis en mann ved et uhell skader en annen og sverger på dette, må han likevel betale legens honorar. De hettittiske lovene (10) sier at han må ta seg av mannen han har skadet, betale legens honorar og også betale ham seks (senere ti) sjekler sølv.

2 Mos 22:16–17: Dersom en mann forførte en kvinne som ikke var forlovet, sa den midtassyriske loven 56 at mannen måtte betale 1/3 av brudeprisen, og faren kunne selv bestemme om han ville tillate mannen å gifte seg med henne eller ikke.

2. Mos. 22:19: De hettittiske lovene (187–188, 199:16–18) sa også at man skulle henrette noen som hadde hatt samleie med et sau, en ku eller en gris, men ikke med en hest eller et muldyr. Tilsynelatende var dette utbredt blant kanaanittene.

Spørsmål: I 2. Mos. 22:8–9 og 1. Sam. 2:25, kom folket her foran dommere, eller foran Gud?

Svar: Det er ingen tvil om det hebraiske ordet; det er elohim. Imidlertid kan elohim bety den sanne Gud, falske guder eller dommere. I Salme 82:6 betyr det dommere.

Sammendrag: Her er hva The Expositor’s Bible Commentary, bind 3, s. 586, sier om 1. Samuelsbok 2:25: «Som NIV-marginalen indikerer, kan vi ikke alltid være sikre på om (elohim) betyr ‘Gud’ eller ‘(dommerne)’ i visse sammenhenger. … Her i vers 25, og i passasjene i 2. Mosebok, er det kanskje best å la spørsmålet stå åpent, siden «dommerne» (hvis det er det de er) uansett blir sett på som Guds representanter som gjenspeiler hans vilje og utfører hans ønsker.»

Spørsmål: Hvorfor ble kvinnelige hekser henrettet i 2. Mosebok 22:18, mens [angivelig] ikke mennene ble det?

Svar: Forbudet mot trolldom, spiritistiske aktiviteter og omgang med det okkulte gjaldt like mye for menn som for kvinner. Uansett kjønn anser Gud forsøk på trolldom som svært alvorlig. Kristne bør ikke vanære det navnet de bærer ved å delta i spiritistiske seanser, bruke Ouija-brett, drive spådomskunst eller andre former for trolldom.

Spørsmål: I 2. Mosebok 22:18 fortalte en søndagsskolelærer en gang at hun kan finne ut hvordan hun skal behandle fysiske plager ved å holde en metallkjede med et metallanheng over håndleddet sitt og stille kroppen sin spørsmål. Den vil svinge forskjellig, noe som betyr nei eller ja. Hva synes du om dette?

Svar: Dette strider mot Bibelen. Dette er å be [en eller annen form for] ånd om svar. Dette høres vagt ut som den okkulte (sataniske) praksisen med Ouija-brettet. Spør henne hvordan hun vet hvilken type ånd som står bak dette. 1. Johannes 4:1–2 sier at vi ikke bare skal tro på enhver ånd. 2. Korinterbrev 6:17 sier at vi ikke skal røre noe urent.

Jeg hørte en gang en pastor [med rette] si fra prekestolen at vi ikke skal følge astrologi. For å bevise at det ikke var noe i det, fikk han imidlertid horoskopet sitt lest og skulle vise alle hvordan det hele var falskt. Vel, det viste seg at ting begynte å gå i oppfyllelse. Han ble redd og angret foran menigheten på det han hadde gjort. Først etter det sluttet de resterende spådommene å gå i oppfyllelse.

Satan har evner som overgår våre, og han kan noen ganger forutsi ting riktig (eller sørge for at de skjer). Han bruker dette for å få folk til å stole på denne rådskilden, slik at han senere lettere kan forføre dem.

Her er hva jeg ville gjort hvis jeg var medlem av søndagsskoleklassen.

1. Gå til læreren og forklar at du setter din lit til Kristus, ikke til åndene. Vis henne versene som taler imot det okkulte, så kanskje hun innser det og omvender seg. Noen vers som sier at vi ikke skal ha noe med det okkulte å gjøre, eller kommunisere med de døde osv., er:

Ha ingenting å gjøre med magi og det okkulte, slik som kanalisering, trolldom, astralprojeksjon, medier, spåmenn, astrologi, Ouija-brett, TM, EST eller Qi-gong. 3. Mos 19:26,31; 20:6-8,27; Apg 19:19; Esek 13:18; 22:18; 5. Mos 18:9-14; Mika 5:12; Åp 9:21

Forsøk ikke å kommunisere med de døde. 5. Mos 18:10-12; Jes 8:19; 1. Sam 28:3,7-12 + 3. Mos 20:6-8

Når det gjelder det onde, skal vi være som små barn. 1 Kor 14:20; Matt 10:16, men vær likevel på vakt. Matt 10:16-17

2. Hvis hun ikke lar seg overtale til å omvende seg, si til pastoren og de eldste i menigheten at dette ikke bør skje i en menighet som stoler på Kristus, og foreslå at de fjerner henne som søndagsskolelærer.

3. Hvis det ikke lykkes, har medlemmet en plikt til å forlate den menigheten og fortelle alle som vil vite det, hvorfor medlemmet forlater den. At du forlater menigheten vil være et bedre vitnesbyrd enn at du blir værende og prøver å fortsette å overbevise dem. Så lenge du blir værende, sier du implisitt at dette ikke er så ille.

Forresten ville jeg ikke gi dette rådet til en søndagsskolelærer som trodde på og underviste i en feiloppfatning om et underordnet spørsmål. Men vi skal ikke ha noe å gjøre med å bruke «midler» for å kommunisere med åndeverdenen for å få råd.

Spørsmål: Hvorfor skal folk ikke koke et geitekid i sin mors melk, som det står i 2. Mosebok 23:19, 34:26 og 5. Mosebok 14:21?

Svar: Helt enkelt fordi Gud ba dem om å la være. Om en handling er avgudsdyrkende, magisk, vanhellig, grusom eller foraktelig, er ikke hovedpoenget; den avgjørende grunnen er at Gud mislikte det og sa at de ikke skulle gjøre det.

Det fantes også en gammel kanaanittisk og syrisk skikk knyttet til dette som går tilbake til minst det 15. århundre f.Kr. Det hedenske ugarittiske eposet kalt «De vakre og nådige gudenes fødsel» viser skikken med å koke et geitekid i sin mors melk for å be gudene om regn i Kanaan. Dette er dokumentert i Ras Shamra-tavlene fra det 15. århundre.

Senere utvidet jødene dette til å ikke servere kjøtt og melk ved samme måltid, eller til og med tilberede dem med de samme kjøkkenredskapene.

Spørsmål: Hvordan drev «hornets» kanaanittene ut i 2. Mosebok 23:28, 5. Mosebok 7:20 og Josva 24:12?

Svar: Først to ting som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret, bokstavelige hornets: Et eksempel er at den greske historikeren Aelian i *Hist. anim.* 11,28 sier at faselianerne, kanaanitter som bodde i nærheten av solymittene, ble drevet ut av sitt land av veps. Bochart (*Hieroz.* iii. s. 499) har eksempler på stammer som forlot sine landområder på grunn av frosker, mus og andre dyr. Imidlertid nevner Josva i alle de oppgitte detaljene ikke at noen dyr, verken insekter eller andre, drev kanaanittene ut. «The Bible Knowledge Commentary: Old Testament», s. 145, sier at noen holder fast ved dette synet, mens andre mener det er Egypt.

Ikke svaret, israelittene selv: Mens noen mener at «hornetene» Gud refererte til var israelittene selv, henviser 2. Mosebok 23:28 tydelig til «hjelp utenfra» som Gud på providentiell vis sørget for.

Svaret, Egypt: Farao Thutmose IIIs symbol var imidlertid vepsen. Han gjennomførte 17 felttog, hovedsakelig i Palestina. Hans etterfølgere Amenhotep II og Thutmose IV førte også felttog i Palestina. Dette er en erkjennelse av at den israelske hæren ikke var den eneste som svekket kanaanittene; egypterne spilte også en rolle.

Bibelen er helt sann, men det betyr ikke at Gud er forhindret fra å kommunisere med mennesker ved å bruke deres egne metaforer.

Spørsmål: Hvordan kunne filisterne være i Kanaan på Moses’ tid, slik det står i 2. Mosebok 23:31?

Svar: Se drøftingen av 1. Mosebok 20 for svaret.

Spørsmål: Hva kan vi lære av Nadab og Abihu i 2. Mosebok 24:1?

Svar: Som Arons sønner sto de i kø for å bli den neste ypperstepresten. Men det å være barn av en gudfryktig person gjorde dem ikke «tryggere» mot fare; faktisk er det en farligere posisjon hvis man ikke ønsker å følge Gud. Jo mer man vet, desto mer vil man bli holdt ansvarlig for ulydighet, slik 2. Petersbrev 2:21 viser.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 2. Mosebok 24:4 skrive «og Moses skrev ned alle Herrens ord»?

Svar: På samme måte som han skrev 2. Mosebok 6:26–27. Se drøftingen om dette. Alternativt kan det ha vært Moses’ skriver som skrev dette.

Spørsmål: I 2. Mosebok 24:9–11, hvordan kunne de eldste komme til Sinai-fjellet, siden folk ville bli slått ihjel hvis de kom til Sinai-fjellet i 2. Mosebok 19:12–13?

Svar: De kunne bare komme til Sinai-fjellet når de ble invitert. På samme måte skulle de dra til det lovede landet, men etter speidernes nedslående rapport nektet de å dra. Etter at Gud hadde straffet dem og fortalt dem at de ville dø i ørkenen, bestemte de seg for å dra til det lovede landet på egen hånd. De ble drevet tilbake av fiendene sine. Å gjøre de riktige tingene er ikke det viktigste. Det viktigste er å elske og adlyde Gud, noe som innebærer å gjøre de riktige tingene på riktig måte, til riktig tid.

Spørsmål: Hvordan kunne de i 2. Mosebok 24:10 se Guds skikkelse, siden Gud ikke har en fysisk kropp?

Svar: Gud kan ta hvilken som helst fysisk form Han ønsker.

Spørsmål: Hvorfor befalte Gud i 2. Mosebok 25:18 Moses å lage utskårne bilder av keruber?

Svar: Dette var bilder som prydet tabernaklet, men disse bildene ble ikke tilbedt, bedt til eller æret. Kerubene var dekorativ kunst; de var ikke bilder av Gud, og de var ikke ment for verken tilbedelse eller ærbødighet.

Spørsmål: Hva er «Urim og Tummim» i 2. Mosebok 28:30?

Svar: De var et redskap Gud ga prestene for å kaste lodd for å finne ut Guds vilje. En beskrivelse av deres nøyaktige utseende er gått tapt, bortsett fra at Josefus hevder at de var steiner på et brystskjold. I boken «1001 Bible Questions Answered» s. 357 står det at «Urim og Tummim» kan bety «lys og fullkommenhet».

Spørsmål: Hvordan hindrer klokkene i 2. Mosebok 28:34–35 at Aron og hans etterkommere dør?

Svar: Klokkene gjør det ikke i seg selv. Men den riktige formen for tilbedelse i dette tabernaklet var en alvorlig sak for Gud, og å ignorere dette påbudet ville føre til døden. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: Hva var formålet med bjellene på prestens kappe i 2. Mosebok 28:34–35 og 2. Mosebok 39:22–26?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan spekulere i to grunner.

1. Når folket utenfor lyttet, kunne de høre presten, som de ikke kunne se, bringe soningsofferet for dem.

2. Hvis bjellene stilnet, kunne det tyde på at Gud var misfornøyd med presten og hadde drept ham. Da kunne folket trekke presten ut ved hjelp av tauet som var bundet rundt ham.

Spørsmål: I 2. Mosebok 29:20 og 3. Mosebok 8:23–24, hvorfor ble blodet påført Arons høyre øre, høyre tommel og høyre stortå?

A: Selv om Skriften ikke uttrykkelig sier hvorfor Gud ønsket dette, er symbolikken ikke vanskelig å se. Den symboliserer en tilknytning til offeret. Et annet eksempel er at dette ble gjort for en som var renset fra en hudsykdom, da vedkommende brakte sitt renselsesoffer til presten. (3. Mosebok 14:1–2, 14–17)

Q: I 2. Mosebok 30, hva er betydningen av gjenstandene, og hva symboliserer de?

A: For det første kan det fortsatt være noen mysterier vi ikke kjenner til ennå; Gud har kanskje ikke nødvendigvis åpenbart alle grunnene til at alt var akkurat slik. I Hebreerbrevet 8:5 står det: «Det stedet hvor de tjener, er en avbildning og en skygge av det himmelske helligdommen, akkurat slik Moses ble advart av Gud da han var i ferd med å fullføre tabernaklet. For han sier: ‘Sørg for at du lager alt i henhold til den utformingen som ble vist deg på fjellet.’» (NET Bible) Se Hebreerbrevet kapittel 9 og 10 for mer om betydningen av tabernaklet og gjenstandene inni det.

Her er flere detaljer om 2. Mosebok 30.

2. Mosebok 30:1–9 Alteret av akasietre var lite, omtrent 3 fot høyt og 18 tommer i kvadrat, men svært tungt fordi det var belagt med gull. Gull kan symbolisere hellighet og Gud, og gull var en av de tre gavene de vise mennene brakte til Jesus. Dette alteret er et forbilde på Kristi offer for oss. Det er interessant at ingen av tempelets utsmykninger ble nevnt som «det aller helligste» bortsett fra alteret.

En sekundær anvendelse på våre liv er at akkurat som presten måtte brenne røkelse på alteret hver morgen og kveld, bør også vi snakke med Gud minst hver morgen og kveld. Slik Kristus ofret sitt liv for oss, bør vi på en mindre måte være villige til å lide for andre, slik Paulus viste i Kolosserne 1:24.

2. Mosebok 30:10 En gang i året måtte israelittenes yppersteprest utføre soning på alterets horn.

Akkurat som israelittene hadde en yppersteprest i 2. Mosebok 30, har vi en yppersteprest som brakte et offer for oss i Hebreerbrevet 4:14: Jesus.

2. Mosebok 30:17-21 Et vaskefat av bronse. Aron og hans sønner [etterkommere] skulle vaske hendene og føttene før de gikk inn i møteteltet og før de nærmet seg alteret.

Først og fremst skal vi ikke gå fram for Gud og tro at vi ikke trenger å være rene. Vi må være renset. Selvfølgelig er kristne prester og konger, og vi er renset i Jesu blod, så Han oppfylte det for oss. Men vi skal leve rensede, rene liv. Se 1. Petersbrev 1:15-16; 2:11-12.

Forresten kom bronse fra bronsespeil som kvinnene hadde donert i 2. Mosebok 38:8. En sekundær anvendelse på våre liv er at det som en gang ble brukt til forfengelighet og utsmykning, ble omsmeltet for å brukes til renselse. Det ville glede Gud hvis vi var villige til å la noen av våre velkjente skikker og vaner bli «omsmeltet», slik at de kunne forvandles til Hans verk. Se Romerne 12:1-2 og Jakob 1:23-25.

2. Mosebok 30:22-33 Salvelsesolje på hellige gjenstander. Jeg tror oppskriften ble laget ganske enkelt fordi den gir et velduftende resultat. Salvelsesolje er et bilde på Den Hellige Ånd og representerer helliggjørelse av Gud. Myrra var svært kostbar, og en av gavene de vise mennene brakte til Jesus.

Først og fremst, på samme måte som salvelsesoljens duft «skapte stemningen» for alt, gir vår renselse og helliggjørelse gjennom Den Hellige Ånd oss Kristi duft gjennom og gjennom. Se 2. Korinterbrev 2:14–16 for mer om at vi er Kristi duft.

En sekundær anvendelse i våre liv er at denne salveoljen ikke skulle tas for gitt og «gjøre til noe vanlig» ved å brukes til noe annet. Våre kropper (Guds tempel, 1. Korinterbrev 6:19-20), vår enhet i Ånden (Efeserne 4:3) og våre liv skal ikke gjøres til noe vanlig ved uhellig bruk. Vi skal ikke kaste våre perler for svin, gå i åk med vantro (2. Korinterbrev 6:14-18), anse som hellige ting som ikke er hellige, eller la oss lede bort fra vår oppriktige og rene hengivenhet til Kristus (2. Korinterbrev 11:3-4).

2. Mosebok 30:34-38 Røkelse symboliserer forbønn og bønner. Men røkelsen skulle ikke brukes til noe annet. Frankincense var svært kostbar, og den var en av de tre gavene de vise mennene brakte til Jesus. Den ble saltet i 2. Mosebok 30:35, sannsynligvis for å bevare den. Se Åpenbaringen 8:3-4 om røkelse knyttet til bønn.

Først og fremst, på samme måte som røkelsen som presten brente var en duft som gjennomsyret alt, skal Den Hellige Ånd, sendt av Faderen og Jesus (Johannes 16:7), gjennomsyre våre liv. Kristus, og Kristus alene, er vår mellommann (Efeserne 2:13-17; Kolosserne 1:20; Hebreerne 8:6), og Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som er for dype til å uttrykkes med ord (Romerne 8:26-27).

En sekundær anvendelse på våre liv er at når vi følger Kristus, skal vi stadig be, prise Gud og gå i forbønn for andre. (1. Tessalonikerbrev 5:17; Filipperne 4:6)

Spørsmål: Hvorfor måtte de fattige i 2. Mosebok 30:11,15 betale det samme som de rike, som hadde bedre råd?

Svar: Sjekelavgiften var en løsepenge for livet deres, og her ligger et viktig poeng. Livet til en rik person er ikke mer eller mindre viktig enn livet til en fattig person. I alle lovene i Det gamle testamente var straffen for å drepe eller skade en fattig person ikke mindre enn for en rik person.

Skatten gjaldt bare for personer som var tjue år eller eldre, og sannsynligvis bare menn, noe som ville bety at dette gjaldt for en familieenhet. En familie ville ikke bli straffet for å ha flere barn. Dessuten var sikelen en liten pengeenhet.

Spørsmål: Hvordan kan en vær eller en okse i 2. Mos. 30:12 og 3. Mos. 9:7 sone for en person?

Svar: I seg selv kan det ikke bringe soning, ifølge Hebreerbrevet 9:9 og 10:4. Hebreerbrevet 9–11 viser imidlertid at ofrene i Det gamle testamente var en type, eller et bilde, på Kristi offer.

For å si det på en enkel måte: Tenk deg at noen mennesker hadde en stor gjeld (eller synd) som var så stor at de aldri kunne håpe å betale tilbake til kreditoren (Guds upartiske krav om rettferdighet). Man kan ikke stole på deres kredittverdighet. Men en rik konge (Gud) trer inn og undertegner en avtale om å betale tilbake hele gjelden. Så kommer hans sønn og betaler hele gjelden. Da kreditoren kom for å kreve pengene, hadde folket, i lydighet mot kongen, et konkret tegn på at gjelden deres var overtatt av kongen.

Spørsmål: I 2. Mosebok 30:31–34, er det ikke strengt å drepe noen for å ha laget en bestemt blanding av parfyme?

Svar: Ja, det er strengt. Det er imidlertid ikke urettferdig hvis alle kjenner reglene. Det finnes ingen bevis for at noen noen gang brøt denne regelen eller ble straffet for det.

Spørsmål: Hvorfor var det så viktig å holde sabbatsdagen i 2. Mosebok 31:12?

Svar: Mange oppriktige kristne mener at alle dager er en sabbatshvile under Kristus (Hebreerne 4:8–11), mens andre oppriktige kristne mener at vi skal holde sabbaten i dag. Paulus anerkjenner begge praksisene i Romerbrevet 14:5–7, og sier at det som teller, er at vi lever for Herren.

Uansett må alle kristne være enige om at det å holde sabbatsdagen var et svært viktig bud i tiden da Moseloven gjaldt, og hvis vi hadde levd den gang, ville vi ha måttet være flittige med å holde det.

Det finnes tre uttrykkelige bud og fem uttrykkelige grunner knyttet til sabbaten, men vi kan også se flere grunner.

Sabbatsbud:

1. Hold sabbatsdagen hellig (2. Mosebok 20:8; 5. Mosebok 5:12)

2. Du skal ikke utføre arbeid selv (2. Mosebok 20:10; 5. Mosebok 5:13–14)

3. De som er under deg: sønn, datter, tjenere, til og med (ikke-jødiske) fremmede innenfor byportene dine, ja, til og med dyr, skal ha en hviledag. (2. Mosebok 20:10; 5. Mosebok 5:14)

Eksplisitte grunner til sabbaten:

1. Enkel lydighet: De skal adlyde Guds bud.

2. Å minnes vår Skaper: Slik Gud skapte jorden på seks dager og deretter hvilte, skal også vi ære Ham ved å hvile på sabbaten. (2. Mosebok 20:11)

3. Å minnes slaveriet og vår Befrier: Siden israelittene var slaver i Egypt (antagelig uten hvile), og Gud førte dem ut, skal de minnes dette og holde sabbaten. (5. Mosebok 5:15b)

4. Som et tegn mellom Guds folk i Det gamle testamente og Gud, slik at de skal vite at Gud gjør oss hellige. (2. Mosebok 31:13)

5. Gud velsignet sabbaten og helliget den, så vi skal anerkjenne det. (2. Mosebok 20:11b)

Mulige tilleggsgrunner:

1. Sabbaten var en fornærmelse mot menneskers egen visdom og innsats. For en som er vis i denne verden, ville det virke åpenbart at hvis man legger ned mer arbeid, vil man få større utbytte. Og selv når man ønsket å ta en pause, kunne man fortsatt få sine ansatte, tjenere og dyr til å arbeide hardere. Gud motsatte seg ikke den tanken, og sa ikke engang om den var sann eller ikke. Uavhengig av hvor sann denne tankegangen oppfattes å være, sa Gud at man først skal adlyde Ham.

2. Sabbaten var en fornærmelse mot deres selvhjulpenhet og uavhengighet. En handelsmann, bonde, håndverker eller hvilken som helst annen arbeider ville ønske å arbeide på sabbaten hvis de trodde at deres egen og familiens velstand eller til og med overlevelse avhang av det. Men det koker ned til tillit: avhenger din velstand og overlevelse av deg selv, eller tror du at den avhenger av Gud?

3. Å ha en hviledag ville gjøre dem, menneskene under dem og til og med dyrene deres sunnere – både fysisk, mentalt og følelsesmessig – ved at de får tid til å hente seg inn igjen og gjenopprette kreftene etter ukens arbeid. Mennesker i dag, uansett tro, trenger tid til å hvile og hente seg inn igjen.

4. Å ha en hviledag bidrar til å forhindre utbrenthet som følge av å gjøre det samme uten variasjon i årevis. Selv kristne som ser på alle dager som like, trenger likevel tid til å hvile og komme seg.

Selv om ekte kristne er uenige om hvorvidt man skal arbeide på sabbaten (lørdag) eller på søndag, eller om alle dager er like, bør alle kristne være enige om to ting her.

a) Hvis vi trodde at Gud ønsket at vi skulle holde én dag uten arbeid i dag, burde vi gjøre det.

b) Alle våre dager, ikke bare en syvendedel av dem, skal vies til å tjene Gud.

Spørsmål: I 2. Mos. 31:17, kan Gud bli trøtt?

Svar: Gud blir ikke fysisk trøtt (Jesaja 40:28). Men akkurat som mennesker kan si at de er lei av klaging og uoppriktig kjærlighet, er dette et uttrykk som viser Guds manglende interesse for uoppriktig tilbedelse av Ham. Jesaja 43:24 sier at israelittenes synder trøtnet Gud. Jesaja 1:14 sier at deres høytider trøtnet Gud da de var et ugudelig folk. Ahaz’ vantro trøtnet Gud i Jesaja 7:13. Malaki 2:17 sier at deres ord trøtnet Gud da de sa at de som gjør ondt, er gode, og spurte hvor rettferdighetens Gud er. Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions», s. 212–213, for ytterligere drøfting.

Spørsmål: Hvordan kunne profeten Aron i 2. Mosebok 32:2–5 gå inn for avgudsdyrkelse?

Svar: Aron begikk en forferdelig synd. Det finnes ingen unnskyldning for det han gjorde, men her er en mulig forklaring på hans handlinger. Da Moses ikke kom tilbake, spurte mange seg om Moses i det hele tatt ville komme tilbake. Under presset fra så mange stressede og lederløse mennesker som ba Aron om å lage en avgud, ga Aron etter. Kanskje han satte større pris på å lede folket som prest for å gjenopprette orden og normalitet enn å vente i det uendelige på Herren.

Spørsmål: Hvorfor drepte Gud i 2. Mosebok 32:1–10 israelittene som tilba gullkalven, og ikke Aron, som laget den?

Svar: Det ville vært rettferdig av Gud å drepe dem alle. Men Gud har rett til å utsette rettferdighet. Han har også rett til å vise barmhjertighet slik Han ønsker, som Romerbrevet 9:15 viser.

Omstendighetene: Folket foreslo gullkalven og skaffet materialet. Skriften sier ikke om Aron var entusiastisk eller følte seg tvunget til å adlyde hele folket rundt seg. Gullkalven var et bilde som ble brukt til å tilbe Herren i 2. Mosebok 32:5, ikke en annen gud. Selv om omstendighetene kan hjelpe oss å forstå hvorfor Aron gjorde dette, er de selvfølgelig ikke noen unnskyldning for Aron.

Gud er barmhjertig mot noen og kan utsette sin rettferdighet: Gud var svært vred i vers 10, og han vurderte å tilintetgjøre dem alle. Det ville vært rettferdig av Gud å tilintetgjøre Aron og alle de andre. Gud var barmhjertig, ikke bare mot Aron, men også ved å ikke drepe alle israelittene.

Spørsmål: Endrer Gud seg i 2. Mosebok 32:14, i strid med 4. Mosebok 23:19 og 1. Samuelsbok 15:29?

Svar: Når vårt hjerte og våre handlinger endres, kan også Guds åpenbarte vilje overfor oss endres. Se svaret til 2. Mosebok 33:3, «When Critics Ask» s. 85, og «Hard Sayings of the Bible» s. 209–210 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 2. Mosebok 32:30 forsøke å gjøre soning for folket?

Svar: Mennesker kan prøve å gjøre umulige ting, men selv Moses kunne ikke ta noens sted, slik Jeremia 15:1 viser. Moses ba Gud om å tilgi folket deres store synd, og hvis ikke, så skulle han bli slettet ut av Guds bok. Dette høres svært likt ut som Paulus’ følelser i Romerbrevet 9:1–4.

Spørsmål: Viser 2. Mosebok 32:30–32 at Moses kunne ta folkets plass, i likhet med den katolske troen på en «fortjenesteskatt»?

Svar: Nei. Om noe, tyder det nettopp på det motsatte, av to grunner.

1. I 2. Mosebok 32:33–34 sa Gud at Moses’ tilbud ikke ble godtatt av Gud. Som en sidebemerkning hadde Paulus en lignende følelse av oppofrende kjærlighet overfor jødene i Romerbrevet 9:3, men det hjalp heller ikke jødene.

2. Moses tilbød seg ikke å lide for folket. Moses’ tilbud om å bli fullstendig utslettet fra boken innebærer å bli sendt til helvete. Katolikker, ortodokse, protestanter og koptere er alle enige om at ingen kristen havner i helvete for andre kristnes skyld.

Som en sidebemerkning er ideen om en «fortjenesteskatt» i kirketradisjonen fullstendig fraværende i alle kristne skrifter fra før Nikæa-konsilet.

Spørsmål: Hvorfor ba Moses i 2. Mosebok 32:12 Gud om å «omvende seg fra dette onde mot ditt folk»?

Svar: Ordet «ondt» kan her også bety katastrofe. Moses ba Gud om å avstå fra å bringe den truede katastrofen, fordi 5. Mosebok 9:8 sier at Guds vrede var opphisset nok til å ødelegge folket.

Spørsmål: I 2. Mosebok 33:3 og Josva 1: Gikk Gud med israelittene inn i det lovede land, eller ikke?

Svar: Guds åpenbarte vilje er ofte tidsbestemt og betinget, og den blir noen ganger forklart som et antropomorfisk uttrykk.

Tidbestemt: Gud sa til den opprørske generasjonen at han ikke ville gå med dem. De døde alle, og Gud gikk med den påfølgende generasjonen.

Betinget: Mange av Guds trusler eller løfter er knyttet til en eksplisitt eller implisitt betingelse. For noen eksempler på implisitte betingede trusler, se Jona 3 og 1. Mosebok 20:3.

Antropomorfisk: Gud, som står utenfor tiden, visste allerede hva de ville gjøre, og Han visste allerede hva Han selv ville gjøre. Imidlertid er det noen ganger vanskelig for mennesker å innse dette og samtidig forstå at folket likevel hadde et reelt valg. Hadde Gud bare fortalt dem med sikkerhet hva de ville gjøre og hva Han selv ville gjøre, ville det utvilsomt ha begrenset deres valgmuligheter.

En person trenger ikke å være enig i eller engang forstå begrepet om at Gud står utenfor tiden. De trenger ikke å gruble over tidløshet før Gud i det hele tatt vil kommunisere med dem på en meningsfull måte. Gud kommuniserer med mennesker på en måte som alle kan forstå. Se *Now That’s A Good Question*, s. 202–205, for mer om hvordan Gud kommuniserer antropomorfisk.

Spørsmål: Hvorfor skulle israelittene i 2. Mos. 33:5–6 ta av seg smykkene sine, slik at Gud skulle vite hva han skulle gjøre med dem?

Svar: De skulle ta av seg smykkene de hadde på seg da de syndet, som et tegn på sorg og (forhåpentligvis) omvendelse. Her berøres et sentralt prinsipp. Guds åpenbarte vilje overfor oss kan endre seg når vårt hjerte endrer seg. De hadde et valg om å adlyde og sørge over sin synd, eller ikke.

Se drøftingen av 1. Mosebok 20:3–6, 5. Mosebok 20:17, Jeremia 15:6, Jona 3–4, Jona 3:10 og Jona 4:1–2 for mer informasjon.

Spørsmål: Kunne Moses i 2. Mosebok 33:11 snakke med Gud ansikt til ansikt?

Svar: Som Norman Geisler og Thomas Howe skriver, kan en blind mann snakke ansikt til ansikt med noen uten å se ansiktet deres. Dette er et uttrykk som viser at Moses og Gud snakket fortrolig med hverandre, men det sier ikke at Moses så Guds ansikt, slik 2. Mosebok 33:20 viser.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses, Abraham eller noen andre i 2. Mosebok 33:11, 23; 24:10 og 1. Mosebok 32:30 se noe av Gud, siden Gud er usynlig, slik det står i Johannes 1:18; 2. Mosebok 33:20; Kolosserne 1:15; og 1. Timoteus 1:17; 6:16?

Svar: Dette var et argument gnostikerne forsøkte å bruke for å hevde at, til tross for at Jesus oppfylte loven, var Gud i Det gamle testamente en annen Gud enn Gud i Det nye testamente.

Usynlig betyr ikke at Gud ikke har noen form, og det betyr heller ikke at Gud ikke kan oppdages av engler eller demoner. Det betyr absolutt ikke at den allmektige Gud ikke er mektig nok til å kunne vise seg i en synlig form. Det betyr ganske enkelt at vi, med våre synlige øyne, ikke kan se ting i det usynlige riket, og Gud befinner seg i det riket.

Men Gud, selv om han fortsatt forblir i himmelen, er også i stand til å «krysse over» og tre inn i den fysiske verden i rom-tid. Gud ville fortsatt være usynlig i sin natur, men i stand til å gjøre seg selv synlig. Vi er av natur nesten usynlige i nattens mørke, men hvis vi hadde en lommelykt, kunne folk likevel se hvor vi befant oss. Gud kunne gjøre det samme med en brennende busk.

Men Gud gjorde enda mer. På en måte som ikke har noen 100 % perfekt naturlig analogi, gikk Gud over for å ha en lokal tilstedeværelse i rom-tid, ikke bare ved å fremstå som et menneske, men som et ekte, levende, pustende menneske: Jesus Kristus. Jesus var og er fortsatt 100 % menneske og 100 % Gud.

Historisk sett var Irenaeus den første kristne som vi vet svarte på denne innvendingen. Han understreket at siden Gud er allmektig, kan Han til og med få synlige, dødelige mennesker til å se usynlige ting, både i syner og etter at de har fått udødelighet. Se Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 20.4–10, s. 489–491, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: Hvordan kunne Moses i 2. Mosebok 33:19–20 se Guds «rygg», siden Gud er ånd?

Svar: Det er vanskelig å beskrive ulike egenskaper ved en ånd uten å bruke menneskelignende uttrykk. «Rygg» betyr her ikke «den delen med ryggmargen». «Rygg» kan snarere bety «bakside» i motsetning til «forside».

Dette refererer til en gjenspeiling av noen av Guds egenskaper. Det er ikke hele Guds herlighet, da Gud avslo Moses’ anmodning om å få se Guds herlighet (sannsynligvis for Moses’ egen sikkerhets skyld).

Spørsmål: I 2. Mosebok 34:20, 2. Mosebok 13:2 og 4. Mosebok 18:15–16, skal folk drepe urene dyr, eller løse dem ut med penger?

Svar: 2. Mosebok 34:20 sier at eieren enten måtte drepe det førstefødte dyret eller løse det ut med penger, bortsett fra at han kunne løse ut et esel med et lam. Det ble ikke gjort noe annet skille mellom rene og urene dyr. Senere, i 4. Mosebok 18:15–16, ble loven innsnevret til kun å tillate utløsning med penger av de førstefødte urene dyrene.

Noen kan ha problemer med at noen av Guds lover endres, fordi de ikke skiller mellom tre ulike aspekter: det moralske, det sivile og det seremonielle. Den seremonielle loven endret seg også på andre måter etter hvert som situasjonene endret seg. For eksempel ble det ikke ofret i tempelet før tempelet ble bygget.

Spørsmål: Hvorfor måtte alle mennene møte opp i 2. Mosebok 34:23, men ikke kvinnene og barna? (Dette ble spurt av en muslim.)

Svar: Vi finner svaret når vi leser både 2. Mosebok 34:23 og 24 nøye. Der står det: «Tre ganger i året skal alle dine menn møte opp for Herren, Israels Gud. Jeg skal drive folkeslagene bort foran dere og utvide deres landområde, og ingen skal begjære deres land når dere tre ganger i året drar opp for å møte Herren, deres Gud.» Kvinnene kjempet ikke i krigene, bare mennene. Ingen mann skulle «gjemme seg» ved å la være å møte opp.

Spørsmål: Hva var symbolikken bak innredningen i tabernaklet i 2. Mosebok 35–40?

Svar: Noen ser følgende:

Kobberalteret symboliserte at selv inngangen krevde offer

Kobbervasken viste at de som var der inne, trengte renselse

Nærværsbrødet viste at Kristus er vårt brød; Han gir oss alt vi trenger for å leve

Den gylne lysestaken representerte lovprisning og bønn

Arken representerte Guds nærvær

Forhenget viste at veien til Guds nærvær ikke var åpen for hvem som helst (bortsett fra presten én gang i året). Dette endret seg da forhenget på overnaturlig vis ble revet i to samtidig som Jesus døde på korset.

Dette er løst hentet fra «The Teacher’s Commentary» av Lawrence O. Richards.

Spørsmål: I 2. Mosebok 36:8–14 ble jeg fortalt at målene som Moses mottok fra Gud for å bygge tabernaklet, var nesten nøyaktig de samme som andre folk i antikken (ikke hebreerne) brukte til å bygge sine egne tilbedelsessteder. Påvirker dette troverdigheten til Guds mål for tabernaklet?

Svar: La oss først anta at denne forutsetningen er riktig. (Jeg vil bestride det senere.) Hvis det var de samme målene som de andre folkeslagene i antikken brukte til sine templer, ville det ikke påvirke Bibelens troverdighet. Hvis det var noe spesielt ved målene, ville Satan bruke den informasjonen til å lage en forfalskning.

På den annen side tviler jeg sterkt på påstanden om at dette var de samme målene som andre folk i antikken brukte til sine templer, av flere grunner.

a) Ulike gamle tilbedelsessteder hadde forskjellige dimensjoner seg imellom. La oss ta et forenklet eksempel: Anta at det fantes 10 gamle templer med dimensjonene 100, 105, 110, 120, 125, 130, 135, 140, 145 og 150, og at tabernaklet hadde en dimensjon et sted mellom 100 og 150. Uansett hvilke dimensjoner tabernaklet hadde, kunne man hevde at det var svært likt ett av disse 10 templene, men det beviser ingenting.

b) Gamle templer hadde vanligvis ikke et aller helligste, og de vi kjenner til, var faste templer, ikke telt.

c) Til slutt må man huske at tabernaklet ble bygget rundt 1400 f.Kr., altså eldre enn alle romerske og greske templer, med unntak av de mykenske. Så hvis dimensjonene var de samme som i et senere tempel, var det enten ikke snakk om kopiering, eller så kopierte de senere templene fra de tidligere, ikke omvendt. Generelt er det ikke klokt å legge vekt på slike påstander, med mindre de kan underbygges med eksempler.

Spørsmål: I 2. Mos. 37:17–24, tyder en syvarmet lysestake på senere forfatterskap, ettersom syvarmede lysestaker [angivelig] ikke dukket opp før 600 f.Kr.?

Svar: Noen pleide å tro dette, men i boken *Can Archaeology Prove the Old Testament?*, s. 31–32, påpekes det at arkeologer har funnet syvarmede lysestaker ved Tell Beit Mirsim, og noen graver ved Dothan fra Moses’ tid viser syvarmede lamper. I «Wycliffe Bible Dictionary» s. 1006 står det at syvarmede lysestaker er funnet i graver og i ruinene av kanaanittiske templer: «Dermed var ikke konseptet med en syvarmet lysestake til hellig bruk i det mosaiske tabernaklet anakronistisk, slik kritikerne av Det gamle testamente pleide å hevde.»

Spørsmål: Er 2. Mos. 38:8 et bevis på senere tilblivelse, siden de [angivelig] ikke hadde bronsespeil på den tiden?

Svar: Nei, for de hadde faktisk bronsespeil, slik det står i *Can Archaeology Prove the Old Testament?*, s. 31. Bronse er en legering av kobber og 2–18 prosent tinn. (KJV brukte ordet «messing», fordi for 400 år siden ble enhver kobberlegering kalt messing.) I «Wycliffe Bible Dictionary», s. 1123–1124, står det at det er funnet gjenstander av bronse i Ur fra ca. 2500 f.Kr.

På s. 1139 står det at bronsespeil var sjeldne, bortsett fra i Egypt. De var imidlertid svært verdifulle, ettersom «Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology» s. 389 sier at bronsespeil ikke ble utbredt blant vanlige folk før i hellenistisk tid. Det står også at i Josvas tid nevner Tell el-Amarna-brevene en vasall som overrakte farao Akhenaton 32 polerte bronsespeil. Den hettittiske kongen ga ham ett sølvspeil.

Som en sidebemerkning er det eldste kjente manuskriptet fra Det gamle testamente som er bevart i dag, 4Q17 fra Dødehavsrullene. Det er datert til 250 f.Kr. og inneholder 2. Mosebok 38 til 3. Mosebok 2. I boken «The Dead Sea Scrolls Translated» s. 474 står det at det er praktisk talt identisk med den masoretiske teksten.

Spørsmål: Hvordan kunne de i 2. Mosebok 40 bygge teltet, siden teltet allerede var der i 2. Mosebok 33:7–8?

Svar: Først to fakta som sannsynligvis ikke er så relevante, deretter svaret.

1. Det er ikke et krav at 2. Mosebok 33:7–8 og 2. Mosebok 40 ble skrevet i kronologisk rekkefølge, selv om de sannsynligvis ble det.

2. Etter kontinuerlig bruk i solen kan teltet ha blitt slitt.

Svar: 2. Mosebok 33:7–8 sier at Moses tok et eksisterende telt og kalte det møteteltet. Etter at Gud hadde salvet Bezalel og Aholiab i 2. Mosebok 31:2–7; 35:30; 36:1, laget de de hellige gjenstandene, inkludert et nytt møtetelt, etter Guds utforming.

Spørsmål: Hvilke anvendelser kan vi lære av hele 2. Mosebok?

Svar: Det er minst tre lærdommer.

Akkurat som da Moses og israelittene forlot Egypt, kan det også være frykt, synder, andre ting og situasjoner som vi trenger å bli befridd fra. Og når vi blir befridd fra dem, må vi dra videre. Er det visse «gamle, trygge måter» å gjøre ting på i livet ditt som du må forlate og slutte med?

Moses hadde allerede forlatt slaveriet i Egypt 40 år før utvandringen. Men Gud fikk Moses til å dra tilbake til Egypt, ikke for å bli slave, men for å befri andre. Vi er kanskje fri fra noe av det slaveriet vi hadde, men hva med familien vår, vennene våre og andre? Kanskje ønsker Gud å bruke oss til å hjelpe med å befri dem også.

Selv om alle israelittene ble frelst, var det tap underveis. Noen israelitter omkom i pest og ild da de tilba gullkalven, utfordret Moses’ autoritet og levde i utroskap med moabittiske kvinner. Mirjam ble rammet av spedalskhet en stund på grunn av sine fordommer. Selv Moses fikk forbud mot å gå inn i det lovede landet fordi han mistet besinnelsen foran folket ved vannet i Meriba. Når du blir frelst fra noe, er det ikke slutten på utfordringene dine. Du må fortsatt holde ut. Hvis du gjør noe som fører til at du blir et offer, så omvend deg raskt, og selv om det fortsatt kan være konsekvenser, så adlyd Gud uansett resten av reisen.

Spørsmål: Hva er noen av de eldste manuskriptene fra 2. Mosebok som fortsatt eksisterer i dag?

Svar: Her er de eldste.

Ketef Hinnom-rullene er fra 650–587 f.Kr., skrevet på sølv (derfor har de overlevd), og inneholder fragmenter av 2. Mosebok 20:6; 4. Mosebok 6:24–26; 5. Mosebok 5:10; 7:9; Nehemja 1:5 og Daniel 9:4.

Dødehavsrullene: (fra 250 f.Kr. og fremover) 17 separate eksemplarer (The Dead Sea Scrolls Today s. 30 og The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English, 2. utg.), fra minst 23 originale eksemplarer (The Dead Sea Scrolls in English, 4. utg.). I *The Wycliffe Bible Dictionary*, s. 436–438, står det at det finnes 15 eksemplarer. Ett manuskript fra hule 4 tilhører den samaritanske tradisjonen. Ifølge *The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English*, 2. utg., s. 474, er fragmentet 4Q17 i hule 4 (som inneholder 2. Mosebok 38–3. Mosebok 2) et av de eldste manuskriptene, kopiert rundt 250 f.Kr. Det er praktisk talt identisk med den masoretiske teksten. Disse manuskriptene kalles

1Q2 (=1QExodus) 2. Mosebok 16:12–16; 19:24–25; 20:1, 5–6, 25–26; 21:1, 4–5

2Q2 (=2Q2. Mosebok(a)) 2. Mosebok 1:11–14; 7:1–4; 9:27–29; 11:3–7; 12:32–41; 21:18–20?; 26:11–13; 30:21?; 30:23–25; 32:32–34

2Q3 (=2QExodus(b)) paleo-hebraisk fra 2. Mosebok 4:31; 12:26-27?; 18:21–22; 19:9; 21:37; 22:1–2, 15–19; 27:17–19; 31:16–17; 34:10. Merkelig nok følger 2. Mosebok 19:9 direkte etter en tom linje, som igjen følges direkte av 2. Mosebok 34:10

2Q4 (=2Q2. Mosebok(c)) 2. Mosebok 5:3-5

4Q1 (=4QGenesis-2. Mosebok(a)) 1. Mosebok og 2. Mosebok. 2. Mosebok 2:1-5; 3:8-16, 18-21; 4:4-9, 26-31; 5:1, 3-17; 6:4-21, 25; 7:5-13, 15-20; 8:20-22; 9:8?

4Q11 (=4QpaleoFørste Mosebok-Andre Mosebok(l)) paleo-hebraisk fra Første Mosebok 50:26; 2. Mosebok 1:1–5 (to ganger?), 2:10, 22–25; 3:1–4, 17–21; 8:13–15, 19–21; 9:25–29, 33–35; 10:1–5; 11:4–10; 12:1–12, 42–46; 14:15–24; 16:2–7, 13–14, 18–20, 23–31, 33–36; 17:1–3, 5–11; 18:17–24; 19:24–25; 20:1–2; 22:23–24; 23:5–16; 25:7–20; 26:29–37; 27:1, 27:4?; 27:6–14; 28:33–35, 40–42; 36:34–36; 40:15?

4Q13 (=4QExodus(b)) inneholder 6 fragmenter fra 2. Mosebok 1–5

4Q14 (=4QExodus(c)) inneholder 36 fragmenter fra 2. Mosebok 7–18

4Q15 (=4QExodus(d)) 2. Mosebok 13:15–17, umiddelbart etterfulgt av 15:1

4Q16 (=4QExodus(e)) 2. Mosebok 13:3–5

4Q17 (=4QExod-Lev(f)) 2. Mosebok 38–3. Mosebok 2. (250 f.Kr.)

4Q18 (=4QExodus(g)) 2. Mosebok 14:21–27

4Q19 (=4QExodus(h)) 2. Mosebok 6:3-6

4Q20 (=4QExod(j)) 2. Mosebok 7–8

4Q21 (=4QExodus(k)) 2. Mosebok 36:9–10

4Q22 (=4QPaleoExodus(m)) 2. Mosebok, samaritansk type, på paleo-hebraisk. Paleografisk dateres den til 100–25 f.Kr. Datering ved hjelp av akselerator-massespektrometri (AMS) ved laboratoriet i Tucson ga 116 f.Kr.–48 e.Kr.

4Q37 (=4QDeuteronomy(j)) (inkluderer 5. Mosebok 11:21 etterfulgt av 2. Mosebok 12:43–13:5)

7Q1 (= 7QLXXExod) er en kopi av den greske Septuaginta-versjonen av 2. Mosebok 28:4–6 (100 f.Kr.).

Ifølge The Dead Sea Scrolls Today, s. 33, er det funnet filakterier og mezuzot (som bæres henholdsvis på pannen og armene) med tekster fra 2. Mosebok og 5. Mosebok blant Dødehavsrullene.

8Q3 er en filakterie som inneholder 2. Mosebok 13:1–10; 13:11–16; 12:43–51; 20:11; 5. Mosebok 6:5–9; 11:13; 6:1–3; 10:20–22; 10:12–19; 5:1–14; 10:13(?); 11:2; 10:21–22; 11:1, 6–12.

8Q4 er en mezuzah med 5. Mosebok 10:12–11:21.

En «Parallel Pentateuch» ble funnet blant Dødehavsrullene. Slik noen har laget én evangeliehistorie ved å plassere ulike evangeliepassasjer side om side, gjorde Qumran-samfunnet det samme med Toraen, noe som kalles rullen 4Q158.

Totalt er følgende 767 av de 1215 versene i 2. Mosebok (63,1 %) bevart i Dødehavsrullene.

2. Mosebok 1:1–22; 2:1–18, 22–25; 3:1–4, 8–21; 4:1–9, 26–31; 5:1, 3–17; 6:3–21, 30; 7:1–13, 26–29; 8:1, 5–22; 9:5b-35; 10:1-28; 11:3-10; 12:1-2,6-8,12-22,31-51; 13:1-7,12-13,15-16,18-22; 14:1-13,15-27; 15:1,9–21,23–27; 16:1–8,13–14,18–20,23–36; 17:1–16; 18:1–27; 19:1,7–17,23–25; 20:1–2,18–19a; 21:1,4–6,13–14,18–20?,22–32,37; 22:1–4,6–7,11–13,15–30; 23:5–16,29–31; 24:1–4,6–11; 25:7–29,31–34; 26:8–15,21–37; 27:1–3,4?,6–14,18–19; 28:3–12,22–24,26–28,30–43; 29:1–5,20,22–25,31–41; 30:10, 12–18, 21?, 23–25, 29–31, 34–38; 31:1–8, 13–17; 32:2–19, 25–30, 32–34; 33:12–23; 34:1–3, 10–13, 15–18, 20–24, 27–28; 35:1; 36:9–10, 21–24, 34–36; 37:9–16; 38:18–22; 39:3–24; 40:8–27; 40:15?. 2. Mos. 34:23–24, 27–28 er svært fragmentariske.

Nash-papyrusen, datert til 150 f.Kr., inneholder de ti budene samlet fra 2. Mosebok 20:2–17 og 5. Mosebok 5:6–6:4f. Nash-papyrusen var den eldste kjente bibelske teksten inntil Dødehavsrullene ble oppdaget. Et fotografi av den finnes i *New International Dictionary of the Bible*, s. 228.

Papyrus Oxyrhynchus 1074 av 2. Mosebok stammer fra omtrent det andre århundret.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) har bevart hele 2. Mosebok, bortsett fra at 2. Mosebok 28:23–28 mangler.

Vi har ingen sider fra Sinaiticus (340–350 e.Kr.) som inneholder 2. Mosebok.

Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 2. Mosebok, bortsett fra at 2. Mosebok 28:23–28 mangler.

Septuaginta er en gresk oversettelse av Det gamle testamente og apokryfene. I Greek Manuscripts of the Bible, s. 60–61, vises et bilde av et fragment, kalt Rahlfs 803 (= Dødehavsrullen 7Q1), av 2. Mosebok 28:4–6, som dateres tilbake til 100 f.Kr.

Samaritanerne laget sin egen utgave av Toraen i det andre århundret f.Kr., selv om de eldste bevarte samaritanske utgavene stammer fra middelalderen. «The Dead Sea Scrolls Today», s. 125–126. «The Encyclopedia of the Dead Sea Scrolls», bind 1, s. 277, sier: «Den samaritanske Pentateuken har en tendens til å utvide teksten ved ofte å innføye parallelt materiale fra andre steder i Pentateuken.»

En syrisk oversettelse av Septuaginta ble utført av biskop Paulus av Tella (616–617 e.Kr.), som vi fremdeles har i dag, ifølge *Manuscripts of the Greek Bible*, s. 35 (fotnote).

Spørsmål: Hvordan vet vi, basert på den jødiske forfatteren Filon, at det vi har i 2. Mosebok er det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Som kristne stoler vi på at Det gamle testamente vi har, er det gamle testamente som Kristus bekreftet. For øvrig sier Koranen til muslimene at Jesus fikk Toraen i sura 5:46. Vi har tidlige manuskripter fra Kristi tid, noe det neste spørsmålet tar for seg. Det finnes imidlertid en ytterligere bevislinje. Filo av Alexandria var en jødisk lærd som levde fra 15/20 f.Kr. til 50 e.Kr. Han skrev på gresk, men det er interessant at hans greske sitater fra Det gamle testamente stemmer bedre overens med den hebraiske masoretiske teksten enn med den greske Septuaginta. Han gikk svært detaljert inn på å forklare hva de ulike versene betyr. Her er versene Filo henviste til i 2. Mosebok.

1:8,9,11,15,18,20,21; 2:1,3,6,12,15–16,18,21,23,25; 3:1–2,4–6,9,14–15,17; 4:3,10,12,14,22; 5:2; 6:3,12,16,23,26,29; 7:1,12,15,17,23; 8:1,9,19,26,29; 10:20–23; 11:7; 12:2–4,8,11–12,16,23,34,38; 13:2,11–13,15,19; 14:4,7,13–14,19,27,30; 15:1,4,9,17,20,23,25,27; 16:4,6,13,15,18,36; 17:6,11–12; 18:4,7,11,14,16,25; 19:6,17–20; 20:2,5,9,12–13,16,18–22; 21:5–6,10,12–16,22,26,28,31,33; 22:1,6–7,26; 23:1–5,8,10,13,18–20,28; 24:1,6,10–11,18; 25:1,22,30,31,33,40; 26:1; 27:9; 28:17, 30, 34, 36; 30:8, 13, 15, 34; 31:1–2, 39; 32:1, 7, 16–17, 20, 26, 27, 32; 33:5,7,12–13,17–18,23; 34:12,28; 35:22,30; 38:8; 39:3,26

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til 2. Mosebok?

Svar: Filon av Alexandria (15/20 f.Kr. til 50 e.Kr.) siterer omfattende fra 2. Mosebok i verkene «Om språkforvirringen», «Hvem er arvingen til det guddommelige», «Forstudier» og andre verk.

Tidlige kirkeforfattere fra før Nikæa-konsilet henviste i stor utstrekning til 2. Mosebok.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 2:14 i 1. Klemensbrev kap. 4, s. 6. Han siterer 2. Mosebok 3:11 i 1. Klemensbrev kap. 18, s. 10.

Didache (= De tolv apostlenes lære) (ca. 60–120 e.Kr.) drøfter 2. Mosebok 20:13, 14, 15, 16, 17.

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 12, s. 145 siterer 2. Mosebok 17:14.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) sier: «For Moses sier et sted i 2. Mosebok», og siterer 2. Mosebok 6:2 ff. i «Dialog med jøden Tryfon», kap. 126, s. 263

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) omtaler 2. Mosebok 3:2–4 som Skriften i *Dialog med jøden Tryfon*, kap. 60, s. 227

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.): «For Skriften sier slik:», deretter siterer Justin 2. Mosebok 3:2–4. «Dialog med Tryfon, jøden», kap. 49, s. 220

Meleto/Melito fra Sardis (170–180 e.Kr.): «Herrens finger – Den Hellige Ånd, ved hvis virke lovtavlene i 2. Mosebok sies å ha blitt skrevet», fragment 9, s. 761

Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.): «Etter å ha satt meg grundig inn i bøkene i Det gamle testamente, har jeg nedtegnet dem nedenfor, og herved sender jeg deg listen. Navnene på dem er som følger: – De fem Mosebøkene – Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok; Josva, Dommerne, Rut, de fire Kongebøkene, de to Krønikebøkene, Davids Salmer, Salomos ordspråk, også kalt Visdomsboken, Predikeren, Høysangen, Job, profetbøkene Jesaja, Jeremia, de tolv som er samlet i én bok, Daniel, Esekiel, Esra.» Fra «Book of Extracts», s. 759

Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 20:3; 23:6; 22:21 som Guds ord. Teofilus til Autolykos, bok 3, kap. 9, s. 114

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 3:7–8 som Guds ord. Irenaeus, «Mot kjetteriene», bok 4, kap. 12.4, s. 476

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.): «Det er også Han som lærer Moses å opptre som veileder. For Herren sier: ‘Hvis noen synder for Mitt åsyn, skal Jeg utslette ham fra Min bok; men gå nå og før dette folket til det stedet som Jeg har sagt deg.’» (2. Mosebok 32:33,34) *Læreren*, bok 1, kap. 7, s. 224. Se også *Læreren*, bok 1, kap. 8, s. 218, der han omtaler 2. Mosebok 3:8 som Skriften.

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer først 2. Mosebok 3:17 og sier deretter: «På samme måte i den samme boken, 2. Mosebok:», og siterer 2. Mosebok 20:2, 22, 23. *Scorpiace*, kap. 2, bind 3, s. 634

Tertullian (204/205 e.Kr.) siterer halvparten av 2. Mosebok 20:16. «Five Books Against Marcion», bok 4, kap. 12, s. 363

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) kritiserer Simons overdrevne allegorisering av Første Mosebok og Andre Mosebok i «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 6, kap. 10, s. 78, og Simons allegorisering av Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok og Femte Mosebok i kap. 11, s. 78

Origenes (240 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok, 3. Mosebok og 4. Mosebok. «Kommentar til Høysangen», prolog, s. 47

Origenes (225–254 e.Kr.) skrev kommentarer til Romerbrevet, Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Josva, Første Kongebok, Jeremia og Lukas

Novatian (250/4–256/7 e.Kr.): «Og selv om den himmelske Skriften ofte fremstiller den guddommelige skikkelse i menneskelig form, som når den sier», og siterer Salme 34:15, «eller når den sier», og siterer 1. Mosebok 8:21, «eller der Moses får tavlene», og siterer 2. Mosebok 31:18. «eller når Israels barn blir frigjort fra Egypts land» og siterer Salme 136:12, «eller når det står», og siterer Jesaja 1:20. Avhandling om treenigheten, kap. 6, s. 615.

Novatian (250/4–256/7 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 4:13 som om det var fra Moses. Avhandling om treenigheten, kap. 9, s. 618

Avhandling mot Novatian (ca. 246–258 e.Kr.), kap. 12, s. 660, siterer 2. Mosebok 9:28.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra 2. Mosebok og sier at det er fra 2. Mosebok, blant annet i Avhandling 12, tredje bok, 11, 13 og 113.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner 2. Mosebok i «Cyprianus’ avhandling», avhandling 12, andre bok, kap. 15, s. 521

Gregorius Thaumaturgus (240–265 e.Kr.): «Og i 2. Mosebok står det, ikke bare med henvisning til å finne det som tilhører en venn, men også til å finne det som tilhører en fiende: ‘Du skal visselig føre dem tilbake til deres herres hus igjen.’» Kanonisk brev, kanon 4, s. 19

Dionysius av Alexandria (ca. 246–256 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok 12:30 i Brev 12 til alexandrinerne, s. 108.

Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.) «de to Agathobuli, som hadde tilnavnet Mestrene, og den fremragende Aristobulus, som var en av de sytti som oversatte hebreernes hellige skrifter for Ptolemaios Filadelfos og hans far, og som dedikerte sine eksegetiske bøker om Moseloven til de samme kongene. Disse forfatterne sier, når de løser noen spørsmål som reises med hensyn til 2. Mosebok, at alle på samme måte bør» Påskekanonen til Anatolius av Alexandria, kap. 3, bind 6, s. 147

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 20:13–15, 16. «Dialog om den sanne tro», del 2, 15 b, s. 94.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) siterer halvparten av 2. Mosebok 24:8 som om det var fra Moses. «Kommentar til Åpenbaringen», fra kapittel 5, vers 5, s. 350.

Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 30:1–9 som «Han [Gud] sier». «De ti jomfruers festmåltid», avhandling 5, kap. 7, s. 328

Athanasius (318 e.Kr.) siterer fra 1. Mosebok 1:6–11,29; 2. Mosebok 20:3; 5. Mosebok 6:4,5,13; Salme 119:90; 146:7–9; 33:6 i «Mot hedningene», kap. 46, s. 28–29.

Lactantius (ca. 303–320/325 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok 23:20. *De Divine Institutes*, bok 4, kap. 10, s. 108

Forfattere fra tiden etter nikenskonsilet som henviste til 2. Mosebok

Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.)

Aphrahat fra Syria (337–345 e.Kr.)

Hegemonius fra Sirmium (4. århundre), som oversatte Archelaus (ca. 262–278 e.Kr.), henviser til 2. Mosebok 12:35 som om det var skrevet av Moses. Disputas med Manes, kap. 40, s. 214

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det gamle testamente i Påskebrev 39, kap. 4, s. 552.

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.) skrev kommentarer til Første Mosebok og Andre Mosebok. (Nicene and Post-Nicene Fathers, andre serie, bind 13, s. 125 [innledning])

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) omtaler 2. Mosebok som hellig skrift.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) sier at 2. Mosebok 7:23 ble skrevet av Moses i Forelesning 13, kap. 3, s. 82

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) sier at Gud henvender seg til Moses og siterer 2. Mosebok 32:33. I «Om de angrende», kap. 5.1, s. 75

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.)

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 7:13,22 som 2. Mosebok. Kommentar til Sakarja 7, s. 147

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 1:7 som Skriften. *Panarion*, del 1, kap. 8, 4, 5, s. 25

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok 17:12 som skrevet av Moses, bind 14, Kommentar til Johannes, preken 14, s. 50

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok 6:23; 24:1; 3. Mosebok 10:1–2; 4. Mosebok 3:2, 4; 1. Krønikebok 6:3. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 9, s. 125

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Sulpicius Severus (363–420 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok 20:14 i boken «Exodus in History», bind 1, kap. 13, s. 77

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt 1. Mosebok, 2. Mosebok, 3. Mosebok, 4. Mosebok, 5. Mosebok, Toraen, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.

Augustinus av Hippo (338–430 e.Kr.) skrev en hel kommentar til Første Mosebok og en kommentar til Andre Mosebok.

Johannes Cassian (semi-pelagianer) (319–430 e.Kr.)

Blant kjetterne

Ebionittene siterer en del av 2. Mosebok 33:20 som «loven». «Clemens’ erkjennelser», kap. 29, s. 122

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) siterer 2. Mosebok 32:4. Kommentar til Hosea, kap. 2, s. 45

Spørsmål: Hva sier den «parallelle Moseboken» (Dødehavsrullen 4Q158) i 2. Mosebok?

Svar: Her er et lite utdrag av den. Skriftstedene den henviser til, er i kursiv. Oversettelsen er hentet fra The Dead Sea Scrolls Study Edition, bind 2, s. 307.

«2. Mosebok 20:12–17 din [far] og din mor [slik at dine dager på jorden som YHWH, din Gud, gir deg, blir forlenget. Du skal ikke drepe. Du skal ikke begå ekteskapsbrudd. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avgi] falsk vitnesbyrd [mot] din [neste]. Du skal ikke begjære din nabos hustru [eller hans hus, eller hans tjener, eller hans tjenestepike, eller hans esel, eller noe av det som tilhører din nabo.] Og YHWH sa til Moses: 5 Mos 5:30–31: Gå og si til dem: Gå tilbake til [teltene deres! Dere skal imidlertid bli her hos meg, for jeg skal forklare dere alle budene, lovene] og forskriftene som dere skal lære dem, slik at de skal følge dem i det landet som [jeg gir dem, slik at de kan ta det i besittelse…] Og folket vendte tilbake, hver mann til sitt telt. Men Moses ble igjen i nærværet [av YHWH…].»

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i 2. Mosebok?

Svar: Her er noen av dem blant de 1 213 versene i 2. Mosebok. For å gi et utvalg av variasjonene mellom den masoretiske teksten og Septuaginta, fokuserer det følgende på kapittel 30. Med mindre annet er angitt, er den første setningen den masoretiske teksten (MT) og den andre Septuaginta (LXX).

2. Mos 1:5 «Og alle sjelene som kom ut av Jakobs lender, var sytti sjeler, idet Josef var i Egypt.» (MT) vs. «Men Josef var i Egypt. Og alle sjelene født av Jakob var fem og sytti.» (Septuaginta) Dødehavsrullene nevner også 75 etterkommere. I Apostlenes gjerninger 7:14 sa Stefanus 75 etterkommere.

2 Mos 1:22 «født» mot «født til hebreerne» (den samaritanske Pentateuken, Septuaginta og Targumene)

2 Mos 2:25 «[Gud] kjente til/var opptatt av dem» mot «[Gud] åpenbarte seg for dem» (The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, sier at Septuaginta tar feil her.)

2 Mos 3:6 «Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Moses skjulte sitt ansikt, for han fryktet å se på Gud.» (MT) vs. «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud; og Moses vendte sitt ansikt bort, for han var redd for å se på Gud.» (Septuaginta) vs. «Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Moses skalv av frykt og våget ikke å se» (Den samaritanske Pentateuken, Apg 7:32)

2 Mos 3:19 «gå, med mindre du blir tvunget av en mektig hånd» vs. «gå, nei, ikke ved en mektig hånd» (Septuaginta, Vulgata)

2 Mos 4:22 «min førstefødte sønn» vs. «mitt eget folk» (samaritansk Pentateuk)

2 Mos 8:22 «skille/behandle annerledes» vs. «skille på en vidunderlig måte» (I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 2, s. 356, står det at oversetterne av Septuaginta misforsto det hebraiske ordet her)

2 Mos 8:32 «over ditt folk» vs. «av ditt folk» (Septuaginta)

2 Mos 8:23 «skille» vs. «gi en befrielse/forløsning» i Septuaginta og Vulgata.

2 Mos 9:32 Et hebraisk ord for den andre kornsorten, sannsynligvis «emmer» mot «rug» i Septuaginta, mot «urter» i den koptiske versjonen. (The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, sier at kornsorten emmer er funnet i egyptiske graver, mens kornsorten spelt ikke er det.)

2 Mos 12:22 «vask» mot «dørstokk»

2 Mos 12:40 «Israels barn bodde i Egypt» (MT, Dødehavsrullen 2Q2 (=2QExod(a)), Apg 7:6; 1. Mosebok 15:13) mot «Israels barn bodde i Egypt og Kanaan» (Septuaginta) mot «Israels barn og deres fedre bodde i Egypt og Kanaan» (den samaritanske Pentateuken). Josephus, som skrev rundt år 93–94 e.Kr. i *Antiquities of the Jews* 2.15.2, sier også at de var i Egypt i 215 år, noe som stemmer overens med den samaritanske Pentateuken og Septuaginta. Josephus sa at det var 430 år etter at Abraham kom til Kanaan. Se http://dssenglishbible.com/scroll2Q2.htm for mer om 2Q2.

2 Mos 14:25 «fjernet» vs. «tilstoppet/fastkjørt» (samaritansk, Septuaginta, syrisk)

2 Mos 15:8 «pust fra neseborene dine» vs. «pust fra deg» (den samaritanske Pentateuken)

2 Mos 18:5 «spise brød» (MT, Septuaginta) vs. «ofre brød» (syriansk, Targumene, Vulgata)

2 Mos 18:12 «brakte» (MT, Septuaginta) vs. «ofret» (syriansk, Targum og Vulgata) The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, s. 413–414, sier at «brakte» er det riktige ordet, og at «ofret» bare var en tolkning.

2 Mos 19:18 «hele fjellet» kontra «hele folket» i noen få hebraiske manuskripter og Septuaginta.

2 Mos 20:12 «…mor, så du kan leve lenge» (MT) kontra «…mor, så det kan gå deg vel og så du kan leve lenge i det gode landet» (Septuaginta). 5 Mos 5:16 lyder: «…mor, så du kan leve lenge og så det kan gå deg vel i landet»

2 Mos 20:17 følges umiddelbart av 5 Mos 11:29–30 og 27:2b–3a, 4–7, som i den samaritanske Pentateuken pålegger israelittene å bygge tempelet på Gerizim-fjellet.

2 Mos 20:18 I Nash-papyrusen er det sjette og syvende budet byttet om.

2 Mos 20:24 «på det stedet hvor jeg har latt mitt navn» mot «på hvert sted hvor jeg vil la mitt navn» (den samaritanske Pentateuken)

2 Mos 22:8 «Husets herre skal tre frem foran Elohim» mot «Husets herre skal tre frem foran El» (Den samaritanske Pentateuken) (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 938. Det står at den samaritanske Pentateuken «unngår ethvert antydning til polyteisme: f.eks. er flertallsformene med ‘elohim’ i MT (1. Mos 20:13; 31:53; 35:7; 2. Mos 22:8) endret til entall.») (I den greske Septuaginta er det Theon)

2 Mos 23:20 «Se, jeg skal sende en engel foran deg for å beskytte deg på veien og føre deg til det stedet jeg har forberedt.» mot «Og se, jeg sender min engel foran ditt ansikt, for at han skal føre deg inn i det landet jeg har forberedt for deg.»

2 Mos 23:21 «Vær på vakt for ham og hør på hans røst. Vær ikke opprørsk mot ham, for han vil ikke tilgi dine overtredelser; for mitt navn er i ham.» vs. «Vær på vakt og hør på ham, og vær ikke ulydig mot ham; for han vil ikke gi etter for deg, for mitt navn er på ham.»

2 Mos 23:25 «han [Gud] vil velsigne» vs. «Jeg vil velsigne» (Septuaginta, Vulgata)

2 Mos 24:10 «Og de så Israels Gud. … klarhet» vs. «Og de så stedet der Israels Gud sto … renhet»

2 Mos 24:11 «Han strakte ikke ut sin hånd mot Israels sønners ledere. Og de så Gud» mot «det manglet ikke en eneste, og de viste seg på Guds sted»

2 Mos 28:23–28 finnes i den hebraiske masoretiske teksten og i den complutensiske Septuaginta. Dødehavsrullen 4Q22 (=4QPaleoExodus(m)) inneholder fragmenter av 28:22–24, 26–28, 30–43. Mangler i Vatikanus- og Alexandrinus-versjonene av Septuaginta.

2 Mos 29:9 «på Aron og hans sønner» mot «på dem» i Septuaginta.

2 Mos 30:1 «Et alter, et sted for røkelse» mot «et røkelsesalter» i Septuaginta.

2 Mos 30:1 «akasiatre» mot «uforgjengelig tre» i Septuaginta.

2 Mos 30:6 «[alteret] foran forhenget» (MT, Septuaginta) mot «[alteret] bak forhenget» (den samaritanske Pentateuken)

2 Mos 30:12 «ødeleggelse» mot «pest» i Septuaginta

2 Mos 30:21 «føttene, så de ikke skal dø» mot «føttene med vann, når de går inn i vitnesbyrdets tabernakel; de skal vaske seg med vann, så de ikke skal dø.» (Kanskje gjentok oversetteren av Septuaginta ved et uhell en del av en linje.)

2 Mos 30:27,28 Septuaginta la til «og alt dets inventar» fire ganger

2 Mos 30:35 «saltet, rent og hellig» mot «et rent og hellig verk» i Septuaginta

2 Mos 31:4–5 «bronse og til å skjære steiner til innfatninger» mot «messing og blått, og purpur, og spunnet skarlagenrødt, og arbeid i stein»

2 Mos 32:29 «I dag skal dere innvie dere» mot «I dag har dere innviet dere» (gresk, Vulgata)

2 Mos 33:16 «skal skille seg ut» mot «skal bli herliggjort» (The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, s. 356, sier at oversetterne av Septuaginta misforsto det hebraiske ordet her)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor’s Bible Commentary, The Anchor Bible Dictionary, bind 5, samt fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene er også brukt.