< Bibelspørsmål fra 1. Petersbrev

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:1, hvor ligger Asia?

Svar: Asia betyr ikke kontinentet Asia her. Det er snarere den romerske provinsen kalt Asia, som lå i den vestlige tredjedelen av det moderne Tyrkia. Det var et gresk begrep brukt av Herodot i 440 f.Kr. for hele den anatolske halvøya. Opprinnelsen var sannsynligvis fra den hettittiske provinsen Assuwa.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Peter disse provinsene i denne rekkefølgen i 1. Petersbrev 1:1?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det uttrykkelig, danner rekkefølgen på disse provinsene en sløyfe med klokken, noe som kan ha vært måten brevet skulle distribueres på. «Bithynia og Pontus» var én romersk provins. Historisk sett daterer omtalingen av både Galatia og Kappadokia dette brevet til før år 72 e.Kr., fordi det var da den romerske keiseren Vespasian gjenforente disse to provinsene til én, hvor de forble forent inntil keiser Hadrian skilte dem igjen i år 137 e.Kr.

Listen begynner og slutter med Bithynia-Pontus, en mer primitiv region, og inkluderer Asia, en svært kultivert region. I tidligere gresk tid ble sjømenn som forliste ved kysten av Pontus ofret til gudene av lokalbefolkningen. I gresk mytologi ble Prometheus lenket fast i Pontus, og Herkules dro til underverdenen derfra. På den andre siden lå omtrent halvparten av de største byene i Lilleasia i provinsen Asia. Efesos var en enorm by, om enn ikke like stor som Roma.

Spørsmål: Bør vi i 1. Petersbrev 1:1,17 og 1. Petersbrev 2:11 føle oss som fremmede og utlendinger?

Svar: Hvis du er en troende og aldri har følt deg som en fremmed eller utlending her, så er det noe galt. Vi er fremmede i denne verden. Vi er himmelens borgere, og det er der vi virkelig hører hjemme. Imidlertid er vi midlertidig fortsatt på jorden, og kristne glemmer dette av og til.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:2, er det Ånden som helliggjør oss, eller er det Guds sannhet, slik det står i Johannes17:17 ?

Svar: Oppstår en brann ved at en person tenner en fyrstikk, eller ved fyrstikken selv? Begge deler er riktig. På samme måte er det Ånden som helliggjør oss, og Han gjør det ved hjelp av Guds sannhet.

Spørsmål: Hvordan henger det sammen i 1. Petersbrev 1:2a at vi er utvalgt av Faderen og helliget av Ånden til lydighet mot Kristus?

Svar: Denne henvisningen til Treenigheten viser noe om hvordan de virker. Når forutviten eller forutbestemmelse nevnes, er det knyttet til Faderen. Det er Den Hellige Ånd som helliggjør, det vil si skiller oss ut for å gjøre oss hellige. Vi er frelst for å adlyde vår Herre Jesus, som er Guds Ord. Dette er en komplementær måte å se på tingene på, i motsetning til Paulus i Efeserbrevet. I Efeserbrevet 2:8–10 blir vi frelst av nåde gjennom tro, for å gjøre gode gjerninger. I 1. Petersbrev blir vi frelst ved Faderens forutviten gjennom Åndens helliggjørende verk, for å adlyde Kristus. Det er forskjellige måter å se på frelsen på, men begge er sanne.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:2b står det at vi troende allerede har nåde og fred – hva er da forskjellen mellom det og å ha det i overflod?

Svar: Vi er allerede blitt rettferdiggjort, eller erklært rettferdige, og vi har allerede fått Guds nåde og fred som forsoner oss gjennom Kristus. Vi vil se den endelige oppfyllelsen av dette i himmelen, men ikke før. Imidlertid skal vi vokse i overflod av Guds nåde og fred allerede nå. Vi vil kanskje ikke være på jorden så lenge, sammenlignet med himmelen, men mens vi er her, har Gud mye arbeid å gjøre i oss. Imidlertid finnes det ikke i 1. Petersbrev noen tanke om at når vi først er frelst, skal vi lene oss passivt tilbake og vente på at Gud skal gjøre alt. Vi deltar i å utvirke vår frelse ved å forbli i Kristus og adlyde ham.

Spørsmål: Hvordan er Faderen, i 1. Petersbrev 1:3 og Efeserbrevet 1:17, Jesu Kristi Gud også nå?

Svar: Mens han var på jorden, underordnede Jesus seg Faderen, lærte lydighet og kjente ikke tidspunktet for sin gjenkomst. Hebreerbrevet 13:8 sier at Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid, så Jesus «smeltet ikke sammen» med Gud Faderen igjen. Men selv nå er Jesus fortsatt underdanig som Sønnen, og Faderen er fortsatt Faderen. Når alt i skapelsen blir lagt under Kristi føtter i 1. Korinterbrev 15:27–28, vil Kristus fortsatt være underordnet Gud Faderen.

Spørsmål: Hva er i 1. Petersbrev 1:4 forskjellen mellom noe som forgår, noe som ødelegges og noe som blekner? Hva er eksempler på disse tingene, og hvordan skiller de seg fra vår frelse?

Svar: Noe som forgår, kan være borte, eller som et nedbrent hus som fortsatt eksisterer, men i en fullstendig ødelagt tilstand. Noe som blir dårlig, er ikke like bra som det en gang var, som klær, eller blir råttent og deretter enda mer råttent, som gammel mat. Dufter og farger blekner, og luktesansen og synet vårt kan svekkes etter hvert som vi blir eldre. Hvis du hadde en million radioaktive atomer med en halveringstid på fem år, ville det etter fem år bare være 500 000 radioaktive atomer igjen. Etter ti år ville det bare være 250 000 radioaktive atomer igjen. De radioaktive atomene forsvinner aldri helt, men de avtar i antall etter en eksponentiell kurve. Men pris Gud for at vår frelse slett ikke ligner på noen av disse tingene. Tenk deg at Gud fortalte noen at de kunne være i himmelen i 500 år (forenklet sett, hvis vi antar at tiden i himmelen er som på jorden). De ville hele tiden se seg over skulderen og lure på når tiden deres var ute, og himmelen ville ikke være så god hvis den ikke var uforgjengelig. Vår tid i himmelen vil aldri miste sin glans, og når vi har vært i himmelen i en million år, vil den være like frisk og spennende som da vi først ankom.

Spørsmål: I 1. Pet. 1:4, 7, 23–25 er det viktig å skille mellom det forgjengelige og det uforgjengelige, og det samme gjelder «det som ikke visner» i 1. Pet. 3:4; 5:5b. Hvordan kan vi se hva som er uforgjengelig og ikke visner?

Svar: Noen ganger er det vanskelig for folk, fordi det meste av det vi ser, er forgjengelig. Noen, særlig tenåringer, kan ha en bestemt musikk- eller filmstjerne som idol. Men ti år senere har de kanskje nesten glemt dem. En interessant sang fra 2005 het «1985». Den handlet om moren til en fyr som for alltid hadde blitt fastlåst i musikken, personlighetene og den amerikanske kulturen fra 1985, og hvor merkelig og rar hun så ut og oppførte seg. Tre ting som Bibelen sier er evige, er Gud, Guds ord og menneskesjelen. Så fokuser på disse, og husk at dine prestasjoner, annen læring og mål alle vil forgå.

Spørsmål: I 1. Pet. 1:4,23 står det at vi er født av uforgjengelig sæd og bevart ved Guds kraft i henhold til 1. Pet. 1:5. Kan en kristen da miste sin frelse?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette. Kristne som John Wesley mener at selv om Gud «bevarer» kristne, kan kristne selv velge å bli fjernet fra denne «bevaringen». Andre, som meg selv, mener at de som virkelig har forpliktet seg til Kristus, aldri vil falle fra.

Alle bør kunne være enige om at a) de som ser ut til å være kristne, kan falle fra for alltid (2. Petersbrev 2:20–22), b) Gud bevarer de kristne som er de utvalgte (Efeserne 1:13), c) Gud vet hvem de utvalgte er, d) vi kan ha tillit til vår frelse (1. Johannes 5:13,19), e) mennesker kan bedra seg selv og ha en falsk omvendelse (Matteus 7:22-23), og f) vi er pålagt å prøve oss selv stadig for å se om vi er i troen (2. Korinterbrev 13:5).

Spørsmål: Hvordan blir vi i 1. Petersbrev 1:5a beskyttet av Guds kraft gjennom troen?

Svar: Vi blir ikke bare frelst gjennom Den Hellige Ånd, vår frelse blir også bevart av Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er et segl som garanterer vår frelse i Efeserne 1:13–14.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:5b, hvordan kan vår frelse være klar til å bli åpenbart, hvis vi allerede har den, eller nå mottar den i 1. Petersbrev 1:9? I hvilken forstand er den en arv i 1. Petersbrev 1:4?

A: Vår frelse ble lovet i Guds forutviten før verdens begynnelse. Vi mottok vår frelse da vi trodde. Men vår fullstendige frelse, der vi lever i syndfri herlighet i himmelen sammen med Jesus, vil ikke bli fullbyrdet før etter at vi dør eller blir bortrykt.

Spørsmål: Hvordan speiler våre lidelser og den påfølgende herligheten i 1. Petersbrev 1:6,11 Kristi lidelser og herlighet?

A: Med stor tålmodighet og uten å klage led Kristus urettferdig for Guds ære og for vår frelse. Med stor tålmodighet og uten å klage bør også vi være villige til å lide urettferdig for Guds ære og som et vitnesbyrd for andre. Dessuten er vanskeligheter viktige for vår vekst. George Müller sa: «Vanskeligheter er næring for troen.» The Believer’s Bible Commentary, s. 2195.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:7, når blir Jesus Kristus åpenbart her?

Svar: Dette refererer til Kristi gjenkomst i herlighet i himmelens skyer, som beskrevet i Åpenbaringen 1:7; 19:11–17; Matteus 24:27–28 og Lukas 21:27–28.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:8, hva er de tre kildene til ubeskrivelig og herlig glede?

Svar: Vi kan glede oss fordi Gud frelste oss da vi først overga våre liv til Ham. Vi kan også glede oss fordi Kristi Ånd bor i oss dag for dag. Til slutt kan vi glede oss på grunn av den fremtidige fullbyrdelsen av vår frelse i himmelen.

Spørsmål: Har vi allerede frelsen, ifølge 1. Petersbrev 1:9?

Svar: Legg merke til at dette svaret er en gjentakelse av drøftingen om Efeserne 1:13.

Bibelen antyder at Gud er tidløs. For en tidløs Gud er svaret alle tre: fortid, nåtid og fremtid.

Chuck Swindoll har skrevet et utmerket bibelstudiebrosjyre om frelsen der han drøfter disse aspektene.

Aspekter knyttet til forutviten og forutbestemmelse i fortiden: Før tiden begynte, kjente Gud slutten fra begynnelsen og alle våre dager (Salme 139:16; Jesaja 44:7; Efeserne 1:4; Titus 1:2).

Nåtidens hendelsesaspekter: Da vi hørte sannhetens ord og påkalte Herren (Romerne 10:9-10), ble vi en ny skapning (2. Korinterbrev5:17 ). Hebreerne 4:2 og Apostlenes gjerninger 10:44 viser også de nåværende aspektene.

Nåværende, vedvarende aspekter: Mens vi i våre liv utøver den frelsen som er i oss, er Gud i ferd med å forvandle våre liv (Filipperne 2:12-13; 1. Petersbrev 2:2; Hebreerne3:14 ;4:11 ; 6:11).

Fremtidige håpsaspekter: Vi lengter etter fullendelsen av vår frelse (Hebreerne 9:15,28; Romerne 8:23-25; 1. Petersbrev 1:4-5,9,13; 1. Korinterbrev 15:50-53; 2. Korinterbrev 5:5).

Spørsmål: Hvordan forkynte profetene evangeliet til dem ved Den Hellige Ånd i 1. Petersbrev 1:12a?

Svar: Når profetene talte om fremtiden, tjente de ikke bare folket som lyttet til dem på den tiden, men også fremtidige generasjoner. I Daniel 12:8–10 sa for eksempel Daniel at han ikke forstod, og Gud fortalte ham at ordene ikke var til ham, men skulle forsegles (gjøres uforståelige) inntil endetiden.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:12b, hvordan lengter englene etter å få innsyn i «disse tingene»? Hvilke ting er dette? Hebreerbrevet 2:9,16 kan gi noen ledetråder.

Svar: Dette refererer til de troendes frelse. Jesus skaffet frelse for mennesker, ikke for engler, så engler vil ikke oppleve det vi opplever når det gjelder frelsen. Engler er imidlertid ånder som tjener oss. Denne frelsen gjennom Kristus ble rikelig antydet i Det gamle testamente, men ble ikke fullt ut åpenbart før Kristus og kirkens tid, ifølge Efeserne 3:9-11.

Spørsmål: Hvordan skal vi i 1. Petersbrev 1:13 «fullt ut» sette vårt håp på den nåde som skal åpenbares?

Svar: Noen ganger kan kristne være fortvilte og ikke ha nok håp om vårt fremtidige hjem i himmelen; men det er ikke det som menes her. Oftere har kristne for mye håp – for mye håp til ting som ikke er verdt å håpe på. Å håpe på vår rikdom, vår karriere, vår helse, vår familie og våre relasjoner her på jorden – alt dette kan forsvinne, og når som helst. Det er beklagelig når en person setter sitt håp til disse tingene, og håpet blir knust. Men vi skal sette vårt håp til de uforgjengelige tingene, nemlig vår frelse og det å komme til vårt evige hjem.

Spørsmål: Hvorfor sier 1. Pet. 1:13 og andre skriftsteder at vi skal være selvbeherskede? Finnes det noen skriftsteder i Bibelen som sier at vi skal være Kristus-beherskede, siden Jesus er vår Herre?

Svar: Det finnes ingen steder som sier at vi skal være «Kristus-styrt»; bare skriftsteder som pålegger oss (men ikke tvinger oss) å underkaste oss Jesus som vår Herre. I motsetning til demonbesettelse, der den demonbesatte mister den lille friheten han hadde til ikke å synde, finnes det fullkommen frihet i Kristus. Den gode nyheten er at en person som er under Jesu herredømme, faktisk er friere enn en person som ikke er frelst og som er bundet av synden. Den dårlige nyheten er at ingen kristen på jorden noensinne når den tilstanden hvor de ikke lenger trenger å bekymre seg for å bli fristet eller for å misbehage Herren.

Det er visse aspekter ved å være lydig mot Kristus og å utøve selvbeherskelse, men i motsetning til demoner og synd finnes det frihet i Kristus. Gud gir befalinger, men på jorden velger Han (vanligvis) ikke å tvinge.

Spørsmål: Hva er de ulike aspektene ved å være selvbehersket, ifølge 1. Pet. 1:13? Hva er de ulike årsakene til at kristne ikke klarer å utøve selvbeherskelse på visse områder?

Svar: Noen ganger kan en person ha stor selvbeherskelse på ett område, men ikke på et annet. Men Gud ønsker at vi skal ha selvbeherskelse på alle områder. Når det gjelder syndige ting, bør vi ha selvbeherskelse og ikke ønske å gjøre dem i det hele tatt. Men selv når det gjelder ikke-syndige ting, som mat og (mangel på) mosjon, skal vi også ha selvbeherskelse. Noen ganger prøver vi å rettferdiggjøre vår manglende selvkontroll på ett område ved å peke på vår selvkontroll på et annet område. Noen kristne, som er svært engasjert i tjenesten, kan noen ganger tro at dette kan rettferdiggjøre manglende selvkontroll på et annet område. Men Peter snakker ikke om «litt selvkontroll» eller «delvis selvkontroll», men vi skal ha selvkontroll på alle områder, slik at vi kan fremstille oss selv, i kontroll, for Kristus.

Spørsmål: Hvordan tilpasser noen kristne seg, kanskje uten å være klar over det, verdens onde begjær i 1. Pet. 1:14?

Svar: I nesten alle tider og kulturer finnes det ting som uttrykkelig er syndige, men som likevel er kulturelt aksepterte. Det kan være å drikke seg full hver uke, dueller i det 16. og 17. århundre, utnyttelse av slaver fra det 17. til det 19. århundre, fordommer mot ulike folkeslag, eller heteroseksuell umoral og homoseksualitet i det 20. og 21. århundre.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:15 står det at Gud alltid har vært fullkommen hellig. Det er vi ikke, og vi kan aldri bli fullkommen hellige i dette livet. Så hvordan er vi kalt til å være hellige, akkurat som Gud er hellig? (1. Petersbrev 1:16 siterer fra 3. Mosebok 11:44; 11:45; 19:2. Det finnes en lignende tanke i 3. Mosebok 20:7.)

Svar: Det er to aspekter her.

Sikt mot stjernene: Selv om en person som sikter mot stjernene ikke vil nå dem, kan han likevel komme mye lenger enn en person som sikter mot bakken. Selv om vi aldri vil oppnå fullkommen hellighet i dette livet, skal vi strebe etter fullkommen hellighet nå.

Relativ fullkommenhet/modenhet: Rett etter at Paulus sier at selv han ennå ikke er blitt fullkommen i Filipperne 3:12, sier han at han var fullkommen i den forstand at han var moden i Filipperne 3:15. Så mens vi er i denne kroppen i dag, kan vi forvente å oppnå modenhet og seire over gjentakende synder og avhengigheter.

Spørsmål: Siden vi i 1. Petersbrev 1:14–16 ikke kan være syndfrie og like hellige som Gud, ber Gud da om det umulige av oss her?

Svar: Nei, men det er tre punkter.

Posisjonelt sett er det mulig for oss å bli erklært hellige i Guds øyne.

Erfaringsmessig er vi ikke og vil aldri bli syndfrie og fullkomne i dette livet på jorden.

I himmelen vil vi ha nådd vårt mål, og vår erfaring vil stemme overens med vår posisjon.

Troende er kanskje ikke fullkomne, men ingen troende ønsker i siste instans å ikke være fullkomne.

Spørsmål: Hvordan skal vi som kristne, ifølge 1. Petersbrev 1:17, leve våre liv her i frykt? På gresk er dette det generiske ordet for frykt, phobos/phobou. Ulike bibeloversettelser har «frykt», «ærbødig frykt» (BSB), «ærbødighet» eller «sunn, alvorlig forsiktighet»?

Svar: Vi skal stå i ærbødig ærefrykt for vår Skaper og Forløser. Gud er det mest kjærlige vesenet i universet, men Han er også den mest vrede. Paulus fryktet ikke å miste sin frelse, men han fryktet å miste sin belønning hvis han vendte seg bort. Vi kan også frykte helvete for våre kjære som ikke kjenner Herren.

Spørsmål: I 1. Pet. 1:18–19 ble vi forløst med noe som er mer verdifullt enn sølv eller gull, nemlig Kristi blod. I 1. Pet. 1:7 står det at vår tro er av større verdi enn gull. Tror du virkelig at din frelse og din tro er av større verdi enn gull? Hvordan vil en kristen som tar denne troen på alvor leve og reagere i denne verden, sammenlignet med en kristen som ikke gjør det?

A: En kristen bør være mer opptatt av sitt forhold til Kristus og andres frelse enn av økonomisk trygghet eller suksess. Både en kristens sjekkhefte og kalender bør i større grad gjenspeile en interesse for Guds rike enn for å bare tjene penger.

Q: I 1. Pet. 1:18 og Matt. 15:9, er tradisjon alltid noe dårlig?

A: Nei. Tradisjon i seg selv kan være god eller dårlig, avhengig av om den strider mot Guds ord eller ikke. Men selv gudfryktige tradisjoner blir et ondt avgud for den som setter dem høyere enn Gud.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:19, er frelsen basert på Jesu blod på korset, eller på at Jesus tilbrakte tre dager i helvete, slik Kenneth Copeland sa?

Svar: Ifølge When Cultists Ask, s. 292, sa Copeland: «Jesus gikk ned i helvete for å befri menneskeheten fra straffen for Adams høyforræderi … da Hans blod ble utøst, sonet det ikke …». Dette sto i et personlig brev som ble sitert i D.R. McConnells A Different Gospel, Hendrickson Publishers, 1988.

Her er fem av mange grunner til at dette synet er feil.

Efeserne 1:7 sier at vi har forløsning gjennom Hans blod.

Åpenbaringen 1:5 sier også: «ved hans blod».

I Johannes 19:30 sa Jesus tetelestai, som er et gresk regnskapsuttrykk som betyr «betalt i sin helhet».

Hebreerne 10:14-20 sier at det bare var ett offer. Hebreerne 10:19-20 sier at dette skjedde ved Jesu blod, gjennom forhenget som er Hans legeme.

I Apostlenes gjerninger 20:28 kjøpte Jesus menigheten med sitt eget blod.

Oppsummert er en blodløs kristendom ikke tro mot Guds ord i Bibelen.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 1:20, Efeserne 1:4, Apostlenes gjerninger 2:23 og Titusbrevet 1:2 – ble Kristus utvalgt til å dø for våre synder og frelse oss ved sitt blod etter at Adam og Eva hadde syndet, eller før? Hvorfor?

Svar: Kristus ble utvalgt som et lam før verdens grunnvoll ble lagt. I sin forutviten visste Gud at Adam og Eva ville synde, og at vi ville trenge en frelser, lenge før Adam og Eva eksisterte. Guds kunnskap førte imidlertid ikke til tvang; skylden og ansvaret for Adam og Evas synder – og våre – ligger hos Adam og Eva og oss selv, ikke hos Gud.

Spørsmål: Hva sier 1. Petersbrev 1:20–21 er viktig når det gjelder Kristi guddommelighet?

Svar: Vår frelse er fullstendig et Guds verk, og verken helt eller delvis et verk av en som ikke er Gud. Hvis Jesus bare var et menneske, ville vår tro og vårt håp være rettet mot et menneske som ikke er Gud. Siden Jesus er Veien, Sannheten og Livet, ville veien, sannheten og livet bare være et menneske, og ikke Gud. Frelsen er et Guds verk, fordi Jesus er Gud. Jesus er også fullt ut menneske, men hvis han ikke var Gud, ville vår frelse ikke være fra Gud.

Spørsmål: I 1. Pet. 2:1 står det: «all slags baktalelse». Hva er de ulike formene for baktalelse? Se Jak. 4:11–12.

Svar: Bakvaskelse er å si negative, usanne ting om noen eller noe, mens smiger er å si positive, usanne ting om noen eller noe. Det finnes eksplisitt bakvaskelse, der man rett og slett sier falske, dårlige ting om noen, men det finnes også subtil bakvaskelse, der man sier noe som høres bra ut på overflaten, men som i bunn og grunn undergraver en persons troverdighet. En type kalles «tveeggede komplimenter», for eksempel «han ser virkelig ut til å gjøre en god jobb, til å være en som er så uerfaren og uvitende om hva som foregår». Bakvaskelse kan være offentlig, men noen ganger blir den verste bakvaskelsen sagt bak ryggen på en person. Bakvaskelse brukes ofte for å heve seg selv over noen andre, eller bare for å svekke vedkommendes omdømme. Det kan også brukes til å svekke vedkommendes dømmekraft, moral eller angripe vedkommendes troverdighet når det gjelder å tale eller lede. Hvilke typer bakvaskelse er kristne pålagt å unngå? – alle typer.

Noen ganger finnes det en passende tid og et passende sted for å si negative ting som er sanne. Det er ikke bakvaskelse hvis det er sant. Men selv om noe er sant, er det ikke nødvendigvis alltid slik at Gud vil at vi skal fortelle det til alle. Når vi sier negative ting, bør vi sørge for at de er sanne, nyttige, nødvendige og det Gud vil at du skal si.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 2:2, hvor mye liker et spedbarn melken sin? Hva er Guds åndelige melk? Liker vi Guds åndelige melk like mye?

Svar: Melk er alt for et spedbarn, fordi et spedbarn ikke kjenner til annen mat. Spedbarn oppfatter melk som det eneste som kan stille sulten deres. På samme måte bør vi innse at det å komme nær Gud og lese Hans Ord er den eneste måten vi kan stille vår åndelige sult på.

Spørsmål: Skal vi i 1. Petersbrev 2:2 lengte etter ordets melk, eller etter fast føde i stedet for melk, slik Hebreerbrevet 5:12–14 lærer?

Svar: Akkurat som med fysisk mat, skal alle ønske seg melk, spesielt nyfødte kristne. Melk er imidlertid ikke tilstrekkelig for at eldre barn skal vokse til voksne, og vi bør ikke nøye oss med bare melk, men også spise fast føde.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 2:3, kommer alle som smaker at Herren er god, til himmelen? Se Hebreerbrevet 6:4–6.

Svar: Nei. Akkurat som noen kan smake, men ikke svelge, kan folk ha en opplevelse og likevel være dømt til helvete. Vi blir frelst av nåde gjennom tro. Hvis evangeliet noen hører ikke er forbundet med tro, blir de ikke frelst, og det har ingen verdi for dem, slik det står i Hebreerbrevet 4:2. Andre vers som viser at selv kirkegjengere kan falle fra for alltid, er Hebreerbrevet 6:4–6; 10:26–31 og 2. Petersbrev 2:20–22.

Spørsmål: 1. Petersbrev 2:5 sier at Guds hus ikke er en bygning, men oss, hans kirke. Hvordan kan det være at kristne i USA forsømmer å bygge Guds hus? Gjett hvor mange prosent, i gjennomsnitt, menighetene gir til utenlandsmisjon.

Svar: Vi er kanskje mer opptatt av vår egen økonomi og tid enn av Guds ære. Tall jeg leste for noen år siden viser at evangeliske menigheter i gjennomsnitt gir rundt 10 til 13 prosent til utenlandsmisjon. Liberale menigheter gir bare noen få prosent.

Spørsmål: Hva er alle «steinene» som kirken er bygget på i 1. Petersbrev 2:5–8? Se Efeserne 2:19–22 og Åpenbaringen 21:12–14.

Svar: Jesus er hjørnesteinen, den viktigste steinen som kirken er bygget på. Deretter kommer grunnsteinene som er apostlene og profetene.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 2:5–8 kan avlange steiner av ulik størrelse alle brukes i en mur. Mørtel kan fylle ut små mellomrom. Men hvis en stein har et langt, smalt fremspring eller et hull i midten, kan den ikke brukes. Hvordan håndterer Gud hull og lange fremspring i våre liv?

Svar: Synder som vi ikke ønsker å bli kvitt i våre liv, kan være som lange, dårlig tilpassede pigger som stikker ut. Hvis vi ikke ønsker å fjerne dem, kan Gud fjerne dem, og noen ganger kan tukt være smertefullt. På samme måte, hvis vi har en grunnleggende, ukristen karakterbrist – noe som kan sammenlignes med et stort hull i midten av steinen – vil det hindre steinen i å tjene sitt formål med å holde regnet ute eller den kjølige luften inne. Den Hellige Ånd må omforme oss, tette hullene og file ned piggene våre.

Spørsmål: Hvordan er Jesus både hjørnesteinen og toppsteinen i 1. Petersbrev 2:6–8?

Svar: Hjørnesteinen er det eneste referansepunktet for alle andre deler av bygningen. Hjørnesteinen er Jesus Kristus og ingen andre. Samtidig er Jesus også toppsteinen, som er den øverste steinen i en buegang. Hvis toppsteinen fjernes, kan buen falle sammen.

Spørsmål: Hvorfor utpekte en kjærlig Gud i 1. Petersbrev 2:8 noen til å snuble?

Svar: Skriften sier ikke en eneste gang at Gud har tvunget noen til å synde. Faktisk sier Jakob1:13 at Gud ikke frister noen. Men for dem som Gud vet vil velge å forkaste Ham fullstendig, har Gud bestemt at de skal snuble på flere måter.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom et hellig folk og et kongelig presteskap i 1. Petersbrev 2:9?

Svar: Mens en profet representerte Gud overfor folket, representerte en prest folket overfor Gud. En konge ledet folket. Selv om alle kristne er prester, trenger vi ikke noen annen til å representere oss overfor Gud, fordi vår mellommann er både Gud og menneske: Jesus Kristus. Ussia forsøkte å kombinere rollen som konge og yppersteprest, men Gud straffet ham med spedalskhet for resten av livet fordi han brente røkelse på røkelsesalteret uten å ha fått tillatelse til det. Israelittene var et hellig folk; i dag er kristne, fra alle etniske grupper i alle land, et hellig folk.

Spørsmål: I 1. Pet. 2:10, hva i Det gamle testamente nevner at man ikke var Guds folk, men nå er det?

Svar: Peter henviser sannsynligvis til Hosea 1:9–10, der Hosea i vers 9 kalte sin sønn Lo-Ammi, som betyr «ikke mitt folk». Men i vers 10 sier Hosea at de som ble kalt «ikke mitt folk», nå skal kalles «sønner av den levende Gud».

Spørsmål: I 1. Petersbrev 2:10, viser ikke Gud barmhjertighet mot alle, siden Gud er barmhjertig mot alt han har skapt i Salme 145:8,18?

A: Gud viser en allmenn barmhjertighet overfor alt Han har skapt. Han gir dem liv, luft og næring. Gud har imidlertid retten til å vise spesiell barmhjertighet mot hvem Han måtte ønske. Gud viste spesiell barmhjertighet mot israelittene, selv etter at de hadde vært ulydige mot Ham utallige ganger. Gud viste spesiell barmhjertighet mot Saulus fra Tarsus og mange mennesker i dag. Du må imidlertid ikke ta Guds barmhjertighet for gitt. Gud er rettferdig mot alle, men Han viste Jakob og hans etterkommere en spesiell nåde som Han ikke viste Esau og hans etterkommere, slik Romerbrevet 9:11–15 viser.

Spørsmål: På hvilke måter er vi, ifølge 1. Petersbrev 2:11, fremmede og utlendinger i denne verden? På hvilke måter er vi ikke det? Se Johannes 17:9, 11, 13–19, Filipperne 3:18–20 og Kolosserne 3:1–4; 2. Korinterbrev 5:16; og Romerne 12:2.

Svar: Dette er ikke vårt hjem, og vi er ikke borgere her. Vi lengter etter å komme hjem til himmelen. Vi hører ikke hjemme her for alltid; vi er bare på gjennomreise.

Henry C. Morrison, som hadde vært misjonær i Afrika i 40 år, ble syk og måtte seile tilbake til Amerika. Da passasjerskipet la til kai, var det en stor parade. Den tidligere presidenten Theodore Roosevelt var også om bord på skipet, og storbandet spilte for ham etter safarien hans. Misjonæren tenkte dystert at Roosevelt fikk denne store feiringen, og alt han hadde gjort var å skyte elefanter, mens han selv hadde reddet sjeler – hvorfor var det da ingen feiring for å ta imot ham? Gud talte til ham og sa: «Men du er ikke hjemme ennå.» Vårt hjem er ikke her, så ikke bli for komfortabel. Vårt hjem og vårt borgerskap er i himmelen. Vi skal «ikke være av denne verden». På den annen side skal vi for tiden være «i verden» og omgås alle slags mennesker her, i stedet for å være isolasjonister. Vi befinner oss på fiendens territorium, fordi Satan er den som har kontroll over denne verden, selv om Gud kan overstyre ham.

Spørsmål: Hva er de fem måtene hedningene anklaget de kristne for å gjøre galt den gang, ifølge 1. Pet. 2:12? Hva er minst fem måter ikke-kristne anklager de kristne for å gjøre galt i dag?

Svar: Her er fem måter.

1. Det høres rart ut i dag, men romerske hedninger beskyldte kristne for å være «ateister». De ble kalt ateister fordi de ikke trodde på de romerske gudene.

2. Kristne snakket om nattverden, og hedningene beskyldte dem for kannibalisme.

3. Kristne sa at de elsket hverandre, og hedningene beskyldte dem for promiskuitet og incest.

4. Når naturkatastrofer og kriger inntraff, fikk de kristne skylden, fordi det ble sagt at deres manglende ærbødighet overfor de gresk-romerske gudene førte til at gudene ble vrede. Selvfølgelig, som en tidlig kristen påpekte, inntraff katastrofer og kriger også før Kristus kom til jorden.

5. De kristne nektet å tilbe eller ofre til den romerske keiseren, og ble derfor ansett som upatriotiske og illojale mot imperiet.

Spørsmål: Hvordan kunne de kristne den gang, i 1. Pet. 2:13,17, underordne seg en ond keiser som Nero? Tror du det var vanskeligere å underordne seg og ære herskerne den gang eller i dag?

Svar: De gresktalende tidlige kristne brukte et ordspill for å skille mellom «lovlige lover» som ikke var i strid med Guds bud, og «ulovlige lover» som var det. De samvittighetsfulle adlød de lovlige lovene, men nektet stille de ulovlige, som for eksempel å ofre til keiseren.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 2:13,17: Hvis et demokratisk land har en hersker og parlaments- eller kongressmedlemmer som opptrer fiendtlig overfor kristne verdier, hvordan skal vi da fortsatt respektere dem? Hvordan skal vi motsette oss dem?

Svar: Vi skal respektere embetet og ikke nedvurdere eller fornærme dem. Men vi kan også arbeide for å beskytte dem som forfølges av dem, og arbeide og donere tid og penger for å hindre at de blir gjenvalgt.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 2:17, skal vi virkelig ære alle som har myndighet, selv ledere av falske religioner, kriminelle gjenger og undertrykkende regjeringer?

Svar: 1. Petersbrev2:17 sier at vi skal vise alle den respekt de fortjener, og vi skal følge dette budet på minst fire måter.

1. Vi skal spesielt ære de som har myndighet. Ikke fordi personen nødvendigvis er verdig denne æren (det er de noen ganger ikke), men vi skal ære deres regjeringsposisjon. For eksempel, i et demokratisk samfunn, hvis vi ikke har høye tanker om statsministeren eller presidenten, kan vi arbeide hardt mot hans eller hennes gjenvalg og oppmuntre andre til ikke å stemme på ham eller henne. Likevel må vi innse at denne personen for øyeblikket er vår regjeringsleder. Vi bør ikke uttale oss på en måte som undergraver autoriteten til vedkommendes stilling.

2. Vis alle den rette respekten. Gud skapte alle mennesker, alle bærer Guds bilde (om enn i en falmet form), og Kristus døde som løsepenge for alle (1. Timoteus 2:6). Selv en så ond person som Saulus fra Tarsus kan komme til Kristus.

3. Vår respekt for alle bør være uavhengig av rikdom (Jakob 2:1–7), rase eller kjønn (Galaterne3:28 –29) eller alder (1. Timoteus4:12 ), bortsett fra at vi skal vise eldre spesiell respekt (3. Mosebok19:32 ).

4. Vi bør også vise ære til våre brødre og søstre i Kristus, som en del av vår evige familie.

For noen konkrete eksempler på hvordan man skal ære mennesker, se 1. Timoteus 5:1–8.

Spørsmål: Hvorfor skal en slave i 1. Petersbrev 2:18 underordne seg sin herre, spesielt en streng herre? Hvilken belønning er lovet?

Svar: Slaver i det romerske samfunnet, så vel som slaver i andre tider og i Øst-Afrika i dag, har få muligheter til å forsvare seg mot en hard herre. Å underordne seg dem var sannsynligvis den klokeste fremgangsmåten i mange tilfeller. Å holde ut under urettferdig lidelse var en måte de kunne være vitner på og ære Gud. Til slutt, rent praktisk sett, utgjorde slaver flertallet av innbyggerne i Romerriket, og frigitte slaver hadde ikke mange steder de kunne dra til.

Spørsmål: Hva er minst to sammenhenger mellom Kristi lidelser og våre lidelser i 1. Pet. 2:21–25?

Svar: Jesu lidelser er et eksempel for oss. Slik Kristus led urettferdig, bør også vi være villige til å lide urettferdig. Selv om Kristi død på korset for våre synder var en enestående hendelse, kan vår lidelse tjene til å bringe evangeliet til andre og vitne om evangeliets sannhet i våre egne liv.

Spørsmål: Hvordan kan en hustru i 1. Petersbrev 3:1 vinne sin mann for Kristus uten å si et ord?

Svar: Peter sier ikke at hustruer ikke skal si et ord; snarere bekrefter han at vitnesbyrdet i deres liv bør være slik at ektemennene kan vinnes for Kristus uten engang å høre evangeliet fra dem.

Spørsmål: Hvorfor er det, i 1. Petersbrev 3:1–7, feil å si at dette lærer oss at vi bare skal forkynne uten ord?

Svar: En gang da jeg hadde en sommerjobb i et teknologiselskap, var det en stor kantine der folk spiste. Jeg snakket med en mann, og vi snakket om at jeg håpet å bli misjonær, og mannen sa: «Jeg visste det, jeg trodde du var mormon!» Selv om jeg raskt forklarte at jeg var kristen og ikke mormon, så hvis du snakker om åndelige ting, men ikke viser at du er kristen, hvem er du da egentlig et vitne for?

Jeg hørte om en middelaldrende mann som ble kristen og fortalte det til kollegene på kontoret. En kristen som jobbet der gratulerte ham, og den nye kristne så litt rart på ham. Han sa: «Vet du at du var grunnen til at jeg utsatte å bli kristen i mange år?» Den eldre kristne ble sjokkert og spurte hvorfor. Den yngre kristne sa at før han kom til Kristus, visste han at livet hans var et kaos. Men når han så på den eldre kristne, som virket å ha fred, tilfredshet og et liv i orden, visste han ikke at han var kristen, og han tenkte at hvis den eldre kristne kunne ha livet sitt i orden uten å være kristen, så trengte ikke han det heller.

En ektemann ville sikkert vite at hans kone var kristen (og omvendt). Men ektemannen, og andre mennesker også, kan være så langt fra Kristus at de nekter å høre noe om Kristus. Men hvis de vet at du er kristen, kan livet ditt være et vitnesbyrd for dem, selv om de ikke vil lytte til dine ord. Det er bedre å ha ord også, men selv uten ord kan livet ditt være et vitnesbyrd.

Spørsmål: Hvordan kan man i 1. Pet. 3:1–7 vinne over ikke-troende ektemenn, eller andre mennesker for den saks skyld, uten ord?

Svar: Hvis en person vet at du er kristen, men ikke vil ta imot ordene dine, kan vedkommende likevel se lyset ditt skinne gjennom livet ditt. Det var ganske mørkt i romertiden. Når ektemennene var borte, var det vanlig at de oppførte seg umoralsk. Faktisk, selv når de var hjemme, ville en kvinnelig slave bli straffet ved å få nesen skåret av hvis hun avviste sin herres tilnærmelser. Men når ektemennene var borte, kunne konene begå utroskap med mannlige slaver. Situasjonen med Josef og Potifars kone var slett ikke uvanlig i romertiden. Det romerske imperiet hadde en anslått befolkning på 70 millioner, hvorav 40 til 50 millioner var slaver.

Spørsmål: I 1. Pet. 3:3, bør kvinner flette håret, bære gull eller ha på seg fancy klær?

Svar: Det bør ikke være der din skjønnhet kommer fra, for ekte og varig skjønnhet kan faktisk ikke komme fra det. Hvis du tror du «trenger» å gjøre dette for å se fin ut, eller hvis du ønsker å se veldig fin ut sammenlignet med andre kvinner, bør du tenke deg om på nytt. Din skjønnhet bør komme fra din karakter, ikke fra Sears eller Macy’s.

Det er imidlertid ikke noe galt med fine klær og smykker. Herren kledde Jerusalem allegorisk i fine klær og smykker i Esekiel 16:10–13.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 3:3-4, hva tror du er grensene for hvordan kvinner bør pynte seg i vår kultur? – Hva med menn?

Svar: Den gang brukte kvinner kostbare gulløreringer og armbånd for å vise sin sosiale status. 1. Petersbrev 3:3–4 gjelder i dag, både for menn og kvinner, på minst tre måter.

Prang: Menn kan kjøpe klokker som koster 2 000 dollar (eller 1 500 dollar for en billigere modell) bare for å vise potensielle kunder hvor rike de er. Jeg hørte om en ingeniørkonsulent som kjøpte en rekke falske Rolex-klokker, som bare kostet noen få dollar hver, fra et annet land. På et cruise med en kunde banket han på håndleddet sitt, klaget over at disse Rolex-klokkene ikke viste riktig tid, tok den av og kastet den over bord i havet. Selvfølgelig visste ikke kunden at det var en forfalskning. Noen ganger bruker velstående mennesker mye penger på smykker, klær, biler og boliger for å vise sin status. På den annen side ga Isaks tjener Isaks fremtidige kone Rebekka to gullarmbånd og en nesering. Siden det i den kulturen var greit for Guds folk å bære en nesering av gull, er det greit å bære en gullørering i dag. Men poenget er ikke å bruke store summer på smykker.

Å være sexy: Kvinner kjøper ofte avslørende og usømmelige klær for å gjøre seg mer attraktive. Selvfølgelig tenker de neppe på hvor trofast en mann vil være som blir tiltrukket av dem bare på grunn av klærne deres. På samme måte hørte jeg om en gutt som hadde en flott bil på videregående, og kjæresten hans elsket å kjøre turer i den fine bilen hans. Men da han krasjet bilen, slo kjæresten opp med ham. Noen menn løfter vekter, ikke bare for helsens skyld eller for å prestere godt i idrett, men for å virke mer attraktive for kvinner. Å bruke tid på å holde seg i form er greit, men å bygge opp mye muskelmasse som ikke vedlikeholdes, blir senere til fett. Andre tar steroider, som er svært effektive for å bygge muskelmasse, men som kan føre til helseproblemer, blant annet hjerteinfarkt.

Usikkerhet rundt utseendet: Folk er ofte opptatt av hvordan de ser ut. For noen år siden tok min tamilske indiske sjef (og venn) meg med på lunsj, og blant andre samtaleemner nevnte han at indere bruker kremer før de gifter seg for å få huden til å se lysere ut. Han ville spørre meg hvorfor hvite amerikanere går på solarium for å få huden til å se mørkere ut. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. UV-stråling eldes huden din og kan forårsake hudkreft, og denne effekten er sterkest hos lyshudede mennesker. Faktisk, hvis en lyshudet person får en alvorlig solbrenthet mer enn to ganger på samme sted, har vedkommende økt risiko for å få hudkreft der. Jeg antar at svaret er at folk naturlig nok ikke er fornøyde med det de har, men har en tendens til å tro at det andre har, er bedre. Jeg har hørt at det er en trend blant menn å klage over at kjevene deres ikke er fremtredende eller «firkantede» nok, og å ønske seg kjeveoperasjon for å prøve å endre det. Korte mennesker ønsker seg å være høyere, mens høye mennesker – spesielt noen jenter – ønsker seg å være kortere. Det riktige kristne synet er ikke å gå til det motsatte ytterpunktet, å være så opptatt av utseendet sitt at man ønsker å være så stygg som mulig, men snarere å ikke være så opptatt av seg selv. Hvis man mangler tenner og ønsker å få dem erstattet, eller hvis man har vært utsatt for en ulykke og ønsker rekonstruktiv kirurgi, er det greit, men man trenger ikke å gå til ytterligheter.

Spørsmål: 1. Pet. 3:6 sier at hustruer ikke skal gi etter for frykt. I 1. Pet. 3:14b står det at ingen av oss skal frykte det andre frykter. Gitt brevets tid og sammenheng, hva slags frykt tror du Peter først og fremst snakket om?

Svar: Den umiddelbare frykten var forfølgelsen under Nero og senere keisere. Nero nøyde seg ikke med å drepe kristne; han lot ville dyr drepe dem i offentlige oppvisninger, brente dem til døde og påførte dem andre former for tortur. Man måtte ikke bare være modig selv, men også modig i vissheten om at ens kjære også ville bli torturert.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 3:6 og 1. Mosebok 18:12, bør en hustru kalle sin mann «herre»?

Svar: Peter nevner Saras ord som en ros, ikke som et påbud. Men Peter bruker Saras ord for å illustrere påbudet i 1. Petersbrev 3:5 om at hustruer skal være underordnede sine ektemenn som familiens overhode. Les Efeserne 5:22–23 for mer undervisning om dette.

Spørsmål: Er kvinner virkelig «svakere kar» i 1. Petersbrev 3:7?

Svar: Kone er generelt (men ikke alltid) fysisk svakere enn sine ektemenn. (Noen vil kanskje si at et fint porselensglass er svakere enn en tinnkopp.) Skriften bekrefter imidlertid i Galaterbrevet 3:28–29 at menn og kvinner er like verdifulle i Guds øyne. Interessant nok er Galaterbrevet 3:28–29 tilsynelatende den eldste kjente teksten fra antikken som sier at menn og kvinner er likeverdige. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 712–714, for et annet svar.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1. Petersbrev 3:7 å være hensynsløs overfor våre koner hindre våre bønner?

Svar: Dette kan både være en generell observasjon og et konkret løfte (på en negativ måte).

Generell observasjon: Jesus sa i Matteus 5:23–24 at hvis du bringer en gave og husker at din bror har noe imot deg, skal du ikke bringe gaven. La gaven ligge ved alteret, forlik deg med din bror, og gå deretter og bring gaven. Dette gjelder selvsagt også hvis din søster har noe imot deg.

Konkret løfte: Gud sa at han ikke vil høre våre bønner hvis vi nærer synd i våre hjerter (Salme 66:18-19), vender det døve øret til de fattige (Ordspråkene 21:13) eller er onde (Ordspråkene 15:29; Jesaja 59:1-3). Gud hører oss ikke hvis vi velger å ikke høre på Gud (Sakarja 7:11-13 og underforstått i Ordspråkene 28:9). På samme måte, hvis vi oppfører oss feil overfor våre koner og velger å ikke høre på dem, vil Gud kanskje ikke høre oss før vi omvender oss fra våre synder.

Spørsmål: Skal vi alltid være høflige, slik det står i 1. Petersbrev 3:8? Jesus, Johannes Døperen, Paulus og Peter var ikke alltid så høflige som mulig.

Svar: Dette verset sier at vi skal være høflige, ikke alltid høflige. Jesus, Johannes Døperen og Paulus var ofte høflige. Likevel kalte Jesus og Johannes Døperen fariseerne for en slangekull i Matteus23:33 ; Matteus 3:7. Paulus var ikke spesielt høflig overfor Elymas i Apostlenes gjerninger13:11 . Peter selv var ikke særlig høflig overfor Simon Magus i Apostlenes gjerninger 8:20,22. I stedet for å se på 1. Petersbrev 3:8 isolert, skal vi forstå hvert vers i sammenheng med resten av Bibelen og være høflige generelt, men også irettesette og være bestemte når det er det beste.

Spørsmål: Hva betyr det i 1. Petersbrev 3:8 å leve i harmoni med hverandre?

Svar: Det er tre aspekter.

Negativt: Finn ut hva du gjør som irriterer andre, og slutt med det. Uansett hva som irriterer deg hos noen andre, må du enten lære å leve med det eller på en vennlig måte påpeke det for dem, slik at de kanskje slutter med det. Det betyr å komme godt overens med andre uten gnidninger.

Positivt: Men harmoni stopper ikke der. Trives andre mennesker i ditt selskap? Trives du i andres selskap? Ulike mennesker har ulike «kjærlighetsspråk» for å få uttrykt at de er elsket, verdsatt og akseptert. For noen kan det være små gaver; for andre å bli klemt, for andre igjen å tilbringe tid sammen med dem mens dere gjør en aktivitet. Hvis jeg skulle ringe ektefellen din, ville ektefellen din da fortelle meg at vedkommende virkelig liker å være sammen med deg, eller ikke? Liker barna dine å være sammen med deg, og du med dem? Liker din familie i Herren (andre kristne) å være sammen med deg? Hvis ikke, hva kan du gjøre for å forbedre situasjonen?

Grunnlag: Det vil bli mer harmoni, både ved å fjerne de negative sidene og styrke de positive, hvis du og de leser og følger Guds ord. Hvis deres vilje er i samsvar med Guds, er den også i samsvar med hverandre.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 3:9–11 står det at det er vanlig i verden å gjengjelde ondt med ondt og fornærmelse med fornærmelse. Hvorfor skal vi ikke gjøre det?

Svar: Verden tenker i termer av «lov», av å ta igjen på folk, av å straffe dem som gjør deg urett. Kristne bør velsigne dem som forfølger og fornærmer dem, slik Jesus befaler i Lukas 6:27-36.

Spørsmål: Betyr 1. Petersbrev3:13 at mennesker som «følger det gode» aldri vil bli skadet?

Svar: Selv om troende aldri vil lide betydelig skade sett i et evig perspektiv, er det sannsynligvis ikke det verset refererer til her.

Mennesker som gjør det gode, vil aldri med rette lide skade for å gjøre det gode, og Guds folk bør aldri straffe andre for å gjøre det gode. Det neste verset, 1. Petersbrev3:14 , erkjenner imidlertid at mennesker ofte lider urettferdig i dette livet for å gjøre det gode.

Spørsmål: Hvorfor skal kristne i 1. Petersbrev 3:15 redegjøre for sin tro, eller innebærer Johannes3:16 og Apostlenes gjerninger16:31 at vi ganske enkelt skal tro?

A: Som det fremgår av 1. Petersbrev3:15 , har vi både fornuft og håp. Et kjent ordtak sier at sann tro «går utover fornuften, men ikke imot den». Vi kan ikke bevise noe med absolutt sikkerhet, ikke engang om solen vil stå opp i morgen. Vi skal forklare andre hvorfor kristendommen er rasjonell og forsøke å overbevise dem om å bli kristne, slik det står i 2. Korinterbrev 5:11.

Likevel må vi innse at vi ikke kan omvende en eneste person til Kristus. Det er Den Hellige Ånd som omvender mennesker, og uten Den Hellige Ånds virke ville det ikke være noe håp om at noen skulle komme til Kristus. Se *When Critics Ask*, s. 531–532, og *When Cultists Ask*, s. 293, for mer utfyllende svar.

Spørsmål: Hvordan skal vi i 1. Petersbrev 3:15 alltid ha et svar, men med mildhet og respekt?

Svar: Vi bør ha et svar på ethvert oppriktig spørsmål eller innvending en ikke-troende måtte ha. Men det er greit å svare: «Jeg vet ikke, men jeg skal komme tilbake til deg.» Og så finne svaret og komme tilbake til dem. Det er ganske sannsynlig at spørsmålet de stiller, finnes blant de over 8 200 spørsmålene som er besvart på. Tre punkter til å ta i betraktning i svaret.

Hvordan man ikke skal gjøre det: Et ikke-kristent nettsted sa, i en diskusjon om New Age: «[New Age]-folk bruker krystaller for å komme i kontakt med høyere intelligenser. Folk som betaler så mye penger for steiner, trenger åpenbart kontakt med høyere intelligenser.» Problemet hvis en kristen skulle si dette, er ikke at det kritiserer New Age-bevegelsen, men at det nedverdiger menneskene som blir villedet av denne bevegelsen.

Slik bør man gjøre det: Innerst inne bør vår holdning være preget av uselvisk kjærlighet til den andre personen. Vi bør ønske at de skal komme til Kristus og leve i glede med Gud – og oss – for alltid. I stedet for å prøve å være svært forsiktige med ordene våre for å unngå at en dårlig holdning kommer til uttrykk, er det bedre å ikke ha dårlige holdninger til andre i utgangspunktet, og ganske enkelt si det som ligger på hjertet vårt.

Konkret kan du svare på et spørsmål på en måte som viser manglende respekt, slik at de ikke ønsker å tenke på kristendommen igjen. Hovedpoenget ditt når du svarer på deres oppriktige innvending, er ikke «de har skylden fordi de tar feil», men «dette er feil av disse grunnene, og sannheten er slik og slik av disse grunnene».

Når du ikke bør gjøre det: Hvordan kan du vite om innvendingen deres er oppriktig eller ikke? En måte er å spørre dem: «Hvis spørsmålet ditt ble besvart, ville det da bringe deg nærmere å ta imot Jesus som din personlige Herre og Frelser?» Hvis svaret er «ja», så finn svaret. Men hvis svaret er «nei», er det ikke en oppriktig innvending, og du bør spørre dem: «Hva ville da bringe deg nærmere å ta imot Jesus som din Herre og Frelser?», og i stedet bruke tiden din på det.

Respekter menneskene, men oppmuntre ikke til respekt for falsk religion: 1. Korinterbrev 10:20 sier at hedningenes offer bringes til demoner. Elia var absolutt ikke særlig respektfull overfor Baal i 1. Kongebok 18:27. Jesus respekterte ikke saddukeernes lære i Matteus 22:29–32. Jesu holdning til fariseerne og deres lære var ikke noe mer imøtekommende i Matteus 23:13-33, der han kalte dem hvitkalkede graver og en slangekull. På den annen side var Jesus nådig mot Nikodemus, en fariseer, i Johannes 3:3-10.

Spørsmål: Hvordan har våre lidelser for å gjøre det gode noe å gjøre med Kristi lidelser i 1. Petersbrev 3:16-17?

Svar: På den ene siden kan våre liv og lidelser ikke på noen måte legge noe til eller trekke noe fra den lidelsen Kristus gjennomgikk for oss da han døde på korset for våre synder. Men på den andre siden kan våre lidelser bane vei for at evangeliet skal spres, vise ikke-troende at Kristi fred og styrke er en realitet i våre liv, og ære Gud når vi følger i Kristi fotspor. Alle våre lidelser er små og kortvarige sammenlignet med den store gleden vi skal ha i himmelen i all evighet.

Spørsmål: Siden Jesus ble oppreist i Ånden i 1. Pet. 3:18b, betyr det da at han ikke også ble fysisk oppreist? (Jehovas vitner og Rev. Moons Foreningskirke benekter Jesu fysiske oppstandelse)

Svar: Nei. Dette verset sier at Jesus ble gjort levende av Den Hellige Ånd. Verken dette verset eller noe annet bruker ordet «bare» for å si at Jesus bare ble oppreist i Ånden. Jesu døde lik ble oppreist til liv i henhold til Apg 2:30–32; 13:35–37; 10:39–41; Apg 1:3; 1 Kor 15:1–7.

Noen ganger får folk forskjellige svar når de stiller forskjellige spørsmål. Hvis spørsmålet er «kan jeg få dette verset til å bety det jeg vil at det skal bety», kan de få ett svar. Men hvis du spør «hva mente Peter egentlig», vil du få et annet svar. Noen vil prøve å hevde at siden Kristus ble vekket til liv av Ånden, var ikke Jesus også levende i kroppen. Men Kristus ble gjort levende av Ånden både i legeme og i Ånd. Peter snakket om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde i 1. Petersbrev 1:3. Mens jødene trodde på et liv etter døden, benektet saddukeerne en fysisk oppstandelse fra de døde, mens fariseerne bekreftet dette. Når Peter brukte begrepet «oppstandelse», ville hans jødiske lesere vite hva han mente. Det finnes ingen bevis for at noen i antikkens historie sa: «Nei, saddukeerne tar feil når de benekter en oppstandelse, men det er bare en åndelig oppstandelse.» 1. Petersbrev 1:21 snakker om «Gud, som oppreiste ham fra de døde og herliggjorde ham, og derfor er deres tro og håp på Gud.»

Spørsmål: Hvordan tror du, kort sagt, at Kristus forkynte for åndene i fengselet i 1. Petersbrev 3:18b–20?

Svar: Kristne er uenige om dette. Dette omfatter mennesker som levde på Noas tid og omkom i syndfloden. Noen mener at Kristus etter sin død og før sin oppstandelse forkynte sitt budskap (uten mulighet for omvendelse) til dem som var døde. Et annet syn, som går tilbake til den tidlige kirken med Irenaeus av Lyon, Klemens av Alexandria og Hippolytus – alle før år 235 e.Kr. – er at Kristus forkynte for dem som aldri hadde hatt mulighet til å høre evangeliet, ikke for å gi noen en ny sjanse, men for å gi folk en «første sjanse».

Spørsmål: I 1. Pet. 3:19–20, hvor dro Jesus egentlig hen da han døde?

Svar: Først det korte svaret, deretter det lange svaret.

Kort svar: Jesus dro sammen med døde troende til paradiset. Det er verken bevist eller motbevist at Jesus også kan ha vært sammen med døde vantro og demoner.

Langt svar: Hvis vi sto i mørket uten noen skriftsteder som kunne hjelpe oss med dette emnet, ville alle mulighetene være følgende:

a) Ikke-eksistens,

b) himmelen sammen med Faderen, Ånden og alle englene

c) de døde helgenes sted,

d) stedet for de døde ikke-troende,

e) demonenes sted,

f) stedet for alle døde mennesker,

g) de døde hellige var allerede i himmelen,

h) stedet hvor demonene og de døde vantro befinner seg sammen,

i) stedet for alle døde mennesker og demoner. (Ett sted kan ha forskjellige avdelinger)

Her er versene som vil begrense mulighetene

Lukas 23:43: Til tyven på korset sa Jesus: «I dag skal du være med meg i paradiset.» «I dag» må være før oppstandelsen. Dette utelukker alle mulighetene unntatt b), c), f), g) og i). (Legg merke til at Jesus ikke sa «himmelen», men «paradiset»)

Apostlenes gjerninger 2:27, som siterer Salme16:10 , sier at Jesus dro til et sted kalt Hades (gresk) og Sheol (hebraisk). Dette ordet oversettes som «grav» i moderne oversettelser og «helvete» i King James-versjonen; BSB beholder «Hades». Imidlertid befant døde troende seg i Sheol, og også vantro befant seg i Sheol. Jesus dro altså ikke rett fra korset til himmelen. Av de fem gjenværende mulighetene utelukker dette alle unntatt c), f) og i). Jesus var sammen med enten døde hellige, alle døde mennesker og muligens demoner.

Mange sier at 1. Petersbrev 3:19–20 og 1. Petersbrev 4:6 også har sammenheng med dette. Se også neste spørsmål og drøftingen av 1. Petersbrev 4:6.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 3:19–20, hvem forkynte Kristus for her etter at han døde?

Svar: Se først det forrige spørsmålet. Ekte kristne er uenige om svaret på dette spørsmålet.

1) Noen sier at Kristus forkynte for mennesker som døde før Kristi korsfestelse.

1a) Noen sier at Kristus forkynte for dem som aldri hadde hatt mulighet til å ta stilling til evangeliet, slik at de kunne ta det samme valget som de ville ha gjort hvis de var i live.

En lærer som representerte dette synet, var Klemens av Alexandria i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 6, kap. 6, s. 490–492. Klemens sa at de som var rettferdige i henhold til Guds lov, bare manglet tro. De som ikke hadde loven, men var rettferdige i henhold til sin filosofi, trengte både tro og omvendelse fra avgudsdyrkelse. «Straks etter at sannheten ble åpenbart, omvendte de seg også fra sin tidligere [avgudsdyrkende] atferd.» Ante-Nicene Fathers 2, s. 490.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) skrev: «Det var også av denne grunn at Herren steg ned til områdene under jorden, forkynte sitt komme også der og [erklærte] syndenes forlatelse for dem som tror på Ham. Nå trodde alle på Ham som hadde håp til Ham, det vil si de som forkynte Hans komme og underkastet seg Hans ordninger: de rettferdige, profetene og patriarkene, til hvem Han tilga synder på samme måte som Han gjorde med oss, ... For ‘alle mennesker kommer til kort i forhold til Guds herlighet’ og blir ikke rettferdiggjort av seg selv, men ved Herrens komme», Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 4, kap. 27.1, ANF bind 1, s. 499

Han skrev også: «Og av denne grunn er alle ting [etter allmenn enighet] blitt underlagt herredømmet til Ham som kalles den Allerhøyeste og den Allmektige. Ved å påkalle Ham, allerede før vår Herres komme, ble mennesker frelst både fra de mest onde ånder og fra alle slags demoner og fra enhver form for frafallen makt.» Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 2, kap. 6.2, s. 365

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.): «Han [Jesus] som er blitt evangeliets forkynner for de døde, sjelenes frelser og de begravdes oppstandelse;» Fragment fra Kommentar til Salme 19 eller 20, s. 170. Se også kap. 7.14, s. 189

Origenes (225–254 e.Kr.) sa også noe lignende i Origenes’ «Mot Celsus», bok 2, kap. 43, s. 448 (225–254 e.Kr.).

1b) Noen mener at Kristus kun forkynte for de troende i Det gamle testamente (hovedsakelig jøder).

2) Andre sier at Kristus forkynte for falne engler og/eller fortapte døde, og informerte dem om evangeliet uten å evangelisere dem. Se også 1. Petersbrev 4:6. Mange lutheranere tror på dette synet.

3) Et tredje synspunkt er at Kristus forkynte «gjennom Noa» til dem som «nå» er døde. Se *Christian Theology* av Millard Erickson (Baker), s. 773–776, og *NIV: The Making of a Contemporary Translation*, s. 59–60, for mer om dette synspunktet. 1. Petersbrev1:11 sier at «Kristi Ånd» talte gjennom profetene i Det gamle testamente.

Imidlertid innebærer ingen av de ovennevnte synspunktene at mennesker får en ny sjanse etter døden.

Som en sidebemerkning: uttrykket «steg ned i helvete» fantes ikke i den opprinnelige apostoliske trosbekjennelsen, men ble innført i den akvileiske versjonen av den rundt år 390 e.Kr.

Spørsmål: Støtter 1. Petersbrev3:19 at ikke-troende får en ny sjanse etter døden?

Svar: Nei. Se forrige spørsmål og 1. Petersbrev 4:6. Selv om dette sannsynligvis refererer til døde mennesker, er det ingen indikasjon på at mennesker får en ny sjanse. Skriften er full av en oppfordring til alle som har hørt budskapet om å ta en beslutning i dette livet før de dør. Hebreerbrevet 3:13–15 understreker at vi skal påkalle Herren i dag, mens det fremdeles kalles «i dag».

Spørsmål: I 1. Petersbrev 3:21, i hvilken forstand frelser vannbaptismen oss?

Svar: Vannet rundt arken er en metafor for vår dåp. Vannet frelste ikke Noa, men Noa og de syv andre menneskene ble frelst av Gud gjennom vannet. Den fysiske renselsen med vann frelser oss ikke, men vårt løfte om god samvittighet overfor Gud gjennom dåpen viser at vi er frelst ved Jesu Kristi oppstandelse.

Det er åpenbart at Peter ikke brukte den andre halvdelen av 1. Petersbrev 3:21 for å motsige den første halvdelen av 1. Petersbrev 3:21. Det er Jesus som frelser oss, ikke vannet. Siden vannet ikke kan erstatte Jesu oppstandelse for oss, hva mente da Peter? 1. Petersbrev3:21 t gir oss selv svaret i to deler.

A. Sett fra vårt perspektiv har vannbaptismen ingen verdi som en seremoniel renselse. I stedet har vannbaptismen stor verdi som «et løfte om god samvittighet overfor Gud».

B. Sett fra Guds perspektiv har vannbaptismen ingen frelsende verdi. Tvert imot har vannbaptismen stor verdi som din identifikasjon som «frelser deg ved Jesu Kristi oppstandelse» (se også Kolosserne 2:12).

Akkurat som Noa ble frelst «gjennom vannet», ikke «av vannet», blir også vi frelst «gjennom vannet». I tillegg er her fire andre sentrale læresetninger om vannbaptismen.

1. Alle troende, uten unntak, er pålagt å la seg døpe (Apostlenes gjerninger2:38 ).

2. Påbudet om å la seg døpe ble aldri opphevet. (Se Matteus 28:19–20).

3. Hvis en sann troende dør før han blir døpt, kan Gud likevel sende ham til å være sammen med Jesus. Tross alt er alle som har Den Hellige Ånd Guds barn (Romerne 8:14).

4. Gud kan frelse mennesker og gi dem Den Hellige Ånd før de blir døpt (Apg10:44 –48).

Dåpen er en form for omskjæring, og som Romerbrevet 4:10–11 viser, ble Abrahams tro regnet som rettferdighet før han ble omskåret, og omskjæringen var et segl på rettferdigheten.

Oppsummert er dåpen ikke årsaken til et nytt liv i Kristus. Den er en troendes løfte til Gud om et nytt liv i Kristus.

Spørsmål: Hvordan kan Jesus i 1. Petersbrev 3:22 være ved Guds høyre hånd, siden Jesus er Gud?

Svar: Faderen er Gud, Jesus er Gud, og Ånden er Gud; og det er bare én Gud. De tre er atskilte, men uatskillelige. Nå i himmelen sitter Jesus ved Guds, Faderens, høyre hånd. Andre skriftsteder som viser at Jesus sitter ved Guds [Faderens] høyre hånd, er: Matteus 22:44; 26:64; Markus 13:26; 14:62; 16:19; Lukas 20:42; 22:69; Apostlenes gjerninger 2:34; 7:56; Romerne 8:34; Efeserne 1:20; og Hebreerne 1:3; 10:12.

Ordet «Gud» har fire betydninger når det brukes om Treenigheten. Noen ganger betyr Gud:

Far: 1. Petersbrev 1:2,3; Efeserne 1:3,17; 3:14; 5:20; 1. Tessalonikerbrev 1:1; 3:11; 2. Tessalonikerbrev 1:1-2; 2:16; Titus 1:4

Jesus: Johannes 1:3; Kolosserne 1:16–17; Hebreerne 1:6–9; Johannes 9:38; 2. Korinterbrev 11:3; Johannes 20:28–29; Åpenbaringen 5:8–9; Åpenbaringen 22:20

Ånden: Romerne 8:9-16; Lukas1:35 ; 1. Johannes4:12 -16; 1. Korinterne3:16 vs. 1. Korinterne6:19 ; Apostlenes gjerninger 5:4

Gud i treenigheten antydes i Matteus 3:16-17; 28:19; 2. Korinterbrev 13:14; 1. Petersbrev 1:2; Efeserne 2:18; 3:14-17; 1. Tessalonikerbrev 1:3-5; Åpenbaringen 4:8; 1. Korinterbrev 12:4-6; Rom 15:16; Heb 9:14; Jud 20,21; 2 Tess 2:13-14; Joh 15:26.

De to forekomstene av ordet «Gud» i Hebreerbrevet 1:8-9 refererer tydeligvis først og fremst til Jesus og dernest til Faderen. I 1. Petersbrev 3:22 betyr «Gud» her Faderen. Se også drøftingen av Efeserne 1:3,17 for mer informasjon.

Spørsmål: Er de som har lidd for Kristus nå uten synd, i 1. Petersbrev 4:1-2?

Svar: De som har dødd for Kristus, er uten synd, men det er ikke hovedpoenget i disse versene. For dem som har lidd for Kristus, virker syndens fristelser ofte mer fjerne og mindre tiltrekkende.

Spørsmål: Hvordan gjør lidelse at vi blir ferdige med synden, i 1. Petersbrev 4:1–2?

Svar: 1. Petersbrev 4:2 tyder på at når en person har utholdt lidelse for Kristi skyld, har vedkommende ikke hengitt seg til syndens nytelser. Lidelse kan gi en person klarhet og minne vedkommende om det langsiktige, evige perspektivet.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 4:3, ville du føle deg komfortabel med å være sammen med en kristen som gjorde disse tingene før vedkommende omvendte seg og kom til Kristus? Hva med noen som drepte andre kristne – som Paulus? Hvilken holdning bør vi ha overfor slike kristne?

Svar: Vi bør føle oss trygge, for i Guds øyne har vi ikke større fortjeneste enn dem. Når en fullkommen, hellig Gud virkelig tilgir noen for deres synder, bør vår tilgivelse ikke være vanskeligere å oppnå enn Guds.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 4:3–4, på hvilke måter sender det syndige samfunnet i dag budskapet om at du ikke er normal hvis du ikke fortsetter å begå disse syndene?

Svar: Noen ganger blir folk presset til å drikke alkohol og bli fulle. De blir ikke ansett som mannlige, sofistikerte eller kule hvis de ikke gjør det. Noen ganger er det gruppepress for å skade kroppen på andre måter, for eksempel gjennom røyking eller rusmidler. Noen ganger har en jente sex med kjæresten sin, selv om hun egentlig ikke vil, men fordi hun er redd for at kjæresten ellers vil slå opp med henne. Hold deg ren, både for Guds skyld og for din fremtidige ektemann.

Spørsmål: Hvordan ble evangeliet forkynt for de døde i 1. Petersbrev 4:6?

Svar: Som omtalt i 1. Petersbrev 3:19b–20, er kristne uenige om dette. Ett synspunkt gjenspeiles i NIV-oversettelsen, som bruker ordet «nå» (i likhet med BSB), noe som betyr at Kristus ble forkynt for disse menneskene mens de fortsatt var i live. Dette må referere til mennesker, ikke falne engler, fordi falne engler ikke regnes som «døde». Det finnes fire mulige tolkninger.

1. Disse menneskene er nå døde, men de levde på jorden da evangeliet ble forkynt for dem. Se When Cultists Ask, s. 296, for mer om dette synet.

2. Disse menneskene hørte evangeliet etter at de døde, og de fikk endelig muligheten til å ta det samme valget for Kristus som de ville ha tatt hvis de hadde vært i live.

3. Disse troende fra Det gamle testamente hørte evangeliet etter at de døde, og alle disse ble frelst.

4. De vantro fra den gammeltestamentlige tiden ble informert om evangeliet, som de uansett ville ha avvist. Selv om *Difficulties in the Bible*, s. 183–189, feilaktig mener at 1. Petersbrev 4:6 refererer til falne engler, påpeker den riktig nok at det finnes to ord for «forkynne» på gresk. Det ene ordet betyr «å forkynne evangeliet», det andre ordet betyr «å kunngjøre noe», og det er det andre ordet som brukes her.

Imidlertid sier den siste delen av vers 6: «dømmes etter menneskene når det gjelder kroppen, men lever etter Gud når det gjelder ånden.» Dette tyder på at tolkningene 1 og 4 er feil.

Den tidlige kirken lærte at evangeliet ble forkynt for noen etter at de døde.

«Hyrden av Hermas» (ca. 115–155 e.Kr.), bok 3, lignelse 9, kap. 16, s. 49 (utdrag), refererer til dem som døde før Kristus og før de ble døpt. Der står det at apostler og lærere [ingen omtale av Kristus] forkynte det til dem som allerede sov.

Irenaeus, *Mot kjetteriene* (182–188 e.Kr.), bok 4, kap. 27.1, s. 499: «Det var også av denne grunn at Herren steg ned til områdene under jorden, forkynte sitt komme også der og [forkynte] syndenes forlatelse for dem som tror på ham. Nå trodde alle på ham som hadde håp til ham, det vil si de som forkynte hans komme og underkastet seg hans ordninger: de rettferdige, profetene og patriarkene, … For ‘alle mennesker kommer til kort i forhold til Guds herlighet’ og blir ikke rettferdiggjort av seg selv, men ved Herrens komme»,

Irenaeus, Mot kjetteriene (182–188 e.Kr.), bok 2, kap. 6.2, s. 365 «Og av denne grunn er alle ting [ved allmenn enighet] blitt underlagt herredømmet til Ham som kalles den Allerhøyeste og den Allmektige. Ved å påkalle Ham, selv før vår Herres komme, ble mennesker frelst både fra de mest onde åndene, og fra alle slags demoner, og fra enhver form for frafallen makt.» Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 2, kap. 6.2, s. 365

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) sa at Kristus forkynte for dem som forlot dette livet før hans komme. *Stromata*, bok 6, kap. 6, s. 492.

Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner at Kristus dro til Hades «for at Han der kunne gjøre patriarkene og profetene til delaktige i Seg selv.» (Dette støtter imidlertid bare delvis poenget, fordi det ikke sier noe om hvorvidt Jesus forkynte for dem eller ikke.) «En avhandling om sjelen», kap. 55, s. 231.

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.): «Han [Jesus] som er blitt evangeliets forkynner for de døde, sjelenes frelser og de begravdes oppstandelse;» Fragment fra «Kommentar til Salme 19 eller 20», s. 170. Se også kap. 7.14, s. 189

Origenes (225–254 e.Kr.) «Men også da Han ble en sjel, uten kroppens hylle, bodde Han blant de sjelene som var uten kroppslig hylle, og omvendte de av dem som var villige til Ham, eller de som Han, av grunner kjent bare for Ham selv, anså for å være bedre egnet til en slik vei.» Origenes, *Mot Celsus*, bok 2, kap. 43, s. 448.

Se *The Complete Book of Bible Answers*, s. 184–186, og *When Critics Ask*, s. 534–535, for et annet svar. Se også drøftingen av 1. Petersbrev 3:19–20.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 4:7; 1:13; 5:8 ser det ut til at Peter legger vekt på selvbeherskelse. Hvordan hjelper det deg å be når du er selvbehersket? Hvordan hjelper det deg å be når du har et klart sinn?

Svar: Å være selvbehersket hjelper på minst tre forskjellige måter. Det gir deg disiplin til å sette av bevisst tid til å be. Det hjelper deg å fokusere i bønnene dine, både når du ber alene og sammen med andre når de ber. Til slutt sier Gud at han ikke hører våre bønner hvis vi nærer synd i våre hjerter (Salme 66:18–19), vender det døve øret til de fattige (Ordspråkene 21:13), er onde (Ordspråkene 15:29; Jesaja 59:1-3), eller hvis vi velger å ikke høre på Gud (Sakarja 7:11-13 og underforstått i Ordspråkene 28:9).

Spørsmål: I 1. Petersbrev 4:7, i hvilken forstand var «altings ende» «nær»?

A: Fire punkter å ta hensyn til i svaret.

1. Det greske uttrykket her er «av alle ting, men enden er nær», så «alle ting» betyr ganske enkelt «alle ting».

2. Uttrykket «nærmer seg» er det samme som brukes i Jakob 5:8 når det snakkes om Jesu gjenkomst.

3. I Peters nærvær sa Jesus i Matteus 24:36 at ingen kjenner timen eller dagen for Jesu gjenkomst.

4. «Nær» betyr ikke at Peter forutsier dagen da Jesus kommer igjen. Snarere sier Peter at Jesus kan komme igjen når som helst nå. Dette bør være en motivasjon til å «være klar i sinnet og behersket, slik at dere kan be».

Se også drøftingen av Filipperne 4:5, 1. Tessalonikerbrev4:15 og Åpenbaringen 22:6-20 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan dekker kjærligheten en mengde synder eller urett i 1. Petersbrev 4:8, Jakobsbrevet 5:20 og Ordspråkene 10:12?

Svar: Først to ting som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret

Jesus tilga våre synder på én måte ved å bringe tilgivelse for alle våre synder mot Gud, og dermed dekker Guds kjærlighet over en mengde synder. Selv om Kristi kjærlighet til oss på korset ikke bare dekket, men også sonet for våre synder, er det ikke først og fremst det som menes her.

For det andre kan vår kjærlighet og vårt vitnesbyrd oppmuntre mennesker, selv ikke-kristne, til å ikke synde. Dette verset handler imidlertid ikke om å forhindre synd, men snarere om å dekke over synder som allerede er begått.

Svaret

Jakob taler i sammenheng med å føre noen tilbake til sannheten, og 1. Petersbrev taler i sammenheng med bønn og å elske andre dypt. Vår kjærlighet «dekker over» synder på minst fire forskjellige måter.

For oss selv: Å elske Gud og andre gjør at vi blir mindre fristet til å gjøre ting som vanærer Gud eller ikke er til hjelp for andre mennesker. Når vi tjener andre, er vi ofte mindre selvopptatte og mindre opptatt av å tilfredsstille syndige begjær.

For ikke-troende: Både for vanlige ikke-troende og kjettere redder det å hjelpe dem til å komme til en sann tro på Kristus deres sjel fra døden, og deres synder blir tilgitt.

Tilgivelse: Vår villighet til å tilgi andres synder mot oss og til å gjenopprette en person som har falt, dekker over deres synd og kan gjøre det lettere for dem å komme til Herren i omvendelse.

For andre: Når vi ber om at andre skal motstå fristelser og lede andre tilbake til sannheten, omvende seg fra tidligere synder og ikke fortsette i synd. Vår ydmykhet (dvs. å ha et sant bilde av oss selv) om at vi alle var urene og syndige foran Gud, og at vi uten Guds nåde ville ha gjort det enda verre, kan gjøre det mer attraktivt for en person å forlate sin synd og komme eller vende tilbake til Kristus. Ved å uttrykke en dyp kjærlighet til andre kan vi være en oppmuntring for dem til å «holde ut» og fortsette i sin streben etter gudsfrykt og kjærlighet til andre.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 706–708, og *Now That’s a Good Question*, s. 161–162, for utfyllende svar.

Spørsmål: Hvorfor er det i 1. Pet. 4:9 viktig å vise gjestfrihet overfor hverandre – uten å klage? Se Hebr. 13:2 og Jak. 2:25.

Svar: Uavhengig av andre grunner er det viktig bare fordi Skriften pålegger det. Det er en praktisk måte å uttrykke vår kjærlighet til andre på, både kristne og ikke-kristne. Hebreerbrevet 13:2 sier at noen som viser gjestfrihet, i likhet med Abraham, tar imot engler, selv om de ikke er klar over at de gjør det.

Gjestfrihet handler ikke bare om å gi noen et sted å overnatte, eller å invitere noen hjem til deg. Det innebærer også å være sjenerøs ved å la noen låne tingene dine eller bilen din, gi noen skyss eller bruke litt av tiden din på noen andre.

En annen side ved gjestfrihet er å ha hjemmet eller bilen i en slik stand at man kan invitere folk hjem eller gi dem skyss.

Spørsmål: Hvorfor tror du at Peter i 1. Petersbrev 4:10 legger vekt på at vi skal bruke de gavene vi har mottatt?

Svar: Gud gir hver troende en eller annen form for talenter og gaver. Men Gud har ikke gitt noen troende en gave for at den skal sløses bort, ignoreres eller brukes til egoistiske eller ugudelige formål. Den som har fått mye, skal også stå til ansvar for mye. Gud vil holde oss ansvarlige, ikke for at vi ikke bruker gaver Han aldri hadde tenkt at vi skulle ha, men for de gavene Han har gitt oss. Spørsmålet du må stille deg selv er ikke bare: «Bruker du Guds gaver?», men «Bruker du Guds gaver til Hans formål?»

Spørsmål: 1. Pet. 4:10 nevner at Guds nåde kommer i «forskjellige» former. Det bruker det samme greske ordet (poikilos) for prøvelser, fristelser eller onde begjær i 1. Pet. 1:6, Jak. 1:2, 2. Tim. 3:6 og Tit. 3:3. Hva tror du er betydningen av at det samme greske ordet, som kan bety «flerfarget», brukes om begge deler?

Svar: En betydning er at fristelser og prøvelser rammer menigheten på ulike «fargerike» måter, men Gud uttrykker også sin nåde overfor oss på ulike fargerike måter. For hver fristelse som rammer et enkelt menneske, lover Gud å gi en utvei, i henhold til 1 Kor 10:13. Når en prøvelse rammer en gruppe troende, kan Gud også gi dem en utvei.

Spørsmål: Hvordan skal vår tale i 1. Petersbrev 4:11 være, som om Gud selv talte?

Svar: Vi kan forstå hva dette betyr ved å se på lignende uttrykk rundt dette verset. Uansett hvilken gave vi har, bør vi bruke den til å forvalte Guds nåde trofast. Akkurat som den som tjener, skal tjene med den kraften Gud gir, skal den som taler, tale med de ordene Gud gir. Det er greit å dele våre egne meninger som nettopp det – men:

1. Ikke legg noe til – Gå aldri utover det som står skrevet, og undervis ikke om våre egne meninger som om de var Guds ord (Ordspråkene 30:5-6; 1. Korinterbrev 4:6).

2. Ikke mist fokus – Hold fokus på Guds ord i stedet for menneskelige meninger (1. Korinterbrev 2:1-2; 1. Timoteusbrev 1:3-4,6; Kolosserbrevet 2:3,8).

3. Ikke trekk noe fra Guds ord. Verken benekt eller velg i stillhet å ikke snakke om en eller annen sannhet.

4. Vis ikke manglende respekt for Guds ord ved å snakke lettvint om det til andre.

En kristen kan forsøke å «hjelpe Gud» ved å si det de selv mener er best, for å forsvare Gud. Men Peter sier ikke at vi skal gjøre det, men snarere at vi skal tale Guds egne ord. Vi skal forsvare troen, men vi skal forsvare den på Guds måte, ikke bare på vår egen måte. Ingen kommer til Kristus uten at Gud virker i livet deres, så er det ikke mer fornuftig for oss å gjøre ting på Guds måte? Se også Ordspråkene 30:6 og 1. Korinterbrev 4:6.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 1. Petersbrev 4:11b mellom at en kristen tjener Gud og at man tjener med den kraften Gud gir?

Svar: Når du tjener Gud med din egen styrke, er det kanskje ikke nok akkurat da, og den kan ta slutt senere. Men når du tjener Gud med Guds styrke, kan du alltid motta mer styrke fra Gud.

Spørsmål: Hvilken ildprøve sto de i ferd med å gjennomgå i 1. Petersbrev 4:12?

Svar: De kristne sto i ferd med å bli utsatt for intens forfølgelse fra den romerske regjeringen, blant annet ved at de ofte ble brent til døde. Det står skrevet at Nero noen ganger dekket kristne med voks og satte fyr på dem som en slags «levende stearinlys». Men selv å dø i en slik ild er bedre enn å gå til grunne for alltid i ildsjøen.

Den tidlige kirken var ikke fremmed for ildprøver. I sin omtale av rettssaken og den påfølgende henrettelsen av Polykarp, en disippel av apostelen Johannes, skriver Evarestus: «Men igjen sa prokonsulen til ham: ‘Jeg vil la deg bli fortært av ild, siden du forakter de ville dyrene, hvis du ikke omvender deg.’ Men Polykarp sa: ‘Du truer meg med ild som brenner i en time og etter kort tid slukkes, men du kjenner ikke til ilden i den kommende dommen og den evige straffen som er forbeholdt de ugudelige. Men hvorfor nøler du? Gjør som du vil.’» Polykarps martyrium (ca. 169 e.Kr.) kap. 11, s. 41

Spørsmål: Hvordan får vi del i Kristi lidelser i 1. Pet. 4:13? Hvorfor skal vi glede oss over det?

A: Selv om det var Kristus alene som døde for å betale hele straffen for våre synder, er hans store lidelse et eksempel for oss på hvordan vi skal tåle de mindre lidelsene vi opplever. Våre lidelser kan tjene til å ære Gud, selv om ingen på jorden er klar over dem. Noen ganger bruker Gud våre lidelser til å bringe evangeliet til mennesker som ellers ikke ville være i stand til eller villige til å høre det. Se også Kolosserne 1:24.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 4:14, er «herlighetens Ånd» det samme som Den Hellige Ånd?

Svar: Ja. «Herlighetens Ånd» er en beskrivelse av Den Hellige Ånd, Guds Ånd.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 4:16 har noen av Jesu etterfølgere sagt at ordet «kristen» bare forekommer to ganger i Bibelen, her i sammenheng med lidelse og i det kong Agrippa kaller Paulus i Apostlenes gjerninger 26:28. Derfor sier de at vi ikke trenger å bære navnet «kristen» i dag. Hvordan vil du svare på det?

Svar: Det finnes tre svar som utfyller hverandre.

Én gang er nok i 1. Petersbrev 4:16 for å vise at vi skal lide for å bære navnet «kristen», i stedet for å prøve å unngå lidelse ved å benekte at vi er kristne.

Apostlenes etterfølgere og den tidlige kirken våget å kalle seg kristne, og nektet ikke for det selv i møte med døden. Faktisk har vi dokumentert 41 kristne forfattere fra tiden før Nikæa som kalte troende for kristne. Se for å finne ut hvem de var.

Noen av dem som ikke ønsker å bli kjent som kristne, ønsker ikke å identifisere seg med Kristi brud, kirken.

Spørsmål: Hvordan begynner dommen med Guds familie i 1. Pet. 4:17?

Svar: På to forskjellige måter: nå og senere.

I dette livet iakttar Gud oss, prøver oss og tukter oss (Hebreerne 12:5–13). Kristne kan dømmes i dette livet og motta flere velsignelser eller tukt som et eksempel for seg selv og andre, inkludert en tidlig død.

I himmelen står alle troende foran det som kalles «dommen ved bema-stolen», slik at de kan få belønning i himmelen for sine gjerninger. Paulus beskriver dommen over kristne med hensyn til belønning eller tap av denne i 1. Korinterbrev 3:11-15.

Se «Hard Sayings of the Bible», s. 721–722, for et annet svar.

Spørsmål: Hva er de fire positive påbudene og de to negative påbudene som Peter gir til de eldste i 1. Petersbrev 5:1–4?

Svar: Her er de seks påbudene.

Vær hyrder for Guds hjord

Fordi dere er villige

(negativt) Ikke grådige etter penger

Vær ivrige etter å tjene

(negativt) Ikke herske over flokken

Vær forbilder

Her fokuserer Peter mer på hvordan de tjener, enn på at de tjener. Hvis du ikke er en hyrde slik Gud ønsker at du skal være her, så vil kanskje Gud ikke at du skal være hyrde i det hele tatt. Hebreerne 13:17 sier at hyrder må avlegge regnskap for sitt lederskap foran Gud. På den annen side, hvis du er en god hyrde, vil du motta en belønning i himmelen for din trofaste tjeneste i henhold til 1. Petersbrev 5:4.

Spørsmål: Hva sier 1. Petersbrev 5:1–4 om den katolske læren om pavens etterfølgelse?

Svar: Absolutt ingenting. Påveens arvefølge hevder at Peter var den første paven og lederen for hele kirken etter Jesus. Men Peter selv sier i 1. Petersbrev 5:1–4 at han selv bare er en medeldste.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:4 får vi en uforgjengelig krone/krans, mens vinnerne av de isthmiske lekene ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 250–251, ble tildelt en krans av visnet persille. Hva er forskjellen mellom en forgjengelig og en uforgjengelig krone? Hvilke forgjengelige kroner har folk i dag?

Svar: Begge typer kroner ser fine ut i begynnelsen. Men den visnende kronen ser dårligere ut med tiden, og blir til slutt kastet bort og forlatt. Våre uforgjengelige kroner i himmelen vil fortsatt være like fine og strålende om 10 000 år som da vi først mottok dem.

På jorden finnes det mange forgjengelige kroner: rikdom, prestisje, ære, sosial status, men de er alle midlertidige. Arbeid hardt for en uforgjengelig krone som aldri vil miste sin glans.

Spørsmål: Hva betyr «på samme måte» i 1. Pet. 5:5a, siden det ikke står at de skal ha myndighet over noen?

Svar: Akkurat som de tidligere nevnte eldste skulle være ivrige etter å tjene, ikke herske over andre, men være forbilder, skal også unge menn være slik. Selvfølgelig blir noen unge menn, etter hvert som de modnes, eldste senere.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:5 er «kle dere» (gresk egkombosasthe) et sjeldent ord som refererer til en slave som tar på seg et forkle før han tjener sin herre. (Dette ligner på det Jesus gjorde i Johannes 13:4–17.) Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 251, og The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 856. Hvorfor brukte Peter dette uttrykket?

Svar: Foruten at Peter så at Jesus selv gikk foran med et eksempel, refererer dette til å være kledd for å tjene, ikke for å imponere eller trekke oppmerksomhet til seg selv.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i 1. Petersbrev 5:5b og Jakobsbrevet 4:6; Matteus 23:12 og Ordspråkene 3:34, at Gud motstår de stolte og gir nåde til de ydmyke?

Svar: Det kan være av flere grunner.

Det fornærmer Gud når Han ser denne synden.

Det er dårlig for personen når vedkommende setter sin egen ære eller sitt rykte høyere enn å kjenne Ham.

Det er ikke bra for andre hvis de ser en troende som er stolt.

Spørsmål: Finnes det i 1. Petersbrev 5:5b–6 noen måte å være ydmyk på som du ville ha vanskelig for å adlyde hvis Gud ba deg om det? Hvorfor?

A: Noen mennesker kan være ydmyke på visse måter, men ikke på andre måter. Det er ikke bare galt, men også tåpelig å se ned på mennesker av en annen kaste, økonomisk status, rase eller etnisk gruppe. Noen mennesker er ikke stolte på denne måten, men de er stolte ved å være motvillige til å innrømme at de har gjort en feil, eller motvillige til å innrømme når de har syndet.

Spørsmål: Hvordan er det å være bekymret en synd av vantro, som det står i 1. Petersbrev 5:7?

Svar: Vi kan og bør kaste våre bekymringer på Gud fordi vi har tro på at Han kan ta seg av alle våre problemer. Hvis vi velger å ikke gjøre det, fordi vi tror at vi har det bedre ved å holde fast ved bekymringene våre selv, så setter vi ikke vår tro på Gud i denne sammenhengen. Tro på Gud handler ikke bare om å tro på de riktige tingene, men også om å overlate våre liv til Hans omsorg.

Forresten, i 1. Petersbrev 5:7 er det greske ordet epiripsantes, som betyr «legge» eller «kaste på», i aorist, noe som betyr at det er en aktiv handling vi selv velger å gjøre.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:8 er Satan ofte listig, men det er slett ikke det bildet Peter tegner her. Hvorfor tror du Peter sammenligner Satan med en brølende løve?

Svar: I likhet med en sulten løve er Satan ubarmhjertig og nådeløs. Noen ganger kan en ung, rask løve stille snike seg innpå byttet, vel vitende om at den kan vinne ved hjelp av fart. En eldre løve brøler, både for å skremme byttet til panikk og for å utfordre de yngre løvene til å trekke seg tilbake. At Peter sammenligner Satan med en brølende løve, er også passende fordi Nero kastet kristne for løvene i Colosseum.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:9 er det greske ordet for «motstå» (antistete) det samme ordet som i Jakob 4:7 og Efeserne 6:11–13. Hva eller hvem skal vi egentlig motstå?

Svar: Vi skal motstå djevelen, og han vil flykte fra oss. Vår fiende er ikke de vantro, som selv er fanget i synd, men Satan og demonene selv.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:10 kan det greske ordet «de» oversettes med «men» eller «og». Hvilket mener du det bør være, og hvorfor?

A: Selv om det greske ordet kan oversettes på begge måter, anser mange «men» som den mest treffende oversettelsen, fordi det forrige verset – der Satan streifer rundt som en løve og de kristne gjennomgår lidelser – står i kontrast til Gud, som er full av nåde og evig herlighet.

På den annen side vil noen anse «og» som det beste valget (slik BSB oversetter det), fordi det forrige verset nevner lidelser, og dette verset snakker om tiden etter at man har lidd en kort stund.

Kanskje er den aller beste måten å forstå dette ordet i dette verset slik det står på gresk: både «men» og «og». Siden Gud virker slik at alt samvirker til det gode for dem som elsker ham (Rom 8:28), blir verdens «men» til Guds «og».

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:13, hvor ligger Babylon som Peter nevner?

Svar: Babylon var et kodeord blant de tidlige kristne for Roma. Det er svært usannsynlig at Peter befant seg i ruinene av Babylon på den tiden. Det er også svært usannsynlig at Peter refererte til en liten militærutpost i Egypt kalt Babylon.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:13 og Åpenbaringen 14:8; 16:19; 17:5; 18:2–21, hvem andre enn kristne og Bibelen omtalte Babylon som Roma?

Svar: Selv om 1. Petersbrev 5:13 ikke spesifiserer at Babylon var Roma, blir det nesten enstemmig forstått av både tidlige og moderne kristne som en henvisning til Roma. Nesten alle tidlige kristne og mange moderne kristne sier også at Babylon i Åpenbaringen refererer til Roma eller den romersk-katolske kirken. (Et annet synspunkt er at det er det bokstavelige Babylon.) Mange er imidlertid ikke klar over at Peter ikke var den første som betraktet Babylon som et kodeord for Roma. Den apokryfe boken 4 Esra 3:1, 28, 31 omtaler Babylon som Roma. Det samme gjør den jødiske pseudepigrafiske boken Baruchs apokalypse 10:1–3; 11:1; 67:7, samt Sibyllinske orakler 5.153–168; 5:434.

Som en sidebemerkning var Babylon på Peters tid en ørken hvor det ifølge Diodorus fra Sicilia (56–36 f.Kr.) i hans verk 2.9.9 og Strabo (som døde i år 19 e.Kr.) i «Geografi» 16.1.5 bodde svært få mennesker.

Tidlige kristne forfattere som hevdet at Babylon refererte til Roma, enten i 1. Petersbrev5:13 eller i Åpenbaringen, er:

Tertullian (198–220 e.Kr.) «Et svar til jødene», kap. 9, s. 162, og «Fem bøker mot Marcion», bok 3, kap. 13, s. 332 (begge i ANF bind 3)

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) (Underforstått) «Avhandling om Kristus og Antikrist», kap. 49, ANF bind 5, s. 214.

Commodianus’ instruksjoner (ca. 240 e.Kr.) kap. 41 s. 210–211

Victorinus, biskop av Petau i Slovenia (martyrdød 304 e.Kr.) Kommentar til Åpenbaringen fra det syvende kapittelet, vers 8, s. 352, det tjueførste kapittelet, vers 17, s. 357–358, og fra det tolvte kapittelet, vers 3, s. 355.

Etter 325 e.Kr.

Augustinus av Hippo (388–410 e.Kr.) «Men siden vi kjenner de greske forholdene mye bedre enn de assyriske, og de som flittig har undersøkt den romerske nasjonens opprinnelse i antikken, har fulgt tidsrekkefølgen gjennom grekerne til latinerne, og fra dem til romerne, som selv er latiner, bør vi av denne grunn, der det er nødvendig, nevne de assyriske kongene, slik at det kan fremgå hvordan Babylon, som et første Roma, fulgte sin bane sammen med Guds by, som er en fremmed i denne verden. Men det som hører hjemme i dette verket når man sammenligner de to byene, det vil si den jordiske og den himmelske, bør hovedsakelig hentes fra de greske og latinske riker, der Roma selv er som et annet Babylon.» Guds by, bok 18, kap. 2, s. 362

X Augustin av Hippo (388–410 e.Kr.) Guds by, bok 18, kap. 41 (NPNF1, bind 2, s. 385). ... (utdrag) sier i sin drøfting av Athen: «Selv om det ble sagt noen sanne ting der, ble det likevel ytret usannheter med samme frihet; slik at en slik by ikke uten grunn har fått betegnelsen det mystiske Babylon. For Babylon betyr forvirring, som vi husker at vi allerede har forklart.»

Senere katolske forfattere som også lærte at Babylon refererer til Roma, inkluderer følgende:

Kardinal Cajetan, en motstander av Martin Luther, mente at Babylon i fremtiden ville være den katolske kirken.

Kardinal Gibbons, *Faith of our Fathers*, i 1917-utgaven på side 106 ( nov. 2007)

og *The Catholic Encyclopedia* (nov. 2007)

Se for mer informasjon om Babylon som Roma og 1. Petersbrev.

Spørsmål: I 1. Petersbrev 5:13 sender de som er i Babylon (dvs. Roma) hilsener. Det står ikke om kristne er i «Babylon» med tvang, fordi de velger å være der, eller om det er en blanding av begge deler. Når bør vi velge å være på et åndelig mørkt sted som et lys for Gud, og når bør vi «flykte fra Babylon» til åndelig mer vennlige steder?

Svar: Mange kristne befinner seg på åndelig mørke steder i verden i dag, og de har ingen mulighet til å dra derfra. Gud kaller dem til å være et lys på et mørkt sted og blomstre der de er plantet.

Men når kristne har et valg om å bli i en mørk menighet, et mørkt land eller å jobbe for et selskap på et åndelig mørkt sted, er det noen ting å tenke på.

Er du et effektivt vitne der du er? Vet folk at du er troende, og blir folk trukket nærmere Kristus og/eller kommer de til Kristus? Etter hvert som tiden går, blir folk mer åpne for evangeliet?

Eller blir du, etter hvert som tiden går, mer avvisende overfor evangeliet? Begynner du å anse deg selv som ganske god, fordi du kan sammenligne deg med dem?

Hvis du bor på et sted sammen med ektefellen og familien din, er de lys der de er? Eller blir de mer avvisende?

Er du en «ensom rytter»-kristen der du er, eller har du andre troende du kan ha fellesskap med og tjene sammen med? Hvis du er alene, bør du vurdere å «omgruppere» deg for å flytte til et sted der det finnes andre medarbeidere.

Spørsmål: Når ble 1. Petersbrev skrevet?

A: De fleste kristne er enige om at det skjedde kort tid etter år 63–64 e.Kr., slik det fremgår av *The Bible Knowledge Commentary – New Testament* og *The New Bible Dictionary*. Tilsvarende angir *The NIV Study Bible* og *The New Geneva Study Bible* årene 60–68 e.Kr.

Fra et ikke-kristent synspunkt mener Asimov i *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 1164, at den ble skrevet etter år 90 e.Kr., altså etter Peters død, siden han hevder at forfølgelsen under Domitian (81–96 e.Kr.) var «den første gangen de kristne i Lilleasia opplevde organisert undertrykkelse fra sentralregjeringen».

«The New Bible Dictionary» (s. 974–976) gir begrunnelser for hvorfor en senere datering er feil.

Når det gjelder navnet: I den nytestamentlige kirkens tid, men ikke senere, ble Jesu navn sterkt vektlagt. De kristne led «for navnet» (Apg5:41 ;9:16 ). Selve Jesu navn var viktig (Mark9:37 ,41;13:13 ; Luk21:12 ; Apg2:21 ,38; 3:6,16;4:12 ,17,30;5:28 ). Peter sa på samme måte at vi «blir hånet for Kristi navn» (1. Petersbrev4:14 ).

Ingen bakvaskelse: På Plinius den yngres tid (112 e.Kr.) ble kristne utsatt for bakvaskelse med grove anklager om umoral og kannibalisme, men 1. Petersbrev sier ingenting om at kristne ble utsatt for bakvaskelse. Mest avslørende er det at 1. Petersbrev 4:15 nevner at kristne i beste fall ble kritisert for å være «innblandere», noe som neppe er på samme nivå av krenkelse. 1. Petersbrev3:16 snakker om at de ugudelige sprer bakvaskelser mot kristnes gode oppførsel. Dermed antydes det at 1. Petersbrev ble skrevet før Plinius den yngres tid.

Ikke nødvendigvis lovfestet forfølgelse: Siden språket i 1. Petersbrev ikke refererer til «lovfestede tiltak», snakker 1. Petersbrev om forfølgelse generelt, ikke om spesifikke lover under Domitian. Dette tyder på at det ble skrevet før Domitians tid (81–96 e.Kr.).

Se også drøftingen om når 2. Petersbrev ble skrevet.

Spørsmål: Hvordan kan vi vite om det vi har i dag av 1. Petersbrev er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er noen av forfatterne som henviste til vers i 1. Petersbrev.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer muligens fra 1. Petersbrev på tre steder. I Klemens’ hyppige henvisninger til Skriften siterer han den siste halvdelen av 1. Petersbrev 4:8, som også utgjør en fjerdedel av Jakob 5:20: «Kjærligheten dekker over en mengde synder» i 1. Klemens kap. 49, bind 1, s. 18.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 5:5b (det samme som Jakob 4:6; Ordspråkene3:34 ) i 1. Klemens, kap. 30, bind 1, s. 13

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 3:20, som også er 1. Mosebok 7 og 2. Petersbrev 2:5, i 1. Klemensbrev kap. 7, bind 1, s. 7.

Ignatius (100–107/116 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 2:5: «som ble sådd av dem, som steiner i Faderens tempel, forberedt til oppbyggelsen av Gud Faderen» Brev til efeserne kap. 9 s. 53

Ignatius (100–107/116 e.Kr.) siterer en liten del av 1. Petersbrev 5:5, som også utgjør en fjerdedel av Jakob 4:6 og Ordspråkene 3:34. «For det står skrevet: ‘Gud motstår de stolte.’» Brev til efeserne, kap. 5, s. 51

Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.) kap. 6, s. 27, henviser til 1. Petersbrev 2:11

Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.) kap. 8, s. 28, henviser til 1. Petersbrev3:15 (4 av 30 ord)

Barnabasbrevet? (ca. 70–130 e.Kr.) The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 215, nevner mange tidlige forfattere som henviste til 1. Petersbrev, inkludert Barnabasbrevet, men jeg har ikke funnet noen henvisning i Barnabasbrevet.

Polykarp (110–155 e.Kr.) siterer hele 1. Petersbrev 2:22 i «Brev til filipperne», kap. 8, s. 35.

Polykarp (110–155 e.Kr.) siterer første halvdel av 1. Petersbrev 3:9 i «Brev til filipperne», kap. 2, s. 33. Han siterer også den siste fjerdedelen av 1. Petersbrev 1:11 i kap. 5, s. 34. Han siterer første halvdel av 1. Petersbrev2:23 i kap. 8, s. 35. Polykarp siterer første halvdel av 1. Petersbrev 2:24 i kap. 9, s. 35. Han henviser til 1. Petersbrev 1:8 i kap. 1, s. 33, 1. Petersbrev 1:13 i kap. 3, s. 33, og 1. Petersbrev 4:7 i kap. 7, s. 34

Didache (= De tolv apostlenes lære) (ca. 60–120 e.Kr.), bind 7, kap. 1, s. 377, siterer en fjerdedel av 1. Petersbrev 2:11.

Didache (= De tolv apostlenes lære) (ca. 60–120 e.Kr.) bind 7, kap. 16, s. 382, henviser til 1. Petersbrev 4:12, «prøvelsens ild»

Papias (130–150 e.Kr.) nevner ved navn Markusevangeliet, Matteusevangeliet, Johannes’ første brev og Peters brev. Fragment 6 fra Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 3, kap. 39, s. 173. Eusebius skriver her, og han satte spørsmålstegn ved 2. Petersbrev, så «Peters brev» vil i dette tilfellet referere til 1. Petersbrev.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 16, s. 255, siterer 1. Petersbrev 4:8b.

2. Klemensbrev (120–140 e.Kr.), kap. 14, s. 255, henviser til 1. Petersbrev 1:20.

Hyrden av Hermas (ca. 115–155 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Petersbrev 5:7 i bok 1, kap. 10, s. 16–17.

Hyrden av Hermas (ca. 115–155 e.Kr.), bok 1, kap. 3, s. 14, henviser muligens til 1. Petersbrev3:20 ; Efeserne5:26 ) i «holdt sammen av Herrens usynlige kraft».

«Hyrden av Hermas» har ingen andre henvisninger til 1. Petersbrev.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer hele 1. Petersbrev 1:8 som «Peter sier i sitt brev» i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 9.2, s. 472

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 2:16 som «Peter sier». Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 16.5, s. 482

Irenaeus (182–188 e.Kr.) henviser til 5 ½ vers i 1. Petersbrev. Disse er: 1. Petersbrev 1:8;2:16 , 23. Han siterer halvparten av 1. Petersbrev1:12 og henviser til 1. Petersbrev3:19 , 20

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 1:21,22 som skrevet av Peter i sitt brev. *Stromata*, bok 3, kap. 18, s. 402

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 4:3 som skrevet av Peter. *The Instructor*, bok 3, kap. 12, s. 291

Klemens av Alexandria (187–202 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 1:6–9 som skrevet av Peter i hans brev. «for at prøvelsen av deres tro, som er langt mer dyrebar enn forgjengelig gull, selv om det blir prøvet i ild, skal vise seg til pris, ære og herlighet ved Jesu Kristi åpenbaring;» *Stromata*, bok 4, kap. 20, s. 433

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 2:1–3 som skrevet av Peter. *The Instructor*, bok 1, kap. 6, s. 220

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 2:9–10a i «Exhortation to the Heathen», kap. 4, s. 189.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 1:12f i *Hvem er den rike mannen som skal bli frelst?*, s. 598

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 1:21–22 som «Peter i sitt brev» i *Stromata*, bok 3, kap. 18, s. 402

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 1:14–16 i *Stromata*, bok 3, kap. 18, s. 402

Klemens av Alexandria har totalt rundt 28 henvisninger til 1. Petersbrev. Han henviser til følgende vers i 1. Petersbrev: 1:6–9, 12f, 14–19, 21–22; 2:1–3, 5, 11–12, 15–18, 24; 3:1–4, 8, 13, 19–20; 4:3, 8, 12–14; 5:5

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 2:20 og sier: «I sin henvendelse til de kristne i Pontus sier Peter i alle fall», i Scorpiace, kap. 12, s. 645. Han siterer også 1. Petersbrev4:12 , i samme kapittel på s. 645.

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev1:24 , 25. I verket «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 6, kap. 5, s. 76

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 3:19: «Han ble også regnet blant de døde og forkynte evangeliet for de helliges sjeler», *Avhandling om Kristus og Antikrist*, kap. 26, s. 209

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer en del av 1. Petersbrev 3:18–20 som «Peter i sitt katolske brev». Origenes’ «Kommentar til Johannes», bok 6, kap. 18, s. 368

Origenes (225–254 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 2:5 som skrevet av Peter. Origenes’ «Kommentar til Johannes», kap. 23, bind 9, s. 404

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «brevet fra Peter til Pontus» i Avhandling 12, tredje bok, 36, 37, 39. Cyprianus er den eneste forfatteren som legger til «til Pontus» når han beskriver dette brevet. (Pontus lå i det nord-sentrale Lilleasia.)

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) «Også Peter, Hans apostel, … For han skrev i sitt brev og sa» og siterer 1. Petersbrev 4:12–14. Cyprianus’ brev, brev 55, kap. 2, s. 347–348

Firmilian av Cæsarea henviser i sitt brev til Cyprian (256 e.Kr.) til 1. Petersbrev: «Slik også apostelen Peter fastslo og sa: ‘Slik skal også dåpen på samme måte frelse dere;’» (1. Petersbrev 3:21). Brev 74, kap. 15, s. 394

Peter av Alexandria (306 285–311 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 3:18b i henhold til *The Greek New Testament*, både 3. utgave og 4. reviderte utgave av Aland m.fl. Jeg har imidlertid ikke klart å bekrefte dette i de skriftene av Peter av Alexandria som jeg har tilgang til.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) siterer en del av 1. Petersbrev 2:9 som stammende fra apostelen Peter i «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 344

Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 2:10 i *De ti jomfruers festmåltid*, avhandling 4, kap. 4, s. 324

Athanasius (318 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev2:22 , i *Inkarnasjonen av Ordet*, kap. 17, s. 45

Som en sidebemerkning kan nevnes at den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.) ikke inkluderte Jakob, Hebreerbrevet, 1. og 2. Petersbrev eller Johannes’ tredje brev.

Etter Nikæa

Eusebius’ «Kirkehistorie» (323–326 e.Kr.), bok 3, kap. 3, s. 133–135, omhandler bøkene i Det nye testamente. Han sier at 1. Petersbrev er autentisk, men at 2. Petersbrev er omstridt.

Ammonas (4. århundre)

Eusebius av Emesa (ca. 359 e.Kr.)

Athanasius (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Athanasius (ca. 341 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 1:12 i verket «Om Lukas 10:22», kap. 6, s. 90.

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer en fjerdedel av 1. Petersbrev 4:19 som skrevet av Peter. I «Om treenigheten», kap. 12.4, s. 219

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner to bøker av Peter som en del av Det nye testamente. Den siterer hele 1. Petersbrev 1:1–2.

Marcellus av Ancyra (ca. 374 e.Kr.)

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 3:22 som skrevet av Peter i forelesning 14:29, s. 102

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Peter i «De syv katolske brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas» i forelesning 4.36, s. 28

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 1:17. Kateketiske forelesninger, forelesning 7, kap. 14, s. 47.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer første halvdel av 1. Petersbrev 1:11. Kateketiske forelesninger, forelesning 17, kap. 4, s. 125.

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Petersbrev 3:4 som om det var skrevet av den hellige Peter. «Presteskapets plikter», bok 1, kap. 70, s. 13.

Gregorius av Nazianzus (ca. 330–391 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 5:8b. «Second Theological Oration», kap. 28.2, s. 289

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 2:22 som «det står»: «Mot Eunomius», bok 6, kap. 3, s. 186

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 1:24, som også er Jesaja 40:8. Begravelsestale over Meletius, s. 514.

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.) siterer 1. Petersbrev 3:10–20 som skrevet av Peter. En kommentar til apostlenes trosbekjennelse, kap. 30, s. 554

Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) siterer de første tre fjerdedelene av 1. Petersbrev 1:24. Kommentar til Johannes, preken 42, bind 14, s. 154.

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) siterer fra 1. Petersbrev 2:12 i «Homilier over Hebreerbrevet», preken 28.4, s. 493

Niketas av Remesiana (etter 414 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han nevner spesifikt hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet, Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Hieronymus drøfter deretter Apostlenes gjerninger. Deretter drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.)

Nilus (ca. 430 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 5:8

Mark, eremitten (etter 430 e.Kr.)

Akakios av Melitene (ca. 438 e.Kr.)

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Speculum (5. århundre)

Kirkemøtet i Kalkedon mot monofysittene (451 e.Kr.)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Lucifer av Cagliari (461 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.)

Vigilius (484 e.Kr.)

Johannes av Damaskus (706–749 e.Kr.) «...syv katolske brev, nemlig ett fra Jakob, to fra Peter, tre fra Johannes, ett fra Judas...» Forklaring av den ortodokse troen, bok 4, kap. 17, s. 90

3. Bevis fra kjettere og andre forfattere

X Marcion (ca. 160 e.Kr.) inkluderer ikke 1. og 2. Petersbrev, 1., 2. og 3. Johannesbrev eller Judasbrevet.

Det gnostiske «Sannhetens evangelium» (140–150/180 e.Kr.)

Kjetteren Priscillian (385 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 1:22; 5:8.

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.) henviser til 1. Petersbrev 3:8

Den pelagianske kjetteren Julian av Eclanum (ca. 454 e.Kr.)

4. De eldste manuskriptene vi har av 1. Petersbrev viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

p72 Bodmer 7 og 8 papyri: 1. Petersbrev 1:1–5:14, 2. Petersbrev 1:1–3:18 og Judasbrevet 1–25. ca. 300 e.Kr. Et fotografi av en del av dette manuskriptet (som viser 2. Petersbrev1:16 –2:2) finnes i *The Eerdmans’ Bible Dictionary*, s. 820, og i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 468. Den andre kilden oppgir at håndskriften er skrevet «i en dokumentarisk stil».

s. 74 (=Bodmer 17) Apostlenes gjerninger 1:2–5, 7–11, 13–15, 18–19, 22–25; 2:2–4; 2:6–3:26; 4:2–6, 8–27; 4:29–27:25; 27:27–28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25,27; 2:1-3,5-15; 18-22, 25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11-14; 5:1–3, 7–9, 12–14, 19–20; 1. Petersbrev 1:1–2, 7–8, 13, 19–20, 25; 2:6–7, 11–12, 18, 24; 3:4–5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4, 11, 16; 1. Johannes 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1,6-7,12,16-17; 5:3-4,9-10,17; 2. Johannes 1,6-7,13; 3. Johannes 6,12; Judas 3,7,12,18,24 (7. århundre)

7. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament» inneholder Jakob 2:4 og 1. Petersbrev 1:12

7. århundre – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave

6. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

s. 81 1. Petersbrev 2:20–3:1; 3:4–12 (4. århundre)

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 1. Petersbrev.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Peshitta-syrisk [Syr P] 375–400 e.Kr.

Ephraemi Rescriptus 5. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Se for mer informasjon om tidlige manuskripter av 1. Petersbrev.