< Bibelspørsmål fra 1. Korinterbrev

Spørsmål: Hvordan var byen Korint i 1 Kor 1:1?

Svar: Den antikke byen Korint var eldre enn Abraham (2000 f.Kr.); grekerne begynte ikke å bo der før rundt 1350 f.Kr. Romerne brente ned Korint og drepte eller gjorde hele befolkningen til slaver i 146 f.Kr., etter at provinsen gjorde opprør mot Roma. Et århundre senere, i 46 f.Kr., grunnla Julius Cæsar byen på nytt med tidligere romerske soldater og frigitte slaver. Men i løpet av litt over et århundre, på Paulus’ tid (50 e.Kr.), var Korint en enorm by, som utgjorde handelssenteret for hele det østlige Middelhavsområdet mellom Sicilia og Antiokia. Den hadde en befolkning på rundt 650 000 mennesker, hvorav to tredjedeler var slaver. Byen var vertskap for de isthmiske lekene, som bare var nest viktigste etter de olympiske lekene.

Korint hadde et dårlig rykte; grekerne hadde et slanguttrykk for å gå over til et fullstendig umoralsk liv; det var bokstavelig talt «å korintisere» (først myntet av Aristofanes i fragment 354). Platon brukte uttrykket «korintisk jente» om en prostituert i Platons «Staten» 404d. En del av Korints rikdom skyldtes tempelet til Afrodite Pandemos, som hver natt sendte ut 1 000 prostituerte.

Likevel, midt i alt dette mørke og onde, strålte evangeliet og virket frelse i menigheten i Korint. Men alt som begynner bra, ender ikke alltid bra. Menigheten der tolererte noen alvorlige moralske og læremessige problemer. Hvis noen sier at vi ønsker å være akkurat som de første kristne, er sannheten at vi ikke ønsker å være nøyaktig som korinterne. Men hvis noe ikke kommer til å ende godt, kan Gud bruke en person som Paulus til å rette opp og ordne det.

I årene 96–98 e.Kr. skrev Klemens av Roma et brev til menigheten i Korint, der han i hovedsak irettesatte dem for at de ikke hadde gjort noen av de tingene Paulus hadde bedt dem om å gjøre for nesten femti år siden.

Spørsmål: Viser 1 Kor 1:3 at Jesus er Gud Faderen, slik noen enhetspentekostaler hevder?

Svar: Det er sant at det greske ordet her (kai) kan bety enten «og» eller «til og med». Selv om vers 3 kan tolkes begge veier, viser 1. Korinterbrev 1:4 et skille mellom Gud [Faderen] og Jesus. Se drøftingen av Romerbrevet 1:7 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kan vi i 1 Kor 1:8 være «uten skyld»?

Svar: Det greske ordet her, anenkletous, betyr bokstavelig talt «fri fra anklager». Det betyr ikke syndfri og fullkommen, eller at vi aldri har noe å bli tilgitt for, men snarere at vi akkurat nå bør leve «fri fra anklager».

Spørsmål: Hvorfor kalte ikke Gud alle til fellesskap med Jesus Kristus i 1 Kor 1:9?

Svar: Gud tilbyr frelse til alle mennesker (Titus 2:11), for alle er pålagt å adlyde den i 2. Tessalonikerbrev 1:8, 1. Petersbrev 4:17 og Apostlenes gjerninger 2:38. Vi skal forkynne livets ord (Filipperne 2:16) til alle. Imidlertid valgte Gud å skape mennesker med fri vilje til å avvise Guds hensikt for seg selv (Lukas 7:30) og lide konsekvensene som er deres egen skyld (Jeremia 17:4).

Spørsmål: Viser 1. Kor. 1:10 at lydige kristne ikke skal være splittet ved å tenke selvstendig, slik Jehovas vitner lærer?

A: Nei. To eksempler på at Paulus tolererte selvstendig tenkning, finnes i Filipperne 3:15 og Romerne 14:1–10. I boken «Jehovah’s Witnesses Answered Verse by Verse» (s. 92–94) påpekes det at Jehovas vitner er pålagt å «unngå selvstendig tenkning … å stille spørsmål ved rådene som gis av Guds synlige organisasjon» og å «bekjempe selvstendig tenkning» (Vakttårnet 15. januar 1983, s. 22, 27).

For mormonene sa den mormonske profeten Ezra Taft Benson, da han var mormonsk apostel: «Når profeten taler, er tenkningen ferdig.»

Men for kristne skal vi stille spørsmål. Selv når en kristen leder tar feil, skal vi påpeke dette, slik Paulus gjorde i Galaterbrevet 2:11–21.

Spørsmål: I 1. Kor. 1:10–13 og 1. Kor. 3:3–7 står det at to ekte kristne begge har et forhold til Gud – hvordan kan det da være at de kan være uenige med hverandre?

Svar: Selv ekte kristne, som har et forhold til Gud og har Den Hellige Ånd boende i seg, synder fortsatt og har fortsatt en syndig natur. For et tydelig eksempel på dette, les Apostlenes gjerninger 15:36–41.

En årsak til splittelse antydes subtilt i 1 Kor 1:1-10. Paulus nevner Kristus ti ganger i ti vers. Er vårt fokus på menigheten (som ikke er fullkommen) eller på Kristus (som er det)?

En annen årsak til splittelse er at man overser 1. Korinterbrev 1:2. En pastor, eldste, diakoner eller vanlige medlemmer kan bli opprørte når ting ikke går som de ønsker i DERES menighet – bortsett fra at det ikke er deres menighet. Det er Guds menighet. Det må vi ikke glemme.

Splittelse oppstår ofte når det er to grupper som ønsker å gjøre ting på forskjellige måter. Den ene kan til slutt skille seg fra den andre. Det var ikke tilfellet her. Det var flere grupper, og de var fortsatt sammen, de hadde forskjellige grupper. En menighet kan ha forskjellige grupper, og vi som kristne bør erkjenne hvilken gruppe vi kanskje tilhører, og bygge broer for å nå ut til og «smelte sammen» med alle de andre gruppene.

Men selv til tross for våre mangler bruker Gud likevel kristne. Men når en troende tar feil og gjør ting som skaper splittelse i menigheten, ville du da noensinne kunne respektere vedkommende igjen? Hva om vedkommende het Peter eller Jakob? Vi er alle syndere frelst ved nåde, og siden du selv ikke har vært uten synd, og Kristus tilga deg, bør du tilgi andre.

For å forstå hvordan kristne med ulike synspunkter likevel kan komme overens, kan du undersøke byen Rostock i Tyskland og mennonittene og puritanerne som kom dit.

Spørsmål: I 1 Kor 1:14–16 husket ikke Paulus helt sikkert hvor mange han hadde døpt, så beviser dette at Paulus’ ord her ikke var Skriften?

Svar: Nei. Katolikker peker noen ganger på dette verset som et motbevis mot et konservativt protestantisk syn på Bibelen, men dette verset støtter det faktisk.

En teori om inspirasjon basert på mekanisk diktering ville hevde at Bibelen utelukkende er Guds verk, og at det ikke finnes noen menneskelig komponent. Vi kan altså være enige om at dette verset eksplisitt tilbakeviser teorien om mekanisk diktering.

Et konservativt syn på Bibelen fremgår av 2. Petersbrev 1:21: «For ingen profeti er noensinne fremkommet av menneskelig vilje, men mennesker har talt fra Gud, drevet av Den Hellige Ånd.» Så Skriften er Guds ord gjennom de forfatterne Han valgte. Skriften har også den menneskelige forfatterens bidrag, ettersom Gud hadde tilsyn med det de skrev. Så selv om Skriften er feilfri i de originale manuskriptene, kan man likevel se Peters stil, Paulus’ stil, Lukas’ stil osv.

Et viktig poeng er at vi ikke bør si: «Jeg vil tolke Skriften på den og den måten, fordi jeg er en …». Vi bør snarere alle søke å tolke Skriften slik den fremstiller seg selv, slik den bør tolkes. Her er hva Peter skrev om Paulus i 2. Petersbrev 3:15b–16: «… akkurat som vår elskede bror Paulus også skrev til dere med den visdom Gud ga ham. Han skriver på denne måten i alle sine brev, der han taler om slike saker. Noen deler av brevene hans er vanskelige å forstå, og disse forvrenger uvitende og ustabile mennesker, slik de gjør med resten av Skriften, til sin egen undergang.»

Spørsmål: Støtter 1 Kor 1:16 og Apg 16:15 barnedåp ved at hele Stefanas’ husstand ble døpt?

Svar: Nei. Hele Stephanas’ husstand ble omvendt i 1 Kor 16:15, og spedbarn kan ikke omvendes. En husstand omfatter ikke alltid spedbarn. Imidlertid kan barn så unge som 6 år ta en beslutning om å komme til Kristus, og jeg har hørt om ett tilfelle der en fireåring forsto hva som foregikk og ble døpt som troende. Jeg hørte dette fra den tidligere fireåringen, som nå er en voksen lærer ved en bibelskole for barn.

Selv om ekte kristne er uenige om troendes dåp kontra spedbarnsdåp, bør alle kunne være enige om at «husstandene» i 1. Korinterbrev 1:16 og Apostlenes gjerninger 16:15 verken beviser eller motbeviser at spedbarnsdåp ble praktisert. Se også drøftingen om Kolosserne 2:11-12.

Spørsmål: Var Paulus i 1 Kor 1:17 imot vannbaptismen?

Svar: Nei, Paulus støttet dåpen, siden han døpte Krispus, Gaius og Stefanas’ husstand. Paulus mente at siden noen av korinterne tok feil når de sa «de tilhørte Paulus», var Paulus glad for at det ikke var han som personlig hadde døpt svært mange av dem. I den tidlige kirken nevner Tertullian (198–220 e.Kr.) i *De Corona*, kap. 3, s. 94, eksplisitt vannet i vannbaptismen.

Spørsmål: Bør vi i 1 Kor 1:17 ikke praktisere vannbaptismen, fordi den er forbi, slik den feilaktige ultra-dispensasjonalismen lærer?

Svar: Nei. Se svaret på det forrige spørsmålet. I tillegg var både 1) forestillingen om at det skulle være en annen dispensasjon mellom Kristi oppstandelse i år 33 e.Kr. og år 52 e.Kr., og 2) forestillingen om at dåpen har opphørt, fullstendig fraværende i alle kirkelige skrifter helt fram til tidligst midten av det femtende århundret. I stedet nevner Tertullian (198–220 e.Kr.) i *De Corona*, kap. 3, s. 94, dåpen, eksplisitt ved neddykking i vann.

Tenk deg et øyeblikk at du møter en kristen som elsket Jesus som Herre, men som praktiserte alle ofrene i Det gamle testamente og holdt alle kostholdslovene i Det gamle testamente. Hva om noen fortalte deg at det ikke er noen stor sak? Dette er vanlig, siden han ganske enkelt ikke hadde fått høre om den nye dispensasjonen ennå. Hva ville du sagt til det?

Forestill deg nå at vi kommer til himmelen, og en engel sier til oss: «Dere har ikke fått vite om den nye tidsalderen som begynte rundt år 100 e.Kr. I nesten 1 900 år trodde kristne at de levde i en tidsalder som faktisk bare varte i 100 år. Dette er ingen stor sak, og det er vanlig, siden Gud glemte å åpenbare det for en eneste troende, på en måte de kunne forstå, i 1 900 år.» Hva ville du si til det?

Se neste spørsmål for mer om ultradispensasjonalisme.

Spørsmål: Hva er «ultra-dispensasjonalisme» i 1 Kor 1:17, og hvorfor er det feil?

Svar: I praksis er det et skarpt skille mellom ultradispensasjonister og dispensasjonister og andre kristne: ultradispensasjonister mener at vannbaptismen ikke bør praktiseres i dag, og generelt mener de at vi lever i en annen dispensasjon enn da Det nye testamente ble skrevet. Basert på brosjyren deres, «Bør vannbaptismen praktiseres i dag?», er dette (håper jeg) det de ville anse som en rettferdig oppsummering.

1. De sier [riktig] at det greske ordet baptisein er et generelt ord for renselse

2. [Riktig] sier at vannbaptismen i kirken ikke kan bevises ut fra Det gamle testamente eller Johannes Døperens virke.

3. [Riktig] mener at evangeliet først ble forkynt for jødene, og at flertallet av dem avviste det.

4. [Feilaktig] hevder de at vannbaptismen bare var gyldig i Apostlenes gjerninger mens Jesus fremdeles ble tilbudt Israel som deres Messias, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 3:19–21. Se også Apostlenes gjerninger 2:16–40, spesielt 22, 36; Apostlenes gjerninger 3:12–36, spesielt 12, 25, 26; Apostlenes gjerninger 5:29–32, spesielt 31; Apostlenes gjerninger 2:37, 38; Apostlenes gjerninger 3:19.

5. [Feilaktig] hevder at dåpen ikke bør praktiseres i dag fordi:

5a. Vaskinger (baptisein på gresk) var en del av Moseloven. (Som en sidebemerkning: De som konverterte til jødedommen, ble døpt før Jesus.)

5b. Dåpen ble utført før Guds forhold til Israel endret seg.

5c. Dåpen ble [angivelig] utført før Gud åpenbarte læren om kirken, rundt år 52 e.Kr. Paulus sa: «Kristus sendte meg ikke for å døpe, men for å forkynne evangeliet» (1 Kor 1:17).

5d. I dag finnes det «én dåp» (Ef 4:5), og det er Den hellige ånds dåp.

Det finnes tre forskjellige måter å tilbakevise dette på, og hver av dem er tilstrekkelig i seg selv.

1. Observasjon av Skriften: Alle må være enige om at 1. Korinterbrev 1:13-16 ble skrevet samtidig med vers 17. Disse versene viser at korinterne ble døpt like sikkert som at Kristus døde for dem, og at Paulus forkynte evangeliet for dem. Siden Paulus døpte Krispus og Gaius, var enten Paulus i feil da han gjorde det, eller så skjedde «overgangshendelsen» mellom deres dåp og det at Paulus ikke døpte noen andre korinter, noe som er usannsynlig.

1. Johannes 5:7–8 nevner, både i den opprinnelige greske teksten og i moderne oversettelser, vitnesbyrdet fra Ånden, vannet og blodet. Hvis «Ånden» er Den Hellige Ånd i de troende, og blodet er Jesu blod, hva annet kan da «vannet» være enn vår vannbaptisme?

1. Petersbrev 3:21, skrevet etter år 60 e.Kr., lærer om dåpsvannet for «dere».

I Efeserne 5:26, siden Kristus renset menigheten med vann, hvordan skiller det seg fra vannbaptismen?

Like viktig er det at Skriftens taushet er øredøvende når det gjelder en ny tidsalder som skulle inntreffe midt i nedskrivningen av Det nye testamente.

Oppsummert bør det Jesus befalte, og det Jesu disipler og Paulus gjorde med det vannet Johannes nevnte, praktiseres i dag, siden Gud ikke fant det for godt å tale i Sitt Ord om noen ny tidsalder som var en hemmelighet holdt skjult for kristendommen helt frem til moderne tid.

2. Tolkning av Skriften: Det er forbløffende hvor mange uenigheter fra det tjuende århundret om gamle greske ord som unnlater å stille det helt grunnleggende spørsmålet: «Hvordan ville gresktalende, ledet av Den Hellige Ånd, generelt forstå sitt eget språk?» Den tidlige kirken tolket ingen vers på en slik måte at vannbaptismen ikke ble praktisert. Justin Martyr (martyrdød 165 e.Kr.) har i sin Første apologetikk et helt kapittel (61) om den kristne dåpen. Han drøfter også dåpen i sin dialog med jøden Trypho.

I Didache (ca. 60–120 e.Kr.), kap. 7, s. 379, står det: «Døp i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, i levende vann. Men hvis du ikke har levende vann, døp i annet vann; og hvis du ikke kan i kaldt, så i varmt. Men hvis du ikke har noe av dette, hell vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Andre tidlige kristne som drøftet betydningen av vannbaptismen, er:

Ignatius’ brev til smyrnene, kap. 8, s. 90 (ca. 107/116 e.Kr.)

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.)

2. Klemensbrev (120–140 e.Kr.) bind 7, kap. 6, s. 519

Hermas’ hyrde (ca. 115–155 e.Kr.), bok 3, lignelse 9, s. 49 (underforstått).

Irenaeus’ Mot kjetteriene (182–188 e.Kr.) bok 1, kap. 21.1, s. 345.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.)

Tertullian (198–220 e.Kr.) har et helt verk med tittelen «Om dåpen».

Hippolytus, biskop av Portus (222–235/6 e.Kr.) Mot kjetteriet til en viss Noetus, kap. 14, s. 228. Se også «Diskurs om den hellige teofani», kap. 10, s. 237

Origenes (ca. 227–240 e.Kr.) «Kommentar til Johannes», bok 1, kap. 25, s. 312. Også mange andre steder.

Novatian (250/4–256/7 e.Kr.) «Avhandling om treenigheten», kap. 10, s. 620

Anonym: «Avhandling om gjenbaptisme» (254–257 e.Kr.), kap. 7, s. 671. Se også kap. 5, s. 669–670

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) lærte at en person må døpes i kirken; dåp utført av kjettere anses ikke som «legitim». Cyprianus’ brev, brev 70, s. 377. Også

brev 71, s. 378

Firmilian (ca. 246–258 e.Kr.) i sitt brev til Cyprianus, brev 74, s. 390

Novatus av Thamaguda ved det syvende konsilet i Kartago (258 e.Kr.) s. 566

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) Brev 6.1 (til Sixtus, biskop) s. 102

Kirkemøtet i Elvira (306/307 e.Kr.) henviser i de 21 ubestridte kanonene til døpte menn og kvinner syv ganger i kanonene 1, 2, 4, 9 og 10.

Kirkemøtet i Ancyra (314 e.Kr.)

Kirkemøtet i Neocaesarea (ca. 315 e.Kr.)

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.)

Melito av Sardis

Pamphilus (309 e.Kr.) En utlegning av kapitlene i Apostlenes gjerninger O, X. bind 6, s. 167

Perpetuas og Felicitas’ lidelseshistorie (ca. 201/205 e.Kr.),

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) Kommentar til Åpenbaringen fra første kapittel (16), s. 346

Methodius (270–311/312 e.Kr.)

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 15, s. 115

Ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 441, praktiserte også den jødiske sekten i Qumran dåp ved neddykking.

For en svært detaljert fremstilling av hvordan en gudfryktig gresktalende kristen tolket 1. Korinterbrev 1:10–17, se Johannes Chrysostomos’ 5 ½ sider lange preken II over 1. Korinterbrev.

Oppsummert hevdes det ikke at noen av disse postbibelske kristne lærerne var ufeilbare. Men hvis den tidlige kirken universelt praktiserte vannbaptisme, så må kanskje de ultra-dispensasjonistene – med et glimt i øyet – postulere en ny dispensasjon der Gud gjeninnførte vannbaptismen.

3. Anvendelse av Skriften: Siden Jesus befalte oss å gjøre disipler, døpe dem og lære dem en «tredje ting» i Matteus 28:19–20, og ingen vers uttrykkelig sier at dåpen er opphørt, ville konsekvensen være at også det å gjøre disipler og undervisningen ville opphøre.

Den «tredje tingen» som nevnes i Matteus 28:20, er å adlyde alt det Jesus befalte. Siden Jesus befalte dem å døpe, bør vi være svært forsiktige med å sette en av Jesu befalinger til side når ingen vers i Skriften sier det. Til slutt: Selv om noen kanskje prøver å hevde at Matteus 28:19-20 ikke gjaldt noen andre enn de elleve disiplene, er det feil, fordi Jesus i Matteus 28:20 sier: «Se, jeg er med dere alle dager, helt til verdens ende.»

Oppsummert: Hvis din teologi hindrer deg i å adlyde Kristus, bør du adlyde Kristus og endre din teologi.

Spørsmål: Hva er egentlig den «verdens visdom» som Paulus advarte mot i 1. Kor 1:20–21?

Svar: Det kan betraktes som enhver filosofi, psykologi eller verdensanskuelse som tåpelig nok kun tar hensyn til denne verden, eller som setter seg selv som norm. Paulus snakket også om det som feilaktig kalles kunnskap i 1. Timoteus 6:20.

Selv om Paulus kritiserer tilliten til denne verdens visdom, så han imidlertid ikke noe problem i å være enig i sanne utsagn som også de greske filosofene kom med. Som Klemens av Alexandria uttrykte det i Stromata (193–202 e.Kr.), bok 1, kapittel 14, i sin drøfting av Titus 1:12–13: «Du ser hvordan han [Paulus] til og med tilskriver de greske profetene noe av sannheten, og ikke skammer seg over å bruke greske dikt når han taler for å oppbygge noen og til skam for andre.»

Spørsmål: I 1 Kor 1:20–21, gitt det brede spekteret innen kristen rådgivning, hvordan skiller man mellom kristne som bruker humanistisk rådgivning, og det kristne rådgivere bør gjøre?

Svar: At rådgiveren er kristen, eller til og med at rådgiveren prøver å lede personen til Kristus, er ikke tilstrekkelig for å vise at vedkommende driver med riktig kristen rådgivning. I stedet, ifølge Robert McGees bok *The Search for Significance* og en personlig samtale med ham 13. juni 2000, handler ekte kristen rådgivning om å spørre hva Gud ønsker å oppnå i denne situasjonen, og deretter la seg bruke til å gjøre nettopp det. Gud er den beste rådgiveren. McGee, grunnleggeren av Rapha Christian Counseling Centers, sier at en nøkkelfaktor er at hvis personen kan begynne å samhandle med den levende Gud, har han sett at dramatiske forandringer kan skje på svært kort tid. I tillegg til rådgivning erkjenner boken hans også at medisiner har en rolle i behandlingen av medisinske tilstander og kjemiske ubalanser.

Spørsmål: Hvorfor valgte Gud i 1 Kor 1:27–28 det som er tåpelig i denne verden?

Svar: 1. Korinterbrev 1:29–31 gir svaret på dette. Ingen skal kunne skryte overfor andre av at de ble kristne fordi de var smartere. Ingen skal kunne skryte overfor Gud av at de forsto på grunn av sin større intelligens.

Å være «pedantisk» betyr å tilegne seg kunnskap utelukkende for kunnskapens skyld. Vi må nærme oss Kristus og tjene og ære ham bedre; ikke bare tilegne oss kunnskap for kunnskapens skyld. Som en person sa: «Han var ikke en jøde som elsket tegn eller en greker som elsket visdom, men en kristen som elsket Frelseren.» Selv om ikke alle grekere var slik, hadde den greske kulturen en tendens til å legge vekt på å søke visdom. Selv om det finnes gode sider ved dette, kan det paradoksalt nok hindre noen i å oppleve sannheten i Guds mysterium når det blir et mål i seg selv. Noen mennesker har kanskje større tendens til å være pedantiske enn andre.

Større intelligens gir ikke en person større sjanse for å komme til himmelen. I noen tilfeller kan en persons intellektuelle stolthet hindre dem i å erkjenne at deres visdom er svært liten sammenlignet med Guds. Kristendommen er fascinerende fordi den er enkel nok til at et barn kan forstå alle de viktige tingene, men likevel så dyp at selv den mest intelligente personen ikke kan håpe å vite alt om en uendelig Gud. Å ta imot Jesus innebærer å overgi alt man har, uansett hvor vis man hevder å være.

På samme måte sa Jesus at det er vanskelig for en rik person å komme til Gud i Matteus 19:24, Markus 10:25 og Lukas 18:25. Men 1. Korinterbrev 1:26 sier ikke at «ingen» som var vise, mektige eller adelige; det står snarere «ikke mange». Som en velstående engelsk adelsdame spøkte, ble hun frelst av bokstaven «m».

Spørsmål: I 1 Kor 2:1–7, når man forkynner evangeliet, hva er da forskjellen mellom å «lede med tale», «lede med visdom» og «lede bare med Jesus», og hvordan spiller «mysteriet» inn i dette i vers 7?

Svar: Kanskje kan det oppsummeres ved å spørre deg selv hvorfor personen bør tro. Bør de tro først og fremst på grunn av min flotte tale og fordi jeg overveldet dem med debatt og retorikk, eller bør de tro fordi jeg vet så mye og ga dem for mange fakta til at de ikke kan unngå å tro, eller fordi Gud virker i deres hjerte og sinn? I begge de to første tilfellene, bør de i hovedsak tro på grunn av «meg»? Holdningen er ubibelsk: «Hvis det skal skje, er det opp til meg». Bare i det siste tilfellet er «det opp til Gud», og jeg er bare et redskap, med feil og alt. Den siste tilnærmingen er mer frigjørende, fordi du ikke tror at deres frelse avhenger av deg; den avhenger av Gud. Men unnskyldningen om at vi ikke kan dele evangeliet fordi vi ikke snakker godt, eller fordi vi ikke har alle svarene, forsvinner.

I vers 6 ser Paulus fortsatt verdien i å bruke visdom, men selv den beste visdommen kan ikke erstatte Gud. Men ingen av oss vet alt; Gud har ikke engang åpenbart alle de tingene vi vil vite når vi er i himmelen. Så uansett hvor mye en person vet, inneholder vår tro fortsatt et mysterium.

Spørsmål: Viser 1 Kor 2:3 at Paulus hadde epileptiske anfall, slik Asimovs Guide to the Bible s. 1047–1048 antyder?

Svar: Nei. Asimov baserer dette utelukkende på at Paulus sa at han hadde «en Satans budbringer som plaget meg» (2. Korinterbrev 12:7), og at opplevelsen på veien til Damaskus kan ha vært et anfall. Det faktum at Paulus innrømmet at han var nervøs i 1. Korinterbrev 2:3, betyr ikke at han hadde epileptiske anfall. På veien til Damaskus så også de andre menneskene lyset og hørte lyden, selv om de ikke forsto stemmen. Det betyr heller ikke at de alle hadde epileptiske anfall. Asimovs påstand er faktisk «lærerik» i den forstand at den viser oss hvor langt skeptikere er villige til å gå, på grunnlag av de spinkelste bevis, for å diskreditere bibelforfatterne og Bibelen som Guds ord.

Spørsmål: I 1 Kor 2:3, bør ikke en person alltid utstråle selvtillit og sikkerhet når han forkynner evangeliet?

Svar: Ikke nødvendigvis, slik 1. Korinterbrev 2:3,7 tydelig viser. Paulus forkynte her med frykt og skjelving, og nevnte vår tros mysterium. Paulus var selvsikker andre steder. Men evangeliets varige virkning avhenger ikke av vår selvtillit, veltalenhet eller intelligens, men av at Gud virker i den andres liv.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 1 Kor 2,5 mellom en tro som bygger på menneskelig visdom og en tro som bygger på Guds kraft?

Svar: Tro på en annen person, som du kan se, virker ofte lettere enn tro på Gud, som ikke kan sees. Troen kan bare nå så dypt som det den er rettet mot. Den vil ikke overstige troen på en person, hvis den bare er rettet mot den personen. Troen kan svikte når den er basert på en annen person.

Men din tro på den uendelige Gud kan vokse og vokse. Din tro er ikke bare én påstått motsetning eller ett ubesvart spørsmål unna å svikte. Troen på Gud svekkes ikke eller forsvinner når et vanlig dødelig menneske svikter.

Spørsmål: I 1 Kor 2:6, er læren om Guds skapelse uforenlig med begrepet om denne tidsalders herskere, slik Rudolf Bultmann mente?

Svar: Nei. Dette er bare uforenlig med et forenklet syn på Guds skapelse. Gud er fullstendig suveren over alt, og Gud kan gjøre hva Han vil. Ingenting hindrer Gud i å velge, for en tid, å delegere en del av Sin suverenitet.

Spørsmål: I 1 Kor 2:8: Hvordan kunne alle denne tidsalders herskere unngå å forstå Kristus, siden Jesus kom før Herodes og Pilatus?

Svar: Allerede på Paulus’ tid hadde en rekke romerske herskere hørt om Kristus og de kristne. Paulus’ poeng er imidlertid at ingen av dem kjente igjen Jesus for den Han virkelig var. Se *When Critics Ask*, s. 449, og Haleys *Alleged Discrepancies of the Bible*, s. 358, for utdypende svar.

Spørsmål: I 1 Kor 2:9–10, kjenner de troende til de fremtidige store tingene i himmelen, eller ikke?

Svar: Vi har fått høre om noen av de store tingene i himmelen, men vi har ikke fått høre alt, og vi har ikke opplevd dem ennå. Som det står i 1. Korinterbrev 13:12: «Nå ser vi bare et svakt speilbilde, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg delvis, men da skal jeg kjenne fullt ut, slik jeg selv er fullt kjent.»

For øvrig var dette verset spesielt kjært for de før-nikenske kristne; det er et av versene de siterte oftest. Det ble sitert 21 ganger av 9 forfattere før år 325 e.Kr.

Spørsmål: Hvorfor sier Paulus i 1 Kor 2:12–14 at det naturlige mennesket ikke kan ta imot det som kommer fra Guds Ånd, når han i Rom 1:19–20 sier at Gud har gjort sin sannhet tydelig for alle mennesker?

Svar: Romerbrevet 1:19–20 refererer til den generelle åpenbaringen, mens 1. Korinterbrev 2:14 refererer til kunnskap om frelsen.

Allmenn åpenbaring: Romerbrevet 1:19–20 omhandler sannheten om Skaperens eksistens, hans usynlige egenskaper, evige makt og guddommelige natur. Dette er ikke nok kunnskap til å bli frelst, men man skulle tro at det ville være nok kunnskap til at alle ville søke å kjenne denne Skaperen. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Romerne 1:18 og 3:23 viser at mennesker undertrykker sannheten gjennom sin ondskap, og Romerne 3:9-20 går i detalj inn på hvordan ingen av seg selv søker Gud. Allmenn åpenbaring er et første skritt: en person må gå videre for å kjenne Gud personlig. Men en person blir fordømt hvis vedkommende avviser sannheten i den allmenne åpenbaringen som vedkommende har. Mennesker kan gjøre dette på grunn av stolthet, fordi de ikke er villige til å innrømme at de tok feil, eller fordi de stoler mer på andre ting.

Romerne 1:19–20 er en del av et større resonnement Paulus fremfører, nemlig at hver eneste person er skyldig i synd, og at vi alle trenger en frelser, Jesus.

Kunnskap om frelse: 1. Korinterbrev 2:14 bygger videre på dette og sier at det naturlige mennesket ikke kan ta imot det som kommer fra Gud; vi trenger Guds Ånd. 1. Korinterbrev 2:14 er en del av et større resonnement i 1. Korinterbrev 2 om Åndens avgjørende rolle i vår frelse og vår kristne vekst.

Spørsmål: Hvordan endrer det å ha Ånden det vi er i stand til å lære, i 1 Kor 2:12–16?

Svar: Det kan forandre ting på minst fem forskjellige måter.

Selvdisiplin: å fordype seg i Skriften og «utvinne» gullet og diamantene som finnes der.

Skjønn: Av all informasjonen vi får, hjelper Gud oss med å skille mellom hva som er sant og hva som ikke er det.

Visjon: Å se ting som ikke kan ses med våre fysiske øyne, og å forstå begreper vi ikke kan se her på jorden. Tenk deg en fisk som kunne forstå noe av hvordan det er å leve på land.

Opplysning: Som en blind kunstkritiker eller en døv musikkritiker, kan en person uten Ånden bare komme så langt.

Ånden gir troende kunnskap og visdom (dette er ikke det samme), og skjønn, blant andre gaver.

Noen ganger er folk ikke i stand til å lære noe, ikke på grunn av mangel på intelligens, men på grunn av mangel på grunnleggende informasjon, eller for mye feilinformasjon.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 1 Kor 3:1–2 mellom kristen «melk»-undervisning og kristen «fast føde»-undervisning?

Svar: Melk holder ikke bare spedbarn i live, men gjør at de kan vokse seg større og tykkere. Men de trenger mer konsentrert mat og mer protein for å vokse videre. Oksekjøtt, kylling, svinekjøtt eller annet protein bør ikke gis til spedbarn; det er for vanskelig for dem å fordøye. Men litt kjøtt eller protein bør innføres for eldre spedbarn for å hjelpe dem i gang med å fordøye mer konsentrert mat.

På samme måte bør nye kristne være forankret i sin frelse, hvem de er i Kristus, og hvordan de skal tilbringe tid med Gud og Hans Ord. Men ikke stopp der. De trenger også den faste maten som handler om hvordan livet deres skal forandres for å bli mer likt Kristus, og forståelse av vanskeligere emner, som treenigheten, inkarnasjonen og endetiden.

Når du studerer et bibelavsnitt, er det fire spørsmål du kan stille for å få mer av den faste maten.

1) Hva lærer dette oss om Gud?

2) Hva lærer dette oss om Guds folk?

3) Hva lærer dette meg om meg selv?

4) På hvilken måte vil Gud at jeg skal gjøre ting annerledes nå?

(Disse spørsmålene er hentet fra en preken av Richard Kerry 17. mars 2019)

Spørsmål: Hvorfor vokser noen nye kristne, mens andre ikke gjør det, ifølge 1 Kor 3:1-2?

Svar: Kanskje er de ikke klar over at de skal vokse, eller kanskje ser de ikke behovet for det. Jesus fortalte lignelsen om de fire jordtypene i Matteus 13:1-23; Markus 4:1-20; Lukas 8:4-15. Der er formålet med frøene å vokse og gi avling. Avlingen kan være 100, 60 eller 30 ganger så stor som det som ble sådd. En viktig grunn til at vi fortsatt er på jorden, er å bære frukt. I Jeremia 29:11 snakker Gud om de planene Han har for oss. I stedet for å lage våre egne planer, la oss prøve å følge Guds plan for oss.

Spørsmål: Hva er Paulus’ forventning i 1 Kor 3:3?

Svar: Paulus befaler dem ikke bare å unngå misunnelse og krangel blant kristne. Snarere hadde Paulus en forventning om at de var modne nok som kristne til at det overhodet ikke skulle være krangel og misunnelse blant dem.

Misunnelse er en av de grunnleggende årsakene til strid, men det er likevel to forskjellige ting. Misunnelse er en ubehagelig følelse når man ser at noen andre lykkes eller har det bra. Misunnelse henger sammen med synden begjær, der man ønsker at man selv hadde hatt suksessen i stedet for dem. Strid kan oppstå når man tar skritt for å prøve å skaffe seg suksessen selv i stedet for dem.

Et motmiddel mot misunnelse er å innse at vi alle er på samme lag; som brødre og søstre i Kristus bør vi være «heiaropere for vår familie» og oppmuntre dem på veien. Det er vanskelig å være misunnelig på noens suksess når man ber for at de skal lykkes. Et motmiddel mot krangel er å innse at kjærlighetsforholdet til den personen er viktigere enn små uenigheter. Spar uenighetene til det som er viktig, og gi etter på de små tingene.

Men vi kan ikke forvente at kristne skal være perfekte, verken i fortiden eller i vår tid. Paulus og Barnabas hadde en kraftig uenighet om å ta med Markus på misjonsreisen i Apostlenes gjerninger 15:37–39.

Spørsmål: I 1 Kor 3:5 poengterer Paulus at Kristi tjenere, inkludert ham selv og Apollos, ikke bør bli forgudet. På hvilke måter kan kristne i dag ta feil ved å forgude andre?

Svar: Hvis den andre personen tar feil om noe, og din tro hviler på vedkommende, vil du begå den samme feilen, i stedet for å undersøke Skriften selv. Hvis du setter din tro til en annen person, enten bevisst eller ubevisst, kan din tro vakle når vedkommende faller. Når du deler med andre, forteller du da hvor stor Gud er, eller hvor stor den andre personen er? Selv den beste kristne du kjenner, kommer langt til kort i forhold til den Kristuslikhet vi er kalt til å strebe etter i dette livet. Ikke sett noen som synder eller ikke er fullkommen, på en pidestall – for vi synder alle og er ufullkomne.

Spørsmål: I 1 Kor 3:5, hva er noen måter å hindre andre – enten de er kristne eller ikke – i å sette deg på en pidestall?

Svar: Vær åpen og ærlig om at du ikke er perfekt. Sørg for at du peker veien mot Kristus, slik at de kan lytte til ham, og ikke ved et uhell peker på deg selv. Når folk sier ting som setter deg på en pidestall, led dem til å se høyere enn deg, og utover deg, til Gud.

Spørsmål: I 1 Kor 3:11, er Jesus grunnlaget, eller er grunnlaget apostlene og profetene i Ef 2:20?

Svar: Selv om det greske ordet for grunnvoll, themelion, er det samme i begge versene, tydeliggjør Efeserne 2:20 de to betydningene av ordet «grunnvoll». Apostlene og profetene er grunnsteinen, som igjen hviler på den ene grunnsteinen, Jesus.

Akkurat som et hus bygget på søyler og bjelker hviler på hele sitt fundament av søyler og bjelker, men huset og bjelkene hviler på søylene, så hviler kirken på fundamentet av apostlene og profetene, som igjen hviler på hjørnesteinen Jesus

Spørsmål: Vil kristne bli dømt i 1 Kor 3:12–15?

Svar: Ved «dommen ved den store hvite tronen» blir ekte kristne ikke dømt; de blir erklært rettferdige fordi de er dekket av Kristi blod. Du kan lese om dette i Åpenbaringen 20:11–15 og lignelsen om sauene og geitene i Matteus 25:31–46.

Noen kristne sier at disse to versene refererer til den samme dommen, mens andre kristne mener det dreier seg om separate dommer. Separate dommer ville innebære at troende ikke er til stede ved dommen ved den store hvite tronen, slik det fremgår av *The Complete Book of Bible Answers*, s. 276–277. R.C. Sproul sier i *Now That’s a Good Question*, s. 501–502, at både troende og vantro vil stå foran den siste dommen. Uansett har de troende ingenting å frykte fra dommen ved den store hvite tronen.

I den påfølgende «dommen ved Bema-stolen»: Kristne mottar himmelske belønninger for gjerninger utført med riktig motivasjon. Du kan lese om dette i 1. Korinterbrev 3:11–15 og 2. Korinterbrev 5:10. Kristne kaller dette vanligvis «dommen ved Bema-stolen», fordi en «Bema-stol» (eller rettere sagt benk) i gresk lov var det dommeren satt på.

Spørsmål: Støtter 1 Kor 3:13-15 den katolske teorien om skjærsilden?

Svar: Nei. Det ser bare ut til å støtte den hvis noen forveksler

1) Prøvelser av gjerninger kontra smertefull renselse av troende

2) gjerningen og den troende som går gjennom ilden

En katolikk kunne (med rette) innvende at dette versets omtale av å la en troendes gjerninger gå gjennom ild for å bli prøvet, ikke utelukker at en troende også må gjennomgå en ildprøve for renselse. Men siden dette er det eneste verset i hele Bibelen som katolikker bruker til å støtte skjærsilden (bortsett fra 2 Makkabæerbok 12:46 i de katolske apokryfene), finnes det ikke noe annet grunnlag for denne utenombibelske oppfinnelsen.

I tillegg sier 2. Petersbrev 1:11 at vi vil få en «overveldende mottakelse» i det evige riket, ikke en «varm» mottakelse. Hebreerbrevet 10:2,16-19; 9:14 viser at det er Jesus som renser oss.

Kanskje, hvis du tror på skjærsilden, kan dette ad hominem-argumentet rettet mot katolikker være nyttig for å overbevise deg om den motsatte oppfatningen.

1. Katolikker har lært at tiden en avdød person tilbringer i skjærsilden kan forkortes ved at en levende person ber for vedkommende eller gir økonomiske bidrag til kirken. Det finnes altså måter å forkorte tiden en person må tilbringe i skjærsildens ild på.

2. Katolikker lærer at de som bærer et bestemt klesplagg, kalt et skapular, vil bli frigjort fra skjærsilden innen en uke, fordi Maria besøker skjærsilden en gang i uken og henter ut alle som har båret dette. Hvis alle deres synder ble renset av ilden, ville de ikke ha behov for Marias spesielle hjelp. Marias spesielle hjelp har rensende kraft. Dermed er skjærsildens ild ikke nødvendig for å rense alle synder, hvis noen i himmelen har rensende kraft i stedet for ilden.

3. Maria er ikke alene om å ha rensende kraft. Jesus «renser» oss alle, ifølge 1. Johannes 1:7,9; Hebreerne 9:14,22; 10:2,16-19. Siden Jesus allerede har lovet dette, er alt vi trenger å gjøre å stole på hans rensende kraft. Det er derfor unødvendig å stole på Maria og skjærsildens ild, hvis Jesus allerede har lovet å gjøre alt.

Spørsmål: Hvordan er ekte kristne Guds tempel i 1 Kor 3:16–17?

Svar: Ved en overfladisk lesning kan det virke som om en troendes kropp er Guds tempel. Selv om det er sant, er det ikke det dette verset sier. Alle pronomenene er «dere» i flertall (ye eller ya’ll), mens «tempel» er i entall. Som «Believer’s Bible Commentary» på side 1756 understreker, er den egentlige betydningen av dette verset derfor at vi alle sammen utgjør det ene Guds tempel. Se «Hard Sayings of the Bible», s. 579–581, for en nærmere drøfting.

Spørsmål: Hva er, i 1 Kor 3:18 og Jak 1:26, minst ti former for selvbedrag, selv blant kristne?

Svar: Kristne og andre kan ha feilaktige oppfatninger om enkelte ting, eller kanskje ikke så mye feilaktige som å ha feil prioriteringer.

Feil oppfatninger

Feil oppfatning av sannheten: Kristne vil ikke benekte vesentlige ting, som jomfrufødselen, at Jesus døde for våre synder, at Jesus fysisk sto opp fra de døde osv. for hvis de gjør det, er de ikke sanne kristne. Men kristne kan ta feil om viktige sekundære ting, som dåp, nattverd, endetiden, futurisme/preterisme, apokryfene, «en gang frelst, alltid frelst», evangeliseringsmetoder, dispensasjonalisme/paktteologi, jøder i Guds plan, åndelige gaver, jordens alder, kreasjonisme/teistisk evolusjon, kalvinisme/arminianisme, Guds mellomkunnskap, feilfrihet/ufeilbarlighet, alterkall/vekkelser, sabbaten/søndagen, å være soldat, diakonisser osv.

Kristne kan søke sannheten av trivielle eller pedantiske grunner, i stedet for å ønske å oppleve Gud mer og tjene Ham bedre. Du bør ønske å vite alt det Gud vil at du skal vite, og du bør ønske å ikke vite det Gud ikke vil at du skal vite.

Feil oppfatning av Guds forsørgelse: Noen kristne har trodd at når de først har kommet til Kristus, vil Gud beskytte dem mot all lidelse. Eller at Gud vil gjøre dem rike, eller at de alltid vil ha god helse.

Men vi trenger ikke å bekymre oss for at Gud skal sørge for oss. Slik Gud sørger for selv liljene på marken, vil Gud ta vare på oss i henhold til Matteus 6:28–29 og Lukas 12:22–23.

Noen ganger glemmer troende at de er renset fra sine synder i henhold til 2. Petersbrev 1:9. Vi er renset, og i stedet for å bekjempe synden på egen hånd, må vi huske å ta i bruk Guds rensende kraft som Han har gitt oss gjennom Den Hellige Ånd.

Villedet av skuffelse: Hvis vi elsker Gud slik vi bør, adlyder og tjener Ham, tror vi kanskje at vi kan regne med å oppnå suksess uten skuffelser eller problemer. Men hvorfor skulle vi anta det, når det ikke engang gjaldt Paulus? Paulus hadde en åpen dør for forkynnelse i Troas i 2. Korinterbrev 2:12–13, men han hadde uro i sinnet på grunn av bekymring for Titus.

Villedet om verden: De kan se på verden som sin venn. Alternativt kan de se på verden som noe de bør trekke seg ut av og flykte fra. Vi må ikke forlate vår første kjærlighet, slik Åpenbaringen 2:4 advarer menigheten i Efesos.

Villedet om seg selv: De kan ha en for høy oppfatning av seg selv og sitt arbeid enn de burde. De kan tro at Gud anser dem for å være mer spesielle enn andre, fordi de gjør mer. Alternativt kan de tro at det de gjør på jorden ikke betyr særlig mye i det hele tatt. De kan tro at Gud ikke bryr seg om dem. Eller de kan tro at Gud ikke liker dem særlig godt fordi de ikke gjør mye som er synlig. Du er aldri for stor til å være en tjener. Og så lenge du er større enn en lilje, er du aldri for liten til at Gud skal ta seg spesielt av deg.

Noen ganger kan en kristen som pleide å gjøre mye for Gud, «hvile på sine tidligere gjerninger» og tro at de ikke trenger å følge Gud så nøye lenger, eller tjene Ham like godt nå, på grunn av det de gjorde tidligere. Men burde du ikke ønske å uttrykke din kjærlighet til Gud nå?

Villedet om andre: På alle måter en person kan bli villedet om seg selv, kan vedkommende på samme måte bli villedet om andre. Man kan ha for høye tanker om noen andre og sette dem på en pidestall. Alternativt kan man tenke dårlig om en annen troende fordi man ikke synes vedkommende gjør så mye. Vi bør ikke bry oss om å være over andre eller bedre enn andre; vi bør bry oss om å behage vår Herre.

Villedet om synd: Folk kan ha den feilaktige oppfatningen at «synd vil gjøre det bedre». På kort sikt kan det virke som om det er sant, men på lang sikt gjør synden det aldri bedre. Alt du gjør, blir sett av Gud; mange ting du gjør, blir også sett av engler og demoner. Pass på at du ikke gjør ting du ikke vil bli sett på mens du gjør dem. Folk kan tenke: «Synd påvirker bare meg selv». Men synd kan påvirke alle som kjenner til din synd, og også andre.

Feil prioriteringer

Guds verk: Hva har du å gjøre som er viktigere enn å tjene Gud? Hvis du forsømmer å tjene Gud eller bare bruker litt tid som blir til overs på det, må du ikke forvente Guds velsignelse mer enn det de hadde i Haggai 1. Gud kunne ta deg hjem til himmelen akkurat nå. Så hvorfor er du fortsatt her? Gud har noen ting du skal gjøre.

Familien din: Guds verk handler ikke bare om å forkynne evangeliet, hjelpe andre og gjøre ting. Like viktig er det å være noe. Det krever bevisst og målrettet innsats å være en god ektemann, kone, mor, far, sønn eller datter, søster eller bror, besteforelder eller svigerfamilie. Mange kristne som er aktive i tjenesten, har ødelagt familielivet sitt ved å forsømme å bruke tid på dem. Vil du tjene Gud godt? Det gjør du ikke, hvis du ikke også gjør dette godt.

Vennene dine: Hele tiden din bør ikke gå med til venner, men du bør utmerke deg som venn på to måter. Du kan hjelpe vennene dine til å bli frelst eller til å forbli sterke i Herren. For det andre kan du lytte til og lære av gudfryktige venner. Du kan stå sterkere imot fristelser, inkludert motløshet, hvis du har gudfryktige venner å dele livet ditt med. Men velg vennene dine med omhu. Venner kan også trekke deg ned, friste deg og distrahere deg. Det er desto bedre hvis vennene dine og du sammen deltar i Guds tjeneste, og at de også er venner med ektefellen din og andre familiemedlemmer.

Verdens distraksjoner: Du kan bli distrahert, ikke bare av onde ting, men også av alle verdens forfengelige ting. En forfatter sa at samfunnet vårt «underholder seg selv til døde». Sport, natur, filmer, shopping, å spise ute og kulturelle aktiviteter er ikke dårlige i seg selv, men hvis de tar for mye av tiden din og hindrer deg i å ha de riktige prioriteringene, har de blitt feil for deg.

Syndens distraksjoner: Enormt mye av folks tid går med til TV og underholdning, jakten på romantiske forhold, å drikke seg full (samt bakrusen etterpå) og grådighet. Hvis du kunne flytte bort fra familien din, forlate alle vennene dine og havne i en situasjon der du bare kunne tjene Gud i begrenset grad, for å doble lønnen din i et år eller to, ville du gjort det? Og enda viktigere: Ville Gud ønsket at du skulle gjøre det?

Det finnes sannsynligvis flere måter å bedra seg selv på enn dette. Faktisk er det skremmende hvor mange måter det finnes. Enda skremmende er det at folk kan rasjonalisere hver av disse som noe godt, eller i det minste tenke at «Gud forstår». Det eneste håpet vi har for å unngå alt dette, er å holde oss nær Gud i bønn, forbli i Hans ord og lytte til rådene fra våre gudfryktige venner.

Spørsmål: Hvorfor siterte Paulus i 1 Kor 3:19 ordene til Elifas i Job 5:13 som sann skrift, siden Gud i Job 42:7 sa at Elifas ikke talte rett om Gud?

Svar: Job 42:7 sier ikke at hvert eneste ord Elifas sa, var feil. Nærmere bestemt tok Elifas feil der han antok at Gud ikke ville la ulykke ramme de uskyldige. Det ville imidlertid være allment forstått at Elifas snakket riktig da han sa at Gud «fanger de kloke i deres list».

Om denne læren først ble formidlet gjennom Elifas, eller om Elifas lærte den av en gudfryktig person som underviste ham, er ukjent, men det er irrelevant. Hovedpoengene er

1. Dette er en sannhet om Gud.

2. Dette sto skrevet i Det gamle testamentet, som Jesus, jødene og den tidlige kirken anerkjente.

3. Paulus sa ganske enkelt at dette er en sannhet som står skrevet i Skriften. Paulus hadde rett.

Spørsmål: Hvordan er dette i 1 Kor 3:21–22 en «fortegnelse over et Guds barns eiendeler»?

Svar: Den omfatter lærerne vi trenger, alt vi trenger i livet vårt, og til og med alt vi trenger for å «dø på en god måte» for Gud. Den omfatter det vi trenger akkurat nå, og det vi vil trenge i fremtiden. Den omfatter imidlertid ikke nødvendigvis alt vi ønsker oss.

Spørsmål: Hva er det uvanlige ved det greske ordet for tjener her i 1 Kor 4:1?

Svar: Det finnes fire ord på gresk for tjener:

doulos (1401) – et generelt ord for slave eller tjener. Det er det vanligste ordet som brukes for tjener.

diakonos (1249) – som vi har fått ordet «diakon» fra

huperetes / (flertall) hyperetas (5257) – avledet av ordet «å ro»; det betyr bokstavelig talt en galeislave som ror i et skip. Det kan også bety en forvalter, underordnet, prest, offiser eller tjener. Et beslektet ord, hypereteo, betyr å være underordnet.

pais (3816) – et barn som er slave eller tjener.

Et annet ord, oikonomous (3623), betyr egentlig ikke slave, men forvalter. I 1. Korinterbrev 4:1 brukte Paulus huperetas om seg selv og andre medarbeidere. Dette er det eneste stedet hvor Paulus brukte dette ordet.

Spørsmål: I 1 Kor 4:1–3 er en forvalter, i motsetning til en vanlig tjener, betrodd å forvalte og utføre visse oppgaver. Hva er forskjellen i vårt kristne liv mellom å være en tjener for Kristus og å være en forvalter for Kristus?

Svar: Generelt sett skal tjenere bare gjøre det de blir bedt om. De blir vanligvis overvåket, noen ganger fordi de ikke vil arbeide hardt med mindre de blir overvåket, men andre ganger rett og slett fordi de alltid trenger å bli overvåket. Forvaltere er som Josef, eller som de tre tjenerne i lignelsen om talentene. De blir ikke overvåket i særlig stor grad; faktisk forventes det at de viser initiativ. Men selv om de ikke blir overvåket i det de gjør, blir resultatene deres nøye gransket. Har de vært trofaste mot den tilliten de ble betrodd? Har de tatt ting som ikke var ment for dem? Har de oppnådd, eller forsøkt å oppnå, det som ble forventet av dem?

Vi er ikke bare Kristi tjenere, men også Kristi forvaltere. Det handler ikke bare om at vi gjorde dette eller lot være å gjøre det. Det handler ikke bare om at vi elsket Gud mye eller lite. Det handler også om at vi uttrykte Guds kjærlighet i våre liv gjennom måten vi tok vare på barna, de eldre i familien og underordnede på. Hva slags innflytelse hadde vi på vår ektefelle og våre kolleger?

Hvis din troende ektefelle skulle få en stor belønning i himmelen fordi vedkommende måtte holde ut med deg og følge Kristus til tross for deg, er det et reelt problem der!

Spørsmål: Hva er noen feilaktige måter kristne kan dømme andre på, eller dømme før den fastsatte tiden, i 1 Kor 4:3–5?

Svar: I 1. Korinterbrev 12:10 er å skjelne mellom ånder en åndelig gave; å dømme andre er det ikke. Vi kan se hva som er rett og galt; hva som er bibelsk, hva som er i strid med Bibelen, samt hva som er utenfor Bibelen (som å tygge tyggegummi eller å regne algebra). Kristne kan utestenge uomvendte syndere fra menigheten. Men å ikke dømme andre og å ikke dømme saker før den fastsatte tiden henger faktisk sammen. Vil personen til slutt komme til Kristus? Vil de omvende seg senere? Gud vet det, ikke vi.

En grunn til at vi ikke kan dømme disse tingene, er at vi ikke er flinke til det. Vi er ikke bedre enn om vi i Apostlenes gjerninger 7 hadde prøvd å dømme hva som ville skje med Saulus fra Tarsus, eller rett etter David og Goliat hva David ville gjøre senere.

En annen grunn er at det er å nedvurdere den andre personen. En annen troende er ikke din tjener; de tilhører Gud. Gud vet hvordan man skal dømme mennesker, og det gjør ikke vi, men Gud har også retten til å dømme andre, og det har ikke vi. Er en ikke-troende en av de utvalgte som til slutt vil bli frelst, eller vil hjertet deres aldri bli åpnet, og er de en av de forkastede? Vi har ingen anelse. Så hvis vi kaller ikke-troende for forkastede, sier vi i stolthet at vi med sikkerhet vet deres evige skjebne og om de noen gang vil omvende seg eller ikke.

Spørsmål: Hvordan dømte ikke Paulus seg selv i 1 Kor 4:3?

Svar: Paulus dømte ikke seg selv i forhold til andre, og Paulus prøvde ikke å gjette hva slags belønning han ville få i himmelen. Paulus gransket imidlertid sitt eget liv for å sikre at han ikke, verken utilsiktet eller bevisst, bommet på målet i sin streben etter å bli lik Kristus.

Spørsmål: Hvorfor dømte ikke Paulus seg selv i 1 Kor 4:3, siden han i 2 Kor 13:5 sier at vi skal granske oss selv?

Svar: Det er forskjellige greske ord. I 1 Kor 4:3–4 brukes anakritho / anakrinun (dømme), mens det i 2 Kor 13:5 brukes det greske ordet peirazete (Strong’s Concordance 3985), som bedre oversettes med «granske».

Spørsmål: 1 Kor 4:5 bruker her et uvanlig uttrykk: «det som er skjult (krypta) i mørket». Hva er de ulike tingene som er skjult i mørket og som man må omvende seg fra? Hva bør omfanget av offentlig bekjennelse være?

Svar: Alt du ikke ønsker at Gud, englene eller andre troende skal se, bør du ikke gjøre. Før du synder, tenk på hvordan du skal forklare dette når du er i himmelen. Omfanget av offentlig bekjennelse bør være det samme som kunnskapen om synden. Bekjennelsen av synden trenger ikke å bli kjent for dem som ikke visste om synden; men de som var klar over den, bør få vite om bekjennelsen og omvendelsen.

Hvis du ønsker å være en superkristen, bør du ikke la deg påvirke av «krypta-natten».

Spørsmål: Hva betyr det i 1 Kor 4:6, Ordspråkene 30:6 og 5. Mosebok 4:2 å «ikke gå utover det som står skrevet»?

Svar: Dette er en gjentakelse av svaret på Ordspråkene 30:6.

Det er ikke bare tåpelig, men syndig farlig å si: «Gud sa slik», når Gud ikke har sagt det. Det er greit å uttrykke sin egen mening eller tolkning, så lenge det er klart at det ikke er Guds ord. Jødene hadde for vane å stå oppreist når de leste Guds ord, og å sette seg ned når de utla det. På den måten kunne folk se hvor Guds ord sluttet og menneskelig tolkning begynte.

Når folk åpenlyst legger noe til Guds ord, eller på en subtil måte hevder at deres menneskelige tolkning er Guds sannhet, kan folk komme til å tro at Guds ord har sviktet dersom de menneskelige ordene viser seg å være feil. Dette betyr ikke bare «ikke legg til usannheter i det Gud har skrevet», men ganske enkelt «ikke legg til noe i det Gud har skrevet». Selv om kristne er uenige om mange teorier (og det er greit), henger mange splittelser som ikke er i tråd med Kristi eksempel sammen med at folk hevder at noe er Guds ord, når deres logiske slutninger faktisk ikke er nevnt i Skriften. For eksempel:

1. Når bør folk døpes?

2. Vil Kristus komme før, under eller etter trengselstiden?

3. Hvordan er brødet og vinen Kristi legeme og blod?

4. Nøyaktig hvor stor frihet har menneskene?

5. Er Gud tidløs, innenfor tiden eller begge deler?

Siden noen kristne tror på hvert av de mulige synspunktene, må noen kristne ha riktige synspunkter på disse. Men hvis en kristen mener at Bibelen støtter hans eller hennes syn på dette, setter han eller hun et menneskelig syn på lik linje med Guds ord. Dette er ikke bra å gjøre, selv om det menneskelige synet faktisk er riktig.

Spørsmål: I 1 Kor 4:8–21 virker det som om Paulus er irritert på korinterne her, på deres oppførsel, smålige krangling og stolthet. Hva bør vi gjøre når vi blir irritert på andre kristne?

Svar: Det er fem ting.

1. Husk at Gud noen ganger kan være svært misfornøyd med vår oppførsel også.

2. Vi skal ikke dømme andres tjener (Rom 14:4).

3. Be for dem, og be om tålmodighet og mer kjærlighet for deg selv.

4. Gud kan lede deg til å snakke med dem for å irettesette, korrigere eller oppmuntre dem, men alltid i kjærlighet.

5. Kjærlighet kan høres mild ut, men ekte kjærlighet kan også være kompromissløst streng og strengt.

Spørsmål: Hva er betydningen av at Paulus i 1 Kor 4:9 snakker om en prosesjon her?

Svar: Prosesjoner var en sjelden, men nyhetsverdig del av det antikke romerske livet. Når en romersk general vant en viktig krig, ble det holdt en seiersprosesjon til hans ære, som han selv ledet i Roma. I prosesjonen deltok mange av hans fanger, i lenker. For å si det pent: Paulus’ erfaringer som apostel gjorde ham i stand til lett å identifisere seg med slike fanger. Paulus satte sin egen erfaring i kontrast til korinterenes selvtilfredshet.

Spørsmål: I 1 Kor 4:10, innrømmer kristne at de tror på Paulus, en selvutnevnt tåpe?

Svar: Vi tror ikke på Paulus, men vi tror på Jesus, som visste hva Han gjorde da Han utnevnte Paulus til Sin apostel. Paulus mente ikke bare at hans visdom var dårskap sammenlignet med Guds visdom, men han innså at alles visdom var dårskap sammenlignet med Guds visdom. Imidlertid hevdet Paulus også i 1. Korinterbrev 2:6–7 at hans tale var Guds visdom, som ikke var av denne verden.

Spørsmål: Hvorfor skulle korinterne i 1 Kor 4:15 betrakte Paulus som sin far, siden Jesus i Matt 23:9 sa at man ikke skal kalle noen for far?

Svar: De skulle ikke, og gjorde det heller ikke, kalle Paulus for far. Paulus gir bare et eksempel på hvordan han ble som en far for dem ved å føre dem inn i evangeliet. På samme måte kaller Paulus filipperne en del av sin krone i Filipperne 4:1.

Spørsmål: Hvorfor utestengte Paulus mannen, men ikke kvinnen, i 1 Kor 5:1? Var dette en dobbeltmoral?

Svar: Hvis begge var medlemmer av menigheten, burde begge ha blitt utestengt. Selv om Skriften ikke nevner kvinnen, kan det hende at Paulus ikke sa noe om henne fordi hun aldri hevdet å være kristen.

«The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 514, har en interessant sidebemerkning. En mann som hadde intime forhold til sin mor eller sin fars kone, handlet ikke bare i strid med loven i Det gamle testamente (3. Mosebok 18:8 og 5. Mosebok 22:30), men også i strid med romersk lov (Cicero, Pro Cluentio 6:15 og Gaius’ Institutter 1:63).

Det greske språket tyder på at dette ikke var en vedvarende handling. Vi er ikke sikre på hvordan menigheten i Korint reagerte på denne synden. Kanskje var det stolthet over å tolerere det de feilaktig anså som «sin frihet i Kristus», slik «Believer’s Bible Commentary» s. 1759 antyder. Eller kanskje de ønsket å ignorere slike problemer som dukket opp. Eller kanskje de ikke tolererte det for noen, men for andre – folk som ga eller tjente mye – lot de dem være et spesialtilfelle. Vi vet ikke, men uansett hva av det ovennevnte som var tilfelle, var det en synd fra menighetens side. Menigheten burde være i sorg og iverksette tiltak for å utelukke det medlemmet som ikke omvendte seg fra denne synden. 1. Korinterbrev 5:9–12 sier at vi ikke skal dømme dem utenfor menigheten, men utelukke dem innenfor som gjør slikt.

Spørsmål: Hva betyr «å overgi denne mannen til Satan for at hans kjød skal bli ødelagt» i 1. Kor. 5:5?

Svar: Når enten en kristen eller en ikke-kristen vet hva som er rett og nekter å følge det, er denne bønnen en «siste utvei» for at Gud skal overgi den personen til fysiske lidelser forårsaket av Satan, med det formål å disiplinere vedkommende.

Man kan merke seg at til tross for Satans åpne opprør mot Gud, velger Gud likevel å bruke Satan som et redskap for sin tukt og straff. Som en kristen uttrykte det: Satan er den høyeste Guds motvillige tjener.

Spørsmål: Hva var poenget med å behandle synden som surdeig i 1 Kor 5:7?

Svar: I gammeltestamentlig tid ble de en gang i året pålagt å fjerne all surdeig fra hjemmet sitt. De skulle rengjøre redskapene de brukte til å bake brød med. De brukte en lampe for å lete etter eventuell gjenværende surdeig. Til slutt ba de: «Å, Gud, jeg har kastet ut all surdeigen fra mitt hus, og hvis det finnes surdeig som jeg ikke kjenner til, kaster jeg den også ut av hele mitt hjerte.» Dette illustrerer den grundigheten og alvoret vi skal legge for dagen når vi prøver å rense våre liv for synd. Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1760, for mer informasjon.

Spørsmål: Er 1 Kor 5:9 et bevis på at det fantes et tidligere brev til korinterne?

Svar: Konservative kristne teologer har tre synspunkter.

1. Tapt brev: Dette refererer til et tidligere brev som Gud ikke så behov for å bevare som Skriften. Ikke alt Paulus skrev, måtte nødvendigvis være Skriften.

2. Bevart i 2. Korinterbrev: Dette refererer til et tidligere brev som er bevart som et fragment i 2. Korinterbrev, og som kan ha vært bevart i 2. Korinterbrev 1–9.

3. Det ble ikke skrevet noe tidligere brev. Paulus brukte aoristformen på gresk, noe som kan henvise til det Paulus skriver akkurat nå. Et eksempel på at Paulus bruker aorist på akkurat denne måten, finnes i 1. Korinterbrev 9:15. Til støtte for dette synet taler den totale tausheten i den tidlige kirken om et eventuelt tidligere brev.

Spørsmål: Hvordan bør menighetsdisiplin utøves i 1 Kor 5:9–13?

Svar: Menighetsdisiplin er noen ganger nødvendig som en form for «tøff kjærlighet», utført for menighetens, verdens og den syndende personens skyld. Som «Believer’s Bible Commentary» s. 1760–1761 påpeker, er ekskommunikasjon ikke et mål i seg selv, men et verktøy. Den har et tredelt formål. Det er for å vekke den syndende troende til innsikt om at dette ikke tolereres. Det er for å beskytte andre menighetsmedlemmer mot å etterligne hans eller hennes dårlige eksempel. Det er for å vise verden at dette ikke er hvem vi er. Men de som blir disiplinert, kan, etter at de har vist omvendelse, bli gjenopptatt i menigheten.

Hvis det ikke vises omvendelse for visse synder, bør medlemmet ekskommuniseres fra menigheten. Noen eksempler er drap, seksuell umoral, tyveri, avgudsdyrkelse og andre ting. Men det er enda mer alvorlig for en eldste eller diakon. De skal kjenne sannheten og være i stand til å undervise, men de skal også være forbilder. Hvis de ikke er et godt eksempel, bør de fjernes fra lederskapet og erstattes med noen som har vært et godt eksempel.

Spørsmål: I 1 Kor 6:1–8, bør kristne saksøke hverandre i domstolene?

A: Nei. Kristne kan og bør underkaste seg bindende voldgift utført av andre kristne, men lydige kristne saksøker ikke hverandre i verdslige domstoler. Hvis man lurer på hvordan den andre parten fortsatt kan være en ekte kristen og oppføre seg på den måten, er det ingen unnskyldning for å saksøke vedkommende. Hvis den andre parten hevder å være kristen, men er uenig i sekundære læresetninger, som for eksempel hvilken form for dåp som er riktig, om man kan miste frelsen osv., er det heller ingen unnskyldning for å saksøke vedkommende. Men hvis den andre parten hevder å være kristen, men ikke vil bekrefte sentrale læresetninger som Kristi forsoningsverk, Kristi guddommelighet, korsfestelsen og den fysiske oppstandelsen (jf. 1. Korinterbrev 15), da er vedkommende ikke en ekte kristen, og det er greit å saksøke vedkommende, selv om det fortsatt er bedre å komme til en utenomrettslig løsning hvis det er mulig.

Hele Salme 133 forteller hvor godt og behagelig det er for kristne å bo sammen i enhet. Når ekte kristne er uenige, bør begge arbeide for å løse uenigheten for å gjenopprette gleden ved fellesskapet med hverandre.

Spørsmål: Hvordan skal de hellige (alle troende) i 1. Kor. 6:2–3 dømme alle ting, siden Gud er dommeren?

Svar: Gud vil dømme alle mennesker. Imidlertid vil Gud delegere en del av sin dom over ting og engler til de kristne i himmelen.

Spørsmål: I 1 Kor 6:9-10 står det at disse menneskene ikke kommer til himmelen – hvordan kan da noen komme til himmelen?

Svar: La oss først gjøre spørsmålet vanskeligere, og så skal vi svare på det. Paulus sa aldri at denne listen var uttømmende; med andre ord, selv om disse tingene kan hindre noen i å komme til himmelen, kan man adlyde alle disse tingene, men være ulydig mot andre ting, og likevel ikke komme til himmelen heller.

Svaret på dette spørsmålet ligger i 1. Korinterbrev 6:11. Det er en åpen innrømmelse av at noen av dem pleide å gjøre disse tingene før de kom til Kristus, men at Jesus renset, helliget og rettferdiggjorde dem. Jesu verk er å gjøre det umulige mulig, å ta mennesker som aldri kan komme til himmelen på egen hånd (som er alle) og føre dem til himmelen sammen med seg.

Spørsmål: Var Paulus’ syn på homoseksualitet i 1 Kor 6:9 bare hans egen mening?

Svar: Nei. Dette var apostelen Paulus’ lære, og Paulus’ ord var autoritative fra Gud, slik 1. Korinterbrev 14:37 og Galaterbrevet 1:12 viser.

Spørsmål: Lærer 1 Kor 6:9 mot all homoseksualitet, eller bare mot «homoseksuelle syndere»?

Svar: Det er ingen tvil verken om definisjonen eller det greske ordet han brukte. Det noen stiller spørsmål ved, er versets omfang.

Definisjon: For grekerne, særlig spartanerne, var homoseksualitet en vanlig praksis. Noen oppdro til og med barn med det ene formålet å gjøre dem til mannlige og kvinnelige prostituerte. Grekerne skiller mellom 1) menn som hadde seksuell omgang med gutter, og 2) guttene som ble utnyttet av mennene. Det greske ordet, arsenokoitai, betyr mennene.

Omfang: Noen hevder at siden Paulus brukte dette spesifikke greske ordet, opphevet han på en eller annen måte det som står i 3. Mosebok 18:22; 20:13 og Romerbrevet 1:26–27 om homoseksualitet generelt. Sannheten er imidlertid at Paulus bruker et spesifikt ord for å minne leserne sine om fordømmelsen av hele denne praksisen.

I den tidlige kirken var det ingen antydning om at forbudet ikke gjaldt all homoseksualitet. Se Klemens av Alexandria, «Læreren» 3:12, og også drøftingen av Romerbrevet 1:26–27 og 3. Mosebok 18:22; 20:13.

Spørsmål: Hvordan kan Gud i 1 Kor 6:13 oppreise kroppene våre, siden Han skal ødelegge dem?

Svar: «Ødelagt» betyr ikke at det er umulig å gjenoppstå. Gud vil gjenoppvekke oss og gi oss fysiske kropper, selv for kristne som ble drept og spist av dyr.

Spørsmål: I 2 Kor 6:14, bør en kristen pastor forrette en vielse mellom en kristen og en ikke-kristen?

Svar: Den kristne som gifter seg, handler i strid med Guds vilje, så en pastor bør ikke gjøre det. Jeg antar imidlertid at det er greit å vie to ikke-kristne.

R.C. Sproul sier om å vie en kristen og en ikke-kristen: «Som hovedregel gjør jeg det ikke. Jeg gjør det ikke fordi jeg er overbevist om at Gud ikke tillater meg å gjøre det.» Generelt sett bør pastorer, i likhet med resten av oss, være forsiktige med å gi vår godkjennelse til synd.

Spørsmål: Hvordan må vi forandre oss, når vi innser at vi er «kjøpt for en pris», som det står i 1 Kor 6:20?

Svar: Vårt liv tilhører ikke lenger oss selv. William Borden fra Yale var millionærsønnen i Borden-familien, som solgte Borden-melk. Han skrev at som troende «hvis vi tar våre liv og gjør hva vi vil med dem, tar vi noe som ikke tilhører oss, og derfor er vi tyver!», sitert fra *Believer’s Bible Commentary*, s. 1993.

Spørsmål: I 1 Kor 7:2, bør alle være gift?

Svar: Ekteskapet er den normale tilstanden for menneskeheten generelt. Likevel skulle ikke Paulus, da han skrev dette verset, og andre være gift, slik 1. Korinterbrev 7:7–8, 25–29 viser.

Spørsmål: I 1 Kor 7:3–5, er det greit å avstå fra seksuell omgang med ektefellen i en periode?

Svar: Her har en person giftet seg i forventning om seksuell intimitet, og ektefellen har ensidig bestemt seg for å endre det de begge var enige om. Betydningen på gresk er at en person ikke bør avstå fra seksuell omgang med sin ektefelle, med mindre det skjer etter gjensidig samtykke, for å be i en kort periode. Dette gjelder uavhengig av om ektefellen er troende eller ikke-troende. Å bruke sex eller mangel på sex som belønning (eller straff) er derfor i strid med Bibelen.

Sozomens «Kirkehistorie» (370/380–425 e.Kr.), bok 3, kap. 14, s. 293, forteller om avvikende munker som fordømte ekteskapet, mennesker som ikke spiste animalsk mat. Mange kvinner ble villedet av dem og forlot sine ektemenn, men da de ikke klarte å leve i sølibat, falt de i utroskap. Noen kvinner kledde seg i menns klær.

Spørsmål: Står 1 Kor 7:10–16 i strid med Matt 5:32 og 19:8–9 om skilsmisse?

Svar: Nei. Matteus 5:32 og 19:8–9 omhandler å ta initiativ til skilsmisse, uavhengig av om man er kristen eller ikke. 1. Korinterbrev 7:10–16 sier at vi kan tillate en ikke-troende ektefelle å ta initiativ til skilsmisse, hvis det er det vedkommende virkelig ønsker.

Spørsmål: Tillater 1 Kor 7:10-16 skilsmisse på grunn av at en ektefelle forlater den andre?

Svar: Selvfølgelig er skilsmisse en ganske permanent separasjon, men de greske ordene sier egentlig ikke «skilsmisse», men «separasjon» eller «å forlate», så både forlatelse og skilsmisse vil være omfattet her. En kortvarig separasjon eller prøveseparasjon vil imidlertid ikke være en permanent forlatelse og er ikke inkludert her. Se Encyclopedia of Bible Difficulties, s. 398–401, for en nærmere drøfting av de bredere problemstillingene.

Spørsmål: I 1 Kor 7:10–16 og 1 Kor 7:25–29, ville det vært mulig for Paulus å skrive personlige meninger som ikke var Skriften? Hvordan ville den tidlige kirken (og vi) vite at de ikke skulle akseptere dem?

Svar: Absolutt. De hadde mange samtaler som ikke er nedtegnet i Skriften. Dessuten skrev Paulus sannsynligvis et tidligere privat brev til korinterne før 1. Korinterbrev, slik 1. Korinterbrev 5:9 viser.

Tertullian, som skrev mellom 198 og 220 e.Kr., nevner også at Paulus’ lære her var Skriften, men han skiller mellom det som kom fra hans egen autoritet og det som var en gjengivelse av det Jesus sa. I «Exhortation to Chastity», kap. 3, s. 52

Noen prøver å hevde at det bare er Paulus’ personlige mening, mens konservative kristne sier at det fortsatt er autoritativ lære. Alle bør kunne være enige om fem ting:

1. Det finnes ingen lære i de omkringliggende versene i 1. Korinterbrev 7:8–13 og 7:17 som vi ikke kan hente fra andre steder i Bibelen.

2. 1. Korinterbrev 7:14–16 er en ny lære som ikke finnes noe annet sted i Det nye testamente, og 1. Korinterbrev 7:12–13 er en innledning til dette.

3. Paulus sier at Herren ikke sa dette direkte.

4. Paulus sa at det han skrev, var Guds ord i 1. Korinterbrev 2:13 og 14:37. Peter sa at Paulus’ ord var Skriften i 2. Petersbrev 3:15–16.

5. Paulus sa aldri at dette ikke hadde den samme apostoliske autoriteten som hans øvrige lære.

Spørsmål: Kan kristne i 1 Kor 7:12-13 skille seg fra sine ikke-troende ektefeller?

Svar: Kristne bør ikke ta initiativ til skilsmisse, bortsett fra ved utroskap (Matteus 5:32) eller i ekstreme tilfeller der ektefellens eller barnas liv står på spill.

Men hvis en ikke-troende ektefelle tar initiativ til skilsmisse, kan den kristne la vedkommende gå, slik det står i 1. Korinterbrev 7:15: «Gud har kalt dere til å leve i fred» i denne situasjonen. Mange anser det å forlate partneren som det samme som å ta initiativ til skilsmisse. Boken «1001 Bible Questions Answered», s. 247, forklarer også 1. Korinterbrev 7:14, 15 og 39.

Spørsmål: I 1. Kor. 7:12–16: Hvis en ikke-troende ektefelle skiller seg fra en kristen, kan da den kristne gifte seg på nytt?

Svar: 1. Korinterbrev 7:15 sier at den kristne «ikke er bundet» i slike tilfeller. Dette tyder på at den kristne kan gifte seg på nytt, dersom vedkommende ikke var den som tok initiativet til skilsmissen.

«The New International Bible Commentary» s. 1362 og «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 518 sier at den greske teksten støtter det samme.

Spørsmål: Beviser 1 Kor 7:14, eller i det minste støtter det, barnedåp?

Svar: Nei. Hvis det at barna er «hellige» talte for at de skulle døpes, ville det at ektefellen er helliget også tale for dåp av ikke-troende ektefeller.

Dette verset betyr at Gud fortsatt vil velsigne troendes barn, selv når den ene ektefellen ikke er troende. Hvis et barn med én kristen forelder ikke ble døpt som spedbarn på grunn av den ikke-kristne forelderens ønske, ville dette verset fortsatt være sant og gjelde for det barnet.

I Sverige, som var en offisielt luthersk nasjon frem til år 2000, har man ikke offentlige barnedåpsseremonier. Barnedåp går helt glipp av poenget med at en person selv velger å bli døpt.

Men barn som oppdras av en troende forelder, vil (eller bør i det minste) høre evangeliet, bli undervist i Bibelen og lære å be til Gud og hjelpe andre.

Se også drøftingen av Kolosserne 2:11–12 og 1. Korinterbrev 1:16 for mer informasjon.

Spørsmål: Siden barna til en troende forelder er helliget, er barna da fortsatt syndige, i henhold til 1 Kor 7:14?

Svar: Ja, fordi «helliget» ikke betyr «syndfri». Alle, bortsett fra Adam, Eva og Jesus, ble født med en syndig natur. 1. Korinterbrev 7:14 sier ganske enkelt at barna til en troende blir spesielt ivaretatt av Gud. Se «Bible Difficulties and Seeming Contradictions», s. 244–255, for et utdypende svar.

Spørsmål: I 1 Kor 7:18–19 står det at omskjæring ikke betyr noe, og i Gal 5:2–3 står det at vi ikke skal la oss omskjære. Hvorfor omskjærte da Paulus Timoteus i Apg 16:3?

Svar: Paulus omskjærte Timoteus fordi jødene i det området visste at Timoteus’ far var greker. Se drøftingen av Apostlenes gjerninger 16:3 for mer informasjon.

Spørsmål: I 1 Kor 7:21–23, motsier Paulus det han sa i Ef 6:5–8 om slaveri?

Svar: Nei. Her er et sammendrag av Paulus’ lære.

a) Unngå å bli slave.

b) Hvis du er slave og kan kjøpe deg fri, så gjør det. (1. Korinterbrev 7:21,23)

c) Inntil da må du lære å være tilfreds med din nåværende situasjon.

Siden det var vanskelig for en fattig fri mann å tjene til livets opphold på ærlig vis i de store byene, og siden to tredjedeler av korinterne var slaver, er 1. Korinterbrev 7:21–23 klokt og pragmatisk.

I Det gamle testamente skulle folk ikke bli bortført og solgt som slaver (2. Mosebok 21:16); slaver skulle ikke mishandles (2. Mosebok 21:26–27), og rømte slaver skulle ikke leveres tilbake til sine herrer (5. Mosebok 23:15–16).

Som en sidebemerkning sa den senere jødiske forfatteren Maimonides at ingen slave kunne være profet. Men i kirken, siden det ikke er noe skille mellom slave og fri, kunne hvem som helst være profet. Se The Expositor's Greek Testament, bind 2, s. 80 for mer om dette.

Se også drøftingen av Titus 2:9, Filemon 10–15, «The Tony Evans Bible Commentary», s. 1232, og «Hard Sayings of the Bible», s. 591–593 og s. 642–644 for mer informasjon.

Spørsmål: I 1 Kor 7:25–26, refererer dette til jomfruer eller menn?

Svar: Det refererer til både menn og kvinner. Det samme begrepet, «jomfruer», brukes om menn i Åpenbaringen 14:4. Mange ganger i Bibelen gir den eksempler på menn for ting som gjelder begge kjønn.

Spørsmål: I 1 Kor 7:29, burde kristne ha unngått ekteskap for 2000 år siden, fordi tiden er kort?

Svar: Sett i ettertid var rådet klokt, siden intens forfølgelse begynte innen ti år. Paulus ga oss ikke alle detaljene om hvorfor tiden var kort, men nevnte bare «den nåværende krisen» og store forandringer i 1. Korinterbrev 7:26,31.

Akkurat som en jordisk forelder sier Gud noen ganger ting til oss uten å gi oss alle grunnene eller bakgrunnen. Hvis vi er kloke, vil vi adlyde Gud uansett.

Tertullian, som skrev mellom 198 og 220 e.Kr. i *De Corona*, kap. 13, s. 101, nevner at «apostelen [Paulus] pålegger folk å gifte seg i Herren.»

Spørsmål: I 1 Kor 7:29–31, refererte «denne verden i sin nåværende form går til grunne» til forfølgelsen på den tiden eller til Kristi gjenkomst?

Svar: Før vi svarer på spørsmålet, la oss gjøre noen observasjoner om hva teksten sier. Paulus gir både råd og påbud, og sier at han gjør dette på grunn av en profeti og en observasjon. Han råder (ikke påbyr) folk til ikke å gifte seg. Han sier til de troende at de ikke skal gråte, glede seg eller bekymre seg for sine eiendeler (dvs. å stoisk akseptere det som er i ferd med å skje). Han gir to grunner (7:28b): en profeti om en kort tid og at det vil bli trengsler i kjødet, og observasjonen: (7:31b) «For denne verden i sin nåværende form er [for tiden] i ferd med å forgå.» Når det gjelder at verden i sin nåværende form (schema på gresk) går til grunne, sier «Believer’s Bible Commentary» s. 1770 at den siste setningen faktisk var lånt fra gresk teater og betydde et sceneskifte.

Når det gjelder svaret, er kristne forskere uenige, fordi det passer til begge deler.

(sannsynlig svar) Forfølgelse: Bortsett fra lokale, intense forfølgelser, var det intens generell forfølgelse i løpet av ti år etter at Paulus skrev dette. Dermed ville det bli svært vanskelige tider for kristne, og det ville være vanskeligere for de som var gift. La dere ikke rive med av gråt, for det vil bli mye forfølgelse. La dere ikke rive med av glede eller av å sette pris på eiendelene deres, for alt vil være svært forbigående. Paulus sa ingenting her om når verden i sin nåværende form vil være fullstendig forbi. Snarere sa Paulus at verden i sin nåværende form er i ferd med å gå til grunne. Kristendommen ble ikke en lovlig og privilegert religion i Romerriket før i år 325 e.Kr., men prosessen var hard og smertefull for Kristi etterfølgere. «The New International Bible Commentary» s. 1363 og «The Expositor’s Bible Commentary» bind 10, s. 235, er av den oppfatning at Paulus snakker om forfølgelse i sin egen tid.

(usannsynlig) Herrens gjenkomst: Dette synet sier at Paulus har blikket rettet mot Kristi gjenkomst. Igjen, Paulus kom ikke med noen spådom om når verden i sin nåværende form vil ha gått til grunne, bare at den nå er i ferd med å gå til grunne. Med andre ord sier Paulus ikke når vekkerklokken vil ringe, men snarere at den tikker fremover. Siden klokken tikker, råder Paulus dem imidlertid til å vie seg helhjertet til Herren og hans verk, og ikke la seg vikle inn i verdslige ting, enten de fører til sorg, glede eller materielle goder. Han fraråder ekteskap slik at folk kan vie seg mer til Herrens verk, fordi vi aldri vet når Kristus skal komme tilbake. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 519 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1770 fremmer synspunktet om at dette er Herrens gjenkomst. «NIV Study Bible» s. 1743 sier at noen mener dette, men den støtter ikke dette synspunktet.

Det er mest sannsynlig den første tolkningen, fordi det rådet Paulus gir i dette verset – blant annet å være som dem som verken gråter eller gleder seg – vil gjelde både for den tiden og for andre tider med forfølgelse. Den andre tolkningen ville innebære at Paulus’ råd gjelder for den tiden og for alle tider fremover, helt til Kristus kommer tilbake.

Spørsmål: Hva betyr 1 Kor 7:30–31?

Svar: Disse versene inneholder svært gode råd både for Paulus’ tid og for alle tider når kristne står overfor alvorlig forfølgelse. Selv når kristne ikke blir forfulgt, er det klokt å bare «holde løst fast» ved alle jordiske ting, det være seg gleden ved ekteskapet eller annen lykke, eiendeler eller til og med sorg. Man vet aldri når de kan bli tatt fra en, eller hvor mye tid man har igjen. Du vet imidlertid at i den korte tiden vi er her, ønsker Gud at vi skal skinne for Ham og gjøre Hans vilje.

Vi kan ikke leve slik den unge gutten Calvin sa i tegneserien «Calvin og Hobbes»: «Gud satte meg her på jorden for å oppnå visse ting, og slik det går nå, kommer jeg til å leve for alltid!»

Spørsmål: Hvordan «gikk denne verden i sin nåværende form til grunne» i 1 Kor 7:31?

Svar: Jesu gjenkomst og kristendommens utbredelse var den viktigste historiske begivenheten i denne tiden. Men før kristendommen ble både en lovlig og begunstiget religion i Romerriket under keiser Konstantin i år 324 e.Kr., skulle de kristne gjennomgå den store trengselen med ti forfølgelser.

Spørsmål: I 1 Kor 7:36, hvem er mannen her, faren eller forloveden og den fremtidige ektemannen?

Svar: Det er forloveden. Det er ikke faren som gifter henne bort, men forloveden som er bekymret for upassende oppførsel.

Et annet synspunkt er at ordet «jomfru» ikke refererer til en person, men til personens jomfruelighet. Dermed er en mann bekymret for sin egen jomfruelighet og for at han går glipp av ungdommens blomstringstid. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1771 har dette synspunktet.

Spørsmål: Hva er det felles temaet mellom 1. Kor 6 og 7 i 1. Kor 7:23 og 6:20?

Svar: Begge versene understreker at vi skal leve som om vi er «kjøpt for en pris»: Jesu blod. 1. Korinterbrev 6:20 sier at siden vi er kjøpt for en pris, skal vi ære Gud med vår kropp. 1. Korinterbrev 7:23 sier at siden vi er kjøpt for en pris, skal vi ikke bli menneskers slaver.

Spørsmål: I 1 Kor 8:4 står det at «en avgud er ingenting», så hvorfor blir avgudsdyrkelse så sterkt fordømt i 1 Kor 10:20, 2 Mos 20:4, 3 Mos 19:4, 26:1,30?

Svar: En analogi kan være nyttig her. En tenkt fallskjerm er ingenting, men å stole på en ikke-eksisterende fallskjerm er livsfarlig. På samme måte er en avgud ingenting, men å sette sin lit til en avgud er livsfarlig. Gud understreker i mange skriftsteder at man ikke kan sette sin lit både til Ham og til en avgud.

Spørsmål: I 1 Kor 8:4,7–13, er det greit å spise kjøtt som er ofret til avguder, eller bør vi avstå fra det, slik det står i Apg 15:28–29?

Svar: Romerbrevet 14 viser at det kan være galt eller greit, avhengig av omstendighetene.

a) Det er galt å delta på et festmåltid til ære for avguden. Det er galt å spise kjøtt derfra hvis man ser på det som en form for tilbedelse av avguden. Romerbrevet 14:23 sier at alt som ikke kommer av tro, er synd.

b) Det er greit å spise kjøttet (med ett unntak) hvis du innser at all mat kommer fra Gud, ikke fra avgudene, og at du ikke tilber noen avguder.

b2) Et unntak er hvis en svakere kristen eller en ikke-kristen ville oppfatte at det at du spiser, er å gå på akkord med troen din. Vi må ikke føre andre til å snuble, jf. Romerne 14:10,13, og vi bør unngå å gi inntrykk av ondskap, jf. 1. Tessalonikerbrev 5:22 og 2. Korinterbrev 8:21.

Spørsmål: Lærer 1 Kor 8:5 og Johannes 10:35 at det finnes mange guder?

Svar: Nei. 1. Korinterbrev 8:5 refererer til alle avgudene som ikke-kristne trodde på. Det finnes mange guder, men det er bare én som med rette kan kalles Gud. Vi bør tilbe «den eneste Gud» (1. Timoteus 1:17). Se også drøftingen av Johannes 10:35. Tertullian (198–220 e.Kr.) var en av de første til å drøfte 1. Korinterbrev 8:5 i verket «Mot Hermogenes», kapittel 4, i «Ante-Nicene Fathers», bind 3, s. 479. Han sa at de mange gudene kun er guder i navnet, mens det bare finnes én sann Gud. Origenes (225–253/254 e.Kr.) besvarte også denne innvendingen i *Origenes mot Celsus*, bok 8, kap. 4, s. 641.

Ville du spise i et avgudstempel, i strid med vers 10 i samme kapittel? Det finnes riktignok mange avguder, men ville du lære at disse gudene er virkelige, i strid med vers 4? Hvis ikke, kan du ikke bruke vers 5 til å snakke om flere virkelige guder. Vers 6 sier at vi er annerledes, i og med at vi bare tror på én Gud.

Som en sidebemerkning var den første som tok opp dette spørsmålet og ga i hovedsak det samme svaret, Irenaeus, biskop av Lyon, i *Irenaeus mot kjetteriene*, bok 3, kap. 6.5, s. 420.

En mormon fortalte en gang min kristne romkamerat, Greg, at det fantes mange guder, men at det bare var én gud for denne verden, og at han tilba denne verdens gud. Imidlertid er denne verdens gud Satan ifølge 2. Korinterbrev 4:4 og 1. Johannesbrev 5:19. Irenaeus av Lyon (levde 120–202 e.Kr., skrev 182–188 e.Kr.) sier også i Fragment 46, s. 575, at denne verdens gud er Satan.

Spørsmål: Lærer 1. Kor 8:6 at Jesus ikke er den allmektige Gud, slik Jehovas vitner hevder?

Svar: Nei. I dette verset refererer ordet «Gud» til Gud Faderen, men Jehovas vitner må da se bort fra alle de andre versene som sier at Jesus er Gud, slik som Johannes 20:28–29 og Johannes 8:58. De må da benekte at ordet «Gud» har minst to betydninger, noe som strider mot Hebreerbrevet 1:8 og Hebreerbrevet 1:9. De må da nekte å ære Sønnen slik de ærer Faderen, noe som strider mot Johannes 5:23.

Jehovas vitner prøver å skille mellom «den Allmektige Gud» (Faderen) og «den Mektige Gud», som de sier er Sønnen. Selv om det innenfor Treenigheten er et skille mellom de tre, er det – siden Gud er Allmektig – enten snakk om separate guder, slik Jehovas vitner antyder, eller så er det bare én Gud, og Gud er Allmektig.

Spørsmål: Hva bør kristne gjøre, i henhold til 1 Kor 8:6–13, når det gjelder avslutningsfestene for ramadan for muslimer, Diwali i India og andre høytider?

Svar: Generelt sett bør man ikke delta i noen form for religiøs tilbedelse. Men hvis du blir invitert til å spise, kan det være greit, eller kanskje ikke. Hvis en ny troende vil snuble i sin tro, bør du ikke spise. Hvis noen skulle tro at du går på akkord med dine kristne prinsipper, bør du ikke spise. Ellers er det greit å ta imot deres gjestfrihet og spise. Selvfølgelig kan du også invitere dem til våre feiringer.

Ifølge én kilde er den indiske festivalen Divali, lysfesten, så gammel at ingen vet årsaken til den, og den er egentlig ikke religiøs. Ifølge en annen kilde er forklaringen på Divali helt annerledes fra sted til sted. Ifølge en tredje kilde er den religiøs og feirer at guden Rama, som var inkarnert på jorden, fikk lov til å dra hjem etter at han var blitt forvist. Så det blir ganske komplisert, med mindre du bare unngår å være der den dagen. Så hvis det er noen form for seremoni, bør du hoppe over den. Du kan spise maten hvis du er invitert. Du må selvfølgelig ikke spise noe hvis du bare dukker opp uinvitert.

Spørsmål: I 1 Kor 8:6–13, bør kristne spise kjøtt som er halal, altså kjøtt som muslimer har slaktet etter å ha påkalt Allahs velsignelse over kjøttet?

Svar: I hedenske templer ba de også over offeret. Bønnen til en annen gud har ingen innvirkning på kjøttet, så det er greit for en kristen å spise det, med mindre det kan såre samvittigheten til en annen.

Spørsmål: Hvordan kan våre handlinger angående avgudskjøtt i 1 Kor 8:11 føre til at vår kristne bror blir «fortapt», siden Johannes 10:28 sier at de aldri skal gå fortapt?

Svar: Selv om de greske ordene er de samme (med bare en annen endelse) – apoleitai/apoluntai – er betydningen forskjellig. Ekte kristne er uenige om hvorvidt troende kan miste sin frelse. Uansett det kan troende dessverre miste sitt vitnesbyrd og sin rene samvittighet ved å spise mat når de mener det er galt å gjøre det.

Spørsmål: I 1 Kor 9:1–2, var Paulus en apostel bare for korinterne, eller for alle?

Svar: Paulus sa selv at han var apostel ikke bare for korinterne, men for alle i 1. Timoteus 1:1; 2:7; Romerne 1:1; Galaterne 1:1, Efeserne 1:1; Kolosserne 1:1; 2. Timoteus 1:1; og Titus 1:1.

Spørsmål: I 1 Kor 9:1-7 satte noen spørsmålstegn ved Paulus’ autoritet som apostel. Når kristne i dag på urettmessig vis utfordrer autoriteten til en pastor, eldste eller annen kristen leder, hva kan du si til dem?

Svar: Bibelen inneholder mange eksempler på mennesker som på urettmessig vis satte spørsmålstegn ved sine ledere. Mirjam motsatte seg Moses’ ekteskap med en kusittisk kvinne, og Gud rammet henne med spedalskhet i 4. Mosebok 12. Israelittene murret mot Moses, og Gud truet med å frata dem arveretten i 4. Mosebok 14:11–12. Korah og hans tilhengere gjorde opprør mot Moses og ble slukt av jorden i 4. Mosebok 16:1–36. Folket utfordret Moses og Aron angående Korah, og det brøt ut en pest i 4. Mosebok 16:41–50.

Hvis en leder gjør noe som bør bringes til de andre eldstenes oppmerksomhet, så ta det opp med dem. Men ellers bør vi ikke sladre om våre ledere.

Hvis en leder tar en dårlig beslutning eller gjør noe galt, bør du ta det opp for å få det rettet opp, og huske at vi alle har tatt dårlige beslutninger eller gjort feil. Hvis en leder er involvert i sjelsødeleggende kjetteri, tyveri eller grov synd uten anger, bør vedkommende fjernes fra lederrollen. Men ellers bør du ikke være som eksemplene i Bibelen og måtte stå foran Kristi dom på den siste dagen.

Spørsmål: I 1 Kor 9:5 og Matt 12:46–47; 13:55–56; Apg 1:14; Gal 1:19 – hadde Jesus brødre?

Svar: Ja, Jesus hadde halvbrødre.

De fleste ikke-katolikker tolker generelt disse versene bokstavelig, altså at Jesus hadde brødre. De tidlige kristne tolket det på samme måte. Jesu brødre var Jakob (forfatteren av Jakobsbrevet), Josef, Simon og Judas [Judas] (forfatteren av Judasbrevet), ifølge Matteus 13:55–56.

De fleste katolikker tolker «brødre» som fetterne, siden den katolske kirken lærer at Maria forble jomfru hele livet.

Imidlertid var det greske ordet for fetter, suggenes, som ble brukt i Lukas 1:36 og 1:58, tilgjengelig for Paulus og Matteus å bruke, men de gjorde det ikke. Siden noen katolikker gjerne minner folk om viktigheten av kristen tradisjon, nevner Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) i «Gjendrivelsen av alle kjetterier», kapittel 2, Jakob som vår Herres bror.

Andre vers som nevner Jesu brødre, er Matteus 13:55; Markus 3:31–32, Lukas 8:19–20 og Johannes 2:12; 7:3, 5, 10.

Spørsmål: Hadde Peter (Kefas) en kone i 1 Kor 9:5?

Svar: I tillegg til at 1. Korinterbrev 9:5 sier dette, helbredet Jesus Peters svigermor fra feber i Matteus 8:14 og Lukas 4:38–39. Klemens av Alexandria (Stromata, 193–202 e.Kr.) og Eusebius’ «Kirkehistorie» (3:30) lærer også at Peter var gift og hadde barn.

Ifølge Eusebius’ «Kirkehistorie» 3:30 står det: «De sier derfor at da den velsignede Peter så sin egen kone bli ført bort for å dø, gledet han seg over hennes kall og hennes hjemkomst, og ropte til henne på en svært oppmuntrende og trøstende måte, idet han tiltalte henne ved navn og sa: ‘Å, du, husk Herren.’ Slik var ekteskapet til de velsignede, og deres fullkomne holdning overfor dem som sto dem nærmest» (Stromata, bok 7, kap. 2)

Jesus helbredet Peters svigermor tidlig i sin tjeneste (Matteus 8:14–17; Markus 1:29–34; Lukas 4:38–39). Dermed var Peter sannsynligvis gift før han møtte Jesus.

Spørsmål: Hvordan kan Kristi evangelium hindres, slik det står i 1 Kor 9:12?

Svar: «Evangeliet» er ganske enkelt den «gode nyheten» om Jesus Kristus. Formidlingen og overbringelsen av evangeliet kan hindres av ikke-troende. Det kan også begrenses av troende som, av frykt for forfølgelse eller av andre grunner, ikke ønsker å forkynne hele evangeliet.

Man kan formidle evangeliet ved hjelp av fire enkle punkter.

1. Forstå noe av hvem Gud er, at det bare finnes én treenig Gud, og at vi ikke skal tilbe noen andre såkalte guder.

2. Innse hvem vi er, at vi er født med en syndig natur og trenger renselse og tilgivelse for våre synder. Vi kan ikke komme til himmelen på grunn av våre egne fortjenester.

3. Innse at Jesus Kristus, gjennom sin død på korset og oppstandelsen fra de døde, har gitt den eneste veien for alle til å komme til himmelen.

4. Innse at vi må påkalle Gud, stole på Herren og forstå at Jesu blod betalte prisen for våre synder.

Etter at vi er født på ny som Guds barn, vet vi at Den Hellige Ånd bor i oss og virker i oss for at vi skal leve på en måte som behager Gud. Selv om vi fortsatt vil synde, helliggjør Gud oss for å gjøre oss mer lik Kristus. Vi skal leve i lydighet mot Guds bud, la oss døpe med vann og leve et liv der vi først og fremst elsker Gud og elsker våre medmennesker.

Spørsmål: I 1 Kor 9:12, 18–19, 22, når bør vi ikke utøve de rettighetene som tilhører oss?

Svar: Ingen ville være klok nok til å utøve en mindre rettighet i en bagatellmessig sak hvis det innebar å gi avkall på en større rettighet i en viktig sak. En av våre viktigste «rettigheter», eller egentlig privilegier, er å delta sammen med Den Hellige Ånd i å bringe evangeliets livgivende budskap til andre. Vi bør umiddelbart være villige til å gi avkall på de fleste av våre andre rettigheter fremfor å gi avkall på vårt privilegium å utføre Guds verk.

Spørsmål: I 1 Kor 9:14, bør alle som forkynner evangeliet leve av evangeliet?

Svar: Som 1. Korinterbrev 9:15 viser, er dette et privilegium, ikke et påbud. Det er helt i orden for en gudfryktig kristen å leve av evangeliet, men de trenger ikke å gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor måtte Paulus i 1 Kor 9:16–17 forkynne evangeliet, uansett om forkynnelsen hans var «frivillig» eller «ikke frivillig»?

Svar: Du bør ikke tro at du kan tjene Gud akkurat så mye eller så lite som du selv ønsker. Paulus var kalt til å forkynne evangeliet. Han ønsket ivrig og frivillig å forkynne det. Han påpekte imidlertid at selv om han ikke hadde ønsket å forkynne det, ville han likevel følt seg forpliktet til å gjøre det på grunn av den tilliten Gud hadde lagt på Paulus. I boken «1001 Bible Questions Answered», s. 125–126, påpekes det at alle ekte kristne, i likhet med Paulus, har en alvorlig forpliktelse til å forkynne evangeliet, og at vi vil måtte stå foran Gud og avlegge regnskap for det som er betrodd oss. Våre evige belønninger i himmelen er basert på hva vi gjør eller lar være å gjøre. I Esekiel 3:17–21 sa Herren til Esekiel at han ville bli holdt ansvarlig for noens blod dersom han sviktet sin plikt som vaktmann.

Spørsmål: Hva er noen måter vi kan gi avkall på tidligere skrupler for Kristi skyld, slik det fremgår av 1 Kor 9:19–23?

Svar: I Paulus’ tilfelle ville en from jøde ikke spise svinekjøtt, reker eller andre matvarer som var forbudt i Det gamle testamente. Fariseerne mente at de ikke burde omgås ikke-jøder. De hadde også mange andre regler.

I dag har folk «skrupler» som for eksempel å dusje hver dag. Hva om du skulle dra ut på misjonsfeltet til et avsidesliggende sted hvor du ikke kunne gjøre det? Ville du da nekte å dra? Du bør ikke se noen av det motsatte kjønn uten klær, bortsett fra din ektefelle. Men hva om det var en ulykke eller en medisinsk nødsituasjon, og det var uunngåelig? Ville du bare gå din vei når det var behov for din hjelp? Det finnes gode regler vi bør følge i det kristne livet, men i siste instans handler det ikke om regler; det handler snarere om å gjøre det Gud ønsker at vi skal gjøre og ikke være ulydige mot Ham.

Spørsmål: Hvordan er Paulus «alt for alle» i 1 Kor 9:20–23?

Svar: Paulus gikk ikke på akkord med sin forkynnelse eller praktisering av sannheten. Imidlertid brukte han i Apostlenes gjerninger 17 og andre steder ulike tilnærminger når han forkynte det ene sanne evangeliet, og han lærte at vi bør tilpasse vår praksis i ikke-vesentlige saker av hensyn til svakere troende (Romerne 14), og så langt det er mulig leve i fred med alle (Romerne 12:18).

Spørsmål: I 1 Kor 9:20 og 1 Kor 10:33, prøver Paulus å behage mennesker, slik Gal 1:10 sier at han ikke gjør?

Svar: Paulus prøver å være alt for alle mennesker for å vinne dem for Kristus, men det innebærer ikke å gå på akkord med sannheten.

Spørsmål: Skal vi i 1 Kor 9:24 løpe for å nå et mål, eller ikke løpe for å nå et mål, slik Rom 9:16 sier («det avhenger ikke av menneskets vilje eller innsats»)?

Svar: Vi skal streve som om vi skal nå et mål, og Rom 9:16 er ikke i strid med dette. Rom 9:16 minner oss om at all vår streben ikke frelser oss; det er Gud som frelser oss.

Vi streber ikke for å bli frelst, men vi streber for å vise vår kjærlighet og takknemlighet til Gud som har frelst oss.

Spørsmål: Vil bare én kristen motta prisen i 1 Kor 9:24?

Svar: Nei, ifølge 2. Timoteus 4:8. Men akkurat som en løper gjør sitt beste for å vinne førsteplassen, bør vi streve like flittig for at våre liv skal bli en «førsteplassseier» for Kristus.

Spørsmål: Hvorfor snakker Paulus til korinterne om løp i 1 Kor 9:24?

Svar: Kanskje fordi han visste at det var en illustrasjon de kunne forholde seg til. Isthmiske leker, som ble avholdt i nærheten av Korint, var de nest viktigste lekene etter de olympiske lekene. De ble avholdt hvert annet år. Idrettsutøverne gjennomgikk en krevende treningsprosess på ti måneder, og målet var å vinne en laurbærkrans – men laurbærkranser visner snart.

Spørsmål: Hvordan kan kroppen vår få overtaket på oss, hvis vi ikke er forsiktige, ifølge 1 Kor 9:26–27?

Svar: Hver gang du føler at du bare «må» gjøre noe, og det ikke er noe Gud har befalt eller det strider mot det Gud har befalt, bør du spørre deg selv om du kanskje har et avhengighetsproblem. Må du bare «spise mye» og spise hvert måltid, selv om du er overvektig? Må du bare «se på et program eller en film»? Noen ganger er det bra å «faste» ved å la være å gjøre det kroppen din føler at den «må» gjøre.

Ordet for «forkynne» her, keryxas, er interessant. Det refererer bokstavelig talt til en herold som kaller folk til å komme til et løp.

Spørsmål: Hva betyr det greske ordet for «disiplin» i 1 Kor 9:27?

Svar: Det greske ordet hupopiazo betyr å bli slått til man er blå og svart. Korinterne var seriøse idrettsutøvere, og boksing og bryting var blant deres viktigste idretter.

Spørsmål: I 1 Kor 9:27, var det en mulighet for at Paulus kunne bli «diskvalifisert»? Hvis ikke, hva betyr dette?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Sett fra Guds evige perspektiv visste Gud med sikkerhet hvem som ville holde ut og få evig liv.

2. De utvalgte som kommer til himmelen, kan miste sin belønning.

3. Sett fra vårt jordiske perspektiv kan noen virke frelst, men til slutt havne i helvete.

4. Kristne er uenige om hvorvidt ekte kristne kan miste sin frelse eller ikke.

Se diskusjonen om Efeserne 1:14 og Hebreerne 6:4-10 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva lærer 1. Kor 10:1-5 oss om Guds gaver?

Svar: Når vi sammenligner dette avsnittet med slutten av 1. Korinterbrev 9, ser vi hva idrettsutøvere (åndelige og andre) vinner gjennom disiplin, mens israelittene tapte det ved å gi etter for sine lyster. 1. Korinterbrev 10:1–4 understreker at alle, det vil si hver eneste israelit, mottok disse velsignelsene. Imidlertid sier 1. Korinterbrev 10:5 at de fleste av dem likevel omkom i ørkenen. Mennesker i dag mottar velsignelsene fra grunnlaget som gudfryktige kvinner og menn, mødre og fedre har lagt. Mange sløser imidlertid bort det de har fått og det de vokste opp med.

Spørsmål: Hvem var de 23 000 menneskene som døde på én dag i 1 Kor 10:8?

Svar: Ekte kristne gir fire tolkninger.

1. 2. Mosebok 32:28 nevner en hendelse tidlig i utvandringen, da Aron laget gullkalven, og 3 000 ble drept med sverd på én dag. Samtidig ble andre drept av pesten i 2. Mosebok 32:35. Se Encyclopedia of Bible Difficulties s. 141, 401, When Critics Ask s. 458–459 og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 526 for mer om dette svaret.

2. Paulus gjorde en tallfeil da han skrev dette ned. *Hard Sayings of the Bible*, s. 597–598, gir denne tolkningen. Dette ville bety at Bibelen ikke er feilfri (uten noen feil), men at Bibelen er ufeilbarlig (uten vesentlige teologiske feil).

3. 4. Mosebok 25:9 nevner hendelsen sent i utvandringen fra Egypt ved Sittim, da midianittiske kvinner forførte de israelske mennene og 24 000 menn ble drept. To mulige måter å forklare tallene på er:

3a) 23 000 gjelder bare én dag, og 24 000 er det totale antallet

3b) 23 000 er bare folket, og 24 000 er folket og lederne.

Tertullian sa at 24 000 døde i Midjans pest, men spesifiserte ikke over hvor mange dager i *On Modesty*, kap. 6, s. 79

4. Paulus refererer til de som døde, og 24 000 er et rundet tall, muligens hentet fra en rabbinsk tradisjon.

Spørsmål: Siden Gud ikke kan fristes, hvordan kunne da israelittene friste Gud her i 1 Kor 10:9?

Svar: Det greske ordet som brukes her, kan også bety å «prøve» Herren. Se drøftingen om 2. Mosebok 17:2.

Spørsmål: Hva forteller Bibelen oss i 1 Kor 10:10 om de dårlige tingene folk gjorde?

Svar: En klok person kan lære av andres feil før han selv begår dem. Bibelen vil at vi skal være kloke.

Spørsmål: I 1 Kor 10:13: Opplever vi noen gang fristelser som er uutholdelige?

A: Nei. Uansett hva vi måtte føle i øyeblikket, er 1. Korinterbrev 10:13 sant. På egen hånd kan vi kanskje oppleve uoverkommelige fristelser. Men når vi stoler på Gud, vil vi aldri oppleve uoverkommelige fristelser. I fristelsens stunder kan vi be til Gud, lese Bibelen og ringe andre troende for å be sammen med dem. Hvis vi roper til Gud, vil han alltid gi oss en utvei fra fristelsen.

Spørsmål: Siden 1 Kor 10:14 sier at vi skal «flykte fra avgudsdyrkelse», bør ikke kristne da bære kors, slik Jehovas vitner hevder?

Svar: Nei. Se drøftingen av 2. Mosebok 20:4–5 for svaret.

Spørsmål: I 1 Kor 10:20 og 5 Mos 32:16–17, er ikke religion alltid noe godt?

A: Nei. Først hva Rev. Moons falske religion, kalt Unification Church, sier, og deretter hva Bibelen sier.

Guddommelig prinsipp, s. 9: «Religionen oppstod som et middel til å oppnå formålet med godhet ved å følge Guds vei … i samsvar med den opprinnelige sinnets hensikt. Behovet for ulike former for forståelse førte til fremveksten av ulike religioner.»

Bibelen har mye å si om from avgudsdyrkelse.

1. Korinterbrev 10:20 «...hedningenes offer blir ofret til demoner, ikke til Gud...» (Kanskje en henvisning til Salme 106:37)

Jona 2:8 «De som klamrer seg til verdiløse avguder, forlater Hans kjærlige hengivenhet.»

Jeremia 2:5 «...og fulgte verdiløse avguder, og ble selv verdiløse?»

Det finnes mange andre vers mot avgudsdyrkelse. Poenget er at hvis du vil følge den sanne Gud, må du ødelegge alle dine avguder.

I den tidlige kirken var dette Origenes’ forståelse, der han brukte den skythiske religionen som eksempel: «Og selv om skyterne gjerne kan kalle Pappaeus for den høyeste Gud, vil vi likevel ikke gi vår tilslutning til dette; vi innrømmer riktignok at det finnes en høyeste guddom, selv om vi ikke gir ham navnet Pappaeus som hans egentlige tittel, men betrakter det som et navn som behager demonen som fikk tildelt ørkenen Skytia, med dens folk og språk. Den som imidlertid gir Gud Hans tittel på det skythiske språket, eller på det egyptiske eller på hvilket som helst språk han er oppvokst med, vil ikke gjøre seg skyldig i synd.» Origenes, Mot Celsus, bok 5, kap. 46, s. 564.

Spørsmål: Skal vi i 1 Kor 10:21,27 ikke spise det som er ofret til avguder, slik 1 Kor 10:21 og Apg 15:29 viser, eller er det i orden, slik 1 Kor 10:27 og 1 Kor 8:4,8 viser?

Svar: 1. Korinterbrev gir selv svaret på dette.

1. Det er ikke greit hvis du deltar i en religiøs handling. (1. Korinterbrev 10:20–21)

2. Siden all mat kommer fra Gud, er det greit å spise så lenge det ikke strider mot samvittigheten din. (1. Kor. 8:4,8; 10:23–27)

3. Det er ikke i orden hvis det strider mot samvittigheten din, eller i situasjoner der det får noen andre til å snuble. (1. Korinterbrev 8:9-13; 10:28-30)

Spørsmål: Viser 1 Kor 11:2-16 et forbud mot homoseksualitet?

A: Det står ikke uttrykkelig, men det antydes at menn og kvinner ikke skal innta hverandres roller. Mens Romerbrevet 1:26–27, 3. Mosebok 18:22, 24; 20:13 og 1. Korinterbrev 6:9–10 er mer direkte, tyder 1. Korinterbrev 11:2–16 på at kvinner som kler seg som menn, og menn som kler seg som kvinner, ikke er det Gud ønsker. Kirk R. MacGregor skrev en artikkel om dette, «Is 1 Corinthians 11:2-16 a Prohibition of Homosexuality?» i Bibliotheca Sacra vol. 166 (april–juni 2009), s. 201–216.

Spørsmål: Siden ordet «Gud» har to betydninger i Bibelen, er det da riktig at vi i 1 Kor 11:3 kan kalle Jesus «gud», i betydningen en stor og mektig person (1 Kor 8:5; Joh 10:35–36), men ikke kalle ham «Gud» som den ene sanne Gud (5. Mos 6:4; 1. Kor 8:6; 1. Kor 11:3), slik Jehovas vitner hevder?

Svar: Ordet «Gud» har minst fire betydninger i Bibelen. Den bredeste betydningen er et vesen som oppfattes som mektig, en såkalt gud, slik det fremgår av 1. Korinterbrev 8:5 og Johannes 10:35. En annen betydning er Gud Faderen (Kolosserne 1:3 og Efeserne 1:3). En tredje betydning er Jesus (og Den Hellige Ånd), slik det fremgår av Johannes 1:1; 20:28–29 og andre vers. En annen betydning er alle tre. Jesus selv viser at han er Gud i mer enn den bredeste betydningen i Johannes 10:36 og Johannes 5:22–23. Hvis Jesus bare mente at han var Gud i betydningen i Johannes 10:35, hvorfor sa han da Johannes 10:36?

I boken «Jehovas vitner besvart vers for vers» s. 96–97 påpekes det overbevisende at hvis Jehovas vitner ønsker at «én Gud» i 1. Korinterbrev 8:6 skal bevise at bare Faderen og ikke Jesus er Gud, må de tro at «én Herre» i samme vers betyr at Jesus er vår Herre, mens Gud Faderen ikke er det.

Spørsmål: Hvordan er mannen kvinnens hode i 1. Kor. 11:3?

Svar: I familien er hustruen underordnet mannen i henhold til 1. Petersbrev 3:1 og Efeserne 5:22,24. Når man ikke kommer til enighet, må hustruen adlyde mannen, så lenge det ikke strider mot det Bibelen sier.

Spørsmål: Hvordan er Gud «hodet» til Kristus i 1 Kor 11:3?

Svar: En menneskelig sønn og far er begge mennesker og likeverdige i Guds øyne, men faren og sønnen har likevel forskjellige roller. Faren kan sende sønnen et sted, og sønnen bør adlyde faren. På samme måte er Jesus og Faderen like i natur og ære, men de har også forskjellige roller. Det var Jesus som kom til jorden og adlød Faderen (Hebreerne 5:8; Filipperne 2:7–8).

Som en sidebemerkning: I sin drøfting av 1. Korinterbrev 11:1-3 tolket Ambrosius av Milano (340–397 e.Kr.) i *Om den kristne tro* 4:3:31 «Gud» som Gud i Treenigheten, ikke Gud Faderen. Imidlertid er tolkningen til nesten alle andre uenig med Ambrosius på dette punktet. Ambrosius’ tolkning ville være vanskelig å forene med Efeserne 1:3,17 og Hebreerne 1:9.

Spørsmål: Er Jesus i 1 Kor 11:3, Matt 24:36 og Fil 2:7–8 mindre enn Faderen?

Svar: Selvfølgelig var Jesus mindre enn Faderen i herlighet da han var på jorden. I himmelen er han lik Gud Faderen i natur, herlighet, ære og andre ting. Han er (i himmelen i dag) mindre enn Faderen når det gjelder opprinnelse (Jesus ble født av Faderen), rolle og rang. Grovt sett er Jesus lik Faderen på samme måte som en sønn er lik sin far. Jesus er mindre enn Faderen på samme måte som en sønn er mindre enn sin far. Bibelen viser begge sider, og ærlige troende kan ikke gjøre noe annet. Vi skal ære Sønnen slik vi ærer Faderen, slik Johannes 5:22-23 pålegger.

Spørsmål: I 1 Kor 11:3, er det på noen måte i strid med treenighetslæren å si at Jesus er mindre enn Faderen?

Svar: Nei. Hvis du misforstår treenighetslæren, eller møter andre som er uvitende, forringer det ikke Guds sannhet. Fra biskop Theofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) og frem til i dag har kristne kontinuerlig forkynt treenighetslæren. Kristne har lært at Jesus var lik i natur, men at Faderen er hans overhode.

Spørsmål: Er 1 Kor 11:3–9 et mannssjåvinistisk skriftsted?

Svar: Kanskje etter radikalfeministiske standarder, men etter Guds standarder, nei. Menn og kvinner er likeverdige (Galaterbrevet 3:28), men menn og kvinner har forskjellige roller, slik 1. Korinterbrev 11:3–9, 14:34–35 og 1. Timoteusbrev 2:11–15 viser. Se drøftingen av disse versene for mer informasjon.

Som en sidebemerkning: I jødisk tradisjon skal kvinner ha hodet tildekket under gudstjenesten, i henhold til 3 Makkabæerbok 4:6; Mishna Ketuboth 7:6; Den babylonske Talmud Ketuboth 72a-b. I den gresk-romerske kulturen skal kvinner ha hodet tildekket, ifølge Plutark, Moralia 3.232c; 4:267b; Apuleius i «Den gylne esel» 11:10. Også hos Ovid i «Kjærlighetens kunst» 3:135–165. I gresk kultur var en kvinne med barbert hode en skam, ifølge Aristofanes’ «Thesmophoriazusae» 837. Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 529, for mer informasjon.

Spørsmål: I 1 Kor 11:5, bør kvinner i dag bære slør når de ber?

Svar: I den kulturen burde de det, som et tegn på respekt og underordning overfor ektemennene sine. Den gang ville kvinner ha båret slør når de ba. Ekte kristne er uenige om dette i dag.

1. Noen sier at det var slik på grunn av kulturen deres.

2. Andre kristne kvinner bruker faktisk hodeplagg når de er i kirken

Spørsmål: Hvorfor skal kvinner i 1 Kor 11:10 tildekke seg «på grunn av englene»?

Svar: Selv om noen påpeker at det greske ordet angelos kan bety menneskelig budbringer, tyder sammenhengen på engler og ikke bare menneskelige budbringere. Tre andre tolkninger er:

1. Fallne engler: for eksempel vesener som nevnes i 1. Mosebok 6:2–5. (Tertullian (200 e.Kr.) «Om jomfruers slør» 9 og «Om bønn» 22). Disse vesener kan ha vært fallne engler alene, eller de kan ha vært menn som var besatt av demoner. Å kle seg på en måte som kulturen ville anse som usømmelig, gir fallne engler muligheter til å friste menn.

2. Alle engler: «Engler var tilskuere i menigheten». Midt i tilbedelsen av Gud, som både gode og onde engler observerte, er det høyst upassende å vise manglende respekt for deres rolle. Paulus har en lignende tanke om at engler er til stede i tilbedelsen, i 1. Timoteus 5:21.

3. Begge deler: Siden begge de to foregående påstandene er sanne, kan det hende at Paulus hadde begge deler i tankene.

Spørsmål: I 1 Kor 11:11–12, hvordan henger det at kvinnen stammer fra mannen og mannen stammer fra kvinnen, sammen med at alle ting stammer fra Gud?

Svar: Det finnes ingen mening med hanner av en art uten hunner av samme art, og omvendt. I siste instans finnes det ingen mening med noe uten Gud. Som en russisk kristen spurte metaforisk: «Hvis en vei ikke fører til en kirke, hva er da vitsen med den?»

Spørsmål: I 1 Kor 11:13, hvilke slags åndelige sannheter bør vi «dømme selv» om vi skal akseptere eller ikke?

Svar: Vi bør akseptere alle sannheter som Skriften fastslår uten forbehold. Vi bør prøve og bedømme alle andre påståtte sannheter, inkludert alle tolkninger av Skriften. Det er viktig å ikke forveksle vår tolkning av Skriften med det Skriften lærer. Ordspråkene 30:5–6 og 1. Korinterbrev 4:6 understreker at vi ikke må legge noe til Guds ord. Selv ved Evas fall fremstilte både Satan og Eva sine tolkninger som Guds ord.

I 1. Korinterbrev 11:13 oppfordrer Paulus leserne til å legge merke til at det Paulus skriver her stemmer overens med deres oppfatninger. Han sier ikke at de skal dømme Guds ord, eller at de skal avvise disse sannhetene dersom de ikke stemmer overens med deres oppfatninger.

Spørsmål: Lærer 1 Kor 11:14 at menn ikke skal ha langt hår, og at kvinner må ha langt hår?

Svar: Noen kristne sier at dette er like sant i dag som det var den gang. Andre kristne sier at det var kulturelt betinget. Alle kristne kan være enige om tre punkter.

1) Den gang, siden en kvinne med barbert hode tjente til livets opphold på umoralsk vis, burde kristne kvinner ikke ha veldig kort hår. Det ville gi inntrykk av ondskap (2. Korinterbrev 8:21; 1. Tessalonikerbrev 5:22).

2) Både 1. Korinterbrev 11:14 og 5. Mosebok 22:5 tar avstand fra at menn skal kle seg som kvinner og kvinner som menn.

3) Hvis en kristen tar feil på dette punktet, er det en liten feil sammenlignet med å tilbe avguder eller følge en falsk Jesus.

Se When Critics Ask, s. 460–461, for et annet svar.

Spørsmål: I 1 Kor 11:14, hvis en menighet har en feil oppfatning om lengden på menns og kvinners hår, beviser det da at den menigheten ikke er en Guds menighet?

Svar: Før vi svarer på det spørsmålet, la oss gjøre noen observasjoner. En menighet kan fortsatt være en ekte lokal forsamling av Guds ene menighet hvis den, i det minste midlertidig:

a) tolererer å ha et umoralsk medlem (1. Korinterbrev 5:1)

b) Splittelse blant medlemmene (1. Korinterbrev 3:3)

c) Har noen som er lovorienterte (Galaterne 2:13)

For å svare på spørsmålet: Hvis en menighet fortsatt kan være en ekte Guds menighet med disse problemene, kan en menighet antagelig fortsatt være en Guds menighet selv om den har feil oppfatning om et sekundært spørsmål som hår.

Men hvis noen forkynner et annet evangelium (Galaterne 1:6-9), eller benekter forsoningen eller oppstandelsen (1. Korinterbrev 15:1-7), er deres tro verdiløs. Når det gjelder dem som har en form for gudfryktighet, men benekter dens kraft, skal vi holde oss unna dem, slik 2. Timoteus 3:5 pålegger.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i 1. Kor 11:19 at det måtte være «forskjeller» blant korinterne?

Svar: Dette ordet kan bety kjetteri, men her betyr det fraksjoner eller splittelser. De var ikke ønskelige, men de var uunngåelige blant mennesker som ikke lyttet til Guds autoritet.

Spørsmål: Hva er andre eksempler i 1. Kor 11:20–22 på at formen fortsetter etter at det opprinnelige formålet gikk tapt eller ble kapret?

Svar: Det finnes mange eksempler som kan være gyldige for noen, men ikke for andre. Alle disse tingene kan være gode, men samtidig må man passe på at ingen av dem blir et mål i seg selv.

Teologisk historie og kunnskap kan hjelpe oss å komme nærmere Herren, gi oss et perspektiv og lære andre. Men det kan bli et mål i seg selv og kreve at andre lærer mange ting som ikke har noe med Guds karakter, vårt liv eller gudsfrykt å gjøre.

Lovsangsmusikk i gudstjenesten skal være til Guds ære. Men hvis vi ikke er forsiktige, kan musikken bli et mål i seg selv, for å høres bra ut for andre.

Evangelisering er påbudt av vår Herre – på en måte. Matteus 28:19 pålegger oss å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler. Det står ikke at vi skal rapportere flere tall eller skaffe flere «omvendte» som ikke har noen intensjon om å gjøre Jesus til Herre i sitt liv.

Fellesskap er viktig i det kristne livet. Men hvis fellesskap ikke er mer enn å knytte uformelle vennskap og småprate, går du glipp av å ha dype relasjoner med andre troende. Fellesskap bør heller ikke være den primære grunnen til å møtes med andre troende, på bekostning av tilbedelse og å lære Guds ord. Fellesskap bør være en grunn, men en sekundær en.

Liturgien og organiseringen i gudstjenesten kan ha betydning. Men det er en fare for at meningen går tapt og at det bare blir et rent ritual.

Selv bønn kan bli tom gjentakelse, bare å gå gjennom bevegelsene. Bønn er avgjørende for det kristne livet, men folk kan be utelukkende fordi de vet at de skal, og ikke av kjærlighet til Herren.

Spørsmål: I 1 Kor 11:23–26, er dette de eksakte ordene fra nattverden, eller er ordene i evangeliene de eksakte ordene i Matt 26:21–29, Mark 14:18–24 og Luk 22:14–20?

Svar: Sannsynligvis er ingen av delene en fullstendig gjengivelse av nattverden; en omskriving kan likevel være sann. Poenget med at Paulus og evangelistene omskriver deler av samtalen under nattverden, er at vi skal se utover mekanisk innlæring av formler og i stedet se det felles innholdet.

Et sentralt poeng man ikke må overse, er at nattverden var en «middag» eller et måltid. På ulike tidspunkter i den romersk-katolske kirken fikk lekfolk (ikke-prester) bare oblaten, og ikke kalken. På den annen side viser 1 Kor 11:34 at det ikke var et vanlig måltid, men et spesielt måltid. Hvis du bare vil ha et vanlig måltid, uten å vente på andre, så ikke spis ved nattverden, bare bli hjemme.

Spørsmål: I 1 Kor 11:24, skal det stå «brutt for dere», eller skal det være «for dere»?

Svar: Det finnes greske manuskripter som støtter begge variantene.

«Brutt» mangler:

p46 (Chester Beatty II) 100–150 e.Kr.

Vaticanus 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr. (original)

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre (original)

Alexandrinus ca. 450 e.Kr.

Athanasius av Alexandria 326–373 e.Kr.

«Broken» er til stede

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr. (korrigert)

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre (3. korrekturleser)

Gothic 493–555 e.Kr.

Johannes Chrysostomos 370–407 e.Kr.

Bysantinsk leksjonarium

Spørsmål: Hvordan er det i 1 Kor 11:28–29 å spise og drikke nattverden på en uverdig måte en synd mot vår Herres legeme og blod?

Svar: Hvordan vi forholder oss til minnet om Jesu offer, viser hvor mye vi verdsetter det. Det er en ekstremt alvorlig synd å ta lett på det Jesus gjorde for oss.

Spørsmål: Skal vi, ifølge 1 Kor 11:28,31, dømme oss selv, eller ikke?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

Vi skal dømme oss selv i den forstand at vi vurderer oss selv og søker å leve et mer Kristuslikt liv. Paulus mener det alvorlig når han sier at vi skal prøve oss selv i 2. Korinterbrev 13:5–6. David ber Gud om å vise ham alt i ham som er støtende i Salme 139:24.

Vi skal ikke dømme oss selv i den forstand at vi sammenligner oss med andre eller prøver å avgjøre hvordan vi vil stå foran Gud.

Spørsmål: I 1. Kor 11:29–31 står det at hvis folk i dag tar nattverden på en uverdig måte, vil de da bli syke og dø?

Svar: Gud kan tukte troende både da og i dag, slik Han ønsker. Det er ikke automatisk at de vil bli syke, men ingenting hindrer Gud i å tukte hver enkelt troende slik Han finner det passende.

Spørsmål: I 1 Kor 12:3: Hvis noen oppriktig sier tre ganger at Jesus er Herre, blir de da frelst, slik noen i Witness Lees lokale menighet lærte?

Svar: Det er bare nødvendig å si disse eller lignende ordene for å ta imot Jesus én gang. Disse ordene er imidlertid ikke en magisk formel. Ingen magisk formel er tilstrekkelig, selv om den blir uttalt oppriktig. Til syvende og sist er det ikke ordene eller handlingene som frelser oss, og ikke engang evangeliet som frelser – det er Gud som frelser.

Spørsmål: I 1 Kor 12:3, sier alle som sier «Jesus er Herre» dette ved Den Hellige Ånd?

Svar: Nei. Det er ikke uttalelsen av stavelser på et språk som teller, men betydningen av disse ordene. En person kan si «Jesus er Herre» på hvilket som helst språk og virkelig ta imot Jesus som sin eneste Herre, men bare ved Den Hellige Ånd.

Dette verset sier også noe om våre evner uten Gud. Uten Den Hellige Ånds virke er det falne mennesket ikke i stand til å oppriktig erkjenne Jesus som Herre.

Spørsmål: Har alle kristne en åndelig gave, slik det fremgår av 1 Kor 12:7 og muligens Rom 8:9–11? Med andre ord: Hvis man ikke har en åndelig gave, betyr det da at man ikke er en sann kristen?

A: Hver sann kristen har enten en av gavene som er oppført i 1. Korinterbrev 12:8–31, eller andre gaver som ikke er nevnt her. Ingenting i 1. Korinterbrev 12 tyder på at denne listen er uttømmende. Ikke alle disse gavene er «spektakulære», slik som mirakler, helbredelse og tungetale. Noen er gaver som visdom, kunnskap og hjelp. Romerbrevet 12:6–8 nevner andre gaver.

Spørsmål: I 1 Kor 12:7–11, hvem er de åndelige gavene egentlig ment for, og hvorfor?

Svar: 1. Korinterbrev 12:7 sier at en åndelig gave IKKE først og fremst er til for den som har fått den; den er snarere til for det felles beste. Vi trenger den for å hjelpe andre, særlig andre troende. Hvis du har en åndelig gave og ikke bruker den til beste for Kristi legeme, sløser du bort din åndelige gave.

Vi bør forstå de åndelige gavene, og 1. Korinterbrev 12 lærer oss tre aspekter. Det snakker om kilden til gavene (12:1-11), mangfoldet av gaver (12:12-31a) og viktigheten av kjærlighet i forbindelse med gavene (12:31b-13:13).

Spørsmål: Hva er hver av disse åndelige gavene i 1 Kor 12:7–11?

Svar: Her er en kort beskrivelse.

Visdom – Å anvende Guds ord på våre liv og aktuelle situasjoner

Kunnskap – Ikke bare å kjenne til fakta, men spesielt å kjenne Guds ord og dermed Hans generelle vilje og ønsker.

Tro – Fullstendig tro og tillit til Gud for at noe vi ber om skal bli virkelighet.

Helbredelser – Fysisk og noen ganger psykologisk helbredelse

Mirakler – Andre mirakler som ærer Gud

Profeti – Å åpenbare Guds spesifikke vilje for aktuelle situasjoner

Å skjelne mellom ånder – Å kjenne kilden til åndene, som vanligvis står bak mennesker for å motivere og påvirke dem. En gang sto jeg ute og ventet på noen, og en fremmed kom bort og begynte å snakke med meg. Men før han hadde sagt noe, sa en liten, stille stemme i hodet mitt: «Unification Church» (den falske Kristus, pastor Moon)

Å tale i tunger – Den overnaturlige evnen til å snakke på et språk som er ukjent for den som snakker.

Tolkning av tungetale – Å kunne tolke det noen som snakker i tunger har sagt, til et språk folk forstår.

Spørsmål: Er dette alle de åndelige gavene i 1 Kor 12:7–11?

Svar: Nei, dette er ikke alle gavene, ettersom Efeserne 4:11–12 gir en liste over gaver med noen likheter og noen forskjeller. Det er ikke slik at vi kan ha en liste over gaver og med sikkerhet si: «Gud kan ikke gi noen andre.»

Spørsmål: Hvordan kan kristne med ulike åndelige gaver i 1 Kor 12:12–26 samarbeide bedre som et team?

Svar: Det er minst tre ting å tenke på: synergier, hindringer og utvikling.

Synergier: Ikke tro at du, eller andre troende som ligner på deg, må gjøre alt alene. Se etter muligheter til å utnytte de gavene andre troende har.

Hindringer: Slutt å bekymre deg for hvilket dødelig menneske som får æren; æren skal tilkomme Gud. Se ikke på andre troende som konkurrenter eller en trussel, men snarere som lagkamerater. Vær ikke stolt av din åndelige gave, og føl deg ikke mindre viktig fordi du ikke har en bestemt gave. Våre forskjeller skal ikke splitte oss i fraksjoner, men snarere forene oss som medarbeidere.

Utvikling: Mange ønsker å kjenne sine egne åndelige gaver og hvordan de kan utvikle og bruke dem. Det er bra, men hvorfor ikke også spørre hva slags åndelige gaver eller potensielle åndelige gaver andre har, og hvordan du kan være en katalysator for at de utvikler og bruker dem til menighetens beste?

Spørsmål: Viser 1 Kor 12:28 at vi skal ha apostler i dag?

Svar: Når det gjelder de tolv apostlene, nei. Men ordet «apostel» har tre betydninger.

1. Det greske ordet for apostel kan bety «en som er sendt». Barnabas var en budbringer og en apostel i denne forstand i Apg 4:36 og 14:14. I tidligere århundrer kunne det på gresk referere til en admiral i marinen. Selv om det finnes apostler i dag, på samme måte som det finnes postbud og marineoffiserer, er det ikke denne betydningen av apostel vi refererer til her.

2. I Åpenbaringen 21:14 står det at byen Det nye Jerusalem skal ha nøyaktig tolv grunnvoller, og på dem skal navnene til de tolv «Lammets apostler» stå. Siden de tolv apostlene allerede har levd, finnes det ikke flere «Lammets apostler».

3. Det finnes en tredje betydning av ordet «apostel» i Det nye testamente. Akkurat som det kan finnes falske profeter og lærere, viser 2. Korinterbrev 11:13 og Åpenbaringen 2:2 at det kan finnes mennesker som utgir seg for å være apostler. De er falske apostler, som ikke er sendt av Gud.

Spørsmål: Hvilke roller som utnytter disse åndelige gavene, nevnes i 1 Kor 12:28–31?

Svar: Her er en kort beskrivelse av gavene som er oppført her.

Apostler – I hovedsak var dette de som utgjorde grunnlaget for menigheten ifølge Efeserne 2:20, og mange av dem var med på å skrive Det nye testamente. Siden Skriften er fullført, og den er fullstendig og tilstrekkelig, og vi allerede har all den essensielle sannheten vi trenger, har vi ikke og trenger ikke slike apostler i dag. I mindre grad finnes det imidlertid mennesker som leder grupper av menigheter.

Profeter – I hovedsak var også disse kirkens grunnvoll i henhold til Efeserne 2:20, og mange av dem var med på å skrive Det gamle testamente. Siden Skriften er fullført, har vi fra Johannes Døperens tid og utover ikke hatt behov for profeter som skriver Skriften. Imidlertid har kirken, i mindre grad, selv etter Johannes Døperen, hatt behov for profeter, slik som Agabus i Apostlenes gjerninger 21:10–11, slik at Guds folk bedre kunne forstå Guds virke i sin tid.

Lærere – Selv om kirken trenger lærere, advarer Jakob 3:1-2a om at ikke mange av oss skal bli lærere, da Gud vil dømme lærere med større strenghet. Det er én ting å tro på falsk lære, men det er noe annet å undervise i og overbevise andre om falsk lære.

Mirakler – De som utfører mirakler, har en av de mer «spektakulære» gavene. Det var en menighet i Austin som trodde at alle de åndelige gavene hadde opphørt. Så fikk pastoren, som var svært godt kjent med Skriften, uhelbredelig kreft. Folk ba for ham, og han ble mirakuløst helbredet. Da endret menigheten sitt syn: De sa at alle gavene var forbi, bortsett fra helbredelse. Kunne de ikke vurdere muligheten for at det kanskje fortsatt finnes andre åndelige gaver også?

Helbredelser – Noen har en overnaturlig gave til å være redskaper som Gud bruker til å helbrede mennesker fra fysiske sykdommer. Andre, som leger og sykepleiere, har studert hardt og har naturlige evner. Uansett om du har en overnaturlig eller naturlig gave til å hjelpe andre, bør du hjelpe andre.

Hjelp – Noen har økonomiske midler, tid, et hus eller eiendom, eller andre ressurser som kan brukes til å fremme Guds rike. Men med de ressursene vi har, må vi være nøye med å huske: «Ikke la det å gjøre gode ting hindre deg i å gjøre de beste tingene.»

Administrasjon – Også kalt ledelse; dette er gaven til å lede Guds folk. På den ene siden innebærer det å se utfordringene, problemene og truslene mot Guds folk og å ta tak i dem. På den andre siden betyr det å se mulighetene og menneskene og stedene der utvikling kan skje, og å mobilisere for å sette folk i stand til å gripe disse mulighetene og åpne dører. Til slutt innebærer det også å utforme en sammenhengende strategi for å føre menigheten i retninger der den er bedre i stand til å tjene og ære Gud.

Tungetale – Å tale på ukjente menneskelige tungemål med det primære formålet å overbevise vantro, som i 1. Korinterbrev 14:22. Å tale i ukjente tungemål fra mennesker eller engler, med kjærlighet, er også å ære Gud, som det står i 1. Korinterbrev 13:1. Gud ville ikke ha «forvirret saken» ved å la Paulus nevne englenes tungemål i 1. Korinterbrev 13:1 hvis det ikke fantes englenes tungemål.

For øvrig står det ingenting i 1. Korinterbrev 12 som tyder på at dette er en uttømmende liste, eller at det ikke kan finnes underkategorier innenfor disse. Dette er bare viktige eksempler på noen forskjellige roller i menigheten, og poenget er hvordan disse rollene alle skal fungere sammen. Å ha en lokal menighet hvor nesten alle medlemmene bare har én av disse, er slett ikke det Gud ønsker.

Spørsmål: Skal alle sanne kristne, ifølge 1 Kor 12:30, tale i tunger, eller ikke?

Svar: Både ikke-karismatiske og noen karismatiske kristne er enige om at de fleste kristne ikke har gaven til å tale i tunger som nevnes i 1. Korinterbrev 12:30, akkurat som de fleste ikke er apostler og profeter.

Ikke-karismatiske kristne sier at selv på Paulus’ tid var det ikke meningen at alle kristne skulle tale i tunger, punktum.

De fleste karismatiske kristne skiller mellom at noen få har gaven til å tale i tunger offentlig i menigheten og å tale i tunger privat i bønn. Mange, men ikke alle, sier at alle kristne burde (men dessverre ikke gjør det) bruke det private tungetalen. Det eneste skriftstedet som støtter at alle bør tale i tunger (1. Kor 14:5), er i beste fall indirekte.

Mange karismatikere knytter begrepet «Helligåndens dåp» til tungetale og mener at dette er en ekstra velsignelse som ikke-karismatikere ikke har. Imidlertid slår «Believer’s Bible Commentary» på side 1794 fast at det er feil å lære at alle har tungegaven, eller at tungetale er det [eneste] tegnet på Helligåndens dåp.

1. Korinterbrev 14:1,5 sier at Paulus ønsker at alle skulle tale i tunger, men heller at de skal profetere. Denne formuleringen ligner på da Eldad og Medad profeterte i 4. Mosebok 11:27–29, og Josva ba Moses om å stoppe dem. Moses svarte: «Jeg ønsker at hele Herrens folk var profeter.» Dette betyr ikke at hver eneste israelit skulle være profet.

Spørsmål: I 1 Kor 12:30, snakker i det minste noen kristne virkelig i tunger i dag?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

Karismatikere: mener at gaven praktiseres i dag. Som en karismatisk venn forklarte, kan karismatikere kategoriseres som «karismatikere med stor K» og «karismatikere med liten K». Karismatikere med stor K legger like stor vekt på de åndelige gavene som på Kristus. De ønsker ofte ikke å samarbeide med ikke-karismatikere. Karismatikere med liten K mener riktignok at ikke-karismatikere tar feil når det gjelder denne læren, men de ser at ikke-karismatiske kristne blir brukt av Gud på mange andre måter, og ønsker å samarbeide med dem, fordi Kristus, som forener oss, er større enn de ikke-essensielle læresetningene som skiller oss.

Kultiske enhetspentekostaler: Foruten å benekte treenigheten, lærer de at alle i dag som ikke snakker i tunger, kommer til helvete.

Anti-karismatikere: lærer at all gudsgitt tungetale forsvant for lenge siden, og at ingen tungetale bør tillates i noen kristne sammenkomster, og at 1. Korinterbrev 14:39 er et vers i Det nye testamente som bør ignoreres i dag.

Andre ikke-karismatikere: Er uenige om hvorvidt tungetale, eller alle åndelige gaver, har opphørt. De mener enten at noe tungetale kan være ekte, eller at all tungetale ikke er guddommelig inspirert, men at ingen er fullkomne og at dette er en type feil som kan tolereres, og at 1. Korinterbrev 14:39 ikke skal ignoreres i dag.

Advarsel: Det er feil å si at all tungetale i dag er satanisk. Ikke-karismatikere og mange karismatikere er enige om at i det minste noen forsøk på tungetale verken kommer fra Gud eller Satan, men fra noen som tåpelig prøver å snakke i tunger med sine egne naturlige evner.

Spørsmål: Hvorfor skal vi i 1 Kor 13:7–8 alltid stole på andre, når Mika 7:5–6 og Jeremia 9:4–5; 17:5 sier at vi ikke skal gjøre det?

Svar: Vi skal stole på andre, men vi skal ikke sette vår lit til andre. Selv når vi stoler på andre, er det visse forbehold.

Jeremia 9:4-5 og Mika 7:5-6 instruerer profeten og de troende som lever i disse mørke tider, om ikke å sette sin lit til sine naboer eller til og med sin egen husstand.

Jeremia 17:5 sier at den som setter sin lit til mennesker (enten seg selv eller andre) i stedet for Gud, er forbannet.

1. Korinterbrev 13:7-8 gir oss idealet for kjærlighet. De greske ordene, panta pisteuei, betyr bokstavelig talt «å ha tro på alt». Det greske ordet for tro her betyr ikke bare intellektuell tilslutning, men en frelsende tro som innebærer å sette vår tillit til eller være avhengig av, i tillegg til intellektuell tilslutning.

Siden ingen seriøst tror at Paulus går inn for tro på falske profeter og løgner som man må avvise Guds ord for å tro på, hva betyr det da å tro på alt? Dette uttrykket sier ikke at man skal tro på alle mennesker, men at man skal tro på hele sannheten. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 535, påpeker at de tingene vi spesielt skal tro på, finnes bare en eller to sider lenger frem i Bibelen, i 1. Korinterbrev 15:11.

Spørsmål: Beviser 1 Kor 13:9–11 at de åndelige gavene har opphørt?

Svar: De tre gavene som nevnes i 1. Korinterbrev 12:8–10 (kunnskap, profeti og tungetale) vil forsvinne når det «fullkomne» kommer. «Fullkomment» kan referere til en fullkommen ting, tilstand eller person. Tre muligheter for denne tilstanden er:

1) Fullførelsen av Det nye testamente

2) Når menigheten har modnet nok

3) Når Kristus kommer igjen

«The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 536, er en kommentar skrevet av fakultetet ved Dallas Theological Seminary. Den fastslår at tolkning 1) er usannsynlig, fordi den ikke stemmer overens med 1 Kor 13:12. De sier at det er mye som taler for den tredje oppfatningen. Sakarja 13:3-6 sier også at etter at en kilde er åpnet for å rense Jerusalem fra synd og urenhet, vil profetiens ånd forsvinne. På samme måte sier «New International Bible Commentary», s. 1377: «Å antyde at fullkommenhet refererer til fullføringen av den kanoniske Skriften, finner ingen støtte i den bibelske bruken av ‘fullkommen’ eller i noen av dens beslektede former. En slik tolkning eksisterer kun på grunn av behovet for å forklare fraværet av visse karismatiske gaver i mange menigheter i dag.» (kursiv i originalen)

Noen sier at hvis 1. Korinterbrev 13:9–11 beviser at tungetalen har opphørt, så har også kunnskapen opphørt, og fullkommenheten har allerede kommet. Det er imidlertid kanskje ikke kunnskapen som opphører, men den overnaturlige gaven av kunnskap.

Spørsmål: I 1 Kor 13:12, brukte de bronse eller glass til speil den gang?

Svar: Speil i dag er annerledes enn de var for 2000 år siden. (De hadde heller ikke teleskoper eller mikroskoper den gang.) Speil i dag har en sølvbelegg på baksiden av glasset, og den oppfinnelsen ble først utviklet på 1800-tallet. Det greske ordet her betyr «speil», som kan være laget av hvilket som helst materiale. Mange oversettelser sier «speil», men i antikken hadde de bare speil av glass eller høyt polert bronse.

Speil på den tiden var vanligvis laget av polert bronse, som kan gjøres svært flatt, men som ikke gir et særlig klart bilde. I Lilleasia ble det imidlertid laget noen luksusspeil av obsidianglass allerede før Abrahams tid. Like etter Paulus’ tid nevner den romerske forfatteren Plinius den eldre i sin bok «Naturhistorie» bruk av glass i speil. Denne luksusen ble imidlertid vanligvis ikke brukt av vanlige folk, og selv de beste glass- eller obsidianspeilene den gang var ikke flate, men ga et forvrengt bilde.

Spørsmål: I 1 Kor 13:13 står det at hvis noen har tro, håp og kjærlighet, hvorfor trenger de da å lese Bibelen lenger eller kjenne til læresetningene?

Svar: Tro, håp og kjærlighet betyr ikke tro på troen, håp om hva som helst og kjærlighet til seg selv. Dette betyr tro på Gud, håp på Guds løfter og kjærlighet til Gud og andre.

Vi må vite mer om den Gud vi har tro på, for å innse at vårt håp er sikkert, og for å elske Ham og andre mennesker mer. I Efeserne 1:17 skriver Paulus at de må kjenne Gud bedre, slik at vi kan kjenne det håpet som Gud har kalt oss til.

Spørsmål: Hva sier Paulus i korthet i 1. Kor 14?

Svar: Paulus sa følgende til korinterne:

1. Han talte i tunger, og det var bra at hver og en av dem ønsket å tale i tunger. (vers 5a, 18)

2. Hver og en bør ønske å profetere mer enn å tale i tunger (vers 1, 5b, 19).

3. Det legitime formålet med å tale i tunger (vers 2, 4a) og profetere (vers 3, 4b).

4. De la for stor vekt på å tale i tunger; de burde i stedet legge vekt på gaver som bygger opp menigheten (vers 4–5, 26, 28).

5. Den riktige måten å praktisere tungetale i menigheten på er på en ordnet måte, høyst to eller tre, med en tolk (vers 6–13, 26–33).

6. Forby ikke ordnet tungetale med en tolk (vers 39).

Spørsmål: I 1 Kor 14:1, 5, 12, skal vi «ivrig ønske» oss åndelige gaver?

Svar: Ja. Vi bør søke alt det gode som Gud ønsker å gi oss. Dessuten sier ingen skriftsted at vi, hvis vi har en åndelig gave, da skal slutte å lengte etter andre gaver. 1. Korinterbrev 12:31 sier at vi [alltid] skal «ivrig lengte etter de større gavene», og 1. Korinterbrev 14:12 og 1. Petersbrev 4:10–11 nevner at vi bør forsøke å utmerke oss i de gavene vi har. Likevel bør vi ikke søke gavene mer enn vi søker nærhet til Gud. Paulus, som ønsket at de alle hadde åndelige gaver, gjentar det Moses sa i 4. Mosebok 11:29, nemlig at han ønsket at hele Guds folk skulle profetere.

Det er tre advarsler når det gjelder åndelige gaver. For det første kan alt annet enn Gud bli en avgud, selv en åndelig gave. Ikke lengt etter en åndelig gave mer enn etter Gud. For det andre: La ikke dine åndelige gaver definere deg. Din identitet er som Guds barn, ikke de åndelige gavene Den Hellige Ånd har gitt deg. For det tredje: Hvis du vet at Den Hellige Ånd har gitt deg en åndelig gave, må du ikke la det hindre deg i å søke etter åndelige gaver; Den Hellige Ånd kan gi deg mer av den gaven, eller flere åndelige gaver, senere.

Se drøftingen av 1. Korinterbrev 12:30 for mer om hvorvidt tungetale og profeti er for vår tid eller ikke.

Spørsmål: Sier Paulus i 1 Kor 14:1,5 til korinterne at de bør ønske seg gavene å tale i tunger og profetere, eller ikke?

Svar: Se drøftingen av 1. Korinterbrev 14 for svaret.

Spørsmål: Hvordan skal vi egentlig oppbygge andre i 1 Kor 14:3–4?

Svar: Når noen bygger noe, er det ikke så mye det de gjør som teller, men hva som blir gjort. For eksempel, hvis noen bygger en mur, river den ned, bygger den opp igjen og river den ned igjen, har de da bygget noe ved dagens slutt? Å oppbygge andre handler ikke så mye om handlingene vi utfører når vi tjener andre, men om hva vi oppnår (eller prøver å oppnå) i deres liv.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i 1 Kor 14:21 at dette sitatet stammet fra loven (Torah), når det faktisk stammer fra Jes 28:11–12?

Svar: Saddukeerne og andre aksepterte bare de fem første bøkene i Bibelen som Toraen, mens fariseerne regnet hele Det gamle testamente som Toraen.

Spørsmål: Hvordan er det i 1 Kor 14:22–25 at tungetale er et tegn for de vantro, mens profeti er et tegn for de troende?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Et mysterium: Å tale i tunger (uten tolk) vil være et mysterium for de vantro, noe som får dem til å tro at du er gal, og det er upassende. (1. Korinterbrev 14:23)

Bevis: Når en ikke-troende hører riktig profetiering og hører hemmelighetene i sitt hjerte bli avslørt, vil han se dette som et bevis på at Gud er blant oss. (1. Korinterbrev 14:25)

Begge deler: Åpenbaring (profeti) og tungetale hadde hver sin rette plass i menigheten i Korint. (1. Korinterbrev 14:26)

Spørsmål: I 1 Kor 14:23, bør kristne noen gang gjøre ting som får andre til å tro at kristne er gale?

Svar: Ja og nei, hvis man forstår det riktig.

1. Noen ikke-troende mener at kristne er gale bare fordi de lever som kristne. Dette er uunngåelig, og kristne bør adlyde Gud uten å bry seg så mye om hva andre mener. Jesus og profetene ble beskyldt for å være gale og/eller for å være fra djevelen.

2. Vi bør imidlertid ikke gjøre noe med det eneste formålet å få folk til å tro at vi er gale, siden det ikke oppbygger. Det eneste eksemplet i Bibelen ble gjort av David i frykt, ut av desperasjon, i 1. Samuelsbok 21:13–15.

Spørsmål: I 1 Kor 14:28, bør folk tale i tunger i kirken uten tolk? Hva med å synge i Ånden?

Svar: 1. Korinterbrev 14:28 er tydelig: ingen tungetale i kirken (offentlig eller privat) uten tolk.

Spørsmål: Siden profetenes ånder er under profetenes kontroll, som det står i 1 Kor 14:32, beviser dette da at Den Hellige Ånd ikke er Gud, slik en ikke-trinitarist hevder?

Svar: Nei. Først en forklaring på logikken, deretter svaret. Siden A) profetenes ånder er under profetenes kontroll, og B) Gud ikke er under vår kontroll, følger det at: Den Hellige Ånd er ikke Gud.

Selv om A og B er sanne, er argumentet ugyldig: menneskers ånder er ikke Den Hellige Ånd.

Ikke glem «s»-en: Ordet «ånder» er flertall, ikke entall på gresk. Aland m.fl.s liste over manuskriptvariasjoner viser at ingen manuskripter sier noe annet.

Hver person har en ånd, en sjel og en kropp, ifølge 1. Tessalonikerbrev 5:23. «Åndene» i 1. Korinterbrev 14:32 er verken Den Hellige Ånd eller demoniske «kjente» ånder, men profetiens gave eller ånd som er gitt av Den Hellige Ånd til personen. Man kan lese Johannes Chrysostomos’ preken over 1. Korinterbrev (s. 219) og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 540 for mer informasjon.

Imidlertid står «profetenes ånder» fortsatt i forbindelse med Den Hellige Ånd, og Novatian brukte feilaktig dette verset når han snakket om Den Hellige Ånd, og omskrev verset til «ånd» i entall i «Avhandling om treenigheten», kapittel 29.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Gud i 1 Kor 14:33 ikke er «en Gud av uorden», siden Gud forvirret menneskehetens språk ved Babels tårn i 1 Mos 11:7–8?

Svar: Det greske ordet for «uorden» kan også bety «forvirring» eller «tumult». Gud er ikke opphavet til forvirring i menighetene, men av og til forvirrer Han tankene, planene og språkene til dem som gjør opprør mot Gud.

Spørsmål: Siden 1 Kor 14:33 sier at Gud ikke er en Gud av uorden eller forvirring, beviser da dette verset at treenigheten er falsk, slik Jehovas vitner hevder i heftet sitt, «Bør du tro på treenigheten» (1989), s. 4?

Svar: Neppe. At Jesus kom til jorden, kunne ikke forstås av fariseerne, ikke fordi de ikke var intelligente nok, men fordi Messias’ komme til dem ikke passet inn i deres teologi eller planer.

Jehovas vitner sier nesten uten unntak at treenigheten er falsk. Mormoner sier det generelt også, selv om jeg har møtt noen få som sier at treenigheten er sann. Hos Jehovas vitner og begge typer mormoner har problemet imidlertid ikke så mye handlet om å benekte treenigheten som om at de ikke engang forstår hva treenigheten egentlig er. Se drøftingen av Matteus 28:19 for en oppsummering i syv punkter av hva Gud har åpenbart i Bibelen om treenigheten.

De mystiske sidene ved den sanne Gud er store, slik Paulus påpeker i 1. Timoteus 3:16. Faktisk sier Paulus i 1. Korinterbrev 2:6–16 – i den samme boken som Jehovas vitner henter dette verset fra – at mennesker uten Guds ånd ikke vil forstå Guds visdom. Selv om dette ikke er forvirrende for sanne troende som har fått undervisning, kan man forstå hvordan Jehovas vitner kan kalle sin manglende forståelse av dette for forvirring.

Spørsmål: I 1. Kor. 14:33 og Rom. 15:33 står det at Gud er «en fredens Gud», så hvorfor er Gud krigersk i 2. Mos. 15:3 og Jes. 42:13?

Svar: For å bruke en menneskelig analogi: Et land kan ønske seg ingenting annet enn fred, men likevel føre en voldsom krig når det selv eller en alliert blir angrepet. At Gud er fredens opphav, hindrer ikke Ham i også å være krigersk. Jesus er Fredsfyrsten, men i Åpenbaringen vil Jesus komme og i praksis føre krig og utrydde hele hærer.

Spørsmål: Hvorfor måtte kvinnene tie i menighetene, slik det fremgår av 1 Kor 14:34–35 og 1 Tim 2:11–12, når de jo profeterte i nytestamentlig tid, som beskrevet i Apg 2:18, 21:9 og 1 Kor 11:5?

Svar: Ekte kristne er uenige om svaret på dette. Mange kristne påpeker at ordet kan bety «å snakke i vei». Andre kristne sier at det gjaldt på den tiden i den kulturen. Andre kristne mener at dette fortsatt gjelder i dag.

1. Hvis vi antar at 1 Kor 14:34–35 forbyr all tale i menigheten, refererer det kun til «i menighetene». Ingen vers forbyr troende kvinner å profetere utenfor menigheten.

2. Noen sier at det greske ordet i 1 Kor 14:34–35 kan referere til «sladder», og mens profetering, bønn og sang er greit for dem, er sladder det ikke. Imidlertid sier «Believer’s Bible Commentary» s. 1802 at ordet ikke betydde sladder på koine-gresk. «Det samme ordet brukes om Gud i vers 21 i dette kapittelet og i Hebreerbrevet 1:1. Det betyr å tale med autoritet.» Kvinner både profeterte og ba under gudstjenesten i 1. Korinterbrev 11:5.

Uansett sier 1. Timoteus 2:11–12 at kvinner skulle lære i stillhet og ikke undervise menn.

Spørsmål: I 1 Kor 14:38, bør ordet være «uvitende» eller «ignorert»?

Svar: Om ikke annet er dette en interessant undersøkelse av hvordan bibelmanuskriptene avviker fra hverandre. Forskjellen på gresk er to bokstaver («ai» mot «w»). Den tredje utgaven av det greske Nye Testamentet (red. av Aland m.fl.) klassifiserer denne manuskriptvariasjonen som «B» – «en viss grad av tvil».

«Ignorert» – finnes i følgende:

Original Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Bohairisk [Boh] og sahidisk [Sah] koptisk fra 3./4. århundre

Origenes’ gresk 225–253/254 e.Kr.

Senere syrisk, 6.–7. århundre

Uvitende – finnes i følgende:

s. 46 (Chester Beatty II) 100–150 e.Kr.

Gammelsyrisk 4.–5. århundre

Rettelse i Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Korreksjon i Alexandrinus ca. 450 e.Kr.

Latin Vulgata [Vg] 4. og 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Bysantinsk tradisjon

Sammendrag: «Ignored» ser ut til å være mest lovende for dem som foretrekker den opprinnelige alexandrinske manuskripttradisjonen. «Ignorant» ser ut til å være mest lovende for dem som foretrekker det eldste manuskriptet og de latinske og bysantinske manuskriptfamiliene. Uansett oppstod denne variasjonen tidlig, mellom 200 og 254 e.Kr. Til slutt, selv om dette er en av de to eller tre viktigste variasjonene i 1. Korinterbrev, spiller det egentlig noen rolle om vi er uvitende om den, eller om vi ellers ignorerer den?

Spørsmål: Hva med de liberale kristne i 1 Kor 15:1–4 som hevder å være kristne, men likevel benekter at Kristus døde for våre synder, og at han faktisk sto opp igjen på den tredje dagen?

Svar: Som det står i 1. Korinterbrev 15:1–4, er deres tro dessverre verdiløs. Med mindre de omvender seg, vil de dessverre havne i helvete når de dør. Romerne 3:25, 5:6–10, 1. Johannes 2:2, Hebreerne 9:11–10:18 og Johannes 1:29 er noen av de mange andre versene som understreker soningens sentrale rolle.

Det er interessant å merke seg at selv den jødiske skeptikeren Isaac Asimov, i *Asimov’s Guide to the Bible* s. 1023, sier: «Jakobs omvendelse til troen kan ha skjedd gjennom et syn av den oppstandne Jesus.» I det minste nevner Paulus ham i sitt første brev til korinterne blant vitnene til oppstandelsen:» Hvis selv en skeptiker som Asimov kan vurdere muligheten for at folk så den oppstandne Jesus, klarte han seg bedre enn noen liberale kristne som ikke engang kunne tenke seg tanken.

Spørsmål: I 1 Kor 15:1–4, ble ikke Jesus oppreist i kroppelig form fordi Jesu kropp var besatt av Satan, slik Rev. Moon hevder?

Svar: Først hva Rev. Moons «Det guddommelige prinsipp» (5. utg. 1977) faktisk sier, og deretter svaret fra Bibelen.

«Det guddommelige prinsipp», s. 170: «Mennesket har hittil hatt den feilaktige oppfatningen at utløpet av menneskets fysiske liv er den døden som ble forårsaket av fallet. Følgelig har vi trodd at oppstandelsen av de avdøde helgenene ville bli realisert gjennom gjenopprettelsen av deres en gang korrumperte og forråtnede fysiske legemer til deres opprinnelige tilstand.»

«Det guddommelige prinsipp», s. 170: «Derfor betyr ‘oppstandelse’ de fenomenene som inntreffer i prosessen med menneskets gjenopprettelse, i henhold til gjenopprettelsens forsyn, fra tilstanden av å ha falt under Satans herredømme, tilbake til Guds direkte herredømme.»

Det guddommelige prinsipp, s. 289 «På grunn av menneskets fall ble selv menneskets døde kropp invadert av Satan.... [Jakob, Moses] Etter Jesu død oppstod det også problemer angående hans kropp (Matteus 28:12–13).»

Det guddommelige prinsipp, s. 360 «Som vi godt vet fra Bibelen, var Jesus etter oppstandelsen ikke den samme Jesus som hadde levd sammen med disiplene sine før korsfestelsen. Han var ikke lenger et menneske som kunne ses med fysiske øyne.... En gang dukket han plutselig opp i et lukket rom...»

Det guddommelige prinsipp, s. 360–361 «For å frelse menneskeheten hadde Jesus lagt det åndelige grunnlaget for troen..., etter å ha ofret sin fysiske kropp på korset.»

Det guddommelige prinsippet s. 147–148 «Fordi det jødiske folket ikke trodde på Jesus og overga ham til korsfestelse, ble kroppen hans invadert av Satan, og han ble drept. Derfor, selv når kristne tror på og blir ett legeme med Jesus, hvis kropp ble invadert av Satan, forblir deres kropper fortsatt utsatt for Satans inntrenging.»

Hva Bibelen sier:

I Johannes 2:19–21 snakket Jesus spesifikt om å oppreise sin kropp. Enten tok Jesus feil, eller så tok pastor Moon feil.

Filipperne 3:21 forteller om det store løftet om at Jesus skal forvandle våre legemer til å bli som hans herlige legeme. Det er vanskelig å se for seg at foreningsbevegelsens tilhengere (de som følger pastor Moon) blir særlig begeistret over det Paulus skrev med glede.

I Johannes 20:24-28 var det enten slik at Jesus lurte Thomas ved å få ham til å tro at Jesus hadde en fysisk kropp, eller så hadde Jesus virkelig en fysisk kropp.

Apostlenes gjerninger 2:31-32 sier at Jesu legeme ikke så forråtnelse. Dette tyder sterkt på at Jesu legeme ikke ble invadert av Satan.

Konklusjon: Enten tok Jesus og apostlene feil, eller så må pastor Moon ta feil.

Spørsmål: I 1 Kor 15:1-4, 12-16, faller da hele kristendommen sammen hvis det på en eller annen måte kunne bevises at Jesu oppstandelse ikke fant sted?

Svar: Ja, det gjør den. Men selv etter bevisreglene i det amerikanske rettssystemet kunne man i en domstol bevise at den fant sted utenfor rimelig tvil. Selv om det ikke er plass til å redegjøre for alle argumentene for oppstandelsen, kan argumentene generelt deles inn i fem kategorier.

1. Guds profetier i Det gamle testamente

2. Øyenvitneberetninger

3. Skrifter av andre, både vennlige og fiendtlige

4. Manglende evne til å finne et passende motiv, middel og forklaring på det forsvunne liket

5. Apostlenes senere vitnesbyrd; elleve av tolv som led og døde for Kristus. Hvis noen skulle vite om det var svindel, ville det være dem. Ingen ville dø for noe de selv trodde var en løgn. Som en kristen pastor uttrykte det: Enten er graven tom, eller så er vår tro tom.

Spørsmål: Hva er de tidligste ikke-bibelske referansene til den kristne læren om at Kristi blod frelste oss, i 1 Kor 15:1–4?

Svar: Den tidligste finnes i Første Klemensbrev, kapittel 21 og 49, som ble skrevet i årene 96–98 e.Kr.

Den andre utenombibelske henvisningen er fra Ignatius (døde enten i 107 eller 116 e.Kr.), som i sitt brev til smyrnene, kapittel 6, sier at den som ikke tror på Kristi blod, vil bli fordømt.

Den tredje henvisningen finnes blant annet i Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) i kapittel 5.

Etter dette blir rekkefølgen litt uklar. Polykarp (110–155 e.Kr.) henviste til forsoningen i sitt korte brev til filipperne, kapittel 1. Han sa: «… Herre Jesus Kristus, som for våre synder led helt til døden, [men] som Gud oppreiste fra de døde, etter å ha løst gravens bånd.»

Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.) nevner i kapittel 9 at Gud sendte sin egen Sønn som løsepenger for oss i en vakker utveksling.

I motsetning til dette har mye av den liberale kristendommen blitt oppsummert som en «blodløs kristendom».

Spørsmål: I 1 Kor 15:4 sier den hellige Paulus at Jesus Kristus «ble begravet, og at han ble oppreist på den tredje dagen i henhold til Skriftene». «Skriftene» betyr Det gamle testamente. Hvor ble det nevnt i Det gamle testamente at Jesus skulle oppstå fra de døde, og spesifikt på den tredje dagen?

Svar: At Messias skulle bli utryddet (drept) står i Daniel 9:26 og Jesaja 53:8–9,12. Hans oppstandelse er profetert i Jesaja 53:11 og Salme 16:9–10.

Spørsmål: Hvordan viste Jesus seg for «de tolv» i 1 Kor 15:5, siden Judas allerede hadde forlatt dem?

Svar: Det var over 70 disipler, men «de tolv» var et synonym for den indre kretsen, et synonym for disiplene, selv om Judas ikke var til stede. Alternativt kan dette henvise til en åpenbaring etter at Matthias allerede var blitt valgt til å erstatte Judas i Apostlenes gjerninger 1:21–26. Siden folk ofte bruker talemåter og omtrentlige uttrykk, er den første forklaringen mest sannsynlig den riktige.

Spørsmål: Hvorfor viste Jesus seg i 1 Kor 15:5–8 bare for de troende?

Svar: Han viste seg ikke bare for dem som allerede trodde på ham. Jakob, hans bror, trodde ikke før oppstandelsen. Tomas var full av tvil i Johannes 20:24–29 før Jesus viste seg for ham. Paulus var neppe en troende da Jesus viste seg for ham på veien til Damaskus i Apostlenes gjerninger 9:1–9.

Det er sant at alle som så Jesus etter oppstandelsen, trodde på ham, men hva ville man ellers forvente?

Spørsmål: Hvorfor viste Jesus seg i 1 Kor 15:5–8 og Apg 10:40 bare for noen?

Svar: 1. Korinterbrev 15:6 sier at Jesus viste seg for over fem hundre mennesker.

Spørsmål: Skriver Paulus i 1 Kor 15:6 at det er over 500 mennesker som så Jesus etter hans oppstandelse, på samme måte som alle de i dag som sier at de har sett Elvis etter at han døde?

Svar: Det må innrømmes at det at Paulus sier at 500 mennesker så Jesus, ikke er like overbevisende som 500 uavhengige skriftlige vitnesbyrd. Men Paulus’ påstand om over 500 mennesker, kombinert med beretningene fra Matteus, Markus, Lukas, Johannes og Peter (1. og 2. Petersbrev), bør styrke troverdigheten, ikke svekke den.

Spørsmål: Hvorfor skryter Paulus i 1 Kor 15:10, siden man ikke skal skryte?

Svar: I likhet med David i Salmene sto apostelen Paulus fritt til å fortelle oss hva han følte. Fire punkter:

1. Det Paulus sa, var sant; han utførte faktisk mer arbeid.

2. Paulus skryte ikke av seg selv, men sa at det ikke var ham, men Guds nåde.

3. Ja, Paulus kan ha skrytt her når han ikke burde ha gjort det.

4. Det er ikke i strid med inspirasjonen at Paulus, som ikke var syndfri, fortalte oss dette. Skriftens inspirasjon innebærer ikke at Gud mekanisk inspirerte dem ved å diktere hver eneste konsonant og vokal. Snarere valgte Gud disse mennene og ga dem erfaringer, visdom og direkte kommunikasjon fra sin Ånd i samspill, slik at de kunne skrive Skriften.

Spørsmål: Hvorfor har mange en tendens til å benekte Kristi oppstandelse i 1 Kor 15:12–19?

Svar: Det finnes minst fire mulige grunner.

1) I den greske og romerske kulturen fantes det riktignok et begrep om en udødelig sjel, men det fantes ikke noe begrep om at mennesker kunne stå opp fra de døde.

2) De hadde aldri observert at dette skjedde i naturen. Det eneste unntaket er troen på et mytisk vesen, føniksen, som hvert 1000. år brente seg selv til døde for så å bli gjenfødt. I dag benekter folk som stoler på vitenskapen som sin tro (kalt scientisme) at naturlovene kan brytes. Men som en pastor sa: Når man først har kommet forbi mirakelet med at Gud skapte universet, er resten enkelt.

3) Å stå opp fra de døde ville være umulig uten å innrømme at det finnes mirakler fra Gud.

4) Etisk sett, hvis Jesus sto opp fra de døde, ville det vise at Jesus hadde rett da han sa at de ville stå opp fra de døde, og at de bør passe på hvordan de lever livet sitt nå.

Spørsmål: I 1 Kor 15:12–19, hvordan ville noen leve annerledes hvis de trodde at Kristus sto opp fra de døde og at vi også skal gjøre det, sammenlignet med noen som ikke trodde det?

Svar: Det var en gang en kvinne som fikk rådgivning av en psykolog før hun skulle gjennomgå en amputasjon. Psykologen var overrasket over hvor rolig hun tok det hele. Til slutt spurte hun psykologen: «Det vil vokse ut igjen, ikke sant?»

I likhet med kvinnen, bortsett fra at det er omvendt, vet vi at kroppene våre, når de blir skadet og eldes, vil vokse ut igjen – bortsett fra at de vil bli bedre enn de noensinne har vært før. Vår holdning til livet, til motgang og til relasjoner bør være helt annerledes. Selv den første millionen år vi tilbringer i himmelen, med våre oppstandne kropper, er mye lengre enn den tiden vi for tiden tilbringer «her nede». Vi er bare på gjennomreise på vei til vårt virkelige hjem.

Spørsmål: Hvorfor skal Paulus og andre i 1 Kor 15:18–19 betraktes som å være å beklage, hvis Kristus ikke er oppreist?

Svar: Det var ikke noe moro å bli steinet og etterlatt for å dø, å kjempe mot ville dyr og senere å lide forlis. Paulus tålte mye i dette livet for å få se Gud i det neste. Men hvis det ikke fantes noen oppstandelse, så var alt forgjeves.

Spørsmål: I 1 Kor 15:20,22, er førstegrøden Kristus, eller noen troende?

Svar: Førstegrøden er Kristus.

Spørsmål: I 1 Kor 15:20, siden Jesus var førstegrøden blant dem som skal oppstå, hva med Lasarus, som Jesus tidligere vekket fra de døde?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

Kronologisk: Lasarus ble oppreist med sin vanlige fysiske kropp, som fortsatt ville dø. Jesus var kronologisk sett den første personen som ble oppreist med en herliggjort fysisk kropp som aldri ville dø eller forfalle (Apg 13:35–39).

Posisjonelt: Selv om man ser bort fra kronologien, betyr «førstefrukt» også «den fremste», og Jesus har posisjonen som førstefrukten blant alle som skal oppreises.

Jesus var den aller første som ble oppreist med en herliggjort fysisk kropp, og han er også den fremste blant dem som skal oppreises.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1 Kor 15:22 ha seg at alle døde i Adam, og hvordan kan det ha seg at de alle blir levendegjort i Kristus?

Svar: Alle blir levendegjort i Kristus på tre måter.

1. Alle mennesker blir levendegjort ved slutten av tusenårsriket (Åpenbaringen 20:5) før dommen ved den store hvite tronen i Åpenbaringen 20:12–14. En person må være i live for å oppleve den andre døden.

2. Tilbudet om frelse og rettferdiggjørelse er tilgjengelig for alle (Rom 11:32; Tit 2:11; 1 Tim 2:4–6; 4:10). Jesus er soningsofferet for hele verden i 1 Joh 2:2.

3. Alle som tror, vil få rettferdiggjørelsen tilregnet seg (1. Timoteus 4:10) og leve evig i himmelen sammen med Gud.

Spørsmål: Er 1 Kor 15:22 feil fordi alle profetene var syndfrie, slik bahá’íene lærer i *Some Questions Answered*, s. 118–121?

Svar: 1. Korinterbrev 15:22 sier at alle Adams etterkommere syndet, og det inkluderer alle profetene unntatt Jesus. Det er en vanlig muslimsk misforståelse, som bahá’íene har arvet, at alle profetene var syndfrie. Likevel fører dette til merkelige motsetninger. Jona (den gudfryktige profeten Yunus for muslimer) rømte til Tarsis og ble svelget av en stor fisk. Var det ingen synd i å rømme? Adam regnes som en profet av muslimer, men hvis han ikke syndet i Edens hage, blir ikke deres definisjon av synd da en meningsløs frase? Moses fikk forbud mot å gå inn i det lovede landet fordi han mistet besinnelsen ved Meriba. Siden Herren var vred på Moses i 5. Mosebok 3:26, kan Herren da være vred på noen som aldri har syndet?

Her er det en lære for alle. Noen ganger tvinger folks forvrengte forutsetninger dem nesten til å vri på Bibelen for å passe til sine egne forutsetninger.

Spørsmål: Viser 1 Kor 15:23 at Maria ble ført opp til himmelen med kropp og sjel, slik noen katolske teologer lærer?

Svar: Nei. Det ville være vanskelig å tro at noen katolikk ville henvise til 1. Korinterbrev 15:23 når de snakker om den påståtte himmelfarten til Maria, bortsett fra at When Cultists Ask, s. 234, sier at Ludwig Ott nevnte «muligheten» for at dette refererer til Maria i Ludwig Otts bok Fundamentals of Catholic Dogma (redigert av James Canon Bastible, utgitt av Tan Books 1960, s. 208).

Siden 1. Korinterbrev 15:23 sier at alle kommer til himmelen i sin egen tur, og Kristus kom til himmelen først, viser dette tilsynelatende på en eller annen måte at Maria kom som den andre.

Siden dette avsnittet ikke nevner Maria, er det på en måte som å si at

1. Hvis Maria ble tatt opp til himmelen med kropp og sjel, må Maria være den første frukten som nevnes her.

2. Hvis Maria var den første frukten som nevnes her, ble hun altså ført opp til himmelen i legemlig form.

Kanskje er argumentets sirkulære resonnement grunnen til at Ott sa at dette bare var en mulighet, og at det ikke fantes noe bibelsk bevis for Marias himmelfart.

I tillegg til den sirkulære resonnementet er et annet problem med dette argumentet at 1 Kor 15,22–25 ikke handler om himmelfarten, men om oppstandelsen. Jesus var den første som ble oppreist med et udødelig legeme. Katolikker og protestanter er enige om at uansett hva som skjedde med Maria ved slutten av hennes jordiske liv, så ble hun ikke oppreist. Til slutt, selv om dette handlet om legemlig himmelfart og ikke oppstandelse fra de døde, ble Enok og Elia ført opp til himmelen før Kristus.

Forsøket på å bruke dette verset er lærerikt for å vise hvor langt noen kloke teologer må gå for å støtte Marias kroppslige himmelfart, selv om Ott må krediteres for ærlighet, for å ha sagt at det ikke finnes bibelske bevis.

Spørsmål: Vil Kristi rike virkelig ta slutt i 1 Kor 15:24, og vil Han overgi alt til Gud Faderen, eller vil Kristi rike vare evig, slik det står i Luk 1:33 og Heb 1:8?

Svar: Begge deler er sanne. Kristi rike har to sider. Jesus er en seirende konge som beseirer sine fiender, og den delen vil ta slutt. Jesus er den evige Fredsfyrsten, og den delen vil aldri ta slutt. Se Haleys *Alleged Discrepancies of the Bible*, s. 137–138, for mer informasjon.

Spørsmål: Siden alle skal underlegges Kristus i 1 Kor 15:25–28, betyr det da at alle skal komme til himmelen, slik kjetteriet universalismen lærer?

Svar: Nei. Å bli underlagt Kristus betyr ikke at man kommer til himmelen. Livløse steiner og demoner vil bli underlagt Kristus, og de kommer ikke til himmelen. Se drøftingen av Kolosserne 1:20, Romerne 5:19; Romerne 8:29–30 og When Cultists Ask, s. 234–235, for mer informasjon.

Spørsmål: Betyr dåpen for de døde i 1. Kor 15:29 at folk ikke trenger å tro individuelt?

Svar: Nei. Som svarene på de neste fire spørsmålene viser, blir hver person døpt for seg selv, og vi døper ikke for døde mennesker. Se *When Critics Ask*, s. 464–465, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: I 1 Kor 15:29, bør kristne døpe for døde mennesker?

A: Nei. Paulus sa at hvis selv disse ikke-kristne trodde på oppstandelsen, noe deres dåp for de døde beviser, hvorfor kan ikke dere tro på oppstandelsen? Et svært likt argument finnes i Theophilus’ brev til Autolycus 1:13. (Theophilus var biskop i Antiokia fra 168–181/188 e.Kr.)

«Når det gjelder din benektelse av at de døde blir oppreist … så tror du at Herkules, som brente seg selv, lever; og at Asklepios, som ble truffet av lynet, ble oppreist; …» (Ante-Nicene Fathers, bind 2, s. 92)

Hvis dåp for de døde er en av de viktigste tingene vi kan gjøre, slik mormonismen lærer, hvorfor blir vi da ikke en eneste gang pålagt å gjøre dette i Skriften? Paulus sa «andre» (de) i 1. Korinterbrev 15:29. En sekt i Paulus’ tid i Hellas, kalt cerintherne, døpte for de døde, men ingen har noensinne sagt at kristne skulle gjøre det. (For øvrig lærte kerintherne også at Kristus kom over Jesus ved hans dåp og forlot Jesus ved korset, slik at bare mennesket Jesus døde, ifølge fotnoten i NIV Study Bible til 1. Johannes 4:2, s. 1911.)

Innenfor de eleusinske mysteriene fantes læren om renselser som var nødvendige for salighet i livet etter døden (Pindar, fragment 212; Sofokles, fragment 753). Dåp på andres vegne var kjent, ifølge Orphica, fragment 245. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 616–618, for mer informasjon.

Selvfølgelig skal vi ikke etterligne mange av de skikkene korinterne praktiserte, slik som kjødelighet, umoral, sekterisme, misbruk av nattverden og benektelse av Jesu fysiske oppstandelse. Hvis det å praktisere dette i dag, slik mormonene gjør, får oss til å tro at Gud krever at vi skal drive intensiv slektsforskning, så pålegger 1. Timoteus 1:3–4 og Titus 3:9 Guds folk å ikke vie seg til endeløse slektsregister.

Spørsmål: Bør vi, i henhold til 1 Kor 15:29–30, praktisere dåp for de døde, slik mormonene lærer?

Svar: Først noen fakta som ikke er direkte knyttet til svaret, og deretter svaret.

1. Det greske ordet huper betyr «på grunn av», ikke nødvendigvis «for å».

2. Mange ble kristne på grunn av vitnesbyrdet fra kristne som allerede var blitt martyrer.

3. Dåp betyr for alle kristne at vi i en viss forstand alle er døde mennesker, det vil si døde for oss selv og levende i Kristus (Kolosserne 2:11–13)

Svaret: Pronomenene Paulus bruker («de», «de» og «vi») gjør det tydelig at Paulus aldri sa at verken han selv eller hans nærmeste lesere praktiserte dåp for de døde. Paulus verken befalte, anbefalte, utførte, praktiserte eller sa at korinterne praktiserte dåp for de døde. I 1. Korinterbrev 10:18–22 nevner Paulus at andre ofret til avguder, men at vi heller ikke bør gjøre det. Det finnes ikke noe eksempel på at kristne utførte dåp for de døde i hele Bibelen eller i den tidlige kirken. Imidlertid praktiserte noen religiøse kjettere, kalt cerintherne, dåp for de døde.

Siden det ikke finnes noe påbud eller eksempel på dette, og den eneste kjente utøvelsen var blant ikke-kristne cerinthianere, står mormonene på ganske usikker grunn når de gjør dette til en av de viktigste delene av sin religion.

Når Paulus snakket med grekerne, brukte han tekster fra hedenske greske diktere for å understreke sannheter, slik som i Apostlenes gjerninger 17:23–29. Judas brukte sanne utsagn fra apokryfe bøker for å få frem et poeng overfor sine tilhørere. Jesus brukte på samme måte det som kalles et «ad hominem»-argument for å bevise at Han var fra Gud, da Han debatterte med fariseerne i Johannes 5:31–34.

Paulus’ poeng i 1. Korinterbrev 15:29–30 er at selv om mange grekere ikke trodde på og hånte en fysisk oppstandelse (1. Korinterbrev 15:12; Apostlenes gjerninger 17:32), så døpte likevel de proto-gnostiske kerintianerne for de døde. Hvorfor mener de at de trenger å utføre dette kroppslige dåpsritualet, hvis kroppene er borte for alltid?

Spørsmål: Hva er dåp for de døde i 1 Kor 15:29–30?

Svar: Bortsett fra dette verset kjenner vi bare til to tilfeller, begge hedenske skikker. Mandaeerne i Mesopotamia praktiserte dette, og cerinthianerne (som tilfeldigvis befant seg i Korint) praktiserte dette. Vi har ingen bevis for at en eneste kristen praktiserte dåp for døde mennesker.

Spørsmål: Hvem siterte Paulus i 1 Kor 15:32-33?

Svar: Det finnes to svar som utfyller hverandre.

1. I 15:33 («Dårlig selskap ødelegger god karakter») siterte Paulus den greske dikteren Menander, fra hans komedie Thais. Se også drøftingen av Apg 17:16–34.

2. I 15:32 siterte Paulus fra Jesaja 22:13. I likhet med Paulus foreslo ikke Jesaja at vi skulle følge dette tomme ordtaket, men Jesaja ga uttrykk for synspunktet til gudløse mennesker.

For øvrig levde Menander omtrent 342–291 f.Kr. Jesaja profeterte fra før 739 f.Kr. til etter 682 f.Kr. Paulus var sannsynligvis kjent med både Menander og Jesaja.

Spørsmål: I 1 Kor 15:36, når noen stiller et tåpelig spørsmål, for eksempel «hvordan er det mulig for en allmektig Gud å…», hvordan svarer du på innvendingen deres med respekt, men samtidig viser hvor tåpelig den er?

Svar: Hvis det er noen sjanse for at det er en oppriktig innvending, bør du svare på den. Du bør respektere den som stiller spørsmålet. Men når spørsmålet bygger på en falsk forutsetning, for eksempel at Gud ikke er allmektig, bør du sørge for å påpeke feilen i den falske antakelsen som ligger bak spørsmålet.

Spørsmål: Støtter 1 Kor 15:37 kjetteriet om reinkarnasjon?

Svar: Nei, av følgende grunner:

1. Den herliggjorte kroppen er evig og dør ikke lenger.

2. Denne forvandlingen skjer bare én gang.

3. Dette er en forandring i kroppen vår, ikke en forandring av kroppen vår.

Se drøftingen av Johannes 3:3 for mer informasjon.

Q: Støtter 1 Kor 15:38-41 på noen måte det mormonske begrepet om celestiale, terrestriale og telestiale himler?

Svar: Nei. Denne analogien viser ganske enkelt at på samme måte som det finnes ulike former for herlighet i den (ene) fysiske himmelen, finnes det ulike former for herlighet i den (ene) himmelen. Det faktum at Paulus ga tre eksempler (sol, måne og stjerner) betyr ikke at det finnes tre himler, på samme måte som det at Paulus ga fire eksempler i 1. Korinterbrev 15:39 (mennesker, dyr, fugler og fisk) ikke betyr at det finnes fire himler. Himmelen ville ikke være himmelen uten at Jesus var der.

Ifølge Paulus i 2. Korinterbrev 12:2 finnes det minst tre (unavngitte) himler. Paulus besøkte den tredje.

Spørsmål: I 1 Kor 15:44, er vårt oppstandne legeme fysisk eller åndelig?

Svar: Paulus ga en analogi om israelittene i ørkenen og klippen, og den analogien besvarer dette spørsmålet. Israelittene fikk vann fra en fysisk klippe, men ikke bare en fysisk klippe. Det var Kristus som var den åndelige kraften bak den klippen. Våre oppstandne legemer vil være fysiske, men ikke bare fysiske legemer. Gjennom Kristus vil vi også få en ekstra åndelig dimensjon.

Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.) var en gresk filosof som konverterte til kristendommen, som han kalte «den sanne filosofien». Han var godt kjent med de greske argumentene som spottet en fysisk oppstandelse «i kjødet», og var blant de første til å besvare disse argumentene i verket *Om oppstandelsen*. Fragmentene vi har av dette verket er oversatt i *Ante-Nicene Fathers*, bind 1, s. 294–299

Spørsmål: Hvorfor er Jesus den siste Adam i 1 Kor 15:45?

Svar: Det finnes sentrale paralleller mellom Adam og Jesus. Vi arvet alvorlige konsekvenser fra Adam, blant annet en fordervet, syndig natur som fører til døden. Alle som tar imot Jesus som sin Herre og Frelser, får en ny natur og evig liv fra Jesus.

Spørsmål: Siden Kristus i 1 Kor 15:45 ble beskrevet som en livgivende ånd, betyr det da at han ikke også hadde en fysisk kropp?

Svar: Nei. Kristi legeme er både åndelig og fysisk, ikke bare åndelig.

Spørsmål: I 1 Kor 15:50 står det at kjøtt og blod ikke kan komme inn i himmelen. Hvordan kan vi da oppstå med fysiske kropper?

Svar: Hvem sier at en herliggjort fysisk kropp må ha jordiske egenskaper, som kjøtt og blod? Det sier ikke Bibelen. Tvert imot sier 1. Korinterbrev 15:35–44 ganske enkelt at de vil være annerledes.

Spørsmål: I 1 Kor 15:50 står det at kjøtt og blod ikke kan komme inn i himmelen. Hvordan kan det da ha seg at Enok ble tatt opp slik at han «ikke så døden» i Heb 11:5?

Svar: Det er åpenbart at den allmektige Gud har evnen til å forvandle Enok slik at han får en herliggjort kropp uten å smake døden. Også når levende mennesker blir bortrykt til himmelen, vil de kanskje ikke smake døden av samme grunn.

Oppsummert kan Gud forvandle kroppene til Enok og de bortrykkede troende uten at de opplever døden, på samme måte som troende som dør.

Spørsmål: I 1 Kor 15:51–52, betyr begrepene «liv» og «død» her bare tro og vantro, slik bahá’íene lærer i *Bahá’u’lláh og den nye tidsalder*, s. 270?

Svar: Nei, Skriften er entydig på at det vil skje en fysisk oppstandelse.

I tillegg til 1. Korinterbrev 15:51–52, se:

Dan 12:2 «Og mange av dem som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, men andre til skam og evig forakt.»

Åp 20:5 «De øvrige døde kom ikke til live før de tusen årene var fullført. Dette er den første oppstandelsen.»

1 Sam 2:6 «Herren gir død og gir liv; han fører ned til dødsriket og reiser opp.»

Salme 49:15 «Men Gud skal frelse mitt liv fra dødsriket, for han skal visselig føre meg til seg.»

Salme 22:29: «… alle som går ned i støvet, skal knele for ham …»

Salme 23:6 Etter å ha fortalt om dødens skygge i Salme 23:4, sier David: «Jeg skal bo i Herrens hus for alltid.»

Salme 49:8-9 «For hans sjels forløsning er kostbar, og ingen betaling kan noensinne være tilstrekkelig, for at han skal leve for alltid og ikke se forfall.»

Salme 52:8-9 «Jeg stoler på Guds kjærlige hengivenhet for alltid og evig. Jeg vil prise deg for alltid … i dine helliges nærvær.»

Jesaja 25:7-8 «På dette fjellet skal han [Gud] oppsluke likkledet som omslutter alle folk, sløret som dekker alle nasjoner; han skal oppsluke døden for alltid…»

Jesaja 53:8-10 Etter å ha sagt i vers 8-9 at den som lider for oss, skal bli drept og lagt i en rik manns grav, skal han likevel se sine etterkommere i vers 10.

Alle disse versene er sitert fra BSB.

Spørsmål: Hva sier «den siste basunen» i 1 Kor 15:52 og 1 Tess 4:16–17 om trengselstiden?

Svar: De som mener at bortrykkelsen skjer før trengselen, sier at den siste basunen var en spesiell basun for de troende, og at den ikke er en av de syv basunene i Åpenbaringen. Andre peker på dette verset som en av de største svakhetene ved synet om bortrykkelsen før trengselen. De sier at dette er den syvende basunen i Åpenbaringen 11:15.

Spørsmål: Hvordan kan Gud, i 1 Kor 15:52–54, oppreise den dødelige kroppen til en troende som ble brent til aske eller spist av løver?

Svar: Gud er allmektig, og han kan gjøre hva som helst. Vitenskapelig sett, selv om de fleste av cellene våre overlever (eller formerer seg og overlever) gjennom vårt jordiske liv, er de fleste atomene som utgjør cellene våre andre atomer enn de var for syv år siden. For å bli oppreist fra de døde trenger vi altså ikke å ha de samme atomene. På samme måte er celler «mønstre» av atomer. Men Gud kan, men trenger ikke, å bruke de samme fysiske materialene (dvs. atomene) som finnes i et begravet legeme. Så uansett om en kristens legeme blir begravet eller kremert (enten etter hennes vilje eller mot hennes vilje), har det ingen betydning for hva Gud vil gjøre. Noen ser imidlertid på kristen begravelse som et vitnesbyrd om vårt sikre håp om oppstandelsen.

Spørsmål: I 1 Kor 15:54, hvordan og hvorfor må «det forgjengelige … bli kledd i det uforgjengelige»?

Svar: Vi har ikke fått vite alt om dette mysteriet. Det finnes imidlertid noen få naturlige illustrasjoner som kan peke på en del av svaret.

Når en busk eller et lite tre er angrepet av mugg i alle bladene, er den eneste måten å redde planten på å hugge den ned, slik at bare en høy stubbe står igjen. Toppen er borte sammen med «synden» i form av muggen som har angrepet den, men røttene er fortsatt der og er sunne. Planten vil ofte vokse opp igjen, og i løpet av den tiden det tar å spire nye blader, kan muggen være borte, fordi den ikke hadde noe sted å leve.

Hvis du trodde at mengden DNA i en celle har noe å si for hvor stor eller intelligent en organisme er, vil du kanskje bli svært overrasket over å høre at cellen til en frosk har omtrent 20 ganger så mye DNA som cellen til et menneske. Frosken må ikke bare ha DNA-et for å fungere som en vannpustende rumpetroll, men den må også ha DNA-et for alle overgangene og det endelige resultatet – nemlig å leve som en luftpustende frosk. Engler og demoner ser kanskje på oss og tenker: «For noen ydmyke, skjøre skapninger vi er.» Men vi kan alltid si: «Men se på vårt åndelige DNA, som vi har fått fra vår Far!»

Spørsmål: I 1 Kor 15:58, hva kan du si eller gjøre når du begynner å føle at din innsats er forgjeves?

Svar: Jeg skulle ønske vi kunne spørre Jeremia. Han hadde en lang karriere, kanskje over 55 år, som profet. I løpet av sitt liv, mens han trofast tjente og led under fengsling og attentatforsøk, så han bare en håndfull mennesker som trodde på hans ord. Likevel, rundt 2 600 år senere, blir folk inspirert av Guds ord som kom gjennom ham. For å si det på en litt annen måte: Jeremias ville ha vært en elendig dommer over hvor innflytelsesrikt hans liv og virke ville bli.

Galaterbrevet 6:9 sier at vi ikke skal gi opp, vel vitende om at vår innsats ikke er forgjeves, hvis vi holder ut.

Vårt mål er ikke å bli ansett som innflytelsesrike, eller engang å være innflytelsesrike. Vårt mål er ganske enkelt å behage Gud og gjøre det Han spesifikt ønsker at vi skal gjøre, enten det virker stort eller lite i andres øyne. Til syvende og sist er gleden ved at Gud sier: «Godt gjort, du gode og trofaste tjener!», mer verdt enn alle rikdommene i denne forgjengelige verden. Hold blikket rettet mot den endelige belønningen, og hold deg nær Gud i bønn.

Spørsmål: I 1 Kor 16:18 står det at vi ikke fortjener noe godt – hvordan kan da disse gudfryktige mennene fortjene anerkjennelse?

Svar: I absolutt forstand fortjener vi ingenting fra Gud bortsett fra rettferdighet (og takk Gud for at Han viser oss nåde).

I en relativ forstand befaler Gud oss imidlertid å gi anerkjennelse og oppmuntring til gudfryktige ledere som tjener Gud og andre godt.

Litt spøkefullt sagt ville det være vanskelig for en kristen å jobbe for en kristen sjef som ikke gjorde dette skillet. Sjefen kunne si: «Av alle de gode tingene du har fått i dette livet, hva fortjener du egentlig?» Den ansatte kunne svare: «Ingenting. Alt er ved Guds nåde og barmhjertighet.» Sjefen kunne svare: «Vel, jeg er glad for at du forstår det. Jeg hadde tenkt å gi deg lønnsøkning, men du fortjener den rett og slett ikke!»

Spørsmål: Hvorfor forbanner Paulus i 1 Kor 16:22 folk som ikke elsker (fileo) Herren?

Svar: Hvis noen tolker dette som at Paulus ønsker at de skal havne i helvete, er dette ikke Guds vilje, ettersom Esekiel 18:23,32 og 2. Petersbrev 3:9 viser at Gud ikke ønsker at noen skal gå fortapt. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Uansett om Paulus sier dette til oss, er mennesker som ikke elsker Jesus under en forbannelse.

2. Paulus, og vi, bør be om at de som er under forbannelsen av å ikke kjenne Jesus, må se tomheten, og at Gud må sende dem de opplevelsene som trengs – selv smertefulle – for å vise dem at de trenger Kristus.

3. Paulus, og vi, bør be om at de som utfører det forbannede verket med å lede andre på avveie, må bli forbannet med fiasko.

Spørsmål: Hvordan vet vi at 1. Korinterbrev virkelig ble skrevet av Paulus?

Svar: Vi har ingen bevis som tyder på at Paulus ikke skrev det. 1. Korinterbrev sier det selv, og den tidlige kirken satte aldri spørsmålstegn ved dette. Sytten forfattere fra tiden før nikenskonsilet sa at 1. Korinterbrev var skrevet av Paulus. Klemens av Roma, Polykarp, Brevet til Diognetus, Irenaeus av Lyon, den muratoriske kanon, Klemens av Alexandria, Tertullian, Hippolytus, Origenes, Cyprianus av Kartago, Pierius av Alexandria, Adamantius, Victorinus av Petau, Methodius, Athanasius av Alexandria, Alexander av Alexandria og Eusebius av Cæsarea.

Hvis vi antar at Paulus døde under Nero, ville Paulus’ død ha funnet sted rundt år 67 e.Kr.

Spørsmål: Hvordan vet vi, ut fra 1. Kor, at Skriften i dag er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere i den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra 1. Korinterbrev omtrent 755 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 65 % av 1. Korinterbrev, regnet med brøkdeler av vers som brøker. Det er 282,6 av totalt 437 vers.

Her er de fornikenske forfatterne som henviste til vers i 1. Korinterbrev.

1. Klemensbrevet (96–98 e.Kr.) er i hovedsak et brev fra Klemens, biskop av Roma, der han forteller korinterne at de må gjøre det Paulus ba dem om for 50 år siden. I kapittel 47 nevner Klemens Apollos og Kefas

Klemens av Roma siterer 1. Korinterbrev 2:9 1. Klemens kap. 34, bind 1, s. 14, bind 9, s. 239

Ignatius 1. Korinterbrev 1:20 ¼ Sitat fra Ignatius’ brev til efeserne kap. 18 s. 56–57. Etter dette følger en omskriving, men det er en umiskjennelig henvisning.

Ignatius 1. Korinterbrev 3:16; 6:19 Hentydning Ignatius’ brev til filadelfierne kap. 7 s. 84

1 Kor 6:19 Hentydning «vi er Guds templer» i Ignatius’ brev til efeserne kap. 15 s. 56

Papias skriver: «Som presbyterne sier», og siterer 1. Korinterbrev 15:25,26 slik apostelen uttalte det. Deretter siterer han 1. Korinterbrev 15:27,28, fragment 5, bind 1, s. 154.

1 Kor 6:9,10b 1½ Sitat fra Polykarps brev til filipperne (110–155 e.Kr.), kap. 5, s. 34

Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.)

Didaké (120–150 e.Kr.)

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.) ANF bind 5, s. 603 nevner Paulus’ to brev til korinterne, samt Paulus’ øvrige 11 brev.

2. Klemensbrev (120–140 e.Kr.) kap. 11, s. 254 siterer halvparten av 1. Korinterbrev 2:9: «Det har intet øre hørt, intet øye sett, og det har ikke kommet opp i menneskets hjerte.»

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) nevner Lukas og Markus som «evangeliet». Omtale av 1. Korinterbrev som skrevet av apostelen. Sitat fra Hebreerbrevet. «Tale om Herrens lidelse», kap. 9, s. 760–761

Athenagoras (177 e.Kr.) sier: «i apostelens språk» og siterer deretter umiddelbart 1. Korinterbrev 15:54. De dødes oppstandelse, kap. 18, s. 159

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 6:12 som skrevet av Paulus i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 37.4, s. 519

Klemens av Alexandria spurte hva denne verdens visdom var som Paulus advarte oss mot i 1. Korinterbrev 3:19–21. *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 11

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 8:2 og Galaterbrevet 1:7 og 5:7 som stammende fra apostelen i *Om forskriften mot kjettere*, kap. 27, s. 256.

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 15:29 i *Om kjøttets oppstandelse*, kap. 48, s. 582

Theodotus, som antakelig var montanist (ca. 240 e.Kr.), henviser til 1. Korinterbrev 15:49 i kap. 24, s. 46

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) siterer en del av 1. Korinterbrev 2:13 som Skriften i *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 7, kap. 14, s. 107.

Julius Africanus (232–245 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 15:12 og sier at det er skrevet av apostelen i *Brevet til Aristides*, kap. 1, s. 125

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 1:24 som skrevet av Paulus i *de Principiis*, bok 1, kap. 2.1, s. 246. Han siterer også 1. Korinterbrev 14:15 som skrevet av Paulus i *de Principiis*, bok 2, kap. 2, s. 287.

Cyprianus var biskop i Kartago fra ca. 246 til sitt martyrium i 258 e.Kr. Han nevner Paulus’ første brev til korinterne og siterer deretter 1. Korinterbrev 7:10,11 i «Cyprianus’ avhandlinger – Vitnesbyrd», kap. 90, s. 553. Han henviser også til Paulus og hans første brev til korinterne i *Treatise 12*, andre bok, kap. 1, s. 516

Gregorius Thaumaturgos (240–265 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 6:13 som om det var skrevet av apostelen i *Canonical Epistle*, kap. 1, s. 18.

Pierius av Alexandria (275 e.Kr.) siterer 6 av 22 ord fra 1. Korinterbrev 7:7 som om de stammer fra Paulus i «Fragment 1», s. 157

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 15:29 i «Dialog om den sanne tro», femte del, kap. 23, s. 181

Arnobius i «Mot hedningene» (297–303 e.Kr.), bok 2, kap. 7, s. 435: «Har de velkjente ordene aldri runget i ørene dine, at menneskets visdom er dårskap hos Gud?» (1. Korinterbrev 3:19)

Victorinus, biskop av Petau i det som i dag er Slovenia (martyrdød 304 e.Kr.) Nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 345. Han oppregnet Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevene, og siterer 1. Timoteus 3:15 i kap. 16, s. 345. Han fortsetter med å sitere 1. Korinterbrev 15:53 på s. 346

Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 7:34 som skrevet av Paulus. «De ti jomfruenes festmåltid», avhandling 1, kap. 1, s. 311.

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 2:9 som skrevet av apostelen Paulus og Kolosserbrevet 1:16–17 som skrevet av Paulus i «Brev om den arianske kjetteriet», brev 1, kap. 5, s. 293

Eusebius av Cæsarea (318–325 e.Kr.) siterer hele 1 Kor 15:55–56. «Demonstration of the Gospel», bok 4, kap. 11, s. 7

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.) skrev fullstendige kommentarer til Lukas og 1. Korinterbrev. *Nicene and Post-Nicene Fathers*, andre serie, bind 1, s. 41

Hegemonius (4. århundre) siterer 1 Kor 13:8–10 som «For i det første brevet til korinterne sier Paulus…» (Archelaus taler) «Disputation with Manes», kap. 37, s. 211

Zeno (4. århundre)

Victorinus av Roma (etter år 363 e.Kr.)

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 3:8 som «disse ordene til korinterne» i verket *On the Trinity*, bok 8, kap. 5, s. 139

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ to brev til korinterne som en del av Det nye testamente. Verket siterer 1. Korinterbrev 1:1–2a.

Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.)

Marcellus av Ancyra (ca. 374 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 3:13 som skrevet av apostelen. I «Om Ånden», kap. 15.36, s. 22. Han sier også at 1. Korinterbrev 7:6 er skrevet av Paulus. Brev 8, kap. 3, s. 117

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppgir i kanon 60, s. 159, en liste over bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.)

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Apollinaris av Laodikea (ca. 390 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.)

Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.)

Amphilochius (–397 e.Kr.) i Iambi ad Seleucum

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) 1 Kor 15:51,52 «den guddommelige apostelen … til korinterne» Om menneskets skapelse, kap. 32.6, s. 412

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Makarios/Symeon (4. eller 5. århundre)

Maximinus (4. eller 5. århundre)

Petilianus (4. eller 5. århundre) henviser til 1. Korinterbrev 7:5

Timoteus av Alexandria (4. eller 5. århundre)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Flavian av Antiokia (404 e.Kr.)

Gaudentius (etter 406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) må virkelig ha satt pris på 1. Korinterbrev, for han skrev ned 44 prekener om 1. Korinterbrev, som vi fortsatt har i dag. Han sier at 1. Korinterbrev ble skrevet av Paulus og Sosthenes.

Chromatius (død 407 e.Kr.)

Severian (etter 408 e.Kr.)

Niketas av Remesiana (366–ca. 415 e.Kr.)

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) siterer en del av 1. Korinterbrev 15:10 som skrevet av Paulus. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 10, s. 127

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Sozomen (370/380–425 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 11:12 som skrevet av apostelen Paulus. Sozomens «Kirkehistorie», bok 4, kap. 29, s. 324

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 10:17 som stammende fra apostelen Paulus i *Guds by*, bok 17, kap. 5, s. 345

Den semi-pelagiske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer en fjerdedel av et vers fra 1. Korinterbrev 3:16; 4:16 som skrevet av Paulus i *Institutes of John Cassian*, bok 9.3, s. 264

Marcus av Eremita (etter 430 e.Kr.)

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Hesychius av Jerusalem (-450 e.Kr.)

*Speculum* (5. århundre)

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.)

Bevis på kjettere og falske bøker

Marcion henviser til 1. Korinterbrev ifølge Tertullian.

Den gnostiske Ptolemaios henviste til 1. Korinterbrev 2:15 ifølge Irenaeus.

Kjetteren Priscillian (ca. 385 e.Kr.)

Den donatistiske kjetteren Tyconius (etter 390 e.Kr.)

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Vi har fortsatt alle disse i dag.

3. De eldste manuskriptene vi har av 1. Korinterbrev viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil.

s. 11 1 Kor 1:17–23; 2:9–12, 14; 3:1–3, 5–6; 4:3–5:5, 7–8; 6:5–7, 11–18; 7:3–6, 10–14. 600-tallet. Stemmer overens med Sinaiticus

7. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

s. 14 – 1 Kor 1:25–27; 2:6–8; 3:8–10 5. århundre. Den alexandrinske teksten.

5. århundre? – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

s. 15 (=Papyrus Oxyrhynchus 1009) 1 Kor 7:18–8:4 (slutten av det 3. århundre). The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et bilde av s. 15 på s. 84. Her er dateringen:

3. århundre – 1968 – The Text of the New Testament.

3. århundre – 1975 – Alands tredje utgave

3. århundre – 1998 – Alands fjerde reviderte utgave

Sent på 300-tallet (Philip Comfort og David P. Barrett i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, 1999.)

s. 34 – 1 Kor 16:4–7; 10; 2 Kor 5:18–21; 10:13–14; 11:2, 4, 6–7 (7. århundre) alexandrinsk tekst.

7. århundre – 1968 – The Text of the New Testament.

s. 46 Chester Beatty II 100–150 e.Kr. 1 Kor 1:1–9:2; 9:4–14:14; 14:16–15:15; 15:17–16:22 (99 % eller 431/437 vers) og andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. Boken «The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts» har et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene tyder på at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.

Første halvdel av det 3. århundret – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

200 e.Kr. – 1968 – *The Text of the New Testament*.

81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

Omkring 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave.

Omkring 200 e.Kr. – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave.

Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (slutten av det første eller begynnelsen av det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (slutten av det første århundre).

s. 61 Romerne 16:23,25–27; 1. Korinterbrev 1:1–2, 2–6; 5:1–3, 5–6, 9–13; Filipperne 3:5-9, 12-16, Kolosserne 1:3-7, 9-13, 1. Tessalonikerbrev 1:2-3; Titus 3:1-5, 8-11, 14-15; Filemon 4-7. ca. 700 e.Kr.

ca. 700 e.Kr. – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

Ca. 700 e.Kr. – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave.

Ca. 700 e.Kr. – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave.

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Gotisk [Goth] 493–555 e.Kr.

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Se www.BibleQuery.org/1 Corinthians Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 1. Korinterbrev.